Bibelkommentarer Johannes' tredje brev
Veien igjennom bibelen - Johannes' tredje brev - 2257-2264-3John.
Trykk her for å se bibel oversikt for Johannes' tredje brev (bilde åpnes i nytt vindu)
Det er med dette tredje brevet som med det andre. Det var ikke kjent alle steder i Oldkirken. Men det er jo egentlig lett å forklare ettersom også dette brevet er så lite og har et så personlig innhold. Oldkirkens vitnesbyrd holder likevel på at dette brevet er av apostelen Johannes.
Og likheten mellom det andre og tredje Johannesbrevet er så stor at det tydelig nok må være samme mannen som er forfatter.
Dette tredje brevet er skrevet til en mann ved navn Gaius som apostelen var særlig glad for. Han uttaler spesielt sin glede over den trofastheten som Gaius viste da han støttet de omreisende evangelistene som hadde arbeidet blant hedningene.
Apostelen nevner en annen mann i samme menighet som heter Diotrefes. I motsetning til Gaius nevnes denne Diotrefes som en som gjerne ville styre og ha førsteplassen. I sin herskesyke hadde han til og med satt seg opp mot apostelen og fart med sladder om han.
De utsendingene som apostelen hadde anbefalt for menigheten, hadde han ikke villet ta imot samtidig som han av all makt hadde forsøkt å hindre andre i å ta imot dem.
Så slutter brevet med en anbefaling av en mann ved navn Demetrius som kanskje har overbrakt brevet.
Også her gir han en begrunnelse for hvorfor brevet er så kort. Han sier at han snart vil komme personlig, på samme måte som han gjør ved slutten av det andre brevet.
Kjernen i dette brevet er på den ene siden den oppmuntringen til trofast misjonskjærlighet som Gaius' eksempel gir oss. På den andre siden er den en advarsel mot å ville herske over Guds menighet som Diotrefes er et eksempel på.
Til tross for at brevet er kort, har det mye å lære Guds barn.
3Joh 1:1-8
Se også Innledning til NT og
innledning Apostelen Johannes' tredke brev.
I v. 1-2 har vi brevets overskrift med gode ønsker for Gaius. Også her kaller apostelen seg for "den eldste" slik han gjorde i det andre brevet.
Hvem denne Gaius er som apostelen skriver til, vet vi ikke. Riktignok omtales det noen ved dette navnet i Det nye testamentet (se Apg 19:29. 20:4. Rom 16:23. 1Kor 1:14), men ettersom dette var et helt vanlig navn, er det usikkert om han er en av dem som tidligere er nevnt med dette navnet.
I et skrift fra Oldkirkens første tid blir det fortalt at apostelen Johannes innsatte en mann som het Gaius, til biskop i byen Pergamon i Lilleasia (se Åp 2:12). Det er også usikkert om det er denne Gaius vi møter her, men det er kanskje ikke helt usannsynlig.
Apostelen begynner med å uttrykke sin kjærlighet til Gaius (v.1), og deretter nevner han sine kjærlige ønsker for hans ve og vel. Han nevner også hans legemlige tilstand, at den må være like god som hans åndelige tilstand (v.2). Det er mulig apostelen har hørt at Gaius' helse ikke var den aller beste.
Hensynet til kroppen glemmes heller ikke i Skriften. I Bergprekenen (Matt 6) peker vår Frelser selv på at vår Far i Himmelen også har vårt legemlige ve og vel for øye. God helse og legemlig velvære er en god gave fra Gud, men likevel ikke det viktigste. Det går også tydelig fram av dette ordet her.
I v. 3 begrunner apostelen dette ønsket han har for Gaius. Han gjør det ved å peke på det gode vitnesbyrdet som brødrene som kom fra Gaius' by, hadde gitt om hans troskap for sannheten. Og apostelen selv stadfester dette vitnesbyrdet ut fra sin egen erfaring når det gjelder Gaius, "du vandrer i sannhet".
I v. 4 sier apostelen at noe mer gledelig kan han ikke få høre om sine barn enn at de "vandrer i sannheten". Har en tatt imot sannheten i sitt hjerte, så vil dette vise seg i at en lever i denne sannheten og omsetter den i livet (se Sal 86:11: "Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet").
I v. 5-6 nevner apostelen særlig et trekk ved Gaius' liv i sannheten, nemlig den trofaste gjerningen han gjør mot brødrene, "- enda de er fremmede," legger han til. Her tenker han nok spesielt på de omreisende misjonærene som hadde kommet til byen der Gaius bodde. "De har vitnet for menigheten om din kjærlighet," sier han videre. Det ser ut som om disse brødrene igjen vil besøke Gaius' by ettersom apostelen oppfordrer Gaius til å hjelpe dem videre "på vei, slik det er verdig for Gud."
Dette begrunner apostelen videre i v. 7-8 ved å understreke at disse brødrene hadde dratt ut "for hans navns skyld", det vil si for å vitne om han.
Videre understreker han at disse brødrene ikke tar imot "noen hjelp fra hedningene". Dette må ikke forveksles med det Paulus betraktet som sitt privilegium at han heller ikke av forskjellige grunner tok imot hjelp fra de fleste kristne menighetene. Vi vet han gjorde unntak for menigheten i Filippi (Fil 4:15). Men ellers holdt jo den samme Paulus fram retten en forkynner hadde til å ta imot lønn fra dem som han forkynte evangeliet for (se 1Kor 9). Dette stemmer også med Herrens ord: "Arbeideren er sin føde verd" (Matt 10:10).
Dette understreker også Johannes her i v. 8: "Derfor skylder vi å ta oss av slike." Det er de troendes ansvar å ta seg av Guds rikes medarbeidere, og han peker på den viktigste grunnen vi kan ha for å hjelpe misjonærene: "- så vi kan bli medarbeidere for sannheten" (v.8).
Selv om vi ikke selv kan reise ut som misjonærer, må det likevel være vårt mål å kunne være med i arbeidet for at sannheten, det vil si evangeliet, kan ha så stor framgang som mulig. Det kan vi gjøre ved å støtte våre utsendinger.
Dette skal vi gjøre på en måte som er rett for Gud, ikke med vrangvilje eller gjerrighet, men med glede og takk og betrakte det som en stor nåde for oss selv at en slik hellig forpliktelse hviler på oss kristne.
Hedningene må derimot som regel være fri fra å yte noe så lenge de er hedninger ellers kan de lett misforstå misjonsarbeidet slik at de betrakter det som en slags forretning for misjonærene.
Her finner vi noen bibelske prinsipper for misjonen som alltid vil ha gyldighet. Hedningene må få evangeliet for intet. Men like så sikkert må de også, så snart de er blitt kristne, læres opp til å kjenne sin hellige forpliktelse og den nåde det er å være med og bære ansvaret for arbeidet i Guds rike.
Det er ikke bare tanken på menighetens selvunderhold, men forpliktelsen til å yte noe som hjelp til andres frelse, som ligger gjemt i dette ordet. Vi har mange fine eksempler på dette i misjonshistorien. Fra flere kanter hører vi om nydannede menigheter som er villige til å ofre for at det de fikk for intet mens de var hedninger, også må gis videre for intet til andre som ennå er hedninger.
Der dette bibelske prinsippet forsømmes, vokser det lett fram hedningekristne menigheter som får et lunkent og beregnende sinn med all verdens krav til misjonærene.
Men som et Guds barn skal vi feste blikket på disse to tingene for at offervilligheten i oss kan styrkes: 1) Våre misjonærer er reist ut for Jesu navns skyld. 2) Ved å støtte dem av hjertet og gi en gave som er verdig Guds sak, kan vi bli "medarbeidere for sannheten".
På denne måten gir Gud oss ikke bare nåde, men også ære (Sal 84:12). Det er en stor ære å få være Guds medarbeidere (1Kor 3:9).
3Joh 1:9-15
Mens Gaius er et fint forbilde på trofast og offervillig kjærlighet til brødrene, står denne Diotrefes i sannhet som en advarsel. Johannes sier så betegnende hva som var i veien med han, med disse ordene: "Diotrefes, som gjerne vil være den fremste blant dem."
Vår Frelser har sagt: "Sett deg på den nederste plassen" (Luk 14:10). Diotrefes ville altså sitte øverst. Dette hovmodige sinn som er av djevelen, blir fulgt av misunnelsens ånd som fører til løgn, baktalelse og mye annet vondt.
Dette taler apostelen om i v. 9-10. "Jeg har skrevet noe til menigheten," sier han. Sannsynligvis er dette noe om å hjelpe de brødrene som var ute på misjonsreiser. Men Diotrefes "tar ikke imot oss," skriver han videre.
I sin onde ærgjerrighet tålte ikke denne mannen å høre noen ord fra apostelen, og det synes som om han rett ut hadde avvist dette brevet fra ham. Gaius skulle jo ellers ha visst om innholdet i det dersom Diotrefes hadde latt det bli kjent for menigheten.
Hvordan Diotrefes har kommet til å spille en slik rolle i menigheten, vet vi ikke, men det kan være at han var en velstående mann som stilte huset sitt til disposisjon for de troende. På denne måten kan vi lettere forstå hvordan han kunne øve slik innflytelse.
I v. 10 hører vi at han ikke bare nektet å ta mot brødrene, men til og med hindret dem som ville gjøre det, og støtte dem ut av menigheten. Som påskudd for sine handlinger har han vel gjerne påstått at de som ville noe annet enn han, var ulydige og opprørske menighetsmedlemmer.
Johannes sier at når han kommer, skal han nok trekke Diotrefes' onde gjerninger fram i lyset, også den ondsinnede sladderen om apostelen som han har drevet med. Johannes hadde sikkert fått disse opplysningene fra den som brakte det første brevet til menigheten. Det kan nok bare ha vært et kort brev som ikke er blitt bevart. Det er nærliggende å tro at den som brakte det, sikkert tok det med tilbake til Johannes i og med at Diotrefes avviste det. Ut fra denne sørgelige begivenheten formaner apostelen Gaius til ikke å ta etter "det onde, men det gode" (v.11).
Også når vi synes å ha alt i orden, trenger vi formaninger. Vår natur er ond og lar seg lett påvirke og smitte av dårlig eksempel. Diotrefes ville være hersker i Guds menighet slik som mange har forsøkt opp gjennom tidene, men slikt er av det onde.
"Den som gjør det onde, har ikke sett Gud" (se 1Joh 3:6). Det hovmodige og herskesyke hjerte som ennå ikke har sett seg selv på den rette måten, har heller ikke sett Gud slik som han er. Men "den som gjør det gode", og her må det vel tenkes på det ydmyke sinn, viser ved sin gjerning at han "er av Gud".
Det er ikke nok å si "Herre, Herre," det vil si å ha sin plass i menigheten ytre sett, selv om den er aldri så framtredende, dersom en bare søker sin egen ære. I et sinn som Gud har behag i, må det alltid lyde: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære" (Sal 115:1). Mangler dette sinn, vil det en gang lyde fra Herren: "Jeg har aldri kjent dere" (Matt 7:23).
I v. 12 omtaler apostelen en mann ved navn Demetrius som er et fint Guds barn. Han har muligens brakt dette brevet til Gaius. Om han sier apostelen at alle har bare godt å si om han. Dette "alle" må vi forstå som vennene som kjente han, og da særlig vennene på det stedet der Demetrius hørte hjemme.
Apostelen legger til: "Ja, av sannheten selv." Det er altså ikke bare på grunnlag av menneskers personlige dømmekraft han får dette vitnesbyrdet, men sannheten selv stadfester det. Det var Guds Ånd i menigheten, Sannhetens Ånd, som vitnet til fordel for Demetrius sammen med vennene.
Og Johannes føyer til sitt eget vitnesbyrd: "- og du vet at vårt vitnesbyrd er sant. Hvor fint er det ikke når alle vitner samstemmer til fordel for et Guds barn om at det er pålitelig.
Så slutter apostelen på samme måte som i sitt andre brev, ved å uttrykke håpet om at han snart kan tale ut med Gaius muntlig (v.13-15). Deretter kommer fredshilsen og en hilsen til vennene fra vennene.
Betegnelsen "vennene" må selvfølgelig oppfattes som brukt om venner i Herren. Herrens venner blir også hverandres venner. Dette navnet "venner" bruker jo også de troende om hverandre innbyrdes også i våre dager.
"Hils vennene, hver enkelt av dem," står det (grunnteksten sier egentlig: "ved navn"). Dette uttrykker bare enda sterkere det hjertelige forholdet mellom hver enkelt.
Summen av dette brevet samles i dette ene: "Ikke selv være herre, men å tjene Herren." Diotrefes er et advarende eksempel på det første, Gaius et oppmuntrende eksempel på det siste.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Johannes tredje brev. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.
|
