Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Ruts Bok

Bibelkommentarer Ruts bok

 

Veien igjennom bibelen - 0588-0605 Ruts_bok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Ruts bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

 

Beretningen i Ruts bok angår noe som må ha foregått midt i dommertida. Derfor har den med rette fått sin plass mellom Dommemes bok og Samuelsbøkene. Jødene satte Ruts bok på et annet sted enn vi har den i vår Bibel (likesom flere andre bøker i Det gamle Testamente).

I Ruts bok er hovedinnholdet å vise hvorledes den moabittiske kvinnen Rut ble stammor til David og dermed kom inn i vår Herre Jesu Kristi slektsregister. I dette slektsregisteret er det 3 hedenske kvinner, nemlig Tamar (1Mos 38), Rahab (Josva 6]) og Rut. De to siste ble i alle tilfelle tatt opp blant Herrens folk på grunn av troskap mot Israels folk. Dette er en fin antydning om at Messias også skulle være hedningenes Frelser.

Sannsynligvis stammer Ruts bok fra Davids tid, men det kan ikke sies noe nærmere om hvem som skrev den og når den ble skrevet.
Rut 1:1-22
I dommertida var det ofte hungersnød i landet. Folket var undertrykt av fiender som herjet i landet. Enten det var av denne grunn det var blitt hungersnød eller ved uår, vet vi ikke. Men nøden førte til at en familie fra Betlehem utvandret til Moabs land. Mannen het Elimelek og hustruen Noomi. De hadde to sønner med seg. De er kalt efratitter, fordi Betlehem i Juda fra gammel tid ble kalt Betlehem-Efrata. Det betyr det fruktbare Betlehem.

I Moab døde Elimelek. Begge sønnene hadde giftet seg, og de døde også etter noen tid. Ekteskap med fremmede kvinner var ikke forbudt i loven, unntatt med kanaaneiske kvinner.

Den gamle Noomi hadde fått et par gode svigerdøtre. Da hun hørte at det atter var blitt gode år i området omkring Betlehem, tenkte hun på å reise tilbake. Hun var ensom i Moab, og begge svigerdøtrene ville følge henne. Det var en vemodig vandring for Noomi å vende tilbake fordi hun savnet mannen og sønnene. De var begravd i Moab. Men hun tenkte ikke bare på seg selv, men også på svigerdøtrene. Hun bad dem derfor om å vende tilbake til sitt eget hjemsted. Hun ønsket at Herren måtte vise dem miskunnhet, slik de hadde vist det mot de døde og mot Noomi (v. 8). Noomis tanker mot dem gikk ut på at de måtte "finne et hjem, hver i sin manns hus". Det betyr at de måtte bli gift igjen.

Men svigerdøtrene ville ikke forlate henne. Noomi bad dem enda en gang om å vende tilbake. Hun kunne ikke vente å få flere barn som de kunne gifte seg med etter loven. Ifølge Mose lov skulle broren ta enka etter en bror til ekte når han døde uten arvinger (5Mos 25:5-10). Hun sluttet med å si: "Nei, mine døtre! Det er mye bitrere for meg enn for dere, ettersom Herrens hånd har rammet meg så hårdt" (v. 13). Vi merker her hos Noomi noe av den samme tankegang som vi ofte finner i Det gamle Testamente. Vi ser det hos Jobs venner: de betraktet timelige trengsler mer som tegn på straffedom fra Herrens side enn som kjærlig tukt. Den gamle Noomis hjerte var ikke blitt rett stille for Herren ennå, hun hadde ikke tenkt på det som Herren hadde gjort. Vi kan ikke forandre det når Herren legger sin tuktende hånd på oss. Men vi får det ikke godt i vårt hjerte før vi har ydmyket oss under Guds veldige hånd og sagt: din vilje skje! Det rette sinn er ikke bare at vi bærer trengselen fordi vi skal bære den, men også fordi vi vil det. Det kommer til uttrykk i dette lille verset:

Lær meg, o Gud, å ville hva du vil,

hold troens vinge oppe når den daler,

og tukt meg kun, men gi meg nåde til

å bøye meg og tie når du taler.

Det synes som om Noomi ikke helt fikk hvile i Gud. Imidlertid fikk hun ikke lov til å gå alene. Orpa kysset henne og gikk da sin vei, om enn med tårer. "Men Rut klynget seg til henne" (v. 14). Enda en gang forsøkte Noomi å få henne til å vende om, men da sa Rut noe fint: "Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg" (v. 16-17).

Gjennom disse ordene lyder en vakker, barnslig kjærlighet til den gamle svigermor, men også mer enn det. Rut følte seg dradd til Israels folk og Israels Gud. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Det lyder fast og bestemt.

Rut ville ikke lenger være moabitt. Nei, hun ville tilhøre Guds utvalgte folk. Hun ville søke ly under Israels Guds vinger (Rut 2:12).

Slik Rut talte til Noomi og Israels Gud, slik må ordet lyde i et Guds barns hjerte til de hellige og den Herre Jesus. Det er den samme tone som lyder i sangen:

Å, stans meg ikke,

for jeg vil følge

Guds folk til strid

gjennom ørk og bølge.

Rut sa at bare døden skulle skille henne fra Noomi. Men det lyder enda vakrere når et Guds barn kan si av hele sitt hjerte: "Ei døden selv skal tvinge meg ut av Jesu favn."

Kjære venn! Du som leser eller hører dette: har disse toner lydt fra ditt hjerte? Henger du fast ved Herrens folk og har du rakt Guds folk hånden med Ruts gamle, faste bekjennelse: Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.

Eller fulgte du med et stykke på veien som Orpa. Du hadde nok noe til overs for Guds folk. Der var kanskje også en tåre i ditt øye - men du fulgte ikke helt med over grensen inn i det hellige land. Du ble ikke de helliges medborger, du ville ikke bryte med ditt gamle liv etter verdens og kjødets skikk.

Prøv deg, om ditt hjerte er helt med Herren og hans folk! Det er bare de som er tro inntil døden som Herren har lovet livsens krone. Da Noomi så at Rut "var fast i sitt forsett om å gå med henne" (v. 18), sluttet hun med å overtale henne til å vende tilbake. Slik er det også med alle de mange røster som vil dra sjelen bort fra den rette og fulle overgivelse til Herren.

Så lenge hjertet vakler, fortsetter disse røster å lyde. Men de må tie overfor det faste sinn som er bestemt i sitt valg om å følge Jesus hvor han går.

Da Noomi kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse. De sa: "Er dette Noomi?" (v. 19). Folk kjente henne neppe igjen, denne nedbøyde enken. Sorg og savn hadde satt sine dype merker i henne. Noomi betyr ynde. Men hun ville ikke kalles med dette navnet. Hun sa de skulle kalle henne Mara, som betyr bitterhet.

Det bitre sinn kom igjen opp i henne når hun møtte beklagelse og forundring i byen. Og det er knurr hos henne, en klage mot Herren.

"Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg" - "Herren har vitnet mot meg, og Den Allmektige har latt det gå meg ille." Slik lød Noomis tale.

Det minner dessverre altfor mye om det bitre sinn man ofte møter hos verdens mennesker når Herren legger sin hånd på dem, uten at deres hjerte har ydmyket seg for ham.

Et Guds barns levende tro er at alle Herrens tanker med hans venner er tanker til fred og ikke til ulykke for å gi framtid og håp. Bare den tro er den seier som har overvunnet verden, også den verden av knurr og bitterhet som bor i vårt gamle menneske.

Gå til Rut 2:1-23
Rut 2:1-23
I Betlehem hadde Noomi ennå mange slektninger av Elimeleks familie. En av dem var en meget ansett og velstående mann ved navn Boas. Men denne mannen var ikke bare rik på jordisk gods. Han var også rik i Gud.

Da Rut og Noomi kom til Betlehem, var det i begynnelsen av bygghøsten. Det var midt i april. Etter Guds lov (3Mos 19:9. 23:22) hadde den fattige rett til å sanke de aks som lå igjen under innhøstningen. Noomi var meget fattig, og Rut ville hjelpe til med å sanke aks på åkeren.

Også den gang var det hardhjertede mennesker som ikke brydde seg om Guds lov og jagde bort de fattige. Derfor sier Rut til Noomi: "La meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en jeg finner nåde hos."

Nå traff det seg slik (v. 3) at hun kom inn på den mark som tilhørte Boas. Men det var Herren Gud som hadde en hånd med dette, uten ham faller ikke en spurv til jorden.

Nå ville han gi Rut nådelønnen for hennes trofaste og selvoppofrende kjærlighet til Noomi. Hun skulle få erfare at man søker ikke forgjeves ly under Israels Guds vinger.

Mens høstarbeidet var i full gang, kom Boas fra Betlehem ut på åkeren for å se til folkene. Han brukte en vakker hilsen: "Herren være med dere!" Og de svarte ham: "Herren velsigne deg!"

Det gir et fint innblikk i Boas' hjem og forholdet mellom ham og tjenestefolkene. Denne hilsen er jo som en gjenklang av den yppersteprestlige velsignelse.

Det er godt å få det stadfestet at Herren til alle tider er med sitt folk, selv om det er en liten flokk. Han har den også i den mørke Dommertiden.

Boas la merke til Rut og spurte forvalteren hvem det var. Han svarte det var den unge moabittiske kvinnen som var kommet sammen med Noomi.

Da visste Boas nok. For Ruts selvoppofrende kjærlighet var godt kjent i Betlehem. Forvalteren roste henne for den iver og flid hun hadde vist i arbeidet fra tidlig om morgenen.

Boas gledet seg til å få anledning til å være vennlig mot Rut. Han sa at de unge mennene ikke skulle røre henne på noen måte. Og til Rut sa han at hun hele tiden skulle være på hans åker og holde seg nær hans piker.

Og når hun ble tørst, kunne hun drikke av de krukkene som var satt ut på marken og som tjenerne brukte.

Rut mente hun var helt uverdig til så mye godhet fra en fremmed mann. Og nettopp slik er det ydmyke sinn. Det mener at alt er ufortjent, mens det hovmodige sinn synes at det aldri får nok.

Boas svarte på hennes ydmyke takk med å si at han visste hva hun hadde gjort for sin svigermor. Og han tilføyde noe som vitner om det troens sinn som var i ham: "Gid du må få lønn av Herren, Israels Gud, når du nå er kommet for å søke ly under hans vinger"(v. 12).

Uttrykket "under hans vinger" finnes ofte i Skriften. Det henviser til den skikkelsen som var på lokket på paktens ark. De to kjerubene stod jo med utbredte vinger. Og der åpenbarte Herren seg for ypperstepresten.

Rut takket og var inderlig beveget over den vennlighet Boas viste henne. Og Boas ble ikke trett av det. Hennes vennlige, ydmyke sinn hadde helt vunnet hans hjerte. Da folket skulle ete, bød han også henne mat.

Maten bestod av friskt ristet korn som ble dyppet i eddik (v. 14). Eddik betyr her syrlig vin som ble blandet med olje. Den brukes ennå i østerland som en god, forfriskende drikk.

Boas befalte høstfolkene at de skulle la Rut sanke aks også mellom nekene. Det var ikke tillatt for de fattige. Og de skulle plukke ut noe fra nekene og la det bli liggende igjen til henne så hun fikk ganske mye.

Og han forbød dem bestemt å tale hardt til henne eller skjenne på henne. Av dette forstår vi at det har vært vanlig for fattigfolk.

Da Rut banket ut kjernene av kornet, var det nesten en efa bygg, det vil si omkring 36 liter.

Hun bar det inn i byen og viste det til Noomi. Det var langt mer enn vanlig. Så tok hun fram noe av det korn som var ristet som hun hadde fått ved måltidet der ute. Hun hadde fått så mye at noe var blitt til overs. Og dette hadde hun gjemt til svigermoren.

Noomi ble meget glad for denne rikdommen Rut hadde med og velsignet den mannen som hadde vært så god mot Rut. Og hun ble enda mer glad da hun hørte det var Boas.

Da smeltet noe av den isskorpe som hadde lagt seg om hennes hjerte. For hun hadde ikke sett at trengselen kom fra Herren. Men nå så hun at hun ikke var forlatt av ham. Han tenkte vennlig på henne, den ensomme enken og hennes trofaste svigerdatter. Og gjennom dette ble også Herrens kjærlighet åpenbart mot hennes avdøde. Og Herren sørget for deres etterlatte.

Det er godt å se at Herrens godhet og rikdom ennå hadde makt til å smelte Noomis hjerte. Hun så at det ikke var "lykken" eller tilfeldigheten som gjorde dette, men Guds finger. Men det er likevel best om man kan takke Herren ikke bare for medgang, men også for motgang.

I Noomis hjerte var det nå mange tanker. Boas var jo en av hennes "løsere". En "løser" var den mann som etter Moseloven (3Mos 25:23-28) var nærmest til å innløse det jordstykke som den opprinnelige eier hadde solgt på grunn av fattigdom. Det var egentlig den nærmeste slektning som hadde denne innløsningsrett eller forpliktelse.

Det var nok slik at den opprinnelige eieren fikk det i jubelåret (hvert 50. år). Men man kunne også innløse det før. Det måtte den nærmeste slektning gjøre. Og den som hadde bruksretten til jordstykket, kunne ikke nekte løseren det.

Hvis den som hadde solgt sin arvedel var død uten å etterlate seg sønner og enken levde, var den avdødes bror rett og slett forpliktet til å gi broren en etterkommer. Han skulle ta enken til ekte og la den første sønnen i dette ekteskapet bære den avdøde brorens navn og få hans arv.

Slektninger lenger ute var ikke forpliktet av denne loven. Men etter tidens tankegang var de ikke fritatt for ansvar for hvorledes det gikk med avdødes navn og arv.

Jordstykket som Elimelek hadde hatt før han reiste til Moab, hadde Noomi solgt. Hun behøvde i alle tilfelle en løser som ville innløse jordstykket og kanskje ta sønnens enke til hustru.

Boas var en av hennes slekt. Det visste hun. Men hun visste også at han ikke var den eneste.

Mon denne rike mannen nå ville innløse jordstykket? Og mon han ville ta den fattige Rut til ekte og oppreise sønnens ætt? Det var det største for henne.

Alt dette satte Noomis tanker i sterk bevegelse. Men foreløpig fortsatte Rut å gå ut på Boas' åker gjennom hele bygghøsten og hvetehøsten.

Gå til Rut 3:1-18
Rut 3:1-18
Noomi gikk altså med store forhåpninger etter at Rut var blitt kjent med Boas, slik vi hørte om det i forrige kapittel. Hun tenkte da ut en plan som hun mente ville framskynde forholdet mellom Rut og Boas. Slik skulle Rut få "ro" (D), det vil si få sitt eget hjem.

Her har vi igjen det halvt verdslige sinn som vi stadig merker hos Noomi. I stedet for å overlate saken til Herren, ville hun hjelpe til med egne krefter og egen kløkt.

Hun tenkte nemlig ut en framgangsmåte som skulle overrumple Boas og få ham til å love Rut ekteskap. Planen gikk ut på følgende:

Etter innhøstningen begynte treskingen. Kornet ble bredt ut over treskeplassen og okser med sleder gikk over plassen og fikk kjernen ut. Mot kvelden når det begynte å blåse, kastet man kornet opp for at vinden skulle drive agnene bort.

Mens dette foregikk pleide husbonden å ligge på treskeplassen om natta for å passe på kornet. Det gjorde også Boas, og det visste Noomi.

Nå gav hun Rut råd om å legge seg ved hans føtter når han var gått til ro. Hun skulle ta en flik av hans teppe og legge over seg. Men først måtte hun bade og salve seg og ta på seg høytidsklær, altså smykket som en brud.

Meningen var at Rut slik skulle få vite om Boas ville være hennes løser. Da måtte han innløse Elimeleks jord og oppreise Noomis avdøde sønns ætt ved å ekte henne.

I Israels folk hadde de ikke vielse slik vi har det nå. Etter forlovelse ble ekteskapet innstiftet ved selve samlivet. De holdt som regel en bryllupsfest. Da kom brudgommen og hentet bruden til sitt hus. Og festlighetene varte som regel i flere dager, men denne festen var ikke en nødvendig betingelse.

Men vi må også huske at datidens begreper om hva som var anstendig i de ytre former, var ikke lite forskjellig fra vår tid.

Det var til og med slik at Noomi mente Boas på en måte allerede var knyttet til Rut ved Moselovens bestemmelser om det såkalte leviratekteskapet med den avdøde slektnings enke. Han hørte da med til dem som kunne være løser.

Alt dette må vi ha i minne for å kunne bedømme det som skjer videre. Men det var noe selvlaget og kjødelig i det. Selv om Noomi var forsikret om Boas' rene sinn og om Ruts kyskhet, så la hun likevel fristelsen nær for dem ved å sette i verk besøket om natten.

Dersom Herren hadde fått rå helt ut, var utfallet av saken blitt det samme. Men måten hadde blitt en annen og bedre.

Boas holdt nå måltid og la seg til å hvile i utkanten av en kornhaug. Men ved midnattstid våknet han og ble forskrekket over å finne et menneske ved sine føtter.

Han spurte hvem det var, og hun svarte: "Jeg er Rut, din tjenestepike. Bre teppet ditt utover din tjenestepike, for du er løser" (v. 9).

Å bre en flik av teppet over en kvinne var etter østerlandsk skikk det samme som ekteskap. Ruts ord inneholdt altså et tydelig ønske om et lovlig ekteskap.

Boas hadde sikkert allerede elsket Rut i sitt hjerte. Men tanken på ekteskap med henne hadde likevel ikke festet seg i ham. For han var så mye eldre enn henne, og det var en som var enda nærmere som løser.

Men da han nå merket hennes hjertelag for ham, ble han meget glad og sa til henne: "Velsignet være du av Herren, min datter! Du har nå lagt enda større kjærlighet for dagen enn før, siden du ikke har gått etter de unge menn, verken de fattige eller de rike" (v. 10).

Rut var annerledes enn så mange andre unge kvinner som tar mange kjødelige hensyn når de skal inngå ekteskap. For henne var det ikke ansiktet det kom an på. Men vi tør sikkert tro: Boas' hele vandring for Herren var det som drog henne mest.

Boas erklærte at han var villig til å bli hennes løser. Men han fortalte henne også at det var en annen i byen som hadde første rett til å innløse Elimeleks jord. Dermed hadde han også første rett og forpliktelse til å inngå ekteskap med Rut. Boas måtte først tale med ham, om vedkommende var villig til å gjøre noe med denne sak.

Boas lot foreløpig Rut bli liggende der til morgenen grydde. Og han lot henne gå så tidlig at ingen kunne se at hun hadde vært der i morgendemringen.

Slik ville Boas unngå at Rut skulle få et ondt rykte. Men han sendte henne ikke tomhendt bort, men gav henne seks mål bygg og la det på ryggen hennes.

Det ligger en ren og fin ånd over dette møtet! Det finnes ikke spor av noe slibrig eller ondt. Selv om Boas elsket Rut, kunne han vente i en rett selvbeherskelse til han så om Herren på lovlig vis ville gi ham Rut til ekte. Han underordnet alle sine personlige ønsker under Herrens lov.

Uten å vite om Rut kanskje ble en annens hustru, sørget han likevel omhyggelig for hennes rykte. Hvor mange ville ha bestått prøven under slike forhold! Mange må slå øyet ned med skam. Men det skal sies at dette møtet ble båret av en åndelig og moralsk kraft som alle Guds barn kan lære noe av.

Lyset i den gamle pakt var ennå bare som morgenrøden. Den moralske erkjennelse hos den gamle pakts troende kunne ofte være ufullkommen. Men mange steder finner vi en barnslig renhet.

Ofte kan det også være stor mangel på årvåkenhet blant troende mennesker. Den kjødelige kjærlighet kan besmitte den hellige kjærlighet slik at det urene, tvetydige kommer betenkelig nær. Og det kan skje under forhold som ikke på langt nær er så fristende som denne natten på Boas' treskeplass.

Må Herren fylle sine venner med et rent og hellig sinn! Der er en plante, en mimose, som har den egenskap at bladene trekker seg sammen ved den aller minste berøring.

Måtte våre hjerter ha det slik at de lukker seg til ved enhver uren berøring fra kjødet og mørket.

Da nå Noomi hørte hvorledes det var gått, ble hun glad selv om hun ikke kunne ta æren for det. Hun sa et meget vakkert ord om Boas: "For den mannen hviler ikke før han får saken avgjort, og det allerede i dag."

Noomi kjente Boas så godt at hun visste han var en bestemt mann. Han gjorde ikke sakene halvferdige. Men dette sinn hadde Boas fra Herren, for det er nettopp Herrens sinn. Han hviler heller ikke før saken er avgjort.

Han får "ført retten fram til seier" (Matt 12:20) både i de helliges hjerter og i hele sin menighets liv her på jord. Han vil bringe alt vel i havn for sitt folk så hans menighet i sannhet kan synge i glede og forventning:

Strål fram du frydefulle dag med fromme,

på hvilken alt så vel i lag skal komme.

Gå til Rut 4:1-22
Rut 4:1-22
Noomi hadde rett i at Boas var en mann som ikke ville utsette noe unødig, men kjøpe den beleilige tid. Boas gikk samme dag opp til porten som var byens torg. Alle offentlige forhandlinger foregikk der.

Der fikk Boas tak i en mann som var nærmeste løser. Han spurte nå i vitners nærvær om han ville innløse Elimeleks jord som Noomi hadde solgt.

Det var han villig til. Men da han hørte at Rut som var enke etter Elimeleks sønn hadde rett til jorden, og at han måtte ekte henne, sa han nei. Han måtte da la den førstefødte sønnen få Ruts avdøde manns navn og overdra jorden til ham. Selv kunne han ikke få nytte av den.

Da slo ikke kjærligheten til. Så mye hadde han ikke lyst til å ofre på grunn av den avdøde slekten. For det ville gå ut over hans egen arv og formue og forminske den.

Han gav da sin rett til Boas. Han brukte en skikk som var "i gamle dager" i Israel, nemlig før Ruts bok ble skrevet. For å stadfeste overdragelsen av retten til en åker, tok selgeren skoen av seg og gav den til kjøperen.

Dette gav saken rettskraft og betydde det samme som en rettsgyldig underskrift i vår tid. Betydningen av dette var at man tok et jordstykke i besittelse ved å gå på det.

Boas kalte nå de eldste til vitne på hele saken. På alle måter ser vi at Boas var nøye med Herrens lov og ville ha alt til å gå på den rette måten, som det sømmet seg.

Da saken var avgjort, ønsket de ham til lykke, og at hans ekteskap med Rut måtte bli mektig og få et kjent navn i Betlehem.

Folket pekte tilbake på de gamle stammødrene Rakel og Lea som begge "bygde Israels hus". Og de nevnte Judas sønn Peres som Boas stammet fra.

Også i dag bruker Israels folk å ønske noen til lykke på lignende måte - at de må bli som de gamle, kjente bibelske personene var.

"Få et kjent navn i Jerusalem" er et eiendommelig profetisk uttrykk. Det ble i sannhet oppfylt på Boas' etterkommere. Først ser vi det i David og enda mer gjennom Davids sønn Messias, som også kom fra Betlehem Efrata ved at han ble født der.

Det står at "Herren lot henne bli med barn", og hun fødte en sønn. Det minner om ordet i Sal 127:3: "Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn." I dette tilfelle var det også en ganske spesiell sønn, et løftets barn som ble gitt Boas og Rut.

Dette ordet at barn er "en gave fra Herren" (Dansk: arv) gjelder selvfølgelig bare der det skjer innen ekteskapet som er en Guds ordning.

Den gamle Noomi frydet seg da barnet ble født. Hun la det på fanget og "knesatte" det. Det betyr at hun fostret det som om det var hennes eget barn. Nabokvinnene priste Herren sammen med Noomi.

For Herren hadde gitt henne en egentlig løser i dette barnet. Det hadde løst hennes slekt fra å dø ut, og det kunne trøste og støtte henne i alderdommen. Og det var enda mer sant ved at barnet var født av den kvinne som hadde vært bedre enn sju sønner for henne. Barnet ble kalt Obed som betyr tjener. Han ble bestefar til David.

I slutten av kapitlet (v. 18-22) finner vi Davids slektsregister fra Judas sønn Peres. Ti navn er nevnt. Enkelte ledd er kanskje utelatt her, men i alle tilfelle er de betydeligste navn med.

---

Dommernes bok peker på hvor nødvendig det ble å få en konge for folket som var sunket så dypt. Ruts bok lærer oss å kjenne den familien som kongen etter Guds hjerte skulle komme fra.

Men ved siden av inneholder boken både en profetisk tale om at hedningene utenfor Israels folk skulle innlemmes i Guds folk, og den gir også gode eksempler som Kristi folk kan etterfølge.

Rut er et eksempel på lydighet på det fjerde bud. Løftet som er knyttet til dette budet, fikk hun også oppleve rikelig. Boas står som et mønster for en troende husbond og borger som fører sitt trosliv ut i det daglige liv, både i huset, på marken og på torget.

Herren gi oss som bekjenner oss som hans folk nå å vandre som det sømmer seg for de hellige. Det gjelder både ute og hjemme, så vi "i alt kan være en pryd for Guds, vår Frelsers lære" (Tit 2:10).

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

CHAPTER 1

 

Ru 1:1-5. Elimelech, Driven by Famine into Moab, Dies There.

1. in the days when the judges ruled—The beautiful and interesting story which this book relates belongs to the early times of the judges. The precise date cannot be ascertained.

2. Elimelech—signifies "My God is king."

Naomi—"fair or pleasant"; and their two sons, Mahlon and Chilion, are supposed to be the same as Joash and Saraph (1Ch 4:22).

Ephrathites—The ancient name of Beth-lehem was Ephrath (Ge 35:19; 48:7), which was continued after the occupation of the land by the Hebrews, even down to the time of the prophet Micah (Mic 5:2).

Beth-lehem-judah—so called to distinguish it from a town of the same name in Zebulun. The family, compelled to emigrate to Moab through pressure of a famine, settled for several years in that country. After the death of their father, the two sons married Moabite women. This was a violation of the Mosaic law (De 7:3; 23:3; Ezr 9:2; Ne 13:23); and Jewish writers say that the early deaths of both the young men were divine judgments inflicted on them for those unlawful connections.

Ru 1:6-18. Naomi Returning Home, Ruth Accompanies Her.

6, 7. Then she arose with her daughters-in-law, that she might return from the country of Moab—The aged widow, longing to enjoy the privileges of Israel, resolved to return to her native land as soon as she was assured that the famine had ceased, and made the necessary arrangements with her daughters-in-law.

8. Naomi said unto her two daughters-in-law, Go, return each to her mother's house—In Eastern countries women occupy apartments separate from those of men, and daughters are most frequently in those of their mother.

the Lord deal kindly with you, as ye have dealt with the dead—that is, with my sons, your husbands, while they lived.

9. The Lord grant you that ye may find rest—enjoy a life of tranquillity, undisturbed by the cares, incumbrances, and vexatious troubles to which a state of widowhood is peculiarly exposed.

Then she kissed them—the Oriental manner when friends are parting.

11. are there yet any more sons in my womb, that they may be your husbands?—This alludes to the ancient custom (Ge 38:26) afterwards expressly sanctioned by the law of Moses (De 25:5), which required a younger son to marry the widow of his deceased brother.

12, 13. Turn again, my daughters, go your way—That Naomi should dissuade her daughters-in-law so strongly from accompanying her to the land of Israel may appear strange. But it was the wisest and most prudent course for her to adopt: first, because they might be influenced by hopes which could not be realized; second, because they might be led, under temporary excitement, to take a step they might afterwards regret; and, third, because the sincerity and strength of their conversion to the true religion, which she had taught them, would be thoroughly tested.

13. the hand of the Lord is gone out against me—that is, I am not only not in a condition to provide you with other husbands, but so reduced in circumstances that I cannot think of your being subjected to privations with me. The arguments of Naomi prevailed with Orpah, who returned to her people and her gods. But Ruth clave unto her; and even in the pages of Sterne, that great master of pathos, there is nothing which so calls forth the sensibilities of the reader as the simple effusion he has borrowed from Scripture—of Ruth to her mother-in-law [Chalmers].

Ru 1:19-22. They Come to Beth-lehem.

19-22. all the city was moved about them—The present condition of Naomi, a forlorn and desolate widow, presented so painful a contrast to the flourishing state of prosperity and domestic bliss in which she had been at her departure.

22. in the beginning of barley harvest—corresponding to the end of our March.

 

CHAPTER 2

Ru 2:1-3. Ruth Gleans in the Field of Boaz.

2. Ruth … said unto Naomi, Let me now go to the field, and glean—The right of gleaning was conferred by a positive law on the widow, the poor, and the stranger (see on Le 19:9 and De 24:19). But liberty to glean behind the reapers [Ru 2:3] was not a right that could be claimed; it was a privilege granted or refused according to the good will or favor of the owner.

3. her hap was to light on a part of the field belonging unto Boaz—Fields in Palestine being unenclosed, the phrase signifies that portion of the open ground which lay within the landmarks of Boaz.

Ru 2:4-23. He Takes Knowledge of Her, and Shows Her Favor.

4. Boaz came from Beth-lehem, and said unto the reapers, The Lord be with you—This pious salutation between the master and his laborers strongly indicates the state of religious feeling among the rural population of Israel at that time, as well as the artless, happy, and unsuspecting simplicity which characterized the manners of the people. The same patriarchal style of speaking is still preserved in the East.

5. his servant that was set over the reapers—an overseer whose special duty was to superintend the operations in the field, to supply provision to the reapers, and pay them for their labor in the evening.

7. she said … Let me glean and gather after the reapers among the sheaves—Various modes of reaping are practised in the East. Where the crop is thin and short, it is plucked up by the roots. Sometimes it is cut with the sickle. Whether reaped in the one way or the other, the grain is cast into sheaves loosely thrown together, to be subjected to the process of threshing, which takes place, for the most part, immediately after the reaping. Field labors were begun early in the morning—before the day became oppressively hot.

she tarried a little in the house—that is, the field tent, erected for the occasional rest and refreshment of the laborers.

8, 9. said Boaz unto Ruth, … bide here fast by my maidens—The reaping was performed by women while the assortment of sheaves was the duty of men-servants. The same division of harvest labor obtains in Syria still. Boaz not only granted to Ruth the full privilege of gleaning after his reapers, but provided for her personal comfort.

9. go unto the vessels, and drink of that which the young men have drawn—Gleaners were sometimes allowed, by kind and charitable masters, to partake of the refreshments provided for the reapers. The vessels alluded to were skin bottles, filled with water—and the bread was soaked in vinegar (Ru 2:14); a kind of poor, weak wine, sometimes mingled with a little olive oil—very cooling, as would be required in harvest-time. This grateful refection is still used in the harvest-field.

14. he reached her parched corn, and she did eat, and was sufficed, and left—some of the new grain, roasted on the spot, and fit for use after being rubbed in the hands—a favorite viand in the East. He gave her so much, that after satisfying her own wants, she had some (Ru 2:18) in reserve for her mother-in-law.

16. let fall also some of the handfuls of purpose for her—The gleaners in the East glean with much success; for a great quantity of corn is scattered in the reaping, as well as in their manner of carrying it. One may judge, then, of the large quantity which Ruth would gather in consequence of the liberal orders given to the servants. These extraordinary marks of favor were not only given from a kindly disposition, but from regard to her good character and devoted attachment to her venerable relative.

17. and beat out that she had gleaned—When the quantity of grain was small, it was beat out by means of a stick.

an ephah—supposed to contain about a bushel.

20. the man is … one of our next kinsmen—Hebrew, "one of our redeemers," on whom it devolves to protect us, to purchase our lands, and marry you, the widow of his next kinsman. She said, "one of them," not that there were many in the same close relationship, but that he was a very near kinsman, one other individual only having the precedence.

21. all my harvest—both barley and wheat harvests. The latter was at the end of May or the beginning of June.

22. Naomi said unto Ruth … It is good … that thou go out with his maidens—a prudent recommendation to Ruth to accept the generous invitation of Boaz, lest, if she were seen straying into other fields, she might not only run the risk of rude treatment, but displease him by seeming indifferent to his kind liberality. Moreover, the observant mind of the old matron had already discerned, in all Boaz' attentions to Ruth, the germs of a stronger affection, which she wished to increase.

 

CHAPTER 3

Ru 3:1-13. By Naomi's Instructions, Ruth Lies at Boaz's Feet, Who Acknowledges the Duty of a Kinsman.

2. he winnoweth barley to-night in the threshing-floor—The winnowing process is performed by throwing up the grain, after being trodden down, against the wind with a shovel. The threshing-floor, which was commonly on the harvest-field, was carefully leveled with a large cylindric roller and consolidated with chalk, that weeds might not spring up, and that it might not chop with drought. The farmer usually remained all night in harvest-time on the threshing-floor, not only for the protection of his valuable grain, but for the winnowing. That operation was performed in the evening to catch the breezes which blow after the close of a hot day, and which continue for the most part of the night. This duty at so important a season the master undertakes himself; and, accordingly, in the simplicity of ancient manners, Boaz, a person of considerable wealth and high rank, laid himself down to sleep on the barn floor, at the end of the heap of barley he had been winnowing.

4. go in, and uncover his feet and lay thee down—Singular as these directions may appear to us, there was no impropriety in them, according to the simplicity of rural manners in Beth-lehem. In ordinary circumstances these would have seemed indecorous to the world; but in the case of Ruth, it was a method, doubtless conformable to prevailing usage, of reminding Boaz of the duty which devolved on him as the kinsman of her deceased husband. Boaz probably slept upon a mat or skin; Ruth lay crosswise at his feet—a position in which Eastern servants frequently sleep in the same chamber or tent with their master; and if they want a covering, custom allows them that benefit from part of the covering on their master's bed. Resting, as the Orientals do at night, in the same clothes they wear during the day, there was no indelicacy in a stranger, or even a woman, putting the extremity of this cover over her.

9. I am Ruth thine handmaid: spread therefore thy skirt over thine handmaid; for thou art a near kinsman—She had already drawn part of the mantle over her; and she asked him now to do it, that the act might become his own. To spread a skirt over one is, in the East, a symbolical action denoting protection. To this day in many parts of the East, to say of anyone that he put his skirt over a woman, is synonymous with saying that he married her; and at all the marriages of the modern Jews and Hindus, one part of the ceremony is for the bridegroom to put a silken or cotton cloak around his bride.

15. Bring the veil that thou hast upon thee, and hold it—Eastern veils are large sheets—those of ladies being of red silk; but the poorer or common class of women wear them of blue, or blue and white striped linen or cotton. They are wrapped round the head, so as to conceal the whole face except one eye.

17. six measures of barley—Hebrew, "six seahs," a seah contained about two gallons and a half, six of which must have been rather a heavy load for a woman.

 

CHAPTER 4

Ru 4:1-5. Boaz Calls into Judgment the Next Kinsman.

1. Then went Boaz up to the gate of the city—a roofed building, unenclosed by walls; the place where, in ancient times, and in many Eastern towns still, all business transactions are made, and where, therefore, the kinsman was most likely to be found. No preliminaries were necessary in summoning one before the public assemblage; no writings and no delay were required. In a short conversation the matter was stated and arranged—probably in the morning as people went out, or at noon when they returned from the field.

2. he took ten men of the elders of the city—as witnesses. In ordinary circumstances, two or three were sufficient to attest a bargain; but in cases of importance, such as matrimony, divorce, conveyancing of property, it was the Jewish practice to have ten (1Ki 21:8).

3. Naomi … selleth a parcel of land—that is, entertains the idea of selling. In her circumstances she was at liberty to part with it (Le 25:25). Both Naomi and Ruth had an interest in the land during their lives; but Naomi alone was mentioned, not only because she directed all the negotiations, but because the introduction of Ruth's name would awaken a suspicion of the necessity of marrying her, before the first proposition was answered.

4. there is none to redeem it beside thee; and I am after thee—(See on De 25:5). The redemption of the land of course involved a marriage with Ruth, the widow of the former owner.

Ru 4:6-8. He Refuses the Redemption.

6. The kinsman said, I cannot redeem it …, lest I mar mine own inheritance—This consequence would follow, either, first, from his having a son by Ruth, who, though heir to the property, would not bear his name; his name would be extinguished in that of her former husband; or, secondly, from its having to be subdivided among his other children, which he had probably by a previous marriage. This right, therefore, was renounced and assigned in favor of Boaz, in the way of whose marriage with Ruth the only existing obstacle was now removed.

7, 8. a man plucked off his shoe—Where the kinsman refused to perform his duty to the family of his deceased relation, the widow was directed to pull off the shoe with some attendant circumstances of contemptuous disdain. But, as in this case, there was no refusal, the usual ignominy was spared; and the plucking off the shoe, the only ceremony observed, was a pledge of the transaction being completed.

Ru 4:9-12. He Marries Ruth.

9. Boaz said unto the elders, Ye are witnesses this day, that I have bought all that was … Chilion's and Mahlon's, of the hand of Naomi—Although the widow of Chilion was still living, no regard was paid to her in the disposal of her husband's property. From her remaining in Moab, she was considered to have either been married again, or to have renounced all right to an inheritance with the family of Elimelech.

10. Ruth the Moabitess … have I purchased to be my wife—This connection Boaz not only might form, since Ruth had embraced the true religion, but he was under a legal necessity of forming it.

11. all the people and the elders, said, We are witnesses—A multitude, doubtless from curiosity or interest, were present on the occasion. There was no signing of deeds; yet was the transfer made, and complete security given, by the public manner in which the whole matter was carried on and concluded.

the Lord make the woman that is come into thine house like Rachel and like Leah—This was the usual bridal benediction.

12. let thy house be like the house of Pharez—that is, as honorable and numerous as his. He was the ancestor of the Beth-lehem people, and his family one of the five from which the tribe of Judah sprang.

Ru 4:13-18. She Bears Obed.

17. Obed—means "servant."

18-22. these are the generations of Pharez—that is, his descendants. This appendix shows that the special object contemplated by the inspired author of this little book was to preserve the memory of an interesting domestic episode, and to trace the genealogy of David. There was an interval of three hundred eighty years between Salmon and David. It is evident that whole generations are omitted; the leading personages only are named, and grandfathers are said, in Scripture language, to beget their grandchildren, without specifying the intermediate links.

 

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke