Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Mikas Bok

Veien igjennom bibelen - Mikas Bok - 2213-2246-Mich

Trykk her for å se bibel oversikt for Mikas Bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Navnet Mika er en forkortelse for Mikaja og betyr "hvem er som Herren". Profeten med dette navnet virket i Juda rike under kongene Jotam, Akas og Esekias i tiden mellom år 758 og 696 f. Kr. Han var altså samtidig med Jesaja og Hosea.

Han var fra byen Moreset som uten tvil er den samme som Moreset-Gat i Mika 1:14. Navnet betyr "Gats arv". Denne byen var sannsynligvis bygget på et landområde som var tatt fra filisterbyen Gat og hadde fått navnet sitt av det.

Det synes som om Mika har samlet sine profetiske utsagn ved slutten av sin offentlige virksomhet. Det har han gjort ved å samle de viktigste av de ordene han har uttalt muntlig, til et hele på samme måten som Hosea og Amos.

Hans bok faller i tre avsnitt. Første avsnitt omfatter Mika 1-2, andre avsnittet Mika 3-5 og det tredje Mika 6-7. Hele boken er en profeti om Samarias og Jerusalems ødeleggelse for sine synders skyld.

Han irettesetter folket, spesielt de mektige, dommerne, prestene og profetene, for deres troløshet. Den ville føre ødeleggelse over landet. Men han forkynner også med kraft og klarhet at etter denne straffen skulle det skje en herlig oppreisning ved den kommende Messias.

Det spesielle ved Mika er at han peker på den kommende frelseren på en annerledes klar måte enn de tidligere profetene gjorde. Ja, hos Mika finner vi til og med den underlige profetien at Kristus skulle bli født av en kvinne i Betlehem (se Mika 5:1ff.). Profeten Jesaja som var litt yngre enn Mika, førte dette videre i sin rike, omfattende og herlige profeti om Messias.

I Jer 26:18 blir det fortalt at noen av de eldste i Jerusalem minnet om hvordan Mika i Esekias dager forutsa Jerusalems ødeleggelse. Av dette må en forstå at Mika har profetert i selve Jerusalem.

Likevel tyder alt i Mikas bok på at tistammeriket ennå ikke var ødelagt på hans tid selv om det stod for fall. (Tistammeriket er det samme som Israels rike eller også kalt Nord-riket i motsetning til Sør-riket som er Juda rike og bare bestod av de to stammene Juda og Benjamin oa.) Da tistammeriket gikk under i år 722 f.Kr. synes profetiene som er nevnt, å ha blitt uttalt innen et tidsrom av omkring 36 år (fra år 758 f.Kr.). Ettersom Esekias kom på tronen i år 727 f.Kr. må det altså ha vært i den første tiden av denne kongens regjering at Mika har avsluttet det profetiske vitnesbyrdet som foreligger skriftlig i denne boken.

Det var særlig to spesielle kjennetegn som preget de ytre forholdene på den tiden da Mika levde og virket. På den ene siden vokste Assyrias makt med veldig fart. På den andre siden falt Judas folk stadig dypere i sitt forhold til Gud. Spesielt under kong Akas fikk avgudsdyrkelsen en makt den aldri hadde hatt før. Ja, det skjedde til og med at Akas lot Herrens tempel stenge. Et så åpent brudd med den levende Gud våget ingen annen konge i Juda å foreta verken før eller siden.

Tilstanden i folket var forferdelig, og Akas' sønn og etterfølger, Esekias, var ikke i stand til å endre denne strømmen selv om han forsøkte av hele sitt hjerte og med en levende tro.

I tistammeriket regjerte først Pekah, en dristig soldat som nok visste hvordan han skulle bruke sverdet, men det var også det hele. Han ville styrke sitt rike ved å føre krig mot Juda, men på den måten sank han bare dypere. Så Kom Hosea på tronen ved å myrde Pekah. Han forsøkte å hente hjelp hos egypterne, men det bare framskyndet undergangen for hans rike.

Mens dette skjedde, trengte assyrerkongen seg mer og mer fram. En del av Israels folk var allerede blitt bortført til Assyria, og da Akas i total blindhet henvendte seg til Assyria for å få hjelp, endte det med at også han og hans rike ble avhengig av å betale skatt til Assyria.

Og likevel hadde Juda en helt annen posisjon enn tistammeriket. Samaria hadde forlatt kongedømmet til Davids hus, men det som var verre, var at de hadde forlatt Herrens helligdom. I Juda regjerte fremdeles Davids hus, og Herrens tempel stod ennå.

Likevel var det tvers igjennom vanskelige tider Mika levde i. De tre grunntankene vi stadig møter hos profetene overfor folkets fordervelse, møter vi også hos Mika.

Den første er nødvendigheten av den kommende dommen. Folket kunne ikke unngå en alvorlig straffedom slik de hadde stilt seg. Men for det andre finnes også vissheten om en kommende frelse i Messias. Og som den tredje grunntanken finnes strålene av det framtidige herlighetsriket der folket igjen skal reises opp og hedningene skal omvende seg.
Mika 1:1-16
Det er ikke så få menn i den hellige Skrift som nevnes ved navnet Mika. På Akabs tid var det også en profet ved dette navnet, nemlig Mika, Jimlas sønn (1Kong 22:8). Han var et sannhetsvitne.

Til forskjell fra denne eldre Mika føyes det til at Mika som nevnes her i vårt avsnitt, var fra Moreset (se innledningen).

Profeten begynner med en domsforkynnelse som han byder alt landets folk å legge merke til. "Alle dere folkeslag" går nok først og fremst på hver eneste innbygger i landet. Og det gjelder å gi akt på budskapet, for det er fra Herren som opptrer som et vitne i sitt tempel imot folket som har falt i synd.

Hans helligdom hadde blitt vanhelliget, hans lov hadde de forlatt, men nå vil han kalle dem fram til dom med en makt de ikke kan stå imot (v. 2-4).

Herrens storhet og veldige makt betegnes ved at fjell og daler smelter under hans føtter som voks for ilden.

Men årsaken til denne dommen er folkets synder og overtredelser (v. 5). Han nevner de to hovedstedene Samaria og Jerusalem og sier de har hovedskylden for det som skal skje. De store byene fører gjerne an når det gjelder ugudelighet. Derfor rammer også dommen dem på særlig måte.

Når det tales om "Judas offerhauger", må det vel tenkes på de mange offerhaugene folket hadde valgt seg ut til avgudsdyrkelsen. Disse var en hån overfor den levende Gud.

Samaria nevnes alltid først fordi dens synders mål allerede var fullt.

I v. 6-7 blir dommen over Samaria beskrevet. Byen skulle bli som "en ruin på marken". Den skulle bli som spredte steiner en kunne bruke til å bygge gjerder for vinhagene med. "Alle de utskårne bilder skal slås i stykker."

Når det her tales om "alle horegavene", tenkes det på alle de kostbare ting, de skattene som avgudsdyrkerne hadde gitt til gullkalven og de andre avgudsbildene.

"Til horelønn skulle det igjen bli," sier Herren idet fiendene som skulle erobre byen, ville ta dem med seg og gi dem til sine egne guder.

"Horegaver" kan en jo kalle alt en oppnår ved verden idet en holder med den og svikter Herren. Æresbevisninger, fete embeter og lignende ting, kan ofte ikke være noe annet enn "horegaver". Det er noe en oppnår ved å la Kristi kors ligge. Men det som verden gir, det vil dommens ild engang ta. Bare det som Herren gir, kan bestå i ildprøven uten at en taper det.

I v. 8 uttrykker profeten sin dype jammer og sorg over den mørke framtida som venter folket. "Jeg vil gå barbent og naken. Jeg vil oppløfte klageskrik som sjakalene og jamre meg som strutsene," sier profeten. Disse ordene beskriver det sørgelige fangetoget som profeten ser i ånden før det inntreffer. Slik skal hans landsmenn bli ført i landflyktighet. Han taler på deres vegne. Sjakaler og struts er kjent for sine ynkelige klageskrik.

Profeten stiller her seg selv fram som den som i ånden bærer hele denne bitre smerten som vil fylle landet når fiendene med hard hand driver folket bort. Når han gjør det, er det for at vi skal lære hvordan Guds ords dom skal forkynnes. Det skal ikke skje med smilende munn eller med likegyldig mine. Det skal gjøres med et sørgende hjerte slik at det kan kjennes at vårt hjerte gråter over elendigheten i den vantro verden.

Slik gråt Frelseren over Jerusalem da han kunngjorde dommen over denne byen (Luk 19:41-42). Og når Paulus taler om de mange som lever som fiender av Kristi kors, taler han om det med tårer (Fil 3:18).

Profeten ser at Samarias "sår er ulegelige". Byen står ikke til å redde. Vantroens krefter hadde fått en slik makt at byens død og undergang var umiddelbart forestående. Og profeten ser at ødeleggelsene når like til Juda, ja, helt til Jerusalem (v. 9).

Med malende språk beskriver han nå hvordan undergangen bølger innover landet (v. 10-16). Han nevner forskjellige byer i Juda rike, og ofte forekommer det et ordspill mellom byenes navn og den dom som rammer dem.

Han begynner med å si: "Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke der." Gat, filisterbyen, ville bare juble i skadefryd over ødeleggelsene i Juda. Derfor vil profeten at denne byen som var så full av skadefryd, skulle få vite om dommen så sent som mulig og merke minst mulig til Judas sorg.

Deretter nevner han ti byer i Juda rike. Det er som Herren har satt han som øyevitne til ødeleggelsene som skulle komme over disse stedene

Bet-Leafra i Benjamins stamme, betyr "støv-by". Av bitter sorg skulle en velte seg i støvet der.

Sjafir betyr "den vakre byen". Derfor skulle innbyggerne dra ut i fangetog "i nakenhet og vanære" (v. 11). Byens skjønnhet skulle forvandles til nakenhet og skam.

"Sa'anams innbyggere våger seg ikke ut. På samme måte som Sions datter betyr befolkningen i Jerusalem, bruker han uttrykket "innbyggere" om befolkningen i Sa'anam. Men Sa'anam betyr egentlig "utrykning", og meningen er da at byen som etter sitt navn skulle være beredt til å rykke ut mot fienden, nå har krøpet sammen i angst innenfor sine murer.

Bet-Haesel betyr egentlig "nabohuset", og meningen med ordet her er at det ikke vil være ly å finne i den byen som ellers fikk navn som nabohus. Det vil si at den skulle kunne gi opphold til den som ble drevet ut fra sitt eget hus.

"Marots innbyggere venter engstelig på bedre tider" (v. 12). Også her har vi et ordspill, for Marot betyr egentlig "bitterhet", bitter smerte. "For ulykke er falt ned fra Herren, like til Jerusalems port," legges det til. Det synes å peke på at Marot hadde ligget ganske nær Jerusalem. Noen har tenkt på at byen muligens var det senere Betfage.

Lakis oppfordres til å spenne hester for vognene og flykte (v. 13). Også her er det et ordspill mellom uttrykket for hester (larekesch) og navnet på byen.

Det sies at denne byen som lå på Juda-sletten, var opphavet til synden for Judas datter. Den var altså den første byen i Juda som etterlignet "Israels overtredelser". Her tenkes det sannsynligvis på at Lakis begynte å etterligne kalvedyrkelsen og dermed ble en fristelse for Jerusalem. Også i Be'er-seba lenger mot syd, vet vi at kalvedyrkelsen fant sted (Amos 5:5. 8:14).

Moreset-Gat som betyr "Gats arv" (se innledningen) skulle Juda nå gi fra seg. Den skulle fienden likesom arve.

Byen Aksib skulle bli "en sviktende bekk for Israels konger" (v. 14). "En sviktende bekk" vil si at den tørket fullstendig ut om sommeren. På hebraisk heter den Achsab.

Med "sviktende bekk" menes muligens at denne byen vil holde med fiendene, eller også at Israels konger forgjeves vil stole på byen. Beliggenheten den hadde kunne synes å ha vært gunstig for forsvaret av landet.

I Galilea lå det en havneby som het Aksib, men her må det være navnet på en by som lå i Juda rike, en by som også blir nevnt i Jos 15:44.

"Israels konger" må vel her nærmest bety kongene i Juda rike. Israel var jo vanligvis et fellesnavn for hele folket.

Maresa betyr egentlig "arveby", og det peker på det som sies om den, nemlig at Gud enda en gang skulle føre en erobrer, en "arvtaker", mot den. En fiende skulle innta den.

Til slutt sies det: "Til Adullam skal Israels herlighet komme" (v. 15). Her tenkes det vel på at i nærheten av Adullam fantes det en stor hule som vi kjenner fra kong Davids historie. Han holdt seg ofte skjult der da han ble forfulgt av Saul.

Tanken her må være at Israels barn ville forsøke å skjule sin herlighet i landets huler. "Israels herlighet" kan også bety stormennene i landet. Men profeten peker i alle fall på de forferdelige tilstandene i landet da folket vil søke redning i ørkenhuler.

Ordet i v. 16 er som i en sum rettet mot hele Judas folk, til Sions datter. I bitter sorg og smerte brukte de å kutte av seg håret. Og det oppfordrer her profeten folket til å gjøre. Landet selv skulle bli som skallet når alle dets barn var blitt bortført.

Når profeten bruker bildet å gjøre hodet "skallet som gribben" da tenker han på at den vanligvis er skallet på hodet. Slik skulle Juda rike komme til å sitte i dyp sorg med avrevet hår og gråte over sine bortførte barn.

Det er et mørkt bilde, fullt av sorg profeten her trekker opp over Samaria og Jerusalem og rikene de var hovedsteder for. Men slik måtte det bli fordi folket hadde forkastet Herren. Han var den eneste sanne tilflukt de hadde, og med en nesten djevelsk hardnakkethet hadde de søkt hjelp hos alle mulige folk og avguder de hadde laget seg, eller de stolte på egen kraft.

Men slik vil det gå med enhver sjel som ikke søker ly hos Herren, og vil hjelpe seg selv i sin egen kraft og ikke gå på Herrens veier. Israels og Judas historie er en alvorlig og inntrengende tale over teksten: Uten omvendelse er det ingen frelse.

Gå til Mika 2:1-11
Mika 2:1-11
Profeten henvender seg spesielt til de store i folket og refser dem for deres havesyke og undertrykkelse av de ringe (v. 1-2). Om disse onde voldsmennene blir det sagt at de "tenker ut urett og emner på ondt mens de ligger på sitt leie".

Mens David i Sal 4:5 taler om hvordan Herrens hellige skal tenke etter i sitt hjerte om de synder når de ligger på sitt leie, finner vi det motsatte hos disse stormennene.

Etter at de hadde klekket ut sine onde planer i løpet av natten, brukte de sin makt på å sette dem iverk slik Akab gjorde da han rev til seg vingården til Nabot (1Kong 21:16).

Det var denne ondskapen hos dem som ville bringe straffedommen i Mika 1 over dem. Nettopp deres begjærlighet etter urett vinning ville føre til at Herren ville skifte ut folkets arvelodd og dele deres "jorder til frafalne" som betyr hedninger (v. 3-5).

Når hedningene kalles "frafalne", viser dette ordet langt tilbake til det første store frafallet fra Guds bilde og åpenbaring.

I v. 3 sies det om Herren: "Jeg tenker ut ondt over denne slekt." Med det tenkes det på straffedommer som var bestemt i Herrens råd over all ugudeligheten.

I og for seg er jo alle Guds tanker gode fordi de er hellige og rettferdige, men uttrykket "ondt" er sett fra folkets synspunkt som måtte bøye seg under dommens slag (v. 3).

Det skulle bli sunget klagesang over folket, og ingen blant dem skulle mer dra ut "målesnor over noen jordlodd i Herrens menighet" (v. 5). Det vil si at dommen ville bli en fullstendig utestengelse fra det hellige land.

I v. 6 lyder de falske profetenes protester mot den sanne profeti. "Prek ikke." Slik talte de falske profetene imot Mika og Jesaja. Verden ville ikke høre sannheten. Den ville ha lov til å synde i fred.

Og falske profeter er det alltid nok av. De stiller seg på verdens side og vil gjøre Herrens ord til overspenthet og dømmesyke.

Men Ordet går sin rolige gang til tross for alle protester fra vantroen. Sannhetens ord er den eneste redningen. Lyder det ikke lenger en sann og ekte forkynnelse, kan det aldri bli annerledes med den falne slekten. Det blir som det står her: "De må ikke preke om slikt, det blir ingen ende på skjellsord."

I v. 7 retter Herren gjennom sin profet en rekke spørsmål til det falne folket. Det er en rekke samvittighetsspørsmål som får vantroens frekke munn til å tie.

"Hva sier du, Jakobs hus?" Med disse ordene peker Herren på det høye og hellige kallet som de var kalt med. Han peker på den veldige avstanden som hadde blitt mellom det de var kalt til og det de var blitt til.

Herren har sannelig også grunn til å si det samme til døpte mennesker som lever i vantro, i likegyldighet, i synd og skam. Hva sier du som i dåpen ble kalt til et hellig liv som Guds barn? Herren spør: "Mon Herren er snar til vrede?" Hadde han ikke vist en uendelig langmodighet med folket? "Eller er det slik han pleier å gå fram?" Nei, det var jo folkets onde gjerninger som var skyld i det hele, men nå ville de som vanlig gi Herren skylden for det.

Hadde de levd oppriktig med Herren, da ville alt vært fylt med velsignelse. "Er ikke mine ord gode mot dem som vandrer ærlig?" sier Herren. Jo, Herrens ord taler bare godt til den ærlige, har bare løfter og velsignelser å gi til den som er et oppriktig Guds barn. Men det samme ordet har også dom og trussel i seg for den som viker av fra Herren i sitt hjerte.

Og slik hadde folket levd og oppført seg (v. 8-9). "For lenge siden har mitt folk reist seg som min fiende," sier Herren. (v. 8). De vantro jødene hadde opptrådt som fiender overfor Guds bud og lov. De plyndret de veifarende som ante fred og ingen fare. De "drar kappen" av dem. De drev enkene ("mitt folks kvinner") fra hus og hjem "som var deres lyst". De berøvet de små barna det som Gud hadde gitt dem å glede seg over.

Ordet her minner om den lignelsen profeten Natan fortalte for David om hvordan den rike tok den fattige enkens eneste lam (2Sam 12:1ff). Det ligner også på Jesu ord i Matt 23:14 der han roper "ve" over de skriftlærde og fariseerne fordi de "eter opp enkers hus".

Det står: "Fra deres små barn tar dere for alltid bort den pryd jeg har gitt dem." Hva menes med "pryd"? Noen mener det er barnas arvedel i det hellige landet. Andre mener det er den ære å tjene den levende Gud i det hellige landet. I sannhet er det barnas vakreste smykke. Ved det dårlige eksemplet folkets ledere gav da de forførte dem til avgudsdyrkelse, ble barna ført bort fra Herren allerede fra sin spede barndom.

På samme måte blir mange barn innen kristenheten ført bort fra barnetroen med dåpens nåde av de mange eldre og deres dårlige eksempel.

Derfor måtte de bort fra det hellige landet som ikke lenger kunne være "hvilested" for et så urent og fordervet folk. De ville jo ikke høre på Herrens sanne profeter, men fulgte gjerne de falske profetene som brakte med seg "tomt snakk og svik og løgn". De preket for dem "om vin og om sterk drikk". De talte altså bare om at de godt kunne leve livet i sus og dus og tilfredsstillelse av sine kjødelige lyster (v. 10-11).

Profeten var altså langt fra noen avholdt predikant av folk flest i sin samtid. Skulle han vært slik de ønsket, måtte han ha talt noe annet enn Guds ord.

En falsk forkynnelse kjennes på at den ensidig betoner Guds løfter uten å peke på betingelsene for å leve i nåden. Den understreker ikke nødvendigheten av omvendelse og et hellig liv. Den framstiller alle tilhørerne som Guds menighet og taler trøsteord til dem uten å peke på dommen over det uomvendte hjertet.

Og det er slik verden vil ha det. Det er "ordentlige prester" som taler slik, hører en ofte verden si om slike falske forkynnere.

Men ve dem som innretter forkynnelsen sin etter det folk ønsker å høre! Gå til Mika 2:12-13
Mika 2:12-13
"Er ikke mine ord gode mot den som vandrer ærlig?" Slik spurte Herren (Mika 2:7). Og kapitlet slutter med et herlig løfte for dem som er ærlige for Herren.

Herren vil trøste disse ærlige israelitter. For dem kunne det jo se ut som om hele folket skulle gå til grunne ved dommens vrede.

Løftet går ut på at en gang skal det komme en tid da "Israels rest" skulle samles fra de landene den er spredt rundt omkring i. I Amos 9:9 hører vi at "ikke et korn faller til jorden" når Israels hus ble ristet ut "blant alle folkeslag". Den samme tanken blir også gjentatt her.

Agnene skulle renses bort i dommens stormvær, men det edle kornet, Herrens sanne Israel, skulle samles som sauene i kveet.

"Jeg vil samle deg, Jakob, samle dere så mange som dere er. Jeg vil samle Israels rest" (v. 12). Ved å gjenta ordet "samle" vil Herren i sin kjærlighet understreke trøsten i ordene og liksom legge den inn over hjertene med dobbelt tyngde.

Og der skulle det bli en stor flokk av Israels barn som ble sanket sammen. "Som en hjord til sitt beite, en larmende hop av mennesker," sier Herren. Det skulle altså bli en bølgende flokk, og deres ankomst skulle høres på lang avstand.

I Østerland pleide hyrden å gå foran flokken som fulgte etter han. Men hvem skal være hyrden som skal lede denne store flokken av israelitter som er samlet sammen?

Svaret blir gitt i v. 13: "Veibryteren går foran dem." Det skal altså bli en leder som kan sammenlignes med en ny Moses. Men han som omtales her, blir i slutten av verset omtalt som "konge" og "Herren".

Han skal lede sitt følge gjennom alle fengselsdører ("de bryter igjennom"), og vandringen skal gå gjennom fengselsporten og ut i det fri. De skal altså dra gjennom fengselsporten og ut til friheten som en flokk befridde fanger.

Men hvem er denne mannen som bryter ned alle hindringer for sitt folk, som "drar fram foran dem - i spissen for dem"? Det er bare én som alt dette kan sies om. Det er vår gode Frelser som langfredag brøt ned syndens, dødens og djevelens fengselsdører og banet veien for alle dem som satt fanget bak disse dørene. Han åpnet veien for alle dem som satt i mørkets og dødsskyggens land. Han ble den store befrieren både for Israel og for hedningene, til frelse for alle dem som vil følge han.

Men det er ikke alle som vil følge han. Mange foretrekker å bli i syndens og Satans fangenskap.

Et bilde på oppfyllelsen av dette løftet fant sted da folket ble ført tilbake fra Babel. Men for Israel vil den egentlige oppfyllelsen av dette løftet skje i de siste tider da Frelseren endelig kan samle det folket som er renset gjennom trengsler, og føre det tilbake.

Ordet her minner oss om det som står i Hos 1:11: "Og Judas barn og Israels barn skal fylke seg sammen og ta seg én høvding og dra opp over landet."

Det er et lyst og skjønt bilde ordet maler for oss her. Jesus Kristus drar fram i spissen for sitt frelste folk. Han baner veien for folket, bryter ned alle hindringene helt til han til sist fører dem inn gjennom portene til det nye Jerusalem. Der skal de få del i den evige seiersgleden.

Er du med, kjære leser, i dette toget som følger Jesus? Har du latt deg føre ut av vantroens fengsel, og følger du etter han i trofasthet?

Hindringene kan synes å tårne seg opp for Herrens venner, men følg bare Jesus uten å frykte. Han bryter igjennom i spissen for sin flokk.

Gå til Mika 3:1-12
Mika 3:1-12
I dette kapitlet begynner en ny tale som innledes med ordene: "Hør!" Den strekker seg over dette og de to følgende kapitlene.

Det er en tale full av herlige løfter, men forut for løftene går en skarp refselse av de urettferdige dommerne (v. 1-4) og av de falske profetene (v. 5-7).

I v. 8 blir bildet av en sann, nidkjær profet for Herren beskrevet, og i v. 9-11 blir beskrivelsen av ledernes og de falske profetenes skammelige og selvtilfredse liv gjentatt som i en sum. Her blir også de verdsligsinnede prestene tatt med inn i tukten.

I v. 12 avsluttes kapitlet med å forkynne samme dommen over Jerusalem som ble forkynt over Samaria i Mika 1:6.

"Er det ikke deres sak å vite hva som er rett," lyder profetens alvorlige spørsmål til "dommere for Israels hus". Mika var sannelig en profet som ikke tok hensyn til personenes stand og stilling. Han beskriver i kraftige ordelag deres skammelige utpressing og undertrykkelse av dem de haddde makt over (v. 2-3).

Vi bruker uttrykket å flå noen når vi tenker på at en blir behandlet uten skånsel, og det er det samme bildet Mika bruker her. De river både hud og kjøtt av dem, sier han. De bryter benene på dem og gjør det så hett for dem som det er for kjøttet i en gryte.

Av denne profetiske talen ser vi at "det skal skarp lut til for skurvete hoder," som vi sier i et ordtak.

I v. 4 forkynner han for det at når de som brakte andre i nød, selv kommer i nød, skulle de få erfare at de hadde lukket igjen Guds barmhjertighets dør for seg selv.

I v. 5-7 blir de falske profetene beskrevet som folk som bare har sin oppgave som et levebrød. De innrettet sin forkynnelse etter om det ble noe matnyttig ut av den, om den gav noe igjen som de kunne "tygge med sine tenner".

Og han truer dem i Herrens navn med natt og mørke. De skulle oppleve gudsforlattheten der de skulle bli til skamme og "legge hånden på munnen alle sammen". Dette var et tegn på sorg og skam.

Slik vil det gå med alle falske profeter som elsker verdens ro og vennskap og gode dager og innretter sin forkynnelse slik at verden ikke blir opprørt over den.

På sin måte kan de nok være kamplystne, men det er mot dem som gjennomskuer dem og ikke vil gå med på deres menneskelige krav (v. 5).

Vi ser den dag i dag hvordan åndelig døde og uomvendte prester kan mane til kamp mot de hellige som ikke vil ha noe med dem å gjøre. Det er en forferdelig alvorlig trussel over alt at slike falske profeter skal ende i mørke uten noe lys fra Gud (v. 6).

En gang skal sannheten komme for dagen, og det skal bli klart at Herrens sanne vitner hadde rett. Da vil den verden som så gjerne lot seg bedra av de falske, behagelige røstene, vende seg mot dem med bitter anklage.

I v. 8 beskriver profeten for oss i et eget bilde hvordan en sann Herrens tjener er, fylt av Guds Ånd. Det er ikke hovmod som kommer til uttrykk her, men et selvforsvar mot de falske profetene på samme måte som Paulus talte mot de falske apostlene i 2Kor 10-12.

Til Guds ære vitner Mika: "Men jeg, jeg er full av kraft ved Herrens Ånd og full av rett og styrke til å vitne for Jakob om hans overtredelse og for Israel om hans synd."

Når Mika vitner om seg selv, at han er "full av kraft", nevner han også med det samme kilden han henter sin kraft fra. Den er nemlig Herrens Ånd mens de falske profetene talte ut av sin egen hjelpeløse ånd.

Når han vitner at han er full av "rett og styrke" til å gjøre folkets synder kjent for dem, menes det et mandig mot til å kunngjøre Guds rettferdige dommer uten persons anseelse.

Vi blir minnet om Paulus' ord til Timoteus: "Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd" (2Tim 1:7).

Dette vitnesbyrdet som profeten Mika gir her, har virkelig noe å lære alle Herrens prester og predikanter. Vi kjenner på at alt dette burde finnes i enda større mål enn det finnes hos oss alle. Forskjellen mellom en troende, sannferdig Ordets forkynner og en prest etter verdens ønsker, er riktignok tydelig overalt. Men den er som oftest for svak.

Et sted i Jylland var det en handelsreisende som ble omvendt til Herren. Han fortalte da til en troende mann at før han ble omvendt, kom han i kontakt med mange troende forretningsmenn, men han opplevde en stor forskjell mellom dem. Hos noen kunne han gjerne gi seg god tid og slå av en prat etter at han var ferdig med handelen, for han var ganske trygg på at de ikke ville vitne for han eller si noe som kunne uroe hans sjel. Men hos andre var det ikke slik. Der hadde han det travelt med å komme videre så de ikke fikk tid til å prate mer enn forretninger, for han visste at de ville benytte anledningen til å vitne for han og tale alvorlig om hans sjels frelse.

Men denne forskjellen som denne mannen hadde lagt merke til mellom de troende, gjør seg også gjeldende blant Herrens troende den dag i dag, både blant prester og lekfolk.

La oss ikke forsømme å be Herren om å bli fylt med hans Ånd, kraftens Ånd og kjærlighetens Ånd slik at vi ikke er redde for å tale rett ut om det vi tror på uten å være redde for følgene av det.

I v. 9-11 refser profeten enda en gang det ugudelige sinn hos den tids verdslige og geistlige øvrighet. De "bygger Sion med blod (blodet av uskyldig dømte) og Jerusalem med urett".

Det var spesielt to onde ting han pekte på. Først nevner han det sinn som var så bundet av mammon at det bare var opptatt av det som kunne oppnås for penger.

"Hennes prester lærer for betaling", sier han. Meningen er tydeligvis den at prestene som etter Mose lov hadde ansvar for å veilede folket etter Guds ords lys (5Mos 17:9-11), ikke var fornøyd med den lønn de etter loven hadde rett til. De presset folk for ekstra pengegaver i tillegg.

Den andre tingen profeten påpekte, var den falske gudsfrykten disse mammons treller hyklet fram: "Enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblant oss? Det kommer ingen ulykke over oss."

Det er nesten det motbydeligste av alt når vantro mennesker gir seg ut for at de er troende og har del i Herren samtidig som de avviser Herrens alvorlige ord om å fatte et annet sinn og vende om.

Mika og Jesaja stod overfor denne døde, falske tro som var knyttet til et verdslig liv etter kjødets lyst. Men de stod fast som Herrens sanne vitner og kunngjorde Guds dom til tross for all motstand: "For deres skyld skal Sion pløyes som en åker, og Jerusalem skal bli til ruinhauger, og tempelberget til skogkledde åser" (v. 12).

I Jer 26:18 omtales denne profetien som et eksempel på at en på Mikas tid ennå hadde så mye ærefrykt for Guds ord at en hørte på slike domsord uten å forfølge profeten av den grunn. På Jeremias' tid var det ganske annerledes. Da hadde de falske profetene med all sin ugudelighet fått så stor makt over folket at de som vitnet om sannheten, ble både forfulgt og drept (Jer 26:23).

Gå til Mika 4:1-5
Mika 4:1-5
Det foregående kapitel sluttet med at tempelet skulle ødelegges og bli til "skogkledde åser". Men det første ledd i løftene i dette kapitlet er nettopp opphøyelsen av det samme tempelberget.

Jesaja benyttet seg av de første tre versene i vårt kapitel som utgang for sin forkynnelse (se forklaringen til Jes 2:2-4). Da skulle "fjellet der Herrens hus står", et annet uttrykk for tempelberget som et bilde på Guds rike, være grunnfestet over alle andre fjell, det vil si alle andre verdens riker.

Hele beskrivelsen peker på den herlighetstiden som vil komme over Israel når det igjen skal stå på førsteplassen blant alle verdens folk ved den store åndelige velsignelsen Herren vil fylle det med.

Noen mener at "Herrens hus" og "Jakobs Guds hus" betyr Guds menighet i alminnelighet, men det synes heller å være tale om Guds rike slik som det vil komme til uttrykk i det gjenreiste Israel. Da vil hedningene, det vil si de hedningekristne, søke til den velsignelsen som Gud i de siste dager vil øse ut over det gamle eiendomsfolket.

Beskrivelsen i v. 3-4 om fredsriket som skal komme etter at Herren har dømt "mellom mange folkeslag", får sin endelige oppfyllelse når tusenårsriket kommer etter dommen over Antikrist.

Når vi ser på beretningen i Esek 38-39 og deretter på omtalen av helligdommen i Esek 47-48, synes den herligheten som beskrives for oss, ennå ikke å være den nye jord. Den passer bedre på det seiersriket som skal komme under det såkalte tusenårsriket da det gjenreiste Israel med Jerusalem skal være midtpunktet.

Det er ikke tilstrekkelig å tolke disse løftene om Kristi rike inn i den nåværende situasjonen for kirken. Riktignok har Guds ord gått ut fra Jerusalem til oss hedningekristne. Frelsen er kommet fra jødene, og Guds folks øyne i alle land er den dag i dag rettet mot de hellige stedene i Jødeland. Sion og Jerusalem er jo navn som er kjent over alt hvor Guds ord blir forkynt.

Og ganske sikkert har evangeliet på mange måter brakt fred til mange hedenske folkeslag som tidligere levde i fiendskap og blodsutgytelse. Men på den andre siden blir det jo fremdeles ført mange fryktelige kriger mellom kristne folkeslag med alle mulige moderne drapsvåpen. Det er derfor umulig å mene at dette løftet er oppfylt på kirkens nåværende stadium.

Det profeten Mika gir løfte om, er en herlig fredstid der Guds rike med det gjenreiste Israel som sentrum har overherredømmet over alle verdensrikene. Det er også det nesten alle de andre profetene forkynner.

Det fine bildet av fred og harmoni som beskrives i v. 4, finner vi også hos profeten Sakarias. Det blir ofte brukt som bilde på lykkelige tilstander.

Som grunn til denne opphøyelsen av Israel forklarer Mika: "Alle folkene vandrer hver i sin guds navn, men vi vandrer i Herrens, vår Guds navn evig og alltid" (v. 5).

Hedningefolkene vandret på profetens dager sine egne veier etter sine falske guder, og det gjør for det meste mennesker i dag også.

Men velsignelsen følger dem som vandrer i den levende Guds navn "evig og alltid". Alle folk får etter hvert tilbud om å vende seg til denne Israels Gud, og de som tar imot dette tilbudet, kommer jo selv til å tilhøre Guds Israel. Dermed får de også del i alle Israels løfter.

Men de som fortsetter å vandre i sin avgudsdyrkelse, vil fortsette å være hedninger til tross for dåp og tilbudet om evangeliet. De vil gå glipp av alle Guds løfter på samme måte som Esau mistet velsignelsen. Alt som profeten gir løfte om i Herrens navn, er på det nøyeste knyttet sammen med dette: "Vi vandrer i Herrens, vår Guds navn evig og alltid."

Enhver må prøve seg selv, men husk på at bare en vandring i Herrens navn, en trofast vandring inntil enden, fører til herligheten og fredens seiersland.

Gå til Mika 4:6-14
Mika 4:6-14
Herren peker fortsatt på opphøyelsen av Sion i de siste dager, og sammenligner det atspredte folket med en saueflokk. I denne flokken er det noen som er lamme og noen som halter og ikke kan komme seg fram. De er som en flokk av bortdrevne og mishandlede sauer (v. 6). Herren hadde jo vært nødt til å fare "ille med" dette gjenstridige folket.

Men det skulle bli annerledes. "De haltende" ville Herren gjøre til "en rest". Meningen her er den samme som profeten Jesaja taler om, nemlig den resten som skulle være som en "hellig sæd" (Jes 6:13). Fra den skulle det blomstre fram et nytt og kraftig Guds folk. Da ville Herren slå opp sin trone på Sions fjell for alltid, og "det forrige kongedømmet" skulle igjen herske over Jerusalems datter. Sionhøyden med sitt hyrdetårn skulle igjen bli sete for en sønn av Davids ætt, sete for Kristi kongedømme (v. 8).

"Hjordens tårn" må visstnok forstås som vakttårnet på Sion. Dette navnet hadde stedet, så vidt vi kan forstå, fått i tilknytning til at David var blitt en folkehyrde fra å være en sauehyrde.

I Høys 4:4 står det om "Davids tårn, bygd til våpenhus", og i Neh 3:25 tales det også om et tårn "ved fengselsgården". Det må være dette tårnet det er snakk om.

Men denne herligheten skulle komme gjennom store smerter som fødselsveer. Det er dette som beskrives videre i v. 9-14.

Profeten hører likesom Sions jammerskrik. Sion er uten konge, uten rådgiver. Sion vrir seg og jamrer i smerte "som en fødende kvinne" (v. 9). For Sions barn måtte bort, "ut av byen". De måtte "bo på marken". Her tenkes det på fangetogets bitre strabaser når de skulle føres til Babel (v. 10).

Her ser vi det profetiske klarsynet som ser at Babel er stedet de skulle føres til. Den gang var det ennå Assyria som var den truende verdensmakten, men Mika nevner Babel som stedet for landflyktigheten. Det samme gjør Jesaja (Jes 40). Mika sier: "Der skal du bli utfridd, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd."

Hvor herlig denne utfrielsen viste seg for profetene ser vi, som vi allerede har nevnt, hos Jesaja (særlig i Jes 52). Vi ser det også i Jer 31:7-14 og i Esek 37:21-28.

Dersom folket den gang hadde omvendt seg til Herren av et helt hjerte, ville herligheten kommet til syne på en helt annen, strålende måte. Men fordi bare en liten flokk tok imot befrielsen fra Babel, og fordi det ennå var så mye vantro også hos de hjemvendte, slik vi ser det hos profetene Haggai, Sakarias og Malakias, måtte Sion gjennom nye trengsler før den siste store frelsen kunne komme.

I v. 11-13 pekes det igjen på nye trengselstider. Profeten ser for sitt øye mange folkeslag som samlet seg mot Sion med ønske om å ødelegge byen (v. 11).

Men disse folkeslagene "kjenner ikke Herrens tanker og forstår ikke hans råd". De ville ødelegge Sion, men i virkeligheten hadde Herren bare samlet dem for at de selv skulle bli "kornband til treskeplassen" (v. 12).

Herren ville gi sitt folk en uimotståelig seierskraft. Han sammenligner Sion med oksen som tresker de istykkerrevne kornbanda og sier: "Ditt horn vil jeg gjøre til jern, og dine klover vil jeg gjøre til kobber." Ved hjelp av denne veldige kraften skulle Sion "knuse mange folk". Men det byttet de tar fra disse folkeslagene, skal vies til Herren, "hele jordens herre" (v. 13).

Det er Herren som taler, og likevel sier han at han vil vie fiendenes gods til "hele jordens herre". Her finner vi som så mange andre steder i den gamle pakt, personforskjellen uttrykt mellom Guds evige Sønn og Gud Fader, den allmektige.

Det samme møter vi også hos profeten Sakarias (Sak 1:11) der engelen som talte med profeten, "Herrens engel" (se bibelforklaringen til 1Mos 16:7), betegner Guds Sønn. Hos profeten Jesaja (Jes 48:16) ser vi også at hele den treenige Guds vesen stråler fram gjennom den gamle pakts tåkeslør.

Når skal vi tenke oss at denne andre trengselsperioden finner sted? Noen mener det skjedde i makkabeertiden da en liten flokk jøder fikk spesiell kraft til å overvinne store fiendehærer som Antiokus Epifanes, Antikrists forløper, sendte mot dem.

De som forstår det slik, tar så v. 14 som den tredje trengselsperioden over Sion, nemlig romernes erobring av Jerusalem og det hellige land ved Pompei i år 63 f. Kr. Da ble "Israels dommer" som er en benevnelse på den høyeste øvrighetspersonen i landet, behandlet med forakt av romerne.

I år 47 f.Kr. stilte Antipater en idumeer, Hyrkan den andre, ved siden av seg og gav en stor del av domsmyndigheten til han. Og da Antipaters sønn, Herodes den store, fikk hele makten, ble Israels dommere i sannhet slått på kinnet (v. 14). Siden kom folket til å stå under romerske landshøvdinger og mistet selvstendigheten.

"Nå samler du deg i skare, du beleirede datter." Her tenkes det på Jerusalems innbyggere som ikke bare var en flokk innbyggere, men som også måtte samle seg mot en fiendehær.

Ja, slik kan det forstås, og det gir en god utvikling i tankegangen:

a) v. 9-10: Trengselen i Babel og utfrielsen derfra,

b) b) v. 11-13: Trengslene under makkabeerne og seieren over syrerne,

c) c) v. 14: Romernes erobring og jødenes dype fornedrelse. Og så føyer vår Frelsers fødsel i Betlehem seg til denne rekken av hendelser i Mika 5.

Og likevel synes ikke ordet i v. 11-13 helt å passe på makkabeertiden. Det synes å passe bedre på Antikrists angrep i de siste tider og det store nederlaget han da skal lide. Vi vet at deretter vil tusenårsriket komme. Dette vil gi en rik oppfyllelse av ordet: "Jeg vil vie deres bytte til Herren og deres gods til jordens herre." I tusenårsrikets dager vil jo jorden på en helt spesiell måte bli underlagt Herren og hans hellige.

Men det er da vanskelig å forstå meningen med v. 14 om en ny trengselsperiode som skal komme over Sion. Dersom v. 14 bare er en videre beskrivelse av trengselstiden som omtales i v. 11 og ikke en tredje trengselstid, da blir det enklere å forstå dette.

Det er da tale om de to trengselsperiodene, men også to seiersperioder som vi stadig møter hos profetene. Først er det trengslene i Babel og utfrielsen fra den, og så kommer trengslene under romerne som vi fremdeles ser jødene lider under. Den ender med Antikrists angrep, men også med den fullkomne seieren over denne fienden, som Herren vil gi sitt folk (se Esek 38-39).

Guds folks seier over verden er jo av dobbelt art. Dels er det en seier med åndelige våpen der de overvunnede fiendene selv skal bli frelst og åndelig talt høre med til Guds Israel. Dels er det en seier over en ytre makt når Gud Herren bringer dommen over de hedningene som ikke lar seg overvinne på åndelig måte. Det er denne siste dommens seier det særlig er tale om på dette stedet. Det samme nevnes også i Mika 5:14 der det står: "Jeg vil i vrede og harme ta hevn over de hedningefolk som ikke ville høre."

Men seieren er Herrens, og ved han får også hans folk del i den. Hva gjør det vel om det går som gjennom fødselsveer og mange trengsler og smerter, når det ender med seier! Gå til Mika 5:1-5
Mika 5:1-5
Det foregående kapitlet forkynte oss hvordan Sions datter skulle nå fram til seier gjennom harde fødselssmerter. Gjennom lidelse skulle hun nå til herligheten.

Dette kapitlet begynner med å peke på hvem som skulle føre Sion fram til denne frelsen. Det begynner med det ordet vi kjenner helt fra vår barndom: "Men du, Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener!"

Profeten henvender seg til denne byen. Den var så liten at den ikke kunne regne seg blant Judas tusener, det vil si de byene som hadde tusen familier. Moses hadde jo på svigerfarens råd delt Israels folk inn i grupper med et antall av fra ti til tusen mann (2Mos 18:25).

Betlehem hørte altså til de mindre byene der lederen rådet over mindre enn tusen familier.

Men fra dette lille og uanseelige Betlehem skulle det komme en hersker over Israel slik ordet fra Herren lyder: "Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel! Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager."

Betlehem betyr "brødhus", og Efrata betyr "den fruktbare". Disse navnene passer godt på fødestedet for han som skulle bli livets brød for menneskenes barn. Han skulle bli et hvetekorn som ved sin død gav mye frukt (Joh 12:24).

At det er Messias det er tale om her, går klart fram av ordene:"Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager."

Det er umulig å gi noen enkel tidsbestemmelse. Evighets dager stiller oss liksom utenfor tiden, og uttrykket svarer til det profeten Jesaja, Mikas store bror i troen og samtiden, profeterte om dette barnet som skulle fødes. Hans navn skulle kalles: "Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste" (Jes 9:6).

Apostelen Matteus nevner dette ordet i sitt evangelium der han omtaler de skriftlærdes svar på vismennenes spørsmål om hvor jødenes konge var blitt født (Matt 2:6). Ut fra dette ordet hos Mika var det klart for datidens jøder at Kristus skulle fødes i Betlehem.

Hos Matteus blir ikke profetien gjengitt ordrett, men etter meningsinnholdet i v. 3 der det er tale om Messias som hyrde. I Matt 2:6 står det nemlig: "Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda, for fra deg skal gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel."

Vi ser hvordan uttrykket hos Mika "liten til å være blant Judas tusener", hos Matteus har blitt til "slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda". På denne måten er det antydet at Betlehem blir opphøyet på grunn av at den er Messias' fødeby.

Profetien hos Mika fortsetter slik: "Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født" (v. 2).

"Derfor," sier Ordet, fordi denne herskerens gjerning skulle være å reise opp Israels falne hytte. Derfor skulle Israels folk overgis, det vil si legges inn under trelldom, inntil tidens fylde kom. Messias skulle altså fødes på et tidspunkt da folket var dypt fornedret.

Uttrykket "da hun som skal føde, har født" minner om det mer presise uttrykket i Jes 7:14: "Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel."

I slutten av v. 2 står det: "De som blir igjen av hans brødre, skal vende tilbake sammen med Israels barn." "Israels barn" må her peke på de sanne, ekte medlemmene av det hellige folket. De "som blir igjen av hans brødre" er da de blant Israel som fór vill i Israel, men som omvendte seg da Herren kom.

De blir kalt "hans brødre" fordi de er Herrens brødre etter kjødet, det vil si hans landsmenn. Til disse som ble igjen regnes alle jøder som omvendte seg og kom til å danne den første kristne menigheten som fantes i Israel etter Ånden.

I v. 3 blir Messias' gjerning som hyrde beskrevet med disse ordene: Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet."

Han skal "stå og vokte". Slik lyder ordet. Dermed males det for oss et bilde av en hyrde som tar vare på sin hyrdegjerning med utholdenhet og trofasthet. Det er bildet av en hyrde som står fast og ikke viker når ulven kommer.

Vår Frelser har selv talt videre for oss om dette temaet i den vakre teksten om den gode hyrden som setter livet til for sauene og vinner over ulven (Joh 10:11-13).

"De skal sitte i ro," står det. Det vil si at alle dem som har gitt seg inn under den gode hyrdens ledelse, skal bo i fred, i Guds fred. "- for nå skal han være stor like til jordens ende" (v. 3).

Dette ordet minner om det engelen sa til Maria: "Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn" (Luk 1:32). Se også Sal 72:8 der Davidssønnens herredømme blir omtalt slik: "Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender."

Ja, Guds folk kan bo i fred, for vi har en Frelser som ikke bare har all makt i himmel og på jord, men som selv er sitt folks fred ved at han overvant sjelefienden med sitt eget blod. "Han skal være fred," heter det så fint her i v. 4.

Guds folks fiender nevnes her under ett i det ene navnet "Assur". På Mikas tid var Assur den verdensmakten som var mest truende overfor Guds folk.

Guds folk trengte ikke frykte for Assur, blir det sagt her. "Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden," har Herren sagt (Joh 16:33).

"Når Assur kommer inn i vårt land" (v. 3-4), det vil si våger denne verdens fyrste å gå løs på Guds folk og Guds rike, da vil han møte Messias' guddommelige straff. Han skal frelse fra Assur. Det så Mika i sin profeti.

Ordet i v. 4 angår "sju hyrder" og "åtte fyrster" som Messias' folk vil reise opp mot Assur. Dette må forstås som de profetiske tallene i Skriften er å forstå.

Sjutallet betegner helheten, fullkommenheten. Slik blir Guds Ånd i Åpenbaringsboken kalt de sju ånder. De sju hyrdene betegner på lignende måte Kristi hyrdegjerning etter de forskjellige virkningene og de forskjellige redskaper den har overfor menigheten.

Åttetallet betegner det som nesten er mer enn fullkomment. Det minner om apostelen Paulus' jubelrop: "Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss" (Rom 8:37).

De åtte fyrstene betegner altså Messias' kongemakt som er i stand til å gi hans folk mer enn seier slik som åtte er tallet for det som er mer enn fullkomment.

Men Messias vil ikke bare være en forsvarer for sitt folk. Han vil også føre sitt folk fram til en verdenserobring. "De skal herje Assurs land med sverd og Nimrods (Babel) land i dets porter."

Meningen er at Herrens folk skal vinne seier over verdensriket, ikke bare bruke sine åndelige våpen til forsvar, men også til angrep (2Kor 6:7). Det er som Paulus sier i 2Kor 10:4: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker." Johannes sier i 1Joh 5:4: "Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro."

Messias har i sannhet innfridd disse løftene. Den største verdensmakten, Romerriket, var verre enn noe Assur og Babel, men tross blodig motstand måtte det bøye seg under Åndens sverd og lukke opp sine porter for kristendommen under keiser Konstantin.

Gå til Mika 5:6-14
Mika 5:6-14
I dette avsnittet beskrives det med vakre ord hvordan "Jakobs rest" skulle bli til velsignelse for mange folk. Jakobs rest er det samme som Israels førstegrøde, apostlene og hele den israelittiske menighet.

Løftene tilhører i sin helhet det folk som hører Messias til. Det vil si hele det åndelige Israel som har vært på jord inntil nå, men dette Guds folk har sitt utspring fra jødene.

"Frelsen kommer fra jødene," sa vår Frelser til den samaritanske kvinnen (Joh 4:22). Evangeliet ble brakt ut i verden av Herrens apostler, av troende jøder.

Den velsignelsen Kristi menighet bringer til jordens folk, beskrives ved hjelp av to forskjellige bilder. Først som"dugg fra Herren, som en regnskur på urter". Det er et fint bilde på fred. Duggen er en gave fra Gud uavhengig av menneskenes barn. Duggen "som ikke venter på noen og ikke håper på menneskenes barn" (v. 6).

Den er ikke betinget av menneskenes bi stand eller gunst. I talløse dråper drypper den stille ned på urtene og gjør jorden fruktbar så den bærer fram sine avlinger.

Dette er i sannhet et vakkert bilde på velsignelsen som strømmer ut fra den levende tro. Vi hører ikke duggen falle ned fra himmelen, men vi ser den vidunderlige virkningen den har på plantene.

Slik virker Guds folk med en stille makt blant andre mennesker. Jo flere det bor av Guds barn i et land, jo større velsignelse nedbes det over verdens tørre jord slik at troslivet kan få jordbunn til å vokse i.

Det er blitt sagt at duggdråpene aldri sees på vissent gress, bare på det friske. Hvis dette er riktig, da er det et av naturens mange bilder på hvordan uærlige hjerter som bedrar seg selv, blir uimottakelige for Åndens velsignelse. Bare de som er av sannheten, kan påvirkes til nytt liv.

Ja, må ethvert Guds barn på rett måte få være som dugg fra Herren, dugg som er uavhengig av menneskers gunst og takk. Være til velsignelse med punktum etter. Det skal ikke være noen tilføyelse av krav overfor andre. Veien til en slik tilstand har Herren Jesus selv vist oss da han sa: "Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt" (Joh 15:5).

Deretter viser profeten oss det andre bildet han bruker for å beskrive "Jakobs rest". Jakobs rest skal være som "en løve" (v. 7). Vår Frelser ble jo selv kalt "løven av Juda stamme" (Åp 5:5). Det er han som gir sitt folk mot som en løve.

Hvilket trosmot er det ikke som har kommet til uttrykk på jord fra de mange Guds barns side når verden har overfalt Guds menighet. Hva kan ikke kirkens og misjonens historie fortelle om et slikt løvemot. De helliges mot til å lide de verste plager blir den løvekraft som rev i stykker hedningenes religioner som dyrket avgudene. Dette motet tvang mange hedninger i kne under Løven av Juda, under korsets Herre.

Idet Guds Ånd på denne måten lar profeten se framover mot det Messias' folk skulle bli, et velsignelsens og seierens folk, bryter det fram i hans sjel et jublende tilrop til dette folket. Det former seg som en bønn for det: "Må din hånd være høy over dine motstandere. Måtte alle dine fiender bli utryddet!" (v. 8).

Og Herrens svar på denne bønnen toner oss likesom i møte fra v. 9-14. Ja, Herren vil utrydde alle fiender av Guds folk, men disse fiendene er ikke først og fremst ytre fiender, men indre. Israels verste fiender var verken Assur eller Babel, men deres egen tilbøyelighet til å rette sin tro og tillit til så mye annet enn Gud.

Noen ganger stolte de på sine krigshester og vogner (v. 9). Andre ganger var det trolldom og spåfolk (v. 11). Og atter andre ganger, og det var vel det verste, satte de sin lit til "billedstøtter", det vil si avgudsbilder, "Astarte-bildene" (Astarte var en månegudinne). Det viser at de stolte på sine egne henders gjerninger.

Alt dette ville Herren ta bort fra dem. Han ville feie bort den falske grunnen de hadde bygd på og knuse den gamle vantroen i deres hjerter. Deretter ville han gjøre sitt folk til et hellig folk som stod sterke i troen.

De ytre fiendene, hedningene, skulle nok Herren gjøre seg fort ferdig med om han bare fikk utrydde de indre sjelefiendene i sitt folk.

Må det bli skrevet dypt i hvert Guds barns hjerte at den farligste fienden er ikke den ytre verden. Den farligste fienden er den indre verden som finnes i vårt eget syndige hjerte!

I v. 14 blir de antikristelige krefter beskrevet. De skal smake Herrens evige "vrede og harme" og erfare at hevnen hører Herren til. De blir beskrevet med klare ord som "de hedningefolk som ikke ville høre".

Når det så ofte hos profetene tales om hedningene som skal knuses, menes det bare verdensmakten i dens gjenstridige skikkelse, den som ikke vil bøye seg for Herren, men forherder seg.

Herren vil gi seier for sitt folk over både indre og ytre fiender slik at han og bare han kan være den de setter sin lit til. De skal ikke lenger stole på noe som hører kjødet og verden til.

Det folket som har en slik tro, vil da også Herren føre til den store seieren i det ytre.

Det er salig å høre til dette folket som får være som et forfriskende dugg fra Herren, og så få eie hans velsignelses kraft som forvandler Herrens lam til løver. Salig er den som i sitt hjerte kan lovsynge med denne fryd: "I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss" (Rom 8:37).

Gå til Mika 6:1-16
Mika 6:1-16
Nå kommer vi til den tredje og siste delen av profeten Mikas bok. På samme måte som de to foregående innledes den med "hør" hva Herren sier.

Herren vil gå i rette med folket og "fjellene" og "haugene". Disse eldgamle jordens pilarer har vært vitne til alt som har foregått, og de kalles nå fram som et slags rettsvitne (v. 1-2).

Herren begynner med å minne sitt folk om alt det han har gjort for dem helt fra fordums tid. Han minner dem om hvordan de ble ført opp fra trellekårene i Egypt og hvordan han gav dem Moses, Aron og Mirjam. I disse tre skikkelsene er likesom kongemakten, prestedømmet og profetembedet kommet til uttrykk.

Moses hadde jo ledet dem i Herrens navn. Aron ofret for dem og Mirjam profeterte. Og Herren minner om hvordan Balaks rådsslutning om at Bileam skulle forbanne Israelsfolket ble gjort til skamme. Og videre minner han om det som skjedde fra Sittim som var den siste leirplassen øst for Jordan og til Gilgal som var det første stedet de slo seg ned vest for Jordan.

Herren hadde tilintetgjort mideanittenes onde hensikter på den tiden og ført dem over Jordan på en forunderlig måte. Ved omskjærelsen i Gilgal hadde han tatt den unge slekten som hadde vokst opp, inn i paktssamfunnet med seg (v. 4-5).

Men mest gripende lyder likevel Herrens spørsmål, det bedrøvede spørsmålet: "Mitt folk, hva har jeg gjort deg, og hva er det jeg har trettet deg ut med?" (v. 3).

Dette spørsmålet som er rettet direkte til samvittigheten, går også ut til alle synderes hjerter den dag i dag. Og det er enda mer avslørende for den nye pakts folk som har fått Golgatas kors malt for sine øyne.

Som i en langfredagsliturgi er Herrens klagerop brukt på den kristne menighet på følgende måte: "Jeg har ledet deg gjennom ørkenen i 40 år. Jeg holdt deg i live ved den manna jeg gav deg, men som takk har du korsfestet din Frelser. Jeg har plantet deg som min vakre vingård, men de gav meg eddik å drikke og gjennomboret din Frelsers side med et spyd."

Etter at Herren på denne måten har kommet med sine innlegg i saken (v. 3-5), hører vi svaret som det gjenstridige og onde folket gir (v. 6-7).

Det er noen trassige unnskyldninger som minner om det svaret den ene tjeneren gav som hadde gravd ned talenten han var blitt betrodd (Matt 25:24ff). Folket spør i trass hva det da er Herren forlanger. Er det "brennoffer" han vil ha? Eller er det "årsgamle kalver"? Kanskje er det "tusener av værer" eller "oljebekker" han ønsker? Eller var det sine "førstefødte" barn Herren krevde de skulle gi som sonoffer for sine synder slik hedningene gjorde?

Dette siste var et frekt spørsmål ettersom all form for menneskeoffer var en vederstyggelighet for Herren (se 2Kong 3:27 der det fortelles at Moabs konge ofret sønnen sin som brennoffer, noe som førte til at Guds vrede også kom over Israel).

På lignende vis lyder vantroens egenrettferdige unnskyldninger den dag i dag. I stedet for å omvende seg, later en som om kristentroen bare dreier seg om å gå i kirke eller på møter, lese i Bibelen og slike ytre ting. Og dette blir uttalt åpent blant både høy og lav, og en etterlyser verdien av det. Det vantro menneske ønsker ikke å vite av hva Herren krever selv om det likevel er kjent for dem.

Derfor lyder profetens svar i Herrens navn med stort alvor som slår ned alle de tomme unnskyldningene og innvendingene som vantro mennesker kommer med: "Han har åpenbart for deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og gjerne vandre ydmykt for din Gud?" (v. 8).

Det er tre ting det pekes på her, men det kan samles i det ene: Omvend deg og tro! Å "gjøre rett" vil si å gjøre Guds vilje, men Gud vil at synderen skal omvende seg. "Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønn, Jesu Kristi navn og elske hverandre" (1Joh 3:23).

Å eie en levende tro som elsker miskunnhet, det vil si ha et barmhjertig sinn, er altså en tro virksom i kjærlighet. Dette har Herren allerede vitnet om i Hos 6:6: "For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer." Det ytre offeret får bare betydning der det er uttrykk for hjertets hengivelse i hellig kjærlighet.

Og det tredje som Herren krever er å "vandre ydmykt" for Gud. Ydmykhet er det første og siste i et rett og levende trosforhold til Herren. Den nedbøyde ånd og det sønderknuste hjertet er bedre enn alle ytre offer av kalver og værer.

Der fikk folket svar på sin tiltale, og de visste meget godt at det var sannheten. "Han har åpenbart for deg, menneske, hva som er godt." Vi kan heller ikke unnskylde oss med at vi ikke vet hva Herren vil oss. Hans sannhet er helt klar om vi bare ønsker å vite den.

Enda en gang, før dommen blir avsagt, peker ordet på folkets himmelropende synd (v. 9-12). Som Herrens røst tidligere lød i Edens have etter syndefallet, lød nå Herrens røst i byen, den syndige byen med den dømte samvittigheten. Forgjeves hadde Herrens navn speidet etter visdommen, men det var ingen visdom. Det er ikke noe liv som svarte til Herrens navn som de er kalt med.

"Herrens røst roper til byen!" sier profeten. Hør enda en gang mens det er tid. Hør hans tukt og bøy deg under den. Kom i hu "hvem som har fastsatt den!" (v. 9). Det er Herren som svinger riset.

Men selv om tukten hang over hodet på dem, fortsatte de i sin gamle ugudelighet. Fremdeles fantes det skatter nok i husene deres, skatter de hadde opparbeidet seg på urett måte. Fremdeles var det nok av falske vektstener og for små efaer. Fremdeles var det nok av urettferdighet og løgn hos både rike og fattige (v. 10-12).

"Kan jeg være ren med ugudelighets vektskåler?" spør profeten (v. 11). Det er i sannhet et alvorlig spørsmål. Nei, en kan ikke være hellig, ren og sant troende om en ikke tar det så nøye med sannhet og ærlighet. Dersom en veier sin egen rettferdighet med falsk vekt og gir seg selv æren, dersom en veier Guds vilje på falsk vektskål slik at den passer med sin egen vilje, da kan en ikke være et sant Guds barn.

Etter denne rettergangen lyder så Guds rettskjennelse (v. 13-16). Gud vil slå dem så det skulle gjøre ondt. Andre skulle få nyte frukten av det slitet Israels barn hadde utført, og de skulle rive det til seg mens Israels barn skulle plages av hunger (v. 14-15). De skulle presse fruktene fra oljetrærne, men de skulle ikke selv få lov å salve seg med oljen. De skulle så, men ville ikke selv få høste avlingen.

Og dette skulle komme over dem på grunn av den avgudsdyrkelsen de hadde drevet. Fordi de hadde dyrket Ba'al slik Omri og hans sønn Akab fra Israels rike hadde lært dem, skulle dette hende dem. De skulle bli til spott og spe.

Dette var Herrens dom, og det er som en høyesterettsdom som gikk i oppfyllelse. Ja, den har virkning for jødefolket den dag i dag.

Å avvise Guds kjærlighet er den største synd som noen kan gjøre, og den fører dommen med seg.

Gå til Mika 7:1-10
"Men jeg vil skue ut etter Herren, vente på min frelses Gud."

Mika 7:1-10
Profeten begynner med en ve-klage over at han finner så få og oppriktige mennesker på jorden. Når han søker etter mennesker med oppriktige hjerter, går det omtrent som en leter etter frukt når frukthøsten er forbi. Han finner nesten ingen (v. 1-2).

Denne ve-klagen høres ofte den dag i dag blant Guds sanne barn. Og når ugudeligheten blir stor i de siste tider, vil Frelserens klage virkelig kunne høres gjennom hans folk: "Når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" (Luk 18:8).

Derimot er det nok av dem som er rede til å gjøre det som er ondt i fullt mon (v. 3-4).

Ordet i v. 3 beskriver det som ofte er den sørgelig virkeligheten: "Fyrsten krever, og dommeren er villig mot betaling, og stormannen sier hva han ønsker, og slik vrir de det til."

Ja, slik foregår det ofte i det skjulte der mørkets ånd rår. For å få sin syndige vilje gjennomført, gjør en innrømmelser overfor hverandre på bekostning av sannheten. Det er historien om Nabots vingård (1Kong 21:16) som stadig gjentar seg. Det finnes i sannhet mye råttenskap i verden, men den er ofte vevet sammen på en så vakker måte at den kan se ut til å være rett og riktig.

Det som sies i v. 4 er egentlig meget betegnende for det som ofte skjer: "Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste som en tornehekk." Selv de mest velvillige blant de vantro, viser sine sanne pigger og stikker en ofte til blods når Guds rikes sannheter kommer for nær innpå livet av dem.

Profeten beskriver videre hvordan det går der Herren ikke får råde (v. 5-6). Det er ingen som er pålitelig, Selv ens egen hustru er ikke til å stole på om hun er vantro. Et troende menneske kan vente både forakt og fiendskap i sin egen familie og i sitt eget hus. En far foraktes av sin sønn, en mor av sin datter, husbonden av sine arbeidsfolk og så videre.

Vår Frelser nevner dette ordet fra Mika både i Matt 10 og Luk 12.

For Jesu navns skyld har det stått mange kamper innen familier, og mange av Guds barn som har ønsket å være tro mot sin Frelser, har ofte fått merke at slektninger har hatet og forfulgt dem på grunn av deres tro.

En mor sa en gang til sin datter som hadde blitt omvendt: "Jeg ønsket heller jeg kunne se deg i den villeste fest enn som en hellig."

Verden vil få sin dom. Det varsler Mika for det vantro Israel: "Dine vekteres dag kommer, da du blir hjemsøkt. Da blir de rådville." Her er det snakk om den tid profetene Gud hadde sendt som vekkere for folket, hadde talt om. Den dagen skulle komme.

Ja, dommen kan komme plutselig: "Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg" (Ef 5:14).

Et Guds barn kan nok forstå den ensomhetsfølelsen som grep Mika da han så hvor få sant troende det fantes. Elias kjente også på den da han flyktet ut i ørkenen og ønsket han bare måtte få dø.

Og likevel er Mika frimodig i håpet. Han står som et fint forbilde for Guds menighet som opplever trengselstider. Han stirrer seg ikke blind på mørket, men vender blikket opp mot Herren i visshet om at Gud vil høre han.

Det er et vakkert og oppmuntrende ord Mika gir i sitt vitnesbyrd i v. 7: "Men jeg vil skue etter Herren, vente på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg."

Må vi alltid se den veien når det ser som mørkest ut. Som vekteren skuer etter morgenen, slik skal vi med forventning speide etter han som aldri svikter.

I v. 8-10 henvender profeten seg på vegne av Guds folk til verdensmakten som han kaller "mine fiender". (I D er det brukt "motstanderinder", og forfatteren av denne bibelforklaringen henviser til de to kvinnene som særlig har gjort seg bemerket med å føre an i kampen mot Guds rike, nemlig Jesabel i Israels rike og hennes datter Atalja i Juda rike. Kanskje har profeten tenkt spesielt på disse to ved å bruke dette uttrykket, oa.)

I disse versene taler profeten på menighetens vegne. Den har falt i synd, og det er dens egen skyld at den sitter i mørke (v. 8). Men den har ydmyket seg og bøyd seg under Herrens tukt. Den har ikke bare sagt at jeg må bære hans vrede, men det som bedre er: "Herrens vrede vil jeg bære, for jeg har syndet mot ham."

Men fordi menigheten nettopp har ydmyket seg under Herrens hånd etter at den har falt i synd, derfor har den også dette herlige håpet: "Når jeg er falt, står jeg opp igjen. Om jeg sitter i mørket, er Herren lys for meg. - Han fører min sak og hjelper meg ut i lyset. Jeg skal se med fryd på hans rettferdighet" (v. 9).

Og profeten roper til de spottende, skadefro motstanderne som håner menigheten og spør den som er under korset: "Hvor er han, Herren din Gud?" (v. 10). Hans triumferende rop er: "Gled dere ikke over meg, mine fiender!" (v. 8). De triumferer for tidlig, for snart skal de se hvordan Herren reiser opp sin troende menighet, og da skal situasjonen bli en annen for hans fiender: "For da skal de bli tråkket ned som avfall på gatene" (v. 10).

En troende mann som hadde blitt arrestert for sin tros skyld i England i gamle dager, ble spottet ved at en sa: "Hvor er nå den Gud du tror på?" Da svarte han ganske rolig: "Les hos profeten Mika hva det står i Mika 7:8, 10."

Tunge tider da det kan se ut som om Guds folk er overlatt til seg selv, kan synes lange og smertefulle, og når verden spotter og håner troen, kan det være fristende å gi opp. Men da skal en alltid holde fast ved håpet: "Min Gud vil høre meg - Han skal føre meg ut i lyset."

Situasjonen skal endre seg slik at de som spotter, blir gjort til skamme. "Mine øyne skal se med fryd på dem," sier profeten (v. 10). Dette er ikke uttrykk for hevngjerrig skadefryd, men uttrykk for troens triumferende glede over at Herrens navn blir æret. Det er gleden over at verden ikke fikk rett. Den fikk virkelig merke at Herren lever og frelser sitt folk, men kommer med dom over den som ikke omvender seg fra å spotte og håne han.

Gå til Mika 7:11-20
Mika 7:11-20
"Det kommer en dag." Slik begynner profeten sitt trøsteord til Sions menighet. Det er et ord til Guds levende folk til alle tider og steder. Det kommer en herlig dag da Jerusalems murer igjen skal bygges opp slik de var før. Da skal det hellige land igjen strekke seg fra Assur ved Eufrat-elven og til Egypts byer, "fra hav til hav og fra fjell til fjell" (v. 12).

På samme måten som "elven" må forstås som Eufrat, "fra hav til hav" forstås dels som Rødehavet og dels som Middelhavet. Og ved "fra fjell til fjell" må vi forstå fra Libanon-fjellet i nord til Se'ir-fjellet i sør. Landet skulle altså ha de grensene som Herren hadde lovet Abraham (1Mos 15:18). Da skulle ikke grensene lenger være så snevre, men de skal "flyttes langt ut".

Overført på Guds folk i sin helhet vil det jo si at det skal komme en dag da Guds rike skal nå langt ut over hele jorden. Da skal alle Herrens løfter bli oppfylt. Det hellige land med det gjenreiste Israel skal som profetiene så ofte peker på, være sentrum for Guds rikes herlighet.

Men først skal dommen over denne syndens jord finne sted (v. 13).

I v. 14 henvender profeten seg til Herren med forbønn for Guds folk. Han beskriver den flokken som "bor for seg selv i en skog midt i et fruktbart land" (GNO og D: "på Karmel").

Guds folk her på jorden lever på en måte for seg selv i denne verden. Verden forstår seg jo ikke på dette folket. Det er skilt ut på en særlig måte selv om det bor midt i et myldrende folkeliv. Men som Noa en gang fikk lov til å komme ut av den trange arken, så ber profeten om at Herren tar vare på "den hjord som er din arv" slik at den må nå fram til de rike beitemarkene til fornyelse og styrke.

Karmel, Basan og Gilead var kjent for sine frodige beitemarker og står som forbilder på de herlige tidene som Guds folk en gang skal oppleve. De er mer herlige enn noe vi noen gang har opplevd på denne jorden.

I v. 15-17 ser vi svaret Herren gir på profetens bønn. På samme måte som da folket drog ut fra Egypt i gamle dager, vil Herren la dem "få se underfulle ting". Hedningene skal bli stumme og døve av forferdelse over å se Guds veldige majestet, og de skal kaste seg ned i støvet for han.

På dommens dag vil alle fiender av Guds rike i sannhet skjelve av frykt for Herren.

Beskrivelsen her synes likevel å passe bedre på den tilstanden som skal inntre i tusenårsriket. Da skal verdensmakten "slikke støv som ormen" og "bli til skamme tross all sin velde". Det skal erkjenne sin avmakt og tie i underkastelse.

Idet profeten i Ånden skuer framover mot disse underfulle tidene, bryter det fram i hans sjel: "Hvem er en Gud som du?" Han får se inn i egenskaper hos Gud som hans miskunnhet og trofasthet. Og som det største han får se, peker han på Guds syndsforlatelses nåde som gjør at han "går overtredelser forbi for dem som er tilbake av hans arv".

Dette uttrykket "hans arv" går først og fremst på den delen av Israel som renses gjennom trengslene og som så til sist lar seg frelse. Men det går dernest på alle de frelste skarer i sin alminnelighet.

Syndsforlatelse, nåde og miskunnhet er det profeten får se gjennom det herlige lyset som med sin stråleglans én gang for alle skal feie bort alle syndens skyer og tåker.

Profeten kan likesom ikke finne ord nok til å beskrive det store ved syndsforlatelsen: "En Gud som tar bort misgjerning og går overtredelser forbi. - Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter" (v. 18-19).

Dette er trøsterike og nyskapende ord til et engstelig, dømt og nedbrutt synderhjerte! Men det herligste av alt er likevel det siste ordet profeten sier og som han dermed lovpriser Guds syndsforlatende nåde med på en enestående måte: "Du skal kaste alle deres synder i havets dyp" (v. 19).

Det som er kastet i havet med sine mange tusen favners dyp, er skjult og gjemt for alltid. Derfor er også den tunge syndebyrden som blir kastet i Guds nådes dyp, gjemt og glemt for alltid for hver eneste én som ydmyker seg og søker nåde ved korsets fot.

Mikas profeti slutter med en lovprisning av Guds trofasthet. Det han tilsvor Abraham og Jakob, det skal oppfylles uansett hvor mange århundrer eller årtusener det må gå før det skjer. Gud er trofast, og det han har lovt, skal skje.

Slutten av profetien hos Mika minner om slutten av Rom 11. Nettopp med tanke på profetien her hos Mika, ser Paulus inn i Guds underfulle rådsslutning for hvordan Israels folk skal reises opp igjen i de siste tider.

Mikas glede og lovprisning faller sammen med det som brøt fram i Paulus' hjerte da han jublet ut: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er. - For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen" (Rom 11:11, 33, 36).

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Micah 1
1 1The word of Jehovah that came to Micah the Morashtite in the days of Jotham, Ahaz, and Hezekiah, kings of Judah, which he saw concerning Samaria and Jerusalem. 2Hear, ye peoples, all of you: hearken, O earth, and all that therein is: and let the Lord Jehovah be witness against you, the Lord from his holy temple. 3For, behold, Jehovah cometh forth out of his place, and will come down, and tread upon the high places of the earth. 4And the mountains shall be melted under him, and the valleys shall be cleft, as wax before the fire, as waters that are poured down a steep place. 5For the transgression of Jacob is all this, and for the sins of the house of Israel. What is the transgression of Jacob? is it not Samaria? and what are the high places of Judah? are they not Jerusalem? 6Therefore I will make Samaria as a heap of the field, and as places for planting vineyards; and I will pour down the stones thereof into the valley, and I will uncover the foundations thereof. 7And all her graven images shall be beaten to pieces, and all her hires shall be burned with fire, and all her idols will I lay desolate; for of the hire of a harlot hath she gathered them, and unto the hire of a harlot shall they return. 8For this will I lament and wail; I will go stripped and naked; I will make a wailing like the jackals, and a lamentation like the ostriches. 9For her wounds are incurable; for it is come even unto Judah; it reacheth unto the gate of my people, even to Jerusalem. 10Tell it not in Gath, weep not at all: at Beth-le-aphrah have I rolled myself in the dust. 11Pass away, O inhabitant of Shaphir, in nakedness and shame: the inhabitant of Zaanan is not come forth; the wailing of Beth-ezel shall take from you the stay thereof. 12For the inhabitant of Maroth waiteth anxiously for good, because evil is come down from Jehovah unto the gate of Jerusalem. 13Bind the chariot to the swift steed, O inhabitant of Lachish: she was the beginning of sin to the daughter of Zion; for the transgressions of Israel were found in thee. 14Therefore shalt thou give a parting gift to Moresheth-gath: the houses of Achzib shall be a deceitful thing unto the kings of Israel. 15I will yet bring unto thee, O inhabitant of Mareshah, him that shall possess thee: the glory of Israel shall come even unto Adullam. 16Make thee bald, and cut off thy hair for the children of thy delight: enlarge thy baldness as the eagle; for they are gone into captivity from thee.

Micah 2
2 1Woe to them that devise iniquity and work evil upon their beds! when the morning is light, they practise it, because it is in the power of their hand. 2And they covet fields, and seize them; and houses, and take them away: and they oppress a man and his house, even a man and his heritage. 3Therefore thus saith Jehovah: Behold, against this family do I devise an evil, from which ye shall not remove your necks, neither shall ye walk haughtily; for it is an evil time. 4In that day shall they take up a parable against you, and lament with a doleful lamentation, and say, We are utterly ruined: he changeth the portion of my people: how doth he remove it from me! to the rebellious he divideth our fields. 5Therefore thou shalt have none that shall cast the line by lot in the assembly of Jehovah. 6Prophesy ye not, thus they prophesy. They shall not prophesy to these: reproaches shall not depart. 7Shall it be said, O house of Jacob, Is the Spirit of Jehovah straitened? are these his doings? Do not my words do good to him that walketh uprightly? 8But of late my people is risen up as an enemy: ye strip the robe from off the garment from them that pass by securely as men averse from war. 9The women of my people ye cast out from their pleasant houses; from their young children ye take away my glory for ever. 10Arise ye, and depart; for this is not your resting-place; because of uncleanness that destroyeth, even with a grievous destruction. 11If a man walking in a spirit of falsehood do lie, saying, I will prophesy unto thee of wine and of strong drink; he shall even be the prophet of this people. 12I will surely assemble, O Jacob, all of thee; I will surely gather the remnant of Israel; I will put them together as the sheep of Bozrah, as a flock in the midst of their pasture; they shall make great noise by reason of the multitude of men. 13The breaker is gone up before them: they have broken forth and passed on to the gate, and are gone out thereat; and their king is passed on before them, and Jehovah at the head of them.

Micah 3
3 1And I said, Hear, I pray you, ye heads of Jacob, and rulers of the house of Israel: is it not for you to know justice? 2ye who hate the good, and love the evil; who pluck off their skin from off them, and their flesh from off their bones; 3who also eat the flesh of my people, and flay their skin from off them, and break their bones, and chop them in pieces, as for the pot, and as flesh within the caldron. 4Then shall they cry unto Jehovah, but he will not answer them; yea, he will hide his face from them at that time, according as they have wrought evil in their doings. 5Thus saith Jehovah concerning the prophets that make my people to err; that bite with their teeth, and cry, Peace; and whoso putteth not into their mouths, they even prepare war against him: 6Therefore it shall be night unto you, that ye shall have no vision; and it shall be dark unto you, that ye shall not divine; and the sun shall go down upon the prophets, and the day shall be black over them. 7And the seers shall be put to shame, and the diviners confounded; yea, they shall all cover their lips; for there is no answer of God. 8But as for me, I am full of power by the Spirit of Jehovah, and of judgment, and of might, to declare unto Jacob his transgression, and to Israel his sin. 9Hear this, I pray you, ye heads of the house of Jacob, and rulers of the house of Israel, that abhor justice, and pervert all equity. 10They build up Zion with blood, and Jerusalem with iniquity. 11The heads thereof judge for reward, and the priests thereof teach for hire, and the prophets thereof divine for money: yet they lean upon Jehovah, and say, Is not Jehovah in the midst of us? no evil shall come upon us. 12Therefore shall Zion for your sake be plowed as a field, and Jerusalem shall become heaps, and the mountain of the house as the high places of a forest.

Micah 4
4 1But in the latter days it shall come to pass, that the mountain of Jehovah's house shall be established on the top of the mountains, and it shall be exalted above the hills; and peoples shall flow unto it. 2And many nations shall go and say, Come ye, and let us go up to the mountain of Jehovah, and to the house of the God of Jacob; and he will teach us of his ways, and we will walk in his paths. For out of Zion shall go forth the law, and the word of Jehovah from Jerusalem; 3and he will judge between many peoples, and will decide concerning strong nations afar off: and they shall beat their swords into plowshares, and their spears into pruning-hooks; nation shall not lift up sword against nation, neither shall they learn war any more. 4But they shall sit every man under his vine and under his fig-tree; and none shall make them afraid: for the mouth of Jehovah of hosts hath spoken it. 5For all the peoples walk every one in the name of his god; and we will walk in the name of Jehovah our God for ever and ever. 6In that day, saith Jehovah, will I assemble that which is lame, and I will gather that which is driven away, and that which I have afflicted; 7and I will make that which was lame a remnant, and that which was cast far off a strong nation: and Jehovah will reign over them in mount Zion from henceforth even for ever. 8And thou, O tower of the flock, the hill of the daughter of Zion, unto thee shall it come, yea, the former dominion shall come, the kingdom of the daughter of Jerusalem. 9Now why dost thou cry out aloud? Is there no king in thee, is thy counsellor perished, that pangs have taken hold of thee as of a woman in travail? 10Be in pain, and labor to bring forth, O daughter of Zion, like a woman in travail; for now shalt thou go forth out of the city, and shalt dwell in the field, and shalt come even unto Babylon: there shalt thou be rescued; there will Jehovah redeem thee from the hand of thine enemies. 11And now many nations are assembled against thee, that say, Let her be defiled, and let our eye see our desire upon Zion. 12But they know not the thoughts of Jehovah, neither understand they his counsel; for he hath gathered them as the sheaves to the threshing-floor. 13Arise and thresh, O daughter of Zion; for I will make thy horn iron, and I will make thy hoofs brass; and thou shalt beat in pieces many peoples: and I will devote their gain unto Jehovah, and their substance unto the Lord of the whole earth.

Micah 5
5 1Now shalt thou gather thyself in troops, O daughter of troops: he hath laid siege against us; they shall smite the judge of Israel with a rod upon the cheek. 2But thou, Beth-lehem Ephrathah, which art little to be among the thousands of Judah, out of thee shall one come forth unto me that is to be ruler in Israel; whose goings forth are from of old, from everlasting. 3Therefore will he give them up, until the time that she who travaileth hath brought forth: then the residue of his brethren shall return unto the children of Israel. 4And he shall stand, and shall feed his flock in the strength of Jehovah, in the majesty of the name of Jehovah his God: and they shall abide; for now shall he be great unto the ends of the earth. 5And this man shall be our peace. When the Assyrian shall come into our land, and when he shall tread in our palaces, then shall we raise against him seven shepherds, and eight principal men. 6And they shall waste the land of Assyria with the sword, and the land of Nimrod in the entrances thereof: and he shall deliver us from the Assyrian, when he cometh into our land, and when he treadeth within our border. 7And the remnant of Jacob shall be in the midst of many peoples as dew from Jehovah, as showers upon the grass, that tarry not for man, nor wait for the sons of men. 8And the remnant of Jacob shall be among the nations, in the midst of many peoples, as a lion among the beasts of the forest, as a young lion among the flocks of sheep; who, if he go through, treadeth down and teareth in pieces, and there is none to deliver. 9Let thy hand be lifted up above thine adversaries, and let all thine enemies be cut off. 10And it shall come to pass in that day, saith Jehovah, that I will cut off thy horses out of the midst of thee, and will destroy thy chariots: 11and I will cut off the cities of thy land, and will throw down all thy strongholds. 12And I will cut off witchcrafts out of thy hand; and thou shalt have no more soothsayers: 13and I will cut off thy graven images and thy pillars out of the midst of thee; and thou shalt no more worship the work of thy hands; 14and I will pluck up thine Asherim out of the midst of thee; and I will destroy thy cities. 15And I will execute vengeance in anger and wrath upon the nations which hearkened not.

Micah 6
6 1Hear ye now what Jehovah saith: Arise, contend thou before the mountains, and let the hills hear thy voice. 2Hear, O ye mountains, Jehovah's controversy, and ye enduring foundations of the earth; for Jehovah hath a controversy with his people, and he will contend with Israel. 3O my people, what have I done unto thee? and wherein have I wearied thee? testify against me. 4For I brought thee up out of the land of Egypt, and redeemed thee out of the house of bondage; and I sent before thee Moses, Aaron, and Miriam. 5O my people, remember now what Balak king of Moab devised, and what Balaam the son of Beor answered him; remember from Shittim unto Gilgal, that ye may know the righteous acts of Jehovah. 6Wherewith shall I come before Jehovah, and bow myself before the high God? shall I come before him with burnt-offerings, with calves a year old? 7will Jehovah be pleased with thousands of rams, or with ten thousands of rivers of oil? shall I give my first-born for my transgression, the fruit of my body for the sin of my soul? 8He hath showed thee, O man, what is good; and what doth Jehovah require of thee, but to do justly, and to love kindness, and to walk humbly with thy God? 9The voice of Jehovah crieth unto the city, and the man of wisdom will see thy name: hear ye the rod, and who hath appointed it. 10Are there yet treasures of wickedness in the house of the wicked, and a scant measure that is abominable? 11Shall I be pure with wicked balances, and with a bag of deceitful weights? 12For the rich men thereof are full of violence, and the inhabitants thereof have spoken lies, and their tongue is deceitful in their mouth. 13Therefore I also have smitten thee with a grievous wound; I have made thee desolate because of thy sins. 14Thou shalt eat, but not be satisfied; and thy humiliation shall be in the midst of thee: and thou shalt put away, but shalt not save; and that which thou savest will I give up to the sword. 15Thou shalt sow, but shalt not reap; thou shalt tread the olives, but shalt not anoint thee with oil; and the vintage, but shalt not drink the wine. 16For the statutes of Omri are kept, and all the works of the house of Ahab, and ye walk in their counsels; that I may make thee a desolation, and the inhabitants thereof a hissing: and ye shall bear the reproach of my people.

Micah 7
7 1Woe is me! for I am as when they have gathered the summer fruits, as the grape gleanings of the vintage: there is no cluster to eat; my soul desireth the first-ripe fig. 2The godly man is perished out of the earth, and there is none upright among men: they all lie in wait for blood; they hunt every man his brother with a net. 3Their hands are upon that which is evil to do it diligently; the prince asketh, and the judge is ready for a reward; and the great man, he uttereth the evil desire of his soul: thus they weave it together. 4The best of them is as a brier; the most upright is worse than a thorn hedge: the day of thy watchmen, even thy visitation, is come; now shall be their perplexity. 5Trust ye not in a neighbor; put ye not confidence in a friend; keep the doors of thy mouth from her that lieth in thy bosom. 6For the son dishonoreth the father, the daughter riseth up against her mother, the daughter-in-law against her mother-in-law; a man's enemies are the men of his own house. 7But as for me, I will look unto Jehovah; I will wait for the God of my salvation: my God will hear me. 8Rejoice not against me, O mine enemy: when I fall, I shall arise; when I sit in darkness, Jehovah will be a light unto me. 9I will bear the indignation of Jehovah, because I have sinned against him, until he plead my cause, and execute judgment for me: he will bring me forth to the light, and I shall behold his righteousness. 10Then mine enemy shall see it, and shame shall cover her who said unto me, Where is Jehovah thy God? Mine eyes shall see my desire upon her; now shall she be trodden down as the mire of the streets. 11A day for building thy walls! in that day shall the decree be far removed. 12In that day shall they come unto thee from Assyria and the cities of Egypt, and from Egypt even to the River, and from sea to sea, and from mountain to mountain. 13Yet shall the land be desolate because of them that dwell therein, for the fruit of their doings. 14Feed thy people with thy rod, the flock of thy heritage, which dwell solitarily, in the forest in the midst of Carmel: let them feed in Bashan and Gilead, as in the days of old. 15As in the days of thy coming forth out of the land of Egypt will I show unto them marvellous things. 16The nations shall see and be ashamed of all their might; they shall lay their hand upon their mouth; their ears shall be deaf. 17They shall lick the dust like a serpent; like crawling things of the earth they shall come trembling out of their close places; they shall come with fear unto Jehovah our God, and shall be afraid because of thee. 18Who is a God like unto thee, that pardoneth iniquity, and passeth over the transgression of the remnant of his heritage? he retaineth not his anger for ever, because he delighteth in lovingkindness. 19He will again have compassion upon us; he will tread our iniquities under foot; and thou wilt cast all their sins into the depths of the sea. 20Thou wilt perform the truth to Jacob, and the lovingkindness to Abraham, which thou hast sworn unto our fathers from the days of old.