Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Evangeliet etter Lukas

Bibelkommentarer Evangeliet etter Lukas

 

Veien igjennom bibelen - 0328-0391 Evangeliet etter Lukas

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Evangeliet etter Lukas (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Vi vet ikke mer om Lukas enn det som er skrevet i Det nye testamentet. Navnet er sannsynligvis en forkortelse av Lukanus, som er et romersk navn. I Kol 4:14 hører vi at han var lege, og ved å sammenligne Kol 4:14. 4:10 kan vi muligens slutte at han var hedningekristen. Den gamle kirkefaderen Eusebios forteller at han var fra Antiokia der den første hedningekristne menigheten ble dannet.

Et sagn som forteller at han var blant de 70 disiplene som Jesus sendte ut (Luk 10:1), er i strid med det Lukas selv skriver i Luk 1:2. Der sier han klart fra at han selv ikke har vært noe øyenvitne. Det sagnet kommer muligens av at Lukas er den eneste som forteller denne hendelsen om de 70.

Lukas har hatt samme forhold til Paulus som Markus har hatt til Peter. Han ble med Paulus på den andre misjonsreisen. I Apg 16:10 ser vi at de møttes i Troas der fortellingen går over til "vi"-form. Han var også med Paulus på den tredje reisen, og han var sammen med Paulus under både det første og det andre fangenskapet. Dette ser vi både i Fil 4:14 og i Filem 24. Begge steder hilser Paulus fra Lukas.

Han var også sammen med Paulus da han ble sendt som fange til Roma. Ifølge 2Tim som ble skrevet under det siste fangenskapet, var Lukas den eneste som var igjen hos Paulus. "Bare Lukas er hos meg" (2Tim 4:11).

Noe mer vet vi ikke om Lukas, men denne legen ble en god gave fra Gud, for han har jo gitt oss dette herlige evangeliet om Jesus i tillegg til beretningen om apostlenes gjerninger.

En enstemmig overlevering fra Oldkirken forteller at Lukas har skrevet dette evangeliet. Ireneos, som sto apostlene nærmest i tid, er den første som bekrefter dette i tillegg til Lukas' eget utsagn i Apg 1:1. Der sier Lukas selv: "Den første bok skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære."

Lukas forteller selv hva hensikten hans var med å skrive dette evangeliet. Han sier det slik: "Etter som mange alt har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er blitt fullført blant oss, slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg til å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus, for at du skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er blitt undervist i" (v. 1-4).

Begge bøkene Lukas har skrevet, evangeliet og Apostlenes gjerninger, er adressert til denne Teofilus. Det ser ut til at han har vært en betydelig mann som har blitt undervist i kristendommen.

Selv om navnet er gresk, synes det som om Teofilus kom fra Italia. Dette ser vi av at Lukas forklarer selv de mest kjente stedene i Palestina mens selv de mest ubetydelige stedene i Italia lar han være uten forklaring.

Lukas er altså den eneste av evangelistene som ikke er jøde. Han er altså hedningekristen. Allerede i disse første versene ser vi en sterk visshet om det han tror på, og han framfører det med styrke og på en troverdig måte.

Han underbygger også den historiske troverdigheten (v.2-3) først ved å vise til dem som hadde vært øyenvitner helt fra begynnelsen og de som hadde vært Ordets tjenere. De hadde vært kilder til hans fortellinger. Dernest viser han til det nøyaktige og omhyggelige arbeidet han hadde nedlagt ved å undersøke alt som hadde foregått helt fra begynnelsen (v.3).

Lukas beskriver sitt evangelium som en beretning "i sammenheng". Dette er tydeligvis i motsetning til andre beretninger som han viser til i v. 1. De synes å ha vært mer stykkevis. Dette går også fram av evangeliet selv. Det er ikke så mye kronologisk rekkefølge i tid, men den indre sammenhengen mellom de forskjellige hendelsene som er retningsgivende for han.

De enkelte hendelsene er satt sammen på en slik måte at det skal bli klart for leserne hvem Jesus er. Denne historiske personen Jesus som kom fra Nasaret, er virkelig Kristus som kom med Guds nåderike, og dette riket er åpent for alle.

Det er helt tydelig at evangeliet er skrevet til hedningekristne, for det understrekes hele tiden at Kristi evangelium er et evangelium for alle jordens slekter. Det er ikke bare for den gamle pakts folk.

En merker tydelig at Lukas har vært i følge med hedningenes apostel Paulus. Vi ser det når Lukas fører Jesu stamtavle helt tilbake til Adam. Matteus, som skrev for jødekristne, fører den bare tilbake til Abraham. Det er synet på Jesus som den andre Adam vi møter her, og det synet fører Paulus fram i Rom 5:18 og 1Kor 15:45.

Lukas er den eneste som forteller om døperen Johannes' fødsel og om Jesu fødsel og barndom Bare dette viser oss hvilken nådegave dette evangeliet er for oss. Når han sier han har undersøkt alt nøye helt fra begynnelsen, må tydeligvis Maria være kilden til disse opplysningene (selv om det kanskje ikke har vært ved personlige samtaler). Henvisningen til at Maria bevarte minnet om disse underfulle hendelsene i sitt hjerte (se Luk 2:19, 51) tyder på det. Beretningen i Luk 1 om Elisabet og Sakarias stammer vel også fra Maria. Eller kanskje den har vært skrevet ned og bevart av familien til Sakarias.

Et spesielt trekk ved Lukas-evangeliet er at fra Luk 9:51 er alle hendelser og taler som blir gjengitt, knyttet til den siste reisen Jesus gjorde til Jerusalem. En har tenkt seg at dette stoffet muligens stammer fra skriftlige nedtegnelser (kanskje fra en dag) som en av Jesu disipler gjorde da de foretok denne reisen.

I det hele forteller Lukas mange ting fra Jesu virksomhet som vi ikke finner hos de andre evangelistene. Evangeliet etter Lukas er derfor det mest fullstendige av dem alle.

Når og hvor Lukas skrev dette evangeliet, vet vi ikke noe bestemt om. Men vi vet at det er skrevet før Apostlenes Gjerninger (se Apg 1:1), og dette må være avsluttet omkring år 64 under Paulus' første fangenskap. Derfor kan ikke evangeliet være skrevet senere enn begynnelsen av sekstiårene.

Dette stemmer med det Klement fra Alexandria (i begynnelsen av 3. årh.) skriver om overleveringen fra de eldste kirkefedrene. Disse overleveringene forteller at de evangeliene som inneholder ættetavlene, (etter Matteus og Lukas) er skrevet først.

Luk 1:5-25
Hvor herlig at Herren har gitt oss forhistorien til døperen Johannes slik han har gjort gjennom Lukas. Vi hører jo litt i Matteus, men Lukas forteller mer. På samme måten som alle evangeliene forteller om døperen Johannes som innledningen til Jesu virksomhet, så forteller Lukas først om forberedelsene til Johannes' fødsel før han forteller om Jesu fødsel.

I en by i en av fjellbygdene i Juda (v.39) bodde det gamle presteparet Sakarias og Elisabet. Hun var dessuten av Arons ætt (v.5). Hun var også i slekt med Maria som ble mor til Jesus (v.36). Marias far, som het Eli, var etterkommer av David, altså av Juda stamme. Derfor har sannsynligvis mor til Maria vært av Arons ætt.

Sakarias hørte til den gruppen av prester som hadde navn etter Abias. Det var den åttende av de 24 gruppene som prestene var delt inn i helt fra Davids tid (1Krøn 24:10).

Navnene Sakarias og Elisabet har i seg selv mening. Sakarias betyr: "Herren har husket". Elisabet betyr: "Herren er min ed", det vil si: "Den jeg har sluttet pakt med." Navnene peker på at Herren selv husker på de løftene han har gitt i sin pakt.

Den Herodes som blir omtalt her, er Herodes den store (se Matt 2).

I v. 6 blir det fortalt hvordan de har levd for Guds ansikt. "Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter" må forstås i lys av den gamle pakt. Det betyr da at ingen hadde noe å utsette på dem som ærlige og oppriktige israelitter.

I v. 7 hører vi om den skyggen som hvilte over hjemmet deres. De hadde ikke barn, og ettersom begge begynte å bli gamle, var det ikke lenger håp om at denne situasjonen kunne forandres. Men Sakarias kunne likevel ikke ha vært mer enn 50 år. Ingen kunne nemlig utføre den egentlige prestetjenesten lenger enn til han hadde fylt 50 år (se 4Mos 8:25). Elisabet har vel vært omtrent på samme alder.

Dette ekteparet minner på mange måter om Abraham og Sara. På samme måte som de, skulle også Sakarias og Elisabet forstå at det barnet de skulle få, var en guddommelig gave til dem på en helt spesiell måte. Derfor skulle dette barnet bli født på et tidspunkt da de vanligvis ikke lenger kunne få barn.

I v. 8-10 fortelles det så hvordan Sakarias gjorde tjeneste i templet. Det var hans tur til å bære røkelsesofferet inn i helligdommen. "Det falt på ham ved loddtrekning" å gjøre dette. De forskjellige oppgavene i templet var fastsatt slik at de hver dag kastet lodd om hvem av prestene som skulle utføre de forskjellige oppgavene.

Røkelsesofferet ble båret inn to ganger om dagen. Først om morgenen og så i skumringen. Mens denne ofringen pågikk, sto folket som var tilstede på tempelplassen, og ba. Ingen måtte oppholde seg i forhallen til templet i denne tiden.

Røken som steg opp, var et bilde på bønnene som steg opp til Gud og som behaget han. Bønnene til folket som sto ute på tempelplassen, ble liksom ført opp til himmelen gjennom røkelsesofferet.

Den bønn som en troende kristen bærer fram til Gud, må også støtte seg til den forbønn som vår himmelske yppersteprest bærer fram for oss, "da han alltid lever til å gå i forbønn for oss" (Heb 7:25). Bare ved hans navn og for hans skyld kan vår bønn nå opp til Gud.

Det fortelles videre (v. 11-17) hvordan Herrens engel åpenbarte seg for Sakarias og fortalte at han skulle få en sønn. Denne sønnen skulle bli til glede både for han selv og mange andre fordi han på en særlig måte skulle bringe velsignelse fra Gud.

"På høyre side av røkelsesalteret" (v. 11) er på sydsiden av alteret der lysestakene av gull sto. I v. 19 hører vi at engelen heter Gabriel. Det er altså den samme engelen som talte til Daniel omkring 500 år tidligere og fortalte om Messias som skulle komme (Dan 9:21).

I den gamle pakt er "Herrens engel" vanligvis uttrykk for Frelseren i hans forhold til Israel før han ble menneske. Her hos Lukas er det altså uttrykk for en engel i alminnelighet. Likevel synes Gabriel (navnet betyr "Guds mann" eller "Guds helt") å være blant de mest framstående englene (se tilføyelsen i v. 19: "- som står for Guds åsyn").

Den hellige skrift antyder at det også i engleverden er forskjell på evner og krefter. Paulus snakker f.eks. om "med overengels røst". Ved siden av Gabriel blir bare én engel nevnt med navn i Det nye testamentet, nemlig Mikael (Åp 12:7).

Den første reaksjonen hos Sakarias var frykt. Det er en naturlig reaksjon hos syndige mennesker når de står ansikt til ansikt med et sendebud fra den hellige Gud. Og en engel avspeiler bare en liten gnist av det guddommelige lys. Hvordan skal det bli den dagen når Gud i sin hellige majestet kaller alle mennesker fram til sitt lys! Ve den som da ikke er dekket av Jesu rettferdighet.

Engelen begynner med et kjærlig: "Frykt ikke" (v. 13). Dette hører vi så ofte både fra Herren selv og fra hans engler når de møter de redde menneskene.

Hva menes det med ordene: "Din bønn er hørt"? Hvilken bønn tenkes det på? Kanskje var det den bønnen han hadde båret fram sammen med røkelsesofferet om at Guds rike måtte komme til Israel. Johannes' fødsel ble jo et svar på denne bønnen ettersom han skulle rydde veien for Guds rike.

Kanskje tenkes det også på den bønnen han sikkert hadde bedt i mange år om at Gud ville gi han en sønn. Det er ikke utenkelig at Sakarias enda ba en slik bønn selv om både han og Elisabet begynte å dra på årene. Han kunne jo bare se på Abraham som et eksempel på at bønnen kunne bli oppfylt.

Men også de bønnene som i årenes løp er lagt til side, er ikke glemt av Gud. Kanskje la han dem bort fordi han bøyde seg for at de ikke var etter Guds vilje. Enhver bønn som er bedt i tro, er gjemt hos Gud. Den er ikke glemt. Ofte blir en bønn oppfylt på et annet tidspunkt og på en annen måte enn vi tenkte oss. Men Herrens tid og vei og måte vil alltid føre til lovprisning når vi får se at den er best. Navnet Johannes ble altså gitt fra himmelen. Det betyr "Gud er nådig". Guds nådetid skulle komme med han.

"Han skal være stor for Herren" (v. 15) er som oftest noe annet enn det å være stor i menneskelig sammenheng. Og det er alltid noe annet enn å være stor i seg selv og i egne øyne.

"Vin og sterk drikk skal han ikke drikke." Dette er uttrykk for at han skal være en nasireer (se 4Mos 6:3). Det vil si at han skal være en av dem som innvier seg til avholdenhet fra ting som vanligvis er tillatt, for å kunne ofre seg helt i tjenesten for Gud.

Se motsetningen mellom "sterk drikk" og å "bli fylt av Den Hellige Ånd". Vi ser det samme uttrykt i Ef 5:18: "Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden."

"Like fra sin mors liv" er et ord fra Gud til oss om at også et spedbarn kan være gjenstand for Den Hellige Ands gjerning. Det er et sterkt vitnesbyrd om barnedåpens åndelige rett. Kan Ånden virkelig arbeide i hjertet til et barn som ennå ikke er født, så må vi også kunne si med Peter: "Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt?" (Apg 10:47).

I v. 16-17 blir det fortalt om det arbeidet Johannes skal utføre: "Mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud." Det er virkelig en fin livsoppgave.

Når det gjelder v. 17, vil vi vise til Mal 4:6 der det er profetert om en Elias som skulle komme før Herrens dag. Her forklarer engelen det slik at han skulle arbeide "i Elias' ånd og kraft". På samme måten som Elias med hellig kraft hadde arbeidet for å "berede for Herren et vel skikket folk", så skulle også Johannes gjøre den samme tjenesten. Idet vi ellers viser til Mal 4:4-6 vil vi bare i tillegg bemerke at uttrykket "vende fedres hjerter til barn" betyr å få dannet barna dvs. datidens israelitter slik at fedrene kunne kjennes ved dem som ekte, åndelige barn.

I v. 18 hører vi hvordan tvilen griper den gamle presten. Det er tvilen som spør: "Hvordan skal jeg vite dette?" Spørsmålet var av en annen karakter enn det Maria stiller i v. 34. Det er også forskjellig fra Abrahams i 1Mos 17:17 selv om det i det ytre kan synes likt.

Sakarias stiller ikke spørsmålet bare av forundring over det store underet slik Maria gjorde. Han uttrykker noe av den kritiske vantroen i spørsmålet: "Hvordan skal jeg vite dette?" Han vil ha et tegn før han tror. Han hadde jo så ofte bedt Gud om et barn. Nå blir han fortalt at bønnen er hørt, og likevel vil han ikke tro.

Det maner til ydmykhet for de fleste troende at vi så ofte ber med bare en halv tro. Derfor står vi der også så tvilende når bønnhørelsen kommer (se bare hvor forundret de troende var da Peter ble fridd ut fra fengslet selv om de nettopp hadde bedt om det, Apg 12:15).

Så fikk Sakarias et tegn, men det var et tegn som tuktet (v. 19-20). Det ligger noe irettesettende i det engelen sier: "Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg et gledesbudskap." Hvordan tok Sakarias imot dette gledesbudet? Det er som om noe av gleden i det blir tatt bort i første omgang. Hvor ofte ødelegger ikke vi selv noe av den gleden Gud vil gi oss, ved den dårlige måten vi tar imot den på!

I v. 21-22 ser vi så hvor forundret folket er. Først fordi han ble så lenge inne i templet, og dernest fordi han ikke kunne lyse velsignelsen over folket. Det brukte ellers presten som brakte røkelsesofferet, å gjøre.

Men de forstod det rett da de mente "at han hadde sett et syn i templet". Han kunne bare bekrefte det med å gjøre et tegn til dem.

I v. 23-25 fortelles det videre hvordan Sakarias avsluttet tjenesten i templet og reiste hjem. Gleden var stor hos Elisabet da hun forstod at Herren hadde tatt bort hennes vanære blant menneskene. I den gamle pakt ble ufruktbarhet sett på som en skam. Dette hang nok delvis sammen med folkets forventning som var rettet framover mot en frelser. Han skulle komme med herlighet for folket, men dette syntes de bare å kunne få del i gjennom sine etterkommere.

Når det står: "Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder", er det vel helst et uttrykk for ydmykhet. Hun ville ikke skryte av seg selv og den situasjonen hun var i. Hun ville heller lovprise Herren i stillhet inntil gutten ble født og all skam overfor menneskene var blitt tatt bort.

Her er også noe vi bør lære. Ofte utbasunerer vi altfor tidlig mange nådefulle ting Gud har gjort mot oss. Og ofte gjør vi det med lyst til å rettferdiggjøre oss selv overfor mennesker.

Det er en gradvis utvikling i de åpenbarelsene av Messias og hans rike vi ser her og i det følgende kapitel. For Sakarias ble det først åpenbart i sin alminnelighet at Herren ville besøke sitt folk. Etter at Maria hadde besøkt dem, ble det klart at det skulle skje ved barnet Maria skulle føde.

For Davidsdatteren Maria ble det åpenbart at hun skulle føde Messias, Davids Sønn, som skulle komme med riket som var lovt. Hyrdene fikk høre at gledesbudet gjaldt for hele folket, og endelig hører vi om gamle Simeon som så enda lenger. Han så lyset som skulle nå ut også til hedningene.

Luk 1:26-38
Et halvt år etter (v. 26) sendte Gud igjen engelen Gabriel. Første gang skulle han varsle om en "morgenstjerne" som skulle komme. Denne gangen skulle han varsle at selve "rettferdighetssolen" skulle komme. Vi viser ellers til Matt 1:18-25.

Da Johannes ble unnfanget, skjedde egentlig ikke noe brudd med naturens orden selv om Guds kraft også grep inn og lot det skje. Men det er annerledes med Frelserens unnfangelse og fødsel. Det skjer en nyskapelse, og Maria er båndet som setter den andre Adam i legemlig forbindelse med den gamle menneskeslekten. Ved han skulle den bli løftet opp igjen fra sitt fall ved den første Adam.

Hele sammenhengen viser at Maria var en vanlig kvinne som alle andre, med synder og svakheter, for hun kjente sin egen ringhet. Dyrkelsen av Maria slik som vi ser den i enkelte kretser, er både urett og ubibelsk.

Likevel står hun i den særstilling at Gud valgte henne i den lange rekken av kvinner gjennom tidene til å bære Frelseren inn i verden. Nå var tidens fylde kommet da Guds evige ord skulle bli kjød og ta bolig iblant oss (Joh 1:14), skulle bli "født av en kvinne, født under loven" (Gal 4:4).

Engelens hilsen i v. 28 står i stil med det budskap han bringer. Marias reaksjon viser at hun er et vanlig menneske stilt overfor den hellige Gud (v.29).

Engelen forteller henne så budskapet fra Gud (v.30-33). Hun var utvalgt av Gud til å føde Messias. Sønnen hun skulle bære fram, skulle kalles Jesus (se Matt 1:21). "Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn." Alle løftene som var gitt til David om et evig kongerike (2Sam 7:12) skulle oppfylles i han.

Kvinnens ætt skal knuse slangens hode (1Mos 3:15). Dette løftet ble gitt i Edens hage. Denne kvinnen var Maria, og profetien ved Jesaja (Jes 7:14) skulle oppfylles på henne.

Uttrykket "Den Høyestes Sønn" blir nok brukt her i en helt spesiell mening. Av tilføyelsen i v. 33 går det fram at hans evige kongedømme skal være uten ende. Han er den som blir kalt kongers konge og Herrers Herre" i Åp 19:16. Og profeten Sakarias hadde sagt om han: "Hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven til jordens ende" (Sak 9:10).

"Han skal være stor." Ja, det har han i sannhet blitt! Han har blitt så stor at en eneste av hans bloddråper har større verdi enn all verdens synd. Han har blitt så stor for alle som tror på han, og en gang skal hans storhet bli tydelig for alle. Hvert kne skal bøye seg for han og hver tunge skal bekjenne at han er Herre til Gud Faders ære (Fil 2:10-11).

Men i verdens øyne er hans storhet en underlig storhet. Han ble født av en vanlig kvinne. Fødestedet var en stall, og dødsleiet var et kors. Har han blitt stor for deg, kjære leser? Har han det, så får du også tilhøre "Jakobs hus" som er det åndelige Israel han skal være konge for til evig tid. Har han fått lov å råde over ditt liv slik at hans kongedømme er uten ende?

Det er dessverre så mange som til en viss grad vil ha Jesus som konge, men de setter både den ene og den andre grensen for hans herredømme. De vil selv ordne opp og bestemme. Men disse hører ikke til Jakobs hus. Jesus er ennå ikke blitt stor nok for dem.

Marias spørsmål (v.34) er ikke uttrykk for tvil. Det er heller tro som kommer til uttrykk, men hennes rene sinn kan ikke forstå hvordan dette kan gå til på naturlig vis. "Den Hellige Ånd" skulle komme over henne som en levendegjørende Ånd. Hans gjerning er jo alltid å gjøre mennesker åndelig skikket til å ta imot det guddommelige. Han skulle komme over henne, og "Den Høyestes kraft" skulle overskygge henne slik skyen dekket møteteltet og fylte det med Herrens herlighet (2Mos 40:34).

Her skulle det også være en helligdom som skulle være bolig for han som er avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Heb 1:3). Barnet skulle bli hellig og syndfritt. Han skulle være et menneskebarn som også blir kalt "Guds Sønn".

At denne fødselen skjedde i absolutt renhet, går fram av at det på den ene siden er Guds hellige kraft som virker, og på den andre siden blir Maria mor uten at noen mann er inne i bildet. Ja, Guds råd er i sannhet underfulle og hans visdom er stor (Jes 28:29).

På denne måten trer Guds Sønn inn i menneskenes verden uten å være smittet av slektens synd. Vi kan ikke si om "Den Høyestes Kraft" skal forstås som Den Hellige Ånd eller Guds evige Sønn, Ordet, som alt er blitt til ved (Joh 1:3). I det hele kan verken mennesker eller engler forstå dette underet. Maria bare trodde, og det må også vi gjøre.

Maria krevde ikke noe tegn. Likevel fikk hun det ved at engelen fortalte det som hadde skjedd med hennes "slektning" Elisabet. I dette lå et lite hint om hvem hun skulle henvende seg til blant andre mennesker i tiden som lå foran. Også her hadde Guds underfulle kraft vært virksom, for alt som skjedde sprang ut fra den.

"For ingenting er umulig for Gud (v.37). Dette ordet minner om løftet til Abraham og Sara (1Mos 18:14), og er grunnsteinen for engelens budskap. I grunnteksten står det egentlig: "Ingen ting vil være umulig fra Guds side." Alt han lover, skjer så sant det ikke blir hindret eller gjort umulig fra menneskenes side ved vantro (se Mark 6:5).

Hos Maria blir ordet møtt med en ydmyk og lydig tro. Hennes svar er et sterkt uttrykk for tro: "Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!" (v.38). Det var sikkert mange tanker som stormet gjennom henne om hva folk ville si, og mest hva Josef måtte mene. Men likevel bøyde hun seg stille og betingelsesløst inn under Guds vilje.

Her ser vi at Den Hellige Ånd også i Den gamle pakts tid kunne skape noen herlige frukter av troen. Med rette er det sagt at Maria igjen ga kvinnene æren tilbake.

Så forlot engelen henne. Han var bare en tjener, men Herren kom.

Luk 1:39-56
Det var sikkert en underlig reise for Maria der hun dro fra Nasaret til fjellbygdene i Juda (v.39). Veien gikk forbi både Golgata og Betlehem. Lukas forteller ikke navnet på byen der Sakarias og Elisabet bodde. Noen mener det var Hebron.

Spørsmålet som opptok Maria, var sikkert dette: "Vil Elisabet virkelig høre på meg? Vil også hun tro dette himmelske budskapet?"

Endelig var hun framme, og med en gang hun så Elisabet, forstod hun at tegnet engelen ga henne, var sant. Dermed ble også løftet hun hadde fått, i virkeligheten stadfestet.

Maria gikk inn og "hilste på Elisabet", står det (v.40). Det er noe stort og hellig som skjer når troende mennesker hilser på hverandre med åpne hjerter. Det er noe som blir gitt og noe som mottas fra Gud. Og så skjedde det noe merkelig med Elisabet. Av det Sakarias hadde sagt visste hun at hun var utvalgt til å føde forløperen for Messias. Men hvem som skulle føde Messias og hvor nær han var, visste hun ikke før i det øyeblikket da hun så og hørte Maria.

Barnet rørte seg i hennes liv (v.41). Det er vel uttrykk for oppfyllelsen av løftet i v. 15: "Han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv." Så ble denne bevegelsen et profetisk tegn på den nære forbindelsen døperen Johannes skulle ha til Kristus. Men samtidig ble også Elisabet selv fylt med Den Hellige Ånd og hilser Maria med et herlig ord (v.42-45). Denne hilsenen måtte være en salig bekreftelse av det Maria trodde.

Elisabet kalte Maria: "Min Herres mor." Hun kjente seg ikke verdig til å få besøk av henne som skulle bli mor til Messias. Det skulle heller vært motsatt, mente hun. Det var det samme Johannes uttrykte da Jesus kom til han og ville bli døpt (Matt 3:14).

Hvor fint hadde ikke Gud lagt alt til rette for Maria! Elisabet priser henne salig og forkynner høylydt det som hittil bare hadde vært en hemmelighet hun gjemte dypt i sitt eget hjerte. Det var bare Gud som kunne ha fortalt Elisabet dette. På denne måten ble engelens budskap klart stadfestet ovenfra.

"Salig er hun som trodde," sa Elisabet (v.45). Det er som vi merker en vemodig klang med tanke på Sakarias som var blitt stum fordi han tvilte.

Det er fint å se hvordan Elisabets lovsang blir besvart av Maria. Der Guds Ånd har herredømmet, blir Herren lovprist. "Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger" (Sal 22:4). I Marias lovsang ser vi hvordan hun har levd i Guds ord. Vi kjenner tydelig igjen tonene fra Hannas lovsang (1Sam 2:1-10) da hun hadde fått sin lille Samuel og brakte han til Herrens tempel. Vi finner også hele tiden igjen strofer fra forskjellige salmer, f.eks. Sal 126:3 og andre.

Og likevel er det Marias egen lovsang, full av hellig storhet. Hun priser Gud først og fremst for hans nåde mot henne som bare er hans "tjenerinne i hennes ringhet" (v.46-49). Hun fortsetter så med å lovprise Gud som er hellig, men som også viser barmhjertighet mot alle som frykter han (v.49-50). Deretter lovpriser hun Herren for hans storverk. Idet han sender Messias, har han rakt ut sin arm og spredt alle som var overmodige på grunn av sin rikdom, men de små har han opphøyet og mettet med sine gode gaver (v.51-53). Nå har han kommet i hu løftene sine til fedrene og igjen tatt seg av sin tjener Israel (v.54-55).

Guds makt, Guds hellighet og Guds miskunnhet er grunntonen i denne lovsangen. Maria viser at hun er en ekte Israels datter. Hun ser ikke på dette nådens under som noe som bare skjer i forhold til henne selv, men hun ser det i forhold til hele Guds folk som så ofte i Den gamle pakt er blitt omtalt som de ringe, de fattige og de undertrykte. Og denne undertrykkelsen var spesielt hard på den tiden Herodes den store hersket over det utvalgte folk.

Gud vil gi sine utvalgte deres rett (se Luk 18:7). Dette er tanker som stråler fram for Maria idet hun tar imot bekreftelsen på at Gud nå vil sende Messias til sitt folk. Og hun er den lykkelige kvinnen som skal bli hans mor.

Det var sikkert tre lykkelige måneder hun tilbrakte i det stille hjemmet til de gamle, erfarne prestefolkene. Foreløpig var de de eneste menneskene som visste at "tidens fylde" var kommet.

Så reiste hun hjem til Nasaret igjen rett før Johannes ble født. Da hun så kom hjem igjen, har vel det hendt som blir fortalt i Matt 1:18-25. En engel fra Herren forkynner det store underet for Josef. Også på denne måten legger Gud det til rette for sin tjenerinne.

Jo, det går an å kaste seg ut på Guds ord i ubetinget lydighet. Lykkelig er den som tar imot budskapet i Guds ord på samme måten som Maria og svarer av hjertet: "Det skje meg etter ditt ord!" Da blir Jesus på åndelig vis født i ditt hjerte.

Luk 1:57-80
Så kom tidspunktet da Elisabet fikk oppleve morsgleden over "denne høstblomsten" som sprang fram for henne. Og den miskunnhet som Herren hadde vist mot henne, ble også tydelig for hennes naboer og slektninger. Det som hadde skjedd, var egentlig uhørt i hennes alder. Men de visste ikke det Elisabet visste om dette barnet, og derfor ville de kalle han Sakarias etter faren (v.57-59). Dette satte både moren og faren seg imot, og begge erklærte at navnet skulle være Johannes (v.60-63). "De undret seg alle" står det, over at begge foreldrene var så avgjorte når det gjaldt navnet.

På denne måten viste Sakarias sin tro på og lydighet mot det guddommelige budskapet. Og i samme øyeblikk tok Herren bort hans stumhet. Det er fint å se at de første ordene Sakarias uttalte, ikke var et spørsmål, men en lovprisning. Hjertet var etter hvert blitt fylt med lovsang, og så snart muligheten til lovsang ble åpnet ved at han fikk talens bruk igjen, brøt den fram (v.64).

Selve lovsangen finner vi i v. 67-79, men før Lukas gjengir den, forteller han om det inntrykket omstendighetene omkring fødselen gjorde i hele området (v.65-66). Alle som hørte om dette, spurte: "Hva skal det da bli av dette barn?" Det syntes å være helt klart for dem at dette var noe som kom fra Gud.

Når det gjelder Johannes' barndom og ungdom, så forteller Lukas bare kort at "Herrens hånd var med ham" (v.66), "barnet vokste opp og ble sterkt i ånden" og "han var i ødemarken til den dag da han skulle stå fram for Israel" (v.80). Da begynte han sin gjerning med å forkynne og døpe. Han holdt altså til i stillhet borte fra selskapet med andre mennesker. Der levde han i hellig øvelse av den selvfornektelsen som hørte med til hans profetkall. Helt fra han var ung, var han en alvorsmann. Han ble tidlig modnet under Den Hellige Ånds ledelse, og ble en hellig glede for sine gamle foreldre slik engelen hadde sagt (v. 14).

Når det gjelder Sakarias' lovsang, skal vi merke oss at det er frembruddet av den messianske tidsalder som fyller han med en hellig jubel. Hans egen sønn blir bare nevnt i forbifarten som forløperen for de store tingene som skulle komme. Vi ser hvilken ydmykhet Sakarias viser og hvordan han er fri for all selvros. Denne holdningen svarer helt til den beskjedne plassen hans sønn inntok overfor sin store Herre som han bare skulle forberede veien for.

Den gamle, fordervede naturen i oss kan ofte slå an tonen også når Guds barn priser sin Gud, slik at det lett blir selvros som kommer til syne. Her i lovsangen som Sakarias framfører, ser vi et fint forbilde på en ydmyk lovsang som gir Gud æren.

I v. 68-79 møter vi altså lovsangen fra en troende israelitt fordi Gud hadde besøkt sitt folk og oppfylt løftene til fedrene om en frelser som skulle komme. Han skulle frelse det fra deres fiender og hellige folket slik at de kunne tjene Herren uten frykt.

Uttrykket "frelsens horn" (v.69) betegner en sterk, uovervinnelig og seierrik Frelser. Hornet er bildet på styrke. I uttrykket "en frelse fra våre fiender og fra deres hånd som hater oss" (v.71) ser vi alle ondskapens krefter nevnt. De forsøker stadig å ødelegge Guds folk her på jord. Hvordan hadde ikke en mann som Antiokius Epifanes (se Dan 7:20. 8:24 og Makkabeerbøkene) plaget dem som ville tjene Israels Gud. Og da Sakarias uttalte disse ordene, ble jødene styrt av den hedenske Herodes og den romerske øvrigheten. Disse ytre fiendene er likevel bare bilder på den åndelige fienden, ondskapens åndehær, som hater Guds folk.

I v. 74-75 blir det malt et fint bilde for oss. Det er bildet av den frelse som Messias skal bringe. Han kommer ikke med et ytre, jordisk messiansk rike slik som så mange av jødene forventet. Nei, han kommer med en hellig tjeneste for Gud som er evig og fullkommen. Sakarias ser i ånden denne gudstjenesten som en følge av frelsen.

Og dette er akkurat det Jesus gir til den som tror på han. For det første gir han frelse fra våre fienders hender. Han frigjør oss fra trelldommen under Satan og synden. For det andre gir han dette for at vi skal tjene Gud "uten frykt". Vi skal ikke gjøre det med trellens sinn slik at vi igjen skal være redde, men vi skal gjøre det i barnekårets ånd som gjør at vi roper "Abba, Far!" (Rom 8:15). Vi skal få tjene Gud som kjære barn som er elsket av sin Far og som eier syndenes forlatelse.

Og for det tredje gir han dette for at vi skal få stå "i hellighet og rettferd for hans åsyn". Vi er helliggjort og rettferdige ved troen, men vi er også "utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til å bli renset med Jesu Kristi blod" (1Pet 1:2).

Endelig skal vi for det fjerde få tjene Herren "alle våre livs dager", fordi frelsen gjelder for alle tider.

I v. 76-77 tiltaler Sakarias sin egen lille sønn som fikk den ære å bli kalt "Den Høyestes profet" og forberede veien for Han ved "å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt". I dette ligger at døperen Johannes' gjerning skulle få Herrens folk til å erkjenne at frelsen ikke først og fremst bestod i å bli frigjort fra ytre fiender slik jødene drømte om. Nei, de skulle se at frelsen er å få del i syndenes forlatelse. Det er det syndere trenger mest av alt. Det var altså et åndelig Gudsrike Johannes skulle forberede veien for blant folket.

I v. 78-79 vender så Sakarias igjen blikket bort fra sønnen og til "soloppgang fra det høye" (i NO: "lyset fra det høye - som en soloppgang"), denne gaven som Gud i sin miskunnhet gir til syndenes forlatelse for alle av Adams ætt. Den naturlige tilstanden menneskene er i, beskriver han her som det å bo "i mørke og dødsskygge". Syndens mørke henger sammen med den åndelige døds skygger som følger synden. Og dette nådens lys fra det høye skulle komme for å lede syndere bort fra mørket og synden og inn på "fredens vei".

Ja, lyset i Jesus vil ikke bare lyse for oss, men også lede våre hjerter. Det er et lys som gir liv. Det har den sterkeste påvirkning som finnes til å dra mennesker bort fra forbannelsens mørke og inn på veien som gir fred med Gud.

Når dette lyset finner oss gjennom forkynnelsen av Guds Ord, må vi enten følge det eller gjøre oss harde overfor det. Det er dessverre mange som ikke vil la seg lede av det. Salig er den som lar seg lede av dette lyset fra det høye. Han vil ikke gå til grunne i fortapelsens mørke, men holde seg på fredens vei.

Sakarias taler hele tiden om frelsen som om den alt var fullført, og det gjorde han fordi han var "fylt av Den Hellige Ånd" (v.67). Så er det Gud selv som begynner sin gjerning her. Men det Han begynner, vil også bli fullført.

Luk 2:1-5
Hos profeten Mika var det forutsagt at Messias skulle bli født i Betlehem (Mika 5:1). Matteus forteller at dette skjedde (Matt 2:1), men her hos Lukas får vi høre nærmer hvordan det gikk til. Josef hadde jo allerede slått seg til i Nasaret som tømmermann eller byggmester.

I v. 1-3 blir det fortalt grunnen til at han reiste tilbake til Betlehem sammen med Maria. Det var keiser Augustus som befalte at det skulle holdes folketelling. Han var svært interessert i statistikk. "All verden" vil her si Romerriket som på den tiden omfattet nesten hele den da kjente verden.

Noen mener de har funnet en historisk feil i v. 2 der det står: "Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria." De sier denne folketellingen er en forveksling av folketellingen som omtales i Apg 5:37 som ble holdt på et senere tidspunkt og var en skatteutskrivning. Først på den tiden var nemlig Kvirinius landshøvding i Syria, og det ble han seks år etter at Kristus ble født. Da var også Judea lagt inn under den romerske provinsen Syria etter at Arkelaus, sønn til Herodes den store, var blitt avsatt.

På den tiden Jesus ble født, var jødene fremdeles bare i forbund med romerne og hadde egen regent, og romerne skrev ikke ut skatt hos slike.

Nå står det heller ikke at det var skatteutskrivning. Det var bare en folketelling. Den var riktignok et tegn på at den romerske keiseren betraktet seg selv som hersker over Jødeland. Kongespiret hadde virkelig veket fra Juda slik gamle Jakob sa det skulle skje før den rette kongen, "Fredsfyrsten", skulle komme (1Mos 49:10). At det ikke var en vanlig skatteutskrivning som ble foretatt, ser vi også av at manntallet ble tatt opp etter gammel jødisk skikk idet alle skulle innskrives på hjemplassen der hans slekt og familie hørte. til.

De romerske historieskriverne omtaler ikke dette første manntallet, muligens fordi det bare var en innledning til den store skatteutskrivningen.

Når det står "den første innskrivning", så antyder vel Lukas med dette at han også kjente til den skatteutskrivningen som skjedde senere, og som ble opptakten til det opprøret som han omtaler i Apg 5:37.

Men hvordan skal vi forstå betegnelsen: "I den tid Kvirinius var landshøvding i Syria"? Det ble han jo først 10 år etter at Herodes døde.

Noen oversetter det greske ordet "hegemonevo" med: "- mens Kvirinius var befalingsmann i Syria." Det betyr altså da at han var øverstkommanderende for den romerske hæren som var i Syria. Men enten det er slik eller sånn, så var Kvirinius en høyt ansett mann hos keiser Augustus, og på den tiden Jesus ble født, var det vanlig at keiserens representanter i det området hadde flere offentlige verv samtidig. Og var han ikke selv landshøvding på den tiden, så hadde han i alle fall stor myndighet og ledet visstnok denne folketellingen. I folks bevissthet har han tydeligvis blitt betraktet som landshøvding i Syria selv om han ennå ikke var blitt offisielt utnevnt til denne stillingen.

Men den mektige keiseren i Rom ante ikke at han var et redskap i Guds hand da han foretok denne folketellingen. I virkeligheten medvirket han til at profetien om Messias hos Mika, ble oppfylt.

Når vi ser verdenshistorien i Guds hellige lys, ser vi at mye av det vi i verdslig sammenheng kaller store begivenheter, bare er små hjul som er med på å gjennomføre de rådsslutninger Gud har gjort fra evighet når det gjelder sitt rike. I verdenshistorien synes Jesu fødsel i Betlehem bare å være en ubetydelig hendelse, men i virkeligheten er den et vendepunkt i hele verdens historie. Sammenlignet med denne begivenheten er hele Romerrikets historie bare småting.

I v. 4-5 blir det så fortalt hvordan Josef dro fra Nasaret til Betlehem sammen med Maria. Uttrykket "sin trolovede" peker på det samme som vi hører i Matt 1:25. Man har undret seg over at Maria i det hele tatt var med på denne reisen.

Noen mener at Maria har vært en av de såkalte "odelsdøtre" (se 4Mos 27:8: "Når en mann dør, og han ikke har noen sønn, skal dere la hans arv gå over til hans datter"). Av denne grunn skal hun så ha reist opp med tanke på den skatteutskrivningen som skulle komme senere. Eller kanskje hadde det seg slik at hun ganske enkelt reiste med Josef fordi de planla et lengre opphold på hjemplassen til Josef? Det kan vi ikke si, men vi vet at Herrens hand var med i dette.

Luk 2:6-20
I v. 6-7 blir så det største som har hendt på jord, beskrevet med få ord. I 1Tim 3:16 omtaler Paulus dette som den gudsfryktens hemmelighet som er stor og som alle må bekjenne, nemlig "Gud åpenbart i kjød" (NO: "Han ble åpenbart i menneskers skikkelse"). "For deres skyld ble han fattig da han var rik" (2Kor 8:9). Dette var i sannhet tydelig da han ble født.

"Det var ikke rom for dem i herberget." Dette var grunnen til at Josef og Maria søkte ly i en av de hulene som det var en del av i området ved Betlehem. Disse ble brukt til staller.

Justin Martyr (død 166 e.Kr.) som var født i Det hellige land, forteller at stallen der Jesus ble født, var en hule i fjellet.

Ifølge ordet som er brukt på grunnteksten for herberge, tenkes det ikke først og fremst på det offentlige gjestehuset som vanligvis bestod bare av et stort Rom. Det tenkes vel heller på et privat gjesterom Men nok om det. Den natten var det iallfall ikke plass for Josef og Maria noe annet sted enn i en stall.

Enkelte som plasserer Maria i en særstilling, mener hun fødte uten smerte. Dette mener de å lese ut av uttrykket: "Hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe." Men det er derfor slett ikke nødvendig å påstå en smertefri fødsel. I mange andre folkegrupper er det vanlig skikk at moren selv svøper barnet sitt første gang.

Disse ytre omstendighetene omkring Jesu fødsel gjenspeiler seg i Johannes' ord: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham" (Joh 1:11). De peker også på at det bare er i det fattige hjertet Jesus ber om å få plass. Bare der er det nemlig plass for han.

Men fødselen skjedde likevel ikke uten herlighet. I v. 8-9 blir det fortalt om den underfulle begivenheten som hendte på markene utenfor Betlehem den natten. At hyrdene var ute på den tiden, kan synes å tale mot den kirkelige overlevering som har lagt tidspunktet for Jesu fødsel til desember. Men det skulle ikke være grunn til å endre dette, for det kan ofte være godt vær i Israel omkring jul.

Det er underlig at Gud utvalgte noen fattige gjetere til å høre den første julepreken. Ja, Gud har i sannhet utvalgt det som var foraktet i verden (1Kor 1:28). Det fantes virkelig også noen troende mennesker som ventet på Messias slik som Simeon og Anna gjorde (se Luk 2:25, 38).

"Herrens herlighet" (v.9) er uttrykk for den overnaturlige, himmelske lysglansen som fulgte med åpenbaringen av englene. Også gjeterne ble forskrekket slik som både Sakarias (Luk 1:12) og Maria (Luk 1:29) ble det, men også de fikk høre den samme hilsen fra engelen: "Frykt ikke!"

Og så forkynte engelen for dem at frelseren er født. En merker hvordan de hellige englene er fylt av fryd. Dette er et eksempel på hvordan de følger med i denne verden. De så nå at gledens kilde sprang fram på jord, en kilde som aldri skulle tørke ut og som er "for alt folket".

Navnet "Messias, Herren" (NO: "Kristus, Herren") som engelen bruker om barnet, er et vitnesbyrd om Jesu guddom Men tegnet på hvor dette underfulle barnet er å finne, var sannelig uten noen jordisk herlighet. De skulle finne det på et simpelt sted, i en krybbe, og ikke i noen av de store, flotte bygningene i Betlehem.

Dette minner oss også om de enkle midlene Jesus kommer til syne i også hos oss i dag gjennom sitt ord og sakramentene. I dåpen ser vi bare litt vann. I nattverden ser vi litt brød og vin. Og i Ordet er det enkle evangeliet om korset det sentrale. Det er som den fattige krybben som gjemmer den store gleden.

Og som et mektig kor lyder så lovsangen fra et utall av engler. Innholdet i lovsangen er tydelig for gjeterne: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. (NO: "- blant mennesker som har Guds velbehag.")

Lovsangen synes dels å handle om himmelen og dels om jorden. Den handler om himmelens lovsang til Guds ære for hans usigelige gave og om den velsignede frukten av denne gaven her på jord. Freden det synges om gjelder forholdet til Gud. Det er freden med Gud som Kristus bringer til hjertene hos dem som tror på han ("Han er vår fred", Ef 2:14). Men det er også en ytre fred som en gang skal komme over jord ved Kristus. Den inntreffer først i tusenårsriket og deretter evig på den nye jord. Englene forutså den fullkomne saligheten som den frelste menneskeheten en gang skal få oppleve i Kristus.

"Fred på jorden, i mennesker Guds velbehag" uttrykker at i stedet for at menneskene er under Guds vrede, skal det heretter finnes mennesker på jord som lever under Guds nåde.

Har denne englesangen til Guds ære for fred og nåde også funnet gjenklang i ditt hjerte, kjære leser?

I v. 15-20 fortelles det så hvordan hyrdene skyndet seg til Betlehem og fant barnet. Der kunngjorde de til alles forundring alt det de hadde hørt om dette barnet. Og Maria gjemte alt dette i sitt hjerte, og hun er sikkert kilden til det Lukas forteller her. Hun glemte det ikke selv om befolkningen i Betlehem snart glemte det.

Forundring alene varer ikke så lenge. Likevel har nok denne hendelsen hatt en spesiell plass i hyrdenes liv. De var kanskje døde før dette barnet sto fram som mann, men deres navn er nok skrevet i himmelen selv om de er ukjente her på jorden. Herrens ord ble oppfylt på dem: "Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres" (Matt 5:3).

"La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. "I disse få ordene ligger en hel preken. Det er jo nettopp dette det gjelder. Vi må ikke slå oss til ro med det vi har hørt, men selv i ånden gå til Betlehem og knele ned ved krybben og:

"Med gledestårer takke Gud

for miskunnhet og nådebud."
Luk 2:21-40
"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven" (Gal 4:4). Vi har hørt hvordan Guds Sønn ble født av en kvinne. Nå hører vi hvordan han ble lagt inn under loven. Dette blir nemlig uttrykt gjennom omskjærelsen.

Likevel er ikke hovedpunktet her i v. 21 at han ble omskåret, men at han fikk navnet Jesus. Fra gammelt av har dette verset vært prekentekst nyttårsdag. Det er den korteste evangelieteksten vi har, men likevel rommer den alt i seg. Bare i dette navnet finnes det frelse. Et gammelt ord sier: "På Jesu navn beror Guds amen." At dette ordet blir brukt nyttårsdag i vår kirke, henger sammen med at omskjærelsen fant sted på den åttende dagen etter fødselen (se 3Mos 12:3).

I v. 22-24 fortelles det hvordan Josef og Maria var nøye med å følge lovens forskrifter for renselsestiden etter fødselen. Renselsestiden for moren var 40 dager når hun hadde født en gutt (se 3Mos 12:1-4). Etter at disse dagene var over, skulle hun komme til templet og bære fram et brennoffer og et syndoffer. For vanlig velstående folk vil det si et lam og en dueunge eller turteldue. Men hadde hun ikke råd til et lam, kunne hun gi enda en dueunge eller turteldue som brennoffer i stedet for lammet.

Av renselsesofferet i v. 24 ser vi at Maria og Josef var fattige på jordisk gods.

Ifølge Moseloven skulle også alle førstefødte guttebarn helliges Herren (sml. v. 23 med 2Mos 13:2 og 4Mos 3:13). I virkeligheten gjorde jo levittene tjenesten på vegne av disse førstefødte, men derfor skulle de også frikjøpes med en offergave som utgjorde 5 sekel sølv (se 4Mos 18:16).

2. februar er kyndelsmesse. Den dagen ble opprinnelig feiret som en festdag kalt "møtets fest". Keiser Justinian fastsatte den i år 542 etter at det hadde skjedd en rekke ulykker som jordskjelv, pest og lignende. Denne dagen skulle uttrykke ønske om at Frelseren måtte møte dem som hadde vært utsatt for ulykker slik han møtte Simeon i templet. Da dyrkelsen av Maria senere tiltok, ble dagen etter hvert en festdag til minne om Marias renselse. Navnet kyndelsmesse er en forvanskning av det latinske "candelarum missa", lysenes messe. På denne dagen innviet de lysene som var støpt til bruk i gudstjenesten. De gjorde det ved å tenne dem og bære dem rundt i kirken.

Da Jesus ble båret fram i sin Fars hus første gangen, skjedde noe fint som ble et sterkt vitnesbyrd for Maria og Josef. En gammel Guds-mann ved navn Simeon hadde ved Andens lys blitt overbevist om at han ikke skulle dø før han hadde fått se "Herrens Salvede" og Messias-tidens begynnelse. Han kom til templet, ledet av Ånden, akkurat da foreldrene kom med Jesus (v. 25-27). Han tok barnet i armene sine og talte profetisk om Guds plan med dette barnet idet han lovpriste Gud for den nåde han fikk oppleve (v.28-30). Han skulle være "et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel" (v.31-32).

Profetien i Dan 9:24 hadde vist datidens troende at tiden for Messias' komme var nær, og Simeon hadde altså ved Guds Ånd fått en særlig visshet om at han som skulle være "Israels trøst" (v.25), var i ferd med å komme.

Messias som Israels trøst var nær, og idet den gamle mannen kom til templet, viste Guds Ånd at det lille barnet var nettopp den han hadde ventet på.

Både i v. 27 og 48 blir Josef og Maria omtalt som foreldrene til Jesus. Lukas bruker her den betegnelsen som var vanlig og som ikke kan misforstås etter det som tidligere er fortalt. Når Jesu ætteliste blir nevnt i kap. 3, finner vi imidlertid en begrensning i Jesu slektskap med Josef (se Luk 3:23).

Simeon med Jesus-barnet i armene er et fint bilde på den levende tro. Det er "den tro som har han selv i favn". Den er så forskjellig fra "den som kun har troens navn, men dog er død og intet". Og det er sant som en gammel salme sier: "Sjelen finner ingen ro før den i sann og ekte tro sin Jesus ser og favner." Først da kan en "fare herfra i fred" (v.29).

Simeon ser på seg selv som en Herrens tjener som har nådd målet for sin tjeneste. Med fred kan han si farvel til den. Det synes som om han har vært til særlig velsignelse for de troende jødene i Jerusalem og hjulpet dem til å holde håpet levende om at Messias skal komme. Gamle Anna, som også var profet, hadde også hatt den samme oppgaven (v.36-38).

Josef og Maria undret seg med en slags hellig forbauselse. Simeons ord var hentet fra Skriftens løfter om Messias, særlig fra profeten Jesaja (se Jes 42:6: "- et lys for hedningene", og Jes 52:10: "Alle jordens ender får se vår Guds frelse").

At de undret seg, kan kanskje synes litt rart når vi kjenner til alt det som allerede var blitt fortalt dem om dette barnet. Men med rette er det blitt sagt: "Selv om et under blir stadfestet for oss på forunderlig vis for tiende gang, så er det fremdeles et under for oss." Dette blir bekreftet ved de erfaringene hvert troende menneske gjør. Denne undringen trenger ikke uttrykke noen tvil om sannheten av Guds løfter.

Samtidig velsigner Simeon Josef og Maria som på en særlig måte hadde fått nåde av Gud. Men særlig henvender han seg til Maria (også dette var etter Andens ledelse) med et vitnesbyrd om hennes enestående stilling til Frelseren. Det er en profeti som skulle hjelpe henne til å være ydmyk i fall hun noen gang skulle fristes til å opphøye seg selv. Hennes barns vei til fullkommen herlighet ville medføre kamp og lidelse for henne selv (v.34-35).

Han skulle ikke bare "bli til oppreisning for mange i Israel", men også "til fall". Han skulle bli "til et tegn som blir motsagt", "for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart". Han holdt ut motstand fra syndere, står det i Heb 12:3. Og hans venner ble kalt en sekt som alle steder møter motstand og motsigelser (Apg 28:22).

Dette kommer av at Kristus er den fullkomne sannheten, klippen som en enten hviler på eller blir knust mot. Ingen kan være nøytral overfor han. En er enten for eller imot han. På denne måten viser han at han kommer fra Gud og er midtpunktet for menneskehetens historie.

Da Maria sto ved Jesu kors, fikk hun fullt ut kjenne betydningen av Simeons ord om sverdet som skulle gjennombore hennes sjel.

I v. 36-38 hører vi om den gamle kvinnen Anna som også var en profet. Også hun hørte med til den flokken av troende "som ventet på forløsning for Jerusalem".

Vi får her et lite glimt av den flokken i Jerusalem som var knyttet sammen ved troen på Messias, og som levde under det dødens herredømme som både den onde Pilatus og det jødiske rådet representerte.

Gamle Anna "forlot aldri templet". Det vil si at hun levde i gudstjeneste til alle døgnets tider. Hun var innviet til tjeneste i Herrens hus i likhet med vesle Samuel (1Sam 2:18). Hun fikk også oppleve å være til stede i templet denne dagen. Vi ser hvor kjærlig Gud tenker på sine venner og legger til rette for dem til alle tider og på alle steder.

I v. 39-40 fortelles det så hvordan Josef og Maria omsider vender tilbake til Nasaret, og hvordan barnet utviklet seg så forunderlig både legemlig og åndelig.

I tiden mellom det som fortelles i v. 38 og 39 skjer altså det som fortelles hos Matteus (kap. 2) om besøket av vismennene fra Østen og oppholdet i Egypt. At Lukas ikke forteller om dette, kan bety at han ikke har sine opplysninger direkte fra Maria selv om hun er den opprinnelige kilden til det han forteller (se v. 19 og 51). Beretningen om Jesu fødsel og barndom hørte ikke med til den gruppen beretninger som vanligvis ble brukt i alle menighetene. Derfor forteller Matteus noe mens Lukas forteller noe annet.

I v. 40 har vi et mektig ord som ikke er så lett å se den fulle dybden i, nemlig ordet om hvordan dette guddommelige barnet utviklet seg. Det går klart fram av dette ordet at det menneskelig talt skjedde en slik utvikling. Hans menneskelige natur gjennomlevde de forskjellige alderstrinn fra barn til voksen mann. Påstanden om at Jesus allerede som barn hadde hele sin himmelske visdom i all dens fylde, stemmer ikke med dette ordet.

Det finnes en del apokryfe evangelieskrifter som forteller om undergjerninger Jesus skulle ha gjort som barn. Men noe slikt forteller ikke Skriften om. Den holder fast ved både en legemlig og en åndelig vekst, men her har denne utviklingen skjedd slik den opprinnelig var tenkt av Gud for hvert menneske, nemlig uten synd.

Hvordan forholdet var mellom den menneskelige og den guddommelige naturen, skal vi ikke forsøke å forklare. Det har ikke Gud gitt oss mulighet til. Vi skal bare forstå "det som Gud i sin nåde har gitt oss" (1Kor 2:12). Men vi kan vel tenke oss at Jesu menneskelige natur stadig ble mer og mer gjennomsyret av den guddommelige naturen. Hver gang hans menneskelige krefter ble vekket opp, ble også et nytt guddommelig dyp åpnet i hans indre.

"Guds velbehag var over han," står det (v.40). Det vil si at Guds velbehag hvilte over han i det han mer og mer ble herliggjort til et Guds tempel uten å bli forstyrret av synden. "For i ham bor hele guddommens fylde legemlig" (Kol 2:9). Vi må tenke oss det slik at hver gang Jesus ble fristet, overvant han synden fullstendig. På den måten "lærte han lydighet av det han led" og nådde fullendelsen slik det står i Heb 5:8-9.

Luk 2:41-50
Loven påbød at alle voksne menn i Israel skulle dra opp til templet i Jerusalem ved de store høytidene (2Mos 23:17). Dette var ikke påbudt for kvinnene, men vi hører allerede i 1Sam i hvordan Hanna, kona til Elkana, reiste opp til helligdommen sammen med sin mann. Det gjorde også Maria hver gang det var påske (v.41).

Vi ser hvordan Josef og Maria på alle måter fulgte det Guds lov påla dem, og ved det har de blitt et fint eksempel for alle troende foreldre. De foreldre som ikke selv søker til Guds hus, kan ikke vente at barna deres skal gjøre det. I de hjemmene der foreldrene viser likegyldighet overfor Guds Ord og vilje, er det ikke til å undre seg over at barna ikke er mottagelige for disse ting. Det hjelper ikke at barna har både troende lærer og prest. Men et godt eksempel fra foreldrene er en dyrebar arv som gir velsignelse til barna og er mer verdt enn gods og gull.

I tolvårsalderen brukte guttene å følge med på festreisen. En tolvåring ble kalt "lovens sønn". Vi kan forstå at den første festreisen opp til høytiden i helligdommen hadde en særlig glans av forventning for guttene. Og denne første festreisen Jesus var med på, hadde nok i dypeste forstand en slik herlig betydning som kom ovenfra. Og den var samtidig en fullendelse av den gamle helligdommen.

I v. 42-45 fortelles det at de dro opp til Jerusalem, og da de åtte festdagene påsken bestod av, var over (14.-21. nisan) dro Josef og Maria hjem igjen. Men "barnet Jesus" ble igjen i Jerusalem uten at Josef og Maria visste om det.

I og for seg var dette ikke så rart. Det kunne være samlet omkring 2 mill. mennesker i Jerusalem i forbindelse med påsken, så det var kanskje da de slo leir for første gang på hjemreisen, de fikk skikkelig oversikt over hvem som var sammen med dem i reisefølget.

Da Josef og Maria ikke fant han i reiseselskapet de hørte til, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter han der. De hadde jo fått den store oppgaven å ta vare på Jesus.

Men hvordan kan det forklares at Jesus, som aldri hadde gjort noe brudd på det fjerde bud, ble igjen i byen uten å legge merke til at foreldrene reiste av gårde? Ja, vi synes å stå ved et vendepunkt i Jesu menneskelige utvikling. Hans guddommelige "jeg" var i ferd med å gå opp for han. Det blir sagt om andre barn at de kommer til skjells år og alder når bevisstheten om deres personlige ansvar våkner. På samme måte våknet også denne Gud-menneskelige gutten opp til bevisstheten om å være Guds Sønn.

Likevel er det en klar forskjell mellom Jesus og andre barn. Vanlige barn blir skritt for skritt hjulpet av sine omgivelser fram til denne selvbevisstheten mens Jesus ikke kunne få noen hjelp fra sine omgivelser til å nå fram til denne bevisstheten om å være Guds Sønn. Foreldrene hans hadde neppe fortalt han hele historien om hans fødsel. Dessuten trengte deres egen forståelse av hans stilling som Gud og menneske å modnes. De hadde ikke noen klar forståelse av denne. Matt 22:46 viser oss dessuten at de skriftlærde og fariseerne hadde enda mindre forståelse av Messias som Guds evige Sønn.

Det har nok vært den guddommelige påvirkning fra hans himmelske Far som modnet Jesus til erkjennelsen av seg selv som Gudmennesket. Da han ble døpt i Jordan, var denne erkjennelsen klar, og i den yppersteprestelige bønnen (i Joh 17) taler Jesus om den herligheten som han hadde hos sin Far før verden ble til.

Men idet bevisstheten om hans guddommelighet våknet hos han i tolvårsalderen, måtte det nødvendigvis også komme en avstand til hans jordiske foreldre. Dette merker vi helt tydelig da han mye senere taler med stor myndighet til sin mor ved bryllupet i Kana: "Kvinne, hva vil du meg?" (Joh 2:4). Vi ser det også da han setter sine disipler foran sine kjødelige slektninger (Matt 12:48-50).

Det er dette som allerede merkes ved dette besøket i Jerusalem. Retten til å bli igjen i templet hos de skriftlærde og lærerne tok han av sin himmelske Fars hand.

I v. 46-50 fortelles det så hvordan Josef og Maria endelig fant han i templet. Der satt han midt mellom lærerne. Rabbinerne holdt til i hallene som var bygd i tilslutning til templet, og de underviste der. Det sies ikke at Jesus lærte dem, men han hørte på dem og spurte dem på en slik måte at lærerne selv ble svært forundret.

Også i dag består en del av sabbatsgudstjenesten i de jødiske synagogene av at det stilles spørsmål til rabbineren som han svarer på. At en tolvåring begynte å stille spørsmål var underlig nok i seg selv, men selve spørsmålene vakte nok enda mer undring ved den dybde og det profetiske lys de hadde. Alle som hørte det, undret seg. Og fremdeles undrer folk seg over de dype og innholdsrike ordene som Jesus fra Nasaret har uttalt. Men det er dessverre så altfor mange som ikke kommer lenger enn til å undre seg.

I v. 48 hører vi hvor forbauset foreldrene ble da de fant han der i templet. De tre dagene det er snakk om i v. 46, må vi vel forstå slik at de to reisedagene fram og tilbake må trekkes fra slik at de fant han etter at de hadde vært fra hverandre i tre dager.

De hadde lett etter han og vært engstelige, sier Maria, og det ligger en bebreidelse i hennes spørsmål om hvorfor han hadde gitt seg til i templet. Men også i Jesu svar ligger det en bebreidelse som irettesetter foreldrene: "Hvorfor lette dere etter meg?" (v.49). De burde jo visst at de ikke ville finne han noe annet sted enn i helligdommen.

Den engstelige letingen de hadde drevet med, vitner om en mangel på hellig stillhet i hjertet. Deres sjel var blitt grepet av den rastløse uroen i verden, og denne uroen hadde skjult det lyset Gud gang på gang hadde latt skinne for dem når det gjaldt dette barnet.

"Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?" spurte Jesus videre. Dette spørsmålet viser hvordan Jesus er fylt av det inntrykket som bevisstheten om hans guddommelige opphav har gitt han. Han sier: "Min Far", og ikke: "Vår Far". Med dette understreker han at han er den himmelske Fars sønn i en annen forstand enn andre mennesker. Dette er barnets tale, men likevel rommer disse ordene et guddommelig dyp.

Men Josef og Maria "forstod ikke det ord han talte til dem" (v. 50). De forstod ikke at Jesu selvbevissthet om sin guddommelige opprinnelse våknet i han. Dette er noe forunderlig for mennesker også i våre dager.

Det er mye i denne beretningen som kan vekke til ettertanke, og gi oss et hellig lys over forholdet mellom barn og foreldre. Den minner foreldrene om at barna bare er en gave som er betrodd dem for en tid. De skal ikke av hensyn til seg selv ta makten over dem slik at de i ett og alt blir underlagt foreldrenes vilje. Det er litt av denne skinnsyke egenkjærligheten vi kan ane i Marias ord (v.48). Det plaget henne at Jesus hadde funnet seg til rette hos lærerne i stedet for å være hos henne.

Vi skal også huske at når barna når en viss alder, våkner en rettmessig og nødvendig trang til selvstendighet hos dem. De blir bevisst sitt "jeg" med det ansvar som er knyttet til det. Og vi må ikke overse dette. Ofte kan den våknende selvbevisstheten utarte og føre uforskammethet og opprør med seg, men retten til selvstendighet må vi som troende foreldre aldri glemme. Vi kan ikke fortsette å ha barna med oss i alle situasjoner slik som da de var små.

Så gir også denne beretningen trøst til små, troende barn når foreldrene ikke forstår deres hjertelige lengsel etter å være på de hellige stedene. Også dette prøvde Jesus som barn. Han forstår også barnet og den unge som har denne lengselen. Han "er prøvet i alt i likhet med oss" (Heb 4:15).

Endelig er denne hendelsen en sterk preken til alle som mottok Jesus som gave i dåpen (Gal 3:27). De må ikke la Jesus bli borte for seg. Det er så altfor mange som har latt han bli borte for seg. De har ikke kommet bare én, men "mange dagsreiser av gårde" på sin livsreise uten å være klar over at han ikke er sammen med dem. På samme mate som Josef og Maria "trodde at han var i reisefølget", mener, håper og tenker mange at Jesus nok er med dem. Og dette kan de vel særlig tro når de er i feststemte, kristelige omgivelser. Men mye verdslighet kan være gjemt i ytre kristelighet.

Lykkelig er den som i tide oppdager at Jesus ikke er med dem på reisen selv om en slik oppdagelse er smertefull. Men så gjelder det at de søker han på rett måte. De må ikke lete blant vantro mennesker. for de forstår slett ikke dette. Nei, de må tilbake til den hellige staden, det åndelige Jerusalem, som er de helliges forsamling. Der vil de finne Jesus. De finner han "i templet", i dåpens nåde der han engang hørte sukket i din barnesjel og spurte deg om du ville leve i pakt med han. Og selv om det skulle gå en tid, og du må lete etter han med smerte og engstelse, så skal du finne han i helligdommen om du bare vender om til han igjen og oppriktig søker han av hjertet. Han er utsendt for å frelse det som var fortapt, og det gjelder også din fortapte sjel.

Luk 2:51-52
Også de to siste versene i dette kapitlet (v.51-52) har mye å lære oss. Det står at han reiste med foreldrene til Nasaret, "og han var lydig mot dem". I det livet han levde som barn, ble det fjerde budet oppfylt. At han var lydig mot dem, blir så sterkt understreket her fordi det viser at den lydigheten han viste etter denne begivenheten i Jerusalem, var en frivillig fornedrelse. Han som nettopp hadde erklært sin bevissthet av å være Guds evige Sønn, bøyde seg under disse menneskene. Vel var de Guds kjære disipler, men likevel var de skrøpelige og hadde liten forståelse av forholdet mellom dem og Jesus. Her har alle troende ungdommer noe å lære. Selv om mor og far ikke forstår dere, ja, selv om det er mye hos dem dere kunne ønske var annerledes, så gjelder det å være lydig mot dem så sant det ikke kommer i konflikt med det som er Guds vilje. Derfor skriver også apostelen til de kristne barna: "Dere barn! Vær lydige mot deres foreldre, i Herren! For dette er rett" (Ef 6:1). Da vil dere bli til velsignelse for foreldrene deres slik Jesus var det for sine.

Det står: "Hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte" (v.51). Det hun så og hørte hos barnet sitt, trengte seg dypt inn i hennes hjerte og ble til frelse for henne. Det er fint når et barn kan få lede sin mor og far til Jesus ved sin hellige lydighet og tro på Jesus. Og det er en lykke for de barn som har troende foreldre, å kunne glede og styrke dem ved en god oppførsel.

Når det gjelder Jesu videre utvikling i ungdomsårene, blir det sagt: "Og Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker" (v.52). Luther sier om dette: "Fra gammelt har det blitt spurt: Hva gjorde Kristus i sin barndom? Noen munker har diktet opp en bok om Jesu barndom for å besvare dette spørsmålet. Der blir det nevnt mange urimelige påfunn. Men vil du virkelig vite hva Jesus gjorde i sin barndom og ungdom, så hør hva evangelisten sier her: "Han var lydig mot dem." Han tok alvorlig de gjerningene som det fjerde budet påla han. Han hjalp mor og far med nødvendig arbeid i hjemmet. Han hentet sikkert vann og ved, brød og kjøtt, passet huset, og andre slike ting. Dette gjorde Jesus frivillig idet han underordnet seg deres vilje."

Uttrykket "gikk fram" peker fremdeles på den menneskelige utviklingen hos Jesus. Når det står "i visdom og alder", vil det si at den åndelige utviklingen skjedde i fullstendig harmoni med den legemlige.

Her finner vi i sannhet en sunn sjel i et sunt legeme. Her fantes ikke den forstyrrelsen i forholdet mellom sjel og legeme som syndens påvirkning har skapt hos mennesket.

At han hadde velvilje hos mennesker kan vi vel forstå. Han har sikkert vært et strålende lyspunkt blant andre unge i sin samtid. Ikke bare de lærde i Jerusalem, men også innbyggerne i Nasaret har sett på dette barnet med undring. Hos han var alt slik det skulle være. Men vi vet jo også at folkets velvilje ikke varte da han sto fram som vitnesbyrdet om sannheten. På samme måten som alle til å begynne med satte pris på de kristne i den første menigheten i Jerusalem (Apg 2:47), så var også Jesus velsett til å begynne med.

Men det er kanskje ikke så lett å forstå det som sies om at han gjorde framgang og hadde velvilje hos Gud ("var til glede for Gud", NO) . Og likevel sier det ikke noe annet enn det vi leser i Heb 5:8: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." Ettersom Guds Sønn skritt for skritt gikk framover i sitt kall med å fullføre Guds vilje på jord, lyste også Guds herlighet klarere og rikere over han.

På samme måte er det jo også med Jesu små disipler. Ved troen har vi fått Guds nåde, men likevel formanes vi til å vokse i nåden (2Pet 3:18). I samme grad som vi åpner oss for Herren, kan han også gå inn til oss og bo hos oss med sin velvilje.

Og enda en ting skal vi merke oss. Det sies om Jesus at han dro hjem med Josef og Maria og var lydig mot dem. Det samme kan det i en viss forstand sies at han gjør også for alle som har funnet han. Han vil være med oss hjem, være vår Frelser i dagliglivet, ja, også være lydig mot oss. Hans storhet består i å tjene de små. Han kommer alltid når vi kaller på han enten det er dag eller natt. Han hjelper oss med det vi ber han om.

Dessuten er det å tjene han egentlig tillitsfullt å gjøre seg bruk av hans guddommelige tjenester, det vil si at vi lar han tjene oss. Et Guds barn har i sannhet opplevd dette. Da vi fant han, da fant vi alt, også kraften til livets helliggjørelse (1Kor 1:30). Og lar vi han tjene oss, vil også vi selv gjøre framgang i visdom Vi vil vokse opp mot Kristi fylde i voksen alder. Vi vil vokse i nåde hos Gud og møte velvilje også hos mennesker som er av sannheten.

 

Luk 3:1-38
Jesu ættetavle (v.23-38).

Lukas begynner beretningen om Jesu offentlige virksomhet på samme måte son de andre evangeliene, nemlig med å fortelle om døperen Johannes som var forløperen for Jesus.

I v. 1-2 tidfester Lukas dette ved å nevne både verdslige og religiøse ledere på det tidspunktet dette skjer. Keiser Tiberius fulgte etter keiser Augustus og regjerte fra år 767 til 790 etter grunnleggelsen av Rom. Dette var romerrikets tidsregning. Men ettersom han ble medregent hos Augustus i slutten av 764, må vel hans femtende regjeringsår settes til 779. I v. 23 hører vi at Jesus var omkring tretti år da han ble døpt. Men i forbindelse med Matt 2:1-2 så vi at Jesu fødselsår er satt for sent etter vår tidsregning. År 749 er sannsynligvis Jesu fødselsår etter romersk tidsregning, og bemerkningen om Jesu alder stemmer forøvrig godt med dette tallet. Ellers viser vi til forklaringen til Matt 2:1-2.

Pontius Pilatus var landshøvding i Judea og Samaria i år 779-789 (etter Roms grunnleggelse). Se Matt 14 når det gjelder Herodes (Antipas). Den Filip som omtales i v. 1, og som var landsfyrste i Iturea og Trakonitis, må ikke forveksles med halvbroren til Herodes som hadde samme navn. Det var kona til denne halvbroren Herodes Antipas giftet seg med. Lysanias kjenner vi ikke noe til ellers. Abilene der han styrte, lå lenger nord mot Anti-Libanon.

I v. 2 blir både Annas og Kaifas nevnt som yppersteprester. Dette kan enten bety at embetet som yppersteprest var blitt delt i to poster, eller at Annas var en av de mange yppersteprestene som den romerske landshøvdingen hadde avsatt. I jødenes øyne beholdt han fremdeles sin yppersteprestelige verdighet og respekt. Den natten Herren ble forrådt, ser vi at både Annas og Kaifas var i virksomhet. Slik var det også i Apg 4:5.

"Da kom Guds ord til Johannes, Sakarias' sønn, i ødemarken" (v.2). Dette uttrykket minner om kallelsen av de gamle profetene. I v. 3-6 understrekes det at døperens virksomhet er oppfyllelsen av løftene som ble gitt ved profeten Jesajas (Jes 40:3-4). Det er gjengitt etter den greske oversettelsen av Det gamle testamentet. Tilføyelsen i v. 6: "Og alt kjød skal se Guds frelse", er hentet fra Jes 52:10. Se ellers forklaringen til Jes 40:3-4 og Matt 3.

Når det gjelder innholdet i Johannes' forkynnelse i v. 7-9, viser vi også til Matt 3. Her hos Lukas finner vi (v. 10-14) også tilføyelsen med de spørsmålene både folket i alminnelighet og noen tollere og soldater stilte Johannes da deres hjerter ble grepet av det de så og hørte.

"Hva skal vi da gjøre," spurte de på alle kanter (v. 10). Som vi hører i v. 7 har Johannes talt meget skarpe ord til dem fordi folket for det meste hadde blitt grepet av fariseernes tankegang. Derfor ble folket tiltalt på samme måte som fariseerne og saddukeerne (se Matt 3:7). Vi hører ikke at fariseerne spurte om noe. De var nok for selvrettferdige til det (se Luk 7:30). Men folket som helhet var mer mottagelige for Johannes' tale.

Spørsmålet folk stilte, viser at de var opptatt av det de selv kunne gjøre. De tenkte ikke på at sinnet måtte bli omvendt. Dette hadde de aldri hørt noe om fra fariseerne. Folket ventet vel sannsynligvis at Johannes skulle pålegge dem store ekstraordinære og spesielle gjerninger. Men Johannes viste dem bare til det lovbudet de kjente så godt, nemlig det om å elske sin neste (v. 11), og om å vise troskap og ærlighet i deres daglige yrke (12-14).

Den rike unge mannen vi hører om i Matt 19:16-22, ventet også å få høre noen store og nye bud, men han ble bare henvist til de gamle Guds bud, han også. Saken er nemlig den at vil en for alvor begynne å gjøre det Guds bud sier, så vil den som er ærlig, oppleve syndserkjennelsen ved de gamle budene. Det trengs ikke noen nye, spissfindige bud slik fariseerne fant på. Døperens oppgave var jo å vekke folket til syndserkjennelse.

I v. 15-17 hører vi hvordan Johannes leder det forventningsfulle folket bort fra seg selv og til den Messias som skulle komme (se Matt 3:1-12). Han kjente sin egen plass og ville ikke opphøye seg selv.

I v. 18 står det egentlig etter grunnteksten: "Han formante også folket om mange andre ting og forkynte evangeliet for dem." (Her avviker NO i sin lesemåte. O.a.) Det glade budskapet i hans forkynnelse var henvisningen til Messias, Gudslammet (Joh 1:29). Angående v. 19-20 viser vi til Matt 14:3.

Når det gjelder Jesu dåp i v. 21-22, viser vi til Matt 3:13-17. Lukas har en tilføyelse om at Jesus ba i forbindelse med dåpen.

Jesu ættetavle her hos Lukas er betydelig forskjellig fra den vi finner i Matt 1. Vi viser til de bemerkningene vi har om dette i forbindelse med Matt 1:1-17. Når Josefs far her blir kalt Eli mens Matteus kaller han for Jakob, så forklares denne forskjellen på følgende måte: Ifølge den jødiske overleveringen vet en at Marias far het Eli. Sannsynligvis har Maria vært en av de såkalte "odelsdøtre" (se forklaringen til Luk 2:5), altså uten noen bror til å overta farens arv. Da Josef så ektet Maria, kom han til å bli stående i svigerfarens ætteliste som hans sønn.

Lukas viser altså hvordan Jesus stammer fra David gjennom Marias ætt. Dermed kommer vi inn på den grenen av Davids ætt som oppstod ved hans sønn Natan. Josef derimot stammer fra David gjennom kongelinjen (Salomo, Rehabeam osv.). I tiden fra David til Josef møtes disse to slektslinjene bare én gang (se. v. 27), nemlig i Sealtiel og hans sønn Serubabel. Dette møtet kom ytre sett i stand mellom en odelsdatter i den kongelige linjen, og en mann som hette Nevi i Natans ættelinje.

Men det var ikke tilfeldig at dette skjedde. Serubabel var et forbilde på Kristus ved at han førte folket ut av fangenskapet i Babylon og hjem til det lovede landet.

Fra David føres ættelisten videre til Abraham både hos Matteus og Lukas (Luk 3:32-34), men Lukas fører så ættelisten videre helt til Adam. Her kan vi sammenligne med 1Mos 11:10-26. Vi vil da se at det er føyd inn et navn, Kenan, mellom Sjelak og Arpaksjed i v. 36 som ikke finnes i 1Mos 11. Hva kommer det av? Jo, Lukas følger den greske oversettelsen av Det gamle testamentet (den såkalte Septuaginta som betyr 70, og som ble oppkalt etter antallet oversettere som arbeidet med den). I denne oversettelsen er Kenan nevnt (se v. 37 og sammenlign med 1Mos 5:9). Det synes altså som de greske oversetterne hadde med dette navnet i den hebraiske bibelen de oversatte fra.

Lukas avslutter (v.38) med "sønn av Adam, Guds sønn". Etter sammenhengen må det bety at den første Adam var Guds sønn i den forstand at han hadde sin opprinnelse direkte i Guds skaperkraft. Men slik hadde også den andre Adam, Kristus, sin menneskelige opprinnelse direkte fra Gud i det han ble unnfanget ved Den Hellige Ånd. Men han var jo samtidig Guds Sønn i langt dypere forstand, som Faderens Sønn fra evighet av, før verden ble til (Joh 17:5).

Luk 4:1-44
Når det gjelder Jesu fristelse i ørkenen, viser vi til forklaringen i Matt 4:1-11. På samme måte som Matteus og Markus setter også Lukas Jesu fristelse i ørkenen i nøye forbindelse med meddelelsen av Ånden som skjedde da han ble døpt. Åpenbaringen av Ånden betegner innvielsen av hans frelsergjerning som måtte begynne med en tid med prøvelser i ørkenen.

I Luk 4:2 hører vi at djevelen hele tiden fristet Jesus. Den gjerningen som Gud hadde gitt Jesus, hadde ført han inn på lidelsesveien, og hele tiden i løpet av disse førti dagene ble han angrepet og fristet til å slå inn på andre veier. Dette endte så med de tre store fristelsene der djevelen selv åpenbarte seg (se Matt 4). Kanskje kom han som en lysets engel?

Ut fra v. 1 skal alle Jesu disipler merke seg én ting: De tidene vi kjenner oss mest fylt med Den Hellige Ånd, er slett ikke alltid de roligste tidene i vårt liv. Nei, da trenger vi være på vakt, for det hardeste angrepet kan være nærmest nettopp når fienden ser at vårt hjerte er mest fylt av Gud. Mange av Guds barn har opplevd at like etter nattverden, når de har smakt Guds Ånds kraft på en særlig måte, da kan de ofte oppleve alvorlige angrep fra mørkets rike.

Lukas forteller fortløpende om de to fristelsene i ørkenen, og avslutter med fristelsen på tempelmuren. I forbindelse med den andre fristelsen (v.5-8) har Lukas med flere spesielle trekk. Han forteller at djevelen viste Jesus alle verdens riker "i et øyeblikk". Han nevner også djevelens skrytende løgner i v. 6: "Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil." Djevelen hadde riktignok blitt denne verdens herre ved at verden hadde latt seg forføre av han. Men dette var ikke en rettmessig makt han hadde fått. Han hadde ranet den til seg, og han kunne derfor heller ikke gi den videre til hvem han ville. Han var egentlig bare en bandhund, og hans makt rakk ikke lenger enn Gud tillot det.

Tilføyelsen i v. 13 om at djevelen "gikk bort fra ham inntil en laglig tid" ("holdt seg borte fra ham for en tid" sies det iNO, o.a.), formaner oss til å være på vakt.

V. 14-15 er som en overskrift til den virksomheten som fulgte i Galilea. Men det er et lengre sprang i tid mellom v. 13 og v. 14, for her foregikk den virksomheten i Judea som Johannes forteller om i de første kapitlene i sitt evangelium. Derfor er Jesus vel kjent da han kommer til synagogen i Nasaret (v. 15). Han hadde vært i virksomhet en god stund, og ryktet om han hadde spredt seg.

"Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret" (v. 16). Nasaret var en liten by. Den lå i en fjellskråning med sine hvite hus mellom grønne hager. Det var en rolig by, men samtidig var den ikke langt fra hovedveien der handelskaravanene dro mellom Damaskus og Jaffa, og mellom Haifa og Hauran (en høyslette i Jordan). Veiene krysset hverandre rett nedenfor Nasaret.

Det er en fantastisk utsikt fra Nasaret. Mot vest ser en Middelhavet og Karmelfjellet. Mot syd er Garisim, og mot øst ser en Tabor og i det fjerne ser en ørkenområdene og fjellene på den andre siden av Jordan. I nord ligger det snødekte Hermon-fjellet. Alt dette har Frelseren ofte betraktet de årene han bodde her i stillhet mens han ble forberedt til sin gjerning. Her var han kjent og tok del i det daglige arbeidet. Kanskje var han en støtte for sin mor og familien forøvrig dersom Josef døde tidlig, slik enkelte ting tyder på.

I v. 16 hører vi at Jesus i alle år har vært til stede i synagogen på sabbaten. "Etter sin sedvane," sies det. Dette er en god og hellig vane, men blir bare som et tomt skall om det ikke er mer enn en ytre vane. Det vakte oppsikt blant byens folk at han var til stede. Etter alt de hadde hørt om han, betraktet de han på en ny måte.

På sabbaten brukte de å lese det avsnittet fra loven som var fastsatt for dagen. Et avsnitt fra profetene hørte også med. Når en fremmed lærer ville ta ordet, gav han dette til kjenne ved å reise seg. Og dersom synagogeforstanderen syntes det var greit, ga han rullen med den hellige skriften til den fremmede. Den som leste, brukte å stå ved en slags lesepult som sto høyre enn folket. Den var som en prekestol. Slik gikk det også for seg den dagen i Nasaret (v. 16-17). "Og da han hadde åpnet boken, fant han stedet -," står det. I dette ligger at det var hans himmelske Far som ga han dette ordet fra Jes 61 som nettopp taler om Messias. I v. 18 er det også føyd til litt fra Jes 42:7, nemlig at de blinde skal få synet igjen.

Skriftordet er fritt gjengitt etter sitt åndelige innhold slik avsnitt fra Det gamle testamentet ofte er i evangeliene. Det er på en måte "kristendommens program" som er uttrykt her. Eller vi kan også si det er summen av jubelåret Herren skulle sende til alle fattige og lidende hjerter.

"Et nådens år" peker nemlig på jubelåret som etter Guds befaling skulle være hvert 50. år (se 3Mos 25:10). Dette skulle gi frihet og lykke til alle små og fattige.

Ja, slik står fremdeles Jesus og forkynner et nådens år den dag i dag for alle som vil ta i mot han. Måtte bare verden høre det. Den er full av fattige og forpinte hjerter, folk som er trellbundet av synd og ondskap. De trenger virkelig å møte denne Frelseren, den eneste som kan gi meningsfylt innhold i livet.

I v. 20 har vi en malende beskrivelse av situasjonen som oppstod den dagen. Vi hører (v.21) Jesus forkynne om seg selv at han er den Jesaja hadde talt om skulle komme som Frelseren.

Så får vi også høre virkningen av hans tale. Noen gav han godt vitnesbyrd og var ute av seg av forundring over "de nådens ord som lød fra hans munn". Men noen lot også den tvetydige bemerkningen falle: "Er ikke dette Josefs sønn?" (v.22).

Vi kan vel også i dag møte slike skeptiske tanker dersom en som kommer fra en lav sosial status, gjør seg fordelaktig bemerket. Det er en form for ringeakt som ikke burde forekomme. Men de syntes å ha god plass i Nasaret.

At det bare var en overflatisk begeistring for hans ord, ser vi av det han sier i v. 23-27. Han avslører hva befolkningen tenkte ved å bruke et ordspråk. Merkelig nok er det bare Lukas som har bevart dette for ettertiden: "Lege, leg deg selv". Meningen er tydelig nok. De ville først se Jesus selv stå fram i ytre glans og makt før de ville la seg belære av han.

Dessuten er de tydelig misfornøyde med at han hadde gjort undergjerninger i Kapernaum før han gjorde noe i sin egen by (se slutten av v. 23). En av de store gjerningene ryktet fortalte at han hadde gjort i Kapernaum, var sikkert det han gjorde da han helbredet sønnen til den kongelige embetsmannen slik det fortelles i Joh 4:46-54. Han ble helbredet bare ved at Jesus sa et ord.

Ordet: "Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted," blir nevnt flere steder av Jesus. Her går det direkte på Nasaret og omegn. I v. 25-27 forteller Jesus dem en sannhet som riktig skar i deres uomvendte hjerter. Ved å vise til det som foregikk på Elias' og Elisas tid, profeterte han om at hans eget folk ville forherde seg slik at evangeliets nådebud og kraft måtte vende seg til andre mennesker. På den tiden som nevnes, var det bare to som fikk del i velsignelsen. Det skjedde fordi ingen andre hadde den levende troen på Gud. Og disse to bodde til og med utenfor Israels grenser.

En har spurt seg hvorfor Jesus talte så tilsynelatende hardt og provoserende. De følgende versene viser det (v.28-30). Beskrivelsen av den rasende ondskapen som innbyggerne i Nasaret la for dagen, viser at det er nødvendig med klar tale. Ytre ros og takk for gode ord har ingen betydning for Gud når menneskene i sitt hjerte fremdeles er egenrettferdige og uomvendte. Her skreller Jesus av de ytre talemåtene. Hans ord trenger gjennom helt inn til marg og ben. Han taler ikke for å gjøre menneskene til lags, men for å få dem til å erkjenne sannheten uansett hvor bittert det må være å høre den.

Vi ser også i dag mennesker som i begynnelsen kan være fulle av gode ord over en troende prest og predikant som forkynner nåden. Men rosen forandrer seg fort når ordet om skillet mellom den lille flokken av salige og den store flokken av vantro blir gjort klart. Da kommer misnøyen snart til uttrykk. "Han bare dømmer oss," blir det sagt da.

Det er en veldig avstand mellom v. 22 og v. 29. Hvor langt det var mellom synagogen og den fjellskrenten der de ville styrte han utfor, kan vi ikke sikkert si, men den måtte kjennes uendelig lang for Jesus der han gikk i sentrum for den rasende folkemengden som ville myrde han.

De fikk likevel være vitne til ett tegn i Nasaret. I v. 30 synes det som om Jesus brukte sin guddommelige makt til å skape en redsel som fikk dem til å gi fri vei for han. Den dagen gikk ordet i Joh 1:11 bokstavelig i oppfyllelse: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." Fra den dag av ble Kapernaum hans "egen by" (Matt 4:13. 9:1).

I det følgende avsnittet (v.31-41) fortelles det så om de samme hendelsene som vi tidligere har hørt om hos Matteus og Markus (se Mark 1:21-34).

Når det gjelder slutten av dette kapitlet (v.22-44), viser vi også til Mark 1:35-39. Lukas har med det underlige trekket at folk "holdt på ham for at han ikke skulle gå fra dem" (v.42). Det er virkelig et fint uttrykk som minner om Luk 24:29 der de to som hadde hatt følge med han til Emmaus den påskedagen, sa: "Bli hos oss."

Men vil vi holde fast på Jesus, så må vi følge med han. Se Åp 14:4: "Det er de som følger Lammet hvor det går."

Luk 5:1-39
Allerede i Luk 4:38 er det fortalt at Simon (Peter) var sammen med Jesus. Her blir det fortalt nærmer hvordan han fikk kallet til å følge Jesus som apostel. Lukas gir en mer utførlig beskrivelse enn den vi finner i Matt 4:18-22. Det er godt for oss at denne hendelsen er tatt vare på.

I v. 1-3 fortelles det at Jesus brukte Peters båt som talerstol da han talte til folkemengden. I v. 4-7 hører vi så om underet som førte til den store fiskefangsten. I Johannes-evangeliet hører vi nærmer om det som hendte før dette fant sted. Andreas hadde ført Simon til Jesus, og Jesus hadde sagt til han: "Du er Simon, Johannes' sønn. Du skal hete Kefas, det betyr Peter" (Joh 1:41-42).

Men Peter hadde ennå ikke opplevd noen dypere erkjennelse av sin egen synd. Han hadde heller ikke sett noe av Jesu herlighet. Men den dagen ble avgjørende for han. Han ble selv fanget av "Ordets garn". Han fikk se sin Gud og Herre (v.6-7). Han fikk se seg selv som den han i virkeligheten var (v. 8-9). Samtidig fikk han sin livsoppgave (v.10). Ja, han tok det første skrittet innpå en ny vei (v.1l).

Alt dette kom av at han var lydig mot Jesu ord: "Legg ut på dypet" (v.4-5). Forstanden hadde sine innvendinger: "Vi har strevd hele natten og ikke fått noe." Men Jesu ord fikk større betydning for Peter. Og så skjedde alt dette som et resultat av at han lot troen seire og var lydig.

Det er mange trekk i denne hendelsen som taler til oss. "Vi har strevet hele natten og ikke fått noe." Dette ordet kan for det første settes som overskrift over mange menneskers liv så lenge de ikke var blitt grepet av Jesu nåde. Uansett hvor ivrig vantroens arbeid kan synes, har det bare vært et slit i mørke og vært fullstendig uten resultat.

Ja, selv oppriktig strev med å oppfylle Guds lov og gjøre sin plikt, ender med det Paulus utbryter når han tenker på denne delen av sitt liv: "Jeg elendige menneske. Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?" (Rom 7:24). Det ender med totalt nederlag. Da gjelder det å ta Jesus på ordet og dra ut på dypet og fange den store mengden med synder som en ikke får tak i så lenge en bare lever livet på overflaten.

På den måten kom Peter og hans venner ut på dypet i sitt eget hjerte. "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" ba Peter på sine knær. Disse ordene viser at han så inn i sitt eget hjerte på en helt ny måte.

Har du, kjære leser, opplevd noe av denne redselen over deg selv, bevisstheten om at synden skaper en dyp avgrunn mellom deg og Gud? Erfaringen av at du egentlig bare fortjente å bli sendt langt bort fra Guds ansikt?

Men Simon kom også ut på dypet i Jesu hjerte den dagen. Han lærte å kjenne den inderlige kjærligheten Jesus har til synderen. Den kom til uttrykk i de enkle ordene: "Frykt ikke." Jesus forstod hva som gikk for seg i Simons hjerte. Han visste at bak de ydmyke, fortvilte ordene om at Jesus måtte gå fra han, lå den inderlige lengselen etter å få være hos Jesus.

Har du også vært ute på dypet av Frelserens hjerte og kastet garnet i dette dypet av kjærlighet? Da fikk du også på et øyeblikk del i det du ikke oppnådde gjennom ditt eget slit som du kanskje hadde vært opptatt med i lange tider. Du fikk alt av nåde. Du fikk del i en evig fred og frelse.

Og om du ikke fikk kall til å være apostel, så åpnet det seg muligheter til oppgaver i Guds rike der du skal få vitne om Ordet og kalle mange inn i frelsen.

For Peter og hans venner ble det ikke bare en sterk opplevelse som varte en kort stund, men det ble en virkelighet som varte hele livet. De tok øyeblikkelig det første skrittet inn på en ny vei idet "de forlot alt og fulgte ham" (v.11).

De forlot sitt yrke og sin familie (Mark 1:20). Jakob og Johannes synes å ha kommet fra et velstående hjem ettersom faren hadde leiefolk med i arbeidet.

Hva forlanger Jesus av oss for at vi skal følge han? Kanskje går det ikke først og fremst på disse ytre tingene, men det sikter iallfall på oss selv, vårt liv og tilknytning til verden. Har du begynt å følge Jesus, du som leser dette? Salig er den som sier: "På ditt ord!" Salig er den som lar Jesu ord gjelde over ens egne fornuftige tanker (2Kor 10:5).

Det er også mange av Herrens tjenere som til tross for lang tjeneste og ærlig innsats, har sukket: "Vi har strevd hele natten og ikke fått noe." Men det gjelder fortsatt å gå videre på Jesu ord, det ordet som lover at ikke noe av det som er gjort i tro på han, skal være unyttig (1Kor 15:58). De som sår med gråt, skal høste med fryderop (Sal 126:5-6)

Den som går på Herrens ord, skal aldri bli gjort til skamme.

Når det gjelder helbredelsen av den spedalske (v. 12-14), viser vi til Matt 8:1-4.

Et spesielt trekk hos Lukas er at han forteller at Jesus trakk seg tilbake til øde steder når han ba (v. 15). På samme måte som Lukas er den eneste som forteller om at Jesus ba i forbindelse med sin dåp (Luk 3:21), forteller han også her noe om Jesu bønneliv. Jesus var jo alltid opptatt av en travel virksomhet, men den gikk hele tiden hånd i hånd med stillhet og bønn. Det skal minne oss om at vår virksomhet ikke må bli mekanisk og maskinmessig.

Angående helbredelsen av den lamme (v. 17-26) viser vi til Matt 9:1-8. I v. 17 ser vi hvordan fariseere og skriftlærde hadde samlet seg rundt Jesus "fra hver by i Galilea og Judea og fra Jerusalem". De ville undersøke hvordan det hadde seg med denne merkelige mannen fra Nasaret, men vi merker hvordan de lukket sine hjerter for sannheten i stedet for å lukke seg opp for den.

Vi viser til Matt 9:9-17 når det gjelder Jesu kall til Levi og samtalen som fulgte i hans hus etterpå.

Lignelsen om en ny lapp på det gamle klesplagget og ny vin i gamle skinnsekker (v.36-39) finner vi også i Matt 9:14-17, men Lukas har føyd til et underlig ord i v. 39. Den gamle vin er et bilde på den gamle pakts liv under loven. Den nye vin er bilde på evangeliet. Livet under loven pålegger tilsynelatende større selvfornektelse, men det naturlige menneske kan lettere finne seg til rette med den enn med evangeliet.

Det vil si at livet i nåden med alt det Åndens frihet gir, oppleves som mer snevert enn loven. Et liv i nåde gjør egenrettferdigheten til intet og krever en større fornektelse av seg og sitt. Det er kanskje derfor Jesus måtte nevne dette for de tidligere disiplene av døperen Johannes ved overgangen fra "den gamle" til "den nye" vin.
Luk 6:1-49
Vi blir her vitne til to sammenstøt mellom Jesus og fariseerne. Først skjer det i forbindelse med at disiplene plukker aks (v. 1-5), og så helbreder han en mann med en vissen hånd (v.7-11). Nærmer forklaring til disse avsnittene finner vi i Matt 12:1-14.

Matt 10:2-4 forteller oss også om hvordan Jesus valgte ut tolv personer som skulle være apostler, og vi viser til det avsnittet når det gjelder forklaring av v. 12-16. Her hos Lukas (v. 12) hører vi at Jesus forberedte dette valget ved å tilbringe hele natten i bønn til Gud.

I v. 17-19 hører vi kort om hvordan ryktet om Jesus spredte seg slik at folk kom fra hele landet, til og med fra Tyrus og Sidon for å høre han. Mange kom også for å bli helbredet fra forskjellige sykdommer og onde ånder.

I v. 20-49 finner vi deler av Bergprekenen. Den gjengis mye kortere enn hos Matteus. Hos Lukas er alle ordene om forholdet til Moseloven utelatt. Det er et tegn på at Lukas skrev til hedningekristne.

Både Matteus og Lukas gjengir den høytidelige innledningen (v.20). Det er mulig at Jesus talte mer detaljert til den nærmeste disippelkretsen slik at den kortere versjonen hos Lukas gjengir det som var av mer generell interesse for den videre kretsen av mennesker som fulgte han. Vi viser ellers til forklaringen til Matt 5 - 7.

De saligprisningene som vi finner her hos Lukas (v.20-23) synes å være en mer personlig tiltale til de som er tilstede. Den personlige tiltalen "dere" brukes hele tiden. Spesiell er også tilføyelsen i v. 21: som nå hungrer." Det vil si nå da Guds rike er nær. Legg også merke til uttrykket: "- kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld" (v.22). Ja, verden setter liksom et stempel på de kristnes navn som noe de må passe seg for.

Hos Lukas finner vi også fire ve-rop i stedet for fire saligprisninger. Disse har også en personlig adresse (v.24-26). Jesus taler til dem blant tilhørerne som ikke brydde seg om den frelsen han ville gi, men var "rike" og "mette" i seg selv, og som "ler" og lever med i verdens vennskap.

I v. 26 må vi stoppe opp for et alvorlig ord: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere." Ifølge Jesus er det altså beklagelig at en prest er alminnelig avholdt og vel omtalt av alle. En slik en blir altså stemplet som "de falske profeter". Et sant Herrens vitne vil alltid bli utsatt for anklagen at han er hellig og taler sannheten. Dette vil sette et skille uansett hvor avholdt han ellers er som menneske.

I v. 27 vender Jesus seg spesielt til sine disipler ("dere som hører"). Der peker han på det sinnelag de skal ha overfor sine fiender (v.27-28) og mot alle som behandlet dem dårlig og stilte krav til dem (v.29-30). Hos sine disipler ønsker Jesus å se det sinn som gjengjelder ondt med godt og som lider og tåler med et saktmodig og villig sinn. Og Gud være takk at han selv vil gi kraften til dette.

Han understreker så for dem at slik de selv ønsker å bli behandlet av andre mennesker, skal også de være i forholdet til andre (v.31). Han viser dem at det viktigste er å vise kjærlighet og villighet også der hvor en ikke får gjengjeld. Se ellers Matt 5:39-48. 7:12.

Videre hører vi advarsel mot å ha et hardt og ubarmhjertig sinn (v.36-38). Han gir i steden uttrykk for sin velsignelse over den som er barmhjertig. "Et godt mål, stappet, ristet og overfylt skal bli gitt dere i fanget," sier han. Det må forstås bokstavelig. Vi må huske på at folk på den tiden var kledd i vide klær, og de kunne derfor bære med seg store mengder av korn, frukt og lignende i de rike foldene.

"Gi, så skal det bli gitt dere." Dette er en anvisning til å bli rik på en måte som ikke passer inn i den menneskelige tankegangen. Jesus henviser til: "- likesom også deres Far er barmhjertig." Det viser at han ikke bare er forbildet, men også kilden som gjør det mulig for Guds barn å vise ekte barmhjertighet.

Ordtaket om at en blind ikke kan lede en blind (v.39) og at en disippel ikke er over sin mester, men bare kan nå opp på samme nivå som sin mester når han er utlært, blir også brukt i andre sammenhenger (se Matt 15:14. 10:24). Her er meningen den at den som selv er blind for hvordan Herrens sinn er, slik fariseerne var, umulig kan føre andre (sine disipler) videre enn han selv er kommet. Han kan ikke lede noen slik at de får eie Jesu barmhjertige sinn, men bare føre dem inn i sitt eget dømmesyke og utvendige fromhetsliv. Dette ser vi i v. 41-42 (se ellers Matt 7:3-5).

I v. 43-45 viser Jesus hvordan en kan få evnen til å bedømme alt rett, først når det gjelder en selv og dernest når det gjelder andre. En skal nemlig legge merke til fruktene av hver enkelts liv (se ellers Matt 7:16-18. 12:33-35).

I v. 46 finner vi et ord som er spesielt for Lukas, men det virker i høy grad til ydmykhet og prøve av seg selv: "Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! - og gjør ikke det jeg sier?" I Matt 7:21-23 finner vi denne tanken utviklet videre.

Ja, det er virkelig et stort ansvar å skulle kalle Jesus for Herre. Om denne bekjennelsen er sann og ekte, så vil det føre med seg et spørsmål som vi finner i Apg 9:6 hos den nedbrutte Paulus: "Herre, hva vil du jeg skal gjøre?" (I D har dette verset et tillegg iflg. en håndskriftvariant og lyder slik: "Og han sagde, bævende og forfærdet: "Herre! hvad vil du, at jeg skal gjøre?" o.a.)

Lignelsen i v. 47-49 fører videre denne tanken om å være Ordets gjører (se ellers Matt 7:24-27).
Luk 7:1-35
Når det gjelder den fine fortellingen om den romerske høvedsmannen (v.1-10), vil vi vise til Matt 8:5-13. Vi vil bare understreke at det er den betingelsesløse tro på Jesu ord som får hans makt og nåde til å gi denne seier og velsignelse som ordet lover.

I v. 11-17 finner vi beretningen om enkens sønn i Nain. Det er bare Lukas som forteller om denne hendelsen. Når en står i Nasaret og ser mot sørøst, ser en to små byer. Den ene er Endor, den andre Nain. De ligger i skråningen på andre siden av en vid dal.

Navnet Nain kan bety "skjønnhet", og i et forholdsvis øde område som det var den gang, lyser en by opp og er et fint syn.

Gravplassen lå vest for byen og på vei ut av byen for å komme dit, krysset de en større vei. Der møtte de altså Jesus. Morens sorg er uttrykt ved bemerkningene om at den døde var hennes eneste sønn (v.12) og at hun var enke.

Navnet "Herren" brukt om Jesus (v. 13) finner vi ofte i Lukas-evangeliet. Det er også brukt i Johannes-evangeliet, men mindre hos Markus. I Matteus-evangeliet finner vi det ikke i det hele tatt. Han blir altså beskrevet som "Herren", og dette navnet festet seg i tradisjonen. I brevene i NT finner vi hele tiden uttrykket "vår Herre" som betegnelse for Frelseren, Jesus Kristus.

Det spesielle ved dette underet er at Jesus gjør det uten at noen ber han om noe. Han er grepet av "medynk med henne", en inderlig medlidenhet (se også Joh 11:35 der det står at Jesus gråt ved Lasarus' grav). En av sine største undergjerninger gjorde altså Jesus for å trøste en fattig enke. Hans guddommelige makt som Herre over liv og død viser seg her sammen med den dypeste og mest fintfølende menneskelige medlidenhet.

"Gråt ikke" minner om uttrykket "frykt ikke" som Jesus ellers brukte så ofte. Han kom for å tørre bort alle tårer. Han er i stand til å gjøre det der hjertene ikke lukker seg for han. Enker (og farløse) omtales alltid i den hellige skrift som særlig gjenstand for Guds omsorg. Se f.eks. Sal 68:6: "Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige borg."

Det var et underlig møte mellom gravfølget der dødsfyrsten, døden, var herre og livstoget der livsfyrsten, dødens overmann, dro fram. Det er et bilde på de to flokkene som lever her på jorda. Den ene er den store åndelig døde menneskehopen, den andre er pilegrimstoget som stille går fram. Det er stort hver gang møtet mellom disse flokkene kan føre til at flokken av de åndelig døde blir mindre, og flokken av åndelig levende blir større.

Hvilken flokk tilhører du, som leser dette? Salig er den som har opplevd på åndelig måte det som skjedde ved Nain den dagen da Jesus var der og talte sine mektige ord: "Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde" (Ef 5:14).

Legg merke til den stillheten som oppstår da Jesus går bort til båren (v. 14). Vi kan vel lett forestille oss situasjonen. Hva vil han gjøre? Liket lå på en åpen båre bare med et klede over, som skikken var der. Og så skjer underet. Den unge mannens sjel forente seg igjen med kroppen. "Og han gav ham til hans mor" (v. 15). Herrens kjærlighet kommer til syne også gjennom denne lille detaljen. Sorgen ble vendt til glede, og klagen tok slutt.

Hvordan dette var mulig, skal vi ikke spekulere på. Det samme vil skje den store dagen når Guds Sønns røst skal lyde over alle graver (Joh 5:28).

Selv om fortellingen om hvordan Jesus vekket opp Jairus' datter først blir fortalt i Luk 8:41ff, synes det ifølge øyevitnet Matteus som om dette skjedde før oppvekkelsen av enkens sønn i Nain. Matteus forteller jo i kap. 9 at det var ved gjestebudet i hans hjem Jairus kom for å be om hjelp. Dette gjestebudet har Lukas allerede fortalt om i Luk 5:29.

Den første oppvekkelsen skjedde i det stille sykeværelset der bare noen få var til stede. Dessuten skjedde den rett etter at døden hadde inntruffet. Her ved Nain var det en større menneskemengde til stede, og det var en stund siden mannen var død. Ved den tredje oppvekkelsen, der Jesus vekker opp Lasarus (Joh 11), var det sikkert enda flere mennesker tilstede samtidig som den døde allerede hadde ligget i graven i fire dager. Herrens seier over døden åpenbares på denne måten trinn for trinn i stadig større herlighet.

Og virkningen av denne store gjerningen er en hellig frykt forenet med lovprisning av Gud (v. 16). De erkjente at det var Gud som sto bak denne handlingen. "Gud har gjestet sitt folk." De kjente at nå opplevde de en spesiell nådetid der Gud besøkte dem.

I v. 18-23 fortelles det om at døperen Johannes sendte bud til Jesus, og vi får høre hva Jesus svarte han (se Matt 11:2-6). Avsnittet begynner med å fortelle at disiplene til Johannes fortalte han om "alt dette", altså at Jesus hadde vekket opp døde. Men Johannes hadde allerede kommet inn i anfektelser, og alle disse veldige gjerningene syntes ikke å være nok for han.

Vi må tenke på Jesu ord i Luk 16:31: "Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde."

Hos Johannes var denne tvilen bare forbigående. Jesu ord om han (v.24-28) viser det. Se ellers Matt 11:7-11.

Noen mener at v. 29-30 om folkets ærefrykt og fariseernes forakt for

Johannes er et innskudd Lukas har gjort som en forklaring på det Jesus sier i det følgende (v.31-35). Men det kan godt være sagt av Jesus selv når vi ser den sammenhengen det star i.

Uttrykket "gjorde Guds råd til intet" ("viste Guds plan fra seg", NO) er en god beskrivelse av vantroens vesen. Gud har fredstanker med oss (Jer 29:11), men mennesket kan gjøre Guds frelse til intet ved å være gjenstridig og vise den fra seg.

Ordet i v. 35 om at visdommen kommer til syne gjennom sine barn, knytter seg til v. 29 og viser at Johannes' gjerning gav resultater selv om de som fulgte Jesus på grunn av hans vitnesbyrd, bare var en liten flokk.

Luk 7:36-50
Denne fine beretningen viser oss motsetningen mellom en lunken, halvhjertet tilslutning til Herren og det varme hjertet som helhjertet gir han sin tilslutning fordi han har tilgitt alle syndene.

Hvilken by Jesus befinner seg i, blir ikke sagt, men det er tydelig at Jesus har kommet i kontakt med en kvinne der som omtales som en synderinne (v.37). Sannsynligvis hadde hun levd et umoralsk liv og ble foraktet av de andre. De egenrettferdige fariseerne var rimeligvis blant de fremste til å vise sin forakt.

Ved å høre han som var kommet for å frelse det som var fortapt, hadde hun tydeligvis våknet opp til en sann syndserkjennelse. Men hun hadde også fått høre Ordet om syndenes forlatelse og trodd det. Kanskje var det ikke så mange der i byen som ennå hadde hørt hva hun hadde opplevd.

Det synes ikke som om Simon hadde hørt noe om det. Eller kanskje det var med han som det ofte er med egenrettferdige mennesker at en synders omvendelse ikke betyr noe? Men han har iallfall fått et visst inntrykk av at Jesus var annerledes, og viste en viss ærbødighet for han som lærer. Kanskje hadde han også en erkjennelse av at han selv ikke var helt fri for feil og så at han trengte noe av det Jesus kunne gi slik Nikodemus gjorde (Joh 3).

Nok om dette. Uansett hva som var grunnen, hadde Simon invitert Jesus som gjest i sitt hus. Han var sammen med en del andre som muligens også var fariseere, men som ikke var så engasjert av han som Simon var.

Jesus tok imot innbydelsen (v.36) slik han hadde tatt imot innbydelsen til å komme hjem til Levi (Luk 5:29). Men legg merke til at begge steder kom han som den store sjelelegen.

Her er det noe vi skal være oppmerksomme på. Når vi blir invitert til noen som står utenfor Guds rike, og vi forstår at det ligger vennlighet og alvor bak innbydelsen, så skal vi ta imot den så sant vi vet med oss selv at vi har styrke nok til å prege samværet med et kristent vitnesbyrd i ord og handling. Også i en slik sammenheng skal vi være Jesu vitner og prege omgangstonen.

Men vet vi med oss selv at vi ikke har denne styrken slik at vi i stedet lar oss rive med av en løssluppen, verdslig tone som fornekter de åndelige verdiene vi står for, da er det bedre at vi takker nei til en slik innbydelse med en ærlig begrunnelse. Som kristne har vi ikke noe å gjøre i en sammenheng der det bare er snakk om festing som ender i utskeielser og som på forhånd bannlyser alt alvor.

Det var vanlig i Israel at gjestebudene foregikk for åpne dører slik at den som ønsket, kunne komme og gå når det passet. Men det var jo ikke vanlig å få besøk av en slik kvinne som Simon fikk.

Det er tydelig at Simon hadde tatt imot Jesus med en viss reservasjon. Han ville ikke gjøre for mye ut av det så folk skulle tro at han var blitt en av Jesu disipler. Bare ved å invitere han, mente han sikkert at han hadde vist denne rabbien tilstrekkelig ære. Men han hadde ikke vist han den vanlige oppmerksomheten ved å vaske føttene hans (se Joh 13:15 og bemerkningen i Matt 26:20ff). Han hadde heller ikke gitt han det vanlige velkomstkysset og ikke salvet hodet hans med olje slik skikken var når de tok imot gjester.

Det var ikke vanlig at de satt til bords på Jesu tid. De lå til bords og støttet seg på venstre albue mens de spiste med høyre hånd. Bena var strakt ut over benken de lå på. De hadde da tatt av seg sandalene de brukte.

Så kom altså denne kvinnen (v.37-38). Hun kunne ikke la være. Hun ville salve Jesu føtter. Til dette brukte hun ikke bare vanlig olje, men hun brukte en uvanlig kostbar salve (se Matt 26:7). Det var ikke vanlig å salve føttene. Det var et sterkt uttrykk for den dypeste ærefrykt. Men da hun kom til Jesu føtter, ble hun grepet av tanken på den elendigheten Jesus hadde frelst henne fra, og hun brast i gråt. Tårene hennes, som sikkert sprang fram både ved det vemodige minnet om det som hadde vært og glad takknemlighet over det som hadde skjedd, vætte Jesu føtter. Disse tårene tørket hun så av igjen med håret sitt. Hun hadde vel ikke noe annet å tørke med. Så kysset hun føttene hans og salvet dem med salven i dyp omsorg.

Denne handlingen, som uttrykte hennes inderlige kjærlighet, virket omtrent som et bombenedslag. Den sto i skarp kontrast til den kjølige og avmålte mottakelsen Jesus hadde fått. Simon gjorde seg sine tanker om dette (v.39), og det var høyst menneskelige tanker om Jesus. Jesu profetiske evner kunne ikke være særlig omfattende, mente Simon for seg selv, dersom han ikke kunne se hva slags kvinne dette var.

Men Jesus kom både han og de andre i forkjøpet ved selv å ta ordet og snakke til Simon (v.40). Legg merke til den fine og hensynsfulle måten Jesus innleder sin tale på.

Så forteller han en liten lignelse (v.41-42) om en mann som hadde to som skyldte han penger. Den ene skyldte ti ganger så mye som den andre, men begge fikk ettergitt hele gjelden. Så stiller Jesus et spørsmål til Simon: "Hvem av dem vil elske ham mest?" Simon "dømte rett" i denne saken (v.43). Men hvordan dømte han når han så hvordan Jesus anvendte denne lignelsen?

Jesus viser Simon at han kjente meget godt til denne kvinnens bakgrunn. Han la ikke skjul på den store skylden hun hadde pådratt seg. Men samtidig viser han både i lignelsen og i ordene han bruker til å forklare den, hvilken enorm forandring som hadde skjedd med henne. Han sier klart at den store skylden hun hadde pådratt seg ved sin synd, var blitt ettergitt. Og han peker på den store kjærligheten hun viser mot han som har ettergitt henne hele skylden. Denne kjærligheten er et ufravikelig bevis på at "hennes mange synder er henne forlatt" (v.47).

Men samtidig er Jesu ord en alvorlig tukt over Simons eget hjerteforhold til han. Når Jesus sammenligner Simons skyld med de femti denarene, er det som om han ser den under Simons synsvinkel. I virkeligheten var ikke Simons skyld noe mindre enn den syndige kvinnens. Lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren i Matt 18:23ff viser helt tydelig at gjelden hvert eneste menneske står i overfor Gud, egentlig er umulig å betale. Vi er alle fortapt på grunn av vår menneskelige natur. Det ser vi også i Bergprekenen (Matt 5-7) når Jesus får sette sin tolkning av loven fram for oss som et speil.

Likevel er det til en viss grad forskjell i størrelsen på syndeskylden. Og Jesus uttrykker neppe denne forskjellen bare på grunn av at Simon med sin egenrettferdighet mente det var en forskjell. Han hadde jo levd et ryddig liv og på mange måter ment å leve etter Guds bud og forordninger. Det lå sikkert en ærlig vilje bak dette forsøket. Mens kvinnen hadde tumlet omkring i synd og hadde vist åpen forakt for Guds bud, hadde Simon ganske klart et bedre utgangspunkt enn henne med sitt pene liv.

En skal ikke uten videre si at et pent liv der viljen til å kjempe for det gode, er uten betydning. Vi skal ikke gjøre urett mot skikkelige mennesker ved å trekke deres gode vilje i tvil. Simons feiltrinn lå i hans egenrettferdighet. Han så nok at han hadde synd (de femti denarene), men han hadde ingen erkjennelse av at den hadde noen betydning. Egenrettferdigheten dekket over alvoret med synden.

Derfor hadde kvinnen kommet et langt skritt videre enn han. Hun hadde tatt et oppgjør med hele sin syndige fortid, ydmykt bøyd seg for den forferdelige sannheten og tatt imot forlatelse for alle syndene. Gjennom den omvendelsen som fariseerne ikke ville høre noe om, hadde hun kommet fram til Gud, Israels store lege. Men Simon gikk fremdeles og pleide synden ved hjelp av egne gjerninger og haltende fromhet som ikke førte fram til Gud.

Derfor rammet Jesu ord rett på det ømme punktet. Han stilte kvinnens varme hjertelag opp mot Simons lunkne mottakelse av han og viste i klartekst: "Du, Simon, du står langt tilbake for henne. Ved sin erkjennelse av synd og sin tro, har hun blitt grepet av den store kjærligheten som elsker mest. Men du, Simon, elsker fremdeles lite fordi du verken har fått se din synd eller den store nåden som tar syndeskylden bort.

Herren stiller Simons lunkenhet i klar kontrast til kvinnens kjærlighet (v.44-46). Simon hadde ikke satt fram vann til Jesu føtter. Kvinnen hadde tårer nok til å væte dem, og hun hadde tørket dem igjen med håret sitt. Simon hadde ikke noe kyss til Jesus, men kvinnen kysset ydmykt til og med Jesu føtter. Simon hadde ikke olje til Jesu hode, men den foraktede kvinnen hadde en kostbar salve til han.

I v. 47 samler Jesus innholdet i lignelsen i en sum. Han sier: "Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget." Når han sier "derfor elsker hun meget", viser det følgen av tilgivelsen og ikke grunnen til den, slik noen misforstår. Dette går klart fram av lignelsen og det Jesus føyer til i ordene: "Den som lite er tilgitt, elsker lite." Kjærligheten er kjennetegnet på at synden var tilgitt.

Det samme kommer til uttrykk i v. 50 der Jesus sier : "Din tro har frelst deg." Han sier ikke at hennes kjærlighet har frelst henne. Hennes tro var en tro som var blitt virksom og viste sin varme nettopp i kjærligheten til Jesus. "Tro, virksom i kjærlighet," sier Paulus om dette (Gal 5:6).

Både kjærlighet og fred (v. 50) er Åndens frukter (Gal 5:22) som kommer fram med den levende tro som stamme. Veien til å elske Herren mer er å senke seg stadig dypere ned i hans nåde som tilgir all synd, ned i hans store kjærlighet til oss. Det ser vi tydelig i denne sammenhengen.

I v. 47 gjør liksom Jesus seg ferdig med fariseeren og vender seg så spesielt til kvinnen. Han stadfester syndenes forlatelse for henne (v.48). Vi kan gjerne bruke det som et forbilde på den stadfestelsen av syndenes forlatelse som Herren gir sine disipler i skriftemål og nattverd.

Et Guds barn trenger gang på gang å få stadfestet den for å eie vissheten om syndenes forlatelse. Det er så nødvendig i denne verden fordi vi stadig blir utsatt for tvil og anfektelser på grunn av de daglige syndene som også en Jesu disippel gjør.

Vi vet ikke hvordan Simon tok imot det Jesus sa, men i v. 40 ser vi at de som satt til bords sammen med han, ble forarget. Den samme reaksjonen så vi også i Luk 5:20 der Jesus hilser den lamme mannen som ble båret til han, med de samme ordene. Men kvinnen som før var foraktet, fikk del i nåden og ble fulgt av Jesu fredshilsen da hun gikk.

Noen mener at denne kvinnen er den samme som Maria Magdalena som omtales i Luk 8:2. Derfor har også hjem for slike kvinner ofte blitt kalt Magdalena hjem. Men det er ingen ting i Skriften som knytter disse to sammen. Maria Magdalena blir jo nevnt i neste avsnitt uten at det blir sagt at hun var noen spesielt stor synder. Det blir bare nevnt at hun hadde vært besatt av onde ånder, og dette trenger ikke ha noen sammenheng med et syndig liv (se Matt 8:28-34).

Andre vil også knytte denne beretningen sammen med Matt 26 og Mark 14 samt Joh 12 der det helt klart står (Joh 12:3) at det er Maria, søster til Lasarus og Marta, som salver Jesus. Likhetspunktene er vel i grunnen bare alabasterkrukken med salve. Ellers er det helt tydelige forskjellige hendelser.

Men selv om navnet til Maria Magdalena feilaktig er blitt knyttet til denne hendelsen, er den et herlig lys som gir håp for det arbeidet som drives ved de såkalte Magdalenahjemmene. Også prostituerte kan bli troende og hellige kvinner. Allerede på Johannes døperens tid kom det tollere og skjøger som gikk før fariseerne inn i Guds rike (Matt 21:31-32). Og ved Guds nåde skjer det samme i vår tid.

Denne beretningen gir tukt til de som fremdeles "holder seg ranke i stolthetens fordervelige tanke", men den gir en salig trøst til alle fortapte syndere.

Luk 8:1-56
Kapitlet begynner med å fortelle om noen av dem som fulgte Jesus i tillegg til de tolv. Det var noen kvinner som han hadde helbredet for "onde ånder og sykdommer". Først av alle blir Maria Magdalena nevnt. Navnet kan tyde på at hun var fra byen Magdala som lå vest for Genesaret.

Som vi sa i slutten av forrige kapitel, må "sju onde ånder" forstås som en generell åndsbesettelse. De trenger ikke være uttrykk for sju store laster eller lignende. Det var vel nærmest en legemlig helbredelse hun hadde opplevd, og hun var en av de få som av dyp takknemlighet ønsket å følge Jesus. På den måten opplevde hun også å bli sjelelig helbredet og få del i det evige livet.

Litt spesielt er det å få høre om Johanna som var gift med en av embetsmennene til Herodes Antipas. I Joh 4:46 hører vi om en kongelig embetsmann som trodde på Jesus. At slike personer kom til Jesus, henger sikkert sammen med at døperen Johannes fortsatte å vitne om Jesus også etter at han var blitt fengslet.

Johanna var sannsynligvis enke. På den tiden var det ikke uvanlig at kvinner, og særlig da enker, fulgte med en lærer når han drog omkring. De pleide å sørge for det han trengte for sitt daglige liv. Vi hører også om Johanna etter Jesu oppstandelse (Luk 24:10). Susanna er derimot ukjent for oss.

Det er med rette sagt at det er et privilegium og en stor nåde å få bruke sine jordiske eiendeler til å tjene Jesu sak (v.3).

Når det gjelder lignelsen om såmannen, henviser vi til Matt 13:1-23. I v. 8 hos Lukas står det: "Da han hadde sagt dette, ropte han ut

Herrens stemme var nok vanligvis så klar og tydelig at han ikke trengte å rope for å bli hørt. Derfor blir dette understreket her for å vise hvor inntrengende Jesus taler.

Angående v. 16-18 om lyset i staken og oppfordringen til å høre rett, viser vi til Mark 4:21-25.

Videre viser vi til Matt 12:46-50 når det gjelder forklaringen til v. 19-50. Matt 8:23-27 forteller også om den store stormen og helbredelsen av den besatte i Gerasener-landet. Se derfor dette som forklaring av v. 22-39. Men vi skal merke oss at Lukas forteller noe mer detaljert enn Matteus om den siste hendelsen. Matteus forteller det er to besatte, mens Lukas nevner bare en. Kanskje festet Lukas seg bare ved den ene fordi han var den mest framtredende.

I v. 31 blir det sagt: "De bad ham at han ikke skulle befale dem å dra ned i avgrunnen." Dette må bety det endelige oppholdsstedet for demonene som en straff for deres opprør og herjinger (se 2Pet 2:4: "For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen").

Djevelen og hans onde ånder er bundet som en bandhund. De har et visst spillerom til dommens dag, men ikke lenger. Det er dette spillerommet de frykter de skal miste før tiden for dommens dag. Derfor ber de om å få slippe bort fra hans nærhet så lenge.

Når det gjelder v. 40-56 viser vi til Matt 9:18-25 og Mark 5:22-43. Også Lukas har fått med de fine ordene Jesus sier til Jairus: "Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst" (v.50). Det må ha vært underlig for Jairus å høre disse ordene etter at han nettopp hadde fått beskjed: "Din datter er død" (v.49).

"Hennes ånd vendte tilbake," står det i v. 55. Den hadde vel vært inne i åndenes verden, bak det forhenget vi ennå ikke kan se gjennom.

Luk 9:1-45
Vi viser til Matt 10 og Mark 6:7-13 når det gjelder utsendelsen av de tolv (v.l-6).

Lukas forteller ikke om døperen Johannes' død, men forteller likevel at det var Herodes Antipas som stod bak denne skjendselshandlingen (v.7-9). Da Herodes så fikk høre om det Jesus sa og gjorde, gjorde han seg tydeligvis visse tanker, men visste ikke hva han skulle tro. Noen sa det var Johannes som hadde stått opp igjen fra de døde, mens andre sa noe annet. Og mennesker som ikke har en fast tro og overbevisning, blir lett forvirret av alt de hører. Selv de mest urimelige påstander kan påvirke dem.

"Han søkte å få se ham," står det i v. 9. Hadde han ydmyket seg og gått dit Jesus var, ville han fått se han slik andre gjorde, men det ville han bare ikke. Han opplevde jo senere at Jesus ble ført til han (se Luk 23:8), men da tidde Jesus.

Når det gjelder bespisningen av de fem tusen i ørkenen (v. 10-17), viser vi til Matt 14:13-21. Og Peters bekjennelse av Jesus som Messias (v. 18-20) finner vi også i Matt 16:13-20. Lukas forteller ikke at Peter tok Jesus i skole på grunn av at han snakket om sin død (Matt 16:22), men gjengir det Jesus svarte da han irettesatte Peter (v. 23-24).

I v. 23 har Lukas med det lille uttrykket "hver dag", der Jesus snakker om å ta korset opp. Og videre bruker han i v. 25 det alvorlige uttrykket "mister seg selv" der Matteus sier: "- tar skade på sin sjel." Vår sjel, som er vår innerste personlighet, kan ikke få liv fra noe av det som finnes på jord.

Når det gjelder forklarelsen på fjellet, viser vi til Matt 17:1-9. I v. 28 bruker Lukas det karakteristiske uttrykket at Jesus gikk opp i fjellet "for å be". Det var mens han bad at hele skikkelsen ble forvandlet. En påminnelse til oss om å leve i bønn. Bare da kan vårt liv bli et lite gjenskinn av Herrens herlighet.

Når det gjelder helbredelsen av den besatte gutten (v.37-43), viser vi til Matt 17:14-21.

I v. 43-44 står det at hele folkemengden ble ute av seg av undring over Guds storhet. Men det er underlig at mens alle er opptatt av Jesu gjerninger, vender han seg til disiplene sine og sier til dem: "Gjem disse ordene i deres ører" (v.44).

Midt i forundringen over hans herlighet innprenter han dem at han må lide og dø. Det minner oss om at midt i det herlige vi opplever her på jorden sammen med Jesus, så må vi aldri glemme at det er evangeliet som er flettet sammen med lidelsen som hører denne jorden til. Vårt hjerte har like vanskelig for å fatte dette som disiplene hadde (v.45). Og derfor er vi så uforberedte når lidelsen møter oss.

Luk 9:46-62
Disiplene hadde begynt å tenke på hvem som var størst av dem, og Jesus svarte dem med å stille et lite barn midt blant dem. Vi viser her til forklaringen til Matt 18:1-5 og Mark 9:33-37. Det er en underlig forbindelse mellom Jesu ord i v. 48: "Den som er den minste iblant dere alle, han er stor" og Johannes' bemerkning i v. 49 om hvordan han behandlet den som drev ut onde ånder i Jesu navn. Se ellers Mark 9:38-40. Det er tydelig at Jesu ord om ydmykhet rører ved samvittigheten til Johannes. Johannes ble visst slått av tanken på at han kanskje hadde handlet galt overfor den andre og ikke vært ydmyk nok.

Det Lukas sier i v. 51 står som et vendepunkt i Jesu virksomhet. Nå blir det slått fast at tiden nærmer seg da Jesus skal bli tatt opp til Faderens høyre hånd i himmelen. Det understrekes ved ordene: "Da vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit." Dette uttrykker det endelige oppbruddet fra Galilea. Nå kommer virksomheten i Perea, besøket i Jerusalem på løvhyttefesten (Joh 10:22) og omsider det siste oppholdet i Jerusalem da han led døden på korset (se Matt 19:1).

Jesus la tydeligvis veien langs sydgrensen av Galilea fordi han kom til en samaritansk by (v.52). Men det var ingen der som ville ta imot han fordi han var på reise til Jerusalem og festen der. Samaritanene hadde jo sin egen helligdom på Garisim. Dessuten hadde de et meget spent forhold til jødene, som foraktet dem (Joh 4:9, 20). Det var altså et nasjonalt hat som var grunnen til at de avviste Guds sendebud da han kom til byen deres.

Da er det at brødreparet Johannes og Jakob, Tordensønnene som de ble kalt (Mark 3:17), tenner og vil straffe innbyggerne fordi de ikke vil vise gjestfrihet mot Jesus. Kanskje var det de som hadde gått inn i byen og bedt om losji slik at de personlig hadde kjent på ubehaget ved å ha blitt avvist. Det er en bismak av hevnlyst i det de sier (v.54) da de spør om Jesus vil de skal gjøre som Elias gjorde da han bød ild fra himmelen tilintetgjøre de to første gruppene med soldater som kom for å føre han tilbake til kong Akab (2Kong 1:10-12).

De spurte: "Herre, vil du -?" De hadde selvfølgelig ikke makt til å gjøre noe slikt om ikke Jesus gav dem tillatelse. Men Jesus irettesatte dem. Nei, det er ikke Jesu ønske å fare fram på den måten. For det første var det jo betydelig forskjell på Elias og den situasjonen disiplene var i den dagen. For det andre er den nye pakt fullendelsen av den gamle og ikke en kopi av den. Guds Sønn var full av nåde og sannhet. Gud er fremdeles en fortærende ild overfor de gjenstridige (Heb 12:29). Det er riktig, men hevnen hører han til, og han er langmodig og overbærende til dommens dag.

Vi ser tydelig det menneskelige og kjødelige i disiplenes spørsmål, men samtidig er det også en hellig iver og omsorg for Jesu ære. Likevel minner det hele bare om Peters fortvilte slag i luften da han hugg øret av Malkus (Joh 18:10).

I de fleste gamle handskriftene avsluttes dette med ordene: "Han vendte seg om og talte strengt til dem." Det følgende: "Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse," kan en ikke med sikkerhet si om har blitt føyd til senere fra andre kilder. Men innholdet i dette utsagnet stemmer fullstendig med innholdet i den irettesettelsen Jesus gir disiplene.

Grunnen til at samaritanene avviste Jesus var ikke hat til han som sannheten. Om fordommene de var fulle av, hadde blitt ryddet av veien, kunne de hatt et helt annet forhold til sannheten.

Dette kan virkelig Herrens disipler lære noe av den dag i dag. Vi må ikke være for raske til å avskrive mennesker som ikke tror, og påstå at de uten videre hater sannheten. Det kan være så mange fordommer og vrangforestillinger som hindrer dem i å se sannheten. Derfor skal vi være tålmodige mot alle (1Tess 5:14). Først når den virkelige sannheten rykker inn på livet av dem, og den så bevisst blir avvist, forbereder de seg selv til dommen.

Stille og ydmyk leder Jesus disiplene sine til en annen by der de var mer vennligsinnet. Om vi blir avvist ett sted, så la oss foreløpig gå til andre. Kanskje får vi muligheten en annen gang til å komme tilbake til de første.

I v. 57-62 hører vi om tre som vil følge Jesus. Når det gjelder den første og den andre, viser vi til Matt 8:19-22. Likevel må vi føye til noen tanker når det gjelder den andre (v.59) som ba om lov til å begrave sin far. Ifølge Moseloven var en person uren i 7 dager i forbindelse med et dødsfall (4Mos 19:14). I løpet av den tiden kunne mye av den første begeistringen kjølne.

Men det kan også ha en annen forklaring. Å "begrave sin far" kan bety å vente til han er død. Det betyr ikke alltid at han allerede er død. En misjonær hadde arbeidet i mange år i Syria og skulle reise tilbake til Europa. Han fortalte at da han skulle ta avskjed med en far og hans sønn, inviterte han sønnen med til sitt hjemland. Da svarte sønnen: "Jeg har god lyst til det, men først må jeg begrave min far." Og dette kunne han si selv om faren stod frisk og sterk ved siden av han. Dette svaret uttrykte en forsikring om at han ikke ville forlate faren så lenge denne levde.

Uansett hvordan en skal forstå dette uttrykket, så viser det at mannens ønske om å følge Jesus inneholdt et forbehold.

Lukas forteller om en tredje mann (v.61-62) i tillegg til de to andre. Han kom også og tilbød seg å følge Jesus, slik den første gjorde (v.57), men han hadde også noe han ikke kunne rive seg løs fra uten videre.

Jesus svarer han et alvorlig ord: "Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike" (v.62). Arbeidet til den som pløyer, blir ikke vellykket om han ikke ser framover. Arbeidet en Guds tjener gjør, blir like lite vellykket når hjertet ikke er helt med i det han gjør. Når han hele tiden vender blikket tilbake på det han har gitt avkall på, blir han mer opptatt av det enn av selve arbeidet.

Det finnes tidspunkt i et menneskes liv som er mer avgjørende enn andre for det som skal skje videre. Om det ikke skjer en avgjørelse der og da, vil det kanskje aldri skje. Derfor er det farlig å misbruke det øyeblikket Jesus kaller.

Det gjelder også når Jesus kaller til omvendelse og frelse. Det er ofte så vanskelig å "si farvel til dem der hjemme" og følge etter Jesus. Det er ofte disse som er den største hindringen fra å bli frelst. Men skal en vente med å omvende seg til en får tillatelse til det av slekt og venner, så vil det aldri bli.

Nei, blikket må rettes mot himmelen, og det eneste som betyr noe er dette: "Hva er rett for Herren? Hva gir meg evig liv?"

Men Guds barn skal også merke seg noe her når det gjelder forholdet til dem som er utsendinger i Guds rikes arbeid. Jeg tenker da særlig på misjonærene. Vi skal ikke vise vår kjærlighet til dem på en slik måte at vi fanger deres blikk og får dem til å se seg tilbake. Vår forbønn og omsorg skal liksom gå foran dem og oppmuntre dem til å se framover og gå videre i arbeidet.

Bare ved å tenke framover blir en "skikket for Guds rike". "Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg mot det som er foran, og jager mot målet," sier Paulus (Fil 3:14).

Noen har funnet at disse små fortellingene har gitt en beskrivelse av forskjellige menneskenaturer. Men uten å gå mer inn på et menneskes naturlige temperament, så er hovedsaken at vi er beredt til å følge Jesus uten forbehold. Da vil Guds Ånd hellige hver enkelt tjeners naturlige karakter slik at hver enkelt kan gjøre sin lille gjerning i Herrens store arbeid.

Luk 10:1-24
I Luk 9:51 hørte vi at Jesus var på vei til Jerusalem, men han oppholdt seg en stund i Perea før han kom dit. Dette forteller Matteus og Markus om (se Matt 19:1). Disse sytti disiplene som han sendte ut to og to, skulle gå foran han og forberede folk på at han kom. Det står at han sendte dem ut "til hver by og hvert sted hvor han selv skulle komme, (v. 1).

På denne måten sender han jo sine vitner ut også i dag for at de skal forberede veien for han slik at han kan komme inn til folk. Vi skal altså vinne hjerter for Jesus og ikke for oss selv.

I v. 2-16 ser vi at det Jesus sa til disse sytti, ligner mye på de ordene han sa til de tolv apostlene da han sendte dem ut første gangen (Matt 10). På samme måte som apostlenes tolvtall viser til Israels tolv stammer, så kan tallet sytti her peke på de sytti eldste som Moses på Guds veiledning valgte ut som hjelpere i arbeidet (4Mos 11:16).

Ordet om at høsten er stor, kjenner vi fra Matt 9:37-38. Guds folk må aldri slutte å be om arbeidere til Guds store høst.

I v. 3-4 gjør Jesus klart for dem hvilke vilkår de skal arbeide under. Vi viser til Matt 10.

Forbudet mot å hilse på noen mens de var under veis, henger sikkert sammen med den omstendige måten hilsingen foregikk på på den tiden. Tanken som ligger til grunn, er at disiplene er ilbud som hadde det travelt med å kunngjøre budskapet de hadde fått (se også Elisas' ord til sin tjener Gehasi i 2Kong 4:29).

Jesu tjener må aldri fortape seg i tomme formaliteter. Hans kall er for hellig og alvorlig til det.

Når det gjelder det enkle utstyret de skulle ha med seg (v.4), er det blitt sagt at nettopp denne mangelen på utstyr er den beste utrustningen de kunne ha. Den blir nettopp uttrykk for et løfte om at Jesus ville sørge for dem slik at de ikke skulle plage seg selv med noen slags bekymring. Så lenge de var i hans tjeneste og gikk på hans ord, skulle de få det de trengte.

I v. 5-12 ser vi hvordan Jesus veileder dem angående framgangsmåten de skulle bruke alt etter hvilken mottakelse de ville få på de forskjellige stedene. Vi viser til Matt 10:12-13 når det gjelder forklaringen til v. 5-6.

Også her sier Jesus at arbeideren "er sin lønn verd"("sin føde verd," sier Matt 10:10). De skulle ikke gå fra hus til hus for å få det de trengte slik tiggerne gjør. Men som arbeidere skulle de slå seg til ro der de var velkomne og bli der til de dro videre. Vantro mennesker regner vanligvis ikke arbeidet i Guds rike for å være noe verd, men det gjør Gud.

De skulle komme med velsignelse både til legeme og sjel (v.9), men det ville samtidig føre dom over de stedene som foraktet denne velsignelsen (v. 10-12). I Østen betyr det å børste støvet av føttene mot noen forbannelse over dem.

I v. 13-15 hører vi så om dommen over noen byer som ikke ville ta imot han (se ellers Matt 11:20-24). Alle de byene som er nevnt, var blomstrende byer ved Genesaretsjøen på den tiden, men nå ligger samtlige i ruiner.

Slutten av det Jesus sa til disiplene (v. 16), legger et stort alvor på dem som skulle komme til å høre dem. Den som forakter et Jesu vitne, forakter i virkeligheten Jesus selv. Og den som forakter han, forakter i virkeligheten den allmektige Gud selv som sendte han.

I v. 17-20 hører vi at de kom tilbake. Det har tydeligvis bare vært en kort misjonsreise disse "indremisjonærene" foretok. Men de kom tilbake og var glade over det de hadde opplevd. De gledet seg over at Gud hadde gitt dem makt slik at til og med de urene åndene måtte vike der de dro fram.

I v. 18 hører vi om det syn Jesus hadde da han "så Satan falle ned fra himmelen som et lyn". Dette er et uttrykk for at Satan ble styrtet ned fra sin maktposisjon. Bildet av lynet er et bilde på en makt med en blendende glans som plutselig forsvinner.

I Jobs bok hører vi at Satan har en viss adgang til å møte fram i Guds nærhet og komme med sine anklager. I Åp 12:10 omtales han også som "vare brødres anklager - han som anklaget dem for vår Gud dag og natt". Men nå hadde han mistet denne plassen. I Åp 12:9 tales det også om hvordan "den store drage, den gamle slangen som kalles djevelen og Satan", ble kastet ned på jorden. Denne dommen synes a ha foregått samtidig som Jesus kom hit til jord og utførte sin frelsergjerning.

Vi kan også tenke på det Jesus sier i Joh 12:31: "Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut." Satans makt ble i virkeligheten brutt da Jesus kom til jord, og han har ingen makt over dem som tar sin tilflukt til Jesus og hans navn. I virkeligheten har ikke Satan lenger noen makt over den som tror på Jesus. Hans makt ble knust da Jesus kom til jord.

I v. 19 stadfester først Jesus den makten han ved sin nåde gir til disiplene. De har fått makt over mørkets giftige vesen (Mark 16:18). Deretter fører han tanken fra den ytre triumfen til den indre, stille og større gleden, nemlig at Satans makt over dem selv var brutt. "Navnene deres er innskrevet i himmelen" (v.20).

Det finnes virkelig en god glede over tjenesten i Guds rike ved å se at andre tar imot evangeliet. Men en trenger være på vakt så ikke denne gleden blir selvopptatt og egenrettferdig. Vår gamle natur er en dyktig tyv, en mester i å stjele ære fra Gud. Den gamle Adam i oss stammer fra selve mestertyven, fra djevelen, og hans egentlige vesen er å rane til seg den æren som Gud skal ha. Det å utrette store ting i Jesu navn, er ingen garanti for at en selv har evig liv (se de alvorlige ordene i Matt 7:22).

Det fortelles at en dame kom og takket en gammel pastor for en tale han hadde holdt og roste han fordi den var så god. Da svarte den gamle forkynneren: "Tror du ikke at Satan allerede har fortalt meg det?"

Nei, den største gleden vi kan ha, er gleden over Guds usigelige nåde mot vår egen sjel. Der klinger ydmykhetens toner uten mislyd, for vår synd og uverdighet hindrer selvtilfredsheten i å få utfolde seg. Så snart et Guds barn vender blikket inn i seg selv, vil det nok bøye seg og gi Gud æren.

"Navnene deres er innskrevet i himmelen" peker på livets bok som nevnes i Åp 20:12. Vi husker også Jesu løfte til dem som seirer: "Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok" (Åp 3:5).

Underforstått vil det si at det finnes navn som blir strøket ut. I dåpen ble våre navn skrevet opp i denne boken, men med rette er det blitt sagt at det står spørsmålstegn ved mange, mange av dem. Betingelsen for at spørsmålstegnet skal tas bort og navnet bli stående for evig, er at vi seirer, det vil si holder fast ved Jesus med ydmyke hjerter helt til slutt.

Det er gledestoner som er de framtredende både i dette avsnittet (v. 17-20) og i de to neste (v.21-22 og v. 23-24).

Først er vi vitne til hvordan Jesus frydet seg i Den Hellige Ånd over at Guds makt ikke er avhengig av menneskets kunnskap og forstand. Han har åpenbart den for de "umyndige" ("enfoldige", NO) .

Hva slags folk var det som hadde seiret over de onde åndene? De var fiskere, tollere, håndverkere og bønder. De hørte virkelig med til dem som ofte omtales som enfoldige. Vi bør heller ikke undre oss over at så mange av denne verdens lærde doktorer, filosofer, forfattere og andre såkalte intellektuelle angriper de kristne sannhetene i vår tid. Gud har skjult sannheten for den vantro visdommen, og det finnes heller ingen annen vei for disse til å få del i sannheten enn å be om Den Hellige Ånds lys og veiledning.

I v. 22 taler Jesus om enheten mellom seg og Faderen, og understreker at ingen kan vite hvem Faderen er ut fra sin egen visdom Bare den Sønnen åpenbarer det for, kan virkelig kjenne Gud. Her taler Jesus på en annen måte enn han gjør til vanlig. Dette verset minner i høy grad om måten Johannes-evangeliet uttrykker seg på.

Grunnen til det er vel delvis at Jesus her taler bare til sine disipler. Når en snakker bare til troende, kan en snakke på en dypere måte enn en gjør til vantro.

Men det kan også være flere grunner til forskjellen i den språklige uttrykksmåten i de tre første evangeliene (synoptikerne) og Johannes-evangeliet. Hos de første opplever vi Jesus først og fremst som folketaleren blant vanlige mennesker i Galilea. Hos Johannes opptrer han mest blant motstanderne i Jerusalem. Hos synoptikerne beskrives helst den travle, utadrettede virksomheten, mens Johannes lar oss mer se inn i Jesu indre, hellige liv.

Her i v. 22 finner vi altså, som sagt, noe som minner om Johannes-evangeliet. La oss da huske på at Jesus, slik synoptikerne beskriver han, er den samme som vi møter i Johannes-evangeliet.

"Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen." Dette peker på at ingen kan virkelig kjenne Jesus uten at Faderen ved sin Ånd åpenbarer han for hjertene. Men ingen kan heller kjenne Faderen uten å gå veien om Sønnen.

Vi må tenke på Jesu ord til Peter i Matt 16:17 da Peter ga det sterke vitnesbyrdet om Jesus som den levende Guds Sønn: "Det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." I Joh 14:6 leser vi også: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg."

Veien til sann Gudserkjennelse går fra Faderen til Sønnen ved Den Hellige Ånd, og så gjennom Sønnen tilbake til Faderen. Martin Luther sa en gang til en søkende sjel: "Vil du spare deg selv for mange omveier, så be først Gud om at han må gi deg Den Hellige And. Han vil føre deg til Jesus, og Jesus fører deg så til Gud Fader."

Ja, Jesu glede er altså livet i Guds kjærlighet og betraktningen av Guds nåde mot de umyndige. Og bor Jesus ved troen i våre hjerter, så har vi del i den samme gleden som han har. Da er det vår glede også å leve i Guds kjærlighet og å se at Guds rike har seierrik framgang gjennom svake redskaper.

Disiplene skal få ha del i denne saligheten, og det er det Jesus uttrykker i v. 23-24. Der vender han seg til dem spesielt etter at han har blitt alene med dem. Disse versene gjelder altså bare dem som tror på han. Det de så og det de hørte sammen med Jesus, var noe usigelig stort. Mange profeter og konger hadde lengtet etter det uten at de hadde fått oppleve det.

Vi som er hans disipler, kan aldri verdsette høyt nok den gleden vi eier i han. Vi har opplevd en glede som de uomvendte ikke aner rekkevidden av selv om de både ser og hører de samme ordene som vi. Likevel har de ikke del i det fordi de ikke vil ydmyke seg for Jesus og ta imot han. Og vi har del i en uendelig glede som de mange millioner hedninger ennå ikke kjenner til. De har ennå ikke fått høre evangeliet. De famler fremdeles i mørket og lengter etter noe som kan gi fred i hjertet der de fremdeles bare har sine avguder å trøste seg til. Vi bør visst spørre oss selv: "Hvorfor ånder jeg ikke den gleden ut hver stund jeg i verden får leve?"

Luk 10:25-37
I v. 21 talte Jesus om at Guds rike var skjult for de vise og forstandige. Her ser vi en lovkyndig, en av de lærde i Israel, som kommer til Jesus med et spørsmål. Han spurte for å friste han. Det vil si at han ville prøve Jesus for å se om han virkelig kjente veien til saligheten bedre enn dem som var lærere for folket.

Spørsmålet minner om det den rike unge mannen kommer med i Matt 19:16. Målet han peker på - "evig liv" - er godt. Men midlet han viser til for å oppnå det - "hva skal jeg gjøre" - peker rett på gjerningene. Mens de gamle profetene alltid stilte omvendelsen først, hadde fariseerne omtolket denne oppfordringen om å vende om til å bli en ren gjerningsrettferdighet. Det er derfor noe forkjært i selve spørsmålet. En kan nemlig ikke gjøre noe for å arve. En må bli noe, en må bli barn for å få del i arven.

Skulle den lovkyndige bli hjulpet på noen måte, måtte han først se at han kom til kort overfor loven. Han måtte oppleve at den ble en tukt som drev han til å be tollerens bønn slik at han fikk bruk for nåden. Derfor er Herren med på tankegangen hans (v.26) og spør omtrent som så: Ettersom du selv mener du kan gjøre det som er nødvendig, så se på loven og hva den krever. Bruk den som et speil og sammenlign deg med den.

Svaret den lovkyndige gir, minner oss om det vi hører i Matt 13:28-34. Det er et svar rett ut fra loven. Det vi leser i v. 27 er som summen av hele loven. Ordet er en sammensetning av 5Mos 6:5 og 3Mos 19:18. Jesus stadfester svaret og legger til: "Gjør dette, så skal du leve" (v.28).

Ja, her ligger selve kjernen. De lovlærde forsøkte å knytte sin rettferdighet til drøftelsen av disse punktene som en teologisk lærdom Men Jesus peker på livet.

Kristendom er ikke bare teori, den er praksis. Hvor mange er det ikke som tar feil her. En har mye kunnskap, blir det sagt, og kommer en opp blant de lærde, blant prester og lærere, så finner en god teologisk kunnskap. Og mange mener dermed å ha alt sitt på det tørre. En har jo lært noe om det og kjenner til hva det dreier seg om. Og så har en kanskje aldri prøvd å løfte på den tunge steinen. En har aldri erfart opplevelsen av å kjenne seg som en hjelpeløs og fortapt synder. Men den lovlærde ville ikke gi seg så lett. "Han ville rettferdiggjøre seg selv" (v.29). Han ville det skulle ligge problem i spørsmålet som kunne reise en skikkelig diskusjon, og derfor spør han: "Hvem er min neste?"

Som vanlig avviser Jesus all unyttig diskusjon og svarer med et eksempel fra dagliglivet (v.30-35). Det står ikke noe om at det er en lignelse. Han forteller det som om det er noe som virkelig har funnet sted. Veien til Jeriko går jo gjennom øde fjellområder og var beryktet. Denne reisende opplevde altså å bli plyndret og skamslått. Han var så hjelpeløs at han ville ha omkommet om ikke noen hadde forbarmet seg over han. Først kom det en prest, en av dem som altså kjente lovens bud (v.3 1). Og deretter kom en levitt (v.32). Begge disse var jo til stadighet opptatt med hellige ting på grunn av sin stand og stilling.

Men her viser det seg i praksis hvem som bare kjente Ordet som en teori og hvem som omsatte ordet i praksis. Disse to gikk rett forbi. Levitten gikk riktignok bort til mannen og så på han (slik i D og i GNO, o.a). Begge hadde det felles at de så den fortvilte situasjonen den stakkars mannen var i, men de bare skyndte seg videre. Kanskje var de selv redde for å bli overfalt?

"Nå traff det seg slik" står det i v. 31. En kan spørre om det er noe som hender ved et sammentreff av tilfeldigheter. Ytre sett ser det ut til at en kan snakke om det, men Guds barn ser likevel Guds finger i alle hendelser. Også her var Gud med. Gud gav tjeneren som hadde det spesielle embetet en mulighet til å vise barmhjertighet. Men han lukket øynene for denne muligheten. Levittene tilhørte Levis stamme utenfor Arons familie, som var prestestanden. De hjelp prestene med tempeltjenesten uten at de deltok direkte i prestenes oppgaver. De hadde ansvaret for å åpne og lukke portene, holde hus og kar rene, tilberede skuebrødene, stå for sangen og musikken osv.

Om de kunne oppnådd noen ære i menneskers øyne, så hadde de kanskje gjort noe med saken, men her var det bare Guds øye som så dem. Og det syntes de ikke var tilstrekkelig. Dette er en god illustrasjon også av det Jesus sa i Matt 23:5: "Alle sine gjerninger gjør de for å bli sett av mennesker."

Så kom en samaritan. Han var en av disse fremmede som jødene foraktet så dypt. Han hadde tydeligvis liten kunnskap i forhold til presten og levitten, men hans hjerte ønsket å gjøre Guds vilje. Derfor skjedde det noe da han kom. Han hjalp den sårede uten å tenke på det han forsakte for sin egen del. Han tok seg av han som om det var hans bror selv om den sårede sikkert var en jøde. Som samaritan måtte han vite at han egentlig ble foraktet av den sårede (v.33-34). Ja, samaritanen hjalp han så grundig at han sørget for han mer enn den ene dagen (v.35).

Så samler Jesus denne hendelsen i et spørsmål: "Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? "(v. 36).

Herrens spørsmål har en underlig form. En skulle vel egentlig ha ventet at han ville spurt: "Hvem vil du nå betrakte som din neste etter å ha hørt denne fortellingen?" Jesus legger vin på å se saken fra samme synspunkt som mannen som var blitt overfalt. Derfor spør han ikke: "Hvem bør jeg hjelpe når noen er i nød?". Han spør tvert imot: "Hvem vil jeg ønske å finne hjelp hos om jeg skulle komme i nød?" Svaret vil da selvfølgelig bli: "Jeg ønsker hjelp av alle, - av hvem som helst." Men dermed blir også kravet til meg selv klart. Jeg skal betrakte meg selv som en neste for hver eneste som trenger min hjelp. Den fariseiske tankegangen var at en skulle vise omsorg for sine egne (se Matt 5:43). Det er i virkeligheten en hedensk tankegang. Jesus viser oss en helt annen holdning her. Han viser oss den selvfornektende kjærligheten som vi er skyldige å vise mot alle vi møter i forskjellige sammenhenger.

Som oftest hører vi vel denne fortellingen forklart slik at Jesus er den barmhjertige samaritan og vi syndere den stakkars mannen som hadde falt blant røvere, i de onde ånders makt. Det er en fin anvendelse som gir full dekning for den åndelige sannheten.

Vi lot oss hjelpe av Jesus. Vi fikk jo legedom ved hans sår, fikk nye livskrefter ved hans Ånd, og herberget er et bilde på de helliges samfunn, Jesu sanne kirke. Der kan den fortapte sjel som er funnet og ført tilbake, bli helbredet ved Ordet og sakramentene. Og dette herberget skal jo bli værende på jord til Herren kommer igjen på den store dagen.

Men dette er nok mer en anvendelse enn en utleggelse av teksten. Hovedpunktet ligger i den oppfordringen Jesus gir den lovlærde til avskjedshilsen: "Gå du bort og gjør likeså" (v.37).

Dersom den lovlærde hadde tatt imot dette ordet, så ville han nok kommet til å se den uendelige gjelden han egentlig sto i til sin neste. På den måten ville han også se sin gjeld overfor Gud. Dette er den eneste veien til å komme og be om nåde slik tolleren gjorde. I stedet for å spørre: "Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" ville han bli ført fram til å be om å få et evig liv, få komme i det forholdet til Jesus som gjorde at han kunne få del i arven.

Bare den som har fått oppleve hjelpeløsheten og utilstrekkeligheten overfor lovens krav, og så fått oppleve å bli frelst bare av nåden i Guds Sønn, han har også lært at det er bare ved hjelp av livet i nåden han kan gå bort "og gjøre likeså". Kjærligheten både til Gud, til brødrene og til alle som trenger vår hjelp, også våre fiender, kan bare vokse fram som frukter på troens tre.

Hvordan er det med deg, kjære bror og søster, når det gjelder dette å gjøre det samme som denne samaritanen? Vi trenger å prøve oss selv om vi elsker bare med ord og tunge eller "i gjerning og sannhet" (1Joh 3:18).

Det hviler et stort ansvar på Guds prester. De skulle gå i spissen når det gjelder å vise kjærlighet i praktiske gjerninger. Ansvaret er dobbelt tungt for kirkens tjenere om vi svikter her. Men det gjelder ikke bare prestene og de ansatte i en kirkelig tjeneste. Hvor ofte må vi ikke gripe oss i at vi ser så mye nød, og kanskje kjenner vi medlidenhet også, men det blir så lite konkrete handlinger. Vi glemmer så fort det vi ser og kjenner.

Må vi lære å vise barmhjertighet på en rett måte, - ikke bare tenke på den, men å praktisere den. Vi er stadig vitne til både åndelig og timelig nød der vi ferdes. Men vi må aldri glemme at "sjelen i all barmhjertighet er barmhjertighet mot sjelen". Vi må ikke bare slå oss til ro med den humanitære hjelpen selv om den er aldri så nødvendig. Hvis vi bare er opptatt av den og glemmer sjelens nød, forveksler vi midler og mål.

Luk 10:38-42
Den landsbyen Jesus kommer til her (v.38), er Betania på østsiden av Oljeberget. I Joh 11:1 hører vi at Marta, Maria og Lasarus bodde der. Det må være på en av festreisene opp til Jerusalem at Jesus kommer dit. Kanskje var det på den nest siste?

Marta har sannsynligvis vært enke og hadde eget hus. Når vi hører at Jesus gir henne en mild irettesettelse, må vi ikke glemme at hun likevel var en av Jesu trofaste venner ("tok imot ham i sitt hus," v. 38). Hjemmet i Betania var et kjært tilholdssted for Jesus (se Matt 21:17).

Marta var den travle husmoren, og hun var opptatt med sine gjøremål også etter at Jesus hadde begynt å tale om Guds rike. Maria, hennes søster, avbrøt derimot det hun holdt på med og satte seg ved Jesu føtter for å høre på det han sa.

Men Marta fortsatte med sitt selv om hennes samvittighet innerst inne uroet henne med at det ikke var helt rett av henne. Den litt irriterte og skarpe tonen gjenspeiler noe av dette da hun kommer med en anklage som rammer både Jesus og Maria (v.40). Det er det gamle mennesket som uttrykker seg her.

Men Jesus gir ikke det gamle menneske rett. Det skal nemlig ikke få sin vilje. Han peker nettopp på det ømme stedet, nemlig bekymringen og uroen som opptok Martas sinn. De mange tingene hun var opptatt med, hadde fått en plass hos Marta som de ikke hadde rett på. Den ene, nødvendige roen som skal til for å gi sjelen tilstrekkelig fornyelse og kraft, var trengt til side. Maria hadde valgt rett, og det hadde ikke Marta noen grunn til å anklage henne for.

Herren er stor også når han irettesetter. De få ordene han bruker, advarer oss indirekte mot å bruke mange ord slik vi ofte gjør når vi skal veilede noen. Likevel treffer de få ordene nøyaktig der de skal.

Det er tider da det er nødvendig å være travel, men det er også tider da en ikke må være travel. Det er når Jesus taler til oss. Det var akkurat her Marta gjorde feil. Hun mente hun ikke hadde tid til å høre da Jesus ville tale til henne. Dette var en måte å opphøye seg selv på i forhold til Jesus. Hun unngikk på den måten stillheten sammen med han.

Når Jesus vil tale til oss, altså når hans tid er der, da skal også vår tid være der. Vi skal sette oss ved Jesu føtter, på den ydmyke plassen og si som unge Samuel: "Tal, din tjener hører" (1Sam 3:10). Men en kan også falle i den synd at en setter seg selv i høysetet og kritiserer i stedet for å la det en hører, gå til hjertet.

I verden er Martas innstilling den som rår. Verdens mennesker har ikke tid til å høre når Jesus taler til dem. De har så mange ting som blir mer nødvendige enn å høre hans ord. De lar så ofte innbydelsen til å høre Guds Ord bli skjøvet til side av andre ting.

All vanhellig misbruk av Herrens dag med bekymring og uro for de mange ting har egentlig sin rot i vantro. En snur opp-ned på Jesu ord i Matt 6:33 og leser dem med djevelens briller: Søk først alle disse andre tingene, og så kan Guds rike få plass ved tid og leilighet.

Og dersom verdens mennesker gir seg tid til å høre på Herrens Ord, så hører de ofte fra sin høye hest, og så får likevel ikke Jesus noen kontakt med dem. Når et menneske blir vakt, så faller det ned ved Jesu føtter og hører hva han taler om. Da er det ikke bare en prest eller predikant som taler.

Men framfor alt taler Jesus dette ordet til Jesu egne venner. I Joh 11:5 står det: "Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus." Marta er nevnt først, noe som viser at hun stod Jesus meget nær. Likevel gjorde hun han bedrøvet selv om det helt sikkert ikke var hennes mening. Det var jo for hans skyld hun var så opptatt og urolig for mange ting.

En kan altså vise stor iver i arbeidet for Jesu skyld, men samtidig være på feil spor. En blir så opptatt med å tjene at en ikke lenger kan ta imot noe fra han.

Marta er ikke bilde på det verdsliggjorte menneske som er opptatt med de jordiske tingene. Hun er bildet på dem av Jesu venner som er engasjert for Jesu sak, de som alltid tenker på å yte, men som tenker lite på sine egne behov. De kan av og til bli nesten fremmede for seg selv og vet ikke riktig hvordan de selv har det med Gud. En slik rastløs travelhet når det gjelder den hellige tjenesten, kan ende i noe mekanisk, maskinmessig som hindrer Guds Ånd i å gjøre sin gjerning.

En emissær hadde i en årrekke vært i kontinuerlig virksomhet for å hjelpe andre. Endelig lot han seg overtale til å koble av i stillhet, men han skrev ganske snart hjem: "Jeg har glemt å hvile. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal gjøre det."

Det er farlig å bli for opptatt, for travel. De mange krav som stilles til arbeidere i Guds rike i våre dager, representerer en stor fristelse til dette. Herren taler riktignok om å arbeide mens det er dag, men det er en stor hemmelighet å gjøre Martas gjerninger med Marias sinn.

Vi tåler ikke å gå glipp av tiden ved Jesu føtter i stillheten med bønn og hans Ord. Og vi skal ikke la dette ene nødvendige bli tatt fra oss verken av oppfordringer utenfra eller fra den rastløse uroen i vårt indre. Den er nemlig ikke fri for forfengelig lyst til egen ære og overvurdering av hva vår gjerning betyr.

Gjentagelsen av Martas navn (se Luk 22:31: "Simon, Simon" og Apg 9:4: "Saul, Saul") skal virke som en oppvekker og understreker at det er fare på ferde. Inderligheten i forholdet til Gud er dyrebar, og det skal lite til før det blir skadet.

Men på den andre siden er det også dem som misforstår Jesu ord til Marta. Deres åndelige liv består bare i å nyte, høre, høre og høre igjen uten at det får sette dem i bevegelse. Arbeidet i Guds rike får ikke stor hjelp av dem. På samme måten som det er usunt å spise mer enn kroppen trenger for sin aktivitet, er det også usunt å nyte mer enn en trenger åndelig sett.

På en mer gjennomført måte møter vi denne misforståelsen i det som kalles kvietismen (av d et latinske ordet "kvies" som betyr hvile). Den har gjort det til kristendommens eneste mål å hvile i Gud uten å ville noe, trakte etter noe eller ønske noe. En skal hvile i Gud som et diende barn hviler i morens armer og leve i en hellig likegyldighet der sjelen er smeltet sammen med Gud.

Nei, det var ikke en slik tilstand Jesus mente med "den gode del". Vi ser i Joh 12:3 at Maria også kunne være aktiv i tjeneste for sin Frelser ved å salve føttene hans. Da tok Jesus henne i forsvar mot angrep fra den motsatte siden. Vi skal legge merke til at denne fortellingen om Maria som satt ved Jesu føtter, fortelles rett etter Herrens ord: "Gå du bort og gjør like så."

Et sant og sunt forhold til Jesus fører inn i en rett aktivitet for han. Det blir en aktivitet der Den Hellige Ånd får lede, og der en eneste gjerning, et eneste møte eller kanskje et eneste ord får utrette mer enn det tidobbelte som blir gjort i travel aktivitet med mye bekymring og uro. "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud" (Sak 4:6).

Hos noen mennesker er Martas utadrettede aktivitet det spesielle karaktertrekket ved deres natur, mens andre har det mer innadvendte inderlige som sitt spesielle trekk. Det rette vil, som vi allerede har sagt, være en forening av Martas virkelyst og Marias stille inderlighet, det som Paulus kaller: "Tro, virksom ved kjærlighet" (Gal 5:6).

"Ett er nødvendig." Hva dette er, kan vi jo si på mange måter. Vi møter det allerede i den gamle pakt i Davids vakre bønn: "Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn" (Sal 86:11). Eller som det sies i Sal 27:4: "Én ting har jeg bedt Herren om, det lengter jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mine livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel!"

Finner hjertet dette ene nødvendige, så får vi alt det andre i tillegg. "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav han for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Rom 8:32).

Luk 11:1-13
I dette kapitlet finner vi mange ting som Matteus forteller i det avsnittet vi kaller for Bergprekenen (Matt 5-7). Se både v. 2-4 og v. 19-13 og sammenlign med Matt 6:9-13. 7:7-11.

Likevel finnes det mye som er spesielt for Lukas. I v. 1 hører vi at Jesus nettopp var ferdig med å be da en av disiplene kom med sin anmodning. Kanskje var det en av de som tidligere hadde fulgt døperen Johannes, som spurte: "Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte sine disipler." Dette viser oss samtidig et fint glimt av hvordan Johannes underviste sine disipler.

Det virker som om disiplene forstod at Jesus fikk en særlig kraft og velsignelse gjennom bønnen. De hadde nok merket seg det da han kom tilbake, og så ønsket de å få del i noe av den samme velsignelsen.

Her kan også vi lære hvordan vi kan be rett. Det begynner med denne bønnen: "Herre, lær oss å be." Altfor mye av det som kalles bønn, er dessverre bare ordgyteri. Den såkalte bønn som verdslige mennesker fra tid til annen ber, er nesten aldri noe annet. Bare den kan be rett som lar Ånden hjelpe seg (se Rom 8:26). Men verden kan ikke få del i denne sannhetens Ånd så lenge de fortsetter å være verdslige, "for den ser ham ikke og kjenner ham ikke" (Joh 14:17). Nei, bønnen er ikke noen mekanisk oppramsing av ord. Den er "en hemmelighet mellom Gud og mennesket som fører til herlighet," slik en afrikaner sa det så treffende.

Herrens bønn, slik vi finner den her hos Lukas, er ikke ordrett lik den vi finner i Matt 6:9-13. I de eldste håndskriftene av Lukas-evangeliet er den til og med enda kortere enn i vår oversettelse. I disse mangler f.eks. "vår" etter "Fader". Det samme gjør også "du som er i himmelen", og den femte og sjuende bønn.

Noen mener at Lukas utelot disse fordi han visste leserne kjente disse leddene fra før. På samme måten ser vi også at én evangelist gjengir innstiftelsesordene for nattverden i en kortere form enn den andre.

Men kanskje kan også den kortere formen av Herrens bønn stamme fra Jesus selv. Det kan da vise at Jesus ikke påla sine disipler å gjenta den ordrett. Det er bønnens ånd det først og fremst kommer an på. Den lærer oss å be etter Guds vilje.

I v. 4 står det: "- for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss." Tilsvarende hos Matteus står det: "- som vi og forlater våre skyldnere" (Matt 6:12). Tanken er den samme begge steder, men hos Lukas understrekes det sterkere hvor nødvendig denne kjensgjerningen er at vi stadig tilgir andre, for at vi selv kan be om Guds tilgivelse. Slutten av bønnen: "- for riket er ditt," finnes heller ikke hos Lukas. I v. 5-8 finner vi den fine lignelsen om hva den kan oppnå som er utholdende i bønn. Selv om det er uvillighet mot å hjelpe, gir bønnen gode resultater.

Også i v. 9-13 viser Herren hvor store forventninger den bedende kan ha til Gud som alltid er villig til å hjelpe den som ber.

Lignelsen om mannen som må låne brød fordi han ikke har noe mat å sette fram for vennen som kommer uventet på besøk (se v. 8), minner litt om lignelsen i Luk 18:1-8. Begge steder betoner Herren en slags hellig ubeskjedenhet og pågåenhet i bønnen som Gud er tilfreds med.

I denne lignelsen er det snakk om å holde ut når en ber om den samme tingen og ikke får den med en gang. En må bare fortsette å be og forvente at Gud vil svare i sin tid og på sin måte.

Det betyr ikke akkurat det samme som Paulus mener i 1Tess 5:17, når han sier: "Be uten opphold." Der tenker han mer på bønnen som "sjelens åndedrett". Det peker på den bønnens ånd som et Guds barn stadig må leve i for å leve rett med Gud. Men nettopp fordi det peker på bønnen for den ene, bestemte tingen, gir denne lignelsen så stor trøst, så store løfter og så sterk frimodighet. Hvert eneste av Guds barn har vel en eller annen ting som ligger dem særlig tungt på hjertet både for sin egen og andres del, når de ber.

I v. 7 beskrives vanskelighetene som kan oppstå før en blir bønnhørt. I lignelsen er det uttrykt ved ordene: "Døren er alt stengt." Både vennen og barna er alt gått til sengs. Det peker på at det ofte er store vanskeligheter som må overvinnes før Gud kan svare på sine barns bønner. Det kan være vanskeligheter både i og omkring oss. Derfor må Gud ofte la oss vente før han bønnhører oss, slik som denne vennen gjorde.

Et eksempel på dette ser vi i Dan 10:12 der Herrens engel sier til Daniel: "Fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt." Men i de 21 dagene det tok før han svarte, hadde Herrens engel kjempet med mørkets åndsmakter for å kunne kunngjøre den seieren som Daniel bad om for Guds folk.

Det er en stor trøst at Herren selv gir oss lov til, ja, formaner oss til å banke sterkt og vedvarende på døren til alle synderes store venn i himmelen. Vi skal fortsette å banke til vi får "alt det han trenger" (v.8). Se også ordet i Jes 62:6-7: "Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden!"

De enkelte trekk i lignelsen, de tre brødene, vennen som kom fra en reise og mannens fattige kår, skal neppe utlegges. De kan nok anvendes om tro, håp og kjærlighet som vi alle av naturen mangler. Vi kan ikke gi noe til vår venn Jesus som kommer på sin reise for å frelse oss. Vi må be om å få disse "tre brødene" fra Guds Ånd. Vi kan ikke lage dem selv. Selvlaget tro, håp og kjærlighet er ikke noe som kan tilfredsstille Jesus.

I v. 12 er det føyd til et tredje eksempel i tillegg til de to Lukas har felles med Matteus (sml. v. 12 og Matt 7:9-10). Her nevnes også et egg som sønnen ber om uten å måtte vente at han får en skorpion. Nei, Gud skuffer og bedrar ikke sine barn.

I v. 13 er det også litt forskjell fra Matt 7:11. Matteus sier: "Gode gaver," men Lukas nevner den beste gaven som rommer all Guds nåde fordi den rommer i seg det sanne livet med Jesus. Han nevner Den Hellige Ånd. Dette er et herlig løfte for alle som ennå ikke har tatt imot Jesus. Den Hellige Ånd vil vise dem en åpen dør til en levende tro. Dette er også et herlig løfte for Guds barn, for Ånden viser dem en åpen dør til "å vandre i Ånden" (Gal 5:25), og til å "bli fylt av Ånden" (Ef 5:18). Når vi får Den Hellige Ånd som gave, finner vi også svaret på den bønnen som er uttalt i en sang:

Gi meg, Gud, det saligste jeg vet:

Et hjerte fullt av Kristi kjærlighet.

Luk 11:14-36
Når det gjelder forklaringen til dette avsnittet, viser vi til Matt 12:24-45. Jesu motstandere (se fariseerne, Matt 12:25) drev det nå så langt at de erklærte Jesu frelsesverk for djevelskap. Andre krevde at han skulle gjøre flere tegn for dem. I virkeligheten ville de ikke tro, for de hadde egentlig fått tilstrekkelig med tegn.

I v. 20 finner vi uttrykket: "- ved Guds finger." I Matt 12:28 står det: "- ved Guds Ånd." Guds makt er en åndsmakt som her blir stilt overfor onde åndsmakter. De onde åndene må bekjempes på åndelig vis. De våpnene som djevelen utstyrer mennesket med for å forsvare sin eiendom, er egentlig vantroen. Faller vantroen bort, er djevelens makt brutt.

I v. 27-28 hører vi om kvinnen som bryter ut i lovsang og priser den kvinnen salig som er mor til en sønn som Jesus. Hun var sannsynligvis selv mor. Ordene fra Marias lovsang begynner å gå i oppfyllelse: "Fra nå av skal alle slekter prise meg salig" (Luk 1:48). Men Maria var ikke salig fordi hun bar Jesus til verden. Hun var salig på grunn av det sinn hun hadde, - det troende sinn som var villig til å være en tjenerinne for Herren.

På en stille og forsiktig måte, slik Jesus alltid gjør når han møter søkende mennesker, fører han denne kvinnen inn i hvor nødvendig det er å høre Guds Ord og bevare det (se Marias svar: "det skje med meg etter ditt ord!", Luk 1:38). Det lille "ja" som han innleder med, viser at han med kjærlig hånd verner om den lille spire av tro i denne kvinnens sjel.

Legg merke til hvordan Jesus med få ord beskriver veien til salighet. Det er altså nødvendig å høre Guds ord, men det er ikke nok. Først når en tar vare på ordet så det bærer frukt i fasthet, omvendelse og tro, får hjertet del i saligheten.

I v. 33-36 ser vi igjen bildet av lyset i staken. Jesus bruker dette flere ganger på litt forskjellige måter. Vi viser ellers til forklaringen i Matt 6:22-23. Men her hos Lukas føres virkningen av lyset litt videre (v.36). Samtidig må vi også merke oss forbindelsen med det foregående.

Herren hadde talt om Salomo og Jonas som tegn for folket på deres tid. Så føyer han til: "Her er mer enn Salomo - her er mer enn Jonas!" (v. 31-32). Her er verdens lys (Herren selv), og dette lyset skinner klart nok fra staken det står i. Det er et tegn som er tilstrekkelig for alle som har øyne å se med.

Deretter går han videre ved at han taler i bilder om at sjelens øye, "lyset i deg", kan være "friskt". Det er ikke uten evne til å se slikt et blindt øye er som bare er mørke.

I v. 36 føres tanken videre, og Jesus peker på hva følgene blir når Guds lys får lov til å opplyse "hele ditt legeme", og "ikke har noen del som er mørk". Det vil si at Guds lys får skinne inn i alle krokene. "Da", sier Herren, "vil det være så helt opplyst som når lampene lyser på det med strålende skinn." Med andre ord så vil hele livet være i lyset.

Når lyset fra Gud får lyse opp i vårt indre og lede vårt liv, så vi ikke på noen områder i livet "setter det under en skjeppe", vil lyset bare spre seg utover. Det vil beherske vårt indre liv, og samtidig vil det også vise seg i det ytre livet og gjøre oss til lysets barn (Ef 5:8. 1Tess 5:5).

Må det Jesus sier her, bli en alvorlig bønn hos oss om at hans lys må opplyse oss både i vårt indre og i vårt ytre liv.

Luk 11:37-54
Jesus ble invitert til å spise hos en fariseer. Det måltidet det er snakk om her, svarer vel nærmest til det vi kaller middag. Hovedmåltidet ble ellers holdt om kvelden. Bakgrunnen for invitasjonen var muligens den samme som ofte ellers, fiendskapet som hele tiden lå på lur for å fange han i en eller annen felle. De forferdelige anklagene som nettopp var reist mot han om å drive ut onde ånder ved hjelp av Be'elsebul, viser dette.

Det var vel også en felle fordi de blant annet visste at Jesu disipler ikke tok det så nøye med de gamle vedtektene om å vaske seg før måltidene. Dette var fariseerne meget nøye med. De tenkte kanskje at heller ikke Jesus var så nøye her. Uansett kunne det bli en mulighet til å angripe han for ett eller annet.

Vi kan vel lett forestille oss situasjonen den dagen. De "geistlige" bordfellene vasker hendene med en from mine mens de kaster forsiktige blikk mot Jesus for å se hva han gjør. Ville han "for skams skyld", som det heter, gjøre det samme som dem? Men Jesus kaster ikke sideblikk mot noen, men setter seg til bords uten den rituelle vaskingen. Og verten uttrykker med en gang sin undring over at Jesus gjør det (v.37-38).

Men da griper Jesus ordet og går direkte løs på den fariseiske holdningen og irettesetter den (v.39). Den var så opptatt av det ytre, men brydde seg mindre med den indre tilstanden. Herren forbyr ikke den ytre renselsen, men peker på hvor liten betydning deres falske omsorg for den ytre renheten har når de samtidig glemmer den indre renheten.

Det er en dobbel betydning i dette bildet. Det pekes på det ytre ved begeret i motsetning til innholdet i det, noe som svarer til det ytre hos mennesket i forhold til det åndelige livet. Men den samme Gud som skapte det ytre ved mennesket, legemet, skapte også sjelen (v. 40). Skal en rense sitt liv og leve hellig, må det skje innenfra, fra sjelen, om det skal ha noen virkelig betydning (v.41).

Fariseerne gav almisse bare for syns skyld samtidig som selve gaven bare bestod av ytre ting. Men ytre gaver kan en gi uten at hjertelaget bak gaven på noen måte er hellig (se 1Kor 13:3: "Om jeg gir alt jeg eier -, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet").

I v. 43-44 uttaler Jesus så tre ve-rop over denne mangel på forstand hos fariseerne. Vi viser til Jesu ve-rop over fariseerne den siste gangen han var i templet, se Matt 23:6-7, 23, 27-28. "Rettferd" peker på forholdet til nesten, og satt sammen med uttrykket "kjærlighet til Gud", peker det på de to store bud i loven (v.42). Se Matt 22:37-39.

Når det gjelder v. 44 der han sammenligner dem med "ukjennelige graver", finner vi en annen tanke enn i Matt 23:27 der det er motsetningen mellom et pyntet ytre og forråtnelsen i det indre, som framheves. Her er sammenligningspunktet det skuffende ved fariseerne, som er en fare for andre. De blir sammenlignet med "ukjennelige graver" som mennesker uforvarende kom til å tråkke på. Ifølge loven ble den som rørte ved et lik eller en grav, uren i sju dager (se 4Mos 19:16).

Når folk fulgte etter fariseerne både i lære og handling, ble de bedratt. Når de tillitsfullt fulgte etter dem inn i urenhet og et hyklersk sinn, ble de uten å vite det urene.

Dette er til alvorlig ettertanke for alle som skal veilede andre i åndelige spørsmål. En må ikke dra andre med seg inn i en åndelig død under en maske av fromhet. Både uomvendte prester og forkynnere, sekter, svermer og uren kjærlighet skjult under broderkjærlighetens maske, har ødelagt mange ærlig søkende sjeler som ikke var på vakt overfor hvem de fulgte.

I v. 45 griper en av de lovkyndige ordet og uttrykker alvorlig bitterhet selv om det er under skinn av høflighet ("Mester"). "Når du sier dette, krenker du også oss," sier han og stiller på denne måten seg selv og sine likemenn i en spesiell gruppe. "Også oss" må være uttrykk for noen lovkyndige som hadde kommet som utsendinger for det høye råd i Jerusalem i motsetning til de lokale fariseerne.

I Matt 15:1 hører vi at det høye råd hadde sendt representanter for å holde øye med denne farlige personen Jesus som talte sannheten på en måte som var meget nærgående for dem. Det var som om vi i dag skulle uttrykke oss på følgende måte: "Du rammer ikke bare den alminnelige prest og forkynner, men biskoper og toppledere i kristent arbeid med det du sier nå."

Jesu svar er et tredobbelt ve-rop også over de lovkyndige (v.46-52). Vi viser til Matt 23:4, 13-33 når det gjelder dette avsnittet.

Lukas er alene om å gjengi den betegnelsen Jesus her bruker om seg selv, nemlig "Guds visdom" (v.49). Han hentyder tydeligvis til Ord 1:20-33. 8:1ff. Der framstilles visdommen som en talende person. Jesus vil dermed si at Guds visdom er kommet til jord i hans person og taler gjennom han.

Spesielt for Lukas er også uttrykket: "Dere har tatt kunnskapens nøkkel" (v. 52). Dette betyr at de lovkyndige forbeholder seg eneretten til å fortolke Skriften. Vi må her tenke på slike folk som også i vår tid bruker argumentet overfor vanlige kristne: "Jeg som har studert dette, vet selvfølgelig best." På denne måten knebler enkelte argument som går mot deres meninger.

En skal ikke forakte kunnskap når den blir brukt i livets tjeneste, men den døde kunnskapen bare oppblåser (1Kor 8:1). Det gjelder å ha den kunnskapen som gir liv, der den som lærer andre, selv går foran på Jesu vei. Da brukes kunnskapens nøkkel til å lukke opp til omvendelse og tro og ikke til å stenge igjen for sjelene.

I v. 53-54 hører vi om virkningen av det Jesus sa. Det ble visst ikke så mye ut av måltidet, men vi kan se hvordan gjestene trengte seg sammen om Jesus i rasende bitterhet og slynger sine spørsmål ut over han. Hensikten var ikke å få svar, men å få noe å anklage han for. Men løgnen trakk også her, som alltid ellers, det korteste strå overfor sannheten.

Noen har lastet Jesus for mangel på hensyn overfor verten. Men disse to versene viser tydelig det vi allerede har bemerket om hans holdning. Innbydelsen var ikke annet enn utslag av hykleri. Derfor lot også Jesus sannhetens tunge sverd falle over løgnens tråder og sannhetens skarpe lys over løgnens spindelvev.
Luk 12:1-12
På samme måte som i Galilea, står også Jesus ved sitt opphold i Perea overfor tre forskjellige grupper: Folkets ledere, fariseerne og disiplene (v. 1). I grunnteksten står det egentlig "i titusenvis" av mennesker. Så store folkemengder samlet seg om han at "de holdt på å trå hverandre ned".

Den store sammenstimlingen kan vel ha en viss sammenheng med arbeidet de 70 hadde utført (se Luk 10:1).

Spenningen var stor. Jesus var kjent for å skape motstand. Stillingen var alvorlig. Det visste alle på grunn av fiendskapet folkets ledere hadde til Jesus. Jesus taler likevel mest til disiplene. Det var jo dem som skulle fortsette arbeidet i fremtiden. Ved dem skulle evangeliet forkynnes til alle jordens folkeslag.

Vi møter den samme advarselen mot "fariseernes surdeig" i Matt 16:6 der det blir sagt at bildet peker på fariseernes og saddukeernes lære (Matt 16:12). Her peker Jesus mer på deres hykleri og falskhet. Det er selve roten til deres falske lære han peker på.

I Jesu ord til disiplene møter vi en del av de samme tankene som vi finner i Matt 10 i forbindelse med talen Jesus holdt da han sendte ut de tolv. I motsetning til fariseernes hykleri og skjulte vesen, skulle disiplene gå fram i full åpenhet (v.2-3). Det de snakket sammen om i det skjulte, skulle fram i lyset og forkynnes så alle hørte det. På denne måten stiller Jesus kristendommen fram i lyset i motsetning til hemmelige foreninger og ordner som vi kjenner til i vår tid.

Det er også tydelig at alt urent som gjemmes bort i mørke under dekke av ett eller annet, før eller siden skal bli avslørt. Syndens vesen vil alltid skjule seg slik Adam og Eva gjorde det, men løseordet for Guds hellige folk er: "Fram i lyset."

I v. 4-7 taler Jesus særlig til disiplene om å stå fram uten noen form for frykt (se Matt 10:28-31). Legg merke til den kjærlige tiltaleformen i v. 4: "Mine venner" (se Joh 15:14). Det er uendelig stort at vår Herre Jesus gir den lille flokken av svake og redde mennesker et slikt hedersnavn.

Grunnen til den åpne og uredde framferden som skal prege Jesu disipler, knyttes til den kommende dommen (v.8-10) og Den Hellige Ånds hjelp i rette tid (v.11-12). Vi viser til Matt 10:32-33 og Matt 10:19-20 når det gjelder dette. Se også Matt 12:31-32 når det gjelder spott mot Den Hellige Ånd (v. 10).

Hos Matteus sies det: "Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen." Her hos Lukas sies det: "- kjennes ved for Guds engler" (v.8-9). Det peker på at Guds engler er til stede på den store dommens dag. De er også der vitner om sannheten i Guds dom. Englene er jo alltid til stede for å hjelpe dem som skal arve saligheten (se også Matt 25:31).

Hele dette avsnittet peker på menneskefrykten som en av de store farene for Herrens venner. Vi skal bare frykte for Gud (se v. 5) og ellers ingen. "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). "Gud gav oss ikke motløshets (feighets, D) ånd" (2Tim 1:7). Det er verdens ånd som vil true og lokke oss til å skamme oss ved vitnesbyrdet om Jesus og ved hans hellige. Ved å bli fylt av Den Hellige Ånd, vil Guds barn alltid få kraft til å bekjenne troen på Jesus alltid og alle steder. Det gjelder også i sammenhenger der Guds motstandere kaster skitt på Jesu navn og de troende. "Lid ondt med meg for evangeliet, i Guds kraft" (2Tim 1:8).

 

Luk 12:13-34
Så dukket det opp en i folkemengden som ba Jesus hjelpe seg til å få sin rett i en arvesak han hadde med en bror (v. 13). Denne mannen hadde vært opptatt med de jordiske tingene mens Jesus hadde talt om de himmelske. Og så hadde han kommet til at denne store læreren sikkert kunne hjelpe han til å få tak i noe arvegods som han mente han hadde rett til.

Etter jødisk arverett hadde den eldste sønnen rett til dobbel del av boet, men samtidig overtok han forpliktelsen til å underholde moren og de ugifte søstrene som måtte finnes. Denne mannen var sannsynligvis en av de andre brødrene.

Han er et eksempel på de mange som opp gjennom kirkens historie har forsøkt å bruke kristendommen til å oppnå timelige fordeler. Fra Østen har vi fått uttrykket "riskristne" som betegnelse på slike som lot seg døpe for å få en eller annen fordel av det.

Men Jesus lar seg aldri bruke på den måten. Han vil riktignok være en venn og rådgiver i alle situasjoner, men han begynner innenfra med å gjøre sjelen rik i Gud. Bare når han får gi denne rikdommen, lar han også sin velsignelse strømme over de jordiske forholdene. Men han lar seg aldri bruke for å fremme havesyke og verdslighet (v. 14). Den kristne menighet finner veiledning her for hvordan den skal forholde seg når det gjelder sosiale forhold. Den skal være forsiktig med å blande seg inn i slike saker som angår den verdslige øvrigheten. Den skal selvfølgelig ikke være blind for den sosiale uretten i samfunnet. Den rammer jo som oftest de små og svake. Men det åndelige siktepunktet må hele tiden holdes klart fram når kirkens menn gir råd om hvordan sosiale forhold skal løses.

Den kristne menighet må hele tiden arbeide for at hjertene må forandres slik at de kan bli lys og salt i verden. Det var det synspunktet Jesus la til grunn for det han sa inn i den aktuelle situasjonen (v. 15).

Hele vers 15 kan stå som tema og overskrift for den følgende talen av Jesus: "Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod." Den egentlige tanken i dette er at selv om en eier nokså mye, kan ikke dette holde han i live. Det garanterer ikke at han skal få et langt liv her på jorda. Og videre understreker det at eiendommen langt mindre gir han evig liv. Dette forklarer Jesus så ved en lignelse (v. 16-20). Han nevner en bonde som hadde fått uvanlig stor avling. Han var rik nok fra før og hadde mer enn han trengte, så nå fikk han virkelig overflod.

Av en eller annen grunn regnes liksom det å bli rik ved å dyrke jorda si godt, for en mindre farlig måte å bli rik på enn ved å skape seg en formue gjennom spekulasjon og handel. Men Jesus viser at rikdommens fare er like stor uansett hva en arbeider med. Men kanskje er denne lignelsen en særlig advarsel til dem som er opptatt med å dyrke jorda? Jorda kan gjøre en jordbundet i bokstavelig forstand så det også går ut over det åndelige. Det viser iallfall denne lignelsen oss.

Denne store avlingen som Gud hadde gitt han, skulle tydeligvis åpnet øynene på bonden så han fikk se at den ikke kunne tilfredsstille sjelens behov. Den burde egentlig skapt lengsel etter den ekte og varige rikdommen. Men det ville ikke bonden forstå.

Mange ufrelste mennesker lever i stor overflod. "Alt jeg rører ved, blir til gull," var det en som sa. Men Jesus vil gjerne vekke hjertet for den virkelige rikdom, og for å oppnå dette, kan han bruke medgang like godt som motgang.

Stor eiendom og formue fører ofte uro og skuffelse med seg om en ikke behandler det som noe en har fått fra Gud, som om en i virkeligheten ikke eier noe selv. Det er en bitter skuffelse for mange når de oppdager at forventningene ikke innfris. Mange mener at bare de oppnådde en viss grad av velstand, så ville de få bare gode og lykkelige dager, men slik er det ikke.

Den rike bonden får nå nye bekymringer om hva han skal gjøre med all rikdommen sin. Han må til å utvide bygningene sine (v. 17-18). Dette behøver i og for seg ikke være galt. Også Guds barn må ha lov til å utvide sin virksomhet.

Men så kommer vi til det avgjørende spørsmålet: Hva ville han gjøre med alt det han samlet? Ville han ære Gud, hjelpe fattige eller støtte arbeidet i Guds rike? Nei! Han ville bare nyte det for sin egen del som han selv fant det for godt. Han ville tilfredsstille sin sjel med det han mente var rikdommen sin (v. 19).

Så liten forståelse hadde han for hva hans sjel var verdt. Og så høyt verdsatte han rikdommen sin at han trodde han hadde nok når han hadde denne forgjengelige rikdommen. Det er denne løgnen det verdslige sinn bygger på.

Det blir ikke alltid sagt så åpent, og det står jo at han tenkte dette ved seg selv. Men hvor mange tenker ikke på samme måten om vi kunne se inn i tankelivet deres. De regner med at framtida er sikret når de bare sitter trygt bak egne dører. De søker etter en menneskelig ro og kaller det å "ha det godt" eller "leve godt" når de bare kan nyte de jordiske tingene slik de selv finner det for godt og kan skyve fra seg tanken på døden. Den vil de ikke høre tale om. De vil bare more seg og nyte livet.

Og så kommer ofte dødens bud så altfor fort og uventet. "I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?" (v.20). Ja, den som bare søker sin ro i det som forgår, dør alltid i natt, åndelig natt. Og all eiendommen kan ikke forlenge livet med en eneste time. Det nytter ikke selv om den døende ligger med nøkkelen til pengekisten i handa. Da blir det klart at en egentlig ikke var selveier. Alt en hadde blir spredt. Andre tar det, men hva har sjelen igjen når alt dette skjer? Den har ingen ting uten en stor gjeld som består av et stort feilgrep som fører til evig fattigdom

I verdens øyne har denne mannen sikkert vært ansett som en klok og dyktig mann. Han forsto seg på det han gjorde, men Guds bedømmelse er en annen: "Du dåre!"

Det fins en gammel fortelling om en konge som gav en stol til hoffnarren med følgende ord: "Den skal du ha, for du er den største narr (samme uttrykk som dåre, o.a) jeg kjenner!" Da kongen lå for døden og evighetens mørke kom over han, spurte han narren som sto hos han: "Hva skal jeg gjøre?" "Har du aldri tenkt på det før?" spurte narren. Og da svaret var benektende, tok narren kappen sin og gav den til kongen idet han sa: "Så vil du kle denne bedre enn meg, for du er en større narr enn jeg.

"Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud" (v.21.). I disse ordene samler Jesus lærdommen i denne lignelsen. Den som har sin skatt i himmelen, er rik i Gud. Han har Jesus som sin eneste og virkelige rikdom Den samme død som tar alt bort fra en vantro, må være tjeneren som fører den troende inn til den største og ekte rikdommen. Men veien til å bli rik i Gud, går merkelig nok gjennom konkurs. Bare den som har latt seg slå konkurs av Guds lov, kan få del i nådens uendelige store, evige og uforgjengelige rikdom

"Hva skal jeg gjøre?" spurte den rike bonden (v. 17). Lykkelig er den som i tide spør: "Hva skal jeg gjøre for å bli salig?" Og lykkelig er den som av hjertet har fått gripe tak i svaret: "Tro på Herren Jesus" (Apg 16:30-31).

Gjerrighet er i følge Guds Ord en av de store syndene. Med rette er det nok sagt at den gjerrige har det verre enn drankeren. Den siste kan likevel ha sine lyse øyeblikk, men den som er gjerrig, har ingen. "Rik

i Gud" betegner en tilstand av indre fred som bygger på troens avhengighet av Gud. Guds kasse blir aldri tom. Hans forråd holder for tid og evighet. Derfor er virkelig Guds barn rike.

Men gjerrigheten viser seg ikke bare i begjærligheten etter det som angår det jordiske og legemlige. Den viser seg også i bekymring, og denne forkledningen bruker ofte djevelen når han skaffer seg plass hos Jesu disipler (v.22). "Derfor," fortsetter Jesus, så "sier jeg dere: Vær ikke bekymret -." Og han vender seg særlig til sine disipler med advarsel mot alle de mange bekymringene som ofte kommer for liv og legeme (v.22-24). Vi viser til Matt 6:25-34 der dette forklares nærmere.

I stedet for "fuglene under himmelen" står det her "ravnene". De blir vel nevnt som eksempel på de minst nyttige fuglene, men likevel får de det de trenger.

Og videre finner vi denne tilføyelsen hos Lukas: "Makter dere ikke engang det minste, hvorfor er dere da bekymret for det andre?" (v.26). "Det minste" peker tilbake på å "legge en alen til sin livslengde". Kan vi ikke øke vårt liv med en liten stund, hvilken nytte er det da i alle de andre bekymringene vi gjør oss?

Uttrykket: "La ikke tankene deres fare hit og dit" (v. 29), betyr egentlig etter grunnteksten: "Svev ikke i luften", det vil si: Slipp ikke det fotfestet som troen har på vår himmelske Far. Gjør du som den rike bonden og støtter deg på den jordiske rikdommen, så har du ikke fotfeste. Men den som ved ærlig arbeid og bønn overlater seg til Guds omsorg og nåde (v.22-30), og setter Guds rike først som det virkelige målet for alle ting, den står på trygg fjellgrunn (v.31-34).

Når det gjelder v. 33-34, viser vi til Matt 6:19-21. Den kjærlige og oppmuntrende tiltalen i v. 32 er spesiell for Lukas: "Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket."

Frelseren har sikkert sett kjærlig på den lille, merkelige flokken som sto rundt han. I det ytre virket de både fattige og hjelpeløse, som får blant ulver, og likevel var denne flokken sterkere enn alle verdens hærer. "En mann med Gud er majoriteten," er det sagt.

Her slutter Herren fra det store Gud gir sine venner, nemlig "riket", til det mindre som han så mye mer vil gi dem. Det er dette Paulus tar opp i Rom 8:32 der han sier: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?"

Angående ordet i v. 33: "Selg det dere eier, og gi det som almisser! Gjør dere pengepunger som ikke eldes," sier Luther: "dette er alt sagt i den mening at en ikke skal elske eller søke noe over Gud og hans Ord, men som Paulus sier i 1Kor 7:30, behandle eiendom som om en ikke eide noe." I sitt hjerte skal en på en måte ha gitt fra seg alt det en eier og stilt det til disposisjon for Gud, for det er jo egentlig hans.

Av og til krever Gud også den ytre forsakelsen slik vi hører om den rike unge mannen (Matt 19:21), og som vi ser det hos apostlene. Herren kan kalle til en spesiell oppgave som forutsetter at en må kvitte seg med det en eier. Å følge dette rådet fra Herren, kan også være en måte å bli fri den bekymringen som følger med formue og eiendom Kanskje flere burde følge det?

I alle tilfelle advares det på det sterkeste mot å la seg binde av det jordiske. Vi må be om at Gud hjelper oss til å være løst fra de jordiske tingene enten vi beholder dem i det ytre eller kvitter oss med dem. Den virkelige rikdommen som Gud gir, befinner seg i den himmelske bank, og der blir aldri pengepungene gamle.

 

Luk 12:35-59
En sterk forventning om Herrens gjenkomst vil hjelpe hjertet til å være fri fra alt det jordiske. Guds folk skal være et folk som lever i forventning, for vårt hjemland er i himmelen (Fil 3:20).

I det følgende finner vi tre bilder som Herren bruker for å minne sine tjenere om sin gjenkomst og vårt forhold til den.

Det første bildet er av tjenerne som venter på sin Herre som kommer hjem fra en bryllupsfest (v.35-38). Skal tjenerne kunne vente rolig på sin herre uten å være engstelige, så må de hele tiden være klare til å lukke opp for han når han kommer. De må være påkledd og ha lyset tent (v.35).

Uttrykket: "La hoftene være ombundet" peker på at de brukte lange kjortler på den tiden, og for å være klare til innsats uten å snuble i disse lange klærne, knyttet de dem opp om kroppen med et belte.

Dette er et bilde på at heller ikke vi skal gå og snuble i noe som hemmer oss fra å være parate til å ta imot Herren når han kommer. I 2Tim 2:4 skriver Paulus: "Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags." Både overflod og mangel på materielle goder kan hemme et Guds barn i å vente på Herren med glede. Derfor bør en Guds venn binde opp om seg.

At lampen er brennende, vil si at bekjennelsen både i liv og tale er klar. Også dette er nødvendig om vi skal være beredt. Blir hjertet lammet av menneskefrykt, blir håpet uklart.

I v. 37-38 uttaler Herren et fantastisk løfte over de tjenerne han finner våkne når han kommer. Han sier at han selv vil være tjener for disse tjenerne. Han ville gi dem alle de herlige rettene som hans hus kan by på.

Når vi tenker på at tjenerne på den tiden tilhørte sin herre på livstid, blir dette løftet enda større. Ikke et eneste av Guds barn har noen gang fortjent å løse remmen på vår store mesters sandal, og likevel så vil han selv gå fram og tjene oss, de "unyttige tjenere" (Luk 17:10). Dette er nåde over nåde.

I v. 38 blir den dobbelte gjenkomsten antydet. Dette stemmer også med det som sies spesielt i Åp 20 der det tales om den første og den andre gjenkomst.

I v. 39-40 finner vi så bildet av husbonden som er på vakt overfor innbruddstyven (se Matt 24:43-44).

Og i v. 41-48 finner vi endelig bildet av de to forskjellige forvalterne. Den ene var tro og klok og fant nåde hos sin Herre (v.42-44), mens den andre var lat og utro (v.45-46). Vi viser til Matt 24:45-51.

Det er i grunnen et underlig spørsmål Peter kommer med i forbindelse med dette siste avsnittet: "Herre, er det til oss du taler denne lignelsen, eller også til alle andre?" (v.4 1). Dette peker vel helst tilbake på lignelsen om husbonden som er på vakt overfor tyven. Peter synes vel at denne formaningen om å være våken og på vakt, ikke passet helt på han og hans meddisipler. De hadde jo forlatt alt for å følge Jesus og hadde ikke noe å passe på. Det passet visst bedre på alle dem som ikke hørte med til den indre disippelkretsen og dermed syntes å være mindre våkne

Også her finner vi en underlig blanding av noe fint og noe dårlig, som vi ofte ser i det Peter sier. Det fine er at han i sin kjærlighet til Herren synes det skulle være merkelig at de skulle sove når Herren kommer igjen. Det dårlige er mangel på den ydmykhet som erkjenner at "ånden er villig, men kjødet er skrøpelig" (Matt 26:41).

Jesu svar bærer derfor med seg en tone av "den som mener seg a stå, han se til at han ikke faller" (1Kor 10:12). Selvfølgelig gjelder det alle mennesker når Herren formaner til å våke (se Mark 13:37: "Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!")

Men Herren innskjerper det store ansvaret som hviler spesielt på dem som er betrodd mye, og derfor gjelder det her særlig disiplene (v. 47-48).

Ordet om tjeneren som ikke kjente til hva som var hans herres vilje, og som gjør det som er verdt straff, er et underlig ord. Han skal "få færre slag" mens den som kjente sin herres vilje og handlet på tvers av den, "skal få mange slag".

Guds hellige rettferdighet krever alltid at synden blir straffet, men vi ser altså at Herren tar hensyn til i hvilken grad en er bevisst at det en gjør er synd.

Ofte er uvitenheten selvforskyldt. En kunne visst det om en hadde villet undersøke og få kunnskap om Guds vilje. Tenk på de mange som er omgitt av Guds levende ord, men som nekter å høre på det. Det er tydeligvis ikke slike Jesus tenker på her. De faller nok helst inn i gruppen: "Den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres."

Derfor er det et selvbedrag når mennesker sier at de ikke vil høre Guds levende ord fordi de får større ansvar ved å høre det.

Nei, her tenkes det på slike som ikke har hatt anledning til å få kjennskap til Herrens vilje. Først og fremst gjelder det hedningene, men så må vi vel også i en viss grad regne med mennesker som bor i områder der det er ganske dødt når det gjelder forkynnelse.

Det er den barmhjertige Guds rettferdighet som tar alle forhold med i betraktning. Det er godt at det er han alene som er dommer over levende og døde.

Men den som gjøre dette ordet til en sovepute for både seg selv og andre, skal få mange slag, for han vitner mot seg selv.

Når det gjelder slutten av v. 48, viser vi igjen til Matt 25:14-30 (lignelsen om de betrodde talentene).

Idet Herren ser fram mot sin gjenkomst, mot tiden da det skal gjøres opp regnskap, ser han også på det som ligger mellom den stunden da han sa dette og den store dagen.

Før Herren kommer til dom, må først ilden komme som han skulle kaste over hele jorden (v.49). Hva slags ild er det han tenker på her ettersom han lengter etter at den skal komme?

På den ene side er det Den Hellige Ånds ild, troens, kjærlighetens og forsakelsens ild med sitt hellige lys og varme. Men på den andre side peker det også på kampens og lidelsens ild som nødvendigvis følger med. Troens ild brenner løs og fjerner alt som hører denne syndige verdens vesen til.

Den levende tro har en side som vender utover, og vi kan gjerne kalle den en angripende side. Den blir nemlig til dom over alle kalde, døde og lunkne hjerter. Vi må tenke på ordet i Matt 3:11: "Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild."

I hvert døpt menneske er det lagt ned en glo av himmelens hellige ild, men vantroen har lagt et lag av aske rundt den i så mange hjerter. Denne gloen kan bare vekkes ved at Ånden får blåse bort asken og sette hjertet i brann før gloen er slukket ut. Det er dette Guds Ord kaller omvendelse.

Men du som har fått ilden tent i hjertet ditt, ilden for Jesus, du må våke over den slik at den får næring. Og den skal ikke bare holdes i live i ditt eget liv, men den skal vokse seg sterk så den kan tenne andre omkring deg i brann også.

Det er dette Herren lengter etter. Men det var noe som måtte skje før denne ilden kunne komme. Han måtte døpes med en lidelsens dåp (se Matt 20:22). Det er bloddåpen på Golgata han skulle gjennomgå (v.50). Ordet fra Sal 69:2-3 måtte oppfylles på han: "Vannene er kommet inn til sjelen - - jeg er kommet i dype vann, og strømmen slått over meg.

På samme måten som i Joh 12:27 merker vi også her den sjeleangsten som senere brøt fram i Getsemane (se hva det er sagt om dette i Matt 26:38): "Hvor jeg gruer til den er fullført."

Fra korset på Golgata toner svaret oss i møte: "Det er fullbrakt." Kjærlighetens ild i Frelserens hjerte drev han til lidelsens ild. På samme måte må alle hans disipler som har kjærligheten til han brennende i sine hjerter, følge etter han gjennom lidelsens ild.

Det er dette Jesus utvikler videre i v. 51-53 (se mer om dette i Matt 10:34-36). Fred med Gud og fred i huset kan ikke alltid følges ad. Når folk anklager Herrens vitner og beskylder dem for å skape splid og ufred i familien, så må vi bare vise til det Jesus selv sier her. Det er slik det blir når Jesus kommer inn i hjertene til noen i et hjem, mens andre ikke vil ha noe med han å gjøre.

Allerede profeten Mika pekte på denne kampens ild som følger dem som oppriktig følger Herren (Mika 7:5-6).

Når det gjelder dette siste avsnittet (v.54-59), viser vi til Matt 16:2-3. Her sier Jesus at tegnene på hvordan været vil bli, kjenner menneskene godt til, og det blir snakket mye om dem. Men tidens tegn er det så få som legger merke til og forstår.

"Hvorfor kan dere da ikke tyde denne tid?" utbryter Jesus. Døperen Johannes hadde stått fram med sin kraftige forkynnelse, og nå hadde Herren selv virket ved sine undergjerninger. Det var egentlig dårlig at de ikke forstod at dette var en særlig besøkelsestid fra Gud.

"Hyklere," sier han (v.56). På en måte hadde folket forstått at Gud besøkte sitt folk (Luk 7:16), men de var så svake og vinglete at de hele tiden lot seg påvirke av de ledende selv om de var overbevist om noe annet.

Ordet i v. 57 er spesielt for Lukas. Det peker på folkets egen evne til å dømme rett: "Hvorfor dømmer dere ikke av dere selv hva som er rett?" Deres samvittighet skulle altså være i stand til å vitne om sannheten i hans ord selv uten de ytre tegnene han gjorde.

Og så peker Jesus på nødvendigheten av å bruke tiden en har til disposisjon, på en rett måte (v.58-59). Han bruker eksemplet om å forlike seg med sin motpart før det er for sent. Vi møter samme tanken i Matt 5:25-26.

Der er det tale om forholdet mellom mennesker, forholdet til nesten som var blitt forulempet. Her må vel motparten helst tenkes som Guds røst som hadde møtt folket både i tidens tegn og i samvittigheten. Denne røsten vil en gang opptre som anklager for Guds domstol overfor alle dem som har avvist denne sannhetens røst i sitt hjerte.

Og dommen blir som det står skrevet i Rom 2:8: "Over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten over dem skal komme vrede og harme." Altså vil de bli i et evig gjeldsfengsel (v.59).

Det står om Jesus at han som kom, er "full av nåde og sannhet" (Joh 1:14), men den som ikke vil lyde sannheten, går også glipp av nåden og faller derfor under lovens dom. Avslutningsordet i dette kapitlet roper til oss: "La dere forlike med Gud!"(2Kor 5:20) og "se til at ikke noen forspiller Guds nåde" (Heb 12:15).

Luk 13:1-9
I forbindelse med de alvorlige formaningene i det foregående kapitlet, nevner Jesus to hendelser folk kjente til. Han bruker disse for å peke på at det er absolutt nødvendig å omvende seg om de vil unngå Guds dom. Hendelsene som er omtalt i v. 1 og 4 er ikke kjent fra noen annen sammenheng.

Ved den første hendelsen ser vi hvor grusomt romerne gikk fram bare ved mistanke om forsøk på opprør. Noen personer fra Galilea hadde tydeligvis vekket mistanke hos Pilatus under en av de store høytidene i Jerusalem. Uten å vise hensyn hogg han dem ned. Dette hendte tydeligvis i templets forgård mens de var i ferd med å bære fram sine offer, slik at blodet deres rant ned over offergavene deres. Den andre hendelsen med tårnet ved Siloa, har muligens forbindelse med en vannledning Pilatus bygde. Siloa er en vannkilde i den østlige delen av Jerusalem.

Jesus benytter først anledningen til å ta et oppgjør med den vanlige folkelige tanken at spesielle ulykker var en straff fra Gud på grunn av synd de involverte hadde gjort. Det er denne tankegangen vi møter hos Jobs venner. Den kan lett føre til å tro at de ytre forholdene et menneske lever under, viser hvordan Gud er fornøyd med det.

Selvfølgelig har all elendighet her på jorda sammenheng med synden, som syndens lønn, men ikke på den måten at den enkeltes skyld kan måles etter det som rammer han i det ytre. Ofte er det Guds kjæreste barn som opplever de store trengslene. Slike ulykkestilfeller som de kalles, er først og fremst omvendelsesprekener for menneskene omkring.

Det er det Jesus peker på i v. 3 og 5. Hva som er meningen med det for dem som det rammer, kan vi ikke gi en fullgod forklaring på. Der gjelder Paulus' ord i Rom 11:33: "Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier."

Det er fra dette synspunktet vi skal se på den slags hendelser. Vi skal prøve oss selv og nevne dem til selvprøvelse for andre. "Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten" (v.3). Dette ordet fikk en fryktelig oppfyllelse da Jerusalem ble fullstendig ødelagt av romerne ca. år 70 e.Kr.

Lignelsen om det ufruktbare fikentreet (v. 6-9) knytter seg til det Jesus allerede har sagt. Fikentreet var tydeligvis først og fremst et bilde på jødefolket. De tre årene (v.7) peker på de tre årene da Jesus selv, Guds Sønn, levde blant dem og viste sin makt både i ord og handling. Vingårdsmannens forbønn (v.8) peker framover mot Jesu forbønn på korset. Og den utsettelsen som ble gitt, svarer til tiden mellom Jesu død og oppstandelse og ødeleggelsen av Jerusalem.

Men lignelsen er også en alvorlig tale til hvert enkelt menneske. Hvert menneske som er døpt, er plantet inn i nådens fruktbare jordsmonn slik fikentreet var plantet i vingården. Frukten som kreves, er livet som skal leves i denne nåde. Det er et omvendelsens liv i tro og forsakelse.

Finnes denne frukten hos deg, kjære leser? Eller prøver du fremdeles krefter med Guds langmodighet? Det er en alvorlig tanke at hvert tre som ikke bærer frukt, armer ut jorda. Uansett hvor mye et menneske gjør i verdslig sammenheng, er dets liv og gjerning unyttig i Guds øyne.

Men Jesus ber også for den enkelte. Det er hans forbønn som gjør at vantro mennesker ofte får så lang nådetid. "Han bad for overtredere," står det i Jes 53:12.

"Spadd rundt det og gjødslet det" (v.8) peker på alt det Herren har gjort for å få troens frukt til å spire fram i det ufruktbare menneskehjertet. Han bruker trengslenes skarpe spade for å skjære bort de mange røttene som holder hjertet borte fra det ene nødvendige. Han ønsker å samle sinn og tanker om det som har med frelsen å gjøre. Gjennom vitnesbyrd og forbønn som et slikt hjerte blir utsatt for, tilfører han det ufruktbare hjerte kraft for å føre det til omvendelse. I Rom 2:4 advarer Paulus mot å forakte "hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet". Og så spør han: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?"

Men også Guds barn er gjenstand for en uendelig langmodighet, og derfor skal også vi følge i Jesu fotspor. Vi skal også lære å være tålmodige med andre (1Tess 5:14). Vi skal ikke være for raske til å gi opp håpet om at mennesker skal bli frelst. Vi skal heller ikke glemme at et troende menneske som har falt i synd, kan bli reist opp igjen.

Vi har mye å lære av han som ba for det ufruktbare fikentreet. Abraham hadde noe av det samme sinnelaget da han ba for Sodoma.

Luk 13:10-21
Vi ser at da Jesus kom til Perea, gjorde han som han pleide å gjøre hjemme i Galilea. På sabbaten gikk han inn i synagogen og lærte der (v. 10). Også i Perea møtte han motstand da han helbredet en syk på sabbaten (om motstanden i Galilea, se Matt 12:9-14: om mannen med den visne handa, og i Judea, Joh 5: om den syke ved Betesdadammen og Joh 9:1: om den blindfødte).

Likevel er ikke motstanden her så bitter. Motstanderne skammet seg til sist og folkemengden gledet seg over "de herlige ting som skjedde ved ham" (v.17).

Kvinnen som Jesus helbredet "hadde hatt en vanmaktsånd i atten år" (v. 11). Sykdommen gav seg uttrykk i at "hun var krumbøyd og kunne ikke rette seg opp". Det var ingen vanlig sykdom, men kom av at Satan hadde bundet henne (v. 16). Det må altså ha vært en form for besettelse.

På samme måte som ved byporten til Nain, gjorde Herren sin undergjerning uten at noen ba han om det (v. 12). Det var en inderlig medfølelse som drev han (v. 16).

Det synes som om kvinnen var et troende menneske. Herren kaller henne "en Abrahams datter" (v. 16). Hele den måten hun tar imot hans hjelp på (hun "priste Gud", v. 13) tyder på det. Hun hadde vært hardt plaget, men nå hadde klagesangen vendt seg til jubelrop. Gjennom trengselen hadde hun ved Jesu nåde også opplevd frelse for sjelen.

Men som vanlig blander verdens misnøye og anklage seg med den frelstes lovprisning. Synagogeforstanderen som var styrt av den fariseiske tankegangen, ble støtt av at dette foregikk på en sabbat. Han hadde tydeligvis ikke mot til å angripe Herren direkte, men begynte å skjenne på folket fordi de lot seg helbrede på sabbaten. De kunne jo komme en av de andre seks dagene i uka, mente han (v. 14).

Herren irettesetter han fordi han bruker et slikt skalkeskjul (v. 15-16). Han forstår godt at synagogeforstanderens ord egentlig var myntet på han. Så viser han til hvordan fariseerne hadde større omsorg for dyrene på sabbaten enn for lidende mennesker som trengte hjelp. Det avslører hvor sneversynte og ubarmhjertige de egentlig var. På den ene siden nevner Jesus en okse eller et esel som var bundet av mennesker. På den andre siden peker Jesus på en kvinne, en Abrahams datter, som var bundet av Satan. Når de løste dyret for at det ikke skulle tørste på sabbaten, hvorfor skulle da denne kvinnen vente lenger etter at hun hadde vært bundet i hele atten år?

Her viser igjen Herren oss det rette synet på hva det vil si å holde hviledagen hellig. Det gjør en når en bidrar til at Guds herlighet blir åpenbart. Og kvinnen hadde jo slett ikke gjort noe. Det var han som hadde utført denne gjerningen.

Med sine fine ord strekker han en kjærlig hånd over kvinnen for å verne henne. Det var det samme han gjorde med kvinnen som salvet han da han satt til bords i fariseeren Simons hus (Luk 7:50).

Det er fint å høre her hvordan motstanderne hans bøyde seg så pass for sannheten at de skammet seg. Lykkelig er den som gir slipp på forargelsen og i stedet gleder seg over Herrens hellige gjerninger.

Den krumbøyde kvinnen er et bilde på alle dem som er tynget av verdens ånd og byrder. En kan bli helt tvikroket av å være bundet til jorden, og slik har Satan bundet mange hjerter til de jordiske tingene. De går bare med blikket festet til jorden og har helt mistet himmelen av syne.

Det finnes et maleri som forestiller en tigger som går og roter i en avfallshaug for å finne noe nyttig. Over tiggeren svever en engel med en krone. Men engelen gråter, for tiggeren ser ikke opp mot kronen. Ja, slik er det også med mange mennesker som bare er opptatt med de jordiske tingene. De er åndelig talt krumbøyde og er bare opptatt av å sikre seg noen jordiske eiendeler, som egentlig er verdiløse når en ser det fra evighetens synsvinkel.

Men en kan også bli kroket av de tunge byrdene en bærer. Mange mennesker går og sleper på syndens tunge byrde. Det kan være vanskelige forhold som synden har ført med seg over jorden. Det kan være byrder de har arvet på grunn av andres synder, og det kan være den personlige syndeskylden som knuger og skremmer hjertet slik at synderen ikke våger å se opp mot Gud.

Vår herlige Frelser er i stand til å løse fra alle disse bånd og byrder som synden fører med seg. Vil vi bare tro og komme til han når han kaller oss til frelse, så løser han oss fra byrdene. Og han bruker spesielt den dagen som kalles Herrens dag, vår helligdag, til å gjøre dette.

Når du hører frelste syndere prise Gud for de herlige tingene Gud har gjort mot dem, hvordan reagerer du da, kjære leser? Gleder du deg med dem, eller blir du sint og anklager dem?

Lykkelig er den som kan si med salmisten: "- jeg kan se dine utvalgtes lykke, glede meg med ditt folks glede og prise meg lykkelig sammen med din arv" (Sal 106:5).

Når det gjelder lignelsen om sennepskornet og surdeigen henviser vi til Matt 13:31-33. Ved sine gjerninger og alvorlige ord fullførte Herren det han talte om å grave rundt og gjødsle fikentreet som ikke gav frukt (v.8). Folket begynte nå å bære troens frukt.

Luk 13:22-35
Dette er et av de mest alvorlige avsnittene i hele Jesu forkynnelse. Han talte dette mens han drog gjennom Pereas bygder og byer. Men hele tiden hadde han Jerusalem som mål.

Siden første gangen vi hørte om at han vendte sitt ansikt mot Jerusalem "for å gå dit" (Luk 9:51), hadde han sannsynligvis vært der på et kort besøk i forbindelse med en høytid (tempelinnvielsens fest, se Joh 10:22).

Men oppholdet i Perea varte bare for en tid ettersom han var i ferd med å fullføre sin gjerning (v.32).

Mens Jesus var på denne reisen, kom det så en mann som spurte: "Herre, er det få som blir frelst?" (v.23). Som oftest spurte de om hva de skulle gjøre for å bli frelst (se Luk 10:25), men dette spørsmålet om det var få som ble frelst, var i grunnen ganske ufruktbart.

Men likevel kan vi fremdeles møte dette spørsmålet, og da særlig fra dem som er kritiske til det som har med omvendelse å gjøre. Verden trøster seg ofte med at de fleste av oss blir nok frelst når det kommer til stykket, og når denne trøsten blir tatt fra dem ved at sannheten blir klart forkynt, så forsøker de fremdeles å berolige seg på forskjellig måte.

De holder fast ved at det kan da umulig være slik at ikke de fleste blir frelst. Og argumentene for dette er forskjellige. De fleste roper jo på Vårherre når alt tar slutt og de skal dø, og Gud er for god til å la så mange gå fortapt. Og noen går litt videre og mener det jo vil bli et tap for Herren om så altfor mange gikk fortapt.

Hva svarer så Herren på dette spørsmålet? Han besvarer det ikke direkte, men begynner som alltid å lede tankene til den som spør, innover i han selv. Det er den eneste måten som virkelig kan føre til omvendelse. "Han kom til seg selv," står det om den fortapte sønnen (Luk 15:17). Det var første skrittet på omvendelsens vei.

Å ha blikket vendt utover mot de andre er dobbelt farlig når en ennå ikke har blitt stille for sin egen fortapte stilling.

"Strid for å komme inn gjennom den trange dør!" sier Herren. Det vil si: Sett alt inn på selv å komme innenfor. Det greske ordet for "strid" betyr egentlig å kjempe i en tvekamp som om det gjaldt livet. Det er nesten det alvorligste ordet for kamp som finnes. Og det peker med en gang på at det er mektige motstandere som vil hindre en fra å komme inn gjennom den trange døra.

"Den trange dør" peker på omvendelsens kamp. Det er vanskelig for det gamle, stolte menneske å bøye seg og ta imot nåden med takk og tro. Det er vanskelig å bryte med verden og sitt eget verdslige sinn. Men Herren føyer til en forklaring på hvorfor det er så nødvendig å sette alt inn på å komme gjennom: "For mange - skal søke å komme inn og ikke være i stand til det" (v.24).

Her ligger et slags svar til han som spurte, selv om svaret ikke tilfredsstiller nysgjerrigheten. Herren sier ikke hvor mange eller få som blir frelst, men han sier klart at mange ikke blir det. Men samtidig utelukker hans svar ikke at også mange blir salige.

Andre steder taler Herren riktignok om at det er få som finner den smale veien (Matt 7:14), og i Matt 20:16 og Matt 22:14 sier han at mange er kalt, men få er utvalgt. Likevel tyder Herrens svar her på at vi ikke skal gruble over dette spørsmålet. Vi skal heller selv sørge for at vi er med blant dem som blir frelst, og så arbeide det vi kan for at så mange som mulig av de andre også kommer inn gjennom døra.

Dette at noen skal forsøke å komme inn uten å lykkes, er ingen motsetning til det Herren sier: "Den som leter, han finner" (Matt 7:8). Her i vårt vers tenkes det på dem som søker, men som kommer for sent og den som aldri var ærlig i sin søking mens det ennå var nåde å få.

Beskrivelsen av dommens dag er meget alvorlig (v.25-30). Bildet er tatt fra et gjestebud der husbonden lukker døren når tidspunktet for gjestenes ankomst er passert. Da får ikke flere komme inn. Situasjonen minner om det som fortelles i Matt 25:10-12, og vi henviser til forklaringen der.

Unnskyldningene minner om dem vi finner i Matt 7:22. Nå påberoper de fortapte seg at de har vært vitne til Guds nåde, men på den måten feller de dommen over seg selv. Hvorfor kom de da ikke mens han kalte på dem?

V. 26 er en alvorlig advarsel mot den ytre, såkalte kristendom vi finner innenfor folkekirkene der mange fremdeles går til nattverd. De eter og drikker for Herrens øyne, men de omvender seg ikke. De er med der Herrens ord forkynnes og læres, men det blir ikke tatt imot av de fleste.

Det er den "urett" som mange gjør som ikke vil omvende seg, og da hjelper det ikke om de er nær eller langt borte fra Guds rike. De ville ikke komme inn mens Herren ville. De ville ikke ærlig og udelt.

V. 28-29 beskriver den fortvilelsen som legger seg over de fortapte når de ser de hellige opplever saligheten i Guds rike. De skal se patriarkene og profetene sammen med de mange som er frelst blant hedningene (v.29), men selv blir de stående utenfor.

Dette blir en forferdelig opplevelse. Herrens ord er her først og fremst rettet mot hans eget, utvalgte folk som først fikk høre hans ord. Det er også alvorlig å høre ordene i v. 30 som forteller at noen som var blant de første, skal bli de siste, mens de som tidligere var sist, skal komme før dem. Her tenkes det vel særlig på jødene i forhold til hedningene. Ellers viser vi til det som er sagt i Matt 19:30. 20:16.

Her ser det ut som om betydningen å "bli de siste" er det samme som å komme for sent.

Noen har ment at det bare er snakk om å bli stengt ute fra tusenårsrikets herlighet. Men Jesu ord i v. 24 om den trange døra, peker altfor tydelig på at det er den evige frelse og den evige fortapelse det er snakk om. Det er dommens dag, som vi allerede har sagt, som blir beskrevet her.

Kapitlet slutter med å fortelle hvordan det kom noen fariseere med det ytre, vennskapelige rådet at Jesus måtte dra bort fra distriktet til Herodes fordi han planla å drepe han. Han hadde jo tidligere drept døperen Johannes. Kanskje hadde Herodes satt ut dette ryktet for å skremme Jesus bort fra Perea. Og fariseerne har så vært løpegutter for han fordi de dermed så muligheten for å bli kvitt Jesus.

Jesu svar viser at han var ganske ubekymret om hvordan det skulle gå. Han var viss på at hans gjerning skulle ha framgang til han hadde fullført den.

Uttrykket "i dag, i morgen og dagen etter" skal neppe tas bokstavelig. Det er uttrykk for en kort og bestemt, avgrenset tid. Mange har undret seg over at Jesus brukte uttrykket "rev" om Herodes, men en kan være sikker på at når Jesus bruker det, så er det ikke for mye sagt. På samme måte som han kalte fariseerne for slanger og ormeyngel (Matt 23:33), så avslører han her den sluhet som Herodes opptrådte med.

Kanskje Jesus også tenkte på bildet i Høys 2:15 om de små revene som ødelegger vingården. Bildet av reven passer vel også til bildet av høna og kyllingene som Herren bruker i v. 34. Reven er jo fienden til både høna og kyllingene.

Tanken i v. 33 er denne: Jeg flykter ikke på grunn av Herodes, men jeg må dra bort fordi Jerusalem er stedet der profeter blir drept. Det er som om den byen er stedet der profeters død må finne sted. "Det går ikke an at en profet mister livet utenfor Jerusalem."

Dette er i sannhet et merkelig privilegium. Herren vil ikke med dette si at alle profetene som hadde mistet livet, ble drept i Jerusalem. Det uttrykker vel snarere sannheten om at Jerusalem var stedet hvor hatet mot profetene oppstod.

Samtidig er det en dyp kjærlighet til folk i Jerusalem som kommer til uttrykk i v. 34. Men denne kjærligheten ble ikke gjengjeldt.

"Men dere ville ikke." Dette var den store hindringen for hans inderlige kjærlighet. Men ordet peker også på at gjenstridighet og motvilje er den eneste virkelige hindringen for at et menneske kan bli frelst.

Når det gjelder v. 34 og 35, viser vi ellers til Matt 23:37-39.
Luk 14:1-11
Vi deler dette avsnittet i to deler, nemlig v. 1-6 om helbredelsen av mannen som hadde vattersott og v. 7-11 der Jesus advarer dem mot å søke etter tom ære.

Alt dette foregikk ved et selskap hos en av de øverste fariseerne. Når det gjelder Jesu deltagelse i disse gjestebudene hos fariseerne, viser vi til Luk 7:36 og Luk 11:37.

Han gikk dit for å vitne for dem, og de inviterte han for å legge feller for han (v.1).

Fellen denne gangen bestod i at de hadde fått en mann som hadde vattersott, til å komme også. De ønsket å se om Jesus helbredet han. Gjorde han det, ville de få en god grunn til å anklage han for brudd på sabbatsbudet.

Som alltid gjennomskuet Jesus de onde planene de hadde lagt. Han kom dem i forkjøpet ved å spørre: "Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller er det ikke?" (v.3). Se også Luk 6:9.

I alle situasjoner opptrer Jesus fritt og utvungent. Det er også noe vi som er hans disipler, skal merke oss når vi er sammen med vantro. Vi vil alltid bli tatt vare på, og Herren er mektig til å frigjøre også sine disipler.

"Men de tidde" til dette spørsmålet. Samvittigheten deres overbeviste dem vel om at de neppe ville tatt det så alvorlig om de selv hadde vært i en slik situasjon. De pinlige pausene kan oppstå også når Guds venner snakker fritt ut i samtaler med vantro.

Og så helbredet Jesus uten videre mannen som hadde vattersott. Han gjorde det som var rett for Gud, og det skal også vi gjøre uansett hva mennesker måtte tenke eller mene om det (v. 4).

Deretter svarer han på det de alle tenkte på i det skjulte (v.5). Han gjør det ved å vise til en situasjon som de ikke kunne benekte i sin samvittighet. Både kjærligheten og barmhjertigheten ville øyeblikkelig kreve at en handlet og gav nødvendig hjelp i en slik situasjon. Herren beskriver til og med sin handling med mannen som en åpenbaring av Guds kjærlighet mot dem som har sunket ned i fordervelsens mørke brønn. Ja, nettopp dette er det Gud vil bruke hviledagen til. Han vil hjelpe de mange som er fanget i synd, i vantro og annen elendighet ved at det frelsende ordet om Kristi kjærlighets makt blir gjort kjent.

Tilhørerne ble tause i møte med denne hellige og rene visdommen og sannheten de møtte hos Herren.

Men om de fulgte oppmerksomt med i det han sa og gjorde, så fulgte også han med i det de gjorde. Han la merke til at de alltid satte seg ved den øverste enden av bordet når de satte seg til bords. Ingen ville sitte nederst.

Derfor gir han dem en påminnelse om hva ydmykhet er, og han gjør det ved å bruke en lignelse (v.7-11). Å sette seg selv høyt vil alltid føre til at en før eller siden "med skam" må sette seg lenger ned ved bordet.

Veien til å "bli æret" begynner ved å sette seg nederst ved bordet, på den ydmyke plassen. "Ydmykhet går forut for ære," står det i Ord 15:33. Dette betyr ikke bare at ydmykhet er betingelse for å bli æret av Gud, men også at den alltid vil bli etterfulgt av opphøyelse. Det er like sikkert som opphøyelse av seg selv fører til fornedrelse (v. 11).

"Sett deg på den nederste plassen." Det er Herrens råd til alle.

Først gjelder det de uomvendte som så lett setter seg selv i høysetet og inntar en overlegen, kritisk holdning til Guds Ord, Guds barn og alt som har med Guds rike å gjøre. Det kan aldri bli godt for dem før de kommer ned av sin høye hest og starter på sannhetens grunn.

Men så gjelder det også Gud barn. Den nederste plassen, den ydmyke plassen, er også den beste plassen. Derfra kan en se Jesus så godt, nåden blir så stor og Guds velgjerninger blir så utallige.

Ordet "sett deg på den nederste plassen" henger også nøye sammen med ordet "du skal bli en velsignelse" (1Mos 12:2).

Den som i lengre tid følger med og ser hvordan Gud leder sine barn, vil oppdage at de som er ydmyke og ikke trenger seg fram, vil bli ført fram til ære ved Guds sterke hånd. De blir flyttet lengre opp. Men de som kjempet om de ledende plassene og forsøkte å erobre dem uten å vente på Herren, ble litt etter litt degradert.

Men det er vanskelig å finne seg til rette på den nederste, den ydmyke plassen, for kjød og blod stritter imot. For den gamle Adam er det å sitte på denne plassen som å sitte på nåler.

La oss spørre oss selv: Har jeg lært å innta denne plassen? Tåler jeg at andre plasserer meg der? Og setter jeg meg der også i mine innerste, skjulte tanker? Det koster virkelig kamp og bønn å innta denne salige plassen som Herren i sin tid kan opphøye oss fra.

Setter vi oss selv for høyt, er det ingen annen vei å bli hjulpet på enn å bli ydmyket, å bære skammen. Salmisten sier det slik: "Det var godt for meg at jeg ble ydmyket" (Sal 119:71).

Luk 14:12-24
Herren la også merke til hvilket samfunnslag gjestene kom fra. Det var slekt, venner og rike naboer av fariseerne som pleide å bli invitert. Det er verdens skikk å be bare dem som en kan vente å få gjengjeld fra.

Herrens ord utelukker ikke at en må være sammen med slekt, venner og naboer, men vi må forstå det åndelig om sinnelaget en inviterer med. Han snakker om det sinnelaget som inviterer for å vise godhet mot sine gjester uten å vente noe til gjengjeld av dem.

Dette er Jesu sinnelag som bare vokser fram ved å tro på han og følge etter han. Det betyr å vise kjærlighet uten minste krav på vederlag. Derfor sier også Jesus at den som har dette sinn og viser en slik kjærlighet mot "fattige, vanføre, lamme, blinde" (v. 13), skal "være salig" (v. 14).

Det er noe av samme tanken vi møter i Bergprekenen der det sies: "Om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da?" (Matt 5:46).

Skal en bli til velsignelse for verdens barn, disse åndelig fattige, vanføre, lamme og blinde, da kan en ikke utføre sin tjeneste slik at en får takk og vederlag fra verden for det en gjør. I alt misjonsarbeid må en finne seg i mye utakk, både her hjemme og ute på misjonsmarkene. Flere steder begynte det jo med at hedningene slo i hjel de første misjonærene.

Og Ordet minner også om at Guds barn ikke må gjøre forskjell mellom rik og fattig når det gjelder å kalle dem inn i Guds rike. De fattige og de som ikke blir regnet for å være noe, er like verdifulle som dem som kan gjøre gjengjeld.

En bokstavelig oppfyllelse av dette ordet kan bli til stor velsignelse, og er et vitnesbyrd om Kristi kjærlighet for de vantro. Men dette må vel å merke skje med det rette sinn. Det er ikke for å gi en almisse til de fattige og elendige, men for å vise virkelig omsorg og brodersinn mot dem.

Selvfølgelig fritar ikke Herren dem som opplever slik godhet, ansvaret for å vise takknemlighet. Det gleder både Gud og mennesker at takknemligheten kommer til uttrykk hos dem som opplever ekte omsorg og kjærlighet. Men motsatt gjør det en bedrøvet når takknemligheten mangler.

Men en skal ikke kreve takknemlighet når en gjør noe godt. Herren, som ikke glemmer noe, skal nok sørge for nådelønnen i sin tid, "i de rettferdiges oppstandelse" (v. 14).

Se også Heb 6:10: "For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verk dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det." Men husk også at "de rettferdige" som gjorde dette, ikke selv så at de hadde gjort noe som fortjente en slik oppmerksomhet (Matt 25:37-40).

Hva mener Herren med "de rettferdiges oppstandelse"? Kanskje er det oppstandelsen som rettferdig blant rettferdige, altså "livets oppstandelse" (Joh 5:29). Men det er vel nærmer å forstå det som den første oppstandelsen når Herren kommer igjen til dom over Antikrist og oppretter tusenårsriket (Åp 20:4-5). Da skal Herrens rettferdige, det vil si de sanne troende, allerede her på jord bli kronet med herlighet.

Når de rettferdiges oppstandelse blir nevnt, er det en av gjestene som kommer med den mer generelle bemerkningen: "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike" (15). Vi vet ikke om den kom som følge av dypere tanker hos han som sa det, eller om det bare var for å føre samtalen inn i et annet leie som ikke rammet samvittigheten så hardt.

Det hørte med til israelittenes egenrettferdighet at de tok det for gitt at alle israelitter var selskrevne til det gjestebudet på Sion som Jesaja taler om i Jes 25:6. Og ikke sjelden kan også såkalt fromme, men uomvendte mennesker, komme med salvelsesfulle utbrudd om hvor deilig det skal bli å komme til himmelen. De har nøyaktig samme tanken om at de selvfølgelig har rett til å være med der.

Men Herren godtar aldri tomme talemåter. Den følgende lignelsen er i hovedsak svar på gjestens utbrudd. Ja, men pass da på at du ikke er blant dem som forkaster innbydelsen til Guds rike.

Selve lignelsen (v. 16-24) ligner mye på lignelsen i Matt 22:1-14 om kongesønnens bryllup, men det er likevel noen detaljer som er forskjellig (se forklaringen til nevnte avsnitt hos Matteus).

Her hos Lukas er det snakk om en nattverd mens hos Matteus er det et bryllup. Men ellers er innbydelsen den samme kjærlige: "Kom, for nå er det ferdig."

De som fikk den første innbydelsen (v. 17), er vel de ledende i Israel, det vil si fariseerne og de skriftlærde. Her er det bare en tjener som går ut, og han er i det hele et uttrykk for nådetilbudet fra Herren. Fariseernes reaksjon var klar (v. 18-20). De unnskyldte seg alle som en. De var sørgelig enige. Unnskyldningene har en stadig stigning i dristighet overfor verten.

Den første peker på noe som er helt nødvendig, selv om den bygger på en innbilning ("- må gå -"). Den andre går videre i sin forakt. Han erklærer ganske enkelt at han "går for å prøve" de oksene han har kjøpt. Og den tredje sier rett ut at han ikke kan komme.

Vi finner igjen disse unnskyldningene i dagliglivet. Det er velkjent når noen sier: "Vi ville så gjerne, men vi er virkelig nødt til -." Også vi hører at arbeid og eiendom en må ta vare på, får skylden for at en ikke kan komme. Det er det samme som i Matt 22:5. Og den tredje unnskyldningen er heller ikke ukjent. Ofte er det helt konkret ektefelle og familiebånd som hindrer folk fra å komme til Gud, eller som lammer troens liv.

Husbondens harme viser oss alvoret i Guds kjærlighet til menneskene. Det er hans brennende lengsel etter å frelse synderen som blir krenket og hånet ved disse falske unnskyldningene. Foraktet nåde hevner seg, blir det sagt.

Jo større kjærligheten var hos den som innbød, jo større blir harmen over dem som foaktet den. Derfor blir det en forbrytelse som straffer seg for evighet når en forakter Guds kjærlighet.

Denne største av alle synder blir vanligvis ikke regnet for å være noe blant mennesker. Men plassen skal ikke stå tom. Vil ikke du ha nådeplassen ved Herrens bord, så vil en annen få den.

De "fattige og vanføre og blinde og lamme" må bety dem som ikke ble regnet for å være noe i Israel, altså tollere og skjøger, fiskere og alle småfolk, slike som tok imot Jesus mens de ledende i folket foraktet han.

"Da tjeneren kom tilbake, fortalte han sin Herre dette" (v.21). Dette peker på det sukket over menneskers vantro som Herrens tjenere bærer fram for han i lønnkammeret. Men det skal ikke få ta motet fra den som innbyr. Det gjelder å gå videre til andre med budskapet. Det er et løfte her til hver ærlig Herrens tjener om at han skal få lov å hjelpe mange sjeler fram til Gud selv om mange sier nei.

"Det er ennå rom." Dette er et herlig nådeord. Det er forberedt en plass for alle som vil komme.

Men det er også et stort alvor knyttet til dette "ennå". Det oppfordrer alle om å bruke tiden mens det ennå er mulig å få nåde og komme inn.

De som holdt til "i byens gater og streder", er vel helst et uttrykk for hedningefolkene. Og ordet "nød folk til å komme inn" peker på det inntrengende kallet som skal prege Herrens vitner særlig overfor dem som synes de er uverdige eller for langt borte. Herrens hus skal "bli fullt" (v.23). Det er ingen fare med det. Faren ligger i dette: Skal jeg bli med inn?

Det alvorlige ordet i v. 24 lukker for evig døren for alle dem som ikke ville komme da Herren kalte.

Luk 14:25-35
Her møter vi et av de mest alvorlige ordene Jesus har sagt om forskjellen mellom det å være med han og det bare å gå med han. Det er talt til "mye folk" som gikk sammen med han (v.25). Han så hvor mange av dem som tok det for lett.

For verden, og slik er det dessverre også for prester og predikanter med en verdslig ånd, er det vanligvis nok å se at det er en stor tilhørerskare til stede. Vi kan ofte høre det blir sagt: "Han har en stor menighet." Det blir sagt bare det er litt sammenstimling.

Nei, Herren ser annerledes og mer alvorlig på saken (v. 26-27). Vi har tidligere hørt (Matt 10:37) det Jesus sa om at den som elsket far eller mor, sønn eller datter mer enn han, ikke var han verd.

Her lyder det enda mer alvorlig. Bruddet må være så fullstendig at alt som vil hindre noen i å følge Jesus, må hates. Det som finnes i far eller mor, hustru eller barn, brødre eller søstre og som hindrer, må hates som djevelens vesen. Og nettopp på denne måten elsker vi dem med en sann og hellig kjærlighet.

Dette så vi hos Jesus selv i hans forhold til sin mor. Han viste kjærlig omsorg for henne, selv da han hang på korset, men det kjødelige sinn hos henne tok han alltid klart avstand fra. Det ser vi allerede da han som tolvåring var i templet og svarte på morens irettesettelse (Luk 2:49). Vi ser det enda tydeligere i Matt 12:46-50 da hans slektninger ville holde han tilbake fra arbeidet.

Vi ser det i hans væremåte overfor disiplene, f.eks. overfor Peter (se Matt 16:23: "Vik bak meg, Satan. Du er til anstøt for meg") da han ville holde han tilbake fra lidelsen.

Det er djevelen vi har med å gjøre når våre kjære på forskjellig måte forsøker å hindre oss i å gå den trange veien. Særlig lumske er djevelens angrep når han forsøker å benytte disse nære og ømme båndene som kjærlighet og slektskap er, til å forsøke å dra oss bort fra Gud.

Hos et uomvendt menneske er verken kjærligheten eller hatet rent. Verdens barn elsker også det syndige hos sine kjære og degger for det. Og omvendt, der de hater, hater de også det som Gud har skapt, det guddommelige som de vantro står imot.

Derfor hater verden de hellige mest på grunn av det hellige livet de lever. Synd kan den alltids bære over med. Og derfor har vantro foreldre også brukt sterke ord mot barn som har blitt kristne. Men et Guds barn skal lære av Guds Ånd hva både den hellige kjærligheten og det hellige hatet overfor våre kjære er. Først da kan vi rett elske deres dyrebare sjel som Gud har frikjøpt til frelse, med den kjærlighet Kristus har. Denne kjærligheten vil holde ut i forbønn, og den vil tåle deres vrede. Men da kan vi også hate med Kristi hellige hat alt det i dem som er av djevelen.

Men en kan stå ren med et hellig sinn overfor andre mennesker bare når en står på samme måte overfor "sitt eget liv" (v.26). Her menes det det kjødelige og verdslige livet som står fram i motsetning til Gud.

Hvis vi blir likegyldige når det gjelder forholdet til vårt eget liv og vårt hjerte som så lett bedrar oss, så mister saltet sin kraft utad (v.34). Bare ved at vi bærer vårt eget kors, kan vi følge Jesus og være salt i verden (v.27).

Tre ganger gjentas denne alvorlige advarselen om ikke å kunne være Jesu disippel (Luk 14:26:27, 33). Det er et alvorlig ord som rammer alt søtladent snakk som bysser inn i allmennreligiøsitetens søvn. Mange liker å trøste seg med den slags prat.

Men i virkeligheten er kravet om å oppgi "alt han eier" (v.33) et evangelium. Alt vårt eget gir oss bare plager og bekymringer og hindrer oss i å ta imot det som hører Herren til og som gir oss saligheten.

Den som gir avkall på all sin egen rettferdighet, all egenvilje og egen visdom, alle tanker om behagelige dager for sin egen del og så følger Jesus, han skal kunne fryde seg i Herren. Han skal få oppleve nådens rettferdighet og leve i Guds lys og kjærlige vilje. Han skal få smake all den herlige salighet som den smale veien er full av.

De ordene av Jesus som virker mest harde og strenge, er fylt med den dypeste og inderligste kjærlighet til vår sjel.

I v. 28-32 har vi to små lignelser som understreker tanken om å beregne omkostningene og forstå hva det hele dreier seg om når en vil følge Jesus.

Den første lignelsen om byggingen av tårnet er et fint bilde på Guds rikes liv. Akkurat som tårnet som hever seg mot himmelen, skal det heve seg over denne verden. Men ingen ting er mer vemodig enn å begynne på noe som en må gi opp på halvveien.

Verden gleder seg og spotter når de ser at et menneske som begynte å følge Jesus, stopper opp overfor de ofrene som kreves av det. Ved sine selvmotsigende handlinger bringer det skam over Jesu navn.

Vil du følge Jesus, så må det være i et helt og fullt alvor. Det er ikke mulig å gjøre det med et halvt hjerte. Det er dette Jesus vil understreke med lignelsen om å beregne omkostningene.

Vi kan høre snakk om hvor billig en kan slippe fra det, om at Gud krever for mye, eller at en må ha lov til å ta del i verdens gleder på den ene eller andre måten. Men alt slikt snakk vitner bare om lunkenhet og halvhet.

Slik taler ikke et menneske som virkelig vil bygge et tårn som skal rage mot himmelen og ikke ende som en ruin, som et monument over en fiasko slik Babelstårnet ble.

Den andre lignelsen om kongen som overveide mulighetene for å vinne seier (v.31-32), peker på at troslivet er som en krig mot en tilsynelatende overlegen fiende.

Her møter vi også samme tanken om at det er dårlig å begynne uten å være forberedt på å sette alle ressurser inn for sakens skyld, ja, til og med livet.

Det er skammelig når et menneske tilsynelatende begynner å ta avstand fra verdslig liv og vandel, men likevel ender opp med å slutte fred med den samme verdslighet og inngå kompromiss for makelighetens skyld.

Det er sant at vi ikke har kraft nok til dette om det er våre egne ressurser det kommer an på. Men har vi lagt vår lille kraft (Åp 3:8)

i Herrens hånd, så kan vi være frimodige, slik David var da han møtte Goliat. Da lyder Herrens ord også i dag slik det gjorde til Gideon: "Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd! Har jeg ikke sendt deg?" (Dom 6:14).

Men å legge alt sitt eget ned for Herrens fot, krever et sinn som stoler på Gud og er overlatt til han i alle ting.

"Det er heltemodig å våge kampen for en rettferdig og hellig sak, men bare når en på forhånd er forberedt på og villig til å dø for denne saken. Ellers blir det bare skryt" (Godet).

Slik gikk det med vår Frelser i den store kampen for oss, og slik skal også vi gå inn i kampen for han idet vi er klar over at "her arm av kjød ei duger, vårt eget er kun skam", men samtidig stole på at Guds kraft skal fullendes i all skrøpelighet. "Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender" (Sal 60:14).

Og bare på denne måten kan saltet bevare sin kraft (v.34-35). Vi viser her til Matt 5:13 og Mark 9:50.

Det er et alvorlig domsord som uttales over det saltet som har mistet sin kraft. "Det duger verken i jord eller gjødsel." Det vil si at det bærer ikke selv frukt og tjener heller ikke til å fremme frukt hos andre.

Vil en bare være halvt med Herren, så utretter en ingen ting verken for seg selv eller andre, og en blir til slutt "kastet ut" (v.35).

"Helt for Jesus, helt fra verden!" Kjemper du under dette motto, kjære leser? Bare på denne måten kan du seire.

Luk 15:1-10
Disse lignelsene viser oss på en fin måte hvilken kjærlighet Jesus har til hver eneste synder. Grunnen til at han forteller disse lignelsene, er fariseernes harme over at han er så mye sammen med "tollere og syndere". Ja, han spiste til og med sammen med dem. På den tiden ble det regnet som uttrykk for å ha fortrolig samvær med hverandre (v. 1-2).

Men så virket fariseernes harme dette gode at Jesus gav oss disse herlige lignelsene.

"Tollere og syndere" var et uttrykk på israelitter som hadde kommet så langt bort fra loven at de åpenbart brøt den. Men hos disse våknet samvittigheten først. De kjente seg ikke tiltrukket av fariseernes egenrettferdighet.

"Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem." Dette ble sagt i ondskap, men det inneholder det skjønneste evangelium og uttrykker i en sum hele Jesu gjerning. Han, den hellige, rene og mektige Frelser, han som hadde all makt på jorden til å forlate synder (Matt 9:6), tar imot syndere. ja, han tok imot syndere, de som kommer i sin elendighet uten å gjemme seg bak unnskyldninger eller egenrettferdighetens pynt. Han tar imot dem og knuser ikke et knekket siv eller slokker den rykende veken.

Har du, kjære leser, opplevd dette? Det begynner ved at du holder deg nær til han "for å høre han" og kommer inn i hans lys med ærlig oppriktighet.

"Og eter sammen med dem" viser at Jesus har fortrolig samfunn med dem som han tar imot. Det peker også på nattverdbordets nåde. Både disse to lignelsene og den siste lignelsen i dette kapitlet viser hvor gal fariseernes harme var. De burde i stedet gledet seg over at syndere vendte seg til han. Men samtidig viser de også Jesu barmhjertige kall til dem om de bare måtte få se sannheten. Jesus banker også på fariseernes hjerte gjennom disse lignelsene.

I Matt 18:12-14 har vi hørt lignelsen om hyrden som ikke hadde råd til å miste en eneste av sauene sine. Der ble det særlig pekt på Herrens kjærlighet til de små, og særlig barna er nevnt. Lignelsen her viser oss også så fint hvordan hver enkelt sjel ligger Jesus på hjertet ("én synder", v. 10).

Når vi mennesker ser på oss selv i mylderet av andre mennesker eller ser på stjernehimmelen med de mange millioner stjerner og himmellegemer, kan vi så lett bli grepet av tanken på at et lite menneske ikke har noen betydning for Gud. Det er jo bare som en liten prikk i det enorme universet. Det synes så ubetydelig at Gud ikke kan ha mulighet til å følge hver enkelt sjel.

Men Guds kjærlighet er enda større enn den ekte morskjærligheten. En mor legger merke til de minste tingene som angår barna hennes. Det gjør også Guds kjærlighet. Nettopp fordi han er den store Gud også i kjærlighet, er ikke ett eneste menneskebarn glemt av han. Han overser ingen ting. Han husker til og med hver eneste liten spurv.

Det er godt å kunne holde fast på at Herrens fredstanker er rettet nettopp mot meg, et enkelt lite menneskebarn.

For å kunne forstå lignelsen rett, er det nødvendig å se hvem de nittini sauene er, de som hyrden forlater for å lete etter den ene.

Vanligvis ser en på v. 1-2 og regner med at de er fariseerne og de skriftlærde som har slått seg til ro under lovens krav. De står da i motsetning til "tollere og syndere" som har rotet seg bort. En tar da ordene "nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse" i v. 7 og gir dem betydningen "de som tror at de selv er rettferdige".

Men likevel synes det å være en annen fortolkning som er mer sannsynlig og forsvarlig. De nittini som hyrden forlater for å lete etter den ene, er et uttrykk for de hellige engler i himmelen. Om disse kan det sies at de trenger ikke til omvendelse. Denne ene sauen som var blitt borte, blir da hele den fortapte menneskeslekten som er et uttrykk for hvert enkelt menneske som har kommet bort fra Gud.

Riktignok er englene av en annen slags skapning enn menneskene, men de hører likevel med til flokken av de skapte ånder. Og tallet på dem er jo meget stort (se Dan 7:10: "Tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen stod foran ham").

Dette stemmer også med gleden "i himmelen" og "blant Guds engler" som Herren sier det skal bli hver gang én synder omvender seg (se v. 7 og 10).

Luther mener at de nittini rettferdige er mennesker som allerede har omvendt seg. Men dette kan vi ikke se ut fra sammenhengen på dette stedet.

Det er en underlig og stor tanke at der er større glede over én synder som omvender seg fra sin vei borte fra Gud, enn over dem som blir hos Herren! Ja, hvis det menes de egenrettferdige fariseerne når det tales om de nittini, så gir dette seg selv.

Men når det gjelder forståelsen som vi mener er riktig, nemlig at de nittini er englene, så blir tanken på denne gleden dypere og mer vidunderlig. Den minner da om ordet i Heb 2:12-16: "Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde. - For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt han tar seg av.

Dette vil ikke si at Herren ikke elsker de hellige engler med hele sin guddommelige kjærlighet, men det er slik som Luther sier det så fint: "Om en mor har mange barn som hun alle elsker dypt, vil hun ikke unnvære et eneste ett av dem. Men dersom ett blir sykt, vil sykdommen gjøre den forskjellen mellom det syke og de friske barna at hun viser særlig omsorg for det syke og pleier det med større kjærlighet. Den som da vil bedømme morens kjærlighet ut fra den omsorg og pleie hun gir, vil måtte si at hun elsker det syke barnet mer enn de andre. Vår Herre Jesus sier: Det gjør jeg også!" Så langt Luther.

Vi kan føye til at på samme måten som de friske barna ikke blir misunnelige selv om moren viser større omsorg for det syke enn mot dem, blir heller ikke de hellige engler misunnelige om de menneskebarn som først rotet seg bort, men som så ble funnet igjen, står nærmer Guds trone (Åp 4:4). Nei, de gleder seg og følger med i det som skjer med lengsel etter å se inn i frelsens hemmeligheter

Når det gjelder de enkelte trekkene i disse to lignelsene, så er "ødemarken" der hyrden etterlater de nittini, et uttrykk for utmarka der det er gress til beite i motsetning til dyrket mark.

Bildet av sauen som gradvis fjerner seg fra flokken, er kjent for alle som har med sauer å gjøre. Den lar seg stadig friste av det friske gresset som er lenger og lenger borte. Den merker kanskje ikke at den er kommet på vidvanke før mørket og natta kommer. Da oppdager den plutselig at den er langt borte både fra flokken og hyrden.

Slik er det også med de fleste mennesker som er døpt. De lar seg friste av forskjellig verdslig påvirkning og tiltalende innflytelse og kommer litt etter litt bort fra Herren. Ofte skjer det uten at de verken tenker på det eller er klar over det.

Det sies at sauen er det mest hjelpeløse av alle dyr når den kommer på villstrå. Den kan ikke selv finne veien tilbake til flokken. Den kan heller ikke forsvare seg selv mot den minste fare. Skal den komme tilbake, så må hyrden oppsøke og finne den.

Ifølge lignelsen er det tydelig at det ikke er egennytte som driver hyrden til å lete. En sau hadde ikke den verdien i forhold til de nittini at innsatsen for å finne den var strevet verd. Nei, det er den inderlige medlidenheten hyrden har med sauen, som driver han. Han vet så utmerket godt hvordan det vil gå med den om den blir overlatt til seg selv og så møter ulven (sml. Joh 10:12) når natten kommer.

Det er Jesu egen kjærlighet til frelse og hjelp for hver enkelt sjel Jesus selv beskriver her i denne lignelsen.

Dette er en tanke som gir trøst til alle som våkner opp, ser den faren de befinner seg i og begynner å lengte etter frelse. Han leter "til han finner det", står det (v. 4). Det viser hvilken utholdenhet Frelseren viser i sin kjærlighet. Det viser også at den som vil bli funnet, virkelig skal bli reddet.

Og Frelserens kjærlighet åpenbares videre gjennom omsorgen han viser mot sauen han har funnet igjen (v.5). Den kommer også til uttrykk i gleden han viser. Den er så stor at han må dele den med sine naboer og venner.

Lignelsen om kvinnen og den tapte sølvpengen er ofte blitt utlagt som et bilde på Guds kirke og menigheten. Gjennom den leter Herren selv etter det som er kommet bort.

Når det gjelder sølvpengen, så er det særlig bildet og påskriften den har (Matt 22:19-21) som har betydning for anvendelsen av lignelsen. På samme måte som både bilde og påskrift blir dekket til av støv og skitt når mynten blir borte på gulvet (det var som oftest jordgulv i vanlige hjem), slik ble også Guds bilde og påskrift som strålte fram fra de første menneskene, tilsølt og utvisket da de falt i synd. Synden gjorde gudsbildet ugjenkjennelig.

Det står ikke uttrykt her, men det ligger i sakens natur at mynten ble renset og pusset da den ble tatt opp fra støvet slik at bildet og påskriften igjen ble tydelig.

I Palestina ble rommene i de små hjemmene opplyst gjennom døråpningen. Derfor står det at kvinnen tente et lys. Det er et bilde på Guds Ords lys. Kosten hun brukte til å feie med, er som et bilde på de forskjellige måtene Gud leder den han leter etter. Gjennom både tukt og trengsler kan han føre den han elsker, for at han kan la seg finne.

Den kan også peke på kirketukten ("feier huset") både i ord og gjerning som menigheten bruker for å føre mennesker til erkjennelse av sine fall. Ved å bekjenne sin synd kan de føres inn i nådestanden igjen.

Jesus leter etter deg! Har du latt deg finne? Mange forsøker å leke gjemsel med Herren og gjør alle merkelige ting for å unngå han. Det kan være egenrettferdighet, innbilt visdom, de andre en er sammen med etter at en har gått bort fra Herren. Det er ikke ende på alle unnskyldninger en bruker. Til og med de troendes feil er et slikt skalkeskjul når Guds kall høres: "Adam, hvor er du?"

Mange ligner på noen barn det fortelles om fra New Zealand. De hadde gått seg vill i urskogen. De hørte nok stemmer som ropte på dem, men de forstod ikke at det var venner som kom for å redde dem. De løp i stedet lenger inn i skogen og falt til slutt om av utmattelse. Først da ble de funnet og båret hjem i triumf.

Kjære venn, du som er trett av synd og meningsløshet. Hør den gode hyrden som roper på deg og la deg finne før det er for sent.

Hvilken lykkelig tilstand det er å være funnet av Herren og så bli båret av han. Dette er lykken for et Guds barn: Han bærer oss med all vår skyld og skam. Han bærer oss bort fra den mørke tomheten som verden vil føre oss inn i og hjem til lyset og skjønnheten, til de grønne enger og hvilens vann hos vår Gud.

La deg bære av han, du Guds barn. Ligg stille og hvil på hyrdens trofaste skuldre! Ofte skaper Guds barn uro og smerte for seg selv fordi de selv vil gå. La han få bære både deg og dine bekymringer!

Og han vil også rense den sølvpengen han har funnet igjen. Det er godt å være "i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til å bli renset i Jesu Kristi blod" (1Pet 1:2). La deg rense og "hellige helt igjennom"!

Han tar imot deg som du er, men ingen av dem Jesus finner, kan fortsette å være som de er. Mesterens skjønne bilde skal igjen fram i all sin glans. Innskriften "helliget til Herren" (Sak 14:20) skal være klar for alle.

Luk 15:11-16
Denne lignelsen er det tredje bladet i det fine trekløveret av lignelser vi finner i dette kapitlet. Og alle viser oss at Herren har "en dyp, en lang, en brei og en himmelhøy barmhjertighet".

Denne lignelsen går enda dypere enn de to foregående. Her blir mennesket beskrevet for oss med Herrens guddommelige kjennskap til menneskehjertet. Det er ikke så mange ordene som blir brukt, men de gir en treffende og malende beskrivelse av virkeligheten.

Samtidig er det noe spesielt med denne tredje lignelsen. Her er det et tillegg (v.25-32) der fariseernes sneversyn blir beskrevet meget direkte, men samtidig på en mild og kallende måte. En skulle nesten tro at harmen hos de knurrende fariseerne (v. 2) måtte legge seg.

I dette avsnittet vil vi stoppe opp for historien om den yngste sønnen, som er alle tolleres og synderes historie. Det er historien om de mange som er døpt, men som nå lever i vantro.

Dette er tilfelle iallfall når det gjelder den første delen av lignelsen. Dessverre gjelder det ikke like mange når det angår den siste delen. Mannen som hadde to sønner, er et bilde på Gud i hans forhold til de to gruppene av Israels barn som vi kjenner til. I den ene gruppen er de som i det ytre holdt seg til lovens bokstav og derfor mente å være på den rette siden av gjerdet. Den andre gruppen er de som har brutt gjerdet og hadde revet seg løs fra loven. De levde i åpenbar synd og forakt for Guds bud.

Den yngste sønnen følte seg trykket av forholdene hjemme hos faren. Han følte at farens vilje var en hindring for livet hans. Derfor ville han ut og benytte friheten til å prøve alt som virket så fristende i verden utenfor. Dette førte til at han samlet sammen alt som hørte han til og "drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv" (v. 12-13).

Ser vi på dette i lys av den nye pakt, blir han et bilde på mennesker som har blitt døpt til et liv sammen med Gud. Men de har latt den gamle naturen få overtaket slik at kjærligheten til verden får dem til å bryte ut av fellesskapet med Gud.

Arven som han sløste bort, må ikke bare oppfattes som de naturlige jordiske gaver og goder som Gud har utrustet hvert menneske med. Alt dette sløses riktignok bort når de blir brukt bare for å tilfredsstille det legemlige og verdslige begjæret.

Men også den åndelige arven som de har fått med seg, blir sløst bort. Den barnlige tilliten og frimodigheten overfor Gud, den enkle bønnen og den trygge gleden over det Guds ord sier, den hellige ærbødigheten og ærefrykten overfor Guds bud og vilje, alt dette går tapt når et menneske drar ut fra farens hus til landet langt borte.

Mange kan legge ut på denne reisen allerede i ung alder. Før de ennå har nådd konfirmasjonsalderen har mange kommet langt utenfor grensen som omgir farsgården. Noen ble lokket av fine ideer om å ville tenke fritt og uavhengig. De ville selv undersøke alt så fordomsfritt. Andre ble drevet av urene lyster og lidenskaper eller et rent verdslig begjær.

Noen havnet der fordi far og mor allerede befant seg der mens andre rev seg løs fra fars og mors tro i ren trass overfor deres formaninger. Noen drog av sted med hurtigtog, mens andre tok av gårde i mer bedagelig tempo.

Men alle ble lokket av den falske friheten som kommer til uttrykk i Sal 2:3: "La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!"

Det "utsvevende liv" er bildet på et liv som blir levd over evne. Det er forsøket på å leve i egen kraft og etter egen vilje.

Det er et dypt alvor i dette faktum at faren lot han få sin vilje: Den som vil gå bort fra Gud, blir ikke hindret med makt.

Paulus skriver så alvorlig i Rom 1:24: "Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet." Livet må nå gå gjennom syndens bitre erfaringer. Men lignelsen lærer ikke at det er nødvendig å gjennomgå en slik fornedrelse i synd og elendighet for fullt ut å kunne få den rette opplevelsen av nåden.

I v. 14-16 hører vi så om den bitterhet og elendighet som syndens slaveri omsider fører med seg. Gleden som synden gir, tar snart slutt. Ofte rekker heller ikke de ytre midlene til å fortsette. Og alltid er det slik at den vinen som syndens beger gir, blir dårligere og dårligere jo lenger en drikker av den (Joh 2:10).

Han opplever etter hvert mange skuffelser. De gode vennene i verden viser seg å være høyst upålitelige. De er der bare så lenge de selv kan høste fordeler av vennskapet. Den følelsen av tomhet som gjemmer seg bak et blasert og selvsikkert vesen, blir sterkere og sterkere bak et smilende ansikt og en overlegen mine. En drømmer om at en elsker landet langt borte, men som gamle Augustin sier, er det et uttrykk for å glemme Gud. Men oftere og oftere merker en at denne kjærligheten bare er en drøm, et bedrag.

"En svær hungersnød" som kom over landet, er nettopp et uttrykk for denne tomheten som et verdslig liv fører med seg. Mange har beskrevet den ut fra egen bitter erfaring.

I v. 15 blir den ydmykende avhengigheten av verden beskrevet. Slik blir det enten de vil være ved det eller ikke. Og verden er hard med sine slaver. Dens kjærlighet er egentlig hat.

Så ender det hele opp med å passe griser. Å gjete svin var noe av det mest avskyelige som kunne tenkes for en jøde. Ifølge den gamle pakt var grisen regnet for å være et urent dyr.

Og verden respekterer ikke en gang dem som har ødelagt alt for seg, så mye som den tar seg av grisene sine (v. 16). De skolmene som ble brukt til grisemat, var en søtaktig frukt fra det såkalte Johannesbrødtreet, men de ble også brukt til mat for fattigfolk.

Svinene fikk nok av denne maten, men det gjorde ikke han som passet dem selv om han gjerne ville fylle buken med dem. "Fylle sin buk" er et uttrykk for den grenseløse tomheten han kjente.

I all sin elendighet er det en virkelighetstro beskrivelse. Slik ender det fremdeles med alle syndens store løfter. Den gir lite eller intet, men krever alt.

For mange som har blitt slaver av synden, stopper dessverre historien her. Til tross for den forferdelige skuffelsen de opplever, holder de fortsatt fast på synden, og så ender de til slutt i fortapelsen med dens evige hunger.

Men Gud være lovet! Det er også noen som følger med videre i lignelsen og omvender seg som denne sønnen gjorde.

Luk 15:17-24
I korte trekk blir frelsens vei klart beskrevet for oss. Den begynner alltid med at synderen vender seg innover i seg selv. Det er en tung gang å komme til seg selv (v. 17).

Så lenge en synder sover, er han som i en rus. Han er uten innsikt i hvordan det egentlig står til med han og lever i en tilstand av stadig løgn og selvbedrag. De enkleste sannhetene i Guds rike er ukjente for han. Han doper seg stadig med synd.

Men når synderen våkner av den tunge søvnen, når drømmens narrespill blir borte, får en se den mørke virkeligheten. Da får en se de mange meningsløse dagene og alle de mørke nettene en har levd til ingen nytte. Ja, det kreves virkelig mot til å ta dette alvorlige skrittet og gå inn i sitt eget hjerte.

Mange blir skremt og vender tilbake når de får se all den elendigheten som finnes der. Andre forsøker å glemme det ved å kaste seg inn i et enda mer hemningsløst liv.

Lykkelig er den som i tide våger å gå i seg selv og ærlig erkjenne sin stilling, erkjenne at den er selvforskyldt, erkjenne at den er synd mot himmelen. Lykkelig er den som erkjenner at vantroen og bruddet med Gud er det egentlige dyp i all syndens elendighet.

En kan fra tid til annen møte mennesker som kan være fullstendig knust under vekten av sine synder. De kan gråte bittert over synden og følgene av synden de har gjort, men de kan likevel ikke innse at det egentlig er vantroen, deres brudd med Gud og reisen bort fra farshuset, som er den virkelige synden i deres liv.

Før syndserkjennelsen når dette punktet der den innser at synden egentlig er mot himmelen og mot Gud, så kan den ikke gi oppreisning. Det er det Herren vil understreke for oss når han lar syndsbekjennelsen ha den rekkefølgen som vi ser her: "Jeg har syndet mot himmelen - og for deg!"(v. 18). "For deg" betyr for den jordiske farens ansikt.

Ja, de som har kastet seg ut i et vilt og hemningsløst liv i synd, har også syndet mot mennesker. Kanskje har de knust foreldrene og vært til forbannelse for mange, men dette ser en bare i rett sammenheng når en ser det i lyset av sitt skammelige forhold til Gud, - overfor han som gav sitt blod for oss. Det er denne tanken som kommer til uttrykk når David bekjenner: "Mot deg alene har jeg syndet!" (Sal 51:6).

Vi ser at syndsbekjennelsen med en gang har frembragt bildet av faren hos gutten. Han minnes farens kjærlighet og hvor godt han hadde det hjemme hos han. Han husket at selv den minste blant tjenerne hadde hatt rikelig med mat.

Det er vel også en dypere sammenheng i dette, nemlig farens forbønn for gutten. Hver omvendelse henger sammen med den himmelske yppersteprestens forbønn for overtrederne (Jes 53:12). Vingårdsmannens forbønn for fikentreet som ikke bar frukt (Luk 13:8), minner om det samme. Men troende menneskers forbønn har også den samme funksjonen.

Det neste skrittet på omvendelsens vei, er veien oppover: "Jeg vil stå opp og gå til min far" (v. 18). Uten dette ender syndserkjennelsen i fortvilelse og mørke. Dersom en bare stirrer inn i seg selv, ser sin synd, sine fall og all sin flukt fra Gud, er det ikke noen hjelp å få.

"Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?" roper den gamle salmisten som fortsetter: "Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper" (Sal 121:1-2).

Da sønnen omsider begynte på veien hjemover, ble det tent et håp hos han som hjalp han midt i de bitre tankene over alt han hadde sløst bort. Håpet ble knyttet til tanken om at han kanskje kunne få såpass oppreisning at han fikk være som en av farens leiefolk.

Det ligger på en måte noe fint i denne tanken. Det er en ydmyk tanke. Han syntes han ikke lenger var verdig til å bli kalt sønn, men syntes det ville være stort om han kunne bli godtatt som leiearbeider. Han tenkte muligens at han kunne gjenvinne noe av farens kjærlighet ved å gjøre et godt arbeid for han, men vi vet ikke hvor mye han tenkte på dette.

I disse tankene finner vi for det første uttrykk for det vi kan kalle forsakelsens sinn. Han var villig til å gi avkall på det gamle livet i verden. Han følte ikke lenger noen tiltrekning i det. Nå vil han bort fra det og heller begynne et liv i lydighet mot de pliktene faren la på han.

Han ville bort fra synden, og det hører så avgjort med til en sann omvendelse. Når en begynner å vende blikket opp mot Gud, så må en være rede til å gi avkall på sin egen vilje. Det finnes noen som begynte å rette blikket oppover, men de ville fortsette med gamle synder og urene vaner. Og så ble det ikke noe mer ut av omvendelsen deres.

De kunne nok si: "Jeg vil stå opp og gå til min far," men det ble aldri gjennomført fordi de ikke ville bryte opp fra synden.

Det er vemodig å tenke på alle som har stoppet opp her. De ble mennesker som bare gikk med hjemlengselen for kortere eller lengre tid, men de kom aldri tilbake til farens kjærlighet. De fant aldri fred. Det føyes så altfor ofte til et lite "men". Det tas et forbehold, og så blir det ikke noe mer. Det står ikke noe "men" om sønnen i denne lignelsen. Det står et "og": "Og han stod opp og gikk til sin far" (v.20).

Så kommer vi til det neste avsnittet som har et herlig budskap for alle som har stått opp og gått tilbake til sin far. Det forteller om det fine møtet mellom far og sønn og hvordan sønnen ble møtt av farens kjærlighet (v. 20-24).

Det er et herlig bilde vi får se her, et herlig bilde som forteller om Guds kjærlighet som ser det tapte barnet mens det ennå er "langt borte".

Det er ingen vrede hos Gud i møte med synderen som angrer. Nei, han har "inderlig medynk med ham" (se Jes 27:4-5: "Jeg har ikke vrede mot den" uten at "de da ikke skulle søke vern hos meg og slutte fred med meg").

Guds lengsel etter å frelse er større enn synderens lengsel etter å bli frelst. Det kommer til uttrykk ved at faren "løp ham i møte". Det er som farskjærligheten med en gang vil overvinne all angst og frykt hos synderen som kommer tilbake.

Det ser vi også ved at sønnen ikke engang fikk sagt det han hadde forberedt seg til å si. Han kommer ikke så langt som til å nevne muligheten av å bli leiekar. Faren hilste han med et kyss og gav ordre om at tjenerne skulle komme med de beste klærne som fantes, ring til fingeren og sko på føttene. Så skulle gjøkalven slaktes, og det skulle stelles til fest, for den sønnen som "var død", var "blitt levende" (v.22-24).

Alt dette liksom avskjærer sønnen fra noen videre ydmykelse enn det han hadde vært gjennom.

Ja, det er stort å lese dette, og det er fortalt av han som sier: "Ingen kjenner - hvem Faderen er uten Sønnen" (Luk 10:22). Ifølge Jesu egne ord er det slik Gud tar imot sine tapte barn når de kommer tilbake. Det er ingen bebreidelser, men sønnen settes med en gang inn i den herligheten han en gang forlot. Han settes igjen inn i stillingen som sønn. Den har stått åpen og ventet på han.

Dette kaster et herlig lys over kraften i den nådepakten som vi ble tatt inn i da vi ble døpt, vi som tilhører den nye pakt. Selv om vi er utro, er Gud likevel trofast. Så lenge nådetiden varer, ligger barneretten og venter på synderen. Det er ikke et nytt barnekår som opprettes når synderen omvender seg, men han vender tilbake til en stilling som Gud en gang opprettet med oss.

Vår gamle læremester Luther sier: "Omvendelsen er å vende tilbake til dåpens nådepakt." Denne lignelsen av Jesus skulle oppmuntre den engstelige synderen til å tro nåden.

Så kommer vi til det som er den siste hindringen for en virkelig omvendelse, nemlig å slippe taket på tanken om å være leiekar hos faren.

Vi så at da han våknet opp, var det en sann ydmykhet som lå til grunn for tanken på at han ikke lenger var verdig til å bli kalt Guds barn. Han ville gjerne anstrenge seg for å bli verdig til det. Men da er det også viktig å la Guds nåde ta bort disse tankene om at vi skal gjøre noe selv utenfor denne nåden for at vi skulle fortjene den. Vi skal ikke leve i nærheten av nåden og så streve for å vise at vi omsider fortjener å komme inn i den.

Mange vakte sjeler kan gå lenge med tanken om å være leiekar. De prøver av all makt å gjøre seg fortjent til å kalles Guds barn. Men så kommer det ingenting ut av det. De går bare trøtte.

Hør her, du som er trøtt og skuffet. Herren vil ikke ha deg som leiekar. Han vil med en gang ta deg inn til seg som sitt kjære, elskede barn.

Følg den veien Jesus viser deg her. La Guds kjærlige omsorg og hele hans veldige nåde ta bort alle innvendinger. Ta imot hans nåde på samme måte som sønnen som kom hjem. Gled deg og fryd deg som han.

Kom som du er, for det var jo det sønnen gjorde. Han ventet ikke til han hadde skaffet seg skikkelige klær eller gode sko. Han kom barbent i sine filler.

Kom du også på samme måten åndelig talt og ta imot den beste kledningen som finnes, nemlig rettferdighetsdrakten som Jesus har gjort ferdig med sitt blod.

Ta imot ringen som er Åndens innsegl, Guds Ånds vitnesbyrd ved din ånd som sier at du er Guds barn. "Dere fikk jo ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd" (Rom 8:15-16).

Ta imot skoene, kraften fra Guds Ords nåde til å vandre på hans veier i "fredens evangelium" (Ef 6:15). Og sett deg til bords der det beste måltidet som fins, er forberedt for deg. Sett deg ved Herrens nattverdbord og gled deg i han.

Vi skal legge merke til at Herren ikke lar faren si: Denne min sønn var død for meg. Men han sier i alminnelighet: "Var død og er blitt levende." Han vil dermed understreke at han i åndelig forstand har stått opp fra døden til et nytt liv.

Vantro er en tilstand av åndelig død. Den er uttrykk for en skilsmisse mellom sjelen og livets Gud. Derfor er det nødvendig med en oppvekkelse fra de døde. Dette er mulig fordi Gud i sin barmhjertighet fremdeles står ved sin nåde som han en gang gav i dåpen.

Uansett hvor død Guds nåde måtte synes for synderen som lever i sin vantro, så kan ikke Guds nåde se bort fra de løftene som han knyttet til den. Selv om Guds Ånd ikke har noen makt i livet til et døpt menneske som lever i vantro og opprør mot Gud, så har han likevel et tilknytningspunkt som ikke en udøpt hedning har.

Men kommer ikke det døpte barnet hjem mens nådedøren er åpen, så er det ikke noen hjelp i det som har vært. Kommer en først etter at husbonden har reist seg og lukket døren (Luk 13:25), da hjelper det ikke om en egentlig er døpt til å være Guds barn. Da er båndet brutt og arven tatt fra en for evig også fra Guds side.

Det er en ekte, hel og fullstendig omvendelse Herren her forteller oss om. Mange mener det er en omvendelse om hjertet begynner å vende seg mot Herren, men så blir det uklart hva som videre foregår. Nei, en sann og fullstendig omvendelse er fullendt først når barnet ligger i farens armer. Holder en fast ved dette, vil det ikke bli så mange skuffelser som når en snakker om omvendelser før mennesker virkelig har kommet helt fram til farens omfavnelse og kjærlighet.

Så altfor ofte har vi sett at mennesker har vært så nær Herrens nådefavn, men så trakk de seg tilbake i siste øyeblikk. Nei, når vi snakker om omvendelse, så la oss alltid holde fram en hel og fullstendig omvendelse. Bare når nåden blir tatt imot og får virke, får sjelen nytt liv.

Luk 15:25-32
"Og de begynte å være glade." Det vil si at de begynte å holde gledesfest. Slik sluttet foregående avsnitt. Det er et bilde på den gleden syndere og tollere viser over Jesu nåde, den gleden som hver synder som vender tilbake fra landet langt borte, får del i.

Men den eldste sønnen gledet seg ikke. Han var ute på marken. Han var sikkert opptatt med arbeidet sitt. Han blir svært forundret da han nærmer seg huset og hører lyden av fest og glede.

"Spill og dans" var en del av de vanlige uttrykkene for glede på den tiden. Men vi vil gjerne legge til at gledesdansen på den tiden var noe helt annet enn vår tids dans mellom mann og kvinne. Det var mer taktfulle bevegelser sammen med lovsang og musikk. Vi ser det f. eks. der Moses' søster Mirjam og de andre kvinnene lovpriste Herren med trommer og dans etter at de hadde krysset Rødehavet. Vi ser også hvordan David sang salmer foran Herrens paktskiste og "danset av all makt for Herrens åsyn" (2Sam 6:14).

Det er en himmelvid forskjell mellom den slags dans og den moderne dansen mellom mann og kvinne, som israelittene ville betraktet som svært usømmelig.

De som bruker dette bibelordet for å rettferdiggjøre moderne dansetilstelninger, misbruker Guds Ord. Her er dansen et uttrykk for hellig glede over at en synder har omvendt seg.

Det er fariseernes holdning vi møter hos den eldste sønnen. De kunne ikke glede seg over nåden i Jesus og ville ikke ha samfunn med omvendte syndere. De betraktet seg selv som høyt hevet over dem. Til tross for sin iver for Guds lov, var de fremmede for Guds And.

Derfor er det karakteristisk at den eldste sønnen ikke går rett inn. Hen sender i stedet bud på "en av tjenerne" for å få greie på hva som foregår.

Men sønnens svar til faren i v. 29-30 beskriver enda tydeligere hva fariseerne stod for når det gjaldt deres åndelige tilstand.

Først dette: "Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud." Her ser vi en ytre, overflatisk egenrettferdighet som ikke vet hva sann syndserkjennelse er.

Ytre sett kunne det kanskje sies om de mest nidkjære blant fariseerne, det som Paulus sier i Fil 3:6 om sin egen, vantro fortid: i rettferdighet etter loven uten lyte." Men dette ordet viser bare hvor liten forståelse det fariseiske sinn har for syndens skyld i sitt liv (se også Simons ord i Luk 7:36-50). Derfor ble de også så rasende når Jesus sa: "Omvend dere!"

Dernest dette: "Meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine." Dette viser at han hadde gjort sitt arbeid med harme og misnøye. Det hadde ikke vært nok for han at han hadde fått leve i den nåde å være nær faren hele tiden. Nei, det hadde hele tiden vært et krav om lønn i hans hjerte.

For en fariseer er hele tiden det å gjøre godt et slikt krav om å få tilstrekkelig lønn igjen. Men dermed er gleden borte, og alt blir bare trelldom under loven.

Den eldste sønnen hadde ikke kjent seg glad og lykkelig der han levde i gode forhold i sitt eget hjem. Han ligner svært på de arbeiderne i vingården (Matt 20:11-12) som betrakter arbeidet sitt som et slit og en byrde sammenlignet med dem som står utenfor.

Men dette vitner om at han aldri hadde smakt nådens tilgivende kraft, men hadde gått som trell i huset (Joh 8:35).

Livet under den gamle pakt kunne riktignok ikke være et liv under nåden på samme måte som i den nye pakt. Det sier Paulus klart i Gal 4:1-2: "Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom ham og en trell, enda han er herre over alt sammen. Han står under formyndere og forvaltere til den tid hans far før har fastsatt."

Men likevel opplevde de gamle israelitter som virkelig trodde på Gud, så mye nåde at David kunne synge: "For din miskunnhet er bedre enn livet - under dine vingers skygge jubler jeg" (Sal 63:4, 8).

Denne gleden hadde aldri den eldste sønnen opplevd. Og dette viser oss at fariseernes hjerte var langt borte fra det sinn som David og de andre oppriktige israelitter hadde.

Derfor ble fariseerne gang på gang forarget som vi ofte ser, over at syndere lot seg frelse av nåde ved troen på Jesus. De ville skape seg en egen rettferdighet og lukket hjertet for Guds rettferdighet av nåde ved troen på Jesus.

Derfor omtaler også den eldste sønnen den andre broen som "din sønn" og ikke som "min bror". Han elsker ikke sin bror. Tvert om så hater han ham. Egenrettferdighet og bitterhet overfor Guds barn som er omvendt og frelst, følges ad.

Farens ord er fulle av inderlig kjærlighet til denne stakkars eldste sønnen (v.31 -32). Sønnen hadde ikke kalt han "far" en eneste gang, men faren sier: "Barn!" Det er Guds kjærlighet som forsøker å smelte det harde og kalde fariseersinnet. Det er den tålmodige og utholdende kjærligheten som kommer til syne da faren kommer ut og "talte vennlig til ham". Han talte vennlig og bad det bitre og kalde hjertet komme inn til nådens glede.

Ordet i v. 31 synes underlig: "Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt." Faren overser ikke noe av det som kan tale til fordel for sønnen. Han glemmer ikke at han ikke har gått bort fra han ytre sett, men han forsøker å vise alt i nådens lys. Han ønsker å vise han hvor mye han har å glede seg over og takke for.

Alt det den yngste sønnen gledet seg over, lå også der for den eldste om han bare i barnlig tillit ville ta imot det i stedet for å gro fast i en stilling som leiekar.

"Nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet," sier faren (v.32). Disse ordene viser fariseerne klart og kjærlig hvordan det rette hjerteforholdet burde være. Jesus taler i håp om at de måtte se hvor feil deres eget forhold til han var.

Her stanser lignelsen. Det blir ikke sagt hva den eldste broren svarte. Det sto åpent for fariseerne å fullføre den. En Nikodemus og en Paulus står som vitnesbyrd om dem som lot seg overtale av Faderens kjærlighet. Men de fariseerne som stod ved Golgatas kors og fortsatte sin spott av Jesus, er vitnesbyrd om det motsatte. De vitner om et forherdet sinn.

I kirkehistorien møter vi igjen den eldste sønnen i det sinne de vantro jødene la for dagen over at hedningene ble tatt imot som Guds folk. I Apg 22:21-23 ser vi dem rase i et vanvittig sinne da Paulus vitner for dem fra trappen til borgen i Jerusalem og kom til det punkt der han vitner om Guds kall: "Men han sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte."

Noe av det samme møter vi også hos de jødekristne da de første hedningene ble døpt uten først å ha blitt omskåret. Se om dette i Apg 11 der Peter møter motstand fra de jødekristne etter at han hadde døpt Kornelius. Det samme ser vi også i Apg 15 der Paulus møtte den samme motstanden fra "noen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen" etter at han kom tilbake fra sin første misjonsreise.

Men hva kan så denne eldste sønnen si oss som er døpt i våre dager? Han er et slående eksempel på et bedrøvelig bilde av et menneske som er døpt og som i det ytre aldri har kommet til noe ytre brudd med sin barnelærdom

I det ytre har det holdt seg til kirken og dens lære. Det har holdt seg sammen med Guds folk, men har aldri kommet fram til noen sann syndserkjennelse. Derfor har det heller aldri opplevd gleden over nåden.

Det er riktignok den største lykken noen kan oppleve å bli hos Jesus alltid helt fra sin dåp og være barn i Guds hus. Men likevel må det skje en stille omvendelse i hjertet der en utvikler seg fra å være et barn til å få en moden erkjennelse i voksen alder av hjertets fordervelse og nådens herlighet i Kristus.

Ingen kan spares for den tunge gangen å komme til seg selv som den yngste sønnen gjorde der ute blant grisene. Men den er så mye lettere når en får være der hjemme hos far. Det er en usigelig nåde å slippe å ha de mange vonde minnene som så ofte forfølger og plager hjertet også etter at en er blitt omvendt.

Men selvransakelsen er nødvendig der en bevisst tilegner seg nåden og bevisst forsaker verdens fristelser som en møter både omkring seg og i sitt eget hjerte. Uten denne kan så lett det harde hjertelaget som vi møter i den eldste sønnen, utvikle seg.

En går sammen med de andre, men kjenner ingen glede ved det. Snarere blir det en byrde en tross alt ikke våger å kaste fra seg av frykt for straffen som måtte komme. I det ytre tar en del i det som hører med til skikk og bruk blant de hellige, men en går der likevel som gjest og fremmed. En kjenner seg ikke hjemme og opplever seg ikke som de helliges medborger og Guds husfolk (Ef 2:19). En krever at en skal bli anerkjent både av Gud og hans barn som en belønning fordi en går med i alt det som skjer.

Men i stedet for å få denne anerkjennelsen må en til og med se på at andre som har levd langt ute i synden, blir tatt imot med glede og anerkjennelse når de omvender seg. Da blir en bitter.

Ja, slik er det med mange av disse "gå-med-mennesker". Noen har en ytre ro de legger seg til mens andre sukker. Men alle har det til felles med den eldste sønnen at de mangler den virkelige omvendelsen. De har ikke tilegnet seg ordet i Gal 4:7: "Så er du da ikke lenger trell, men sønn!"

Den mest nidkjære iveren etter å være sammen med de hellige kan aldri erstatte Guds Ands besegling og vitnesbyrd.

Et Guds barn må ha inderlig vondt av slike mennesker. På den ene siden er de så nær, men på den andre siden er de fremdeles utenfor Guds rike. Herren talte ofte skarpe ord til fariseerne, men den inderlige kjærligheten som hele tiden lå bak, kommer tydelig til uttrykk i denne lignelsen.

Må også vi ha det samme sinn som Jesus her, så vi taler vennlig med disse gledesløse hjertene og ber dem komme innenfor. La oss formane dem til å slippe sin lovtrelldom, ydmyke seg og ta imot den kjærlighet og nåde som Herren igjen møter dem med når han sier: "Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt."

Men et frelst Guds barn møter ikke så sjelden den eldste broren i sitt eget hjerte, i sin gamle natur.

En forkynner ble en gang bedt om å si sin mening om den eldste sønnen og hvem han var. Da svarte han: "Ja, han kjenner jeg. Han lærte jeg å kjenne i går." Og så fortalte han hvordan han plutselig hadde kjent et voldsomt sinne da han hørte at en annen var blitt frelst. Vedkommende hadde stilt seg svært dårlig og hadde egentlig ikke fortjent annet enn den elendigheten han var kommet i, men plutselig hadde han blitt frelst og blitt fylt av glede, og så dukket "den eldste broren" opp hos den erfarne forkynneren.

Hvor lett har vi ikke for å beskylde noen for falskhet og hykleri når vi hører at en som har levd i åpenbar synd, plutselig er blitt et lykkelig Guds barn og lovpriser han. Da kaller vi det så lett både svermeri og mer til.

Ja, vi har visst fremdeles fariseeren i vårt eget hjerte. Men denne fariseeren ødelegger vår glede i Gud og gjør oss kalde og ukjærlige i vårt hjerte. Nei, det er bedre å senke seg ned i det dyp av nåde som ligger i Herrens ord. "Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt"(v.31).

Da vokser den ydmyke takken fram, og gleden og lykken over å få tilhøre kærlighetssamfunnet av de hellige blir dyrebar. Må Gud ved sin Ånd hjelpe oss til å be med salmisten: "- så jeg kan se dine utvalgtes lykke, glede meg med ditt folks glede, og prise meg lykkelig sammen med din arv" (Sal 106:5).

Luk 16:1-9
I foregående kapitel har Jesus talt om synderes omvendelse. Dette kapitelet sikter særlig på hvordan de omvendte må helliggjøres. Derfor er også ordet rettet til disiplene (v.1). Verdslige mennesker som blir harme når syndere blir omvendt (Luk 15:2), har så ofte sagt: "Ja, de snakker ofte nok om at de er omvendt, men hvordan er livet deres?" Svaret på det er følgende: Jesus tar imot oss syndere som vi er når vi bare kommer helt til han, men han lar oss ikke fortsette å være som vi var. Han gir sine disipler et nytt sinn.

Og det er dette nye sinn, særlig overfor det som har med de verdslige tingene å gjøre, som han taler om her.

Hovedpunktet i kap. 16 er å understreke for disiplene at de jordiske eiendelene ikke er til for at de bare skal nyte dem for seg selv. De er gitt for at de skal tjene Herren med dem. Og det gjør de ved å hjelpe de som trenger hjelp, fattige og lidende som er omkring dem. På denne måten viser Jesus at jordiske eiendeler kan bli til åndelig, ja, evig velsignelse.

Selve fortellingen om den uærlige forvalteren (v. 1-9) er ikke noen lignelse i vanlig forstand. Den er heller en beskrivelse av en situasjon som kunne oppstå på den tiden da forholdet med godseiere og forvaltere var helt vanlig. Men en lignende situasjon kan også lett oppstå i dag i forskjellige sammenhenger.

Mange av dem som fulgte Jesus var tollere, slik vi hører i Luk 15:1, og mange av tollerne var rike på materielle ting. Men mange hadde skaffet seg det på uærlig måte ved å kreve mer enn de var pålagt (Luk 3:13).

På dem måtte særlig den første delen av dette avsnittet gjøre inntrykk. Bildet Herren gir, er jo uttrykk for den måten mange verdslige går fram på. Den er snill, men beregnende og tar det ikke så nøye med måte eller midler.

Vi vil først se på innholdet i denne hendelsen. Mange har ved første blikk undret seg over den og ofte misforstått den. De har ikke kunnet fatte at Herren kunne bruke denne hendelsen til å trekke ut noe som kunne være til åndelig nytte for hans disipler.

Den rike mannen det tales om (v. 1), har hatt store eiendommer, og han hadde gitt en forvalter myndigheten til å bestyre dem. Legg merke til at det er snakk om en forvalter og ikke en slave, noe som også var vanlig på den tiden. Det ser vi f.eks. i Luk 12:46 hvor utroskap ble straffet på den måten som var fastsatt for slaver.

Nei, forvalteren er beskrevet som en fri mann, og derfor ble straffen for utroskap ikke annet enn å bli avsatt fra arbeidet han var pålagt.

Anklagen som ble reist mot forvalteren, var at han sløste bort eiendommen til eieren. Det vil si at han brukte den til egen fordel og nytelse uten å tenke på at eieren skulle ha sin del.

Så kom også dommen over han: "Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger" (v.2). Det var en avskjedigelse og ikke et regnskap som skulle fri han fra anklagen. Han skulle levere tilbake de midlene han hadde blitt betrodd. Det viser seg jo at anklagen var berettiget.

Men han fikk likevel en liten tidsfrist på seg fra han fikk høre anklagen og til han skulle slutte i sin stilling, og i denne tiden hadde han fremdeles full myndighet.

Denne korte tidsfristen brukte han til å skaffe seg mange venner ved å være snille med dem. Jesus gir oss et glimt av hvordan han tenkte (v.3-4). Han kunne ikke skaffe seg det han trengte ved å "grave", for det verken kunne han eller hadde han krefter til. Og "tigge" skammet han seg ved.

Men i kraft av sin selvstendige stilling som godseieren hadde betrodd han, skynder han seg med å redusere gjelden for "hver enkelt av sin herres skyldnere" (v. 5-7).

Noen vil forstå dette slik at disse skyldnerne var forpaktere som den uærlige forvalteren på egen hånd hadde skrudd opp leieavgiften for. Han hadde bare betalt den ordinære avgiften videre til godseieren, mens han hadde beholdt mellomlegget selv. Det taler derfor til hans fordel at han bringer leieavgiften ned på riktig nivå igjen før han forlater arbeidet.

Men denne forståelsen synes ikke å være den mest naturlige her. Han spør jo dem som skylder penger: "Hvor mye skylder du min Herre?" Sammenhengen viser helst at han forsøker å binde dem ved å skaffe dem ulovlig vinning på godseierens bekostning.

Slik er det jo ofte i verden. Dens barn binder hverandre så ofte på slike mindre fine måter. Ved å gjøre andre til medskyldige får de herredømme over hverandre. Det er ikke lett å nekte en annen en tjeneste når vedkommende tidligere har skaffet en selv visse fordeler. Riktignok er det et dårlig vennskap som bygges på dette grunnlaget, men så stikker heller ikke verdens vennskap ofte så dypt.

"Sett deg ned, skynd deg og skriv -," sier forvalteren (v.6). Dette uttrykket understreker det hastverket han hadde med å få orden på denne saken. Skyldnerne forstod kanskje knapt hva han hadde i sinne med denne plutselige vennligheten han viste dem, men ved å ta imot denne gode muligheten, bandt de sine egne hender.

"Herren roste den urettferdige forvalteren fordi han hadde skikket seg vel" (v. 8). Den herren det er snakk om her, er selvfølgelig den uærlige forvalterens herre og husbond (se v. 3: "min herre").

Selv om det gikk utover han selv, kunne forvalterens herre ikke annet enn beundre forvalteren for hvordan han i løpet av den korte tiden brukte sin fullmakt til å vise godhet til sin egen fordel.

Slik er verden den dag i dag. Den kan beundre godhet som blir vist selv om den er bygget på uredelighet. Godhet og utspekulerthet i hvordan en bruker sine materielle verdier, blir regnet for noe stort i denne verden. Det regnes ikke så nøye med om det er rettferdighet og ærlighet som styrer bruken.

Derfor er det også at Jesus sier: "For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn" (v.8).

Her ser vi den egentlige hovedtanken som Herren bruker når han trekker ut det han vil lære disiplene. Verden er klok når det gjelder å bruke materielle midler ("mammon") til å skaffe seg venner, og her kan Guds barn lære noe.

Det forvalteren gjorde av verdslig godhet på en dårlig måte, skal Herrens venner gjøre av hellig godhet på ærlig måte. Vi skal bruke våre materielle midler til å skaffe oss venner, men venner av en annen kvalitet som "kan ta imot dere i de evige boliger" (v.9).

Jesus kaller jordiske eiendeler for "den urettferdige mammon". Det betyr ikke at pengene og eiendeler Guds barn har, skal betraktes som noe en har skaffet seg på urettferdig vis. Det uttrykker bare at det i alminnelighet knytter seg mye urettferdighet til penger og eiendeler. Begjær og tårer, ufred og bitterhet henger mer eller mindre sammen med jordens mammon.

Da Israels folk dro ut fra Egypt, fikk de sølv og gullgjenstander, for at de kunne lage de hellige karene til templet (2Mos 12:35). På samme måten skal også den nye pakts Israel bruke denne verdens urettferdige mammon, det vil si at de skal hellige den og bruke den i Guds tjeneste til hans ære.

Jesus selv sier ikke at vi kan kjøpe verken oss selv eller andre inn i himmelen ved hjelp av den, men ofte har en pengegave eller annen hjelp gitt under bønn, vært et middel til å lukke opp hjertet for mennesker i nød, så de har tatt imot ordet om den evige rikdommen i Jesu nåde. På den måten fikk vi venner i Herren ved hjelp av den materielle gaven. De blir venner som ønsker oss velkommen når vi en gang skal gå inn i de himmelske boliger.

Vi kan også tenke på gaver som blir gitt til indre eller ytre misjon og ellers forskjellige oppgaver i Guds rike. Ved hjelp av disse gavene kan misjonærer sendes ut til forskjellige steder. Skoler, hospital og barnehjem kan bygges. Og gjennom dette arbeidet blir nye sjeler vunnet for himmelen. Det fantastiske ved denne givertjenesten er at kanskje mange vi aldri har sett her på jorden, vil møte oss ved porten til de evige boligene og fortelle oss: Det var din gave som var med og gjorde at jeg ble en kristen.

"De evige boliger." Dette uttrykket er en lys og løfterik betegnelse på hjemmet som venter der oppe. Det er en virkelig oppmuntrende tanke som Jesus, "det trofaste og sannferdige vitne" (Åp 3:14), gir oss her. Når vi som er funnet av Herren og gjort likedannet med han, forlater dette livet, så er det venner som står og tar imot oss når vi kommer hjem til saligheten. "Når den svikter" er uttrykk for at de jordiske verdiene skal ta slutt en gang.

Dette ordet av Jesus forteller oss at vi ikke skal la oss binde av mammon. De verdslige eiendelene er ikke noe vi kan skalte og valte med som vi selv finner det for godt. Gjør vi det, blir de alltid den urettferdige mammon i vår hånd, men vi skal bruke den ved klokskap på en hellig måte til å vinne den rette slags venner. Det gjør vi ved å skaffe flere venner for Jesus og hjelpe kristne brødre og søstre som trenger materiell hjelp.

Her har virkelig lysets barn noe å lære av verdens barn som ofte bruker mammon på en nyttig og god måte til å hjelpe hverandre materielt. Og det gjelder ikke bare å gi, men gi på en slik måte at det virkelig kan bli til velsignelse for den som hjelpes. Herrens venner skal lære å være praktiske i den måten de bruker sine timelige midler på, men ikke for å skaffe seg selv behagelige fordeler som den uærlige forvalteren gjorde.

Nei, her kommer den store forskjellen mellom han og Guds barn til syne. Lysets barn bruker midlene til å skaffe fordeler og framgang for Guds rike, og gjennom det vil de også selv høste velsignelse av det de gjør og gir. Dette er utleggelsen av denne teksten.

Når det gjelder anvendelsen av de enkelte trekk i denne fortellingen om den uærlige forvalteren, så er det mange ting vi kunne trekke fram.

Vi selv er husholdere. Alt vi har, er noe vi har blitt betrodd. Så lenge vi lever uten å omvende oss, ligner vi på den uærlige forvalteren som sløste bort eiendommen.

Men en gang rammer Herrens ord samvittigheten og det lyder:" Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen." Og når dødens skygger kommer med sin truende dom over et verdslig hjerte, og det i tillegg sies: "Du kan ikke være forvalter lenger," da ligner den vakte samvittigheten ofte på den uærlige forvalteren som forskrekket spurte hva han skulle gjøre.

På samme måten som forvalteren i det ytre hadde en selvstendig stilling, så har også Gud gitt mennesket en selvstendig stilling på jord. Tilsynelatende går en fritt ut og inn av sitt eget hjem, ordner sine daglige ting og betrakter seg som eier av det en har. En ser på hele sin jordiske husholdning som noe en har for bestandig (sml. den rike bonden vi hører om i Luk 12:16).

Men når det lyder: "I denne natt kreves din sjel av deg", og sjelen begynner å spørre etter hva den skal gjøre, så slår tankene lett inn på de samme handlingene som forvalteren gjorde.

En oppdager fort at en ikke orker å grave, det vil si selv arbeide for å fortjene himmelriket. En mangler både evne og kraft til å holde lovens bud. Synden har lammet sjelen så den veien er stengt.

Og når en skammer seg for å "tigge", det vil si å ydmyke seg for Herren og be om nåde, så er det mange som forsøker den samme fortvilede utveien som forvalteren. De forsøker å trøste både seg selv og andre med å omskrive gjeldsbrevene. Noen vil berolige seg med at synden ikke er fullt så stor. En kan da ikke være så nøye. En har nok bannet litt og vanhelliget hviledagen. Kanskje har en ikke alltid vært helt ærlig i handel og vandel, og kanskje har en til og med kjent på bitterhet mot andre mennesker. Ja, helt rent har visst ikke tankelivet vært heller, men en kan ikke ta det så alvorlig. Så trøster en seg med at slik er det jo alle andre også er.

Og blir en stilt overfor spørsmålet om en virkelig har elsket Frelseren som døde for oss, så kan en iallfall trøste seg med at en ikke har vært noen hardnakket motstander av han. En har jo rett ut sagt kjent på litt høytidelig, religiøs stemning av og til når en tilfeldig var i kirke eller hørte noen be Fadervår. Om en ikke til vanlig gikk rundt og tenkte på han, så kan jo ikke det regnes for noen stor gjeld. Ja, slik kan verdens barn tenke ved seg selv når de blir skremt opp ved tanke på døden eller når noen sannhetsord fra Jesus rammer samvittigheten, og så søker de tilflukt i disse tankene som egentlig er løgn. De trøster seg med at det nok skal gå på et vis, slik som det gikk med forvalteren.

Men her kommer verdens klokskap til kort. Selv om de nok kan rose hverandre innbyrdes, så roser ikke Herren den slags klokskap. "All slik selvros er ond," sier Herrens ord (Jak 4:16). "Du dåre," sa himmelens Herre til den rike bonden (Luk 12:20).

Nei, her er det bare en ting å gjøre, og det er å trygle om nåde for å bli lysets barn. En må lukke opp for Ordet om omvendelse og syndenes forlatelse.

Benytter en seg av denne velsignede utveien, da får en også et annet syn på den mammon som en har vært en trell av.

Lykkelig er den som går samme veien som tolleren Sakkeus gjorde. Han omvendte seg og begynte med en gang å bruke eiendommen sin til å gjøre noe for andre, ikke for å få fordeler av det selv, men for å gjøre Herrens vilje og gi ære til han (se Luk 19:8).

Luk 16:10-18
I den foregående fortellingen hadde Herren vist hvordan verdens barn forstod å bruke mammon på en måte som disiplene kunne lære noe av. Men klokskapen hos dem som er lysets barn, skal selvfølgelig være rettet mot det evige målet og virke på en annen måte enn hos denne forvalteren. Den skal virke troskap overfor Gud og ikke utroskap som den egentlig virket hos forvalteren.

Det er denne troskapen Jesus understreker videre i v. 10-12. Den samme forbindelsen mellom troskap og klokskap peker Jesus også på i Matt 24:45 ("Hvem er da den tro og kloke tjener-").

Herren kaller de jordiske eiendelene for " smått" (v.10), "den urettferdige mammon" (v. 11) og "det som hører andre til" (v. 12). På denne måten stiller han de jordiske eiendelene på en underordnet plass.

Særlig uttrykket "det som hører andre til" peker på at disse jordiske tingene bare er betrodd oss for at vi skal forvalte dem for en tid. Det er noe som vi igjen må gi fra oss. Vi skal huske på at selv den største jordiske kapital er liten og ubetydelig i Guds øyne. Derfor taler også apostelen om "den usikre rikdom" (1Tim 6:17).

Denne "urettferdige mammon" med all den fare og fristelse som den fører med seg (Luk 18:24) sammen med den usikkerheten for hvor lenge den varer, stiller Jesus i motsetning til "de sanne skatter" (v. 11). Disse skattene kaller Jesus for "stort", og videre omtaler han dem som "noe til egen eiendom".

Hver liten ting som Gud i sin nåde gir ved Ånden, er mye større enn alle verdens millionformuer. Og de åndelige verdiene har i tillegg den egenskapen at Guds barn kan ta dem med seg gjennom døden. De er nok Guds nådegave, men ved troen blir de Gudsbarnets eiendom for evig og alltid.

Men hovedpunktet i Herrens ord er følgende: Selv om disse jordiske eiendelene er små og ubetydelige i forhold til de evige verdiene, så er forholdet vi har til disse forgjengelige tingene en prøve på vår troskap mot Gud.

På denne måten legges det evighetsperspektiv også over den urettferdige mammon, og Herrens disipler advares mot å tro at disse verdslige tingene er uten betydning. Nei, vi har fått ansvar for våre jordiske saker for å øves i troskap mot Gud.

Den som ikke er tro i det små, vil ikke bli betrodd det som er større.

Prøven på lydighet i Edens hage gjaldt en tilsynelatende liten og ubetydelig ting. Spørsmålet på lydighet som Guds barn møter i dag, går ut på om du gjør ditt daglige arbeid i troskap for Guds ansikt enten du gjør det ene eller det andre. Og bruker du dine materielle goder som forvalter i hans tjeneste? Eller bruker du mer på deg selv enn han egentlig tillater deg? Tjener du i Guds rike så mye du kan? Jo mer vårt jordiske liv blir gjennomsyret av troskap mot de åndelige verdier, jo mer blir vi betrodd av det som er større. Troskap i det små styrker kreftene til å seire også i det store. Det Gudsbarnet "som er urettferdig i smått" vil aldri kunne bestå prøven i det som er "stort". Du som er et Guds barn, må se stort på de små tingene! Det gjør du når du i Guds lys ser at de er stedet der du skal stride troens gode strid.

Men se ikke på disse jordiske eiendelene med pengebegjær. Det er det Jesus advarer så sterkt mot i v. 13. Den som vil tjene mammon i stedet for Gud, blir utro mot Gud i sin bruk av mammon.

"Ingen tjener kan tjene to Herrer" (se Matt 6:24). Vær på vakt, du som er et Guds barn, at det er Herren som lærer deg å se stort på det som er smått og ikke djevelen. Bare ved at du er herre over mammon, er du frigjort fra dens lenker, og bare på den måten kan du bli en trofast forvalter.

Troskapen består nettopp i at du har styrke til å ofre mammon i tjenesten for Gud.

Vi kan forstå at en slik tale om forholdet til de jordiske eiendelene skar de verdslige og pengekjære fariseerne dypt i hjertet. At troskap består i å ofre, er fremdeles noe som skaper voldsom reaksjon blant alle verdslige navnekristne.

Fariseerne grep til verdens vanlige, men så usle våpen: De spottet han (v. 14). Ordet i grunnteksten betyr egentlig "å rynke på nesen". De hånet han også med ytre minespill, og deres spott ga seg vel uttrykk omtrent på denne måten: Stakkars stymper, han eier jo ingen ting selv!

Men Jesus avslører døden i deres indre (v. 15). Han forteller dem at det ikke hjelper noe om de kunne dekke seg bak et skinn av rettferdighet for mennesker og få godt omdømme blant dem. Var de bundet av mammon, og hadde de ikke ydmyket seg for Gud i sitt hjerte, var de dårlig stilt for Gud.

Og Jesus viser at deres stilling var enda verre når de så hvilken tid de levde i. Nå var forberedelsestiden over for Israel. "Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes". Den var bare som morgenrøden. Nå hadde selve solen kommet opp med evangeliet om Guds rike.

"Enhver trenger seg inn i det med makt," sier Herren (v. 16). Tollerne og synderne trengte seg på for å få del i evangeliet, men fariseerne som var bundet i sitt hjerte av mammon, og som fremdeles pukket på sine ytre gjerninger, ble stående utenfor, slik den eldste sønnen i lignelsen ble det (Luk 15:28).

Og unnskyldningen de brukte da de sa at de ville holde den gamle loven samtidig som de anklaget Herren for å bryte den, var også en løgn. Herren hadde jo sagt i Bergprekenen (Matt 5:18) og gjentar det her, at ikke "en eneste tøddel av loven skal falle bort" (v. 17).

Men fariseerne ville ikke forstå Guds lov på rett måte. I virkeligheten viste de forakt for Moseloven. Når Jesus forkynte loven på rett måte for dem etter dens virkelige innhold, betraktet de det som overdrivelse. Det viser seg i det overflatiske synet de hadde på ekteskapet, noe Jesus peker på i v. 18. Angående v. 18 viser vi ellers til Matt 19:3-12.

Hadde fariseerne virkelig latt seg dømme av Guds lov og tatt imot det som er kjernen i loven i stedet for å skryte av sine ytre "skal" og "skal ikke", så ville de også virkelig hungret og tørstet etter å ta imot det salige evangeliet som Guds evige sønn nå ville gi dem. Da ville de gledet seg i lyset fra Guds nådesol i stedet for å bli sinte og spotte.
Luk 16:19-24
Denne fortellingen om den rike mannen og Lasarus forteller Jesus i nær sammenheng med den foregående advarselen til fariseerne (v. 15-18). I forbindelse med lignelsen om den uærlige forvalteren hadde Herren understreket en rett bruk av "den urettferdige mammon". Han har vist at "urettferdighet i smått" gir alvorlige følger for fremtiden, og det er helt tydelig at Jesus tenker på den evige fremtiden (v. 10-12).

Det er en lignende tanke som ligger til grunn for den fortellingen Herren bruker her for å vise at utroskap i det jordiske er å bruke det bare til sin egen tilfredsstillelse mens hjertet er ufølsomt overfor andres nød.

Og Herren vil vise at det selvopptatte sinn som bare er opptatt av de jordiske tingene, har sin rot i vantroens motstand mot Guds Ord.

Vi må igjen understreke at det slett ikke står at dette er en lignelse, slik som enkelte sier. Nei, det er en fortelling fra virkeligheten, og nettopp derfor får den større tyngde overfor motstanderne.

Det er også dem som har sett på dette avsnittet som en profeti, nemlig at den rike mannen er et bilde på ypperstepresten Kaifas med sine fem svogere ("Brødre").

Med få og treffende trekk maler Herren bildet av denne rike mannen. Vi ser på ingen måte noen ondsinnet eller spesielt syndig person. Det er en sorgløs mann som er opptatt av alt det verdslige, vi møter her. Han tenker bare på seg selv og sitt og har ingen tanker for Guds Ord. Han reagerer ikke på det dette Ordet sier om synd og nåde, omvendelse og tro.

Mannen er kort sagt en av den store mengden mennesker som slett ikke tenker på at det finnes noen Gud eller at de har noen sjel. Og de har på ingen måte noen tanke om at deres sjel en gang skal stå til regnskap for denne Gud.

Han er med andre ord et vanlig, skikkelig menneske som ønsker å leve livet så behagelig som mulig fra dag til dag. Innholdet i livet var å spise og drikke og nyte det som nytes kunne. Purpur er uttrykk for kappen han brukte som yttertøy. Det fineste lin var slikt som bare storfolk brukte.

Dommen over livet hans ligger allerede i dette "hver dag" (v. 19). Hver dag ble brukt til nytelse. Ingen dag til alvorlig ettertanke. Ingen dag ble brukt til å ofre seg selv i noen tjeneste for andre.

Denne mannen var rik. Men om du har liten inntekt og ingen formue, så kan du likevel ligne den rike mannen. Misunner du de rike deres komfortable liv og bare ønsker at du kunne gjøre det samme som dem, så har du i grunnen nøyaktig det samme sinn som denne mannen hadde.

I v. 20-21 ser vi så bildet av den fattige Lasarus. Navnet betyr: "Gud hjelper." Det var et helt vanlig navn i Palestina. Og navnet passet godt på han, for som vi ser, var han et sant Abrahams barn.

Lasarus' liv var i det ytre en miserabel motsetning til den rikes. Han var full av verkende sår der han lå utenfor porten til den rikes hus. Håpet var at han kunne få noen smuler fra den rikes bord.

Den rike lot han ligge der. Om det var for å skaffe seg et skinn av barmhjertighet, eller det var fordi han virkelig hadde en gnist av barmhjertighet i seg, kan ingen si. Men uttrykket i v. 21: "Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord", viser heller ikke sikkert om Lasarus fikk dette ønsket oppfylt.

"Men endog hundene kom og slikket sårene hans." Dette kan tyde på at hundene viste mer barmhjertighet mot han enn menneskene gjorde. Det innskutte "endog" viser at hundene var de eneste som stelte sårene hans, og det viser hvor elendig han var stilt.

Så kom døden, og den gjør ikke forskjell på folk. Den tok både den fattige og den rike. Bare den rike ble begravet, står det. Dette uttrykker vel at det skjedde med stor prakt og høytid. Så langt kunne menneskene følge den døde.

Men så det at Herren løfter litt på sløret og viser det som følger etter døden.

Vi får se et fint bilde av den fattige etter hans død. Englene kom og "bar ham bort til Abrahams skjød". Det betyr at han satte han ved bordet i Guds rike slik at han hvilte opp til Abrahams bryst. Det var slik Johannes hvilte mot Jesu bryst da nattverden ble innstiftet under det siste påskemåltidet han hadde sammen med disiplene sine. Nå satt Lasarus til bords i fryd og glede.

Ut fra dette ordet av Jesus selv våger vi å slutte at englene virkelig bærer de troende sjeler hjem til herligheten. Det stemmer også med ordet om at englene skal være "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelsen" (Heb 1:14).

Erfaringer fra dødsleiet til troende mennesker stadfester ofte dette. Men den rike våknet opp og fant seg selv "i pine". Langt borte, atskilt av et stort svelg, skimter han Lasarus ved Abrahams bryst.

Det greske ordet for "helvete" er "hades", og det betegner egentlig bare de dødes rike, stedet der de døde venter på den siste dommen.

Men vi ser også at innenfor de dødes rike er det forskjellige oppholdssteder. Det er et salig ventested for de troende, paradiset som det ble kalt da Jesus ga løftet til den angrende røveren (Luk 23:43). Og det er et pinefullt ventested der sjelen til den rike mannen befant seg.

Når denne fortapte sjelen taler om at han "lider svær pine i denne ilden", så må dette være uttrykk for en forferdelig tørst etter de gamle nytelsene som han hadde blitt skilt fra for evig.

Så må dette helvetes pine for de fortapte, nemlig å ha mistet for evig det som betydde mest for deres hjerter. De har ikke med noe som kan døyve sjelens angst. Ingen ting som kan tilfredsstille den hunger og tørst de har etter de verdslige fornøyelser som de hadde vært opptatt av.

Her på jorden vil de ha et evangelium uten lidelser, uten omvendelse og forsakelse, og enden på dette blir at de får lidelsen uten noe evangelium.

Det er betegnende at det gjentagende ganger i Den hellige Skrift blir talt om at de fortapte skal kunne se de salige. Slik er det her, og slik er det i Luk 13:28 ("Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike").

Et forbilde på dette ser vi også i 2Kong 7:2 der profeten Elias forkynte for høvedsmannen som spottet, at det skulle komme redning fra hungersnøden fra Samaria. Da mannen fremdeles spottet, svarte Elias: "Du skal få se det med egne øyne, men ikke få ete av det."

Men dette kan bare gjelde tiden før den siste dommens dag. Deretter vil skillet mellom de to grupper mennesker være fullstendig. Det vil neppe være snakk om noen kontakt da. Men som sagt, i ventetiden fram til dommens dag synes dette innsynet å høre med til den lidelsen de fortapte må tåle.

Men ellers viser dette ordet av Herren en alvorlig sannhet. Enkelte mennesker synes å tro at døden vil føre alle mennesker inn i himmelen, som om det å dø skulle kunne gjøre et menneske salig og skikket til himmelen. Dette er et alvorlig bedrag. Hjerteforholdet er nøyaktig det samme etter døden som det var før.

Den rike mannen var vant til å ha en tjener på hver finger, og han krevde derfor at Lasarus skulle gjøre han en tjeneste for at han skulle få litt lindring i plagene. Han begynte ikke å be om tilgivelse for sin vantro. Det var ikke synden selv han led under.

Da Abraham viste til "Moses og profetene" (v.29), svarte han et klart nei. Dette hadde han ikke noe tro på skulle hjelpe.

I dette "nei" til Moses og profetene finner vi den egentlige årsaken til at han gikk fortapt. Han gikk ikke fortapt fordi han var rik, for Abraham hadde jo også vært meget rik. Han gikk heller ikke fortapt fordi han hadde vært en større synder enn andre. Det står ingen ting om det, som vi allerede har nevnt.

Nei, han gikk fortapt fordi han var vantro. Han hadde sagt nei til det ordet som Moses hadde talt. Han hadde nektet å la seg vekke til sann gudserkjennelse av lovens ord. Han hadde sagt nei til ordet fra profetene om Frelseren som skulle komme. Han hørte ikke til det folket "som ventet på forløsningen" (Luk 2:38), slik gamle Simeon og Anna gjorde.

Han trøstet seg tydeligvis med at han i det ytre hørte med til Abrahams barn slik de fleste andre jøder gjorde. Dette uttrykker Herren ved å la han bruke tiltalen: "Far, Abraham" (v.24).

På samme måten trøster mange navnekristne seg med at de er døpt og konfirmert osv. Men de har aldri trengt inn til kjernen i den nåden som ligger i disse handlingene. De har bare slått seg til ro med at de har deltatt i dem i det ytre.

Nei, døden omvender ingen. Den som sier nei til Guds kall til frelse her i verden, som ikke vil være salig sammen med Guds folk her på jord, vil våkne på andre siden av døden med det samme sinn. Forskjellen er bare at der er følgene av selvbedraget helt klare. Og det finnes ikke lenger noe som kan spre tankene og døyve følelsen av sjelens navnløse elendighet.

Luk 16:25-31
I dette avsnittet finner vi samtalen mellom Abraham og den fortapte sjelen. I sitt liv på jorden var han uendelig rik. Nå er han grenseløst fattig.

Denne samtalen kan, som Luther sier, "ikke være noen legemlig samtale ettersom begges legemer fremdeles ligger begravd i jorden". Den må mer forstås som en billedlig virkeliggjøring av sannheten om de fortaptes håpløse pine og trøstesløse tilstand. Samtidig uttrykker den også det selvforskyldte ved at sjelen ikke omvendte seg selv om den hadde Guds Ord.

At Abraham er den som taler her, ligger nok i det at enhver troende nettopp ved sin tro er et vitne til dom overfor den vantro, nemlig at fortapelsen er selvforskyldt.

Den samme tanken møter oss i Herrens ord i Matt 12:41-42 om Ninives menn og Dronningen fra Syden. Ved dommen skal de vitne mot de vantro israelitter fordi mennene fra Ninive og dronningen fra Syden omvendte seg da de hørte ordet som ble forkynt for dem.

Derfor blir Abraham selv et bilde på dommen over den rike mannen, for han kunne jo hatt del i den samme troen som Abraham hadde på samme måte som Lasarus. Denne dommen ligger allerede i den tiltalen Herren legger i Abrahams munn idet han sier: "Sønn" (v.25). Denne tiltalen uttrykker den nåden som mannen hadde vært utsatt for i sitt jordeliv, men som han hadde foraktet. Det samme ligger også i tiltalen "du som er døpt", når den blir uttalt på dommens dag for alle dem som har foraktet nåden. Den uttrykker det ansvaret som ingen kommer utenom, og som blir et forferdelig slag for de fortapte.

Og så dette: "Kom i hu." Dette ville vekke de forferdelige minnene om et misbrukt liv på jorden der de tok ut all sin lønn på forskudd (se Matt 6:2: "De har allerede fått sin lønn").

Alt det en kalte for sine goder, verdens lyst og rikdom, er nå forbi. De finnes ikke mer. De fikk jo sin vilje og det denne verden kunne gi, men så sitter de igjen med minnet om skuffelse og bedrag.

Den engelske dikteren Lord Byron sa ved avslutningen av sitt liv: "Ormen, pinen og hjertesorgen er alt jeg har tilbake." Den samme mannen sa at han kun hadde hatt elleve lykkelige dager i sitt liv. Det viser at livet i verden er tomt og ulykkelig selv om det i det ytre kan synes å være "i herlighet og glede".

For de frelste vil minnet om det livet som er forbi, være en kilde til evig takk. Det vil inspirere til å fortsette å gi Gud og Lammet ære for at det lykkes å nå fram til herligheten til tross for synd og nederlag. Alle tårer vil nå være tørket bort for evig. Det ligger i ordet om Lasarus: "Men nå trøstes han her" (v.25).

Når det står om Lasarus: "likesom Lasarus fikk det vondt", peker det på at veien gjennom livet er full av trengsler for den troende. Det er slik Herren sier i Joh 16:33: "I verden har dere trengsler."

Disse trengslene kan være av forskjellige slag, og de er ikke alltid ytre vanskeligheter slik de var for Lasarus. De kan også være av indre og åndelig art.

Dermed er det ikke slik at Lasarus ble frelst fordi han var fattig og led vondt. Den tanken kan en ofte høre nevnt blant uomvendte. De mener de må få det godt i den kommende tilværelsen fordi de har hatt det tungt og vanskelig her.

Men det kommer helt an på hva vanskelighetene får virke hos dem. "Gjør oss trette av verdens slaveri, men våre fottrinn lette på livets rette sti," står det i en salme. Og 2Kor 7:10 taler om at "verdens bedrøvelse virker død".

Nei, Lasarus gikk inn til herligheten i Abrahams fang fordi han var et Abrahams barn. Abraham ble rettferdiggjort ved sin tro, og bare denne levende troen kan føre en sjel over svelget som her på jorden skiller synderen fra den hellige Gud.

Her på jorden kan en komme over dette svelget. "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet," vitner Johannes (1Joh 3:14). Du må krysse dette svelget mens du kan, kjære leser, mens Herren rekker sin hånd ut mot deg for å hjelpe deg (Rom 10:21). Og husk at for hver gang du sier nei til nådekallet, utvider svelget seg også her på jorden.

Når du har nådd fram til tilværelsen etter dette livet, så er det ikke lenger noen mulighet til å krysse dette svelget. Det ser vi klart av v. 26 om "et stort svelg" som er "festet" mellom paradis og pinens sted.

Ordet "festet" viser at svelget er fastsatt slik at det verken kan trekkes sammen eller fylles igjen uansett hvor mye mennesker i sitt opprør ønsker å forandre på det.

Ordet her sier et klart nei til omvendelse etter døden for dem som har loven og profetene, for ikke å si evangeliet om Jesus Kristus. Her er det ikke tale om å kunne gjøre noe nytt valg på den andre siden av døden. Hvor umulig det er, går tydelig fram av den klare avvisningen som Abraham gir den fortapte mannen. Og husk at det er han som er Sannheten som legger disse ordene i Abrahams munn.

Det går ingen vei fra pinens sted til Paradis. Og det går heller ingen vei i motsatt retning. Det siste er jo et herlig løfte for de salige om at det er nok å være tro inntil døden.

Hadde det vært slik som mange ønsker og noen til og med taler, til tross for at Herren taler klart her, at det var mulighet til omvendelse etter døden, så måtte jo faren for at de salige kunne falle fra og gå over til pinens sted også finnes.

Begynner vi å sette våre egne tanker i stedet for Herrens tanker, så ender vi raskt i mørke og forvirring. Derfor gjelder det også i denne saken at vi blir stille for det Herren sier. Fremdeles gjelder det: "Strid for å komme inn gjennom den trange dør!" (Luk 13:24).

De som hevder at det finnes en omvendelse etter døden, bruker den rike mannens forbønn for sine fem brødre som et holdepunkt for dette. Ved å be for sine brødre, viser han ekte kjærlighet for dem, og med en slik kjærlighet kan han ikke gå fortapt, hevdes det.

Men det er vel snarere to andre grunner til mannens forbønn. Dels vil han holde fast ved sin egen rettferdighet ved å hevde at det skulle mer til enn han hadde fått om det skulle være rettferdig om noen gikk fortapt.

Vi møter vel også i våre dager det samme vantro sinn som ikke vil godta at Guds Ord er nok, men stadig vil se flere og større tegn for å kunne tro. Og på denne måten skyver de ansvaret fra seg, og hvem legger de da skylden på?

Det er betegnende at den rike mannen ikke nevner Guds navn en eneste gang. Likevel blir det egentlig Gud som har skylden for at han går fortapt, etter mannens egen mening.

For det første vil han altså rettferdiggjøre seg selv, men den andre grunnen til hans forbønn er at han tydeligvis har vært med på å føre brødrene sine inn i det verdslige livet de senere var blitt bundet av. Derfor frykter han for å møte dem. Det vil øke pinen for han.

Vi kan forstå at de fortapte som har ført hverandre bort fra Herren, på den andre siden vil forbanne hverandre. Derfor ser vi disse to grunnene som tydelige årsaker til hans forbønn.

Men det er veldig alvorlig at det også lyder et rop fra pinens sted som forteller om at det er nødvendig å omvende seg. Denne sjelen visste nå så mye at bare ved å omvende seg kunne et menneske unngå fortapelsen (v. 30).

Så hører vi også at det bare er ved å høre og tro Guds Ord at et menneske blir omvendt. Ingen ytre tegn kan hjelpe her. Selv det sterkeste sanseinntrykk kan bare ha noen virkning når hjertet allerede har begynt å bli mottakelig for Guds Ord. Uten det vil vantroen fremdeles finne smutthull selv ved de sterkeste og mest opplagte under.

Det var også mange av fariseerne som hadde sett Lasarus etter at han hadde stått opp fra de døde, og mange av dem hadde sett Jesus etter hans oppstandelse, men likevel ville ikke det vantro hjerte tro på han. Det forsøkte i stedet å bortforklare hele oppstandelsen.

De som driver med spiritisme, mener også i våre dager at et menneske kan hjelpes ved å komme i kontakt med døde, men ved dette avslører de bare et slektskap med den rike mannens fortapte sjel. Det er bare Guds Ord som kan skape et nytt hjerte. Har en hatt Guds ord og mulighet til å høre det, så har en også hatt muligheten til å bli frelst.

Dette ordet sier oss tydelig at Ordet må til (v.29 og 31), og dermed utelukkes ikke en mulighet for omvendelse på den andre siden for dem som aldri har møtt ordet her i livet, f.eks. hedningene som aldri har hørt noen forkynnelse.

I dette avsnittet tales det imidlertid bare om slike som har hatt anledning til å høre Ordet. Hvordan Gud vil handle med de mange millionene som levde og døde i hedenskapets mørke, har han ikke fortalt oss. Vi vet bare at det er hans vilje at alle skal bli frelst om de bare vil selv.

Derfor legger dette ordet et veldig ansvar på oss som ikke bare har Moses og profetene, men det som større er, nemlig evangeliet om Jesus. Og dette ansvaret roper til oss: Dere må bare se til at dere ikke tar imot nåden forgjeves! (2Kor 6:1).

Luk 17:1-10
Vi henviser til Matt 18:6-7 når det gjelder v. 1-2.

"Forførelse", det vil si fristelse som vil føre hjertene til synd, er uunngåelig i denne syndens verden. Den ene synderen vil stadig friste en annen til synd ved sitt eksempel.

Herrens "ve" over dem som legger snarer for andre, slik bl.a. fariseerne gjorde, ga Herren anledning til å advare disiplene sine.

"Ta dere i vare," sier han (v.3). Han taler aldri om andre uten at han samtidig vender seg til sine disipler. Dette er noe vi skal tenke over når vi taler om andre og de syndene de gjør.

Herren formaner disiplene til å hjelpe på fote igjen dem som har syndet, i stedet for å forføre dem (v.3-4). Men de skal gjøre det på en slik måte at synden blir dømt ("tal ham til rette", (v.3).

Ordet minner om Matt 18:22 der Herren fortalte lignelsen om tjeneren som hadde pådratt seg den grenseløse gjelden.

Det tilgivende sinn skal alltid være i oss, men å gi uttrykk for tilgivelsen kan vi, som Herren sier her, først gjøre når den som har syndet mot oss, kommer og sier: "Jeg angrer det jeg har gjort."

Men når noen sier det, vil Guds dom ramme den som nekter å tilgi (sml. lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren i Matt 18).

I v. 5-6 hører vi apostlenes vakre bønn om å få større tro. Med rette følte de at kraften til både å tilgi og å utføre den tjenesten som Jesus hadde betrodd dem, måtte komme fra han ved den troen han ga dem i hjertet.

Ja, troen er kilden som livet går ut fra. Vi viser ellers til Mark 11:22-24 der Herren selv oppfordrer disiplene: "Ha tro til Gud!"

Vi minnes også det Augustin sa: "Herre, gi hva du krever, og krev så hva du vil."

Hos Matteus (Matt 17:20) har vi sett et lignende ord som det Herren brukte da han svarte disiplene sine her (v.6). Men forskjellen er at hos Matteus er det snakk om et fjell, mens her er det snakk om et morbærtre.

Begge steder er det imidlertid troens kraft til å gjøre under Jesus understreker. Begge steder er det tale om at bare troen er ekte, kan selv den minste tro overvinne alle hindringer.

"Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro" (1Joh 5:4). Dette sier apostelen Johannes og vitner dermed om at disiplenes bønn ble oppfylt. Det er også en besegling av Herrens ord om hvilken kraft troen har.

En Guds mann har skrevet: "Det er intet i mitt liv jeg har bedt Gud mer om enn tro." Og alle Guds barn kan vel underskrive hvor lett en kjenner på avmakten ved en liten tro når en hører Herrens ord: "Alt er mulig for den som tror" (Mark 9:23).

Vi må så ofte sukke: "Jeg tror! Hjelp min vantro!" Men det er til stor trøst at han som hjalp den gråtende faren som ropte disse ordene (Mark 9:24) også vil forbarme seg over den lille tro og være "troens opphavsmann" (Heb 12:2). Han vil gi oss den tro som er i stand til å gjøre store ting.

Men i det bildet Herren føyer til i v. 7-10, sier han også hvordan hjertet må være for at troen kan vokse. Det er bare i det hjerte som er ydmykt og ikke krever noe, at troen kan vokse. Bare der det ikke er snakk om fortjeneste kan troens sennepskorn slå rot og vokse til et stort tre (Matt 13:23).

Bildet er ikke tatt ut fra arbeidsforhold som vi kjenner til, men fra en situasjon der tjenerne nærmest var å regne for slaver. De hadde ingen ting å kreve. Det var aldri snakk om fortjeneste. De var helt og holdent overlatt til sine herrers forgodtbefinnende uten å kreve takk (v.7-9)

Dette anvender Herren så på sine disipler og dermed på alle mennesker. Han viser at ingen gjerninger som noe menneske kan gjøre, gir oss rett til noen annen erkjennelse enn denne: "Vi er unyttige tjenere."

Vi har intet å kreve fra Gud. Det eneste vi med rette har fortjent, er straff. Ja, selv om vi kunne holde alle hans bud, så hadde vi bare gjort det som var vår simple plikt. Vi ville aldri fortjene verken takk eller fortjeneste for det.

Vi har slett ikke gjort på langt nær det vi er skyldige å gjøre. Og makter vi noen ganger å gjøre noe av det vi burde, så ser vi også så altfor godt hvor ufullkomment det er. Det som måtte finnes av godt hos oss og i det vi gjør, har vi til overmål fått fra Herren. "Hva har du som du ikke har fått," sier apostelen (1Kor 4:7).

Når vi yter noe i tjeneste for Herren, skal vi si: "Jeg gir tilbake til Jesus det han først har gitt til meg." Må dette være en stadig bekjennelse for Guds barn: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære" (Sal 115:1).

Dette ordet av Herren (v. 10) er et meget avgjørende ord. Det viser at Gud aldri kan grunne rettferdiggjørelsen av mennesket på noe av det mennesket kan gjøre. Heller ikke det mennesket gjør i Herrens tjeneste etter hans befaling hjelper noe verken før eller etter omvendelsen.

Selv om et ærlig Guds barn kan være meget ivrig i tjenesten, vil det alltid oppleve seg selv som en unyttig tjener som tretter han og volder han møye (Jes 43:24). Det vil aldri ha noe annet enn hans nåde å klynge seg til.

I Luk 12:37 sier Jesus at når herren kommer og finner tjenerne våkne, vil han binde opp om seg, la dem gå til bords og selv komme og tjene dem. Men det strider ikke med det v. 7-9 sier.

Her sies det at tjenerne skal varte opp sin Herre, og det blir sagt fordi det her er snakk om det som vanligvis kreves av tjenerne. I Luk 12:37, derimot, er det tale om hva Herren vil gi sine tjenere som nådelønn når han kommer igjen. Det er uttrykk for hans frie, uforskyldte og forunderlige nåde når han tjener dem.

Det Herren vil understreke her, er at mangelen på tro særlig har sin rot i egenrettferdigheten og krav mens troen ikke vil oppnå makt. Et hjerte som er fylt av den ydmyke troen, ser på seg selv som ubetydelig og unyttig.

Herren vil bruke oss i sin tjeneste først og fremst for vår egen del. Salig er den som ser på seg selv som Guds eiendom og ser at han er skyldig å tjene han med legeme og sjel og gjør det med takk til han for nåden som ligger i tjenesten. Han ser at det er nåde over nåde at han får tjene den herre som vi ikke er verdige til å løse skoremmen for (Joh 1:27).

Luk 17:11-19
I denne teksten finner vi angitt når dette skjedde. Det var da Herren var på vei opp til Jerusalem (v. 11). Når det gjelder omtalen av spedalskhet, viser vi til Matt 8:2-4.

Ifølge Mosebøkene var de spedalske urene og skulle holde seg på avstand fra andre mennesker (se 3Mos 13:46: "Uren er han, han skal bo for seg selv, hans bolig skal være utenfor leiren"). Derfor stod disse spedalske mennene på avstand fra Jesus.

Dette er et bilde på hvordan synden skiller et menneske fra Guds nærhet (v. 12).

Da de så Jesus, ropte de at han måtte miskunne seg over dem (v. 13). Jesu svar var at de skulle gå og vise seg for prestene som om de allerede var rene. I følge Moseloven var det prestene som skulle avgjøre om noen var blitt helbredet fra spedalskheten (3Mos 14:2). Dette var et mektig ord fra Jesus, men samtidig er det en prøve på om de ville tro hans ord uten at de hadde sett noe resultat. På veien til prestene forsvant så spedalskheten deres.

Men så kommer det som er både underlig og sørgelig. Mens de var i nød, ropte de til Herren og klynget seg til hans nåde og makt, men så snart de var blitt friske, forsvant trangen til å komme til Jesus. Slik var det iallfall med ni av dem.

Det har nok sin klare grunn at denne hendelsen følger rett etter ordene av Jesus om at ingen har noe å kreve fra Gud. Det ser ut som om de ni ganske raskt hadde latt seg forføre av djevelen til å tro at de egentlig hadde rettmessig krav på denne hjelpen. De hørte jo også med til det utvalgte folket.

De gikk sin vei uten å bry seg om å gå tilbake og takke han som hadde hjulpet dem ut av deres elendighet.

Dette er et klart bilde av hvordan Israel møtte sin Messias. Derfor måtte også Frelseren vende seg fra dem og gå til hedningene. Og slik var det nok også med mange andre av dem som Jesus helbredet. Derfor ble den flokken som trofast fulgte Jesus, så liten selv om han øste ut sine velgjerninger på så mange.

Derfor fikk heller ikke Jesus anledningen til å gi dem frelse for deres sjel. Hvilken hjelp har de egentlig fått om kroppen blir frisk for en kort stund når sjelen ikke blir renset fra den verste spedalskheten, nemlig syndens forferdelige skade?

Bare én vendte tilbake og "priste Gud med høy røst" og takket han. "Han var en samaritan" (v. 15-16). Han fulgte ikke de andres eksempel.

En har undret seg over at han henviste en samaritan til prestene. Han har vel hatt sin prest på Garisim der samaritanene hadde sin helligdom Men denne samaritanen står som et forbilde på alle de hedninger som gjennom tidene har omvendt seg og trodd på Jesus mens jødene til denne dag bare har gitt han utakk igjen for hans frelse.

"Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?" (v. 17-18). Disse ordene av Jesus viser et usigelig vemod.

Hvor er de ni? Slik lyder også Herrens ord den dag i dag når han ser ut over skaren av de døpte. Han hører sukket i hjertet til dem som er født i synd. Han bøyer seg ned til oss i dåpens stund, og vi blir løftet av dåpens vann til renselse og legedom for all vår syndeskyld. "Ved hans sår har vi fått legedom" (Jes 53:5); "- ved å rense den (menigheten) ved vannbadet i ordet" (Ef 5:26).

Men denne renselsen blir bare til frelse for den som ydmykt vender om og faller ned ved Frelserens fot i takk og tilbedelse. For troen består nettopp i det som blir uttrykt så fint i denne sammenhengen, at den tilegner seg nåden med takk i hjertet.

Så bøy deg ned ved Frelserens fot og si han av hjertet takk for hans nåde.

Da skal også Guds Ånd gi deg denne hilsenen fra Jesus: "Din tro har frelst deg" (v. 19). Dermed får du også den salige vissheten om at du har fått nåde fra Herren. En ydmyk takk og en klar bekjennelse av Guds pris (v. 15) er troens sanne vesen.

Har du, kjære leser, skilt deg ut fra den store utakknemlige massen og vendt deg til han som har gitt deg sin legedom mot all synd og urenhet (Sak 13:1)?

Men fremdeles er det slik Brorson synger i en salme: "Av døpte vrimler by og land, men hvor er troens brann?" Hvor er de ni? Det er den store utfordringen for alle som driver indremisjon. Den bæres av Jesu oppsøkende kjærlighet som ikke tar slutt så lenge nådetiden varer.

Men denne situasjonen er også en påminnelse til alle Guds barn om at de ikke må glemme å takke. I nødens dager er det ikke så vanskelig å bære fram sine bønners "akk", men når en så er hjulpet, er det så altfor lett å glemme troens "takk".

I alle fall står troens takk i dårlig forhold til bønnens rop om hjelp. Derfor minner allerede David om at vi ikke må glemme Herrens velgjerninger (Sal 103:2).

Å takke gjør en sterk og glad i Herren. Et Guds barn som takker og lovpriser sin Herre, er til ære for han. Men takk og ydmykhet kan ikke skilles fra hverandre. "Jeg behøver deg, o Jesus, for jeg har kun synd i meg," legger en dyp klang av sannhet inn i strofen "Jeg takker deg så gjerne for din tukt og trøst".

Ja, det er målet for et Guds barn alltid å kunne si Gud og Faderen takk for alle ting (Ef 5:20). Gjennom takksigelse modnes vi til mer nåde, mens utakk stopper det verk Guds nåde gjør i oss.

Guds barn kan lengte etter å takke Gud mye mer enn vi gjør nå. Derfor er det godt at vi skal få en hel evighet der vi skal få takke og lovprise han. Men la oss begynne å stamme på den takken allerede nå så høyt og tydelig vi bare kan.

Luk 17:20-37
Når kommer Guds rike, spurte noen av fariseerne. Kanskje gjorde

noen av dem det for å friste Herren, mens andre muligens hadde en mer alvorlig grunn for det. Fariseerne trodde jo at Gudsriket skulle komme, noe saddukeerne ikke gjorde. Men det Gudsrike de ventet på, var et ytre, verdslig rike med makt og herlighet for Israel.

De ville ikke forstå at Guds rike først måtte komme som en åndelig størrelse i deres hjerter. De forstod ikke at det var slik Gud først måtte vinne sin seier før hans rike kunne åpenbares i den ytre herligheten.

Herrens svar går ut på at Guds rike i og for seg ikke er noe synlig og håndgripelig. Det er et åndelig rike som skal kjennes og bedømmes på åndelig måte.

Men det vil ikke si at dette rike ikke skulle ha sine kjennemerker som ville gjøre det mulig å registrere det. Det hadde jo Herren allerede sagt, bl.a. ved bildet av byen på fjellet som ikke kan skjules (Matt 5:14) og treet som skulle kjennes på frukten (Matt 7:17).

Disse kjennetegnene som er tydelige for troen, er mer uklare for det naturlige menneske slik Paulus sier i 1Kor 2:14: "Et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til."

Guds rike skal virkelig åpenbares en gang i ytre herlighet, så skarpt som lynet som skinner fra himmelbryn til himmelbryn (v.24), men det skal først skje når Herren kommer igjen.

En har undret seg over at Jesus kunne si til fariseerne: "Guds rike er inne i dere" (v.2 1). Grunnteksten uttrykker egentlig "innenfor" og kan også gjengis med "iblant dere" eller "i deres midte". Men selv om vi oversetter "inne i dere", så er meningen helt klar. Ville fariseerne se Guds rike, måtte de vende blikket innover, gå i seg selv og la Guds vilje få makt i deres hjerter.

Guds rike var til stede i Guds Sønn selv om det legemlige øye ikke så annet enn det lille og ubetydelige hos Jesus og disiplene hans.

I v. 22 vender han seg fra fariseerne og til disiplene. Han begynner med å advare dem mot å følge de røster som ville vise dem ett eller annet ytre sted der Herren skulle komme igjen (v. 22-25).

Nei, når han kommer igjen, skal det skje på en helt klar måte. De skal være like sikre på at det er han som kommer som de er når de ser lynet.

Men før hans gjenkomst skulle det bli en tid med fornedrelse og trengsel. "Men først må han lide meget og bli forkastet av denne slekt" (v.25).

Dette peker ikke bare til den forestående lidelsen på korset og jødenes forkastelse av han som Messias, men som vi hører i det følgende, går det på den store frafallstiden som vil inntreffe før Herrens gjenkomst.

Når lengselen og forventningen fylte disiplene, måtte de være særlig på vakt overfor alle løgnaktige røster som ville si: "Se her! - eller: Se der er han!"

"De dager skal komme, da dere skal stunde etter å få se en av Menneskesønnens dager, og dere skal ikke få se dem," sier han i v. 22. Disse ordene kan være uttrykk for disiplenes vemodige savn av den lykke de hadde kjent mens Herren var synlig sammen med dem her på jorden. Da hadde de helt tydelig blitt skjermet av han slik kyllingene får ly under hønens vinger. Da var det han som tok av for alle slag.

Det ble andre tider da Jesus forlot dem og disiplene måtte leve i troens område under Den Hellige Ånds ledelse. Da måtte de leve "i tro, ikke i beskuelse" (2Kor 5:7). Ettersom verden ikke lenger kunne se Herren, ville den vende sitt hat direkte mot disiplene.

Noe av dette får alle Guds barn oppleve. Den første tiden etter omvendelse er ofte preget av en sterk opplevelse av at Jesus er så konkret nær, men etter en tid går denne følelsen over til mer tørre tider. Da gjelder det å holde seg til Ordet alene. Der skal en lære å kjenne den saligheten som består i tro også når en ikke ser (Joh 20:29). Da kan et Guds barn så ofte lengte etter å oppleve en av "Menneskesønnens dager" som en opplevde tidligere. Og sjelen kan tørste som hjorten skriker etter vann (Sal 42:2).

I slike lengselstider er det dobbelt viktig å være på vakt overfor alt svermeri som på kunstig måte vil skaffe til veie en av Menneskesønnens dager. Da gjelder det å holde fast på at Jesus bor i hjertet ved troen.

Men dette ordet peker spesielt på de siste tider da verdensmakten som aldri før vil heve seg som en brusende bølge til et toppmål av forakt for Guds rike og erklære at Kristus bare er et eventyr.

Da vil Guds små, forfulgte og foraktede barn sukke og lengte etter åpenbaring av Menneskesønnens dager slik profeten uttrykker i sin gamle bønn: "Sku ned fra himmelen, se ut fra din hellige og herlige bolig - gid du ville sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn" (Jes 63:15. 64:1).

I slike tider vil Guds folk mer enn ellers trenge hellig tålmodighet og tro.

Og så taler Jesus om disse siste dagene i det han bruker Noas dager og Lots dager som forbilder (v.26-30).

Det vil så visst ikke mangle kultur og ytre herlighet i de siste dager, men selvsikkerheten som er forherdelsens kjødelige trygghet, vil bli kjennemerket på den tiden. Slik var det også i Lots og Noas dager.

Da gjelder det i særlig grad at den lille flokken av Guds utvalgte er løst fra alle de jordiske tingene (v. 3 1-33) så de ikke blir hindret fra å ta imot Herren når han kommer.

Vi viser ellers til Matt 24 der mye av det som blir sagt her, også er omtalt om enn i en litt annen sammenheng.

Ordet i v. 31 som peker på en fiende som truer byen, sikter kanskje helst til det som skjedde da Jerusalem ble ødelagt, og det var om å gjøre å flykte bort fra den dødsdømte byen. Dommen over Jerusalem og den siste dommen er jo ofte knyttet sammen i Herrens taler om de siste ting. Den ene er et forbilde på den andre. Se ellers Luk 21.

Her hos Lukas finner vi det alvorlige ordet: "Kom Lots hustru i hu!" (v.32). Hun var i ferd med å bli berget, men fordi hennes hjerte hang fast ved det gamle livet, så hun seg tilbake og mistet livet.

Disse få ordene er en alvorlig påminnelse fra Herren til alle dem som begynte på himmelveien, om at "begynt er ikke endt". Alt som vil vende hjertet bort fra himmelen, må bekjempes til en har nådd målet der.

På den siste, store dagen skal hveten skilles fra agnene (v.34-36). I v. 34 tales det, slik det går fram av grunnteksten, om to menn. Det er altså ikke snakk om ektefeller. I v. 35 er det tale om to kvinner, mens v. 36 ikke finnes i de eldste håndskriftene. Kanskje er det et innskudd tatt fra Matt 24:40. Uansett er det derfor et ord av Herren.

Hvor skal dette finne sted, er disiplenes spørsmål (v.37), og Jesus svarer med et ord som er omtalt også i Matt 24: "Hvor åtselet er, der vil ørnene samles." Dommen vil komme når verdens-livet i den grad er behersket av den åndelige død at det ligner på et åtsel. Da er tiden kommet da Guds folk skal flykte bort fra den ytre kirke.

Når dødens krefter har fått overtaket innen kirken, er den ikke lenger stedet for de troende. Men da er også dommen og Herrens gjenkomst nær forestående.
Luk 18:1-8
Denne lignelsen har en nær tilknytning til de foregående ordene om Jesu gjenkomst. Hovedinnholdet i lignelsen er gjengitt i v. 1: "Han sa en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trette."

Denne påminnelsen gjelder jo Guds barn til alle tider, men særlig i de siste, vanskelige tider der Herrens menighet i det ytre vil oppleve urett fra sine motstandere. Når verden synes å triumfere over Guds menighet i de siste tider, vil det se ut som om menighetens brudgom er død. Da vil Antikrist for en kort, begrenset tid få makten over de hellige for å prøve og rense dem en siste gang før Herrens gjenkomst.

Allerede hos Daniel (Dan 7:27) står det om Den Høyestes Hellige at "de skal overgis i hans (Antikrists) hånd for én tid og tider og en halv tid."

Det våpen Herren viser menigheten i den situasjonen, er en vedholdende, inderlig og uopphørlig bønn. Lignelsen minner litt om den i Luk 11:5-8 om mannen som kom til naboen sin midt på natten for å låne tre brød fordi han hadde fått besøk av en venn. Felles for disse to lignelsene er den inntrengende, ja, nesten påtrengende bønnen som til slutt seirer. Mens det i Luk 11 helst er pekt på den nød og behov det enkelte av Guds barn har, er det her i kap. 18 de "utvalgte" (v.7) som et fellesskap, det er tenkt på. Det er altså menigheten og dens situasjon i de siste tider det er tale om.

Verden og dens fyrste vil aldri gi Guds menighet rett. Den vil ikke anerkjenne dens åndelige behov, men vil behandle den som en annen borgerlig innretning som må bøye seg for verdens lover. Det er flertallet som bestemmer, og til sist vil de frata menigheten retten til å eksistere.

Men som Jakob seiret over Esau ved sin bønn: "Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg" (1Mos 32:26), har også Guds menighet vunnet mange herlige seirer gjennom de helliges bønner i lønnkammeret. På den veien skal den også seire over Antikrist.

Når selv en urettferdig dommer som ikke tar noen slags hensyn verken til Gud eller mennesker (v.2 og 4), kan la seg overvinne av en fattig enke, hvor mye mer skal ikke Gud som er den rettferdige dommeren, "hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt" (v.7)?

Jo, sier Herren, "han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett" (v. 8). Dette "skynde seg" må forstås etter Guds tidsregning der ikke et eneste øyeblikk blir oversett. Han skynder seg å bønnhøre selv om mennesker ofte synes at det går langsomt. Han bønnhører også selv om mennesker synes at det slett ikke finnes noen bønnhørelse og selv om noen synes Gud går fram som den urettferdige dommeren som lenge ikke ville hjelpe (v.4).

Men for Gud står hver eneste bønn i nøye sammenheng med hele utviklingen og fullendelsen av hans himmel. Derfor må hver bønnhørelse komme på sin rette plass til rette tid. Hver enkelt bønn må sees som en tråd i Guds underlige vev. Den bedende kommer med tråden, men kan ikke selv flette inn på sitt rette sted.

Tilføyelsen: "Er han sen når det gjelder dem?" vil si: Når Gud venter, så er det for de utvalgtes egen skyld, for at de skal være rett forberedt til brudgommen kommer. Samtidig blir også nådetiden forlenget for dem som de så gjerne vil skal bli omvendt før det er for sent.

Tilføyelsen har også med den fine tanken at Gud ikke trekker ut tiden (se 2Pet 3:9), men han vil være der med sin hjelp akkurat i det øyeblikket hans utvalgte trenger det.

Det er en underlig dyp og alvorlig tilføyelse i v. 8: " Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" Når Menneskesønnen kommer igjen, skal ikke hans brud lenger sitte som enke på jorden. Da skal hun få sin herlige rett. Dette vemodige spørsmålet uttrykker ikke uvisshet, men forundring. Det peker på at det vil bli en frafallstid før Herrens gjenkomst.

Denne vemodige forundringen fra Jesu hjerte vil til alle tider også smitte over på hans venner slik som Brorson uttrykker det: "Men Jesus, hvordan går det til At dog så få betenke vil Den store, store kjærlighet Som drog deg til vår jammer ned."

"Hvor er de ni?" Det spørsmålet vil alltid gjenlyde i Guds folk.

Ordet her peker også på at flokken av de hellige ikke bare vil være liten, men nesten utslettet ved Herrens gjenkomst. Den vil ikke være helt forsvunnet, for Herren selv har sagt at dødsrikets porter ikke skal få makt over hans menighet (Matt 16:18).

Men fra de profetiske ordene vet vi at i de siste tider skal det skje et uhyggelig frafall innenfor den hedningekristne verden. Men samtidig skal det skje en stor vekkelse til liv innen den lille jødiske verden.

Likevel er det seierstonen som klinger gjennom denne lille lignelsen. Det folk som ikke lar hendene synke, men fortsetter å holde dem oppe i bønn, slik som Moses gjorde (2Mos 17:12), kan ikke tape kampen.

Det folk som ikke blir trøtte, ikke mister motet (som grunnteksten egentlig sier), som ikke lar Herren få noen ro (Jes 62:7), men fortsetter å trenge inn på han med sine bønner (v.5), det folk skal seire. Gjennom lidelser skal det følge sin Frelser inn i herligheten (Luk 24:26).
Luk 18:9-14
Det blir ikke sagt noe bestemt om hvem Jesus talte denne lignelsen til. Enten det var til noen av dem som fulgte han eller det var til noen av fariseernes tilhengere, vet vi ikke. Men nettopp fordi dette står åpent, ligger det nær å la den virke til selvransakelse hos oss alle.

Den er talt til hver den som stolte på seg selv at han er rettferdig. Ut fra denne selvtilliten kommer så lett forakten for andre som ikke synes å være så prektige som en selv er.

Også Guds barn stoler på at de er rettferdige, så denne tilliten er i og for seg ikke gal, men det gale er at de stoler på at de er rettferdige på grunn av seg selv. Et Guds barn stoler på den rettferdigheten det har på grunnlag av det Jesus er.

Her er det altså tale om dem som stiger opp på egenrettferdighetens stylter og ser ned på alle andre.

Med få ord maler Herren bildet av to uforglemmelige skikkelser. Det er ikke de ugudelige som holder seg borte fra Guds hus, han gir et bilde av her, men de som ønsker å ha et visst kirkelig preg og tilknytning, om vi skal sette det inn i vår tids sammenheng.

Templets forgård ble betraktet som et særlig egnet sted å be, og mange jøder gikk dit til de tre fastsatte bønnetidene hver dag (kl. 9, 12 og 15).

Det eneste som kan sies å være positivt i fariseerens bønn, er dette: "Gud, jeg takker deg" (v. 11). Men hele sammenhengen viser at hans enetale slett ikke var ment å gi noen ære til Gud. Egentlig var det en lykkeønskning av seg selv. Her er det intet som minner om at han gikk inn i seg selv. Tvert imot var han vendt utover.

Det speilet han bruker for å bedømme seg selv, er ikke Guds lovs store, klare speil, men andre synderes eksempel. Og han sammenlignet seg med dem som ble regnet for å være de største og verste synderne. Dette er virkelig et dårlig og uklart speil som bare kan bedra.

Så er det heller ikke å undres over at utfallet av sammenligningen var så sammenfallende med hans egen selvtilfredshet. Det overlegne sinn kommer også tydelig fram ved det hånlige sideblikket til "denne tolleren" som hadde kommet inn i templet samtidig med han.

Og deretter trekker han fram alle de gode gjerningene han gjør. De er ytre ting som var nyttige, men som ikke var påbudt i Moseloven.

Å faste to ganger i uken (mandag og torsdag) som fariseerne gjorde, var ikke påbudt i loven. I følge 3Mos 16:29 hadde Gud påbudt å faste bare én dag i året, nemlig på den store forsoningsdagen. Ytre sett gjorde han altså mer enn det Gud forlangte.

Og når han gav tiende av alt han tjente, var også det mer enn loven krevde (se 4Mos 18:21, 27 der det bare tales om tiende av kornet fra treskeplassen og vinen fra vinpressen). Men i Matt 23:23 hører vi at fariseerne også gav tiende av mynte, anis og karve, altså de små hagefruktene.

I tillegg til alle disse gode handlingene som var så storartet i hans egne øyne, stod han for seg selv på en meget fremtredende plass mens han bad. Kanskje skal dette "for seg selv" knyttes til "bad" slik det gjøres i noen oversettelser (D). I så fall beskriver det hans tanker da han bad. Men egentlig hadde han jo ikke noe å be om. Han hadde jo allerede det han mente han trengte.

De to grunntonene i Guds rike som heter synd og nåde, finner vi ikke den minste antydning til.

Dette er et sørgelig, men velkjent standpunkt også i dag. "Jeg er ikke verre enn de andre, - det er mange som er dårligere enn jeg er, - jeg gjør da rett og skjell for meg." Vi hører ofte disse tonene når Guds lov forkynnes. "Jeg går da til kirke av og til, og går til og med til alters et par ganger i året og ellers gir mine bidrag til menighetens arbeid." Dette er ikke annet enn uttrykk for vår tids fariseisme.

Det er mange former for egenrettferdighet. Selv hos de største syndere finner vi den, for alle kan i grunnen peke på noen som er verre enn dem selv. Og blant jevne folk finner vi den trygge egenrettferdigheten som sover på sin egen skikkelighet og redelighet.

Men det er egenrettferdigheten som stoler på sin kirkelige tilknytning og pene vandel, dette ordet rammer. Det er denne selvgodheten som gjør så mye kirkelig religiøsitet til en stor løgn for Gud. De fleste innrømmer nok at de ikke er helt slik de skulle være i enkelte ting, men den overflatiske bekjennelsen "vi er jo alle syndere" som enkelte til og med kan avlegge med et smil, blir også regnet med til denne fordelaktige beskjedenheten. Den skal liksom være uttrykk for ydmykhet. Men når noen spør dem hvilke synder de da har gjort, så er svaret: "Ingen skal da fortelle meg at jeg har gjort noe galt!"

Hvor finner vi denne fariseeren? Jo, først og fremst i vårt eget hjerte, i vårt eget gamle menneske. Og der skal han fortsatt være. Et Guds barn må være på vakt, så den gamle fariseeren i dem ikke kler seg i hellige klær og får lederskapet.

Du som er et Guds barn, må passe på at du ikke ser på uomvendte mennesker og deres feil med et selvtilfreds smil. Et Guds barn som er ærlig, vil kjenne motbydelighet når han merker fariseeren røre seg i sitt indre.

Vi har virkelig full rett til å takke Gud for at vi er blitt frelst fra "denne vrange slekt" (Apg 2:40). Det er en stor nåde, ja nåde og barmhjertighet, men vi skal huske at uten Guds barmhjertighet ville vi selv fremdeles levd midt i synd og elendighet.

Når vi ser på de vantro, har vi godt av å huske at slik de er, var også vi selv en gang, - og er det fremdeles etter vår gamle syndige natur. Og det vi ved Guds nåde er blitt til, kan også de bli til ved den samme Guds nåde. Og hvis vi ikke fortsetter å leve i ydmykhet for Guds ansikt, kan vi igjen bli det de er.

Men et Guds barn som lever åpent og ærlig for han, kan også synge i sitt hjerte: Av nåde er jeg det jeg er. Det vet også at selv de beste gjerningene vi kan gjøre, på en eller annen måte er merket av synden. Men selv om de fremdeles har syndens smitte i seg, vitner de også om lengselen etter å bli fri den.

Derfor er det urett når verden og verdslige prester vil gjøre de hellige til fariseere, mens vantro syndere blir sammenlignet med den ydmyke tolleren.

Nei, den som takker Gud for at han er blitt helliggjort ved Jesu blod, taler ikke som en fariseer, men opplever seg selv som en stor, ja kanskje den største synder.

* * *

Hos tolleren viser Herren oss det som i Sal 51:19 blir omtalt som en sønderbrutt ånd og et sønderknust hjerte".

Tollerne var jøder som hadde fått retten til å kreve inn toll, men de var kjent for å kreve mer enn de hadde rett til. Det å være toller i de dager var nærmest ensbetydende med en foraktet person. Det ser vi klart i fariseerens holdning (v. 11). Ingen anstendig jøde ville ha noe med en toller å gjøre.

Men grove syndere kan også bli omvendt, og på mange måter er det lettere for en synder som står på avstand å oppleve det enn for den skikkelige mannen som etter lovens krav står nærmer Guds rike. Den siste står nær ved, men har blikket rettet bort fra Herren og mot sin egen fortreffelighet.

Med få ord maler Herren bildet av tolleren (v. 13). Det er bildet av synderen som går i seg selv. Han stod langt borte. Kanskje kom han bare så vidt innenfor porten til forgården, og der ble han stående med følelsen av urenhet og uverdighet. Han turde ikke en gang løfte øynene mot himmelen. Så sterk var skamfølelsen. Han slo seg for brystet. Et tegn på at han erkjente at han egentlig var skyldig til straff. Men likevel våget han å løfte hjertet mot Gud i en kort, men innholdsmettet bønn: "Gud, vær meg synder nådig!"

I disse fem ordene som ingen kan si bare med munnen, klinger de to tonene som manglet hos fariseeren. Her var den dype klangen av sannheten som kommer til uttrykk i synd og nåde.

Og det er sin egen synd og ikke de andres, tolleren har fått se. Men det blir hans redning at han kommer til Gud med sin synd. Han ser at han ikke kan bære den selv. Likevel gir han ikke opp midt i sin fortvilelse. Han forsøker heller ikke redusere skylden (se Luk 16:6). Han kommer til Herren akkurat som han er. Men dermed kommer han også inn under løftet Herren gir i Joh 6:37: "Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut." Det svarer til løftet i Sal 51:19: "Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."

Denne bønnen som tolleren bad, har blitt til velsignelse for tusenvis av mennesker gjennom tidene. Hvor mange har ikke utøst sitt hjertes nød for Gud nettopp ved å bruke disse ordene. De har nok også blitt misbrukt, men de har løst så mange flere.

Om bare én eneste synd blir klar i Guds lys, så blir det også bare én bønn som er aktuell for synderen, nemlig denne bønnen om nåde.

I den greske teksten står ordene i denne rekkefølgen: Gud, vær nådig, (mot) meg synderen." Gud først, meg sist, og nåden som broen mellom den hellige Gud og den urene synderen.

Ved denne ydmyke bønnen som blir bedt i tro, får synderen passere broen og komme inn i Guds hjerte. Der får han del i hele Guds rettferdighet. Han blir tilregnet rettferdigheten av nåde. Han blir et ekte barn av alle troendes far, Abraham. Om han er det sagt: "Og Abraham trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet" (1Mos 15:6).

"Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre." Dette understrekes ved tillegget om at "hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes" (v. 14). Fariseeren som hadde stilt seg selv høyt over tolleren, ble flyttet langt nedenfor han, mens tolleren som hadde stilt seg selv nederst, ble flyttet fram (se Luk 14:7-10).

Noen bruker en annen tekstvariant og oversetter: "Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus, fremfor den andre" (slik i GNO, oa.). Noen har ut fra dette tillagt også fariseeren en slags rettferdighet, selv om den var mindre enn tollerens.

Men vi vil her følge det som Luther sier fordi det er fullt språklig forsvarlig (noe både NO og NB holder fast ved, oa.): "Tolleren gikk rettferdiggjort hjem, men ikke fariseeren. For en slik falsk rettferdighet som egenrettferdigheten er, kan ikke kalles noen mindre grad av rettferdighet for Gud. Det hjelper ikke om mennesker regner den slik."

I himmelen, i Guds hjerte, stod tolleren som rettferdig med syndenes forlatelse. Hans bønn ble hørt. Om han selv opplevde det slik med det samme, vet vi ikke noe om. Det er ikke alltid Guds nådetilsagn om syndenes forlatelse og hjertets opplevelse av frelsen skjer samtidig.

Men Guds svar vil alltid nå inn i synderens sjel som svar på bønn, og sorgen over synden vil etter hvert bli til glede over syndenes forlatelse. Vissheten om nåden vil ikke utebli. Det vitner forskjellige ord av Herren om. Se f.eks. Matt 9:2 og Luk 7:47-48.

Tolleren har blitt til velsignelse for mange. Han er et vitnesbyrd om sannheten i Guds ord til Abraham i 1Mos 12:2: "Jeg vil velsigne deg, - og du skal bli en velsignelse." Det Gud har velsignet, blir alltid til velsignelse for andre.

I denne lignelsen finner vi grunnvollen for læren om rettferdiggjørelsen ved tro som Paulus, Lukas' medarbeider, senere har uttrykt så tydelig i sine brever, og særlig i Romerbrevet.

Og ved Reformasjonen ble den på nytt holdt fram av Luther. Han var en slik synder som kjempet seg gjennom til fred med Gud. For han ble det klart at rettferdigheten tilregnes bare ved troen ene og alene på grunn av Guds nåde. Dette har blitt omtalt som tollerens ydmykhet som seiret over fariseerens egenrettferdighet.
Luk 18:15-43
Når det gjelder det første avsnittet om Jesus og de små barna (v. 15-18), viser vi til Matt 19:13-15. Og angående den rike unge mannen (v. 19-23) finner vi parallellen til dette i Matt 19:16-22. Spesielt for Lukas er uttrykket i v. 23: "- ble han dypt bedrøvet." Men hvilken bedrøvelse var det? Ble han bedrøvet "etter Guds sinn", som virker omvendelse til livet, eller var det "verdens bedrøvelse" som virker død (2Kor 7:10)? Det vet vi ikke. Det er vel fare for at det var det siste.

Når det gjelder samtalen Jesus hadde med disiplene etter at den rike unge mannen hadde gått bort (v.24-30), viser vi til Matt 19:23-30. Videre vil vi vise til Matt 20:17-19 angående Jesu ord om veien han må gå til Jerusalem og lidelsen (v.31-34).

Ordene: "Se, vi går opp til Jerusalem" peker på den siste vandringen opp til Jerusalem den påsken da Jesus selv ble det sanne påskelammet (1Kor 5:7).

Er du, kjære leser, med i den store skaren som følger Jesus opp til det himmelske Jerusalem? Har du sett at det er korsets vei som fører til herligheten?

I v. 34 står det om disiplene: "Men de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa". Denne tredoble betegnelsen forteller oss hvor vanskelig det var for kjød og blod å ta imot dette.

Det er uforståelig for det naturlige menneske at veien til himmelriket går gjennom lidelse, gjennom omvendelse og forsakelse av det gamle menneske. Men slik er det med den trange veien som fører til livet (Matt 7:14).

Når det gjelder helbredelsen av den blinde ved Jeriko (v. 35-43), viser vi til Matt 20:29-34 og Mark 10:46-52.

Både Matteus og Markus forteller at denne hendelsen fant sted da Jesus drog ut av Jeriko. Lukas derimot forteller at det skjedde da han dro inn i byen. Men alle tre forteller tydeligvis om den samme mannen som Markus omtaler som Bartimeus.

Matteus forteller imidlertid at det var to blinde som ble helbredet. Derfor kan fortellingen her hos Lukas antyde at det også skjedde en helbredelse idet Jesus drog inn i Jeriko. Det kan altså være tale om to forskjellige hendelser. Hendelsen hos Lukas knytter seg til Bartimeus, men blir gjengitt i forbindelse med det som skjedde før Jesus gikk inn i byen.

Slike små uoverensstemmelser når det gjelder ytre detaljer, kan nok forekomme dersom det har skjedd helbredelser både ved inngangen til og utgangen fra byen. Men dette har likevel ingen betydning. Innholdet i saken er det samme.

Hos Lukas finner vi også en tilføyelse i v. 43: "Han fulgte ham og lovet Gud. Og hele folket som så dette, priste Gud." Den blinde er et levende vitnesbyrd om ordet i Sal 50:15: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg."

Vi ser at det sinn som lovpriser Herren, også vil vekke lovprisning hos andre. Vi kan tynge hverandre ned i mismot, og det er ikke av det gode. Men vi kan også hjelpe hverandre til glad lovsang, og det er salig.
Luk 19:1-10
Jesu lignelse om tolleren (Luk 18:13) ble virkelighet da Herren drog gjennom Jeriko (v. 1). Jeriko var en fruktbar oase i ørkenen. Det var fullt av daddelpalmer og balsamplanter der. Byen var på den tiden et viktig handelssentrum og hadde derfor et betydelig tollvesen.

Sakkeus (navnet betyr "ren" på hebraisk) var den øverste blant tollerne og en rik mann (v.2). Rikdommen hadde han vel ikke fått bare på rett vis, slik det så ofte var med tollerne. Men vi må anta at han var blitt trøtt av rikdommen og mammon.

Det er tydelig at det hadde skjedd noe med han før Jesus kommer til byen. Samvittigheten var blitt vekket og hans sjel hadde begynt å se etter hjelp. Men det var som en mur mellom han og de jøder som ville holde seg til loven. Hvem ville vel ha noe å gjøre med en toller? En av grunnene til det var jo at han hadde stilt seg til tjeneste for de forhatte romerne.

Nå hadde sikkert Sakkeus hørt om Jesus på forhånd. Han hadde sikkert også hørt at han ikke holdt seg til fariseerne, men var venn av tollere og syndere.

Da han så hører at Jesus kommer, må han se han for en hver pris. Men folket står i veien for han, og derfor løper han i forveien og klatrer opp i et morbærfikentre. Det sto ved veien der Jesus måtte dra forbi.

Det kan nok hende at både barn og voksne gjorde narr av overtolleren der han satt i treet, men Jesus vil alltid legge merke til synderen som lengter etter frelse, uten at andre mennesker peker på han.

Derfor stoppet Herren og talte til overtolleren som satt der. Han talte kjærlig til han og viste at han visste om den lengselen som tolleren kjente i sitt hjerte (v.2-5).

"I dag må jeg bli i ditt hus" (v.5). "Må jeg," sier Herren. Det er som en hellig plikt for han å bli hos dem som kjenner seg selv fortapt og lengter etter han.

Frelseren forstod at Sakkeus var den hans himmelske Far hadde bestemt skulle være hans vert i Jeriko den dagen. "Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg," har Jesus sagt (Joh 6:37), og her var det en gave til Sønnen fra Faderen. Her var det et tapt får som var blitt funnet igjen.

Derfor går Frelseren inn til Sakkeus uten å bry seg om hva folk flest mente om det. Han visste utmerket godt at de mente det var en skandale i Jeriko at han gikk inn til Sakkeus (se v. 7).

Men Sakkeus blir stående som et fint eksempel som ikke lar seg hindre av "folkets mening" i sin lengsel etter å få se Jesus. Samtidig er han også et eksempel på en som ikke nøler med å ta imot nåden. Han står ikke og veier for eller imot om dette virkelig er Herrens mening eller ikke. "Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede" (v.6).

Alle bør ta imot Jesus med denne barnlige glede og tillit når han banker på hjertedøren. Si ikke at det er for urent i ditt hjerte, slik at du må få ryddet opp først. Nei, ta imot han med glede i tro, så skal han rense hjertet.

Dette ser vi tydelig at han gjorde hos Sakkeus (v.8). Og så gjorde han den kritiske menneskemengden til skamme ved å gi et klart vitnesbyrd om den forandringen som hadde skjedd med Sakkeus. Mammon hadde vært hans avgud, men nå var avguden styrtet fra sin trone. Det fortalte Sakkeus klart og tydelig for folk. Hadde han gjort urett mot noen, ville han betale tilbake det firedobbelte.

I loven (2Mos 22:9) var det bestemt at det noen hadde lidt ved svikefull handel, skulle bli erstattet med det dobbelte. Det var vel dette som lå til grunn for Sakkeus' uttalelse. Men han ville gjøre det grundig og doblet dette kravet.

Det er ikke slik at vi kan gjøre godt igjen for Gud det vi har gjort galt. Bare Jesus kan sone den synden vi har gjort, men vi kan og skal vise at vi har fått et annet forhold til synden. Den plager oss, og vi vil gjerne bøte på de skadene som følgene av vår synd har skapt. Ved en sann omvendelse blir syndens makt knekket. I dette tilfellet var det havesyken som var blitt drevet ut da Jesus kom inn i Sakkeus' hjerte. Og ved en sann omvendelse blir det også tatt et grundig oppgjør med hele fortiden vår og de synder vi har begått. Da kan også ting vi nesten har glemt, komme fram igjen og kreve å bli dømt. I en slik situasjon har Jesu ord til Sakkeus blitt til stor trøst for mange: "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt" (v. 10). Mange som har fått oppleve gleden og frigjøringen i dette ordet, har deretter måttet rydde opp i mange ting i fortiden, kanskje handlinger de gjorde for flere tiår siden. Og det har vært med og skapt nye og gode forhold mennesker i mellom.

Der omvendelsen på denne måten bærer gode frukter, får menneskene erfare frelsen, for der er den levende tro til stede, Abrahams rettferdiggjørende tro (v. 9).

Vi skal legge merke til at det står: "I dag er frelse blitt dette hus til del." I den hellige skrift ser vi ofte at en sjels omvendelse blir satt i forbindelse med velsignelse for hele huset (se Joh 4:53 og Apg 16:33).

I dette ligger både et løfte og en formaning. Formaningen er at omvendelsens frukter først skal vise seg i hjemmet til et vitnesbyrd for alle der. Lyset skal skinne for alle i huset (Matt 5:15). Og løftet er at hvert Guds barn er til velsignelse for sitt hjem.

Grunnen til at han har tatt seg av Sakkeus, er hans inderlige kjærlighet til det som er fortapt, sier Jesus, og dermed vil han lære fariseerne og de skriftlærde noe. De skrankene som de stilte mellom seg og tollerne og mellom jøder og hedninger, skulle falle.

Alt det som er fortapt, er gjenstand for Jesu kjærlighet, denne kjærligheten som både begynner ("søker") og fullender ("frelser").

Salig er alle som søker å få se Jesus og ikke lar seg stoppe av alt det som kommer mellom Jesus og synderen! De skal nok få møte Jesus og lovprise han med takk for frelsen.

Luk 19:11-27
Det Herren sa om Sakkeus i v. 9-10 er, så vidt vi kan se av v. 28, talt idet han bryter opp fra Jeriko.

Når det i v. 9 står: "Jesus sa til ham", kan det også etter grunnteksten like gjerne oversettes med "når det gjaldt ham". Dette kan synes naturlig ettersom det Jesus sier i vers 11, egentlig er en omtale av Sakkeus.

Dessuten var det flere til stede da Jesus uttalte disse ordene og knyttet en lignelse til dem. Hensikten var tydeligvis å fortelle disiplene at åpenbarelsen av Guds rike ennå ikke var så nær forestående som de trodde.

Nei, Herren skulle først dra bort, og hans tjenere skulle settes på en troskapsprøve. Deretter skulle han komme igjen med herlighetsriket. Men han skulle også komme med dom over sine fiender.

Lignelsen har den tids politiske situasjon som bakgrunn. På Jesu tid var det vanlig at den som skulle tiltre som fyrste, først måtte reise til Roma for å få overdratt sin myndighet fra keiseren. Slik måtte sønnene til Herodes gjøre det.

Men det hendte også at borgerne sendte bud etter at tronarvingen hadde dratt av sted, for å be keiseren om ikke å innsette en slik fyrste. Det skjedde med for eksempel Herodes' sønn Arkelaus (se Matt 2:22).

Det er det bildet Herren bruker for å beskrive sin egen bortgang til Faderen. Han dro bare bort for "å få kongemakt og så komme igjen". Men det hatet som "hans landsmenn", jødefolket, viste overfor han, er beskrevet i v. 14 i denne forferdelige erklæringen: "Vi vil ikke at denne mannen skal være konge over oss."

For jødenes vedkommende peker dette på den avgjørende forkynnelsen av evangeliet etter Jesu himmelfart, etter at han hadde dratt bort for å få kongemakten.

Å være troende er jo å la Jesus ha herredømmet over seg. Men kjennetegnet på den frafalne kristenheten slik vi merker den i vår tid, og vil merke det sterkere og sterkere jo nærmer vi kommer enden, er dette: Vi vil ikke at Jesus skal regjere over oss. Han var bare et menneske som vi, og alle de gamle dogmene om at han skal være Guds Sønn fra evighet, vil vi ikke lenger høre noe om. Og talen om de to veiene og om hellighet og omvendelse, hører ikke lenger til i vår tid.

Ja slik lyder parolene i våre dager. Vi hører det fra skaren av de vantro mennesker. Ja, selv fra vantro prester og forkynnere blir dette proklamert.

Den tiden som denne mannen av høy ætt var borte, er et uttrykk for alle disse århundrene som ligger mellom Jesu første komme som Menneskesønnen og hans siste komme til dom. Det er den tiden også vi lever i. Det er troens prøvetid før den tilstanden kommer da vi skal se alt klart og utildekket.

Denne lignelsen minner mye om lignelsen om de betrodde talentene som vi finner i Matt 25:14-30, og vi viser derfor til forklaringen av den.

Selv om grunntanken i disse to lignelsene er like, er det likevel så mange forskjeller at det er tydelig de er talt ved to forskjellige anledninger.

Hos Matteus blir det ikke overgitt like stor sum til tjenerne, men lønnen er den samme ettersom de hadde behandlet det de fikk overlatt, med samme troskap. Der hentydes det altså spesielt til det forskjellige mål av indre og ytre gaver Herren har gitt de forskjellige tjenerne.

Her i lignelsen hos Lukas blir derimot alle tjenerne overlatt samme pengesum, Til sammen 10 pund. Det tilsvarer altså at hver av de ti tjenerne fikk ett pund.

Ordet pund er en gjengivelse av grunntekstens ord "mine" som var betegnelsen på en viss pengesum. Den kunne være så stor som 100 denarer regnet etter gresk pengeverdi. Her tenkes det altså på det som er felles, det som er betrodd til samfunnet av alle dem som tilhører Herrens troende menighet.

Når det blir beskrevet som en forholdsvis liten sum, vil Herren dermed vise at alt det han gir oss her på jord, egentlig er lite i forhold til det han vil gi sine tjenere når de kommer fram til hans fullkomne rike. I Matt 25:21, 23 blir det også omtalt som "tro over lite", og i Luk 16:10 blir det sagt "tro i smått - utro i smått".

"Driv handel med dem til jeg kommer igjen," er ordren Herren gir til sin menighet den dag i dag. Men det peker også på regnskapet som vi hører om i v. 15-26.

Vi hører bare om tre av de ti tjenerne (se også Matt 25). De to første hadde drevet handel med det de var betrodd.

Legg merke til hvordan begge uttrykker seg. De sier ikke: "Jeg har tjent." Nei, de sier: "Ditt pund har kastet av seg." Det er et vitnesbyrd om at et sant Guds barn ikke selv tar æren for det som har skjedd, men gir hele æren til Guds nåde for det den har utrettet (se 1Kor 15:10: "Jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er i meg").

Vi skal legge merke til enda to ting. Før det første har de to tjenerne oppnådd forskjellig utbytte av den samme pengesummen, nemlig et pund. Den ene har altså vist større iver og troskap enn den andre.

For det andre ser vi også at lønnen er noe forskjellig. Den første tjeneren som tjente ti nye pund, får overlatt ti byer han skal ha herredømme over. Det kan synes at han får oppleve en høyere grad av salighet enn den andre.

Når vi sammenligner dette med Matt 25 der Herrens glede blir tilsagt begge tjenerne på lik linje fordi begge har vært trofaste, så viser det oss at alle Herrens tjenere som er tro i sin tjeneste, blir fullkomment salige. Men det kan synes som det er en forskjell i fylden av salighet etter den dybden et menneske har brukt Guds nåde og latt den få plass i seg.

Men det ser vi jo allerede her på jorden. To av Guds barn kan begge være lykkelige i Herren, så lykkelige som hver av dem kan tåle det. Men den ene kan likevel ha en dypere erfaring av nådens hemmeligheter enn den andre.

Denne gradsforskjellen skulle inspirere til større inderlighet og iver etter å leve i Herren, etter å trenge inn i nådens fullkommenhet. Se også ordet i v. 24-26 om at den som har de ti pund, også i tillegg fikk det ene som ble tatt fra den dårlige tjeneren.

De ti byene og de fem byene er uttrykk for de hundre foll Herren lover den som forlater alt sitt eget for hans skyld (se Matt 19:29). Det var vel knapt mulig å kjøpe et hus for det ene pundet. Derfor er det virkelig en overveldende lønn å få overlatt herredømmet for fem eller ti byer. Det viser bare at han gir og gjør langt mer enn vi ber eller forstår (Ef 3:20).

Hele beskrivelsen av dette vil tydeligvis peke på det herlighetsriket Jesus vil opprette når han kommer igjen. Det er det såkalte tusenårsriket der hans hellige skal regjere sammen med han (se Åp 20:6).

I v. 20-21 hører vi om den tjeneren som hadde gjemt pundet uten å bruke det til noe. I sitt selvforsvar brukte han uttrykk som minner om det den late tjeneren sa i Matt 25:24: "Du tar opp det du ikke la ned og høster det du ikke sådde." Det synes derfor å ha vært et ordspråk på den tiden som ble brukt om en som krevde for mye og var urimelig.

Han kaster altså skylden tilbake på Herren slik alle uomvendte gjør det. De mener det er tilstrekkelig at de har et ytre skinn av kristelighet. De forklarer oss stadig at det er umulig å leve etter den hellige Skrifts ord. De skylder på Gud for at de er som de er, som om han har skapt dem syndige og uten evne til å holde hans bud. De ser på det som rett ut sagt frekt at Gud kan kreve at noen skal være hellig.

På den måten vil mange våge å møte fram på dommens dag, men dermed har de også dømt seg selv (v.23). De visste vel egentlig bedre i sin egen samvittighet. De hadde kanskje til og med sagt til seg selv at det burde vært annerledes med dem, men de gjorde ikke det minste for å forandre noe på det (v.23), så Herren kunne fått igjen sitt med renter. Vi viser ellers til den tilsvarende lignelsen i Matt 25.

Denne tjeneren er tydeligvis et eksempel på den døde navnekristendommen mens de som åpenbart forakter Herren er beskrevet som de fiendtlige landsmennene. De bekjente åpent at de ikke ville han skulle få kongemakten og dermed herredømmet over seg (v.14).

Men også disse skal bli rammet av dommen når Herren kommer igjen (v. 27). Dette er dommen over hele den antikristelige skaren (se Åp 19:19-21).

Å være navnekristen er ikke noe bedre sett i evighetens lys enn å være en åpenbar fiende av Herren Kristus (se dommen over den late tjeneren i Matt 25:30).

Luk 19:28-48
Fra Jeriko dro Jesus så å si rett til Jerusalem. Betania lå på motsatt side av Oljeberget i forhold til Jerusalem, men ikke så langt fra byen. Han kom altså først til Betania før han passerte toppen av Oljeberget og kunne se utover Josafats dal, Moria berg med templet og selve byen som lå bak det.

Når det gjelder v. 29-36 som forteller om disiplene som hentet eselfolen og hvordan Jesus red inn i Jerusalem mens folk bredte kappene sine på veien foran han, viser vi til Matt 21:1-8.

I v. 37-38 hører vi om disiplenes glade lovsang da de nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget (se Matt 21:9). Her hos Lukas står det at disiplene også sang: "Fred i himmelen, og ære i det høyeste." Det er noe av englesangen fra julenatten som klinger igjen i disse tonene. "Fred i himmelen" vil jo si at Guds vrede er tatt bort. Synden som sto som en skillevegg, er slettet ut ved denne kongen som kom fra Gud. Men dermed blir betydningen i alt vesentlig det samme som "fred på jorden" slik englene sang det. Den sanne freden på jorden har jo kommet fra himmelen.

I v. 39-40 hører vi at fariseerne er rasende på grunn av disiplenes jublende lovsang. Det samme ser vi også i Matt 21:15-16 der de raser over barnas jublende sang i templet. De ville ikke vite noe av at Jesus er Messias, og så vil de legge skylden på Jesus ved at han i vantro lar disiplene uttrykke dette. Han burde jo vite at det var svermeri når disiplene hilste han som den som kommer i Herrens navn.

Herrens svar er en klar bekjennelse av hvem han er. "Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope." Det vil si at hans pris skal aldri holde opp.

I disse ordene er det en profeti som står fast til evig tid. Dersom det skulle skje at Ordets forkynnelse og bønnens toner forstummer eller mister den rette klangen, så vil Gud bruke selv livløse ting for å tale til menneskene. På den måten kan Herren tale til en åndelig død slekt gjennom mange ting som for eksempel både sykdom og andre plager. I bokstavelig forstand lar Gud steinene rope i våre dager gjennom de mange innskriftene som blir oppdaget ved utgravninger i Østen. Disse stadfester vitnesbyrdet vi finner i den hellige Skrift, og dette skjer nettopp i våre dager da den nedbrytende bibelkritikken forsøker å lukke munnen på dem som vil forkynne Bibelens vitnesbyrd som kilden til Sannheten.

I v. 41-44 har vi et avsnitt som er spesielt for Lukas, nemlig Jesu tårer over byen da han ser den ligge der foran seg. Bak disiplenes jubel hører han den skingrende lyden av et annet rop: "Korsfest! Korsfest ham!"

To steder hører vi at Jesus gråt. Dette stedet og ved Lasarus' grav. Begge steder var det synden og dens ødeleggende makt over menneskene som var grunnen til at han gråt.

De fleste av våre tårer har så ofte sin grunn i egenkjærlighet og syndige lyster. Jesu tårer, derimot, vitner om hans uendelige kjærlighet til den falne slekten. Han gråter over Jerusalem som i vantro lukker øynene for det som tjener til dets fred (v.42).

Men dermed gråter også Jesus over all vantro. Han ser hva vantroen vil føre til. Han ser hvordan de romerske legionene vil omringe Jerusalem og jevne byen med jorden. Han ser også hvordan syndens anklager og de onde ånders legioner vil omringe og innta den sjel som ikke kjenner sin besøkelsestid.

Ordet "besøkelsestid" er et ord fylt av dypt alvor. Ordet vitner om nåde, om den lengselen Herren har etter å frelse. Men det vitner også om at nådetiden en gang vil ta slutt. Herren vil ikke for all tid fortsette å kalle en synder til omvendelse.

Uomvendte mennesker burde legge merke til Jesu tårer og tenke nøye over det budskapet de har. De er en veldig tale både om frelse og fortapelse.

Du burde la dem trenge dypt inn i din sjel så de kan smelte isdekket i deg slik at du selv begynner å felle de samme hellige tårene, tårer over deg selv og din synd (se Luk 23:28: "Gråt over dere selv - "), tårer som tar bort det som dekker ditt hjertes øyne slik at du ser det som tjener til din fred. Du burde nemlig skynde deg til Jesus der hvor sorgen over synden blir forvandlet til salig glede over frelsen.

Men også vi som har opplevd denne gleden, må huske Paulus' ord: "Som sørgende, men alltid glade" (2Kor 6:10). Jesu tårer over synd og vantro må aldri tørkes bort i Guds barns hjerter. Det er disse tårene verdens barn skal merke når vi taler til dem om frelse og fortapelse. Det er det Paulus mener når han med tårer taler om fiendene av Kristi kors (Fil 3:18).

Det er disse tårene over den forferdelige tilstanden verdens barn egentlig lever i, som burde gjøre det umulig for et Guds barn å ture fram sammen med de ugudelige og ikke vise noen forskjell i livsførsel.

Der disse tårene tørker bort i hjertet til et Guds barn, er det fare på ferde. Der har det skjedd noe lignende som det vi hører i v. 45-46 om templet i Jerusalem. Verdens ånd og levesett har trengt seg inn på hellig grunn. Og der trengs det alvorlig tukt og tilrettevisning.

Når det gjelder v. 45-46, viser vi til Matt 21:12-13. Vi vil også vise til Mark 11:18 når det gjelder forklaringen til v. 47-48.

Vi burde ikke undre oss over at Jesus kjente til tårene mens han levde her på jord som et sant menneske. Men det har også blitt stilt spørsmål om Herren fremdeles gråter over verdens vantro der han sitter ved Faderens høyre hånd. Kan en slik medfølelse med menneskene i deres elendighet forenes med hans herlighet ved Faderens høyre hånd?

Men et slikt spørsmål kan vi rolig legge til side, for her beveger vi oss inn på områder og spørsmål som vi ikke har noen mulighet til å svare pa.

Likevel gir Guds ord oss en liten peiling, for Herren omtales som ypperstepresten som har medlidenhet med oss i vår svakhet (Heb 4:15), og det sies at det er mulig å gjøre Den Hellige Ånd sorg (Ef 4:30). Det kan altså synes som om Frelseren følger med menneskene både i deres sorger og gleder slik også de hellige englene gjør det.

Men når nådetiden er slutt og den endelige dommen er felt, kan en derimot ikke tenke at det er mulig å leve slik med i sorgen. Da har sorgen over vantroen enten blitt til evig glede over dem som omvendte seg eller til en evig forkastelse av dem som forherdet seg.

Men hvordan det kan ha seg med dette, skal vi ikke gruble noe over. Det hører med til de tingene som er for store og for underlige for oss (Sal 131:1).

Men Jesu tårer roper fremdeles til hvert menneske som er trell av synden, og kaller til omvendelse og frelse.

Luk 20:1-47
Når det gjelder dette kapitlet, kan vi vise til Matt 21:23-27 når det gjelder Jesu myndighet (v. 1-8), Matt 21:33-46 når det gjelder vingårdsmennene (v.8-18) og Matt 22:15-22 når det gjelder spørsmålet om skatt til keiseren (v.21-26).

Her hos Lukas er fariseernes frekkhet tydelig beskrevet i v. 20 ved at de sendte noen som skulle lure på Jesus og "late som om de var rettferdige, for å fange ham i ord". På den måten mente de de skulle kunne overlevere han til landshøvdingen.

De skulle altså komme med et ganske troskyldig spørsmål som om de virkelig i fullt alvor ønsket å få råd av han. Det er et forferdelig vitnesbyrd om hvordan løgnens far hadde Jesu fiender i sin makt.

Angående saddukeernes spørsmål om oppstandelsen (v.27-40) viser vi til forklaring av Matt 22:23-32.

Her hos Lukas taler Herren om de frelstes tilstand etter at de har stått opp fra de døde (v.36). Grunnen til den nye tilstanden er at "i den kommende verden" vil det ikke lenger være noen form for ekteskap slik tilfellet er her på jorden. "For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn."

Menneskeslektens forplantning forutsetter en dødelig slekt, men når døden er borte, vil det være med de frelste som med englene, deres tall er uforanderlig.

Samtidig blir det også sagt at det å være "oppstandelsens barn" er det samme som å være "Guds barn". Oppstandelsen er altså selve bekreftelsen fra Guds side på at han kjennes ved dem som sine barn. Her finner vi helt klart samme mening som hos Matteus når han omtaler samme ordet, at det bare er snakk om oppstandelsen til livet. I Joh 5:29 blir uttrykket "dommens oppstandelse" brukt når de fortapte kommer ut av gravene på den store dagen. Men oppstandelsen i betydning å bli levendegjort, gjelder bare den herlige nådelønnen Guds barn får del i.

De troende blir da Guds barn i en ny og herligere betydning. Av den spiren til oppstandelse som ble lagt i graven sammen med hvert legeme som har vært et tempel for Den hellige Ånd, skaper Gud de nye, herlige, uforgjengelige legemene som hans barn skal få. Det skjer på samme måte som når en plante spirer fram fra et frø som er lagt i jorden (1Kor 15:37).

I denne sammenhengen kan vi minne om det Jesus sa i Joh 6:40 der han setter oppreisningen av legemet på den siste store dagen i nøye sammenheng med at en her på jorden fikk del i det evige livet i Guds Sønn.

Hvilken skikkelse de vantro menneskene skal ha ved dommens oppstandelse, er ikke åpenbart for oss. Vi kan bare ane det som motsetningen mellom livets lys og dødsmørkets skygge.

En kan nok spørre om ikke ektefeller der begge oppstår som Guds barn til livets oppstandelse, også vil ha et spesielt forhold til hverandre i den kommende verden. Dette vet vi ingen ting om. Men de spesielle bånd som Gud knyttet her på jorden, kan neppe tenkes åndelig utslettet der. Muligens finnes de forklaret og frigjort fra all timelig forkrenkelighet.

I Ef 3:15 står det jo at alle farsforhold har sin guddommelige opprinnelse i forholdet mellom den evige Fader og hans evige, enbårne Sønn. Og ettersom disse båndene som er knyttet i ekteskapet, er avglansen av noe himmelsk, er det vanskelig å tenke seg at de er åndelig oppløst i den kommende verden.

Når det gjelder v. 41-44 om Messias som Davids sønn og Guds Sønn, viser vi til Matt 22:41-46. Og videre viser vi til Matt 23:5-7, 14 når det gjelder v. 45-47 om advarselen mot de skriftlærde.

De "side kapper" (v.46) som de skriftlærde brukte, var klær som skilte dem ut fra vanlige folk og skulle gi dem en viss ytre anseelse.

Vi skal legge merke til at denne advarselen mot de skriftlærde ble uttalt "mens hele folket hørte på". Folket skulle altså bli advart om de ønsket å ta hensyn til advarselen.

Luk 21:1-27
Angående gaven den fattige enken gav i templet (v. 1-4), viser vi til Mark 12:41-44. Og når det gjelder talen som følger etter (v.5-36) og som retter blikket mot fremtiden, både den nære og fjerne, viser vi til Matt 24 og Mark 13.

Disse ordene ble talt ved slutten av en lang og kampfull dag som Herren hadde hatt tirsdag i den stille uke.

Grunnen til denne talen var, som vi vet, disiplenes bemerkninger om det vakre templet. Her hos Lukas er det også føyd til ord om "hvordan det var prydet med vakre steiner og tempelgaver". Alt dette vekket beundring hos disiplene, men Herrens svar går ut på at alt dette skulle gå fullstendig til grunne (v.5-6).

Rike jøder og proselytter (hedninger som hadde sluttet seg til jødedommen) hadde gitt mange og flotte gaver til utsmykningen av templet, og mange av disse gavene var plassert i forhallen til den egentlige tempelbygningen. Men Herren så skyggen av dommen hvile over all denne prakten.

Talen om det som skulle skje, faller også her hos Lukas i tre deler slik den gjør både hos Matteus og Markus:

1. Den mer generelle delen, v. 8-19. Den skulle advare disiplene mot svermerisk forventning i utide.

Den beskriver først de store omveltningene mellom folkeslagene og i naturen som skulle finne sted i de siste tider (v.8-l1).

Deretter følger en beskrivelse av forfølgelser som skulle komme over Jesu disipler. Disse skulle likevel gis anledning til å "avlegge vitnesbyrd", komme med den gode bekjennelsen også for konger og landshøvdinger (v. 12-13). Men Herren lover at han vil være med sine venner og gi dem "munn og visdom" når de skulle forsvare seg slik at "ingen av deres motstandere skal kunne stå imot eller motsi" (v. 14-15).

Vi kan vise til den kraft Stefanus fikk da han sto for det høye råd (Apg 6 og 7). Herrens løfte om "munn og visdom" går både på hva som sies og hvordan det sies.

Selv fra sin nærmeste slekt og sine venner skulle de bli møtt av bittert hat og alvorlig motstand for Jesu navns skyld (v. 16-17).

I v. 18-19 taler Herren om at hans vernende hånd skal være over dem, og han formaner disiplene til å holde ut til enden, så skal de bevare sin sjel for evigheten.

Ordet i v. 18: "Ikke et hår på deres hode skal gå tapt," vil ikke si at de ikke skal lide noen personlig overlast, men det uttrykker at gjennom alt som skjer dem, skal de ikke lide noen virkelig skade.

Herren vil føre dem uskadd igjennom alt som angår deres evige liv. Dette har muligens vært et uttrykk som nærmest ble brukt som et ordtak. Trykket ligger på "gå tapt". Alt som mistes for Herrens skyld, skal måtte gis tilbake på hans ord. Til og med legemet som verden og djevelen kan slå i hjel, skal de måtte gi tilbake i sin tid.

Vi blir minnet om spørsmålet i Jes 49:24: "Kan vel noen ta hærfang fra en kjempe?" Og Herrens svar følger i v. 25: "Ja! For så sier Herren: - voldsmannens hærfang skal slippe unna." Ingen ting av det som ofres for Herrens skyld, går tapt. Nei, det er i dypere betydning vunnet gjennom at det først går tapt.

2. Den andre delen av talen som vi finner i v. 20-24, taler spesielt om Jerusalems ødeleggelse. Vi viser til Matt 24:15-28.

Tegnet som Jesu disipler skulle ha for at det var på tide på å flykte fra den dødsdømte byen, er "når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer". Hos Matteus er det sagt "ødeleggelsens styggedom - på det hellige sted".

Spesielt for Lukas er ordet i v. 22 om "gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt." Det tenkes sikkert på alle de ordene som profetene hadde forkynt for Israel på grunn av dets gjenstridighet.

"Syndens mål" er fullt, og verden vil komme over den gjenstridige byen på en så forferdelig måte (1Tess 2:16) som det aldri hadde hendt før.

Lukas sier det på sin spesielle måte: "De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende" (v.24).

Den første delen ble oppfylt da Jerusalem ble ødelagt. Mer enn en million mennesker falt på grunn av sult, sykdom og sverd mens Jerusalem ble beleiret og inntatt av romerne. Disse kom fra alle verdens kanter ettersom dette hendte overraskende under påskefeiringen. 97 000 mennesker ble tatt til fange og enten solgt som slaver til alle folkeslag eller ført til Roma i triumf.

Den andre delen av dette ordet blir stadig oppfylt. Jerusalem er nedtrådt av hedninger den dag i dag. I flere århundrer hadde tyrkerne herredømmet over Jerusalem og vanæret hellige steder. Og der templet stod, står det nå en tyrkisk moské til ære for den falske profeten Muhammed.

Men slutten av ordet setter en grense for "hedningefolkenes tider". Da skal igjen frelsestiden for Israels folk komme, slik vi hører i Rom 11:25-26.

"Hedningefolkenes tid" må vi også forstå som den særlige besøkelsestiden som disse folkegruppene får oppleve mens forherdelsen for en del er kommet over Israel (Rom 11:24).

Men i de siste tider vil det ifølge det profetiske ord komme store frafallstider innen den hedningekristne delen av menneskeheten. Da vil dommen komme over dem mens Israel skal gjenreises som en levende hær av Jesu venner etter å ha vært som de tørre dødningeben (Esek 37).

Når vi legger merke til det som skjer i tiden, må vi merke oss både frafallet som skjer innen den hedningekristne verden og det faktum at hedningenes herredømme over Jerusalem er i ferd med å bli brutt. Etter verdenskrigen er byen befridd fra tyrkernes makt. (Husk at dette er skrevet omkring år 1900. Sammenlign også med hva som har skjedd med Israel i dette århundre og med Jerusalem etter seksdagerskrigen i 1967. O.a.)

3. I den tredje delen av talen fører Jesus i slutten av v. 24 tanken videre fra ødeleggelsen av Jerusalem til de siste tider. Og i v. 25-27 nevner han spesielt de tegnene som skal varsle Herrens gjenkomst "i skyen med kraft og stor herlighet".

På samme måte som hos Matteus og Markus er det også her tale om "tegn i sol og måne og stjerner". Dette peker på kraftige omveltninger som skal skje i naturkreftene.

Lukas nevner også i tillegg: "På jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser." Det er ikke lett å si hvordan dette skal forstås. Er det ment bokstavelig som hendelser i naturen der vannstanden i havet stiger så den gir stormflod og oversvømmelser, eller må det sees i samme betydning som hos profetene (se Dan 7:2) der det fortelles at folkehavet i den antikristelige tiden skal komme i et veldig opprør?

I hvilken betydning dette er sagt, betyr egentlig mindre. Det synes mest sannsynlig at vi må forstå det i den siste betydningen, men det er ikke noe i veien for at det kan bli oppfylt både i bokstavelig og overført betydning.

Luk 21:28-38
I v. 28-31 gir Jesus trøst til disiplene spesielt angående de trengslene som skal komme i forbindelse med de siste tider. Han gjør det ved lignelsen om fikentreet som når det blomstrer, gir løfte om at sommeren er nær.

De fine ordene i v. 28 finnes bare hos Lukas: "Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til."

Når "mennesker faller i avmakt av redsel og gru", skal Guds folk se opp med glad forventning slik salmisten sang det i fordums tid: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, - min hjelp kommer fra Herren!" (Sal 121:1-2).

Har vi bare veien oppover fri, så gjør det ikke så mye om mange veier stenger seg for oss her nede. Vi vil alltid få hjelp ovenfra.

Lignelsen om fikentreet peker også på en herlig oppfyllelse for jødefolket. Det gamle ufruktbare fikentreet vil i de dager skyte friske knopper som en mektig oppfyllelse av Jes 27:6: "I de kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt."

Herrens ord i v. 32 synes å peke på dette (se ellers forklaringen til Matt 24:34-35).

Så kommer formaningen om å våke og være fri fra alt som vil hindre fra å følge Jesus. Det gjelder fremdeles spesielt tiden før Jesu gjenkomst. Her hos Lukas gjengis denne i en konsentrert form (v.34-36).

De bibelske forbildene fra Noas og Lots dager som peker mot den siste dommen, finner vi i Luk 17:26ff. De svarer til Matt 24:42-51.

Ordet her i v. 34-36 svarer til Matt 24:42-51. Det er alvorlig å høre ordet i v. 34 når vi tenker på at de er talt til Jesu disipler. "Rus og svir" kommer ikke alltid så tydelig til syne i det ytre, slik det ofte gjør blant verdslige mennesker. Men de kan komme til uttrykk på finere måter i form av bundethet til forskjellige verdslige nytelser. Mat og drikke, disse gode gavene fra Gud, kan virkelig binde et hjerte og tynge det ned når de får makt over det.

Guds barn trenger stadig å bli minnet om at en av Åndens frukter er "avholdenhet" (Gal 5:22). Hvert enkelt av Guds barn merker best hvilke jordiske goder som vil binde hjertet. Men selv ikke det minste trellebånd må tåles. Vi er kalt til å være frigjort i Herren og si som Paulus: "Jeg skal ikke la noe få makt over meg!" (1Kor 6:12).

Men begjærlighetens søster er bekymringen, "timelig bekymring". Guds barn må daglig be om nåde til å være på vakt overfor den sløvende makten djevelen vil bruke gjennom de jordiske tingene i vårt daglige liv. Egentlig skulle de være med å skape takk og lovsang til Gud (1Tim 4:3-5), men de kan virke motsatt.

Er hjertet tynget av de mange ting, kan en ikke vente på Herrens gjenkomst med glede, og da er det fare for at en vil bli overrasket og ikke ha olje i lampene på den store dagen (Matt 25:1-13).

Herren betoner det plutselige ved hans gjenkomst. Den vil komme uventet - som en snare - over alle dem som bor over hele jorden". "Alle jordens slekter" er uttrykket som blir brukt om jordens befolkning i Åp 1:7 og går på verdens barn. Skriften taler ikke om Guds barn som dem som bor på jorden. De blir regnet som "fremmede og utlendinger" (1Pet 2:11).

Herren samler alle sine formaninger i ordet: "Våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og bli stående foran Menneskesønnen" (v.36).

Ja, dette er rette måten å våke på, nemlig med et bedende hjerte. Herren gir ikke sine disipler noen tid med våpenhvile der de åndelig talt kan unne seg litt søvn. Nei, Guds barn må til en hver tid stå på post og bruke bønnens våpen for ikke å bli overmannet av de besnærende kreftene som i de siste tider vil komme med større makt enn noen gang tidligere.

Det er nødvendig å kjempe for å nå det store målet å bli stående for Menneskesønnen når han kommer igjen.

Så slutter kapitlet med å fortelle om hvordan Jesus tilbrakte disse siste dagene mellom palmesøndag og tirsdag kveld. Om dagen var han i templet der han underviste, men om nettene oppholdt han seg på Oljeberget, det vil si i Betania der hans trofaste venner bodde (se Matt 21:17).

Fra tidlig om morgenen strømmet folk til templet for å høre på han. Menneskehjertet er underlig. Det er så ustadig. Den ene dagen er det betatt av den store Mesters ord. Den neste dagen er det forblindet av løgnene som yppersteprestene og de skriftlærde kommer med.

Vi trenger fremdeles alltid be: "Forny en stadig ånd inne i meg!" (Sal 51:12).

Luk 22:1-30
Når det gjelder yppersteprestenes planer om å rydde Jesus av veien og Judas' avtale med dem (v. 1-6), viser vi til Matt 26:3-5, 14-16. Lukas nevner de alvorlige ordene: "Da fór Satan inn i Judas" (se også Joh 13:2, 27). Det betyr at Satan fikk fullstendig herredømme i hans hjerte.

Historien om Judas er en forferdelig historie. Han hadde lenge begått den synden som Herren ved profeten Jesaja sier skiller fra Gud, og som han samme sted sammenligner med å klekke ut basilisk-egg (Jes 59:2, 5). Satans makt i hans hjerte hadde nådd sitt mål.

"Høvedsmennene" som omtales i v. 4, er lederne for den levittiske tempelvakten.

Angående forberedelsen av påskemåltidet (v.7-13) henviser vi til Matt 26:17-19. Og videre viser vi til Matt 26:20-29 angående selve påskemåltidet, innstiftelsen av nattverden og Jesu ord om forræderen (v.1-23).

Lukas har gitt videre til oss de kjærlige ordene Jesus uttalte da han satte seg til bords med disiplene sine for å spise påskemåltidet sammen med dem: "Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider" (v. 15).

Tilføyelsen i v. 16: "For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike" peker på at den gamle pakts påskelam skal få sin fullendelse i den nye pakts påskelam (1Kor 5:7: "For vårt påskelam er slaktet, Kristus").

Muligens tenkes det også her på den evige fullendelse ved det himmelske nattverdbord (se v. 18 og Matt 26:29). Den nattverd Herren innstiftet her på jord er et håpets forbilde på den himmelske nattverden.

Herrens inderlige lengsel etter å gi disiplene det dyrebare pantet på sin kjærlighet til dem, gjelder også alle hans disipler, og det gjelder også oss når vi samles ved Herrens nattverdbord. Han vil så gjerne styrke og fornye sine små venner som kommer med lengselen etter å få oppleve fellesskapet med han.

Det beger (kalk) det er tale om i v. 17, hørte med til den gamle pakts påskemåltid. I v. 20 finner vi den nye pakts "kalk".

Ifølge v. 21-23 kan det synes som om Judas har vært til stede ved innstiftelsen av nattverden. Dette synes ikke å ha vært tilfelle slik de andre evangelistene forteller det. Men ordet her hos Lukas gjør det heller ikke nødvendig å tro at Judas var til stede under nattverden. Den tretten disiplene hadde, og som er gjengitt i det følgende, har tydeligvis foregått før nattverden. Lukas er ikke øyevitne til det som skjedde og synes ikke å ha lagt noen vekt på rekkefølgen i tid for det som skjedde.

Disiplenes trette (v. 24-27) under det siste påskemåltidet Jesus holdt sammen med dem, avslører den menneskelige uforstand som ennå rådet blant dem. Det var ennå ikke blitt pinse for dem.

Denne begivenheten knyttet seg vel helst til fotvaskingen slik Johannes forteller det (Joh 13). Da gav Jesus dem et eksempel på det ydmyke sinn som søker sin storhet i å tjene de andre og ikke herske over dem.

I verden søker en sin storhet ved å herske over andre og utstyre seg med fine titler (v.25). Dette viser seg ofte i dagliglivet både blant dem som har stor myndighet og blant dem som holder til i mer beskjedne kår. Det er trangen etter å være som Gud (1Mos 3:5) som styrer hjertene.

En kan nok være nådig og nedlatende om en kan vise sin overlegenhet på den måten, men å bøye seg ned og tjene andre på den ydmyke plassen, det vil ikke det verdslige hjerte.

Herrens ord i v. 27: "Jeg er som en tjener blant dere", knytter seg sikkert nok til fotvaskingen som vi må anta gikk forut for dette.

Men dette ordet kan også brukes om hele Jesu liv. Han kom for å tjene, tok på seg en tjeners skikkelse og tjente oss til døden på korset. Men nettopp gjennom sin tjeneste ble han størst av alle.

Hvor ofte har ikke Jesus understreket for disiplene sine hva sann storhet er. Se for eksempel Matt 18:2-4 der han stiller det lille barnet blant dem, og Matt 20:20-28 der de to brødrene ber om å få sitte på høyre og venstre side av han.

Men det er så vanskelig for et menneskehjerte å komme inn på dette sporet. Derfor måtte Herren stadig minne dem om det. Og hans Hellige Ånd har fremdeles et stort arbeid i dag med å holde oss troende på den ydmyke plassen.

Det naturlige hjertet minner om en spiralfjær som nok lar seg presse sammen, men som spretter ut igjen så snart trykket letter. Herren måtte gi sin kjære disippel Paulus en "Satans engel", slik Paulus selv sier det: "- som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg" (2Kor 12:7).

Et ærlig Guds barn vil derfor alltid innta ledende stillinger med et bevende hjerte. Det er med rette blitt sagt: "En sann kristen som får overdratt en høy plass i verden eller i kirken, går inn i den fordi det må være slik, men han sukker i stillhet over det for Guds ansikt."

Det er en stille, men kjærlig tukt Jesus uttaler over sine disipler for å gjøre dem ydmyke, men han glemmer ikke at den lille flokken ble trofast mot han i alle hans prøvelser (v.28).

Hele Jesu liv på jorden var et liv i anfektelse og kamp. Han var den hellige og rene midt i en fordervet og uren slekt. Det var den stadige kampen han hadde, og i tillegg kom de stadige forsøkene som Satan gjorde på å stoppe han på veien mot fullførelsen av frelsesverket.

Det er disiplenes sanne storhet at de "holdt ut" med han i disse fristelsene han måtte gjennom mens så mange andre forlot han (se Joh 6:66-69).

Ja, i oss selv er ikke vi som er Guds barn, bedre enn andre, men det er en stor ære å være sammen med Jesus og være tro mot han også når det gjelder fellesskapet med han i hans lidelser (Fil 3:10).

Herren oppmuntrer nå denne lille flokken med å gi dem et herlig løfte (v.29-30). I Matt 19:28 taler Herren om tolv troner. Her er tolvtallet utelatt. Judas' plass sto jo tom. Til den hadde Herren utvalgt Paulus.

"Sitte på troner og dømme Israels tolv stammer" peker på den store opphøyelsen som disse fattige disiplene skulle få del i midt blant Israels barn. Dette skal særlig bli åpenbart i tusenårsriket, "I gjenfødelsen - når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone" (Matt 19:28).

Herren kan ydmyke sine venner, men han glemmer heller aldri å oppmuntre dem. Vi trenger begge deler. Det skal vi huske også når vi omgås hverandre som mennesker.

Luk 22:31-38
Her hos Lukas finner vi de alvorlige ordene til Peter om at "Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete." Herren sier: "Satan krevde å få dere (v.3 1). Men ordene er likevel særlig rettet mot Peter, talsmannen for disiplene og den som i øyeblikket syntes å ha størst tanker om styrken i sin tro. Nettopp derfor sto han mest utsatt til for Satans angrep.

Herren tiltaler han ikke med navnet Peter, men kaller han Simon fordi han stod der i sin egen naturlige kraft og ikke i den ydmyke tros kraft.

Satans krav minner om det vi hører i Jobs bok. På samme måten som Satan påstod at Jobs tro ikke var ekte, har han nok også denne gangen påstått at han skulle få disiplenes tro til å smuldre bort om han bare fikk lov til å sikte dem i sitt såld.

Det Herren sier om Satans krav, viser oss hvordan han kunne se inn i en høyere åndsverden der spirene til det som skjer på jorden, ligger. På grunn av dette innsynet, kunne han kunngjøre for Simon dette kravet fra Satan.

Når såkornet blir siktet, renses det, men det var nok ikke Satans hensikt. Han ville nok bare ha hele disippelflokken over i haugen med agner, men med all sin ondskap måtte han likevel bare tjene Guds plan.

Gud tillater bare at Satan får makt over Jesu disipler når han ser at det er nødvendig å sikte dem. Guds kjæreste barn, slik det også er med menigheten som helhet, må ofte siktes, ristes av harde prøvelser for at agnene kan bli skilt fra hveten. Men er hjertet ærlig for Gud, vil det gå som det står i Amos 9:9: "For se, jeg befaler at Israels ætt skal ristes blant alle folkeslag, likesom en rister med et såld, og ikke et korn faller til jorden."

For Herren ber for sine venner. Det er den store og salige trøst som ligger i Jesu ord til Simon: "Jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte."

Herrens forbønn er sterkere enn Satans ondskap. Men så skal han også ha æren når et Guds barn kommer vel gjennom hans siktelser. Det er ikke vår kraft og vår oppriktighet som vinner seieren, men Herrens miskunnhet (Rom 9:16). Riktignok er hjertets oppriktighet fra vår side en betingelse for, men ikke årsaken til, seieren.

Det følgende ord er underlig: "Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre" (v. 32). Dette er ord som på en gang både ydmyker og opphøyer.

Men var ikke Peter omvendt den gangen? Han hadde jo tro. Det hører vi i den første delen av verset ("at din tro ikke måtte svikte"). Det spesielle ved apostlenes tro var at den manglet den fullendelsen som meddelelsen av Den Hellige Ånd på pinsedagen kunne gi. Den fullstendige omvendelsen, slik vi forstår den, fant sikkert sted først etter at Ånden var gitt. Og da stod Peter fram som den som styrket sine brødre. Han kunne på en særlig måte styrke dem fordi han selv hadde erfart avmakten i sin egen styrke.

Disiplenes tilstand før pinsedag kan vi ikke finne noe tilsvarende til under den nye pakts kår. Det måtte i tilfelle være tilstanden hos et ærlig vakt menneske. Og likevel passer det ikke helt, for et menneske som er døpt og så blir vakt, har jo gjenfødelsens krefter som ble meddelt i dåpen, i seg. Apostlene hadde Herren selv hos seg, men de var ikke gjenfødte. "For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort" (Joh 7:39).

Noen har forsøkt å løse disse vanskelighetene ved å oversette grunnteksten litt annerledes, nemlig: Og du på din side, når turen kommer til deg ("du omvendt", slik vi også sier det på dansk), da styrk dine brødre, på samme måten som jeg nå holder deg oppe ved min forbønn. Men denne oversettelsen er neppe riktig.

Peters svar er et vitnesbyrd om at han ikke mente han var i så stor fare. Han stolte på sin kjærlighet til Herren i stedet for å stole på Herrens kjærlighet til seg. Det siste er sann ydmykhet og det eneste som holder.

I sitt svar til han (v.34) bruker Jesus igjen navnet Peter, "klippen". Dette uttrykket skulle vise den motsetningen det var mellom den plassen Peter burde være på og den plassen han "i dag", det vil si dette døgnet, skulle komme ned på.

Denne samtalen har tydeligvis foregått mens de ennå var i salen der de hadde holdt nattverd. I følge Matt 26:33-35 synes det som om Peter har gjentatt sin forsikring enda en gang på veien ut til Getsemane eller mest sannsynlig idet de forlot nattverdsalen (se Matt 26:33-35).

Slutten av dette avsnittet (v. 35-38) er et gripende oppgjør mellom Herren og disiplene om tiden som ligger bak dem. Han vender blikket bakover til den tiden de hadde vært sammen. I den tiden hadde de ikke trengt å bekymre seg for noe, men likevel måtte de bekjenne at de ikke hadde manglet noe. Herren hadde sørget for dem som en mor som tar vare på sine små, hjelpeløse barn.

"Men nå," sier han, skal det bli andre tider for dem (v.36). Nå må de selv ta sine forholdsregler og utstyre seg slik barna må gjøre når de vokser til og må ut på egen hånd. Nå skulle ikke Jesus lenger være synlig til stede hos dem etter som profetien (Jes 53:2) om han og hans fornedrelse var i ferd med å bli oppfylt ("for det som er skrevet om meg, er til ende").

Herrens ord om sverdet (v.36) som noe av det aller mest nødvendige de heretter skulle ha med seg, ble av disiplene forstått som det ytre sverdet (se v. 38). Hans svar på disiplenes henvisning om de to sverd: "Det er nok" (v.38), uttrykker at det er nok av den slags sverd.

Videre fikk de et svar av Jesus som skulle gi dem en dypere forståelse av denne talen om sverd, da Jesus litt senere sier til Peter: "Stikk ditt sverd tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd" (Matt 26:52).

Meningen med Jesu ord om sverdet i v. 36 må da være at disiplene måtte være forberedt på at verdens fiendskap ville gå ut over dem, mens det hittil bare hadde rammet Herren. Derfor måtte de nå være væpnet og forberedt på det. Det er kamptid, vil Herren si. Derfor er det nødvendig at Guds folk er rustet åndelig talt. Guds menighet må være rustet med "Åndens sverd" (Ef 6:17).

Luk 22:39-71
Vi viser til Matt 26:30-46 når det gjelder forklaringen til avsnittet om Jesu kamp i Getsemane.

Lukas nevner enkelte trekk som ikke er med i de andre evangeliene. "Og han slet seg fra dem" (v.41). Dette viser den sterke indre trangen han hadde til å være alene. Sjelekampen skulle kjempes av han alene. Den hørte med til hans lidelse.

Uttrykket viser at han ellers ville vært sammen med de tre disiplene. Det var derfor han hadde tatt dem med seg inn i hagen.

På samme måten som han tidligere ble drevet av Ånden ut i ørkenen til kamp mot djevelen, ble han også denne gangen drevet ut i enerom Og vi kan være ganske sikre på at det var for å kjempe enda en kamp med djevelen. Han malte nok den fryktelige lidelsen for Jesu øyne på samme måte som han en gang tidligere hadde vist fram all verdens herlighet for han.

Djevelen har framstilt det avskyelige med hele den falne menneskeslekten for Jesu hellige sjel for å skremme han fra å bære verdens synd. Herren hadde forutsagt at denne verdens fyrste ville komme, men han la til: "Han har ikke noe i meg" (Joh 14:30).

At denne kampen med mørkets makter fant sted, ser vi også av v. 43: "Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham." Hjelpen kom ikke ved at kalken ble tatt fra han (se v. 44), men vi forstår hvilken trøst det måtte være for Jesus da et sendebud fra himmelen kom til han der han var omringet av mørkets krefter.

I 1Pet 1:12 står det at "englene trakter etter å skue inn i" den underfulle hemmeligheten i evangeliet om verdens forløsning. Engelen i Getsemane fikk nok et dypt innblikk i denne hemmeligheten da han så herlighetens Herre bøyd i støvet under verdens uendelige syndebyrde.

Underlig nok sovnet disiplene i denne kampfulle timen. Det hadde de også gjort ved forklarelsen på fjellet. Den syndige menneskenaturen kan ikke holde ut verken sorg eller glede utover et visst mål. Når målet er nådd, faller den sammen. De har nok sett og hørt så mye av Jesu sjelekamp som de har gjengitt for oss, men Jesu bønn var neppe så kort. Men det vi får vite av den, er tilstrekkelig til at vi bør bøye oss i tilbedelse av han som vant kjærlighetens vakreste seier også da det var som mørkest omkring han.

Når det gjelder Judas' forræderi og Peters menneskelige iver da han kuttet øret av yppersteprestens tjener, henviser vi til Matt 26:47-56. I v. 53 gjengir Lukas det spesielle ordet fra Jesus der han står overfor fiendene: "Dette er deres time og mørkets makt." Nå var stunden kommet da mørkets rike for en tid skulle få makt over Jesus. Det samme blir sagt i profetiene om Antikrists tid. Han skal få makt over Den Høyestes hellige for et begrenset tidsrom (Dan 7:25). Menigheten skal følge etter sitt overhode også på den måten, men den del de troende får av lidelsens samfunn med Jesus, blir likevel aldri noe mer enn en avglans av det Jesus led.

Når det gjelder Peters tredobbelte fornektelse av Herren, viser vi til Matt 26:69-75.

Ja, det var et sørgelig fall, men det var likevel bare et fall. Et blikk fra Jesus reiste Peter opp igjen, men Judas som hadde slått seg til ro med et liv i synd, lot seg ikke reise opp igjen av Jesu frelserblikk.

Så lenge Jesu øye ennå har makt over et menneskehjerte, er det håp. Men et liv i synd forherder hjertet så Frelserens kjærlighet ikke lenger når inn og får virke.

Det som står i v. 61 er ganske spesielt: "Herren vendte seg og så på Peter." Det er eneste gangen i lidelseshistorien at han kalles "Herren". Navnet "Herren" brukes sikkert for å understreke hans makt til å gjennomskue og reise opp igjen sin venn som hadde falt. Han hadde jo allerede bedt for han (se v. 32).

Det Lukas forteller om i v. 63-65 er slutten av det første forhøret hos Kaifas der Herren ble dømt skyldig til døden (se Matt 26:57-68).

Det forhøret som Lukas forteller om i v. 66-71, er det siste høytidelige forhøret for det høye råd som det fortelles om i Matt 27:1. Nå hadde de gitt opp all form for komediespill med falske vitner, og de gjentok bare det ene spørsmålet: "Er du Messias?" (v.67).

Herrens svar ser vi i v. 67-68: "Om jeg sier dere det, så vil dere slett ikke tro det. Og om jeg ville spørre, ville dere på ingen måte svare meg." Dette forutsetter at han tidligere hadde bekjent at han var Messias, nemlig i det første forhøret hos Kaifas (Matt 26:64).

Med dette svaret mener Jesus at videre forhandlinger med rådet vil være nytteløste fordi dommen egentlig var forutbestemt.

I v. 70 ser vi den djevelske bevegelsen som gikk gjennom rådet. Ikke bare Kaifas, men alle sammen stemte i: "Du er altså Guds Sønn?" Blant disse var likevel Josef fra Arimatea et unntak (se Luk 23:51).

Som svar på dette fikk de et klart "ja". Og dermed ble han dømt (v.71).

Luk 23:1-32
Vi viser til forklaringen av Matt 27 når det gjelder hele dette avsnitt.

Ypperstepresten snudde og vendte på anklagene de bar fram mot Jesus ettersom de passet best. Foran Pilatus gjaldt det jo å fremstille Jesus som en opprører mot keiseren, en som skapte uro blant folk (v.2 og 5).

Det er underlig å se Jesus stå for Herodes. Han hadde jo en gang kalt Herodes "den reven" fordi han var så slu (Luk 13:32). Herodes hadde lenge ønsket å se Jesus, selv om det var av ren nysgjerrighet, men han hadde ikke umaket seg til å høre han før.

De store og mektige var de som så Jesus minst og sist. De mente de hadde viktigere ting fore. Og slik er det den dag i dag.

Den skinnende kledningen som ble lagt om Jesus, var et spottende uttrykk for at han var kandidat til kongetronen, for det var en slik drakt de hadde som søkte et romersk statsembete.

Bemerkningen i v. 12 om at Pilatus og Herodes ble venner den dagen, er ganske betegnende. Felles motstand mot sannheten kan også binde mennesker sammen for en tid. Det kan vi se i vårt eget land. Høyst forskjellige grupperinger som til vanlig er motstandere, kan godt gå sammen om de bare kan stenge en troende ute fra et tillitsverv.

Fiendskapet mellom Pilatus og Herodes hadde kanskje oppstått den gangen Pilatus hadde latt så mange galileere slakte ned i templet (se Luk 13:1).

Pilatus' erklæring: "Derfor vil jeg refse han og så gi han fri", er et hjelpeløst forsøk på å tjene to herrer. Han forsøker å hamle opp med jødenes hat samtidig som han vil la rettferdigheten seire. Men ingen kan tjene to herrer.

Spesielt for Lukas er beretningen i v. 27-31 om de gråtende kvinnene. Jesus oppfordrer dem til å gråte over seg selv i stedet for over han. De hadde grunn til å gråte med tanke på den dommen som skulle komme over Jerusalem spesielt og jødene generelt på grunn av deres vantro og motstand (se Matt 27:32-44).

Det er ikke nok at følelsene kommer i bevegelse. Det er viljen det gjelder. Det gjelder å bestemme seg for å følge Jesus gjennom lidelse til herlighet.
Luk 23:33-56
Vi viser til forklaringen av Matt 27:32-66.

Blant det som er spesielt for Lukas, vil vi peke på den underfulle begivenheten som røverens omvendelse er.

Johannes var den eneste av disiplene som ikke sviktet Jesus totalt. Han holdt vel ut fordi han støttet seg på en spesiell måte mer til den kjærligheten Jesus hadde til han enn den kjærligheten han hadde til Jesus.

Peter falt fordi han stolte mer på sine egne krefter til å holde fast ved Jesus enn på Jesu frelserhånd som holdt fast på han.

Men mens disiplenes tro vakler, ser vi her en røver komme fram til fast tro på Jesus som herlighetens herre. Han hadde kanskje tidligere hørt Jesus tale om sitt rike, men vi tar neppe feil når vi mener at det er Jesu forbønn for sine fiender som åpnet røverens øyne for hvem Jesus var. I Jesu forbønn fikk han se som i et speilbilde, den enorme avstanden mellom hans egne urene hjerte og Frelserens hellige sinn. Røverens omvendelse er så fast og bestemt, og i hans ord finner vi alt som kjennemerker en sann omvendelse.

Han dømmer seg selv og har ingen unnskyldninger å komme med. Han skjelver for Guds hellige ansikt. Han tar avstand fra sin vantro kamerat og irettesetter han for hans spott. Så kommer han til Jesus med en ydmyk bønn (v.42) og viser gjennom den en vidunderlig tro på at han som henger der ved siden av han, blodig og korsfestet, virkelig er den lovede Messias.

På dette tidspunktet viser han en forunderlig sterk tro. Men så gir også Herren han "langt utover det han kunne be eller forstå (Ef 3:20).

Løftet gjaldt ikke en fjern fremtid, men "i dag" skulle han få være

med Jesus i Paradis (v.43). Det er antatt at "paradis" er et uttrykk som kommer fra persisk eller armensk og betyr lysthage. Det peker tilbake til Edens hage, men er tydeligvis et uttrykk for det stedet hvor de frelste fra den gamle pakt venter på åpenbarelsen av Guds Sønn. Det er altså det samme stedet som er nevnt i Luk 16:23, der Abraham og Lasarus befant seg.

Dette ordet peker også på hvor Herren først gikk da han overgav sin ånd. I 1Pet 3:19 hører vi også at han siden gikk til det stedet der åndene som ikke var frelst, var i forvaring.

Dette herlige ordet om nåde og frelse må ha gitt røveren en salig visshet i hans sjel og båret han gjennom dødens bitterhet.

Det hører med til en hel og sann omvendelse at Herrens svar når inn til hjertet og gir det trøst og visshet.

Denne røveren som omvendte seg, er blitt til stor velsignelse for mange. Han er et vitnesbyrd om hva det vil si å bli frelst ved troen alene. Men denne troen ga tydelig sitt vitnesbyrd.

Hans eksempel viser oss at det går an å bli frelst i livets siste minutt, men dette er virkelig ingen sovepute til å utsette omvendelsen.

De som trøster seg med dette for å fortsette å leve livet i synden, skal heller tenke på den andre røveren. Også han hadde Jesus ved siden av seg i sin dødsstund, men omvendte seg ikke. Han døde sikkert som han hadde levd, - som en spotter.

Bibelen taler aldri for opphevelsen av dødsstraff for ugjerningsmenn. "Vi får det vi fortjener etter våre gjerninger," sa røveren da sannheten hadde seiret i hans hjerte.

Men på den andre siden taler Skriften om en himmelhøy barmhjertighet. Den viser at også ugjerningsmenn kan bli salige dersom de ærlig omvender seg til Frelseren, om de bare gjør det mens de er i live.

Skriften kjenner bare én vei til saligheten. Den er felles både for såkalte skikkelige folk og forbrytere. Dette faller tungt for brystet på dem som synes at de tross alt er bedre enn andre.

Men dette vitner Paulus klart om, han som i det ytre var en ulastelig fariseer etter loven. Han taler om "Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror" (Rom 3:22). Og han føyer til: "For det er ingen forskjell!"

Når det gjelder de tegnene som hendte da Jesus døde på korset, henviser vi til Matt 27:45-53.

Det er underlig å se at alle evangelistene bruker uttrykket "oppgav ånden" eller "utåndet" for å beskrive at Jesus døde. Ingen sier at han "døde". Dette understreker at han frivillig gav sitt liv. Hans død var den siste gjerningen han gjorde i sin fornedrelse.

Jesu siste ord på korset viser hvordan han levde og åndet i Skriftens ord. David hadde en gang ropt i sin smerte: "I din hånd overgir jeg min ånd" (Sal 31:6). Dette viser oss igjen at alt som skjer med Jesus har hatt sitt forbilde i den gamle pakt. De ordene Guds Ånd gav David, peker fram mot den kommende Davids sønn.

Når det gjelder inntrykket Jesu død gjorde på menneskene den dagen, viser vi til Matt 27:54-56, og angående begravelsen viser vi til Matt 27:57-66.

Hos Lukas ser vi at Josef fra Arimatea også var medlem av det høye råd, og det blir understreket spesielt: "Han hadde ikke gitt sin tilslutning til det de hadde planlagt og gjort" (v.5l).

Han hadde altså tatt avstand fra det hans onde kollegaer i rådet hadde gjort. Om han hadde vist dette ved å unnlate å møte i rådet den natten eller han hadde gjort det på annen måte, vet vi ikke. Men dette ordet viser iallfall tydelig at han hadde protestert.

Vi må ta dette ordet med om vi skal få rett forståelse av det som sies i Luk 22:70-71 hvor det synes som om absolutt alle medlemmene av rådet hadde vært enige.

Kvinnene som trofast hadde fulgt Jesus, gjorde disiplene til skamme ved at de fulgte med helt til Jesus var gravlagt (v.55). De forberedte velluktende urter og salver for å salve Jesu legeme, men de holdt seg i ro til sabbaten var over for ikke å bryte loven.

Men snart skulle påskemorgens soloppgang forvandle deres knugende sorg til salig glede.

Luk 24:1-35
Kapitlet begynner med å fortelle videre om kvinnene som hadde gjort i stand velluktende urter og salver. Tidlig om morgenen den første dag i uken kom de til graven sammen med noen andre kvinner (v.1 og 10).

De fant graven åpen, men tom (v.2-3). De var forundret over det de så, men mens de stod der, var plutselig to menn sammen med dem.

De var kledd i skinnende klær. De var altså to engler, som vi forstår.

Uttrykket "stod to menn hos dem", understreker at de plutselig viste seg for dem og er ikke noen motsetning til Mark 16:5 der det står at engelen satt på høyre side av gravåpningen. Vi viser ellers til Matt 28:1-15.

Englenes ord blir fortalt på en spesielt fin måte her hos Lukas (v.5 - 7). Først kommer et spørsmål: "Hvorfor søker dere den levende blant de døde?" I dette ligger en liten bebreidelse for at de har så svak tro. Herren hadde jo så ofte sagt til dem at han ikke bare skulle dø, men han skulle også oppstå på den tredje dagen.

Englene minner dem om det i v. 6-7. Det er enda et vitnesbyrd om at englene har fulgt med under hele Jesu liv på jorden og kjente til alt han hadde sagt.

I v. 8 blir det enkelt og rett fram fortalt at kvinnene kom til en ydmyk erkjennelse av hva Jesus hadde sagt, og de begynte for første gang å få lys over det.

Lukas forteller ingen ting om at engelen gav beskjed om et møte i Galilea. Likevel finner vi en hentydning til det i englenes henvisning til det Jesus hadde sagt mens de ennå var i Galilea (v. 6).

I v. 9-12 fortelles det om hvordan kvinnene fortalte til apostlene og alle Herrens venner det de hadde opplevd. Men de ville ikke tro dem. Det Johannes forteller om sitt og Peters besøk ved graven blir det bare antydet til her hos Lukas (se v. 10-12).

I v. 13-31 finner vi den fine beretningen om de to disiplene som var på vei til Emmaus. Det var en by som vi ikke lenger med sikkerhet kan si hvor lå, men avstanden på 60 stadier tilsvarer omkring 11 km.

Vi får et godt bilde av den sinnsstemningen disiplene var i etter at Jesus var død. Deres hjerter var fylt av mange bedrøvede spørsmål om dette som hadde hendt (v. 14-15).

Og Herren lokket fram disse spørsmålene slik at de fikk gitt uttrykk for dem (v.17). Det var helt klart for dem at "Jesus fra Nasaret - var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket", men håpet om at han var Guds lovede Messias synes i ferd med å briste (v. 18-21).

Likevel synes de å klamre seg til et lite håp om at det kunne være noe i det kvinnen hadde fortalt om opplevelsen ved graven (v. 22-24). Også uttrykket "tredje dagen siden det skjedde" (v.21) peker i denne retningen. Herren hadde jo sagt at han skulle oppstå den dagen. Men når alt kom til alt, var de forferdelig nedslåtte og syntes det hele var en uløselig gåte.

Men så kommer Jesu inderlige kjærlighet til syne der han tar seg av disse to nedslåtte disiplene sine. Det står: "Deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham" (v. 16). Etter oppstandelsen hadde Jesu skikkelse noe spesielt ved seg som gjorde at hans disipler ikke alltid kjente han igjen (se Joh 21:5-7).

Men her blir det altså sagt at "deres øyne ble holdt igjen". Det var Herren som gjorde det slik at de ikke kjente han på en stund.

Her ser vi enda en gang at Jesus ikke ville bli trodd på grunn av ytre årsaker, men først ville han vise seg for sjelen. Først ville han åpne det åndelige øye. Derfor åpenbarte Herren seg heller ikke for andre enn disiplene sine etter at han hadde stått opp.

I v. 25-27 hører vi så hvordan han hjelper sine venner. Han begynner ikke med noen beklagelse for dem. Han bebreider dem at de er så uforstandige og trege til å tro det profetene hadde sagt. Det er et sterkt utsagn han kommer med: "Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" (v.26).

Det var ingen ytre tvang, men hans inderlige kjærlighet til syndere som drev Jesus til å gå den eneste veien som kunne føre til frelse for syndere. Kjærligheten drev han til lidelsens vei som offerlammet.

Men dette "måtte" sier også at bare som den lidende Kristus oppfylte han Skriftens vitnesbyrd om han. Den gamle pakt helt fra Mosebøkene vitner klart om dette.

Her ser vi hvordan Jesus lærer sine første venner til å ha en rett forståelse av Det gamle testamentet.

Hvilke steder var det han særlig trakk fram for dem? Det er vel ikke vanskelig å peke på steder som Jes 50:9 og Jes 53. Videre er Sal 22 sentral sammen med beretningene om påskelammet og hvordan blodet av det ble strøket på dørstokken. Ofringen av Isak har også løftet om Guds offerlam i seg.

I v. 32 hører vi hvordan denne undervisningen virket på disse to. Hjertet begynte å brenne i dem. Lyset av et nytt håp ble tent. De var blitt ydmyket over sin vantro, men samtidig ble ydmykelsen en herlig legedom for deres sorg.

Her møtte de en mann som hadde et frimodig og tillitsfullt syn på det som hadde skjedd, og det minnet så om det deres kjære Herre hadde sagt før han døde. De begynte igjen å skimte en lys fremtid, og freden og gleden fikk igjen plass i hjertene deres.

Vi vet ikke hvem disse to vennene var bortsett fra at den ene het Kleopas. Men disse to forstod én ting: De kunne ikke la denne mannen gå videre (v. 28-29).

Lukas sier: "- lot han som om han ville gå videre." Dette betyr at han satte dem på prøve for å se om de opplevde det på samme måten som Jakob i sin tid da han sa: "Jeg slipper deg ikke" (1Mos 32:26). På samme måten kan Herren prøve sine venner for å vekke den inderlige lengselen etter han hos dem. Og han sier aldri nei til dem som ber: "Bli hos oss!" "Han gikk da inn for å bli hos dem" er hans svar til dem som ber han.

Da de hadde satt seg til bords, ba han takkebønnen for måltidet slik husfaren pleide. Og da kjente de han igjen, men i samme øyeblikk ble han usynlig for dem.

Disiplene skulle ikke lenger ha hans uavbrutte synlige nærvær. Det ser vi alle de gangene Herren åpenbarer seg for disiplene etter sin oppstandelse.

Det er fint å se hvordan disse to vennene ikke kunne holde gleden for seg selv. De vendte med en gang tilbake til Jerusalem for å fortelle til de andre det de selv hadde opplevd (v.33-35).

"De elleve" er et uttrykk for apostlene selv om de bare var ti den kvelden. De var sammen med noen flere venner og hadde allerede opplevd den salige påskegleden. Det kvinnene hadde fortalt tidligere på dagen, var nå blitt stadfestet, og de kunne juble ut: "Herren er virkelig oppstanden."

Og en av apostlene, han som kanskje trengte det mest, hadde allerede sett han.

Så kunne disse vennene fra Emmaus bare øke denne påskegleden. Det største av alt fant så sted: Herren selv stod plutselig midt iblant dem.

Luk 24:36-53
Ingen kan vel forestille seg noen større glede enn den som blir beskrevet her. Jesus stod plutselig midt iblant sine venner med sin hilsen om fred for disiplenes knuste hjerter. Dette er den samme åpenbarelsen som vi hører om i Joh 20:19-25.

Disiplene satt bak lukkede dører av frykt for jødene, og så var Jesus der. Vi ser at disiplene likevel hadde vanskelig for å tro at han virkelig var legemlig oppstanden.

Først ble de grepet av frykt som om det var et gjenferd de så. Deretter ble de fylt av en fryktsom glede som gjorde at de knapt våget tro det de opplevde (v.37 og 41).

Men Herren selv viste dem så at han virkelig var legemlig oppstanden med "kjøtt og ben" (v.39) ved at han spiste noe mens de så på.

Egentlig er det tåpelig når Guds Ords fiender forsøker å bortforklare Jesu oppstandelse ved å si det er et bedrag fra disiplenes side. Det skulle jo tvert om meget til for å overbevise dem om at det var sant. Men derfor kunne de også dra ut med budskapet om oppstandelsen og tale det med troens fulle overbevisning. Apostelen Johannes skriver i 1Joh 1:1 at de hadde sett det med øynene og følt på det med sine hender, det "livets Ord". Jesus oppfordret dem til å gjøre det da han åpenbarte seg for dem (se v. 39). Vi viser ellers til Matt 28:16-20. I v. 44-49 finner vi en del utsagn av Jesus. De er tydeligvis et sammendrag av det Jesus talte med dem om i løpet av de førti dagene han var sammen med dem, "om det som hører Guds rike til" (Apg 1:3).

Herren selv åpnet deres forstand så de kunne forstå Skriftene i den gamle pakt, både "Mose lov og profetene og salmene" (v.44). Disse uttrykkene betegner i en sum hele Det gamle testamentet. Når disiplene så senere viser tilbake til den gamle pakts ord, så er det utvilsomt på grunnlag av det Herren selv hadde vist dem.

Men samtidig er det også et nytt vitnesbyrd om hvor uløselig den gamle og den nye pakt et knyttet til hverandre. Det er umulig å si at en tror på Kristus samtidig som en forsøker å redusere så mye som mulig av den gamle pakts ord om han som sagn og upålitelige fortellinger. Det er kort og godt en selvmotsigelse.

Kristus lever allerede i den gamle pakts hellige Skrifter der både hans lidelse og herlighet er fortalt.

I v. 47-49 hører vi om den befalingen Jesus gav sine disipler før han forlot dem. Dette sa han sikkert samme dagen som han fór opp til himmelen (se Apg 1:4-9).

Her sa Herren klart og tydelig hva han ville de skulle tale i hans navn, nemlig "omvendelse og syndenes forlatelse". Dette skal være hovedinnholdet i den tale som Jesus vedkjenner seg. Det var slik han selv talte.

Det er nytteløst å tale om omvendelse om en ikke samtidig taler om syndenes forlatelse, for hva skulle en ellers vende seg til? Og talen om syndenes forlatelse er til ingen nytte om en ikke allerede har talt om omvendelsen. Uten omvendelsen blir syndenes forlatelse bare en sovepute for synderen.

Og Herren påla dem å begynne i Jerusalem når de skulle forkynne dette vitnesbyrdet. Denne byen skulle altså ved Guds langmodighet få enda en nådetid. Kraften til sin gjerning skulle de få "fra det høye", nemlig ved Den Hellige Ånd som Faderen hadde gitt løfte om ved sin enbårne Sønn (se Joh 14:26).

I v. 50-51 fortelles det så om Jesu himmelfart fra Oljeberget. På samme måten som ypperstepresten løftet hendene når han velsignet menigheten, løftet også Jesus sine velsignende hender over disiplene i det han ble tatt opp til himmelen.

Uttrykket "- og ble opptatt til himmelen" er utelatt i enkelte av de eldste håndskriftene. Kanskje har de blitt utelatt fordi Lukas forteller det samme i Apg 1:9.

Herren selv hadde forutsagt sin himmelfart da han sa til Maria Magdalena: "Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud" (Joh 20:17).

I Apg 1:9 forteller Lukas at en sky tok han bort fra disiplenes øyne. Når Jesus skiltes fra disiplene sine på denne måten, var det for å gi dem et synlig bevis på hvor han gikk, nemlig til Faderens høyre hånd. Det skulle også være en påminnelse for hans venner om at Guds folk skal løfte sitt hjerte opp mot han, ha noe av himmelfarten i sitt hjerte. Selv om den ytre meningen i ordet "opp" selvfølgelig ikke skal forstås bokstavelig, så er det en åndelig påminnelse i dette at himmelen sies å være "oppe". Det skal minne om at sjelen skal løftes opp fra det jordiske. På samme måten blir dødsriket omtalt som "nede", og fortapelsen blir beskrevet som en avgrunn (Luk 8:31).

De personene vi finner i v. 52-53 er ikke en gruppe mennesker som er nedtrykte og motløse på grunn av at Jesus var tatt bort fra dem. Med stor glede, takk og lovprisning dro de tilbake til byen.

De var nå fullstendig overbevist om at han hadde stått opp og levde. De trodde på hans guddommelighet og hans opphøyelse til Faderens høyre hånd. Derfor virket denne avskjeden for dem på en helt annen måte enn da han døde på korset. Nå skulle han jo være med dem alltid selv om de ikke så han med det ytre øye.

Når det står at "de var alltid i templet", vil det si at de var der ved alle de faste bønnetidene. Jesu venner samlet seg altså der (se Apg 3:1) slik de troende i den gamle pakt hadde for vane. Og slik fortsatte de troende også i menighetens første tid etter at Den Hellige Ånd var kommet.

Vi har funnet ny rikdom og ny velsignelse i denne beretningen som aposteldisippelen Lukas har gitt oss. Dette evangeliet er enda et vitnesbyrd om hvor godt Guds Ånd har sørget for Guds menighet ved å gi en så fullstendig beskrivelse av og så rikt lys over vår Frelsers liv og virksomhet. Vår Gud og Far skal ha takk også for denne velsignede gaven han har gitt oss i Lukas-evangeliet.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Evangeliet etter Lukas. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.

 


Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke