Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Paulus' andre brev til korinterne

Veien igjennom bibelen - 1000-1034 2_Korinterbrev

Trykk her for å se bibel oversikt for Paulus' andre brev til korinterne (bilde åpnes i nytt vindu)

Allerede før Paulus hadde sendt det første brevet til korinterne, hadde han sendt sin medarbeider Timoteus til dem. Dette hører vi om i det første brevet til korinterne.

I dette andre brevet hører vi imidlertid ikke noe om dette besøket. Derimot hører vi at Titus, en annen av Paulus' medarbeidere, hadde besøkt menigheten. Dette besøket er ikke nevnt i 1Kor.

Noen mener at Timoteus ikke rakk å komme til Korint. Han kom ikke lenger enn til Makedonia. Andre mener at han hadde vært i Korint og allerede reist igjen før det første brevet nådde fram. Dette er vel mest sannsynlig.

Dersom det var slik, kunne han ikke gi noen rapport til Paulus om virkningen av det første brevet. Det kunne derimot Titus som senere hadde blitt sendt dit.

Ut fra dette forstår vi hvorfor Paulus i 2Kor bare holder seg til det Titus har fortalt uten å nevne Timoteus. De opplysningene han hadde fått om virkningen av det første brevet, dannet jo grunnlaget for dette andre brevet og var den viktigste grunnen til at han skrev det.

I 1Kor 16:8 hører vi at Paulus tenkte å bli i Efesus til pinse (i år 57). Deretter ville han reise gjennom Makedonia til Korint. Men opprinnelig hadde han hatt en annen plan (se 1Kor 16:5-7).

Ifølge den ville han ha reist rett over havet til Korint og siden besøkt Makedonia. Korint ville da blitt hovedkvarteret på denne reisen. Dette ville nok i høy grad vært en stor tilfredsstillelse for korinterne og deres forfengelighet, dessverre. De hadde imidlertid blitt skuffet over å høre at Paulus hadde lagt om reiseruten, og mange beskyldte han av den grunn for å være ubestemt og vinglete.

Alt dette og mere til fikk Paulus vite da han endelig møtte Titus. Han hadde ventet å treffe han i Troas som lå på nordspissen av Lilleasia (se 2Kor 2:16), men da ikke det skjedde, skyndte han seg videre til Makedonia der de møttes.

På mange måter var det jo gode nyheter han fikk. Det første brevet hadde blitt velsignet av Gud og vekket mange til oppriktig anger. De hadde ikke blitt sinte på han, og i 2Kor 7:7 hører vi hvordan den sorg brevet hadde skapt, var forenet med lengsel etter Paulus og iver etter å stå sammen med sin åndelige far.

Mye av det Paulus hadde pekt på, var blitt rettet. Splittelsen i de forskjellige partier hadde tatt slutt, og det umoralske livet hadde vært gjenstand for alvorlig tukt og så videre.

Men dette gjaldt bare for det store flertallet. I 2Kor 2:6 sier Paulus at mannen som ble utstøtt av menigheten på grunn av umoral, hadde fått straff nok med det som "de fleste" hadde pålagt han.

Men i dette uttrykket ligger en alvorlig kjensgjerning. En del av menighetslemmene hadde altså protestert mot at mannen skulle utelukkes av menigheten på grunn av den grove synden. På denne måten hadde de kommet i en enda skarpere motsetning til Paulus.

Derfor sier Paulus i 2Kor 12:21 at han er redd at når han kommer tilbake, vil han komme til å sørge over mange som ikke ville angre sine synder, men fortsetter i umoral, hor og et utsvevende liv.

I 2Kor ser vi hvordan disse som ikke ville gjøre bot, gikk videre i sine angrep på Paulus og ville fornekte hans stilling som apostel. Dette gjorde de for å forsvare seg selv.

De fikk kraftig støtte fra de judaistiske vranglærerne som hadde kommet til Korint med anbefalingsbrev (se 2Kor 3:1). Vi merker dem jo allerede i 1Kor 16:22 der Paulus gir tydelig adresse til dem i det skarpe ordet han gir som et tillegg på aramaisk ("maran ata").

De for fram med en masse stygge beskyldninger mot han og benyttet enhver mulighet til å skade han ved å bruke det Paulus hadde sagt eller gjort på en ondsindig måte mot han. Gang på gang måtte Paulus ta igjen med disse fiendene i skarpe ordelag, noe han også må gjøre særlig i den siste delen av dette brevet.

Brevet må være skrevet i Makedonia sannsynligvis på ettersommeren i år 57. Det ble skrevet mens Paulus var svært opptatt med arbeidet. En merker at det er en beveget tone gjennom brevet som gir det et eiendommelig preg. På en helt spesiell måte gir det oss innblikk i apostelens hjerte som var så brennende i sin omsorg og deltagelse: "Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?" (2Kor 11:29).

Brevet faller i to hoveddeler. Den første delen (kap. 1-9) henvender seg særlig til flertallet i menigheten, altså de som hadde tatt imot hans første brev med ydmykhet og rettet seg etter det.

Den andre hoveddelen (kap. 10-13) henvender seg særlig til dem som ikke ville høre på Paulus, men heller ville låne øre til vranglærernes løgner om Paulus. Denne siste delen er da også den skarpeste delen.

Når det gjelder innholdet i disse to hoveddelene, kan vi dele første hoveddelen i fire avsnitt i tillegg til innledningen i 2Kor 1:1-11.

Først forklarer apostelen den nye reiseruten (kap. 1:12-2:4). Deretter forteller han menigheten hvordan de skal stille seg til han som ble utelukket av menigheten, men som nå angrer (kap. 2:3-11). For det tredje gjør han rede for sitt kall som apostel og forteller at han gikk åpent og ærlig fram som en rett Herrens tjener. På grunn av dette kallet holdt han også tålmodig ut alle trengslene idet han hele tiden hadde Guds ære og menighetens beste for øye.

Han avslutter så med å uttrykke sin glede over deres anger og ber dem om at de fremdeles må ta imot hans ord (kap. 2:12-7:16]). For det fjerde taler han om innsamlingen til menigheten i Jerusalem (kap. 8-9).

Andre hoveddelen faller vesentlig i to avsnitt. Først finner vi hans selvforsvar og et kraftig angrep på motstanderne som så utspekulert forsøkte å ødelegge menighetens tillit til han (kap. 10:1-12:18]). Han uttrykker så sin bekymring for denne delen av menigheten (kap. 12:19-13:10]). Og så slutter han med formaning, hilsen og velsignelsesønske (kap. 13:11-13).

Brevet er unektelig ekte.

2Kor 1:1-11
Se også Innledning til NT og

innledning Paulus' andre brev til Korinterne.

Overskriften i dette brevet minner om en del av overskriften i 1Kor På samme måte som han gjør der, understreker Paulus også her at hans kall som apostel er "ved Guds vilje" (v.1).

Det er ikke noe han selv har tatt seg til slik hans motstandere påstod. Det gir frimodighet og hellig myndighet når en vet en står fram i Herrens navn etter Guds vilje.

Timoteus blir nevnt sammen med Paulus som avsender av brevet. Han hadde jo vært med da menigheten i Korint ble dannet (se Apg 18:5) og kjente nøye forholdene der. Han hadde jo også nylig besøkt menigheten (1Kor 4:17).

Brevet er ikke bare bestemt for menigheten i selve byen Korint, men også for "alle de hellige i hele Akaia". Akaia er den sydlige delen av det nåværende Hellas.

Korint var altså i åndelig forstand også blitt hovedstad for landskapene omkring. Det er gledelig å se hvordan evangeliets lys allerede hadde blitt tent omkring i landet.

I v. 2 finner vi den vanlige hilsenen fra apostelen, og deretter begynner han som han bruker, å lovprise Gud for hans nåde. Denne gangen gjelder lovprisningen en særlig nåde han selv hadde erfart, men den hadde også stor betydning for hans gjerning som apostel og dermed for alle Herrens venner (v.3-11).

Det er alltid godt å begynne med lovsang slik Paulus gjør her. Våre hjerter er ofte som ustemte instrumenter, men lovsangen gir hjertene den rette melodien. "Lovsang sømmer seg" (Sal 147:1), "Du som troner over Israels lovsanger" (Sal 22:4).

Paulus lovpriser Gud særlig fordi han er "all trøsts Gud" (v.3). Han er den som stadig "trøster oss i all vår trengsel" slik at trengselen mister sin bitterhet selv om den ikke blir tatt bort. Den samme tanken ser vi også i Jes 63:9: "I all deres trengsel var det ingen trengsel."

Men Paulus føyer til at trøsten han fikk fra Gud, ikke bare var tiltenkt han selv. Den skulle gjøre han i stand til å trøste andre som er i nød, med den samme trøst som han selv hadde erfart fra Gud (v.4).

Dette gjelder alle Guds barn og hører med til den velsignelse Gud gir gjennom vanskelighetene. Gjennom selv å lide lærer en å forstå dem som lider nød, og er bedre i stand til å trøste dem. Dette har særlig betydning for den som er tjener av evangeliet.

Apostelen kjente virkelig til hva trengsler var. Han hadde fått sin rikelige del av dem. Men er de bare "Kristi lidelser", det vil si lidelser av samme art som Kristus måtte tåle, lidelser for Guds rikes og sannhetens skyld, da finnes det også en tilsvarende trøst "ved Kristus" (v.5).

Som dagene er, skal også styrken være. Er lidelsen rikelig, så er trøsten enda rikeligere. Måtte alle våre lidelser være "Kristi lidelser" og ikke vanskeligheter som oppstår på grunn av våre egne feil. Er det virkelig for Herrens skyld vi lider, er det ingen fare med oss. Vi er under Guds omsorg og velbehag.

Men både trengslene og trøsten fikk Paulus oppleve for vennenes skyld. Hans trengsler var knyttet nettopp til hans tjeneste for de hellige, "for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning" (Ef 4:12), for å hjelpe dem til "trøst og frelse" (v.5), og til å tåle de samme lidelser som deres veileder måtte tåle (v.6).

Ved dette skal det altså bli klart om vi virkelig har tilegnet oss denne trøsten fra Gud. Har den fått trene oss opp til å tåle lidelser? Her ser vi altså igjen at Guds trøst her på jorden ikke fritar oss fra lidelsene, men gir hjertet styrke til å bære dem.

Og Paulus har et sterkt "håp" om at dette skulle vise seg også i livet hos vennene i Korint (v.7).

I v. 8-9 peker Paulus på den ytre årsaken som fikk han til å tenke på lidelsene og Guds herlige trøst. Det var egen erfaring av å være i dødsfare som Paulus nylig hadde opplevd under sitt opphold i Asia. Hva han sikter til, vet vi ikke. Noen tenker på det store oppløpet i Efesus (Apg 19:32-40), men da var jo ikke Paulus selv i direkte livsfare slik ordene hans uttrykker her. Uttrykket minner om 1Kor 15:32 der Paulus sier at han har "kjempet mot villdyr i Efesus".

Men Gud frelste han fra "så svær en dødsfare" (v.10), og denne friske erfaringen av Guds herlige og mektige frelse fylte hans hjerte med inderlig takknemlighet og gir slik styrke til begynnelsen av dette andre brevet til korinterne.

Men vi ser også denne dype ydmykheten som alltid gir en rett selverkjennelse ved alt Herren sender i vår vei. Hvor lett er det ikke for vår menneskelige natur å gi oss selv en viss ros når vi har opplevd Guds hjelp på en særlig måte. Vi forteller ofte om den på en slik måte at det kaster større glans over oss selv enn over Guds omsorg.

Men Paulus sier: "For at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud" (v.9). Gud hadde ført han inn i livsfare for å lære han noe og frelse han fra den for å ta bort all tro på seg selv. Ved dette skulle han bli styrket i troen på Guds trofasthet og vedvarende hjelp både nå og i all framtid (v.10).

"Han har hjulpet til nå, og det vil han fortsette med" er hovedtanken i v. 10.

Guds mål for sine troende gjennom alt han sender, er å hjelpe oss til å vokse i dette ene: Å stole helt og fullt på han.

Men så knytter igjen Paulus leserne til seg ved å peke på deres forbønn for sine veiledere (v.11). Og i dette tilfelle må den bli en takk til Gud for den frelse Gud hadde gitt Paulus.

Det en ber for, kan også hjertet være med og takke for når bønnhørelsen kommer. All bønn har takken som sitt mål, slik vi hører her i v. 11. På samme måte er også all kamp Gud lar komme, bestemt til å være en vei til seier. Hjemme hos Herren er all bønnekamp forvandlet til evig takk. Alle bønner som ble båret fram under tårer, er blitt til takk.

Tanken på at vi en gang skal være med i et evig takkekor, skal gi oss utholdenhet i bønn og forbønn. Men allerede her på jorden opplever vi så ofte å se bønnens "akk" bli forvandlet til bønnens "takk".

2Kor 1:12-24
Nå begynner Paulus på det første hovedpunktet i brevet. Det var viktig for han å få forklart korinterne grunnen til at han forandret reiseruten fra Efesus til Korint. Motstanderne hans hadde oppfattet det som en uansvarlig vakling at han hadde valgt den lengre reiseruten gjennom hele Makedonia i stedet for å reise rett over havet fra Efesus til Korint.

Paulus begynner med å peke på sitt liv som apostel i alminnelighet (v.12). Han visste med seg selv at han hadde god samvittighet og at han kunne rose seg (i Herren) av å ha levd med et oppriktig sinn som var av Gud. Han hadde ikke latt seg lede av "kjødelig visdom" (NO: "rent menneskelig visdom"), men av "Guds nåde".

Han hadde levd slik alltid og ikke minst da han var hos korinterne. De var jo så opptatt av den menneskelige visdommen (se 1Kor 1).

Den menneskelige visdommen søkte sin egen ære, men det menneske som lever av Guds nåde og i Hans lys, søker Guds rike og frelse for sjelene. Slik hadde Paulus levd her "i verden". Hele verden var jo hans arbeidsområde. Og av den grunn ventet han at de skulle be for han.

I v. 13-14 sier Paulus at de også kan finne hans åpne ferd uttrykt i dette brevet. Det fantes ikke noen baktanker mellom linjene. Han var her i brevet slik de kjente han. Han håpet også at de fortsatt skulle kjenne han slik. Han ønsket de skulle forstå at de skulle være stolte av hverandre ved Jesu Kristi gjenkomst.

Paulus peker her helt fram til "Herren Jesu dag". Målet for hans gjerning blant dem var at de hellige på den store dagen skulle erkjenne den ære Gud viste dem ved å sende sin apostel til dem.

På sin side skulle han se på den ære Gud hadde vist han ved å la han være det redskap som førte dem til tro.

Idet han hadde denne tilliten til dem, hadde han lagt opp reiseruten uten noen baktanke. Han var bare drevet av en lengsel etter å komme til dem med velsignelse.

I grunnteksten står det egentlig: "- for at dere kunne få to ganger nåde." Dette stemmer godt med det Paulus sier videre i v. 16. Han hadde opprinnelig tenkt å besøke dem to ganger. Først ville han komme til dem og så returnere etter reisen til Makedonia.

Men når han hadde forandret denne reiseplanen, hadde han så gjort det "på kjødelig vis" (NO: "av menneskelige hensyn") (v.17)? På ingen måte. Korinterne visste at Paulus talte under ledelse av den trofaste Guds Ånd, og da ble ikke hans ja samtidig et nei (v.18).

Paulus og hans medarbeidere Silvanus (den samme som Silas i Apg 15:22) og Timoteus hadde forkynt Jesus Kristus som Guds Sønn iblant dem. Og Guds sønn, Jesus Kristus, var ikke både ja og nei, men i han var alle Guds løfter blitt til "ja" og "amen". Alle Guds løfter var blitt fullkomment oppfylt i han som er Guds fullkomne gave (v.19-20).

"Gud til ære ved oss," sier Paulus og understreker at hans tjeneste er å få mennesker til å si et troens amen til løftene og på den måten gi Gud ære (NO: "Derfor sier også vi ved ham vårt Amen, til Guds ære").

Kristus er Guds "ja" til oss. Troen på Kristus er vårt "amen", vårt "ja", til Gud. Bare når disse to går sammen, det vil si når troen blir ett med Ordet, blir Ordet til frelse (Heb 4:2).

Men dette "amen" er også noe Gud virker. Gud er jo den som holder både Paulus og korinterne "fast til Kristus". Det var Gud som hadde salvet både Paulus og de andre som forkynte evangeliet med sin Ånd.

På samme måte hadde han også gitt dem del i den samme nåde som han gir alle sine barn, nemlig "Ånden som pant i våre hjerter". Bare den Gud setter sitt segl på ved at han gir Åndens vitnesbyrd og visshet, kan brukes av Gud som et redskap for Ånden (v.21-22).

I v. 21 sier Paulus: "Både oss og dere." På denne måten nevner han korinterne sammen med seg. Dette gjør han i sin vanlige, hellige hensynsfullhet for å forhindre misforståelsen om at ikke korinterne også stod i et rett forhold til Kristus.

Men hovedtanken i v. 21-22 er likevel å vise hvordan Paulus selv (og hans medarbeidere) stod fast i Herren. Han var både salvet og båret av Gud ved hans Hellige Ånd.

Men dermed er også de menneskelige hensyn han blir beskyldt for å ta, utelukket. Dette viser både innholdet i det Paulus har talt (v.19-20), evangeliet, og Guds sterke hånd (v.21-22) som holder sine tjenere fast og gjør dem trofaste i tjenesten. Nei, det var ikke både ja og nei samtidig i Paulus. Grunnen til at han handlet som han gjorde, er at han ville "skåne" dem. Og her tar han høytidelig Gud til vitne på at det er sant det han sier (v.23).

Han ville så nødig komme og tukte dem med "ris" (se 1Kor 4:21). Han ville først at brevet han hadde sendt, skulle få tid til å virke blant dem før han selv kom. Dette var altså den egentlige årsaken til at han hadde drøyd med å komme.

For Guds ansikt hadde han kommet fram til dette, for han ville helst komme for å tjene dem og ikke for å være "herrer over deres tro" (NO: "herske over deres tro") slik hans motstandere så ofte hadde beskyldt han for (v.24).

Nei, han ville gjerne hjelpe dem til større "glede". Som troende mennesker hadde de rett til å glede seg i Herren. Og han kunne gjerne gi dem det vitnesbyrdet at "dere står faste i troen" (v.24).

Alle Guds barn, og særlig de Gud har satt til en spesiell tjeneste, kan lære mye av dette avsnittet i v. 17-24! Se hvor alvorlig Paulus forklarer grunnen til denne forandringen i reiseruten. Et Guds barn må ikke i noen sak handle lettsindig eller overilt. Hver eneste avgjørelse må tas for Guds ansikt. Bare på denne måten lærer vi å følge i Herrens spor med faste skritt.

I dette ligger en dyp og stille irettesettelse av det lette og flyktige vesen som i dagliglivet så lett kommer til uttrykk hos mange Guds barn. Særlig gjelder det de mange enkle løfter som ofte blir gitt i tankeløshet og lettsindighet.

Det betyr mye i vårt vitnesbyrd overfor både troende og vantro at vår tale, og særlig våre løfter, ikke er både ja og nei, men et stødig og pålitelig "ja"! Dette sømmer seg for dem som bærer fram det sanne og trofaste vitnesbyrdet om Kristus.

Det sømmer seg også for dem som bekjenner at Gud gjør oss faste i troen på Kristus og har salvet oss og gitt oss Den Hellige Ånd som pant. Hver vakling og hvert løftebrudd hos Guds hellige er en mislyd i vårt vitnesbyrd og vår bekjennelse. Det gir våre motstandere grunn til å snakke stygt om oss.

Dette var grunnen til at Paulus tok denne saken så alvorlig og forklarte den grundig. Derfor skal dette være en påminnelse og lærdom for oss.

I v. 24 finner vi et fint vitnesbyrd om det tjenersinn som skulle finnes i det innbyrdes forholdet mellom Herrens hellige. De skulle ikke kommandere og herske over hverandre, men hjelpe hverandre fram til den ekte og sanne gleden et Guds barn skal ha i Kristus.

Men til dette hører også den hellige og kjærlige irettesettelse med, for den hellige gleden trives ikke der hvor synd og ondskap får vokse og utbre seg.

Og når vi sammen kan glede oss over at vi "står faste i troen", slik Paulus uttaler det så fint og tillitsfullt her, så la oss aldri glemme at det er ikke vår utholdenhet som holder oss fast. Det er Guds sterke hand som gjør oss faste i troen på Kristus. Det er Gud som skal ha æren for at vi blir bevart i troen.

2Kor 2:1-11
I tillegg til hensynet til korinterne hadde Paulus hatt enda en grunn til å forandre reiseruten. Han hadde gjort det av hensyn til seg selv. På samme måte som det finnes en falsk og kjødelig egenkjærlighet, finnes det også en sann og åndelig egenkjærlighet.

Og Paulus hadde hatt en slik rettmessig kjærlighet til seg selv når det gjaldt denne saken. "For at jeg ikke enda en gang skulle komme til dere med sorg," sier han (v.1).

For hvem kunne gjøre han glad dersom han var nødt til å gjøre dem sorgfulle (v.2)?

Uttrykket "enda en gang komme til dere med sorg" peker tilbake til besøket fra Efesus som også er omtalt i 2Kor 13:1. Dette besøket hadde ført til sorg over de mange syndene som hadde kommet til syne i menigheten i Korint.

De burde egentlig gi han glede når han kom. Derfor hadde han altså valgt å skrive til dem slik han hadde gjort, og så la dette brevet gjøre sin virkning blant dem. Og det ville de nok forstå. Han hadde nemlig den tillit til dem alle at hans glede falt sammen med deres glede (v.3). Slik taler altså Paulus ut fra kjærligheten som "håper alt", slik han selv beskrev den i 1Kor 13.

I v. 4 minner han dem om hvor dypt bedrøvet han var da han skrev det foregående brevet til dem. Men hovedhensikten med dette brevet var at de skulle forstå hvordan han elsket dem. De mange tårene var nettopp et uttrykk for dette.

Han hadde ikke hatt til hensikt bare å gjøre dem sorg, men å hjelpe dem til rette. Gjennom smerten hans ord gav dem, skulle de komme seg fri fra de syndene som hindret dem fra å glede seg sammen.

Kjærligheten var altså det som både først og sist hadde forandret reiseruten hans. De gjorde han altså urett om noen mente at utsettelsen av hans besøk var en følge av uansvarlig vakling og menneskelige hensyn.

Idet han nevner den sorgen korinternes forhold hadde påført både han og dem selv, går han videre med å uttale seg om den saken vi kjenner fra 1Kor 5. Der hadde han irettesatt de troende fordi de hadde tillatt en av menigheten som levde i åpenbar synd, å fortsette i menigheten.

Denne situasjonen hadde nå forandret seg. Synderen hadde erkjent synden og angret den på grunn av den tukt og rettledning menigheten hadde gitt etter at apostelen hadde veiledet dem.

Forsiktig og i en forunderlig myk tone taler Paulus om denne saken her. Dette ser vi allerede av den måten han omtaler mannen på. Det var sant at én hadde vært årsak til sorgen, men den sorgen han hadde påført Paulus, var egentlig ikke for noe å regne i forhold til den sorgen han hadde påført menigheten.

"Delvis - dere alle," sier Paulus for ikke å ta for hardt i. Han ønsker ikke å gjøre det tyngre for mannen som angret sin synd (v.5).

Av v. 6 forstår vi at det var et mindretall i menigheten som - og dette var ikke noe de burde rose seg av - hadde tatt det lett med denne saken og ikke hadde vært villige til å være med på å utelukke mannen fra menigheten.

I 1Kor 5 hører vi at hensikten med denne strenge tukten mot han som levde i blodskam, hele tiden hadde vært at "hans ånd kan bli frelst" (1Kor 5:5).

Dette var nå blitt oppnådd, og derfor har han nå fått straff nok, sier Paulus. Nå skulle de "tilgi og trøste ham". Ja, de skulle "vise han kjærlighet, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg" (v.6-8).

Nå hadde Paulus sett deres lydighet slik han hadde håpet på ved sitt brev (v.9). De troende - de fleste av dem da - hadde ikke blitt til skamme i denne prøven. Derfor kunne tilgivelsen skjule denne hendelsen.

Når de tilgav, kunne det ikke falle Paulus inn å holde tilbake sin tilgivelse. Det var for korinternes skyld han hadde krevd at denne mannen måtte bli irettesatt.

For deres skyld er det også han står ferdig med sin tilgivelse til denne mannen,

- i den grad han hadde noe å tilgi. Strengt tatt var det ikke han som først og fremst var blitt krenket.

"For deres skyld." Dette er den dype tonen av kjærlighet som stadig møter oss hos Paulus. Han følte at han alltid stod i gjeld til alle (Rom 1:14). Men enda et høyere hensyn drev han til å gjøre det samme, nemlig hensynet til at han stod "for Kristi åsyn" (v.10).

Dersom apostelen var hard og nektet å tilgi, ville han bedrøve sin Herre og glede Satan. Satan ønsket jo ikke noe annet enn å binde den angrende synderen i fortvilelse og på denne måten dra han ned i avgrunnen.

Men den gleden skulle ikke Satan få. Paulus kjente godt nok Satans onde angrep og ville ikke gå i den fella (v.10-11).

Slik angriper jo Satan også den dag i dag. Når han frister til synd, gjør han synden så liten og ubetydelig som mulig. Men når han har fått synderen til å falle, gjør han synden så stor og forferdelig som mulig, for å ta fra synderen hvert håp om å få oppreisning igjen.

Dersom vi som Guds barn fortsetter å være avvisende overfor en angrende synder, ødelegger vi ikke bare for oss selv, men vi gir Satan handa til fellesskap i å hindre synderen fra å få oppreisning. Herren "sårer", men han "forbinder" også. Han "slår", men "hans hender leger" (Job 5:18). Derfor skal vi ha det samme sinn, "for at vi ikke skal bli overlistet av Satan" (v.11).

Det er om å gjøre for Guds barn å vokse i erkjennelse av Gud og hans makt, men det er også nødvendig å vokse i erkjennelse av Satans makt, slik at vi ikke blir bedratt av denne fienden. Må vi hver på vår plass våke "iført troens og kjærlighetens brynje" (1Tess 5:8).

2Kor 2:12-17
Paulus har talt så varmt om sin kjærlighet til korinterne. I forbindelse med dette beskriver han nå (v.12-13) den uroen han hadde kjent før han hadde fått vite hvilken virkning brevet hans hadde hatt hos dem. Det var Titus som skulle gi beskjed om dette.

På reisen fra Efesus til Makedonia hadde han også forkynt evangeliet i Troas. Der hadde han funnet åpne dører for sitt arbeid.

Han hadde imidlertid ikke fått oppfylt håpet om at Titus skulle møte han der, og til tross for all mottakelighet for Ordet, hadde han ikke ro på seg til å bli der. Han skyndte seg i stedet videre til Makedonia der han møtte Titus (se [2Kor 7:6).

Hvilken nyhet Titus gav han, er ikke sagt her. Det hører vi nærmere om i kap. 7. Men den takknemlighet og seiersglede som preger det følgende, viser tydelig hvor glad og lykkelig Paulus ble over de gode nyhetene Titus fortalte han.

Etter å ha beskrevet den glede Gud hadde gitt han da han så virkningen av det brevet han hadde skrevet til korinterne, går så Paulus over til neste hovedavsnitt i brevet.

Det strekker seg helt fram til 2Kor 7:16 og inneholder Paulus' vitnesbyrd om seg selv når det gjelder hans gjerning som apostel.

Gjennom hele dette avsnittet finner vi en dyp glede og takknemlighet for det kallet Gud hadde gitt han. Apostelen utførte ikke sin gjerning med en slaves sinn og innstilling. Nei, han begynner med en gang å beskrive den med bilder av et seierstog (v.14). Gud fører oss i triumf med i sitt seierstog, og dette uttrykker en dyp og herlig tanke.

Bildet er hentet fra de store triumftogene som ble holdt når en romersk hærfører vendte hjem etter en stor seier. Slik sammenligner Paulus evangeliets seiersgang over jorden med et triumftog der Gud selv er seierherren. I et slikt seierstog ble vanligvis de som var beseiret, ført som fanger etter seierherren.

Paulus ser nå på seg selv, og dermed på alle Jesu vitner, som en som er beseiret og tatt til fange av Gud. Men lenkene er i dette tilfellet Kristi kjærlighet som binder fast med salige band. På denne måten er hvert troende menneske en lykkelig fange av Gud. "Kristi trell" kaller han det i 1Kor 7:22.

Guds fanger går ikke nedtrykte og sorgfulle. Nei, å være overvunnet av Gud, betyr det samme som å være vunnet av Gud og dermed arbeide for at han skal få enda større seier, og så dele gleden over seieren sammen med han.

Det er en stor triumf for Gud når han i Kristus overvinner mennesker på en slik måte at de som tidligere var hans fiender, nå ofrer alt for den saken de tidligere kjempet imot.

Da Paulus var overvunnet ved Damaskus, sa Gud til Ananias: "Et utvalgt redskap er han for meg, - jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld" (Apg 9:15-16).

Ved slike seierstog brukte seierherrens tjenere å svinge med røkelseskarene for å gjøre seieren kjent for alle. Dette bildet tenker Paulus på når han taler om at evangeliets sendebud "åpenbarer duften av kunnskapen om han på hvert sted" (v.14). Guds kjærlighet i Kristus er evangeliets himmelske duft.

Men ved dette blir de som sprer evangeliet, en "Kristi vellukt for Gud" i tjenesten for han og til ære for han (v.15).

Denne vellukten når til både "dem som blir frelst" og til "dem som går fortapt". Men den har altså en helt forskjellig virkning.

For dem som elsker mørket høyere enn lyset og går fortapt, blir denne vellukten "en duft av død til død" (v.16). Slike finner seg best til rette i syndens forpestede luft, og evangeliet virker forherdelse hos dem.

Kristus er anstøtsstenen. Ordet om hans kors vekker forargelse hos dem som noe dødt, noe de skyr. Derfor blir virkningene av Ordet til død hos dem som allerede i virkeligheten er åndelig døde. Den fører altså bare dypere inn i tilstanden av død.

Men for dem som er av sannheten og blir frelst, blir Kristus en kilde til liv. Den bringer til dem en "en duft av liv til liv", det evige livet som den virker i dem (v.16).

Slik blir tjenesten med evangeliet en virksomhet av avgjørende betydning for menneskenes evige framtid. I vissheten om denne uendelige store betydningen av sitt arbeid, spør Paulus: "Hvem er vel dugelig til dette?" Han kjenner sterkt på hjelpeløsheten og begrensningen i den menneskelige evnen når han står overfor en så alvorlig og avgjørende oppgave.

Svaret blir gitt i v. 17: "Vi er ikke, som mange andre, slike som forfalsker Guds ord for å tjene på det." Ved dette tenker Paulus på vranglærerne som også hadde spredt sin gift i Korint.

Det greske uttrykket som er oversatt her, betyr egentlig "å drive høkerforretning" særlig når det gjelder handel med vin. Det kan også bety "forfalske varene", slik vinen ofte ble forfalsket for å få ekstra fortjeneste på en urett måte (NO oversetter: "Vi er ikke lik mange andre som forfusker og driver handel med Guds ord"). De falske apostlene drev jo forkynnelsen som en slags forretning for å få fortjeneste og ære for seg selv.

Nei, slike kunne ikke Herren bruke. De han kunne bruke, måtte tale "i renhet" og ikke med urene motiver og baktanker. De måtte tale "som av Gud", med den autoriteten han selv gir som om han selv talte gjennom dem. De måtte tale som "for Guds åsyn i Kristus". Det vil si at de måtte arbeide i bevisstheten om at de stod for Guds altseende og allvitende øye der både tale og liv var båret av Kristus.

Slik gjorde de virkelige apostler og Jesu sanne vitner. Og slik ville også Paulus stå. Det var hans ønske og vitnesbyrd, og på denne måten ble hans arbeid til ære for Gud.

Måtte alle vi som oppriktig ønsker å stå for Guds ansikt og i tjeneste for han, ha den daglige bønnen om å spre Kristi vellukt på hvert sted der vi ferdes. Må vi gjøre dette både i hus og hjem og ute blant andre slik at Gud som vant seier i oss, også kan vinne seier ved oss.

Men blir vi en duft av liv til liv for noen, må vi ikke undre oss over at vi blir en duft av død til død for andre. Annerledes vil det ikke bli på denne syndige jord. Men hva gjør det vel om verden hater oss dersom bare denne duften av verdens deiligste rose kunne nå fram til noen stakkars sjeler.

Og hva gjør det om vi blir foraktet her, dersom vi selv bare får lov å bli med i Herrens seierstog inntil portene lukkes opp og Herren selv drar inn i det nye Jerusalem sammen med sine frelste. Der skal seierssangen lyde i alle evighet.

2Kor 3:1-11
I det foregående har Paulus gitt uttrykk for sin takknemlige glede over det kall han hadde fått. Nå begynner han dette avsnittet med å føye til hvordan de troende i Korint var en anbefaling når det gjaldt dette kallet (v.1-3). Men dyktigheten til gjerningen var ikke noe han selv hadde. Den hadde han utelukkende fått av Gud (v.4-6).

Kapitlet begynner med et spørsmål: "Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv?" Apostelen vil med én gang avvise misforståelsen som hans motstandere kunne skape ut fra hans seiers glede (2Kor 2:14) ved å påstå at han roser seg selv.

Nei, han trengte ikke det "slik som visse andre". Her tenker han helt klart igjen på vranglærerne. Herren selv hadde vedkjent seg og lagt ros over hans gjerning ved det liv som hadde oppstått der han hadde kommet med evangeliet.

I v. 1 ser vi at vranglærerne stilte opp med anbefalingsbrev fra mennesker, og da de reiste videre, bad de om å få med seg anbefalinger fra menigheten.

Men mens de støttet seg til de papirene de bar med seg i lommen, hadde Paulus og Timoteus et bedre anbefalingsbrev de kunne vise til. Det bar de med seg i sine hjerter, nemlig vissheten om at Herren hadde brukt dem til å vekke mennesker i Korint til åndelig liv.

Dette livet var jo som et brev som var tydelig for alle mennesker, for det åndelige troens liv var klart for alle slik en by på et fjell er det.

Dette bildet med brevet fører Paulus videre i v. 3. Der omtaler han de troende i Korint som "Kristi brev" som er tydelig for alle.

"Kristi brev" vil ikke si et brev til Kristus eller om Kristus. Dette ville også vært en fin tanke. Et Guds barns liv skulle jo ha påskriften "til Kristus" i motsetning til adressen "til verden" som det står på vantro menneskers liv.

Men sammenhengen viser at dette uttrykket er å forstå om et brev som er forfattet av Kristus, og Paulus (og Timoteus) har vært redskap til å bringe det fram. Det er ikke "skrevet med blekk", slik vranglærernes anbefalingsbrev var, men "med den levende Guds Ånd". Det var ikke skrevet "på steintavler", slik Gud skrev Moseloven med sin finger, men "på hjertets kjødtavler".

Ved motsetningen mellom steintavlene og kjødtavlene antyder Paulus allerede her motsetningen mellom den nye og den gamle pakt som han utvikler videre i det følgende.

I Jer 31:33 er den nye pakt beskrevet nettopp med disse ordene: "Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte." Og i Esek 36:26 forutsa Herren: "Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet i deres kjød og gi dere et kjødhjerte."

Troslivet blir altså beskrevet her som virket av Kristus ved den levende Guds Ånd og med hans vitner som redskap. Velsignet er den som på denne måten er blitt et Kristi brev. Å, hvor mange menneskers liv har ikke djevelen forfattet i stedet for Kristus. Han skriver ved sin onde ånd og ved hjelp av menneskenaturens apostler. Han virker vantro og motstand i mange hjerter.

Men har du, kjære leser, blitt et Kristi brev da troens lydighet ble skrevet i ditt hjerte, så må du også på rett måte være et anbefalingsbrev for Herrens sak. Djevelen vil også gjerne sette sine flekker og skjeve linjer i Kristi brev for at Herrens troende ikke alltid skal gi god omtale av sin Frelser og hans vitner. Han vil helst at de skulle føre skam over sin Herre og hans sak.

Men jo mer den levende Guds Ånd får fylle våre hjerter, jo mer blir vårt liv et levende anbefalingsbrev til stadfestelse av det vitnesbyrd Herren lar bli kunngjort gjennom sine tjenere.

"En slik tillit har vi til Gud ved Kristus," sier Paulus (v.4). Han var overbevist om at Gud ved Kristus hadde brukt han og medarbeiderne hans i Korint.

Det var ikke sin egen dyktighet han stolte på. Han mente ikke at det var han som i seg selv hadde utrettet noe, men sin dyktighet hadde han fra Gud. Dette understreker han så sterkt (v.5-6).

Gang på gang viser Paulus bort fra seg selv og til Herren. Han er så redd for å ta æren selv. Ja, det ville være godt om alle Herrens vitner ville følge den store apostel i dette.

"Tenke ut noe" (v.5) kan også oversettes "bedømme noe". Da vil altså meningen bli den samme som i 1Kor 4:3-4 der Paulus overlater også dommen over sine egnen gjerninger helt og holdet til Herren. Tanken vil likevel vesentlig være den samme: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld" (Sal 115:1).

I v. 6 går Paulus over til en ny tanke. Heretter framhever han tjenesten for den nye pakt som en tjeneste i herlighet.

Han begynner med å peke på innholdet i denne tjenesten han har fått og som Gud har utrustet han til. Det er en tjeneste som ikke bygger på bokstavens pakt, men på Åndens.

Med "bokstaven" må vi forstå lovens ord slik den var skrevet på steintavlene, altså et bud som møtte mennesket utenfra.

Ved "Ånd" forstår han evangeliet som blir båret av den levende Guds Ånd og skaper nytt liv i menneskenes indre.

Kort og treffende beskriver Paulus forskjellen mellom lovens og evangeliets virkning slik: "For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende." Hvordan loven slå i hjel ser vi tydelig i Paulus' brev til romerne (særlig 2Kor 7:9-10) som vi henviser til.

Lovens bokstav med sitt kraftige bud virker i første omgang eggende på den gamle syndenaturen i oss. Den reiser seg i tross mot budet som åpenbares for oss. Men ettersom loven ikke er i stand til å skape nytt liv i menneskehjertet, blir følgen deretter at mennesket kommer inn i et forhold av overtredelser der det blir skyldig til dom og straff.

Dette skjer ved at lovens forbannelse kommer over hver den "som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10 og 5Mos 27:26). På denne måten åpenbarer loven synden og legger det hele og fulle ansvaret på mennesket.

Men den har ikke legemiddelet som evangeliet har, og resultatet blir at mennesket er fortapt og fordømt under lovens dom. Det er skyldig til evig død og atskillelse fra livets Gud. Slik slår bokstaven i hjel, og det er også hensikten med loven. Den skal åpenbare vår synd og død for oss for å drive oss til evangeliet og gi oss liv og salighet ved syndsforlatelsens nåde. Denne kan Guds Ånd gi ved troen på Jesus til den synder som er fortapt og fordømt i seg selv.

Men i og med dette salige og livgivende budskapet i den nye pakt er også herligheten fra Gud lagt over evangeliets tjeneste.

Det er sant at også den gamle pakts tjeneste hadde sin herlighet (v.7) ved at også den var forkynnelse av Guds ord. Dette kom til uttrykk ved den glansen som strålte ut av Mose ansikt når han kom ned fra møtene med Gud der han fikk Guds ord som han skulle bringe videre til Israels-folket.

Ganske riktig viste det midlertidige ved lovens tjeneste seg allerede den gang ved at glansen igjen forsvant fra Mose ansikt. Men likevel var det en viss herlighet ved denne "dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd på steiner". Skulle ikke da "Åndens tjeneste" som gir liv, være omgitt av enda større herlighet (v.8)?

Dette går tydelig fram av innholdet i de to tjenestene (v.9). "Rettferdighetens tjeneste" har en usigelig herlighet i forhold til "fordømmelsens tjeneste" selv om denne måtte gå foran og har fått sin herlighet ved å lede syndere til selverkjennelse.

Men det er herligere å lege en sykdom enn å påvise den. Ja, slik stjernene mister sin glans når sola står opp, slik mistet den gamle pakts tjenere sin herlighet da de nye kom med "denne overveldende rike herlighet" (v.10).

Og denne herligheten har den ved at evangeliets tjeneste ikke bare er en foreløpig innretning slik lovens tjeneste var, men har en varig virkende kraft. Der er den siste og avsluttende tjenesten som skal fullende den endelige frelse for menneskene (v.11).

Det er godt for alle Herrens tjenere, ja, for alle Guds barn, å ha herligheten ved denne tjenesten klart for øye. Da kan de gå inn i den med en stadig undring over å ha blitt funnet verdig til en så høy tjeneste.

Da blir ikke vår gjerning et trellearbeid, men en takk og lovsang slik den skulle være. Da skal nok også både vi selv og vår gjerning bli et anbefalingsbrev til Herrens ære.

2Kor 3:12-18
Apostelen begynner med å understreke den store frimodigheten som fylte hans hjerte. Den var en følge av den tjenesten han hadde fått og som var så full av håp om herlighet (v.12). Og han stiller denne frimodigheten opp i motsetning til den gamle pakts tjeneste der Moses la et slør over ansiktet.

Dette gjorde han ikke bare fordi Israels barn ikke tålte å se glansen, men også for at de ikke skulle se hvordan glansen så fort tok slutt (v.13).

Det er ikke sagt rett ut i 2Mos 34 at Moses tenkte på dette, men det er antydet i v. 33. Der står det at Moses la et slør over ansiktet sitt da han var ferdig med å tale til folket. Moses ville at israelittene skulle beholde det fulle inntrykket av herligheten ved hans tjeneste for at loven som han gav dem, kunne stå for dem i en majestetisk hellighet. Derfor la han et slør over ansiktet til glansen ble fornyet ved et nytt møte med Herren.

I motsetning til dette er det Paulus peker på herligheten ved den nye pakts tjeneste som en kilde til frimodighet. Her er det ikke nødvendig med noe slør. Glansen fra evangeliet blir ikke borte igjen. Dens herlighet avtar ikke.

I v. 14-16 besvarer Paulus et spørsmål en kunne vente å få nå. Hvordan kunne det da ha seg at den gamle pakts folk ikke tok imot evangeliet når den nye pakts tjeneste var så mye herligere?

Den stadige motstanden fra Israels barn kunne synes å ville redusere frimodigheten hos Paulus og de andre evangelistene.

Paulus forklarer denne forferdelige kjensgjerningen ved å peke på at Israels barn var blitt "forherdet" i sitt sinn (v.14). Det samme sløret Moses hadde brukt for å skjule den herligheten som ble borte, ligger fremdeles der "når de leser den gamle pakt". Derfor kunne de ikke se at den gamle pakt er opphevd i Kristus.

Fremdeles ser vi at dette dekket som har ligget over Israel, er der når det blir lest fra profetiene i den gamle pakt. Glansen har bleknet og forsvunnet fra Moses. Israels herlighet stråler fram igjen først når folket får et nytt møte med sin Gud. Og det får de når de tar imot sin Messias i Herren Jesus. Men når det skjer, skal Israels herlighet stråle med en evig glans.

Dette ordet om sløret over hjertene gjelder jo i videre forstand også alle vantro navnekristne. Vantroens slør ligger mellom deres øyne og Guds ord slik at de ikke får se evangeliets herlighet. De er fremmede for Herrens hellige og det liv og den lykke de hellige eier.

Sløret blir bare tatt bort ved Kristus når hjertet vender om til han. Det falt som skjell fra Paulus' øyne den stunden i Damaskus da Ananias la sine hender på han (Apg 9:18). Og åndelig talt faller det som skjell fra hvert menneskes øyne som omvender seg. Det er som et slør blir tatt bort, og så ser en ting en aldri før kunne se.

Men dette er Åndens gjerning. Det er noe Kristus utfører når han møter oss i sin Ånd, Den Hellige Ånd (v.17). Slik må vi forstå uttrykket: "Herren er Ånden." Det er det samme Jesus mener når han i Joh 16:14 sier: "Han skal ta av mitt og forkynne det for dere." Og videre i Joh 14:18: "Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere."

Det er ved Ånden Herren kommer, "og der Herrens Ånd er, der er frihet". Ja, der er det virkelig frihet fra hvert slør. Der Herrens Ånd er, der ser en "med utildekket ansikt - Herrens herlighet" selv om det er "som i et speil" (v.18). Sammenlign med 1Kor 13:12. Vi ser han ennå ikke ansikt til ansikt, men gjennom evangeliets ord.

Og likevel er det salig å høre til den flokken som Paulus peker på der i v. 18, for alle vi "som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet".

Her uttrykkes den underfulle sannheten at der de troendes blikk er festet til Herrens bilde slik Ordet viser oss det, der vil Herrens skikkelse prege den troende slik at vi blir han lik. Det gamle menneske blir trengt til side og det nye menneske, "som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten" (Ef 4:24), kommer tydelig fram.

Hvilken salig måte dette er å bli forvandlet på. Vi skal bare se inn i Guds herlighet. Se på Jesus. Se stadig mer og mer på han, og så vil hans hellige, skjønne bilde prege seg inn i vårt fattige hjerte. Da går det fra herlighet til herlighet. Alt dette gjør Herren ved sin underfulle Ånds gjerning.

"Fra herlighet til herlighet" kan forstås som en forvandling som går ut fra Kristi herlighet og fører til vår herlighet. Det kan også forstås som å gå fra den ene herlighet til den andre. Begge disse fortolkningene har sin fulle rett, og begge tankene finnes i Ordet.

Den siste forståelsen stemmer helt overens med det herlige ordet i Sal 84:8: "De går fram fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion."

Her blir forvandlingen av Guds barn sett på som en salig framgang fra herlighetstrinn til herlighetstrinn til vi når det øverste trappetrinnet der vi skal få se Herrens herlighet uten speil. Da skal vi se han ansikt til ansikt som han er.

2Kor 4:1-6
Apostelen fortsetter tanken om hvordan det gir stor frimodighet å være tjener av den nye pakt. Fordi "vi har fått miskunn" og fått betrodd denne tjenesten, "mister vi ikke motet" (v.1). De kunne ikke gi opp. Det var sannheten de bar fram og derfor holdt de seg borte fra krokveier og list. Vranglærerne benyttet seg så ofte av slike metoder.

De la sannheten åpent fram og anbefalte seg på denne måten "til alle menneskers samvittighet".

"For Guds ansikt" gjorde de det idet de gikk åpent og ærlig fram i tillit til den kraften som var i det evangeliet de bar fram (v.2).

Slik skal Herrens vitner til alle tider gjøre. Vi er satt til å tjene Ordet, bære det fram slik det er, og så vil Ordet vitne for seg selv. Ved sannhetens makt vil det overbevise de mennesker som er av sannheten.

Å forfalske Ordet ved å ta noe bort eller legge noe til av hensyn til mennesker er umulig for den som vil bevare den hellige frimodigheten. Djevelen frister ofte Ordets forkynnere til å ta brodden av alvoret i Guds ord og redusere ordet om nåde. Den gamle løgneren vet at på denne måten blir kraften og frimodigheten borte fra forkynnelsen.

Lykkelig er den forkynner som står fram slik Paulus gjorde, uten baktanke eller hensyn til seg selv, men forkynner slik at det blir både til fall og oppreisning uten hensyn til menneskers stilling eller mening. Da hviler ikke resultatet av forkynnelsen på oss som om det er noe vi skal presse oss selv til å få fram. Da vil Guds Ånd overbevise mennesker og virke hellig vekst og frukt.

Så skal det ikke ta frimodigheten fra oss om det er mange som ikke vil erkjenne evangeliets herlighet. Det er slikt som hender med den som går fortapt. De lar seg i vantro forblinde av "denne verdens gud" slik at lyset fra evangeliet ikke får lov å bringe Kristi herlighet inn i dem.

Like lite som det er solens feil at en blind ikke kan se den, like lite er det evangeliets feil at de vantro ikke kan se noen herlighet i det. De forakter det, blir forarget av det, kjedes ved det eller ser på det som fine mennesketanker som ikke har noen betydning for evigheten (v.3-4).

Ordets tjenere kan av og til fristes til å tvile på Ordets makt, særlig når de gang etter gang bare møter avvisning og likegyldighet blant det store flertallet.

Men evangeliet er likevel fylt av Kristi herlighet, "han som er Guds bilde" (v.4), "for i ham bor hele guddommens fylde legemlig" og viser seg for oss (Kol 2:9-10).

Evangeliet om korset, ordet om Jesu død og blod, er jo herlighetens evangelium. Må Ordets tjenere, til tross for den søvn, kulde og død Ordet møter, fortsette å se evangeliets herlighet utildekket. Må de så fortsette å vitne klart sammen med Paulus at vantroens blindhet stammer fra djevelen.

Han beskrives her med det alvorlige navnet: "Denne verdens gud" (v.4). Denne verden adlyder han. Hans løgner blir kunngjort som sannhet. Ja, ved alle de eder som blir uttalt og de mange påkallelser av Satan som høres, viser han seg i bokstavelig forstand å være "denne verdens gud".

Det kan ikke bli annerledes i denne verden så lenge "vårt evangelium" er Kristi evangelium. Det vil fortsette å være en hemmelighet for de vantro verdens barn som ikke vil vite av sannheten.

Men vi skal bare fortsette å forkynne "Kristus Jesus som Herre" (v.5). Det var det Paulus (og Timoteus) gjorde. De forkynte ikke seg selv. Om seg selv sa de at de bare var tjenere, "- tjenere for dere for Jesu skyld".

Dette sier Paulus i tilslutning til det han allerede har sagt i 1Kor 3 der han taler om at menighetens tjenere var innsatt i tjenesten av Gud.

I seg selv kunne de ikke gi lys til noen. Gud alene kunne skape lys i mørket, men han som skapte det ved tidenes begynnelse, "han har også latt lyset skinne i våre hjerter" (v.6), for at lyset kunne bæres videre til andre ved hans tjenere. Dette lyset viser at Guds herlighet virkelig er til stede i Jesus Kristus.

Paulus har tydeligvis herligheten som svant fra Mose ansikt, i tankene når han taler om herligheten som "stråler fram i Jesu Kristi åsyn. Den er evig.

Med et slikt evangelium som var fylt av Guds lys fra Kristus selv, hadde de virkelig grunn til å gå fram med frimodighet og avstå fra alle snikveier de hadde måttet bruke om ikke saken hadde vært ekte.
2Kor 4:7-12
Paulus har vitnet om den glade frimodigheten og den åpenheten han har fått utføre sin tjeneste med. Men hans kall hadde også en annen side som han nå stopper opp for.

Han uttrykker det i en lignelse der han sier det er lik en skatt som ble båret omkring i et svakt leirkar (v.7). Leirkaret var skrøpelighetene som fulgte med den menneskelige kroppen.

Evangeliets tjenere var jo også skrøpelige mennesker som ikke var fritatt for lidelser og legemlige svakheter som mennesket må dra på så lenge det har denne kroppen.

Men heller ikke dette er noen grunn til å miste frimodigheten. Tvert om må apostelens skrøpelighet nettopp tjene til å stadfeste at "den rike kraft" måtte være Guds kraft og ikke hans egen (v.7).

Dette viser Paulus videre i v. 8-12. Ut fra egen erfaring som apostel kjenner han til dette. Til tross for alle slags lidelser og plager, hadde de alltid blitt holdt oppe.

"Ikke stengt" (v.8) uttrykker at de aldri kom slik i klemme at det ikke fantes en utvei. De kunne være "rådville" og kjenne seg oppgitte, men de behøvde aldri fortvile, for Herren visste råd og viste en eller annen vei ut av uføret.

De ble "forfulgt", men de ble aldri latt i stikken, for Herren var alltid nær. Han sviktet ikke. De kunne være "slått ned" som en som er grepet i flukt, men de ble aldri tilintetgjort (v.8-9).

Kort sagt: De bærer alltid med seg Jesu død i sitt legeme (v.10). Egentlig står det: "Herren Jesu dødelse." Slik han ble drept legemlig, slik var også dødens angrep rettet mot deres kropp for evangeliets skyld.

Men så ble også "Jesu liv" stadig åpenbart i deres legeme. På samme måte som Jesus stod opp fra døden til liv og vant seier over døden for å leve evig, slik erfarte også hans tjenere stadig denne livets kraft fra Jesus midt i de dødsfarer de opplevde.

Deres levende Frelser holdt dem i live også legemlig så lenge han kunne bruke dem som sine redskap her på jord. Det skrøpelige leirkaret, "vårt dødelige legeme", som lett kunne knekke sammen under alle de slagene det ble utsatt for, holdt likevel.

Til alle tider ser vi hvordan Jesu vitner må gjennomgå mange vanskeligheter, men de blir likevel holdt i live. En misjonær blant en folkegruppe på Madagaskar fortalte at han i mange år hver dag hadde vært utsatt for dødsfare. Men Guds kraft hadde holdt han oppe til tross for alle angrep.

Av dette følger at en Guds tjener kan gå med frimodighet når han går sin Herres ærend. Herrens sterke hånd blir herliggjort ved de trengslene hans tjenere er utsatt for. De største tingene Herren har utrettet, har han som oftest gjort ved de skrøpeligste redskapene.

Paulus samler beskrivelsen av sine erfaringer i dette ordet: "Så er da døden virksom i oss, men livet i dere" (v.12). Å være apostel var en tjeneste full av lidelse, men gjennom denne lidelsen vokste livet fram i dem apostelen var sendt til. Slik var det også med korinterne.

I v. 12 synes det som om de som forkynner evangeliet, må være forberedt på større lidelser enn tilhørerne de forkynner evangeliet for. I de store forfølgelsene har det da også vist seg at angrepet først og fremst har blitt rettet mot forstanderne i menighetene.

Også i det daglige arbeidet her hjemme bør forkynnerne være de første til ikke å spare på kreftene for at livet kan skapes i menneskesjeler ved oss. Det er i sannhet bedre å slites ut enn å ruste bort.

2Kor 4:13-18
I dette avsnitt går Paulus videre i understrekningen av at trengslene på ingen måte skal ta frimodigheten fra Kristi tjenere. Deres lidelser vil ikke bare gi liv til mange mennesker ved evangeliet, men også "troens Ånd" som de talte ved, fylte deres hjerter og gav dem en levende overbevisning om en evig og herlig framtid. De skulle få del i denne framtid sammen med alle dem som de hadde slitt med i tjenesten for Herren (v.13-15).

I v. 13 viser Paulus hvordan både den gamle og den nye pakt er fylt av den samme Ånd, nemlig troens Ånd som får et menneske til både å vitne og be. I Sal 116:10 vitner salmisten: "Jeg trodde, for jeg talte."

Apostelen hadde det som den gamle salmisten, og slik har også alle troende det: Vi kan ikke annet enn tale om det hjertet tror på (v.13) selv om det skulle føre trengsler med seg. For vi vet gjennom alt at det kommer en oppstandelsens dag (v.14).

Da skal forkynnerne stilles fram for Herrens trone sammen med alle sine disipler. Da skal alt de led for deres skyld som evangeliet ble gitt til, bli forvandlet til stor takk til Guds ære. Da vil "nåden" bli stor, og den skal bli klar for alle.

Det skal også bli klart hvordan nåden var med i alle de trengslene de måtte tåle.

Her i verden ser vi så lett på alle trengslene og lidelsene og har som oftest vanskelig for å se noen nåde i dem. Men der i evigheten skal takkesangen klinge til ære for Han som førte oss ut av alle angrep, og gav oss liv og salighet.

Allerede her vokser jo takken for hver eneste sjel som blir vunnet gjennom arbeidet. Og selv jubelen fra bare én frelst synders takkesang skulle være nok til at en forkynner bør holde opp med å beklage seg over vanskelige forhold og trange tider.

Når vi ser det på denne måten, bør vi si som Paulus: "Derfor mister vi ikke motet" (v.16). Selv om "vårt ytre menneske" etter hvert brytes ned og taper seg i kampen og arbeidet, så gjør ikke det noe så lenge "vårt indre" menneske blir fornyet hver dag i takk for Guds frelse.

Og slik skal det være med hver eneste oppriktige Herrens tjener. Trengslene som bare varer en kort stund sett i evighetsperspektiv, er lette fordi Herren jo også bærer våre byrder på seg samtidig som han bærer oss.

Og byrdene kan ikke ta fra oss vår herlighet. Tvert om blir de midler til å rense oss og forberede oss for den uendelig store herligheten som betyr så mye mer enn den korte lidelsen (v.17).

Men bare ved at hjertets øye ser på de usynlige ting og ikke på de synlige, og bruker evigheten som målestokk, kan trengslene ha denne virkningen (v.18). Har vi fått dette rette synet, så blir alle våre trengsler bare gjennomgangspunkt til stadig ny herlighet og fører oss til sist inn i evig herlighet.

Ja, om bare alle troende, både de som forkynner og de som hører, ikke var så opptatt med alle de nærliggende ting, men så fram mot det som skal komme, ville det bli mindre misnøye og mer takk.

Om de ville slutte å stille krav om en behagelig tilværelse her og se mer framover, så skulle det nok bli mindre likegyldighet og mer lovprisning og glød. Da fikk trengslene virke det som Paulus skrev i Rom 5:3-5, nemlig et rikere håp og en utholdende frimodighet.

2Kor 5:1-10
I det foregående har Paulus talt om trengslene som følger en forkynner. Men han har også vist hvordan trengslene stadig blir forvandlet til velsignelse både for han selv og den tjenesten han står i. På denne måten forbereder de for den evige herligheten som kommer.

Det er denne herligheten Paulus nå fortsetter å tale om i dette avsnittet. Denne herligheten er ikke noe vi bare har et tåket og uklart ønske om, men vi har en sikker og fast overbevisning om at den er der ("vi vet").

"Om det telt vi lever i på jorden blir brutt ned, -" sier Paulus (v.1). Her sammenligner han det jordiske legemet med et telt som raskt kan tas ned, slik det ofte skjer når døden kommer.

"Om -," sier han. Dermed antyder han muligheten av å oppleve Herrens gjenkomst. Paulus, som alle de andre apostlene, var fylt av forventningen om at Herrens gjenkomst var nær forestående.

Slik skulle egentlig alle Herrens disipler ha det om de fulgte Herrens eget ord (se Luk 12:36-40). Likevel var det utenkelig for Paulus å slå fast noen tid eller time. Derfor brukes dette uttrykket: "Om".

Men selv om døden skulle komme før Herren kommer igjen, har han dette lyse håpet og er viss på at i himmelen har han "et hus som ikke er gjort med hender" (v.1).

Her tenker han på oppstandelseslegemet. Det jordiske legemet stammer også fra Gud (se 1Kor 12:18, 24), men når det gjelder det himmelske legemet er all menneskelig medvirkning utelukket.

Uttrykket "et hus" betegner det faste og uforanderlige i motsetning til teltet.

I v. 8 omtaler han tilværelsen etter døden (før Herrens gjenkomst) som å være "hjemme hos Herren". Men Guds ord stopper ikke opp med denne mellomtilstanden når det taler om evighetshåpet. Troens øye ser rett fram til oppstandelsens dag.

Det bør også vi gjøre og ikke falle for den fristelsen som enkelte predikanter gjør. De har en tendens til å stoppe opp for denne mellomtilstanden og male den ut på forskjellige måter. Ofte blir det da lagt inn ting her som Gud på ingen måte har fortalt oss noe om.

I v. 2-4 stadfester Paulus den vissheten han uttrykker i v. 1. Han gjør det ved å vise til det sukk av lengsel etter den kommende herlighet som Guds barn kjenner på så lenge de bor i dette jordiske teltet (se samme tanke i Rom 8:23).

"Mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd" (v.2). Teksten kan også oversettes slik: "Derfor sukker og lengter vi", nemlig fordi vårt nåværende jordiske legeme er et slikt usikkert og skrøpelig telt.

Men det lengselsfulle sukket hos Paulus var også bundet sammen med et inderlig ønske om "å bli overkledd" med boligen fra himmelen. Han tenker her på den forvandlingen som skal skje med de troende når Jesus kommer igjen, og som han har beskrevet i 1Kor 15:51-54.

I v. 3-4 forklarer han dette nærmere. Han vil nemlig gjerne slippe å "bli avkledd" det jordiske legemet, det vil si å dø. Paulus kjente godt til den menneskelige frykten for døden. Forakt for døden, slik enkelte hedenske filosofer oppfordret til, var ukjent for Herrens disipler.

Døden er noe unaturlig som kom inn ved synden, og med rette fyller den oss med frykt. Men dette er noe annet enn dødsfrykt. Et Guds barn kan være frimodig midt i døden fordi ved Jesu død og seier har den mistet sin brodd. Men at tanken på døden kan gjøre en "nedtrykt" (slik det er uttrykt i NO), skal ikke anfekte noen. Dette kjente også Herrens sterke og frimodige apostel Paulus.

Oversettelsen av v. 3 har skapt en del vanskeligheter. Noen har tatt det som en forklaring på den måten Paulus lengter etter å få sin himmelske bolig på. De leser: "- likevel slik at vi må finnes kledd i den og ikke nakne." Meningen blir da egentlig den samme som i v. 4, og er et ønske om å være ikledd legemet. Det vil si det er et ønske om å være i live når Herren kommer igjen, og ikke "nakne". Det vil si som en ånd uten legeme slik det vil være om døden inntraff før Jesu gjenkomst.

Andre forstår dette verset som en begrunnelse for at det må skje en overkledning av dem som er "ikledd" (i legemet) når Herren kommer igjen ettersom disse ikke vil kunne være legemsløse ("nakne"). Det ville de jo bli når det forgjengelige legemet ble brutt ned uten å bli overkledd.

De oversetter da v. 3 slik: "Så sant vi, når vi er ikledde, ikke skulle finnes nakne." Denne siste forståelsen begrunner altså nærmere nødvendigheten av å bli forvandlet for dem som opplever Herrens gjenkomst. Herren vil ikke la sine overlevende venner bli stående uten legemer.

Den første forståelsen blir mer en understrekning av lengselen etter å bli overkledd. Disse forskjellige oppfatningene har egentlig ikke noen betydning for innholdet.

Tanken er klar nok. Paulus lengter etter den himmelske boligen, men sukker ved tanken på døden med dens avkledning av legemet. Han vil helst bli overkledd, "for at det dødelige skal bli oppslukt av livet".

Om han skulle oppleve Herrens gjenkomst, våger han å vitne at han ville være blant dem som skulle oppleve en slik herlig forvandling. Dette begrunner han i v. 5: "Han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud." Dette har Gud gjort ved å omvende han og gi han "ånden som pant". "Oss," sier Paulus fordi dette gjelder alle Guds barn.

I v. 6-8 forklarer han videre hvordan dette Åndens pant alltid fyller han med frimodighet selv om han vet at han er "borte fra Herren" så lenge han er "hjemme i legemet".

Vårt liv her på jorden er jo et liv i tro uten at vi ser (v.7, egentlig: "- ikke slik at vi har den åpenbarte skikkelsen for oss"). Slik er våre kår, og det må vi ikke glemme.

Her må det være nok for oss å tro Herren på Ordet. Vi må ikke streve etter syner og ekstraordinære åpenbarelser selv om Herren kan gi slike. Det hører vi om da Stefanus ble steinet (Apg 7:55). En ung mann skulle dø, og han ble spurt: "Ser du Jesus?" Han svarte rett da han sa: "Nei, men jeg tror han." På den andre siden skal det bli en tid da vi skal få se.

I v. 8 understreker Paulus sin frimodighet allerede her på jord idet han takker for Åndens pant, men han kan ikke la være å uttrykke sin lengsel etter å slippe å dø og heller oppleve Herrens gjenkomst.

Men helst av alt vil han likevel "være borte fra legemet" og komme hjem til Herren. Selve hjemlengselen tar altså bort frykten for døden (v.8). Slik er det med ethvert ærlig Guds barn. Selv om døden nok kan gjøre en urolig, så er likevel lengselen etter herligheten på den andre siden så mye sterkere. Lyset fra denne herligheten overvinner alle dødens skygger.

Dette skal ikke være noen sykelig lengsel. Den skal, slik Paulus sier her (v.9-10), være drivkraften til å leve enda mer etter Guds vilje. Leve og virke til hans ære.

"Enten vi er hjemme eller borte" vil si: "Enten vi lever eller er død". I denne sammenhengen får det betydningen: "Enten vi opplever Herrens gjenkomst eller ikke."

Hovedsaken er at vi kan bli stående for Kristi domstol (v.10). Alle skal stilles fram for den.

Paulus understreker sterkt det ansvaret som følger med livet her på jorden og hva vi bruker det til, enten vi har gjort godt eller ondt. Det er tydelig dommens dag Paulus peker på her. Også når det gjelder svaret ser en stadig forbi mellomtilstanden og direkte fram til Kristi dag. Dette sømmer seg for en levende forventning.

Det gode eller det onde som blir frukt av det vi gjør her på jord, må være det vitnesbyrd som gjerningene våre avlegger om hjertets trosforhold. Det er det samme som vi har fått høre fra Jesu egen munn i Matt 25:31-46 (se forklaringen til dette stedet).

Det avgjørende blir om våre gjerninger er ledet av kjærlighet til Jesus eller ikke. Det kommer an på om vi har levd til glede for Jesus eller om vi bare har forsøkt å tilfredsstille oss selv.

2Kor 5:11-21
Når det å leve for Herren blir målet for livet (v.9), kan Paulus med rette si at han "kjenner frykten for Herren", og han utfører sin tjeneste til beste for menigheten for Guds skyld og for Guds ansikt (v.11-13).

Paulus søkte ikke å overbevise mennesker fordi han fryktet for å miste menneskers gunst. Nei, han gjorde det i hellig frykt for sin store Herre. Frykten for Herren er på ingen måte utelukket fra en barnlig frimodighet. Tvert om er den betinget av den.

Vi må være fri fra trellefrykten, men ikke det hellige alvoret som former ærefrykten og gleden (Sal 2:11). Har vi dette sinn, unngår vi også den fellen å vinne mennesker for oss selv og ikke for Herren.

Paulus visste at han var oppriktig i sitt hjerte for Gud. Han håpet også at korinterne i sin samvittighet så hans åpenhet og ærlighet (v.11). Han vil på ny forhindre den misforståelsen at han skulle søke ros for sin egen del (se også 2Kor 3:1).

Ved dette vitnesbyrdet om seg selv ville han gi leserne anledning til å finne argumenter til å vise tilbake de fiendene som stadig forsøkte å rakke ned på han mens de selv skrøt av alle de tingene de mente de selv hadde og ikke Paulus (v.12).

Disse falske veilederne kunne ikke rose seg av å ha et ærlig hjerte, men det hadde Paulus. Han søkte ikke sitt eget beste. Han arbeidet til beste for Gud og menigheten. Dette understreker han videre i v. 13.

Motstanderne hadde tydeligvis omtalt han som en gal mann. Hele virksomheten han utførte med glødende iver og selvoppofrende nidkjærhet uten hensyn til hva folk sa, viste at han ikke var ved sine fulle fem.

Til dette sier Paulus at om han hadde vært fra seg selv, altså båret seg slik at som motstanderne beskyldte han for, så hadde det vært "for Gud". Og hadde han vært "ved sans og samling" og tok slike hensyn som motstanderne mente måtte være fornuftige, så var det for menighetens skyld han gjorde det og ikke for sin egen del.

Og så samler Paulus alt som hadde vært hans indre drivkraft, i dette ene: "For Kristi kjærlighet tvinger oss." Den kjærligheten som fylte Frelseren og fikk han til å gi seg selv for andre, den fylte også hans tjener og ledet han den samme veien: "- ikke lenger leve for seg selv" (v.14-15).

For å vise dybden i denne Kristi kjærlighet, peker Paulus på Kristi stedfortredende død: "Han døde for alle." Ja, lovet være Gud for denne død! Hver gang en synder setter sitt håp om evig frelse til dette argumentet "Jesus døde for meg," da godkjenner Gud det.

Men fra Jesu død for oss trekker Paulus med rette slutningen at vi kan ikke lenger leve for oss selv, men er forpliktet til å leve "for ham som døde og oppstod for" oss (v.15).

Kristi død er en kraft som dømmer all selvopptatthet og all egenvilje. Den frakjenner den gamle naturen retten til å eksistere og er derfor en betingelse for at det nye livet fra vår oppstandne Frelser kan seire i oss.

I Rom 6-8 forklarer Paulus nøye den sammenhengen som er mellom Kristus for oss og Kristus i oss.

Denne Kristi kjærlighet var det som trengte seg inn i apostelens hjerte som en mektig flod, da han var ved Damaskus. Den forvandlet hele livet hans og gav han et nytt syn på menneskene (v-16). Han kjente ikke lenger noen slik mennesker flest gjør. Det vil si det er åndelige hensyn som legges til grunn for alt i hans liv.

Også i sin tid som vantro hadde Paulus ikke bare sett på andre mennesker på menneskelig vis, men han så også på Kristus selv på denne måten. Det vi si at han hadde sett på Messias som den som skulle oppfylle jødenes forventninger om ytre makt og herlighet.

Men nå kjente han Kristus på en annen måte, nemlig som herlighetens Herre som kom i en tjeners skikkelse.

Den dag i dag er dette et kjennetegn på om Kristi kjærlighet tvinger våre hjerter: "Hvordan ser vi på andre mennesker? Vi skal ikke lenger verdsette dem etter penger, kunnskap, ytre dannelse eller skikkelighet og velvillighet. Vi skal verdsette dem etter deres forhold til Herren.

I Sal 16:3 taler David om at han holdt seg til "de hellige som er i landet", og han kaller dem "de herlige", - de han setter pris på å være sammen med. Dette hører med til den nye skapningen som oppstår når en får sitt liv i Kristus (v.17).

Paulus kunne vitne om at "det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt". Dette kan også hvert menneske gjøre som er blitt omvendt. Riktignok kan det gamle ofte kaste sine lange skygger over livet til et Guds barn, men likevel er forholdet til dette "gamle" blitt noe helt nytt.

Synden er blitt en lidelse og en fiende for vårt hjerte. Og det nye er at det er en fiende også i vårt fall. Men sammen med nye sorger har vi også fått nye gleder, nye venner og et nytt innhold i livet. Et Guds barn har fått et helt nytt mål for livet.

Derfor kunne også Paulus så rolig avvise alle beskyldninger om egennyttige og lave motiver. Nei, han ble ikke lenger tvunget av slike ting som driver verdens barn, slikt som lidenskap, æresyke, menneskefrykt, egennytte og så videre. Kristi kjærlighet hadde blitt den rensende kraften som gjorde alt nytt i hans sjel, og alt det andre var tatt bort.

Men derfor ble også æren Guds alene. Dette understreker Paulus nå videre (v.18-19). Alt var fra Gud. Kjærligheten var fra Gud.

Selv om Gud var den som hadde lidt overlast, og mennesket var den som hadde gjort uretten, hadde Gud skaffet til veie det som trengtes til et forlik. Det gjorde han da han "forlikte oss med seg selv ved Kristus". Han tok bort syndeskylden som stod mellom den hellige Gud og mennesket.

Da Guds Sønn frivillig lot seg gjøre til sonoffer av sin himmelske Far, da ble både Guds hellighet og Guds rettferdighet tilfredsstilt.

Og Gud kunne rekke nådens tilgivende hand ut mot alle mennesker. Det har han gjort ved at han "la ned i oss ordet om forlikelsen". Det vil si ved at han sender ut sine tjenere med evangeliet om at overtredelsene ikke lenger skal tilregnes de skyldige. De er allerede blitt tilregnet den uskyldige.

Den eneste hindringen som står igjen mellom Gud og mennesket er at det vil gi opp sitt fiendskap mot Han og ta imot den utrakte handa i tro og la seg forsone med Gud (v.20). Gud formaner til det ved sine sendebud.

Evangeliets forkynnere står fram på Kristi vegne. "Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!"

Det er en usigelig stor nåde i dette. Så dypt bøyde Kristus seg ned i sin kjærlighet at han gjennom sine vitner ber den falne menneskeslekten om å oppgi sin motstand og gå inn i disse nådefulle vilkårene han gir. Mer kan ikke Gud på sin side gjøre.

Det minner oss om ordene i Jes 65:2: "Hele tiden bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk."

Og det finnes ikke noe større nådebudskap et menneske kan uttale enn dette som Paulus forkynner for oss i v. 21: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud."

Gud handlet med sin enbårne Sønn som om han var hele den syndige menneskeslekten. Han stod der i stedet for den og ble en soning for hele verdens synd og gav oss sin rettferdighet.

Her har vi nådd klimaks i herligheten med tjenesten for evangeliet: Et så stort og herlig budskap, fylt med Kristi kjærlighets nådedyp, er blitt betrodd oss som er Herrens tjenere.

Dette nådebudskapet hadde Paulus gitt videre til korinterne, og han hadde latt det lyde om og om igjen.

Og den dag i dag lyder dette ordet om Jesu død og blod, om at Gud ikke sparte sin egen enbårne Sønn, men gav han for oss alle. Dette lyder fremdeles for den egenkjærlige og falne verden.

Har du, kjære leser, latt dette nådebudskapet trenge inn i din sjel? Kan også du si med Paulus: Kristi kjærlighet tvinger meg? Har denne kjærligheten tvunget deg bort fra din gamle vei, fra det gamle, vantro synet på mennesket og bort fra dine innvendinger og unnskyldninger?

Salig er den som synker ned ved nådens trone i takk og tilbedelse.

2Kor 6:1-10
I det foregående har apostelen beskrevet tjenestens herlighet og sin egen frimodighet (kap. 2:14-4:6). Denne frimodigheten kunne ikke trengslene ødelegge. Tvert om løftet de opp til større rikdom i håpet (2Kor 4:7. 5:10).

Han har videre vist dem det som er drivkraften i hans tjeneste som apostel. Kristi kjærlighet har forvandlet Paulus selv og gitt han forlikelsens tjeneste (2Kor 5:11-21).

I kap. 6 og 7 går han så på dette grunnlaget over til den mer direkte og personlige formaningen til korinterne.

"Som medarbeidere," sier han (v.1), og enkelte fortolkere peker på at han setter seg selv på en ydmyk plass sammen med de andre. Han ville jo understreke det som han allerede har sagt (2Kor 1:24) "vi er medarbeidere på deres glede". De er ikke "herrer over deres tro".

Ordet medarbeider uttrykker da nærmest at Paulus og de som var sammen med han i Korint, var korinternes medarbeidere.

Men Paulus omtaler seg selv også som "Guds medarbeider" (se 1Kor 3:9). Han er Guds tjener som har gitt hele sitt hjerte til Guds sak, og derfor foretrekker andre å oversette dette med "hans medarbeider" (slik NO gjør). Likevel er vel uttrykket her helst å forstå i den første betydningen slik vår oversettelse har det.

I 2Kor 5:20 hadde han inntrengende bedt dem: "La dere forlike med Gud." Særlig tenkte han nok på korinterne som hadde blitt fanget av en gjenstridighetens ånd. Formaningen her om at de "ikke forgjeves tar imot Guds nåde" er vel helst rettet mot dem som tok imot Han, men som stod i fare for å bli revet med av denne ånden.

I v. 2 blir denne formaningen mer inntrengende idet han viser til Jes 49:8. Der er det Herren som taler til sin tjener (Messias) og trøster han med at han ikke bare skal bringe oppreisning for det sanne Israel, men han skal også bli et lys for hedningene. Slik ville Herren bønnhøre han "i nådens tid" og hjelpe han på "frelsens dag".

"Se, nå er nådens tid, se nå er frelsens dag!" sier Paulus. Nå er tiden kommet som profeten talte om. Nå stod Kristus der som Lyset også i Korint. Nå var det mulig for vennene i Korint å bli frelst ved Guds nåde.

Det ligger et stort alvor i dette "nå", og et slikt "nå" kommer til alle mennesker. Det er et avgjørende "nå" der spørsmålet om evigheten skal avgjøres.

Det står ikke i menneskers makt å tvinge fram dette "nå" eller forlenge det. Det beror helt og holdent på Guds nåde. En kan ikke omvende seg når en vil, som mange trøster seg med, men bare når Gud vil.

Idet Paulus formaner korinterne, gir han større vekt til formaningen ved å peke på hvordan han selv på alle måter forsøkte å unngå alt som kunne skade evangeliets sak. Evangeliets herlige tjeneste krever av sine forkynnere at ikke noe må bringe spott over denne tjenesten fra forkynnerens side. Ikke noe i deres liv må være i strid med det ordet de forkynner (v.3).

Apostelen sier så store ord som dette: "I alt viser vi oss som Guds tjenere" (v.3). Er det for mye sagt? Nei! Alle Guds barn må kunne si det. Vårt liv sammen med Herren må ikke vise seg bare i noen ting, men i alle ting.

Livet til et Guds barn kan ikke deles i to deler, slik enkelte mener: "Min kristendom er noe, mitt arbeid er noe annet." Nei, så sant alt er blitt nytt, må også budskapet vise seg i alle ting. Dette kan nok skje mer eller mindre, sterkere eller svakere, men det henger sammen med hvor stor eller liten makt Kristi kjærlighet har fått i hjertedypet.

Hos Paulus kom det til syne i alle ting med stor kraft at Kristi kjærlighet tvang han. Det viste seg først og fremst ved hans tålmodighet i alle trengsler (v.4-5).

Paulus' liv som apostel, slik det er beskrevet for oss i Apostlenes gjerninger, viser tilstrekkelig klart hva han mener her.

Uttrykket "nattevåk" minner oss om hvor ofte han ofret nattesøvnen til fordel for reise, tale, tenkning, bønn eller ett eller annet arbeid for å tjene til livets opphold. Han ville jo ikke gi slipp på denne ros (1Kor 9:15).

Videre var Kristi kjærlighet klar hos Paulus i "renhet". Her tenkes det vel på moralsk renhet i motsetning til de slappe korinterne. Den kom til uttrykk ved hele den rene og uflekkede vandel som preget han som Herrens tjener.

Den kom også til uttrykk i slike dyder som "kunnskap" (forstand), "langmodighet" (overbærenhet overfor fornærmelser) og "godhet" (et vennlig og imøtekommende vesen). Når Paulus midt i dette nevner "i Den Hellige Ånd", så er det for å understreke at alt dette har han ikke av seg selv. Det er Åndens frukter.

I v. 7 nevner han de våpen han bruker når han kjemper, nemlig "sannhets ord", og han kjemper "ved Guds kraft" og ikke i sin egen. Dette er "rettferds våpen", og slike våpen må en kristen stridsmann alltid bruke i motsetning til de urene og kjødelige våpen som verden bruker.

Kristi kjærlighet fostrer også tapre stidsmenn som kjemper både "på høyre og venstre side" (NO: "- til angrep og til forsvar").

I v. 8-10 viser Paulus hvordan hans kall førte han inn i en rekke motsetninger. Her står motsetningen mellom hans indre forhold i Gud og hans ytre kår i verden klart fram.

Snart er det ære, snart vanære. Snart er han svertet og baktalt, og snart er han hedret (av dem som ønsket sannheten). Snart var han i dødsfare under Guds tuktende hånd, og så ble han igjen hjulpet gjennom til liv. Snart var han bedrøvet, men alltid hadde han en indre glede.

Han var fattig i denne verden, og likevel eide han en rikdom som ikke bare hadde alt (idet alt må tjene til det gode for Guds folk, og Guds folk skal engang arve jorden), men som også var i stand til å gjøre mange rike, - rike i Herren.

Ja, livet til et Guds barn er et underlig liv. Det tar seg helt forskjellig ut alt etter hvilken kant en ser det fra. Men det gjelder for et Guds barn å være den samme selv om de ytre kårene skifter.

En Guds tjener må stå fast og urokkelig uansett hvordan vindene blåser rundt han, slik at Kristi kjærlighet kan gi sitt vitnesbyrd under alle de forskjellige forhold.

2Kor 6:11-7:1
Den alvorlige formaningen i det foregående (v.1-10) får større vekt ved at apostelen peker på den store kjærligheten han har til korinterne.

Han peker først på den åpenheten han har talt til dem med. Dette kom nettopp av den kjærligheten han hadde til dem. Kjærligheten hadde åpnet hans munn og utvidet hans hjerte slik at det omfattet dem alle.

Men hjertet var fremdeles trangt hos dem, og han formaner nå korinterne som en far formaner sine barn, til å gjengjelde hans kjærlighet. De må "utvide hjertene" og gi han like stor plass som han hadde gitt dem (v.11-13).

Ved denne kjærligheten formaner han dem nå inderlig at de må rense seg fra all urenhet som fremdeles hang ved dem. Men dette krevde et avgjort brudd med de hedenske omgivelsene og den hedenske ånd.

Gang etter gang viser han dem det umulige og selvmotsigende i at troende mennesker vil gjøre seg til ett med den vantro verdens vesen (v.14-17). Korinterne hadde dessverre gitt så altfor stor plass til verden i sine hjerter, mens de hadde gitt så altfor liten plass til evangeliets sendebud.

Paulus begynner med å peke på et bilde fra 5Mos 22:10 der det står: "Du skal ikke pløye med en okse og et esel foran samme plog."

Tanken på dette forbudet var å innskjerpe på en forståelig måte for israelittene at de ikke skulle binde sammen det Gud hadde satt et skille mellom.

I 5Mos 7 hadde jo Herren forbudt israelittene å inngå vennskaps-pakt og ekteskap med kanaanittene.

Dette har sin åndelige gyldighet også i dag mellom Guds barn og vantroens vesen. Vi skal elske de vantros sjeler som noe dyrebart, og vi skal forsøke å vinne dem for Guds rike. Kristi kjærlighet byder oss det, men det går ikke an å ville dele åndelig kår med dem.

Ved en rekke spørsmål stiller apostelen skillet mellom dem på en skjærende måte. Han stiller fram "rettferd" som den ånd de troende skal vandre i, overfor "urett", egentlig lovløshet, som er den ånd de vantro lever i. Han stiller "lys" opp mot "mørke", "Kristus", de helliges konge opp mot "Belial" som er djevelen, de vantros fyrste.

Han stiller videre den "troende" opp mot den "vantro" i samme motsetningsforhold som mellom "Guds tempel" og "avguder". Dette begrunner han med at Jesu troende venner er "den levende Guds tempel" (v.16).

Videre henviser han til 3Mos 26:11-12 der Gud sier: "Jeg vil sette min bolig midt iblant dere. - Jeg vil vandre midt iblant dere. Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk."

Derfor må det være et klart skille mellom Guds folk og vantroens folk. Dette er betingelsen for at Gud kan ta oss til seg som sine sønner og døtre (v.17-18).

Disse to versene er også hentet fra Det gamle testamentet og er en sammenfatning av flere steder. Først fra Jes 52:11: "Bryt opp, bryt opp! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent!" Deretter fra 2Sam 7:14 der Herren gir løftet om Davids ætt: "Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn." I Esek 20:34 og andre steder taler Herren om at han vil føre dem ut fra folkene, noe som kommer til uttrykk her i ordene: "Da vil jeg ta imot dere" (v.17).

Etter sitt åndelige innhold som er samlet fra flere av Det gamle testamentets skrifter, er dette sitatet et vitnesbyrd om hvordan Paulus levde og åndet i den gamle pakts hellige skrifter. De var fra Gud Herren og var den allmektiges trofaste ord.

Dette står i skarp motsetning til vår tids bibelkritikk som vanner ut den gamle pakts hellige skrifter med sin åpenlyse tvil og sine spissfindigheter.

Ja, det følger et mektig løfte med det å bryte med verdens ånd. Men de som stadig anbefaler å blande seg med andre ting og roper på plass for alt det menneskelige og folkelige i dets nåværende falne tilstand, vil aldri komme inn under løftenes herlighet.

Paulus slutter nå denne inntrengende henvendelsen med å peke på de store løftene som hviler over den som klart og ærlig skiller seg ut fra det gudløse livet i verden, - ja, også det verdslige gudslivet.

Slike løfter burde drive alle Guds barn til en hellig renselse fra "all urenhet på kjød og ånd". Synden gjør både kropp og sjel urene. Bare en avgjort motsetning til synden kan "fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt" (2Kor 7:1).

For et Guds barn begynner helliggjørelsen i det øyeblikk hjertet tar imot dåpens nåde i tro. I dåpen blir vi jo gjenfødt og ført inn i de helliges samfunn. For de som er hellige ved troens nåde, sømmer det seg å vise en hellig vandel i all sin omgang.

Det vi ble kalt til i nåde, skal nå bli virkeliggjort i livet. Her står kampen, og her gjelder det å fullføre.

Begynt er ikke endt. "Helliget Herren" skal være overskriften over alle ting i vårt liv, - det minste så vel som det største. Slik bør det være for alle dem som i Guds ord kalles "den levende Guds tempel".

Bare i "gudsfrykt" kan vi nå dette. Det vil si i hellig frykt for å gjøre Guds nåde til intet, i hellig frykt for å synde. Sløvhet, slapphet, selvsikkerhet og menneskefrykt som følger med dette, er steiner djevelen bruker for å demme opp for og hindre Kristi rensende strøm i vårt daglige liv.

I frykten for Herren åpner veien seg for denne rensende strømmen av Guds nåde fra Golgata.

2Kor 7:2-16
I dette avsnittet avslutter Paulus den første hoveddelen i dette brevet. Den er et vitnesbyrd om det sinn han hadde i sin tjeneste som apostel, og som han også hadde vist hos korinterne. I denne delen har han særlig henvendt seg til dem som var vennlig innstilt overfor han.

Hovedinnholdet i dette kapitlet er de gode nyhetene Titus hadde kommet til han med, når det gjaldt forholdene i Korint.

I v. 2-4 uttaler han sin tillit til dem. Den gjør at han med frimodighet kan be dem: "Gi oss rom (for oss i hjertet, NO)" (v.2). Vi vet at det er lettere å ta imot Ordet når den som skal ta imot det, blir vist tillit i det som sies.

Apostelen hadde god grunn til å vente at korinterne ville gi plass for han i hjertet. Og dette så mye mer som de kom til å tenke på hvordan han hadde levd iblant dem.

Paulus visste med seg selv at "ingen har vi gjort urett". Han hadde ikke "ødelagt" noe ved å fare med falsk lære. Han hadde heller ikke "utnyttet" noen for å få fordeler av det på andres bekostning (v.2).

Han sa ikke dette for å felle noen dom over dem, som noen av de vennene han henvender seg til, hadde beskyldt han for. Han hadde allerede sagt dem (se 2Kor 6:11-12: "Dere har ikke trangt rom hos oss") hvilken plass de hadde i hans hjerte.

Og han gjentar det så fint her: "- for at vi kan høre sammen i død og liv." Meningen er at verken liv eller død ville være i stand til å ødelegge hans kjærlighet til dem. De hører så inderlig sammen at de må følge hverandre som ett hjerte, som om de var felles både i liv og død.

Men en slik kjærlighet gjemmer ikke på beskyldninger. Kan vi bare stå overfor våre venner med en slik kjærlighet, blir også vår tillit til dem stor (v.4).

Og slik stod Paulus nå. De nyhetene han hadde fått, gjorde han så glad at han var fylt med glede og trøst midt i de andre vanskelighetene han opplevde. Og med frimodighet kunne han se på korinter-menigheten som sin ros og omtale den med oppmuntrende ord (v.4).

I v. 5-7 forteller han hvor store vanskeligheter han hadde da han kom til Makedonia. Rundt han raste stormen ved den motstanden mot evangeliet han møtte både fra hedninger og jøder. Innvendig ble han plaget av frykt for hvordan det stod til i Korint og hvilken virkning brevet hans hadde skapt.

Men så kom Guds trøst til han da han endelig møtte Titus igjen, denne kjære vennen. Og særlig var det blitt til trøst for han at Titus var full av glede og kunne fortelle hvordan de angret det som hadde skjedd, og hvordan de var blitt fylt av et nidkjært sinn.

Dette hadde han oppriktig lengtet etter å se hos dem. Jo mer Titus fortalte, jo gladere ble Paulus. Legg merke til hvor fint Paulus i v. 6 uttrykker at det er en del av Guds vesen å trøste den ydmyke.

Slik er vår Gud. De stolte og hovmodige står han imot, men de ydmyke har han for vane å trøste. Det leser vi allerede i Det gamle testamentet: "Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte" (Sal 34:19).

Og slik er det til all tid. Det er tusen ganger bedre å høre til de nedbrutte enn å høre til de selvsikre, om en bare i sin sorg står i kontakt med den levende Gud. "Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud" (Jes 40:1).

I v. 8-12 taler Paulus kjærlige ord nettopp om dette bedrøvede og nedbrutte sinnet hos korinterne. Ved Guds nåde var det blitt resultatet av hans brev til dem.

Han bekjenner at det hadde vært stunder da han nesten angret at han hadde skrevet til dem som han gjorde (1Kor). Han visste at han måtte gjøre dem sorg, og nå hadde han fått høre av Titus at det hadde hatt den virkningen på dem (v.8).

Men likevel angret han ikke lenger nå etter at han hadde fått høre om den velsignede frukten denne sorgen hadde virket hos dem (v.9).

En kortvarig sorg kan føre til en langvarig glede. Det er jo noe Guds barn til stadighet opplever: Gjennom sorg til glede. Vi er kalt til en evig herlighet etter en kort tids lidelse (1Pet 5:10). Og allerede her i livet må vi synge med David: "For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang" (Sal 30:6).

Vår Gud er ingen bløtaktig Gud. Han er ikke redd for å irettesette oss så vi blir fylt av sorg (Heb 12:11). Det er ikke slik at det er en glede for han å gjøre oss sorg, slik også Paulus understreker overfor korinterne (v.9).

Det står om Herren: "For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn" (Klag 3:33). Han vil gjerne forbarme seg. Han vil så gjerne trøste, men det kan han først gjøre når den rette, hellige sorgen finnes hos synderen, - en sorg som er etter hans vilje.

Og det er denne hellige sorgen som hadde oppstått blant korinterne. Derfor kunne Paulus slå seg til ro med at han ikke hadde gjort noen skade med sitt brev. "For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse." Når bedrøvelsen får virke dette, er det ingen som angrer på den. "Omvendelse til frelse" er det største noen kan oppleve.

Det greske ordet for omvendelse betyr egentlig sinnsforandring. Her blir det altså brukt om troende mennesker. Det vil si at også Guds barn trenger å forandre sinn når de er blitt påvirket av djevelens bedrag og fått et feil sinn slik korinterne hadde.

På samme måte ser vi at ordet omvendelse blir brukt i Åp 2:5 til menigheten i Efesus som hadde forlatt sin første kjærlighet: "Kom derfor i hu hva du har falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger!" På samme måte finner vi ordet brukt i Jer 15:19.

Men dette er likevel noe annet enn det som kalles "den daglige omvendelsen" som mennesker av og til taler om. Den taler ikke Skriften om. Den kjenner til den første og grunnleggende omvendelsen (se 1Pet 2:25: "Dere var jo som villfarne får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsynsmann").

Denne første og egentlige omvendelsen taler Paulus om i 2Kor 5:17: "Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning." Dette er Skriftens alminnelige forståelse av omvendelsen.

Men som vi allerede har sett, finnes det enkelte steder der omvendelsen blir brukt om oppreisning fra dype fall. Slik brukes det her. Men det er noe annet enn daglig omvendelse.

Denne sorgen som Gud har virket og som fører fram til omvendelse og frelse, skal en så visst ikke angre på. Den skulle være grunn til evig takknemlighet.

Men ved siden av denne finnes en annen sorg som skiller mennesket fra Gud. Det er "verdens bedrøvelse" (v.10). Det er den verdslige sorg og ergrelse en kjenner i verden over følgene av synden fordi en oppdager at en kommer galt av sted eller blir hindret i å tilfredsstille sin egenkjærlighet.

Det er den bitre og ofte sinte sorgen som bare ender med klage, motstand og sterkere avvisning av Guds nådekall. Den hellige sorgen driver til Gud, mens verdens sorg driver bort fra Gud.

Når vi blir irettesatt, ønsker Guds Ånd å skape den ydmyke sorgen som kan forvandles til glede. Men Satan arbeider for å skape den onde, sinte, opprørske sorgen som setter skille mellom oss og Gud.

Hvilken lykke er det ikke når det er det gode som vinner. Det gjelder det vantro menneske som vender om, og det gjelder Guds barn som reises opp igjen etter et fall.

I v. 11 beskriver Paulus nærmere de fine fruktene denne sorgen har skapt i Korint. De er et friskt erfaringsbevis på hva han hadde sagt om den sorgen som er slik Gud vil ha den. Korinterne hadde selv erfart hvordan denne sorgen hadde skapt en "iver" etter å rense ut det onde iblant dem (1Kor 5).

Den hadde skapt "forsvar" for å vise at de ikke hadde noe med denne synden å gjøre selv om de burde ha tuktet den før. Sorgen hadde også skapt "harme" over den skampletten som hadde festet seg ved menigheten. Den hadde dessuten skapt "frykt" for Guds vrede eller kanskje for den tukt apostelen hadde vist (se 1Kor 4:21).

Den hadde også skapt lengsel etter å snakke personlig med Paulus, og "nidkjærhet" som hadde kommet til uttrykk i sin tukt av synderen.

Ved alt dette hadde de "vist" at de var "rene i denne saken". Det vil si at de ikke hadde betraktet synden som ubetydelig selv om de burde ha vært mye skarpere i sin irettesettelse i denne saken. Dette siste nevner ikke Paulus, taktfull som han er.

Når Paulus hadde skrevet til dem angående denne saken, var det nettopp for å få fram alt dette. Det var ikke først og fremst verken for synderens skyld eller for den fornærmedes skyld. Det var for at korinterne skulle se hvor gjerne Paulus ønsket de kunne stå hellige og rene sammen med han som Guds sanne menighet. Det var "for at den nidkjærhet dere har for oss, skulle bli åpenbart hos dere, for Guds åsyn" (v.12).

Hva menes med "ham som hadde lidd urett"? Den naturligste forklaringen ville være faren som ble krenket så skammelig ved at sønnen lå med sin stemor (1Kor 5:1). Andre mener at det er Paulus selv eller korintermenigheten.

Men hvem det enn er, er tanken i v. 12 tydelig nok at Paulus ikke hadde skrevet av hensyn bare til enkelte personer, men for hele menighetens skyld. Dels for å få dem til å gjøre sin plikt og dels for at de skulle få vise sin villighet til å følge hans formaning.

Dette hadde han oppnådd, og derfor var Paulus trøstet.

Titus' store glede over oppholdet i Korint hadde også økt gleden for Paulus. Titus hadde av erfaring vist at det var sant det Paulus hadde rost korinterne for. Også når det gjaldt dette, hadde Paulus vært sannferdig.

Og den gleden Titus følte, var forenet med inderlig kjærlighet til korinterne når han tenkte på den lydigheten de hadde vist overfor Paulus' ord og den ærefrykt de hadde vist da de tok imot han som en utsending fra Paulus (v.13-15).

Så slutter Paulus første delen av brevet sitt med å uttrykke sin glede over at han på alle måter kunne stole på menigheten (v.16).

Når Paulus sier dette, ser han med kjærlighetens tillitsfulle håp bort fra den lille gruppen i Korint som fremdeles møtte han med spott og mistro. Her var ikke stedet til å gjøre noen avgrensninger. Her måtte kjærligheten ha lov til å føre sitt varme språk med glede over at det første brevet hadde blitt til velsignelse selv om det i første omgang hadde smakt bittert.

2Kor 8:1-15
Allerede i det første brevet (1Kor 16:1-4) hadde Paulus skrevet om innsamlingen til den fattige modermenigheten i Jerusalem. Denne innsamlingen hadde han satt i gang i Makedonia og Grekenland.

Nå ber han dem inntrengende om at de må fullføre denne innsamlingen. Både i dette og følgende kapittel omtaler han denne saken.

Det var mye om å gjøre for Paulus at menigheten i Jerusalem skulle få se hvordan den nydannede kirken av hedningekristne viste sin kjærlighet til den første menigheten ved denne innsamlingen. Kanskje spenningen mellom de jødekristne og de hedningekristne kunne bli mindre.

Men også for korinternes egen skyld ivret Paulus så sterkt for denne innsamlingen.

Paulus, som den praktiske mannen han var, visste hvor godt det var å vokse i den salige tilstanden det er å få gi til Guds rikes sak. Han visste at det ville gi kraftig vekst i kjærligheten om de fikk gjøre kjærlighetsgjerninger. Dermed ville det bli vekst i det åndelige livet i det hele.

Når vi i disse kapitlene ser hvor dypt og inngående Paulus taler om betydningen den hellige offerviljen har for Guds barn, forstår vi at vi har mye å lære.

Det går en dobbel tanke gjennom dette avsnittet, nemlig påminnelse og oppmuntring. Påminnelsen virket nok ydmykende for korinterne som tydeligvis hadde stoppet opp i innsamlingen som de hadde vært de første til å begynne. Oppmuntringen bruker Paulus med sin vanlige kjærlige omsorg for å inspirere dem til å fortsette og fullføre det de hadde begynt. Han ville ikke ta motet fra dem.

Han begynner med å nevne makedonierne som eksempel for dem (v.1-5). Disse menighetene hadde vært til stor glede for han også når det gjaldt denne saken.

Når han taler om denne innsamlingen, omtaler han den som "den nåde Gud har gitt menighetene i Makedonia" (v.1). Den rette villigheten til å ofre er en frukt av det Guds nåde har fått virke i hjertene. Han beskriver denne fine offerviljen trekk for trekk.

Først ser han den i sammenheng med de store trengslene de kristne i Makedonia hadde blitt utsatt for (v.2). Til tross for at de selv var så hardt prøvet, var likevel deres hjerter vidt åpne for andres nød.

Det er fint å se slikt. Vi vet jo hvor lett det er å være opptatt bare med seg og sitt i vanskelige tider.

Men hos makedonierne hadde troens glede fått overtaket i den grad at den hadde skapt "en rikdom på oppriktig godhet" hos dem. Dette fikk så mye større verdi nettopp fordi de selv var fattige.

I v. 2 setter apostelen deres "overveldende glede" opp mot deres "dype fattigdom". Nettopp på denne måten kommer deres vilje til å gi så fint fram til Guds ære.

Også her ser vi det samme som hos den fattige enken i templet (Luk 21:1-4) at når hjertet er fylt av Herrens glede, kan ikke engang fattigdommen hindre en fra å gi en rik kjærlighetsgave. Tvert om kommer ofte de fineste gavene fra slike Guds barn som er dårligst stilt økonomisk.

I v. 3-5 forklarer Paulus dette ved å vise hvordan de makedonske kristne gav sine gaver.

1. "De gav etter evne, - ja, over evne." De gav altså virkelige offer slik at de kjente savn av det.

2. De gav "av egen drift" (NO: "frivillig"). Ingen hadde presset dem til det.

3. De så det som en nåde og ikke som en byrde å få lov til å være med på denne kjærlighetsgaven.

"Ved Guds vilje," føyer Paulus til. Gud vil først og fremst ha vårt hjerte når det gjelder gaver. Det gir den rette velsignelsen til gavene.

Paulus hadde hele tiden "håpet" at de ville være med (v.5), men at de ville gi seg selv og sitt på en så fin måte, var langt mer enn han hadde ventet.

Paulus tenkte på dette fine eksemplet da han sendte Titus til Korint. Han skulle jo også oppmuntre dem til "å fullføre den gaven" de hadde begynt på ved hans forrige besøk der (v.6).

Det greske ordet for gave (charis) betyr egentlig "kjærlighetsgave", og det forteller oss, slik det også fortalte korinterne, noe fint om denne gaven.

I v. 7-9 viser Paulus så fint til deres rikdom på åndelige gaver og den kjærligheten de nettopp hadde vist at de hadde til han. Og han oppmuntrer dem til å vise sin rikdom også når det gjelder denne kjærlighetsgaven (v.7).

Han sier ikke dette som "et påbud", men han vil gi korinterne mulighet til å vise om "kjærligheten - er ekte" og ikke mindre enn den de andre vennene hadde (v.8).

Og så føyer han til det som er den aller sterkeste drivkraften til offerviljen, nemlig "vår Herre Jesu Kristi nåde". Altså Hans kjærlighetsgave. "- at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike" (v.9).

Her tenkes det på det samme som i Fil 2: nemlig at Kristus, Guds Sønn gav avkall på seg selv og sin herlighet hos Faderen og var villig til å gå lydighetens og smertens vei som Frelser for syndere her på jord. Ved sin fornedrelse og fattigdom kunne han gjøre alle rike.

Vi ser også den samme tanken i 2Kor 5:21 at Kristus byttet med oss. Han tok vår synd for å gi oss sin rettferdighet. Fred med Gud, lys, liv, hellighet og kraft. Ja, alt dette er vår rikdom i Kristus.

I Siraks Visdom 43:31 blir dette sagt: "Vi kunne si mye, men vi kunne aldri nå ham." Ordene samler seg i dette: "Han har alt."

Når en har dette for øye, trengs ikke befalinger for å gjøre kjærlighetsgjerninger. Takknemligheten mot Herren vil drive hans troende til å være med der det er tale om å glede Herren og hans lemmer. Apostelen vil da bare gi uttrykk for sin "mening" (v.10). Det vil være nyttig for dem å sette denne tjenesten i gang igjen.

I v. 10 har vi en tidsbestemmelse. "Dere som alt i fjor begynte," sier han. En har spurt seg selv når Paulus regnet at året begynte. Grekerne regnet fra sommersolverv. Makedonierne regnet det fra høstjevndøgn. Jødenes kirkeår begynte i måneden Nisan (omtrent vår april), mens deres borgerlige år begynte i Tisri (vår september).

Det kan neppe være noe annet enn dette siste eller den makedonske tidsregningen det er snakk om her. Det første brevet til korinterne er skrevet omkring påske. Det ligger da et årsskifte (september) mellom hans første og andre brev til korinterne.

Nå gjelder det å avslutte dette de hadde begynte så oppriktig (v.11). Det er oppriktigheten det kommer an på for Gud og ikke størrelsen på gaven i og for seg.

"For dersom villigheten er til stede, da er den til behag etter det den har, og ikke etter det den ikke har" (v.12). Det er det Herren ser på, og derfor var den lille gaven til den fattige enken større enn gaven fra de rike.

I dette ordet ligger en alvorlig påminnelse særlig til dem Gud har betrodd mye. Ikke alltid står villigheten til å gi i forhold til det en er betrodd. Dersom alle velstående blant Guds barn ville gi i forhold til det mange fattige gir, ville gavene til Guds rike mangedobles.

I det følgende (v.13-15) viser Paulus at Gud ikke krever i forhold til det en ikke har. Det er ikke meningen at en skal gi slik at en kommer i vanskeligheter for at andre skal slippe å ha det vondt (v.13).

Nei, meningen med kjærlighetsgaven er å jevne ut ulikhetene i de materielle forholdene slik at det kan bli "likhet" (v.14).

Slik var det jo Gud ordnet det da han gav israelittene mat i ørkenen (v.15). Ingen hadde overflod, men det var heller ingen som led nød (2Mos 16:18).

Guds barn skal innrette seg etter dette forbildet. De som har samlet mye eiendom, skal forstå at Gud har gitt den for at de skal la sin overflod komme dem til gode som trenger det.

I den første menigheten i Jerusalem forsøkte de seg med eiendomsfellesskap, men å gjennomføre det bare i det ytre, ville ikke lykkes. Hjertene var ennå ikke modne for det, - og blir det vel neppe noen gang på denne syndens jord.

Men broderkjærligheten må aldri holde opp med å forsøke å få så like forhold som mulig, slik at alle får det de trenger for sitt daglige liv.

I v. 14 sier Paulus: "Nå for tiden bør deres overflod komme dem til hjelp som lider nød, for at de i sin overflod kan hjelpe dere, når dere er i nød."

Når han sier det slik, tenker han seg gjerne muligheten av at hvis korinterne kom til å bli fattige og vennene i Jerusalem på sin side kom til å få overflod, skulle utjevningen gå fra Jerusalem til Korint.

Noen mener likevel at Paulus i dette tilfellet tenker på overfloden av takknemlighet i kjærlighet og forbønn som ville bringe velsignelse tilbake fra Jerusalem til korintermenigheten. Det er en slags utjevning med åndelig velsignelse over timelige gaver.

Må Herren fylle våre hjerter med det sinn som står i gjeld til alle som lider nød, nettopp fordi vi selv i vår fattigdom har blitt rike i vår Herre Jesu Kristi nåde.

2Kor 8:16-24
Paulus begynner med Titus. Han anbefaler han egentlig ikke, for korinterne kjente han jo godt fra før. Men han omtaler med takk til Gud den iver han hadde vist for denne saken.

Oppfordringen fra Paulus fant et villig sinn hos han (v.16-17). Hans iver for at korinternes gave skulle bli en rik kjærlighetsgave, var så stor at Paulus sammenligner den med sin egen iver for dem.

Paulus sender også to andre brødre sammen med Titus (v.18-22). Den ene anbefaler han som "den bror som har fått ros i alle menighetene for sin tjeneste for evangeliet" (v.18-20). Ja, han er også blitt valgt av de andre menighetene i Makedonia til denne oppgaven.

Den andre anbefaler han som en mann som er kjent for "den store tillit han har" til korinterne (v.22). "Hans tjenestevillighet har vi ofte og på mange måter sett bevis på," sier Paulus.

I v. 19-21 nevner Paulus også grunnen til at menigheten i Makedonia hadde valgt en mann til å følge Paulus og ta seg av innsamlingen. Det samme gjelder også den Paulus har valgt og som han sender med Titus.

Paulus ville så gjerne at denne gaven skulle bli til ære for Gud og "vise vår gode vilje". I enkelte oversettelser sies det: "- deres gode vilje". I vår sammenheng blir "vår gode vilje" brukt for å vise at Paulus tar seg selv med i dette. Heller ikke Paulus betraktet seg som fullkommen.

Derfor tok Paulus disse forholdsreglene for at ingen skulle finne på å komme med mistanke om at det var noe galt i forbindelse med denne store gaven han skulle overbringe (v.20).

Det var motstandere nok som stadig forsøkte å bakvaske Paulus. Men Paulus ville gjøre sitt til at ikke bare Herren, men også mennesker kunne se at han gjorde seg flid med å gjøre "det som er riktig".

Vi skal på ingen måte bry oss om løgnaktig bakvaskelse, men på den andre siden skal vi heller ikke gi den minste grunn til noe slikt. Det er en hellig visdom vi kan lære mye av.

Hvem disse to brødrene var som Paulus sendte med Titus, blir det ikke sagt noe om. En har gjettet på Lukas, Barnabas, Silas og Markus. I v. 23 kaller Paulus dem "menighetens utsendinger og Kristi ære".

I v. 24 slutter apostelen av dette avsnittet med å be korinterne gi disse vennene bevis på den "kjærlighet" de har, og på sannheten i den ros Paulus har gitt korinterne når han har snakket om dem blant disse brødrene.

"La dem nå for menighetens øyne få se et bevis på deres kjærlighet og på den ros vi har gitt dere," sier han.

De måtte tenke på at disse tre kom som representanter for de andre menighetene, og at disse menighetene var vitne til forholdene hos korinterne gjennom utsendingene sine.

Det vi særlig skal lære av Paulus her, er den hellige aktpågivenheten til å avverge all mistanke og løgn fra motstandernes side. Uforsiktighet kan gi Satan og verden mulighet til å så sin onde sæd. Derfor innskjerper Paulus så ofte for de kristne at de må være forsiktige.

Må Herren hjelpe oss til å lære en slik hellig visdom og varsomhet i alle forhold i vårt daglige liv.

2Kor 9:1-15
Dette kapitlet slutter seg umiddelbart til det foregående ved at Paulus nevner flere grunner til å fullføre innsamlingen de satte i gang, på en god måte.

Paulus begynner med å si at egentlig var det unødvendig at han skrev til dem angående denne hjelpen til de hellige (v.1). Han mener han tidligere har sagt nok om hvorfor denne hjelpen skulle gis og hvilken måte de skulle ordne den på.

De visste godt at det var på grunn av fattigdommen blant de troende i Jerusalem, og i 1Kor 16 har han vist dem hvordan de skulle foreta innsamlingen. Korinterne hadde jo allerede vist sin villighet, og deres iver i denne saken hadde inspirert så mange andre (v.2). Også makedonierne var blitt oppmuntret av dem.

Når han nå sender brødrene ned til dem, måtte de ikke misforstå det. Det var av omsorg for menighetens ære og av hensyn til gaven han sendte disse brødrene for å hjelpe dem med innsamlingen (v.3-5). Han ville så nødig at makedonierne skulle se at innsamlingen hadde gått i stå i Korint når de kom dit sammen med han. I så fall ville jo både korinterne og Paulus bli gjort til skamme. Derfor sendte han altså brødrene i forveien for at gaven skulle være klar slik han flere ganger hadde sagt at den var. Og den skulle være ferdig som "en velsignelse og ikke som en gnier-gave".

Her finner vi igjen tukt på en fin og kjærlig måte. Korinterne var vanskelige å ha med å gjøre, og Paulus behandlet dem både forsiktig og hensynsfullt. Men likevel slår han ikke av det minste på sannheten.

Men korinterne var ikke alene om å være vanskelige. De aller fleste av oss må nok med smerte bekjenne at også vi har den gamle naturen som kan være meget vanskelig å ha med å gjøre. Nå er det jo meget lett å kreve av andre at de skal behandle oss med forsiktighet, men det er mye bedre om vi selv øver oss i å opptre hensynsfullt. "Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem," sier Jesus (Matt 7:12).

I v. 6-15 understreker Paulus at de bør komme med en rikelig gave og ikke være gjerrige. Først peker han på en erfaring fra det vanlige livet med sæd og høst (v.6).

Sår en for sparsomt, blir det en sparsom høst og omvendt. Sår en rundhåndet (egentlig "med velsignelse"), så kan en vente å høste rikelig. Denne tanken møter vi allerede i Ord 11:24-25. 22:8-9. Vi ser den også i Sal 11 2:9.

Den minner oss også om Herrens ord i Luk 6:38: "Gi, så skal det bli gitt dere.

- For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere."

Dette skal vi huske når det er snakk om å spare. Det er en dårlig måte å spare på hvis en vil spare inn på de gavene Gud minner om at en skal gi til den eller den saken.

Men det hører ikke bare en ytre raushet med når det er snakk om å så rikelig. Framfor alt kommer det an på sinnelaget (v.7). Det må gis med et villig sinn, av hjertet og "ikke med ulyst eller av tvang".

En skal ikke med sorg tenke på hva en mister når en gir. En skal heller ikke gi av tvang fordi en føler at forholdene presser en til å gi eller kjenne det som en trykkende byrde. Det blir nok dessverre gitt mange gaver på denne måten der en ser hva de andre gir eller med et sukk spør: "Hvor lite kan jeg slippe fra det med?"

Her gjelder det å huske på at bare den som gir med glede og samtidig legger sitt hjerte med frivillig kjærlighet i gaven, gir slik Gud vil.

Ordet "Gud elsker en glad giver," stammer muligens fra Ord 22:9: "Den som har et godt hjerte, blir velsignet." I 2Mos 35:21-22 hører vi også om slike glade givere da møteteltet ble bygd.

Det å være en glad giver utelukker ikke en kamp mot den gamle naturen. Jo mer Kristi kjærlighet får rå i våre liv, jo mer vil den gamle naturen klage og bære seg. Men slik går også veien gjennom lidelser til seier.

En stor hjelp til å bli en glad giver er å forberede gavene slik Paulus har formant korinterne til å gjøre i v. 3-5.

Dette kan gjøres ved at en legger til side i forhold til det en får av Herren (se 2Kor 8:12). Derfor har det vært en god hjelp å gi en fast prosentdel av sin inntekt. Hvordan en vil beregne denne prosenten, er noe den enkelte frivillig må bli enig med seg selv om. Tienden som Herren lærte den gamle pakts folk å gi, kan være en antydning også for den nye pakts folk. Dette hjelper oss til å få et fast forhold mellom inntekt og gave.

Og det er i denne retning Paulus peker når han fortsetter med sin oppmuntring og sier at "Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt dere trenger til (kan oversettes "aldeles nok") og ha overflod til all god gjerning"( v.8).

Den som gjerne vil gi, er også Gud mektig til å gjøre i stand til det. En kan oppleve at de som har minst, av og til er i stand til å komme med de største gavene. Saken er nemlig den at Gud ikke nekter noen av sine barn den gleden å være med å gi. Derfor gir han dem alltid litt mer enn nok til seg selv. De kurvene med mat som ble til overs etter bespisningen i ørkenen, peker også i samme retning. En skal derfor ikke være redd for å gi rikelig. En skal gi i tro, i håp og i kjærlighet.

I v. 9 viser Paulus til et ord fra Sal 112:9: "Han har strødd ut, han har gitt til de fattige. Hans rettferdighet står fast til evig tid." I en oversettelse er det brukt uttrykket "velgjørenhet", og dette viser oss vel da særlig det rette sinnet ved å gi.

Og at Gud er mektig til å gi det som trengs, understreker Paulus i v. 10 ved å vise til at Gud gir såmannen både "såkorn" og "brød".

Derfor vil også Gud gi både korinterne og alle sine troende til alle tider såkorn og gjøre det slik at grøden alltid blir større.

Han vil rikelig stille midler til disposisjon og gjøre det slik at de vil ha "oppriktig godhet" (v.11). Han vil velsigne det gavmilde sinn slik at det ikke bare blir til hjelp for andre, men også virker takk til Gud.

Paulus og de tre medarbeiderne hans var jo i den lykkelige situasjonen med denne gaven at de fikk være redskap til at Gud kunne få takk fra både dem som ble hjulpet og dem som hjalp med glede.

I det følgende utvikler Paulus videre dette punktet om takknemlighet til Gud som frukten av det å være gavmild (v.12-14).

Menigheten ville prise Gud for denne lydige bekjennelsen av Jesu evangelium (v.13). Gavmildheten korinterne hadde vist, ville være et vitnesbyrd om den, og denne gaven vil ikke bare være et vitnesbyrd om kjærligheten til dem i Jerusalem, men til "alle".

Korinterne viste jo at de var åpne for fellesskap med alle Guds barn og ikke ville utelukke noen troende fra sin kjærlighet.

En slik gave ville altså skape mye takk og lovsang til Gud. Men den ville også skape forbønn for korinterne og inderlig kjærlighet til dem fra de troende i Jerusalem som de hadde hjulpet (v.14). Særlig ville denne takknemlige kjærligheten komme på grunn av "den rike nåde fra Gud" som hadde vært virksom blant korinterne og skapt denne gavmildheten.

Igjen understreker Paulus at det var en stor nåde fra Gud at korinterne skulle få være med og gi en slik kjærlighetsgave.

Ja, den dag i dag kan vi oppleve hvordan en gave som ble gitt i oppriktig kjærlighet, kan knytte giver og mottaker sammen og skape takk og pris til Gud, forbønn og kjærlig lengsel etter å ha mer med hverandre å gjøre.

Hvor ofte ser en ikke i misjonssammenheng at omvendte hedninger gir en stor velsignelse tilbake til sendemenigheten når de takker og priser Gud for evangeliet som misjonærene brakte dem. De ber mange ganger inderlig for giverne som er helt ukjente for dem, og sender kjærlige hilsener til dem.

Og det samme merker vi også i våre hjemlige forhold. Jo, det følger rik velsignelse med det å gi, - ikke minst for giveren. Et Guds barn som er gjerrig, går glipp av mye velsignelse.

Så avslutter apostelen sin lovprisning av gavmildheten med en takk til Gud "for sin usigelige gave". (v.15). Fra tanken på hva den ene bror i Herren kan gjøre for den andre, føres tanken inn på den store gaven de begge har fått av Gud i Kristus.

Det er den gaven som danner grunnlaget for alle fruktene av helliggjørelsen. I lys av denne gavens storhet blir alt det Herrens troende kan ofre, bare lite og ubetydelig. Så stor og dyp er rikdommen i denne gaven.

Ingen har ennå vært i stand til å utgrunne høyden, bredden, dybden og lengden i den kjærligheten som gjorde at Gud gav sin enbårne Sønn. Med hjerte, munn og liv skulle vi gi han takk for dette.

Tanken på denne gaven fra Gud skal både styrke og oppmuntre oss til all kjærlighetsgjerning samtidig som den holder oss nede i ydmykhet. Denne takken er himmeltonen som for evig skal lyde for Guds og Lammets trone.

2Kor 10:1-6
Vi kommer her til det tredje og siste hovedavsnittet som går fram til slutten av brevet. Det er et kraftig forsvar av seg selv Paulus kommer med her. Det er nærmest bestemt for den mer gjenstridige delen av menigheten i Korint som lot seg villede av de skammelige vranglærerne.

Det er en underlig motsetning mellom dette og det foregående avsnittet. Paulus "trekker blankt" og stiller seg ansikt til ansikt med sine motstandere. Med Åndens sverd hugger han løs på alle deres løgner og deres falskhet, og med stort alvor tukter han dem som har fulgt disse falske apostlene.

Det kan kanskje synes som om det er gått en tid mellom det foregående avsnittet og det som begynner her. Men det er den samme dype understrømmen av Kristi kjærlighet som preger begge avsnittene og knytter dem sammen. Forskjellen er at mens kjærligheten er mer åpen i det foregående, er den mer tilbaketrukket her, og irettesettelsen kommer mer i forgrunnen.

Paulus begynner med å understreke den myndigheten han har som apostel (v.1-5). Han ber likevel sine motstandere om at det ikke må være nødvendig at han bruker den.

Av v.1 og 10 kan vi se at motstanderne hans hadde beskyldt han for å være svak og ubetydelig når han var sammen med dem, men modig og sterk når han var på god avstand. Slik hadde de forsøkt å redusere virkningen av det første brevet.

Samtidig brukte de også disse argumentene for å vise at han ikke var noen virkelig apostel. Og dessverre fikk de medhold av mange som hadde kjent seg truffet i samvittigheten av det dype alvoret i Paulus' brev.

Likevel begynner Paulus igjen å formane dem "ved Kristi saktmodighet og mildhet" (v.1). Det vil si med henvisning til den vennlige og milde Frelser som han så gjerne ville ligne.

I v. 1 bruker han de uttrykkene motstanderne bruker om han når de sier at han var "så ydmyk" (NO: "svak") når han var hos dem, men "djerv" (NO: "modig") når han var borte fra dem. Selv om dette var brukt i ond mening, var det vel på en måte noe sant i det.

Om Paulus hadde opptrådt på den måten, hadde han gjort det fordi Herren i begge tilfeller hadde vist han at dette var rett. Nå ber han dem om at de ikke må tvinge han til å vise at han også kan være djerv nok til å bruke sitt mot og sin dristighet når han kommer til dem (v.2). Han var modig nok til å vise dette overfor sine motstandere uten at han var på avstand fra dem.

Motstanderne hadde omtalt hans opptreden som kjødelig og behersket av den menneskelige naturs vesen. På den ene siden svak, på den andre siden pågående. Paulus erkjenner at også han som ethvert annet troende menneske, ennå lever sitt personlige liv med den gamle, syndige menneskenaturen. Men dette at han levde som menneske, betydde ikke at han kjempet på menneskelig vis (v.3).

Nei, "våre våpen er ikke kjødelige, men er mektige for Gud" (NO: "- har sin kraft fra Gud"). I Guds øyne var de mektige til å utrette store ting uansett hva hans motstandere måtte mene.

Det var Den Hellige Ånd som hadde gitt han dem, og derfor var de i stand til å ødelegge "festningsverk" som djevelen hadde bygd (v.4). De kunne vise tilbake alle disse angrepene som kom i form av kunstig uttenkte innvendinger og stolte tanker som reiste seg "mot kunnskapen om Gud". Derfor kunne de også "ta enhver tanke til fange under lydighet mot Kristus" (v.5).

De våpen Paulus brukte, var altså seiersvåpen, men de var også parat til "å straffe all ulydighet". De som stod i opposisjon til Paulus og hans evangelium, skulle få merke at det også var dømmende makt i de våpnene Paulus brukte (v.6).

Men han føyer til at han ville først bruke våpnene til dom og straff når menighetens "lydighet er blitt fullkommen". Med dette tenker han tydeligvis på den største delen av menigheten som i sann anger var i ferd med å bøye seg for Kristus og komme fri fra de snarer og band som de falske lærerne med djevelsk ånd hadde forsøkt å fange dem i.

Jo mer lydigheten ble klar i denne delen av menigheten, jo mer ville ulydigheten bli klar hos dem som stod imot, og på denne måten ble de gjenstridige mer og mer modne for straff. Kanskje straffen kunne få dem til å besinne seg ettersom de ikke ville ta imot Kristi vennlighet og mildhet.

Det er mye å lære for alle troende av disse ordene i v. 1-6. Ja, vi lever jo også som mennesker ennå. De som innbiller seg at den gamle naturen er død og borte, narrer seg selv. Men det gjelder også at vi kan si som Paulus: "Selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis."

Bare med lysets våpen, de kampvåpen som Guds Ånd gir oss, kan vi seire. Hva disse våpen er, ser vi for eksempel i Ef 6. Vi kan peke på våpen som " Åndens sverd, som er Guds ord", "troens skjold" og hender opprakt i bønn (se Mose kamp mot Amalek i 2Mos 17).

Også det å vente og lide er et våpen. Våre fiender møter oss ikke bare i det ytre. Også i vårt indre reiser den gamle naturen seg og bringer fram opprørske tanker som kan storme mot Guds ord, mot Bibelens ord, mot sakramentene og mot Herrens tanker som ofte er så annerledes enn våre tanker. De kan synes så urimelige for vår forstand som er begrenset av synden.

Da gjelder det at hver slik tanke blir tatt til fange og ført inn under lydighet mot Kristus. Men alt i oss som ikke vil bøye seg under Kristus, skal uten skånsel bli dømt og straffet.

2Kor 10:7-18
Apostelen går videre med å peke på en av hovedgrunnene til at han ikke ble anerkjent. Motstanderne peker nemlig bare på de ytre tingene og bedømmer ikke etter den åndelige siden. Men alt var egentlig tydelig om de bare ville se rett.

Begynnelsen av v. 7 oversettes noe forskjellig. Vår oversettelse sier: "Dere ser bare på det utvortes!" NO oversetter: "Se på det som ligger klart i dagen." (Forfatteren av denne kommentaren går inn for en oversettelse i tråd med den siste. o.a.)

Det vil si at de bare kunne foreta en upartisk bedømmelse. Dersom disse motstanderne Paulus hadde, trodde om seg selv at de tilhørte Kristus og var hans rette folk, så måtte de innse og godta at også Paulus hørte Kristus til (v.7).

Troen vil alltid bli gjenkjent av troen. Noe annet kunne de ikke komme fram til. Var de selv troende, kunne de ikke forkaste han som hadde brakt Kristi evangelium til Korint. Uten å bli flau kunne han rose seg av at han hadde bygd opp troslivet i Korint ved den myndighet Herren hadde gitt han som apostel.

Han hadde slett ikke revet ned (v.8). Ved det siste tenker Paulus på den skammelige gjerningen vranglærerne hadde gjort.

Når Paulus på denne måten viser til sin kristenstand og sin myndighet som apostel, visste han at han ikke ville bli til skamme. Det skulle nok Herren sørge for.

Og de som påstod at han bare var modig til å skremme på papiret, mens han var spak og stakkarslig når han møtte dem ansikt til ansikt, skulle ikke få rett i sine påstander. Nei, de skulle nok få merke at han stod som en mann bak sine ord (v.9-11).

Han våget ikke regne seg selv iblant eller sammenligne seg med slike folk som stadig "gir seg selv vitnesbyrd". De så ikke at de gjorde seg skyldige i den dumheten å sammenligne seg selv med seg selv (v.12).

På denne måten er det jo ikke vanskelig å innbille seg at en er stor. Når en går ut fra som gitt at alt er som det skal være, er selvbedraget fullkomment. De falske apostlene prøvde ikke seg selv for Guds ansikt.

Hvor mange er det ikke som oppfører seg på samme måten i dag også. De har laget seg et mål som det passer dem selv, og da er det ikke så vanskelig å bestå prøven. Men resultatet ville bli et helt annet om de ville bruke Herrens hellige vilje som målestokk (se fariseeren og tolleren),

Men Paulus roste ikke seg selv sånn i det blå, slik den gjør som bruker seg selv som målestokk. Da blir det jo ingen grenser. Paulus hadde derimot fått en målestokk av Gud. Gud hadde selv trukket opp grenser for han. Innenfor disse grensene skulle han utføre sin gjerning. Og etter denne målestokken hadde også hans virksomhet nådd til korinterne (v.13).

Paulus hadde ikke overtrådt grensen for sin virksomhet da han forkynte evangeliet i Korint. Han hadde ikke blitt holdt tilbake som om han "ikke alt var kommet til" dem. Nei, Gud hadde strukket ut sitt mål så langt at han hadde kommet til Korint med Kristi evangelium (v.14).

Derfor hadde han ikke gått inn i "andres arbeid" og rost seg av det andre hadde gjort (som de falske apostlene). Han ville ikke trenge seg inn der hvor Herren ikke hadde gitt han noen oppgaver. Han ville ikke ta æren for noe arbeid som andre hadde fullført med sitt slit (v.15-16).

På dette grunnlag hadde han også det håp at ettersom de vokste i troen, skulle han få se "at vi skal bli enda større blant dere", det vil si ha enda større framgang blant dem.

Men dette skulle altså skje innenfor de grensene som var trukket opp. Han håpet altså at Herren også ville trekke grensene videre ut fra Korint, slik at han ved korinterne kunne nå videre ut med evangeliet også til dem som bodde bortenfor Korint.

I Romerbrevet som Paulus skrev ikke så lenge etter dette brevet, ser vi at Paulus i ånden så for seg at grensen for hans arbeid strakte seg helt til Spania (Rom 15:24).

I Rom 15:20 gjentar han også det han sier her at han ikke vil bygge "på en grunnvoll andre hadde lagt". Han ville ikke ta æren for noe som allerede andre hadde utført.

"Men den som roser seg, han skal rose seg i Herren" (v.17). Ingen arbeider må rose seg selv på noen annen måte enn at han gir Gud æren for alt.

Vranglærerne gav seg selv æren. De anbefalte seg selv, men holdt ikke prøve på denne måten. En anbefaling av seg selv vitner på forhånd imot en selv.

Nei, bare den som Herren anbefaler, holder mål fullt ut, og det var Paulus' ros å utføre sin gjerning for Herrens øyne slik at Herren stadfestet Ordet han forkynte ved de forskjellige tegnene som fulgte han.

Det er viktig å legge merke til dette, slik at vi skyr alt som minner om anbefaling av oss selv. Da vil vårt åndelige øre bli mer og mer lydhørt overfor alt som minner om selvros som vil fram i vår tale.

Det er langt bedre å sette seg selv nederst og være stille i troskap til det Herren har gitt oss, og så være fornøyd med den anbefalingen han gir.
2Kor 10:7-18
Apostelen går videre med å peke på en av hovedgrunnene til at han ikke ble anerkjent. Motstanderne peker nemlig bare på de ytre tingene og bedømmer ikke etter den åndelige siden. Men alt var egentlig tydelig om de bare ville se rett.

Begynnelsen av v. 7 oversettes noe forskjellig. Vår oversettelse sier: "Dere ser bare på det utvortes!" NO oversetter: "Se på det som ligger klart i dagen." (Forfatteren av denne kommentaren går inn for en oversettelse i tråd med den siste. o.a.)

Det vil si at de bare kunne foreta en upartisk bedømmelse. Dersom disse motstanderne Paulus hadde, trodde om seg selv at de tilhørte Kristus og var hans rette folk, så måtte de innse og godta at også Paulus hørte Kristus til (v.7).

Troen vil alltid bli gjenkjent av troen. Noe annet kunne de ikke komme fram til. Var de selv troende, kunne de ikke forkaste han som hadde brakt Kristi evangelium til Korint. Uten å bli flau kunne han rose seg av at han hadde bygd opp troslivet i Korint ved den myndighet Herren hadde gitt han som apostel.

Han hadde slett ikke revet ned (v.8). Ved det siste tenker Paulus på den skammelige gjerningen vranglærerne hadde gjort.

Når Paulus på denne måten viser til sin kristenstand og sin myndighet som apostel, visste han at han ikke ville bli til skamme. Det skulle nok Herren sørge for.

Og de som påstod at han bare var modig til å skremme på papiret, mens han var spak og stakkarslig når han møtte dem ansikt til ansikt, skulle ikke få rett i sine påstander. Nei, de skulle nok få merke at han stod som en mann bak sine ord (v.9-11).

Han våget ikke regne seg selv iblant eller sammenligne seg med slike folk som stadig "gir seg selv vitnesbyrd". De så ikke at de gjorde seg skyldige i den dumheten å sammenligne seg selv med seg selv (v.12).

På denne måten er det jo ikke vanskelig å innbille seg at en er stor. Når en går ut fra som gitt at alt er som det skal være, er selvbedraget fullkomment. De falske apostlene prøvde ikke seg selv for Guds ansikt.

Hvor mange er det ikke som oppfører seg på samme måten i dag også. De har laget seg et mål som det passer dem selv, og da er det ikke så vanskelig å bestå prøven. Men resultatet ville bli et helt annet om de ville bruke Herrens hellige vilje som målestokk (se fariseeren og tolleren),

Men Paulus roste ikke seg selv sånn i det blå, slik den gjør som bruker seg selv som målestokk. Da blir det jo ingen grenser. Paulus hadde derimot fått en målestokk av Gud. Gud hadde selv trukket opp grenser for han. Innenfor disse grensene skulle han utføre sin gjerning. Og etter denne målestokken hadde også hans virksomhet nådd til korinterne (v.13).

Paulus hadde ikke overtrådt grensen for sin virksomhet da han forkynte evangeliet i Korint. Han hadde ikke blitt holdt tilbake som om han "ikke alt var kommet til" dem. Nei, Gud hadde strukket ut sitt mål så langt at han hadde kommet til Korint med Kristi evangelium (v.14).

Derfor hadde han ikke gått inn i "andres arbeid" og rost seg av det andre hadde gjort (som de falske apostlene). Han ville ikke trenge seg inn der hvor Herren ikke hadde gitt han noen oppgaver. Han ville ikke ta æren for noe arbeid som andre hadde fullført med sitt slit (v.15-16).

På dette grunnlag hadde han også det håp at ettersom de vokste i troen, skulle han få se "at vi skal bli enda større blant dere", det vil si ha enda større framgang blant dem.

Men dette skulle altså skje innenfor de grensene som var trukket opp. Han håpet altså at Herren også ville trekke grensene videre ut fra Korint, slik at han ved korinterne kunne nå videre ut med evangeliet også til dem som bodde bortenfor Korint.

I Romerbrevet som Paulus skrev ikke så lenge etter dette brevet, ser vi at Paulus i ånden så for seg at grensen for hans arbeid strakte seg helt til Spania (Rom 15:24).

I Rom 15:20 gjentar han også det han sier her at han ikke vil bygge "på en grunnvoll andre hadde lagt". Han ville ikke ta æren for noe som allerede andre hadde utført.

"Men den som roser seg, han skal rose seg i Herren" (v.17). Ingen arbeider må rose seg selv på noen annen måte enn at han gir Gud æren for alt.

Vranglærerne gav seg selv æren. De anbefalte seg selv, men holdt ikke prøve på denne måten. En anbefaling av seg selv vitner på forhånd imot en selv.

Nei, bare den som Herren anbefaler, holder mål fullt ut, og det var Paulus' ros å utføre sin gjerning for Herrens øyne slik at Herren stadfestet Ordet han forkynte ved de forskjellige tegnene som fulgte han.

Det er viktig å legge merke til dette, slik at vi skyr alt som minner om anbefaling av oss selv. Da vil vårt åndelige øre bli mer og mer lydhørt overfor alt som minner om selvros som vil fram i vår tale.

Det er langt bedre å sette seg selv nederst og være stille i troskap til det Herren har gitt oss, og så være fornøyd med den anbefalingen han gir.

2Kor 11:1-15
I det foregående har Paulus avvist all selvros som gagnløs og ufornuftig. Og likevel må han be om at de må finne seg i litt av denne ufornuften fra hans side.

"Dårskap" (NO: "galskap") kaller han dette. Og det vet han at de vil tåle, for i v. 19 sier han at de så utmerket godt tåler "dårene" (NO: "Folk som har mistet forstanden").

Det viste seg jo at de mer enn gjerne fant seg i å høre på folk som roste seg selv. De fikk høre mer enn nok av det fra de falske apostlenes side.

Når Paulus føler at han er nødt til å trekke fram sin egen person, er det av "nidkjærhet" han gjør det. Ikke nidkjærhet for sin egen ære, men "Guds nidkjærhet" for dem (NO: "Brennende omsorg for dere, Guds egen omsorg"). Gud viser omsorg for alle, og han vil ikke dele vårt hjerte med andre.

Paulus sammenligner seg med en som har fått i stand en forlovelse. Han hadde trolovet menigheten med Kristus, - og bare han. Og Paulus ville så gjerne framstille korinterne og menigheten som en ren og uberørt jomfru for Kristus. Her tenkes det på Herrens gjenkomst der brudgommen kommer for å hente bruden sin hjem til seg (v.2).

Men Paulus hadde begynt å frykte for at det skulle gå med korintermenigheten som det gikk med Eva. Han var redd den skulle la seg bedra av slangen slik at de mistet "den enkle og rene troskap mot Kristus" (v.3).

Vranglærerne kom jo som tjenere for den gamle slangen, djevelen, for med list å føre deres tanker på avveier slik at brudens sinn kunne bli fordervet og urent.

Det var dessverre grunn til slik frykt, for korinterne hadde vist seg tålmodige og mottakelige på en sørgelig måte (v.4). Kom det noen og forkynte "en annen Jesus", eller brakte med seg "en annen ånd" eller "et annet evangelium", så lå det så altfor nær for dem å ta imot en slik lære. Dette hadde sin grunn i deres umettelige trang etter nyheter.

Det er tydelig nok at det her blir gitt et bilde av vranglærerne som Satans sendebud. Satans framgangsmåte er nettopp å forkynne om Jesus på en slik måte at det i virkeligheten blir en helt annen Jesus som forkynnes, enn den sanne.

Han taler gjerne i høye toner om Ånden, men på en slik måte at det i virkeligheten blir egenviljens ånd som får rå. Han forkynner også tilsynelatende evangeliet som mildt og vennlig, men det er et evangelium uten lidelse, uten omvendelse og uten forsakelsens smerte. Og det blir i virkeligheten et falskt evangelium.

Grunntekstens uttrykk for "da tåler dere det så gjerne" (v.4), har en slik form at det ikke uten videre vil si at korinterne helt hadde funnet seg i og tatt imot den falske læren. Men uttrykket viser at det ligger så nær for dem å gjøre det. Det er derfor ikke en dom over dem, men en kraftig advarsel i den måten han sier dette på.

Fordi korinterne stod så ustøtt og så lett lot seg fange av de store ordene til de falske lærerne, så Paulus seg nødt til å trekke fram sin egen person.

Hvem mener han i v. 5 når han sier: "Disse veldige apostlene"? De fleste fortolkerne, og visstnok med rette, mener det er de første apostlene som de jødiske vranglærerne stadig henviste til som de sanne apostlene. Paulus derimot beskrev de som et vrengebilde av en apostel.

Paulus sier så enkelt at han likevel mener at han ikke "står tilbake for disse veldige apostlene på noe vis". Det vil si at han også hørte med i kretsen av disse apostlene.

I Gal 2:6-9 forteller han jo om sitt møte med Peter, Johannes og Jakob, Herrens bror, og hvordan de ikke stilte han overfor nye tilleggskrav. De godkjente hans apostelembete for hedningene og gav han "samfunnshånd" som tegn på fellesskap.

I en annen forstand kaller han seg "den ringeste av apostlene" (1Kor 15:9) fordi han hadde forfulgt Guds menighet. Men han føyer til at han har arbeidet mer enn noen av dem.

Det er noen som oppfatter "disse veldige apostlene" som et ironisk og refsende uttrykk for de falske apostlene, - de opphøyde jo seg selv så veldig. Det kan være mulig, men den første forståelsen om at det tenkes på de første apostlene, gir best mening. Dette nettopp fordi motstanderne til stadighet påberopte seg Peter i motsetning til Paulus.

Paulus innrømmer at han bare er "ulærd i talekunst" (v.6). Den talekunsten med fine ord og vendinger som korinterne var så begeistret for (se 1Kor 1-2), den behersket han ikke. Ja, han ville egentlig ikke tale på denne måten heller, og særlig ikke i Korint der de var så forgapt i denne formen.

Men når det gjaldt "kunnskap", stod han ikke noe tilbake. Den rike innsikten han hadde i alt som hadde med gudsåpenbaringen å gjøre, hadde han gjort kjent for dem.

I v. 7-12 peker Paulus på et annet punkt som motstanderne har brukt for å reise sin anklage mot han. Han hadde ikke villet ta imot underhold fra korinterne. De hadde stemplet det som uverdig for en apostel å underholde seg selv ved egne hender.

Paulus spør nå om han gjorde synd da han forkynte Guds evangelium for dem "uten vederlag". Var det galt av han å arbeide med sine egne hender eller at andre menigheter sørget for han mens han lot korinterne være fri fra dette (v.8-9)?

Vi vet jo at særlig menigheten i Filippi hadde hjulpet han med gaver (Fil 4:15). Så sant som Kristi sannhet bodde i han, skulle ingen i Akaia få ta fra han denne ros (v.10).

Og hvorfor gjorde han dette? Var det fordi han ikke var glad i dem (v.11)? Nei, han hadde "ydmyket" seg selv for at korinterne kunne "bli opphøyet" (v.7). Det vil si for å kunne frelse dem ut av vantroens mørke og befri dem fra å tro at hans taler var fulle av pengespekulasjoner.

Men derfor ville han også fortsette å klare seg selv for å hindre motstanderne fra å stille seg likt med Paulus i det arbeidet de roste seg av. De brukte jo alle muligheter til å sverte han. De ville komme på like fot om også Paulus tok lønn for det arbeidet han gjorde i menigheten.

I v. 20 hører vi at vranglærerne i høy grad utnyttet tilhørerne sine. Ved sin uegennyttige holdning ville Paulus stille seg i motsetning til disse Satans tjenere.

I v. 13-15 sier han klart nok at disse tjenerne er utsendinger fra Satan. Den skikkelsen de tok på seg som apostler for Kristus, var løgnskikkelser (v.13).

Og det var ikke noe under. Det hadde de lært av sin herre og mester. "For Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel," sier Paulus (i v. 14).

Det finnes ikke noen spesiell hendelse i Skriften som dette uttrykket viser til. Det måtte i tilfelle være til da Satan hadde opptrådt slik overfor Jesus i ørkenen. Det betegner vel bare Satans slu vesen som alltid blander noe sannhet inn i løgnen og gir inntrykk av at han vil opplyse menneskene.

Også i våre dager slår han om seg med den "sanne opplysningen" som i virkeligheten bare fører hjertene bort fra det sanne verdens lys, Jesus Kristus. En skal ikke undre seg over at Satans tjenere følger etter han. "Men for dem skal enden svare til deres gjerninger" (v.15). De skal få lønn som fortjent. De skal få sin del sammen med den djevel de fulgte og tjente.

Vil vi bevare den enfoldige troskapen mot Kristus, må vi være på vakt overfor alt som vil lokke hjertet til å dele seg og være opptatt med mer enn bare han.

2Kor 11:16-33
I det foregående har Paulus delvis fremhevd sin rike innsikt og kunnskap i alt som har med Guds rike å gjøre. Han har også delvis understreket at han arbeidet uten vederlag blant korinterne.

Selv om det faller vanskelig for han, går han nå delvis videre med det han begynte på, nemlig de personlige fortrinnene han hadde i Herrens tjeneste sammenlignet med de falske apostlene. Han har ikke lyst til å ta fram dette, og han gjør det ikke av fri vilje eller etter eget valg.

Han ville vært fra forstanden ("en dåre") om det hadde vært hans hjerteønske å rose seg selv, men leserne må ikke oppfatte han slik (v.16). Men selv om de skulle komme til å betrakte han som en dåre (NO: "fra forstanden"), måtte han finne seg i det.

Han vet at det ikke er etter Herrens Ånd å tale som han nå gjør (v.17). Det vil si at det er ikke den slags tale som passer seg for et Guds barn. Han vet så vel at det er Herren alene som skal ha æren for alt han har tålt og utrettet. Paulus betrakter seg selv som en unyttig tjener som bare hadde gjort det han var skyldig å gjøre (se Luk 17:10). Og slik ville han helst tale. Men nå måtte han endre tonen og prøve å måle seg med de andre "på kjødelig vis" (v.18).

Det var korinterne som tvang han til dette, de som mente om seg selv at de var "så kloke" (v.19), og åpenbarte sin klokskap ved å høre på folk som er dårer (NO: "som har mistet forstanden").

I v. 20 viser han at de gjerne tok imot slike folk. De tålte at de falske apostlene hersket over dem og gjorde dem til sine slaver. De tålte deres urene begjær og lot seg utsuge av dem. De lot seg fange av dem og tålte deres overlegenhet og brutale framferd.

"Siden vi synes å ha vært så svake," føyer han til (v.21). På dette punktet kommer han til kort overfor vranglærerne. Men når det gjelder det som de roste seg av, så kunne han også våge å snakke om det. Han kan likevel ikke holde seg fra å tilføye: "Nå taler jeg som en dåre."

Slik ros stempler Paulus som uforstand og ikke etter Herrens vilje. Men likevel kan han framføre det følgende i Herren fordi han ikke gjør det for sin egen skyld slik vranglærerne gjør. Han gjør det for å hjelpe korinterne til å komme til sans og samling igjen.

Peker motstanderne på sine fortrinn som "hebreere", "israelitter" og "Abrahams ætt", så kunne også Paulus gjøre det samme. Hebreer betegner en ekte jøde. Israelitt understreker den åndelige stillingen som en del av paktsfolket, og Abrahams ætt er uttrykk for den utvalgte slekten som hadde fått Messiashåpet.

Og de kalte seg "Kristi tjenere". "Jeg taler i vanvidd," legger Paulus til. Den Herre de i virkeligheten tjente, var jo Satan. Hvor mye mer var ikke han da en Kristi tjener!

Og nå nevner han i v. 23-29 alle de lidelsene han hadde gjennomgått som Kristi tjener. Han nevner ikke alt han har utrettet. Når han absolutt skulle trekke fram sin egen person, kunne han ikke gjøre det på noen finere måte enn ved nesten utelukkende å peke på den trengsel hans tjeneste hadde ført med seg.

Han vil peke på sin "svakhet og skrøpelighet" (v.29-20), for på den måten får likevel Herren æren for det hele. Det er jo Herren som har båret han gjennom alt sammen.

I v. 23 står det: "Jeg har arbeidet mer (enn de)." Det kan rettere oversettes: "Jeg har tålt flere trengsler enn de." For det er jo trengslene som er grunntanken i hele denne framstillingen om kjennetegnene på en sann Herrens apostel. De falske apostlene vil gjøre det de kan for å unngå alt som heter trengsler i forbindelse med arbeidet.

Når det gjelder v. 24, vil vi bemerke at de trettini piskeslagene var en jødisk straff. Etter 5Mos 25:3 var det forbudt å gi skyldige mer enn 40 slag. For ikke å telle feil brukte de i senere jødisk praksis å nøye seg med 39 slag.

Når det gjelder de andre lidelsene Paulus nevner, hører vi i Apostlenes gjerninger om bare én hudstrykning, nemlig den som skjedde i Filippi (Apg 16), og én steining (Apg 14).

I tillegg til de tre skipbruddene som nevnes her, hører vi om enda et på reisen til Rom (Apg 27). Når det står "et døgn har jeg vært i dypet" (v.25), må vel det forstås som at han har drevet rundt på havet i åpen båt eller på vrakgods (denne tanken følges i NO).

Bare en liten del av det Paulus hadde gjennomgått, blir omtalt i Apostlenes gjerninger. De gamle vitnene var helteskikkelser som ikke gjorde så mye vesen av slike farer og trengsler.

I v. 28-29 peker Paulus mer på det som kan kalles åndelige trengsler. Han led sammen med sine åndelige brødre i troen. Han tok seg av det daglige presset. Han bar omsorg for dem og kjente på deres skrøpeligheter som om de var hans egne. Og falt noen fra troen, kjente han det som en sviende smerte i sitt hjerte.

Han levde i sannhet ikke for å tilfredsstille sine egne behov, men søkte å bære de andres byrder (Gal 6:2).

Når Paulus trekker fram denne siden ved sin apostelgjerning, er det for å vise at hans kjennemerke ikke var det sterke og storslagne. Det var jo slikt motstanderne skrøt av og som det naturlige menneske så lett bruker som kjennetegn på det som er stort.

Nei, i Mesterens spor gikk han lidelsenes og fornedrelsens vei med en storhet som var en helt annen enn den verden beundret. Den var av det slaget Kristus har vist sine tjenere. Paulus led som et vanlig menneske. Han stod fram i ytre ringhet, men nettopp på denne måten åpenbarte Kristus sin herlighet gjennom han.

Han kaller Gud til vitne på at han ikke har overdrevet i noe av det han har sagt (v.31). Og samtidig lovpriser han Gud som hadde båret sitt lille, svake barn gjennom alt sammen og latt han få være til velsignelse.

I v. 32-33 nevner Paulus bare ett enkelt trekk for å forklare nærmere sin svakhet. Dette viser hva som hendte med han rett etter omvendelsen ved Damaskus da han bekjente Kristus.

Den arabiske kongen Aretas hadde da herredømmet over Damaskus. Hans landshøvding der ville gripe Paulus. Sannsynligvis var landshøvdingen påvirket av jødene til å gjøre det, men Paulus slapp bort i en kurv gjennom en luke i muren. Det er sannsynligvis samme hendelsen som Lukas nevner i Apg 9:25.

Når Paulus nevner dette trekket, er det muligens for å vise at han benyttet seg av menneskelige midler til å bli reddet. Dette var slett ikke i strid med apostolisk høyhet selv om motstanderne hans ville si at det var en uverdig måte å bli reddet på for en apostel. De ville heller kreve et under.

Nei, disiplene er ikke over sin mester. Det eiendommelige ved Guds rikes gang her på jord er nettopp dette at skatten bæres i leirkar.

Alt går tilsynelatende sin vante gang slik at Guds barn i alminnelighet må lide slik Mesteren gjorde. At Gud kan gripe inn på underfullt vis, det har han ofte vist, men som oftest lar han det skje på en naturlig måte.

2Kor 12:1-10
Paulus avslutter dette avsnittet med å stille den høyeste åpenbaringen han har mottatt (v.2-6), sammen med den ydmykende lidelsen han har måttet tåle (v.7-9).

Han begynner med å si at han altså er tvunget til å rose seg selv om det i og for seg ikke tjener til noe. Det er en fare å stoppe opp for de gode tingene som kan stimulere hovmodet til selvopphøyelse.

Likevel måtte han la dem få vite at hans ros ikke bare bestod i lidelser for Jesu skyld. Han hadde også gjort rike erfaringer av storheten ved det å være en apostel ved de underfulle synene og åpenbaringene han hadde fått fra Herren (v.1).

Og nå nevner han disse åpenbaringene, men legg merke til den ydmyke omtalen av seg selv: "Jeg kjenner et menneske i Kristus."

Han nevner ikke seg selv med navn, men det gjør han nok for å vise at det han nå vil fortelle har skjedd med han, men uten at han gjorde noe fra eller til. Hele framstillingen er nøktern og troverdig.

Han sier ikke mer om de ytre omstendighetene enn det han visste. Han ble nemlig "rykket like inn i den tredje himmel" (v.2-3), "inn i Paradis", og der hørte han "usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale" (v.4).

Om han var i legemet slik at det også var rykket bort, eller om det bare var hans ånd som for en tid var rykket inn i Paradis, det visste han ikke. Bare "Gud vet det".

Men at det hadde skjedd var han så sikker på at han kunne angi tidspunktet for det. Det skjedde nemlig fjorten år før han skrev brevet. Det vil være omtrent på den tiden han begynte sin gjerning som apostel. Enten er det ved slutten av oppholdet i Tarsus eller etter at han og Barnabas var hentet til Antiokia (Apg 11:25-26).

Denne høye åpenbaringen viser oss både hvilken stor apostel Paulus var og hvilke store ting Herren ville bruke han til framfor noen andre av sine tjenere.

Helt fra Antiokia til Rom ligger velsignelsene igjen etter han når han reiser omkring. Guds nåde mot han gav forunderlig resultat, - og det gjør det fremdeles i dag. Paulus' vitnesbyrd lyder jo fremdeles iblant oss.

Hva betyr uttrykket: "Den tredje himmel" (v.2)? Er det det samme som "Paradis" (v.4)?

Paradis må her være stedet der Guds trone er, slik det sies i Åp 2:7, altså Guds paradis. Det er ikke det paradis der de avdødes ånder oppholder seg mens de venter på oppstandelsen, altså det paradis som Jesus lovet den angrende røveren på korset (se Luk 23:43).

Noen mener den tredje himmel og paradis er det samme. Men utviklingen i tanken fra v. 1-2 til v. 3-4 synes å sette Paradis høyere enn den tredje himmel.

At det er flere himler er en tanke som stadig møter oss både i Det gamle og Det nye testamentet. Vi kan vise til Jesu egne ord da han lærte sine disipler å be (Matt 6:9): "Fader vår, du som er i himlene."

Videre ser vi det samme i Ef 4:10: "Han som steg ned, er den samme som fór opp over alle himler." Jødenes skriftlærde talte om sju himler selv om det har mindre å si. Vi kan ikke si hva "den tredje himmel" betyr.

Noen mener den første himmel er himmelrommet eller atmosfæren som skyer og fugler beveger seg i. Den andre himmel er etter deres mening stjernehimmelen, og den tredje himmel blir da betegnelsen på det stedet som er opphøyet over alle skapte ting.

Andre mener at forskjellen mellom de forskjellige himlene er en åndelig forskjell etter den fylde de himmelske vesener vil ha i sitt liv i forhold til Gud.

Vi vet ikke mer enn at det må betegne noe som er stort og herlig.

"Denne mannen vil jeg rose meg av," sier Paulus i v. 5, og han fortsetter: "- men meg selv vil jeg ikke rose meg av - uten av min svakhet." Meningen er at vil han rose seg av denne høye åpenbaringen, så er det i virkeligheten ikke seg selv han roser, men den Guds nåde som han har fått del i.

Skulle han rose seg av seg selv, ville han helst stoppe opp for svakhetene. Det vil si at han ville stoppe opp for de gangene han var helt hjelpeløs slik at det bare var Gud som fikk handle gjennom han.

Han kunne nok rose seg av sine åpenbaringer uten å være en dåre (NO: "- være fra forstanden"), for det var ikke tomt skryt. Det ville være sannheten han sa. Men han ville ikke det for at ikke menneskene skulle se noe stort i hans person.

Nei, han ønsket ikke å påvirke menneskers bedømmelse av han på denne måten. Han vil selv la dem ta stilling til han ut fra det de visste ved å se han i virksomhet og høre på han (v.6).

Det er også det beste for oss på alle måter ikke å påvirke mennesker til å tenke vel om oss. Vi skal la Herren lede oss slik at han selv kan vise menneskene hvem vi er.

Og Herren hadde gitt Paulus noe som skulle hjelpe han og holde han tilbake fra å opphøye seg "av de overmåte store åpenbaringer" (v.7). Han hadde nemlig fått "en torn i kjødet" (egentlig "en torn for kjødet"), - "en Satans engel," legger Paulus til. Denne skulle slå han (egentlig: "slå han med neven i ansiktet") så ikke hovmodet skulle få overtaket.

I dette ordet bekjenner Paulus åpent at han ennå ble fristet til å være hovmodig. Likevel gjør ikke denne bekjennelsen Paulus mindre.

Men hva mener han med denne "torn i kjødet"?

Noen mener det kan ha vært gudsbespottelige tanker. Andre mener det kan bety anfektelser og lidelser som fulgte med hans kall som apostel. Og endelig er det andre som mener det var legemlige lidelser som plaget han.

At det skulle være åndelige anfektelser, er likevel tvilsomt. Som regel var jo Paulus frimodig og full av seiersglede.

At det skulle være fristelser til utukt slik katolikkene mener ut fra sine erfaringer med munkevesenet, er utenkelig når en ser hva Paulus sier i 1Kor 7:7. Der går det klart fram at han betraktet det som en særlig nådegave å kunne leve ugift slik han gjorde.

Like usannsynlig er det at det skulle være ytre trengsler. Det var jo ikke noe spesielt for Paulus. Alle sanne vitner vil ha sin del av det, og slike trengsler betraktet han som en ære (se Gal 6:17 og Fil 1:29). Han ville sikkert ikke ha bedt om å bli fri fra slike lidelser. Herren selv har jo sagt: "Salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allehånde ondt på dere for min skyld" (Matt 5:11).

Det mest sannsynlige blir da at det har vært en legemlig lidelse som han mente en Satans engel påførte han selv om han så det som noe som var gitt ovenfra.

At Paulus mente det var noe Herren hadde lagt på han, viser seg ved at han bad Herren om å utfri han fra dette. "Tre ganger" bad Paulus Gud om at han måtte ta bort denne Satans engel (v.8).

Her får vi et vink om at også vi skal be om slike ting som vi ikke på forhånd vet er tjenlig for oss eller ikke. Vi skal bare fortelle Herren om det og ikke gi oss fordi vi ikke så noe svar på det med én gang.

Hvis vi bare ber med et ydmykt sinn slik at vi først og fremst ønsker at Guds vilje må skje med oss (se Frelserens bønn i Getsemane), så vil Han se i nåde til vår bønn slik han gjorde med Paulus.

Det gjør han selv om han ikke bønnhører oss på den måten vi ønsker det. Herren svarte Paulus: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet" (v.9).

Paulus' inderligste bønn var at han måtte bli skikket til å være et redskap for Herren. Han selv mente han ville kunne arbeide bedre om han var fri for denne plagen. Men Herren mente noe annet. Han så at han kunne bruke Paulus best med hans svakhet.

I grunnen ble jo Paulus bønnhørt likevel, og derfor kan han også si så glad at han ville rose seg av sine skrøpeligheter og være fornøyd slik stillingen var (v.9-10).

Alle skrøpelighetene og de ytre trengslene var noe han måtte bære for Kristi skyld. Derfor kunne han også være ved godt mot idet han visste at når han selv var svak, så var han sterk i Herrens kraft.

Hvor ofte mener ikke også vi at bare vi var fri for dette eller hint, så skulle vi virkelig kunne gjøre noe for Herren. Når Herren likevel ikke fritar oss fra det som plager, må vi forsøke å gjøre som Paulus og slå oss til ro i en salig, hellig glede over at Guds nåde er nok for oss. Alt er i sin rette orden fordi det er slik Herren vil det skal være.

Det faller nok ofte tungt for oss å kunne si det med stille hjerte: "Min nåde er nok for deg." Det er ikke bare verdens barn som ikke har nok med Guds nåde. De vil gjerne regne med sine egne gode gjerninger også når det gjelder frelsen, eller ha så og så mye av sin egen vilje i behold før de synes de har nok.

Også Guds barn merker ofte hvor vanskelig det er å si disse ordene. Når Herren tar fra oss noe vi har vent oss til som en del av vår lykke, eller legger på oss noe som vi synes er for tungt å bære, skal vi huske på at det er Gud som sier det til oss.

Vi må derfor prøve å klynge oss til hans ord og leve på det som han forteller oss. Så vil Den Hellige Ånd bruke ordet slik at det til sist kan vekke gjenklang hos oss.

2Kor 12:11-21
Nå er det som om Paulus ser tilbake på hvor mye han har sagt for å anbefale seg selv. Dette tilbakeblikket får han til å bekjenne: "Jeg er blitt en dåre!" (NO: "Så har jeg da vært helt fra meg!"). Men han føyer til og det med rette: "Dere har tvunget meg til det" (v.11).

Det var egentlig korinterne som skulle ha forsvart han overfor motstanderne hans, men det hadde de ikke gjort på rett måte.

Apostelen ville gjerne bekjenne om seg selv at han ingenting var, men han kunne ikke godta at han på noen måte stod tilbake i forhold til de andre apostlene (v.11).

Hadde korinterne gjort sin plikt, kunne de ha spart han for dette. De hadde jo selv hatt anledning til å se han i arbeid. De hadde sett at han hadde gjort "en apostels tegn" i blant dem, og de hadde sett at han hadde gjort alt "med all utholdenhet" (v.12). Det vil si at han hadde holdt ut uten å gå trøtt.

Dette aposteltegnet beskriver Paulus med tre forskjellige uttrykk: "- tegn og under og kraftige gjerninger." Miraklene har disse tre sidene ved seg. Dels er de tegn på sannheten ved Kristi gjerning. Dels er de under som langt overgår den menneskelige forstand, og dels er de kraftige gjerninger som åpenbarer Guds kraft.

Slike undergjerninger hadde også skjedd under Paulus' virksomhet i Korint.

Det eneste som hadde tilsidesatt korintermenigheten i forhold til de andre menighetene, var dette at han ikke hadde tatt imot underhold fra dem. Dette har han nevnt tidligere.

Dersom det kunne kalles urett at han hadde gjort dette, så ber han dem at de må tilgi han. Men han kunne ikke forandre på dette nå heller selv om det var tredje gangen han skulle komme til dem. Det var ikke det de eide, han var ute etter. Det var dem selv han søkte. Han var jo som en far for dem, og det naturlige er at det er faren som samler rikdom til barna og ikke omvendt (v.14).

Og Paulus ville ikke bare med glede bruke alt for deres skyld. Han var til og med rede til å gi seg selv om de bare kunne bli frelst. Dette var han villig til selv om det skulle føre til at de elsket han mindre fordi han ikke krevde noe av dem for sin egen del (v.15).

Det er fint når noen elsker slik at de kan tåle å bli møtt med kulde fra den de elsker og ikke miste kjærligheten selv om det gjør vondt til det innerste i ens sjel.

I v. 16-18 nevner han medarbeiderne sine. Han tenker seg at korinterne nok vil innrømme at han personlig ikke har vært noen byrde for dem. Men muligheten er da at han var "listig" og skaffet seg fordeler gjennom vennene han sendte til dem. Han hadde jo sendt Titus og en annen bror til dem (den tredje var sendt av menigheten i Makedonia, se 2Kor 8:19).

Motstanderne hans hadde kanskje ymtet noe om at han hadde beriket seg gjennom disse brødrene, enten ved å la dem kreve inn penger til han selv eller ved at han kanskje stakk noe av den innsamlede gaven i egen lomme.

Paulus spør frimodig om de hadde merket noe slikt hos Titus. Hadde ikke disse brødrene handlet i samme ånd og gått i samme spor som han (v.18)?

Nei, de hadde ingen grunn til å svikte han da han ble angrepet så skammelig mens han var fraværende.

I v. 19-21 slutter Paulus med å peke på at han på ingen måte mente at denne saken skulle avgjøres med korinterne som dommere selv om han hadde forsvart seg selv som Herrens apostel for dem (v.19).

Nei, allerede i 1Kor 4:3 hadde han jo sagt at det betydde ingen ting for han om han ble dømt av dem eller noen annen menneskelig domstol. Han stod til ansvar for Gud, slik at det ville stride mot hans stilling som apostel.

"Det er for Guds ansikt vi taler, i Kristus," sier han. Alt hadde skjedd i et inderlig livssamfunn med Han. Likevel hadde hans selvforsvar vært tenkt til gagn for dem selv om det ikke hadde blitt ført for deres domstol. Det var ment å være til hjelp for dem og vekst i troen.

Vi ser aldri at Paulus kryper for noe menneske. Han viser alltid en verdig holdning idet han er seg bevisst den stillingen Gud har gitt han. På den andre siden er han aldri verken overlegen eller fin på det. En merker alltid at hjertelaget hos han var ledet av Kristi kjærlighet.

Det var viktig for korinterne at de holdt fast ved han som Herrens apostel om de skulle bli bygd opp. Og at de trengte å bli bygd opp, begrunner han i v. 20-21.

Han var redd at det ennå fantes slike ting i menigheten som var til å sørge over. Kanskje ville han ikke finne dem slik han gjerne ville, og ikke ville de finne han slik de ønsket heller. Han ville da være nødt til å bruke sin myndighet som apostel (v.20).

Han var redd han skulle finne mye av det han i Gal 5:10-21 kaller frukten av den onde naturen, først og fremst den splittende ånd som gir seg uttrykk i "strid, misunnelse, vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder, oppblåsthet (hovmod), uorden" (v.20).

Ja, han fryktet for at det skulle bli en ny ydmykelse for han når han kom til dem igjen.

"Blant dere" kan også oversettes "for deres skyld". Egentlig står det "med hensyn til dere". Det var altså det dårlige i blant dem som ville ydmyke han (v.21).

På samme måte som en god tilstand i menigheten ville være til ære og glede for apostelen (se 2Kor 1:14), ville det være en ydmykelse for han å se at hans åndelige barn ikke levde rett. Men Paulus tar også ydmykelsen som av Guds hånd som noe som skulle være med og oppdra han selv.

Når det er noen av dem som vi arbeider med som gir oss sorg, er det viktig at vi ikke blir bitre på dem, men selv ydmyker oss for Gud. På den måten blir vi hjulpet til å eie en hellig sorg over deres fall.

Paulus kjente liksom på forhånd den sorgen han ville få over mange. Ikke bare på grunn av den innbyrdes striden, men også på grunn av mange ting som var verre. Det fantes synder som satte de mørkeste flekker på menigheten i Korint.

De hellige der hadde latt seg fange av og gjort seg urene med det umoralske og lastefulle livet som preget verdensbyen Korint. Så langt tilbake som ved Paulus' første besøk hadde de blitt advart mot det, men de hadde ennå ikke angret og vendt seg bort fra det (v.21).

2Kor 13:1-13
Enda en gang kommer Paulus med en alvorlig formaning til den gjenstridige flokken. Når han nå kommer til dem for tredje gang, måtte de uten skånsel rydde opp i alle ting. Men han ville likevel sørge for at enhver sak var skikkelig bevitnet før han gjorde noe.

Vi ser at Paulus ikke ville ha noe å gjøre med løse rykter. Dette med to eller tre vitner er en ordning som er hentet fra jødisk rettspraksis og har sitt opphav i 5Mos 17:6. Ett vitne var ikke nok.

Allerede da han var hos dem andre gangen, hadde han sagt at han ikke ville vise skånsel mot dem som syndet, og dette gjentar han nå på forhånd slik at de skal være klar over det når han kommer.

Dette gjaldt også "alle de andre", et uttrykk som vel peker på den delen av menigheten som hadde latt seg hisse opp av de falske apostlene til motstand mot Paulus (v.1-2).

Nei, han ville ikke vise skånsel. De hadde jo ønsket bevis for at Kristus talte gjennom Paulus og hadde tatt hans spake opptreden i blant dem som et vitnesbyrd om at han ikke var noen rett apostel (se 2Kor 10). Kristus hadde nå ellers vist seg mektig i blant dem og det gjennom Paulus' vitnesbyrd (v.3).

Riktignok har også Kristus engang stått fram i svakhet (v.4), men denne ytre svakheten som var åpenbar da han døde på korset, kom av at han frivillig gav avkall på å bruke sin makt. Men denne svakheten var nå avløst av herlighetslivet som han ble reist opp til ved Guds kraft.

Paulus følger etter sin store Mester. I han kunne også Paulus gi avkall på å bruke sin myndighet, og derfor stå fram som den svake.

Men på den andre siden kjente Paulus også til hva det vil si å leve med Kristus ved Guds kraft. Og denne kraften skulle så visst komme til syne hos dem. Den hadde jo vist seg gjennom det arbeidet han allerede hadde utført hos dem, men den kunne også komme til uttrykk gjennom myndigheten til å tukte.

I stedet for at de skulle kreve bevis fra Paulus på at han var en rett apostel, var det mye bedre at de ransaket seg selv om de var i troen. "Ransak dere selv (NO: "Prøv dere selv")," sier han (v.5). Eller var det virkelig kommet så langt at de ikke lenger merket om Kristus var i dem? Var ikke lenger Kristus i dem, så var de bare navnekristne og kunne ikke bestå prøven.

Men hvordan det enn var med dem, så håpet han at de skulle forstå at Paulus består prøven som en rett apostel og ved Guds kraft var voksen for den oppgaven som var betrodd han.

Likevel gjentar Paulus enda en gang (v.7) at han ber til Gud for dem at de ikke måtte gjøre noe ondt, men gjøre det gode selv om hans apostoliske myndighet til å tukte dem ikke kom til syne.

De kunne godt benekte at han bestod prøven som rett apostel, men han ville mye heller la det se ut som om han ikke holdt mål enn at de skulle fortsette i det onde og på den måten tvinge han til å opptre uten å vise skånsel.

Dersom Paulus bare tenkte på å vise sin myndighet og derfor heller ikke ville la dem modne til tukt, da tjente han ikke lenger sannheten. Sannheten er ikke egenkjærlig, og hans kraft ville være brutt om han opptrådte slik. "For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten" (v.8).

Nei, han ville være glad for å kunne være svak om de bare i god forstand ville være sterke. For det som lå Paulus på hjertet, var ikke hans egen ære, men at de måtte få orden på forholdene sine og leve et rett liv for Herren (v.9).

Derfor var det han skrev som han gjorde før han kom til dem slik at han kunne slippe å "gå strengt fram" mens han var hos dem. Fullmakten fra Herren hadde han fått for "å bygge opp" Guds eget folk, og "ikke til å rive ned" (v.10).

Når det gjelder de vantro, må Ordets makt alltid først bryte ned vantroen før den kan bygge opp troen. Å bygge opp uomvendte mennesker er en umulighet. Men de troende skal bygges opp, og det vitner om sørgelige tilstander hos dem når det ennå finnes så mye som må brytes ned.

Slik var det dessverre med en del i Korint, men Paulus ville så gjerne at det skulle forandre seg før han kom, slik at han bare kunne bruke sin myndighet til å bygge opp. Med disse ordene er han ferdig med formaningene til den vanskelige delen av menigheten.

Nå begynner han på avslutningen av brevet (v.11-13), og han henvender seg til menigheten som helhet. Den hadde jo ydmyket seg og gjort det som var nødvendig for å rette på forholdene (se 2Kor 7).

Nå bruker han igjen den kjærlige tiltalen "brødre" og slutter med en rekke formaninger om å glede seg i Herren, sørge over at alt kommer i rett stand ("bli fullkomne"), la seg vise til rette, vise enhet og holde fred med hverandre. Og så lover han dem at "kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere" når de gjør dette (v.11).

Det enige og fredsommelige sinn skulle med en gang vise seg ved at de hilser hverandre med et hellig broderkyss som han oppfordrer dem til etter å ha lagt dem sine innerste ønsker på hjertet (v.12).

"Alle de hellige" hilste til dem og omfattet dem med kjærlige tanker. Det menes her de troende på det stedet der Paulus oppholdt seg da han skrev brevet. Kanskje var det Filippi. I denne hilsenen ligger også en oppmuntring.

Paulus' siste ord i dette brevet er den hilsen som har fått navnet "Den apostoliske velsignelse". Han hilser til dem alle og her lar han skillet mellom de velvillige og de motvillige medlemmene av menigheten fare. "Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!" (v.13).

Når han begynner med "Herren Jesu Kristi nåde", kommer nok det av at det bare er ved denne nåde vi får del i Guds kjærlighet som er den dype grunnen til frelsen.

Dessuten er Herren Jesu Kristi nåde grunnlaget for hele Den Hellige Ånds samfunnsdannende virksomhet som gjør at de troende sammen får del i den felles nåde i innbyrdes kjærlighet.

Faderens og Sønnens kjærlighet ledes inn i menneskehjertene ved Den Hellige Ånd, og på samme måte blir frelsesverket ført til fullendelse.

Det er glansen av den treenige Guds herlighet som lyser mot oss i Den apostoliske velsignelse.

Og med denne nådefulle hilsen sier Paulus et kjærlig farvel til de kristne i Korint som han håper han snart får se igjen.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Paulus' andre brev til korinterne. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.