Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Malakis bok

Veien igjennom bibelen - 2425-2456-Malakis bok

Trykk her for å se bibel oversikt for Malakis bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Malakias er den siste profeten i Det gamle testamentet. Så vidt en kan forstå av innholdet i boken, arbeidet han blant folket omkring et hundre år etter Haggai og Sakarias. Det vil si omtrent samtidig med Esra og Nehemja. Jødene kalte han for "profetenes segl" fordi de profetiske bøkene på en måte ble lukket og forseglet i og med hans bok. Navnet betyr ellers "mitt sendebud".

Innholdsmessig kan vi dele Malakias' bok i to hoveddeler. Den første delen inneholder en straffetale som først og fremst er rettet mot prestene for den troløsheten de hadde vist overfor Herren. De hadde vært likegyldige med å bringe de rette ofrene og i det hele vist ringeakt overfor tempeltjenesten (Mal 1:6-2:9). Deretter adresserer han sin tale til folket i alminnelighet fordi de kastet vrak på sine egne hustruer for å ta hedenske kvinner til ekte.

Den andre hoveddelen er en forkynnelse av at Messias skal komme. Det profeteres om at han ikke skal komme bare til oppreisning, men også til dom og fall for mange i Israel. Hans åpenbarelse skal for noen bli som "smelter-ild" og "vasker-lut" For dem som elsket Herrens navn, skal Messias bli som "rettferdighetens sol - med legedom under sine vinger".

Malakias avslutter sin profeti med løftet om at det skal komme en profet av samme ånd som Elias. Ved han skal oppfyllelsen av den nye pakt innledes, og han skal forberede veien for Herrens ansikt.

Ved denne profetien blir åpenbaringen av Guds frelse i den gamle og den nye pakt knyttet sammen. Det kunne ellers se ut til å være et brudd i denne åpenbaringen ettersom det ikke oppstod noen profet fra Malakias til døperen Johannes.

Også på en annen måte blir denne tråden knyttet. Malakias avslutter sin forkynnelse med å understreke at "Herren kommer", mens døperen Johannes begynner sin forkynnelse med å proklamere: "Himlenes rike er kommet nær!" (Matt 3:2).

En kan gjerne si at profeten Malakias er aftenrøden av den gamle pakts profetier, men likevel er han samtidig morgenrøden for den nye pakt da rettferdighetens sol brøt fram.

Mal 1:1-5
Dette første lille avsnittet er innledningen til hele Malakias' profeti. Med disse ordene gjør han det klart for folkets øyne hvor trofast Herren har elsket dem. Dette gjøres for at de skal forstå at alle påminnelsene og de tuktende ordene han var nødt til å tale til dem, bare kom av et hjerte som elsket dem.

"Jeg har elsket dere, sier Herren." Men så føyes det også til: "Men dere sier: Hvordan har du vist oss din kjærlighet?" (v. 2). Dette onde svaret gikk igjen blant folket. Mistro til Guds kjærlighet hører med til den syndegiften slangen har dryppet inn i menneskehjertet. Selv for et Guds barn kan det ofte være vanskelig å holde fast ved Guds kjærlighet.

Og hos de uomvendte møter stadig denne mistroen oss selv om den ikke blir uttrykt i klare ord: "Hvordan har du vist oss din kjærlighet?" Vantro hjerter er aldri fornøyd med Gud. Til og med hans største gaver betrakter de som velfortjent lønn. Og de velgjerningene som synes mindre, og som et ydmykt hjerte priser Gud for i barnlig takknemlighet, betrakter det hovmodige, verdslige sinn halvveis som en fornærmelse fra Guds side.

Og møter de noen form for motgang, har de straks glemt alle de velgjerningene som Herren tidligere har gjort mot dem. Hjertet protesterer på samme måte som jødene gjorde på Malakias' tid. Hjertet synes at Herren er så streng og hard, og det er ikke i stand til å se noen form for kjærlighet.

Herren svarer på dette utakknemlige, misfornøyde spørsmålet ved å peke på hvordan han i sin frie nåde utvalgte Jakob i stedet for Esau: "Var ikke Esau bror til Jakob, sier Herren. Likevel elsket jeg Jakob, men Esau hatet jeg, og jeg gjorde hans fjell til en ørken og hans arveland til en bolig for ørkenens sjakaler" (v. 2-3).

Jakob fortjente jo på ingen måte at Gud utvalgte han til å være bærer av løftene. Tvert imot skjedde det på tross av Jakobs utroskap.

Vi står her overfor det dype og uforståelige i Guds nådevalg. I Rom 9:10-13 bruker Paulus dette ordet fra Malakias for å vise at Guds avgjørelse i forholdet mellom Jakob og Esau var etter hans utvelgelse, "ikke på grunn av gjerninger, men ved han som kalte".

Når det gjelder Guds utvelgelse i forhold til menneskenes frie vilje, er det dybder som vi verken kan eller skal finne ut av med vårt nærsynte blikk. Men det vi først og fremst skal legge merke til her, er at det viktigste ikke er tale om en utvelgelse til salighet, men Jakob ble utvalgt til å være stamfar til det folk som skulle bære fram Frelseren til jordens øvrige folk.

Når det står: "Esau hatet jeg," betyr det slett ikke at Gud hadde forutbestemt Esau og hans folk til å bli fordømt. Nei, om de bare ville omvende seg, kunne også de bli frelst.

Men det betyr altså at Esau ble satt på andre plass og Jakob på første. Hadde Esau bøyd seg under Guds vilje som ikke hadde avgjort noe når det gjaldt hans evige vel, så hadde han ikke bare funnet nåde for Guds ansikt slik Jakob gjorde det. Han ville også kunnet ha del i den glede å føre Israels utvalgte brud fram til brudgommen.

Men Esau og hans folk, Edom, ville ikke være tilfreds med denne plassen, og ble den onde, hatefulle broren som forkastet Guds nåde. Han ville ikke omvende seg og fortsatte å pukke på at han likevel hadde retten til den plassen som Jakob hadde fått.

Men derfor stengte Esau seg selv ute fra håpet for sin framtid (v. 4). Med trass og makt ville Edom sto imot Guds rådsslutning, men ved det nedkalte Edom Guds hellige vrede over seg selv.

Edom er på den måten blitt forbilde på den vantro slekt til alle tider. Det er den slekten som selger barneretten hos Gud for den usle vinningen verden kan gi. Alle de kalde og lunkne hjertene hører hjemme i Edoms land. På dem blir ordet oppfylt: "De skal kalles ugudelighetens land, det folk Herren er vred på til evig tid" (v. 4).

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham" (Joh 3:36).

Også profetien om at Esaus hjem skulle bli øde, oppfylles på vantro mennesker, vår tids edomitter. Et verdslig liv blir et øde liv, en "bolig for ørkenens sjakaler" og alle urene ånder.

Ordet i v. 4 om at Edom skal forsøke å reise seg ved egen kraft og gjøre Guds dom til intet, ble oppfylt i den ytre historiske sammenhengen da de igjen forsøkte å reise seg mens jødene ble plaget under Antiokus Epifanes. Men Johannes Hyrkaus, en ætling etter makkabeerne, beseiret dem fullstendig. Han tvang dem til å la seg omskjære og innlemmet dem fullstendig i den jødiske staten i år 130 f.Kr.

Etter ødeleggelsen av Jerusalem (år 70 e.Kr.) forsvinner Edoms navn fra historien. Herrens dom ble sakte, men sikkert oppfylt: "De kan bygge opp, men jeg skal rive ned."

"Dere skal se det med egne øyne, og dere skal si: Herren er stor over Israels grenser!" (v. 5). I dette ordet trekker Herren på nytt grensen mellom Edom og Jakob. Han peker igjen på den kjærligheten han hadde til Jakob så det utvalgte folket skulle få se Herrens seier som han ville gi til Israel.

Dommen over motstanderne av Guds rike kan nok lukke øynene på Guds folk for den veldige nåden det er å eie Guds kjærlighet. "Herren er stor over Israels grenser!" Ja, slik bør Guds folk til alle tider rope ut. Han viser seg herlig over det folket som bor innenfor de hellige grensene.

Bor du, kjære leser, der? Er du gått over grensen fra Edoms øde land og inn i Israels land? Kjenner du Herrens inderlige kjærlighet til din sjel?

Herren har allerede her og nå vist oss en grenseløs nåde i forhold til hedningefolkene! Det er synd og skam når noen som er født under kristendommens velsignelser, protesterer mot Herren og stiller spørsmålet: "Hvordan har du vist oss din kjærlighet?"

Hva har vi gjort for å fortjene den nåde? Ikke noe som helst! Det er bare på grunn av Guds frie nådevalg at vi kom til verden i et land der dåpens velsignelse og Jesu Kristi evangelium møtte oss mens hedenske land samtidig ligger som en ørken for våre øyne. Der driver Satan sitt spill, uhindret av det som holder han tilbake i land med en kristne tradisjon.

Her står vi igjen foran et nådevalg som vi verken skal eller er i stand til å fatte dybden i. Hvorfor skal vi eie den velsignede nåden å bli født i et land som er blitt bærer av løftene i stedet for å bli født i Kina eller Afrika blant folkeslag som ikke kjenner evangeliet. Ja, hvilken uendelig rekke av velgjerninger er det ikke som viser seg for våre øyne når Guds Ånd får tenne troens lys i våre hjerter!

"Jeg har elsket dere, sier Herren." Ja, han har virkelig latt sin kjærlighet lyse over oss som har blitt døpt, opplært i sannheten og så har kommet til troen på han. Og vi har fått del i de helliges samfunn! Herrens troende folk har virkelig grunn til å rope ut over alt og til alle tider: "Herren er stor over Israels grenser!"

Men også over det gamle eiendomsfolket, jødene, lyser fremdeles det gamle løftet fra Mal 1:5. Og det skal bli oppfylt til tross for alle straffedommene Herren har måttet sende over det gjenstridige folket. Som folk har Israel ennå ikke ropt ut slik som profeten forkynner det her.

Frelseren derimot måtte rope ut over folket: "Se, huset deres skal bli liggende øde!" (Matt 23:38). Israel er nesten blitt som et Edom. Og likevel skal det bli klart ved tidenes ende: "Jeg har elsket dere, sier Herren." Vår Frelser har sagt at det først vil skje når Israels barn sier: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23:39).

En spansk rabbiner (jødisk prest og skriftlærd) sa allerede for omkring tre hundre år siden: "Det hviler en velsignelse og en forbannelse over oss jøder. De som vil ha tak i oss for å rive oss ut av trengselen, vil ikke kunne gjøre det, for det hviler en forbannelse over oss. Men de som vil ødelegge oss, skal heller ikke være i stand til det, for det hviler en velsignelse over oss."

Her uttaler den jødiske rabbineren selve forskjellen mellom Esau og Jakob i kraft av Guds frie nådevalg. Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall (Rom 11:29). Engang skal det i dypeste forstand lyde fra det gjenreiste Israel: "Herren er stor over Israels grenser!" Gå til Mal 1:6-14

Mal 1:6-14
Dette avsnittet inneholder et meget alvorlig ord til de likegyldige prestene som forsømte sin tjeneste. Herren går ut fra den allmenngyldige loven som finnes i menneskehjertene selv om de ikke kjenner Guds lov: "En sønn ærer sin far og en tjener sin herre." Og så spør han: "Er nå jeg far, hvor er da min ære? Og er jeg herre, hvor er da frykten for meg?" (v. 6).

Herren retter spørsmålet til de prestene som i sitt hjerte var både likegyldige og negative til den tjenesten de var satt til. Både i v. 7-8 og i v. 12-14 blir prestenes synd beskrevet som å bære fram uren mat på Herrens alter.

"Uren mat" peker nok på offerdyrene til brennofferet på alteret. Profeten sammenligner nemlig ofrene med de gavene som perserkongens undersåtter pleide å bringe på hans bord. Da bruker han ordet for offergaver, også dyreoffer, som i gammel språkdrakt vanligvis betegner matoffer. På samme måte som vi ved daglig brød ikke bare mener selve brødet, menes det også her alle slags offer som bæres fram og ikke bare matofferet.

Men nå var det i loven uttrykkelig forbudt å ofre dyr som det var noe lyte med. I 3Mos 22:20-25 blir det sagt tydelig at dyr som var blinde eller hadde brukne ben eller sår, ikke måtte bæres fram til Herrens alter som offer. Det ville være det samme som å vise forakt for Herrens bord å bære fram noe som ikke engang stattholderen (den persiske) ville være fornøyd med, men oppfatte som en fornærmelse om noen hadde gitt han det (v. 8).

Men det var nettopp det prestene gjorde på Malakias' tid. De tok det ikke så nøye om de ofret blinde, halte og syke sauer og okser og så ikke noe ondt i det. Og det gjorde de fordi de i hjertet foraktet Herrens bord (v. 12).

Verken "Herrens bord" eller "maten som gis til det" betydde noen ting for dem. Og i tillegg ville de ikke høre tale om at de var blant dem som foraktet Herrens navn og dermed førte skam over han. De kjente seg i høyeste grad fornærmet over en slik bebreidelse og spurte med krenket selvfølelse: "Hvordan har vi vist forakt for ditt navn? - Hvordan har vi krenket din renhet?" (v. 6-7).

Herren vender seg nå mot disse utro prestene og taler alvorlige ord til dem gjennom profeten: "Og bønnfall nå Gud at han må være oss nådig! - Med egne hender har dere gjort dette, kan han da være nådig mot dere? sier Herren?" (v. 9).

Dette ordet betyr så mye som: "Omvend dere, dere sløve og likegyldige prester. Det hviler stor skyld på dere. På grunn av deres likegyldighet blir nådens kilde stoppet til, og vantroens elendighet får lov å herske over folket."

Er det slik at dette ordet også har et budskap til mange av vår tids prester? Hver må prøve seg selv! Det har sittet prester gjennom tidene som bare har hatt tjenesten i Guds hus som et levebrød og ikke som et livskall. Men det er å forakte Herren og krenke han.

Herren sier at det var mye bedre om noen av disse prestene "ville stenge tempeldørene", så det ikke ble lagt til rette for noen gudstjeneste, i stedet for en slik tjeneste som bare var forgjeves og vakte Herrens vrede. "Jeg har ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Jeg har ikke lyst til offergaver fra deres hånd," fortsetter han (v. 10).

Dette er sannelig et veldig alvorlig ord fra Herren! I hans øyne var det altså bedre at kirkene ble stengt enn at tjenesten ble utført med likegyldighet og sløvhet. Når det gjelder forkynnelsen av Ordet, er det bedre at det slett ikke blir prekt enn at Ordets offergave skal framføres i blindhet. Det ville være bedre med stillhet enn at det lyder en uklar forkynnelse som lar sjelene halte til begge sider og lar de syke innbille seg at de er friske. Vi minnes ordet i Jer 8:11 der han sier til de falske prestene og profetene: "De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred."

Profetien i v. 11 sikter mot ting i framtida som ligger "nakent og bart for hans øyne" (Heb 4:13). Han ser det som det er nåtid. Herren ser hvordan hans navn som ble foraktet og vanæret blant Israels prester, i sin tid skal bli stort blant hedningene "fra solens oppgang og til dens nedgang". Han ser hvordan "røkelse" og "rene offergaver" som Israels folk nektet han, vil bli ofret i de landene som på den tiden ble kalt for hedenske.

Offer av røkelse betegner "de helliges bønner" slik vi hører det i Åp 8:3-4. De rene offergavene er hjertets ærlige, hele og fulle overgivelse til Herren, det som Luther i forklaringen til den første bønn omtaler slik: "Det skjer når Guds ord læres klart og rent, og vi også lever etter det som Guds barn."

"Fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene." I dette ordet blir det altså profetert at Guds rike skal gå fra Israel til hedningefolkene. Det er det samme som vår Frelser sa til yppersteprestene og folkets eldste i lignelsen om vingårdsmennene: "Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter" (Matt 21:43).

Den katolske kirken bruker v. 11 i vårt avsnitt der det står om "offergaver", til å begrunne læren om messeofferet. Men dette er en menneskelaget offerhandling der en mener at Guds sønn igjen blir ofret som en gjentakelse av offeret på Golgata.

Det er ikke noen holdepunkt for en slik tanke verken i dette verset eller noe annet sted. Tvert om uttrykker "offergaver" her, slik vi allerede har sagt det, hjertets hele og udelte hengivelse til Han som var den fullkomne offergaven på Golgatas kors én gang for alle.

I slutten av kapitlet peker Herren enda en gang på den ringeakten som de uverdige prestene viste overfor tempeltjenesten: "Og dere sier: Å for et strev! - Dere blåser foraktelig av det, sier Herren" (v. 13)

Disse ordene er et godt uttrykk for hvordan disse prestene betraktet tjenesten for Herren. De gjorde rett og slett narr av tjenesten som om den ikke var verdt noen ting. Muligens har de beskjedne ytre forholdene i det nye templet medvirket til at de ikke så noen storhet i tempeltjenesten. Derfor så de heller ikke noen grunn til å anstrenge seg for å gjøre den skikkelig. Det var for smått og ubetydelig for dem som var så store i egne øyne og som ikke gjorde sin gjerning for Herrens ansikt.

Når de ytre forholdene er små og beskjedne, vil det alltid være en fristelse, også for troende prester, å ta det lettere med det hellige alvor ved gudstjenesten. Når bare noen få vil høre ordet, kan den djevelske stemmen hviske inn i hjertet: "Å for et strev!" Det kan da aldri være bryet verdt å anstrenge seg så mye for disse få menneskenes skyld!

Men det gjelder hele tiden å tenke på at Herren selv alltid er til stede og at gjerningen skal gjøres for hans ansikt.

I v. 13 blir det føyd til et eksempel på urene offergaver: "Slikt som er røvet." De holdt seg altså ikke engang for gode til å bære fram stjålne eller røvede dyr på Herrens alter.

Slik kan prester i sin forkynnelse av ordet bære fram ting som er røvet. Det vil ikke si at det er urett å lære av det andre Guds menn har sagt i sine prekener. Nei, det er det ikke, men det blir røvet når vedkommende som bærer fram noe fra andres tanker, ved sitt liv eller øvrige forkynnelse motsier det Guds ord som han bruker fra andres prekener.

Herren lar det komme en forbannelse over den som gir et løfte om offer, men ikke holder det. Om noen er i stand til å ofre "et hanndyr i sin hjord og gjør et løfte" om det mens han kanskje er i nød, "men likevel ofrer et dyr som har lyte," han er forbannet, sier Herren.

Hvor mange mennesker har ikke gitt løfte om å omvende seg om de bare blir reddet ut av en nødssituasjon, men når faren er over, har de bedratt Herren ved å vise han litt gudsfrykt i det ytre, uten å gi han herredømmet over sitt hjerte. Lykkelig er den som har holdt sitt løfte og i sannhet vendt om til Herren av et helt og udelt hjerte.

Gå til Mal 2:1-9

Mal 2:1-9
"For jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er fryktet blant folkeslagene." Slik sluttet det foregående avsnitt (Mal 1:14).

Med det ville Herren stille de likegyldige prestenes ringeakt for hans tjeneste opp i motsetning til den hellige, store Gud og konge. De var satt til å gi ære til hans navn ved sin gjerning, men i stedet hadde de vanhelliget det. Derfor fortsetter dette avsnittet i Mal 2 med straffende ord over prestene.

"Og nå, dere prester! Nå kommer dette bud til dere." Slik begynner kapitlet. Det er altså er spesielt ord til prestene, og det lyder forferdelig alvorlig: "Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det på hjerte, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelse mot dere. Og jeg vil forbanne deres velsignelser" (v. 2).

Dette ordet har selvfølgelig betydning for hvert eneste Guds barn, for vi er jo alle et åndelig folk av prester. Men ingen stand er vel kanskje mer fristet til å stjele ære fra Gud, enn prestestanden.

På mange forskjellige, skjulte måter kommer den gamle fristeren som ikke selv vil gi æren til Gud, og vil ha presten til å skjule Guds navns ære. Enten kan presten komme til å sette seg selv i stedet for Herren eller så kan han utføre sin hellige tjeneste med likegyldighet til egen fordel.

Det kan være skjult for andre at det er slik, men det er ikke skjult for Herren. Derfor er det veldig alvorlig det Herren her sier: "Jeg vil forbanne deres velsignelser." Det som slike prester og forkynnere velsigner, kan altså i virkeligheten komme under forbannelse. Dødens og vantroens forbannelse vil legge seg over en slik arbeiders hele liv og gjerning.

"Se, jeg truer (GNO: "forbanner") deres ætt" (v. 3). Ordet synes å peke på at ved "velsignelser" tenkes det på hele livssituasjonen deres på samme måte som vi hører det hos profeten Haggai. Misvekst og uår skulle komme som en straffedom over slike prester (Hag 1:6).

En kan si at en slik straffedom vil ramme hele folket. Men saken er den at det er en nøye sammenheng mellom et folk og de prester og ledere folket har. De har jo gått ut fra folket. Derfor blir tilstanden blant prestene et speilbilde av tilstanden hos folket i det hele. Straffedommen over prestene rammer da med rette også folket.

Men utsagnet "se, jeg truer deres ætt," kan også tas i åndelig forstand. Og slik gjelder det på særlig måte den nye pakts prester. Ordets kraft som gjennom forkynnelsen skulle gi liv og vekst til det åndelige livet hos folk, ville bli uten virkning. Der forkynnelsen ikke gir ære til Herrens navn, vil den bli død og forgjeves.

Profeten taler dette forferdelige ordet til Israels prester: "Ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere dette på hjertet." Og han føyer til: "Jeg kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsoffer, og dere skal selv bli kastet opp i den" (v. 3).

Hykleriet i deres gudstjeneste skulle komme tilbake over dem selv med forakt og straff. Det ville bli som om en tok de urene delene av offerdyret og kastet dem rett i ansiktet på prestene, og deretter førte dem utenfor Herrens leir slik en gjorde med det urene av offerdyrene.

Det som billedlig blir uttrykt i v. 3 blir sagt rett ut i v. 9: "Derfor har jeg gjort dere foraktet og små for hele folket."

Slik ender det gjerne med alle likegyldige og verdsliggjorte prester. Selv om verden som oftest roser dem i det ytre, forakter de dem vanligvis i sitt hjerte. Og det skal ikke mye til før denne forakten kommer til uttrykk på til dels grov måte. Likevel kommer forakten tydeligst til uttrykk ved at hele presteembetet blir foraktet på grunn av slike prester. Verden kan nok i det ytre øse ut sin forakt over troende og nidkjære prester, men i hjertet respekterer de dem tross alt.

"Da skal dere kjenne at jeg har sendt dette bud til dere, for at min pakt med Levi skal stå fast, sier Herren, hærskarenes Gud" (v. 4).

Det skal altså være en pakt mellom Herren og Levi, det vil si de som er bærere av presteembedet, at de skal gi ære til hans navn (se v. 1-2). Derfor er dette en urokkelig bestemmelse.

Med herlige ord minner Herren dem om denne fine stillingen han hadde gitt prestestanden i Israel: "Den pakt jeg hadde med ham, var liv og fred," sier Herren (v. 5).

Ordene minner om 5Mos 33:11 der Moses velsigner Levi med disse ordene: "Herre, velsign hans kraft, og la hans henders gjerninger behage deg! Knus hoftene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser seg mer!"

"Liv og fred" er Herrens to gaver til hans troende prester. Deres henders gjerninger skal bli til liv ved Herrens barmhjertighet. Og Herren vil gi seier over alle fiender, så hans prester kan bli bevart i fred. Det er den fred fra Gud som overgår all forstand og kan fylle hjertet med visshet om seier også under de hardeste trengsler og kamper.

To høytstående engelske geistlige som elsket evangeliet, led martyrdøden under dronning Mary den blodige. Den ene av dem sa til sin venn: "Dette er en besk frokost, broder, men så venter det oss en bedre middag." De hadde fred i vissheten om at de hørte til blant dem som skulle få del i seieren.

Men disse to gavene har Herren alltid gitt sine venner "for at han skulle frykte meg," sier Herren i v. 5. Hans nåde skulle virke slik at hans venner mer kunne frykte han med den ydmyke, barnlige ærefrykten som vil gi han ære for all hans godhet.

Herren gir sine gamle tjenere av Levi stamme et godt vitnesbyrd om oppriktig gudsfrykt, og de er til eksempel for andre. En kan nok spørre om ikke den hellige historie forteller om mange fall blant prestene i det gamle Israel. Og det er riktig. Aron falt dypt den gangen han var med og lagde gullkalven, og Korahs barn gjorde opprør. Vi hører også at profetene bruker sterke ord mot vantro prester.

Men her betraktes prestestanden i sin helhet slik den var i de første tider. Tross alt hadde Levi stamme stått som lys og salt i folket. Dette viste seg tydeligst da de ti stammene skilte seg fra de to andre i kong Jeroboams dager. Da gikk nesten alle prestene med Juda og Jerusalem. Og deres betydning i folket viste seg ved at tistammeriket fra den tiden prestene ble borte, gikk undergangen i møte med rivende fart. De falske prestene som startet kalvedyrkelsen, viste den store forskjellen som var mellom dem og Herrens sanne prester.

Ordet her er som et speil for prestene. Det står: "For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud" (v. 7).

Engel betyr sendebud, og derfor blir menighetsforstanderne som nevnes i Åp 2, 3, kalt "engelen for menigheten". Prestens oppgave er i sin dype natur å være et sendebud fra Herren. Han skal forkynne sannheten fra Gud både i den offentlige preken og overfor den enkelte.

Det står: "Lov skal hentes fra hans munn." Dette understreker prestens ansvar, men også muligheten for å søke forgjeves.

Og forgjeves måtte en søke på Malakias' tid. "Men dere har veket av fra veien, - dere har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud" (v. 8).

Og fordi prestene selv hadde sviktet Herrens pakt, var deres gjerning blitt det motsatte av hva den skulle ha vært. De skulle ha omvendt mange "fra misgjerning" (v. 6), men i stedet hadde de "fått mange til å støte an mot loven" (v. 8).

Dette er det spesielle og ansvarsfulle ved prestegjerningen sammenlignet med andre livsoppgaver: Virker en ikke for Guds rike, blir resultatet mot Guds rike. En verdslig og likegyldig prest vil bli en sovepute for mange mennesker og føre dem bort fra Herren i stedet for å føre dem til Herren.

Men alle de hellige som tilhører den nye pakt, er jo et folk av prester, så her kan enhver prøve seg selv for Herrens ansikt om de er hans barn. Ordet her beskriver en rett tjener for Herren som et sant vitne både i ord og handling, et vitne som av et helt hjerte ønsker å gi ære til Guds navn.

Der dette sinn finnes, befinner også de to himmelske ledsagerne seg: "Liv og fred" (v. 5).

Gå til Mal 2:10-17

Mal 2:10-17
"Men dere - har fått mange til å støte an mot loven," var Herrens alvorlige ord til de likegyldige prestene. Dette forklares videre i dette avsnittet, og det pekes på hvilke sørgelige følger prestenes ringeakt for Guds lov har ført med seg blant folk flest.

Judas sønner hadde tatt etter prestenes eksempel. De hadde også vist sin forakt for Herrens ord ved å ta hedenske kvinner til hustruer. Og i denne forbindelse hadde de latt seg skille fra sine israelittiske hustruer. Det hadde Herren forbudt i loven slik det står i 5Mos 7:3: "Du skal ikke bli svoger til noen av dem (dvs. hedningene)." Men de blåste i hva Guds ord sa og gjorde som de selv ville.

Av dette ser vi på hvilken tid profeten Malakias arbeidet. Også Esra og Nehemja omtalte nettopp denne synden at Israels barn hadde hedenske hustruer (Esr 9-10 og Neh 13:23-29).

Profeten begynner med å understreke det skammelige ved at Judas barn handlet så troløst mot hverandre. De var lemmer av det folk som var skapt og dannet av den ene og sanne Gud og Fader. Nå hadde de brutt det bånd som bandt det sammen som Guds folk, og i stedet "tatt en fremmed guds datter til ekte", det vil si en hedensk kvinne (v. 10-11).

"Har vi ikke alle én far? Har ikke én Gud skapt oss?" spørres det. Her tenkes det ikke på slektens felles nedstamming fra den ene og samme Gud da han skapte de første mennesker, men på Israels folk som ble dannet av Gud til det utvalgte folk midt i hedningeverdenen (se Jes 43:1).

Israels folk var "Herrens helligdom, som Herren elsker", og nå gikk disse vantro jødene bort og valgte seg av kjødelig begjær kvinner som dyrket avguder. Og samtidig vraket de sine egne jødiske hustruer.

Dette var en troløshet som var forferdelig i Guds øyne. Derfor lyder nå dommen over hver eneste mann som hadde gjort dette (v. 12).

Hele hans ætt skulle utryddes fra folket. "Alle som våker og svarer," betyr det samme som hver levende sjel. Det skulle ikke bli tilbake noen av disse forbudte ekteskapene som kunne bære "fram offergaver til Herren, hærskarenes Gud". Herren ville ikke se noen av en slik syndig slekt for sine øyne med offergaver.

I dette alvorlige ordet ligger det også en veldig formaning til våre dagers blandede ekteskap. Ikke bare om ekteskap mellom døpte kristne og jøder eller hedninger, men også om forhold mellom troende og vantro. "Vet dere ikke at dere er Guds tempel?" skriver apostelen til de hellige i Korint (1Kor 3:16). Et Guds barn er "Herrens helligdom, som Herren elsker" (v. 11).

Så blir det også en troløshet og en vederstyggelighet når et Guds barn ekter et vantro menneske som ikke vil ha noe med Jesus å gjøre. "For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? - Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?" (2Kor 4:14, 16).

Dette var den første forbrytelsen folket gjorde mot Guds lov. Den andre hang nøye sammen med denne første: "Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk (fra de hustruer som er vraket)" (v. 13).

De hustruene som ble forkastet, tok sin tilflukt til tempelet (Herrens alter) der de klaget sin nød for Herren under tårer. Men i virkeligheten var det jo mennene som var årsaken til at de dekket Herrens alter med tårer. Det var jo mennene som hadde vært utro og forårsaket disse tårene.

Derfor ble også de offergavene som mennene brakte fram til alteret, Kains-offer i Herrens øyne (v. 13). Ordene minner om det Jesus sier i Bergprekenen da han formaner den som har syndet mot sin bror: "La ditt offer ligge der foran alteret, og gå først og forlik deg med din bror" (Matt 5:24). Ingen ytre offergave er til Guds behag så lenge hjertet gjemmer på hat og utroskap.

Og så var disse Judas menn så dristige at de tillot seg å spørre: "Hvorfor?" Hvorfor var ikke deres offergaver gode nok for Herren? De ville ikke erkjenne noen skyld (v. 14).

Ja, de forsøkte til og med å unnskylde seg ved å vise til Abrahams eksempel (v. 15). Han tok jo den egyptiske piken Hagar til ekte (1Mos 16:1).

Profeten forsvarte ikke Abrahams handling, men viste dem at det var stor forskjell på det Abraham gjorde og det de gjorde. De gjorde det av rent begjær, mens Abraham gjorde det i misforstått redsel for at det avkommet Herren hadde lovet han, ikke kunne fødes av Sara. Og Abraham gjorde det etter råd fra Sara. Men disse mennene gjorde det til tross for at deres "ungdoms hustru" gråt og sørget over det.

At Abraham kalles "denne ene" peker på at han var stamfaren da hele folket bare bestod av han. Det kan sees i sammenheng med Jes 51:2 der Herren sier: "Se på Abraham, deres far. - For da han ennå bare var én, kalte jeg ham."

Det var en løgnaktig hyklersk ånd som skjulte seg bak disse unnskyldningene. Profeten slår ned på denne innstillingen med flammende ord fra Herren: "Men dere skal ta vare på deres liv. Mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs" (v. 15).

Herren selv vil være vitne mellom den troløse mann og hans ungdoms hustru (v. 14). "For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud" (v. 16).

I 5Mos 24:1-4 er det uttrykkelig forbud mot at en mann som hadde skrevet ut skilsmissebrev til sin hustru, kunne gifte seg med henne igjen dersom hun i mellomtiden hadde vært gift med en annen mann.

Men dermed var verken skilsmisse eller skilsmissebrev blitt erklært som noe Gud hadde velbehag i. Og vår Frelser sier uttrykkelig at Moses bare tillot skilsmisse "fordi dere har så hårdt et hjerte" (Matt 19:8). Og han hadde allerede understreket det som var Herrens opprinnelige vilje: "Derfor det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille" (Matt 19:6).

Det er også etter den gamle pakt og dens ånd. For det står her at ekteskapet er et stort ansvar for Guds ansikt. Den forskutte hustruen kalles "din hustru som du har inngått pakt med" (v. 14). På samme måte står det om en troløs hustru at hun "har forlatt sin ungdoms venn og glemt sin Guds pakt" (Ord 2:17).

Med en slik utroskap overfor sin ektefelle "dekker en sin kledning med vold, sier Herren, hærskarenes Gud" (v. 16). På hebraisk er uttrykket "bre teppet ut over" en betegnelse for å inngå ekteskap (Rut 3:9). Ektemannen skulle liksom skjerme sin hustru under sin kledning. Men ved å sende henne bort fra seg, utførte han en voldshandling som flekker til hans kledning.

Så slutter profeten dette avsnittet med å samle hele folkets syndslik: "Dere har trettet Herren med deres ord" (v. 17). Herren blir ellers ikke så fort trøtt av et menneske. Hans langmodighet er meget stor. Aldri blir han trøtt av at et ærlig troende menneske ydmykt bekjenner synden for han.

Men han kan bli trøtt av og hans langmodighet kan ta slutt overfor dem som pynter på sine synder og finner på alle slags unnskyldninger. Det var det jødene gjorde da de så hånlig svarte profeten: "Hva er det vi har trettet ham med?"

Og som for å rettferdiggjøre seg selv beskyldte de rett ut Gud for å være vilkårlig og for å vise sin omsorg for dem som ikke var verdige til det. "Hvor er Gud, han som dømmer?" spurte de og kom med frekke ord mot han: "Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, i slike har han velbehag." Det er rett ut en hån mot Gud og en beskyldning om at han ikke er en hellig Gud.

Muligens forsøkte de å begrunne denne bespottelsen ved å vise til at jødene var i en slik presset stilling mens hedningene hadde overmakten. De forsøkte å vise at Herren holdt med de ugudelige hedningene, men glemte sitt eget folk.

Hva kan ikke et vantro og gjenstridig hjerte få seg til å si for å pynte på sin egen dårlige stilling! Det er lettere for et slikt hjerte å kaste skitt på Herren og beskylde han for alle mulige ting enn å erkjenne sin egen ondskap.

Men spørsmålet: "Hvor er Gud, han som dømmer", skulle likevel få svar. Dommen var ikke så langt borte. Svaret kommer nå i første delen av det neste kapitel.

Gå til Mal 3:1-6

Mal 3:1-6
"Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter. Se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud" (v. 1).

Ordet om budbæreren som skal rydde veien for Herren, blir av Frelseren selv brukt om døperen Johannes (Matt 11:10). Han var røsten i ørkenen som allerede profeten Jesaja hadde profetert om. Han skulle jevne Herrens vei.

"Brått", det vil si umiddelbart etter skulle så "paktens engel", Herren, komme som alle Israels barn ventet på. Han skulle komme til sitt tempel. Han skulle komme til sin helligdom på jorden blant Israels barn selv om det var i ringhet.

Frelseren som skulle komme, blir kalt "paktens engel". Han var den som i sin tilværelse før han ble menneske, hadde ført Israel ut av Egypt og videre til Sinai hvor den gamle pakt ble inngått. "Og klippen var Kristus," sier Herrens apostel (1Kor 10:4).

Paktens engel kalles han også fordi den nye pakten på Golgata som ble inngått med blod, nådepakten, skulle opprettes ved han.

Hele folket ventet på at han skulle komme. Noen ventet slik gamle Simeon og Anna gjorde. De lengtet etter forløsning fra synden. Andre hadde en mer verdslig forventning uten at de på noen måte ville vende om fra sin synd og egenrettferdighet.

Og slik deres forventning var, stilte de seg også til han da han kom. Noen tok imot han med håp og tillit, mens andre foraktet og hånte han.

"Se, han kommer," sier Herren, men han skulle komme som "smelter-ild og som vasker-lut" (v. 2). Så kom det jo an på om de som klaget over at "Gud, han som dømmer," ville kunne "utholde den dagen han kommer" og "bli stående".

Når Frelseren som skulle komme, blir sammenlignet med "smelter-ild" tenkes det på den smeltende og rensende sannheten som ville komme til jorden i hans person. Det er en ild som vil skille slagget fra den edle malmen.

Og når han sammenlignes med "vasker-lut" som tar bort skitt og urenhet, tenkes det på Frelseren som er i stand til å rense fra synd med sitt blod. Men samtidig blir det til dom over dem som elsker synden og fortsatt vil leve i den.

For alle ærlige hjerter var og er det et salig evangelium at Frelseren vil komme som "smelter-ild" og "vasker-lut". For et ærlig hjerte som trykkes ned av synden, ønsker ikke noe annet enn at slagget kan renses ut og syndens urenhet bli renset bort.

Og i lys av dette løftet omtales Herrens komme i v. 3-4 med de vakre ordene: "Han skal selv sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense Levis barn, lutre dem som sølv og gull."

I Heb 12:14 står det: "For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." Intet urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp 21:27). En synder må renses og formes om han skal bli salig. Gud være takk for at løftet er oppfylt. Han som er i stand til å gjøre dette, er kommet!

Den store mester sammenlignes her med en gullsmed som sitter ved smeltedigelen. Gullsmeden må "sitte" for å følge nøye med på renselsesprosessen. Han må kunne ta det edle metallet ut av smeltedigelen i rette øyeblikk. Og når det kommer, når han kan se speilbildet sitt i sølvet eller gullet, er slagget borte og malmen ren.

Vår store mester, Jesus, vil også "sitte" når han utfører dette arbeidet med sjelene. Det er ikke noe hastverksarbeid, men tvert om et tålmodighetsarbeid. Det krever hans fulle oppmerksomhet. Også han venter på det øyeblikket da han ser sitt eget speilbilde klart i den sjel som er mer dyrebar for han enn sølv og gull.

Men det er ikke alle den store mester får lov å rense på denne måten. Det står: "Han skal rense Levis barn."

Men arbeidet Levis barn utførte i ørkenen, var jo å bære Herrens helligdom og så hellige til Herren det som var hans. Det minner oss om at Herren bare kan rense deres sjeler som ønsker å hellige seg selv og alt sitt til Herren.

Er du en av disse sjelene, kjære leser? Eller hører du til de mange som vil tilhøre verden og la verdens ånd ha herredømmet over seg? Eller vil du la Herren få herredømmet over deg og hellige alle dine krefter og evner, din tid og din eiendom til Herren?

Om du er et Levis barn og ditt livs ønske er å være helliget Herren, da skal målet nås med deg. Da skal løftet oppfylles på deg: "De skal bære fram for Herren offergaver i rettferdighet. (v. 3).

Det er en ny slekt av prester Herren vil danne seg, "et hellig presteskap" som skal "bære fram åndelige offer, slik som er Gud til behag ved Jesus Kristus" (1Pet 2:5).

Vi hørte i de to foregående kapitlene hvordan Levis barn på Malakias' tid hadde "veket av fra veien" og blitt en fordervet slekt. Her finner vi altså løftet om at Herren gjennom en renselsesprosess vil skille ut dem som kunne og ville la seg rense.

Den første menigheten i Jerusalem var en slik flokk av åndelige Levis barn. Disse Levis barn har åndelig sett aldri vært helt utdødd. Mange har blitt hentet inn fra hedningefolkene. Ved troen og dåpen har de fått del i løftet.

Men også for det gamle Israel inneholder dette ordet et rikt løfte for de siste tider. Ennå sitter den store mester ved smeltedigelen og arbeider med det gamle, gjenstridige eiendomsfolket. Og ved tidenes ende skal det åpenbares at også blant dem skal en stor flokk med rette kalles Levis barn. Det er de som vil la seg rense som gullet og sølvet. Ennå skal den tid komme da "Judas og Jerusalems offergaver" skal "behage Herren som i eldgamle dager, som i fordums år" (v. 4).

Lykkelig er den som gir den store mester lov til å fullføre sin rensende gjerning.

Men hva sier så Herren til dem som ikke vil la seg rense og forme, som ikke vil la seg hellige? Det hører vi om i v. 5. Der ser vi Frelserens komme fra dommens synspunkt. Gud sendte slett ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved han (Joh 3:17). Og likevel føyes det til: "Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde" (Joh 3:19).

Derfor står det også her i v. 5: "Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg skal være snar til å vitne mot trollmenn og horkarler og mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken og den farløse, de som bøyer retten for den fremmede, og som ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud."

"Trollmenn" må være dem som holdt på med overtro og trolldom i forbindelse med avguder. Ellers merker vi oss at det som alltid ellers blir pekt på hardhet mot fattige og hjelpeløse som vitnesbyrd om mangel på gudsfrykt. Herren er som kjent de farløses far og enkers forsørger og himmelske verge.

Det står at Herren "skal være snar til å vitne" mot alle disse som har så harde hjerter. Det vil si at når han begynner med sin rettergang, vil den skje fort fordi han kjenner alle ting og gjennomskuer alt med sitt øye.

Den dommen som det spesielt tenkes på her og som skal komme straks etter at Kristus kommer til syne, er ødeleggelsen av Jerusalem og atspredelsen av folket som romerne forårsaket. Frelseren varslet denne da han gråt over Jerusalem (Luk 19:41-44).

Slik måtte det gå. Folket spurte med spottende sinn: "Hvor er Gud, han som dømmer?" (Mal 2:17). Og de fikk sannelig erfare at Herren, den hellige og nidkjære Gud ikke hadde forandret seg. De straffedommene han hadde truet sine fiender med, ville sannelig inntreffe om de ikke omvendte seg. "Jeg, Herren, har ikke forandret meg," var hans hilsen til folket (v. 6).

Verdens barn mener jo ofte at Herren likevel ikke tar det så nøye som han har sagt. De betrakter han som en vinglete Gud som ikke helt mener det som han sier. Hvor dårlig de kjenner han!

Men også på en annen måte gjelder det at Herren ikke har forandret seg. Så lenge det nemlig er det minste håp om at målet kan nås, kanskje først gjennom en lang renselsesprosess, så lenge er også Herren tålmodig.

Derfor føyer han også til: "Og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort." Den store dommen som jødene ennå befinner seg under som i en smelteovn, måte komme. Herren er nemlig en hellig Gud som ikke lar seg spotte. Men jødefolket består ennå. Helt imot alle menneskelige forventninger består det fremdeles som ett folk. Det kommer av at Herren har fredstanker med dette folket selv om det befinner seg som i en smeltedigel.

Med dette lille ordet i slutten av v. 6 lar Herren en klar lysstråle falle også over den delen av det gamle Israel som har forkastet sin Messias. Det er en stråle av håp fra løftets lys som vi finner i både v. 3, 4.

Hvor ganske annerledes ville ikke Israels historie blitt om de hadde villet det Herren ville. Men de ville ikke, og derfor måtte Herrens komme for en stor del først bli til dom over Israel. Dette måtte skje først, før han kunne få lov til å smelte og rense dem til et hellig folk av sanne Levis barn.

Det er et vidunderlig dyp av trofasthet og utholdende kjærlighet vi gang på gang ser i Herrens hjerte. Overfor denne uforståelige frelserkjærligheten må vi spørre hvert enkelt menneske som fremdeles ikke har gitt rom for Guds fredstanker: "Hvordan kan du si nei til denne kjærligheten som kommer deg i møte med sin nåde?" Gå til Mal 3:7-12

Mal 3:7-12
Folket hadde spurt hånlig: "Hvor er Gud, han som dømmer?" Og de hadde fått til svar at han ville komme, men hans komme ville bli til dom for mange av dem på grunn av deres ugudelighet (Mal 3:1-6).

Og nå lyder det et inderlig kall til disse harde hjertene om at de må omvende seg. De trenger å omvende seg, for "helt fra deres fedres dager har dere veket av fra mine lover og ikke holdt dem. Vend om til meg, så vil jeg vende meg til dere, sier Herren, hærskarenes Gud" (v. 7). De skulle altså møte en utrakt hånd og et åpent hjerte om de bare ville komme.

Slik lyder også all levende forkynnelse den dag i dag. Men de vantro jøders svar er fremdeles det samme som vi hører fra verdens egenrettferdige mennesker: "Hva skal vi vende oss fra?" De betrakter seg selv som Guds folk, og spør med den største ro: "Hva er det vi ellers mangler?"

"Skal et menneske rane fra Gud?" Dette alvorlige spørsmålet blir stilt i v. 8. Men det åndelig blinde menneske er så dristig at det gang på gang forsøker på det uten at det egentlig selv er klar over det.

"Dere raner fra meg," sier Herren, "Men dere sier: Hva har vi ranet fra deg?" Herren nevner nå to bestemte ting fra dagliglivet som folket ikke kunne benekte: "Tienden og de hellige gaver" (v. 8).

Det loven påbød de skulle yte til tempelet, ville folket rane fra Herren. Enten kom de slett ikke med noe eller så kom de med syke og vanføre offerdyr slik vi hører det i Mal 1:8.

Vi vet også at denne profetien ble gitt på Nehemjas tid, for det fortelles: "Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det som tilkom dem, og at derfor levittene og sangerne, som skulle gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård" (Neh 13:10).

Derfor var forbannelsen over dem (v. 9). Men enda en gang retter Herren kjærlig sin hånd ut til det løgnaktige folket. "Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål" (v. 10).

"Prøv meg på denne måten," sier Herren. Det er et kjærlig løfte fra han. Prøv å tro, prøv å lyde hans ord, og du skal se at han som gav løftene, er trofast. Han vil ikke skuffe deg. Dette er virkelig et kjærlig kall fra Herren.

"Prøvet av mange, funnet tro av alle," står det i en liten sang om Herren. Om bare de mange som tviler på Herren, ville våge å ta det avgjørende skrittet og stole på ham, ville de ikke bli skuffet. Og ville bare Guds barn med større frimodighet våge å stole på Herren også når det gjelder å gi sine gaver til Guds rikes arbeid, så ville sannelig velsignelsen bli desto større.

Våg store ting for Herren, og vent store ting fra han. Det er et godt motto for livet sammen med han. Men la oss også legge merke til at den store velsignelsen her blir knyttet til den uforbeholdne lydigheten til Herrens ord og befaling.

Velsignelsen skulle også vise seg i det timelige (v. 11). Ingen plage av gresshopper ("eter-gresshoppen") og ingen misvekst av avlingene skulle ramme dem, men "da skal alle folkeslag prise dere lykkelige," sies det i v. 12.

Herren lar ganske riktig sine venner av og til bli prøvet også når det gjelder materielle ting, men han svikter aldri sitt løfte. Velsignelsen skal også vise seg i det materielle og jordiske i livet til et sant Guds barn.

Gang etter gang hører vi denne bekjennelse fra vantro mennesker overfor de hellige: "Ja, vi vet godt at dere likevel er de lykkeligste menneskene." Det vil aldri slå feil at det viktigste i livet er å tro på Gud. Det er mye mer risikabelt å la være å tro på han. Det fører virkelig til skuffelse og elendighet til slutt.

Prøv Herren, Guds folk! Og du skal virkelig erfare at han i sin time kan gjøre langt mer enn vi er i stand til å be om og forstå.

Gå til Mal 3:13-18

Mal 3:13-18
Igjen vender Herren seg til den delen av folket som lever i hykleri og opprør mot han. De synes aldri at Herren gjorde det de mente de fortjente fra han. "Deres ord har vært sterke mot meg, sier Herren" (v. 13). Han kjenner hver skjult tanke. Han gjennomskuer hjertene og lar seg ikke bedra av den ytre, hyklerske troen.

På hykleres vis svarte folket: "Hva har vi sagt oss imellom?" De ville redde skinnet, men Herren avslører deres tanker som gikk ut på: "Fåfengt er det å tjene Herren. Hva vinning har det gitt oss at vi aktet på hans bud?" Han lønnet dem likevel ikke selv om de "gikk i botsdrakt for Herrens, hærskarenes Guds skyld" (v. 14).

Her ser vi det vantro sinn komme klart til syne i sitt hykleri! Det uomvendte hjerte ser på troen som en tjeneste en gjør for Herren, og som han virkelig må påskjønne og belønne. Og da hykleriet på den tiden viste seg spesielt i en ytre faste, forstår vi at de følte seg særlig fornærmet over at Gud ikke belønnet dette.

Den som bare viser sin gudsfrykt i det ytre uten at hjertet er med, han har allerede fått sin lønn (Matt 6:2). Herren kan ikke gi et slikt hjerte fred og glede. Derfor er alle hyklere misfornøyd med Herren og hans hellige. De går gjerne med de samme tanker som den eldste broren gikk med om den bortkomne sønnen, og synes at Herren er utakknemlig (Luk 15:25-30).

Han tar så mildt på "de overmodige". De synes å stå på sikker grunn og "slipper likevel fri" selv om de ikke gjør noe for å tilfredsstille Gud. Men de som tross alt hører ordet, tar det alvorlig og retter seg etter hans forskrifter, de får intet. Ja. det er sannelig grunn til å være misfornøyd med Herren. Slik tenker hyklerne (v. 15). Her får vi et godt innblikk i hyklernes synd.

At troende mennesker kan bli anfektet av mørke tanker, kjenner vi til. Når de ser hvordan verdens barn tilsynelatende får alt til å lykkes og møter mindre trengsler enn de troende, er det ikke sjelden at anfektelsen kommer. Det ser vi tydelig i Sal 73, i Jobs bok og i Sal 10.

Men i vårt avsnitt er det ikke den anfektede som taler, men den egenrettferdige hykleren som protesterer overfor Gud. Forskjellen kommer tydelig til uttrykk i v. 15. Et Guds barn kan nok i sin anfektelse undre seg over at de hovmodige opplever en slik tilsynelatende lykke, men det vil likevel aldri kunne prise dem lykkelige.

Videre vil aldri et Guds barn betrakte sin tro som en tjeneste overfor Herren. Det har derimot opplevd at det er Herren som i sin nåde lar oss få lov å tjene han selv om den gamle naturen i anfektelsens tider kan komme til å pukke på sin fromhet.

Det onde, gamle menneske i oss vil ikke gjøre noe for Herren uten å få lønn for det, for det søker bare sin egen fordel. Dette merker også Guds barn når vi arbeider i en tjeneste for han der det tilsynelatende ikke er noen ære eller fordel å vinne i menneskers øyne. Da gremmer det gamle menneske seg. Men et Guds barn dømmer det onde, gamle menneske til døden. En hykler derimot lar det få plass til å herske.

Men selv om det var mange misfornøyde hyklere på Malakias' tid, var det også en liten flokk som ærlig og oppriktig fryktet Herren. Mellom dem gikk samtalen etter et annet mønster. De trøstet hverandre med at selv om Herren drøyde med å komme, så hadde han likevel ikke glemt dem (v. 16). Mellom dem var det ingen misnøye selv om de også opplevde vanskelige tider.

Det er godt når Guds barn samtaler på den måten, venn med venn, at Herren med velbehag kan merke seg det de sier. Og Herren glemmer ikke sine. "For hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter hans navn."

På samme måte som vi kan skrive opp navnene på vennene våre, dem som vi ikke vil glemme, men tenke spesielt på ved særlige anledninger, slik blir det billedlig sagt at Herren har navnene på sine venner skrevet opp for seg.

Dette minner oss om ordet i Jes 49:16 der Herren sier til Sion: "Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg." Det er salig å være med i denne minneboken. Den er vel det samme som livets bok. Salig er den som ikke får navnet sitt slettet ut derfra (Åp 3:5).

På den store dagen, "den dag jeg gjør mitt verk" (v. 17), den dagen "Faderen har fastsatt av sin egen makt" (Apg 1:7), da skal det bli klart erkjent at de sant troende er Herrens "eiendom". Han vil spare dem slik han i gammel tid sparte Noa.

Og da skal forskjellen "mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham" igjen blir klar og tydelig slik at alle kan se den (v. 17).

Det blir ikke sagt at dette skal bli klart allerede her i tiden. Det står tvert imot : "Da skal dere igjen se forskjellen." Men det kan være tider da dommens stormer synes å ramme de rettferdige like så vel som de ugudelige. Guds barn må jo også ofte gjennomleve harde trengsler mens verden og djevelen sier spottende: "Hvor er din Gud?" (Sal 42:4). Slik vil det også bli for de troende i de siste tider under de trengslene Antikrist fører med seg.

Forskjellen vil jo likevel alltid være der. Det er en veldig indre forskjell. Den som tjener Gud vil ha den indre fred og trygghet, kraft og glede. Og hvilken forskjell er det ikke når døden innfinner seg!

Men på Herrens dag, når Guds folk skal stilles på den høyre siden mens de som ikke ville tjene Herren, blir stående på den venstre siden, da kommer forskjellen fram i sin fulle dybde og blir klar for alle.

Da vil mange av de ugudelig nok ønske å få lønn sammen med dem som oppriktig tjente Gud. Men det vil være for sent. Enhver vil også få lønn av den herre de har tjent. "For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre" (Rom 6:23).

Vil vi stå blant de hellige den dagen og slippe fri fra dommen, så må vi også stå blant de hellige her i tiden. Da må vi ha lært å dømme oss selv slik det står: "Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt" (1Kor 11:31).

Gå til Mal 4:1-3

Mal 4:1-3
I disse versene blir det vist hvordan den dype og evige forskjellen blir klar på Herrens dag for "alle overmodige og hver den som gjør ondt" og "dere som frykter mitt navn".

For de første vil den brenne "som en ovn", og de selv blir sammenlignet med halm som det edle kornet er tresket ut av (de rettferdige, Amos 9:9). Fremdeles blir halmen brent etter treskingen.

"Guds brennende vrede skal fortære dem, "så den ikke levner dem rot eller gren" (v. 1). Det vil ikke si en tilintetgjørelse slik at de ikke lenger er til, men det er en overgivelse til evig død. Da er verdensmakten brutt én gang for alle. Den sammenlignes med "aske" som folk bare trår ned (v. 3).

Da hører seieren de hellige til for evig slik det sies i det herlige løftesordet: "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger" (v. 2).

Denne solen opprant første gang julenatten da vår Frelser ble født. Kristus er solenes sol. I han er rettferdigheten, den fullkomne rettferdigheten som gjelder for alle som frykter Herrens navn. Den bringer legedom for alle sår mørket og døden har skapt.

Har denne solen gått opp for deg, kjære leser? Eller lever du fremdeles i verdens mørke der intet evighetsliv kan trives? Der alt dør og fryser i hjel?

Solen har gått opp. Lyset er kommet (Jes 60:1), men har du kommet inn i dette lyset? Når en synder omvender seg, kan vi si at morgenlysets tider er kommet. Det er vekkelsens tid når en har nok lys til å skjelne mellom de to veiene, men ennå ikke har fått den fulle troens kraft i sitt hjerte. Intet liv kan trives i naturen bare ved morgenrødens lys. Og det nye livet kan heller ikke bryte helt og fullt igjennom så lenge du bare står som et vakt menneske og ikke kommer videre.

Kom nær til ved en sann omvendelse, så vil også solen gå opp i ditt liv. Da senker syndsforlatelsens kraft seg ned i din sjel, og du får erfare sannheten i din barnelærdom: "Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet."

"Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut av fjøset" (v. 2). Bildet som brukes, er om kalvene som står i fjøset gjennom vinteren og som slipper ut i det fri når våren kommer. Da hopper og springer de med en lykkelig følelse av frihet og velvære.

Ja, når Herrens dag kommer, da skal det bli en evig sommer for Guds folk (Luk 21:30). Da skal det som hindret, bli tatt bort. Da skal det som bandt Guds venner, forsvinne. Og de begrensninger som kampen mot djevelen, verden og kjødet førte med seg, ikke være der lenger. Da er vinteren forbi, og Guds folk skal glede seg over nådesolens milde stråler. Da skal de aldri mer trenge å frykte for verdens mørke og kalde stormer.

Forfatteren av denne boken stod engang og snakket med en gammel mann. Han hadde fått oppleve nådens soloppgang først på sine gamle dager. Den gamle formelig hoppet i været gang etter gang av bare glede og jubel. Hvor salig skal det ikke bli når arkens dør lukkes opp for Guds barn (sml. Noa), og de får arve jorden (Matt 5:5)! Gå til Mal 4:4-6
Mal 4:4-6
Vi står her ved slutten av profetiske formaninger i den gamle pakt. Det skulle nå gå lang tid, bortimot fire hundre år, der det ikke kom noen profetiske åpenbaringer. Derfor gjaldt det for folket at de holdt fast på "Mose lov", ordet fra Gud, og ikke forvillet seg bort fra det (v. 4).

Vi vet at de skriftlærde for størstedelen likevel vek av fra Mose lov ved at de laget sine egne forskrifter. Det gjorde fariseerne på en slik måte at Frelseren måtte si: "Hvorfor bryter dere Guds bud på grunn av deres egne forskrifter?" (Matt 15:3). Og han måtte minne dem om profeten Jesajas forkynnelse om at de kom med "lærdommer" som var "menneskebud" (Matt 15:9).

Mens fariseerne gjorde Mose lov utydelig ved sine egne forskrifter, gikk den andre retningen i jødedommen, saddukeerne, inn i det mer kjødelig, frisinnede sporet slik at de fornektet budene i Mose lov. Fariseerne la til, mens saddukeerne trakk fra Guds ord. Formaningen her om å ta vare på "Mose lov" ble fulgt av bare en liten gruppe. Derfor ble følgene også for lange tider så sørgelige for jødefolket.

Igjen lyder det slik det gjorde i begynnelsen av Mal 3, en profeti om forløperen for Messias. Han skulle komme som en hjelp fra Herren til å "vende fedrenes hjerter til barna" (v. 6). Det skulle få de gamle fedrene som også Moses hørte til, til å vedkjenne seg barna som ekte åndelige ætlinger. Han skulle også vende "barnas hjerte til deres fedre". Det vil si slik at barna også kunne få del i den levende tro og lengsel etter Frelseren.

Denne forløperen kalles rett ut "Elias" (v. 5). Og dette synspunktet finner vi sterkt utbredt særlig blant jødene, at profeten Elias som ble tatt opp til himmelen, skulle vise seg på jorden før dagen for Herrens dom. Det mente jødene på Kristi tid slik vi ser det i Matt 17:10. Der stiller disiplene dette spørsmålet til Jesus: "Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?" Vi hører også det samme i Joh 1:21 der jødene spør døperen Johannes: "Er du Elias?"

Også i Jesu Siraks visdom 48:10-11 blir det sagt om Elias: "Du som er i straffedommen som er opptegnet for de bestemte tider, for å stille Herrens vrede, før den blusser opp, og for å omvende en Fars hjerte til sin sønn og opprette Jakobs stammer."

Men på den andre side hører vi like bestemt at betegnelsen "Elias" skal tas i åndelig forstand om en profet med samme ånd og kraft som Elias, og peker på døperen Johannes.

Engelen Gabriel anvender dette ordet hos Malakias på døperen Johannes når han kommer med budet om hans fødsel: "Han skal gå foran ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag" (Luk 1:17).

Og vår Frelser selv svarte disiplene sine på denne måten: "Men jeg sier dere at Elias allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham som de ville. - Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem" (Matt 17:12-13).

Når Herrens dag her kalles "den store og forferdelige", skjelnes det ikke mellom hans første komme og hans siste komme som dommer. I virkeligheten er jo også hans komme som frelser en stor og forferdelig dag for hver den som ikke tar imot han. For jødefolket ble Herrens første komme også nærmest en dom, en stor og forferdelig dom, fordi de hånet og foraktet hans tilbud om frelse.

Det er en antydning av at noe slikt kunne skje sammen med en advarsel som ligger i slutten av v. 6. Der blir omvendelsen satt som uttrykkelig betingelse: "- så jeg ikke skal komme og slå landet med bann," sier Herren.

Den gamle pakt slutter med en preken til omvendelse, og den nye pakt begynner med det samme: "Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær" (Matt 3:2). Dette er et vitnesbyrd om at omvendelsen er en urokkelig betingelse gjennom alle tider for å få del i Guds rike.

"Dere ville ikke," måtte Frelseren si da "han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham" (Joh 1:11). Derfor er jødenes land fremdeles slått med bann.

Jødene har ikke syntes noe om dette avslutningsordet ettersom det virkelig har skjedd. Derfor har de vanligvis avsluttet med v. 4: "Kom i hu Mose lov, min tjeners lov." De slipper likevel ikke unna bannet selv om de gjør dette.

Men vi vet at den tid skal komme da Israel vil omvende seg, da fedrenes og barnas hjerter vil bli ett i Herren. Da skal bannet for evig bli tatt bort fra landet. Da skal det lyde fra det gjenreiste Israels hjerte det samme som den nye pakts hellige skrift slutter med: "Ja, kom, Herre Jesus!" (Åp 22:20).

-----------------

"Se, jeg står for døren og banker." Disse ordene fra Åp 3:20 betegner hovedinnholdet i den gamle pakts hellige skrifter. Gjennom alt det Guds ord som vi har betraktet, både i loven, profetene, salmene og de andre avsnittene, har vi merket Frelseren som skulle komme. Gjennom hvert blad i den gamle pakts skrifter banker han på hjertedøren.

Har han også fått dette svaret fra ditt hjerte, kjære leser: "Kom Herre Jesus!" "Kom inn du Herrens velsignede!"?

Når vi nå går videre til den nye pakts skrifter, skal vi se han som den som har kommet, "full av nåde og sannhet".

Han har hjulpet inntil nå. Han skal også hjelpe heretter. Han skal hjelpe oss så vi kan vandre på Ordets vei med et ydmykt sinn så vi med troens øye må se han i den nye pakts skrifter som det ble profetert om: "Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig" (Sal 45:3).

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

INTRODUCTION

Malachi forms the transition link between the two dispensations, the Old and the New, "the skirt and boundary of Christianity" [Tertullian], to which perhaps is due the abrupt earnestness which characterizes his prophecies. His very name is somewhat uncertain. Malachi is the name of an office, rather than a person, "My messenger," and as such is found in Mal 3:1. The Septuagint favors this view in Mal 1:1; translate, not "by Malachi," but "by the hand of His messenger" (compare Hag 1:13). Malachi is the last inspired messenger of the Old Testament, announcing the advent of the Great Messenger of the New Testament. The Chaldee paraphrase identifies him with Ezra wrongly, as Ezra is never called a prophet but a scribe, and Malachi never a scribe but a prophet. Still it hence appears that Malachi was by some old authorities not regarded as a proper name. The analogy of the headings of other prophets, however, favors the common view that Malachi is a proper name. As Haggai and Zechariah, the contemporary prophets, supported Joshua and Zerubbabel in the building of the temple, so he at a subsequent period supported the priest Ezra and the governor Nehemiah. Like that ruler, he presupposes the temple to have been already built (Mal 1:10; 3:1-10). Both alike censure the abuses still unreformed (Ne 13:5, 15-22, 23-30), the profane and mercenary character of the priests, the people's marriages contracted with foreigners, the non-payment of the tithes, and want of sympathy towards the poor on the part of the rich (Ne 6:7) implies that Nehemiah was supported by prophets in his work of reformation. The date thus will be about 420 B.C., or later. Both the periods after the captivity (that of Haggai and Zechariah, and that of Malachi) were marked by royal, priestly, and prophetic men at the head of God's people. The former period was that of the building of the temple; the latter, that of the restoration of the people and rebuilding of the city. It is characteristic of the people of God that the first period after the restoration was exclusively devoted to the rebuilding of the temple; the political restoration came secondarily. Only a colony of fifty thousand settled with Joshua and Zerubbabel in Palestine (Ezr 2:64). Even these became intermingled with the heathen around during the sixty years passed over by Ezra in silence (Ezr 9:6-15; Ne 1:3). Hence a second restoration was needed which should mould the national life into a Jewish form, re-establishing the holy law and the holy city—a work effected by Ezra and Nehemiah, with the aid of Malachi, in a period of about half a century, ending with the deaths of Malachi and Nehemiah in the last ten years of the fifth century B.C.; that is, the "seven weeks" (Da 9:25) put in the beginning of the "seventy" by themselves, to mark the fundamental difference between them, the last period of Old Testament revelation, and the period which followed without any revelation (the sixty-two weeks), preceding the final week standing out in unrivalled dignity by itself as the time of Messiah's appearing. The seventy weeks thus begin with the seventh year of Artaxerxes who allowed Ezra to go to Jerusalem, 457 B.C., in accordance with the commandment which then went forth from God. Ezra the priest performed the inner work of purifying the nation from heathenish elements and reintroducing the law; while Nehemiah did the outer work of rebuilding the city and restoring the national polity [Auberlen]. Vitringa makes the date of Malachi's prophecies to be about the second return of Nehemiah from Persia, not later than 424 B.C., the date of Artaxerxes' death (Ne 13:6). About this time Socrates was teaching the only approach to a pure morality which corrupt Athens ever knew. Moore distinguishes six portions: (1) Charge against Israel for insensibility to God's love, which so distinguished Israel above Edom (Mal 1:1-5). (2) The priests are reproved for neglect and profanation (Mal 1:6-2:9). (3) Mixed marriages, and the wrongs done to Jewish wives, are reproved (Mal 2:10-16). (4) Coming of Messiah and His forerunners (Mal 2:17-3:6). (5) Reproof for tithes withheld (Mal 3:7-12). (6) Contrast between the godly and the ungodly at the present time, and in the future judgment; exhortation, therefore, to return to the law (Mal 3:13-4:6).

The style is animated, but less grand, and the rhythm less marked, than in some of the older prophets.

The canonicity of the book is established by the references to it in the New Testament (Mt 11:10; 17:12; Mr 1:2; 9:11, 12; Lu 1:17; Ro 9:13).

CHAPTER 1

Mal 1:1-14. God's Love: Israel's Ingratitude: THE Priests' Mercenary Spirit: A Gentile Spiritual Priesthood Shall Supersede Them.

1. burden—heavy sentence.

to Israel—represented now by the two tribes of Judah and Benjamin, with individuals of the ten tribes who had returned with the Jews from Babylon. So "Israel" is used, Ezr 7:10. Compare 2Ch 21:2, "Jehoshaphat king of Israel," where Judah, rather than the ten tribes, is regarded as the truest representative of Israel (compare 2Ch 12:6; 28:19).

Malachi—see Introduction. God sent no prophet after him till John the Baptist, the forerunner of Christ, in order to enflame His people with the more ardent desire for Him, the great antitype and fulfiller of prophecy.

2. I have loved you—above other men; nay, even above the other descendants of Abraham and Isaac. Such gratuitous love on My part called for love on yours. But the return ye make is sin and dishonor to Me. This which is to be supplied is left unexpressed, sorrow as it were breaking off the sentence [Menochius], (De 7:8; Ho 11:1).

Wherein hast thou loved us?—In painful contrast to the tearful tenderness of God's love stands their insolent challenge. The root of their sin was insensibility to God's love, and to their own wickedness. Having had prosperity taken from them, they imply they have no tokens of God's love; they look at what God had taken, not at what God had left. God's love is often least acknowledged where it is most manifested. We must not infer God does not love us because He afflicts us. Men, instead of referring their sufferings to their proper cause, their own sin, impiously accuse God of indifference to their welfare [Moore]. Thus Mal 1:1-4 form a fit introduction to the whole prophecy.

Was not Esau Jacob's brother?—and so, as far as dignity went, as much entitled to God's favor as Jacob. My adoption of Jacob, therefore, was altogether by gratuitous favor (Ro 9:13). So God has passed by our elder brethren, the angels who kept not their first estate, and yet He has provided salvation for man. The perpetual rejection of the fallen angels, like the perpetual desolations of Edom, attests God's severity to the lost, and goodness to those gratuitously saved. The sovereign eternal purpose of God is the only ground on which He bestows on one favors withheld from another. There are difficulties in referring salvation to the election of God, there are greater in referring it to the election of man [Moore]. Jehovah illustrates His condescension and patience in arguing the case with them.

3. hated—not positively, but relatively; that is, did not choose him out to be the object of gratuitous favor, as I did Jacob (compare Lu 14:26, with Mt 10:37; Ge 29:30, 31; De 21:15, 16).

laid his mountains … waste—that is, his territory which was generally mountainous. Israel was, it is true, punished by the Chaldeans, but Edom has been utterly destroyed; namely, either by Nebuchadnezzar [Rosenmuller], or by the neighboring peoples, Egypt, Ammon, and Moab [Josephus, Antiquities, 10.9,7; Maurer], (Jer 49:18).

dragons—jackals [Moore] (compare Isa 34:13). Maurer translates, "Abodes of the wilderness," from an Arabic root "to stop," or "to abide." English Version is better.

4. Whereas—"But if" Edom say [Maurer]. Edom may strive as she may to recover herself, but it shall be in vain, for I doom her to perpetual desolation, whereas I restore Israel. This Jehovah states, to illustrate His gratuitous love to Israel, rather than to Edom.

border of wickedness—a region given over to the curse of reprobation [Calvin]. For a time Judea seemed as desolate as Idumea; but though the latter was once the highway of Eastern commerce, now the lonely rock-houses of Petra attest the fulfilment of the prophecy. It is still "the border of wickedness," being the resort of the marauding tribes of the desert. Judea's restoration, though delayed, is yet certain.

the Lord hath indignation—"the people of My curse" (Isa 34:5).

5. from the border of Israel—Ye, restored to your own "borders" in Israel, "from" them shall raise your voices to "magnify the Lord," acknowledging that Jehovah has shown to you a gratuitous favor not shown to Edom, and so ought to be especially "magnified from the borders of Israel."

6. Turning from the people to the priests, Jehovah asks, whereas His love to the people was so great, where was their love towards Him? If the priests, as they profess, regard Him as their Father (Isa 63:16) and Master, let them show the reality of their profession by love and reverential fear (Ex 20:12; Lu 6:46). He addresses the priests because they ought to be leaders in piety to the rest of the people, whereas they are foremost in "despising His name."

Wherein have we despised, &c.—The same captious spirit of self-satisfied insensibility as prompted their question (Mal 1:2), "Wherein hast Thou loved us?" They are blind alike to God's love and their own guilt.

7. ye offer, &c.—God's answer to their challenge (Mal 1:6), "Wherein have we despised?"

polluted bread—namely, blemished sacrifices (Mal 1:8, 13, 14; De 15:21). So "the bread of thy God" is used for "sacrifices to God" (Le 21:8).

polluted thee—that is, offered to thee "polluted bread."

table of the Lord—that is, the altar (Eze 41:22) (not the table of showbread). Just as the sacrificial flesh is called "bread."

contemptible—(Mal 1:12, 13). Ye sanction the niggardly and blemished offerings of the people on the altar, to gain favor with them. Darius, and probably his successors, had liberally supplied them with victims for sacrifice, yet they presented none but the worst. A cheap religion, costing little, is rejected by God, and so is worth nothing. It costs more than it is worth, for it is worth nothing, and so proves really dear. God despises not the widow's mite, but he does despise the miser's mite [Moore].

8. Your earthly ruler would feel insulted, if offered by you the offering with which ye put off God (see Le 22:22, 24).

is it not evil?—Maurer translates, "There is no evil," in your opinion, in such an offering; it is quite good enough for such a purpose.

9. now … beseech God that he will be gracious—Ironical. Think you that God will be persuaded by such polluted gifts to be gracious to you? Far from it.

this hath been by your means—literally, "hand." These contemptible offerings are your doing, as being the priests mediating between God and the people; and think you, will God pay any regard to you (compare Mal 1:8, 10)? "Accept thy person" ("face"), Mal 1:8, answers to "regard your persons," in this verse.

10. Who … for naught—Not one even of the least priestly functions (as shutting the doors, or kindling a fire on the altar) would ye exercise without pay, therefore ye ought to fulfil them faithfully (1Co 9:13). Drusius and Maurer translate, "Would that there were absolutely some one of you who would shut the doors of the temple (that is, of the inner court, in which was the altar of burnt offerings), and that ye would not kindle fire on My altar in vain!" Better no sacrifices than vain ones (Isa 1:11-15). It was the duty of some of the priests to stand at the doors of the court of the altar of burnt offerings, and to have excluded blemished victims [Calvin].

11. For—Since ye Jewish priests and people "despise My name" (Mal 1:6), I shall find others who will magnify it (Mt 3:9). Do not think I shall have no worshippers because I have not you; for from the east to the west My name shall be great among the Gentiles (Isa 66:19, 20), those very peoples whom ye look down upon as abominable.

pure offering—not "the blind, the lame, and the sick," such as ye offer (Mal 1:8). "In every place," implies the catholicity of the Christian Church (Joh 4:21, 23; 1Ti 2:8). The "incense" is figurative of prayers (Ps 141:2; Re 8:3). "Sacrifice" is used metaphorically (Ps 51:17; Heb 13:10, 15, 16; 1Pe 2:5, 12). In this sense the reference to the Lord's Supper, maintained by many of the fathers, may be admitted; it, like prayer, is a spiritual offering, accepted through the literal offering of the "Lamb without blemish," once for all slain.

12. Renewal of the charge in Mal 1:7.

fruit … meat—the offerings of the people. The "fruit" is the produce of the altar, on which the priests subsisted. They did not literally say, The Lord's table is contemptible; but their acts virtually said so. They did not act so as to lead the people to reverence, and to offer their best to the Lord on it. The people were poor, and put off God with the worst offerings. The priests let them do so, for fear of offending the people, and so losing all gains from them.

13. what a weariness is it!—Ye regard God's service as irksome, and therefore try to get it over by presenting the most worthless offerings. Compare Mic 6:3, where God challenges His people to show wherein is the "weariness" or hardship of His service. Also Isa 43:22-24, wherein He shows that it is they who have "wearied" Him, not He who has wearied them.

snuffed at—despised.

it—the table of the Lord, and the meat on it (Mal 1:12).

torn—namely, by beasts, which it was not lawful to eat, much less to offer (Ex 22:31).

thus … offering—Hebrew, mincha; the unbloody offering of flour, &c. Though this may have been of ordinary ingredients, yet the sacrifices of blemished animals accompanying it rendered it unacceptable.

14. deceiver—hypocrite. Not poverty, but avarice was the cause of their mean offerings.

male—required by law (Le 1:3, 10).

great King—(Ps 48:2; Mt 5:35).

my name … dreadful among … heathen—Even the heathen dread Me because of My judgments; what a reproach this is to you, My people, who fear Me not (Mal 1:6)! Also it may be translated, "shall be feared among," &c. agreeing with the prophecy of the call of the Gentiles (Mal 1:11).

CHAPTER 2

Mal 2:1-17. Reproof of the Priests for Violating the Covenant; and the People Also for Mixed Marriages and Unfaithfulness.

1. for you—The priests in particular are reproved, as their part was to have led the people aright, and reproved sin, whereas they encouraged and led them into sin. Ministers cannot sin or suffer alone. They drag down others with them if they fall [Moore].

2. lay … to heart—My commands.

send a curse—rather, as Hebrew, "the curse"; namely, that denounced in De 27:15-26; 28:15-68.

curse your blessings—turn the blessings you enjoy into curses (Ps 106:15).

cursed them—Hebrew, them severally; that is, I have cursed each one of your blessings.

3. corrupt, &c.—literally, "rebuke," answering to the opposite prophecy of blessing (Mal 3:11), "I will rebuke the devourer." To rebuke the seed is to forbid its growing.

your—literally, "for you"; that is, to your hurt.

dung of … solemn feasts—The dung in the maw of the victims sacrificed on the feast days; the maw was the perquisite of the priests (De 18:3), which gives peculiar point to the threat here. You shall get the dung of the maw as your perquisite, instead of the maw.

one shall take you away with it—that is, ye shall be taken away with it; it shall cleave to you wherever ye go [Moore]. Dung shall be thrown on your faces, and ye shall be taken away as dung would be, dung-begrimed as ye shall be (1Ki 14:10; compare Jer 16:4; 22:19).

4. ye shall know—by bitter experience of consequences, that it was with this design I admonished you, in order "that My covenant with Levi might be" maintained; that is, that it was for your own good (which would be ensured by your maintaining the Levitical command) I admonished you, that ye should return to your duty [Maurer] (compare Mal 2:5, 6). Malachi's function was that of a reformer, leading back the priests and people to the law (Mal 4:4).

5-9. He describes the promises, and also the conditions of the covenant; Levi's observance of the conditions and reward (compare Nu 25:11-13, Phinehas' zeal); and on the other hand the violation of the conditions, and consequent punishment of the present priests. "Life" here includes the perpetuity implied in Nu 25:13, "everlasting priesthood." "Peace" is specified both here and there. Maurer thus explains it; the Hebrew is, literally, "My covenant was with him, life and peace (to be given him on My part), and I gave them to him: (and on his part) fear (that is, reverence), and he did fear Me," &c. The former portion of the verse expresses the promise, and Jehovah's fulfilment of it; the latter, the condition, and Levi's steadfastness to it (De 33:8, 9). The Jewish priests self-deceivingly claimed the privileges of the covenant, while neglecting the conditions of it, as if God were bound by it to bless them, while they were free from all the obligation which it imposed to serve Him. The covenant is said to be not merely "of life and peace," but "life and peace"; for the keeping of God's law is its own reward (Ps 19:11).

6. law of truth was in his mouth—He taught the people the truths of the law in all its fulness (De 33:10). The priest was the ordinary expounder of the law; the prophets were so only on special occasions.

iniquity … not found—no injustice in his judicial functions (De 17:8, 9; 19:17).

walked with me—by faith and obedience (Ge 5:22).

in peace—namely, the "peace" which was the fruit of obeying the covenant (Mal 2:5). Peace with God, man, and one's own conscience, is the result of "walking with God" (compare Job 22:21; Isa 27:5; Jas 3:18).

turn may … from iniquity—both by positive precept and by tacit example "walking with God" (Jer 23:22; Da 12:3; Jas 5:20).

7. In doing so (Mal 2:6) he did his duty as a priest, "for," &c.

knowledge—of the law, its doctrines, and positive and negative precepts (Le 10:10, 11; De 24:8; Jer 18:18; Hag 2:11).

the law—that is, its true sense.

messenger of … Lord—the interpreter of His will; compare as to the prophets, Hag 1:13. So ministers are called "ambassadors of Christ" (2Co 5:20); and the bishops of the seven churches in Revelation, "angels" or messengers (Re 2:1, 8, 12, 18; 3:1, 7, 14; compare Ga 4:14).

8. out of the way—that is, from the covenant.

caused many to stumble—By scandalous example, the worse inasmuch as the people look up to you as ministers of religion (1Sa 2:17; Jer 18:15; Mt 18:6; Lu 17:1).

at the law—that is, in respect to the observances of the law.

corrupted … covenant—made it of none effect, by not fulfilling its conditions, and so forfeiting its promises (Zec 11:10; Ne 13:29).

9. Because ye do not keep the condition of the covenant, I will not fulfil the promise.

partial in the law—having respect to persons rather than to truth in the interpretation and administration of the law (Le 19:15).

10-16. Reproof of those who contracted marriages with foreigners and repudiated their Jewish wives.

10. Have we not all one father?—Why, seeing we all have one common origin, "do we deal treacherously against one another" ("His brother" being a general expression implying that all are "brethren" and sisters as children of the same Father above (1Th 4:3-6), and so including the wives so injured)? namely, by putting away our Jewish wives, and taking foreign women to wife (compare Mal 2:14 and Mal 2:11; Ezr 9:1-9), and so violating "the covenant" made by Jehovah with "our fathers," by which it was ordained that we should be a people separated from the other peoples of the world (Ex 19:5; Le 20:24, 26; De 7:3). To intermarry with the heathen would defeat this purpose of Jehovah, who was the common Father of the Israelites in a peculiar sense in which He was not Father of the heathen. The "one Father" is Jehovah (Job 31:15; 1Co 8:6; Eph 4:6). "Created us": not merely physical creation, but "created us" to be His peculiar and chosen people (Ps 102:18; Isa 43:1; 45:8; 60:21; Eph 2:10), [Calvin]. How marked the contrast between the honor here done to the female sex, and the degradation to which Oriental women are generally subjected!

11. dealt treacherously—namely, in respect to the Jewish wives who were put away (Mal 2:14; also Mal 2:10, 15, 16).

profaned the holiness of … Lord—by ill-treating the Israelites (namely, the wives), who were set apart as a people holy unto the Lord: "the holy seed" (Ezr 9:2; compare Jer 2:3). Or, "the holiness of the Lord" means His holy ordinance and covenant (De 7:3). But "which He loved," seems to refer to the holy people, Israel, whom God so gratuitously loved (Mal 1:2), without merit on their part (Ps 47:4).

married, &c.—(Ezr 9:1, 2; 10:2; Ne 13:23, &c.).

daughter of a strange god—women worshipping idols: as the worshipper in Scripture is regarded in the relation of a child to a father (Jer 2:27).

12. master and … scholar—literally, "him that watcheth and him that answereth." So "wakeneth" is used of the teacher or "master" (Isa 50:4); masters are watchful in guarding their scholars. The reference is to the priests, who ought to have taught the people piety, but who led them into evil. "Him that answereth" is the scholar who has to answer the questions of his teacher (Lu 2:47) [Grotius]. The Arabs have a proverb, "None calling and none answering," that is, there being not one alive. So Gesenius explains it of the Levite watches in the temple (Ps 134:1), one watchman calling and another answering. But the scholar is rather the people, the pupils of the priests "in doing this," namely, forming unions with foreign wives. "Out of the tabernacles of Jacob" proves it is not the priests alone. God will spare neither priests nor people who act so.

him that offereth—His offerings will not avail to shield him from the penalty of his sin in repudiating his Jewish wife and taking a foreign one.

13. done again—"a second time": an aggravation of your offense (Ne 13:23-31), in that it is a relapse into the sin already checked once under Ezra (Ezr 9:10) [Henderson]. Or, "the second time" means this: Your first sin was your blemished offerings to the Lord: now "again" is added your sin towards your wives [Calvin].

covering … altar … with tears—shed by your unoffending wives, repudiated by you that ye might take foreign wives. Calvin makes the "tears" to be those of all the people on perceiving their sacrifices to be sternly rejected by God.

14. Wherefore?—Why does God reject our offerings?

Lord … witness between thee and … wife—(so Ge 31:49, 50).

of thy youth—The Jews still marry very young, the husband often being but thirteen years of age, the wife younger (Pr 5:18; Isa 54:6).

wife of thy covenant—not merely joined to thee by the marriage covenant generally, but by the covenant between God and Israel, the covenant-people, whereby a sin against a wife, a daughter of Israel, is a sin against God [Moore]. Marriage also is called "the covenant of God" (Pr 2:17), and to it the reference may be (Ge 2:24; Mt 19:6; 1Co 7:10).

15. Maurer and Hengstenberg explain the verse thus: The Jews had defended their conduct by the precedent of Abraham, who had taken Hagar to the injury of Sarah, his lawful wife; to this Malachi says now, "No one (ever) did so in whom there was a residue of intelligence (discriminating between good and evil); and what did the one (Abraham, to whom you appeal for support) do, seeking a godly seed?" His object (namely, not to gratify passion, but to obtain the seed promised by God) makes the case wholly inapplicable to defend your position. Moore (from Fairbairn) better explains, in accordance with Mal 2:10, "Did not He make (us Israelites) one? Yet He had the residue of the Spirit (that is, His isolating us from other nations was not because there was no residue of the Spirit left for the rest of the world). And wherefore (that is, why then did He thus isolate us as) the one (people; the Hebrew is 'the one')? In order that He might seek a godly seed"; that is, that He might have "a seed of God," a nation the repository of the covenant, and the stock of the Messiah, and the witness for the one God amidst the surrounding polytheisms. Marriage with foreign women, and repudiation of the wives wedded in the Jewish covenant, utterly set aside this divine purpose. Calvin thinks "the one" to refer to the conjugal one body formed by the original pair (Ge 2:24). God might have joined many wives as one with the one husband, for He had no lack of spiritual being to impart to others besides Eve; the design of the restriction was to secure a pious offspring: but compare Note, see on Mal 2:10. One object of the marriage relation is to raise a seed for God and for eternity.

16. putting away—that is, divorce.

for one covereth violence with … garment—Maurer translates, "And (Jehovah hateth him who) covereth his garment (that is, his wife, in Arabic idiom; compare Ge 20:16, 'He is to thee a covering of thy eyes'; the husband was so to the wife, and the wife to the husband; also De 22:30; Ru 3:9; Eze 16:8) with injury." The Hebrew favors "garment," being accusative of the thing covered. Compare with English Version, Ps 73:6, "violence covereth them as a garment." Their "violence" is the putting away of their wives; the "garment" with which they try to cover it is the plea of Moses' permission (De 24:1; compare Mt 19:6-9).

17. wearied … Lord—(Isa 43:24). This verse forms the transition to Mal 3:1, &c. The Jewish skeptics of that day said virtually, God delighteth in evil-doers (inferring this from the prosperity of the surrounding heathen, while they, the Jews, were comparatively not prosperous: forgetting that their attendance to minor and external duties did not make up for their neglect of the weightier duties of the law; for example, the duty they owed their wives, just previously discussed); or (if not) Where (is the proof that He is) the God of judgment? To this the reply (Mal 3:1) is, "The Lord whom ye seek, and whom as messenger of the covenant (that is, divine ratifier of God's covenant with Israel) ye delight in (thinking He will restore Israel to its proper place as first of the nations), shall suddenly come," not as a Restorer of Israel temporally, but as a consuming Judge against Jerusalem (Am 5:18, 19, 20). The "suddenly" implies the unpreparedness of the Jews, who, to the last of the siege, were expecting a temporal deliverer, whereas a destructive judgment was about to destroy them. So skepticism shall be rife before Christ's second coming. He shall suddenly and unexpectedly come then also as a consuming Judge to unbelievers (2Pe 3:3, 4). Then, too, they shall affect to seek His coming, while really denying it (Isa 5:19; Jer 17:15; Eze 12:22, 27).

CHAPTER 3

Mal 3:1-18. Messiah's Coming, Preceded by His Forerunner, to Punish the Guilty for Various Sins, and to Reward Those Who Fear God.

1. Behold—Calling especial attention to the momentous truths which follow. Ye unbelievingly ask, Where is the God of judgment (Mal 2:7)? "Behold," therefore, "I send," &c. Your unbelief will not prevent My keeping My covenant, and bringing to pass in due time that which ye say will never be fulfilled.

I will send … he shall come—The Father sends the Son: the Son comes. Proving the distinctness of personality between the Father and the Son.

my messenger—John the Baptist; as Mt 3:3; 11:10; Mr 1:2, 3; Lu 1:76; 3:4; 7:26, 27; Joh 1:23, prove. This passage of Malachi evidently rests on that of Isaiah his predecessor (Isa 40:3-5). Perhaps also, as Hengstenberg thinks, "messenger" includes the long line of prophets headed by Elijah (whence his name is put in Mal 4:5 as a representative name), and terminating in John, the last and greatest of the prophets (Mt 11:9-11). John as the representative prophet (the forerunner of Messiah the representative God-man) gathered in himself all the scattered lineaments of previous prophecy (hence Christ terms him "much more than a prophet," Lu 7:26), reproducing all its awful and yet inspiriting utterances: his coarse garb, like that of the old prophets, being a visible exhortation to repentance; the wilderness in which he preached symbolizing the lifeless, barren state of the Jews at that time, politically and spiritually; his topics sin, repentance, and salvation, presenting for the last time the condensed epitome of all previous teachings of God by His prophets; so that he is called pre-eminently God's "messenger." Hence the oldest and true reading of Mr 1:2 is, "as it is written in Isaiah the prophet"; the difficulty of which is, How can the prophecy of Malachi be referred to Isaiah? The explanation is: the passage in Malachi rests on that in Isa 40:3, and therefore the original source of the prophecy is referred to in order to mark this dependency and connection.

the Lord—Ha-Adon in Hebrew. The article marks that it is Jehovah (Ex 23:17; 34:23; compare Jos 3:11, 13). Compare Da 9:17, where the Divine Son is meant by "for THE Lord's sake." God the speaker makes "the Lord," the "messenger of the covenant," one with Himself. "I will send … before Me," adding, "THE Lord … shall … come"; so that "the Lord" must be one with the "Me," that is, He must be God, "before" whom John was sent. As the divinity of the Son and His oneness with the Father are thus proved, so the distinctness of personality is proved by "I send" and He "shall come," as distinguished from one another. He also comes to the temple as "His temple": marking His divine lordship over it, as contrasted with all creatures, who are but "servants in" it (Hag 2:7; Heb 3:2, 5, 6).

whom ye seek … whom ye delight in—(see on Mal 2:17). At His first coming they "sought" and "delighted in" the hope of a temporal Saviour: not in what He then was. In the case of those whom Malachi in his time addresses, "whom ye seek … delight in," is ironical. They unbelievingly asked, When will He come at last? Mal 2:17, "Where is the God of judgment" (Isa 5:19; Am 5:18; 2Pe 3:3, 4)? In the case of the godly, the desire for Messiah was sincere (Lu 2:25, 28). He is called "Angel of God's presence" (Isa 63:9), also Angel of Jehovah. Compare His appearances to Abraham (Ge 18:1, 2, 17, 33), to Jacob (Ge 31:11; 48:15, 16), to Moses in the bush (Ex 3:2-6); He went before Israel as the Shekinah (Ex 14:19), and delivered the law at Sinai (Ac 7:38).

suddenly—This epithet marks the second coming, rather than the first; the earnest of that unexpected coming (Lu 12:38-46; Re 16:15) to judgment was given in the judicial expulsion of the money-changing profaners from the temple by Messiah (Mt 21:12, 13), where also as here He calls the temple His temple. Also in the destruction of Jerusalem, most unexpected by the Jews, who to the last deceived themselves with the expectation that Messiah would suddenly appear as a temporal Saviour. Compare the use of "suddenly" in Nu 12:4-10, where He appeared in wrath.

messenger of the covenant—namely, of the ancient covenant with Israel (Isa 63:9) and Abraham, in which the promise to the Gentiles is ultimately included (Ga 4:16, 17). The gospel at the first advent began with Israel, then embraced the Gentile world: so also it shall be at the second advent. All the manifestations of God in the Old Testament, the Shekinah and human appearances, were made in the person of the Divine Son (Ex 23:20, 21; Heb 11:26; 12:26). He was the messenger of the old covenant, as well as of the new.

2. (Mal 4:1; Re 6:16, 17). The Messiah would come, not, as they expected, to flatter the theocratic nation's prejudices, but to subject their principles to the fiery test of His heart-searching truth (Mt 3:10-12), and to destroy Jerusalem and the theocracy after they had rejected Him. His mission is here regarded as a whole from the first to the second advent: the process of refining and separating the godly from the ungodly beginning during Christ's stay on earth, going on ever since, and about to continue till the final separation (Mt 25:31-46). The refining process, whereby a third of the Jews is refined as silver of its dross, while two-thirds perish, is described, Zec 13:8, 9 (compare Isa 1:25).

3. sit—The purifier sits before the crucible, fixing his eye on the metal, and taking care that the fire be not too hot, and keeping the metal in, only until he knows the dross to be completely removed by his seeing his own image reflected (Ro 8:29) in the glowing mass. So the Lord in the case of His elect (Job 23:10; Ps 66:10; Pr 17:3; Isa 48:10; Heb 12:10; 1Pe 1:7). He will sit down to the work, not perfunctorily, but with patient love and unflinching justice. The Angel of the Covenant, as in leading His people out of Egypt by the pillar of cloud and fire, has an aspect of terror to His foes, of love to His friends. The same separating process goes on in the world as in each Christian. When the godly are completely separated from the ungodly, the world will end. When the dross is taken from the gold of the Christian, he will be for ever delivered from the furnace of trial. The purer the gold, the hotter the fire now; the whiter the garment, the harder the washing [Moore].

purify … sons of Levi—of the sins specified above. The very Levites, the ministers of God, then needed cleansing, so universal was the depravity.

that they may offer … in righteousness—as originally (Mal 2:6), not as latterly (Mal 1:7-14). So believers, the spiritual priesthood (1Pe 2:5).

4. as in the days of old—(Mal 1:11; 2:5, 6). The "offering" (Mincha, Hebrew) is not expiatory, but prayer, thanksgiving, and self-dedication (Ro 12:1; Heb 13:15; 1Pe 2:5).

5. I … come near … to judgment—I whom ye challenged, saying, "Where is the God of judgment?" (Mal 2:17). I whom ye think far off, and to be slow in judgment, am "near," and will come as a "swift witness"; not only a judge, but also an eye-witness against sorcerers; for Mine eyes see every sin, though ye think I take no heed. Earthly judges need witnesses to enable them to decide aright: I alone need none (Ps 10:11; 73:11; 94:7, &c.).

sorcerers—a sin into which the Jews were led in connection with their foreign idolatrous wives. The Jews of Christ's time also practised sorcery (Ac 8:9; 13:6; Ga 5:20; Josephus [Antiquities, 20.6; Wars of the Jews, 2.12.23]). It shall be a characteristic of the last Antichristian confederacy, about to be consumed by the brightness of Christ's Coming (Mt 24:24; 2Th 2:9; Re 13:13, 14; 16:13, 14; also Re 9:21; 18:23; 21:8; 22:15). Romanism has practised it; an order of exorcists exists in that Church.

adulterers—(Mal 2:15, 16).

fear not me—the source of all sins.

6. the Lord—Jehovah: a name implying His immutable faithfulness in fulfilling His promises: the covenant name of God to the Jews (Ex 6:3), called here "the sons of Jacob," in reference to God's covenant with that patriarch.

I change not—Ye are mistaken in inferring that, because I have not yet executed judgment on the wicked, I am changed from what I once was, namely, a God of judgment.

therefore ye … are not consumed—Ye yourselves being "not consumed," as ye have long ago deserved, are a signal proof of My unchangeableness. Ro 11:29: compare the whole chapter, in which God's mercy in store for Israel is made wholly to flow from God's unchanging faithfulness to His own covenant of love. So here, as is implied by the phrase "sons of Jacob" (Ge 28:13; 35:12). They are spared because I am Jehovah, and they sons of Jacob; while I spare them, I will also punish them; and while I punish them, I will not wholly consume them. The unchangeableness of God is the sheet-anchor of the Church. The perseverance of the saints is guaranteed, not by their unchangeable love to God, but by His unchangeable love to them, and His eternal purpose and promise in Christ Jesus [Moore]. He upbraids their ingratitude that they turn His very long-suffering (La 3:22) into a ground for skeptical denial of His coming as a Judge at all (Ps 50:1, 3, 4, 21; Ec 8:11, 12; Isa 57:11; Ro 2:4-10).

7-12. Reproof for the non-payment of tithes and offerings, which is the cause of their national calamities, and promise of prosperity on their paying them.

from … days of your fathers—Ye live as your fathers did when they brought on themselves the Babylonian captivity, and ye wish to follow in their steps. This shows that nothing but God's unchanging long-suffering had prevented their being long ago "consumed" (Mal 3:6).

Return unto me—in penitence.

I will return unto you—in blessings.

Wherein, &c.—(Mal 3:16). The same insensibility to their guilt continues: they speak in the tone of injured innocence, as if God calumniated them.

8. rob—literally, "cover": hence, defraud. Do ye call defrauding God no sin to be "returned" from (Mal 3:7)? Yet ye have done so to Me in respect to the tithes due to Me, namely, the tenth of all the remainder after the first-fruits were paid, which tenth was paid to the Levites for their support (Le 27:30-33): a tenth paid by the Levites to the priests (Nu 18:26-28): a second tenth paid by the people for the entertainment of the Levites, and their own families, at the tabernacle (De 12:18): another tithe every third year for the poor, &c. (De 14:28, 29).

offerings—the first-fruits, not less than one-sixtieth part of the corn, wine, and oil (De 18:4; Ne 13:10, 12). The priests had this perquisite also, the tenth of the tithes which were the Levites perquisite. But they appropriated all the tithes, robbing the Levites of their due nine-tenths; as they did also, according to Josephus, before the destruction of Jerusalem by Titus. Thus doubly God was defrauded, the priests not discharging aright their sacrificial duties, and robbing God of the services of the Levites, who were driven away by destitution [Grotius].

9. cursed—(Mal 2:2). As ye despoil Me, so I despoil you, as I threatened I would, if ye continued to disregard Me. In trying to defraud God we only defraud ourselves. The eagle who robbed the altar set fire to her nest from the burning coal that adhered to the stolen flesh. So men who retain God's money in their treasuries will find it a losing possession. No man ever yet lost by serving God with a whole heart, nor gained by serving Him with a half one. We may compromise with conscience for half the price, but God will not endorse the compromise; and, like Ananias and Sapphira, we shall lose not only what we thought we had purchased so cheaply, but also the price we paid for it. If we would have God "open" His treasury, we must open ours. One cause of the barrenness of the Church is the parsimony of its members [Moore].

10. (Pr 3:9, 10).

storehouse—(2Ch 31:11, Margin; compare 1Ch 26:20; Ne 10:38; 13:5, 12).

prove me … herewith—with this; by doing so. Test Me whether I will keep My promise of blessing you, on condition of your doing your part (2Ch 31:10).

pour … out—literally, "empty out": image from a vessel completely emptied of its contents: no blessing being kept back.

windows of heaven—(2Ki 2:7).

that … not … room enough, &c.—literally, "even to not … sufficiency," that is, either, as English Version. Or, even so as that there should be "not merely" "sufficiency" but superabundance [Jerome, Maurer]. Gesenius not so well translates, "Even to a failure of sufficiency," which in the case of God could never arise, and therefore means for ever, perpetually: so Ps 72:5, "as long as the sun and moon endure"; literally, "until a failure of the sun and moon," which is never to be; and therefore means, for ever.

11. I will rebuke—(See on Mal 2:3). I will no longer "rebuke (English Version, 'corrupt') the seed," but will rebuke every agency that could hurt it (Am 4:9).

12. Fulfilling the blessing (De 33:29; Zec 8:13).

delightsome land—(Da 8:9).

13-18. He notices the complaint of the Jews that it is of no profit to serve Jehovah, for that the ungodly proud are happy; and declares He will soon bring the day when it shall be known that He puts an everlasting distinction between the godly and the ungodly.

words … stout—Hebrew, "hard"; so "the hard speeches which ungodly sinners have spoken against Him" (Jude 15) [Henderson].

have we spoken—The Hebrew expresses at once their assiduity and habit of speaking against God [Vatablus]. The niphal form of the verb implies that these things were said, not directly to God, but of God, to one another (Eze 33:20) [Moore].

14. what profit … that we … kept, &c.—(See on Mal 2:17). They here resume the same murmur against God. Job 21:14, 15; 22:17 describe a further stage of the same skeptical spirit, when the skeptic has actually ceased to keep God's service. Ps 73:1-14 describes the temptation to a like feeling in the saint when seeing the really godly suffer and the ungodly prosper in worldly goods now. The Jews here mistake utterly the nature of God's service, converting it into a mercenary bargain; they attended to outward observances, not from love to God, but in the hope of being well paid for in outward prosperity; when this was withheld, they charged God with being unjust, forgetting alike that God requires very different motives from theirs to accompany outward observances, and that God rewards even the true worshipper not so much in this life, as in the life to come.

his ordinance—literally, what He requires to be kept, "His observances."

walked mournfully—in mournful garb, sackcloth and ashes, the emblems of penitence; they forget Isa 58:3-8, where God, by showing what is true fasting, similarly rebukes those who then also said, Wherefore have we fasted and Thou seest not? &c. They mistook the outward show for real humiliation.

15. And now—Since we who serve Jehovah are not prosperous and "the proud" heathen flourish in prosperity, we must pronounce them the favorites of God (Mal 2:17; Ps 73:12).

set up—literally, "built up": metaphor from architecture (Pr 24:3; compare Ge 16:2, Margin; Ge 30:3, Margin.)

tempt God—dare God to punish them, by breaking His laws (Ps 95:9).

16. "Then," when the ungodly utter such blasphemies against God, the godly hold mutual converse, defending God's righteous dealings against those blasphemers (Heb 3:13). The "often" of English Version is not in the Hebrew. There has been always in the darkest times a remnant that feared God (1Ki 19:18; Ro 11:4).

feared the Lord—reverential and loving fear, not slavish terror. When the fire of religion burns low, true believers should draw the nearer together, to keep the holy flame alive. Coals separated soon go out.

book of remembrance … for them—for their advantage, against the day when those found faithful among the faithless shall receive their final reward. The kings of Persia kept a record of those who had rendered services to the king, that they might be suitably rewarded (Es 6:1, 2; compare Es 2:23; Ezr 4:15; Ps 56:8; Isa 65:6; Da 7:10; Re 20:12). Calvin makes the fearers of God to be those awakened from among the ungodly mass (before described) to true repentance; the writing of the book thus will imply that some were reclaimable among the blasphemers, and that the godly should be assured that, though no hope appeared, there would be a door of penitence opened for them before God. But there is nothing in the context to support this view.

17. jewels—(Isa 62:3). Literally, "My peculiar treasure" (Ex 19:5; De 7:6; 14:2; 26:18; Ps 135:4; Tit 2:14; 1Pe 2:9; compare Ec 2:8). Calvin translates more in accordance with Hebrew idiom, "They shall be My peculiar treasure in the day in which I will do it" (that is, fulfil My promise of gathering My completed Church; or, "make" those things come to pass foretold in Mal 3:5 above [Grotius]); so in Mal 4:3 "do" is used absolutely, "in the day that I shall do this." Maurer, not so well, translates, "in the day which I shall make," that is, appoint as in Ps 118:24.

as … man spareth … son—(Ps 103:18).

18. Then shall ye … discern—Then shall ye see the falseness of your calumny against God's government (Mal 3:15), that the "proud" and wicked prosper. Do not judge before the time till My work is complete. It is in part to test your disposition to trust in God in spite of perplexing appearances, and in order to make your service less mercenary, that the present blended state is allowed; but at last all ("ye," both godly and ungodly) shall see the eternal difference there really is "between him that serveth God and him that serveth Him not" (Ps 58:11).

return—Ye shall turn to a better state of mind on this point.

CHAPTER 4

Mal 4:1-6. God's Coming Judgment: Triumph of the Godly: Return to the law THE Best Preparation for Jehovah's Coming: Elijah's Preparatory Mission of Reformation.

1. the day cometh … burn—(Mal 3:2; 2Pe 3:7). Primarily is meant the judgment coming on Jerusalem; but as this will not exhaust the meaning, without supposing what is inadmissible in Scripture—exaggeration—the final and full accomplishment, of which the former was the earnest, is the day of general judgment. This principle of interpretation is not double, but successive fulfilment. The language is abrupt, "Behold, the day cometh! It burns like a furnace." The abruptness imparts terrible reality to the picture, as if it suddenly burst on the prophet's view.

all the proud—in opposition to the cavil above (Mal 3:15), "now we call the proud (haughty despisers of God) happy."

stubble—(Ob 18; Mt 3:12). As Canaan, the inheritance of the Israelites, was prepared for their possession by purging out the heathen, so judgment on the apostates shall usher in the entrance of the saints upon the Lord's inheritance, of which Canaan is the type—not heaven, but earth to its utmost bounds (Ps 2:8) purged of all things that offend (Mt 13:41), which are to be "gathered out of His kingdom," the scene of the judgment being that also of the kingdom. The present dispensation is a spiritual kingdom, parenthetical between the Jews' literal kingdom and its antitype, the coming literal kingdom of the Lord Jesus.

neither root nor branch—proverbial for utter destruction (Am 2:9).

2. The effect of the judgment on the righteous, as contrasted with its effect on the wicked (Mal 4:1). To the wicked it shall be as an oven that consumes the stubble (Mt 6:30); to the righteous it shall be the advent of the gladdening Sun, not of condemnation, but "of righteousness"; not destroying, but "healing" (Jer 23:6).

you that fear my name—The same as those in Mal 3:16, who confessed God amidst abounding blasphemy (Isa 66:5; Mt 10:32). The spiritual blessings brought by Him are summed up in the two, "righteousness" (1Co 1:30) and spiritual "healing" (Ps 103:3; Isa 57:19). Those who walk in the dark now may take comfort in the certainty that they shall walk hereafter in eternal light (Isa 50:10).

in his wings—implying the winged swiftness with which He shall appear (compare "suddenly," Mal 3:1) for the relief of His people. The beams of the Sun are His "wings." Compare "wings of the morning," Ps 139:9. The "Sun" gladdening the righteous is suggested by the previous "day" of terror consuming the wicked. Compare as to Christ, 2Sa 23:4; Ps 84:11; Lu 1:78; Joh 1:9; 8:12; Eph 5:14; and in His second coming, 2Pe 1:19. The Church is the moon reflecting His light (Re 12:1). The righteous shall by His righteousness "shine as the Sun in the kingdom of the Father" (Mt 13:43).

ye shall go forth—from the straits in which you were, as it were, held captive. An earnest of this was given in the escape of the Christians to Pella before the destruction of Jerusalem.

grow up—rather, "leap" as frisking calves [Calvin]; literally, "spread," "take a wide range."

as calves of the stall—which when set free from the stall disport with joy (Ac 8:8; 13:52; 20:24; Ro 14:17; Ga 5:22; Php 1:4; 1Pe 1:8). Especially the godly shall rejoice at their final deliverance at Christ's second coming (Isa 61:10).

3. Solving the difficulty (Mal 3:15) that the wicked often now prosper. Their prosperity and the adversity of the godly shall soon be reversed. Yea, the righteous shall be the army attending Christ in His final destruction of the ungodly (2Sa 22:43; Ps 49:14; 47:3; Mic 7:10; Zec 10:5; 1Co 6:2; Re 2:26, 27; 19:14, 15).

ashes—after having been burnt with the fire of judgment (Mal 4:1).

4. Remember … law—"The law and all the prophets" were to be in force until John (Mt 11:13), no prophet intervening after Malachi; therefore they are told, "Remember the law," for in the absence of living prophets, they were likely to forget it. The office of Christ's forerunner was to bring them back to the law, which they had too much forgotten, and so "to make ready a people prepared for the Lord" at His coming (Lu 1:17). God withheld prophets for a time that men might seek after Christ with the greater desire [Calvin]. The history of human advancement is marked by periods of rest, and again progress. So in Revelation: it is given for a time; then during its suspension men live on the memories of the past. After Malachi there was a silence of four hundred years; then a harbinger of light in the wilderness, ushering in the brightest of all the lights that had been manifested, but short-lived; then eighteen centuries during which we have been guided by the light which shone in that last manifestation. The silence has been longer than before, and will be succeeded by a more glorious and awful revelation than ever. John the Baptist was to "restore" the defaced image of "the law," so that the original might be recognized when it appeared among men [Hinds]. Just as "Moses" and "Elias" are here connected with the Lord's coming, so at the transfiguration they converse with Him, implying that the law and prophets which had prepared His way were now fulfilled in Him.

statutes … judgments—ceremonial "statutes": "judgments" in civil questions at issue. "The law" refers to morals and religion.

5. I send you Elijah—as a means towards your "remembering the law" (Mal 4:4).

the prophet—emphatical; not "the Tishbite"; for it is in his official, not his personal capacity, that his coming is here predicted. In this sense, John the Baptist was an Elijah in spirit (Lu 1:16, 17), but not the literal Elijah; whence when asked, "Art thou Elias?" (Joh 1:21), He answered, "I am not." "Art thou that prophet?" "No." This implies that John, though knowing from the angel's announcement to his father that he was referred to by Mal 4:5 (Lu 1:17), whence he wore the costume of Elijah, yet knew by inspiration that he did not exhaustively fulfil all that is included in this prophecy: that there is a further fulfilment (compare Note, see on Mal 3:1). As Moses in Mal 4:4 represents the law, so Elijah represents the prophets. The Jews always understood it of the literal Elijah. Their saying is, "Messiah must be anointed by Elijah." As there is another consummating advent of Messiah Himself, so also of His forerunner Elijah; perhaps in person, as at the transfiguration (Mt 17:3; compare Mt 17:11). He in his appearance at the transfiguration in that body on which death had never passed is the forerunner of the saints who shall be found alive at the Lord's second coming. Re 11:3 may refer to the same witnesses as at the transfiguration, Moses and Elijah; Re 11:6 identifies the latter (compare 1Ki 17:1; Jas 5:17). Even after the transfiguration Jesus (Mt 17:11) speaks of Elijah's coming "to restore all things" as still future, though He adds that Elijah (in the person of John the Baptist) is come already in a sense (compare Ac 3:21). However, the future forerunner of Messiah at His second coming may be a prophet or number of prophets clothed with Elijah's power, who, with zealous upholders of "the law" clothed in the spirit of "Moses," may be the forerunning witnesses alluded to here and in Re 11:2-12. The words "before the … dreadful day of the Lord," show that John cannot be exclusively meant; for he came before the day of Christ's coming in grace, not before His coming in terror, of which last the destruction of Jerusalem was the earnest (Mal 4:1; Joe 2:31).

6. turn … heart of … fathers to … children, &c.—Explained by some, that John's preaching should restore harmony in families. But Lu 1:16, 17 substitutes for "the heart of the children to the fathers," "the disobedient to the wisdom of the just," implying that the reconciliation to be effected was that between the unbelieving disobedient children and the believing ancestors, Jacob, Levi, "Moses," and "Elijah" (just mentioned) (compare Mal 1:2; 2:4, 6; 3:3, 4). The threat here is that, if this restoration were not effected, Messiah's coming would prove "a curse" to the "earth," not a blessing. It proved so to guilty Jerusalem and the "earth," that is, the land of Judea when it rejected Messiah at His first advent, though He brought blessings (Ge 12:3) to those who accepted Him (Joh 1:11-13). Many were delivered from the common destruction of the nation through John's preaching (Ro 9:29; 11:5). It will prove so to the disobedient at His second advent, though He comes to be glorified in His saints (2Th 1:6-10).

curse—Hebrew, Cherem, "a ban"; the fearful term applied by the Jews to the extermination of the guilty Canaanites. Under this ban Judea has long lain. Similar is the awful curse on all of Gentile churches who love not the Lord Jesus now (1Co 16:22). For if God spare not the natural branches, the Jews, much less will He spare unbelieving professors of the Gentiles (Ro 11:20, 21). It is deeply suggestive that the last utterance from heaven for four hundred years before Messiah was the awful word "curse." Messiah's first word on the mount was "Blessed" (Mt 5:3). The law speaks wrath; the Gospel, blessing. Judea is now under the "curse" because it rejects Messiah; when the spirit of Elijah, or a literal Elijah, shall bring the Jewish children back to the Hope of their "fathers," blessing shall be theirs, whereas the apostate "earth" shall be "smitten with the curse" previous to the coming restoration of all things (Zec 12:13, 14).

May the writer of this Commentary and his readers have grace "to take heed to the sure word of prophecy as unto a light shining in a dark place, until the day dawn!" To the triune Jehovah be all glory ascribed for ever!