Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Oslo bibelundervisningssenter

Oslo bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Jonas Bok

Bibelkommentarer Jonas Bok

 

Veien igjennom bibelen - 2136-2157-Jona

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Jonas Bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Profeten Jonas (navnet betyr en due) levde i Israels rike under kong Jeroboam den andre. Det vet vi fra 2Kong 14:25 der det fortelles om Jeroboams erobringer. Han vant tilbake Israels gamle landområder, og så føyes det til at dette skjedde "slik som Herren, Israels Gud, hadde talt ved sin tjener profeten Jonas, Amittais sønn, fra Gat Hefer." Dette stedet lå i Sebulons landområder.

Jonas hadde altså fortalt Israels konge budskapet om at Herren ville gi han seier. Men lykken var bare i det ytre fordi Jeroboam den andre ikke holdt opp med å gjøre de samme synder som Jeroboam den første hadde gjort. Han fortsatte å dyrke gullkalven.

Da Jeroboam den andre regjerte fra år 827 til 783 f.Kr., var Jonas' virketid omkring år 800. Han var altså i virksomhet samtidig med Amos.

Hans bok handler imidlertid slett ikke om kong Jeroboam den andre og Israels rike, men forteller om den oppgaven Herren hadde pålagt han. Han skulle gå til Ninive som var hovedstaden i Assyria, og forkynne Guds vrede og dom over denne byen på grunn av dens ondskap.

Hovedinnholdet i boken blir imidlertid de opplevelsene Jonas måtte gjennomgå i denne forbindelse. Historien hans slik den blir gjengitt i denne boken, er i seg selv av profetisk og forbilledlig karakter.

Dette gjelder ikke bare den underfulle hendelsen da han ble reddet fra det store havdypet. Dette bruker jo Herren selv i Matt 12:40 som et forbilde på sin egen død og oppstandelse. Men dette gjelder også selve gjerningen Jonas ble brukt til. Han skulle preke for hedningene. Dette ble en profeti om at også hedningene skulle tas inn i Guds rike, ja, at de skulle ta imot det ordet som det utvalgte folket forkastet. Dette er et varsel om det som senere ble tydelig, nemlig at Israels foreløpige forkastelse ville bli til frelse for hedningene.

Helt fra den hedenske spotteren Lucian av Samosatas omkring 150 e.Kr. og til våre dager har profeten Jonas' bok blitt hånet og spottet som ingen annen del av Bibelen. Den vantro rasjonalismen som ikke vil tåle snakk om under, bryter selvfølgelig staven over Jonas' bok.

Fra den siden blir det sagt at det er et like stort under at noen den dag i dag våger å holde fast på virkeligheten av det Jonas' bok forteller, som det underet boken selv forteller om.

Men til det svarer vi at vi tror på en levende Gud hvis navn er "Under" (Jes 9:6). For troende mennesker må det være fullkomment nok at vår Frelser i Matt 12:39-41 har satt sitt hellige stempel på hele Jonas' bok, både når det gjelder hans opphold i fiskens buk og hans preken i Ninive.

I Herrens munn er det aldri funnet noe svik, og har han godkjent profeten Jonas og nevnt akkurat han som et forbilde for sin egen oppstandelse, så trenger vi ikke noen flere vitnesbyrd.

Men hvordan er det med de menneskers tro som åpent påstår at Jonas' bok bare er fri diktning, slik at Jesus i høyeste grad har tatt feil på dette punktet? Til slike mennesker er det bare å si: Ned på kne for vår Frelsers ord om dere vil kalles troende!

Jon 1:1-3
Jonas' bok begynner med å fortelle om hvordan Herrens ord kom til Jonas da han fikk befalingen: "Stå opp, Gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn" (v. 2).

Ninive betyr "Ninus' bolig". Navnet har den formodentlig fått etter en tidligere kong Ninus. Byen var Assyrias mektige hovedstad og lå på østbredden av elven Tigris. Byen var omkring 12 mil i omkrets.

I Jon 4:11 sies det at det fantes hundre og tjuetusen mennesker som ikke visste forskjell på høyre og venstre. Dette må ha vært barn under 3 år, og vi må da anta at byen til sammen hadde omkring en million innbyggere.

Når det sies at "deres ondskap har steget opp og kommet for mitt åsyn", menes det at syndens mål er fullt slik at straffens tid må komme.

Veien fra Galilea til Ninive var lang, omkring hundre og femti mil. Men det kan likevel ikke ha vært den virkelige grunnen til at Jonas ikke ville dra.

Grunnen kan heller ikke ha vært menneskefrykt alene, selv om oppgaven med å tale omvendelse i den store byen synes uoverkommelig. Hva ville folk i Ninive si til han, en fremmed, som kom uten noen ytre myndighet? Han kunne risikere at de ville slå han i hjel. Alle disse tankene har vel rørt seg i Jonas.

Men hovedgrunnen til hans flukt og all hans framferd var vel heller den at han skulle tale til hedninger. Han visste at Israels folk forkastet Guds ord, og det var en forferdelig tanke for han som var en nidkjær israelitt, at Guds ord skulle gå fra Israel til hedningene.

Vi vet hvor vanskelig det var for Herren å få apostelen Peter til å døpe den første hedningen, høvedsmannen Kornelius i Cesarea (Apg 10). Jødene hadde lært seg til å betrakte hedningene som urene på en slik måte at bare tanken på å dele løftesgodene med dem, i høy grad var en motbydelig tanke.

Riktignok var det Herrens vilje at det skulle være et klart skille mellom det utvalgte folket og hedningene, men Gud hadde jo også fredstanker med hedningene. Og sendelsen av Jonas til Ninive er nettopp et utrykk for disse fredstankene Herren hadde med dem.

Men i stedet for å gjøre seg i stand til å reise, stod han altså opp og flyktet bort fra Herrens ansikt (v. 3).

En kan med rette undre seg over denne merkelige oppførselen av Jonas. Hvordan kunne han tro det var mulig å flykte bort fra Herren? Han visste jo så godt at det var Herren som hadde skapt både "havet og det tørre land" (v. 9). Og likevel håpet han å kunne gjemme seg i det fjerne Tarsis, en fønikisk handelskoloni i det sørvestlige Spania, der Herrens navn ikke var kjent. Derfra kunne det ikke være mulig for Herren å sende han til Ninive, mente han.

Her ser vi en underlig motsetning mellom det vi kaller teori og praksis. Men slik går det den dag i dag. Mennesker kan ha erkjennelse av hva som er rett, men likevel kan de handle etter helt andre retningslinjer. Det merker også troende mennesker så ofte.

Lyset blir formørket av viljens gjenstridighet. Hjerteøret lukkes igjen, og den kjødelige viljen tar makten. Bak det hele står mørkets fyrste med de onde ånders forvirrende innflytelse.

Det er en gammel historie som gjentar seg, når et menneske vil flykte fra Herrens ansikt. Adam og Eva forsøkte å gjemme seg for Gud mellom trærne i hagen. Det ligger i den falne menneskenaturen at den vil gjemme seg for Herren. Den vil ikke fram for hans ansikt i åpenhet. Vantroen søker etter alle mulige gjemmesteder for å unngå det personlige møtet med den levende Gud.

Det merker vi den dag i dag, og Herren sliter fremdeles med å få sine venner helt fram i lyset. Og likevel er det fullstendig tåpelig å leke gjemsel med Gud: "Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?" (Sal 139:7).

Jonas drog av sted til Joppe, byen der Peter fikk sitt syn fra Gud med duken som inneholdt de urene dyrene (Apg 10). Joppe var ett av de stedene på kysten der det var god havn. Og der fant han et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk ombord (v. 3).

Gå til Jon 1:4-16
Jon 1:4-16
Det er fullstendig tåpelig å forsøke å komme seg unna Herrens hånd. En kraftig storm ble det sendebudet som skulle hente Jonas tilbake. Den som tar seg til rette på egen hånd og ikke vil la seg advare mot avgrunnen, må kanskje senere trekkes tilbake med jernhaker, og da gjør det mer vondt. Da blir det kanskje sår som en må bære arrene etter resten av livet.

Stormen hylte i riggen. Det var en uvanlig sterk storm. Men Jonas begynte å ane hva denne stormen ville fortelle han (v. 4).

Gud vil tale til oss gjennom alt som skjer. Han kan også bruke naturfenomen, det minste som det største, om bare hjertet er åpent for å kjenne igjen hans stemme.

"Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet" (v. 5).

Mannskapet bestod tydeligvis av forskjellige folkeslag slik som det ofte er tilfelle den dag i dag. Men disse hedningene gjorde nesten mange kristne til skamme idet de i nøden vendte seg til sine guder. Samtidig arbeidet de av alle krefter for å berge skipet. De kastet redskap og annen last over bord.

Det er noe å lære av dette. Med rette er det sagt at det gjelder å be som om ikke noe arbeid har verdi, og å arbeide som om vår bønn intet nytter. Å gjøre bare én av delene, er som å ro med bare én åre. En kommer ikke av flekken.

Sjømennenes handling er forbilledlig: Å vende hjertene oppover og kaste alt som tynger båten over bord. Det bør alle som er i åndelig nød, merke seg. Det gjelder å kalle på Herren, men samtidig skille seg av fra det som plager og binder hjertet.

Jonas flyktet fra dekket og gjemte seg i "skipets nederste rom". Om han bare kunne gjemme seg for det øye han følte hvilte på seg. Ja, han flyktet til og med fra den våkne tilstanden og gjemte seg i søvnen (v. 5).

Vår Frelser sov også en gang mens det stormet som verst, men det var en annen slags søvn. Den søvnen beskriver David i Sal 4:9: "I fred vil jeg legge meg ned og sove, for du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet."

Jonas' søvn var en ufredens søvn. Vi kan se det på små barn som har vært ulydige og slemme. Når de ikke er villige til å gjøre opp og be om forlatelse, kan de flykte fra det ved å sovne. Det samme kan en også se på voksne mennesker. Når misnøyen med hvordan Gud leder en, blir stor nok, kan det til og med hende at et slikt menneske flykter fra Gud ved å ta sitt eget liv. Det er dårskap å tro at en kan flykte fra Gud. "Vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der" (Sal 139:8).

Midt i det hele kom sjømennene til å tenke på denne merkelige fremmede som var med som passasjer. Hvor var det blitt av han? Kanskje hans Gud var i stand til å frelse?

Skipsføreren ristet han våken, og så ble Jonas stilt ansikt til ansikt med det han hadde gjort. Nå kunne han ikke lenger flykte, men måtte gå fram for Guds ansikt. Det må ha vært skremmende for Jonas å høre: "Stå opp og rop til din Gud!" (v. 6).

Jonas vet at han har handlet mot Guds befaling. Han vet at uværet har kommet på grunn av hans skyld. Og så skal han nå kalle på Gud om hjelp! Med hvilket hjerte og med hvilke ord skulle han gjøre det?

Sjømennene hadde imidlertid kommet på at de skulle kaste lodd om hvem som var skyld i at denne ulykken rammet dem (v. 7).

Den dag i dag ser jo hedningen på enhver forstyrrelse i naturens vante gang som straff fra gudene for ett eller annet de har gjort galt. Men Herren var med i denne loddkastingen, og loddet falt på Jonas. Herrens hånd hadde funnet han.

Sjøfolkene presset da på og spurte hva han hadde gjort, hvor han kom fra og hvilket ærend han hadde. Men mens de spurte, foregikk det store ting i Jonas' indre. Han dømte seg selv.

"Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land," svarte Jonas. Dette var ikke bare en trosbekjennelse, men også en syndsbekjennelse. På denne måten avslørte Jonas sin egen dårskap (v. 9).

Å bekjenne at han dyrket en Gud som hadde skapt havet, og samtidig bekjenne at han forsøkte å flykte fra denne Gud på det samme havet, slik Jonas gjorde, var å avsløre sin egen usselhet.

Det er forferdelig vanskelig for oss å si: "Skylden er min." Det er langt fra lett å dømme seg selv. Det er ikke noe som ligger nærmere for vår syndige natur enn å forsvare seg selv til det ytterste og unnskylde oss for det vi har gjort. Da blir selv de mest ordknappe mennesker veltalende. Selv dumme mennesker blir veldig oppfinnsomme når det gjelder unnskyldninger.

Derfor er det store ting som skjer når Gud får et menneske til å bekjenne uten omsvøp: "Skylden er min!" Og så er det også en forskjell på å bekjenne det for Gud og å bekjenne det for mennesker. En kan nok ha bekjent sin elendighet for Gud, men vil likevel bevare skinnet av at alt er i orden overfor mennesker.

Men hvor godt er det ikke når hjertet blir frigjort til å avlegge den åpne bekjennelsen. Da faller skillet mellom hjertet og Herren, og oppreisningen begynner.

Augustin, den gamle åndskjempen, har med rette sagt: "Når mennesker skjuler og tilslører, da avslører Gud. Når mennesket bekjenner, da skjuler Gud det."

Da sjøfolkene hørte at han var en hebreer og hvilket forhold han hadde til Gud, ble de enda mer redde (v. 10). Selv midt i sin avgudsdyrkelse hadde hedningene en viss forståelse av at Israels Gud var en annerledes Gud enn deres egne guder.

"Hva er det du har gjort?" slik spurte hedningene Herrens profet. I sannhet var det en dyp ydmykelse for Jonas! Hedningene forstod straks synden han hadde gjort.

Men havet gikk høyere og høyere. Noe måtte gjøres, og sjøfolkene lot Jonas avgjøre saken selv. Han fikk være sin egen dommer (v. 11).

Så dømte Jonas seg selv til å skulle kastes i havet. Denne dommen var tydeligvis en tanke han fikk fra Herren. Det var som profet Jonas uttalte dette. Det var Guds vilje at Jonas skulle bli et forbilde for Kristus, han som skulle overgis til dødsriket for å bli reist opp igjen derfra ved Herrens kraft.

"Det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere," sa Jonas (v. 12). Og dette hadde han rett i. Gud kan virkelig sette store ting i bevegelse for ett eneste menneskes skyld.

Under de store utvandringene til Amerika var det en av båtene som gikk i emigrantfart som begynte å brenne midt ute i Atlanterhavet. Bare noen få av passasjerene ble reddet. En av dem var en ung mann som bare hadde hån og spott til overs overfor det hellige.

Han ble omvendt da dette hendte, og senere skrev han: "Jeg forstår ikke den eviges veier, men det forstår jeg iallfall at denne forferdelige katastrofen var nødvendig for at jeg skulle våkne opp fra min dødssøvn. Midt i det forferdelige som skjedde, sa en indre stemme til meg: Se, for din skyld skjedde alt dette, for at din sjel kan bli reddet fra fortapelsen."

På den måten har Gud hele tiden den ene for øye gjennom alt som skjer.

Sjømennene ville helst ikke kaste Jonas over bord. De fryktet at de ville pådra seg blodskyld overfor den høyeste Gud, og de gjorde enda et forsøk på å ro til land (v. 13). Men det var forgjeves.

Så bad de Herren enda en gang om tilgivelse, om nåde, men overlot så saken til Herren. Det så ut til å være hans vilje at Jonas skulle omkomme (v. 14).

Det disse hedningene gjorde kan virkelig gjøre mang en kristen skamfull. De viser sin gudsfrykt helt åpenlyst, og det med ærefrykt for den usynlige Gud som så ofte savnes blant døpte mennesker.

Så grep de Jonas. Et raskt tak og han sank i dypet. Men som et vitnesbyrd for sjømennene ble havet øyeblikkelig stille (v. 15).

De kjente tydelig Herrens, den allmektige Guds arm midt i dette. Det står: "Mennene ble da grepet av stor frykt for Herren, og de bar fram offer for Herren, og gav løfter" (v. 16).

Det synes som om denne hendelsen ble av evig betydning også for skipsmannskapet, men så hører vi ikke mer om dem. Vi ser bare av det som er fortalt her at selv om Gud lot hedningene fortsette sine egne veier, så er hans hjerte også våkent for deres beste: "Ikke én av dem er glemt av Gud".

Gå til Jon 2:1-11
Jon 2:1-11
Vi vender oss igjen til Jonas. Han har selv beskrevet for oss hvordan det var for han da han ble kastet ut i det opprørte havet: "Vannene omsluttet meg like til sjelen. Dypet omgav meg, tang innhyllet mitt hode. Til fjellenes grunn sank jeg ned, jordens bommer lukket seg etter meg for evig" (v. 6-7).

Slik tok det seg ut i Jonas' tanker da han sank dypere og dypere ned i det opprørte havet. "Du kastet meg i dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg" (v. 4).

Både den gang og siden stod det klart for Jonas at det var Herrens vilje at han skulle kastes i havet. Det var veien til Ninive selv om det var en omvei.

"Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas" (v. 1). Det står ikke at det var en hval. Det hebraiske ordet beskriver bare et av havets store dyr. Det greske ordet som er brukt i Matt 12:40, og som i noen oversettelser er oversatt med hvalfisk (D), betyr heller ikke noe annet enn en stor fisk.

Det var Luther som først oversatte dette med hvalfisk, men denne oversettelsen er neppe riktig. Det forekommer nesten aldri hval i Middelhavet. Den holder jo til i mer arktiske og antarktiske farvann. Dessuten er svelget på hvalen så innsnevret at den ikke på noen naturlig måte ville kunne svelge et menneske. Denne feil-oversettelsen har vært årsaken til mye spott blant vantro mennesker. Selv skolebarn har påtatt seg å motbevise dette.

Men spotten kommer jo likevel overalt der det er tale om under, og det vantro hjertet vil ikke la seg overbevise. En rett oversettelse vil kunne fjerne noe av det som vekker anstøt hos det uomvendte menneske, men underet vil alltid vekke motsigelse der troen ikke får slippe til.

Det hele var jo et eneste stort mirakel, så for den saks skyld kunne godt han som skapte hvalfisken også fjernet hindringen med det trange svelget.

Men etter alt å dømme har det vært en stor haifisk som på latin blir kalt canis carcharias. Ifølge den franske naturforskeren Cuviers kan den bli opptil tjuefem fot lang. Det forekommer ofte i Middelhavet, helst på dypt vann. Den er svært grådig og sluker alt den kommer over. Det fortelles at en fant en slik hai engang som hadde slukt en hel hest.

Det underfulle i beretningen ligger ikke først og fremst i at Jonas ble slukt av en stor fisk, men at han ble holdt i live i fiskens indre i tre dager uten å ta skade av det. Vanligvis vil jo enhver skapning dø så snart det er slutt på luften.

Hvordan vi skal tenke oss Jonas' tilstand der inne i fisken, spiller egentlig ingen rolle for oss.

I v. 2-10 finner vi den sterke bønnen som Jonas ber til Herren sin Gud fra "dødsrikets dyp". Det klinger forskjellige toner gjennom denne bønnen. Angsten og nøden lyder spesielt i ordene: "Jeg er støtt bort fra dine øyne", (v. 5) og: "Min sjel vansmektet i meg" (v. 8).

Men ved siden av det går håpets tone. Det henger nøye sammen med at Jonas hadde dømt seg selv da han ydmyket seg for både Gud og mennesker.

Så snart det skjer, gir Herren også håp. Fortvilelsen får ikke makt. "Da jeg tidde, ble mine ben borttært," sier David i Sal 32:3. Men han føyer til: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, - og du tok bort min syndeskyld" (Sal 32:5).

Denne håpets tone møter oss i v. 3: "Han svarte meg - du hørte min røst." Vi ser den i v. 5: "Jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel", og i v. 8: "Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel."

Derfor gjelder det at aldri noen slags angst må få ta frimodigheten fra oss, men vi må huske på Herren og vende oss til han i bønn, "han skal ikke knuse et knekket siv, og ikke slokke en rykende veke" (Matt 12:20) om vi bare ydmyker oss.

Den dype ydmykhetens tone klinger mektig gjennom hele Jonas' bønn. Blant annet ser vi det i v. 9: "De som dyrker tomme avguder, de forlater sin miskunnhet."

Avgudene er bare løgnaktige narrebilder, og bak dem står løgnens far, djevelen. Men løgnens bilder er jo alt som Satan trekker fram for våre hjerter for å friste oss til å forlate den eneste Herre og Gud som bare er god mot oss.

Satan kan male fram fristende narrebilder av synden slik at den kan se tiltalende ut. Han maler den frie tankens narrebilde fram for menneskene og får det til å nekte å bøye seg for annet enn det en forstår.

Vellystens narrebilde maler han i rosenrøde farger. Egenrettferdighetens narrebilde maler han for ditt hjerte slik at han får deg til å se på deg selv som fortreffelig og bare god.

Eller han maler et løgnens narrebilde av Gud, maler han som en kjedelig Herre, som en avmektig Gud eller en streng og hard Gud. Dette siste bildet viser han ofte for det hjerte som er i anfektelser.

Hvilket av Guds barn kjenner ikke alle disse fristende narrebildene som stiger opp i ens hjerte når Satan snur alt på hodet for oss både når det gjelder oss selv og vår Herre.

Slik hadde også Satan malt løgnens narrebilder for Jonas. Han hadde framstilt Herren som en urettferdig og urimelig Gud siden han ville Jonas skulle dra til Ninive. Han hadde også framstilt oppgaven Gud hadde gitt Jonas som et uhørt krav til en israelitt. I tillegg hadde han fått Jonas til å tro at det fantes et sted langt borte der han kunne få fred fra Gud.

Men nå så Jonas at alt sammen bare var løgnaktige narrebilder. Nå så han at den Gud som i sannhet var barmhjertig mot han, var den eneste som kunne frelse (v. 10). Og denne Gud hadde han forlatt. Det var følgen av at han hadde tatt vare på disse narrebildene, og det blir følgen den dag i dag for den som lar seg bedra av Satans løgner.

Det er ikke bare en dyp selverkjennelse og ydmykelse i denne bønnen som Jonas roper ut. Det er også en alvorlig advarsel til alle: "Vokt dere for å dyrke de tomme avgudene og ta vare på de løgnaktige narrebildene. Gjør dere det, kommer dere til å forlate han som er miskunnhet, han, den eneste som kan frelse dere."

Bønnen som Jonas har skrevet ned her etter sin redning, avsluttes med den fulle forvissning om frelse. Allerede mens han var i fiskens buk fylte Gud han med denne forvissningen. Dermed skaptes også lengselen etter å gi Gud takk. Denne takken lovet han Gud med mens han var innesperret. Og takksigelsen kom konkret til uttrykk i den villige lydigheten til å gjøre det Herren befalte han.

Slike løfter som ble gitt i nødssituasjoner i den gamle pakt, skal vi være forsiktige med. Vi kan bare si som en prest engang sa: "Jeg lover deg mitt hjerte. Jeg lover deg min munn." Det kommer ikke an på ytre løfter.

"Men, Herre min Gud, du førte mitt liv opp av graven" (v. 7). Dette ordet vitner om at bønnen vi finner her, er blitt formet etter at Jonas er blitt frelst fra havdypet. På åndelig vis har ethvert omvendt menneske erfart det samme som Jonas. Herren drog også vårt liv opp av graven. Han hørte også vår bønn fra det dype da vi var i syndens brusende bølger.

En sjømann som ble omvendt på sine gamle dager, fortalte hvordan minnene om synder han hadde gjort, reiste seg som et hav av bølger omkring han. Det hadde vært verre enn de bølgene havet omgav han med. Da ropte han til Herren i sin nød, og Gud sendte dette ordet til redning: "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt." "Da var det også frelse for meg," sa den gamle mannen, og så måtte han prise Herren "med takksigelsens røst".

Kjære leser, hvordan står det til med deg? Når han legger øret til ditt hjerte, hører han da takksigelsen der inne? Hører han den glade bekjennelsen: "Frelsen hører Herren til!" Eller sitter du ennå og tar vare på løgnens narrebilder, på alt som djevelen vil stille opp for deg for å hindre deg fra å bli frelst?

Husk på at da forlater du han som elsker deg med en kjærlighet som er sterkere enn døden, din eneste frelser som vil møte deg med bare miskunnhet.

Men når saken er i orden med Gud, når han først har fått skape den rette, ydmyke tro i hjertet, da må alt annet tjene til det beste for dette hjerte.

Da Jonas hadde blitt renset gjennom de tre døgnene, "da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på det tørre land" (v. 11).

Når det står i v. 1 at Jonas var i fiskens buk i "tre dager og tre netter", trenger det ikke nødvendigvis være tenkt på tre ganger tjuefire timer. Det kan jo være et helt døgn og deler av de to andre i likhet med vår Frelsers opphold i jordens skjød fra langfredag til påskemorgen (se Matt 12:40).

Gå til Jon 3:1-10
Jon 3:1-10
I Herrens skole er det slik at en ikke får lov å hoppe over noe. En tålmodig og langmodig mester øver sine disipler til det omsider lykkes å føre dem gjennom de vanskeligste eksamenene.

Endelig hadde Herren nå lært Jonas så mye ydmykhet og lydighet at han kunne gi han den samme oppgaven som første gang. "Stå opp, Gå til Ninive, den store byen, og rop ut det budskapet jeg taler til deg" (v. 1-2).

Så gikk da Jonas av sted og kom til den store byen. Det står så betegnende at Ninive var en stor by "for Gud". Det vil si at selv om det var en hedensk by, var Guds øye likevel over den og dens ondskap gikk ikke upåaktet hen (v. 3).

Byen var "tre dagsreiser lang". Så stor var den, men på tross av sin ytre herlighet, var den som markstukket frukt i sitt indre.

Jonas var i virkeligheten vel utrustet til å forkynne dommen for denne ugudelige byen. Han hadde jo nylig gjort den erfaringen i sitt eget liv at det ikke var mulig å slippe unna himmelens og jordens Herre. I gjenstridighet ville en bare føre seg selv inn under dommen.

Her blir hovedinnholdet i hans tale bare gjengitt med få ord, nemlig at Guds dom skulle fullbyrdes over Ninive etter at førti dager hadde gått (v. 4).

Selvfølgelig var hans preken mer omfattende. Han har sikkert også fortalt hvordan han selv nylig hadde opplevd hva hans egen gjenstridighet hadde ført til. Derfor sier også Herren Jesus at Jonas var "et tegn for folket i Ninive" (Luk 11:30).

Jonas' preken hadde en vidunderlig virkning. Hjertejorden var for så vidt forberedt. Et liv i syndens vellyst vil alltid føre med seg en følelse av tomhet i hjertet når den når sitt høydepunkt. Det er en tomhetsfølelse av syndens bedrag. Slik har tilstanden vært i Ninive på den tiden. Byen stod foran et enten eller. Enten omvendelse eller undergang. Avgjørelsens time var kommet.

"Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små" (v. 5).

Det synes som om dette skjedde etter bare den ene dagens preken, og sorgen over synden nådde helt fram til kongens trone (v. 6).

Daværende konge var visstnok Sardanapal den første. Og nå befalte kongen at alle levende skulle faste og kle seg i botsdrakt. Også husdyrene skulle på sitt vis være med i denne fasten.

Ifølge den greske historieskriveren Herodot var det skikk og bruk i Østerland at også dyrene skulle lide med i trengselstider. Til tross for den overtro som måtte ligge i dette, viser det likevel en forståelse av sammenhengen mellom mennesket og den tause skapningen. Menneskets fall ble jo også skapningens fall slik Herrens apostel sier det i Rom 8:22: "For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer."

Også dyrene skulle kles i sekk. Det vil vel si at i stedet for kostbare dekkener som spesielt ridedyr ofte ble pyntet med, skulle det brukes noe mørkt, grovt tøy av hår (v. 8).

Alt og alle skulle omvende seg. "Hvem vet," sier kongen, "Gud kunne da vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne" (v. 9).

I dette ordet av kongen ligger det ikke bare dyp ydmykhet, men også en vidunderlig tillit til Guds barmhjertighet. For en merkelig virkning av den fattige, fremmede profetens forkynnelse.

Se hvilken makt Guds ord har! Men se også hvordan disse hedningene på mange måter gjør døpte mennesker til skamme. Ninives folk så ikke på hvem som brakte dem budskapet, men de lot sannheten slippe til i sine hjerter. Det er dessverre sjelden at noe slikt skjer blant vantro døpte.

Men vi må huske på at Ninive var i en situasjon der syndens line var løpt helt ut. Den dag i dag kan vi se det både hos enkelte mennesker og i visse områder at det plutselig kan skje vekkelser. Mennesker våkner opp når de er kommet til dette stadiet. Men det motsatte er også tilfellet. Hjertene forherder seg fullstendig og fortsetter sin vei mot fortapelsen.

Det var dypt alvor i Ninive. I v. 10 står det: "Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei." Ninive ble for en tid spart. Det gikk ennå to hundre år før dommens time nådde dem i år 606 f.Kr.

Her som så ofte ellers blir det menneskelige uttrykket brukt om Gud at han "angret" det onde han hadde sagt han ville gjøre mot dem. Meningen er jo at da vilkårene var et faktum som Gud hadde tilsiktet gjennom Jonas' preken, nemlig at folket ydmyket seg og vendte om, da ble også dommens forutsetninger borte. Gud vil ikke at synderen skal dø, men at han skal omvende seg og leve.

Det påbudet som kongen gir, minner om de befalingene som Nebukadnesar og Darius gav på Daniels tid. De gikk ut på å understreke lydighet mot Israels Gud (se Dan 3:29. 4:1ff. 6:27).

Det er vidunderlig å tenke på at slike opprop ble gitt midt i hedenskapet. De måtte nødvendigvis medvirke til å forberede hedningenes hjerter for den kommende frelse. Inntrykket som disse kongelige påbudene gjorde og hendelsene i forbindelse med dem, må ha festet seg dypt i hedningefolkenes minne.

Guds veier når det gjelder hedningene, er i sannhet uransakelige. På utallige måter har han også forberedt dem for den frelse som skulle åpenbares.

Gå til Jon 4:1-3
Jon 4:1-3
Av alt det forunderlige som fortelles i denne boken, er det som kommer nå, nesten det underligste av alt. Underlig var det at profeten forsøkte å flykte fra Herren ved å reise av sted på havet. Videre var det underlig at hans flukt skulle føre til at et hedensk skipsmannskap skulle lære den levende Gud å kjenne. Enda mer forunderlig er profetens opphold i fiskens indre, hans bønn der og hans frelse derfra. Deretter var det forunderlig hvordan Ninives innbyggere omvendte seg ved den korte preken som profeten holdt.

Men mer forunderlig enn alt det andre er at profeten "syntes meget ille om" det som skjedde, og ble harm fordi folk omvendte seg etter det han sa.

Han ble sint fordi Gud viste så stor barmhjertighet. Men Guds engler som gleder seg hver gang en synder vender om, jublet sikkert over at den store folkeskaren i byen fastet og bad i sekk og aske, fra kongen til tiggerne.

Nå må vi imidlertid tenke på hva som ville bli skrevet om vi mennesker uttalte like åpent det som rører seg i våre hjerter når det gjelder alt Gud gjør og leder oss til, som Jonas forteller oss her. Han skjuler ikke de negative tankene som kom opp i hans hjerte. Hvilke djevelske tanker kan ikke komme opp av fordervelsens avgrunn i oss når vi ser hvor barmhjertig og nådig Gud er mot mange.

Noen har ment at Jonas ble sint fordi han nå ville komme til å bli betraktet som et falskt vitne ettersom han hadde forkynt undergang og dom. Det er neppe riktig at Jonas heller ønsket at en million mennesker skulle gå under bare for at han selv skulle slippe å bli spottet.

Men det var vel ingen grunn til å tro at de som bodde i Ninive skulle ta han for å være en falsk profet. De hadde jo tatt hans ord alvorlig som et sant budskap fra Herren. At denne Gud nå hadde vist dem barmhjertighet fordi de bad han om det, ville på ingen måte bringe forakt over Jonas. Tvert om ville det bringe han ære. Nei, Jonas' vrede kan bare forklares ved noe annet selv om den ikke kan rettferdiggjøres.

Vi har allerede omtalt grunnen til at Jonas forsøke å flykte til Tarsis. Det var ikke menneskefrykten som drev han, men frykten for at Guds nådes åpenbaring nå skulle gå over fra Israel til hedningene. Men denne tanken var mer forferdelig for han enn døden.

I denne sammenhengen kan vi tenke på den rasende forbitrelsen som grep jødene den dagen Paulus talte til dem fra trappene opp til festningen ved tempelplassen i Jerusalem. Herren hadde befalt han å dra "til hedningefolk langt borte" (Apg 22:21).

Da de hørte disse ordene "til hedningene", brøt raseriet fram på en skremmende måte. Det var på den ene siden mangel på syn for rekkevidden av Guds rådsslutning om frelse i Jesus. På den andre siden var det en snever nasjonalstolthet og hovmodig fastholdelse av den ytre utvelgelsen. Samtidig fornektet de det indre kall.

Noe av dette fantes også i Jonas' gamle menneske, men hos han kom nok også det i tillegg som vi kan si er av mer edelt motiv, nemlig frykten for at nådevalget skulle tas helt bort fra det gjenstridige Israel.

Og nå så han med egne øyne den veldige virkningen forkynnelsen av Guds ord hadde blant hedningene. Nå så han det han i sitt indre hadde hatt en anelse om, nemlig at hedningene ville ta imot Guds ord med større åpenhet og villighet enn Israels folk gjorde, og derfor ville de finne barmhjertighet. Og dette syntes å gå i oppfyllelse i enda større grad enn han hadde kunnet tenke seg (v. 2).

Mens det stod så dårlig til åndelig i Israel, og mens Guds straffedommer alltid ruget over det utvalgte folket, strålte Guds nådes sol så mildt og vennlig over hedningene som var så foraktet av jødene.

Jonas forutser det som senere skulle skje, nemlig at Guds rike skulle tas fra det gjenstridige folket for en tid og betros til hedningene. Denne tanken fylte hans sjel med uendelig sorg, ja, med en ond harme. Og som Jonas tidligere hadde ønsket seg døden for ikke å se Israels undergang, slik var det også med ham i denne situasjonen (v. 3).

Slik må vi nok forstå hans ord til Herren (v. 2-3). Uansett hvor mye som blander seg inn av dårlige unnskyldninger og ondt sinn, av kjødelig nidkjærhet for Israel og såret stolthet, finnes det vel ingen annen unnskyldning som kan gi en viss mening for den merkelige reaksjonen Jonas hadde overfor det som skjedde i Ninive.

Men samtidig får vi et alvorlig blikk av hvor ødelagt menneskehjertet er av synden. Og vi har med det samme godt av å kaste et blikk inn i vårt eget hjerte for å prøve oss selv. Hvor ofte kan ikke en falsk iver for vårt eget, selv om vi kler den i vakre unnskyldninger, gjøre hjertet stygt og ondt når Herren er god mot andre.

Vi møter noe av det samme sinn hos den eldste broren i lignelsen om faren med to sønnene. Han ble vred da han så hvordan faren forbarmet seg over den yngste sønnen og viste han kjærlighet og omsorg (Luk 15). Vi møter også det samme i lignelsen om arbeiderne i vingården. De arbeiderne som hadde arbeidet lengst, ble sinte da de siste fikk like mye i lønn som dem. Herren må av og til også si til mange av oss: "Er ditt øye ondt fordi jeg er god?! (Matt 20:15).

Det er noe fryktelig i dette sinn, noe fra mørkets avgrunn, og vi blir bare fri fra det når vi lærer å frykte for oss selv og forstå at vi selv i høyeste grad trenger all Guds langmodighet og barmhjertighet. Uten den vil vi ikke kunne reddes fra mørkets makt og undergangens dom.

Når mørkets skygger på den måten senker seg over vår sjel, er vår eneste frelse det at vi har en Herre som ikke knuser et knekket siv og slukker en rykende veke (Jes 42:3).

Gå til Jon 4:4-11
Jon 4:4-11
Hvor uendelig langmodig taler ikke Herren til sin syke venn. Jonas var åndelig syk. Men se hvilken tålmodig lege han hadde i Herren. Mange av oss ville vel heller holdt en alvorlig tale for Jonas, men Herren stiller han bare et lite, forsiktig spørsmål: "Er det med rette du er så harm?" (v. 4).

Med rette er det sagt at dette skriftordet burde ikke mangle blant de ordene vi henger opp på veggene våre. Det er en nyttig påminnelse i dette ordet. I vårt daglige liv går vi så ofte med mismodige og tunge tanker. I slike tider faller vi så ofte for fristelsen til å gjøre det surt for våre omgivelser. Men like ofte faller det tilbake på oss selv.

Vi gir ofte omgivelsene våre skylden for at vi har det så dårlig. Ofte kan vi til og med begynne å anklage Gud. Da trenger vi å møte Herrens blikk og tenke over dette alvorlige spørsmålet: "Er det med rette du er så harm?"

Vi lærer også av den måten Herren behandler Jonas på, hvordan vi selv skal behandle andre Guds barn som ikke har det så godt og som plages av mørke tanker. Vi skal huske på det som står i Gal 6:1: "Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet."

I v. 5-11 ser vi videre inn i dypet av Guds visdom når det gjelder hvordan han behandler menneskesjelene.

Jonas slo seg ned østafor byen og laget seg en hytte der (v. 5). Han ville se hvordan det gikk med byen. Kanskje dommen bare var blitt utsatt. Det var sikkert ikke i beste hensikt han slo seg ned der.

Da lot Herren en plante vokse opp i løpet av natta (se v. 10). Planten kalles på hebraisk for "et kikajontre" (v. 6). Det har i og for seg ingen betydning hva slags plante det var, for den hurtige veksten skyldtes likevel Guds overnaturlige kraft.

Den gamle kirkefaderen Hironimus sier at det var den samme planten som på syrisk kalles elceroa og er en busk med store blader som på en vinranke og gir mye skygge. Den vokser raskt på steder med sandholdig jord i Palestina. I løpet av noen få dager får den nesten utseendet av et tre. Denne planten gav Jonas god skygge, og han "hadde stor glede av kikajontreet" (v. 6).

Men det var likevel noe sørgelig i den gleden Jonas kjente på dette tidspunktet. Han kunne ikke glede seg over Ninives frelse, men hans hjerte kunne fryde seg over en skyggefull plante. Under andre forhold ville det vært skjønt å se denne barnlige gleden hos profeten, men nå, mens han ventet på å se titusener mennesker omkomme, er dette nesten uhyggelig.

Neste morgen sendte Gud en orm "som stakk kikajontreet så det visnet" (v. 7).

Hele tiden møter vi dette "Gud lot" noe skje. Først "lot" han fisken komme (Jon 2:1). Så "lot" han denne planten vokse opp, og deretter "sendte Gud en het østavind" (v. 8).

Hele naturen, både dyr og planter, må gjøre Herrens gjerninger når Gud handler med menneskehjertene. Selv de minste småtingene som møter oss, er ikke uten betydning. Det står en levende Gud bak dem. Det er en dyp trøst i dette, men også et stort alvor.

Da Jonas våknet, var den deilige planten hans visnet, og samme dagen kom denne brennende varme østavinden. Og sammen med solen gjorde den det uutholdelig for Jonas. Dette ble for mye for han.

Alle problemene han hadde hatt og mismotet som dette treet liksom hadde holdt i sjakk for en tid, brøt nå fram med full kraft. På grunn av denne hendelsen som i og for seg var en bagatell, ønsket han å dø. Ja, han til og med bad Gud om å få dø (v. 8).

Og da retter igjen Herren dette stille spørsmålet til han: "Er det med rette du er så harm for dette kikajontreets skyld?" (v. 9). Og Jonas gjør seg hard og svarer i tverr uvilje: "Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø!"

Den kjente pastor Funcke i Bremen har skrevet en bok om profeten Jonas, og han sier om dette verset: "Kan ikke du også huske, kjære leser, mange slike dager da du har stått opp om morgenen etter en søvnløs natt og vært ille til mote. Du glemte å kaste ditt anker hos Gud, og ditt hjerte lignet en lett, løssluppen båt som drev omkring på bølgene. Og så opplevde du at liksom alt mulig hadde sammensvoret seg om å gjøre deg mismodig og ergerlig på denne dagen. Alt sammen var egentlig bare småting, men alle disse småtingene hadde en fryktelig makt i seg.

Det er skremmende hvordan disse småtingene kan ha en fryktelig makt over hjertet når en ikke er stille for Herren! Hviler sjelen i Gud, så har den makt til å smile over slike ting eller i det minste si at ingen ting er tilfeldig. Og blir det likevel vanskelig, vil en forstå at Herren vil tale til en gjennom de mange småtingene for å gi sin store velsignelse.

Men gir en etter for mismotet og ikke flyr hen til Herren, så kan ofte disse småtingene gjøre større skade i vår sjel enn ellers harde prøvelser kan gjøre." Så langt pastor Funcke.

Men så taler Herrens sitt alvorsord til Jonas. Han lar sitt lys skinne inn i profetens sjel slik at han får se seg selv i Guds lys. Da avsløres hans ufullkomne bilde ved siden av Guds vakre og kjærlige sinn (v. 10-11).

Herren sammenligner kikajontreet med Ninives mange innbyggere i Ninive og dyr som er der. Jonas må nå se på seg selv i Guds lys og se hvor dypt han har falt i sin selvopptatthet.

Ble Jonas for andre gang reist opp fra sitt fall? Det står det ingen ting om i selv teksten. Men det faktum at Jonas selv har fortalt om hvilke onde tanker som rørte seg i hans indre, viser tydelig nok en bekjennelse som er mer gjennomgripende enn om han hadde fortalt mange ting om sin anger.

Men ut fra denne situasjonen med Jonas, lyder til ethvert Guds barn til alle tider: "Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!" (1Kor 10:12).

Det er en alvorlig advarsel i dette at hans andre fall kom så kort tid etter at han var reist opp fra sitt første fall. Det vitner om hvor raskt det gamle menneske kunne reise seg igjen selv etter at vi hadde erfart Guds uendelig rike nåde som fylte sjelen med takk.

"Så ta vare på deres liv," sier Herren ved profeten Malakias (Mal 2:16). Det gjelder å våke og be til enhver tid. Og framfor alt må vi være raske til å fly til Gud når den onde ilden antennes av bitterhet og harme i våre hjerter.

Men vi har en Gud som er mektig til å slukke den onde gnisten om vi bare kommer til han med én gang. Gjør vi ikke det, kan den onde ilden gjøre stor skade som kan få uante følger. Må Herren forbarme seg over hver og én av oss og hjelpe oss til å seire!

Han skal ha takk for sin langmodige og vise måte å behandle våre hjerter på. Æren blir hans når en synder blir frelst og når hjem til hans fullkomne rike. "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære" (Sal 115:1). "Herre, vi må skamme oss - fordi vi har syndet mot deg" (Dan 9:8).

------------

Hvert eneste menneske kan lære mye av Jonas' bok. Uomvendte mennesker bør merke seg at en aldri kan flykte fra Gud. Han finner et slikt menneske. Se da til at du lar deg finne mens det ennå er tid til oppgjør og oppreisning.

Og du som er et Guds barn, vær villig og lydig mot Guds kall. Jonas' bok understreker det som står skrevet i Heb 10.38: "Dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham."

Og spesielt det siste kapitlet i Jonas' bok viser de mørke dypene i det falne menneskehjerte. Lær av dette at du med én gang må fly til Herren når mørkets vesen stiger opp i din sjel!

Men Jonas' bok har også et ord å si oss om vårt forhold til hedningene. Den er også et ord om misjon. Vi ser i denne boken hvordan Gud har en inderlig kjærlighet også til hedningene. Han driver i sannhet ut arbeidere for å frelse hedningene fra undergangen.

Vi kjenner misjonsordet som Jesus selv uttalte i Matt 9:37-38: "Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!" Slik drev Herren Jonas ut til høsten for hedningenes skyld.

Denne boken skal også tjene til å gjøre våre hjerter mer brennende for nøden de mange millioner hedninger lever i. Det gjelder ikke bare de voksne, men også barna som ikke kjenner forskjell på høyre og venstre.

Å bli født, leve og dø i et hedensk land uten å kjenne evangeliet er en tung lodd selv om hedningene ikke selv er klar over sin virkelige nød. Det gjelder at vi hører sukket fra hedningene, det dype og klagende sukket: "Kommer ikke snart dagen?"

Men Jonas' bok inneholder også en alvorlig advarsel når det gjelder misjon blant hedningene. Jonas er et slikt tegn der han sitter i sin hytte østafor Ninive og er tilskuer til hvordan det skulle gå med byen.

Det er mange som har en slik holdning til hedningemisjonen som Jonas hadde da han satt der. De gjør livet behagelig i sin hytte som de har bygget. De er ganske likegyldige når det gjelder Guds rike på jord.

Andre kan nok være nysgjerrige og like å høre på avstand hvordan det går med hedningene. De har ikke noe imot å betrakte hedningens nød fra sin behagelige skygge. De kan til og med lese gripende beretninger i misjonsbladene om hvordan arbeidet går. Men hjertene har likevel ikke noe til overs for hedningene. Det er ikke noe alvor i deres interesse, og de har slett ikke noen kjærlighet til arbeidet. På det meste er det en slags interesse for misjonsarbeidet.

Andre igjen spotter alt slags misjonsarbeid og gir misjonærene skylden for alt som går galt. Om hedningene dør uten frelse, om noen av dem myrdes i tusenvis, er det hele ganske likegyldig for dem. For slike er Jonas' bok en mektig advarsel.

Men Herren være takk for alt både av tukt og trøst som ligger i denne boken. Også Jonas' bok er en god gave fra Gud som ingen skal få ta fra oss.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

Jonah 1
1 1Now the word of Jehovah came unto Jonah the son of Amittai, saying, 2Arise, go to Nineveh, that great city, and cry against it; for their wickedness is come up before me. 3But Jonah rose up to flee unto Tarshish from the presence of Jehovah; and he went down to Joppa, and found a ship going to Tarshish: so he paid the fare thereof, and went down into it, to go with them unto Tarshish from the presence of Jehovah. 4But Jehovah sent out a great wind upon the sea, and there was a mighty tempest on the sea, so that the ship was like to be broken. 5Then the mariners were afraid, and cried every man unto his god; and they cast forth the wares that were in the ship into the sea, to lighten it unto them. But Jonah was gone down into the innermost parts of the ship; and he lay, and was fast asleep. 6So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not. 7And they said every one to his fellow, Come, and let us cast lots, that we may know for whose cause this evil is upon us. So they cast lots, and the lot fell upon Jonah. 8Then said they unto him, Tell us, we pray thee, for whose cause this evil is upon us; what is thine occupation? and whence comest thou? what is thy country? and of what people art thou? 9And he said unto them, I am a Hebrew; and I fear Jehovah, the God of heaven, who hath made the sea and the dry land. 10Then were the men exceedingly afraid, and said unto him, What is this that thou hast done? For the men knew that he was fleeing from the presence of Jehovah, because he had told them. 11Then said they unto him, What shall we do unto thee, that the sea may be calm unto us? for the sea grew more and more tempestuous. 12And he said unto them, Take me up, and cast me forth into the sea; so shall the sea be calm unto you: for I know that for my sake this great tempest is upon you. 13Nevertheless the men rowed hard to get them back to the land; but they could not: for the sea grew more and more tempestuous against them. 14Wherefore they cried unto Jehovah, and said, We beseech thee, O Jehovah, we beseech thee, let us not perish for this man's life, and lay not upon us innocent blood; for thou, O Jehovah, hast done as it pleased thee. 15So they took up Jonah, and cast him forth into the sea; and the sea ceased from its raging. 16Then the men feared Jehovah exceedingly; and they offered a sacrifice unto Jehovah, and made vows. 17And Jehovah prepared a great fish to swallow up Jonah; and Jonah was in the belly of the fish three days and three nights.

Jonah 2
2 1Then Jonah prayed unto Jehovah his God out of the fish's belly. 2And he said, I called by reason of mine affliction unto Jehovah, And he answered me; Out of the belly of Sheol cried I, And thou heardest my voice. 3For thou didst cast me into the depth, in the heart of the seas, And the flood was round about me; All thy waves and thy billows passed over me. 4And I said, I am cast out from before thine eyes; Yet I will look again toward thy holy temple. 5The waters compassed me about, even to the soul; The deep was round about me; The weeds were wrapped about my head. 6I went down to the bottoms of the mountains; The earth with its bars closed upon me for ever: Yet hast thou brought up my life from the pit, O Jehovah my God. 7When my soul fainted within me, I remembered Jehovah; And my prayer came in unto thee, into thy holy temple. 8They that regard lying vanities Forsake their own mercy. 9But I will sacrifice unto thee with the voice of thanksgiving; I will pay that which I have vowed. Salvation is of Jehovah. 10And Jehovah spake unto the fish, and it vomited out Jonah upon the dry land.

Jonah 3
3 1And the word of Jehovah came unto Jonah the second time, saying, 2Arise, go unto Nineveh, that great city, and preach unto it the preaching that I bid thee. 3So Jonah arose, and went unto Nineveh, according to the word of Jehovah. Now Nineveh was an exceeding great city, of three days' journey. 4And Jonah began to enter into the city a day's journey, and he cried, and said, Yet forty days, and Nineveh shall be overthrown. 5And the people of Nineveh believed God; and they proclaimed a fast, and put on sackcloth, from the greatest of them even to the least of them. 6And the tidings reached the king of Nineveh, and he arose from his throne, and laid his robe from him, and covered him with sackcloth, and sat in ashes. 7And he made proclamation and published through Nineveh by the decree of the king and his nobles, saying, Let neither man nor beast, herd nor flock, taste anything; let them not feed, nor drink water; 8but let them be covered with sackcloth, both man and beast, and let them cry mightily unto God: yea, let them turn every one from his evil way, and from the violence that is in his hands. 9Who knoweth whether God will not turn and repent, and turn away from his fierce anger, that we perish not? 10And God saw their works, that they turned from their evil way; and God repented of the evil which he said he would do unto them; and he did it not.

Jonah 4
4 1But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry. 2And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil. 3Therefore now, O Jehovah, take, I beseech thee, my life from me; for it is better for me to die than to live. 4And Jehovah said, Doest thou well to be angry? 5Then Jonah went out of the city, and sat on the east side of the city, and there made him a booth, and sat under it in the shade, till he might see what would become of the city. 6And Jehovah God prepared a gourd, and made it to come up over Jonah, that it might be a shade over his head, to deliver him from his evil case. So Jonah was exceeding glad because of the gourd. 7But God prepared a worm when the morning rose the next day, and it smote the gourd, that it withered. 8And it came to pass, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, It is better for me to die than to live. 9And God said to Jonah, Doest thou well to be angry for the gourd? And he said, I do well to be angry, even unto death. 10And Jehovah said, Thou hast had regard for the gourd, for which thou hast not labored, neither madest it grow; which came up in a night, and perished in a night: 11and should not I have regard for Nineveh, that great city, wherein are more than sixscore thousand persons that cannot discern between their right hand and their left hand; and also much cattle?

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke