Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Habakkuks bok

Veien igjennom bibelen - 2281-2298-Habakkuks bok

Trykk her for å se bibel oversikt for Habakkuks bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Habakkuk var profet i Juda rike. Så vidt vi kan forstå ut fra hans bok, virket han omkring år 640 f.Kr. ved begynnelsen av kong Josias regjeringstid. Josia var konge fra 641 til 609 f.Kr.

Navnet Habakkuk betyr egentlig "kjærtegnet" eller "omfavnelsen". Hans profeti er en trøstetale som skulle styrke Herrens folk i Juda slik at de kunne holde ut i troen på at Herren skulle frelse dem gjennom alle trengslene som skulle komme. Herren ville ikke la sitt folk gå under, men frelse dem til slutt.

I så måte svarer Habakkuks navn til hans profeti. Det er som han kaster seg i Guds nådes favn med all sin sorg og smerte og blir trøstet i Herrens omsorgsfulle armer.

Fiendene som Habakkuk profeterer skal ødelegge Jerusalem, er kaldeerne (Hab 1:6). Det er ikke lenger den gamle verdensmakten Assyria, men det nye verdensriket Babel han profeterer om. Det skal være et tuktens ris over Jerusalem.

Men samtidig varsler han også kaldeernes undergang fordi de ved hovmot, vold og urettferdighet hadde misbrukt den oppgven Gud hadde betrodd dem, nemlig å tukte Juda. Han slutter med å beskrive hvordan Herren kommer med dom over fiendene, men med frelse for sitt folk.

Habakkuks profeti er egentlig en samtale mellom han og Gud. Han klager sin nød for Herren, og Herren svarer og trøster han.

Vi vet at det gikk en vekkelse gjennom Juda under kong Josia, og profeten Habakkuk står fram som et barn av denne vekkelsen og bærer fram sin åndsfylte profeti.

Hos Habakkuk finner vi det herlige ordet som profeten Paulus knytter Romerbrevet til: "Den rettferdige, ved tro skal han leve" (Hab 2:4 sml. Rom 1:17).

Hab 1:1-17
Profeten begynner sin samtale med Herren med å klage sin hjertenød for han. Det er selvfølgelig den samme nød som alle de sant troende i folket kjente på. Det er en dyp smerte og bedrøvelse over all ugudelighet som rådet i landet og som ønsker så inderlig at Herren måtte gripe inn.

Men til tross for all bønn og alle nødrop syntes det som om Herren ikke hørte. Det synes som om de "ugudelige" fikk lov til å boltre seg fritt i sin vold og undertrykkelse overfor "den rettferdige" uten at Herren lot dem merke sin makt (v. 2-4).

"Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører meg? - Hvorfor lar du meg se urett, og hvordan kan du selv se på slik elendighet!" Slik uttrykker profeten seg.

Det er anfektelsens "hvor lenge" og "hvorfor" vi møter her. Herren ville jo høre. Ja, han hadde allerede hørt sine venners klage. Han er allerede i ferd med å forberede sitt svar. Det var med urette profeten klaget: "Du vil ikke høre - du vil ikke svare."

Hvor ofte skjer det ikke den dag i dag at slike anfektende tanker kommer opp i en troendes hjerte. En ser hvordan vantroens og dødens forferdelige vesen kommer til uttrykk omkring seg. Kanskje ser en det i sin egen slekt eller i sitt naboskap, i sitt sokn og i sitt land. En ser hvordan Guds rikes sak aldri får rett mens vantroen får føre de store ord. En roper og tigger til Herren. En trygler og ber kanskje år etter år, og alt forblir tilsynelatende ved det samme.

Å, hvor tungt kan det ikke i lengden bli for et slikt hjerte når himmelen likesom er lukket, og det synes som om Herren ikke hører.

Og likevel er det synd å la slike tanker få overhånd. La oss minne hverandre om det som står i Dan 10:12: "Frykt ikke Daniel! For fra første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke ditt hjerte for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt!"

Det er ikke alltid Herrens svar blir åpenbart like raskt som det utålmodige hjertet ønsker det. Vi skal selv oppdras til å være "vedholdende i bønnen" (Rom 12:12), og det er ofte nødvendig med mange forberedelser før Herrens svar kan få virke.

Det er mange ting som hindrer det, mange ting som vi ikke ser. Hos Daniel hører vi om slike hindringer i åndens verden som først måtte overvinnes før bønnhørelsen kunne skje. "Salige er de som venter på ham" (Jes 30:18). Herren kan gjøre store ting for dem som venter på ham (Jes 64:3).

I v. 5-11 lyder Herrens svar. Herren skal snart gripe inn på en slik måte at de skulle bli forferdet over det og ikke tro det selv om det nå det blir fortalt dem (v. 5).

Men dommen skulle komme fra hedningene. De skulle se ut over dem. Og det folket som skulle bringe Herrens dom over dem, nevnes ved navn. Det skulle bli kaldeerne, dette "ville og voldsomme folket", som skulle komme. Rask som leoparden og slu som ulven skulle de fare fram og legge alt under seg som "en ørn når den styrter seg over sitt rov" (v. 6-10).

I v. 10 står om dette folket: "De ler av hver festning. De dynger opp jord mot den og inntar den." Med uttrykket "dynger opp jord mot den", tenkes det på de vollene fiendene bygde opp mot festningsmurene før de inntok dem.

I v. 11 blir det påpekt hvordan kaldeerne førte seg selv inn under dommen allerede mens de ble brukt som Herrens ris over folkene. De tilba sin egen kraft og trodde på den som en avgud. De ble overmodige ved at de stadig seiret og ble etterhvert grepet at storhetsvanvidd. De "drar skyld over seg. Deres kraft er deres gud".

Det skal sterke skuldre til å bære gode dager, sier et gammelt ordtak som uttrykker en rett kunnskap om det naturlige menneskehjertet. Et vitnesbyrd om det finner vi i historien om kaldeernes konge Nebukadnesar da han beruset av hovmot over alle seirene han vant, gav seg selv æren (Dan 4:30-32).

Fristelsen til hovmot ligger snublende nær for alle dem som Herren bruker som sine redskaper, enten det er som et tuktens redskap eller det er som frelsens sendebud. Det er ikke sjelden at den som gikk bud for Herren "drar skyld over seg" ved å gi ære til sin egen kraft i stedet for å gi den til Herren. Det er han som skal ha den.

Ja, det er dårlig når redskapet opphøyer seg over mesteren som bruker det. Det er like tåpelig som når en spade vil skryte av seg selv i stedet for den som bruker den. "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære" (Sal 115:1).

I v. 12-17 ser vi igjen at profeten henvender seg til Herren. Profeten blir anfektet ved det svaret han får høre. Idet han ved Ånden ser det Herren har fortalt han, ser den veldige kaldeerhæren fare fram "som en vind" (v. 11), blir han grepet av frykt for hvordan det skal gå med Israels barn.

Han har bedt om at Herren måtte gripe inn, og nå når han ser hvordan dommen vil komme, begynner han en bønnekamp med Herren om å spare folket. At Herren ønsket at hans folk skulle gå under, står for han som en umulig tanke. "Er du ikke fra gammel tid Herre, min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø" (v. 12).

Med disse ordene klynger han seg fast til Herren som den Gud som har blitt hans Gud, hans egen Herre. Det er godt å ha det slik at en kan bekjenne: "Min Gud!" Da skal også Ånden fra Gud overbevise om dette at vi skal ikke dø! "Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes" (Luk 20:38).

Nei, det var ikke for å forberede døden for folket at Gud sendte den forferdelige fienden over dem. Gjennom angstens tårer forsøker profeten å få øye på lyset fra Gud i alt dette, og han finner hvile i det han legger fram for Gud: "Herre! Du har satt dem til å fullbyrde dom. Du er vår klippe! Du har gitt dem fullmakt til å straffe."

Uværet som nærmet seg, var altså en straffedom, en tukt fra Herren. Men Herrens trofasthet ville ikke fornekte seg selv. Han ville være den samme, trofaste Herre "fra gammel tid".

Profeten klynger seg til dette at Herren "har rene øyne", så han "ikke kan se på det onde og ikke er i stand til å skue elendighet" (v. 13).

Han mener at den hellige og rettferdige Gud ikke kunne se på alt det onde som skjedde og den elendighet som fant sted ved kaldeerne, uten at han grep inn og stanset fienden.

Det er nok sant. Men Herren har sin tid til å dømme og til å frelse, og før hans time kommer, kan det ofte se ut som om han ikke bryr seg om det som skjer.

Hvilken elendighet har ikke hans rene øyne sett i våre dager, han den hellige og rettferdige? Vi kan som eksempel nevne Armenia, Russland og Kina. (Og i våre dager kan vi gjøre listen mye lenger,oa.)

"Hvorfor ser du på troløse?" spør profeten. Med det mener han hvordan kan du rolig se på "når den ugudelige tilintetgjør den som er mer rettferdig enn han?" (v. 13).

Profeten tenker her særlig på den troende delen av Judas barn som også ville komme til å lide hardt under kaldeernes vold.

Det er ofte underlig hvor nærsynte vi er når vi ser på utviklingen i den nåværende verdensorden. "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier" (Rom 11:33).

Ofte kan det se ut for oss som om det er urettferdigheten som seirer. Den anfektelsen profeten opplever her, er ofte en anfektelse for Herrens troende til alle tider.

Habakkuk kjemper med denne anfektelsen. Han stiller denne tanken fram for både seg selv og Gud hvor umulig det ville være at Herren behandler menneskene på samme måte som "havets fisker, som med krypet, som ingen herre har" (v. 14).

Med dette siste har ikke profeten sagt at ikke Herren bryr seg om selv det minste kryp på jorden. Han understreker bare at mennesket som er skapt i Guds bilde, står i et helt annet forhold til Herren enn fisker og småkryp.

I v. 15-17 vender profeten igjen øyet med angst mot det synet han ser. Han ser den spottende, veldige kaldeerkongen som nettopp behandler folkeslagene som fisk. Han samler dem i sin not for å slå dem i hjel eller for å fete dem, for å holde seg til bildet. Han vil sette dem ut i sine egne fiskedammer for å gjø dem. Det vil si at han vil føre dem som fanger til det indre av sitt rike.

Profeten ser kaldeerkongens triumf ved denne menneskefangsten, og hvordan han "ofrer" til sin not og til sitt garn som skaffer han denne fete fangsten (v. 16). Det vil si at det faller han ikke inn å gi Gud æren, men han gjør sin egen kraft og styrke til sin gud. Det store gudebildet som Nebukadnesar lot reise, var jo ikke annet enn et bilde på hans egen makt som han gjorde til sin gud.

Slik kjemper profeten i bønn til Gud for å få hvile i sin sjel når det gjaldt Guds dommer over folket. Han venter nå på svar fra Herren angående dette siste spørsmålet som opptok hans sjel, nemlig om ikke Gud i tide likevel ville sette en stopper for den forferdelige fienden.

Og han får svar fra Herren. Det får alle som virkelig trenger inn på Herren. Verdens mennesker snakker om at de ber og ber, men de snakker aldri om at de får svar fra Herren. Deres bønner er jo bare tomme ord. Men den som av hjertet ber i tro, skal alltid oppleve den gleden at Herren svarer. Men det kan ofte være nødvendig å vente, slik vi hører i dette kapitlet.

Gå til Hab 2:1-3
Hab 2:1-3
Profeten sluttet forrige avsnitt med å kreve et svar fra Herren. Men hvordan kan vi være i stand til å se dette svaret? Vi må ha et svar for at hjertet kan få visshet og falle til ro. Men dette skal vi lære av den gamle profeten: Hjertet må være stille, oppmerksomt og være fylt av forventning om vi skal kunne høre svaret Herren gir oss.

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden," sier profeten. Han sammenligner seg med en vaktpost som lytter og speider ut fra "varden". Det er et gammelt ord for et utkikkstårn.

Den sjel som vil oppleve at Den Hellige Ånd taler til seg, må, som Luther sier, vende blikket oppover, bort fra de jordiske tingene. Han må vente og lytte som speideren gjør. Han må ikke forlate sin post, men stå på vakt der Herren har satt han. Stå der med håp og tro.

Guds svar er en så dyrebar erfaring at den er verdt all vår venting og utholdenhet. Og svaret kommer sikkert og visst, men ofte først når alle andre hjelpemidler er oppbrukt. Et Guds barn har ofte fornemmelsen av at når nøden er størst, når det synes at alt omkring en svikter, så er hjelpen nærmest.

Men vi må passe på at vi ikke oppfører oss som verdens barn som kanskje ber av og til, men som ikke venter noe svar. Også Guds barn kan av og til løpe bort fra bønnen uten engang å ha gitt Gud tid til å svare dem. Nei, min venn, når du har bedt, da lytt, vent, stå på vakt og still deg på varden og speid for å se hva det er han vil si til deg.

Hvor salilg er det ikke å få ta imot svaret fra Gud. Da får en også noe til svar på sitt "klagemål" som profeten sier. Den klagende og sukkende stemmen i sjelen slår seg ikke til ro ved våre egne betraktninger. Men får vi et svar fra Herren, da er det også et svar på vår klage, og det er mektig til å tilfredsstille de klagende spørsmålene "hvorfor" og "hvordan".

"Herren svarte meg," sier profeten (v. 2). Men før selve svaret på profetens spørsmål (Hab 1:12-17) kom, sier Herren at profeten skal skrive opp "synet". Han skal skrive det "tydelig på tavlene", så tydelig at den som leser det skal kunne gjøre det i en fart. Hele folket skulle altså gjøres kjent med Herrens svar.

"De tavlene det tales om her, har kanskje vært slått opp på tempelbygningen, og det kan ha vært skikk at viktige kunngjøringer, også profetier, har blitt skrevet opp på dem. Ved utgravning av ruiner fra gammel tid i Østerland, fant en et rom fullt av slike tavler med fullstendig bevart skrift.

Når de hellige ordene skulle skrives så tydelig at selv den som fór forbi i full fart, kunne se hva som stod der, peker det liksom på vår Bibel i sin helhet. Det som er nødvendig for vår salighet, er så tydelig framstilt i Skriften at ingen, selv de mest urolige mennesker, kan unnskylde seg med å si at de ikke har merket det minste til dem. Ord som omvendelse, hellighet og Kristi kors er ikke fremmede for noen av dem som er døpt uansett hvor likegyldig den store massen skynder seg forbi dem.

At profeten skulle skrive opp Herrens svar, skulle være et vitnesbyrd om at det som synet fortalte om, i sannhet skulle komme (v. 3).

Det ligger en dyp mening i det som står i v. 3: "For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det, det skal ikke utebli."

Alle de profetiske syner har altså sin bestemte tid for oppfyllelse selv om oppfyllelsen lar vente på seg i århundrer. Alt som Herrens ord har forutsagt, skal komme.

I 2Pet 3:4 taler apostelen Peter om spottere som sier: "Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?" Ja, slik sier verden når den hører ordet om endetiden, om Herrens gjenkomst og jordens undergang. Det kommer aldri til å skje, mener de, for det er blitt sagt gjennom så mange århundrer. Men til Guds folk lyder det: "Om det dryger, så vent på det!"

Synet taler om "enden og lyver ikke," står det. Det vil si at alle profetiske syner om dommen over verdensfolkene og om oppreisning for Guds folk i virkeligheten først blir virkelighet når enden kommer.

Så skal Guds folk bare være på vakt og stille seg på varden. De skal gi akt på tidens tegn og speide etter "sin tid". Vi vet for sikkert at den skal komme og skal ikke utebli.

Gå til Hab 2:4
Hab 2:4
I dette avsnittet har vi synet som skulle skrives på tavlene. v. 4 er som en overskrift over det hele. Det setter skille mellom Guds rikes fiender og Herrens troende. Det uttaler den dype vesensforskjellen mellom disse to grupper mennesker og den følgende motsetningen mellom deres endelige skjebne.

"Se, oppblåst og uærlig er hans sjel i ham." Slik beskriver Herren kjennemerkene på kaldeerkongen som er omtalt i slutten av Hab 1 når det gjelder spørsmålet profeten stilte.

Det er egentlig kjennetegnet på vantroen. Den er stor på det, egenrådig og selvrettferdig, "oppblåst og uærlig" (D: "ikke ydmyk"). Det er selve Satans vesen, og denne verden og dens barn styres fullstendig av dette sinn. Kaldeerkongen står som et eksempel på verdens sinn i alminnelighet.

I motsetning til dette blir Guds folk betegnet som "den rettferdige" som skal leve "ved tro".

De gamle jødiske skriftlærde sa at David hadde sammenfattet de seks hundre og tretten bud fra Sinai i elleve bud i Sal 15:2-5. Jesaja hadde uttrykt det samme i seks bud i Jes 33:15, mens Mika hadde brukt tre bud i Mika 6:8 ("gjøre rett - vise kjærlighet - vandre ydmykt for din Gud"). Amos sammenfattet det bare i ett bud, nemlig i Amos 5:4 ("Søk meg, så skal dere leve!")

Habakkuk bruker også bare ett bud, nemlig dette: "Den rettferdige, ved tro skal han leve." Det ligger en vakker tanke i dette at hele loven allerede ble sammenfattet av de gamle jødene i dette å tro på Herren. Det minner oss om ordet i 1Johs, 3:23: "Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss." Bare ved troen kan synderen få kraften til å vandre etter Guds lov og vilje.

I dette ordet finner vi altså allerede Det gamle testamentets saliggjørende lære og kjerne om at livet med Gud kommer av troen. Herrens apostel Paulus har nevnt dette ordet hele to ganger, først i Rom 1:17 og senere i Gal 2:11. Begge stedene blir det gjengitt slik: "Den rettferdige av tro, skal leve." Dette understreker at rettferdigheten kommer av troen. Det samme uttrykkes jo også i ordet her hos profeten. Det står jo: "Den rettferdige, ved tro skal han leve." Det er altså ikke ved sin egen rettferdighet han har livet, men ved troen.

Vi blir minnet om gamle Simeon i templet da Jesus var født. Han blir beskrevet som "rettferdig" og "gudfryktig". Dette sier det samme, nemlig at han var rettferdig på grunn av det sinn som ville rette seg etter Guds vilje. Men Simeon hadde ikke fred i sin rettferdighet og gudsfrykt. Det fant han først da han i troen så Guds frelse som var forberedt i Jesubarnet. Ved troen fant han den rettferdigheten som gjorde han i stand til å bestå for Guds ansikt.

Vitnesbyrdet i den gamle pakt viser altså at livet kommer av troen, og den viser tilbake til de troendes far, Abraham. Om han står det: "Og Abraham trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet" (1Mos 15:6).

Men idet den rettferdige lever ved sin tro, ved sin tillitsfulle fortrøstning og hengivelse til Gud, blir hans vei en ydmykhetens vei i motsetning til verdens vei. Den rettferdige stoler ikke på sitt eget, men på Herren.

Ordet her forkynner altså livet som gis ved troen, men roper ve over vantroen og hovmodet spesielt når det gjelder kaldeerkongen.

Gå til Hab 2:5-20
Hab 2:5-20
I v. 5-20 finner vi et femdobbelt ve-rop over kaldeerkongen. Hans undergang blir slått fast i v. 5 med disse ordene: "En hovmodig mann - han skal ikke bli boende i ro."

Med én gang nevnes den synden som førte kaldeerkongen i døden, med ordene: "Så er og vinen troløs." Babylonerne var et yppig folk som levde i vellyst, og kongen gikk i spissen for dem også i dette. De gamle historieskriverne bekrefter Skriftens ord om at drukkenskap var svært utbredt blant dem. Den natten da Babylon gikk under, satt jo kong Belsasar i drikkelag.

Den dag i dag er det utallige sjeler som kan bevitne det samme, nemlig at vinen er en bedrager. Drankerens kone og barn kan bevitne det samme, og drankeren selv kan også skrive under på denne sannheten. Millioner og atter millioner kan bekrefte at vinen bedro dem ikke bare for deres timelige velferd, men også for deres evige salighet.

I v. 6-8 ropes det ve over kaldeerkongens umettelige begjær etter bytte. Hans grådighet sammenlignes med "dødsriket". Som døden oppsluker alt levende, slik sluker Babel "alle folkeslag". Fra disse undertrykte folkeslagene skal det lyde et ve over kongen som har ført alle deres sukk og tårer over seg.

Ved "nidviser og spottesanger" og "gåter om ham" skal disse utarmede og undertrykte folkeslagene på mange måter uttale sitt ve over Babel slik at det selv skulle bli et bytte for de folkene som overlevde.

"Alle som blir igjen av folkene" må bety dem som ikke ble myrdet av kaldeernes sverd. Som kjent kom dommen over Babel ved mederne og perserne.

I v. 9-11 hører vi det tredje ve over Babels konge. Han ranet de andre og bygde seg et "rede i høyden" for å sikre seg selv uten å bry seg om at det skjedde gjennom andres undergang og ved "skammelig vinning".

"Dermed har du syndet mot deg selv," roper profeten mot den onde fienden. Det røvede godset ropte om hevn. Både "stenene i veggen" og "bjelken i treverket" som var røvet for å binde bygningen sammen til en prektig borg for voldsmannen, skulle stemme i dette ropet.

Det tredje ve lyder i v. 12-13. Det er et verop over "den som bygger en by med blod og grunnlegger en stad med urett". Babels herlighet var kjøpt dyrt med blod og urett. Den var ikke bare prydet med røvet gods fra andre folkeslag, men massevis av mennesker hadde arbeidet seg til døde for å gjennomføre de veldige byggeplanene som Nebukadnesar hadde. Han gjennomførte dem på meget kort tid.

Den babylonske historieskriveren Berofus forteller at Nebukadnesar utvidet byen da han kom tilbake etter sine krigstog. Han bygde en helt ny by for å forsvare den gamle med. Både den indre og den ytre byen var omgitt av tre ringmurer. Ved siden av den gamle kongeborgen bygde han en ny som var både større og flottere enn den andre. Og likevel sto den ferdig i løpet av femten dager.

Og videre bygde han kunstige fjell som hvilte på steinpillarer og var beplantet med alle slags trær, de såkalte hengende hager. Dette gjorde han fordi hans gemalinne som var fra det mediske høylandet, lengtet etter å se fjellandskap.

Men nå forkynner profeten at denne byen som var bygd med så stort slit og mange kostnader, skulle bli tilintetgjort av ild. "Se, kommer det ikke fra Herren, hærskarenes Gud, at folk skal arbeide seg trette for ilden, og folkeslag gjøre seg møye for intet?" (v. 13).

Ja, dette var Herrens dom over det stolte Babel. Alt som var laget der, skulle bare være arbeide "for ilden", det vil si et unyttig arbeid. Det som blir bygd med urett, skal bli til intet på dommens dag.

Etter disse tre veropene over kaldeerkongen stråler det så fram et herlig løfte for Guds folk. Men det er et løfte som blir til domsforkynnelse over verdensmakten. Den antikristelige verdensmakten skal en gang knekkes. Og det Herren har lovet, skal bli oppfylt.

Herrens løfte til sitt folk er dette: "Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn" (v. 14). Det skal virkelig skje, for det er Herrens fast bestemte råd, og alt må til sjuende og sist bøye seg under hans vilje.

La derfor verden trosse hans vilje og rase mot hans ord. La den bare yppe seg i hovmot. Seieren hører likevel Herren til. En gang skal hele jorden bli fylt med erkjennelsen av hans herlighet. Dette oppfylles etter som Guds ord får makt her på jorden.

Alt misjonsarbeid er lysets kamp mot mørket for å fylle jorden med kunnskap om Herrens herlighet. Men dette vil først skje fullkomment når den siste dommen har gått over jorden og den nye jorden stråler fram.

Det er et løfterikt bilde som føyes til, nemlig at kunnskapen om Herrens herlighet skal fylle jorden "likesom vannet dekker havets bunn". Det er altså ikke bare en overflatisk kunnskap, men en dyp kunnskap og erkjennelse av Herrens herlighet. Det er som når apostelen sier: "Da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent" (1Kor 13:12).

Etter dette streifet av lys vender profeten tilbake til veropene over Babel. Babel hadde mishandlet "sin neste" og øvet vold ikke bare mot mennesker, men også mot dyr og trær. I vill ødeleggelseslyst hadde Babels konge gitt ordre om at de mektige sedertrærne på Libanon skulle hogges ned. På den måten ble også dyrelivet på Libanon ødelagt (v. 17). Profeten Jesaja omtaler også denne ødeleggelsen (Jes 14:8).

Babel hadde gitt "sin neste" en berusende drikk, men den var blandet med "vrede" (v. 15). Her siktes det til måten Babel behandlet de små folkeslagene på. Det opptrådte som om det var de smås venn, men i virkeligheten ønsket det bare å gjøre dem til Babels slaver.

Profeten sammenligner den måten Babel gikk fram på, med det å skjenke sin neste full i den onde hensikten å blottlegge den berusedes skam.

Men nå var turen kommet til Babel selv. Det skulle drikke vredens skål i "Herrens høyre hånd", og dets nakenhets skam skulle blottlegges. På den måten skulle alle se at Babels konge var en hedning. Hans forhud var tegn på det.

Det Babel hadde gjort for andre, skulle det selv få del i. Dette var det fjerde veropet (v. 15-17).

I v. 18-19 ser vi det femte veropet. Denne gang lyder det over avgudsdyrkeren som laget utskårne eller støpte bilder og stolte på dem. Disse er bare "stumme avguder" som er laget av mennesker. De er bare stokker og stener. De er riktignok overtrukket med "gull og sølv", men "det finnes ikke ånd i den". "Skulle den være lærer?" Det er bare dårskap og løgn.

Når det i v. 18 er tale om "lærer i løgn", menes det enten selve avguden eller dens profet, Ba'alspresten. Det kommer tross alt ut på ett, for bak avgudsprestene er det den samme løgnens ånd som står bak disse "tomme avguder" (Jon 2:9).

Der fikk profeten svaret som han hadde ventet på. Det femdobbelte veropet over kaldeerkongen var et mektig svar på profetens spørsmål: "Skal de da alltid få tømme sin not og uten skånsel gjøre ende på folkeslag?" (Hab 1:17).

Nei, "Herren er i sitt hellige tempel. Vær stille for hans åsyn, all jorden!" (v. 20). Herren er ingen død Gud, men en levende Gud som ingen ennå har kunnet avsette fra sin trone.

Fra helligdommen i himmelen som er avbildet ved paktens ark i helligdommen i Jerusalem, rekker han sitt septer ut over "all jorden". Derfor lyder oppfordringen: "Vær stille for hans åsyn."

Bøy deg, Guds folk, i hellig tilbedelse og hvil i troen på hans guddoms makt. For han er ingen nød for stor og ingen fiende for sterk! Vær stille for Herren, så skal han stride for deg. Det er Herrens svar til alle dem som venter på han.

Gå til Hab 3:1-15
Hab 3:1-15
Den andre og siste delen av profeten Habakkuks bok har denne overskriften: "En bønn av profeten Habakkuk." Og så føyes det til: "Etter Sjigjonot." (v. 1). Det siste er en musikalsk henvisning. Så vidt vi vet betegner det en toneart som karakteriserer en sang full av ild og kraft, en kamp- og triumfsang.

Vi har en tilsvarende toneart anvist av David i den sjuende salme. Tonene kan jo ofte betegne det åndelige preget i en åndelig sang eller salme.

En direkte bønn finner vi egentlig bare i v. 2. Resten av kapitlet framstår riktignok i bønnens form med tiltale til Herren, men er samtidig en stor profeti om Herrens komme i hans majestet til dom over verden.

Bønnen i v. 2 begynner med at profeten bekjenner sin frykt for Herren. "Herre, jeg har hørt kunnskapen om deg, jeg er forferdet." Den kunnskapen profeten taler om, må sikte til den dommen Herren har kunngjort over Juda (Hab 1:5-11).

Guds barn har mange trofaste løfter fra Herren om at han aldri vil slippe dem og aldri forlate dem når dommens stormer farer over jorden. "Alle dine hellige er i din hånd" (5Mos 33:3). Herren kjenner sine og vil ikke la dem gå til grunne sammen med verden.

Noa ble spart fra syndfloden. Lot ble reddet da Sodoma gikk under. Og Herren har sagt til sine disipler at de skal løfte hodene når de siste tiders store tegn begynner å skje og verdens mennesker forgår av frykt (Luk 21:28).

Hans venner skal ikke frykte. Og likevel kjenner nok de fleste av Guds barn denne frykten som profeten taler om her. Den beven som farer gjennom hjertet ved tanke på Herrens gjenkomst for å dømme levende og døde. Det gamle menneske i oss frykter den stunden da Herren gjør alle ting nye.

Med et slikt bevende hjerte ser profeten fram mot det som skulle komme. Men framfor alt lå det han på hjerte at den gjerning Herren skulle gjøre for sine utvalgte, måtte bli virkeliggjort. Det så jo dødt og mørkt ut blant Israels barn, og når dommen til og med skulle komme ved at folket skulle spres rundt omkring, kunne det jo se ut som om Herrens verk fullstendig skulle gå til grunne.

"Herre, din gjerning - kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid!" Slik ber profeten.

(D oversetter uttrykket "i vår egen tid" med ordene "midt i årene". Og forfatteren av Guldgruben stiller spørsmålet: "Hva mener profeten med dette uttrykket "midt i årene"? Luther mener det er "den rette tid", ikke for sent og ikke for tidlig. Men kanskje er det mer nærliggende å tro at det er en bønn om at Herren vil gjøre straffens tid kortere og ikke la verdensmakten herske over Guds folk mer enn tre og en halv "tider", altså bare halvparten av tidenes "uke" som det så ofte tales om i Åpenbaringsboken og hos profeten Daniel. Vi kan også se på Herrens ord i Matt 24:22: "Dersom ikke de dager ble forkortet, da ville intet kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.")

Folket skulle smake Guds vrede. Det kunne ikke noe annet. Dommen var nødvendig, men profeten ber om en nådig straff: "I din vrede må du komme i hu å forbarme deg!" (v. 2).

I v. 3-15 finner vi en profetisk sang i bønnens form. Den minner om de gamle hellige sangene som priser Gud for frelsen. Vi kan sammenligne med begynnelsen og slutten av Mose velsignelse i 5Mos 5, Deboras seierssang i Dom 5 og flere av Davids salmer og Sal 77 av Asaf.

Men det er likevel en forskjell. I de gamle sangene priste de Gud for de frelseshandlingene Gud hadde gjort i gammel tid, mens her dreier det seg om en kommende frelse.

Sangen består av fire deler. Første del er v. 3-5: Herren åpenbarer seg som solen idet den går opp. Profeten står likesom ved Sinai, den gamle pakts sted, og derfra ser han Guds komme stråle fram som folket så det i fordums tid. "Teman" lå i Edoms land og "Paran-fjellet" i ørkenen ved samme navn.

Det står at "hans makt" er "skjult" i "stråler" som "omgir ham". Ikke en gang lysglansen som stråler fram, kan åpenbare hele Guds makt.

At Herren kommer som dommer, blir beskrevet i v. 5 der det står: "Pest går foran hans åsyn, og sott følger i hans fottrinn." Beskrivelsen minner om de plagene som Herren lot komme som dom over Egypt og farao i gamle dager.

Det "sela" som står i v. 3, er også en musikalsk henvisning og antyder muligens en pause i sangen hvor musikken skulle utfylle pausen og få tilhørerne til å tenke på de ordene som sist ble uttalt. Det er etter det mektige ordet om at "Gud kommer fra Teman. Den Hellige fra Paran-fjellet" dette "sela", den lille pausen til ettertanke, kommer.

I v. 6-7 beskrives hva som skjer når Herren kommer til syne. Jorden ryster, "de evige fjell sprenges i stykker", og folket skjelver.

"Kusans telter" betegner landet og folket på vestsiden av Rødehavet, altså i Afrika. Midians land og folk var på østsiden. Men disse to folkeslagene nevnes bare som eksempel på hvordan alle vil skjelve når Herren åpenbarer seg som dommer.

Beskrivelsen minner stadig om hvordan Herren åpenbarte seg ved utgangen fra Egypt og ved Sinai.

I v. 8-12 beskrives Herren som en krigshelt i sin vrede. Elver og hav må vike for hans makt (Rødehavet og Jordan). Straffen som skal komme, stadfestes av hans ord, av hans eder.

Nå er dommens dager kommet. "Du kløver jorden for elvene," sier han i v. 9. Meningen er at Herren lukker opp for vannet som finnes i avgrunnen, slik det står i forbindelse med vannflommen på Noas tid: "På den syttende dag i måneden, den dagen brast alle kilder i det store dyp" (1Mos 7:11).

Strømmene av vann fra jordens dyp er som hender: "Avgrunnen - løfter sine hender mot det høye." Sol og måne lyser ikke (v. 11). Herrens vredes lys flammer som blinkende "spyd" over hedningene.

Men gjennom hele denne dommen over verden åpenbarer Herren seg som frelser for sitt folk (v. 12-15).

Det følger herlighet med Guds åpenbarelse. Han kommer ikke bare for å dømme, men også for å forløse: "Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede."

Hvem er denne "salvede"? Det blir ikke sagt, men vi vet at det er han som Gud har sendt til å dømme levende og døde. I Guds kraft drar han ut i spissen for englenes hærer som rytteren på den hvite hesten (Åp 19:11ff).

Verdensmakten blir beskrevet som et stort hus, "den ugudeliges hus" (v. 13). Men det skal knuses fra øverst til nederst. "Taket" er det øverste av huset, "halsen" er søylene som holder det oppe. "Grunnvollen" skal blottlegges "like til halsen", det vil si til søylene. Verdensmaktens koloss skal styrte fullstendig sammen. Huset var bygd på sand, og derfor faller det sammen, og dets fall blir stort.

Profeten ser "den ugudeliges" skarer storme fram for å spre Herrens folk. Det var deres "glede" å "ete opp en arming i lønndom" (v. 14). Det er som profeten maler et bilde av en brølende løve for oss. Den "søker noen han kan oppsluke" (1Pet 5:8).

Ja, det er djevelens og de antikristelige makters største glede å kunne sluke den elendige, den fattige og foraktelige Herrens flokk slik den ser ut i verdens øyne.

Når det står "ete en arming i lønndom", så tenkes det på hvordan et rovdyr har for vane å slepe byttet med seg og fortære det i sin hule.

Men fiendene skal ødelegges slik de ble også i gamle dager da Herren fór gjennom havet med sin veldige makt som den store krigshelten (v. 15).

Av v. 14 synes det som om fiendene vil ødelegge hverandre innbyrdes, for det står: "Du gjennomborer med hans eget spyd hodene på hans krigere." Det samme står hos profeten Esekiel: "Den enes sverd skal vendes mot den andre" (Esek 38:21). På denne måten ser vi også at det er ved den siste dommen som blir åpenbart for profeten.

At Guds rikes fiender innbyrdes ødelegger hverandre er det adskilllige eksempler på i den hellige historie. Vi kan minne om det som skjedde i Josafats dager da ammonittene og moabittene kjempet mot edomittene selv om de egentlig i fellesskap ville krige mot Juda (2Krøn 20:23). Dette hendte også med filisterne (1Sam 14:20).

Slik skal det også gå i de siste dager. Guds rikes fiender bindes sammen i et felles hat til de hellige, men innbyrdes står de i mot hverandre fordi hver ønsker bare sitt eget beste.

Gå til Hab 3:16-19
Hab 3:16-19
I v. 16-17 beskriver profeten først den angsten synet av Herrens komme til dom hadde skapt hos han selv. "Jeg hørte det. Da bevet mitt indre." Han skalv spesielt fordi den kommende dommen sto for døren allerede i hans egen tid. "- fordi jeg rolig må vente på nødens dag," sier han, "vente på at han drar opp mot folket, han som skal angripe det."

Dommen ved kaldeerne var for profeten den første oppfyllelsen av det han hadde sett. Hver av Herrens dommer er jo en forbilledlig oppfyllelse av den siste, store dommens dag.

Han ser "nødens dag" bre seg utover det hellige land. Grøden blir ødelagt, kveget blir ført bort, og det blir bare elendighet tilbake når fiendens hånd har vært på ferde (v. 17).

"Men," sier han, og dette er et lykkelig "men". Det er troens "men". "Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. Herren, Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride fram over mine høyder" (v. 18-19).

Profeten hadde sett nok ved det Herren hadde vist han. Han forstod at dommen over verden ble til frelse for Guds folk. Hvor vanskelig det enn vil være å oppleve dommens tider, som også rammer hans eget folk, så var det likevel lys i vente. Gjennom lidelsen vil det gå til herlighet. Gjennom kamp til seier.

Derfor sier han: "Jeg vil fryde meg i Herren." Gleden seirer over frykten. I håpets lyse forventning om at Herren griper inn, blir han løftet opp på Sions høyder. Derfra er utsikten så vid at han kan se over alle de mørke dagene med trengsel og helt fram til den lyse fremtiden som venter Guds folk.

"Glede i Herren er deres styrke," sa Nehemias til folket (Neh 8:11). Gleden i Herren gjør sterk. Derfor synger også profeten: "Herren, Herren er min kraft" (v. 19).

Han kjenner seg lett og lykkelig til sinns lik den som er glad og går med lette skritt fordi han er båret av gleden. Derfor følte profeten det som han hadde "føtter som en hind".

Vi sier jo også at hjertet kan hoppe i livet på oss av glede. Det er herlige tider for et Guds barn når Herren liksom lar oss sveve fram over høydene fordi vi kjenner oss så rike i håpet, og vi kan se lys i Guds lys. Da ser vi ut over denne verdens lidelser og gleder oss over herligheten som skal komme.

Gud skal ha takk for slike tider, og må han forme våre hjerter at vi kan være i stand til å ta imot mange slike opplevelser fra hans nådige hånd! Det ydmyke hjerte som frimodig setter all sin lit til Herren alene, får ofte lov å glede seg på de himmelske høyder.

Men det er andre tider i Guds barns liv der vi liksom bare vader gjennom myrer, og vi bare ser rett fram for oss.

Må vi i slike tider huske på at Herren er den samme. La oss aldri slippe takkens glede over det vi fikk, og håpets glede over det som skal komme. Frykten kan nok bli så stor at vi må si som Habakkuk: "Jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må vente på nødens dag." Men må det likevel lyde et lykkelig "men" over frykten: "Men jeg vil fryde meg i Herren." Må hvert "akk" alltid ende med "takk".

Med denne glade frydesangen og seiersklangen slutter profeten Habakkuks bønn. Under står der: "Til sangmesteren, med min strengelek."

Profeten bestemmer altså at denne siste delen av hans profeti (Hab 3) skulle brukes ved gudstjenesten i templet. Ordet "med min strengelek" kan synes å uttrykke at han selv ville ledsage sangen med en passende strengelek. En mener derfor at Habakkuk har vært en av de levittene som hadde med sangen og musikken i templet å gjøre.

Må hans sang om kampen, men også om seieren, klinge på rett måte i våre hjerter.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

INTRODUCTION

Habakkuk, from a Hebrew root meaning to "embrace," denoting a "favorite" (namely, of God) and a "struggler" (for his country's good). Some ancient authors represent him as belonging to the tribe of Levi; others [Pseudo Epiphanius], to that of Simeon. The inscription to Bel and the dragon in the Septuagint asserts the former; and Hab 3:19 perhaps favors this. Eusebius [Ecclesiastical History, 7.29] states that in his time Habakkuk's tomb was shown at Celia in Palestine.

The time seems to have been about 610 B.C. For the Chaldeans attacked Jerusalem in the ninth month of the fifth year of Jehoiakim, 605 B.C. (2Ki 24:1; 2Ch 36:6; Jer 46:2; 36:9). And Habakkuk (Hab 1:5, 6, &c.) speaks of the Chaldeans as about to invade Judah, but not as having actually done so. In the second chapter he proceeds to comfort his people by foretelling the humiliation of their conquerors, and that the vision will soon have its fulfilment. In the third chapter the prophet in a sublime ode celebrates the deliverances wrought by Jehovah for His people in times past, as the ground of assurance, notwithstanding all their existing calamities, that He will deliver them again. Hab 3:16 shows that the invader is still coming, and not yet arrived; so that the whole refers to the invasion in Jehoiakim's times, not those under Jehoiachin and Zedekiah. The Apocryphal appendix to Daniel states that he lived to see the Babylonian exile (588 B.C.), which accords with his prophesying early in Jehoiakim's reign, about 610 B.C.

The position of the book immediately after Nahum is appropriate; as Nahum treated of the judgments of the Lord on Assyria, for its violence against Israel, so Habakkuk, those inflicted by, and on, the Chaldeans for the same reason.

The style is poetical and sublime. The parallelisms are generally regular. Borrowed ideas occur (compare Hab 3:19, with Ps 18:33; Hab 2:6, with Isa 14:4; Hab 2:14, with Isa 11:9).

The ancient catalogues imply that his book is part of the canon of Scripture. In the New Testament, Ro 1:17 quotes Hab 2:4 (though not naming him); compare also Ga 3:11; Heb 10:38. Ac 13:40, 41 quotes Hab 1:5. One or two Hebrew words peculiar to Habakkuk occur (Hab 1:9; 2:6, 16).

CHAPTER 1

Hab 1:1-17. Habakkuk's Expostulation with Jehovah on Account of the Prevalence of Injustice: Jehovah Summons Attention to His Purpose of Sending the Chaldeans as the Avengers. The Prophet Complains, that These Are Worse than Those on Whom Vengeance Was to Be Taken.

1. burden—the prophetic sentence.

2, 3. violence … Why dost thou show me iniquity?—Similar language is used of the Chaldeans (Hab 1:9, 13), as here is used of the Jews: implying, that as the Jews sinned by violence and injustice, so they should be punished by violence and injustice (Pr 1:31). Jehoiakim's reign was marked by injustice, treachery, and bloodshed (Jer 22:3, 13-17). Therefore the Chaldeans should be sent to deal with him and his nobles according to their dealings with others (Hab 1:6, 10, 11, 17). Compare Jeremiah's expostulation with Jehovah, Jer 12:1; 20:8; and Job 19:7, 8.

3. cause me to behold grievance—Maurer denies that the Hebrew verb is ever active; he translates, "(Wherefore) dost Thou behold (without doing aught to check) grievance?" The context favors English Version.

there are that raise up strife and contention—so Calvin. But Maurer, not so well, translates, "There is strife, and contention raises itself."

4. Therefore—because Thou dost suffer such crimes to go unpunished.

law is slacked—is chilled. It has no authority and secures no respect.

judgment—justice.

wrong judgment proceedeth—Decisions are given contrary to right.

5. Behold … marvellously … a work—(Compare Isa 29:14). Quoted by Paul (Ac 13:41).

among the heathen—In Ac 13:41, "ye despisers," from the Septuagint. So the Syriac and Arabic versions; perhaps from a different Hebrew reading. In the English Version reading of Habakkuk, God, in reply to the prophet's expostulation, addresses the Jews as about to be punished, "Behold ye among the heathen (with whom ye deserve to be classed, and by whom ye shall be punished, as despisers; the sense implied, which Paul expresses): learn from them what ye refused to learn from Me!" For "wonder marvellously," Paul, in Ac 13:41, has, "wonder and perish," which gives the sense, not the literal wording, of the Hebrew, "Wonder, wonder," that is, be overwhelmed in wonder. The despisers are to be given up to their own stupefaction, and so perish. The Israelite unbelievers would not credit the prophecy as to the fearfulness of the destruction to be wrought by the Chaldeans, nor afterwards the deliverance promised from that nation. So analogously, in Paul's day, the Jews would not credit the judgment coming on them by the Romans, nor the salvation proclaimed through Jesus. Thus the same Scripture applied to both.

ye will not believe, though it be told you—that is, ye will not believe now that I foretell it.

6. I raise up—not referring to God's having brought the Chaldeans from their original seats to Babylonia (see on Isa 23:13), for they had already been upwards of twenty years (since Nabopolassar's era) in political power there; but to His being about now to raise them up as the instruments of God's "work" of judgment on the Jews (2Ch 36:6). The Hebrew is future, "I will raise up."

bitter—that is, cruel (Jer 50:42; compare Jud 18:25, Margin; 2Sa 17:8).

hasty—not passionate, but "impetuous."

7. their judgment and … dignity … proceed of themselves—that is, they recognize no judge save themselves, and they get for themselves and keep their own "dignity" without needing others' help. It will be vain for the Jews to complain of their tyrannical judgments; for whatever the Chaldeans decree they will do according to their own will, they will not brook anyone attempting to interfere.

8. swifter than the leopards—Oppian [Cynegeticks, 3.76], says of the leopard, "It runs most swiftly straight on: you would fancy it was flying through the air."

more fierce—rather, "more keen"; literally, "sharp."

evening wolves—wolves famished with fasting all day and so most keen in attacking the fold under covert of the approaching night (Jer 5:6; Zep 3:3; compare Ge 49:27). Hence "twilight" is termed in Arabic and Persian "the wolf's tail"; and in French, entre chien et loup.

spread themselves—proudly; as in Jer 50:11, and Mal 4:2, it implies strength and vigor. So also the Arabic cognate word [Maurer].

their horsemen … come from far—and yet are not wearied by the long journey.

9. all for violence—The sole object of all is not to establish just rights, but to get all they can by violence.

their faces shall sup up as the east wind—that is, they shall, as it were, swallow up all before them; so the horse in Job 39:24 is said to "swallow the ground with fierceness and rage." Maurer takes it from an Arabic root, "the desire of their faces," that is, the eager desire expressed by their faces. Henderson, with Symmachus and Syriac, translates, "the aspect."

as the east wind—the simoon, which spreads devastation wherever it passes (Isa 27:8). Gesenius translates, "(is) forwards." The rendering proposed, eastward, as if it referred to the Chaldeans' return home eastward from Judea, laden with spoils, is improbable. Their "gathering the sand" accords with the simoon being meant, as it carries with it whirlwinds of sand collected in the desert.

10. scoff at … kings—as unable to resist them.

they shall heap dust, and take it—"they shall heap" earth mounds outside, and so "take every stronghold" (compare 2Sa 20:15; 2Ki 19:32) [Grotius].

11. Then—when elated by his successes.

shall his mind change—He shall lose whatever of reason or moderation ever was in him, with pride.

he shall pass over—all bounds and restraints: his pride preparing the sure way for his destruction (Pr 16:18). The language is very similar to that describing Nebuchadnezzar's "change" from man's heart (understanding) to that of a beast, because of pride (see on Da 4:16; Da 4:30, 31; Da 4:33, 34). An undesigned coincidence between the two sacred books written independently.

imputing this his power unto his god—(Da 5:4). Sacrilegious arrogance, in ascribing to his idol Bel the glory that belongs to God [Calvin]. Grotius explains, "(saying that) his power is his own as one who is a god to himself" (compare Hab 1:16, and Da 3:1-30). So Maurer, "He shall offend as one to whom his power is his god" (Job 12:6; see on Mic 2:1).

12. In opposition to the impious deifying of the Chaldeans power as their god (Maurer, or, as the English Version, their attributing of their successes to their idols), the prophet, in an impassioned address to Jehovah, vindicates His being "from everlasting," as contrasted with the Chaldean so-called "god."

my God, mine Holy One—Habakkuk speaks in the name of his people. God was "the Holy One of Israel," against whom the Chaldean was setting up himself (Isa 37:23).

we shall not die—Thou, as being our God, wilt not permit the Chaldeans utterly to destroy us. This reading is one of the eighteen called by the Hebrews "the appointment of the scribes"; the Rabbis think that Ezra and his colleagues corrected the old reading, "Thou shalt not die."

thou hast ordained them for judgment—that is, to execute Thy judgments.

for correction—to chastise transgressors (Isa 10:5-7). But not that they may deify their own power (Hab 1:11, for their power is from Thee, and but for a time); nor that they may destroy utterly Thy people. The Hebrew for "mighty God" is Rock (De 32:4). However the world is shaken, or man's faith wavers, God remains unshaken as the Rock of Ages (Isa 26:4, Margin).

13. purer … than to behold evil—without being displeased at it.

canst not look on iniquity—unjust injuries done to Thy people. The prophet checks himself from being carried too far in his expostulatory complaint, by putting before himself honorable sentiments of God.

them that deal treacherously—the Chaldeans, once allies of the Jews, but now their violent oppressors. Compare "treacherous dealers," (Isa 21:2; 24:16). Instead of speaking evil against God, he goes to God Himself for the remedy for his perplexity (Ps 73:11-17).

devoureth the man that is more righteous—The Chaldean oppresses the Jew, who with all his faults, is better than his oppressor (compare Eze 16:51, 52).

14. And—that is, And so, by suffering oppressors to go unpunished, "Thou makest men as the fishes … that have no ruler"; that is, no defender. All may fish in the sea with impunity; so the Chaldeans with impunity afflict Thy people, as these have no longer the God of the theocracy, their King, to defend them. Thou reducest men to such a state of anarchy, by wrong going unpunished, as if there were no God. He compares the world to the sea; men to fishes; Nebuchadnezzar to a fisherman (Hab 1:15-17).

15. they take up all of them—all kinds of fishes, that is, men, as captives, and all other prey that comes in their way.

with the angle—that is, the hook. Some they take up as with the hook, one by one; others in shoals, as in a "net" and "drag" or enclosing net.

therefore—because of their successes.

they rejoice—They glory in their crimes because attended with success (compare Hab 1:11).

16. sacrifice unto their net—that is, their arms, power, and military skill, wherewith they gained their victories; instead of to God. Compare Hab 1:11, Maurer's interpretation. They idolize themselves for their own cleverness and might (De 8:17; Isa 10:13; 37:24, 25).

by them—by their net and dragnet.

their portion—image from a banquet: the prey which they have gotten.

17. Shall they … empty their net?—Shall they be allowed without interruption to enjoy the fruits of their violence?

therefore—seeing that they attribute all their successes to themselves, and not to Thee. The answer to the prophet's question, he by inspiration gives himself in the second chapter.

CHAPTER 2

Hab 2:1-20. The Prophet, Waiting Earnestly for an Answer to His Complaints (First Chapter), Receives a Revelation, Which Is to Be Fulfilled, Not Immediately, Yet in Due Time, and Is Therefore to Be Waited for in Faith: The Chaldeans Shall Be Punished for Their Cruel Rapacity, nor Can Their False GodS Avert the Judgment of Jehovah, the Only True God.

1. stand upon … watch—that is, watch-post. The prophets often compare themselves, awaiting the revelations of Jehovah with earnest patience, to watchmen on an eminence watching with intent eye all that comes within their view (Isa 21:8, 11; Jer 6:17; Eze 3:17; 33:2, 3; compare Ps 5:3; 85:8). The "watch-post" is the withdrawal of the whole soul from earthly, and fixing it on heavenly, things. The accumulation of synonyms, "stand upon … watch … set me upon … tower … watch to see" implies persevering fixity of attention.

what he will say unto me—in answer to my complaints (Hab 1:13). Literally, "in me," God speaking, not to the prophet's outward ear, but inwardly. When we have prayed to God, we must observe what answers God gives by His word, His Spirit, and His providences.

what I shall answer when I am reproved—what answer I am to make to the reproof which I anticipate from God on account of the liberty of my expostulation with Him. Maurer translates, "What I am to answer in respect to my complaint against Jehovah" (Hab 1:12-17).

2. Write the vision—which I am about to reveal to thee.

make it plain—(De 27:8). In large legible characters.

upon tables—boxwood tables covered with wax, on which national affairs were engraved with an iron pen, and then hung up in public, at the prophets' own houses, or at the temple, that those who passed might read them. Compare Lu 1:63, "writing table," that is, tablet.

that he may run that readeth it—commonly explained, "so intelligible as to be easily read by any one running past"; but then it would be, "that he that runneth may read it." The true sense is, "so legible that whoever readeth it, may run to tell all whom he can the good news of the foe's coming doom, and Judah's deliverance." Compare Da 12:4, "many shall run to and fro," namely, with the explanation of the prophecy, then unsealed; also, Re 22:17, "let him that heareth (the good news) say (to every one within his reach), Come." "Run" is equivalent to announce the divine revelation (Jer 23:21); as everyone who becomes informed of a divine message is bound to run, that is, use all despatch to make it known to others [Henderson]. Grotius, Ludovicus De Dieu, and Maurer interpret it: "Run" is not literal running, but "that he who reads it may run through it," that is, read it at once without difficulty.

3. for—assigning the cause why it ought to be committed to writing: because its fulfilment belongs to the future.

the vision is yet for an appointed time—(Da 10:14; 11:27, 35). Though the time appointed by God for the fulfilment be yet future, it should be enough for your faith that God hath spoken it (La 3:26).

at the end it shall speak—Maurer translates, "it pants for the end." But the antithesis between, "it shall speak," and "not be silent," makes English Version the better rendering. So the Hebrew is translated in Pr 12:17. Literally, "breathe out words," "break forth as a blast."

though it tarry, wait for it—(Ge 49:18).

4. his soul which is lifted up—the Chaldean's [Maurer]. The unbelieving Jew's [Henderson].

is not upright in him—that is, is not accounted upright in God's sight; in antithesis to "shall live." So Heb 10:38, which with inspired authority applies the general sense to the particular case which Paul had in view, "If any man draw back (one result of being 'lifted up' with overweening arrogancy), my soul shall have no pleasure in him."

the just shall live by his faith—the Jewish nation, as opposed to the unbelieving Chaldean (compare Hab 2:5, &c.; Hab 1:6, &c.; Hab 1:13) [Maurer]. Henderson's view is that the believing Jew is meant, as opposed to the unbelieving Jew (compare Ro 1:17; Ga 3:11). The believing Jew, though God's promise tarry, will wait for it; the unbelieving "draws back," as Heb 10:38 expresses it. The sense, in Maurer's view, which accords better with the context (Hab 2:5, &c.). is: the Chaldean, though for a time seeming to prosper, yet being lifted up with haughty unbelief (Hab 1:11, 16), is not upright; that is, has no right stability of soul resting on God, to ensure permanence of prosperity; hence, though for a time executing God's judgments, he at last becomes "lifted up" so as to attribute to his own power what is the work of God, and in this sense "draws back" (Heb 10:38), becoming thereby a type of all backsliders who thereby incur God's displeasure; as the believing Jew is of all who wait for God's promises with patient faith, and so "live" (stand accepted) before God. The Hebrew accents induce Bengel to translate, "he who is just by his faith shall live." Other manuscripts read the accents as English Version, which agrees better with Hebrew syntax.

5. Yea also, because—additional reason why the Jews may look for God punishing their Chaldean foe, namely, because … he is

a proud man—rather, this clause continues the reason for the Jews expecting the punishment of the Chaldeans, "because he transgresseth by wine (a besetting sin of Babylon, compare Da 5:1-31, and Curtius [5.1]), being a proud man." Love of wine often begets a proud contempt of divine things, as in Belshazzar's case, which was the immediate cause of the fall of Babylon (Da 5:2-4, 30; compare Pr 20:1; 30:9; 31:5).

enlargeth his desire as hell—the grave, or the unseen world, which is "never full" (Pr 27:20; 30:16; Isa 5:14). The Chaldeans under Nebuchadnezzar were filled with an insatiable desire of conquest. Another reason for their punishment.

6. Shall not all these—the "nations" and "peoples" (Hab 2:5) "heaped unto him" by the Chaldean.

take up a parable—a derisive song. Habakkuk follows Isaiah (Isa 14:4) and Micah (Mic 2:4) in the phraseology.

against him—when dislodged from his former eminence.

Woe—The "derisive song" here begins, and continues to the end of the chapter. It is a symmetrical whole, and consists of five stanzas, the first three consisting of three verses each, the fourth of four verses, and the last of two. Each stanza has its own subject, and all except the last begin with "Woe"; and all have a closing verse introduced with "for," "because," or "but."

how long?—how long destined to retain his ill-gotten gains? But for a short time, as his fall now proves [Maurer]. "Covetousness is the greatest bane to men. For they who invade others' goods, often lose even their own" [Menander]. Calvin makes "how long?" to be the cry of those groaning under the Chaldean oppression while it still lasted: How long shall such oppression be permitted to continue? But it is plainly part of the derisive song, after the Chaldean tyranny had passed away.

ladeth himself with thick clay—namely, gold and silver dug out of the "clay," of which they are a part. The covetous man in heaping them together is only lading himself with a clay burden, as he dares not enjoy them, and is always anxious about them. Lee and Fuller translate the Hebrew as a reduplicated single noun, and not two words, "an accumulation of pledges" (De 24:10-13). The Chaldean is compared to a harsh usurer, and his ill-gotten treasures to heaps of pledges in the hands of a usurer.

7. suddenly—the answer to the question, "How long?" (Hab 2:6).

bite—often used of usury; so favoring Lee's rendering (Hab 2:6). As the Chaldean, like a usurer, oppressed others, so other nations shall, like usurers, take pledges of, that is, spoil, him.

8. the remnant of the people—Those remaining of the peoples spoiled by thee, though but a remnant, will suffice to inflict vengeance on thee.

the violence of the land … city—that is, on account of thy violent oppression of the lands and cities of the earth [Grotius] (compare Hab 2:5, 6, 12). The same phrase occurs in Hab 2:17, where the "land" and "city" are Judea and Jerusalem.

9. coveteth an evil covetousness—that is, a covetousness so surpassingly evil as to be fatal to himself.

to his house—greedily seizing enormous wealth, not merely for himself, but for his family, to which it is destined to be fatal. The very same "evil covetousness" that was the cause of Jehoiakim's being given up to the Chaldean oppressor (Jer 22:13) shall be the cause of the Chaldean's own destruction.

set his nest on high—(Nu 24:21; Jer 49:16; Ob 4). The image is from an eagle (Job 39:27). The royal citadel is meant. The Chaldean built high towers, like the Babel founders, to "be delivered from the power of evil" (Ge 11:4).

10. Thou hast consulted shame … by cutting off many—Maurer, more literally, "Thou hast consulted shame … to destroy many," that is, in consulting (determining) to cut off many, thou hast consulted shame to thy house.

sinned against thy soul—that is, against thyself; thou art the guilty cause of thine own ruin (Pr 8:36; 20:2). They who wrong their neighbors, do much greater wrong to their own souls.

11. stone … cry out—personification. The very stones of thy palace built by rapine shall testify against thee (Lu 19:40).

the beam out of the timber—the crossbeam or main rafter connecting the timbers in the walls.

shall answer it—namely, the stone. The stone shall begin and the crossbeam continue the cry against thy rapine.

12. buildeth a town with blood—namely, Babylon rebuilt and enlarged by blood-bought spoils (compare Da 4:30).

13. is it not of the Lord of hosts—Jehovah, who has at His command all the hosts of heaven and earth, is the righteous author of Babylon's destruction. "Shall not God have His turn, when cruel rapacious men have triumphed so long, though He seem now to be still?" [Calvin].

people … labour in the … fire … weary themselves for … vanity—The Chaldeans labor at what is to be food for the fire, namely, their city and fortresses which shall be burnt. Jer 51:58 adopts the same phraseology to express the vanity of the Chaldean's labor on Babylon, as doomed to the flames.

14. Adapted from Isa 11:9. Here the sense is, "The Jews shall be restored and the temple rebuilt, so that God's glory in saving His people, and punishing their Chaldean foe, shall be manifested throughout the world," of which the Babylonian empire formed the greatest part; a type of the ultimate full manifestation of His glory in the final salvation of Israel and His Church, and the destruction of all their foes.

waters cover the sea—namely, the bottom of the sea; the sea-bed.

15. giveth … neighbour drink … puttest … bottle to him—literally, "skin," as the Easterns use "bottles" of skin for wine. Maurer, from a different Hebrew root, translates, "that pourest in thy wrath." English Version keeps up the metaphor better. It is not enough for thee to be "drunken" thyself, unless thou canst lead others into the same state. The thing meant is, that the Chaldean king, with his insatiable desires (a kind of intoxication), allured neighboring states into the same mad thirst for war to obtain booty, and then at last exposed them to loss and shame (compare Isa 51:17; Ob 16). An appropriate image of Babylon, which at last fell during a drunken revel (Da 5:1-31).

that thou mayest look on their nakedness!—with light, like Ham of old (Ge 9:22).

16. art filled—now that thou art fallen. "Thou art filled" indeed (though so insatiable), but it is "with shame."

shame for glory—instead of thy former glory (Ho 4:7).

drink thou also—The cup of sorrow is now in thy turn to pass to thee (Jer 25:15-17; La 4:21).

thy foreskin—expressing in Hebrew feeling the most utter contempt. So of Goliath (1Sa 17:36). It is not merely thy "nakedness," as in Hab 2:15, that shall be "uncovered," but the foreskin, the badge of thy being an uncircumcised alien from God. The same shall be done to thee, as thou didst to others, and worse.

cup … shall be turned unto thee—literally, "shall turn itself," namely, from the nations whom thou hast made to drink it. "Thou shalt drink it all, so that it may be turned as being drained" [Grotius].

shameful spewing—that is, vomiting; namely, that of the king of Babylon, compelled to disgorge the spoil he had swallowed. It expresses also the ignominious state of Babylon in its calamity (Jer 25:27). "Be drunken, spew, and fall." Less appropriately it is explained of the foe spewing in the face of the Babylonian king.

17. the violence of Lebanon—thy "violence" against "Lebanon," that is, Jerusalem (Isa 37:24; Jer 22:23; Eze 17:3, 12; for Lebanon's cedars were used in building the temple and houses of Jerusalem; and its beauty made it a fit type of the metropolis), shall fall on thine own head.

cover—that is, completely overwhelm.

the spoil of beasts, which made them afraid—Maurer explains, "the spoiling inflicted on the beasts of Lebanon (that is, on the people of Jerusalem, of which city 'Lebanon' is the type), which made them afraid (shall cover thee)." But it seems inappropriate to compare the elect people to "beasts." I therefore prefer explaining, "the spoiling of beasts," that is, such as is inflicted on beasts caught in a net, and "which makes them afraid (shall cover thee)." Thus the Babylonians are compared to wild beasts terrified at being caught suddenly in a net. In cruel rapacity they resembled wild beasts. The ancients read, "the spoiling of wild beasts shall make THEE afraid." Or else explain, "the spoiling of beasts (the Medes and Persians) which (inflicted by thee) made them afraid (shall in turn cover thyself—revert on thyself from them)." This accords better with the parallel clause, "the violence of Lebanon," that is, inflicted by thee on Lebanon. As thou didst hunt men as wild beasts, so shalt thou be hunted thyself as a wild beast, which thou resemblest in cruelty.

because of men's blood—shed by thee; repeated from Hab 2:8. But here the "land" and "city" are used of Judea and Jerusalem: not of the earth and cities generally, as in Hab 2:8.

the violence of the land, &c.—that is, inflicted on the land by thee.

18. The powerlessness of the idols to save Babylon from its doom is a fitting introduction to the last stanza (Hab 2:19), which, as the former four, begins with "Woe."

teacher of lies—its priests and prophets uttering lying oracles, as if from it.

make dumb idols—Though men can "make" idols, they cannot make them speak.

19. Awake—Arise to my help.

it shall teach!—rather, An exclamation of the prophet, implying an ironical question to which a negative answer must be given. What! "It teach?" Certainly not [Maurer]. Or, "It (the idol itself) shall (that is, ought to) teach you that it is deaf, and therefore no God" [Calvin]. Compare "they are their own witnesses" (Isa 44:9).

Behold—The Hebrew is nominative, "There it is" [Henderson].

it is laid over with gold … no breath … in the midst—Outside it has some splendor, within none.

20. But the Lord—Jehovah; in striking contrast with the idols.

in his holy temple—"His place" (Isa 26:21); heaven (Ps 11:4; Jon 2:7; Mic 1:2). The temple at Jerusalem is a type of it, and there God is to be worshipped. He does not lie hid under gold and silver, as the idols of Babylon, but reigns in heaven and fills heaven, and thence succors His people.

keep silence—in token of reverent submission and subjection to His judgments (Job 40:4; Ps 76:8; Zep 1:7; Zec 2:13).

CHAPTER 3

Hab 3:1-19. Habakkuk's Prayer to God: God's Glorious Revelation of Himself at Sinai and at Gibeon, a Pledge of His Interposing Again in Behalf of Israel against Babylon, and All Other Foes; Hence the Prophet's Confidence Amid Calamities.

This sublime ode begins with an exordium (Hab 3:1, 2), then follows the main subject, then the peroration (Hab 3:16-19), a summary of the practical truth, which the whole is designed to teach. (De 33:2-5; Ps 77:13-20 are parallel odes). This was probably designed by the Spirit to be a fit formula of prayer for the people, first in their Babylonian exile, and now in their dispersion, especially towards the close of it, just before the great Deliverer is to interpose for them. It was used in public worship, as the musical term, "Selah!" (Hab 3:3, 9, 13), implies.

1. prayer—the only strictly called prayers are in Hab 3:2. But all devotional addresses to God are called "prayers" (Ps 72:20). The Hebrew is from a root "to apply to a judge for a favorable decision." Prayers in which praises to God for deliverance, anticipated in the sure confidence of faith, are especially calculated to enlist Jehovah on His people's side (2Ch 20:20-22, 26).

upon Shigionoth—a musical phrase, "after the manner of elegies," or mournful odes, from an Arabic root [Lee]; the phrase is singular in Ps 7:1, title. More simply, from a Hebrew root to "err," "on account of sins of ignorance." Habakkuk thus teaches his countrymen to confess not only their more grievous sins, but also their errors and negligences, into which they were especially likely to fall when in exile away from the Holy Land [Calvin]. So Vulgate and Aquila, and Symmachus. "For voluntary transgressors" [Jerome]. Probably the subject would regulate the kind of music. Delitzsch and Henderson translate, "With triumphal music," from the same root "to err," implying its enthusiastic irregularity.

2. I have heard thy speech—Thy revelation to me concerning the coming chastisement of the Jews [Calvin], and the destruction of their oppressors. This is Habakkuk's reply to God's communication [Grotius]. Maurer translates, "the report of Thy coming," literally, "Thy report."

and was afraid—reverential fear of God's judgments (Hab 3:16).

revive thy work—Perfect the work of delivering Thy people, and do not let Thy promise lie as if it were dead, but give it new life by performing it [Menochius]. Calvin explains "thy work" to be Israel; called "the work of My hands" (Isa 45:11). God's elect people are peculiarly His work (Isa 43:1), pre-eminently illustrating His power, wisdom, and goodness. "Though we seem, as it were, dead nationally, revive us" (Ps 85:6). However (Ps 64:9), where "the work of God" refers to His judgment on their enemies, favors the former view (Ps 90:16, 17; Isa 51:9, 10).

in the midst of the years—namely, of calamity in which we live. Now that our calamities are at their height; during our seventy years' captivity. Calvin more fancifully explains it, in the midst of the years of Thy people, extending from Abraham to Messiah; if they be cut off before His coming, they will be cut off as it were in the midst of their years, before attaining their maturity. So Bengel makes the midst of the years to be the middle point of the years of the world. There is a strikingly similar phrase (Da 9:27), In the midst of the week. The parallel clause, "in wrath" (that is, in the midst of wrath), however, shows that "in the midst of the years" means "in the years of our present exile and calamity."

make known—Made it (Thy work) known by experimental proof; show in very deed, that this is Thy work.

3. God—singular in the Hebrew, "Eloah," instead of "Elohim," plural, usually employed. The singular is not found in any other of the minor prophets, or Jeremiah, or Ezekiel; but it is in Isaiah, Daniel, Job, and Deuteronomy.

from Teman—the country south of Judea and near Edom, in which latter country Mount Paran was situated [Henderson]. "Paran" is the desert region, extending from the south of Judah to Sinai. Seir, Sinai, and Paran are adjacent to one another, and are hence associated together, in respect to God's giving of the law (De 33:2). Teman is so identified with Seir or Edom, as here to be substituted for it. Habakkuk appeals to God's glorious manifestations to His people at Sinai, as the ground for praying that God will "revive His work" (Hab 3:2) now. For He is the same God now as ever.

Selah—a musical sign, put at the close of sections and strophes, always at the end of a verse, except thrice; namely, here, and Hab 3:9, and Ps 55:19; 57:3, where, however, it closes the hemistich. It implies a change of the modulation. It comes from a root to "rest" or "pause" [Gesenius]; implying a cessation of the chant, during an instrumental interlude. The solemn pause here prepares the mind for contemplating the glorious description of Jehovah's manifestation which follows.

earth … full of his praise—that is, of His glories which were calculated to call forth universal praise; the parallelism to "glory" proves this to be the sense.

4. as the light—namely, of the sun (Job 37:21; Pr 4:18).

horns—the emblem of power wielded by "His hand" [Ludovicus De Dieu]. "Rays" emanating from "His hand," compared by the Arabs to the horns of the gazelle (compare "hind of the morning," Ps 22:1, title, Margin). The Hebrew verb for to "emit rays," is from the root meaning "horns" (Ex 34:29, 30, 35) [Grotius]. The rays are His lightnings (Ps 18:8), [Maurer].

there—in that "brightness." In it, notwithstanding its brilliancy, there was but the veil "(the hiding) of His power." Even "light," God's "garment," covers, instead of revealing fully, His surpassing glory (Ps 104:2) [Henderson]. Or, on Mount Sinai [Drusius]. (Compare Ex 24:17). The Septuagint and Syriac versions read for "there," He made a hiding, &c.; He hid Himself with clouds. English Version is better, which Calvin explains, there is said to be "a hiding of God's power," because God did not reveal it indiscriminately to all, but specially to His people (Ps 31:20). The contrast seems to me to be between the "horns" or emanations out of His power ("hand"), and that "power" itself. The latter was hidden, whereas the "horns" or emanations alone were manifested. If the mere scintillations were so awfully overwhelming, how much more so the hidden power itself! This was especially true of His manifestation at Sinai (Ps 18:11; compare Isa 45:15, 17).

5. pestilence—to destroy His people's foes (1Sa 5:9, 11). As Jehovah's advent is glorious to His people, so it is terrible to His foes.

burning coals—Ps 18:8 favors English Version. But the parallelism requires, as the Margin translates, "burning disease" (compare De 32:24; Ps 91:6).

went … at his feet—that is, after Him, as His attendants (Jud 4:10).

6. He stood, and measured the earth—Jehovah, in His advance, is represented as stopping suddenly, and measuring the earth with His all-seeing glance, whereat there is universal consternation. Maurer, from a different root, translates, "rocked the earth"; which answers better to the parallel "drove asunder"; the Hebrew for which latter, however, may be better translated, "made to tremble."

everlasting mountains—which have ever been remembered as retaining the same place and form from the foundation of the world.

did bow—as it were, in reverent submission.

his ways are everlasting—His marvellous ways of working for the salvation of His people mark His everlasting character: such as He was in His workings for them formerly, such shall He be now.

7. the tents—that is, the dwellers.

Cushan—the same as Cush; made "Cush-an" to harmonize with "Midi-an" in the parallel clause. So Lotan is found in the Hebrew of Genesis for Lot. Bochart therefore considers it equivalent to Midian, or a part of Arabia. So in Nu 12:1, Moses' Midianite wife is called an Ethiopian (Hebrew, Cushite). Maurer thinks the dwellers on both sides of the Arabian Gulf, or Red Sea, are meant; for in Hab 3:6 God's everlasting or ancient ways of delivering His people are mentioned; and in Hab 3:8, the dividing of the Red Sea for them. Compare Miriam's song as to the fear of Israel's foes far and near caused thereby (Ex 15:14-16). Hebrew expositors refer it to Chushan-rishathaim, king of Mesopotamia, or Syria, the first oppressor of Israel (Jud 3:8, 10), from whom Othniel delivered them. Thus the second hemistich of the verse will refer to the deliverance of Israel from Midian by Gideon (Jud 6:1-7:25) to which Hab 3:11 plainly refers. Whichever of these views be correct, the general reference is to God's interpositions against Israel's foes of old.

in affliction—rather, "under affliction" (regarded) as a heavy burden. Literally, "vanity" or "iniquity," hence the punishment of it (compare Nu 25:17, 18).

curtains—the coverings of their tents; the shifting habitations of the nomad tribes, which resembled the modern Bedouins.

tremble—namely, at Jehovah's terrible interposition for Israel against them.

8. Was the Lord displeased against the rivers?—"Was the cause of His dividing the Red Sea and Jordan His displeasure against these waters?" The answer to this is tacitly implied in "Thy chariots of salvation." "Nay; it was not displeasure against the waters, but His pleasure in interposing for His people's salvation" (compare Hab 3:10).

thy chariots—in antithesis to Thy foe, Pharaoh's chariots," which, notwithstanding their power and numbers, were engulfed in the waters of destruction. God can make the most unlikely means work for His people's salvation (Ex 14:7, 9, 23, 25-28; 15:3-8, 19). Jehovah's chariots are His angels (Ps 68:17), or the cherubim, or the ark (Jos 3:13; 4:7; compare So 1:9).

9. bow … made … naked—that is, was drawn forth from its cover, in which bows usually were cased when not in use. Compare Isa 22:6, "Kir uncovered the shield."

according to the oaths of the tribes even thy word—that is, Thy oaths of promise to the tribes of Israel (Ps 77:8; Lu 1:73, 74). Habakkuk shows that God's miraculous interpositions for His people were not limited to one time, but that God's oaths to His people are sure ground for their always expecting them. The mention of the tribes, rather than Abraham or Moses, is in order that they may not doubt that to them belongs this grace of which Abraham was the depository [Calvin and Jerome]. Maurer translates, "The spears were glutted with blood, the triumphal song!" that is, no sooner did Jehovah begin the battle by baring His bow, than the spears were glutted with blood and the triumphal song sung.

Thou didst cleave the earth with rivers—the result of the earthquake caused by God's approach [Maurer]. Grotius refers it to the bringing forth water from the rock (Ex 17:6; Nu 20:10, 11; Ps 78:15, 16; 105:4). But the context implies not the giving of water to His people to drink, but the fearful physical phenomena attending Jehovah's attack on Israel's foes.

10. The mountains—repetition with increased emphasis of some of the tremendous phenomena mentioned in Hab 3:6.

overflowing of the water passed by—namely, of the Red Sea; and again, of the Jordan. God marked His favor to His people in all the elements, causing every obstacle, whether mountains or waters, which impeded their progress, to "pass away" [Calvin]. Maurer, not so well, translates, "torrents (rains) of water rush down."

lifted … hands on high—namely, its billows lifted on high by the tempest. Personification. As men signify by voice or gesture of hand that they will do what they are commanded, so these parts of nature testified their obedience to God's will (Ex 14:22; Jos 3:16; Ps 77:17, 18; 114:4).

11. sun … moon stood still—at Joshua's command (Jos 10:12, 13). Maurer wrongly translates, "stand" (withdrawn, or hidden from view, by the clouds which covered the sky during the thunders).

light of thine arrows—hail mixed with lightnings (Jos 10:10, 11).

they went—The sun and moon "went," not as always heretofore, but according to the light and direction of Jehovah's arrows, namely, His lightnings hurled in defense of His people; astonished at these they stood still [Calvin]. Maurer translates, "At the light of Thine arrows (which) went" or flew.

12. march—implying Jehovah's majestic and irresistible progress before His people (Jud 5:4; Ps 68:7). Israel would not have dared to attack the nations, unless Jehovah had gone before.

thresh—(Mic 4:13).

13. with thine anointed—with Messiah; of whom Moses, Joshua, and David, God's anointed leaders of Israel, were the types (Ps 89:19, 20, 38). God from the beginning delivered His people in person, or by the hand of a Mediator (Isa 63:11). Thus Habakkuk confirms believers in the hope of their deliverance, as well because God is always the same, as also because the same anointed Mediator is ready now to fulfil God's will and interpose for Israel, as of old [Calvin]. Maurer translates to suit the parallelism, "for salvation to Thine anointed," namely, Israel's king in the abstract, answering to the "people" in the former clause (compare Ps 28:8; La 4:20). Or Israel is meant, the anointed, that is, consecrated people of Jehovah (Ps 105:15).

woundedst the head out of the house of the wicked—probably an allusion to Ps 68:21. Each head person sprung from and belonging to the house of Israel's wicked foes; such as Jabin, whose city Hazor was "the head of all the kingdoms" of Canaan (Jos 11:10; compare Jud 4:2, 3, 13).

discovering the foundation—Thou destroyedst high and low. As "the head of the house" means the prince, so the "foundation" means the general host of the enemy.

unto the neck—image from a flood reaching to the neck (Isa 8:8; 30:28). So God, by His wrath overflowing on the foe, caused their princes' necks to be trodden under foot by Israel's leaders (Jos 10:24; 11:8, 12).

14. strike … with his staves—with the "wicked" (Hab 3:13) foe's own sword (Maurer translates, "spears") (Jud 7:22).

head of his villages—Not only kings were overthrown by God's hand, but His vengeance passed through the foe's villages and dependencies. A just retribution, as the foe had made "the inhabitants of Israel's villages to cease" (Jud 5:7). Grotius translates, "of his warriors"; Gesenius, "the chief of his captains."

to scatter me—Israel, with whom Habakkuk identifies himself (compare Hab 1:12).

rejoicing … to devour the poor secretly—"The poor" means the Israelites, for whom in their helpless state the foe lurks in his lair, like a wild beast, to pounce on and devour (Ps 10:9; 17:12).

15. Thou didst walk through the sea with thine horses—(Hab 3:8). No obstacle could prevent Thy progress when leading Thy people in safety to their inheritance, whether the Red Sea, Jordan, or the figurative waves of foes raging against Israel (Ps 65:7; 77:19).

16. When I heard … trembled—namely, at the judgments which God had declared (Hab 1:1-17) were to be inflicted on Judea by the Chaldeans.

belly—The bowels were thought by the Hebrews to be the seat of yearning compassion (Jer 31:20). Or "heard" may refer to Hab 3:2, "When I heard as to Jehovah's coming interposition for Israel against the Chaldeans being still at some distance" (Hab 2:3); so also the voice" [Maurer].

at the voice—of the divine threatenings (Hab 1:6). The faithful tremble at the voice alone of God before He inflicts punishment. Habakkuk speaks in the person of all the faithful in Israel.

trembled in myself—that is, I trembled all over [Grotius].

that I might rest in the day of trouble—The true and only path to rest is through such fear. Whoever is securely torpid and hardened towards God, will be tumultuously agitated in the day of affliction, and so will bring on himself a worse destruction; but he who in time meets God's wrath and trembles at His threats, prepares the best rest for himself in the day of affliction [Calvin]. Henderson translates, "Yet I shall have rest." Habakkuk thus consoling his mind, Though trembling at the calamity coming, yet I shall have rest in God (Isa 26:3). But that sentiment does not seem to be directly asserted till Hab 3:17, as the words following at the close of this verse imply.

when he cometh up unto the people, he will invade—rather (as English Version is a mere truism), connected with the preceding clause, "that I might rest … when he (the Chaldean foe) cometh up unto the people (the Jews), that he may cut them off" [Calvin]. The Hebrew for "invade" means, to rush upon, or to attack and cut off with congregated troops.

17. Destroy the "vines" and "fig trees" of the carnal heart, and his mirth ceases. But those who when full enjoyed God in all, when emptied can enjoy all in God. They can sit down upon the heap of ruined creature comforts, and rejoice in Him as the "God of their salvation." Running in the way of His commandments, we outrun our troubles. Thus Habakkuk, beginning his prayer with trembling, ends it with a song of triumph (Job 13:15; Ps 4:7; 43:3, 5).

labour of the olive—that is, the fruit expected from the olive.

fail—literally, "lie," that is, disappoint the hope (Isa 58:11, Margin).

fields—from a Hebrew root meaning "to be yellow"; as they look at harvest-time.

meat—food, grain.

cut off—that is, cease.

18. yet I will rejoice—The prophet speaks in the name of his people.

19. hinds' feet … walk upon … high places—Habakkuk has here before his mind Ps 18:33, 34; De 32:13. "Hinds' (gazelles') feet" imply the swiftness with which God enables him (the prophet and his people) to escape from his enemies, and return to his native land. The "high places" are called "mine," to imply that Israel shall be restored to his own land, a land of hills which are places of safety and of eminence (compare Ge 19:17; Mt 24:16). Probably not only the safety, but the moral elevation, of Israel above all the lands of the earth is implied (De 33:29).

on my stringed instruments—neginoth. This is the prophet's direction to the precentor ("chief singer") as to how the preceding ode (Hab 3:1-19) is to be performed (compare Ps 4:1; 6:1, titles). The prophet had in mind a certain form of stringed instrument adapted to certain numbers and measures. This formula at the end of the ode, directing the kind of instrument to be used, agrees with that in the beginning of it, which directs the kind of melody (compare Isa 38:20).