Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Johannes' første brev

Veien igjennom bibelen - Johannes' første brev - 2158-2212-1Joh.

Trykk her for å se bibel oversikt for Johannes' første brev (bilde åpnes i nytt vindu)

I dette brevet er det ikke angitt verken hvem som har skrevet det eller hvem det er skrevet til. Men både det ytre vitnesbyrd om brevet som vi finner i den kirkelige tradisjon og det indre vitnesbyrd som vi finner i brevets form og innhold, viser oss klart nok at det er apostelen Johannes som er forfatter.

Kirkefedrene gir et enstemmig vitnesbyrd om dette, og likheten mellom dette brevet og Johannesevangeliet er så stor at det ikke kan være noen tvil om at det er samme forfatter vi har å gjøre med.

Vanskeligere er det å si med sikkerhet når brevet er skrevet. Det går fram av innholdet i brevet at forfatteren har hatt nøye kjennskap til forholdene blant dem han skrev til. Dessuten har han et hjertelig fellesskap med dem.

Kirkehistorien forteller oss at apostelen Johannes var biskop i Efesus på vestkysten av Lilleasia ved slutten av det første århundre. På den tiden var alle de andre apostlene allerede døde. Det er derfor en vanlig antagelse at dette brevet er et rundskriv til alle de menighetene i Lilleasia som han hadde tilsyn med som en sann og trofast hyrde. Det er derfor grunnen til at vi mangler en særlig adresse her.

Stedet dette rundskrivet ble sendt fra, er sannsynligvis Efesus. Det forteller den eldre tradisjonen (den kirkelige overleveringen) oss.

På hvilket tidspunkt dette brevet ble skrevet, kan vi ikke si med sikkerhet, men innholdet viser at det hører hjemme i den senere tid av den apostoliske menighet (det vil si etter Paulus' død).

En merker at Johannes allerede er en eldre mann. Det er den gamle, erfarne Herrens apostel som taler som en far taler til sine barn. En merker videre at menighetene allerede hadde bestått i lengre tid. Motsetningene mellom jødekristne og hedningekristne hører vi ikke noe om. Den hadde mistet sin betydning etter at Jerusalem og tempelet var blitt ødelagt.

Derimot merker vi påvirkningen fra de gnostiske villfarelsene på en helt annen og tydeligere måte enn i de seneste av Paulus' brev. Dette tyder på at brevet er skrevet på et forholdsvis sent tidspunkt. I dette brevet ser vi hvordan Johannes kjemper med blanke våpen mot disse villfarelsene.

Ved slutten av det første århundre var det særlig én mann som målbar de gnostiske tankene i Lilleasia. Det var en som hette Kerint. Han var en jødekristen som opprinnelig kom fra Egypt, og i gamle beretninger i kirkehistorien finner vi opplysninger om kraftige sammenstøt mellom apostelen Johannes og denne vranglæreren. Når Johannes i sitt første brev (1Joh 2:22) sier: "Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus?" så sikter han tydeligvis til Kerint og hans etterfølgere.

Alt dette peker på at tiden for forfatterskapet må legges til slutten av det første århundre. Noen mener at dette brevet har fulgt med Johannesevangeliet som et følgeskriv, og det er kanskje ikke usannsynlig. Johannesevangeliet begynner også med å understreke Jesu guddom meget sterkt, at Ordet ble menneske "og tok bolig iblant oss" (Joh 1:14).

Vi skal nå gå over til å se på innholdet i Johannes' første brev. Som tidligere nevnt, kjenner vi tydelig igjen Johannes' personlighet, de dype tankene, den hellige stillheten og den ildfulle kjærligheten. Navnet "tordensønnene" som Jesus ga Johannes og broren Jakob (Mark 3:17), passer også godt når vi ser dette brevet.

Når Johannes blir kalt "kjærlighetens apostel" fordi han så sterkt betoner Guds kjærlighet i Kristus og den innbyrdes kjærligheten mellom de troende, så er det på ingen måte en bløtaktig kjærlighet han snakker om. Det er ingen apostel som setter skillet mellom Guds rike og verdens rike, mellom lyset og mørket, mellom tro og vantro, skarpere enn Johannes.

Hovedtanken i brevet blir angitt allerede i kap. 1:1-4. Det han vitner om, er at Guds evige sønn kom som den historiske Kristus Jesus, og han vitner om denne Frelseren som ble menneske for at leserne kunne styrkes i samfunnet med Faderen og Sønnen og derved også ha samfunn med alle Guds barn på en slik måte at deres glede kunne bli fullkommen.

Etter denne innledningen peker han i kap. 1:5 - 2:11 på Gud som det fullkomne lys og understreker samtidig den forpliktelse Guds barn har til å leve i lyset. Når vi på den måten lever i lyset, så kan Guds Sønns blod utføre sin frelsende gjerning i oss og gi sin kraft i våre liv.

I kap. 2:12-17 viser han så hvordan den styrken vi eier i syndenes forlatelse, ikke må settes over styr ved å bli grepet av kjærlighet til denne verden. Kjærlighet til verden kan ikke forenes med kjærlighet til Gud.

I kap. 2:18-3:24 peker Johannes først på de antikristelige ånder som vil bryte ned grunnvollen for troen ved å nekte at Jesus er Kristus. Han formaner de troende til å holde seg til det de hadde hørt "fra begynnelsen" og som var lagt ned i dem ved salvingen av Den Hellige Ånd, i motsetning til de løgnaktige tankene som de antikristelige åndene kom med.

Han vitner om den gaven de har fått ved Den Hellige Ånd, men også om det ansvaret og den oppgaven som fulgte med, nemlig å stå imot all synd og leve rett. Særlig peker han på kjærligheten til brødrene som et grunndrag i kristenlivet og som en nødvendig frukt av troen på Guds kjærlighet i Kristus. Men da kan også frimodigheten overfor Gud bevares.

I kap. 4 formaner han dem til å prøve åndene, om disse stammer fra sannhetens eller villfarelsens ånd. Han tar så igjen fram kjærligheten til brødrene som kjennetegnet på at Guds kjærlighet er virksom i våre hjerter ved troen på Jesus Kristus.

I kap. 5 understreker han den kraft til seier som ligger i troen på den virkelige Jesus Kristus som Guds sønn. I denne tro har vi evig liv, og vi har makt til å be med visshet om at vi skal bli bønnhørt.

Brevet slutter med den spesielle formaningen: "Mine barn, ta dere i vare for avgudene!" Her peker han enda en gang på den faren som truer dem. Det vil føre dem tilbake til hedenskapets mørke om de gir plass for løgnens ånd og følger dens tale. Det gnostiske kjetteriet var i virkeligheten avgudsdyrkelse både i liv og lære.

Den før omtalte Kerint lærte nemlig at Det gamle testamentets Gud, verdens skaper og Israels Gud, ikke var den høyeste Gud. Han var bare overhodet for de lavere englemakter. Om Jesus lærte han at han bare var sønn av Josef og Maria, men ved hans dåp hadde den egentlige verdensfrelseren, den himmelske Kristus, forent seg med ham og satt han i stand til å "forkynne Faderen (den høyeste Gud) og gjøre undergjerninger". Før lidelsen på korset hadde så "den himmelske Kristus" igjen forlatt Jesus slik at det bare var det jordiske menneske Jesus som døde på Golgata.

På denne måten delte Kerint vår Frelser i to, nemlig den jordiske Jesus og den himmelske Kristus. Men på denne måten fornektet han Guds Sønns stedfortredende og forsonende lidelse for oss. Et menneske alene kan jo ikke gjøre soning for all verdens synd.

Kerints falske lære sprang ut fra den menneskelige forstands vantro som gjerne vil gjøre seg til herre over Guds sannheter og på denne måten gjøre seg selv til gud. Men i virkeligheten er den avgudsdyrkelse som er skjult i kristelige talemåter. Derfor resulterer den da også i moralsk slapphet og mangel på kjærlighet til brødrene. Løgnen kan ikke føre til et hellig liv. Den fører tvert om til at en gjør sine egne lyster til sin avgud.

Og de senere gnostikerne, slik som kirkehistorien framstiller dem, hevet seg fullstendig over helliggjørelsens krav i en falsk åndelighet. Mens de med store ord talte om det lys de eide, var deres liv og vandel under verdens og djevelens trelleåk i det dypeste mørke.

Dersom vi skal forstå dette brevet av Johannes rett, må vi ta med i betraktning at denne form for avgudsdyrkelse ville fortrenge den sunne gudsdyrkelsen og troen på Jesus Kristus.

Så har også dette brevet noe å si oss i våre dager der vi igjen hører høylydt fornektelse av at Jesus er Kristus, og der det hevdes at han bare var et enestående menneske. All rasjonalisme, og med dette forstår vi den vantro fornufts opprør mot troens grunnvoll, går alltid ut på å fornekte Jesu Kristi guddommelighet. Dette er også understrømmen i den moderne bibelkritikk som framhever Jesus som menneske i den grad at en ikke viker tilbake for å si om han at han kunne ta feil og til og med lære sine disipler ting som var feil.

Men også overfor de svermeriske retningene i vår tid som mer eller mindre hevder den falske syndfrihetslæren, vil et inngående studium av dette Johannesbrevet ha sin store betydning. Må Herren selv veilede oss ved sin ånd når vi nå går inn i denne delen av Skriftens "Gullgrube". Dette brevet vil bringe oss herlige rikdommer fra Gud.

1Joh 1:1-4
Se også Innledning til NT og

innledning Apostelen Johannes' første brev.

Det første kapitlet faller i to hoveddeler. Først har vi brevets innledning i v. 1-4, og deretter finner vi grunntanken i brevet, v. 5-10.

I v. 1-4 beskriver apostelen først innholdet i sin forkynnelse og hva han hadde som siktepunkt med den. Han nevner også den spesielle hensikten han hadde med dette brevet (v.4).

Og innholdet i hans forkynnelse er Jesus selv, Jesus som den personlige og historiske Frelser som har brakt det evige liv i hele dets fylde til jorden.

Måten han begynner brevet på i v. 1, minner i høy grad om de ordene som innleder Johannesevangeliet (Joh 1:1: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud".)

At Guds Sønn, livets Ord var fra "begynnelsen", vil jo si at det var til da alt det timelige begynte. Det var altså til før noe annet ble skapt. Dette Ordet var virksomt ved skapelsen (Joh 1:3: "Alt er blitt til ved ham").

Men det Johannes med en gang understreker her til innledning, er at dette "livets ord" hadde fått en synlig skikkelse iblant oss (Joh 1:14: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet").

Apostelen bruker fire forskjellige uttrykk for å slå fast at dette "livets ord" var iblant oss som en historisk virkelighet: "Det som - vi har hørt - sett med våre øyne - betraktet - våre hender rørte ved" (v.1).

Sterkere kan han ikke beskrive Frelserens historiske virkelighet, og han gjør det i klar motsetning til vranglærernes løgner om en "skinn-Kristus". Som vi nevnte i innledningen, gikk den gnostiske løgnen ut på at den historiske Jesus ikke var ett med Guds evige Sønn.

Når apostelen sier: "Det som var fra begynnelsen," og ikke "han som var", er det fordi han har hele Kristi vesensfylde for øyet, det evige livet "som var hos Faderen og ble åpenbart for oss" (v.2).

I v. 2 streker han under at livets ord ble åpenbart, og videre i v. 3 vitner han om at innholdet i hans forkynnelse nettopp er dette livets ord som er blitt åpenbart.

Ja, det er forkynne Jesus vi skal. Han skal være innholdet i alle våre prekner, slik som også Paulus skrev til korinterne: "Guds Sønn, Jesus Kristus, han som ble forkynt blant dere ved oss" (2Kor 1:19). Det er Jesus vi skal forkynne. Vi skal forkynne han som den som var hos Faderen, men som ble åpenbart iblant oss som Livets Ord. Slik er det vi skal forkynne han og ikke bare som et vanlig menneske. Det gjør nemlig vantroen, enten det skjer etter de gnostiske tankebaner eller det skjer i rasjonalistiske vendinger.

Og det apostelen siktet mot, var at også mennesker som ikke personlig hadde sett og hørt Guds Sønn som var blitt menneske på samme måten som apostelen hadde, også skulle ha samfunn med apostlene. De skulle også dele denne rikdommen med dem.

Hva denne rikdommen består i, forklarer han nærmere i slutten av v. 3: "For vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus."

Johannes bruker alltid begge navnene, Jesus og Kristus. Det er tydeligvis for å understreke at den historiske Jesus fra Nasaret var ett med den lovede, guddommelige Frelser og konge.

Ja, det er virkelig herlig å være i samfunn med den himmelske Fader og hans enbårne Sønn, det vil si å være i livsfellesskap med dem som Faderens barn og som Jesu lemmer. Hvilken ufattelig rikdom er det ikke at vi syndere skal få del i dette. Dette er evangeliets usigelige storhet.

På samme måte som dette var innholdet i og hensikten med apostelens forkynnelse, var det også hans ønske ved å skrive dette brevet at vennenes glede skulle være fullkommen ved den nåden som finnes i dette evangelium.

Vår glede over nåden svarer ofte ikke til herligheten og storheten i den. Men "glede i Herren er vår styrke" (Neh 8:10). "Rop med fryd for Herren, dere rettferdige!" lyder det allerede i den gamle pakt (Sal 33:1).

Må da også vår glede bli fullkommen ved at vi leser dette brevet som legger evangeliets budskap så rikt fram for oss. Må det finne gjenklang i våre hjerter slik at det når videre til andre gjennom vårt liv og vår ferd.

1Joh 1:5-10
"Gud er lys, det er ikke noe mørke i ham" (v.5). Det er som om apostelen i en sum samler innholdet i det veldige budskapet han har hørt av Frelseren og som han vil forkynne for andre mennesker.

Dette må ikke oversettes "Gud er et lys" slik som enkelte bibeloversettere gjør det. Meningen er jo ikke at Gud er et lys ved siden av andre lys. Nei, selve hans vesen er det fullkomne lyset, lysenes lys. Det vil si: Gud er hellig, og hans vesen er den fullkomne hellighet og sannhet.

"Det er ikke noe mørke i ham." Mørket betegner her synden som Gud i sin hellighet er absolutt skilt fra.

I dette ordet er det som apostelen åpner evighetens porter for oss, og det minner oss om hva profeten Jesaja fikk oppleve i tempelet da han så inn i helligdommen (Jes 6) og hørte serafene rope: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud!" Da skalv han, og det har også vi grunn til å gjøre, vi som av naturen har både urene lepper og hjerter.

Dette ordet om at Gud er lys, inneholder dommen over synden og vitner tydelig om at vegen til Gud bare går gjennom det å bli frelst fra syndens mørke.

Det viser Johannes når han fortsetter slik: "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke (NO: "følger ikke") sannheten" (v.6). Vi må helliggjøres for å kunne ha samfunn med lysets Gud (se Heb 12:14: "Uten helliggjørelse skal ingen se Herren").

Men dette innbefatter igjen Jesu soningsdød og nødvendigheten av omvendelse og tro. Bare ved å tro på paktens blod ved Jesu offerdød kan vi bli renset og helliggjort.

Det er denne hovedtanken vi hele tiden møter i dette brevet, nemlig at samfunnet med Gud krever at en lever i lyset. Gang på gang understreker Johannes dette i motsetning til vranglærernes falske tale om lys mens deres liv og vandel foregikk i syndens mørke.

Å vandre i mørke vil si å leve et selvopptatt liv uten å ta hensyn til Gud. Men da blir all tale om samfunn med Gud et rendyrket hykleri. Kristendom er ikke bare kunnskap. Kristendom er liv. Motsetningen til mørket blir da at "vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset" (v.7).

Da vi ble døpt, fikk vi "del i guddommelig natur", som ordet i 2Pet 1:4 sier. Vi fikk del i lyset, ble gjort "skikket til å få del i de helliges arv i lyset" (Kol 1:12). Men vi må vandre, det vil si fortsette å leve i dette lyset for å ha samfunn med Gud.

I v. 7 nevner apostelen to fine ting som resultat av et slikt liv i lyset. Det første er dette: "Da har vi samfunn med hverandre." Dette er det store kjennetegnet på og den velsignede frukten av å ha samfunn med Gud. Vi får plass i de helliges samfunn. Det har ingen så lenge han farer vill i mørket. I verdens mørke går alle sin egen vei. Enhver streber etter sitt eget slik som det er sagt hos profeten Jes 53:6: "Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei."

Dessuten har vi heller ikke virkelig samfunn med Guds barn så lenge vi lever i halvmørke eller i grenselandet. Først når vi lar Guds lys falle inn over livet vårt og avsløre alle synder, og så dømmer oss selv i dette lyset, det vil si at vi aktivt søker inn i dette lyset i stedet for å flykte fra det, da har vi samfunn med Guds barn. Først da kjenner vi oss hjemme blant dem. Da kommer vi også inn under Guds barmhjertighet som er åpenbart i "Jesu, hans Sønns blod".

Legg merke til hvordan det understrekes at det er Guds Sønns blod som har blitt øst ut for oss. Dette blodet "renser oss fra all synd". Millioner av syndere har lovprist Gud for dette blodet. Dette ordet rommer både renselsen fra syndens skyld, altså syndenes forlatelse (Ef 1:7) og renselsen fra syndens makt og vesen, det vil si seieren over synden ved den daglige helliggjørelsen.

"Dersom vi vandrer i lyset", i oppriktighet for Hans ansikt, da lever vi hver dag under blodets nåde og eier tilgivelsen for alle våre synder (v.7). Men da opplever vi også kraften som dette blodet gir, til å døde det gamle menneske og føre oss fram til det nye livet det sømmer seg å leve for de som er renset og helliggjort av nåde (se Åp 12:11: "De har seiret over ham (djevelen) i kraft av Lammets blod").

Og legg merke til at det står: "- fra all synd." Dette gir hvile for en urolig synder. Det er ingen synd som er så stor og forferdelig at ikke Guds Sønns blod kan skjule den så sant vi lever i lyset og kommer til Gud med den.

Hvilket herlig håp gir ikke dette ordet oss når vi tar det til hjertet. Det vitner for oss om at dette hellige blodets kraft til sist skal slukke den siste syndegnisten i oss dersom vi bare fortsetter å vandre i lyset. Da vil vi "stå rene og uten lyte til Kristi dag" (Fil 1:10).

Alt dette er frukten av å vandre i lyset og ha samfunn med Gud. Dette ordet kaller i sannhet på alle syndere og sier: "Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg" (Ef 5:14).

Men dette ordet om blodets kraft til å rense fra all synd, forutsetter at vi kjenner vår sanne tilstand som urene og syndige. Nekter vi dette, "da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (v.8).

Sannheten betegner her det samme som Guds Ord (se v. 10). Apostelen sier altså at sannhetens ord ikke er levende og virksomt i oss dersom vi ikke innrømmer vår syndige tilstand. Det er denne tanken som så sterkt blir understreket i v. 8-10. Og vi skal legge merke til at her tales det til kristne, de som allerede har kommet til tro.

Ordet her taler klart imot den syndfrihetslæren som en av og til kan høre i svermeriske kretser. Både har vi synd og vi må bestandig bekjenne på nytt at vi synder (v.10).

Det vil si at vår syndige natur til stadighet gir seg utslag i de enkelte syndene som vi gjør. Nekter vi for dette, da bedrar vi ikke bare oss selv, men da gjør vi også Gud til en løgner. Det er jo nettopp vår synd som er grunnen til hele Guds nådes virksomhet i Kristus Jesus.

Når Gud ved sin enbårne sønn har lært oss å be daglig: "Forlat oss vår skyld", så har han jo ved dette fortalt oss at vi daglig trenger hans tilgivelse. Men dette ville jo være løgn dersom vi ikke lenger har synd og den virkelig ikke fantes i vårt daglige liv. Ifølge dette verset inneholder altså syndfrihetslæren en skjult spott mot Gud. Det bør vi tenke nøye over. Gud kjenner våre hjerters syndige tilstand. Han ser den mørke skyggen som alltid følger våre gjerninger, og han vil at vi også skal se og kjenne den og bekjenne våre synder. Bare på denne måten kan vi leve i og ved sannheten.

Men "dersom vi bekjenner våre synder", da møter Gud oss alltid som en "trofast og rettferdig" Gud (v.9). Hans trofasthet viser seg ved at han holder sitt ord om syndenes forlatelse (se også Sal 32:5: "Jeg bekjente min synd for deg - Og du tok bort min syndeskyld", og det fine ordet i Ord 28:13).

Hans rettferdighet viser seg i nåden på den måten at han tilregner synderen som tar sin tilflukt til Jesus, hele Jesu rettferdighet av nåde.

Denne tanken om Guds rettferdighet når det gjelder å gi nåde, møter vi ofte i Skriften. Dette er ikke noe vi fortjener eller kan rose oss av. Det er en rett til nåde som alle redde syndere eier som en salig trøst. Dersom du bekjenner dine synder og klynger deg til Jesus, så har Gud i sin nåde gitt deg retten til å ta han på ordet når det gjelder tilgivelsen.

Her ser vi igjen at tilgivelse for syndene og renselsen fra all urettferdighet er nøye knyttet sammen. I v. 9 forklarer Johannes nærmere for oss det han har sagt i v. 7 om at Jesu, Guds Sønns blod renser oss fra all synd. Det består først i tilgivelsen for alle synder og deretter i at all synd blir tatt bort, men betingelsen for dette er at vi stadig holder oss på tollerens plass i ydmyk bekjennelse av våre synder.
1Joh 2:1-2
"Vi er ikke verd å få noe av Gud, for vi synder daglig og fortjener straff," sier Luther i forklaringen til den femte bønn av Fadervår, og han sier det i nær sammenheng med det vi har hørt her i 1Joh 1:8-10.

Der denne erkjennelsen og bekjennelsen mangler, der er ikke sannheten. De som hevder syndfrihetslæren er lite glade for dette ordet, og ofte beskylder de de mer nøkterne Guds barn for å bruke det som en sovepute for manglende framgang når det gjelder helliggjørelsen.

Her i v. 1 viser apostelen Johannes oss at nettopp en sterk understrekning av vår syndige tilstand og våre syndige gjerninger har til hensikt å hjelpe oss ut av synden.

"Mine barn (egentlig: små barn)! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde." Slik skriver han, og slik sier alle Guds sanne barn. Å erklære seg selv for syndfri, fører en bare dypere inn i syndens makt. En kommer inn i den løgnen som selvbedraget fører med seg og gjør Gud selv til en løgner.

Ved å bekjenne våre synder derimot, stiller vi oss på sannhetens grunn, og dersom den er ekte, vekker den avsky for synden og lukker opp for Jesu blods rensende makt.

Målet Herren alltid setter for oss, er dette: "Synd ikke mer" (Joh 5:14. 8:11), men han henviser samtidig den engstelige synderen som vet med seg selv at han ennå ikke har nådd dette målet, til Jesus Kristus som er vår talsmann hos Faderen.

Vårt ord lyder jo slik: "Hvis noen synder, har vi en talsmann (NO: "en som taler vår sak") hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige."

Guds ånd er talsmannen fra Gud i våre hjerter, men Jesus Kristus, Gudmennesket, er vår talsmann hos Faderen. Denne sannheten møter oss både i Rom 8:34 og i Heb 7:25 (han går i forbønn for oss). Vi møter den samme tanken i lignelsen om det ufruktbare fikentreet i gartnerens forbønn for treet (Luk 13:8).

Apostlene eller andre hellige mennesker er ikke satt til å være talsmenn for oss i himmelen, slik som den katolske kirken mener når de henviser mennesker til helgenenes forbønn. Nei, i himmelen er det bare én talsmann som taler vår sak hos Faderen, og det er Jesus Kristus.

Han kan gjøre dette fordi han er "Den Rettferdige", den eneste som har vært syndfri her på jord (Heb 7:26: "En slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere -").

Han kan tale vår sak hos Faderen fordi "han er en soning for våre synder" (v.2). Han gjorde soning ved sitt blod. Han fortsetter sin gjerning som yppersteprest ved Faderens høyre hånd som vår store talsmann.

"En som taler vår sak" (talsmann), er egentlig en som er innkalt til å føre en annen persons sak fram for retten. Jesus Kristus taler vår sak hos Faderen ved at han stadig viser til sitt blod som ble øst ut for oss og våre synder.

Når apostelen peker på Jesus som en soning for våre synder, så legger han til: "- og det ikke bare for våre, men også for hele verdens." I dette ordet åpnes frelsens port på vidt gap for alle jordens folkeslag, for ethvert menneske, for hele den falne menneskeslekten. Fra Guds side er hans hånd rakt ut til frelse for blodets skyld som rant på Golgata. Om bare verden ville komme og la seg forlike med Gud, så er Jesu blod godtatt som soning for all verdens synd.

Slik skal vi også se på alle uomvendte mennesker. Vi skal tenke på dette at Jesu blod også rant for dem. Dette ordet er den sterke drivkraften til all misjon. Dette skulle drive oss inn i arbeidet med å bringe evangeliet til hedningene og til alle som enda ikke har tatt imot det.

Vi skulle anstrenge oss for å gi dem dette herlige evangeliet: "Kristus har sonet det du en gang brøt, en gang for alle ved sin død." Arven ligger klar for hele den fattige jord. Ved dåpen blir vi gjenfødt til den, og ved troen hever vi denne arven.

Og for Herrens troende barn er det stor kraft i dette at vår forsoner i sin uforståelige barmhjertighet fremdeles ber for oss hos Faderen, ber at vår tro ikke må svikte, ber at Gud i sin nåde ikke må knuse det knekkede røret og slukke ut den rykende veken.

Her møter vi de samme herlige tonene som lød allerede i den gamle pakts dager slik vi møter dem i Visdommens Bok 15:2: "Selv om vi synder, så er vi dog dine fordi vi kjenner din makt, men vi vil ikke synde fordi vi vet at vi er regnet for å være dine."

1Joh 2:3-11
I dette avsnittet fortsetter Johannes med å forklare hva det vil si å vandre i lyset.

I 1Joh 1:6-7 har han vist hvordan det å ha samfunn med Gud alltid vil gi seg uttrykk ved at en vandrer i lyset. Denne vandringen i lyset er en nødvendig og naturlig frukt av dette samfunnet.

I dette avsnittet viser han først hvordan en slik vandring består i å holde Jesu Kristi "bud", hans ord (v.3-5). Videre viser han hvordan dette å holde "hans bud" består i "å vandre slik han vandrer", i den samme hellige kjærligheten til brødrene (v.6-11).

I dette avsnittet møter vi, som vi gjør det ellers i Johannesbrevet, forskjellige uttrykk for dette å ha "samfunn med Faderen". Vi ser det for eksempel i v. 3-4 i uttrykket "kjenner ham". Apostelen bruker dette uttrykket på samme måte som Herren selv gjorde, nemlig om hjertets oppriktige erkjennelse av Gud. Det er ikke bare en død kunnskap om han. Det uttrykker det samme som: "- i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen" (v.5).

Guds kjærlighet til oss og den kjærlighet til han som virker i hjertet hos en som tror, kan ikke unnvære hverandre: "Vi elsker fordi han elsket oss først" (1Joh 4:19).

I v. 5-6 finner vi to ganger ordene "er i ham" som uttrykk for å være i samfunn med Gud. Videre ser vi det samme i v. 9 der det sies: "er i lyset".

Alle disse uttrykkene er skjønne beskrivelser av troens nye liv i Kristus sett fra forskjellige synspunkt.

I de forskjellige uttrykkene for å holde "hans bud" er Guds-barnets helliggjørelse innesluttet. Uttrykkene er en gjenklang av Herrens ord som vi så ofte finner i Johannesevangeliet (se Joh 15:10: "Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet").

Herrens bud er jo det samme som hans vilje slik den er uttrykt i hans ord.

"Kjenner" vi Herren, så må også hans vilje være en lov for vårt hjerte, og det avgjørende for oss må være: "Hva vil du jeg skal gjøre, Herre?"

Det var Paulus sitt stadige spørsmål etter at han møtte Jesus utenfor Damaskus og lærte han å kjenne som sin Herre og Frelser. Da blir "hans ord" det viktigste for oss.

Det greske ordet for "holde" betyr egentlig "holde fast ved" og er et uttrykk for den lydighet et hjerte viser ved konkret handling i livet. Dersom denne lydigheten mangler, er det løgn å si at en kjenner Herren. Da har ikke sannheten trengt inn i hjertet. Da lever vi i hykleri, og det får sin dom i dette ordet. At Guds kjærlighet får vise sin makt i våre hjerter, vil alltid vise seg i lydighet.

Men Herrens bud fikk sin levende oppfyllelse i hans vandring da han levde blant oss her på jord. Derfor blir det å holde hans bud det samme som "å vandre slik som han vandret" (v.6).

Dersom den bekjennelsen vi gir med munnen om at vi er i han, skal være sann, er vi "skyldig" (NO: "må") å la denne bekjennelsen komme til uttrykk i et rett liv.

I v. 7 understreker apostelen at det han her skriver til dem, ikke er noe annet enn det gamle budet de "har hatt fra begynnelsen av". Men fordi dette budet stadig er like aktuelt, kaller han det i v. 8 for "et nytt bud". Det er et bud som "er sant i ham", i Kristus "og i dere", føyer han til (NO: "er virkeliggjort i ham og blant dere").

Det er kjærlighetsbudet han her spesielt har for øyet. Dette ble så levende oppfylt av vår Frelser mens han var her på jord. "Slik elsket han dem til det siste" (Joh 13:1). Dette er like sant i dag, for han er den samme både i går og i dag og til evig tid (Heb 13:8). Hans kjærlighet blir aldri borte.

Men ved Kristi kraft er det også sant i hans troende. "Se hvor de elsker hverandre," sa hedningene i gamle dager om Jesu venner. Derfor kan apostelen understreke som sannhet at "mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede" (v.8).

Den harde egenkjærligheten og egoismen som vi finner i hedenskapets mørke, forsvant for Kristi kjærlighets lys der Guds ord fikk inngang i hjertene. Og slik vil det alltid være. Ved dette skal alle kjenne at vi er hans disipler, om vi har kjærlighet til hverandre.

Dette utvikler Johannes videre i v. 9-11 på sin vanlige måte ved å stille motsetningene opp mot hverandre. Det sinn som gir rom for hatet, er et vitnesbyrd om at en ennå er i mørket selv om en nok i det ytre hører med til menigheten.

Broderkjærligheten derimot er et vitnesbyrd om at en "blir i lyset". Apostelen tenker ikke her på kjærlighet til menneskene i sin alminnelighet, men den spesielle innbyrdes kjærligheten mellom Guds barn. Uttrykket "blir i lyset" er sterkere enn "er i lyset" fordi det betegner et stadig, vedvarende forhold.

Det er et stort ord apostelen føyer til i v. 10 om den som "blir i lyset": "Det er ikke anstøt i ham" (NO: "han bringer ikke noen til fall").

Luther forklarer dette ordet slik at det gjelder det anstøt en blir påført, det vil si: "Han lar seg ikke anfekte av noe anstøt." Etter Luthers mening betyr altså dette ordet at en rett kjærlighet til brødrene tåler å se synd og fall hos en bror uten at kjærligheten reduseres og blir borte.

Dette er en fin tanke. Slik er det jo Herren elsker oss. Han ser "fordervelsens avgrunn i oss", og likevel elsker han oss når han bare ser at vi sørger over vår synd og flyr til han.

Men dette ordet kan også bety det anstøt en selv gir. Hos den som blir i lyset og eier kjærligheten til brødrene, mister synden sin fristende, forførende og anstøtelige makt. Kjærlighetens lys lammer liksom syndens bakterier slik at de ikke er i stand til å skade oss, det vil si føre oss til fall. På denne måten unngår vi også å vekke anstøt utad og føre andre til fall.

Det er noe av samme tanken Paulus uttrykker i 2Kor 6:3: "Vi vil ikke i noe gi mennesker grunn til anstøt."

Hatet derimot er et mørke som blinder det indre øye slik at den som er fylt av hat, ikke vet hvor han går (v.11). Synden river han stadig med seg, og han lar seg rive med som i blinde. Derfor er han også stadig utsatt for fall. Kain blir til alle tider stående som et skremmende eksempel på dette.

La oss legge merke til at apostelen bare kjenner motsetningen mellom å "elske" og å "hate". Slik taler jo også hans Herre og Mester (se Matt 6:24 og Joh 12:25). Alle de mange mellomtrinn som et lunkent sinn forsøker å trøste seg med, er utelukket.

Hvor ofte kan en ikke høre ord som dette: "Men jeg har da ikke noe direkte imot han." Slike ord er ikke noe annet enn skalkeskjul for et sinn som mangler kjærlighet. Vår Bibel holder fast ved det store "Enten - eller". Der det ikke er kjærlighet, der er det hatet som rår. Der ikke troen har plass, har vantroen herredømme.

Vi skal også legge merke til at Johannes aldri henfaller til mystisk svermeri selv om han går inn i dype tankebaner. Han fører alltid sannheten over på de praktiske forholdene i dagliglivet slik som han for eksempel gjør det her i forholdet mellom brødrene.

Måtte også vi i vårt daglige liv kjenne at vi er skyldige til å elske hverandre, og når det gjelder vårt liv, kjenne forpliktelsen til å leve slik han levde.

1Joh 2:12-17
I den foregående delen av brevet har apostelen vist leserne grunntrekkene i kristenlivet. Han har vist hvordan samfunnet med Gud krever at de lever i lyset, lever i lydighet mot Herrens ord. Men han viser også hvordan et slikt liv holdes oppe av Jesu blods rensende kraft og er et liv under syndenes forlatelse.

Før han nå går over til den mer direkte formaningen til å holde fast ved den nåde de har mottatt, og stå fast mot alle antikristelige angrep, kommer han her i dette avsnittet med noen innledende ord. Med disse ordene minner han dem først om hvilken nåde de har fått del i og hvilken kraft som ligger bak denne nåde.

Grunnen til at han skrev til dem, var nettopp at de hadde fått del i en slik stor nåde (v.12-14). Bare den som har mottatt noe, trenger formaningen om å holde fast ved det han har fått.

I v. 15-17 peker han på den største faren de står overfor, nemlig faren for at kjærligheten til verden skal snike seg inn. Denne kan nemlig slett ikke forenes med kjærligheten til Faderen.

I v. 12-14 legger vi merke til hvordan apostelen to ganger tiltaler alle de troende under ett med ordene: "barn" (GNO og NO: "mine barn"). Deretter henvender han seg mer spesielt til de eldre og de yngre ("dere fedre" og "dere unge").

I sin tiltale til dem alle under ett peker han på de store tingene i deres liv: "Dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld" (v.12), og "dere kjenner Faderen" (v.14). Det er bare gjennom syndenes forlatelse for Jesu skyld at en synder ved troen lærer å kjenne Gud som sin Far.

Og det er denne syndsforlatelsen han peker på som den nådes klippegrunn de var plassert på. På grunn av dette kunne han ikke la være å skrive til dem. De tilhørte jo Guds barneskare.

Når han deretter henvender seg til de eldre først og deretter til de yngre, minner han fedrene, altså de eldre i menigheten, om at de "kjenner ham som er fra begynnelsen". Med dette mener han Jesus Kristus.

Og når han to ganger gjentar ordene "jeg skriver", er det nettopp for å understreke dette at Jesus er fra begynnelsen i motsetning til vranglærerne som ville gjøre Jesus til ene og alene et menneske. Herren selv har sagt: "Jeg er før Abraham ble til" (Joh 8:58).

Også i dag lyder røster som ikke er noe annet enn hedenske, og som vil trekke Frelserens guddommelighet i tvil. De nekter for hans evige tilværelse hos Faderen. Dette møter vi hos de såkalte unitarer, og det samme finner vi i den rasjonalistiske bibelkritikk.

Guds barn, og særlig de eldre, trenger fremdeles å bli minnet om at den Frelser vi har lært å kjenne, "er fra begynnelsen". Slik begynner Johannesevangeliet så fint sitt evighetsalvor.

Og så finner vi apostelens ord til de unge: "Dere har seiret over den onde." Dette gjentar han begge gangene han henvender seg til dem (v. 13 og v.14). Det hadde også fedrene, men Johannes sier dette særlig til de unge fordi de på grunn av sin alder hadde hatt del i denne seieren bare en kortere tid. Denne seieren kan bare vinnes ved den levende tro på Jesus (se 1Joh 5:4). Da han sier dette til dem for andre gang, knytter han det sammen med: "Dere er sterke og Guds ord blir i dere."

Naturlig er ungdomstiden styrkens tid. Det er vel derfor også Johannes bruker dette uttrykket om deres åndelige styrke. De troende unge er friske til å gå på i kamp mot fienden og i arbeidet for Guds rikes sak.

Men det er ikke den naturlige styrken som hjelper dem i denne kampen. Det gamle profetordet forteller oss: "Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler -," slik det står i Jes 40:30. Kilden til den åndelige styrken også hos de unge er at "Guds ord blir i dere", slik at de "venter på Herren" og "får ny kraft" ved de løftene han har gitt dem (Jes 40:31).

Sjelefienden legger særlig an på de unge med de spesielle lyster som hører ungdommen til (se 2Tim 2:22). Derfor er det nødvendig at menigheten legger særlig vekt på arbeidet blant de unge slik vi ser i våre dager. Denne henvendelsen apostelen gjør til de unge, viser behovet for slikt arbeid.

Det kan synes underlig at Johannes først sier: "Jeg skriver" og deretter: "Jeg har skrevet." (Noen oversettelser bruker bare formen "jeg skriver" i alle sammenhenger, noe som kommer fra en tekstvariant, oa.) Det tjener til å innskjerpe for dem det han vil si, og det må vel forklares slik: Ved å si "jeg skriver", tenker han vel på brevet i sin helhet som han er i ferd med å skrive til dem.

Men ved uttrykket "jeg har skrevet" (v. 14 og etter den beste lesemåte også i slutten av v. 13) tenker han særlig på den delen av brevet han allerede har skrevet der han har trukket opp grunnlinjene for troens liv. Han sier ikke her hva det er han skriver, men hvorfor han skriver og har skrevet til dem.

Lesernes egen livserfaring er forutsetningen for apostelens brev. Det er ikke noe nytt han har forkynt for dem, men han minner dem om hva de selv har erfart for at de kunne tilegne seg det på en mer levende og inderlig måte.

Formaningen videre i v. 15-17 er rettet til alle leserne enten de er unge eller eldre. Den peker på å holde seg fri fra kjærlighet til verden. Dette er en nødvendig betingelse for å kunne holde fast på seieren over den onde.

Ved "verden" mener apostelen her, som nesten alltid ellers, den verden som "ligger i det onde" (1Joh 5:19) og alt dens forførende vesen.

Alt det "som er i verden", betegner det som verden selv kaller for sin herlighet, slikt som rikdom, ære, makt og så videre (v.15). Det er det samme som apostelen Paulus kaller "denne verden", altså denne verden slik den er etter at djevelen har ødelagt den.

Vi må ikke gi oss selv til denne verden. "Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham." Dette er den første grunnen til ikke å elske denne verden, og den skulle i seg selv være tilstrekkelig. "Ingen kan tjene to herrer" (Matt 6:24). "Vennskap med verden er fiendskap mot Gud" (Jak 4:4).

Kjærligheten til Faderen kan ikke forenes med kjærlighet til verden, og dette begrunnes i v. 16 med å henvise til "alt som er i verden". Alt det dreier seg om i ikke-troende menneskers liv, er stadig å skaffe seg nytelse, å tilfredsstille sine lyster og ta seg godt ut i andre menneskers øyne. Denne lysten blir beskrevet med tre forskjellige uttrykk.

Først nevnes "kjødets lyst" (NO: "sanselig begjær") som er den indre, urene trangen i det falne menneske.

Deretter nevnes "øynenes lyst" som særlig viser til de fristende ting som verdens fyrste stiller fram for sjelen og som den forsøker å tilfredsstille seg med gjennom øyet.

Og endelig nevnes "hovmodig skryt av det en er og har". Dette beskriver det brautende vesen som nyter å sole seg i sin innbilte storhet. Alt dette går som en sterk strøm gjennom verden.

I 1Mos 3:6 hører vi om opprinnelsen til denne strømmen av urenhet: "Kvinnen så at treet var godt å ete av (kjødets lyst), og at det var en lyst for øyet (øynenes lyst), - et prektig tre, siden det kunne gi forstand (hovmodig skryt på grunn av det en er og har)."

Men disse tingene er slett ikke "av Faderen, men av verden". I verden hører vi ofte at det virkelig er det fornuftige og det rette. Det ville vært sant dersom ikke verden hadde falt i synd, men nå er det løgn. Det er en stor villfarelse å mene at fordi verden opprinnelig ble skapt av Gud, så må også alt i den nåværende verden være av Gud. Så lenge vi lever på denne falne jorden, må vi alltid skille nøye mellom det som er av Faderen og der som er av verden.

En annen alvorlig grunn til ikke å elske verden, finner vi i v. 17: "Og verden forgår og dens lyst." Alt som hører verden til, mister fort sin glans. Og til sist skal det alt brennes opp i den siste dommen.

"Men den som gjør Guds vilje" og ikke følger sine egne lyster, "blir til evig tid". Å gjøre Guds vilje vil jo si det samme som å gi han sitt hjertes kjærlighet og ha han som sin eneste Gud. Og da kan en ikke gå til grunne. Han gir sine evig liv (se bl.a. Joh 10:28).

"Elsk ikke verden." Men står det ikke i Joh 3:16: "For så har Gud elsket verden"? Jo, vi skal nok elske verden med den kjærlighet som Gud elsker den med. Vi skal eie den hellige kjærligheten som forsøker å redde verdens barn ut av vantroens garn. Vi skal ha den kjærligheten som sier det samme som Peter sa pinsedagen: "La dere frelse fra denne vrange slekt!" (Apg 2:40).

Men et Guds barn skal aldri elske verden slik at han gir sitt hjerte til den og det som fyller den. Da vil vi komme til å erfare det bitre at "verdens kjærlighet er hat".

1Joh 2:18-29
Innholdet i dette avsnittet er som følger: Apostelen advarer mot de "mange antikrister". Deres komme vitner om at dommen nærmer seg (v.18). Han beskriver disse antikrister og formaner leserne til å la det de hørte fra begynnelsen, bli i dem (v. 19-23).

Ved Åndens salvelse har de hørt og erfart dette, og dersom de blir i det, så skal de nok bli bevart i samfunnet med Gud og vinne fram til håpet om det evige livet (v.24-27). Da skal de også ha frimodighet når Jesus kommer igjen (v.28).

Deretter går apostelen i v. 29 over til et nytt avsnitt i brevet der hovedinnholdet er at en som er født av Gud og er blitt et sant Guds barn, også må ha en ny natur som viser seg i at han lever rett.

I det foregående hadde apostelen advart leserne mot å ha kjærlighet til denne verden, og han sluttet med å minne dem om at "verden forgår og dens lyst".

I denne sammenhengen går han over til å minne dem om at de antikristelige stemmene som ga seg til kjenne, var et vitnesbyrd om at "den siste time" er kommet.

Gjentatte ganger har vi vist hvordan tiden fra Kristi første komme til hans annet komme til stadighet i Skriften betegnes som "de siste tider", "de siste dager" eller som her "den siste time" (NO: "den siste tid"). Apostelen forutsetter at leserne hadde hørt "at Antikrist kommer" (v.18).

Paulus hadde jo allerede i 2Tess 2 talt inngående om Antikrist som han omtaler som "syndens menneske - fortapelsens sønn" (2Tess 2:3) og "den lovløse" (2Tess 2:8-9). Dette hadde han selvfølgelig også talt om i menighetene i Lilleasia ettersom han sier til de eldste i disse menighetene da de møttes siste gang i Milet: " Jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd" (Apg 20:27).

Selve navnet "antikrist" forekommer bare her i Johannesbrevene. Det betyr "mot-Kristus" og betegner denne fienden av Kristus som forsøker å sette seg selv i Kristi sted for å ødelegge Kristi gjerning. Hans tilsynekomst vil bli forberedt gjennom mange forløpere. Derfor taler apostelen her om "mange antikrister" og mener dermed de mange forskjellige røster som forbereder veien for den endelige og egentlige Antikrist.

Til disse røstene hører også de gnostiske vranglærerne som den nevnte Kerint og hans tilhengere. Antikrists vesen består dels i en fornektelse av Jesus som Guds evige, enbårne Sønn, og dels i å gjøre seg selv til Gud, selvforgudelse. Han vil innbille menneskene at de vil kunne bli som Gud selv, på samme måte som slangen narret Eva i begynnelsen. Senere i kirkens historie har mange antikristelige røster kommet til orde. Vi kan bare tenke på paven i Rom, Muhammed og så videre. Hos disse, blant andre, finner vi noen av kjennetegnene på Antikrists vesen.

Antikrists komme vil bli forberedt ved et frafall i kristenheten. Dette hører vi også om i dette avsnittet der apostelen sier: "De er utgått fra oss, men" legger han til, "de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss" (v.19).

I dette finner vi en alvorlig påminnelse om at kirken rommer både ekte og uekte medlemmer. Vi ser også at bare de som holder fast ved troen inntil enden, i sannhet hører Herren til. Mennesker kan nok være sterkt berørt av Herrens kjærlighet uten at de derfor virkelig har brutt med verden og selvet i sitt hjerte. Men den som helt og fullt har gitt seg over i Herrens hånd, han lever også under dette løftet: "Ingen skal rive dem ut av min hånd" (Joh 10:28).

Dermed er det ikke sagt at et troende menneske ikke kan falle ifra. Denne muligheten kjenner apostelen til for ellers hadde han ikke hatt noen grunn til å understreke så inderlig formaningen om å bli i Kristus. Men her finner vi også trøsten. Vil vi ærlig og oppriktig bli i Kristus, så skal aldri de forførende åndsmaktene få makt over oss.

"Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss." Gud lar de forførende åndene tjene til å sette skille i menigheten. Han "sikter" sin menighet for å "skille hveten fra agnene" også ved slike trengsler.

I v. 20-21 gir apostelen dette vitnesbyrd om de troende som han skrev til: "Og dere har salvelse av Den Hellige og vet alt." Grunnen til brevet var altså ikke at han trodde de ikke hadde kunnskap om sannheten. Han skrev til dem for å hjelpe dem til å bruke den kunnskapen de hadde om sannheten, til å stå vakt overfor løgnen.

At de hadde "salvelse av Den Hellige" er en betegnelse på at de hadde fått Den Hellige Ånd. Salvingen i den gamle pakt der ikke bare redskapene i templet, men også prester og konger ble innvidd til tjeneste ved salving, var et bilde på at de ble helliget til Gud og tjenesten for han ved hans egen Ånd.

I 2Kor 1:21-22 taler Paulus om hvordan Gud har "salvet oss" og "gitt oss Ånden som pant i våre hjerter".

Den Hellige som salvet dem, er Kristus som sender oss Den Hellige Ånd fra Faderen (Joh 12:26). Denne Guds Ånd gir de troende evnen til å "dømme om alle ting" (se 1Kor 2:15) og skille mellom løgn og sannhet. "Ingen løgn er av sannheten" (v.21).

Dette kunne kanskje synes å være en selvfølgelighet, men hvor ofte ser vi ikke hvordan også troende mennesker står usikre og svake overfor det som tydelig nok bærer løgnens stempel og strider mot Guds Ord.

Men ikke noen ting som i seg selv er løgn, kan komme fra sannheten selv om løgnens far har forsøkt å blande litt sannhet inn blant all løgnen for å gi den inngang blant folk.

I v. 22-23 avslører apostelen det særegne innholdet i den antikristelige løgnen. Når alle utsmykninger blir tatt bort, så viser det seg alltid at denne løgnen går ut på å fornekte at Jesus fra Nasaret er Kristus, den evige Guds enbårne Sønn.

Og overalt der vi møter denne tanken som vil gjøre Jesus ene og alene til et menneske selv om en forsøker å pynte på den ved å si at han er et enestående menneske, der møter vi i virkeligheten Antikrists ånd. For ved dette blir hele frelsesverket gjort til intet. I virkeligheten fornektes også Gud Fader ved en slik tanke, for han har jo selv gitt vitnesbyrd om Sønnen (Joh 5:37).

Folk kan nok tale vakre ord om Gud Fader som styrer alt, men dersom de fornekter Sønnen, så fornekter de samtidig Faderen både i hans hellighet og i hans kjærlighet. I virkeligheten lager de seg en avgud etter sitt eget bilde i stedet for den ene og sanne levende Gud.

"Den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen." Samfunnet med Faderen vinnes bare gjennom Sønnen og eies bare ved bekjennelsen av Jesus som Kristus, den levende Guds Sønn. Denne bekjennelsen, dersom den finnes i ånd og sannhet, er klippen som Jesus bygger sin menighet på, "og dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16:18).

Dette var det som de hadde "hørt fra begynnelsen". Dette er evangeliet. Dersom dette blir i oss, da skal også vi "bli i Sønnen og i Faderen" (v.24) og ha del i det evige livet som Jesus selv har tilsagt oss. Se Joh 17:3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus."

Apostelen slutter så sin advarsel mot Antikrists forførelser (v.26-28) med å gi leserne denne trøsten at den salvingen de hadde fått av Kristus, Den Hellige Ånd, vil bli i dem og veilede dem til "hele sannheten" (Joh 16:13) slik at de ikke trenger at noen lærer dem.

Det trenges ikke noe nytt evangelium. Apostelen selv minner dem jo bare om det de hadde hørt fra begynnelsen. Guds Ånd bruker alltid Guds ord, derfor gjelder det å la seg lede av Åndens vitnesbyrd i Kristus, "la det som dere hørte fra begynnelsen, bli i dere" (v.24) og "bli i ham slik den lærte dere" (v.27).

Guds Ånd som Kristus har salvet oss med, er "også sannhet og ikke løgn". Han er lysets Ånd i motsetning til mørkets løgnånder. Guds Ånd har alltid til hensikt å herliggjøre Jesus, mens den antikristelige løgnens ånd alltid har til hensikt å redusere og tilsløre Jesu evige guddommelige herlighet.

Formaningen om å bli i Kristus blir gjentatt (v.28), og denne gangen i forbindelse med at Johannes peker på Jesu gjenkomst. Bare når vi er i han kan vi "ha frimodighet når han blir åpenbart". Da skal vi "ikke bli til skamme for ham når han kommer".

De som ikke blir i Kristus, men forlater han på grunn av kjærlighet til denne verden og lytter til de forførende røstene i tiden, vil med skam bli vist bort fra han når han kommer. De har ingen rett til å oppholde seg for hans ansikt. En annen ting er at de heller ikke kan tåle det.

Med v. 29 innledes et nytt avsnitt, og det fortsetter til slutten av kap. 3. Hovedtanken i dette avsnittet er at den kristne som er født på ny av Gud, må vise sin nye natur ved å leve rett etter Guds vilje. Dette skal være kjennetegnet på dem som "er født av ham".

Etter sammenhengen vil det si å være født av Kristus. Men å være født av Kristus og være født av Gud, er en og samme sak. Det betegner den nye skapningen i Kristus (2Kor 5:17), og ordet her minner om det Paulus skriver i Ef 2:10: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger."

For dette nye livet i det troende menneske er synden noe unaturlig, noe som piner og plager, mens det å gjøre Guds vilje er mat for det nye livet slik som vår Frelser har sagt: "Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg" (Joh 4:34).

Det nye livet i et Guds barn, har Kristi sinn, og "han er rettferdig". Dersom vi "vet" det, da "skjønner" vi også at Kristi sinn er vitnesbyrdet om livet fra han, vitnesbyrdet om at vi blir i han og hans Ånd blir i oss.

1Joh 3:1-3
Foregående avsnittet sluttet med at det å gjøre rettferdighet er et utslag av det nye livet i Kristus. Å gjøre Guds vilje er et vitnesbyrd om det nye livet som er født av Gud.

Det er dette apostelen tar opp og forklarer nærmere i kap. 3. Han begynner med å oppfordre leserne til å se på den vidunderlige kjærligheten "Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi" (v.1).

Troende mennesker får bære dette herlige navnet: "Guds barn." Og de ikke bare kalles Guds barn, men er det virkelig fordi de er født av Gud ved evangeliet, født av vann og Ånd i den hellige dåp. Gud har gjort oss delaktige i sin egen natur ved gjenfødelsen (se 2Pet 1:4).

Bartholomeus Ziegenbalg som var misjonær i India, skulle oversette Bibelen til det lokale språket, og da han kom til dette verset, brast den nasjonale medarbeideren i gråt. "Hvordan kan vi oversette dette?" spurte han. "Hvis det hadde stått at vi skulle kysse hans føtter, ville det vært uttrykk for stor kjærlighet fra hans side. Men nå står det at vi skal få være hans barn."

Mannen hadde fattet noe av nådens storhet i dette ordet. Hvilken nåde er det at vi syndere med urene hjerter, som bare hadde fortjent straff, likevel skal få kalles Guds barn. Det er det største et menneske kan bli. Større enn å være barn av en konge eller keiser. Men hva kostet det ikke for Gud før det var mulig å kunne skrive disse ordene! Det kostet Jesu Kristi, Guds Sønns dyrebare blod.

Men i dette store navnet ligger også skillet mellom Guds barn og verden. "Derfor", fordi vi er Guds barn, "derfor kjenner verden ikke oss." Den forstår ikke vårt indre liv, hva vi lever for, hvor det stammer fra og hvor det fører til, slik Jesus sa til Nikodemus den natten han kom til Jesus: "Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden" (Joh 3:8).

I dette at verden ikke kjenner oss, ligger også at den ikke vil ha noe å gjøre med Guds barn. Og grunnen til det viser apostelen med ordene: "Fordi den ikke kjenner ham," nemlig Gud.

Også dette er en etterklang av Herrens ord i Joh 16:3: "Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg." Vi er "fremmede og utlendinger" i denne verden (1Pet 2:11) når vi er "de helliges medborgere og Guds husfolk" (Ef 2:19).

I v. 2 stadfester apostelen enda en gang den store nåden og herligheten som noe vi eier allerede her og nå, idet han sier: "Mine kjære, nå er vi Guds barn." Og så fortsetter han først med å forklare hva som ligger i dette når det gjelder vår framtid (v.2) og deretter med å understreke forpliktelsen til å leve et rent liv, "rense seg selv", for å bli rene slik Han er ren. Vi skal strebe etter å bli lik Gud slik at hans bilde kan prege oss (v.3).

Når det gjelder framtida for Guds barn, er det "ennå ikke åpenbart hva vi skal bli". Den fullkomne herligheten som ligger i det å leve i nåden og være Guds barn, er ennå skjult (se Kol 3:3: "Deres liv er skjult med Kristus i Gud"). Men "vi vet," sier apostelen, "at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som Han er".

Den kommende herligheten ligger i dette at vi en gang skal se Gud "ansikt til ansikt" (1Kor 13:12), og med dette hører det også til at "da skal vi bli ham like".

Gud kan bare ses av den som er lik han, den som er fri fra all synd. Så lenge vi fremdeles er i dette kjødet, kan vi ikke se Gud (1Tim 6:16, se også Moses' ønske om å se Guds herlighet, 2Mos 33:18-23).

Men av dette følger igjen at "hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren" (v.3). Virkningen av dette håpet om å skulle bli lik Gud, er at vi allerede i det livet vi lever her på jorden, jager etter å nå dette målet (se Fil 3:12: "Jeg jager etter det for å kunne gripe det").

"Han renser seg selv," sier apostelen og beskriver det som noe som henger nøye sammen med det å ha dette levende håpet. Og målet for et Guds barns renselse, er at det skal bli rent "likesom Han er ren". Det skal altså nå fram til den renheten som hører Gud til, og som er åpenbart for oss gjennom hans enbårne sønn Jesus Kristus.

Kraften til denne renselsen må hentes fra Gud. Det er bare håpet til han som ene og alene kan virke dette. Kraften fra Gud til renselsen ligger i Jesu Kristi, Guds Sønns blod, slik vi hørte i 1Joh 1:7.

1Joh 3:4-10
I det foregående har apostelen pekt på hvordan håpet om å bli lik Gud nødvendigvis må føre et troende menneske inn i helliggjørelsens kamp og renselse fra synd. Det er dette han nå belyser nærmere fra forskjellige sider.

Han viser først hvordan syndens egentlige vesen er brudd på Guds lov (v.4). Dette understreker Johannes ved å si: "Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd."

Synd er krenkelse av Guds hellige vilje. All synd er synd mot Gud. La oss aldri glemme det.

I v. 5 viser han videre hvor umulig det er å forene stillingen som et Guds barn med et liv i synd. Han gjør det ved å peke på Kristus. Først nevner han hans gjerning: "Dere vet at han er åpenbart for å ta bort våre synder." For å ta synden bort fra et menneskes liv.

Deretter nevner han Frelserens egen hellighet: "- og synd er ikke i ham."

Følgen av dette er derfor det han sier i v. 6: "Hver den som blir i ham, synder ikke" (NO: "- lever ikke i synd"). Derfor legger han også til med desto større alvor: "Hver den som synder, har ikke sett ham eller kjent ham." Med andre ord så er altså Kristus fullstendig fremmed for et slikt menneske.

Og denne tanken understreker Johannes videre i det følgende. "Mine barn (egentlig små barn)," sier han i v. 7, "la ikke noen forføre dere!"

Dette viser oss at han tenker nettopp på de forførende vranglærerne når han skriver dette. De argumenterte jo med løgnen om at en ikke lenger trenger å kjempe så hardt mot synden. De mente selv de hadde kommet over den daglige kampen og blitt så "åndelige" at de ikke lenger trengte å regne synden for synd.

Men på denne måten ble de egentlig treller av synden. Det er i den skarpeste motsetning til dette Johannes her sier at bare den som virkelig "gjør rettferdighet" (NO: "lever rett"), det vil si lever etter Guds vilje, "er rettferdig, likesom Han (Kristus) er rettferdig".

Den sanne rettferdighet finnes bare hos den som virkelig gir Ånden lov til å skape et hellig liv etter Kristi sinn og hellige forbilde.

Og dette livet består i å gjøre det som er rett. Vranglærernes påståtte rettferdighet som var forenet med et liv i synd, var derfor løgn.

Det er dette Johannes understreker i v. 8 når han sier: "Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen." Djevelen er opphavsmannen til synden, og synden er hans element. "Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger."

Men av dette følger igjen at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd" (v.9). Det gjenfødte livet og synden står i absolutt motsetning til hverandre. Det menneske som er født av Gud, "gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham".

Uttrykket "Guds sæd blir i ham" må vi forstå som den spire til liv som Gud ved sin Ånd har lagt ned i vår syndige natur da han gjenfødte oss. Etter denne hellige spiren til liv, det nye Åndens liv, er det blitt slik at "han kan ikke synde, fordi han er født av Gud".

Disse ordene av Johannes som den absolutte motsetning mellom det å gjøre synd og det å være født av Gud, har gjennom tidene vært gjenstand for mye misforståelse. Den såkalte fullkommenhetslæren og syndfrihetslæren påberoper seg alltid v. 6 og v. 9 i dette kapitlet.

Men til det kan vi med én gang si at det aldri har vært apostelens mening å si at den troende kristne aldri mer kan synde. Har vi ikke allerede hørt både i det første og det andre kapitlet i dette brevet (se 1Joh 1:8-10 og 1Joh 2:1-2) hvordan han kaller det gudsbespottelse å påstå at en ikke har syndet? Han sier det er fornektelse av sannheten. Og har han ikke også her i dette kapitlet talt om at et Guds barn "renser seg" (v.3)?

Svermerne forsøker å unngå disse versene ved å si at Johannes i kap. 1 taler om et lavere trinn i kristenlivet, mens han i kap. 3 taler om et høyere trinn som de "fullkomne og syndfrie" mener de har nådd opp til.

Men dette er jo ikke sant. Apostelen nevner ikke med et eneste ord at det er to slike klasser kristne. Og etter det han har skrevet i v. 6 og v. 9, så skriver han like etter i v. 18-20 den alvorlige formaningen om at vår kjærlighet ikke bare må være tomme ord, men vise seg i handling.

Og så føyer han til i v. 20: "For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting." I disse ordene finner vi vel en syndserkjennelse og syndsbekjennelse så dyp som det bare er mulig.

Johannes kjente meget godt til dette at vårt hjerte kan fordømme oss som syndere, og hans trøst er ikke da syndfriheten, men at Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt. Han kjenner synden, men han kjenner også den dype sorgen over synden og hjertets fortrøstning til vår talsmann i himmelen som er en soning for alle våre synder.

Men er det likevel ikke en motsetning her når vi sammenligner det vi har sagt med det apostelen sier i v. 6: "Hver den som er i ham, synder ikke" (NO: "lever ikke i synd") og v. 9: "Den som er født av Gud, gjør ikke synd, - Han kan ikke synde fordi han er født av Gud"?

Jo, i ordene ligger det en motsetning, men denne motsetningen svarer akkurat til det virkelige forholdet i livet til et troende menneske. Det er en virkelig motsetning mellom det nye menneske i oss, det som er "født av Gud", det som er skapt etter Guds bilde, "som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten" (Ef 4:24), og det gamle menneske i oss.

Det gamle menneske er riktignok korsfestet med Kristus, men er ennå ikke tilintetgjort selv om det er målet. Det er den samme motsetning vi møter i apostelen Paulus' ord når han sier: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal 2:20).

Vårt naturlige "jeg", kjødet, er i ferd med å dø, og det troende menneske har valgt å leve Kristuslivet, det nye livet i oss som er født av Ånden (Joh 3:6: "Det som er født av Ånden, er ånd").

Vi skal legge merke til at uttrykket "synde" veksler med uttrykket "gjøre synd" (i NO: "synder" og "leve i synd"). "Synde" betyr helt klart det samme som å leve i synden som om det skulle være en helt legitim situasjon. I Joh 8:34 sier Jesus: "Hver den som gjør synd, er syndens trell."

Om dette har Luther med rette sagt: "Den sanne kristne gjør ikke synden, men han lider synden. Synden er som en pine og plage, som en lidelse og noe fremmed for hver den som har valgt Herren til sitt liv."

Og deretter skal vi også legge merke til at for så vidt som vi blir i Kristus, så synder vi heller ikke. Hver gang vi synder, så kommer det av forbindelsen med vårt gamle menneske, en forbindelse som ikke lenger skal opprettholdes. Når alt som finnes i oss, virkelig blir i Kristus for alltid, hver tanke, hvert ord og hver gjerning, når alt i oss får sin opprinnelse i han, da er det heller ikke mer noen synd.

Men slik er det ennå ikke i dette livets kampfulle dager der "kjødet (NO: "vår onde natur") begjærer mot Ånden, og Ånden imot kjødet" (Gal 5:17). Så lenge vi lever i denne kampen her på jorden, må vi bekjenne sammen med både Paulus og Johannes: "Ikke så at jeg allerede har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det" (Fil 3:12).

Men det må også være slik med oss at vi jager fram mot det for å gripe det. Vi må gjøre det i troen på at Han som begynte den gode gjerningen i oss, også vil fullføre den (Fil 1:6).

Da skal det endelig skje at det gamle menneske i oss er borte og tilintetgjort for evig, og bare det nye livet som er skapt av Gud, skal finnes. Det livet som ikke gjør synd og ikke kan synde. Først da er denne motsetningen borte, men da er vi også ferdige til å gå hjem. "Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet" (Mark 4:29).

Så slutter apostelen denne tankerekken med det alvorlige ordet: "På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror" (v.10).

Djevelens barn er de som forsøker å forene kristennavnet med et liv i synd og som hevder synden som noe tillatt og berettiget. Det er djevelens sinn, løgnens vesen, å ville kalles rettferdig for Gud uten å gjøre det som er rett og uten å stå i kampen for å gjøre Guds vilje.

Og Johannes nevner særlig det å elske sin bror som et av hovedpunktene. Dermed innleder han også det neste avsnittet som nettopp taler om den hellige broderkjærligheten som er et spesielt tydelig vitnesbyrd om det hellige livet.

Å synde på nåden, det vil si å trøste seg med at Gud nok vil hjelpe meg selv om jeg går mine egne veier, er jo nettopp en av de fristelsene djevelen møtte vår Herre med i ørkenen.

Og det er og blir til alle tider her på jorden et av de verste angrepene djevelen kan rette mot oss. Men følger vi denne djevelske løgnen, da frister vi Herren vår Gud, og fortsetter vi med det, ender vi som djevelens barn.

Dette er det apostelen vil understreke overfor alle Guds barn med disse sterke ordene vi leser her. Det er det store "enten - eller". Det er det skarpe skillet mellom Guds folk og det folk som følger løgnens herre, det skarpe skillet mellom lys og mørke som finnes i hvert troende menneske, som apostelen her har trukket opp. Vi kjenner igjen "tordensønnen" (Mark 2:17) som er helliget av Herrens Ånd.

Ordene i dette avsnittet innskjerper også for oss at vi skal lese Bibelen i sin sammenheng, på åndelig vis, og ikke rive ord og avsnitt løs fra sin sammenheng. Bibelen er en helhet, og bare når vi ser det ene ordet i lys av det andre, får vi det rette bildet av det sanne livet med Gud som Ordet forklarer for oss.

De forførende ånder plukker alltid enkelte ord ut av sammenhengen og bruker dem til å føre folk vill. Slik gjorde Satan da han brukte Guds ord overfor vår Frelser i ørkenen for å friste han.

I sin kamp mot motstanderne sine sammenligner Luther en slik bruk av Skriften med en gris som romsterer med en havresekk.

Må Gud fylle våre hjerter med ydmykhet og sannhets ånd! Da vil vi ikke fare vill. Da vil også sannheten bli i oss.

1Joh 3:11-18
Det foregående avsnitt sluttet med disse ordene: "Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror." Det er tanken på broderkjærligheten Johannes tar opp i det følgende. Den innbyrdes kjærligheten mellom Guds barn er et hovedpunkt for den som vil leve rett. Han viser hvordan det var "det budskap" som de hadde hørt "fra begynnelsen av" (v.11).

Dette er altså noe som har vært forbundet med forkynnelsen av evangeliet helt fra begynnelsen av. Selvfølgelig hadde Herrens sendebud også forkynt hans ord om kjærlighet til fiendene, men vi ser her at kjærlighetssamfunnet mellom de hellige har vært et hovedpunkt i den apostoliske forkynnelse. Og det bør det være til alle tider.

I dette brevet har vi allerede hørt om det både i 1Joh 1:7 og 1Joh 2:7-11. Og vi trenger alltid å bli minnet om at vi som hører Herren til, trenger å stå sammen.

I v. 12-15 peker apostelen på verdens hat som et advarende motbilde til den innbyrdes kjærligheten mellom Guds barn. Hatet hører døden til. Kjærligheten hører livet til.

I v. 16-18 peker han på den kjærligheten som Jesus viste da han ga seg selv som et forbilde på broderkjærligheten. Kristi kjærlighet er jo nettopp kilden til broderkjærligheten. Kristus elsket i gjerning og sannhet og ikke bare i tomme ord. Slik skal også vår kjærlighet være.

I v. 12-13 brukes Kain, brodermorderen, som det mørke forbildet på verdens hat til dem som vil leve rett. Apostelen peker på det djevelske i Kains hat, for han myrdet sin bror. Og det gjorde han nettopp fordi hans bror ville leve sitt liv og gjøre sin gjerning etter Guds vilje. Det ville ikke Kain gjøre. Han hatet sin brors hellige ferd samtidig som han misunte han Guds velbehag.

Dette er kjennetegnet på den ondes sinn: Hat og misunnelse overfor Guds folk. Men fordi denne verdens fyrste er slik, må det ikke undre oss om verden hater oss. Det må heller undre oss når verden viser velvilje og hyldest mot Guds barn. Noe slikt vil heller ikke vare lenge. Dette viste seg altfor tydelig i den første menigheten i Jerusalem. Så lenge en er under djevelens herredømme, kan en ikke elske Guds barn. Ordene her er en gjenklang av Frelserens ord i Joh 15:18-21. Det samme kommer til uttrykk hos Peter: "Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere" (1Pet 4:12).

Dette at vi "elsker brødrene" er et kjennetegn som hjelper oss til å vite "at vi er gått over fra døden til livet" (v.14).

"Vi vet at vi er gått over fra døden til livet." Det er troens visshet som taler i dette ordet. Døden betegner her den åndelige døde tilstanden som et hjerte befinner seg i når det lever borte fra Gud og søker sin lykke i den verden som ligger i det onde.

I denne tilstanden er hjertet kaldt og stivt som et lik overfor Frelserens kjærlighet. Det kjenner ingen trang til å bruke Guds ord. Det har ingen kjennskap til syndens gru. Det finnes ingen bønn og intet sukk til Gud i et slikt hjerte selv om det fra tid til annen kan si fram en bønn av gammel vane.

Alt er verdslig, og ofte må en si som Marta gjorde ved Lasarus' grav: "Han stinker allerede." Spott av det hellige, eder og forbannelser, rått og urent snakk, - alt dette røper bare hjertets framskredne dødstilstand. Og skjer det ikke en overgang fra døden til livet for et slikt hjerte, så ender det i den evige død.

Vi som har funnet Guds ord, må huske på at etter døden kan ikke kløften mellom liv og død overskrides (se Luk 16:26). Her i nådetiden kan en krysse denne, men det gjelder å gjøre det jo før jo heller.

Gjør det helst mens du er ung. Forkast døden og velg livet! Herrens hånd er rakt ut for å hjelpe deg. Men det må gjøres klart og avgjort for at du også kan vitne: "Jeg vet at jeg har gått over fra døden til livet."

Ordet krever ikke at du skal gjøre regnskap for hvordan, til hvilken tid eller på hvilken måte du gjorde det, men "at" du gjorde det.

Det finnes jo mange kjennetegn på dette, men her trekker apostelen fram spesielt dette at vi "elsker brødrene". Denne spesielle kjærligheten finnes ikke hos verdens barn, og den må ikke forveksles med den alminnelige nestekjærligheten. Den finnes bare hos Guds barn. Paulus kaller den: "Deres kjærlighet til alle de hellige" (Ef 1:15. Kol 1:4. Filem 5).

Jesus har sagt at på dette skal alle kjenne hans disipler at de har denne kjærligheten til hverandre (Joh 13:35). Men også for oss selv er det et av de beste kjennetegnene vi har, særlig i tider med anfektelse. Kjenner vi oss inderlig knyttet til Guds barn for Jesu skyld, da er det ennå liv i oss. Men "den som ikke elsker (nemlig brødrene), blir i døden" (v.14).

Dette fører Johannes videre i v. 15. Her stiller han "den som ikke elsker" på linje med "den som hater" slik som han også gjør i kap. 2:10-11.

Hos Johannes finner vi alltid dette "enten - eller". Hat mot en bror betraktes som åndelig mord. Ordet "morder" blir brukt av Jesus selv i Joh 8:44 om djevelen. Å hate Guds barn er djevelens sinnelag. Men med dette sinnelag er det ingen som "har evig liv værende i seg".

Uttrykket "har evig liv værende i seg" synes å peke på at det tales om mennesker som enten har hatt del i det evige livet eller som i hvert fall har vært i berøring med det evige livs krefter. Det er derfor nærliggende å tro at det her siktes til de "mange antikrister" som Johannes skriver om i 1Joh 2:18-19, der han sier: "De er utgått fra oss, men de var ikke av oss."

Her er det altså snakk om frafalne kristne. Vil en holde fast på hat og bitterhet overfor Guds barn, så må det ende med at en faller ut av nåden (se også Jesu ord mot slutten av lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren, Matt 18:35).

I v. 16-18 beskriver så apostelen den sanne broderkjærligheten. Hva dens sanne vesen består i, fatter vi best ved å se på Kristi kjærlighet som "satte livet til for oss".

Vår Frelser har jo selv sagt: "Slik jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre" (Joh 13:34). Det er bare et sinn som er fylt av Kristi kjærlighet som kan gi sitt liv for brødrene.

Men hvordan kan Guds kjærlighet bli i oss dersom vi ikke engang kan ofre litt av våre timelige goder til beste for vår bror som trenger noe (v.17)? Nei, den sanne kjærligheten nøyer seg ikke med tomme talemåter (Jak 2:15-16). Den må vise seg "i gjerning" (v.18). Dette er noe alle Guds barn bør tenke over!

Luther sier i innledningen til dette ordet: "Nå til dags skrikes det høyt om at de som har lært Kristus å kjenne, er de flinkeste til å skrape sammen penger." Også i våre dager blir det sagt at jo eldre de troende blir i sitt kristenliv, jo mer gjerrige og knipne blir de til å gi. Må ikke dette være sant om oss troende. Må vi heller rett kjenne den gjeld vi står i til dem som trenger hjelp!

En gammel biskop i Jerusalem ble en gang rost for å vise så stor broderkjærlighet. Da svarte han: "Hvorfor gjør du meg skamfull på denne måten? Jeg har jo ennå ikke satt livet til for deg slik som min Herre Jesus befalte oss."

Gud har gitt oss liv i Jesus Kristus, men vi skal merke oss at kjennetegnet på at vi har dette livet og står i en levende forbindelse med han, ikke kan knyttes til noe som har vært. Det må knyttes til en levende og nærværende virkelighet i hjertet. Det er ikke nok å trøste seg til at en ble omvendt en gang for så og så lenge siden og at en har gjort de og de erfaringene. Nei, det det kommer an på, er om Guds kjærlighet er i oss nå.

Apostelen knytter heller ikke kjennetegnet bare til følelser, spesielle opplevelser eller følelse av fred og glede. Følelsene er alltid skiftende selv om de er aldri så rike og skjønne innenfor troens liv. Det må noe annet til for å skille de ekte følelsene fra de uekte, rene stemningsbølgene.

Og dette annet som må til, er nettopp det å gi seg selv for Jesu skyld og følge etter han. Det er denne selvhengivelsen som setter spor i det daglige liv også når det gjelder det å ofre av sin jordiske eiendom for Guds rikes skyld, - og fordi en er drevet av Kristi kjærlighet. Må det være vår hjertebønn at vi følger dette ordet!

1Joh 3:19-24
I det foregående har apostelen talt om kjærligheten til brødrene som noe som ikke kan skilles fra Guds kjærlighet. I dette avsnittet viser han så den velsignede frukten som et slikt liv i hellig kjærlighet fører med seg for et Guds barn.

Denne innbyrdes kjærligheten er i seg selv et kjennetegn for oss på "at vi er av sannheten", at sannheten i Kristus er blitt en kilde til liv i oss (v.19).

Den sanne kjærligheten kan bare springe ut fra sannheten. Derfor vil kjærligheten til brødrene være et kjennetegn for oss og en hjelp i vanskelige tider med anfektelser. Når "vårt hjerte fordømmer oss", anklager oss og vil ta fra oss retten til å være Guds barn, skal den trøste oss.

Står vi da i den innbyrdes kjærligheten, "skal vi stille vårt hjerte til ro for hans ansikt". "For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte" (v.20). Hans dom er over samvittighetens dom, for han "kjenner alle ting".

Han vet om alt som rører seg i våre hjerter. Han vet om det som ligger gjemt dypt under alt det urene og syndige. Han kjenner til sukket over våre synder og ser den svake og hjelpeløse troens hånd som klynger seg til korsets nåde.

Ordet her minner om Jesu ord i Joh 10:14: "Jeg kjenner mine." Men det er også en gjenklang av Peters ord ved Genesaretsjøen da Frelseren spurte han tre ganger: "Simon, Johannes' sønn, elsker du meg?" (Joh 21:15-17). Da fordømte Peters hjerte han, men han klynget seg til dette: "Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær."

Slik kan den sanne kjærligheten til brødrene bli til stor hjelp i mørke stunder idet den forsikrer oss om at vi tross alt vil tilhøre Herren, og så er vi ikke under rettens dom, men under nådens frikjennelse.

Det fortelles om Hans Egede, Grønlands apostel, at han ved slutten av sin arbeidstid ofte opplevde stunder da hans hjerte fordømte han. Men da lot Gud som var større enn sin tjeners engstelige hjerte, de som han hadde døpt og som var så kjære for han, gå fram for hans sjels indre øye. Dette ga han frimodigheten tilbake. Slik kan en ofte erfare sannheten i dette ordet, og det skal Gud for sin nådes skyld ha takk og pris for.

I v. 21-22 tenker apostelen mer på de tider i vårt liv da frimodigheten er stor og hjertets anklager tier fordi nådens sol har fått gjennomstrømme vår sjel. I slike tider kjenner vi det som om frimodigheten svinger seg opp til Gud. Da er det lett å tro at Gud hører oss. Da er det lett å hvile i at "hva vi enn ber om, det får vi av ham". Og da får vi det også.

Men en slik frimodighet i forholdet til Gud henger nøye sammen med at vi lever i lydighet til hans bud. Derfor føyer også Johannes til: "Fordi vi holder hans bud og gjør det som er til behag for ham."

Dette betyr på ingen måte at vi skal kunne fortjene å bli bønnhørt, men det er som med barna som gjerne vil være lydige og gjøre det som kan glede mor og far. Da har de også frimodighet til å komme med sine små og store ønsker overfor dem. Slik er det også med Guds barn overfor vår himmelske Far.

I v. 23 peker Johannes på det som først og fremst behager Gud, det som er hans hellige bud og vilje. Det er framfor alt at "vi skal tro på hans Sønn, Jesu Kristi navn".

Her ser vi tydelig hvordan apostelen taler i motsetning til de løgnaktige røster som alltid kan høres over jorden, disse som nekter at Jesus er Kristus, Guds evige Sønn.

Riktignok er troen Guds gjerning i oss, men det kreves likevel at viljen gir sin tilslutning. Troen kalles derfor også "lydighet mot Kristus" (2Kor 10:5). Dette uttrykker også Peter i sitt brev: "Utvalgt - til lydighet og til å bli renset med Jesu Kristi blod" (1Pet 1:2).

Men den tro Gud ønsker å skape i oss, er ikke en død tro. Han ønsker en levende tro som viser sitt liv og sin varme ved at vi elsker hverandre "slik han bød oss", med den innbyrdes kjærligheten som Frelseren så alvorlig la sine disipler på sinne (Joh 13:34).

Holder vi på denne måten Guds bud, - og her må vi være klar over at det ikke er snakk om lovens steintavler, men troens og kjærlighetens bud -, da skal vi vite at vi blir i Gud og han blir i oss (v.24).

Og Gud stadfester og besegler dette samfunnet han har med oss, ved å gi oss den Hellige Ånd som pant og garanti. Guds Ånd vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn (Rom 8:16). Ved denne Guds Ånd er det at vi kan bevare vår frimodighet overfor Gud også i de mørke tidene på samme måte som vi kan glede oss over de lyse.

Med dette ordet om Ånden går nå apostelen over til den tredje hoveddelen i brevet. Allerede i det foregående (se 1Joh 2:20-27) pekte han på Åndens gave ved å omtale den som å ha "salvelse av Den Hellige Ånd". Der ble hans oppgave omtalt som å veilede Guds barn, så de kunne vite alt.

Her pekes det på at Åndens oppgave er å vitne om vårt barnekår hos Gud. Det er bare ved Den Hellige Ånds hjelp at vi kan tro på Jesu Kristi navn og komme i livssamfunn med Gud.

Det er også bare ved Den Hellige Ånd at vi kan bevare frimodigheten. Ånden er et vitne som er sendt av Gud. Han vitner om nåden for et Guds barn som oppriktig vil høre Gud til. Og han vitner høyere enn vårt eget hjerte kan vitne om dommen.

1Joh 4:1-6
I det foregående har apostelen talt om at vi skal kunne kjenne om vi er Guds barn og lever i samfunnet med han "av den Ånd som han gav oss".

For å forklare dette nærmere, peker han på at en likevel ikke skal tro på og godta enhver ånd. Åndene skal prøves, og som målestokk bruker han bekjennelsen at "Jesus er Kristus, kommet i kjød" (NO: "i kjøtt og blod") og er Guds evige sønn og sant menneske (v.1-3).

Deretter uttaler han at de som drives av sannhetens ånd, er sterkere enn de som nekter at Jesus er Kristus. Deres tale som fornekter Jesus som Kristus, er av denne verden. Derfor blir den godtatt av verden. Men sannhetens vitner finner gjenklang hos enhver som er av Gud (v.4-6).

"Tro ikke enhver ånd." Dette er en påminnelse som Guds barn trenger til alle tider. Det finnes nemlig falske ånder som fører vill. En kan møte mennesker som tilsynelatende taler svært så åndelig, men den åndsmakt som driver dem, er av djevelen. Derfor sier Johannes: "Prøv åndene om de er av Gud." En slik prøving skal alle troende foreta, "for mange falske profeter er gått ut i verden", som er utsendt av den gamle løgneren i helvete (v.1).

Kort sagt er kjennetegnet på sannheten dette: Når det bekjennes at Jesus fra Nasaret er Kristus, Guds Sønn som er kommet i kjød som et sant menneske, er det et sant vitnesbyrd. Hver ånd som ikke bekjenner Jesus på denne måten, er Antikrists ånd, en forløper for den Antikrist som vi ifølge Guds Ord vet skal komme (v.2-3).

"Den er allerede nå i verden," sier Johannes videre. Antikrists ånd har til alle tider kommet til uttrykk. Den møter oss i de forskjellige verdensmaktene som gjør opprør mot Gud. Den møter oss i de falske profetene som gir uttrykk for at de kommer med sannheten. Men sitt klimaks når den ved at Antikrist selv kommer. I han vil den da også få sin endelige og avgjørende dom.

Men kjennetegnet på Antikrists ånd vil alltid være at den forsøker å undergrave Kristi guddom Det gjorde de gamle gnostikerne som enten gjorde hans tilværelse bare til noe tilsynelatende og bare så på han som en himmelsk ånd, eller de skilte Kristi guddommelige natur i to personer. De påstod så at Gud sendte en høyere ånd som forente seg med mennesket Jesus ved hans dåp, men forlot han igjen ved hans lidelse.

I våre dager møter vi ofte såkalte religiøse mennesker som benytter den delen av Guds ord som passer dem, og som til en viss grad kan føre en åndelig samtale. Men de vil ikke kunne erkjenne at Jesus er Guds evige Sønn. Der stikker djevelen fram.

Dette er også en av farene i den moderne bibelkritikk. Den fører lett med seg fornektelsen av Jesus som Kristus idet både det ene og det andre av Jesu ord blir erklært å være feil

Måtte bare Sions vektere alltid være på sin post og prøve åndene etter det store kjennetegnet som apostelen Johannes har gitt. Fornektelsen av at Jesus Kristus er "sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria" er selve hovednerven i ethvert kjetteri. På denne bekjennelsen står eller faller hele kristendommen.

Det er en sterk seiersklang i ordene i v. 4-6. De som "er av Gud", har vunnet over disse antikristelige ånder. Han som bor i de hellige, Herren vår Gud ved sin enbårne Sønn, "er større enn han som er i verden". I dette finner vi Guds barns seier over djevelen og hans løgnånder. Den beror ikke på vår egen dyktighet. De falske åndene derimot er "av verden" uansett hvor mye de gir seg ut for å være av Gud. Dette viser seg også tydelig ved at "verden hører dem". Den kjenner igjen sitt eget og godtar det (v.5).

Men "vi er av Gud", sier apostelen videre. Dette "vi" må vel særlig peke på de apostoliske vitnene. "Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke" (v.6).

De sanne Herrens vitner som følger apostelens lære og forkynner det ord som Bibelen gir oss, vil bli hørt av dem som er av sannheten.

"Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd." Verden vil stå imot dem som har et vitnesbyrd som bæres fram av sannhetens ånd, men den vil gi sitt bifall til det vitnesbyrd som villfarelsens ånd fører fram. "Mine får hører min røst," sier Jesus (Joh 10:27). Herrens flokk vil ikke følge en fremmed stemme.

Det vil selvfølgelig alltid være en fare for at noe blir sagt på en usunn og forkjær måte, men så lenge ikke Jesus blir fornektet som Kristus kommet i kjød, kan vi ikke si at villfarelsen er antikristelig. Men all gal lære vil likevel før eller senere føre til fornektelse av at Jesus er Guds evige Sønn som er blitt menneske. Alle andre villfarelser er liksom løpegraver som djevelen og hans hær bruker for å storme hovedfestningen. Derfor: "Guds folk, vær på vakt!"

1Joh 4:7-13
I 1Joh 3:23 har apostelen samlet Guds evangelium i denne hovedsummen: "Vi skal tro på hans Sønn, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss."

I avsnittet vi nå leser, understreker han sterkt dette siste at vi skal elske hverandre. Det går jo som en rød tråd gjennom hele brevet at den sanne tro er den levende tro, den varme tro der Guds hellige kjærlighets ild er brennende.

"Mine kjære, la oss elske hverandre!" Dette er grunntonen, og apostelen tar seg selv med i denne formaningen som om han vil være med og elske om kapp med vennene. Her taler han ikke om den alminnelige nestekjærligheten, men han taler om den spesielle kjærligheten som knytter Guds barn sammen, og som er det store kjennetegnet på at vi er Guds barn og Jesu Kristi disipler.

Han begrunner først denne formaningen ved å vise at den sanne kjærligheten til brødrene er fra Gud (v.7-8). Å elske med denne kjærligheten er et vitnesbyrd om at gudslivet rår i hjertet, og at en "er født av Gud og kjenner Gud".

Denne kjærligheten er et utslag av vår nye, gjenfødte natur. Der den mangler, er det ennå den gamle naturen som rår. Da kjenner ikke hjertet Gud, "for Gud er kjærlighet".

All levende erkjennelse av Gud består i at Guds kjærlighet er blitt levende i oss. Det hjelper ikke å ha all slags kunnskap og kjenne til hva Skriften lærer om Gud. En kjenner han ikke så lenge hans kjærlighet ikke er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom 5:5). Vantroens demning må først brytes ned før "den strøm av kjærlighet som kan smelte isfjell", kan få makt.

"Gud kjennes i den grad han elskes," har Bernhard av Clairvaux sagt i en av sine salmer der han ber: "Led den inn i mine årer, Floden som kan klipper velte, Floden som kan isfjell smelte, som kan blodskyld rense bort."

I v. 9-10 forklares det videre hva Guds kjærlighet består i. Det blir sagt mye rart om Guds kjærlighet av mennesker som selv har lukket sitt hjerte for Herren Jesus. Men hva sier dette ordet: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss (eller "på oss") at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden for at vi skal leve ved ham."

Guds kjærlighet er i Kristus og finnes ikke utenom han. Alle gode gaver fra Gud som kommer ned til denne falne jord, gis bare for Jesu Kristi skyld og vil lede til omvendelse. De vil lede hjertene til Kristus for at de kan finne liv ved han.

Derfor sier Jesus at Faderen drar hjertene til Sønnen (Joh 6:44). Og apostelen Paulus skriver: "Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud" (2Kor 1:21). All Guds kjærlighet til liv og frelse for oss er samlet i Jesus Kristus.

"I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder" (v.10). Kjærligheten har ikke sitt opphav i oss mennesker, men i Gud. Det er ikke slik at vi elsket Gud først og derved tiltrakk vi oss hans kjærlighet. Nei, han elsket oss først og sendte sin Sønn for vår skyld.

All virkelig kjærlighet som finnes i et menneskehjerte, er som en liten bekk som har sprunget ut av Guds store kjærlighets elv. Vi kan ikke elske verken Gud eller brødrene uten at vi først har kommet til tro på Guds kjærlighet til oss i Kristus. Vi må øse av Guds store kjærlighet for at vi selv kan bli fylt av den sanne kjærlighet.

Men Guds kjærlighet til oss forplikter oss til å elske hverandre (v.11). Vi kan ikke annet når vi i troen har fått se inn i Guds store kjærlighet som ble åpenbart på Golgata. Kristi kjærlighet tvinger oss. Dette betyr ikke at vi bare har Guds kjærlighet som et forbilde, men det betyr at ved denne kjærligheten i Kristus har vi blitt Guds barn.

Derfor "skylder også vi å elske hverandre" som hellige søsken (v.11). Gud elsker alle sine barn med en fars kjærlighet, men dem som Gud elsker, kan heller ingen av Guds barn hate.

I v. 12 pekes det så på velsignelsen av kjærligheten til brødrene. Følgen av den er dette store at Gud som intet menneske ennå har sett, han vil bli i oss. Da er hans kjærlighet blitt fullkommen i oss. Den har nådd sitt mål i oss når den har vekket vår kjærlighet som gjensvar. Vår kjærlighet til brødrene er jo slett ikke noen naturlig kjærlighet, men det er Gud som vi elsker i våre brødre og søstre. Og det er med Guds kjærlighet vi elsker dem.

Det er ikke slik å forstå at Gud blir i oss som en belønning for vår kjærlighet til brødrene, men Ordet her betegner den uatskillelige sammenhengen mellom Guds kjærlighet til oss og vår kjærlighet til brødrene. Denne kjærligheten til brødrene, til alle Guds barn, er resultatet av Den Hellige Ånds virksomhet i oss.

"Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd" (v.13). At denne innbyrdes kjærligheten som er resultatet av Åndens gjerning, gir seg til kjenne i oss, skal også være et kjennetegn for oss selv på at vi lever i samfunn med Gud.

Gud har gitt oss "av sin Ånd". Bare om Jesus er det blitt sagt i Joh 3:34 at "Gud gir ikke Ånden etter mål" (NO: Gud gir Ånden i fullt mål"). Ethvert Guds barn har fått sitt mål av Åndens fylde etter det mål av tro som Gud har gitt han (Rom 12:3). Men vi har lov til å be om å bli mer og mer fylt av Guds Ånd (Ef 5:18).

Hvilken stor og herlig plass har ikke broderkjærligheten fått i dette brevet fra den apostel som Jesus elsket! Derfor er det viktig å prøve seg selv om en eier denne kjærligheten til alle de hellige. Dette er jo en av prøvestenene for ektheten i vårt gudsforhold.

Men må vi med sorg bekjenne at vi står i gjeld til Guds barn når det gjelder vår kjærlighet til dem, så la oss rette blikket mot han som "har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder".

I dette nådedypet må vi senke oss ned. Da skal nok også kjærligheten til brødrene strømme fram i stadig større fylde.

1Joh 4:14-21
I det foregående sa apostelen at Guds kjærlighet er åpenbart ved at han sendte sin enbårne Sønn til verden (v.9-10). Nå vitner han videre i v. 14-16 om denne salige kjensgjerningen at "Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser". Dette sier han idet han nevner både seg selv og sine medbrødre som øyenvitner til dette.

Det er de samme tonene som vi hørte i begynnelsen av brevet (1Joh 1:1), og dette vitner apostelen om i sterk motsetning til de falske profetenes fornektelse av Kristus som sant menneske og Jesus som Guds Sønn.

At denne bekjennelsen er en avgjørende betingelse for at Gud kan bli i oss og vi i han, understrekes igjen i v. 15. Selvfølgelig er det ikke bare tale om en bekjennelse med munnen, men en bekjennelse der munn og hjerte taler overens, den bekjennelsen som en levende tro avlegger slik apostelen sier videre i v. 16: "Vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss."

I Joh 6:69 lyder Simon Peters bekjennelse: "Vi tror, og vi vet at du er Guds Hellige." Her står: "Vi har kjent" (NO: "lært å kjenne") og "trodd". Kjennskap og tro er uadskillelige. Her er det ikke snakk om bare en død kunnskap, men en hjertets erkjennelse slik at erkjennelse og tro går hånd i hånd.

Det må først finne sted en erkjennelse før troen kan få hvile. På den andre siden vil alltid erkjennelsen bli dypere der troen finnes.

Troens innhold er Guds Sønn, men Guds Sønn er selv i sin person "den kjærlighet som Gud har til oss". I han er Guds vesen som kjærlighet, åpenbart for oss i all sin fylde. I han erkjenner vi at "Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham". Å bli i kjærligheten er da det samme som å bli i Guds Sønn.

Men kjennetegnet på at denne kjærligheten når sitt mål i oss ("blitt fullkommen hos oss"), er at frimodigheten vokser med tanke på dommens dag. Det er dette apostelen forklarer videre i v. 17-18.

Dersom kjærligheten har nådd sitt mål i oss, så er frykten forsvunnet. Etter sammenhengen her må frykt betegne den smertelige redsel som en trell kjenner overfor en hard herre.

Der hvor Guds kjærlighet får lov å fylle hjertet, der blir også hjertet fullt av fortrolighet til Gud slik at frykten blir drevet bort. I sin klagesang sier Job så lengselsfullt at han ønsker seg tilbake til de dager "da Guds vennskap (eller fortrolighet) hvilte over mitt telt" (Job 29:4).

Jo inderligere vi lever i kjærlighetssamfunnet med Gud, jo bedre lærer vi han å kjenne som den som bare har nåde til overs for sine barn. Da forsvinner jo også frykten. Det er ikke bare frykten for det som skal møte oss i livet her på jorden som forsvinner, men også frykten for å skulle stå for Guds ansikt "på dommens dag" (v.17).

Denne frimodigheten som vi troende skal få ha ved kjærlighetens samfunn med Gud, begrunner apostelen ved dette underlige ordet: "Vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden."

Meningen må være at når Guds kjærlighet har nådd sitt mål i oss, da har vi vårt liv i det samme som han, Kristus, har sitt liv i. Og i kraft av det står vi i et frimodig barneforhold til Gud. På samme måte blir da også Kristi sinn vårt sinn. Det er jo Kristus som lever i sine troende. Vi er hans medarvinger (Rom 8:17).

Men er Kristus vårt liv både til rettferdighet for oss, og som den som lever i oss, da har vi ingen grunn til å frykte for hans komme til dom. Da kan vi være frimodige og løfte hodet.

I v. 18 viser apostelen hvordan frimodigheten kommer som en frukt av Guds kjærlighet i våre hjerter, for frykt og kjærlighet er totale motsetninger. "Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut." Kjærligheten gjør salig, men "frykten har med straff å gjøre". Trellens redsel gjør at han kjenner straffen henger over seg alltid. Så lenge denne frykten er til stede, har ikke kjærligheten nådd sitt mål.

Denne frykten melder seg nok ofte hos Guds barn så lenge vi ennå vandrer på denne jorden. Når Gud sender oss trengsler, og når vi står foran vanskeligheter, da blir ofte vårt hjerte urolig i stedet for å hvile i at Guds tanker med oss er tanker til fred og ikke til ulykke (Jer 29:11).

Denne frykten melder seg også i tider med anfektelser når vårt hjerte fordømmer oss, slik som vi hørte i 1Joh 3:20. Men at en slik frykt kan komme over oss og plage oss, er et vitnesbyrd om at kjærligheten ennå ikke har nådd sitt mål i oss. Selv om det står til liv, må vi så ofte sukke: "Herre! se, han du elsker, er syk" (Joh 11:3).

Kristi liv i våre hjerter har ennå ikke fått drevet ut det gamle menneskes vesen i oss selv om vi av hans nåde og for hans skyld har fått barnekår med han, og hans sinn har begynt å bo i oss.

En Guds mann har for mange år siden beskrevet menneskets stilling i de fire følgende trinn: 1) Uten frykt og uten kjærlighet. Dette er det åndelige døde og sovende menneskes tilstand. 2) Med frykt, men uten kjærlighet. Dette er det vakte menneskes tilstand som frykter for Lovens dom. 3) Med frykt og med kjærlighet. Det er det troende menneskes tilstand så lenge det lever i kampen her på jorden, - så lenge som Guds kjærlighet ikke har blitt fullkommen i oss. 4) Og endelig: Uten frykt, men med kjærlighet. Det er målet som Guds Ånd vil føre hvert ærlig kjempende Guds barn fram til.

Allerede her nede kan vi oppleve glimt av tilstanden på det fjerde trinnet, men først når vi når saligheten i himmelen, er denne tilstanden varig og uforstyrret.

Noe helt annet er det selvfølgelig med den barnlige gudsfrykten som nettopp hører sammen med den fullkomne kjærligheten. Den fører ikke straffen med seg, men er tegnet på et lydig sinn.

Men hvordan vi kan elske med den kjærligheten som driver bort frykten, det forteller apostelen oss i v. 19 ved å peke på at "han elsket oss først". Vår kjærlighet til vår Gud og Frelser har sin grunn og kilde i Herrens kjærlighet til oss.

Kjærligheten begynte hos Gud "ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, - da vi var fiender" (Rom 5:8, 19). Skal kjærligheten bli fullkommen i oss, nå sitt mål i oss, må vi på rett måte se på Kristi kjærlighet til oss da han ga seg selv for oss, og Guds kjærlighet da han ikke sparte sin enbårne Sønn.

Men igjen viser apostelen at det å elske Gud ikke på noen måte kan skilles fra det å elske brødrene og ha sin kjærlighetsplass i de helliges samfunn (v.20-21). Han beskriver til og med den som sier: "Jeg elsker Gud! - men likevel hater sin bror." Et slikt menneske er en løgner.

Det er jo ikke så helt ualminnelig å møte mennesker som påberoper seg at de elsker Gud og er Guds barn, men som ikke vil ha det minste å gjøre med Guds barn. Ja, de står i bitter motsetning til dem. Et slikt standpunkt får sin dom i disse ordene.

Apostelen begrunner denne dommen ved å vise til at det alltid er lettere å elske den en ser enn den en ikke ser. Derfor, "den som ikke elsker sin bror" i hvem han møter gudslivet på synlig vis, kan umulig være av sannheten når han sier at han elsker Gud som han tross alt ikke har sett (v.20).

Apostelen nevner enda en grunn for å vise at kjærligheten til Gud nødvendigvis må vise seg i kjærligheten til Guds barn. Vi har jo dette som et bud fra Gud: "Den som elsker Gud, skal også elske sin bror" (v.21). Det hører med til å holde det Gud har befalt oss.

Også når det gjelder det vi kaller evangeliet, er det snakk om befalinger (se Joh 13-15). Evangeliet krever den innbyrdes kjærligheten mellom Guds barn. Vår Frelser har uttrykkelig sagt: "Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere" (Joh 15:12).

Dette skal vi, men er vi i sannhet troende, så vil vi det vi skal. Da hører vi ikke lovens krevende røst fra stentavlene, men Åndens røst fra frihetens fullkomne lov (Jak 1:25).

Vi kan slett ikke gjøre annet når Guds kjærlighet får makt i våre hjerter. Da vil nok kjærligheten til brødrene være der, og det vil være en daglig bønn at vi må få kjenne mer av den.

1Joh 5:1-5
I dette avsnittet viser apostelen at det er troen på Jesus som Guds Sønn som er roten til et liv i Guds kjærlighet (v.1-3) og kraften som gir seier over verden (v. 4-5).

Apostelen fortsetter med det han har sagt om broderkjærligheten i det foregående. Enda en gang viser han hvordan troen og broderkjærligheten hører sammen. Den som tror at Jesus er Guds Sønn, "er født av Gud" (v.1).

Troen, og her er det snakk om den levende tro "som elsker Gud", er ikke menneskeverk. Den er et verk av Gud. Vi husker Herrens ord til Peter i Matt 16:17 da han bekjente sin tro på Jesus som den levende Guds Sønn: "Det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen."

En død tro kan en nok lage seg selv, men den levende tro har sitt liv ovenfra.

Men den levende tro som elsker Gud fordi han elsket oss først og ga sin enbårne Sønn, "elsker også den som er født av ham". Dette uttaler apostelen som en uimotståelig kjensgjerning. Elsker en Faderen, så må en også elske Faderens barn som er ens åndelige søsken.

Som et kjennetegn på den sanne kjærligheten til Guds barn, nevner apostelen nå dette at "vi elsker Gud og holder hans bud" (v.2).

I v. 1 nevner han kjærligheten til Guds barn som en nødvendig følge av kjærligheten til Gud. Her ser han det fra den andre siden for å understreke at disse to ting på ingen måte kan skilles fra hverandre.

Det kan nok finnes en slags kjærlighet til Guds barn fordi en synes de er gode og oppfordrende mennesker uten at en dermed elsker dem fordi de er Guds barn. Men en slik kjærlighet til Guds barn er bare en overflatisk kjærlighet som viser at en er uten kjærlighet til Gud og lever i motsetning til hans bud.

Dersom en virkelig elsker Guds barn med en hellig kjærlighet for Jesu skyld, vil det alltid komme til uttrykk ved at kjærligheten til Gud og lydigheten mot han står bak.

Elsker vi Gud, elsker vi også Guds barn. Elsker vi Guds barn med en ekte kjærlighet, da elsker vi også Gud.

At kjærligheten til Gud må følges av lydighet mot han, begrunner apostelen videre i v. 3. Den sanne kjærligheten til Gud som springer ut av hans kjærlighet til oss, har alltid det å holde Guds bud for øye. Kjærligheten sier: "Hans bud er ikke tunge."

Der hvor kjærligheten mangler, synes Guds bud å være både byrdefulle og tunge. Dette til tross for at Guds bud bare tar sikte på det som er til gagn for oss, og som stemmer overens med det vi var skapt til som mennesker skapt i Guds bilde.

Dersom hjertet elsker denne verden, finnes det verken lyst eller kraft til å holde Guds bud. Men der gudslivet har fått makten i et menneskehjerte, der våkner ikke bare lysten til å følge Guds bud. Der gir kjærligheten også kraften til å leve etter dem.

Allerede i Det gamle testamentet sies det: "Se, jeg lengter etter dine befalinger" (Sal 119:40), "Å, hvor høyt jeg elsker din lov!" (Sal 119:97). Men det er først i den nye pakt, i gjenfødelsens pakt, at lovens krav kan bli oppfylt i oss (Rom 8:4).

Dette kommer av at "alt det som er født av Gud, seirer over verden" (v.4). Like så sikkert som Gud er sterkere enn denne verdens fyrste, så er den nye, gjenfødte naturen i et Guds barn sterkere enn denne verdens makt. Derfor kan apostelen uttale disse ordene som er så fylt av jubel og lovsang: "Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro."

I grunnteksten er ordstillingen denne: "Og denne er seieren som har overvunnet verden, vår tro." Ved dette blir troen betegnet som den avgjørende kraften til seier. Troen er jo livet etter den gjenfødte naturen. Allerede dette å ha fått denne troen som sin eiendom, er en seier over verden.

Verden, både den som er inni oss og den som er utenfor oss, gjør av all makt motstand for å hindre hjertet fra å komme til troen. Når troen så bryter igjennom, da er seieren vunnet, for da har verdens makt fått en knekk. Hele det livet som da følger av troen, er bare en utvikling og utfoldelse av den seieren som allerede er vunnet ved omvendelsen.

Det er sant som det sies i en sang: "Begynt er ikke endt, det merk i tide; du som har Jesus kjent, bli ved å stride."

Seieren kan bare bevares dersom troen bevares, men bevarer vi troen, da kan vi si som den gamle sangeren: "Opp i Jesu navn å vinne, viss er seieren, gleden stor."

Vi skal legge merke til at det står "vår tro". Her er det snakk om de helliges tro, den levende tro på Jesus som Guds Sønn.

Luther sier: "Jøder, tyrker og så videre tror også, etter det de sier, på Gud som har skapt himmelen og jorden, men at dette ennå ikke er en rett tro går fram av det faktum at den ikke utretter noe. Den verken kjemper eller seirer, men lar alle bli i det som de er i den gamle fødsel og under djevelen og syndens makt.

I v. 5 viser apostelen til erfaringen og gjør med det liksom en kryssprøve, men svaret blir det samme: Ingen annen kan overvinne verden enn den som har en levende tro på at "Jesus er Guds Sønn". Uten denne tro blir en overvunnet av verden. Derfor er livet i praksis det beste beviset.

1Joh 5:6-12
"Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" spurte døperen Johannes Jesus da han satt i fengslet (Matt 11:3).

Her i v. 6 vitner apostelen om at Jesus er "den som er kommet". Det vil si han er den lovede Messias. Og så føyer han til at Jesus Kristus kom "med (eller rettere: "ved", i kraft av) vann og med blod". Denne tilføyelsen blir forklart på forskjellig måte.

Noen har tenkt på det som fortelles i Joh 19:34 at det kom vann og blod ut av Jesu side da en av soldatene stakk han med spydet. Vannet og blodet skulle da være et vitnesbyrd om at Frelseren virkelig hadde fullført dødsofferet for vår skyld.

Spydstikket fra soldaten vitner riktignok om Frelserens død, men at det flyter blod fra et lik, er ellers ganske ualminnelig. Og denne forklaringen synes ikke å passe i denne sammenhengen der apostelen vil understreke vitnesbyrdet om Jesus som Guds Sønn.

Andre forstår ordet i Joh 19 om blodet og vannet profetisk, og mener de peker fram mot de to sakramentene, dåpen og nattverden. De forstår da ordet her på samme måte.

Andre igjen, som for eksempel Luther i hans første fortolkning til dette stedet, forklarer dette ordet som om det taler om dåpen alene. Det skulle da bety at i dåpens sakrament kommer ikke Jesus bare med vann, slik som døperen Johannes' dåp bare var en vanndåp. Nei, han kommer med vann og blod idet dåpsvannet får sin kraft fra Jesu Kristi soningsblod.

I en senere fortolkning forklarer likevel Luther det slik at det menes begge sakramentene.

Og når vi ser på v. 7-8 der det tales om det tredobbelte vitnesbyrdet om Jesus som et vedvarende vitnesbyrd fra "Ånden, vannet og blodet" ("de er tre som vitner"), så kan vi ikke uten videre utelukke denne forståelsen. Jesus Kristus kommer jo til sin menighet både gjennom Ånden i Ordet og gjennom sakramentene.

Likevel kan ordet i v. 6: "- som er kommet med vann og med blod," peke konkret på Frelserens egen situasjon. Ved hans dåp ga Faderen sitt vitnesbyrd om han. Da tiltrådte han på en måte sin frelsergjerning og gikk inn under syndens byrde som offerlammet. Da kom han "med vannet". Og "blodet" peker da på at han fullførte sin gjerning idet han ble en soning for all verdens synd på korset og betalte vår syndeskyld til siste rest med sitt blod.

At apostelen nettopp peker på Frelserens dåp og død og understreker at han ikke kom bare med vannet, men med vannet og med blodet, passer rett inn i kampen mot vranglæreren Kerint. Han lærte jo, som vi allerede har sagt, at den himmelske Kristus kom ved vannet da Jesus ble døpt i Jordan, men forlot Jesus igjen da han døde på korset og ga sitt blod der.

På denne måten fornektes virkeligheten av forsoningen på Golgata, for et menneskes blod kunne ikke være noen soning for våre synder. Bare Jesu Kristi Guds Sønns blod renser fra all synd (kap. 1:7).

Forstår vi det på denne måten, så blir ordet her i v. 6 et nytt vitnesbyrd mot alle falske profeter som vil ta fra oss soningens blod. Jesus Kristus kom som Guds Sønn ikke bare ved dåpen, men også ved sin død på korset. Dette er vitnesbyrdet fra apostelens hjerte.

Og han føyer til: "Og Ånden er den som vitner." Ånden som bor i Guds menighet siden pinsedag, herliggjør Kristus, vitner om han som den sanne Guds Sønn som ikke bare kom med vannet, men også med blodet.

"Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten," sier Johannes. Guds Ånd er sannhetens Ånd, leser vi i Joh 14:17. Derfor er han det store vitne om Jesus Kristus som veien, sannheten og livet.

"Ånden og vannet og blodet." Dette er de tre vitnene. "Og disse tre samstemmer," sier Johannes (v.8). Deres mål er å slå fast for oss at Jesus er vår Kristus, Guds enbårne Sønn og vår Frelser.

Den Hellige Ånds lys peker alltid på Jesus Kristus der han står ved bredden av Jordan med en åpen himmel over seg og med Faderens stadfestelse av at han er hans elskede Sønn (se Matt 3:17).

På samme måten peker også Åndens lys på Jesus der han henger på Golgata kors, og kaster sin stråleglans over han som det offerlammet Gud selv hadde sett seg ut (se 1Mos 22:8).

Men Frelserens dåp for oss og hans blod som ble utøst for oss, peker også profetisk framover mot den dåpen han døper oss med og den velsignelsens kalk som er samfunnet med Jesu Kristi blod. Åndens vitnesbyrd gjennom sakramentene er nettopp vitnesbyrdet om Jesus Kristus som den levende Guds Sønn som kom med vann og blod.

Vantroens kamp mot Jesus som den levende Guds sønn, retter seg derfor også først og fremst mot hans sakramenter idet deres frelsende kraft blir redusert eller i verste fall helt fornektet. Men Guds vitnesbyrd står fast.

I v. 9 blir det holdt fram hvor mye større Guds vitnesbyrd er enn menneskers, og derfor hvor mye større forpliktelsen er til å ta imot det. Vanligvis regner vi det tilstrekkelig med menneskers vitnesbyrd for at en sak skal stå fast.

Ifølge Moseloven står en sak fast ved to eller tre vitners ord (5Mos 19:15), men i det foregående har apostelen pekt på Guds tredobbelte vitnesbyrd gjennom Ånden, vannet og blodet. "For dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn."

Ved troen tar en imot dette vitnesbyrdet slik at en tar det til seg i sitt hjerte og har det i seg (v.10). Men vil en ikke tro dette, så gjør en Gud til en løgner idet en ikke godtar hans vitnesbyrd som sant.

Og dette er innholdet i vitnesbyrdet: "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn" (v.11). På denne måten erfarer den troende Guds vitnesbyrd som en virkelighet i sitt hjerte.

Og summen av det hele sammenfatter apostelen i dette kjerneordet: "Den som har Sønnen, har livet" (v.12). Han sier videre "Guds Sønn" for å vise hvor mye en mister ved ikke å tro.

Slik blir det alltid talt i vår Bibel. Begge sider blir her lagt fram for oss. Derfor sier også Frelseren selv i Mark 16:16: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt."

Guds løfter om frelse og Guds advarsel om dom følges alltid ad. Slik skal også vi tale til trøst for Guds folk og til advarsel for dem som ikke tror. Men salig er den som med takk i hjertet kan si: "Guds Sønn er min, jeg går herfra med ham til himmelriket!"

1Joh 5:13-17
I v. 13 peker apostelen på hvorfor han har skrevet "dette" til sine venner "som tror på Guds Sønns navn". "Dette" peker vel helst tilbake på 1Joh 5:1-12.

Og han nevner en dobbel hensikt. Dels vil han stadfeste for dem at de eier det evige livet i Guds Sønn ("- for at dere skal vite at dere har evig liv"), og dels vil han grunnfeste denne troen i dem ("dere som tror på Guds Sønns navn").

Også den troende trenger å bli minnet om å fortsette i troen. Det er fremdeles mye som gir stoff til vantroen i våre hjerter.

I v. 14-15 viser han dem noe av det evige livs herlighet allerede her på jorden. Han gjør det ved å peke på "den frimodige tillit" som vi kan ha til Gud i bønn når vi tror på Jesus Kristus.

"Dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss." Å be om noe etter Guds vilje er det samme som å be i Jesu navn. Det er Herrens Ånd som lærer oss å be slik, og "dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi -", det vil si at vi er fullkomment overbevist om at Gud bønnhører oss.

I grunnteksten står det: "At vi har de ting (ønsker) som vi har bedt om." Vi har dem selv om vi ikke ennå ser dem tydelig med våre øyne. Vi har dem "selv om det motsatte til sine tider synes å være tilfelle," sier Luther. Det vi har bedt om etter Guds vilje, er gitt oss av Gud.

Spener sammenligner dette med foreldre som putter noe på sparebøssen til sine barn. De kan av og til legge på en krone når barnet ber om en tiøre. På samme måte skal vi også i sin tid se at Gud ga oss langt mer enn det vi både kunne be om og forstå (Ef 3:20).

Hvilken herlighet å vite dette av full overbevisning! Det skulle gi oss ny iver og frimodighet til å be. Dette minner oss om Herrens ord i Mark 11:24: "Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, bare tro dere har fått det, så skal det bli gitt dere."

Og dette gjelder ikke bare det vi kan be om for oss selv. I v. 16 fører apostelen dette også over på forbønnen for andre, og han nevner særlig forbønnen for brødrene når de har falt i synd. Ved forbønnen skal vi da kunne føre dem tilbake til livet. Vi kan styrke de evige livskrefter i denne bror eller søster, så de kan bli reist opp igjen fra sitt fall.

Apostelen peker igjen på broderkjærligheten som det virksomme i forbønnen. Ordet minner oss om det som står i Jak 5:16: "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet."

Likevel understreker apostelen flere ganger at "det finnes synd som er til døden". Han sier at en troende ikke skal be og vente å bli bønnhørt når det gjelder en som har gjort en slik synd.

Hva menes med "synd som er til døden"? Her kan ikke død bety den legemlige død. Den må betegne den åndelige død som står i motsetning til de åndelige livskrefter. Det må derfor bety en slik synd et menneske gjør når det avgjort bryter samfunnet med Kristus og dermed stiller seg utenfor Jesu blods rensende kraft.

Det må altså betegne forherdelsens synd, bevisst motstand mot eller frafallet fra Guds nåde i Kristus. Det blir derfor det samme som Herren i Matt 12:31-32 kaller "spott mot Ånden" som også omtales flere andre steder i Bibelen, se for eksempel Heb 6 og 10 og 2Pet 2:20-22.

Det er altså ikke tale om en enkelt handling selv om den er aldri så grov, slik som de snakker om de sju dødssynder i den katolske kirken. Nei, her er det tale om forherdelsens tilstand som kan utvikle seg i et menneskehjerte (kong Saul og Judas Iskariot).

Når apostelen tar fram dette, så tenker han kanskje særlig på de antikristelige vranglærerne som fornekter at Jesus er Guds Sønn. Men faren er til stede til alle tider for alle slekter. Der forherdelsen er et faktum, er forbønnen til ingen nytte. En kan ikke lenger gjøre forbønn for noen dersom Guds Ånd ikke er med i bønnen, for den er ikke lenger etter Guds vilje.

Men for at de troende ikke av denne grunn skulle ta det lettere med synden i sin alminnelighet, føyer apostelen til: "Enhver urettferdighet er synd" (v.17).

I dette ligger en advarsel om ikke å ta det lettvint med en eneste synd. Hver synd kan utvikle seg til å bli en livsfare for det evige livet dersom en ikke kjemper mot den.

Men så føyer han også til en trøst for dem som daglig lever i sorg og frykt over sine synder: "Det er synd som ikke er til døden."

Så lenge vi til tross for våre fall i synd, lever i et ærlig og oppriktig samfunn med Guds Sønn, så lenge lever vi også i samfunn med blodet som renser fra all synd. Så lenge har vi også vår talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige, og vi har ennå ikke falt ut av vår nådestand.

Og så lenge vi ser at våre brødre og søstre er bedrøvet over synden, bekjenner den og er fylt av lengsel etter å leve godt med Herren, så lenge kan og skal vi med frimodighet be for dem.

I det hele gjelder det å holde ut i forbønn så lenge som det på noen måte er mulig. En ting er det at brødrene har syndet. Noe annet er det om synden eier oss.

Det er en rik og dyp trøst for oss i dette ordet, men det må ikke bli noen sovepute for oss. Det er på samme tid en alvorlig advarsel til oss, et alvorlig varsko om å være på vakt.

1Joh 5:18-21
De tre korte utsagnene som vi finner her i v. 18-20, begynner alle med dette: "Vi vet." På denne måten understreker apostelen at det han sier her, er noe alle troende må bekjenne. La oss derfor gi akt på disse tre tingene som Guds Ånd her legger fram for oss ved Herrens apostel Johannes.

Det første "vi vet" er dette: "- at den som er født av Gud, ikke synder. Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke" (v.18).

I dette ordet blir det som i en kort sum gjentatt det som apostelen skrev i 1Joh 3:6-10 om den skarpe motsetningen som er mellom synden og det livet Guds barn har i Kristus. Vi henviser til det som er sagt i forklaringen til kap. 3.

Tilsynelatende ser v. 18 ut til å stå i motsetning til v. 17, men som vi allerede har sagt, så har denne motsetningen sin åndelige virkelighet i den troendes hjerte.

"Den som er født av Gud" er et uttrykk Johannes bruker om det troende menneske etter dets gjenfødte natur. Synden blir alltid noe fremmed for den som har valgt å leve gjenfødelsens liv. Den er alltid en motsigelse i hans indre liv, og derfor er den alltid noe han kjemper imot ved den kraft til seier som troen er.

Han "tar seg i vare", sier apostelen, og det gjør han ved at han lar Guds ord bli i seg, slik som vi hørte i 1Joh 2:14. Ved Guds ord har troen seier over det onde, og "den onde rører ham ikke". Det vil si det samme som vi leser i Jak 4:7: "Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere."

Når et Guds barn står våkent på sin post med troens skjold og Åndens sverd som er Guds ord og er iført Guds fulle rustning (Ef 6:11-17), da flyr den onde. Da kan ikke hans brennende piler røre Guds-barnet. Her blir vi minnet om ordet i Sak 2:12: "Den som rører ved dere, rører ved hans øyesten." (NO oversetter v. 18 noe forskjellig: "- for er han født av Gud, så bevarer Gud ham, og den onde rører ham ikke." Det er dekning for dette også ut fra en håndskriftvariant, og da understrekes særlig tryggheten et Guds barn eier. Det er under Guds omsorg og beskyttelse. oa.)

Men også i dette avsnittet ser vi hvor fjernt Johannes er fra den såkalte syndfrihetslæren. Det ser vi tydelig når vi sammenligner med v. 16-17. Men det må stå klart for alle som noe "vi vet", at synden og det livet vi har fra Gud, står i den skarpeste motsetning til hverandre. Dette var stillingen overfor kjødet og djevelen.

I v. 19 tar så apostelen fram stillingen overfor verden. Verden som betegner den falne slekten som har vendt seg bort fra Gud, ligger helt og holdent "i det onde" (kan også oversettes: "i den onde", under den ondes makt). Men Guds barn er "av Gud".

På samme måte som vi så det i kap. 3, ser vi her på nytt det skarpe skillet mellom Guds folk og verdens folk. Dette er også noe "vi vet", noe alle kristne må være klar over. Det uklare og vinglete forholdet til verden er og blir uforenelig med sann kristendom

Og endelig det tredje som "vi vet", er at det liv vi har i Gud, det har vi i hans Sønn, Jesus Kristus. "Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne".

Ved sin Hellige Ånd har han lyst opp vår formørkede forstand og åpnet våre blinde øyne slik at vi kan se Guds rike og kjenne den sanne og levende Gud. Dette var jo også Frelserens ord til Nikodemus: "Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike" (Joh 3:3).

Å kjenne "Den Sanne" er ikke en død kunnskap, men det er troens kjennskap til Gud, og det får vi "i hans Sønn, Jesus Kristus". "Ingen kommer til Faderen uten ved meg," sa Jesus (Joh 14:6).

Dette er det avgjørende hovedpunktet som alle kristne må vite og ha full visshet om: Guds Sønn, Jesus Kristus, er vår eneste vei til Gud. Her står vi i motsetning til den såkalte religiøse fromhet som snakker så fint om Guds forsyn, men som mener å ha samfunn med Gud uten å tro på korsets gåte.

Når det gjelder slutten av v. 20: "Han er den sanne Gud og det evige liv", har det vært spørsmål om dette sikter til Jesus eller til vår Herre Jesu Kristi Far. Etter sammenhengen kan det godt være sagt om vår Frelser. I 1Joh 1:2 blir han jo kalt: "- livet, det evige, som var hos Faderen." Og både i sitt evangelium og her i dette brevet peker Johannes gang etter gang på Jesu Kristi sanne guddom Så fra den siden sett er det ikke noe i veien for at vi kan ta det om vår Frelser.

Men vi ser likevel at uttrykket "Den Sanne" er brukt to ganger om Gud Fader her i v. 20, så det er mest nærliggende å forstå uttrykket "Han er den sanne Gud" om Faderen. Men Faderen og Sønnen er jo ett (Joh 10:30).

Så slutter apostelen Johannes sitt herlige brev med en kjærlig og inderlig advarsel: "Mine barn (egentlig: småbarn), ta dere i vare for avgudene!" (v.21). Med "avgudene" mener neppe apostelen de hedenske avgudsbildene. Et tilbakefall til den hedenske avgudsdyrkelsen var neppe den største fristelsen for de troende.

Han tenker her tydeligvis på de tankebildene av Gud som menneskene laget seg ("tomme avguder", Jon 2:9) og som antikristelige talsmenn førte fram for dem.

Når de nekter at Jesus Kristus kom fra Faderen fra evighet, så ble den gud de forkynte, slett ikke den sanne Gud. Den eneste sanne Gud er den Gud som har sendt sin evige, enbårne Sønn hit til oss.

Ellers gjentar det seg jo til stadighet i den kristne kirkes historie at mennesker lager seg et gudebilde etter sine egne tanker. Dette blir jo i virkeligheten en falsk gud.

Ikke-troende mennesker som ikke vil ta "enhver tanke til fange under lydighet mot Kristus" (2Kor 10:5), tenker jo om Gud at han ikke tar det så nøye med synden. Han krever ingen omvendelse og har slett ikke til hensikt å dømme noe menneske til helvete. Han vil ta menneskene inn i sin himmel selv om de ikke har noen levende tro som har tatt sin tilflukt til korset, mener de. Selv om de var verdens venner og ikke ville ha noen plass mellom de hellige her på jorden, så venter de at Gud skal ta seg av dem i evigheten.

Ja, dette forventer de selv om de er som det sies i Sal 50:17: "Du hater jo min tukt og kaster mine ord bak deg." Men i denne salmen sier Herren til den ugudelige: "Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne" (Sal 50:21).

Guds barn må være på vakt mot alle slike bilder av falske guder. Den sanne Gud er slik som vi finner han i Ordet, i et rent og helt evangelium slik som det er blitt åpenbart for oss i vår Herre Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn. "Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for" (Matt 11:27).

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Johannes første brev. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.