Bibelkommentarer Esras bok
Veien igjennom bibelen - 0964-0976 Esras_bok
Trykk her for å se bibel oversikt for Esras Bok (bilde åpnes i nytt vindu)
Esra betyr hjelp. Og denne mannen ble også til betydelig hjelp for sitt folk.
Esra var prest og bodde blant jødene i Babylon. Boken omfatter et tidsrom av bortimot 90 år, fra omkring år 536 f. Kr. til ca. 450 f. Kr.
Av siste del av boken går det fram at Esra selv har skrevet den. Der skriver han sin egen historie og taler om seg selv i første person (jeg).
Boken kan inndeles i to hoveddeler: Esr 1-6. 7-10. Første del forteller om de første jødene som reiste hjem fra landflyktigheten under ledelse av Serubabel og Josva. Etter at mange vanskeligheter var overvunnet, ble templet reist.
Den andre delen taler om hvorledes Esra fikk fullmakt til å dra av sted med en ny flokk. Han opphevet også de ekteskap som jødiske menn hadde inngått med hedningekvinner.
Esras bok danner et uunnværlig ledd i den hellige historie. Den viser oss historisk sannheten i Rom 11:29: "For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall."
Det så ut som om jødefolket var begravet i Babylon. Men Herren førte det ut av graven og lot det oppstå til nytt liv. For frelsen kommer fra jødene.
Herren handlet med folket som det står i Sal 90:3. Der taler Moses i sin bønn slik til Gud: "Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn." (Dansk: Du vender det med et Menneske, at han bliver knust...)
Det er dette Esras bok viser oss. Det folk som var knust, reiste seg igjen til nytt liv.
Esr 1:1-11
Profeten Jeremias hadde forutsagt at hele Judas land skulle bli til en ørken og en ødemark. Folket skulle "tjene Babels konge i sytti år" (Jer 25:11).
Den samme profeti fantes i et brev som profeten hadde sendt til dem som allerede var bortført (Jer 29:10). De sytti år er regnet fra året 606 f. Kr. da Nebukadnesar erobret Jerusalem første gang under Jojakim.
Tiden gikk og i året 536 kom den kongen til makten som profeten Jesaja hadde talt om (Jes 44:28), nemlig perserkongen Kyros. Han var allerede før blitt konge over perserne og mederne, men dette året erobret han Babylon.
Det er i sannhet som skrevet står i Ord 21:1 at kongers hjerter er som vannbekker i Herrens hånd. Herren kan bøye dem til å utføre sitt råd etter hans vilje.
Noen ganger måtte hedenske konger tjene som tuktens ris over Herrens folk, og noen ganger måtte de være hans redskaper til å hjelpe folket.
Det står at Herren "vakte slike tanker i perserkongen Kyros' ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse" at "Herren, himmelens Gud" hadde pålagt ham "å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda".
Nå kunne alle som tilhørte Israels folk dra tilbake til Jerusalem. Han befalte også at jødenes naboer skulle hjelpe dem med penger og gods ved siden av de "frivillige gaver" de ville gi til Guds hus i Jerusalem.
Det er underlig å se at denne hedenske hersker slik ble minnet av Gud og var lydig mot den sanne og levende Guds vilje.
Den jødiske historieskriver Josefus skriver at Kyros kjente til Jesajas profeti. Profeten Daniel som jo hadde en høy stilling, har sikkert også medvirket til det ved Guds ledelse. Av Daniels bok 10:1 ser vi at Daniel også levde på Kyros' tid.
Alle jøder fikk tillatelse til å reise hjem (v. 3). Men de ti stammene ser ikke ut til å ha benyttet seg av det. Det står: "Alle de som hadde fått sin ånd vakt av Gud" (v. 5).
De aller fleste hadde nå en gang innrettet seg i Babels land, skaffet seg eiendom, begynt forretning osv. De hadde med andre ord funnet seg til rette i Babel.
Lengselen etter det hellige land var kvalt eller var ikke sterk nok til å drive dem av sted. Slik Esau hadde solgt sin førstefødselsrett for mat, var også de fleste jødene her. Den høye stilling som Gud hadde betrodd dem som bærer av løftet i det hellige land, hadde de forlatt til fordel for sin timelige stilling i Babel.
Etter jødenes muntlige overlevering var det mest småfolk og fattige som vendte tilbake. Det gikk her som ordet sier i 1Kor 1:26: "Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt."
Det skulle nok tro til eller i det minste en sterk hjemlengsel for å bryte opp fra Babels kjøttgryter til det ødelagte Kana'an. Men i Sal 137:1-3 ser vi at det likevel var en flokk som aldri kunne glemme Jerusalem:
"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger."
I dette ordet hører vi ikke bare om Guds folks dype nød og klage over trelldommen, at de var borte fra de hellige steder. Vi hører også at mange hedninger kjente seg dratt til å få nærmere lys over Herrens sannhet.
Det behøver ikke bare være spott som drev hedningene til å be om å få høre Sions sanger. Det viste seg også da folket reiste, at det var mange som frivillig gav dem store gaver (v. 5).
Men salmisten sier mer i Sal 137:4-6:
"Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!"
De som hadde slike hjerter, var straks rede til å slippe alt de hadde og med takknemlighet dra av sted den lange veien. Og Guds velsignelse hvilte over dette.
Slik egypterne hadde gitt Israels barn gull- og sølvkar med på veien, gav også nå hedningene rikelige gaver til de som reiste. Det var en høytidelig stund da Kyros lot skattmesteren hente alle de tempelkar som Nebukadnesar hadde tatt. De hadde stått i avgudstemplet og ble nå overlatt til Sesbassar, Judas fyrste.
Mange mener at denne Sesbassar er den samme som Serubabel. Sesbassar var bare et persisk navn som han hadde fått som kongens underordnede.
Som før nevnt pleidde herskere i Østen gi dem som fikk en tjeneste et nytt navn. Og nå skulle Serubabel være perserkongens stattholder i det nye jødefolket.
Kyros mente ikke å gi jødene noen politisk selvstendighet. Etter Guds råd var tiden ikke kommet da Davids rike skulle ha ytre herlighet og herredømme som jordens konger. Heretter skulle jødefolket vesentlig bare være et religiøst folk som hadde kunnskap om den sanne Gud.
Nå kunne dette la seg gjøre. Folket var modnet i den harde trengselstiden. Fristelsen til ytre avgudsdyrkelse som før så ofte hadde seiret i dem, hadde nå tapt sin glans. Nå hadde de vært omgitt av avgudsdyrkere på alle kanter, og de hadde vært under hedensk styre i mange år.
Det eneste som hadde bevart dem var det lys som Guds ord var for dem. Gud hadde betrodd dem det framfor hedningene. Det hadde fått en slik betydning for dem at det holdt dem oppe selv under hedningenes styre og uten et selvstendig rike.
I alt dette skjedde Guds råd. På denne måten ble folket ført et skritt nærmere det Guds rike som ikke er av denne verden.
I v. 3 finner vi dette ordet om Herren i Kyros' kunngjørelse: "Han er den Gud som bor i Jerusalem." Det betyr ikke annet enn at den rette gudsdyrkelsen ennå var knyttet til Jerusalem. Der var det rette sted for templet.
Meningen er ikke det hedningene ofte tenkte at Herrens makt bare kunne være på dette ene stedet. Nei, Kyros hadde mer lys over saken enn som så. Han kaller jo den samme Herre for "Himmelens Gud (som) har gitt meg alle jordens riker" (v. 2).
Tallet på de forskjellige gull-og sølvkar som ble utlevert til Serubabel blir angitt til 5400 i v. 11. Det synes å stå i motsetning til v. 9, 10 der tallet bare er 2499.
Grunnen til dette er ganske enkelt at bare de viktigste gull- og sølvkar er nevnt spesielt her. Alle de andre er regnet med som i en sum.
Så drog da skaren av sted mot byen med de store, hellige minner. Alle de yngre kjente jo bare landet fra de profetiske skrifter og det fedrene hadde fortalt.
Men det må ha vært underlig for de gamle. De ble ført bort fra byen av fienden da de var barn eller ganske unge mennesker. Nå skulle de få se de gamle stedene igjen.
De hadde nok ofte vært der i tanken og sett tilbake på det som hadde vært. Men nå var det blitt virkelighet.
Den salige fryd som fylte Sions folk, er godt skildret i Sal 126: "Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting har Herren gjort mot disse! Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade."
Det er et vakkert bilde på den glede som fyller et menneskehjerte som nettopp er blitt omvendt til Gud. Det har også vendt tilbake fra vantroens land.
Men gleden var også blandet med sorg. Det var dels vemodet ved å se at den lange tiden i utlendighet hadde satt sine bitre spor. Mye av det som en gang hadde vært herlig lå nå i ruiner.
Men den dypeste sorgen var sukket over de som var blitt tilbake og foretrakk fangenskapet og den kjødelige ro, framfor å få del i Guds folks glede.
"Herre, la våre fanger vende tilbake," slik lød det dype bønnens sukk som blandet seg inn i jubeltonene i Sal 126. Det er det samme sukk som kaster sine skygger inn i Guds folks glede den dag i dag.
Gå til Esra 2:1-70
Esr 2:1-70
Dette kapitlet begynner med en fortegnelse over de som "drog hjem". I v. 1 kalles de menn fra landskapet Juda". For det hellige land var nå bare et landskap blant perserkongens andre landskaper.
Serubabel var lederen. Josva var yppersteprest.
I Nehemjas bok Neh 7:7 finner vi den samme oversikten. Der er nevnt en mer enn her i v. 2. Her finner vi elleve med Serubabel, hos Nehemja tolv.
Det har antagelig vært tolv, og dette tallet peker mot Israels tolv stammer. De som vendte tilbake utgjorde nå i sin helhet Herrens gudsfolk. Alle de andre som ikke ville være med og heller ikke kom senere, satte derved seg selv utenfor.
I v. 3-19 finner vi navnene på familiegrupper og fedrehus, likeså i v. 30-32. Derimot nevnes de som vendte hjem igjen i v. 20-29 og v. 33-35 etter de byer i Kana'an hvor de hørte hjemme og hvor de søkte tilbake.
I v. 36-42 nevnes preste- og levittfamiliene som vendte hjem. I v. 43-58 nevnes tempeltjenerne som kalles "de livegne" (på dansk). De var etterkommere etter de gamle gibeonitter og de hadde vært krigsfanger som før hadde gjort det grove trellearbeidet ved helligdommen, som å bære vann, hogge ved osv.
I v. 59-63 omtales forskjellige mennesker som ikke kunne oppgi sin familie og sin ætt. De fantes ikke oppskrevet i ættelistene.
Det var både noen av lekfolket og noen blant prestene. De ble ikke nektet å reise tilbake. men de som var prester og ikke kunne bevise det av slektsregistrene, "ble da utelukket fra prestedømmet som uverdige til det" (v. 62).
Det ser likevel ut til at ikke alle inntekter som tilfalt prestene, ble tatt fra dem. Men det var bare selve prestetjenesten og retten til å delta i offermåltidet "av det høyhellige" de mistet. Dette hadde bare de prestene som gjorde tjeneste adgang til.
Det var stattholderen som foretok denne utelukkelsen av prestedømmet. Dette var en tittel Serubabel hadde som leder for folket.
Av dette ser vi hvor stor vekt de la på slektsregistrene. De ble holdt høyt i ære som vitnesbyrd om hvem som hørte med til det utvalgte folk.
Det viser oss også at Serubabel med hellig alvor våket over at prestetjenesten ikke ble utført av andre enn de som var bestemt til det av Guds lov.
I v. 63 er nevnt at de bare ble avvist til "det stod fram en prest med urim og tummim". Urim og tummim var midler som fantes på yppersteprestens brystplate. Ved hjelp av dem kunne man spørre Herren til råds. Men dette var bare gyldig der paktens ark var til stede. Og nå var jo paktens ark borte.
Serubabel og folket har antagelig håpet at de skulle få en yppersteprest med urim og tummim igjen. Og da kunne de jo spørre Herren om disse prestene virkelig tilhørte presteslekten eller ikke.
Dette skjedde imidlertid ikke. Det nye templet som ble reist hadde ingen paktens ark. Og det ble ikke som tabernaklet og Salomos tempel innviet av Herren for å være et spesielt sted med åpenbaring fra Herren.
Slik blir dette overgangen til det tempel som Guds Ånd skulle bygge pinsedag. Der skjer kontakten med Herren på åndelig vis og ikke med ytre midler.
Sangerne i v. 65 kan ikke være levitter ettersom de nevnes sammen med tjenestefolket. Det må altså ha vært sangere til privat tjeneste.
Hele flokken som drog hjem var i alt 42360. Om vi legger sammen de navn som er nevnt, kommer vi bare til 29828. Men det betyr bare at alle enkeltnavn ikke er nevnt.
I Neh 7 der den samme fortegnelsen finnes, er samme sum nevnt. Men der er noen flere regnet opp, og i alt blir der nevnt 31 089.
Dette var bare en liten levning av det store folket som hadde vært før. Det kan i sannhet sammenlignes med en stubb av et mektig tre. Men av Isais stubb skulle det oppstå en kvist etter profetens spådom (Jes 11). Et nytt skudd med evig velsignelse for alle jordens slekter skulle komme. Herren kan skape noe stort av det som er lite.
I de siste versene (v. 68-70) tales om en innsamling for å bygge templet. Det skjedde straks de kom tilbake. Dette var jo ikke mye i forhold til det som ble gitt den gang David forberedte byggingen av Salomos tempel. Men de gav "etter evne".
En darik som nevnes her, var en persisk mynt.
Gå til Esra 3:1-13
Esr 3:1-13
I den sjuende måned var løvhyttefesten. Da samlet folket seg som en mann i Jerusalem. Ypperstepresten Josva som omtales hos profeten Sak 3 sammen med Serubabel, stod i spissen.
Det første de gjorde var å bygge et brennofferalter. For "de var redde for de folk som bodde der i landet". De følte seg usle og svake overfor de fremmede folk som hadde bosatt seg i landet mens de var i landflyktighet. Men nettopp derfor klynget de seg ennå inderligere til Herren og hans tjeneste.
Han var deres eneste styrke. Men det er godt når Herren kan få lov å være vår eneste kraft, når alle tanker om egen kraft er knekket.
"Når jeg er svak, da er jeg sterk," sier apostelen Paulus (2Kor 12:10). Og det er alle Guds barns erfaring. Derfor må Herren ofte la oss føle vår egen svakhet, nettopp for at vi skal kunne bli sterke i ham.
Så feiret de løvhyttefesten. Og deretter kom de med de offer som var bestemt i loven, så langt det lot seg gjøre uten templet.
De begynte også å bygge templet med kraft og styrke. De samlet sammen materialer. Og på samme måte som kong Salomo betalte de fønikerne varer for sedertre som de fikk fra dem.
Til slutt kom så den høytidelige stunden da grunnvollen til templet ble lagt. Folket hadde stått sammen om det som én mann, og med ett hjerte feiret de nå festen.
Prestene stod med basuner, og levittene, Asafs barn, med symbler. De lovet Herren "slik som Israels konge David hadde foreskrevet" (v. 10).
Ja, det var takk og lov som brøt fram fra hjertet. "De sang lov og pris for Herren, fordi han er god, og hans miskunn mot Israel varer til evig tid."
Det var stort for dem at de nå var i sin egen, gamle by med håp om at helligdommen kunne bli gjenoppbygd. Det står at hele folket ropte med stort fryderop.
Men mange av de gamle, prester og levitter og andre som hadde sett Salomos tempel i sin prakt og herlighet, begynte å gråte. Frydesangen var altså blandet med gråt og dype sukk.
Denne blanding av jubel og gråt vil alltid komme fram der Guds Ånd åndelig talt får lagt grunnvollen til en helligdom for Herren i menneskehjertet.
Gleden over Herrens miskunnhet her på denne jord hos de troende, har en stadig sorg over synden i seg. De sørger over all den ødeleggelse som synd og vantro har ført med seg i det gudsbildet som en gang var i menneskehjertet.
Men det gjelder at Guds barn kan ha den bønn i sitt hjerte som er uttrykt i et lite salmevers:
Men, o Jesus, jeg vil glede,
hjelp du til at troens glede
over synd og sorger må
alltid overmakten få.
Ja, det gjelder om at det over hvert "akk" i et Guds barns hjerte kan fødes en ny takk!
Senere trøstet profeten Haggai dem som sørget over at de hadde tapt den ytre herlighet ved templet. Han sa at herligheten ved det siste templet skulle bli større enn det første.
For i det siste templet skulle han bli åpenbart som det står slik om: "Vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far, full av nåde og sannhet" (Joh 1:14).
Gå til Esra 4:1-24
Esr 4:1-24
De assyriske innvandrerne var kommet inn i det tidligere tistammeriket i nord da jødene ble bortført. Før har vi nevnt at de innførte en blandet gudstjeneste. De dyrket delvis avguder og dels utgav de seg for å tilbe den levende Gud. Men det var kalvedyrkingen de holdt seg til.
Da Serubabel begynte å bygge templet, kom samaritanerne og ville være med å bygge. De gjorde det ikke fordi de hadde omvendt seg i sannhet. Men de ville bevare skinn av å være på høyde med det hellige Israel.
De fikk imidlertid et bestemt svar fra Serubabel og ypperstepresten Josva: "Det er ikke sammen med dere vi skal bygge et hus for vår Gud. Men vi alene skal bygge huset for Herren, Israels Gud" (v. 3).
I dette svaret finnes en klang av det samme som Guds Ånd senere talte gjennom apostelen Paulus: "Dra ikke i fremmed åk med vantro. For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke?" (2Kor 6:14).
Guds ord har rett. Det blir stadfestet stadig i vår erfaring i livet. Det blir aldri til velsignelse når Herrens folk går i pakt med dem som har et delt hjerte om arbeidet i Guds rike.
Det kan ofte se forlokkende ut og se ut som om man vant betydelige fordeler ved det. Men i virkeligheten svekkes Guds kraft i arbeidet. Herrens velsignelse kan ikke være med der.
Hvor ofte har vi dessverre ikke sett at uomvendte mennesker er tatt med i styret for det ene og det andre. Det kan være indre- eller ytre misjonsarbeid. Ja, det har hendt at uomvendte er tatt med i direkte arbeid for Guds rike. Hva blir følgen av det?
Arbeidet blir svekket og lammet, og det mister tillit blant Guds folk, og det bringer vanære og skam over Herrens navn.
Nei, det gjelder å være klar her. Det hellige må stå høyt uansett hva mennesker sier om det.
Det så foreløpig ikke godt ut for Guds folk etter at de hadde avvist samaritanerne. For de brukte nå alle slags midler for å forstyrre dem i arbeidet. Dels truet de, og dels forsøkte de å sverte dem hos perserkongen.
Når et menneske er i ferd med å omvende seg, og vil ha troens helligdom reist i sin sjel, da er det også alltid krefter nok i virksomhet for å holde det tilbake.
Og ofte er de halve, lunkne kristne de verste fiender av Guds folk. Igjen og igjen gjentas det gamle forsøk på å skremme mennesker fra å gjøre alvor av omvendelsen.
Samaritanerne hadde innflytelsesrike forbindelser ved det persiske kongehoff. Og for penger fikk de noen til å stoppe byggingen av templet. Jødene kom ingen vei. Og slik gikk det under kong Kyros og de neste to kongene. Den første, Kambyssos, regjerte i 7 1/2 år, og den falske Smerdes i 8 måneder.
Den persiske kongerekke etter Kyros var slik:
1. Kyros - 536-529 f. Kr.
2. Kambysses - 529-522.
3. Den falske Smerdes - 522.
4. Darius Hystaspis - 521-486.
5. X1erxes I - 486-465.
6. Artaxerxes I - 465-424.
7. Xerxes II - 424 (45 dager).
8. Sogdianus - 424 (6-7 mndr).
9. Darius II - 404-364.
10. Artaxerxes II (Mnemon) - 404-364.
11. Artaxerxes III (Okus) - 364-338.
12. Arses - 337-336.
13. Darius Codomannus - 336-331.
Den falske Smerdes som han kalles, fikk dette navnet ved at han gav seg ut for å være bror til Kambysses, etter at den rette Smerdes allerede var død.
I v. 6-23 nevnes to klageskriv som samaritanerne sendte til perserkongen mot innbyggerne i Juda og Jerusalem. De navn på perserkonger som er omtalt i v. 6, 7: har vært litt vanskelig å forstå.
Man antar som regel at Ahasverus var navnet på kong Xerxes, og han levde langt senere, fra år 486 til 465. I så fall må denne klagen være satt inn her av Esra for å samle alle klageskriv på ett sted.
Men da klagene synes å stå i forbindelse med byggingen av templet (v. 24), og templet allerede ble oppført på Darius Hystastis' tid, er det vanskelig å holde fast ved denne antagelsen.
Men Ahasverus betyr egentlig en "veldig krigshelt". Det har derfor sikkert vært et navn i likhet med det egyptiske farao, altså et slags fellesnavn for kongene i Persia.
Kyros' sønn Kambysses kan altså godt ha hatt navnet Ahasverus.
Og på samme måte er det med navnet Artaxerxes i v. 7. Det er heller ikke annet enn en ærestittel, som på syrisk er Artaksjasjta. Det kan derfor godt være den falske Smerdes.
Går vi ut fra at dette er navnet på den falske Smerdes, kom klagene nettopp i den tid da tempelbyggingen var avbrutt, nemlig i tiden mellom Kyros og Darius Hystaspis.
Fra v. 9 i dette kapittel og til Esr 6:18 er Esras bok skrevet på aramaisk, uten at vi vet den nøyaktige grunnen til det. Forskjellen på syrisk og hebraisk er litt større enn på dansk og norsk.
Innholdet av brevet til kong Artaxerxes finnes i v. 11-16. v. 9-10 er overskriften. Osnappar som er nevnt i v. 10 er den samme som Sankerib.
Klagen gikk ut på at jødene nå bygget opp igjen byen og satte mur rundt. Følgen ville bli at perserkongen ville miste herredømmet igjen, så sant det lyktes for jødene å bygge murene.
De som klaget gav inntrykk av at de gjorde det av ren uegennyttig omsorg for perserkongen og hans interesser. De fikk selv sin lønn fra kongens slott.
De oppfordret kongen til å se etter i historiebøkene om ikke Jerusalem, som de sa, alltid hadde vist seg å være en opprørsk by.
De nådde sin hensikt og fikk et skriv fra kongen (v. 17-22). Det gikk ut på at jødene på ingen måte måtte få lov til å bygge opp igjen byen.
Samaritanerne drog da straks til Jeusalem med stor skadefryd og hindret med makt jødene i å fortsette arbeidet på templet.
Som følge av disse utvortes hindringene, ble folket motløst. De lot hendene synke og gav seg til å arbeide på sine egne hus. Etter hvert ble også deres hjerte sløvt. Templets grunnvoll lå til glede for fienden og det ble til skam for Guds sak.
Jødene hadde også selv skyld i dette. Hvis de hadde vært mer nidkjær for saken, kunne de gjort noe for å oppklare falskheten i klagen. Men motløshet og sløvhet pleier ofte å følges.
Gå til Esra 5:1-17
Esr 5:1-17
Kambysses døde, den falske Smerdes ble drept, og til sist kom Darius Hystaspis på tronen. Da sendte Gud hjelp i nøden.
Først sendte han åndelig hjelp i profetene Haggai og Sakarias. Haggai talte et mektig vekkende ord til dette folket som var sunket ned i sløvhet. Folket sa nemlig: "Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet" (Hag 1:2).
Han talte et alvorlig ord som gjelder til alle tider og slekter: "Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?"
Han viste dem grunnen til at det ikke gikk dem godt. Det var nettopp at de hadde det travelt med hver sitt hus mens de lot Herrens hus ligge øde.
Han formante dem i Herrens navn til å gå opp på fjellet og hente tømmer og bygge huset. Da ville Herren ha behag i det og herliggjøre seg (Esr 1:8).
Herrens ord hadde stor virkning. Serubabel, ypperstepresten Josva og hele folket var lydige mot Herrens røst. Da de bøyde seg for tukten i troens lydighet, kom Haggai til dem med et herlig budskap fra Herren: "Jeg er med dere, sier Herren" (Hag 1:13).
Så tok de frimodig fatt uten å bry seg om fienden. De hadde tillit til Herrens ord.
Det er godt når den frimodige tro våkner og ikke lar seg skremme av verken fiendens trusler utenfra eller av det gamle menneskes treghet og lunkenhet.
Da viser det seg ofte at det går helt annerledes enn djevelen og det fryktsomme hjerte tenker. Herren viser seg sterk i å hjelpe dem som har hjertet helt med ham. Han makter å lamme fienden og lar det lykkes for sitt folk.
Det lille verset er sant:
Trenges vi enn alle vegne,
møter motstand av enhver,
skuffet blir av våre egne,
har vi dog en hjelper nær.
Gud er med oss, Gud er med oss,
og hans sak skal framgang få,
Gud er med oss, Gud er med oss,
i hans kamp vi seire må.
Da de hadde begynt å bygge, kom den persiske landshøvding på denne siden av elva Eufrat, Tatnai. Han spurte dem: "Hvem har gitt dere befaling om å bygge dette huset og sette i stand denne muren?"
Han fikk de opplysningene han ønsket, at Kyros hadde gitt befaling til å bygge Guds hus opp igjen på dette stedet.
Alt dette gav han kong Darius Hystaspis beskjed om i et skriv. I v. 7-17 har vi en avskrift av det. Men ved Guds nåde skjedde det at han ellers stilte seg velvillig til dem og lot dem arbeide videre uten å hindre dem.
Jødene forstod godt at dette vennlige forholdet i virkeligheten kom fra Herren. Det var "Guds øye" som våket over dem (v. 5).
I v. 4 står: "Da sa vi til dem hva navn de menn hadde som oppførte denne bygningen." Dette "vi" kan ikke være Esra, som levde langt senere. Det må være han som skrev dette og som Esra har sitert slik det opprinnelig var skrevet.
I selve beretningen fra stattholderen står det at man bygde templet med store steiner og bjelker i veggene. Det må trolig være golvbjelkene som ble føyd inn i veggene nede.
Det er fint å høre hvorledes stattholderen fikk dette inntrykk av Josvas og Serubabels tempelbygging: "Arbeidet blir gjort med iver og har god framgang under deres hender."
Ellers taler skrivet om at de skulle få opplysning fra det kongelige arkiv om jødenes erklæring var pålitelig. Det betyr at de ville vite om det fantes en slik kongelig resolusjon og befaling fra kong Kyros' tid.
Gå til Esra 6:1-22
Esr 6:1-22
Kong Darius befalte at de skulle lete i arkivet, i skattkammeret i Babel. De lette på kongens sommerslott Ahmeta, som er det samme som Ekbatana og er Medias hovedstad.
Der fant de en kongelig resolusjon med nærmere opplysninger om hvorledes templet skulle bygges (v. 3-5). Det ser ikke ut til å ha vært selve Kyros' kunngjørelse, men utskrift av en protokoll om saken.
Etter målene som oppgis i v. 3: ser det ut til at Kyros ville bygge et større tempel enn Salomo. Høyden var nemlig 60 alen og bredden 30 alen, og det er to eller tre ganger så stort som Salomos tempel.
Denne utskriften ble sendt til landshøvdingen (stattholderen) Tatnai sammen med et tillegg (v. 6-12). Dette var meget gunstig for jødene.
Stattholderen skulle holde seg "borte fra dette sted" (v. 6) og ikke forstyrre byggingen av templet. Utgiftene til byggingen skulle betales ved skatter som kongen skrev ut. I tillegg skulle alt de behøvde til den daglige drift av gudstjenesten betales på samme måte.
På denne måten kunne prestene ofre til himmelens Gud og nedbe velsignelse over kongen og hans barn.
Til denne befaling var knyttet bestemmelser om streng straff for de som overtrådte dem (v. 11). Her er trolig en hentydning til en barbarisk straff blant assyrere og persere om å spidde mennesker på spisse bjelker.
Guds dom ble også nedkalt over alle konger og folk som forsøkte å forstyrre templet, og "ødelegge dette Guds hus i Jerusalem".
Dette var jo langt over all forventning, og gleden har vært stor blant jødene. Det var i sannhet gått som Herren hadde sagt: Herren har herliggjort seg selv.
Byggingen av templet ble fullført i kong Darius' sjette år.
Det er underlig å lese i v. 14 om de som arbeidet på templet. Først er nevnt to profeter (Haggai og Sakarias), og dernest tre hedenske konger (Kyros, Darius og Artaxerxes).
Kong Artaxerxes levde nok lenge etter at templet var ferdig, men han nevnes likevel her fordi han var en venn av jødenes tempel og gudstjeneste.
Dette samarbeidet mellom profetene og de hedenske kongene for Guds rikes sak peker framover profetisk mot den tid da "det gjerdet som skilte dem" (Ef 2:14), mellom jøder og hedninger, skulle tas bort.
Men først og fremst viser det oss at Herren kan føre sin sak fram på de mest underlige veier. "Vei har du alle steder, på virke ingen trang."
Så ble templet innviet med stor glede. Den herlige lovsangen i Sal 118 synes å være skrevet til denne innvielsen av templet. I denne salmen står de vakre ordene: "Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den! Å Herre, frels! Å Herre, la det lykkes! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner dere fra Herrens hus" (Sal 118:24-26).
Tallet på de offerdyr som ble ofret denne gangen var lite mot de som ble ofret da Salomos tempel ble innviet. Og selvfølgelig hadde alt en enklere stil enn på Salomos tid.
Men nå var de en liten flokk uten selvstendighet. Og sett i forhold til det, var templet ganske stort.
De var glade i håpet, men de ofret også syndoffer for alle de tolv stammene (v. 17). Og det gav gleden den rette klang. De hadde en dyp erkjennelse av at den Guds dom som hadde gått over dem, hadde vært nødvendig på grunn av folkets synd.
Og i dette at de ofret for alle tolv stammene, lå også et håp om at Israels skade en gang skulle bli legt.
Slutten av kapitlet forteller om hvorledes de med glede og takk holdt påske. Og det gjaldt ikke bare de som hadde kommet tilbake fra landflyktigheten. Mange av de som var blitt tilbake i landet og hadde levd som hedningene, var nå med på feiringen.
Noen av disse sluttet seg til de som kom hjem fra Babel og forlot "urenheten hos landets folk og hadde gitt seg i lag med dem for å søke Herren, Israels Gud" (v. 21).
Flokken som nå var i landet var bare en levning av den herlighet som hadde vært før, som en stubb av et stort tre. Men gleden i Herren var mer renset. Det hadde gått som det står i en av våre julesanger:
Når hjertet sitter mest beklemt,
da bliver gledens harpe stemt,
så den kan bedre klinge,
og knuste hjerter føler best,
hva denne store frydefest
av glede har å bringe.
I v. 22 står det: "For Herren hadde gledet dem og vendt assyrerkongens hjerte til dem." Dette må være perserkongen som jo arvet Assyria.
Det må ha vært en underlig påskefest. Nå var de i templet for første gang etter 70 år i landflyktighet. Påskefesten var jo Israels gamle forløsningsfest med store og hellige minner om utfrielsen fra Egypt.
Folket var nå i sannhet igjen blitt forløst fra Egypts trelldom. Det kunne si med salmisten: "Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle om Herrens gjerninger" (Sal 118:17).
Gå til Esra 7:1-28
Esr 7:1-28
Vi kommer nå til det andre avsnitt i Esras bok. Her er det fortalt om det tog som Esra ledet opp til Jerusalem. Det var på kong Artaxerxes' tid. Han fikk snart tilnavnet den langhåndede som viser hans vidtrekkende makt.
Med dette sjuende kapittel går fortellingen fra Darius Hystaspis' sjette år (515 f. Kr.) til det sjuende år i Artaxerxes' regjeringstid (468 F. Kr.).
Den Esra som nevnes her hørte til en sidegren av yppersteprestens slekt. Det ser vi av hans slektsregister (v. 1-5). Det kan neppe være den samme som nevnes i Neh 12:1 og var med i det første tog under Serubabel. Han måtte da ha reist tilbake til Babel og være omkring 130 år på denne tid. Han nevnes igjen hos Nehemja og måtte ha blitt omkring 150 år gammel.
Det må altså være en yngre Esra. I v. 1 står det at han var "sønn" av Seraja. Det var ypperstepresten som ble drept da Nebukadnesar ødela Jerusalem (2Kong 25:18). Ordet "sønn" må derfor bety ætling her.
Slektsregisteret er her bare nevnt i forkortet utgave. Det utførlige register finnes i 1Krøn 6:1-14.
I v. 6 kalles Esra en "skriftlærd mann, vel kjent med Mose lov". Her nevnes altså de skriftlærde som vi møter så ofte i Det nye testamentet. Det var jødenes teologer som studerte, skrev av og utla Moseloven. De avløste på en måte profetene.
I Det nye testamentet finner vi oftest at de skriftlærde er Jesu motstandere. Her i Esra ser vi en skriftlærd som en levende, troende mann i Ånden.
Det står at "kongen gav ham alt det han bad om, for Herren hans Gud holdt sin hånd over ham". Esra må vel ha bedt om å få en kongelig fullmakt til å reise til Jerusalem.
Men han sier uttrykkelig at det var fordi Gud holdt sin "gode hånd" over ham (v. 9). Derfor fikk han tillatelse.
"Esra hadde vendt sitt hjerte til å granske Herrens lov og gjøre etter den og til å lære folk lov og rett i Israel" (v. 10). Slik skal det være: granske i Guds ord, ikke bare for å lære andre, men først og fremst for å få sitt eget liv til å stemme med Herrens ord. Det skal i sannhet en Ordets tjener gjøre.
Først da blir man rett skikket til å lære andre Guds ord. Da får lærdommen vekt, og da skal man sannelig erfare at "Guds gode hånd" velsigner arbeidet.
I v. 12-26 finnes en avskrift på aramaisk av kongens brev som Esra fikk med seg. Det er eiendommelig at perserkongens brev nevner "himmelens Gud". Israels Gud kalles slik flere ganger. Perserne mente kanskje at Israels Gud var lik den solgud de selv hadde. Brevet vitner i alle fall om stor ærbødighet for Israels Gud.
Esra er sendt av kongen og hans sju rådgivere. Formålet med reisen er "å undersøke om forholdene i Juda og Jerusalem er i samsvar med din Guds lov som du har i din hånd" (v. 14).
Det var altså dette Esra hadde bedt om å få lov til å hjelpe sitt folk med. Han må ha hørt noe om at den åndelige stilling blant de som var kommet hjem var dårlig.
Nå brente hans hjerte for at Guds ord skulle bli en lykt for deres fot og et lys på deres sti.
Det står at Guds lov var i hans hånd. Det betyr vel at loven var den bok som hans hjerte hadde senket seg ned i og som han var så vel kjent med.
Han fikk, også lov til å samle inn noe til fordel for templet og gudstjenesten i Jerusalem. Ikke bare kongen og hans rådgivere gav ham sølv og gull. Men han samlet inn "i hele Babels landskap". Også jødefolket som ikke reiste med ham kom med frivillige gaver. Alt dette skulle han ta med seg.
Pengene skulle blant annet brukes til offerdyr. Men ellers overlot de alt til Esra og hans venner. De kunne bruke det som de mente var etter "Guds vilje" (v. 18).
Skulle de mangle noe, kunne de få det av "kongens skattkammer" på den andre siden av elven Eufrat (i Syria og Kana'an), inntil et beløp på ett hundre talenter sølv, hundre kor hvete, hundre bat vin og hundre bat olje, og så mye salt som det trenges".
I v. 23 ser vi at perserkongen hadde stor ærefrykt for "himmelens Gud". Han befaler nemlig at alt dette skulle gjøres nøye, "så det ikke skal komme vrede over kongens og hans sønners rike".
Alle de som tjente ved templet ble også fullstendig fritatt for skatt. Esra fikk selv myndighet til å innsette dommere over hele jødefolket på den andre siden av elven Eufrat. Jødene fikk altså sitt eget selvstendige rettsvesen, basert på Moseloven.
Alt dette vitner om en utpreget velvilje, en gunst som nesten er uforståelig. Esra kjente imidlertid løsningen på gåten. Det vitner de to siste vers i kapitlet om. Der finner vi en inderlig lovprisning til fedrenes Gud som "gav kongen noe slikt i sinne" (v. 27).
Ja, all gunst og vennlighet vi som Guds barn møter fra mennesker skal vi være inderlig takknemlig for. Også det kommer ovenfra, fra Lysets Far.
Han kan ved sin veldige makt også bruke verdens mektigste fyrster til å tjene sin sak. Han er i sannhet kongenes Konge og herrenes Herre. Men dette gjelder selvsagt ikke den velvilje vi får av verden når vi gir avkall på sannheten.
Til slutt står det så fint: "Jeg fattet mot, fordi Herren min Gud holdt sin hånd over meg" (v. 28). (Dansk: Jeg følge meg sterk...)
Ja, det er Guds folks styrke at vi har en stor og veldig Gud. Og det er Guds folks herlighet å bli båret av denne Guds veldige hånd gjennom alle farer.
Gå til Esra 8:1-36
Esr 8:1-36
Første del av dette kapitlet (v. 1-14) inneholder en fortegnelse over de slekter som drog opp sammen med Esra. Som regel nevnes bare familieoverhodene, fyrstene for deres familier.
To familiefyrster blant prestene sammen med mange av deres familiemedlemmer nevnes også. Det ser vi av v. 24 der mange prester er nevnt.
Et familieoverhode av Davids barn som kongeslekt nevnes også, samt en del andre familier. I alt er det 1496 lekfolk med. Denne gruppen har altså utgjort flere tusen når vi regner kvinner og barn med.
Ekstra fint er det å legge merke til at nesten alle de som reiste denne gang, hørte med til de familiene som hadde reist med Serubabel tidligere. Det var altså slektninger av de som hadde reist hjem før.
Grunnen til dette er sikkert den bønn som steg opp til Gud fra de som hadde reist hjem. "Herre, la våre fanger vende tilbake," slik lød bønnen i Sal 126.
Også i vår tid ser vi ofte at mange i samme slekt blir troende. De som først vendte hjem til troens land, hentet de andre hjem på bønnens vei.
Slektsregistrene kan se tørre ut. Men også fra dem kan det flyte strømmer av levende vann - til trøst og oppmuntring for Guds folk. Det kan vi ser her.
Esra møtte nå sine medreisende på det stedet som var bestemt til samlingsplass. Det var ved en elv som rann gjennom Ahava. Dette var landskapet sørvest for den store byen Susa.
Men da Esra gav nøyere akt på folket, oppdaget han at det ikke var noen levitter med. Det må ha stått dårlig til med troslivet hos levittene. Bare noen få hadde reist med Serubabel, og ingen var med denne gang.
Esra sendte da bud til en mann ved navn Iddo. Det ser ut til at han var overhodet for levittene som bodde i Babel. Og ved Guds "gode hånd" (v. 18) lykkes det på denne måten å få to levittfamilier og 220 tempeltjenere med.
Tempeltjenerne som nevnes her (v. 20) er slike som hadde hatt forfedre som var krigsfanger. "David og hans høvdinger" hadde gitt dem til levittene som deres tjenere.
Nå var også dette gjort. Men før de begynte å reise, utropte Esra en faste. Han samlet hele skaren til ydmyk bønn for Guds ansikt. Han bad om at reisen måtte lykkes.
I 2Krøn 20:3 ser vi at kong Josafat også ropte ut en faste i krigsnød. Faste og bønn er jo ofte knyttet sammen i Den hellige skrift. Luther sier med rette at fasten bare er en legemlig forberedelse. Derfor kan den bare kalles en god, utvortes tukt. I og for seg gjør den ikke bønnen mer eller mindre virkningsfull for Gud.
Men det er også sant at et hjerte kan tynges av mat og drikke. Alle Guds barn har sikkert erfart at i tider med mye bønnekamp, var behovet for mat mindre. Det kom likesom av seg selv at legemets krav tapte sin betydning for en tid.
Slik erfarer vi at Ånden står over kjød og blod.
Det var et bønnemøte fra hjertedypet som denne gang ble holdt i Babel. For reisen opp til Jerusalem var menneskelig talt et stort vågestykke for denne flokken. I ørkenen bodde det beduiner som var røvere. Som regel var det nødvendig å ha soldater med til beskyttelse. Men Esra sier i v. 22 hvorfor han ikke ville ha krigere og ryttere av kongen som vern: "For jeg unnså meg for å be kongen om krigsmakt og hestfolk til å hjelpe oss mot fiender på veien. Vi hadde jo sagt til kongen: Vår Gud holder sin hånd over alle dem som søker ham, og lar det gå dem vel, men hans makt og hans vrede er over alle dem som forlater ham."
Esra hadde altså vitnet for perserkongen og sagt at Israels Gud var en levende Gud. Han var mektig til å bære sine venner og dømme sine fiender.
Hvis han nå bad kongen om krigere, kunne det lett se ut som om han ikke hadde talt alvor da han vitnet.
Da forstod han at det for Guds æres skyld var best å legge seg helt og holdent i Herrens hånd denne gang. Da måtte han la de menneskelige hjelpemidler fare.
Troende mennesker har ofte erfart noe liknende. Det var tider da vi merket at vi skulle benytte ytre, menneskelige midler. Men det var også tider da Guds Ånd viste oss at vi måtte ha lov til ikke å gjøre det. Herren gav oss tro til å stole på hans underfulle allmaktshånd og la andre ting fare.
Men en slik stilling krever først og fremst et hjerte som ikke vil søke sin egen ære. Det vil ikke forherlige seg selv, men ser alene på at Guds ære og hans navn blir forherliget.
I v. 23 står det så vakkert: "Så fastet vi og bad vår Gud om hjelp, og han bønnhørte oss."
Esra og hans venner var altså visse på bønnhørelsen før reisen var begynt. Slik gir Gud den ydmyke tro ofte visshet om bønnhørelse lenge før det skjer. Og hjertet kan takke og love Herren som om det allerede var hendt.
I v. 24-30 ser vi at Esra overlot ansvaret for de store gavene til templet til tolv prester og tolv levitter. Det var gaver han hadde fått med seg av sølv og gull og kostelige kar og beger.
Disse gavene var helliget Herren, og de skulle våke over dem til de kunne overgi dem til prestenes og levittenes ledere i templet i Jerusalem.
Det som nevnes av sølv og gull er ikke småting. Verdien var mange millioner kroner.
På den tolvte dag i den første måned var de ferdige og kunne begynne reisen. Og på den første dag i den femte måned nådde de fram til Jerusalem (Esr 7:9). Reisen varte altså i tre og en halv måned.
Det var nok mange farer, fiender som "lå i bakhold" (v. 31). Men igjen og igjen taler Esra om at "Guds hånd" var over dem. Og deres glede må ha vært stor da de så den hellige byen.
Gleden var også stor hos folket i Jerusalem. For de "gav hjelp og støtte både til folket og til Guds hus" (v. 36). De store gavene som Esra kom med, og brevet fra perserkongen var alt sammen store ting for det lille, fattige jødefolket i Juda.
Men Esra glemte ikke å takke. Så snart de hadde hvilt ut et par dager etter reisen, og de hadde gitt tempelgavene fra seg, ofret de brennoffer og syndoffer til Israels Gud.
Syndofferet hørte med. For det talte jo om syndsbekjennelse, og Guds folk har alltid behov for å bekjenne synd for Gud. Det er nettopp det som gir takken den rette, dype klangen: alt er av nåde.
Esras takkefest skal minne oss om ikke å glemme takken når vi har mottatt hjelp. Menneskehjertet er lunkent av natur. Det er i stand til å ta det ganske lett med takken når det har fått stor og nødvendig hjelp fra Gud. Ja, takken kan ganske bli glemt.
"Utakk er verdens lønn," sier et gammelt ord. Og Guds ord stadfester det i fortellingen om de ti spedalske. Men også Guds barn må våke. For det bedrageriske hjertet blir lett overlegent så snart trengselen er over.
Det er godt når takken kan stå i forhold til velgjerningen. Da forberedes hjertet til å ta imot enda mer nåde.
Gå til Esra 9:1-15
Esr 9:1-15
Det blandet seg snart en bitter sorg i gleden over å komme hjem. Fyrstene gikk nemlig fram for Esra og bekjente for ham at en del av folket hadde inngått ekteskap med hedenske kvinner. Det var dels med døtre av de gamle kananittene som det ennå var noen igjen av, og dels med kvinner fra andre innvandrede folkeslag.
Ekteskapelig forbindelse med kananittene var uttrykkelig forbudt i loven. Og de andre folkeslag som nevnes her, drev den samme avgudsdyrkelsen som kananittene.
Det verste var at lederne og forstanderne hadde vært de første til å gjøre seg skyldige i dette. I et slikt fall i synd lå det jo en meget stor fare. Jødene var omgitt av fiender på alle kanter. De var omkring dem, midt iblant dem, og selv var de bare en liten, svak flokk.
Ble ikke skillet holdt klart her, kunne hele jødefolket lett synke tilbake i hedenskapet. Og da var alt tapt og det var ute med folkets framtid.
Den vei Mørkets fyrste hadde slått inn på for å viske ut skillet mellom Guds folk og verden, var til og med en av de aller lumskeste. Hedenskapet kunne ikke på noen annen måte trenge snarere inn i folket enn nettopp ved å komme inn i familiene. Når hustruer og mødre var hedninger, ville barna også lett bli det.
Den dag i dag er dette en farlig snare for troende mennesker. Ikke på noe annet punkt kan øyet lettere bli blendet og ånden bli bedratt av kjødet.
Her gjelder det å være ærlig for Herren og sette hans vilje over vår egen! Ekteskapet er et inderlig samfunn på alle måter. Derfor er det underlig at troende mennesker som vil høre Herren til, kan knytte sitt liv til andre mennesker som er av en helt annen ånd.
Det forutsetter at hjertet er blitt lunkent. For et slikt fall ville være utenkelig der hjertet var riktig varmt for Herren.
Alt dette gjorde et dypt inntrykk på Esra. Det var dels lunkenheten han så i folket, og dels den fryktelige faren folket var i for fremtiden.
Smerten overveldet ham slik at han satt stum og forferdet til "kveldsofferet skulle bæres fram" (v. 5). På østerlandsk vis viste han sin dype smerte ved å rive i stykker sine klær og rive hår av hode og skjegg.
Det gjorde et mektig inntrykk på alle alvorlige israelitter når de så Esras dype, veldige smerte. Mens den lunkne ånd tar det lett med synden, lærer Guds Ånd oss å ta synden med det dypeste alvor.
Esras sorg ble en Åndens påvirkning til dem som ville gi sannheten rett. Etter hvert samlet noen seg omkring ham. Det var de som nå så det dype fallet som hadde skjedd.
De satt tause sammen til kvelden kom. Da reiste Esra seg, kastet seg på kne og utøste sitt hjerte for Herren i en inderlig syndsbekjennelse (v. 6, 15).
Han tok seg selv med blant de skyldige. På samme måte ser vi at profeten Daniel gjorde det i sin bekjennelse (Dan 9:5f.). Grunnen til dette er at Guds folk er som ett legeme. Den som er et levende lem på legemet, vil være seg ansvaret bevisst når det går andre lemmer ille.
Jo større ydmykheten er, jo klarere ser man sin egen skyld, selv om man ikke direkte har skyld. Det er likevel alltid mye man kunne ha gjort for å avverge skaden, hvis troens forbønn og kjærligheten hadde vært mer virksom.
Slik begynte Esra sin bekjennelse: "Min Gud, jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen" (v. 6).
Deretter talte Esra om sin dype smerte for Herren. Folkets utroskap var så meget mer smertefullt, for folkets skyld var så stor fra gamle dager.
Derfor hadde de jo vært fanger i andre land. Nå hadde Guds nåde lyst over folket og gitt dem "et fotfeste på sitt hellige sted".* Gud hadde sett til det folk som hadde vært i trelldom og gjort at kongene i Persia var velvillige mot dem. (*Dansk: givet os en Nagle i sit hellig Sted.)
Likevel hadde de gjort dette mot Guds uttrykkelige bud i loven.
Ja, det verste for Esra var at Guds vrede måtte tennes mot dem for denne skammelige synden.
"Ville du ikke da bli vred på oss, og gjøre ende på oss, så det ikke var noen som ble frelst eller slapp unna?" (v. 14). Slik lød Esras dype hjertesukk.
Og han sluttet med å si: "Se, vi er nå for ditt åsyn i vår syndeskyld. For etter det som nå har hendt, kan ingen bli stående for deg." Gå til Esra 10:1-44
Esr 10:1-44
Mens Esra var i bønn og bekjente folkets synd, samlet flere og flere seg om ham i templets forgård. Til slutt var det en meget stor forsamling av både kvinner og menn og barn. Og de gråt sammen med ham.
Da stod en mann fram ved navn Sekanja. Og han bekjente på vegne av folket det store fall de hadde gjort seg skyldig i. Og det var den rette anger, for den viste seg i handling.
Han pekte nemlig på en utvei. Der var det håp for Israel om å finne nåde hos Gud på nytt. Det var å sende bort de fremmede hustruer og deres barn.
Det var kommet til Sekanja som et råd "fra Herren og fra de menn som har ærefrykt for vår Guds bud". Med dette mente Sekanja de som lik ham selv hadde våknet for synden og det som hadde skjedd.
Det er virkelig et livstegn når hjertet begynner å frykte og beve for at folket har overtrådt Guds bud. Men det er et dødstegn når hjertet er likeglad om livet er med eller mot Guds bud.
Esra tok da et løfte av dem at de skulle gjøre etter dette ordet. Og de gjorde ed på det.
Under streng trussel om straff ble alle som hadde vært bortført, bedt om å komme til Jerusalem innen tre dager. Og de møtte fram som én mann.
Stemningen var meget nedtrykt. Det står slik: "Hele folket satt på plassen ved Guds hus og skalv både for sakens skyld og på grunn av regnbygene" (v. 9).
Det var som i vår desember måned med kald regntid. Det var et ynkelig syn å se denne flokken, både på grunn av at de visste de hadde syndet og på grunn av været.
Da stod Esra fram og talte om deres synd og skyld, og han oppfordret dem til å skille seg fra de fremmede kvinner. Hele forsamlingen gikk inn for det. De bad bare om at det måtte gjøres på en annen måte. Det ville kreve mer tid ettersom det var mange skyldige.
Folket foreslo at høvdingene skulle komme sammen med Esra. De skulle så innkalle de som hadde fremmede kvinner hos seg i de enkelte byer. De eldste og dommerne fra hver by skulle da følge med for at saken kunne bli undersøkt rett og avgjort.
Dette ble vedtatt, og i løpet av tre måneder ble saken brakt i orden. Atten prester var skyldige, dessuten ti av levittene og mange andre som nevnes ved navn i v. 18-44.
Slik ble denne faren avverget og folket berget fra å synke ned i hedenskapet. Når synden blir bekjent og angret med ærlig sinn, vil Gud tilgi for sin Sønns skyld.
Kristi død og forsoning på Golgata er betingelse for syndsforlatelse både i den gamle og nye pakt. Gud kan bare tilgi det angrende hjerte på grunn av det offer som skulle komme eller ved å se tilbake på dette offeret som har skjedd.
Man kan kanskje mene at det var altfor strengt å sende bort disse fremmede kvinnene og barna. Den nye pakt peker da også på en annen framgangsmåte. Apostelen Paulus sier til de som var blitt troende men hadde vantro ektefelle: dersom den vantro ektefelle ville bo hos den troende, skulle ikke den troende forlate ham. Bare når den vantro selv ville skille seg, kunne det skje (1Kor 7:12-15).
Men i den gamle pakt var det ennå en skillemur mellom jøder og hedninger. Derfor var det nødvendig med lovens fulle krav hvis folket skulle bli berget fra å synke ned blant hedningene.
Det er også stor forskjell på det Paulus sier i 1Kor 7. For i det tilfelle hadde begge parter opprinnelig vært hedninger før evangeliet nådde dem. Men her var det jo det utvalgte folk som selv hadde kastet seg inn i forbindelse med hedningene.
I den nye pakt ville et slikt råd ganske sikkert ikke bli gitt om en troende hadde bedrøvet Guds Ånd ved å gifte seg med en vantro. Men der det bare er forlovelse, stiller saken seg på en annen måte. Da kan dette rådet gis med full rett i Herrens navn: Bryt båndet heller enn å utsette deg for å bli lammet i ditt trosliv og kanskje helt miste livet i Gud.
Som Sekanja den gang fikk råd av Herren (v. 3), kan den nye pakts barn enda mer kunne hente råd fra Gud. Det skjer ved den Ånd som veileder til sannheten. Dette åndelige lys får vi ofte del i gjennom råd fra Guds barn.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
CHAPTER 1
Ezr 1:1-6. Proclamation of Cyrus for Building the Temple.
1. in the first year of Cyrus king of Persia—The Persian empire, including Persia, Media, Babylonia, and Chaldea, with many smaller dependencies, was founded by Cyrus, 536 B.C. [Hales].
that the word of the Lord by the mouth of Jeremiah might be fulfilled—(See Jer 25:12; 29:10). This reference is a parenthetic statement of the historian, and did not form part of the proclamation.
2. The Lord God of heaven hath given me all the kingdoms of the earth—Though this is in the Oriental style of hyperbole (see also Da 4:1), it was literally true that the Persian empire was the greatest ruling power in the world at that time.
he hath charged me to build him an house at Jerusalem—The phraseology of this proclamation, independently of the express testimony of Josephus, affords indisputable evidence that Cyrus had seen (probably through means of Daniel, his venerable prime minister and favorite) those prophecies in which, two hundred years before he was born, his name, his victorious career, and the important services he should render to the Jews were distinctly foretold (Isa 44:28; 46:1-4). The existence of predictions so remarkable led him to acknowledge that all his kingdoms were gifts bestowed on him by "the Lord God of heaven," and prompted him to fulfil the duty which had been laid upon him long before his birth. This was the source and origin of the great favor he showed to the Jews. The proclamation, though issued "in the first year of Cyrus" [Ezr 1:1], did not take effect till the year following.
3. Who is there among you of all his people—The purport of the edict was to grant full permission to those Jewish exiles, in every part of his kingdom, who chose, to return to their own country, as well as to recommend those of their countrymen who remained to aid the poor and feeble on their way, and contribute liberally towards the rebuilding of the temple.
5, 6. Then rose up the chief of the fathers, &c.—The paternal and ecclesiastical chiefs of the later captivity, those of the tribes of Judah and Benjamin, with some also from other tribes (1Ch 9:3), who retained their attachment to the pure worship of God, naturally took the lead in this movement. Their example was followed by all whose piety and patriotism were strong enough to brave the various discouragements attending the enterprise. They were liberally assisted by multitudes of their captive countrymen, who, born in Babylonia or comfortably established in it by family connections or the possession of property, chose to remain. It seems that their Assyrian friends and neighbors, too, either from a favorable disposition toward the Jewish faith, or from imitation of the court policy, displayed hearty good will and great liberality in aiding and promoting the views of the emigrants.
Ezr 1:7-11. Cyrus Restores the Vessels.
7. Cyrus … brought forth the vessels of the house of the Lord—Though it is said (2Ki 24:13) that these were cut in pieces, that would not be done to the large and magnificent vases; and, if they had been divided, the parts could be reunited. But it may be doubted whether the Hebrew word rendered cut in pieces, does not signify merely cut off, that is, from further use in the temple.
8. Shesh-bazzar, the prince of Judah—that is, Zerubbabel, son of Salathiel (compare Ezr 3:8; 5:16). He was born in Babylon, and called by his family Zerubbabel, that is, stranger or exile in Babylon. Shesh-bazzar, signifying "fire-worshipper," was the name given him at court, as other names were given to Daniel and his friends. He was recognized among the exiles as hereditary prince of Judah.
11. All the vessels of gold and of silver were five thousand and four hundred—The vessels here specified amount only to the number of 2499. Hence it is probable that the larger vases only are mentioned, while the inventory of the whole, including great and small, came to the gross sum stated in the text.
them of the captivity that were brought up from Babylon unto Jerusalem—All the Jewish exiles did not embrace the privilege which the Persian king granted them. The great proportion, born in Babylon, preferred continuing in their comfortable homes to undertaking a distant, expensive, and hazardous journey to a desolate land. Nor did the returning exiles all go at once. The first band went with Zerubbabel, others afterwards with Ezra, and a large number with Nehemiah at a still later period.
CHAPTER 2
Ezr 2:1-70. Number of the People That Turned.
1. children of the province—that is, Judea (Ezr 5:8), so called as being now reduced from an illustrious, independent, and powerful kingdom to an obscure, servile, tributary province of the Persian empire. This name is applied by the sacred historian to intimate that the Jewish exiles, though now released from captivity and allowed to return into their own land, were still the subjects of Cyrus, inhabiting a province dependent upon Persia.
came again unto Jerusalem and Judah, every one unto his city—either the city that had been occupied by his ancestors, or, as most parts of Judea were then either desolate or possessed by others, the city that was rebuilt and allotted to him now.
2. Which came with Zerubbabel—He was the chief or leader of the first band of returning exiles. The names of other influential persons who were associated in the conducting of the caravans are also mentioned, being extracted probably from the Persian archives, in which the register was preserved: conspicuous in the number are Jeshua, the high priest, and Nehemiah.
3. The children—This word, as used throughout this catalogue, means "posterity" or "descendants."
5. children of Arah, seven hundred seventy and five—The number is stated in Ne 7:10 to have been only six hundred fifty-two. It is probable that all mentioned as belonging to this family repaired to the general place of rendezvous, or had enrolled their names at first as intending to go; but in the interval of preparation, some died, others were prevented by sickness or insurmountable obstacles, so that ultimately no more than six hundred fifty-two came to Jerusalem.
23. The men of Anathoth—It is pleasant to see so many of this Jewish town returning. It was a city of the Levites; but the people spurned Jeremiah's warning and called forth against themselves one of his severest predictions (Jer 32:27-35). This prophecy was fulfilled in the Assyrian conquest. Anathoth was laid waste and continued a heap of ruins. But the people, having been brought during the captivity to a better state of mind, returned, and their city was rebuilt.
36-39. The priests—Each of their families was ranged under its prince or head, like those of the other tribes. It will be remembered that the whole body was divided into twenty-four courses, one of which, in rotation, discharged the sacerdotal duties every week, and each division was called after the name of its first prince or chief. It appears from this passage that only four of the courses of the priests returned from the Babylonish captivity; but these four courses were afterwards, as the families increased, divided into twenty-four, which were distinguished by the names of the original courses appointed by David [1Ch 23:6-13]. Hence we find the course of Abijah or Abia (1Ch 24:10) subsisting at the commencement of the Christian era (Lu 1:5).
55. The children of Solomon's servants—either the strangers that monarch enlisted in the building of the temple, or those who lived in his palace, which was deemed a high honor.
61, 62. the children of Barzillai—He preferred that name to that of his own family, deeming it a greater distinction to be connected with so noble a family, than to be of the house of Levi. But by this worldly ambition he forfeited the dignity and advantages of the priesthood.
63. Tirshatha—a title borne by the Persian governors of Judea (see also Ne 7:65-70; 8:9; 10:1). It is derived from the Persian torsh ("severe"), and is equivalent to "your severity," "your awfulness."
64. The whole congregation together was forty and two thousand three hundred and threescore—This gross amount is twelve thousand more than the particular numbers given in the catalogue, when added together, come to. Reckoning up the smaller numbers, we shall find that they amount to 29,818 in this chapter, and to 31,089 in the parallel chapter of Nehemiah [see Ne 7:66-69]. Ezra also mentions four hundred ninety-four persons omitted by Nehemiah, and Nehemiah mentions 1765 not noticed by Ezra. If, therefore, Ezra's surplus be added to the sum in Nehemiah, and Nehemiah's surplus to the number in Ezra, they will both become 31,583. Subtracting this from 42,360, there will be a deficiency of 10,777. These are omitted because they did not belong to Judah and Benjamin, or to the priests, but to the other tribes. The servants and singers, male and female, are reckoned separately (Ezr 2:65), so that putting all these items together, the number of all who went with Zerubbabel amounted to fifty thousand, with eight thousand beasts of burden [Alting, quoted in Davidson's Hermeneutics].
68. some of the chief of the fathers, when they came to the house of the Lord offered freely for the house of God, &c.—The sight of a place hallowed by the most endearing and sacred associations, but now lying in desolation and ruins, made the wellsprings of their piety and patriotism gush out afresh. Before taking any active measures for providing accommodation to themselves and their families, the chief among them raised a large sum by voluntary contributions towards the restoration of the temple.
69. drams of gold—rather, "darics," a Persian coin (see on 1Ch 29:7).
priests' garments—(compare Ne 7:70). This—in the circumstances—was a very appropriate gift. In general, it may be remarked that presents of garments, or of any other usable commodities, however singular it may seem to us, is in harmony with the established notions and customs of the East.
CHAPTER 3
Ezr 3:1-13. The Altar Set Up.
1. when the seventh month was come—The departure of the returning exiles from Babylon took place in the spring. For some time after their arrival they were occupied in the necessary work of rearing habitations to themselves amid the ruins of Jerusalem and its neighborhood. This preliminary work being completed, they addressed themselves to rebuild the altar of burnt offering. As the seventh month of the sacred year was at hand—corresponding to the latter end of our September—when the feast of tabernacles (Le 23:34) fell to be observed, they resolved to celebrate that religious festival, just as if the temple had been fully restored.
2. Jeshua—the grandson of Seraiah, the high priest, put to death by Nebuchadnezzar at Riblah (2Ki 25:18-21). His father, Josedech, had been carried captive to Babylon, and died there, some time before this.
Zerubbabel—was, according to the order of nature, son of Pedaiah (1Ch 3:17-19); but having been brought up by Salathiel, he was called his son.
builded the altar of the God of Israel, to offer burnt offerings thereon—This was of urgent and immediate necessity, in order, first, to make atonement for their sins; secondly, to obtain the divine blessing on their preparations for the temple, as well as animate their feelings of piety and patriotism for the prosecution of that national work.
3. they set the altar upon his bases—They reared it upon its old foundation, so that it occupied as nearly as possible the site on which it had formerly stood.
they offered burnt offerings … morning and evening—Deeming it their duty to perform the public rites of religion, they did not wait till the temple should be rebuilt and dedicated; but, at the outset, they resumed the daily service prescribed by the law (Ex 29:38, 39; Le 6:9, 11), as well as observed the annual seasons of solemn observance.
Ezr 3:4-7. Offerings Renewed.
4, 6. They kept also the feast of tabernacles … From the first day of the seventh month—They revived at that time the daily oblation, and it was on the fifteenth day of that month the feast of tabernacles was held.
7. They gave … meat … drink, and oil, unto them of Zidon—They opened negotiations with the Tyrians for workmen, as well as for timber, on the same terms and with the same views as Solomon had done (1Ki 5:11; 2Ch 2:15, 16).
Ezr 3:8-13. The Foundation of the Temple Laid.
8. appointed the Levites … to set forward the work—that is, to act as overseers of the workmen, and to direct and animate the laborers in the various departments.
9. Jeshua with his sons—not the high priest, but a Levite (Ezr 2:40). To these, as probably distinguished for their mechanical skill and taste, the duty of acting as overseers was particularly committed.
12. But many of the priests and Levites and chief of the fathers … wept with a loud voice—Those painful emotions were excited by the sad contrast between the prosperous circumstances in which the foundations of the first temple had been laid and the desolate, reduced state of the country and city when the second was begun; between the inferior size and less costliness of the stones used in the foundations of the second (1Ki 7:9, 10), and the much smaller extent of the foundation itself, including all the appurtenances of the building (Hag 2:3); between the comparative smallness of their present means and the immense resources of David and Solomon. Perhaps, however, the chief cause of grief was that the second temple would be destitute of those things which formed the great and distinguishing glory of the first; namely, the ark, the shekinah, the Urim and Thummim, &c. Not that this second temple was not a very grand and beautiful structure. But no matter how great its material splendor was, it was inferior in this respect to that of Solomon. Yet the glory of the second far outshone that of the first temple in another and more important point of view, namely, the receiving within its walls the incarnate Saviour (Hag 2:9).
13. the people could not discern the shout of joy from the noise of the weeping of the people—Among Eastern people, expressions of sorrow are always very loud and vehement. It is indicated by wailing, the howl of which is sometimes not easily distinguishable from joyful acclamations.
CHAPTER 4
Ezr 4:1-6. The Building Hindered.
1. the adversaries of Judah and Benjamin—that is, strangers settled in the land of Israel.
2. we seek your God, as ye do; and we do sacrifice unto him since the days of Esar-haddon … which brought us up hither—A very interesting explanation of this passage has been recently obtained from the Assyrian sculptures. On a large cylinder, deposited in the British Museum, there is inscribed a long and perfect copy of the annals of Esar-haddon, in which the details are given of a large deportation of Israelites from Palestine, and a consequent settlement of Babylonian colonists in their place. It is a striking confirmation of the statement made in this passage. Those Assyrian settlers intermarried with the remnant of Israelite women, and their descendants, a mongrel race, went under the name of Samaritans. Though originally idolaters, they were instructed in the knowledge of God, so that they could say, "We seek your God"; but they served Him in a superstitious way of their own (see on 2Ki 17:26-34, 41).
3. But Zerubbabel and Jeshua … said … Ye have nothing to do with us to build an house unto our God—This refusal to co-operate with the Samaritans, from whatever motives it sprang, was overruled by Providence for ultimate good; for, had the two peoples worked together, familiar acquaintanceship and intermarriage would have ensued, and the result might have been a relapse of the Jews into idolatry. Most certainly, confusion and obscurity in the genealogical evidence that proved the descent of the Messiah would have followed; whereas, in their hostile and separate condition, they were jealous observers of each other's proceedings, watching with mutual care over the preservation and integrity of the sacred books, guarding the purity and honor of the Mosaic worship, and thus contributing to the maintenance of religious knowledge and truth.
4, 5. Then the people of the land weakened the hands of the people of Judah, &c.—Exasperated by this repulse, the Samaritans endeavored by every means to molest the workmen as well as obstruct the progress of the building; and, though they could not alter the decree which Cyrus had issued regarding it, yet by bribes and clandestine arts indefatigably plied at court, they labored to frustrate the effects of the edict. Their success in those underhand dealings was great; for Cyrus, being frequently absent and much absorbed in his warlike expeditions, left the government in the hands of his son Cambyses, a wicked prince, and extremely hostile to the Jews and their religion. The same arts were assiduously practised during the reign of his successor, Smerdis, down to the time of Darius Hystaspes. In consequence of the difficulties and obstacles thus interposed, for a period of twenty years, the progress of the work was very slow.
6. in the reign of Ahasuerus, in the beginning of his reign, wrote they … an accusation—Ahasuerus was a regal title, and the king referred to was successor of Darius, the famous Xerxes.
Ezr 4:7-24. Letter to Artaxerxes.
7. in the days of Artaxerxes wrote Bishlam, &c.—The three officers named are supposed to have been deputy governors appointed by the king of Persia over all the provinces subject to his empire west of the Euphrates.
the Syrian tongue—or Aramæan language, called sometimes in our version, Chaldee. This was made use of by the Persians in their decrees and communications relative to the Jews (compare 2Ki 18:26; Isa 36:11). The object of their letter was to press upon the royal notice the inexpediency and danger of rebuilding the walls of Jerusalem. They labored hard to prejudice the king's mind against that measure.
9. the Dinaites—The people named were the colonists sent by the Babylonian monarch to occupy the territory of the ten tribes. "The great and noble Asnappar" was Esar-haddon. Immediately after the murder of Sennacherib, the Babylonians, Medes, Armenians, and other tributary people seized the opportunity of throwing off the Assyrian yoke. But Esar-haddon having, in the thirtieth year of his reign, recovered Babylon and subdued the other rebellious dependents, transported numbers of them into the waste cities of Samaria, most probably as a punishment of their revolt [Hales].
12. the Jews which came up from thee to us—The name "Jews" was generally used after the return from the captivity, because the returning exiles belonged chiefly to the tribes of Judah and Benjamin. Although the edict of Cyrus permitted all who chose to return, a permission of which some of the Israelites availed themselves, the great body who went to settle in Judea were the men of Judah.
13. toll, tribute, and custom—The first was a poll tax; the second was a property tax; the third the excise dues on articles of trade and merchandise. Their letter, and the edict that followed, commanding an immediate cessation of the work at the city walls, form the exclusive subject of narrative at Ezr 4:7-23. And now from this digression [the historian] returns at Ezr 4:24 to resume the thread of his narrative concerning the building of the temple.
14. we have maintenance from the king's palace—literally, "we are salted with the salt of the palace." "Eating a prince's salt" is an Oriental phrase, equivalent to "receiving maintenance from him."
24. Then ceased the work of the house of God—It was this occurrence that first gave rise to the strong religious antipathy between the Jews and the Samaritans, which was afterwards greatly aggravated by the erection of a rival temple on Mount Gerizim.
CHAPTER 5
Ezr 5:1-17. Zerubbabel and Jeshua Set Forward the Building of the Temple in the Reign of Darius.
1. Then the prophets … prophesied … in the name of the God of Israel—From the recorded writings of Haggai and Zechariah, it appears that the difficulties experienced and the many obstacles thrown in the way had first cooled the zeal of the Jews in the building of the temple, and then led to an abandonment of the work, under a pretended belief that the time for rebuilding it had not yet come (Hag 1:2-11). For fifteen years the work was completely suspended. These two prophets upbraided them with severe reproaches for their sloth, negligence, and worldly selfishness (Hag 1:4), threatened them with severe judgments if they continued backward, and promised that they would be blessed with great national prosperity if they resumed and prosecuted the work with alacrity and vigor.
Zechariah the son of Iddo—that is, grandson (Zec 1:1).
2. Then rose up Zerubbabel … and Jeshua … began to build the house of God—The strong appeals and animating exhortations of these prophets gave a new impulse to the building of the temple. It was in the second year of the reign of Darius Hystaspes that the work, after a long interruption, was resumed.
3, 4. At the same time came to them Tatnai, governor on this side the river—The Persian empire west of the Euphrates included at this time Syria, Arabia, Egypt, Phœnicia, and other provinces subject to Darius. The empire was divided into twenty provinces, called satrapies. Syria formed one satrapy, inclusive of Palestine, Phœnicia, and Cyprus, and furnished an annual revenue of three hundred fifty talents. It was presided over by a satrap or viceroy, who at this time resided at Damascus. Though superior to the native governors of the Jews appointed by the Persian king, he never interfered with their internal government except when there was a threatened disturbance of order and tranquillity. Tatnai, the governor (whether this was a personal name or an official title is unknown), had probably been incited by the complaints and turbulent outrages of the Samaritans against the Jews; but he suspended his judgment, and he prudently resolved to repair to Jerusalem, that he might ascertain the real state of matters by personal inspection and enquiry, in company with another dignified officer and his provincial council.
5-17. But the eye of their God was upon the elders of the Jews, &c.—The unusual presence, the imposing suite, the authoritative enquiries of the satrap appeared formidable, and might have produced a paralyzing influence or led to disastrous consequences, if he had been a partial and corrupt judge or actuated by unfriendly feelings towards the Jewish cause. The historian, therefore, with characteristic piety, throws in this parenthetical verse to intimate that God averted the threatening cloud and procured favor for the elders or leaders of the Jews, that they were not interrupted in their proceedings till communications with the court should be made and received. Not a word was uttered to dispirit the Jews or afford cause of triumph to their opponents. Matters were to go on till contrary orders arrived from Babylon. After surveying the work in progress, he inquired: first, by what authority this national temple was undertaken; and, secondly, the names of the principal promoters and directors of the undertaking. To these two heads of enquiry the Jews returned ready and distinct replies. Then having learned that it originated in a decree of Cyrus, who had not only released the Jewish exiles from captivity and permitted them to return to their own land for the express purpose of rebuilding the house of God, but, by an act of royal grace, had restored to them the sacred vessels which Nebuchadnezzar had carried off as trophies from the former temple, Tatnai transmitted all this information in an official report to his imperial master, accompanying it with a recommendatory suggestion that search should be made among the national archives at Babylon for the original decree of Cyrus, that the truth of the Jews' statement might be verified. The whole conduct of Tatnai, as well as the general tone of his despatch, is marked by a sound discretion and prudent moderation, free from any party bias, and evincing a desire only to do his duty. In all respects he appears in favorable contrast with his predecessor, Rehum (Ezr 4:9).
8. the house of the great God, which is builded with great stones—literally, "stones of rolling"; that is, stones of such extraordinary size that they could not be carried—they had to be rolled or dragged along the ground.
13. Cyrus the king … made a decree—The Jews were perfectly warranted according to the principles of the Persian government to proceed with the building in virtue of Cyrus' edict. For everywhere a public decree is considered as remaining in force until it is revoked but the "laws of the Medes and Persians changed not" [Da 6:8, 12, 15].
16. Then came … Shesh-bazzar … since that time even until now hath it been in building—This was not a part of the Jews' answer—they could not have said this, knowing the building had long ceased. But Tatnai used these expressions in his report, either looking on the stoppage as a temporary interruption, or supposing that the Jews were always working a little, as they had means and opportunities.
CHAPTER 6
Ezr 6:1-12. Darius' Decree for Advancing the Building.
1. Darius the king—This was Darius Hystaspes. Great and interesting light has been thrown on the history of this monarch and the transaction of his reign, by the decipherment of the cuneatic inscriptions on the rocks at Behistun.
in the house of the rolls, where the treasures were laid up in Babylon—An idea of the form of this Babylonian register house, as well as the manner of preserving public records within its repositories, can be obtained from the discoveries at Nineveh. Two small chambers were discovered in the palace of Koyunjik, which, from the fragments found in them, Mr. Layard considers "as a house of the rolls." After reminding his readers that the historical records and public documents of the Assyrians were kept on tablets and cylinders of baked clay, many specimens of which have been found, he goes on to say, "The chambers I am describing appear to have been a depository in the palace of Nineveh for such documents. To the height of a foot or more from the floor they were entirely filled with them; some entire, but the greater part broken into many fragments, probably by the falling in of the upper part of the building. They were of different sizes; the largest tablets were flat, and measured about nine inches by six and a half inches; the smaller were slightly convex, and some were not more than an inch long, with but one or two lines of writing. The cuneiform characters on most of them were singularly sharp and well-defined, but so minute in some instances as to be almost illegible without a magnifying glass. These documents appear to be of various kinds. The documents that have thus been discovered in the house of rolls' at Nineveh probably exceed all that have yet been afforded by the monuments of Egypt, and when the innumerable fragments are put together and transcribed, the publication of these records will be of the greatest importance to the history of the ancient world" [Nineveh and Babylon].
2. Achmetha—long supposed to be the capital of Greater Media (the Ecbatana of classical, the Hamadan of modern times), [is] at the foot of the Elwund range of hills, where, for its coolness and salubrity, Cyrus and his successors on the Persian throne established their summer residence. There was another city, however, of this name, the Ecbatana of Atropatene, and the most ancient capital of northern Media, and recently identified by Colonel Rawlinson in the remarkable ruins of Takht-i-Soleiman. Yet as everything tends to show the attachment of Cyrus to his native city, the Atropatenian Ecbatana, rather than to the stronger capital of Greater Media, Colonel Rawlinson is inclined to think that he deposited there, in his fortress, the famous decree relating to the Jews, along with the other records and treasures of his empire [Nineveh and Persepolis].
8-10. of the king's goods, even of the tribute beyond the river … expenses be given unto these men—The decree granted them the privilege of drawing from his provincial treasury of Syria, to the amount of whatever they required for the furthering of the work and providing sacrifice for the service of the temple, that the priests might daily pray for the health of the king and the prosperity of the empire.
11, 12. whosoever shall alter this word—The warning was specially directed against the turbulent and fanatical Samaritans. The extremely favorable purport of this edict was no doubt owing in some measure to the influence of Cyrus, of whom Darius entertained a high admiration, and whose two daughters he had married. But it proceeded still more from the deep impressions made even on the idolatrous people of that country and that age, as to the being and providence of the God of Israel.
Ezr 6:13-15. The Temple Finished.
13-15. Then Tatnai … did speedily—A concurrence of favorable events is mentioned as accelerating the restoration of the temple and infusing a new spirit and energy into the workmen, who now labored with unabating assiduity till it was brought to a completion. Its foundation was laid in April, 536 B.C. (Ezr 3:8-10), and it was completed on February 21, 515 B.C., being twenty-one years after it was begun [Lightfoot].
Ezr 6:16-18. Feasts of the Dedication.
16. the children of Israel … kept the dedication … with joy—The ceremonial was gone through with demonstrations of the liveliest joy. The aged who had wept at the laying of the foundation [Ezr 3:12] were most, if not all of them, now dead; and all rejoiced at the completion of this national undertaking.
17. twelve he-goats—as at the dedication of the tabernacle (Nu 7:87; 8:17).
18. they set the priests in their divisions, and the Levites in their courses … as it is written in the book of Moses—Although David arranged the priests and Levites in courses according to their families, it was Moses who assigned to the priests and Levites their rights and privileges, their stations and several duties.
Ezr 6:19-22. And of the Passover.
21. all such as had separated themselves … from the filthiness of the heathen of the land—that is, who had given satisfactory evidence of being true proselytes by not only renouncing the impure worship of idolatry, but by undergoing the rite of circumcision, a condition indispensable to a participation of the passover.
22. kept the feast … with joy: for the Lord … turned the heart of the king of Assyria unto them—that is, king of the Persian empire, which now included the possessions, and had surpassed the glory, of Assyria. The favorable disposition which Darius had evinced towards the Jews secured them peace and prosperity and the privileges of their own religion during the rest of his reign. The religious joy that so remarkably characterized the celebration of this feast, was testified by expressions of lively gratitude to God, whose overruling power and converting grace had produced so marvellous a change in the hearts of the mighty potentates, and disposed them, pagans though they were, to aid the cause and provide for the worship of the true God.
CHAPTER 7
Ezr 7:1-10. Ezra Goes Up to Jerusalem.
1, 2. in the reign of Artaxerxes—the Ahasuerus of Esther.
Ezra the son of Seraiah—that is, grandson or great-grandson. Seraiah was the high priest put to death by Nebuchadnezzar at Riblah (2Ki 25:18). A period of one hundred thirty years had elapsed between that catastrophe and the journey of Ezra to Jerusalem. As a grandson of Seraiah, namely, Jeshua, who held the office of high priest, had accompanied Zerubbabel in the first caravan of returning exiles, Ezra must have been in all probability a grandson, descended, too, from a younger son, the older branch being in possession of the pontificate.
6. This Ezra … was a ready scribe in the law of Moses—The term "scribe" does not mean merely a penman, nor even an attorney well versed in forms of law and skilled in the method of preparing public or private deeds. He was a rabbi, or doctor, learned in the Mosaic law, and in all that related to the civil and ecclesiastical polity and customs of the Hebrew people. Scribes of this description possessed great authority and influence (compare Mt 23:25; Mr 12:28).
the king granted him all his request—left Babylon entrusted with an important commission to be executed in Jerusalem. The manner in which he obtained this office is minutely related in a subsequent passage. Here it is noticed, but with a pious acknowledgment of the divine grace and goodness which disposed the royal mind in favor of Ezra's patriotic objects. The Levites, &c., did not go at that time, but are mentioned here by anticipation.
8. he came to Jerusalem in the fifth month—that is, corresponding to the end of our July or beginning of our August. As he left Babylon on the Jewish New Year's Day (Ezr 7:9), the journey must have occupied not less than four months (a long period), but it was necessary to move at a slow pace and by short, easy stages, as he had to conduct a large caravan of poor people, including women, children, and all their household gear (see on Ezr 8:24).
10. Ezra had prepared his heart to seek the law of the Lord, &c.—His reigning desire had been to study the divine law—its principles, institutions, privileges, and requirements; and now from love and zeal, he devoted himself, as the business of his life, to the work of instructing, reforming, and edifying others.
Ezr 7:11-26. Gracious Commission of Artaxerxes.
11. this is the copy of the letter that the king Artaxerxes gave—The measure which this document authorized, and the remarkable interest in the Jews displayed in it, were most probably owing to the influence of Esther, who is thought to have been raised to the high position of queen a few months previous to the departure of Ezra [Hales]. According to others, who adopt a different chronology, it was more probably pressed upon the attention of the Persian court by Ezra, who, like Daniel, showed the prophecies to the king; or by some leading Jews on his accession, who, seeing the unsettled and disordered state of the colony after the deaths of Zerubbabel, Jeshua, Haggai, and Zechariah, recommended the appointment of a commission to reform abuses, suppress disorder, and enforce the observance of the law.
12. Artaxerxes, king of kings—That title might have been assumed as, with literal truth, applicable to him, since many of the tributary princes of his empire still retained the name and authority of kings. But it was a probably a mere Orientalism, denoting a great and powerful prince, as the heaven of heavens signified the highest heaven, and vanity of vanities, the greatest vanity. This vainglorious title was assumed by the kings of Assyria, from whom it passed to the sovereigns of Persia.
unto Ezra the priest, a scribe of the law of the God of heaven—The appointment of Ezra to this influential mission was of the highest importance to the Hebrew people, as a large proportion of them were become, in a great measure, strangers both to the language and the institutions of their forefathers.
14. sent of the king, and of his seven counsellors—This was the fixed number of the privy council of the kings of Persia (Es 1:10, 14). The document describes, with great clearness and precision, the nature of Ezra's commission and the extent of power and prerogatives with which he was invested. It gave him authority, in the first place, to organize the colony in Judea and institute a regular government, according to the laws of the Hebrew people, and by magistrates and rulers of their own nation (Ezr 7:25, 26), with power to punish offenders by fines, imprisonment, exile, or death, according to the degree of their criminality. Secondly, he was empowered to carry a large donation in money, partly from the royal treasury and partly raised by voluntary contributions among his countrymen, to create a fund out of which to make suitable provision for maintaining the regular worship of God in Jerusalem (Ezr 7:16, 17). Thirdly, the Persian officers in Syria were commanded to afford him every assistance by gifts of money within a certain specified limit, in carrying out the objects of his patriotic mission (Ezr 7:21).
22-24. an hundred talents of silver—£22,000 according to the rate of the silver talent of Babylon. Fourthly, Artaxerxes gave his royal sanction in the establishment of the divine law, which exempted priests and Levites from taxation or tribute and confirmed to them the exclusive right to officiate in the sacred services of the sanctuary. And, finally, in the expression of the king's desire for the divine blessing upon the king and his government (Ezr 7:23), we see the strong persuasion which pervaded the Persian court, and had been produced by the captivity of the Hebrew people, as to the being and directing providence of the God they worshipped. It will be observed, however, that the commission related exclusively to the rebuilding of the temple—not of the walls. The Samaritans (Ezr 4:20-22) had succeeded in alarming the Persian court by their representations of the danger to the empire of fortifying a city notorious for the turbulent character of its inhabitants and the prowess of its kings.
Ezr 7:27, 28. Ezra Blesses God for This Favor.
27. Blessed be the Lord God of our fathers—This devout thanksgiving is in unison with the whole character of Ezra, who discerns the hand of God in every event, and is always ready to express a pious acknowledgment for the divine goodness.
CHAPTER 8
Ezr 8:1-14. Ezra's Companions from Babylon.
1. this is the genealogy of them that went up with me from Babylon—The number given here amounts to 1754. But this is the register of adult males only, and as there were women and children also (Ezr 8:21), the whole caravan may be considered as comprising between six thousand and seven thousand.
Ezr 8:15-20. He Sends to Iddo for Ministers for the Temple Service.
15. I gathered them together to the river that runneth to Ahava—This river has not been ascertained. It is probable that the Ahava was one of the streams or numerous canals of Mesopotamia communicating with the Euphrates [Cyclopædia of Biblical Literature]. But it was certainly in Babylonia on the banks of that stream; and perhaps the place appointed for general rendezvous was in the neighborhood of a town of the same name. The emigrants encamped there for three days, according to Oriental custom, while the preparations for the departure were being completed and Ezra was arranging the order of the caravan.
I … found there none of the sons of Levi—that is, the ordinary Levites. Notwithstanding the privilege of exemption from all taxes granted to persons engaged in the temple service, none of the Levitical tribes were induced to join the settlement in Jerusalem; and it was even not without difficulty Ezra persuaded some of the priestly families to accompany him.
16-20. then sent I for Eliezer … with commandment unto Iddo the chief—Ezra sent this deputation, either by virtue of authority which by his priestly character he had over the Levites, or of the royal commission with which he was invested. The deputation was despatched to Iddo, who was a prince or chief of the Nethinims—for the Persian government allowed the Hebrews during their exile to retain their ecclesiastical government by their own chiefs, as well as to enjoy the privilege of free worship. Iddo's influence procured and brought to the camp at Ahava thirty-eight Levites, and two hundred twenty Nethinims, the descendants of the Gibeonites, who performed the servile duties of the temple.
Ezr 8:21-36. A Fast Proclaimed.
21. Then I proclaimed a fast there—The dangers to travelling caravans from the Bedouin Arabs that prowl through the desert were in ancient times as great as they still are; and it seems that travellers usually sought the protection of a military escort. But Ezra had spoken so much to the king of the sufficiency of the divine care of His people that he would have blushed to apply for a guard of soldiers. Therefore he resolved that his followers should, by a solemn act of fasting and prayer, commit themselves to the Keeper of Israel. Their faith, considering the many and constant perils of a journey across the Bedouin regions, must have been great, and it was rewarded by the enjoyment of perfect safety during the whole way.
24-32. Then I separated twelve of the chief of the priests … and weighed unto them the silver, &c.—The custody of the contributions and of the sacred vessels was, during the journey, committed to twelve of the chief priests, who, with the assistance of ten of their brethren, were to watch closely over them by the way, and deliver them into the house of the Lord in Jerusalem. The treasures in silver and gold, according to the value of the Babylonian talent, amounted to about £515,000 sterling.
27. two vessels of fine copper, precious as gold—Almost all commentators agree in maintaining that the vessels referred to were not made of copper, but of an alloy capable of taking on a bright polish, which we think highly probable, as copper was then in common use among the Babylonians, and would not be as precious as gold. This alloy, much esteemed among the Jews, was composed of gold and other metals, which took on a high polish and was not subject to tarnish [Noyes].
31. we departed from the river of Ahava on the twelfth day of the first month—Computing from the time of their setting out to the period of their arrival, they occupied about four months on the way. Their health and security were marvellous during so long a journey. The pilgrim-caravans of the present day perform long journeys through the wildest deserts of the East under the protection of a firman from the Porte, and an escort of soldiers. But for a large body, composed as that of Ezra—of some thousands of men, women, and children, unaccustomed to travel, undisciplined to order, and without military strength, and with so large an amount of treasure tempting the cupidity of the marauding, plundering tribes of the desert—to accomplish a journey so long and so arduous in perfect safety, is one of the most astonishing events recorded in history. Nothing but the vigilant care of a superintending Providence could have brought them securely to their destination.
33-36. Now on the fourth day was the silver … weighed in the house of our God—The first three days after their arrival in Jerusalem were undoubtedly given to repose; on the next, the treasures were weighed and handed over to the custody of the officiating priests of the temple. The returned exiles offered burnt offerings, and Ezra delivered the royal commission to the satraps and inferior magistrates; while the Levitical portion of them lent all the assistance they could in performing the additional work which the arrival of so many new worshippers occasioned.
CHAPTER 9
Ezr 9:1-4. Ezra Mourns for the Affinity of the People with Strangers.
1, 2. Now when these things were done—The first days after Ezra's arrival in Jerusalem were occupied in executing the different trusts committed to him. The nature and design of the office with which the royal authority had invested him was publicly made known to his own people by the formal delivery of the contribution and the sacred vessels brought from Babylon to the priests to be deposited in the temple. Then his credentials were privately presented to the provincial governors; and by this prudent, orderly proceeding he put himself in the best position to avail himself of all the advantages guaranteed him by the king. On a superficial view everything contributed to gratify his patriotic feelings in the apparently flourishing state of the church and country. But a further acquaintance discovered the existence of great corruptions, which demanded immediate correction. One was particularly brought under his notice as being the source and origin of all others; namely, a serious abuse that was practised respecting the law of marriage.
the princes came to me, saying—The information they lodged with Ezra was to the effect that numbers of the people, in violation of the divine law (De 7:2, 3), had contracted marriages with Gentile women, and that the guilt of the disorderly practice, far from being confined to the lower classes, was shared in by several of the priests and Levites, as well as of the leading men in the country. This great irregularity would inevitably bring many evils in its train; it would encourage and increase idolatry, as well as break down the barriers of distinction which, for important purposes, God had raised between the Israelites and all other people. Ezra foresaw these dangerous consequences, but was overwhelmed with a sense of the difficulty of correcting the evil, when matrimonial alliances had been formed, families had been reared, affections engaged, and important interests established.
3. when I heard this thing, I rent my garment and my mantle, &c.—the outer and inner garment, which was a token not only of great grief, but of dread at the same time of the divine wrath;
plucked off the hair of my head and of my beard—which was a still more significant sign of overpowering grief.
4. Then were assembled unto me every one that trembled at the words of the God of Israel, &c.—All the pious people who reverenced God's word and dreaded its threatenings and judgments joined with Ezra in bewailing the public sin, and devising the means of redressing it.
I sat astonied until the evening sacrifice—The intelligence of so gross a violation of God's law by those who had been carried into captivity on account of their sins, and who, though restored, were yet unreformed, produced such a stunning effect on the mind of Ezra that he remained for a while incapable either of speech or of action. The hour of the evening sacrifice was the usual time of the people assembling; and at that season, having again rent his hair and garments, he made public prayer and confession of sin.
Ezr 9:5-15. Prays to God.
5-15. I fell upon my knees, and spread out my hands unto the Lord my God—The burden of his prayer, which was dictated by a deep sense of the emergency, was that he was overwhelmed at the flagrant enormity of this sin, and the bold impiety of continuing in it after having, as a people, so recently experienced the heavy marks of the divine displeasure. God had begun to show returning favor to Israel by the restoration of some. But this only aggravated their sin, that, so soon after their re-establishment in their native land, they openly violated the express and repeated precepts which commanded them to extirpate the Canaanites. Such conduct, he exclaimed, could issue only in drawing down some great punishment from offended Heaven and ensuring the destruction of the small remnant of us that is left, unless, by the help of divine grace, we repent and bring forth the fruits of repentance in an immediate and thorough reformation.
CHAPTER 10
Ezr 10:1-17. Ezra Reforms the Strange Marriages.
1. Now when Ezra had prayed—As this prayer was uttered in public, while there was a general concourse of the people at the time of the evening sacrifice and as it was accompanied with all the demonstrations of poignant sorrow and anguish, it is not surprising that the spectacle of a man so respected, a priest so holy, a governor so dignified as Ezra, appearing distressed and filled with fear at the sad state of things, should produce a deep sensation; and the report of his passionate grief and expressions in the court of the temple having rapidly spread through the city, a great multitude flocked to the spot.
2-4. Shechaniah … answered and said unto Ezra, We have trespassed—This was one of the leading men, who was not himself a delinquent in the matter, for his name does not occur in the following list. He spoke in the general name of the people, and his conduct evinced a tender conscience, as well as no small fortitude in making such a proposal; for as his father and five paternal uncles (Ezr 10:26) were involved in the guilt of unlawful marriages, he showed, by the measure he recommended, that he deemed it better to obey God than to please his nearest relatives.
yet now there is hope in Israel concerning this thing—This hope, however, depended on timely measures of reformation, and therefore, instead of surrendering themselves to despair or despondency, he counselled them to amend their error without delay, relying on God's mercy for the past. Though the proposal may seem harsh and cruel, yet in the peculiar circumstances of the Jews it was just as well as necessary; and he urged the duty of seeing it executed on Ezra, as the only person competent to carry it into effect, being possessed of skill and address for so delicate and difficult a work, and invested by God, and under Him by the Persian king (Ezr 7:23-28), with the requisite authority to enforce it.
5-8. Then Ezra … went into the chamber of Johanan—At a private council of the princes and elders held there, under the presidency of Ezra, it was resolved to enter into a general covenant to put away their foreign wives and children; that a proclamation should be made for all who had returned from Babylon to repair within three days to Jerusalem, under pain of excommunication and confiscation of their property.
9-11. Then all the men of Judah and Benjamin—The returned captives belonged chiefly to these tribes; but other Israelites are also included under these names, as they all were then occupying the territory formerly assigned to those two tribes.
It was the ninth month—that is, between the end of December and the beginning of January, which is the coldest and most rainy season of the year in Palestine.
all the people sat in the street—that is, the court.
10-17. Ezra the priest stood up, and said—Having fully represented the enormity of their sin and urged them to dissolve their unlawful connections, he was gratified by receiving a prompt acknowledgment of the justice of his reproof and a promise of compliance with his recommendation. But as the weather was ungenial and the defaulters were too numerous to be passed in review at one time, it was resolved that a commission should be appointed to examine into the whole matter. These commissioners, assisted by the judges and elders of the respective cities, made a minute investigation into every case, and after three months' labor completely removed all traces of the abuse. Doubtless, an adequate provision was made for the repudiated wives and children, according to the means and circumstances of the husbands.
Ezr 10:18-44. Those That Had Taken Strange Wives.
18. among the sons of the priests—From the names of so many men of rank appearing in the following list, some idea may be formed of the great and complicated difficulties attending the reformatory work.
19. they gave their hands—that is, came under a solemn engagement, which was usually ratified by pledging the right hand (Pr 6:1; Eze 17:18). The delinquents of the priestly order bound themselves to do like the common Israelites (Ezr 10:25), and sought to expiate their sin by sacrificing a ram as a trespass offering.
|
