Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Josvas bok

Veien igjennom bibelen - 0546-0565 Josva

Trykk her for å se bibel oversikt for Josvas bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Etter skildringen i de fem Mosebøkene av at den gamle pakt ble opprette, kommer nå 12 historiske bøker. Josva er den første av dem.

Disse historiske bøkene er historiens vitnesbyrd om sannheten om denne pakten som Herren opprettet. De viser stadfestelsen av velsignelsen og forbannelsen, ettersom folket stod i pakten med Herren eller forlot den. Under dette synspunktet er disse bøkene skrevet.

Derfor står det særlig om det som åpenbarer Guds hånd. Mye av historien ellers blir bare kort fortalt. Og det blir vist til andre historiske skrifter som ikke er oppbevart.

Josvas bok kalles slik fordi den handler om Josva. Om han har skrevet boka, er usikkert. Og i alle tilfelle kan han bare ha skrevet en del av den. Forfatteren må likevel ha vært omtrent samtidig med Josva, selv om han har levd lenger enn ham. Det fortelles om Josvas død i boka.

Vi ser også at en kvinne som omtales i boka, Rahab, fremdeles levde da den ble skrevet. Det står slik: hun bodde midt blant Israel inntil denne dag (Jos 6:25).

Hensikten med boka er å vise Guds trofasthet. Løftene til Israel og dommen over de ugudelige kanaanittene skulle oppfylles.

Det er den røde tråd som går gjennom boka: det var Herren som gav Israels barn Kana'ans land og gav dem seier over fienden.

Det er ikke Josvas gjerninger, men Herrens trofasthet som blir forherliget. Slik er det alltid i Den Hellige Skrift fordi den er båret av Guds Ånd. Den forherliger ikke mennesker, men Herren.

Men det pekes også klart på at Herrens nåde var betinget av folkets trofasthet og villighet til å lyde Herrens ord.

Hele Josvas liv er et vakkert bilde på en Herrens tjener. Det var hans ære å være et trofast redskap for Herren.

Josva er et forbilde på Herren Jesus. Navnet Josva betyr også det samme som Jesus, nemlig en frelser. Josva overvant all motstand og førte folket inn i Kana'ans vakre land. Slik går også vår frelser fram med seier og til seier til han har ført sitt folk inn i det himmelske Kana'an.

Boka skildrer et tidsrom på bare 17 år. Den faller i tre deler: Først Jos 1-12 om Kana'ans erobring, deretter Jos 13-22 om delingen av landet mellom de 9 1/2 stammene som ikke hadde fått land øst for Jordan. Og så de to siste kapitlene (Jos 23-24) med to taler av Josva til folket. Der legger han folket på hjertet - med hele sin sjels inderlighet å være trofast mot Herrens pakt.

Jos 1:1-18
Josva hadde vært en trofast tjener og medhjelper for Moses. Nå opphøyet Gud ham fra tjenerplassen til å bli leder for folket. Alle steder ser vi at Josva står som Herrens lydige og villige redskap.

Første gang vi hører om Josva var under striden med Amalek. Da betrodde Herren ham ledelsen av folket (2Mos 17). Josva viste sin faste tro på Herren da han sammen med Kaleb avla den gode bekjennelse overfor de vantro speiderne. De ville frarå folket å gå inn i Kana'an slik Herren befalte.

Nå betrodde Herren ham den herlige plassen som folkets leder. Han skulle se oppfyllelsen av Herrens løfter om Kana'an. Når han nå skulle tiltre denne tjenesten, åpenbarte Herren seg selv for ham. Han gjentok løftene som Moses før hadde gitt ham.

Josvas bok er dermed helt knyttet til Mosebøkene. Den begynner der Mosebøkene slutter. Slik gir den også et vitnesbyrd om Mosebøkenes ekthet.

Herren gir Josva noen velsignede ord (v. 5-9). Herren gir ham en rik trøst: "Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager. Likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg. Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg. Vær frimodig og sterk. - Vær du bare riktig frimodig og sterk. - Frykt ikke og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore."

Denne trøsten kan alle ærlige Guds barn tilegne seg.

Men Herren betoner også hvordan denne herlige trøst kunne gjelde ham. Betingelsen var at Josva ikke vek fra loven, verken til høyre eller venstre. Guds ord skulle bo i hans hjerte dag og natt (v. 8).

I v. 10-18 fortelles om hvorledes Josva gav folket ordre om å være rede til å gå over Jordan. Når det står: "Gjør i stand reisekost," betyr det proviant til krigstoget. Det står også at mannaen fremdeles falt (Jos 5:12). Men den falt neppe så rikelig som før ettersom de også kunne få mat på annen måte.

Josva minnet deretter de som skulle bo øst for Jordan om deres løfte om å hjelpe sine brødre i kampen for Kana'an.

Svaret er fint (v. 16-18). Det er fylt av den rette villighet og lydighets ånd. v. 17 må ha vært godt for Josva: "Likesom vi adlød Moses i alle ting, slik vil vi også lyde deg. Måtte bare Herren din Gud være med deg, likesom han var med Moses."

Josva kunne neppe ha fått et bedre ord av folket. I det ligger både en vennlig tillitserklæring og forbønn.

I det hele tatt merker vi stor forskjell på den gamle slekt. Den knurret alltid og måtte derfor dø i ørkenen. Den nye, yngre slekt viser Herrens sinn på en ganske annen måte.

Gå til Jos 2:1-24

Jos 2:1-24
Josva la ikke hendene i fanget selv om Herren gav ham løftet om landet. Han gjorde det han kunne. I all stillhet sendte han to speidere inn i Kana'an. Leiren var nå i Sittim, en mil øst for Jordan.

Speiderne skulle undersøke byen Jeriko. Den var en sterk grensefestning og egentlig nøkkelen til hele Kana'an. Jeriko lå en mil vest for Jordan på en fruktbar slette. Den var berømt for sine palmer og andre vakre trær.

Nå er Jeriko en liten landsby, og den fruktbare sletta har lenge vært som en ørken. (I de senere år etter 1948 er dette mye forandret. O.a.)

På den tid var det en kvinne i Jeriko ved navn Rahab. Etter det vi kan forstå hadde hun et slags vertshus eller herberge. Selv hadde hun levd et utuktig liv som skjøge. Det var ikke noe påfallende blant kana'anittene - som det heller ikke er blitt i vår moderne tid.

Men det skulle også vise seg i Jeriko at tollere og skjøger går først inn i Guds rike.

Folket i Jeriko hadde hørt noe om de underlige gjerninger Herren hadde gjort med Israels barn. De hadde hørt om vannet som tørket ut i Rødehavet og hvorledes amorittenes to konger øst for Jordan var blitt overvunnet.

Dette hadde bare ført til at folket tapte motet og var fylt av redsel for Israels barn.

Men det hadde hatt en annen virkning på Rahab. Det er underlig å se at midt blant de ugudelige kana'anittene var det en som lengtet etter lyset og åpnet seg for den levende, sanne Gud.

Rahabs kunnskap om Herren var jo svært liten. Men det lys hun hadde var trengt dypt inn i hennes sjel. Hun trodde, hvor liten og uutviklet troen enn var.

Ved Guds ledelse kom de to speiderne nettopp til hennes hjem. Men byens andre borgere kunne ikke unngå å høre at to fremmede var kommet dit. Og de fikk straks mistanke om at de var speidere for Israels folk.

Det ble meldt til kongen i Jeriko, som var byens første mann eller høvding. Han sendte straks bud til Rahabs hus med befaling om å utlevere mennene.

Det ble en alvorlig stund for Rahab. Hennes svake tro ble satt på en avgjørende prøve. Valget stod mellom hennes eget folk og den Guds folk som hun var begynt å tro på.

Det er underlig stort å se at hennes svake tro hadde kraft nok til å velge rett. Hun trodde ordet om at hennes ugudelige by med alt dens vesen var under dommen. Hun slapp sitt eget og det hedenske vesen og trosset faren.

For det var i sannhet et valg om livet. Ble det oppdaget at hun skjulte mennene, ville hun temmelig sikkert bli drept. Men det var "ved tro" hun gjorde sitt valg (Heb 11:31). Og hun beviste straks sin tro som en sann tro ved gjerninger (Jak 2:25).

Hun skjulte mennene oppe på det flate taket ved å legge linstengler over dem.

Da kongens sendebud kom, sa hun at mennene var gått ut gjennom byporten. Denne "nødløgnen" som det er kalt, var sikkert ikke etter Guds vilje. Løgn er aldri velbehagelig for Gud.

Men vi kan ikke vente at Rahab straks skulle leve rett. Hun hadde trolig aldri hørt at nødløgn er synd. Hennes tro var ennå ny og svak. Og man blir ikke fri alle syndevaner man trellet under i verden med en gang.

Det merkes her hjemme blant de som blir omvendt og spesielt blant hedningene at renselsen av dagliglivet ikke skjer samtidig med omvendelsen.

Nei, vi må snarere undres over at Rahab var kommet så langt som hun i det hele tatt var, etter det lys hun kunne ha om sannhetens Gud. Hun står som et Guds under midt i den syndige slekt.

Kongens sendebud drog nå avsted mot fergestedene ved Jordan for å få tak i mennene før de kom over elva. Da gikk Rahab opp på taket og bekjente for mennene sin tro på deres Gud. Samtidig bad hun også for alle sine kjære, for søsken og foreldre. Hun bad om at speiderne skulle gi henne et løfte om at også de ble skånet.

I Rahab ser vi også at den som selv er kommet til troen, blir nidkjær for å berge sin slekt fra fordervelsen.

Mennene lovet henne det. Herren hadde nok befalt at Israel skulle utrydde alle avgudsdyrkere. Men Rahab var ikke lenger en avgudsdyrker.

Så heiste hun dem ned med et tau - ut gjennom et vindu og ned langs bymuren. Huset hennes lå antagelig ved eller i bymuren. Det er vanlig i østerland å bygge hus der.

Ved avskjeden satte likevel speiderne betingelser for at løftet skulle oppfylles. Hun skulle la den skarlagenssnora de ble ført ned med, henge i vinduet og så samle slekta i sitt hus.

Bare de som var inne i dette huset, kunne bli berget. Det var det eneste troshjem i Jeriko. Ellers ble det umulig for dem å holde løftet. Dette tillegget til løftet viser at speiderne tok eden meget alvorlig. Det var ikke et løst ord.

De skjulte seg i fjellene i tre dager. Da hadde forfølgerne vendt tilbake til Jeriko. Speiderne kom trygt tilbake til Josva og fortalte hvorledes det var gått, særlig om Rahabs tro på Herrens navn.

Av dette ser vi også hvorledes en som er svak i troen kan være til styrke for en sterkere tro. Rahabs tro hadde ikke bare styrket speiderne, men sikkert også Josva og hele folket.

Du som er tynget av at din tro er liten, kan hente trøst av det. Herren kan gjøre det slik at også den svake tro kan bli til velsignelse, bare den er ekte.

Gå til Jos 3:1-17
Jos 3:1-17
Hele livet er fylt av under for et Guds barn. Men det er noen under der Herrens allmakt åpenbarer seg meget klart også i det ytre.

Slike under var overgangen over Rødehavet, mannaen i ørkenen, vannet fra klippen. Og nå ville Herren stadfeste Josvas ledergjerning med et slikt under.

Slik lød Herrens ord uttrykkelig til Josva: "På denne dag vil jeg begynne å gjøre deg stor for hele Israels øyne, så de skal forstå at likesom jeg var med Moses, slik vil jeg også være med deg" (v. 7).

Og nå åpenbarte Herren for Josva hvorledes han ville lage en tørr vei for dem midt gjennom Jordan.

Til visse tider kan Jordanelva ha så lite vann at man kan gå over den noen steder. Men i april og mai er Jordan en "rivende strøm", 3-4 m dyp. Da smelter snøen i Libanonfjellene der elva begynner.

Nå var det i begynnelsen av april, og "Jordan gikk over alle sine bredder" (v. 15).

Josva kunngjorde nå for folket det Herren hadde sagt. Prestene skulle først bære paktens ark. Det skulle være en avstand på ca. 1000 meter mellom den og folket. På den måten skulle hele folket tydelig kunne se det underet Herren ville gjøre.

Så snart prestene rørte ved vannet med føttene, skulle "Jordans vann, det vann som kommer ovenfra, demmes opp" (v. 13). Mens vannet nordfra altså stanset, skulle resten av vannet renne ut i Dødehavet.

Josva benyttet ikke anledningen til å gjøre seg selv stor da han sa dette. Han pekte derimot på Herrens storhet, for han sa: "På dette skal dere kjenne at den levende Gud er midt iblant dere, og at han helt sikkert skal drive bort for dere kana'aneerne" (v. 10).

Nettopp derfor ville Herren gjøre Josva stor for hele Israels folks øyne, fordi Josva selv ville gi Herren ære.

Dernest oppfordret Josva folket til "å hellige seg". Det betyr å forberede seg til å møte Herrens majestet ved indre stillhet for Gud. De skulle foreta den ytre renselse som var foreskrevet i loven.

Den legemlige forberedelse er, som Luther sier, en fin ytre tukt som kan ha sin betydning også for den indre forberedelse.

Så kom den store dagen. Tolv menn ble valgt ut, en fra hver stamme. De skulle være vitner om Herrens store gjerninger. Senere skulle de også gjøre en annen tjeneste når folket var gått over Jordan, se neste kapitel.

Prestene drog ned til Jordan med paktens ark. Folket stod i bakgrunnen i stor forventning. Mange av dem kunne jo minnes overgangen over Rødehavet. Nå skulle de unge se noe lignende.

Da så hele folket Guds herlighet. Det må ha vært fryd i deres hjerte. Og denne siste overgangen førte dem nå like til målet for deres lengsel.

Prestene bar paktens ark midt ut i det tørre elveleiet. Arken var det ytre nådemiddel, og Herrens kraft til å stanse vannet gikk likesom ut fra den.

Overgangen over Rødehavet er et bilde på dåpens frelse fra syndens Egypt til trosvandringen på den smale vei her i verdens ørken. Slik er overgangen over Jordan et bilde på den siste, store overgang gjennom dødens kalde vann til det himmelske Kana'an.

Men Gud være lovet. Når vi bare har Herrens ark i vår leir, bare vi har Jesus med oss, da skal dødens kalde vann dele seg som i Jordan. Det skal være en ryddet vei for Guds barn inn i det salige land.

Gå til Jos 4:1-24

Jos 4:1-24
Da folket hadde gått over Jordan, kalte Josva de tolv mennene til seg. På Herrens befaling bad han dem gå ned i elveleiet der prestene stod med arken, og hver av dem skulle ta med seg en stein.

Disse tolv steinene ble reist opp i Gilgal til minne for de kommende slekter. Når barna i Israel spurte sine fedre: Hva betyr disse steinene? skulle fedrene vitne for dem om Herrens store gjerninger mot Israel ved Jordan som ved Rødehavet.

Josva reiste enda et minnesmerke. Han satte tolv steiner fra land midt i Jordanelva der prestene hadde stått. Slik var det et dobbelt minnesmerke, både på land og i elva. Men begge pekte på det samme, nemlig på Guds herlige åpenbaring. "Dette gjorde han for at alle folk på jorden skal kjenne at Herrens hånd er sterk, og for at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud" (v. 24).

Dette ordet viser oss den dobbelte hensikt med Herrens undergjerninger. De skal være et tegn for verden for at de kan kjenne hans sterke hånd. Dette tegnet førte også til at kanaanittene fryktet enda mer. Men det skjer også for at Guds folk skal lære å frykte Guds majestet og bøye seg dypere for Allmaktens Gud.

Det var et underlig øyeblikk da hele folket var kommet over. Nå stod de virkelig i Kana'ans land. Nå var det oppfylt, det Moses og Josva hadde talt til dem om (v. 10). Og det var oppfylt på en herlig måte.

Israels folk har frydet seg som barn. Frimodig drog de nå fram mot Jeriko. Foran gikk bortimot 40000 bevæpnede menn, fra Ruben, Gad og halve Manasse stammer. Det var sikkert flere menn i disse stammene, men kanskje ikke flere med våpen. Tallet er i og for seg stort.

Da folket var kommet over, bød Josva prestene komme opp med paktens ark. Så snart de stod på den motsatte elvebredden, strømmet vannet igjen nedover "og gikk som før over alle sine bredder".

"Gud er med oss, i hans kamp vi seire skal."

Det har vært seierstonen i Israels barns hjerter. Og slik skal den lyde i Guds folks hjerter alle dager.

Hvilken mektig Gud vi har! "Er Gud for oss, hvem kan da være mot oss?" Gå til Jos 5:1-15.

Jos 5:1-15
Overalt var fienden fylt av frykt når de hørte om denne underfulle overgangen. Samtidig ga Herren sitt folk en ny stadfestelse på at han hadde tatt dem til nåde igjen.

Under hele den lange ørkenvandringen hadde folket likesom vært i bånd. De hadde verken holdt påskefest eller omskåret sine sønner. Omskjærelsen var jo paktstegnet. Men i straffetiden i ørkenen var forholdet til Herren ute av lage. Folket måtte tåle den tukt å leve uten de hellige fester og være uomskårne som egypterne.

Men nå slo de leir for første gang i Kana'an, og da befalte Herren Josva å omskjære alle uomskårne i Israel. Det skulle skje med steinkniver som ble brukt til dette.

Deretter fikk stedet navnet Gilgal, som betyr "avveltning". For Herren sa til Josva: "I dag har jeg veltet av dere skammen fra Egypt."

Den forsmedelse som hadde hvilt over folket at deres sønner hadde vært uomskårne som egypterne, var nå tatt bort. Folket stod nå helt i pakt med Gud og kunne ta arven i eie.

Dette er et forbilde for den nye pakts folk at man må være omskåret på hjertet. Vi må være en ny skapning i Kristus før vi kan gå inn til den himmelske arv.

I v. 2 kalles dette omskjærelse "for annen gang". Det betyr jo at omskjærelsens pakt første gang ble gjort med Abraham. Fra den tid hadde den blitt praktisert til straffedommen kom. Nå ble den fornyet og likesom innført andre gang.

Deretter holdt Israels barn for første gang igjen påske etter den lange straffetiden. De fikk også brød av markens grøde og høstet det de hadde sådd. Innhøstningen i Kana'an var nå deres.

De begynte å ete av landets grøde fra andre påskedag. Herren hadde befalt Moses at de skulle ofre et nek av førstegrøden andre dag etter påske. Først da kunne de begynne å ete brød eller riste aks av den nye høsten (5Mos 23:10, 14).

Slik gjorde de det nå etter Herrens befaling. Og samtidig sluttet mannaen å falle. Vi kan forstå at folket gledet seg og frydet seg av hjertet.

Og det skulle bli enda bedre.

Det var kanskje en liten frykt i deres hjerte når de tenkte på kampen som ventet. Men også den skulle tas fra dem. Det skulle skje ved en åpenbaring som Josva fikk, v. 13-15.

Her ved Gilgal så nemlig Josva en mann med et draget sverd. Han stusset ved synet. Det var ikke helt klart for ham hvem som stod der, om det var venn eller fiende.

Da gikk han bort til mannen med det dragne sverd og sa: "Er du for oss, eller er du med våre fiender? Han svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet. Da falt Josva på sitt ansikt til jorden og tilbad og sa til ham: Hva har min herre å si til sin tjener?"

Da fikk Josva høre de samme ord som Moses hørte ved den brennende tornebusken: "Dra skoen av din fot! For det sted du står på er hellig."

Og Josva var lydig.

Vi forstår at denne høvding over Herrens hær er den Herrens engel vi ofte har møtt i den hellige skrift. Det er Guds evige, enbårne Sønn før han kom i vårt kjøtt og blod.

Han er i sannhet fyrsten over Herrens hær, over alle engleskarene. Og ordet om at nå var han kommet, betyr at nå var Herren der med den himmelske hær. Han skulle begynne striden og gi sitt folk Kana'ans land. Samtidig skulle han utføre Guds dom over den domfelte kanaanittiske slekt.

"Frykt ikke, bare tro" var grunntonen også i denne Herrens åpenbaring til Josva, slik det lød fra Jesus da han var på jord.

I hele dette kapitlet ligger en herlig forkynnelse. Det er bilde på et nyomvendt menneskes lykke. Israels barn ble på nytt opptatt i pakten ved omskjærelsen. Da kunne de feire påske.

Slik går det hver gang et menneske fornyer dåpspakten med Herren og "skammen fra Egypt", vantroen, blir veltet av. Så kan man igjen nyte påskelammet, dvs, Gå til nattverdbordet med glede. Du som har omvendt deg til Herren, skal ikke frykte kampen som forestår.

Nei, "høvdingen over Herrens hær" står ved din side. Han er kommet som ditt vern i det øyeblikk ditt hjerte vil være helt med Herren.

Han vil stride for deg med den usynlige himmelske hær - og gi deg seier så alle dine fiender skal bli til skamme.

Og brått er nåden forsvunnet,

ei mer min sjel er forsagt.

Usynlig står ved min høyre hånd

en venn med evig makt.

Ja, ikke bare Josva og Israels folk ved Gilgal har grunn til å synge med fryd. Herrens folk til alle tider kan synge som det står i en annen liten salme:

Fryd deg da du lille skare,

Jakobs Gud vil deg bevare,

på hans minste vink må alle

fiender til jorden falle.

Gå til Jos 6:1-27

Jos 6:1-27
Dette kapitlet begynner med å fortelle at Jeriko hadde lukket sine porter slik at ingen kunne gå inn eller ut mer. Dermed er det sagt at det er umulig for Israels barn å klare det ved egen kraft. Vi må alltid først huske at

Vår egen makt er intet verd,

snart fikk vi banesåret.

Dernest får vi vite hva Herren sa til Josva da han åpenbarte seg.

Herren kunngjorde for Josva at Herren hadde gitt "Jeriko med kongen", de veldige stridsmenn, i Josvas hånd. Herren viste ham også hvorledes byen skulle erobres. Det var i sannhet en merkelig måte! De skulle bare gå omkring byen, en gang hver dag i seks dager. Paktens ark skulle være blant dem, og seks prester skulle blåse i hver sin basun.

På den sjuende dag skulle de gå sju ganger rundt byen. Da de hadde gjort det, skulle de blåse lange toner i hornet. Da skulle hele folket sette i et høyt rop. Et nytt stort under skulle da skje: Jerikos murer skulle falle ned. Folket kunne så gå opp på ruinene og innta byen.

Josva var lydig. Det var nettopp hans storhet som hærfører at han var lydig mot Herrens befaling. For Herren selv ville stride for sitt folk.

Fienden ble sikkert redd den første dagen da Israels barn rykket fram mot byen. Men de ble nok forundret da Israels folk bare gikk omkring den. Mange lo nok av de dumme israelerne som mente de kunne ta en festning bare ved å gå omkring murene.

Men Israels barn fortsatte å gå.

Så kom den sjuende dagen. Da begynte de tidlig om morgenen, og prestene blåste i de sju basunene. Sjutallet som det hellige tall kommer tydelig fram her.

Da ropte Josva til folket: "Rop nå! For Herren har gitt dere byen!" Det var et ord i tro fra denne stridsmannen. For ennå stod murene som før.

Samtidig sa han at de skulle skåne Rahab og alle som var i hennes hus. Men alt annet skulle være bannlyst og måtte ikke skånes. Det var besmittet av kanaanittenes ugudelighet.

Bare metallet: sølv, gull, kobberkar og jern skulle helliges for Herren og høre med til tabernaklets eiendom. For dette kunne renses i ilden.

Men Josva la dem innstendig på hjerte ikke å beholde noe av det for seg selv. Da ville de bringe bann og ulykke over hele Israels leir.

Da Josva hadde sagt dette, satte folket i et høyt rop og blåste i basunene. Og se, da ble Herrens ord oppfylt: de sterke, urokkelige murene styrtet sammen.

Israels folk stormet inn i byen, og dommen over kanaanittene ble fullbyrdet etter Herrens ord.

De to speiderne berget Rahab og hele hennes slekt. Det som hun hadde gjort for Guds folk av tro og kjærlighet, ble ikke glemt. Herren skånte Rahabs lille hjem og lot henne bli frelst som gjennom ild. Og det var den samme Herre som senere sa: "Den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn" (Matt 10:42).

Historien om beleiringen av Jeriko og hvorledes den ble inntatt, inneholder et vakkert åndelig forbilde. Murene omkring Jeriko kan sammenlignes med Djevelens festninger. Han forskanser seg mot Guds folk.

Inne i vårt hjerte har han satt opp slike festninger for å verne det gamle mennesket mot angrep. Men også i alt Guds rikes arbeide, både hjemme og ute blant hedningene, møter vi disse harde, urokkelige murene som Djevelen reiser omkring sitt rike.

Vi makter ikke å bryte ned disse murene av egen kraft. Men det gjelder for Herrens folk å adlyde Herrens vink, og i stille trofast lydighet gå vår misjonsgang med bønnens og ordets basuner.

Bønnens basun skal sende sine toner opp til Gud. Ordets basun skal lyde utover om Herrens navn. Og så skal murene en gang falle, selv om fienden spotter mye og vi må vente lenge uten å oppleve seieren.

Bare vi dag etter dag fortsetter å gå vår kampgang i tro på Herrens ord. Bare vi er med i den skare som ber og bekjenner, skal vi en gang stemme i jubelropet. Da skal Satans beleiringer styrte sammen.

Ja, det vil bli jubel når det gamle menneske mister sitt siste vern og uten skånsel blir tilintetgjort ved Jesu sverd.

En gang skal hedenskapets murer synke i grus og vantroens festninger styrte ned. Da skal hele Satans vesen og alt som er hans være knust for evig. Men alle de som med Rahab lengter etter den levende Gud, skal bli frelst om de lenge var bundet i mørket.

Vi vet at dette vil skje. Vi vet at det vil komme en dag da høvdingen over Herrens hær vil åpenbares med dommens sverd. Da vil han si som det lød til Josva: "Nå er jeg kommet."

Og det skal bli et stort skrik som det står skrevet: "Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun" (1Tess 4:16).

Tenk, hvilken dag!

Men ennå vandrer vi i tro og ikke i beskuelse. Ennå heter det: "Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte være sterk! Ja, vent på Herren!" (Sal 27:14).

Da skal det være en trøst for oss at "ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring den i sju dager. Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred" (Heb 11:30-31).

Ja, Rahabs tro fikk i sannhet en stor nådelønn. Først står det om henne at hun og hennes slekt bodde utenfor Israels leir. Som hedning måtte hun sikkert gjennomgå den ytre renselse som loven krevde. Men hun fortsatte ikke å bo utenfor leiren. Nei, Josvas bok forteller at hun (NO-78/85 oversetter her: "hennes ætt bodde...") "ble boende blant Israels folk inntil denne dag" (v. 25).

Rahab levde altså fremdeles da Josvas bok ble skrevet, og bodde "midt iblant Israel" (D.).

Vi vet fra slektsregistrene at hun ble gift med en stammehøvding fra Juda, Salmon. Deres sønn var Boas, som ble stamfar til David. Den tidligere skjøgen Rahab ble slik stammor til Davids Sønn og har fått en plass i Frelserens stamtavle.

Sannelig, hennes tro fikk en herlig nådelønn. Hun angret aldri på det valg hun gjorde.

I slutten av kapitlet (v. 26) fortelles om hvorledes Josva lyste forbannelse over de som ville gjenoppbygge Jeriko. Nå nevnes Jeriko som en by både i Jos 18:21 og i Dommernes bok samt i 2. Samuelsbok.

Meningen her må sikkert være at Josva lyste forbannelse over den som ville gjenoppbygge byen med murer og festningsporter, eller prøve å sette den i den gamle stand. Det var å vise trass mot ham som hadde revet murene ned.

Derfor lyder dommen over den som våget det slik: "Når han legger byens grunnvoll, skal det koste ham hans førstefødte sønn, og når han setter opp byportene, skal det koste ham hans yngste sønn." Senere kom det en tid da en trassig mann fra Betel begynte å gjenoppbygge Jeriko. Han brydde seg ikke om det som var sagt, fordi han ikke trodde det. Men han fikk merke at Herren ikke glemmer sitt ord (1Kong 16:34).

"Og Herren var med Josva, og ryktet om ham kom ut over hele landet." Slik slutter dette seierskapitlet.

Dette ordet minner om det som senere ble sagt om den rette Josva. For ham måtte alle djevelens festninger vike, også dødens murer. Da Jesus hadde vakt opp enkens sønn i Nain, ble dødens harde murer styrtet. Også da står det at ryktet om ham kom ut over hele landet.

Gå til Jos 7:1-15
Jos 7:1-15
Herren hadde vist Israel ved Josva at alt som var i Jeriko skulle bannlyses. Det var et domstegn over kanaanittenes veldige ugudelighet. Men det var også en advarsel til Israel mot å befatte seg med det.

Alle var imidlertid ikke lydige mot dette Herrens bud. Akan av Juda stamme hadde tatt noe av det bannlyste godset og skjult det i teltet sitt. Han hadde sett en kostbar babylonsk kappe og gitt etter for fristelsen. Han hadde også tatt 200 sekel sølv og en gullblokk som veide 50 sekel.

Sølvet og gullet skulle tilhøre helligdommen (Jos 6:19). Dette var derfor å stjele fra Herren. Det var stor synd når vi tenker på at Akan kjente Herrens bestemte bud om dette. Han hadde også stått for Herrens åsyn ved overgangen over Jordan og da Jerikos murer falt.

Det er nesten uforståelig at det kunne skje i et slikt mektig øyeblikk, kort etter at Herrens arm hadde styrtet ned murene og gjort dette mektige underet.

Men Satan fikk slik makt over Akans hjerte. Det var i aller dypeste forstand majestetsforbrytelse.

Det har neppe vært noen som kjente til dette utenom Akans nærmeste familie. Likevel står det (v. 1): "Israels barn handlet troløst med det bannlyste godset." Forbrytelsen ble på en måte tilregnet hele folket.

I dette ligger en sannhet som går gjennom hele Skriften. Menneskeslekten og et helt folk som Israel er ett legeme for Herren. Det er en sammenhengende organisme der hele legemet har ansvar for det den enkelte gjør.

Ordet peker på den enkeltes ansvar ("hver skal bære sin egen byrde", Gal 6:5). Men det sier også at det enkelte menneske har del både i velsignelsen, men også i skylden som kommer over hele folket.

Dette kommer særlig klart fram i den gamle og den nye pakts folk. Vi hører også om hvorledes de troende der Guds Ånd hadde makt, bekjente hele folkets synder som sine egne.

Slik bekjente Daniel for Herren: "Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet" (Dan 9:5-6).

I dette ordet bekjenner Daniel at han er medskyldig med hele folket. Det gjelder også de synder som var gjort før hans tid, på grunn av den indre sammenheng mellom ham og det folket han tilhørte.

Det ydmyke hjerte som bæres av Guds Ånd har altså i seg en klar bevissthet om den samme sannhet som møter oss gjennom Skriftens ord. Det henger egentlig sammen med at vi er "av ett blod" (Apg 17:26).

På en måte kan vi nok se en ytre sammenheng her. Den synd som blir gjort av det enkelte menneske, har sine røtter mange steder der man minst ville tro. Mange har del i det, som oppdragelsen, et dårlig eksempel og dårlig innflytelse fra mange kanter. Vi ser ikke alt dette, men Gud ser det klart. Og det legger ansvar på mange mennesker og forhold.

Og vi kan gå lenger, for det står i ordet: "Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd" (Jak 4:17).

Hvis du og jeg hadde vært mer nidkjær til å be for vårt folk og til å arbeide, ville kanskje mye vært annerledes.

Den ekte syndserkjennelse forstår at dette er sannhet. Men enten det blir erkjent eller ikke, så er det en sannhet som Gud har åpenbart for oss. Og vi må innrette våre tanker og begreper etter Guds tanker hvis vi vil vandre i lyset.

Vi kan ikke forlange at solen skal rette seg etter våre klokker, men vi må rette våre klokker etter solen hvis vi vil unngå forvirring. Slik må også vår lille forstand lære av Guds ord.

Det er bare dårer som vil at Guds sannhet skal innrette seg etter deres eget innskrenkede syn.

Derfor er det sannhet at vi alle har syndet i Adam, og vi er delaktig med ham i menneskehetens fall.

Men på den andre side bringer denne hemmelighetsfulle forbindelse mellom hele slekten og den enkelte også frelse. For slik kunne den nye Adam, Menneskesønnen, vår Herre Jesus Kristus, også bli stedfortreder for alle.

Ordet sier: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (Rom 5:19).

Denne sammenhengen mellom den enkeltes synd og hele folket viste seg nå også for Israels barn. Den neste byen som skulle inntas, var den lille byen Ai. Der bodde det i alt 12000 mennesker.

De som hadde speidet mot byen, rådet Josva til bare å sende en liten styrke dit. Det ville være helt overflødig å sende mange. Herren hadde jo vist dem hvorledes han hadde stridd for dem ved Jeriko. Derfor drog bare omkring 3000 mann dit.

Men hva skjer! Mennene i Ai slo dem fullstendig og jaget dem på flukt et langt stykke.

Dette nederlaget kunne synes å være ganske lite. Det falt bare 36 mann av Israels folk. Men det tok likevel motet fra folket. De så nemlig ganske rett på sammenhengen. De visste at det ikke bare var et tilfelle, men et tegn på at Herren hadde unndradd dem sin hjelp. Og alt berodde på hans hjelp.

Ja, det som i og for seg kan synes lite, kan for et Guds barn bli meget alvorlig når man klart ser Herrens hånd i det.

Josva ble ganske fortvilet. Alt gikk rundt for ham, og han forstod ikke Herren i dette.

Hvorfor - hvorfor? Slik lød den anfektede trosbønn fra Josvas hjerte til Gud. Når fienden fikk høre at Israels mektige Gud, som de hadde sett før, nå var veket fra Israel, ville de få nytt mot. De vil "kringsette oss og utrydde vårt navn av jorden," slik lød Josvas klage.

"Hva vil du da gjøre med ditt store navn?" tilføyde Josva. Her brukte han det samme våpen som Moses ofte hadde benyttet overfor Gud, når han bad om nåde for folket.

"Herrens store navn," ja, når det ligger en bønnens mann på hjerte som det største av alt, da skal sannelig Herren tenne lys i anfektelsens mørke.

Det gjorde Herren også for Josva. I Josvas nødrop hadde det blandet seg inn en mislyd. Det var klage over det uforståelige i Herrens gjerning.

Dette refser Herren på en mild måte ved å si til Josva (v. 10): "Reis deg opp! Hvorfor ligger du her på ditt ansikt?" Josva hadde nemlig ligget i bønn på sitt ansikt framfor Herrens ark sammen med de eldste. Som skikken var hadde de tilkjennegitt sin dype bedrøvelse ved å kaste støv på hodet.

Herren ville med dette si at han ikke hadde handlet vilkårlig, men at det lå en bestemt årsak bak det som syntes uforståelig. Og Herren viste Josva den alvorlige grunnen til nederlaget. Og han sa bestemt at hvis de ikke fjernet bannet fra leiren, ville han ikke mer være med dem. Da skulle de ikke lenger kunne stå seg mot fienden.

"Det finnes bannlyst gods hos deg, Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste." Det er et alvorlig ord fra Herren også til oss. Det er grunnen til at så mange mennesker ikke kan bli frelst fra de fryktelige fienders makt - som synden, døden og djevelen.

Herren kan ikke frelse dem, fordi de har bann i sitt hjerte. Og så lenge de ikke vil fjerne det, må Gud holde sin nåde borte fra dem. Så lenge et menneske holder fast ved noe av det Gud har bannlyst, blir det menneske et lett og sikkert bytte for djevelen. Det kan være vantro og synd av mange slag.

Det må en omvendelse til. Og omvendelsen består nettopp i å utlevere det bannlyste til Herren og ikke lenger holde sin hånd over synden.

Men også for Guds barn er det et alvorlig ord til selvprøvelse. Vil et Guds barn på ny smugle inn noe av det Herren ikke kjennes ved, da er det bann i hjertet. Det kan være noe av den gamle ugudelighet, vennskap med verden, nag eller bitterhet overfor andre eller hovmod i hjertet som ikke vil bøye seg for Herrens tukt, eller likegyldighet med å bruke nådemidlene eller pengekjærhet.

Der dette finnes, blir fienden dristigere. Da kan Herren ikke være med oss, men må la oss falle. Ja, han lar oss noen ganger falle dypt for at vi skal lære oss selv å kjenne og fjerne den djevelskap vi holdt hånd over.

Gå til Jos 7:16-26
Jos 7:16-26
Josva var straks rede da Herren viste ham sammenhengen med nederlaget i Ai. På Herrens bud samlet han neste dag hele folket. Den skyldige ble funnet ved loddkasting, først mellom stammene og dernest mellom slektene og familiene.

På denne måten fikk hele folket en følelse av at denne synd berørte dem alle. Det ble også en alvorlig påminnelse, ikke bare for de uomvendte, men også for de troende i folket. Det ble en prøvelse til tukt for de vantro selv om det ikke var blitt til gjerning hos dem. Og for de troende ble det et middel til å føre dem dypere inn i selverkjennelse.

Selve loddkastingen er noe som tilhører den gamle pakt. Etter pinsedag hører vi ikke mer i Skriften om det i Guds menighet. Den nye pakts folk veiledes på en annen og høyere måte, ved Den Hellige And.

Men i den gamle pakt var folket på et mer umodent og barnslig stadium, og da kunne Guds finger åpenbares tydeligst på denne måten.

Folket må ha vært i spenning etter som loddkastingen skred fram. Den skyldige må ha bevet når han følte dommen nærmet seg.

Ja, det nytter ikke å skjule seg for Herren i mengden. Han skal nok finne synderen.

Det var et fryktelig øyeblikk for Akan da loddet til slutt falt på ham. Det ble åpenbart for alle det han trodde han hadde skjult så godt.

Det er i sannhet et forbilde på den stilling alle som elsket denne verden og ikke omvendte seg, vil være i på dommens dag. Da skal alt som er skjult i mørket, fram i lyset, og "hjertenes råd" bli åpenbart (1Kor 4:5).

Josva talte vennlig men alvorlig til Akan om å gi Herren, Israels Gud, ære og bekjenne det han hadde gjort. Herren får ære og pris når synderen ærlig og fullt ut bekjenner sin synd. A nekte synden er å vanære Guds allvitende majestet.

Det ser ut til at Akan myknet ved Josvas vennlige ord. Han skjulte ingen ting, men bekjente alt. Så ble godset som var stjålet hentet. Der lå nå den vakre kappen, sølvet og gullet foran Akan. Hvor hadde ikke Satan narret ham. Den kortvarige lyst var i sannhet blitt dyrt betalt.

En gang lå en ung pike for døden. Hun var fortvilet. For en gang hadde hun vært Herren nær, men hadde forlatt ham av kjærlighet til den nåværende verden. Hun bad moren finne den nye ballkjolen som hun hadde fått rett før hun ble syk. Hun så lenge på den. Da sa hun med hjerteskjærende røst: Den er dyrt betalt.

Slik må det omtrent ha vært for Akan da han nå så godset. En gang hadde det blendet ham. Men nå lå det også for Herrens, den allvitendes øye.

Så kom dommen. "For en ulykke du har ført over oss! I dag skal Herren føre ulykke over deg" (D: forstyrre dig), slik talte Josva. Da ble Akan sammen med alt det stjålne godset og alt annet han hadde, både barn, husdyr og telt, ført ned i Akordalen.

Akor betyr ødeleggelse eller bedrøvelse, og dalen fikk dette navnet nettopp etter denne begivenheten.

"Og hele Israel steinet ham, og de brente dem opp med ild og steinet dem." Som før nevnt skulle hele folket vise sitt hat til synden og delta i dommen. Slik skjedde det også med gudsbespotteren i ørkenen (3Mos 24:14).

Det framgår ikke klart av sammenhengen om også Akans barn ble steinet. I 5Mos 24:16 ble det sagt til den jordiske øvrighet at "barn skal ikke lide døden for sine foreldres skyld". Den jordiske myndighet skulle bare utføre dommen over den enkelte skyldige og overgi resten av dommen til Herren.

Men her var det en Herrens dom som ble utført. Og han dømmer rettferdig. Han har sagt at fedrenes synd skal komme over barna i tredje og fjerde ledd over dem som hater ham. Og kanskje hadde Akans barn vært medskyldige.

Men enten barna er blitt dømt med samme dom som faren eller ikke, står det likevel fast at husfarens synd bringer ulykke over hele huset. Huset er som et legeme, der ett lem lider med de andre.

En stor steinhaug ble det sørgelige minnesmerke om Herrens dom over Akans timelige liv. Men vi vet ikke om Akan ydmyket seg i sin sjel så han ble omvendt før han døde. Hans syndserkjennelse gir likevel noe håp. Røveren på korset måtte jo også lide dommen om hans sjel ble frelst.

Men Israels folk hadde fått stadfestet det Guds folk aldri må glemme. Det er at Herrens nåde er betinget av at vi har et oppriktig sinn som ikke på noen måte går på akkord med synden.

Gå til Jos 8:1-35
Jos 8:1-35
Da bannet som lå mellom Herren og Israel var borte, lød igjen det gamle ordet fra Herren til Josva: "Frykt ikke og vær ikke redd!"

Herren selv gav ham veiledning om hvorledes han skulle erobre Ai. Josva skulle legge folk i bakhold vest for byen. Hovedstyrken skulle lokke soldatene i Ai ut av byen ved å la det se ut som om Israel flyktet fra dem. Bakholdet bestod av 5000 mann, mens resten av krigsfolket skulle være nord for byen.

Kongen i Ai var blitt overmodig på grunn av seieren over Israel. Og selvsagt tok han æren for det selv. Nå mente han at det kunne gå på samme måte, og han rykket ut mot Israel.

Josva trakk seg tilbake i begynnelsen. Dermed ble fienden enda mer trygg og alle våpenføre menn i Ai og i Betel forfulgte Israel.

Men da gikk bakholdet fram og trengte seg inn i byen og satte ild på den. Mennene fra Ai så for sent hvorledes det hang sammen: Nå hadde de Israels folk på begge sider. Snart var Herrens dom fullbrakt over byen Ai, over folket og kongen.

Denne gangen fikk Israels barn likevel lov til å beholde husdyrene og annet gods de fant. Herren gav dem uttrykkelig tillatelse til det. Derfor kunne de glede seg over det og beholde det med god samvittighet.

Det er godt å ta imot også timelige gaver fra Herren. Men vi må ikke ta imot det aller minste av Satans hånd. Der står Akan som et advarende eksempel.

Etter denne seieren ventet ikke Josva med å reise et alter på Ebalfjellet, slik Herren hadde befalt Moses. Han skulle også skrive av loven på steiner der (5Mos 27).

Og Josva fulgte nøyaktig Herrens befaling. I Sikemdalen mellom Garisim og Ebal ble paktens ark båret fram. Halvdelen av stammene stilte seg mot fjellet Garisim og halvdelen mot fjellet Ebal.

Så ble lovens ord lest opp, velsignelsen og forbannelsen. Og folket skulle si Amen til det.

"Det var ikke et ord av alt det Moses hadde befalt, uten at Josva leste det opp for hele Israels menighet med kvinner og barn og for de fremmede som fulgte med dem."

Igjen møter vi den samme nøyaktige lydighet. Det er et særmerke tvers igjennom på Josvas personlighet.

Gå til Jos 9:1-27
Jos 9:1-27
Da kanaanittene hørte om Israels seier, sluttet de seg sammen, alle de forskjellige folkeslag der. De skulle ta opp kampen mot Israel i fellesskap. Nå var de for alvor redde.

På denne tid lå Josva i leir ved Gilgal. Det var ikke det Gilgal ved Jordan som vi hørte om i Jos 5. Dette var et annet Gilgal som lå midt mellom Garisim og Ai. Israels folk kom jo fra Sikem, så det kan neppe være det andre Gilgal ved Jordan.

Mens de nå lå i leir ved Gilgal, kom det en dag noen menn langveis fra. De hadde utslitte kløvsekker, og lærflaskene som de brukte til vin og vann, var også gamle og bøtte. Skoene var utslitt, og brødet var tørt og muggent.

De utgav seg for å være sendebud fra et land langt borte. De erklærte at de gjerne ville slutte pakt med Israels folk, "for Herrens, din Guds navns skyld".

Slik talte de, for de hadde hørt alt det store Herren hadde gjort for Israel, både i Egypt og ved seieren over de amorittiske kongene Og og Sihon øst for Jordan.

De talte altså helt gudfryktig og godt. Men Israels menn hadde likevel en mistanke om at de kanskje var kanaanitter. På denne måten ville de ved list berge seg fra undergang ved å gå sammen med Israel. Herren hadde bestemt forbudt dem å slutte fred med kanaanittene. Josva og hans menn var derfor tvilrådige nå.

De fremmede bad dem se på klærne og maten deres for å skjønne at de hadde vært lenge på reis. Brødet var nettopp kommet fra ovnen og var varmt da de drog hjemmefra. Men nå var det tørt.

Det eneste rette for Israels barn hadde vært å spørre Herren gjennom ypperstepresten. Da Herren innstiftet yppersteprestens embete, hadde han gitt ypperstepresten makt til å få lys fra Herren i alt ved de såkalte Urim og Tummim (2Mos 28:30).

Men Josva og hans menn gikk ikke den veien. De nøyde seg med en ytre prøve ved å smake på maten deres om den var gammel. "Men Herren spurte de ikke til råds" (v. 14). De bygde bare på et ytre bevis etter sin forstand og tanke. Og de ble narret.

De fremmede kom slett ikke langveis fra. De var fra byen Gibeon som ligger en mils vei nordvest for Jerusalem. Byen Gibeon hadde ingen konge, men ble styrt av et eldsteråd og var i forbund med tre andre byer (v. 17). Det var også kanaanitter.

Her ser vi et fall hos Josva, for her rådførte han seg bare med kjød og blod, ikke med Herren. Disse kanaanittene klarte å bedra Josva ved list, slik at han sluttet fred med dem. "Josva tilsa dem så fred og gjorde pakt med dem om at de skulle få leve, og menighetens høvdinger avla ed på dette" (v. 15).

Vi kan lære mye av dette. Når verden ikke kan nå sitt mål med makt, prøver den fremdeles ofte å nå det ved en påtatt vennlighet. Men deres hjerte er på ingen måte vennlig stemt.

Slik bærer vantro slektninger seg ofte at når en av deres egne er blitt vakt eller omvendt. De vil lokke ham inn i trygghet og få ham til å glemme å våke.

Ofte lykkes det for verden å få en slik sjel tilbake til seg ved list, der de ikke oppnådde noe ved trusler og tvang. Noen ganger ser også verden en fordel i å nærme seg Herrens folk. Men da gjelder det om for et Guds barn å være på vakt. På alle måter må man holde seg nær til Herren for ikke å komme i et forhold til verden som strir mot Guds vilje.

Av dette skal vi lære: Vi må aldri tro at vi ikke behøver å rådføre oss med Herren og at vi selv kan avgjøre saken. Guds barn har ofte gjort mange smertelige erfaringer her. Man var for rask til å avgjøre saken uten å spørre Herren!

I en salme står det slik: "Jeg behøver deg, o Jesus, like ved hvert skritt jeg går." Jo mer vi har det slik, jo mer fast og sikker blir hele vår gang.

Vi lærer også at et Guds barn ikke skal være for rask til å ha tillit til mennesker. Den rette kjærlighet og visdom vil alltid være forbundet med en viss forsiktighet og varsomhet. Vi må være våkne og ikke la oss lure av en gudfryktig og kristelig tale.

Det er en mistillit som Guds Ånd vedkjenner seg. Grensen mellom den rette mistillit og den rette tillit vil Guds Ånd veilede Guds folk til å kjenne:bare vi spør Herren.

Snart oppdaget Israels barn bedraget da de under framrykking i Kana'an nådde Gibeon. Og hva skulle de gjøre nå? Folket knurret mot lederne fordi de hadde sluttet pakt med Gibeon.

Men Josva og høvdingene i Israel våget ikke å røre gibeonittene, for, sa de, "vi har sverget ved Herren, Israels Gud, og lovt dem fred". De måtte nå erkjenne at de hadde syndet ved å gi løfte under ed uten først å spørre Herren. Men hvis de nå brøt dette løftet, kunne det aldri bli til Herrens ære. Da ville Herrens navn bli ringeaktet blant kanaanittene, slik det i og for seg ville være synd mot Herren å bryte en ed.

Josva har sikkert ydmyket seg for Herren, og Herren viste ham da en vei der løftet kunne holdes. Faren ved å spare kanaanittene ville ikke da bli svært stor.

De skulle nemlig hogge ved og bære vann til tabernaklet, altså utføre slavearbeid for hele menigheten. På den måten ble de i en forstand gitt i Herrens hånd, selv om de ble spart for dødsdommen.

Her ser vi hvorledes Herren kan ordne opp i det hans folk har gjort i uforstand og kjødelig iver, bare vi bekjenner det i ydmykhet. At gibeonittene ble gjort til slaver og ikke utryddet, kan også henge sammen med at de hadde en annen stilling enn andre kanaanitter. Gibeonittene erkjente nemlig at Herren var med Israels folk. De andre forherdet seg.

Gibeonittene fikk altså en underordnet stilling. Det peker på at verdens ånd aldri må bli rådende der verdens barn får lov å være sammen med Guds folk om noe. Bare der Guds Ånd gjennom Herrens folk får råde kan det bli samarbeid om bestemte saker. Men hvis verdens ånd skal råde, kan det ikke skje.

Her må vi også legge til en annen ting. Det kan finnes løfter som er så syndige at synden blir større ved å holde dem enn ved å bryte dem. Et eksempel er kong Herodes som hadde lovet sin datter alt hun bad om. Hun forlangte døperen Johannes' hode på et fat.

Men kan det finnes en utvei til å holde løftet, skal vi gjøre det selv om det ikke skulle vært gitt.

Og Herren vedkjente seg det Josva gjorde. Det ser vi av 2Sam 21. Da kom det dom over landet fordi Saul hadde brutt sitt løfte til gibeonittene og slått noen av dem i hjel. Slik Herrens ord er "ja og amen" (2Kor 1:20), slik skulle også Guds barns ord være det.

Gå til Jos 10:1-14
Jos 10:1-14
Da kanaanittene hørte at Gibeon hadde sluttet fred med Israel, ble frykten enda større hos dem. Kongen i Jerusalem ble kalt AdoniZedek. Det var et fellesnavn for kongene i Jerusalem, slik som Melkisedek og navnet betyr Rettferdighets konge eller herre. Det er et underlig forbilledlig navn på Herren i denne byen.

Han gikk nå sammen med fire andre konger fra sydlandet og angrep Gibeon. De skulle hevne at Gibeon hadde skilt seg ut fra de andre kanaanittene og sluttet pakt med Israel.

Gibeons menn sendte straks bud til Josva og sa: "Slå ikke hånden av dine tjenere! Kom opp til oss så fort du kan, og berg oss og hjelp oss!" (v. 6).

Josva kom straks med hjelp. I løpet av en natt nådde han opp fra Gilgal til Gibeon. Herren hadde igjen gitt ham et herlig løfte: "Vær ikke redd for dem! Jeg har gitt dem i dine hender, og ikke én av dem skal kunne stå seg imot deg" (v. 8). Denne gangen gjaldt det jo en større kamp en noen gang før.

Han vant straks seier, for "Herren slo dem med redsel" (v. 10). Krigen med kanaanittene var slett ikke som andre kriger. Det var Herrens krig, Herrens dom som israelittene skulle utføre. Herren selv førte striden. Israel skulle bare være et lydig redskap i hans hånd.

Kanaanittene flyktet gjennom passet ved Bet-Horon. På et kart kan vi se at det var både et øvre og et nedre Bet-Horon. Mellom dem var et berg-pass.

Da fienden var kommet gjennom passet og flyktet fra Bet-Horon 'kastet Herren store steiner ned over dem fra himmelen, hele veien fram til Aseka, så de døde" (v. 11). Det var et fryktelig haglvær med hagl så tunge som stein i likhet med de som falt over egypterne på Faraos tid.

Det døde flere av haglværet enn de som falt ved Israels barns sverd. Israels barn som kom etter, så igjen Herrens hånd som stred for dem. Fienden kunne ikke la være å merke at det var Guds vredes dom som brøt løs over dem. Men deres hjerte var forherdet. De fryktet, men ydmyket seg ikke.

Mens nå forfølgelsen var i full gang, så det ut til at seieren kunne bli avgjørende for lang tid bare ikke dagslyset ville forsvinne snart.

Da fikk Josva frimodighet til å be Gud om å gjøre et under. Det ville ta seg ganske urimelig og ubegripelig ut for forstanden. Han bad nemlig om at Gud ville gjøre dagen dobbelt så lang som en vanlig dag. Han bad om dette for Herrens saks skyld.

Josva var nå midt mellom Gibeon og Ajalon, den siste lå i en vakker dal. Fra høydene der han gikk fram, så han solen i sørøst over Gibeon og månen i sørvest over Ajalon.

Da "talte Josva til Herren, han sa så hele Israel hørte det: Stå stille sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal!" (v. 12).

Da skjedde det. Solen og månen stod stille på sitt sted, til fienden var blitt ganske overvunnet.

"Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag, før den gikk ned. Aldri har det vært noen dag som denne, verken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst. For Herren stred for Israel" (v. 13-14).

Det var altså et under, en bønnhørelse av et menneskes røst som ikke har skjedd verken før eller senere. Dagen ble forlenget med nesten 12 timer utover naturens vanlige orden. Og dette miraklet var alminnelig kjent. Det forstår vi av henvisningen til "Den rettskafnes bok" (v. 13). Dette var en samling av folkesanger der stadig nye ble lagt til ettersom Herrens store gjerninger ble åpenbart over folket. "Den rettskafne" var jo Israels hedersnavn, det samme som Jesjurun. Dette miraklet har vært en brann i ansiktet på vantro mennesker, og særlig for alle vitenskapsmenn. Det er ikke selve uttrykket at "Solen stod stille" som er til anstøt. For den dag i dag pleier vi å si at solen går opp og går ned. Det gjør også vitenskapsmenn, selv om ingen benekter at det er jorden som dreier seg om sin egen akse og at solen står stille.

Men det er underet som dette uttrykket taler om som forarger de vantro. For underet må altså ha bestått i at jordens omdreining om sin akse stanset i nesten 12 timer.

Enkelte har ment at det var et poetisk uttrykk for at det var gjort like mye på en dag som ellers på to. Men det er tydelig nok at det fortelles om en historisk virkelighet, om en helt spesiell bønnhørelse.

Man innvender også at jorden i så tilfelle må ha kommet ut av sin bane. Og det ville ha støtt på så mange astronomiske vansker at det med andre ord har vært "umulig".

Troende mennesker kan bare smile til slike innvendinger. Skulle han som har skapt alt ved sitt ord, ikke kunne gjøre det han vil uten at det kommer onde følger av det?

Vi kjenner ikke til hvorledes de enkelte ting har skjedd. Og det behøver vi heller ikke å vite:

Hvordan det skjer, det vet jeg ei,

her har han ikke vist meg vei,

Min sans så høyt jeg ei tør snu,

det er meg nok hans ord å tro.

Dette underet var til og med en dom over den kanaanittiske avgudsdyrkelsen. Kanaanittene tilbad jo Baal som solgud og Astarte som månegudinne. Ved dette underet fikk de se hvorledes deres såkalte guder var fullstendig i Israels Guds makt.

Vår tid vil også sette naturen og dens såkalte "evige lover" i den levende Guds sted. Overfor all slik avgudsdyrkelse er denne begivenheten selvsagt en knusende dom.

Men det er en dyp herlighet i dette for Guds barn. Det var mens Josva samtalte med Herren i bønnen at han fikk frimodighet til å be om så store ting for Herrens sak. På samme måten får noen ganger et Guds barn en visshet som er virket av Guds Ånd. De kan så be om noe til Herrens ære, ofte også store ting.

Det kan de bare gjøre når Herren ved sin Ånd selv gir frimodighet til det. Men da får man erfare at ingen ting er umulig for Gud. Det ville ikke være bøker nok til å romme alle de eksempler på dette som kan hentes fra Guds menighets historie.

Pastor Funcke i Bremen forteller om en gutt. En morgen var han kommet for sent på vei til skolen. Han gråt og løp gjennom gatene mens han bad halvhøyt: "Kjære Gud, la meg ikke komme for sent."

Da han løp forbi en bygning hvor det var et ur, så han at klokka allerede var over ni. Likevel fortsatte han å be: la meg ikke komme for sent.

Herren bønnhørte ham, men ikke ved å la urviserne gå tilbake. Men han kom ikke for sent til undervisningen. Da han kom til skolen, stod hele flokken utenfor døra. Ved døra stod læreren og en smed som holdt på å dirke opp låsen. Læreren hadde brukket nøkkelen da han skulle låse opp.

Den lille gutten stilte seg glad ved siden av de andre og takket Gud fordi han var bønnhørt. Ja, Gud er herre over både store og små forhold. Guds barns bønner kan få innflytelse på det som skjer på mange måter. Gjennom bønnen blir det også åpenbart at Guds barn er bestemt til å være herre over naturen.

All bønnhørelse der naturlovene likesom føres inn i et annet spor, er bevis på at alt i naturen en gang skal legges for føttene på Guds barn. Det er som det er sagt: Vil du det Herren vil, da vil Herren det du vil. Hvis man bare har den barnslige troens lydighet, blir det åpenbart til Guds ære at alle ting er mulig for den som tror.

Den begivenhet som er omtalt her om sol og måne, volder de vantro mye hodebry, men ikke troen. I virkeligheten er dette under lite mot de indre under som foregår når en synder blir omvendt.

Gå til Jos 10:15-43
Jos 10:15-43
I slutten av kapitlet fortelles om hvorledes fem konger som hadde skjult seg i en hule i Makkeda, blir fanget. Da forfølgelsen var over, ble de dratt fram. De fleste av fiendene var drept, mens Israels barn var uskadd. Det står jo at "ingen vågde mer å kny mot noen av Israels barn" (v. 21). (D.: ingen havde rørt sin Tunge imod Israels Barn.)

Herren viste Israels folk at de ikke hadde noe å frykte, om de bare ville tjene Herren ærlig. Israels barn hadde ofte engstet seg for kanaanittene da de var i ørkenen. Mørkets makt hadde malt de høye kjempene enda verre enn de var for å vekke mistillit til Herren i deres hjerte.

Og nå viste Herren dem hvor lett seieren ble. Det var sant det Josva og Kaleb hadde sagt dem da folket knurret ved Kades: "Vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød. Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd dem!" (4Mos 14:9).

Dette ville Josva tale med dem om på grunn av alle de framtidige kamper som ville komme. Han lot derfor alle Israels menn samle seg som øyenvitner da de fem mektige kanaanittiske kongene ble ført ut av hulen. Deretter lot han sine hærførere komme fram og sette foten på kongenes hals.

Å sette foten på sin fiendes nakke var tegn på at fienden var fullstendig underkuet. Vi ser ofte dette framstilt på gamle østerlandske minnesmerker om seierstog inngravert i stein.

Da sa Josva til Israel: "Frykt ikke og vær ikke redde! Vær frimodige og sterke! For slik skal Herren gjøre med alle fiender som dere kommer i strid med" (v. 25).

Deretter slo Josva de fem kongene i hjel. De ble hengt opp i trær til om kvelden og endelig kastet inn i den hulen de hadde skjult seg i.

Ja, Israels barns bekymring over erobringen av Kana'an, viste seg å være ugrunnet. Hvor ofte gjør ikke Guds barn slike erfaringer!

Vi engster oss over det ene og det andre, og Djevelen maler det med mørke farger. Og når vi så i Herrens navn kom til det, så gikk det så forunderlig godt. Vi ble båret over det, slik at vi måtte si: Vi oppførte oss dårlig når vi bekymret oss slik!

Under Josvas ledelse gikk de nå fra seier til seier. Som en rett Herrens kriger forstod Josva å kjøpe den rette tid. Han utnyttet fordelene av den seier Herren hadde gitt ham. Han la seg ikke til å hvile på det han hadde gjort. Han stormet framover mot målet som Herren hadde gitt ham: erobringen av hele Israel.

Slik er det også i den åndelige krig. Når Herren stiller oss foran en åpen dør, gjelder det om ikke å forsømme nådens tid. Den skal utnyttes mest mulig for Guds rike og vi vil fortsette i nidkjærhet. Det gjelder om å arbeide der Guds Ånd rører i vannet.

Det forstod Josva i krigen mot kanaanittene. Samme dag som kampen begynte ved Gibeon om morgenen, nådde han til Makkeda. Men den dagen hadde jo vært dobbelt så lang som vanlig.

Deretter gikk de mot Libna og videre mot Lakis. Fra Lakis gikk de til Eglon og så til Hebron. Fra Hebron gikk de til Debir. Ja hele det sørlige Kana'an like til Kades ble overvunnet i ett trekk etter seieren ved Gibeon.

I v. 41 nevnes Gosen. Her betyr det ikke landet Gosen i Egypt, men et område i det sørlige Kana'an.

Over alt gjorde Josva som Herren hadde befalt og sparte ikke kanaanittene som var modne for dommen. Josvas seier står i sannhet som et lite forbilde på den Josva som skulle komme senere og dra fram fra seier til seier.

Slik de fem kongene lå for Josvas fot, skal også disse "kongene" gjøre det for Jesu føtter: Djevelen, verden, kjødet, døden og helvetet. Herrens seier stanser ikke før alle fiender er overvunnet for evig. Som Israels folk jublet over Josvas seier, skal Jesu Kristi folk en gang stemme i den evige seierssang.

Da skal Kristi hær opptrede,

om hans trone stille seg;

Livets krone, lysets klede,

gjør oss da vår Frelser lik.

Seirens gang, harpens klang,

varer evig, tenk en gang! Gå til Jos 11:1-23
Jos 11:1-23
Da kongene i det nordlige Kana'an hørte om alt dette, samlet de seg i tette skarer anført av Jabin, kongen i Hasor. Kinneret som nevnes i v. 2 er det samme som Genesaretsjøen.

Igjen stod Josva overfor en veldig hær. Der var også hester og stridsvogner. Men igjen sa Herren: "Vær ikke redd for dem! For i morgen ved denne tid legger jeg dem alle sammen i hjelslått foran Israel. Du skal skjære over hasene på hestene deres, og vognene skal du brenne opp med ild" (v. 6).

Og det gikk som Herren sa. Ved Merom-elva ble det vunnet en seier omtrent som ved Gibeon. Fienden ble spredt til øst og vest i vill flukt. Israels barn forfulgte dem mot vest helt til den store fønikerbyen Sidon og til de varme kilder som lå noe lenger sør ved Middelhavet. De forfulgte dem også langt mot øst.

Hovedmannen for angrepet var kongen i Hasor. Han ble slått i hjel og hans by brent opp. Det var likevel den eneste byen som ble brent opp. De andre ble ikke brent, for Israels barn skulle bo i dem. Josva fulgte Herrens befaling gjennom Moses i alt.

I sju år fortsatte Josva trofast krigen mot disse kongene. Han utryddet eller drev bort også de kjempehøye anakitter i det sørlige Kana'an. Ingen av kanaanittene underkastet seg frivillig unntatt Gibeon. De andre førte krigen til det siste i trass.

"For Herren laget det så at de forherdet sitt hjerte og drog ut i krig mot Israel" (v. 20). Kananittene var under den samme forherdelsens dom som Farao hadde vært. De hadde gitt seg hen til avskyelige synder, og straffen kom over dem på den verste måte som den kan komme over en synder. Herren overgav dem nemlig til et forvendt og trassig sinn, "til et udugelig sinn" (Rom 1:28). De måtte kjempe mot og kunne ikke annet.

Til slutt var hele landet tatt. Israelittene hadde herredømme over alt og landet kunne deles mellom stammene. Alle kanaanittene skulle ikke utryddes på en gang, slik Herren hadde sagt til Moses.

Det skjedde delvis fordi det ikke skulle bli for mange øde områder, og delvis for at Israels barn skulle få anledning til å vise sin troskap mot Herren i årenes løp ved å fortsette kampen mot avgudsdyrkerne.

Hvis Israels barn ikke ville fortsette kampen, skulle de kanaanittene som ble igjen i landet være et tuktens ris for Israel.

På samme måte er det med den åndelige kamp for et Guds barn. På den ene side kan en si med sannhet: "Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro" (1Joh 5:4).

På den andre side heter det også med rette: " Strid troens gode strid." Og salmen har rett når den sier: "Stadig kamp vårt liv må være.

I Kristus har Guds folk seier. Men gjennom troskampen skal denne seierens frukter mottas.

Slik har også Israels barn allerede nå i Herren seier over hele Kana'an, bare de vil være trofast og ikke slutte fred med fienden av feighet eller sløvhet. Dessverre skjedde det siste. Ved sin utroskap mot Herren gled seierens frukter fra dem.

Gå til Jos 12:1-24
Jos 12:1-24
Dette kapitlet er som et bilag til bokens første del og danner slutten på avsnittet om erobringen av Kana'an. I de første seks vers omtales de kongene som er overvunnet øst for Jordan. De ble slått under ledelse av Moses. I v. 7-24 omtales de trettien kongene som ble overvunnet vest for Jordan under ledelse av Josva.

Selv om dette kapitlet for det meste inneholder navn, er det likevel fullt av Guds herlighet. Det lyder som en mektig klang gjennom hele kapitlet: over alt dette ga Herren oss seier.

Med stille takk og pris ser den hellige forfatter tilbake på dette storverk av Herren. Det var i sannhet en storstilt oppfyllelse av Herrens løfter.

Gå til Jos 13:1-31
Jos 13:1-31
KANA'AN BLIR DELT. (Jos 13-21)
Josva er blitt gammel, nesten 100 år. Krigen i Kana'an hadde vart i omtrent 7 år. Nå skulle han ta fatt på sin andre hovedoppgave, delingen av landet.

Det var nok ennå noen mindre områder av landet som skulle erobres, både i sør og i nord. Men kanaanittenes makt var så lammet at hver enkelt stamme kunne klare å innta sin arvedel. De måtte bare være lydige mot Herren, så skulle han stride for dem. Derfor kunne delingen av landet nå begynne.

Først nevnes den del av landet som de 2 1/2 stammene hadde fått øst for Jordan. Men heller ikke der fikk Israels barn eie hele det landet som Herren hadde tiltenkt dem. For de var lunkne og tok ikke opp kampen slik Herren ville.

I v. 15-23 skildres den delen som Rubens stamme fikk. Den gikk fra elven Arnon i sør til byen Hesbon i nord og den nordlige del av Dødehavet der Jordanelva renner ut.

Deretter (v. 24-28) tales om Gads del. De fikk hele den østlige side av Jordan opp til Genesaretsjøen. Og endelig fikk halve Manasse stamme sin arvedel i Basan (v. 29-31). Vi henviser her til kart bak i våre bibler.

Bare Levi stamme fikk ingen bestemt arvedel av landet. Herren selv, Israels Gud, skulle være deres arv slik han hadde lovet dem (v. 14, 33).

Gå til Jos 14:1-15
Jos 14:1-15
I dette kapitlet tales nå om landet vest for Jordan. Landet ble delt slik Herren hadde bestemt (4Mos 34:16-29). Tolv menn der ypperstepresten Eleasar og Josva var ledere, skulle forestå delingen.

Det området i landet der hver stamme skulle bo, ble avgjort ved loddtrekning. Størrelsen på hvert område ble derimot avgjort av de 12 mennene.

Selv om levittene ikke fikk et bestemt område som arvedel, var det likevel 9 1/2 stamme igjen. Josefs barn utgjorde to stammer (Efraim og halve Manasse stamme) vest for Jordan.

Da inndelingen av landet skulle begynne, stod Kaleb, Josvas trofaste venn, fram. Han minnet Josva om et løfte Moses hadde gitt ham da de var ved Kades. De andre speiderne hadde gjort folket motløse, mens Josva og Kaleb var trofaste mot Herren.

Kaleb hadde da på en særlig måte vært talsmann for Herrens sak. De andre speiderne hadde spesielt blitt skremt av landet ved Hebron. Der bodde anakittene, som var et kjempefolk, i store og befesta byer. Men om dette hadde Kaleb talt med stor tro.

Moses hadde da i glede over dette sagt: "Sannelig, det land din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trofast holdt deg til Herren, min Gud" (v. 9).

Nå var det gått 45 år siden den gang (v. 10). Gamle Kaleb var på tross av sine 85 år like frisk og kraftig i sjel og legeme som ved Kades.

Det er et vakkert bilde som tegnes for oss av Kaleb i den Hellige Skrift. Han stod foran sin gamle venn Josva i usvekket kraft med frisk, barnslig tro til Herren.

Da var han et levende bilde på det som senere ble sagt av salmisten: "De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham" (Sal 92:14-16).

Kalebs bønn om å få Hebron, der anakittene stadig satte seg fast, var ikke sprunget ut av makelighet. Det var tvert om en ydmyk og frimodig trosbønn. Det var nettopp noe av det vanskeligste av alt i Kana'an, han bad om. Det ville koste mest kamp å ta Hebron.

Med denne bønnen ville han forherlige Herrens navn og det var et godt vitnesbyrd for Israels barn. De vegret seg ofte for kampen.

Josva velsignet sin gamle, trofaste venn. Hans bønn frydet Josvas hjerte fordi Kaleb i tro holdt fast ved det ord han hadde fått av Herren om Hebron. Han vegret seg ikke for den kamp som fulgte med.

Med Guds velsignelse, uttalt av hans venn, gikk Kaleb til verket da tiden var inne. Det ble først etter Josvas død (Dom 1:1, 11-13). Og Gud gav ham seier som vi skal høre om i neste kapittel.

Gå til Jos 15:1-23
Jos 15:1-23
Den første stammen som fikk sin del av landet vest for Jordan, var Juda. Grensene beskrives i v. 2-12. Grensene mellom stammene og byene som tilhørte stammene, ble nøye beskrevet. Det ble gjort for å hindre splid mellom dem og utelukke at en stamme skulle ta noe fra en annen.

Grensa i sør gikk fra sørspissen av Dødehavet over Akrabbim og Kades til Egyptens bekk og Middelhavet. I øst var grensa Dødehavet til Jordans utløp. I nord gikk grensa fra den nordlige del av Dødehavet og omtrent rett vest ved Jerusalem. Slik gikk grensa mellom Juda og Benjamin omtrent midt gjennom Jerusalem. Grensa i vest var Middelhavet. Slik kom Filisterland til å ligge i Judas landområde.

Men Juda fordrev aldri filisterne og fikk derfor aldri ta det i eie.

I v. 13-19 tales om hvorledes Kaleb tok Hebron og Debir der anakittene hadde satt seg fast på ny. Men dette skjedde altså først senere, men blir fortalt her i denne sammenhengen.

Ved erobringen av Debir, som før ble kalt Kirjat-Sefer, lovet Kaleb at den som mnntok byen, skulle få hans datter Aksa til hustru.

Og brorsønnen Otniel ble seierherre. Da de ble gift, egget Aksa sin mann til å be Kaleb om enda mer. Han hadde nemlig gitt dem et stykke land lenger sør. Men det var lite vann der, og datteren var ikke fornøyd med det faren hadde gitt henne.

Da Otniel antagelig unndrog seg for å gjøre det hun ønsket, sprang hun ned av eselet hun red på.

"Gi meg en avskjedsgave! (Dansk: "en Velsignelse".) sa hun til faren da han spurte hva som var i veien. Men det hun bad om, var mer jordisk gods. Hun bad om et stykke land med vannkilder, og det fikk hun.

Denne Aksa har i tidens løp hatt mange åndelige søstre. Hun var antagelig en av de kvinner som er ivrige etter å rive til seg så mye jordisk gods som de kan. De kan ikke være fornøyd med det de har fått selv om deres menn er det. En slik streben etter jordisk gods er stygt hos alle mennesker.

I v. 20-62 oppregnes byene i Judas landområde.

Først ved grensa i sør der landet bestod av heier og grassletter hvor bare enkelte steder egnet seg til åkerbruk. Deretter nevnes byene i Judas lavland (v. 33). Det er den bølgeforma sletta mellom Judas fjell og Middelhavet. Den var fruktbar og tett befolket.

Så kommer byene i Judas fjelland (v. 48). Det er et høyland som danner overgangen til Judas ørken. I dette høylandet lå bl. a. Hebron. På fjellene her vokste det gras og busker nesten til topps, og det var fruktbare daler mellom.

Til slutt kom den golde, fryktelige Juda ørken (v. 41). Der var bare noen få byer, bl. a. En-Gedi som lå ved Dødehavet.

Hist og her finnes det vannkilder. Og der det er vann, utfolder det seg et rikt planteliv, selv midt i ørkenen.

Mange steder finnes det spor etter menneskelig virksomhet i gammel tid. Endog i ørkenen så det annerledes ut før forbannelsen kom til å hvile over landet.

Vi skal merke oss et par ting i fortegnelsen over byene.

For det første er antallet byer både i dette kapitlet og flere andre eiendommelig. Det nevnes f. eks. i v. 21-32 i alt 37 byer, men i v. 32 står det: i alt 29 byer og deres landsbyer.

På hebraisk brukes bokstaver for tall. Noen mener at det ved avskrift lett kunne skje en forveksling. Men da en slik opptelling gjentar seg flere ganger, kan det neppe være grunnen. Årsaken må være noe som er ukjent for oss.

Det kan f. eks. komme av at byene lå så nær hverandre at den ene ble regnet som forsted til den andre. Eller noen av byene ble regnet for å være altfor ubetydelig til å bli regnet med i antallet.

Den gamle greske oversettelsen av Det gamle testamentet, som kalles "Septuaginta" og betyr sytti fordi det var så mange jøder som fullførte arbeidet, tilføyer en rekke nye byer i Juda fjell-land, mellom v. 59-60. Her finnes bl. a. Betlehem.

Men hvorledes dette enn henger sammen, har det ingen vesentlig betydning om det har vært noen byer mer eller mindre.

Kapitlet slutter med denne merknaden (v. 63): "Men jebusittene, som bodde i Jerusalem, kunne Judas barn ikke drive bort. Jebusittene ble boende sammen med Judas barn i Jerusalem, og der bor de den dag i dag."

Jerusalem tilhørte mest Benjamins stamme, og de inntok den ikke.

Etter Josvas død erobret Juda stamme Jerusalem, men jebusittene tiltvang seg adgang og bodde der sammen med Judas og Benjamins barn.

Denne merknaden er ikke et godt vitnesbyrd for Judas barn. For det var på grunn av deres synder og lunkenhet at de ikke kunne innta byen. Hadde de vært trofast mot Herren, ville han ha gitt dem seier.

Gå til Jos 16:1-10
Jos 16:1-10
Josefs barn, Manasse og Efraim, fikk en stor og fruktbar del av Kana'an. Den gamle Jakob hadde forutsagt det i sin velsignelse (1Mos 49). Grensa i sør begynte ved Jeriko og strakte seg tvers over landet til Middelhavet (v. 1-4).

I slutten av kapitlet (v. 5-10) nevnes Efraims grenser nærmere. Det slutter med en lignende merknad som forrige kapittel: Efraims barn drev ikke bort alle kanaanittene, men lot seg nøye med å gjøre dem til tjenere som betalte skatt. Det var igjen lunkenhet! Gå til Jos 17:1-18
Jos 17:1-18
Dette kapittel begynner med å beskrive nærmere halve Manasse stammes arvedel vest for Jordan. I denne halvdel var også Selofhads døtre som er omtalt i 4Mos 27. 34. De fikk arv med farens brødre.

Denne halvdelen av landområdet til Manasses stamme i Kana'an grenset i øst til Issakar og mot nord til Aser. Den herlige Saronssletta langs Middelhavet tilfalt dels Efraim og dels Manasse.

Manasses barn gjorde imidlertid som Efraim og drev ikke kanaanittene bort. Først lot de dem bare bo hos seg, og senere gjorde de dem arbeidspliktige. Men de drev dem ikke bort (v. 12-13).

Dette skapte store vanskeligheter. Slik vil det alltid bli for Guds folk når man slutter fred med fienden. Det gjelder også i det enkelte Guds barns liv.

Vil man la det gamle menneske være i fred eller nøye seg med å gjøre det arbeidspliktig og ikke døde det, da vil troslivet ta skade. Nei, i kampen med det gamle menneske gjelder det å være "radikal". Det betyr å arbeide på å utrydde alt det kanaanittiske vesen i våre hjerter helt fra roten av.

Og der kampen med sjelefienden ikke er alvorlig, kan hjertet aldri ha det godt. Det blir ingen glede og ingen tilfredshet.

Slik gikk det også med Efraim og Manasse. Selv om de hadde en stor og god arvedel, klaget de likevel over at det ikke var nok til dem.

Men de fikk ikke medhold i sin klage. Den gamle, erfarne Guds mann Josva gav dem ikke medhold i noe. Han henviste dem tvert imot til å ta fatt på det arbeidet de hadde forsømt på grunn av lunkenhet og feighet.

De klaget over at de som et stort folk ikke fikk plass i det området de fikk tildelt. Josva gav dem da råd om å hogge ned skogen på fjellene i nord. De skulle også drive bort ferisittene og kjempene (NB'88: refa'ittene) som bodde der (v. 15).

Men de likte ikke dette rådet. De unnskyldte seg med at det likevel ikke ville bli nok. Men den egentlige grunnen var at det var "jernvogner" i dalbygdene. Derfor var de redde.

Josva hørte ikke på deres unnskyldninger. Han gjentok at de var et stort folk og skulle ha plass nok. Men de var også sterke nok til å drive ut kanaanittene på tross av deres stridsvogner.

Josvas ord var en oppmuntring for dem. Men de var også en stille bebreidelse for deres slapphet og feighet. De hadde jo erfart Herrens seierskraft til å overvinne kanaanittene.

Her kan Guds barn til alle tider lære noe. Det skjer ikke så sjelden at noen Guds barn klager over sine kår. De har ikke fått nok eller så mye som de andre. Eller de klager over andre Guds barn eller noe annet.

Da gjelder det å ikke gi dem medhold for snart. For ofte ligger grunnen hos dem selv. Det kan være lunkenhet, utakknemlighet og liten vilje til for alvor å ta kampen opp mot det gamle menneske.

Her har mange Guds barn syndet mye. De behandlet slike klager feil så de som klaget ble styrket.

Nei. Her skal vi gjøre som Josva og aldri gi det gamle menneske medhold. Det skal bare tuktes. Det nye menneske skal derimot oppmuntres vennlig til å ta fatt med nidkjærhet, til å følge Herrens vei i lydighet og tilegne seg mer av rikdommen som er gitt oss av Gud.

Gå til Jos 18:1-28
Jos 18:1-28
Herren hadde sagt at han selv ville velge stedet der helligdommen skulle stå. Og dette stedet ble i over 300 år Silo.

Silo ligger litt sør for Garisim-fjellet. Navnet Silo henger antagelig sammen med løftet om Silo, Fredsfyrsten, i 1Mos 49:10.

Her i Silo samlet Guds barn seg på høytidene. Ved den første samlingen var menn fra alle Israels stammer til stede. Da bebreidet Josva dem for deres likegyldighet og ettergivenhet med å ta landet i eie. Herren, deres fedres Gud, hadde jo gitt dem det.

De sju stammene hadde ennå ikke bedt om å få sin arvedel tildelt. De fortsatte å være nomader sammen med de andre. Det var mer behagelig enn å ta imot sin bestemte del av landet og kjempe mot kanaanittene etter Herrens vilje.

Det er også mange innen kristenheten som i lunkenhet og sløvhet lar år etter år gå uten å gjøre alvor av å trenge inn i den herlige arven de er døpt til.

De vil spare seg for Jakobskampen. Men til alle tider passer salmen: "Til himlen går man ei i salig mak, treng inn, nå er der vei, nå heter det i dag!"

For å fremme delingen av landet lot Josva dem velge tre menn for hver stamme. Disse sendte han ut for å beskrive landet nøye og dele det i sju deler. Det gjaldt selvsagt bare den del av landet som ikke allerede var opptatt.

Dette skjedde, og mennene kom tilbake med beskrivelse av landet i en bok som de gav Josva. Så kastet Josva lodd for de sju stammene "for Herrens åsyn" (v. 10).

Benjamins stamme fikk først sin del, et stykke land mellom Juda og Efraims barn. Landområdet deres beskrives i v. 12-20 og byene i v. 21-28. Til Benjamins stamme hørte bl. a. Jeriko, Betel og Gibeon.

Gå til Jos 19:1-51
Jos 19:1-51
Simeons stamme var den neste som fikk sin del. Da Juda hadde fått en større del enn nødvendig, fikk Simeons stamme sin del innenfor det som opprinnelig tilhørte Juda, langt mot sør.

Også der gikk Jakobs profeti i oppfyllelse (1Mos 49). Den lød både om Simeon og Levi: "Jeg vil dele dem i Jakob og adsprede dem i Israel."

Deretter kom Sebulons del (v. 10-16). Den grenser i vest til Aser, mot nord og øst til Naftali. I dette området lå Tabor-fjellet. Også i Sebulons område lå en by ved navn Betlehem. Den må altså ikke forveksles med den kjente byen Betlehem sør for Jerusalem.

Deretter kom Issakars del. Den var meget fruktbar, og det meste av den fruktbare Jisre'elsletta lå der (v. 17-23).

Den neste var Asers stamme. Den nådde helt sør for Karmel. Fjellet Karmel tilhørte da Asers stamme. Her vokser det laurbær- og olivenskog, og ovenfor furu og eik.

Asers stamme skulle også hatt Fønikia med, helt opp til Sidon, men det erobret de aldri. Asers del var også meget fruktbar, da en del av Jisre'elsletta tilhørte den.

Endelig kom loddet for Naftalis barn. De fikk vestsida av Genesaretsjøen, som også er et fruktbart og herlig land. Det var i Naftali stamme at Kapernaum senere kom til å ligge.

Når det står (v. 34) at Naftali stamme støtte til Juda ved Jordan, tenkes det antagelig på noen familier fra Juda som bosatte seg blant Manasse stamme. De nedstammet fra Manasse på morssida. Ellers lå Juda stamme langt, langt borte fra Naftali.

Til slutt kom Dans stamme. Deres område lå i vest, mellom Juda og Efraim. Av bynavna ser vi at både Juda og Efraim avstod noe til Dan. Likevel var Dans område temmelig lite for dem.

Derfor drog en del av dem senere mot nord og erobret Lesem (Lais). Det ligger helt nord i Kana'an. De kalte byen Dan etter stammen. Dette er fortalt om senere (i Dom 18) og skjedde etter Josvas død.

Josva selv fikk "etter Herrens befaling" en by for seg på Efraims berg (Timnat-Serah). Trolig var det ypperstepresten som kunngjorde ham det.

Han "bygde opp byen", dvs, utvidet og innrettet den. Der bodde han de siste år av livet sitt. Men til det siste holdt han et våkent øye med folket. Det hører vi mer om i slutten av boka.

Gå til Jos 20:1-9
Jos 20:1-9
Med hensyn til loven om tilfluktssteder mot blodhevn, henviser vi til forklaringen til 4Mos 35. I alt skulle det være 6 slike fristeder. Tre lå øst for Jordan som før nevnt i 4Mos 4:43.

Her nevnes nå de tre byene vest for elva Jordan. Det var Kedes i Galilea på Naftali-fjellet, Sikem på Efraim-fjellet og Hebron mot sør i Judafjellene.

La oss aldri glemme at disse tilfluktsbyene peker mot ham der syndere kan finne frelse fra lovens dom. Synderens eneste, men trygge tilfluktssted er nå plassen ved korsets fot hos Jesus, dit vi ble båret i dåpen.

Der brenner Guds vrede ikke mer. For der har den brent en gang for alle på den store langfredag.

Gå til Jos 21:1-45
Jos 21:1-45
Herren hadde befalt Moses at levittene skulle ha førtiåtte byer rundt om i landet med tilhørende beitemarker til bolig og føde for sine dyr.

Da de andre hadde fått sin del, stod levittenes leder, presten Eleasar, fram for Josva. Han bad om å få det Herren hadde lovet dem (4Mos 35:2). Ved loddtrekning ble det så bestemt hvilke byer som skulle tilfalle de tre hovedlinjene i Levi stamme. Det var kahatittene, gersonittene og merarittene.

Arons barn utgjorde prestestammen. De fikk 13 byer, ni byer blant Judas og Simeons barn og fire byer i Benjamins stamme.

Det er verd å legge merke til at prestenes byer lå i den sørlige del av Kana'an. Det bestemte Herren fordi han hadde utvalgt Jerusalem til stedet der Herrens helligdom skulle stå i sin tid.

Arons familie utgjorde neppe mer enn 1000 personer på denne tid. Tretten byer var derfor rikelig. Men dette siktet dels mot framtida slik at det var plass til utvidelse ettersom prestestanden vokste. Og dels bodde vel folket i den stammen byene lå i, når prestene selv ikke behøvde plassen. De 48 byene kan betraktes som en tiendegave fra de andre stammene til Levi.

Innmarken omkring byene skulle altså tilhøre prestene eller levittene. Den jorda som lå mer enn 1000 m utenfor byen, tilhørte fremdeles stammen.

Videre nevnes resten av kahatittenes byer (v. 20-26). De lå dels i Efraim, dels i Dan og halve Manasse stamme, i alt ti byer.

Gersonittenes byer lå i halve Manasse stamme, Issakar, Aser og Naftali stamme, i alt tretten byer (v. 27-33).

Endelig fikk Meraris barn tolv byer, dels i Sebulon, dels i Ruben og Gads stamme.

Levi stamme ble slik fordelt omkring i Israel. Det hadde Jakob allerede sagt i sin velsignelse. Men dette ble til stort gavn. Slik ble de faste støttepunkter for Guds rikes sak omkring i folket så lenge vantroen ikke også hadde grepet prestene og levittene. Det kunne jo skje slik vi tydelig ser det da Jesus levde på jord.

Stort var det også at alle seks tilfluktsbyene samtidig var preste- og levittbyer. Det var ofte til åndelig gavn for flyktningene.

Slutten av kapitlet (v. 43-45) er et stille tilbakeblikk med takk og pris for Herrens trofasthet. Den hellige forfatter ser tilbake på løftet som ble gitt Abraham.

Nå var det oppfylt. Nå bodde Abrahams ætt i landet, og Herren hadde gitt dem "ro på alle kanter". Han hadde gitt dem alle fiendene deres i deres hånd.

Det er et lite, svakt bilde på den evige sabbatshvile som står tilbake for Guds folk, når alle fiender er lagt for Herrens føtter.

Og kapitlet slutter så vakkert med disse ordene: "Ikke ett ord slo feil av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen" (v. 45).

Ja, slik skal Guds frelste folk en gang se det i det himmelske Kana'an. Der skal ingen syndig lyst trykke oss og ingen djevel mer anfekte og plage oss. Der skal det være evig fred og salig hvile.

Da skal vi se klart at ikke ett av alle de gode ord Herren har gitt i sine løfter, ble til intet. Alt sammen ble oppfylt.

Alt det vi håpet og forventet på Herrens ord, skal da stå levende for oss som oppfylt. Hvor vi da skal prise Herren!

---

Avsnittet i Jos 13-21 ser kanskje ved første øyekast noe tørt ut. For det inneholder så mange navn på stammenes arvedel og deres byer.

Men det har stor betydning, for Kana'ans land skulle bli skueplass for den hellige historie og senere få den ære å bli det utvalgte landet.

Der skulle Guds enbårne Sønn vandre omkring i en tjeners skikkelse som Menneskesønnen. Derfor fører Den Hellige Skrift oss liksom først omkring i landet. Mange av de stedene som nevnes, ble senere store minner både om synd og nåde.

Gå til Jos 22:1-34
Jos 22:1-34
Da nå alt var kommet i orden, både erobringen av landet og fordelingen av det, kalte Josva krigerne fra stammene øst for Jordan sammen. Han talte vennlig til dem og anerkjente dem for den trofaste hjelp de hadde gitt brødrene i mange år.

De hadde holdt det de hadde lovet Herren på Mose tid. Og det var ingen liten tjeneste de hadde gjort i flere år. I over sju år hadde de ikke hatt anledning til å se sine kjære.

Nå sendte Josva dem hjem med sin velsignelse og gav dem også formaningsord med på veien. De skulle "elske Herren deres Gud og vandre på alle hans veier, og holde hans bud og holde fast ved ham og tjene ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel" (v. 5).

Det rike bytte de hadde fått i Kana'an, skulle de dele med sine hjemmeværende brødre. De som var hjemme hadde jo bygget hus og dyrket jorda og voktet husdyra.

Selv om arbeidet er ulikt for de forskjellige medlemmene av Guds folks menighet, vil Herren at de skal være sammen om gleden ved å dele krigsbytte. Herren kan gi sin menighet mange slags fellesgaver.

Det er jo fra ham alle seirene for Guds menighet kommer. Derfor skal også Herrens venner glede seg i fellesskap enten vår plass er ute blant Herrens stridsmenn i første linje, eller vi blir satt til å passe tøyet, til å mure på Guds hellige hus, eller blir håndlangere for murerne.

Gleden ved byttet som Herren tar fra Mørkets rike, gleden ved de frelste menneskesjeler og Guds rikes framgang, skal være felles. I samme grad som vårt øye er åpent for dette, ser vi at vi skylder Herren alene ære for alt sammen.

Da vil murerne ikke rose seg overfor håndlangerne. De som kjemper i første linje, vil ikke rose seg overfor dem som sørger for forsyningene, eller omvendt.

Etter at disse medhjelperne hadde reist tilbake, hørte de rykte om at de hadde reist et stort og herlig alter ved Jordan. Det kunne være et brennofferalter.

Dette vakte storm over hele landet. Hva var meningen med det? Herren hadde uttrykkelig befalt at de ikke måtte ofre andre steder enn ved helligdommen der Paktens ark var.

Kunne dette bety at de ville falle fra Herren, den levende Gud?

Mennene fra de andre stammene samlet seg i Silo. De var fylt av hellig nidkjærhet og rede til å gå mot dem, de som nylig hadde reist fra dem med Josvas velsignelse. Nå skulle de utføre Herrens dom over avgudsdyrkere etter Herrens ord (5Mos 13).

Men de ble enige om først å sende Pinehas, prestens sønn. Han hadde tidligere vist seg å være nidkjær for Herrens ære (4Mos 25:7). Han fikk med seg ti høvdinger fra de ni og en halv stammene.

De skulle undersøke hva dette uforståelige skulle bety.

Vi tar sikkert ikke feil i at Josva har vært med å gi dette rådet. Han hadde nettopp utøst sin kjærlighet over de som nettopp hadde reist.

Så reiste de fra Silo der menigheten hadde samlet seg ved helligdommen og kom til stammen på den andre siden.

Pinehas har trolig ført ordet. Det var sikkert med hellig ild og alvor han spurte dem om de av troløshet mot Israels Gud hadde bygd dette alteret.

Han minnet dem om de grusomme følger misgjerningene ved Peor hadde vært. Den gang forførte midianittene dem til avgudsdyrkelse og utukt etter råd fra Bileam.

Følgene av dette hadde de ennå, de var ikke helt renset av det (v. 17). For avgudslystene hadde satt dype spor i mange av dem. Og disse røtter kunne meget lett bryte fram igjen og bære giftig frukt når de fikk næring.

Han minnet dem også om Akan. Han tok av det bannlyste godset og brakte ulykke over hele Israels folk.

Hvis årsaken til det de hadde gjort, var at de savnet helligdommen, kunne de bare flytte over til vestsida av Jordan og bo der. Der var Herrens tabernakel. Men de måtte bare ikke være gjenstridige og bygge en ny helligdom mot hans bud!

Pinehas' tale åndet av hellig alvor og frykt og beven for å krenke Herrens nidkjærhet. Det er godt når den ånd er sterk i Herrens menighet, den ånd som tar det alvorlig med synden og vil rense ut surdeigen.

Men ofte er det en sløvhet som på en beklagelig måte bærer over ikke bare med synderen, men med synden.

Det er godt å høre Pinehas' glødende ord av hellig nidkjærhet. Og det er også fint å høre det svar han fikk av brødrene på den andre siden av Jordan.

Nei, de hadde aldri tenkt å være gjenstridige mot Herren. Og de hadde aldri tenkt å reise et alter til brennoffer, matoffer og takkoffer.

Hadde det vært tanken - "måtte da Herren selv straffe oss" - og "i så fall må du ikke frelse oss i dag. Slik lød svaret.

Nei, meningen hadde vært det motsatte. De ville holde fast ved Herren og den sanne gudsdyrkelse. Alteret var ikke reist til ofring. Det skulle være et vitne mellom stammene øst for Jordan og de i vest, at de hadde del i den samme Herre og Gud.

Stammene i øst fryktet for at den tid ville komme da Israels barn i vest skulle si til dem: "Hva har dere å gjøre med Israels Gud? Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere, Rubens barn og Gads barn" (v. 24-25).

Og så kunne følgene bli at de som bodde øst for Jordan kunne drives til å slutte å frykte den levende Gud. Derfor hadde de bygget alteret for at det skulle stå som et vitne om at Herren var og skulle fortsatt være deres Gud.

Også dette svaret er fylt med alvor uten hykleri. Der er en dyp smerte over å være mistenkt for det motsatte av det de hadde tenkt. Grunntonen i det er inderlig hengivenhet for Herren og hans helligdom.

"Den sterke, Gud, Herren den Sterke, Gud Herren, han vet det, og Israel skal vite det (v. 22 D.). Med disse ordene begynte de sitt svar. To ganger nevnes Herren, og det med tre navn hver gang (på hebraisk: El - Elohim - Jahve).

Det er likesom treenigheten klinger gjennom det. "Han vet det og Israel skal vite det." Slik begynte de som var uskyldig mistenkt.

Det er mye å glede seg over på begge sider. For alle var hellig nidkjære for Herren. Det viser oss at det ennå var mye av den første kjærlighets varme igjen.

Men på den andre side viser det oss at det kan bli misforståelser mellom Herrens venner. Det skjer når man ikke våker på den rette måten. Det har vi ofte sett i Guds menighet senere.

De 2 1/2 stammene burde ha underrettet de andre om hvorfor de bygde alteret før de gjorde det. Det var en ubetenksomhet som lett kunne få skjebnesvangre følger.

Ja, ubetenksomhet og overilet handling kan lett bli årsak til at freden forstyrres blant Guds barn.

Som regel merker et Guds barn det i sin samvittighet når noe er i veien. I hjertet lyder det: Du skulle først tale til andre om det og si det til dem. Men så kommer en annen røst og sier: Hva gjør vel det, dette kan du godt gjøre på egen hånd. Det behøver du ikke å spørre noen om.

Slik kan noen også bli narret i en god sak. Det skjer når man ikke er våken for at til en god sak hører også en god måte.

Det er noe av den kjødelige selvsikkerhet som ikke bruker den rette forsiktighet for å forebygge misforståelser. Jo større ydmykheten er, jo mindre blir selvtilliten, og jo mer blir man våken og varsom.

Men det gjelder også å ta alt i beste mening for den andre parten. Man bør ikke ha det mistenksomme sinn som straks tillegger de andre onde hensikter når man ikke forstår deres handling med en gang.

Man kan lett komme til å felle en forhastet dom. Ved en nøyaktig undersøkelse viser det seg at den kan være feil.

Det gode ved stammene i vest var at de ikke handlet etter det første inntrykket. De gav seg tid til å spørre.

Nå endte alt sammen godt. Pinehas utbrøt full av glede: "I dag skjønner vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har gjort denne troløshet mot Herren."

Dermed var Israels barn reddet fra å falle under Herrens veldige dom og undergang.

Da Israels barn i Silo fikk høre budskapet om den gode tanke med alteret, lovet de Gud (v. 33). Han hadde spredt alle skyer og knyttet hjertene inderlig sammen.

Alteret fikk navnet: "Et vitne er det mellom oss at Herren er Gud." Slik kom det noe godt ut av alt. For tanken på å bevare det hellige bånd i Herren ble skjerpet mellom stammene på begge sider av Jordan.

Det var nødvendig. For i tidens løp kunne det nok tenkes at de 2 1/2 stammene ville nærme seg naboene i øst for mye (amonitter, moabitter osv.).

I tillegg kunne den lange veien til helligdommen holde mange fra å reise dit. Denne faren ble de seg imidlertid mer bevisst nå og dermed mer våkne for den.

På den andre side kunne stammene i vest lett tenke at de alene var det sanne Guds folk. For de bodde nær helligdommen.

Denne faren var nå blitt mindre. Slik vendte Herren alt til det gode, det som hadde slått feil ved menneskelig uforsiktighet og mistenksomhet.

Å, tenk hvor ofte har hans makt,

roser ut av torner brakt.

Gå til Jos 23:1-16
Jos 23:1-16
Det gikk noen år og Josva var blitt gammel. Da følte han trang til enda en gang å få et møte med folket. Han ville legge dem inderlig på sinne å være trofast mot Herren av hele sitt hjerte.

Slik lignet han Moses som også sammenkalte folket mot slutten av sitt liv. Han lot dem fornye pakten med Herren etter at han hadde lagt dem Herrens ord på hjerte (5M).

Josva holdt to slike store møter med folket mot slutten av sitt liv. Forsamlingen var begge ganger de ledende menn blant folket, høvdinger, dommere og eldste.

Det er ikke sagt hvor det første møtet ble holdt. Men det var vel i Silo eller i Josvas by.

Han begynte med å minne dem om det Herren hadde gjort for dem ved å gi dem kanaanittenes land. Det gjaldt både det landet der kanaanittene var utryddet og der de ennå bodde. Og Herren som hadde stridd for dem, ville fremdeles drive kanaanittene bort fra dem.

Men dersom de ville eie Herrens gave, måtte de også være trofast i oppgaven han hadde gitt dem. De måtte ikke skikke seg lik den kanaanittiske verden på noen måte. De skulle være nidkjære og "faste" og holde fast ved Herren så de "ikke viker av verken til høyre eller til venstre" fra Herrens bud.

Josva gav dem det vitnesbyrd at det hadde de gjort "til denne dag" (v. 8). Derfor hadde de også sett Herrens store seier og kunne fremdeles få lov å se den.

Én mann blant dem skulle kunne forfølge tusen fiender, fordi Herren selv ville kjempe for dem.

Josvas tid er en av de vakreste tider i Israels folks historie i den gamle pakt. Det fantes nok en del slapphet og feighet i folket, også avguderi (Jos 22:17). Men det onde hadde ikke fått luft, fordi nidkjærheten og den første kjærlighets varme ennå var for sterk.

Men Josva advarte dem mot følgene hvis de gav seg i lag med kanaanittene, ja endog inngikk svogerskap med dem. Han la ikke skjul på sannheten, men forkynte klart. Gud var trofast og ville oppfylle sine løfter. Det hadde de erfart. De gode ord han hadde talt til dem skulle ikke falle til jorden.

Men han stod like fast ved sine trusler og dommer dersom de brøt pakten og tjente andre guder. Den inderlige og alvorlige påminnelsen som Josva talte fra Herren, har som sin grunntone det som står i et av våre salmevers:

Det går ei an ditt hjerte her å dele,

en liten surdeig syre kan det hele,

en liten lyst det hele verdslig gjør.

Vil du i ett deg etter verden føye,

må du i alt deg under åket bøye,

en trell som før.

Gå til Jos 24:1-33
Jos 24:1-33
Enda en gang samlet Josva Israels stammer om seg. Denne gang var det i Sikem. Tidligere hadde folket bekreftet lovens velsignelse og forbannelse der med et "amen".

"De trådte fram for Guds åsyn," står det (v. 1). Det betyr vel at paktens ark var ført dit fra Silo. Sikem var et sted der minnet forkynte for folket på mange andre måter også.

Det var det første sted i Kana'an der Herren åpenbarte seg for Abraham. Og der bygde han et alter.

Her hadde også patriarken Jakob renset sitt hus for alle avguder og begravd dem under eika ved Sikem (1Mos 35:4).

Derfor dvelte Josva først ved minnet for å vise dem Herrens nåde. Gud hadde utvalgt Abraham fra en familie som dyrket fremmede guder.

Israels folk hadde altså fått sin herlige plass på grunn av Guds frie utvelgelse. "Hva har du som du ikke har fått?" (1Kor 4:7). Det er dette Josva vil legge folket på hjerte.

Dernest peker han på de store velgjerninger som Gud hadde vist dem. Det var befrielsen fra Egypt (v. 5-7), dernest seieren over amorittene øst for Jordan og redningen fra Bileams onde angrep (v. 8-10).

Endelig minner han om de store seire i Kana'ans land, både ved Jeriko og alle andre steder.

"Det var ikke med ditt sverd og ikke med din bue de ble drevet ut." Nei, seieren ble ikke vunnet ved Israels egen kraft. Herren hadde gitt dem seier. Han hadde sendt "vepser" foran dem og drevet fienden bort.

Det er fortalt om slike vepser som overfalt fienden andre steder. Men det kan også være et bilde på den måten Herren satte frykt i fienden. Det er kanskje et bilde på de overnaturlige måter som Israel vant seier på.

"Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og av oljetrær som dere ikke har plantet" (v. 13).

Det er et rett uttrykk for livet under nåden. Da får vi lov til å nyte det vi ikke selv har skaffet til veie. Slik lever også Guds barn i den nye pakt av alt det Kristus har gitt oss, av frukten av hans arbeid.

Slik begynte Josva med å male Herrens nåde for folket, v. 12-13. Og slik skal all forkynnelse av Guds ord begynne. Evangeliet gir kraft til å leve rett.

Paulus gjør det på samme måten i sine brev. Først taler han om den fulle nåde i Kristus og slutter i siste del med formaning til de hellige om å leve etter Herrens vilje (f. eks. i Efeserbrevet).

"Så frykt nå Herren og tjen ham i oppriktighet og troskap. Skill dere av med de guder som deres fedre dyrket på den andre siden av elven og i Egypt og tjen Herren!" (v. 14).

Slik lød nå formaningsordet fra den gamle Josva. Med "elven" mener han her Eufrat - det området der Abraham kom fra.

Dette ordet av Josva om å skille seg med avgudene, betyr neppe at Israels barn allerede var begynt å dyrke avguder. Det ville stride mot Josvas ord i Jos 23:8. Der gir han dem nettopp det vitnesbyrd at de hadde holdt fast ved Herren sin Gud.

Men Josva kjente Herrens ondskap og den veldige fristelse folket var utsatt for i en hedensk verden. Der dyrket de naturkreftene på en sanselig, berusende måte.

Kjødet tiltales av denne lyst som følger med avgudsdyrkelsen, mens det er vanskelig å holde fast ved den usynlige Gud som krever hellig alvor.

Slik er det den dag i dag med mange mennesker. Guds ord med det gamle evangelium om synd og nåde er kjedelig for dem, mens livet i verden lokker med sitt berusende, sanselige vesen.

Men Josva gjorde det også klart for folket at det berodde på et bestemt valg, et enten-eller. Å halte til begge sider er å dyrke Herren i det ytre og andre guder i det skjulte. Det var det verste av alt. De skulle heller tone rent flagg om de ikke ville tjene Herren.

"Synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene"... "Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren" (v. 15). Det var klare ord.

Ja, Josva kunne legge sitt eget vitnesbyrd i vektskålen. Og det gjelder om å kunne det når man forkynner Herrens ord til andre.

Hva hjelper det å tale til andre, når man ikke selv lever det liv man peker på. Dessverre har det ikke sjelden vist seg i Guds menighet. Noen kunne tale med mye lærdom og kunnskap, med følelse og stor veltalenhet. Men Josvas vitnesbyrd: vi vil tjene Herren, manglet.

Ofte var "huset" et verdslig selskapshus der verden hadde fått sitt frie spill. Så falt alle ordene døde og maktesløse til jorden.

"Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren." Der dette i sannhet kan settes som overskrift over døren, er det et lykkelig hjem. Da skal ordet ikke falle tomt tilbake til jorden. Det gjorde det heller ikke i Sikem.

Folket svarte: "Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder"... "Også vi vil tjene Herren, for han er vår Gud" (v. 16-18). Folkets ord er en gjenlyd av Josvas tale. Folket ble grepet av en hellig ild.

Men Josva kjente menneskehjertet bedre. Han visste som det alltid viser seg at det er lett å avlegge en god bekjennelse i et begeistret øyeblikk. Men det er noe annet å holde fast ved det i det daglige liv.

Han ville gjerne hjelpe dem til å være åndelig edrue. Da kunne de se hvor alvorlig det er å tjene Herren.

Derfor sa han videre: "Dere vil ikke makte å tjene Herren, for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han, han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder" (v. 19).

Dette ville han legge dem på hjerte, at de kunne ikke tjene Herren uten en alvorlig omvendelse. Han er en hellig og nidkjær Gud. Han ser ikke gjennom fingrene med "overtredelser og synder". Men han krever en hel og full overgivelse i hjertet. Vi kan ikke tjene Gud med et halvt hjerte.

Igjen svarte folket: "Nei, Herren vil vi tjene."

Da sa Josva til folket: "Så er dere da vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene ham." Og de sa: "Ja, det er vi vitner på."

Det er varme i folkets bekjennelse. Løftet var ærlig ment. Likevel var folket omtrent som en uerfaren ungdom. Ved konfirmasjonen kan de avlegge en ærlig bekjennelse. Men de er så ubefestet og bygger mer på sitt eget valg i stedet for på Herren alene.

Josvas svar gikk ut på å føre bekjennelsen ut i handling. "Så skill dere nå av med de fremmede guder, som dere har hos dere, og bøy hjertene til Herren, Israels Gud." Slik lød hans ord.

Slik skulle folket vise at det var sannhet, ved å ta bort de fremmede guder. Det gjelder både de som var i hjertet og de som var igjen etter kanaanittene. Det var nettopp her det knep for dem, for alvor å drive ut kanaanittene.

Men folket svarte igjen: "Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde" (v. 24).

Etter dette bestemte svar fornyet Josva pakten med Herren. Først talte han til dem om det som var lov og rett for Herrens åsyn.

Han skrev opp i "Guds lovbok" det som hadde skjedd, at folket ville tjene Herren. Dette må være den boka Moseloven var skrevet i, som et tillegg til den. Av dette ser vi at i alle fall en del av Josvas bok skriver seg fra hans egen hånd.

Deretter reiste Josva en stor stein under eika i nærheten av Herrens helligdom (paktens ark). Det er kanskje den samme eika som er omtalt på Jakobs tid. Etter skikken i østerland ble steinen reist som et vitne mot folket hvis det senere brøt sitt løfte.

Så lot Josva folket fare. Og kort etter fikk den gamle, trofaste tjener selv lov til å dra bort fra denne jord. Og han ble begravd i sin egen by, Timnat-Serah.

Han hadde vært til mye velsignelse som en ydmyk, trofast Herrens tjener. Hele hans vesen var preget av hjertets tro. Hans tro bar herlige frukter i en punktlig, villig lydighet mot Herrens ord!

Josva er en underlig og fin skikkelse. Så lenge han levde og så lenge de eldste som kjente Herrens gjerning ved Moses og Josva levde, så lenge tjente Israel Herren.

"Den rettferdiges minne lever i velsignelse" (Ord 10:7). Dette ordet ble i sannhet oppfylt på Josva i rikt mål. Hans gravskrift kan være de to ordene som Skriften bruker om ham da han døde: "Herrens tjener" (v. 29). Bedre gravskrift kan ingen få, når det ikke bare er et ord, men ånd og sannhet.

Den gjerning Gud hadde betrodd ham, hadde Josva gitt hele sitt hjerte til. Han hadde heller ikke glemt den plikt som Israels folk hadde til å begrave Josefs bein.

Josef hadde tatt et løfte av Israels barn da han lå for døden. Når de en gang kom til Kana'an, skulle de ta med hans jordiske rester og begrave dem i det utvalgte land.

Dette hadde Josva også gjort, v. 32. Josefs bein ble begravet i den åkeren ved Sikem som hans far hadde kjøpt av Hemors, Sikems fars barn. Slik kom hans bein til å hvile nettopp i den del av landet som hans sønns, Efraims barn hadde fått til arvedel.

En tid etter Josvas død, døde også presten Eleasar. Han hadde fått Arons embete slik Josva hadde overtatt sitt etter Moses.

Josvas bok er avslutningen på den gamle, grunnleggende tid. Nå begynte den utvikling som skulle til før den rette Josva og den fullkomne yppersteprest kunne komme. De store menn var borte, og Israel kunne i sannhet si:

Sterke menn omkring oss faller,

og vi savner dem.

Israels stilling på denne tid ligner som før nevnt en som nettopp er konfirmert. Han skal ut i verden for å oppdras til manns modenhet.

Israels første barndomstid var forbi. Det hadde fått sin dåp ved overgangen over Rødehavet, og var blitt undervist og likesom konfirmert i pakten med Moses og Josva.

Nå skulle det prøve å stå på egne bein. Men folket var ikke alene. Herren bodde i sin helligdom midt iblant Israel. Og han ville selv være deres konge og veileder i alle ting, bare de ville tjene ham oppriktig og sant.

Hvor lykkelig kunne ikke utviklingen for Israels folk blitt om de hadde blitt i pakten. Det ville skjedd om de hadde drevet ut kanaanittene i Herrens navn og fulgt sine gamle veiledere Moses og Josva!

Men de ville ikke. Vi minnes i sannhet dette i Brorsons salme:

Begynt er ikke endt,

det må du vite,

du som har Jesus kjent,

bli ved å stride!

Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende,

som mørkets gjøglespill

bekjempes skal,

inntil all strid har ende.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Du kan bruke Google Translate for å oversette deler av teksten til Norsk.

CHAPTER 1

Jos 1:1-18. The Lord Appoints Joshua to Succeed Moses.

1. Now after the death of Moses—Joshua, having been already appointed and designated leader of Israel (Nu 27:18-23), in all probability assumed the reins of government immediately "after the death of Moses."

the servant of the Lord—This was the official title of Moses as invested with a special mission to make known the will of God; and it conferred great honor and authority.

the Lord spake unto Joshua—probably during the period of public mourning, and either by a direct revelation to the mind of Joshua, or by means of Urim and Thummim (Nu 27:21). This first communication gave a pledge that the divine instructions which, according to the provisions of the theocracy, had been imparted to Moses, would be continued to the new leader, though God might not perhaps speak to him "mouth to mouth" (Nu 12:8).

Joshua—The original name, Oshea, (Nu 13:8), which had been, according to Eastern usage, changed like those of Abram and Sarai (Ge 17:5-15) into Jehoshua or Joshua (that is, "God's salvation") was significant of the services he was to render, and typified those of a greater Saviour (Heb 4:8).

Moses' minister—that is, his official attendant, who, from being constantly employed in important services and early initiated into the principles of the government, would be well trained for undertaking the leadership of Israel.

2-9. now therefore arise, go over this Jordan—Joshua's mission was that of a military leader. This passage records his call to begin the work, and the address contains a literal repetition of the promise made to Moses (De 11:24, 25; 31:6-8, 23).

3, 4. Every place that the sole of your foot shall tread upon that have I given you—meaning, of course, not universal dominion, but only the territory comprised within the boundaries here specified (see on De 19:8).

4. all the land of the Hittites—These occupied the southern extremities and were the dominant tribe of Canaan. Their superior power and the extent of their dominions are attested by the mention of them under the name of Khita, on the Assyrian inscriptions, and still more frequently on the Egyptian inscriptions of the eighteenth and nineteenth Dynasties. What life and encouragement must have been imparted to Joshua by the assurance that his people, who had been overwhelmed with fear of that gigantic race, were to possess "all the land of the Hittites"!

5-9. There shall not any man be able to stand before thee—Canaan was theirs by a divine grant; and the renewed confirmation of that grant to Joshua when about to lead the people into it, intimated not only a certain but an easy conquest. It is remarkable, however, that his courage and hope of victory were made to depend (see on De 17:18) on his firm and inflexible adherence to the law of God, not only that regarding the extirpation of the Canaanites, but the whole divine code.

10-18. Then Joshua commanded the officers of the people—These were the Shoterim (see on Ex 5:6; De 20:5).

11-13. command the people, saying, Prepare you victuals—not manna, which, though it still fell, would not keep; but corn, sheep, and articles of food procurable in the conquered countries.

for within three days ye shall pass over this Jordan—that is, the third day, according to Hebrew idiom—the time allotted for getting ready before the encampment in Abel-Shittim broke up and they removed to the desert bank of the river where no victuals were available. At the same time Joshua himself convened the two and a half tribes which had settled east of Jordan, to remind them of their promise (Nu 32:1-42) to assist their brethren in the conquest of western Canaan. Their readiness to redeem their pledge and the terms in which they answered the appeal of Joshua displayed to great advantage their patriotic and pious feelings at so interesting a crisis.

14. ye shall pass … armed—that is, officered or marshalled under five leaders in the old and approved caravan order (see on Ex 13:18).

all the mighty men of valour—The words are not to be interpreted strictly as meaning the whole, but only the flower or choice of the fighting men (see on Jos 4:12).

CHAPTER 2

Jos 2:1-7. Rahab Receives and Conceals the Two Spies.

1. Joshua … sent … two men to spy secretly—Faith is manifested by an active, persevering use of means (Jas 2:22); and accordingly Joshua, while confident in the accomplishment of the divine promise (Jos 1:3), adopted every precaution which a skilful general could think of to render his first attempt in the invasion of Canaan successful. Two spies were despatched to reconnoitre the country, particularly in the neighborhood of Jericho; for in the prospect of investing that place, it was desirable to obtain full information as to its site, its approaches, the character, and resources of its inhabitants. This mission required the strictest privacy, and it seems to have been studiously concealed from the knowledge of the Israelites themselves, test any unfavorable or exaggerated report, publicly circulated, might have dispirited the people, as that of the spies did in the days of Moses.

Jericho—Some derive this name from a word signifying "new moon," in reference to the crescent-like plain in which it stood, formed by an amphitheater of hills; others from a word signifying "its scent," on account of the fragrance of the balsam and palm trees in which it was embosomed. Its site was long supposed to be represented by the small mud-walled hamlet Er-Riha; but recent researches have fixed on a spot about half an hour's journey westward, where large ruins exist about six or eight miles distant from the Jordan. It was for that age a strongly fortified town, the key of the eastern pass through the deep ravine, now called Wady-Kelt, into the interior of Palestine.

they … came into an harlot's house—Many expositors, desirous of removing the stigma of this name from an ancestress of the Saviour (Mt 1:5), have called her a hostess or tavern keeper. But Scriptural usage (Le 21:7-14; De 23:18; Jud 11:1; 1Ki 3:16), the authority of the Septuagint, followed by the apostles (Heb 11:31; Jas 2:25), and the immemorial style of Eastern khans, which are never kept by women, establish the propriety of the term employed in our version. Her house was probably recommended to the spies by the convenience of its situation, without any knowledge of the character of the inmates. But a divine influence directed them in the choice of that lodging-place.

2, 3. it was told the king—by the sentinels who at such a time of threatened invasion would be posted on the eastern frontier and whose duty required them to make a strict report to headquarters of the arrival of all strangers.

4-6. the woman took the two men, and hid them—literally, "him," that is, each of them in separate places, of course previous to the appearance of the royal messengers and in anticipation of a speedy search after her guests. According to Eastern manners, which pay an almost superstitious respect to a woman's apartment, the royal messengers did not demand admittance to search but asked her to bring the foreigners out.

5. the time of shutting of the gates—The gates of all Oriental cities are closed at sunset, after which there is no possibility either of admission or egress.

the men went out—This was a palpable deception. But, as lying is a common vice among heathen people, Rahab was probably unconscious of its moral guilt, especially as she resorted to it as a means for screening her guests; and she might deem herself bound to do it by the laws of Eastern hospitality, which make it a point of honor to preserve the greatest enemy, if he has once eaten one's salt. Judged by the divine law, her answer was a sinful expedient; but her infirmity being united with faith, she was graciously pardoned and her service accepted (Jas 2:25).

6. she had brought them up to the roof of the house, and hid them with the stalks of flax—Flax, with other vegetable productions, is at a certain season spread out on the flat roofs of Eastern houses to be dried in the sun; and, after lying awhile, it is piled up in numerous little stacks, which, from the luxuriant growth of the flax, rise to a height of three or four feet. Behind some of these stacks Rahab concealed the spies.

7. the men pursued after them the way to Jordan unto the fords—That river is crossed at several well-known fords. The first and second immediately below the sea of Galilee; the third and fourth immediately above and below the pilgrims' bathing-place, opposite Jericho.

as soon as they which pursued after them were gone out, they shut the gate—This precaution was to ensure the capture of the spies, should they have been lurking in the city.

Jos 2:8-21. The Covenant between Her and Them.

8-13. she came up unto them upon the roof and said—Rahab's dialogue is full of interest, as showing the universal panic and consternation of the Canaanites on the one hand (Jos 24:11; De 2:25), and her strong convictions on the other, founded on a knowledge of the divine promise, and the stupendous miracles that had opened the way of the Israelites to the confines of the promised land. She was convinced of the supremacy of Jehovah, and her earnest stipulations for the preservation of her relatives amid the perils of the approaching invasion, attest the sincerity and strength of her faith.

14. the men answered her, Our life for yours, if ye utter not this our business—This was a solemn pledge—a virtual oath, though the name of God is not mentioned; and the words were added, not as a condition of their fidelity, but as necessary for her safety, which might be endangered if the private agreement was divulged.

15. her house was upon the town wall—In many Oriental cities houses are built on the walls with overhanging windows; in others the town wall forms the back wall of the house, so that the window opens into the country. Rahab's was probably of this latter description, and the cord or rope sufficiently strong to bear the weight of a man.

16-21. she said—rather "she had said," for what follows must have been part of the previous conversation.

Get you to the mountain—A range of white limestone hills extends on the north, called Quarantania (now Jebel Karantu), rising to a height of from twelve hundred to fifteen hundred feet, and the sides of which are perforated with caves. Some one peak adjoining was familiarly known to the inhabitants as "the mountain." The prudence and propriety of the advice to flee in that direction rather than to the ford, were made apparent by the sequel.

21. she bound the scarlet line in the window—probably soon after the departure of the spies. It was not formed, as some suppose, into network, as a lattice, but simply to hang down the wall. Its red color made it conspicuous, and it was thus a sign and pledge of safety to Rahab's house, as the bloody mark on the lintels of the houses of the Israelites in Egypt to that people.

CHAPTER 3

Jos 3:1-6. Joshua Comes to Jordan.

1. Joshua rose early in the morning—On the day following that on which the spies had returned with their encouraging report. The camp was broken up in "Shittim" (the acacia groves), and removed to the eastern bank of the Jordan. The duration of their stay is indicated (Jos 3:2), being, according to Hebrew reckoning, only one entire day, including the evening of arrival and the morning of the passage; and such a time would be absolutely necessary for so motley an assemblage of men, women, and children, with all their gear and cattle to make ready for going into an enemy's country.

2-4. the officers went through the host; And they commanded the people—The instructions given at this time and in this place were different from those described (Jos 1:11).

3, 4. When ye see the ark …, and the priests the Levites bearing it—The usual position of the ark, when at rest, was in the center of the camp; and, during a march, in the middle of the procession. On this occasion it was to occupy the van, and be borne, not by the Kohathite Levites, but the priests, as on all solemn and extraordinary occasions (compare Nu 4:15; Jos 6:6; 1Ki 8:3-6).

then ye shall … go after it. Yet there shall be a space between you and it—These instructions refer exclusively to the advance into the river. The distance which the people were to keep in the rear of the ark was nearly a mile. Had they crowded too near the ark, the view would have been intercepted, and this intervening space, therefore, was ordered, that the chest containing the sacred symbols might be distinctly visible to all parts of the camp, and be recognized as their guide in the untrodden way.

5. Joshua said unto the people—rather "had said," for as he speaks of "to-morrow," the address must have been made previous to the day of crossing, and the sanctification was in all probability the same as Moses had commanded before the giving of the law, consisting of an outward cleansing (Ex 19:10-15) preparatory to that serious and devout state of mind with which so great a manifestation should be witnessed.

6. Joshua spake unto the priests—This order to the priests would be given privately, and involving as it did an important change in the established order of march, it must be considered as announced in the name and by the authority of God. Moreover, as soon as the priests stepped into the waters of Jordan, they were to stand still. The ark was to accomplish what had been done by the rod of Moses.

Jos 3:7, 8. The Lord Encourages Joshua.

7, 8. the Lord said to Joshua, This day will I … magnify thee in the sight of all Israel—Joshua had already received distinguished honors (Ex 24:13; De 31:7). But a higher token of the divine favor was now to be publicly bestowed on him, and evidence given in the same unmistakable manner that his mission and authority were from God as was that of Moses (Ex 14:31).

Jos 3:9-13. Joshua Encourages the People.

9-13. Come hither, and hear the words of the Lord—It seems that the Israelites had no intimation how they were to cross the river till shortly before the event. The premonitory address of Joshua, taken in connection with the miraculous result exactly as he had described it, would tend to increase and confirm their faith in the God of their fathers as not a dull, senseless, inanimate thing like the idols of the nations, but a Being of life, power, and activity to defend them and work for them.

Jos 3:14-17. The Waters of Jordan Are Divided.

14-16. And it came to pass, when the people removed from their tents, &c.—To understand the scene described we must imagine the band of priests with the ark on their shoulders, standing on the depressed edge of the river, while the mass of the people were at a mile's distance. Suddenly the whole bed of the river was dried up; a spectacle the more extraordinary in that it took place in the time of harvest, corresponding to our April or May—when "the Jordan overfloweth all its banks." The original words may be more properly rendered "fills all its banks." Its channel, snow-fed from Lebanon, was at its greatest height—brimful; a translation which gives the only true description of the state of Jordan in harvest as observed by modern travellers. The river about Jericho is, in ordinary appearance, about fifty or sixty yards in breadth. But as seen in harvest, it is twice as broad; and in ancient times, when the hills on the right and left were much more drenched with rain and snow than since the forests have disappeared, the river must, from a greater accession of water, have been broader still than at harvest-time in the present day.

16. the waters which came down from above—that is, the Sea of Galilee

stood and rose up upon a heap—"in a heap," a firm, compact barrier (Ex 15:8; Ps 78:13);

very far—high up the stream;

from the city Adam, that is beside Zaretan—near mount Sartabeh, in the northern part of the Ghor (1Ki 7:46); that is, a distance of thirty miles from the Israelitish encampment; and

those that came down toward the sea of the desert—the Dead Sea—were cut off (Ps 114:2, 3). The river was thus dried up as far as the eye could reach. This was a stupendous miracle; Jordan takes its name, "the Descender," from the force of its current, which, after passing the Sea of Galilee, becomes greatly increased as it plunges through twenty-seven "horrible rapids and cascades," besides a great many lesser through a fall of a thousand feet, averaging from four to five miles an hour [Lynch]. When swollen "in time of harvest," it flows with a vastly accelerated current.

the people passed over right against Jericho—The exact spot is unknown; but it cannot be that fixed by Greek tradition—the pilgrims' bathing-place—both because it is too much to the north, and the eastern banks are there sheer precipices ten or fifteen feet high.

17. the priests … and all the Israelites passed over on dry ground—the river about Jericho has a firm pebbly bottom, on which the host might pass, without inconvenience when the water was cleared off.
CHAPTER 4

Jos 4:1-8. Twelve Stones Taken for a Memorial Out of Jordan.

1-3. the Lord spake unto Joshua, Take you twelve men—each representing a tribe. They had been previously chosen for this service (Jos 3:12), and the repetition of the command is made here solely to introduce the account of its execution. Though Joshua had been divinely instructed to erect a commemorative pile, the representatives were not apprised of the work they were to do till the time of the passage.

4, 5. Joshua called the twelve men—They had probably, from a feeling of reverence, kept back, and were standing on the eastern bank. They were now ordered to advance. Picking up each a stone, probably as large as he could carry, from around the spot "where the priests stood," they pass over before the ark and deposit the stones in the place of next encampment (Jos 4:19, 20), namely, Gilgal.

6, 7. That this may be a sign among you—The erection of cairns, or huge piles of stones, as monuments of remarkable incidents has been common among all people, especially in the early and rude periods of their history. They are the established means of perpetuating the memory of important transactions, especially among the nomadic people of the East. Although there be no inscription engraved on them, the history and object of such simple monuments are traditionally preserved from age to age. Similar was the purpose contemplated by the conveyance of the twelve stones to Gilgal: it was that they might be a standing record to posterity of the miraculous passage of the Jordan.

8. the children of Israel did so as Joshua commanded—that is, it was done by their twelve representatives.

Jos 4:9. Twelve Stones Set Up in the Midst of Jordan.

9. Joshua set up twelve stones … in the place where the feet of the priests … stood—In addition to the memorial just described, there was another memento of the miraculous event, a duplicate of the former, set up in the river itself, on the very spot where the ark had rested. This heap of stones might have been a large and compactly built one and visible in the ordinary state of the river. As nothing is said where these stones were obtained, some have imagined that they might have been gathered in the adjoining fields and deposited by the people as they passed the appointed spot.

they are there unto this day—at least twenty years after the event, if we reckon by the date of this history (Jos 24:26), and much later, if the words in the latter clause were inserted by Samuel or Ezra.

Jos 4:10-13. The People Pass Over.

10. the priests which bare the ark stood in the midst of Jordan—This position was well calculated to animate the people, who probably crossed below the ark, as well as to facilitate Joshua's execution of the minutest instructions respecting the passage (Nu 27:21-23). The unfaltering confidence of the priests contrasts strikingly with the conduct of the people, who "hasted and passed over." Their faith, like that of many of God's people, was, through the weakness of nature, blended with fears. But perhaps their "haste" may be viewed in a more favorable light, as indicating the alacrity of their obedience, or it might have been enjoined in order that the the whole multitude might pass in one day.

11. the ark of the Lord passed over, and the priests, in the presence of the people—The ark is mentioned as the efficient cause; it had been the first to move—it was the last to leave—and its movements arrested the deep attention of the people, who probably stood on the opposite bank, wrapt in admiration and awe of this closing scene. It was a great miracle, greater even than the passage of the Red Sea in this respect: that, admitting the fact, there is no possibility of rationalistic insinuations as to the influence of natural causes in producing it, as have been made in the former case.

12, 13. the children of Reuben … passed over armed before the children of Israel—There is no precedency to the other tribes indicated here; for there is no reason to suppose that the usual order of march was departed from; but these are honorably mentioned to show that, in pursuance of their promise (Jos 1:16-18), they had sent a complement of fighting men to accompany their brethren in the war of invasion.

13. to the plains of Jericho—That part of the Arabah or Ghor, on the west, is about seven miles broad from the Jordan to the mountain entrance at Wady-Kelt. Though now desert, this valley was in ancient times richly covered with wood. An immense palm forest, seven miles long, surrounded Jericho.

Jos 4:14-24. God Magnifies Joshua.

14-17. On that day the Lord magnified Joshua in the sight of all Israel—It appeared clear from the chief part he acted, that he was the divinely appointed leader; for even the priests did not enter the river or quit their position, except at his command; and thenceforward his authority was as firmly established as that of his predecessor.

18. it came to pass, when the priests that bare the ark … were come out of the midst of Jordan … that the waters of Jordan returned unto their place—Their crossing, which was the final act, completed the evidence of the miracle; for then, and not till then, the suspended laws of nature were restored, the waters returned to their place, and the river flowed with as full a current as before.

19. the people came up out of Jordan on the tenth day of the first month—that is, the month Nisan, four days before the passover, and the very day when the paschal lamb required to be set apart, the providence of God having arranged that the entrance into the promised land should be at the feast.

and encamped in Gilgal—The name is here given by anticipation (see on Jos 5:9). It was a tract of land, according to Josephus, fifty stadia (six and one-half miles) from Jordan, and ten stadia (one and one-fourth miles) from Jericho, at the eastern outskirts of the palm forest, now supposed to be the spot occupied by the village Riha.

20-24. those twelve stones, which they took out of Jordan, did Joshua pitch in Gilgal—Probably to render them more conspicuous, they might be raised on a foundation of earth or turf. The pile was designed to serve a double purpose—that of impressing the heathen with a sense of the omnipotence of God, while at the same time it would teach an important lesson in religion to the young and rising Israelites in after ages.

CHAPTER 5

Jos 5:1. The Canaanites Afraid.

1. the kings of the Amorites, which were on the side of Jordan westward, and all the kings of the Canaanites, which were by the sea—Under the former designation were included the people who inhabited the mountainous region, and under the latter those who were on the seacoast of Palestine.

heard that the Lord had dried up the waters of Jordan … that their heart melted—They had probably reckoned on the swollen river interposing for a time a sure barrier of defense. But seeing it had been completely dried up, they were completely paralyzed by so incontestable a proof that God was on the side of the invaders. In fact, the conquest had already begun in the total prostration of spirit among the native chiefs. "Their heart melted," but unhappily not into faith and penitent submission.

Jos 5:2-12. Circumcision Is Renewed.

2. At that time—on the encampment being made after the passage.

the Lord said unto Joshua, Make thee sharp knives—Stone knives, collect and make them ready. Flints have been used in the early times of all people; and although the use of iron was known to the Hebrews in the days of Joshua, probably the want of a sufficient number of metallic implements dictated the employment of flints on this occasion (compare Ex 4:25).

circumcise again the children of Israel the second time—literally, "return and circumcise." The command did not require him to repeat the operation on those who had undergone it, but to resume the observance of the rite, which had been long discontinued. The language, however, evidently points to a general circumcising on some previous occasion, which, though unrecorded, must have been made before the celebration of the passover at Sinai (compare Ex 12:48; Nu 9:5), as a mixed multitude accompanied the camp. "The second time" of general circumcising was at the entrance into Canaan.

3. at the hill—probably one of the argillaceous hills that form the highest terrace of the Jordan, on a rising ground at the palm forest.

4-7. this is the cause why Joshua did circumcise—The omission to circumcise the children born in the wilderness might have been owing to the incessant movements of the people; but it is most generally thought that the true cause was a temporary suspension of the covenant with the unbelieving race who, being rejected of the Lord, were doomed to perish in the wilderness, and whose children had to bear the iniquity of their fathers (Nu 14:33), though, as the latter were to be brought into the promised land, the covenant would be renewed with them.

8. when they had done circumcising all the people—As the number of those born in the wilderness and uncircumcised must have been immense, a difficulty is apt to be felt how the rite could have been performed on such a multitude in so short a time. But it has been calculated that the proportion between those already circumcised (under twenty when the doom was pronounced) and those to be circumcised, was one to four, and consequently the whole ceremony could easily have been performed in a day. Circumcision being the sign and seal of the covenant, its performance was virtually an investment in the promised land, and its being delayed till their actual entrance into the country was a wise and gracious act on the part of God, who postponed this trying duty till the hearts of the people, animated by the recent astonishing miracle, were prepared to obey the divine will.

they abode in their places … till they were whole—It is calculated that, of those who did not need to be circumcised, more than fifty thousand were left to defend the camp if an attack had been then made upon it.

9. the Lord said unto Joshua, This day have I rolled away the reproach of Egypt—The taunts industriously cast by that people upon Israel as nationally rejected by God by the cessation of circumcision and the renewal of that rite was a practical announcement of the restoration of the covenant [Keil].

Gilgal—No trace either of the name or site is now to be found; but it was about two miles from Jericho [Josephus], and well suited for an encampment by the advantages of shade and water. It was the first place pronounced "holy" in the Holy Land (Jos 5:15).

10. kept the passover on the fourteenth day of the month at even—The time fixed by the law (see on Ex 12:17; Le 23:5; Nu 28:16). Thus the national existence was commenced by a solemn act of religious dedication.

11, 12. And they did eat of the old corn of the land—found in storehouses of the inhabitants who had fled into Jericho.

parched corn—new grain (see on Le 23:10), probably lying in the fields. Roasted—a simple and primitive preparation, much liked in the East. This abundance of food led to the discontinuance of the manna; and the fact of its then ceasing, viewed in connection with its seasonable appearance in the barren wilderness, is a striking proof of its miraculous origin.

Jos 5:13-15. An Angel Appears to Joshua.

13. when Joshua was by Jericho—in the immediate vicinity of that city, probably engaged in surveying the fortifications, and in meditating the best plan of a siege.

there stood a man over against him with his sword drawn—It is evident from the strain of the context that this was not a mere vision, but an actual appearance; the suddenness of which surprised, but did not daunt, the intrepid leader.

14. the host of the Lord—either the Israelitish people (Ex 7:4; 12:41; Isa 55:4), or the angels (Ps 148:2), or both included, and the Captain of it was the angel of the covenant, whose visible manifestations were varied according to the occasion. His attitude of equipment betokened his approval of, and interest in, the war of invasion.

Joshua fell on his face …, and did worship—The adoption by Joshua of this absolute form of prostration demonstrates the sentiments of profound reverence with which the language and majestic bearing of the stranger inspired him. The real character of this personage was disclosed by His accepting the homage of worship (compare Ac 10:25, 26; Re 19:10), and still further in the command, "Loose thy shoe from off thy foot" (Ex 3:5).

CHAPTER 6

Jos 6:1-7. Jericho Shut Up.

1. Now Jericho was straitly shut up—This verse is a parenthesis introduced to prepare the way for the directions given by the Captain of the Lord's host.

2. See, I have given into thine hand Jericho—The language intimates that a purpose already formed was about to be carried into immediate execution; and that, although the king and inhabitants of Jericho were fierce and experienced warriors, who would make a stout and determined resistance, the Lord promised a certain and easy victory over them.

3-5. ye shall compass the city, all ye men of war. … Thus shalt thou do six days, &c.—Directions are here given as to the mode of procedure. Hebrew, "horns of jubilee"; that is, the bent or crooked trumpets with which the jubilee was proclaimed. It is probable that the horns of this animal were used at first; and that afterwards, when metallic trumpets were introduced, the primitive name, as well as form of them, was traditionally continued. The design of this whole proceeding was obviously to impress the Canaanites with a sense of the divine omnipotence, to teach the Israelites a memorable lesson of faith and confidence in God's promises, and to inspire sentiments of respect and reverence for the ark as the symbol of His presence. The length of time during which those circuits were made tended the more intensely to arrest the attention, and to deepen the impressions, both of the Israelites and the enemy. The number seven was among the Israelites the symbolic seal of the covenant between God and their nation [Keil, Hengstenberg].

6, 7. Joshua … called the priests—The pious leader, whatever military preparations he had made, surrendered all his own views, at once and unreservedly, to the declared will of God.

Jos 6:8-19. The City Compassed Six Days.

8-11. the seven priests bearing the seven trumpets … passed on before the Lord—before the ark, called "the ark of the covenant," for it contained the tables on which the covenant was inscribed. The procession was made in deep and solemn silence, conforming to the instructions given to the people by their leader at the outset, that they were to refrain from all acclamation and noise of any kind until he should give them a signal. It must have been a strange sight; no mound was raised, no sword drawn, no engine planted, no pioneers undermining—here were armed men, but no stroke given; they must walk and not fight. Doubtless the people of Jericho made themselves merry with the spectacle [Bishop Hall].

12-14. Joshua rose early in the morning, and the priests took up the ark of the Lord—The second day's procession seems to have taken place in the morning. In all other respects, down even to the smallest details, the arrangements of the first day continued to be the rule followed on the other six.

15. on the seventh day, that they rose early about the dawning of the day, and compassed the city … seven times—on account of the seven circuits they had to make that day. It is evident, however, that the militia only of the Israelites had been called to the march—for it is inconceivable that two millions of people could have gone so frequently round the city in a day.

16. it came to pass at the seventh time, … Joshua said unto the people, Shout; for the Lord hath given you the city—This delay brought out their faith and obedience in so remarkable a manner, that it is celebrated by the apostle (Heb 11:30).

17-19. And the city shall be accursed—(See on Le 27:28). The cherem, or "anathema," was a devotion to utter destruction (De 7:2; 20:17; 1Sa 15:3). When such a ban was pronounced against a hostile city, the men and animals were killed—no booty was allowed to be taken. The idols and all the precious ornaments on them were to be burned (De 7:25; compare 1Ch 14:12). Everything was either to be destroyed or consecrated to the sanctuary. Joshua pronounced this ban on Jericho, a great and wealthy city, evidently by divine direction. The severity of the doom, accordant with the requirements of a law which was holy, just, and good, was justified, not only by the fact of its inhabitants being part of a race who had filled up their iniquities, but by their resisting the light of the recent astonishing miracle at the Jordan. Besides, as Jericho seems to have been defended by reinforcements from all the country (Jos 24:11), its destruction would paralyze all the rest of the devoted people, and thus tend to facilitate the conquest of the land; showing, as so astounding a military miracle did, that it was done, not by man, but by the power and through the anger, of God.

18. and ye, in any wise keep yourselves from the accursed thing—Generally they were at liberty to take the spoil of other cities that were captured (De 2:35; 3:7; Jos 8:27). But this, as the first fruits of Canaan, was made an exception; nothing was to be spared but Rahab and those in her house [Jos 6:17]. A violation of these stringent orders would not only render the guilty persons obnoxious to the curse, but entail distress and adversity upon all Israel, by provoking the divine displeasure. These were the instructions given, or repeated (De 13:17; 7:26), previous to the last act of the siege.

Jos 6:20, 21. The Walls Fall Down.

20, 21. So the people shouted when the priests blew with the trumpets—Towards the close of the seventh circuit, the signal was given by Joshua, and on the Israelites' raising their loud war cry, the walls fell down, doubtless burying multitudes of the inhabitants in the ruins, while the besiegers, rushing in, consigned everything animate and inanimate to indiscriminate destruction (De 20:16, 17). Jewish writers mention it as an immemorial tradition that the city fell on the Sabbath. It should be remembered that the Canaanites were incorrigible idolaters, addicted to the most horrible vices, and that the righteous judgment of God might sweep them away by the sword, as well as by famine or pestilence. There was mercy mingled with judgment in employing the sword as the instrument of punishing the guilty Canaanites, for while it was directed against one place, time was afforded for others to repent.

Jos 6:22-25. Rahab Is Saved.

22, 23. Joshua had said … Go into the harlot's house, and bring out thence the woman, and all that she hath—It is evident that the town walls were not demolished universally, at least all at once, for Rahab's house was allowed to stand until her relatives were rescued according to promise.

23. they brought out all her kindred, and left them without the camp of Israel—a temporary exclusion, in order that they might be cleansed from the defilement of their native idolatries and gradually trained for admission into the society of God's people.

24. burned the city … and all … therein—except the silver, gold, and other metals, which, as they would not burn, were added to the treasury of the sanctuary.

25. she—Rahab

dwelleth in Israel unto this day—a proof that this book was written not long after the events related.

Jos 6:26, 27. The Rebuilder of Jericho Cursed.

26. Joshua adjured them at that time—that is, imposed upon his countrymen a solemn oath, binding on themselves as well as their posterity, that they would never rebuild that city. Its destruction was designed by God to be a permanent memorial of His abhorrence of idolatry and its attendant vices.

Cursed be the man … that riseth up and buildeth this city Jericho—that is, makes the daring attempt to build.

he shall lay the foundation thereof in his first-born, and in his youngest son shall he set up the gates of it—shall become childless—the first beginning being marked by the death of his oldest son, and his only surviving child dying at the time of its completion. This curse was accomplished five hundred fifty years after its denunciation (see on 1Ki 16:34).

CHAPTER 7

Jos 7:1. Achan's Trespass.

1. the children of Israel committed a trespass in the accursed thing—There was one transgressor against the cherem, or ban, on Jericho, and his transgression brought the guilt and disgrace of sin upon the whole nation.

Achan—called afterwards "Achar" ("trouble") (1Ch 2:7).

Zabdi—or Zimri (1Ch 2:6).

Zerah—or Zarah, son of Judah and Tamar (Ge 38:30). His genealogy is given probably to show that from a parentage so infamous the descendants would not be carefully trained in the fear of God.

Jos 7:2-26. The Israelites Smitten at Ai.

2. Joshua sent men from Jericho to Ai—After the sacking of Jericho, the next step was to penetrate into the hills above. Accordingly, spies went up the mountain pass to view the country. The precise site of Ai, or Hai, is indicated with sufficient clearness (Ge 12:8; 13:3) and has been recently discovered in an isolated tell, called by the natives Tell-el-Hajar, "the mount of stones," at two miles', or thirty-five minutes' distance, east southeast from Beth-el [Van De Velde].

Beth-aven—("house of vanity")—a name afterwards given derisively (Ho 4:15; 5:8; 10:5), on account of its idolatries, to Beth-el, "house of God," but here referred to another place, about six miles east of Beth-el and three north of Ai.

3. Let not all the people go up, … for they are but few—As the population of Ai amounted to twelve thousand (Jos 8:25), it was a considerable town; though in the hasty and distant reconnoitre made by the spies, it probably appeared small in comparison to Jericho; and this may have been the reason for their proposing so small a detachment to capture it.

4, 5. they fled before the men of Ai—An unexpected resistance, and the loss of thirty-six of their number diffused a panic, which ended in an ignominious rout.

5. chased them from before the gate even unto Shebarim—that is, unto the "breakings" or "fissures" at the opening of the passes.

and smote them in the going down—that is, the declivity or slope of the deep, rugged, adjoining wady.

wherefore the hearts of the people melted, and became as water—It is evident that the troops engaged were a tumultuary, undisciplined band, no better skilled in military affairs than the Bedouin Arabs, who become disheartened and flee on the loss of ten or fifteen men. But the consternation of the Israelites arose from another cause—the evident displeasure of God, who withheld that aid on which they had confidently reckoned.

6-9. Joshua rent his clothes, and fell to the earth … before the ark … he and the elders—It is evident, from those tokens of humiliation and sorrow, that a solemn fast was observed on this occasion. The language of Joshua's prayer is thought by many to savor of human infirmity and to be wanting in that reverence and submission he owed to God. But, although apparently breathing a spirit of bold remonstrance and complaint, it was in reality the effusion of a deeply humbled and afflicted mind, expressing his belief that God could not, after having so miraculously brought His people over Jordan into the promised land, intend to destroy them, to expose them to the insults of their triumphant enemies, and bring reproach upon His own name for inconstancy or unkindness to His people, or inability to resist their enemies. Unable to understand the cause of the present calamity, he owned the hand of God.

10-15. the Lord said unto Joshua, Get thee up—The answer of the divine oracle was to this effect: the crisis is owing not to unfaithfulness in Me, but sin in the people. The conditions of the covenant have been violated by the reservation of spoil from the doomed city; wickedness, emphatically called folly, has been committed in Israel (Ps 14:1), and dissimulation, with other aggravations of the crime, continues to be practised. The people are liable to destruction equally with the accursed nations of Canaan (De 7:26). Means must, without delay, be taken to discover and punish the perpetrator of this trespass that Israel may be released from the ban, and things be restored to their former state of prosperity.

16-18. So Joshua rose up early, and brought Israel by their tribes—that is, before the tabernacle. The lot being appealed to (Pr 16:33), he proceeded in the inquiry from heads of tribes to heads of families, and from heads of households in succession to one family, and to particular persons in that family, until the criminal was found to be Achan, who, on Joshua's admonition, confessed the fact of having secreted for his own use, in the floor of his tent, spoil both in garments and money [Jos 7:19-21]. How dreadful must have been his feelings when he saw the slow but certain process of discovery! (Nu 32:23).

19. Joshua said unto Achan, My son, give … glory to God—a form of adjuration to tell the truth.

21. a goodly Babylonish garment—literally, "a mantle of Shinar." The plain of Shinar was in early times celebrated for its gorgeous robes, which were of brilliant and various colors, generally arranged in figured patterns, probably resembling those of modern Turkish carpets, and the colors were either interwoven in the loom or embroidered with the needle.

two hundred shekels of silver—equivalent to £22 10s. sterling, according to the old Mosaic shekel, or the half of that sum, reckoning by the common shekel.

a wedge of gold—literally, an ingot or bar in the shape of a tongue.

22, 23. Joshua sent messengers, and they ran unto the tent—from impatient eagerness not only to test the truth of the story, but to clear Israel from the imputation of guilt. Having discovered the stolen articles, they laid them out before the Lord, "as a token of their belonging to Him" on account of the ban.

24-26. Joshua, and all Israel with him, took Achan—He with his children and all his property, cattle as well as movables, were brought into one of the long broad ravines that open into the Ghor, and after being stoned to death (Nu 15:30-35), his corpse, with all belonging to him, was consumed to ashes by fire. "All Israel" was present, not only as spectators, but active agents, as many as possible, in inflicting the punishment—thus testifying their abhorrence of the sacrilege, and their intense solicitude to regain the divine favor. As the divine law expressly forbade the children to be put to death for their father's sins (De 24:16), the conveyance of Achan's "sons and daughters" to the place of execution might be only as spectators, that they might take warning by the parental fate; or, if they shared his punishment (Jos 22:20), they had probably been accomplices in his crime, and, indeed, he could scarcely have dug a hole within his tent without his family being aware of it.

26. they raised over him a great heap of stones—It is customary to raise cairns over the graves of criminals or infamous persons in the East still.

the name of that place was called, The valley of Achor—("trouble"),

unto this day—So painful an episode would give notoriety to the spot, and it is more than once noted by the sacred writers of a later age (Isa 65:10; Ho 2:15).

CHAPTER 8

Jos 8:1-28. God Encourages Joshua.

1, 2. The Lord said unto Joshua, Fear not—By the execution of justice on Achan, the divine wrath was averted, the Israelites were reassured, defeat was succeeded by victory; and thus the case of Ai affords a striking example of God's disciplinary government, in which chastisements for sin are often made to pave the way for the bestowment of those temporal benefits, which, on account of sin, have been withdrawn, or withheld for a time. Joshua, who had been greatly dispirited, was encouraged by a special communication promising him (see Jos 1:6; De 31:6-8) success in the next attempt, which, however, was to be conducted on different principles.

take all the people of war with thee, and arise, go up to Ai—The number of fighting men amounted to six hundred thousand, and the whole force was ordered on this occasion, partly because the spies, in their self-confidence, had said that a few were sufficient to attack the place (Jos 7:3), partly to dispel any misgivings which the memory of the late disaster might have created, and partly that the circumstance of the first spoil obtained in Canaan being shared among all, might operate both as a reward for obedience in refraining from the booty of Jericho, and as an incentive to future exertions (De 6:10). The rest of the people, including the women and children, remained in the camp at Gilgal. Being in the plains of Jericho, it was an ascent to Ai, which was on a hill.

I have given into thy hand the king of Ai, and his people, and his city, and his land … lay thee an ambush for the city—God assured Joshua of Ai's capture, but allowed him to follow his own tactics in obtaining the possession.

3. So Joshua … chose out thirty thousand mighty men of valour—Joshua despatched thirty thousand men under cover of night, to station themselves at the place appointed for the ambuscade. Out of this number a detachment of five thousand was sent forward to conceal themselves in the immediate precincts of the town, in order to seize the first opportunity of throwing themselves into it [Jos 8:12].

4. behind the city—is rendered (Jos 8:9), "on the west side of Ai."

9. between Beth-el and Ai—Beth-el, though lying quite near in the direction of west by north, cannot be seen from Tell-el-hajar; two rocky heights rise between both places, in the wady El-Murogede, just as the laying of an ambush to the west of Ai would require [Van De Velde; Robinson].

10. Joshua … numbered the people—that is, the detachment of liers-in-wait; he did this, to be furnished with clear evidence afterwards, that the work had been done without any loss of men, whereby the people's confidence in God would be strengthened and encouragement given them to prosecute the war of invasion with vigor.

he and the elders of Israel—the chief magistrates and rulers, whose presence and official authority were necessary to ensure that the cattle and spoil of the city might be equally divided between the combatants and the rest of the people (Nu 31:27)—a military rule in Israel, that would have been very liable to be infringed, if an excited soldiery, eager for booty, had been left to their own will.

11-14. there was a valley between them and Ai—literally, "the valley."

13. Joshua went that night into the midst of the valley—The deep and steep-sided glen to the north of Tell-el-hajar, into which one looks down from the tell, fully agrees with this account [Van De Velde]. Joshua himself took up his position on the north side of "the ravine"—the deep chasm of the wady El-Murogede; "that night"—means, while it was dark, probably after midnight, or very early in the morning (Joh 20:1). The king of Ai, in the early dawn, rouses his slumbering subjects and makes a hasty sally with all his people who were capable of bearing arms, once more to surprise and annihilate them.

14. at a time appointed—either an hour concocted between the king and people of Ai and those of Beth-el, who were confederates in this enterprise, or perhaps they had fixed on the same time of day, as they had fought successfully against Israel on the former occasion, deeming it a lucky hour (Jud 20:38).

but he wist not that there were liers in ambush against him behind the city—It is evident that this king and his subjects were little experienced in war; otherwise they would have sent out scouts to reconnoitre the neighborhood; at all events, they would not have left their town wholly unprotected and open. Perhaps an ambuscade may have been a war stratagem hitherto unknown in that country, and among that people.

15-17. Joshua and all Israel made as if they were beaten before them—the pretended flight in the direction of the wilderness; that is, southeast, into the Ghor, the desert valley of the Jordan, decoyed all the inhabitants of Ai out of the city, while the people of Beth-el hastened to participate in the expected victory. It is supposed by some, from "the city," and not "cities," being spoken of, that the effective force of Beth-el had been concentrated in Ai, as the two places were closely contiguous, and Ai the larger of the two. (See Jos 12:9). It may be remarked, however, that the words, "or Beth-el," are not in the Septuagint, and are rejected by some eminent scholars, as an interpolation not found in the most ancient manuscripts.

18-25. Joshua stretched out the spear that he had in his hand toward the city—The uplifted spear had probably a flag, or streamer on it, to render it the more conspicuous from the height where he stood. At the sight of this understood signal the ambush nearest the city, informed by their scouts, made a sudden rush and took possession of the city, telegraphing to their brethren by raising a smoke from the walls. Upon seeing this, the main body, who had been reigning a flight, turned round at the head of the pass upon their pursuers, while the twenty-five thousand issuing from their ambuscade, fell back upon their rear. The Ai-ites surprised, looked back, and found their situation now desperate.

23. the king of Ai they took alive, and brought him to Joshua—to be reserved for a more ignominious death, as a greater criminal in God's sight than his subjects. In the mingled attack from before and behind, all the men were massacred.

24. all the Israelites returned unto Ai, and smote it with the edge of the sword—the women, children, and old persons left behind, amounting, in all, to twelve thousand people [Jos 8:25].

26. Joshua drew not his hand back—Perhaps, from the long continuance of the posture, it might have been a means appointed by God, to animate the people, and kept up in the same devout spirit as Moses had shown, in lifting up his hands, until the work of slaughter had been completed—the ban executed. (See on Ex 17:10).

28. Joshua burnt Ai, and made it an heap for ever—"For ever" often signifies "a long time" (Ge 6:3). One of the remarkable things with regard to the tell we have identified with Ai is its name—the tell of the heap of stones—a name which to this day remains [Van De Velde].

Jos 8:29. The King Hanged.

29. The king of Ai he hanged on a tree until eventide—that is, gibbeted. In ancient, and particularly Oriental wars, the chiefs, when taken prisoners, were usually executed. The Israelites were obliged, by the divine law, to put them to death. The execution of the king of Ai would tend to facilitate the conquest of the land, by striking terror into the other chiefs, and making it appear a judicial process, in which they were inflicting the vengeance of God upon His enemies.

take his carcass down … and raise thereon a great heap of stones—It was taken down at sunset, according to the divine command (De 21:23), and cast into a pit dug "at the entering of the gate," because that was the most public place. An immense cairn was raised over his grave—an ancient usage, still existing in the East, whereby is marked the sepulchre of persons whose memory is infamous.

Jos 8:30, 31. Joshua Builds an Altar.

30, 31. Then Joshua built an altar unto the Lord God of Israel in mount Ebal—(See on De 27:11). This spot was little short of twenty miles from Ai. The march through a hostile country and the unmolested performance of the religious ceremonial observed at this mountain, would be greatly facilitated, through the blessing of God, by the disastrous fall of Ai. The solemn duty was to be attended to at the first convenient opportunity after the entrance into Canaan (De 27:2); and with this in view Joshua seems to have conducted the people through the mountainous region that intervened though no details of the journey have been recorded. Ebal was on the north, opposite to Gerizim, which was on the south side of the town Sichem (Nablous).

31. an altar of whole stones—according to the instructions given to Moses (Ex 20:25; De 27:5).

over which no man hath lifted up any iron—that is, iron tool. The reason for this was that every altar of the true God ought properly to have been built of earth (Ex 20:24); and if it was constructed of stone, rough, unhewn stones were to be employed that it might retain both the appearance and nature of earth, since every bloody sacrifice was connected with sin and death, by which man, the creature of earth, is brought to earth again [Keil].

they offered thereon burnt offerings unto the Lord, and sacrificed peace offerings—This had been done when the covenant was established (Ex 24:5); and by the observance of these rites (De 27:6), the covenant was solemnly renewed—the people were reconciled to God by the burnt offering, and this feast accompanying the peace or thank offering, a happy communion with God was enjoyed by all the families in Israel.

32. he wrote there upon the stones a copy of the law of Moses—(See on De 27:2, 3, 5); that is, the blessings and curses of the law. Some think that the stones which contained this inscription were the stones of the altar: but this verse seems rather to indicate that a number of stone pillars were erected alongside of the altar, and on which, after they were plastered, this duplicate of the law was inscribed.

33. all Israel, and their elders, and officers, and their judges, stood on this side the ark and on that side—One half of Israel was arranged on Gerizim, and the other half on Ebal—along the sides and base of each.

before the priests the Levites—in full view of them.

34. afterward he read all the words of the law—caused the priests or Levites to read it (De 27:14). Persons are often said in Scripture to do that which they only command to be done.

35. There was not a word of all that Moses commanded, which Joshua read not—It appears that a much larger portion of the law was read on this occasion than the brief summary inscribed on the stones; and this must have been the essence of the law as contained in Deuteronomy (De 4:44; 6:9; 27:8). It was not written on the stones, but on the plaster. The immediate design of this rehearsal was attained by the performance of the act itself. It only related to posterity, in so far as the record of the event would be handed down in the Book of Joshua, or the documents which form the groundwork of it [Hengstenberg]. Thus faithfully did Joshua execute the instructions given by Moses. How awfully solemn must have been the assemblage and the occasion! The eye and the ear of the people being both addressed, it was calculated to leave an indelible impression; and with spirits elevated by their brilliant victories in the land of promise, memory would often revert to the striking scene on mounts Ebal and Gerizim, and in the vale of Sychar.

CHAPTER 9

Jos 9:1-27. The Kings Combine against Israel.

1. all the kings which were on this side—that is, the western side of Jordan.

in the hills, and in ther valleys, and in all the coasts of the great sea—This threefold distinction marks out very clearly a large portion of Canaan. The first designates the hill country, which belonged afterwards to the tribes of Judah and Ephraim: the second, all the low country from Carmel to Gaza; and the third, the shores of the Mediterranean, from the Isthmus of Tyre to the plain of Joppa. (As for the tribes mentioned, see on Nu 13:29).

heard thereof—that is, of the sacking of Jericho and Ai, as well as the rapid advance of the Israelites into the interior of the country.

2. they gathered themselves together, to fight with Joshua and with Israel, with one accord—Although divided by separate interests and often at war with each other, a sense of common danger prompted them to suspend their mutual animosities, that by their united forces they might prevent the land from falling into the hands of foreign masters.

Jos 9:3-15. The Gibeonites Obtain a League by Craft.

3-15. when the inhabitants of Gibeon heard—This town, as its name imports, was situated on a rocky eminence, about six miles northwest from Jerusalem, where the modern village of El Jib now stands. It was the capital of the Hivites, and a large important city (Jos 10:2). It seems to have formed, in union with a few other towns in the neighborhood, a free independent state (Jos 9:17) and to have enjoyed a republican government (Jos 9:11).

4. They did work wilily—They acted with dexterous policy, seeking the means of self-preservation, not by force, which they were convinced would be unavailing, but by artful diplomacy.

took old sacks upon their asses—Travellers in the East transport their luggage on beasts of burden; the poorer sort stow all their necessaries, food, clothes, utensils together, in a woollen or hair-cloth sack, laid across the shoulders of the beast they ride upon.

wine bottles, old, and rent, and bound up—Goat-skins, which are better adapted for carrying liquor of any kind fresh and good, than either earthenware, which is porous, or metallic vessels, which are soon heated by the sun. These skin bottles are liable to be rent when old and much used; and there are various ways of mending them—by inserting a new piece of leather, or by gathering together the edges of the rent and sewing them in the form of a purse, or by putting a round flat splinter of wood into the hole.

5. old shoes and clouted—Those who have but one ass or mule for themselves and baggage frequently dismount and walk—a circumstance which may account for the worn shoes of the pretended travellers.

bread … dry and mouldy—This must have been that commonly used by travellers—a sort of biscuit made in the form of large rings, about an inch thick, and four or five inches in diameter. Not being so well baked as our biscuits, it becomes hard and mouldy from the moisture left in the dough. It is usually soaked in water previous to being used.

6-14. they went to Joshua unto the camp at Gilgal—Arrived at the Israelitish headquarters, the strangers obtained an interview with Joshua and the elders, to whom they opened their business.

7. the men of Israel said unto the Hivites, Peradventure ye dwell among us—The answer of the Israelites implied that they had no discretion, that their orders were imperative, and that if the strangers belonged to any of the native tribes, the idea of an alliance with them was unlawful since God had forbidden it (Ex 23:32; 34:12; De 7:2).

9. From a very far country thy servants are come because of the name of the Lord thy God—They pretended to be actuated by religious motives in seeking to be allied with His people. But their studied address is worthy of notice in appealing to instances of God's miraculous doings at a distance, while they pass by those done in Canaan, as if the report of these had not yet reached their ears.

14, 15. the men took of their victuals and asked not counsel at the mouth of the Lord—The mouldy appearance of their bread was, after examination, accepted as guaranteeing the truth of the story. In this precipitate conclusion the Israelites were guilty of excessive credulity and culpable negligence, in not asking by the high priest's Urim and Thummim the mind of God, before entering into the alliance. It is not clear, however, that had they applied for divine direction they would have been forbidden to spare and connect themselves with any of the Canaanite tribes who renounced idolatry and embraced and worshipped the true God. At least, no fault was found with them for making a covenant with the Gibeonites; while, on the other hand, the violation of it was severely punished (2Sa 21:1; and Jos 11:19, 20).

16, 17. at the end of three days … they heard that they were their neighbours, and that they dwelt among them—This information was obtained in their further progress through the country; for as Jos 9:17 should be rendered, "when the children of Israel journeyed, they came to their cities." Gibeon was about eighteen or twenty miles from Gilgal.

17. Chephirah—(Jos 18:26; Ezr 2:25; Ne 7:29).

Beeroth—(2Sa 4:2), now El Berich, about twenty minutes' distance from El Jib (Gibeon).

Kirjath-jearim—"the city of forests," now Kuryet-el-Enab [Robinson].

18-27. the children of Israel smote them not—The moral character of the Gibeonites' stratagem was bad. The princes of the congregation did not vindicate either the expediency or the lawfulness of the connection they had formed; but they felt the solemn obligations of their oath; and, although the popular clamor was loud against them, caused either by disappointment at losing the spoils of Gibeon, or by displeasure at the apparent breach of the divine commandment, they determined to adhere to their pledge, "because they had sworn by the Lord God of Israel." The Israelitish princes acted conscientiously; they felt themselves bound by their solemn promise; but to prevent the disastrous consequences of their imprudent haste, they resolved to degrade the Gibeonites to a servile condition as a means of preventing their people from being ensnared into idolatry, and thus acted up, as they thought, to the true spirit and end of the law.

27. hewers of wood and drawers of water—The menials who performed the lowest offices and drudgery in the sanctuary; whence they were called Nethinims (1Ch 9:2; Ezr 2:43; 8:20); that is, given, appropriated. Their chastisement thus brought them into the possession of great religious privileges (Ps 84:10).

CHAPTER 10

Jos 10:1-5. Five Kings War against Gibeon.

1. Adoni-zedek—"lord of righteousness"—nearly synonymous with Melchizedek, "king of righteousness." These names were common titles of the Jebusite kings.

Jerusalem—The original name, "Salem" (Ge 14:18; Ps 76:2), was superseded by that here given, which signifies "a peaceful possession," or "a vision of peace," in allusion, as some think, to the strikingly symbolic scene (Ge 22:14) represented on the mount whereon that city was afterwards built.

inhabitants of Gibeon had made peace with Israel, and were among them—that is, the Israelites; had made an alliance with that people, and acknowledging their supremacy, were living on terms of friendly intercourse with them.

2. they feared greatly—The dread inspired by the rapid conquests of the Israelites had been immensely increased by the fact of a state so populous and so strong as Gibeon having found it expedient to submit to the power and the terms of the invaders.

as one of the royal cities—Although itself a republic (Jos 9:3), it was large and well-fortified, like those places in which the chiefs of the country usually established their residence.

3, 4. Wherefore Adoni-zedek … sent, … saying, Come up unto me, and help me—A combined attack was meditated on Gibeon, with a view not only to punish its people for their desertion of the native cause, but by its overthrow to interpose a barrier to the farther inroads of the Israelites. This confederacy among the mountaineers of Southern Palestine was formed and headed by the king of Jerusalem, because his territory was most exposed to danger, Gibeon being only six miles distant, and because he evidently possessed some degree of pre-eminence over his royal neighbors.

5. the five kings of the Amorites—The settlement of this powerful and warlike tribe lay within the confines of Moab; but having also acquired extensive possessions on the southwest of the Jordan, their name, as the ruling power, seems to have been given to the region generally (2Sa 21:2), although Hebron was inhabited by Hittites or Hivites (Jos 11:19), and Jerusalem by Jebusites (Jos 15:63).

Jos 10:6-9. Joshua Rescues It.

6-8. the men of Gibeon sent unto Joshua—Their appeal was urgent and their claim to protection irresistible, on the ground, not only of kindness and sympathy, but of justice. In attacking the Canaanites, Joshua had received from God a general assurance of success (Jos 1:5). But the intelligence of so formidable a combination among the native princes seems to have depressed his mind with the anxious and dispiriting idea that it was a chastisement for the hasty and inconsiderate alliance entered into with the Gibeonites. It was evidently to be a struggle of life and death, not only to Gibeon, but to the Israelites. And in this view the divine communication that was made to him was seasonable and animating. He seems to have asked the counsel of God and received an answer, before setting out on the expedition.

9. Joshua therefore came upon them suddenly—This is explained in the following clause, where he is described as having accomplished, by a forced march of picked men, in one night, a distance of twenty-six miles, which, according to the slow pace of Eastern armies and caravans, had formerly been a three days' journey (Jos 9:17).

Jos 10:10, 11. God Fights against Them with Hailstones.

10, 11. the Lord discomfited them—Hebrew, "terrified," confounded the Amorite allies, probably by a fearful storm of lightning and thunder. So the word is usually employed (1Sa 7:10; Ps 18:13; 144:6).

and slew them with a great slaughter at Gibeon—This refers to the attack of the Israelites upon the besiegers. It is evident that there had been much hard fighting around the heights of Gibeon, for the day was far spent before the enemy took to flight.

chased them along the way that goeth up to Beth-horon—that is, "the House of Caves," of which there are still traces existing. There were two contiguous villages of that name, upper and nether. Upper Beth-horon was nearest Gibeon—about ten miles distant, and approached by a gradual ascent through a long and precipitous ravine. This was the first stage of the flight. The fugitives had crossed the high ridge of Upper Beth-horon, and were in full flight down the descent to Beth-horon the Nether. The road between the two places is so rocky and rugged that there is a path made by means of steps cut in the rock [Robinson]. Down this pass Joshua continued his victorious rout. Here it was that the Lord interposed, assisting His people by means of a storm, which, having been probably gathering all day, burst with such irresistible fury, that "they were more which died with hailstones than they whom the children of Israel slew with the sword." The Oriental hailstorm is a terrific agent; the hailstones are masses of ice, large as walnuts, and sometimes as two fists; their prodigious size, and the violence with which they fall, make them always very injurious to property, and often fatal to life. The miraculous feature of this tempest, which fell on the Amorite army, was the entire preservation of the Israelites from its destructive ravages.

Jos 10:12-15. The Sun and Moon Stand Still at the Word of Joshua.

12-15. Then spake Joshua to the Lord … and … he said in the sight of Israel, Sun, stand thou still … and thou, Moon—The inspired author here breaks off the thread of his history of this miraculous victory to introduce a quotation from an ancient poem, in which the mighty acts of that day were commemorated. The passage, which is parenthetical, contains a poetical description of the victory which was miraculously gained by the help of God, and forms an extract from "the book of Jasher," that is, "the upright"—an anthology, or collection of national songs, in honor of renowned and eminently pious heroes. The language of a poem is not to be literally interpreted; and therefore, when the sun and moon are personified, addressed as intelligent beings, and represented as standing still, the explanation is that the light of the sun and moon was supernaturally prolonged by the same laws of refraction and reflection that ordinarily cause the sun to appear above the horizon, when it is in reality below it [Keil, Bush]. Gibeon ("a hill") was now at the back of the Israelites, and the height would soon have intercepted the rays of the setting sun. The valley of Ajalon ("stags") was before them, and so near that it was sometimes called "the valley of Gibeon" (Isa 28:21). It would seem, from Jos 10:14, that the command of Joshua was in reality a prayer to God for the performance of this miracle; and that, although the prayers of eminently good men like Moses often prevailed with God, never was there on any other occasion so astonishing a display of divine power made in behalf of His people, as in answer to the prayer of Joshua. Jos 10:15 is the end of the quotation from Jasher; and it is necessary to notice this, as the fact described in it is recorded in due course, and the same words, by the sacred historian (Jos 10:43).

Jos 10:16-27. The Five Kings Hanged.

16-27. these five kings … hid themselves in a cave—Hebrew, "the cave."

at Makkedah—The pursuit was continued, without interruption, to Makkedah at the foot of the western mountains, where Joshua seems to have halted with the main body of his troops while a detachment was sent forward to scour the country in pursuit of the remaining stragglers, a few of whom succeeded in reaching the neighboring cities. The last act, probably the next day, was the disposal of the prisoners, among whom the five kings were consigned to the infamous doom of being slain (De 20:16, 17); and then their corpses were suspended on five trees till the evening.

24. put your feet upon the necks of these kings—not as a barbarous insult, but a symbolical action, expressive of a complete victory (De 33:29; Ps 110:5; Mal 4:3).

Jos 10:28-42. Seven More Kings Conquered.

28-42. that day Joshua took Makkedah—In this and the following verses is described the rapid succession of victory and extermination which swept the whole of southern Palestine into the hands of Israel. "All these kings and their land did Joshua take at one time, because the Lord God of Israel fought for Israel. And Joshua returned, and all Israel with him, unto the camp to Gilgal."

CHAPTER 11

Jos 11:1-9. Divers Kings Overcome at the Waters of Merom.

1-9. And it came to pass, when Jabin king of Hazor had heard those things—The scene of the sacred narrative is here shifted to the north of Canaan, where a still more extensive confederacy was formed among the ruling powers to oppose the further progress of the Israelites. Jabin ("the Intelligent"), which seems to have been a hereditary title (Jud 4:2), took the lead, from Hazor being the capital of the northern region (Jos 11:10). It was situated on the borders of lake Merom. The other cities mentioned must have been in the vicinity though their exact position is unknown.

2. the kings that were on the north of the mountains—the Anti-libanus district.

the plains south of Chinneroth—the northern part of the Arabah, or valley of the Jordan.

the valley—the low and level country, including the plain of Sharon.

borders of Dor on the west—the highlands of Dor, reaching to the town of Dor on the Mediterranean coast, below mount Carmel.

3. the Canaanites on the east and on the west—a particular branch of the Canaanitish population who occupied the western bank of the Jordan as far northward as the Sea of Galilee, and also the coasts of the Mediterranean Sea.

under Hermon—now Jebel-es-sheikh. It was the northern boundary of Canaan on the east of the Jordan.

land of Mizpeh—now Cœlo-Syria.

4, 5. they went out, … as the sand that is upon the sea-shore in multitude—The chiefs of these several tribes were summoned by Jabin, being all probably tributary to the kingdom of Hazor. Their combined forces, according to Josephus, amounted to three hundred thousand infantry, ten thousand cavalry, and twenty thousand war chariots.

with horses and chariots very many—The war chariots were probably like those of Egypt, made of wood, but nailed and tipped with iron. These appear for the first time in the Canaanite war, to aid this last determined struggle against the invaders; and "it was the use of these which seems to have fixed the place of rendezvous by the lake Merom (now Huleh), along whose level shores they could have full play for their force." A host so formidable in numbers, as well as in military equipments, was sure to alarm and dispirit the Israelites. Joshua, therefore, was favored with a renewal of the divine promise of victory (Jos 11:6), and thus encouraged, he, in the full confidence of faith, set out to face the enemy.

6-8. to-morrow, about this time will I deliver them up all slain before Israel—As it was impossible to have marched from Gilgal to Merom in one day, we must suppose Joshua already moving northward and within a day's distance of the Canaanite camp, when the Lord gave him this assurance of success. With characteristic energy he made a sudden advance, probably during the night, and fell upon them like a thunderbolt, when scattered along the rising grounds (Septuagint), before they had time to rally on the plain. In the sudden panic "the Lord delivered them into the hand of Israel, who smote them, and chased them." The rout was complete; some went westward, over the mountains, above the gorge of the Leontes, to Sidon and Misrephothmaim ("glass-smelting houses"), in the neighborhood, and others eastward to the plain of Mizpeh.

8. they left none remaining—of those whom they overtook. All those who fell into their hands alive were slain.

9. Joshua did unto them as the Lord bade him—(See Jos 11:6). Houghing the horses is done by cutting the sinews and arteries of their hinder legs, so that they not only become hopelessly lame, but bleed to death. The reasons for this special command were that the Lord designed to lead the Israelites to trust in Him, not in military resources (Ps 20:7); to show that in the land of promise there was no use of horses; and, finally, to discourage their travelling as they were to be an agricultural, not a trading, people.

11. he burnt Hazor with fire—calmly and deliberately, doubtless, according to divine direction.

13. as for the cities that stood still in their strength—literally, "on their heaps." It was a Phœnician custom to build cities on heights, natural or artificial [Hengstenberg].

16. So Joshua took all that land—Here follows a general view of the conquest. The division of the country there into five parts; namely, the hills, the land of Goshen, that is, a pastoral land near Gibeon (Jos 10:41); the valley, the plains and the mountains of Israel, i. e., Carmel, rests upon a diversity of geographical positions, which is characteristic of the region.

17. from the mount Halak—Hebrew, "the smooth mountain."

that goeth up to Seir—an irregular line of white naked hills, about eighty feet high, and seven or eight geographical miles in length that cross the whole Ghor, eight miles south of the Dead Sea, probably "the ascent of Akrabbim" [Robinson].

unto Baal-gad in the valley of Lebanon—the city or temple of the god of destiny, in Baalbec.

23. Joshua took the whole land—The battle of the take of Merom was to the north what the battle of Beth-horon was to the south; more briefly told and less complete in its consequences; but still the decisive conflict by which the whole northern region of Canaan fell into the hands of Israel [Stanley].

CHAPTER 12

Jos 12:1-6. The Two Kings Whose Countries Moses Took and Disposed of.

1. Now these are the kings of the land, which the children of Israel smote, and possessed their land on the other side Jordan—This chapter contains a recapitulation of the conquests made in the promised land, with the additional mention of some places not formerly noted in the sacred history. The river Arnon on the south and mount Hermon on the north were the respective boundaries of the land acquired by the Israelites beyond Jordan (see Nu 21:21-24; De 2:36; 3:3-16 [and see on De 2:24]).

Jos 12:7-24. The One and Thirty Kings on the West Side of Jordan, Which Joshua Smote.

7. Baal-gad … even unto … Halak—(See on Jos 11:17). A list of thirty-one chief towns is here given; and, as the whole land contained a superficial extent of only fifteen miles in length by fifty in breadth, it is evident that these capital cities belonged to petty and insignificant kingdoms. With a few exceptions, they were not the scenes of any important events recorded in the sacred history, and therefore do not require a particular notice.

CHAPTER 13

Jos 13:1-33. Bounds of the Land Not Yet Conquered.

1. Now Joshua was old and stricken in years—He was probably above a hundred years old; for the conquest and survey of the land occupied about seven years, the partition one; and he died at the age of one hundred ten years (Jos 24:29). The distribution, as well as the conquest of the land, was included in the mission of Joshua; and his advanced age supplied a special reason for entering on the immediate discharge of that duty; namely, of allocating Canaan among the tribes of Israel—not only the parts already won, but those also which were still to be conquered.

2-6. This is the land that yet remaineth—that is, to be acquired. This section forms a parenthesis, in which the historian briefly notices the districts yet unsubdued; namely, first, the whole country of the Philistines—a narrow tract stretching about sixty miles along the Mediterranean coast, and that of the Geshurites to the south of it (1Sa 27:8). Both included that portion of the country "from Sihor, which is before Egypt," a small brook near El-Arish, which on the east was the southern boundary of Canaan, to Ekron, the most northerly of the five chief lordships or principalities of the Philistines.

3, 4. also the Avites: From [on] the south—The two clauses are thus connected in the Septuagint and many other versions. On being driven out (De 2:23), they established themselves in the south of Philistia. The second division of the unconquered country comprised

4. all the land of the Canaanites, and Mearah—("the cave")

that is beside the Sidonians—a mountainous region of Upper Galilee, remarkable for its caves and fastnesses.

unto Aphek—now Afka; eastward, in Lebanon.

to the borders of the Amorites—a portion of the northeastern territory that had belonged to Og. The third district that remained unsubdued:

5. all the land of the Giblites—Their capital was Gebal or Bylbos (Greek), on the Mediterranean, forty miles north of Sidon.

all Lebanon, toward the sunrising—that is, Anti-libanus; the eastern ridge, which has its proper termination in Hermon.

entering into Hamath—the valley of Baalbec.

6, 7. All the inhabitants of the hill country from Lebanon unto Misrephoth-maim—(See on Jos 11:8)—that is, "all the Sidonians and Phœnicians."

them will I drive out—The fulfilment of this promise was conditional. In the event of the Israelites proving unfaithful or disobedient, they would not subdue the districts now specified; and, in point of fact, the Israelites never possessed them though the inhabitants were subjected to the power of David and Solomon.

only divide thou it by lot unto the Israelites for an inheritance—The parenthetic section being closed, the historian here resumes the main subject of this chapter—the order of God to Joshua to make an immediate allotment of the land. The method of distribution by lot was, in all respects, the best that could have been adopted, as it prevented all ground of discontent, as well as charges of arbitrary or partial conduct on the part of the leaders; and its announcement in the life of Moses (Nu 33:54), as the system according to which the allocations to each tribe should be made, was intended to lead the people to the acknowledgment of God as the proprietor of the land and as having the entire right to its disposal. Moreover, a solemn appeal to the lot showed it to be the dictate not of human, but divine, wisdom. It was used, however, only in determining the part of the country where a tribe was to be settled—the extent of the settlement was to be decided on a different principle (Nu 26:54). The overruling control of God is conclusively proved because each tribe received the possession predicted by Jacob (Ge 49:3-28) and by Moses (De 33:6-25).

8. With whom—Hebrew, "him." The antecedent is evidently to Manasseh, not, however, the half-tribe just mentioned, but the other half; for the historian, led, as it were, by the sound of the word, breaks off to describe the possessions beyond Jordan already assigned to Reuben, Gad, and the half of Manasseh (see on Nu 32:1; Nu 32:33; also see De 3:8-17). It may be proper to remark that it was wise to put these boundaries on record. In case of any misunderstanding or dispute arising about the exact limits of each district or property, an appeal could always be made to this authoritative document, and a full knowledge as well as grateful sense obtained of what they had received from God (Ps 16:5, 6).

CHAPTER 14

Jos 14:1-5. The Nine Tribes and a Half to Have Their Inheritance by Lot.

1. these are the countries which the children of Israel inherited in the land of Canaan—This chapter forms the introduction to an account of the allocation of the land west of Jordan, or Canaan proper, to the nine tribes and a half. It was also made by lot in presence of a select number of superintendents, appointed according to divine directions given to Moses (see on Nu 34:16). In everything pertaining to civil government, and even the division of the land, Joshua was the acknowledged chief. But in a matter to be determined by lot, a solemn appeal was made to God, and hence Eleazar, as high priest, is named before Joshua.

4. The children of Joseph were two tribes, Manasseh and Ephraim—As two and a half tribes were settled on the east Jordan, and the Levites had no inheritance assigned them in land, there would have been only eight and a half tribes to provide for. But Ephraim and Manasseh, the two sons of Joseph, had been constituted two tribes (Ge 48:5), and although Levi was excluded, the original number of the tribes of Israel was still preserved.

5. the children of Israel … divided the land—that is, they made the preliminary arrangements for the work. A considerable time was requisite for the survey and measurement.

Jos 14:6-15. Caleb by Privilege Requests and Obtains Hebron.

6-11. Then the children of Judah came unto Joshua in Gilgal: and Caleb … said—This incident is recorded here because it occurred while the preparations were being made for casting the lots, which, it appears, were begun in Gilgal. The claim of Caleb to the mountains of Hebron as his personal and family possessions was founded on a solemn promise of Moses, forty-five years before (Nu 14:24; De 1:36; Jos 14:10), to give him that land on account of his fidelity. Being one of the nominees appointed to preside over the division of the country, he might have been charged with using his powers as a commissioner to his own advantage, had he urged his request in private; and therefore he took some of his brethren along with him as witness of the justice and propriety of his conduct.

12. give me this mountain, whereof the Lord spake in that day—this highland region.

for thou heardest in that day how the Anakims were there—The report of the spies, who tried to kindle the flame of sedition and discontent, related chiefly to the people and condition of this mountain district, and hence it was promised as the reward of Caleb's truth, piety, and faithfulness.

13, 14. Joshua blessed him, and gave unto Caleb Hebron for an inheritance—Joshua, who was fully cognizant of all the circumstances, not only admitted the claim, but in a public and earnest manner prayed for the divine blessing to succor the efforts of Caleb in driving out the idolatrous occupiers.

15. Kirjath-arba—that is, the city of Arba, a warrior among the native race remarkable for strength and stature.

the land had rest from war—Most of the kings having been slain and the natives dispirited, there was no general or systematic attempt to resist the progress and settlement of the Israelites.

CHAPTER 15

Jos 15:1-12. Borders of the Lot of Judah.

1. This then was the lot of the tribe of the children of Judah—In what manner the lot was drawn on this occasion the sacred historian does not say; but it is probable that the method adopted was similar to that described in Jos 18:10. Though the general survey of the country had not been completed, some rough draft or delineation of the first conquered part must have been made, and satisfactory evidence obtained that it was large enough to furnish three cantons, before all the tribes cast lots for them; and they fell to Judah, Ephraim, and the half-tribe of Manasseh. The lot of Judah came first, in token of the pre-eminence of that tribe over all the others; and its destined superiority thus received the visible sanction of God. The territory, assigned to it as a possession, was large and extensive, being bounded on the south by the wilderness of Zin, and the southern extremity of the Salt Sea (Nu 34:3-5); on the east, by that sea, extending to the point where it receives the waters of the Jordan; on the north, by a line drawn nearly parallel to Jerusalem, across the country, from the northern extremity of the Salt Sea to the southern limits of the Philistine territory, and to the Mediterranean; and on the west this sea was its boundary, as far as Sihor (Wady El-Arish).

2. the bay—Hebrew, "tongue." It pushes its waters out in this form to a great distance [Robinson].

3. Maaleh-akrabbim—Hebrew, "the ascent of scorpions"; a pass in the "bald mountain" (see on Jos 11:17), probably much infested by these venomous reptiles.

5. the end—that is, the mouth of the Jordan.

6. Beth-hogla—now Ain Hajla, a fine spring of clear and sweet water, at the northern extremity of the Dead Sea, about two miles from the Jordan [Robinson].

Beth-arabah—"the house," or "place of solitude," in the desert of Judah (Jos 15:61).

stone of Bohan the son of Reuben—the sepulchral monument of a Reubenite leader, who had been distinguished for his bravery, and had fallen in the Canaanite war.

7. Achor—(see on Jos 7:26).

Adummim—a rising ground in the wilderness of Jericho, on the south of the little brook that flowed near Jericho (Jos 16:1).

En-shemesh—"the fountain of the sun"; "either the present well of the apostle, below Bethany, on the road to Jericho, or the fountain near to St. Saba" [Robinson].

En-rogel—"the fuller's fountain," on the southeast of Jerusalem, below the spot where the valleys of Jehoshaphat and Hinnom unite.

Jos 15:13-15. Caleb's Portion and Conquest.

13. unto Caleb he gave a part among the children of Judah—(See on Jos 14:6).

14. drove thence the three sons of Anak—rather three chiefs of the Anakim race. This exploit is recorded to the honor of Caleb, as the success of it was the reward of his trust in God.

15. Debir—"oracle." Its former name, Kirjath-sepher, signifies "city of the book," being probably a place where public registers were kept.

Jos 15:16-20. Othniel, for His Valor, Has Achsah to Wife.

16-20. He that smiteth Kirjath-sepher—This offer was made as an incentive to youthful bravery (see on 1Sa 17:25); and the prize was won by Othniel, Caleb's younger brother (Jud 1:13; 3:9). This was the occasion of drawing out the latent energies of him who was destined to be the first judge in Israel.

18, 19. as she came unto him—that is, when about to remove from her father's to her husband's house. She suddenly alighted from her travelling equipage—a mark of respect to her father, and a sign of making some request. She had urged Othniel to broach the matter, but he not wishing to do what appeared like evincing a grasping disposition, she resolved herself to speak out. Taking advantage of the parting scene when a parent's heart was likely to be tender, she begged (as her marriage portion consisted of a field which, having a southern exposure, was comparatively an arid and barren waste) he would add the adjoining one, which abounded in excellent springs. The request being reasonable, it was granted; and the story conveys this important lesson in religion, that if earthly parents are ready to bestow on their children that which is good, much more will our heavenly Father give every necessary blessing to them who ask Him.

Jos 15:21-63. Cities of Judah.

21-63. the uttermost cities of the tribe of the children of Judah—There is given a list of cities within the tribal territory of Judah, arranged in four divisions, corresponding to the districts of which it consisted—the cities in the southern part (Jos 15:21-32), those in the lowlands (Jos 15:33-47), those in the highlands (Jos 15:48-60), and those in the desert (Jos 15:61, 62). One gets the best idea of the relative situation of these cities by looking at the map.

CHAPTER 16

Jos 16:1-4. The General Borders of the Sons of Joseph.

1. the lot of the children of Joseph fell—Hebrew, "went forth," referring either to the lot as drawn out of the urn, or to the tract of land thereby assigned. The first four verses describe the territory allotted to the family of Joseph in the rich domains of central Palestine. It was drawn in one lot, that the brethren might be contiguously situated; but it was afterwards divided. The southern boundary only is described here; that on the north being irregular and less defined (Jos 17:10, 11), is not mentioned.

water of Jericho—(2Ki 2:19), at the joint of its junction with the Jordan.

mount Beth-el—the ridge south of Beth-el. Having described the position of Joseph's family generally the historian proceeds to define the territory; first, that of Ephraim.

Jos 16:5-9. The Borders of the Inheritance of Ephraim.

5-9. the border of their inheritance … was Ataroth-addar—Ataroth-addar (now Atara), four miles south of Jetta [Robinson], is fixed on as a center, through which a line is drawn from Upper Beth-horon to Michmethah, showing the western limit of their actual possessions. The tract beyond that to the sea was still unconquered.

6, 7. Michmethah on the north side—The northern boundary is traced from this point eastward to the Jordan.

8. from Tappuah westward unto the river Kanah—It is retraced from east to west, to describe the prospective and intended boundary, which was to reach to the sea. Kanah ("reedy") flows into the Mediterranean.

9. separate cities for the children of Ephraim were among the inheritance of Manasseh—(Jos 17:9), because it was found that the tract allotted to Ephraim was too small in proportion to its population and power.

10. they drave not out the Canaanites … but the Canaanites dwell among the Ephraimites unto this day, and serve under tribute—This is the first mention of the fatal policy of the Israelites, in neglecting the divine command (De 20:16) to exterminate the idolaters.

CHAPTER 17

Jos 17:1-6. Lot of Manasseh.

1-6. There was also a lot for the tribe of Manasseh—Ephraim was mentioned, as the more numerous and powerful branch of the family of Joseph (Ge 48:19, 20); but Manasseh still retained the right of primogeniture and had a separate inheritance assigned.

Machir—his descendants.

the father of Gilead—Though he had a son of that name (Nu 26:29; 27:1), yet, as is evident from the use of the Hebrew article, reference is made, not to the person, but the province of Gilead. "Father" here means lord or possessor of Gilead. This view is confirmed by the fact that it was not Machir, but his descendants, who subdued Gilead and Bashan (Nu 32:41; De 3:13-15). These Machirites had their portion on the east side of Jordan. The western portion of land, allotted to the tribe of Manasseh, was divided into ten portions because the male descendants who had sons consisted of five families, to which, consequently, five shares were given; and the sixth family, namely, the posterity of Hepher, being all women, the five daughters of Zelophehad were, on application to the valuators, endowed each with an inheritance in land (see on Nu 27:4).

Jos 17:7-11. This Coast.

7-11. the coast of Manasseh was from Asher to Michmethah—The southern boundary is here traced from the east. Asher (now Yasir), the starting point, was a town fifteen Roman miles east of Shechem, and anciently a place of importance.

9. the coast descended unto the river Kanah, southward of the river—The line which separated the possessions of the two brothers from each other ran to the south of the stream. Thus the river was in the territory of Manasseh; but the cities which were upon the river, though all were within the limits of Manasseh's possessions, were assigned partly to Ephraim, and partly to Manasseh; those on the south side being given to the former; those upon the north to the latter [Keil]. It appears (Jos 17:10) that Manasseh was still further interlaced with other neighboring tribes.

11. Beth-shean and her towns—Greek, "Scythopolis" (now Beisan), in the valley of the Jordan, towards the east end of the plain of Jezreel. "Beth-shean" means "house of rest," so called from its being the halting place for caravans travelling between Syria or Midian, and Egypt, and the great station for the commerce between these countries for many centuries.

Ibleam and her towns—in the neighborhood of Megiddo (2Ki 9:27).

the inhabitants of Dor and her towns—(now Tantoura), anciently a strong fortress; a wall of wild precipitous rock defended the shore fortifications against attack from the land side.

En-dor and her towns—situated on a rocky eminence, four Roman miles south of Tabor.

Taanach and … Megiddo—These were near to each other, and they are generally mentioned in Scripture together. They were both royal and strongly fortified places (see on Jud 1:27).

three countries—districts or provinces. It is computed that Manasseh possessed in Asher and Issachar portions of ground to the extent of more than two hundred square miles.

Jos 17:12, 13. Canaanites Not Driven Out.

12, 13. Yet the children of Manasseh could not drive out those cities—probably due to indolence, a love of ease. Perhaps a mistaken humanity, arising from a disregard or forgetfulness of the divine command, and a decreasing principle of faith and zeal in the service of God, were the causes of their failure.

Jos 17:14-18. The Children of Joseph Ask for Another Lot.

14-18. the children of Joseph spake unto Joshua—The two tribes join in laying a complaint before the leader, as to the narrow boundaries of their allotment and its insufficiency to be the residence of tribes so vastly increased. But Joshua's answer was full of wisdom as well as patriotism. Knowing their character, he treated them accordingly, and sarcastically turned all their arguments against themselves. Thus he rebuked their unbelief and cowardice.

15. mount Ephraim—called so here by anticipation. The Gilboa range between Beth-shean and the plain of Jezreel is meant, anciently covered with an extensive forest.

16. chariots of iron—unusually strengthened with that metal, and perhaps armed with projecting scythes.

CHAPTER 18

Jos 18:1. The Tabernacle Set Up at Shiloh.

1. the whole congregation … assembled together at Shiloh—The main body of the Israelites had been diminished by the separation of the three tribes, Judah, Ephraim, and Manasseh into their respective allotments; and the country having been in a great measure subdued, the camp was removed to Shiloh (now Seilun). It was twenty or twenty-five miles north of Jerusalem, twelve north of Beth-el, and ten south of Shechem, and embosomed in a rugged and romantic glen. This sequestered spot in the heart of the country might have been recommended by the dictates of convenience. There the allotment of the territory could be most conveniently made, north, south, east, and west, to the different tribes. But "the tabernacle of the congregation was also set up there," and its removal therefore must have been made or sanctioned by divine intimation (De 12:11). It remained in Shiloh for more than three hundred years (1Sa 4:1-11).

Jos 18:2-9. The Remainder of the Land Described.

2. there remained … seven tribes, which had not yet received their inheritance—The selection of Shiloh for the seat of worship, together with the consequent removal of the camp thither, had necessarily interrupted the casting of lots, which was commenced by fixing localities for the tribes of Judah and Joseph. Various causes led to a long delay in resuming it. The satisfaction of the people with their change to so pleasant and fertile a district, their preference of a nomad life, a love of ease, and reluctance to renew the war, seem to have made them indifferent to the possession of a settled inheritance. But Joshua was too much alive to the duty laid on him by the Lord to let matters continue in that state; and accordingly, since a general conquest of the land had been made, he resolved to proceed immediately with the lot, believing that when each tribe should receive its inheritance, a new motive would arise to lead them to exert themselves in securing the full possession.

3. How long are ye slack to go to possess the land, which the Lord God of your fathers hath given you—This reproof conveys an impression that the seven tribes were dilatory to a criminal extent.

4-9. Give out from among you three men for each tribe—Though the lot determined the part of the country where each tribe was to be located, it could not determine the extent of territory which might be required; and the dissatisfaction of the children of Joseph with the alleged smallness of their possession gave reason to fear that complaints might arise from other quarters, unless precautions were taken to make a proper distribution of the land. For this purpose a commission was given to twenty-one persons—three chosen from each of the seven tribes which had not yet received their inheritance, to make an accurate survey of the country.

9. The men went and passed through the land, and described it by cities into seven parts in a book—dividing the land according to its value, and the worth of the cities which it contained, into seven equal portions. This was no light task to undertake. It required learning and intelligence which they or their instructors had, in all probability, brought with them out of Egypt. Accordingly, Josephus says that the survey was performed by men expert in geometry. And, in fact, the circumstantial account which is given of the boundaries of each tribe and its situation, well proves it to have been the work of no mean or incompetent hands.

Jos 18:10. Divided by Lot.

10. Joshua cast lots for them in Shiloh before the Lord—before the tabernacle, where the divine presence was manifested, and which associated with the lot the idea of divine sanction.

11. the lot of … Benjamin came up—It has been supposed that there were two urns or vessels, from which the lots were drawn: one containing the names of the tribes, the other containing those of the seven portions; and that the two were drawn out simultaneously.

the coast of their lot came forth between the children of Judah and the children of Joseph—Thus the prophecy of Moses respecting the inheritance of Benjamin was remarkably accomplished. (See on De 33:12).

CHAPTER 19

Jos 19:1-9. The Lot of Simeon.

1. the second lot came forth to Simeon—The next lot that was drawn at Shiloh, gave the tribe of Simeon his inheritance within the territory, which had been assigned to that of Judah. The knowledge of Canaan possessed by the Israelites, when the division of the land commenced, was but very general, being derived from the rapid sweep they had made over it during the course of conquest; and it was on the ground of that rough survey alone that the distribution proceeded, by which Judah received an inheritance. Time showed that this territory was too large (Jos 19:9), either for their numbers, however great, to occupy and their arms to defend, or too large in proportion to the allotments of the other tribes. Justice therefore required (what kind and brotherly feeling readily dictated) a modification of their possession; and a part of it was appropriated to Simeon. By thus establishing it within the original domain of another tribe, the prophecy of Jacob in regard to Simeon was fulfilled (Ge 49:7); for from its boundaries being not traced, there is reason to conclude that its people were divided and dispersed among those of Judah; and though one group of its cities named (Jos 19:2-6), gives the idea of a compact district, as it is usually represented by map makers, the other group (Jos 19:7, 8) were situated, two in the south, and two elsewhere, with tracts of the country around them.

Jos 19:10-16. Of Zebulun.

10-14. the third lot came up for the children of Zebulun—The boundaries of the possession assigned to them extended from the Lake of Chinnereth (Sea of Galilee) on the east, to the Mediterranean on the west. Although they do not seem at first to have touched on the western shore—a part of Manasseh running north into Asher (Jos 17:10)—they afterwards did, according to the prediction of Moses (De 33:19). The extent from north to south cannot be very exactly traced; the sites of many of the places through which the boundary line is drawn being unknown. Some of the cities were of note.

Jos 19:17-23. Of Issachar.

17-20. the fourth lot came out to Issachar—Instead of describing the boundaries of this tribe, the inspired historian gives a list of its principal cities. These cities are all in the eastern part of the plain of Esdraelon.

Jos 19:24-31. Of Asher.

24-31. the fifth lot came out for the tribe of the children of Asher—The western boundary is traced from north to south through the cities mentioned; the site of them, however, is unknown.

26. to Carmel … and to Shihor-libnath—that is, the "black" or "muddy river"; probably the Nahr Belka, below Dor (Tantoura); for that town belonged to Asher (Jos 17:10). Thence the boundary line turned eastward to Beth-dagon, a town at the junction of Zebulun and Naphtali, and ran northwards as far as Cabul, with other towns, among which is mentioned (Jos 19:28) "great Zidon," so called on account of its being even then the flourishing metropolis of the Phœnicians. Though included in the inheritance of Asher, this town was never possessed by them (Jud 1:31).

29. and then the coast turneth to Ramah—now El-Hamra, which stood where the Leontes (Litany) ends its southern course and flows westward.

and to the strong city Tyre—The original city appears to have stood on the mainland, and was well-fortified. From Tyre the boundary ran to Hosah, an inland town; and then, passing the unconquered district of Achzib (Jud 1:31), terminated at the seacoast.

Jos 19:32-39. Of Naphtali.

32-39. the sixth lot came out to the children of Naphtali—Although the cities mentioned have not been discovered, it is evident, from Zaanannim, which is by Kedesh, that is, on the northwest of Lake Merom (Jud 4:11), that the boundary described (Jos 19:34) ran from the southwest towards the northeast, up to the sources of the Jordan.

34. Aznoth-tabor—on the east of Tabor towards the Jordan, for the border ran thence to Hukkok, touching upon that of Zebulun; and as the territory of Zebulun did not extend as far as the Jordan, Aznoth-tabor and Hukkok must have been border towns on the line which separated Naphtali from Issachar.

to Judah upon Jordan toward the sunrising—The sixty cities, Havoth-jair, which were on the eastern side of the Jordan, opposite Naphtali, were reckoned as belonging to Judah, because Jair, their possessor, was a descendant of Judah (1Ch 2:4-22) [Keil].

Jos 19:40-48. Of Dan.

40-46. the seventh lot came out for the tribe … Dan—It lay on the west of Benjamin and consisted of portions surrendered by Judah and Ephraim. Its boundaries are not stated, as they were easily distinguishable from the relative position of Dan to the three adjoining tribes.

47. the children of Dan went up to fight against Leshem—The Danites, finding their inheritance too small, decided to enlarge its boundaries by the sword; and, having conquered Leshem (Laish), they planted a colony there, calling the new settlement by the name of Dan (see on Jud 18:7).

Jos 19:49-51. The Children of Israel Give an Inheritance to Joshua.

50. According to the word of the Lord they gave him the city which he asked—It was most proper that the great leader should receive an inheritance suited to his dignity, and as a reward for his public services. But the gift was not left to the spontaneous feelings of a grateful people. It was conferred "according to the word of the Lord"—probably an unrecorded promise, similar to what had been made to Caleb (Jos 14:9).

Timnath-serah—or Heres, on Mount Gaash (Jud 2:9). Joshua founded it, and was afterwards buried there (Jos 24:30).

51. These are the inheritances—This verse is the formal close of the section which narrates the history of the land distribution; and to stamp it with due importance, the names of the commissioners are repeated, as well as the spot where so memorable a transaction took place.

CHAPTER 20

Jos 20:1-6. The Lord Commands the Cities of Refuge.

1-3. The Lord spake unto Joshua … Appoint out for you cities of refuge—(See Nu 35:9-28; De 19:1-13). The command here recorded was given on their going to occupy their allotted settlements. The sanctuaries were not temples or altars, as in other countries, but inhabited cities; and the design was not to screen criminals, but only to afford the homicide protection from the vengeance of the deceased's relatives until it should have been ascertained whether the death had resulted from accident and momentary passion, or from premeditated malice. The institution of the cities of refuge, together with the rules prescribed for the guidance of those who sought an asylum within their walls, was an important provision, tending to secure the ends of justice as well as of mercy.

4. he that doth flee unto one of those cities shall stand at the entering of the gate of the city—It was the place of public resort, and on arriving there he related his tale of distress to the elders, who were bound to give him shelter and the means of support, until the local authorities (Jos 20:6), having carefully investigated the case, should have pronounced the decision. If found guilty, the manslayer was surrendered to the blood-avenger; if extenuating circumstances appeared, he was to remain in the city of refuge, where he would be safe from the vindictive feelings of his pursuers; but he forfeited the privilege of immunity the moment he ventured beyond the walls.

6. until the death of the high priest—His death secured the complete deliverance of the manslayer from his sin, only because he had been anointed with the holy oil (Nu 35:25), the symbol of the Holy Ghost; and thus the death of the earthly high priest became a type of that of the heavenly one (Heb 9:14, 15).

Jos 20:7-9. The Israelites Appoint by Name the Cities of Refuge.

7-9. they appointed … cities—There were six; three on the west, and three on the east, of Jordan. In the first instance, they were a provision of the criminal law of the Hebrews, necessary in the circumstances of that people (see on Nu 35:11; De 19:2). At the same time they were designed also typically to point out the sinner's way to Christ (Heb 6:18).

CHAPTER 21

Jos 21:1-8. Eight and Forty Cities Given by Lot Out of the Other Tribes unto the Levites.

1-3. Then came near the heads of the fathers of the Levites—The most venerable and distinguished members of the three Levitical families, on behalf of their tribe, applied for the special provision that had been promised them to be now awarded (see on Nu 35:2). Their inheritance lay within the territory of every tribe. It was assigned in the same place and manner, and by the same commissioners as the other allotments. While the people, knowing the important duties they were to perform, are described (Jos 21:3) as readily conceding this "peculiar" to them, it had most probably been specified and reserved for their use while the distribution of the land was in progress.

4-8. the lot came out for the families of the Kohathites—The Levites were divided into Kohathites, Gershonites, and Merarites. Among the former the family of Aaron were exclusively appointed to the priesthood, and all the rest were ranked in the common order of Levites. The first lot was drawn by the Kohathites; and the first of theirs again by the priests, to whom thirteen cities were granted, and ten to the rest of the Kohathites (Jos 21:5); thirteen to the Gershonites (Jos 21:6), and twelve to the Merarites (Jos 21:7).

Jos 21:9-42. The Cities of the Priests.

9-40. they gave … these cities which are here mentioned by name—It was overruled by the unerring providence of the Divine Lawgiver that the cities of the priests lay within the territories of Judah and Benjamin. This was a provision, the admirable wisdom and propriety of which were fully manifested on the schism that took place in the reign of Rehoboam.

41. All the cities of the Levites within the possession of the children of Israel were forty and eight cities with their suburbs—This may appear too great a proportion compared with those of the other tribes. But it must be borne in mind that the list given here contains the names of every Levitical city (see on 1Ch 6:39-66); whereas only those cities of the other tribes are mentioned which lay on the frontier or along the boundary line. Besides, the Levites were not the exclusive inhabitants of those forty-eight cities; for there must have been also a considerable number of people kept there to cultivate the glebe lands and tend the cattle. Still further, the Levitical cities had nothing but "their suburbs round about them" [Jos 21:42]; whereas the other cities in Israel possessed a group of independent villages (see Jos 17:1-19:51).

Jos 21:43-45. God Gave Them Rest.

43-45. the Lord gave unto Israel all the land which he sware to give unto their fathers—This is a general winding up of the history from the thirteenth chapter, which narrates the occupation of the land by the Israelites. All the promises made, whether to the people or to Joshua (Jos 1:5), had been, or were in the course of being fulfilled; and the recorded experience of the Israelites (Jos 21:45), is a ground of hope and confidence to the people of God in every age, that all other promises made to the Church will, in due time, be accomplished.

CHAPTER 22

Jos 22:1-9. Joshua Dismisses the Two Tribes and a Half, with a Blessing.

1. Then Joshua called the Reubenites, and the Gadites, and the half tribe of Manasseh—The general war of invasion being ended and the enemy being in so dispirited and isolated a condition that each tribe, by its own resources or with the aid of its neighboring tribe, was able to repress any renewed hostilities, the auxiliary Israelites from the eastern side of the Jordan were now discharged from service. Joshua dismissed them with high commendations for their fidelity and earnest admonitions to cultivate perpetual piety in life. The redundancy of the language is remarkable [Jos 22:2-5]. It shows how important, in the judgment of the venerable leader, a steadfast observance of the divine law was to personal happiness, as well as national prosperity.

3. Ye have not left your brethren these many days unto this day—for the space of seven years.

4-7. get you unto your tents—that is, home; for their families had been left in fortified towns (Nu 32:17).

8. he spake unto them, saying, Return with much riches—in cattle, clothes, and precious metals.

divide the spoil of your enemies with your brethren—(See on Nu 31:25-39).

Jos 22:10. They Build the Altar of Testimony on Their Journey.

10. when they came unto the borders of Jordan, that are in the land of Canaan, the children of Reuben … built there an altar by Jordan—This altar was probably an immense pile of stones and earth. The generality of our translators supposes that it was reared on the banks of the Jordan, within the limits of Canaan proper. But a little closer examination seems to make the conclusion irresistible that its position was on the eastern side of the river, for these two reasons; first, because it is said (Jos 22:11) to have been built "over against," or in the sight of the land of Canaan—not within it; and secondly, because the declared motive of the trans-jordanic Israelites in erecting it was to prevent their brethren in Canaan ever saying, "in time to come, What have ye to do with the Lord God of Israel? For the Lord hath made Jordan a border between us and you," &c. [Jos 22:24, 25]. Such a taunt would be obviously prevented or confuted by the two tribes and a half having on the eastern side of Jordan, within their own land, a facsimile of the altar at Shiloh, as a witness that they acknowledged the same God and practised the same rites of worship as the brethren in Canaan.

Jos 22:11-29. Contention Thereupon.

11-29. and the children of Israel heard say—Fame speedily spread intelligence of what the trans-jordanic tribes had done. The act being suspected of some idolatrous design, the tribes rose in a mass, and repairing to the tabernacle at Shiloh, resolved to declare war against the two tribes and a half as apostates from God. On calmer and more mature consideration, however, they determined, in the first instance, to send a deputation consisting of the son of the high priest, and ten eminent persons from each tribe, to make inquiry into this rumored rebellion against God (De 13:13-15). The quality of the deputies evinced the deep solicitude that was felt on the occasion to maintain the purity of the divine worship throughout Israel. In the presumptive belief that the two tribes and a half had really built an altar, the deputies expressed astonishment at their so soon falling into such a heinous crime as that of violating the unity of divine worship (Ex 20:24; Leviticus 17:8, 9; De 12:5-13). They reminded their eastern brethren of the disastrous consequences that were entailed on the nation at large by the apostasy at Peor and by the sin of Achan, and finally exhorted them, if they felt the want of the tabernacle and altar and repented of their rash choice in preferring worldly advantages to religious privileges, to remove to the western side of the Jordan, where all the tribes would form a united and obedient community of worshippers.

21. Then the children of Reuben … answered—repudiating, in the strongest terms, the alleged crime, and deponing that so far from entertaining the intention imputed to them, their only object was to perpetuate the memory of their alliance with Israel [Jos 22:24, 25], and their adherence to the worship of Israel's God [Jos 22:26, 27].

Jos 22:30-34. The Deputies Satisfied.

33, 34. the thing pleased the children of Israel—The explanation not only gave perfect satisfaction to the deputies, but elicited from them expressions of unbounded joy and thankfulness. "This day we perceive that the Lord is among us" [Jos 22:31], that is, by His gracious presence and preventing goodness, which has kept you from falling into the suspected sin and rescued the nation from the calamity of a fratricidal war or providential judgments. This episode reflects honor upon all parties and shows that piety and zeal for the honor and worship of God animated the people that entered Canaan to an extent far beyond what was exemplified in many other periods of the history of Israel.

CHAPTER 23

Jos 23:1, 2. Joshua's Exhortation before His Death.

1. a long time after that the Lord had given rest unto Israel from all their enemies—about fourteen years after the conquest of Canaan, and seven after the distribution of that country among the tribes.

2. Joshua called for all Israel—The clause which follows seems to restrict this general expression as applicable only to the officers and representatives of the people. The place of assembly was most probably Shiloh. The occasion of convening it was the extreme age and approaching death of the venerable leader; and the purport of this solemn address was to animate the chosen people and their posterity to a faithful and unswerving continuance in the faith and worship of the God of Israel.

Jos 23:3. By Former Benefits.

3. ye have seen all that the Lord your God hath done unto all these nations because of you—The modesty and humility of Joshua are remarkably displayed at the commencement of this address. Dismissing all thoughts of his personal services, he ascribed the subjugation and occupation of Canaan entirely to the favoring presence and aid of God; and in doing so, he spoke not more piously than truly. This had been promised (De 1:30; 3:22); and the reality of the divine aid was seen in the rapid overthrow of the Canaanites, which had already led to the division of the whole land among the tribes [Jos 23:4].

Jos 23:5-11. By Promises.

5-11. the Lord your God, he shall expel them from before you, as the Lord your God hath promised you, &c.—The actual possessions which God had given were a pledge of the complete fulfilment of His promise in giving them the parts of the country still unconquered. But the accomplishment of the divine promise depended on their inviolable fidelity to God's law—on their keeping resolutely aloof from all familiar intercourse and intimate connections with the Canaanites, or in any way partaking of their idolatrous sins. In the event of their continuing in steadfast adherence to the cause of God, as happily distinguished the nation at that time, His blessing would secure them a course of brilliant and easy victories (Le 26:7; De 28:7; 32:30).

11. Take good heed, therefore, that ye love the Lord your God—The sum of his exhortation is comprised in the love of God, which is the end or fulfilment of the law (De 6:5; 11:13; Mt 22:37).

Jos 23:12. By Threatenings in Case of Disobedience.

12, 13. Else if ye do in any wise go back, and cleave unto the remnant of these nations—As marriage connections with the idolatrous Canaanites would present many and strong temptations to transgress it, these were strictly prohibited (Ex 34:12-16; De 7:3). With his eye, as it were, upon those prohibitions, Joshua threatens them with the certain withdrawal of the divine aid in the further expulsion of the Canaanites (a threat founded Ex 23:33; Nu 33:55; De 7:16).

CHAPTER 24

Jos 24:1. Joshua Assembling the Tribes.

1. Joshua gathered all the tribes of Israel to Shechem—Another and final opportunity of dissuading the people against idolatry is here described as taken by the aged leader, whose solicitude on this account arose from his knowledge of the extreme readiness of the people to conform to the manners of the surrounding nations. This address was made to the representatives of the people convened at Shechem, and which had already been the scene of a solemn renewal of the covenant (Jos 8:30, 35). The transaction now to be entered upon being in principle and object the same, it was desirable to give it all the solemn impressiveness which might be derived from the memory of the former ceremonial, as well as from other sacred associations of the place (Ge 12:6, 7; 33:18-20; 35:2-4).

they presented themselves before God—It is generally assumed that the ark of the covenant had been transferred on this occasion to Shechem; as on extraordinary emergencies it was for a time removed (Jud 20:1-18; 1Sa 4:3; 2Sa 15:24). But the statement, not necessarily implying this, may be viewed as expressing only the religious character of the ceremony [Hengstenberg].

Jos 24:2-13. Relates God's Benefits.

2. Joshua said unto all the people—His address briefly recapitulated the principal proofs of the divine goodness to Israel from the call of Abraham to their happy establishment in the land of promise; it showed them that they were indebted for their national existence as well as their peculiar privileges, not to any merits of their own, but to the free grace of God.

Your fathers dwelt on the other side of the flood—The Euphrates, namely, at Ur.

Terah, the father of Abraham, and the father of Nachor—(see Ge 11:27). Though Terah had three sons, Nahor only is mentioned with Abraham, as the Israelites were descended from him on the mother's side through Rebekah and her nieces, Leah and Rachel.

served other gods—conjoining, like Laban, the traditional knowledge of the true God with the domestic use of material images (Ge 31:19, 34).

3. I took your father Abraham from the other side of the flood, and led him throughout all the land of Canaan—It was an irresistible impulse of divine grace which led the patriarch to leave his country and relatives, to migrate to Canaan, and live a "stranger and pilgrim" in that land.

4. I gave unto Esau mount Seir—(See on Ge 36:8). In order that he might be no obstacle to Jacob and his posterity being the exclusive heirs of Canaan.

12. I sent the hornet before you—a particular species of wasp which swarms in warm countries and sometimes assumes the scourging character of a plague; or, as many think, it is a figurative expression for uncontrollable terror (see on Ex 23:28).

14-28. Now therefore fear the Lord, and serve him in sincerity and in truth—After having enumerated so many grounds for national gratitude, Joshua calls on them to declare, in a public and solemn manner, whether they will be faithful and obedient to the God of Israel. He avowed this to be his own unalterable resolution, and urged them, if they were sincere in making a similar avowal, "to put away the strange gods that were among them"—a requirement which seems to imply that some were suspected of a strong hankering for, or concealed practice of, the idolatry, whether in the form of Zabaism, the fire-worship of their Chaldean ancestors, or the grosser superstitions of the Canaanites.

26. Joshua wrote these words in the book of the law of God—registered the engagements of that solemn covenant in the book of sacred history.

took a great stone—according to the usage of ancient times to erect stone pillars as monuments of public transactions.

set it up there under an oak—or terebinth, in all likelihood, the same as that at the root of which Jacob buried the idols and charms found in his family.

that was by the sanctuary of the Lord—either the spot where the ark had stood, or else the place around, so called from that religious meeting, as Jacob named Beth-el the house of God.

Jos 24:29, 30. His Age and Death.

29, 30. Joshua … died—Lightfoot computes that he lived seventeen, others twenty-seven years, after the entrance into Canaan. He was buried, according to the Jewish practice, within the limits of his own inheritance. The eminent public services he had long rendered to Israel and the great amount of domestic comfort and national prosperity he had been instrumental in diffusing among the several tribes, were deeply felt, were universally acknowledged; and a testimonial in the form of a statue or obelisk would have been immediately raised to his honor, in all parts of the land, had such been the fashion of the times. The brief but noble epitaph by the historian is, Joshua, "the servant of the Lord."

31. Israel served the Lord all the days of Joshua—The high and commanding character of this eminent leader had given so decided a tone to the sentiments and manners of his contemporaries and the memory of his fervent piety and many virtues continued so vividly impressed on the memories of the people, that the sacred historian has recorded it to his immortal honor. "Israel served the Lord all the days of Joshua, and all the days of the elders that overlived Joshua."

32. the bones of Joseph—They had carried these venerable relics with them in all their migrations through the desert, and deferred the burial, according to the dying charge of Joseph himself, till they arrived in the promised land. The sarcophagus, in which his mummied body had been put, was brought thither by the Israelites, and probably buried when the tribe of Ephraim had obtained their settlement, or at the solemn convocation described in this chapter.

in a parcel of ground which Jacob bought … for an hundred pieces of silver—Kestitah translated, "piece of silver," is supposed to mean "a lamb," the weights being in the form of lambs or kids, which were, in all probability, the earliest standard of value among pastoral people. The tomb that now covers the spot is a Mohammedan Welce, but there is no reason to doubt that the precious deposit of Joseph's remains may be concealed there at the present time.

33. Eleazar the son of Aaron died, and they buried him in … mount Ephraim—The sepulchre is at the modern village Awertah, which, according to Jewish travellers, contains the graves also of Ithamar, the brother of Phinehas, the son of Eleazar [Van De Velde].