Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Daniels bok

Veien igjennom bibelen 1785-1844-Daniel

Trykk her for å se bibel oversikt for Daniels bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Navnet Daniel betyr "Gud er min dommer". Det er underlig å se at de navn Herrens store vitner har hatt, liksom har vært lagt til rette for dem.

Herren var med da foreldrene valgte navnet. Daniel fryktet i sannhet ikke for menneskenes dom. Det avgjørende for ham var det Gud dømte. Og det var midt i en hedensk verden, omgitt som han var av vanskeligheter og snarer på alle sider.

Den gang kong Nebukadnesar i året 606 f. Kr. første gang tvang Jerusalem under seg da Jojakim var konge, da bortførte han mange fanger derfra til Babel. De var antagelig gisler.

Blant dem var Daniel. Han var av en fin, kanskje kongelig ætt, og på den tid var han ennå ung. På underlige veier opphøyet Gud ham og satte ham i et lignende forhold til sine landsmenn som Josef hadde hatt i Egypt.

Han var høyt ansett blant de andre jødene. Det kan vi se av Esek 14:14 der han stilles sammen med Noah og Job som de ypperste representanter på gudsfrykt.

Etter Nebukadnesars død ser det ut til at han hadde en tilbaketrukket stilling. Men under mederen Darius ble han igjen dratt fram og satt til stattholder over en tredjedel av riket.

Han levde fremdeles da Kyros ble konge. Den siste tidsangivelse vi har i hans bok er fra Kyros' tredje år. Det var år 535 f. Kr. (se Dan 10:1). Han må altså ha blitt gammel, i alle tilfelle bortimot 90 år.

---

Innholdet i Daniels bok kan deles inn i to atskilte hoveddeler. En historisk del i Dan 1-6: og en profetisk del i Dan 7-12. Den første del forteller om hovedbegivenhetene i Daniels liv samt om hans tre venner. De ble berget på underfull vis ut av den glødende ovnen.

Den siste del inneholder mektige store syner der Gud åpenbarte sitt rikes framtid for Daniel. Det gjelder både i den gamle og den nye pakt. Guds rike skal til slutt fullstendig overvinne verden og dens makt.

Men selv om disse to avsnitt i boka er så forskjellige i innhold, er det likevel en nøye åndelig forbindelse mellom dem. Den røde tråd i de seks første kapitlene er likevel dette: De forteller at Herren også i fangenskapet i Babel vant den ene seier etter den andre over verdens makter.

Han lot sin dom gå ut over den og ydmyket den fordi den opphøyet seg selv. Slik lærte til og med Nebukadnesar å kjenne Israels Gud som den levende Gud. Han knuste de som frekt hånte ham. Se her historien om Beltsasar. Men de viser også hvorledes Herren frelste de hellige på en vidunderlig måte fra hedningene når de ville tvinge dem til å svikte sin Gud.

Ut fra denne synsvinkel har første del av Daniels bok samme innhold som siste del. Også den taler om Guds dom over denne verden, bare med den forskjell at den forteller om framtida i bilder.

På en måte er begge deler profetisk. For Herrens dom i den historiske del er jo i virkeligheten profetier om at han også i framtidsdager vil vise at han er dommer over hele jorden, til ære for sitt navn og frelse for sitt folk.

Daniels bok er forskjellig fra de andre profetiske bøkene. I den har vi vitnesbyrd om at Herren har talt til hele Israels folk. Men synene i Daniels bok ble bare gitt til Daniel, og de skulle ikke forkynnes for folket slik som ordene hos de andre profetene.

Daniel fikk tvert om en uttrykkelig befaling: "Gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal bli stor" (Dan 12:4). Først når oppfyllelsen nærmer seg, skal denne boka få sin store betydning for hele menigheten. Foreløpig skal den bare være til trøst for Daniel.

Denne forskjellen mellom Daniel og de andre profetene kommer av at Daniel nok hadde den profetiske gave, men ikke det profetiske embete. Og her ligger også grunnen til at Daniels bok i den jødiske menighet ikke står sammen med de profetiske bøkene, men settes mellom Esters bok og Esras-Nehemjas bøker.

I nesten to tusen år hadde Daniels bok ingen annen motstander enn den hedenske spotter Porfyrios som døde i år 304 e. Kr. I 15 bøker angrep han troen på Jesus som Guds Sønn.

Han ville også erklære Daniels bok for uekte og påstod at den slett ikke var skrevet av Daniel. Den var skrevet av en som levde langt senere, nemlig på Antiokus Epifanes' tid. Derfor var profetiene inntil Antiokus Epifanes' tid ikke noe annet enn historien om det som hadde skjedd.

Men det han hadde skrevet om som fremdeles ikke var skjedd, var ikke noe annet enn innbilning. For etter Porfyrios' mening var det umulig for noen å vite noe om det som tilhørte framtida.

Det en hedensk spotter mener har ingen betydning for oss. Alle de jødiske skriftlærde i synagogen og den kristne kirke har uten den minste innvending ment at profeten Daniel var forfatter. De har erkjent at boken er et hellig skrift, innblåst av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, veiledning og tukt i rettferdighet.

De første røster som etter Porfyrios' tid hevet seg mot Daniel, kom i slutten av 1700-tallet under rasjonalismens fornuftsopprør mot Gud og hans ord. Den rasjonalistiske vantro var enig med hedningen Porfyrios i å nekte underet, og dermed selvfølgelig alle profetiske spådommer.

At profeten Daniels bok skulle være uekte, er en påstand som gjentas igjen og igjen også av rasjonalistene i nyere tid. Man griper bare til den vanlige, tarvelige utvei å erklære alle som ikke godkjenner deres opprør, for ikke å være rette vitenskapsmenn.

De vil ikke være med på å rive ned det både den gamle og den nye pakts menighet har ment. Men de bruker en fortolkning som motsier teksten for å vise at boka ikke inneholder noen profeti utover Antiokus Epifanes' tid.

Man erklærer at Daniels bok er noe makkverk, skrevet av en jøde på Antiokus' tid. På den måten ville han hjelpe makkabeerne til opprør og vise at det var berettiget. Det gjorde han ved å "lage" noen profetier mot de hedenske herskerne i Jødeland.

Men det er jo umulig å vente noe annet av en fortolkning som ikke i det hele tatt ville anerkjenne at profetene kunne se inn i framtida. Den må jo gjøre mange krumspring for å bortforklare under og profetord. Ellers får den dommen over seg.

En slik bibelkritikk har selvfølgelig dømt Daniels bok på forhånd. Derfor nytter det lite å diskutere med den. For forutsetningene er jo ganske forskjellige.

Alle som tror på underet fordi vi selv har erfart det i vårt hjerte da Herren omvendte oss og gav oss en levende tro, blir ikke i det minste rokket ved en slik kritikk. Vi lever hver dag i under, for Gud bønnhører oss. Og vi vandrer sammen med den oppstandne Herre Jesus, Guds enbårne Sønn.

Men det er verd å legge merke til at nettopp de bøkene fra den gamle pakt som nå blir mest angrepet som ekte, har fått de sterkeste vitnesbyrd av vår Frelser.

Kristus har igjen og igjen henvist til Mosebøkene, og det samme kan vi si om Daniels bok. I sin store framtidsprofeti i Matt 24 henviser Herren uttrykkelig til Dan 9:26-27 og viser sine disipler til den. Heb 11:33-34 viser på samme måte til Daniels bok.

Så har angriperne bare den utvei å erklære at Herren har tatt feil. Han har holdt seg til upålitelige, uekte skrifter. Men når vi troende møter slike angrep, må vi bare vende dem ryggen med det gamle ordet: Dere har en annen ånd enn vi. Herrens vitnesbyrd er nok for oss.

Ellers er det en lang rekke av fremragende teologer som holder fast ved at Daniels bok er ekte. Bibelkritikken bruker ofte "de fleste forskere" eller "den vanlige mening" som våpen, men det er ikke berettiget.

Når vi går gjennom boka, skal vi nevne de punkt som kritikken særlig støtter seg til i sitt angrep på Daniels bok.* Først da vil det være lettere å forstå, når vi har behandlet de enkelte deler av boka. (*Dette var skrevet for ca. 100 år siden, men mye av det er slik også i dag. Den moderne kritikk kan avvike i detaljer.)

Alle hellige skrifter må jo forberede seg på angrep, for der har Herren gitt sitt folk visdom til frelse. Vår motstander, djevelen, bruker alle mulige midler for å frata Guds menighet det holdepunkt Herren har gitt den i den hellige Skrift. Og det skal vi ikke undre oss over.

Snart angriper han den ene og snart den andre del av Bibelen. I begynnelsen av 1800-tallet var det særlig Det nye testamentet som angrepet og gjort til intet. Også den gang sa man at den teologiske vitenskap burde erkjenne at denne kritikken var rett. Det var om å gjøre å avskaffe alle under. For å nå dette målet, måtte man gjøre alt til menneskeverk, til misforståelser, svermeri osv.

Hele dette angrepet fra begynnelsen av 1800-tallet, ligger knust i støvet. Og slik vil det også gå med angrepene på Bibelens autoritet og myndighet som vi møter nå. Det må som sagt være nok for oss at vår Frelser har henvist til profeten Daniels bok.

Og så vil vi gå til denne mektige, storslåtte og velsignede boka i hans navn og ved hans hånd som selv har gått god for profeten Daniel.
Dan 1:1-21
Hovedtanken som går gjennom Daniels bok fra først til sist, er som vi har pekt på i innledningen, motsetningen og kampen mellom Guds rike og verdens rike. Daniel skulle være et tegn fra Gud på Guds rikes seier, både ved de ord Herren gav ham og ved den ledelse i livet han fikk. I de to første kapitlene er skildret hvorledes Daniel ble ledet fram til den plass Gud hadde bestemt for ham.

Kapitlet begynner med å minne om hvorledes Nebukadnesar drog opp til Jerusalem, beleiret byen og seiret over den. Det var i kong Jojakims tredje regjeringsår, og han kom på tronen i året 608 f. Kr.

Vi vil henvise til de historiske bøker der dette er nøye skildret. Det er en tilsynelatende selvmotsigelse mellom Dan 1:1 og Jer 25:3. I det første verset står det at Nebukadnesar kom til Jerusalem i Jojakims tredje år, mens i Jeremias står det at Jojakims fjerde år var det første for Nebukadnesar.

Dette kan vi forstå slik at Nebukadnesar bare var en medkonge hos sin far, Nabopalassar, det året han drog opp mot Jerusalem. Derfor kan han godt kalles Babels konge. Ja, dette navnet "kongen i Babel" er ofte brukt i de gamle innskrifter om medregenter og underkonger. Men Nebukadnesar ble storkonge først året etter, år 506 f. Kr., da hans far døde.

Grunnen til angrepet på Jojakim har vært at han var innsatt til konge av kong Neko i Egypt, og derfor måtte han støtte seg til Egypt. Angrepet på Jerusalem er skjedd da Nebukadnesar drog mot Egypt etter at han hadde slått Nekos hær i slaget ved Karkemis.

Det er dette angrepet som er omtalt i Dan 1:1. Men Jojakim behøvde dette slag fordi han var en ond og vantro konge. Derfor står det i Dan 2 at det var Herren som gav Jojakim i Babelkongens hånd.

Jojakim selv fikk likevel lov til å bli i landet. Men han måtte stille en del av de fornemme i landet som gisler, særlig av de som tilhørte kongens slekt. Nebukadnesar tok også med seg "en del av karene i Guds hus" og førte dem til avguden Bels skattkammer.

En seier over et fremmed land var også en seier over landets guder etter hedensk tankegang. Slik som Jojakim nå skulle betale skatt til Nebukadnesar og var underlagt ham, skulle også Israels Gud stå under avguden Bel. Derfor ble noen av tempelkarene som var innviet til Jahve, nå Bels eiendom.

Men nettopp disse hellige kar fra templet i Jerusalem skulle senere bli skjebnesvangre for det babylonske kongehuset (se Dan 5:2-3). De hellige kar blir til dom i spotterens hånd.

Nebukadnesar var nå på vei til Egypt som han var i krig med. Men han bad sin overhoffmester Aspenas om å ta noen unge menn blant fangene i Juda. De måtte med tiden være "skikket til å tjene i kongens slott". De måtte være godt utrustet legemlig, og de måtte være åndelig vel begavet. De skulle få opplæring i "kaldeernes skrift og språk" (Dan 5:3-4).

Kaldeerne satte vitenskapen høyt. De hadde høyskoler i Babylon og to andre byer. Det var særlig astronomi, læren om stjernenes stilling, de gransket. De mente at man kunne lære av stjernene det som skulle skje på jorden.

Daniel skulle nå få opplæring i all den visdom kaldeerne hadde, og slik skulle han også være lik kaldeernes egne vismenn. Dette minner oss om Moses som også fikk del i Egyptens visdom før han kom inn i den store gjerning Herren hadde tiltenkt ham!

Disse utvalgte unge menn skulle få mat ved kongens bord hver dag. Og de skulle være i opplæring i tre år, da skulle de "stå i tjeneste hos kongen" (Dan 1:5).

Av Juda stamme var det blant disse utvalgte ungdommene fire, nemlig Daniel, Hananja, Misael og Asarja. Disse unge mennene kom nå på forskjellig måte i berøring med hedenskapet.

Først skulle de altså få opplæring i kaldeernes visdom. Den kunne de nok sette seg inn i uten å ta skade på sjelen. Det som var løgn der, behøvde de jo ikke å tro i sitt hjerte.

Det er ikke annerledes enn når troende studenter den dag i dag f. eks. må lære å kjenne det vantro filosofer mener. For noen tjener det bare til å styrke troen på Herrens sannhet. For man merker tomheten og forvirringen i alt det som er mennesketanker og ikke noe annet.

Det neste punkt var at kongens øverste hoffmann gav dem nye navn. Daniel kalte han Beltsasar. Det er en sammendraging av Balat-su-uzur, som betyr å "skjerme hans liv". Avguden Bel er her underforstått. Hananja, som betyr Herren er nådig, kalte han Sadrak, men betydningen av det navnet er ukjent.

Misael betyr "hvem er som Gud", og han fikk navnet Mesak som vi heller ikke kjenner betydningen av. Og Asarja betyr "Herren hjelper", og han fikk navnet Abed-Nego, som betyr "guden negos tjener".

Det var selvfølgelig ikke godt for disse troende unge menn at de skulle ha hedenske navn. Men de tålte det. De var jo her etter Herrens råd, og det var ikke deres sak hva de ble kalt. Selv om de hadde hedenske navn, behøvde de ikke å ha et hedensk sinn.

Men det tredje kunne Daniel ikke godta. De fikk nemlig sin mat fra kongens bord som før sagt. Men det var skikk blant hedningene å ofre litt av maten til avgudene, og på den måten innviet de liksom alt til ære for avguden. Et avgudsbilde ble ofte satt på bordet slik at hele måltidet ble som en offerfest.

Derfor ville Daniel bli smittet av det onde om han deltok i denne offerfesten og åt av maten. Og videre var det etter Moseloven mange urene dyr, men for hedningene var de ikke det. Dette var et vanskelig punkt, men det er meget lærerikt for troende mennesker til alle tider å se Daniels stilling her.

Det står: "Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med kongens fine mat og med vinen som han drakk" (v. 8). Det stod fast for ham at han ikke ville ha noe å gjøre med det, og så fikk det gå som det ville.

Noen mener Daniel var overdreven engstelig her. I vår tid ville vel verden kalle dette religiøse skrupler eller pietistisk sneversynthet. Men det tyder ikke på at man forstår et sant trosliv.

Jo inderligere et Guds barn lever med Herren, jo mindre fred får det med å ta lett på noe som helst i sitt gudsforhold. I den nye pakt får dette et fint uttrykk i apostelens ord i Kol 3:17: "Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham."

Men hvorledes skulle Daniel og hans venner komme ut av denne vanskeligheten? For alle hadde samme faste innstilling som Daniel. De hadde sikkert først båret sin sak fram for Gud.

Deretter gikk de med Daniel som ordfører til den øverste hoffmannen - han var deres overordnede. De bad om å få slippe å gjøre seg urene på denne måten. Det kunne nok se ut som et vågalt steg å stå opp mot hedenskapet slik. Men den rette åpne vei var selvfølgelig å legge bønnen fram for deres overordnede.

Vi kan lære noe av dette. Det er jo ikke vanskelig for et Guds barn å gå til Gud med sine begjær. Men ofte krymper hjertet seg for å gå fram for de mennesker vi er satt under. Vi kan møte motstand eller vrede og forakt.

Men lær av Daniel å gå den rette vei som plikten viser. Hvorledes det så går, er det alltid den rette veien, for den er den ærlige, åpne vei. Noen ganger prøver hjertet krokveier, men det vil alltid gå galt.

Det var kanskje med skjelvende hjerte Daniel stod fram for hoffmannen med dette ærendet. Men han fikk merke at Guds velsignelse var over den åpne framgangsmåten. "Og Gud lot Daniel finne velvilje og barmhjertighet hos den øverste hoffmannen" (v. 9).

Se, det må vi aldri glemme at Herren kan legge det tunge loddet i vektskåla. Gud kan ikke tvinge vantro mennesker til omvendelse. Men han kan påvirke deres hjerte så de sier ja og blir vennlig innstilt overfor det som de ellers etter sin natur kan betrakte som en fornærmelse.

Slik påvirket Gud Esau overfor Jakob. Slik var det også her. Den øverste hoffmannen ble slett ikke vred. Han forstod at det ikke var et lune hos Daniel, men virkelig hjertets dype, inderlige bønn for troens skyld.

Men selv om han gjerne ville føye ham i dette, fryktet han likevel for sin egen del. Kongen hadde jo lagt ansvaret for de unge på ham. Hvis de nå på grunn av den enkle levemåten de selv ønsket å føre, ville se dårligere ut enn de andre ungdommene på samme alder, var han redd for at kongen ville legge skylden over på hans hode (v. 10).

Da tok Daniel et dristig steg, men han gjorde det i tro, og Herren gav ham frimodighet til det. Han gikk til den underordnede oppsynsmannen som var nærmest over ham til daglig. Hans tittel var Melzar på kaldeisk, og det betyr egentlig matmester.

Han bad nå om en prøvetid på ti dager. Da skulle de bare få grønnsaker og vann. Så kunne han selv avgjøre om de så dårligere ut av denne enkle kosten. Melzar føyde ham i det (v. 11-14).

Den unge Daniel viser her at han er sterk i troen, og han levde i Guds fortrolighet. Det var intet eksperiment eller usikkert forsøk, men han gjorde det etter samråd med Herren.

Vi kan spørre: Hvorledes kom Daniel til tro? Så mye vet vi at hans barndom var i en vekkelsestid som gikk over Juda under den troende kong Josias. Den gangen var det bevegelse i vannet, selv om de aller fleste ikke kom gjennom til sann omvendelse. Men Daniel var en av de fine fruktene av det sannhetens ord som Josias og profeten Jeremias bar fram.

"Og da de ti dagene var gått, viste det seg at de så bedre ut, og at de var i bedre hold enn alle de guttene som hadde spist av kongens fine mat" (v. 15). Det var Herren som hadde grepet inn med sin kraft.

Du behøver aldri å slå av på sannheten, Guds barn! Vær fast som Daniel og ha tro til Gud. Da rydder han veien for deg, også der du ikke kan se noen vei.

Et lite fingerpek om den legemlige føde ligger det kanskje også i det som fortelles her. En enkel levemåte og et liv med måtehold vil i svært mange tilfelle føre til et sundt legeme.

I vår tid er det en bevegelse som kalles vegetarianere. De anbefaler nettopp grønnsaker og vann, men er imot å ete kjøtt. Mot dette må vi si klart og tydelig at Herren tillater kjøttmat (1Mos 9:3-4).

For prestene ved helligdommen hadde Herren til og med bestemt at de skulle ha sin del av kjøttet fra offerdyrene som sitt livsopphold. Også de lekfolk som kom med offergavene fikk en del tilbake av noen offer. Dette kunne de ete i den ytre forgården med takk for Herrens ansikt.

Men ordet her peker som sagt på at grønnsaker og vann som er de naturligste næringsmidler, skulle aktes høyere enn de ofte blir. Svært mange mennesker ødelegger seg selv ved overdådighet og sterk drikke.

Guds velsignelse fulgte disse fire unge, kjære, troende menneskene også slik at de på en spesiell måte vokste i kunnskap og innsikt. Snart overgikk de også sine lærere (se v. 17, 20).

Daniel fikk likevel her et spesielt fortrinn, for Herren lot han forstå seg på "alle slags syner og drømmer". Mange syner og drømmer kommer jo bare av forvirrede mennesketanker. Men Gud kan også tale til mennesker på denne måten.

Det vitner Den hellige Skrift om. Men da vil alltid synene og drømmene stemme overens med det ord Gud har åpenbart.

I den nye pakt virker Guds Ånd på en helt annen måte i menneskenes hjerter, og der går Herren sjeldnere disse veiene. Ånden har i den nye pakts fullkomne åpenbaring en vei til klarhet som den gamle pakt ikke hadde i samme grad. Likevel kan Herren påvirke mennesker gjennom drømmer også i våre dager.

At Herren nettopp gav Daniel denne eiendommelige innsikt, skulle bli et vitnesbyrd for hedningene om den sanne Gud. For den som kunne gjennomskue menneskets skjulte tanker, måtte jo være den sanne, levende Gud. Og det var denne Gud Daniel tilbad. Daniels Gud maktet det.

I v. 18 ser det ut som om kongen hadde satt en foreløpig tidsfrist. Da skulle disse ungdommene føres fram for hans ansikt, og han ville prøve hvorledes det gikk med dem.

Men Herren ordnet det slik at kongen snart merket seg de fire unge mennene, at de langt overgikk de andre (v. 18-19). v. 19 slutter med dette: "Så trådte de da i kongens tjeneste." Det synes å peke på at disse fire etter en foreløpig prøve ble uttatt til å tjene kongen daglig. Deres læretid har da neppe vært tre år.

Gjennom disse unge mennene gjorde nå Gud den hedenske visdom til skamme. Kongen fant at "de var ti ganger bedre enn alle de spåmenn og åndemanere som fantes i hele hans rike" (v. 20).

Kapitlet slutter med at Daniel levde like til kong Kyros' første år. Han levde også lenger, som vi skal se i Dan 10:1. Men meningen med å nevne denne tiden her, er åpenbart å fastslå at Daniel levde hele tida mens folket var i landflyktighet. Hele denne tida stod han som et levende vitne for verdens herskere om at Israels folk var et spesielt folk med en Gud som ikke var lik noen av hedningenes guder.

Gå til Dan 2:1-23
Dan 2:1-23
Neppe var Daniel kommet på den plass der han skulle oppfylle sitt profetiske kall, før Herren skapte en anledning til det. Ved guddommelig påvirkning hadde nemlig Nebukadnesar en natt en vidunderlig drøm. Før han sovnet hadde han hatt mange tanker om hva framtida ville bli (v. 29), og drømmen gjorde et mektig inntrykk på ham da han våknet.

Likevel kunne han ikke i sin villeste fantasi huske noe av det han hadde drømt. Slik er det jo ofte med drømmer. Vi vet at vi har drømt noe som gjorde sterkt inntrykk på oss, og likevel kan innholdet i drømmen være helt utslettet av minnet.

Nebukadnesar følte at i det drømmebildet han hadde sett, var hele hans rikes historie og skjebne framstilt. Derfor samlet han alle sine vismenn og forlangte at de skulle gjenkalle drømmen i hans minne og deretter tyde den. Hvis de kunne gjenfortelle drømmen for ham, ville han ta det som tegn på at tydningen også var rett.

Her står at det var i Nebukadnesars andre år at dette hendte. Året 605-604 var nemlig Nebukadnesars første år, og år 604-603 ble hans andre år. I året 606 var han bare underkonge med tittelen "kongen i Babel" som nevnt i Dan 1:1. Da beleiret han Jerusalem første gang.

Daniels utdannelse begynte i år 606 og skulle ha vart til bortimot år 603:hvis han virkelig gikk i lære i tre fulle år. I så fall skjedde dette i slutten av Nebukadnesars andre år, altså like ved overgangen til 603.

Men vi behøver ikke en gang å tenke oss dette. For i slutten av første kapittel (Dan 1:18-19) ser det jo ut til at Daniel og hans venner trådte i kongens tjeneste tidligere enn de andre. For Gud gjorde det slik at de på en særlig måte vokste i visdom. Det blir tydelig understreket i Dan 1:17. Deres kunnskap og forstand var ikke en følge av læretiden, men først og fremst en gave fra Gud.

Dersom vi altså setter Daniels og vennenes læretid til to år og litt mer, vil Daniel ha gått inn i kongens tjeneste i år 604: altså i begynnelsen av Nebukadnesars andre regjeringsår.

Med tanke på drømmen ser vi at det er mange likhetspunkter mellom Daniel i Babylon og Josef i Egypt. Begge var representanter hos hedenske konger for den sanne Gud og hans folk. Begge stod fast på Herrens vei og hatet all urenhet. Begge var utrustet med store gaver fra Gud til å forstå det som var skjult for andre og lå i framtidas mørke.

Begge nådde de også opp til de høyeste stillinger i staten, og slik kom begge til å tjene Herrens sak og gi Herrens navn ære. Og det var nettopp i slike tider da det så ut som om verdens makter hadde vunnet seier over Guds rike.

Verken faraos vismenn eller Babelkongens vise menn og magikere maktet å tyde drømmer. Her er nevnt forskjellige klasser av vise menn, nemlig spåmenn som talte om framtida, og åndemanere som ved hemmelige kunster forsøkte å mane fram ånder.

Deretter nevnes trollmenn som også forsøkte å gjøre underlige tegn, og de fikk kanskje ofte hjelp av mørkhetens ånder som i sannhet driver sitt spill blant hedningene.

Det fjerde uttrykket som blir brukt er kaldeere. Det var opprinnelig navn på presteskapet i Babel, men gikk senere over til å bli navn på vismenn i sin alminnelighet. Navnet på folket - kaldeerne - blir altså brukt på en spesiell måte om dem. Det viser hvor høyt den slags visdom ble aktet blant kaldeerne.

Hele denne flokken bad om å få vite drømmen først. Men det ville kongen på ingen måte gå inn på. Han kunne jo heller ikke huske drømmen. Som en ekte østerlandsk tyrann truet han nå tjenerne med at de ville bli hogget "i stykker, og husene deres skal bli gjort til en skraphaug", hvis de ikke fortalte ham drømmen og tydningen av den.

I Østerland var det ganske alminnelig å rive ned husene til en forbryter for å kunne bruke tomta de var bygd på. Og det skulle skje på en slik måte at det virkelig vanæret han som hadde bodd der før.

De ulykkelige bad enda en gang om å få vite drømmen. Men kongen erklærte at han nå forstod at de bare ville ha utsettelse og ville skjule sin mangel på evne til å forkynne ham sannheten. Derfor ville de dra tida ut til andre ting kom til å oppta kongen mer.

Vismennene i Kaldea kom nå ærlig med en fullstendig fallitterklæring overfor det kongen forlangte. Ikke noe menneske kunne gjøre det kongen bad om, sa de. Men de tilføyde også i fortvilelse at ingen mektig konge hadde bedt om noe slikt noen gang før. Det var "ingen andre enn gudene som kunne kunngjøre kongen" det han ville vite, de som "ikke har sin bolig blant menneskene" (v. 11).

Her kommer disse hedenske vismenn med en bekjennelse av at de ikke hadde noe virkelig samfunn med det guddommelige.

Kongen var en tyrann og befalte nå en blodig dom over dem. Høvdingen for kongens livvakt dro ut med sine soldater og blodbadet begynte. Daniel og hans medbrødre ble også ettersøkt da de tilhørte vismennene, selv om de ikke hadde vært til stede for kongens ansikt. De var ennå kanskje for unge til det.

Da Daniel fikk vite sammenhengen, gikk han inn for kongens ansikt og bad om at han ville gi ham tid, så ville han kunngjøre tydningen for kongen. Dette var igjen et stort steg i tro! Så fortrolig var Daniel med sin Gud, at han fullt ut hvilte i at Herren ville hjelpe ham denne gangen.

Det er fint å høre om Daniels neste steg. Han samlet sine tre kjære venner og la saken fram for dem, for at de sammen med ham kunne gå inn i bønn om barmhjertighet hos Gud i himmelen (v. 17-18). Det er en god vei å gå med sin sorg - nemlig til Guds barn og sammen med dem i bønn til Gud.

Og Herren i det høye kom snart med bønnesvaret. "Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et syn om natten" (v. 19).

"Og Daniel priste himmelens Gud." Han glemte ikke takken da hjelpen kom. Troende mennesker kan ofte be mye til Herren når de er i nød. Men når hjelpen så kommer, blir takken ofte så matt og liten i forhold til bønnen om hjelp.

Ikke slik med Daniel. Hvilken herlig lovprisning lyder ikke her (v. 20-23)! Han priser Gud fordi han hadde åpenbart "det dype og skjulte" for ham. Og han nevner også det han hadde sett i sin lovprisning (v. 21).

Som vi snart skal høre, hadde han sett inn i den evige Guds veldige makt over alle kongene på jorden. Han hadde sett inn i Guds evige rikes makt over denne verdens riker.

Det var jubel i de fire vennenes hjerte. Enda en gang hadde de erfart at de hadde en stor Gud.

Gå til Dan 2:24-43
Dan 2:24-43
Full av glede over at Herren hadde bønnhørt ham, gikk nå Daniel til Arjok, høvdingen for kongens livvakt, og sa at han ikke måtte drepe vismennene i Babel. For nå ville Daniel oppfylle kongens bønn. Og Arjok førte ham i hast inn til kongen.

Daniels måte å framstille saken på er fin. Han kom ikke som en selvbevisst seierherre, men begynte med i ydmykhet å bekjenne sin Gud for kongen (v. 27-28) og gi Gud alene æren (v. 29-30).

Og hele denne saken var ledet av Herren på underlig måte. Gud ville svare Nebukadnesar på det som hadde rørt seg i hans hjerte. Men han ville gjøre det slik at Nebukadnesar ikke skulle være i tvil om hvor svaret kom fra - at det kom fra den levende Gud.

Derfor kom drømmen i en gåtefull skikkelse slik at han umulig kunne tyde den selv. Men derfor måtte han også glemme drømmen. Når så Daniel fortalte ham den, kunne han bevise at han var et sendebud fra den sanne Gud som først hadde latt Nebukadnesar se dette synet. Etter alt dette måtte Nebukadnesar forstå at det var Israels Gud han hadde å gjøre med.

Og nå får vi skildringen av drømmen (v. 31-35). Kongen hadde sett et veldig høyt bilde som var "et fryktinngytende syn". Det var laget av de mest kostbare og sterkeste metaller på jorden.

Hodet var av fint gull, bryst og armer av sølv, buk og lender av kopper. Benene var av jern og føttene dels av jern og dels av leire. Vi kan forstå at synet av et slikt bilde med denne merkelige sammensetningen kunne ryste hjertet.

Når vi ser på det kostbare og verdifulle ved metallet, går det nedover bakke fra gull og like ned til jern. Men jernet betyr ikke mindre styrke enn gullet. Likevel stod hele denne veldige kolossen på svake føtter.

For de var en blanding av jern og leire, og de kan ikke smelte sammen med hverandre. Og av disse er leiret i høy grad skrøpeligst. Ved første øyekast kunne nok det merkelige bildet se forferdelig ut, men et blikk på bildets grunnvoll viser at det var ganske lett å styrte det ned.

Men synet var ikke slutt med dette. Fra fjellet (v. 45) så kongen at en stein ble revet løs, men det skjedde ikke ved menneskehender. Steinen rammet bildet på føttene, på det svake punkt, og knuste dem.

Og dermed styrtet også hele bildet sammen og ble knust i den grad at levningene ble som agner som blåste bort med vinden. I ett nu forsvant bildet. "Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden" (v. 35).

Etter at Daniel hadde fortalt kongen dette, sa han med troens fulle visshet: "Det var drømmen. Nå skal vi si kongen hva den betyr" (v. 36).

Daniel sier "vi". Han tar vennene med. Selv om åpenbaringen bare ble gitt til ham, hadde de ved sin forbønn likevel medvirket til at saken fikk en så herlig utgang. Også dette lille ordet "vi" taler om Daniels ydmykhet, han ville ikke ha noen ære for seg selv.

Vi skulle lære av dette at det de store redskaper for Herren gjør i Guds menighet, tar alle del i som ber for dem. Det skulle alle de som står i store virksomheter i Guds rike, komme i hu.

Når alt en gang skal åpenbares i evighetens lys, vil vi se hvor stor del mange enkle og ukjente Guds barn har hatt i de store ting som er skjedd ved andre mer kjente Guds barn.

Så kom forklaringen (v. 37-45). Og den var at de forskjellige metaller betyr 4 store verdensriker som skulle avløse hverandre. Hodet av gull var Nebukadnesar selv. Babels rike blir altså framstilt som det første egentlige verdensrike.

Tidligere hadde det nok også vært mektige riker, slik som det assyriske. Men med Nebukadnesars rike kom det et verdensmonarki. Andre folkeslag ble tvunget inn under det, og måtte innordne seg ved en sinnrik forvaltning som dannet en helhet.

Nebukadnesar har en stor plass i verdenshistorien. For tanken om et slikt ordnet verdensrike kom først med ham. Derfor ble han hode på dette bildet av verdensrikene.

Det neste rike var brystet og armene, og det kan ikke være noe annet enn det medisk-persiske rike. Dette riket strakte seg vidt utover, like fra Egypt i sør til Lille-Asia mot nord.

Det tredje verdensrike var av kopper. Det skulle herske over hele jorden, det vil si over hele den verden som var kjent da. Dette rike kan bare være det makedonsk-greske rike under Alexander den store.

Endelig kom det fjerde rike. Om det sies (v. 40) at det skulle være "sterkt som jern". Som jernet knuser og slår sundt alt, slik skulle dette riket knuse og slå sundt alle de andre rikene.

Dette peker avgjort på det store, veldige Romerriket, som med hardhet som jern knuste alle andre folkeslag under seg. Føttene og tærne var dels av leire og dels av jern, og det viser at dette mektige riket etter hvert skulle bli et delt rike. Det ble oppfylt da Romerriket delte seg i det østromerske og vestromerske keiserdømme.

Men leire betegner også en svakhet ved siden av styrke. Og dette forutsier åpenbart at Romerriket skulle ta opp mange fremmede deler i seg, og det ville svekke riket.

Mange fremmede folkeslag ble opptatt i Romerriket og blandet seg med det i tidens løp. De fikk nok del i Romerrikets ånd, sed og tenkemåte, i dets lover og mange slags forhold med hensyn til statsordningen.

Likevel beholdt de for en del sitt eget folkelige språk. Dermed oppstod en blanding som aldri kunne bli en virkelig sammenslutning (v. 43).

Dette ble i høy grad oppfylt i folkevandringstida, og Romerriket falt noe fra hverandre. Men ennå lever dette Romerriket, særlig i de europeiske stormakter som jo mer eller mindre har tilhørt Romerriket eller stått under dets innflytelse.

De store riker i Europa er utløpere av Romerriket, slik som tærne springer ut av føttene. De er ennå den dag i dag fylt med den romerske harde herskerånd.* "Den pansrede neve" som det tales mye om i vår tid, er jernet som ennå kjennetegner Romerriket. Det er de store verdenshærer med sine fryktelige ødeleggelsesvåpen. (*Dette viser til tida omkring 1900 da dette ble skrevet.)

De europeiske makter vil herske over nesten alle de andre verdensdelene på samme måte som det gamle Rom ville herske over alt det fikk øye på. Også Nord-Amerika hører egentlig med til de europeiske stormakter. Folket der er jo kommet fra det gamle Romerrikets arvinger.

Også på mange andre måter merker vi hvorledes det hedenske Roms ånd ennå gjør seg gjeldende i statsstyret langt mer enn kristendommen. Romerretten danner ennå grunnlag for rettsvesenet.

Roms forfattere fra gamle dager blir ennå lest og studert av ungdommen i videregående skole og på universitetet. Latinske ord går igjen i de aller fleste europeiske språk.

Også pavedømmet er i sannhet med hele sin organisasjon og sin umettelige herskelyst en åndelig arving av det gamle hedenske Roms tankegang.

Jo, Romerriket med sitt vesen av jern er her ennå, men det utgjør ikke lenger en sammenhengende enhet. Det er oppfylt det Nebukadnesar så og som Daniel fikk lys til å tolke: De forskjellige deler av Romerriket "skal blande seg med hverandre ved giftermål. Men de vil likevel ikke holde sammen, likesom jern ikke blander seg med leire" (v. 43).

Stormaktenes fyrstehus gifter seg med hverandre. Det ser vi jo den dag i dag. men rikene står likevel rustet med jernhardhet mot hverandre.

Det er underlig for oss Guds barn å se forhenget for verden bli løftet til side. Vi ser alt dette som Daniel så for 2500 år siden - nå ligger det avslørt for våre øyne.

Men da vet vi at også siste del av synet vil gå i oppfyllelse. Det riket vi nå skal høre om, vil en gang seire over og fullstendig tilintetgjøre det romerske verdensrike med den antikristelige ånd som ennå rår blant folkene.

Gå til Dan 2:44-49
Dan 2:44-49
"Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet" (v. 44). Slik lyder det mektige framtidsordet.

Uttrykket "i disse kongers dager" må være kongene i det fjerde rike. Under Romerriket vil altså Himmelens Gud selv opprette et evig rike som aldri mer skal avløses av et nytt verdensrike som de første fire.

Dette riket er Guds eget verk, og "fjellet" som steinen ble løsrevet fra (v. 45), er Sions berg. Frelsen utgikk fra Israel i keiser Augustus' dager, den gang den himmelske kongesønn ble født i en stall i Betlehem.

Romerriket ble på en måte overvunnet av Kristi rike. For folket i Romerriket gikk over til den kristne tro, og til slutt ble keiseren selv kristen. Hedenskapet ytre sett ble altså trengt ut, og kristendommen kom i stedet.

Men den hedenske ånd rådde likevel ennå i statene. Den fulle seier er ennå ikke vunnet, men den skal bli vunnet. "Sann er drømmen, og troverdig er tydningen av den." Med uimotståelig seierskraft vil Kristi rike som kommer ovenfra, gå fram og til slutt fylle hele jorden. Anti-Krists fall vil komme, deretter Tusenårsriket og etter djevelens siste stormangrep, vil den nye jord med gudsrikets evige seier komme.

Det er med rette sagt at hele denne skildringen er så guddommelig storslått og hellig opphøyet, at det ikke kan være noe som er oppfunnet av mennesker. Det må være åpenbart fra himmelen.

En slik majestet og hellig enfoldighet har disse ordene at man ikke finner make til dem noe sted i hele verdens historieskrivning. Verdens vesen er skildret i hele dens glans, den ser så fast og dyrebar ut.

Men kolossen av metall står på svake føtter, og verden forgår og dens lyst. Men Guds rike ser så uanselig og lite ut i forhold til verden som er lik en kjempe. Guds rike er som en stein på jorden, men det skal bli til evig tid.

Kapitlet slutter med at kongen falt på sitt ansikt for Daniel da han hørte dette. Det står at han bød at de skulle bære fram for ham "offer og røkelse". Men Daniel har selvfølgelig vist dette fra seg og talt om den Gud han tjente.

Det ser vi av kongens ord i v. 47 der han avlegger en vakker bekjennelse: "I sannhet, deres Gud er gudenes Gud og kongenes Herre! Han er en som åpenbarer hemmeligheter, siden du har kunnet åpenbare denne hemmeligheten."

Denne gode og sanne bekjennelse kan lyde som et tegn på omvendelse. Men uomvendte mennesker kan noen ganger beundre Guds storhet. I et øyeblikks stemning kan de da si mye mer enn hjertet i virkeligheten mener.

Men i alle tilfelle måtte den hedenske kongen i Babel nå prise Gud. Og vi må si at hele Nebukadnesars stilling overfor Daniel er tegn på ærlighet i hans sjel. Men det skulle ganske mye til for virkelig å ydmyke ham overfor den levende Gud.

Motsetningen mellom dette overhodet over den første verdensmakt og føreren for den siste verdensmakt, Antikrist, er tydelig. For Antikrist vil erklære at han selv er Gud.

Frekkheten i det hedenske Babylon var ikke på langt nær så stor som den blir i den siste verdensmakten. Det tyder også bildet på - det går nedover fra de edle metaller til de mindre edle. Det betyr en voksende motstand og frekkhet overfor Guds rike.

Følgen av denne begivenhet ble at kongen opphøyet Daniel på flere måter. Ja, han gjorde ham til "herre over landskapet Babylon og til øverste leder for alle Babels vismenn" (v. 48).

Daniel glemte imidlertid ikke sine tre brødre i Herren når han kom i sin høye stilling. Han fikk lov til å overdra styret av landskapet Babel til dem (v. 48-49).

Så ser vi dette underlige at mens Israels folk var dypt nedbøyd, satt likevel en jøde som den mest betrodde mann hos Babels konge. Og tre andre jøder styrte det fornemme landskapet Babel.

Det er vitnesbyrd om at Gud makter å opphøye folk når han vil det. Den dype nedsunkne tilstand Israels folk var i hadde utelukkende sin årsak i deres egen vantro.

Men Daniel er en vakker skikkelse å ha for øye! Han var trofast og lydig mot sin himmelske konge. Men det var han også mot den jordiske kongen så langt det kunne forenes med hans gudsforhold. Han er et levende vitnesbyrd om det apostelordet sier: "Vis alle ære, elsk brødrene, frykt Gud, ær kongen!" (1Pet 2:17).

Gå til Dan 3:1-18
Dan 3:1-18
Det som dette kapitlet forteller om, ligger sikkert en hel del år fram i tida. Det var kanskje samtidig med Jerusalems ødeleggelse, altså ca. 16 år senere enn drømmen vi hørte om i Dan 2.

Nebukadnesar har vokst mye i makt, og hans tanker om det store verdensrike han vil grunnlegge, blir mer og mer virkeliggjort. Men etter den besøkelsestid vi hørte om i Dan 2: hadde han sunket enda dypere ned i avgudsdyrkelse.

Det går jo alltid slik. Vil et menneske ikke slippe sine avguder, blir følgen uunngåelig den at hvert nytt besøk fra Gud fører hjertet inn i en dypere motstand mot ham.

Det kan være avguder som Nebukadnesar hadde, mammon, drikke, ære og vennskap fra verden eller andre ting. Vi kan ikke stå stille, i det åndelige heter det enten fram eller tilbake.

Nebukadnesar hadde skjøvet kallet fra seg første gang. Nå ville han holde en fest til ære for sine avguder, og midtpunktet skulle være et veldig bilde av guden - det var selvsagt et forgylt trebilde.

Dette bildet skulle alle tilbe. Det var antagelig som uttrykk for Nebukadnesars verdensmakt. Bildet var 60 alen høyt og 6 alen bredt. Da høyden og bredden på et menneske er som 6 til 1: må vi anta at dette veldige kjempebildet har stått på en forhøyning på 24 alen. Bildet har dermed vært 36 alen høyt. Slike veldige statuer var helt etter Babels smak. Det kan vi se av minnesmerker fra den tida.

Bildet ble satt opp i Duradalen, ikke langt fra Babylon. Alle embetsmenn fra de høyeste til de laveste, både sivile og militære, fikk beskjed om å møte til innvielsen av bildet.

Slike fester med innvielse av store avgudsbilder er ennå i bruk i hedenske land. Vi kan undre oss over at Daniel ikke var til stede, men han hørte ikke med til embetsstanden som er nevnt i v. 2. Kongen hadde jo satt hans tre venner til å styre over landskapet Babel, se Dan 2.

Alle de som var innbudt møtte selvfølgelig fram og samlet seg omkring det veldige bildet. Kongens herold løftet sin røst og leste Nebukadnesars befaling til folket.

Denne befalingen gikk ut på at alle skulle kaste seg ned og tilbe bildet så snart musikken begynte å spille. Den som ikke gjorde det, skulle "i samme stund kastes midt inn i den brennende ildovnen" (v. 4-6).

Her er nevnt navn på tre forskjellige slags instrumenter. Babylonerne satte nemlig stor pris på musikk. Og det var vanlig ved festlige anledninger som gjestebud og lignende å ha mange musikanter til stede. Gamle minnesmerker viser at de f. eks. spilte på harpe.

Vi kan også legge merke til at vi her i v. 6 for første gang i Skriften møter tidsinndelingen "time". En mener at babylonerne var de første som delte døgnet inn i timer. Historikeren Herodot påstår at grekerne lærte denne tidsinndelingen av dem, og det gjorde antagelig også jødene.

Å brenne forbrytere levende var en alminnelig straff blant babylonerne. Den slags ildovner som omtales her, gikk et stykke opp over jordoverflaten og var åpne i toppen. Der kunne man så kaste fangene nedi.

Men lenger nede var det en åpning til å fyre gjennom. De som var til stede kunne da se de ulykkelige inne i ilden. Det ser ut til at ovnen allerede var tent for å skremme alle fra ulydighet mot kongens befaling.

Slik kunne de også straks straffe de gjenstridige. Det er i sannhet betegnende for den underdanighet som Nebukadnesar og andre verdens herskere på den tid holdt folket i.

Hele forsamlingen var fylt av trellesinn og kastet seg ned i støvet da signalet lød. Likevel var det tre menn i forsamlingen som ikke var treller, men frigjort ved troen på Gud. De kom til møtet, så langt kunne de være lydige. Men å tilbe gudebildet det kunne de ikke, for de trodde på Israels Gud med en levende tro.

Det har sikkert nok vært en meget alvorlig stund for dem da de stod der i den store forsamlingen. De visste så vel hva det gjaldt. Men de hadde sin styrke i Herren og var rede. De hadde det samme sinn som Brorson i den nye pakts lys så fint skriver om i salmen:

La komme hva der vil,

jeg bede vil og stride,

og ei av annet vite

enn høre Jesus til.

De ble stående oppreist da alle andre falt ned i støvet. Alle som stod nær dem, måtte legge merke til dette, og det manglet ikke på anklagere. At de tre jødene hadde kommet så høyt til værs at de styrte det viktigste landskapet i Babylon, hadde selvfølgelig skaffet dem mange fiender.

Jødene tilhørte ellers de undertrykte folk i riket. Men det store hatet hadde enda en grunn. Disse tre stattholderne var godt kjent som mennesker som dyrket den levende Gud og ikke ville tjene avgudene.

Mange hadde kastet et blikk på dem for å se hva de ville gjøre denne gang. Hedningene hadde vel knapt tenkt seg at de ville holde fast ved sin tro nå når risikoen var så stor.

Men de stod oppreist, og da skyndte folk seg til kongen for å anklage dem. Anklagen ble framført på en listig måte. De prøvde å vise at de tre menn hadde oppført seg skammelig mot den kongen som hadde gitt dem en så høy stilling.

"Men nå er her noen jødiske menn som du har satt til å styre landskapet Babel, Sadrak, Mesak og Abed-Nego. Disse menn har ikke aktet på ditt bud, konge! De dyrker ikke dine guder, og det gullbildet du har satt opp, tilber de ikke" (v. 12).

Slik lød anklagen. Ikke bare innholdet, men også formen irriterte i høy grad denne eneherskeren. Før hadde ingen våget å trasse ham.

Han ble "oppbrakt og vred" og befalte at de tre mennene skulle "bringes til ham". Først spurte han om de hadde gjort det "med forsett" at de ikke dyrket hans gud, om det skulle bety et komplott mot ham. Så gav han dem enda en gang valget mellom ildovnen og å tilbe hans bilde (v. 15).

Denne østerlandske tyrannen pleide ellers ikke å gi utsettelse i en slik sak. Men Nebukadnesar kjente disse tre mennene og visste de var utmerkede, trofaste og dyktige ledere. Og det har nok gjort sitt til at han handlet slik.

Men han hadde kanskje også et håp om at de ville gi etter. Men han tilføyde et ord som i sannhet var en bespottelse mot den levende Gud når han sa: "Og hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?"

Ordene viser et fryktelig hovmod når vi tenker på at Nebukadnesar mange år før hadde bøyd seg da Daniel forklarte drømmen hans. Da bekjente han at Israels Gud var "gudenes Gud og kongenes Herre" (Dan 2:47).

Svaret han fikk fra de tre troende menn var bestemt, klart og avgjørende uten den minste vakling (v. 16-18). De visste at Gud ville redde dem hvis han kunne. Og det betyr her at Gud etter sitt råd kunne gjøre det som var mest tjenlig for dem.

Men hadde Gud bestemt det annerledes for dem, skulle det likevel stå fast for kongen, at de aldri ville bøye seg for hans avgudsbilde.

De tre mennene kjente sikkert ordet fra profeten Jesaja Dan 43:2: "Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg."

Men hvorledes Herren ville oppfylle ordet i dette spesielle tilfelle, det var ikke åpenbart for dem. For gjennom dette ville Herren ikke bare forherlige sitt navn blant hedningene, men også prøve sine venner.

Og slik er det ofte med Guds barn. Vi tviler ikke på at Herren kan gjøre det for oss. Likevel ser vi ofte ikke måten han vil hjelpe oss på. Det Herren vil lære oss i slike alvorlige øyeblikk, er helt og ubetinget å overgi oss til hans ledelse.

Herren kan nok også vise sine venner på hvilken måte han vil frelse oss, men det er langt fra alltid.

Guds herlighet hvilte over disse tre i dette øyeblikk. Vi vet at Stefanus' ansikt skinte der han stod for engelens åsyn da han avla sin bekjennelse for rådet. Slik har det vært med disse tre også.

Men det er så mye å lære av dette for alle Guds barn til alle tider! Vi har godt av å tenke at vi selv var i deres sted og prøve våre hjerter. Og ofte har vi nok sviktet selv om det bare dreidde seg om litt spott og hån for hans skyld. Men da skulle vi huske at bare den vil seire som har et hjerte helt med Herren slik at man bekjenner uten å vakle.

Men alle Guds barn vet nok at om vi møter en fristelse med et ubestemt nei, da har fienden allerede vunnet en seier. Da er vår kraft brutt halvveis ned. Herren kan bare vise seg sterk og hjelpe dem som har et hjerte som er helt med ham (2Krøn 16:9). Den ekte troen, hvor liten den så er, har løftet: Som dine dager er, så skal din styrke være.

Gå til Dan 3:19-30
Dan 3:19-30
De tre i ildovnen hadde vakre ansikt ved den Guds herlighet som strålte i deres hjerte. Men Nebukadnesars ansikt ble mørkt da han hørte deres svar. Den rasende vrede tok fullstendig overhånd over ham. Det var ikke bare fordi han møtte motsigelse, det hadde vel aldri skjedd ham før nå.

Men det skjedde særlig fordi han en gang hadde vært litt berørt av Herrens makt (Dan 2:46-47). Og han hadde ikke latt den ånd seire i seg, men stått den imot. Ingen opptrer med mer bittert fiendskap mot Guds folk enn den som en gang har vært påvirket og deretter har stått Guds Ånd imot. Og Nebukadnesar kan jo aldri ha vært omvendt, men var likevel påvirket.

Djevelen raste i Nebukadnesar, og han befalte nå "sterke menn" i hæren å binde disse tre frimodige trosvitnene og kaste dem i ildovnen. Men først skulle de gjøre ovnen sju ganger hetere enn den pleide å være (v. 19-20).

På minnesmerker i Korsabad finnes bilder av slike sterke menn, eller kjemper som har vært i kongens tjeneste. De ble utvalgt blant krigsmennene på grunn av sin høyde og styrke. Det samme skjer ofte i dag når man velger ut soldater til garden - de høyeste i hæren blir livvakter.

Det var gjort på et øyeblikk å binde de tre vennene i sine egne klær og slepe dem til ildovnen. Der kastet de dem nedi. Men varmen fra ovnen var så forferdelig at de som drog dem dit og kastet dem nedi, selv ble drept. Flammene var vel så høye at ilden fikk tak i dem.

Alles øyne vendte seg nå mot den åpningen der man kunne se inn i ovnen. Men hva var det? Nebukadnesar ble forferdet og han reiste seg brått opp. Han ville ikke tro sine egne øyne. Han måtte spørre rådsherrene: Kastet vi ikke tre menn bundet inn i ilden? Under åndeløs stillhet fra forsamlingen lød svaret: Jo visst, konge.

Men det var fire menn inne i ilden, og de gikk løse omkring inne i flammene uten å feile det aller minste. For Nebukadnesars forferdede øyne hadde den fjerde et utseende "som en gudesønn" (v. 25).

Det er i sannhet et betegnende ord i denne hedningens munn. Herrens engel har det vært. Den Herrens engel som i den gamle pakt er uttrykk for vår Frelser i den skikkelse han hadde før han ble menneske.

Jo, der var en Gud som kunne berge dem fra Nebukadnesars hånd.

I samme øyeblikk kjente Nebukadnesar noe lignende som da Daniel tydet drømmen for ham. Og igjen knekket hans motstand sammen. Her viste det seg at det var forskjell på Nebukadnesar og på farao, kongen i Egypt i gamle dager.

Faraos hjerte ble forherdet overfor Guds under, men Nebukadnesar ydmyket seg. Han kalte de tre fram fra ilden og begynte å lovprise den Gud som hadde gitt ham et så stort nederlag for folkets øyne.

Han erkjente at disse tre hadde handlet rett, og han truet med harde straffer alle som heretter talte et eneste ord mot deres Gud. Dermed dømte han grundig sin egen tidligere atferd mot dem (v. 26-29).

Hvilken veldig Gud vi har! Denne begivenheten viser oss at Herrens trofaste vitner her på jord kan komme i mange sammenstøt med verden og dens ledere, der de ikke kan lyde dem uten å svikte Gud. Men det viser oss også at alt får en herlig ende bare man er trofast mot Herren.

Herren gjør ikke alltid slike under, selv om vi har beretninger om noe lignende fra martyrene i den første kristne menighet. De kristne ble kastet på bålet og vitnet om at de ikke kjente noen smerte. Men Herren kan gjøre slike ting når det tjener hans sak.

Han gjorde det her nettopp i en slik tid da Israel var under straffedommen og de hellige tempelkar var ført som bytte til avguden Bels hus. Og nettopp da viste Israels Gud et så uimotståelig under for øynene på alle stormennene i det kaldeiske rike. Han var gudenes gud og kongenes Herre.

I Jer 40:2 hører vi at den øverste for Nebukadnesars livvakt hadde en dyp erkjennelse av Israels Guds majestet, så langt han som hedning kunne ha det. Han har kanskje vært til stede i Duradalen og sett underet.

Men de tre Herrens venner - hvilken salig opplevelse har det ikke vært for dem om det som troen på Herren betyr! Hebreerbrevets forfatter skriver senere om dem som ved tro "slokket ildens kraft" (Heb 11:34). Den samme ild som drepte deres bødler, hadde mistet sin kraft mot dem.

Ja, vår Gud er stor! Han kan berge oss ut av ilden, ja, fra en ild som er verre enn Babels konges. For han kan frelse en synder fra den onde samvittighets ild og fra dommens ild, bare synderen tror på ham. Det kom en stund på jord da Guds Sønn igjen var i ildovnen, men nå ganske alene.

På Golgata kors brant Guds vredes flammer over Guds Sønns hode. Og veden som fikk denne ild til å brenne var hele verdens synder, også mine og dine, min leser. Derfor har han makt til å fri oss ut av dommens ildovn, bare vi tror på ham som disse tre i Babel.

Det står om dem at kongen gav dem "ære og makt i landskapet Babel" (v. 30). Det så forferdelig ulykkelig ut for dem, men det ble likevel til lykke. Og det er sant den dag i dag:

En kristen i en salig tilstand står,

hvorhen det går, hvorhen det går.

Gå til Dan 4:1-18
Dan 4:1-18
I de hebraiske, greske og latinske bibler blir de tre første vers av dette kapitlet knyttet sammen med det foregående kapittel, som v. 31-33. Man mente da at Nebukadnesars henvendelse til alle folk i sitt rike hang sammen med det som skjedde med de tre mennene i ildovnen.

Men i så fall ville jo bekjennelsen i dette kapitlet være uten noen innledning. Derfor har Luther i sin oversettelse sikkert truffet det rette når han lar disse tre vers være i begynnelsen av Dan 4. Og der har vi nettopp en omfattende bekjennelse fra kong Nebukadnesar, en kunngjøring om hva Gud hadde gjort mot ham selv.

I dette kapitlet har vi bekjennelsen av en vanviddsperiode i kongens liv. I forveien hadde himmelens Gud gitt ham bud om det i en drøm, hvis han ikke ville ydmyke seg.

Henvendelsen skjer "til alle folk og stammer og tungemål som bor over hele jorden" (v. 1). Babels rike gjorde krav på å være hersker over hele jorden, slik Romerriket gjorde senere.

Det er underlig å høre den hedenske kongen begynne med en fredshilsen og en lovprisning av "Den Høyeste Gud" (v. 1-3). Antagelig har Daniel hjulpet ham med å skrive denne kunngjøringen.

"Hvor store er hans tegn, hvor mektige hans under!" I disse utropene ligger det en dyp anerkjennelse av den levende Guds makt.

I v. 4-18 kommer så meddelelsen om Nebukadnesars drøm. Nebukadnesar begynner med å fortelle: "Jeg, Nebukadnesar, levde i ro i mitt hus, jeg var frisk og vel til mote i mitt slott." Tidspunktet for dette har sikkert vært etter at de store krigene som Nebukadnesar førte, var fullført med seier.

Etter Jerusalems ødeleggelse hadde han jo beleiret byen Tyros i 13 år. Da denne byen måtte underkaste seg hans makt, hadde toget til Egypt allerde vært. Etter den jødiske historieskriver Josefus' beretning skal Nebukadnesar ha kommet fram like til Gibraltarstredet.

Nærmere år 570 trakk han seg så tilbake til Babylon for å fryde seg over sitt seierrike herredømme og glede seg over alle sine veldige byggeforetak. Han oppførte en veldig mur et stykke nord for hovedstaden som vern mot angrep nordfra.

Den dag i dag finner vi mektige levninger av alt det Nebukadnesar bygde. Det finnes en umåtelig stor ruinhaug ved det såkalte Birs-Nimrod (Nimrodtårnet). Det er visst verdens eldste ruin.

Araberne forteller i et sagn at denne ruinen stammer fra det gamle Babels tårn, og det kan godt stemme. Dette veldige arbeidet ble oppført i trass mot Gud, men Nebukadnesar satte det i stand igjen og gjorde det til et stort tempel for Bel.

Hans navn finnes nesten på hver stein i ruinene med babylonsk kileskrift. Man har funnet en merkelig innskrift fra den tid som lyder slik: "Dette minnesmerke har jeg, Nabukudruzur (dvs. Nebukadnesar), konge av Babylon, det evige vesens tjener osv. satt i stand og fullført, i teglstein og kopper har jeg reist dets tårn. - Minnesmerket fra Borsippas eldste tider, som en konge i oldtiden bygde, men han fikk ikke bygge tårnene. Fra syndflodens dager av forlot de ham da de i forvirring framførte sine ord."

Ja, det er sant. Steinene roper i våre dager og bærer sitt vitnesbyrd fram til skam for alle som fornekter Bibelen.

På østsiden av Eufrat der faren allerede hadde bygd sitt slott, bygde Nebukadnesar en ny by. Den var 9 mil lang og like brei. En veldig mur gikk rundt denne store byen, og det var 100 porter i den. Muren var så brei oppå at man kunne kjøre to hester med vogner ved siden av hverandre. Muren hadde 250 tårn samt en festningsgrav foran som var fylt med vann fra Eufrat.

Men det største Nebukadnesar bygde var kongens borg. Ruinene er fremdeles en veldig haug som ennå går under navnet El-Kafr, som betyr slottsfjellet. Grushaugen er 70 fot (22 m) høy, 2400 fot (740 m) lang og 1800 fot (565 m) brei.

Teglsteinene er meget vakre, noen med blå, rød og svart glasur, men de fleste er lysegule. Nebukadnesars borg var 3/4 mil lang og rommet foruten slottsbygningene også hager og dammer innenfor de høye murene.

Mest kjent er de såkalte hengende hager. De var anlagt på terrasser og lå så høyt at de raget fram over de 40 m høye tårn på slottet. Ved hjelp av pumper fikk de vann fra Eufrat.

Det skal særlig ha vært for å gjøre sin hustru til lags, at Nebukadnesar lot bygge slike kunstige fjell med hager og skog på slettene i Babel. Hun var nemlig fra fjellene i Media. Oppe fra terrassene kunne man se utover hele byen, både den gamle og den nye byen.

Det var sikkert fra dette stedet kongen sa de formastelige ordene i v. 30. Da fylte han sitt hovmods beger som ble ham selv til dom.

Alt så ut til å smile til kongen. Fienden var overvunnet, og han gledet seg over de vakre bygningene og anleggene. Da fikk han en drøm som forferdet ham. Hans egne kaldeiske spåmenn kunne ikke forklare drømmen, selv om de nå fikk vite innholdet i den. Så måtte kongen igjen ta sin tilflukt til Daniel.

Man har spurt hvorfor kongen ikke straks sendte bud på Daniel. Tidligere hadde han jo sett at hans egne vismenn ikke dugde (Dan 2). Men vi må huske at det sikkert ligger mange, mange år mellom denne drømmen og den første.

Nebukadnesar var blitt mer og mer overlegen etter alle krigene han hadde vunnet, og også mer og mer en tyrann (v. 27). Derfor var hans samvittighet blitt sløv for det inntrykk han hadde fått av den levende Gud en gang før.

Dessuten ante han nok at drømmen betydde noe vondt for ham selv, og derfor var han redd for å høre sannheten. I v. 8 ser vi at Nebukadnesar fremdeles tilbad avguden Bel som sin gud.

Drømmen som Nebukadnesar hadde hatt, handlet om et stort, veldig tre han hadde sett. Løvet var fagert, og det bar rik frukt. Dyrene på marken fant skygge ved det og mat i treet.

Da så han med ett "en hellig vokter" stige ned fra himmelen. Det har vært en engel Nebukadnesar har sett, en av de himmelske vaktposter som våker over Guds folk. På engelens befaling ble treet ødelagt så nær som rotstubben. Men den ble lagt "i lenker av jern og kobber".

Nebukadnesar kunne forstå at denne stubben var en bestemt person som heretter skulle leve sammen med dyrene og ha et dyrisk hjerte. Og dette skulle vare i "sju tider" (dvs. år).

Han hørte at engelen kunngjorde at dette var besluttet i det himmelske råd, og at formålet med dommen var at mennesker skulle "sanne at Den Høyeste har makt over kongedømmer blant menneskene". Og "han gir det til den han vil, og setter den ringeste av menneskene til å råde over det" (v. 17). Det betyr at alt herredømme var en gave fra himmelens Gud, som han kunne ta og gi etter som han ville. Det var drømmen (v. 10-18).

Gå til Dan 4:19-27
Dan 4:19-27
Da Daniel hørte Nebukadnesars nye drøm, ble han "slått av redsel", for innholdet stod ved Guds lys klart for ham. Kongen måtte oppmuntre ham til å tale, og Daniel gjorde det også på en sømmelig måte. Med rene, tydelige ord sa han sannheten til kongen.

Treet var kongen selv i hans store makt (v. 20-22). Dommen fra Den Høyestes råd betydde at Nebukadnesar skulle bli utstøtt fra menneskene og få sin plass blant dyrene på marken, ete gress med dem og være uten tak over hodet som dem. Sju ganger skulle tidene bli forandret for ham, til Guds råd var fullbyrdet og kongen hadde lært å gi Den Høyeste æren (v. 23-25).

Lyspunktet ved drømmen var at rotstubben på treet med røttene skulle bli igjen selv om de var i lenker. Det betydde at kongen igjen skulle få riket når han hadde lært å ydmyke seg (v. 26). Men han skulle først komme i vanviddets lenker.

Daniel hadde nå fortalt kongen bestemt og med stor visdom hva galt han hadde gjort, nemlig hans grenseløse hovmod. Han ville ikke gi Gud ære, men seg selv. Det var tydningen av drømmen. Men Daniel tilføyde enda et ord.

Han forkynte omvendelse for kongen med disse ordene: "Konge! La derfor mitt råd være deg til behag: Løs deg fra dine synder ved rettferdighet, og fra dine misgjerninger ved barmhjertighet mot fattige. Så skal din lykke vare" (v. 27).

Daniel kaller dette ordet et "råd". Ja, på noen annen måte kan heller ikke vi forkynne omvendelse for mennesker enn å gi dem råd. Ingen kan tvinges til det. Herren selv sier i Åp 3:18: "Så råder jeg deg at du kjøper av meg..." Og følgen av dette er at ansvaret hviler på den enkelte.

De jødiske rabbinere har oversatt ordet i v. 27 slik: "Løskjøp dine synder ved almisse og dine misgjerninger ved barmhjertighet mot de fattige." Dette har den latinske oversettelsen (som kalles Vulgata) fulgt.

Og i den romersk-katolske kirke gjelder dette som et hovedbevis for at man kan fortjene frelse ved gode gjerninger. Det er jo pavekirkens fryktelige vranglære at menneskene kan kjøpe seg selv fri fra syndene ved gode gjerninger i stedet for at Herren har betalt for all synd med sitt blod. Det er den sanne lære.

Det kaldeiske ordet som er brukt her, "feruk", betyr i første rekke rive av eller bryte av, men det kan også bety å kjøpe fri. Den danske bibeloversettelse har gjengitt det med å "avbryte". Det gir en rett mening som stemmer med resten av den Hellige Skrifts ord og ånd. (NB-88 oversetter: Løskjøp deg; NO-77/85 har: Riv deg løs.)

Meningen er: Bryt med dine synder og la dem bli avløst av rettferdighet. Men rettferdighet er ikke bare ytre gjerninger, som den feilaktige oversettelsen "almisser" peker på. Rettferdighet taler om sinnelaget, det nye sinn som blir holdt oppe ved troen.

I den augsburgske bekjennelsen Apologien (forsvar) har reformatorene nettopp tatt dette ordet fram for å motbevise den katolske villfarelse. Ordet sier oss altså først: Bryt med dine synder og la dem bli avløst av et rettferdig sinn. Det betyr et sinn som Herren kan vedkjenne seg.

Dernest peker det på gjerningene når det tales om "barmhjertighet mot fattige". Meningen er at Nebukadnesar ikke burde være den harde tyrann som han var. Han skulle røkte sitt kongeembete med barmhjertighet mot alle de elendige og små. De ligger himmelens Gud særlig på hjerte. Summen av det hele blir: Omvend deg, kong Nebukadnesar, og bær frukt som er omvendelsen verdig!

Slutten på ordet sier: "Så skal din lykke vare." Det viser til at dommen ennå kunne forandres dersom Nebukadnesar ville omvende seg.

For Herren er langmodig! Det ser vi også når hans veldige dom blir kunngjort. Bare synderen vil ydmyke seg før det siste øyeblikk av nådetiden renner ut, så er Gud rede. Det er godt for den som ydmyker seg i tide! Det er ikke godt å prøve krefter mot Guds langmodighet.

Men Daniel er likevel en fin Åndens mann. Med visdom og frimodighet kunngjør han sannheten for datidens mektigste hersker. Alltid finner vi den samme faste mann som har gitt sitt liv i Herrens hånd. Derfor går han aldri krokveier, men har som sitt valgspråk: Fram med Gud! Daniel er et levende bilde på ordet i Siraks bok Dan 4:28: "Kjemp for sannheten inntil døden, så vil Herren Gud stride for deg." Gå til Dan 4:28-37
Dan 4:28-37
"Alt dette kom over kong Nebukadnesar." Slik begynner dette avsnittet. Det betyr at Guds langmodighet i dette tilfelle var forgjeves. Et år - 12 måneder i v. 29 - varte nådens tid. Og det minner om Herrens lignelse om det ufruktbare fikentre og vingårdsmannens forbønn: La det stå ennå et år.

Og året gikk, men Nebukadnesar var den samme hovmodige tyrann. Så stod han en dag og skuet ut over sin store by og hans hjerte var meget hovmodig. Ikke en tanke skjenket han himmelens Gud. To ganger før hadde han opplevd hans makt i sitt liv (Dan 2. 3).

Han løftet sin røst og sa - antagelig til de menn fra hoffet som gikk omkring og smigret ham: "Er ikke dette det store Babel, som jeg med min veldige makt har bygd til kongesete, til ære for min herlighet!" (v. 30).

Men han hadde knapt nok talt, før det liksom kom en røst ned fra himmelen over ham. Og røsten kunngjorde at nå ble den dommen som var forutsagt satt i kraft (v. 31-32).

Hovmodighet, hovmodighet - det er det dypeste av satans dybder (Åp 2:24). Selvopphøyelse, selvforgudelse - det er djevelens grunnvesen. Må Herren hjelpe hvert eneste Guds barn til å vokte seg for alt som smaker av denne giften. For den rår i vantroens barn på mange forskjellige måter.

I samme stund mistet Nebukadnesar sin forstand og ble som en gal mann. Han ble slått med vanvidd på den frykteligste måten. Den dag i dag møter man lignende vanvittige mennesker som mener at de er dyr.

En bonde som en gang gikk fra forstanden innbilte seg at han var en ulv. En ung pike hadde drukket blod av en katt for å drive ut epilepsien hun led av, ble vanvittig og trodde at hun var en katt.

Nebukadnesar ble fullstendig sinnssyk og innbilte seg at han var en okse - dette kalles med et fremmedord for "boantropie". Derfor ville han være med dyrene dag og natt, han åt gress som de, var ute i all slags vær så de kunne ikke holde ham inne.

Håret vokste og ble hardt som "ørnefjær", fordi han selvfølgelig sprang omkring uten klær og var utsatt for både regn og sol og varme. Neglene ble som "fugleklør". Det kan enten komme av at ingen fikk klippe dem, eller at de vokste på en sykelig måte - det skjer ved bestemte sinnssykdommer (v. 33).

Hvilken fornedrelse! Han ville heve seg over alle mennesker i sitt hjerte, ja, over den allmektige Gud. Nå ble han fornedret under alle mennesker som et dyr. Gud lar seg ikke spotte. Han kan opphøye, men også fornedre.

Det står: Han ble utstøtt fra menneskene. Det må jo bety at han ikke kunne være sammen med andre mennesker. Likevel har han vel beveget seg innenfor murene i sitt store palass der det var hager osv. Som vi hørte var det ganske stort - 3/4 mil og det var rom nok for den vanvittige kongen.

Det vil ikke si at riket ble tatt fra ham. Hans pårørende visste jo om drømmen som Nebukadnesar på ingen måte hadde skjult. De visste at røsten fra himmelen hadde talt om "sju tider".

Men nå bekjenner Nebukadnesar videre og forteller hvorledes han fikk sin forstand igjen: "Men da tiden var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne til himmelen." Dyret vender sitt blikk mot jorden, mennesket er bestemt for himmelen, det er bestemt til å se oppover.

Derfor var dette det første tegn på at lyset vendte tilbake gjennom vanviddets natt, nemlig at kongen så oppover. Og med det samme stod det helt klart for ham. Da ydmyket han seg og begynte med å love, prise og ære den Høyeste.

Han bekjente at "alle som bor på jorden er for ingen ting å regne". Han bekjente at Herrens vilje var det avgjørende både i himmel og på jord. Han bekjente at ingen maktet noe mot den veldige Guds hånd. Ingen kunne gå i rette med ham og "si til ham: Hva gjør du?" (v. 35).

Det er i sannhet en fin, ydmyk bekjennelse som legger all ære over på ham som fortjener den.

Det at Nebukadnesar våknet opp fra mørke til lys minner oss mye om det som skjer hver gang et jordbundet, vantro menneske våkner opp fra sitt mørke til å erkjenne sannheten. Mange vantro mennesker viser jo så åpenbart et dyrisk sinn. De eter og drikker, sover og arbeider, og ellers følger de kjødets lyster i alle andre ting. Dette er jo den tilværelse mange mennesker har, og man kan ikke kalle det liv.

Men når så lysstrålen fra himmelen, fra Guds Ånd, faller inn i sjelen, da løfter det jordbundne øye seg. Før speidet det bare etter det jordiske. Nå skuer det for første gang opp mot den Gud og den himmel som drt aldri hadde brydd seg om før.

Da lyder bekjennelsen om hvor elendig man var i vantroen. Det er bekjennelsen: Jeg er intet, men også at Herren er alt. Da får Herren sin ære.

Nebukadnesar fikk igjen sin gamle plass som konge. "Min herlighet og min prakt fikk jeg igjen," sier han. Og "mine rådsherrer og stormenn oppsøkte meg. På ny ble jeg innsatt i kongedømmet og fikk enda større makt enn før" (v. 36).

"Større herlighet," står det (dansk). Job fikk etter sin ydmykelse også dobbelt mot det han hadde hatt før (Job 42:10). Et Guds barn kan lære av dette at vi ikke skal være redd for Herrens tukt. Han gjør oss bare fattig for at vi senere skal bli rikere, og han trykker oss ned bare for å opphøye oss enda mer.

Denne "større herlighet" som Nebukadnesar fikk, bestod neppe i nye erobringer og gjerninger. Men det var nettopp den virkning som oppreisningen og hans ydmyke bekjennelse hadde i folkets øyne.

Å ydmyke seg gjør aldri et menneske mindre. Også i verden gir det uvilkårlig respekt. Verdens barn har likevel et inntrykk av at det er noe stort ved å ydmyke seg, selv om de ikke vil gå denne veien.

Det siste verset i kapitlet er herlig. Det er en vidunderlig bekjennelse fra en hedensk konges munn: "Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå himmelens konge, for alle hans gjerninger er sannhet og hans stier er rettferdighet. Og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke" (v. 37).

I denne bekjennelsen bøyer Nebukadnesar seg i sannhet under Guds veldige hånd, erkjenner at hans tukt var rett og gir ham æren.

Det Guds ord her forteller oss, gir oss et innblikk i Guds underlige ledelse. For oss er den ofte skjult. Men det viser at likevel ikke alt går på egen hånd i verdenshistorien. Det blir styrt mot et bestemt mål, og det onde kan også tjene til det gode for Herrens sak.

Jordens historie er ikke en broket forvirring av tilfeldigheter, men den forteller om en som holder trådene i sin hånd. Og det gjelder også i det enkelte Guds barns liv. Hvor forvirrende enn trådene kan se ut til å krysse hverandre, skal det bli kjent at hele Herrens ledelse og oppdragelse med oss var et mesterstykke. Men vi ser det kanskje ikke før i evighetens lys. Derfor har vi grunn til å synge med den gamle sanger:

Uforsagt, hvordan min lykke

enn i verden blive må,

det er dog et mesterstykke,

som jeg daglig grunner på,

når jeg kun i nåden står,

uforsagt, hvorhen det går.

Hos de verdslige historieskrivere hører vi i det hele tatt ikke mye om Nebukadnesar. Den jødiske historieskriver Josefus gjorde seg mye umak med å finne alt han kunne for å oppklare kaldeernes historie. Men han fant Nebukadnesar omtalt bare hos seks av oldtidens forfattere.

Av disse var det bare fire som ganske flyktig skrev om Nebukadnesars forhold til det hellige land. Det er bare to som går nærmere inn på dette. Og hos den ene av dem, Berossos*, finner vi følgende uttalelse: Etter at Nebukadnesar hadde fullført den omtalte muren, falt han i sykdom og døde etter 43 års regjering. (*Skrev ca. 300 f. Kr.)

Dette at han falt i sykdom etter å ha fullført sitt veldige byggearbeid, peker på det vi har omtalt her. Ellers er det jo ikke slik at den hellige historie behøver attest fra verdslige historieskrivere. Nei, den vitner nok ved det den selv forteller både ved sitt vederheftige innhold og ved sin hellige opprinnelse.

Dette er altså det siste Den hellige Skrift forteller om Nebukadnesar. Det er en herlig utvikling i forholdet mellom himmelens konge og denne mektige jordiske kongen i Dan 2:3, 4. I Dan 2 bekjenner Nebukadnesar over Daniel og priser Gud i sitt lønnkammer.

I Dan 3 gir han Gud ære i en stor forsamling av alle sine embetsmenn. I Dan 4 blir han ledet gjennom en dyp tukt til å avlegge en enda mer gjennomgripende bekjennelse av Herren for alle sine landsmenn.

Når Daniel ikke omtaler Nebukadnesar mer, betyr det antagelig at kongen døde kort etter. Han ser ut til å ha vært en sjel som var av sannheten og ville bøye seg for den når han forstod den.

Gå til Dan 5:1
Dan 5:1
Dette kapitlet omtaler slutten på Babel som verdensmakt, ja, den omtaler den siste dag eller rettere natt. Nebukadnesar ydmyket seg for den levende Gud. Hans sønn, Evil-Merodak, var også vennlig mot Israels folk.

I slutten av 2Krøn 25:27 hører vi at han tok kong Jojakin til nåde. Han befridde ham fra fengslet der han hadde vært i mange år og gav ham en plass ved sitt bord over alle de andre stormennene. På mange måter har han etterfulgt sin far slik vi ser det her.

Han regjerte bare i to år (år. 561-559 f. Kr.) så sant beretningen hos Berossos er rett. Han forteller nemlig at "Evil Maraduk" regjerte dårlig og ble drept av sin søsters mann, Neriglissar.

Den samme historieskriver forteller videre at denne Neriglissar overtok regjeringen og styrte i 4 år, og deretter hans sønn, Laborosoarkod, i 9 måneder. Men denne sønnen var ganske ond, han hadde en dårlig karakter og ble myrdet. Deretter fikk en av de sammensvorne, Nabonnedus, regjeringsmakten.

Men hvem er så denne Beltsasar som nevnes her? Den kritiske bibelkritikk mente lenge at hans liv var en fabel, og dette var en av hovedgrunnene til at Daniels bok ble erklært for uekte.

Men steinene roper. Man har ved å trenge dypere inn i kileskriftforskingen for en årrekke siden funnet navnet hans. Men der er han sønn av Nabonnedus (Nabonid), eller som han kalles i kileskrift: Nabunaid. Det var den siste storkonge over Babylons rike.

Det finnes bønner i kileskrift skrevet av denne kongen til måneguden, og de slutter med disse ordene: "Befri meg, Nabunaid, konge av Babylon, fra synder imot din opphøyede guddom og gi meg liv som gave for framtida! Men det som angår min første sønn, mitt hjertebarn Belsar-usur, så la frykten for din høye guddom bo i hans hjerte, så han ikke samtykker i synder! La han bli mettet med overflod av liv!"

I 1879 fikk en tavle med innskrifter plass i det britiske museum, og der får vi vite enda mer om denne Belsar-usur. Han var fører for hele den babylonske hær. Der er fortalt at han sammen med hæren og stormennene oppholdt seg i landet Akkad i den nordøstre del av Babel. Her var de fra det 7. til det 11. år av farens regjeringstid - det vil si år 548-544 f. Kr. De skulle antagelig verne landets grense i nord.

Slik ser det ut til at han var ganske selvstendig og var medregent eller underkonge. De babylonske innskriftene viser at det som regel alltid var underkonger under storkongen. Uttrykket "konge av Babel" betyr ofte underkongen over landskapet Kaldu (mellom- og vest-Babylonia) der hovedstaden Babel lå.

At Beltsasar bare har vært underkonge blir også bekreftet av at han utnevner Daniel til den tredje i riket da han forklarte den gåtefulle skriften for ham (Dan 5:29). Storkongene pleide de mektige til den andre i riket, det ser vi av Est 10:3. På samme måte kalles også Nebukadnesar konge av Babel før hans far, Nabopalassar, var død.

Da Kyros rykket inn over grensa til Babylonia i Nabunaids syttende regjeringsår (år 538), flyktet Belsar-usur og lukket seg inne i Babylon som man anså var uinntagelig.

Slutten av denne merkelige kileskrifttavlen inneholder følgende ord: "I natten til den ellevte Markesvan", som er den åttende av de babylonske måneder, "Gubaru...". Resten kan vi ikke lese. Bokstavene er ødelagt og borte.

Deretter kan vi lese videre: "Fra den 28. Adar," som er den siste måned i året, "til den 3. Nisan", som er første måned i året og tilsvarer vår mars-april, "ble det holdt dødsklage i landet Akkad".

Vanskeligheten blir da om Beltsasar kan være Nebukadnesars "sønn", som han kalles i dette kapitlet. For Beltsasar synes å være den samme som Belsar-usur, og begge navn betyr det samme, nemlig: "Avguden Bel beskytter kongen."

Når vi møter en slik vanskelighet i historiske opplysninger i Den hellige Skrift, kan vi gå to veier. Den ene er uten videre å erklære at Skriften tar feil, og i sammenheng med dette mene at bibelskriftet der det står er uekte.

Den andre veien er å tro hele Den hellige Skrift. Da går man og ut fra at grunnen til at man ikke kan løse tilsynelatende vanskeligheter og motsigelser, ligger i mangelfull kunnskap hos oss.

Det kan ha vært så utallige omstendigheter som vi ikke kjenner. Gjorde vi det, ville vi se løsningen uten den minste vanskelighet. En gang iblant blir troen styrket ved at man finner en eller annen stein med en innskrift som viser noe av løsningen. Det angriperne benektet, viste seg likevel å være som Bibelen sa.

Man har nektet at det var en mann ved navn Beltsasar. Nå må man innrømme at det er slik, for hans navn er funnet på innskrifter.

Men innskriftene sier også at Beltsasar var sønn av Nabunaid. Hvorledes kan han da være sønn av Nebukadnesar? Ordene sønn og far (se Dan 5:10, 22) blir imidlertid brukt i babylonske innskrifter i en videre betydning uten hensyn til kjødelig avstamming.

På en av innskriftene kaller Nebukadnesar slik en konge som levde nesten 1400 år før ham, for sin "gamle far". Og i selve Daniels bok ser det ut til at Daniel på ingen måte kaller Beltsasar for Nebukadnesars kjødelige sønn.

For Beltsasar blir framstilt som fullstendig ukjent for Daniel (Dan 5:13). Og det var vel ikke mulig om han hadde vært Nebukadnesars kjødelige sønn. For Daniel hadde spilt så stor rolle i Nebukadnesars regjeringstid.

"Dronningen" som omtales i Dan 5 ser ikke ut til å være kongens mor*, etter de skrifter man har funnet senere. Dette må være Beltsasars egen dronning. For etter innskriftene på tavlene som er funnet, eksisterte det på dette tidspunkt ingen enkedronning. Hans fars, Nabunaids dronning og Beltsasars mor, var ikke enkedronning. Nabunaid levde nemlig på denne tid og han levde også etter Babels fall. (*Dansk oversettelse har fotnote om det, mens NO-38 har: Enkedronningen.)

Den eneste dronningen som ble enkedronning i Beltsasars tid, var Nabunaids mor. men hun døde 5. Nisan i året 547. Hun var altså død ni år før den tida dette avsnittet handler om. Kyros inntok Babel i året 538.

Når kritikken vil holde fast ved at "dronning" her betyr "enkedronning" henger det sammen med følgende: Den mener at forfatteren av Daniels bok talte om Nebukadnesars dronning her. På den måten vil den gjøre Beltsasar til kjødelig sønn av Nebukadnesar.

Dermed vil man komme i strid med kileinnskriftene. De sier at Beltsasar var sønn av Nabunaid, og kritikken hadde vunnet spillet. Påstanden var klar: Daniels bok er uekte.

Men det er jo slett ingen grunn til å ta ordet dronning for enkedronning. For den sunne sans betyr det først og fremst kongens gemalinne. I Danmark hadde man f. eks. kong Christian den 9. s dronning som var dronning Louise og ikke enkedronning Caroline Amalie.

Daniels bok sier altså ikke på noen måte at Beltsasar ikke skulle være Nabunaids sønn. Nabunaid nevnes fordi den hellige Skrift nesten aldri nevner mer av den verdslige historie enn det som er nødvendig for å forstå den hellige åpenbaringens historie. Her er det Beltsasars person og vanhellige frekkhet som berører Guds rike. Derfor omtales han bare her.

Spørsmålet om Beltsasars person kan ikke bevise at Danielsboken er uekte. Daniels bok og kileinnskriftene stemmer tvert om ganske overens. Her er det virkelig ingen grunn til å angripe ektheten.

Gå til Dan 5:2-30
Dan 5:2-30
Kong Beltsasar holdt gjestebud med alle sine stormenn. Av kileskriftene ser vi at det var den årlige Tammusfesten som ble feiret. Det var den 1. juli, som var midt i den fjerde måned, Dusu, i det babylonske året. Den ble feiret både med stor glede og sorg og klage.

Tammus var vårguden som man mente var årsak til at naturen kom med nytt liv om våren. Sorg og klagerop var over forgjengeligheten i naturen. Det var for å ofre til Tammus at Beltsasar hentet de hellige tempelkarene, og de skulle brukes til å ofre til ære for avguden.

At Beltsasar og stormennene hans var så trygge på festen, vitner om at de stolte fullt og fast på at festningen var uinntagelig. Daniels fortelling om gjestebudet stemmer med den greske historieskriveren Herodots beretning.

Han sier også at de danset og drakk og holdt fest da perserkongen trengte inn og erobret byen. Det var den 16. Tammus ifølge kileinnskriftene. Herodot forteller videre at perserne hadde ledet vannet i Eufrat bort, og de kom ganske uventet inn i byen gjennom elveleiet. Også det stemmer meget godt med Daniels bok. For den forteller jo at Beltsasar ikke ante noen fare på festen.

Måltidet var forbi, og nå skulle drikkefesten ta til for alvor. På østerlandsk vis satt kongen rett overfor sine gjester på en opphøyet plass og drakk med dem. Der satt de nå sammen alle disse menneskene, støyet og lo og var løsslupne. Også kongens kvinner var til stede ved festen.

Da fikk kongen et virkelig satanisk innfall. Han kom nemlig til å tenke på at faren hadde tatt med seg tempelkarene fra templet i Jerusalem. Og så bestemte han at man skulle hente disse karene. Nå skulle de drikke vin av dem til ære for gudene i Babylon. Og det skjedde.

Dette var en stor frekkhet. Nebukadnesar hadde jo flere ganger avlagt bekjennelse til ære for Jahve (v. 22), og det visste Beltsasar. Også Nebukadnesars etterfølger, Evil-Merodak, hadde vist nåde mot jødekongen som var i fangenskap Ellers forteller historien at han var en ussel mann.

Men Beltsasar hånte denne Gud. Den antikristelige ånd med spott og hån ble allerede åpenbart i ham.

Men Gud lar seg ikke spotte. Mens kongen og hans svirebrødre "priste sine guder av gull og sølv, av kobber, jern, tre og stein" (v. 4), da så kongen noe. En menneskehånd skrev på den kalkede veggen rett overfor kongen. Lysestaken lyste rett mot denne veggen, og fingrene som skrev kom ganske tydelig til syne.

Det var Herren selv som grep inn. Alle skulle forstå at den dommen som skulle skje samme natt over Beltsasar, var fra Gud. De skrifttegn som ble brukt, må ha vært av et ganske spesielt slag, for ingen av kongens vismenn kunne lese dem.

En fryktelig angst grep kongen. Han skiftet farge og tankene ble forvirret et øyeblikk. Han ble slapp i hoftene, og knærne slo mot hverandre. Han sendte øyeblikkelig bud til alle vismenn. Og kongen ga det løfte at den som kunne tyde skriften, skulle bli kledt i purpur, bære et gullkjede om halsen og være den tredje i riket i makt.

Ingen kunne løse gåten, og forvirringen ble stor. En uhyggelig gru la seg over dem alle.

Da kom dronningen inn i gjestebudssalen. Hun hadde hørt om uroen i gjestebudet, og hun visste råd. Hun hadde ikke glemt den mannen som hadde hatt så stor plass da Nebukadnesar var konge. Det ser ut til at hun hadde et ganske annet sinn overfor Daniel og hans Gud enn kong Beltsasar. Uten betenkning pekte hun på Daniel.

Vi vet ikke hvorledes det hadde gått med Daniel etter at Nebukadnesar var død. Men under Beltsasar er han i alle fall satt i en krok, selv om han etter Dan 8:27 ennå hadde en stilling i riket. Men av v. 13-16 ser det ut til at kongen ikke tidligere har hatt noe særlig kjennskap til ham.

Det er verd å gi akt på hvorledes Daniel svarer kongen. Han sa ikke et trøstens ord med hensyn til den dom som ventet ham, slik han gjorde til Nebukadnesar (Dan 4:19). Han avviser kongens tilbud om purpur, gullkjede m.m. Daniel visste at han stod overfor en frekk gudsforakter og spotter.

Derfor holder han seg tilbake og tar også i sin ytre ferd bestemt avstand fra kongen uten å gjøre forskjell på folk. Han står foran kongen som en utsending fra kongenes konge. Uten frykt taler han til kongen om hans forbrytelse. Han viser til Nebukadnesar, hans "far".

I Østerland brukes dette uttrykket som før nevnt om forgjengeren på tronen, til og med flere århundre før. Nå viser han kongen hvorledes den høyeste Gud ydmyket Nebukadnesar da han ble hovmodig, til han lærte å gi Gud æren.

Og så tilføyer han: "Men du, Beltsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette" (v. 22). Han blottlegger her Beltsasars forherdede, frekke sinn. For ansvaret er større for den som tydelig og åpenbart har sett Guds veldige hand. Og det hadde Beltsasar, for han må selvfølgelig ha kjent Nebukadnesars historie ganske godt.

I v. 23 taler nå Daniel om kongens forbrytelse som fikk begeret til å flyte over. På grunn av dette kom dommen, nemlig hans ryggesløse hån mot "himmelens Herre". For han hadde holdt drikkefest med de hellige tempelkar og drukket av dem til ære for de døde avgudene.

Deretter forklarte han skriften på veggen. Gud åpnet Daniels øyne så han kunne lese at det stod: "Mene, mene, tekel, ufarsin." Og forklaringen var denne: "Mene" betyr "talt". At det gjentas, betyr at Gud har talt to ganger.

Først har han talt kongens dager, at Gud hadde fastsatt deres tall. Også denne onde kongen hadde fått en nådefrist. Men når ordet gjentas, betyr det at Gud har talt dine dager slik at han nå er ferdig med å telle dem. Han har talt dem opp. Det er den dobbelte betydning som Daniel uttrykker slik: "Tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det."

"Tekel" har også en dobbel betydning. Den nærmeste betydning er: Gud har veiet deg. Men ordet peker også på betydningen "lett". På grunnspråket heter det "å veie" "takal", men å "være lett" heter "kalal", og ordet tekel kan avledes av begge disse ordene. Derfor kommer den dobbelte betydning fram: Veiet og funnet for lett.

Til slutt er det et tredje ord som ble uttalt "ufarsin" når profeten leste det opp. Det betyr å bryte, dele og splitte. Her er det altså tale om flere. Det var nemlig mederne og perserne sammen som skulle eie riket heretter.

Men når Daniel tolker dette, sier han "peres", som i virkeligheten er det samme ordet, bare i en annen form. Det betyr at han har brutt i stykker, delt og splittet riket. Det var Gud som i virkeligheten stod bak mederne og perserne og dømte kongen.

Denne forklaringen gjorde sikkert et mektig inntrykk på Beltsasar. Han forsøker å gjøre himmelens Guds vrede mildere ved å gi Daniel purpurkledning og et gullkjede. Han lot også rope ut over forsamlingen at Daniel skulle være den tredje i riket.

Uttrykket "den tredje i riket" peker som før nevnt på at kongen selv var den andre i makt, det vil si underkonge, mens Nabunaid (Nabonid) var den første.

Men samme natt ble Beltsasar slått i hjel (v. 30).

Dette er et alvorlig ord å tenke på for oss alle: Mene, mene, tekel, ufarsin. Våre dager er talte og kan snart være slutt. Å være fylt med en levende bevissthet om dette, er nødvendig om vi skal nå målet.

Verdens mennesker akter jo aldri på denne alvorlige sannhet, like så lite som Beltsasar gjorde det. De lar det stå til, som om det ikke var noe som het den siste dag. Måtte dette ordet likevel lyde inn i mange vantro hjerter: Mene, mene.

Nå lever du, bruk denne tid,

hvem vet om du ser morgen blid,

for den i dag er sund og rød,

den morgensol ser blek og død.

Hvis uomvendt du gikk herfra,

en evig død deg venter da.

Men også for Guds barn gjelder det om å lytte til Herrens ord "mene, mene", og helst skal vi leve hver dag som om den var den siste. Vi vet verken dag eller time når Herren kommer. Han kan komme ved dødens bud eller i himmelens skyer. Vi vet ikke når han setter punktum for våre dagers tall. Også Guds barn kan noen ganger leve uten å være våkne for det alvor som ligger i at våre dager er talte. Det er sant det som står i salmen:

Et lite åndefang

kan ende all min gang,

så jeg i evigheten står;

jeg går til døden hvor jeg går.

"Veiet og funnet for lett." Hvilken alvorlig preken gjemmer ikke dette ordet! Gud har også sine vektskåler, og de er justert i himmelen. De gir aldri falsk vekt som verdens vekter som alltid er falske når det gjelder å veie åndelige verdier.

Det må virkelig være et alvorlig spørsmål for hver eneste sjel: Holder du vekten, kan du bestå for Guds vektskål? Mange bryr seg aldri om dette, bare de betyr noe i verdens øyne. Guds vektskål er intet for dem.

Andre søker å veie opp og klare sitt regnskap med Gud med alt det de selv kan legge i vektskåla. En kommer med et godt liv, en med sin borgerlige rettferdighet, en annen med sin hjelpsomhet mot de fattige, en tredje med sin kirkegang og altergang, med sine fromme følelser og slikt.

Men alt dette veier jo ingen ting, det er hult og tomt i seg selv. Det kan ikke komme på den vekstskåla som veier til fordel for oss. For alt det som er godt for mennesker, alle våre gode gjerninger, selv de beste, er likevel merket av synden. Når de skal brukes som gjenløsningsbetaling og ikke bare være vitner, vil de anklage oss.

Nei, det er bare ett som kan oppveie vår blytunge synd, og det er Jesu Kristi dyre blod. Er det blitt tilflukt for ditt hjerte, det blod som du ble døpt til, det blod som Guds kjærlighet til syndere er blitt åpenbart så usigelig stor i? Da blir du ikke funnet for lett. Da har du det som kan oppveie alle dine synder.

All den synd du minnes kan,

veier ikke ved et grann,

mot Guds nådes makt å regne,

som du kan deg fritt tilegne.

Men uten Jesus vil dommen ramme deg slik den rammet Beltsasar. Og det skjer selv om du er så skikkelig og gudfryktig i verdens øyne som tenkes kan.

For noen år siden stod forfatteren av denne boka i den store engelske bank i London. Jeg så der hvorledes gullstykkene ble prøvd (dvs. det engelske pund) om de hadde den rette vekten eller ikke.

På en lang og noe skrå renne gled de i rekke etter hverandre ned i en liten vektskål der det akkurat var plass til et gullstykke. Når mynten kom ut på den lille vektskåla, gled den ned enten til høyre eller til venstre, alt etter om den hadde full vekt eller ikke.

Også alle mennesker nærmer seg i en ustanselig rekke avgjørelsens vektskål. Der skal det avgjøres om de får plass på høyre eller venstre side av Herrens trone. Holder vi vekten eller blir vi funnet for lett på Guds vektskål?

Måtte vi alle erkjenne i tide at vi er intet verd i oss selv, og at bare en levende tro på nåden i Jesus kan få oss til å bestå for Gud.

Det siste ordet er "feres", som betyr: Han har splittet ditt rike og gitt det til andre. De som ikke akter på den store salighet som Herrens nåde tilbyr oss og har gjort ferdig for oss, vil komme til å oppleve denne dommen. Det herlige Guds rike, det arvegods de fikk i sin dåp, er splittet og lagt øde ved deres vantro. Den plass de lot stå tom, ble gitt til andre. La ikke dette skje med deg!

Plass var beredt for hver og en som kom,

din står der også, la den ei stå tom.

Gå til Dan 6:1
Dan 6:1
Kapitlet begynner med å fortelle om at "mederen Darius overtok riket da han var sekstito år gammel". Og i Dan 9:1 heter det: "I Darius', Ahasvers' sønns første regjeringsår - han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket -".

Men kritikken har også hatt det meget travelt med hvem denne Darius er. Her mener de også at det er bevis for at Daniels bok er uekte. Man antar da at forfatteren til denne boken har levd flere hundre år senere enn Daniel, og at det er tale om Darius Hystaspis som levde etter Kyros.

Men han er nevnt på feil tidspunkt, mener de. På den måten er det jo ganske lett å løse alle vanskeligheter, og uten videre erklære at Skriften her tar feil.

Selv om det tilsynelatende viser seg å være en uoverensstemmelse mellom det den verdslige historie forteller og det som står i Den hellige Skrift, vil Herrens menighet selvfølgelig alltid være best tjent med å tro Bibelens beretning.

Men det viser seg også tydelig igjen og igjen at Bibelen likevel får rett. Slik er det også i dette tilfelle.

Navnet Darjavesj blir gjengitt med Dareios (Darius) i den greske oversettelsen Septuaginta. Det finner vi bare på to steder, nemlig i Dan 6:1. 9:1: og da som navn på en meder.

Navnet er også kjent i andre gammeltestamentlige skrifter, som Esras bok, profeten Haggai og Sakarja. Men der er det som sagt navn på en perserkonge, nemlig Darius Hystaspis som regjerte fra 521-485 f. Kr.

Videre er nevnt en Darius i Neh 12:22: men der er det også en perserkonge, nemlig Darius den andre Rotus (424-404 f. Kr.). I den verdslige, historiske litteratur finner vi en tredje persisk konge med dette navnet, nemlig perserkongen Darius Kodomannus som regjerte fra 336-330 f. Kr.

Men intet sted utenfor Daniels bok kjenner vi noen meder med dette navnet. Det kan derfor se ut som at Darius bare var et persisk navn og ikke noe medisk navn.

I Dan 9:1 ser vi at Darius' far var en mann ved navn Ahasverus. Det står bare: Darius Ahasverus' sønn. Etter dette ser det ut til at Ahasverus må være en som var kjent av alle. Både i Esras bok og Nehemias bok er nevnt en Ahasverus. Men der er det navn på perserkongen Xerxes den første, og han levde senere (485-465 f. Kr.).

Vi skal imidlertid legge merke til at i Est 1:1 er denne merknad: "- det var den Ahasverus som regjerte fra India like til Egypt over 127 landskaper."

Med dette er det også sagt at forfatteren av Esters bok kjenner enda en Ahasverus som er eldre. Han har også vært konge, men har ikke hersket over 127 landskaper fra India til Egypt.

Denne bemerkning kan bare sikte til den Ahasverus som er nevnt i Dan 9:1. For verken Bibelen eller noen av de verdslige historieskriftene kjenner noen annen Ahasverus.

Daniels Ahasverus som nevnes uten noen forklaring, må ha vært en kjent medisk person. Når bare navnet ble nevnt, visste alle hvem man talte om. Dette vil også vise seg å være rett. Etter dette verset var nemlig mederen Darius 62 år gammel da han ble konge i Babylon etter Beltsasar i året 538.

Han må altså ha vært født ca. år 600:i Nebukadnesars femte regjeringsår. Men på den tid kjenner vi virkelig en som het Ahasverus. I Tobias (Tobits) bok 14:32 heter det: "Og han hørte før han døde at Ninive som Nebukadnesar og Ahasverus inntok, ble ødelagt." (Apokryfiske bøker, utgitt av Det norske Bibelselskap 1988:s.38: Tobits bok Dan 14:15 har en noe annen ordlyd.)

Denne Asverus (som er samme navn som Ahasverus) er etter den greske historieskriveren Herodots beretning nettopp mederkongen Kyaxares. Han regjerte fra 625-585. Denne Kyaxares hersket også over perserne. For hans far og forgjenger, Fraortes, var ikke til freds med å herske over mederne, skriver Herodot. Han gikk til krig mot perserne og la dem under mederne.

Herodot skriver også at denne Kyaxeres var hovedmann ved erobringen av Ninive i år 606 f. Kr. Da la han under seg Assyria mens forbundsfellen Nabopalassar som var underkonge i Babylon, rev løs den babylonske provins fra Assyria og dannet et selvstendig babylonsk rike.

Dessuten behersket Kyaxeres hele Øvre-Asia. At en så mektig fyrste er nevnt av Daniel og Tobits bok uten en nærmere forklaring, er etter dette ganske innlysende.

Ettersom denne Darius var sønn av denne Ahasverus (Kyaxeres), er det altså i orden at han blir kalt mederen. Da mediere og persere ikke bare var nabofolk, men broderfolk, kan navnet Darius også ha vært brukt av mederne.

Daniels bok lar her Darius tiltre regjeringen som konge i Babel etter Beltsasar. Det må da ha vært i året 538:og det stemmer også med Dan 9:2. Der står at Israels fangenskap på 70 år var nesten slutt i mederen Darius' første regjeringsår.

Men de 70 år må regnes fra år 606 da Nebukadnesar første gang tok Jerusalem, og det fører oss til år 536. Når de 70 år nærmet seg i Darius' første regjeringsår, fører dette også til at han er kommet til makten i 537 eller 538.

Men det var jo Kyros som inntok Babel. Da ser det ut til at Kyros og Darius har vært konge i Babylon samtidig. Ja, her ligger løsningen på gåten. Darius har åpenbart vært underkonge og Kyros overkonge på samme måte som tidligere Belsasar og Nabonid.

Vi har før sagt at tittelen "konge av Babylon" nettopp ble brukt om underkongene i den babylonske provinsen. Og at mederen Darius, den store Ahasverus eller Kyaxeres' sønn har stått under Kyros, stemmer ganske godt med historien.

For etter Herodot gjorde perserne under ledelse av Kyros opprør mot mederne og ble deres herrer i året 550. Disse to rikene var fra dette tidspunkt forent til ett rike, men perserne hadde overmakten.

At Darius bare var underkonge, er også antydet ved uttrykket her i Dan 6:1: "Mederen Darius overtok* riket." Videre står det i Dan 9:1 at Darius "var satt til konge over kaldeerriket" (dansk). Kaldeerriket er i en mer begrenset betydning mellom- og vest-Babylonia der hovedstaden Babel lå. (*Dansk og NO-38 har: mottok riket.)

Tittelen "konge av Bale" kunne altså brukes både om underkongen og om overkongen, for begge to hadde sin residens i Babel. Men underkongens område var altså bare landskapet Kaldu eller Kaldea, som var en del av Babylonia. Overkongen var derimot konge over hele Babylonia og ikke bare i Babel.

Overkongen kalles noen ganger "kongenes konge" Dan 2:37 der Daniel kaller Nebukadnesar det). Derimot kaller Daniel Nebukadnesar bare "konge av Babel" i Dan 1:1. For da (år 606) var far hans, Nabopalassar, ennå overkonge og Nebukadnesar bare underkonge.

I Dan 6:29 står det også: "Daniel levde æret og lykkelig under Darius, det er perseren Kyros' regjering." Dette peker også på at det var to konger som regjerte samtidig.

Det kan ikke bety at Darius ble avløst av Kyros ettersom Kyros tok Babylon i året 538. Og vi har sett i Dan 9:1 at Darius ble satt til konge over kaldeerne samme år.

Underkongen er her nevnt først. I denne sammenhengen er det ham Daniel får med å gjøre. Kyros er tilstrekkelig nevnt som overkonge ved navnet "perserkongen" (Dan 10:1) ettersom Persia var det riket som hersket.

Forskjellige andre omstendigheter peker også på at Darius bare var underkonge. Den stilling han inntok mot stattholderne (satraper) da de kastet seg over Daniel, taler ikke om en overkonge. Darius sendte ut 120 stattholdere, (Dan 6:2), over hele riket.

Men de var trolig heller ikke annet enn embetsmenn i provinsen Kaldea som Darius styrte over. For vi hører at de ofte rådslo med hverandre (Dan 6:8), og det kunne de vanskelig ha gjort hvis de var stattholdere over hele det utstrakte babylonske rike.

Derimot var det ikke vanskelig når vi forstår uttrykket i Dan 9:1 om Darius var konge over kaldeerriket. Da var han bare konge over landskapet Kaldea.

Av innskriftene ser det ut som at Kyros' sønn, Kambysses, har avløst Darius som underkonge i Babel ca. år 533. Og det står uttrykkelig på de såkalte kontrakttavler som er funnet, at "Kambysses, en sønn av Kyros, kongen i landene, var konge av Babylon". Men det står også at mens han hadde denne stillingen, var Kyros selv fremdeles konge. Kambysses var altså underkonge i Babel, mens faren var overkonge.

Det fins en tavle som skriver seg fra Kambysses' ellevte år som konge i Babel, men storkonge var han bare i sju år, fra 529-522. I minst fire år må han altså ha vært underkonge i Babylon. Han er da blitt det senest i år 533.

Dette underkongedømme synes å ha vært en ganske fast stilling på den tid. Ved å få lys over det, blir ikke bare gåten med Beltsasar løst, men også med mederen Darius på en ganske enkel og klar måte.

Det er altså ikke på noen måte nødvendig å følge den moderne kritikk på dens ville og nedbrytende vei over det gjerde som til nå har vært hellig for Guds folk. Og vi hevder at bare innenfor dette gjerde kan troen bli bevart i ydmykhet ved den store Mesters fot.

Gå til Dan 6:2-10
Dan 6:2-10
Som vi har hørt "besluttet Darius å sette 120 satraper (stattholdere) over riket" (v. 2). Og i spissen for dem satte han igjen tre overordnede. Blant dem var Daniel den ene. Men vi vet ikke hvorledes han har fått en så høy stilling under den nye kongen.

Men det skjedde ved Guds nåde. Herren ville opphøye sin venn som aldri før, men også sette ham på prøve som aldri før. Daniels tre venner hadde stått overfor valget om de ville anerkjenne avguden i dette verdslige riket. Daniel selv ble satt på prøve om han ville fornekte Guds rikes Herre.

Ved den mektige åndsgave som Gud hadde gitt Daniel, var han bedre enn alle de andre. Kong Darius tenkte enda til på å sette ham over hele riket, han skulle altså være en slags førsteminister eller statsminister. Men da brøt misunnelsen løs hos de andre embetsmennene. Hatet til Daniel har sikkert sin egentlige rot i at han tjente den levende Gud.

De forsøkte nå å finne en anledning til å anklage ham så de kunne gripe ham i en eller annen forseelse "når det gjaldt riksstyret". Men det kunne de ikke. Her er et vakkert ord som er sagt om Daniel: "Men de var ikke i stand til å finne noen skyld eller noen urett. For han var tro, og det fantes ingen forsømmelse eller noen forseelse hos ham" (v. 5).

Tenk om det kunne sies om alle Guds barn. At denne verdens barn ikke kunne finne noe å anklage oss for, men at vi viste troskap. Det er en velsignet preken for verden når Guds barn er pålitelige og røkter sin gjerning med troskap.

To menn talte en gang om hvem som var de beste tjenerne, de troende eller de vantro. Da sa den ene av disse vantro menn: "Ja, de troende er likevel de beste, bare man får dem av det rette slaget."

Daniel tilhørte de hellige av det rette slaget, og derfor måtte anklagerne hans slutte med å si: "Vi finner ikke noen grunn til anklage mot denne Daniel, om vi da ikke kunne finne noe å anklage ham for i hans gudsdyrkelse" (v. 6).

Ja, slik skal det være med de troende av det rette slaget. Verden skal liksom bli nødt til å samle sine anklager om dette: "Han eller hun er hellig." Da kommer sannheten fram. For det er jo det verden har imot Guds folk at de er hellige og troende. For selv tar de det jo ganske lett med synden.

Nå fattet de en riktig listig plan, og den var beregnet på kong Darius' svake karakter. En hel flokk kom til kongen og erklærte at de hadde rådslått med hverandre at kongen burde sende ut en skriftlig erklæring om at ingen i løpet av 30 dager måtte be til noen annen enn til kongen selv. Den som overtrådte befalingen, skulle kastes i løvehulen.

Meningen var neppe at de folkeslag som lå under det medisk-persiske rike skulle oppgi sine guder. Men de skulle anerkjenne Darius som en representant for deres guder. Dette skulle de vise ved at de bare bad til sine guder ved Darius' person i 30 dager.

Det kunne nok de hedenske folk gjøre ved å la Darius være en gudesønn. Men jødene kunne umulig gå med på å la Darius være et uttrykk for Jahve, den levende Gud.

Hvis kravet bare hadde vært at de i 30 dager ikke skulle ofre til noen annen, hadde det ikke gjort jødene forlegne. For de kunne ikke ofre noe i Babel. Men fienden var listig og rettet forbudet mot bønnen, og den kunne ingen troende jøde la være.

Det visste fienden, og de spekulerte nettopp her i Daniels gudsfrykt. De visste at han ville fortsette å be, og de tok ikke feil når de tenkte det. Også i sine listige angrep måtte de gi Daniel det vitnesbyrd at han var trofast mot sin Gud.

Vi vet ikke noe om hvorledes det gikk med de andre jødene. De har kanskje ikke aktet på dem. Daniel var jo utvalgt til å være syndebukken.

Fienden forlangte av kongen at han skulle gi denne ordren skriftlig. Det henger sammen med at "etter medernes og persernes uforanderlige lov" (v. 9) kunne ingen befaling som hadde kongens underskrift, kalles tilbake. Den måtte gå sin gang. Det ser vi også i Esters bok.

Hele deres opptreden styrker vår antagelse om at mederen Darius bare har vært en underkonge eller "konge av Babel". Han hersket over landskapet Kaldea der Babylon lå. Man hadde neppe våget å gjøre slik mot storkongen.

Darius holdt mye av Daniel, og han ante ikke hva slags felle han var lokket inn i. Vi kan også merke på den deputasjonen som kom til ham, at de kjente hans svake karakter. Derfor gikk de sterkt på ham, slik folkemengden gjorde mot Pontius Pilatus mange hundre år senere.

Og kongen gav etter, og saken gikk sin gang. På samme måte som de tre vennene stod foran den glødende ovnen, stod nå Daniel foran løvehulen.

Gå til Dan 6:11
Dan 6:11
Daniel fikk vite om befalingen. Han visste også at den var gitt med tanke på ham selv. Men han fryktet ikke, og heller ikke søkte han nåde hos den jordiske kongen. Men han søkte til sin himmelske konge og gikk den samme vei som alltid før - på kne for Herren.

Han pleide å be i en sal der vinduene var åpne og "vendt mot Jerusalem". Det var i sørvestlig retning. Dette at han hadde sitt lønnkammer med åpne vinduer mot Jerusalem, viser at han lengtet etter helligdommen som nå lå i ruiner. Men det viser også hans tro på at Herren ville føre folket tilbake dit.

Det er det samme sinn som møter oss her som vi ser i Sal 137:5: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg."

Har du, min venn, når du ber dine vinduer åpne mot ditt Jerusalem? Har du det levende håp som frimodig skuer framover mot det himmelske Jerusalem? Der vil all din nød og smerte få sin avskjed. Daniel viser seg å være et frimodig Guds barn, som også hadde sitt hjertes vindu åpent mot løftenes lys.

Ja, dette gjelder det om å ha i bønnen. Vi må ha vinduene åpne så alle Guds herlige løfter kan strømme inn i hjertet og fylle det med tro på bønnhørelse. Ofte ber også Guds barn med lukkede vinduer, med hjerter som er mismodige og engstelige av tvil.

Lukk opp dine vinduer, Guds barn. La lyset fra det himmelske Jerusalem nå inn, så håpets herlige stråler virkelig kan gjennomlyse din bønn med takk og lov og pris.

"Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort" (v. 11). Av dette ser vi at Daniel hadde sine bestemte bønnetider, og det bør alle troende ha.

Det heter rett nok i Guds ord at vi skal be uavlatelig. Det gjelder stadig å være båret av Guds Ånd og ha forbindelsen i orden mellom seg og Gud. Vi skal gå ved Guds hånd slik et barn går ved sin fars og mors hånd.

Men dette utelukker på ingen måte at det er nødvendig å ha bestemte bønnetider om dagen. Da skal vi liksom trekke oss tilbake fra de mange ting som opptar oss og være stille for Guds ansikt. I evangeliene ser vi at Frelseren selv ofte trakk seg tilbake i enerom for å tale med sin himmelske Far.

De tre gangene Daniel ba, var morgen, middag og kveld.

Det står om Daniel at han "bøyde sine knær". Man kan jo be i alle slags stillinger. Men å knele for sin Gud er den ydmyke plass et Guds barn ønsker å være i. "Vi må ned på kne i ydmykhet."

På den siste store dag skal jo "hvert kne bøye seg i Jesu navn", som det står skrevet. Men å bøye sine kne med lov og pris kan bare den som har fått dette sinn allerede her på jord.

Og det står om Daniel at han knelte "med bønn og lovprisning" til Gud. Merk deg det, Guds barn, at han glemte ikke lovprisningen. Det kan være mye som driver oss til bønn. For et troende menneske føler seg avmektig på alle punkter i seg selv. Men ofte blir takksigelsen og lovsangen glemt.

Men når du ber, så la alltid din bønn slutte med lovprisning, også i vanskelige tider. For husk at det var ikke lette tider Daniel hadde nå der han lå på kne og visste at løvene ventet ham. Og likevel lovpriste han Gud - akkurat slik som han hadde gjort før.

Det var ikke i trass han straks gikk opp og bad som før med åpne vinduer. Nei, det var hans daglige vane. Og han var den samme hvorledes de ytre forhold skiftet. Han hengte heller ikke noe foran vinduene, nei, han bekjente sin Gud ved sin bønn.

Bli faste og urokkelige, sier ordet i 1Kor 15:58. Det er ikke godt å være som en værhane som flytter seg ettersom vinden blåser. Herren er den samme i dag og i går, ja, til evig tid. Slik skal også et Guds barn i en forstand være den samme.

Vi skal ikke spørre etter hva det koster å være trofast mot Herren. "Det koster mer enn man først betenker, å blive tro i det som Gud oss skjenker." Men det koster aldri for mye. Det koster mer å svikte sin Gud. Må Herren hjelpe oss som Daniel til alltid å ha det hjerte som ber slik:

Fra ham ei å vende oss ut eller inn,

men redelig vandre

og aldri forandre

det himmelske sinn.

Gå til Dan 6:12-29
Dan 6:12-29
Daniels fiender hadde imidlertid vært våkne og gitt akt på ham. Da de så at han gikk opp for å be som vanlig, styrtet de inn og fant ham på kne for sin Gud "mens han holdt på å be og bønnfalle sin Gud". Når det her tilføyes "bønnfalle", er det for å vise hvor inderlig Daniel banket på ved nådens trone.

Han visste jo hva som ville komme. Men han visste også at han ikke maktet noe i egen kraft, og at styrken til å stå fast i den kommende prøve måtte han hente fra Gud. I dette inderlige bønneropet til Herren var det at fienden fant ham.

Og fienden ønsket å gripe ham slik på fersk gjerning, og så drog de avsted til kongen for å anklage ham (v. 13-14). Det står at kongen ble "dypt bedrøvet" og han "tenkte i sitt hjerte på hvordan han kunne redde Daniel".

Hele dagen til solen gikk ned, anstrengte han seg for å finne en utvei. Men Daniels fiender merket det, de visste godt at kongen selv var kommet i stor forlegenhet fordi han satte så stor pris på Daniel.

Og et helt følge kom nå tilbake til kongen og bandt ham ved hans eget ord. De bandt ham ved den gamle bestemmelsen blant medere og persere, som vi før har nevnt. Den gikk ut på at ingen befaling som kongen hadde sendt ut, kunne forandres om den var aldri så urimelig (v. 15-16).

Kongen hadde en svak natur som Pilatus og hadde ikke kraft til å bryte ut av fellen. Selv om det var mye mot hans vilje, gav han likevel ordre om å føre Daniel fram og kaste ham i løvehulen. Men før Daniel gikk, gav kongen ham et ord. Det var et underlig ord i en hedensk konges munn, men for Daniel var det en salig trøst. Han sa nemlig: "Din Gud, som du stadig dyrker - måtte han frelse deg!" (v. 17).

Kongen gav Daniel et fint vitnesbyrd i dette ordet når han sa: "som du stadig dyrker." Der har vi igjen et bevis for at Daniel var av det rette slag troende.

Der er mennesker som deler opp livet sitt i to områder. I noen deler av livet får Gud råde, der vil de dyrke ham. I andre deler av livet og til andre tider vil de råde selv. Men de rette slags Guds barn er de som har et helstøpt trosliv, og som alltid vil tjene Herren.

Men kong Darius gir også seg selv et vitnesbyrd i dette ordet. Vi ser i denne uttalelsen en skjelvende forventning om at Daniels Gud kunne gjøre det som ellers var umulig.

Kong Darius har antagelig hørt om de tre mennene i den gloende ovnen. I alle tilfelle har han hørt om den hånda som skrev dommen over Beltsasar på veggen. Han visste at det var Daniels Gud som hadde åpenbart seg. Og nå demrer en tillit i ham til denne Gud, selv om den ennå var uklar.

Så styrtet Daniel ned i det dødbringende hullet, ned til de ville dyr. Ungene deres lekte med de bleike knoklene av forbrytere. Mange slike var styrtet ned dit, men aldri kom noen av dem opp igjen.

Åpningen til hullet ble lukket av en stein som ble forseglet av kongen med sin og fyrstenes signetring. Det samme gjorde yppersteprestene med Frelserens grav. Og da var det umulig for noe menneske å hjelpe Daniel.

Natten senket sine skygger over løvegraven, og kongen gikk til slottet sitt. Han kunne ikke ete, og han tilbrakte natten alene uten å få sove (v. 19). Det har nok ikke bare vært Daniels skjebne som gjorde ham urolig og pinte hans sjel. Nei, selve det store spørsmålet om Israels Gud, den levende Guds makt har arbeidet i hans sjel.

Jahves guddomsmakt var nå knyttet sammen med Daniels skjebne. Snart har vektskålen gått til den ene side, og det lød i kongens sjel: det er umulig, fullstendig umulig å håpe på frelse for Daniel. Og så har et lite svakt håp reist seg om den makt Daniels Gud hadde. Og så har vektskålen vippet over til den andre siden. Slik gled nattens mørke timer for kongen.

Da det lysnet av dag og de første lysstråler begynte å gry, stod kongen opp og gikk i hast til løvehulen. Denne gang gikk han i tro. Dersom han ikke hadde hatt noe tro og håp i sitt hjerte, ville kongen ha vært hjemme.

Men nei, han ilte av sted. Han når fram til den skumle løvehulen. Steinen ligger der, seglet er ikke brutt, og det er taust og stille. Og vi kan sannelig undre oss over at kongen hadde mot til bryte tausheten. Denne hedningen forsøker å tale med en mann som måtte være død om han så hadde hundre liv, hvis det ikke fantes en levende Gud.

Vi skal et øyeblikk forlate kongen og se inn i den mørke løvehulen, og se hvorledes Daniel har tilbrakt natten. Han blir kastet ned, steinen legges på og det er mørkt der nede. Rundt omkring seg har han de forferdelige rovdyrene. Han hører knurringen, men ingen av dem nærmer seg ham.

"Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade" (v. 23), slik skildrer Daniel sin opplevelse der nede. Det var en underlig, lykkelig natt, en natt full av salighet tilbrakte Daniel der nede.

Han så jo Guds herlighet, var omgitt av den på en håndgripelig måte og var båret av den. Vi vet ikke om han har sovet trygt som et barn i mors fang, eller om den jublende takkesangen har holdt ham våken hele natten.

Time etter time går, men Daniel har fred i sin sjel. Han vet at selv om dyrene blir mer og mer sultne, så er Guds makt stor nok til å bevare ham så lenge han skal være der.

Da hører han en røst. Det er kongens røst. Og han svarer frimodig og glad med en uskadd samvittighet. For han har sett en usigelig herlighet (v. 22-23).

Daniel lever - Israels Gud lever. Det er disse to ting som farer som en lysstråle gjennom kongens sjel. Han befaler at vokterne øyeblikkelig skal dra Daniel opp. Og det "fantes ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud". Daniel gir Gud æren.

Herrens ord: "Alt er mulig for den som tror," er oppfylt. Den levende tro på Herren har igjen åpenbart seg som en stormakt på jorden. Hebreerbrevets forfatter peker på dette i sitt brev (Heb 11:33): "Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver."

Antagelig har Daniels fiender jublet kvelden i forveien, og de har sannsynligvis holdt en gledesfest. Mon de har kjent frykt i sin sjel når de tenkte på at Daniels Gud kanskje kunne gjøre under, slik det var en anelse i kongens sjel? Vi vet det ikke.

Men det må ha vært forferdelig for dem å stå ansikt til ansikt med den mannen som de mente de hadde ryddet bort for alltid, og samtidig føle seg grepet av Herrens sterke hånd. Og likevel, hvis de var blitt skånet, ville de vel som vantro mennesker så ofte gjør forsøkt å bortforklare underet.

De ville kanskje ha mistenkt kongen for å ha gitt løvene gift, eller hva de nå kunne finne på. Men Guds under ble kraftig bekreftet da de selv med sine hustruer og barn ble kastet ned i løvehulen.

Da var der ingen engel som lukket løvenes gap. Da hørte man bare skrik og jammer, og til slutt lyden av bein som ble knust mellom rovdyrenes tenner. Det ble et mektig vitnesbyrd om hvem Daniels Gud var for de mange som var samlet omkring hulen.

I Østerland var det skikk at familien måtte følge en forbryter i døden. Det var også lov i landet at den som anklaget en uskyldig, skulle lide samme straff som han ville bringe over den uskyldige.

Alt dette hadde gjort et mektig inntrykk på kong Darius. På samme måte som tidligere kong Nebukadnesar hadde sagt offentlig at Israels Gud var himmelens Gud, slik gjorde også kong Darius nå.

"Jeg gir herved det påbud at alle folk i hele mitt kongerike skal skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud og blir i evighet. Hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden.

Han frelser og utfrir, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel fra løvenes vold" (v. 27-28).

Herren kan i sannhet berede seg lovsang ikke bare fra umyndige og diebarns munn (Matt 21:16), men også fra mektige konger på jorden.

Dette må ha styrket Israels barn mektig i deres tro på Gud. Og det var stor nåde for hedningene som enda en gang fikk høre et slikt vitnesbyrd om den levende Gud. De lysstråler som slik skinte inn i hedningemørket, hadde nå nådd langt dit hvor bare Guds øye kunne følge dem.

De vise menn fra Østerland kom ca. 500 år senere og spurte etter jødenes konge. Kanskje de ennå hadde et lys på sin vei fra det vitnesbyrd som kom fra Nebukadnesar og Darius om den levende Gud.

Heller ikke Babel var slik uten vitnesbyrd om Herren. Men Babel tok ikke imot det. Babels barn hørte vitnesbyrdet som så mange navnkristne hører det i våre dager. Man lytter et øyeblikk, men så er det glemt. Derfor ligger nå Babel øde. Det er en uoverskuelig, gold ørken med ruiner over alt der ville dyr kan være. Slik er Babels herlighet blitt.

Kapitlet slutter med at Daniel "levde æret og lykkelig under Darius', det er perseren Kyros' regjering". Herren har nok brukt denne sin trofaste tjener som et redskap også til å påvirke Kyros' hjerte. Dette gir oss innsyn i de veier Gud brukte for å befri sitt folk fra fangenskapet.

Vi har noen apokryfiske bøker som er tillagt Daniel senere. Blant dem er også et stykke om avguden Bel og dragen i Babylon. Men også disse to apokryfiske bøkene er vitnesbyrd om at Daniels bok er ekte.

For forskjellen er så stor mellom disse stykkene og Daniels bok med sitt troverdige, vederheftige innhold at man kan ikke annet enn legge merke til det. Slik ville Daniels bok være hvis den var det kritikerne helst vil gjøre den til, nemlig en makkabeisk jødes makkverk på Antiokus Epifanes' tid.

Som før nevnt er den egentlige grunn til angrepene på Daniels bok de under og vidunderlige profetier som er i boken. Og det kan ikke den moderne kritikk tåle, fordi kritikken ikke vil ha troens ånd. Men vår store Herre har stadfestet Daniels bok for Guds menighet. Og vi vil fortsette å takke Herren fordi han har kunngjort oss sin herlighet og åpenbart den også gjennom Daniels vitnesbyrd.

Gå til Dan 7:1
Dan 7:1
Etter den historiske del kommer synene eller åpenbaringene. Det er likevel en inderlig forbindelse mellom disse to hoveddelene av Daniels bok. Det første kapitlet i andre del (Dan 7) er etter hele sitt innhold knyttet til Nebukadnesars drømmebilde i Dan 2. Dan 7 er en nøyere utvikling av hvordan verdensmakten utfolder seg i det store og hele.

Først med Dan 8 begynner åpenbaringen med hensyn til verdens forhold til Israels eller Guds rike. Derfor blir det hebraiske språket brukt først i Dan 8: mens det sjuende kapittel fremdeles bruker datidens verdensspråk, kaldeisk (eller arameisk).

Det var i kong Beltsasars første år. Det første verdensrike stod ennå i sin kraft, men et særlig fiendskap mot Israels Gud og hans helligdom var begynt. Da fikk Daniel sin åpenbaring.

På mange måter tilsvarer Daniels åpenbaring den som apostelen Johannes fikk. Begge var åpenbaringer i ordets egentlige betydning. Forhenget for den usynlige verden ble dradd til side for seerens indre øye. Slike syner og åpenbaringer har Gud gitt sitt folk på forhånd når det skulle mangle en umiddelbar åpenbaring i lengre tid.

Etter Daniels og profeten Sakarias' tid med Haggai og Malakias kom det jo flere hundre år uten noen spesielle åpenbaringer. På samme måte innleder Johannes Åpenbaring de mange hundre år i Guds kirke da ingen spesielle åpenbaringer finner sted. Det profetiske ord skinner da som et lys på et mørkt sted (2Pet 1:19). Det er en ledestjerne for Guds folks vandring.

Ved den slags syner trer mennesket mer tilbake enn der profetien blir uttrykt i ordet. Og synene sikter ikke så mye mot profetens samtid mot på framtiden, ofte er det om de aller siste ting.

Profeten er liksom alene med sin Gud når han får synet, han er rykket bort fra alle ytre og legemlige forhold. Formen som åpenbaringen kommer i, er enten drømmer eller syner. Det siste kan også skje mens profeten er våken. De bilder seeren får se, er symbolske.

Disse bildene minner i noen grad om Herrens lignelser. Der blir også jordiske forhold brukt som bilde på det høye og evige. Gud kan altså bruke de ytre jordiske ting som bilder på sitt rike og dets vilkår her på jord. For naturen blir båret av de samme guddommelige tanker og lover som Guds åndelige rike, bare på et lavere plan.

Lignelsene og de symbolske bildene hadde flere ting felles. På den ene side avslørte de guddommelige sannheter slik at det ble mulig å kjenne Guds sannhet ved dem - når hjertet lengtet etter det himmelske lys. Men på den andre side tilslørte de sannheten for det kjødelige, sanselige menneske så mye at det hellige ikke blir utlevert så verden kan spotte det.

Dette dobbelte formålet har Herren selv gitt til kjenne for oss i Matt 13:11-15. På denne måten er det nettopp med de symbolske bildene som vi finner her hos Daniel.

De framtrer på en måte som hellige gåter i en hemmelighetsfull skikkelse. Det kan vekke oppmerksomhet og gi tilstrekkelig lys til mottagelige hjerter. Det skjer uten at de tilfredsstiller nysgjerrigheten.

Slik er det jo med alt i Guds rike. Det beror i høy grad på hvilket hjertelag vi selv kommer med om vi skal forstå sannheten. Men dette gjelder særlig de hellige syner og spesielle åpenbaringer.

Derfor har både Daniels bok i Det gamle testamentet og Johannes Åpenbaring i det nye alltid vært gjenstand for angrep fra vantroen i like stor grad som de troende har vist dem oppmerksomhet. Disse åpenbaringer av sannheten kan gi Guds folk frimodighet til å se framover mot kommende dager.

For disse bøkene viser oss alltid Guds rikes seier selv om det skjer gjennom hard kamp med verden. Allerede på Makkabeertiden var Daniels profetier en kilde til stor frimodighet i striden mot Antiokus Epifanes, og Daniel skriver om hans fall (Dan 8:5).

Og i de siste tiders harde trengsler vil Guds folk forstå både Det gamle og Det nye testamentets åpenbaringsbøker bedre enn før. For da nærmer den siste oppfyllelse av profetiene seg. Men bøkene vil også bli en herlig morgenstjerne for de hellige i trengselens natt.

Etter disse innledende bemerkningene vil vi nå betrakte Daniels storslåtte syner. De stiller oss i sannhet ansikt til ansikt med den Gud som kjenner alle ting - alt er nakent og bart for hans åsyn (Heb 4:13). Det er i sannhet ikke menneskeverk, men ved sitt høye og hellige preg vitner det om at det er sprunget ut fra den allvitende og allmektige Gud.

Det står at Daniel skrev ned drømmen. Guds Ånd som framfører profetien (2Pet 1:21), har båret Daniels framstilling. Drømmesynet var jo ikke gitt så mye for hans egen skyld som for hele Guds menighet.

Måtte denne samme Herrens Ånd nå også veilede oss til å se lys i Guds lys! "For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd" (2Pet 1:21).

Gå til Dan 7:2-8
Dan 7:2-8
Vi skal nå betrakte Daniels syn. Det var som han stod ved det store verdenshavet. Det var opprørt av sterke stormer som kom fra alle himmelhjørner. Av det opprørte vannet kom fire store dyr, det ene etter det andre (v. 2-3).

Her kan vi stanse litt og tenke på betydningen av dette. Havet betyr store folkemasser i det profetiske språk. Det er folkehavet som aldri er i ro, det gjærer og bruser alltid.

"De fire vinder" betyr det som stadig setter folkemassene i bevegelse. Det er de mange åndsmakter som driver dem, de store kamper som rører i folket både på det politiske og det sosiale område.

Det er aldri ro i dette havet. Der er kamp og strid og krig i det store så vel som i det små. Alle vil være den største, den ene vil herske over den andre. Og det vil aldri bli ro i dette havet så lenge verdensmakten sitter i høysetet.

Men dyrene som Daniel så stige opp av havet, er de store verdensmakter eller verdensriker, og de hever seg i trass mot Gud fra tid til annen.

Daniels syn her minner i høy grad om det drømmebilde Nebukadnesar så (i Dan 2). Der var verdensrikene framstilt som et bilde av en kjempestor skikkelse som var laget av forskjellig slags metall. Der var bildet tatt fra livløst stoff, men bildet her er hentet fra noe levende.

Men det er dyrets liv som brukes som bilde på verdensmakten. Verdensrikene som trosser Gud, har ikke det sanne menneskevesen. Nei, det er dyret i den falne menneskenatur som reiser seg i disse rikene. Bare i Guds rike blir det sanne menneskevesen åpenbart i sin fylde.

Dyret er nok større enn mennesket i ytre makt, men det mangler den åndelige makt. Slik går verden fram med ytre rå makt og styrke. Den bruker kjødelige midler, mens Guds rike derimot er båret fram av Guds Ånd.

Det er eiendommelig at metallbildet i Nebukadnesars drømmesyn hadde menneskeskikkelse. Det peker på at den falne verden nok kan ha en ytre humanitet.

Men det sanne menneskevesen, gudsbildet, kan verden ikke få fordi den ikke vil bøye seg for den levende Gud. Syndens makt regjerer i denne verden. Derfor blir verdensmakten sammenlignet med dyr som er underlagt sine sanselige lyster.

Det første dyret som Daniel så, var en løve. Men samtidig hadde den vinger som en ørn. Med ett ble ørnevingene avrevet, men samtidig ble dette dyret "løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske. Og det fikk et menneskehjerte" (v. 4).

Dette dyret svarer til gullet i Nebukadnesars syn. Det er Nebukadnesars rike som her sammenlignes med de ypperste dyrene, løve og ørn. Løven er brukt på grunn av sin styrke, og ørnen på grunn av de raske erobringer Babels konge gjorde.

Men Daniel så en underlig forandring med ørnen, for vingene ble avrevet så den ikke kunne fly. Det peker på at Nebukadnesar på grunn av sitt hovmod ble vanvittig, og at hans rike ble lammet i sin flukt over jorden.

Men løven ble reist opp og fikk et menneskehjerte. Det taler om at Nebukadnesar gav Gud ære da han kom til seg selv igjen. Ved å ydmyke seg på den måten, fikk han et mer sant menneskelig vesen. Det består nettopp i å ydmyke seg under Guds veldige hånd.

Så kom det et annet dyr som lignet en bjørn. Det hadde tre ribbein i sin munn som bjørnen hadde tatt som bytte. Bjørnen er vill og sterk, men likevel ikke dyrenes konge.

Det skjer altså en nedgang i bruken av bilder, på samme måte som gullet i Nebukadnesars drømmebilde gikk over til sølv. Vingene mangler også. Det peker på et verdensrike som mer nøt sitt bytte enn utvidet det.

Dette betyr ganske tydelig det medisk-persiske rike. Det står at bjørnen reiste seg til den ene siden slik at den siden kom høyere opp enn den andre. Det peker på at perserne reiste seg over mederne og ble det herskende folk i dette andre rike.

Tre ribbein som rovdyret hadde i sin munn, kan peke på de tre rikene som det medisk-persiske verdensrike la under seg, nemlig Lydia, Babylonia og Egypt.

Profeten hørte dette ble sagt til dyret: "Stå opp og et mye kjøtt!" (v. 5). Dette peker nettopp på det vellevnet og den makelighet som kongene i Persia levde i. Det gjorde også at deres rike ble tungt og ubevegelig og mindre motstandsdyktig.

Bildet skifter, og profeten ser et tredje dyr komme opp av havet. Dette dyret lignet en leopard. Den er kjent for å være hurtig og smidig. Skinnet er flekket og det peker også på en broket mangfoldighet. Dyret hadde fire vinger, slik at det for fram med en uhyre stor fart, og fire hoder hadde det også (v. 6).

Denne glupske leopard er vel et slående bilde på Alexander den store. Denne kongen fra Makedonia for i rivende fart fra sitt lille rike i Makedonia og gjorde seg til herre ikke bare i Hellas, men også over det veldige persiske riket. Det er jo et historisk under at denne fyrsten, som ble drevet fram av rasende erobringslyst, ble herre over verden i løpet av 13 år.

Leopardens flekkete hud peker på den brokete sammenblanding av gresk kultur med asiatisk-østerlandsk prakt, som Alexander hadde. Men de fire hodene ble en profeti om de fire riker som Alexanders rike ble delt i etter hans død.

Det var riket i nord under ledelse av Lysimakus (Trakia og Bitynia). Det vestlige riket kom under Kassander (Makedonia og Hellas). Det østlige riket kom under Selevcus (Syria og Babylonia og landene øst for det). Endelig kom riket i sør under Ptolemeus (Egypt, Arabia m.fl.).

Til slutt kom det fjerde dyret, og det var frykteligere enn alle de andre (v. 7). Det hadde store jerntenner, og det som det ikke åt, trakket det ned med føttene. "Det var annerledes enn alle de dyrene som var før det, og det hadde ti horn." Derfor kunne ikke Daniel finne noe annet dyr han kjente som han kunne sammenligne det med.

Men mellom de ti hornene så Daniel straks et eiendommelig lite horn skyte fram. Det vokste opp slik at "tre av de første horn ble rykket opp for å gi plass til det". Det ene hornet tok altså plassen til de tre andre. Og det merkelige var at det "hadde øyne som menneskeøyne, og en munn som talte store ord" (v. 8). Det vil si at det talte hovmodige og spottende ord.

Dette er jernriket fra Nebukadnesars bilde. Og det er det jernharde Romerriket vi ser for oss her. De ti horn svarer til de ti tær på bildet i Dan 2 og betegner ti riker som romerstaten blir delt i.

Hva betyr så det lille hornet som vokste opp og ble større enn alle de andre? Det er en fyrste som trosser Gud mer enn noen annen, og kan ikke peke på noen andre enn Antikrist.

Øynene på dette hornet viser kløkt og intelligent utvikling. Men munnen som talte store ord, er den frekke spott som Antikrist vil opptre med mot alt som kalles Gud eller gudsdyrkelse (2Tess 2:4).

Vi ser at jo lenger den verdensmakt som nå rår får utvikle seg, jo mer vokser den i forstand. Nye oppfinnelser skjer og mennesketanken legger større og større planer. Men hele denne åndsutvikling bruker de antikristelige makter med stor dyktighet i sin tjeneste. For de vil komme Guds rike til livs.

Vi ser i våre dager at det er store ytre framskritt. Likevel reiser verdens hjertelag seg mer og mer i frekk selvforgudelse og bevisst hån mot alt som er hellig. Alt dette vil nå sin fulle utvikling når det lille hornet kommer til makten.

Helt fra de eldste tider har det vært antikristelige krefter i folkehavet. Vi så det hos kong Beltsasar (Dan 5), og videre i den jødiske historie hos Antiokus Epifanes (Dan 8:23).

Kirkehistorien kan ikke unnvære å nevne paven i Rom. Hans munn har i sannhet talt store ord fulle av spott om sin egen ufeilbarhet. Han vil være herre over hele jorden, ja, nesten også over himmelen. Men som sagt vil Antikrist selv overgå alt som jorden har sett før av djevelsk ondskap, frekkhet og grov gudsbespottelse.

Vi så at de tre horn måtte vike plassen for det ene hornet. Det betyr at Antikrists rike vil samle en del av det gamle Romerrikets makt på e'n hånd. Hans rike vil komme til å bestå av tre riker som han vil legge under seg.

Men Daniel skulle se mer, nemlig at Dyrets makt ikke skulle fortsette å råde. Nå kommer den del av synet som tilsvarer steinen i Nebukadnesars drømmesyn. Steinen knuste hele bildet og ble til et stort fjell. Makten og riket tilhører Herren og ikke verden, selv om den kan tale aldri så store ord med sin hovmodige munn.

Gå til Dan 7:9-14
Dan 7:9-14
Etter synet med de fire dyrene ser Daniel at det ble satt fram stoler til dom. Og da så han en underlig skikkelse, "den gamle av dager". Hans klær var hvite som snø, og hans hår skinte som den rene, hvite ull. Ildsluer kom fra ham, ja selve stolen han satt på og hjulene var som brennende ild.

Millioner tjente ham og stod rede til å utføre hans dom (v. 9-10). Det er åpenbart den evige Gud Fader Daniel ser her i form av et bilde. "Fra evighet til evighet er du Gud," synger salmisten. Han er i sannhet den gamle av dager, og likevel er han en Gud med ungdomskraft som aldri blir gammel.

Den strålende, skinnende hvite fargen betegner ham som den hellige. Ilden taler om ham som dommens Gud som fortærer sine motstandere. De mange som tjente ham er tallrike engleskarer som omgir hans herlighets trone.

"Retten ble satt og bøker ble åpnet." Dette med "bøker" og "stoler" som ble satt fram, er bilder som er hentet fra en jordisk domstol der lovbøker og bøker med skyld ligger framme. Også i Johannes Åpenbaring tales om "bøkene" der Gud har skrevet opp alle menneskenes gjerninger, ord og tanker.

Det er eiendommelig at det står at "stoler" ble satt fram. Det må vel peke på at det var flere til stede som dommere ved siden av den øverste dommeren. Vi minnes Herrens ord i Matt 19:28 der han sier til sine apostler: "I gjenfødelsen - når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone - da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer," og ordet i 1Kor 6:2: "Eller vet dere ikke at de hellige skal dømme verden?"

Daniel gav akt på det som nå skulle skje. Han forstod at det var det hornet som i begynnelsen var lite, men senere ble et veldig bespottelig horn, som skulle få sin dom. For den gamle av dager hadde hørt de store ord (v. 11), og han så dommen bli fullbyrdet over dette fjerde dyret.

Dyret ble drept og kroppen ødelagt "og kastet på ilden for å brennes" (v. 11). Og dermed var også de andre dyrs makt forbi for alltid (v. 12). De andre riker fikk sin endelige dom sammen med dette siste rike. I det hadde liksom alle verdensrikers krefter samlet seg.

Verdensmakten har sin tid og stund, men den får sin dom til slutt. Den domshandling som Daniel så her, svarer fullstendig til det vi hører om i Johs Åp 19:20: nemlig dommen over Antikrist.

Men deretter så Daniel en ny skikkelse stå fram, "en som lignet en menneskesønn". Han kom "med himmelens skyer", altså på guddommelig vis. For bare om Gud heter det at han "gjør skyene til sin vogn, han farer fram på vindens vinger" (Sal 104:3).

Det er betegnende for Daniels profetier at Messias ikke kalles Davids Sønn, men menneskesønnen. Han kommer ikke bare som jødenes konge, men som hele jordens herre.

Den profetiske synskrets har nå igjen nådd samme rekkevidde som det første løfte: Kvinnens sæd skal knuse slangens hode. Menneskesønnen er kvinnens sæd. Slangen kommer her i skikkelsen av de dyr som Daniel så. For bak dyrene fra havet som vil nå sin grusomste virksomhet i Antikrist, står djevelen selv.

Ved hans vesen er menneskenaturen blitt dyrisk. Derfor ble Guds Sønn menneskesønnen. For nå kunne det falne menneske bli frelst fra dyriskheten og igjen bli oppreist til å bli et sant menneske.

Daniel så at denne menneskesønnen "kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham" (v. 13). "Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne" (v. 14).

Dette ordet peker også på Frelserens eget ord i Matt 28:18: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord." Og det minner også om ordet i Fil 2:9-10: "Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære."

Salig er den sjel som tilhører Menneskesønnens rike! Han leder oss til seier over dyret, både det vi merker inne i oss og det vi møter ute i verden.

For hver en ærlig stridsmann

er framlagt livets krans,

og han med ærens konge

skal dele rikets glans.

Gå til Dan 7:15-28
Dan 7:15-28
Profeten ble dypt rystet av det han hadde sett. For etter dette synet skulle det komme store trengsler over Guds folk, selv om det til slutt skulle bli seier for evig. Daniel sier: "Jeg, Daniel, ble da urolig i min ånd, og synene i mitt indre forferdet meg" (dansk: min aand i det legemlige hylster).

Dette uttrykket viser ånden i mennesket som det egentlige menneskevesen og legemet bare som et hylster. Det står i sannhet i motsetning til vantroens syn på det et menneske er. For der er legemet nesten alt og ånden nesten intet.

Daniels sjel higet etter å få klarhet over alt det han hadde sett. Og han gikk da bort til en av de som stod omkring Guds trone, det vil si en av englene. Og han forklarte ham betydningen. De fire store dyr betydde fire konger, det vil si fire store kongeriker på jorden.

Men det betyr også at "Den Høyestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid, ja i evighetens evighet" (v. 18). Menneskesønnens rike skal altså være de helliges rike. Dette ordet taler om tusenårsriket som det står om i Åp 20:4 at de hellige skal regjere med Kristus i tusen år.

Men Daniel ville også gjerne vite noe om det fjerde dyret, det som var mer forferdelig enn alle andre vesen. Han ville også vite hva det ene hornet betydde, det som skjøt opp blant de ti og trengte tre andre til side.

Dette hornet "hadde øyne og en stortalende munn, det som var større å se til enn de andre" (v. 20). Daniel så "dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem, inntil den gamle av dager kom. Da ble dommen gitt til Den Høyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie" (v. 21-22).

Det var ikke sagt før i skildringen her at dette hornet (v. 8) førte krig spesielt mot de hellige. Men det hører vi altså om her, og det er et nytt vitnesbyrd om at det taler om Antikrist.

"Her er de helliges tålmodighet og tro," slik står det skrevet i Åp 13:10. Åp 13 skildrer dette uhyggelige vesen, dyret, som raser mot de hellige. I Dan 7:21 står det at det overvant de hellige.

Det vil altså si at Gud gir de hellige over til trengsel for en tid, slik at det ser ut som om Antikrist vil seire. Da vil det bli oppfylt som Johannes Åpenbaring forteller oss at tallet på martyrer skal bli fullt. De helliges blod vil igjen flyte verre enn noen gang før.

Engelen forklarer Daniel at de ti horn betyr de ti kongene som skal stå fram i det siste riket, nemlig Romerriket. Det ser ikke ut til å kunne bety noe annet enn de store europeiske riker og deres etterkommere i Nord-Amerika.

Antikrist ser etter dette ut til å være en stor verdenshersker, som vi også har sett det i Esek 38-39. Hans rike vil bestå av de tre tidligere riker, og han vil også være den ledende mellom de andre rikene. Det spesielle ved ham vil bli selvforgudelsen. Det er dybden i Satans vesen som den falne ånd.

Han vil ikke finne seg i at Gud er den høyeste. Han vil sette seg i Guds sted og "tale ord mot Den Høyeste", "undertrykke Den Høyestes hellige" og "tenke på å forandre tider og lov" (v. 25). I stedet for at Gud fastsatte grunnvoller for menneskelivet, vil han innføre sitt eget i trass mot Gud.

Ordet her minner oss om det som skjedde for to hundre år siden under den franske revolusjonen (1789). Det var i sannhet et verdig forbilde på Antikrists dager. Da ville man også forandre "tider og lov". I stedet for de uker Gud hadde fastsatt, ville man dele tida inn i ti (dekader), hver uke skulle være ti dager.

Man forandret også navn på årets måneder, og kort sagt alt som minnet om den bestående orden skulle oppheves. En løs kvinne ble ført fram i kirken og tilbedt som fornuftens gudinne. Noe lignende og enda verre vil skje når Antikrist kommer.

Men Guds trøst for hans folk er at det er fastsatt en grense for denne fiende. I v. 22 er grensen omtalt: "Inntil den gamle av dager kom. Da ble dommen gitt til Den Høyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie."

Og i v. 25 er det sagt slik: "Og de (Den Høyestes hellige) skal overgis i hans hånd for én tid og tider og en halv tid." Dette betyr åpenbart 3 1/2 tider, det vil si år. I Åp 13:5 finner vi den samme tidsfrist der den er kalt 42 måneder, eller i Åp 11:12 er den nevnt som 1260 dager (når en regner en måned som 30 dager).

Om her menes dager slik vi forstår dem, eller om dag må tolkes profetisk, vil vi først kunne avgjøre når profetien blir oppfylt. Men det er sannsynlig at det skal tolkes bokstavelig ettersom tiden er oppgitt i år, måneder og dager på forskjellige steder i Skriften.

Så lenge vil altså Antikrists redselsregime få overhånd over de hellige. Med dette for øye faller det lys over Herrens ord i Luk 18:1: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?"

Men så kommer de gode dager for Den Høyestes hellige, med dette vakre navnet kalles Guds folk her. Antikrist blir knust, og Guds folk får seier og lykke til ære for Herrens store navn (v. 26-27).

Da vil det folkehavet som før bruste og larmet, bli stille og blankt. Da kommer fredsregimet under fredsfyrsten. Og denne tida blir skildret av profetene igjen og igjen med de herligste bilder.

Her er ingen motsigelse mellom profetene. De peker alle i samme retning, fordi de er båret av den samme Ånd. Alle viser at veien for de hellige går gjennom kamp til seier, gjennom lidelse til herlighet.

Daniel slutter (v. 28) med å fortelle at dette synet gjorde et mektig inntrykk på ham. Han ble forferdet av å se de fryktelige dyrene, og trengselen som ventet Guds folk hadde forskrekket ham. "Men jeg gjemte alt dette i mitt hjerte," sier han.

Måtte også vi bevare dette ordet i vårt hjerte og være rede til å lide for Jesu skyld. Være rede til å kjempe de helliges kamp, men også være glade i håpet om herligheten, om seieren som sikkert venter Den Høyestes hellige.

Gjennom lidelse til seier!

Syng, ja syng med freidig mot,

syng om seier midt i kampen

kun i kraft av Jesu blod!

Tro på seier han oss lærte

over mørke, synd og nød,

seier i hvert synderhjerte,

som fikk liv ved Jesu død.

Gå til Dan 8:1-14
for Antikrist

Dan 8:1-14
Synet i forrige kapittel ble så vidt vi kan forstå gitt til Daniel det året den nye verdensmakten stod fram, nemlig det medisk-persiske rike år 550 f. Kr. Den ytre foranledning til Dan 8 ser ut til å være at perserkongen Kyros i år 547 tok den lydiske kongen Krøsus' rike.

Men da støtte han sammen med en ny nasjon, nemlig Hellas. Og det skulle i sin tid framtre på verdensarenaen og avløse det medisk-persiske verdensherredømme.

Daniel så et syn på samme måte som tidligere. Han så i synet at han var i "borgen Susan i landskapet Elam". Han var altså i midtpunktet for det persiske rike, og det var dets endelige skjebne han nå skulle få vite.

Han syntes fremdeles at han stod ved elven Ulai, nettopp på det stedet der perserkongen senere møtte den gresk-makedonske hæren. Det var da han så en vær stå "foran elven" med to stolte horn. Men det ene hornet var "høyere enn det andre, og det høyeste vokste sist fram" (v. 3). Han så at denne væren stanget mot vest og nord og sør og vant seier alle steder (v. 4).

Dette bildet taler ganske tydelig om det medisk-persiske riket. Det høyeste hornet var perserriket, som jo kom sist men fikk makt over mederne. Det er også betegnende at perserkongen når han viste seg i spissen for sin hær, virkelig bar et hode av en vær som smykke.

Når det står at væren stanget mot vest og nord og sør, peker det på perserrikets erobringer av Syria og Lille-Asia i vest, Skytia og Armenia i nord og Egypt, Libya, Etiopia, Arabia og India møt sør. Det persiske riket bestod jo under Xerxes av 127 provinser.

Daniel så nå en geitebukk komme fra vest. Den kom så hurtig at den liksom fløy over jorden, og den hadde et mektig horn mellom øynene (v. 5). Denne geitebukken "sprang imot den i sin voldsomme kraft".

Daniel "så at den kom tett innpå væren og for løs på den i sinne. Den stanget til den og brakk begge hornene på den. Væren hadde ikke kraft til å stå seg mot den. Bukken kastet den til jorden og tråkket på den, og ingen kunne berge væren fra dens makt" (v. 6-7).

"Geitebukken ble overmåte mektig. Men nettopp som den hadde nådd sin fulle styrke, ble det store hornet brukket av. I dets sted vokste det opp fire horn, store å se til. De vendte mot himmelens fire hjørner" (v. 8).

Betydningen av dette ble siden gitt til Daniel av engelen Gabriel, og den er: Geitebukken er det gresk-makedonske verdensrike, og det store hornet er Alexander den store. Da han døde, ble det skapt fire store riker av de land han erobret. Det var Ptolemæus' rike i Egypt med Palestina og Arabia, Lysimakus' rike i Trakia og Bitynia, Kasanders rike mot vest i Makedonia og Hellas, og Selevkus' rike mot øst i Syria, Babylonia og området østover mot India.

Men nå så Daniel at det fra den ene av de fire horn skjøt "fram et lite horn, som vokste seg overmåte stort mot sør og mot øst og mot det fagre land" (v. 9).

Dette hornet må peke på Antiokus Epifanes som er omtalt i 1. Makkabeerbok Dan 1:10. Der står det om ham: "Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokus Epifanes".

Han utvidet det gresk-syriske riket mot sør ved at han seiret over Egypt. Han gikk mot øst ved å føre krig mot Elymais (Persia). Men først og fremst kjempet han mot "det fagre land", som er et navn på det hellige land. Det forekommer ofte hos profetene under det babylonske fangenskap og uttrykker deres lengsel etter det hellige land og hvor mye det betød for dem.

Tilnavnet Epifanes betyr "den navnkunnige". Men det ble en uhyggelig navnkunnighet han vant.

Videre står det om dette hornet: "Det vokste opp til himmelens hær og kastet noen av hæren og av stjernene til jorden, og tråkket dem ned" (v. 10).

"Himmelens hær" betyr her Guds folk, Israel, og Israels barn sammenlignes med stjernene. For det gikk ut et lys fra dem om de himmelske ting ut i hedningemørket. Antiokus "tråkket dem ned", står det. Det står for de avskyelige grusomheter han gjorde mot Israels folk for å føre det til frafall fra den sanne tro.

Ja, Daniel så videre om dette lille hornet at "helt til hærens fyrste hevet det seg. Det tok fra ham det stadige offer, og stedet for hans helligdom ble omstyrtet" (v. 11). Det taler om at denne Antiokus til og med ville forsøke å forgripe seg på Herren, Hærskarenes Gud ved å hindre tempeltjenesten og ødelegge hans helligdom.

Skildringen av dette onde hornet, som er den onde fyrste (v. 9-12) slutter med å forkynne at denne sannhetens fiende skulle ha framgang for en tid. "Sammen med det stadige offer ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld." Slik står det.

Det vil si at den stor skare av bekjennere skal lide martyrdøden. Og han skulle få makt til å hindre den stadige tempeltjenesten. Og hornet skal kaste "sannheten til jorden". Og "det hadde framgang med alt det foretok seg." Antiokus lot folk rive i stykker de hellige skrifter (loven) og brenne dem opp.

Denne Antiokus er et tydelig forbilde på Antikrist. Men vi skal legge merke til det som står i v. 12. Han fikk stor framgang "for frafallets skyld". Israels folk behøvde å gå gjennom denne fryktelige smelteovnen.

Når Guds ord blir foraktet lenge, tillater Herren ofte at grusomme fiender får framgang. Og det skjer til det blir en rett hunger etter sannhetens ord i menneskehjertet.

Også når den siste Antikrists dager kommer, skal ugudeligheten være stor. Han vil komme som en dom over ugudelighet til vekkelse for Herrens folk som sovner inn. I fortsettelsen skal vi høre en nærmere forklaring på dette underlige synet.

Men før Daniel fikk se dette, hørte han "en av de hellige" tale. Det var en engel som talte, og en annen hellig talte til den første. Det var altså som en samtale mellom to av Herrens engler Daniel fikk lov til å høre.

Og spørsmålet som de talte om, var hvor lang tid dette synet gjaldt. Hvor lenge skulle synet gjelde om det stadige offer og det ødeleggende frafallet. Hvor lenge skulle både helligdom og hær (Guds folk) overgis til å bli tråkket ned (v. 13).

Samtalen mellom englene taler om den inderlige medfølelse Guds hellige engler har for hele Guds rikes sak her på jord. Også apostelen Peter taler om det: "Englene trakter etter å skue inn i" disse ting (1Pet 1:12). Også Paulus har talt på samme måtte om det (Ef 3:10).

Men hovedsaken ved samtalen her var sikkert å vekke Daniels og dermed alle de troendes oppmerksomhet på det som nå kommer. Derfor lød også engelens svar direkte til Daniel. Og svaret var: "To tusen tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen" (v. 14).

Det var vanlig at jødene regnet dagen fra kveld til morgen. Slik er det også i skapelsesberetningen i 1Mos 1:5: "Og det ble aften, og det ble morgen, første dagen." 2300 dager er så mye som 6 år, 3 måneder og 20 dager. Etter det vi vet stemmer det temmelig nøye med den tid som gikk fra Antiokus Epifanes gikk inn i Jerusalem og besmittet templet, til templet igjen ble renset og den rette gudstjeneste innført.

I 1. Makk. 1:21-25 står det at han plyndret og vanhelliget templet i det 143. år (etter syrisk tidsregning), eller år 170 f. Kr. Da måtte det daglige offer opphøre. Og i 1. Makk. 4:52-59 leser vi at templet ble innviet igjen på den 25 dag i den 9. måned i det 148. år (etter syrisk tidsregning), som er år 165 f. Kr.

Dette blir ikke fullt 6 år. Men det daglige offer var antagelig innstilt før Antiokus vanhelliget templet på grunn av frafallet hos mange jøder da Antiokus kom.

Det er også mulig at disse dagene har en profetisk betydning med hensyn til den tid da Antikrist skal rase mot Kristi kirke. Som omtalt før under v. 10-12 har Antiokus Epifanes' djevelske raseri mot Israels Gud og helligdommen en forbilledlig betydning for redslene under Antikrist. Det har også Herren selv pekt på i Matt 24:15.

Så mye ser vi i alle tilfelle av disse tall at Antikrists tid får en begrenset tid av Gud. "Hit og ikke lenger," slik lyder Guds ord også om ondskapen under Antikrist.

Gå til Dan 8:15-27
for Antikrist

Dan 8:1-14
Synet i forrige kapittel ble så vidt vi kan forstå gitt til Daniel det året den nye verdensmakten stod fram, nemlig det medisk-persiske rike år 550 f. Kr. Den ytre foranledning til Dan 8 ser ut til å være at perserkongen Kyros i år 547 tok den lydiske kongen Krøsus' rike.

Men da støtte han sammen med en ny nasjon, nemlig Hellas. Og det skulle i sin tid framtre på verdensarenaen og avløse det medisk-persiske verdensherredømme.

Daniel så et syn på samme måte som tidligere. Han så i synet at han var i "borgen Susan i landskapet Elam". Han var altså i midtpunktet for det persiske rike, og det var dets endelige skjebne han nå skulle få vite.

Han syntes fremdeles at han stod ved elven Ulai, nettopp på det stedet der perserkongen senere møtte den gresk-makedonske hæren. Det var da han så en vær stå "foran elven" med to stolte horn. Men det ene hornet var "høyere enn det andre, og det høyeste vokste sist fram" (v. 3). Han så at denne væren stanget mot vest og nord og sør og vant seier alle steder (v. 4).

Dette bildet taler ganske tydelig om det medisk-persiske riket. Det høyeste hornet var perserriket, som jo kom sist men fikk makt over mederne. Det er også betegnende at perserkongen når han viste seg i spissen for sin hær, virkelig bar et hode av en vær som smykke.

Når det står at væren stanget mot vest og nord og sør, peker det på perserrikets erobringer av Syria og Lille-Asia i vest, Skytia og Armenia i nord og Egypt, Libya, Etiopia, Arabia og India møt sør. Det persiske riket bestod jo under Xerxes av 127 provinser.

Daniel så nå en geitebukk komme fra vest. Den kom så hurtig at den liksom fløy over jorden, og den hadde et mektig horn mellom øynene (v. 5). Denne geitebukken "sprang imot den i sin voldsomme kraft".

Daniel "så at den kom tett innpå væren og for løs på den i sinne. Den stanget til den og brakk begge hornene på den. Væren hadde ikke kraft til å stå seg mot den. Bukken kastet den til jorden og tråkket på den, og ingen kunne berge væren fra dens makt" (v. 6-7).

"Geitebukken ble overmåte mektig. Men nettopp som den hadde nådd sin fulle styrke, ble det store hornet brukket av. I dets sted vokste det opp fire horn, store å se til. De vendte mot himmelens fire hjørner" (v. 8).

Betydningen av dette ble siden gitt til Daniel av engelen Gabriel, og den er: Geitebukken er det gresk-makedonske verdensrike, og det store hornet er Alexander den store. Da han døde, ble det skapt fire store riker av de land han erobret. Det var Ptolemæus' rike i Egypt med Palestina og Arabia, Lysimakus' rike i Trakia og Bitynia, Kasanders rike mot vest i Makedonia og Hellas, og Selevkus' rike mot øst i Syria, Babylonia og området østover mot India.

Men nå så Daniel at det fra den ene av de fire horn skjøt "fram et lite horn, som vokste seg overmåte stort mot sør og mot øst og mot det fagre land" (v. 9).

Dette hornet må peke på Antiokus Epifanes som er omtalt i 1. Makkabeerbok Dan 1:10. Der står det om ham: "Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokus Epifanes".

Han utvidet det gresk-syriske riket mot sør ved at han seiret over Egypt. Han gikk mot øst ved å føre krig mot Elymais (Persia). Men først og fremst kjempet han mot "det fagre land", som er et navn på det hellige land. Det forekommer ofte hos profetene under det babylonske fangenskap og uttrykker deres lengsel etter det hellige land og hvor mye det betød for dem.

Tilnavnet Epifanes betyr "den navnkunnige". Men det ble en uhyggelig navnkunnighet han vant.

Videre står det om dette hornet: "Det vokste opp til himmelens hær og kastet noen av hæren og av stjernene til jorden, og tråkket dem ned" (v. 10).

"Himmelens hær" betyr her Guds folk, Israel, og Israels barn sammenlignes med stjernene. For det gikk ut et lys fra dem om de himmelske ting ut i hedningemørket. Antiokus "tråkket dem ned", står det. Det står for de avskyelige grusomheter han gjorde mot Israels folk for å føre det til frafall fra den sanne tro.

Ja, Daniel så videre om dette lille hornet at "helt til hærens fyrste hevet det seg. Det tok fra ham det stadige offer, og stedet for hans helligdom ble omstyrtet" (v. 11). Det taler om at denne Antiokus til og med ville forsøke å forgripe seg på Herren, Hærskarenes Gud ved å hindre tempeltjenesten og ødelegge hans helligdom.

Skildringen av dette onde hornet, som er den onde fyrste (v. 9-12) slutter med å forkynne at denne sannhetens fiende skulle ha framgang for en tid. "Sammen med det stadige offer ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld." Slik står det.

Det vil si at den stor skare av bekjennere skal lide martyrdøden. Og han skulle få makt til å hindre den stadige tempeltjenesten. Og hornet skal kaste "sannheten til jorden". Og "det hadde framgang med alt det foretok seg." Antiokus lot folk rive i stykker de hellige skrifter (loven) og brenne dem opp.

Denne Antiokus er et tydelig forbilde på Antikrist. Men vi skal legge merke til det som står i v. 12. Han fikk stor framgang "for frafallets skyld". Israels folk behøvde å gå gjennom denne fryktelige smelteovnen.

Når Guds ord blir foraktet lenge, tillater Herren ofte at grusomme fiender får framgang. Og det skjer til det blir en rett hunger etter sannhetens ord i menneskehjertet.

Også når den siste Antikrists dager kommer, skal ugudeligheten være stor. Han vil komme som en dom over ugudelighet til vekkelse for Herrens folk som sovner inn. I fortsettelsen skal vi høre en nærmere forklaring på dette underlige synet.

Men før Daniel fikk se dette, hørte han "en av de hellige" tale. Det var en engel som talte, og en annen hellig talte til den første. Det var altså som en samtale mellom to av Herrens engler Daniel fikk lov til å høre.

Og spørsmålet som de talte om, var hvor lang tid dette synet gjaldt. Hvor lenge skulle synet gjelde om det stadige offer og det ødeleggende frafallet. Hvor lenge skulle både helligdom og hær (Guds folk) overgis til å bli tråkket ned (v. 13).

Samtalen mellom englene taler om den inderlige medfølelse Guds hellige engler har for hele Guds rikes sak her på jord. Også apostelen Peter taler om det: "Englene trakter etter å skue inn i" disse ting (1Pet 1:12). Også Paulus har talt på samme måtte om det (Ef 3:10).

Men hovedsaken ved samtalen her var sikkert å vekke Daniels og dermed alle de troendes oppmerksomhet på det som nå kommer. Derfor lød også engelens svar direkte til Daniel. Og svaret var: "To tusen tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen" (v. 14).

Det var vanlig at jødene regnet dagen fra kveld til morgen. Slik er det også i skapelsesberetningen i 1Mos 1:5: "Og det ble aften, og det ble morgen, første dagen." 2300 dager er så mye som 6 år, 3 måneder og 20 dager. Etter det vi vet stemmer det temmelig nøye med den tid som gikk fra Antiokus Epifanes gikk inn i Jerusalem og besmittet templet, til templet igjen ble renset og den rette gudstjeneste innført.

I 1. Makk. 1:21-25 står det at han plyndret og vanhelliget templet i det 143. år (etter syrisk tidsregning), eller år 170 f. Kr. Da måtte det daglige offer opphøre. Og i 1. Makk. 4:52-59 leser vi at templet ble innviet igjen på den 25 dag i den 9. måned i det 148. år (etter syrisk tidsregning), som er år 165 f. Kr.

Dette blir ikke fullt 6 år. Men det daglige offer var antagelig innstilt før Antiokus vanhelliget templet på grunn av frafallet hos mange jøder da Antiokus kom.

Det er også mulig at disse dagene har en profetisk betydning med hensyn til den tid da Antikrist skal rase mot Kristi kirke. Som omtalt før under v. 10-12 har Antiokus Epifanes' djevelske raseri mot Israels Gud og helligdommen en forbilledlig betydning for redslene under Antikrist. Det har også Herren selv pekt på i Matt 24:15.

Så mye ser vi i alle tilfelle av disse tall at Antikrists tid får en begrenset tid av Gud. "Hit og ikke lenger," slik lyder Guds ord også om ondskapen under Antikrist.

Gå til Dan 8:15-27
Dan 8:15-27
Mens Daniel grunnet på dette synet og "søkte å forstå det", se "da stod det med ett foran meg en skikkelse som så ut som en mann" (v. 15). Og han hørte "et menneskes røst mellom Ulais bredder". Det må bety at røsten kom fra et sted mellom begge elvebreddene.

Daniel hørte nemlig bare røsten uten å se hvor den kom fra. Det var Herrens røst. Men når Herren og hans engler åpenbarer seg for mennesker, taler de selvfølgelig med menneskerøst.

Ordet var henvendt til den skikkelsen som stod foran Daniel, og som viste seg å være engelen Gabriel. I den hellige Skrifts bøker er det bare to engler som nevnes ved navn. Det er Gabriel som egentlig betyr "Guds mann", og Mikael som betyr : Hvem er som Gud. Den siste nevnes i Dan 10. 12.

Denne engelen fikk nå befaling om å forklare synet for Daniel. Daniel ble forferdet og falt på sitt ansikt da engelen kom nær ham. Det er den syndige natur vi mennesker har som gjør at vi uvilkårlig blir engstelig når vi står overfor de hellige åndsmakter.

"Gi akt, menneskebarn! For synet sikter til endens tid." Slik lød engelens ord. Men da Daniel hørte engelens stemme, falt han liksom bedøvet til jorden. Men engelen rørte ved ham og reiste ham opp og gjentok for ham at alle de ting han hadde sett (v. 19), "sikter til den tid som er fastsatt for enden", i "vredens siste tid".

Dette kan tale om de straffedommer som kom senere, for Israels folk før Messias kom. Det skal vi høre om senere. Men de peker også videre på de aller siste tider.

Engelen forklarte først synet med væren som hadde to horn (v. 20), som var det medisk-persiske rike. Deretter kom den raggete bukken med det store hornet, og det var det greske rike med Alexander den store. Hans navn er ikke nevnt, men at han fikk avgjørende betydning for dette verdensrike som "den første kongen", er nevnt.

Deretter forklarte engelen at de fire horn som kom etter det første hornet, var fire riker. De skulle oppstå av Alexanders rike som vi allerede har sagt. Og deretter kom forklaringen på hva det lille hornet skulle bety. Det skjøt fram og ble et stort horn.

Ved slutten av riket for de fire rikene skulle det oppstå en konge "med frekt ansikt og kyndig i onde råd". Hans makt skulle bli sterk, "men ikke med hans kraft".

Meningen er vel at Herren tillot denne onde forløper for Antikrist å ha så mye makt. Og kanskje betyr det også at denne kongen skulle føre sin sak fram med "sin svikefulle framferd", som det står i v. 25.

Det er åpenbart Antiokus Epifanes som engelen Gabriel peker på her. Det er den onde kongen som regjerte over det syriske riket fra år 175-164 f. Kr. Han tenkte ut en plan om at alle i riket skulle tilbe den greske, olympiske guden Zevs.

Da han egentlig gjorde seg selv lik Gud, ble meningen at alle skulle tilbe ham selv. Han prøvde å utrydde all annen gudsdyrkelse med en iver som nesten grenset til vanvidd. Det var en mann som djevelen raste i med ualminnelig kraft.

I Makkabeerbøkene ser vi at han vanhelliget templet i Jerusalem ved å innvie det til avguden Zevs. Han reiste også et lite avgudsalter på brennofferalteret. Det ble i sannhet ødeleggelsens vederstyggelighet på det hellige sted.

Antiokus' raseri mot Guds rike hadde dessverre støtte i selve Israel. Et parti som sympatiserte med hedningene støttet dette djevelske arbeidet.

Aldri før har det sett så mørkt ut for Guds rike i Israel. Ingen av de herskere som de hadde stått under før, hadde i vesentlig grad hindret dem i å tjene Herren. Men denne Antiokus med det underlige tilnavnet Epifanes, ble med sitt djevelske raseri mot Gud og hans rike et virkelig forbilde på Antikrist.

Men engelen Gabriel peker også på det ordet sa i v. 12, 13: at denne fryktelige straffedom først ville komme over Israel "når overtrederne har gjort målet fullt". Dommen skulle altså komme når vantroen og synden i Israels folk hadde nådd et slikt mål at Herren ble nødt til å sende en uhørt dom over dem og overgi dem i fiendens hånd.

Da Antiokus Epifanes er et forbilde på Antikrist, peker dette ordet også fram mot de siste tider. Da skal også overtrederne ha fylt sine synders mål. Når ugudeligheten er blitt stor blant de døpte og syndemålet er fylt, da tillater Gud den siste Antikrist å komme med ødeleggelsens styggedom over kirken.

Det står om Antiokus Epifanes: "mektige fyrster og de helliges folk skal han ødelegge." Dette peker dels på de andre fyrster og stormenn han hadde underkuet, og dels på det grusomme at han myrdet og pinte de jødene som ville være trofast mot Herren.

Klok og svikefull, det er det åndelige bilde av Antikrist som et ekte barn av Satan. Slik Guds Kristus var en avglans av Guds herlighet og et bilde av Guds vesen, slik vil Satans Kristus som er Antikrist, være Satans bilde.

Det fins et bilde av Antiokus Epifanes på en gammel mynt fra hans tid. Hans ytre prakt peker der på hans frekke indre vesen.

Hos profeten Esekiel hørte vi at fyrsten Gog, Antikrist, skulle falle alene ved Guds hånd. Slik står det også her om Antikrists forløper: "Ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette seg opp, men uten menneskehånd skal han bli knust" (v. 25).

Fyrstenes fyrste er Herren vår Gud. Og hver den som prøver krefter med Gud, vil nok komme til å erfare det samme som Satan erfarte, at Gud er den sterkeste.

"Uten menneskehånd" ble han knust. Det vi si at Herren lot døden komme over ham. Mens makkabeerne gjorde oppstand i Jødeland og gav Antiokus' feltherre flere nederlag, var Antiokus selv dratt østover til Persia. Men han ble tvunget til å trekke seg tilbake og døde på reisen.

I 1. Makkabeerbok Dan 6 er det fortalt at det særlig var sorgen over nederlaget i Jødeland som brøt ned hans liv. Som en slagen, elendig mann lå han på sitt siste leie med samvittighetsangst og uro til han døde i et fremmed land.

Vi hører altså både i Dan 7. 8 om et lite horn som skjøt fram og etter hvert vokste seg veldig stort. Men vi ser at disse to horn ikke er den samme personen. Hornet i Dan 7 vokste jo fram i det fjerde verdensrike og betyr selve Antikrist som kommer. Det er syndens menneske som Paulus kaller ham, eller dyret som han kalles i Åpenbaringen.

Men det lille hornet her i Dan 8 vokste fram i det tredje verdensrike og forestiller Antiokus Epifanes, som er forløper for Antikrist. Det lille hornet betyr altså begge steder en samling og et utbrudd av onde krefter. Og Daniels bok peker slik fram mot to verdensfyrster som erklærte motstandere av Guds rike:

Den ene er det lille hornet i Dan 8 som er Antiokus Epifanes. Han vender sitt angrep mot Guds folk i den gamle pakt. Det andre lille hornet i Dan 7 retter sine våpen mot Guds folk i den nye pakt.

Av Antiokus Epifanes' fryktelige ondskap får vi da et inntrykk av det Guds menighet kan vente seg når den rette Antikrist kommer. Da vil ødeleggelsens styggedom bli enda mer forferdelig. Men Gud være takk: "Han som er i dere er større enn han som er i verden," som apostelen Johannes sier (1Joh 4:4).

Engelen sluttet med å si til Daniel: "Men gjem du synet, for det sikter til en fjern framtid." Det var jo ennå nær 350 år før dette synet om det lille horn og det tredje verdensrike skulle gå i oppfyllelse.

Også for Daniel selv var synet stengt utover det engelen hadde forklart for ham. For synet var ikke bare gitt for hans skyld, men først og fremst for Guds folk i de kommende dager. Ja, det lyser ennå for Kristi folk som en profetisk stjerne. Den siste oppfyllelse er ikke kommet ennå.

Daniel forteller at han "ble rent avmektig, og jeg ble syk i mange dager" av dette synet. Også dette var nåde fra Gud. For slik ble han bevart fra å hovmode seg over høye åpenbaringer. Og han fortsatte sin tjeneste hos kongen.

Men hans sjel var forferdet over de store framtidssynene, for de forkynte jo også trengsel for Guds folk. Men ingen merket det eller forstod hans tilstand. Ofte må et Guds barn gå med store opplevelser fra Gud, uten at noen av de nærmeste forstår det. Men det er fint når et høyt benådet Guds barn ikke kommer opp på stylter av den grunn, men kan røkte sin daglige gjerning med ydmyk troskap.

Vi ser av dette ordet at Daniel fremdeles var i tjeneste hos kongen. Men det har vært en tilbaketrukket stilling han har hatt nå, ettersom kong Belsasar ikke kjente ham så godt. Og dette fant sted i hans tredje regjeringsår (se Dan 5:13-14).

Gå til Dan 9:1-19
Dan 9:1-19
Tidspunktet for dette kapitlet er flere år senere, ca. 537. Det er altså 10 år senere enn det som er fortalt i foregående kapittel. Når det gjelder mederen Darius, Ahasverus' sønn i v. 1: viser vi til det som er sagt i Dan 6:1.

I hans første regjeringsår var Daniel en dag opptatt med å regne ut hvor lenge Herrens tukt skulle vare over folket. Profeten Jeremias hadde jo profetert at Israels folk skulle tjene kongen i Babel i 70 år (Jer 25:11), inntil kongen av Babel selv skulle bli dømt.

Babel var nå falt. Et nytt verdensrike, det medisk-persiske riket, var kommet. Når man regnet tiden fra år 606 da Nebukadnesar første gang la Jerusalem under seg, måtte de 70 år snart være gått "til ende mens Jerusalem lå i ruiner" (v. 2).

Og nå vender han seg til Herren i en så ydmyk og inderlig bønn at enhver fortolking nesten er overflødig. For ordene er så åndsfylt og hjertegripende i seg selv. Det er som en yppersteprestlig bønn der han går fram for Gud på vegne av folket.

Han legger liksom folkets synder over på seg selv, ydmyker seg som om det var han selv som hadde syndet så mye mot Gud i ugudelighet og gjenstridighet. Han står her som forbilde for den store ypperstepresten fra Getsemane og Golgata. Han bar alle verdens synder som om de hadde vært hans egne.

"Med faste i sekk og aske" gikk han fram for Gud. Faste betyr vel her nærmest legemlig avhold. Han spekte sitt legeme for ikke på noen måte å hindre Ånden når han gikk inn i denne bønnekampen.

Sekk og aske ble brukt i østerland som ytre tegn på sorg over synden og syndsbekjennelse. Sekken var av et grovt tøy, og man stødde aske på hodet for at den indre elendighet skulle få et tilsvarende uttrykk i det ytre.

"Jeg bad til Herren min Gud og bekjente...." Han begynte sin bønn med å bekjenne. Han bekjente Guds trofasthet (v. 4), men også Israels barns store og skammelige synd. Det er tollerens ydmyke sinn som begynner med bekjennelse.

"Vi har syndet og gjort ille.... vi har veket av fra dine bud og dine lover.... Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene..." Slik bekjenner Daniel. Han føler seg som en del av Israels legeme, han føler at han selv har del i folkets synd.

Det er det dype ydmyke sinn som ser slik på saken. Det er lett nok å se på de andres synd, men det er langt vanskeligere å ta denne tonen: det er min skyld.

Og summen av det hele blir da denne: "Du Herre er rettferdig, men vi må skamme oss" (v. 7-8). Men der denne bekjennelsen kommer fram i sannhet, der skal også Guds Ånd vitne om nåde fra Gud. Gud gir de ydmyke nåde, derfor hører vi også nådens toner klinge i Daniels sjel. Stille klynger han seg fast til dette: "Hos Herren vår Gud er det barmhjertighet og tilgivelse" (v. 9).

I det følgende (v. 10-14) erkjenner han Guds rettferdighet i all den ulykke som var kommet over folket. Gud hadde jo forutsagt i Mose lov hvorledes det ville gå dersom Israels folk ikke ville høre hans røst: "Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og lot den komme over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst" (v. 14).

Daniels bønn som en angrende synder i menigheten finner vi neppe noe tilsvarende av i Den hellige Skrift. Den er det vakreste uttrykk som kan tenkes for en slik bønn. Den er båret og fylt av Herrens Ånd fra først til sist. Det er dype toner som klinger gjennom den, en syndsbekjennelse som går til bunns i saken.

Ja, Daniel kan ikke finne ord nok for å forklare hvor stor Israels synd er. Han gir Herren all ære og seg selv og folket hele skammen. Han bygger bønnhørelsen ene og alene på Guds nåde og barmhjertighet. For han erkjenner at Israels barn ikke har noe annet å vente enn straff.

For over 50 år siden (omkring 1850) ruget ennå den åndelige død over nesten hele Danmark. Da lå en dag en ung bondegutt i Jylland på kne for Gud. Han hadde sin katekisme i hånden og sa til Herren:

Jeg bekjenner, Herre, at jeg er skyldig i alle dine bud. Og hvis du vil dømme meg til helvete, skal jeg til og med i helvete erkjenne at det er en rettferdig dom. Men hvis du for Jesu skyld av nåde vil forbarme deg over meg, skal jeg prise ditt navn i all evighet.

Der har vi de samme toner som vi finner i Daniels bønn.

Men det er fint å se at Guds Ånd hjelper Daniel slik at troens visshet stadig får overhånd over syndesorgen. Tilliten til Guds barmhjertighet i siste del av bønnen (v. 16-19) er herlig.

Han ber ydmykt og barnslig om at Herren vil la sin vrede vendes bort fra Jerusalem. Herren må la sitt ansikt lyse over helligdommen og opplate sine øyne og se ødeleggelsene som var kommet over byen og over Israels barn.

Så slutter han slik: "Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet" (v. 18). Dette ordet minner oss om det Paulus skriver i brevet til Tit 3:5: Han frelste oss, "ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn..."

I sine siste ord i bønnen trenger Daniel inderlig inn på Herren. Det er Jakobskampen han kjemper med sin Gud: "Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke - for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn" (v. 19).

Vi skal også legge merke til at profeten ikke på noen måte foreskriver Herren noe som helst med hensyn til Israels frelse. Han sier ikke noe om hvorledes det skulle skje, hva som kunne gjøres for å oppreise folket. Alt dette er jo skjult for menneskeøyne.

Daniel kommer bare med sin ydmyke bønn for Herrens ansikt. Og det er nok. Slik skulle også vi gjøre i alle livets vanskelige forhold. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres begjæringer komme fram for Gud, sier Paulus til filipperne.

Vi skal bare legge det fram for Herren, for ham som har vei alle steder. Og han mangler ikke midler, og hans hånd er ikke for kort så han ikke skulle kunne frelse (]Jes 59:1[).

En vei eller annen vår Herre vet råd,

om enn ei på min vei,

om enn ei på din vei,

Så dog på sin egen vår Herre vet råd.

Gå til Dan 9:20-24
Dan 9:20-24
"Og det skal skje: Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, skal jeg høre." Dette ordet talte Herren ved profeten Jesaja (Jes 65:24). Det minner oss om denne bønn av Daniel.

Mens han ennå talte i bønnen og bekjente sin synd og sitt folk Israels synd, se, da stod engelen Gabriel foran ham. Og det var før han var ferdig med bønnen. Daniel sier at det var "ved tiden for kveldsofferet", og det var omkring kl 3 ettermiddag.

Det er underlig å tenke på at den samme engel som senere forkynte for jomfru Maria at hun skulle føde Messias, her forkynner Messias' komme og frelsergjerning for Daniel - og det er over et halvt tusen år før. Han forkynte også Israels folks skjebne som følge av at de forkastet Messias.

Gabriel forteller Daniel at han var kommet for å "lære ham å forstå". Og det betyr at han ville gi ham svar fra Gud på det han grunnet på (v. 22). v. 23 er et herlig trøsteord for alle Guds barn som ber: "Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord."

Dette betyr jo at ingen ydmyk bønn blir ubesvart. Det utgår et ord fra Den Høyeste. Og selv om svaret ikke alltid straks når oss, så hører vi likevel her at de himmelske krefter er i bevegelse med det samme vi framfører våre ydmyke bønner.

Vi har grunn til å minnes salmistens ord i Sal 116:1: "Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner."

"For du er høyt elsket," slik lød engelens ord til Daniel. Det er stort at Gud taler slik til et syndig menneske! Ja, til en synder som bekjenner sin synd som Daniel og tror på Herren som Daniel - til slike lyder det den dag i dag fra Guds hjertes rike nådedyp: Du er høyt elsket.

Guds folk er Guds øyesten. "For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten," står det skrevet hos Sakarias (Dan 2:12). Mer enn en mor kan elske sitt spebarn, elsker Herren de hjerter som ydmykt klynger seg til ham. I sannhet er det nåde, ufortjent og uforskyldt.

Det engelen skulle forkynne Daniel om folkets oppreisning, var dette: Folket skulle snart vende tilbake til Jerusalem, men det betød ikke at Messias skulle komme da. Det lå nær for Israel å tro det. Guds folk skulle ennå gjennomgå lange og tunge tider før den tiden kom som de lengtet og ventet slik på.

Den tiden som ennå skulle gå "fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge om Jerusalem" og til Messias' komme, blir her oppgitt til "70 uker" (v. 24-27).

Det står egentlig på hebraisk 70 "sjuere", men med sjuere må vi her tenke på sju-år. Det kan slett ikke bety uker i vanlig forstand og blir heller ikke forstått slik av en eneste fortolker. Det ville ikke ha vært noen trøst for Daniel at Jerusalem etter de 70 års ødeleggelse bare skulle bestå i 70 uker.

Og den rikdom av begivenheter som det tales om i dette avsnittet (v. 24-27) kunne ikke få rom i en så kort tid som sju alminnelige uker. Nei, her betyr det år-uker, perioder på sju år. Det kjenner vi godt fra Moseloven der sju og sju år stadig danner et avsnitt for seg. Og hvert sjuende år var jo et sabbatsår for landet.

Derfor forstod Daniel meget godt, og vi kan også forstå det, at de 70 sjuere her må være 70 sjuår. Det er som om Herren vil si til sitt folk: Ta den lange tid dere er i landflyktighet sju ganger, så får du en forestilling om hvor lang tid som er igjen før Messias kommer.

---

I v. 24 blir nå Messias' frelsergjerning forklart med følgende ord: "Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste."

At Herren her bruker uttrykket "din" hellige stad, viser den dype forståelse av at Daniel elsker Jerusalem. Disse seks uttrykk kan bare bety fullendelsen av Guds verk når Messias kom. De tre første uttrykk beskriver hvorledes synden ble overvunnet, og de tre siste taler om den fullkomne virkeliggjørelse av rettferdigheten på jord.

"Frafallet" skulle innelukkes (d: overtredelsen skulle hindres), dvs. den skulle møte sin overmann. Syndens makt skulle få sin knekk som den fikk det da Kristus døde for oss på Golgata. Apostelen Paulus sier: Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven (1Kor 15:56).

Men da Kristus oppfylte loven for oss og ble en forbannelse for oss, mistet synden sin fordømmende makt over alle de som vil høre Kristus til. Loven hadde også makt til å herske over menneskene, men "synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden" (Rom 6:14).

Synder skulle bli "forseglet", det vil si bli tilgitt. Gud ville ikke mer se på synden, slik man ikke ser det som er forseglet. Det vil si det samme som at Gud vil kaste deres synder i havets dyp, som det står i Mika 7:19. Hvor salig det er at Kristi blod er det røde segl som kan lukke synderegnskapet. For Herrens troende skal dette seglet aldri bli brutt.

Messias skal "dekke over misgjerning" og det for alltid. Yppersteprestene i den gamle pakt måtte gjøre soning om igjen og om igjen. Men om Messias står det: "Det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv" (Heb 7:27).

Det er tre herlige uttrykk som brukes om syndenes forlatelse. I tillegg kom for det fjerde at han skulle "føre fram en evig rettferdighet". Messias skulle ikke bare komme og knuse synden og sone misgjerningen. Han skulle også føre fram en evig rettferdighet.

Det er rettferdigheten fra Gud, som det står skrevet om i 2Kor 5:21: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud." Og videre står det i Rom 3:22: "Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror."

Rettferdigheten kalles en evig rettferdighet. Det gjør den dels fordi den springer ut fra den evige Guds råd i Kristus, og dels fordi rettferdigheten i Jesus varer evig og virker evig for Guds folk.

Daniel hadde bedt inderlig og tryglet om syndenes forlatelse for sitt folk. Så kom det et vakkert svar fra Gud. Det skulle skje en fullstendig soning for misgjerningen og en evig rettferdighet skulle føres fram, selv om det ennå skulle vare 70 sjuår før det skjedde.

Han hadde også bedt om oppfyllelse av den profetien som Jeremias hadde kommet med, at landflyktigheten skulle vare i 70 år. Svaret fra Gud var at i løpet av 70 sjuår skulle ikke bare dette løftet, men alle Guds løfter og profetier bli oppfylt. Det er betydningen av det femte uttrykk for herligheten under Messias, nemlig å "besegle syn og profet".

I Kristus er alle Guds løfter ja og amen, står det skrevet i 2Kor 1:20. Profetiene i den gamle pakt ville jo få sin oppfyllelse når Kristus kom. Profetien ville slik være avsluttet. For det som var kjernen og innholdet i alle profetier var da blitt virkelighet.

Det sjette uttrykket var å "salve et Aller-helligste". Det betyr at en ny helligdom skulle innvies til Herren. Det gamle tabernaklet ble innviet med salve og olje (se 2Mos 30:22-38). Den nye helligdommen som kalles et Aller-helligste, må være den nye pakts menighet eller Kristi legeme.

I denne helligdommen var forhenget forsvunnet. For den nye pakts folk hadde fått fri adgang til Gud ved Jesus Kristus, og den ble salvet da Den hellige Ånd ble utgytt på pinsedag. Salveoljen i den gamle pakt var jo et forbilde på Guds Ånd.

Dette ordet taler altså om at menigheten skulle opprettes som en frukt av at Messias døde for våre synder. Og det ble også et herlig svar på Daniels bønn. Han hadde bedt om at helligdommen ble gjenreist. Svaret var at i løpet av 70 sjuår ville Herren innvie en helligdommenes helligdom, altså en helligdom som var langt herligere enn det Daniel kunne tenke seg.

Det er denne helligdom Guds Ånd har reist på jorden og som en gang skal stråle i sin fulle himmelske glans. Herren viste dette til profeten Esekiel i de mektige syner om den underfulle helligdommen i de siste tider.

v. 24 er overfullt av rikdom! Vår Frelsers gjerning er med disse få engleord forklart i hele sin dybde. Han står fram både som forsoner for våre synder og som vår evige rettferdighet. Han er ja og amen på alle Guds løfter. Og han oppretter den nye pakts folk og det nye tempel for Den hellige Ånd.

For oss er denne Frelser åpenbart i sin herlighet. Salig er den som kan si med Andreas: "Vi har funnet Messias" (Joh 1:41).

Gå til Dan 9:25-27
Dan 9:25-27
I dette siste avsnittet i Dan 9 får vi nå en nærmere forklaring av innholdet i de 70 sjuår. Etter engelens ord skulle det gå 69 slike åruker før den salvede, den store fyrste og Messias skulle komme.

Men disse 69 uker blir igjen delt i to perioder, en på 7 uker og en på 62. Meningen må være at disse to periodene hører sammen. Men de blir delt på denne måten av spesielle grunner.

Det første spørsmålet vi stiller er: Hvilket tidspunkt tales det om i v. 25? Det står slik: "Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel."

Men når utgikk ordet om å gjenreise og ombygge Jerusalem? Der er tre tidspunkt vi kan tenke på. Det første er Kyros' befaling om at folket kunne vende tilbake. Det ble gitt ganske kort tid etter det som fortelles her, i året 536 f. Kr.

Det andre tidspunktet vi kan tenke på er Esras tid. Kong Artaxerxes, som kalles den som er langhåndet, utstedte da et høytidelig kongebrev til Esra. Både han og de jødene som ville reise med ham skulle få støtte på alle måter for at templet i Jerusalem skulle bli gjenreist. Folket som hadde vendt tilbake skulle også få en rett ledelse. Dette kongebrevet finner vi i Esras bok Dan 7:11-26.

Det tredje tidspunktet det kan være tale om er Nehemias tid. Det er noe senere enn Esra, i den samme perserkongens 20. år (Neh 1:1). Det er 13 år senere enn kongebrevet til Esra som ble gitt i kongens 7. år (Esr 7:8). Ordet som utgikk til Nehemia siktet spesielt til gjenreisningen av Jerusalem, mens de tidligere bestemmelsene talte om gjenreisningen og vedlikeholdet av templet.

Vi må likevel bruke tidspunktet i Esras bok Dan 7. Dette brevet fra Artaxerxes var det offisielle grunnlaget for det som senere skjedde under Nehemias.

Regner vi da tidspunktet fra Artaxerxes' 7. år, kommer vi til ca. år 457 f. Kr. Artaxerxes kom nemlig på tronen i året 465. Og siden kongebrevet hans ble utstedt i hans 7. regjeringsår, må det altså ha vært år 458 eller 457.

Vi kan da forstå profetien her i v. 25 med mye større rett, ettersom Esras og Nehemias tid utgjør en sammenhengende tid for gjenreisning av Jerusalem. Her må vi også finne grunnen til at den første del av de 60 åruker nevnes spesielt som 7 uker, dvs. 49 år.

Så lenge var det nettopp at Esras og Nehemias virksomhet bar sine velsignede frukter til gjenreisning av folket og byen. Derfor skilles disse sju uker fra de følgende 62:som er resten av tiden før Messias skulle komme.

Tiden etter Esras og Nehemias' virksomhet var en meget vanskelig tid. Jerusalem ble nok fremdeles gjenreist og var en ganske stor by da Jesus ble født. Men det skjedde "under tidenes trengsel". De ca. 50 år under Esras og Nehemias var i motsetning til det seierstider da verdensherskerne var med Israels folk.

Bak verdensherskerne stod igjen den hånd som Esras bok ikke blir trett av å peke på, nemlig Guds "gode hånd" (Esr 7:9).

Dersom vi regner at de 70 åruker begynte da ordet gikk ut ved Artaxerxes ca. år 457 f. Kr., vil de 490 år (70 sjuår) nå fram til året 33 e. Kr.

Slik stemmer det med ordet her i v. 26: "Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha." Altså i det siste sjuår som etter vår tidsregning blir tiden fra år 26 til 33 e. Kr., skal den salvede utryddes. Det betyr at Kristus døde på korsets tre.

"Og intet ha..." Det betyr det samme som: han vil bli forkastet av folket. I v. 27 blir det forklart nærmere det som skulle skje i denne siste uken da altså Kristi virksomhet og offerdød skjer.

Det står: "Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke." Dette peker på at det vil bli en skare troende selv om den salvede ble forkastet av sitt eget folk. I tidens løp skulle det bli en utallig skare av alle folk og stammer og tungemål.

Den pakt det tales om her og som Herren skulle stadfeste ved sitt hellige liv og sin død, er jo den nye nådens og troens pakt. Den er grunnlagt på blodet fra Golgata og opprettet med hver enkelt i den hellige dåp. Det ble frukten av den ene uken av Frelserens liv iblant oss og hans død for oss.

Videre står det i v. 27: "Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre." Det betyr at hele den gammeltestamentlige offertjenesten ville få sin avslutning ved Kristi død. Da Kristus ropte sitt "fullbrakt" på korset, revnet forhenget til det Aller helligste i templet fra øverst til nederst. Og dermed var den gammeltestamentlige gudstjenesten avsluttet fra Guds side.

I det ytre fortsatte den nok ennå i mange år, men den var død. Ved alt det døde merker vi dødstegnene stadig sterkere, slik var det også med tempeltjenesten. Steg for steg tapte den sin hellige karakter, inntil ødeleggelsens vederstyggelighet kastet seg over det hellige sted da Jerusalem ble beleiret og templet til slutt sank i grus.

"Midt i uken" er midt i den siste uken, altså omkring år 30 e. kr. Men i virkeligheten døde Kristus på korset år 30 etter vår nåværende tidsregning. Som vi vet er tidspunktet for Kristi fødsel satt ca. 3 1/2 år for sent. Vi skulle egentlig skrive år 2000 i stedet for år 1997 f. eks.

Tar vi denne feil i vår tidsregning med her, finner vi slutten på de 70 sjuår tre år etter Kristi død. Og hans død for oss på korset fant altså sted ved slutten av den halve uken. Den siste halvdel av denne siste åruke betyr da de nærmeste år etter Kristi død.

I den første aposteltiden ble nådetilbudet enda en gang båret fram for Israels folk og den første menighet ble skapt. Ved slutten av disse 3 1/2 år ble Stefanus martyr, forfølgelsen brøt ut, og jødefolket forkastet foreløpig Messias. Dette var nå stadfestet.

Slutten av både v. 26, 27 skildrer ødeleggelse som skulle komme over byen og helligdommen etter Messias' død, etter at den salvede var utryddet. I v. 26 blir det skildret slik: "Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer - og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet."

Den fyrsten som skulle komme peker på den romerske keiser Vespasian eller rettere sagt hans sønn Titus, som jo erobret Jerusalem. Denne fyrsten hadde ganske visst selv gitt befaling om at de skulle skåne templet. Men en av hans soldater kastet likevel en brannfakkel inn der, og templet gikk opp i luer.

Det står at "slutten på det er oversvømmelse". Det må bety at den romerske fyrsten skulle oversvømme byen med sin hær og sine ødeleggelser.

"Inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet," står det. Det må bety at den ødeleggelsen det tales om her ikke skal være over på kort tid, som landflyktigheten under Nebukadnesar hadde vært.

"Inntil enden" peker på en ubestemt og fjern tidsgrense. Ordet peker også på at det vil bli slutt på ødeleggelsen. Gud vil ikke forkaste Israel og Jerusalem for alltid, men tidsgrensen ble satt langt ut i det fjerne. Dette sikter til hele den lange tiden som er gått siden folket ropte: Hans blod komme over oss og våre barn, og til nå.

Ja, det har vært krig mot Israel. Israels folk har vært forfulgt, pint og plaget omkring i verden. Nesten alles hånd har vært mot dette folket, og samtidig har ødeleggelsen ligget over det hellige land slik at det nesten har sett ut som en ørken.

Slutten av v. 27 peker på samme måte på ødeleggeren som skal komme "på styggedommens vinger" og "det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer nedover den som volder ødeleggelsen".

Israel skal altså tømme sine synders beger. Det som var besluttet i Guds råd vil også komme over dem på grunn av deres vantro. Og det er vemodig at Israel her kalles "den ødelagte" (d.).

Ja, Israel skulle ødelegges, men ikke helt og fullstendig. En levning er blitt tilbake til gjenreisningens dager. Hans blod er kommet over Israel til dom. Men Kristi blod skal også komme over dette folket til frelse, når straffedommen er skjedd.

Se også artikkelen En fortolking av Dan 9:27 som går på de aller siste tider
Der er en fortolking av Dan 9:27 som peker framover mot de aller siste tider. I den førnevnte forståelsen ble Dan 9:27 bare en nøyere forklaring av Dan 9:26. Da forstod vi den ene uken som tiden for Kristi frelsesvirksomhet. Midt i uken (Dan 9:27) ble da tidspunktet for Kristi død på korset.

Ødeleggeren som omtales i Dan 9:27 ble altså den samme som fyrsten i Dan 9:26: den romerske keiser Titus. Men det kan også være at vi ikke skal tenke at den ene åruke som omtales i Dan 9:27: henger sammen med de forannevnte 69 uker. I Dan 9:26 sies det jo bare at Messias kommer etter de 69 sjuår, og at Jerusalem og templet skulle ødelegges og en lang tid med ødeleggelse skulle begynne.

Dermed ville tiden for Messias' komme være tilstrekkelig tydelig angitt. Vi regner da at de 69 sjuår begynner i Artaxerxes' 7. år, ca. 457 f. Kr., og det fører oss til år 26 e. Kr. Etter den rette tidsregning var det nettopp det året Frelseren trådte fram som Guds lam som bar verdens synd.

Hele tiden etter Messias' død og Jerusalems ødeleggelse kan med rette betraktes som en tom, mørk natt for Israel. Først ved aftentid, i denne verdens siste tid, vil lyset igjen bryte fram.

Når vi forstår det slik, vil den ene (og siste) uken være Israels gjenreisningstid. Det taler om de store ting som skulle skje med Israels folk i de siste dager. Da kan endelig Kristi frelsergjerning skje til frelse for Israel. Og det som er omtalt i Dan 9:24 blir endelig oppfylt for folket.

Ordet i Dan 9:27: "Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre," vil da bety at Antikrist kommer samtidig med at Israels folk blir gjenreist. Det peker på at Antikrist vil få makt til å la gudstjenesten opphøre og han innfører sin falske gudstjeneste og gjør seg selv til Gud.

Uttrykkene "på styggedommens vinger skal ødeleggeren komme" kan også tyde på at det er tale om Antikrist og ikke den romerske fyrste i Dan 9:26-27. Herren selv bruker jo dette ordet av Daniel i sin tale om Jerusalems og verdens undergang.

Herren taler nok helst på dette stedet (Matt 24:15) om ødeleggelsen da romerne beleiret Jerusalem. Men Herrens ord om Jerusalems ødeleggelse er jo et forbilde på ødeleggelsens styggedom i de siste tider.

Det hebraiske ordet for styggedom (vederstyggelighet) taler alle steder om avgudsbilder. Og vi vet at Antikrist eller dyret som han kalles i Åpenb., nettopp vil kreve at alle tilber sitt bilde ( Åp 13:15), ellers må de lide dødsstraff. Dette kan vi enten forstå åndelig eller bokstavelig.

Den halve uken passer også godt til de 42 månedene i Åp 13:15. Da skal dyret ha makt på jord. Disse 42 måneder blir nettopp 3 1/2 år eller en halv uke. Vi får det samme tallet når vi regner om de 1260 dager i Åp 12:6: når vi regner året med et rundt tall som 360 dager.

De siste ordene i Dan 9:27 er: "Inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen." Disse ordene blir da et trøsteord for Guds folk. Da blir Antikrist den som volder ødeleggelsen og som straffedommen kommer over. Ordet taler da om det samme som Esek 38-39 - om dommen over Gog - og slutten av Åp 19.

Dette vil også passe meget godt sammen med at Herrens siste domsord til sitt folk pleier å avsluttes med en lysstråle av guddommelig trøst. Slik er det også her. Profeten slutter ikke med at dommens tordensky er det eneste vi ser.

Nei, Guds engel lar ham skue en stråle av nådens sol. Vi kan ofte se det om kvelden på en stormfull og regnfull dag. Når sola går ned, sender den en siste aftenstråle over landsskapet som en hilsen og et pant på den vakre morgen som kommer.

Denne siste forståelsen av Dan 9:27 er i alle tilfelle verdifull for de troende. Den taler om de siste tider da Israel skal bli gjenreist på den klippe som Antikrist til slutt skal knuse sitt hode mot.

Og dette strir ikke mot ordet i Dan 9:24 om de 70 uker som var bestemt for Israels folk og den hellige stad: "til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste."

For innholdet i dette ordet kan godt bety noe mer enn frelsesverket ved Kristi død og utgytelsen av Den hellige Ånd. Det kan også peke fram mot det samme Esekiels tempel, nemlig tiden for Israels gjenopprettelse. Da skal menigheten stråle i herlighetsglans med en slik Kristi fylde som den aldri har kjent før her på jorden.

Og mellomrommet mellom de 69 ukene og den ene uke kan man som før nevnt godt betrakte som et tomrom i Israels historie. En framtid og et håp for Israel er det jo først i de aller siste tider etter denne fortolkingen av de 70 åruker.

Mange andre steder i den hellige Skrift møter vi denne tanken at Antikrists frekkhet og gudsbespottelse vil utfolde seg i sin fulle grusomhet samtidig med gjenreisningen av Israel. Da stadfester Herren pakten for mange i Israel.

Disse siste 4 vers i Dan 9 inneholder underlige og store ting. Og Gud har lagt et slør over den fulle forståelsen av disse profetiene for vår tid. Likevel skinner det profetiske ord som et lys på et mørkt sted - inntil dagen bryter fram.

Vi gjør vel i å gi akt på dette ordet så vi kan være våkne når Herren kommer. Vi må alltid være som tjeneren som venter på sin herre og lytter etter om han kan høre hans fottrinn.

Gå til Dan 10:1-6
Dan 10:1-6
Dette synet fører oss enda lenger fram i tiden, til Kyros' 3. år som konge i Babel. Det er ca. år 535 f. Kr. Daniel har denne gang vært en meget gammel mann, høyt oppe i åttiårene.

I v. 1 er det sagt at det var den Daniel som hadde fått navnet Beltsasar (se. Dan 1:7). Med dette vil Daniel peke på at han er den samme Daniel som i ungdommen ble ført til Babylon.

I første vers stadfester Daniel sannheten av ordet og synet han hadde fått som var blitt forklart for ham. Men han slår også med det samme an alvorstonen når han sier: "Dette ordet er sant og det varsler stor trengsel."

Daniel begynner med å fortelle hvorledes han hadde vært sørgmodig i tre uker. Han fastet og åt ikke og salvet ikke sitt hode med olje (v. 2-3). Å salve seg var et tegn på at man var glad og hadde det godt. Når man ikke gjorde det, var det tegn på sorg.

Her betyr uker vanlige uker, og på hebraisk er uttrykkelig brukt uttrykket "dagenes uke" i motsetning til "åruker" i kapitlet foran.

Grunnen til at Daniel var så bedrøvet at han verken kunne spise eller drikke, ser vi når vi husker på hvorledes stillingen var i Jerusalem på den tid. Kyros hadde jo gitt folket tillatelse til å vende tilbake. I verdenshistorien er det en uhørt tillatelse.

Det var Guds gode hånd som gav folket dette. En stor mengde av folket var imidlertid blitt tilbake i det fremmede land. Og det gikk smått med de som hadde dratt til Jerusalem. De hadde reist et alter for å holde løvsalsfesten.

De hadde også lagt grunnvollen til templet, men så kom samaritanerne og forlangte å få være med. Men Serubabel gav dem ikke lov til dette. Da søkte samaritanerne på alle måter å sverte jødene ved det persiske hoffet. De ville ha forbud mot å bygge templet.

På denne måten kom alt til å ligge stille, og vi forstår at dette kunne volde sorg hos den mannen som hadde sine vinduer åpne mot Jerusalem. Det hørte vi om i Dan 6:11.

Daniel fastet og sørget i 3 uker. Dette skjedde i årets første måned, i måneden Nisan (v. 4). Det var den måned folket skulle ha feiret påske. Men det var det jo ikke tale om slik stillingen var på den tid.

Da får Daniel sin siste åpenbaring. Hovedinnholdet var det jødiske folks skjebne i framtida, særlig under det egyptiske og syriske herredømme. Hovedformålet med denne åpenbaringen var å gi Guds folk trøst og styrke, ny kraft til å vente tålmodig på frelsen.

De første versene fra v. 4-9 skildrer forholdene ved synet nærmere. Daniel stod ved bredden av den store elven Hiddekel, som er Tigris. Han var sammen med flere andre (v. 7). Antagelig var det noen jøder som Daniel hadde besøkt for å oppmuntre dem til å vende tilbake til deres fedreland.

Da så han med ett en skikkelse som lignet en mann, kledd i linklær. Omkring lendene hadde han et belte av strålende gull. Når det står gull av Ufas, betyr det et meget fint gull. Landet Ufas er også nevnt i Jer 10:9. Det er umulig for oss å si hvor dette landet lå. Det var kanskje et arabisk land.

"Hans legeme var som krysolitt" (en edelsten som glinset som gull). Det vil si at det strålte en glans ut gjennom hans klesdrakt. "Ansiktet skinte som lynet, hans øyne var som ildsluer, hans armer og ben var å se til som blankt kobber, og lyden av hans ord var som et veldig drønn."

Hvem var denne skikkelsen? I Åp [1 blir Jesus Kristus skildret på liknende måte da Johannes fikk sin åpenbaring. Også der står det at "hans øyne var som ildslue", "hans føtter var lik skinnende kobber". Det har vært Kristus Daniel så. Han kalles Herrens engel i den gamle pakt. Og Gud Herren sa om ham: Mitt navn er i ham (2Mos 23:21).

I denne åpenbaringen er Gud kommet Daniel så nær som det er mulig. I Herrens åpenbaringer til Daniel ser vi en framgang når det gjelder Herrens nærhet. Første gang fikk han synet i drømmer (Dan 7), andre gang i våken tilstand (Dan 8), og da kom engelen Gabriel og forklarte synet. Tredje gang (Dan 9) kom igjen engelen Gabriel, men nå kom han på en enda mer fortrolig måte med uttrykkelig fullmakt fra Herren. Og nå fjerde gang åpenbarer Guds enbårne seg selv for Daniel og gir ham lys over mye av det som var dunkelt og tar et salig farvel.

Herrens åpenbaringer er også for Daniel en stadig framgang i å komme Herren nær. Det er jo dette et sant Guds barn sukker etter: "Nærmere deg, min Gud, nærmere deg." Framgang og vekst fra kraft til kraft (Sal 84:8), fra herlighet til herlighet (2Kor 3:18) - slik skal det gå om det går etter Herrens vilje med oss.

Gå til Dan 10:7-14
Dan 10:7-14
Bare Daniel så synet. Mennene som var hos ham, "så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og gjemte seg". På samme måte gikk det jo til da Herren Jesus åpenbarte seg for Saulus på veien til Damaskus (Apg 9:7).

Daniel selv ble liksom avmektig (v. 8-9). Det ser vi både med ham og andre Herrens vitner når Herrens engel eller Herren selv åpenbarer seg for dem. Også hyrdene på marken ble forferdet julenatt da englene forkynte dem det glade budskapet.

Det kommer av at vi er syndere, og synderen skjelver for det som er hellig. Derfor sa også Simon Peter ved Genesaretsjøen da han forstod at Jesus var Guds Messias: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.

Herren kan også gjøre det slik med en synder at han blir helliget til å være i hans nærhet. Herrens hånd rørte ved Daniel (v. 10) så han reiste seg opp. Før hadde han ligget med ansiktet mot jorden.

Herren talte vennlig til ham og kalte ham: "Du høyt elskede mann" (v. 11). Herrens ord hadde den virkning at Daniel kunne reise seg opp selv om han skalv.

Og nå viste Herrens engel Daniel grunnen til at han var kommet. Ordet i v. 12 er fullt av salighet. Det har rik trøst ikke bare for Daniel men for alle Guds barn.

"Frykt ikke, Daniel! For fra første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet." Slik lød ordet.

Fra første dag av da Daniel i ydmykhet begynte å rope inderlig til Gud for sitt folk, var bønnen hørt. Han merket det ikke ennå selv, men de himmelske krefter hadde fra samme stund av vært i bevegelse for det han bad om.

Grunnen til at Daniel ikke straks merket virkningen av sin bønn, var at det først måtte utkjempes en kamp i åndeverden. Først da kunne Gud bønnhøre.

"Perserrikets fyrste stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der* hos kongene av Persia" (v. 13). (Dansk og NO-38 har: Jeg fikk overhånd der... NO-78 har: Jeg forlot ham der ...)

Der fikk Daniel trøst for det som lå mest på hans hjerte, nemlig at jødenes sak var hindret på grunn av samaritanernes list ved det persiske kongehus. Nå hørte han at seieren var vunnet. Hindringene ville vike bort så at byggingen av templet kunne begynne.

Det er underlig å høre Herrens ord her om perserrikets fyrste som stod engelen imot i 21 dager. Her tenker han utvilsomt på et åndevesen i motsetning til engelen Mikael som også kalles en fyrste (v. 13). Perserrikets fyrste er her uttrykk for den onde ånd, den falne engel.

Det var djevelen som stod bak persernes avguder og påvirket perserkongene til å gjøre hedenskapets ånd gjeldende overfor Israel. Den skulle vise fiendskap mot dette folket. Denne onde ånd var antagelig en av de sterke djevlefyrster, og den var altså virksom i samaritanernes kamp mot Israels folk. Den forsøkte å fremme fiendens list full av løgn.

Dette ordet kaster lys over det apostelen Paulus skriver i Efeserbrevet, at "vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef 6:12).

Det viser oss videre at djevlene har liksom hver sitt område, sin spesielle gjerning der de gjør sine onde handlinger. Vi ser også av dette at bak avgudsdyrkelsen står en hær av onde ånder. Apostelen Paulus vitner om det i 1Kor 10:20: "Det som hedningene ofrer, det ofrer de til de onde ånder og ikke til Gud."

Dette sier apostelen når han først har pekt på at en avgud i og for seg ikke var noe. Det var djevlene som stod bak som gjorde avgudsdyrkelsen så forferdelig.

Videre lærer dette ordet oss at vi må vente på bønnesvar. Og det er ikke det samme som at bønnen ikke allerede er hørt. Om du ber Gud om et ydmykt hjerte, er sannelig din bønn hørt fra første dag.

Men glem ikke at det er veldige hindringer Herren må overvinne, før bønnen for Guds rike kan bli hørt. Først skal han vinne over den harde motstand fra djevelens åndsmakter, og så mye annet i våre egne hjerter som ennå står i veien for Herren.

Det kan se merkelig ut at det står: "Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg." Det lyder som om Mikael var den sterkeste som måtte hjelpe Herrens engel. Det er likevel ikke slik. Men meningen er en slik hjelp som også mennesker kan gi den allmektige Gud.

Apostelen Paulus kaller seg jo Herrens medarbeider i 2Kor 6:1f. Det samme gjør han i 1Kor 3:9: Vi er Guds medarbeidere. Det er hjelp på samme måte som soldatene hjelper sin konge.

På den andre side sier Herrens engel nedenfor i Dan 11:1 at han stod engelen Mikael bi som hjelper og vern. Herren vil seire gjennom de åndelige makter han har skapt. Det kan også være noe i det en omvendt hedning sa da han spurte misjonæren om hvorfor Herren ikke forlengst hadde slått djevelen i hjel.

Nei, Herrens skapninger som opprinnelig er skapt i Guds bilde, har Gud gitt en frihet som Herren respekterer. Han bruker ikke sin guddommelige allmakt før han har vunnet seier også på åndelig vis.

Det største bevis på dette har vi i at Kristus ble menneske. Han tok på seg kjøtt og blod, og som Menneskesønn skulle han vinne den store seier på menneskenes vegne.

Vi hører også om engelen Mikael i Åp 12 og i Jud. Navnet betyr: "Hvem er som Gud." I jødenes apokryfiske skrifter omtales han ofte som fører i de hellige englers kamp mot de falne engler. I Judas brev tales det om at Mikael kjempet mot djevelen om Mose legeme. Det har Judas hentet fra den jødiske tradisjon.

Og når Judas, Jakobs bror, tar dette fram i sitt brev, gir han det en vekt som det ellers ikke har. I 5Mos 34:6 står det at Herren begravde Moses. Men at det er skjedd ved englene er jo en tanke som stemmer godt med det lys Skriften gir over englenes tjeneste.

Satan ville hindre Mikael og selv gjøre fordring på Moses fordi han slo egypteren i hjel. Det stemmer også med at djevelen er våre brødres anklager ( Åp 12:9).

Perserriket hadde sin onde ånd fordi det var et hedensk rike. Mikael er på samme måte et vern for Israels folk (Dan 12:1). Derfor var det i orden at Mikael kjempet denne kampen, for det var hans område.

---

Dette ordet fra Herrens engel om at han nå hadde fått overhånd, ble til trøst for Daniel om det som lå ham særlig på hjerte. Men Herren sier i v. 14 at han ikke bare skulle trøste ham med hensyn til hans nærmeste framtid. Han skulle også gi ham lys over det som skulle skje med folket i de kommende dager.

Alt var nok brakt i orden med perserkongen. Men etter Persia ville Makedonia rykke opp. Det ville ennå bli hard kamp for å føre Guds folk vel igjennom den store trengsel som skulle komme, særlig under den fryktelige Antiokus Epifanes. Dette hører vi om i fortsettelsen.

Herren har trøst til sitt bedrøvede folk. Alltid vil det gamle løfte være sant for de hellige - det Moses sa ved Rødehavet: Herren skal stride for dere, og dere skal være stille (2Mos 14:14).

Det er kamp i åndeverdenen. Herren strider for sitt folk, og der skjer store ting selv om vi ofte som Daniel ikke alltid kan se det. Tiden skal komme da vi skal skue Herrens herlige seier. Det erfarer vi både i det enkelte trosliv og i Guds rikes vokster.

Herren strider for sitt folk, det skal vi tro og holde fast ved når vi ingen ting ser. Daniels bok forkynner for oss her at hans bønner ble hørt straks han begynte å be. Han merket det ikke selv i tre uker. Dette ser vi også i en vakker sang:

Om titt jeg ei fornemmer

deg i din makt,

så vet jeg dog du fremmer

din nådes makt.

Gå til Dan 10:15-11:1
Dan 10:15-11:1
Etter at han hadde hørt engelens røst (se avsnittet foran), var Daniel ennå altfor mye betatt av synet til å kunne tale. Men nå rørte den skikkelsen som først hadde åpenbart seg for ham, ved hans lepper. Det var en som "lignet et menneske", altså Guds enbårne Sønn.

Så kunne Daniel igjen tale, men ennå kunne han bare vitne om at denne åpenbaringen hadde fylt ham med store smerter og tatt all kraft fra ham (v. 16-17).

Da rørte han "som lignet et menneske" ved ham og gav ham et meget vennlig nådeord: "Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær frimodig og sterk!"

Og Daniel følte at denne berøring og ordene han fikk, gav ham stor styrke. Nå kunne han vitne og si: "Du har styrket meg!" (v. 18).

Det er noe i disse to berøringene og virkningen av dem som minner oss om det som skjer hver gang Herren rører ved et menneskehjerte med sin hånd og Ånd.

Den første gang Herren rører ved et menneskehjerte, blir jo virkningen den at sjelen føler store smerter. Syndenøden begynner å trykke, og man ser at man er helt kraftløs overfor Guds hellige krav, de krav Guds hellige lov stiller til tanke, ord og gjerning.

Denne sorg etter Gud er nødvendig. Det er gjennomgangspunktet for omvendelse til frelse (2Kor 7:10). Da går det som det står i salmeverset:

Klynke og klage

netter og dager

må de som våkner på avgrunnens rand,

hører kun loven

tordne fra oven:

dø eller gjør det en synder ei kan!

Men Herren rører ved den bedrøvede sjel som er blitt ydmyket. Han taler til det knuste hjerte om hvor høyt han elsker fattige syndere. Han elsker dem med en kjærlighet så sterk som døden.

Ja, Åndens bud fra Herren taler på samme måte som vi ser at Herren talte til den nedbøyde Daniel. "Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær frimodig og sterk!" (v. 18).

Det er livsalige ord og livsens vann for et synderhjerte som tørster etter fred. Da blir hjertet styrket ved nåden, da slipper trelldomsfrykten taket og Herren seirer. - Da kommer vitnesbyrdet: "For du har styrket meg."

Smerten over synden blir forvandlet til salig fryd over syndenes forlatelse og Guds kraft kommer inn i vår skrøpelighet og avmakt.

Da kommer hjertet inn i Guds fortrolighet, som et barn kan fryde seg i fortrolighet med sin far. Da frykter ikke hjertet lenger Herrens røst, men sier med Daniel: "Min Herre taler," og med den lille Samuel: "Tal, Herre, din tjener hører."

Salig er den som har opplevd begge deler.

Den strålende skikkelsen spurte enda en gang Daniel om han hadde forstått hvorfor han var kommet til ham. Nå skulle Herrens engel vende tilbake for å "kjempe mot Persias fyrste". Det betyr her den onde ånd som stadig ville påvirke kongene i Persia til fiendskap mot Israels Gud.

Det var ennå nødvendig med en lengre kamp mot alle de mørkets lenker som fremdeles ville bli satt i verk av hoffet i Persia. For de ville hindre at templet og Jerusalems murer ble gjenoppbygget.

Og når Herrens engel drog ut derfra fordi perserriket gikk under, da ville en ny strid begynne med "Grekenlands fyrste". Det var den onde ånd som stod bak de greske fyrstene. Herrens engel ville gi Daniel nærmere beskjed om dette og kunngjøre ham det "som er skrevet i sannhetens bok" (v. 20).

Enda en gang peker Herrens engel på at Israels spesielle engel, erkeengelen Mikael, kjempet ved Herrens engels side i disse kampene. Herrens engel hadde også vært til hjelp og vern for Mikael i mederen Darius' første år.

Hva mener han så med mederen Darius' første år? Her må vi huske den prøve Daniel måtte gjennomgå for å bestå overfor fienden. De fikk nemlig kongen til å forby all bønn til andre enn kongen selv.

Det var Guds særlige kraft som ga Daniel frimodighet til å stå fast, som stanset løvene i hulen og ledet saken slik at kong Darius bøyde seg for Daniels Gud som den levende Gud.

Her ser vi altså bak historiens forheng, og vi ser at bakgrunnen for hele denne kampen som Daniel hadde med sine fiender, i virkeligheten var en kamp i den usynlige verden mellom åndsmaktene.

Den hellige Skrift taler ikke om prinsipper og begreper i alminnelighet. Den taler ikke om det gode og det onde, slik som verdens mennesker liker å tale om det når de taler om moralen.

Nei, det gode og det onde er slett ikke noe som står isolert. Bak står en levende personlighet. Bak det gode står den gode med alle de gode, hellige englemakter. Og bak det onde står den onde med de mørke, falne englefyrster.

Gå til Dan 11:2-20
mellom Egypt og Syria

Dan 11:2-20
Dette kapitlet er et underlig vitnesbyrd om at hele verdenshistorien ligger åpen for Guds allvitende øyne. Alle enkeltheter er avslørt for ham, til og med den fjerneste framtid.

Den del av framtida som forhenget blir dradd til side for, er selvfølgelig bare det som henger sammen med Israels folk. Herrens engel taler derfor bare kort om perserriket. I dette riket seiret for så vidt den gode ånd ved at folket der vanligvis var velvillige mot Guds folk.

Daniel sier så at det skulle komme tre konger i Persia, og riket skulle nå sitt høydepunkt under den fjerde kongen. I en fotnote i Bibelen er nevnt at den første av disse tre kongene var Kyros' sønn Kambyses.

Den andre var Smerdes som også kalles Psevdosmerdes (den falske Smerdes), fordi han egentlig ikke var Kambyses' bror Smerdes. Han utgav seg bare for å være det. Endelig var det Darius Hystaspes, og han regjerte fra år 521-485 f. Kr.

Deretter kom Xerxes som var den fjerde kongen. Det var under ham at sammenstøtet kom med Grekenland (Hellas), og det endte som kjent med nederlag for Xerxes.

De andre kongene i Persia er ikke nevnt. For Perserriket tapte mer og mer sin makt etter Xerxes' nederlag. Og det endte med at "den veldige kongen" (v. 3) stod fram - det var Alexander den store.

v. 4 viser oss nå hvorledes det skulle gå med Alexanders rike. Dette riket var jo tidligere blitt skildret i flere bilder. Det var dels som en geopard med 4 hoder (Dan 7:6), dels som en geitebukk som først hadde ett horn og deretter fire mindre horn (Dan 8:21-22).

Her taler han så utførlig om hvorledes det gikk med Alexander den stores rike. Likevel er profeten særlig opptatt av bare to av de fire rikene som Alexanders rike ble oppløst i. Det var Egypt og Syria.

De er også her kalt Sydens konge og Nordens konge, fordi utgangspunktet er det hellige land. Mellom Egypt og Syria lå jo Israels land, og snart var det underlagt det ene og snart det andre av disse land. Kampen mellom disse to rikene blir nå skildret i korte trekk.

Først sier profeten at Alexanders rike skulle bli knust på samme måte som det hadde oppstått, altså i hast. Og det skulle bli delt i himmelens fire hjørner, altså i fire riker.

I v. 4 er nevnt at Alexanders etterkommere ikke skulle få noe av det. Hans dronning, Roxane, fødte en sønn tre måneder etter Alexanders død. Men både hun og barnet ble myrdet mens hans hærførere delte riket mellom seg.

v. 5 nevner Sydens konge, som er Ptolemeus I Soter. Det var den av Alexanders generaler som tok Egypt og regjerte der fra år 323-284 f. Kr.

Det var imidlertid en annen av Alexanders generaler som etter hvert fikk stor makt, nemlig kong Seleukus av Syria. Han fikk tilnavnet Nikator som betyr seierherre.

Ordet her sier at han skulle bli mektigere enn Ptolemeus. "Han skal ha et stort herredømme."Denne Seleukus samlet etter hvert mesteparten av Alexanders veldige rike, unntatt Egypt.

Så fortelles det videre at en datter av kongen i Egypt senere skulle bli gift med Nordens konge (Syria) - "for å skape vennskap mellom dem". Det betyr at de skulle få i stand et godt forhold mellom disse to rikene på fredelig vis.

Det ble oppfylt den gang Ptolemeus den andre (Filadelfus) av Egypt (år 284-247 f. Kr.) gav sin datter Berenike til den syriske kong Antiokus den andre som hadde tilnavnet Theos (Gud).

Denne Antiokus den andre støtte fra seg sin første hustru for å ekte Berenike. Men han støtte også Berenike fra seg da hennes far var død. Og det endte med at Berenike ble drept av Antiokus' sønn med hans første hustru. Det skjedde etter at Antiokus Theos selv ble myrdet av sin første hustru.

Det er dette som er sagt i slutten av v. 6 med uttrykket: "Hun skal ikke lenge formå å utrette noe (dansk: "Hun skal ikke beholde armens kraft"). Berenike og hennes far og hennes mann fikk altså ikke noe godt av det som meningen var, nemlig å skape et godt forhold mellom Egypt og Syria.

I v. 6 står det: "Men hun skal ikke lenge formå å utrette noe. Verken han eller datteren som skulle hjelpe ham, skal holde stand. Men hun og de som førte henne dit, og hennes far og han som tok imot henne, skal miste livet." Dette betyr hennes far og hennes mann som ikke maktet å beskytte henne.

Berenikes bror, Ptolemeus den tredje Evergetes, kom for sent fram for å berge sin søster. Men han drog så ut til krig mot kongen i Syria, Selevkus den andre. Ptolemeus slo ham fullstendig og tok nesten alle hans land.

Han tok med seg tilbake til Egypt store skatter med sølv og gull. Etter den gamle beregning var det 40 000 talenter sølv. En talent hadde en verdi av minst 5-6000 kr. (i år 1900!). (Verdien er vanskelig å fastsette da kjøpekraften var forskjellig fra vår tid. En talent var 3000 sekel, og en sekel 11, 4 g gull eller sølv.)

Dessuten tok han med seg til Egypt gudebilder i Syria. Perserkongen Kambyses hadde i sin tid tatt dem fra Egypt. Senere forsøkte Seleukus den andre å gjøre et felttog mot Ptolemeus Evergetes (v. 9), men uten å ha lykken med seg.

Alt dette er forutsagt i v. 7-9. Denne Ptolemeus som hevnet mordet på sin søster, var Berenikes bror. Og det blir sagt i v. 7 med uttrykket: "Men et av skuddene fra hennes røtter skal overta hans plass." Han skulle altså være i stedet for Berenikes far.

Og profetien går videre. Seleukus den andres (også kalt Kallinikus) sønn Seleukus Keraunus og Antiokus den store gjenopptok kampen mot Egypt. På den tid var Ptolemeus den fjerde konge i Egypt. Han er også kalt Filopater. Han var oppkalt etter Tryfon som betyr "fråtseren". Ptolemeus tilbød først fred. Men det ble ikke noe resultat av fredsforhandlingene.

Da kom de tilbake, som det står i v. 10. Denne gang kom de like inn til den egyptiske grensefestningen Rafia. Da ble kongen i Egypt forbitret. Til vanlig levde han bare for å tilfredsstille sine egne lyster. Men nå reiste han seg til kamp og vant en veldig seier over syrerne (v. 11).

I v. 12 står det: "Når denne hæren er blitt drevet bort, skal han bli overmodig." Det betyr at den ellers så svake kongen i Egypt fikk mot etter som den syriske krigsmakt reiste seg til kamp.

Syrerne skulle etter Guds råd lide nederlag. De ble gitt i egypterkongens hånd, som det står i v. 11. Derfor seiret Ptolemeus. Men det gikk også nøyaktig som det står i v. 12: "Han feller titusener, men får likevel ikke overmakten." For han var altfor mye vant til å leve gode dager i fråtseri, drukkenskap og et utsvevende liv til å kunne vinne seier videre.

Den syriske kongen Antiokus som omtales i v. 13 er også kalt den store. Han utvidet sin makt i nord, øst og sør i løpet av de neste 13 måneder (noen år, v. 13). Og da Ptolemeus Filopater var død i år 204: rykket han igjen fram mot Egypt med en stor hær.

Tronarvingen i Egypt var den gang bare 5 år gammel. Det var Ptolemeus Epifanes. Det var en fordel for kong Antiokus i nord. Men Antiokus hadde også gjort en pakt med kongen i Makedonia, Filip den andre.

Dette er også nevnt i profetien: "I de tider gjør mange opprør mot Sydens konge" (v. 14). Blant disse mange som ville kaste seg over Egypt, var også noen av Israels folk, sier profetien (slutten av v. 14: "Voldsmenn av ditt eget folk skal også reise seg").

Israels folk hadde jo stått under Egypt i lang tid. De hadde lidd mye ved stadig krig mellom Sydens konge og Nordens konge - mellom Egypt og Syria. Og nå reiste de seg til opprør mot Egypt og støttet den syriske kongen Antiokus. De støttet ham med mat og hjalp ham til å drive egypterne fra borgen i Jerusalem.

Denne handlingen kunne etter alminnelig menneskelig tankegang være god, og tilsynelatende hadde de rett til å gjøre det. For den lille kongen i Egypt hadde en formynder, og han var dårlig og regjerte som en tyrann.

Og fra den jødiske historieskriveren Josefus' tid og like til vår tids historikere gir de alle jødene ros for det de gjorde. Herren har vist oss en annen målestokk for å bedømme deres handlinger i denne profetien av Daniel. Ordet her ble sikkert gitt for de troendes skyld, de som skulle leve når den tid kom. De skulle få lys over saken fra profetordet.

Herren kaller nemlig disse opprørske jødene for "voldsmenn av ditt eget folk" (v. 14). Og han sier at som følge av sitt opprør og sin troløshet skal de "falle".

Jødene angret senere bittert forbindelsen med Syria. For Syrias kongetrone skulle påføre dem de frykteligste lidelser på grunn av deres gudsdyrkelse. Herrens vilje var nok at de skulle være stille.

De skulle ha overgitt seg til Herren i tro under alle skiftende tider med krig og uro. De skulle ikke selv ha grepet inn og ikke tatt seg selv til rette. I dette ligger en dyp påminnelse for Guds folk til alle tider. Men synet her ble "stadfestet" (v. 14) også i dette.

Videre maler profetiens ånd nye bilder. De skildrer hvorledes kongen i Norden skal få makt over Egypt. Denne kongen er Antiokus den store, og ikke bare Egypt skal falle for ham. Han skal også komme til "det fagre land", og det skal føre "ødeleggelse med seg".

De bitre fruktene av at opprørske jøder gikk sammen med Syria viste seg straks, for han tok makten i landet og gjorde folket til treller.

Jødene opplevde det samme under Syria som alle opplever når de rekker sin hånd til denne verden. De blir straks gjort til syndens og Satans treller.

v. 17 skildrer hvorledes Antiokus den store likevel ikke benyttet overmakten til å legge hele Egypt under seg ved krig. Romerne hadde nemlig begynt å blande seg inn i kampen om Egypt, som verdenshistorien også viser oss. Antiokus prøvde å komme dem i forkjøpet ved å knytte Egypt nærmere til seg og var "villig til å inngå forlik" (v. 17).

Dette prøvde han å gjøre ved å forlove sin datter Kleopatra med den unge kongen i Egypt. Som medgift skulle han så gi kongen i Egypt bl.a. Samaria og Judea. Han tenkte antagelig at han på den måten skulle få herredømmet over Egypt på fredelig vis.

I året 192 f. Kr. fant bryllupet sted, men Antiokus narret ham for medgiften. Han hadde fått nok å gjøre med å ta kampen opp mot romerne. De hadde fullstendig slått hans forbundsfelle Filip den andre av Makedonia.

Antiokus avholdt seg likevel ikke fra å rykke fram i Lille-Asia. Der erobret han en hel del kystbyer som tidligere hadde vært avhengig av Egypt. v. 18 uttrykker dette slik: "Så vender han seg mot kystlandene og skal innta mange av dem."

Deretter drog han over til Trakia. Romerne ønsket ikke at han kom dit. Da erklærte han at de ikke hadde noe som helst å gjøre i Asia, og dermed kom bruddet med Rom.

Så kom Hannibal, kartagernes hærfører, til ham. På hans råd erklærte Antiokus krig mot romerne. Han kom fram til øya Evbøa så romerne måtte slutte å håne ham (v. 18).

"Men en hærfører gjør ende på hans hån og lar hans hån falle tilbake på ham selv," står det. De romerske hærførere eller "fyrster" (dansk) kastet ham først ut av Europa og slo ham deretter ved byen Magnesia i Asia. Da led han et alvorlig nederlag.

Som stormakt var det over med riket til selevkidene. Et par år etter ble Antiokus slått i hjel da han var i ferd med å plyndre et tempel i Elymas (v. 19).

Så sier profeten videre: "I hans sted skal det oppstå en som sender en skatteoppkrever gjennom det land som er rikets pryd" (v. 20). Det var Selevkus den fjerde. Rikets pryd betyr det hellige tempel i Jerusalem.

Skatteoppkreveren (dansk: plageren) var Heliodoros, som er omtalt i 2. Makk. 3. Han ville plyndre templet for det godset som ble oppbevart der for enker og farløse. Han fikk likevel ikke makt til å gjøre det.

Selevkus den fjerde ble angitt av Heliodoros. Selevkus brukte hele sin regjeringstid til pengeutpressinger. Romerne hadde tømt statskassen på grunn av veldige krigsutgifter. Dette sier profeten med disse ordene: "Etter få dager skal han omkomme, men ikke ved vrede og ikke i krig." Det skjedde nemlig ved list.

I neste avsnitt kommer vi nå til den kongen som profetien først og fremst har i tanke. Hans historie er her forutsagt med den største nøyaktighet. Det gjelder Antiokus Epifanes.

Hans historie er skrevet til veiledning for Guds folk i kommende dager. Alt det som er sagt før i Dan 11: er egentlig bare en innledning til det som kommer nå, nemlig skildringen av forløperen for Antikrist.

Før vi går over til neste avsnitt, skal vi sette opp en tidstavle over de egyptiske og syriske kongene fram til Antiokus Epifanes' tid. Det kan lette forståelsen av alle de verdenshistoriske begivenheter som er forutsagt i dette kapitlet. En av de syriske kongene er ikke omtalt i profetien, nemlig Antiokus I.

Konger i Egypt:
Ptolemeus I Lagi 323-284 f. Kr.

Ptolemeus II 284-247 f. Kr.

Ptolemeus III Evergetes 246-221 f. Kr.

Ptolemeus IV Filopater 221-204 f. Kr.(eller Tryfon)

Ptolemeus V Epifanes 204-181 f. Kr.

Ptolemeus VI 181-146 f. Kr.

Konger i Syria:
Seleukus I Nikator 312-281 f. Kr.

Antiokus I 281-262 f. Kr.

Antiokus II Theos 262-246 f. Kr.

Seleukus II Kallinikus 246-227 f. Kr.

Seleukus III Kerannos 227-224 f. Kr.

Antiokus III den store 224-187 f. Kr.

Seleukus IV Filopater 187-176 f. Kr.

Antiokus IV Epifanes 176-164 f. Kr.

Gå til Dan 11:21-35
Dan 11:21-35
Vi kommer nå til den kongen som allerede har vært nevnt flere ganger, det lille hornet innenfor det tredje riket (se Dan 8:9). Det var Antiokus Epifanes, som er bror til kongen som er nevnt foran.

Her i profetien kalles han "et foraktelig menneske", og han har "ikke fått overgitt kongedømmets ære". Han hadde vært gissel hos romerne. Men da broren døde, brukte han list og trengte brorsønnen til side - og han var den rette tronarving. "Han kommer uventet og tilegner seg kongedømmet ved list og svik" (v. 21).

Med sin glatte tunge talte han med syrerne så de fant seg i det. Profetien beskriver altså hans komme så nøye, slik at jødene måtte forstå at han var deres farlige fiende - hvis de ville akte på profetordet.

Tilnavnet "Epifanes" betyr "den berømte eller den navnkunnige". Verdslige historikere har noen ganger forandret det til "Epimanes", og det betyr "den galne". For han opptrådte ofte som en bajas.

Noen ganger sprang han beruset omkring i gatene med en krans av roser, og han kastet enten stein eller gullstykker på de som fulgte etter ham. Han kunne gå inn i et offentlig vertshus og gi seg til å svire med hvem som helst.

På en fest danset han til og med splitter naken for hele selskapet. Men det vakte en slik uvilje mot ham at festen straks ble avlyst. Han var en skammelig person, hjerteløs og grusom. Tidligere er det sagt om ham at han var "en konge med frekt ansikt og kyndig i onde råd" (Dan 8:23).

Ved siden av dette hadde han imidlertid store evner og likte å føre krig. Men hans hovedformål ble å innføre den romerske avgudsdyrkelsen i Asia. Det gjorde han med større iver enn noen annen.

Gud maler historien på en annen måte enn den verdslige historieskrivning. Det den kaller stort, har svært ofte liten betydning for Gud. Det omvendte er også tilfelle - det verdenshistorien går lett over, det inneholder ofte store avgjørelser for Guds rike. Dette er nettopp Antiokus Epifanes et eksempel på.

Han var en syrisk konge mellom de andre og spiller ikke noen viktig rolle i verdenshistorien. Likevel stod Guds rike i denne verden på spill som aldri før i den korte tid han regjerte.

Derfor peker profetien på Antiokus Epifanes med så stor nøyaktighet og så utførlig som den gjør. I profetien finner vi neppe noen gang at det skjer med noen annen jordisk konge.

Vi ser også at store begivenheter i Guds rike kan vokse fram litt etter litt i historien. Også på denne måten er Antiokus et forbilde på Antikrist. Han er jo som Antiokus sammenlignet med et horn som opprinnelig var ganske lite. Men litt etter hvert vokser det fram til det blir større enn de andre.

Slik er også Antikrists tid skildret i Det nye testamentet. Det er tiden kort før Kristi komme. Man eter og drikker, tar til ekte og gir til ekte, kjøper og selger, bygger og planter. Verdensutviklingen går sin vante gang.

Velstand, handel og forretning blomstrer og vokser. Verdens mennesker drømmer om framtidslykke for menneskeslekten - men uten Gud. Selv om Gud sender dom over verden, akter man ikke på det og tar det som tilfeldigheter.

Ja, slik vil enden brått komme over denne verdens barn.

Men også Guds barn forsømmer ofte å gi akt på tidens tegn. Det har Herren lagt sine venner på hjerte (Luk 21:30-31). Antikrist kan kanskje allerede være født og de siste tider kan være ganske nær.

Se, dette er det Antiokus Epifanes' komme skal lære oss. Faren kan være der før vi aner.

I det følgende er Antiokus Epifanes' historie skildret (v. 22). Først nevnes at de makter som ville "oversvømme" ham, selv skulle bli "oversvømmet av ham" og knust.

Også "forbundsfyrsten", står det. Her tenker han på kong Ptolemeus VI i Egypt. Han var i nær slekt med Antiokus gjennom mora Kleopatra.

Verdenshistorien har senere bekreftet det som sies i de følgende vers her. Etter å ha slått egypterne, gjorde Antiokus en pakt med Ptolemeus VI (v. 23) uten å mene alvor. Ved list og ved å "strø ut" hærfang og rov og gods til sine folk, lyktes det for ham å få stor makt i Egypt (v. 24).

Likevel lyktes det ikke å få makt over Alexandria. For en tid fikk han nok å gjøre med å dempe et opprør som tarserne og mallotene hadde satt i verk (2. Makk. 4:30). Men våren etter drog han igjen til Egypt med en stor hær.

Kong Ptolemeus VII var nå kommet til makten og hadde fortrengt sin bror Ptolemeus VI. Antiokus vant på nytt seier, og fikk hjelp av forrædere blant egypterne (v. 24-26).

Antiokus gav det utseende at han ville hjelpe Ptolemeus VI på tronen igjen. Men i sitt hjerte hatet han og Ptolemeus hverandre, selv om de begge satt "ved samme bord" og talte løgn (v. 27) og lot som om de var de beste venner.

"Men det skal ikke lykkes," står det, "for ennå dryger det med enden, til den fastsatte tid er inne." Det betyr at ingen av dem straks skulle nå sine mål. I mellomtiden skulle det først skje en del andre ting.

I v. 28-35 taler profetien hovedsakelig om Antiokus Epifanes' voldsomme angrep på "den hellige pakt" med Israels folk. Antiokus drog hjem med stort bytte, men på veien kastet han seg over Jerusalem (1. Makk. 1:22ff).

Han plyndret helligdommen, fikk i stand et blodbad og talte store ord. Det er dette som er nevnt i v. 28 slik: "I sitt hjerte legger han opp planer mot den hellige pakt. Etter å ha satt dem i verk vender han tilbake til sitt land."

1 1/2 år etter reiste han igjen til Egypt. Det var "til fastsatt tid" for ham, og da møtte han sin overmann. "Skip fra Kittim" i v. 30 er romerne.

Kittim er ellers navnet på øya Kypros. Men her betyr det den store verdslige verdensmakt, det fjerde verdensrike som er mektigere enn alle de andre. I 4Mos 24:24 bruker allerede Bileam uttrykket "skip fra Kittim" og mener da den verdensmakt som dukker opp fra vest.

Verdenshistorien forteller at Antiokus allerede med sin hær nådde like inn til Alexandria. Der møtte han en utsending fra Rom. Han skulle befale Antiokus å slutte å føre krig mot Egypt.

Romeren het Cajus Popilius Laenas, og han var en venn av Antiokus fra den tid da han var gissel i Rom. Antiokus ville rekke ham hånden. Den stolte romer tok ikke imot den, men rakte ham først den skriftlige befalingen fra Senatet i Rom.

Antiokus bad om betenkningstid. Men Popilius dannet en ring omkring kongen og erklærte at han ikke kom ut av ringen før han hadde svart. Antiokus måtte da gjøre gode miner til slett spill. Men han raste i sitt indre da han førte sin hær tilbake til Syria.

Og nå skulle Jerusalem bli syndebukk og lide for den skam romerne hadde påført ham. Han lot en hær på 2000 mann under ledelse av Apollonius dra til Judea.

I 1. Makk. 1:30 og 2. Makk. 5:24ff er fortalt om hvorledes han for fram. Apollonius tok byen med list, myrdet menn i mengdevis og førte kvinner og barn bort som fanger. Framfor alt ble helligdommen lagt øde som en ørken, deres fester ble til sorg og sabbaten ble hånet og herligheten ble foraktet (1. Makk. 1:41).

I 1. Makk. 1:46-52 er fortalt om de skriftlige befalinger kongen sendte til Jerusalem og byene i Juda. De sa klart fra om at deres gudsdyrkelse skulle ødelegges.

De fikk kongelig befaling om at de skulle holde seg etter de fremmede skikker i landet. De skulle vanhellige sabbaten og besmitte helligdommen. De skulle også opprette alter og lunder og avgudstempler... De skulle ofre svinekjøtt og urene dyr og ikke omskjære sin sønner.

De skulle glemme loven, og alt dette fikk de befaling om med trussel om dødsstraff. Det er best om man leser hele kapittel 1 i 1. Makkabeerbok i denne sammenheng. Da vil man få det rette inntrykk av det veldige angrep som da ble gjort mot Guds rike.

Et avgudsalter ble satt opp på brennofferalteret. Da man fant lovens bok, ble den revet i stykker og brent på ilden. De som hadde slike bøker, ble drept. Mødrene som lot sine barn omskjære, ble myrdet og barna hengt.

Alt dette blir forutsagt her i v. 30-35. Her tales både om at romerhæren (skip fra Kittim) skulle stanse Antiokus på vei mot Egypt, og at han ville la sin rasende vrede gå ut over den hellige pakt og helligdommen.

"Den ødeleggende styggedommen" (v. 31) peker på avgudsalteret som ble reist over brennofferalteret. At en del jøder ville la seg lokke til frafall, er også forutsagt (v. 32). Men det er også sagt at det skulle være en liten flokk som "ville stå fast og holde ut" på tross av alle lidelser de måtte gjennomgå (v. 32-33).

v. 34 peker på at makkabeerne til sine tider vant seier. Det var en følge av at mange sluttet seg til dem på skrømt uten at de i sannhet hadde sitt hjerte vendt til Herren.

Det skulle komme harde trengsler for å rense folket, for at de uekte elementer kunne smeltes ut i trengselens ild (v. 35). Men i dette verset glir liksom den profetiske skildring bort fra makkabeertiden til en renselsestid for folket som skulle finne sted "til endens tid".

Det ser ut til at Ordets lys fra de forbilledlige trengsler på Antiokus Epifanes' tid, nå faller over de siste trengselstider for Israel i Antikrists tid. Hele det siste avsnittet av kapitlet fra v. 36-45 og inn i Dan 12 handler åpenbart om Antikrist og hans tid.

Antiokus Epifanes kommer i dette avsnittet bare til å danne som en ramme for bildet av den enda frykteligere fienden som skal komme. Ved endens tid skal han føre den siste trengsel over Guds folk.

Gå til Dan 11:36-45
Dan 11:36-45
Vi har i foregående del av Dan 11 sett at Herren gav sitt folk lys over den kommende tid. Og det avslører til og med de minste historiske detaljer. Vi har nesten ikke noen andre eksempler i Den hellige skrift på at detaljene i en lang historisk sammenheng blir forklart slik som her. Og grunnen til dette er åpenbart at Israels folk stod foran en tid på flere hundre år uten profetisk lys.

Etter profeten Malakias var tiden uten nye profeter like til Herrens komme. Derfor gav Gud folket dette nøyaktige lys over framtiden. For han ville ikke at de troende skulle bli forvirret i troen når alle disse ting skjedde, som om Gud hadde slått hånda av dem.

Profetien viser en sammenhengende historisk kjede like fra persertiden til Antiokus Epifanes, og den har til formål å vise at de kunne ikke vente at Messias kom med det første. Forutsigelsen gjennomgår hele tiden fra Daniels tid og viser at det ikke var noen plass for Messias før etter Antiokus Epifanes' tid.

Denne forutsigelsen viser altså at Guds kjærlighet til de troende er meget stor. Folket i den gamle pakt hadde jo ikke det klare lys over herligheten heretter som vi i den nye pakt. Derfor behøvde de en dobbelt del av det profetiske lys for å bevare troen i de harde prøvelsene de opplevde.

Når imidlertid slutten av Dan 11 kaster lys over endens tid, er dette en særlig nåde mot den nye pakts folk. Selv om de troende nå har evangeliets klare lys om kronen i himmelen, så vil likevel de siste tider bli farlige nok for Guds barn. For da vil Antikrists grusomme tider komme.

Anfektelsen vil lett melde seg om det kan være rett eller om Herren har glemt sitt folk. Men da, når mørket tilsynelatende får seier en tid, da vil alle profetier som taler om Antikrist, få stor betydning. De vil vise Guds folk at Herren kjenner til alt på forhånd, for at hans menighet ikke skal bli forferdet. Den skal forstå at alle disse grufulle tegn bare er tegn på at den evige sommer er nær.

Ordet i v. 36 peker ganske tydelig på Antikrist. Det minner i høy grad om det apostelen Paulus sier i 2Tess [Dan 2 om Antikrist. Det er den frekke, djevelske selvforgudelse som opphøyer seg mot Herren, og "mot gudenes Gud taler han forferdelige ord", som blir skildret for oss her. Når Herren kalles "gudenes Gud" (v. 36), betyr det den eneste sanne, levende Gud som har makt til å knuse alle hedningenes avguder.

"Han skal ha framgang inntil vreden er til ende. For det som er fastsatt, vil bli fullbyrdet." Vreden betyr her Guds straffedom over den vantro, ugudelige slekt. Antikrist skal bli en svøpe for menneskeslekten. Men for Guds folk skal det tjene til å lutre og rense dem. Herren tillater at han er Guds vredes ris, og at han for en tid har framgang.

I v. 37 blir det antikristelige vesen skildret med tre kjennetegn: 1) Forakt for fedrenes gudsdyrkelse, for hele den gamle nedarvede tro - "Guden som hans fedre dyrket, akter han ikke". Antikrist vil altså også bryte med religionen ytre sett, det mange vantro mennesker ennå vil holde på.

2) "Heller ikke kvinnenes lyst" vil han akte på. Det betyr forakt for ekteskapet, forakt for kvinnenes anstendige stilling i samfunnet. Dette ordet kan peke på det dyriske blikk som den frie kjærlighets apostler ser på kvinnen med. Det kan også bety det fullstendig kalde og ufølsomme sinn som lukker alle vanlige menneskelige følelser ute.

3) Det tredje kjennetegn taler om forakt for alt som heter øvrighet. "Han skal opphøye seg over alle." Han skal følge sin egen vilje og anse sin egen vilje som den eneste autoritet.

Allerede nå er millioner mennesker merket av disse kjennetegn. Antikrists ånd har allerede i våre dager en veldig makt.

v. 38 sier oss hva som vil bli Antikrists avgud. Det vil bli krigen, festningene, hæren, flåten. Også i vår tid blir "den pansrede neve" satt i høysetet som den eneste rette myndighet. "Men i stedet skal han ære festningenes gud."

Etter dette ordet ser det ut til at Antikrist vil opprette en slags tilbedelse av krigsmakten som man aldri har sett før. Den verdensmakt som er grunnlagt på krig vil bli den eneste lov for ham, og han vil stille den opp som den eneste religion for menneskene.

Den sterkestes rett, volds- og våpenretten blir den sanne rett i hans religion. Den vil han ofre alt på, både gull, sølv og kostelige ting (v. 38).

Denne skildringen er egentlig lett å forstå i vår tid. Når vi ser ut over stormaktene i Europa med sine hærer på millioner menn, minner det oss om den sterke krigsmakt som alle skal bøye kne for og som alt skal ofres for.

Både dette og skildringen hos Daniel og Esekiel viser ganske bestemt at Antikrist vil bli en veldig verdenshersker, og den militære makt blir alt for ham. Blant de lederskikkelser som vår tid viser oss, vil det ikke være vanskelig å finne uhyggelige forbilder på slike tider.

Man har noen ganger ment at Antikrist vil stå fram av sosialdemokratiet. Man så at dette omspente hele den siviliserte verden som en jernring. Og vi må sannelig si at slik sosialdemokratiet framtrer på de fleste steder, er det antikristelig i sitt innerste vesen. For det forakter alt det som heter Gud, øvrighet, et ordnet ekteskap osv.

Andre har gjettet på pavedømmet, der skulle Antikrist komme fra. Og pavedømmet trellbinder nok menneskeheten med sin fryktelige herskesyke. Man myrder og brenner alt som ikke vil bøye seg under det. Og det er nok et forbilde på mye av det som vil komme under Antikrist.

Men Bibelens ord peker både hos Esekiel og Daniel klart på Antikrist som en verdenshersker. Han er en veldig konge som hersker over alle andre ved sine bajonetter. I satanisk selvforgudelse opphøyer han seg over alt som kalles Gud.

I denne retning fortsetter skildringen i v. 39. Det er en profeti om at han skal gi dem som bøyer seg for ham, makt og ære. Han skal dele ut land til dem som lønn osv. Også her kan vi se hans spor i vår tid.

De som kommer høyest opp i verdslig ære er som regel de som best forstår å erobre land og lede de store slag. Slik utdelte Napoleon land til sine generaler, slik kom en Bismarck til makten, og slik vil det også gå i Antikrists tid.

Han vil "ved den fremmede gud", eller ved hjelp av krigsguden som i virkeligheten er djevelen, gjøre slik "i de sterkeste festninger". Det betyr at han vil gjøre det slik at de som hjelper ham mest med å erobre og forsvare sitt land, skal bli de største i hans øyne og de som han hedrer mest.

Men endens tid skal også komme for ham (v. 40-45). Det står at to konger skal til slutt storme fram imot ham, nemlig kongen i sør og kongen i nord. Om den siste står det at han også skal komme med mange skip.

v. 41 skildrer nå hvorledes Antikrist tar kampen opp med disse fiendene. Og da trenger han også inn i "det fagre land", som her betyr det hellige land. "Mange vil falle" for hans hånd. Likevel nevnes noen som slipper unna, nemlig Edom og Moab "og de fremste av Ammons barn".

Disse navn er tydelig nok bare bilder på de mennesker som lir skipbrudd på sin tro når Antikrist kommer. De stiller seg på fiendens side og slipper fri hans raseri ved å bøye seg for ham. At vi må forstå disse navn billedlig om de siste tider, ser vi av at Moabs folk slett ikke eksisterte som et selvstendig folk i Antiokus Epifanes' tid.

Edomittene og ammonittene derimot hjalp riktig nok Antiokus Epifanes mot jødene (1. Makk. 4:61 og 5:3f). Men det at Moab nevnes og hele skildringen av Antikrists tid viser tydelig nok at disse navn må tas forbilledlig.

Den falske, frafalne kristenhet som i alle tilfelle i begynnelsen unnslipper Antikrist fordi den bøyer seg for ham, omtales nærmere i Åp 17. Men de "mange" skal "falle" (v. 41), og det må tale om Guds sanne Israel. De vil ikke fornekte sin Frelser og derfor får de føle Antikrists onde hånd og faller som blodvitner for troen.

v. 42-43 skildrer hvorledes Antikrist seirer mot sør. Også her ser vi at det ikke kan være tale om Antiokus Epifanes. For etter v. 30 var det slutt med hans erobringsplaner mot Egypt etter den mislykkede reise dit. De siste tider vil vise hva landet Egypt skal bety.

Noen mener at det billedlig talt taler om pavedømmet. Da vil Antikrist først være venner med pavedømmet, men til slutt vil han legge det øde. Kanskje vil han fornye det gamle Romerriket med utgangspunkt i Rom. Han vil da etterfølge de gamle keiserne i Rom og la seg tilbe som gud der. Tiden vil vise det.

De to siste vers i kapitlet viser oss Antikrists fall. Mens han seirer i sør, får han nyheter fra øst og nord som forferder ham. Det er antagelig meldinger om at man forberedte nye kriger mot ham. Selv hadde han jo styrt andre med jernhånd.

På vei mot disse nye fiender kommer han igjen gjennom det hellige land. I v. 45 står det at "han slår opp sine kongelige telt mellom havet og det fagre, hellige fjell". Det er mellom Middelhavet og Sions berg i Jerusalem. Han vil rase "i stor harme" mot de hellige slik Antiokus gjorde. Men da "går det mot slutten med ham, og det er ingen som hjelper ham".

Guds dom vil ramme ham slik det også er fortalt hos profeten Esekiel om fyrsten Gog og i slutten av Åp 19. Hit og ikke lenger, sier Herren den allmektige.

Gå til Dan 12:1-4
Dan 12:1-4
Det første vers i dette kapitlet skildrer den fryktelige trengselstid Antikrist vil føre over jorden, særlig over Guds folk. "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folkeslag ble til og til den tid."

Dette ordet minner oss jo om det Herren selv sa i Matt 24:21. Der taler han visstnok om Jerusalems ødeleggelse, men det er likevel et forbilde på trengselen i de siste tider. Den ondes makt vil da ha nådd sitt høydepunkt.

Men da skal også ordet bli oppfylt: "Og dersom ikke de dager ble forkortet, da ville intet kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet" (Matt 24:22). Herren vil gripe inn og frelse sitt folk.

Det er dette v. 1 taler om slik: "På den tid skal Mikal stå fram, den store fyrsten som verner om sitt folks barn." Det gjør han nemlig for å felle Antikrist nettopp når han vil rette sitt siste rasende slag mot Guds Israel.

Som det ofte er sagt også i Det gamle testamentet, vil Antikrist bli slått ved Guds hånd, ved englehånd og ikke ved mennesker. Guds folk skal da stå med undring og lovsang slik Israels folk stod ved Rødehavet da hæren fra Egypt ble tilintetgjort i bølgene.

Her står: "Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken.." Det er ikke få steder vi hører om boken der Guds barn er oppskrevet, i den hellige Skrift. Allerede Moses taler om å bli utslettet av Herrens bok (2Mos 32:32). Hos profeten Jesaja Dan 4:3 tales om å være innskrevet til livet, og i Johs. Åpenbaring Dan 20 tales det også om Livets bok.

Det er et uttrykk som er hentet fra det jordiske bilde av de bøker kongene på jorden førte over sine undersåtter. Å være innskrevet i boken vil altså si det samme som å være oppskrevet blant de frelste.

Derfra går så ordet her i Daniels bok umiddelbart over til den siste store oppstandelse. Fra Åp 20 vet vi at det vil komme en første oppstandelse og et tusenårsrike, før den siste alminnelige oppstandelse skjer. Men Daniel fikk ikke se disse enkelte trekk så nøye.

Han så bare de store trekk i dommen over Antikrist, utfrielsen av Guds folk og den siste store oppstandelse. Vi har her et av de klareste vitnesbyrd om kjødets oppstandelse i hele Det gamle Testamentet. "Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky."

Skillet er satt meget klart mellom livets oppstandelse og dommens oppstandelse, mellom de to slags mennesker med forskjellig utgang av livet og forskjellig evighet.

Og det er et alvorlig ord: "og evig avsky." Det er alle de som valgte kjødet, og åpenbart eller skjult tok de dyrets merke. Av dette ordet ser det ut til at de gjenstridige skal ha en avskyelig skikkelse, i retning av et djevlebilde.

Herrens folk kalles "de forstandige". Det minner om ordet i Dan 11:33. Der er det brukt om de som under forfølgelsen ved Antiokus Epifanes styrket og formante mange til å vandre på den rette vei. Det var altså de som veiledet folket i troen, og forfølgelsen går også først ut over dem.

I v. 3 står det slik om dem: "De som har ført mange til rettferdighet." Og de "skal skinne som himmelhvelvingen skinner", og som "stjernene, evig og alltid".

Også i Åp blir menighetens engler eller forstanderne sammenlignet med stjerner ( Åp 1:20). Som stjernene skinner på himmelhvelvingen, slik skal forkynnerne av det levende ord la lyset fra Guds dype hemmelighet stråle ut blant mennesker.

Men dette ordet i v. 3 er likevel et salig løfte for alle Herrens prester og ærlige ordets forkynnere! Å føre mennesker "til rettferdighet"er jo det samme som å lede dem til Kristus, for han er synderens eneste rettferdighet. Herrens sanne prester vil sikkert nok merke fiendskapet fra verden.

For å peke på den korsfestede med sin tale og sitt liv gir oss ikke ære fra verden. Men hvilken herlig nådelønn lover ikke Guds ord dem som holder skansen og løfter korsets banner høyt, og særlig da når fienden går hardt fram! Det er jo ofte tilfelle her på jord og aller mest vil det bli slik når Antikrist kommer.

Det er nådelønn. For Herrens tjenere er ikke rettferdige ved at de hjelper andre til rettferdighet. Men de som spesielt er gjenstand for spott og hån fra verden, skal også en gang stråle herligere enn andre. Og det vil være til ære og seier for Guds store navn. Hans tjeneres ære er Herrens egen ære.

Likevel gjelder dette ordet selvsagt ikke bare Herrens prester. For alle de hellige er et "kongelig presteskap" som er satt til å forkynne hans dyder som kalte oss fra mørke til sitt underfulle lys. De fleste som er blitt ført til rettferdighet, er neppe blitt det direkte ved forkynnelsen.

De er heller blitt det ved det vitnesbyrd Guds barn har avlagt for dem ved et sant liv i Herren og en ærlig bekjennelse. Mange enkle Guds barn har ved sitt liv fått lov til å lede mange til rettferdighet, kanskje uten at de selv aner det.

Det var en betydelig vekkelse i et sogn i Jylland for mange år siden. Men den troende presten sa: "Det er slett ikke skjedd ved meg, det er ved..." Så nevnte han navnet på en gammel fattig enke i byen. Det er ved henne at "livet er kommet. Hennes liv og vitnesbyrd har vært hovedredskapet i Herrens hånd".

Nei, dette arbeidet å føre de mange til rettferdighet er ikke forbeholdt prester og misjonærer. Hvert eneste ærlig Guds barn kan og skal være med på det. Derfor sier også Herren i lignelsen om klinten blant hveten at alle de troende skal "skinne som solen i sin Fars rike" (Matt 13:43).

Men la oss gi akt på at det å være "forstandig" og bruke sitt liv med forstand, betyr her å leve sitt liv som et Herrens vitne. Vantro mennesker taler så ofte om sin forstand. Men Herren kaller vantroens vesen for dårskap.

Den rike bonde ble kalt en dåre av Herren (Luk 12), og i 1Kor 1:20 sier Paulus: "Har Gud ikke gjort denne verdens visdom til dårskap?" På den store dag skal det vise seg at de forstandige var bare de som levde som Herrens hellige og vitnet om ham som ble hånet og hang på korset med tornekronen.

Her gikk de under stor forakt,

men se dem nu i deres prakt,

i tronens glans,

med livets krans,

i himlens prestedrakt.

Vårt avsnitt slutter med at Daniel fikk befalingen: "Gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid." Og videre fikk han vite: "Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal bli stor."

Dette peker på at Daniels åpenbaring skal særlig få betydning i de siste tider for å opprettholde og styrke de helliges tro. Det ligger også i dette ordet at vi skal forstå innholdet i boken mer og mer jo nærmere vi kommer de siste tider.

Meningen med å gjemme og forsegle boken er selvfølgelig ikke at vi ikke skal lese den før de siste tider kommer. Men det betyr som sagt at man ikke vil forstå den fullt ut før, og slik kan den ikke utfolde sin fulle betydning før på endens tid.

Daniels bok fikk stor betydning da endens tid nærmet seg for den gamle pakt. Det var under Antiokus Epifanes, men den vil få enda større betydning når Antikrists tider nærmer seg.

Det er blitt oppfylt allerede i vår tid, at "mange skal søke ivrig i den" (dansk). De bøker som er skrevet om Daniels bok er nesten utallige. Det er en av de bøker som man studerer mest i våre dager. Den har fengslet Guds barns tanker i høy grad og er selvfølgelig ofte blitt misbrukt av svermere.

Men det er også blitt oppfylt at "kunnskapen er blitt stor". Denne boken har i høy grad medvirket til å oppdra Guds menighet til å akte på tidens tegn. Sammen med Åpenbaringen er den et klart lys over de mørke tider under Antikrist.

Guds barn skal ikke behøve å være redd som om det da var forbi med Guds rike. Nei, både i Daniels bok og i Åpenbaringen kan de se klart at det bare er mørkets siste kraftanstrengelse. Men Herren vil komme og gjøre ende på Antikrists tyranni og vise seg som den evige seierherre. Og helvetes porter skal aldri få overhånd over menigheten.

Aldri han felles med makt eller list,

venter han lenge, han kommer dog visst,

gled deg da ennå mer.

Gå til Dan 12:5-10
Dan 12:5-10
Mens Daniel nå stod ved elvebredden og hørte de vidunderlige åpenbaringsord fra Herrens engel som liksom svevde over vannet (v. 6), ser han med ett to andre. Det var to engler som stod på hver sin side av elva.

En eller begge stilte et spørsmål til mannen i stråleglansen, han som hadde hvite linklær: " Hvor lenge varer det før disse underfulle ting er til ende?" - Dette spørsmålet ble vel også stilt for Daniels skyld.

Det ligger et dypt åndelig bilde i det vi ser her: Herrens engel over elvevannet, og englene på hver side av elva. For elvevannet ble liksom et bilde på tiden som renner ut i evigheten. Men Herren står over tiden, han er evig og kjenner tidens inngang og utgang.

Og nå hører Daniel at Herrens engel, mannen med linklærne, løftet sine hender mot himmelen og høytidelig bekreftet ved den levende Gud at det skulle omfatte "en tid og tider og en halv tid". Det betyr 3 1/2 år. Og det er den tid Antikrist skal få herske over de hellige. Men han skal på ingen måte få overskride denne tiden.

At dette blir besverget så høytidelig, er en salig trøst for Herrens folk. Og det vil bli av stor betydning når disse trengselstider kommer. Herrens engel har svoret det, og det skal aldri rokkes. Bare 3 1/2 tider eller år skal det grufulle mørke vare. Da kommer lyset igjen når Herren kommer.

Herrens engel knytter her endens tid med det tidspunkt "når det hellige folks makt er fullstendig knust" (v. 7). Men også dette tidens tegn viser oss at vi er kommet meget nær Antikrists tid.

Uttrykket "det hellige folk" kan bety at Israel vil bli knust, eller det taler om alle Herrens hellige. Da betyr det at Guds folks makt skak være fullstendig lamslått i de 3 1/2 år Antikrist er på sitt høyeste.

Da vil det se ut som om alt er forbi for Guds sak på jord. Men da - nettopp da når nøden er størst, "skal alle disse ting fullendes". Da vil den antikristelige Goliat bli knust.

Daniel hørte tydelig nok engelens høytidelige ord, "men forstod det ikke". Alt lå så langt ute i framtida at det selvfølgelig var umulig for Daniel å forstå det ut fra den tid han levde i.

Det sier Herrens engel også (v. 9) i svaret på hans spørsmål om hva som skulle bli utgangen av disse ting: "Gå bort, Daniel! For disse ord skal være skjult og forseglet inntil endens tid."

Det vil jo si at vi ikke vil forstå dette fullt ut før i de siste tider. Men ordet skulle ha sin virkning på de kommende slekter, også dette ord i Daniels bok. Og ordets virkning skulle bli dobbel som alltid. For noen skulle det bli til velsignelse og til renselse. Det er for de som tror ordet og lar seg veilede av dets lys.

Men andre vil være likegyldige og ture fram i sin synd og vandre i blindhet. De ser ikke de tidens tegn som de hellige og forstandige skal forstå ved ordets lys.

I v. 10 har vi de to veiene klart framstilt. Først de som blir "renset og tvettet og prøvd". Renselsen omtales her med et dobbelt innhold: De er renset og tvettet. Det tilsvarer nettopp det som skjer med troende mennesker.

Begynnelsen på troslivet er jo å få sine klær renset i Lammets blod ( Åp 7:14). Det er å bli tvettet av nåde ved troen på blodet som ble gitt oss i dåpen. Men alle de som slik er blitt renset ved blodet og nåden, vil også komme inn i helliggjørelsens daglige kamp for å bli renset og fullkommen.

Det vitner apostelen Johannes om (1Joh 3:3): "Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren." Til denne lutring bruker Herren ikke bare nådens midler, men også trengsler.

Slik renset Herren de troende jødene i de fryktelige trengslene under Antiokus Epifanes, som det står i 2. Mak. 6:12: "Jeg vil formane dem som leser denne boken til ikke å fortvile over slike ulykker, men tenke på at Herren lot disse straffene komme over vårt folk for å oppdra det, ikke for å ødelegge det."

Også trengslene under Antikrist i de siste tider vil tjene til å gjøre Herrens brud rede til å møte sin brudgom.

Ja, mange skal rense seg og tvette seg og gjøre seg hvite. Når alle disse skal samles, skal de være en flokk så stor at ingen kan telle dem ( Åp 7:9). Og likevel er det jo som oftest en liten flokk på hvert enkelt sted i motsetning til den store flokk som vandrer den andre veien.

Det er de ugudelige, som de kalles her. For verden har alltid som kjennemerke et liv uten Gud, uansett hvordan det ytre sett er. Det står her: "Men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige." De skal altså leve et liv som svarer til deres ugudelige sinn. Og et slikt liv skal være selvfølgelig for dem, slik som vi ser det den dag i dag.

Verden går sin gang, og verdens barn mener at de er de forstandige og at de troende er dårer. Og det ser ut til at mange av dem ikke kan bli hjulpet, det viser både ordet og livets erfaring.

De vil fortsette på sin måte, og Guds ord tvinger jo ingen. Alle får sin vilje. I Åp 22:11 står det: "La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!"

Men salig er den som velger å leve med de som elsker hellighet.

Gå til Dan 12:11-13
Dan 12:11-13
Daniel fikk enda en opplysning om det som lå ham på hjertet. Det var Israels lodd under den trengsel som var et forbilde på Antikrists tider. Og denne trengselen skulle komme over det gamle folk under Antiokus Epifanes.

Ordet lød slik: "Fra den tid det stadige offer blir avskaffet og den ødeleggende styggedommen blir stilt opp, skal det gå tusen to hundre og nitti dager. Salig er den som venter og når fram til tusen tre hundre og trettifem dager. Men gå du til din ende! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende" (v. 11-13).

Denne profetien henviser nærmest til trengselen under Antiokus Epifanes. Han avskaffet den stadige tempeltjenesten i slutten av oktober i året 168 f. Kr. Han gjorde det for å sette opp "den ødeleggende styggedommen", som det står her (se 1. Mak 1:54).

Han satte opp avgudsalter i Herrens helligdom. Fra dette tidspunktet og fram til Antiokus' død i midten av mai 164 f. Kr. var det nettopp 1290 dager.

Videre står det her: "Salig er den som venter og når fram til tusen tre hundre og trettifem dager." Det taler vel nærmest om dagene etter Antiokus' død, før budskapet om den nådde fram til Jødeland.

I denne fryktelige trengselsnatta var den egentlige sjelefare for troende jøder at de skulle kaste fra seg frimodigheten og oppgi troen på at den levende Gud likevel hadde makten over alt.

Denne sjelefare var jo overstått straks budskapet om Antiokus' død nådde fram til det hellige land. For det var klart for dem at hans død var en gudsdom. De troende ville nødvendigvis se et vitnesbyrd i den om at nå kom Herrens frelse, og trengselens natt holdt på å svinne bort.

Antiokus ble slått av Gud med en uhelbredelig og usynlig plage i samme øyeblikk som han i raseri og hovmod hadde sagt: "Jeg skal gjøre Jerusalem til en massegrav for jødene så snart jeg kommer dit" (2. Mak. 9:4).

Sykdommen som Guds hånd slo ham med, var av samme slag som kom over Herodes Agrippa senere. Han ble slått av Herrens engel fordi han ikke gav Gud æren (Apg 12:23).

Det står om ham at han ble fortært av ormer, og det står også om Antiokus Epifanes: "Det tøt endog mark ut av øynene på den ugudelige mannen", og "kjøttet falt av ham stykke for stykke mens han ennå levde; han hadde grusomme smerter". Stanken som gikk ut fra ham, ble så fryktelig at verken han selv eller hans omgivelser kunne holde det ut.

Da gjorde det avskyelige mennesket "et løfte til Herren" (2.Mak. 9:13). Han ville gjøre alt for å bli fri. Han ville erklære at den hellige stad var en fri by, utsmykke det hellige templet som han før hadde gjort urent. Han ville selv bli jøde, ja dra omkring alle steder og kunngjøre Guds makt.

Ja, han skrev til og med et ydmykt brev til jødene. Men dette var jo hykleri, og Guds dom ble ikke avverget. 2. Mak. bok sier om hans død i Dan 9:28: "Så endte denne morderen og gudsbespotteren sitt liv. Han måtte gjennomgå like grusomme lidelser som dem han hadde utsatt andre for, og han fikk en ynkelig død blant fjellene i et fremmed land."

Men vi kan forstå at når budskapet om alt dette nådde Jødeland, måtte det styrke de troende jødene. Her var Guds hånd så tydelig åpenbart at all tvil forstummet. Anfektelsen måtte vike for troens seier. Dette er sikkert den nærmeste oppfyllelse av ordet her i v. 12: "Salig er den som venter og når fram til 1335 dager."

Denne profetien har sikkert også noe å si om de aller siste tider, for Antiokus Epifanes' dager må alltid betraktes som et forbilde på Antikrists tid. De 1260 dagene finner vi omtalt flere ganger i Åp som den tid Antikrist får lov til å rase. De tretti neste dagene (her i v. 11 står jo tallet 1290) kan peke på tiden for gjenreisningen for Guds rike kort etter dommen over Antikrist.

Og det står: Salig er den som venter og når fram til 1335 dager. Her kan vi tenke på den første oppstandelse som faller sammen med opprettelsen av tusenårsriket. Denne første oppstandelse av de troende vil gjøre tilstanden på jorden enda mer salig og herlig enn før.

Så slutter Daniels bok med et vennlig løftesord til den gamle Guds mann. Daniel må på denne tid ha vært nærmere 90 år. Han fikk den siste åpenbaring i Kyrus' tredje år (år 536 f. Kr.). Men han ble bortført til Babel i år 606 eller 605:og var den gangen minst 20 år.

Det gir en alder på 89-90 år. I ordet her (v. 13) blir han liksom løftet bort fra sin profetiske tjeneste. Nå kunne han gå inn til den sabbatshvile som er tilbake for Guds folk.

"Men gå du til din ende! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende." Det er ingen sjelesøvn Daniel får bud om her. Det mener noen at ventetiden før dommen er for Guds folk, men det er en hvile han får løfte om.

Dødens brodd er tatt bort for Guds folk. For når det å gå sin ende i møte er det samme som å gå inn til en salig hvile, må vi nok si med sangeren:

Forsvunnet er derved

all dødens bitterhet.

Og Daniel får ikke bare løfte om hvile, men også om en salig oppstandelse. "Stå opp til din lodd ved dagenes ende." Ja, det er et ord som kaster lys over Guds barns bortgang. Det vitner om at døden er oppslukt til seier for Guds folk. En lykkelig slutt får alle de troende, nemlig de helliges arvelodd i lyset.

Her i v. 13 har vi et lysende fredsord for Guds folk når vi ser framover mot den legemlige død. Å hvile og stå opp til sin lodd når dagene her på jord renner ut, det er lyse utsikter! Gud har i sannhet beredt en framtid og et håp for sitt folk (Jer 29:11).

Slik slutter Daniels livshistorie. Det er et herlig vitnesbyrd om en helstøpt Guds manns liv her på jorden. Selv om Daniels liv gikk gjennom mange harde, alvorlige prøvelser og store trengsler, er det likevel en forunderlig hvile over det.

Du skal bevare den i fred som har et fast sinn, sier Ordet, og Herren lot virkelig dette bli oppfylt på Daniel. Det faste, urokkelige sinn overfor Herren preger Daniels livshistorie fra først til sist.

Derfor kunne også Herren føre ham uskadd gjennom storm og bølger inntil han nå fikk gå inn i den stille hvilens havn. Daniels navn stråler som et av de vakreste i den hellige historie.

"Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss" (Heb 12:1).

Se også AVSLUTTENDE MERKNADER OM DANIELS BOK
I innledningen antyder vi de angrep som er rettet mot ektheten av Daniels bok i nyere tid. Vi hevdet at disse angrepene i virkeligheten kom av et rasjonalistisk syn. Det går stadig ut fra at profetien om framtida er usannsynlig.

Fortolkingen av Daniels bok har fullt ut stadfestet dette. For ingen av de såkalte beviser mot de historiske kjensgjerningene i Daniels bok fra den moderne bibelkritikk har noen som helst grunnvoll å stå på.

Og den nyere tids utgravinger av minnesmerkene i Babylonia har nesten alle steder slått de selvsikre såkalte "vitenskapelige beviser" grundig til jorden. "Steinene" har i sannhet "talt" mot den nedbrytende bibelkritikken. Daniels bok har vært en av de bøkene som er mest angrepet i nyere tid. Nå er den et av de skrifter som er best bevitnet historisk sett. (Dette var situasjonen omkring 1900.)

Vi har sett at kritikkens angrep på Beltsasar og mederen Darius som historiske personer, har vist seg å være helt uberettiget. Vi har også sett at angrepet på ektheten av Nebukadnesars tog til Jerusalem i Jojakims tredje år (Dan 1:1), er helt uholdbart.

Jojakims tredje år var året 606 eller 605 f. Kr., og nettopp på denne tid ble egypterkongen Neko slått av Nebukadnesar. Selvfølgelig er også Jojakim som da stod i samband med Egypt, blitt undertvunget.

Jojakim var avhengig av Babel i tre år, det må være fra år 605 til 602 (2Kong 24:1). Så gjorde Jojakim opprør og fikk sin endelige straff i år 597. Slik er det full overensstemmelse mellom Daniels bok, 2 Kongebok og 2 Krønikerbok. Der fins altså ingen "uløselig motsigelse" mellom dem, som kritikken har sagt.

Slik er det med både den ene og den andre påstand som den nedbrytende kritikk fører fram. De er bygd på sand og kan ikke holde stand mot en vitenskapelig prøve som arbeider i troens ånd.

I denne sammenheng kan vi vise til et utmerket verk over profeten Daniel i forhold til profetiene i Johannes åpenbaring. Det er skrevet fra et troende standpunkt av Carl August Auberlen. Han døde som teologisk professor i Basel 2. mai 1864.

Vi viser også til et skrift av sogneprest N. Rasmussen Lindegaard: Profanhistorien i Daniel, og stiftsprost Helvig har også levert grundige arbeider i den vitenskapelige kamp mot den moderne kritikk.* Denne kritikken savner ikke ord, men er hul og uten indre sannhet. (*Overs. kan også nevne prof. Casparis "Populære Foredrag over Bogen Daniel", utgitt av pastor Storjohann, 1877.)

Daniels bok er et av de vakreste og mest velsignede rom i den hellige Skrifts vakre palass. Og Guds menighet vil inntil endens tid øse av denne skatten. Ja, som vi har sett vil det skje aller mest i de siste tider. De vil søke ivrig i den til usigelig velsignelse. Gud være takk også for den gave han har gitt oss i Daniel og hans bok!

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

INTRODUCTION

Daniel, that is, "God is my judge"; probably of the blood royal (compare Da 1:3, with 1Ch 3:1, where a son of David is named so). Jerusalem may have been his birthplace (though Da 9:24, "thy holy city," does not necessarily imply this). He was carried to Babylon among the Hebrew captives brought thither by Nebuchadnezzar at the first deportation in the fourth year of Jehoiakim. As he and his three companions are called (Da 1:4) "children," he cannot have been more than about twelve years old when put in training, according to Eastern etiquette, to be a courtier (Da 1:3, 6). He then received a new name, by which it was usual to mark a change in one's condition (2Ki 23:34; 24:17; Ezr 5:14; Es 2:7), Belteshazzar, that is, "a prince favored by Bel" (Da 1:7). His piety and wisdom were proverbial among his countrymen at an early period; probably owing to that noble proof he gave of faithfulness, combined with wisdom, in abstaining from the food sent to him from the king's table, as being polluted by the idolatries usual at heathen banquets (Da 1:8-16). Hence Ezekiel's reference to him (Eze 14:14, 20; 28:3) is precisely of that kind we should expect; a coincidence which must be undesigned. Ezekiel refers to him not as a writer, but as exhibiting a character righteous and wise in discerning secrets, in those circumstances now found in his book, which are earlier than the time when Ezekiel wrote. As Joseph rose in Egypt by interpreting Pharaoh's dreams, so Daniel, by interpreting Nebuchadnezzar's, was promoted to be governor of Babylonia, and president of the Magian priest-caste. Under Evil-merodach, Nebuchadnezzar's successor, as a change of officers often attends the accession of a new king, Daniel seems to have had a lower post, which led him occasionally to be away from Babylon (Da 8:2, 27). Again he came into note when he read the mystic writing of Belshazzar's doom on the wall on the night of that monarch's impious feast. Berosus calls the last Babylonian king Nabonidus and says he was not killed, but had an honorable abode in Carmania assigned to him, after having surrendered voluntarily in Borsippa. Rawlinson has cleared up the discrepancy from the Nineveh inscription. Belshazzar was joint king with his father, Evil-merodach or Nabonidus (called Minus in the inscriptions), to whom he was subordinate. He shut himself up in Babylon, while the other king took refuge elsewhere, namely, in Borsippa. Berosus gives the Chaldean account, which suppresses all about Belshazzar, as being to the national dishonor. Had Daniel been a late book, he would no doubt have taken up the later account of Berosus. If he gave a history differing from that current in Babylonia, the Jews of that region would not have received it as true. Darius the Mede, or Cyaxares II, succeeded and reigned two years. The mention of this monarch's reign, almost unknown to profane history (being eclipsed by the splendor of Cyrus) is an incidental proof that Daniel wrote as a contemporary historian of events which he knew, and did not borrow from others. In the third year of Cyrus he saw the visions (the tenth through twelfth chapters) relating to his people down to the latest days and the coming resurrection. He must have been about eighty-four years old at this time. Tradition represents Daniel as having died and been buried at Shushan. Though his advanced age did not allow him to be among those who returned to Palestine, yet he never ceased to have his people's interests nearest to his heart (Da 9:3-19; 10:12).

Authenticity of the Book of Daniel. Da 7:1, 28; 8:2; 9:2; 10:1, 2; 12:4, 5, testify that it was composed by Daniel himself. He does not mention himself in the first six chapters, which are historical; for in these it is not the author, but the events which are the prominent point. In the last six, which are prophetical, the author makes himself known, for here it was needed, prophecy being a revelation of words to particular men. It holds a third rank in the Hebrew canon: not among the prophets, but in the Hagiographa (Chetubim), between Esther and Ezra, books like it relating to the captivity; because he did not strictly belong to those who held exclusively the profession of "prophets" in the theocracy, but was rather a "seer," having the gift, but not the office of prophet. Were the book an interpolated one, it doubtless would have been placed among the prophets. Its present position is a proof of its genuineness, as it was deliberately put in a position different from that where most would expect to find it. Placed between Esther, and Ezra and Nehemiah, it separated the historical books of the time after the captivity. Thus, Daniel was, as Bengel calls him, the politician, chronologer, and historian among the prophets. The Psalms also, though many are prophetical, are ranked with the Hagiographa, not with the prophets; and the Revelation of John is separated from his Epistles, as Daniel is from the Old Testament prophets. Instead of writing in the midst of the covenant people, and making them the foreground of his picture, he writes in a heathen court, the world kingdoms occupying the foreground, and the kingdom of God, though ultimately made the most significant, the background. His peculiar position in the heathen court is reflected in his peculiar position in the canon. As the "prophets" in the Old Testament, so the epistles of the apostles in the New Testament were written by divinely commissioned persons for their contemporaries. But Daniel and John were not in immediate contact with the congregation, but isolated and alone with God, the one in a heathen court, the other on a lonely isle (Re 1:9). Porphyry, the assailant of Christianity in the third century, asserted that the Book of Daniel was a forgery of the time of the Maccabees (170-164 B.C.), a time when confessedly there were no prophets, written after the events as to Antiochus Epiphanes, which it professes to foretell; so accurate are the details. A conclusive proof of Daniel's inspiration, if his prophecies can be shown to have been before the events. Now we know, from Josephus [Antiquities, 10.11.7], that the Jews in Christ's days recognized Daniel as in the canon. Zechariah, Ezra, and Nehemiah, centuries before Antiochus, refer to it. Jesus refers to it in His characteristic designation, "Son of man," Mt 24:30 (Da 7:13); also expressly by name, and as a "prophet," in Mt 24:15 (compare Mt 24:21, with Da 12:1, &c.); and in the moment that decided His life (Mt 26:64) or death, when the high priest adjured him by the living God. Also, in Lu 1:19-26, "Gabriel" is mentioned, whose name occurs nowhere else in Scripture, save in Da 8:16; 9:21. Besides the references to it in Revelation, Paul confirms the prophetical part of it, as to the blasphemous king (Da 7:8, 25; 11:36), in 1Co 6:2; 2Th 2:3, 4; the narrative part, as to the miraculous deliverances from "the lions" and "the fire," in Heb 11:33, 34. Thus the book is expressly attested by the New Testament on the three points made the stumbling-block of neologists—the predictions, the narratives of miracles, and the manifestations of angels. An objection has been stated to the unity of the book, namely, that Jesus quotes no part of the first half of Daniel. But Mt 21:44 would be an enigma if it were not a reference to the "stone that smote the image" (Da 2:34, 35, 44, 45). Thus the New Testament sanctions the second, third, sixth, seventh, and eleventh chapters. The design of the miracles in the heathen courts where Daniel was, as of those of Moses in Egypt, was to lead the world power, which seemed to be victorious over the theocracy, to see the essential inner superiority of the seemingly fallen kingdom of God to itself, and to show prostrate Israel that the power of God was the same as of old in Egypt. The first book of Maccabees (compare 1 Maccabees 1:24; 9:27, 40, with Da 12:1; 11:26, of the Septuagint) refers to Daniel as an accredited book, and even refers to the Septuagint Alexandrian version of it. The fact of Daniel having a place in the Septuagint shows it was received by the Jews at large prior to the Maccabean times. The Septuagint version so arbitrarily deviated from the Hebrew Daniel, that Theodotius' version was substituted for it in the early Christian Church. Josephus [Antiquities, 11.8.5] mentions that Alexander the Great had designed to punish the Jews for their fidelity to Darius, but that Jaddua (332 B.C.), the high priest, met him at the head of a procession and averted his wrath by showing him Daniel's prophecy that a Grecian monarch should overthrow Persia. Certain it is, Alexander favored the Jews, and Josephus' statement gives an explanation of the fact; at least it shows that the Jews in Josephus' days believed that Daniel was extant in Alexander's days, long before the Maccabees. With Jaddua (high priest from 341-322 B.C.) the Old Testament history ends (Ne 12:11). (The register of the priests and Levites was not written by Nehemiah, who died about 400 B.C., but was inserted with divine sanction by the collectors of the canon subsequently.) An objection to Daniel's authenticity has been rested on a few Greek words found in it. But these are mostly names of Greek musical instruments, which were imported by Greece from the East, rather than vice versa. Some of the words are derived from the common Indo-Germanic stock of both Greek and Chaldee: hence their appearance in both tongues. And one or two may have come through the Greeks of Asia Minor to the Chaldee. The fact that from the fourth verse of the second chapter to the end of the seventh, the language is Chaldee, but the rest Hebrew, is not an argument against, but for, its authenticity. So in Ezra the two languages are found. The work, if that of one author, must have been composed by someone in the circumstances of Daniel, that is, by one familiar with both languages. No native-born Hebrew who had not lived in Chaldea would know Chaldee so well as to use it with the same idiomatic ease as his native tongue; the very impurities in Daniel's use of both are just such as were natural to one in his circumstances, but unnatural to one in a later age, or to one not half Hebrew, half Chaldean in residence as Daniel was. Those parts of Daniel which concern the whole world are mostly Chaldee, then the language of the world empire. So Greek was made the language of the New Testament, which was designed for the whole world. Those affecting the Jews, mostly Hebrew; and this not so impure as that of Ezekiel. His Chaldee is a mixture of Hebrew and Aramaic. Two predictions alone are enough to prove to us that Daniel was a true prophet. (1) That his prophecies reach beyond Antiochus; namely, he foretells the rise of the four great monarchies, Babylon, Medo-Persia, Greece, and Rome (the last not being in Daniel's time known beyond the precincts of Italy, or rather of Latium), and that no other earthly kingdom would subvert the fourth, but that it would divide into parts. All this has come to pass. No fifth great earthly monarchy has arisen, though often attempted, as by Charlemagne, Charles V, and Napoleon. (2) The time of Messiah's advent, as dated from a certain decree, His being cut off, and the destruction of the city. "He who denies Daniel's prophecies," says Sir Isaac Newton, "undermines Christianity, which is founded on Daniel's prophecies concerning Christ."

Characteristics of Daniel. The vision mode of revelation is the exception in other prophets, the rule in Daniel. In Zechariah (Zec 1:1-6:15), who lived after Daniel, the same mode appears, but the other form from the seventh chapter to the end. The Revelation of St. John alone is perfectly parallel to Daniel, which may be called the Old Testament Apocalypse. In the contents too there is the difference above noticed, that he views the kingdom of God from the standpoint of the world kingdoms, the development of which is his great subject. This mode of viewing it was appropriate to his own position in a heathen court, and to the relation of subjection in which the covenant-people then stood to the world powers. No longer are single powers of the world incidentally introduced, but the universal monarchies are the chief theme, in which the worldly principle, opposed to the kingdom of God, manifests itself fully. The near and distant are not seen in the same perspective, as by the other prophets, who viewed the whole future from the eschatological point; but in Daniel the historical details are given of that development of the world powers which must precede the advent of the kingdom [Auberlen].

Significance of the Babylonian Captivity. The exile is the historical basis of Daniel's prophecies, as Daniel implies in the first chapter, which commences with the beginning, and ends with the termination, of the captivity (Da 1:1, 21; compare Da 9:1, 2). A new stage in the theocracy begins with the captivity. Nebuchadnezzar made three incursions into Judah. The first under Jehoiakim (606 B.C.), in which Daniel was carried away, subjected the theocracy to the Babylonian world power. The second (598 B.C.) was that in which Jehoiachin and Ezekiel were carried away. In the third (588 B.C.), Nebuchadnezzar destroyed Jerusalem and carried away Zedekiah. Originally, Abraham was raised out of the "sea" (Da 7:2) of the nations, as an island holy to God, and his seed chosen as God's mediator of His revelations of love to mankind. Under David and Solomon, the theocracy, as opposed to the heathen power, attained its climax in the Old Testament, not only being independent, but lord of the surrounding nations; so that the period of these two kings was henceforth made the type of the Messianic. But when God's people, instead of resting on Him, seek alliance with the world power, that very power is made the instrument of their chastisement. So Ephraim (722 B.C.) fell by Assyria; and Judah also, drawn into the sphere of the world's movements from the time of Ahaz, who sought Assyrian help (740 B.C., Isa 7:1-25) at last fell by Babylon, and thenceforth has been more or less dependent on the world monarchies, and so, till Messiah, was favored with no revelations from the time of Malachi (four hundred years). Thus, from the beginning of the exile, the theocracy, in the strict sense, ceased on earth; the rule of the world powers superseding it. But God's covenant with Israel remains firm (Ro 11:29); therefore, a period of blessing under Messiah's kingdom is now foretold as about to follow their long chastisement. The exile thus is the turning point in the history of the theocracy, which Roos thus divides: (1) From Adam to the exodus out of Egypt. (2) From the exodus to the beginning of the Babylonian captivity. (3) From the captivity to the millennium. (4) From the millennium to the end of the world. The position of Daniel in the Babylonian court was in unison with the altered relations of the theocracy and the world power, which new relation was to be the theme of his prophecy. Earlier prophets, from the standpoint of Israel, treated of Israel in its relation to the world powers; Daniel, from Babylon, the center of the then world power, treats of the world powers in their relation to Israel. His seventy years' residence in Babylon, and his high official position there, gave him an insight into the world's politics, fitting him to be the recipient of political revelations; while his spiritual experiences, gained through Nebuchadnezzar's humiliation, Belshazzar's downfall, and the rapid decay of the Babylonian empire itself, as well as the miraculous deliverances of himself and his friends (the third through sixth chapters), all fitted him for regarding things from the spiritual standpoint, from which the world's power appears transient, but the glory of God's kingdom eternal. As his political position was the body, the school of magicians in which he had studied for three years (Da 1:4, 5) was the soul; and his mind strong in faith and nourished by the earlier prophecies (Da 9:2), the spirit of his prophecy, which only waited for the spirit of revelation from above to kindle it. So God fits His organs for their work. Auberlen compares Daniel to Joseph: the one at the beginning, the other at the end of the Jewish history of revelation; both representatives of God and His people at heathen courts; both interpreters of the dim presentiments of truth, expressed in God-sent dreams, and therefore raised to honor by the powers of the world: so representing Israel's calling to be a royal priesthood among the nations; and types of Christ, the true Israel, and of Israel's destination to be a light to lighten the whole Gentile world, as Ro 11:12, 15 foretells. As Achilles at the beginning, and Alexander at the end, of Grecian history are the mirrors of the whole life of the Hellenic people, so Joseph and Daniel of Israel.

Contents of the Book. Historical and biographical introduction in the first chapter. Daniel, a captive exile, is representative of his nation in its servitude and exile: while his heavenly insight into dreams, far exceeding that of the magi, represents the divine superiority of the covenant-people over their heathen lords. The high dignities, even in the world, which he thereby attained, typify the giving of the earth-kingdom at last "to the people of the saints of the Most High" (Da 7:27). Thus Daniel's personal history is the typical foundation of his prophecy. The prophets had to experience in themselves, and in their age, something of what they foretold about future times; just as David felt much of Christ's sufferings in his own person (compare Ho 1:2-9, 10, 11; 2:3). So Jon 1:1-17, &c. [Roos]. Hence biographical notices of Daniel and his friends are inserted among his prophecies. The second through twelfth chapters contain the substance of the book, and consist of two parts. The first (the second through seventh chapters) represents the development of the world powers, viewed from a historical point. The second (the eighth through twelfth chapters), their development in relation to Israel, especially in the future preceding Christ's first advent, foretold in the ninth chapter. But prophecy looks beyond the immediate future to the complete fulfilment in the last days, since the individual parts in the organic history of salvation cannot be understood except in connection with the whole. Also Israel looked forward to the Messianic time, not only for spiritual salvation, but also for the visible restoration of the kingdom which even now we too expect. The prophecy which they needed ought therefore to comprise both, and so much of the history of the world as would elapse before the final consummation. The period of Daniel's prophecies, therefore, is that from the downfall of the theocracy at the captivity till its final restoration, yet future—the period of the dominion of the world powers, not set aside by Christ's first coming (Joh 18:36; for, to have taken the earth-kingdom then, would have been to take it from Satan's hands, Mt 4:8-10), but to be superseded by His universal and everlasting kingdom at His second coming (Re 11:15). Thus the general survey of the development and final destiny of the world powers (the second through seventh chapters) fittingly precedes the disclosures as to the immediate future (the eighth through twelfth chapters). Daniel marks the division by writing the first part in Chaldee, and the second, and the introduction, in Hebrew; the former, referring to the powers of the world, in the language of the then dominant world power under which he lived; the latter, relating to the people of God, in their own language. An interpolator in a later age would have used Hebrew, the language of the ancient prophets throughout, or if anywhere Aramaic, so as to be understood by his contemporaries, he would have used it in the second rather than in the first part as having a more immediate reference to his own times [Auberlen].

CHAPTER 1

Da 1:1-21. The Babylonian Captivity Begins; Daniel's Education at Babylon, &C.

1. third year—compare Jer 25:1, "the fourth year; Jehoiakim came to the throne at the end of the year, which Jeremiah reckons as the first year, but which Daniel leaves out of count, being an incomplete year: thus, in Jeremiah, it is "the fourth year"; in Daniel, "the third" [Jahn]. However, Jeremiah (Jer 25:1; 46:2) merely says, the fourth year of Jehoiakim coincided with the first of Nebuchadnezzar, when the latter conquered the Egyptians at Carchemish; not that the deportation of captives from Jerusalem was in the fourth year of Jehoiakim: this probably took place in the end of the third year of Jehoiakim, shortly before the battle of Carchemish [Fairbairn]. Nebuchadnezzar took away the captives as hostages for the submission of the Hebrews. Historical Scripture gives no positive account of this first deportation, with which the Babylonian captivity, that is, Judah's subjection to Babylon for seventy years (Jer 29:10), begins. But 2Ch 36:6, 7, states that Nebuchadnezzar had intended "to carry Jehoiakim to Babylon," and that he "carried off the vessels of the house of the Lord" thither. But Jehoiakim died at Jerusalem, before the conqueror's intention as to him was carried into effect (Jer 22:18, 19; 36:30), and his dead body, as was foretold, was dragged out of the gates by the Chaldean besiegers, and left unburied. The second deportation under Jehoiachin was eight years later.

2. Shinar—the old name of Babylonia (Ge 11:2; 14:1; Isa 11:11; Zec 5:11). Nebuchadnezzar took only "part of the vessels," as he did not intend wholly to overthrow the state, but to make it tributary, and to leave such vessels as were absolutely needed for the public worship of Jehovah. Subsequently all were taken away and were restored under Cyrus (Ezr 1:7).

his god—Bel. His temple, as was often the case among the heathen, was made "treasure house" of the king.

3. master of … eunuchs—called in Turkey the kislar aga.

of the king's seed—compare the prophecy, 2Ki 20:17, 18.

4. no blemish—A handsome form was connected, in Oriental ideas, with mental power. "Children" means youths of twelve or fourteen years old.

teach … tongue of … Chaldeans—their language and literature, the Aramaic-Babylonian. That the heathen lore was not altogether valueless appears from the Egyptian magicians who opposed Moses; the Eastern Magi who sought Jesus, and who may have drawn the tradition as to the "King of the Jews" from Da 9:24, &c., written in the East. As Moses was trained in the learning of the Egyptian sages, so Daniel in that of the Chaldeans, to familiarize his mind with mysterious lore, and so develop his heaven-bestowed gift of understanding in visions (Da 1:4, 5, 17).

5. king's meat—It is usual for an Eastern king to entertain, from the food of his table, many retainers and royal captives (Jer 52:33, 34). The Hebrew for "meat" implies delicacies.

stand before the king—as attendant courtiers; not as eunuchs.

6. children of Judah—the most noble tribe, being that to which the "king's seed" belonged (compare Da 1:3).

7. gave names—designed to mark their new relation, that so they might forget their former religion and country (Ge 41:45). But as in Joseph's case (whom Pharaoh called Zaphnath-paaneah), so in Daniel's, the name indicative of his relation to a heathen court ("Belteshazzar," that is, "Bel's prince"), however flattering to him, is not the one retained by Scripture, but the name marking his relation to God ("Daniel," God my Judge, the theme of his prophecies being God's judgment on the heathen world powers).

Hananiah—that is, "whom Jehovah hath favored."

Shadrach—from Rak, in Babylonian, "the King," that is, "the Sun"; the same root as in Abrech (Ge 41:43, Margin), "Inspired or illumined by the Sun-god."

Mishael—that is, "who is what God is?" Who is comparable to God?

Meshach—The Babylonians retained the first syllable of Mishael, the Hebrew name; but for El, that is, God, substituted Shak, the Babylonian goddess, called Sheshach (Jer 25:26; 51:41), answering to the Earth, or else Venus, the goddess of love and mirth; it was during her feast that Cyrus took Babylon.

Azariah—that is, "whom Jehovah helps."

Abed-nego—that is, "servant of the shining fire." Thus, instead of to Jehovah, these His servants were dedicated by the heathen to their four leading gods [Herodotus, Clio]; Bel, the Chief-god, the Sun-god, Earth-god, and Fire-god. To the last the three youths were consigned when refusing to worship the golden image (Da 3:12). The Chaldee version translates "Lucifer," in Isa 14:12, Nogea, the same as Nego. The names thus at the outset are significant of the seeming triumph, but sure downfall, of the heathen powers before Jehovah and His people.

8. Daniel … would not defile himself with … king's meat—Daniel is specified as being the leader in the "purpose" (the word implies a decided resolution) to abstain from defilement, thus manifesting a character already formed for prophetical functions. The other three youths, no doubt, shared in his purpose. It was the custom to throw a small part of the viands and wine upon the earth, as an initiatory offering to the gods, so as to consecrate to them the whole entertainment (compare De 32:38). To have partaken of such a feast would have been to sanction idolatry, and was forbidden even after the legal distinction of clean and unclean meats was done away (1Co 8:7, 10; 10:27, 28). Thus the faith of these youths was made instrumental in overruling the evil foretold against the Jews (Eze 4:13; Ho 9:3), to the glory of God. Daniel and his three friends, says Auberlen, stand out like an oasis in the desert. Like Moses, Daniel "chose rather to suffer affliction with the people of God, than to enjoy the pleasures of sin for a season" (Heb 11:25; see Da 9:3-19). He who is to interpret divine revelations must not feed on the dainties, nor drink from the intoxicating cup, of this world. This made him as dear a name to his countrymen as Noah and Job, who also stood alone in their piety among a perverse generation (Eze 14:14; 28:3).

requested—While decided in principle, we ought to seek our object by gentleness, rather than by an ostentatious testimony, which, under the plea of faithfulness, courts opposition.

9. God … brought Daniel into favour—The favor of others towards the godly is the doing of God. So in Joseph's case (Ge 39:21). Especially towards Israel (Ps 106:46; compare Pr 16:7).

10. worse liking—looking less healthy.

your sort—of your age, or class; literally, "circle."

endanger my head—An arbitrary Oriental despot could, in a fit of wrath at his orders having been disobeyed, command the offender to be instantly decapitated.

11. Melzar—rather, the steward, or chief butler, entrusted by Ashpenaz with furnishing the daily portion to the youths [Gesenius]. The word is still in use in Persia.

12. pulse—The Hebrew expresses any vegetable grown from seeds, that is, vegetable food in general [Gesenius].

13-15. Illustrating De 8:3, "Man doth not live by bread only, but by every word that proceedeth out of the mouth of the Lord."

17. God gave them knowledge—(Ex 31:2, 3; 1Ki 3:12; Job 32:8; Jas 1:5, 17).

Daniel had understanding in … dreams—God thus made one of the despised covenant-people eclipse the Chaldean sages in the very science on which they most prided themselves. So Joseph in the court of Pharaoh (Ge 40:5; 41:1-8). Daniel, in these praises of his own "understanding," speaks not through vanity, but by the direction of God, as one transported out of himself. See my Introduction, "Contents of the Book."

18. brought them in—that is, not only Daniel and his three friends, but other youths (Da 1:3, 19, "among them all").

19. stood … before the king—that is, were advanced to a position of favor near the throne.

20. ten times—literally, "ten hands."

magicians—properly, "sacred scribes, skilled in the sacred writings, a class of Egyptian priests" [Gesenius]; from a Hebrew root, "a pen." The word in our English Version, "magicians," comes from mag, that is, "a priest." The Magi formed one of the six divisions of the Medes.

astrologers—Hebrew, "enchanters," from a root, "to conceal," pactisers of the occult arts.

21. Daniel continued … unto … first year of Cyrus—(2Ch 36:22; Ezr 1:1). Not that he did not continue beyond that year, but the expression is designed to mark the fact that he who was one of the first captives taken to Babylon, lived to see the end of the captivity. See my Introduction, "Significance of the Babylonian Captivity." In Da 10:1 he is mentioned as living "in the third year of Cyrus." See Margin Note, on the use of "till" (Ps 110:1, 112:8).

CHAPTER 2

Da 2:1-49. Nebuchadnezzar's Dream: Daniel's Interpretation of It, and Advancement.

1. second year of … Nebuchadnezzar—Da 1:5 shows that "three years" had elapsed since Nebuchadnezzar had taken Jerusalem. The solution of this difficulty is: Nebuchadnezzar first ruled as subordinate to his father Nabopolassar, to which time the first chapter refers (Da 1:1); whereas "the second year" in the second chapter is dated from his sole sovereignty. The very difficulty is a proof of genuineness; all was clear to the writer and the original readers from their knowledge of the circumstances, and so he adds no explanation. A forger would not introduce difficulties; the author did not then see any difficulty in the case. Nebuchadnezzar is called "king" (Da 1:1), by anticipation. Before he left Judea, he became actual king by the death of his father, and the Jews always called him "king," as commander of the invading army.

dreams—It is significant that not to Daniel, but to the then world ruler, Nebuchadnezzar, the dream is vouchsafed. It was from the first of its representatives who had conquered the theocracy, that the world power was to learn its doom, as about to be in its turn subdued, and for ever by the kingdom of God. As this vision opens, so that in the seventh chapter developing the same truth more fully, closes the first part. Nebuchadnezzar, as vicegerent of God (Da 2:37; compare Jer 25:9; Eze 28:12-15; Isa 44:28; 45:1; Ro 13:1), is honored with the revelation in the form of a dream, the appropriate form to one outside the kingdom of God. So in the cases of Abimelech, Pharaoh, &c. (Ge 20:3; 41:1-7), especially as the heathen attached such importance to dreams. Still it is not he, but an Israelite, who interprets it. Heathendom is passive, Israel active, in divine things, so that the glory redounds to "the God of heaven."

2. Chaldeans—here, a certain order of priest-magicians, who wore a peculiar dress, like that seen on the gods and deified men in the Assyrian sculptures. Probably they belonged exclusively to the Chaldeans, the original tribe of the Babylonian nation, just as the Magians were properly Medes.

3. troubled to know the dream—He awoke in alarm, remembering that something solemn had been presented to him in a dream, without being able to recall the form in which it had clothed itself. His thoughts on the unprecedented greatness to which his power had attained (Da 2:29) made him anxious to know what the issue of all this should be. God meets this wish in the way most calculated to impress him.

4. Here begins the Chaldee portion of Daniel, which continues to the end of the seventh chapter. In it the course, character, and crisis of the Gentile power are treated; whereas, in the other parts, which are in Hebrew, the things treated apply more particularly to the Jews and Jerusalem.

Syriac—the Aramean Chaldee, the vernacular tongue of the king and his court; the prophet, by mentioning it here, hints at the reason of his own adoption of it from this point.

live for ever—a formula in addressing kings, like our "Long live the king!" Compare 1Ki 1:31.

5. The thing—that is, The dream, "is gone from me." Gesenius translates, "The decree is gone forth from me," irrevocable (compare Isa 45:23); namely, that you shall be executed, if you do not tell both the dream and the interpretation. English Version is simpler, which supposes the king himself to have forgotten the dream. Pretenders to supernatural knowledge often bring on themselves their own punishment.

cut in pieces—(1Sa 15:33).

houses … dunghill—rather, "a morass heap." The Babylonian houses were built of sun-dried bricks; when demolished, the rain dissolves the whole into a mass of mire, in the wet land, near the river [Stuart]. As to the consistency of this cruel threat with Nebuchadnezzar's character, see Da 4:17, "basest of men"; Jer 39:5, 6; 52:9-11.

6. rewards—literally, "presents poured out in lavish profusion."

8. gain … time—literally, "buy." Compare Eph 5:16; Col 4:5, where the sense is somewhat different.

the thing is gone from me—(See on Da 2:5).

9. one decree—There can be no second one reversing the first (Es 4:11).

corrupt—deceitful.

till the time be changed—till a new state of things arrive, either by my ceasing to trouble myself about the dream, or by a change of government (which perhaps the agitation caused by the dream made Nebuchadnezzar to forebode, and so to suspect the Chaldeans of plotting).

tell … dream, and I shall know … ye can show … interpretation—If ye cannot tell the past, a dream actually presented to me, how can ye know, and show, the future events prefigured in it?

10. There is not a man … that can show—God makes the heathen out of their own mouth, condemn their impotent pretensions to supernatural knowledge, in order to bring out in brighter contrast His power to reveal secrets to His servants, though but "men upon the earth" (compare Da 2:22, 23).

therefore, &c.—that is, If such things could be done by men, other absolute princes would have required them from their magicians; as they have not, it is proof such things cannot be done and cannot be reasonably asked from us.

11. gods, whose dwelling is not with flesh—answering to "no man upon the earth"; for there were, in their belief, "men in heaven," namely, men deified; for example, Nimrod. The supreme gods are referred to here, who alone, in the Chaldean view, could solve the difficulty, but who do not communicate with men. The inferior gods, intermediate between men and the supreme gods, are unable to solve it. Contrast with this heathen idea of the utter severance of God from man, Joh 1:14, "The Word was made flesh, and dwelt among us"; Daniel was in this case made His representative.

12, 13. Daniel and his companions do not seem to have been actually numbered among the Magi or Chaldeans, and so were not summoned before the king. Providence ordered it so that all mere human wisdom should be shown vain before His divine power, through His servant, was put forth. Da 2:24 shows that the decree for slaying the wise men had not been actually executed when Daniel interposed.

14. captain of the king's guard—commanding the executioners (Margin; and Ge 37:36, Margin).

15. Why is the decree so hasty—Why were not all of us consulted before the decree for the execution of all was issued?

the thing—the agitation of the king as to his dream, and his abortive consultation of the Chaldeans. It is plain from this that Daniel was till now ignorant of the whole matter.

16. Daniel went in—perhaps not in person, but by the mediation of some courtier who had access to the king. His first direct interview seems to have been Da 2:25 [Barnes].

time—The king granted "time" to Daniel, though he would not do so to the Chaldeans because they betrayed their lying purpose by requiring him to tell the dream, which Daniel did not. Providence doubtless influenced his mind, already favorable (Da 1:19, 20), to show special favor to Daniel.

17. Here appears the reason why Daniel sought "time" (Da 2:16), namely he wished to engage his friends to join him in prayer to God to reveal the dream to him.

18. An illustration of the power of united prayer (Mt 18:19). The same instrumentality rescued Peter from his peril (Ac 12:5-12).

19. revealed … in … night vision—(Job 33:15, 16).

20. answered—responded to God's goodness by praises.

name of God—God in His revelation of Himself by acts of love, "wisdom, and might" (Jer 32:19).

21. changeth … times … seasons—"He herein gives a general preparatory intimation, that the dream of Nebuchadnezzar is concerning the changes and successions of kingdoms" [Jerome]. The "times" are the phases and periods of duration of empires (compare Da 7:25; 1Ch 12:32; 29:30); the "seasons" the fitting times for their culmination, decline, and fall (Ec 3:1; Ac 1:7; 1Th 5:1). The vicissitudes of states, with their times and seasons, are not regulated by chance or fate, as the heathen thought, but by God.

removed kings—(Job 12:18; Ps 75:6, 7; Jer 27:5; compare 1Sa 2:7, 8).

giveth wisdom—(1Ki 3:9-12; Jas 1:5).

22. revealeth—(Job 12:22). So spiritually (Eph 1:17, 18).

knoweth what is in … darkness—(Ps 139:11, 12; Heb 4:13).

light … him—(Jas 1:17; 1Jo 1:4). Apocalypse (or "revelation") signifies a divine, prophecy a human, activity. Compare 1Co 14:6, where the two are distinguished. The prophet is connected with the outer world, addressing to the congregation the words with which the Spirit of God supplies him; he speaks in the Spirit, but the apocalyptic seer is in the Spirit in his whole person (Re 1:10; 4:2). The form of the apocalyptic revelation (the very term meaning that the veil that hides the invisible world is taken off) is subjectively either the dream, or, higher, the vision. The interpretation of Nebuchadnezzar's dream was a preparatory education to Daniel himself. By gradual steps, each revelation preparing him for the succeeding one, God fitted him for disclosures becoming more and more special. In the second and fourth chapters he is but an interpreter of Nebuchadnezzar's dreams; then he has a dream himself, but it is only a vision in a dream of the night (Da 7:1, 2); then follows a vision in a waking state (Da 8:1-3); lastly, in the two final revelations (Da 9:20; 10:4, 5) the ecstatic state is no longer needed. The progression in the form answers to the progression in the contents of his prophecy; at first general outlines, and these afterwards filled up with minute chronological and historical details, such as are not found in the Revelation of John, though, as became the New Testament, the form of revelation is the highest, namely, clear waking visions [Auberlen].

23. thee … thee—He ascribes all the glory to God.

God of my fathers—Thou hast shown Thyself the same God of grace to me, a captive exile, as Thou didst to Israel of old and this on account of the covenant made with our "fathers" (Lu 1:54, 55; compare Ps 106:45).

given me wisdom and might—Thou being the fountain of both; referring to Da 2:20. Whatever wise ability I have to stay the execution of the king's cruel decree, is Thy gift.

me … we … us—The revelation was given to Daniel, as "me" implies; yet with just modesty he joins his friends with him; because it was to their joint prayers, and not to his individually, that he owed the revelation from God.

known … the king's matter—the very words in which the Chaldeans had denied the possibility of any man on earth telling the dream ("not a man upon the earth can show the king's matter," Da 2:10). Impostors are compelled by the God of truth to eat up their own words.

24. Therefore—because of having received the divine communication.

bring me in before the king—implying that he had not previously been in person before the king (see on Da 2:16).

25. I have found a man—Like all courtiers, in announcing agreeable tidings, he ascribes the merit of the discovery to himself [Jerome]. So far from it being a discrepancy, that he says nothing of the previous understanding between him and Daniel, or of Daniel's application to the king (Da 2:15, 16), it is just what we should expect. Arioch would not dare to tell an absolute despot that he had stayed the execution of his sanguinary decree, on his own responsibility; but would, in the first instance, secretly stay it until Daniel had got, by application from the king, the time required, without Arioch seeming to know of Daniel's application as the cause of the respite; then, when Daniel had received the revelation, Arioch would in trembling haste bring him in, as if then for the first time he had "found" him. The very difficulty when cleared up is a proof of genuineness, as it never would be introduced by a forger.

27. cannot—Daniel, being learned in all the lore of the Chaldeans (Da 1:4), could authoritatively declare the impossibility of mere man solving the king's difficulty.

soothsayers—from a root, "to cut off"; referring to their cutting the heavens into divisions, and so guessing at men's destinies from the place of the stars at one's birth.

28. God—in contrast to "the wise men," &c. (Da 2:27).

revealeth secrets—(Am 3:7; 4:13). Compare Ge 41:45, Zaphnath-paaneah, "revealer of secrets," the title given to Joseph.

the latter days—literally, "in the after days" (Da 2:29); "hereafter" (Ge 49:1). It refers to the whole future, including the Messianic days, which is the final dispensation (Isa 2:2).

visions of thy head—conceptions formed in the brain.

29. God met with a revelation Nebuchadnezzar, who had been meditating on the future destiny of his vast empire.

30. not … for any wisdom that I have—not on account of any previous wisdom which I may have manifested (Da 1:17, 20). The specially-favored servants of God in all ages disclaim merit in themselves and ascribe all to the grace and power of God (Ge 41:16; Ac 3:12). The "as for me," disclaiming extraordinary merit, contrasts elegantly with "as for thee," whereby Daniel courteously, but without flattery, implies, that God honored Nebuchadnezzar, as His vicegerent over the world kingdoms, with a revelation on the subject uppermost in his thoughts, the ultimate destinies of those kingdoms.

for their sakes that shall make known, &c.—a Chaldee idiom for, "to the intent that the interpretation may be made known to the king."

the thoughts of thy heart—thy subject of thought before falling asleep. Or, perhaps the probation of Nebuchadnezzar's character through this revelation may be the meaning intended (compare 2Ch 32:31; Lu 2:35).

31. The world power in its totality appears as a colossal human form: Babylon the head of gold, Medo-Persia the breast and two arms of silver, Græco-Macedonia the belly and two thighs of brass, and Rome, with its Germano-Slavonic offshoots, the legs of iron and feet of iron and clay, the fourth still existing. Those kingdoms only are mentioned which stand in some relation to the kingdom of God; of these none is left out; the final establishment of that kingdom is the aim of His moral government of the world. The colossus of metal stands on weak feet, of clay. All man's glory is as ephemeral and worthless as chaff (compare 1Pe 1:24). But the kingdom of God, small and unheeded as a "stone" on the ground is compact in its homogeneous unity; whereas the world power, in its heterogeneous constituents successively supplanting one another, contains the elements of decay. The relation of the stone to the mountain is that of the kingdom of the cross (Mt 16:23; Lu 24:26) to the kingdom of glory, the latter beginning, and the former ending when the kingdom of God breaks in pieces the kingdoms of the world (Re 11:15). Christ's contrast between the two kingdoms refers to this passage.

a great image—literally, "one image that was great." Though the kingdoms were different, it was essentially one and the same world power under different phases, just as the image was one, though the parts were of different metals.

32. On ancient coins states are often represented by human figures. The head and higher parts signify the earlier times; the lower, the later times. The metals become successively baser and baser, implying the growing degeneracy from worse to worse. Hesiod, two hundred years before Daniel, had compared the four ages to the four metals in the same order; the idea is sanctioned here by Holy Writ. It was perhaps one of those fragments of revelation among the heathen derived from the tradition as to the fall of man. The metals lessen in specific gravity, as they downwards; silver is not so heavy as gold, brass not so heavy as silver, and iron not so heavy as brass, the weight thus being arranged in the reverse of stability [Tregelles]. Nebuchadnezzar derived his authority from God, not from man, nor as responsible to man. But the Persian king was so far dependent on others that he could not deliver Daniel from the princes (Da 6:14, 15); contrast Da 5:18, 19, as to Nebuchadnezzar's power from God, "whom he would he slew, and whom he would he kept alive" (compare Ezr 7:14; Es 1:13-16). Græco-Macedonia betrays its deterioration in its divisions, not united as Babylon and Persia. Iron is stronger than brass, but inferior in other respects; so Rome hardy and strong to tread down the nations, but less kingly and showing its chief deterioration in its last state. Each successive kingdom incorporates its predecessor (compare Da 5:28). Power that in Nebuchadnezzar's hands was a God-derived (Da 2:37, 38) autocracy, in the Persian king's was a rule resting on his nobility of person and birth, the nobles being his equals in rank, but not in office; in Greece, an aristocracy not of birth, but individual influence, in Rome, lowest of all, dependent entirely on popular choice, the emperor being appointed by popular military election.

33. As the two arms of silver denote the kings of the Medes and Persians [Josephus]; and the two thighs of brass the Seleucidæ of Syria and Lagidæ of Egypt, the two leading sections into which Græco-Macedonia parted, so the two legs of iron signify the two Roman consuls [Newton]. The clay, in Da 2:41, "potter's clay," Da 2:43, "miry clay," means "earthenware," hard but brittle (compare Ps 2:9; Re 2:27, where the same image is used of the same event); the feet are stable while bearing only direct pressure, but easily broken to pieces by a blow (Da 2:34), the iron intermixed not retarding, but hastening, such a result.

34. stone—Messiah and His kingdom (Ge 49:24; Ps 118:22; Isa 28:16). In its relations to Israel, it is a "stone of stumbling" (Isa 8:14; Ac 4:11; 1Pe 2:7, 8) on which both houses of Israel are broken, not destroyed (Mt 21:32). In its relation to the Church, the same stone which destroys the image is the foundation of the Church (Eph 2:20). In its relation to the Gentile world power, the stone is its destroyer (Da 2:35, 44; compare Zec 12:3). Christ saith (Mt 21:44, referring to Isa 8:14, 15), "Whosoever shall fall on this stone (that is, stumble, and be offended, at Him, as the Jews were, from whom, therefore, He says, 'The kingdom shall be taken') shall be broken; but (referring to Da 2:34, 35) on whomsoever it shall fall (referring to the world power which had been the instrument of breaking the Jews), it will (not merely break, but) grind him to powder" (1Co 15:24). The falling of the stone of the feet of the image cannot refer to Christ at His first advent, for the fourth kingdom was not then as yet divided—no toes were in existence (see on Da 2:44).

cut out—namely, from "the mountain" (Da 2:45); namely, Mount Zion (Isa 2:2), and antitypically, the heavenly mount of the Father's glory, from whom Christ came.

without hands—explained in Da 2:44, "The God of heaven shall set up a kingdom," as contrasted with the image which was made with hands of man. Messiah not created by human agency, but conceived by the Holy Ghost (Mt 1:20; Lu 1:35; compare Zec 4:6; Mr 14:58; Heb 9:11, 24). So "not made with hands," that is, heavenly, 2Co 5:1; spiritual, Col 2:11. The world kingdoms were reared by human ambition: but this is the "kingdom of heaven"; "not of this world" (Joh 18:36). As the fourth kingdom, or Rome, was represented in a twofold state, first strong, with legs of iron, then weak, with toes part of iron, part of clay; so this fifth kingdom, that of Christ, is seen conversely, first insignificant as a "stone," then as a "mountain" filling the whole earth. The ten toes are the ten lesser kingdoms into which the Roman kingdom was finally to be divided; this tenfold division here hinted at is not specified in detail till the seventh chapter. The fourth empire originally was bounded in Europe pretty nearly by the line of the Rhine and Danube; in Asia by the Euphrates. In Africa it possessed Egypt and the north coasts; South Britain and Dacia were afterwards added but were ultimately resigned. The ten kingdoms do not arise until a deterioration (by mixing clay with the iron) has taken place; they are in existence when Christ comes in glory, and then are broken in pieces. The ten have been sought for in the invading hosts of the fifth and sixth century. But though many provinces were then severed from Rome as independent kingdoms, the dignity of emperor still continued, and the imperial power was exercised over Rome itself for two centuries. So the tenfold divisions cannot be looked for before A.D. 731. But the East is not to be excluded, five toes being on each foot. Thus no point of time before the overthrow of the empire at the taking of Constantinople by the Turks (A.D. 1453) can be assigned for the division. It seems, therefore, that the definite ten will be the ultimate development of the Roman empire just before the rise of Antichrist, who shall overthrow three of the kings, and, after three and a half years, he himself be overthrown by Christ in person. Some of the ten kingdoms will, doubtless, be the same as some past and present divisions of the old Roman empire, which accounts for the continuity of the connection between the toes and legs, a gap of centuries not being interposed, as is objected by opponents of the futurist theory. The lists of the ten made by the latter differ from one another; and they are set aside by the fact that they include countries which were never Roman, and exclude one whole section of the empire, namely, the East [Tregelles].

upon his feet—the last state of the Roman empire. Not "upon his legs." Compare "in the days of these kings" (see on Da 2:44).

35. broken … together—excluding a contemporaneous existence of the kingdom of the world and the kingdom of God (in its manifested, as distinguished from its spiritual, phase). The latter is not gradually to wear away the former, but to destroy it at once, and utterly (2Th 1:7-10; 2:8). However, the Hebrew may be translated, "in one discriminate mass."

chaff—image of the ungodly, as they shall be dealt with in the judgment (Ps 1:4, 5; Mt 3:12).

summer threshing-floors—Grain was winnowed in the East on an elevated space in the open air, by throwing the grain into the air with a shovel, so that the wind might clear away the chaff.

no place … found for them—(Re 20:11; compare Ps 37:10, 36; 103:16).

became … mountain—cut out of the mountain (Da 2:45) originally, it ends in becoming a mountain. So the kingdom of God, coming from heaven originally, ends in heaven being established on earth (Re 21:1-3).

filled … earth—(Isa 11:9; Hab 2:14). It is to do so in connection with Jerusalem as the mother Church (Ps 80:9; Isa 2:2, 3).

36. we—Daniel and his three friends.

37. Thou … art a king of kings—The committal of power in fullest plenitude belongs to Nebuchadnezzar personally, as having made Babylon the mighty empire it was. In twenty-three years after him the empire was ended: with him its greatness is identified (Da 4:30), his successors having done nothing notable. Not that he actually ruled every part of the globe, but that God granted him illimitable dominion in whatever direction his ambition led him, Egypt, Nineveh, Arabia, Syria, Tyre, and its Phœnician colonies (Jer 27:5-8). Compare as to Cyrus, Ezr 1:2.

38. men … beasts … fowls—the dominion originally designed for man (Ge 1:28; 2:19, 20), forfeited by sin; temporarily delegated to Nebuchadnezzar and the world powers; but, as they abuse the trust for self, instead of for God, to be taken from them by the Son of man, who will exercise it for God, restoring in His person to man the lost inheritance (Ps 8:4-6).

Thou art … head of gold—alluding to the riches of Babylon, hence called "the golden city" (Isa 14:4; Jer 51:7; Re 18:16).

39. That Medo-Persia is the second kingdom appears from Da 5:28 and Da 8:20. Compare 2Ch 36:20; Isa 21:2.

inferior—"The kings of Persia were the worst race of men that ever governed an empire" [Prideaux]. Politically (which is the main point of view here) the power of the central government in which the nobles shared with the king, being weakened by the growing independence of the provinces, was inferior to that of Nebuchadnezzar, whose sole word was law throughout his empire.

brass—The Greeks (the third empire, Da 8:21; 10:20; 11:2-4) were celebrated for the brazen armor of their warriors. Jerome fancifully thinks that the brass, as being a clear-sounding metal, refers to the eloquence for which Greece was famed. The "belly," in Da 2:32, may refer to the drunkenness of Alexander and the luxury of the Ptolemies [Tirinus].

over all the earth—Alexander commanded that he should be called "king of all the world" [Justin, 12. sec. 16.9; Arrian, Campaigns of Alexander, 7. sec. 15]. The four successors (diadochi) who divided Alexander's dominions at his death, of whom the Seleucidæ in Syria and the Lagidæ in Egypt were chief, held the same empire.

40. iron—This vision sets forth the character of the Roman power, rather than its territorial extent [Tregelles].

breaketh in pieces—So, in righteous retribution, itself will at last be broken in pieces (Da 2:44) by the kingdom of God (Re 13:10).

41-43. feet … toes … part … clay … iron—explained presently, "the kingdom shall be partly strong, partly broken" (rather, "brittle," as earthenware); and Da 2:43, "they shall mingle … with the seed of men," that is, there will be power (in its deteriorated form, iron) mixed up with that which is wholly of man, and therefore brittle; power in the hands of the people having no internal stability, though something is left of the strength of the iron [Tregelles]. Newton, who understands the Roman empire to be parted into the ten kingdoms already (whereas Tregelles makes them future), explains the "clay" mixture as the blending of barbarous nations with Rome by intermarriages and alliances, in which there was no stable amalgamation, though the ten kingdoms retained much of Rome's strength. The "mingling with the seed of men" (Da 2:44) seems to refer to Ge 6:2, where the marriages of the seed of godly Seth with the daughters of ungodly Cain are described in similar words. The reference, therefore, seems to be to the blending of the Christianized Roman empire with the pagan nations, a deterioration being the result. Efforts have been often made to reunite the parts into one great empire, as by Charlemagne and Napoleon, but in vain. Christ alone shall effect that.

44. in the days of these kings—in the days of these kingdoms, that is, of the last of the four. So Christianity was set up when Rome had become mistress of Judea and the world (Lu 2:1, &c.) [Newton]. Rather, "in the days of these kings," answers to "upon his feet" (Da 2:34); that is, the ten toes (Da 2:42), or ten kings, the final state of the Roman empire. For "these kings" cannot mean the four successional monarchies, as they do not coexist as the holders of power; if the fourth had been meant, the singular, not the plural, would be used. The falling of the stone on the image must mean, destroying judgment on the fourth Gentile power, not gradual evangelization of it by grace; and the destroying judgment cannot be dealt by Christians, for they are taught to submit to the powers that be, so that it must be dealt by Christ Himself at His coming again. We live under the divisions of the Roman empire which began fourteen hundred years ago, and which at the time of His coming shall be definitely ten. All that had failed in the hand of man shall then pass away, and that which is kept in His own hand shall be introduced. Thus the second chapter is the alphabet of the subsequent prophetic statements in Daniel [Tregelles].

God of heaven … kingdom—hence the phrase, "the kingdom of heaven" (Mt 3:2).

not … left to other people—as the Chaldees had been forced to leave their kingdom to the Medo-Persians, and these to the Greeks, and these to the Romans (Mic 4:7; Lu 1:32, 33).

break … all—(Isa 60:12; 1Co 15:24).

45. without hands—(See on Da 2:35). The connection of the "forasmuch," &c. is, "as thou sawest that the stone," &c., this is an indication that "the great God," &c., that is, the fact of thy seeing the dreams as I have recalled it to thy recollection, is a proof that it is no airy phantom, but a real representation to these from God of the future. A similar proof of the "certainty" of the event was given to Pharaoh by the doubling of his dream (Ge 41:32).

46. fell upon … face, and worshipped Daniel—worshipping God in the person of Daniel. Symbolical of the future prostration of the world power before Messiah and His kingdom (Php 2:10). As other servants of God refused such honors (Ac 10:25, 26; 14:13-15; Re 22:8, 9), and Daniel (Da 1:8) would not taste defiled food, nor give up prayer to God at the cost of his life (Da 6:7, 10), it seems likely that Daniel rejected the proffered divine honors. The word "answered" (Da 2:47) implies that Daniel had objected to these honors; and in compliance with his objection, "the king answered, Of a truth, your God is a God of gods." Daniel had disclaimed all personal merit in Da 2:30, giving God all the glory (compare Da 2:45).

commanded … sweet odours—divine honors (Ezr 6:10). It is not said his command was executed.

47. Lord of kings—The world power shall at last have to acknowledge this (Re 17:14; 19:16); even as Nebuchadnezzar, who had been the God-appointed "king of kings" (Da 2:37), but who had abused the trust, is constrained by God's servant to acknowledge that God is the true "Lord of kings."

48. One reason for Nebuchadnezzar having been vouchsafed such a dream is here seen; namely, that Daniel might be promoted, and the captive people of God be comforted: the independent state of the captives during the exile and the alleviation of its hardships, were much due to Daniel.

49. Daniel requested—Contrast this honorable remembrance of his humble friends in his elevation with the spirit of the children of the world in the chief butler's case (Ge 40:23; Ec 9:15, 16; Am 6:6).

in the gate—the place of holding courts of justice and levees in the East (Es 2:19; Job 29:7). So "the Sublime Porte," or "Gate," denotes the sultan's government, his counsels being formerly held in the entrance of his palace. Daniel was a chief counsellor of the king, and president over the governors of the different orders into which the Magi were divided.

CHAPTER 3

Da 3:1-30. Nebuchadnezzar's Idolatrous Image; Shadrach, Meshach, and Abed-nego Are Delivered from the Furnace.

Between the vision of Nebuchadnezzar in the second chapter and that of Daniel in the seventh, four narratives of Daniel's and his friends' personal history are introduced. As the second and seventh chapters go together, so the third and sixth chapters (the deliverance from the lions' den), and the fourth and fifth chapters. Of these last two pairs, the former shows God's nearness to save His saints when faithful to Him, at the very time they seem to be crushed by the world power. The second pair shows, in the case of the two kings of the first monarchy, how God can suddenly humble the world power in the height of its insolence. The latter advances from mere self-glorification, in the fourth chapter, to open opposition to God in the fifth. Nebuchadnezzar demands homage to be paid to his image (Da 3:1-6), and boasts of his power (Da 4:1-18). But Belshazzar goes further, blaspheming God by polluting His holy vessels. There is a similar progression in the conduct of God's people. Shadrach, Meshach, and Abed-nego refuse positive homage to the image of the world power (Da 3:12); Daniel will not yield it even a negative homage, by omitting for a time the worship of God (Da 6:10). Jehovah's power manifested for the saints against the world in individual histories (the third through sixth chapters) is exhibited in the second and seventh chapters, in world-wide prophetical pictures; the former heightening the effect of the latter. The miracles wrought in behalf of Daniel and his friends were a manifestation of God's glory in Daniel's person, as the representative of the theocracy before the Babylonian king, who deemed himself almighty, at a time when God could not manifest it in His people as a body. They tended also to secure, by their impressive character, that respect for the covenant-people on the part of the heathen powers which issued in Cyrus' decree, not only restoring the Jews, but ascribing honor to the God of heaven, and commanding the building of the temple (Ezr 1:1-4) [Auberlen].

1. image—Nebuchadnezzar's confession of God did not prevent him being a worshipper of idols, besides. Ancient idolaters thought that each nation had its own gods, and that, in addition to these, foreign gods might be worshipped. The Jewish religion was the only exclusive one that claimed all homage for Jehovah as the only true God. Men will in times of trouble confess God, if they are allowed to retain their favorite heart-idols. The image was that of Bel, the Babylonian tutelary god; or rather, Nebuchadnezzar himself, the personification and representative of the Babylonian empire, as suggested to him by the dream (Da 2:38), "Thou art this head of gold." The interval between the dream and the event here was about nineteen years. Nebuchadnezzar had just returned from finishing the Jewish and Syrian wars, the spoils of which would furnish the means of rearing such a colossal statue [Prideaux]. The colossal size makes it likely that the frame was wood, overlaid with gold. The "height," sixty cubits, is so out of proportion with the "breadth," exceeding it ten times, that it seems best to suppose the thickness from breast to back to be intended, which is exactly the right proportion of a well-formed man [Augustine, The City of God, 15.26]. Prideaux thinks the sixty cubits refer to the image and pedestal together, the image being twenty-seven cubits high, or forty feet, the pedestal thirty-three cubits, or fifty feet. Herodotus [1.183] confirms this by mentioning a similar image, forty feet high, in the temple of Belus at Babylon. It was not the same image, for the one here was on the plain of Dura, not in the city.

2. princes—"satraps" of provinces [Gesenius].

captains—rulers, not exclusively military.

sheriffs—men learned in the law, like the Arab mufti [Gesenius].

3. stood before the image—in an attitude of devotion. Whatever the king approved of, they all approve of. There is no stability of principle in the ungodly.

4. The arguments of the persecutor are in brief, Turn or burn.

5. cornet—A wind instrument, like the French horn, is meant.

flute—a pipe or pipes, not blown transversely as our "flute," but by mouthpieces at the end.

sackbut—a triangular stringed instrument, having short strings, the sound being on a high sharp key.

psaltery—a kind of harp.

dulcimer—a bagpipe consisting of two pipes, thrust through a leathern bag, emitting a sweet plaintive sound. Chaldee sumponya, the modern Italian zampogna, Asiatic zambonja.

fall down—that the recusants might be the more readily detected.

6. No other nation but the Jews would feel this edict oppressive; for it did not prevent them worshipping their own gods besides. It was evidently aimed at the Jews by those jealous of their high position in the king's court, who therefore induced the king to pass an edict as to all recusants, representing such refusal of homage as an act of treason to Nebuchadnezzar as civil and religious "head" of the empire. So the edict under Darius (Da 6:7-9) was aimed against the Jews by those jealous of Daniel's influence. The literal image of Nebuchadnezzar is a typical prophecy of "the image of the beast," connected with mystical Babylon, in Re 13:14. The second mystical beast there causeth the earth, and them that dwell therein, to worship the first beast, and that as many as would not, should be killed (Re 13:12, 15).

furnace—a common mode of punishment in Babylon (Jer 29:22). It is not necessary to suppose that the furnace was made for the occasion. Compare "brick-kiln," 2Sa 12:31. Any furnace for common purposes in the vicinity of Dura would serve. Chardin, in his travels (A.D. 1671-1677), mentions that in Persia, to terrify those who took advantage of scarcity to sell provisions at exorbitant prices, the cooks were roasted over a slow fire, and the bakers cast into a burning oven.

7. None of the Jews seem to have been present, except the officers, summoned specially.

8. accused the Jews—literally, "ate the rent limbs," or flesh of the Jews (compare Job 31:31; Ps 14:4; 27:2; Jer 10:25). Not probably in general, but as Da 3:12 states, Shadrach, Meshach, and Abed-nego. Why Daniel was not summoned does not appear. Probably he was in some distant part of the empire on state business, and the general summons (Da 3:2) had not time to reach him before the dedication. Also, the Jews' enemies found it more politic to begin by attacking Shadrach, Meshach, and Abed-nego, who were nearer at hand, and had less influence, before they proceeded to attack Daniel.

9. live for ever—A preface of flattery is closely akin to the cruelty that follows. So Ac 24:2, 3, &c., Tertullus in accusing Paul before Felix.

12. serve not thy gods—not only not the golden image, but also not any of Nebuchadnezzar's gods.

13. bring—Instead of commanding their immediate execution, as in the case of the Magi (Da 2:12), Providence inclined him to command the recusants to be brought before him, so that their noble "testimony" for God might be given before the world powers "against them" (Mt 10:18), to the edification of the Church in all ages.

14. Is it true—rather, as the Margin [Theodotion], "Is it purposely that?" &c. Compare the Hebrew, Nu 35:20, 22. Notwithstanding his "fury," his past favor for them disposes him to give them the opportunity of excusing themselves on the ground that their disobedience had not been intentional; so he gives them another trial to see whether they would still worship the image.

15. who is that God—so Sennacherib's taunt (2Ki 18:35), and Pharaoh's (Ex 5:2).

16. not careful to answer thee—rather, "We have no need to answer thee"; thou art determined on thy side, and our mind is made up not to worship the image: there is therefore no use in our arguing as if we could be shaken from our principles. Hesitation, or parleying with sin, is fatal; unhesitating decision is the only safety, where the path of duty is clear (Mt 10:19, 28).

17. If it be so—Vatablus translates, "Assuredly." English Version agrees better with the original. The sense is, If it be our lot to be cast into the furnace, our God (quoted from De 6:4) is able to deliver us (a reply to Nebuchadnezzar's challenge, "Who is that God that shall deliver you?"); and He will deliver us (either from death, or in death, 2Ti 4:17, 18). He will, we trust, literally deliver us, but certainly He will do so spiritually.

18. But if not, &c.—connected with Da 3:18. "Whether our God deliver us, as He is able, or do not, we will not serve thy gods." Their service of God is not mercenary in its motive. Though He slay them, they will still trust in Him (Job 13:15). Their deliverance from sinful compliance was as great a miracle in the kingdom of grace, as that from the furnace was in the kingdom of nature. Their youth, and position as captives and friendless exiles, before the absolute world potentate and the horrid death awaiting them if they should persevere in their faith, all enhance the grace of God, which carried them through such an ordeal.

19. visage … changed—He had shown forbearance (Da 3:14, 15) as a favor to them, but now that they despise even his forbearance, anger "fills" him, and is betrayed in his whole countenance.

seven times more than it was wont—literally, "than it was (ever) seen to be heated." Seven is the perfect number; that is, it was made as hot as possible. Passion overdoes and defeats its own end, for the hotter the fire, the sooner were they likely to be put out of pain.

21. coats … hosen … hats—Herodotus [1.195] says that the Babylonian costume consisted of three parts: (1) wide, long pantaloons; (2) a woollen shirt; (3) an outer mantle with a girdle round it. So these are specified [Gesenius], "their pantaloons, inner tunics (hosen, or stockings, are not commonly worn in the East), and outer mantles." Their being cast in so hurriedly, with all their garments on, enhanced the miracle in that not even the smell of fire passed on their clothes, though of delicate, inflammable material.

22. flame … slew those men—(Da 6:24; Ps 7:16).

23. fell down—not cast down; for those who brought the three youths to the furnace, perished by the flames themselves, and so could not cast them in. Here follows an addition in the Septuagint, Syrian, Arabic, and Vulgate versions. "The Prayer of Azarias," and "The Song of the Three Holy Children." It is not in the Chaldee. The hymn was sung throughout the whole Church in their liturgies, from the earliest times [Rufinus in Commentary on the Apostles Creed, and Athanasius]. The "astonishment" of Nebuchadnezzar in Da 3:24 is made an argument for its genuineness, as if it explained the cause of his astonishment, namely, "they walked in the midst of the fire praising God, but the angel of the Lord came down into the oven" (vs. 1 and vs. 27 of the Apocryphal addition). But Da 3:25 of English Version explains his astonishment, without need of any addition.

24. True, O king—God extorted this confession from His enemies' own mouths.

25. four—whereas but three had been cast in.

loose—whereas they had been cast in "bound." Nebuchadnezzar's question, in Da 3:24, is as if he can scarcely trust his own memory as to a fact so recent, now that he sees through an aperture in the furnace what seems to contradict it.

walking in … midst of … fire—image of the godly unhurt, and at large (Joh 8:36), "in the midst of trouble" (Ps 138:7; compare Ps 23:3, 4). They walked up and down in the fire, not leaving it, but waiting for God's time to bring them out, just as Jesus waited in the tomb as God's prisoner, till God should let Him out (Ac 2:26, 27). So Paul (2Co 12:8, 9). So Noah waited in the ark, after the flood, till God brought him forth (Ge 8:12-18).

like the Son of God—Unconsciously, like Saul, Caiaphas (Joh 11:49-52), and Pilate, he is made to utter divine truths. "Son of God" in his mouth means only an "angel" from heaven, as Da 3:28 proves. Compare Job 1:6; 38:7; Ps 34:7, 8; and the probably heathen centurion's exclamation (Mt 27:54). The Chaldeans believed in families of gods: Bel, the supreme god, accompanied by the goddess Mylitta, being the father of the gods; thus the expression he meant: one sprung from and sent by the gods. Really it was the "messenger of the covenant," who herein gave a prelude to His incarnation.

26. the most high God—He acknowledges Jehovah to be supreme above other gods (not that he ceased to believe in these); so he returns to his original confession, "your God is a God of gods" (Da 2:47), from which he had swerved in the interim, perhaps intoxicated by his success in taking Jerusalem, whose God he therefore thought unable to defend it.

27. nor … an hair—(Lu 12:7; 21:18).

fire had no power—fulfilling Isa 43:2; compare Heb 11:34. God alone is a "consuming fire" (Heb 12:29).

nor … smell of fire—compare spiritually, 1Th 5:22.

28. In giving some better traits in Nebuchadnezzar's character, Daniel agrees with Jer 39:11; 42:12.

changed the king's word—have made the king's attempt to coerce into obedience vain. Have set aside his word (so "alter … word," Ezr 6:11) from regard to God. Nebuchadnezzar now admits that God's law should be obeyed, rather than his (Ac 5:29).

yielded … bodies—namely, to the fire.

not serve—by sacrificing.

nor worship—by prostration of the body. Decision for God at last gains the respect even of the worldly (Pr 16:7).

29. This decree promulgated throughout the vast empire of Nebuchadnezzar must have tended much to keep the Jews from idolatry in the captivity and thenceforth (Ps 76:10).

CHAPTER 4

Da 4:1-37. Edict of Nebuchadnezzar Containing His Second Dream, Relating to Himself.

Punished with insanity for his haughtiness, he sinks to the level of the beasts (illustrating Ps 49:6, 12). The opposition between bestial and human life, set forth here, is a key to interpret the symbolism in the seventh chapter concerning the beasts and the Son of man. After his conquests, and his building in fifteen days a new palace, according to the heathen historian, Abydenus (268 B.C.), whose account confirms Daniel, he ascended upon his palace roof (Da 4:29, Margin), whence he could see the surrounding city which he had built, and seized by some deity, he predicted the Persian conquest of Babylon, adding a prayer that the Persian leader might on his return be borne where there is no path of men, and where the wild beasts graze (language evidently derived by tradition from Da 4:32, 33, though the application is different). In his insanity, his excited mind would naturally think of the coming conquest of Babylon by the Medo-Persians, already foretold to him in the second chapter.

1. Peace—the usual salutation in the East, shalom, whence "salaam." The primitive revelation of the fall, and man's alienation from God, made "peace" to be felt as the first and deepest want of man. The Orientals (as the East was the cradle of revelation) retained the word by tradition.

2. I thought it good—"It was seemly before me" (Ps 107:2-8).

signs—tokens significant of God's omnipotent agency. The plural is used, as it comprises the marvellous dream, the marvellous interpretation of it, and its marvellous issue.

4. I was … at rest—my wars over, my kingdom at peace.

flourishing—"green." Image from a tree (Jer 17:8). Prosperous (Job 15:32).

6. It may seem strange that Daniel was not first summoned. But it was ordered by God's providence that he should be reserved to the last, in order that all mere human means should be proved vain, before God manifested His power through His servant; thus the haughty king was stripped of all fleshly confidences. The Chaldees were the king's recognized interpreters of dreams; whereas Daniel's interpretation of the one in Da 2:24-45 had been a peculiar case, and very many years before; nor had he been consulted on such matters since.

8. Belteshazzar—called so from the god Bel or Belus (see on Da 1:7).

9. spirit of the holy gods—Nebuchadnezzar speaks as a heathen, who yet has imbibed some notions of the true God. Hence he speaks of "gods" in the plural but gives the epithet "holy," which applies to Jehovah alone, the heathen gods making no pretension to purity, even in the opinion of their votaries (De 32:31; compare Isa 63:11). "I know" refers to his knowledge of Daniel's skill many years before (Da 2:8); hence he calls him "master of the magicians."

troubleth—gives thee difficulty in explaining it.

10. tree—So the Assyrian is compared to a "cedar" (Eze 31:3; compare Eze 17:24).

in the midst of the earth—denoting its conspicuous position as the center whence the imperial authority radiated in all directions.

12. beasts … shadow under it—implying that God's purpose in establishing empires in the world is that they may be as trees affording men "fruits" for "meat," and a "shadow" for "rest" (compare La 4:20). But the world powers abuse their trust for self; therefore Messiah comes to plant the tree of His gospel kingdom, which alone shall realize God's purpose (Eze 17:23; Mt 13:32). Herodotus [7.19] mentions a dream (probably suggested by the tradition of this dream of Nebuchadnezzar in Daniel) which Xerxes had; namely, that he was crowned with olive, and that the branches of the olive filled the whole earth, but that afterwards the crown vanished from his head: signifying his universal dominion soon to come to an end.

13. watcher and an holy one—rather, "even an holy one." Only one angel is intended, and he not one of the bad, but of the holy angels. Called a "watcher," because ever on the watch to execute God's will [Jerome], (Ps 103:20, 21). Compare as to their watchfulness, Re 4:8, "full of eyes within … they rest not day and night." Also they watch good men committed to their charge (Ps 34:7; Heb 1:14); and watch over the evil to record their sins, and at God's bidding at last punish them (Jer 4:16, 17), "watchers" applied to human instruments of God's vengeance. As to God (Da 9:14; Job 7:12; 14:16; Jer 44:27). In a good sense (Ge 31:49; Jer 31:28). The idea of heavenly "watchers" under the supreme God (called in the Zendavesta of the Persian Zoroaster, Ormuzd) was founded on the primeval revelation as to evil angels having watched for an opportunity until they succeeded in tempting man to his ruin, and good angels ministering to God's servants (as Jacob, Ge 28:15; 32:1, 2). Compare the watching over Abraham for good, and over Sodom for wrath after long watching in vain for good men it it, for whose sake He would spare it, Ge 18:23-33; and over Lot for good, Ge 19:1-38 Daniel fitly puts in Nebuchadnezzar's mouth the expression, though not found elsewhere in Scripture, yet substantially sanctioned by it (2Ch 16:9; Pr 15:3; Jer 32:19), and natural to him according to Oriental modes of thought.

14. Hew down—(Mt 3:10; Lu 13:7). The holy (Jude 14) one incites his fellow angels to God's appointed work (compare Re 14:15, 18).

beasts get away from under it—It shall no longer afford them shelter (Eze 31:12).

15. stump—The kingdom is still reserved secure for him at last, as a tree stump secured by a hoop of brass and iron from being split by the sun's heat, in the hope of its growing again (Isa 11:1; compare Job 14:7-9). Barnes refers it to the chaining of the royal maniac.

16. heart—understanding (Isa 6:10).

times—that is, "years" (Da 12:7). "Seven" is the perfect number: a week of years: a complete revolution of time accompanying a complete revolution in his state of mind.

17. demand—that is, determination; namely, as to the change to which Nebuchadnezzar is to be doomed. A solemn council of the heavenly ones is supposed (compare Job 1:6; 2:1), over which God presides supreme. His "decree" and "word" are therefore said to be theirs (compare Da 4:24, "decree of the Most High"); "the decree of the watchers," "the word of the holy ones." For He has placed particular kingdoms under the administration of angelic beings, subject to Him (Da 10:13, 20; 12:1). The word "demand," in the second clause, expresses a distinct idea from the first clause. Not only as members of God's council (Da 7:10; 1Ki 22:19; Ps 103:21; Zec 1:10) do they subscribe to His "decree," but that decree is in answer to their prayers, wherein they demand that every mortal who tries to obscure the glory of God shall be humbled [Calvin]. Angels are grieved when God's prerogative is in the least infringed. How awful to Nebuchadnezzar to know that angels plead against him for his pride, and that the decree has been passed in the high court of heaven for his humiliation in answer to angels' demands! The conceptions are moulded in a form peculiarly adapted to Nebuchadnezzar's modes of thought.

the living—not as distinguished from the dead, but from the inhabitants of heaven, who "know" that which the men of the world need to the taught (Ps 9:16); the ungodly confess there is a God, but would gladly confine Him to heaven. But, saith Daniel, God ruleth not merely there, but "in the kingdom of men."

basest—the lowest in condition (1Sa 2:8; Lu 1:52). It is not one's talents, excellency, or noble birth, but God's will, which elevates to the throne. Nebuchadnezzar abased to the dunghill, and then restored, was to have in himself an experimental proof of this (Da 4:37).

19. Daniel … Belteshazzar—The use of the Hebrew as well as the Chaldee name, so far from being an objection, as some have made it, is an undesigned mark of genuineness. In a proclamation to "all people," and one designed to honor the God of the Hebrews, Nebuchadnezzar would naturally use the Hebrew name (derived from El, "God," the name by which the prophet was best known among his countrymen), as well as the Gentile name by which he was known in the Chaldean empire.

astonied—overwhelmed with awe at the terrible import of the dream.

one hour—the original means often "a moment," or "short time," as in Da 3:6, 15.

let not the dream … trouble thee—Many despots would have punished a prophet who dared to foretell his overthrow. Nebuchadnezzar assures Daniel he may freely speak out.

the dream be to them that hate thee—We are to desire the prosperity of those under whose authority God's providence has placed us (Jer 29:7). The wish here is not so much against others, as for the king: a common formula (2Sa 18:32). It is not the language of uncharitable hatred.

20. The tree is the king. The branches, the princes. The leaves, the soldiers. The fruits, the revenues. The shadow, the protection afforded to dependent states.

22. It is thou—He speaks pointedly, and without circumlocution (2Sa 12:7). While pitying the king, he uncompromisingly pronounces his sentence of punishment. Let ministers steer the mean between, on the one hand, fulminations against sinners under the pretext of zeal, without any symptom of compassion; and, on the other, flattery of sinners under the pretext of moderation.

to the end of the earth—(Jer 27:6-8). To the Caspian, Euxine, and Atlantic seas.

24. decree of the Most High—What was termed in Da 4:17 by Nebuchadnezzar, "the decree of the watchers," is here more accurately termed by Daniel, "the decree of the Most High." They are but His ministers.

25. they shall drive thee—a Chaldee idiom for "thou shalt be driven." Hypochondriacal madness was his malady, which "drove" him under the fancy that he was a beast, to "dwell with the beasts"; Da 4:34 proves this, "mine understanding returned." The regency would leave him to roam in the large beast-abounding parks attached to the palace.

eat grass—that is, vegetables, or herbs in general (Ge 3:18).

they shall wet thee—that is, thou shalt be wet.

till thou know, &c.—(Ps 83:17, 18; Jer 27:5).

26. thou shalt have known, &c.—a promise of spiritual grace to him, causing the judgment to humble, not harden, his heart.

heavens do rule—The plural is used, as addressed to Nebuchadnezzar, the head of an organized earthly kingdom, with various principalities under the supreme ruler. So "the kingdom of heaven" (Mt 4:17; Greek, "kingdom of the heavens") is a manifold organization, composed of various orders of angels, under the Most High (Eph 1:20, 21; 3:10; Col 1:16).

27. break off—as a galling yoke (Ge 27:40); sin is a heavy load (Mt 11:28). The Septuagint and Vulgate translate not so well, "redeem," which is made an argument for Rome's doctrine of the expiation of sins by meritorious works. Even translate it so, it can only mean; Repent and show the reality of thy repentance by works of justice and charity (compare Lu 11:41); so God will remit thy punishment. The trouble will be longer before it comes, or shorter when it does come. Compare the cases of Hezekiah, Isa 38:1-5; Nineveh, Jon 3:5-10; Jer 18:7, 8. The change is not in God, but in the sinner who repents. As the king who had provoked God's judgments by sin, so he might avert it by a return to righteousness (compare Ps 41:1, 2; Ac 8:22). Probably, like most Oriental despots, Nebuchadnezzar had oppressed the poor by forcing them to labor in his great public works without adequate remuneration.

if … lengthening of … tranquillity—if haply thy present prosperity shall be prolonged.

29. twelve months—This respite was granted to him to leave him without excuse. So the hundred twenty years granted before the flood (Ge 6:3). At the first announcement of the coming judgment he was alarmed, as Ahab (1Ki 21:27), but did not thoroughly repent; so when judgment was not executed at once, he thought it would never come, and so returned to his former pride (Ec 8:11).

in the palace—rather, upon the (flat) palace roof, whence he could contemplate the splendor of Babylon. So the heathen historian, Abydenus, records. The palace roof was the scene of the fall of another king (2Sa 11:2). The outer wall of Nebuchadnezzar's new palace embraced six miles; there were two other embattled walls within, and a great tower, and three brazen gates.

30. Babylon, that I have built—Herodotus ascribes the building of Babylon to Semiramis and Nitocris, his informant under the Persian dynasty giving him the Assyrian and Persian account. Berosus and Abydenus give the Babylonian account, namely, that Nebuchadnezzar added much to the old city, built a splendid palace and city walls. Herodotus, the so-called "father of history," does not even mention Nebuchadnezzar. (Nitocris, to whom he attributes the beautifying of Babylon, seems to have been Nebuchadnezzar's wife). Hence infidels have doubted the Scripture account. But the latter is proved by thousands of bricks on the plain, the inscriptions of which have been deciphered, each marked "Nebuchadnezzar, the son of Nabopolassar." "Built," that is, restored and enlarged (2Ch 11:5, 6). It is curious, all the bricks have been found with the stamped face downwards. Scarcely a figure in stone, or tablet, has been dug out of the rubbish heaps of Babylon, whereas Nineveh abounds in them; fulfilling Jer 51:37, "Babylon shall become heaps." The "I" is emphatic, by which he puts himself in the place of God; so the "my … my." He impiously opposes his might to God's, as though God's threat, uttered a year before, could never come to pass. He would be more than man; God, therefore, justly, makes him less than man. An acting over again of the fall; Adam, once lord of the world and the very beasts (Ge 1:28; so Nebuchadnezzar Da 2:38), would be a god (Ge 3:5); therefore he must die like the beasts (Ps 82:6; 49:12). The second Adam restores the forfeited inheritance (Ps 8:4-8).

31. While, &c.—in the very act of speaking, so that there could be no doubt as to the connection between the crime and the punishment. So Lu 12:19, 20.

O king … to thee it is spoken—Notwithstanding thy kingly power, to thee thy doom is now spoken, there is to be no further respite.

33. driven from men—as a maniac fancying himself a wild beast. It is possible, a conspiracy of his nobles may have co-operated towards his having been "driven" forth as an outcast.

hairs … eagles' feathers—matted together, as the hair-like, thick plumage of the ossifraga eagle. The "nails," by being left uncut for years, would become like "claws."

34. lifted up mine eyes unto heaven—whence the "voice" had issued (Da 4:31) at the beginning of his visitation. Sudden mental derangement often has the effect of annihilating the whole interval, so that, when reason returns, the patient remembers only the event that immediately preceded his insanity. Nebuchadnezzar's looking up towards heaven was the first symptom of his "understanding" having "returned." Before, like the beasts, his eyes had been downward to the earth. Now, like Jonah's (Jon 2:1, 2, 4) out of the fish's belly, they are lifted up to heaven in prayer. He turns to Him that smiteth him (Isa 9:13), with the faint glimmer of reason left to him, and owns God's justice in punishing him.

praised … him—Praise is a sure sign of a soul spiritually healed (Ps 116:12, 14; Mr 5:15, 18, 19).

I … honoured him—implying that the cause of his chastisement was that he had before robbed God of His honor.

everlasting dominion—not temporary or mutable, as a human king's dominion.

35. all … as nothing—(Isa 40:15, 17).

according to his will in … heaven—(Ps 115:3; 135:6; Mt 6:10; Eph 1:11).

army—the heavenly hosts, angels and starry orbs (compare Isa 24:21).

none … stay his hand—literally, "strike His hand." Image from striking the hand of another, to check him in doing anything (Isa 43:13; 45:9).

What doest thou—(Job 9:12; Ro 9:20).

36. An inscription in the East India Company's Museum is read as describing the period of Nebuchadnezzar's insanity [G. V. Smith]. In the so-called standard inscription read by Sir H. Rawlinson, Nebuchadnezzar relates that during four (?) years he ceased to lay out buildings, or to furnish with victims Merodach's altar, or to clear out the canals for irrigation. No other instance in the cuneiform inscriptions occurs of a king recording his own inaction.

my counsellors … sought unto me—desired to have me, as formerly, to be their head, wearied with the anarchy which prevailed in my absence (compare Note, see on Da 4:33); the likelihood of a conspiracy of the nobles is confirmed by this verse.

majesty was added—My authority was greater than ever before (Job 42:12; Pr 22:4; "added," Mt 6:33).

37. praise … extol … honour—He heaps word on word, as if he cannot say enough in praise of God.

all whose works … truth … judgment—that is, are true and just (Re 15:3; 16:7). God has not dealt unjustly or too severely with me; whatever I have suffered, I deserved it all. It is a mark of true contrition to condemn one's self, and justify God (Ps 51:4).

those that walk in pride … abase—exemplified in me. He condemns himself before the whole world, in order to glorify God.

CHAPTER 5

Da 5:1-31. Belshazzar's Impious Feast; the Handwriting on the Wall Interpreted by Daniel of the Doom of Babylon and Its King.

1. Belshazzar—Rawlinson, from the Assyrian inscriptions, has explained the seeming discrepancy between Daniel and the heathen historians of Babylon, Berosus and Abydenus, who say the last king (Nabonidus) surrendered in Borsippa, after Babylon was taken, and had an honorable abode in Caramania assigned to him. Belshazzar was joint king with his father (called Minus in the inscriptions), but subordinate to him; hence the Babylonian account suppresses the facts which cast discredit on Babylon, namely, that Belshazzar shut himself up in that city and fell at its capture; while it records the surrender of the principal king in Borsippa (see my Introduction to Daniel). The heathen Xenophon's description of Belshazzar accords with Daniel's; he calls him "impious," and illustrates his cruelty by mentioning that he killed one of his nobles, merely because, in hunting, the noble struck down the game before him; and unmanned a courtier, Gadates, at a banquet, because one of the king's concubines praised him as handsome. Daniel shows none of the sympathy for him which he had for Nebuchadnezzar. Xenophon confirms Daniel as to Belshazzar's end. Winer explains the "shazzar" in the name as meaning "fire."

made … feast—heaven-sent infatuation when his city was at the time being besieged by Cyrus. The fortifications and abundant provisions in the city made the king despise the besiegers. It was a festival day among the Babylonians [Xenophon].

drank … before the thousand—The king, on this extraordinary occasion, departed from his usual way of feasting apart from his nobles (compare Es 1:3).

2. whiles he tasted the wine—While under the effects of wine, men will do what they dare not do when sober.

his father Nebuchadnezzar—that is, his forefather. So "Jesus … the son of David, the son of Abraham" (Mt 1:1). Daniel does not say that the other kings mentioned in other writers did not reign between Belshazzar and Nebuchadnezzar, namely, Evil-merodach (Jer 52:31), Neriglissar, his brother-in-law, and Laborasoarchod (nine months). Berosus makes Nabonidus, the last king, to have been one of the people, raised to the throne by an insurrection. As the inscriptions show that Belshazzar was distinct from, and joint king with, him, this is not at variance with Daniel, whose statement that Belshazzar was son (grandson) of Nebuchadnezzar is corroborated by Jeremiah (Jer 27:7). Their joint, yet independent, testimony, as contemporaries, and having the best means of information, is more trustworthy than any of the heathen historians, if there were a discrepancy. Evil-merodach, son of Nebuchadnezzar (according to Berosus), reigned but a short time (one or two years), having, in consequence of his bad government, been dethroned by a plot of Neriglissar, his sister's husband; hence Daniel does not mention him. At the elevation of Nabonidus as supreme king, Belshazzar, the grandson of Nebuchadnezzar, was doubtless suffered to be subordinate king and successor, in order to conciliate the legitimate party. Thus the seeming discrepancy becomes a confirmation of genuineness when cleared up, for the real harmony must have been undesigned.

wives … concubines—not usually present at feasts in the East, where women of the harem are kept in strict seclusion. Hence Vashti's refusal to appear at Ahasuerus' feast (Es 1:9-12). But the Babylonian court, in its reckless excesses, seems not to have been so strict as the Persian. Xenophon [Cyropædia, 5.2,28] confirms Daniel, representing a feast of Belshazzar where the concubines are present. At the beginning "the lords" (Da 5:1), for whom the feast was made, alone seem to have been present; but as the revelry advanced, the women were introduced. Two classes of them are mentioned, those to whom belonged the privileges of "wives," and those strictly concubines (2Sa 5:13; 1Ki 11:3; So 6:8).

3. This act was not one of necessity, or for honor's sake, but in reckless profanity.

4. praised—sang and shouted praises to "gods," which being of gold, "are their own witnesses" (Isa 44:9), confuting the folly of those who fancy such to be gods.

5. In the same hour—that the cause of God's visitation might be palpable, namely, the profanation of His vessels and His holy name.

fingers of … hand—God admonishes him, not by a dream (as Nebuchadnezzar had been warned), or by a voice, but by "fingers coming forth," the invisibility of Him who moved them heightening the awful impressiveness of the scene, the hand of the Unseen One attesting his doom before the eyes of himself and his guilty fellow revellers.

against the candlestick—the candelabra; where the mystic characters would be best seen. Barnes makes it the candlestick taken from the temple of Jerusalem, the nearness of the writing to it intimating that the rebuke was directed against the sacrilege.

upon the plaster of the wall of the king's palace—Written in cuneiform letters on slabs on the walls, and on the very bricks, are found the perpetually recurring recital of titles, victories, and exploits, to remind the spectator at every point of the regal greatness. It is significant, that on the same wall on which the king was accustomed to read the flattering legends of his own magnificence, he beholds the mysterious inscription which foretells his fall (compare Pr 16:18; Ac 12:21-23).

part of the hand—the anterior part, namely, the fingers.

6. countenance—literally, "brightness," that is, his bright look.

joints of his loins—"the vertebræ of his back" [Gesenius].

7. He calls for the magicians, who more than once had been detected in imposture. He neglects God, and Daniel, whose fame as an interpreter was then well-established. The world wishes to be deceived and shuts its eyes against the light [Calvin]. The Hebrews think the words were Chaldee, but in the old Hebrew character (like that now in the Samaritan Pentateuch).

third ruler—The first place was given to the king; the second, to the son of the king, or of the queen; the third, to the chief of the satraps.

8. The words were in such a character as to be illegible to the Chaldees, God reserving this honor to Daniel.

10. queen—the queen mother, or grandmother, Nitocris, had not been present till now. She was wife either of Nebuchadnezzar or of Evil merodach; hence her acquaintance with the services of Daniel. She completed the great works which the former had begun. Hence Herodotus attributes them to her alone. This accounts for the deference paid to her by Belshazzar. (See on Da 4:36). Compare similar rank given to the queen mother among the Hebrews (1Ki 15:13).

11. spirit of the holy gods—She remembers and repeats Nebuchadnezzar's language (Da 4:8, 9, 18). As Daniel was probably, according to Oriental custom, deprived of the office to which Nebuchadnezzar had promoted him, as "master of the magicians" (Da 4:9), at the king's death, Belshazzar might easily be ignorant of his services.

the king … thy father the king … thy father—The repetition marks with emphatic gravity both the excellencies of Daniel, and the fact that Nebuchadnezzar, whom Belshazzar is bound to reverence as his father, had sought counsel from him in similar circumstances.

13. the captivity of Judah—the captive Jews residing in Babylon.

17. Not inconsistent with Da 5:29. For here he declares his interpretation of the words is not from the desire of reward. The honors in Da 5:29 were doubtless urged on him, without his wish, in such a way that he could not with propriety refuse them. Had he refused them after announcing the doom of the kingdom, he might have been suspected of cowardice or treason.

18. God gave—It was not his own birth or talents which gave him the vast empire, as he thought. To make him unlearn his proud thought was the object of God's visitation on him.

majesty—in the eyes of his subjects.

glory—from his victories.

honour—from the enlargement and decoration of the city.

19. A purely absolute monarchy (Jer 27:7).

21. heart was made like … beasts—literally, "he made his heart like the beasts," that is, he desired to dwell with them.

22. Thou hast erred not through ignorance, but through deliberate contempt of God, notwithstanding that thou hadst before thine eyes the striking warning given in thy grandfather's case.

23. whose are all thy ways—(Jer 10:23).

24. Then—When thou liftedst up thyself against the Lord.

the part of the hand—the fore part, the fingers.

was … sent from him—that is, from God.

25. Mene, Mene, Tekel, Upharsin—literally, "numbered, weighed, and dividers."

26. God hath fixed the number of years of thine empire, and that number is now complete.

27. weighed in the balances—The Egyptians thought that Osiris weighed the actions of the dead in a literal balance. The Babylonians may have had the same notion, which would give a peculiar appropriateness to the image here used.

found wanting—too light before God, the weigher of actions (1Sa 2:3; Ps 62:9). Like spurious gold or silver (Jer 6:30).

28. Peres—the explanation of "dividers" (Da 5:25), the active participle plural there being used for the passive participle singular, "dividers" for "divided." The word "Peres" alludes to the similar word "Persia."

divided—namely, among the Medes and Persians [Maurer]; or, "severed" from thee [Grotius].

29. Belshazzar … clothed Daniel with scarlet—To come from the presence of a prince in a dress presented to the wearer as a distinction is still held a great honor in the East. Daniel was thus restored to a similar rank to what he had held under Nebuchadnezzar (Da 2:48). Godly fidelity which might be expected to bring down vengeance, as in this case, is often rewarded even in this life. The king, having promised, was ashamed before his courtiers to break his word. He perhaps also affected to despise the prophecy of his doom, as an idle threat. As to Daniel's reasons for now accepting what at first he had declined, compare Note, see on Da 5:17. The insignia of honor would be witnesses for God's glory to the world of his having by God's aid interpreted the mystic characters. The cause of his elevation too would secure the favor of the new dynasty (Da 6:2) for both himself and his captive countrymen. As the capture of the city by Cyrus was not till near daylight, there was no want of time in that eventful night for accomplishing all that is here recorded. The capture of the city so immediately after the prophecy of it (following Belshazzar's sacrilege), marked most emphatically to the whole world the connection between Babylon's sin and its punishment.

30. Herodotus and Xenophon confirm Daniel as to the suddenness of the event. Cyrus diverted the Euphrates into a new channel and, guided by two deserters, marched by the dry bed into the city, while the Babylonians were carousing at an annual feast to the gods. See also Isa 21:5; 44:27; Jer 50:38, 39; 51:36. As to Belshazzar's being slain, compare Isa 14:18-20; 21:2-9; Jer 50:29-35; 51:57.

31. Darius the Median—that is, Cyaxares II, the son and successor of Astyages, 569-536 B.C. Though Koresh, or Cyrus, was leader of the assault, yet all was done in the name of Darius; therefore, he alone is mentioned here; but Da 6:28 shows Daniel was not ignorant of Cyrus' share in the capture of Babylon. Isa 13:17; 21:2, confirm Daniel in making the Medes the leading nation in destroying Babylon. So also Jer 51:11, 28. Herodotus, on the other hand, omits mentioning Darius, as that king, being weak and sensual, gave up all the authority to his energetic nephew, Cyrus [Xenophon, Cyropædia, 1.5; 8.7].

threescore and two years old—This agrees with Xenophon [Cyropædia, 8.5,19], as to Cyaxares II.

CHAPTER 6

Da 6:1-28. Darius' Decree: Daniel's Disobedience, and Consequent Exposure to the Lions: His Deliverance by God, and Darius' Decree.

1. Darius—Grotefend has read it in the cuneiform inscriptions at Persepolis, as Darheush, that is, "Lord-King," a name applied to many of the Medo-Persian kings in common. Three of that name occur: Darius Hystaspes, 521 B.C., in whose reign the decree was carried into effect for rebuilding the temple (Ezr 4:5; Hag 1:1); Darius Codomanus, 336 B.C., whom Alexander overcame, called "the Persian" (Ne 12:22), an expression used after the rule of Macedon was set up; and Darius Cyaxares II, between Astyages and Cyrus [ÆSCHYLUS, The Persians, 762, 763].

hundred and twenty—satraps; set over the conquered provinces (including Babylon) by Cyrus [Xenophon, Cyropædia, 8.6.1]. No doubt Cyrus acted under Darius, as in the capture of Babylon; so that Daniel rightly attributes the appointment to Darius.

3. Daniel was preferred—probably because of his having so wonderfully foretold the fall of Babylon. Hence the very expression used by the queen mother on that occasion (Da 5:12) is here used, "because an excellent spirit was in him."

king thought to set him over the whole realm—Agreeing with Darius' character, weak and averse to business, which he preferred to delegate to favorites. God overruled this to the good both of Daniel, and, through him, of His people.

4. occasion … concerning the kingdom—pretext for accusation in his administration (Ec 4:4).

5. It is the highest testimony to a godly man's walk, when his most watchful enemies can find no ground of censure save in that he walks according to the law of God even where it opposes the ways of the world.

6. assembled together—literally, "assembled hastily and tumultuously." Had they come more deliberately, the king might have refused their grant; but they gave him no time for reflection, representing that their test-decree was necessary for the safety of the king.

live for ever—Arrian [Alexander, 4] records that Cyrus was the first before whom prostration was practised. It is an undesigned mark of genuineness that Daniel should mention no prostration before Nebuchadnezzar or Darius (see on Da 3:9).

7. The Persian king was regarded as representative of the chief god, Ormuzd; the seven princes near him represented the seven Amshaspands before the throne of Ormuzd; hence Mordecai (Es 3:4) refused such homage to Haman, the king's prime minister, as inconsistent with what is due to God alone. A weak despot, like Darius, much under the control of his princes, might easily be persuaded that such a decree would test the obedience of the Chaldeans just conquered, and tame their proud spirits. So absolute is the king in the East, that he is regarded not merely as the ruler, but the owner, of the people.

All … governors … counsellors, &c.—Several functionaries are here specified, not mentioned in Da 6:4, 6. They evidently exaggerated the case of the weak king, as if their request was that of all the officers in the empire.

den of lions—an underground cave or pit, covered with a stone. It is an undesigned proof of genuineness, that the "fiery furnace" is not made the means of punishment here, as in Da 3:20; for the Persians were fire-worshippers, which the Babylonians were not.

8. decree—or, "interdict."

that it be not changed—(Es 1:19; 8:8). This immutability of the king's commands was peculiar to the Medes and Persians: it was due to their regarding him infallible as the representative of Ormuzd; it was not so among the Babylonians.

Medes and Persians—The order of the names is an undesigned mark of genuineness. Cyrus the Persian reigned subordinate to Darius the Mede as to dignity, though exercising more real power. After Darius' death, the order is "the Persians and Medes" (Es 1:14, 19, &c.).

9. Such a despotic decree is quite explicable by remembering that the king, as the incarnation of Ormuzd, might demand such an act of religious obedience as a test of loyalty. Persecuting laws are always made on false pretenses. Instead of bitter complaints against men, Daniel prays to God. Though having vast business as a ruler of the empire, he finds time to pray thrice a day. Daniel's three companions (Da 3:12), are not alluded to here, nor any other Jew who conscientiously may have disregarded the edict, as the conspirators aimed at Daniel alone (Da 6:5).

10. when Daniel knew … writing … signed—and that, therefore, the power of advising the king against it was taken from him.

went into his house—withdrawing from the God-dishonoring court.

windows … open—not in vainglory, but that there might be no obstruction to his view of the direction in which Jerusalem, the earthly seat of Jehovah under the Old Testament, lay; and that the sight of heaven might draw his mind off from earthly thoughts. To Christ in the heavenly temple let us turn our eyes in prayer, from this land of our captivity (1Ki 8:44, 48; 2Ch 6:29, 34, 38; Ps 5:7).

chamber—the upper room, where prayer was generally offered by the Jews (Ac 1:13). Not on the housetop (Ac 10:9), where he would be conspicuous.

upon his knees—Humble attitudes in prayer become humble suppliants.

three times a day—(Ps 55:17). The third, sixth, and ninth hour; our nine, twelve, and three o'clock (Ac 2:15; 10:9; 3:1; 10:30; compare Da 9:21).

as … aforetime—not from contempt of the king's command.

11. assembled—as in Da 6:6, "assembled" or "ran hastily," so as to come upon Daniel suddenly and detect him in the act.

12. They preface their attack by alleging the king's edict, so as to get him again to confirm it unalterably, before they mention Daniel's name. Not to break a wicked promise, is not firmness, but guilty obstinacy (Mt 14:9; Mr 6:26).

13. That Daniel—contemptuously.

of … captivity of Judah—recently a captive among thy servants, the Babylonians—one whom humble obedience most becomes. Thus they aggravate his guilt, omitting mention of his being prime minister, which might only remind Darius of Daniel's state services.

regardeth not thee—because he regarded God (Ac 4:19; 5:29).

14. displeased with himself—for having suffered himself to be entrapped into such a hasty decree (Pr 29:20). On the one hand he was pressed by the immutability of the law, fear that the princes might conspire against him, and desire to consult for his own reputation, not to seem fickle; on the other, by regard for Daniel, and a desire to save him from the effects of his own rash decree.

till … going down of … sun—The king took this time to deliberate, thinking that after sunset Daniel would be spared till morning, and that meanwhile some way of escape would turn up. But (Da 6:15) the conspirators "assembled tumultuously" (literally) to prevent this delay in the execution, lest the king should meantime change his decree.

16. Thy God … will deliver thee—The heathen believed in the interposition of the gods at times in favor of their worshippers. Darius recognized Daniel's God as a god, but not the only true God. He had heard of the deliverance of the three youths in Da 3:26, 27 and hence augurs Daniel's deliverance. I am not my own master, and cannot deliver thee, however much I wish it. "Thy God will." Kings are the slaves of their flatterers. Men admire piety to God in others, however disregarding Him themselves.

17. stone … sealed—typical of Christ's entombment under a seal (Mt 27:66). Divinely ordered, that the deliverance might be the more striking.

his own signet, and … of his lords—The concurrence of the lords was required for making laws. In this kingly power had fallen since it was in Nebuchadnezzar's hands. The Median king is a puppet in his lords' hands; they take the security of their own seal as well as his, that he should not release Daniel. The king's seal guaranteed Daniel from being killed by them, should he escape the lions.

18. neither were instruments of music, &c.—Gesenius translates, "concubines." Daniel's mentioning to us as an extraordinary thing of Darius, that he neither approached his table nor his harem, agrees with Xenophon's picture of him as devoted to wine and women, vain, and without self-control. He is sorry for the evil which he himself had caused, yet takes no steps to remedy it. There are many such halters between good and bad, who are ill at ease in their sins, yet go forward in them, and are drawn on by others.

19. His grief overcame his fear of the nobles.

20. living God—having life Himself, and able to preserve thy life; contrasted with the lifeless idols. Darius borrowed the phrase from Daniel; God extorting from an idolater a confession of the truth.

thou servest continually—in times of persecution, as well as in times of peace.

is thy God … able—the language of doubt, yet hope.

21. Daniel might have indulged in anger at the king, but does not; his sole thought is, God's glory has been set forth in his deliverance.

22. his angel—the instrument, not the author, of his deliverance (Ps 91:11; 34:7).

shut … lions' mouths—(Heb 11:33). So spiritually, God will shut the roaring lion's mouth (1Pe 5:8) for His servants.

forasmuch as before him innocency—not absolutely (in Da 9:7, 18 he disclaims such a plea), but relatively to this case. God has attested the justice of my cause in standing up for His worship, by delivering me. Therefore, the "forasmuch" does not justify Rome's doctrine of works meriting salvation.

before thee—Obedience to God is in strictest compatibility with loyalty to the king (Mt 22:21; 1Pe 2:17). Daniel's disobedience to the king was seeming, not real, because it was not from contempt of the king, but from regard to the King of kings (compare Ac 24:16).

23. because he believed—"Faith" is stated in Heb 11:33 to have been his actuating principle: a prelude to the Gospel. His belief was not with a view to a miraculous deliverance. He shut his eyes to the event, committing the keeping of his soul to God, in well-doing, as unto a faithful Creator (1Pe 4:19), sure of deliverance in a better life, if not in this.

24. (De 19:19; Pr 19:5).

accused—literally, "devoured the bones and flesh." It was just that they who had torn Daniel's character, and sought the tearing of his person, should be themselves given to be torn in pieces (Pr 11:8).

their children—Among the Persians, all the kindred were involved in the guilt of one culprit. The Mosaic law expressly forbade this (De 24:16; 2Ki 14:6).

or ever—that is, "before ever." The lions' sparing Daniel could not have been because they were full, as they showed the keenness of their hunger on the accusers.

26. Stronger than the decree (Da 3:29). That was negative; this, positive; not merely men must say "nothing amiss of," but must "fear before God."

28. It was in the third year of Cyrus that Daniel's visions (Da 10:1-12:13) were given. Daniel "prospered" because of his prophecies (Ezr 1:1, 2).

CHAPTER 7

Da 7:1-28. Vision of the Four Beasts.

This chapter treats of the same subject as the second chapter. But there the four kingdoms, and Messiah's final kingdom, were regarded according to their external political aspect, but here according to the mind of God concerning them, and their moral features. The outward political history had been shown in its general features to the world ruler, whose position fitted him for receiving such a revelation. But God's prophet here receives disclosures as to the characters of the powers of the world, in a religious point of view, suited to his position and receptivity. Hence in the second chapter the images are taken from the inanimate sphere; in the seventh chapter they are taken from the animate. Nebuchadnezzar saw superficially the world power as a splendid human figure, and the kingdom of God as a mere stone at the first. Daniel sees the world kingdoms in their inner essence as of an animal nature lower than human, being estranged from God; and that only in the kingdom of God ("the Son of man," the representative man) is the true dignity of man realized. So, as contrasted with Nebuchadnezzar's vision, the kingdom of God appears to Daniel, from the very first, superior to the world kingdom. For though in physical force the beasts excel man, man has essentially spiritual powers. Nebuchadnezzar's colossal image represents mankind in its own strength, but only the outward man. Daniel sees man spiritually degraded to the beast level, led by blind impulses, through his alienation from God. It is only from above that the perfect Son of man comes, and in His kingdom man attains his true destiny. Compare Ps 8:1-9 with Ge 1:26-28. Humanity is impossible without divinity: it sinks to bestiality (Ps 32:9; 49:20; 73:22). Obstinate heathen nations are compared to "bulls" (Ps 68:30); Egypt to the dragon in the Nile (Isa 27:1; 51:9; Eze 29:3). The animal with all its sagacity looks always to the ground, without consciousness of relation to God. What elevates man is communion with God, in willing subjection to Him. The moment he tries to exalt himself to independence of God, as did Nebuchadnezzar (Da 4:30), he sinks to the beast's level. Daniel's acquaintance with the animal colossal figures in Babylon and Nineveh was a psychological preparation for his animal visions. Ho 13:7, 8 would occur to him while viewing those ensigns of the world power. Compare Jer 2:15; 4:7; 5:6.

1. Belshazzar—Good Hebrew manuscripts have "Belshazzar"; meaning "Bel is to be burnt with hostile fire" (Jer 50:2; 51:44). In the history he is called by his ordinary name; in the prophecy, which gives his true destiny, he is called a corresponding name, by the change of a letter.

visions of his head—not confused "dreams," but distinct images seen while his mind was collected.

sum—a "summary." In predictions, generally, details are not given so fully as to leave no scope for free agency, faith, and patient waiting for God manifesting His will in the event. He "wrote" it for the Church in all ages; he "told" it for the comfort of his captive fellow countrymen.

2. the four winds—answering to the "four beasts"; their several conflicts in the four quarters or directions of the world.

strove—burst forth (from the abyss) [Maurer].

sea—The world powers rise out of the agitations of the political sea (Jer 46:7, 8; Lu 21:25; compare Re 13:1; 17:15; 21:1); the kingdom of God and the Son of man from the clouds of heaven (Da 7:13; compare Joh 8:23). Tregelles takes "the great sea" to mean, as always elsewhere in Scripture (Jos 1:4; 9:1), the Mediterranean, the center territorially of the four kingdoms of the vision, which all border on it and have Jerusalem subject to them. Babylon did not border on the Mediterranean, nor rule Jerusalem, till Nebuchadnezzar's time, when both things took place simultaneously. Persia encircled more of this sea, namely, from the Hellespont to Cyrene. Greece did not become a monarchy before Alexander's time, but then, succeeding to Persia, it became mistress of Jerusalem. It surrounded still more of the Mediterranean, adding the coasts of Greece to the part held by Persia. Rome, under Augustus, realized three things at once—it became a monarchy; it became mistress of the last of the four parts of Alexander's empire (symbolized by the four heads of the third beast), and of Jerusalem; it surrounded all the Mediterranean.

3. beasts—not living animals, as the cherubic four in Re 4:7 (for the original is a different word from "beasts," and ought to be there translated, living animals). The cherubic living animals represent redeemed man, combining in himself the highest forms of animal life. But the "beasts" here represent the world powers, in their beast-like, grovelling character. It is on the fundamental harmony between nature and spirit, between the three kingdoms of nature, history, and revelation, that Scripture symbolism rests. The selection of symbols is not arbitrary, but based on the essence of things.

4. lion—the symbol of strength and courage; chief among the kingdoms, as the lion among the beasts. Nebuchadnezzar is called "the lion" (Jer 4:7).

eagle's wings—denoting a widespread and rapidly acquired (Isa 46:11; Jer 4:13; La 4:19; Hab 1:6) empire (Jer 48:40).

plucked—Its ability for widespread conquests passed away under Evil-merodach, &c. [Grotius]; rather, during Nebuchadnezzar's privation of his throne, while deranged.

it was lifted up from the earth—that is, from its grovelling bestiality.

made stand … as a man—So long as Nebuchadnezzar, in haughty pride, relied on his own strength, he forfeited the true dignity of man, and was therefore degraded to be with the beasts. Da 4:16: "Let his heart be changed from man's, and let a beast's heart be given unto him." But after he learned by this sore discipline that "the Most High ruleth in the kingdom of men" (Da 4:35, 36), the change took place in him, "a man's heart is given to him; instead of his former beast's heart, he attains man's true position, namely, to be consciously dependent on God." Compare Ps 9:20.

5. bear—symbolizing the austere life of the Persians in their mountains, also their cruelty (Isa 13:17, 18; Cambyses, Ochus, and other of the Persian princes were notoriously cruel; the Persian laws involved, for one man's offense, the whole kindred and neighborhood in destruction, Da 6:24) and rapacity. "A bear is an all-devouring animal" [Aristotle, 8.5], (Jer 51:48, 56).

raised … itself on one side—but the Hebrew, "It raised up one dominion." The Medes, an ancient people, and the Persians, a modern tribe, formed one united sovereignty in contrast to the third and fourth kingdoms, each originally one, afterwards divided. English Version is the result of a slight change of a Hebrew letter. The idea then would be, "It lay on one of its fore feet, and stood on the other"; a figure still to be seen on one of the stones of Babylon [Munter, The Religion of Babylonia, 112]; denoting a kingdom that had been at rest, but is now rousing itself for conquest. Media is the lower side, passiveness; Persia, the upper, active element [Auberlen]. The three ribs in its mouth are Media, Lydia, and Babylon, brought under the Persian sway. Rather, Babylon, Lydia, and Egypt, not properly parts of its body, but seized by Medo-Persia [Sir Isaac Newton]. Called "ribs" because they strengthened the Medo-Persian empire. "Between its teeth," as being much grinded by it.

devour much flesh—that is, subjugate many nations.

6. leopard—smaller than the lion; swift (Hab 1:8); cruel (Isa 11:6), the opposite of tame; springing suddenly from its hiding place on its prey (Ho 13:7); spotted. So Alexander, a small king, of a small kingdom, Macedon, attacked Darius at the head of the vast empire reaching from the Ægean Sea to the Indies. In twelve years he subjugated part of Europe, and all Asia from Illyricum and the Adriatic to the Ganges, not so much fighting as conquering [Jerome]. Hence, whereas Babylon is represented with two wings, Macedon has four, so rapid were its conquests. The various spots denote the various nations incorporated into his empire [Bochart]; or Alexander's own variation in character, at one time mild, at another cruel, now temperate, and now drunken and licentious.

four heads—explained in Da 8:8, 22; the four kingdoms of the Diadochi or "successors" into which the Macedonian empire was divided at the death of Alexander, namely, Macedon and Greece under Cassander, Thrace and Bithynia under Lysimachus, Egypt under Ptolemy, and Syria under Seleucus.

dominion … given to it—by God; not by Alexander's own might. For how unlikely it was that thirty thousand men should overthrow several hundreds of thousands! Josephus [Antiquities, 11.6] says that Alexander adored the high priest of Jerusalem, saying that he at Dium in Macedonia had seen a vision of God so habited, inviting him to go to Asia, and promising him success.

7. As Daniel lived under the kingdom of the first beast, and therefore needed not to describe it, and as the second and third are described fully in the second part of the book, the chief emphasis falls on the fourth. Also prophecy most dwells on the end, which is the consummation of the preceding series of events. It is in the fourth that the world power manifests fully its God-opposing nature. Whereas the three former kingdoms were designated respectively, as a lion, bear, and leopard, no particular beast is specified as the image of the fourth; for Rome is so terrible as to be not describable by any one, but combines in itself all that we can imagine inexpressibly fierce in all beasts. Hence thrice (Da 7:7, 19, 23) it is repeated, that the fourth was "diverse from all" the others. The formula of introduction, "I saw in the night visions," occurs here, as at Da 7:2, and again at Da 7:13, thus dividing the whole vision into three parts—the first embracing the three kingdoms, the second the fourth and its overthrow, the third Messiah's kingdom. The first three together take up a few centuries; the fourth, thousands of years. The whole lower half of the image in the second chapter is given to it. And whereas the other kingdoms consist of only one material, this consists of two, iron and clay (on which much stress is laid, Da 2:41-43); the "iron teeth" here allude to one material in the fourth kingdom of the image.

ten horns—It is with the crisis, rather than the course, of the fourth kingdom that this seventh chapter is mainly concerned. The ten kings (Da 7:24, the "horns" representing power), that is, kingdoms, into which Rome was divided on its incorporation with the Germanic and Slavonic tribes, and again at the Reformation, are thought by many to be here intended. But the variation of the list of the ten, and their ignoring the eastern half of the empire altogether, and the existence of the Papacy before the breaking up of even the Western empire, instead of being the "little horn" springing up after the other ten, are against this view. The Western Roman empire continued till A.D. 731, and the Eastern, till A.D. 1453. The ten kingdoms, therefore, prefigured by the ten "toes" (Da 2:41; compare Re 13:1; 17:12), are the ten kingdoms into which Rome shall be found finally divided when Antichrist shall appear [Tregelles]. These, probably, are prefigured by the number ten being the prevalent one at the chief turning points of Roman history.

8. little horn—little at first, but afterwards waxing greater than all others. He must be sought "among them," namely, the ten horns. The Roman empire did not represent itself as a continuation of Alexander's; but the Germanic empire calls itself "the holy Roman empire." Napoleon's attempted universal monarchy was avowedly Roman: his son was called king of Rome. The czar (Cæsar) also professes to represent the eastern half of the Roman empire. The Roman civilization, church, language, and law are the chief elements in Germanic civilization. But the Romanic element seeks universal empire, while the Germanic seeks individualization. Hence the universal monarchies attempted by the Papacy, Charlemagne, Charles V, and Napoleon have failed, the iron not amalgamating with the clay. In the king symbolized by "the little horn," the God-opposing, haughty spirit of the world, represented by the fourth monarchy, finds its intensest development. "The man of sin," "the son of perdition" (2Th 2:3). Antichrist (1Jo 2:18, 22; 4:3). It is the complete evolution of the evil principle introduced by the fall.

three of the first horns plucked up—the exarchate of Ravenna, the kingdom of the Lombards and the state of Rome, which constituted the Pope's dominions at the first; obtained by Pope Zachary and Stephen II in return for acknowledging the usurper Pepin lawful king of France [Newton]. See Tregelles' objections, Da 7:7, "ten horns," Note. The "little horn," in his view, is to be Antichrist rising three and a half years before Christ's second advent, having first overthrown three of the ten contemporaneous kingdoms, into which the fourth monarchy, under which we live, shall be finally divided. Popery seems to be a fulfilment of the prophecy in many particulars, the Pope claiming to be God on earth and above all earthly dominions; but the spirit of Antichrist prefigured by Popery will probably culminate in ONE individual, to be destroyed by Christ's coming; He will be the product of the political world powers, whereas Popery which prepares His way, is a Church become worldly.

eyes of man—Eyes express intelligence (Eze 1:18); so (Ge 3:5) the serpent's promise was, man's "eyes should be opened," if he would but rebel against God. Antichrist shall consummate the self-apotheosis, begun at the fall, high intellectual culture, independent of God. The metals representing Babylon and Medo-Persia, gold and silver, are more precious than brass and iron, representing Greece and Rome; but the latter metals are more useful to civilization (Ge 4:22). The clay, representing the Germanic element, is the most plastic material. Thus there is a progress in culture; but this is not a progress necessarily in man's truest dignity, namely, union and likeness to God. Nay, it has led him farther from God, to self-reliance and world-love. The beginnings of civilization were among the children of Cain (Ge 4:17-24; Lu 16:8). Antiochus Epiphanes, the first Antichrist, came from civilized Greece, and loved art. As Hellenic civilization produced the first, so modern civilization under the fourth monarchy will produce the last Antichrist. The "mouth" and "eyes" are those of a man, while the symbol is otherwise brutish, that is, it will assume man's true dignity, namely, wear the guise of the kingdom of God (which comes as the "Son of man" from above), while it is really bestial, namely, severed from God. Antichrist promises the same things as Christ, but in an opposite way: a caricature of Christ, offering a regenerated world without the cross. Babylon and Persia in their religion had more reverence for things divine than Greece and Rome in the imperial stages of their history. Nebuchadnezzar's human heart, given him (Da 4:16) on his repentance, contrasts with the human eyes of Antichrist, the pseudo son of man, namely, intellectual culture, while heart and mouth blaspheme God. The deterioration politically corresponds: the first kingdom, an organic unity; the second, divided into Median and Persian; the third branches off into four; the fourth, into ten. The two eastern kingdoms are marked by nobler metals; the two western, by baser; individualization and division appear in the latter, and it is they which produce the two Antichrists.

9. I beheld till—I continued looking till.

thrones … cast down—rather, "thrones were placed" [Vulgate and Luther], namely, for the saints and elect angels to whom "judgment is given" (Da 7:22), as assessors with the Judge. Compare Da 7:10, "thousand thousands ministered unto Him" (Mt 19:28; Lu 22:30; 1Co 6:2, 3; 1Ti 5:21; Re 2:26; 4:4). In English Version the thrones cast down are those of the previously mentioned kings who give place to Messiah.

Ancient of days—"The everlasting Father" (Isa 9:6). He is the Judge here, as THE Son does not judge in His own cause, and it is His cause which is the one at issue with Antichrist.

sit—the attitude of a judge about to pass sentence.

white—The judicial purity of the Judge, and of all things round Him, is hereby expressed (Re 1:14).

wheels—as Oriental thrones move on wheels. Like the rapid flame, God's judgments are most swift in falling where He wills them (Eze 1:15, 16). The judgment here is not the last judgment, for then there will be no beast, and heaven and earth shall have passed away; but it is that on Antichrist (the last development of the fourth kingdom), typical of the last judgment: Christ coming to substitute the millennial kingdom of glory for that of the cross (Re 17:12-14; 19:15-21; 11:15).

10. thousand … ministered unto him—so at the giving of the law (De 33:2; Ps 68:17; Heb 12:22; Jude 14).

ten … thousand before him—image from the Sanhedrim, in which the father of the consistory sat with his assessors on each side, in the form of a semicircle, and the people standing before him.

judgment was set—The judges sat (Re 20:4).

books … opened—(Re 20:12). Forensic image; all the documents of the cause at issue, connected with the condemnation of Antichrist and his kingdom, and the setting up of Messiah's kingdom. Judgment must pass on the world as being under the curse, before the glory comes; but Antichrist offers glory without the cross, a renewed world without the world being judged.

11. Here is set forth the execution on earth of the judgment pronounced in the unseen heavenly court of judicature (Da 7:9, 10).

body … given to … flame—(Re 19:20).

12. the rest of the beasts—that is, the three first, had passed away not by direct destroying judgments, such as consumed the little horn, as being the finally matured evil of the fourth beast. They had continued to exist but their "dominion was was taken away"; whereas the fourth beast shall cease utterly, superseded by Messiah's kingdom.

for a season … time—Not only the triumph of the beasts over the godly, but their very existence is limited to a definite time, and that time the exactly suitable one (compare Mt 24:22). Probably a definite period is meant by a "season and time" (compare Da 7:25; Re 20:3). It is striking, the fourth monarchy, though Christianized for fifteen hundred years past, is not distinguished from the previous heathen monarchies, or from its own heathen portion. Nay, it is represented as the most God-opposed of all, and culminating at last in blasphemous Antichrist. The reason is: Christ's kingdom now is not of this world (Joh 18:36); and only at the second advent of Christ does it become an external power of the world. Hence Daniel, whose province it was to prophesy of the world powers, does not treat of Christianity until it becomes a world power, namely, at the second advent. The kingdom of God is a hidden one till Jesus comes again (Ro 8:17; Col 3:2, 3; 2Ti 2:11, 12). Rome was worldly while heathen, and remains worldly, though Christianized. So the New Testament views the present æon or age of the world as essentially heathenish, which we cannot love without forsaking Christ (Ro 12:2; 1Co 1:20; 2:6, 8; 3:18; 7:31; 2Co 4:4; Ga 1:4; Eph 2:2; 2Ti 4:10; compare 1Jo 2:15, 17). The object of Christianity is not so much to Christianize the present world as to save souls out of it, so as not to be condemned with the world (1Co 11:32), but to rule with Him in His millennium (Mt 5:5; Lu 12:32; 22:28-30; Ro 5:17; 1Co 6:2; Re 1:6; 2:26-28; 3:21; 20:4). This is to be our hope, not to reign in the present world course (1Co 4:8; 2Co 4:18; Php 3:20; Heb 13:14). There must be a "regeneration" of the world, as of the individual, a death previous to a resurrection, a destruction of the world kingdoms, before they rise anew as the kingdoms of Christ (Mt 19:28). Even the millennium will not perfectly eradicate the world's corruption; another apostasy and judgment will follow (Re 20:7-15), in which the world of nature is to be destroyed and renewed, as the world of history was before the millennium (2Pe 3:8-13); then comes the perfect earth and heaven (Re 21:1). Thus there is an onward progress, and the Christian is waiting for the consummation (Mr 13:33-37; Lu 12:35, 36, 40-46; 1Th 1:9, 10), as His Lord also is "expecting" (Heb 10:13).

13. Son of man—(See on Eze 2:1). Not merely Son of David, and King of Israel, but Head of restored humanity (corresponding to the world-wide horizon of Daniel's prophecy); the seed of the woman, crushing Antichrist, the seed of the serpent, according to the Prot-evangel in Paradise (Ge 3:15). The Representative Man shall then realize the original destiny of man as Head of the creation (Ge 1:26, 28); the center of unity to Israel and the Gentiles. The beast, which taken conjointly represents the four beasts, ascends from the sea (Da 7:2; Re 13:1); the Son of man descends from "heaven." Satan, as the serpent, is the representative head of all that bestial; man, by following the serpent, has become bestial. God must, therefore, become man, so that man may cease to be beast-like. Whoever rejects the incarnate God will be judged by the Son of man just because He is the Son of man (Joh 5:27). This title is always associated with His coming again, because the kingdom that then awaits Him in that which belongs to Him as the Saviour of man, the Restorer of the lost inheritance. "Son of man" expresses His VISIBLE state formerly in his humiliation hereafter in His exaltation. He "comes to the Ancient of days" to be invested with the kingdom. Compare Ps 110:2: "The Lord shall send the rod of thy strength (Messiah) out of Zion." This investiture was at His ascension "with the clouds of heaven" (Ac 1:9; 2:33, 34; Ps 2:6-9; Mt 28:18), which is a pledge of His return "in like manner" in the clouds" (Ac 1:11; Mt 26:64), and "with clouds" (Re 1:7). The kingdom then was given to Him in title and invisible exercise; at His second coming it shall be in visible administration. He will vindicate it from the misrule of those who received it to hold for and under God, but who ignored His supremacy. The Father will assert His right by the Son, the heir, who will hold it for Him (Eze 1:27; Heb 1:2; Re 19:13-16). Tregelles thinks the investiture here immediately precedes Christ's coming forth; because He sits at God's right hand until His enemies are made His footstool, then the kingdom is given to the Son in actual investiture, and He comes to crush His so prepared footstool under His feet. But the words, "with the clouds," and the universal power actually, though invisibly, given Him then (Eph 1:20-22), agree best with His investiture at the ascension, which, in the prophetic view that overleaps the interval of ages, is the precursor of His coming visibly to reign; no event of equal moment taking place in the interval.

15. body—literally, "sheath": the body being the "sheath" of the soul.

17. kings—that is, kingdoms. Compare Da 7:23, "fourth kingdom"; Da 2:38; 8:20-22. Each of the four kings represents a dynasty. Nebuchadnezzar, Alexander, Antiochus, and Antichrist, though individually referred to, are representatives of characteristic tendencies.

18. the Most High—the emphatic title of God in this prophecy, who delegates His power first to Israel; then to the Gentiles (Da 2:37, 38) when Israel fails to realize the idea of the theocracy; lastly, to Messiah, who shall rule truly for God, taking it from the Gentile world powers, whose history is one of continual degeneracy culminating in the last of the kings, Antichrist. Here, in the interpretation, "the saints," but in the vision (Da 7:13, 14), "the Son of man," takes the kingdom; for Christ and His people are one in suffering, and one in glory. Tregelles translates, "most high places" (Eph 1:3; 2:6). Though oppressed by the beast and little horn, they belong not to the earth from which the four beasts arise, but to the most high places.

19. Balaam, an Aramean, dwelling on the Euphrates, at the beginning of Israel's independent history, and Daniel at the close of it, prophetically exhibit to the hostile world powers Israel as triumphant over them at last, though the world powers of the East (Asshur) and the West (Chittim) carry all before them and afflict Eber (Israel) for a time (Nu 23:8-10, 28; 24:2, 7-9, 22-24). To Balaam's "Asshur" correspond Daniel's two eastern kingdoms, Babylon and Medo-Persia; to "Chittim," the two western kingdoms, Greece and Rome (compare Ge 10:4, 11, 22). In Babel, Nimrod the hunter (revolter) founds the first kingdom of the world (Ge 10:8-13). The Babylonian world power takes up the thread interrupted at the building of Babel, and the kingdom of Nimrod. As at Babel, so in Babylon the world is united against God; Babylon, the first world power, thus becomes the type of the God-opposed world. The fourth monarchy consummates the evil; it is "diverse" from the others only in its more unlimited universality. The three first were not in the full sense universal monarchies. The fourth is; so in it the God-opposed principle finds its full development. All history moves within the Romanic, Germanic, and Slavonic nations; it shall continue so to Christ's second advent. The fourth monarchy represents universalism externally; Christianity, internally. Rome is Babylon fully developed. It is the world power corresponding in contrast to Christianity, and therefore contemporary with it (Mt 13:38; Mr 1:15; Lu 2:1; Ga 4:4).

20. look … more stout than … fellows—namely, than that of the other horns.

21. made war with the saints—persecuted the Church (Re 11:7; 13:7).

prevailed—but not ultimately. The limit is marked by "until" (Da 7:22). The little horn continues, without intermission, to persecute up to Christ's second advent (Re 17:12, 14; 19:19, 20).

22. Ancient of days came—The title applied to the Father in Da 7:13 is here applied to the Son; who is called "the everlasting Father" (Isa 9:6). The Father is never said to "come"; it is the Son who comes.

judgment was given to … saints—Judgment includes rule; "kingdom" in the end of this verse (1Co 6:2; Re 1:6; 5:10; 20:4). Christ first receives "judgment" and the "kingdom," then the saints with Him (Da 7:13, 14).

24. ten horns—answering to the ten "toes" (Da 2:41).

out of this kingdom—It is out of the fourth kingdom that ten others arise, whatever exterior territory any of them possess (Re 13:1; 17:12).

rise after them—yet contemporaneous with them; the ten are contemporaries. Antichrist rises after their rise, at first "little" (Da 7:8); but after destroying three of the ten, he becomes greater than them all (Da 7:20, 21). The three being gone, he is the eighth (compare Re 17:11); a distinct head, and yet "of the seven." As the previous world kingdoms had their representative heads (Babylon, Nebuchadnezzar; Persia, Cyrus; Greece, Alexander), so the fourth kingdom and its Antichrists shall have their evil concentrated in the one final Antichrist. As Antiochus Epiphanes, the Antichrist of the third kingdom in Da 8:23-25, was the personal enemy of God, so the final Antichrist of the fourth kingdom, his antitype. The Church has endured a pagan and a papal persecution; there remains for her an infidel persecution, general, purifying, and cementing [Cecil]. He will not merely, as Popery, substitute himself for Christ in Christ's name, but "deny the Father and the Son" (1Jo 2:22). The persecution is to continue up to Christ's second coming (Da 7:21, 22); the horn of blasphemy cannot therefore be past; for now there is almost a general cessation of persecution.

25. Three attributes of Antichrist are specified: (1) The highest worldly wisdom and civilization. (2) The uniting of the whole civilized world under his dominion. (3) Atheism, antitheism, and autotheism in its fullest development (1Jo 2:22). Therefore, not only is power taken from the fourth beast, as in the case of the other three, but God destroys it and the world power in general by a final judgment. The present external Christianity is to give place to an almost universal apostasy.

think—literally, "carry within him as it were the burden of the thought."

change times—the prerogative of God alone (Da 2:21); blasphemously assumed by Antichrist. The "times and laws" here meant are those of religious ordinance; stated times of feasts [Maurer]. Perhaps there are included the times assigned by God to the duration of kingdoms. He shall set Himself above all that is called God (2Th 2:4), putting his own "will" above God's times and laws (Da 11:36, 37). But the "times" of His wilfulness are limited for the elect's sake (Mt 24:22).

they—the saints.

given into his hand—to be persecuted.

time … times and … dividing of time—one year, two years, and half a year: 1260 days (Re 12:6, 14); forty-two months (Re 11:2, 3). That literally three and a half years are to be the term of Antichrist's persecution is favored by Da 4:16, 23, where the year-day theory would be impossible. If the Church, moreover, had been informed that 1260 years must elapse before the second advent, the attitude of expectancy which is inculcated (Lu 12:38; 1Co 1:7; 1Th 1:9, 10; 2Pe 3:12) on the ground of the uncertainty of the time, would be out of place. The original word for "time" denotes a stated period or set feast; or the interval from one set feast to its recurrence, that is, a year [Tregelles]; Le 23:4, "seasons"; Le 23:44, "feasts." The passages in favor of the year-day theory are Eze 4:6, where each day of the forty during which Ezekiel lay on his right side is defined by God as meaning a year. Compare Nu 14:34, where a year of wandering in the wilderness was appointed for each day of the forty during which the spies searched Canaan; but the days were, in these two cases, merely the type or reason for the years, which were announced as they were to be fulfilled. In the prophetic part of Nu 14:34 "years" are literal. If the year-day system was applied to them, they would be 14,400 years! In Eze 4:4-6, if day meant year, Ezekiel would have lain on his right side forty years! The context here in Da 7:24, 25, is not symbolical. Antichrist is no longer called a horn, but a king subduing three out of ten kings (no longer horns, Da 7:7, 8). So in Da 12:7, where "time, times, and half a time," again occurs, nothing symbolic occurs in the context. So that there is no reason why the three and a half years should be so. For the first four centuries the "days" were interpreted literally; a mystical meaning of the 1260 days then began. Walter Brute first suggested the year-day theory in the end of the fourteenth century. The seventy years of the Babylonian captivity foretold by Jeremiah (Jer 25:12; 29:10) were understood by Daniel (Da 9:2) as literal years, not symbolical, which would have been 25,200 years! [Tregelles]. It is possible that the year-day and day-day theories are both true. The seven (symbolical) times of the Gentile monarchies (Le 26:24) during Israel's casting off will end in the seven years of Antichrist. The 1260 years of papal misrule in the name of Christ may be represented by three and a half years of open Antichristianity and persecution before the millennium. Witnessing churches may be succeeded by witnessing individuals, the former occupying the longer, the latter the shorter period (Re 11:3). The beginning of the 1260 years is by Elliott set at A.D. 529 or 533, when Justinian's edict acknowledged Pope John II to be head of the Church; by Luther, at 606, when Phocas confirmed Justinian's grant. But 752 is the most likely date, when the temporal dominion of the popes began by Pepin's grant to Stephen II (for Zachary, his predecessor's recognition of his title to France), confirmed by Charlemagne. For it was then first that the little horn plucked up three horns, and so became the prolongation of the fourth secular kingdom [Newton]. This would bring us down to about A.D. 2000, or the seventh thousand millenary from creation. But Clinton makes about 1862 the seventh millenary, which may favor the dating from A.D. 529.

26. consume … destroy—a twofold operation. Antichrist is to be gradually "consumed," as the Papacy has been consuming for four hundred years past, and especially of late years. He is also to be "destroyed" suddenly by Christ at His coming; the fully developed man of sin (2Th 2:3) or false prophet making a last desperate effort in confederacy with the "beast" (Re 16:13, 14, 16) or secular power of the Roman empire (some conjecture Louis Napoleon): destroyed at Armageddon in Palestine.

27. greatness of the kingdom under … whole heaven—The power, which those several kingdoms had possessed, shall all be conferred on Messiah's kingdom. "Under … heaven" shows it is a kingdom on earth, not in heaven.

people of … saints of … Most High—"the people of the saints," or "holy ones" (Da 8:24, Margin): the Jews, the people to whom the saints stand in a peculiar relation. The saints are gathered out of Jews and Gentiles, but the stock of the Church is Jewish (Ro 9:24; 11:24); God's faithfulness to this election Church is thus virtually faithfulness to Israel, and a pledge of their future national blessing. Christ confirms this fact, while withholding the date (Ac 1:6, 7).

everlasting kingdom—If everlasting, how can the kingdom here refer to the millennial one? Answer: Daniel saw the whole time of future blessedness as one period. The clearer light of the New Testament distinguishes, in the whole period, the millennium and the time of the new heaven and new earth (compare Re 20:4 with Re 21:1 and Re 22:5). Christ's kingdom is "everlasting." Not even the last judgment shall end it, but only give it a more glorious appearance, the new Jerusalem coming down from God out of heaven, with the throne of God and the Lamb in it (compare Re 5:9, 10; 11:15).

28. cogitations … troubled me—showing that the Holy Spirit intended much more to be understood by Daniel's words than Daniel himself understood. We are not to limit the significance of prophecies to what the prophets themselves understood (1Pe 1:11, 12).

CHAPTER 8

Da 8:1-27. Vision of the Ram and He-Goat: The Twenty-three Hundred Days of the Sanctuary Being Trodden Down.

With this chapter the Hebrew part of the book begins and continues to be the language of the remainder; the visions relating wholly to the Jews and Jerusalem. The scene here narrows from world-wide prophecies to those affecting the one covenant-people in the five centuries between the exile and the advent. Antichrist, like Christ, has a more immediate future, as well as one more remote. The vision, the eighth chapter, begins, and that, the tenth through twelfth chapters, concludes, the account of the Antichrist of the third kingdom. Between the two visions the ninth chapter is inserted, as to Messiah and the covenant-people at the end of the half millennium (seventy weeks of years).

1. vision—a higher kind of revelation than a dream.

after that … at the first—that in Da 7:1.

2. Shushan—Susa. Though then comparatively insignificant, it was destined to be the capital of Persia after Cyrus' time. Therefore Daniel is transported into it, as being the capital of the kingdom signified by the two-horned ram (Ne 1:1; Es 1:2-5).

Elam—west of Persia proper, east of Babylonia, south of Media. Daniel was not present there personally, but in vision.

Ulai—called in Pliny Eulœus; by the Greeks, Choaspes. Now Kerah, or Karasu. So in Da 10:4 he receives a vision near another river, the Hiddekel. So Ezekiel (Eze 1:1) at the Chebar. Perhaps because synagogues used to be built near rivers, as before praying they washed their hands in the water [Rosenmuller], (Ps 137:1).

3. two horns—The "two" ought not to be in italics, as if it were not in the original; for it is expressed by the Hebrew dual. "Horn" in the East is the symbol of power and royalty.

one … higher than … other … the higher came up last—Persia, which was of little note till Cyrus' time, became then ascendant over Media, the more ancient kingdom. Darius was sixty-two years old (Da 5:31) when he began to reign; during his short reign of two years, being a weak king (Da 6:1-3), the government was almost entirely in Cyrus' hands. Hence Herodotus does not mention Darius; but Xenophon does under the name of Cyaxares II. The "ram" here corresponds to the "bear" (Da 7:5), symbolizing clumsy firmness. The king of Persia wore a jewelled ram's head of gold instead of a diadem, such as are seen on the pillars at Persepolis. Also the Hebrew for "ram" springs from the same root as "Elam," or Persia [Newton]. The "one horn higher than the other" answers to the bear "raising itself on one side" (compare Note, see on Da 7:5).

4. ram pushing westward—Persia conquered westward Babylon, Mesopotamia, Syria, Asia Minor.

northward—Colchis, Armenia, Iberia, and the dwellers on the Caspian Sea.

southward—Judea, Egypt, Ethiopia, Libya; also India, under Darius. He does not say eastward, for the Persians themselves came from the east (Isa 46:11).

did according to his will—(Da 11:3, 16; compare Da 5:19).

5. he-goat—Græco-Macedonia.

notable horn—Alexander. "Touched not … ground," implies the incredible swiftness of his conquests; he overran the world in less than twelve years. The he-goat answers to the leopard (Da 7:6). Caranus, the first king of Macedonia, was said to have been led by goats to Edessa, which he made the seat of his kingdom, and called Æge, that is, "goat-city."

6. standing before the river—Ulai. It was at the "river" Granicus that Alexander fought his first victorious battle against Darius, 334 B.C.

7. moved with choler—Alexander represented the concentrated wrath of Greece against Persia for the Persian invasions of Greece; also for the Persian cruelties to Greeks, and Darius' attempts to seduce Alexander's soldiers to treachery [Newton].

stamped upon him—In 331 B.C. he defeated Darius Codomanus, and in 330 B.C. burned Persepolis and completed the conquest of Persia.

none … could deliver—Not the immense hosts of Persia could save it from the small army of Alexander (Ps 33:16).

8. when he was strong … great horn was broken—The empire was in full strength at Alexander's death by fever at Babylon, and seemed then least likely to fall. Yet it was then "broken." His natural brother, Philip Aridœus, and his two sons, Alexander Ægus and Hercules, in fifteen months were murdered.

four … toward … four winds—Seleucus, in the east, obtained Syria, Babylonia, Media, &c.; Cassander, in the west, Macedon Thessaly, Greece; Ptolemy, in the south, Egypt, Cyprus, &c.; Lysimachus, in the north, Thrace, Cappadocia, and the north parts of Asia Minor.

9. little horn—not to be confounded with the little horn of the fourth kingdom in Da 7:8. The little horn in Da 7:8 comes as an eleventh horn after ten preceding horns. In Da 8:9 it is not an independent fifth horn, after the four previous ones, but it arises out of one of the four existing horns. This horn is explained (Da 8:23) to be "a king of fierce countenance," &c. Antiochus Epiphanes is meant. Greece with all its refinement produces the first, that is, the Old Testament Antichrist. Antiochus had an extraordinary love of art, which expressed itself in grand temples. He wished to substitute Zeus Olympius for Jehovah at Jerusalem. Thus first heathen civilization from below, and revealed religion from above, came into collision. Identifying himself with Jupiter, his aim was to make his own worship universal (compare Da 8:25 with Da 11:36); so mad was he in this that he was called Epimanes (maniac) instead of Epiphanes. None of the previous world rulers, Nebuchadnezzar (Da 4:31-34), Darius (Da 6:27, 28), Cyrus (Ezr 1:2-4), Artaxerxes Longimanus (Ezr 7:12), had systematically opposed the Jews' religious worship. Hence the need of prophecy to prepare them for Antiochus. The struggle of the Maccabees was a fruit of Daniel's prophecy (1 Maccabees 2:59). He is the forerunner of the final Antichrist, standing in the same relation to the first advent of Christ that Antichrist does to His second coming. The sins in Israel which gave rise to the Greek Antichrist were that some Jews adopted Hellenic customs (compare Da 11:30, 32), erecting theaters, and regarding all religions alike, sacrificing to Jehovah, but at the same time sending money for sacrifices to Hercules. Such shall be the state of the world when ripe for Antichrist. At Da 8:9 and Da 8:23 the description passes from the literal Antiochus to features which, though partially attributed to him, hold good in their fullest sense only of his antitype, the New Testament Antichrist. The Mohammedan Antichrist may also be included; answering to the Euphratean (Turk) horsemen (Re 9:14-21), loosed "an hour, a day, a month, a year" (391 years, in the year-day theory), to scourge corrupted, idolatrous Christianity. In A.D. 637 the Saracen Moslem mosque of Omar was founded on the site of the temple, "treading under foot the sanctuary" (Da 8:11-13); and there it still remains. The first conquest of the Turks over Christians was in A.D. 1281; and 391 years after they reached their zenith of power and began to decline, Sobieski defeating them at Vienna. Mohammed II, called "the conqueror," reigned A.D. 1451-1481, in which period Constantinople fell; 391 years after brings us to our own day, in which Turkey's fall is imminent.

waxed … great, toward … south—(Da 11:25). Antiochus fought against Ptolemy Philometer and Egypt, that is, the south.

toward the east—He fought against those who attempted a change of government in Persia.

toward the pleasant land—Judea, "the glorious land" (Da 11:16, 41, 45; compare Ps 48:2; Eze 20:6, 15). Its chief pleasantness consists in its being God's chosen land (Ps 132:13; Jer 3:19). Into it Antiochus made his inroad after his return from Egypt.

10. great, even to … host of heaven—explained in Da 8:24, "the mighty and holy people," that is, the Jews (Da 7:21) and their priests (compare Isa 24:21). The Levites' service is called "a warfare" (Nu 8:24, 25, Margin). Great civil and religious powers are symbolized by "stars" (Mt 24:29). See 1 Maccabees 1:25, &c.; 1 Maccabees 2:35, &c.; 1 Maccabees 5:2, 12, 13. Tregelles refers "stars" to those Jews whose portion from God is heavenly glory (Da 12:3), being believers in Him who is above at God's right hand: not the blinded Jews.

cast … stars to the ground—So Babel, as type of Antichrist, is described (Isa 14:13, 14), "I will exalt my throne above the stars of God." Compare Re 12:4; 2 Maccabees 9:10, as to Antiochus.

11. to the prince of the host—that is, God Himself, the Lord of Sabaoth, the hosts in heaven and earth, stars, angels, and earthly ministers. So Da 8:25, "he shall stand up against the Prince of princes"; "against the God of gods" (Da 11:36; compare Da 7:8). He not only opposes God's ancient people, but also God Himself.

daily sacrifice—offered morning and evening (Ex 29:38, 39).

taken away—by Antiochus (1 Maccabees 1:20-50).

sanctuary … cast down—Though robbed of its treasures, it was not strictly "cast down" by Antiochus. So that a fuller accomplishment is future. Antiochus took away the daily sacrifice for a few years; the Romans, for many ages, and "cast down" the temple; and Antichrist, in connection with Rome, the fourth kingdom, shall do so again after the Jews in their own land, still unbelieving, shall have rebuilt the temple, and restored the Mosaic ritual: God giving them up to him "by reason of transgression" (Da 8:12), that is, not owning the worship so rendered [Tregelles]; and then the opposition of the horn to the "truth" is especially mentioned.

12. an host—rather, "the host was given up to him," that is, the holy people were given into his hands. So in Da 8:10 "the host" is used; and again in Da 8:13, where also "give" is used as here for "giving up" for destruction (compare Da 11:6) [Maurer].

against … daily sacrifice—rather (the host was given up for him to tread upon), "together with the daily sacrifice" (compare Da 8:13).

by reason of transgression—1 Maccabees 1:11-16 traces all the calamities suffered under Antiochus to the transgression of certain Jews who introduced heathen customs into Jerusalem just before. But transgression was not at the full (Da 8:23) under Antiochus; for Onias the high priest administered the laws in godliness at the time (2 Maccabees 3:1). Therefore the "transgression" must refer to that of the Jews hereafter restored to Palestine in unbelief.

the truth—the worship of the true God. Isa 59:14, "Truth is fallen in the street."

practised, and prospered—Whatever he undertook succeeded (Da 8:4; 11:28, 36).

13. that certain saint—Daniel did not know the names of these two holy angels, but saw only that one was speaking to the other.

How long shall be the vision concerning … daily sacrifice—How long shall the daily sacrifice be suspended?

transgression of desolation—literally, "making desolate," that is, Antiochus desolating profanation of the temple (Da 11:31; 12:11). Compare as to Rome and the last Antichrist, Mt 24:15.

14. unto me—The answer is to Daniel, not to the inquirer, for the latter had asked in Daniel's name; as vice versa the saint or angel (Job 15:15; Ps 89:6, 7) speaks of the vision granted to Daniel, as if it had been granted to himself. For holy men are in Scripture represented as having attendant angels, with whom they are in a way identified in interests. If the conversation had been limited to the angels, it could have been of no use to us. But God conveys it to prophetical men, for our good, through the ministry of angels.

two thousand … three hundred days—literally, "mornings and evenings," specified in connection with the morning and evening sacrifice. Compare Ge 1:5. Six years and a hundred ten days. This includes not only the three and a half years during which the daily sacrifice was forbidden by Antiochus [Josephus, Wars of the Jews, 1:1.1], but the whole series of events whereby it was practically interrupted: beginning with the "little horn waxing great toward the pleasant land," and "casting down some of the host" (Da 8:9, 10); namely, when in 171 B.C., or the month Sivan in the year 142 of the era of the Seleucidæ, the sacrifices began to be neglected, owing to the high priest Jason introducing at Jerusalem Grecian customs and amusements, the palæstra and gymnasium; ending with the death of Antiochus, 165 B.C., or the month Shebath, in the year 148 of the Seleucid era. Compare 1 Maccabees 1:11-15; 2 Maccabees 4:9, &c. The reason for the greater minuteness of historical facts and dates, given in Daniel's prophecies, than in those of the New Testament, is that Israel, not having yet the clear views which Christians have of immortality and the heavenly inheritance, could only be directed to the earthly future: for it was on earth the looked-for Messiah was to appear, and the sum and subject of Old Testament prophecy was the kingdom of God upon earth. The minuteness of the revelation of Israel's earthly destiny was to compensate for the absence, in the Old Testament, of views of heavenly glory. Thus, in Da 9:24-27, the times of Messiah are foretold to the very year; in Da 8:14 the times of Antiochus, even to the day; and in Da 11:5-20 the Syro-Egyptian struggles in most minute detail. Tregelles thinks the twenty-three hundred "days" answer to the week of years (Da 9:27), during which the destroying prince (Da 9:26) makes a covenant, which he breaks in the midst of the week (namely, at the end of three and a half years). The seven years exceed the twenty-three hundred days by considerably more than a half year. This period of the seven years' excess above the twenty-three hundred days may be allotted to the preparations needed for setting up the temple-worship, with Antichrist's permission to the restored Jews, according to his "covenant" with them; and the twenty-three hundred days may date from the actual setting up of the worship. But, says Auberlen, the more accurate to a day the dates as to Antiochus are given, the less should we say the 1290, or 1335 days (Da 12:11, 12) correspond to the half week (roughly), and the twenty-three hundred to the whole. The event, however, may, in the case of Antichrist, show a correspondence between the days here given and Da 9:27, such as is not yet discernible. The term of twenty-three hundred days cannot refer twenty-three hundred years of the treading down of Christianity by Mohammedanism, as this would leave the greater portion of the time yet future; whereas, Mohammedanism is fast waning. If the twenty-three hundred days mean years, dating from Alexander's conquests, 334 B.C. to 323, we should arrive at about the close of the sixth thousand years of the world, just as the 1260 years (Da 7:25) from Justinian's decree arrive at the same terminus. The Jews' tradition represents the seventh thousand as the millennium. Cumming remarks, 480 B.C. is the date of the waning of the Persian empire before Greece; deducting 480 from 2300, we have 1820; and in 1821, Turkey, the successor of the Greek empire, began to wane, and Greece became a separate kingdom. See on Da 12:11.

cleansed—literally, "justified," vindicated from profanation. Judas Maccabeus celebrated the feast of dedication after the cleansing, on the twenty-fifth of the ninth month, Kisleu (1 Maccabees 4:51-58; 2 Maccabees 10:1-7; Joh 10:22). As to the antitypical dedication of the new temple, see Eze 43:1-27, &c.; also Am 9:11, 12.

16. Gabriel—meaning, "the strength of God."

17. the time of the end—so Da 8:19; Da 11:35, 36, 40. The event being to take place at "the time of the end" makes it likely that the Antichrist ultimately referred to (besides the immediate reference to Antiochus) in this chapter, and the one in Da 7:8, are one and the same. The objection that the one in the seventh chapter springs out of the ten divisions of the Roman earth, the fourth kingdom, the one in the eighth chapter and the eleventh chapter from one of the four divisions of the third kingdom, Greece, is answered thus: The four divisions of the Grecian empire, having become parts of the Roman empire, shall at the end form four of its ten final divisions [Tregelles]. However, the origin from one of the four parts of the third kingdom may be limited to Antiochus, the immediate subject of the eighth and eleventh chapter, while the ulterior typical reference of these chapters (namely, Antichrist) may belong to one of the ten Roman divisions, not necessarily one formerly of the four of the third kingdom. The event will tell. "Time of the end" may apply to the time of Antiochus. For it is the prophetic phrase for the time of fulfilment, seen always at the end of the prophetic horizon (Ge 49:1; Nu 24:14).

19. the last end of the indignation—God's displeasure against the Jews for their sins. For their comfort they are told, the calamities about to come are not to be for ever. The "time" is limited (Da 9:27; 11:27, 35, 36; 12:7; Hab 2:3).

21. the first king—Philip was king of Macedon before Alexander, but the latter was the first who, as a generalissimo of Greece, subdued the Persian empire.

22. not in his power—not with the power which Alexander possessed [Maurer]. An empire united, as under Alexander, is more powerful than one divided, as under the four Diadochi.

23. transgressors are come to the full—This does not hold good of the times of Antiochus, but of the closing times of the Christian era. Compare Lu 18:8, and 2Ti 3:1-9, as to the wickedness of the world in general just before Christ's second coming. Israel's guilt, too, shall then be at the full, when they who rejected Christ shall receive Antichrist; fulfilling Jesus words, "I am come in My Father's name, and ye receive Me not; if another shall come in his own name, him ye will receive" (compare Ge 15:16; Mt 23:32; 1Th 2:16).

of fierce countenance—(De 28:50); one who will spare neither old nor young.

understanding dark sentences—rather, "artifices" [Gesenius]. Antiochus made himself master of Egypt and Jerusalem successively by craft (1 Maccabees 1:30, &c.; 2 Maccabees 5:24, &c.).

24. not by his own power—which in the beginning was "little" (Da 8:9; 7:8); but by gaining over others through craft, the once little horn became "mighty" (compare Da 8:25; 11:23). To be fully realized by Antichrist. He shall act by the power of Satan, who shall then be permitted to work through him in unrestricted license, such as he has not now (Re 13:2); hence the ten kingdoms shall give the beast their power (2Th 2:9-12; Re 17:13).

prosper and practise—prosper in all that he attempts (Da 8:12).

holy people—His persecutions are especially directed against the Jews.

25. by peace—by pretending "peace" and friendship; in the midst of security [Gesenius], suddenly striking his blow (compare Note, see on Jer 15:8). "A spoiler at noon-day."

also … against the Prince of princes—not merely against the Jews (Da 8:11; 11:36).

broken without hand—by God's special visitation. The stone "cut out of the mountain without hands," that is, Christ is to smite the world power image on his feet (Da 2:34), that is, in its last development (compare Da 7:11). Antiochus' horrible death by worms and ulcers, when on his way to Judea, intending to take vengeance for the defeat of his armies by the Maccabees, was a primary fulfilment, foreshadowing God's judgment on the last enemy of the Jewish Church.

26. shut … up … vision—implying the vision was not to be understood for the present. In Re 22:10 it is said, "Seal not the vision, for the time is at hand." What in Daniel's time was hidden was more fully explained in Revelation, and as the time draws nearer, it will be clearer still.

it shall be for many days—It refers to remote times (Eze 12:27).

27. I … was sick—through grief at the calamities coming on my people and the Church of God (compare Ps 102:14).

afterward I … did the king's business—He who holds nearest communion with heaven can best discharge the duties of common life.

none understood it—He had heard of kings, but knew not their names; He foresaw the events, but not the time when they were to take place; thereupon he could only feel "astonished," and leave all with the omniscient God [Jerome].

CHAPTER 9

Da 9:1-27. Daniel's Confession and Prayer for Jerusalem: Gabriel Comforts Him by the Prophecy of the Seventy Weeks.

The world powers here recede from view; Israel, and the salvation by Messiah promised to it, are the subject of revelation. Israel had naturally expected salvation at the end of the captivity. Daniel is therefore told, that, after the seventy years of the captivity, seventy times seven must elapse, and that even then Messiah would not come in glory as the Jews might through misunderstanding expect from the earlier prophets, but by dying would put away sin. This ninth chapter (Messianic prophecy) stands between the two visions of the Old Testament Antichrist, to comfort "the wise." In the interval between Antiochus and Christ, no further revelation was needed; therefore, as in the first part of the book, so in the second, Christ and Antichrist in connection are the theme.

1. first year of Darius—Cyaxares II, in whose name Cyrus, his nephew, son-in-law, and successor, took Babylon, 538 B.C. The date of this chapter is therefore 537 B.C., a year before Cyrus permitted the Jews to return from exile, and sixty-nine years after Daniel had been carried captive at the beginning of the captivity, 606 B.C.

son of Ahasuerus—called Astyages by Xenophon. Ahasuerus was a name common to many of the kings of Medo-Persia.

made king—The phrase implies that Darius owed the kingdom not to his own prowess, but to that of another, namely, Cyrus.

2. understood by books—rather, "letters," that is, Jeremiah's letter (Jer 29:10) to the captives in Babylon; also Jer 25:11, 12; compare 2Ch 36:21; Jer 30:18; 31:38. God's promises are the ground on which we should, like Daniel, rest sure hope; not so as to make our prayers needless, but rather to encourage them.

3. prayer … supplications—literally, "intercessions … entreaties for mercy." Praying for blessings, and deprecating evils.

4. my confession—according to God's promises in Le 26:39-42, that if Israel in exile for sin should repent and confess, God would remember for them His covenant with Abraham (compare De 30:1-5; Jer 29:12-14; Jas 4:10). God's promise was absolute, but prayer also was ordained as about to precede its fulfilment, this too being the work of God in His people, as much as the external restoration which was to follow. So it shall be at Israel's final restoration (Ps 102:13-17). Daniel takes his countrymen's place of confession of sin, identifying himself with them, and, as their representative and intercessory priest, "accepts the punishment of their iniquity." Thus he typifies Messiah, the Sin-bearer and great Intercessor. The prophet's own life and experience form the fit starting point of the prophecy concerning the sin atonement. He prays for Israel's restoration as associated in the prophets (compare Jer 31:4, 11, 12, 31, &c.) with the hope of Messiah. The revelation, now granted, analyzes into its successive parts that which the prophets, in prophetical perspective, heretofore saw together in one; namely, the redemption from captivity, and the full Messianic redemption. God's servants, who, like Noah's father (Ge 5:29), hoped many a time that now the Comforter of their afflictions was at hand, had to wait from age to age, and to view preceding fulfilments only as pledges of the coming of Him whom they so earnestly desired to see (Mt 13:17); as now also Christians, who believe that the Lord's second coming is nigh, are expected to continue waiting. So Daniel is informed of a long period of seventy prophetic weeks before Messiah's coming, instead of seventy years, as he might have expected (compare Mt 18:21, 22) [Auberlen].

great and dreadful God—as we know to our cost by the calamities we suffer. The greatness of God and His dreadful abhorrence of sin should prepare sinners for reverent, humble acknowledgment of the justice of their punishment.

keeping … covenant and mercy—that is, the covenant of Thy mercy, whereby Thou hast promised to deliver us, not for our merits, but of Thy mercy (Eze 36:22, 23). So weak and sinful is man that any covenant for good on God's part with him, to take effect, must depend solely on His grace. If He be a God to be feared for His justice, He is one to be trusted for His "mercy."

love … keep his commandments—Keeping His commandments is the only sure test of love to God (Joh 14:15).

5. Compare Nehemiah's confession (Ne 9:1-38).

sinned … committed iniquity … done wickedly … rebelled—a climax. Erred in ignorance … sinned by infirmity … habitually and wilfully done wickedness … as open and obstinate rebels set ourselves against God.

6. prophets … spake … to our kings … to all the people—They fearlessly warned all without respect of persons.

7. confusion of faces, as at this day—Shame at our guilt, betrayed in our countenance, is what belongs to us; as our punishment "at this day" attests.

near, and … far off—the chastisement, however varied, some Jews not being cast off so far from Jerusalem as others, all alike were sharers in the guilt.

9. mercies—The plural intensifies the force; mercy manifold and exhibited in countless ways. As it is humbling to recollect "righteousness belongeth unto God," so it is comforting, that "mercies belong to the Lord OUR God."

though we have rebelled—rather, "since," &c. [Vulgate], (Ps 25:11). Our punishment is not inconsistent with His "mercies," since we have rebelled against Him.

10. set before us—not ambiguously, but plainly, so that we were without excuse.

11. all—(Ps 14:3; Ro 3:12).

the curse … and … oath … in … law—the curse against Israel, if disobedient, which God ratified by oath (Le 26:14-39; De 27:15-26; 28:15-68; 29:1-29).

12. confirmed his words—showed by the punishments we suffer, that His words were no idle threats.

under … heaven hath not been done as … upon Jerusalem—(La 1:12).

13. yet made we not our prayer before—literally, "soothed not the face of." Not even our chastisement has taught us penitence (Isa 9:13; Jer 5:3; Ho 7:10). Diseased, we spurn the healing medicine.

that we might turn, &c.—Prayer can only be accepted when joined with the desire to turn from sin to God (Ps 66:18; Pr 28:9).

understand thy truth—"attentively regard Thy faithfulness" in fulfilling Thy promises, and also Thy threats [Calvin]. Thy law (Da 8:12), [Maurer].

14. watched upon the evil—expressing ceaseless vigilance that His people's sins might not escape His judgment, as a watchman on guard night and day (Job 14:16; Jer 31:28; 44:27). God watching upon the Jews' punishment forms a striking contrast to the Jews' slumbering in their sins.

God is righteous—True penitents "justify" God, "ascribing righteousness to Him," instead of complaining of their punishment as too severe (Ne 9:33; Job 36:3; Ps 51:4; La 3:39-42).

15. brought thy people … out of … Egypt—a proof to all ages that the seed of Abraham is Thy covenant-people. That ancient benefit gives us hope that Thou wilt confer a like one on us now under similar circumstances (Ps 80:8-14; Jer 32:21; 23:7, 8).

as at this day—is known.

16. thy righteousness—not stern justice in punishing, but Thy faithfulness to Thy promises of mercy to them who trust in Thee (Ps 31:1; 143:1).

thy city—chosen as Thine in the election of grace, which changes not.

for … iniquities of … fathers—(Ex 20:5). He does not impugn God's justice in this, as did the murmurers (Eze 18:2, 3; compare Jer 31:29).

thy people … a reproach—which brings reproach on Thy name. "All the nations that are about us" will say that Thou, Jehovah, wast not able to save Thy peculiar people. So Da 9:17, "for the Lord's sake"; Da 9:19, "for Thine own sake" (Isa 48:9, 11).

17. cause thy face to shine—metaphor from the sun, which gladdens all that it beams upon (Nu 6:25; Mal 4:2).

18. present … supplications—literally, "cause to fall," &c. (compare Note, see on Jer 36:7).

19. The short broken ejaculations and repetitions show the intense fervor of his supplications.

defer not—He implies that the seventy years are now all but complete.

thine own sake—often repeated, as being the strongest plea (Jer 14:21).

20. whiles I was speaking—repeated in Da 9:21; emphatically marking that the answer was given before the prayer was completed, as God promised (Isa 30:19; 65:24; compare Ps 32:5).

21. I had seen in the vision at the beginning—namely, in the former vision by the river Ulai (Da 8:1, 16).

fly swiftly—literally, "with weariness," that is, move swiftly as one breathless and wearied out with quick running [Gesenius]. English Version is better (Isa 6:2; Eze 1:6; Re 14:6).

time of … evening oblation—the ninth hour, three o'clock (compare 1Ki 18:36). As formerly, when the temple stood, this hour was devoted to sacrifices, so now to prayer. Daniel, during the whole captivity to the very last, with pious patriotism never forgot God's temple-worship, but speaks of its rites long abolished, as if still in use.

22. to give thee … understanding—Da 8:16; Da 8:26 shows that the symbolical vision had not been understood. God therefore now gives "information" directly, instead of by symbol, which required interpretation.

23. At the beginning of thy supplications, &c.—The promulgation of the divine decree was made in heaven to the angels as soon as Daniel began to pray.

came forth—from the divine throne; so Da 9:22.

thou art greatly beloved—literally, "a man of desires" (compare Eze 23:6, 12); the object of God's delight. As the apocalyptic prophet of the New Testament was "the disciple whom Jesus loved," so the apocalyptic prophet of the Old Testament was "greatly beloved" of God.

the vision—the further revelation as to Messiah in connection with Jeremiah's prophecy of seventy years of the captivity. The charge to "understand" is the same as in Mt 24:15, where Rome primarily, and Antichrist ultimately, is referred to (compare Note, see on Da 9:27).

24. Seventy weeks—namely, of years; literally, "Seventy sevens"; seventy heptads or hebdomads; four hundred ninety years; expressed in a form of "concealed definiteness" [Hengstenberg], a usual way with the prophets. The Babylonian captivity is a turning point in the history of the kingdom of God. It terminated the free Old Testament theocracy. Up to that time Israel, though oppressed at times, was; as a rule, free. From the Babylonian captivity the theocracy never recovered its full freedom down to its entire suspension by Rome; and this period of Israel's subjection to the Gentiles is to continue till the millennium (Re 20:1-15), when Israel shall be restored as head of the New Testament theocracy, which will embrace the whole earth. The free theocracy ceased in the first year of Nebuchadnezzar, and the fourth of Jehoiakim; the year of the world 3338, the point at which the seventy years of the captivity begin. Heretofore Israel had a right, if subjugated by a foreign king, to shake off the yoke (Jud 4:1-5:31; 2Ki 18:7) as an unlawful one, at the first opportunity. But the prophets (Jer 27:9-11) declared it to be God's will that they should submit to Babylon. Hence every effort of Jehoiakim, Jeconiah, and Zedekiah to rebel was vain. The period of the world times, and of Israel's depression, from the Babylonian captivity to the millennium, though abounding more in afflictions (for example, the two destructions of Jerusalem, Antiochus' persecution, and those which Christians suffered), contains all that was good in the preceding ones, summed up in Christ, but in a way visible only to the eye of faith. Since He came as a servant, He chose for His appearing the period darkest of all as to His people's temporal state. Always fresh persecutors have been rising, whose end is destruction, and so it shall be with the last enemy, Antichrist. As the Davidic epoch is the point of the covenant-people's highest glory, so the captivity is that of their lowest humiliation. Accordingly, the people's sufferings are reflected in the picture of the suffering Messiah. He is no longer represented as the theocratic King, the Antitype of David, but as the Servant of God and Son of man; at the same time the cross being the way to glory (compare Da 9:1-27 with Da 2:34, 35, 44; 12:7). In the second and seventh chapters, Christ's first coming is not noticed, for Daniel's object was to prophesy to his nation as to the whole period from the destruction to the re-establishment of Israel; but this ninth chapter minutely predicts Christ's first coming, and its effects on the covenant people. The seventy weeks date thirteen years before the rebuilding of Jerusalem; for then the re-establishment of the theocracy began, namely, at the return of Ezra to Jerusalem, 457 B.C. So Jeremiah's seventy years of the captivity begin 606 B.C., eighteen years before the destruction of Jerusalem, for then Judah ceased to exist as an independent theocracy, having fallen under the sway of Babylon. Two periods are marked in Ezra: (1) The return from the captivity under Jeshua and Zerubbabel, and rebuilding of the temple, which was the first anxiety of the theocratic nation. (2) The return of Ezra (regarded by the Jews as a second Moses) from Persia to Jerusalem, the restoration of the city, the nationality, and the law. Artaxerxes, in the seventh year of his reign, gave him the commission which virtually includes permission to rebuild the city, afterwards confirmed to, and carried out by, Nehemiah in the twentieth year (Ezr 9:9; 7:11, &c.). Da 9:25, "from the going forth of the commandment to build Jerusalem," proves that the second of the two periods is referred to. The words in Da 9:24 are not, "are determined upon the holy city," but "upon thy people and thy holy city"; thus the restoration of the religious national polity and the law (the inner work fulfilled by Ezra the priest), and the rebuilding of the houses and walls (the outer work of Nehemiah, the governor), are both included in Da 9:25, "restore and build Jerusalem." "Jerusalem" represents both the city, the body, and the congregation, the soul of the state. Compare Ps 46:1-11; 48:1-14; 87:1-7. The starting-point of the seventy weeks dated from eighty-one years after Daniel received the prophecy: the object being not to fix for him definitely the time, but for the Church: the prophecy taught him that the Messianic redemption, which he thought near, was separated from him by at least a half millennium. Expectation was sufficiently kept alive by the general conception of the time; not only the Jews, but many Gentiles looked for some great Lord of the earth to spring from Judea at that very time [Tacitus, Histories, 5.13; Suetonius, Vespasian, 4]. Ezra's placing of Daniel in the canon immediately before his own book and Nehemiah's was perhaps owing to his feeling that he himself brought about the beginning of the fulfilment of the prophecy (Da 9:20-27) [Auberlen].

determined—literally, "cut out," namely, from the whole course of time, for God to deal in a particular manner with Jerusalem.

thy … thy—Daniel had in his prayer often spoken of Israel as "Thy people, Thy holy city"; but Gabriel, in reply, speaks of them as Daniel's ("thy … thy") people and city, God thus intimating that until the "everlasting righteousness" should be brought in by Messiah, He could not fully own them as His [Tregelles] (compare Ex 32:7). Rather, as God is wishing to console Daniel and the godly Jews, "the people whom thou art so anxiously praying for"; such weight does God give to the intercessions of the righteous (Jas 5:16-18).

finish—literally, "shut up"; remove from God's sight, that is, abolish (Ps 51:9) [Lengkerke]. The seventy years' exile was a punishment, but not a full atonement, for the sin of the people; this would come only after seventy prophetic weeks, through Messiah.

make an end of—The Hebrew reading, "to steal," that is, to hide out of sight (from the custom of sealing up things to be concealed, compare Job 9:7), is better supported.

make reconciliation for—literally, "to cover," to overlay (as with pitch, Ge 6:14). Compare Ps 32:1.

bring in everlasting righteousness—namely, the restoration of the normal state between God and man (Jer 23:5, 6); to continue eternally (Heb 9:12; Re 14:6).

seal up … vision … prophecy—literally, "prophet." To give the seal of confirmation to the prophet and his vision by the fulfilment.

anoint the Most Holy—primarily, to "anoint," or to consecrate after its pollution "the Most Holy" place but mainly Messiah, the antitype to the Most Holy place (Joh 2:19-22). The propitiatory in the temple (the same Greek word expresses the mercy seat and propitiation, Ro 3:25), which the Jews looked for at the restoration from Babylon, shall have its true realization only in Messiah. For it is only when sin is "made an end of" that God's presence can be perfectly manifested. As to "anoint," compare Ex 40:9, 34. Messiah was anointed with the Holy Ghost (Ac 4:27; 10:38). So hereafter, God-Messiah will "anoint" or consecrate with His presence the holy place at Jerusalem (Jer 3:16, 17; Eze 37:27, 28), after its pollution by Antichrist, of which the feast of dedication after the pollution by Antiochus was a type.

25. from the going forth of the commandment—namely the command from God, whence originated the command of the Persian king (Ezr 6:14). Auberlen remarks, there is but one Apocalypse in each Testament. Its purpose in each is to sum up all the preceding prophecies, previous to the "troublous times" of the Gentiles, in which there was to be no revelation. Daniel sums up all the previous Messianic prophecy, separating into its individual phases what the prophets had seen in one and the same perspective, the temporary deliverance from captivity and the antitypical final Messianic deliverance. The seventy weeks are separated (Da 9:25-27) into three unequal parts, seven, sixty-two, one. The seventieth is the consummation of the preceding ones, as the Sabbath of God succeeds the working days; an idea suggested by the division into weeks. In the sixty-nine weeks Jerusalem is restored, and so a place is prepared for Messiah wherein to accomplish His sabbatic work (Da 9:25, 26) of "confirming the covenant" (Da 9:27). The Messianic time is the Sabbath of Israel's history, in which it had the offer of all God's mercies, but in which it was cut off for a time by its rejection of them. As the seventy weeks end with seven years, or a week, so they begin with seven times seven, that is, seven weeks. As the seventieth week is separated from the rest as a period of revelation, so it may be with the seven weeks. The number seven is associated with revelation; for the seven spirits of God are the mediators of all His revelations (Re 1:4; 3:1; 4:5). Ten is the number of what is human; for example, the world power issues in ten heads and ten horns (Da 2:42; 7:7). Seventy is ten multiplied by seven, the human moulded by the divine. The seventy years of exile symbolize the triumph of the world power over Israel. In the seven times seventy years the world number ten is likewise contained, that is, God's people is still under the power of the world ("troublous times"); but the number of the divine is multiplied by itself; seven times seven years, at the beginning a period of Old Testament revelation to God's people by Ezra, Nehemiah, and Malachi, whose labors extend over about half a century, or seven weeks, and whose writings are last in the canon; and in the end, seven years, the period of New Testament revelation in Messiah. The commencing seven weeks of years of Old Testament revelation are hurried over, in order that the chief stress might rest on the Messianic week. Yet the seven weeks of Old Testament revelation are marked by their separation from the sixty-two, to be above those sixty-two wherein there was to be none.

Messiah the Prince—Hebrew, Nagid. Messiah is Jesus' title in respect to Israel (Ps 2:2; Mt 27:37, 42). Nagid, as Prince of the Gentiles (Isa 55:4). Nagid is applied to Titus, only as representative of Christ, who designates the Roman destruction of Jerusalem as, in a sense, His coming (Mt 24:29-31; Joh 21:22). Messiah denotes His calling; Nagid, His power. He is to "be cut off, and there shall be nothing for Him." (So the Hebrew for "not for Himself," Da 9:26, ought to be translated). Yet He is "the Prince" who is to "come," by His representative at first, to inflict judgment, and at last in person.

wall—the "trench" or "scarped rampart" [Tregelles]. The street and trench include the complete restoration of the city externally and internally, which was during the sixty-nine weeks.

26. after threescore and two weeks—rather, the threescore and two weeks. In this verse, and in Da 9:27, Messiah is made the prominent subject, while the fate of the city and sanctuary are secondary, being mentioned only in the second halves of the verses. Messiah appears in a twofold aspect, salvation to believers, judgment on unbelievers (Lu 2:34; compare Mal 3:1-6; 4:1-3). He repeatedly, in Passion week, connects His being "cut off" with the destruction of the city, as cause and effect (Mt 21:37-41; 23:37, 38; Lu 21:20-24; 23:28-31). Israel might naturally expect Messiah's kingdom of glory, if not after the seventy years' captivity, at least at the end of the sixty-two weeks; but, instead of that, shall be His death, and the consequent destruction of Jerusalem.

not for himself—rather, "there shall be nothing to Him" [Hengstenberg]; not that the real object of His first coming (His spiritual kingdom) should be frustrated; but the earthly kingdom anticipated by the Jews should, for the present, come to naught, and not then be realized. Tregelles refers the title, "the Prince" (Da 9:25), to the time of His entering Jerusalem on an ass's colt, His only appearance as a king, and six days afterwards put to death as "King of the Jews."

the people of the prince—the Romans, led by Titus, the representative of the world power, ultimately to be transferred to Messiah, and so called by Messiah's title, "the Prince"; as also because sent by Him, as His instrument of judgment (Mt 22:7).

end thereof—of the sanctuary. Tregelles takes it, "the end of the Prince," the last head of the Roman power, Antichrist.

with a flood—namely, of war (Ps 90:5; Isa 8:7, 8; 28:18). Implying the completeness of the catastrophe, "not one stone left on another."

unto the end of the war—rather, "unto the end there is war."

determined—by God's decree (Isa 10:23; 28:22).

27. he shall confirm the covenant—Christ. The confirmation of the covenant is assigned to Him also elsewhere. Isa 42:6, "I will give thee for a covenant of the people" (that is, He in whom the covenant between Israel and God is personally expressed); compare Lu 22:20, "The new testament in My blood"; Mal 3:1, "the angel of the covenant"; Jer 31:31-34, describes the Messianic covenant in full. Contrast Da 11:30, 32, "forsake the covenant," "do wickedly against the covenant." The prophecy as to Messiah's confirming the covenant with many would comfort the faithful in Antiochus' times, who suffered partly from persecuting enemies, partly from false friends (Da 11:33-35). Hence arises the similarity of the language here and in Da 11:30, 32, referring to Antiochus, the type of Antichrist.

with many—(Isa 53:11; Mt 20:28; 26:28; Ro 5:15, 19; Heb 9:28).

in … midst of … week—The seventy weeks extend to A.D. 33. Israel was not actually destroyed till A.D. 79, but it was so virtually, A.D. 33, about three or four years after Christ's death, during which the Gospel was preached exclusively to the Jews. When the Jews persecuted the Church and stoned Stephen (Ac 7:54-60), the respite of grace granted to them was at an end (Lu 13:7-9). Israel, having rejected Christ, was rejected by Christ, and henceforth is counted dead (compare Ge 2:17 with Ge 5:5; Ho 13:1, 2), its actual destruction by Titus being the consummation of the removal of the kingdom of God from Israel to the Gentiles (Mt 21:43), which is not to be restored until Christ's second coming, when Israel shall be at the head of humanity (Mt 23:39; Ac 1:6, 7; Ro 11:25-31; 15:1-32). The interval forms for the covenant-people a great parenthesis.

he shall cause the sacrifice … oblation to cease—distinct from the temporary "taking away" of "the daily" (sacrifice) by Antiochus (Da 8:11; 11:31). Messiah was to cause all sacrifices and oblations in general to "cease" utterly. There is here an allusion only to Antiochus' act; to comfort God's people when sacrificial worship was to be trodden down, by pointing them to the Messianic time when salvation would fully come and yet temple sacrifices cease. This is the same consolation as Jeremiah and Ezekiel gave under like circumstances, when the destruction of Jerusalem by Nebuchadnezzar was impending (Jer 3:16; 31:31; Eze 11:19). Jesus died in the middle of the last week, A.D. 30. His prophetic life lasted three and a half years; the very time in which "the saints are given into the hand" of Antichrist (Da 7:25). Three and a half does not, like ten, designate the power of the world in its fulness, but (while opposed to the divine, expressed by seven) broken and defeated in its seeming triumph; for immediately after the three and a half times, judgment falls on the victorious world powers (Da 7:25, 26). So Jesus' death seemed the triumph of the world, but was really its defeat (Joh 12:31). The rending of the veil marked the cessation of sacrifices through Christ's death (Le 4:6, 17; 16:2, 15; Heb 10:14-18). There cannot be a covenant without sacrifice (Ge 8:20; 9:17; 15:9, &c.; Heb 9:15). Here the old covenant is to be confirmed, but in a way peculiar to the New Testament, namely, by the one sacrifice, which would terminate all sacrifices (Ps 40:6, 11). Thus as the Levitical rites approached their end, Jeremiah, Ezekiel, and Daniel, with ever increasing clearness, oppose the spiritual new covenant to the transient earthly elements of the old.

for the overspreading of abominations—On account of the abominations committed by the unholy people against the Holy One, He shall not only destroy the city and sanctuary (Da 9:25), but shall continue its desolation until the time of the consummation "determined" by God (the phrase is quoted from Isa 10:22, 23), when at last the world power shall be judged and dominion be given to the saints of the Most High (Da 7:26, 27). Auberlen translates, "On account of the desolating summit of abominations (compare Da 11:31; 12:11; thus the repetition of the same thing as in Da 9:26 is avoided), and till the consummation which is determined, it (the curse, Da 9:11, foretold by Moses) will pour on the desolated." Israel reached the summit of abominations, which drew down desolation (Mt 24:28), nay, which is the desolation itself, when, after murdering Messiah, they offered sacrifices, Mosaic indeed in form, but heathenish in spirit (compare Isa 1:13; Eze 5:11). Christ refers to this passage (Mt 24:15), "When ye see the abomination of desolation, spoken of by Daniel the prophet, stand in the holy place" (the latter words being tacitly implied in "abominations" as being such as are committed against the sanctuary). Tregelles translates, "upon the wing of abominations shall be that which causeth desolation"; namely, an idol set up on a wing or pinnacle of the temple (compare Mt 4:5) by Antichrist, who makes a covenant with the restored Jews for the last of the seventy weeks of years (fulfilling Jesus' words, "If another shall come in his own name, him ye will receive"), and for the first three and a half years keeps it, then in the midst of the week breaks it, causing the daily sacrifices to cease. Tregelles thus identifies the last half week with the time, times, and a half of the persecuting little horn (Da 7:25). But thus there is a gap of at least 1830 years put between the sixty-nine weeks and the seventieth week. Sir Isaac Newton explains the wing ("overspreading") of abominations to be the Roman ensigns (eagles) brought to the east gate of the temple, and there sacrificed to by the soldiers; the war, ending in the destruction of Jerusalem, lasted from spring A.D. 67 to autumn A.D. 70, that is, just three and a half years, or the last half week of years [Josephus, Wars of the Jews, 6.6].

poured upon the desolate—Tregelles translates, "the causer of desolation," namely, Antichrist. Compare "abomination that maketh desolate" (Da 12:11). Perhaps both interpretations of the whole passage may be in part true; the Roman desolator, Titus, being a type of Antichrist, the final desolator of Jerusalem. Bacon [The Advancement of Learning, 2.3] says, "Prophecies are of the nature of the Author, with whom a thousand years are as one day; and therefore are not fulfilled punctually at once, but have a springing and germinant accomplishment through many years, though the height and fulness of them may refer to one age."

CHAPTER 10

Da 10:1-21. Daniel Comforted by an Angelic Vision.

The tenth through twelfth chapters more fully describe the vision in the eighth chapter by a second vision on the same subject, just as the vision in the seventh chapter explains more fully that in the second. The tenth chapter is the prologue; the eleventh, the prophecy itself; and the twelfth, the epilogue. The tenth chapter unfolds the spiritual worlds as the background of the historical world (Job 1:7; 2:1, &c.; Zec 3:1, 2; Re 12:7), and angels as the ministers of God's government of men. As in the world of nature (Joh 5:4; Re 7:1-3), so in that of history here; Michael, the champion of Israel, and with him another angel, whose aim is to realize God's will in the heathen world, resist the God-opposed spirit of the world. These struggles are not merely symbolical, but real (1Sa 16:13-15; 1Ki 22:22; Eph 6:12).

1. third year of Cyrus—two years after Cyrus' decree for the restoration of the Jews had gone forth, in accordance with Daniel's prayer in Da 9:3-19. This vision gives not merely general outlines, or symbols, but minute details of the future, in short, anticipative history. It is the expansion of the vision in Da 8:1-14. That which then "none understood," he says here, "he understood"; the messenger being sent to him for this (Da 10:11, 14), to make him understand it. Probably Daniel was no longer in office at court; for in Da 1:21, it is said, "Daniel continued even unto the first year of King Cyrus"; not that he died then. See on Da 1:21.

but the time appointed was long—rather, "it (that is, the prophecy) referred to great calamity" [Maurer]; or, "long and calamitous warfare" [Gesenius]. Literally, "host going to war"; hence, warfare, calamity.

2. mourning—that is, afflicting myself by fasting from "pleasant bread, flesh and wine" (Da 10:3), as a sign of sorrow, not for its own sake. Compare Mt 9:14, "fast," answering to "mourn" (Da 10:15). Compare 1Co 8:8; 1Ti 4:3, which prove that "fasting" is not an indispensable Christian obligation; but merely an outward expression of sorrow, and separation from ordinary worldly enjoyments, in order to give one's self to prayer (Ac 13:2). Daniel's mourning was probably for his countrymen, who met with many obstructions to their building of the temple, from their adversaries in the Persian court.

3. no pleasant bread—"unleavened bread, even the bread of affliction" (De 16:3).

anoint—The Persians largely used unguents.

4. first month—Nisan, the month most suited for considering Israel's calamity, being that in which the feast of unleavened bread reminded them of their Egyptian bondage. Daniel mourned not merely for the seven days appointed (Ex 12:18), from the evening of the fourteenth to the twenty-first of Nisan, but thrice seven days, to mark extraordinary sorrow. His mourning ended on the twenty-first day, the closing day of the passover feast; but the vision is not till the twenty-fourth, because of the opposition of "the prince of Persia" (Da 10:13).

I was by … the … river—in waking reality, not a trance (Da 10:7); when younger, he saw the future in images, but now when old, he receives revelations from angels in common language, that is, in the apocalyptic mode. In the patriarchal period God often appeared visibly, that is, theophany. In the prophets, next in the succession, the inward character of revelation is prominent. The consummation is when the seer looks up from earth into the unseen world, and has the future shown to him by angels, that is, apocalypse. So in the New Testament there is a parallel progression: God in the flesh, the spiritual activity of the apostles and the apocalypse [Auberlen].

Hiddekel—the Tigris.

5. lifted up mine eyes—from the ground on which they had been fixed in his mourning.

certain man—literally, "one man." An angel of the highest order; for in Da 8:16 he commands Gabriel to make Daniel to understand the vision, and in Da 12:6 one of the two angels inquires of him how long it would be till the end predicted.

linen—the raiment of priests, being the symbol of sanctity, as more pure than wool (Ex 28:42); also of prophets (Jer 13:1); and of angels (Re 15:6).

girded with … gold—that is, with a girdle interwoven with gold (Re 1:13).

6. beryl—literally, "Tarshish," in Spain. The beryl, identical with the chrysolite or topaz, was imported into the East from Tarshish, and therefore is called "the Tarshish stone."

7. they fled—terrified by the presence of the presence of the angel.

8. comeliness—literally, "vigor," that is, lively expression and color.

into corruption—"deadliness," that is, death-like paleness (Da 5:6; 7:28).

9. voice of his words—the sound of his words.

was I in a deep sleep—"I sank into a deep sleep" [Lengkerke].

10. an hand—namely, of Gabriel, who interpreted other revelations to Daniel (Da 8:16) [Theodoret].

set me upon my knees—Gesenius translates, "cause me to reel on my knees," &c.

11. man … beloved—(See on Da 9:23).

understand—"attend to." See Da 8:17, 18.

12. Fear not—Be not affrighted at my presence.

didst set thine heart to understand—what shall come to pass to thy people at the last times (compare Da 10:14).

chasten thyself—(Da 10:2, 3).

thy words were heard—(Ac 10:4). Prayer is heard at once in heaven, though the sensible answer may seem to be delayed. God's messenger was detained on the way (Da 10:13) by the opposition of the powers of darkness. If in our prayers amidst long protracted sorrows we believed God's angel is on his way to us, what consolation it would give us!

for thy words—because of thy prayers.

13. prince of … Persia—the angel of darkness that represented the Persian world power, to which Israel was then subject. This verse gives the reason why, though Daniel's "words were heard from the first day" (Da 10:12), the good angel did not come to him until more than three weeks had elapsed (Da 10:4).

one and twenty days—answering to the three weeks of Daniel's mourning (Da 10:2).

Michael—that is, "Who is like God?" Though an archangel, "one of the chief princes," Michael was not to be compared to God.

help me—Michael, as patron of Israel before God (Da 10:21; 12:1), "helped" to influence the Persian king to permit the Jews' return to Jerusalem.

I remained—I was detained there with the kings of Persia, that is, with the angel of the Persian rulers, with whom I had to contend, and from whom I should not have got free, but for the help of Michael. Gesenius translates, "I obtained the ascendency," that is, I gained my point against the adverse angel of Persia, so as to influence the Persian authorities to favor Israel's restoration.

14. what shall befall thy people in the latter days—an intimation that the prophecy, besides describing the doings of Antiochus, reaches to the concluding calamities of Israel's history, prior to the nation's full restoration at Christ's coming—calamities of which Antiochus' persecutions were the type.

vision is for many days—that is, extends far into the future.

15. face toward the ground—in humble reverence (Ge 19:1).

dumb—with overwhelming awe.

16. touched my lips—the same significant action wherewith the Son of man accompanied His healing of the dumb (Mr 7:33). He alone can give spiritual utterance (Isa 6:6, 7; Eph 6:19), enabling one to "open the mouth boldly." The same one who makes dumb (Da 10:15) opens the mouth.

sorrows—literally, "writhings" as of a woman in travail.

17. this … this my lord—to avoid the tautology in English Version, join rather "this," with "servant," "How can this servant of my lord (that is, how can I who am so feeble) talk with this my lord (who is so majestic)?" Thus Daniel gives the reason why he is so overwhelmed with awe [Maurer].

18. again … touched me—It was gradually that Daniel recovered his strength. Hence there was need of the second touch, that he might hear the angel with composure.

19. peace be unto thee—God is favorable to thee and to thy people Israel. See Jud 13:21, 22, as to the fear of some evil resulting from a vision of angels.

20. Knowest thou wherefore—The angel asks, after Daniel had recovered from his fright, whether he has understood what was revealed (Da 10:13). On Daniel, by his silence, intimating that he did understand, the angel declares he will return to renew the fight with the evil angel, the prince of Persia. This points to new difficulties to the Jews' restoration which would arise in the Persian court, but which would be counteracted by God, through the ministry of angels.

prince of Grecia shall come—Alexander the Great, who conquered Persia, and favored the Jews [Calvin]. Rather, as the prince of Persia is an angel, representing the hostile world power, so the prince of Grecia is a fresh angelic adversary, representing Greece. When I am gone forth from conquering the Persian foe, a fresh one starts up, namely, the world power that succeeds Persia, Greece; Antiochus Epiphanes, and his antitype Antichrist, but him, too, with the help of Michael, Israel's champion, I shall overcome [Gejer].

21. noted in the scripture of truth—in the secret book of God's decrees (Ps 139:16; Re 5:1), which are truth, that is, the things which shall most surely come to pass, being determined by God (compare Joh 17:17).

none … but Michael—To him alone of the angels the office of protecting Israel, in concert with the angelic speaker, was delegated; all the world powers were against Israel.

CHAPTER 11

Da 11:1-45. This chapter is an enlargement of the eighth: The Overthrow of Persia by Grecia: The Four Divisions of Alexander's Kingdom: Conflicts between the Kings of the South and of the North, the Ptolemies and Seleucidæ: Antiochus Epiphanes.

1. I—the angel (Da 10:18).

first year of Darius—Cyaxares II; the year of the conquest of Babylon (Da 5:31). Cyrus, who wielded the real power, though in name subordinate to Darius, in that year promulgated the edict for the restoration of the Jews, which Daniel was at the time praying for (Da 9:1, 2, 21, 23).

stood—implying promptness in helping (Ps 94:16).

strengthen him—namely, Michael; even as Michael (Da 10:21, "strengtheneth himself with me") helped the angel, both joining their powers in behalf of Israel [Rosenmuller]. Or, Darius, the angel "confirming him" in his purpose of kindness to Israel.

2. three kings in Persia—Cambyses, Pseudo-Smerdis, and Darius Hystaspes. (Ahasuerus, Artaxerxes, and Darius, in Ezr 4:6, 7, 24). The Ahasuerus of Esther (see on Da 9:1) is identified with Xerxes, both in Greek history and in Scripture, appearing proud, self-willed, careless of contravening Persian customs, amorous, facile, and changeable (Da 11:2).

fourth … riches … against … Grecia—Xerxes, whose riches were proverbial. Persia reached its climax and showed its greatest power in his invasion of Greece, 480 B.C. After his overthrow at Salamis, Persia is viewed as politically dead, though it had an existence. Therefore, Da 11:3, without noticing Xerxes' successors, proceeds at once to Alexander, under whom, first, the third world kingdom, Grecia, reached its culmination, and assumed an importance as to the people of God.

stir up all—Four years were spent in gathering his army out of all parts of his vast empire, amounting to two millions six hundred and forty-one thousand men. [Prideaux, Connexion, 1.4. l. 410].

3. mighty king … do according to his will—answering to the he-goat's "notable horn" (Da 8:6, 7, 21). Alexander invaded Persia 334 B.C., to avenge the wrongs of Greece on Persia for Xerxes' past invasion (as Alexander said in a letter to Darius Codomanus, Arrian, Alexander. 2.14.7).

4. kingdom … divided toward … four winds—the fourfold division of Alexander's kingdom at his death (Da 8:8, 22), after the battle of Ipsus, 301 B.C.

not to his posterity—(See on Da 8:8; Da 8:22).

nor according to his dominion—None of his successors had so wide a dominion as Alexander himself.

others besides those—besides Alexander's sons, Hercules by Barsine, Darius' daughter, and Alexander by Roxana, who were both slain [Maurer]. Rather, besides the four successors to the four chief divisions of the empire, there will be other lesser chiefs who shall appropriate smaller fragments of the Macedonian empire [Jerome].

5. Here the prophet leaves Asia and Greece and takes up Egypt and Syria, these being in continual conflict under Alexander's successors, entailing misery on Judea, which lay between the two. Holy Scripture handles external history only so far as it is connected with God's people, Israel [Jerome]. Tregelles puts a chasm between the fourth and fifth verses, making the transition to the final Antichrist here, answering to the chasm (in his view) at Da 8:22, 23.

king of … south—literally, "of midday": Egypt (Da 11:8, 42), Ptolemy Soter, son of Lagus. He took the title "king," whereas Lagus was but "governor."

one of his princes—Seleucus, at first a satrap of Ptolemy Lagus, but from 312 B.C. king of the largest empire after that of Alexander (Syria, Babylon, Media, &c.), and called therefore Nicator, that is, "conqueror." Connect the words thus, "And one of his (Ptolemy's) princes, even he (Seleucus) shall be strong above him" (above Ptolemy, his former master).

6. in … end of years—when the predicted time shall be consummated (Da 11:13, Margin; Da 8:17; 12:13).

king's daughter of the south—Berenice, daughter of Ptolemy Philadelphus of Egypt. The latter, in order to end his war with Antiochus Theus, "king of the north" (literally, "midnight": the prophetical phrase for the region whence came affliction to Israel, Jer 1:13-15; Joe 2:20), that is, Syria, gave Berenice to Antiochus, who thereupon divorced his former wife, Laodice, and disinherited her son, Seleucus Callinicus. The designation, "king of the north" and "of the south," is given in relation to Judea, as the standpoint. Egypt is mentioned by name (Da 11:8, 42), though Syria is not; because the former was in Daniel's time a flourishing kingdom, whereas Syria was then a mere dependency of Assyria and Babylon: an undesigned proof of the genuineness of the Book of Daniel.

agreement—literally, "rights," that is, to put things to rights between the belligerents.

she shall not retain the power of the arm—She shall not be able to effect the purpose of the alliance, namely, that she should be the mainstay of peace. Ptolemy having died, Antiochus took back Laodice, who then poisoned him, and caused Berenice and her son to be put to death, and raised her own son, Seleucus Nicator, to the throne.

neither shall he stand—The king of Egypt shall not gain his point of setting his line on the throne of Syria.

his arm—that on which he relied. Berenice and her offspring.

they that brought her—her attendants from Egypt.

he that begat her—rather as Margin, "the child whom she brought forth" [Ewald]. If English Version (which Maurer approves) be retained, as Ptolemy died a natural death, "given up" is not in his case, as in Berenice's, to be understood of giving up to death, but in a general sense, of his plan proving abortive.

he that strengthened her in these times—Antiochus Theus, who is to attach himself to her (having divorced Laodice) at the times predicted [Gejer].

7. a branch of her roots … in his estate—Ptolemy Euergetes, brother of Berenice, succeeding in the place (Margin) of Philadelphus, avenged her death by overrunning Syria, even to the Euphrates.

deal against them—He shall deal with the Syrians at his own pleasure. He slew Laodice.

8. carry … into Egypt their gods, &c.—Ptolemy, on hearing of a sedition in Egypt, returned with forty thousand talents of silver, precious vessels, and twenty-four hundred images, including Egyptian idols, which Cambyses had carried from Egypt into Persia. The idolatrous Egyptians were so gratified, that they named him Euergetes, or "benefactor."

continue more years—Ptolemy survived Seleucus four years, reigning in all forty-six years. Maurer translates, "Then he for several years shall desist from (contending with) the king of the north" (compare Da 11:9).

9. come into his kingdom—Egypt: not only with impunity, but with great spoil.

10. his sons—the two sons of the king of the north, Seleucus Callinicus, upon his death by a fall from his horse, namely, Seleucus Ceraunus and Antiochus the Great.

one shall … come—Ceraunus having died, Antiochus alone prosecuted the war with Ptolemy Philopater, Euergetes' son, until he had recovered all the parts of Syria subjugated by Euergetes.

pass through—like an "overflowing" torrent (Da 11:22, 26, 40; Isa 8:8). Antiochus penetrated to Dura (near Cæsarea), where he gave Ptolemy a four months' truce.

return—renew the war at the expiration of the truce (so Da 11:13).

even to his fortress—Ptolemy's; Raphia, a border-fortress of Egypt against incursions by way of Edom and Arabia-Petræa, near Gaza; here Antiochus was vanquished.

11. the king of the south … moved with choler—at so great losses, Syria having been wrested from him, and his own kingdom imperilled, though otherwise an indolent man, to which his disasters were owing, as also to the odium of his subjects against him for having murdered his father, mother, and brother, whence in irony they called him Philopater, "father-lover."

he shall set forth a great multitude—Antiochus, king of Syria, whose force was seventy thousand infantry and five thousand cavalry.

but … multitude … given into his hand—into Ptolemy's hands; ten thousand of Antiochus' army were slain, and four thousand made captives.

12. when he hath taken away—that is, subdued "the multitude" of Antiochus.

heart … lifted up—instead of following up his victory by making himself master of the whole of Syria, as he might, he made peace with Antiochus, and gave himself up to licentiousness [Polybius, 87; Justin, 30.4], and profaned the temple of God by entering the holy place [Grotius].

not be strengthened by it—He shall lose the power gained by his victory through his luxurious indolence.

13. return—renew the war.

after certain years—fourteen years after his defeat at Raphia. Antiochus, after successful campaigns against Persia and India, made war with Ptolemy Epiphanes, son of Philopater, a mere child.

14. many stand up against the king of the south—Philip, king of Macedon, and rebels in Egypt itself, combined with Antiochus against Ptolemy.

robbers of thy people—that is, factious men of the Jews shall exalt themselves, so as to revolt from Ptolemy, and join themselves to Antiochus; the Jews helped Antiochus' army with provisions, when on his return from Egypt he besieged the Egyptian garrison left in Jerusalem [Josephus, Antiquities, 12:3.3].

to establish the vision—Those turbulent Jews unconsciously shall help to fulfil the purpose of God, as to the trials which await Judea, according to this vision.

but they shall fall—Though helping to fulfil the vision, they shall fail in their aim, of making Judea independent.

15. king of … north—Antiochus the Great.

take … fenced cities—Scopas, the Egyptian general, met Antiochus at Paneas, near the sources of the Jordan, and was defeated, and fled to Sidon, a strongly "fenced city," where he was forced to surrender.

chosen people—Egypt's choicest army was sent under Eropus, Menocles, and Damoxenus, to deliver Scopas, but in vain [Jerome].

16. he that cometh against him—Antiochus coming against Ptolemy Epiphanes.

glorious land—Judea (Da 11:41, 45; Da 8:9; Eze 20:6, 15).

by his hand shall be consumed—literally, "perfected," that is, completely brought under his sway. Josephus [Antiquities, 12:3.3] shows that the meaning is not, that the Jews should be utterly consumed: for Antiochus favored them for taking his part against Ptolemy, but that their land should be subjected to him [Lengkerke]. Grotius translates, "shall be perfected by him," that is, shall flourish under him. English Version gives a good sense; namely, that Judea was much "consumed" or "desolated" by being the arena of conflict between the combatants, Syria and Egypt. Tregelles refers (Da 11:14), "robbers of thy people," to the Gentiles, once oppressors, attempting to restore the Jews to their land by mere human effort, whereas this is to be effected only by divine interposition: their attempt is frustrated (Da 11:16) by the wilful king, who makes Judea the scene of his military operations.

17. set his face—purpose steadfastly. Antiochus purpose was, however, turned from open assault to wile, by his war with the Romans in his endeavor to extend his kingdom to the limits it had under Seleucus Nicator.

upright one—Jasher, or Jeshurun (De 32:15; Isa 44:2); the epithet applied by the Hebrews to their nation. It is here used not in praise; for in Da 11:14 (see on Da 11:14) they are called "robbers," or "men of violence, factious": it is the general designation of Israel, as having God for their God. Probably it is used to rebuke those who ought to have been God's "upright ones" for confederating with godless heathen in acts of violence (the contrast to the term in Da 11:14 favors this).

thus shall he do—Instead of at once invading Ptolemy's country with his "whole strength," he prepares his way for doing so by the following plan: he gives to Ptolemy Epiphanes his daughter Cleopatra in marriage, promising Cœlo-Syria and Judea as a dowry, thus securing his neutrality in the war with Rome: he hoped through his daughter to obtain Syria, Cilicia, and Lycia, and even Egypt itself at last; but Cleopatra favored her husband rather than her father, and so defeated his scheme [Jerome]. "She shall not stand on his side."

18. isles—He "took many" of the isles in the Ægean in his war with the Romans, and crossed the Hellespont.

prince for his own behalf shall cause the reproach … to cease—Lucius Scipio Asiaticus, the Roman general, by routing Antiochus at Magnesia (190 B.C.), caused the reproach which he offered Rome by inflicting injuries on Rome's allies, to cease. He did it for his own glory.

without his own reproach—with untarnished reputation.

19. Then he shall turn … toward … his own land—Compelled by Rome to relinquish all his territory west of the Taurus, and defray the expenses of the war, he garrisoned the cities left to him.

stumble … not be found—Attempting to plunder the temple of Jupiter at Elymais by night, whether through avarice, or the want of money to pay the tribute imposed by Rome (a thousand talents), he was slain with his soldiers in an insurrection of the inhabitants [Justin, 32.2].

20. in his estate—in Antiochus' stead: his successor, Seleucus Philopater, his son.

in the glory of the kingdom—that is, inheriting it by hereditary right. Maurer translates, "one who shall cause the tax gatherer (Heliodorus) to pass through the glory of the kingdom," that is, Judea, "the glorious land" (Da 11:16, 41; Da 8:9). Simon, a Benjamite, in spite against Onias III, the high priest, gave information of the treasures in the Jewish temple; and Seleucus having reunited to Syria Cœlo-Syria and Palestine, the dowry formerly given by Antiochus the Great to Cleopatra, Ptolemy's wife, sent Heliodorus to Jerusalem to plunder the temple. This is narrated in 2 Maccabees 3:4, &c. Contrast Zec 9:8, "No oppressor shall pass through … any more."

within few days … destroyed—after a reign of twelve years, which were "few" compared with the thirty-seven years of Antiochus' reign. Heliodorus, the instrument of Seleucus' sacrilege, was made by God the instrument of his punishment. Seeking the crown, in the absence at Rome of Seleucus' only son and heir, Demetrius, he poisoned Seleucus. But Antiochus Epiphanes, Seleucus' brother, by the help of Eumenes, king of Pergamos, succeeded to the throne, 175 B.C.

neither in anger, nor in battle—not in a popular outbreak, nor in open battle.

21. vile—Antiochus called Epiphanes, that is, "the illustrious," for vindicating the claims of the royal line against Heliodorus, was nicknamed, by a play of sounds, Epimanes, that is, "the madman," for his mad freaks beneath the dignity of a king. He would carouse with the lowest of the people, bathe with them in the public baths, and foolishly jest and throw stones at passers-by [Polybius, 26.10]. Hence, as also for his crafty supplanting of Demetrius, the rightful heir, from the throne, he is termed "vile."

they shall not give … kingdom: but … by flatteries—The nation shall not, by a public act, confer the kingdom on him, but he shall obtain it by artifice, "flattering" Eumenes and Attalus of Pergamos to help him, and, as he had seen candidates at Rome doing, canvassing the Syrian people high and low, one by one, with embraces [Livy, 41.20].

22. shall they be overflown … before him—Antiochus Epiphanes shall invade Egypt with overwhelming forces.

prince of the covenant—Ptolemy Philometer, the son of Cleopatra, Antiochus' sister, who was joined in covenant with him. Ptolemy's guardians, while he was a boy, sought to recover from Epiphanes Cœlo-Syria and Palestine, which had been promised by Antiochus the Great as Cleopatra's dowry in marrying Ptolemy Epiphanes. Hence arose the war. Philometer's generals were vanquished, and Pelusium, the key of Egypt, taken by Antiochus, 171 B.C.

23. Tregelles notes three divisions in the history of the "vile person," which is continued to the end of the chapter: (1) His rise (Da 11:21, 22). (2) The time from his making the covenant to the taking away of the daily sacrifice and setting up of the abomination of desolation (Da 11:23-31). (3) His career of blasphemy, to his destruction (Da 11:32-45); the latter two periods answering to the "week" of years of his "covenant with many" (namely, in Israel) (Da 9:27), and the last being the closing half week of the ninth chapter. But the context so accurately agrees with the relations of Antiochus to Ptolemy that the primary reference seems to be to the "league" between them. Antitypically, Antichrist's relations towards Israel are probably delineated. Compare Da 8:11, 25, with Da 11:22 here, "prince of the covenant."

work deceitfully—Feigning friendship to young Ptolemy, as if he wished to order his kingdom for him, he took possession of Memphis and all Egypt ("the fattest places," Da 11:34) as far as Alexandria.

with a small people—At first, to throw off suspicion, his forces were small.

24. peaceably—literally, "unexpectedly"; under the guise of friendship he seized Ptolemy Philometer.

he shall do that which his fathers have not done—His predecessors, kings of Syria, had always coveted Egypt, but in vain: he alone made himself master of it.

scatter among them … prey—among his followers (1 Maccabees 1:19).

forecast his devices against … strongholds—He shall form a studied scheme for making himself master of the Egyptian fortresses. He gained them all except Alexandria, which successfully resisted him. Retaining to himself Pelusium, he retired to Judea, where, in revenge for the joy shown by the Jews at the report of his death, which led them to a revolt, he subdued Jerusalem by storm or stratagem.

for a time—His rage shall not be for ever; it is but for a time limited by God. Calvin makes "for a time" in antithesis to "unexpectedly," in the beginning of the verse. He suddenly mastered the weaker cities: he had to "forecast his plans" more gradually ("for a time") as to how to gain the stronger fortresses.

25. A fuller detail of what was summarily stated (Da 11:22-24). This is the first of Antiochus' three (Da 11:29) open invasions of Egypt.

against the king of the south—against Ptolemy Philometer. Subsequently, Ptolemy Physcon (the Gross), or Euergetes II, was made king by the Egyptians, as Ptolemy Philometer was in Antiochus' hands.

great army—as distinguished from the "small people" (Da 11:23) with which he first came. This was his first open expedition; he was emboldened by success to it. Antiochus "entered Egypt with an overwhelming multitude, with chariots, elephants, and cavalry" (1 Maccabees 1:17).

stirred up—by the necessity, though naturally indolent.

not stand—Philometer was defeated.

they shall forecast, &c.—His own nobles shall frame treacherous "devices" against him (see Da 11:26). Eulœus and Lenœus maladministered his affairs. Antiochus, when checked at last at Alexandria, left Ptolemy Philometer at Memphis as king, pretending that his whole object was to support Philometer's claims against the usurper Physcon.

26. they that feed of … his meat—those from whom he might naturally have looked for help, his intimates and dependents (Ps 41:9; Joh 13:18); his ministers and guardians.

his army shall overflow—Philometer's army shall be dissipated as water. The phrase is used of overflowing numbers, usually in a victorious sense, but here in the sense of defeat, the very numbers which ordinarily ensure victory, hastening the defeat through mismanagement.

many shall fall down slain—(1 Maccabees 1:18, "many fell wounded to death"). Antiochus, when he might have slain all in the battle near Pelusium, rode around and ordered the enemy to be taken alive, the fruit of which policy was, he soon gained Pelusium and all Egypt [Diodorus Siculus, 26.77].

27. both … to do mischief—each to the other.

speak lies at one table—They shall, under the semblance of intimacy, at Memphis try to deceive one another (see on Da 11:3; Da 11:25).

it shall not prosper—Neither of them shall carry his point at this time.

yet the end shall be—"the end" of the contest between them is reserved for "the time appointed" (Da 11:29, 30).

28. (1 Maccabees 1:19, 20, &c.).

against the holy covenant—On his way back to Syria, he attacked Jerusalem, the metropolis of Jehovah's covenant-people, slew eighty thousand, took forty thousand prisoners, and sold forty thousand as slaves (2 Maccabees 5:5-14).

he shall do exploits—He shall effect his purpose. Guided by Menelaus, the high priest, he entered the sanctuary with blasphemies, took away the gold and silver vessels, sacrificed swine on the altar, and sprinkled broth of the flesh through the temple (2 Maccabees 5:15-21).

29. At the time appointed—"the time" spoken of in Da 11:27.

return—his second open invasion of Egypt. Ptolemy Philometer, suspecting Antiochus' designs with Physcon, hired mercenaries from Greece. Whereupon Antiochus advanced with a fleet and an army, demanding the cession to him of Cyprus, Pelusium, and the country adjoining the Pelusiac mouth of the Nile.

it shall not be as the former—not successful as the former expedition. Popilius Lœnas, the Roman ambassador, met him at Eleusis, four miles from Alexandria, and presented him the decree of the senate; on Antiochus replying that he would consider what he was to do, Popilius drew a line round him with a rod and said, "I must have a reply to give to the senate before you leave this circle." Antiochus submitted, and retired from Egypt; and his fleets withdrew from Cyprus.

or as the latter—that mentioned in Da 11:42, 43 [Tregelles]. Or, making this the third expedition, the sense is "not as the first or as the second" expeditions [Piscator]. Rather "not as the former, so shall be this latter" expedition [Grotius].

30. ships of Chittim—the Roman ambassadors arriving in Macedonian Grecian vessels (see on Jer 2:10). Chittim, properly Cyprian, so called from a Phœnician colony in Cyprus; then the islands and coasts of the Mediterranean in general.

grieved—humbled and dispirited through fear of Rome.

indignation against the holy covenant—Indignant that meantime God's worship had been restored at Jerusalem, he gives vent to his wrath at the check given him by Rome, on the Jews.

intelligence with them that forsake the … covenant—namely, with the apostates in the nation (1 Maccabees 1:11-15). Menelaus and other Jews instigated the king against their religion and country, learning from Greek philosophy that all religions are good enough to keep the masses in check. These had cast off circumcision and the religion of Jehovah for Greek customs. Antiochus, on his way home, sent Apollonius (167 B.C.) with twenty-two thousand to destroy Jerusalem, two years after its capture by himself. Apollonius slew multitudes, dismantled and pillaged the city. They then, from a fortress which they built commanding the temple, fell on and slew the worshippers; so that the temple service was discontinued. Also, Antiochus decreed that all, on pain of death, should conform to the Greek religion, and the temple was consecrated to Jupiter Olympius. Identifying himself with that god, with fanatical haughtiness he wished to make his own worship universal (1 Maccabees 1:41; 2 Maccabees 6:7). This was the gravest peril which ever heretofore threatened revealed religion, the holy people, and the theocracy on earth, for none of the previous world rulers had interfered with the religious worship of the covenant-people, when subject to them (Da 4:31-34; 6:27, 28; Ezr 1:2, 4; 7:12; Ne 2:18). Hence arose the need of such a forewarning of the covenant-people as to him—so accurate, that Porphyry, the adversary of revelation, saw it was hopeless to deny its correspondence with history, but argued from its accuracy that it must have been written subsequent to the event. But as Messianic events are foretold in Daniel, the Jews, the adversaries of Jesus, would never have forged the prophecies which confirm His claims. The ninth chapter was to comfort the faithful Jews, in the midst of the "abominations" against "the covenant," with the prospect of Messiah who would "confirm the covenant." He would show by bringing salvation, and yet abolishing sacrifices, that the temple service which they so grieved after, was not absolutely necessary; thus the correspondence of phraseology would suggest comfort (compare Da 9:27 with Da 11:30, 31).

31. arms—namely, of the human body; not weapons; human forces.

they—Antiochus' hosts confederate with the apostate Israelites; these latter attain the climax of guilt, when they not only, as before, "forsake the covenant" (Da 11:30), but "do wickedly against" it (Da 11:32), turning complete heathens. Here Antiochus' actings are described in language which reach beyond him the type to Antichrist the antitype [Jerome] (just as in Ps 72:1-20 many things are said of Solomon the type, which are only applicable to Christ the Antitype); including perhaps Rome, Mohammed, and the final personal Antichrist. Sir Isaac Newton refers the rest of the chapter from this verse to the Romans, translating, "after him arms (that is, the Romans) shall stand up"; at the very time that Antiochus left Egypt, the Romans conquered Macedon, thus finishing the reign of Daniel's third beast; so here the prophet naturally proceeds to the fourth beast. Jerome's view is simpler; for the narrative seems to continue the history of Antiochus, though with features only in type applicable to him, fully to Antichrist.

sanctuary of strength—not only naturally a place of strength, whence it held out to the last against the besiegers, but chiefly the spiritual stronghold of the covenant-people (Ps 48:1-3, 12-14). Apollonius "polluted" it with altars to idols and sacrifices of swine's flesh, after having "taken away the daily sacrifice" (see on Da 8:11).

place … abomination that maketh desolate—that is, that pollutes the temple (Da 8:12, 13). Or rather, "the abomination of the desolater," Antiochus Epiphanes (1 Maccabees 1:29, 37-49). Compare Da 9:27, wherein the antitypical desolating abomination of Rome (the eagle standard, the bird of Jupiter, sacrificed to by Titus' soldiers within the sacred precincts, at the destruction of Jerusalem), of Mohammed and of the final Antichrist, is foretold. 1 Maccabees 1:54, uses the very phrase, "the fifteenth day of the month Casleu, in the hundred forty-fifth year, they set up the abomination of desolation on the altar"; namely, an idol-altar and image of Jupiter Olympius, erected upon Jehovah's altar of burnt offerings. "Abomination" is the common name for an idol in the Old Testament. The Roman emperor Adrian's erection of a temple to Jupiter Capitolinus where the temple of God had stood, A.D. 132; also the erection of the Mohammedan mosque of Omar in the same place (it is striking, Mohammedanism began to prevail in A.D. 610, only about three years of the time when Popery assumed the temporal power); and the idolatry of the Church of Rome in the spiritual temple, and the final blasphemy of the personal Antichrist in the literal temple (2Th 2:4) may all be antitypically referred to here under Antiochus the type, and the Old Testament Antichrist.

32. (1 Maccabees 1:52).

corrupt—seduce to apostasy.

by flatteries—promises of favor.

people that … know their God—the Maccabees and their followers (1 Maccabees 1:62, 63).

33. they that understand—who know and keep the truth of God (Isa 11:2).

instruct many—in their duty to God and the law, not to apostatize.

yet they shall fall—as Eleazar (2 Maccabees 6:18, &c.). They shall be sorely persecuted, even to death (Heb 11:35, 36, 37; 2 Maccabees 6, 7). Their enemies took advantage of the Sabbath to slay them on the day when they would not fight. Tregelles thinks, from comparison with Da 11:35, it is the people who "fall," not those of understanding. But Da 11:35 makes the latter "fall," not an unmeaning repetition; in Da 11:33 they fall (die) by persecution; in Da 11:35 they fall (spiritually) for a time by their own weakness.

flame—in caves, whither they had retired to keep the Sabbath. Antiochus caused some to be roasted alive (2 Maccabees 7:3-5).

many days—rather, "certain days," as in Da 8:27. Josephus [Antiquities, 12:7.6,7] tells us the persecution lasted for three years (1 Maccabees 1:59; 4:54; 2 Maccabees 10:1-7).

34. a little help—The liberty obtained by the Maccabean heroes for the Jews was of but short duration. They soon fell under the Romans and Herodians, and ever since every attempt to free them from Gentile rule has only aggravated their sad lot. The period of the world times (Gentile rule) is the period of depression of the theocracy, extending from the exile to the millennium [Roos]. The more immediate reference seems to be, the forces of Mattathias and his five sons were originally few (1 Maccabees 2:1-5).

many shall cleave to them—as was the case under Judas Maccabeus, who was thus able successfully to resist Antiochus.

with flatteries—Those who had deserted the Jewish cause in persecution, now, when success attended the Jewish arms, joined the Maccabean standard, for example, Joseph, the son of Zecharias, Azarias, &c. (1 Maccabees 5:55-57; 2 Maccabees 12:40; 13:21). Maurer explains it, of those who through fear of the Maccabees' severity against apostates joined them, though ready, if it suited their purpose, to desert them (1 Maccabees 2:44; 3:58).

35. to try them—the design of affliction. Image from metals tried with fire.

to purge—Even in the elect there are dregs which need to be purged out (1Pe 1:7). Hence they are allowed to fall for a time; not finally (2Ch 32:31; Lu 22:31). Image from wheat cleared of its chaff by the wind.

make … white—image from cloth (Re 7:9).

to … time of … end—God will not suffer His people to be persecuted without limitation (1Co 10:13). The godly are to wait patiently for "the end" of "the time" of trial; "for it is (to last) yet for a time appointed" by God.

36. The wilful king here, though primarily Antiochus, is antitypically and mainly Antichrist, the seventh head of the seven-headed and ten-horned beast of Re 13:1-18, and the "beast" of Armageddon (Re 16:13, 16; 19:19). Some identify him with the revived French emperorship, the eighth head of the beast (Re 17:11), who is to usurp the kingly, as the Pope has the priestly, dignity of Christ—the false Messiah of the Jews, who will "plant his tabernacle between the seas in the holy mountain," "exalting himself above every god" (2Th 2:4; Re 13:5, 6). This last clause only in part holds good of Antiochus; for though he assumed divine honors, identifying himself with Jupiter Olympius, yet it was for that god he claimed them; still it applies to him as the type.

speak marvellous things against … God of gods—so Da 7:25, as to the "little horn," which seemingly identifies the two (compare Da 8:25). Antiochus forbade the worship of Jehovah by a decree "marvellous" for its wickedness: thus he was a type of Antichrist. Compare Da 7:8, "a mouth speaking great things."

indignation … accomplished—God's visitation of wrath on the Jews for their sins (Da 8:19).

that … determined—(Da 9:26, 27; 10:21).

37. Neither … regard … the desire of women—(Compare Eze 24:16, 18). The wife, as the desire of man's eyes, is the symbol of the tenderest relations (2Sa 1:26). Antiochus would set at naught even their entreaties that he should cease from his attack on Jehovah's worship [Polanus]. Maurer refers it to Antiochus' attack on the temple of the Syrian Venus, worshipped by women (1 Maccabees 6:1, &c.; 2 Maccabees 1:13). Newton refers it to Rome's "forbidding to marry." Elliott rightly makes the antitypical reference be to Messiah. Jewish women desired to be mothers with a view to Him, the promised seed of the woman (Ge 30:23; Lu 1:25, 28).

nor regard any god—(2Th 2:4).

38. God of forces—probably Jupiter Capitolinus, to whom Antiochus began to erect a temple at Antioch [Livy, 41.20]. Translate, "He shall honor the god of fortresses on his basis," that is, the base of the statue. Newton translates, "And the god 'Mahuzzim' (guardians, that is, saints adored as 'protectors' in the Greek and Roman churches) shall he honor."

honour with gold, &c.—Compare Re 17:4 as to Antiochus' antitype, Antichrist.

39. Newton translates, "to be defenders of Mahuzzim (the monks and priests who uphold saint worship), together with the strange god whom he shall acknowledge, he shall multiply honor." English Version is better: He shall do (exploits) in the most strongholds (that is, shall succeed against them) with a strange god (under the auspices of a god which he worshipped not before, namely, Jupiter Capitolinus, whose worship he imported into his empire from Rome). Antiochus succeeded against Jerusalem, Sidon, Pelusium, Memphis.

cause them—Antiochus "caused" his followers and the apostates "to rule over many" Jews, having "divided their land" (Judea), "for gain" (that is, as a reward for their compliance).

40. The difficulty of reconciling this with Antiochus' history is that no historian but Porphyry mentions an expedition of his into Egypt towards the close of his reign. This Da 11:40, therefore, may be a recapitulation summing up the facts of the first expedition to Egypt (171-170 B.C.), in Da 11:22, 25; and Da 11:41, the former invasion of Judea, in Da 11:28; Da 11:42, 43, the second and third invasions of Egypt (169 and 168 B.C.) in Da 11:23, 24, 29, 30. Auberlen takes rather Porphyry's statement, that Antiochus, in the eleventh year of his reign (166-165 B.C.), invaded Egypt again, and took Palestine on his way. The "tidings" (Da 11:44) as to the revolt of tributary nations then led him to the East. Porphyry's statement that Antiochus starting from Egypt took Arad in Judah, and devastated all Phœnicia, agrees with Da 11:45; then he turned to check Artaxias, king of Armenia. He died in the Persian town Tabes, 164 B.C., as both Polybius and Porphyry agree. Doubtless, antitypically, the final Antichrist, and its predecessor Mohammed, are intended, to whom the language may be more fully applicable than to Antiochus the type. The Saracen Arabs "of the south" "pushed at" the Greek emperor Heraclius, and deprived him of Egypt and Syria. But the Turks of "the north" not merely pushed at, but destroyed the Greek empire; therefore more is said of them than of the Saracens. Their "horsemen" are specified, being their chief strength. Their standards still are horse tails. Their "ships," too, often gained the victory over Venice, the great naval power of Europe in that day. They "overflowed" Western Asia, and then "passed over" into Europe, fixing their seat of empire at Constantinople under Mohammed II [Newton].

41. Antiochus, according to Porphyry, marching against Ptolemy, though he turned from his course to wreak his wrath on the Jews, did not meddle with Edom, Moab, and Ammon on the side of Judea. In 1 Maccabees 4:61; 5:3; &c., it is stated that he used their help in crushing the Jews, of whom they were the ancient enemies. Compare Isa 11:14, as to Israel's future retribution, just as the Maccabees made war on them as the friends of Antiochus (1 Maccabees 5:1-68). Antitypically, the Turks under Selim entered Jerusalem on their way to Egypt, and retain "the glorious land" of Palestine to this day. But they never could conquer the Arabs, who are akin to Edom, Moab, and Ammon (Ge 16:12). So in the case of the final Antichrist.

42, 43. Egypt … Libyans … Ethiopians—The latter two, being the allies of the first, served under Antiochus when he conquered Egypt. Antitypically, Egypt, though it held out long under the Mamelukes, in A.D. 1517 fell under the Turks. Algiers, Tunis, and other parts of Africa, are still under them.

at his steps—following him (Ex 11:8, Margin; Jud 4:10).

44. tidings out of the east and out of the north—Artaxias, king of Armenia, his vassal, had revolted in the north, and Arsaces, leader of the Parthians, in the east (1 Maccabees 3:10, &c., 1 Maccabees 3:37; Tacitus, Histories, 5.8). In 147 B.C. Antiochus went on the expedition against them, on the return from which he died.

great fury—at the Jews, on account of their successes under Judas Maccabeus, whence he desired to replenish his treasury with means to prosecute the war with them; also at Artaxias and Arsaces, and their respective followers. De Burgh makes the "tidings" which rouse his fury, to be concerning the Jews' restoration; such may be the antitypical reference.

45. plant … between the seas—the Dead Sea and the Mediterranean.

tabernacles of … palace—his palace-like military tents, such as Oriental princes travel with. See on Da 11:40, as to the time of Antiochus' attack on Judea, and his subsequent "end" at Tabes, which was caused by chagrin both at hearing that his forces under Lysias were overcome by the Jews, and at the failure of his expedition against the temple of Elymais (2 Maccabees 9:5).

holy mountain—Jerusalem and Mount Zion. The desolation of the sanctuary by Antiochus, and also the desecration of the consecrated ground round Jerusalem by the idolatrous Roman ensigns, as also by the Mohammedan mosque, and, finally, by the last Antichrist, are referred to. So the last Antichrist is to sit upon "the mount of the congregation" (Isa 14:13), but "shall be brought down to hell" (compare Note, see on Da 7:26; 2Th 2:8).

CHAPTER 12

Da 12:1-13. Conclusion of the Vision (Tenth through Twelfth Chapters) AND Epilogue to the Book.

Compare Da 12:4, 13; as Da 12:6, 7 refer to Da 7:25, that is, to the time of Antichrist, so the subsequent Da 12:8-12 treat of the time of Antiochus (compare Da 12:11 with Da 11:31), thus putting together in one summary view the two great periods of distress. The political resurrection of the Jews under the Maccabees is the starting-point of transition to the literal resurrection about to follow the destruction of Antichrist by Christ's coming in glory. The language passes here from the nearer to the more remote event, to which alone it is fully applicable.

1. at that time—typically, towards the close of Antiochus' reign; antitypically, the time when Antichrist is to be destroyed at Christ's coming.

Michael—the guardian angel of Israel ("thy people"), (Da 10:13). The transactions on earth affecting God's people have their correspondences in heaven, in the conflict between good and bad angels; so at the last great contest on earth which shall decide the ascendency of Christianity (Re 12:7-10). An archangel, not the Lord Jesus; for he is distinguished from "the Lord" in Jude 9.

there shall be—rather, "it shall be."

time of trouble, such as never was—partially applicable to the time of Antiochus, who was the first subverter of the Jews' religion, and persecutor of its professors, which no other world power had done. Fully applicable to the last times of Antichrist, and his persecutions of Israel restored to Palestine. Satan will be allowed to exercise an unhindered, unparalleled energy (Isa 26:20, 21; Jer 30:7; Mt 24:21; compare Da 8:24, 25; 11:36).

thy people shall be delivered—(Ro 11:26). The same deliverance of Israel as in Zec 13:8, 9, "the third part … brought through the fire … refined as silver." The remnant in Israel spared, as not having joined in the Antichristian blasphemy (Re 14:9, 10); not to be confounded with those who have confessed Christ before His coming, "the remnant according to the election of grace" (Ro 11:5), part of the Church of the first-born who will share His millennial reign in glorified bodies; the spared remnant (Isa 10:21) will only know the Lord Jesus when they see Him, and when the spirit of grace and supplication is poured out on them [Tregelles].

written in the book—namely, of God's secret purpose, as destined for deliverance (Ps 56:8; 69:28; Lu 10:20; Re 20:15; 21:27). Metaphor from a muster-roll of citizens (Ne 7:5).

2. many … that sleep—"many from among the sleepers … these shall be unto everlasting life; but those (the rest of the sleepers who do not awake at this time) shall be unto shame" [Tregelles]. Not the general resurrection, but that of those who share in the first resurrection; the rest of the dead being not to rise till the end of the thousand years (Re 20:3, 5, 6; compare 1Co 15:23; 1Th 4:16). Israel's national resurrection, and the first resurrection of the elect Church, are similarly connected with the Lord's coming forth out of His place to punish the earth in Isa 26:19, 21; 27:6. Compare Isa 25:6-9. The Jewish commentators support Tregelles. Auberlen thinks the sole purpose for which the resurrection is introduced in this verse is an incitement to faithful perseverance in the persecutions of Antiochus; and that there is no chronological connection between the time of trouble in Da 12:1 and the resurrection in Da 12:2; whence the phrase, "at that time," twice occurs in Da 12:1, but no fixing of time in Da 12:2, 3; 2 Maccabees 7:9, 14, 23, shows the fruit of this prophecy in animating the Maccabean mother and her sons to brave death, while confessing the resurrection in words like those here. Compare Heb 11:35. Newton's view that "many" means all, is not so probable; for Ro 5:15, 19, which he quotes, is not in point, since the Greek is "the many," that is, all, but there is no article in the Hebrew here. Here only in the Old Testament is "everlasting life" mentioned.

3. wise—(Pr 11:30). Answering to "they that understand" (Da 11:33, 35), the same Hebrew, Maskilim; Israelites who, though in Jerusalem when wickedness is coming to a head, are found intelligent witnesses against it. As then they appeared worn out with persecutions (typically, of Antiochus; antitypically, of Antichrist); so now in the resurrection they "shine as the brightness of the firmament." The design of past afflictions here appears "to make them white" (Mt 13:43; Re 7:9, 14).

turn … to righteousness—literally, "justify," that is, convert many to justification through Christ (Jas 5:20).

stars—(1Co 15:41, 42).

4. shut up … seal the book—John, on the contrary, is told (Re 22:10) not to seal his visions. Daniel's prophecy refers to a distant time, and is therefore obscure for the immediate future, whereas John's was to be speedily fulfilled (Re 1:1, 3; 22:6). Israel, to whom Daniel prophesied after the captivity, with premature zeal sought after signs of the predicted period: Daniel's prophecy was designed to restrain this. The Gentile Church, on the contrary, for whom John wrote, needs to be impressed with the shortness of the period, as it is, owing to its Gentile origin, apt to conform to the world, and to forget the coming of the Lord (compare Mt 25:13, 19; Mr 13:32-37; 2Pe 3:8, 12; Re 22:20).

run to and fro—not referring to the modern rapidity of locomotion, as some think, nor to Christian missionaries going about to preach the Gospel to the world at large [Barnes], which the context scarcely admits; but, whereas now but few care for this prophecy of God, "at the time of the end," that is, near its fulfilment, "many shall run to and fro," that is, scrutinize it, running through every page. Compare Hab 2:2 [Calvin]: it is thereby that "the knowledge (namely, of God's purposes as revealed in prophecy) shall be increased." This is probably being now fulfilled.

5. A vision of two other angels, one on one side of the Hiddekel or Tigris, the other on the other side, implying that on all sides angels attend to execute God's commands. The angel addressing Daniel had been over the river "from above" (Da 12:6, Margin).

6. one—namely, of the two (Da 12:5).

man … in linen—who had spoken up to this point. God impelled the angel to ask in order to waken us out of our torpor, seeing that the very "angels desire to look into" the things affecting man's redemption (1Pe 1:12), as setting forth the glory of their Lord and ours (Eph 3:10).

How long … to the end of these wonders—This question of the angel refers to the final dealings of God in general, Antichrist's overthrow, and the resurrection. Daniel's question (Da 12:8) refers to the more immediate future of his nation [Auberlen].

7. held up … right … and … left hand—Usually the right hand was held up in affirmation as an appeal to heaven to attest the truth (De 32:40; Re 10:5, 6). Here both hands are lifted up for the fuller confirmation.

time, times, and a half—(See on Da 7:25). Newton, referring this prophecy to the Eastern apostasy, Mohammedanism, remarks that the same period of three and a half years, or 1260 prophetic days, is assigned to it as the Western apostasy of the little horn (Da 7:25); and so, says Prideaux, Mohammed began to forge his imposture, retiring to his cave, A.D. 606, the very year that Phocas made the grant to the bishop of Rome, whence he assumed the title, The Universal Pastor; Antichrist thus setting both his feet on Christendom together, the one in the East, and the other in the West. Three and a half is the time of the world power, in which the earthly kingdoms rule over the heavenly [Auberlen]. "Three and a half" represents the idea of spiritual trial; (besides this certain symbolical meaning, there is doubtless an accurate chronological meaning, which is as yet to us uncertain): it is half of "seven," the complete number, so a semi-perfect state, one of probation. The holy city is trodden by the Gentiles forty-two months (Re 11:2), so the exercise of the power of the beast (Re 13:5). The two witnesses preach in sackcloth 1260 days, and remained unburied three days and a half: so the woman in the wilderness: also the same for a "time, times, and a half" (Re 11:3, 9, 11; 12:6, 14). Forty-two connects the Church with Israel, whose haltings in the wilderness were forty-two (Nu 33:1-50). The famine and drought on Israel in Elijah's days were for "three years and six months" (Lu 4:25; Jas 5:17); there same period as Antiochus' persecution: so the ministry of the Man of Sorrows, which ceased in the midst of a week (Da 9:27) [Wordsworth, Apocalypse].

scatter … holy people—"accomplished" here answers to "the consummation" (Da 9:27), namely, the "pouring out" of the last dregs of the curse on the "desolated holy people." Israel's lowest humiliation (the utter "scattering of her power") is the precursor of her exaltation, as it leads her to seek her God and Messiah (Mt 23:39).

8. understood not—Daniel "understood" the main features of the vision as to Antiochus (Da 10:1, 14), but not as to the times. 1Pe 1:10-12 refers mainly to Daniel: for it is he who foretells "the sufferings of Christ and the glory that should follow"; it is he who prophesies "not unto himself, but unto us"; it is he who "searched what, or what manner of time the Spirit of Christ in him did signify."

9. Daniel's desire of knowing more is thus deferred "till the time of the end." John's Revelation in part reveals what here is veiled (see on Da 12:4; Da 8:26).

10. There is no need of a fuller explanation as to the time; for when the predictions so far given shall have come to pass, the godly shall be "purified" by the foretold trials and shall understand that the end is at hand; but the wicked shall not understand, and so shall rush on to their own ruin (Da 11:33-35) [Maurer]. The "end" is primarily, of Antiochus' persuasion; antitypically, the end of Antichrist's. It is the very clearness in the main which renders necessary the obscurity. The fulfilment of God's decree is not a mere arithmetical problem which the profane may understand by arithmetical calculations, but a holy enigma to stimulate to a faithful observance of God's ways, and to a diligent study of the history of God's people [Auberlen]. To this Christ refers (Mt 24:15), "Whose readeth, let him understand."

11. from … sacrifice … taken way … abomination—(Da 11:31). As to this epoch, which probably is prophetically germinant and manifold; the profanation of the temple by Antiochus (in the month Ijar of the year 145 B.C., till the restoration of the worship by Judas Maccabeus on the twenty-fifth day of the ninth month [Chisleu] of 148 B.C., according to the Seleucid era, 1290 days; forty-five days more elapsed before Antiochus' death in the month Shebat of 148 B.C., so ending the Jews' calamities [Maurer]); by pagan Rome, after Christ's death; by Mohammed; by Antichrist, the culmination of apostate Rome. The "abomination" must reach its climax (see Auberlen's translation, "summit," Da 9:27), and the measure of iniquity be full, before Messiah comes.

thousand two hundred and ninety days—a month beyond the "time, times, and a half" (Da 12:7). In Da 12:12, forty-five days more are added, in all 1335 days. Tregelles thinks Jesus at His coming will deliver the Jews. An interval elapses, during which their consciences are awakened to repentance and faith in Him. A second interval elapses in which Israel's outcasts are gathered, and then the united blessing takes place. These stages are marked by the 1260, 1290, and 1335 days. Cumming thinks the 1260 years begin when Justinian in A. D. 533 subjected the Eastern churches to John II, bishop of Rome; ending in 1792, when the Code Napoleon was established and the Pope was dishonored. 1290 reach to 1822, about the time of the waning of the Turkish power, the successor to Greece in the empire of the East. Forty-five years more end in 1867, the end of "the times of the Gentiles." See Le 26:24, "seven times," that is, 7 X 360, or 2520 years: 652 B.C. is the date of Judah's captivity, beginning under Manasseh; 2520 from this date end in 1868, thus nearly harmonizing with the previous date, 1867. See on Da 8:14. The seventh millenary of the world [Clinton] begins in 1862. Seven years to 1869 (the date of the second advent) constitute the reign of the personal Antichrist; in the last three and a half, the period of final tribulation, Enoch (or else Moses) and Elijah, the two witnesses, prophesy in sackcloth. This theory is very dubious (compare Mt 24:36; Ac 1:7; 1Th 5:2; 2Pe 3:10); still the event alone can tell whether the chronological coincidences of such theories are fortuitous, or solid data on which to fix the future times. Hales makes the periods 1260, 1290, 1335, begin with the Roman destruction of Jerusalem and end with the precursory dawn of the Reformation, the preaching of Wycliffe and Huss.

13. rest—in the grave (Job 3:17; Isa 57:2). He, like his people Israel, was to wait patiently and confidently for the blessing till God's time. He "received not the promise," but had to wait until the Christian elect saints should be brought in, at the first resurrection, that he and the older Old Testament saints "without us should not be made perfect" (Heb 11:40).

stand—implying justification unto life, as opposed to condemnation (Ps 1:5).

thy lot—image from the allotment of the earthly Canaan.