Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Amos bok

Bibelkommentarer Amos bok

 

Veien igjennom bibelen - 2061-2094-Amos

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Amos bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Profeten Amos, navnet betyr "hyrde", var egentlig hyrde fra Tekoa, en liten by et par mil sør for Betlehem i retning Judea ørken. Selv om han altså var fra Judea, var området for hans virksomhet likevel i Israels rike under kong Jeroboam den andre. Kong Ussias var konge i Juda på den tiden. Tidspunktet for hans virksomhet blir da mellom år 809 og 788 f.Kr.

At Herren utvalgte seg en enkel hyrde viser oss at for Gud er det ikke forskjell på personer. Herren kan bruke den ulærde like så vel som den lærde om han vil. Det kommer an på Åndens gaver. Hva hjelper det vel med all teologisk kunnskap om Den Hellige Ånds gave og det himmelske kall mangler.

Amos er et vitnesbyrd om at Herren også kan bruke lekfolk i sin tjeneste og i sitt rikes forkynnerembete. Det blir også protestert mot vitnesbyrdet fra lekmannen i våre dager som om det bare er prestene som kan tale.

Mot dette kan vi bare si at det var jo for en stor del fiskere Herren kalte til å være apostler på samme måten som Herren her kalte en sauegjeter til profetembetet. Dette stadfester at Herren utvelger "det dåraktige i verden - for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1:27).

Vi vil ikke dermed si noe imot teologisk kunnskap og utdannelse. Når den bare bæres og levendegjøres av Guds Hellige Ånd, så er det til stor velsignelse å ha best mulig utdannelse.

Amos viser seg å være fortrolig med Guds hellige lov når han profeterer. Han har vært en troende mann med stor bibelsk kunnskap. Herren selv tok han fra hjorden som han selv sier i Amos 7:15, og sa: "Gå og vær profet for mitt folk Israel!"

Amos' profeti svarer til hans navn. Det var tunge ord Herren gav han å forkynne, ord fulgt av tukt og dom fra Herren. Luther sier om Amos at ingen profet synes å ha så få trøsteord i forhold til de mange tuktens ord som han. Men Herren hadde kalt han til å være botspredikant. Han skulle tale strengt så hjertene begynte å beve for synden og dens følger.

Israels rike hadde den gang nådd toppunktet av makt og rikdom, selvsikkerhet og vellevnet så det trengtes en røst som kunne la svøpen falle tungt over de sovende, forherdede samvittighetene. Det var nettopp kjærligheten til frelse for det falne folket som sendte dem en mann som Amos med harde ord som det ikke var så lett å riste av seg.

Amos begynner sin bok med en forutsigelse av straffen som skulle komme over sju nabofolk (]Amos 1:3-2:5]). Juda rike er tatt med blant disse. Deretter forkynner han dommen over Israels rike for deres vedholdende ugudelighet (Amos 2:6-9:10). Så slutter boken med et herlig løfte slik som solen mildt og vennlig titter fram etter at tordenværet har dratt forbi (Amos 9:11-15).

Vår tid med all sin slapphet og likegyldighet trenger å høre et budskap som det Amos bærer fram. Må Herren gi oss ydmyke hjerter til å lytte til den forkynnelsen som det gamle uredde vitnet gir oss.
Amos 1:1-15
Kapitlet begynner med å angi Amos' hjemsted, adressen for hans profetiske virksomhet og tiden den foregikk på (v. 1).

Tekoa som han kom fra, kjenner vi fra 2Sam 14:2 og 2Krøn 20:20. Stedet lå på en liten høyde på grensen til ørkenen og var synlig fra Betlehem. Etter ordet i Amos 7:14 synes Amos å ha vært en vanlig hyrde ettersom han understreker at han ikke hørte til de opplærte profetene.

Tidspunktet for hans framtreden blir slått nærmere fast i v. 1 på denne måten: "- to år før jordskjelvet." Dette jordskjelvet hører vi også om hos profeten Sakarias (Sak 14:15). Dette jordskjelvet i kong Ussias tid blir ikke omtalt i de historiske bøkene, men det må ha vært en alvorlig begivenhet ettersom minnet om det fremdeles levde på profeten Sakarias' tid, altså etter hjemkomsten fra Babylon.

Utgangspunktet for Amos' preken er et ord fra profeten Joel (Joel 3:21). Hos Joel går dette ordet på de siste tider, på den store dommens dag, men Amos bruker det her på de straffedommene som han forkynner som nær forestående. Det gjør han med full åndelig rett ettersom den siste store dommens dag alltid avbildes i alle forutgående dommene og likesom samler dem i deres fullmodne frukt.

Ordet fra Joel lød slik: "Herren skal brøle fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem" (v. 2). Det brukes et bilde av den rasende løven som lar sin mektige røst høre til skrekk for alle ørkenens beboere.

Vi forstår så vel at Amos begynner med dette bildet på Herrens dom. Hans hjemplass lå jo like ved ørkenen, og hans gjerning som hyrde hadde derfor vært i områder der løvebrølene var vel kjente.

I slutten av v. 2 samler han forkynnelsen av den kommende dommen over Israel som i en sum idet han sier at landet skal bli øde som en ørken. Til og med Karmels topp som var kjent for sine fruktbare beiteområder, skulle bli tørr. Slik kom Israels rike til å bli liggende da folket var bortført til Assyria. Og slik har det ligget helt til våre dager under Guds vredes dom.

I v. 13-15 varsler profeten dom først over Damaskus og Syria (v. 3-5) og deretter over filisterne (v. 6-8), over Tyrus (v. 9-10) samt over to av Israels barns broderfolk som hadde hatet Israel som ingen annen, nemlig Edom (v. 11-12) og ammonittene (v. 13-15).

Som grunn til de kommende dommer over disse hedningefolkene, vises det stadig til deres ondskap mot Guds folk. På denne måten viste de gjennom sine handlinger også sitt hat til Israels Gud.

Det profetiske ordet viser oss nå hvordan Guds vredes mørke tordensky trekker opp og først lar sine lyn glimte over de folkene som er nevnt. Og deretter kommer den omsider over Israel, tistammeriket, med hele sin kraft.

Hver ny domsforkynnelse innledes med å innskjerpe at dette er Herrens ord, men det gjøres på en spesiell måte idet det alltid begynner slik: "For tre misgjerninger - ja, for fire -." Dette nevnes på en måte som viser at det er den fjerde misgjerningen som får begeret til å flyte over. Tre er for lite. Det er enda mer som har fått vredens vektskål til å synke.

Ved hvert domsutsagn føyes det til som en bekreftelse fra Herren: "- vil jeg ikke ta det tilbake -." Domsforkynnelsen er ugjenkallelig.

Som grunn til dommen over Damaskus blir det sagt: "Fordi de tresket Gilead med treskesleder av jern" (v. 3). Syrerkongen Hasael hadde ødelagt Gileads land øst for Jordan, og det hadde han gjort med umenneskelig grusomhet under kong Jehu (se 2Kong 8:12. 10:33).

Uttrykket "tresket Gilead med treskesleder av jern", peker på en forferdelig grusom måte å dø på. I gammel tid drepte seierherrene sine krigsfanger på denne måten. De lot dem legge seg tett ved siden av hverandre bortover marken, og så lot de oksene kjøre over dem med treskevogner som var beslått med lange og skarpe jernpigger.

På grunn av denne umenneskelige grusomheten ville Herren sende ild over den syriske kongens hus (Benhadad var Hasaels forgjenger på tronen) og ødelegge hovedstaden Damaskus (v. 4). Det er krigens ild det tenkes på her.

Og Herren varsler at innbyggerne skulle utryddes av landet. De "skal bli bortført til Kir" (v. 5). Kir var en by i Assyria som syrerne opprinnelig stammet fra.

Når ordet i v. 5 taler om "Avens dal", menes det den store dalen ved foten av Libanon der Damaskus ligger. "Aven" betyr "intethet", syndens intethet. Der dyrket de de døde avgudene som ingenting er.

"Bet-Eden" i samme vers er et æresnavn som muligens ble brukt om det vakre Damaskus. Det kan muligens også ha vært brukt om en annen vakker syrisk by. Det betyr "skjønnhetens hus". Herren vil dermed si at Damaskus som lignet et jordisk Eden, skulle ødelegges fordi det samtidig var et Aven, et sted for avguder. Kongen og folket skulle bli bortført på en nedverdigende måte som fanger.

Dette ble oppfylt omkring seksti år senere da assyrerkongen

Tiglat Pileser la Syria øde og bortførte innbyggerne der.

I v. 6-8 finner vi profetien mot filisterne. Deres synd blir beskrevet slik: "- fordi de bortførte alt folket (det vil si de israelske fangene de hadde tatt) og overgav det til Edom".

Edom var Israels dødsfiende. De visste at de ville behandle israelittene på den mest grusomme måten som fantes. Det var altså den mest utsøkte ondskap som kom til syne fra filisternes side, da de overlot israelittene til Edom.

I profetien mot Tyrus klager Herren over den samme synden. De hadde også overlatt israelittiske krigsfanger til Edom (v. 9-10). De visste at dette var noe av det verste som kunne skje dem.

Og Herren føyer en forklarende del til anklagen: "- og ikke kom brødres pakt i hu". I 1Kong 5:1, 12 hører vi at Tyrus' konge Hiram "hadde alltid vært en venn av David" og at det alltid hadde vært en fredspakt mellom Hiram og kong Salomo. Denne broderpakten hadde Tyrus brutt på en skammelig måte og hatet Israels folk på samme måte som filisterne hatet det.

I v. 11 kommer vi til profetien om Israels broderfolk, Edom. Helt fra sin stamfar Esaus dager hadde "han alltid holdt fast ved sin harme" overfor Israels barn og på alle måter holdt fast på et gnistrende hat til løftets folk.

Det er sterke ord som brukes i v. 11 om Edoms hat: "Han forfulgte sin bror med sverd og kvalte sin barmhjertighet, fordi hans vrede stadig rev i stykker" som et rasende villdyr. Kapitlet slutter så med profetien imot Ammons barn. Grunnen til dommen over dem var spesielt den grusomheten de hadde vist i Gilead under sitt krigstog mot Israels barn da "de skar opp de kvinner som var med barn" og rev fostrene ut av livet på dem.

Dommen lyder på at Rabba, hovedstaden deres, skal bli ødelagt av ild når dommens uvær feier over den og river med seg både folket og kongen i landflyktighet.

Dommen over filisterne ble oppfylt særlig da Aleksander den store la under seg filisterlandet. Over Edom kom straffen i kong Nebukadnesars tid. Ammons barn fikk også kjenne dommen under kong Nebukadnesar fem år etter at Jerusalem ble ødelagt.

Som tidligere nevnt blir dommen alltid satt i forbindelse med deres brennende hat mot Herrens eiendomsfolk. Det understreker for oss denne sannheten som vi finner gjentatte ganger i Bibelen, at den som forfølger og hater Guds folk, i virkeligheten hater og forfølger Gud selv.

Det står fast at den som gir en av Herrens minste om så bare et glass kaldt vann for Herrens skyld, skal ikke miste sin lønn (Matt 10:42). Men det står også fast at den som hater dem Herren kaller sine, hater for Herrens hellige navns skyld, skal heller ikke miste sin lønn. Og denne lønnen er ild som høstes der hatet sås.

I domsordene over disse fem folkene som nevnes her, sier Herren: "Jeg vil sende ild." Må hver sjel som hater det som hører Herren til, huske dette. Dette hatet er et forferdelig hat. Det er i virkeligheten et djevelsk hat, og dersom det ikke skjer en omvendelse bort fra dette hatet, vil det til sist føre denne sjel inn til den evige ild som er beredt djevelen og hans engler.

Gå til Amos 2:1-16
Amos 2:1-16
I det foregående kapitlet lød profetens straffende dom over fem fremmede folk, altså fem av Israels nabofolk. Her fortsetter det med domsord over det sjette folket, nemlig Moab (v. 1-3).

Den spesielle synden Moab hadde gjort var dette: "De brente Edom-kongens ben til kalk." Dette hentyder til den gamle jødiske fortolkningen av det som skjedde under krigen som er omtalt i 2Kong 3. Der førte Israels konge Joram og Judas konge Josafat krig mot Moab sammen med Edoms konge. Edoms konge var på den tiden underlagt Juda rike.

Etter at han var død hevnet moabittene seg på han ved å ta hans ben ut av graven og brenne dem. Dette var en ugjerning. Det var en hånende handling som var uhørt på den tiden.

Men hevnen var i virkeligheten rettet mot Juda. Den virkelige grunnen til denne misgjerningen var Moabs hat mot Guds folk, og Edoms konge hadde jo den gang hatt forbindelse med dem.

I v. 3 står det: "Jeg vil utrydde av landet han som styrer det." Dommen rammer altså landets overhode, og dommen ble oppfylt under Nebukadnesar. Noen år etter at Jerusalem ble ødelagt, ble også Moab herjet av krigens flammer.

I v. 4-5 lyder profetordet mot Juda. Profeten er nå ferdig med de fremmede folkeslagene og har kommet til det utvalgte folk. Mens hedningefolkenes synd ble samlet i ordet om fiendskap mot Gud og hans utvalgte folk, er det frafallet fra Gud og hans åpenbarte sannhet som er Judas forferdelige synd og som gjorde dette folket modent til dom.

Det er ikke tilstrekkelig bare å bære navnet "Guds folk". Det fikk Judas folk erfare. Det er heller ikke nok å bære navnet "en kristen" dersom hjertet forakter Herrens ord.

Så kommer til slutt turen til Israels folk som var mest utsatt for dommens vredessky. Dommen over hedningefolkene hadde vel Israel hørt med stor sinnsro. Dommen over Juda rammet jo på en måte Israel også. Men nå ruller straffedommens torden ut over selv tistammeriket.

Det var jo profeten Amos' egentlige oppgave å forkynne dommen over Israel. Nå beskriver han ikke bare i korte trekk det som er deres misgjerninger. Skritt for skritt påpeker han Israels dype fall i all mulig djevelskap som klart og tydelig viser hvor fullstendig deres frafall fra Herren var.

Han begynner med å peke på den urettferdigheten og undertrykkelsen som fant sted ved domstolene (v. 6-7). "For penger" ble "den uskyldige solgt". Det vil si at den som hadde retten på sin side, fikk urett når dommeren ble bestukket med penger.

"Den fattige" ble solgt "for et par sko". Det vil si at han ble uten videre solgt som trell om han bare skyldte for et par sko. Kort sagt ble "den hjelpeløse" og "den saktmodige" tråkket ned i støvet.

Dernest nevnes den skammelige utukten som ble drevet til skjensel for Herrens hellige navn. Synden som nevnes her i v. 7 stemples ved ordet i 3Mos 20:11-12 som blodskam.

I v. 8 blir det påpekt hvordan de strakte seg makelig på klær som de hadde tatt i pant når de holdt sine offermåltider ved avgudsaltrene. De hadde altså tilegnet seg klærne de hadde tatt i pant, som sine egne, til tross for at Guds lov påla dem å levere nestens klær tilbake før solen gikk ned (se 2Mos 22:26-27. 5Mos 24:12-13).

Og vinen som de drakk "i sin Guds hus", (det tenkes sannsynligvis på templene i Betel og Dan der gullkalvene sto) var ofte vin som var kjøpt for penger de hadde fått ved bøter som folk var idømt med urette. Alt sammen var skammelige synder, falskhet og ondskap.

I v. 9-12 viser Herren hvordan disse syndene folket levde i, var så forferdelige på bakgrunn av alle de velgjerningene som Gud hadde gjort mot dem. Herren hadde ødelagt amorittene for dem og gitt dem seier over kana'anittene da de drog inn i Kana'an. Og de hadde beseiret dem selv om kana'anittene var "av kjempeætten" (3Mos 13:35). Det vil si at de var blant menneskeslektene som sedertrærne var blant skogens trær når det gjaldt høyde. I styrke var de som eiketrærne (v. 9).

Når Herren sier: "Jeg ødela deres frukt oventil og røttene nedentil", må en tenke på at både unge og gamle, både barn og foreldre blant amorittene ble utryddet for at det kunne bli fritt rom for Israels barn. Herren hadde altså kjempet for dem mot deres fiender og gitt dem seier. Det var en stor velgjerning.

Og Herren hadde ført dem opp fra Egyptens land, frelst dem fra trelleåket og sørget for dem i ørkenen i 40 år (v. 10). Og videre hadde Herren gitt dem to store nådegaver som tegn på at de var utvalgt til å være hans hellige folk. Han hadde nemlig gitt dem "noen av deres sønner til profeter" som kunne fortelle dem om Guds råd og vilje. Dessuten hadde han oppreist "noen av deres unge menn til nasireere".

Nasireerne hadde avlagt visse løfter da de gikk inn i en spesiell tjeneste for Herren (se 4Mos 6:2). Navnet betyr "en som avholder seg". Det vil si at han gav et frivillig løfte om avhold fra enkelte ting som det ellers var tillatt å nyte. Dette skulle han gjøre for å kunne gå inn i tjenesten for Herren på en spesiell måte (se forklaringen til 4Mos 6:1-21).

Men vi forstår at disse unge som på denne måten frivillig øvet seg i avhold (de drakk for eksempel ikke vin), i hvert tilfelle var til vekkelse og påminnelse for folket. På denne måten kunne en nasireer kalles en nådegave fra Herren.

At Herren hadde gitt folket disse åndelige godene, kunne de ikke nekte for. "Er det ikke så, dere Israels barn? sier Herren" (v. 11).

Men hva hadde folket gjort med disse gavene Herren hadde gitt dem? Nasireerne hadde de forsøkt å forføre til å bryte sine løfter. De hadde forsøkt å få dem til å drikke vin fordi nasireernes avholdenhet berørte dem på en ubehagelig måte når de selv levde i hykleri.

Og profetene hadde de villet stoppe munnen på fordi de forstyrret dem i det syndige livet de levde (v. 12). Så skammelig hadde de krenket de gode gavene Gud hadde gitt dem. De hadde klart forsøkt å ødelegge alt som minnet dem om det som var hellig.

Men derfor skulle de ikke lenger være i stand til å flykte fra dommen (v. 13-16). Herren ville legge press på dem slik en tung høyvogn fylt med kornband trykker alt ned (v. 13). Deres synder som var modne til dommens høst, var i sannhet som tunge kornband. Det er en forbannelsens høst like så sikkert som det er en velsignelsens høst. Nederlag, flukt og undergang skulle være deres lønn (v. 14). Verken hurtighet eller styrke kunne frelse deres liv når Herrens dom kom over dem ved de fiendehærene som skulle ødelegge dem. Verken bue eller hest kunne hjelpe det minste (v. 15). Selv den mest modige ville "flykte naken på den dag" (v. 16). De ville til og med etterlate seg klærne om de bare kunne redde livet.

Det er et folk uten Gud, et folk som har forlatt sin Gud og derfor blir forlatt av Gud, profeten beskriver her.

Vår Bibel forkynner fra først til sist seier for den som følger Herren. Men den forkynner også nederlag for den som vender seg bort fra Herren i sitt hjerte. Hvor flott det til tider kan se ut for de vantro, ender det alltid i et uunngåelig nederlag for dem.

"Foraktet nåde fryktelig seg hevner," sies det i en sangstrofe.

Gå til Amos 3:1-15
Amos 3:1-15
Etter at profeten i det foregående har forkynt dommen, forklarer han nå nærmere grunnen til at den sørgelige dommen må komme.

Og ordet gjelder ikke bare tistammefolket, men som vi ser i v. 1:

"- hele den ætt" som Herren hadde "ført opp fra landet Egypt".

Herren holder først fram den utvelgelsen han hadde foretatt da han kalte Israels barn til å være sitt spesielle folk. "Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens ætter," sier han (v. 2).

Uttrykket "kjennes ved" brukes her i den betydningen som vi ofte finner i Det nye testamentet, nemlig å kjennes ved noe som sitt. Det er en erkjennelse som ikke bare er en kunnskap, en viten om at en annen er til, men et inderlig forhold av nærhet til den andre. Det er en erkjennelse som kommer av hjertets fortrolighet med den andre.

Det er slik Jesus bruker uttrykket i Joh 10:14: "Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg." Og i 2Tim 2:19 står det på lignende måte: "Herren kjenner sine!"

På denne måten har Gud bare kjent Israels barn blant alle jordens ætter i den gamle pakt.

Men fordi Israels barn hadde vært gjenstand for nådens utvelgelse, nettopp derfor var deres ansvar så mye større enn det alle de andre ættene på jorden hadde. Og derfor må Herren si: "Derfor vil jeg hjemsøke dere for alle deres misgjerninger."

"Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. - Den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres" (Luk 12:47-48). Derfor er det også at vi som er døpt her i den kristne del av verden, har så mye større ansvar enn hedningene som ikke har hørt.

I v. 3-8 stiller profeten en rekke spørsmål. Ved dem viser han at han ikke forkynner denne dommen av seg selv, men han kom i Herrens navn og var sendt av han som hadde makten også over det gjenstridige folket og ikke lenger ville la det slippe unna.

Han spør: "Går vel to sammen uten at de har avtalt det med hverandre?" (v. 3). Slik gikk han i sin profetgjerning etter avtale med den Herre som "har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene" (v. 7).

Og han spør videre om ikke løven brøler fordi den er sikker på at den har makt over sitt bytte (v. 8). Slik hviler nå også Guds veldige hånd over dem. Han hadde fanget dem i deres ondskap.

Og garnet som hadde fanget dem slik snaren fanger fuglen, var lønnen for de mange synder og misgjerninger de hadde gjort. De hadde ført seg selv inn under Guds dom, og de skulle få merke at det stod noen bak disse ordene. Herrens hellige ord ble snaren som deres vantro kom til å sitte fast i (v. 5).

Og når profeten blåser i basunen som vekteren i byen gjør det, burde ikke da folket bli redde og forstå at Herren, den Gud som de hadde krenket så grusomt, stod bak fiendehærene som nærmet seg? (v. 6).

"Eller skjer det vel en ulykke i en by uten at Herren har gjort det?" spør han videre. I dette ordet sies det tydelig at det er falsk tale når folk roper på skjebnen og tilfeldigheter. Nei, han som ikke lar en fugl falle til jorden uten at han vet det, har i sannhet kontrollen over det som skjer.

Og ingen "ulykke" kan inntreffe uten at han lar den skje. Det er ikke alltid etter hans gode vilje, men ofte er det etter hans hellige doms vilje.

Hans folk skulle forstå det som vantro mennesker har så vanskelig for å fatte, at det er Herren som har noe i sinne også når ulykkene kommer. Han har noe han vil lære den ugudelige slekt. Det forstår alle Herrens venner som har troens forstand (v. 7).

Amos som var en Herrens profet, forstod at det var grunn til frykt når Herrens ord på denne måten skulle lyde over Israels barns ætt. Løvens brøl får virkelig mennesket til å skjelve. Hvem skulle ikke da frykte når Herrens røst lød med kraft? (v. 8).

Og skulle han la være å profetere når Herren talte? Han kunne ikke tie. Han måtte profetere slik profeten Jeremia sier at det var blitt som en brennende ild i hans hjerte (Jer 20:9).

Summen av v. 3-8 blir da denne: De må forstå at det som var i ferd med å skje, var fra Herren, og at Amos var kun Herrens tjener som Herren hadde åpenbart sine hemmeligheter for da tiden var inne for at de skulle skje.

I v. 9-10 hører vi hvordan profeten tilkaller hedningene, de hedenske fyrstene fra Asdod i Filisterland og fra Egypt for at de kan være vitner til Israels synder og den rettferdige dommen over dem. Hvilken skam var ikke det for Guds hellige folk at hedningene skulle være vitner til at folket hadde fylt målet for sine synder?

I v. 11-15 beskrives den fullstendige ødeleggelsen Herren ville la komme over det bløtaktige, nytelsessyke folket sammen med både altrene og all deres herlighet de hadde laget seg. Det skulle ikke bli mer tilbake enn det en hyrde kan berge som restene av den sauen løven har revet i hjel.

"Silke-divaner" og "elfenbenshusene" er eksempler på de rikes herligheter. "Vinterhusene" er uttrykk for kongens og de rikes palasser som de brukte om vinteren, mens "sommerhusene" er sommerboligene deres.

Snart skulle all denne herligheten ligge knust og palassene være plyndret til vitnesbyrd om at Herrens ord er "troverdige og sanne" (Åp 21:5). Det gjelder ikke bare hans løfter, men også hans trusler.

Gå til Amos 4:1-13
Amos 4:1-13
Det er ikke godt når synderen skal møte Gud som sin dommer fordi en har forkastet han som frelser. Men slik skulle Israels folk nå snart møte sin Gud i den dommen han skulle la komme over dem. Det er dette profeten fortsetter å forkynne for det ugudelige folket i dette kapitlet.

Han henvender seg særlig til de rike kvinnene som han sammenligner med ""Basan-kyr". Basan var kjent for sine frodige beitemarker og sine fete dyr. Kvinnene i Samaria var like vellystige som mennene og like harde og ubarmhjertige med de små og fattige. Ja, de oppfordret til og med sine "menn", det vil sin sine ektemenn, at de skulle skaffe tilveie midler for dem på de fattiges bekostning. Dette skulle finansiere deres gjestebud og drikkelag (v. 1).

Herren truer dem med at de dagene skal komme da de skal dras ut av dette nytelsessyke livet som fisken blir dratt opp av vannet (v. 2). Alle skulle bli fanget. Også den siste resten skulle bli funnet slik en fanger den fisken med krok som en ikke får tak i med haker.

Snart skulle de flykte fra den ødelagte byen. De skulle ikke dra gjennom portene, for de var bevoktet av fiendene, men de skulle komme seg ut gjennom revner i murene.

Da skulle de kaste fra seg all herlighet, sier en oversettelse (D), for det er slutt på all deres fråtsing og nytelser. Andre oversetter: "Dere skal bli slengt bort til Hermon." Hermon betegner et fjell i Assyria. Ordet som er brukt her i v. 3 heter på hebraisk "harmona" og er vanskelig å forstå.

I v. 4-5 peker Herren på den falske gudsdyrkelsen som Israels barn var så nøye med. De ofret tienden til stadighet ("hver tredje dag"). De gjorde altså mer enn Herren hadde påbudt (v. 4).

Slik gjorde de også med "takkofferet" av syret brød som ellers bare skulle brukes til offermåltidene. Det måtte bare bringes usyret brød fram på Herrens alter, men de ville gjøre det bedre ved å ofre både syret og usyret brød samtidig som de også forsøkte å få folk til å komme med "frivillige offer" (v. 5).

"For så vil dere jo gjerne ha det, sier Herren Herren." De elsket hykleriet. De ville ha skinn av å være mer religiøse enn de vanlige troende israelitter som holdt seg til Herrens helligdom i Jerusalem. Men samtidig levde de likevel i åpenbar ulydighet mot Herren. De trosset hans vilje på alle områder.

Ja, hvor ofte ser vi ikke at vantro mennesker elsker denne tilstanden. De later som de er så fromme, men hjertet holder fremdeles fast ved sin egen vilje og sitt verdslige, nytelsessyke liv. Men når verden vil være from, da blir det en underlig sammenblanding. Det hele blir så forvrengt slik vi hører det om ofrene som Israels barn kom med.

Det som skulle være frivillig, ville de påby. Og surdeigen som bare hørte hjemme ved offermåltidene, la de som takkoffer ved alteret. Det hele blir et bilde på den forvirring og sammenblanding av rett og urett som blir i alt når uomvendte mennesker vil gi utseende av at de er troende.

De blander sine egne påfunn sammen med Herrens bud. Sine egne rettferdige gjerninger vil de forene med nådens rettferdighet. Men all den døde tros religiøsitet blir som en surdeig på Herrens alter som i virkeligheten er en vederstyggelighet for han.

I v. 6-11 viser Herren dem hvordan han likevel har kalt på dem på mange forskjellige måter. Men stadig var svaret det samme: "Men dere har ikke omvendt dere til meg."

Han hadde sendt hungersnød over dem slik at de gikk med "tom munn" (v. 6). Han hadde holdt regnet tilbake, forårsregnet, på en slik måte at de tydelig måtte se at hans hånd styrte det. Han lot det regne over én by, men ikke over en annen og over én åker, men ikke over en annen. Men tross hungersnød, tørke og vannmangel ville de ikke erkjenne at Herren var der (v. 7-8).

Han hadde også gitt uår og gresshoppesvermer. Han hadde gitt pest og nederlag for fiendene så stanken fra hærene slo opp i nesen på dem (v. 9-10). Men alt hadde vært forgjeves. De omvendte seg ikke.

Han hadde sendt jordskjelv. Det som omtales i Amos1:1 fant kanskje sted på den tiden Amos talte disse ordene. Han hadde "omstyrtet byer" slik som Sodoma og Gomorra i sin tid ble ødelagt, og de var med nød og neppe blitt reddet fra undergangen "som en brann revet ut av ilden" (v. 11). Også dette hadde vært forgjeves. "Dere har ikke omvendt dere, sier Herren".

Derfor vil Herren handle som han gjorde med Israel. Derfor lød det ikke lenger som et nådebudskap, men som et dommens ord: "Israel: Gjør deg rede til å møte din Gud!" (v. 12).

Og ville bare Israel enda en gang forberede seg til å ta imot dommen ved en ydmyk syndsbekjennelse, ydmyke seg under Guds veldige hånd, så kunne han likevel i sin tid opphøye det. Men ville Israel fremdeles trosse hans vilje, skulle det få merke at det bare var en ussel mark i forhold til den veldige Gud.

I v. 13 beskriver profeten med vakre, hellige bilder Guds allmakt og hans allvitenhet. Han kan skape "morgenrøden" der det er natt, men han kan også forvandle de vantro hjerters tilsynelatende lys til mørke slik at lykkens sol går ned over dem.

Han "farer fram over jordens høyder". Det vil si at han er seierherren. I krigen vinner jo den seier som behersker høydene.

"Herren, Hærskarenes Gud, er hans navn," lyder det. Salig er den som har denne Gud på sin side, men det vil være forferdelig å ha han imot seg, møte han med et sinn fullt av tross og se han i hans hellige majestets vrede.

Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. Gjør deg derfor rede til å møte din Gud. Ydmyk ditt hjerte mens nådens sol ennå skinner. Salig er den som møter sin Gud på samme måten som den bortkomne sønnen i lignelsen møtte sin far.

Dette ordet har også noe å si til Guds barn hver gang vi går til Guds hus, til Herrens bord eller i vårt lønnkammer. På samme måte som det ble sagt til Moses: "Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn!" (2Mos 3:5), på samme måte lyder det også til oss når vi går fram for Herrens ansikt: "Gjør deg rede til å møte din Gud!" Gå til Amos 5:1-15
Amos 5:1-15
I Amos 5-6 hører vi en klagesang fra profeten over Israels dype fall. Det gjelder både deres fall i synd og vantro og deres dype fall i dommen som skal komme. "Hun er falt, hun skal aldri reise seg mer, jomfruen Israel. Hun ligger henslengt på sin egen grunn, det er ingen som reiser henne opp" (v. 2)

"Jomfruen Israel" er et uttrykk for Israels folk i det hele likesom Jerusalems menighet på andre steder blir kalt Sions datter.

Grunnen til at det må synges klagesanger, gis i v. 3. Herrens straffedom kommer, og bare tiendedelen i hver by skal bli igjen. Slik skal dommens uvær rase over folket.

I v. 4-12 vises det at Israel er moden for dommen. Enda en gang lyder det likevel en påminnelse om å søke Herren. "Søk meg, så skal dere leve!" Slik lød Herrens ord, for ennå ved avgrunnens rand forsøker han å redde hva reddes kan.

To ganger lyder dette inntrengende ordet om å søke Herren (v. 4, 6) mens han samtidig advarer mot de stedene der avgudsdyrkelsen ble gjennomført på en så skammelig måte.

Her nevnes Betel, Gilgal og Be'er-seba. Dette siste stedet lå syd i Juda rike, og avgudsdyrkelsen hadde altså trengt dit også. De vantro israelitter gikk nok ikke til helligdommen i Jerusalem, men de kunne sikkert gå til Be'er-seba.

Israels konger var kloke nok til å velge slike steder til avgudsdyrkelse som helt fra fedrenes dager hadde et visst religiøst preg over seg. Slik kan vi nevne Betel med Jakobs himmelstige, Gilgal der Israels barn holdt påske første gangen etter ørkenvandringen og Be'er-seba som er kjent fra Abrahams og Isaks dager.

Dette gjorde de for å innbille fromme hjerter at kalvedyrkelsen på disse hellige stedene kunne være like god som dyrkelsen i Jerusalem. Da unngikk de at hjertene for enhver pris skulle lengte etter den hellige staden. At Be'er-seba nevnes var et tegn på at fordervelsen også var sterk i Juda rike.

I v. 7-9 blir det beskrevet hvor forvrengt Israels barns sinn var overfor den levende, allmektige Gud. Hvor frekt var det ikke å trosse han som har skapt stjernebildene, han som kan forvandle dødsskyggen til morgen. Og omvendt kan han gjøre "dagen mørk som natten". Han er Herren over lys og mørke, Herre over havets vann, Herre over alt som kalles sterkt på jorden. "Herren er hans navn."

I dette ordet samler profeten hele Guds velde. Stilt overfor den blir alle mennesker små og deres tross og gjenstridighet blir en vederstyggelighet.

I v. 10-12 peker Herren på forskjellige trekk ved Israels barns onde sinn. Forsøkte noen å vise dem til rette med sannhets oppriktige tale "på tinget", ble de møtt med hat og avsky. De ville uhindret fortsette å undertrykke den fattige med hardhet og urettferdighet. De ønsket å bygge seg hus av vakkert hoggen stein og plante vingårder for de pengene de på urett måte hadde ranet til seg fra de fattige (v. 11).

Når det i v. 12 tales om å ta imot "bestikkelser"(egentlig "løsepenger"), viser det at de urettferdige dommerne tillot at den som hadde utøst uskyldig blod sonte mordet med pengebøter. Dette var egentlig forbudt etter Moseloven (4Mos 53:31: "Dere skal ikke ta imot løsepenger for en drapsmanns liv når han er skyldig til døden. Han skal dø.").

Fordi sannhetens ord ikke ble hørt, måtte den som var "klok", som hadde et rett syn på synden, tie og tåle. "For det er en ond tid," legger profeten til (v. 13).

Men det var én som ikke ville tie. Han kunne ikke det, og han skulle heller ikke tie. Det var Amos. Herren hadde gitt han ordet i hans hjerte og lagt det i hans munn. I kraft av sitt profetiske kall ropte han det ennå ut til folket: "Søk det gode og ikke det onde - hat det onde og elsk det gode og la retten stå fast på tinget!" (v. 14-15).

Og profeten føyer fremdeles til et løfte fra Herren: "Så dere får leve." Det skulle virkelig bli en sannhet det som de til nå hadde sagt med falskhet og hykleri at Herren var med dem (v. 14). Det betydde ikke at straffen som var underveis, skulle tas bort fra folket, men "kanskje Herren, hærskarenes Gud, da ville være nådig mot Josefs rest" (v. 15).

Josef er her uttrykk for tistammeriket, og "Josefs rest" er den delen som skulle bli tilbake etter dommen, den tidelen som Herren allerede har nevnt (v. 3).

Vi ser at lovløshet og urettferdighet er nøye knyttet sammen med forfallstider i et folk. Det er stormfugler som varsler at undergangens uvær nærmer seg.

I Det nye testamentet taler Herrens apostel Paulus i 2Tess 2:7 om det som holder Antikrist tilbake. Og så sier han at når det først blir tatt bort, vil "lovløshetens hemmelighet" bli åpenbart. Det tenkes tydeligvis på den sanne øvrigheten med dens overhode som det som holder tilbake.

I de siste tider på denne jorden vil det altså bli slike tilstander som Amos her beskriver fra Israels rikes siste dager. Vi kan allerede se noe av det i enkelte land der lovløshet og urettferdige rettsprosesser foregår som en dyp kreftskade i folket.

For Herrens menighet gjelder det da helt til det siste å avlegge sitt vitnesbyrd mot urettferdighetens ånd med samme uredde frimodighet som Amos gjorde.

Uansett hvor håpløse forholdene synes å være, skal løftene om nåde for dem som omvender seg, lyde. Om mulig noen fremdeles kan omvende seg. En rest er det alltid som kanskje fremdeles lar seg overtale til å søke Herren i ydmykhet.

Og Guds langmodighet er forunderlig stor. Han nåde er ufattelig der det finnes den minste gnist av håp om at syndere vil la seg frelse. "Kanskje Herren, hærskarenes Gud, da vil være nådig mot Josefs rest."

I dette "kanskje" ligger ennå et bevende håp, og det er godt som Amos gjorde, å holde fast ved håpet selv om det skjelver i en av frykt, selv om det ser ut som håp imot håp.

Gå til Amos 5:16-27
Amos 5:16-27
I slutten av forrige avsnitt uttalte profeten et håp om at det kunne være nåde for en rest av folket. Men hovedmassen av det ugudelige folket ville snart selv komme til å stemme i klage og verop. Det tenkes her på de mange som skulle bli slått i hjel av fiendene.

Hvert hjem ville få sorg. I alle gatene ville det lyde: "Ve, ve!" "Bonden" ville bli revet bort fra åkrene sine og gråtekonene, "dem som er kyndige i sørgekvad", ville få mer enn nok å gjøre. Det var vanlig i Østen at de hadde gråtekoner som sang sørgesanger ved dødsfall.

Herren selv "skrider fram midt blant" folket slik han gjorde i fordums dager da hans engel drog over Egypt med dødens sverd (v. 17).

Og folket var så blindt at de til og med lengtet etter Herrens dag. Joels spådom (Joel 3:21) om at Herren ville holde dom over hedningene og krone sitt folk med herlig seier, ble oppfattet slik at også det vantro folket kunne vente seg noe godt.

Men det benekter profeten på det sterkeste og sier: "Ve dem som stunder etter Herrens dag!" Hva ville de med Herrens dag? "Den er mørke og ikke lys" (v. 18).

Den er belgmørk og kommer med en uunngåelig dom for alle som i sitt hjerte er uærlig for Herren.

Hvor uunngåelig dommen er, blir beskrevet med et slående bilde i v. 18. Den som flykter for løven, vil møte bjørnen, og den som har søkt ly for undergangen i sitt hus, vil bli bitt av en slange når han dødstrett lener seg til veggen.

Det kunne gjemme seg små giftslanger i sprekkene i murveggene. Ordet i v. 19 synes å ha vært et slags ordspråk for å betegne at det er umulig å unngå døden.

I v. 21-23 refser Herren folket for deres hykleri. Ordet minner om det som står i Jes 1:1-15, og det vitner om hvor avskyelig den ytre gudfryktigheten er for Herren. Alle festene og høytidene som de feiret, deres offergaver og deres salmesang og harpemusikk, alt dette var avskyelig for den Gud som ser til hjertene, han som elsker de oppriktige av hjertet.

"Jeg hater og forakter de høytider dere feirer, og festene dere holder, byr meg imot. For om dere ofrer meg brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem. - La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill." Alt dette minner oss om ordet i Åp 3:16: "Men fordi du er lunken - vil jeg spy deg ut av min munn."

Disse ordene inneholder en dom over mange såkalte høytidelige gudstjenester eller andre samlinger med brusende orgelspill og vakker salmesang, med veldige gaver og så videre. Det er bare gjenstand for forargelse fra Herrens side når hjertets omvendelse mangler.

Nå skulle folket snart få merke hva Herren mente om deres hyklerske gudstjeneste. "Retten skal komme veltende som vann, og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk" (v. 24). Guds rettferdige straffedom ville komme feiende inn over landet som en uimotståelig springflod fordi Israels barn "gjør retten om til malurt og kaster rettferdigheten til jorden" (v. 7).

De hadde gjort retten besk som malurt. De hadde forvrengt den til en bitter urt overfor den rettferdige og fattige. Derfor skulle de nå selv måtte tømme et bittert malurtbeger.

Og Herren peker på hvor gamle og dype røtter frafallet hadde i Israel. Allerede under ørkenvandringen fra Egypt, hadde troløsheten vist seg klart nok hos folket. De hadde vært sløve til å bringe offer til Herren allerede den gangen. Den store massen hadde forsømt det, men i stedet hadde de vært ivrig opptatt med å dyrke avgudene.

"Nei, dere bar teltet til kongen deres og fotstykket til avgudsbildene, deres guds stjerne, som dere hadde laget" (v. 26).

Uttrykket "teltet til kongen deres" må bety et telt som var bestemt til å dyrke avguden Molok i. Og stedet viser oss forøvrig at israelittene i ørkenen etterlignet egyptisk og assyrisk stjernedyrkelse og dyrket en stjerne i form av et bilde. Stillaset til dette bildet bar de med seg.

I Mosebøkene fortelles det riktignok ikke noe om det, men advarsler mot avgudsdyrkelse er det nok av. I 3Mos 17:7 tales det om offer som folket brakte til onde ånder. Og i Jos 24 peker Josva på avgudsdyrkelsen som Amos tar et oppgjør med her.

Oversettelsen av v. 2 har vært noe omdiskutert. Det gjelder ikke meningen i verset, men betydningen av et par ord. Det hebraiske ordet for telt, "sikkut", som også kan bety hytte, har i følge de nyeste kileinnskriftene nærmest vist seg å være et tilnavn til stjerneguden Saturn. Og ordet "fotstykket" som på hebraisk er "chiuna" eller rettere lest "kevan", har vist seg å være det navnet som syrere og arabere brukte om Saturn.

Den gamle greske oversettelsen Septuaginta som Stefanus i sin tid siterte fra da han stod for Det høye råd, har fulgt denne gjengivelsen (Apg 7:43). Den gjengir "chiun" eller "kevan" med "remphan" som tydeligvis skal betegne det samme som "kevan", nemlig stjerneguden Saturn.

Men meningen blir jo det samme, nemlig at folket allerede i ørkentiden hadde avguder. Avgudsdyrkelsen hadde de hele tiden dratt med seg, og den var ikke blitt utryddet. Nå hadde den igjen blomstret opp med stor kraft.

Folket tok vare på disse giftplantene som avgudsdyrkelsen og det den førte med seg, var. Derfor skulle de nå føres langt bort, "bortenfor Damaskus" (v. 27). Dette var Herrens dom over folket.

"Han som har navnet Herren, hærskarenes Gud," føyer profeten til. Hvor umulig vil det ikke være for folket å kjempe imot han og forsøke å hindre dommen fra å komme. Det er bare én måte Herrens dom kan stanses på, og det er ved omvendelse og tro. Men den veien hadde ikke folket villet gå.

Gå til Amos 6:1-14
Amos 6:1-14
Profeten fortsetter med sitt ve-rop, og nå retter han det spesielt mot "de gjeveste i det fremste av folkene". Det er altså de ledende i det utvalgte folket han refser for den tryggheten og sorgløsheten som de lever i midt i deres synder. Og han nevner Sion så vel som Samaria. Det vil si begge rikene er i samme situasjon (v. 1).

Han oppfordrer dem til å gi akt på tre byer som var vel kjent for folket. Først nevner han Kalne ved østbredden av Tigris. På Amos' tid var den under assyrerne. Dernest nevner han Hamat i Syria og Gat i Filisterland. Selv om disse stedene var like mektige og velstelte som Israel og Juda, var de blitt redusert til ingen ting som en følge av Guds straffedommer (v. 2).

Og når hedenske riker som var mindre enn dem, fikk merke Guds straff, hvor mye mer skulle ikke da Juda og Israel som var mye større enn disse stedene, bli gjenstand for Guds tukt. Jo større og mer benådet, dess større ansvar og dess større tukt.

Utsagnene i v. 2 var til advarsel, men Israels barn ville ikke høre tale om at "den onde dag" skulle komme. De bare fortsatte med sin vold og urett og sitt nytelsessyke, ansvarsløse liv (v. 3).

De strakte seg på elfenbensbenker og åt og drakk ved sine gilder. Ja, de fant til og med opp "nye instrumenter" til sine sanger og mente at de på den måten etterlignet kong David som også hadde musikk til å ledsage sine salmer (v. 4-5).

Forskjellen var bare den at mens David sang og lekte på harpe for å forherlige Gud, brukte de sang og musikk til å forherlige sine drikkelag og etegilder.

På denne måten beskriver profeten det utfordrende livet i herlighet og glede som disse ledende menneskene i folket levde. De tilfredsstilte bare sine egne lyster og nøt sine egne fordeler uten at de tenkte på hvor elendig alt stod til i dette landet som var så fullt av vold og all slags ugudelighet.

Og idet han beskriver dette, viser profeten motsetningen mellom deres vellevnet og folkets undergang ved å peke på at de ikke føler noen sorg "over Josefs skade" (v. 6). Josef er her uttrykk for Israels folk i sin helhet.

I Amos' og de andre troendes hjerter var det en dyp smerte over folkets skade og over dets vantro. Men de store i landet bare lo av dem og forsikret at de hadde det bare bra på alle måter. De hadde jo nok å ete og drikke. Når de kunne salve seg med den beste oljen og fylle seg med vin, hva brydde de seg da om det de hellige snakket om?

Hvor ofte har ikke dette ordet beskrevet tilstanden innen kristenheten. Alt kunne være åndelig dødt på et sted. Vantro og verdslighet rådet, men likevel satt de ledende og hadde det så utmerket på alle måter.

Av og til kunne også den som skulle være åndelig hyrde, sitte midt blant dem, drikke sammen med dem, holde fest sammen med dem og late som om alt var i orden. Kanskje fantes det i samme området en liten flokk troende mennesker som kjente på smerten "over Josefs skade". De sørget bittert over den åndelige nøden som djevelen hadde ført menneskene inn i. Men de ledende ble forarget over og hånte de troende som noen forskrudde, dømmesyke hengehoder.

Ordet her minner om det som står i Hag 1:4 der profeten refser folket fordi de først innrettet seg koselig og komfortabelt i "bordkledde hus" mens Herrens hus lå øde.

Men også for deg som leser dette ordet om sorgen over Josefs skade, ligger en påminnelse om å bevare ditt hjerte i den tåre din Frelser stod med da han gråt over Jerusalem (se Luk 19:41-42). Herren har kanskje gitt deg gode kår i ditt hjem, men må du aldri på grunn av din egen lykke, glemme hvor forferdelig Josefs skade er, at så mange mennesker "som hentes til døden, - vakler hen for å drepes" (Ord 24:11).

Derfor bringer nå profeten dommens budskap spesielt over disse storfolkene (v. 7-8). "Derfor skal de nå vandre ut av landet fremst blant dem som føres bort," og deres drikkeviser og spottesanger skal fort ta slutt.

Når det i v. 7 tales om at "det skal være slutt med skrålet fra dem som dovner seg (NO: "ligger og drar seg"), peker det på den skikken å ligge til bords. I eldre dager brukte hebreerne å sitte til bords (se 1Mos 27:19). Den makelige skikken å ligge til bords hadde visstnok kommet til Israel fra perserne.

De skulle få merke at Herren avskydde "Jakobs stolthet" og hatet deres flotte, overdådige vesen (v. 8). Når folket her omtales ved navnet "Jakob", Isaks sønns gamle navn før han fikk navnet Israel, tenkes det på hele folket både i Israel og Juda riker. Men vi ser også hvordan Amos særlig henvender seg til de høyere lag av folket. Det var spesielt de rike og storfolks synder han refset. De førte jo an i fallet, og det har nesten alltid vist seg at fordervelsen i folket begynner ovenfra.

Et sant Herrens vitne skal la advarselen lyde for både høye og lave, både for rike og fattige og særlig for de førstnevnte fordi det er snublende nær for det naturlige menneske å ta det lettere med dem som har mest innflytelse og makt jordisk sett.

I det følgende beskriver nå profeten videre de redselsscener som skulle ta plass under fiendenes beleiring av byen og erobringen av den (v. 9-11).

Selv om et hus kunne bli spart for en tid og ti mannlige medlemmer av en familie fremdeles kunne være i live, skulle de til sist dø alle sammen (v. 9).

Det tenkes sikkert på å dø av pest. Den var jo en vanlig følge av hungersnød og beleiring. Det males et bilde for oss av disse uhyggelige forholdene: "En manns nærmeste frende som skal brenne ham, skal ta ham og bære benene ut av huset." Det vil si at han vil ta seg av liket og brenne det fordi det ikke er plass til å begrave det.

Men han vil ikke være lenger enn høyst nødvendig inne i huset, derfor roper han inn: "Et det ennå noen hos deg?" Den døende skal da svare: "Nei, ingen!"

Om den døende skulle komme til å påkalle Herrens navn, vil den som skal begrave han, be han tie og si: "Hysj! Herrens navn må ikke nevnes!" (v. 10).

Dette blir et forferdelig uttrykk for hjertets forherdelse. Selv i den ytterste nød vil en ikke høre tale om å påkalle Herrens navn. Slik blir hjertet etter hvert når det gang etter gang lukker seg for Herrens kall.

Men derfor skulle også både "det store huset" og "det lille huset" ødelegges etter Herrens befaling. Dommen skulle bli hardest for det store huset som "synker i grus", men det lille huset blir slått så "det revner" (v. 11).

Det er to mulige forklaringer på dette utsagnet. Det kan bety at de rike og store skulle få hardere dom enn de fattige og små. Men det kan også bety at det store huset er et bilde på Israels hus som skulle ødelegges, mens det lille huset, Juda rike, nok skulle brytes i stykker, men slik at det fremdeles kunne gjenreises i sin tid.

Slik måtte det gå. Like så umulig som det er at hester løper oppover rette fjellveggen eller at en pløyer der med okser, like så umulig er det at noen kan få nåde fra Herren når de lever i urettferdighet og stoler på sin egen kraft "som ingenting er" (v. 12-13).

Israels folk sa: "Har vi ikke vunnet makt ved vår egen styrke?" De mente at de nok hadde styrke til å bekjempe sine fiender, men Herren sier: "Dere gleder dere over det som ingenting er!" Med andre ord bedrar de seg selv.

Derfor skulle et folk (assyrerne) reises opp mot dem og legge landet øde, fra det nordlige punktet (Hamat ved grensen til Syria) og "like til bekken i ødemarken" som er den såkalte Egyptens bekk ved ørkenen i syd.

Gå til Amos 7:1-9
Amos 7:1-9
Vi begynner på den andre hoveddelen av Amos' bok (Amos 7-9). Den inneholder fem syner som bekrefter og utvikler de profetiske talene i den første delen. De fire første synene beskriver foreløpige straffedommer som kommer over Israel. Det femte synet derimot er den fullstendige ødeleggelsen av og undergangen for Israel slik den skal være til gjenreisningen kommer en gang i fjern framtid.

I det første avsnittet i Amos 7 fortelles det om tre syner som profeten hadde. Først ser han hvordan Herren "skapte gresshopper da håen begynte å skyte opp" (v. 1-3).

Profeten forstod at det var en straffedom fra Herren som var i anmarsj. Han så hvordan gresshoppene allerede var ferdige med å ete alle plantene i landet. Her tenkes det vel på det friske gresset som kommer etter den første slåtten.

Profeten så at landet var delvis ødelagt idet hele andre gangs avling av gress var spist opp. Andre slåtten hadde stor betydning for at dyra skulle ha fór nok gjennom vinteren.

Når det spesielt nevnes "kongens slått" er grunnen til det at kongen hadde store jordområder med gress som skulle brukes til fór for hestene hans. Israels konger hadde mange hester selv om Gud hadde sagt de ikke skulle ha det (se 5Mos 17:16).

Profeten forstod vel hva dette synet bar bud om, og han begynte å gå i forbønn for folket hos Gud. "Herre, Herre, tilgi! Hvordan skal Jakob kunne bli i live, han som er så liten?" Slik bad Amos og tagg Herren om å spare folket. Og Herren hørte hans bønn (v. 2).

Her er det igjen brukt uttrykket: "Da angret Herren." Det betyr altså at Herren forandret på det han hadde bestemt fordi det inntraff en ny situasjon i sakens tilstand ved Amos' inderlige forbønn.

"Det skal ikke skje, sa Herren" (v. 3). Av dette ser vi hva troens bønn kan utrette. Den kan ikke bare nedbe velsignelse, men den kan også hindre dommen. "Be, så skal dere få" lyder det også til oss i dette synet.

Men kanskje synet også har en dypere betydning. At håen begynte å komme fram til den andre slåtten, er kanskje et bilde på den oppblomstringen som fant sted under Jeroboam den andre.

I det ytre hadde Israel opplevd en oppblomstring etter at den store kongen Herren Sebaot hadde foretatt den første slåtten. Gresshoppene er da et bilde på assyrerhæren som nærmet seg for å ødelegge også den andre slåtten.

Når det står at Herren skapte gresshoppene, peker dette i første omgang på at også gresshoppeplagene oppstod etter Herrens vilje. Gud brukte dem til å tukte menneskene. Men i videre forstand peker det på hvordan Gud brukte fiendehærene som redskap for sin vrede.

I v. 4-6 finner vi det andre synet der profeten så dommens ild bryte fram som en stor flamme som fortærte "de store vanndyp". Vanndypet er bilde på folkehavet, folkenes store masser som aldri er i ro. Den holdt også på å fortære "hans arvedel" som må bety Israels land.

Det var som et forvarsel på den tiden som omtales i 2Pet 3:10:

"- da jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp."

Men igjen trenger profeten alvorlig inn på Herren i forbønn for "Jakob", og enda en gang blir han bønnhørt. "Heller ikke det skal skje, sa Herren, Herren" (v. 6).

Muligens peker dette siste synet på de angrep Pul, kongen av Assyria, gjorde i Menahems dager der faren ble avverget ved at han fikk tusen talenter sølv (2Kong 15:19-20).

Også dette synet viser oss hva en rettferdig manns bønn formår når den er alvorlig ment, og når den er så virksom at den trenger inn på Gud. "De som trenger seg inn, river det til seg," sies det om å få del i Guds rike i Matt 11:12.

Og endelig kommer vi til det tredje synet (v. 7-9). Der så profeten Herren stå "på en loddrett mur, og i hånden hadde han et blylodd". Loddet ble ikke bare brukt da de bygde huset, men også når de rev det ned for at alt skulle gå rett for seg.

Herren hadde bygd sitt rike i Israel. Han hadde gitt det vern i sitt ord og sine ordninger. Men nå skulle denne muren måles ut for å bli revet ned. Dette er meningen med dette synet slik vi ser det i v. 9: "Isaks offerhauger skal ødelegges, og Israels helligdommer skal synke i grus. Jeg vil reise meg med sverd mot Jeroboams hus."

Det er underlig at navnet Isak brukes her om folket. Dette navnet, likesom "Jakob", var jo egentlig et æresnavn for folket. Men det blir brukt for å gi til kjenne den motsetning det var mellom patriarkene som adlød Herren, og folkets vedvarende gjenstridige, vantro holdning.

Når det tales om "Isaks offerhauger", tenkes det på alle de offerhaugene som folket hadde laget seg rundt omkring i landet og som var tvert imot Herrens bud.

I v. 9 ser vi også at det siste synet må ha funnet sted mens Jeroboam den andre fremdeles var konge. Hans sønn som kom på tronen først elleve år etter farens død, ble myrdet et halvt år etter at han besteg tronen.

Herrens ord ble oppfylt: "Jeg vil reise meg med sverdet mot Jeroboams hus." Her hører vi ikke at profeten går i forbønn. Det hører noe til når en skal gå i forbønn. Bønnen bæres fram ved Guds Ånd, men den kan også stanses ved den samme Ånd når Herrens råd står fast og er besluttet uten betingelser.

Det er nåde også å få gjøre forbønn.

Gå til Amos 7:10-17
Amos 7:10-17
Mellom det tredje og fjerde synet fortelles det en historisk hendelse som fant sted mens Amos profeterte.

Hans uredde og uforbeholdne tale om landets ødeleggelse og kongehusets fall syntes å være en fin anledning for Amasja å komme profeten til livs. Amasja var prest for den gudsdyrkelsen som forekom ved gullkalven i Betel.

Denne presten som hadde tilpasset sin tro etter hoffets ønsker, gjorde følgende innberetning til kongen om denne botspredikanten: "Amos har fått i stand en sammensvergelse mot deg midt i Israels hus. Landet kan ikke tåle det han sier" (v. 10).

Deretter fulgte så en beskrivelse av Amos' profeti mot kongens hus og Israels hus (v. 11).

Når det står: "Jeroboam skal dø for sverdet," er meningen den at hans etterkommere, hans hus, skulle drepes og hans kongedømme ødelegges i hans sønn.

Anklagen mot Amos om sammensvergelse og at han hadde skapt opprør i landet, minner om de beskyldningene som rettes imot Jesus selv da han stod for Pilatus. Han ble også beskyldt for å oppvigle folket ved sin lære (Luk 23:5). Vi husker også anklagen mot Stefanus (Apg 6:13).

Hvor er dog verden, også dens prester, ukjent med hva som rører seg i en sann Herrens tjeners sjel! I foregående avsnitt hørte vi hvordan Amos to ganger hadde vendt bort straffen fra folket. Han hadde tigget så inderlig og bedt om barmhjertighet for "Jakob".

Det fantes vel ingen i hele Israel som elsket folket med slik ekte kjærlighet som Amos, men han måtte preke den sannhet Gud åpenbarte for han. Og derfor ble det også sagt: "Landet kan ikke tåle det han sier." Derfor ble han også stemplet som en trussel for folket.

Det er underlig og karakteristisk å lese om denne sammenhengen mellom prelaten i Betel og hyrden Amos. På den ene siden står altså hoffpredikanten og statsteologen som i ett og alt gjorde det Jeroboam bestemte, og på den andre siden står den fattige lekpredikanten som er foraktet av alle.

Men han hadde myndighet fra Guds Ånd og følte seg ikke bundet av noen jordisk makt. Han var bare bundet av det Guds ord sa.

Det synes ikke som om Amasja fikk noen reaksjon på sin rapportering. Jeroboam regnet det neppe som å være av betydning. Derfor forsøkte Amasja å skremme bort Amos.

"Gå din vei, du seer! Fly til Juda land og et ditt brød der. Der kan du profetere" (v. 12). Slik begynte han formaningstalen sin. For Amasja dreide det hele seg om et inntektsgrunnlag. Det var vel det plassen han hadde ved helligdommen i Betel, var for han. Vekk med deg. I Juda kan du spå og tjene ditt brød like så godt som her, mente han.

"Men i Betel," fortsatte han, "skal du ikke mer holde på å profetere, for det er en kongelig helligdom og et rikstempel" (v. 13). Det var senter for den gudstjenesten som kongen hadde innsatt.

Det er som en hører den myndige embetsmannens stemme som forteller at en slik bondeprest som Amos, passer slett ikke ved kongens helligdom. Hans preken var for enkel og likefram. Han dømte jo bare folket og forstod seg ikke på å preke fint og glatt uten anstøt. Bort med han, ellers ville det gå han ille.

I v. 14-17 hører vi svaret Amos gav han. Det er et svar fullt av hellig verdighet og stille fasthet.

Han begynner med å opplyse Amasja om at profetembetet var for han slett ikke noe levebrød som han var utdannet for. Han var ikke profet av yrke. Han var "heller ikke disippel av noen profet". På den tiden fantes det jo profetskoler i landet slik vi hører det i 2Kong 6:1.

"Jeg er bare en gjeter, og jeg dyrker morbærfiken," sa Amos. Med det ville han ha sagt at han trengte ikke profetere for å tjene til livets opphold. Han var vant til å leve av morbærfiknene.

Men så tar han fram sitt kallsbrev for Amasja idet han sier: "Men Herren tok meg fra hjorden, og Herren sa til meg: Gå og vær profet for mitt folk Israel!" (v. 15).

Det var en større konge som hadde kalt han enn den som hadde kalt Amasja.

Og nå forkynner han en spesiell dom fra Herren over den stortalende Amasja (v. 17). Amasjas kone skulle "drive hor i byen". Det vil si at hun skulle bli voldtatt av rå, fiendtlige soldater. Hans barn skulle "falle for sverdet". Hans jord skulle deles ut til andre, og han selv skulle dø "i et urent land". Det vil si at han skulle dø som fange blant hedninger.

Det som ble profetert, skulle oppfylles til punkt og prikke, for "Israel skulle bli bortført fra sitt land".

Ja, hva hjelper det at folk sier vi ikke skal tale Herrens sannheter? Sannheten fortsetter jo å være sannhet selv om mange sier: "Vi synes ikke noe om det, for det tiltaler oss ikke."

Hele dette sammenstøtet mellom Amasja og Amos minner oss i høy grad om det som fortelles i Jer 20. Der er det Jeremias som blir kastet i fengsel av presten Pashur.

Men gang etter gang opp gjennom tidene har vi vært vitne til disse sammenstøtene mellom en geistlighet som manglet livet i Gud, og lekfolket som eide Ånds liv og kraft. Slik stod apostlene for Det høye råd. De høye herrer foraktet disse ulærde fiskerne fra Galilea. Og det gjentar seg stadig på ny hvordan en død prekenmyndighet med overlegen fornemhet avviser det levende vitnesbyrdet fra Herren. Fremdeles kan en oppleve det.

Hvem som har den største utdannelsen, hyrden Amos eller hoffpresten Amasja, kommer an på hva en forstår med dannelse. Amos hadde jo, som vi allerede har nevnt innledningsvis, og som det også går fram av hans profeti, en meget stor innsikt i Mosebøkene, Guds hellige ord. Og han hadde profetåndens høyhet og lys.

Amasja stod i det ytre på et høyre nivå. Han var jo en stor mann i offentlig sammenheng i motsetning til hyrden fra Tekoa, men hva var han for Gud? En stakkars levebrødmann som underdanig rettet seg etter de kongelige påbud selv om de stred mot Guds ord til Israel.

Må alltid Herrens hellige stå som lovlydige, øvrighetstro borgere så langt som det kan forenes med lydighet mot Herren. Men der Guds ord blir krenket, må vi som Amos kunne vitne om sannheten uten menneskefrykt og personsanseelse, uten hensyn til levebrød og lignende forhold.

Jo mer vi nærmer oss de siste tider der tilstanden i kristenheten mer og mer vil ligne på det dype frafallet i Israel på Amos' tid, jo alvorligere blir stillingen for alle Herrens sanne vitner.

Må Herren gi at vi har den samme Ånd som var i Amos, så det kan kjennes at vi er Herrens tjenere først og fremst. Vi må ikke la munnen lukkes ved et verdslig forbud. Må vi si som Peter og Johannes svarte det høye råd: "For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt" (Apg 4:20).

Gå til Amos 8:1-14
Amos 8:1-14
Kapitlet begynner med et fjerde syn Herren lot Amos få se. Profeten så "en korg med moden frukt". Meningen med det var ifølge Herrens ord at folket nå var modent for dommen. Høsttiden var kommet, og de skulle høste frukten av sin skammelige livsførsel (v. 1-2).

Den modne frukten heter på hebraisk "kajiz" mens enden heter "kez". Det er altså et ordspill her som skulle vekke tanken som Herren omtaler i v. 2: "Enden er kommet for mitt folk Israel. Jeg vil ikke lenger bære over med dets synd."

Så beskrives i v. 3-14 hvordan dommen kommer. Det blir brukt flere rystende bilder, men samtidig pekes det hele tiden på hvor fortjent denne dommen var ved at Herren trekker fram den undertrykkelse og de urettferdige handlinger som hadde blitt begått spesielt av folkets ledere.

I v. 3 hører vi først at de lystige sangene som var blitt sunget i palassene, blir forvandlet til "klageskrik". Det er et dødsrop under fiendenes sverd. Vi blir hensatt til et palass fullt av lik, og det ruger en fryktelig dødsstillhet over det hele. Det er som om en bare hvisker under inntrykket av Guds vredes dom over synden. "Vær stille," sier ordet, for Herren har talt.

I v. 4-5 blir den skammelige volden som de rike utøvet over de fattige og små, beskrevet. Disse pengeutsugerne kunne knapt holde seg i ro på helligdagene da forretningene var stengt.

"Nymånedagen" var den første dagen i hver måned, og ifølge 4Mos 28:11 en festdag. Det skulle ikke arbeides på den. Vi kan i vår kristne sammenheng ofte høre at søndagen er en kjedelig dag. En kan jo verken arbeide eller gjøre forretninger.

Slik sa også de vantro forretningsmennene i Israel. Nymånefesten og sabbatsfesten ble så altfor lange. De lengtet etter å berike seg på den fattiges bekostning ved å gi han dårlig mål for høy pris.

Når de målte opp kornet, brukte de en falsk efa (et slags hulmål), så de fattige fikk for lite. Og når de veide opp pengene som det ble betalt med, gjorde de vekten større, slik at de fattige betalte mer enn de skulle. Dette er betydningen av å gjøre "sekelen stor" (en sekel var en viss vekt med sølv, og verdien var et par kroner).

Målet for de rike var å gjøre de fattige til treller, for når de ikke hadde mer å betale med, kunne de rike gjøre med dem som de ville. De kunne for eksempel selge dem "lettkorn", avfallskorn uten kjerner.

Disse syndene ble omtalt allerede i Amos 2. At de nevnes på nytt her viser hvilken vederstyggelighet falskhet i handel og vandel er i Herrens øyne, og spesielt når det skjer overfor de små og fattige.

I v. 7-14 ruller så dommens ord ut over det onde folket.

Når Herren sier at han "har sverget ved Jakobs stolthet", vil det si det samme som at han har svoret ved sitt eget navn, for Herren selv var jo Jakobs ros og ære (v. 7). Folket var så forherdet i sine synder, at Herren for tredje gang sverger ved sitt hellige navn at dommen var uunngåelig (se Amos 4:2. 6:8).

Jorden skulle komme til å ryste under Guds veldige dommer. Herren ville sende en dommens flom over landet så det skulle være dekket av fiendtlige hærer lik oversvømmelsene fra Nilen dekker Egypt fra tid til annen (v. 8).

Plutselig og uventet skulle dommen komme over synderne som kjente seg så sikre. Like overraskende som om det skulle bli mørke "ved høylys dag" (v. 9).

Deres glede skulle forvandles til sorg og klage, deres festklær skulle bli til sørgedrakt. Ved bitter sorg pleide de å ta på seg "sekk", en grov kledning av kamelhår, samtidig som de raket hodet. Det skulle bli "en ulykkens dag" som når den "eneste sønn" er død (v. 10).

Det skulle ikke bare bli timelig nød. Den åndelige nøden skulle også bli stor. Når nøden kom over folket, ville det våkne en "hunger" og "tørst", men "ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord" (v. 11).

Det ville bli lengsel etter å høre trøstens og løftenes ord, men da skulle det forferdelige skje at folket skulle flakke omkring både hit og dit, "fra hav til hav, fra nord til øst, De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det" (v. 12).

Det er en lykke at tørsten etter Guds ord vekkes mens det ennå er nådetid. Da er det mulig å stille den. Men det vil bli forferdelig når nådetiden er forsømt, og sjelen forgjeves må lengte etter bare en dråpe vann å leske tørsten med.

Den dag i dag lever fremdeles jødefolket uten å finne Guds ord. Men den lidelsesfulle tilstanden som blir beskrevet her, peker fram mot selve fortapelsen i helvetet der nådens kilde for evig et lukket.

Den som ikke vil ta imot Herrens ord når det tilbys, skal engang komme til å søke etter det forgjeves. Ordet her minner om det vår Frelser sier i Luk 13:25. Der taler han om dem som ikke blir sluppet inn gjennom døren fordi de kom for sent og den allerede var stengt.

Kapitlet slutter med å beskrive enda en gang hvordan Israels ungdom, folkets blomst, "skal falle om av tørst" på dommens dag. De hadde ikke stilt sine krefter til disposisjon for Herren Sebaot, men for avgudene (v. 13-14).

Med uttrykket "Samarias synd" tenkes det på gullkalvene i Betel og Dan som er nevnt tidligere. Be'er-seba i Juda omtales for samme slags avgudsdyrkelse.

Israels blomstrende ungdom hadde forsøkt å slukke tørsten etter lykke og glede med denne avgudsdyrkelsen, men de skulle komme til å erfare hva følgene av den ville bli. Å forlate "kilden med det levende vann" til fordel for "sprukne brønner som ikke holder vann", fører til dom (Jer 2:13).

Når vi leser denne skildringen, er det lett å tenke på alle våre unge som tumler omkring i verdens rus og glemmer han som kjøpte dem så dyrt med sitt blod. De ligner vandringsmennene i ørkenen som stadig blir skuffet av luftspeilinger. De løper etter kilder som ikke finnes i virkeligheten, og til sist skjer det at de "faller om av tørst" uten å reise seg mer. De omkommer der i ørkenen.

Må den advarende stemmen nå hjertene også ut fra dette Guds ord! Kom og drikk av livets kilde mens den ennå renner for deg! Gå til Amos 9:1-10
Amos 9:1-10
I dette femte synet ser profeten "Herren" selv "stå ved alteret". Her må det menes brennofferalteret i forgården på tempelet i Jerusalem. Derfor må den følgende dommen ikke bare gjelde Israels rike, men også Juda rike som Amos allerede har forkynt Herrens dom over tidligere (Amos 6:1. 2:5). Dette stemmer med at Be'er-seba der avgudsdyrkelsen også florerte (Amos 8:14), lå i Juda rike.

Herren befaler at "søylehodene" skal slås ned (v. 1). Ved søylehodene tenkes det på toppen av de to store kobbersøylene som sto i templets forhall (se 1Kong 7:21).

Det at de skal slås ned forteller at Herren for en tid vil ta helligdommen bort fra folket. Folket skulle knuses under ruinene av den sammenstyrtede helligdommen. Og den som unngikk dommen på denne måten, skulle møte den på et annet vis.

Ikke noe sted ville de kunne flykte fra Gud. Enten de fór opp til himmelen eller ned i dødsriket, enten de på søkte tilflukt på Karmels topp eller på havets bunn ville de ikke kunne unnfly Guds hånd (v. 1-3).

Ordene minner om Sal 139:7-9 og de velkjente ordene der: "Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?" Nei, verken i det dype eller i det høye kan tanken finne et sted der Herrens hånd ikke kan nå den.

Når Herren i v. 3 taler om at han vil "kalle ormen fram" til å bite dem, er ormen et uttrykk for dommens gift som synden alltid fører med seg. Ordet minner om vår Frelsers alvorlige ord i Mark 9:48:

"- hvor deres orm aldri dør."

Den onde samvittighetens orm, Guds hellige vredes orm, skal nå hver synder som vil skjule seg for Gud i stedet for å ydmyke seg og skjule seg hos Gud.

I v. 4 føyes det til at selv om de gjenstridige israelittene bare for en tid skulle bli tatt til fange av fiendene, så skulle de likevel dø i fangenskapet.

Det er et forferdelig alvorlig ord Herren uttaler over det folket som er modent til dom: "Jeg skal la mitt øye hvile på dem, til det onde og ikke til det gode." Slik kan ordet bare lyde over dem som må dø i sine synder.

I v. 5-6 peker profeten på Herren som den veldige allmektige Gud. Bare han rører ved jorden i sin brennende vrede, så smelter den, så vakler og skjelver den slik som Nilens vann hever og senker seg. "Herren er hans navn." Han som "har bygd sine høye saler i himmelen og grunnfestet sin hvelving over jorden."

Når det i v. 5 tales om at jorden smelter som voks for Herrens vredes ild, da peker dette fram mot den siste dommens dag da jorden skal komme i brann og elementene og alt som er på den, skal brenne opp.

I v. 5 finner vi også ordet om at alle dem som bor på jorden, "sørger". Her pekes det vel særlig på dem som bare har samlet seg skatter her på jorden. Det minner forøvrig om det som står i Åp 18:9-11, 18-19. Der omtales den sorgen som skal gripe verdens barn når det store Babylon gå under.

I v. 7 avviser Herren det gjemmestedet israelittene hadde ved å si at de var Abrahams barn. De trøstet seg ved at de var trygge selv om de ikke hadde Abrahams tro. Men Herren lar dem få vite at de hadde mistet sitt fortrinn som Abrahams barn fordi de hadde falt i vantro. Dette fortrinnet hadde de bare på betingelse av at de ville være lydige mot han slik det står skrevet i 2Mos 19:5: "Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk."

Dette var betingelsen, og den var ikke blitt oppfylt. Og når israelittene pukket på at Herren dog hadde ført dem opp fra Egypt, så hadde Herren også ført andre folk til deres land fra fjerne steder. Det nevnes "filisterne fra Kaftor", som muligens er Kreta, og "syrerne fra Kir" som var et landskap i det indre av Asia og tilhørte Assyria.

Denne situasjonen er også en alvorlig advarsel til oss døpte mennesker. Vil vi ikke være i vår dåpspakt, ender vi med å bli som hedninger for Gud.

Derfor vil Gud nå "utslette" "dette syndige rike" fra jordens overflate. Men - om riket skulle utslettes, skinner likevel en håpets lysstråle gjennom alle dommens ord: "Men jeg vil ikke helt utslette Jakobs hus" (v. 8).

Løftet fortsetter i v. 9. Dommen over Israels hus skulle bare tjene til å skille agnene fra det edle kornet. De mange gjenstridige elementene i folket skulle skilles fra den lille flokken av oppriktige, sanndru hjerter.

De mange folkeslagene som Israels hus den dag i dag er spredt blant, er som et soll. Og jødefolket har virkelig blitt rystet forferdelig gjennom århundrenes løp. De har måttet gjennomgå forferdelige trengsler, men likevel er det et fantastisk løfte Herren har gitt sine venner i dette ordet: "Ikke et korn faller til jorden."

Nei, verken innenfor det gamle Israel eller innenfor noe som helst annet folkeslag skal Herrens troende falle til jorden og gå til grunne. Visstnok må også de for en stor del gjennomgå de store "rystelsene" som rammer resten av verdens befolkning, men for Guds barn skal også dette tjene til det gode. Det vil tjene til å rense og foredle dem.

Bare agnene går det ille med, og det er disse agnene og deres lodd Herren forteller oss om i v. 10: "For sverd skal de dø, alle syndere blant mitt folk, de som sier: Ulykken skal ikke nå oss eller komme over oss."

Synderen skal dø. Ordet "syndere" brukes her i motsetning til ordet "hellige". De hellige er også i sannhet syndere i seg selv, men Gud regner dem ikke for syndere. I Guds øyne er Herrens troende renset, helliggjort og rettferdiggjort (se 1Kor 6:11).

Men de som ikke vil omvende seg og tro, fortsetter å være "syndere" for Gud, og de skal dø. Dommens sverd vil ramme dem. Det skal iallfall bli åpenbart i den kommende verden.

At det er vantroen som her betegnes ved "syndere" blir klart ved at det som betegner dem blir tilføyd: "de som sier: Ulykke skal ikke nå oss eller komme over oss."

Vantroens innerste vesen er ikke å ville høre noe om at det er en dom over synden. Slik talte slangen i Paradis: "Dere kommer slett ikke til å dø" (1Mos 3:4). Og svigersønnene til Lot mente at han bare drev gjøn med dem da han fortalte dem om undergangen (1Mos 19:14).

Slik sier vantroen den dag i dag. Hvorfor skal vi gå fortapt? Og de stempler alle som forkynner fordømmelse over synden og den som ikke vil omvende seg, som "helvetespredikanter", som hjerteløse og dømmesyke mennesker.

Ja, det er "agnemenneskene" som sier: "Ulykken skal ikke nå oss eller komme over oss." Men hva hjelper det å si det, for den kommer likevel. Synderen skal dø! Det er Guds dom.

Bli hellig, min venn! Bli hellig! Omvend deg så dine synder kan bli slettet ut for Guds øyne. Da skal du ikke dø, men leve. "Den som tror på meg," sier Jesus, "skal leve om han enn dør" (Joh 11:25).

Å ha den levende tro gjør mennesket til et "edelt korn", og kornet skal bare siktes, men ikke brenne opp. "Ikke et korn faller til jorden." Lovet være Herren.

Gå til Amos 9:11-15
Amos 9:11-15
Det løftets lys som skinte gjennom slutten av forrige avsnitt, bryter nå fram i all sin herlighet. "På den dag," sier Herren, "vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte" (v. 11).

Ved ordene "på den dag" må det tenkes på den dagen da tiden med siktingen og rensingen er over, og Gud har fått seg et renset, hellig Israel.

"Davids falne hytte" betegner det gamle Guds rike i Israel som gikk under med tempelet slik profeten så det i sitt siste syn (Amos 9:1).

Den første oppfyllelsen av dette løftet når det gjelder Davids hytte eller hus, fant sted da Kristus, Davidssønnen, kom til jord. Men den endelige oppfyllelsen skal først skje i de siste dager. Det er trøsterikt å høre hvordan Herren med kjærlige ord forteller hvordan den falne hytten skal gjenreises: "Jeg vil mure opp igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den. Jeg vil bygge den opp igjen som i gamle dager."

Ordene "som i gamle dager" viser unektelig tilbake til Davids og Salomos tid da riket stod fram som et ytre bilde på seier, styrke, fred og rikdom. Den gangen kunne ikke herligheten bli stående fordi den tilsvarende åndelige herligheten manglet.

Men ordet her må nok først og fremst forstås som en åndelig herlighet. Det peker v. 12 på der det sies at de gjenreiste israelitter, det edle kornet som tålte å bli siktet uten å falle til jorden, "får ta i eie (som arv) det som er tilbake av Edom, og alle de hedningefolkene som kalles ved mitt navn, sier Herren, han som gjør dette."

Ordet her uttaler tydeligvis det som vi ofte møter senere hos profetene. I de siste dager skal det gjenreiste Israel ha den ledende plassen i Gudsriket på jord.

Edom står her som betegnelse på hedningefolkene i alminnelighet. At Edom som var et av de mest fiendtlig innstilt folkene overfor Israel, blir brukt som navn på hedningene, bidrar bare til å framheve Israels opphøyelse enda mer.

Det som er blitt tilbake av kristenheten i de tidligere hedenske landene over hvilke Kristi navn er nevnt, er uttrykk for den rest av kristne som vil være tilbake blant hedningene på Antikrists tid. Det er denne gruppen folk vi hører til.

Igjen og igjen blir dette bildet beskrevet for oss i de profetiske skriftene. Ved tidenes ende skal alle sanne kristne se hen til Israels gjenreiste folk som skal stråle med en herlighetsglans som aldri før. Da vil de sikkert befinne seg i sitt gamle land.

Da vil Israel åndelig talt komme til å arve det trosliv som ennå bare finnes omkring i de hedningekristne landene. Og selv Antikrists fall synes, etter alle profetiene om det, å finne sted i det hellige land ved hans sammenstøt med det gjenreiste Israel (se Dan 11:45. Esek 38-39).

Da skal Davids hus stråle av herlighet, og da skal også den ytre herligheten svare til den indre (v. 13-14). Fruktbarheten skal bli så stor og så vidunderlig, at "den som pløyer skal nå igjen den som høster". Det vil si at det ikke skal gå en lengre tid mellom utsæd og høst slik som nå, men på grunn av Guds særlige velsignelse skal de følge forunderlig raskt etter hverandre.

Vindruehøsten skal bli så rik at behandlingen av druene vil vare helt til såtiden igjen. Det hele er en frodighet som aldri har vært kjent tidligere her på jorden. Det blir en paradisisk fruktbarhet.

Alle "fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over." Slik skal de bli dekket av vinranker.

I v. 14 ser vi at Amos gir løfte om å vende tilbake fra fangenskapet som ennå ikke hadde inntruffet, og hvordan alt skal bli herlighet da. Men dette løftet gjaldt vel å merke bare de israelittene som kan sammenlignes med det edle kornet. De som er som agner vil ikke få del i den.

I v. 15 ser vi tydelig at det tales om de siste tider, for Herren sier: "De skal aldri mer rykkes opp av sitt land, det som jeg har gitt dem." Dette ordet viser oss at her tales det ikke om den første tilbakekomsten fra Babel. Denne er bare et svakt forbilde på det som skal komme i de siste tider. Etter tilbakekomsten fra Babel ble jo folket i den grad rykket opp igjen at det aldri har vært sett maken til det. Nei, det som sies her, peker på de siste tiders herlighet.

Hos profeten Jesaja fører Guds Ånd disse løftene videre og beskriver dem mer detaljert i Jes 60. 65. Vi ser hvordan det profetiske lys utfolder seg fra klarhet til klarhet. Det de eldste profetene som Hosea, Joel og Amos pekte på i korte trekk selv om det var klart nok, blir ført videre i større klarhet hos de senere profetene.

Men det er skjønt å se at også her hos Amos, likesom hos Hosea og Joel, er aldri Herrens siste ord til sitt folk ordet om trengsler, men om herlighet.

Også denne alvorlige botspredikanten som Amos var, får nådens løftesord fra Ånden til den lille flokken i folket som utgjorde det edle kornet blant alle agnene. Han hørte jo selv til den flokken.

Det skal alltid ende med seier for Guds folk. Det blir stadfestet både i den gamle og den nye pakt at vi har en Gud som i sannhet fører sitt folk fram til seier.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Amos 1

1 1The words of Amos, who was among the herdsmen of Tekoa, which he saw concerning Israel in the days of Uzziah king of Judah, and in the days of Jeroboam the son of Joash king of Israel, two years before the earthquake. 2And he said, Jehovah will roar from Zion, and utter his voice from Jerusalem; and the pastures of the shepherds shall mourn, and the top of Carmel shall wither. 3Thus saith Jehovah: For three transgressions of Damascus, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because they have threshed Gilead with threshing instruments of iron: 4but I will send a fire into the house of Hazael, and it shall devour the palaces of Ben-hadad. 5And I will break the bar of Damascus, and cut off the inhabitant from the valley of Aven, and him that holdeth the sceptre from the house of Eden; and the people of Syria shall go into captivity unto Kir, saith Jehovah. 6Thus saith Jehovah: For three transgressions of Gaza, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because they carried away captive the whole people, to deliver them up to Edom: 7but I will send a fire on the wall of Gaza, and it shall devour the palaces thereof. 8And I will cut off the inhabitant from Ashdod, and him that holdeth the sceptre from Ashkelon; and I will turn my hand against Ekron; and the remnant of the Philistines shall perish, saith the Lord Jehovah. 9Thus saith Jehovah: For three transgressions of Tyre, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because they delivered up the whole people to Edom, and remembered not the brotherly covenant: 10but I will send a fire on the wall of Tyre, and it shall devour the palaces thereof. 11Thus saith Jehovah: For three transgressions of Edom, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because he did pursue his brother with the sword, and did cast off all pity, and his anger did tear perpetually, and he kept his wrath for ever: 12but I will send a fire upon Teman, and it shall devour the palaces of Bozrah. 13Thus saith Jehovah: For three transgressions of the children of Ammon, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because they have ripped up the women with child of Gilead, that they may enlarge their border. 14But I will kindle a fire in the wall of Rabbah, and it shall devour the palaces thereof, with shouting in the day of battle, with a tempest in the day of the whirlwind; 15and their king shall go into captivity, he and his princes together, saith Jehovah.

 

Amos 2

2 1Thus saith Jehovah: For three transgressions of Moab, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because he burned the bones of the king of Edom into lime: 2but I will send a fire upon Moab, and it shall devour the palaces of Kerioth; and Moab shall die with tumult, with shouting, and with the sound of the trumpet; 3and I will cut off the judge from the midst thereof, and will slay all the princes thereof with him, saith Jehovah. 4Thus saith Jehovah: For three transgressions of Judah, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because they have rejected the law of Jehovah, and have not kept his statutes, and their lies have caused them to err, after which their fathers did walk: 5but I will send a fire upon Judah, and it shall devour the palaces of Jerusalem. 6Thus saith Jehovah: For three transgressions of Israel, yea, for four, I will not turn away the punishment thereof; because they have sold the righteous for silver, and the needy for a pair of shoes- 7they that pant after the dust of the earth on the head of the poor, and turn aside the way of the meek: and a man and his father go unto the same maiden, to profane my holy name: 8and they lay themselves down beside every altar upon clothes taken in pledge; and in the house of their God they drink the wine of such as have been fined. 9Yet destroyed I the Amorite before them, whose height was like the height of the cedars, and he was strong as the oaks; yet I destroyed his fruit from above, and his roots from beneath. 10Also I brought you up out of the land of Egypt, and led you forty years in the wilderness, to possess the land of the Amorite. 11And I raised up of your sons for prophets, and of your young men for Nazirites. Is it not even thus, O ye children of Israel? saith Jehovah. 12But ye gave the Nazirites wine to drink, and commanded the prophets, saying, Prophesy not. 13Behold, I will press you in your place, as a cart presseth that is full of sheaves. 14And flight shall perish from the swift; and the strong shall not strengthen his force; neither shall the mighty deliver himself; 15neither shall he stand that handleth the bow; and he that is swift of foot shall not deliver himself; neither shall he that rideth the horse deliver himself; 16and he that is courageous among the mighty shall flee away naked in that day, saith Jehovah.

 

Amos 3

3 1Hear this word that Jehovah hath spoken against you, O children of Israel, against the whole family which I brought up out of the land of Egypt, saying, 2You only have I known of all the families of the earth: therefore I will visit upon you all your iniquities. 3Shall two walk together, except they have agreed? 4Will a lion roar in the forest, when he hath no prey? will a young lion cry out of his den, if he have taken nothing? 5Can a bird fall in a snare upon the earth, where no gin is set for him? shall a snare spring up from the ground, and have taken nothing at all? 6Shall the trumpet be blown in a city, and the people not be afraid? shall evil befall a city, and Jehovah hath not done it? 7Surely the Lord Jehovah will do nothing, except he reveal his secret unto his servants the prophets. 8The lion hath roared; who will not fear? The Lord Jehovah hath spoken; who can but prophesy? 9Publish ye in the palaces at Ashdod, and in the palaces in the land of Egypt, and say, Assemble yourselves upon the mountains of Samaria, and behold what great tumults are therein, and what oppressions in the midst thereof. 10For they know not to do right, saith Jehovah, who store up violence and robbery in their palaces. 11Therefore thus saith the Lord Jehovah: An adversary there shall be, even round about the land; and he shall bring down thy strength from thee, and thy palaces shall be plundered. 12Thus saith Jehovah: As the shepherd rescueth out of the mouth of the lion two legs, or a piece of an ear, so shall the children of Israel be rescued that sit in Samaria in the corner of a couch, and on the silken cushions of a bed. 13Hear ye, and testify against the house of Jacob, saith the Lord Jehovah, the God of hosts. 14For in the day that I shall visit the transgressions of Israel upon him, I will also visit the altars of Beth-el; and the horns of the altar shall be cut off, and fall to the ground. 15And I will smite the winter-house with the summer-house; and the houses of ivory shall perish, and the great houses shall have an end, saith Jehovah.

 

Amos 4

4 1Hear this word, ye kine of Bashan, that are in the mountain of Samaria, that oppress the poor, that crush the needy, that say unto their lords, Bring, and let us drink. 2The Lord Jehovah hath sworn by his holiness, that, lo, the days shall come upon you, that they shall take you away with hooks, and your residue with fish-hooks. 3And ye shall go out at the breaches, every one straight before her; and ye shall cast yourselves into Harmon, saith Jehovah. 4Come to Beth-el, and transgress; to Gilgal, and multiply transgression; and bring your sacrifices every morning, and your tithes every three days; 5and offer a sacrifice of thanksgiving of that which is leavened, and proclaim freewill-offerings and publish them: for this pleaseth you, O ye children of Israel, saith the Lord Jehovah. 6And I also have given you cleanness of teeth in all your cities, and want of bread in all your places; yet have ye not returned unto me, saith Jehovah. 7And I also have withholden the rain from you, when there were yet three months to the harvest; and I caused it to rain upon one city, and caused it not to rain upon another city: one piece was rained upon, and the piece whereupon it rained not withered. 8So two or three cities wandered unto one city to drink water, and were not satisfied: yet have ye not returned unto me, saith Jehovah. 9I have smitten you with blasting and mildew: the multitude of your gardens and your vineyards and your fig-trees and your olive-trees hath the palmer-worm devoured: yet have ye not returned unto me, saith Jehovah. 10I have sent among you the pestilence after the manner of Egypt: your young men have I slain with the sword, and have carried away your horses; and I have made the stench of your camp to come up even into your nostrils: yet have ye not returned unto me, saith Jehovah. 11I have overthrown cities among you, as when God overthrew Sodom and Gomorrah, and ye were as a brand plucked out of the burning: yet have ye not returned unto me, saith Jehovah. 12Therefore thus will I do unto thee, O Israel; and because I will do this unto thee, prepare to meet thy God, O Israel. 13For, lo, he that formeth the mountains, and createth the wind, and declareth unto man what is his thought; that maketh the morning darkness, and treadeth upon the high places of the Earth-jehovah, the God of hosts, is his name.

 

Amos 5

5 1Hear ye this word which I take up for a lamentation over you, O house of Israel. 2The virgin of Israel is fallen; she shall no more rise: she is cast down upon her land; there is none to raise her up. 3For thus saith the Lord Jehovah: The city that went forth a thousand shall have a hundred left, and that which went forth a hundred shall have ten left, to the house of Israel. 4For thus saith Jehovah unto the house of Israel, Seek ye me, and ye shall live; 5but seek not Beth-el, nor enter into Gilgal, and pass not to Beer-sheba: for Gilgal shall surely go into captivity, and Beth-el shall come to nought. 6Seek Jehovah, and ye shall live; lest he break out like fire in the house of Joseph, and it devour, and there be none to quench it in Beth-el. 7Ye who turn justice to wormwood, and cast down righteousness to the earth, 8seek him that maketh the Pleiades and Orion, and turneth the shadow of death into the morning, and maketh the day dark with night; that calleth for the waters of the sea, and poureth them out upon the face of the earth (Jehovah is his name); 9that bringeth sudden destruction upon the strong, so that destruction cometh upon the fortress. 10They hate him that reproveth in the gate, and they abhor him that speaketh uprightly. 11Forasmuch therefore as ye trample upon the poor, and take exactions from him of wheat: ye have built houses of hewn stone, but ye shall not dwell in them; ye have planted pleasant vineyards, but ye shall not drink the wine thereof. 12For I know how manifold are your transgressions, and how mighty are your sins-ye that afflict the just, that take a bribe, and that turn aside the needy in the gate from their right. 13Therefore he that is prudent shall keep silence in such a time; for it is an evil time. 14Seek good, and not evil, that ye may live; and so Jehovah, the God of hosts, will be with you, as ye say. 15Hate the evil, and love the good, and establish justice in the gate: it may be that Jehovah, the God of hosts, will be gracious unto the remnant of Joseph. 16Therefore thus saith Jehovah, the God of hosts, the Lord: Wailing shall be in all the broad ways; and they shall say in all the streets, Alas! Alas! and they shall call the husbandman to mourning, and such as are skilful in lamentation to wailing. 17And in all vineyards shall be wailing; for I will pass through the midst of thee, saith Jehovah. 18Woe unto you that desire the day of Jehovah! Wherefore would ye have the day of Jehovah? It is darkness, and not light. 19As if a man did flee from a lion, and a bear met him; or went into the house and leaned his hand on the wall, and a serpent bit him. 20Shall not the day of Jehovah be darkness, and not light? even very dark, and no brightness in it? 21I hate, I despise your feasts, and I will take no delight in your solemn assemblies. 22Yea, though ye offer me your burnt-offerings and meal-offerings, I will not accept them; neither will I regard the peace-offerings of your fat beasts. 23Take thou away from me the noise of thy songs; for I will not hear the melody of thy viols. 24But let justice roll down as waters, and righteousness as a mighty stream. 25Did ye bring unto me sacrifices and offerings in the wilderness forty years, O house of Israel? 26Yea, ye have borne the tabernacle of your king and the shrine of your images, the star of your god, which ye made to yourselves. 27Therefore will I cause you to go into captivity beyond Damascus, saith Jehovah, whose name is the God of hosts.

 

Amos 6

6 1Woe to them that are at ease in Zion, and to them that are secure in the mountain of Samaria, the notable men of the chief of the nations, to whom the house of Israel come! 2Pass ye unto Calneh, and see; and from thence go ye to Hamath the great; then go down to Gath of the Philistines: are they better than these kingdoms? or is their border greater than your border? 3-ye that put far away the evil day, and cause the seat of violence to come near; 4that lie upon beds of ivory, and stretch themselves upon their couches, and eat the lambs out of the flock, and the calves out of the midst of the stall; 5that sing idle songs to the sound of the viol; that invent for themselves instruments of music, like David; 6that drink wine in bowls, and anoint themselves with the chief oils; but they are not grieved for the affliction of Joseph. 7Therefore shall they now go captive with the first that go captive; and the revelry of them that stretched themselves shall pass away. 8The Lord Jehovah hath sworn by himself, saith Jehovah, the God of hosts: I abhor the excellency of Jacob, and hate his palaces; therefore will I deliver up the city with all that is therein. 9And it shall come to pass, if there remain ten men in one house, that they shall die. 10And when a man's uncle shall take him up, even he that burneth him, to bring out the bones out of the house, and shall say unto him that is in the innermost parts of the house, Is there yet any with thee? and he shall say, No; then shall he say, Hold thy peace; for we may not make mention of the name of Jehovah. 11For, behold, Jehovah commandeth, and the great house shall be smitten with breaches, and the little house with clefts. 12Shall horses run upon the rock? will one plow there with oxen? that ye have turned justice into gall, and the fruit of righteousness into wormwood; 13ye that rejoice in a thing of nought, that say, Have we not taken to us horns by our own strength? 14For, behold, I will raise up against you a nation, O house of Israel, saith Jehovah, the God of hosts; and they shall afflict you from the entrance of Hamath unto the brook of the Arabah.

 

Amos 7

7 1Thus the Lord Jehovah showed me: and, behold, he formed locusts in the beginning of the shooting up of the latter growth; and, lo, it was the latter growth after the king's mowings. 2And it came to pass that, when they made an end of eating the grass of the land, then I said, O Lord Jehovah, forgive, I beseech thee: how shall Jacob stand? for he is small. 3Jehovah repented concerning this: It shall not be, saith Jehovah. 4Thus the Lord Jehovah showed me: and, behold, the Lord Jehovah called to content by fire; and it devoured the great deep, and would have eaten up the land. 5Then said I, O Lord Jehovah, cease, I beseech thee: how shall Jacob stand? for he is small. 6Jehovah repented concerning this: this also shall not be, saith the Lord Jehovah. 7Thus he showed me: and, behold, the Lord stood beside a wall made by a plumb-line, with a plumb-line in his hand. 8And Jehovah said unto me, Amos, what seest thou? And I said, A plumb-line. Then said the Lord, Behold, I will set a plumb-line in the midst of my people Israel; I will not again pass by them any more; 9and the high places of Isaac shall be desolate, and the sanctuaries of Israel shall be laid waste; and I will rise against the house of Jeroboam with the sword. 10Then Amaziah the priest of Beth-el sent to Jeroboam king of Israel, saying, Amos hath conspired against thee in the midst of the house of Israel: the land is not able to bear all his words. 11For thus Amos saith, Jeroboam shall die by the sword, and Israel shall surely be led away captive out of his land. 12Also Amaziah said unto Amos, O thou seer, go, flee thou away into the land of Judah, and there eat bread, and prophesy there: 13but prophesy not again any more at Beth-el; for it is the king's sanctuary, and it is a royal house. 14Then answered Amos, and said to Amaziah, I was no prophet, neither was I a prophet's son; but I was a herdsman, and a dresser of sycomore-trees: 15and Jehovah took me from following the flock, and Jehovah said unto me, Go, prophesy unto my people Israel. 16Now therefore hear thou the word of Jehovah: Thou sayest, Prophesy not against Israel, and drop not thy word against the house of Isaac; 17therefore thus saith Jehovah: Thy wife shall be a harlot in the city, and thy sons and thy daughters shall fall by the sword, and thy land shall be divided by line; and thou thyself shalt die in a land that is unclean, and Israel shall surely be led away captive out of his land.

 

Amos 8

8 1Thus the Lord Jehovah showed me: and, behold, a basket of summer fruit. 2And he said, Amos, what seest thou? And I said, A basket of summer fruit. Then said Jehovah unto me, The end is come upon my people Israel; I will not again pass by them any more. 3And the songs of the temple shall be wailings in that day, saith the Lord Jehovah: the dead bodies shall be many: in every place shall they cast them forth with silence. 4Hear this, O ye that would swallow up the needy, and cause the poor of the land to fail, 5saying, When will the new moon be gone, that we may sell grain? and the sabbath, that we may set forth wheat, making the ephah small, and the shekel great, and dealing falsely with balances of deceit; 6that we may buy the poor for silver, and the needy for a pair of shoes, and sell the refuse of the wheat? 7Jehovah hath sworn by the excellency of Jacob, Surely I will never forget any of their works. 8Shall not the land tremble for this, and every one mourn that dwelleth therein? yea, it shall rise up wholly like the River; and it shall be troubled and sink again, like the River of Egypt. 9And it shall come to pass in that day, saith the Lord Jehovah, that I will cause the sun to go down at noon, and I will darken the earth in the clear day. 10And I will turn your feasts into mourning, and all your songs into lamentation; and I will bring sackcloth upon all loins, and baldness upon every head; and I will make it as the mourning for an only son, and the end thereof as a bitter day. 11Behold, the days come, saith the Lord Jehovah, that I will send a famine in the land, not a famine of bread, nor a thirst for water, but of hearing the words of Jehovah. 12And they shall wander from sea to sea, and from the north even to the east; they shall run to and fro to seek the word of Jehovah, and shall not find it. 13In that day shall the fair virgins and the young men faint for thirst. 14They that swear by the sin of Samaria, and say, As thy god, O Dan, liveth; and, As the way of Beer-sheba liveth; they shall fall, and never rise up again.
Amos 9
9 1I saw the Lord standing beside the altar: and he said, Smite the capitals, that the thresholds may shake; and break them in pieces on the head of all of them; and I will slay the last of them with the sword: there shall not one of them flee away, and there shall not one of them escape. 2Though they dig into Sheol, thence shall my hand take them; and though they climb up to heaven, thence will I bring them down. 3And though they hide themselves in the top of Carmel, I will search and take them out thence; and though they be hid from my sight in the bottom of the sea, thence will I command the serpent, and it shall bite them. 4And though they go into captivity before their enemies, thence will I command the sword, and it shall slay them: and I will set mine eyes upon them for evil, and not for good. 5For the Lord, Jehovah of hosts, is he that toucheth the land and it melteth, and all that dwell therein shall mourn; and it shall rise up wholly like the River, and shall sink again, like the River of Egypt; 6it is he that buildeth his chambers in the heavens, and hath founded his vault upon the earth; he that calleth for the waters of the sea, and poureth them out upon the face of the earth; Jehovah is his name. 7Are ye not as the children of the Ethiopians unto me, O children of Israel? saith Jehovah. Have not I brought up Israel out of the land of Egypt, and the Philistines from Caphtor, and the Syrians from Kir? 8Behold, the eyes of the Lord Jehovah are upon the sinful kingdom, and I will destroy it from off the face of the earth; save that I will not utterly destroy the house of Jacob, saith Jehovah. 9For, lo, I will command, and I will sift the house of Israel among all the nations, like as grain is sifted in a sieve, yet shall not the least kernel fall upon the earth. 10All the sinners of my people shall die by the sword, who say, The evil shall not overtake nor meet us. 11In that day will I raise up the tabernacle of David that is fallen, and close up the breaches thereof; and I will raise up its ruins, and I will build it as in the days of old; 12that they may possess the remnant of Edom, and all the nations that are called by my name, saith Jehovah that doeth this. 13Behold, the days come, saith Jehovah, that the plowman shall overtake the reaper, and the treader of grapes him that soweth seed; and the mountains shall drop sweet wine, and all the hills shall melt. 14And I will bring back the captivity of my people Israel, and they shall build the waste cities, and inhabit them; and they shall plant vineyards, and drink the wine thereof; they shall also make gardens, and eat the fruit of them. 15And I will plant them upon their land, and they shall no more be plucked up out of their land which I have given them, saith Jehovah thy God.

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke