Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt

Stjerne* angir ikke ferdig bibelkommentarer

Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus*
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas*
Evangeliet etter Johannes*
Apostlenes gjerninger*
Paulus' brev til romerne*
Paulus' 1. brev til korinterne*
Paulus' 2. brev til korinterne*
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne*
Paulus' 2. brev til tessalonikerne*
Paulus' 1. brev til Timoteus*
Paulus' 2. brev til Timoteus*
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev*
Peters 1. brev*
Peters 2. brev*
Johannes' 1. brev*
Johannes' 2. brev*
Johannes' 3. brev*
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Paulus' brev til galaterne

Av Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo

Trykk her for å se bibel oversikt for Paulus' brev til galaterne (bilde åpnes i nytt vindu)

Bibelkommentar på engelsk i pdf format: Paulus' brev til galaterne. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.

Her en oversikt når Paulus skrev de forskjellige brevene: Paulus’ 14 bøker, eller brev, i den rekkefølgen han selv skrev dem:

  1. Første tessaloniker, ca. år 52
  2. Andre tessaloniker, ca. år 53
  3. Galaterne, ca. år 55
  4. Første korinter, ca. år 56
  5. Andre korinter, ca. år 57
  6. Romerne, ca. år 58 Paulus er nå i fangenskap i Rom.
  7. Efeserne, ca. år 61
  8. Filipperne, ca. år 61
  9. Kolossene, ca. år. 62
  10. Filemon, ca. år 62
  11. Hebreerne, ca. år 64. Paulus er nå løslatt fra fangenskapet i Rom.
  12. Titus, ca. år 65
  13. Første Timoteus, ca. år 66
  14. Andre Timoteus, ca. år 67
Paulus’ andre og siste brev til Timoteus er Paulus’ avskjedsskriv. Han antas å ha blitt henrettet på keiser Neros befaling kort tid etterpå. Paulus fattet nytt mot.

Første kapittel
1 Paulus, apostel, ikke kalt av mennesker eller ved noe menneske, men av Jesus Kristus og av Gud Fader, som reiste ham opp fra de døde –
I den første kristne menighet var det mange jøder som ble frelst og gikk over til ”den nye tro”. Den første kristne menighets aller største utfordring var å trekke de nødvendige skillelinjer mellom kristendom og jødedom slik at ikke kristendommen skulle ende opp som en jødisk sekt.
Mange predikanter reiste rundt og forkynte en blanding av kristendom og jødedom, disse ble kalt ”judaister” (Ap.gj. 15,1) De var en stor og alvorlig fare for de første kristnes frelse, og det var apostelen Paulus som Herren fremfor noen valgte til oppgaven med å redde menigheten fra denne faren.
Galaterbrevet kalles for ”hele kristenhetens frihetsbrev”. Det er et kampskrift mot den religiøsitet som i ulike former alltid er en fare for den kristne menighet når troen løsrives fra Skriftens ord.

Historiske fakta:

Galatia var et område i dagens Tyrkia hvor Paulus hadde reist i alle fall to ganger og grunnlagt flere
menigheter. Navnet ”Galatia” kom av at ca. 300 år f.Kr. ble befolket av store grupper av ”gallere” som kom fra dagens Frankrike og de britiske øyer.
Apg 16:6 Apg 18:23 Gal 4:13
Mest sannsynlig er brevet skrevet i år 54.
Brevets særpreg er at det først og fremst et kampskrift. Det er skrevet i hast, inneholder glødende formuleringer av en apostel som kjemper for galaternes åndelige liv. Brevet er sjeldent skarpt i sin tone. Det mangler
også den vennlige omtale av mottakerne som Paulus vanligvis innleder sine brev med (Gal 1, 1-6).
Ellers er brevet ensidig i sin behandling av Guds lov (særlig kap. 3-4). Lovens oppgave som retningslinjer for samfunnsliv og den enkeltes levemåte (lovens såkalte første og tredje bruk) er lite nevnt i brevet. Her behandles i hovedsak lovens forhold til frelsen (lovens andre bruk). Galaterbrevet kan derfor ikke gi en fullstendig undervisning om alle sider ved Guds lov (første bruk er at loven viser Guds vilje eller standard for menneske).
2 jeg, Paulus, og alle brødrene her hilser menighetene i Galatia.
At det var medforfattere med Paulus er ikke spesielt for dette brevet. Det er mer det vanlige en det uvanlige. Paulus opererte egentlig og skrev ikke på egenhånd, han hadde alltid medarbeidere rundt seg.
3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus,
Dette er også en vanlig hilsen og her blir særegenhetene ved den nye pakt lagt frem med en gang. Det er nåde og fred som evangeliet skaper. Og det er i fra Gud vår Far og hans sønn denne uendelige rikdommen er bragt frem!
4 han som gav seg selv i døden for våre synders skyld, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter Gud vår Fars vilje.
Her er hvorfor alt er annerledes med den nye pakt i forhold til den gamle pakt. Det var at det var en som ble sendt i døden som et fullkomment og lyteløst offer. Ved dette så fridde han oss alle ut ved å ble et menneske som oss. Jesu offer som var ham selv, var et slikt fullkomment og lyteløst offer, at det var alt tilstrekkelig for tid og evighet!
At denne verden er ond det vet og erfarer vi som sanne troende. Alt dette som skjedde med Jesus var etter Guds vilje.
5 Ham være ære i all evighet! Amen.
Hvem er det som skal ha ære i all evighet? Faderen. Når Jesus selv har regjert og styrt denne jorden i 1000 år så gir han alt tilbake til Faderen.
1. Kor. 15. 27 For «alt la han under hans føtter». Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. 28 Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.
6 Det undrer meg at dere så snart har vendt dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og er gått over til et annet evangelium.
Paulus går til et kraftig angrep mot denne forkynnelsen. Den kan ikke forenes med sann kristen tro.
Det er et ”annet evangelium” som skiller de fra Jesus Kristus. Det står med andre ord om livet for galaterne. Gud er nidkjær når det gjelder hans sønns frelsesverk på Golgata og tåler ikke at noen taler falskt om Jesu frelse. Det judaistene forkynte var en djevelsk løgn. Gjennom hele kirkehistorien har
det vært ulike varianter av ”et annet evangelium”. Felles for all slik forkynnelse er at den ikke bygger på Bibelens ord alene, men blander menneskets logikk og tanke inn.
Et annet evangelium undergraver tilliten til Guds ord og dermed til Gud selv. Det fører til avgudsdyrkelse. For mennesket selv tar Guds plass. Det er derfor djevelens evangelium.
7 Men det finnes ikke noe annet evangelium; det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium.
Judaistene talte også om Guds nåde, men de talte ikke bare om Guds nåde. Det var noe som ble lagt til Guds nåde. Det var Guds nåde pluss noe mere. Og det var dette "noe mere" som ødela forkynnelsen av nåden. Guds ord sier nemlig at "Min nåde er deg nok". Legges det da noe til så er det ikke lenger nok, og trekkes det noe fra er det heller ikke nok. At nåden er nok betyr at den er tilstrekkelig. Judaistene forkynte nåde pluss gjerninger. Men slik er det ikke. For hvis Gud frelser oss for noe vi selv har gjort, da står jo Gud i gjeld til oss. Ja, Rom. 4,4 sier at "Den som har gjerninger, ham tilregnes ikke lønnen av nåde, men som skyldighet".
Men hvor ble det så av læren om Jesu soning for menneskenes synd hos judaistene? Jo, den hørte faktisk også med. De sa det omtrent slik at Kristi stedfortreders liv og død ville erstatte det som manglet i lovoppfyllelsen. Et slikt evangelium kunne jo høre logisk ut. Det stemmer med vår vanlige tenkemåte. Vil ikke dette drive til gode gjerninger, mon tro? Vi gjør så godt vi kan, og så vil Jesus ta på seg det som mangler hos oss - og så er alt såre vel. Nei, det er ikke slik. Det er nemlig dette som Paulus kaller "et annet evangelium". En har sagt dette slik at det er "denne verdens evangelium", eller om du vil "den religiøse hops evangelium".
8 Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet!
Galaterbrevet er ikke bare et voldsomt oppgjør med vranglæren. Det er i enda sterkere grad et oppgjør med vranglæreren. Personer som forkynner ”et annet evangelium” skal ikke den kristne menighet ha noe med. Paulus er hard mot de som krever omskjærelse av de kristne. (Gal 5,12).
Bibelen sier følgende om disse menneskene:
• de er forbannet av Gud selv (Gal 1, 8-9)
• de har mistet sitt evige liv (Åp 22, 18-19)
• det hadde vært bedre at de var senket i havets dyp med en stein om halsen
(Matt 18,6 Mark 9,42 og Luk 17,1)
Det er viktig at en kristen lever slik at vårt liv ikke skygger for evangeliet. Vi skal ikke skaffe oss uvenner eller leve slik at vi blir dårlig likt av folk flest. Men i forholdet til falsk kristendom skal det ikke tas noe hensyn til hva folk måtte mene om oss. Falsk kristendom skal bekjempes uansett hvor upopulære det gjør oss.
2 Joh 10 Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!
9 Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, skal han være forbannet!
Hør hva Paulus sier om et slikt budskap: For det å være forbannet er å være fortapt. Ser du nå: Loven kan ikke frelse et menneske, den kan bare forbanne synderen. Plasserer du deg derfor under loven, plasserer du deg under forbannelsen.
10 Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Prøver jeg kanskje å gjøre mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.
Hvis et annet evangelium lærer oss, men et annet evangelium kan ikke gi oss evig liv, "et annet evangelium vil forvrenge Kristi evangelium."
Bibelen fremhever tydelig at det er ikke gis tillatelse til et annet evangelium enn Jesu Kristi evangelium, som er fra Gud. Selv engleåpenbarelser kan ikke rokke ved dette.
11 Jeg sier dere, brødre: Det evangelium jeg har forkynt, er ikke menneskeverk.
Dette ga ham myndighet på lik linje med de tolv. Han sto ikke tilbake for de som enkelte så på som “over apostler”, 2. Kor. 11, 5: ” … jeg står ikke på noen måte tilbake for disse ” skriver han.
Dette syn på seg selv og sitt kall var avgjørende for apostelen.
12 Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg.
Jeg takker Gud for bibellærere. De åpner opp skriftene for oss og åpenbarer mange under og mysterier i troen. Men faktum er at åpenbaringen av Jesus Kristus ikke kan læres. Den må gies ved den Hellige Ånd. Og den kommer til dem som, lik Paulus, stenger seg inne i sitt eget Arabia, besluttet på å kjenne Kristus.
Denne kvaliteten skiller de to grunnleggende typer kristne. Det ene slaget sier: "Jeg ga mitt hjerte til Jesus" - men det er også alt de kan hevde om sin tro. De fryder seg over at de er på vei til himmelen og ikke til fortapelsen. Men de går ikke lenger i sin vandring med Kristus.
Det andre slaget sier: "Jeg ga mitt hjerte til Jesus - men jeg vil ikke være tilfreds før jeg kjenner hans hjerte." Denne tjeneren vil ikke hvile før han bærer Kristi byrde, vandrer slik Kristus vandret, behager Gud slik Kristus behaget Gud. Slik besluttsomhet kan ganske enkelt ikke læres bort.
Men vær allikevel advart - dersom du i sannhet ønsker Jesus å gi deg sitt hjerte, så må du være forberedt på å gjennomgå lidelser. Sannelig, den åpenbaringen av Kristus du vil motta vil være ledsaget av lidelser og prøvelser slik du aldri har erfart det tidligere.
Paulus sier at han mottok åpenbaringer fra Gud som hadde vært skjult for menneskers øyne i århundrer. "Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden." (Ef. 3:5).
Når Paulus taler om å motta åpenbaringer (se 2.Kor. 12:7), så bruker han et ord som betyr "ta bort dekket fra, åpne opp skjulte ting." Gud tok bort lokket fra store troens mysterier - og han viste Paulus miraklene i sitt frelsesverk.
Tilslutt henviser Paulus til en ytterst viktig visjon han mottok rundt fjorten år tidligere, like etter at han var blitt frelst. Han beskriver å ha blitt "rykket like inn i den tredje himmel ... og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale." (2.Kor. 12:2-4). Kort sagt så ble Paulus gitt en usigelig åpenbaring fra himmelen.
Hvilken utrolig overflod av åpenbaringer som Paulus ble gitt! Han erfarte en utrolig vandring gjennom himmelen og så og hørte ting som aldri hadde blitt sett i denne verden.
13 Dere har hørt om hvordan jeg fór fram den gang jeg levde som jøde, hvor voldsomt jeg forfulgte Guds kirke og forsøkte å utrydde den.
Jesus sier selv i Mat 5,11: ”Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld”. Jesus ble spottet og forfulgt, derfor må også hans troende regne med å bli det, men nettopp da er de salige.
Det fortelles om Peter og Johannes at de ble hudstrøket, og det ble befalt dem at de ikke skulle tale i Jesu navn. Så sier Guds ord: ”De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld” Apg 5,41. Apostlene så det som en nåde fra Gud at de fikk lide for Kristus. Apostelen Paulus sier i 2 Tim 3,12: ”Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt”. Med andre ord den som elsker Jesus Kristus og vil leve i samfunnet med ham i samsvar med Guds bud og formaninger, han eller hun kommer til å bli forfulgt. I Norge har vi vel ikke noen direkte fysisk forfølging, men vi har verbal forfølgelse som opptrer på forskjellige måter. Den som vil holde fast ved Guds ord og bud og leve etter dem, blir mange ganger diskriminert, latterliggjort og hånet.
Men apostelen Jakob skriver at vi skal bare akte for glede når vi kommer i mange prøvelser (Jak 1,2). Apostelen Peter sier i 1 Pet 1,6: ”Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser”. Guds ord oppfordrer oss følgelig til å juble og være glade selv om vi har prøvelser og må lide.
Hvordan gikk det så med Herrens apostler? De fleste led martyrdøden. Apostelen Johannes som ble forvist til øya Patmos ”for Guds ord og Jesu vitnesbyrds skyld” (Åp 1,9) og senere døde i Efesos.
14 Jeg gikk lenger i min jødedom enn de fleste jevnaldrende i mitt folk og var enda mer brennende for tradisjonene fra fedrene.
Paulus var det vi vil kalle for ekstrem og helhjertet. Han var den mest helhjertet og den som gikk lengst i å forfølge de kristne. Han ikke bare forfulgte dem i sitt eget hjemland, men også utenfor Israels grenser.
15 Men Gud, som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, bestemte at han ville
Forutbestemmelse for sitt kall og tjeneste er det også andre menn og kvinner i bibelen som har erfart, f.eks. Jeremia. Det tror jeg også finnes i dag. Men de aller fleste får veien lagt foran seg og de blir tilt på valg, vil du gå eller la hver? Valget er da den enkeltes!
16 åpenbare sin Sønn for meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da rådførte jeg meg ikke med mennesker.
Det er valg som kreves å tas i enerom alene med Gud. Det er tross alt den enkelte som skal bære kallet, budskapet og være redskapet. Menneskers annerkjennelse og hjelp kommer og skal alltid komme som nr. 2 og som en eventuell stadfestelse. Gud er vår beste samarbeidspartner og rådgiver!
17 Jeg drog heller ikke opp til Jerusalem, til dem som var apostler før meg. Jeg reiste til Arabia, og siden vendte jeg tilbake til Damaskus.
Alt dette forkynte Paulus som følge av en åpenbaring i fra himmelen. Antakelig mottok han denne åpenbaring i løpet av de tre år i Arabia etter hans omvendelse. Dette kan du lese om i Gal. 1,17.
I følge 2. Kor. 12 ble Paulus rykket inn i Paradis og mottok åpenbaringer fra Gud. Det var sannheter som ikke tidligere var åpenbaret, kanskje foruten i forbilder og skygger i GT. Det var en hemmelighet som ble Paulus åpenbaret. Om dette kan du lese om i Kol. 1,25-27. Der står det at Paulus er tjener etter den Guds husholdning som er han gitt, det vil si å fullføre Guds ord, den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt åpenbaret for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblant hedningene, det er Kristus iblant dere, håpet om herlighet.
I Ef. 3,3 ff kan du lese om det samme. Der kan vi lese at Jesus ved åpenbaring har kunngjort Paulus hemmeligheten - Kristi hemmelighet. Og hva er det? Jo, det er menigheten. I vers 6 leser vi derfor at hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.
Dette var noe helt nytt. Frem til nå hadde Guds budskap vært for en nasjon, nemlig Israel. Den eneste måte som en hedning kunne bli frelst på var ved å la seg omskjære. Og nå kommer Paulus med sitt budskap om at hedningene kan bli frelst av nåde, uten omskjærelse, uten å bli jøder.
18 Først tre år senere drog jeg til Jerusalem for å få høre mer gjennom Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager.
På grunn av det enkle faktum at Paulus forteller når han dro til Jerusalem kan vi plassere denne hendelsen til omkring 36-38 e.Kr. Disse møtene mellom brødrene hadde selvfølgelig stor betydning, det å snakke ansikt til ansikt med noen er uvurderlig og kan ikke erstattes av noe. 2 uker var nok i sammen.
Videre så må vi ta med det avgjørende menighetsmøte i Jerusalem ca. år 49: Ap. Gj. 15. 1-35.
Dette møtet er svært avgjørende for den evangeliske frihet. Skal man ha med litt av Moses og litt av Jesus som grunnlag for frelsen? Paulus lovfrie læresyn seiret og får fullt gjennomslag. Takk, lov og pris for det!
19 Noen annen av apostlene besøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror.
Jakob, Jesu “kjødelige” bror besøkte han også. Historiske kilder beskriver ham som en meget aktet og anerkjent leder for menigheten i Jerusalem, og legger til at han var sett opp til av både jødene og av dem (både jøder og andre) som etter hvert ble Jesus-troende.
20 Gud vet at det jeg her skriver, ikke er løgn!
For Paulus var dette selverfart og selvopplevd. Gjennom det vi går personlig igjennom blir vi formet og dannet, og derfor lar Gud oss få personlige erfaringer, ikke bare boklig lærdom.
21 Deretter drog jeg til Syria og Kilikia.
Vi finner dette referert til Ap.gj. 15. 36 Da det var gått en tid, sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke brødrene i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går dem.» 37 Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. 38 Men Paulus mente at han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der, ikke skulle være med nå. 39 Det ble så skarp strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, 40 mens Paulus valgte å ta med Silas. Så drog han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde. 41 Han la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der.
22 Kristi menigheter i Judea kjente meg ikke personlig.
Dette er det sørlige Israel der alt foregikk. Som selve sentrum og ut i fra det område før Jerusaelm ble beleiret og falt, så hadde det område utrolig mye å si. De menneskene der kjente Paulus, men de kjente ikke ham som en kristen broder og forkynner.
23 De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå den tro som han prøvde å utrydde.
Apg. 9, 26: ”Da han kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel.”
Men etterhånden så forandret menigheten seg til å akseptere Paulus. 3 år tok det! Vi må ikke se på stengte dører og stengte mennesker som en vanskelighet, men vår og Guds mulighet! Når de første kristne som levde så helhjertet med Gud kunne ta feil, hvor mye mer i dag med den åndelige tilstanden vi har? Og hadde det ikke vært for Barnabas, så hadde de ikke akseptert Paulus. Hvor viktig er det ikke med slike Barnabaser, som åpner opp for andre. Men så har en den andre grøften igjen, der så mange i dag åpner opp tom for forkynnere som lever i synd og driver med vranglære.
Ap.gj. 9. 26 Da han kom til Jerusalem, forsøkte han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham og trodde ikke han var noen disippel. 27 Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Og han fortalte dem hvorledes Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvorledes han i Damaskus fritt og åpent hadde forkynt i Jesu navn. 28 Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem og forkynte frimodig i Herrens navn. 29 Han talte og diskuterte med de gresktalende jøder, men de forsøkte å få ham drept. 30 Da brødrene fikk vite det, brakte de ham til Cæsarea og sendte ham videre til Tarsus.
31 Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den Hellige Ånd.
24 Og de priste Gud på grunn av meg.
Da priste de Gud for meg. Ser vi ikke det samme med Josef og andre? Det at vi møter motstand, selv av våre egne har med vår lutrings, renselse og dannelse prosess for den tjeneste, gjerning og oppgave Herren har for oss.
1 Mosebok 50. 15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare Josef nå ikke legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Din far bad oss før sin død 17 at vi skulle bære fram dette budet til deg: Kjære, tilgi brødrene dine den misgjerning og synd de gjorde, da de bar seg så stygt at mot deg! Så tilgi oss nå vår misgjerning! Vi tjener jo også din fars Gud.» Josef gråt da de talte slik til ham.
18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham: «Her kommer vi og vil være dine tjenere,» sa de. 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv. 21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og snakket vennlig til dem.
2 Fjorten år senere drog jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg hadde også Titus med meg.
Nå var det en annen Paulus som dro opp, en moden Paulus. Det er lidelsen, ensomheten og avhengigheten vår av Herren som gjør oss skikket til å inneha et åndelig embete og en åndelig posisjon. Ikke menneskelig annerkjennelse og eller opphøyelse.
2 Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram for dem det evangelium jeg forkynner blant folkeslagene; for jeg ville ikke at hele mitt arbeid skulle være forgjeves.
Etter hvert som kristendommen fremsto som en egen bevegelse, mer og mer uavhengig av jødedommen, ble den også nødt til å klargjøre hvordan de kristne skule leve rett i møte med Romerrikets mangfoldige kulturelle og religiøse liv. Derfor var dette møte helt nødvendig!
3 Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære.
Titus var ikke jøde, og derfor ikke omskåret. Paulus hadde latt Timoteus blitt omskåret uten positivet resultat. Paulus hadde lært, og han vek ikke av eller bøyde av, lengre.
Ap.gj. 16. 3 Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse strøk. Alle visste nemlig at hans far var greker.
4 Dette kravet kom fra noen falske brødre som hadde sneket seg inn for å lure på den frihet vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til treller.
Det var mange av jødene som kom til troen på Jesus som drog ting fra jødedommen med seg inn i det nye livet som Jesus hadde avskaffet ved sitt offer på Golgata. Slik har det alltid vært gjennom kirkens og menighetens historie at de som er kommet til troen har dradd med seg ting fra det gamle livet og den tro de hadde. Slik som treenighets læren, at alle mennesker skal leve evig etc.
Ap.gj. 6. 7 Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en mengde prester ble lydige mot troen.
5 Men ikke et øyeblikk gav vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle bevares for dere.
Paulus prøvde å tilfredsstille jødene, men det var alltid mislykket, Det eneste som han lykkes med var å fremholde evangeliets sannhet. Slik er det også i dag, kompromiss og å gå på akkord med sin egen samvittighet er dårlig butikk.
Ap.gj. 24 Disse fire skal du ta med deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på deg utgiftene for dette, så de kan klippe håret igjen, slik det er påbudt. Dermed vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, og at du selv lever slik at du holder loven. 25 Når det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.»
26 Paulus tok mennene med seg og lot seg rense sammen med dem dagen etter. Så gikk han til templet for å melde fra når renselsestiden utløp og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram.
6 Og de mest ansette – hvor store de var, betyr ingen ting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk – de stilte meg ikke overfor nye krav.
Etter hvert som kristendommen fremsto som en egen bevegelse, mer og mer uavhengig av jødedommen. Ble den også nødt til å klargjøre hvordan de kristne skule leve rett i møte med Romerrikets mangfoldige kulturelle og religiøse liv. Flere steder finner vi oppfordringer som de to nedenfor:
1. Peters brev 2,12
Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer.
Filipperne 4,8
For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!
Andre steder igjen ser vi at de kristne møtte mange utfordringer, ikke bare fra de kulturelle omgivelser og fra jødiske kretser, men at de også hadde et stykke vei å gå for å tydeliggjøre innad hva som var en rett kristen tro. Eksemplene viser en liten flik av diskusjoner som nok har vært ganske intense, og som har dreiet seg om svært sentrale trosspørsmål
7 Tvert imot forstod de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik som Peter for de omskårne.
Ap.gj. 1. 8 Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.»
Jesu lære var at evangeliet skulle forkynnes helt til jordens ende fra dag. 1. Siden disiplene ikke helt klarte å takle dette måtte Gud oppreise Paulus. Peter forble tro mot evangeliet, men Paulus førte stafettpinnen videre.
8 For han som med sin kraft gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde på samme måte meg til apostel for de uomskårne.
Det var den samme Gud og Herre som hadde kalt dem begge to. De sto i et jevnbyrdig forhold til hverandre og på den måten utfylte de hverandre. Jeg tror ikke Peter var ulydig, men oppgaven trengtes å deles. Derfor ble Paulus hedningens Apostel og Peter jødenes.
9 Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet som selve søylene, innså hvilken nåde jeg hadde fått, da gav de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til folkeslagene, de til jødene.
Når Paulus la frem sitt syn i Jerusalem, ble han ikke motsagt av de andre apostlene. Tvert imot han fikk full støtte for sitt syn. Riktignok var det noen som forkynte at omskjærelse var nødvendig, men de hadde ingen apostolisk autoritet bak seg. Det viser Paulus tydelig i sin omtale av det såkalte apostelmøtet i Jerusalem-
Også i Lukas’ beretning om dette møtet (slik vi finner den i Apg 15) får vi bekreftet det samme: Både Peter og Jakob stilte seg bak det syn som Paulus og Barnabas stod for: at et menneske blir rettferdiggjort uten å la seg omskjære og holde Moseloven. I dette svært sentrale spørsmålet stod altså apostlene sammen. Når Paulus taler om én tro, synes altså dette å ha reell basis i urkirken.
Dette spørsmålet – om lovgjerninger er nødvendig for et menneskes frelse – er imidlertid det eneste spørsmålet der våre kilder gir oss innblikk i et samråd mellom apostlene og der de kom med en fellesuttalelse (jf. Apg 15:23-29). Her står vi altså overfor det vi med full rett kan kalle en felles apostolisk tradisjon.
Dette begrepet – apostolisk tradisjon – finner vi imidlertid ikke i NT. Men ordet "tradisjon" finnes, og vi skal se litt nærmere på betydningen og bruken av dette.
Tradisjon
Slår vi opp i NO 78/85 finner vi ordet "tradisjon" bare to steder i NT, begge ganger med en klar negativ klang. I Gal 1:14 taler Paulus om sitt liv før han kom til tro på Jesus som Messias. Han sier at han gikk lenger i sin jødedom enn sine jevnaldrene og "var enda mer brennende for tradisjonene fra fedrene". Med "tradisjonene fra fedrene" siktes det åpenbart til forskrifter som ikke fantes i Moseloven, men som fariseerne likevel mente var bindende. Dette fremgår tydelig av beretningen i Markus 7:1-13:
Fariseerne og noen skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om Jesus. 2 De la merke til at noen av disiplene hans spiste med vanhellige hender, det vil si uten å vaske dem. 3 For fariseerne og jødene i det hele vasker hendene med litt vann før måltidet. Slik er nemlig de gamles forskrifter. 4 Og når de kommer fra torget, spiser de ikke før de har vasket seg. De har også mange andre skikker som de har overtatt og overholder, så som å skylle krus og kar og kobberkjeler. 5 Derfor spurte fariseerne og de skriftlærde ham: "Hvorfor følger ikke dine disipler de forskrifter vi har overtatt fra de gamle, men spiser med vanhellige hender?" 6 Da sa Jesus: "Jesaja profeterte rett om dere hyklere ─ slik det står skrevet: ‘Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. 7 De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.’ 8Dere bryr dere ikke om Guds bud og holder fast på forskrifter overtatt fra mennesker."
9 Og han sa til dem: "Ja, dere får det fint til! Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter. 10 For Moses sa: ‘Du skal hedre din far og din mor, og: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø.’ 11 Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban ─ det betyr en gave til templet ─ 12 da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor. 13 Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt og gir videre. Og mye annet av samme slag gjør dere."
Denne teksten er viktig fordi den gir oss et innblikk i den jødiske tradisjonstenkning og den terminologi som er forbundet med den. La oss se nærmere på noen enkeltbegreper. I 7:13 viser Jesus til "de reglene dere har overtatt og gir videre". Mer ordrett kunne vi gjengi det slik: "den tradisjon (gresk: paradosis) dere gir videre (gresk: paredåkate) ". Og i 7:4 viser evangelisten til de skikker som jødene har "overtatt" eller "mottatt" (gresk: parélabon). De tre begrepene vi her støter på, har karakter av tekniske termer: (1) "tradisjon" / "overlevering" (paradosis), (2) "motta" (paralambánå) og (3) "gi videre" / "overlevere" (paradídåmi). I senere jødiske skrifter blir overleveringen fra fedrene ført helt tilbake til åpenbaringen på Sinai: "Moses mottok loven fra Sinai og overleverte den til Josva, og Josva til de eldste, de eldste til profetene og profetene overleverte den til mennene ved den store synagoge..." (Misjna, Avot 1.1). Også her forekommer termene "motta" (hebraisk: qibbel) og "overlevere" (hebraisk: masar) knyttet til overlevering av muntlig tradisjon.
"Overleveringen fra fedrene" blir i NT negativt vurdert – av den enkle grunn at det er tale om menneskelig overlevering (jf. Mark 7:8). Det er også poenget i den andre teksten der NO bruker begrepet "tradisjon", nemlig Kol 2:8. Der advarer Paulus mot visdomslære som baserer seg på "menneskers tradisjoner", og som ikke stammer fra Kristus.
Det er imidlertid viktig å merke seg sammenhengen i dette avsnittet. I Kol 2:6 leser vi: "Dere har tatt imot (parelábete) Jesus Kristus; så må dere også leve i ham. Vær rotfestet i ham og bygd på ham! Stå fast i troen etter det dere har lært". Her er det tale om en annen form for tradisjon, en Kristus-tradisjon som kolosserne har blitt opplært i, og formanes til å holde fast ved. Og denne står da i motsetning til "menneskers tradisjoner (parádosin tån anthråpån) ".
Tradisjon er altså ikke noe som i seg selv er negativt. Og når opphavsmannen er Kristus, har den en helt annen autoritet enn menneskelig overlevering. Ja, det er bare Kristus-tradisjonen som har autoritet i den kristne kirke. At man i urkirken regnet med en slik tradisjon, er åpenbart særlig ut fra Matteusevangeliet. Ifølge 23:10 har hans disipler bare én lærer, det er Kristus. Og det var han som gav befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler "i det dere døper dem ... og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere" (28:19f). Apostlenes oppdrag var altså å føre Kristus-tradisjonen videre.
Hvis vi så stiller et historisk orientert spørsmål: Hva var det apostlene og deres medarbeidere lærte og forkynte når de grunnla menigheter? Det vet vi dessverre lite om. Vi har ingen kilder som kan gi oss et direkte svar på dette. Men vi har visse antydninger. En interessant notis finner vi hos Papias (fra første halvdel av det 2. århundre) som igjen støtter seg på en eldre hjemmelsmann når det gjelder Markusevangeliets tilblivelse:
Og dette sa "den gamle": "Markus, Peters tolk, skrev nøyaktig, men ikke i ordning, alt det han opptegnet av det som Herren hadde sagt og gjort." For han hadde verken hørt Herren eller fulgt ham, men senere ble han som sagt Peters disippel. Peter gav sin undervisning i form av korte beretninger, men ikke for å gi en ordnet fremstilling av Herrens evangelium.
Det er grunn til å tro at denne tradisjonen om Markus har et historisk fundament. Og kjernen i dette er at Markusevangeliet har sin basis i apostelen Peters undervisning og forkynnelse. Ifølge Papias skulle altså innholdet i hans forkynnelse ha vært korte beretninger om det Jesus hadde sagt og gjort. Det lyder sannsynlig og samsvarer også med det bildet vi ellers kan danne oss av den tidligste apostoliske forkynnelse. En interessant tekst i denne sammenheng er gjengivelsen av Peters preken i Kornelius’ hus (Apg 10:37ff), en preken som i hovedsak gir et referat av Jesu virke for så å applisere dette på tilhørernes situasjon. Etter alt å dømme har dette vært typisk for den eldste kristne forkynnelse – den har i stor grad vært knyttet til fortellingen om Jesus. Å overlevere Jesu ord og beretningene om ham har åpenbart vært en hovedsak for dem som hadde fulgt Jesus.
Paulus og den apostoliske tradisjon
Hva så med Paulus? Han hadde ikke fulgt Jesus, og hans brev inneholder svært lite om Jesu liv og virke. Noen har tolket dette dit hen at Paulus ikke var interessert i den historiske Jesus. Men det er neppe tilfelle. Saken er nemlig den at Paulus helt klart forutsetter kjennskap til Jesu liv og virke i sine brev. Med andre ord: Han forutsetter at hans tilhørere har fått undervisning om Jesu ord og gjerning. La meg ta noen få eksempler. Flere ganger i sine brev fremholder Paulus Jesus som et eksempel til etterfølgelse (1 Kor 10:33-11:1; 1 Tess 1:6; Fil 2:5). Når Jesus settes frem som et forbilde og leserne formanes til å "kle seg" i Herren Jesus Kristus (Rom 13:14), forutsetter det at både Paulus og hans lesere vet noe om hvordan Jesus levde. Konkret taler Paulus bl.a. om "Kristi egen vennlighet og mildhet" (2 Kor 10:1), og hans beskrivelse av kjærligheten i 1 Kor 13:4-7 er trolig formulert med Jesus selv som forbilde (jf. omtalen av Kristus som "ikke tenkte på seg selv" i Rom 15:3).
Flere ganger finner vi også utsagn som forutsetter kjennskap til lidelseshistorien: Paulus taler om "den natt Herren Jesus ble forrådt" (1 Kor 11:23), om "verdens herskere" som korsfestet ham (1 Kor 2:8), om å bære Jesu merker / Jesu død på sin egen kropp (Gal 6:17; 2 Kor 4:10). Og ikke minst ligger lidelseshistorien i bakgrunnen når Paulus taler om en "korsfestet Kristus" (1 Kor 1:23) som hans tilhørere har fått "malt" for sine øyne (Gal 3:1).
Ikke bare forutsetter Paulus kjennskap til Jesus-historien; han viser også direkte til at han lesere har fått overlevert tradisjoner om Jesus.4) De to klareste beleggene finner vi i 1. Korinterbrev. I 1 Kor 11:23ff siterer Paulus Jesu innstiftelsesord ved nattverden – etter følgende innledning: "For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere... ". Den andre teksten finner vi i 1 Kor 15:1ff:
Jeg kunngjør for dere brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt (parelábete) og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro. For først og fremst overgav (parédåka) jeg dere det jeg selv har tatt imot (parélabon),
- at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
- at han ble begravet,
- at han stod opp den tredje dag etter skriftene,
- og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.
I begge disse tekstene viser Paulus til Jesus-tradisjon som han allerede har gitt til sine menigheter. Men særlig interessant er det at Paulus sier at han selv hadde tatt imot dette. Fra hvem? Ut fra Galaterbrevet 1 kunne det være nærliggende å si: fra Herren Jesus selv. I Gal 1:12 sier nemlig Paulus: "Jeg har heller ikke mottatt (parélabon) eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg". Paulus’ poeng i denne sammenheng er å understreke at hans kall og budskap ikke er menneskeverk. Han er ikke kalt av mennesker, men av Gud (1:1). Og sitt evangelium har Paulus ikke fra mennesker, men fra Gud selv (1:11f). Kjernen i denne åpenbaring var utvilsomt at Jesus fra Nasaret ikke var en bedrager, men at han faktisk var Guds Sønn (jf. 1:16) som Gud hadde reist opp fra de døde (jf. 1:1b). Dermed kom Jesu korsdød i et helt nytt lys: Han var ikke en som var forbannet av Gud, men en som døde for våre synders skyld (jf. 3:13; 1:4a).
Det Gud hadde åpenbart for Paulus var altså tolkningsnøkkelen til Jesus-historien. Men selve historien om Jesu liv og virke hadde han nok mottatt fra andre mennesker. Og det faktum at Paulus i 1 Kor 11 og 15 bruker de tekniske termene for tradisjonsoverlevering gjør det utvetydig klart at det ikke er tale om noen åpenbaring, men om overlevering gjennom mennesker. Men i motsetning til den jødiske overlevering som Paulus er kritisk til, er dette en overlevering som går tilbake til Herren selv, slik han sier det i 1 Kor 11:23.
Kjennskapet til denne overlevering har Paulus trolig fått allerede kort tid etter sin Damaskusopplevelse. Dertil forteller Paulus selv at han tre år etter denne hendelsen, dro opp til Jerusalem for å besøke Peter/Kefas (Gal 1:18). Nøyaktig hva som var hensikten med dette besøket, vet vi ikke, men – som den engelske nytestamentleren C. H. Dodd har sagt: "we may presume they did not spend all the time talking about the weather".5) Nei åpenbart ikke. Selve det verbet Paulus bruker, historeo, betyr egentlig å undersøke, utforske, utspørre.6) NO 78/85 synes derfor å treffe godt når den oversetter: "for å få høre mer gjennom Kefas". Det Paulus ville vite mer om, var utvilsomt tradisjonene om Jesus, og da var lederen av apostelflokken den nærmeste å henvende seg til. Paulus forteller at han var hos Peter i 14 dager og at han ellers bare så Jakob, Herrens bror.
Hva forteller dette oss? Jo, at Paulus selv gjorde bruk av apostolisk tradisjon – fra dem som var blitt apostler før ham. Den Jesus-tradisjon Paulus førte videre i sine menigheter, var altså en felles-apostolisk tradisjon.
Med hensyn til 1 Kor 15 er det imidlertid viktig å merke seg at Paulus ikke bare gjengir "nakne fakta" om Jesu død og oppstandelse. Den overlevering han gjengir, inneholder også en tolkning av begivenhetene. For det første: Begivenhetene er tolket i lys av GT. Både i forbindelse med Jesu død og hans oppstandelse heter det: "etter skriftene". Tolkningen av Jesu liv og gjerning i lys av de gammeltestamentlige profetier står sentralt i den tidlige kirke. Det finner vi klare eksempler på, f.eks. i 1 Peters brev (jf. 2:23 og Jes 53:7) og i talene i Apostlenes gjerninger. Et illustrerende eksempel er også Apg 8:26ff der det heter at Filip forkynte evangeliet om Jesus for den etiopiske hoffmannen – ut fra Jesaja 53. Denne måten å lese Skriftene på kan med stor sannsynlighet føres tilbake til Jesus selv, slik det f.eks. sies i Luk 22:37 (jf. 24:25-27, 44ff). Den urkirkelig Jesus-tradisjon inneholdt altså også en tolkning av Jesus-historien i lys av gammeltestamentlige tekster.
For det andre: Denne lesning av GT har trolig også vært viktig med tanke på den soteriologiske tolkning som gis av Jesus-historien i 1 Kor 15: Han døde "for våre synder". Denne tolkning var i tråd med Jesu egne ord om at han var kommet for å "gi sitt liv som løsepenge for mange" (Mark 10:45) – åpenbart forstått i lys av Jesaja 53 (og 43:3-4).7)
I 1 Kor 15 viderefører altså Paulus både en tradisjon om Jesus og en tolkning av hans død og oppstandelse. Interessant i vår sammenheng er det som så sies i v. 11: "Men enten det er meg eller de andre [underforstått: apostlene] – dette forkynner vi, og det er dette dere har tatt imot i tro". Overleveringen om Jesus og tolkningen av hans død og oppstandelse var altså felles apostolisk tradisjon.
Den apostoliske tradisjon inneholdt også annet materiale. Det fremgår tydelig av Paulus’ øvrige bruk av termene for tradisjonsoverlevering. Vi skal se på de viktigste eksemplene. Vi begynner med 1 Tess 4:1-2 der det heter: "Forøvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt (parelábete) av oss hvordan dere bør leve og være til Guds behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus." Apostolisk Jesus-overlevering har altså også inneholdt etisk materiale; noe vi har et konkret eksempel på i Jesu ord om skilsmisse gjengitt i 1 Kor 7:10. Slikt materiale spiller faktisk en avgjørende rolle i Paulus’ etiske veiledning. Han kan stadig henvise til det han tidligere har lært sine menigheter også på det etiske området. Et viktig eksempel er 2 Tess 3:6: "Vi pålegger dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake fra enhver bror som fører et uordentlig liv og ikke retter seg etter den overlevering som dere mottok fra oss (kata ten parádosin hen parelábosan par’ hemån) ".
Paulus’ henvisning til overlevering/tradisjon er viktig fordi den sier oss at vi står overfor et fast element i Paulus’ undervisning. Det er jo ofte blitt understreket at Paulus’ brev er leilighetsskrifter, at deres innhold er bestemt ut fra den aktuelle situasjon i de ulike menigheter han skriver til. Det er utvilsomt riktig. Men i sin veileding kan altså Paulus gang på gang vise tilbake til det han tidligere har sagt. Paulus kan nok tilpasse sin veiledning til nye situasjoner, men hans veiledning har en basis som menighetene allerede kjente, som altså hørte til den grunnleggende undervisning. Derfor kan Paulus si til tessalonikerne: "Så stå da fast, brødre, og ta vare på det som dere har mottatt (tas paradóseis) og lært av oss, enten muntlig eller i brev" (2 Tess 2:15).
Det permanente i denne apostoliske overlevering blir ytterligere understreket når Paulus sier at hans undervisning er den samme i alle menigheter. I forbindelse med sin veiledning om ekteskap og ugift stand, sier Paulus i 1 Kor 7:17: "Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene". Og når det gjelder sin medarbeider Timoteus sier han: "Og derfor var det jeg sendte Timoteus til dere, min kjære og trofaste sønn i troen på Herren; han skal minne dere om min vei i Kristus Jesus, slik som jeg lærer overalt, i alle menighetene" (1 Kor 4:17). Timoteus skulle bare minne dem – fordi de hadde hørt det før. Og uansett hvilken menighet de tidligere kunne ha vært, ville de ha hørt det før. Vi kan altså si at Paulus’ veiledning var økumenisk (jf. også henvisningen til felleskirkelig praksis i 1 Kor 11:16 og 14:33).
En felles apostolisk tradisjon
Med tanke på spørsmålet om kirkens enhet kan vi ut fra dette si: De paulinske menigheter utgjorde en enhet fordi de var basert på en felles apostolisk tradisjon, en tradisjon som Paulus stadig minnet dem om. Men hva så med de øvrige menigheter, de som ikke var grunnlagt av Paulus? Var også de basert på den samme apostoliske tradisjon? Vi har allerede sett at Paulus forutsetter et felles apostolisk kerygma – knyttet til Jesu død og oppstandelsen (jf. 1 Kor 15:11). Og det finnes også andre indikasjoner på en slik felles apostolisk overlevering.
I denne sammenheng er Romerbrevet av særlig interesse. Ulikt de øvrige Paulusbrev er det nemlig skrevet til en menighet som ikke er grunnlagt av Paulus eller hans nære medarbeidere. Det er Paulus svært oppmerksom på når han skriver til romerne. Likevel forutsetter han uten videre at de står sammen i en felles tro (jf. 1:12: "den tro som vi har felles"). Og når han taler om den nye livsførsel, viser han uten modifikasjoner til den lære som de har mottatt. Egentlig står det: "den læreform dere er overgitt til (hon paredóthete typon didaches)" (6:17). Og i 16:17 formaner han dem: "Hold øye med dem som skaper spittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot". Han henviser ikke til det som han har skrevet i sitt meget omfattende brev, men generelt til det de har lært. Det viser at Paulus forutsetter en felleskristelig tradisjon som han uten videre kunne knytte an til.
Det er også et annet element som er verd å merke seg i denne forbindelse. I lang tid har forskerne vært opptatt av å lete etter tradisjonsgods i Paulusbrevene, med andre ord: eksempler på materiale som ikke er formulert av Paulus selv, men der han gjør bruk av tidligere formulerte tekster. Det er fremdeles debatt om en rekke enkelttekster, men det er bred enighet om at Paulus i mange tilfeller gjør bruk av slikt materiale. Særlig er det tale om hymnisk materiale og bekjennelsesaktige formuleringer. Kriteriene for å kunne avgjøre om noe er tradisjonsgods er bl.a. at tekstene skiller seg ut fra sammenhengen, at de har et vokabular som ikke er typisk for Paulus og at de f.eks. kan ha et poetisk preg. De mest kjente eksemplene på slike tekster er hymnene i Fil 2:6-11 og Kol 1:15-20.
Også i Romerbrevet finner vi sikre eksempler på slike før-paulinske fomuleringer. La meg bare nevne Rom 1:3-4 som har et tydelig formelaktig preg og inneholder enkeltord som ikke er vanlige for Paulus. La meg sitere fra brevets begynnelse:
1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, 3 om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt 4 og som etter hellighets Ånd er innsatt som
Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde - Jesus Kristus, vår Herre.8)
Når Paulus skal presentere seg selv og sitt evangelium, griper han altså til en tradisjonell kristologisk formel. Det er neppe tilfeldig. Når Paulus skriver til romerne, er han opptatt av å finne den rette "tonen" overfor denne menigheten som han ikke har grunnlagt, men som han planlegger å besøke og få som støttespiller for misjonsvirksomhet i Spania. Blant dens medlemmer kunne det kanskje være folk som hadde hørt ufordelaktige rykter om Paulus og hans teologi. Når så Paulus presenterer seg selv ved å bruke en bekjennelses-formel, er det med på å understreke sin forankring i felleskirkelig tradisjon. Han representerer ikke noe særmening, men står plantet i den felleskristelige, fellesapostoliske tradisjon.
Indikasjoner på en fellesapostolisk tradisjon finner vi også dersom vi sammenligner skrifter av ulike forfattere. Vi vil da se at det er adskillige likheter. Vi finner f.eks. en nokså fast tradisjonsstamme når det gjelder kristologiske formler, mye fellesgods i formaningene (særlig i dyds- og lastekatalogene og hustavlene) og mange fellestrekk når det gjelder tolkningen av gammeltestamentlige tekster. Alt dette tyder på en urkirkelig tradisjon som har vært felles for alle de nytestamentlige forfattere.9)
Tiden er kommet for å konkludere: Ireneus’ og Tertullians bilde av den historiske utviklingen innenfor den eldste kirke er nok noe skjematisert og forenklet. Men de er neppe langt fra sannheten når det gjelder den apostoliske tradisjon som basis for kirkens enhet. Sann kirkelig enhet finnes bare på dette grunnlag. Det var man klar over i det 2. århundre og det er grunn til å gjenta det i dag. Kirkelig enhet kan det bare være når vi tror og lærer slik som de apostoliske kirker gjorde.
10 Vi skulle bare huske på de fattige, og det har jeg alltid lagt vinn på å gjøre.
Det er nærmest et ordtak «velsignet er den som husker på den fattige» dal (Salme 41:2) eller som Ordspråkene 14:31 sier: "Den som undertrykker den fattige (dal) spotter hans skaper. Det blir innrømmet moderasjon under ofringer for den som er fattig. For å få soningsoffer, holder det å ofre en tidels efa mel med olje - en betydelig mindre sum enn hva de rike må ofre for å få forsoning (3 Mosebok 14:21). Dette låg i bunn for Paulus, å aldri glemme de som også trengte evangeliet ikke bare i ord, men i gjerning!
11 Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, for hans opptreden hadde dømt ham.
Vennskapet var dypt men det var et vennskap som var dypere og mer intimt, det var vennskap med Gud.
Vi leser at Paulus sa Peter imot like mitt opp i ansiktet selv når de kunne ha kostet vennskapet. Troskap mot Kristus og Guds ord var viktige enn alt.
Men her ordnet det seg og Peter anerkjente Paulus og motsatt, men de turte også å være uenig.
Det var for en tid tilbake en fin kristen som kom til meg og sa følgende fritt oversatt. Jan Kåre jeg er helt enig med deg om troendes dåp osv. Men jeg kan ikke døpe meg pga familie og at jeg har gått på Bedehuset i alle år og alle vennene våre er der.
Slik kunne jeg ha fortsatt. Det står meget alvorlig i Guds ord om å ikke ta menneskelige hensyn og stole på seg selv. Her kunne vi tatt mange skriftsteder frem.
12 Før det kom noen fra Jakob, holdt han måltid sammen med de hedningkristne. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for de omskårne.
Her var Peter først helt på linje med Guds ord. Så kom flere jøder inn som ikke var så åpne og hadde den samme åpenbaring som Apostelen. Da gikk han på akkord med sin samvittighet og på Guds ord.
13 Også de andre jødekristne hyklet sammen med ham, så til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres.
Her ble Peter stilt til ansvar for alle de andres hykleri. Var det noen som burde og skulle vist bedre, så var det Peter. Å ha høye åpenbaringer fordrer også ansvar.
Ap.gj. 10. 9 Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. 10 Han ble sulten og ville spise. Da de holdt på å lage maten, kom han i henrykkelse og fikk et syn. 11 Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble senket ned mot jorden etter de fire hjørnene. 12 I den var alle slags dyr som lever på jorden, firbente, krypdyr og himmelens fugler. 13 Og en røst talte til ham: «Peter, ta for deg, slakt og spis.» 14 Men Peter svarte: «Det kan jeg ikke, Herre. For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent.» 15 For annen gang talte røsten til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.» 16 Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen.
14 Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: «Når du som er jøde, ikke lever etter jødisk, men etter hedensk skikk, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?»
Jesus som kjente Peters hjerte, sa ikke at Peter, den ustabile og ustødige steinen, skulle bli den urokkelige klippen hvorpå kirken skulle bygges. Tvert i mot kirken\menigheten skulle bygges på Jesus og det var denne sannheten Peter bekreftet da han sa til Jesus: ” Da svarte Simon Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." (Mat 16:16). Det er i overensstemmelse med andre steder i skriften hvor uttrykket klippe noen ganger er brukt om Gud, men aldri om menneske.
Her blir Peter revet med i å hykle. Og Paulus konfronterte ham.
15 Vi er av fødsel jøder og ikke syndere av hedensk ætt.
At det har foregått diskusjoner og uenigheter oppigjennom tidene, er vel denne siden et "godt" eksempel på.
Peter var jøde, og var oppvokst i den gamle pakt. Da han så ble en kristen og skulle forkynne evangeliet for
andre jøder, oppsto det uenighet om loven og dens forordninger.
Og det rare er, at denne diskusjonen pågår fortsatt!
16 Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av lovgjerninger.
17 Men hvis også vi jøder blir stående som syndere, når vi vil bli rettferdige i Kristus, er da ikke Kristus blitt en tjener for synden? Slett ikke!
Her redegjør Paulus for Peter noe som sikker alle hørte på. At ved Jesu død og oppstandelse stiller vi alle likt, jøder og hedninger. Derfor er vi alle søsken og ingen har noen fortrinn.
18 Hvis jeg bygger opp igjen det jeg har brutt ned, da kan det med rette sies at jeg er en lovbryter.
Her setter Paulus en stopper for loven at den skal dras inn i det nye livet. Lovens funksjon er å vise oss at vi er syndere. Da finnes det en løsning for oss, både til frelse og helliggjørelse. Det er Jesus Kristus, ikke noen andre.
1. Kor. 1. 30 Men av ham er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.
19 Nettopp loven har ført til at jeg er død for loven og lever for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus;
Folks første reaksjon på budskapet om at vi er løst fra loven, er ofte: "Kan dere bare lyve og stjele og hore da?" Det røper en grunnleggende mangel på undervisning og forståelse for saken. Et liv i frihet fra loven er ikke et liv etter kjødet.
Rom.6.15: "Hva så? Skal vi synde, fordi vi ikke er under loven, men under nåden? Slett ikke!"
Gal.5.1: Til frihet har Kristus frigjort oss.
Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.
v.13: Dere, søsken, er kalt til frihet.
La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet
v.14: For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv.
v.16: Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur.
v.18: Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven.
Det er ikke loven som skal redde oss fra begjæret i vår syndige natur, men et liv i Ånden! Et liv i Ånden er så preget av kjærlighet til Gud og medmennesker at man drives av en trang til å gjøre Guds vilje! Veien for å komme inn i dette livet er ikke å bli formanet av bud og regler, men å bli oppglødet av kjærligheten!
Den første jeg har hørt om som gikk ut med dette budskapet, er Watchman Nee i boka "Det normale kristenliv" som ble skrevet ca i 1970. Der skriver han i et avsnitt med kommentarer til Rom.7
(s.124) "Problemet er altså at vi ikke har noen forståelse av å ha blitt utfridd fra loven"
(s.128) "Loven avgår ikke ved døden. Det er jeg som dør, og ved døden blir jeg fri fra loven."
Les boka selv og se hvordan han utdyper denne læren allerede i 1970, og han siterer at han lærte dette allerede i 1923! Romerne 7 beskriver ikke et "normalt" kristenliv, sier han - det beskriver en jøde som strever med å holde loven. Selv om vi kjenner oss igjen, er løsningen å finne i kap.8, ikke i loven!
(s.132): "Den dagen jeg ble frigjort fra loven, opplevde jeg nesten himmelen på jorden."
Så dette er ikke noe nytt, eller noe jeg har funnet på - dette er en lære veldig mange står for, og som har vært kjent lenge. Denne artikkelen er alt for kort til å utdype emnet helt. Skaff deg disse bøkene og les dem!
Vedtaket på apostelmøtet i Jerusalem
Spørsmålet om hvorvidt hedningene (dvs. ikke-jøder) skulle holde loven var tidlig debattert, vi leser:
Ap.gj.15.5: Men noen troende fra fariseerpartiet stod fram og hevdet:
"De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven."
Paulus og Barnabas reiste da til Jerusalem for å drøfte dette med apostlene og de eldste. De ble enige om å sende ut et skriv med følgende beslutning:
Ap.gj.15.28-29: "Den Hellige Ånd og vi har besluttet å ikke legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendigste ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!"
Nå vet vi at vedtaket om blod var relatert til avgudsdyrkelse, og har ingen relevans i dag. I 1. Kor.8 ser vi at Paulus for sin del ikke er redd for å spise kjøtt fra dyr som kan ha vært ofret til avgudene, men at han gjerne avstår fra det av hensyn til andre.
Den gamle pakt bygget på lover og bud som begrenset menneskenes gjerninger for å unngå synd og fordervelse.
Gal.3.23: Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart
Den nye pakt derimot bygger på kjærlighet og et hjerte som vil tjene Gud. Selv om det betyr frihet fra lovens bokstav, holdes det hele sammen av et ønske om å være nær Jesus, kjærlighetens kilde.
Gal.5.1: Til frihet har Kristus frigjort oss.
Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.
Lovens hensikt.
Men loven har fortsatt en hensikt på to måter:
Den skal vise oss (og de ufrelste) at vi bare kan glemme å prøve å leve opp til den. At ingen er "bra nok" for Gud i seg selv. Den viser oss at uten Jesus er vi syndere. Watchman Nee sammenligner det med å legge fram en sekk med salt som veier 250 kilo, og forlange at noen skal bære den (s.132)
Rom.5.20: Loven kom til for å gjøre fallet større. Men der synden var stor, ble nåden enda større.
Rom.10.3: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste.
Gal.2.19a: Nettopp loven har ført til at jeg er død for loven og lever for Gud.
Den andre hensikten er at den inneholder mange gode råd og retningslinjer for et godt liv.
1. Tim. 1.8-9a: Men vi vet at loven er god så sant den brukes etter lovens hensikt. Vi må huske at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovbrytere og oppsetsige, for ugudelige og syndere
2. Tim. 3:16: Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.
Det er vel ingen som trekker i tvil at de 10 bud er verd å ta på alvor. Men den som elsker sin neste vil vel ikke gjøre mot de ti bud?
Rom.13.8: Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre.
Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.
Når Ånden taler til oss med irettesettelse og formaning, bruker han ofte skriftsteder, også fra GT.
Men da er det direkte tiltale i hjertet, og ikke et ytre bud med krav og fordømmelse.
Tilbake til Abrahams kår:
Vi kan si at overgangen fra den Gamle til den Nye Pakt var dette:
I den Gamle Pakt var det ytre lover som motiverte med straff eller belønning.
I den Nye Pakt har vi et nytt hjerte som er en indre motivasjon, drevet av kjærlighet og takknemlighet!
Vi kan også si det slik, at den gamle pakt handler om hva jeg må gjøre for Gud.
Mens den nye pakt handler om hva Gud har gjort for meg!
Før syndefallet hadde menneskene bare to bud: Forvalte jorden, og leve i ektepar.
Etter syndefallet, fram til Moses, var det ingen flere lover, men mye vondskap og synd likevel. De trengte ingen lover for å forstå at disse handlingene var vonde og syndige. I denne tiden var det Abraham levde, og Bibelen kaller Abraham de troendes far.
Rom 4, 16 Derfor fikk han løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde. Da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle,
Allerede her ser vi at vi ikke regnes blant "dem som har loven", fordi vi har samme tro som Abraham. Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde Gud, ikke fordi han holdt noen lov.
Da Gud ga loven på Sinai, var det for å hindre synd og forråtnelse. Men ingen ble frelst ved å holde den.
Da Jesus kom, ville han føre menneskene tilbake til Abrahams kår, der tro er grunnlaget for frelse, og kjærlighet og nåde skulle være våre retningslinjer for livet. Han tok straffen for vår synd, ved at vi tar imot Ham i tro. En indre trang til å leve i kjærlighet til Gud og medmennesker skulle igjen være vår drivkraft - ikke frykt for straff eller ønske om belønning. Motivasjon ved straff og belønning kalles "lovens ånd".
Og selv om noen henter sine "lover" fra det Nye Testamente: "Du skal - du skal ikke", så er det fortsatt lovens ånd, og like langt fra Guds vilje som er et liv i Ånden motivert av kjærlighet i hjertet.
Kol 2, 16: Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, eller når det gjelder høytider, nymånedag eller sabbat.
Likevel finnes det trossamfunn som har gjort sabbat til en stor sak i sin tro!
Gal 2, 21: Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte.
Gal.4.24-26: Dette har en dypere mening. Kvinnene står nemlig for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra Sinaifjellet; hennes barn blir født til slaveri. Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor.
Paulus kjempet en desperat kamp for å forklare Kolossenserne og Galaterne at de ikke skulle leve etter bud og regler. Han snakker om at de var forhekset! Slik forhekses eksisterer fortsatt i folk som hevder at vi fortsatt er underlagt loven eller lovens måte å tenke på.
Gal.4.30: Men hva sier Skriften? Jag ut slavekvinnen og sønnen hennes!
For slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnens sønn.
Hva vil det si at vi skal jage ut slavekvinnen og hennes sønn? Les sammenhengen selv, og se at det betyr at loven og lovens ånd må jages ut av forkynnelsen!
En pakt, et testamente, avsluttes ved at den det gjelder dør. Jesu død oppfylte den gamle pakten, og førte til at den ble erstattet med en ny.
Heb.9.16-17: Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død. Først når han er død, er det gyldig; det trer ikke i kraft så lenge han lever.
Ikke bare frelsen:
De fleste er enige i at vi er løst fra loven i den forstand at den ikke er et krav for å bli frelst. Men noen hevder at den fortsatt gjelder som Guds krav for våre liv, som middel til helliggjørelse. Dermed avfeier de hele debatten med at alle skriftsteder som taler om frihet fra loven kun gjelder frelsen, men at livet som kristen fortsatt må styres av loven. Les følgende bibelvers:
Rom 7, 6: Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss.
Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven.
Her er det ikke bare snakk om frelsen, men om å tjene Gud i det nye livet, livet i Ånden.
2 Kor 3, 6-8: han som gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Den tjeneste som var foreskrevet med bokstaver hogd i stein, var dødens tjeneste. Likevel var den omgitt av en slik herlighet at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses; så sterk var glansen på det, enda den tok slutt. Hvor mye større herlighet har da ikke Åndens tjeneste?
Gal 2, 19: Nettopp loven har ført til at jeg er død for loven og lever for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus;
Det er ikke loven som er død, men vi er døde for loven. Det er snakk om livet med Gud, ikke bare frelsen.
Gal 3, 23: Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart.
Gal.3.25: Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren
Ef.2.15a: har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.
Hvis loven med sine bud og forskrifter er opphevet - hvordan kan noen da hevde at de fortsatt gjelder? At vi fortsatt er "under vokteren" - når Paulus så klart sier at vi ikke lenger er under vokteren?
Kaos om definisjon
Et spørsmål jeg aldri har fått noe godt svar på, er: "Hvis ikke alle bud og forskrifter i loven gjelder fortsatt - hva er det da som gjelder? Hvem er det som setter kriteriene for hvilke bud og forskrifter vi skal holde oss til, hva som er loven for oss, og hva som ikke gjelder oss?"
Så i stedet for å prøve å definere "loven" som et utdrag av loven etter mitt eget hode og forgodtbefinnende, velger jeg heller å si at vi er løst fra loven, men at Ånden bruker Skriften til formaning og rettledning. Kanskje er det dette mange andre mener også, uten å ha tenkt over det?
Til Kristus kom
Noen hevder at man skal forkynne loven for å drive folk til Kristus, og så siterer de Gal.3.24
(1930): Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, forat vi skulle bli rettferdiggjort av tro;
(NT2005): Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli erklært rettferdige ved tro
(B.GO*): Slik er da loven blitt en vokter til (inntil) Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.
For de hevder at loven skal "tukte" folk til Kristus! For det første var en "tuktemester" det vi i dag vil kalle "barnepasser" eller "dagmamma". Oversettelsen fra 2005 sier "vokter". En som skulle passe barnet til det ble stort nok til å ta vare på seg selv. Så det har ikke noe med å "tukte" eller "skape skyldfølelse" å gjøre. For det andre står det i kapittelet etter at:
Gal.4.4-7 (NT05) Slik er det også med oss. Da vi var umyndige, var vi slaver under grunnkreftene i verden. 4 Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. 6 Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» 7 Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.
NT05 er klar: "til Kristus kom". Så overgangen fra trellekår til barnekår skjedde for 2000 år siden! Tanken om å forkynne loven for å drive folk til Kristus er derfor en misforstått teologi som har gjort at folk skyr kirker og bedehus, og den fordømmelsen det har spredt sitter dypt i folkesjela og hindrer vekkelse! De som kjenner litt til psykologi vet at en maktpsykopat benytter skyldfølelse for å styre mennesker. Tanken om å forkynne loven slik at skyldfølelsen driver folk til Kristus, er bare maktpsykopatiske virkemidler! Det er den Hellige Ånd som skal overbevise mennesker om synd (Joh.16.8).
Noen mener at loven gjelder fortsatt fordi Jesus sier i:
Matt. 5.17-18: Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.
Men da Jesus ropte: "Det er fullbragt" (Joh.19.30) ropte han: "Alt er skjedd" - han oppfylte loven, oppfylde Guds krav. Da "forgikk" loven med sine bud og forskrifter. Ordet Jesus sa på korset var "teleo", som betyr å betale ut en gjeld, avslutte en sak, å utføre den siste handling som avslutter saken.
Ef.2.14-16: For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.
Her står det helt klart at Jesus oppfylte loven med dens bud og forskrifter da han døde på korset. Klarere kan det vel ikke sies? Når lovens krav ble oppfylt i Kristus, er den ikke lenger et krav til oss. Dermed er det fred mellom oss og Gud, anklagen er borte, fiendskapet er borte.
Åndelig hor!
Paulus forklarer i
Rom. 7.2-4: "En gift kvinne er etter loven bundet til mannen sin så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen så lenge mannen lever. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen. Slik er det også med dere, mine søsken. Gjennom Kristi kropp er dere døde for loven. Dere tilhører en annen, han som har stått opp fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud.
"Slik er det også med dere". Den som fortsatt bruker loven, etter å ha tatt imot Jesus, driver åndelig hor! Vi er fri fra loven, døde fra loven, og vi lever for Jesus! Å benytte bud og regler er derfor utroskap, ekteskapsbrudd, åndelig hor.
Tomt snakk
I brevene til Timoteus sier Paulus at loven er nyttig hvis den brukes rett eller "lovlig", men vi leser også:
1. Tim.1.6-9a: Noen har forvillet seg bort fra dette og har havnet i tomt snakk. De vil være lovlærere, men forstår verken det de selv sier, eller det de uttaler seg så selvsikkert om. Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige
Og i Titus gjentar han det på en litt annen måte:
Tit.3.9-10: Men tåpelige stridsspørsmål, ættetavler og strid og krangel om spørsmål i loven skal du vende deg bort fra, for slikt er unyttig og hensiktsløs. En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg. (Se også 2.Tim.2.23)
Så kanskje burde jeg slettet hele artikkelen? For jeg har opplevd at folk skriver så provoserende og useriøst at jeg har måttet avvise videre diskusjon. Men jeg lar artikkelen ligge for dere som trenger den til undervisning.
En ny tid
Paulus forteller oss at det finnes en måte å tjene Gud på som er mye bedre enn å leve etter loven. Det er det nye livet i Ånden. Det har en indre drivkraft av kjærlighet som gir - uten tanker om belønning, og som avstår fra det onde for vår egen samvittighets skyld - ikke på grunn av frykten for at Gud blir sint eller skuffet - men fordi vi har et ønske om gjøre Guds vilje!
Hebr 8, 10: Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels ætt i de dager, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.
Joh 13, 34: Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.
Det er denne måten å tenke på som er sakens kjerne. Drives vi av ytre bud, eller av en indre drivkraft?
Hvis den indre drivkraften ikke er på plass - hva gjør vi da?
Erstatter vi den med ytre bud? (Prøver å løse det på det kjødelige plan)
Eller satser vi på å styrke den indre drivkraften? (Satser på at Ånden kan hjelpe oss)
Noen vil si som Ole Brum: "Ja takk, begge deler!" Og kanskje er det slik at så lenge den indre drivkraften ikke er på plass, så lenge de lever etter kjødet, så trengs det noen ytre retningslinjer. Men det må ikke bli den permanente løsningen! Det må kun bli en midlertidig løsning, og så må hovedoppgaven være å få på plass den indre drivkraften, slik at de ytre budene blir overflødige!
Fokus må ikke være å forkynne hva som er synd og hva Gud krever av oss. Fokus må være på at Gud elsker oss, og at vi skal leve ut denne kjærligheten i våre liv. Hør hva Moses selv sier om loven:
5 Mos 30, 11+14: Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.
Til og med Moses visste at lovens sanne hensikt var at menneskenes gjerninger skulle motiveres av en indre drivkraft. Til og med Moses visste at Guds vilje var at menneskene skulle leve etter hjertet! Paulus siterer dette i Rom. 10.6-.
Lovens vei tenker slik: Vi må fokusere på våre synder og ta oss sammen så vi ikke gjør feil!
Et liv i Ånden tenker slik: Jeg er rettferdig og feilfri i Kristus, og vil leve i henhold til det!
Loven duger ikke!
Rom.8.3-4: Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur. Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden.
Hebr 7, 19: Loven førte jo ikke noe til fullendelse.
Men nå blir den avløst av noe bedre, et håp som gjør at vi kan nærme oss Gud.
Loven klarte ikke å forandre menneskenes hjerter. Loven duger ikke! Dens krav fungerer ikke til å forandre hjertenes holdning! Den fokuserer bare på symptomene - ikke på årsaken! Den bare begrenset skadevirkningene. Derfor er den avløst av noe bedre - et liv i Ånden!
Et liv i Ånden tar utgangspunkt i at vår ånd er født på ny og er en kilde i oss som ikke kan synde:
1.Joh.3.9: Den som er født av Gud, synder ikke. For den sæd Gud har lagt ned i ham, blir i ham; han kan ikke lenger synde, fordi han er født av Gud.
Det er klart at vårt kjød kan synde (1.Joh.1.10), men det nye liver Gud har lagt ned i oss ved at vi ble født på ny, DET kan ikke synde! Derfor er det at vi skal søke helliggjørelse ved å leve et liv i Ånden!
For det loven ikke makter ved å peke på våre feil, det kan Ånden makte ved å peke på at vi er hellige og feilfrie i Kristus! Helliggjørelse er ikke å fokusere på våre feil. Det er å fokusere på Jesus!
Ef.1.4: I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt,
så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt.
Vår hellighet baserer seg ikke på våre egne gjerninger, men på det Jesus har gjort! Og så vil dette prege oss til å bli lik ham! DET er helliggjørelse!
Min erfaring er at debatter om dette tema starter med frykten for anarki eller misbruk av friheten hvis vi ikke forkynner loven. Men det ender ofte med at man ser hvor uegnet loven er til å forandre hjertene - selve kilden til syndens opphav. Loven er for svak! Den peker på problemet men har ingen løsning å tilby! Den er som en brannvarsler - den hyler og forteller at det brenner, men kan ikke slukke! Og løsningen er ikke å sette opp flere brannvarslere, men å hindre at det blir brann!
Jesu advarsler Matt 9, 17 Heller ikke fyller en ny vin i gamle skinnsekker, for da vil sekkene revne, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, en fyller ny vin i nye skinnsekker; da har en begge deler i behold."
Den nye vinen er det nye livet i Ånden. De gamle skinnsekkene var loven som var så stram og lite fleksibel, at det nye livet ville sprenge dem, og føre til død - det nye livet ville renne ut. Loviskhet ødelegger Åndens gjerning! De nye skinnsekkene derimot, er kjærlighetens ånd, den nye drivkraft - den er fleksibel og føyelig, slik at det nye livet kan være dynamisk. Men det "holder vann"!
Jesu uttalelse om surdeigen (Mark.8.15) er en ekstra advarsel om at bare litt loviskhet vil ødelegge hele livet, for begynner man først å ty til lover og bud, så vil det bare "balle på seg". (Gal.5.9) Læren om tienden er etter min mening en slik surdeig.
I Matt.9.16 snakker Jesus om å sette ei ny bot på et gammelt klesplagg. Det går ikke an å tro at nåden bare kan "bøte på" det som var galt med lovens vei. Hele det "gamle klesplagget" må byttes ut med et nytt! Og det nye klesplagget er ikke bud og regler - det er kjærlighet og nåde, et liv i Ånden!
Jesus oppfylte loven!
Og husk! Da fariseerne kom til Jesus med kvinnen i Joh.8 1- sa han at den som var uten synd kunne kaste den første sten - Moseloven befalte at denne kvinnen skulle steines! Da gikk de alle - de eldste først. Den eneste som var uten synd og kunne ha kastet stein - var Jesus!Men Jesus oppfylte ikke Moseloven ved å steine kvinnen! Han opphevet Moseloven ved å dø i hennes sted!
Joh.8.11b: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Jesus opphevet loven ved å oppfylle den for oss (Ef.2.14-16).
20 jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.
Loven viser bare Guds standard og vår hjelpeløshet og tilkortkommenhet. Hva er løsningen? Som alltid Jesus Kristus. Han flytter inn ved troen og han, den nye skapningen, hverken kan eller vil synde. Når han får være Herre, så lever vi som Kristus i denne verden.
21 Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte.
Selvlivet, Gamle Adam skal dø, og det skjer ved loven. Da innser vi at vi selv ikke strekker til. Så kommer Ånden og det nye livet som gjør at løsningen er på plass!
Samtidig fødes vi på nytt ved evangeliet, Guds kraft til frelse.
Loven er ikke ugyldig og den krever sitt hele tiden. Følg den og du skal leve, følger du den ikke så skal du dø. Da velger jeg det siste, å dø. Så står vi opp igjen, i Kristus, Da hverken kan loven kreve, får lov å krev eller kan kreve noe av oss. Vi er døde, men Jesus ved sin Ånd bor ved troen i våre hjerter og han lever sitt liv også gjennom oss, herlig! Det er et skifte som loven er med å “hjelper” til ved å vise oss vår tilkortkommenhet og utilstrekkelighet. Men løsningen er Jesus, evangeliet, det nye livet og Åndens virke i og gjennom den troende! Det er når lov og evangeliet holdes adskilt, at vi kan bruke og gjøre oss bruk av loven. Det er kun evangeliet som frelser og setter fri.
3 Uforstandige galatere! Hvem er det som har forhekset dere, dere som har fått den korsfestede Jesus Kristus malt for øynene deres?
Ett gram uran? Nei: Ordet om korset og en fylde av Ånden! En ufattelig sprengkraft som har forvandlet mennesker under alle himmelstrøk til alle tider. En Guds kraft som har skapt den levende Guds menighet og gjort den til "verdens lys og jordens salt" gjennom 2000 år! Så lenge denne "formelen" prøves, ved tro og lydighet, vil Guds menighet formidle det evige livets kraft overalt i verden. Men, holder vi på med noe annet? Da er vi utenfor det himmelske kraftfeltet! Da er vår kristendom ikke annet enn en maktesløs religiøsitet som til sist ikke blir annet enn underholdning. Tusener har sagt gjennom tidene: "Jeg kan ikke forstå det?" Det behøves ikke. Ta budskapet imot og tro det! Du skal få oppleve at det virker! "Det er kraft i Jesu blod!"

Og allikevel er det sannheter som er avgjort viktige for vår forsoningstro; f. eks. at Jesu legemlige død var den forsoningsdød som var nok til vår frelse.
"Derfor sier han idet han trer inn i denne verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til - og de bæres dog frem efter loven- så har han derefter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle." (Hebr 10, 7-10)
1 Pet. 2.24: "Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder, og leve for rettferdigheten."
Jesus døde en legemlig død, og hans røde blod er for Gud tilstrekkelig soningsoffer for all verdens synd.
Jesus døde ikke åndelig på noe tidspunkt i sin forsoningslidelse:
"...hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som offer for Gud, rense deres samvittigheter fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud." (Hebr 9, 14)
Hva som skjedde i de grufulle timene fra den sjette til niende time, (kl. 12 - 15) da jorden ble formørket, menneskene flyktet i redsel, helvete skalv, graver åpnet seg og noen døde viste seg synlig, vet jeg ikke. Men at Jesus opplevde fortapelsens gru og gudsforlatthetens ufattelige pine, det aner vi. Fortapelsens dypeste bunn er tilkjennegitt i Jesu fjerde ord på korset:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har DU forlaft meg!"
Men det var mot slutten av disse grufulle timene Jesus ropte: "Det er fullbrakt!" og "Far, i dine hender overgir jeg min ånd."
Jesu blodsoffer var først og fremst for Gud! "Kristus gikk gjennom det større og fullkomnere telt, det som ikke er gjort med hender, med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen, og fant en evig forløsning!" (Hebr 9, 11-12)
Jesus vant en evig og fullstendig seier over all Satans makt:
"Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det tok han bort idet han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem PÅ KORSET!" (Kol 1, 14-15.)
"Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som var i trelldom all sin livstid." (Hebr. 2, 14-15.)
Det hellige, rettferdige, rene og fullkomne legeme, og det rene blod som rant på korset, er nok for Gud for din frelse. Da bør det også være nok for deg! Jesu oppstandelse var en legemlig oppstandelse. Han var førstegrøden av de hensovede, sier Paulus. Hans legemlige oppstandelse garanterer oss legemets oppstandelse! Dette er den kristne tro; Ordet om Korset, evangeliet om Jesu død og oppstandelse. Et mysterium? Så mye vi enda ikke forstår?
En dårskap for verdens visdom, og et anstøt for fariseismen og humanismen, men en Guds kraft til frelse for hver den som tror! Skal vi ha noen fremtid som kristen vekkelsesbevegelse, vil det avhenge av hvilken plass Ordet om Korset har i vår forkynnelse.
2 Svar meg nå på én ting: Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger, eller var det ved å høre og tro?
Men vi må huske; i Kristus er vi satt fri. La ingen lære dere noeannet. Lovgjerninger var under loven, vi er under troen - på Kristus Jesus. Du trenger ikke streve for å tekkes Gud. Han ønsker bare at vi skal TRO på Hans Sønn Jesus Kristus. TRO. Når vi lever i troen på Jesus kommer gjerningene av seg selv, de gode gjerningene. Det vi ønsker å gjøre, ikke fordi vi føler at vi MÅ, men fordi vi ønsker å gjøre Jesu Kristi gjerninger.
3 Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden; vil dere nå fullføre med menneskeverk?
Her ser vi at de var i ferd med å gli bort i fra det de engang trodde på og hadde erfart. Det minner oss meget om hva som skjedde med menigheten i Jerusalem som vi leser om i Hebreerbrevet. Brevene er skrevet ca. 10 års mellomrom. Galaterbrevet og det område til de menneskene det er skrevet finner vi at Paulus besøkte i Ap. gj. 14. etc.

Galatia var i antikken et område i høylandet i sentrale Anatolia (dagens Tyrkia). Galatia grenset i nord mot Bithynia og Paflagonia, i øst mot Pontos, i sør mot Lykia og Kappadokia og i vest mot Frygia. Den tyrkiske hovedstaden Ankara, ligger i oldtidens Galatia.
Provinsen Galatia, år 120 e.Kr.
Galatia fikk sitt navn etter de keltiske gallerne som innvandret dit fra Trakia, og som ble herskerfolk i området fra 3. århundre f.Kr. Det har også blitt kalt «Østens Gallia». Gallerne blandet seg med grekere som bodde i området fra før, og i middelalderen ble de ofte omtalt som «gallo-grekere».
Østen
Galaterne dannet et langvarig rike som livnærte seg blant annet ved å plyndre nabostatene. De var dyktige krigere, respektert både av romere og grekere. I mange år herjet galaterne den vestre delen av Lilleasia inntil de ble stoppet av Attalos I Soter, konge av Pergamon, i år 232 f.Kr. Han tvang dem til å holde seg innenfor Galatias grenser. Etter Attalos' død gjenopptok galaterne sine herjingstokter, noe som tvang Romerriket til å sende en straffeekspedisjon mot dem. Galaterne ble slått og deres storhetstid var over. Galaterne ble senere av Romerrikets sterkeste støttespillere og gikk frivillig inn i Romerriket i 64 f.Kr.
4 Har dere opplevd alt dette til ingen nytte – hvis det da virkelig var til ingen nytte.
Det er som Paulus er oppgitt. Det er virkelig det samme budskapet vi møter her som vi møter i Hebreerbrevet. Jesus og evangeliet er nok, men her vil de forlate det til fordel for alt hva GT og de gamle pakts forskrifter forteller vi skulle holde. Men som ingen klarte å holde og å følge, bortsett fra Kristus Jesus. Det blir som å skyte seg selv i foten og prøve å løpe fortere.
5 Han som gir dere Ånden og som gjør under blant dere, gjør han det på grunn av lovgjerninger, eller fordi dere hører budskapet og tror?
Skriften lærer oss klart at vi er frelst (rettferdiggjort) ved tro på Kristus og hva han har gjort på korset. Tro alene kan frelse oss. Men vi kan ikke stanse her uten å ta for oss hva Jakob sier i Jak 2:24: ”Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro.”
Det er ingen motsigelse i det. Alt du trenger å gjøre er å se på konteksten. Jakob 2 har 26 vers: Versene 1-7 instruerer oss om ikke å favorisere. Versene 8-13 er kommentarer til Loven. Versene 14-26 er om forholdet mellom gjerninger og tro.
Jakob begynner denne seksjonen ved å bruke eksemplet med en som sier at han har tro, men ingen gjerning. ”Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?” (Jak 2:24) Jakob snakker altså om en død tro, en tro som ikke er annet enn en muntlig erklæring, en offentlig tilståelse hva man tenker og ikke noe som kommer fra hjertet. Den er tom for liv og handling. Han begynner med det negative og viser hva en tom tro er (versene 15-17, ord uten gjerning). Så fortsetter han med å vise at denne slags tro ikke er forskjellig fra troen til demoner (v. 19) Til slutt gir han eksempel på levende tro som har ord som følges av handlinger. Gjerninger følger sann tro som et resultat av troen. Jakob viser at Abraham og Rahab er eksempler på mennesker som viser sin tro ved gjerninger.
Kort sagt: Jakob undersøker to sorter tro: én som leder til gode gjerninger og én som ikke gjør det. En er sann og den andre er falsk. En er død og den andre levende, derfor: “.. tro er til ingen nytte uten gjerningene?” Men han motsier ikke versene ovenfor som sier at frelse/rettferdiggjøring er ved tro alene.
Legg også merke til at Jakob siterer de samme versene som Paulus siterer i Rom 4:3 blandt en mengde vers om handler om rettferdiggjøring ved tro. Jakob 2:23 sier:” Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig,” Om Jakob hadde forsøkt å lære en doktrine som stod i motsetning til de andre forfatterne av NT ville han ikke ha brukt Abraham som eksempel. Derfor kan vi se at rettferdiggjøring er ved tro alene, og at Jakob snakket om falsk tro, ikke ekte tro når han sier vi er ikke rettferdiggjort ved tro alene.
6 Om Abraham heter det jo: Han trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.
Denne oppskriften ble forstått og bekreftet av falne, urettferdige mennesker fra begynnelsen av: Jesus henviser selv til den rettferdige Abel (Matt 23:35) Også Paulus skriver at Abel fikk det vitnesbyrd at han var rettferdig. Om Noa ble det sagt: Deg har jeg funnet rettferdig for mine øyne i denne slekt, 1.Mos. 7:1. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, Rom. 4:3. Om Lot står det: ”Og så sant Han utfridde den rettferdige Lot, som ble plaget under de ugudeliges tøylesløse oppførsel - for denne rettferdige som bodde blant dem, ble plaget dag etter dag i sin rettferdige sjel ved å se og høre de lovløse gjerninger. 2. Pet. 2:7.8. Om Sakarja og Elisabet som levde like før Jesu fødsel ble det sagt: ”Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. Luk. 1:6. Paulus erklærer i Rom. 9:30. ”Hva skal vi da si? At hedningene ..., har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro.” Slik ser vi at fra Adam til aposteltiden var det kvinner og menn som tilegnet seg Guds rettferdighet og fikk det vitnesbyrd at de behaget Gud.
7 Så forstår dere at det er de som tror, som er Abrahams barn.
Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet. (Gal 3,6-7 og 29) På grunn av sin tro var Abraham rettferdig. De troende kalles derfor barn av Abraham. De som tilhører Kristus og tror på han, har fått de samme løftene som Abraham; de skal bli et stort folk, være velsignet og være til velsignelse (Gal kap. 3).
8 Skriften forutså at Gud vil rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes.
Derfor er det ifølge Det nye testamente ikke kjødelig avstamning som avgjør om en i ordets egentlige forstand er Abrahams barn eller ikke, men om de har samme tro som Abraham hadde: ”For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten” (Rom 9, 6-8).

9 Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham.

Abraham var et forbilde både på den messianske jødedommen og den frie nåden. I BREVET TIL ROMERNE, KAPITTEL 4 og i BREVET TIL GALATERNE, KAPITTEL 3 BLIR ABRAHAM FRAMSTILT SOM DEN SOM BLE FRELST AV NÅDE VED TRO UTEN GJERNINGER. ”For ble Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud, for hva sier Skriften: Abraham TRODDE GUD OG DET BLE REGNET HAM TIL RETTFERDIGHET.” (Rom.4,2-3.)
I Jakobs Brev, kapittel 2 blir Abraham framstilt som den som ble rettferdiggjort ved gjerninger. ”Abraham, vår far, BLE IKKE HAN RETTFERDIGGJORT VED GJERNINGER, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene, og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. Dere ser at MENNESKET BLIR RETTFERDIGGJORT VED GJERNINGER, OG IKKE VED TRO ALENE.” (Jakob 2,21-24.)
10 Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det.
Ordet "evangelium" betyr "gledelig budskap". Jesus kom med et gledelig budskap: Nemlig at han døde for oss, tok den forbannelsen og straffen vi hadde fortjent i henhold til loven, og satte oss fri fra dette! Det er trist at det finnes forkynnere som ikke har forstått en så sentral ting i Jesu evangelium!
11 Og når det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro, er det klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven.
Rettferdiggjørelse betyr å bli gitt rett ferd, altså syndfri og det er ikke billig nåde. Jesus led for at dette skulle muliggjøres og det er det ikke mange som vil eller ønsker å tenke over.
12 I loven kommer det ikke an på tro, der heter det: Den som holder budene, skal leve ved dem.
De ti budene (som ble skrevet av Gud selv på tavler av stein) var de grunnleggende kjærlighetsprinsippene som skulle ligge til grunn for enhver tanke og handling. Tibudsloven var et uttrykk for det optimale og ultimate målet som Gud ikke bare hadde for jødene, men alle mennesker. Gud ville ta hele verden med på en reise der israelittene, som det ledende eksempel, skulle vokse til å leve i fullkommen harmoni med de ti budene (dvs. Guds vilje og karakter), ikke bare i det de gjorde, men også i tanke og deres eget sinn - at de skulle ville det samme som Gud. Gud ville etablere et "himmelsk utopia" i Israel, en smak av Himmelen på jorden, for å vise hele verden hvor mye bedre det er å leve i uselvisk kjærlighet til hverandre og til Skaperen. Israelittene, som var vant til pisken, drap, strid, krig, hat, begjær og avgudsdyrkelse i Egypt, skulle gradvis lære å legge av alle disse egoistiske egenskapene. Ved Guds hjelp skulle de bli 'helliggjort', dvs. å gradvis utvikle en guddommelig natur med guddommelige egenskaper (som uselvisk kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, ydmykhet, selvkontroll osv.). Dette sier Gud ganske direkte i Esek 37,27-28. Naturligvis kunne ikke dette skje over natten; Gud måtte til å begynne med kommunisere til dem på et språk de selv kunne forstå (ved f.eks. å ha offisielle avstraffelser/henrettelser av rebelske overtredere, tillate krigføring mot andre onde folkeslag o.l.). Men Guds mål for dem var å bannlyse blodsutgytelse, at de heller skulle gjengjelde ondt med godt i stedet for ondt med ondt (slik som man var vant til; se hva Jeshua sa om dette i Matt 5,38-42).
Med andre ord: De ti bud var (og er) et uttrykk for Guds vilje, Guds karakter, hvem "Abrahams, Isaks og Jakobs Gud" egentlig er.
13 Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er enhver som henger på et tre.
5. Mosebok 21. 22 Når en mann har gjort en synd som det er dødsstraff for, og han blir henrettet og hengt opp i et tre, 23 da skal du ikke la hans døde legeme henge natten over i treet, men gravlegge ham samme dagen. For den som blir hengt opp i et tre, er forbannet av Gud, og det landet Herren din Gud vil gi deg til eiendom, må du ikke gjøre urent.
Den første loven som ble gitt, var den som ble brutt da Adam og Eva åt av kunnskapens tre. Og så ble de rammet av forbannelsene som fulgte med.
Hva kan det ha seg at disse rådende menn ikke innser at de tråkker Jesu verk på Golgata under sine føtter og opprettholder en forbannelse som Jesus døde for? Jesus døde for å fjerne skillet mellom Gud og mennesker og ubalansen mellom mann og kvinne. Veien tilbake til Paradiset er åpen! Jesus døde for at forbannelsene som rammet menneskene på grunn av syndefallet skulle viskes bort. Jesus døde for å avslutte den forbannelsen at menn råder over kvinner.
14 Dette skjedde for at folkeslagene ved Jesus Kristus skulle få del i den velsignelse som var lovt Abraham, og for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.
Det store og herlige med den nye pakt var løfte og erfaring med å få Ånden som et innsegl og pant på vår arv. Det er himmelen på forskudd. Det er også det som blir det herlige og store med himmelen, at Gud skal være alt i alle ved sin egen Ånd som vil fylle alle og enhver.
Joh.e. 7. 37 På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» 39 Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke hadde fått del i herligheten.
15 Brødre, jeg tar et eksempel fra dagliglivet. Ingen kan oppheve eller forandre et rettsgyldig testamente, enda det bare er opprettet av et menneske.
Fra wikipedia: Et testament eller testamente (av latin testamentum, «bevitnelse») er et dokument som inneholder en fortegnelse av hva man vil skal skje med ens eiendeler etter at man er død. Gjennom testamentet kan man innenfor lovens begrensninger (eller arvingenes samtykke) bestemme at de legale arvereglene skal fravikes. Ettersom opprettelse av testament er en såvidt viktig beslutning, og det kan være fare for at det vil bli påberopt forfalskede testamenter etter at arvelateren er død, er det i de fleste land opprettet nokså strenge formregler som må være oppfylt for at testamentet skal anses gyldig. Er ikke disse reglene oppfylt, vil ikke testamentet ha noen virkning.
Gud opprettet et nytt testament da vi ikke kunne gjøre oss bruk av det gamle da vi falt utenfor det. For det heter, den som synder skal dø. Det var den eneste tøddel av det gamle vi kunne gjøre oss bruk av.
16 Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke flertall, «til hans ætter», men entall, «til din ætt»; det er Kristus.
DNB: ‘Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke flertall, ‘til hans ætter,’ men
entall, ‘til din ætt;’ det er Kristus.’
NKJ: ‘Til Abraham og hans Ætt* ble nå løftene gitt. han sier ikke: ‘og til ætter,’ som om det var mange, men som til én: ‘Og til din Ætt,’ som er Kristus.’ *gresk: sperma
NNV: ‘Nå ble løftet uttalt til Abraham og til hans ætt. Det sies ikke: ‘Og til hans ætter,’ som
når de er mange slike, men som når det er en: ‘Og til din ætt,’ som er Kristus.
SHG: de abraam sperma epaggelia rheo lego polus heis sperma hos christos
Trans.: da Abraham sperm løfte uttale si flere en sperm denne Kristus
PAKTEN: Nå ble løftet om sæden uttalt til Abraham. Det viser ikke til mange, men til én som
er av hans sæd, og det er Kristus.
KOMMENTAR: Mange roter til dette verset også, og tror at Abrahams velsignelse var at han
skulle bli far til mange folkeslag, f.eks til Israels tolv sønner ved Sara, og alle araberne ved
Hagar. Dessuten fikk han seks sønner med Ketura. Hvis det hadde vært tilfellet, ville det, med
utgangspunkt i hvordan Abrahams etterkommere oppfører seg mot hverandre i dag, vært mer
en forbannelse enn en velsignelse. Nei, Abrahams velsignelse er frembringelsen av Sæden,
Kristus, og gjennom Jesu gjerning skal Abraham bli stamfar til alle som får tiders liv gjennom
Kristus. Han blir da, slik Adam ble stamfar til de av denne verden, stamfar til alle som får del i en tiders verden. Det er så nøkternt. Som du ser av grunnteksten, er det ikke snakk om en ætt,
men om en sæd. Ordet ætt er utvidende, for slike som er av samme ætt, blir stadig flere. Ordet sæd, egentlig sperma, er innsnevrende og viser til slutt bare til én, i dette tilfellet Kristus.
Hvem som videreførte sæden frem til Kristus, kan du lese om i MAT 1:1-16, Josefs slektstavle, og i LUK 3:23-38, Marias slektstavle. Og sæden var ikke av Josef, men av Gud. En oversetter viste likevel til at det var rett å bruke ætt, for sæd var for vulgært. Javel, men de tar på seg en stor oppgave hvis de gjennom feiloversettelser forsøker å pynte på Guds ord, for det kan være temmelig direkte!
NB! Vær klar over at av de løftene Gud gav Abraham, har han ikke fått innfridd et eneste ett.
For løftene til Abraham var begge gjennom Kristus, og han har ennå ikke overtatt herredømmet
over jorden. (DAN 2:44) Først etter oppstandelsen vil Guds løfter til Abraham bli innfridd.
Igjen: Norske oversettelser skriver feilaktig ‘ætt’ der det skal stå ‘sæd,’ eller enda mer nøyaktig
‘sperm.’ En ætt er utvidende og blir stadig flere. Derfor dekker ikke ordet ‘ætt’ det begrepet som Paulus her viser til, nemlig en innsnevring helt frem til det bare gjenstår én, Kristus.
17 Jeg mener altså dette: En pakt som allerede er opprettet av Gud, blir ikke opphevet av loven som kom 430 år senere, slik at løftet settes ut av kraft.
Nei, loven gjør ikke løftet til intet, sier ordet i vårt avsnitt. Det er ikke slik at man fra Abraham til Moses ble frelst ved å tro Guds løfte, og deretter fra Moses til Kristus ble frelst ved å holde loven, forat man igjen etter Kristus er kommet skulle bli frelst ved å tro løftene. Dette stemmer ikke med Bibelen. Saken er at alle er blitt frelst ved troen på Guds løfter. Alle ble de frelst ved å tro på Jesus.
18 Hvis arven avhenger av loven, da blir den ikke gitt på grunn av løftet. Men det var jo ved et løfte Gud i sin nåde gav arven til Abraham.
Det er her at ofte vi kristne kryss kommuniserer og påstår at ”de som sier at loven er avløst, samtidig sier at nå kan du bare synde”. Nei, Slett ikke! Vi som døde bort fra synden, hvordan kan vi fremdeles leve i den.
Her må vi holde tungen rett i munnen og ikke plutselig bytte ”spor” underveis. Husk ovenfor har jeg påpekt at Lovens krav fortsatt er Guds standard for mennesket. Ergo har ikke Gud plutselig blitt ”soft” angående synd. Neida. Det som er saken er at vi gjennom Loven kommer til innsikt om at vi må kapitulere ovenfor Lovenkrav og si at vi klarer ikke å oppfylle den. Så for å finne kraft, inspirasjon og sier over synden må vi gå til Nåden. Nåden skal opptukukte oss til et hellig liv. Lovens-vesens bidrar ikke her. Det er nåden som gjør det.
For det som var UMULIG FOR LOVEN fordi den var MAKTESLØS på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur. SLIK SKULLE LOVENS KRAV BLI OPPFYLT i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden.
Hvis vi bruker Loven som drivkraft og støttespiller for et Hellig liv virker det motsatt av hva vi vil oppnå. Synden kraft er loven. Loven gjorde at de syndige lidenskapene ble vakt til live i lemmene våre, så vi bar frukt for døden.
Det er Nåden og Guds godhet som driver oss til Gud gjennom frelsen og forsoningen. Det er Nåden som er drivkraften som bevarer oss og hjelper oss i vandringen med Gud. Det er Nåden som tar oss hjem til himmelen en dag. Takk Jesus for at av Nåde er vi frelst, ved tro. Det er ikke pga oss selv, Men en Gave fra Gud.
19 Hvorfor ble så loven gitt? Den ble gitt som et tillegg for å gjøre klart hva lovbrudd er, inntil den ætt kom som løftet gjaldt. Loven ble gitt ved engler, gjennom en mellommann.
Her står det rett ut at lovens vesentlige oppgave var ikke å frelse men vise oss at vi er lovbrytere og har sviktet Gud. Moses var formidler av loven. Jesus Kristus av nåden. Joh. e. 1. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
20 Men en mellommann trenges ikke hvor det bare er én, og Gud er én.
For at vi skulle få del i dette, så måtte det en mellommann til. Likesom Israel trengte en mellommann for å få høre loven, trenger vi Jesus for å få del i nåden.
21 Er da loven i strid med Guds løfter? Slett ikke! Hvis det overhodet var gitt en lov som kunne gi liv, da kunne vi vinne rettferdigheten ved loven.
Den romersk katolske kirke tar feil fordi den bruker bot – gjerninger av en person – som et middel til rettferdiggjørelse med Gud; som den lærer i strid med Bibelen. Andre trossamfunn har andre ubibelske kriterier. Den eneste veien til Gud går gjennom hans sønn, Jesus Kristus.
Joh.e. 14. 6 Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

22 Men Skriften har lagt alt under synden, for at de som tror på Jesus Kristus, ved sin tro kan få det som var lovt.

Kan vi noensinne forstå at de ti bud og all annen jödisk lov, ALDRIG var ment å ha noe som helst med oss hedninger å gjøre i det hele tatt? Ser vi hvordan bibelen sier oss at loftet og troen kom HELT UAVHENGIG av loven? Altså, den har ingenting med loven å gjøre, og skal heller ikke ha noe med loven å gjøre.
Hvorfor, dersom vi er barn av troen/troende i Jesus Kristus som ble gitt ved ett løfte som kom 430 ÅR tidligere en lov, hvorfor tar vi til oss jødisk lov, når selv jodene bare var ment å ha loven for en viss tid?
Det har alltid vært gjennom tro at Gud har belønnet mennesker.
Hebr. 11. 6 Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.
23 Før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart.
Det var ikke noe bedre en loven før Jesus kom. Israel hadde et fortinn i alle måter. Men når Jesus kom så kom det “bedre” og det fullkomne.
24 Slik var loven en vokter for oss helt fram til Kristus, for at vi kunne erklæres rettferdige ved troen.
Moseloven tilhører fortiden. Jesus oppfyller alt. Jesu ord overgår Moseloven og forkaster ondskapen i Moseloven, f.eks. dette med steining som straff. Og ved at en måtte tilbe kun i templet og ha en levitt til å frembære offer for deg. I dag er vi alle prester og levitter i den nye pakt.
25 Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren.
Det er altså ikke forskjell: Enhver som tror på Abrahams Gud, jøde eller hedning, er et Abrahams barn og medlem av det sanne åndelige Israel.
Den samme tanken finner vi i brevet til Efeserne, hvor han skriver om «vi» og «oss». «Slik skulle vi være til pris og ære for hans herlighet, vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus. I ham er også dere kommet til tro, da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet» (Efeserne 1:12-14).
Hvem er Guds eiendomsfolk? Både vi og dere, jøder og hedninger. De er lemmer på det legeme hvor Kristus er hodet (vers 22-23).
Samme framgangsmåte blir benyttet i kapittel 2, hvor det ender med en seiersfanfare: «Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.»
Kan det sies tydeligere at vi alle ved troen er blitt ett folk, én hjord, under én hyrde (Johannes 10:16).
Vi er ikke under loven lengre, vi er døde fra den i Kristus Jesus.
26 For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus.
Under den gamle pakt tok loven vare på oss, altså ved å bekjenne sin synd på sitt offerdyr og overga det til presteskapet var man rettferdiggjort. Nå bekjenner vi til vår Herre og Gud ved at vår synd legges på vår Mellommann/ advokat Jesus Kristus, Ypperstepresten. Metoden der den samme men nå er det individuelt og personlig for alle og enhver. Før bekjente Job sin synd, sin kones synd og sine barns misgjerninger for sitt offer og Gud satte pris på dette offer og offer røk.
Den nye pakt lover den som kommer frem og bekjenner seg å lære Hellighet ved selv å komme inn der hvor presteskapet før gikk, i Det Hellige Tempel. Her taler Talsmannen til oss via Guds ord som er illustrert ved skuebrødet og Talsmannen er illustrert ved den syvarmede lysestaken som lyser opp skuebrødet/ ordet. Tempelet er oss og så fremt vi tror Jesu offer er for oss virkelig blir vei jo med Ham inn i det hellige.
Så derfor har vi ikke bruk for bokstavbud for de vil bare hindre Talsmannen å tale sannheten inn i vårt hjerte men samtidigtaler ikke loven imot Guds Ånd og lov men fokuset blir feil hvis lovens bokstav blir ledende.
Alle som ikke er I Kristus er under loven fordi man bryter loven og må derfor naturlig nok dømmes etter den, den som er I Kristus blir ikke dømt av loven fordi man er loven lydig på alle måter. Med det menes at hvis vi skulle synde har vi Ham som Talsmann og bekjenner synden for Ham og eventuelt den som er direkte syndet mot. Så man er loven lydig om man ter seg etter Frelsesplanen i tro.
Tilgivelse oppnås bare igjennom Kristus idag og på ingen andre måter, Før korset var det tilgivelse via offersystemet og det ble til ved Adam og Evas fall.
De spesielle jødiske lover kom til fordi de ikke ville ha loven på hjertet ved Sinai, Gud måtte la de fare alene ifra Sinai og inn til det lovede land men det var ikke meningen, hvis Gud hadde blitt med de ville de ha omkommet. Israel selv valgte denne vei fordi de ville ære Gud ved egen kraft. Derfor også lover som ble lagt til og med det fulgte forskrifter som satte Guds lov ut av kraft ved påbud som skulle tvinge de til å være loven lydig.. Men nå er vi altså fri all trelldom, vi må bare slippe sannheten inn i vårt liv for så å vende oss ifra det gamle.
Så hvis vi fornekter Jesus som Kristus er det fordi vi ikke tror at Han lot seg prøve som om Han var oss (sant menneske) og at Han bestod prøvelsene på grunn av Faderens virkningsfulle nåde på Ham. Vi tror da med andre ord at Kristi offer er godt nok uansett hvilket liv jeg lever bare jeg bekjenner en gang. Slik blir ikke vi endret av hele vårt hjerte, sinn og ånd men kun gitt tillatelse til å leve videre i vår synd. Motsatt hvis vi tror Jesus er Messias/ Kristus vil vi endres fordi Hans tro endrer oss takket våre Guds nåde i oss som også virket på Ham.
27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.
Vi blir døpt i Jesu navn, hvorfor? For å identifisere oss ved ham i alle deler. Vi døde med ham, blir begravet med ham og står opp med ham. Dette symboliserer dåpen.
28 Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.
I frelsen i Kristus Jesus er det ingen forskjell. Men i ordninger i menigheten og ekteskapet er det forskjell. Gud ser alle mennesker likt i Kristus Jesus.
29 Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.
For å lære Jesus Kristus mer og dypere å kjenne, må vi få bort ”det mosaiske sløret” (2.Kor.3:14) som hindrer oss å se klart. Jesus Kristus, Guds hemmelighet (Koloss.2:2), er nemlig den Profetene har talt om, Han er den Salmene peker på, Han er selve Lovens oppfyllelse og ende – ja hele GT er skyggebilder av Ham som er tingens reelle virkelighet (Kol.2:17).
Når vi skal lære Jesus mer å kjenne, er vårt mål IKKE å ”rakke ned på skyggebildene”, som noen har antydet at vi gjør. Det har selvfølgelig ingen hensikt. Vårt mål er derimot å peke på oppfyllelsen av skyggebildene, nemlig virkeligheten; Jesus Kristus. Når vi ”ser Ham” i Skriftene (både i GT og NT) vil forståelsen om hvem Han er øke og vår hjerte til hjerte relasjon med Ham vil bli dypere (Joh.17:3, 1.Kor.1:9). Vi blir som Emmausvandrerne som fikk sine øyne åpnet og om for første gang i sitt liv forsto hva Skriftene EGENTLIG handlet om (Lukas 24:45). Jesus viste dem nemlig at GT var skyggebilder av Ham selv (Lukas 24:27).
I dag skal vi fortsette med å se litt på dette med at Jesus er oppfyllelsen av skyggebildet; Israel. For å forstå forskjellen på skyggebildet ”Israel” og virkeligheten ”Guds Israel, hjelper Paulus oss med å få orden på terminologien. For å vise at det er en forskjell på disse to ”Israel” bruker han i 1.Kor.10:18 termen ”Israel etter kjødet” om de ufrelste jødene. I Romerne 9:6 sier han: ”Ikke alle som stammer fra Israel, er det virkelig Israel”. Altså er det ikke de ufrelste jødene som er ”det virkelige Israel”, men hvem er da det virkelige Israel? Jo, som vi tidligere har sett er det virkelige Israel Jesus Kristus og Hans kropp (1.Pet.2:9-10). Galaterne 3:29 sier jo som kjent: ”Hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet”.
Det er altså Jesus som er Abrahams Ætt, det vikelige Israel. La oss se litt nærmere på akkurat dette tema. 1Mosebok 12:7 sier: ”Da åpenbarte Jehova seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Men Abrahams Ætt er jo som vi tidligere har sett IKKE jøder! Det er skyggebildet og ikke virkeligheten. Dette faktum sjokkerer mange kristne. I sin fanatiske tro på at ”skyggebildet” er selve virkeligheten, har de gitt av sin tid og sine penger for å støtte staten Israel. Men hva lærer Bibelen oss? Jo, Galaterne 3:16 forklarer oss at skyggebildets oppfyllelse og virkelighet er Jesus. Paulus sier: ”Løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus”. Abrahams Ætt er altså egentlig Jesus.
4 La meg forklare dette. Så lenge en arving er umyndig, står han i samme stilling som en slave, enda han er herre over hele eiendommen.
Her forklarer Paulus hvor lavt en arving står før han inntar arven. Her kommer en sann historie. Det var en styrtrik person ble spurt hvordan han var blitt så rik. Jo sa sa han, heg solgte peanøtter. Men hvordan ble du så rik, det kunne ikke være gjennom å selge bare peanøtter? Nei, der var når jeg arbeidet jeg ble så rik og jeg fikk forvaltet rikdommen også godt.
2 Han står under formyndere og forvaltere helt til den tid hans far har bestemt.
Selv de som er ansatt i firma eller foretaket kan stå over en arving, da de er betrodd større oppgaver en arving. Men bare for en tid, til det er bestemt.
3 Slik er det også med oss. Da vi var umyndige, levde vi som slaver under grunnkreftene i verden.
Loven hadde det med seg at til mer en prøvde å holde den, til mer kom kjødet og verden frem. Loven i sitt vesen skapte bare håpløsheten enda større. Men Gud hadde en løsning for oss alle, den kom når han sendte sønnen. I ham ligger hele “pakken”. Jesus kom ned her på denne jord for og oppfylle loven og profetene. Tenk det var bare han som klarte og oppfylle loven. Loven ble en forbannelse for oss mennesker, den egger bare synden. Derfor står det skrevet forbannet være den som henger på et tre. Det var det Jesus gjorde for oss, han som var ren tok på seg all vår synd og bar den opp på korset for oss der vår Far i himmelen fordømte synden engang for alle, ved å la sin vrede ramme hans sønn Jesus Kristus på korset. Derfor har vi nå fått del i Herrens nåde og barmhjertighet ved troen på Jesus Kristus, han som oppfylte loven for oss og ble vår rettferdighet.
4 Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven.
Det var ikke Gud som kom, men Sønnen som Faderen fødte før noen andre. Hans mest dyrebare eiendom.
•Fil 2:5-8: ” Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus! 6 Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.”
•Kol 2:9: ”I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede,”
•Heb 2:9: ”Men vi ser at Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, er kronet med herlighet og ære, fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.”
5 Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår.
Gud valgte å gjøre meg til sitt barn. Han ”adopterte meg” (slik står det egentlig i v 5) ikke fordi jeg var snill og fortjente det, men fordi han ville det slik. Jeg har en Far i himmelen som elsker meg selv om jeg ikke alltid streker til. 1Kor 1:27-28
6 Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper «Abba, Far!»
At noen får den Hellige Ånd til å bli en egen gudeperson er en løgn! Her står det rett ut at den Hellige Ånd er Faderens og Sønnens felles Ånd som vi har fått da vi kom til troen. Ikke en egen Gud, men en del av Gud som vi kan få rikere og rikere, etter som vi vandrer med ham og åpner oss opp for ham. Ånden er Guds virksomme kraft lærer skriften eller den Guds kraft, men ikke en person eller Gud selv. Lukas 1. 35 Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Her står det ordrett ut at den Hellige Ånd er den høyestes kraft, hvordan da tillegge da den Hellige Ånd egenskaper fullt ut da han er Faderens Ånd. Senere omtalt her i Galaterbrevet som Sønnens Ånd. Den Hellige Ånd er pr. bibelens definisjon felles Ånd til personene Faderen og Sønnen.
7 Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.
Nå trenger vi ikke å selge peanøtter lengre, vi er mer en mange millionær og lotto millionærer alle vi som tror på sønnen Jesus Kristus. Alt det Gud eier er ditt. Derfor har en kristen noe han eier også i døden da vi må gi slipp på alt annet.
Han eier Jesus og himmelen og alle Guds skatter for evig.
Andre hovedtanke i Galaterbrevet er skillet mellom loven og evangeliet som frelsesvei. Loven kan ikke frelse, men den kan tukte meg til å søke frelse og frelseren. Evangeliet gir meg del i Guds frelse i Jesus Kristus med alle de løfter og privilegier som der finnes. Ved evangeliet er jeg ikke lenger en slave/trell, men jeg er fri og lever som Guds barn.
8 Den gang dere ikke kjente Gud, var dere slaver under de guder som i virkeligheten ikke er guder.
Den gang dere ikke kjente Gud (det kjennskapet hadde de undertrykt) var dere slaver under de guder (det var følgende og Guds straff) som i virkeligheten ikke er guder “. For hedningene ble dette en trelldom under ” grunnkreftene i verden ” dvs. den skapte verden, sml. Koloss. 2, 20.
Ikke minst bandt hedningene sin dyrkelse til himmellegemene. Paulus kaller det å bli ” revet med til de stumme ( målløse ) avgudene og dratt hit og dit”, 1. Kor. 12, 2.
Uttrykkene ” revet med “og” dratt hit og dit ” forteller at det må være Satan og hans demoner som står bak.
Det kan se ut som at de kristne i Korint var fristet til å delta i de hedenske offermåltidene. Det ville være å trekke i ulikt spann sammen med vantro. Hvordan kan Guds tempel -de troende - og avgudene forlikes? spør apostelen i 2. Kor. 6, 16. Hans konklusjon er helt klar: de kan ikke forenes!
“Hold dere altså (av den grunn) borte fra avgudsdyrkelsen, mine kjære “, formaner han i 1. Kor. 10, 4.
“- det hedningene ofrer, ofrer de til onde ånder og ikke til Gud. Jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med onde ånder “, v. 20.
Dypest sett er all religion som ikke er underlagt Gud selv en del av grunnkreftene i denne verden. Det være seg kristendom, Jødedom, Islam, Buddhisme etc.
9 Men nå når dere kjenner Gud, ja, hva mer er, når dere er kjent av Gud, hvordan kan dere da igjen vende tilbake til disse svake og fattige grunnkreftene i verden? Vil dere trelle under dem igjen?
I Ap. Gj. 15,1-2 sier: "Og det kom noen ned fra Judea og lærte brødrene: Dersom dere ikke blir omskåret etter Mose skikk, kan dere ikke bli frelst. Da det nu oppsto strid, og Paulus og Barnabas fikk et ikke lite ordskifte med dem, vedtok de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmål frem for dem".
Den lykkelige forsamling i Antiokia ble altså uroet av noen lovlærere, og det ble en ikke liten strid p.g.a dette. Paulus og Barnabas nektet for å gi etter for disse falske brødre. Det nyttet ikke å inngå kompromiss med dem. Det som det nemlig dreide seg om var spørsmålet om å bevare selve evangeliets sannhet. Det ble derfor foreslått å rådføre seg med apostlene i Jerusalem.
Paulus og Barnabas drar så til Jerusalem, hvor det blir kalt sammen til møte. Ut fra de tall vi finner i Gal. 1 og 2 måtte dette være ca. 17 år etter Paulus' omvendelse utenfor Damaskus.
På dette møte møter så Paulus sine motstandere. Han blir stilt mot veggen og anklaget for å forkynne et falskt evangelium. I Ap.Gj. 15,5 leser vi: "Men det reiste seg noen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen, og sa: De må omskjæres og byde å holde Mose lov". Ja, her ser du anklagen - og øyeblikkelig tok kampen til.
Vi leser videre i vers 7: "Da det nu ble et skarpt ordskifte sto Peter frem" - Og så avlegger Peter sitt vitnesbyrd om hva han har sett, og ber dem slutte å anstrenge seg for å legge hedningene inn under den lov som de ikke engang selv maktet å holde. Ap.Gj. 15,10-11: "Hvorfor frister dere da nå Gud ved å legge et åk på disiplenes nakke som hverken våre fedre eller vi var istand til å bære? Men ved den Herre Jesu nåde tror vi at vi blir frelst, på samme måte som de".
Dette er som vi også kan lese i Salme 147,19-20: "Herren kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; så har han ikke gjort mot noe hedningefolk, og lover kjenner de ikke. Halleluja!". Nei, loven ble gitt til Guds demonstrasjonsfolk, Israel. Hensikten var at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud, siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger, for ved loven kommer syndens erkjennelse. Dette kan du lese om i Rom. 3.
Etter at så Peter var ferdig med sitt vitnesbyrd, forteller Paulus om sine opplevelser. Han fortalte hvor store tegn og undergjerninger Gud hadde gjort blant hedningene ved dem. Som en prøve tok han også med seg Titus, en hedning som hadde kommet til tro på den Herre Jesus. Han tok ham med for å se om de ville insistere på at han lot seg omskjære ifølge loven. Hensikten var naturligvis å bringe motstanden til taushet. I Gal. 2,4 sies det at Paulus lot omskjærelsen av Titus være en prøve. Og i Gal. 2,5 kan vi lese: "For disse vek vi ikke et øyeblikk i ettergivenhet, forat evangeliets sannhet kunne stå fast i blant dere".
Til slutt i apostelmøtet stiger så Jakob, møtets formann frem og sier sin mening. han sier seg enig med Peter. I vers 19 sies det: "Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det tungt for dem av hedningene som omender seg til Gud". Og slik blir det slått fullstendig fast at Paulus hadde rett i sin forkynnelse av nåden, uten lovgjerninger. Lederne i menigheten i Jerusalem påla Paulus intet videre.
Saken er avgjort! De hedningkristne er ikke lenger under loven. Frelsen er Guds absolutte frie nåde, uten gjerninger. Hvis frelsen nemlig var av gjerninger da er vi alle fortapt. For loven krever et aldeles perfekt liv uten en eneste mangel. Ja, det står i Gal. 3,10-12: "Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok så han gjør det. Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for: Den rettferdige, ved tro skal han leve; men loven har intet med troen å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve derved".
Men derfor var det også Kristus kom. Guds hellige og plettfrie lam. Han holdt loven til minste detalj. Og slik gikk han til Golgata - og for vår skyld, som stedfortreder, stilte han seg inn under forbannelsen til den lov som vi hadde brutt til gangs. "Han som ikke visste av synd ble der gjort til synd for oss, forat vi i ham skulle bli rettferdige for Gud".
Lovens tidshusholdning er således forbi. Den endte ved Golgata. Guds nådes tidshusholdning er kommet i dens sted. Ef. 3,2 kaller den for "husholdningen med den Guds nåde". Det er derfor i grunnen dette som også blir klargjort her i de første kapitler i Gal. 2. På kirkemøte i Jerusalem ble apostlene enige om tidshusholdningene. Lovens tidshusholdning var slutt. Israel blir så for en tid tilsidesatt. Helt frem til menighetens bortrykkelse. De andre apostlene forsvinner derfor også nå ut av bildet, og Paulus tar over og dominerer resten av Ap.Gj fra kap. 16-28. Man ble enige om at Gud hadde kalt Peter for å forkynne for nasjonen Israel, mens Paulus var kalt til apostel for hedningene.
De erkjente så at i denne tidshusholdning er det i frelsesspørsmålet intet forskjell mellom jøder og hedninger. Alle må frelses på samme vis, av nåde, ved tro og det uten lovgjerninger. Slik ble også jeg frelst, og slik kan også du bli frelst.
10 Dere passer nøye på dager, måneder, høytider og år.
Kolosserne 2: 16,17: ” Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, eller når det gjelder høytider, nymånedag eller sabbat. Alt dette er bare et skyggebilde av det som skulle komme, men legemet er Kristi legeme.”, viser at de kristne ikke er underlagt den lov Gud gav israelittene, og dens krav om helligholdelse av en ukentlig sabbat og andre spesielle dager i løpet av året. At de ikke er noe krav til kristne at de skal holde en ukentlig sabbat, framgår også av Romerne 14: 5 sier: ” Én holder den ene dagen for å være viktigere enn den andre, en annen mener at alle dager er like. Men enhver skal være fullt overbevist om sitt syn.”
11 Jeg er redd for at alt mitt strev med dere har vært forgjeves!
Her var de i ferd med å forlate evangeliet, etter at Jesus hadde oppfylt alle de gamle testamentelige forbildene til punkt og prikke. Jesus er selve oppfyllelsen og lovens ende. Har en møtt ham, så trenger en ikke loven lengre. Jesus er alt det loven pekte frem i mot.
12 Jeg ber dere, brødre: Bli som jeg, for jeg er blitt som dere. Dere har ikke gjort meg urett.
Paulus hever seg ikke over disse frelste jødene. Han så på seg selv som en med broder som hadde fått nåde. Men han ville ikke bli ført tilbake til loven og jødedommen. Jesus og nåden i ham var det fullkomne alternativet og tilbudet, for ham og alle andre.
13 Dere vet jo hvordan det gikk til at jeg forkynte evangeliet for dere den første gangen. Det kom av at jeg var blitt syk.
Paulus var på ingen måte overspent og ikke kunne tenke som et vanlig menneske. "Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og fordi du er så ofte syk." 1. Tim. 5:23 sa han til sin gode venn og medarbeider.
14 Men dere lot dere ikke friste av dette til å forakte eller avsky meg; dere tok imot meg som en engel fra Gud, ja, som Kristus Jesus selv.
I det første sitatet ser vi Paulus vise omsorg for sin venn og bror Timoteus. Jeg er sikker på at det var godt for Timoteus å lese disse ordene fra Paulus. Han tenker på meg, bryr seg om meg som menneske, ikke bare som en som kan utrette noe i Guds rike, men som Timoteus.
I det andre sitatet ser vi hvordan Paulus selv har vært mottaker for omsorg og kjærlighet i en situasjon hvor han var syk. Kanskje det var derfor han selv var i stand til å vise slik omsorg?
15 Hvor er det nå blitt av jubelen fra den gang? Jeg kan bevitne at den gang hadde dere gjerne revet ut øynene deres og gitt meg, om det var mulig.
Her la de for dagen en slik strålende kjærlighet. Her hadde han harr kontakt med dem og de var overbegeistret. Vi leser om at Paulus flere plasser o Apostelgjerningene ble også verdsatt av jødene som var kommet til tro på Jesus. Ikke første gang han viste seg i Jerusalem, men etter hvert.
16 Men er jeg nå blitt en fiende fordi jeg har sagt dere sannheten?
Paulus var en etterfølger av Jesus. På gresk sier Paulus ”Imiter meg slik jeg imiterer Kristus” (1. Kor.11:1). Paulus var en mann som ønsket ”å tale sannhet med sin neste (Ef.4:25). Dessverre var det ikke alle som satt pris på denne fantastiske egenskapen. ”Har jeg blitt deres fiender bare fordi jeg forteller dere sannheten?” – spør Paulus galatermenigheten i kapittel 4:16. Noen ganger må vi stille oss selv dette spørsmål: ”Behandler vi Jesus og Hans Ord som en fiende bare fordi det forteller oss hva som er sant og rett?”. Elsker vi våre fiender? Forkynner vi om Riket? Går vi ut og gjør disipler? Har Jesus blitt en fiende bare fordi Han har sagt oss hva som er sant og rett å gjøre? Utfordrer Han vårt ego og vår vestlige komfortable livsstil eller er Hans Ord sannheten for oss. En sannhet som produserer ekte handling i livene våre?
17 Den iver disse andre viser for dere, er ikke av det gode. De vil bare skille dere ut for å vinne dere som tilhengere.
Disse som ville forlede disse herlige frelse jødene var de jøder som var kommet til troen men som også holdt fast på Moselov. De var før, og de finner vi i dag også. Adventister, Messias troende jøder m.m er dessverre inne på denne vei som Paulus og Guds ord advarer oss imot.
Ap.gj. 10-11 fikk Peter et herlig syn der Gud ikke lengre gjør forskjell på noen i Kristus. Men at mange jøder ikke enda trodde og levde som nye pakts kristne ser vi ved flere anledninger.
Ap. Gj. 15. 1. Det kom noen folk ned fra Judea og begynte å lære brødrene: «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.» 2 Paulus og Barnabas kom da i heftig strid og diskusjon med dem. Det ble så besluttet at Paulus og Barnabas og noen av de andre skulle reise opp til Jerusalem og drøfte spørsmålet med apostlene og de eldste. 3 Menigheten sendte dem av sted, og de reiste gjennom Fønikia og Samaria hvor de berettet om hedningenes omvendelse til stor glede for alle brødrene. 4 Da de var kommet fram til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de fortalte om alt det Gud hadde brukt dem til. 5 Men noen troende fra fariseerpartiet stod fram og hevdet: «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven».
18 Det kan være bra nok at det er noen som viser iver for dere, også i mitt fravær, når det bare er en iver for det gode.
Selve iveren kjente Paulus selv til. Men ikke all iver er fra Gud. Dette er veldig vanskelig for det religiøse menneske å innrette sitt liv etter Guds ord når Herren vil fortelle en noe nytt. Jesus selv sa det ved flere anledninger at det ville bli og være en konflikt ved hans forkynnelse og “nye” lære.
19 Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!
Om det er slik at vi ikke kan forandre vårt hjerte gjennom ytre gjerninger, hva skal isåfall forandre det? Og er det slik at det kun er Gud som forandrer våre hjerter og kun Gud som kan virke helliggjørelsen i oss så kan vel ikke det gjøre annet med oss enn sønderknuse våre hjerter over vår egen miserable tilstand og vår egen hjelpeløshet i å forandre det!? Det burde skape i oss et inderlig rop til Gud om å endre vårt hjerte! Et rop om å ransake oss og vise oss Kristus i våre liv slik at han kan vinne skikkelse i oss. Salme 139:23,24: “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. 24 Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.”
Så når Gud har hørt vår bønn, virket helliggjørelse i oss og Kristus igjen lyser i våre hjerter; Har vi da oppnådd å bli mer perfekt i oss selv og mer i henhold til Guds standard? NEI! Vi har derimot innsett at vi IKKE kan vinne hellighet gjennom våre ytre forandringer men kun gjennom at Kristus ved troen får vinne skikkelse i oss, noe som ØKER avhengigheten av Gud. Dvs. at vi sitter igjen med mindre av oss selv og mer av Kristus Jesus! Vi innser mer og mer at livets kilde er i ham. Vi sitter igjen som mye friere og gladere mennesker enn da vi forsøkte å rette på livet selv. Bonden vet at årsaken til at eplene mangler på epletreet er mangel på jordsmonn og næring. Slik er det med oss også; når vi lever et liv nært Gud i tro og omvendelse og skjønner vår avhengighet av ham – da bærer treet frukt av seg selv.
Om vi ser all slags elendighet i oss selv og vår forventning er at Gud skal forandre dette i oss selv så blir vi skuffet. Gud forandrer ikke mennesket på den måten. Mennesket blir forandret når det ser at dets liv ER Kristus – fokusen på selvet og egoet forsvinner og Kristus vinner skikkelse. Helliggjørelse ender alltid opp med mer Kristus og ikke med mer av oss selv! Resultatet av Guds verk i oss er at vi graver oss mindre ned i vår egen elendighet og innser at vårt liv er i Kristus og at han er vår helliggjørelse! Gal 5:16 “: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod.”. Så om konklusjonen er at det overhodet ikke går, så har man altså Bibelen i mot seg
Evangeliet er genialt, det er håp for ALLE enten man er svak eller sterk som person får bare Gud tak i en så stiller man mer enn likt.
20 Jeg skulle ønske jeg var hos dere nå og kunne finne den rette tonen overfor dere. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dere.
Paulus hadde sett den herlige utviklingen både med seg selv og sine brøder av kjødet jødene. Men nå ville mange av dem både holde Moseloven, omskjære andre men samtidig tror på Jesus. Når Paulus skriver Hebreerbrevet 7-8 år senere så ser vi noe av det samme, men da mye dypere. Da ville de forlate Jesus helt og gå tilbake også til ofringen og sermoniloven i GT.
21 Si meg, dere som vil stå under loven, hører dere ikke på loven?
Det var veldig klart at de falt igjennom. Ingen har noe mulighet å klare dette. Oppgaven blir for stor. Skal en holde loven, så må en holde alle buda til enhver tid og aldri feile, da blir en frelst og bevart ved loven.
Jakob 2. 10 For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle.
22 Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen og en med den frie kvinnen.
Paulus gjør Isak og Ismael, Abrahams to sønner til et bilde på den gamle og den nye pakt. Han viser at Hagars sønn, Ismael, symboliserer den gamle pakten, mens Saras sønn, Isak, er et bilde på den nye. “Nå er vi brødre, løftens barn slik Isak var. ..Altså, brødre, er ikke vi barn av trellkvinnen, men av den frie.” (Gal.28-31)
Dette er interessant. På hvilken måte kan sønnene til de to kvinnene representere de to paktene? Faktisk er de en perfekt illustrasjon på alt vi har lært så langt. Gud hadde lovt at Abraham skulle få en sønn med sin kone Sara, men fordi hun var blitt nesten 90 år gammel, trodde ingen av de to at en slik ting kunne skje. Sara visste at hennes livmor var død og at hun for lengst hadde passert den alderen hvor man kunne få barn. Hun foreslo derfor at hennes mann kunne ta Hagar, tjenestekvinnen hennes, og få et barn med henne isteden. Det virket som den eneste måten å redde Gud fra et umulig løfte. Til slutt ga han etter og fikk et barn med Hagar. Dette er en typisk illustrasjon av den gamle pakts prinsipp - “vi vil gjøre...” Abraham forsøkte å få det til ved kjødet, etter menneskelige bestrebelser og planlegging. Arrangementet feilet i likhet med den gamle paktens løfter, ettersom det ikke var noe avhengighet av guddommelig kraft.
Gud aksepterte aldri Ismael som det lovede avkom. Da Isak ble født, skjedde det ved et mirakel. Gud skapte et nytt liv i et biologisk dødt morsliv. De fysiske umulighetene underkastet seg den overnaturlige, skapende kraften fra Gud. Isak representerer prinsippene i den nye pakt på en perfekt måte; en degenerert kropp, en ny fødsel - erfaring som gjenskaper Guds Sønns liv i alle som tror. Den naturlige, fysiske livmoren til Sara var absolutt ikke i stand til å produsere frukt. På samme måte kan ikke den naturlige, kjødelige kroppen og sinnet til en synder frembringe lydighetens frukt. Da Gud brukte Sin kraft til å lage et nytt liv inne i Sara, skjedde det umulige, og hun fødte en sønn. Når Gud bruker Sin kraft til å skape et nytt liv i sjelen, skjer det umulige igjen - et menneske blir åndelig og lydig.
Isak ble ikke født “etter kjødet”, men “etter Ånden.” (Gal.4,29) Ettersom mennesket er kjødelig og “svak i kjødet”, har det ikke makt til å oppnå lovens rettferdighet. Det må også bli født etter Ånden. Et hvert forsøk på å lyde pakten med menneskelige bestrebelser (som ved den gamle pakt) vil produsere barn i trelldom. (Fordi de ender opp med å bryte loven) Loven må bli skrevet inn i hjertene ved Den Hellige Ånd og bli oppfylt ved at man har “Kristus i Seg”.
23 Trellkvinnens sønn ble født etter naturens vanlige orden, den frie kvinnens sønn ble født etter Guds løfte.
Det er nesten sjokkerende hvordan Paulus sammenligner Jerusalem med Hagar og hennes slavebarn, og beskriver de hedenske galatiske kristne som og løftets barn. Denne angår visselig det moderne Jerusalem i dag like mye som på apostlenes tid. Det nåværende Jerusalem er i lovtrelldom med sine barn fanget i mange religiøse minoritetspartier. Vi kan ikke tro at de som i dag bor i Jerusalem uten tro på Jesus som Kristus er de utvalgte av Gud til frelse. Det kan ingen mene?
Det kan hende at noen av dem som ikke tror, en dag vil komme til tro. Men vi kan ikke tro de er Guds utvalgte før de har bekjent sin tro på Jesus som Messias. Slaveriet vil fortsette inntil de vender om til tro på Jesus. Å tro noe annet vil være å fornekte Jesu forsoning og gi mennesker falske forhåpninger. Chris Wright oppsummerer diskusjonen om jødene bra.
”Hebreerbrevets bekreftelse av hva ”vi har” er overraskende omfattende. Vi har landet, som beskriver den hvilen vi har gått inn i ved Kristus, den hvile som ikke Josva en gang fikk innta (3.12 - 4. 11) Vi har en øversteprest (4,14 8,1 10,21) Vi har et alter (13.10) og vi har et håp som har sin realitet i og er virkeliggjørelsen av pakten med Abraham. (6,13-20). Vi går inn i det helligste. Det betyr at vi har templets og tabernaklets realiteter. Vi er kommet til Sions fjell. (12,22) og vi har et rike i samsvar med Haggai 2,6 ( Hebr. 12,28) Sannelig ifølge Hebreerbrevet (13,14) – det eneste vi ikke har er en jordisk, geografisk, by.. ”For her har vi ingen blivende by, men vi søker den kommende.” Hebr. 13,14
24 I dette ligger en dypere mening. De to kvinnene står for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra fjellet Sinai; hennes barn fødes til trelldom.
Det framstår dype åndelige sannheter av denne gamle historien, sier Paulus. Abraham hadde to sønner, Ismael og Isak. Disse er født av to mødre, Hagar og Sara. Disse to representerte to ulike pakter i hvert sitt Jerusalem. Trellkvinnen Hagar står for den gamle pakten, og hennes sønn symboliserer menigheten i det jordiske Jerusalem. Den frie kvinnen, Sara, står for den nye pakten, og hennes sønn representerer det nye Jerusalem. Menigheten i den himmelske byen. Selv om disse to overflatisk sett er like, ettersom begge var Abrahams sønner, var de to guttene fundamentalt forskjellige. På samme måten, sier Paulus, er det ikke nok å si at Abraham er min far. Det store spørsmålet er hvem som er din mor! Hvis det er Hagar, er vi som Ismael, men hvis det er Sara, er vi som Isak.
25 Navnet Hagar står for fjellet Sinai i Arabia, og Hagar svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i trelldom med sine barn.
Andre steder advarer Paulus hedningekristne mot å skryte eller være stolt over å ha blitt podet inn på Hans kropp. De skal aldri nedvurdere Guds arbeid blant jødene. På den andre siden er det også ubetinget blasfemi å gjenoppbygge murer som Korset har revet ned. Jesus rev ned enhver mur mellom alle mennesker:
"Her er verken jøde eller greker, verken trell eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet." (Galaterne 3:28-29)
Ingen er av Abrahams ætt bare fordi han er født jøde. Nei - vi er arvinger til løftet på grunn av vår tro på Jesus. Alle nasjonaliteter er gjort ett i Ham. Vi er virkelig det nye Jerusalem fra der oppe.
26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor. For det står skrevet:
Åp 21:10 Og han førte meg i ånden opp på et stort, høyt fjell. Og han viste meg den hellige stad Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud.
Den nye pakts natur er helt annerledes en den gamle pakt. Den gamle pakt krevde og ikke gav. Den nye pakt gir og gir. Da er det også mulig å tjene Gud da vi får all den hjelp vi trenger for å gjøre det.
27 Gled deg, du ufruktbare, som ikke fødte,
bryt ut i jubel, du som ikke hadde veer.
For hun som lever alene, har flere barn
enn hun som har mann.

Loven vil alltid føde mennesker til åndelig død. Israel lovet å tjene Gud gang på gang men de sviktet. Loven kunne ikke hjelpe dem. Menigheten kan klare og evne å tjene Gud da selv “himmelen” bor ved troen i våre hjerter.
Joh. e. 14. 21 Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker mig; men den som elsker mig, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare mig for ham. 22 Judas - ikke Iskariot - sier til ham: Herre! hvad kommer det av at du vil åpenbare deg for oss og ikke for verden? 23 Jesus svarte og sa til ham: Om nogen elsker mig, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.
28 Og dere, brødre, er barn i kraft av løftet slik som Isak.
Det var mange løfter gitt i GT om en kommende frelser og frelse. Det første kom allerede ved syndefallet at kvinnen skulle knuse slangens hode, som er Satan.
29 Men han som var født på vanlig måte, forfulgte den gang ham som var født i kraft av Ånden, og slik er det også i dag.
Vi leser flere plasser i Guds ord, både i GT og NT at Guds menn og kvinner ble forfulgt. Hvem var forfølgelsene sterkest i fra veldig ofte? De som “trodde” på Gud men ikke kjente ham.
30 Men hva sier Skriften? Jag ut trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke dele arven med den frie kvinnens sønn.
Etter at Gud utvalgte oss i Kristus og gav oss sin Sønn som led og døde for oss, for å sone for våre synder og gi oss tilbake evig liv, så gjelder ingen ting for Gud, verken i himmel eller på jord, uten hans enbårne Sønns blod og lydighet. Slik brenner hans nidkjærhet for Sønnens ære som en ild som fyller hele verden, som fortærer alt som reiser seg mot den, om det så var menneskers største hellighet.
Kom aldri fram for Gud, hvis du ikke kommer i hans elskede Sønns kledning! For ellers møter han deg som en fortærende ild. Kom aldri fram for Gud i ditt eget navn! Forsøk aldri å oppnå hans nåde på noen annen måte enn i «den elskede»!
Du lever kanskje til og med et alvorlig gudfryktig liv. Du ber flittig og brennende. Du angrer bittert dine synder. Du våker og kjemper imot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er godt og rett. Men bare fortsett du og gjør ennå mer godt, og du blir likevel fordømt - det hjelper ikke! Så lenge ikke alt sammen bare er blitt som «søppel» for deg. Og Kristus, Kristus alene er blitt hele din rettferdighet og trøst. Slik er det med utvelgelsen.
Å, hør nå alle sammen:
Det fin’s ingen nåde ved Sinai,
Bare hos Lammet, Guds Frelser
Der er forlatelsen.
Dette er da det viktigste å vite om utvelgelsen, og dette er hovedbudskapet i Rom 9. Som vi nå har sett, tales det ganske riktig om hvordan Israel ble utvalgt til Guds eiendomsfolk (v.6-13), og om hvordan hedningene er tatt inn i Guds nådepakt (v.24-33).
Men som vi har sett av apostelens egen forklaring, var det med det ikke hans egentlige hensikt å tale om hvordan spesielle folk og personer ble utvalgt. Han har bare brukt det som bilde på Guds frie utvelgelse.
Hovedsaken Paulus vil forkynne, er at Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, Kristus og ikke oss, Kristi fortjeneste og ikke vår. Her er ikke greker eller jøde, omskjærelse eller forhud, men bare Kristus alt og i alle. I Ham alene er vi benådet, fordi Gud har utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt.
31 Altså, brødre, er vi ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen.
Her kommer Paulus med en allegori til Sara og Hagar. Hagars barn er født til trelldom og svarer til det nåværende Jerusalem og jødene. Saras barn er født til frihet og dette er de rette kristne. Friheten er å være i Kristus og han i oss!
5 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.
Under Apostelmøte i Jerusalem så ble det vedtatt at ingenting av loven gjaldt for hedningene! Bortsett fra 4 ting som også er gjengitt i Kap. 21.
25 Når det gjelder de hedningekristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.»
2 Jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste.
Holder vi litt av loven, det være seg omskjærelse eller sabbat som et påbud. Eller hele loven og hele sermoniloven, alt dette er like forkastelig. Og en vil gå fortapt hvis en prøver å holde noen av Guds bud og ikke stoler på Kristus ALENE!
3 Jeg erklærer igjen at enhver som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven.
Her er skriften klinkene klar, enten holder en hele loven og går fortapt. Eller så stoler en på Kristus og blir frelst. Det er ikke noe midt imellom her!
Jakob 2. 10 For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle.
4 Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristus, dere er falt ut av nåden.
Loven har en oppgave også i den kristnes liv. Paulus sine motstandere mener at han opphever loven ved troens forkynnelse. Han imøtegår dette med ordene: ”Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven” (Rom 3,31).
Ja, det er sant at forkynnelsen av evangeliet stadfester loven. Hvordan gjør den det? Gjennom troen på Jesus blir mennesket tilregnet Jesu lydighet og rettferdighet, og det blir av Gud ansett som om det selv har oppfylt Guds lov. Nettopp dette, at Guds barn får leve i et slikt nåderike, der synden ikke tilregnes, der loven ikke mer kan dømme, nettopp denne forunderlige frihet føder et nytt liv i hjertet. Det oppstår en ny villighet og lyst til å følge Guds lov. ”Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst (svensk: tröstar mitt hjärta)” (Salme 119,32).
Det er evangeliets trøst som gir en ny glede i hjertet, og en ny vilje til å følge Guds bud. Det syndige og verdslige liv som tidligere var hans glede, blir nå hans plage. Loven er nå ikke lenger et åk for ham, men en viktig veiviser.
Loven virker også en fornyet syndserkjennelse, og driver til Kristus. Gud kan for syndens skyld tukte og oppdra sine barn, men sin nåde tar han ikke ifra dem.
Hvis en ikke selv velger å forlate Herren eller leve i synd!
Ikke alltid kjenner Guds barn glede i hjertet. Motgang, bekymringer, hjertets ondskap og likegyldighet, forsømmelser og fall i synd kan føre med seg mørke og anfektelser. Spørsmålet kommer: Er jeg virkelig et Guds barn? Men alle Guds barn har det til felles at de ikke tier om sin synd innfor Gud. De bekjenner sin synd som synd, og dømmer seg selv. Guds ord sier: ”Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt” (1 Kor 11,31). Ja, alle de som dømmer seg selv, og som ikke går utenom Guds Sønn, skal ikke bli til skamme. I Jesu navn finnes nåde og frelse. ”For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst” (Rom 10,13).
5 Men vi holder oss til troen, og ser ved Ånden fram mot den rettferdighet som er vårt håp.
Vi har mottatt Jesus som vår personlige frelser, da må og skal han også være vår Herre og mester. Vi må stole på Kristus i ett og alt.
6 For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet.
Hver gang Bibelen omtaler tro, menes "troens lydighet. “Da Luther oversatte Bibelen til tysk, la han til ordet "alene" enda dette begrepet ikke er indikert i grunnteksten. Han forklarer selv hva han mener, nemlig tro uten (eller minus) avlat, pilegrimsreiser, selvpisking, gode handlinger etc. for å betale frelsen. Etter hans tid ble "alene" løsrevet fra katolsk gjerningsreligion og av protestanter knyttet til "lydighet." Derfor er troen i bibelsk mening knyttet opp til Kristus. Han er vårt alt, og uten ham er vi intet.
1. Kor. 1. 29 for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. 30 Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 31 for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.
7 Dere begynte løpet godt. Hvem er det som har hindret dere i å være lydige mot sannheten?
Arme galatere, slik kan en vel trygt si det. De som hadde skuet inn i frihetens fullkomne lov (Jak. 1,25), de var nå forført. Den vei Paulus hadde ledet dem inn på, den ble etter hvert for smal for dem. Det ble med dem som med israelsfolket i ørkenen. De lengtet tilbake til «kjøttgrytene i Egypten»
Paulus må rope ut her - til frihet har Kristus frigjort oss! Og det er ikke noen uopplyste hedninger han roper til, men det er mennesker som har sett inn i evangeliets hemmelighet. Det var ikke bare lærdommer de hadde tatt imot fra Paulus, men det var Åndens åpenbaring.
Nå har noen «særlig åndelige», fått vrangsnu dem, så aldeles, at Paulus må forsøke å rope til dem på ny det budskap de engang ble frelst ved. Å du, for en nød!
Og de som kom og forvirret dem, sa:
Ja visst gjelder "dette med Jesus," som Paulus har lært, men Paulus går for langt i dette. Det er nemlig mer! Vi må også holde loven. Du kan vite Gud vil vi skal holde loven! I dag ville vi vel si:
Du må også leve som en kristen. Og det er jo sant i en rett sammenheng. Hva vil det så si å leve som en kristen? Jo, det er å ta imot Guds ord i lov og evangelium. Det som dømmer meg for min synds skyld, og det som frikjenner meg for Jesu skyld. Å vandre som en kristen her i verden, det er å vandre i evangeliet. Det er å se hen til Jesu liv, ifra Hans fødsel til Hans død, oppstandelse og himmelfart, og akte det for nok for sin egen del.
8 Det er ikke han som kalte dere, som overtaler dere til dette.
Her gjorde de som Israelittene i ørkenen og som vi alle gjør når vi mister fokus. Vi går tilbake til det vi gikk ut i fra og stoler ikke lengre på Kristus. Men vi begynner å stole på oss selv og andre mennesker som er dømt til å mislykkes og villede oss i troen.
9 Litt surdeig syrer hele deigen!
Det er når det blir rokket ved dette helt og fullt, i den ene eller den andre sammenheng, at det skjer som Paulus her beskriver.
Det er av og til at et befengt lem må skjæres av for å berge resten av legemet. En må være «hard med seg selv» her, m.a.o. Skriften taler om å ta til fange enhver tanke under lydigheten mot Kristus, og rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud.
Og så skriver apostelen her om dette som var kommet inn i Galatermenigheten:
«Denne overtalelsen kom ikke fra Ham som kalte dere». V 8. Det er altså ikke slik dere har lært Guds frelse å kjenne!
Jeg har lært en Gud å kjenne, som var som ild for meg. Og det har du også, dersom du lever med Gud i dag. Du lærte Ham å kjenne etter loven. Kunne du leve med Ham? Ble Han deg til liv? Nei, du gikk nedtrykt, urolig og fredløs. Han var så vrang. En kom liksom ikke på talefot med Ham. Han møtte deg bare med spørsmål:
«Har du bedt i dag? Har du lest? Har du vitnet for noen? Lever du som kristen? Elsker du meg, virkelig? Er ditt hjerte rett for Gud?» osv. Du på din side ville gjerne være en kristen, så langt du forsto, men Han var ikke fornøyd med det. Du skulle praktisere! Ikke bare ville! Du skulle være lydig!
Ble Han deg til liv? Ble det slik at du noen gang gledet deg i Herren? Jo da, du kunne vel kjenne en viss glede og tilfredsstillelse, de ganger du syntes det hadde lykkes et stykke på vei, men gledet du deg noen gang i Herren? Det er jo de troendes styrke! Neh. 8,10. Nei, du gikk der så tung og sukkende under alle de krav som var lagt innover deg. Og de samme krav du selv levde under, la du på dine medvandrere.
Nei, Han ble deg så visst ikke til liv, men Han ble deg til død! Og overalt hvor du møter denne Gud, som presenterer for deg en uoppfylt lov, tar Han gleden i fra deg, og gir deg død og sorg og fortvilelse i stedet! Du er under loven! Under forbannelsen! Og du som engang har sett inn i friheten, hva vil du med denne Gud? Hva venter du deg? Er det ikke heller slik, at hver gang du møter Ham, så flyr du hen til den Gud som har åpenbart seg i evangeliet? Enkelte søker Gud slik Han åpenbarer seg i loven, og den tilstand av uro og indre dom over sin synd som det medfører. For dette blir for dem en bekreftelse på at de lever med Herren, at de slik «sørger over» sine synder. Det de ikke forstår, er at de kun har med Guds vrede å gjøre! De har kun ro den tid de er borte fra Gud. De lever med Guds vrede slik den åpenbares under loven, dette som også de troende kjenner vel til, og som forårsaker at de flyr inn i evangeliet.
Sannheten er jo nemlig den, at denne lovens Gud, som jo også er den sanne Gud, er ute av stand til å frelse deg.
10 Men Herren gir meg den tillit til dere at dere ikke vil tenke annerledes enn jeg. Den som forvirrer dere, skal få sin dom, hvem han så er.
At de hadde også fått og hatt påvirkning av andre leser vi bl.a. om i kapitel to at det kom “sterke” brødre opp som også fikk forledet Apostelen Peter og formaningens sønn Barnabas. Når selv så fine brødre kunne bli villedet, så kan også vi.
1. Kor. 10. 12 Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller.
11 Om det er slik, brødre, at jeg også i dag forkynner omskjærelsen, hvorfor blir jeg da forfulgt? Da er jo korsets anstøt tatt bort.
Ta ikke blikket bort fra troens opphavsmann og fullender. Gjør du det, blir du forvirret, og din utstråling vil ikke gi menneskene det du ønsker. Alle ufrelste er dessverre på vei til helvete i gode og onde dager. Verdenssituasjonen er ikke grunnen til å bli frelst. Ei heller om domsbudskapet begynner å komme fram igjen fra internett, blader og bøker. Jesus sier at det vi skal være bevisst på som troende, er at vår forløsning stunder til. Eller som det også står, at frelsen er oss nærmere i dag, enn da vi kom til troen.
Så la ingen skremme deg. Husk, du som er frelst har allerede begynt på det evige livet, og vil aldri dø. Ja, han skal leve om han enn dør. Tror du dette, spurte Jesus en av Lasarus´ søstrer. Så i vår omgang med de ufrelste, vil jeg på det sterkeste be deg om å få dem til å feste blikket på Jesus. Ikke på omstendighetene, samme hva de måtte rope mot oss av ødeleggelse og råskap. Det vil ikke frelse dem i alle fall. Men det vil ordet om korset. Jo vanskeligere livet i verden er, jo viktigere er det å løfte opp Ordet om korset.
12 Måtte de bare skamskjære seg, disse som setter dere opp!
Dette er hentet fra janchristensen.net mine bibelkommentarer over Filipenser brevet: 3. 2 Hold øye med hundene, med de onde arbeiderne, de som skamskjærer seg.
Det er enkelte ord og utsagn i Guds ord som er kompromissløse som her når Paulus går i rette med judaister. De trodde på Jesus men at en samtidig skulle holde loven. Ap.gj.15. 5 Men noen troende fra fariseerpartiet stod fram og hevdet: «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven.». Jødene kalte hedninger for hunder, men det var de som var det når de mente at hedningene skulle tro på Jesus, holde de ti bud og bli omskåret. Vi skal ikke holde et av de ti bud, selv ikke Sabbatsbudet for å bli frelst og leve som en troende. Vi skal kun tro på Jesus og følge han, ingen andre.
3 For det er vi som er de omskårne, vi som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd; vi har vår ros i Kristus Jesus og setter ikke vår lit til noe menneskelig.
Noen vil si at det er selvros å fremheve sin egen åndelighet nærmest på andres bekostning. Men dette med troen på Jesus og hans forsoningsverk alene er så stort å prøve og forbedre og forandre det, er å være en åndelig hund, en ond arbeider og gå i ledtog med den onde. Når noen velger en annen vei til frelse og leve det kristne livet, har en lov å sette troen på Jesu opp imot både loven til frelsesvei og hva det måtte være.
13 Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet.
Jesus gav oss kun et bud og en “regel” å følge til oss som hans menighet:
Joh. e. 13. 34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.»
14 For hele loven blir sammenfattet i dette ene bud: Du skal elske din neste som deg selv.
Jesus gjentok de ti bud, men Han gav til kjenne den Åndens kraft som virker gjennom deres bokstav. Han forkynte den overholdelse av Loven som er "bedre enn de lovkyndige og fariseernes" (Matt 5, 20), bedre enn hedningenes. Han utla alt det som budene innebærer. "Dere har hørt det er sagt til deres forfedre: "Du skal ikke slå i hjel...". Men jeg sier dere, at enhver som blir arg på sin bror, skal svare for det for retten" (Matt 5, 21-22).
Da Han ble spurt: "Hvilket er det største bud i Loven"? svarte Jesus: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det første og største bud. Men det annet er det første likt: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele Loven, og Profetene med" (Matt 22, 37-40). Dekalogen må tolkes i lys av det dobbelte og ene budet om kjærlighet, som er Lovens oppfyllelse (De ti bud eller dekalogen er en liste av korte religiøse og moralske leveregler).
Disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud der er, de kan jo alle sammenfattes i dette ene: Du skal elske din neste som deg selv. For kjærligheten gjør ingen urett mot nesten. Så er da hele Loven oppfylt i kjærligheten (Rom 13, 9-10).
15 Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke ødelegger hverandre!
Hva er det Paulus sier her? Det er som i et ordspill han påpeker at den samme kniven som de vil ha til å bruke til å omskjære alle som tror på Jesus. Den bruker de i verbal forstand imot alle og enhver. Men hele den debatten om omskjærelse eller ikke er ufruktbar da Jesus på korset satte et skille mellom det gamle og det nye. At vi ikke så mye som en tøddel av GT og loven skal vi følge og holde.
All vår forkynnelse er myntet og bygget på Jesu undervisning og den nye pakt!
16 Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur.
Hva er løsningen på å leve Gud til behag? Det er ham selv. Jesus bor ved troen i våre hjerter. Jesus har aldri begjært eller ønsket å gjøre kjødets vilje. Han lever i oss og da går alt til seier, hallelujah!
17 For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil.
Så lenge vi er på jorden og er i legemet så vil kjødet være i vårt liv. Men det skal få mindre og mindre plass og alburom. Men Jesus skal få større og større plass og albuerom.
1. Sam. 3. 1. Striden mellom Sauls ætt og Davids ætt ble langvarig. Men David ble sterkere og sterkere, mens Sauls ætt ble svakere og svakere.
Kampen ble langvarig men David som er et bilde på det nye livet ble sterkere og sterkere. Mens Sauls ætt som er et bilde på kjødet, ble svakere og svakere.
18 Blir dere drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.
Det er ikke loven som skal redde oss fra begjæret i vår syndige natur, men et liv i Ånden! Et liv i Ånden er så preget av kjærlighet til Gud og medmennesker at man drives av en trang til å gjøre Guds vilje! Veien for å komme inn i dette livet er ikke å bli formanet av bud og regler, men å bli oppglødet av kjærligheten!
19 Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser,
Dette som Paulus lister opp her ligger i vår gamle falne natur. Det er bare å slippe det frem og du trenger ikke å forbedre det eller noe. Vår gamle natur er og forblir elendig og stygg.
20 avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier
Vil ikke utbrodere dette. Men så lenge vi er her i dette legemet så vil disse dårlige egenskapene ligge latent selv i en troendes sitt liv. Først når vi får et nytt legeme som er lik Jesu legeme er dette fjernet.
21 og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Som jeg har sagt før: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.
Men det er når vi lar dette få prege og vi lever dette ut at det er fare på ferde. Hvis vi lar det gamle menneske bli dominerende og en maktfaktor i vårt liv vil resultatet bli at vi mister livet i Gud og vi har satt oss selv utenforbi Guds rike!
22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet,
Dette er Åndens kvaliteter og der dette kommer til uttrykk i et menneskes liv er det helt og fullt som et verk av Ånden. I vår forvirrende tid med mye rar forkynnelse ikke minst over den 3. trosartikkel, er det viktig å få understreke i lys av Gal. 5 at det gjenfødte menneske har både syndenatur og Ånden. Derfor leves kristenlivet i spenning mellom disse to naturens begjær. Så lenge vi lever her på jord, vil kampen alltid være der. Ingen åndelig opplevelse eller erfaring vil oppheve denne, men det er mulig å seire skriver apostelen i Gal. 5,16: "Derfor, lev et liv i Ånden, da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur". 3. Hva betinger et fruktbart kristenliv? a) Først dette med samfunn med Kristus? "Den som blir i meg og jeg i Ham, han bærer mye frukt, men uten meg, kan dere intet gjøre", sier Jesus i Johs. 15,5. Ved å stå i et levende og organisk samfunn med Jesus vil man komme til å bære frukt. Likevel blir det ikke min oppgave å streve med å få fram frukt, men å bære den frukten som kommer som følge av en åndelig livslov. b) Dernest forutsetter frukt dyrkning. "Min Far er vingårdsmannen" sier Jesus i Johs. 15,1. En frukthage overlatt til seg selv, vil ødelegge seg selv. Vingårdsmannen har sine oppgaver og Gud tar hånd om dette på en fullkommen måte. Beskyttelse, tilsyn, rensing og beskjæring sørger han for på en måte som bare han kan. c) Endelig betyr frukt vekst. Frukt modnes ikke over natten. En åndsutrustning kan gis momentant, men ikke åndelig frukt, da det ingen snarvei er til denne frukten. Frukten kommer etter en tid. Vi må ta oss tid til å fokusere på to sider ved denne veksten. 1) På den ene side er det vårt ansvar. Det betyr å påse at forbindelsen med Kristus til enhver tid er i orden, slik at vingårdsmannen får frihet til å gjøre sine gjerninger med oss og i oss. 2) På den annen side besørger Gud selve veksten. Se 1. Tess. 5,23-25: "Må Han, fredens Gud hellige dere helt igjennom, og må deres Ånd, sjel og legeme bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige, når vår Herre Jesus Kristus kommer. Han som kalte dere, er trofast, Han skal gjøre det". Gud besørger veksten blant annet ved Åndens gjerninger i oss, derfor kalles frukten Åndens frukt. Vårt ansvar må ikke overses, og Guds verk må spesielt vektlegges. 4. For det fjerde vil vi omtale Åndens frukt ved en analyse. I følge Gal. 5,22 er Åndens frukt en nidelt variant. Det kan virke overraskende på mange at Åndens frukt omtales i entall, når det nevnes hele 9 kvaliteter. Årsaken er sikker denne: Det er en organisk enhet mellom disse kvaliteter. Videre oppdager vi tre grupper med tre kvaliteter i hver. Dette gjøres kun for oversiktens skyld. Denne grupperingen må ikke oppfattes skjematisk som adskilte grupperinger. Da blir det galt. Her tales i hele verset om Åndens frukt. a) I vårt forhold til Gud og mennesker: Kjærlighet, glede og fred. b) I vårt forhold til våre mennesker: Overbærenhet, vennlighet og godhet. c) I vårt forhold til Gud: Trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. 5. Målet med Åndens frukt er å forherlige Kristus Målet med Åndens frukt i våre liv er Kristi ære. Dette er Åndens oppgave. "Han skal forherlige meg", sier Jesus i Johs. 16,14. Ved Åndens frukt vil Kristus bli forherliget gjennom vårt liv og våre gjerninger. På dette punkt må vi ikke begrense Guds muligheter i våre liv.
23 tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.
Her har Apostelen nevnt 9 forskjellige egenskaper ved Åndens frukt. Som en drueklasse kan vi se dette der alt henger i sammen. Så påpeker han det at når Gud virker Åndens frukt i våre liv, så kan ikke loven anklage oss. Fruktene ut av den kristnes liv forteller at loven er overflødig.
24 De som hører Kristus til, har korsfestet sin onde natur med dens lidenskaper og lyster.
Dette skjedde historisk den dagen Jesus ble korsfestet i vårt sted, for den dagen ble vi korsfestet med ham. Det er slik Gud regner, og det er slik Gud vil at også vi skal regne. Og vi er som Guds barn ikke bare korsfestet med Kristus, vi er også begravet med ham og oppreist med ham, ja til og med satt med ham i himmelen. Da han oppsto, hva var det da som skjedde? Jo, det oppsto en ny begynnelse, et nytt liv og en ny skapning.
25 Har vi fått livet ved Ånden, så la oss også leve ved Ånden.
Å ha Guds Ånd er derfor ikke det samme som at vi er fylt av den hele tiden. Om vi en gang ble fylt av Den Hellige ånd trenger vi stadig å fylles på nytt og på nytt av ånden. Også om disiplene står det etter pinsedag at de gang etter gang ble fylt av Den Hellige ånd.
Gud kan fylle oss med sin Hellige ånd på forskjellige måter og til forskjellige tider, men vi må ville ha det og selv ønske det. Det er den rette og beste forutsetningen, Gud tvinger ingen til hverken frelse eller åndsfylde.
26 La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi egger hverandre og blir misunnelige.
Det kristne livet gis det store rom for frihet: "Jeg har lov til alt- men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt- men jeg skal ikke la noe få makt over meg! Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!" 1 Kor 6:1 og 20. Men uten at den nye natur og det nye livet kommer til, så vil det gå i stå. Derfor er åndsfylde, daglig renselse og innvielse en forutsetningen for det nye livet.
6 Brødre, dersom noen blir grepet i et feiltrinn, må dere som lever ved Ånden, vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet, og pass deg selv, så ikke du også blir fristet.
De fleste av oss trenger ledelse, hjelp og støtte slik at vi fra nå av kan tjene Gud effektivt og med tro. Sanne gjenoppbyggere hjelper andre å se fremover, ikke bakover, å se opp til Gud i stedet for å se på seg selv i navleskuende fordømmelse.
I 2. Kor.2,5-11 instruerer Paulus menigheten i Korint til å tilgi en mann som har gjort noe ondt. Hva det gjaldt, kommer ikke klart frem. Men Paulus' formaning er klar og tydelig. Menigheten skal tilgi mannen, trøste ham og bekrefte sin kjærlighet til ham.
Tilgivelse står i sentrum for forsoningen og i sentrum for Jesu undervisning. I Herrens bønn sier vi: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Jesus talte bare om en synd som det ikke fantes tilgivelse for, nemlig synd mot Den hellige Ånd.
Tør vi oppføre oss som om Jesus ikke mente det han sa? Våger vi bortforklare at selv om vi mener at tilgivelsen er reell nok, så kan vi ikke akseptere mennesker som er skilt eller de som gifter seg på ny? I Jer.31,34 står det: "For jeg (Gud) vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd." Det nytter lite å snakke om tilgivelse, hvis vi ikke kan hjelpe dem som verken kan tilgi seg selv eller motta tilgivelse. Evangeliet gir oss et nytt liv i en ny relasjon med HAM som gjør alle ting nye. Åp.21,5.
2 Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.
Om du leser fort igjennom de fem første vers av Galaterbrevets sjette kapittel, kan det se ut som om det tilsyne­latende er en motsetning mellom det andre og femte vers. I vers 2 står det: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» Og i vers 5: «For hver skal bære sin egen bør.» Hvordan kan dette henge sammen? Jo, ifølge grunnteksten vil du finne to forskjellige ord for «byrde» i disse to versene. I Gal 6,2 brukes det greske ordet baros, som betyr «tung byrde». I vers 5 er det greske uttrykket fortion brukt, som betyr «en oppgave eller tjeneste som skal utføres». Det dreier seg her om en ansvarsbyrde, som er en byrde inntil den er utført. Denne byrdebæringen er ikke av lovisk tvang. Motivet er derimot nåden og kjærligheten og lydigheten mot frihetens fullkomne lov (Jak 1,25).
Herren har altså lagt en bør på den enkelte av oss, men til oss alle lyder like fullt formaningen klart og tydelig: «Bær hverandres byrder!» Vi kan ikke bære byrdene i stedet for den som lider, men vi kan bære dem sammen med dem. Vi kan ikke gråte andres tårer eller kjenne deres savn, men vi kan være til stede der tårene triller og der savnet er stort. Vi kan være til stede slik at sorgen, håpløsheten og vanskelighetene blir litt lettere å bære.
3 Den som tror han er noe, men ingenting er, han bedrar seg selv.
Hovmodighet og det at vi ikke tror at vi kan havne i samme situasjonen som de vi skal hjelpe og formane, må vi være på vakt for. Alt er Guds nåde den hele veien!
4 Hver og en skal prøve sin egen gjerning. Han skal ha sin ros av det han selv har gjort, og ikke se på de andre,
Denne domshandling kalles i Bibelen Guds domstol, Kristi domstol, «dagen», hin dag, vår Herre Jesu Kristi dag, og i Johannes første brev 4,17 kalles den «dommens dag» - også for de troende kommer det en oppgjørets og dommens dag.
Prøven framfor Kristi domstol vil altså finne sted etter bortrykkelsen. Flere ting tyder på at det vil skje ganske kort etter oppløftelsen, iallfall ser vi at før Lammets bryllup skal feires, har bruden iført seg det skinnende hvite lin som er de helliges rettferdige gjerninger - da er altså livsverket prøvet og godkjent av Gud. Og vi finner at endog før trengselen bryter løs på jorden, så har de 24 eldste som sitter på troner for Guds åsyn fått sine kroner utlevert. Det vil skje på «hin dag» sier apostelen Paulus.
Når vi framstilles for Kristi domstol er de troende allerede fullendt og forvandlet. Vi har nådd fram til endemålet for vår tro, sjelens evige frelse. Vi står der i våre herlige oppstandelseslegemer. Selv om lønnen ennå ikke er avgjort, så er vår frelse sikret. Vi vil også være fullendte og helliggjort helt igjennom. Derfor vil ingen forsøke å rettferdiggjøre seg eller unnskylde noe feiltrinn hos seg selv. Vi vil selv gi Gud rett i alt og se og dømme som han gjør det.
Denne avgjørelsen innfor Kristi domstol kan ikke finne sted før alle de troende fra den gamle pakt og fra menighetens tid er samlet der oppe. Hele Guds menighet må stå der. Det er spørsmålet om belønning som skal avgjøres, og prisen kan ikke bli utdelt før alle som deltar i løpet har fullført. Derfor venter de hellige som er sovnet inn på at vi skal fullføre vårt løp. Det står også om de hellige fra den gamle tid at de ikke kan nå fullendelsen uten oss. Og apostelen Paulus visste at han også måtte vente inntil «hin dag» før han kunne motta rettferdighetens krans.
Dette blir den store regnskapsdag for oss alle.
Den som skal dømme er Herren, den rettferdige dommer. Han skal selv komme og hente oss hjem til seg, og han skal selv avgjøre spørsmålet om belønning til sine tjenere. Det er godt å vite at det kommer en dag da det siste avgjørende og rettferdige ord skal sies i enhver sak. Da skal enhver av oss avlegge Gud regnskap for seg selv.
Det som skal bedømmes er de troenes livsverk. Det er i den betydning ikke våre synder som skal dømmes, men vårt «verk». Synden er ikke der som fordømmelsesgrunn, for den er renset bort i Jesu blod og vi har fått tilgivelse for den. Vi leste at det var det som var bygget på grunnvollen som skulle prøves. Det er vår tjeneste for Gud som skal bedømmes.
Våre ord og gjerninger skal prøves. Det kommer til å gå meget nøye for seg, for vi leser at for hvert unyttige ord skal det avlegges regnskap - og hvert beger kaldt vann gitt i kjærlighet skal belønnes.
5 for enhver skal bære sin egen byrde.
Dette er utførlig forklart i v. 2. Men det er ting som angår kun oss selv, at vi tar ansvar for vårt eget liv og tjeneste. Og ut i fra det, så vil vårt liv og tjeneste fungere i sammen med andre.
6 Den som blir undervist i Ordet, skal la læreren få del i alle goder.
Guds ord løfter opp den som har en tjeneste for og fra Gud selv. Det er av aller største betydning og skal lønnes både her i tiden og innforbi Kristi domstol.
Eldste som er gode menighetsforstandere, fortjener dobbel belønning, framfor alt de som arbeider med forkynnelse og undervisning. For Skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker, og: Arbeideren er sin lønn verd. 1 Tim 5,17-18
Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere. Hebr 13,17
7 Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.
Dette med å høste og så gjelder for alle mennesker til alle tider. Både før, under og etter loven. Det heter også i Mose lov at din synd skal finne deg. Ingen kan gå med skjulte synder i liv og hjerte, alt vil en høste for før eller siden.
8 Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den; den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden.
Hebr 10, 26 Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. (se: 2 Peter 2:20, Matt 12:45)
Det kommer klart frem i NT at dette er en pågående konflikt så lenge vi fortsatt er i naturen (kjødet), men at livet i Ånden er vår tilstand forent i Gud. Kjødet er reelt selv etter frelsen og mange opplever motsetningen mellom loven i kjødet og Ånden i større eller mindre grad. Ved bønn, faste, tro og kamp går man fra livet i naturen - ved å legge kjødet dødt - til livet i Jesus og Ånden. Her kommer Den Hellige Ånd oss til hjelp for vi bygges opp i tro, nådegaver og kraft etter hvert som vi vokser og modnes i tro. Her må alle overgi seg helt til Jesus og legge alle byrder på Ham (Rom 8:26, 8:34, 1 Joh 2:1, Matt 11:28-30). Her må vi alle være salt og lys, hjelpe og veilede hverandre i kjærlighet.
9 La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.
Viser du godhet, vil du høste godhet. En dag kan du få gi, en annen dag er det du som trenger å få. Da vil du få rikelig igjen om du har sådd rikelig.
Men forvaltningen gjelder også min CHRONOS tid. Har jeg forvaltet min tid rett når det gjelder å søke Gud, har jeg funnet den rette balanse mellom arbeid og hvile, engasjement i og utenfor hjemmet, engasjement i menigheten? Gud har noe han vil lære oss også her. Men da må vi begynne hos ham.
Vi leser aldri i Bibelen at Jesus hadde det travelt. Han hadde tid for alle selv om han hadde mye å gjøre. Men så gjorde han bare det hans himmelske far hadde bestemt. Og det ser ut til at vissheten om hva det var, fikk han i de stille morgenstundene da han var alene med sin himmelske far.
10 Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er våre søsken i troen.
Legg merke til språkbruken: våre søsken i troen. Det er helt naturlig i en familie at det er et helt spesielt forhold til mor og far og til den jeg er gift med. Det er også helt naturlig at jeg kjenner en større nærhet til en bror og en søster enn til andre mennesker. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg nok si at jeg skulle elske alle like mye, at jeg ikke skulle ta mer hensyn til min bror enn til en tigger på søppelhaugene i Bangkok. Men det er ikke slik livet er. Jeg behøver ikke glemme tiggeren på søppelhaugen i Bangkok fordi om søsteren min har større plass i hjertet mitt. Dessuten ville jeg bli revet helt i stykker hvis alle verdens mennesker skulle ha like stor plass i lommeboka mi som barna mine. Sunn logik og sunn menneskelig tenkning er også åndelig.
11 Se det jeg nå selv skriver til dere med så store bokstaver!
At Paulus påpeker at han skriver med store bokstaver er hans klare og sterke formulering. At han ikke legger noe imellom men går rett på sak i ethvert lærespørsmål og tom nevner hans u overstemmelser med de andre brødrene.
12 De som vil tvinge dere til å la dere omskjære, er slike som vil ta seg godt ut blant mennesker og slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.
For å forstå dette verset må vi se på hele brevet og litt i kap. 2. Og de som lar seg omskjære , holder selv ikke loven, men de vil at dere skal bli omskåret, så de kan skryte av denne ytre tingen som er skjedd med dere”.
Saken skulle opp til vurdering i Jerusalem og avgjøres av de mest ansette, Gal. 2, 2.
I Ap.gj. 15, 3 leser vi at ” menigheten sendte ( propempo ) dem ( Paulus, Barnabas og Titus, se Gal. 2, 1 ) av sted…”
Disse tre skulle representere hedningemenigheten i Antiokia og de skulle ikke gi etter for judaistene dvs. de troende fra fariseerpartiet, Gal. 2, 5.
13 Og de som lar seg omskjære, holder selv ikke loven, men de vil at dere skal bli omskåret, så de kan skryte av denne ytre tingen som er skjedd med dere.
Dette referer til dette å tekkes mennesker og ikke Gud. Lovens tid var over, nå var noe nytt og bedre kommet som Paulus underviser så mektig og herlig om i Hebreerbrevet som er skrevet også til jøder, da til menigheten i Jerusalem noen år senere.
14 Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.
Her ligger det utrolig mye. På samme måte, at Jesus ble skilt i fra verden ved sin hengivenhet til å gjøre Faderens vilje, så skal og trenger vi å bli skilt i fra verdens og dens vesen. Paulus bruker de sterkeste utrykk som er å ta i bruk;” verden er blitt korsfestet for meg og jeg for verden”. Det var lagt en løpebane for Paulus i denne verden. Han kunne blitt anerkjent, vel ansett og helt siker rikere en han ble. Verden har mye å by på. Ikke bare av synd. Men anerkjennelse, berømmelse og ære. For oss, så er det ikke det som er viktig. Vi må være villig til å oppgi alt for å tjene Herren. Herren fordrer alt. Herren vil ikke ha noe mellom oss og han. Derfor kommer korset inn, for å sette et skille mellom oss og verden. Det er mye iblant oss som er kristne, som går ut på; å være i ytterkant av Guds vilje og hva vi kan få til. Det er den moderne, herlighetsteologien og den kristendommen som søker opplevelser (feilslått kjærlighet), istedenfor, hva vil Herren og hva taler Ordet.
Det kan se så flott ut, men er det det når ting som ikke tåler lyset, ikke blir advart imot og tatt avstand i fra. Tenk, her vet vi at mange ledere i trosmenigheten, forkynte JDS læren på 80-tallet. Men nå påstår de at de aldri har forkynt det. Vi har det både skriftlig og på kassett. Nå har de ikke forkynt det. Noe de har gjort. Og de arbeider ikke for å fjerne den litteraturen som støtter om den forkynnelsen. Dette er blant den fremste åndelige retningen i dag som er med å få de troende bort i fra hva Herren vil.
Det har aldri lønnet seg å søke seg bort i fra sentrum av Guds vilje og hans ord. Vi må lære oss til alltid orientere oss inn i mot Ordet. Hva sier Skriften? Det er den som er avgjørende. Gud unner oss det som er godt. Men å gå korsveien med våre liv, er viktigere enn å ha det godt og bli anset. Det er ikke sikker når vi gjør Guds vilje, at vi alltid får det godt på det menneskelige plane. Det taler Her.11 om, troskapitlet. Men Gud vender alt det til det beste for oss hvis vi overlater alt til Ham. Han som har skapt himmel og jord. Og han har skapt deg og meg og gitt lover og forordninger som vi som han har skapt, må forhold oss til hvis det skal og vil gå godt for oss til slutt.
Vi kan ikke forandre på de lover og bud han har satt, vi kan kun innrette våre liv etter hva han vil. Ikke hva andre vil og mener. Det er den kristendommen som alltid vil seire. At vi ikke søker vår egen vilje, men hans og bare hans. Han som villig sendte sin egen sønn for å dø i vårt sted. Det at vi går hans vei og gjør hans vilje, er egentlig bare et gjensvar på hans store kjærlighet.
Det er mennesker i dag, som velger å gå sin egen vilje. Blir de avist i en menighet, så går de bare til neste menighet. Dette her er en stor utfordringer for oss i menigheter i dag. Vi har ikke noe samlet. Til slutt så blir alt godtatt. Dette er en av de største utfordringer for menigheten i dag. Men jeg ønsker å si: Å leve ut et homoseksuelt forhold er synd. At troende gifter seg igjen etter en skilsmisse mens den andre lever, er synd. Ja, det er så mange ting en kunne tatt opp. Men det som var synd før, er synd i dag. Verden, vil begynne å se på oss som troende som unormale, når vi begynner å bli normale som troende. Det er derfor korset må reises i våre liv.
15 For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.
Her løfter Paulus opp storheten og betydningen av den nye fødsel og livet med Gud som det mest avgjørende. Vi blir født av Ånden eller Gud en Gang. Vi blir døpt av Ånden eller Jesus en gang, men vi trenger daglig renselse, bot, bedring og åndsfylde!
16 Fred og miskunn være med dem som følger denne rettesnor, og over Guds Israel!
Paulus var aldri en anti-jøde selv om han kom ved flere anledninger i hard og skarp ordkløveri med mange jøder. Ja, han ble også ved flere anledninger prøvd drept. Men i den nye pakt er veien, frelse og standarden på alt lik for jøder og hedning, Gud gjør ikke lengre forskjell på noen.
17 Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på mitt legeme.
Dette ordet har jeg høre mange utlegninger på. Men at Paulus hadde gått igjennom veldig mye er ikke usannsynlig sikter til dette verset. En gang trodde de også han var død og da var han sikker ille medfaren. Paulus var helt sikker en meget robust mann som i ungdommen hadde drevet med sport når vi leser hans utlegninger om sport og etc. men gjennom forfølgelse og annet, så ble selvfølgelig han til tider hardt prøvet. Men så mye han var på reise, satt i fengsel og hele tiden levde et utfordrende liv. Så var nok hans psykiske og fysiske helbred veldig god og han var helt sikker mentalt veldig sterk. Men det var nok også ved anledninger der Paulus trengte andres hjelp for å komme seg bokstavelig på beina. Da ville han at de som eventuelt som hadde hjulpet ham skulle innse at alt dette var for Jesu skyld, ikke for noen andres! Paulus hadde alltid alle ting i sitt liv rettet inn imot Kristus, aldri seg selv eller noen andre. Selv når han var legemlig bryt ned, så var hovedfokuset Kristus, aldri var det selvmedlidenhet eller at de skulle ha forståelse for ham som var det viktige!
18 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.
Dette var Paulus avslutnings hilsen. At Nåden skulle være med dem. Det er her selve hemmeligheten ligger. Nåden frelser, bevarer og opptukter oss. Derfor lærer Guds ord at vi skal bli sterke i nåden, ikke i loven.
2. Tim. 2. 1. Vær da sterk, min sønn, ved nåden i Kristus Jesus.
2.1 Så bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus (1930 overs.).

Jesus gav fra seg bokrullen til tjeneren. Alle i synagogen stirret på han mens Han satte seg ned. Han hadde nettopp lest fra Jes.61,1-2: ”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.”

Jesu begynte sin tale med å si: ”I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres”. Det gikk et gisp gjennom hele forsamlingen, - hva mente han?
Ikke alle klarte å ta imot hans budskap denne dagen. Men vi som leser om denne hendelsen i Lukas evangelium vet hva han mente. Jesus satt i synagogen i Nasaret denne dagen som representant for Guds nåde. Et nytt blad i tidshusholdningenes bok var begynt å bli vendt. Vi sto på terskelen til en ny tidshusholdning: - nådens tidshusholdning. Og denne tidshusholdning bar bud om frihet, gjenopprettelse og legedom! Det er håp for det falne mennesket! ”Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus”, skriver apostelen Johannes (Kap.1,17). Og da fariseerne en dag kom slepende med en kvinne som var grepet på fersk gjerning i hor, fikk vi se hva det innebar: ”I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier du?” ropte de. (Joh.ev.8,3-11.) Jesus svarte: ”den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!” Så vender han seg til kvinnen og sier: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!” Jesus brakte lys og håp inn i hennes fortvilte sjel. Gud sendte nemlig ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Ved avslutningen av sitt liv sitter Paulus i fengsel i Rom og skriver et brev. Året er 65 e.Kr. Brevet er adressert til hans unge venn og medarbeider, Timoteus. Paulus er klar over at det han skriver kanskje er det siste han har mulighet å si til han. Og i 2. Tim.2,1 leser vi: ”Så bli da du min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus”. Han henviste Timoteus til Den samme kilden han selv hadde drukket av gjennom et langt liv. Han visste at her ville Timoteus finne alt han trengte for liv og tjeneste i sitt videre livsløp. Dette gjelder akkurat like mye for alle til alle tider og det er like rett og viktig for alle: “bli sterke i nåden”.



Israel blogg
Israel Blogg

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2017 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke