Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Nehemjas Bok

Bibelkommentarer Nehemjas Bok

 

Veien igjennom bibelen - 0977-0999 Nehemjas_bok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Nehemjas Bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Nehemjas bok inneholder en beretning av ham selv om hans virksomhet blant jødene. Han var blitt munnskjenk hos perserkongen.

På den tid var det en høy stilling. Men de store vanskelighetene som jødene i Jerusalem hadde, gjorde ham så ondt at han bad om tillatelse til å dra dit for å hjelpe jødene. Han kom til Jerusalem omkring 13 år etter Esra.

Boken kan deles i fire deler: Neh 1-2: Reisen til Jerusalem; Neh 3-7: Byggingen av Jerusalems murer; Neh 8-10: Esra og levittene leser loven for folket og pakten med Herren fornyes. I Neh 11-13 har vi en fortegnelse over slektene i landet samt noe om Nehemjas siste virksomhet. Helt til det siste arbeidet han med å holde jødene fra det som ikke kunne forenes med å være Herrens folk.

Dette er den eneste av de historiske bøker der forfatteren er uttrykkelig nevnt. Likesom det særlig gjaldt byggingen av templet i Esras bok, er det i Nehemjas bok gjenoppbyggingen av murene omkring byen fortellingen dreier seg om.

Nehemjas bok danner slik en fortsettelse av Esras bok. Den er noen ganger kalt den andre Esras bok. Den gamle pakts historie føres med dette ned mot slutten av det femte århundre før Kristus.

Fra den tid og til aposteltida må beretningen om Guds folks historie hentes fra andre kilder, dels fra de apokryfiske bøker og dels fra verdslige historiebøker.

Nehemja var en utmerket mann ved Guds nåde. Han var statsmann, men et vakkert bilde på en hellig statsmann. Det var heller ingen kort tid han fikk lov å lede jødefolket: først bortimot 12 år og senere også en tid. Gå til Neh 1:1-11
Neh 1:1-11
Det var i kong Artaxerxes' tyvende år (v. 1) at Nehemja var på slottet i byen Susa som perserkongens munnskjenk. Det var altså 13 år etter begivenhetene i Esras bok.

Esras reise var i Artaxerxes' syvende år, Esr 7:7. Susa var perserkongens vinterslott, og dette var i måneden Kislev som svarer til desember. Da kom, slik forteller Nehemja, Hanani, en av hans brødre med noen menn og fortalte hvorledes de som var vendt hjem, var i stor ulykke og vanære.

Jerusalems mur var revet ned og porten oppbrent. Selv om det snart var 100 år siden Kyros hadde gitt tillatelse til å vende tilbake, lå Jerusalems murer ennå øde.

De mange fiendene jødene hadde blant samaritanerne og andre naboer, ville at Jerusalem skulle ligge som et vergeløst bytte. Og så lenge det ikke var murer omkring byen, var det heller intet som kunne hindre dem i å betrakte Jerusalem som en trell de kunne håne så mye de ville.

Templet var jo blitt oppført, og Esra hadde også fått lov til å hjelpe på grunn av perserkongens velvilje. Men så lenge det ikke var noen mur omkring byen, var stillingen fortvilet.

Jerusalems stilling den gang minner om den stilling et vantro menneske er i. Troen er det eneste verge, det eneste skjold som en synder kan overvinne sine sjelefiender med.

Og det er like sant at den som ikke eier den levende tro er overgitt til døden og vergeløs overfor alle mørkets angrep.

Da Nehemja hørte om denne elendigheten, ble han fylt med en dyp smerte. Han elsket Guds folk, derfor led han også med det.

Han kjente veien som Guds barn må gå med alle sine sorger hvis de skal få bukt med sorgene. Han bar saken inderlig fram for Gud i bønn, den Gud som hadde den store og forferdelige makt overfor fienden.

Men han var trofast mot alle som elsket ham (v. 5). Men Nehemja måtte begynne sin bønn med å bekjenne Israels folks utroskap.

I denne dype syndsbekjennelsen tar han seg selv med, slik som vi hørte Esra gjorde. Han følte seg jo som et lem på legemet, og derfor som delaktig i folkets mange synder.

Det er en alvorlig og sann syndserkjennelse vi møter i hans ord (v. 6-7). Men nettopp fra de ydmyke steder kan hjertet få ham i tale som bor i det høye. Nehemja minnet Herren frimodig om de løfter Herren hadde gitt Moses.

Han hadde lovt nåde for folket dersom de ville omvende seg (v. 8-9). Dernest pekte han på at Herren hadde forløst Israel ved sin store kraft og sterke hånd.

Og det var troende hjerter i folket som hadde behag i å frykte Herrens navn som nå bad til Herren. Det er fint og rett å støtte sin bønn til det Herren har gjort for oss.

For oss døpte mennesker blir det å peke på dette: Du som har kjøpt meg og døpt meg, og jeg kan føye til: og jeg tror på deg og elsker ditt navn i Jesus Kristus.

Da har vi også grunn til å tre fram for nådens trone med frimodighet. Med ydmyk bekjennelse og fast tillit til Guds ord og løfter banker ingen sjel forgjeves på hos Himmelens Gud.

Nehemja sluttet sin bønn slik: "La det i dag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen."

Av neste kapittel ser vi at det ennå varte et par måneder før han fikk anledning til å legge saken fram for kongen. Men vi kan si med full sannhet at hans bønn: la det lykkes i dag, likevel ble oppfylt.

For en bønn har hatt lykke med seg så snart den er bønnhørt i himmelen, når Herren har sagt sitt amen. Og dette amen sa Herren da hans tjener bad, selv om bønnhørelsen først kom en tid etter.

Gå til Neh 2:1-20
Neh 2:1-20
En tid etter at Nehemja hadde hørt om forholdene i Jerusalem, ble kongen en dag oppmerksom på at han så bedrøvet ut. Nehemja hadde ikke vært det før, og da han ikke var syk, forstod kongen at han bar på en hjertesorg.

Da kongen spurte om det, ble Nehemja fylt av frykt. Det er lett å forstå at han fryktet når han nå stod foran avgjørelsen.

Kongen var nok velvillig overfor ham, men å bygge Jerusalems murer var et ømt punkt. Perserkongen visste at Jerusalem hadde vært gjenstridig i gamle dager, og hvis Artaxerxes i Esr 4:7 er denne kongen, hadde Artaxerxes allerede en gang forbudt dem å bygge murene da samaritanerne klaget. Se forklaringen til Esr 4:7.

Nehemja kom så fram med årsaken til sin sorg. Da han omtalte Jerusalem, nevnte han den som "byen hvor mine fedres graver er". Den strengen gir gjenlyd i et menneskehjerte.

Å verne fedrenes graver mot vold var en hellig plikt alle steder.

Kongen talte vennlig til ham og spurte: "Hva er det da du ønsker?"

"Da bad jeg til himmelens Gud," sier han så vakkert, v. 4. Det var altså det første han gjorde før han kom med sitt ønske til kongen.

Og dermed brukte han den rette nøkkel til kongens hjerte. Gud gjorde det slik at kongen og dronningen som også var til stede, ble vennlige mot ham og gikk enda til med på å gi ham brev til stattholderne på den andre siden av Eufrat, dvs. vest for Eufrat.

Nehemja kunne nemlig vente fiendskap fra dem, ettersom de ønsket at Jerusalem var vergeløs. Han fikk også tillatelse til å hogge nok tømmer i kongens skog.

"Kongen gav meg det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg" (v. 8). Med disse ordene gir Nehemja Gud hele æren.

Så drog han av sted, og kongen gav ham soldatvakt til vern på reisen. Det viste seg å være godt at han hadde brev med til stattholderne, ellers ville de straks hindret ham.

To er særlig omtalt, den første var Sanballat som kalles horonitten, antagelig fordi han var fra Bet-Horon. Han var samaritanernes stattholder.

Dernest den ammonittiske tjener Tobias, antagelig stattholder over ammonittene. Han og Sanballat syntes "meget ille om at det var kommet en som ville arbeide for Israels barns vel".

Denne Tobias hadde "besvogret" seg med flere av de fornemme i Jerusalem, og det skapte vanskelighet (Neh 6:17. 13:1f).

Det skulle stor visdom til for å behandle saken rett. Nehemja hadde ikke talt med noen i Jerusalem om det han tenkte å gjøre. Det første han gjorde, var å besiktige Jerusalems murer en natt. Bare noen få var med ham.

Dalporten i v. 13 er den samme som Jaffaporten i dag. Det var umulig å ri noen steder, så mye stein og ruiner lå der. Han måtte stige av og gå et stykke. Men han kom rundt hele byen og så hvor elendig stillingen var (v. 12-15).

Da han hadde undersøkt saken, kalte han sammen de øverste i Jerusalem og la fram for dem en plan om å gjenoppbygge Jerusalems murer. Han viste dem at saken var fra Gud og fortalte dem hvor vennlig kongen hadde vært.

Alt dette gav dem mot, og de bestemte seg for å ta fatt.

Men så snart ryktet om dette kom ut, fikk fienden det travelt for alvor. Sanballat, Tobias og en araber, beduinhøvdingen Gesem, var et fryktelig trekløver.

De forsøkte først å kvele saken med spott og hån. Dette minner om den måten djevelen, verden og kjødet, som også er et trekløver, forsøker å skremme et menneske som vil bli en troende!

Spott og hån pleier jo også å være det første våpen. Det er godt når svaret er lik det Nehemja gav, klart og frimodig: "Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi hans tjenere vil gå igang og bygge. Men dere har verken del eller rett eller ettermæle i Jerusalem" (v. 20). Gud skal la det lykkes. Vi vil gjøre oss rede. Dere har ikke noe å gjøre med denne saken.

Det er de rette svar til alle de makter som vil skremme oss bort fra å få troens mur bygget i vårt hjerte.

Gå til Neh 3:1-32
Neh 3:1-32
I dette kapitlet fortelles om hvorledes folket tok fatt på murene. Det er velsignet å se hvorledes de stod sammen om arbeidet - både prester og levitter så vel som lekfolk, folk fra hovedstaden og folk fra landet.

Det var medlemmer av forskjellige håndverksgrupper, og alle tok fatt på hver sin del av muren. Prestene med ypperstepresten i spissen bygde Saueporten og det stykke av muren som hørte med til den.

Saueporten svarer til den nåværende Stefansporten på østsiden av byen. Det står at de "helliget" porten. Det betyr at de arbeidet som på noe Herren hadde helliget og innviet det med bønn og offer.

Jo mer alt vårt arbeid kan få den innskriften: "Helliget Herren", dess større velsignelse og mer herlighet fra Gud kommer det over selv den minste og mest ubetydelige gjerning.

Ved siden av prestene, bygde menn fra Jeriko og slik en liten flokk ved siden av dem. I v. 2-11 tales særlig om nordsida av byen.

I v. 5 er en bemerkning om hvorledes folk fra byen Tekoa også arbeidet på et stykke, "men storkarene blant dem bøyde ikke sin nakke under arbeidet for sin Herre".

Fra Tekoa var det altså bare de fattige og ringe som fikk æren av å være med. Storkarene i Tekoa har for alltid fått sitt skjenselsmerke i denne saken gjennom denne tilføyelsen i Skriften.

Hvor ofte har ikke dette gjentatt seg, at det var de fattige som tok opp arbeidet i Guds rike og støttet det med sine gaver og forbønner, mens de store i verden stod som om saken ikke vedkom dem.

Det er ikke godt når nakken er for stiv til å bøye seg i arbeidet blant de hellige for Herrens sak. Men det er godt når Guds Ånd får bøye hjertet slik at rik og fattig kan arbeide ved siden av hverandre i Herrens sak uten persons anseelse.

Når det i v. 9 tales om "høvdingen over den ene halvdelen av Jerusalems distrikt", betyr det sikkert Jerusalems landdistrikt som altså var delt i to distrikter.

I v. 12-14 omtales byens vestmur og så muren rundt hele byen. Den ble satt i stand.

Det er umulig å følge gangen i de forskjellige delene av Jerusalems bymur her. Vi kjenner heller ikke så sikkert til hvor alle steder var og kan ikke peke nøyaktig på hvorledes gangen var i alt sammen.

Men så mye framgår det av beretningen at alt som var ødelagt, ble satt i stand, og hver tok sin del. Ved denne gode ordningen av arbeidet kunne murene settes i stand på den meget korte tid av 52 dager. Det omtales senere.

Først og fremst var det likevel Guds hånd som var over det hele og lot det lykkes.

Gå til Neh 4:1-15
Neh 4:1-15
Da Sanballat merket at det så ut til å bli alvor, raste han virkelig. Slik bærer verden seg ofte ad. Først søker den å spotte Herrens sak i hjel, og når det ikke lykkes, da kommer den bitre, onde vrede fram.

Meningen med hånsordene i v. 2 er tydelig nok denne: det skal ikke skje. At de "usle jødene" skulle klare det og feire at muren var ferdig med offer, mente den hovmodige, vantro Sanballat var umulig.

Det så nok umulig ut for forstanden, og noen annen målestokk hadde selvfølgelig ikke den vantro. Hva Nehemjas tro var verdt, kunne han ikke vurdere.

Ammonitten Tobias som var med ham, hånte også og mente at en rev kunne rive ned murene ved å springe på dem.

Dette minner om denne verdens fyrste som den dag i dag forsøker å skremme mennesker fra å omvende seg. Da lyder det: hva tenker du på, du avmektige menneske?

Innbiller du deg at du kan bli omvendt og hellig? Nei, la det være og vær som før. På samme måte lyder det ofte til Guds barn om arbeidet for Guds rike.

Lykkelig er den som ikke lar seg rokke av alt slikt, men bærer det fram for Gud som Nehemja (v. 4-5). Han bad slik: "Hør, vår Gud, hvordan vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land!

Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket deg så bygningsmennene hørte det." Det må ikke oppfattes som en personlig hevntanke.

Nei, det var Guds sak han så på, og derfor bad han at Gud selv ville sende sine straffedommer over disse hovmodige som foraktet og tirret Guds hellige majestet. La oss gjøre salmen til vår bønn:

Før du selv striden for de barn så svake,

tving du vår fiende, driv hans makt tilbake,

hva som mot deg og dine vil opphøye,

du selv nedbøye!

Det er tanken med Nehemjas bønn. I den gamle pakt var jo Herrens dom den eneste måte de hellige kunne tenke seg at Herrens fiender ble bøyet og omvendt på.

Derfor møter vi ofte slike bønner om dom over fienden. Ved første øyekast synes de å være hevntanker. På lignende måte er det når Paulus i 1Kor 5:5 taler om å overgi til Satan de som drev blodskam, "til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag".

Nehemja lot seg ikke skremme, og arbeidet fortsatte ustanselig, slik at muren snart var halvferdig. Folket var med av hele sitt hjerte (v. 6), og når en arbeider av hjertet for Herren, blir det ikke forgjeves.

Men da fienden så hvorledes arbeidet gikk fram, ble deres vrede så stor at de alle gikk sammen i et forbund mot Jerusalem. Fra alle kanter dukket motstanderne fram.

Det så jo ut til at deres gamle makt over Jerusalem snart skulle være forbi. Derfor forsøkte de nå av alle krefter å forstyrre arbeidet.

Dette minner om de hindringer som stadig reiser seg mot alt misjonsarbeid både ute og hjemme! Når Herren gjennom sine tjenere arbeider på å lege Jerusalems skade åndelig talt, da kan man den dag i dag se hvorledes de som er mest forskjellige kan bli enige om å gå sammen mot de troendes arbeid.

"Men vi bad til vår Gud" - det var hovedvåpenet for Nehemja mot all ondskap fra fienden. Det skulle vi også gjøre, som det står i Sal 109:4: "Til lønn for min kjærlighet anklager de meg, men jeg er bare bønn."

Men der det er en rett bønn til Gud, der vil det andre arbeid også komme. Som vi tidligere har nevnt, viser den hellige historie oss enkelte tilfeller der Gud selv gjorde alt uten hjelp av mennesker.

Han kan gjøre det uten oss, men som regel vil han bruke oss nettopp for vår egen skyld. Det visste også Nehemja godt. Derfor gjorde han alt han kunne tenke seg måtte gjøres, samtidig som han bad.

Derfor ble det satt opp vakt mot fienden dag og natt. Våke og be hører sammen.

Men motstanden kom ikke bare utenfra, men også innenfra, fra motløsheten og forsaktheten. Slik sa Juda: "Kreftene svikter hos arbeidsfolket. Grushaugene er for store. Vi makter ikke lenger å bygge på muren."

I John Bunyans berømte skrift "En pilegrims vandring" blir motløsheten og forsaktheten framstilt som en veldig kjempe, og det er den.

Forsaktheten stammer fra mangel på tillit til Herren. Og nettopp derfor er den så farlig, fordi mistillit til Herren hindrer hans kraft fra å komme til.

Derfor står det også i Jesu Siraks sønns visdom, Neh 2:13: "Ve det motløse hjerte! Fordi det ikke tror, skal det ikke finne vern."

Hvor ofte klager ikke troende mennesker over at man ikke kommer noen vei med arbeidet for sjelens frelse. Grushaugene fra det gamle menneske vil ofte kvele motet.

Men det er godt når vi møter det frimodige, varme sinn som var i Nehemja. Det er den tro som alle hindringer svinner for og alle klager stanser for.

Nehemja lot seg ikke skremme verken av fienden utenfra eller av motløsheten inne i byen. Heller ikke ble han skremt av de falske jødene som hadde sluttet seg til fienden.

De listet seg inn for å overtale de som arbeidet på muren, og særlig de som bodde utenfor Jerusalem, til å stanse arbeidet (v. 12). Nehemja forteller om disse overløperne som hadde sviktet Herrens sak.

Minst ti ganger kom de for å bøye folkets hjerte bort fra Herrens gjerning.

Dette minner om de forsøk som lunkne navnkristne nesten alltid gjør for å stanse de varme Guds barn som vil gjøre noe for Guds rike.

Disse "falske brødre" er ofte de verste fiender.

Men Nehemja samlet hele folket under våpen og stilte dem opp bak muren og sa til dem disse vakre ord: "Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige. Og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres hustruer og deres hjem!" (v. 14).

Ja, stor og forferdelig er Herren for alle sine fiender, men det er godt for hans små venner. Fienden kunne snart bli ferdig med oss.

Men når vi stiller oss bak Herren i tro, behøver vi ikke å frykte. Overfor ham blir alle fiender til skamme.

Slik gikk det også her. Fiendens håp om uforvarende å komme over Jerusalem (v. 11) var gjort til intet. "Gud hadde gjort deres råd til intet," og foreløpig tapte de motet.

Nehemja og Juda folk kunne igjen ta fatt på muren (v. 15). Det er også fint å høre Nehemja be folket kjempe for sine kjære. Et Guds barn har jo ikke bare kamp for sin egen sjel, men også for mange av sine kjære.

Også for deres skyld gjelder det i sannhet ikke å tape motet, ikke å la hendene synke. Da skal vi se Guds seier til frelse for dem.

Han er trofast som kalte oss, han skal og gjøre det.

Gå til Neh 4:16-23
Neh 4:16-23
Det er visst aldri blitt bygd slik som den gang på Jerusalems murer. Nehemja hadde selv delt sine "unge menn" i to arbeidslag. Det var de menn som var med i hans følge.

Den ene halvparten deltok i arbeidet, mens den andre halvparten holdt vakt under tilsyn av høvdingene. Men også de som arbeidet på muren, hadde våpen med seg.

De som bygde på muren og bærerne "utførte arbeidet med den ene hånden, og med den andre holdt de sitt våpen". Murerne hadde hvert sitt sverd ved lend mens de bygde.

Her stilles kampberedskap og byggearbeid sammen. Og det er et slående bilde på den måten som også det åndelige arbeide må drives på i Guds rike.

Den ene siden er å bygge opp. Det er Guds barns stille arbeid med å bygge troens mur høyere og høyere ved bruk av nådemidlene og den daglige erfaring av synd og nåde.

På den måten bygges troen på Herren og blir som en stadig voksende mur til vern mot mørkets krefter. Og ikke bare omkring oss selv, men også omkring andre sjeler kan et Guds barn få lov å bygge murer.

Derfor skal vi være takknemlige til Gud for hver dag vi får lov å be for våre kjære, og særlig for de uomvendte.

På den måten reiser vi en mur av forbønner omkring dem som stadig blir høyere. I sin tid skal det bli et frelsende vern som Satan ikke skal komme over.

Men vi må aldri tro at vi kan gjøre dette byggearbeidet uforstyrret. Nei, også her gjelder det å bygge med den ene hånden og holde våpenet i den andre.

Vi merker jo hvorledes djevelen, verden og vårt eget kjød alltid forsøker å forstyrre. Det skjer både når vi arbeider med Guds ord eller er til Herrens bord eller kneler i bønn.

Det er sant som det står i en åndelig sang:

"Satan og verden med list og med makt,

har meg forfulgt som et rovdyr på jakt,

aldri for dem fikk jeg være i fred,

men de har gjort meg all mulig fortred."

Derfor kan det ikke bli tale om noen våpenstillstand for et Guds barn. Djevelen hater oss for mye til det. Nei, vi må bygge med den ene hånden og ha våpen i den andre. Slik må det alltid være her på jord.

Enda en ting må vi gi akt på: om vi skal seire, må Herrens bygningsmenn stå sammen. Når den samlende basun lyder, gjelder det å gi akt på lyden. Nehemja hadde en hos seg som kunne blåse i trompet. På den måten kunne han samle skarene der hvor angrepet kom.

Han sa nemlig til folket: "Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt på muren langt fra hverandre. På det sted hvor dere hører basunen lyder, der skal dere samle dere hos oss" (v. 19-20).

Slik er det også i de helliges arbeid. Hver arbeider står på sitt sted og arbeidet er stort og omfattende. Men Guds folks kraft beror mye på at vi kan stå sammen når trompeten kaller.

Ikke slik å forstå at alle som kaller seg kristne, skal stå sammen. Nei, de forsøk som er gjort på å smelte sammen levende kristendom og innbilt kristendom, vil alltid være forgjeves.

Men alle som er virkelig omvendt til Herren og virkelig arbeider i hans gjerning, de skulle stå sammen. Fienden kan lettere overvinne de hellige når de er adspredt hver for seg. Står de sammen som ett hjerte og en sjel i Herren, da må Satan tape.

Vår Gud skal stride for oss (v. 20). Det skal være vårt feltrop som det var for Nehemja. All vår strid må bygge på det. Og da kommer vi gjennom alt.

Selv de vanskeligste tider kan da bli lyse og vakre. For det er ikke et tomt ord, men det er kraft og levende sannhet at Gud strider for de hellige.

Også i våre dager er det et stort og omfattende arbeid for Guds folk både hjemme i den gamle kristenhet og ute blant hedningene, både i indre og ytre misjon.

På den andre side har fienden aldri vært så stor, så våken og ondskapsfull som i våre dager. Det som er fortalt om Nehemjas tid, passer helt og holdent til vår tid.

Men alle vi som bygger på Jerusalems murer, både store og små, rike og fattige, unge og gamle, kan gå frimodig fram under det gamle løftet: Vår Gud skal stride for oss. Det er den beste basunklang for å samle de hellige.

Guds nåde er den største makt til å binde sammen, ikke vårt eget arbeid. Jo mer alle Herrens bygningsmenn og stridsmenn har blikket festet på Herren, jo tettere vil skaren fylkes og hjertene knyttes sammen.

Og slik må vi holde ut til vår siste stund, til verket er gjort ferdig. "Fra morgenrøden rant opp til stjernene kom fram," slik står det så fint her. Slik holdt de ut med å bygge Jerusalems mur.

Begynt er ikke endt,

det må du vite,

du som har Jesus kjent,

bli ved å stride.

Alt det ditt hjerte vil

fra himlen vende,

som mørkets narrespill

bekjempes skal, inntil

all strid har ende.

Fra troslivets morgenrøde inntil aftenstjernen bryter fram og lyser for oss i den siste nattevakt, gjelder det for oss å holde ut. Så kommer til slutt den salige stund når det lyder fra Gud:

Legg dine piler

og sverd og bue ned,

kom nå, og ile

til evig herlighet.

Verken Nehemja eller hans tjenere var ute av klærne så lenge arbeidet pågikk. Det var nok av vanskeligheter, og vansker blir det den dag i dag for alle dem som bygger på de hellige murer og kjemper med i de helliges leir.

Men folket i Jerusalem brydde seg ikke om at de måtte arbeide både dag og natt (v. 22-23). Og slik skal også Herrens folk nå være, ikke være ømskinnet og ikke spare seg selv.

"Heller slites ut enn å ruste opp," sa en av Herrens nidkjære prester. Ja, Gud gi oss nåde til å kunne være med både i byggearbeidet for å bygge Guds rike og å gjøre de hellige fullkomne. Og vi skulle også være rede til kamp uten å spare oss selv. Da skulle vi få se Guds herlighet.

Verden kan si hva den vil om oss. Om det går onde rykter om oss, skal det bli seier, for Gud skal stride for oss.

Gå til Neh 5:1-19
Neh 5:1-19
Midt under alle disse vanskelighetene reiste det seg en ny storm. De fattige kom med bitre anklager mot de rike. Så lenge de fattige arbeidet på muren, kunne de ikke tjene noe til sitt eget opphold. De hadde pantsatt åkrene og vingårdene eller lånt penger hos de rike for å betale skatt til perserkongen.

Men de rike jødene som hadde lånt dem penger, ville nå selge deres barn som treller, fordi de ikke kunne betale renter. Så mistet de fattige alt. De rike hadde lagt beslag på deres åkrer og vingårder, og nå tok de også barna.

Den vesentlige grunn til vanskelighetene som de fattige var kommet opp i, var de høye rentene. De måtte nemlig betale en hundrepart, altså en prosent hver måned (v. 11)*. (Dansk har her: den hundrede part av pengene, mot norsk: ettergi dem rentene av pengene.)

Dette var ganske ulovlig etter Mose lov (2Mos 22:25). En israelitt hadde ikke lov å ta rente av en israelitt. Da Nehemja hørte om denne hårdhet og ubarmhjertighet, ble han både bedrøvet og vred. Han ble meget harm over at det kunne skje under slike forhold der Herrens sak burde være det viktigste for alle.

Han samlet stormennene og mange andre og fortalte om hvorledes han og andre rike jøder i Persia hadde kjøpt fri jøder som var treller hos hedningene.

Men her var det jøder som hadde jøder som treller. Det ville bare bringe skam over Guds navn blant hedningene når det kom ut.

Nehemja lot handling følge på ord. Han ettergav straks alle som hadde lånt penger og korn av ham. De som var med ham, gjorde det samme.

Da angret også de rike og lovet å gi tilbake åkrene og vingårdene samt renter til de fattige. Og Nehemja tok et løfte av dem at dette ordet skulle stå fast.

Som tegn på alvoret rystet han en flik av kjortelen sin og sa at slik skulle Gud ryste bort hver mann fra hans hus og arbeid om han ikke holdt dette løftet.

Det lå en veldig åndsmakt over hele forsamlingen, og de sa amen til dette alvorlige ordet. Der Guds Ånds makt blir sterk blant Guds folk, vil det også vise seg at broderkjærligheten vil bli varm nok til å hjelpe de fattige.

Det er fint når det går slik at de hellige ikke behøver å få hjelp av verden.

I slutten av kapitlet (v. 14-19) peker Nehemja på sitt eget eksempel, hvorledes han var i de tolv år han var landshøvding i Juda. De forrige landshøvdinger hadde lagt byrder på folket og krevd både brød og vin av dem samt 40 sekel sølv, antagelig som en ytelse hver dag.

Nehemja krevde ikke noe, men tvert om hjalp og støttet han de fattige både ved sitt arbeid og ved å gi de jøder mat som kom til Jerusalem fra andre land.

Nehemjas hjerte brant for folkets nød. Dette la han fram for Gud i ydmykhet og med bønn om at Gud ville komme ham i hu. Av kjærlighet til Herren var det gjort. Derfor overgav han også seg og sitt hus frimodig i Guds omsorg.

Herren pleier alltid å gjøre det slik at den som gir rikelig til Herrens sak, ikke selv skal lide mangel.

Avslutningen på dette kapitlet minner mye om Apg 20. Der taler Paulus om sitt liv og offer i menigheten i Efesus.

På ingen av disse stedene er det gjort med skryt, men i ydmykhet for å tilskynde andre til å følge eksemplet.

Gå til Neh 6:1-19
Neh 6:1-19
Da fiendene ikke nådde sitt mål med de voldsomme midler de til nå hadde brukt, prøvde de å vinne på en annen måte, nemlig ved list og svik.

Ikke bare e'n, men hele fem ganger prøvde de å lokke Nehemja ut av byen for å møte dem. De ville antagelig fengsle eller drepe ham.

Men Nehemja lot seg ikke lokke, men gav dem et godt svar: "Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Skulle jeg kanskje la arbeidet hvile fordi jeg lot det ligge og drog ned til dere?" (v. 3).

Ja, det er det som gjelder hva fienden enn finner på: bli i Herrens gjerning og lukke ørene for det fienden hvisker.

Den femte gang sendte Sanballat endatil et brev til Nehemja. Her sier han at han hadde hørt et rykte om at Nehemja ville innsette seg selv som konge i Juda. Det ville bli ille hvis perserkongen fikk vite det. Derfor oppfordret han Nehemja til å komme og rådslå om saken.

Gasmu som er omtalt i v. 6:er den samme som før er kalt araberen Gesem.

Men alt dette var jo løgn som Sanballat hadde funnet på. Og Nehemjas svar avslører klart løgneren. "Noe slikt som det du taler om, har ikke gått for seg, det er noe du selv har funnet på."

Slik svarte Nehemja, og så vendte han seg til Herren med bønnen: "Men styrk nå du mine hender!" Det var Nehemjas verge. Herren var hans tilflukt.

Dette var lumske forsøk på å gjøre Nehemja motløs til å fortsette i arbeidet. Og det minner om djevelens list når han forsøker å stanse et menneske i troens arbeid på sjelens frelse.

Det er godt for det menneske som lik Nehemja gjennomskuer løgnen og ikke vil innlate seg i noen som helst forhandling med den onde fiende.

Et Guds barn skal være lydhør for Guds røst, men døv for løgnen. Slik skal vi stå fast og ubevegelig i Herrens gjerning.

I v. 10-14 finner vi enda et forsøk på å få Nehemja i fella.

Fienden hadde endatil fått noen profeter på sin side. De ville skremme Nehemja med at fienden ville komme om natten for å slå ham i hjel. Derfor rådet de ham til sammen med dem å skjule seg midt i templet og lukke templets dører.

Ja, en profet ved navn Semaja brukte enda samme framgangsmåte som de sanne Guds profeter noen ganger hadde brukt. Han brukte en ytre handling for å få fram innholdet i profetordet.

Semaja holdt seg nemlig inne i sitt hus. Med dette ville han antagelig vise det råd han gav Nehemja: han burde lukke seg inne i templet.

Satan kom altså som en lysets engel. Da er det ofte vanskelig ikke å bli forvirret. Her kom fienden som en profet, ja enda til en profetinne var med i denne sammensvergelsen (v. 14).

Når de som vi venter å høre Guds ord fra, går sammen med fienden, da gjelder det å være på vakt.

Det kan f. eks. være vanskelig for lekfolk å holde fast ved den enkle sannheten når prester og lærere taler sitt eget ord og ikke Guds ord.

Nehemja stod fast her. Han sa at for det første var det ikke rett at en som hadde Gud med seg, skulle flykte. For det andre var det slett ikke tillatt for en lekmann som Nehemja å gå inn i det indre av templet.

Hadde han gitt etter for frykten og søkt redning på denne måten som de falske profetene viste ham, ville fienden senere forbannet ham. Da ville hele hans stilling blant jødene være ødelagt.

Men Gud advarte Nehemja her. "For jeg skjønte helt klart at det ikke var Gud som hadde sendt ham," sier Nehemja. Han forstod det var leiesvennens røst og ikke sanne venner.

Fienden er aldri farligere enn når de er mest vennlige. Men et Guds barn må være våken også på dette punktet.

Paulus sier i 2Kor 11:26 at han hadde vært "i fare blant falske brødre". Alle Guds barn kan komme til å oppleve noe liknende.

Der Herren får sanne disipler, pleier de falske også å dukke opp som ugras ved siden av kornet.

Men Gud er trofast. Han advarer sine barn og gir oss nåde til å bedømme åndene, om de er av Gud.

Hver den som er av sannheten, skal høre min røst, sa Herren.

Nehemja overlater hevnen over fiendens list og ondskap i Herrens hånd. Han ber (v. 14) Gud om å komme i hu fiendens og de falske profeters gjerninger.

Det var jo Herrens gjerning han stod i. Derfor kjempet de i virkeligheten mot Herren og ikke mot ham personlig. Derfor kunne Nehemja frimodig overlate hevnen til Herren.

Det kan nok være at hans bønn ville vært en annen i den nye pakt. Da ville han mer bedt om at Gud ville omvende fienden.

Slik bønnen er her, er det jo en bønn om at Gud ville hevne fienden, og sende en rettferdig straff over dem. Og det hadde de sannelig fortjent.

Vi finner ofte noe liknende i den gamle pakt. De hellige kunne nok ha et klart lys over Herrens vei i den gamle pakt. Men vi merker likevel forskjell på det forberedende stadium og på fullkommenheten i Kristus i den nye pakt.

Gjennom kamp til seier går veien for alle Guds barn. På tross av fiendens vold og fiendens list, får Guds sak framgang og målet blir nådd.

v. 15 i dette kapitlet er et seiersvers: "Muren ble ferdig på femtito dager - den tjuefemte dagen i måneden elul."

Ja, muren ble ferdig. Det som hadde sett umulig ut, ble virkelighet. Det kom frykt over alle fiendene, og " da sank de meget i sine egne øyne. Og de forstod at det var med vår Guds hjelp dette verket var blitt fullført".

Men gleden var stor hos alle sanne israelitter. Blant de fornemme i Juda var det nok mange som hadde en blandet glede, fordi de hadde et delt hjerte.

Det var nemlig noen der som hadde inngått svogerskap med Tobias. De hadde brevvekslet med ham og fortalt alt det Nehemja sa. De søkte også å rose ham mest mulig overfor Nehemja.

Disse jødiske stormenn ønsket nemlig å viske ut skillet mellom jøder og hedninger, mens Nehemja og de sanne troende ønsket å gjøre skillet så klart som mulig.

Det viser hvor vanskelig Nehemjas stilling har vært, ettersom han hadde forrædere inne i selve leiren.

Alle Guds barn har på en måte en forræder i leiren. Vi bærer det gamle menneske i oss, og overfor denne fienden gjelder det framfor alt å være på vakt.

Herren hadde i sannhet latt det lykkes for Nehemja på en vidunderlig måte. I april måned hadde han reist fra Persia, nærmere juni måned må han ha kommet til Jerusalem, i begynnelsen av august begynte arbeidet så langt vi kan forstå, og i september var det ferdig. Elul måned som er nevnt i v. 15 tilsvarer nemlig vår september.

Gå til Neh 7:1-73
Neh 7:1-73
Etter at murene var ferdige, ble portene satt inn. Men Nehemja slo seg ikke til ro med dette.

Han fant også pålitelige folk som han satte til vakter ved portene. Det var slike som ellers skulle holde vakt ved templet han benyttet til dette.

For det gjaldt om å få fram pålitelige folk med tanke på de mange forræderne.

Nehemja hadde god hjelp av Hanani som var befalingsmann i Jerusalem. Ham gir Nehemja et godt vitnesbyrd: "Han var en pålitelig mann og mer gudfryktig enn de fleste" (v. 2).

Jerusalems porter ble ikke lukket opp før fram på formiddagen. Og de ble omhyggelig lukket før vakten gikk av. Ellers måtte Jerusalems innbyggere hjelpe til med vaktholdet ved den porten som lå nærmest deres hus.

Og dette skal vi lære av Nehemja, at selv om vi har vunnet en seier, gjelder det fremdeles å våke. Ofte blir Guds barn trygge etter en seier. Derfor er det lett for fienden senere å gi dem et nederlag.

Det som gjorde vaktholdet i høy grad nødvendig i Jerusalem, var at få mennesker bodde der.

Da fikk Nehemja en tanke i sitt hjerte, og han vitner (v. 5) om at det var Gud som hadde gitt ham den. Det var å samle folkets forstandere og familieoverhoder for å føre dem inn i ættelister.

Disse listene sammenlignet han med de gamle listene fra Serubabels tid for å se hvor mange av de som var kommet hjem, som hadde bosatt seg i Jerusalem.

Det er godt å se Nehemjas inderlige liv med Herren. Alt det han gjorde i sitt arbeid for Jerusalem, gjorde han alltid i samråd med Herren. Han lyttet etter hva Herren ville si. Og den som gjør det, skal aldri mangle lys over veien.

Meningen med denne undersøkelsen av slektsregisteret framgår egentlig først av Neh 11:1-2. Det gikk nemlig ut på å få flere til å bosette seg i Jerusalem. Hensikten med dette var også at den hellige byen skulle ha den rette stilling i Juda som midtpunktet i folkets liv.

Til v. 6-73 henviser vi til bibelforklaringen over Esr 2.

Gå til Neh 8:1-18
Neh 8:1-18
I dette og de følgende kapitler til Neh 12:27 trer Nehemja mer i bakgrunnen og Esra kommer igjen fram.

Vi hørte om Esra i Esras bok. Hans virksomhet fram til Nehemjas komme må ha vært mere i det stille. Men han følte trykket av hvor ondt folket hadde det og av det blandede vesen som fantes blant jødene.

Han har vel særlig arbeidet med den Hellige Skrift, med Moseloven. Men under alle de store ting som nå skjedde ved Nehemja, under vekkelsen som nå gikk over folket, kommer han igjen fram fra stillheten.

Folket samlet seg som én mann i den sjuende måned (dvs. oktober) i Jerusalem. Denne måneden falt sammen med den store forsoningsfesten og løvsalenes høytid.

Men dette kapitlet begynner med nymånefesten som ble feiret den første dag i måneden, og med særlig høytidelighet den første dag i den sjuende måned.

Da folket nå var samlet, bad de Esra om å lese for dem av Mose lov. En sterk hunger etter Guds ord var våknet i folket. Ifølge 5Mos 31:10 skulle loven bli lest på løvsalenes høytid hvert sabbatsår. Men folket kunne ikke vente til den festen kom.

Det er godt når hjertene slik begynner å hungre etter Guds ord. Fra tidlig morgen til midt på dagen leste Esra ordet for dem. De hadde laget en forhøyning av tre, en slags talerstol. Der stod Esra omgitt av tretten andre skriftlærde.

Esra "åpnet" boken, dvs. han rullet opp den gamle ærverdige lovrullen. Folket reiste seg, slik vi ofte gjør i vår tid når Guds ord lyder.

Esra holdt først bønn og lovpriste Herren, og folket svarte med å si Amen, amen, og de bøyde seg i støvet for Herren.

Folket var så mange at ikke alle kunne høre Esras røst. Da gikk en del av hans medarbeidere, forskjellige levitter, bort til de gruppene som stod lengst borte og underviste folket der (v. 7).

Slik holdt de på en halv dag.

Og Guds ord hadde stor virkning. Som regnet synker ned i den tørre jorda, sank Herrens sannhet ned i de ydmyke hjertene.

Det står slik: "For hele folket gråt da de hørte lovens ord."

Det ble klart for dem hvor mye de hadde syndet mot Gud, og hvor mye nåde de hadde gått glipp av. Nå stod de som et stakkars syndig folk som Guds dom hvilte tungt på.

Men Nehemja og Esra viste dem at selv om det var grunn til å gråte, var det enda mer grunn til å glede seg over Guds store barmhjertighet. Den hadde de opplevd på mange forskjellige måter.

De oppfordret folket til å fryde seg i Herren. De skulle holde gledesfest for hans ansikt og glede de fattige med gaver (v. 10). Og slik sluttet han: "For dagen er helliget vår Herre. Og sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke" (v. 10).

Dette er et fint og godt ord: Gleden i Herren er deres styrke. Det er sant at sorg over synden må gå forut for gleden i Herren. Men det er også sant at hjertet først blir sterkt når gleden i Herren får makt der inne.

Men når hjertet rett fryder seg i Guds nåde, da erfarer en at det ligger en kjempekraft, en uovervinnelig kraft i denne hellige glede i Herren.

Guds barn som er motløse og klager har ikke mye seierskraft i seg. Men et frimodig og glad Guds barn "springer over murer" (Sal 18:30), og alle vansker forsvinner.

Herrens nåde er en uuttømmelig kilde til glede. Måtte bare alle troende riktig øse av denne kilden, og ånde denne glede ut så lenge vi lever i denne verden.

Det lyktes også å få denne glede fram. Folket ble stille for Herren. De la sin sorg og bekymring på ham og ble fylt med stor glede. "For de hadde forstått det som var talt til dem."

Når man forstår Guds ord, erfarer en at det samme ord som sårer og trykker oss ned, også leger og oppreiser oss.

Det var altså vakt en stor iver etter å få klarhet over lovens ord. Dagen etter samlet folkets familieoverhoder, prestene og levittene seg igjen hos Esra for å granske Guds ord sammen med ham.

Da fant de Herrens påbud om at Israel skulle bo i løvhytter mens de holdt høytid i den sjuende måned (3Mos 23:34-43).

Det hang sammen med tiden i landflyktighet, ja, også senere etter hjemkomsten hadde Ordet vært skjøvet tilbake, slik det skjer i pavekirken den dag i dag.

Både i romersk-katolske og gresk-ortodokse land kan man finne stor uvitenhet om endog hovedpunktene i Guds ord. Og grunnen er at presteskapet hindrer lekfolket i å lese Bibelen.

Slik var også uvitenheten stor i Israels folk om ikke av samme grunn. Tempeltjenesten var slutt ettersom templet var ødelagt. Derfor hadde Guds ord ikke vært lett tilgjengelig for folket.

De skrevne eksemplarer av lovboken var neppe mange. Og etter at det andre templet var oppført, var det neppe blitt stort bedre på grunn av de trange kår folket befant seg i.

De hadde nok holdt fest den sjuende måned, men den hadde ikke blitt slik loven befalte det. De hadde ikke bodd i løvhytter.

At Israels folk skulle bo i løvhytter i åtte dager, var til minne om vandringen i ørkenen og Guds nåde mot dem da.

Men nå, da de så hva loven sa om måten de skulle holde fest på, kunngjorde de det straks for folket. Og folket var straks lydig.

De laget seg hytter av liljegrener, myrtegrener, palmegrener og av andre løvtrær. Noen satte dem oppe på det flate taket, andre i sine hager eller i forgården i templet og ved de forskjellige portene.

Gleden var meget stor som den alltid blir når hjertet er villig og lydig mot Herrens ord.

Det står slik i en liten åndelig sang:

Hvor fullt av glede, hvor lyst er livet,

som Herrens skjenker.

Herren vil fylle vårt hjerte med glede, ikke av det slaget som verden søker, men med den barnslige glede som er så velgjørende for hjertet og som springer ut av en ydmyk tro.

Veien til denne glede går gjennom syndserkjennelsens sorg og smerte. Men den angrer ingen. Slik gikk det også med Israel denne gang.

Hele løvsalenes høytid igjennom leste de Guds ord for folket, fra den første til den siste dag. Slik skulle de gjøre etter Guds lov i sabbatsåret på denne festen. Og dette året har kanskje vært et sabbatsår.

Etter denne tid synes det å være innført som fast regel at Guds lov ble lest og forklart for folket på løvsalenes høytid. I tillegg kommer også at det hebraiske språk hadde forandret seg betydelig i fangenskapet i Babylon.

Derfor var det vanskelig for folket å forstå den opprinnelige teksten på det gamle morsmålet. I alle tilfelle behøvde de veiledning her.

Etter den muntlige beretning hos jødene samlet Esra de hellige skrifter, og etter 2. Makk. 2:13 har Nehemja hjulpet til med det. Disse to menn ble i sannhet to gode gaver fra Gud til folket.

Det kom en helt ny vekkelse blant jødene ved dem. I v. 17 ser vi at Israels barn ikke hadde holdt en slik høytid siden Josvas tid.

Meningen er vel at løvsalenes høytid ikke siden da var feiret med slik inderlighet og enstemmighet i folket, og kanskje heller ikke så nøyaktig etter lovens bokstav som ved denne anledning.

Den åttende dag i løvsalenes fest var avslutningen på alle årets fester som en "festlig sammenkomst" (v. 18).

Gå til Neh 9:1-38
Neh 9:1-38
Her finner vi et nytt bevis på vekkelsen som Guds ord hadde brakt inn i folket. De vedtok å holde en faste- og bededag.

Vi hører om noe liknende flere ganger i Skriften (1Sam 7:6 og Joel 1:14).

Det skjedde den 24. i den sjuende måned, altså to dager etter at løvsalenes fest var slutt. Den ytre faste skulle vise at hjertet forsaket den gamle syndens vesen og forberedte ånden til å møte Gud i bønn.

Den ytre botsdrakten var etter skikken i Østerland av grov sekkelerret. Man strødde også jord og aske på hodet (v. 1).

Folket viste også at de ville skille seg fra alt hedensk vesen ved å skille seg fra "alle fremmede" (v. 2).

Møtet begynte med at Guds lov ble lest i tre timer. Deretter kom syndsbekjennelse og lovprisning i nye tre timer. Det var altså gudstjeneste to ganger om dagen, hver gang i tre timer.

Det har vel gått for seg på den måten at levittene førte ordet (v. 4-5), mens folket sa amen til det.

I v. 5 står det om bønnen: "Ja, lovet være ditt herlige navn, som er opphøyd over all lov og pris." Det må bety at Gud i og for seg ikke behøver lovprisning. Men det er vi som behøver å prise Herren. Vår salighet er å love Herren.

Først blir Herren lovprist som himmelens og jordens skaper og oppholder, og som den som ble tilbedt av himmelens "hær". Det betyr vel de hellige engleskarene ([Sal 103:20).

Deretter blir Herren lovprist som det utvalgte folks Gud (v. 7f.). Guds velgjerninger mot folket blir framhevet vers for vers. Hele tiden blir det betont at alt var Herrens gjerning av bare nåde.

De fleste vers i v. 7-37 begynner med eller inneholder dette: "du", Herre, gjorde det.

Det er godt for hjertet slik alltid å se på Herrens gjerning og gi ham æren.

Først peker de på Herrens nådepakt med Abraham, Herrens hjelp da folket var i Egypt, overgangen gjennom Rødehavet og Herrens varetekt på vandringen gjennom ørkenen (v. 7-12).

Dernest nevnes lovgivningen på Sinai (v. 13-14).

Overfor dette stilles så folkets hovmod og gjenstridighet. Særlig nevnes de to største fall under ørkenvandringen, nemlig folkets gjenstridighet da de første gang skulle inn i Kana'an, og som det aller verste den gullkalven som Aron lot bygge mens Moses var på fjellet.

Overfor disse to mørke minner stilles igjen Guds nåde og langmodighets rikdom: "Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Og du forlot dem ikke" (v. 17).

Videre nevnes at Gud fortsatte å overøse dem med nådegaver etter sin "store barmhjertighet". Han gav dem sin "gode Ånd" og sørget for dem i førti år i ørkenen slik at de ikke manglet noe.

Han gav dem "riker og folk", gjorde Israels barn mangfoldige som stjernene på himmelen. Og til slutt gav han dem Kana'ans herlige land (v. 19, 25).

Men like så utrettelig som Herren var i sin barmhjertighet, var folket utrettelig i sin gjenstridighet. Gang etter gang måtte Gud tukte dem for at de foraktet hans ord. De forkastet hans lov "bak sin rygg" og slo i hjel profetene som vitnet for dem at de skulle omvende seg.

"Gang på gang" hjalp Herren dem igjen når de ydmyket seg. Men Israels barn lønnet Herrens langmodighet med stadig ny utakknemlighet.

I v. 29 står det: "Du advarte dem og ville omvende dem til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør etter dem. I sin gjenstridighet satte de skulderen imot, de var hårdnakkede og ville ikke høre".

Slik var Guds folks vilkår i den gamle pakt: Gud ville velsigne dem og la dem leve under nåde, når deres hjerte og sinn ville gjøre hans vilje.

De troende i den gamle pakt oppfylte jo ikke loven, for det kan ingen synder gjøre. Men Herren så på hjertelaget. I Sal 119:94 kommer dette så klart fram i det vakre ordet: "Din er jeg, frels meg! For jeg har søkt dine befalinger."

Slik var det med de hellige i den gamle pakt: de søkte å leve i Herrens befalinger og vitnet slik om at de hadde tro til Gud i hjertet.

I dette hadde de livet. For Herren så til det fullkomne offer som i tidens fylde skulle bli ofret på Golgata kors.

Men den store mengde av folket "satte skulderen imot" i gjenstridighet, "de var hårdnakkede og ville ikke høre".

"I mange år" lot Herren det gå slik og "advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter. Men de vendte ikke øret til". Det er et godt bilde av en usigelig langmodighet som rulles opp for oss her! Men vi hører også at det er farlig å prøve krefter med Guds langmodighet.

En mor som døde i tro på sin Frelser, sa til sin ufrelste sønn: "Min sønn, prøv ikke krefter med Guds langmodighet." Det er et ord som skulle ropes ut til alle vantro mennesker.

Israels historie inneholder mektig forkynnelse nesten overalt. Der er også forkynnelse om dom over det ufruktbare fikentre. Men Gud gjorde ikke "helt ende på dem" selv da de var "i fremmede folks hånd" (v. 30-31).

De klaget sin nød for denne "store, veldige og forferdelige Gud" på denne bededagen. De erkjente at det var en rettferdig dom som var kommet over dem (v. 33-35). Men de bad ydmykt om at målet for lidelse nå måtte være fylt (v. 32).

Nå var de tjenere og treller i det landet Herren hadde gitt fedrene. Landet bar sin grøde for de kongene som Gud hadde satt over dem på grunn av deres synder. Selv fikk de bare en liten del.

De måtte betale store avgifter til de fremmede kongene, og de hersket over dem og dyrene. Summen av alt dette kunne de samle i ordene: "Vi er i stor nød" (v. 37).

Denne bønn og bekjennelse åpenbarer at den gamle tross og gjenstridighet var slutt. Når hjertet erkjenner at Guds dom er rettferdig og ber om Guds nåde med et slikt sinn, da er Gud å finne.

Det er fortalt en historie fra Jylland omkring år 1850. Det var få levende kristne der på den tid. En ung mann var kommet i sjelenød på grunn av sin synd. Han lå på kne for Gud med Luthers lille katekisme i hånden og bad: "Herre, jeg har brutt alle dine bud. Hvis du dømmer meg til helvete, skal jeg også der bekjenne at dommen var rettferdig. Men vil du forbarme deg over meg for Jesu skyld, da skal jeg prise ditt navn i evighet."

Gjennom denne bønnen som i sannhet var et rop fra det dype, hører vi den sanne Åndens tone som møter oss i folkets bekjennelse her: "Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige" (v. 33).

Vi behøver ikke å spørre om Gud bønnhørte den unge mannen i Jylland. For Gud er trofast mot alle sine løfter. Og et av hans løfter er jo at han gir den ydmyke nåde.

Den unge mannen fant fred. Gud gav ham visshet om sin nåde i Kristus, og han ble et lykkelig Guds barn.

Har du, kjære leser, fått Guds Ånds lys inn i din sjel til å erkjenne at du er skyldig til helvete etter din syndige natur? Og at Guds dom er rettferdig når han framstiller oss som en fallen, fortapt slekt som er skyldig til straff i helvete?

Og gikk du så til Herren med denne bekjennelsen og ropte fra dypet av din sjel om nåde for Jesu skyld?

Hvis du har opplevet dette, er det også din erfaring at Herren ikke skal knuse det knekkede rør og ikke slukke den rykende veke. Salig er den som kommer ned på den ydmyke plass og gråter i støvet for Frelseren. En slik sjel får Jesus tale med, for "rosene vokser i dalen".

I profeten Jeremias Jer 14:7 møter vi de samme, vakre Åndens toner i denne bønnen: "Om våre misgjerninger vitner mot oss, Herre, så vis oss likevel nåde for ditt navns skyld!"

---

Dette fine kapitlet taler til slutt om at en hel del av folket gjorde "en fast pakt". Det betyr at de fornyet pakten med Herren. Det hadde folket ofte gjort når livet brøt fram etter lange tider med vantro.

Vi finner f. eks. dette i 2Krøn 15:12 under kong Asa, og i 2Krøn 34:31 under kong Josias.

Men den fornyelse av pakten som omtales her under Esra og Nehemja, foregikk på en eiendommelig måte. Den ble gjort skriftlig og ble underskrevet både av høvdinger, levitter og prester.

På samme måte underskrev også de evangeliske fyrster og biskoper den augsburgske bekjennelse i reformasjonen (år 1530). Der er nok forskjell på disse to hendingene. Men på begge steder taler underskriftene om at hjertet var villig til å holde fast ved Guds ords sannhet og trospakten med Herren.

Gå til Neh 10:1-39
Neh 10:1-39
I den første del av kapitlet finner vi navn på dem som skrev under paktsskrivet. Først Nehemja selv. Her får han samme tilnavn som den tidligere Serubabel, nemlig stattholder, som var en ærestittel.

Deretter nevnes en mann som kalles Sidkia. Han var antagelig en av Nehemjas embetsmenn. Deretter kommer 21 prester.

Esra var ikke med blant underskriverne. Det må bety at han ikke personlig var overhode for noen presteslekt. De som skrev under har altså gjort det på vegne av sine slekter.

Det er påfallende at tre presteslekter mangler, og særlig at ypperstepresten Eljasib ikke finnes blant underskriverne, selv om han hadde vært med å bygge muren.

I Neh 13:4] går det fram at Eljasib var i nær slekt ("besvogret") med ammonitten Tobia. Og i Neh 13:28 ser vi at en av hans sønnesønner var blitt Sanballats svigersønn.

Eljasib har altså tilhørt de lunkne og hadde et delt hjerte.

Esra og Nehemja hadde varme hjerter og et klart skille overfor hedningene. De har ikke hatt tillit til at denne lunkne ypperstepresten som hadde inngått svogerskap med hedningene, hadde ydmyket seg nok og bekjent.

Han og noen andre prester hadde da holdt seg tilbake. For første del av pakten gikk nettopp ut på at de ikke skulle inngå ekteskap med hedningene i landet.

Det er den gamle historien som stadig gjentar seg. Et klart brudd med den gudløse verdens ånd vekker alltid motvilje hos dem som bare har gudfryktighets skinn men fornekter dens kraft.

I v. 9-13 nevnes de levittene som skrev under som overhoder for sine slekter, og i v. 14-27 nevnes høvdingene.

I v. 28-29 tales om at resten av folket sluttet seg til pakten ved å bekrefte den muntlig og dermed forpliktet seg til å lyde Herren. Ikke alle gjorde det, men "alle de som hadde skilt seg fra de fremmede folk for å leve etter Guds lov".

Her settes igjen skillet mellom de som for alvor ville være Herrens folk, og de som hadde et kaldt og lunkent hjerte. Disse to slags mennesker finner vi over alt i den Hellige Skrift.

I v. 30-39 nevnes det som var vesentlig og blir understreket i pakten:

De skulle ikke inngå ekteskap med hedningene, og ikke drive handel på sabbaten eller andre helligdager. Dersom noen kom med varer på helligdagen, ville de ikke ta imot det.

Videre skulle de holde Guds lovs bestemmelser for sabbatsåret, hvileåret som kom hvert sjuende år for landet, og endelig forpliktelsen til å betale en årlig tempelskatt på en tredjedel av en sekel.

Denne skatten skulle brukes til å dekke utgiftene ved gudstjenesten, både den daglige og på høytidene. Alt ble ordnet nøyaktig med førstegrøden og tienden, slik det var ordnet i Guds lov.

Alle disse bestemmelsene gikk ut på å sette et klart skille mot hedenskapet og ugudelig vesen og føre folket inn til lydighet mot Herren.

Det viser et godt hjertelag slik det måtte gi seg uttrykk i den gamle pakt.

Formålet med alt i en sum ser vi i de siste ordene i kapitlet slik: "Vi skal ikke forsømme vår Guds hus."

Det er godt når dette blir løsenet: Ikke forsømme Guds hus. Også i våre dager er det nok av mennesker som håner Guds sak, og det åndelige Guds hus som Herren har bygd i de helliges samfunn.

Vi møter motstanden i den store mengde mennesker. Den gir uttrykk for det både i tale og gjennom en gudløs og fiendsk presse så snart det er tale om å støtte Guds rikes sak i indre eller ytre misjon eller hjelpe en kirke i nød osv.

Men Gud være lovet. Også i dag som på Nehemjas tid er det en flokk i landet som kjemper under gamle banner og bekjenner høyt og tydelig: vil vil ikke svikte vår Guds hus.

Gå til Neh 11:1-36
Neh 11:1-36
Vi har tidligere sagt at det ikke bodde mange i Jerusalem på denne tiden. Og Nehemja hadde sørget for å føre lister over de som bodde i byen (Neh 7:4-5).

Hans tanke med dette var om mulig å få byen tettere befolket. Og han var seg bevisst at han hadde fått denne tanke fra Gud (Neh 7:5).

Nå ble denne tanken til virkelighet, etter at Guds Ånd hadde forberedt folkets hjerte. Mange var nå blitt nidkjære for den hellige sak.

Tidligere hadde det nærmest vært høvdingene som hadde bodd i Jerusalem, mens den fattige del av folket hadde søkt ut på landet og til småbyene. Der var det lettere å finne utkomme ved å dyrke jorda.

Men nå kastet folket lodd "slik at hver tiende mann skulle bo i Jerusalem, den hellige byen" (v. 1). Det ble altså fastslått at en tiendepart av befolkningen skulle flytte inn i byen.

Mange gjorde dette frivillig, og det står så fint: "Og folket velsignet alle de menn som frivillig bosatte seg i Jerusalem" (v. 2). Det var nemlig en selvfornektelse å flytte inn i byen, der forholdene var vanskeligere på mange måter.

Også her ser vi at den gode ånd hadde makt i folket. Noen ofret frivillig sitt eget for å styrke Guds sak. Og etterpå velsignet folket disse mennene for deres nidkjærhet.

Den onde vantroens ånd pleier gjerne å spotte og mene det er tåpelig når mennesker oppgir timelig vinning for Herrens skyld.

I v. 4-24 oppregnes de som bodde i Jerusalem. Vi finner mange av dem i de tidligere slektstavlene.

Ifølge v. 22-23 var en mann av Asafs slekt, av sangerslekten, satt til å se etter at sangerne ved templet fikk det perserkongen hadde bestemt at de skulle ha.

Ifølge Esr 7: hadde Artaxerxes i et skriv bestemt nokså nøye hvordan tempeltjenesten skulle ordnes. Denne mannen av Asafs stamme skulle se etter at kongens befaling ble utført. Han kalles "tilsynsmann over levittene i Jerusalem" og het Ussi (v. 22).

I v. 24 nevnes en av Judas barn som "gikk kongen til hånde i alle saker som vedkom folket". Han har trolig vært den som la alle de sakene som vedkom jødene, fram for perserkongen.

I v. 25-36 finner vi en oversikt over bebyggelsen utenfor Jerusalem, først mot sør og sørvest (v. 25-30), dernest mot nord og nordvest (v. 31-35).

Judas og Benjamins slekter holdt seg til de gamle stammeland. På denne tid må også de ha vært tynt befolket med jøder.

I det siste verset hører vi at noen avdelinger av levitter kom til å bo i Benjamins land, kanskje fordi det var for få levitter der. Etter den tidligere ordning hørte de egentlig til i Juda stamme.

Gå til Neh 12:1-47
Neh 12:1-47
Dette kapitlet begynner med en fortegnelse over forskjellige prester og levitter. Først (v. 1-7) kommer de prestene som kom med Serubabel. I Neh 7:39-42 er nevnt fire presteslekter som reiste hjem med Serubabel. Her er nevnt 22 som da må være underavdelinger av de fire hovedslektene.

I v. 8-9 nevnes noen levittslekter. I v. 10 kommer fortsettelsen av rekken av yppersteprester fra 1Krøn 6:1-15. Josva i v. 10 var nemlig sønn av Josadak. Han kom med da Herren lot Nebukadnesar bortføre folket i Jerusalem.

Ypperstepresten Josva kjenner vi fra omtalen i Esras bok (se også Sak 3:1). Josvas sønnesønn, Eljasib, var yppersteprest på Nehemjas tid. Vi har før hørt om at han også holdt seg til hedningene.

I v. 11 nevnes ypperstepresten Jaddua, han hadde embetet på Alexander den stores tid. Han er den siste yppersteprest som nevnes i Det gamle testamentet.

v. 11 fører linjen av yppersteprester så langt fram i tiden, og kan selvsagt ikke være skrevet av Nehemja som da hadde vært død lenge. Denne opplysningen i v. 11 må være tilføyd senere.

I v. 12-21 finner vi overhodene for de 22 prestefamiliene nevnt, som de het på Jojakims tid. Og endelig i v. 22-26 nevnes overhodene for levittene. Darius i v. 22 må være Darius II Notus (424-404 f. Kr.), som ble Artaxerxes' etterfølger.

Full klarhet kan vi ikke få over disse navnerekkene som stammer fra forskjellige tider. Men det er heller ikke av vesentlig betydning for oss nå.

I v. 27-43 er fortalt om at murene som ble oppført under Nehemja ble høytidelig innviet. Alle levitter fra hele Jerusalems omegn ble ført inn i staden, for at innvielsen kunne foregå med høytidsfull sang og harpemusikk.

Forut for innvielsen var en renselse. "Og prestene og levittene renset seg, og de renset folket og portene og muren." Dette skjedde antagelig ved syndoffer, kanskje etter bestemmelsene i Mose lov om renselsesvann (4Mos 19).

Selve høytiden med innvielse skjedde slik at Nehemja delte festtoget i to deler. Den ene prosesjonen gikk til høyre, og den andre til venstre ut fra et bestemt sted.

I hvert takkekor var det en flokk levitter som sang. Deretter kom halvparten av Judas høvdinger ledet av Hosaja og Nehemja. Deretter fulgte noen prester med basuner samt et musikk-kor av levitter.

Den ene flokken drog til høyre mot sør, og den andre til venstre mot nord. De møttes ved templet der de holdt en jublende offerfest. "For Gud hadde gitt dem en stor glede. Også kvinnene og barna gledet seg, og jubelen i Jerusalem hørtes lang vei" (v. 43).

Fienden kunne ikke unngå å merke denne store glede, og den tjente bare til å gjøre at de med sine onde hjerter ble forarget.

Slik går det alltid når Guds barn gleder seg over at syndere blir omvendt og Guds rike har framgang til Herrens ære - da blir verden og djevelen vred.

Innvielsen av Jerusalems murer har også en profetisk betydning og peker framover mot den stund da Guds rikes fullendelse er kommet. Da skal takkekorene komme fra øst og vest og syd og nord. I all evighet skal det være klart at riket og seieren tilhører Gud. Da er det klart at Herrens hellige er seiersfolket.

Og denne takken skal aldri ta slutt.

Slutten av kapitlet (v. 44-47) gir oss et lyst bilde av den glede som folket hadde ved å støtte prestene og levittene og hele gudstjenesten med sine offergaver. Dette var i den friske vekkelsens tid.

De gav med glede alt det loven hadde foreskrevet. Folket omsluttet tjenesten i templet med kjærlighet, og den største delen av prestene og levittene samt sangerne og portvaktene gikk med glede til sin gjerning. De gjorde det Gud hadde bedt dem å gjøre.

Guds Ånd hadde makt i folket.

Gå til Neh 13:1-31
Neh 13:1-31
I Åp 2:4 taler Herren mot menigheten i Efesus og sier: "Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet."

Den menigheten som vendte hjem hadde våknet opp og fått et varmt hjerte for Herrens sak. Guds ord var blitt dyrebart for dem, og vi hører i de første tre vers av dette kapitlet at folket var lydig mot ordet i 5Mos 23 og skilte seg fra alle ammonitter og moabitter, de fremmede i Israel.

Dessverre går det ofte galt på denne syndens jord. Det gjorde det også her. Den første kjærlighet kjølnet.

Som tåken fra havet kan få de grønne trær om våren til å visne på en eneste natt, slik kan det også gå med lunkenheten. Som en tåke kom den inn over menigheten og mye av det vakre visnet.

Det begynte da Nehemja etter tolv års opphold i Jerusalem reiste tilbake til perserkongen. Han var bare borte et års tid. Men i den tida brøt en ond ånd ut (v. 6).

Lunkenheten kom dessverre fra selve ypperstepresten Eljasib. Før har vi sett at han var en mann med en blandet gudsfrykt og et delt hjerte.

Han var jo nær knyttet til ammonitten Tobia. Da Nehemja nå reiste, unnså ikke ypperstepresten seg ved hjelp av denne hedenske frenden å innrede et stort rom i templet.

Det var ett av templets lagerrom der offergavene skulle være. Nå ble rommet i stedet bolig for denne Tobia når han besøkte Jerusalem, og han var en fiende av Israels hellige tro.

Da Nehemja kom tilbake, oppdaget han straks hvilken gjest det var innredet rom for i Herrens helligdom. Og det smertet ham å se en slik stygg fornektelse av Herrens lov.

Men han gjorde kort prosess og "alt Tobias' innbo kastet jeg ut av rommet". Deretter lot han rommet bli renset med hellig renselse og førte igjen offergavene inn på sin plass.

Hvor mye Guds folk her kan lære av Nehemja! Vi skulle også gjøre kort prosess med hele djevelens og verdens vesen som vil komme inn i vårt hjerte. Det vil i alle tilfelle ha et lite rom der det kan være i fred. Men Guds ord sier til de hellige: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" (1Kor 3:16).

Derfor kan ingen ting av verdens vesen tåles der. Skjer det, kan ikke Guds Ånd lenger bo i hjertet. Det er sant som det står i et lite vers:

Ett er nødvendig for salig å være,

salig i tiden og salig hos Gud;

Hør, dere mennesker, skapt til Guds ære:

Inn må vår Frelser og verden må ut.

Ett er nødvendig, Guds fiende jage,

kaste på døren hans stol og hans bo;

ett er nødvendig, din brudgom mottage,

give ham hele ditt hjerte, din tro.

Slik må det jo bli både når en synder omvender seg, og senere i et Guds barns liv. Fienden må kastes på porten med alt det han eier.

Og hjertet må helliges helt til Herren. Vil man beholde noe av djevelens vesen, da tar man skade på sin sjel, og Guds Ånd kan ikke bli værende i et slikt hjerte.

Men ikke nok med det. Det var også skjedd forskjellige andre ting som bedrøvet Nehemja sterkt. Villigheten til å gi tiende til levittene som vi hørte om i Neh 12:45-47: var også borte.

Og da levittene og sangerne ikke fikk noe å leve av, uteble de fra helligdommen. De gikk ut på sine jorder for å skaffe seg utkomme på den måten.

Da ble gudstjenesten forsømt, og dette gikk Nehemja hardt i rette med forstanderne om. "Hvorfor er Guds hus forsømt?"

Med dette spørsmålet forsøkte Nehemja å vekke deres sovende samvittighet. Han samlet levittene igjen, og Judas folk kom igjen med tienden av korn, most og olje til lagerhusene.

Også profeten Malakia som levde på denne tid går i rette med folket om at de bedrog Gud med tienden og avgiften (Mal 3:8).

Nehemja satte nå noen til å dele ut mat fra lagrene til levittene, noen som ble "holdt for å være pålitelige". Blant de mange upålitelige, halve hjerter gjaldt det i sannhet om å finne dem som var trofast for Herren.

Men det var enda mer å rydde opp i. I v. 12-22 forteller Nehemja hvorledes lunkenheten og vantroen også hadde listet seg inn når det gjaldt sabbaten.

Nehemja så at noen trådte vinpersen på sabbaten, og noen kom med varer til Jerusalem. Og han "advarte dem".

Han er et godt eksempel i den hellige historie, et rett lys og salt. Aldri går han på akkord med noe av djevelens vesen, men står som et uforferdet vitne mot det.

Når jødene selv kunne vanhellige Herrens dag, kan man ikke undre seg over at fremmede folkeslag som folk fra Tyrus (v. 16), drev handel med fisk og andre varer på sabbaten.

Også her gikk Nehemja skarpt i rette med de ledende menn og sa: "Hva er det for en ond gjerning dere gjør? Dere vanhelliger sabbatsdagen!"

Og Nehemja pekte på at slik hadde deres fedre gjort, men de fikk også merke at det førte ulykke og dom med seg. Nehemja gjorde også her kort prosess. Han lot portene i Jerusalem lukke når det ble mørkt før sabbaten. De ble ikke åpnet før sabbaten var over. Da stilte han sine tjenere som vakter ved porten for å se til at ingen varetransport kom inn på sabbaten.

Handelsmennene forsøkte imidlertid likevel å selge sine varer. Om natten slo de leir utenfor Jerusalems mur. Når folket gikk ut og inn, handlet de med dem.

Men da grep Nehemja enda mer alvorlig inn og truet dem med å legge hånd på dem. Og da ble de havesyke handelsmennene borte. Siden satte Nehemja levittene til å vokte portene på sabbatsdagen.

Nehemja var jo den høyeste øvrighetsperson i Jerusalem. I ham ble det i sannhet oppfylt at øvrigheten bærer ikke sverdet forgjeves.

Det er godt når myndighetene er nidkjære for Guds lov. Ofte ser vi også i vår tid at myndighetene tar det lett med mange brudd på Herrens hellige vilje. Ja, de holder til og med sin hånd over synden.

Men det var enda mer å rydde opp i. Det ble ikke bare bestemt at man ikke skulle handle på sabbaten. Men først og fremst ble det vedtatt at ingen måtte inngå ekteskap med hedningene.

Likevel hadde en del jøder tatt seg hustruer både fra filistrene, ammonittene og moabittene. De blanda ekteskap var altså i full gang. Ja, en sønnesønn av ypperstepresten hadde endog gått i spissen med denne synden.

Mange barn fra slike ekteskap forstod ikke en gang det jødiske språk, men talte hedningenes språk.

Dette var en meget farlig sak, og derfor tok Nehemja også alvorlig på den. Han sa Guds forbannelse lå over en slik framferd, og han straffet også noen av jødene legemlig.

Han viste til Salomos eksempel. Denne kongen hadde en gang elsket Herren, men var falt så dypt ved sin forbindelse med fremmede kvinner. - Han krevde nå et løfte med ed av folket at de ikke skulle gjøre dette mer.

Og Nehemja gjorde ikke forskjell på folk. Yppersteprestens sønnesønn som antagelig har vært trassig og gjenstridig, ble forvist av Nehemja.

Den jødiske historieskriveren Josefus kaller ham Manasse, og han skal ha vært forvist fra Jerusalem sammen med flere liknende prester. De skal ha bygget templet på Garisim og grunnlagt den samaritanske gudstjenesten. Den var bare et vrengebilde av den sanne gudstjenesten i templet i Jerusalem.

Men han ville være yppersteprest, og for å nå dette målet, laget han sin egen religion.

Mange andre sekter er blitt til på liknende måte i kirkens historie. En og annen ville ikke la seg tukte og følte seg krenket i sitt hovmot. Dermed dannet de noe nytt etter sitt eget hode for å kunne fortsette å være leder.

Den sanne storhet viser seg i at hjertet kan ydmyke seg og de blir oppreist igjen. Den falske storhet viser seg derimot i det trassige, stive sinn.

Dette ser vi på den aller frykteligste måte i Satan selv. Han ble styrtet ned fra himmelens herlighet, og han ville i trass opprette et rike som er sideordnet med Guds rike.

---

Snart var alt igjen i orden i Jerusalem. Det hedenske, ugudelige vesen ble renset ut og gudstjenesten kom igjen i gang. Prestene og levittene tok vare på sin gjerning, og Nehemja sørget for at folket gav det loven hadde bestemt.

Men denne renselsen kom i stand ved ytre midler og Nehemjas makt. Det er likevel godt når staten legger sitt lodd i vektskålen for at Guds lov skal oppfylles. Men den eneste drivkraft som holder ut, er den indre kraft som springer ut fra troens lydighet.

Med rette begynner Luthers forklaring av alle budene med: Vi skal frykte og elske Gud. Men Nehemja kunne selvsagt ikke gi folket dette sinn.

Derfor ser vi stor forskjell på den nidkjærhet folket viste da Guds ord på løvsalsfesten trengte dypt inn i deres hjerte og nå. Den gang behøvde de ingen ytre drivkraft.

Men nå var den første kjærlighet bleknet, og folket var bare lydig fordi Nehemja ikke tålte det gudløse vesen.

Bare dette har virkelig verdi for Gud når hjertet har det som Nehemja hadde det: når Guds kjærlighet bor der inne med noe av det Herrens sinn som den Herre Jesus sier: "Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg" (Joh 2:17).

Både i v. 14, 22, 31, finner vi at Nehemja ber Gud om å komme ham i hu for alt det som Nehemja fikk lov å gjøre. Dette vitner om at vi er i den gamle pakts tid som var en forberedelsens tid. Den er som morgenrøden i forhold til den nye pakts klare dag, etter at rettferdighetens sol, Kristus, er kommet.

I den gamle pakt kunne de verken kjenne synden eller nåden i sin dybde. Det skjedde først etter at Guds Ånd hadde tatt bolig på jord med lys til den formørkede slekt.

Derfor finner vi ofte i den gamle pakt at de taler om gjerningene på en måte som de hellige i den nye pakt ikke kan gjøre. For nå har vi Åndens klare lys over den smitte som henger ved endog de beste gjerninger vi gjør.

Men vi skal også nevne at her taler han om gjerninger ikke så mye som fortjeneste, men for å henvise til det hjertelag som er trofast mot Gud.

Og i v. 22 ser vi at Nehemja taler klart om sin egen uverdighet og skyld. Han sier: "Kom meg også dette i hu, min Gud." Men så tilføyer han: "Og miskunn deg over meg etter din store nåde."

Her ser vi tydelig nok at Nehemja var seg bevisst at han behøvde inderlig til Guds barmhjertighet midt i all sin nidkjærhet.

---

Med Nehemjas bok slutter beretningen om jødefolkets hellige historie og deres tilstand før Kristi fødsel. Esters bok handler nemlig dels bare om de jøder som var i adspredelsen og ikke vendte hjem, og dels ligger tidspunktet for det som fortelles i Esters bok forut for Esra og Nehemjas tid.

Vi har imidlertid noen bøker som kalles de apokryfiske. Ordet apokryf er gresk og betyr skjult. Dette navnet har de fått fordi deres opprinnelse og de historiske omstendigheter ved innholdet til dels er skjult og ukjent for oss. Det finnes også mye i dem som ikke stemmer overens med Guds sannhet i de hellige Skrifter.

Likevel finnes det ved siden av det som må kalles tre, høy og strå (1Kor 3:12), også mye som med rette fortjener navnet gull, sølv og kostbare stener.

Det er særlig 1. Makk.bok og Jesu Siraks Sønns visdom som er verdifulle. I den første får vi kjennskap til Israels folks historie, og i den andre er det mange gullkorn som stemmer godt med og som helt kan godkjennes av den hellige Skrifts Ånd.

En virkelig hellig historie begynner imidlertid først da Gud skapte noe nytt. Det var i tidens fylde. Da talte Gud til oss ved Sønnen - altså i Det nye testamentets skrifter.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

CHAPTER 1

Ne 1:1-3. Nehemiah, Understanding by Hanani the Afflicted State of Jerusalem, Mourns, Fasts, and Prays.

1. Nehemiah the son of Hachaliah—This eminently pious and patriotic Jew is to be carefully distinguished from two other persons of the same name—one of whom is mentioned as helping to rebuild the walls of Jerusalem (Ne 3:16), and the other is noticed in the list of those who accompanied Zerubbabel in the first detachment of returning exiles (Ezr 2:2; Ne 7:7). Though little is known of his genealogy, it is highly probable that he was a descendant of the tribe of Judah and the royal family of David.

in the month Chisleu—answering to the close of November and the larger part of December.

Shushan the palace—the capital of ancient Susiana, east of the Tigris, a province of Persia. From the time of Cyrus it was the favorite winter residence of the Persian kings.

2, 3. Hanani, one of my brethren, came, he and certain men of Judah—Hanani is called his brother (Ne 7:2). But as that term was used loosely by Jews as well as other Orientals, it is probable that no more is meant than that he was of the same family. According to Josephus, Nehemiah, while walking around the palace walls, overheard some persons conversing in the Hebrew language. Having ascertained that they had lately returned from Judea, he was informed by them, in answer to his eager enquiries, of the unfinished and desolate condition of Jerusalem, as well as the defenseless state of the returned exiles. The commissions previously given to Zerubbabel and Ezra extending only to the repair of the temple and private dwellings, the walls and gates of the city had been allowed to remain a mass of shattered ruins, as they had been laid by the Chaldean siege.

Ne 1:4-11. His Prayer.

4. when I heard these words, that I sat down … and mourned … and fasted, and prayed—The recital deeply affected the patriotic feelings of this good man, and no comfort could he find but in earnest and protracted prayer, that God would favor the purpose, which he seems to have secretly formed, of asking the royal permission to go to Jerusalem.

11. I was the king's cupbearer—This officer, in the ancient Oriental courts, was always a person of rank and importance; and, from the confidential nature of his duties and his frequent access to the royal presence, he possessed great influence.

CHAPTER 2

Ne 2:1-20. Artaxerxes, Understanding the Cause of Nehemiah's Sadness, Sends Him with Letters and a Commission to Build Again the Walls of Jerusalem.

1. it came to pass in the month Nisan—This was nearly four months after he had learned the desolate and ruinous state of Jerusalem (Ne 1:1). The reasons for so long a delay cannot be ascertained.

I took up the wine, and gave it unto the king—Xenophon has particularly remarked about the polished and graceful manner in which the cupbearers of the Median, and consequently the Persian, monarchs performed their duty of presenting the wine to their royal master. Having washed the cup in the king's presence and poured into their left hand a little of the wine, which they drank in his presence, they then handed the cup to him, not grasped, but lightly held with the tips of their thumb and fingers. This description has received some curious illustrations from the monuments of Assyria and Persia, on which the cupbearers are frequently represented in the act of handing wine to the king.

2-5. the king said unto me, Why is thy countenance sad?—It was deemed highly unbecoming to appear in the royal presence with any weeds or signs of sorrow (Es 4:2); and hence it was no wonder that the king was struck with the dejected air of his cupbearer, while that attendant, on his part, felt his agitation increased by his deep anxiety about the issue of the conversation so abruptly begun. But the piety and intense earnestness of the man immediately restored [Nehemiah] to calm self-possession and enabled him to communicate, first, the cause of his sadness (Ne 2:3), and next, the patriotic wish of his heart to be the honored instrument of reviving the ancient glory of the city of his fathers.

6-9. the queen also sitting by him—As the Persian monarchs did not admit their wives to be present at their state festivals, this must have been a private occasion. The queen referred to was probably Esther, whose presence would tend greatly to embolden Nehemiah in stating his request; and through her influence, powerfully exerted it may be supposed, also by her sympathy with the patriotic design, his petition was granted, to go as deputy governor of Judea, accompanied by a military guard, and invested with full powers to obtain materials for the building in Jerusalem, as well as to get all requisite aid in promoting his enterprise.

I set him a time—Considering the great despatch made in raising the walls, it is probable that this leave of absence was limited at first to a year or six months, after which he returned to his duties in Shushan. The circumstance of fixing a set time for his return, as well as entrusting so important a work as the refortification of Jerusalem to his care, proves the high favor and confidence Nehemiah enjoyed at the Persian court, and the great estimation in which his services were held. At a later period he received a new commission for the better settlement of the affairs of Judea and remained governor of that province for twelve years (Ne 5:14).

7. letters be given me to the governors beyond the river—The Persian empire at this time was of vast extent, reaching from the Indus to the Mediterranean. The Euphrates was considered as naturally dividing it into two parts, eastern and western (see on Ezr 5:3).

8. according to the good hand of my God upon me—The piety of Nehemiah appears in every circumstance. The conception of his patriotic design, the favorable disposition of the king, and the success of the undertaking are all ascribed to God.

10. Sanballat the Horonite—Horonaim being a town in Moab, this person, it is probable, was a Moabite.

Tobiah the servant, the Ammonite—The term used indicates him to have been a freed slave, elevated to some official dignity. These were district magistrates under the government of the satrap of Syria; and they seem to have been leaders of the Samaritan faction.

11, 12. So I came to Jerusalem, and was there three days—Deeply affected with the desolations of Jerusalem, and uncertain what course to follow, he remained three days before informing any one of the object of his mission [Ne 2:17, 18]. At the end of the third day, accompanied with a few attendants, he made, under covert of night, a secret survey of the walls and gates [Ne 2:13-15].

13-15. I went out by night by the gate of the valley—that is, the Jaffa gate, near the tower of Hippicus.

even before the dragon well—that is, fountain on the opposite side of the valley.

and to the dung port—the gate on the east of the city, through which there ran a common sewer to the brook Kedron and the valley of Hinnom.

14. Then—that is, after having passed through the gate of the Essenes.

I went on to the gate of the fountain—that is, Siloah, from which turning round the fount of Ophel.

to the king's pool: but there was no place for the beast that was under me to pass—that is, by the sides of this pool (Solomon's) there being water in the pool, and too much rubbish about it to permit the passage of the beast.

15. Then went I up … by the brook—that is, Kedron.

and entered by the gate of the valley, and so returned—the gate leading to the valley of Jehoshaphat, east of the city. He went out by this gate, and having made the circuit of the city, went in by it again [Barclay, City of the Great King].

16-18. the rulers knew not—The following day, having assembled the elders, Nehemiah produced his commission and exhorted them to assist in the work. The sight of his credentials, and the animating strain of his address and example, so revived their drooping spirits that they resolved immediately to commence the building, which they did, despite the bitter taunts and scoffing ridicule of some influential men.

 

CHAPTER 3

Ne 3:1-32. The Names and Order of Them That Builded the Wall of Jerusalem.

1. Then Eliashib the high priest—the grandson of Jeshua, and the first high priest after the return from Babylon.

rose up with his brethren the priests—that is, set an example by commencing the work, their labors being confined to the sacred localities.

and they builded the sheep gate—close to the temple. Its name arose either from the sheep market, or from the pool of Bethesda, which was there (Joh 5:2). There the sheep were washed and then taken to the temple for sacrifice.

they sanctified it, and set up the doors—Being the common entrance into the temple, and the first part of the building repaired, it is probable that some religious ceremonies were observed in gratitude for its completion. "It was the first-fruits, and therefore, in the sanctification of it, the whole lump and building was sanctified" [Poole].

the tower of Meah—This word is improperly considered, in our version, as the name of a tower; it is the Hebrew word for "a hundred," so that the meaning is: they not only rebuilt the sheep gate, but also a hundred cubits of the wall, which extended as far as the tower of Hananeel.

2. next unto him builded the men of Jericho, &c.—The wall was divided into portions, one of which was assigned respectively to each of the great families which had returned from the captivity. This distribution, by which the building was carried on in all parts simultaneously with great energy, was eminently favorable to despatch. "The villages where the restorers resided being mostly mentioned, it will be seen that this circumstance affords a general indication of the part of the wall upon which they labored, such places being on that side of the city nearest their place of abode; the only apparent exception being, perhaps, where they repaired more than their piece. Having completed their first undertaking (if they worked any more), there being no more work to be done on the side next their residence, or having arrived after the repairs on that part of the city nearest them under operation were completed, they would go wherever their services would be required" [Barclay, City of the Great King].

8. they fortified Jerusalem unto the broad wall—or, "double wall," extending from the gate of Ephraim to the corner gate, four hundred cubits in length, formerly broken down by Joash, king of Israel [2Ch 25:23], but afterwards rebuilt by Uzziah [2Ch 26:9], who made it so strong that the Chaldeans, finding it difficult to demolish, had left it standing.

12. Shallum … he and his daughters—who were either heiresses or rich widows. They undertook to defray the expenses of a part of the wall next them.

13. the inhabitants of Zanoah—There were two towns so called in the territory of Judah (Jos 15:34, 56).

14. Beth-haccerem—a city of Judah, supposed to be now occupied by Bethulia, on a hill of the same name, which is sometimes called also the mountain of the Franks, between Jerusalem and Tekoa.

16. the sepulchres of David, and to the pool that was made, and unto the house of the mighty—that is, along the precipitous cliffs of Zion [Barclay].

19. at the turning of the wall—that is, the wall across the Tyropœon, being a continuation of the first wall, connecting Mount Zion with the temple wall [Barclay].

25. the tower which lieth out from the king's high house—that is, watchtower by the royal palace [Barclay].

26. the Nethinims—Not only the priests and the Levites, but the common persons that belonged to the house of God, contributed to the work. The names of those who repaired the walls of Jerusalem are commemorated because it was a work of piety and patriotism to repair the holy city. It was an instance of religion and courage to defend the true worshippers of God, that they might serve Him in quietness and safety, and, in the midst of so many enemies, go on with this work, piously confiding in the power of God to support them [Bishop Patrick].

 

CHAPTER 4

Ne 4:1-6. While the Enemies Scoff, Nehemiah Prays to God, and Continues the Work.

1. when Sanballat heard that we builded the wall, he was wroth—The Samaritan faction showed their bitter animosity to the Jews on discovering the systematic design of refortifying Jerusalem. Their opposition was confined at first to scoffs and insults, in heaping which the governors made themselves conspicuous, and circulated all sorts of disparaging reflections that might increase the feelings of hatred and contempt for them in their own party. The weakness of the Jews in respect of wealth and numbers, the absurdity of their purpose apparently to reconstruct the walls and celebrate the feast of dedication in one day, the idea of raising the walls on their old foundations, as well as using the charred and mouldering debris of the ruins as the materials for the restored buildings, and the hope of such a parapet as they could raise being capable of serving as a fortress of defense—these all afforded fertile subjects of hostile ridicule.

3. if a fox go up—The foxes were mentioned because they were known to infest in great numbers the ruined and desolate places in the mount and city of Zion (La 5:18).

4, 5. Hear, O our God; for we are despised—The imprecations invoked here may seem harsh, cruel, and vindictive; but it must be remembered that Nehemiah and his friends regarded those Samaritan leaders as enemies to the cause of God and His people, and therefore as deserving to be visited with heavy judgments. The prayer, therefore, is to be considered as emanating from hearts in which neither hatred, revenge, nor any inferior passion, but a pious and patriotic zeal for the glory of God and the success of His cause, held the ascendant sway.

6. all the wall was joined together unto the half thereof—The whole circuit of the wall had been distributed in sections to various companies of the people, and was completed to the half of the intended height.

Ne 4:7-23. He Sets a Watch.

7-21. But … when Sanballat … heard that the walls … were made up, and … the breaches … stopped—The rapid progress of the fortifications, despite all their predictions to the contrary, goaded the Samaritans to frenzy. So they, dreading danger from the growing greatness of the Jews, formed a conspiracy to surprise them, demolish their works, and disperse or intimidate the builders. The plot being discovered, Nehemiah adopted the most energetic measures for ensuring the common safety, as well as the uninterrupted building of the walls. Hitherto the governor, for the sake of despatch, had set all his attendants and guards on the work—now half of them were withdrawn to be constantly in arms. The workmen labored with a trowel in one hand and a sword in the other; and as, in so large a circuit, they were far removed from each other, Nehemiah (who was night and day on the spot, and, by his pious exhortations and example, animated the minds of his people) kept a trumpeter by his side, so that, on any intelligence of a surprise being brought to him, an alarm might be immediately sounded, and assistance rendered to the most distant detachment of their brethren. By these vigilant precautions, the counsels of the enemy were defeated, and the work was carried on apace. God, when He has important public work to do, never fails to raise up instruments for accomplishing it, and in the person of Nehemiah, who, to great natural acuteness and energy added fervent piety and heroic devotion, He provided a leader, whose high qualities fitted him for the demands of the crisis. Nehemiah's vigilance anticipated every difficulty, his prudent measures defeated every obstruction, and with astonishing rapidity this Jerusalem was made again "a city fortified."

 

CHAPTER 5

Ne 5:1-5. The People Complain of Their Debt, Mortgage, and Bondage.

1-5. there was a great cry of the people … against their brethren—Such a crisis in the condition of the Jews in Jerusalem—fatigued with hard labor and harassed by the machinations of restless enemies, the majority of them poor, and the bright visions which hope had painted of pure happiness on their return to the land of their fathers being unrealized—must have been very trying to their faith and patience. But, in addition to these vexatious oppressions, many began to sink under a new and more grievous evil. The poor made loud complaints against the rich for taking advantage of their necessities, and grinding them by usurious exactions. Many of them had, in consequence of these oppressions, been driven to such extremities that they had to mortgage their lands and houses to enable them to pay the taxes to the Persian government, and ultimately even to sell their children for slaves to procure the means of subsistence. The condition of the poorer inhabitants was indeed deplorable; for, besides the deficient harvests caused by the great rains (Ezr 10:9; also Hag 1:6-11), a dearth was now threatened by the enemy keeping such a multitude pent up in the city, and preventing the country people bringing in provisions.

Ne 5:6-19. The Usurers Rebuked.

6-12. I was very angry when I heard their cry and these words—When such disorders came to the knowledge of the governor, his honest indignation was roused against the perpetrators of the evil. Having summoned a public assembly, he denounced their conduct in terms of just severity. He contrasted it with his own in redeeming with his money some of the Jewish exiles who, through debt or otherwise, had lost their personal liberty in Babylon. He urged the rich creditors not only to abandon their illegal and oppressive system of usury, but to restore the fields and vineyards of the poor, so that a remedy might be put to an evil the introduction of which had led to much actual disorder, and the continuance of which would inevitably prove ruinous to the newly restored colony, by violating the fundamental principles of the Hebrew constitution. The remonstrance was effectual. The conscience of the usurious oppressors could not resist the touching and powerful appeal. With mingled emotions of shame, contrition, and fear, they with one voice expressed their readiness to comply with the governor's recommendation. The proceedings were closed by the parties binding themselves by a solemn oath, administered by the priests, that they would redeem their pledge, as well as by the governor invoking, by the solemn and significant gesture of shaking a corner of his garment, a malediction on those who should violate it. The historian has taken care to record that the people did according to this promise.

14. Moreover from the time that I was appointed … I and my brethren have not eaten the bread of the governor—We have a remarkable proof both of the opulence and the disinterestedness of Nehemiah. As he declined, on conscientious grounds, to accept the lawful emoluments attached to his government, and yet maintained a style of princely hospitality for twelve years out of his own resources, it is evident that his office of cup-bearer at the court of Shushan must have been very lucrative.

15. the former governors … had taken … bread and wine, besides forty shekels of silver—The income of Eastern governors is paid partly in produce, partly in money. "Bread" means all sorts of provision. The forty shekels of silver per day would amount to a yearly salary of £1800 sterling.

17. Moreover there were at my table an hundred and fifty of the Jews—In the East it has been always customary to calculate the expense of a king's or grandee's establishment, not by the amount of money disbursed, but by the quantity of provisions consumed (see 1Ki 4:22; 18:19; Ec 5:11).

 

CHAPTER 6

Ne 6:1-19. Sanballat Practises against Nehemiah by Insidious Attempts.

2-4. Then Sanballat and Geshem sent unto me—The Samaritan leaders, convinced that they could not overcome Nehemiah by open arms, resolved to gain advantage over him by deceit and stratagem. With this in view, under pretext of terminating their differences in an amicable manner, they invited him to a conference. The place of rendezvous was fixed "in some one of the villages in the plain of Ono." "In the villages" is, Hebrew, "in Cephirim," or "Chephirah," the name of a town in the territory of Benjamin (Jos 9:17; 18:26). Nehemiah, however, apprehensive of some intended mischief, prudently declined the invitation. Though it was repeated four times, [Nehemiah's] uniform answer was that his presence could not be dispensed with from the important work in which he was engaged. This was one, though not the only, reason. The principal ground of his refusal was that his seizure or death at their hands would certainly put a stop to the further progress of the fortifications.

5-9. Then sent Sanballat his servant … the fifth time with an open letter in his hand—In Western Asia, letters, after being rolled up like a map, are flattened to the breadth of an inch; and instead of being sealed, they are pasted at the ends. In Eastern Asia, the Persians make up their letters in the form of a roll about six inches long, and a bit of paper is fastened round it with gum, and sealed with an impression of ink, which resembles our printers' ink, but it is not so thick. Letters were, and are still, sent to persons of distinction in a bag or purse, and even to equals they are enclosed—the tie being made with a colored ribbon. But to inferiors, or persons who are to be treated contemptuously, the letters were sent open—that is, not enclosed in a bag. Nehemiah, accustomed to the punctillious ceremonial of the Persian court, would at once notice the want of the usual formality and know that it was from designed disrespect. The strain of the letter was equally insolent. It was to this effect: The fortifications with which he was so busy were intended to strengthen his position in the view of a meditated revolt: he had engaged prophets to incite the people to enter into his design and support his claim to be their native king; and, to stop the circulation of such reports, which would soon reach the court, he was earnestly besought to come to the wished-for conference. Nehemiah, strong in the consciousness of his own integrity, and penetrating the purpose of this shallow artifice, replied that there were no rumors of the kind described, that the idea of a revolt and the stimulating addresses of hired demagogues were stories of the writer's own invention, and that he declined now, as formerly, to leave his work.

10-14. Afterward I came unto the house of Shemaiah, &c.—This man was the son of a priest, who was an intimate and confidential friend of Nehemiah. The young man claimed to be endowed with the gift of prophecy. Having been secretly bribed by Sanballat, he, in his pretended capacity of prophet, told Nehemiah that his enemies were that night to make an attempt upon his life. He advised him, at the same time, to consult his safety by concealing himself in the sanctuary, a crypt which, from its sanctity, was strong and secure. But the noble-minded governor determined at all hazards to remain at his post, and not bring discredit on the cause of God and religion by his unworthy cowardice in leaving the temple and city unprotected. This plot, together with a secret collusion between the enemy and the nobles of Judah who were favorably disposed towards the bad Samaritan in consequence of his Jewish connections (Ne 6:18), the undaunted courage and vigilance of Nehemiah were enabled, with the blessing of God, to defeat, and the erection of the walls thus built in troublous times (Da 9:25) was happily completed (Ne 6:15) in the brief space of fifty-two days. So rapid execution, even supposing some parts of the old wall standing, cannot be sufficiently accounted for, except by the consideration that the builders labored with the ardor of religious zeal, as men employed in the work of God.

 

CHAPTER 7

Ne 7:1-4. Nehemiah Commits the Charge of Jerusalem to Hanani and Hananiah.

2. I gave my brother Hanani … charge over Jerusalem—If, as is commonly supposed, Nehemiah was now contemplating a return to Shushan according to his promise, it was natural that he should wish to entrust the custody of Jerusalem and the management of its civic affairs to men on whose ability, experience, and fidelity, he could confide. Hanani, a near relative (Ne 1:2), was one, and with him was associated, as colleague, Hananiah, "the ruler of the palace"—that is, the marshal or chamberlain of the viceregal court, which Nehemiah had maintained in Jerusalem. The high religious principle, as well as the patriotic spirit of those two men, recommended them as pre-eminently qualified for being invested with an official trust of such peculiar importance.

and feared God above many—The piety of Hananiah is especially mentioned as the ground of his eminent fidelity in the discharge of all his duties and, consequently, the reason of the confidence which Nehemiah reposed in him; for he was fully persuaded that Hananiah's fear of God would preserve him from those temptations to treachery and unfaithfulness which he was likely to encounter on the governor's departure from Jerusalem.

3. Let not the gates of Jerusalem be opened until the sun be hot, &c.—In the East it is customary to open the gates of a city at sunrise, and to bar them at sunset—a rule which is very rarely, and not except to persons of authority, infringed upon. Nehemiah recommended that the gates of Jerusalem should not be opened so early; a precaution necessary at a time when the enemy was practising all sorts of dangerous stratagems, to ensure that the inhabitants were all astir and enjoyed the benefit of clear broad daylight for observing the suspicious movements of any enemy. The propriety of regularly barring the gates at sunset was, in this instance, accompanied with the appointment of a number of the people to act as sentinels, each mounting guard in front of his own house.

4. Now the city was large and great—The walls being evidently built on the old foundations, the city covered a large extent of surface, as all Oriental towns do, the houses standing apart with gardens and orchards intervening. This extent, in the then state of Jerusalem, was the more observable as the population was comparatively small, and the habitations of the most rude and simple construction—mere wooden sheds or coverings of loose, unmortared stones.

Ne 7:5-38. Genealogy of Those Who Came at the First Out of Babylon.

5. my God put into mine heart to gather together the nobles, &c.—The arrangement about to be described, though dictated by mere common prudence, is, in accordance with the pious feelings of Nehemiah, ascribed not to his own prudence or reflection, but to the grace of God prompting and directing him. He resolved to prepare a register of the returned exiles, containing an exact record of the family and ancestral abode of every individual. While thus directing his attention, he discovered a register of the first detachment who had come under the care of Zerubbabel. It is transcribed in the following verses, and differs in some few particulars from that given in Ezr 2:1-61. But the discrepancy is sufficiently accounted for from the different circumstances in which the two registers were taken; that of Ezra having been made up at Babylon, while that of Nehemiah was drawn out in Judea, after the walls of Jerusalem had been rebuilt. The lapse of so many years might well be expected to make a difference appear in the catalogue, through death or other causes; in particular, one person being, according to Jewish custom, called by different names. Thus Hariph (Ne 7:24) is the same as Jorah (Ezr 2:18), Sia (Ne 7:47) the same as Siaha (Ezr 2:44), &c. Besides other purposes to which this genealogy of the nobles, rulers, and people was subservient, one leading object contemplated by it was to ascertain with accuracy the parties to whom the duty legally belonged of ministering at the altar and conducting the various services of the temple. For guiding to exact information in this important point of enquiry, the possession of the old register of Zerubbabel was invaluable.

Ne 7:39-73. Of the Priests.

39. The priests—It appears that only four of the courses of the priests returned from the captivity; and that the course of Abia (Lu 1:5) is not in the list. But it must be noticed that these four courses were afterwards divided into twenty-four, which retained the names of the original courses which David appointed.

70. And some of the chief of the fathers, &c.—With Ne 7:69 the register ends, and the thread of Nehemiah's history is resumed. He was the tirshatha, or governor, and the liberality displayed by him and some of the leading men for the suitable equipment of the ministers of religion, forms the subject of the remaining portion of the chapter. Their donations consisted principally in garments. This would appear a singular description of gifts to be made by any one among us; but, in the East, a present of garments, or of any article of use, is conformable to the prevailing sentiments and customs of society.

drams of gold—that is, darics. A daric was a gold coin of ancient Persia, worth £1 5s.

71. pound of silver—that is, mina (sixty shekels, or £9).

73. So … all Israel, dwelt in their cities—The utility of these genealogical registers was thus found in guiding to a knowledge of the cities and localities in each tribe to which every family anciently belonged.

 

CHAPTER 8

Ne 8:1-8. Religious Manner of Reading and Hearing the Law.

1. all the people gathered themselves together as one man—The occasion was the celebration of the feast of the seventh month (Ne 7:73). The beginning of every month was ushered in as a sacred festival; but this, the commencement of the seventh month, was kept with distinguished honor as "the feast of trumpets," which extended over two days. It was the first day of the seventh ecclesiastical year, and the new year's day of the Jewish civil year, on which account it was held as "a great day." The place where the general concourse of people was held was "at the water gate," on the south rampart. Through that gate the Nethinims or Gibeonites brought water into the temple, and there was a spacious area in front of it.

they spake unto Ezra the scribe to bring the book of the law of Moses—He had come to Jerusalem twelve or thirteen years previous to Nehemiah. He either remained there or had returned to Babylon in obedience to the royal order, and for the discharge of important duties. He had returned along with Nehemiah, but in a subordinate capacity. From the time of Nehemiah's appointment to the dignity of tirshatha, Ezra had retired into private life. Although cordially and zealously co-operating with the former patriot in his important measures of reform, the pious priest had devoted his time and attention principally toward producing a complete edition of the canonical Scriptures. The public reading of the Scriptures was required by the law to be made every seventh year; but during the long period of the captivity this excellent practice, with many others, had fallen into neglect, till revived, on this occasion. That there was a strong and general desire among the returned exiles in Jerusalem to hear the word of God read to them indicates a greatly improved tone of religious feeling.

4. Ezra … stood upon a pulpit of wood—Not made in the form known to us, but only a raised scaffold or platform, broad enough to allow fourteen persons to stand with ease upon it. Ezra's duty was very laborious, as he continued reading aloud from morning until midday, but his labor was lightened by the aid of the other priests present. Their presence was of importance, partly to show their cordial agreement with Ezra's declaration of divine truth; and partly to take their share with him in the important duty of publicly reading and expounding the Scripture.

5. when he opened it, all the people stood up—This attitude they assumed either from respect to God's word, or, rather, because the reading was prefaced by a solemn prayer, which was concluded by a general expression of "Amen, Amen."

7, 8. caused the people to understand the law … gave the sense—Commentators are divided in opinion as to the import of this statement. Some think that Ezra read the law in pure Hebrew, while the Levites, who assisted him, translated it sentence by sentence into Chaldee, the vernacular dialect which the exiles spoke in Babylon. Others maintain that the duty of these Levites consisted in explaining to the people, many of whom had become very ignorant, what Ezra had read.

Ne 8:9-15. The People Comforted.

9, 10. This day is holy unto the Lord … mourn not, nor weep—A deep sense of their national sins, impressively brought to their remembrance by the reading of the law and its denunciations, affected the hearts of the people with penitential sorrow. But notwithstanding the painful remembrances of their national sins which the reading of the law awakened, the people were exhorted to cherish the feelings of joy and thankfulness associated with a sacred festival (see on Le 23:24). By sending portions of it to their poorer brethren (De 16:11, 14; Es 9:19), they would also enable them to participate in the public rejoicings.

Ne 8:16-18. They Keep the Feast of Tabernacles.

16. the people went forth, and brought … and made themselves booths, &c.—(See on Le 23:34; De 16:13).

17. since the days of Jeshua … had not the children of Israel done so—This national feast had not been neglected for so protracted a period. Besides that it is impossible that such a flagrant disregard of the law could have been tolerated by Samuel, David, and other pious rulers, its observance is sufficiently indicated (1Ki 8:2, 65; 2Ch 7:9) and expressly recorded (Ezr 3:4). But the meaning is, that the popular feelings had never been raised to such a height of enthusiastic joy since the time of their entrance into Canaan, as now on their return after a long and painful captivity.

18. Also day by day … he read in the book of the law of God—This was more than was enjoined (De 31:10-12), and arose from the exuberant zeal of the time.

on the eighth day was a solemn assembly—This was the last and great day of the feast (see on Nu 29:35). In later times, other ceremonies which increased the rejoicing were added (Joh 7:37).

 

CHAPTER 9

Ne 9:1-3. A Solemn Fast and Repentance of the People.

1. Now in the twenty and fourth day of this month—that is, on the second day after the close of the feast of tabernacles, which commenced on the fourteenth and terminated on the twenty-second (Le 23:34-37). The day immediately after that feast, the twenty-third, had been occupied in separating the delinquents from their unlawful wives, as well, perhaps, as in taking steps for keeping aloof in future from unnecessary intercourse with the heathen around them. For although this necessary measure of reformation had been begun formerly by Ezra (Ezr 10:1-17), and satisfactorily accomplished at that time (in so far as he had information of the existing abuses, or possessed the power of correcting them) yet it appears that this reformatory work of Ezra had been only partial and imperfect. Many cases of delinquency had escaped, or new defaulters had appeared who had contracted those forbidden alliances; and there was an urgent necessity for Nehemiah again to take vigorous measures for the removal of a social evil which threatened the most disastrous consequences to the character and prosperity of the chosen people. A solemn fast was now observed for the expression of those penitential and sorrowful feelings which the reading of the law had produced, but which had been suppressed during the celebration of the feast; and the sincerity of their repentance was evinced by the decisive steps taken for the correction of existing abuses in the matter of marriage.

2. confessed their sins, and the iniquities of their fathers—Not only did they read in their recent sufferings a punishment of the national apostasy and guilt, but they had made themselves partakers of their fathers' sins by following the same evil ways.

3. they … read in the book of the law—Their extraordinary zeal led them to continue this as before.

one fourth part of the day—that is, for three hours, twelve hours being the acknowledged length of the Jewish day (Joh 11:9). This solemn diet of worship, which probably commenced at the morning sacrifice, was continued for six hours, that is, till the time of the evening sacrifice. The worship which they gave to the Lord their God, at this season of solemn national humiliation, consisted in acknowledging and adoring His great mercy in the forgiveness of their great and multiplied offenses, in delivering them from the merited judgments which they had already experienced or which they had reason to apprehend, in continuing amongst them the light and blessings of His word and worship, and in supplicating the extension of His grace and protection.

Ne 9:4-38. The Levites Confess God's Manifold Goodness, and Their Own Wickedness.

4. Then stood up upon the stairs—the scaffolds or pulpits, whence the Levites usually addressed the people. There were probably several placed at convenient distances, to prevent confusion and the voice of one drowning those of the others.

cried with a loud voice unto the Lord—Such an exertion, of course, was indispensably necessary, in order that the speakers might be heard by the vast multitude congregated in the open air. But these speakers were then engaged in expressing their deep sense of sin, as well as fervently imploring the forgiving mercy of God; and "crying with a loud voice" was a natural accompaniment of this extraordinary prayer meeting, as violent gestures and vehement tones are always the way in which the Jews, and other people in the East, have been accustomed to give utterance to deep and earnest feelings.

5. Then the Levites … said, Stand up and bless the Lord your God—If this prayer was uttered by all these Levites in common, it must have been prepared and adopted beforehand, perhaps, by Ezra; but it may only embody the substance of the confession and thanksgiving.

6-38. Thou, even thou, art Lord alone, &c.—In this solemn and impressive prayer, in which they make public confession of their sins, and deprecate the judgments due to the transgressions of their fathers, they begin with a profound adoration of God, whose supreme majesty and omnipotence is acknowledged in the creation, preservation, and government of all. Then they proceed to enumerate His mercies and distinguished favors to them as a nation, from the period of the call of their great ancestor and the gracious promise intimated to him in the divinely bestowed name of Abraham, a promise which implied that he was to be the Father of the faithful, the ancestor of the Messiah, and the honored individual in whose seed all the families of the earth should be blessed. Tracing in full and minute detail the signal instances of divine interposition for their deliverance and their interest—in their deliverance from Egyptian bondage—their miraculous passage through the Red Sea—the promulgation of His law—the forbearance and long-suffering shown them amid their frequent rebellions—the signal triumphs given them over their enemies—their happy settlement in the promised land—and all the extraordinary blessings, both in the form of temporal prosperity and of religious privilege, with which His paternal goodness had favored them above all other people, they charge themselves with making a miserable requital. They confess their numerous and determined acts of disobedience. They read, in the loss of their national independence and their long captivity, the severe punishment of their sins. They acknowledge that, in all heavy and continued judgments upon their nation, God had done right, but they had done wickedly. And in throwing themselves on His mercy, they express their purpose of entering into a national covenant, by which they pledge themselves to dutiful obedience in future.

22. Moreover thou gavest them kingdoms and nations—that is, put them in possession of a rich country, of an extensive territory, which had been once occupied by a variety of princes and people.

and didst divide them into corners—that is, into tribes. The propriety of the expression arose from the various districts touching at points or angles on each other.

the land of Sihon, and the land of the king of Heshbon—Heshbon being the capital city, the passage should run thus: "the land of Sihon or the land of the king of Heshbon."

32. Now therefore, our God … who keepest covenant and mercy—God's fidelity to His covenant is prominently acknowledged, and well it might; for their whole national history bore testimony to it. But as this could afford them little ground of comfort or of hope while they were so painfully conscious of having violated it, they were driven to seek refuge in the riches of divine grace; and hence the peculiar style of invocation here adopted: "Now therefore, our God, the great, the mighty, and the terrible God, who keepest covenant and mercy."

36. Behold, we are servants this day—Notwithstanding their happy restoration to their native land, they were still tributaries of a foreign prince whose officers ruled them. They were not, like their fathers, free tenants of the land which God gave them.

37. it yieldeth much increase unto the kings whom thou hast set over us because of our sins—Our agricultural labors have been resumed in the land—we plough, and sow, and till, and Thou blessest the work of our hands with a plentiful return; but this increase is not for ourselves, as once it was, but for our foreign masters, to whom we have to pay large and oppressive tribute.

they have dominion over our bodies—Their persons were liable to be pressed, at the mandate of their Assyrian conqueror, into the service of his empire, either in war or in public works. And our beasts are taken to do their pleasure.

38. we make a sure covenant, and write—that is, subscribe or sign it. This written document would exercise a wholesome influence in restraining their backslidings or in animating them to duty, by being a witness against them if in the future they were unfaithful to their engagements.

 

CHAPTER 10

Ne 10:1-27. The Names of Those Who Sealed the Covenant.

1. Nehemiah, the Tirshatha—His name was placed first in the roll on account of his high official rank, as deputy of the Persian monarch. All classes were included in the subscription; but the people were represented by their elders (Ne 10:14), as it would have been impossible for every one in the country to have been admitted to the sealing.

Ne 10:28. The Rest of the People Bound Themselves to Observe It.

Those who were not present at the sealing ratified the covenant by giving their assent, either in words or by lifting up their hands, and bound themselves, by a solemn oath, to walk in God's law, imprecating a curse upon themselves in the event of their violating it.

Ne 10:29-39. Points of the Covenant.

29-37. to observe and do all the commandments, &c.—This national covenant, besides containing a solemn pledge of obedience to the divine law generally, specified their engagement to some particular duties, which the character and exigency of the times stamped with great urgency and importance, and which may be summed up under the following heads: that they abstain from contracting matrimonial alliances with the heathen; that they would rigidly observe the sabbath; that they would let the land enjoy rest and remit debts every seventh year; that they would contribute to the maintenance of the temple service, the necessary expenses of which had formerly been defrayed out of the treasury of the temple (1Ch 26:20), and when it was drained, given out from the king's privy purse (2Ch 31:3); and that they would make an orderly payment of the priests' dues. A minute and particular enumeration of the first-fruits was made, that all might be made fully aware of their obligations, and that none might excuse themselves on pretext of ignorance from withholding taxes which the poverty of many, and the irreligion of others, had made them exceedingly prone to evade.

32. the third part of a shekel for the service of the house of our God—The law required every individual above twenty years of age to pay half a shekel to the sanctuary. But in consequence of the general poverty of the people, occasioned by war and captivity, this tribute was reduced to a third part of a shekel.

34. we cast the lots … for the wood offering—The carrying of the wood had formerly been the work of the Nethinims. But few of them having returned, the duty was assigned as stated in the text. The practice afterwards rose into great importance, and Josephus speaks [The Wars of the Jews, 2.17, sect. 6] of the Xylophoria, or certain stated and solemn times at which the people brought up wood to the temple.

38. the priest the son of Aaron shall be with the Levites, when the Levites take tithes—This was a prudential arrangement. The presence of a dignified priest would ensure the peaceful delivery of the tithes; at least his superintendence and influence would tend to prevent the commission of any wrong in the transaction, by the people deceiving the Levites, or the Levites defrauding the priests.

the tithe of the tithes—The Levites, having received a tenth of all land produce, were required to give a tenth of this to the priests. The Levites were charged with the additional obligation to carry the tithes when received, and deposit them in the temple stores, for the use of the priests.

39. and we will not forsake the house of our God—This solemn pledge was repeated at the close of the covenant as an expression of the intense zeal by which the people at this time were animated for the glory and the worship of God. Under the pungent feelings of sorrow and repentance for their national sins, of which apostasy from the service of the true God was the chief, and under the yet fresh and painful remembrance of their protracted captivity, they vowed, and (feeling the impulse of ardent devotion as well as of gratitude for their restoration) flattered themselves they would never forget their vow, to be the Lord's.

 

CHAPTER 11

Ne 11:1, 2. The Rulers, Voluntary Men, and Every Tenth Man Chosen by Lot, Dwell at Jerusalem.

1. the rulers … dwelt at Jerusalem—That city being the metropolis of the country, it was right and proper that the seat of government should be there. But the exigency of the times required that special measures should be taken to insure the residence of an adequate population for the custody of the buildings and the defense of the city. From the annoyances of restless and malignant enemies, who tried every means to demolish the rising fortifications, there was some danger attending a settlement in Jerusalem. Hence the greater part of the returned exiles, in order to earn as well as secure the rewards of their duty, preferred to remain in the country or the provincial towns. To remedy this state of things, it was resolved to select every tenth man of the tribes of Judah and Benjamin by lot, to become a permanent inhabitant of the capital. The necessity of such an expedient commended it to the general approval. It was the more readily submitted to because the lot was resorted to on all the most critical conjunctures of the Jewish history, and regarded by the people as a divine decision (Pr 18:18). This awakened strongly the national spirit; and patriotic volunteers came forward readily to meet the wishes of the authorities, a service which, implying great self-denial as well as courage, was reckoned in the circumstances of so much importance as entitled them to the public gratitude. No wonder that the conduct of these volunteers drew forth the tribute of public admiration; for they sacrificed their personal safety and comfort for the interests of the community because Jerusalem was at that time a place against which the enemies of the Jews were directing a thousand plots. Therefore, residence in it at such a juncture was attended with expense and various annoyances from which a country life was entirely free.

Ne 11:3-36. Their Names.

3. the chief of the province—that is, Judea. Nehemiah speaks of it, as it then was, a small appendix of the Persian empire.

in the cities of Judah dwelt every one in his possession in their cities—The returned exiles, who had come from Babylon, repaired generally, and by a natural impulse, to the lands and cities throughout the country which had been anciently assigned them.

Israel—This general name, which designated the descendants of Jacob before the unhappy division of the two kingdoms under Rehoboam, was restored after the captivity, the Israelites being then united with the Jews, and all traces of their former separation being obliterated. Although the majority of the returned exiles belonged to the tribes of Judah and Benjamin, they are here called Israel because a large number out of all the tribes were now intermingled, and these were principally the occupiers of the rural villages, while none but those of Judah and Benjamin resided in Jerusalem.

the Levites—These took possession of the cities allotted to them according as they had opportunity.

the Nethinims—A certain order of men, either Gibeonites or persons joined with them, who were devoted to the service of God.

4. at Jerusalem dwelt certain of the children of Judah—The discrepancy that is apparent between this [Ne 11:4-36] and the list formerly given in 1Ch 9:1-9, arose not only from the Jewish and Oriental practice of changing or modifying the names of persons from a change of circumstances, but from the alterations that must have been produced in the course of time. The catalogue in Chronicles contains those who came with the first detachment of returned exiles, while the list in this passage probably included also those who returned with Ezra and Nehemiah; or it was most probably made out afterwards, when several had died, or some, who had been inserted as going on the journey, remained, and others came in their stead.

9. overseer—that is, "captain" or "chief."

11. the ruler of the house of God—assistant of the high priest (Nu 3:32; 1Ch 9:11; 2Ch 19:11).

16. the oversight of the outward business of the house of God—that is, those things which were done outside, or in the country, such as the collecting of the provisions (1Ch 26:29).

17. the principal to begin the thanksgiving in prayer—that is, the leader of the choir which chanted the public praise at the time of the morning and evening sacrifice. That service was always accompanied by some appropriate psalm, the sacred music being selected and guided by the person named.

22. the sons of Asaph, the singers were over the business of the house of God—They were selected to take charge of providing those things which were required for the interior of the temple and its service, while to others was committed the care of the "outward business of the house of God" (Ne 11:16). This duty was very properly assigned to the sons of Asaph; for, though they were Levites, they did not repair in rotation to Jerusalem, as the other ministers of religion. Being permanent residents, and employed in duties which were comparatively light and easy, they were very competent to undertake this charge.

23. it was the king's commandment—It was the will of the Persian monarch in issuing his edict that the temple service should be revived in all its religious fulness and solemnity. As this special provision for the singers is said to have been by the king's commandment, the order was probably given at the request or suggestion of Ezra or Nehemiah.

24. Pethahiah … was at the king's hand in all matters concerning the people—This person was entrusted with judicial power, either for the interest, or by the appointment, of the Persian monarch, and his duty consisted either in adjusting cases of civil dispute, or in regulating fiscal concerns.

25. some of the children of Judah dwelt at Kirjath-arba—The whole region in which the villages here mentioned were situated had been completely devastated by the Chaldean invasion; and, therefore, it must be assumed, that these villages had been rebuilt before "the children dwelt in them."

36. And of the Levites were divisions in Judah, and in Benjamin—Rather, there were divisions for the Levites; that is, those who were not resident in Jerusalem were distributed in settlements throughout the provinces of Judah and Benjamin.

 

CHAPTER 12

Ne 12:1-9. Priests and Levites Who Came Up with Zerubbabel.

1. these are the priests—according to Ne 12:7, "the chief of the priests," the heads of the twenty-four courses into which the priesthood was divided (1Ch 24:1-20). Only four of the courses returned from the captivity (Ne 7:39-42; Ezr 2:36-39). But these were divided by Zerubbabel, or Jeshua, into the original number of twenty-four. Twenty-two only are enumerated here, and no more than twenty in Ne 12:12-21. The discrepancy is due to the extremely probable circumstance that two of the twenty-four courses had become extinct in Babylon; for none belonging to them are reported as having returned (Ne 12:2-5). Hattush and Maadiah may be omitted in the account of those persons' families (Ne 12:12), for these had no sons.

Shealtiel—or Salathiel.

Ezra—This was most likely a different person from the pious and patriotic leader. If he were the same person, he would now have reached a very patriarchal age—and this longevity would doubtless be due to his eminent piety and temperance, which are greatly conducive to the prolongation of life, but, above all, to the special blessing of God, who had preserved and strengthened him for the accomplishment of the important work he was called upon to undertake in that critical period of the Church's history.

4. Abijah—one of the ancestors of John the Baptist (Lu 1:5).

9. their brethren, were over against them in the watches—that is, according to some, their stations—the places where they stood when officiating—"ward over against ward" (Ne 12:24); or, according to others, in alternate watches, in course of rotation.

Ne 12:10-47. Succession of the High Priests.

10. Jeshua begat Joiakim, &c.—This enumeration was of great importance, not only as establishing their individual purity of descent, but because the chronology of the Jews was henceforth to be reckoned, not as formerly by the reigns of their kings, but by the successions of their high priests.

11. Jaddua—It is an opinion entertained by many commentators that this person was the high priest whose dignified appearance, solemn manner, and splendid costume overawed and interested so strongly the proud mind of Alexander the Great; and if he were not this person (as some object that this Jaddua was not in office till a considerable period after the death of Nehemiah), it might probably be his father, called by the same name.

12. in the days of Joiakim were priests, the chief of the fathers—As there had been priests in the days of Jeshua, so in the time of Joiakim, the son and successor of Jeshua, the sons of those persons filled the priestly office in the place of their fathers, some of whom were still alive, though many were dead.

23. The sons of Levi … were written in the book of the chronicles—that is, the public registers in which the genealogies were kept with great regularity and exactness.

27-43. at the dedication of the wall of Jerusalem—This ceremony of consecrating the wall and gates of the city was an act of piety on the part of Nehemiah, not merely to thank God in a general way for having been enabled to bring the building to a happy completion, but especially because that city was the place which He had chosen. It also contained the temple which was hallowed by the manifestation of His presence, and anew set apart to His service. It was on these accounts that Jerusalem was called "the holy city," and by this public and solemn act of religious observance, after a long period of neglect and desecration, it was, as it were, restored to its rightful proprietor. The dedication consisted in a solemn ceremonial, in which the leading authorities, accompanied by the Levitical singers, summoned from all parts of the country, and by a vast concourse of people, marched in imposing procession round the city walls, and, pausing at intervals to engage in united praises, prayer, and sacrifices, supplicated the continued presence, favor, and blessing on "the holy city." "The assembly convened near Jaffa Gate, where the procession commences. Then (Ne 12:31) I brought up the princes of Judah upon the wall (near the Valley Gate), and appointed two great companies of them that gave thanks, whereof one went on the right hand upon the wall towards the dung gate (through Bethzo). And after them went Hoshaiah, and half of the princes of Judah. And (Ne 12:37) at the fountain gate, which was over against them, they (descending by the Tower of Siloam on the interior, and then reascending) went up by the stairs of the city of David, at the going up of the wall, above the house of David, even unto the water gate eastward (by the staircase of the rampart, having descended to dedicate the fountain structures). And the other company of them that gave thanks went over against them (both parties having started from the junction of the first and second walls), and I after them, and the half of the people upon the wall, from beyond the tower of the furnaces even unto the broad wall (beyond the corner gate). And from above the gate of Ephraim, and above the old gate (and the gate of Benjamin), and above the fish gate, and the tower of Hananeel, and the tower of Meah, even unto the sheep gate; and they stood still in the prison gate (or high gate, at the east end of the bridge). So stood the two companies of them that gave thanks in the house of God, and I, and half of the rulers with me (having thus performed the circuit of the investing walls), and arrived in the courts of the temple" [Barclay, City of the Great King].

43. the joy of Jerusalem was heard even afar off—The events of the day, viewed in connection with the now repaired and beautified state of the city, raised the popular feeling to the highest pitch of enthusiasm, and the fame of their rejoicings was spread far and near.

44. portions of the law—that is, "prescribed by the law."

for Judah rejoiced for the priests and … Levites that waited—The cause of this general satisfaction was either the full restoration of the temple service and the reorganized provision for the permanent support of the ministry, or it was the pious character and eminent gifts of the guardians of religion.

45. the singers and the porters kept … the ward of the purification—that is, took care that no unclean person was allowed to enter within the precincts of the sacred building. This was the official duty of the porters (2Ch 23:19), with whom, owing to the pressure of circumstances, it was deemed expedient that the singers should be associated as assistants.

47. all Israel … sanctified holy things unto the Levites,—&c. The people, selecting the tithes and first-fruits, devoted them to the use of the Levites, to whom they belonged by appointment of the law. The Levites acted in the same way with the tithes due from them to the priests. Thus all classes of the people displayed a conscientious fidelity in paying the dues to the temple and the servants of God who were appointed to minister in it.

 

CHAPTER 13

Ne 13:1-9. Upon the Reading of the Law Separation Is Made from the Mixed Multitude.

1. On that day—This was not immediately consequent on the dedication of the city wall and gates, but after Nehemiah's return from the Persian court to Jerusalem, his absence having extended over a considerable period. The transaction here described probably took place on one of the periodical occasions for the public readings of the law, when the people's attention was particularly directed to some violations of it which called for immediate correction. There is another instance afforded, in addition to those which have already fallen under our notice, of the great advantages resulting from the public and periodical reading of the divine law. It was an established provision for the religious instruction of the people, for diffusing a knowledge and a reverence for the sacred volume, as well as for removing those errors and corruptions which might, in the course of time, have crept in.

the Ammonite and the Moabite should not come into the congregation of God for ever—that is, not be incorporated into the Israelitish kingdom, nor united in marriage relations with that people (De 23:3, 4). This appeal to the authority of the divine law led to a dissolution of all heathen alliances (Ne 9:2; Ezr 10:3).

4, 5. before this—The practice of these mixed marriages, in open neglect or violation of the law, had become so common, that even the pontifical house, which ought to have set a better example, was polluted by such an impure mixture.

Eliashib the priest … was allied unto Tobiah—This person was the high priest (Ne 13:28; also Ne 3:1), who, by virtue of his dignified office, had the superintendence and control of the apartments attached to the temple. The laxity of his principles, as well as of his practice, is sufficiently apparent from his contracting a family connection with so notorious an enemy of Israel as Tobiah. But his obsequious attentions had carried him much farther; for to accommodate so important a person as Tobiah on his occasional visits to Jerusalem, Eliashib had provided him a splendid apartment in the temple. The introduction of so gross an impropriety can be accounted for in no other way than by supposing that in the absence of the priests and the cessation of the services, the temple was regarded as a common public building, which might, in the circumstances, be appropriated as a palatial residence.

6-9. But in all this was not I at Jerusalem—Eliashib (concluding that, as Nehemiah had departed from Jerusalem, and, on the expiry of his allotted term of absence, had resigned his government, he had gone not to return) began to use great liberties, and, there being none left whose authority or frown he dreaded, allowed himself to do things most unworthy of his sacred office, and which, though in unison with his own irreligious character, he would not have dared to attempt during the residence of the pious governor. Nehemiah resided twelve years as governor of Jerusalem, and having succeeded in repairing and refortifying the city, he at the end of that period returned to his duties in Shushan. How long [Nehemiah] remained there is not expressly said, but "after certain days," which is a Scripture phraseology for a year or a number of years, he obtained leave to resume the government of Jerusalem; to his deep mortification and regret, he found matters in the neglected and disorderly state here described. Such gross irregularities as were practised, such extraordinary corruptions as had crept in, evidently imply the lapse of a considerable time. Besides, they exhibit the character of Eliashib, the high priest, in a most unfavorable light; for while he ought, by his office, to have preserved the inviolable sanctity of the temple and its furniture, his influence had been directly exercised for evil; especially he had given permission and countenance to a most indecent outrage—the appropriation of the best apartments in the sacred building to a heathen governor, one of the worst and most determined enemies of the people and the worship of God. The very first reform Nehemiah on his second visit resolved upon, was the stopping of this gross profanation [by Eliashib]. The chamber which had been polluted by the residence of the idolatrous Ammonite was, after undergoing the process of ritual purification (Nu 15:9), restored to its proper use—a storehouse for the sacred vessels.

Ne 13:10-14. Nehemiah Reforms the Officers in the House of God.

10-13. And I perceived that the portions of the Levites had not been given them—The people, disgusted with the malversations of Eliashib, or the lax and irregular performance of the sacred rites, withheld the tithes, so that the ministers of religion were compelled for their livelihood to withdraw to their patrimonial possessions in the country. The temple services had ceased; all religious duties had fallen into neglect. The money put into the sacred treasury had been squandered in the entertainment of an Ammonite heathen, an open and contemptuous enemy of God and His people. The return of the governor put an end to these disgraceful and profane proceedings. He administered a sharp rebuke to those priests to whom the management of the temple and its services was committed, for the total neglect of their duties, and the violation of the solemn promises which they had made to him at his departure. He upbraided them with the serious charge of having not only withheld from men their dues, but of having robbed God, by neglecting the care of His house and service. And thus having roused them to a sense of duty and incited them to testify their godly sorrow for their criminal negligence by renewed devotedness to their sacred work, Nehemiah restored the temple services. He recalled the dispersed Levites to the regular discharge of their duties; while the people at large, perceiving that their contributions would be no longer perverted to improper uses, willingly brought in their tithes as formerly. Men of integrity and good report were appointed to act as trustees of the sacred treasures, and thus order, regularity, and active service were re-established in the temple.

Ne 13:15-31. The Violation of the Sabbath.

15-22. In those days saw I in Judah some treading wine-presses on the sabbath—The cessation of the temple services had been necessarily followed by a public profanation of the Sabbath, and this had gone so far that labor was carried on in the fields, and fish brought to the markets on the sacred day. Nehemiah took the decisive step of ordering the city gates to be shut, and not to be opened, till the Sabbath was past; and in order to ensure the faithful execution of this order, he stationed some of his own servants as guards, to prevent the introduction of any commodities on that day. On the merchants and various dealers finding admission denied them, they set up booths outside the walls, in hopes of still driving a traffic with the peasantry; but the governor threatened, if they continued, to adopt violent measures for their removal. For this purpose a body of Levites was stationed as sentinels at the gate, with discretionary powers to protect the sanctification of the Sabbath.

24. could not speak in the Jews' language, but according to the language of each people—a mongrel dialect imbibed from their mothers, together with foreign principles and habits.

25. cursed them—that is, pronounced on them an anathema which entailed excommunication.

smote … and plucked off their hair—To cut off the hair of offenders seems to be a punishment rather disgraceful than severe; yet it is supposed that pain was added to disgrace, and that they tore off the hair with violence as if they were plucking a bird alive.


Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke