Bibelkommentarer Paulus' første brev til Timoteus
Veien igjennom bibelen - Paulus' første brev til Timoteus 1681-1702-1Tim.
Trykk her for å se bibel oversikt for Paulus' første brev til Timoteus (bilde åpnes i nytt vindu)
Timoteus var en av Paulus' mest betrodde medarbeidere. I Fil 2:22 gir apostelen dette vitnesbyrdet om han: "Hans prøvede troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått sammen med meg i tjenesten for evangeliet."
Sannsynligvis fant det første møtet mellom Paulus og Timoteus sted allerede på Paulus' første misjonsreise. Riktignok blir ikke Timoteus nevnt før under den andre misjonsreisen (se Apg 16:1), men der blir Timoteus omtalt som "en disippel som hette Timoteus". Og videre heter det om han: "Han hadde godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium" (Apg 16:2). Men ettersom Paulus selv omtaler han som "min ekte sønn i troen" (1Tim 1:2) må han ha blitt en kristen ved Paulus' egen virksomhet. Dette måtte da ha skjedd på den første misjonsreisen.
Timoteus må ha vært meget ung da han ble en kristen ettersom Paulus til og med i dette brevet som ligger minst atten år fram i tiden, snakker om hans ungdom
Så vidt vi kan skjønne, var Timoteus fra byen Lystra i landskapet Lykaonia. Faren var greker mens moren var jøde og hette Eunike. Bestemoren hette Lois (se Apg 16:1 og 2Tim 1:5).
Både moren og bestemoren hadde anstrengt seg for at den lille Timoteus skulle lære å kjenne de hellige skriftene helt fra barndommen av (2Tim 3:15). Likevel var han ikke blitt omskåret som barn. Sannsynligvis har ikke faren gått med på det. Da moren og bestemoren tok imot evangeliet og begynte å tro på Kristus, fulgte Timoteus dem.
Her får vi igjen et eksempel på hvilken velsignelse det er å ha en troende mor og bestemor. Mange av de mest betydelige menn i kirkens historie har hatt troende mødre.
Paulus oppdaget snart hvor rikt utrustet Timoteus var, og på den andre misjonsreisen knyttet han han til seg som en fast og nødvendig medarbeider. Fra den tid av fikk Timoteus del i all den kamp og strev, alle de lidelsene og farer som forkynnelsen av evangeliet brakte med seg. Villig påtok han seg hver eneste oppgave Paulus betrodde han. I brevene ser vi hvordan han ble sendt både hit og dit for å undervise og hjelpe menighetene.
For å gjøre han mer skikket som medarbeider tok Paulus og omskar han "av hensyn til de jødene som bodde i de traktene" (Apg 16:3). Dette gjorde han ikke fordi han mente omskjærelsen hadde noen betydning for de kristne (se Gal 6:15), men som uomskåret ville Timoteus ha blitt utelukket fra de jødiske kretsene som Paulus også så gjerne ville nå med evangeliet.
Timoteus (sammen med Silas) fulgte først Paulus på hans andre misjonsreise der de drog over til Europa. De var sammen i Filippi og i Tessalonika. Derfra drog de videre til Berøa. Der ble imidlertid Timoteus og Silas igjen mens Paulus reiste alene videre til Aten.
Da de omsider møtte igjen Paulus i Aten, ble Timoteus sendt tilbake til Tessalonika fordi Paulus var urolig for hvordan denne menigheten hadde det (se
1Tess). Timoteus og Silas møtte Paulus igjen i Korint, og begge er nevnt som avsendere sammen med Paulus i begge brevene til tessalonikerne. I Korint arbeidet så Timoteus sammen med Paulus i lengre tid (se 2Kor 1:19).
Etter dette kommer det et tidsrom på flere år hvor vi ikke hører noen ting om Timoteus. Først på Paulus' tredje misjonsreise møter vi han igjen og hører hvordan Paulus ved slutten av sitt opphold i Efesus sender han til Makedonia (se Apg 19:22). Timoteus ble sendt helt ned til Korint (se 1Kor 4:17) der forholdene i menigheten var blitt vanskelige. I Makedonia møtte han så igjen Paulus.
I det andre brevet til korinterne som ble skrevet i Makedonia, blir han nevnt som medavsender (2Kor 1:1). Deretter følger han Paulus til Korint.
I Romerbrevet som ble skrevet i Korint, finner vi en hilsen også fra Timoteus. Da Paulus skulle reise fra Korint, reiste Timoteus i forveien sammen med noen andre disipler og ventet på han i Troas (se Apg 20:4-5).
Etter dette er det igjen taushet omkring Timoteus i flere år. Først under Paulus' fangenskap i Rom (år 61-63) hører vi at han igjen er sammen med apostelen, og han blir nevnt som medavsender i tre av de brevene som Paulus skrev fra Rom i denne tiden, nemlig til filipperne, kolosserne og til Filemon.
Kort tid før Paulus ble frigitt, ser det ut til at Timoteus ble sendt til Filippi. Det var tydelig at Paulus ønsket å sende han dit (Fil 2:19), og da Paulus igjen drog østover etter å ha blitt frigitt, møttes de igjen. Dette skjedde sannsynligvis i Efesus. Da apostelen drog videre derfra til Makedonia, lot han Timoteus bli igjen i Efesus som sin stedfortreder.
Fra Makedonia sendte så Paulus dette første brevet til Timoteus. Det inneholder verdifull veiledning når det gjelder de mange forskjellige forholdene som oppstod i menigheten, og oppmuntret Timoteus til å holde ut i kampen mot de gnostiske vranglærerne.
Etter sitt innhold faller brevet i to hoveddeler.
I den første hoveddelen (kap. 1:1-3:13]) har vi først overskrift og hilsen samt noen innledende bemerkninger der Paulus særlig har vranglærerne for øye (kap. 1:1-20). Deretter gir han Timoteus en rekke forskrifter angående de gudstjenestelige samlingene og de krav som måtte stilles til dem som skulle betros de forskjellig embetene i menigheten (kap. 2:1-3:13]).
I den andre hoveddelen (kap. 3:14-6:21]) dreier det seg mer om Timoteus' personlige stilling og hans gjerning. Spesielt gjelder det den stillingen han skulle ta i kampen mot vranglæren.
Vi skal nå se på en særegen gruppe brev. Den består av de to brevene til Timoteus og brevet til Titus. Det er forskjellige grunner til at disse er så spesielle.
For det første henvender de seg ikke til menigheter. De er skrevet til enkeltpersoner som Paulus har satt til å ha tilsyn med menighetene. Timoteus befant seg i Lilleasia med Efesus som senter og Titus på Kreta.
Brevene omhandler derfor for det meste tilsynsgjerningen i menighetene, og de inneholder mange betydningsfulle råd når det gjelder preste- og bispetjenesten.
Navnet "pastoralbrevene" betyr det samme som "hyrdebrevene". Pastor er det latinske ordet for hyrde.
For det andre er de alle skrevet i den siste delen av Paulus' liv. Det er umulig å finne plass for dem og de historiske opplysningene de gir, i den delen av Paulus' liv som vi kjenner fra Lukas i Apostlenes gjerninger.
Noen har forsøkt å vise at de er skrevet i løpet av de tre årene Paulus oppholdt seg i Efesus på hans tredje reise, men dette synspunktet støter på mange vanskeligheter.
Derimot gir det god mening om en tenker seg de er skrevet etter at Paulus hadde tilbrakt to år i fangenskap i Rom (år 61-63 e.Kr.). Det er en vanlig antagelse at Paulus ble løslatt etter dette fangenskapet. Dette er omtalt i forklaringen til Apostlenes gjerninger. Lukas omtaler dette fangenskapet på en måte som tyder på at det varte bare de to årene som er nevnt.
I de brevene Paulus skrev under dette fangenskapet (til efeserne, kolosserne, filipperne og Filemon) ser vi jo at Paulus alltid hadde det beste håp om å bli løslatt.
Særlig kommer dette håpet tydelig fram i Filipperbrevet og i brevet til Filemon. I Fil 2:24 sier han: "Men jeg har den tillit i Herren at også jeg selv snart skal komme."
I Oldkirken finnes det en rekke uttalelser som bestemt viser at Paulus ble løslatt etter dette første fangenskapet i Rom. Deretter skal han ha foretatt forskjellige reiser og forkynt evangeliet. Kanskje han til og med nådde til Spania. Deretter har han blitt brakt til Rom igjen som fange, og denne gangen led han martyrdøden der.
Etter den tidsregningen vi har fulgt, kom Paulus til Rom tidlig på våren i 61. Legger vi til de to årene som Lukas sier fangenskapet varte (Apg 28:30), kommer vi fram til våren 63.
Etter det Paulus har skrevet i brevene til menighetene i Lilleasia, må vi tro at han reiste mot øst med en gang. Kanskje var Titus i følge med han.
Reisen gikk først til Kreta. Paulus hadde jo oppholdt seg der en god stund (Apg 27:9) da han ble brakt til Rom som fange. Denne tiden brukte han sikkert til å forkynne evangeliet der. Det er også rimelig å tro at kristendommen hadde kommet dit fra andre steder. I alle fall hører vi at Paulus lot Titus være igjen på Kreta (Tit 1:5) for å få orden i menighetsforholdene der.
Fra Kreta fortsatte han så til Lilleasia. I Efesus fikk han oppleve at den gnostiske vranglæren, som i følge Kolosserbrevet hadde nådd Kolossæ, også hadde nådd fram til Efesus. De "glupende ulver" som han hadde advart mot i sin tale i Milet ved slutten av sin tredje misjonsreise (Apg 20:29), hadde nå kommet.
Han har nok oppholdt seg der en tid og kanskje besøkt Kolossæ slik han lovte Filemon (Filem 22). Deretter lot han Timoteus bli igjen i Efesus etter at han først høytidelig under håndspåleggelse har innvidd han til gjerningen som sin stedfortreder (1Tim 4:14).
Fra Efesus drog han videre til Makedonia (1Tim 1:3), og derfra skrev han det første brevet til Timoteus. Der uttalte han håpet om å vende tilbake til Efesus enda en gang. Brevet til Titus stammer også fra denne tiden.
Etter at han hadde tilbrakt vinteren i Nikopolis (se Tit 3:12), gikk ferden tilbake til Efesus via Troas (2Tim 4:13). Fra Efesus reiste han til Milet der han etterlot seg Trofimus, en annen medarbeider som hadde blitt syk (2Tim 4:20), og så drog han videre til Korint.
Deretter gikk turen videre mot vest igjen og han kom muligens til Spania. Han hadde jo planer om dette (se Rom 15:28). Forskjellige uttalelser hos kirkefedrene kan tyde på at han har gjennomført disse planene.
Den 19. juli 64 brøt det imidlertid ut en stor brann i Roma som la tre fjerdedeler av byen i aske. Alt tyder på at det var keiser Nero selv som hadde fått noen til å tenne på brannen, men han forsøkte å velte mistanken over på de kristne.
Dermed brøt den store forfølgelsen løs som kostet mange kristne livet. Dette har nok drevet Paulus til å reise tilbake til Rom slik at han kunne være til hjelp for Guds venner i denne vanskelige tiden.
Noen mener at Paulus led martyrdøden allerede samme året, altså i 64. Andre mener det skjedde i år 66. Atter andre mener at det ikke skjedde før i 67 ettersom de mener hans reise til Østen varte et lengre tidsrom (til år 65 eller 66).
Under dette siste fangenskapet i Rom har han så skrevet det andre brevet til Timoteus. I dette brevet taler han om sin reise til Lilleasia som om den hadde funnet sted ikke så lenge før, og det kan tyde på at oppholdet i Spania har vært ganske kort, - dersom han i det hele tatt har vært der.
Når det gjelder innholdet i pastoralbrevene, så har vi allerede nevnt at alle tre stort sett har den samme hensikten. De skal veilede Timoteus og Titus når det gjelder deres tjeneste, og særlig gjelder dette forholdet til vranglæren som trengte seg fram. Denne vranglæren viser seg i slekt med den som er nevnt i Kolosserbrevet, men er mer ond i sitt vesen. Vi vil komme nærmere inn på dette i vår forklaring til brevene.
I disse siste brevene som Paulus har skrevet, finner vi også mange språklige eiendommeligheter og egenartede uttrykk, men det kan lett forstås når vi tenker på de spesielle forholdene som disse brevene har blitt til under. Deres spesielle hensikt som er å verne om den sanne og rette lære, er nok også grunnen til dette.
Når det gjelder forfatterskapet, så bekrefter vitnesbyrdet fra kirkefedrene at Paulus uten tvil er forfatter av disse brevene.
1Tim 1:1-11
Se også Innledning til NT,
innledning Paulus' første brev til Timoteus og
Pastoralbrevene (hyrdebrevene).
Allerede i overskriften gir Paulus sitt ord stor vekt (v.1-2). Dette gjør han ved å understreke den myndighet han hadde i og med sitt kall til apostel (v.1) og ved å understreke det faderlige kjærlighetsforholdet han har til Timoteus (v.2). I kraft av dette har han rett til å vente full lydighet av han.
Her finner vi det underlige uttrykket "Gud, vår frelser", et uttrykk som vi bare finner i pastoralbrevene og i Judas' brev. Ellers blir uttrykket "vår frelser" knyttet til Kristus.
Grunnen til dette uttrykket er tydeligvis den at vranglærerne snakket om Gud som altfor opphøyet til å kunne ha noen direkte kontakt med skapningen.
Og når vår Herre Jesus Kristus blir kalt "vårt håp", så uttrykker dette, sikkert også i motsetning til vranglærerne, at Kristus alene er grunnvollen for vårt håp om salighet.
Vranglærerne ville forkludre denne sannheten ved å blande inn menneskegjerninger ved siden av Kristi gjerning.
Når apostelen kaller Timoteus "min ekte sønn i troen", så uttrykker dette en fin anerkjennelse av Timoteus' tro som har bestått sin prøve, samtidig som det også viser at den er en frukt av Paulus' egen forkynnelse.
Også hilsenen har en spesiell form i pastoralbrevene, nemlig: "Nåde, miskunn og fred -." Ordet "miskunn" gir hilsenen en dypere klang både av ydmykhet og lovprisning.
I v. 3-11 minner Paulus Timoteus om den viktigste grunnen til at han hadde bedt han bli igjen i Efesus. Han skulle nemlig ta kampen opp mot "fremmed lære" (v.3). Denne falske læren blir så beskrevet ut fra to av dens mest framtredende moment.
Først nevnes det hedenske innholdet i den slikt som eventyr og endeløse ættetavler (v.4). Deretter nevnes den falske bruken av den jødiske lov (v.7-11). Gnostisismen var jo, som vi allerede har sagt i forbindelse med Kolosserbrevet, en sammenblanding av hedenskap og jødedom som var blitt pyntet opp med en del kristelige fraser.
Det greske ordet for "eventyr" (NO: "myter") betegner falske, sagnlignende forestillinger om Gud.
De "endeløse ættetavlene" må sikkert forstås som de rekker av forskjellige åndsvesener som gnostikerne lærte strømmet ut fra Gud. Kristus var en slik utstrømning fra Gud på lik linje med englene, mente de. Slik kunne enhver fritt dikte videre i det uendelige etter eget forgodtbefinnende.
Alt slikt snakk førte bare til strid og ufruktbare diskusjoner og kunne ikke tjene "Guds frelsesråd". Det er bare for troen.
Guds frelsesplan møter oss i evangeliet og krever tro hos dem som hører. Det er det livløse og ufruktbare i vranglæren Paulus her beskriver i motsetning til den liv- og fruktbringende virkningen som evangeliet gir ved troen.
Men "endemålet" for evangeliets bud i et troende menneskes liv er ikke ufruktbar diskusjon om meningsløse spekulasjoner, men "kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro" (v.5). Dette er et fruktbart mål.
"Et rent hjerte" betegner her et oppriktig hjerte som er fritt for alle egoistiske baktanker.
"En god samvittighet" peker på det samme. Kristus er de troendes gode samvittighet, men av dette følger at til en god samvittighet hører også en oppriktig forsakelse av mørket og alt dets vesen. Denne forsakelsen må så følges av et redelig forhold til Herren.
Vranglærerne stilte jo nettopp opp med sitt hykleri både når det gjaldt tro og liv. Derfor sier også apostelen om dem at de "er brennemerket i sin egen samvittighet" (kap. 4:2).
I v. 6-7 omtaler så Paulus disse vranglærerne nærmere. Det er noen som hadde vendt seg bort fra dette målet han nettopp har nevnt. De hadde sporet av fra sannheten og "vendt seg bort til tomt snakk" (v.6).
Til dette tomme snakket hørte også uforstandig snakk om loven. De ville tvinge menneskene inn under lovens ytre bud til å trelle under den selv om de ikke engang forstod seg på hva de snakket om (v.7).
Dette er ikke lovens feil, sier Paulus, og så beskriver han hvordan loven er god "dersom en bruker den på lovlig vis", det vil si etter lovens hensikt (v.8).
Vi kan sammenligne med hva han sier om denne saken i Rom 7:12. Han går ut fra at dette er noe troende mennesker vet, nemlig at "loven ikke er gitt for den rettferdige" (v.9).
Ved uttrykket "den rettferdige" mener han den som ved troen er erklært for rettferdig. I kraft av Guds Ånd vil jo han allerede i fri lydighet gjøre det som loven sier.
Lovens bud skal være et gjerde for dem som fremdeles står Guds vilje imot i sitt hjerte. Samtidig skal dens bud hjelpe det falne menneske til å erkjenne sine synder (Rom 3:20: "Ved loven kommer erkjennelsen av synd"). Den skal minne det om Guds dom over synden og være som et sverd som henger over hodet på det naturlige menneske som fortsatt lever i synden.
Så nevner Paulus videre slike som lever i synd, og han bruker forskjellige betegnelser på dem alt ettersom de lever i motsetning til Gud og sin neste. Han har tydeligvis lovens ti bud i tankene når han regner opp de forskjellige syndene.
De første seks uttrykkene betegner særlig opprøret mot det første og det tredje budet. De neste betegnelsene går på det fjerde og femte budet (v.9). Deretter nevnes synd mot det sjette bud (v.10) og uttrykkene inkluderer utuktssynder overfor både kvinner og menn. "Menneskerøvere" begår synd mot det sjuende budet, mens "løgnere og menedere" synder mot det andre og det åttende bud.
Og så sammenfatter Paulus all synd og gjenstridighet i uttrykket: "- og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære" (v.10). Og han legger til at dette er i samsvar med "evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er blitt meg betrodd" (v.11).
Med disse ordene viser Paulus at det ikke er noen motsetning mellom lovens og evangeliets krav. Også "evangeliets sunne lære" (et uttrykk som vi ofte møter i pastoralbrevene som motsetning til vranglærernes usunnhet) dømmer synden på samme måte ettersom det er "frihetens fullkomne lov" (Jak 1:25).
De som tror evangeliet, blir ikke lovløse. Tvert om er det bare i dem at loven kan bli oppfylt (Rom 8:4). Loven forsvinner altså ikke i livet til et Guds barn, men den møter oss i en høyere åndelig skikkelse enn i den gamle pakt
Overfor den vantro navnekristne står loven derimot ennå med sin tvingende og dømmende makt. Helt fri fra loven i denne betydning blir heller ikke et Guds barn så lenge det ennå bærer på det gamle, urettferdige og syndige menneske. Men jo mer dette gamle menneske blir knekket i oss og det nye menneske som vil det Gud vil, får vokse i oss, jo mer vokser vi bort fra den ytre lovens bokstav.
De gamle lutherske dogmatikerne har lært oss om en tredobbelt bruk av loven. Først snakket de om "loven fra rådhuset" som det ytre gjerdet mot syndens makt. Dernest snakket de om loven som det midlet som fører til syndserkjennelse (særlig for de uomvendte). Og som det tredje snakket de om loven som en hjelp også for ham fordi så mye av den gamle naturen fremdeles henger fast ved den troende. Loven virker altså i et troende menneskes liv for det gamle urettferdige menneskes skyld.
I denne betydningen kan vi sammenligne loven med en krybbe som er til hjelp for et svakt og snublende Guds barn, men denne krybben blir altså overflødig i den grad Guds Ånd vinner seier for frihetens fullkomne lov i oss.
Når Gud kalles for "den salige" (noe vi ser bare her og i 1Tim 6:15), altså den som i seg selv eier den evige livsfylde, så skjer sikkert det også med vranglærerne for øye. Med deres lære om de forskjellige "utstrømningene" fra Gud, fornektet de på en måte at han i seg selv var fullkommen i sitt vesen.
Nei, Gud er salig i seg selv, men desto rikere stråler hans kjærlighet fram ved at han av sin frie nåde gir oss del i sin herlighet i Kristus Jesus. Ved han alene får vi del i den og ikke ved en endeløs utstrømning av et utall av mellommenn. Det skjer heller ikke ved lovens ytre gjerninger.
1Tim 1:12-20
Paulus sluttet det foregående avsnittet med å si at dette herlighetens evangelium "er blitt meg betrodd". Dette gir han grunn til å bryte ut i takk og lovprisning for den nåde og barmhjertighet som han har fått oppleve, han som tidligere "var en spotter, forfølger og voldsmann". På bakgrunn av dette ser han den store barmhjertigheten at han er blitt betrodd apostelembetet (v.12-14).
Og dette store evangelium at "Kristus kom til verden for å frelse syndere", er blitt åpenbart på han på en herlig måte. Dette har skjedd nettopp for at andre syndere skulle få frimodighet til å tro evangeliet. Gud være pris og ære for det (v.15-17).
Denne herlige nåden måtte også Timoteus holde fast ved i motsetning til dem som "har lidt skibbrudd på troen" ved at de har levd i et uredelig forhold til Gud. Som følge av dette er de blitt overgitt til Satans harde hånd for at de om mulig kunne ydmykes (v.18-20).
Det apostelen særlig takker Herren Jesus Kristus for når det gjelder den særlige styrken han har fått oppleve, er at Kristus viste han tillit og satte han til tjenesten (v.12).
Her tenker han på den spesielle tjenesten som en apostel hadde. Den tilliten Herren viste overfor apostelens ærlighet når bare lyset gikk opp for han, fyller Paulus med ydmyk og dyp takknemlighet.
Og dette får så mye større betydning for han når han ser vilken fryktelig motstander han tidligere hadde vært (se også Apg 26:9-11). Det eneste Paulus kan peke på for sin egen del når han er stilt overfor denne store barmhjertigheten, er at han i sin vantro tilstand gjorde dette i uvitenhet (v.13).
Han visste ikke hva han egentlig gjorde, slik som han selv sier det i talen han holdt for kong Agrippa der han bruker disse ordene: "Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn" (Apg 26:9).
Han vil ikke med dette unnskylde sin vantro. Han vil bare vise hvordan det i det hele tatt var mulig for han å få barmhjertighet. Derfor understreker han igjen i v. 14 at "vår Herres nåde ble overmåte rik" da han ledet sin nådes og kjærlighets strøm inn i hans harde og kalde hjerte, og hans vantro og fiendtlige sinn overfor Kristus ble forandret til tro og kjærlighet.
Som summen av den erfaringen han selv hadde gjort, uttaler han nå den store sannheten som på samme tid er så enkel og så uendelig rik i sitt innhold: "Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere" (v.15).
Syndere, - ja, Paulus følte seg som "den største blant dem". I grunnteksten står det egentlig: "- blant dem er jeg den første" i betydningen av at han var nummer én. Meningen er jo den samme.
Vi møter flere ganger ellers i Paulus' brev at han regner seg som den minste og mest uverdige blant de hellige (Ef 3:8 og 1Kor 15:9). Det svarer jo til hans bekjennelse her om at han var nummer én i det å stå Kristus imot.
Det er ingen falsk ydmykhet som får Paulus til å sette seg selv fremst blant syndere. Nei, han mente det virkelig. Blant de forblindede motstanderne kjente han ingen som var større enn han selv hadde vært. Når alt kommer til alt så kjenner en jo også syndens dyp sterkest i sitt eget hjerte, slik at en bekjennelse som denne ikke er uvanlig blant de troende.
Men det er evangeliets herlighet at Kristus Jesus har kommet nettopp for å frelse slike syndere. Lykkelig er den som av egen erfaring kan stemme i sammen med apostelen: "Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta."
Men i den barmhjertigheten som er blitt vist han, ser Paulus enda en nåde fra Herren, nemlig den at han har latt han, Paulus, bli "et forbilde" til hjelp for andre som senere skulle komme til tro på Kristus (v.16). Idet han selv hadde blitt gjenstand for Frelserens store langmodighet, kunne han desto mer bli et forbilde til trøst for andre syndere.
Hans tanke er denne: Dersom jeg som har utnyttet Kristi langmodighet til det ytterste, ble frelst, så kan også alle andre syndere bli frelst (dersom de vil).
Når Paulus ser inn i denne store nåden, bryter han til slutt ut i en jublende lovprisning til Gud som er "den evige konge" (egentlig "konge over tidsepokene", det vil si den som behersker utviklingen gjennom alle tider), han som er opphøyet over alle de synlige og forgjengelige tingene i denne verden (v.17). Han alene, som er den "eneste Gud", er i stand til å gi evig liv. Og i sin nåde ønsker han å gi dette evige livet til alle.
Når Paulus på denne måten i v. 17 fremhever Guds evige herlighet og makt, så er det tydelig at han gjør det i motsetning til de forsøk som vranglærerne gjorde på å fordunkle Guds vesen.
Med desto større vekt vender han seg nå til Timoteus og formaner han med en fars myndighet og kjærlighet til å stå imot vranglærerne og "stride den gode strid" for det som er sant og rett (v.18). Han minner Timoteus om "de profetord" som tidligere var blitt talt til han.
Med dette sikter han sikkert til de ordene som ble uttalt da han ved håndspåleggelse var blitt innsatt til sin gjerning som tilsynsmann for menighetene i Lille-Asia og særlig i Efesus. At en slik innvielse av Timoteus (eller ordinasjon) hadde funnet sted, ser vi av 1Tim 4:14. Den har muligens funnet sted da Paulus reiste videre fra Efesus til Makedonia (se v.3).
"Profetord" betyr her som alltid ellers, ord som stammer fra Den Hellige Ånd. Slike ord var blitt uttalt over Timoteus ved den anledningen. Disse profetordene skulle han ta vare på og på den måten "stride den gode strid" ("gjøre sin krigstjeneste" slik ordet i v. 18 egentlig uttrykker det). Troens liv skal sees på som en krigstjeneste for den himmelske kongen.
Men skulle dette lykkes, var det to ting han måtte holde fast ved, nemlig troen og en god samvittighet. "En god samvittighet" betyr det samme som i v. 5, nemlig et oppriktig sinn når det gjelder å kjempe mot synden. Blir en likegyldig med dette oppriktige forholdet, vil en også lide skibbrudd på troen.
Lys og mørke kan ikke gå sammen. Menneskers vantro stammer nesten alltid fra deres ulyst til å bryte med verden og synden, med djevelens vesen.
I v. 20 nevner han særlig to menn som er blitt lyst i bann av menigheten. De er blitt "overgitt til Satan", men dette har det positive sikte at de gjennom dette skulle bli tuktet til ikke å spotte.
Om den Aleksander som nevnes her, er den samme som nevnes i 2Tim 4:14, kan vi ikke avgjøre med sikkerhet, men det er ikke helt umulig. Hymeneus blir også nevnt i 2Tim 2:17.
Vil en fortsette å leve i sine synder, så ender en opp som spotter. I Sal 1:1 ser vi at "synderes vei" sidestilles med å sitte "i spotteres sete".
Den form for kirketukt som nevnes her, nemlig å overgi noen til Satan, finner vi også nevnt i 1Kor 5:5 om han som levde i blodskam. Men der ser vi at tukten førte til omvendelse og gav sin velsignede frukt (se 2Kor 2:6-8).
Utenfor menigheten er Satans rike. Må Gud gi at alle vi som har funnet inn i hans rike, må få en så var samvittighet at vi kan holde fast ved en oppriktig tro og alltid bli i vår Frelsers rike. Må dette alltid være vår bønn.
1Tim 2:1-7
Vi kommer nå til en rekke forskrifter når det gjelder den ytre orden i menigheten. I dette kapitlet er det de gudstjenestelige samlingene apostelen omtaler, og da særlig når det gjelder bønnen.
Hans første formaning innskjerper at menighetens bønn skal favne vidt. Den skulle omfatte "alle mennesker", og han understreker særlig forbønnen for øvrigheten (v.1-2). Dette er etter Guds vilje, for hans frelsesvilje omfatter alle mennesker (v.3-4) ettersom det bare er én Gud og én mellommann, - bare én som har gitt seg selv i stedet for alle. Dette er det vitnesbyrdet som Paulus er satt til å rope ut (v.5-7).
Det er fire forskjellige betegnelser på bønn som vi møter i v. 1. I grunnteksten betegner det første uttrykket særlig den dype trangen vi har til å få hjelp fra Herren. Det andre uttrykker mer andakten i bønnen, mens det tredje uttrykker den barnlige tilliten som har frimodighet til å be også for andre. I det fjerde uttrykket er det takken som kommer til uttrykk.
Vi skal legge merke til at hovedpoenget her er menighetens bønn. Det er ikke snakk om den enkeltes private bønn. Menighetens bønn skal omfatte alle mennesker og ikke bare de troende. Her blir vi altså minnet om å be for det sogn, det område, det land og den slekt vi lever i.
Når bønnen for dem som har makt og myndighet til å regjere, blir særlig nevnt (v.2), så understreker det at øvrighetens arbeid inneholder en velsignelse for menigheten. Dette er tilfelle så sant den utfører sitt kall på en slik måte at den sikrer innbyggernes sikkerhet og velferd.
I 2Tess 2 så vi hvordan Antikrist blir holdt tilbake nettopp ved en etisk høyverdig rettspraksis som henger sammen med opprettholdelsen av en lovlig og rett øvrighet. Under en rettferdig øvrighet har også (- som regel, da -) de troende de beste kår for å "leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet" (v.2).
Uttrykket "gudsfrykt" finner vi hos Paulus helst i pastoralbrevene, og det betyr at et Guds barn lar sitt liv være preget av sin tro på Gud. Et slikt liv vil være et liv "i sømmelighet" (slik det er sagt i GNO) og "vinner respekt" (NO) også blant de utenforstående. Dette burde prege en kristen under alle forhold i livet.
Må det en dansk konge sa til en kristen, alltid kunne sies om de hellige: "Jeg vet at dere er mine beste undersåtter. Be for meg."
Det er også mulig at vår forbønn for øvrigheten kan gjøre oss mer overbærende med den selv om den skulle bestemme ting som vi ikke liker.
I det følgende ser vi begrunnelsen for at menighetens bønn skal omfatte alle mennesker. Gud vil det nemlig slik fordi hans frelsesvilje er rettet mot alle mennesker (v.3-4).
Og så sant det bare er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, så beror jo alle menneskers frelse på at de får kjenne denne ene Gud og den eneste mellommannen.
Når Paulus særlig fremhever "mennesket Kristus Jesus", så finner vi for det første en understrekning av at all hans gjerning omfatter alt som heter menneske. Men dernest ønsker han nok også å understreke Kristi sanne menneskenatur i motsetning til vranglærernes fornektelse av denne.
Det var menneskene som stod i denne store gjelden overfor Gud. Derfor måtte også mellommannen bli et menneske på vegne av alle mennesker for å være i stand til å betale løsepenger for alle. Dem betalte han ved at han "gav seg selv" (v.6).
Det er døden på korset apostelen sikter til her, og hele sammenhengen viser at alt han gjorde, skjedde stedfortredende. Han, mellommannen, gav seg selv i stedet for alle de andre.
"For alle"! Dette vitnesbyrdet ble kunngjort da tiden var inne til det, og Paulus er satt til å bære fram dette vitnesbyrdet.
Han beskriver sin gjerning med tre forskjellige uttrykk. Først sier han at han er "forkynner" (NO: "herold"), det vil si en som roper ut et budskap. På denne måten stiller han seg på linje med alle andre Ordets tjenere.
Dernest bruker han uttrykket "apostel". På denne måten stiller han seg selv på linje med alle de andre apostlene. At han er satt til å være apostel understreker han nok særlig med tanke på vranglærerne som benektet at han virkelig var det.
Og som det tredje betegner han seg som "lærer for hedningene (NO: "folkeslagene") i tro og sannhet". Her understreker han sin spesielle oppgave som lærer for hedningene.
I dette siste uttrykket ser vi igjen det allmenngyldige i frelsesbudskapet som en begrunnelse for at menighetens bønn skal sikte på alle. Guds nåde omfatter alle, og hans vilje er at alle skal bli frelst.
1Tim 2:8-15
I det foregående har apostelen understreket at de som samlet menighet skulle be for alle mennesker. Når det gjelder måten de skal be på, gir han nå først en rettledning for mennene (v.8) og dernest for kvinnene (v.9-10). Deretter formaner han kvinnene til å holde seg på den stille, ydmyke plassen som særlig er gitt innenfor familielivet (v.11-15).
"På hvert sted", nemlig der hvor menigheten samles til gudstjeneste og bønn, skal mennene ha klart for seg at de hendene de løfter opp mot himmelen i bønn til Gud, skal være hellige. De skal være rene og ikke flekket til av noen synd.
Det nevnes særlig to ting: "- uten vrede og trette" (v.8). Et bittert sinn gjør det umulig å be rett, og fristelsen til sinne og bitterhet synes etter Guds ord å være mest nærliggende for mennene (se 1Pet 3:7).
For kvinnene derimot synes forfengeligheten, "pyntesyken", å være en særlig fristelse. Det er så lett å legge overdreven vekt på den ytre klesdrakten (v.9-10).
I alle fall synes det som om kvinnene i Efesus kom til menighetssamlingene kledd på en måte som ikke var verdig for hellige kvinner. Påkledningen synes ikke bare å ha vært overdådig, men også imot det sømmelighet og bluferdighet krevde. På denne måten satte kvinnene i Efesus et altfor uklart skille mellom seg og de hedenske kvinnene.
Paulus anbefaler de kristne kvinnene å pryde seg med "gode gjerninger" ved at de levde rett til Herrens ære i de forholdene de var satt. Da ville de i sannhet være en pryd for Guds øye.
Også i våre dager er det vel en fristelse for mange troende kvinner å gi etter for lysten til å stase seg opp i det ytre. Like så sikkert som at et tekkelig ytre sømmer seg for en troende kvinne, like sørgelig er det når verdslige kvinners utfordrende og til og med usømmelige moter, blir etterlignet blant de troende kvinnene.
Kvinnens pryd skal i det hele være et stille og ydmykt vesen. Derfor skal hun heller ikke opptre som lærer i menighetens forsamlinger. Hun skal ikke opptre herskende, men "underordne seg" og ta imot lærdom "i stillhet" (v.11-12). Her tenkes det på den offentlige gudstjenesten.
Denne formaningen begrunner Paulus med å henvise til at mannen ble skapt først og deretter kvinnen. I dette ligger det uttrykt at mannen skal være kvinnens hode (se 1Kor 11).
Han nevner enda en grunn, nemlig syndefallet der det var kvinnen som lot seg narre av slangen (v.14). Adam falt også i synd, men det gjorde han ved å gi etter for kvinnen. Adams skyld var ikke noe mindre, men Paulus vil bare understreke det som er sagt i Guds ord i 1Mos 3: at det var kvinnen som lot seg narre av slangens falske løfter.
Av dette trekker apostelen den lærdom at kvinnen ikke skal våge seg langt frampå da hun lettere kan la seg bedra.
Nei, hennes plass er ikke først og fremst den å stå i offentlighetens lys, men hennes plass der hun skal kjempe troens gode strid for å ha del i frelsen, er først og fremst i hjemmet som hustru og mor. Dette er meningen med ordet i v. 15: "Hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel."
Men dette skjer selvfølgelig bare "så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet," føyer Paulus til. Han føyer dette til for ikke å bli misforstått slik at morsrollen i og for seg skulle være det avgjørende.
En troende kvinne vil finne sin livsoppgave i en stille vandel til velsignelse for hjemmet, og særlig for barna, om hennes hjerte er fylt av tro og hellig kjærlighet til Herren. Her tales det jo hele tiden om den gifte kvinnen som har fått mann og barn.
I våre dager er nok denne formaningen høyst nødvendig. Den uendelig store gjerningen som Gud har gitt en hustru og mor innenfor hjemmets krets, blir på ingen måte høyt nok verdsatt. Men på den store dagen skal det nok bli klart hvilken mektig velsignelse en troende mors innflytelse på barna har hatt for Guds rike.
I kirkehistorien ser vi gjentatte ganger hvordan kirkens største menn har hatt troende mødre. Gjennom dem har den første og fruktbare grunnvollen blitt lagt i deres liv for det de senere ble (se for eksempel Augustin, John Wesley og flere).
1Tim 3:1-13
Etter at Paulus i det foregående kapittel har gitt formaninger angående gudstjenesten, fortsetter han nå med å innskjerpe hvilke krav som må stilles til dem som blir overlatt en særlig tjeneste (embete) i menigheten.
Først taler han om menighetens forstandere (prester). I våre dager blir dette oppfattet særlig om biskopens embete. Det greske uttrykket betegner egentlig bare en "tilsynsgjerning". I nyere oversettelser er det brukt uttrykket "tilsynsembete".
I den første kristne menighet kjente en ikke til noen forskjell mellom det som senere har utviklet seg i synet på det å være biskop og prest eller forstander. Biskop kommer av ordet "episkopos" som betyr "tilsynsmann". Prest kommer av det greske ordet "presbyteros" som egentlig betyr "eldste". Disse eldstene eller prestene hadde i fellesskap ansvaret for de enkelte menighetene.
Etter hvert som forholdene ble større, vokste bispe-embetet fram idet en av eldstene kom til å føre tilsyn med de andre eldstene. Dermed fikk han en høyere posisjon enn de andre og kom til å føre tilsyn med flere menigheter. Men det som her står om tilsynsembetet, gjelder derfor i dag både for bispe- og preste-embetet.
I v. 1 understreker Paulus at et slikt tilsynsembete er "en god gjerning" om noen ønsker seg det. Men derfor må det også kreves mye av den som skal inneha det. Paulus nevner da også en lang rekke krav som bør stilles til en forstander i menigheten (v.2-7).
Fremst blant disse kravene setter han "uklanderlig" (v.2). Det bør altså ikke kunne føres noen klage over hans liv.
Dette forklares videre med at han skal være "én kvinnes mann". Det er noen som forstår dette slik at en prest ikke kan gifte seg for andre gang om hans første hustru dør, men så godt som ingen av kirkens eldste fortolkere forstår dette slik.
Det finnes heller ikke noe forbud mot ekteskap nummer to i Det nye testamentet dersom det første er opphevet ved død. I Rom 7 stiller Paulus enkene fullstendig fritt til å gifte seg igjen og stiller dem på lik linje med ugifte kvinner i denne saken. I dette brevet gir han til og med de unge enkene det rådet at de bør gifte seg igjen (1Tim 5:14).
Meningen med dette uttrykket "én kvinnes mann" kan derfor bare forstås slik at han som gift mann ikke har noe forhold til en annen kvinne, men er tro mot sin egen hustru. En slik formaning var på ingen måte overflødig, særlig når en tenker på det dårlige moralske livet som ble ført innen de hedenske omgivelsene menighetene levde i.
Deretter blir det understreket at en tilsynsmann skal være "edruelig" (NO: "nøktern"). Her i v. 2 tenkes det vel helst på at han skal være åndelig edru (årvåken).
Han skal videre være "sindig" og "verdig" slik at hans fremtreden kan vekke tillit og aktelse. Deretter nevnes "gjestfrihet" (se Herrens ord i Matt 25:35: "Jeg var fremmed, og dere tok imot meg"). Formaningen om å være gjestfri møter vi flere ganger i Skriften (se Rom 12:13 og Heb 13:2).
Det kreves også at han skal være "dyktig til å lære andre", og derfor må han ikke vekke forargelse med sitt liv (v.3). Han må ikke være "drikkfeldig" (en formaning til prester som dessverre ikke er foreldet. Mange prester som søker verdslig omgangskrets, har behov for denne). Han må ikke være "voldsom", noe som betegner det sinn som lett griper til grovheter.
Videre bør han ikke være "pengegrisk" (NO: "pengekjær"), men i det hele bør han være villig, saktmodig og ikke "stridslysten" (NO: "kranglevoren").
I v. 4 og 5 peker Paulus på forstanderens hjemlige forhold. "Han må styre sitt hus godt" slik at han oppdrar sine egne barn til å være lydige og vise respekt. Han skal altså ikke være lik Eli som ikke tuktet sine sønner (se 1Sam 2:12).
Videre må han ikke være "nyomvendt", for da kan han lett "bli oppblåst" (NO: "innbilsk") og komme "under djevelens dom" (v.6). Den som er nyomvendt og ennå er en uprøvd kristen i sitt indre liv, kan lett bli hovmodig når han blir betrodd en slik framstående stilling fordi han ennå kjenner seg selv for lite.
"Å falle under djevelens dom" (NO: "komme under samme dom som djevelen") kan bety at djevelen benytter en nyomvendts innbilskhet til å anklage han hos Gud for å få han dømt (se Åp 12:10 der djevelen kalles "våre brødres anklager"). Det greske ordet "diabolos" betyr jo nettopp "anklager" eller "bakvasker".
Men dette å "falle under djevelens dom" kan også bety at han rammes av samme dom fra Gud som Guds fiende, djevelen, har kommet under, nemlig dommen over hovmodet. Slik forstår de fleste dette.
Dersom det er rett, gir dette ordet oss lys over djevelens eget fall. Fortellingen om syndefallet i 1Mos 3 peker i samme retning, for det er svært rimelig at djevelen fristet mennesket med den samme løgnen som han selv er far til, nemlig at en ikke skulle tåle noen annen gud over seg, men "bli som Gud".
Endelig avslutter Paulus sine forskrifter når det gjelder menighetsforstanderne med kravet om at de også må ha "godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor" (v.7), altså blant hedningene. Innen kristenheten gjelder dette de vantro.
Disse ordene må nærmest bety at vedkommende som skal innsettes som forstander, også må ha en fortid som er borgerlig ulastelig for at han ikke skal "bli til spott" og stadig bli hindret i sin gjerning av et dårlig rykte. Dette kunne så lett fange han i "djevelens snare".
I dette siste uttrykket ligger nok både tanken på at han i håpløshet kan miste frimodigheten, og at han kan komme til å gi etter for de fristelsene som djevelen har holdt han bundet i tidligere. Djevelen blir her sammenlignet med en jeger som setter ut sine snarer. Dette er et bilde som virkelig skulle mane oss til å være våkne og påpasselige.
I v. 8-13 taler Paulus om menighetstjenerne (diakon-embetet) i menigheten. Diakon betyr egentlig "tjener", og dermed viser det også at dette er et mer underordnet embete. Opprinnelig skulle diakonene ta seg av omsorgsarbeidet blant de fattige (se Apg 6). Senere kom også sykepleie og hele menighetspleien inn i deres arbeidsfelt.
Også kvinner kunne tjene i menigheten på denne måten, slik vi hører det i Rom 16:1 om Føbe: "- som er menighetstjenerinne i menigheten i Kenkreæ."
Mens diakonissearbeidet er anerkjent i våre dager, har diakonembetet en svak plass i menighetene, og særlig i de lutherske menighetene. Dette er en svakhet som det gjerne skulle vært rettet på.
Kravet til menighetstjenerne er på mange måter det samme som stilles til menighetens forstandere. De skal ikke være "tvetungede", sier Paulus, det vil si de skal være "slike som står ved sitt ord" (som NO uttrykker det) (v.8). Dette understrekes nok fordi diakonene vil komme til å omgås mange mennesker og gå ut og inn av forskjellige hjem. Da er det viktig at det de sier er pålitelig.
De skal også være edruelige, og de skal være redelige når det gjelder penger og andre ting de er betrodd til utdeling.
Paulus samler alt dette i formaningen om å "bevare troens hemmelighet i en ren samvittighet" (v.9). Troens innhold er jo en underfull hemmelighet, iallfall for den vantro verden, og derfor kreves det i høy grad av dem som har del i denne hemmeligheten at de vandrer i "en ren samvittighet", det vil si at de lever i et redelig og oppriktig forhold (se 1Tim 1:5, 19).
Paulus sier om diakonene at "også disse skal først prøves" (v.10). Det vil si at deres tidligere liv og vandel skal undersøkes før de innsettes i sitt embete. En slik prøve bør gjøres grundig og bør foretas overfor enhver som ønsker en spesiell oppgave i menigheten.
Det gamle ordet: "De troendes liv er verdens Bibel" har en særlig betydning for dem som kommer i fremskutte posisjoner. Det er til stor skade for Guds ære om det senere viser seg at slike mennesker med god grunn kan anklages for noe.
I v. 11 mener noen at Paulus her går over til å tale om diakonissene. I grunnteksten står det "kvinnene", men enkelte oversettelser gjengir "hustruene" (slik den danske oversettelsen som ligger til grunn for denne fortolkningen, gjør, o.a). Ettersom denne formaningen kommer midt inne i formaningene angående diakonene, er det rimelig å forstå dette slik at det er formaninger til diakonenes hustruer. Dette synes også naturlig da diakonenes gjerning var av en slik art at hustruene ofte måtte hjelpe til i arbeidet.
Paulus stiller det kravet at disse kvinnene "skal være verdige" (NO: "vel ansett") og ikke "fare med baktalelse" (NO: "sladder"). Dette siste var nok nødvendig da de gjennom sine menns arbeid nødvendigvis fikk vite forskjellige ting om forholdene i de mange hjemmene diakonene hadde kontakt med.
I v. 12 stilles de samme krav til diakonenes familieliv som til forstandernes, og i v. 13 avslutter Paulus med en særlig oppmuntring til diakonene ved å vise hvilken velsignelse de selv vil få del i ved å utføre sin tjeneste med troskap.
"De får selv en aktet stilling," sier han, det vil si i menigheten, og ved sitt trofaste arbeid vil de i sitt indre få "stor frimodighet i troen på Kristus Jesus".
På samme måte som likegyldighet og slendrian er mor til motløsheten som kan føre til at en gir opp hele tjenesten, så vil på den andre siden trofast og tålmodig arbeid gjøre hjertet glad og frimodig. Herrens Ånd vil overbevise om påliteligheten av løftet om at "deres arbeid ikke er forgjeves i Herren" (1Kor 15:56).
Når Paulus knytter denne oppmuntringen til diakonembetet særlig, så har nok det sin grunn i at denne tjenesten var mindre ettertraktet fordi den ikke var så iøynefallende og på mange måter mer strevsom enn forstandergjerningen.
Hele dette avsnittet innskjerper i en sum at alle de som skal betros et spesielt embete i menigheten, skal prøves nøye før de innsettes i sin tjeneste. Det er ikke nok å ha en teoretisk eksamen i forskjellige fag. Paulus legger fram for oss et eksempel på en eksamensprøve som vil vise om vedkommende er skikket til det ansvaret som følger tjenesten. Men samtidig viser han også den velsignelsen som følger med tjenesten og dens ansvar.
1Tim 3:14-16
Etter at Paulus har gitt Timoteus forordninger angående gudstjenesten og kravene til dem som skal inneha de forskjellige embetene i menigheten, retter han så en mer personlig henvendelse til han selv. I denne uttrykker han hensikten med å skrive til Timoteus.
Riktignok håper han at han selv snart skal kunne komme til Timoteus, men dersom det skulle komme noe på som hindret han, ville han gjerne skriftlig veilede han så han kunne vite "hvordan en bør ferdes i Guds hus", dette åndelige templet som "den levende Guds menighet" er (v.14-15). Gud bor jo i sin menighet, og derfor kan ingen ha del i Gud og samtidig stå utenfor hans menighet.
Ordene "sannhetens støtte og grunnvoll" (v.15) blir av de fleste fortolkerne, både eldre (f.eks. Luther, Melanchton og Calvin) og yngre, knyttet til det foregående, nemlig Guds menighet. Dette gir oss en vakker tanke idet menigheten da blir betraktet som den egentlige bærer av sannheten i denne verden. Den er det åndelig sted der sannheten har sitt faste holdepunkt.
Denne tanken stemmer jo også med Herrens ord om at hans disipler er "verdens lys", lysbærere i en mørk verden. Guds sannhet henger ikke i luften, for Kristus som er sannheten fra Gud, bor i sine troende. Nettopp som "Guds hus" er menigheten sannhetens "støtte og grunnvoll".
Men dette må ikke tas slik som det gjøres i den romersk-katolske sammenheng der den ytre kirke som sådan, den kirkeorganisasjonen som er styrt av paven, blir betraktet som den eneste bærer og innehaver av sannheten. Dette fører til at alle som står utenfor den katolske kirken i virkeligheten betraktes som vranglærere og fortapte (også protestantene).
Nei, den levende Guds menighet er ikke ett med den romersk-katolske kirken, men betegner alle sanne troende når de samles til rett forkynnelse av Guds ord og de sanne sakramentene. I denne forstand gjelder dette ordet at menighetene er "sannhetens støtte og grunnvoll".
Den gamle danske oversettelsen har imidlertid knyttet dette uttrykket til det følgende uttrykket ("gudsfryktens hemmelighet", v.16). Opprinnelig fantes det jo ikke tegnsetting i de gamle håndskriftene. Det er av senere dato. Derfor kan det, som vi har sett flere ganger i vår bibelforklaring, forekomme at ordene blir knyttet sammen på forskjellig måte alt etter deres sammenheng.
Etter den gamle oversettelsen blir tankegangen da den at Paulus nå vil innskjerpe overfor Timoteus at han må innta en fast holdning i kampen mot vranglærerne som vil ødelegge Guds kirke (1Kor 3:17). Og han begynner med å nevne "gudsfryktens hemmelighet som uttrykk for "sannhetens støtte og grunnvoll".
At "gudsfryktens hemmelighet" er stor, er noe som alle må bekjenne, sier han. Dette fører han så videre i seks korte setninger som muligens er tatt fra en av de ordkirkelige sanger.
Den første setningen lyder: "Gud åpenbart i kjød." Dette er grunnvollen i all Guds Ords sannhet. Dette er det store underet som alltid vil være skjult for den vantro verden: "Ordet" som selv er Gud (Joh 1:1), er blitt åpenbart i menneskers skikkelse slik det lyder i Joh 1:14: "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss - full av nåde og sannhet."
Det er denne sannhetens klippe som verden til alle tider har stormet løs på. De vantro jødene ropte imot dette da Jesus sa om seg selv at han var Guds Sønn. Og alle verdens kloke, vantro hoder stanger stadig imot denne klippen den dag i dag.
Det var også den største skylden de gnostiske vranglærerne pådrog seg da de forsøkte å rive guddomsglorien av Jesu hode. De nektet at Jesus var Kristus slik som apostelen Johannes sier i 1Joh 2:22: "Og hvem er løgneren, om ikke den som fornekter at Jesus er Kristus?"
Når det står at Gud ble åpenbart "i kjød" (NO: "menneskers skikkelse"), så innebærer dette samtidig Kristi foruttilværelse hos Gud, noe også vantroen selvfølgelig fornekter.
Han ble "kjød". Dette peker på Jesu fornedrelse. Men ved sin oppstandelse og himmelfart "ble han rettferdiggjort i ånd". At han ble rettferdiggjort betyr at det ble godtgjort og bevist at han var den han i virkeligheten var. På samme måten blir dette uttrykket brukt i Matt 11:19: "Visdommen er rettferdiggjort av sine barn" (NO:" visdommen har fått rett, det viser dens gjerninger").
Da Kristus ble levendegjort ved Ånden ved sin oppstandelse (1Pet 3:18) og trådte inn i sin høyere tilværelsesform der han nå sitter ved Faderens høyre hånd, da ble det klart at han i sannhet var Gud som var blitt åpenbart i kjød.
I de fire følgende setningene blir det så gjort klart hvordan dette skjedde. Først ved at han ble "sett av engler". Dette peker vel nærmest på åpenbaringen av engler ved Jesu himmelfart. I det han var gjenstand for englenes hyllest, fór han opp til himmelen i stor seier.
Men også blant menneskenes barn som bare så hans ringhet mens han var her på jord, og som i bare liten grad æret han da, har han fått sin hyllest etter at han stod opp fra de døde. Nå er han blitt "forkynt for folkeslagene". Fra det ene folkeslag til det andre har hans navn forplantet seg og skutt "friske skudd" (Sal 72:17).
Ikke bare det, men han er også blitt "trodd i verden". Verden er her brukt i samme betydning som i Joh 3:16 der det sies: "For så har Gud elsket verden." Her betyr altså "verden" alle folk som lever i denne verden. Ja, det er virkelig sant at han er blitt trodd av tusenvis av mennesker rundt omkring i verden, og mange hjerter har bekjent sammen med Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn" (Matt 16:16).
Og som høydepunkt på at han vant sin rett i Ånden, kommer den siste setningen: "Opptatt i herlighet." Han er satt ved Faderens høyre hånd, og derfra skal han komme igjen for å åpenbare denne herligheten for alle slik at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, og hver tunge bekjenne at han er Herre (Fil 2:10-11).
Dette er innholdet i gudsfryktens hemmelighet, og dette innholdet er ikke noe annet enn Kristus selv. Den historiske Kristus som gikk iblant oss, som ble opphøyd på korset for vår skyld og som stod opp igjen fra de døde den tredje dagen.
Der denne tro blir forkastet, er det forbi med sannheten. Derfor er denne "gudsfryktens hemmelighet" virkelig "sannhetens støtte og grunnvoll".
1Tim 4:1-11
Paulus kommer igjen tilbake til den gnostiske vranglæren og stempler den som løgn. Etter at han har pekt på hva som er sannhetens grunnvoll, nemlig troen på Kristus som "ble åpenbart i kjød", forkynner han med den profetiske ånds klare vitnesbyrd (v.1-5) at i de siste tider vil det komme et frafall fra denne tro. I v. 1-2 nevner han kilden til dette frafallet. I v. 3 nevner han trekk av dette frafallets vesen som strider mot Guds gode ordninger (v.4-5).
Uttrykket "de kommende tider" kan også oversettes med "de siste tider". Allerede i den første tiden etter apostlenes bortgang trådte disse gnostiske vranglærerne vi hører om gang på gang, tydelig fram. Det ser vi i Johannesbrevene.
De "kommende tider" (eller "de siste tider") oppfatter vi som oftest som tiden like før Herrens gjenkomst. Også da vil mange falske røster lyde, og et stort frafall vil finne sted. Men, som sagt, tenker nok apostelen på den tiden som ligger foran i sin alminnelighet.
Som kilde til frafallet nevner han "forførende ånder og demoners lærdommer" (v.1). Han ser vranglærerne som eksponenter for djevelens lære. De er løgnere som mot sin samvittighets bedre viten, hyklet en lære som hadde til hensikt å føre mennesker bort fra den levende Kristus.
Forbryterne ble på den tiden ofte straffet med å bli brennemerket på pannen. På samme måten ser han vranglærerne bære brennemerket i sin egen samvittighet (v.2).
Som bevis på deres hykleri trekker han fram den falske åndeligheten som vranglærerne viste fram, og nevner dette som vranglærens vesen og innhold. De påbød avholdenhet fra ekteskap og forbød forskjellig slags mat, noe som kanskje hadde sammenheng med Moselovens skille mellom ren og uren mat (v.3).
Ved å stille opp slike betingelser for saligheten, fornektet de i virkeligheten Kristus og hans fullbrakte frelsesverk og talte imot Guds egen ordning.
Gud har jo selv innstiftet ekteskapet, så Paulus trengte egentlig ikke engang å nevne at vranglærernes forbud mot det var mot Guds egen ordning. Og maten har jo også Gud selv skapt for at den skal "mottas med takk" av hans barn.
Når Paulus beskriver disse "som tror og har lært sannheten å kjenne", så er vel denne tilføyelsen ("har lært sannheten å kjenne") kanskje et hensyn til dem som er svake i troen og var engstelige for å spise enkelte typer mat (se Rom 14).
Sannheten er jo den at "alt Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk", for "det blir helliget ved Guds ord og bønn" (v.4-5). Også maten blir helliget som en gave fra Gud når den tas imot med takk.
Med "bønn" tenker apostelen tydeligvis på den takkebønnen som Guds barn bærer fram når de går til bords. Med "Guds ord" må vi enten tenke på det ord som fyller takkebønnen eller det ord som Gud har uttalt som et løfte om å gi sine troende deres daglige brød.
I dette finner vi en prøve på å omgås de skapte ting på en rett måte. Tar vi imot dem som en gave fra Gud og takker for dem?
I det følgende understreker Paulus for Timoteus at dersom han holder dette klart fram for brødrene, så oppfører han seg som "en god Kristi Jesu tjener" (v.6) som selv tar til seg "troens og den gode læres ord". Denne lære hadde jo Timoteus valgt å følge.
I dette ordet er det en påminnelse til alle Herrens tjenere om ikke å glemme sin egen sjel. Det er ikke nok at en engang valgte sannheten. Skal en virkelig kunne ha noe å dele ut til andre, så må en til stadighet søke næring i Ordet til egen oppbyggelse og la seg styrke av det.
Denne formaningen går som en rød tråd gjennom hele dette avsnittet. En Herrens tjener må hele tiden gi akt på seg selv mens han arbeider for andre.
Timoteus trengte denne formaningen. De lokkende røstene og de fine talemåtene som møtte han på alle kanter, hadde kanskje ikke møtt den rette, avgjorte motstanden hos han.
Paulus, den gamle og erfarne stridsmannen, avslører i v. 7 de høyttravende og falske ordene ved å kalle dem det de egentlig er: "- vanhellige og kjerringaktige eventyr" (NO: "de ugudelige mytene som bare er tomt snakk"). De var bare noe meningsløst snakk som i tillegg var i opposisjon til Gud.
En kan av og til ta det for lett med falske røster. Det er en stor sannhet i det gamle ordet: "Det skal skarp lut til for skurvete hoder."
Nei, det gjaldt også for Timoteus at han øvde seg i å la hele sitt liv være helliget Herren i ekte "gudsfrykt".
"Kroppslig øving" som vranglærerne snakket så høyt om, og som kanskje hadde påvirket også den unge Paulus mer enn godt var, "er nyttig til lite," sier Paulus. Når han ikke sier rett ut at den er unyttig, er det vel fordi han kjenner til at det kan være til gagn for å holde det gamle menneske i sjakk, når en undertvinger sitt eget legeme (se 1Kor 9:27).
Den kan altså være til noe nytte, men aldri på den måten som vranglærerne påstod, nemlig til å vinne saligheten. Den kan altså bare være et middel til å styrke den åndelige øvelsen.
Derfor skriver da også Luther i sin lille katekisme i forbindelse med nattverden: "Faste og legemlig forberedelse er nok en vakker utvortes tukt, men bare den som tror Ordet, er verdig og forberedt på rett måte."
Helliggjørelsen kommer ikke utenfra, men innenfra. Øvelse i "gudsfrykt" er nyttig, for "gudsfrykt er nyttig til alt". Om bare hjertet er villig til å bøye seg for Herren i alle ting, da lyder løftet "både for dette liv og for det som kommer" (v.8). Da blir en ikke velsignet bare her i livet, men også i evighet.
Når det gjelder løftet om velsignelse her i livet, så kan vi bare minne om Herrens ord i Matt 6:33: "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg." Vi nevner også ordet i Rom 8:28: "Vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud."
I v. 9 understreker Paulus det han har sagt og viser i v. 10 til både sin egen og andres erfaringer. Det var jo nettopp dette som holdt dem oppe i deres arbeid og deres strid og alt det andre de måtte lide. De holdt det ut fordi de levde i håpet til den levende Gud. Han både ville og kunne hjelpe dem gjennom alle vanskelighetene i dette livet og så omsider føre dem inn til den kommende herligheten.
Og dette håpet var grunnfestet i at Gud virkelig er "frelser". Han er "alle menneskers frelser", men "mest deres som tror". Dette sier han fordi Guds frelsesvilje blir virkeliggjort nettopp i dem som tror på han. Det er sant nok at Gud elsker alle, men i særlig grad alle sine hellige. De er i hans hånd (5Mos 33:3).
Det var dette Paulus skulle minne om og lære (v.11).
Når Paulus taler så mye om ikke å overvurdere den legemlige øvelsen, så har nok dette sin grunn i, som før nevnt, at Timoteus hadde lagt litt for stor vekt på den (se formaningen i 1Tim 5:23) og derfor ikke med full styrke har kunnet imøtegå og avsløre løgnen på dette punktet.
Må enhver av oss både i ord og gjerning ta bestemt avstand fra alt som har med løgn å gjøre. Selv om det kan ta seg fint og strålende ut for en liten stund, så vil likevel løgnens herlighet raskt forgå.
1Tim 4:12-16
I dette lille avsnittet begynner Paulus en rekke formaninger til Timoteus når det gjelder hans forhold til menigheten. Nå er det ikke først og fremst kampen mot vranglærerne, men hyrdegjerningen apostelen gir han formaninger om.
Her i v. 12-16 er formaningen av mer personlig karakter og sikter særlig på Timoteus' personlige trosliv.
Paulus begynner med å minne Timoteus om hans ungdom (v.12). Han ble sikkert omvendt da han var helt ung. Dersom vi tenker oss at han var omkring 18 år da han ble kristen og noen og tjue da han ble med Paulus på hans andre misjonsreise, vil han ha vært et sted mellom 30 og 40 år da dette ble skrevet. Men dette var jo ingen alder for en som skulle være stedfortreder for Paulus.
Blant menighetslederne i Efesus og omegn var det sikkert mange som var "eldste" også når det gjaldt alder. Men Paulus ga han råd som skulle forhindre at noen foraktet han fordi han var ung.
"Vær et forbilde for de troende," sier han (v.12). Kunne han på denne måten gi et levende vitnesbyrd om at han var modnet i livet med Herren til tross for at han var ung av år, så ville han ha den rette respekten.
Stillingen i seg selv kan ikke holde respekten oppe dersom ikke innehaveren lever opp til den i sitt liv.
Ved forskjellige eksempler viser Paulus så hvordan Timoteus skulle være et forbilde for de troende. "I tale," sier han. Det skulle altså skje ved en sunn og ren forkynnelse, og han fortsetter med å nevne "i ferd" der hans liv i Herren skulle vise seg i hans "kjærlighet", i hans "tro" (NO: "troskap") og i "renhet".
Dernest skulle han under apostelens fravær ta seg særlig av "opplesningen av Skriften" (Det gamle testamentet) når menigheten var samlet. Og endelig skulle han ta alvorlig "formaningen" og "læren" (v.13).
Han skulle altså gjøre dette med iver og flid. Jeremias taler et alvorlig ord om det motsatte: "Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet" (Jer 48:10).
I v. 14 formanes Timoteus til å bruke "den nådegaven" han hadde. Nådegave er enhver gave vi har fått av Guds nåde. Her betyr det den nåde til å ivareta sitt embete som ble gitt Timoteus da han ble innsatt i sin stilling. Dette skjedde ved "håndspåleggelse av de eldste".
At apostelen selv først og fremst hadde vært med på å innvie sin unge venn til hans gjerning, går fram av 2Tim 1:6. Når det står at nådegaven ble gitt ved "profetiske ord", vil det si et ord som Den Hellige Ånd talte gjennom en av dem som var til stede.
Håndspåleggelse er velkjent i den kristne menighet. I Det nye testamentet hører vi ofte om meddelelse av åndelige gaver gjennom håndspåleggelse. Vår Frelser selv la hendene på de små barna og velsignet dem (Mark 10:16). Apostlene la hendene på de sju første diakonene (Apg 6:6). Muligens har denne ordinasjonshandlingen funnet sted da Paulus reiste fra Efesus.
"Forsøm ikke den nådegaven som er i deg," sier Paulus. En nådegave forsømmes når den ikke blir brukt (se Luk 19:20-26), og til slutt kan den helt mistes.
Men vil Timoteus trofast bruke den gaven han har fått, så vil han bli velsignet slik at "din framgang kan bli åpenbar for alle (v.15).
Så samler Paulus alle disse formaningene i en sum ved å si: "Gi akt på deg selv og på læren" (v.16).
Må vi alltid gi akt på oss selv slik at vi som preker for andre, ikke skal bli forkastet (1Kor 9:27). Her er enhver seg selv nærmest. Dersom en Herrens tjener forsømmer sitt eget indre liv, da mister også hans undervisning og hans "lære" sin åndskraft. Da blir det lett bare ord selv om de er aldri så rette. De blir ord uten åndelig kraft.
Men omvendt, jo mer en vokser den indre, åndelige vekst, jo dypere blir også forkynnelsen. Dette skal en fortsette med, for da "skal du frelse både deg selv og dem som hører deg" (v.16).
Når det står: "- skal du frelse", så betyr det selvfølgelig ikke at noen er i stand til å frelse verken seg selv eller andre ved egen kraft. Det betyr at ved en slik påpasselighet, så forbereder en veien for Herren både til sitt eget og andres hjerter slik at det ikke er noen hindringer som stenger for Herrens gjerning.
1Tim 5:1-16
Dette avsnittet begynner med formaninger når det gjelder Timoteus' gjerning som hyrde for de enkelte i menigheten (v.1-2). Særlig overfor de gamle skulle han opptre hensynsfullt når han måtte vise noen til rette. Han skulle vise all mulig respekt for "de grå hår", slik som en sønn bør vise respekt for sin far.
Mot de yngre skulle han være som en bror. Særlig skulle han ta seg i vare overfor de unge kvinnene når han måtte tale med dem slik at ikke den minste snev av urenhet fikk blande seg inn.
I v. 3-16 omtales forholdet til enkene, og her skilles det mellom "dem som virkelig er enker" og dem som ikke er det. De første skal han "hedre" og støtte. De var virkelig alene og trengte menighetens hjelp og omsorg (enke betyr egentlig det samme som det tilsvarende greske ordet "alene, forlatt"). De andre er slike som har familie som kan dra omsorg for dem (v.4).
I v. 4 står det: "Men har en enke barn eller barnebarn, da skal disse lære å vise sin gudsfrykt først mot egen slekt og gjøre gjengjeld mot sine foreldre." Noen stiller spørsmålet om det er enkene som "skal lære" å vise sin gudsfrykt mot sin egen familie og på den måten gjøre gjengjeld for det de fikk av sine foreldre, eller om det ved "disse" skal forstås barn og barnebarn som skal vise omsorg for enkene som sin mor eller bestemor.
De fleste eldre fortolkere forstår det slik at dette er formaninger til barna om at det var disse og ikke menigheten som sådan som skulle sørge for enkene. I denne sammenhengen synes dette å være det mest naturlige.
At barna tar seg av enken stemmer med Herrens ord i Matt 15:4-6 der han henviser fariseerne til det fjerde bud i motsetning til de lovene de selv hadde lagd.
I v. 5 viser Paulus oss derimot til en virkelig enke som er alene, uten noen familie å støtte seg til. Hun har bare Gud hun kan sette sitt håp til. Dette minner litt om det som sies om den gamle Anna i templet, idet apostelen beskriver en virkelig enke som en som "lever i bønn og påkallelse natt og dag".
I v. 6-7 viser han til motsetningen mellom en slik gudhengitt enke og en enke som bare vil nyte livet, - som er behersket av kjødets lyster. Om en slik enke sier Paulus at "hun er levende død". I det ytre er hun levende, men åndelig er hun død.
Ordet minner om Åp 3:1: "Du har navn av at du lever, men du er død." Her ser vi at dette å være "levende død" ikke bare gjelder enker, men selvfølgelig alle mennesker som er åndelig døde.
Det Paulus her har sagt, skal Timoteus innskjerpe overfor enkene i menigheten, "- for at de kan være ulastelige" (NO: "- så ingen får noe å utsette på dem") (v.7). Det gjaldt ikke bare å stille de ytre behovene som enkene hadde. Først og fremst skulle han ha omsorg for deres åndelige liv så de kunne ha et rett forhold til Herren i alle ting.
I v. 8 uttaler Paulus en skarp irettesettelse av dem "som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for husets folk".
Dersom en mener at v. 4 er sagt om barns og barnebarns forhold til en enke i familien, så er dette ordet spesielt rettet til dem som ikke viser tilstrekkelig omsorg for slike enker.
Men den mer generelle formen som Paulus gir dette ordet, tillater oss å understreke den plikten enhver har overfor dem en særlig er knyttet sammen med i det daglige liv. Forsømmer en den plikten, så fornekter en Kristi ord i gjerning og er "verre enn en vantro". Dette uttrykket må vi forstå som brukt om en ikke-kristen, altså en hedning.
Også blant hedningene så vel som blant vantro døpte, finner en stor omsorg for "sine egne". Og sammenligner en med de vantro, så har kristne mennesker i alle tilfelle desto større ansvar. Deres forsømmelse på dette området blir altså langt alvorligere enn om det var vantro mennesker som gjorde det.
I v. 9-16 snakkes det om en spesiell gruppe enker. Dette går fram av ordet "bli ført på listen". Det må være dem som er blitt skrevet opp i et slags register.
Her tenkes det sikkert på slike enker som er benevnt av kirkefedrene som "enke-eldste". De hadde til oppgave å ha et slags tilsyn med andre enker og foreldreløse barn og i det hele være til hjelp for menighetsforstanderen når det gjaldt arbeidet blant kvinnene i menigheten.
Vi ser her noe vi til stadighet får bevis for innen apostelkirken. Lekfolket ble stadig benyttet til forskjellige oppgaver i langt større grad enn tilfellet er i menighetene i våre dager. En slik utnyttelse av alle krefter som kan brukes innen menigheten, holder menighetslivet friskt og rikt.
Disse enkene skal altså ikke bare få sitt underhold fra menigheten slik som de som er nevnt i v. 3 og 5. De skal også settes til en bestemt tjeneste i menigheten. Derfor stilles det også bestemte krav til dem.
For det første skulle de være minst seksti år gamle for at de kunne ha den rette verdighet som bare alderen kan gi. Videre skulle de ha vært "én manns hustru", det vil si ha levd i fullstendig troskap innen sitt ekteskap. Så skulle de også være kjent for å ha "oppdradd" sine barn vel. De skulle ha "vist gjestfrihet" og i ydmykhet gjerne tjent de hellige samtidig som de i det store og hele har "tatt seg av nødlidende". De skulle med andre ord ha en fortid som viste at de hadde "lagt vinn på å gjøre godt" (v.10).
Når det i v. 10 tales om at de skal ha "vasket de helliges føtter", så tenkes det her på den gamle skikken i oldtiden om å vaske gjestenes føtter (se Herrens ord til fariseeren Simon i Luk 7:44). Som regel var det tjenerne i huset som gjorde dette, men vi vet at Herren selv utførte denne tjenesten overfor sine egne disipler skjærtorsdag (Joh 13:5).
En troende husmor som hadde inderlig kjærlighet til de kristne, utførte også denne gjerningen selv, så langt vi kan forstå dette ordet.
I v. 11-15 advarer Paulus Timoteus mot å utnevne yngre enker til slike tjenester i menigheten. Deres forholdsvis unge alder kunne lett føre til at de ønsket å gifte seg igjen, og deres oppførsel i denne sammenhengen kunne lett skape vanskeligheter slik at de "svikter Kristus" (v.11).
De kunne komme til å vise et annet sinn enn det hellige sinn han hadde, og derfor få "den dom over seg" både av Gud og mennesker at de har "forlatt sin første tro" (v.12). Det vil si at de har brutt med den overbevisningen de hadde, og et stilltiende løfte om fortsatt å leve alene som lå i at de ble valgt til "enke-eldste". Det må bero på dette selv om det ikke synes å ha blitt avlagt noe uttrykkelig løfte når det gjaldt å leve i ugift stand fortsatt.
Denne enke-tjenesten kunne til og med være en fristelse for de yngre enkene til lediggang og sladder slik at deres ferd "rundt i husene" slett ikke ble til den velsignelsen den skulle være (v.13).
Nei, sier Paulus, la bare disse unge enkene gifte seg igjen, så de får hus og barn å stelle (v.14) og unngår å gi "noen anledning til baktalelse". På denne måten får ikke "motstanderen" anledning til å slippe til.
Motstanderen må vi her forstå som djevelen slik de fleste eldre fortolkere gjør det. Av v. 15 ser vi at en allerede hadde gjort sørgelige erfaringer ved å innsette unge enker i menighetstjeneste.
Så avslutter han denne formaningen om enkene med å slå fast noe som også måtte gjelde for disse "enke-eldste" på lik linje med de andre enkene (se v.4). Det var altså bare i tilfelle vedkommende virkelig var helt alene, altså tilhørte de "virkelige enker", at menigheten skulle sørge for det de trengte. Ellers skulle slektningene, enten de var mannlige eller kvinnelige, sørge for dem.
Det er en grundig åndelig veiledning Paulus her gir Timoteus når det gjelder enkene. Apostelen tok det ikke lett med dette. Også i disse ordene viser han oss at formaningene i Kol 3:17 om å gjøre alt i Herren Jesu navn, gjelder alle de mange forskjellige ting i det daglige liv. Det er alvor for han at alle ting må være lagt inn under Guds vilje.
1Tim 5:17-25
Etter omtalen av de kvinnelige "enke-eldste" går Paulus over til å formane Timoteus angående hans forhold til de mannlige eldstene (prestene).
I v. 17-18 minner han om å belønne dem som utfører sin tjeneste på en god måte. Deretter veileder han sin venn om hva han bør merke seg når det gjelder klage over noen av de eldste. Og endelig legger han den unge medarbeideren på hjertet at han ikke skal være for rask til å innsette noen til eldstetjenesten (prestetjenesten) (v.22-25).
Når det gjelder det første punktet om å påskjønne de gode forstanderne med "dobbelt ære", særlig dem som "arbeider i tale og lære" (noe som altså ikke ble krevd av alle), så ser vi av v. 18 at Paulus også tenker på at de skulle få det de trengte for sine materielle behov.
Han viser til ordet fra 5Mos 25:4 om "en okse som tresker" sammen med et ord som Herren selv sa både da han sendte ut de sytti disiplene (Luk 10:7) og da han sendte ut de tolv apostlene (Matt 10:10) om at "arbeideren er sin lønn (føde) verd". Dette synes å ha vært et velkjent ord blant folk og er blitt opphøyd til en sannhet ved at Frelseren brukte det to ganger.
"Dobbelt ære" betyr først den ære eller belønning som alderen og det særlige embetet krevde. Dernest betyr det æren eller belønningen som vel utført arbeid fortjener.
Når det gjelder anklager mot en eldste, skulle Timoteus først være varsom og ikke ta imot noen klage uten at den var vel bevitnet (v.19).
Moseloven (se 5Mos 17:6. 19:15) krevde to eller tre vitner, og dette holder også Paulus seg til her.
Han visste meget godt at en nidkjær eldste lett kunne bli anklaget på forskjellig måte. Viste det seg at anklagen var begrunnet, skulle Timoteus irettesette han "i alles nærvær" (v.20).
Paulus formaner i stort alvor Timoteus til å gjøre dette idet han viser til at han, Paulus, vitner for "Gud og for Kristus Jesus og de utvalgte engler". Og han skal gjøre det "uten fordom og uten å handle partisk" (v.21).
"De utvalgte engler" er tydeligvis de samme som de hellige engler, lysets engler, på samme måten som de utvalgte mennesker er de troende.
Denne høytidelige henvisningen til Gud, Jesus og englene når det gjelder et tilfelle der Timoteus skal være dommer og avgjøre en sak, skulle sikkert tjene til å minne Timoteus om at han selv stod for Guds og Frelserens domstol der det også sies at englene er til stede som vitner (se Luk 12:8: "Hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også Menneskesønnen kjennes ved for Guds engler").
Men i nær forbindelse med dette avslutter Paulus med å advare Timoteus mot å være for rask til å "legge hendene på noen" (v.22). I denne sammenhengen betyr det å innvie noen til eldste-embetet. En grundig undersøkelse og prøve skulle først finne sted for å unngå berettigede klager senere.
For Timoteus gjaldt det å holde seg selv ren (v.22) og ikke bli beskyldt for å ha lukket øynene for andres synder og på den måten bli "medskyldig" i dem. Dette kunne jo lett bli tilfelle dersom han for raskt lot uverdige personer bli innsatt i tjenesten.
Midt i denne formaningen angående Timoteus' forhold til de eldste, kommer en personlig påminnelse om ikke lenger å drikke bare vann, men også litt vin av helsemessige grunner (v.23).
Denne påminnelsen synes kanskje underlig. Men det kan synes som om Timoteus har vært tilbøyelig til å legge vekt på ytre avholdenhet, noe vi ser også i 1Tim 4:8. Av den grunn har han kanskje lagt for stor vekt på at de som meldte seg til eldste-embetet hadde dette punktet i orden.
Det er som om Paulus vil minne Timoteus om, slik han også gjorde i kap. 4, at en virkelig renhet ikke først og fremst avhang av en slik ytre avholdenhet verken når det gjaldt ham selv eller andre.
Nei, prøven av de eldste som meldte seg, skulle nå langt dypere. Riktignok finnes det tilfelle der både syndene (v.24) og de gode gjerningene (v.25) "er synlige for alle" når det gjelder enkelte menneskers fortid, "og går foran dem til dom". Da var det enkelt nok å gjennomføre prøvingen.
Men det er ikke alltid slik. Hos noen følger både synder og gode gjerninger liksom baketter. Det vil si at de kommer til syne først senere.
Derfor gjaldt det å gi seg god tid med prøvingen når noen skulle settes til et embete i menigheten. På den måten ville vedkommendes fortid virkelig kunne komme fram i lyset, og Timoteus' bedømmelse kunne bli en rettferdig avgjørelse. Om han ikke forhastet seg, skulle nok syndene komme for dagen, men på den andre siden ville også de gode egenskapene og de gode gjerningene som et menneske hadde gjort, komme fram i lyset.
Særlig der en har å gjøre med virkelig ydmyke sjeler, de som egentlig er de beste emner til tjenesten, er det nok mange som ikke selv vil fremheve sine egenskaper etter Herrens ord om ikke å la venstre hånd vite hva den høyre gjør (Matt 6:3).
Av denne grunn skulle Timoteus altså ikke forhaste seg for at han ikke skulle komme til å avvise noen som egentlig skulle vært antatt. For heller ikke en god fortid, selv om den til å begynne med ikke var synlig, vil i lengden kunne skjules (v.25).
Hellig varsomhet er en kristen dyd med stor betydning her i disse kampens dager.
1Tim 6:1-2
Dette kapitlet begynner med en alvorlig formaning til de av menighetens medlemmer "som er under åket og er treller". På denne måten beskriver Paulus den trykkende situasjonen for de mange som levde i trellekår. Formaningen går ut på at de "skal akte sine herrer all ære verd" (v.1). Grunnen til det er at "Guds navn og læren ikke må bli spottet".
Det synes som om slavene i området omkring Efesus har vært fristet til å glemme hva deres stilling krevde av dem etter at de var blitt kristne. Vi kan godt forstå denne fristelsen. Når en slave var blitt frigjort i Kristus og så at hans herre gikk omkring som en stakkars blind slave under Satan, var fristelsen til å forakte sitt herskap nærliggende. Og selv om frykten for straff hindret en åpenbar ulydighet, ville den forakten de kjente i hjertet på en eller annen måte også komme til uttrykk i arbeidet.
Men skulle det komme til å bli kjent at de kristne slavene var blant de dårligste, så ville både Guds navn og Kristi evangelium bli spottet som noe som hadde dårlig innflytelse på menneskene.
I v. 1 ser vi at Paulus forstår at en slaves stilling var vanskelig, men han gir dem dermed ikke rett til å ha en negativ holdning til sin stilling. Som vi hørte i 1Kor 7, gikk aldri apostelen inn for å forandre på de sosiale forholdene med makt. Nei, innenfra, ved evangeliets stille virksomhet og makt, skulle disse skjeve forholdene som slaveholdet var en del av, bli forandret.
Dette har jo også historien vist som en rett vei. Da troen på Kristus fikk makt over folkene, så falt også dette hedenske forholdet bort. Men så lenge den ytre trellestillingen ennå hørte til de bestående samfunnsforholdene, gjaldt det i ydmykhet å gå inn også i denne stillingen til ære for Guds navn.
Vi finner lignende formaninger både i Efeserbrevet, Kolosserbrevet og 1. Peters brev. Alle disse brevene er rettet til kristne i Lilleasia. Det ser derfor ut til at denne formaningen har vært særlig aktuell i dette området.
I v. 2 taler Paulus om forholdet der slavenes herre hadde blitt en kristen. Også her var det en fristelse for slavene til å glemme underordningsforholdet.
Denne fristelsen var nok av en annen karakter enn den foregående. Det var så nærliggende for slavene som hadde troende herrer, å misforstå evangliets tale om at alle troende var like for Gud (se Gal 3:28: "Dere er alle én i Kristus Jesus") og tenke at denne likheten og friheten også skulle gjennomføres i det ytre.
Paulus formaner derfor de slavene som var så heldige at de hadde kristne herrer at de heller skulle tjene dem "desto villigere" nettopp fordi de som nøt godt av deres tjeneste var "troende og elsket" (nemlig elsket av Gud).
"Dette skal du lære og formane," legger Paulus til for at evangeliet kan bli æret også gjennom et rett forhold fra de kristne slavenes side.
Selv om slaveholdet i vår tid er avskaffet, skal likevel kristne som er i arbeid hos andre, ikke overse denne formaningen som er gitt i disse versene (v.1-2). Troende arbeidere kan selv i dag kjenne seg fristet til å se ned på sine arbeidsgivere og overordnede som ikke er kristne eller glemme den rette stillingen til dem som er kristne.
Det fortelles om to godseiere i Danmark som snakket med hverandre om hva slags arbeidere som var de beste. De var begge ikke-troende. Var de kristne arbeiderne de beste, eller de som var som dem selv, det vil si ikke-troende. Da sa den ene av dem et ord som gjemmer en hel preken i seg: "De kristne er de beste når de bare er av det rette slaget."
Ja, måtte alle arbeidere være "av det rette slaget", av dem som i sannhet lar seg lede av Den Hellige Ånd også i sine daglige gjerninger. Det er mange bevis på hvordan en vantro husbond eller matmor har blitt ført til omvendelse ved å omgås sine kristne tjenestefolk, og hvordan forholdet i et kristent hjem der alle parter levde under Herrens hånd, er blitt et lys som skinte i mørket til ære for Herren.
1Tim 6:3-10
Kampen mot vranglærerne og å vokte Herrens hjord mot disse "glupende ulvene", var et hovedpunkt i den oppgaven Timoteus var blitt betrodd. Derfor vender Paulus enda en gang tilbake til denne saken.
Han stempler vranglærerne som oppblåste. De har mistet dømmekraften og under skinn av gudsfrykt søker de bare sine egne fordeler (v.3-5). Han understreker at gudsfrykten også kan gi materiell velsignelse ved at den lærer oss nøysomhet (v.6-8), men han fortsetter samtidig med å advare mot pengebegjær og gjerrighet (v.9-10).
Vranglærernes usunne lære og vesen beskriver Paulus først som tomt og uforstandig hovmod. De er bare syke "etter stridsspørsmål og ordkrig" (v.4). Men dette er helt ufruktbart for livet og fører bare til det onde, slik som "misunnelse, strid, spott, onde mistanker" og så videre. Altså slikt som bare fører til å undergrave den hellige kjærligheten. Dette vitner høylytt om at deres lære ingenting har med sann gudsfrykt å gjøre.
Men denne stadige krangel og diskusjon kommer av at de er fordervet i sitt eget sinn og har mistet dømmekraften. De lever med en indre løgn der de bare vil benytte seg av sin såkalte gudsfrykt som en "vei til vinning" på en eller annen måte (v.5). Derfor skulle en holde seg langt borte fra slikt.
Paulus godtar at en virkelig gudsfrykt også gir velsignelse i det materielle livet. Han har jo allerede sagt (1Tim 4:8) at den har i seg løfte både for dette livet og for det kommende. Men det kommer av at sann gudsfrykt alltid har nøysomheten som sin følgesvenn (v.6).
Det hører med for en kristen å være nøysom. Dette viser Paulus videre i v. 7-8. Naken kom vi til denne verden, og vi kan heller ikke ta med oss det minste herfra når vi forlater den. Mens vi lever her på jorda, vil det være klart nok for oss at vi har mat og klær, altså det som er nødvendig for å ta vare på vårt eget liv.
Dette sinn skal prege et Guds barn mens det går gjennom denne verden. Og Gud har lovet sine barn det de trenger. Om vi bare tror, skal vi få alt vi trenger (Matt 6:33 og Rom 8:32).
Men verre blir det om noen ønsker å bli rike (v.9-10), og hjertet higer etter "mammon" i de forskjellige utgavene den viser seg i. Da faller en lett i fristelser og fanges i snarer, og "mange slags dumme og skadelige lyster" får makt i hjertet.
Dette fører så lett til "undergang og fortapelse". "For pengekjærhet er en rot til alt ondt", og fra denne roten vokser det fram mye stygt.
Dette Guds ord blir tilstrekkelig bevist i hverdagslivet. Hvor sårt er det ikke å lese resten av verset: "I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og gjennomboret seg selv med mange piner" (v.10).
"Dere kan ikke tjene både Gud og mammon," har Jesus sagt (Matt 6:24). Og i Sal 16:4 står det: "Mange sorger får de som løper etter andre", det vil si andre guder enn den ene levende Gud og Herre.
Den kalde mammon-guden som nok er strålende i sin ytre glans, har dessverre så altfor ofte fanget troende mennesker i sitt garn. Slik hadde det også gått med disse vranglærerne som engang hadde eid en levende tro, men nå var blitt ført vill fra den.
Men de er ikke de eneste det har gått slik med. La oss våke og be at vårt hjerte må stå imot denne løgnens villfarelse. "Hvor vanskelig det vil være for dem som er rike å komme inn i Guds rike!" advarte Jesus (Mark 10:23).
Dersom Herren velsigner oss med materiell rikdom, så la oss ikke glemme å gi og dele med oss. Å gi en viss prosent av alt han gir oss som gave til hans rike, er ofte en hjelp mot pengebegjæret.
Et fint eksempel på troens frigjørende makt over mammon finner vi hos den lille tolleren Sakkeus ("halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige," Luk 19:8).
Et advarende eksempel på mammons makt til å binde og holde tilbake finner vi i den rike unge mannen (Mark 10:22), og et eksempel til skrekk og advarsel på mammons makt til å drepe og ødelegge, finner vi hos Herrens egen disippel, Judas.
1Tim 6:11-16
Etter at Paulus nå klart har vist den indre urenheten hos vranglærerne, vender han seg så til Timoteus med den rike og vakre, men også så ansvarsfulle tiltalen: "Du, Guds menneske" (v.11).
For den som hører Gud til, er det nødvendig å fly fra disse farlige snarene som er nevnt i det foregående, og jage etter de himmelske skattene som er den virkelige, åndelige rikdommen. Han nevner seks av disse åndelige skattene, og de hører parvis sammen.
"Rettferdighet og gudsfrykt" betegner det sinn som ønsker å legge hele sitt liv under Guds vilje.
"Tro og kjærlighet" er de dype drivkreftene for dette sinn. Derfor er det også at Martin Luther alltid begynner forklaringen til hvert av de ti bud med: "Vi skal frykte og elske Gud så vi" - og så videre.
"Tålmodighet og mildhet" peker på det sinn som fornekter seg selv og kan gi avkall også på materielle goder om det så skal være.
Men å jage etter disse verdifulle skattene, er en stadig kamp. Derfor fortsetter Paulus med det herlige ordet: "Strid troens gode strid!" (v.12).
Det er mye dårlig strid her på jorda, strid om mange forfengelige og forgjengelige ting, men troens strid er alltid en god strid og en nødvendig strid. Med den for øye kan vi si med David: "Lovet være Herren, min klippe, han som lærer opp mine hender til strid" (Sal 144:1).
Det er troens gode strid vi skal stride. Det er én strid som vår Frelser har stridd for oss og som bare han kunne stride, nemlig striden for å skaffe oss den rikdommen som heter syndenes forlatelse og rettferdighet for Gud. Vår strid skal være denne: Å tilegne oss og holde fast på denne skatten i tro.
Grunntekstens ord for "strid" viser oss at Paulus også her, som så ofte ellers, har hentet sitt bilde fra de store veddekampene som var så vanlige i Oldtiden (se 1Kor 9:25). Gjennom dette bildet forteller han oss at kristenlivet krever full ytelse av alle troens krefter. Men så er også seiersprisen så herlig i all sin fullkommenhet, nemlig "det evige liv".
Ikke-troende mennesker strider den onde strid mot sin Frelser, mot hans Ånd og Ord og mot hans kjærlige kall. Men den som hører Gud til, er kommet inn i den hellige hæren til den evige kongen som aldri forkaster noen på grunn av feil og svakheter. Han ønsker bare tilslutning av frivillige, slike som vil føre den hellige striden med Åndens skarpe sverd. En kan ikke bare bruke løskrutt som om kristenlivet var en slags manøver uten mer alvor.
Det er som Brorson synger: "En kristen bærer sverdet, til troens strid han går, mot fienden uforferdet i Jesu navn han står. Det gjelder liv og død, og seier må han vinne, så sant han hist vil finne sin fred i Jesu skjød."
Til denne hellige strid med denne herlige seiersprisen var også Timoteus "kalt", og med denne strid for øye hadde han besvart Guds kall ved å avlegge "den gode bekjennelse for mange vitner"(v. 12). Med dette sikter apostelen visstnok til Timoteus' dåp. Også vi ble ved vår dåp kalt til forsakelsens og troens strid.
Noen mener likevel at det her siktes til innvielsen som er omtalt i 1Tim. 4:14 da han ble innsatt i gjerningen som apostelens stedfortreder i Efesus.
Med hellig alvor formaner nå Paulus Timoteus i v. 14: "Hold budet rent og ulastelig". Det budet han fikk var å holde fast ved alt Kristus har befalt oss (den rene og uforfalskede læren), og oppdraget hans var å forkynne Jesu Kristi evangelium rent og uforfalsket til den store regnskapsdagen da Herren Jesus skal åpenbare sin herlighet.
Paulus pålegger han dette idet han viser til to kraftige vitner (v.13-14). Det ene vitnet er Gud: "- han som gir alle ting liv." Han er livets kilde og den som oppholder livet. Det andre vitnet er Kristus Jesus, vår konge og Frelser, han som er "det trofaste og sanne vitne" (Åp 3:14).
"Den gode bekjennelse" som Jesus avla for Pontius Pilatus, finner vi i Joh 18:36-37 der han vitner om seg selv at han er sannhetens konge, og alle som er av sannheten hører hans rike til.
Så gjelder det for alle som tror på Kristus at de er trofaste og sannferdige vitner som kan bli stående for Kristi ansikt når han kommer igjen.
Om Kristi åpenbaring sier Paulus i v. 15 at den skal han la oss se "i sin tid", det vil si den tid som Gud har forbeholdt seg retten til å bestemme ut fra sin egen makt (Apg 1:7).
Apostelen er så fylt av lovprisning og tilbedelse til den mektige Gud "som den Salige og alene Mektige, - kongenes konge og herrenes herre". Det får han til å fortsette med det ene uttrykket etter det andre i et forsøk på å beskrive hans guddommelige storhet (v.16).
"Han som alene har udødelighet," nemlig i seg selv (Joh 5:26), så han kan gi evig liv til oss dødelige mennesker.
Han "bor i et lys" som er utilgjengelig for et syndig menneske. Ingen kan forstå eller gjennomskue hans vesen slik som det virkelig er, ikke så lenge noen bor her i denne forgjengelige verden. Bare de som eier Den Hellige Ånd skal engang forstå fullt ut denne herligheten "likesom jeg selv er fullt ut kjent" av Gud (se 1Kor 13:12).
Men i dette Guds vesen som er evig lys, som den i hvem det ikke finnes noe mørke (1Joh 1:5), ligger også dommen over alle dem "som elsket mørket framfor lyset (Joh 3:19). Dermed er også dommen over vranglærerne uttrykt. For dem som er barn av mørket, er Gud som et vredeslyn, men for alle som tilhører han, - er et "Guds menneske" -, er han salighetens lys.
Og med hjertet fylt av tanken på Guds uendelige storhet, avslutter Paulus med denne lovprisningen: "Ham tilhører ære og evig makt! Amen."
1Tim 6:17-21
Egentlig har Paulus avsluttet brevet med lovprisningen i slutten av forrige avsnitt. Det som nå følger er mer som et etterskrift der han gir Timoteus en formaning angående de medlemmene i menigheten som også er rike på materielle goder (v.17-19).
Og deretter gjentar han enda en gang for Timoteus det som lå han så inderlig på hjertet. Det var så om å gjøre for han at Timoteus måtte holde seg klar av den forferdelige vranglæren og holde fast ved det sanne evangelium (v.20-21).
I det foregående har Paulus talt om faren for den som ønsket å bli rike (v.9-10). Her sier han et ord til dem som "er rike i denne verden" (v.17-19). Det er altså medlemmer av menigheten som har fått mye av denne verdens ting, og derfor er det mye de trenger å være på vakt overfor.
Først advarer han dem mot overmotet (v.17). Det ligger så nær for dem som har mye, å heve seg opp over dem som bare har litt, slik at penger og eiendom blir som en skillevegg. Og videre ligger det en fare for kjødelig sikkerhet idet en kan komme til å tro en har sitt på det tørre.
Stilt overfor dette minner apostelen om usikkerheten i denne rikdommen. Den kan så lett mistes. I alle fall mister vi den fullstendig når vi dør.
Nei, den eneste pålitelige grunnvollen også for vårt timelige velvære er den levende Gud, "han som rikelig gir oss alle ting til vårt bruk". Det er av hans nåde vi lever også på det timelige området. Glemmer vi det og setter vår lit til penger eller forretningstalent, så lager vi ris til egen bak.
Når Gud gir mye til troende mennesker, så gjør han ikke det for at de skal samle det opp på verdens vis, men for at de skal bruke det til å "gjøre det gode" slik at de "kan være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre" (v.18).
På denne måten, sier Paulus, "samler de seg en skatt" (v.19). Og denne skatten som de slik samler seg, beskriver Paulus som "en god grunnvoll for framtiden, for at de kan gripe det sanne liv" (se Herrens ord i Luk 12:15: "For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod").
Dette betyr selvfølgelig ikke at de ved sin veldedighet og gaver skal vinne det evige livet, men at de kan ha en god grunnvoll for livet sitt ved sin omsorg for andre. Da kan de med fred se fram mot den tiden da deres ytre rikdom forsvinner. Da har de et godt ståsted for å kunne gripe det evige livet og holde fast ved det.
Den som henger fast ved det timelige, henger liksom fast i et kratt som hindrer han fra å gripe tak i det evige livet. Den derimot som er løst fra alt det timelige og kommet løs fra dette krattet, for han er rikdommen blitt forvandlet til en velsignelse som han kan bruke til å vokse i sitt eget liv sammen med Herren.
Men det koster kamp, for jo mer en har, jo verre er det å komme fram til det punkt der en kan være slik Paulus beskriver det i 1Kor 7:31: "- og de som bruker verden, som de som ikke bruker den."
Det er vel sjelden en ser at de rike gir bort i et forhold som svarer til de gavene de fattige gir. Men bare det vi setter i "Guds bank", gir evige renter. Bare det er plassert slik at tyver ikke kan stjele det og møll ikke ødelegge det (se Herrens ord i Matt 6:19-20).
De siste versene (v.20-21) inneholder en gripende, inderlig gjentakelse av formaningen til Timoteus om å ta vare på den åndelige rikdommen som han er blitt betrodd, og vende seg bort fra "det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så!"
Det frekke og forførende vesen var som tyver og møll som bare fører dem vill fra troen som gir seg til å følge slike ting. Mange "har faret vill fra troen" på denne måten og mistet de sanne og evige verdier (v.21).
"Nåden være med deg," avslutter Paulus. Det er ene og alene Guds nåde som er i stand til å bevare oss i sannheten og verne oss i kampen mot løgnen.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Paulus' første brev til Timoteus. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.
|
