Bibelkommentarer Paulus' andre brev til tessalonikerne
Veien igjennom bibelen Paulus' andre brev til tessalonikerne 1616-1626-2Thes.
Trykk her for å se bibel oversikt for Paulus' andre brev til tessalonikerne (bilde åpnes i nytt vindu)
Etter at Paulus hadde sendt det første brevet til menigheten i Tessalonika, hadde han igjen fått høre nytt om hvordan det stod til i menigheten der. Dette førte til at han sendte et nytt brev dit.
Det første brevet hadde hatt god virkning. Menigheten hadde vokst i tro og innbyrdes kjærlighet (kap. 1:3). Den hadde båret sine vanskeligheter med tålmodighet, og mange av de manglene apostelen hadde påtalt i det første brevet, er ikke nevnt her.
De falske beskyldningene som apostelen kjempet mot i det første brevet, merker vi heller ikke noe til i dette. Vi ser heller ikke noen bekymring angående de dødes situasjon ved Herrens gjenkomst (se 1Tess 4:13-18). Alle disse tingene synes å ha blitt ryddet av veien ved apostelens første brev til menigheten.
Men ett punkt var det ikke blitt ro omkring. Tvert imot så hadde det blusset opp en kraftig strid omkring dette. Det gjaldt nemlig forventningen om Herrens gjenkomst. Denne hadde ført til en sterk understrekning av at den var umiddelbart forestående.
Resultatet var en svermerisk og utålmodig, nesten sykelig forventning om Herrens gjenkomst som ikke må forveksles med den våkne og nøkterne forventningen.
Den sykelige forventningen som også har oppstått senere i kirkens historie, kjennetegnes nesten alltid ved at den vil bestemme dag og time for gjenkomsten. Men Sønnen har ettertrykkelig understreket at bare Faderen i sin makt har fastsatt den (se Matt 24:36 og Apg 1:7).
I 1. Tessalonikerbrev så vi at dette svermeriet hadde kommet opp i menigheten og hadde vist seg ved at de som fulgte dette, forsømte sitt jordiske arbeid. De ville ikke forstå at når Herren kommer igjen, venter han å finne dem trofast opptatt i den gjerningen de var blitt betrodd (Matt 24:46). Han ville ikke at vi skulle være utro på noen måte, selv ikke i det minste (Luk 16:10).
Dette svermeriet hadde kommet til orde på en farlig måte idet det til og med stod fram falske profeter. De sa at Ånden hadde varslet dem om at Herrens dag var nær forestående. Etter hvert var dette blitt en slags lære som slo fast at slik var det (kap. 2:2).
Ja, de var til og med gått så langt som å skrive et brev i Paulus' navn for å slå fast denne læren. De utgav dette brevet for å være fra Paulus selv, og muligens har de brukt ord som lignet på hans undervisning i 1. Tessalonikerbrev for å underbygge troverdigheten av dette falskneriet.
Vi kan tenke på hans ord om at Herrens dag vil komme plutselig og uventet (1Tess 5:2-3), og Paulus selv antydet jo også muligheten av at han selv kunne komme til å oppleve denne dagen (1Tess 4:15 og 17: "Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer").
Følgen av dette var at uvesenet med å forsømme sitt jordiske arbeid til fordel for en falsk åndelighet som bare ventet på Herren, hadde grepet om seg.
Og det egentlige hovedinnholdet i dette andre brevet omhandler nettopp dette. Paulus oppholder seg utelukkende ved spørsmålet om Herrens gjenkomst og forsøker å rettlede vennene og hjelpe dem til å stå fast overfor vranglærerne og svermerne.
Ja, han foreskriver også en form for kirketukt overfor dem som ikke ville la seg belære og veilede.
Da Paulus skrev dette andre brevet til tessalonikerne, oppholdt han seg på samme sted som da han skrev det første brevet til dem. Vi finner de samme tre navnene i overskriften (Paulus, Silvanus og Timoteus), og det indre slektskapet mellom de to brevene er så stort at det ikke kan ha gått lang tid mellom de ble skrevet. Det har muligens blitt sendt mot slutten av Paulus' opphold i Korint. En antar det var i begynnelsen av år 54.
Når det gjelder ektheten av brevet, så er den udiskutabel. Både de indre og de ytre vitnesbyrdene stadfester at Paulus er forfatteren.
Det var først på 18-hundretallet at rasjonalistene reiste tvil om dette brevet. Det skjedde sammen med deres totale angrep mot Det nye testamentet, men dette angrepet er helt uten betydning.
Når det gjelder innholdet, så begynner brevet som vanlig, med hilsen og en innledning full av takk til Gud for menighetens tro og kjærlighet (kap. 1). Særlig blir dens utholdenhet under forfølgelsene nevnt. Paulus trøster leserne ved å vise til Herrens dag som skal bringe frelse og herlighet til de forfulgte troende, men dom over dem som forfølger dem.
Deretter går han over til det vanskelige punktet som gjelder tiden for Herrens dag (kap. 2:1-12). Han sier at denne dagen ikke kan komme før det store frafallet har skjedd ved "Den lovløse" (Antikrist).
I kap. 2:13-3:5] finner vi kjærlige formaninger og trøsteord, og i kap. 3:6-16 taler han alvorlige ord til tukt over svermerne.
Brevet slutter med en egenhendig hilsen fra apostelen selv der han ber dem legge merke til at dette er kjennetegnet i alle brev på at de virkelig er fra han. Dette vil være en klar forskjell fra andre brev som med urette blir sagt å være fra han.
Når det gjelder Herrens gjenkomst og alt som skal skje forut for den, er dette brevet av stor betydning for oss. I det hele fører det med seg en rik velsignelse til oss.
2Tess 1:1-12
Se også Innledning til NT og
innledning Paulus' andre brev til Tessalonikerne.
Overskriften (v.1-2) er nesten identisk med overskriften i 1Tess 1:1. Deretter kommer takken til Gud (v.3-4).
I v. 3 understreker Paulus at takken er noe han skylder Gud: "- som rett og riktig er." Han kjente seg forpliktet i sitt indre til å takke. Så mange gode ting gjorde takken så nærliggende.
Han trekker særlig fram troens sterke vekst og framgangen i kjærligheten. Denne følelsen av takknemlighet gav han lyst til å rose tessalonikerne, sier han. Han gjør dette som en far som føler at barnets ros er hans egen.
Det som gledet han mest, var den utholdenhet og tålmodighet de hadde vist i de mange prøvelsene de hadde gjennomgått. Dette hadde vært et vitnesbyrd om deres tro. Nettopp når det ser mørkest ut, blir troen prøvet.
Og på samme måte som i Fil 1:28 ser Paulus at denne utholdenheten også er en gave fra Gud. Lidelsen er "et varsel om Guds rettferdige dom" (v.5).
Dette varsel slår til begge sider. Det er et varsel om frelse for dem som nå lider, og det er et varsel om gjengjeldelse over dem som volder trengsler for Guds menighet.
At Guds barn blir forfulgt og kan lide med tålmodighet, varsler den dommen som skal komme. Det samme gjør det faktum at det her på jorden er et skille mellom dem som holder fast på Guds rike og dem "som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium".
Innholdet i denne dommen er at de som i "tålmodighet og tro" blir funnet "verdige" til Guds rike (v.5), skal finne frelse og trøst etter sin strid. Men dommen må nødvendigvis bringe trengsler over dem som nå volder trengsler for Guds folk. Det er Guds rettferdighet som krever dette (v.6).
Gud skal "hjelpe sine utvalgte til deres rett" (Luk 18:7). Og verden som er lik den urettferdige dommeren overfor enken, skal ikke for all tid få lov å ture fram i sin urettferdighet.
Når det i v. 6 er tale om Guds rettferdighet i forbindelse med at Guds lidende folk skal finne trøst, så betyr det selvfølgelig ikke at Guds folk skal fortjene frelse og fred på grunn av sine lidelser, Nei, vi blir frelst ene og alene på grunn av Guds nåde. Men der betingelsene Gud har satt for nåden, blir virkeliggjort ved at hjertene tar imot denne nåden, krever Guds rettferdighet at løftene blir oppfylt over dem som tar imot nåden.
Men de vantros motstand og forkastelsen av nåden er grunnen til at Guds vrede blir åpenbart over dem. Det er samme tanken som vi møter i 1Joh 1:9: "Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."
Dommen kommer når vår Herre Jesus åpenbarer seg fra himmelen (v.7) sammen med sine engler (se Matt 25:31 og Åp 19:11-21).
I v. 8-9 blir så dommen over de ulydige beskrevet. De blir omtalt som de "som ikke kjenner Gud". Det vil si de som ikke vil kjenne han som den han er i hans nåde og sannhet.
Noen mener dette uttrykket særlig sikter på hedningene, mens uttrykket "som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium", sikter på jødene.
Alle Kristi fiender skal få sin straff på den dagen (v.9). Det er hevnens dag. Hevnen hører Herren til (Rom 12:19). Han utfører den hevnen som de troende aldri skal ta over sine fiender.
At han kommer med "flammende ild" er en betegnelse for hans majestet og herlighet sett fra dommens side. I Dan 7:9-10 og 1Kor 3:13 tales det også om at ild skal gå ut fra hans trone på Kristi dag.
Straffen blir i v. 9 beskrevet som "en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet". Dette betyr, sier noen, at fortapelsen vil gå ut fra Herrens ansikt og vil være å se til som en brennende vrede. Men det betyr vel heller at fortapelsen er en tilstand der de fortapte for evig er skilt fra Herren og hans herlighet.
I v. 10 ser vi de herlige virkningene av dommen for de hellige som tror på Herren. Det blir sagt så fint at på den dagen skal Kristus "vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror". Dette skal også skje hos tessalonikerne, sier Paulus idet han tilføyer: "Og dere som har trodd vårt vitnesbyrd til dere."
Da skal Herrens hellige stråle av herlighet for øynene på all verden (se Kol 3:4). Og det skal bli et underlig syn for dem som hatet og forfulgte dem her på jorden.
Her kan vi henvise til Visdommens bok 5:1-5 der vi finner en storslagen skildring av Herrens dag. Der står det: "Da skal den rettferdige stå med stor frimodighet foran dem som voldte han trengsler og som foraktet hans arbeid. Og når de ser det, skal de gripes av frykt og bli forferdet over den saligheten som de ikke hadde tenkt. Og de skal si til hverandre med anger og sukke av angst i sin sjel: Der er den vi engang holdt for narr og gjorde til et spottende ordtak. Vi dårer regnet hans liv for å være galskap og trodde hans ende skulle være æreløs. Se nå hvordan han regnes blant Guds barn og hvordan han har fått arv blant de hellige."
Og videre står det i Visdommens bok 5:16-17: "Men de rettferdige skal leve for evig, og de har sin lønn i Herren, og de finner omsorg hos den høyeste. Derfor skal de motta herlighetens rike og skjønnhetens krone av Herrens hånd."
Men all den herligheten de hellige får del i på den dagen, er til Kristi ære. Derfor står det også at det er Han "som viser seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror" (NO: "- kommer til å bli lovprist blant alle sine hellige og bli hyllet blant alle som tror"). "Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår, æren og prisen i evighet får."
Med denne kommende herligheten for øye fortsetter apostelen med et "derfor" (v.11) og avslutter med trøstende ord og forbønn for de hellige. Han ønsker at de alle må være blant dem som når fram til denne herligheten, og at "Gud må akte dere verdige for sitt kall".
Denne herligheten er jo innesluttet i nådekallet fra Gud. Og selv om de var regnet blant de troende, skulle de huske at begynt er ikke det samme som fullendt. Guds gjerning må fullendes i oss om vi skal nå målet.
Derfor ber da også Paulus om at Gud må fylle dem "med all lyst til det gode og med kraft til troens gjerning" (NO: "- en hel og full vilje til det gode og med sin makt fullføre troens gjerning hos dere").
Troen blir her beskrevet på samme måten som i 1. Tess, 1:3. Den er ikke bare et verk av Gud. Den er også noe i de troendes hjerter som krever viljens tilslutning og et utholdende sinn som i praktisk gjerning holder fast på det de har fått fra Gud.
Målet for det hele understreker apostelen igjen i v. 12: "- så at vår Herre Jesu navn må bli æret ved dere, og dere i ham skal få del i hans ære, etter vår Guds og Herren Jesu Kristi nåde." Riktignok er målet for vår tro først og fremst "sjelenes frelse" (1Pet 1:9), men dette målet skal gå opp i et enda høyere mål: Jesu navn skal bli æret. Er dette det daglige, opphøyde målet, da blir vi ikke bare frelst, men da blir også livet et mektig vitnesbyrd for Herren.
Men alt dette skjer bare "i kraft av vår Guds og Herren Jesu Kristi nåde". Nåden er det første og det siste. Den er kraften som både begynner og fullender troens verk.
2Tess 2:1-4
Her tar apostelen fram det punktet som var mest brennende for de troende i Tessalonika, og som først og fremst opptok apostelens tanke i dette brevet, nemlig det rette synet på tiden for Herrens gjenkomst.
Allerede i slutten av kap. 1 pekte han på Herrens gjenkomst med dommen over Guds rikes fiender og den herlige frelsen for de hellige. Der antydet han også den praktiske innflytelsen som tanken på Herrens gjenkomst burde virke i deres liv som venter på han.
På den ene siden skulle den være til trøst for menigheten under de lidelser den møter her i verden (2Tess 1:7). På den andre siden skulle den drive til helliggjørelse.
Dette var nettopp grunnfeilen hos de kristne i Tessalonika. I stedet for at forventningen om Herrens gjenkomst hadde fått virke en sunn vekst i de troendes liv, hadde den utviklet seg til et sykt svermeri. De trodde nemlig at dagen og timen for Herrens gjenkomst var nær forestående, og dermed var de blitt likegyldige med de oppgaver og plikter de hadde her i livet.
I v. 1-12 viser apostelen dem at de ikke måtte vente at Herrens gjenkomst var umiddelbart forestående. Det var noe som måtte skje først. Dette bestemmer han først som "frafallet" og dernest som "den lovløse" som skulle komme. Apostelen beskriver virkningene av hans gjerning for dem.
I v. 1-2 begynner Paulus med en inderlig henvendelse til brødrene om at de ikke så lett må la seg drive fra vett og sans av dette svermeriet som hadde grepet hjertene når det gjaldt Herrens gjenkomst. Paulus ville så nødig at dette fine løftet om Herrens gjenkomst og vår hjemferd med han skulle bli ødelagt på grunn av villfarelse.
Han peker på tre måter dette svermeriet forsøkte å komme inn på blant de troende i Tessalonika.
Han nevner først "noen Ånd" (NO: "profetord"), det vil si oppglødede uttalelser som gav seg ut for å være åndsbårne, guddommelige åpenbaringer.
Deretter nevner han "noe ord" (NO: "påstander") som gav seg ut for å være alvorlige læreutsagn.
Og endelig nevner han "noe brev" som gav seg ut for å være skrevet av apostelen og hans medhjelpere.
De som førte dette inn i menigheten, påberopte seg tydeligvis uttalelser av Paulus idet de feiltolket hans ord om Herrens dag. Vi har allerede nevnt hvordan de synes å ha diktet opp et brev i Paulus' navn for å styrke sine påstander om at "Herrens dag alt er her".
Paulus kaller dette for et bedrag og forsøker nå å hjelpe vennene til et nøkternt syn på Herrens gjenkomst (v.3).
Vi skal legge nøye merke til det han nå sier. Til alle tider i kirkens historie har det vært undervist mye merkelig om Jesu gjenkomst. Også i dag finner vi retninger som hevder at Herrens dag er umiddelbart forestående.
Hva menes det med "frafallet"? Her er det ikke snakk om noe politisk frafall, men på grunn av den forbindelse det har med ordet "den lovløse" (Antikrist) og hans komme, ser vi at det er et religiøst frafall. Det er det store frafallet fra Gud og kristentroen som Frelseren selv har forutsagt (se Matt 24 og særlig Åpenbaringsboken). Dette skal finne sted i de siste tider.
Det er et frafall innenfor kristenheten, og den bestemte formen "frafallet" beskriver det som et enestående frafall av enorm utstrekning og utbredelse.
Guds ord lærer oss nemlig ikke at kristendommen alltid skal vinne større og større innpass blant jordens befolkning. Tvert om lærer det oss at i de siste tider skal den oppleve en forferdelig tilbakegang. Vi husker Herrens spørsmål i
Luk 18:8: "Når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" Og i 2Tim 3 taler Paulus om "vanskelige tider" som skal komme "i de siste dager" før Herren kommer igjen med sin evige forløsning.
Dette frafallet forbereder Antikrists komme, men vil samtidig nå sitt klimaks når han kommer til syne. Mange ganger i Guds rikes historie her på jorden har den antikristelige ånd reist på hodet, slik som Johannes skriver i 1Joh 2:18: "Så er det alt nå stått fram mange antikrister."
Men ved tidens slutt vil den antikristelige ånd samle seg i en enkelt bestemt person. Det ser vi tydelig av uttrykket Paulus bruker her: "Syndens menneske - fortapelsens sønn" (v.3).
Det vil komme et menneske som er så helt fylt av synd og ledet av syndens makt som ingen annen. Derfor er han også selvskreven til fortapelsen på samme måten som han forbereder alle dem som gir seg inn under hans makt, til fortapelsen.
Et så sterkt uttrykk brukt om et menneske finner vi bare i Joh 17:12 der Judas Iskariot er kalt: "Fortapelsens sønn."
Vi skal legge merke til uttrykket som blir brukt her, nemlig at han skal "bli åpenbart". Det er egentlig det samme uttrykket som er brukt når det sies at Herren skal åpenbare seg. "Den lovløse" kommer nettopp som et motstykke til Frelseren. Hans komme vil være en spesiell grufull åpenbarelse av det fiendskap og den uvilje mot Gud som alltid har ligget skjult i den opprørske verden.
I v. 4 blir hans vesen beskrevet nærmere. "Han er den som står imot", ja, hva mere er, han "opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom". Ja, han setter seg altså ikke bare opp mot Gud. Han setter seg høyere enn Gud og vil utrydde all gudsdyrkelse og all religion unntatt den som består i at han selv skal tilbes.
Med andre ord så gjør han seg selv til Gud, slik det står videre: "Så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud."
Om dette at han setter seg i Guds tempel, skal forstås billedlig for at han ikke tillater noen annen tilbedelse enn den han selv er gjenstand for, eller om det skal forstås bokstavelig, slik noen gjør det, kan vi ikke si med sikkerhet.
Det er mulig at "Guds tempel" er et uttrykk for hele kristenheten som skal være Guds åndelige tempel.
Det er djevelens vesen å ville gjøre seg selv til Gud. Likevel er det ikke djevelen det er snakk om her, for det skilles mellom djevelen og hans utsending (se v.9). Men han er djevelens utvalgte redskap og er fylt av den sataniske frekkhet.
Vi finner tydelig henvisning til Dan 11:36 i det Paulus sier her. Der blir det også pekt på Antikrist når det blir sagt: "Kongen skal gjøre som han vil. Han skal opphøye seg og heve seg over enhver gud, og mot gudenes Gud taler han forferdelige ord."
Det skal bli forferdelige tider for Guds folk, men som dagene er, skal styrken være. Så vil også Ordet her på dette stedet være et håpets lys for Guds folk og forkynne dem at både "frafallet" og Antikrists komme bare forteller at Kristi dag er nær. Og den kommer med trøst og evig glede etter den store trengselen.
2Tess 2:5-12
Se også Hvem er Antikrist?- noen bemerkninger til 2Tess 2:5-12.
Apostelen begynner her med et mildt bebreidende spørsmål til leserne. Husket de ikke at han hadde sagt dem dette mens han var hos dem (v.5)?
Av dette ser vi at apostelen ikke hadde holdt tilbake noe av Guds råd til frelse for denne unge menigheten i Tessalonika. Også disse dype tingene om det som skulle skje før Jesu gjenkomst, hadde han forklart dem.
Til alle tider må dette bli forkynt og undervist for Guds barn, men mange forkynnere kommer sjelden eller aldri inn på disse tingene. Kanskje er det av frykt for å komme inn på ting som Gud ennå ikke har gitt oss full klarhet over. Men det Gud har latt oss få vite om dette i klare ord, bør ikke utelates fra forkynnelsen.
Imidlertid hadde Paulus også talt til leserne om at det var noe som holdt Antikrist tilbake. Det er noe som holder han tilbake inntil den tiden kommer som er bestemt til hans åpenbarelse (v.6).
Riktignok var "lovløshetens hemmelighet" allerede "virksom", men først skal det skje at "den som nå holder igjen, må bli tatt bort" (v.7).
Hva mener Paulus det er som hindrer at Antikrist skal komme til syne, og som hindrer det frekke og åpenlyse opprøret fra å bli avslørt selv om det allerede finnes i det skjulte?
I v. 6 er det omtalt som noe upersonlig: "- det som holder igjen." I v. 7 står det: "Den som nå holder igjen." Den makten som ennå hindrer Antikrist fra å stå fram, må altså ha en personlig bærer.
Svaret på dette blir i alminnelighet, og sikkert med full rett, gitt på denne måten: "Den som holder igjen" er "den moralske rettsorden" som ennå finnes blant folk og er uttrykk for lovgivningen fra myndighetenes side. Øvrigheten blir da det personlige "han" som holder Antikrist igjen. En antydning av denne forståelsen finner vi i uttrykk som "lovløshetens hemmelighet" (v.7) og "den lovløse" (v.8).
Antikrist synes da å være beskrevet som en som vil sprenge alt som heter lovlig samfunnsorden slik vi kjenner den. Det er altså lovens orden som tjener til å holde synden i sjakk og avverge dens verste utbrudd.
Også Guds menighet nyter jo godt av denne øvrigheten og dens virksomhet. Derfor formaner også apostlene ofte at de kristne skulle vise øvrigheten ære og be for den (se Rom 13:1. 1Tim 2:1-3 og 1Pet 2:13-14).
På apostlenes tid var jo øvrigheten samlet i Rom med keiseren som toppfigur.
I våre dager ser vi stadig hvordan "frafallet" fra Gud og den antikristelige ånd går hand i hand med attentat på ledende personer og med opprør mot all moralsk rettsorden.
Det er ikke bare anarkister og nihilister som arbeider på denne oppløsningen. Alle Gud- og Kristusfiendtlige krefter samler seg på forskjellige måter for å bryte ned den moralske orden. Vi kan bare tenke på hva som skjer med ekteskap og familieliv. Også sosialdemokratiet har enkelte slike antikristelige element i seg.
Vil det da ikke finnes lover når Antikrist kommer til syne? Jo, men de lovene vil ikke lenger fortjene å bli kalt lover. Antikrists lover vil bare være lovløsheten satt i system. Hans lover vil gå ut på å framskynde og forsvare synden, og hans øvrighet vil hjelpe til i kampen mot alt som er godt og hellig.
Selv den dårligste øvrighet som noen gang har vært, vil være bedre og noe helt annet enn Antikrists øvrighet så lenge den er lovlig innsatt. Antikrists øvrighet tar nettopp sikte på å bryte ned alt som er moralsk høyverdig.
Etter at Paulus nå har vist hva som holder Antikrist tilbake fra å bli åpenbart, forklarer han videre hvordan "den lovløse" skal få sin dom når Herren kommer tilbake (v.8). Dette skal være til trøst for Guds folk.
"Han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde og tilintetgjøre" (v.8). Så lett skal det være for Herren å gjøre ende på han. Bare et lite pust fra munnen, den minste kraftanstrengelse som kan tenkes, er tilstrekkelig til å gjøre Antikrists herredømme til intet.
Denne tilintetgjørelsen av hans makt vil ikke si at Antikrists personlige tilværelse opphører. Det ser vi av uttrykket "fortapelsens sønn" (v.3). Intet menneskelig vesen blir tilintetgjort på den måten at dets eksistens opphører slik som enkelte retninger påstår.
Tilintetgjørelsen av Antikrist vil i den grad skje øyeblikkelig ved at Herren kommer i sin herlighet. Det vil være nok til å virke dette (se også Åp 19:20). For løgnen er tom og hul og makter intet overfor den levende sannheten når den stilles ansikt til ansikt med den i Herrens person.
Og Antikrists komme skjer ved løgn. Dette viser Paulus videre i v. 9-10 der han beskriver Antikrists komme som noe som skjer etter Satans kraft: "Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under."
Satan utruster sine redskap med den kraft han selv eier, og Satan er sterkere enn vi mennesker. Derfor kan han nok gjøre tegn og under som overgår menneskers naturlige evner. Men hans tegn sikter bare mot det å fremme all ugudelighet. Derfor kaller også Paulus Antikrists virksomhet for "urettferdighetens forførelse".
Men derfor vil også Guds barn kunne kjenne igjen Satans ånd som er virksom i disse falske "tegn og under". Antikrist skal ikke kunne narre dem som er Guds barn i ånd og sannhet. Det er blant "dem som går fortapt" han vil få sine tilhengere.
Men det er sant at det skal bli vanskelige tider også for Herrens utvalgte. I denne sammenhengen kan vi minne hverandre om Herrens ord i Matt 24:24: "- for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig."
Men det vil ikke være mulig, for Herrens Hellige Ånd vil besegle alle dem som er av sannheten slik at de skal holde stand.
Derimot vil alle de som "ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst", være prisgitt Antikrists forførelser (v.10). Da Gud ville gi dem kjærlighet til den guddommelige sannheten i Kristus slik at de kunne bli frelst, ville de ikke ta imot denne kjærligheten. De lukket hjertet til for den.
I v. 11-12 viser apostelen hva Antikrists komme betyr for Guds verdensherredømme. Til og med Antikrist er tvunget til å følge Guds tanker enten han vil eller ikke. Hans komme blir i Guds hand en dom fra Gud over den verden som ikke vil kjenne sannheten. Det skal tjene til å forberede den fortapte verden til undergangen som den ikke kan unngå. Fordi de ikke ville elske sannheten, men hatet den, "derfor sender Gud dem kraftig villfarelse så de tror løgnen" (v.11). På denne måten vil de modnes til dommen over sin vantro overfor "sannheten" og "sitt behag i urettferdigheten" (v.12).
Dette er grunnloven i Guds dom at Gud straffer synd med synd. Den tanken møter vi ofte i Skriften. Se for eksempel Rom 1:24, 28 der det står om hedningene at Gud overgav dem "i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom". Og derfor overgav han dem også "til et udugelig sinn" (NO: "til deres sviktende dømmekraft") som straff for deres avgudsdyrkelse og deres forakt for vitnesbyrdet om den sanne Gud.
Det er Guds triumf at han har Antikrists komme med i sitt råd. Det kommer ikke uventet på han. Det er kjent og forutsagt av Gud selv. Det er også i hans allmakts hand og skal tjene hans råd. "Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer," var Jesu ord til sine disipler (Joh 14:29).
I dette ordet finner vi en stor oppmuntring til Guds folk om aldri å tvile på Herrens makt selv om det ser nokså underlig ut i våre øyne. Selv om det synes som om mørkets makt i første omgang har seiret, så kan likevel et Guds barn synge om seieren i Kristus.
Se artikkelen Hvem er Antikrist? Kommentar til 2Tess 2:1-12.
Det er særlig på tre steder i Det nye testamentet vi finner utsagn om Antikrist. Vi finner det først her i 2Tess 2. Deretter finner vi det i det første og det andre brevet av Johannes. Og endelig finner vi en større utredning om Antikrist i Åp 13 der Johannes omtaler det dyret som kom opp av avgrunnen og som hadde sju hoder der det var skrevet "spotte-navn" (Åp 13:1).
Når Johannes i dette synet så "et annet dyr" (Åp 13:11) med to horn som et lam, så er dette tydeligvis et bilde på den falske profetånden, en forvrengning av den sanne profet Kristus. Det svarer nærmest til det vi i vårt avsnitt her i 2Tess 2:9 får beskrevet som "med all løgnens makt og tegn og under."
Når vi kommer til spørsmålet om hvem Antikrist er, så faller svarene i dag i to grupper alt ettersom en tror at Antikrist allerede har kommet eller at han skal komme først.
Men her må vi ha klart for oss det som Johannes skriver i 1Joh 2:18 at det er "mange antikrister" som kommer før den endelige Antikrist skal stå fram.
Vi ser ikke så få skikkelser i verdens- og kirkehistorien som har noen av kjennetegnene på Antikrists vesen uten å ha dem alle. Blant disse skikkelsene finner vi i den gamle pakts historie syrerkongen Antiokus Epifanes som den mest framtredende. Han levde omkring år 170 f. Kr. I Daniels bok er han beskrevet som et tydelig forbilde på den siste Antikrist.
I Makabeerbøkene har vi det historiske vitnesbyrdet om det glødende hatet denne kongen hadde til Israels Gud og Herrens troende. Derfor henter også Kristus ord og uttrykk fra Daniels bok når han skal beskrive de siste tiders trengsler (se Matt 24:15. 24:21). Likevel finner vi ikke det trekket i Daniels bok at han gjør seg selv til Gud.
Derfor må vi igjen holde fast på at først når alle kjennetegnene som er nevnt i Skriften, er til stede hos én og samme person på én gang, først da er Antikrist til stede i egen person. Av dette følger at den virkelige Antikrist ennå ikke er kommet, men tilhører framtida.
Også i det gamle romerske keiserriket finner vi antikristelige trekk. Det var jo mange av de romerske keiserne som var grusomme forfølgere av de kristne. Samtidig krevde de at de selv skulle tilbes som gud. Men på den andre siden forkastet de ikke all annen gudsdyrkelse, og de handlet som hedninger i uvitenhet og ikke i forherdelse slik som Antikrist skal gjøre.
Andre har tatt Muhammed for å være Antikrist, og det finnes også mange antikristelige trekk hos han, som for eksempel falske profetier og den bitre forfølgelsen av de kristne. Men han gjorde likevel aldri seg selv til Gud.
I middelalderen og på reformasjonstiden var det ikke uvanlig å kalle paven for Antikrist. Luther kalte jo et av sine skrifter: "Mot Antikrists forbannede bulle." Og i de Schmakaldiske artikler kalles paven uttrykkelig for "selve den virkelige Antikrist".
Riktignok finner vi trekk som ikke taler rett om frelsen og rettferdiggjørelsen, og vi ser hvordan paven er opphøyet over andre, noe som resulterer i læren om hans ufeilbarlighet. Men det er mange antikristelige trekk som mangler fullstendig i romerkirken.
En kan ikke si at paven "er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud" (v.4). Uansett hvor mange ting som er forvansket når det gjelder frelsen, så holder en fremdeles fast på troen om Kristi guddom Både paven og Muhammed mangler de "tegn og under" Paulus sier skal kjennetegne den virkelige Antikrist (2Tess 2:9).
Etter Skriftens vitnesbyrd synes det som om Antikrist skal framstå fra de sosiale og politiske kretsene og ikke fra kirkelige kretser. Dette synes være tilfelle etter den betydning kong Antiokus Epifanes blir tillagt som det mest typiske forbildet på Antikrist.
I Åp 13:1 hører vi at dyret steg "opp av havet", men havet er en betegnelse på de urolige folkemassene. Og videre peker de ti kronene på dyrets hoder på politisk makt. Det samme gjør beretningen i Esek 38 og 39. Der blir fyrsten Gog som tydeligvis er et bilde på Antikrist, beskrevet som en mektig verdenshersker.
Et grusomt forbilde på Antikrists tidsalder finner vi også i den franske revolusjonen i slutten av det 18. århundre med de tyrannene som stod fram som et resultat av den. De spottet frekt både guddommelige og menneskelige lover.
Da forsøkte en å avskaffe hele kristendommen, og selve guddommen ble forkastet ved en formell beslutning i datidens folkeforsamling. En hore ble satt i templet som gjenstand for tilbedelse mens en med blodtørstig iver raste mot de sanne venner av kristendommen.
Antikrist vil antakeligvis bli en slik tyrann og stå fram av den store folkemengden som er i opprør mot Gud. Da vil jorden som aldri før gjenlyde av ordet vi finner i Sal 2:3: "La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss."
Men da skal det som står senere i salmen være til trøst for Guds menighet sammen med det som Paulus stadfester her i 2Tess 2:8: "Han som troner i himmelen ler, Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem: Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg" (Sal 2:4-6).
2Tess 2:13-3:5
Etter tanken på dem som kommer under Guds dom og går fortapt på grunn av Antikrist, vender apostelen igjen blikket til vennene i Tessalonika. Han uttrykker den takken han kjenner på når han ser hvilket standpunkt de har inntatt. Han kaller dem "brødre som er elsket av Herren."
I v. 13-14 takker han for den nåde Gud hadde vist dem ved at han "fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse" (sml Ef 1:4: "- utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt").
Denne utvelgelsen skal ikke forstås som en vilkårlig forutbestemmelse. Den henger nøye sammen med den gjerning leserne har gitt Gud lov til å utføre i deres hjerter. Dette ser vi av tilføyelsen i v. 13: "- ved helliggjørelse og ved tro på sannheten."
Den helliggjørelsen som Guds Ånd virker, er avhengig av at vi tar imot denne sannheten i tro, i motsetning til dem som nevnes i v. 10-12 som "ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst."
Gud hadde kalt dem til denne frelse som blir formidlet ved Åndens gjerning og vår tro. Han kalte dem ved det "evangelium" som Paulus og medarbeiderne hans hadde forkynt for dem. Ved dette evangeliet skulle de "vinne vår Herre Jesu herlighet". Dette er frelsen.
Guds kall er virkeliggjørelsen her i tiden av Guds utvelgelse fra evighet (Rom 8:30), og målet for de kalte er å få del i Kristi herlighet.
Med dette målet for øye formaner apostelen videre: "Så stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den lære dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss" (v.15).
Lære og liv henger nøye sammen. Falsk lære vil også virke inn på livet.
Så vender apostelen blikket oppover mot han som alene kan holde oss fast i nåden og sannheten, "vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far" (v.16-17).
Apostelen ser på Guds kjærlighet som "har elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde da han sendte sin Sønn" (v.16).
Er vi i Kristus, da er vår trøst evig og vårt håp urokkelig, og vi har aldri grunn til å miste motet. Da våger vi å vente at han som lukket opp håpets og trøstens rike for oss, vil styrke våre hjerter med sin trøst under alle trengsler. Gjennom dette vil han "styrke" oss "i all god gjerning og tale" (v.17). Herrens trøst er alltid full av hellig kraft til å helliggjøre våre liv.
I kap. 3 går apostelen over til avslutningen på brevet. Og det han gjerne vil understreke for dem enda en gang, er at de må være trofaste i sin forbønnstjeneste for han og hans medarbeidere (2Tess 3:1-2).
Her ser vi igjen det som nesten alltid er viktigst for apostelen når han ber om forbønn, nemlig at Herrens gjerning ved og gjennom han må lykkes. Han vil de skal be om at "Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære" slik som det hadde skjedd hos dem (v.1).
Det er iver i apostelens bønn. Han ønsker ikke bare at Ordet skal ha en langsom framgang, men at det må gå raskt fram. Det ber han Gud om, og det venter han fra Gud.
Men så må også alt som hindrer Ordet, trenges til side. Det er "vrange og onde mennesker" som gjerne vil hindre og stanse evangeliets framgang (v.2). Ettersom brevet er skrevet fra Korint sikter Paulus muligens til de vantro jøder som nesten over alt forsøkte å hindre evangeliets framgang enten ved åpen forfølgelse eller ved skjult motstand. Det hadde han jo opplevd i Korint (se Apg 18:12-13).
"For der er ikke alle som har troen," føyer han til. Det er med vemod han sier dette, for troen er riktignok bestemt for alle, men det er ikke alle som vil ta imot den.
Paulus oppholder seg ikke lenge med motstanderne. Han løfter igjen blikket oppover til Herren som er trofast, og som er sterkere enn alle våre fiender. Han svikter aldri sine små. I tillit til han kan også Paulus få slå seg til ro når det gjelder vennene i Tessalonika. De har riktignok fått oppleve jødenes ondskap, men Herren "skal styrke dere og bevare dere fra det onde" (v.3).
I stedet for "det onde" kan vi også lese "den onde" som alltid står bak det onde (Ef 6:12).
Men har apostelen denne tilliten til Herren, så lar også Herren Paulus ha den tilliten til tessalonikerne at de både nå og senere vil gjøre det han ber dem om (v.4).
Når han sier at Herren gir denne tillit, så vil det si at hans tillit ikke grunner seg på tessalonikernes egen kraft, men på det Herren virker i dem. Også villig lydighet er en gave fra Gud selv om den selvfølgelig må tas imot.
I v. 5 slutter han med det innholdsrike og fine ønsket for leserne: "Må Herren styre deres hjerter til å elske Gud og vente på Kristus med tålmodighet." Vår kjærlighet kommer som et svar på Guds kjærlighet til oss. Hans kjærlighet skaper vår kjærlighet til han i våre hjerter (se 1Joh 4:19: "Vi elsker fordi han elsket oss først").
Guds kjærlighet er en trygg havn til hvile for vårt hjerte under alle stormer som møter oss utenfra. Her finner vi også hjelp og kraft til å få det samme utholdende og tålmodige sinn som Kristus hadde. Faren for oss er at vi i vår egenrådighet ikke gir Herren lov til å lede våre hjerter, og da går det galt med oss. Lydighet er nøye knyttet sammen med troen (se 1Pet 1:2 og Rom 1:5).
2Tess 3:6-18
Apostelen hadde enda en ting på hjertet. Han ønsket å formane dem om hvordan de skulle behandle slike som ikke passet sine jordiske gjøremål, men forsømte dem til fordel for en falsk åndelighet. Muligens sikter han her til dem som hadde en svermerisk forventning om Herrens nære gjenkomst og ikke ville befatte seg med annet enn åndelige ting.
Riktignok kaller Paulus dem for "bror" (v.6 og 15), men han henvender seg ikke lenger til dem med denne tiltalen ettersom de ikke brydde seg om hans formaninger i det forrige brevet. Han henvender seg derfor til resten av menigheten som hadde et sunnere syn på dette.
Han pålegger derfor brødrene "i Herren Jesu Kristi navn" at de skal øve tukt overfor disse uryddige og ulydige brødrene. Tukten skulle bestå i at de skulle holde seg borte fra dem. Det er vel den mildeste form for tukt, men likevel et middel til å vise disse svermerne at de hadde satt seg ut over den hellige samfunnsorden.
Dette pålegget (v.6) begrunner han først ved å vise til sitt eget og medarbeidernes eksempel da de var i Tessalonika (v.7-9). Deretter viser han til det han tydelig hadde sagt dem om at "den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete" (v.10).
Paulus hadde jo vist vennene i Tessalonika at han på ingen måte så ned på det kroppslige arbeidet. Tvert imot hadde han tjent til livets opphold selv for ikke å "bli til byrde for noen" (v.8). Han hadde full rett til å få det han trengte (1Kor 9) ifølge Jesu egne ord: "Arbeideren er sin lønn verd" (Luk 10:7).
Men Paulus ville ikke vekke anstøt hos noen. Han ville heller være et eksempel til etterfølgelse for dem (v.9). Muligens hadde Paulus merket spiren til dette svermeriet allerede mens han var hos dem. Ellers var jo menigheten i Filippi den eneste han tok imot hjelp fra. Han så det som sitt privilegium at han kunne forkynne evangeliet "uten vederlag" (1Kor 9:18).
Dette ordet han minner dem om at han hadde sagt: "Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete," var et ordspråk blant jødene og knyttet seg sikkert til Guds tale i 1Mos 3:19: "I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød."
I v. 11 begrunner han hvorfor han understreker dette så sterkt. Han hadde nemlig hørt at noen av dem ikke brydde seg om å arbeide, men drev på med "unyttige ting" i stedet for det arbeidet de hadde ansvar for.
I v. 12 retter han formaningen til disse urostifterne selv om han ikke bruker direkte tiltale. Han pålegger dem med stor myndighet "i den Herre Jesus Kristus " at "de skal arbeide i stillhet" i stedet for å skape uro, "og ete sitt eget brød". De skulle altså selv arbeide for sitt underhold og ikke søke det ved andres gaver.
I v. 13 vender han seg igjen til dem som han i egentlig forstand kunne kalle brødre fordi de hadde samme syn som han på de troendes plikter. Han ber dem at de ikke må bli "trette av å gjøre det gode".
Og enda en gang pålegger han dem å merke seg hvem de er som ikke bryr seg om formaningene (v.14-15). De skal ikke ha noe med dem å gjøre for at de kan gå i seg selv fordi de ikke bryr seg om apostelens formaninger. De skal likevel ikke betrakte dem som fiender, men være ledet av broderkjærligheten i sin tukt av dem.
Her er det til alle tider noe å lære for Guds barn når det gjelder forholdet til slike brødre og søstre som forgår seg. En skal ikke være slapp og likegyldig overfor slike, men en skal heller ikke være unødig hard så lenge vedkommende ikke åpenlyst har brutt med troen på Kristus.
Usunnhet er ikke det samme som død, men den kan føre til døden dersom den ikke blir tatt alvorlig og helbredet.
Så avslutter apostelen med å ønske dem fred: "Må han selv, fredens Herre, gi dere fred alltid." Han tenker vel her først og fremst på hjertefreden, men det er nok naturlig at han også tenker på den innbyrdes freden mellom de troende. Den henger jo nøye sammen med at hver enkelt har Guds fred i sitt hjerte.
Han ønsker at de må ha denne freden "alltid og på alle måter". Målet er altså at denne freden bestandig kan være med oss under alle forhold, - også i de tunge og vanskelige.
Når apostelen slutter med "Herren være med dere" (v.16) og nedber Herrens velsignelse over dem (v.18), så viser han selv det broderlige sinnelaget mot dem som voldte han sorg.
I v. 17 gjør Paulus dem oppmerksom på sin egenhendige hilsen. Ved å se hans håndskrift kan de ha et sikkert kjennemerke på at brevet er ekte og ikke et oppdiktet brev som med urette blir utgitt for å være fra han (se [Tess 2:2).
Når han skriver at "dette er et tegn i hvert brev", så mener han alle andre brev som han skrev samtidig med dette brevet til tessalonikerne. I andre brev finner vi dette i 1Kor 16:21 og Kol 4:18. Som kjent dikterte Paulus brevene sine til en sekretær (se Rom 16:22).
Summen av dette brevet er jo å lære Guds barn til å vente på Herrens gjenkomst på en åndelig sunn og nøktern måte.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Paulus' andre brev til tessalonikerne. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.
|
