Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Forkynneren

Bibelkommentarer Forkynneren

 

Veien igjennom bibelen - 1337-1354-Ecc- Forkynneren / Predikanten

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Forkynneren (bilde åpnes i nytt vindu)

 

 

Bibelforklaringen går nå over fra de historiske bøker til de poetiske. Da er det på sin plass å ta med noen opplysninger om den hebraiske diktning.

De hebraiske dikt skilte seg nemlig ikke så mye fra den alminnelige prosa-form som vår tids dikting. Det å få versene til å ende på rim, var ukjent for hebreerne. De stod på samme stadium som andre folk i oldtiden. Og hos dem kom det ikke så mye an på de enkelte ord som på tankene. De ble kjedet sammen på en egen måte i et visst innbyrdes forhold ved hjelp av korte setninger.

To eller tre, sjelden flere, slike korte setninger ble føyet sammen for å danne et vers. I dette verset tjente den ene setning til å forklare den andre ved at samme tanke ble sagt med andre ord.

Setningene i verset var omtrent like lange, og dermed dannet de et eiendommelig tonefall. Det er selvsagt vanskelig å gjengi i en oversettelse.

Hebreernes poesi blir enda mer forskjellig fra den lette og flytende karakter som mange diktere i dag har. Men formen i de bibelske dikt passer utmerket til det alvorlige innhold som Guds Ånd har helliget i Skriften.

Skulle vi nevne noe som vi vet kan tilsvare den jødiske diktform, kan det være våre gamle, toleddede ordspråk. Et eksempel er: "Det som kommer med synden, går med sorgen."

Noen ganger er flere vers knyttet sammen til en helhet, de såkalte strofer. Slik finner vi at Sal 2 er delt i fire strofer som hver har 3 vers. Disse strofene begynner noen ganger med samme bokstav eller de kjennes igjen på et omkved.

Noen ganger er versene ordnet alfabetisk som i Sal 119. Der er alle vers samlet i 22 grupper etter de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet. Hver gruppe består av 8 vers og hvert vers i gruppen begynner med samme bokstav og følger alfabetet.

I den hellige Skrift finnes enkelte bruddstykker av sanger som vi ellers ikke kjenner. En av dem er "Sangen om Herrens kriger". Men det er likevel bare den spesielle hellige poesi som er bevart for oss ved Guds ledelse.

Den mer folkelige sangen har ikke hatt så stor betydning for Guds folks liv, selv om folkelivet i Israel også på en særlig måte hadde sin rot i Herren.

Også i de historiske bøker finnes spredte dikt. Vi har allerede møtt Mose lovsang (2Mos 15), og Mose avskjedssang (5Mos 32), samt Deboras lovsang (Dom 5) og Hannas lovsang (1Sam 2).

Noen av de hellige sangene har et mer belærende preg og går ut på å undervise leseren i en dikterisk form. Eksempler på dette er Jobs bok, Ordspråkene og Predikanten.

De andre hellige dikt, som Davids salmer, tolker mer hjertets dype bevegelse og lengsel i sorg og glede, kamp og seier. Men Guds Ånd lærer selvsagt hjertet noe også gjennom disse tonene, bare på en noe annen måte.
Navnet på denne boken er tatt fra det første verset der det står: "Ord av Predikanten, sønn av David, konge i Jerusalem." Dette synes å peke mot Salomo.

De fleste mener likevel at boken ikke er av Salomo selv. En senere forfatter har lagt ordene i Salomos munn. Etter Salomos ordspråk å dømme, har han tenkt seg at den vise kongen ville se slik på menneskelivet.

Andre mener likevel at boken er av Salomo selv, men skrevet av ham mot slutten av livet. En mener da at Salomo igjen ble oppreist fra sitt dype fall på sine gamle dager.

Det går et dypt vemod gjennom boken. Det går ut på at for alle som setter det jordiske som livets grunnvoll og mål, vil hele tilværelsen her i livet bare bli forfengelighet og tomhet.

Det falne. syndige menneske bærer på et sukk, fordi døden er syndens lønn. Apostelen sier derfor også: "For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer.

Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, "også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning." Rom 8:22-23.

Gjennom hele naturen taler forfengelighetens vemod til oss. Blomsten visner, fuglen dør, alt kjøtt er som høy, og all dets herlighet som blomsten på gresset.

Som markens blomst henvisner fagre,

alt hva av jordisk rot opprant,

og talte er snart støvets dage,

selv hvor med ånd det Gud forbant.

Kun hva der kom fra oven ned,

kan blomstre i all evighet.

For det rent naturlige syn på livet tar seg slik ut når det er noe alvor til stede. Den lettsindige vantro søker ganske sikkert å jage alle mørke tanker langt bort.

Men det kan likevel slå fast det motsatte,at "hvor høyt man ler og larmer, dog det bor i hjertets skjulte krok en tung, en lønnlig smerte".

Predikanten framstiller de forskjellige synspunkter som verdens mennesker bruker for å komme utenom det dype alvoret som ligger i forgjengeligheten. Han viser også at slutten når alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud.

Men Predikanten viser oss at mye annet er uforståelig og ugjennomtrengelig for vår lille mennesketanke. Vi kan ikke fatte Guds gjerninger.

Men det er ingen uklarhet i dette å frykte Gud, "for hver gjerning vil Gud føre fram for dommen, over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt". Det er summen av all visdom.

Boken har en innledning (Fork 1:2-11) og en avslutning (Fork 12:9-14).
Fork 1:1-18
Bare tomhet, sa Predikanten. Alt er tomhet (d. forfengelighet). Med disse kraftige alvorsord slår Predikanten an tonen. Med det har han uttalt bokens grunntanke.

Dette belyser han så i boken ved egne erfaringer og opplevelser. Han knytter også formaninger og gylne leveregler til.

Han begynner med (v. 3) å peke på hvor lite mennesket i virkeligheten får ut av all sin møye som har plager seg med "under solen". Det vil si i dette jordiske liv. "Verden eier ingen lyst, som kan fylle dette bryst".

Hvor ofte erfares ikke det! De jordiske ting er heller aldri blitt bestemt til å utfylle et menneskeliv. Derfor blir det skuffelse, tomhet og hulhet når man søker livsunderholdet i alt dette.

I døden mister vi alt sammen. Noen varig vinning har ikke noe verdslig menneske av all sin møye med det jordiske.

Fra v. 4-11 skildrer Predikanten hvorledes alt her på jord bare stadig gjentar seg. Det fullfører sitt kretsløp om igjen og om igjen.

Mens jorda forblir den samme, ser menneskeslekta ut som på en stor flyttedag. Den ene slekt går, og den andre kommer. Denne omskifting blir alltid ved på samme måte. Slik er det også i naturen: sol og vind, bekkene og havet - alt har sitt stadige kretsløp (v. 4-7).

Vannet i havet stiger opp som vanndamp og faller ned igjen som regn. Slik vender elvene på den måten tilbake til sin begynnelse. "Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si."

Det blir bare det samme, det gjentas igjen og igjen. "Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre." Jordens ting kan aldri tilfredsstille og mette sjela. Og om hjertet ikke har noe annet enn dette, legger det seg en kjedsommelighet og tomhet over alt.

Det er denne kjedsommelighetsånd en merker så tydelig i verdenslivet, i verdens selskaper og gleder. Det går som det står hos profeten Jesaja (Jes 29:8) om den sultne som "drømmer og synes at han spiser: Når han våkner, er han tom."

Lykkelig er den som dog våkner i tide og søker dit hvor sjelen kan mettes av det evige livs brød.

Men midt i all denne forgjengeligheten, denne stadige gjentagelsen går det i verden som det er blitt sagt: "våre navn glemmes som sneen som falt i fjor" (v. 9-11).

Midt i alt dette erfarer vi sannheten i Augustins bekjennelse for Herren: "Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."

Guds barn kjenner også godt det vemod og mangel på innhold som er i alle jordens ting, selv de beste. For alt er forgjengelig. Men jo mer hever lengselen seg etter det evige, etter det nye liv som det er sagt så sant om:

Der ingen bliver på nesten vred,

der er og ikke kjedsommelighet,

ei dorskhet, frykt eller fare.

Hva ondskap noen bedrive kan

rett aldri spørres i dette land,

derfor: vær evig glade.

Men det er sørgelig når menneskesjela vil søke sitt og sin skatt i alt det som forsvinner så fort. Før eller senere vil skuffelsen vise seg. Derfor har salmen rett når den sier:

O, ve da hver som dårlig bygger

sitt håp på støvets blomstringstid,

som gripe vil i jordens skygger,

hva kun i Ånden kommer hit.

O dåredrøm om evighet

for hva ei kom fra oven ned.

Fra v. 12-18 begynner så Predikanten å ta fram av sin egen erfaring. Han ser først på det den store kunnskap og visdom som han hadde hatt, hadde gitt ham. Han kaster liksom et blikk tilbake på sitt jordiske liv.

Som få andre hadde han hatt anledning til å erfare det jordens goder og herlighet kunne gi. Han hadde hatt nok av rikdom og glans, slik at hans ord om dette har den nødvendige vekt.

Og han hadde hatt visdom til å ransake og utforske betydningen av de jordiske ting. Han hadde "blitt større og rikere i visdom enn alle som har hersket over Jerusalem før meg."

Når Predikanten her taler om visdom, viser sammenhengen oss at han bare tenker på den rent jordiske visdom og ikke den himmelske.

Også verden har jo sin visdom, sin kunnskap og vitenskap. Men kan all denne visdom makte å gjøre hjertet lykkelig? Mon den lærdeste professor alltid er det lykkeligste menneske?

Predikanten vitner: Nei. Han sier: "For med stor visdom følger stor gremmelse. Den som øker kunnskap, øker smerte." Den vise makter å gjennomskue de gjøglebilder og glitter og stas som så mange mennesker er beruset av.

Han ser også langt skarpere all "galskap og dårskap" som finnes på den falne jorda. Han ser hvor mye forfengelighet og åndsfortærelse* som ligger bak det verdslige liv om det ofte har et besnærende ytre. (*I Gullgruben står ordet "åndsfortærelse" der norsk har jag etter vind.)

Han ser den dype elendighet som finnes bak kulissene på verdens skueplass. Han ser hvor mye "kroket" der er som ikke kan bli rett (v. 15).

Han ser det som mangler, misforholdet mellom rik og fattig og alt som henger sammen med det. Derfor kan Predikanten med en viss rett si (v. 13) at en slik visdom "er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med."

Ja, Gud har gjort det slik. Denne jordiske visdom kan nesten også bli en plage. Det skjer når den ikke er sammenbundet med den himmelske visdom som ser alt i evighetens lys.

Og visdommen blir en plage som vitnesbyrd om at ingen ting jordisk i seg selv er fri for stikkende torner. Alle jordens goder har en "ond plage" i seg når de skal fylle det som bare livet i Gud makter å fylle.

Til dette hører i første rekke også jordisk kunnskap og opplysning. Men også dette er nåde fra Gud at det er slik. For gjennom det arbeider han på å vekke evighetslengselen i menneskesjela. Slik blir det sant som står i sangen:

O, hvor ofte har hans makt,

roser ut av torner bragt.

Gå til Fork 2:1-11
Fork 2:1-11
Predikanten skildrer i dette Fork 2 hvorledes han forsøkte å finne livslykken i forskjellige nytelser i verden (v. 1). Men først hadde han erfart at mye kunnskap også hadde sin plage. Summen på det hele ble: tomhet.

Han endte med å måtte si: "Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du?" Det som Predikanten her vil refse og avsløre, er verdens og det naturlige hjertes forsøk på å finne skatten i et lystig liv med timelige nytelser.

Hvor ofte hører vi ikke den tøylesløse, kåte latter og grin som vantro mennesker ofte opptrer med. Slik vil den skjule hjertets tomhet og at det er revet i stykker.

Ja, Predikanten har rett i å kalle en slik latter for galskap. Så lenge sjelen ikke er frelst, er sikkert tårer mer på sin plass enn latter.

Overfor en slik latter passer ordet i Jakobs brev: "Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!" (Fork 4:9).

Predikanten peker i de to første vers på den ville, tøylesløse lystighet som så mange mennesker i verden forsøker å slukke sorgen med.

I det følgende (v. 3-11) ser han på den mer "skikkelige" nytelse av verdens ting. Den finner vi hos såkalte anstendige verdens mennesker. Til en viss grad legger de vind på å styre med visdom og ikke gå over streken.

Likevel "holder de fast ved ondskap", men søker sin skatt i de jordiske ting. Predikanten skildrer hvorledes han søkte sin glede i å bygge hus, plante vingårder, anlegge hager, grave vanndammer, og øke sitt tjenerskap og kveg (v. 4-7).

Han samlet og sølv og gull og mange slags skatter fra andre konger og andre land. Han nøt musikk og det han kaller "menneskenes lyst", nemlig ekteskapet (v. 8). Når Predikanten her taler om "hustru" og "flere", må vi huske at på den tid hadde de ikke fått øynene opp for det stygge i flerkoneriet.

Vi vet også at den kjødelige lyst ble til fordervelse for David og ikke mindre for kong Salomo. De mange hustruene ble årsak til frafallet hans på de gamle dager.

Men alt det verden kunne gi, det nød han. Han nektet seg ingen ting av det som kalles jordens lyst og glede (v. 10). Han nøt det ikke som i vellyst som blir ødelagt på kort tid.

Men han levde som verdens såkalte anstendige mennesker med et visst forsiktig måtehold. Han fortapte seg ikke i det, for han sier: min visdom hadde ikke forlatt meg.

Salomo hadde mange vakre bygninger, vingårder og hager, kunstige vannbeholdere m.m. De omtales på forskjellige steder i de historiske bøker i Bibelen. Og han hadde glede i selve arbeidet med det, i å sysle med slike planer og få dem fram.

Vi kan godt si at i det meste av det som er nevnt (unntatt flerkoneriet), ikke i og for seg var noe syndig. Gleden i å sysle med de jordiske ting er jo tillatt, bare den ikke hersker over hjertet og ikke får førsteplassen der.

Det gjør den jo dessverre for de fleste pene, skikkelige vantro mennesker. De er opptatt av alt dette og søker sin lykke i det. Og dermed taper de den barnslige glede som kan være knyttet til disse jordiske tingene.

Men selv om man er et Guds barn i alt dette, så merker en likevel som Salomo at det ikke kan fylle hjertet. Gud kan jo gi oss midler til å skaffe oss mange slags gleder i det timelige. Men bare Gud kan fylle hjertet.

Bare Jesu Kristi store verk på Golgata har den virkelige varige glede for hjertet. Et menneske kan nå se sine planer virkeliggjort og få sin gård i god drift og innrette hus og hage slik det ønsker.

Men i alt det jordiske er det likevel mange skuffelser og smerter. Alt sammen er forgjengelig. Man merker straks tomheten i det, hvis man ikke stiller det til Herrens tjeneste. Midt i all jordisk lykke må man igjen og igjen bekjenne:

Verden eier ingen lyst,

som kan fylle dette bryst.

Det er dette som kommer til uttrykk i v. 11: Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinning å nå under solen." Predikanten kommer her til det samme som vår gamle salmedikter Kingo har sagt slik:

Hva er mine år,

som listende svinner og svikende går?

Hva er min bekymring, mitt grublende sinn,

min sorg og min glede, mitt hodets spinn?

Hva er dog mitt arbeid, min møye, min sved?

Forfengelighet! Gå til Fork 2: 12-26
Fork 2: 12-26
Håpet om å mette sjelens trang ved jordisk arbeid, ved storslått virksomhet, ved å bygge og plante m.m. slo feil. Predikanten vender seg nå igjen innover til en alvorlig betraktning av visdom og dårskap.

Slik er kretsløpet i den naturlige lengsel etter fred og lykke. Man søker snart utover og kaster seg ut i arbeid, i nytelse og atspredelser.

Og snart søker man innover fordi man merker at det utadvendte sinn ikke når målet. Så grubler og spekulerer man igjen over hele tilværelsen om ikke man kan finne et lys over alt sammen som kan gi hvile.

Hvor mange av verdens såkalte vismenn har ikke gjennomgått dette kretsløpet. Det peker Predikanten på nå (v. 12): "For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden."

Erfaringen vil i det vesentlige alltid bli den samme.

Og Predikanten innså at "visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket. Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. " (v. 13-14).

Det er jo alltid en viss tilfredsstillelse i å kunne se på menneskelivet med et mere gjennomskuende øye. Det er denne tilfredsstillelse som ofte hos verdens vismenn, de såkalte filosofer, viser seg som forakt for den del av menneskeslekten som ikke tenker noe stort utover de rent utvortes ting, overfor "spissborgersinnet".

Men om det ikke får slike utslag, oppdaget likevel Predikanten at vismannen menneskelig talt har samme kår som dåren. Begge blir meget snart glemt. De må begge dø. Og det viser seg at minnet om et menneske slett ikke henger sammen med den visdom som har bodd i det.

I verdenshistorien blir kanskje likeså mange husket pga. sin dårskap som for sin visdom. Også denne trøsten med et langt ettermæle på jord må vismannen slå en strek over.

Predikantens tanker om å være mer klok enn andre ender også i "tomhet". Det brakte ikke noe varig utbytte (v. 14-16).

Heller ikke der fantes noen løsning på saken. Og så kom livsleden. "Da fikk jeg avsky for livet" - "alt sammen er tomhet og jag etter vind".

Slik skildrer Predikanten det naturlige hjertes tilstand (v. 17-18). Han så på alt det arbeide han hadde gjort seg møye med og brukt sin visdom på. Nå skulle det snart overgis til en annen.

Om en liten stund var han selv død. Andre skulle skalte og valte med det han hadde gjort seg møye med. Og de ville kanskje behandle det som dårer.

Vi kommer i denne sammenheng til å tenke på Herrens ord om den rike bonde (Luk 12:20): "Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?"

Så ble også dette tomhet. "Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen." Med disse ordene skildrer Predikanten den fortvilelsen som kan gripe det naturlige menneskehjerte når det ser tilbake på skuffede forventninger og feilslåtte forhåpninger om å gripe lykken.

Man har et bilde som forestiller lykken som en kvinne med et flagrende klede som ruller avsted på en kule. Bak kommer en rytter i fullt firsprang. Men lykken kan han ikke nå.

Man ser ham jage fram over ei bro som er ødelagt i den andre enden. Snart vil han styrte seg i avgrunnen uten å ha grepet lykken.

Hvor mange mennesker finner man ikke allerede her på jord som er styrtet i fortvilelsens dyp. De jaget forgjeves etter lykke på forskjellige veier i verden.

De er livstrette mennesker, håpløse slekter som er bitre overfor alt! Igjen og igjen ser vi forfattere og diktere som verden har æret ende i fortvilelse. Men det er velsignet når slike livstrette hjerter finner ham, den store frelser. Han har legedom for alle sår og den siste bekjennelse blir denne:

Men når du meg bliver nær,

himlen alt jeg eier her!

Også for Guds barn kan forsagthet og fortvilelse bli en mørk fristelse. Man kan synes at alt er kjedelig og atter kjedelig og gremmer seg dag og natt.

Sjelen kan bli "trett og tung, syk for den evige hvile". Elias ønsket seg døden under gyvelbusken og sa: "Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre!" (1Kong 19:4). Han var fortvilet over Akab og Jesabel og hele tilstanden i Israel.

Likevel hjalp Herren sin trette venn opp igjen. Guds barn kan nok til en tid leve med det syke håp.

Men er hjertet villig til å slippe alt som Herren ikke kan kjennes ved, da skal håpet som falt igjen reise seg. Hjertet kan begynne å synge med fryd:

Jeg vet en kilde som meg kan give

full trøst i nøden,

en kraft som holde meg kan i live

i selve døden,

som kan oppreise det brutte rør,

opptenne gløden som ellers dør.

Det er Jesu nåde!

Det levde en lærd professor i Danmark. En gang vantro og fylt med store tanker om å nå målet på den verdslige visdoms vei. Han endte med å bekjenne: Da motgangens tider kom og sorgene rullet inn over meg, da brast alt mitt eget strev som "skrøpelige ankertau".

Og jeg fant bare hvile i "den enkle Kristentro". Men når hjertet ikke finner hvile der, da ender det hele i tomhet og fortvilelse, som Predikanten sier (v. 20-23).

Dette ordet kan også anvendes på hele det fortvilte selvstrev som vakte mennesker kan vikle seg inn i så lenge nåden i Kristus ikke er blitt deres grunn for hvile.

Men så slutter Predikanten (v. 24-26) med å peke på at alt det et menneske ikke kan arbeide seg selv opp til, det kan det få "fra Guds hånd" (v. 24).

Det er den lykke det aldri kan nå ved egen kraft. Det var Predikantens dype livserfaring: "Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd."

Gud alene kan gi mennesket å nyte frukten av sin møye og sitt strev og vinne den sanne lykke ved det. "For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?" (v. 25), sier Predikanten.

Men han hadde erfart det samme som Guds apostel siden har sagt: "Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn" (Rom 9:16).

Av Guds hånd skulle vi ha det. Alt kommer an på å vinne velbehag for Guds åsyn. "Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede" (v. 26).

Da kan man i et nu få alt det på Herrens ord som vi ikke kunne skaffe oss ved egen møye og besvær. Den visdom og kunnskap som Gud gir det ydmyke hjerte som er trett av seg selv og søker sin tilflukt hos ham, er også glede. Det er den visdom og kunnskap som har sett inn i denne dybden: alt er av nåde, alt fra Guds hånd.

Vi husker Peter ved Genesaret da han sa til Herren: "Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene" (Luk 5:5). Og troen på Herrens ord ble ikke til skamme, han fikk mye fisk.

Ja, på Herrens ord som det står i en vakker sang:

Jesus, Herre, på ditt ord,

er jeg til min gjerning rede,

Å, den trøst er sann og stor:

Du meg ved din Ånd vil lede,

På ditt ord og i ditt navn

allting blir meg til gavn.

Skal jeg mangen mødig dag

savne frukten av min møye,

mangen aften trett og svak

hodet seg til hvile bøye:

På ditt ord ved morgengry

går jeg til min dag på ny.

På ditt ord jeg freidig går

gjennom livets sorg og møye,

seierspalmen hist jeg når,

Å, den vinker i det høye!

Til min siste stund jeg tror,

Jesus, Herre, på ditt ord.

"Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind."

Slik slutter dette Fork 2. "Synderen" betyr her som så ofte i Skriften det naturlige menneske i motsetning til de hellige, de som ved tro er kommet inn under syndsforlatelsens nåde. Synderen får bare møye og bekymringer.

Den virkelige nytelse og sanne glede ved livets goder får han ikke fordi han ikke eier Guds velbehag og fred. Vi møter ofte i Skriften den tanken at alt det verden gjør seg strev med, skal en gang tilfalle Guds folk.

Det sier jo Herren selv i Bergprekenen: "Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden" (Matt 5:5). Det skal først oppfylles i Tusenårsriket, og siden når Guds folk skal arve den nye jord.

Fra Guds hånd får Guds folk til sist alt det som verden vil nå på sine egne veier men aldri kan få. Verden som vil være seg selv nok ender i det store "forgjeves, forgjeves" - i den evige tomhet og jag etter vind.

Gå til Fork 3:1-15
Fork 3:1-15
Predikanten begynner med (v. 1-8) å tale om hvorledes alt har sin tid. Mennesket kan ikke bestemme over sitt liv. Det må rette seg etter det Gud fastsetter.

"Alt har sin tid". Det er tåpelig innbilning når menneskene ofte taler som om de selv kan bestemme det som skal skje. Predikanten drar fram mange forskjellige forhold fra menneskelivet som belyser dette i sju par setninger (v. 2-8). Både fødselsdagen og dødsstunda er bestemt i Guds råd, om ikke ved en slik forutbestemmelse som muslimene tror på.

Guds råd er på mange måter avhengig av menneskets stilling, men slik at Herrens hånd likevel er over alt sammen. Gud kan forkorte et menneskes dager og han kan legge noe til, som han gjorde med kong Esekias. Det er Gud som har tidens tråd i sin hånd.

Når det i v. 3 tales om at "en tid til å drepe", tenkes vel her på krigen. Da kommer Guds tukts ris over folkene. Når det i v. 5 står: "en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner", tenkes vel på åkerbruk. Til sine tider kan man ha det travelt med å kaste stein bort fra åkeren og andre ganger med å samle stein for å bygge hus.

Ordet i v. 7 er viktig: "en tid til å tie og en tid til å tale". Der gjelder det å lære den rette tid av Gud, å kjøpe den beleilige tid og ikke forsømme nådens tid.

"En tid til å elske og en tid til å hate" (v. 8). Guds barn må huske at å hate har også sin tid, nemlig når vi står overfor vårt eget, overfor Djevelens vesen. Derfor har Brorson rett når han synger:

Vær beredt

til strid og fred,

til å gi og tage,

Gud skal allting lage.

Luther sier med rette om dette avsnittet i Predikanten: "Konger, fyrster og store herrer kan holde råd og avtale alt som de vil.

Hvis tiden er der, vil deres planer ha framgang. I motsatt fall møter de hindringer på alle kanter. Selv om det ser ut som det vil skje, blir det ingenting av før tiden er der om så alle mennesker river hårene av seg.

Gud vil ikke la konger, fyrster og herrer eller de vise på jorda stille viseren for seg. Han vil stille den selv." Det sier også Kristus i evangeliet: "Min time er ennå ikke kommet." Ja, gamle Luther har rett.

Og for et Guds barn er det meget trøsterikt at vår Fars klokke alltid går rett. Derfor gjelder det om å lære det som er så vanskelig for menneskene - å vente på Gud.

Til tider kan det se ut som om en ikke får noen vinning ut av sitt arbeid (v. 9). Menneskene kan gå lenge å plage seg selv, og det kommer intet ut av det.

Slike tider kan også være av Gud. Det er tider der Gud oppdrar oss (v. 10). Men hvis en venter på Herren, skal det nok stadfestes det Predikanten sier: "Alt har Gud gjort skjønt i sin tid" (v. 11).

I troen på det skal hjertet finne hvile. Vårt daglige arbeid og strev gir oss ingen sikkerhet. Gud er vår sikkerhet, han skal gjøre alt vel. Alle jordlivets gåter, alle "hvorfor" vi grunner på, skal en gang finne sin løsning.

Det er evighetshåpet som Predikanten taler om i v. 11: "Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden."

Vi forstår bare "stykkevis" (1Kor 13:12). Vi makter bare å se små bruddstykker om gangen av Guds store og underfulle verk. Derfor ser alt ofte så broket ut for oss. Men barnet behøver jo heller ikke å kjenne alle ting.

Bare vi kjenner vår Faders hjertelag, har vi nok i å tro ham på ordet: "Alt har Gud gjort skjønt i sin tid." Vi kan ha det som det står i verset:

Hvordan det skjer det vet jeg ei,

her har han ikke vist meg vei,

min sans så høyt seg ei tør sno,

det er meg nok hans ord å tro.

En eller annen tid vet vår Herre råd. Her vandrer vi i tro og ikke i beskuelse. Men en gang kommer tiden til å se, og da skal Guds folk i undring og tilbedelse betrakte Guds verk i sin helhet.

Da skal vi se at vår Faders klokke alltid gikk rett.

Kunne vi bare selv bli noe mer fylt av den Guds visdom som forstår å la alt komme "i sin tid". Ofte går vi så rastløse og urolige.

Vi vil ha frukten før den er moden. Derfor får vi ofte bare smake sure frukter. Alt skal ha sin tid både i vårt indre arbeid og ytre gjerning i Guds rike. Det er dyrebart å få visdom til å se det. Det kan hjelpe oss mot å bli trett i tider når vi ser lite frukt.

I v. 12-15 taler Predikanten om det praktiske utbytte av tanken om at alt har sin tid: Guds råd og alt avhenger av ham. Summen av alt blir da dette: Bare på én måte kan mennesket bli lykkelig i livet.

Det skjer ved å la all overlegen grubling over Guds råd fare og glede seg i ydmyk takk ved de goder Gud gir. Man bør også gi andre av det ved å gi Gud æren for alt, for mat og drikke og for alt utbytte av arbeidet. Alt dette er "en Guds gave" (v. 12-13).

Han hadde også lært at Guds verk står på evighetens grunn. Intet kan legges til og intet tas fra, som det står i sangen:

Han intet ondt bestemte,

han intet godt forglemte,

alt hva Gud gjør er herlig gjort.

Dette ordet om Guds verk passer godt på det herlige verk på Golgata. Dette verk for evigheten som ble fullbrakt slik at man i sannhet kan si: "intet kan legges til".

Dette ordet dømmer alle egenrettferdiges forsøk på å føye noe av sitt eget til Kristi verk for på den måten å få noen fortjeneste selv.

Det tåler ikke Kristi fullbrakte verk. Derfor sier ordet: "Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven" (Gal 5:4). Man kan heller ikke ta noe fra Guds verk på Golgata.

Det er Guds barns faste trøst. Den fulle syndsforlatelse, den fulle forsoning med Gud har Kristus skaffet oss ved sin død på korset. Og ingen Djevel kan ta noe fra det.

En ting til hadde Predikanten lært: det Gud gjør blant mennesker, det gjør han "for at vi skal frykte ham". Målet er altså å virke omvendelse og tro i menneskesjelene.

Gud vil lære menneskene at han er uforanderlig den samme, i går og i dag, ja til evig tid. Han forandrer ikke sine tanker og ord. Det skal verdens vantro mennesker vite. De som trosser Gud skal vite at hans advarsel ikke er tomme trusler. Men Guds barn skal ta det som trøst at Gud er trofast.

Han har i sitt råd lagt til rette veien for de hellige. Det som skjedde med oss, "det var allerede før" - nemlig i Guds kjærlige råd. Det var bare Guds fredstanker med oss som nå ble åpenbart. Det samme gjelder framtida, "og det som skal bli" (v. 15).

Hvilken trøst er det ikke også for Guds folk i dette ordet: "Gud søker fram igjen det forgangne". Intet unnslipper ham og intet blir glemt, selv om det er drevet nokså langt bort fra tidens strøm.

Det han har lovet i sine løfter, det skal han nok oppfylle i sin tid. Det kan nok se ut som om det var glemt i alt det som skjedde senere. Men dette ordet gjelder også på en annen måte, overfor verden. Den trøster seg ofte på den måten som skildres i salmen:

Da tenker du det er forglemt,

den sak har ingen fare.

Men det er ikke glemt. Gud "søker det som er fordrevet" (dansk).

Men Gud har dog sin dag bestemt

som slikt skal åpenbare.

Hvor ofte erfares ikke det i menneskelivet! Vi kan nevne følgende slående eksempel fra Skriften: Herren hadde gjennom Josva forbannet den mann som ville gjenoppbygge Jeriko. "Når han legger byens grunnvoll, skal det koste ham hans førstefødte sønn" (Jos 6:26).

Flere århundre gikk. Da var det en mann fra Betel, Hiel, som ville bygge opp igjen Jeriko. Han var en trassig kar. Og han kunne umulig være uvitende om advarselen i Josvas bok. Men han har tenkt: et slikt gammelt ord er glemt for lenge siden, og blåst bort i den lange tida som er gått.

Men han fikk erfare det som står her: Gud søker det som er fordervet. Det gikk som Herrens ord hadde sagt. Da han la byens grunnvoll kostet det ham hans førstefødte sønn Abiram. Og da han satte opp portene, døde hans yngste sønn, Segub. (1Kong 16:34).

Gå til Fork 3:16-22
Fork 3:16-22
Fra v. 16-22 dveler Predikanten ved urettferdighetens tilsynelatende seier her på denne syndens jord. Han ser hvorledes den bredte seg på "dommersetet". Der rettferdigheten burde være, også der var ugudelighet.

Men Predikanten fant hvile i dette at Gud selv skulle dømme (v. 17). Ugudeligheten skulle få lov å seire til en tid "for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem".

Ja, når ugudeligheten får lov å rå med sin ondskap for en tid, har Gud et dobbelt formål med det. Han vil prøve (d. lutre) sine troende ved det. Og Guds folk er virkelig i smelteovnen da. Mørket har liksom makta, og de som skulle øve rettferdighet går i brodden i forfølgelsen.

Det gjelder den verdslige, ja kanskje også den kirkelige øvrighet. Men Gud har som et andre formål i slike tunge tider å vise menneskene hva de blir når de river seg løs fra Gud. Da blir de som ville dyr som river til seg med vold og makt som best de kan. De blir som dyrene også i sin ensomhet (v. 18-19).

Ja, når mennesket selv fornekter sin høye adel som skapt i Guds bilde og gir seg hen i kjødelighet, da kan det synke ned til et dyrisk liv.

De lever sløve og likegyldig for alt åndelig til de dør i den samme dyriske sløvhet. De går bort nesten som kveg som det står i Sal 49:15: "Som en saueflokk føres de ned i dødsriket".

De vender tilbake til støvet både dyret og mennesket når det gjelder legemet. Men så kommer forskjellen. Mennesker har forsøkt å innbille seg selv og andre at de bare er en art høyere dyr, som kanskje nedstammer fra apene.

Selv om de har fornektet sitt menneskeverd på en slik måte, så er dyret langt bedre stillet enn menneskene når de dør. For dyrets ånd "farer ned til jorden", står det (v. 21). Menneskets ånd "stiger opp" til regnskapet, til dommen.

Men "Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?" Slik spør Predikanten. Så sløvt kan mennesket bli at man liksom vil utslette forskjellen mellom mennesker og dyr.

Man kjenner ikke menneskeånden som skapt i Guds bilde i motsetning til dyrets. Og derfor lar Gud noen ganger det dyriske, ugudelige vesen få makt, så vantro mennesker skal se at de er som dyr.

Slike tider hvor vold regjerer kan noen ganger lukke opp øyne på vantro mennesker. Slik kan de få se at de har en ånd og er skapt som mennesker.

Under disse forvendte kår her på jord gjelder det for hvert enkelt menneske "å glede seg i sitt arbeid".

Med takknemlighet kan vi nyte det Gud gir hver som sin del. Vi skal ikke bekymre oss over morgendagen, for hvem kan vite hva morgendagen bringer? Derfor er det best med hensyn til den jordiske stilling å ta dag for dag. Vi skal ikke stirre bekymret inn i framtida. Den kan ingen gi oss kunnskap om, den ligger i Guds hånd.

Hver en dag sin omsorg har,

men alene sin.

Morgendagens omsorg er

Herre din, ei min.

Lær meg da fra dag til dag

kun å tro på deg,

viss på du i stort og smått

sørge vil for meg.

Gå til Fork 4:1-17
Fork 4:1-17
Predikanten begynner med å se på all undertrykkelse som skjer på jorda (v. 1-3). Ja, det ser mørkt ut på jord. Hvilke jammerskrik lyder ikke til oss fra Afrika.

Og hvor mange tårer faller det ikke fra så mange undertrykte her i de såkalte kristne land! Egennytte og havesyke som har makten i det naturlige menneske, framkaller mye undertrykkelse. Den svake blir kastet til side av den sterke.

Den ærlige arbeidssomhet trampes ofte i støvet av urederlig spekulasjon. Kapitalen med sin jernhånd undertrykker ofte de fattiges forsøk på å komme fram. Fagforeninger øver også undertrykkelse på de som ikke vil følge dem i alt. Verden ligger i det onde, derfor ser vi hvorledes vold og undertrykkelse rår, også der hvor man roper mest på frihet.

"Og det var ingen som trøstet dem," sier Predikanten. Nei, blant mennesker har de undertrykte ofte ingen trøster. Mange har slett ikke øye for den undertrykkelse som går for seg. Andre har kanskje øye for det, kanskje også vilje til å trøste, men evnen til det mangler som oftest. Undertrykkelsens onde er blitt så overveldende.

Guds menighet står jo i våre dager overfor det sosiale spørsmål, overfor den kløft som skiller rik og fattig fra hverandre. Det virker hardhet fra ene part og hat fra den andre. Troende mennesker spør da: hva skal vi gjøre?

Først og fremst må oppgaven for Guds menighet bli å bringe Guds ord inn blant mennesker.Hvor det mottas, blir Guds trøst den store evighetskraft. Men hvor mye vi arbeider med Guds ord, så blir det elendighet nok, ja tusen ganger mer enn nok igjen på den falne jord.

Da kan det nok gå en som Predikanten sier at det gikk ham: han priste "de døde. De som allerede hadde fått dø, var lykkelige framfor de levende, de som ennå var i live.Men framfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennå ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen".

Ønsket om å være dø kan en ofte høre hos hedenske forfattere og blant vantro mennesker. Det er det naturlige hjertets tanke når de ytre forhold er vanskelige. Man vil heller fly fra det vanskelige enn å overvinne det. Hvor alvorlig et slikt ønske er ment fra vantro mennesker, er ikke lett å si. Men noen viser det i gjerning ved å ikke ta livskampen opp.

Hos troende mennesker kan ønsket om å være død eller aldri å være født, komme som en anfektelse i spesielt vonde dager. Vi finner det ønsket hos store Guds menn som Job, Elias, Jonas, Jeremias, og slik også her.

Men det er alltid i spesielt vanskelige tider når Guds løfters sol er fordunklet for hjertet. For troen er det et fall, men Herren hjelper atter sine venner opp til frimodighet.

Alle ting skulle tjene dem til gode som elsker Gud. Og gjennom trengsel og tårer drar Gud sine venner nær inn til seg og løser hjertet fra å gro fast i denne verden.

I v. 4-6 ser Predikanten på den som ved flid i arbeidet og dyktighet i gjerningen baner seg vei gjennom mengden. Men hva ble så følgen av det? Et slikt menneske ble gjenstand for misunnelse fra hans neste. Også her viser forfengeligheten og "åndsfortærelsen" seg (v. 4).

Og misunnelsen kommer mest for dem som selv ikke gidder å ta fatt. "Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt" (v. 5), slik bjørnen tærer på sitt eget fell og blir mager om vinteren. Men slike dovne mennesker som selv er skyld i at de er blitt fattige, kan ikke tåle å se andre være virksomme og dyktige.

Og likevel - også i den virksomme og arbeidssomme manns gjerning kan det være nok av forfengelighet og åndsfortærelse. Det kan være en opprivende travelhet og rastløshet for vinnings og æres skyld.

Mennesket kan senke seg ned i det timelige på en slik måte at det ene nødvendige blir glemt. Det blir bare uro og bekymring og derved også tomhet.

I vår tid ser vi denne rastløse higen. Vår tid er med rette kalt Maskinenes tidsalder. Men hvor lite indre ro og stillhet, hvor lite selvprøvelse er det ikke i alt dette! Predikanten har rett når han mot denne åndsfortærende travelhet sier: "Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag etter vind" (v. 6).

I v. 7-12 peker Predikanten igjen på noe som hører med til jordens møye og besvær. Det er et nytt eksempel på tomhet (forfengelighet) under solen, nemlig at mennesket er alene og forlatt.

Han ser en for sitt indre øye som verken har sønn eller bror eller noen annen pårørende. Likevel sliter og strever han. Det er "ingen ende på alt hans strev, og hans øyne blir ikke mette av rikdom". Han må likevel stilles seg dette spørsmålet: "Hvem strever jeg for når jeg nekter meg selv det som godt er?"

Hadde han enda noen å arbeide for . Men nå drives han bare av kjærlighet til Mammon. Han ser ikke hvor tåpelig det er å plage seg slik.

Vi hører og leser ofte om mennesker som nok er rike og alene. Likevel lever de i fattige kår, ja dør fattige. De levde bare for å spare og samle penger. Predikanten har rett i at dette bare er "tomhet og en ond plage". Ja, det er en forferdelig djevelsk forblindelse.

I de følgende vers (v. 9-12) taler Predikanten nærmere om at det ikke er godt for mennesket å være alene. To får mer ut av sitt arbeid. Hvis den ene faller, kan den andre hjelpe ham opp igjen. De kan varme hverandre gjensidig og stå sammen mot angrep.

Ja, om de er tre, er det ennå bedre: "Tredobbelt trå kan ikke så lett slites av."

Disse ord om velsignelsen ved samfunnet gjelder ikke bare i det timelige, men også i det åndelige. Gud har gjort det slik at vi trenger hverandre. Ingen av oss skal være seg selv nok, heller ikke menneskelig sett.

Samfunnet har stor betydning for det enkelte menneske, enten det er i familielivet eller blant Guds barn. I en bryllupssalme står det om "to som gjerne vil sammen være":

Da er med gleden man dobbelt glad

og halvt om sorgen så tung å bære.

Også i Guds rike er samfunnet til stor velsignelse. Herren sendte derfor sine disipler ut to og to (Luk 10:1). Det ene Guds barn kan reise opp det andre. Og jo tettere Guds barn står sammen, jo mer kjærlighet og varme blir det. Om glørne blir skilt fra hverandre, slukner ilden lettere.

Og fienden makter langt mindre mot det Guds barn som holder seg tett inn til de helliges samfunn, enn mot det som er i utkanten.

Vi kjenner fortellingen om faren som hadde sju sønner. På dødsleie gav han sju sammenbundne staver til den eldste sønnen. Så bad han sønnen om å brekke dem i to.

Det kunne han ikke når de lå sammen. Men en for en kunne han klare å knekke.

Det var en lærdom han aldri glemte. Vi trenger stadig å bli minnet om formaningen i Brorsons salme:

Dere som har vår Herre kjær,

stå sammen. å stå sammen nær.

Slutten av kapitlet handler om hvor ustadig lykken i verden er. Den som er født rik, kan dø i den dypeste fattigdom. Og den som satt i fengsel, kan nå opp mot kongetronen.

I v. 13-16 antydes et eksempel på dette. Predikanten synes å ha opplevet hvorledes en gammel konge som var født til kronen, ikke hadde visdom. Han måtte vike for en ungdom som kom rett fra fengslet. Han forstod å gå fram med visdom og forstand.

Alle hyllet den unge, men Predikanten forutser at folket senere ville vende seg bort fra ham. Begeistringen skulle slukne og tidene ville skifte. "Også dette er tomhet og jag etter vind."

Kapitlet slutter med en vakker formaning: "Vokt din fot når du går til Guds hus! Kom dit for å høre!"

Hvis Salomo har skrevet denne boken, må han mene templet. I templet var det jo mest offerhandlinger som ble foretatt. Men prestene og levittene lærte også folket om Guds lov i templet. Det ser vi av 5Mos 24:8: ".. så må du være veldig nøye med å gjøre alt det de levittiske prester lærer dere!"

I templet var også Herrens velsignelse og salmesang. Slik kunne man også høre Guds ord selv om det ikke var vanlig forkynnelse slik vi kjenner det.

Meningen med ordet: "Vokt din fot når du går til Guds hus," er dette: Gå ikke tankeløs, men husk på hvem du skal møte der og hvilken røst du skal høre.

Hvor sørgelig er det ikke ofte blant kirkegjengere! En kommer for å vise sin nye hatt. En annen kommer fordi presten har en så klangfull stemme. En tredje er der av gammel vane, og en fjerde kanskje endog for å banne og spotte.

Men hvor få har bøyd kne hjemme og bedt Herren velsigne ordet for dem!

Moses hørte fra den brennende tornebusken dette: "Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn." Det lyder også for oss på åndelig vis i Guds hus.

Måtte det lyde også i våre hjerter, det Samuel sa: Tal Herre, din tjener hører.

"Kom dit for å høre," står det. "Det er bedre enn når dårene bærer fram offer, for de vet ikke at de gjør ondt."

Predikanten kaller dem dårer som bare kom til templet med sitt slaktoffer. De mente at saken da var i orden, selv om hjertet var uomvendt. Gud kaller et slikt Kains-offer å "gjøre ondt". Men dårene forstår ikke det.

Guds ord kaller også dem dårer som er døpt og går til kirken av vane. De vil ha med Gud å gjøre og gjøre ham en tjeneste, men ellers vil de fortsette å leve sitt gamle liv i vantro.

Mange vil en gang høre fra Herren: Jeg kjenner dere ikke. Og det hjelper ikke at de svarer: "Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater" (Luk 13:26).

Men salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.

Gå til Fork 5:1-19
Fork 5:1-19
Det foregående kapittel sluttet med en alvorlig formaning om å ha øret opplatt for å høre når man gikk til Guds hus. Dette kapittel begynner med en formaning til bønn.

Predikanten advarer mot å være "for snar" med sin munn. Man skal ikke ha hastverk når man taler med Gud.

"For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få," sier han. Det gjelder å huske at vi er små overfor den store Gud. Derfor skal vi ikke komme med løst snakk og tomme talemåter. For slik krenker vi den hellige ærefrykt for Herren.

"La dine ord være få." Dette ordet stemmer godt med det Herren sa i Bergpreika: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene" (Matt 6:7).

Tenk hvor mye det blir syndet mot dette ordet! Hvor mange innholdsløse taler er ikke blitt holdt under navn av bønn. Og hvor mange prekener har ikke vært fylt med mange ord uten innhold, som Gud ikke kunne velsigne.

Guds rikes dype sannheter må ikke utvannes med tomme menneskeord. Men hvor velgjørende er ikke en fyndig preken uten fyllekalk, og en kort bønn full av Åndens kraft.

Men hvor ille er det ikke når munnen løper over i bønn eller preken, uten at hjertet er stille, og uten at Guds Ånd virkelig bærer det fram. En slik plapring av ord er også å misbruke Guds navn.

Det er noe helt annet å være utholdende i bønn. Herren selv minner oss om å alltid be og ikke bli trett. Herrens apostel sier: "Be uten opphold" (1Tess 5:17).

Men å gå med et bedende hjerte er noe annet enn å la munne løpe over. "Med mange ord følger dårlig tale," sier predikanten, slik tomme drømmer kommer om natten når man har hatt mye strev og bekymringsfulle tanker (v. 2).

I v. 3-6 tales om løfter. Som så ofte før innskjerpes det også her at man må holde det man har lovet Gud. Men man skal være forsiktig med å gi løfter.

"Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det" (v. 4).

Vi minnes her ordet i Sal 50:14: "Gi den Høyeste det du har lovt." Det er dåren som gir store løfter og senere angrer dem. Han sier "til Guds sendebud" at det "var av vanvare". Her menes sikkert presten, som det står slik om i Mal 2:7: "Han er sendebud fra Herren."

Når noen har gitt et løfte i vanvare forsøker å bortforklare det i stedet for å innfri det, er det også en krenkelse av Guds hellige majestet. Det er synd og bringer Guds vrede over mennesket (v. 5).

Slik gjorde de i Israel noen ganger, som vi ser i Mal 1:8. De kom med offerdyr som var blinde, halte eller syke. Slik viste de forakt for Gud og holdt ham liksom for narr.

Men det gjelder også for den nye pakts barn. Vi skal ikke være lettsindige på noe punkt i vårt forhold til Gud, men ta det på alvor.

Vi kan selvsagt gi løfter som det er større synd å holde enn å bryte. Vi kan bare tenke på det løftet kong Herodes gav sin datter ved gjestebudet. Det førte med seg at hun etter råd fra moren, forlangte Døperen Johannes' hode på et fat (Matt 14:7-8). Herodes hadde gitt dette løftet med en ed, men det var gjort i ugudelighet.

Har et Guds barn derimot lovet Herren noe som i og for seg er til Guds behag, gjelder det i sannhet: "Hold det du lover!" Det gjelder selv om det kanskje er skjedd i et øyeblikks nidkjærhet for Guds sak.

Hvis man dryger, kommer lett de mange beregninger fram. Hjertet blir avkjølt og man bringer synd over seg, tar skade på sin sjel og Guds velsignelse tas bort. Etterpå forsøker man å komme bort fra det man har lovet.

Et Guds barn skal i det hele tatt vær forsiktig med å gi løfter. Men har man tro til å gi løftet, skal vi holde det.

Også her gjelder det: "Frykt Gud" og bruk ikke mange ord slik at det ikke blir forfengelige ord om det man vil gi eller gjøre for Guds rikes sak. Det skal være velbetenkte alvorsord som kan bli til virkelighet (v. 6).

I v. 7-8 sier Predikanten at man ikke må bli forundret over å møte undertrykkelse og vold i denne vonde verden. Her vil den ene stadig komme opp på den andres bekostning.

Alle de store har også en over seg, og over alle er den Høyeste. Og på tross av all urettferdighet, er det likevel "til gagn for et land at det har en konge som sørger for at landet dyrkes" (v. 8). Myndighetene kan jo beskytte landets grøde mot fremmede voldmenn.

Luther sier om dette ordet: "Denne boken lærer oss at du ikke skal engste deg for mye når det går urettferdig for seg. Vi skal lære oss å si når djevelen skaper urettferdighet, vold og undertrykkelse: Det er verdens gang. Gud vil dømme og hevne det. Så skal alle arbeide etter Guds befaling med all flid. Resten skal vi overlate til Gud og vente på ham som kan ramme og dømme den ugudelige og urettferdige."

I v. 9-16 taler Predikanten om at all pengekjærhet er tomhet. Tanken på myndighetenes havesyke og undertrykkelse fører ham til å tale om havesyke i sin alminnelighet.

Han peker for det første på det eiendommelige ved dem som elsker penger og mye gods, at de aldri får nok. Videre taler han om at de som har mye gods, ikke kan bruke mer enn de behøver.

Den eneste fordel de har er synet på rikdommen og synet av at mange andre bruker deres gods. I tillegg kommer dette at den som må arbeide alvorlig for sitt brød, sover godt, enten utbyttet av arbeidet har vært mye eller lite.

"Men den rikes metthet lar ham ikke få sove." Han har ikke anstrengt seg. Han er ofte overmett av nytelse. I tillegg holder begjæret ham våken, som den gamle Guds mann Krystostomos sier. Han er opptatt med planer om å vinne ny eiendom, og misunnelse piner ham.

Endelig kommer dette at rikdommen kan forsvinne så lett (v. 13). I alle tilfelle tar døden alt.

"Hvor mye etterlot han seg?" Slik ble det spurt i en forsamling av rikfolk etter en annen rikmanns død. "Alt," var svaret.

Til en rik som skrøt av sin rikdom, ble det gitt en knappenål med spørsmål om å få den igjen på den andre siden av døden. Nei, man kan ikke ta det minste med seg. Man går bort slik som man kom.

Derfor har Predikanten rett i at rikdom ofte bare kan bli "gjemt av sin eier til hans egen ulykke" (v. 12). Det skjer når rikdommen blir brukt slik verden bruker den. Og ofte blir dette oppfylt på rikfolk: han eter "alle sine dager sitt brød i mørket, sorgfull og syk og harm" (v. 16).

Andre kan misunne ham hans stilling. Men saken ser ganske annerledes ut for den som kjenner den sanne stilling. Nei, rikdom og lykke er ikke tvillingbrødre.

Å, rikdom og gull,

du jorderiks avgud i skinnende mull!

Du er dog av verdens de skuffende ting,

som vokser, avtager og veksler omkring,

Du er dog i høyeste merke og med

forfengelighet.

Ved å tenke på uvissheten ved rikdommen og alt som følger med den, kommer Predikanten tilbake til det han allerede har sagt i Frok 3. Flere ganger har han sagt at den sanne visdom og livslykke i det jordiske består i å nyte med måte de gaver Gud gir en.

Og har Gud gitt rikdom og gods og satt et menneske i stand til å nyte det og glede seg i arbeidet, kan vi også ta dette som en Guds gave.

Vi skal legge merke til det Predikanten sier her. Gud må sette oss i stand til å ha den rette glede av de jordiske ting.* Hjertet skal frigjøres fra det jordiske. Først da kan vi glede oss rett over det. Og først da kan vi leve uten bekymringer for framtida. (* Dansk og eldre norsk har: Gud må gi ham makt til det. Overs. anm.)

Så tar man dag for dag og hviler i at Gud vil gi oss alt det som kan glede og gagne oss. Det siste verset i kapitlet sier dette så vakkert: "For da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet".

Gå til Fork 6:1-12
Fork 6:1-12
I v. 1-6 taler Predikanten om det han pekte på i slutten av forrige kapittel, at Gud må sette oss i stand til å nyte de jordiske ting slik at de blir til velsignelse.

Han har sett de som hadde nok av jordisk herlighet, men de kunne ikke nyte det. De må se at fremmede nyter det. Slik kan det gå når f. eks. den rike blir syk.

En slik mann kunne ha en nokså stor rikdom også av barn og leve lenge (v. 3). Men hva hjalp det når han ikke fikk noen glede av det. Han var kanskje ensom når han døde. Barna var kanskje døde eller bortreist slik at han ikke fikk noen "gravferd", det vil si at ingen av hans nærmeste var ved begravelsen.

Predikanten sier at en slik tilstand var ringere enn om han aldri hadde sett solen, som et ufullbåret foster (v. 4-5).

Hvor ofte har det ikke vært slike stormenn på denne jord. På tross av all ytre glans var de ulykkelige og ensomme. Det er sagt slik om den store Napoleon som vant mange seire:

Med seir fra Moskva til Kartagena,

han dør dog ensom på St. Helena.

Ja, selv om jordlivet var nokså langt, var "tusen år to ganger" (v. 6). Men den sanne lykke ble ikke vunnet ved det. "Farer ikke alle til ett sted?", nemlig til graven.

Ja, slik går det med all den menneskelige herlighet. Den ender på det ene sted som det står i salmen:

Her møtes alle veie,

på gravens bratte rand,

her er vårt siste leie

i skyggers mørke land.

Her synker alle hender,

her visner gledens krans,

her samles moldets frender,

her jordes støvets glans!"

Og til dette kommer den higen og det begjær som alltid finnes i det naturlig menneskes sjel. Munnen kan nok bli fylt, sjelen får "aldri stilt sin trang".

Den vise forstår nok å dempe begjæret, og den fattige kan skikke seg etter sin stilling blant andre mennesker. Men sjelen kan lengte og begjære hos dem like så vel som hos dåren som ikke kan dempe begjæret.

Hvorledes man snur og vender på det, blir det naturlige menneskelivet som vil ha nok i seg selv, en utilfredsstilt higen, forfengelighet.

"Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om." Meningen er at det er bedre å være tilfreds og takknemlig for det en har om det er lite, enn å stadig hige etter noe mer.

I slutten av kapitlet (v. 10-12) peker han på hvor avmektig og kortsynt et menneske er. Det er bare støv og aske og ikke noe annet i seg selv overfor Gud. "Han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han."

Mennesket vet ikke hva som gagner det, for det kjenner ikke framtida (v. 12). Alt beror på at man ikke stamper mot brodden men overgir seg helt i Guds hånd. Vil man ikke det, står man i sin avmakt. Og selv om man hadde makt og styrke, kunne man ikke bruke den fordi man ikke kjente framtida.

Du finner ei lykken med svulmende mot,

på dansende fot!

Den flykter - men lokker og kaller.

Du griper - men snubler og faller.

Du finner i nøden ei råd,

kun gråt.

Du finner kun lykken ved Golgatas tre

med bøyede kne!

Den griper deg, nå mens du kaller,

og reiser deg opp før du faller.

Da fødes med bevende klang

din sang.

Gå til Fork 7:1-14
Fork 7:1-14
Dette kapitlet begynner med å gi forskjellige visdomsregler, som først går ut på å ta livet alvorlig.

Predikanten begynner med å tale om hvor viktig det er å ha "et godt navn". Det dufter bedre og videre omkring enn duften av god olje. Men selv om man har det beste navn blant mennesker, er "dødsdagen bedre enn fødselsdagen".

For et Guds barn er det virkelig sant. Har ditt navn vært knyttet til det beste navnet som verden kjenner, Jesunavnet, og har navnet skrevet i himmelen, da er døden en vinning (Fil 1:21). For den er befrielse fra denne syndens jord med dens møye og strid og inngang til herligheten i Faderhuset.

For et verdens barn blir derimot dødsdagen inngangen til evig lidelse. Derfor gjelder det å gjøre seg rede og ta det alvorlig. Derfor sier Predikanten i neste vers: "Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebud."

Man har mest gagn for sin sjel av å være der alvoret er. Og her tenker han på sorg ved dødsfall. Dåren slår seg derimot løs for å atsprede hjertet og glemme døden.

Alvor og et bedrøvet ansikt kan godt forenes med å "gjøre hjertet vel" (v. 3). Et smilende og glad ansikt kan ofte skjule et fortvilet og fredløst, uomvendt hjerte.

Derfor vil den som har visdom, føle seg mest hjemme der alvoret rår. Han vil heller om så skal være, høre "skjenn av en vis" og alvorlig tukt enn dårens glade, lette sang og høye latter.

Predikanten sammenligner dårens latter og det sinn som verden lovpriser, med at tornene spraker under gryten når de brenner. Dette tomme skrål av mennesker som går på fortapelsens vei, er i sannhet også tomhet.

Her gjelder det også ta seg i vare så man ikke ligner dåren. Også den som en gang var vis, kan bli en dåre. Det er Salomos liv et sørgelig vitnesbyrd om.

Det er dette Predikanten peker på i v. 7 når han advarer mot dårens latter: "Utpressing gjør den vise til dåre, og bestikkelse ødelegger hjertet." Et menneske kan være gjenstand for utpressing og det kan selv utpresse noen. Alt slikt som går ut på vinning har noen ganger tatt all visdom fra et menneske.

Man har sett at mennesker som f. eks. vinner i lotteri, er kommet inn i den største elendighet og dårskap. Men ofte har mennesket fått visdom i sorg og trengsel. Derfor er det nok sant at sørgehuset gjemmer mer velsignelse en gjestebudet.

Men man nekter ikke dermed for at det er tillatt å nyte livets goder og glede seg på en måte som er til velbehag for Gud.

Det taler Predikanten ofte om. Men det gjelder å ikke fortape seg i de jordiske ting, slik verdens barn gjør. Det gjelder å la evighetsalvoret være over alt og aldri slå seg løs.

I v. 8-14 tales om å være stille for Herren, langmodig, saktmodig og tålmodig.

"Bedre er slutten på en ting enn begynnelsen, bedre å være tålmodig enn overmodig," sier han.

Ja, begynt er ikke endt, det må aldri Guds barn glemme. Derfor synger vi også i en liten sang om det lykkelige barnet som har Gud til sin far: at mest lykkelig er barnet som alt er kommet hjem.

Men skal vi nå målet, gjelder det å være langmodig. Vi må kunne vente om det ser vanskelig ut og ikke tvinge fram en løsning. Det hovmodige sinn har den som ikke vil vente og ikke bie på Herren.

Når man ikke vil ydmyke seg og øve seg i langmodighet, blir man lett vred. Man blir harm på de ytre forhold som gjør stillingen vanskelig og haler ut tiden. Eller man knurrer over nåtiden ved alltid å rose "gamle dager". Man glemmer lett at de også hadde sin plage (v. 10).

Dette er ikke visdom. Men den rette visdom, det langmodige sinn, bærer dagens byrde og hete i stille tålmodighet. Det er en stor skatt "jevngod med arvegods, ja enda bedre for den som ser solen", det vil si for menneskene.

I v. 12 sier Predikanten at visdom er penger. Den gir ly mot livets plager. Pengene kan i beste tilfelle gi menneskene et lettere liv. Men visdommen kan gi det som penger ikke kan gi. Den "holder sin eier i live" ved å bevare fra dødens veier og lede oss til livets kilde.

Når han taler om dette er det den himmelske tros-visdom han tenker på. Og til denne visdom hører nettopp det han sier i v. 13-14.

"Se på Guds verk," sier han. Det skal hjelpe oss til å være stille og saktmodig. Å se Guds gjerning i alt som kommer i vår vei, det er saken. Det er ikke en kald skjebne eller et blindt tilfelle.

Vi må bare bøye oss i tillit til Guds gjerning. "Hvem kan gjøre rett det som han har gjort kroket?" Slik spør Predikanten. Vi kan ikke gjøre noe mot hans gjerning. Derfor er det også tåpelig å knurre når Herren leder oss på veier som vi synes er krokete og forunderlige.

Da gjelder det å se Guds gjerning. Hans tanker er langt høyere enn våre tanker, så høy som himmelen er over jorden. Da gjelder det ikke bare å vandre veien i stillhet fordi man skal, men fordi man vil det Gud vil.

Verden kommer ikke lenger enn dette: man er jo nødt til å finne seg i det. Guds barn skal se Guds gjerning og tro at også den krokete vei nettopp er en nådevei. Den skal oppdra oss for himlen, og den er likevel den korteste vei for oss til målet.

Vi skal ikke bare være ved godt mot "på en god dag". Det er ikke vanskelig. Men på en "ond dag skal du tenke på at Gud har gjort den også like så vel som den andre".

Den onde dag har også sin mening, blant annet "for at mennesket ikke skal finne ut noe om det som kommer etter" (v. 15). Det betyr at mennesket ikke selv kan regne ut sin framtid. Vi skal lære å overgi hele vår sak til Gud.

"Det skal sterk rygg til å bære gode dager," sier et gammelt ordtak. Dersom alt gikk lett og glatt, ville mennesket lett kunne bli i den villfarelsen at enhver er "sin egen lykkes smed".

Mange taler ofte som om de bestemte framtiden, som om det bare kom an på deres dyktighet og omtanke.

Nei, de såkalte "onde dager" er ofte uunnværlige. Derfor skal et Guds barn ikke henge med hodet når vanskelige tider kommer. Han skal helst synge lovsang også da som en bonde gjorde i gamle dager. Han stod ute på åkeren og så at husene med hele avlingen brant opp. Han sa til Herren: "Takk, at du gjør deg så mye umak for meg."

Biskop Brorson har sannelig rett når han synger:

Vår trengsel, hvor besværlig

den også synes kan,

er for Guds folk en herlig

og uskattelig stand;

Vår trengsel er en gave

av Jesu milde hånd,

et tegn som de skal have,

som drives av Guds Ånd.

Vår trengsel gjør oss trette

av verdens slaveri,

men våre fottrinn lette

på livets rette sti;

Vår trengsel gjør bestandig

i Jesu rene sinn,

Frimodig, kjekk og mandig

at gå i kampen inn.

Gå til Fork 7:15-29
Fork 7:15-29
Predikanten kaster et tilbakeblikk på det han har sett i sitt tomme liv. Og det han særlig har merket seg er den motsetning det tilsynelatende er mellom et menneskes ytre liv og hans indre verden.

Noen ganger går en rettferdig til grunne på tross av sin rettferd. Men en ugudelig kan leve lenge i sin ondskap.

Dette spørsmålet dukker jo ofte opp i den Hellige Skrift. Både i Job og i Sal 73 finner vi det. Men Skriften viser på alle steder at det bare er tilsynelatende slik. Den rettferdiges tilsynelatende undergang er ikke ulykke, men lykke. Og den ugudeliges tilsynelatende lykke fører ham til evig ulykke.

"Misunner dere min lykke?" sa en av martyrene i den spanske reformasjonen, da de drog ham ut av bålet et øyeblikk. De mente han hadde angret da han bøyde hodet.

Ja, den halvbrente martyr følte at han hadde en misunnelsesverdig lykke i sammenligning med pavens biskoper og munker som var hans bødler.

Predikanten hadde imidlertid også lagt merke til at det var en falsk rettferdighet blant menneskene. De som bare har den må nødvendigvis omkomme fordi den ikke gjaldt for Gud.

Det var dette som var så sterkt blant fariseerne, men som finnes alltid. Det er trelldommen under loven i ytre forstand. De forsøkte enda til å gå lenger enn Guds lov bestemte ved at de ga nye, selvlagde lover.

Det er denne falske rettferdighet, egenrettferdigheten, som alltid søker å slå seg opp ved utvortes ting, som Predikanten refser her. Han sier: "Vær ikke altfor rettferdig og te deg ikke overvettes vis! Hvorfor vil du ødelegge deg selv?" (v. 16).

For å ødelegge seg selv er å stole på en ytre lovtrelldom i stedet for å være under nåden. Og det er i virkeligheten en uekte rettferdighet på billigsalg.

Herren refser dette sinn når han taler til fariseerne: "Ve dere skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og annis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes" (Matt 23:23).

Det er meningen med ordet: "Vær ikke altfor rettferdig." Det skal ikke være en sovepute for lunken navnkristendom. Dette viser Predikanten tydelig nok ved å vende sverdet den andre veien. Han vender det nå mot vantroen som roper på åndelig frihet, men mener frihet for kjødet. Den vil tillate seg friheter under nådens kappe, og det fører nødvendigvis troslivet i fare.

"Vær ikke altfor rettferdig og te deg ikke overvettes vis." Det er Predikantens budskap til dem som misbruker friheten til ondskapens skjul og derved utsetter sitt trosliv for dødsfare (v. 17).

Det er disse tanker vi møter igjen i ordet fra den nye pakt: "For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet" (Gal 5:13).

De vantro menneskene faller enten i den ene eller den andre grøften. De er enten egenrettferdige så de mener de er fortreffelige og gode nok til å bli salige ved sitt eget liv. Den andre grøften er livet i den åpenbare syndens og verdens tjeneste, i likegyldighet og fri hengivelse i kjødets lyst.

Men det er også to grøfter et Guds barn må vokte seg for her. Vi må holde fast på friheten i Kristus. "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk" (Gal 5:1). Det er den ene siden.

På den andre siden skal man akte på lovens tukt, så det gamle menneske ikke skal bli lovløst. "Det er godt at du holder fast ved det ene, men du skal heller ikke slippe det andre," sier Predikanten (v. 18).

Men han viser også den gode veien til å unngå grøftene, nemlig å frykte Gud. "For den som frykter Gud, finner en vei ut av alt dette," sier han. (Dansk har: "undgår det alt.")

Ja, der hjertet ærlig frykter Gud, der unngår man de farlige avveiene: egenrettferdighetens åndelige hovmod og den falske frihet lettsindige verdenslyst. På denne ekte middelvei ledes vi fram ved gudsfrykt.

I verden taler man ofte om den "gylne" middelvei. Med dette mener verden at man ikke skal være helt ugudelig, men heller ikke drive det for langt med sin gudsfrykt.

De vil forene sannhet og løgn, hellighet og tjeneste i synden, og i virkeligheten forene Kristus og djevelen. Nei, det er virkelig ikke den middelvei Predikanten peker på her. Han taler om at den ånd "som frykter Gud" skal lede hjertet.

I v. 19-22 framhever Predikanten visdommens åndelige kraft som en større styrke enn den ytre makt. "Visdommen er et sterkere vern for den vise enn ti mektige menn i en by." Guds rikes seier i verden har bevist tilstrekkelig at Ånd er sterkere enn kjød på tross av all motstand.

Derfor gjelder det å få denne visdommens kraft. For vi har behov for den om syndere skal nå vel fram. For "det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden som bare gjør godt og aldri synder" (v. 20).

Bare visdommen fra Gud kan bære en fortapt synder gjennom syndens mange snarer. Vi har grunn til å si med en liten sang:

Jeg behøver at du leder

meg i ditt sannhets lys,

ellers går jeg vill og finner

aldri til min Faders hus.

I v. 21-22 peker Predikanten på en av disse syndens snarer som man trenger visdom til å komme vel gjennom. Det er den fristelsen man kommer i når noen taler ondt om andre. Predikantens råd er at vi ikke skal bry oss om alt det vi hører. Vi skal ikke en gang lytte til sladder.

Hvis man hører på sladder, kan man lett høre noe som gjør oss vred og lede oss til fall. Men det kan skje at vi hører noe uten at vi vil det, kanskje om en tjener.

Det beste råd Predikanten gir oss her er å huske at vi selv mange ganger har sagt ukjærlige ord. Det kaller Gud her å "banne". Hvis man først erkjenner det i ydmykhet, blir det ikke så vanskelig å tåle andres baktalelse med stillhet.

I disse to versene (v. 21-22) ligger det en dyp livsvisdom som man gjør vel i å følge i det daglige liv.

I v. 23-24 erkjenne Predikanten at han er langt borte og har ikke vunnet visdommen. Slik vil det nok alltid gå med den sanne visdom. Den erkjenner alltid hvor lite den vet, mens en dåre tror han vet alt.

Det verste Predikanten hadde funnet i alt han hadde gransket var noe som var "bitrere enn døden". Det var en kvinne "hvis hjerte er en snare" og lokket mennesker inn i sitt garn (v. 26).

I Salomos Ordspråk taler Salomo også om den kvinnen som lokker og bedrar menn som den forferdeligste fare for et menneske.

Verden selv blir ofte kalt skjøge i den Hellige Skrift. Hennes "hjerte er en snare" og hennes hender er "lenker".

Predikanten sier det behager Gud når noen slipper fra en slik forførende kvinnes garn. Det er bare Guds makt som makter noe mot syndens forførelse. Ved Guds makt kan et Guds barn bli bevart.

Gud skal ha æren om vi blir bevart fra syndens snarer. Og vi kan takke med ydmykhet for det. Det er ikke vår ære, for "synderen blir fanget av henne," sier Predikanten. Den som vil gå på egen hånd, blir et bytte for synden.

Alt dette hadde Predikanten funnet, han "la det ene til det andre" (v. 27). Og likevel måtte han si at hans sjel ennå ikke hadde funnet det han søkte.

"En mann har jeg funnet blant tusen, men en kvinne har jeg ikke funnet blant dem alle!" (v. 28). Med dette mener Predikanten at blant tusen menn hadde han funnet én som svarte til det man kunne vente av en mann. Men ikke en eneste kvinne hadde han funnet som var slik en kvinne burde være.

Dette ordet minner om det som blir fortalt om en gammel, hedensk vismann. Han gikk omkring i Athens gater med en lykt i handa midt på dagen. Da noen spurte ham hva han lette etter, svarte han: "Jeg leter etter mennesker."

Når kvinnen her på en måte settes lavere enn mannen, henger det kanskje sammen med at det første menneske som ble forført og forførte andre, var en kvinne.

Kvinnen kan kanskje også gå lenger i ondskap når hun gir etter for den onde ånd. Jesabel var verre enn Akab, Herodia verre enn Herodes.

Men på den annen side viser kvinnen seg mest mottakelig for Guds Ånd når den kaller.

Predikanten mener åpenbart med dette at han har funnet menneskeslekten som helhet grunnfordervet.

I ordet om den ene mannen han hadde funnet, kan det også være et profetisk vink om ham som var kvinnens sæd. Han var den eneste blant menneskene som det sanne menneskebildet var åpenbart i på jord etter syndefallet.

Det stod altså fast for Predikanten at slekten var fordervet. Og det var like klart at mennesket hadde skylden for det.

"Se, dette er det eneste jeg har funnet ut: Gud skapte mennesket som det skulle være, men de har mange underlige ting for seg."

Ja, mennesket var hellig og rent, med kjærlighet til sannhet og visdom da det kom fra Guds skaperhånd. Men etter syndefallet har det ikke vært ende på de millioner av syndige påfunn som menneskene har hatt.

Menneskene har i sitt hovmod forsøkt å være uten Gud i mange tusen år på alle tenkelige måter. Men Babels tårn kan aldri bli ferdig.

Gå til Fork 8:1-17
Fork 8:1-17
"Hvem er som den vise, og hvem forstår å tyde tingene? Visdommen gjør menneskets ansikt lyst, og det hårde uttrykket hans forvandles" (v. 1).

Slik taler Predikanten om visdommen. Av dette forstår vi at den visdom han taler om består vesentlig i det lys som gis av Guds Ånd. Det er med andre ord det samme som troen.

Et troende menneske har fått visdom fra Gud til å bedømme alle ting (1Kor 2:12). Denne troens visdom avspeiler seg også i det ytre, som det står her.

Når et menneske blir omvendt, kan det få et helt annet uttrykk i ansiktet. Det harde, kalde og rå forsvinner. Det blir som et gjenskinn over ansiktet og hele dens vesen fra det lys som Herren har tent i hjertet.

Predikanten fortsetter med å tale om hvorledes den rette visdom skal gi seg uttrykk i lydighet mot kongen og myndighetene. Både Herrens profeter i den gamle pakt og apostlene i den nye taler om lydighet mot den bestående myndighet.

Det gjelder om å rette seg "etter kongens bud" av samvittighet overfor Gud. Apostelen Paulus taler også om det i Rom 13:5. Og det skal skje "på grunn av den eden du har sverget til Gud". Og det er eden om troskap enten kongen frykter Gud eller ikke.

"Vær ikke for snar til å forlate ham," sier han i v. 3. Der advarer han mot det frafallet som Israel ofte gjorde seg skyldig i. Det skjedde hver gang de ved Guds tukt kom inn under fremmede makter, i stedet for å vente på Herrens time og hans sterke hånd.

Predikanten kaller alle slike opprørstanker for "noe som er ondt" som man ikke må være "med på". Det vil komme til å gå alle opprørske ånder ondt, fordi "kongens ord er mektig". Tilbakeslaget mot det opprørske vesen vil ikke utebli (v. 4).

"Den som holder budet" og med visdom venter på den rette "tid og dom", "skal ikke lide noe ondt". Slik skal Guds folk være til alle tider.

Guds folk må aldri være med blant opprørerne. Ærefrykt og lovlydighet mot myndighetene skal prege Herrens hellige. Men forutsetningen er at lydigheten kan forenes med lydighet mot Gud.

Om Guds folk til tider må tåle mye undertrykkelse, blir satt til side, ja opplever blodig vold, vet troen likevel at Herrens tid for dom vil komme. Herren skal føre retten fram til seier (Matt 12:20).

Hvor ofte har ikke Guds folk erfart dette her på jord! Tenk på martyrtidene. Men likevel kom dommen til slutt over de som forfulgte de kristne.

Dommen kan ikke utebli. "Hvert menneskes onde gjerning kommer til å hvile tungt på ham," sier Predikanten. Ondskapen får sin lønn, og undertrykkeren kan ikke avverge den. For "han vet ikke hva som skal hende."

Han kjenner ikke framtida og kan slik ikke sikre seg mot dommen. Han har heller ikke makt over ånden som levendegjør hans legeme. Han har ingen makt til å holde den tilbake, når Gud krever den tilbake. Han har "ikke noen makt over dødsdagen".

Ugudelighet kan ikke frelse noen (v. 8). Det å late som om det ikke er noen Gud, kan ikke redde noen fra dommen, like så lite som strutsen blir berget fra sine forfølgere ved å dukke hovedet ned i sanden.

"Alt dette har jeg sett," sier Predikanten. Det er hans livserfaring at det alltid er best å gjøre sin plikt mot de overordnede og ikke ta seg selv til rette. Vi skal huske at de som hersker over andre mennesker til "ulykke" også bare skjer "en tid" (v. 9).

Etter at han har talt om dette (v. 2-9) taler han videre (v. 10-17) om det underlige at dommen ofte varer så lenge. Men han understreker klart at det likevel skal bli slutt på det. Det skal gå dem vel som frykter Gud, mens de ugudelige går det ille.

Derfor gjelder det om å ikke granske Guds råd. Det makter man ikke. Men vi skal nyte med glede de goder Herren gir oss.

Predikanten begynner dette avsnittet (v. 10-17) med å skildre hvorledes den ytre glansen kan følge de ugudelige like til graven.

Han så hvorledes de som f. eks. var falt i krigen ble ført hjem og begravd. Dermed ble også deres ugudelighet glemt.

Også dette er tomhet, sier han, og han har utvilsomt rett.

Synet av slike menneskers begravelse som hadde levd som verdens mennesker og holdt seg langt borte fra Guds helligdom, åpenbarer klart den forfengelighet, falskhet og blindhet som er kommet inn i verden ved synden.

For mange ganger får slike mennesker ros som om de hadde vært gode og fromme. Og det blir lagt et dekke over deres uomvendte tilstand.

Den slags falske likprekener er jo vel kjent i denne verden. Og når så den ugudelige har fått en "fin begravelse", mener de fleste at alt er vel. De blir forarget om noen sår tvil om dette.

Gud venter ofte med dommen, og den ugudelige får tilsynelatende leve rolig videre. Derfor blir menneskene trassige og overmodige. "De drister seg til å gjøre det som er ondt" (v. 11), sier Predikanten.

Men nettopp dette at Gud venter med dommen, er en dom over de ugudelige. De overgis likesom til sin trellbundne tilstand.

Men det er likevel et kors for Herrens folk å se de ugudeliges selvsikkerhet. Lengselen etter å se Herrens dom (Sal 119:20) kan nok fylle Guds barn. Det hører vi også om blant martyrene (Åp 6:10). Deres blod roper til himmelen: "Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?"

Men Predikanten vet at dommen blir åpenbart i sin tid. La så synderen "hundre ganger" gjøre det "som ondt er" og likevel leve lenge.

"Likevel vet jeg at det skal gå de gudfryktige vel, de som frykter Gud," sier han. Her mener han den sanne, dype gudsfrykt, og ikke den verdslige, utvortes gudsfrykt. Uomvendte mennesker gir ofte skinn av å ha den. Den ugudeliges liv skal ikke vare lenge, for et jordeliv varer bare en kort stund. Det gjelder også de som lever lengst.

"Han er lik skyggen, han skal ikke leve lenge, fordi han ikke frykter Gud." Men det kan se annerledes ut for det menneske som bare ser dette livet. Det kan se ut som om kårene er byttet om, slik at de rettferdige får de ugudeliges lønn og de ugudelige de rettferdiges (v. 14).

Guds barn kan bli anfektet av det. Det ser vi i Jobs bok og andre steder i Bibelen. Særlig var det vanskelig for den gamle pakts barn, som ikke hadde det klare lys over evighetens løsning på gåtene i menneskelivet.

Vi som lever i den nye pakt har Herrens ord om at den han elsker, den refser han. Den gren som bærer frukt, vil Herren rense. Vi vet at den nærværende tids lidelse ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

Predikanten slutter med sitt gamle råd om å nyte Guds gode gaver med glede mens vi lever her nede. Så skal vi hvile i at den sanne gudsfrykt aldri blir til skamme, som nevnt i v. 12. Til sist skal den få sin herlige rett på Guds dommedag.

I v. 15 sier han: "Så priste jeg da gleden. Mennesket har ikke noe annet godt under solen enn å ete og drikke og være glad." Det må ikke forveksles med det den rike bonde sier i Jesu lignelse. Han hadde ingen tanke for sin sjel og den kommende dom. Han tenkte ikke på den levende Gud.

Predikanten derimot har jo igjen og igjen pekt på at det var gudsfrykten alene som ville seire. Og alle jordiske goder er Guds gave (Ord 3:13).Dette kan ikke nytes med den rette glede uten at Gud gav makt til det (Ord 5:18).

Men de samme gaver som Gud har gitt sine barn å glede seg over her på jord, blir til forbannelse for verden. For buken blir deres Gud.

Predikanten slutter med (v. 16-17) å tale om at han hadde gransket menneskelivet med alvor. Han hadde sett menneskets uro og travelhet både dag og natt.

Men gjennom alt dette hadde han sett Guds gjerning. Han hadde også sett at mennesket ikke makter å granske de millioner av tråder som krysser hverandre i de mange ting i livet. Selv ikke den klokeste kan si at han har funnet løsningen.

Herrens veier er uutgrunnelige. Vi kan ikke følge sammenhengen mellom de mange livstrådene.

Den gamle kirkefader Hieronymus sier om dette: "Den som vil finne de endelige årsaker til at noe skjer, f. eks. til at den ene er blind og krøpling mens den andre kan se og er velskapt på alle lemmer, til at en er fattig og en annen rik, en berømt og andre foraktet, han finner ikke annet enn at han piner seg selv ved denne gransking, og hans tvil blir en plage for ham."

Men vi behøver jo heller ikke å vite alt. Det må være nok for et troende menneske å vite at Guds gjerning går fram gjennom alt dette tilsynelatende virvar på jorden. Derfor skal vi stille ta alt fra Guds hånd om det ofte kan se underlig ut.

Guds gjerning sikter på evigheten, men vi ser stykkevis. Det vil bli herlig når vi en gang skal se Guds gjerning i sin fulle klarhet og ikke bare stykkevis.

Da vil Guds folk svare med en evig lovprisning. For da skal vi se hvorledes alle tråder sikter på dette ene mål: synderes evige frelse.

Gå til Fork 9:1-18
Fork 9:1-18
Predikanten begynner med å summere opp sin livserfaring om menneskets skjebne med at "de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd" (v. 1). Det minner om ordet i 5Mos 33:3: "Alle dine hellige er i din hånd." Også "deres gjerninger" er i hans hånd. De er innflettet i Guds styre av verden.

Videre sier han at "ikke noe menneske vet om det er kjærlighet eller hat som venter ham". Her mener han at det kan se underlig ut for et menneske det Gud sender. Noe ganger synes han å hate sine rettferdige og sender harde tider over dem så vel som over de ugudelige.

Tilsynelatende kan det ofte se ut som om "det samme skjer dem alle" (v. 2). Det kan se ut som om Gud ikke gjør noen forskjell, som om framtida for de rettferdige er like usikker som for verden.

Og dette henger også sammen med noe annet som Predikanten kaller "en ond ting ved alt det som hender under solen". Det er at menneskene benytter dette til å leve i sitt hjertets ondskap og dårskap og farer slik mot døden.

Og med hensyn til døden gjelder jo det samme at den kommer til alle. Og bak døden ser Predikanten mørke, en tåke som vi ofte møter i den gamle pakt.

Men han ser noe, nemlig at da er både lyst og smerte ved jordelivet forsvunnet for evig og borte. De døde har "ikke mer noen del i alt det som hender under solen".

Derfor må alt dreie seg om dette livet for det ytre øye, det som ikke ser lys i Guds lys. "Det er håp for dem som lever. En levende hund er bedre enn en død løve" (v. 4).

Med disse ord taler han om menneskelivet slik det vil se ut etter en vanlig menneskelig synsmåte.

Men Gud har bare bestemt at de jordiske ting skal være kortvarige reisepenger. Det er verden som ser livet her som et mål i seg selv. Og som ved reisepenger har vi lov til å glede oss over alt dette.

Det er det Predikanten taler videre om i v. 7-9. På den måten kan vi glede oss ved det daglige brød. Og vi kan gå med frimodig sinn. Et Guds barn har sagt med rette at vi kan "ta hver dag som en fest". Predikanten sier om dette i v. 8: "La dine klær alltid være hvite, og la det ikke mangle olje på hodet ditt." De hvite klær var festdrakten, og oljen hørte med til å beskrive gleden.

I v. 7 sier han: "Gud har for lenge siden godkjent det du gjør." Det betyr at en slik barnslig glede ved de ytre ting er behagelig for Gud. Verden gjør derimot disse ting til sin skatt og sin avgud, og det er ondt i Herrens øyne.

Blant de jordiske goder nevner han også familielivet når han sier i v. 9: "Nyt livet med en hustru som du elsker, alle dager i ditt tomme liv."

Men arbeidet hører også med til godene i jordelivet. Det er ingen nytelse Guds ord viser oss. Det taler om at vi kan glede oss over det daglige brød, hus og hjem og takke for det. Men samtidig taler den også om å arbeide med all vår kraft (v. 10).

"Alt det din hånd er i stand til å gjøre, gjør det med all din kraft!" Det er en god anvisning. "Hva du evner, kast av i det nærmeste krav," har en dikter sagt. Når vi ser dette verset i lys av Guds ord, inneholder det nettopp det Predikanten taler om.

Et kraftig, energisk arbeid er en stor velsignelse for et menneske.

Ordet her minner oss også om det Herren har sagt i Joh 9:4: "Natten kommer da ingen kan arbeide." Det som sies i v. 10 om dødsriket er nok preget av den tåke som lå over døden i den gamle pakt. Men hele Skriften taler om at arbeidet ikke kan nå lenger enn til døden slik natten avbryter arbeidet her på jord.

Men også med hensyn til arbeidet her på jord gjelder det at vår kraft, dyktighet og omtanke ikke kan sikre oss det resultat vi ønsker (v. 11-12).

"For tid og hendelser møter dem alle." Det betyr at tiden kan føre med seg uforutsette ting som vi mennesker ikke rår over. Mennesker rår jo ikke en gang over sin egen livstid (v. 12). Slik fisk og fugler uventet kan se slutten av sitt liv, er det også med mennesket.

Et lite pust kan avslutte vår gang. Det gjelder i sannhet om fruktene av vårt arbeid at "det står ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn" (Rom 9:16).

I v. 17 nevner Predikanten et annet eksempel på visdommens overlegenhet i forhold til dårens rop.

Predikanten slutter med å peke på at visdommens åndelige makt er bedre enn den ytre, materielle våpenmakt. Det har vi ofte sett i verdenshistorien. En liten hær ledet med visdom kunne overvinne store masser med deres våpen, eller politisk visdom kunne avverge store kriger.

Men best ser vi dette i striden mellom tro og vantro. Den himmelske visdom har i sannhet vist seg sterkere enn alle mørkets stridsvåpen. Og det er tilfelle enten det skjedde ved hedenske keiseres bødler eller ved en ugudelig paves inkvisisjon (forfølgelse) med de nesten unevnelige redsler som har foregått i inkvisisjonens torturkamre.

Men på den andre side har visdommens betydning og vist seg der visdommen manglet. "En synder kan ødelegge mye godt." Det er et sant ord. Et eneste menneske som lever etter naturen som en synder, kan gjøre stor skade.

Derfor gjelder det om å be Gud om den himmelske visdom, eller "visdommen ovenfra". Om den sier Jakob at den først og fremst er "ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter" (Jak 3:17).

Og han sier videre: "Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den" (Jak 1:5).

Gå til Fork 10:1-20
Fork 10:1-20
Det forrige kapittel sluttet med at en synder kan ødelegge mye godt. Dette kapitlet begynner med å tale om hva en synd kan ødelegge.

Døde fluer kan ødelegge den gode lukt når de faller ned i salvelagerens salve. Slik kan litt dårskap veie "mer enn visdom og ære".

Livet har ofte vist at såkalte små feil noen ganger kan ødelegge kraften og verdien i ellers store gjerninger. Derfor skal vi være på vakt og særlig overfor de feil som løgnens far sier er "ikke annet enn det - bare det".

Slike såkalte småting kan lett bli det Salomos Høysang kaller "små rever" som ødelegger vingården.

I v. 2-3 sies det om den vise at hans hjerte er ved hans høyre side. Høyre er her det rette, æresplassen, mens venstre side taler her om det vrange, slik menneskehjertet er av naturen. Det er sagt at dårens hjerte ligger på venstre side.

Slik taler også Herren i liknelsen om at han på den store dag vil stille de frelste på sin høyre side og de fortapte på den venstre.

I v. 3 nevnes ennå et kjennetegn på dåren. Han sier nemlig at alle at "han er en dåre". Ingen andre duger til noe enn ham selv. (NB-88 oversetter: Han lar alle merke at han er en dåre, og NO-78 har: Han røper for alle at han er dum, mens dansk og eldre norsk har: Han siger til enhver, at han er en dåre.)

I v. 4 står så vakkert: Saktmodighet holder nede store synder. Det minner om det som ofte står i Salomos Ordspråk, f. eks. i Fork 15:1: Mildt svar demper harme, men et sårende ord vekker vrede.

Saktmodighet omtales i Skriften som en av Åndens velsignede frukter. I denne sammenheng tales det om saktmodighet i forhold til en vred hersker, som i Ord 25:15. Der gjelder det om å tie og tåle framfor å tape fatningen og handle overilet.

Et Guds barn lærer vel best den rette stilling overfor de som er i høyhet når man husker at man i virkeligheten alltid står for Herrens ansikt, han som er over alle.

I v. 5-7 omtales en hersker som setter dårer i høye stillinger. Det er et onde. Når udyktige folk fra lave stillinger raskt blir opphøyet til høye stillinger, er det ofte blitt til stor skade både for dem selv og for andre.

De er kommet høyt opp over de "fornemme". Det er de som f. eks. ved utdannelse har bedre betingelser for en høyere stilling. En slik rask og vilkårlig forfremmelse fører ofte til underlige forhold (v. 7).

v. 8-9 bruker fire bilder for å vise vanskeligheten ved å bryte det bestående. Det går gjerne ut over den som våger det. Det får ofte tyranner merke.

I v. 10 peker han på den betydning visdommen har for det praktiske liv. Man kan spare mange krefter hvis man forstår å gjøre en ting på rett måte. Man kan f. eks. slipe eggen på en øks i tide.

Men dette gjelder også i Guds rikes arbeid. Eggen som skal skjerpes er at hjertet må bli fylt med Guds Ånd. "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, Hærskarenes Gud" (Sak 4:6).

Også Guds barn arbeider ofte i egen kraft. Noen ganger arbeider de hardt, men glemmer at det vesentligste er å gi seg tid til alvorlig bønn. Man må ha tid til å bli stille for Herren. Slik kan Guds Ånd gjøre gjerningen. Da blir eggen skjerpet, og redskapet kan på kort tid utrette langt mer enn før på tross av store anstrengelser.

Her kan vi lære visdom!

v. 11 oppfordrer oss til å verge seg i rette tid før slangen har bitt. I Østerland er det mennesker som besverger slanger ved å synge eller spille for dem. Men da gjaldt det å benytte det beleilige øyeblikk. Hvis de ventet og forsømte den rette tid, bet slangen. Da kunne eieren ikke berges om han sang.

Det er en annen slange som bare kan besverges ved Guds ord og bønn. Det er den gamle slange, djevelen. Også her gjelder det å ikke vente, men stå synden imot, straks å be og møte Satan med et Guds ord.

I v. 12-15 blir dåren refset for sin tale som han ødelegger seg selv med. Han begynner med dårskap og ender med galskap. Han bruker mange ord og later som om han vet alt og hva framtida vil bringe. Men den er skjult for ham som for alle andre.

Han tretter seg selv med sin tale, fordi han ikke "vet veien til byen". Det betyr at han forstår ikke de enkleste sannheter.

Det ligger en advarsel i dette alvorlige ordet om dårens tale. Vi skal ikke bruke mange ord, men huske at sannheten er best tjent med få og vektige ord.

I v. 16-17 roper Predikanten ve over det land som har et barn til konge. Det betyr at kongen ikke er voksen for sitt kall og lederne bare tenker på mat og drikke. De pleier bare seg selv fra morgenen av i stedet for å tenke på landets ve og vel.

Slike tilstander finnes jo mange steder på jorden. Men det landet er lykkelig som har en god regjering. Der føler stormennene ansvaret. De eter og drikker bare for å samle krefter, ikke for å fylle seg.

I v. 18-19 tales om hvorledes alt forfaller i et land som i et hus når dovne og slappe hender styrer. Det skjer når man holder store selskaper og mener at "alt dette kan en få for penger".

Det er lettsindigheten som øder eiendom og som gjerne følger med et dårlig styre, som Predikanten refser her.

Kapitlet slutter med en advarsel mot å banne kongen og de som sitter i hans råd. En slik advarsel kommer her fordi fristelsen ligger nær til å ønske ondt over et dårlig styre.

For samvittighetens skyld er det ikke rett. For Gud har sagt: "En høvding blant ditt folk skal du ikke banne" (2Mos 22:28). Det er heller ikke klokt å gjøre det, for "himmelens fugler bærer lyden av sted, vingede skapninger melder dine ord" (v. 20).

Selv om forbannelsen har lydt "i ditt sengekammer", ja bare i tanken, kan det på utrolige veier komme ut. Et gammelt ord sier at "veggene har ører".

Derfor gjelder det alltid å ikke la den onde gnist få lov til å ligge i hjertets innerste. Man må straks slukke den med Guds Ånds kraft. Har man slike tanker, kan den lett få slik makt i sinnet at den til slutt blir til ord.

Kjemp i hellig iverlue,

la den største kjærlighet

hver en tanke underkue,

som ei Kristus kjennes ved.

Gå til Fork 11:1-10
Fork 11:1-10
Grunntanken i dette kapitlet er: vær gavmild, vær ikke engstelig for å gi. For Herren kan bringe velsignelse ved det. Og vi skal leve livet for hans ansikt og vi skal gjøre regnskap for ham. Derfor gjelder det å leve og arbeide med framtiden for øye.

Kapitlet begynner med et eiendommelig ord. "Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen," står det. For å forstå bildet, må vi huske at man brukte tynne, flate brød i Palestina. Det kunne flyte og føres av sted med vannet.

Meningen med ordet er da dette: Gi, del rikelig ut blant dem som trenger det, og spør ikke så nøye etter om vedkommende er verdig til det.

Hvor ofte har det ikke skjedd at en gave som i øyeblikket ikke så ut til å gjøre noen virkning, siden gav høye renter. Luther sier om dette: "Om jeg mange ganger har kastet mitt brød på vannet, skal jeg tenke at Gud selv føder så mang en niding. En slyngel gjør ikke meg til en menneskehater. Gi villig vekk til alle, så mye du kan. For det kommer kanskje en tid når du gjerne vil gi, men ikke kan."

Luther praktiserte selv dette. Det vet vi fra hans historie. Og hans hustru ble noen ganger engstelig på grunn av hans store gavmildhet.

Fortellingen om en prest i Tyskland er også kjent. Han var en nidkjær Herrens tjener i gamle dager, som gav en fattig håndverkssvend et par nye, gode strømper. Hustruen bebreidet ham for at han ikke hadde tatt et par dårlige. Da svarte han: "Et par dårlige hadde han selv."

I v. 2-3 pekes på at ingen kan vite hva slags trengsel man selv vil møte. Man kan selv ha behov for hjelp en gang. Trengselen kan komme så uventet som en regnsky og som et tre som faller akkurat der man står.

Slik kan Gud uventet sende trengsel, og ingen kan unndra seg den. Og man kan ikke unngå ulykken når Gud sender den.

Man har godt av å tenke på det når man møter en som er bøyd under trange kår. Da blir man ikke så redd for å gi. Men det fins selvsagt også en lettsindig måte å gi på. Den kan bli til skade og ikke behage Gud. Men som regel ligger fristelsen langt nærmere til å ikke gi.

Det er denne engstelige beregning i pinaktige forsiktighet Predikanten advarer mot i v. 4-6. Han bruker bonden som eksempel og viser at for mye nøling lammer handlekraften. Når våren kommer, venter man på bedre vær - og sår for sent.

Høsten kommer, men av frykt for regn, blir innhøstningen utsatt til det rette øyeblikk er forbi. Predikanten advarer og sier at ingen vet hva Gud vil gjøre (v. 5).

Derfor skal vi la sykelige tanker om framtida fare og ta fatt i barnslig tillit til Gud. Bare så kornet og arbeid uten stans. Lykkes ikke det ene, så lykkes det andre, eller kanskje begge deler er gode (v. 6).

Gud velsigner det ærlige arbeid, og det gjelder ikke bare det jordiske arbeid. Motivene kan være så mange her. Men det gjelder først og fremst i det store evighetsarbeid i Guds rike. Også her blir visst ofte et beleilig øyeblikk forsømt.

Det er nok sant at mange har syndet ved å ikke vente på Herren. Men kanskje skjer det oftere ved de mange betenkeligheter og den forspilte tid. Mye kunne ellers blitt til framgang for Guds rike.

I kirkehistorien har vi ofte sett hva frimodighet fikk lov til å gjøre for Herren. Det er med rette sagt: Vent store ting av Gud og gjør store ting for Gud.

Dette var innholdet av en preken som den berømte misjonær William Carey holdt den 31. mai 1792 i Nottingham i England. Den fikk misjonshistorisk betydning og førte misjonsarbeidet fram med ny kraft.

Vi kristne lider ofte av de mange betenkeligheter. Vi behøver å studere disse ordene hos Predikanten om å ta fatt uten for mange forbehold og tvil.

I v. 6-7 taler han om hvor mye sollys og stråler av velsignelse Gud har gitt oss. Den lyse, varme solen Gud lar gå opp for oss, er jo et herlig bilde på de mange velgjerninger i menneskelivet.

Det gjelder bare om at vi øver oss i å fange solstrålene. Vi må møte Guds gaver med et takknemlig sinn og ikke med knurr og utakk som er så vanlig i verden.

Der er lysstråler nok til glede hver dag og hvert år selv om en lever mange år (v. 8).

Predikanten peker framover på de mørke dager som vil komme og bli mange. Slik vil han tilskynde til å fryde seg ved lyset mens man har det. Han tenker kanskje på dødsriket som jo lå i mørke for mange i den gamle pakt.

I den nye pakt har vi særlig grunn til å prise Herren fordi han har gitt oss slikt lys over det som kommer. Det øker gleden i livet på jord, og tjener ennå mer til å gi hvile og glans over alle nådegaver vi fikk av Jesus og for hans skyld.

Predikanten sier: "Alt som skal komme, er tomhet." Det er sant når det gjelder alle jordiske ting som vil forgå. Men i lys av den nye pakt ser vi annerledes på framtida og kan si med Paulus: "For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig" (2Kor 4:17-18).

De to siste verstaler videre om den friske livsglede i ungdommen. Troen vil ikke lamme den, som verden sier. Men Herrens ord vil sette bestemte grenser mellom den glede de vantro vil ha og den livsglede som er til behag for Gud.

Verden vil nok høre dette ordet i v. 9-10: hvis det ikke var tilføyet med tydelige ord: "Men vit: for alt dette vil Gud føre deg fram for dommen."

Verden vil i sin glede nettopp være fri og ikke tenke på dommen. Den vil ha lov til å vandre etter sitt hjerte "og etter det dine øyne ser" uten å ta hensyn til Gud.

Men Predikanten holder fram for de unge at det kommer et regnskap også for hvert øyeblikk i deres liv.

Du kjære ungdom! La ikke verden narre deg med sin tale om de såkalte uskyldige gleder som er slik at Jesus ikke kan være med. Også Herren sier til deg: "Få vekk gremmelse fra hjertet!"

Alle nagende bekymringer og selvlagde lidelser, må du ha lov å være fri for. Gled deg i din ungdoms friske vår, i livets morgenrøde som forsvinner så fort. Men vandre i alt dette for mitt ansikt, sier Herren. Da vil din glede renses og bli dypere. Og den vil ikke forsvinne når de alvorlige dagene kommer. Da vil du nok merke livets stormer på en annen måte enn i livets morgenrøde.

Lytt til din Frelsers røst!

Ta Jesus med hvorhen du lenges,

da bliver du så glad i sinn,

og hvor din Frelser utestenges,

skal du ei heller selv gå inn.

Ta Jesus med på dine veier,

da kan du være dem bekjent,

og be ham våke ved ditt leie,

når dagens travle strid er endt.

Gå til Fork 12:1-14
Fork 12:1-14
"Tenk på din skaper i din ungdoms dager." Slik begynner dette kapitlet. Ordet "skaper" betyr at Gud har ubetinget rett til alle mennesker. Derfor gjelder det å gi sin ungdomstid til Gud! Mange som først ble troende på sine gamle dager, har senere måtte gråte over at Satan og verden fikk ungdomstiden, og den ble tilsmusset og plyndret.

Ungdomstiden er en meget god tid til å vende om. Hjertet er ennå ikke så fastgrodd til jorden som det lett blir senere når man har levd mange år i verden. Og med alderdommen melder det seg så mange plager og vanskeligheter, at hjertet lett blir tungt og sløvt. Da er det vanskelig å ta det siste, avgjørende sprang over grøften som skiller Guds rike fra verden.

Den unge kan løpe mye lettere enn den gamle. Slik er det også i det åndelige. Derfor sier han: "Tenk på din skaper i din ungdoms dager," før alderdommen kommer. Da sier det naturlige menneske: Jeg har ingen glede av dem.

Utsett det ikke. Du vet for det første ikke om du blir gammel, og du vet heller ikke om du kan når du blir gammel.

Alderdommens "onde dager" blir så skildret i v. 2-7 med dype, inntrengende bilder. Det er en dikterisk skjønnhet over denne skildringen av hvorledes legemet blir overvunnet av dødskreftene. Det blir gammelt og visner.

Øynene blir dunkle. Den gamle synes alt lys, både sol, måne og stjerner (v. 2), blir mørkt og mister sin glans som om det alltid var vinter. I Østerland er jo vinteren regntid der skyene stadig kommer igjen etter hver regnbyge.

Da skjelver husets voktere. Det er armene og hendene som begynner å skjelve. "De sterke menn blir bøyd." Det er føttene som de sterkeste lemmer, som også har vansker med å bære byrdene.

"De som maler på kvernen, stanser arbeidet, fordi de er blitt for få." Det er tennene som ikke kan male maten og forsette å tygge fordi det er for få av dem igjen.

"Og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene." Her tenkes på øynene som blir matte. "Begge dørene til gaten blir stengt, mens kvernduren blir svak." Det betyr den innfalne munn hos de gamle, der leppene (de to dørene) synker inn fordi tennene mangler og stemmen blir svak. (Her tolker NB-88 o.a. dette om ørene og hørselen.)

"En står opp når fuglene kvitrer," står det. Det betyr at den gamle får lite søvn og våkner tidlig om morgenen. "Alle sangmøyene er lavmælte." Det er sangstemmen som kanskje en gang var sterk og frisk, men som nå er blitt svak og lavmælt og har mistet sin klang.

"En frykter for hver bakke, det lurer skremsler ved veien." Det er den frykt som legger seg over oldingen fordi han merker at døden nærmer seg og selv føler han seg svak. Ved tanken på døden, frykter de ham som de snart skal møte i dommen.

Mens de unge våger mye, frykter de gamle for vanskeligheter alle steder og blir engstelige for å dra ut på lange reiser.

"Mandeltreet blomstrer" taler om den hvithårede olding. Om vinteren står mandeltreet med hvite blomster i Israel. Dette bilde av mandeltreet taler også om søvnløsheten i alderdommen. For på hebraisk betyr navnet på mandeltreet egentlig det våkne tre.

"Gresshoppen sleper seg fram," står det. Her tenker han på at oldingen bøyer ryggen og har en slepende gang.

"Kapersen mister sin kraft," står det på norsk, dvs. en krydderbusk. Dansk har: "Begjærligheten forgår." Den gamle kan ikke nyte de jordiske ting mer. Det er ingen lyst til noe mer. Men hjertet kan dessverre fremdeles være verdslig helt igjennom.

Gamle mennesker taler ofte om at de har sluppet verden. Men de bedrar ofte seg selv med slik tale. Sannheten er at det er verden som holder på å slippe dem. De kan ikke lenger nyte verden som før. Det er noe helt annet enn at hjertet frivillig vender seg bort fra kjærlighet til verden fordi det er grepet av Kristus Jesus.

Da nærmer tiden seg da mennesket skal dra "bort til sin evige bolig" (v. 5). Legemet går til graven og ånden til det sted den hører hjemme etter sin stilling til den levende Gud.

Sørgekvinnene taler om dødens nærhet. De holdt seg nær porten til en døende, slik det ennå er skikk i Østerland. Når noen var død, fikk de betaling for å gråte høyt og klage.

Det ligger et vemod over talen om oldingen her. Det taler sitt alvorlige språk om at alt kjød er som gress og dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visner og blomsten faller av.

I v. 6 finner vi ennå to bilder for å vise at døden er nær. Menneskets jordiske liv sammenliknes med "gullskålen" som henger i "sølvsnoren". Når sølvsnoren brister, faller lampen ned og slukner. Slik blir livslyset slukket og livstråden skåret av.

Det andre bildet er tatt fra brønnen med hjulet som brukes til å heise opp vann med i krukken. Dette taler om åndedrettet i legemet. Det har holdt det legemlige liv i gang ved innånding og utånding.

Men når hjulet et ødelagt og krukken knust, opphører virksomheten. Slik er det når åndedrettet stanser.

Og hva så? Predikanten sier: " Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den." Her er døden endelig framstilt ved et bilde som viser en skilsmisse mellom støv og ånd.

"Av jord er du kommet, til jord skal du bli." Slik taler presten ved graven. Det siste leddet har ikke Predikanten klarhet over. Det lyder: "Av jord skal du igjen oppstå." Han tar det i alle tilfelle ikke med.

Men han sier at ånden kommer tilbake til Gud som gav den. Det vil si at den skal fram for dommen, fram med sitt ansvar. Dette ordet betyr selvsagt ikke at hver ånd går hjem til Guds himmel. Predikanten mener ikke det, for han avslutter sin bok med å peke på den dobbelte dom, til å bli frikjent eller fordømt. Men han vil understreke at menneskeånden aldri kan rive seg løs fra Gud på annen måte enn at den skal fram for ham og få sin dom av ham.

"Tomhet og atter tomhet," sier Predikanten. "Alt er tomhet" (v. 8). Ja, der et menneske ikke har et annet liv enn i verden, må det i sannhet bli "tomhet og atter tomhet". Alderdom og død uten et evig liv i Gud er et forferdelig og vemodig syn.

Helt annerledes er det der hjertet har vunnet et evig liv i Herren. "De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham" (Salme. 92:14-16]).

I dette ordet av salmisten har vi et herlig bilde av en alderdom med liv i Gud. Ja, legemet kan nok synke sammen, men der sjelen har sitt liv i Gud, blir ånden aldri vissen og tørr. Og for de troende i den nye pakt slår en ny friskhet oss i møte fra det himmelske hjemland. Vi nærmer oss det etter som vi blir eldre, der de store løfter med det levende håp er.

v. 9-14 er liksom et etterord til Predikantens bok. Predikanten blir her omtalt på en slik måte at det ser ut som Salomo ikke er forfatter til boken. Det kan se ut som om innholdet er lagt i munnen på en senere forfatter. Det kan ha skjedd for at Salomos navn skal hedres, og dels gi uttrykk for det forfatteren hadde funnet i Salomos ordspråk. Men Salomo kan også omtale seg selv slik det er gjort her.

Det er et godt bilde som brukes i (v. 11 om de vises ord. De sammenliknes med brodd og søm som haker seg fast og trenger dypt inn. Ja, slik er det med det sanne visdomsordet. Det er kjennetegnet nettopp ved at det ikke er så lett å bli fri det.

Men slike ord med en dyp og gjennomtrengende kraft er heller ikke av mennesker. Men det er som v. 11 sier: "De er gitt av den ene og samme hyrde." Det betyr ved Herren som leder sitt folk ved sitt ord som en trofast hyrde.

Predikanten vil gi til kjenne hvorfor disse "visdomsord som er samlet" har slik kraft: de er kommet fra Gud.

Forfatteren slutter med enda en påminnelse til leseren, som han kaller "min sønn", og bruker dermed en fars myndighet. Advarselen er rettet mot "all bokskrivingen", som altså var bøker utenom de hellige skrifter. Allerede den gang var det mange bøker, og hva så i våre dager.

Og menneskeskrifter kan være nyttige om verdslige kunnskaper, samt til forklaring og fortolking av den Hellige Skrift. Men bare så langt som de stemmer med Guds hellige ord, kan de være til virkelig oppbyggelse.

Men verden oversvømmes jo av utallige bøker som inneholder en falsk verdens visdom. Derfor virker de også åndelig og legemlig slapphet.

Hvor mye kostbar tid går ikke til spille ved å lese slike bøker! Og hvilken hindring er de ikke for mange til å bli frelst.

Nei, sier den Hellige Skrift. Hold deg til den ene sanne visdom som kan sammenfattes i dette: "Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker."

Hvis ikke hjertet er vendt til det, når mennesket aldri sin evige bestemmelse. For menneskets bestemmelse er ikke først og fremst et lykkelig liv i denne verden. Men det er å bestå på dommens dag (v. 14). På den dag skal han "føre fram i lyset det som er skjult i mørket og åpenbare hjertenes råd" (1Kor 4:5).

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

INTRODUCTION

The Hebrew title is Koheleth, which the speaker in it applies to himself (Ec 1:12), "I, Koheleth, was king over Israel." It means an Assembler or Convener of a meeting and a Preacher to such a meeting. The feminine form of the Hebrew noun, and its construction once (Ec 7:27) with a feminine verb, show that it not only signifies Solomon, the Preacher to assemblies (in which case it is construed with the verb or noun masculine), but also Divine Wisdom (feminine in Hebrew) speaking by the mouth of the inspired king. In six cases out of seven it is construed with the masculine. Solomon was endowed with inspired wisdom (1Ki 3:5-14; 6:11, 12; 9:1-9; 11:9-11), specially fitting him for the task. The Orientals delight in such meetings for grave discourse. Thus the Arabs formerly had an assembly yearly, at Ocadh, for hearing and reciting poems. Compare "Masters of assemblies" (see on Ec 12:11, also Ec 12:9). "The Preacher taught the people knowledge," probably viva voce ("orally"); 1Ki 4:34; 10:2, 8, 24; 2Ch 9:1, 7, 23, plainly refer to a somewhat public divan met for literary discussion. So "spake," thrice repeated (1Ki 4:32, 33), refers not to written compositions, but to addresses spoken in assemblies convened for the purpose. The Holy Ghost, no doubt, signifies also by the term that Solomon's doctrine is intended for the "great congregation," the Church of all places and ages (Ps 22:25; 49:2-4).

Solomon was plainly the author (Ec 1:12, 16; 2:15; 12:9). That the Rabbins attribute it to Isaiah or Hezekiah is explicable by supposing that one or the other inserted it in the canon. The difference of its style, as compared with Proverbs and Song of Solomon, is due to the difference of subjects, and the different period of his life in which each was written; the Song, in the fervor of his first love to God; Proverbs, about the same time, or somewhat later; but Ecclesiastes in late old age, as the seal and testimony of repentance of his apostasy in the intervening period: Ps 89:30, 33 proves his penitence. The substitution of the title Koheleth for Solomon (that is, peace), may imply that, having troubled Israel, meantime he forfeited his name of peace (1Ki 11:14, 23); but now, having repented, he wishes to be henceforth a Preacher of righteousness. The alleged foreign expressions in the Hebrew may have been easily imported, through the great intercourse there was with other nations during his long reign. Moreover, supposed Chaldaisms may be fragments preserved from the common tongue of which Hebrew, Syriac, Chaldee, and Arabic were offshoots.

The Scope of Ecclesiastes is to show the vanity of all mere human pursuits, when made the chief end, as contrasted with the real blessedness of true wisdom, that is, religion. The immortality of the soul is dwelt on incidentally, as subsidiary to the main scope. Moses' law took this truth for granted but drew its sanctions of rewards and punishments in accordance with the theocracy, which was under a special providence of God as the temporal King of Israel, from the present life, rather than the future. But after Israel chose an earthly king, God withdrew, in part, His extraordinary providence, so that under Solomon, temporal rewards did not invariably follow virtue, and punishments vice (compare Ec 2:16; 3:19; 4:1; 5:8; 7:15; 8:14; 9:2, 11). Hence the need arises to show that these anomalies will be rectified hereafter, and this is the grand "conclusion," therefore, of the "whole" book, that, seeing there is a coming judgment, and seeing that present goods do not satisfy the soul, "man's whole duty is to fear God and keep his commandments" (Ec 12:13, 14), and meanwhile, to use, in joyful and serene sobriety, and not abuse, the present life (Ec 3:12, 13).

It is objected that sensual epicurism seems to be inculcated (Ec 3:12, 13, 22, &c.); but it is a contented, thankful enjoyment of God's present gifts that is taught, as opposed to a murmuring, anxious, avaricious spirit, as is proved by Ec 5:18, compare with Ec 5:11-15, not making them the chief end of life; not the joy of levity and folly; a misunderstanding which he guards against in Ec 7:2-6; 11:9; 12:1. Again, Ec 7:16; 9:2-10, might seem to teach fatalism and skepticism. But these are words put in the mouth of an objector; or rather, they were the language of Solomon himself during his apostasy, finding an echo in the heart of every sensualist, who wishes to be an unbeliever, and, who, therefore, sees difficulties enough in the world around wherewith to prop up his wilful unbelief. The answer is given (Ec 7:17, 18; 9:11, 12; 11:1, 6; 12:13). Even if these passages be taken as words of Solomon, they are to be understood as forbidding a self-made "righteousness," which tries to constrain God to grant salvation to imaginary good works and external strictness with which it wearies itself; also, that speculation which tries to fathom all God's inscrutable counsels (Ec 8:17), and that carefulness about the future forbidden in Mt 6:25.

The Chief Good is that the possession of that which makes us happy, is to be sought as the end, for its own sake; whereas, all other things are but means towards it. Philosophers, who made it the great subject of inquiry, restricted it to the present life, treating the eternal as unreal, and only useful to awe the multitude with. But Solomon shows the vanity of all human things (so-called philosophy included) to satisfy the soul, and that heavenly wisdom alone is the chief good. He had taught so when young (Pr 1:20; 8:1); so also; in Song of Solomon, he had spiritualized the subject in an allegory; and now, after having long personally tried the manifold ways in which the worldly seek to reach happiness, he gives the fruit of his experience in old age.

It is divided into two parts—Ec 1:1-6:10 showing the vanity of earthly things; Ec 6:10-12:14, the excellence of heavenly wisdom. Deviations from strict logical methods occur in these divisions, but in the main they are observed. The deviations make it the less stiff and artificial, and the more suited to all capacities. It is in poetry; the hemistichal division is mostly observed, but occasionally not so. The choice of epithets, imagery, inverted order of words, ellipses, parallelism, or, in its absence, similarity of diction, mark versification.

 

CHAPTER 1

Ec 1:1-18. Introduction.

1. the Preacher—and Convener of assemblies for the purpose. See my Preface. Koheleth in Hebrew, a symbolical name for Solomon, and of Heavenly Wisdom speaking through and identified with him. Ec 1:12 shows that "king of Jerusalem" is in apposition, not with "David," but "Preacher."

of Jerusalem—rather, "in Jerusalem," for it was merely his metropolis, not his whole kingdom.

2. The theme proposed of the first part of his discourse.

Vanity of vanities—Hebraism for the most utter vanity. So "holy of holies" (Ex 26:33); "servant of servants" (Ge 9:25). The repetition increases the force.

all—Hebrew, "the all"; all without exception, namely, earthly things.

vanity—not in themselves, for God maketh nothing in vain (1Ti 4:4, 5), but vain when put in the place of God and made the end, instead of the means (Ps 39:5, 6; 62:9; Mt 6:33); vain, also, because of the "vanity" to which they are "subjected" by the fall (Ro 8:20).

3. What profit … labour—that is, "What profit" as to the chief good (Mt 16:26). Labor is profitable in its proper place (Ge 2:15; 3:19; Pr 14:23).

under the sun—that is, in this life, as opposed to the future world. The phrase often recurs, but only in Ecclesiastes.

4. earth … for ever—(Ps 104:5). While the earth remains the same, the generations of men are ever changing; what lasting profit, then, can there be from the toils of one whose sojourn on earth, as an individual, is so brief? The "for ever" is comparative, not absolute (Ps 102:26).

5. (Ps 19:5, 6). "Panting" as the Hebrew for "hasteth"; metaphor, from a runner (Ps 19:5, "a strong man") in a "race." It applies rather to the rising sun, which seems laboriously to mount up to the meridian, than to the setting sun; the accents too favor Maurer, "And (that too, returning) to his place, where panting he riseth."

6. according to his circuits—that is, it returns afresh to its former circuits, however many be its previous veerings about. The north and south winds are the two prevailing winds in Palestine and Egypt.

7. By subterraneous cavities, and by evaporation forming rain clouds, the fountains and rivers are supplied from the sea, into which they then flow back. The connection is: Individual men are continually changing, while the succession of the race continues; just as the sun, wind, and rivers are ever shifting about, while the cycle in which they move is invariable; they return to the point whence they set out. Hence is man, as in these objects of nature which are his analogue, with all the seeming changes "there is no new thing" (Ec 1:9).

8. Maurer translates, "All words are wearied out," that is, are inadequate, as also, "man cannot express" all the things in the world which undergo this ceaseless, changeless cycle of vicissitudes: "The eye is not satisfied with seeing them," &c. But it is plainly a return to the idea (Ec 1:3) as to man's "labor," which is only wearisome and profitless; "no new" good can accrue from it (Ec 1:9); for as the sun, &c., so man's laborious works move in a changeless cycle. The eye and ear are two of the taskmasters for which man toils. But these are never "satisfied" (Ec 6:7; Pr 27:20). Nor can they be so hereafter, for there will be nothing "new." Not so the chief good, Jesus Christ (Joh 4:13, 14; Re 21:5).

9. Rather, "no new thing at all"; as in Nu 11:6. This is not meant in a general sense; but there is no new source of happiness (the subject in question) which can be devised; the same round of petty pleasures, cares, business, study, wars, &c., being repeated over and over again [Holden].

10. old time—Hebrew, "ages."

which was—The Hebrew plural cannot be joined to the verb singular. Therefore translate: "It hath been in the ages before; certainly it hath been before us" [Holden]. Or, as Maurer: "That which has been (done) before us (in our presence, 1Ch 16:33), has been (done) already in the old times."

11. The reason why some things are thought "new," which are not really so, is the imperfect record that exists of preceding ages among their successors.

those that … come after—that is, those that live still later than the "things, rather the persons or generations, Ec 1:4, with which this verse is connected, the six intermediate verses being merely illustrations of Ec 1:4 [Weiss], that are to come" (Ec 2:16; 9:5).

12. Resumption of Ec 1:1, the intermediate verses being the introductory statement of his thesis. Therefore, "the Preacher" (Koheleth) is repeated.

was king—instead of "am," because he is about to give the results of his past experience during his long reign.

in Jerusalem—specified, as opposed to David, who reigned both in Hebron and Jerusalem; whereas Solomon reigned only in Jerusalem. "King of Israel in Jerusalem," implies that he reigned over Israel and Judah combined; whereas David, at Hebron, reigned only over Judah, and not, until he was settled in Jerusalem, over both Israel and Judah.

13. this sore travail—namely, that of "searching out all things done under heaven." Not human wisdom in general, which comes afterwards (Ec 2:12, &c.), but laborious enquiries into, and speculations about, the works of men; for example, political science. As man is doomed to get his bread, so his knowledge, by the sweat of his brow (Ge 3:19) [Gill].

exercised—that is, disciplined; literally, "that they may thereby chastise, or humble themselves."

14. The reason is here given why investigation into man's "works" is only "sore travail" (Ec 1:13); namely, because all man's ways are vain (Ec 1:18) and cannot be mended (Ec 1:15).

vexation of—"a preying upon"

the Spirit—Maurer translates; "the pursuit of wind," as in Ec 5:16; Ho 12:1, "Ephraim feedeth on wind." But old versions support the English Version.

15. Investigation (Ec 1:13) into human ways is vain labor, for they are hopelessly "crooked" and "cannot be made straight" by it (Ec 7:13). God, the chief good, alone can do this (Isa 40:4; 45:2).

wanting—(Da 5:27).

numbered—so as to make a complete number; so equivalent to "supplied" [Maurer]. Or, rather, man's state is utterly wanting; and that which is wholly defective cannot be numbered or calculated. The investigator thinks he can draw up, in accurate numbers, statistics of man's wants; but these, including the defects in the investigator's labor, are not partial, but total.

16. communed with … heart—(Ge 24:45).

come to great estate—Rather, "I have magnified and gotten" (literally, "added," increased), &c.

all … before me in Jerusalem—namely, the priests, judges, and two kings that preceded Solomon. His wisdom exceeded that of all before Jesus Christ, the antitypical Koheleth, or "Gatherer of men," (Lu 13:34), and "Wisdom" incarnate (Mt 11:19; 12:42).

had … experience—literally, "had seen" (Jer 2:31). Contrast with this glorying in worldly wisdom (Jer 9:23, 24).

17. wisdom … madness—that is, their effects, the works of human wisdom and folly respectively. "Madness," literally, "vaunting extravagance"; Ec 2:12; 7:25, &c., support English Version rather than Dathe, "splendid matters." "Folly" is read by English Version with some manuscripts, instead of the present Hebrew text, "prudence." If Hebrew be retained, understand "prudence," falsely so called (1Ti 6:20), "craft" (Da 8:25).

18. wisdom … knowledge—not in general, for wisdom, &c., are most excellent in their place; but speculative knowledge of man's ways (Ec 1:13, 17), which, the farther it goes, gives one the more pain to find how "crooked" and "wanting" they are (Ec 1:15; 12:12).

 

CHAPTER 2

Ec 2:1-26.

He next tries pleasure and luxury, retaining however, his worldly "wisdom" (Ec 3:9), but all proves "vanity" in respect to the chief good.

1. I said … heart—(Lu 12:19).

thee—my heart, I will test whether thou canst find that solid good in pleasure which was not in "worldly wisdom." But this also proves to be "vanity" (Isa 50:11).

2. laughter—including prosperity, and joy in general (Job 8:21).

mad—that is, when made the chief good; it is harmless in its proper place.

What doeth it?—Of what avail is it in giving solid good? (Ec 7:6; Pr 14:13).

3-11. Illustration more at large of Ec 2:1, 2.

I sought—I resolved, after search into many plans.

give myself unto wine—literally, "to draw my flesh," or "body to wine" (including all banquetings). Image from a captive drawn after a chariot in triumph (Ro 6:16, 19; 1Co 12:2); or, one "allured" (2Pe 2:18, 19).

yet acquainting … wisdom—literally, "and my heart (still) was behaving, or guiding itself," with wisdom [Gesenius]. Maurer translates: "was weary of (worldly) wisdom." But the end of Ec 2:9 confirms English Version.

folly—namely, pleasures of the flesh, termed "mad," Ec 2:2.

all the days, &c.—(See Margin and Ec 6:12; Job 15:20).

4. (1Ki 7:1-8; 9:1, 19; 10:18, &c.).

vineyards—(So 8:11).

5. gardens—Hebrew, "paradises," a foreign word; Sanskrit, "a place enclosed with a wall"; Armenian and Arabic, "a pleasure ground with flowers and shrubs near the king's house, or castle." An earthly paradise can never make up for the want of the heavenly (Re 2:7).

6. pools—artificial, for irrigating the soil (Ge 2:10; Ne 2:14; Isa 1:30). Three such reservoirs are still found, called Solomon's cisterns, a mile and a half from Jerusalem.

wood that bringeth forth—rather, "the grove that flourisheth with trees" [Lowth].

7. born in my house—These were esteemed more trustworthy servants than those bought (Ge 14:14; 15:2, 3; 17:12, 13, 27; Jer 2:14), called "songs of one's handmaid" (Ex 23:12; compare Ge 12:16; Job 1:3).

8. (1Ki 10:27; 2Ch 1:15; 9:20).

peculiar treasure of kings and … provinces—contributed by them, as tributary to him (1Ki 4:21, 24); a poor substitute for the wisdom whose "gain is better than fine gold" (Pr 3:14, 15).

singers—so David (2Sa 19:35).

musical instruments … of all sorts—introduced at banquets (Isa 5:12; Am 6:5, 6); rather, "a princess and princesses," from an Arabic root. One regular wife, or queen (Es 1:9); Pharaoh's daughter (1Ki 3:1); other secondary wives, "princesses," distinct from the "concubines" (1Ki 11:3; Ps 45:10; So 6:8) [Weiss, Gesenius]. Had these been omitted, the enumeration would be incomplete.

9. great—opulent (Ge 24:35; Job 1:3; see 1Ki 10:23).

remained—(Ec 2:3).

10. my labour—in procuring pleasures.

this—evanescent "joy" was my only "portion out of all my labor" (Ec 3:22; 5:18; 9:9; 1Ki 10:5).

11. But all these I felt were only "vanity," and of "no profit" as to the chief good. "Wisdom" (worldly common sense, sagacity), which still "remained with me" (Ec 2:9), showed me that these could not give solid happiness.

12. He had tried (worldly) wisdom (Ec 1:12-18) and folly (foolish pleasure) (Ec 2:1-11); he now compares them (Ec 2:12) and finds that while (worldly)

wisdom excelleth folly (Ec 2:13, 14), yet the one event, death, befalls both (Ec 2:14-16), and that thus the wealth acquired by the wise man's "labor" may descend to a "fool" that hath not labored (Ec 2:18, 19, 21); therefore all his labor is vanity (Ec 2:22, 23).

what can the man do … already done—(Ec 1:9). Parenthetical. A future investigator can strike nothing out "new," so as to draw a different conclusion from what I draw by comparing "wisdom and madness." Holden, with less ellipsis, translates, "What, O man, shall come after the king?" &c. Better, Grotius, "What man can come after (compete with) the king in the things which are done?" None ever can have the same means of testing what all earthly things can do towards satisfying the soul; namely, worldly wisdom, science, riches, power, longevity, all combined.

13, 14. (Pr 17:24). The worldly "wise" man has good sense in managing his affairs, skill and taste in building and planting, and keeps within safe and respectable bounds in pleasure, while the "fool" is wanting in these respects ("darkness," equivalent to fatal error, blind infatuation), yet one event, death, happens to both (Job 21:26).

15. why was I—so anxious to become, &c. (2Ch 1:10).

Then—Since such is the case.

this—namely, pursuit of (worldly) wisdom; it can never fill the place of the true wisdom (Job 28:28; Jer 8:9).

16. remembrance—a great aim of the worldly (Ge 11:4). The righteous alone attain it (Ps 112:6; Pr 10:7).

for ever—no perpetual memorial.

that which now is—Maurer, "In the days to come all things shall be now long ago forgotten."

17. Disappointed in one experiment after another, he is weary of life. The backslider ought to have rather reasoned as the prodigal (Ho 2:6, 7; Lu 15:17, 18).

grievous unto me—(Job 10:1).

18, 19. One hope alone was left to the disappointed worldling, the perpetuation of his name and riches, laboriously gathered, through his successor. For selfishness is mostly at the root of worldly parents' alleged providence for their children. But now the remembrance of how he himself, the piously reared child of David, had disregarded his father's dying charge (1Ch 28:9), suggested the sad misgivings as to what Rehoboam, his son by an idolatrous Ammonitess, Naamah, should prove to be; a foreboding too fully realized (1Ki 12:1-18; 14:21-31).

20. I gave up as desperate all hope of solid fruit from my labor.

21. Suppose "there is a man," &c.

equity—rather "with success," as the Hebrew is rendered (Ec 11:6), "prosper," though Margin gives "right" [Holden and Maurer].

evil—not in itself, for this is the ordinary course of things, but "evil," as regards the chief good, that one should have toiled so fruitlessly.

22. Same sentiment as in Ec 2:21, interrogatively.

23. The only fruit he has is, not only sorrows in his days, but all his days are sorrows, and his travail (not only has griefs connected with it, but is itself), grief.

24. English Version gives a seemingly Epicurean sense, contrary to the general scope. The Hebrew, literally is, "It is not good for man that he should eat," &c., "and should make his soul see good" (or "show his soul, that is, himself, happy"), &c. [Weiss]. According to Holden and Weiss, Ec 3:12, 22 differ from this verse in the text and meaning; here he means, "It is not good that a man should feast himself, and falsely make as though his soul were happy"; he thus refers to a false pretending of happiness acquired by and for one's self; in Ec 3:12, 22; 5:18, 19, to real seeing, or finding pleasure when God gives it. There it is said to be good for a man to enjoy with satisfaction and thankfulness the blessings which God gives; here it is said not to be good to take an unreal pleasure to one's self by feasting, &c.

This also I saw—I perceived by experience that good (real pleasure) is not to be taken at will, but comes only from the hand of God [Weiss] (Ps 4:6; Isa 57:19-21). Or as Holden, "It is the appointment from the hand of God, that the sensualist has no solid satisfaction" (good).

25. hasten—after indulgences (Pr 7:23; 19:2), eagerly pursue such enjoyments. None can compete with me in this. If I, then, with all my opportunities of enjoyment, failed utterly to obtain solid pleasure of my own making, apart from God, who else can? God mercifully spares His children the sad experiment which Solomon made, by denying them the goods which they often desire. He gives them the fruits of Solomon's experience, without their paying the dear price at which Solomon bought it.

26. True, literally, in the Jewish theocracy; and in some measure in all ages (Job 27:16, 17; Pr 13:22; 28:8). Though the retribution be not so visible and immediate now as then, it is no less real. Happiness even here is more truly the portion of the godly (Ps 84:11; Mt 5:5; Mr 10:29, 30; Ro 8:28; 1Ti 4:8).

that he—the sinner

may give—that is, unconsciously and in spite of himself. The godly Solomon had satisfaction in his riches and wisdom, when God gave them (2Ch 1:11, 12). The backsliding Solomon had no happiness when he sought it in them apart from God; and the riches which he heaped up became the prey of Shishak (2Ch 12:9).

 

CHAPTER 3

Ec 3:1-22.

Earthly pursuits are no doubt lawful in their proper time and order (Ec 3:1-8), but unprofitable when out of time and place; as for instance, when pursued as the solid and chief good (Ec 3:9, 10); whereas God makes everything beautiful in its season, which man obscurely comprehends (Ec 3:11). God allows man to enjoy moderately and virtuously His earthly gifts (Ec 3:12, 13). What consoles us amidst the instability of earthly blessings is, God's counsels are immutable (Ec 3:14).

1. Man has his appointed cycle of seasons and vicissitudes, as the sun, wind, and water (Ec 1:5-7).

purpose—as there is a fixed "season" in God's "purposes" (for example, He has fixed the "time" when man is "to be born," and "to die," Ec 3:2), so there is a lawful "time" for man to carry out his "purposes" and inclinations. God does not condemn, but approves of, the use of earthly blessings (Ec 3:12); it is the abuse that He condemns, the making them the chief end (1Co 7:31). The earth, without human desires, love, taste, joy, sorrow, would be a dreary waste, without water; but, on the other hand, the misplacing and excess of them, as of a flood, need control. Reason and revelation are given to control them.

2. time to die—(Ps 31:15; Heb 9:27).

plant—A man can no more reverse the times and order of "planting," and of "digging up," and transplanting, than he can alter the times fixed for his "birth" and "death." To try to "plant" out of season is vanity, however good in season; so to make earthly things the chief end is vanity, however good they be in order and season. Gill takes it, not so well, figuratively (Jer 18:7, 9; Am 9:15; Mt 15:13).

3. time to kill—namely, judicially, criminals; or, in wars of self-defense; not in malice. Out of this time and order, killing is murder.

to heal—God has His times for "healing" (literally, Isa 38:5, 21; figuratively, De 32:39; Ho 6:1; spiritually, Ps 147:3; Isa 57:19). To heal spiritually, before the sinner feels his wound, would be "out of time," and so injurious.

time to break down—cities, as Jerusalem, by Nebuchadnezzar.

build up—as Jerusalem, in the time of Zerubbabel; spiritually (Am 9:11), "the set time" (Ps 102:13-16).

4. mourn—namely, for the dead (Ge 23:2).

dance—as David before the ark (2Sa 6:12-14; Ps 30:11); spiritually (Mt 9:15; Lu 6:21; 15:25). The Pharisees, by requiring sadness out of time, erred seriously.

5. cast away stones—as out of a garden or vineyard (Isa 5:2).

gather—for building; figuratively, the Gentiles, once castaway stones, were in due time made parts of the spiritual building (Eph 2:19, 20), and children of Abraham (Mt 3:9); so the restored Jews hereafter (Ps 102:13, 14; Zec 9:16).

refrain … embracing—(Joe 2:16; 1Co 7:5, 6).

6. time to get—for example, to gain honestly a livelihood (Eph 4:23).

lose—When God wills losses to us, then is our time to be content.

keep—not to give to the idle beggar (2Th 3:10).

cast away—in charity (Pr 11:24); or to part with the dearest object, rather than the soul (Mr 9:43). To be careful is right in its place, but not when it comes between us and Jesus Christ (Lu 10:40-42).

7. rend—garments, in mourning (Joe 2:13); figuratively, nations, as Israel from Judah, already foretold, in Solomon's time (1Ki 11:30, 31), to be "sewed" together hereafter (Eze 37:15, 22).

silence—(Am 5:13), in a national calamity, or that of a friend (Job 2:13); also not to murmur under God's visitation (Le 10:3; Ps 39:1, 2, 9).

8. hate—for example, sin, lusts (Lu 14:26); that is, to love God so much more as to seem in comparison to hate "father or mother," when coming between us and God.

a time of war … peace—(Lu 14:31).

9. But these earthly pursuits, while lawful in their season, are "unprofitable" when made by man, what God never intended them to be, the chief good. Solomon had tried to create an artificial forced joy, at times when he ought rather to have been serious; the result, therefore, of his labor to be happy, out of God's order, was disappointment. "A time to plant" (Ec 3:2) refers to his planting (Ec 2:5); "laugh" (Ec 3:4), to Ec 2:1, 2; "his mirth," "laughter"; "build up," "gather stones" (Ec 3:3, 5), to his "building" (Ec 2:4); "embrace," "love," to his "princess" (see on Ec 2:8); "get" (perhaps also "gather," Ec 3:5, 6), to his "gathering" (Ec 2:8). All these were of "no profit," because not in God's time and order of bestowing happiness.

10. (See on Ec 1:13).

11. his time—that is, in its proper season (Ps 1:3), opposed to worldlings putting earthly pursuits out of their proper time and place (see on Ec 3:9).

set the world in their heart—given them capacities to understand the world of nature as reflecting God's wisdom in its beautiful order and times (Ro 1:19, 20). "Everything" answers to "world," in the parallelism.

so that—that is, but in such a manner that man only sees a portion, not the whole "from beginning to end" (Ec 8:17; Job 26:14; Ro 11:33; Re 15:4). Parkhurst, for "world," translates: "Yet He hath put obscurity in the midst of them," literally, "a secret," so man's mental dimness of sight as to the full mystery of God's works. So Holden and Weiss. This incapacity for "finding out" (comprehending) God's work is chiefly the fruit of the fall. The worldling ever since, not knowing God's time and order, labors in vain, because out of time and place.

12. in them—in God's works (Ec 3:11), as far as relates to man's duty. Man cannot fully comprehend them, but he ought joyfully to receive ("rejoice in") God's gifts, and "do good" with them to himself and to others. This is never out of season (Ga 6:9, 10). Not sensual joy and self-indulgence (Php 4:4; Jas 4:16, 17).

13. Literally, "And also as to every man who eats … this is the gift of God" (Ec 3:22; 5:18). When received as God's gifts, and to God's glory, the good things of life are enjoyed in their due time and order (Ac 2:46; 1Co 10:31; 1Ti 4:3, 4).

14. (1Sa 3:12; 2Sa 23:5; Ps 89:34; Mt 24:35; Jas 1:17).

for ever—as opposed to man's perishing labors (Ec 2:15-18).

any thing taken from it—opposed to man's "crooked and wanting" works (Ec 1:15; 7:13). The event of man's labors depends wholly on God's immutable purpose. Man's part, therefore, is to do and enjoy every earthly thing in its proper season (Ec 3:12, 13), not setting aside God's order, but observing deep reverence towards God; for the mysteriousness and unchangeableness of God's purposes are designed to lead "man to fear before Him." Man knows not the event of each act: otherwise he would think himself independent of God.

15. Resumption of Ec 1:9. Whatever changes there be, the succession of events is ordered by God's "everlasting" laws (Ec 3:14), and returns in a fixed cycle.

requireth that … past—After many changes, God's law requires the return of the same cycle of events, as in the past, literally, "that which is driven on." The Septuagint and Syriac translate: "God requireth (that is, avengeth) the persecuted man"; a transition to Ec 3:16, 17. The parallel clauses of the verse support English Version.

16. Here a difficulty is suggested. If God "requires" events to move in their perpetual cycle, why are the wicked allowed to deal unrighteously in the place where injustice ought least of all to be; namely, "the place of judgment" (Jer 12:1)?

17. Solution of it. There is a coming judgment in which God will vindicate His righteous ways. The sinner's "time" of his unrighteous "work" is short. God also has His "time" and "work" of judgment; and, meanwhile, is overruling, for good at last, what seems now dark. Man cannot now "find out" the plan of God's ways (Ec 3:11; Ps 97:2). If judgment instantly followed every sin, there would be no scope for free will, faith, and perseverance of saints in spite of difficulties. The previous darkness will make the light at last the more glorious.

there—(Job 3:17-19) in eternity, in the presence of the Divine Judge, opposed to the "there," in the human place of judgment (Ec 3:16): so "from thence" (Ge 49:24).

18. estate—The estate of fallen man is so ordered (these wrongs are permitted), that God might "manifest," that is, thereby prove them, and that they might themselves see their mortal frailty, like that of the beasts.

sons of men—rather, "sons of Adam," a phrase used for "fallen men." The toleration of injustice until the judgment is designed to "manifest" men's characters in their fallen state, to see whether the oppressed will bear themselves aright amidst their wrongs, knowing that the time is short, and there is a coming judgment. The oppressed share in death, but the comparison to "beasts" applies especially to the ungodly oppressors (Ps 49:12, 20). They too need to be "manifested" ("proved"), whether, considering that they must soon die as the "beasts," and fearing the judgment to come, they will repent (Da 4:27).

19. Literally, "For the sons of men (Adam) are a mere chance, as also the beast is a mere chance." These words can only be the sentiments of the skeptical oppressors. God's delay in judgment gives scope for the "manifestation" of their infidelity (Ec 8:11; Ps 55:19; 2Pe 3:3,4). They are "brute beasts," morally (Ec 3:18; Jude 10); and they end by maintaining that man, physically, has no pre-eminence over the beast, both alike being "fortuities." Probably this was the language of Solomon himself in his apostasy. He answers it in Ec 3:21. If Ec 3:19, 20 be his words, they express only that as regards liability to death, excluding the future judgment, as the skeptic oppressors do, man is on a level with the beast. Life is "vanity," if regarded independently of religion. But Ec 3:21 points out the vast difference between them in respect to the future destiny; also (Ec 3:17) beasts have no "judgment" to come.

breath—vitality.

21. Who knoweth—Not doubt of the destination of man's spirit (Ec 12:7); but "how few, by reason of the outward mortality to which man is as liable as the beast and which is the ground of the skeptic's argument, comprehend the wide difference between man and the beast" (Isa 53:1). The Hebrew expresses the difference strongly, "The spirit of man that ascends, it belongeth to on high; but the spirit of the beast that descends, it belongeth to below, even to the earth." Their destinations and proper element differ utterly [Weiss].

22. (Compare Ec 3:12; 5:18). Inculcating a thankful enjoyment of God's gifts, and a cheerful discharge of man's duties, founded on fear of God; not as the sensualist (Ec 11:9); not as the anxious money-seeker (Ec 2:23; 5:10-17).

his portion—in the present life. If it were made his main portion, it would be "vanity" (Ec 2:1; Lu 16:25).

for who, &c.—Our ignorance as to the future, which is God's "time" (Ec 3:11), should lead us to use the present time in the best sense and leave the future to His infinite wisdom (Mt 6:20, 25, 31-34).

 

CHAPTER 4

Ec 4:1-16.

1. returned—namely, to the thought set forth (Ec 3:16; Job 35:9).

power—Maurer, not so well, "violence."

no comforter—twice said to express continued suffering without any to give comfort (Isa 53:7).

2. A profane sentiment if severed from its connection; but just in its bearing on Solomon's scope. If religion were not taken into account (Ec 3:17, 19), to die as soon as possible would be desirable, so as not to suffer or witness "oppressions"; and still more so, not to be born at all (Ec 7:1). Job (Job 3:12; 21:7), David (Ps 73:3, &c.), Jeremiah (Jer 12:1), Habakkuk (Hab 1:13), all passed through the same perplexity, until they went into the sanctuary, and looked beyond the present to the "judgment" (Ps 73:17; Hab 2:20; 3:17, 18). Then they saw the need of delay, before completely punishing the wicked, to give space for repentance, or else for accumulation of wrath (Ro 2:15); and before completely rewarding the godly, to give room for faith and perseverance in tribulation (Ps 92:7-12). Earnests, however, are often even now given, by partial judgments of the future, to assure us, in spite of difficulties, that God governs the earth.

3. not seen—nor experienced.

4. right—rather, "prosperous" (see on Ec 2:21). Prosperity, which men so much covet, is the very source of provoking oppression (Ec 4:1) and "envy," so far is it from constituting the chief good.

5. Still the

fool (the wicked oppressor) is not to be envied even in this life, who "folds his hands together" in idleness (Pr 6:10; 24:33), living on the means he wrongfully wrests from others; for such a one

eateth his own flesh—that is, is a self-tormentor, never satisfied, his spirit preying on itself (Isa 9:20; 49:26).

6. Hebrew; "One open hand (palm) full of quietness, than both closed hands full of travail." "Quietness" (mental tranquillity flowing from honest labor), opposed to "eating one's own flesh" (Ec 4:5), also opposed to anxious labor to gain (Ec 4:8; Pr 15:16, 17; 16:8).

7. A vanity described in Ec 4:8.

8. not a second—no partner.

child—"son or brother," put for any heir (De 25:5-10).

eye—(Ec 1:8). The miser would not be able to give an account of his infatuation.

9. Two—opposed to "one" (Ec 4:8). Ties of union, marriage, friendship, religious communion, are better than the selfish solitariness of the miser (Ge 2:18).

reward—Advantage accrues from their efforts being conjoined. The Talmud says, "A man without a companion is like a left hand without the right.

10. if they fall—if the one or other fall, as may happen to both, namely, into any distress of body, mind, or soul.

11. (See on 1Ki 1:1). The image is taken from man and wife, but applies universally to the warm sympathy derived from social ties. So Christian ties (Lu 24:32; Ac 28:15).

12. one—enemy.

threefold cord—proverbial for a combination of many—for example, husband, wife, and children (Pr 11:14); so Christians (Lu 10:1; Col 2:2, 19). Untwist the cord, and the separate threads are easily "broken."

13. The "threefold cord" [Ec 4:12] of social ties suggests the subject of civil government. In this case too, he concludes that kingly power confers no lasting happiness. The "wise" child, though a supposed case of Solomon, answers, in the event foreseen by the Holy Ghost, to Jeroboam, then a poor but valiant youth, once a "servant" of Solomon, and (1Ki 11:26-40) appointed by God through the prophet Ahijah to be heir of the kingdom of the ten tribes about to be rent from Rehoboam. The "old and foolish king" answers to Solomon himself, who had lost his wisdom, when, in defiance of two warnings of God (1Ki 3:14; 9:2-9), he forsook God.

will no more be admonished—knows not yet how to take warning (see Margin) God had by Ahijah already intimated the judgment coming on Solomon (1Ki 11:11-13).

14. out of prison—Solomon uses this phrase of a supposed case; for example, Joseph raised from a dungeon to be lord of Egypt. His words are at the same time so framed by the Holy Ghost that they answer virtually to Jeroboam, who fled to escape a "prison" and death from Solomon, to Shishak of Egypt (1Ki 11:40). This unconscious presaging of his own doom, and that of Rehoboam, constitutes the irony. David's elevation from poverty and exile, under Saul (which may have been before Solomon's mind), had so far their counterpart in that of Jeroboam.

whereas … becometh poor—rather, "though he (the youth) was born poor in his kingdom" (in the land where afterwards he was to reign).

15. "I considered all the living," the present generation, in relation to ("with") the "second youth" (the "legitimate successor" of the "old king," as opposed to the "poor youth," the one first spoken of, about to be raised from poverty to a throne), that is, Rehoboam.

in his stead—the old king's.

16. Notwithstanding their now worshipping the rising sun, the heir-apparent, I reflected that "there were no bounds, no stability (2Sa 15:6; 20:1), no check on the love of innovation, of all that have been before them," that is, the past generation; so

also they that come after—that is, the next generation,

shall not rejoice in him—namely, Rehoboam. The parallel, "shall not rejoice," fixes the sense of "no bounds," no permanent adherence, though now men rejoice in him.

 

CHAPTER 5

Ec 5:1-20.

1. From vanity connected with kings, he passes to vanities (Ec 5:7) which may be fallen into in serving the King of kings, even by those who, convinced of the vanity of the creature, wish to worship the Creator.

Keep thy foot—In going to worship, go with considerate, circumspect, reverent feeling. The allusion is to the taking off the shoes, or sandals, in entering a temple (Ex 3:5; Jos 5:15, which passages perhaps gave rise to the custom). Weiss needlessly reads, "Keep thy feast days" (Ex 23:14, 17; the three great feasts).

hear—rather, "To be ready (to draw nigh with the desire) to hear (obey) is a better sacrifice than the offering of fools" [Holden]. (Vulgate; Syriac). (Ps 51:16, 17; Pr 21:3; Jer 6:20; 7:21-23; 14:12; Am 5:21-24). The warning is against mere ceremonial self-righteousness, as in Ec 7:12. Obedience is the spirit of the law's requirements (De 10:12). Solomon sorrowfully looks back on his own neglect of this (compare 1Ki 8:63 with Ec 11:4, 6). Positive precepts of God must be kept, but will not stand instead of obedience to His moral precepts. The last provided no sacrifice for wilful sin (Nu 15:30, 31; Heb 10:26-29).

2. rash—opposed to the considerate reverence ("keep thy foot," Ec 5:1). This verse illustrates Ec 5:1, as to prayer in the house of God ("before God," Isa 1:12); so Ec 5:4-6 as to vows. The remedy to such vanities is stated (Ec 5:6). "Fear thou God."

God is in heaven—Therefore He ought to be approached with carefully weighed words, by thee, a frail creature of earth.

3. As much "business," engrossing the mind, gives birth to incoherent "dreams," so many words, uttered inconsiderately in prayer, give birth to and betray "a fool's speech" (Ec 10:14), [Holden and Weiss]. But Ec 5:7 implies that the "dream" is not a comparison, but the vain thoughts of the fool (sinner, Ps 73:20), arising from multiplicity of (worldly) "business." His "dream" is that God hears him for his much speaking (Mt 6:7), independently of the frame of mind [English Version and Maurer].

fool's voice—answers to "dream" in the parallel; it comes by the many "words" flowing from the fool's "dream."

4. When thou vowest a vow unto God—Hasty words in prayer (Ec 5:2, 3) suggest the subject of hasty vows. A vow should not be hastily made (Jud 11:35; 1Sa 14:24). When made, it must be kept (Ps 76:11), even as God keeps His word to us (Ex 12:41, 51; Jos 21:45).

5. (De 23:21, 23).

6. thy flesh—Vow not with "thy mouth" a vow (for example, fasting), which the lusts of the flesh ("body," Ec 2:3, Margin) may tempt thee to break (Pr 20:25).

angel—the "messenger" of God (Job 33:23); minister (Re 1:20); that is, the priest (Mal 2:7) "before" whom a breach of a vow was to be confessed (Le 5:4, 5). We, Christians, in our vows (for example, at baptism, the Lord's Supper, &c.) vow in the presence of Jesus Christ, "the angel of the covenant" (Mal 3:1), and of ministering angels as witnesses (1Co 11:10; 1Ti 5:21). Extenuate not any breach of them as a slight error.

7. (See on Ec 5:3). God's service, which ought to be our chief good, becomes by "dreams" (foolish fancies as of God's requirements of us in worship), and random "words," positive "vanity." The remedy is, whatever fools may do, "Fear thou God" (Ec 12:13).

8. As in Ec 3:16, so here the difficulty suggests itself. If God is so exact in even punishing hasty words (Ec 5:1-6), why does He allow gross injustice? In the remote "provinces," the "poor" often had to put themselves for protection from the inroads of Philistines, &c., under chieftains, who oppressed them even in Solomon's reign (1Ki 12:4).

the matter—literally, "the pleasure," or purpose (Isa 53:10). Marvel not at this dispensation of God's will, as if He had abandoned the world. Nay, there is coming a capital judgment at last, and an earnest of it in partial punishments of sinners meanwhile.

higher than the highest—(Da 7:18).

regardeth—(2Ch 16:9).

there be higher—plural, that is, the three persons of the Godhead, or else, "regardeth not only the 'highest' kings, than whom He 'is higher,' but even the petty tyrants of the provinces, namely, the high ones who are above them" (the poor) [Weiss].

9. "The profit (produce) of the earth is (ordained) for (the common good of) all: even the king himself is served by (the fruits of) the field" (2Ch 26:10). Therefore the common Lord of all, high and low, will punish at last those who rob the "poor" of their share in it (Pr 22:22, 23; Am 8:4-7).

10. Not only will God punish at last, but meanwhile the oppressive gainers of "silver" find no solid "satisfaction" in it.

shall not be satisfied—so the oppressor "eateth his own flesh" (see on Ec 4:1 and Ec 4:5).

with increase—is not satisfied with the gain that he makes.

11. they … that eat them—the rich man's dependents (Ps 23:5).

12. Another argument against anxiety to gain riches. "Sleep … sweet" answers to "quietness" (Ec 4:6); "not suffer … sleep," to "vexation of spirit." Fears for his wealth, and an overloaded stomach without "laboring" (compare Ec 4:5), will not suffer the rich oppressor to sleep.

13, 14. Proofs of God's judgments even in this world (Pr 11:31). The rich oppressor's wealth provokes enemies, robbers, &c. Then, after having kept it for an expected son, he loses it beforehand by misfortune ("by evil travail"), and the son is born to be heir of poverty. Ec 2:19, 23 gives another aspect of the same subject.

16. Even supposing that he loses not his wealth before death, then at least he must go stripped of it all (Ps 49:17).

laboured for the wind—(Ho 12:1; 1Co 9:26).

17. eateth—appropriately put for "liveth" in general, as connected with Ec 5:11, 12, 18.

darkness—opposed to "light (joy) of countenance" (Ec 8:1; Pr 16:15).

wrath—fretfulness, literally, "His sorrow is much, and his infirmity (of body) and wrath."

18. Returns to the sentiment (Ec 3:12, 13, 22); translate: "Behold the good which I have seen, and which is becoming" (in a man).

which God giveth—namely, both the good of his labor and his life.

his portion—legitimately. It is God's gift that makes it so when regarded as such. Such a one will use, not abuse, earthly things (1Co 7:31). Opposed to the anxious life of the covetous (Ec 5:10, 17).

19. As Ec 5:18 refers to the "laboring" man (Ec 5:12), so Ec 5:19 to the "rich" man, who gets wealth not by "oppression" (Ec 5:8), but by "God's gift." He is distinguished also from the "rich" man (Ec 6:2) in having received by God's gift not only "wealth," but also "power to eat thereof," which that one has not.

to take his portion—limits him to the lawful use of wealth, not keeping back from God His portion while enjoying his own.

20. He will not remember much, looking back with disappointment, as the ungodly do (Ec 2:11), on the days of his life.

answereth … in the joy—God answers his prayers in giving him "power" to enjoy his blessings. Gesenius and Vulgate translate, "For God (so) occupies him with joy," &c., that he thinks not much of the shortness and sorrows of life. Holden, "Though God gives not much (as to real enjoyment), yet he remembers (with thankfulness) the days; for (he knows) God exercises him by the joy," &c. (tries him by prosperity), so Margin, but English Version is simplest.

 

 

CHAPTER 6

Ec 6:1-12.

1. common—or else more literally,—"great upon man," falls heavily upon man.

2. for his soul—that is, his enjoyment.

God giveth him not power to eat—This distinguishes him from the "rich" man in Ec 5:19. "God hath given" distinguishes him also from the man who got his wealth by "oppression" (Ec 5:8, 10).

stranger—those not akin, nay, even hostile to him (Jer 51:51; La 5:2; Ho 7:9). He seems to have it in his "power" to do as he will with his wealth, but an unseen power gives him up to his own avarice: God wills that he should toil for "a stranger" (Ec 2:26), who has found favor in God's sight.

3. Even if a man (of this character) have very many (equivalent to "a hundred," 2Ki 10:1) children, and not have a "stranger" as his heir (Ec 6:2), and live long ("days of years" express the brevity of life at its best, Ge 47:9), yet enjoy no real "good" in life, and lie unhonored, without "burial," at death (2Ki 9:26, 35), the embryo is better than he. In the East to be without burial is the greatest degradation. "Better the fruit that drops from the tree before it is ripe than that left to hang on till rotten" [Henry].

4. he—rather "it," "the untimely birth." So "its," not "his name."

with vanity—to no purpose; a type of the driftless existence of him who makes riches the chief good.

darkness—of the abortive; a type of the unhonored death and dark future beyond the grave of the avaricious.

5. this—yet "it has more rest than" the toiling, gloomy miser.

6. If the miser's length of "life" be thought to raise him above the abortive, Solomon answers that long life, without enjoying real good, is but lengthened misery, and riches cannot exempt him from going whither "all go." He is fit neither for life, nor death, nor eternity.

7. man—rather, "the man," namely, the miser (Ec 6:3-6). For not all men labor for the mouth, that is, for selfish gratification.

appetite—Hebrew, "the soul." The insatiability of the desire prevents that which is the only end proposed in toils, namely, self-gratification; "the man" thus gets no "good" out of his wealth (Ec 6:3).

8. For—"However" [Maurer]. The "for" means (in contrast to the insatiability of the miser), For what else is the advantage which the wise man hath above the fool?"

What—advantage, that is, superiority, above him who knows not how to walk uprightly

hath the poor who knoweth to walk before the living?—that is, to use and enjoy life aright (Ec 5:18, 19), a cheerful, thankful, godly "walk" (Ps 116:9).

9. Answer to the question in Ec 6:8. This is the advantage:

Better is the sight of the eyes—the wise man's godly enjoyment of present seen blessings

than the (fool's) wandering—literally, walking (Ps 73:9), of the desire, that is, vague, insatiable desires for what he has not (Ec 6:7; Heb 13:5).

this—restless wandering of desire, and not enjoying contentedly the present (1Ti 6:6, 8).

10. Part II begins here. Since man's toils are vain, what is the chief good? (Ec 6:12). The answer is contained in the rest of the book.

That which hath been—man's various circumstances

is named already—not only has existed, Ec 1:9; 3:15, but has received its just name, "vanity," long ago,

and it is known that it—vanity

is man—Hebrew, "Adam," equivalent to man "of red dust," as his Creator appropriately named him from his frailty.

neither may he contend, &c.—(Ro 9:20).

11. "Seeing" that man cannot escape from the "vanity," which by God's "mighty" will is inherent in earthly things, and cannot call in question God's wisdom in these dispensations (equivalent to "contend," &c.),

what is man the better—of these vain things as regards the chief good? None whatever.

12. For who knoweth, &c.—The ungodly know not what is really "good" during life, nor "what shall be after them," that is, what will be the event of their undertakings (Ec 3:22; 8:7). The godly might be tempted to "contend with God" (Ec 6:10) as to His dispensations; but they cannot fully know the wise purposes served by them now and hereafter. Their sufferings from the oppressors are more really good for them than cloudless prosperity; sinners are being allowed to fill up their measure of guilt. Retribution in part vindicates God's ways even now. The judgment shall make all clear. In Ec 7:1-29, he states what is good, in answer to this verse.

 

CHAPTER 7

Ec 7:1-29.

1. (See on Ec 6:12).

name—character; a godly mind and life; not mere reputation with man, but what a man is in the eyes of God, with whom the name and reality are one thing (Isa 9:6). This alone is "good," while all else is "vanity" when made the chief end.

ointment—used lavishly at costly banquets and peculiarly refreshing in the sultry East. The Hebrew for "name" and for "ointment," have a happy paronomasia, Sheem and Shemen. "Ointment" is fragrant only in the place where the person is whose head and garment are scented, and only for a time. The "name" given by God to His child (Re 3:12) is for ever and in all lands. So in the case of the woman who received an everlasting name from Jesus Christ, in reward for her precious ointment (Isa 56:5; Mr 14:3-9). Jesus Christ Himself hath such a name, as the Messiah, equivalent to Anointed (So 1:3).

and the day of [his] death, &c.—not a general censure upon God for creating man; but, connected with the previous clause, death is to him, who hath a godly name, "better" than the day of his birth; "far better," as Php 1:23 has it.

2. Proving that it is not a sensual enjoyment of earthly goods which is meant in Ec 3:13; 5:18. A thankful use of these is right, but frequent feasting Solomon had found dangerous to piety in his own case. So Job's fear (Ec 1:4, 5). The house of feasting often shuts out thoughts of God and eternity. The sight of the dead in the "house of mourning" causes "the living" to think of their own "end."

3. Sorrow—such as arises from serious thoughts of eternity.

laughter—reckless mirth (Ec 2:2).

by the sadness … better—(Ps 126:5, 6; 2Co 4:17; Heb 12:10, 11). Maurer translates: "In sadness of countenance there is (may be) a good (cheerful) heart." So Hebrew, for "good," equivalent to "cheerful" (Ec 11:9); but the parallel clause supports English Version.

5. (Ps 141:4, 5). Godly reproof offends the flesh, but benefits the spirit. Fools' songs in the house of mirth please the flesh, but injure the soul.

6. crackling—answers to the loud merriment of fools. It is the very fire consuming them which produces the seeming merry noise (Joe 2:5). Their light soon goes out in the black darkness. There is a paronomasia in the Hebrew, Sirim ("thorns"), Sir ("pot"). The wicked are often compared to "thorns" (2Sa 23:6; Na 1:10). Dried cow-dung was the common fuel in Palestine; its slowness in burning makes the quickness of a fire of thorns the more graphic, as an image of the sudden end of fools (Ps 118:12).

7. oppression—recurring to the idea (Ec 3:16; 5:8). Its connection with Ec 7:4-6 is, the sight of "oppression" perpetrated by "fools" might tempt the "wise" to call in question God's dispensations, and imitate the folly (equivalent to "madness") described (Ec 7:5,6). Weiss, for "oppression," translates, "distraction," produced by merriment. But Ec 5:8 favors English Version.

a gift—that is, the sight of bribery in "places of judgment" (Ec 3:16) might cause the wise to lose their wisdom (equivalent to "heart"), (Job 12:6; 21:6, 7; 24:1, &c.). This suits the parallelism better than "a heart of gifts"; a benevolent heart, as Weiss.

8. connected with Ec 7:7. Let the "wise" wait for "the end," and the "oppressions" which now (in "the beginning") perplex their faith, will be found by God's working to be overruled to their good. "Tribulation worketh patience" (Ro 5:3), which is infinitely better than "the proud spirit" that prosperity might have generated in them, as it has in fools (Ps 73:2, 3, 12-14, 17-26; Jas 5:11).

9. angry—impatient at adversity befalling thee, as Job was (Ec 5:2; Pr 12:16).

10. Do not call in question God's ways in making thy former days better than thy present, as Job did (Job 29:2-5). The very putting of the question argues that heavenly "wisdom" (Margin) is not as much as it ought made the chief good with thee.

11. Rather, "Wisdom, as compared with an inheritance, is good," that is, is as good as an inheritance; "yea, better (literally, and a profit) to them that see the sun" (that is, the living, Ec 11:7; Job 3:16; Ps 49:19).

12. Literally, (To be) in (that is, under) the shadow (Isa 30:2) of wisdom (is the same as to be) in (under) the shadow of money; wisdom no less shields one from the ills of life than money does.

is, that—rather, "the excellency of the knowledge of wisdom giveth life," that is, life in the highest sense, here and hereafter (Pr 3:18; Joh 17:3; 2Pe 1:3). Wisdom (religion) cannot be lost as money can. It shields one in adversity, as well as prosperity; money, only in prosperity. The question in Ec 7:10 implies a want of it.

13. Consider as to God's work, that it is impossible to alter His dispensations; for who can, &c.

straight … crooked—Man cannot amend what God wills to be "wanting" and "adverse" (Ec 1:15; Job 12:14).

14. consider—resumed from Ec 7:13. "Consider," that is, regard it as "the work of God"; for "God has made (Hebrew, for 'set') this (adversity) also as well as the other (prosperity)." "Adversity" is one of the things which "God has made crooked," and which man cannot "make straight." He ought therefore to be "patient" (Ec 7:8).

after him—equivalent to "that man may not find anything (to blame) after God" (that is, after "considering God's work," Ec 7:13). Vulgate and Syriac, "against Him" (compare Ec 7:10; Ro 3:4).

15. An objection entertained by Solomon

in the days of his vanity—his apostasy (Ec 8:14; Job 21:7).

just … perisheth—(1Ki 21:13). Temporal not eternal death (Joh 10:28). But see on Ec 7:16; "just" is probably a self-justiciary.

wicked … prolongeth—See the antidote to the abuse of this statement in Ec 8:12.

16. Holden makes Ec 7:16 the scoffing inference of the objector, and Ec 7:17 the answer of Solomon, now repentant. So (1Co 15:32) the skeptic's objection; (1Co 15:33) the answer. However, "Be not righteous over much," may be taken as Solomon's words, forbidding a self-made righteousness of outward performances, which would wrest salvation from God, instead of receiving it as the gift of His grace. It is a fanatical, pharisaical righteousness, separated from God; for the "fear of God" is in antithesis to it (Ec 7:18; 5:3, 7; Mt 6:1-7; 9:14; 23:23, 24; Ro 10:3; 1Ti 4:3).

over wise—(Job 11:12; Ro 12:3, 16), presumptuously self-sufficient, as if acquainted with the whole of divine truth.

destroy thyself—expose thyself to needless persecution, austerities and the wrath of God; hence to an untimely death. "Destroy thyself" answers to "perisheth" (Ec 7:15); "righteous over much," to "a just man." Therefore in Ec 7:15 it is self-justiciary, not a truly righteous man, that is meant.

17. over much wicked—so worded, to answer to "righteous over much." For if not taken thus, it would seem to imply that we may be wicked a little. "Wicked" refers to "wicked man" (Ec 7:15); "die before thy time," to "prolongeth his life," antithetically. There may be a wicked man spared to "live long," owing to his avoiding gross excesses (Ec 7:15). Solomon says, therefore, Be not so foolish (answering antithetically to "over wise," Ec 7:16), as to run to such excess of riot, that God will be provoked to cut off prematurely thy day of grace (Ro 2:5). The precept is addressed to a sinner. Beware of aggravating thy sin, so as to make thy case desperate. It refers to the days of Solomon's "vanity" (apostasy, Ec 7:15), when only such a precept would be applicable. By litotes it includes, "Be not wicked at all."

18. this … this—the two opposite excesses (Ec 7:16, 17), fanatical, self-wise righteousness, and presumptuous, foolhardy wickedness.

he that feareth God shall come forth of them all—shall escape all such extremes (Pr 3:7).

19. Hebrew, "The wisdom," that is, the true wisdom, religion (2Ti 3:15).

than ten mighty—that is, able and valiant generals (Ec 7:12; 9:13-18; Pr 21:22; 24:5). These "watchmen wake in vain, except the Lord keep the city" (Ps 127:1).

20. Referring to Ec 7:16. Be not "self-righteous," seek not to make thyself "just" before God by a superabundance of self-imposed performances; "for true 'wisdom,' or 'righteousness,' shows that there is not a just man," &c.

21. As therefore thou being far from perfectly "just" thyself, hast much to be forgiven by God, do not take too strict account, as the self-righteous do (Ec 7:16; Lu 18:9, 11), and thereby shorten their lives (Ec 7:15, 16), of words spoken against thee by others, for example, thy servant: Thou art their "fellow servant" before God (Mt 18:32-35).

22. (1Ki 2:44).

23. All this—resuming the "all" in Ec 7:15; Ec 7:15-22 is therefore the fruit of his dearly bought experience in the days of his "vanity."

I will be wise—I tried to "be wise," independently of God. But true wisdom was then "far from him," in spite of his human wisdom, which he retained by God's gift. So "over wise" (Ec 7:16).

24. That … far off … deep—True wisdom is so when sought independently of "fear of God" (Ec 7:18; De 30:12, 13; Job 11:7, 8; 28:12-20, 28; Ps 64:6; Ro 10:6, 7).

25. Literally, "I turned myself and mine heart to." A phrase peculiar to Ecclesiastes, and appropriate to the penitent turning back to commune with his heart on his past life.

wickedness of folly—He is now a step further on the path of penitence than in Ec 1:17; 2:12, where "folly" is put without "wickedness" prefixed.

reason—rather, "the right estimation" of things. Holden translates also "foolishness (that is, sinful folly, answering to 'wickedness' in the parallel) of madness" (that is, of man's mad pursuits).

26. "I find" that, of all my sinful follies, none has been so ruinous a snare in seducing me from God as idolatrous women (1Ki 11:3, 4; Pr 5:3, 4; 22:14). As "God's favor is better than life," she who seduces from God is "more bitter than death."

whoso pleaseth God—as Joseph (Ge 39:2, 3, 9). It is God's grace alone that keeps any from falling.

27. this—namely, what follows in Ec 7:28.

counting one by one—by comparing one thing with another [Holden and Maurer].

account—a right estimate. But Ec 7:28 more favors Gesenius. "Considering women one by one."

28. Rather, referring to his past experience, "Which my soul sought further, but I found not."

one man—that is, worthy of the name, "man," "upright"; not more than one in a thousand of my courtiers (Job 33:23; Ps 12:1). Jesus Christ alone of men fully realizes the perfect ideal of "man." "Chiefest among ten thousand" (So 5:10). No perfect "woman" has ever existed, not even the Virgin Mary. Solomon, in the word "thousand," alludes to his three hundred wives and seven hundred concubines. Among these it was not likely that he should find the fidelity which one true wife pays to one husband. Connected with Ec 7:26, not an unqualified condemnation of the sex, as Pr 12:4; 31:10, &c., prove.

29. The "only" way of accounting for the scarcity of even comparatively upright men and women is that, whereas God made man upright, they (men) have, &c. The only account to be "found" of the origin of evil, the great mystery of theology, is that given in Holy Writ (Ge 2:1-3:24). Among man's "inventions" was the one especially referred to in Ec 7:26, the bitter fruits of which Solomon experienced, the breaking of God's primeval marriage law, joining one man to "one" woman (Mt 19:4, 5, 6). "Man" is singular, namely, Adam; "they," plural, Adam, Eve, and their posterity.

 

CHAPTER 8

Ec 8:1-17.

1. Praise of true wisdom continued (Ec 7:11, &c.). "Who" is to be accounted "equal to the wise man? … Who (like him) knoweth the interpretation" of God's providences (for example, Ec 7:8, 13, 14), and God's word (for example, see on Ec 7:29; Pr 1:6)?

face to shine—(Ec 7:14; Ac 6:15). A sunny countenance, the reflection of a tranquil conscience and serene mind. Communion with God gives it (Ex 34:29, 30).

boldness—austerity.

changed—into a benign expression by true wisdom (religion) (Jas 3:17). Maurer translates, "The shining (brightness) of his face is doubled," arguing that the Hebrew noun for "boldness" is never used in a bad sense (Pr 4:18). Or as Margin, "strength" (Ec 7:19; Isa 40:31; 2Co 3:18). But the adjective is used in a bad sense (De 28:50).

2. the king's—Jehovah, peculiarly the king of Israel in the theocracy; Ec 8:3, 4, prove it is not the earthly king who is meant.

the oath of God—the covenant which God made with Abraham and renewed with David; Solomon remembered Ps 89:35, "I have sworn," &c. (Ps 89:36), and the penalties if David's children should forsake it (Ps 89:30-32); inflicted on Solomon himself; yet God not "utterly" forsaking him (Ps 89:33, 34).

3. hasty—rather, "Be not terror-struck so as to go out of His sight." Slavishly "terror-struck" is characteristic of the sinner's feeling toward God; he vainly tries to flee out of His sight (Ps 139:7); opposed to the "shining face" of filial confidence (Ec 8:1; Joh 8:33-36; Ro 8:2; 1Jo 4:18).

stand not—persist not.

for he doeth—God inflicts what punishment He pleases on persisting sinners (Job 23:13; Ps 115:3). True of none save God.

4. God's very "word" is "power." So the gospel word (Ro 1:16; Heb 4:12).

who may say, &c.—(Job 9:12; 33:13; Isa 45:9; Da 4:35). Scripture does not ascribe such arbitrary power to earthly kings.

5. feel—experience.

time—the neglect of the right "times" causes much of the sinful folly of the spiritually unwise (Ec 3:1-11).

judgment—the right manner [Holden]. But as God's future "judgment" is connected with the "time for every purpose" in Ec 3:17, so it is here. The punishment of persisting sinners (Ec 8:3) suggests it. The wise man realizes the fact, that as there is a fit "time" for every purpose, so for the "judgment." This thought cheers him in adversity (Ec 7:14; 8:1).

6. therefore the misery, &c.—because the foolish sinner does not think of the right "times" and the "judgment."

7. he—the sinner, by neglecting times (for example, "the accepted time, and the day of salvation, 2Co 6:2), is taken by surprise by the judgment (Ec 3:22; 6:12; 9:12). The godly wise observe the due times of things (Ec 3:1), and so, looking for the judgment, are not taken by surprise, though not knowing the precise "when" (1Th 5:2-4); they "know the time" to all saving purposes (Ro 13:11).

8. spirit—"breath of life" (Ec 3:19), as the words following require. Not "wind," as Weiss thinks (Pr 30:4). This verse naturally follows the subject of "times" and "judgment" (Ec 8:6, 7).

discharge—alluding to the liability to military service of all above twenty years old (Nu 1:3), yet many were exempted (De 20:5-8). But in that war (death) there is no exemption.

those … given to—literally, the master of it. Wickedness can get money for the sinner, but cannot deliver him from the death, temporal and eternal, which is its penalty (Isa 28:15, 18).

9. his own hurt—The tyrannical ruler "hurts" not merely his subjects, but himself; so Rehoboam (1Ki 12:1-33); but the "time" of "hurt" chiefly refers to eternal ruin, incurred by "wickedness," at "the day of death" (Ec 8:8), and the "time" of "judgment" (Ec 8:6; Pr 8:36).

10. the wicked—namely, rulers (Ec 8:9).

buried—with funeral pomp by man, though little meriting it (Jer 22:19); but this only formed the more awful contrast to their death, temporal and eternal, inflicted by God (Lu 16:22, 23).

come and gone from the place of the holy—went to and came from the place of judicature, where they sat as God's representatives (Ps 82:1-6), with pomp [Holden]. Weiss translates, "Buried and gone (utterly), even from the holy place they departed." As Joab, by Solomon's command, was sent to the grave from the "holy place" in the temple, which was not a sanctuary to murderers (Ex 21:14; 1Ki 2:28, 31). The use of the very word "bury" there makes this view likely; still "who had come and gone" may be retained. Joab came to the altar, but had to go from it; so the "wicked rulers" (Ec 8:9) (including high priests) came to, and went from, the temple, on occasions of solemn worship, but did not thereby escape their doom.

forgotten—(Pr 10:7).

11. The reason why the wicked persevere in sin: God's delay in judgment (Mt 24:48-51; 2Pe 3:8, 9). "They see not the smoke of the pit, therefore they dread not the fire" [South], (Ps 55:19). Joab's escape from the punishment of his murder of Abner, so far from "leading him to repentance," as it ought (Ro 2:4), led him to the additional murder of Amasa.

12. He says this, lest the sinner should abuse the statement (Ec 7:15), "A wicked man prolongeth his life."

before him—literally, "at His presence"; reverently serve Him, realizing His continual presence.

13. neither shall he prolong—not a contradiction to Ec 8:12. The "prolonging" of his days there is only seeming, not real. Taking into account his eternal existence, his present days, however seemingly long, are really short. God's delay (Ec 8:11) exists only in man's short-sighted view. It gives scope to the sinner to repent, or else to fill up his full measure of guilt; and so, in either case, tends to the final vindication of God's ways. It gives exercise to the faith, patience, and perseverance of saints.

shadow—(Ec 6:12; Job 8:9).

14. An objection is here started (entertained by Solomon in his apostasy), as in Ec 3:16; 7:15, to the truth of retributive justice, from the fact of the just and the wicked not now receiving always according to their respective deserts; a cavil, which would seem the more weighty to men living under the Mosaic covenant of temporal sanctions. The objector adds, as Solomon had said, that the worldling's pursuits are "vanity" (Ec 8:10), "I say (not 'said') this also is vanity. Then I commend mirth," &c. [Holden]. Ec 8:14, 15 may, however, be explained as teaching a cheerful, thankful use of God's gifts "under the sun," that is, not making them the chief good, as sensualists do, which Ec 2:2; 7:2, forbid; but in "the fear of God," as Ec 3:12; 5:18; 7:18; 9:7, opposed to the abstinence of the self-righteous ascetic (Ec 7:16), and of the miser (Ec 5:17).

15. no better thing, &c.—namely, for the "just" man, whose chief good is religion, not for the worldly.

abide—Hebrew, "adhere"; not for ever, but it is the only sure good to be enjoyed from earthly labors (equivalent to "of his labor the days of his life"). Still, the language resembles the skeptical precept (1Co 15:32), introduced only to be refuted; and "abide" is too strong language, perhaps, for a religious man to apply to "eating" and "mirth."

16. Reply to Ec 8:14, 15. When I applied myself to observe man's toils after happiness (some of them so incessant as not to allow sufficient time for "sleep"), then (Ec 8:17, the apodosis) I saw that man cannot find out (the reason of) God's inscrutable dealings with the "just" and with the "wicked" here (Ec 8:14; Ec 3:11; Job 5:9; Ro 11:33); his duty is to acquiesce in them as good, because they are God's, though he sees not all the reasons for them (Ps 73:16). It is enough to know "the righteous are in God's hand" (Ec 9:1). "Over wise" (Ec 7:16); that is, Speculations above what is written are vain.

 

CHAPTER 9

Ec 9:1-18.

1. declare—rather, explore; the result of my exploring is this, that "the righteous, &c., are in the hand of God. No man knoweth either the love or hatred (of God to them) by all that is before them," that is, by what is outwardly seen in His present dealings (Ec 8:14, 17). However, from the sense of the same words, in Ec 9:6, "love and hatred" seem to be the feelings of the wicked towards the righteous, whereby they caused to the latter comfort or sorrow. Translate: "Even the love and hatred" (exhibited towards the righteous, are in God's hand) (Ps 76:10; Pr 16:7). "No man knoweth all that is before them."

2. All things … alike—not universally; but as to death. Ec 9:2-10 are made by Holden the objection of a skeptical sensualist. However, they may be explained as Solomon's language. He repeats the sentiment already implied in Ec 2:14; 3:20; 8:14.

one event—not eternally; but death is common to all.

good—morally.

clean—ceremonially.

sacrificeth—alike to Josiah who sacrificed to God, and to Ahab who made sacrifice to Him cease.

sweareth—rashly and falsely.

3. Translate, "There is an evil above all (evils) that are done," &c., namely, that not only "there is one event to all," but "also the heart of the sons of men" makes this fact a reason for "madly" persisting in "evil while they live, and after that," &c., sin is "madness."

the dead—(Pr 2:18; 9:18).

4. For—rather, "Nevertheless." English Version rightly reads as the Margin, Hebrew, "that is joined," instead of the text, "who is to be chosen?"

hope—not of mere temporal good (Job 14:7); but of yet repenting and being saved.

dog—metaphor for the vilest persons (1Sa 24:14).

lion—the noblest of animals (Pr 30:30).

better—as to hope of salvation; the noblest who die unconverted have no hope; the vilest, so long as they have life, have hope.

5. know that they shall die—and may thereby be led "so to number their days, that they may apply their hearts to wisdom" (Ec 7:1-4; Ps 90:12).

dead know not anything—that is, so far as their bodily senses and worldly affairs are concerned (Job 14:21; Isa 63:16); also, they know no door of repentance open to them, such as is to all on earth.

neither … reward—no advantage from their worldly labors (Ec 2:18-22; 4:9).

memory—not of the righteous (Ps 112:6; Mal 3:16), but the wicked, who with all the pains to perpetuate their names (Ps 49:11) are soon "forgotten" (Ec 8:10).

6. love, and … hatred, &c.—(referring to Ec 9:1; see on Ec 9:1). Not that these cease in a future world absolutely (Eze 32:27; Re 22:11); but as the end of this verse shows, relatively to persons and things in this world. Man's love and hatred can no longer be exercised for good or evil in the same way as here; but the fruits of them remain. What he is at death he remains for ever. "Envy," too, marks the wicked as referred to, since it was therewith that they assailed the righteous (see on Ec 9:1).

portion—Their "portion" was "in this life" (Ps 17:14), that they now "cannot have any more."

7. Addressed to the "righteous wise," spoken of in Ec 9:1. Being "in the hand of God," who now accepteth "thy works" in His service, as He has previously accepted thy person (Ge 4:4), thou mayest "eat … with a cheerful (not sensually 'merry') heart" (Ec 3:13; 5:18; Ac 2:46).

8. white—in token of joy (Isa 61:3). Solomon was clad in white (Josephus, Antiquities, 8:7,3); hence his attire is compared to the "lilies" (Mt 6:29), typical of the spotless righteousness of Jesus Christ, which the redeemed shall wear (Re 3:18; 7:14).

ointment—(Ps 23:5), opposed to a gloomy exterior (2Sa 14:2; Ps 45:7; Mt 6:17); typical, also (Ec 7:1; So 1:3).

9. wife … lovest—godly and true love, opposed to the "snares" of the "thousand" concubines (Ec 7:26, 28), "among" whom Solomon could not find the true love which joins one man to one woman (Pr 5:15, 18, 19; 18:22; 19:14).

10. Whatsoever—namely, in the service of God. This and last verse plainly are the language of Solomon, not of a skeptic, as Holden would explain it.

hand, &c.—(Le 12:8, Margin; 1Sa 10:7, Margin).

thy might—diligence (De 6:5; Jer 48:10, Margin).

no work … in the grave—(Joh 9:4; Re 14:13). "The soul's play-day is Satan's work-day; the idler the man the busier the tempter" [South].

11. This verse qualifies the sentiment, Ec 9:7-9. Earthly "enjoyments," however lawful in their place (Ec 3:1), are to give way when any work to be done for God requires it. Reverting to the sentiment (Ec 8:17), we ought, therefore, not only to work God's work "with might" (Ec 9:10), but also with the feeling that the event is wholly "in God's hand" (Ec 9:1).

race … not to the swift—(2Sa 18:23); spiritually (Zep 3:19; Ro 9:16).

nor … battle to … strong—(1Sa 17:47; 2Ch 14:9, 11, 15; Ps 33:16).

bread—livelihood.

favour—of the great.

chance—seemingly, really Providence. But as man cannot "find it out" (Ec 3:11), he needs "with all might" to use opportunities. Duties are ours; events, God's.

12. his time—namely, of death (Ec 7:15; Isa 13:22). Hence the danger of delay in doing the work of God, as one knows not when his opportunity will end (Ec 9:10).

evil net—fatal to them. The unexpected suddenness of the capture is the point of comparison. So the second coming of Jesus Christ, "as a snare" (Lu 21:35).

evil time—as an "evil net," fatal to them.

13. Rather, "I have seen wisdom of this kind also," that is, exhibited in the way which is described in what follows [Maurer].

14, 15. (2Sa 20:16-22).

bulwarks—military works of besiegers.

15. poor—as to the temporal advantages of true wisdom, though it often saves others. It receives little reward from the world, which admires none save the rich and great.

no man remembered—(Ge 40:23).

16. Resuming the sentiment (Ec 7:19; Pr 21:22; 24:5).

poor man's wisdom is despised—not the poor man mentioned in Ec 9:15; for his wisdom could not have saved the city, had "his words not been heard"; but poor men in general. So Paul (Ac 27:11).

17. The words of wise, &c.—Though generally the poor wise man is not heard (Ec 9:16), yet "the words of wise men, when heard in quiet (when calmly given heed to, as in Ec 9:15), are more serviceable than," &c.

ruleth—as the "great king" (Ec 9:14). Solomon reverts to "the rulers to their own hurt" (Ec 8:9).

18. one sinner, &c.—(Jos 7:1, 11, 12). Though wisdom excels folly (Ec 9:16; 7:19), yet a "little folly (equivalent to sin) can destroy much good," both in himself (Ec 10:1; Jas 2:10) and in others. "Wisdom" must, from the antithesis to "sinner," mean religion. Thus typically, the "little city" may be applied to the Church (Lu 12:32; Heb 12:22); the great king to Satan (Joh 12:31); the despised poor wise man, Jesus Christ (Isa 53:2, 3; Mr 6:3; 2Co 8:9; Eph 1:7, 8; Col 2:3).

 

CHAPTER 10

Ec 10:1-20.

1. Following up Ec 9:18.

him that is in reputation—for example, David (2Sa 12:14); Solomon (1Ki 11:1-43); Jehoshaphat (2Ch 18:1-34; 19:2); Josiah (2Ch 35:22). The more delicate the perfume, the more easily spoiled is the ointment. Common oil is not so liable to injury. So the higher a man's religious character is, the more hurt is caused by a sinful folly in him. Bad savor is endurable in oil, but not in what professes to be, and is compounded by the perfumer ("apothecary") for, fragrance. "Flies" answer to "a little folly" (sin), appropriately, being small (1Co 5:6); also, "Beelzebub" means prince of flies. "Ointment" answers to "reputation" (Ec 7:1; Ge 34:30). The verbs are singular, the noun plural, implying that each of the flies causes the stinking savor.

2. (Ec 2:14).

right—The right hand is more expert than the left. The godly wise is more on his guard than the foolish sinner, though at times he slip. Better a diamond with a flaw, than a pebble without one.

3. by the way—in his ordinary course; in his simplest acts (Pr 6:12-14). That he "saith," virtually, "that he" himself, &c. [Septuagint]. But Vulgate, "He thinks that every one (else whom he meets) is a fool."

4. spirit—anger.

yielding pacifieth—(Pr 15:1). This explains "leave not thy place"; do not in a resisting spirit withdraw from thy post of duty (Ec 8:3).

5. as—rather, "by reason of an error" [Maurer and Holden].

6. rich—not in mere wealth, but in wisdom, as the antithesis to "folly" (for "foolish men") shows. So Hebrew, rich, equivalent to "liberal," in a good sense (Isa 32:5). Mordecai and Haman (Es 3:1, 2; 6:6-11).

7. servants upon horses—the worthless exalted to dignity (Jer 17:25); and vice versa (2Sa 15:30).

8. The fatal results to kings of such an unwise policy; the wrong done to others recoils on themselves (Ec 8:9); they fall into the pit which they dug for others (Es 7:10; Ps 7:15; Pr 26:27). Breaking through the wise fences of their throne, they suffer unexpectedly themselves; as when one is stung by a serpent lurking in the stones of his neighbor's garden wall (Ps 80:12), which he maliciously pulls down (Am 5:19).

9. removeth stones—namely, of an ancient building [Weiss]. His neighbor's landmarks [Holden]. Cuts out from the quarry [Maurer].

endangered—by the splinters, or by the head of the hatchet, flying back on himself. Pithy aphorisms are common in the East. The sense is: Violations of true wisdom recoil on the perpetrators.

10. iron … blunt—in "cleaving wood" (Ec 10:9), answering to the "fool set in dignity" (Ec 10:6), who wants sharpness. More force has then to be used in both cases; but "force" without judgment "endangers" one's self. Translate, "If one hath blunted his iron" [Maurer]. The preference of rash to judicious counsellors, which entailed the pushing of matters by force, proved to be the "hurt" of Rehoboam (1Ki 12:1-33).

wisdom is profitable to direct—to a prosperous issue. Instead of forcing matters by main "strength" to one's own hurt (Ec 9:16, 18).

11. A "serpent will bite" if "enchantment" is not used; "and a babbling calumniator is no better." Therefore, as one may escape a serpent by charms (Ps 58:4, 5), so one may escape the sting of a calumniator by discretion (Ec 10:12), [Holden]. Thus, "without enchantment" answers to "not whet the edge" (Ec 10:10), both expressing, figuratively, want of judgment. Maurer translates, "There is no gain to the enchanter" (Margin, "master of the tongue") from his enchantments, because the serpent bites before he can use them; hence the need of continual caution. Ec 10:8-10, caution in acting; Ec 10:11 and following verses, caution in speaking.

12. gracious—Thereby he takes precaution against sudden injury (Ec 10:11).

swallow up himself—(Pr 10:8, 14, 21, 32; 12:13; 15:2; 22:11).

13. Illustrating the folly and injuriousness of the fool's words; last clause of Ec 10:12.

14. full of words—(Ec 5:2).

a man cannot tell what shall be—(Ec 3:22; 6:12; 8:7; 11:2; Pr 27:1). If man, universally (including the wise man), cannot foresee the future, much less can the fool; his "many words" are therefore futile.

15. labour … wearieth—(Isa 55:2; Hab 2:13).

knoweth not how to go to the city—proverb for ignorance of the most ordinary matters (Ec 10:3); spiritually, the heavenly city (Ps 107:7; Mt 7:13, 14). Maurer connects Ec 10:15 with the following verses. The labor (vexation) caused by the foolish (injurious princes, Ec 10:4-7) harasses him who "knows not how to go to the city," to ingratiate himself with them there. English Version is simpler.

16. a child—given to pleasures; behaves with childish levity. Not in years; for a nation may be happy under a young prince, as Josiah.

eat in the morning—the usual time for dispensing justice in the East (Jer 21:12); here, given to feasting (Isa 5:11; Ac 2:15).

17. son of nobles—not merely in blood, but in virtue, the true nobility (So 7:1; Isa 32:5, 8).

in due season—(Ec 3:1), not until duty has first been attended to.

for strength—to refresh the body, not for revelry (included in "drunkenness").

18. building—literally, "the joining of the rafters," namely, the kingdom (Ec 10:16; Isa 3:6; Am 9:11).

hands—(Ec 4:5; Pr 6:10).

droppeth—By neglecting to repair the roof in time, the rain gets through.

19. Referring to Ec 10:18. Instead of repairing the breaches in the commonwealth (equivalent to "building"), the princes "make a feast for laughter (Ec 10:16), and wine maketh their life glad (Ps 104:15), and (but) money supplieth (answereth their wishes by supplying) all things," that is, they take bribes to support their extravagance; and hence arise the wrongs that are perpetrated (Ec 10:5, 6; 3:16; Isa 1:23; 5:23). Maurer takes "all things" of the wrongs to which princes are instigated by "money"; for example, the heavy taxes, which were the occasion of Rehoboam losing ten tribes (1Ki 12:4, &c.).

20. thought—literally, "consciousness."

rich—the great. The language, as applied to earthly princes knowing the "thought," is figurative. But it literally holds good of the King of kings (Ps 139:1-24), whose consciousness of every evil thought we should ever realize.

bed-chamber—the most secret place (2Ki 6:12).

bird of the air, &c.—proverbial (compare Hab 2:11; Lu 19:40); in a way as marvellous and rapid, as if birds or some winged messenger carried to the king information of the curse so uttered. In the East superhuman sagacity was attributed to birds (see on Job 28:21; hence the proverb).

 

CHAPTER 11

Ec 11:1-10.

1. Ec 11:2 shows that charity is here inculcated.

bread—bread corn. As in the Lord's prayer, all things needful for the body and soul. Solomon reverts to the sentiment (Ec 9:10).

waters—image from the custom of sowing seed by casting it from boats into the overflowing waters of the Nile, or in any marshy ground. When the waters receded, the grain in the alluvial soil sprang up (Isa 32:20). "Waters" express multitudes, so Ec 11:2; Re 17:15; also the seemingly hopeless character of the recipients of the charity; but it shall prove at last to have been not thrown away (Isa 49:4).

2. portion—of thy bread.

seven—the perfect number.

eight—even to more than seven; that is, "to many" (so "waters," Ec 11:1), nay, even to very many in need (Job 5:19; Mic 5:5).

evil—The day may be near, when you will need the help of those whom you have bound to you by kindnesses (Lu 16:9). The very argument which covetous men use against liberality (namely, that bad times may come), the wise man uses for it.

3. clouds—answering to "evil" (Ec 11:2), meaning, When the times of evil are fully ripe, evil must come; and speculations about it beforehand, so as to prevent one sowing seed of liberality, are vain (Ec 11:4).

tree—Once the storm uproots it, it lies either northward or southward, according as it fell. So man's character is unchangeable, whether for hell or heaven, once that death overtakes him (Re 22:11, 14, 15). Now is his time for liberality, before the evil days come (Ec 12:1).

4. Therefore sow thy charity in faith, without hesitancy or speculation as to results, because they may not seem promising (Ec 9:10). So in Ec 11:1, man is told to "cast his bread corn" on the seemingly unpromising "waters" (Ps 126:5, 6). The farmer would get on badly, who, instead of sowing and reaping, spent his time in watching the wind and clouds.

5. spirit—How the soul animates the body! Thus the transition to the formation of the body "in the womb" is more natural, than if with Maurer we translate it "wind" (Ec 1:6; Joh 3:8).

bones … grow—(Job 10:8, 9; Ps 139:15, 16).

knowest not the works of God—(Ec 3:11; 8:17; 9:12).

6. morning … evening—early and late; when young and when old; in sunshine and under clouds.

seed—of godly works (Ho 10:12; 2Co 9:10; Ga 6:7).

prosper—(Isa 55:10, 11).

both … alike—Both the unpromising and the promising sowing may bear good fruit in others; certainly they shall to the faithful sower.

7. light—of life (Ec 7:11; Ps 49:19). Life is enjoyable, especially to the godly.

8. But while man thankfully enjoys life, "let him remember" it will not last for ever. The "many days of darkness," that is, the unseen world (Job 10:21, 22; Ps 88:12), also days of "evil" in this world (Ec 11:2), are coming; therefore sow the good seed while life and good days last, which are not too long for accomplishing life's duties.

All that cometh—that is, All that followeth in the evil and dark days is vain, as far as work for God is concerned (Ec 9:10).

9. Rejoice—not advice, but warning. So 1Ki 22:15, is irony; if thou dost rejoice (carnally, Ec 2:2; 7:2, not moderately, as in Ec 5:18), &c., then "know that … God will bring thee into judgment" (Ec 3:17; 12:14).

youth … youth—distinct Hebrew words, adolescence or boyhood (before Ec 11:10), and full-grown youth. It marks the gradual progress in self-indulgence, to which the young especially are prone; they see the roses, but do not discover the thorns, until pierced by them. Religion will cost self-denial, but the want of it infinitely more (Lu 14:28).

10. sorrow—that is, the lusts that end in "sorrow," opposed to "rejoice," and "heart cheer thee" (Ec 11:9), Margin, "anger," that is, all "ways of thine heart"; "remove," &c., is thus opposed to "walk in," &c. (Ec 11:9).

flesh—the bodily organ by which the sensual thoughts of the "heart" are embodied in acts.

childhood—rather, "boyhood"; the same Hebrew word as the first, "youth" in Ec 11:9. A motive for self-restraint; the time is coming when the vigor of youth on which thou reliest, will seem vain, except in so far as it has been given to God (Ec 12:1).

youth—literally, the dawn of thy days.

 

CHAPTER 12

Ec 12:1-14.

1. As Ec 11:9, 10 showed what youths are to shun, so this verse shows what they are to follow.

Creator—"Remember" that thou art not thine own, but God's property; for He has created thee (Ps 100:3). Therefore serve Him with thy "all" (Mr 12:30), and with thy best days, not with the dregs of them (Pr 8:17; 22:6; Jer 3:4; La 3:27). The Hebrew is "Creators," plural, implying the plurality of persons, as in Ge 1:26; so Hebrew, "Makers" (Isa 54:5).

while … not—that is, before that (Pr 8:26) the evil days come; namely, calamity and old age, when one can no longer serve God, as in youth (Ec 11:2, 8).

no pleasure—of a sensual kind (2Sa 19:35; Ps 90:10). Pleasure in God continues to the godly old (Isa 46:4).

2. Illustrating "the evil days" (Jer 13:16). "Light," "sun," &c., express prosperity; "darkness," pain and calamity (Isa 13:10; 30:26).

clouds … after … rain—After rain sunshine (comfort) might be looked for, but only a brief glimpse of it is given, and the gloomy clouds (pains) return.

3. keepers of the house—namely, the hands and arms which protected the body, as guards do a palace (Ge 49:24; Job 4:19; 2Co 5:1), are now palsied.

strong men … bow—(Jud 16:25, 30). Like supporting pillars, the feet and knees (So 5:15); the strongest members (Ps 147:10).

grinders—the molar teeth.

cease—are idle.

those that look out of the windows—the eyes; the powers of vision, looking out from beneath the eyelids, which open and shut like the casement of a window.

4. doors—the lips, which are closely shut together as doors, by old men in eating, for, if they did not do so, the food would drop out (Job 41:14; Ps 141:3; Mic 7:5).

in the streets—that is, toward the street, "the outer doors" [Maurer and Weiss].

sound of … grinding—The teeth being almost gone, and the lips "shut" in eating, the sound of mastication is scarcely heard.

the bird—the cock. In the East all mostly rise with the dawn. But the old are glad to rise from their sleepless couch, or painful slumbers still earlier, namely, when the cock crows, before dawn (Job 7:4) [Holden]. The least noise awakens them [Weiss].

daughters of music—the organs that produce and that enjoy music; the voice and ear.

5. that which is high—The old are afraid of ascending a hill.

fears … in the way—Even on the level highway they are full of fears of falling, &c.

almond … flourish—In the East the hair is mostly dark. The white head of the old among the dark-haired is like an almond tree, with its white blossoms, among the dark trees around [Holden]. The almond tree flowers on a leafless stock in winter (answering to old age, in which all the powers are dormant), while the other trees are flowerless. Gesenius takes the Hebrew for flourishes from a different root, casts off; when the old man loses his gray hairs, as the almond tree casts its white flowers.

grasshoppers—the dry, shrivelled, old man, his backbone sticking out, his knees projecting forwards, his arms backwards, his head down, and the apophyses enlarged, is like that insect. Hence arose the fable, that Tithonus in very old age was changed into a grasshopper [Parkhurst]. "The locust raises itself to fly"; the old man about to leave the body is like a locust when it is assuming its winged form, and is about to fly [Maurer].

a burden—namely, to himself.

desire shall fail—satisfaction shall be abolished. For "desire," Vulgate has "the caper tree," provocative of lust; not so well.

long home—(Job 16:22; 17:13).

mourners—(Jer 9:17-20), hired for the occasion (Mt 9:23).

6. A double image to represent death, as in Ec 12:1-5, old age: (1) A lamp of frail material, but gilded over, often in the East hung from roofs by a cord of silk and silver interwoven; as the lamp is dashed down and broken, when the cord breaks, so man at death; the golden bowl of the lamp answers to the skull, which, from the vital preciousness of its contents, may be called "golden"; "the silver cord" is the spinal marrow, which is white and precious as silver, and is attached to the brain. (2) A fountain, from which water is drawn by a pitcher let down by a rope wound round a wheel; as, when the pitcher and wheel are broken, water can no more be drawn, so life ceases when the vital energies are gone. The "fountain" may mean the right ventricle of the heart; the "cistern," the left; the pitcher, the veins; the wheel, the aorta, or great artery [Smith]. The circulation of the blood, whether known or not to Solomon, seems to be implied in the language put by the Holy Ghost into his mouth. This gloomy picture of old age applies to those who have not "remembered their Creator in youth." They have none of the consolations of God, which they might have obtained in youth; it is now too late to seek them. A good old age is a blessing to the godly (Ge 15:15; Job 5:26; Pr 16:31; 20:29).

7. dust—the dust-formed body.

spirit—surviving the body; implying its immortality (Ec 3:11).

8-12. A summary of the first part.

Vanity, &c.—Resumption of the sentiment with which the book began (Ec 1:2; 1Jo 2:17).

9. gave good heed—literally, "he weighed." The "teaching the people" seems to have been oral; the "proverbs," in writing. There must then have been auditories assembled to hear the inspired wisdom of the Preacher. See the explanation of Koheleth in the Introduction, and chapter 1 (1Ki 4:34).

that which is written, &c.—rather, (he sought) "to write down uprightly (or, 'aright') words of truth" [Holden and Weiss]. "Acceptable" means an agreeable style; "uprightly … truth," correct sentiment.

11. goads—piercing deeply into the mind (Ac 2:37; 9:5; Heb 4:12); evidently inspired words, as the end of the verse proves.

fastened—rather, on account of the Hebrew genders, (The words) "are fastened (in the memory) like nails" [Holden].

masters of assemblies—rather, "the masters of collections (that is, collectors of inspired sayings, Pr 25:1), are given ('have published them as proceeding' [Holden]) from one Shepherd," namely, the Spirit of Jesus Christ [Weiss], (Eze 37:24). However, the mention of "goads" favors the English Version, "masters of assemblies," namely, under-shepherds, inspired by the Chief Shepherd (1Pe 5:2-4). Schmidt translates, "The masters of assemblies are fastened (made sure) as nails," so Isa 22:23.

12. (See on Ec 1:18).

many books—of mere human composition, opposed to "by these"; these inspired writings are the only sure source of "admonition."

(over much) study—in mere human books, wearies the body, without solidly profiting the soul.

13. The grand inference of the whole book.

Fear God—The antidote to following creature idols, and "vanities," whether self-righteousness (Ec 7:16, 18), or wicked oppression and other evils (Ec 8:12, 13), or mad mirth (Ec 2:2; 7:2-5), or self-mortifying avarice (Ec 8:13, 17), or youth spent without God (Ec 11:9; 12:1).

this is the whole duty of man—literally, "this is the whole man," the full ideal of man, as originally contemplated, realized wholly by Jesus Christ alone; and, through Him, by saints now in part, hereafter perfectly (1Jo 3:22-24; Re 22:14).

14. For God shall bring every work into judgment—The future judgment is the test of what is "vanity," what solid, as regards the chief good, the grand subject of the book.

 

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke