Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Oslo bibelundervisningssenter

Oslo bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Sakarjas bok

Bibelkommentarer Sakarjas bok

 

Veien igjennom bibelen - 2354-2424-Zak - Sakrajas bok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Sakarjas bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

hærskarenes Gud."

Se innledning: PROFETEN SAKARIAS

Navnet Sakarias betyr "Herren kommer i hu". Han var av presteslekt. Hans farfar Iddo var formann for et av de tjuefire skift av prester som gjorde tjeneste i templet. Sakarias hadde selv denne stillingen etter han slik vi hører i Neh 12:4,16.

Sakarias' far, Berekias, som nevnes i Sak 1:1, blir ikke omtalt av Nehemja og heller ikke av Esr. I Esrs bok blir forøvrig Iddo nevnt som Sakarias' far (Esr 5:1). Han døde muligens forholdsvis ung.

I Sak 2:8 hører vi at Sakarias omtales som "den unge mannen" da Herren viste han den nåde å gi han profetiske åpenbaringer. Det skjedde i det andre året av Darius' regjeringstid, altså i år 520 f. Kr. Det vil si at Sakarias var samtidig med Haggai. Han måtte altså ha vært meget ung, bare et barn, da den første delen av folket vendte tilbake til Jerusalem under Serubabel og Josva i år 536. Den gamle Haggai og den unge Sakarias arbeidet derfor sammen.

Sakarias fikk den første åpenbaringen to måneder etter at Haggai stod fram som profet for første gang. Folket var blitt vakt ved Haggais røst og hadde begynt på byggingen av templet. De hadde i det minste begynt på forberedelsene til å avslutte arbeidet.

Nå skulle Sakarias oppmuntre dem videre til å fullføre arbeidet. Men hans ord gav ikke løfter bare for fullførelsen av templet, men de hadde gyldighet langt inn i framtida for Israels folk. De gav perspektiv fram mot den kommende herligheten som de skulle få del i "mot kveldstid" (Sak 14:7).

Mens Haggais profeti beveger seg mer på det jevne, er Sakarias i sannhet en mektig profet. Hans ord beveger seg høyt i sky som på ørnevinger. Han taler omvendelse til folket. Han forkynner at det ikke var nok med bare den ytre forandringen som hadde funnet sted da byggingen av templet ble tatt opp igjen. Nei, det måtte en grundig forandring til i hjertets dyp.

Men han talte også dype toner om nådens herlighet og om Herrens inderlige kjærlighet. Hos han finner vi så klare profetiske toner om den kommende Messias som vi ellers bare finner hos profeten Jesaja.

Hos denne nest siste profeten i den gamle pakt åpenbarer profetembetet enda en gang hele sin herlighets fylde. Og vitnesbyrdet viser at det ikke var alderdomssvakhet som fikk profetiene til å opphøre med Malakias. Etter Guds bestemte råd skulle det være et opphold inntil han kom som skulle være "paktens engel" (Mal 3:1), nemlig døperen Johannes, "brudgommens venn". Han fikk den nåde å føre den himmelske brudgom, profetenes profet, inn blant Israels barn.

Sakarias' bok faller i tre hovedavsnitt. I Sak 1-6 er det først en rekke syner som skulle oppmuntre folket til å bygge templet med stor frimodighet. Herren selv ville være med dem og rydde bort alle hindringer som både Israels synd og verdensrikenes makt satte i veien for at Israel skulle nå sitt mål. Dette avsnittet slutter med et herlig løfte om en kommende kongeprest som skulle "bygge Herrens tempel" på en herligere måte enn folket kunne forestille seg.

Det neste avsnittet finner vi i Sak 7-8. Det er en formaningstale til folket om ikke å stole på ytre gudsdyrkelse eller ytre gjerninger, men leve i sannhetens rettferdighet og hellighet.

Og endelig har vi avsnittet i Sak 9-14. Dette avsnittet inneholder en rekke merkelige profetord om Israels framtidige skjebne innen de får del i frelsen i Kristus. Her forutsies både Messias' lidelse, at han skulle bli forfulgt av jødene, og selve jødenes forkastelse av han. Men det fortelles også hvordan de omsider vil angre og omvende seg. Etter det vil de til sist få del i en herlig tid.

Disse siste seks kapitlene har bibelkritikken hatt det svært så travelt med idet den har forsøkt å fraskrive Sakarias forfatterskapet til dem. Denne bibelkritikken vil altså rive boken i to.

Grunnen til det har vært forskjellen i måten å tale på som påvises mellom de første åtte og de siste seks kapitlene. I de første kapitlene taler Sakarias om seg selv i første person og sier: "Herrens ord kom til meg." I de siste seks kapitlene er det derimot ingen tale om han personlig.

Men denne forskjellen ligger jo i at det er forskjellig innhold i disse to hoveddelene. Hvilken forskjell er det på språket i Johannesevangeliet og Johannes Åpenbaring. Formen språket får, blir nødvendigvis påvirket av innholdet det formidler.

Det beste beviset mot at Sakarias' bok blir revet i stykker på denne måten, er det faktum at bøkene i Det gamle testamentet ble samlet ikke så lenge etter at Sakarias var død. Det ville være ganske utenkelig at de som stod han så nær i tid, ville ha tillagt han profetier som han ikke skulle ha mottatt.

Nei, vi finner et samlet hele i Sakarias' bok, og det er en av de vakreste perlene i de hellige skrifters perlekrans.

 

Sak 1:1-6
De første seks versene danner en kort innledning til hele Sakarias' profeti. I v. 1 angis tidspunktet for hans virksomhet og hvem han nedstammet fra. Deretter v. 2-6, lyder et kall til folket fra Herren om at de må omvende seg: "Vend om til meg, sier Herren, så vil jeg vende om til dere."

I v. 3 hører vi tre ganger: "- sier Herren." Profeten skulle på alle mulige måter understreke at det var Herren som talte gjennom han.

Den dype nøden hos de fleste var det uomvendte hjerte de hadde. De hadde begynt på byggingen av templet, og det var ganske visst et tegn på en forandring i forholdet til Herren, men dette arbeidet var jo bare et ytre arbeid og kunne ikke erstattes av at hjertet omvendte seg.

I v. 2, 4-6 peker Herren på hvordan det hadde gått med deres "fedre" som kalte Herrens vrede ned over seg fordi de ikke ville høre på hans ord. De ville ikke omvende seg. "De tidligere profeter" er de profetene som virket før folket ble drevet i landflyktighet til Babel. Hvor mange ganger hadde ikke Jesaja og andre forkynt dette: "Omvend dere." Men det hadde vært forgjeves.

Deres fedre og de gamle profetene var riktignok borte nå (v. 5). De var døde, men Guds ord var det samme. Det lever og blir til evig tid. Det Guds ord hadde uttalt over folket i tidligere tider og som de ikke ville tro på, det kom likevel til sist over dem. Fedrene hadde måttet bekjenne med sønderknuste hjerter at Herrens ord var sannhet (v. 6).

I denne korte innledningen blir grunntonen i profetien slått an. Det er den samme tonen som klinger gjennom hele vår Bibel, nemlig nødvendigheten av en sann omvendelse, Guds ords urokkelige sannhet og Guds trofaste løfter om at Herren vender seg til den som vender om til han.

Dette siste at Herren vil forbarme seg over dem, hadde han allerede fortalt dem ved profeten Haggai på den tjuefjerde dag i den niende måned: "Men fra i dag av vil jeg velsigne" (Hag 2:19).

Nå, to måneder etter, på den tjuefjerde dagen i den ellevte måned som kalles Sebat og svarer til vår februar/mars, mottok profeten et syn til trøst for folket (v. 7). Meningen i det var at Herren igjen ville vise barmhjertighet mot Jerusalem mens verdensmaktene skulle få merke hans arms veldige makt.

Gå til Sak 1:7-17
Sak 1:7-17
"Jeg hadde et syn om natten," sier profeten (v. 8). Så kommer det en rekke av syv syn som er nøye knyttet sammen. Og alle kaster lys over hvordan Herren vil forbarme seg over sitt folk. Han vil ikke bare dømme de hedenske maktene som undertrykte det, men han vil også ta bort dets syndeskyld og fylle det med sin Hellige Ånd.

Selv om det var om natten profeten så disse synene, var det likevel i våken tilstand. Vi har jo profetiske drømmer slik som Jakobs drøm den natten han så himmelstigen (1Mos 28:12). Men profeten Sakarias så dette i våken tilstand under den spesielle påvirkningen av Herren slik vi ofte hører det hos profetene (se Jes 6:1).

Det var om natten Herren gav profeten dette synet, og natt var det jo ennå for Israels folk. Hjertene var redde, og kårene vanskelige. Selv om de sytti årene det var profetert om, var omme, så var både byen og templet fremdeles preget av ødeleggelsene. Det var heller ingen forandring i verdensfolkenes liv som kunne gi håp om lettere kår for Israels folk.

Profeten så en gruppe ryttere som hadde stoppet mellom noen myrtetrær i dalbunnen. Han som ledet an, "red på en rød hest". Og "bak han var det røde, blakke og hvite hester" (v. 8).

Det sto en engel ved siden av profeten, en engel som stadig betegnes ved disse ordene: "Engelen som talte med meg." Det er altså en engel som skal tolke for profeten betydningen av synene han ser (v. 9).

Profeten spurte han hva dette synet skulle bety, og forklaringen skjedde ved at lederen for rytterne selv svarte slik: "Dette er de som Herren har sendt ut for å fare omkring på jorden" (v. 10).

Samtidig viste det seg enda en engel mellom myrtetrærne, "Herrens engel", som han kalles. Han skulle rytterne avlegge regnskap for om sine gjerninger. De sa: "Vi har dratt omkring på jorden og sett at hele jorden er rolig og stille" (v. 11).

Rytterne betegner tydeligvis Herrens engler, Herrens tjenere, som utfører hans rådsslutninger. Det er sikkert og visst at Herren ser alt som skjer, men hele den hellige historie viser oss jo at Herren vil fremme sitt rike gjennom de vesener han har skapt, både engler og mennesker. Slik sender han altså sine engler ut over jorden for at de kan avlegge regnskap for hva de ser hender blant menneskenes barn.

At rytterne viste seg på hester av forskjellig farge, har kanskje sin spesielle betydning. Den røde fargen betegner ofte krigen, dette tuktens ris som Herren bruker til å ydmyke folkenes hovmod. Den blakke fargen peker kanskje på det samme som den gulbleke hesten i Åp 6:8, nemlig pest og sott og andre plager som Herren sender som tukt. Den hvite fargen er jo grunnfargen for englehæren. I Åp 19:11-14 hører vi jo hvordan Guds salvede drar ut på en hvit hest. Han drar ut mot Antikrist i spissen for himmelens hærer på en hvit hest og i hvite klær.

Muligens peker disse forskjellige fargene på de forskjellige verdensriker som disse englene sendes til som Herrens redskaper for å lede begivenhetenes utvikling slik at alt, - også det onde som tenkes ut av menneskene, - må komme til å tjene Guds rikes sak.

At engelen "stanset blant myrtetrærne" peker sikkert på den ubetydelige stillingen folket den gangen hadde i det ytre, for myrten ble regnet for å være en ubetydelig og verdiløs busk i forhold til palmer og sedertrær.

Men myrten er et godt bilde på Herrens hellige folk her på jord. I det ytre er det ubetydelig og likevel har det alltid friskt løvverk og hvite blomster. Slik viser jo myrten seg, og den trives best i dalene. På samme måte er det også med Guds folks liv. Det er et liv som alltid er frodig og friskt. Det visner ikke, men trives bare på ydmyke steder.

Bildet av ryttere på hester forekommer ofte i Den hellige skrift, og det beskriver alltid Guds rike som står fram i kraft og velde i kampen mot verdensmaktene. Hesten er jo det dyret som er mest brukt i krig.

Guds rike har ikke bare velsignelse med seg, men fordi Gud er majestetens og dommens Gud, gjemmer også hans rike seg i de veldige kreftene som bryter fram og overvinner verden.

Hos profeten Mika hører vi hvordan Guds folk blir sammenlignet med både den stille, velsignede duggen og med den veldige løven (Mika 5:6-7). Det er denne siste siden ved Guds rike som blir betegnet med disse rytterne til hest.

Det budskapet de rapporterer om til Herrens engel, var at "hele jorden er rolig og stille". De store verdensbegivenhetene som skulle forberede Israels oppreisning, hadde ennå ikke gitt seg til kjenne, og det var jo i og for seg oppmuntrende for profeten og folket. Men så lenge perserriket beholdt sin makt usvekket, kunne Israels folk ikke gjenvinne sin gamle selvstendighet. Vi ser da også at Herrens engel står fram som talsmann for folket hos Herren, hærskarenes Gud med bønnen: "Herre, hærskarenes Gud! Hvor lenge skal det vare før du forbarmer deg over Jerusalem og Judas byer som du har vært vred på i sytti år?" (v. 12).

Hvem er denne "Herrens engel" som på den ene siden opptrer som den sendebudene avlegger regnskap for, samtidig som han på den andre siden også er talsmann for folket hos Herren, hærskarenes Gud? Vi møter hans skikkelse for første gang i 1Mos 16:7 i møte med Hagar i ørkenen. Hans fulle navn er "Herrens åsyns engel" fordi Herren åpenbarer seg ved han (Jes 63:9).

I 2Mos 23:21 sier Gud det følgende til folket når det gjelder denne engelen: "Ta deg i vare og hør på hans røst. Vær ikke gjenstridig mot ham! Han skal ikke bære over med deres overtredelser, for mitt navn er i ham."

Det var han som førte folket gjennom ørkenen, og det var han som gav dem vann fra klippen (1Kor 10:4). Snart taler han om Gud. Andre ganger taler han som Gud, som den som selv er Gud. Han er den levende Gud og likevel en annen person enn Herren, hærskarenes Gud.

Denne gåten har først blitt åpenbart i den nye pakt da "ordet ble kjød" og vitnet: "Jeg og Faderen er ett" (Joh 10:30). Slik han i Sakarias' syn sto fram med forbønn for folket, slik er han fortsatt talsmannen hos Faderen for sitt folk (1Joh 2:1).

Forbønnen Herrens engel bar fram, var ikke forgjeves. "Og Herren svarte engelen som talte med meg, med gode og trøstefulle ord" (v. 13). Engelen fikk altså svar fra Herren for å kunne gi videre til profeten de gode og trøstende ordene som vi hører i det følgende. Deretter kunne profeten bringe dem videre til folket i Jerusalem og Juda.

Herren svarer alltid nedbøyde og ydmyke hjerter med gode, trøstefulle ord. "Trøst, trøst mitt folk!" sier Herren (Jes 40:1). Lykkelig er den som ikke lar seg trøste av verdens falske trøst, men lar Herren tørke bort tårene.

Trøstens ord begynner med at profeten skulle rope ut til folket at Herren hadde vært "meget nidkjær for Jerusalem og Sion!" (v. 14).

Dette uttrykket "nidkjær" er hentet fra forholdet mellom brud og brudgom. Den vil vise seg både som tukt og som oppreisning. Sion hadde vekket sin rette ektemanns nidkjærhet ved å holde seg til avgudene. Så hadde hun fått merke at hennes ektemann ikke var lunken og likegyldig til det, men hadde tuktet henne for hennes utroskap.

Likevel skulle Sion få merke Herrens nidkjærhet på en annen måte. Den ville nå vise seg ved at Herren igjen ville ta seg av sin falne bruds sak etter at han hadde tuktet henne.

Hans vrede skulle nå ramme hedningene som var så "trygge". De hadde ikke nøyd seg med å være Herrens vredes ris over Israel, "men de hjalp til med ulykken" (v. 15). De hadde bidratt med sitt for å gjøre det så vanskelig som mulig for Guds folk, og på denne måten førte de dommen over seg selv.

Profeten fikk nå høre det gledelige budskapet fra Herren: "Jeg vender meg igjen til Jerusalem med miskunn. Mitt hus skal bygges der, sier Herren, hærskarenes Gud. Og målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem" (v. 16).

Vi skal legge merke til at byggingen av Herrens hus blir satt på første plass. Det kommer ikke noe godt ut av noe verken i by eller land om ikke Guds hus og tjenesten for han med ord og sakrament blir satt på første plass.

Og videre skulle han rope ut til folket: "Enda en gang skal mine byer flyte over av det som godt er. Herren skal enda en gang trøste Sion og enda en gang utvelge Jerusalem" (v. 17).

Guds folk trenger å holde fast på det lille uttrykket "enda en gang". Det er mer nødvendig i vår tid enn noen gang før fordi det ofte ser ut til at Herren drøyer, ja, kanskje har glemt oss, og hjertet sukker: "Hvor lenge?"

Det er så stor trøst i dette "enda en gang". Det er en seiersklang og en triumf som uttrykker vitnesbyrdet om at Herrens siste ord til sitt folk aldri skal være dom, men miskunn.

La oss gjemme dette "enda en gang" i våre hjerter, og når det stormer i vårt indre, la oss da synge med salmisten: "Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud" (Sal 42:12).

Gå til Sak 2:1-4

Sak 2:1-4
Igjen viser det seg et syn for profeten. Han så først "fire horn" (v. 1). Hornet er jo dyrets redskap både til angrep og forsvar, og ofte blir det i Skriften brukt som symbol på makt og velde. Noen ganger betegner det Herrens hjelpende kraft ("et frelsens horn", Luk 1:69), mens andre ganger betegner det verdens fiendtlige makt mot Guds folk (se Dan 7:7ff).

Det er i den siste betydningen vi ser det her, for engelen som veileder profeten, sier til han: "Dette er de horn som har spredt Juda, Israel og Jerusalem" (v. 2). Firetallet peker på de fire verdensrikene som omtales hos Daniel.

Men profeten så også "fire smeder" (v. 3). Ifølge engelens forklaring kom de for å "slå av hornene på de hedningefolkene som løftet horn mot Juda land" (v. 4).

Disse smedene med sine hammere er altså et bilde på de redskapene som den allmektige Gud benytter til å knuse verdensmakten i forskjellige skikkelser opp gjennom historien.

Det er verd å merke seg at dette synet er det korteste av de synene som profeten hadde. Selv om Guds rikes fiender er aldri så mektige, blir vår Gud fort ferdig med dem når deres time er kommet. For hvert hovmods horn som opphøyer seg mot Guds sak, mot Herren og hans hellige, har Herren også sin smed som er klar til å gjøre sin gjerning.

Derfor trenger ikke Guds folk frykte uansett hvor sterk verden kan synes når den hever sitt horn. Som Guds folk kan vi frimodig stemme i Davids frimodige ord: "Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender" (Sal 60:14).

Gå til Sak 2:5-17

 

Sak 2:5-9
Et tredje syn viser seg for profetens øyne. Om det foregående synet var en utvikling av Sak 1:15 ("Jeg er meget vred på de trygge hedningefolkene"), er dette synet et vakkert bilde på hva Herren i sin barmhjertighet hadde tiltenkt Jerusalem (Sak 1:16-17).

Profeten så en mann med målesnor (v. 5). Da profeten spurte hvor han skulle, svarte mannen: "Jeg skal til Jerusalem for å måle det og se hvor bredt og hvor langt det skal være" (v. 6). Denne mannen med målesnoren er tydeligvis Herrens engel.

Profeten ser ikke det Jerusalem som nå skal måles. Det er et Jerusalem som ligger en gang ut i framtida, men for Herrens øyne ligger det allerede som ferdig i sin utstrekning og herlighet.

Det er helt klart det samme Jerusalem som profeten Jeremias vitner om i Jer 31:38-40 og som profeten Esekiel beskriver ved navnet: "Herren er der" (Esek 48:35).

Det er Guds by som skal ligge i all sin glans og herlighet den dagen da den antikristelige makt er knekket én gang for alle. Det som hittil har skjedd med Jerusalem i Jødeland, kan ikke sies å være oppfyllelse av det profeten så her. Først i tusenårsriket og senere på den nye jord (Åp 20-22) vil dette synet bli oppfylt fullt ut.

Mannen med målesnoren sender en engel med budskap om dette nye Jerusalem, og den engelen som veileder profeten, gikk i møte med dette sendebudet for å få beskjed fra Herrens engel (v. 7).

Profeten blir omtalt som "den unge mannen" (v. 8). Det er ikke alltid det er de eldre som får de største åpenbaringene. Beskjeden som engelen skulle bringe til han, finner vi i v. 8-17. Den inneholder først en kunngjøring om herlighet for Jerusalem (v. 8-9). Deretter er det et verop over de av Sions barn som fremdeles bodde "hos Babels datter" (v. 10-13), for tiden for dom var kommet over hedningene.

I slutten av avsnittet får vi høre om de lykkelige kårene Sions barn skal leve under når Herren bor midt iblant dem (v. 14-17). Det avsluttes med en oppfordring: "Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn!"

Alt dette som det ble profetert om, var allerede i ferd med å bli forberedt. Herren hadde allerede reist seg fra sin hellige bolig. Den klamme stillheten blant folk som Herrens sendebud hadde forkynt i forbindelse med det første synet, skulle forsvinne, og Herrens mektige arm skulle åpenbares.

Bare noen få år etter denne profetien begynte de store krigene med perserne da Perserriket, dette verdens horn, ble knust av Guds hånd.

Det Jerusalem som omtales i v. 8-9, framtidsbyen, der Guds folk skulle bo, blir det sagt tre ting om. Det første er dette at Jerusalem "skal ligge fritt og åpent". Den skulle bli så mektig, stor og herlig at den ikke lenger skulle bygges inne av festningsmurer.

Det ligger noe stort i dette at Guds by skal ligge som en åpen by uten ytre hindringer i form av murer. Slik ligger det åndelige Jerusalem, Guds menighet, allerede nå. Ved sin død sprengte Kristus forhenget. De murer og fjell som syndens skyld skapte og som mennesker ved sin egen kraft ikke er i stand til å forsere, er smeltet bort ved Jesu blod.

Det er fri adgang til Guds by slik det lyder: "Kom, for alt er ferdig." Det ropes ut et kall fra denne byen om at porten er åpen, og det er fri adgang. "Veien til korset er fri."

Ja, Jerusalem skulle ligge som en åpen by, men den skulle likevel ikke være uten vern. Nei, den kunne være trygg fordi Herrens ord lød slik: "Og jeg, sier Herren, vil være en ildmur rundt omkring det" (v. 9). Dette er altså det andre som sies om Jerusalem. Herren selv vil være vern for byen slik at ingen fiender mer skal kunne trenge inn i den.

Også dette ordet har en rik anvendelse på det åndelige Jerusalem, Guds rike, slik det er iblant oss nå. Guds sanne kirke ligger ikke som et skyggeland. Det er et klart skille mellom Guds hellige menighets område og alt det som ligger utenfor.

Navnekristendommen vil ikke høre tale om dette skille. Den ønsker å tolke ordet om den åpne byen slik at Guds rike og verdens rike kan blandes sammen. Det er så beroligende når alt går i ett slik at ingen skal få høre de bebreidende ordene om å være utenfor.

Men ildmuren er der også nå. Det er et brennende skille mellom liv og død, mellom tro og vantro, mellom det som er innenfor og det som er utenfor. Og ingen kan passere denne ildlinjen uten å utlevere sin vantro, sine syndige lyster og sin egenrettferdighet. Med andre ord kan ingen passere denne linjen uten å omvende seg.

Når verdens barn kommer i berøring med Guds folk her på jord, merker de at det blir hett for det gamle menneske. Da er det mange som flykter tilbake til verdens mørke og åndelige kulde. De gjemmer seg i Babels land.

Andre bosetter seg i nærheten av denne ildmuren, men ikke nærmere enn at de kan beholde sitt gamle, uomvendte sinn. Det er hyklere som gir uttrykk for at de er innenfor, men ikke er det fordi de aldri har utlevert sitt gamle sinn til ilddøden. Andre igjen har hatt tider i sitt liv der Herren kom dem så nær, men det ble ikke til noe mer, og nå går de omkring i verden med såret samvittighet.

Men hver den som ikke ville elske sitt eget liv, "men hater sitt liv i denne verden" (Joh 12:25), overgir det til døden for Jesu skyld. Det menneske kommer da også igjennom ildmuren og opplever, slik apostelen Paulus gjorde, at denne ildmuren bare brente bort det gamle og vantro i oss. Den renset bare bort det urene for at vår sjel kunne gå inn i Guds by.

I Fil 3:7-8 vitner Paulus slik: "Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus."

Det var svært vanskelig også for Paulus da han passerte ildmuren i løpet av de tre dagene i Damaskus og felte dødsdommen over sitt gamle liv. Men han kom igjennom og har vitnet at "bedrøvelse etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer" (2Kor 7:10).

Slik verner Gud sin by. Mennesker kan bli bedratt, men Gud kan ikke bedras. Han kjenner sine, og intet urent skal komme inn i den hellige byen (Åp 21:27).

Men det tredje Herren sier om byen, er dette: "Jeg vil åpenbare min herlighet der" (v. 9). Omkring byen er Herren som en ildmur, men inne i den er han herlighet.

Derfor er det et lykkelig folk som bor i byen, og slik er det allerede i disse stridens dager. Hele verden veier ikke opp den herligheten som Herren selv er for sitt folk. Hans herlighet er troens herlighet, herligheten ved å tro syndenes forlatelse. Hans herlighet er håpets herlighet, håpet om legemets oppstandelse og det evige livet. I tillegg er hans herlighet kjærlighetens herlighet, Frelserens kjærlighet som ethvert Guds barn må omtale på denne måten: "For din miskunnhet er bedre enn livet" (Sal 63:4).

Gå til Sak 2:10-17

Sak 2:10-17
Innenfor muren, inne i den lykkelige byen, er det godt å være. Der er Herrens herlighet. Men derfor lyder det også et: "Hør!" til alle som er utenfor (v. 10-11).

I "Nordens land" og hos "Babels datter" bodde fremdeles mange av Sions barn. I sin vrede hadde Herren strødd dem omkring i alle fire himmelretninger, men i sin miskunnhet hadde han igjen kalt dem tilbake til Jerusalem. Og likevel var så mange blitt igjen hos Babels datter.

"Hør! Sion, berg deg unna, du som bor hos Babels datter!" Dette ordet gjelder i videre forstand alle døpte mennesker som har dratt til vantroens fremmede land. "Babels datter" eksisterer ennå. Det er verden som har dratt så mange til seg med sin falske kjærlighet.

Men verden forgår og dens lyst (1Joh 2:17), og den som bor under verdens beskyttelse, fordømmes sammen med verden (1Kor 11:32). Herrens engel kunngjør at Herren, hærskarenes Gud har sendt han: "For sin æres skyld har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret dere" (v. 12-13).

Også på dommens vei skaffer Herren ære for sitt navn. Dette skjer ved at verdensmaktene blir tvunget til å erkjenne at Herrens hellige som de foraktet, er så dyrebare i Herrens øyne at han sammenligner dem med sin øyesten. Han sier: "For den som rører ved dere, rører ved min øyesten" (v. 12).

Dette er et ord fullt av guddommelig trøst og nåde! Å bli sammenlignet med Guds øyesten er en veldig opphøyelse for et troende menneske. Så er det da ingen nød for Guds folk. I det dyp av kjærlighet som dette ordet rommer, kan vi drukne all vår frykt og våre bekymringer.

Men i dette ordet ligger det også et dypt alvor. Herren tåler altså ikke at noe fremmed av djevelens vesen trenger seg inn blant hans folk, like så lite som vi kan tåle at noe fremmed berører vårt øye.

Da den kristne kvinnen Blandina for mange århundrer siden sto anklaget for en hedensk domstol og ble pint for å tvinges til å tilstå at de løgnene som ble fortalt om de kristne, var sannheter, svarte hun bare: "Jeg er en kristen, og blant oss tåles ingen urenhet!"

Og husk dette, du som er et Guds barn: Du er Guds øyesten! La derfor ikke noe som kan såre og bedrøve Guds hellige Ånd, få rom i ditt hjerte.

Når du får noe på øyet, så gjør du alt du kan for å få det vekk. Du kan ikke tåle at det blir der, ikke engang så mye som et støvfnugg. Kjemp da alvorlig i bønn selv mot den synd som synes å være minst og mest ubetydelig. En liten surdeig kan syre hele deigen.

Stå djevelen imot. Bruk dette ordet mot han om at den som rører ved Herrens folk, rører ved Guds øyesten. Da skal alle mørkets krefter erfare at Herren "løfter sin hånd mot dem" (v. 13). De skal oppleve at de trekker det korteste strået.

Når det tales om at hedningene skal bli "et rov for dem som nå treller for dem" (v. 13), vil det si at Guds folk skal få seier over verden. Men den største og lykkeligste seieren er i sannhet den at hedningene overvinnes av Herrens sannhet og nåde.

"Og dere skal kjenne at Herren, hærskarenes gud, har sendt meg." Slik lød engelens ord. Allerede i den gamle pakt, i sin tilværelse før han ble menneske, var altså Guds Sønn virksom til Guds folks frelse. Men den stunden da Herren sendte han hit ned til jorden i et menneskes skikkelse av kjøtt og blod for å hente "ære" for han, er den største ære som kan nevnes. Da hentet han korsets ære. At vi har en Frelser som er død for oss, er synderens største ære, og det er til evig ære for Guds hellige navn.

I v. 14-16 oppfordres Sions datter, det frelste Guds folk, til å juble og glede seg over den lyse fremtiden som er i vente (v. 14).

Da vil Herren bo midt iblant folket, "og mange hedningefolk skal gi seg til Herren på den dagen" (v. 15). Da skal de bli "et rov" for Guds folk på en herlig måte. Da vil Herren igjen komme og "ta Juda til eie som sin arvedel på den hellige jordgrunnen. Han skal enda en gang utvelge Jerusalem".

Alle disse løftene peker på gjenreisningen av Israel da Herren i de siste tider skal samle sitt folk "på den hellige jordgrunnen" (v. 16). Det skal være hans arv og eiendom.

Da Kristus kom til jorden, begynte oppfyllelsen av dette, og frelsen gikk ut fra Jerusalem til de mange hedningefolkene. Men den endelige oppfyllelsen står fremdeles tilbake.

All uro og angst i profetens hjerte måtte ta slutt. "For han har reist seg og gått ut av sin hellige bolig" og vil kjempe for sitt folk (v. 17).

Herren kjemper alltid for sitt folk selv om han synes å drøye før hans time kommer. Derfor "vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn!" Vær stille, du opprørske verden som bruser og larmer i fiendskap mot Herren. Din dom er allerede underskrevet om du ikke omvender deg og berger deg inn i Sions by.

Men være også stille, du urolige hjerte, som har vendt hjem fra Babel og som bor i herlighetens by innenfor vernet av ildmuren. Du er jo Guds øyesten, og du skal ikke frykte! Gå til Sak 3:1-5

Sak 3:1-5
I det foregående synet hadde profeten sett Jerusalems herlighet. Men før disse siste tider kunne inntreffe, måtte det nødvendigvis skje en renselse av folket. Syndeskylden måtte tas bort. Folket måtte helliges for Herrens ansikt. Det er disse store hendelsene Herren viser profeten i dette fjerde synet.

Det er et underlig syn! Der stod "Josva, ypperstepresten, - foran Herrens engel", og "Satan stod ved hans høyre side for å anklage ham" (v. 1).

"Men Josva var kledd i skitne klær" (v. 3). Han var ikke kledd slik Israelsfolket vanligvis pleide å se han i de skinnende hvite presteklærne med purpurkjortelen over. Nei, hele drakten var uren og skitten. Til og med presteluen.

Hva betydde dette synet? Josva står ikke her bare som hode for prestedømmet i Israel, men som ypperstepresten som bar fram syndofferet på den store forsoningsdagen på vegne av hele folket. Ja, i dypeste forstand var det for hele menneskehetens skyld.

Her ser vi hvordan vår stilling er i følge vår egen natur. Vi står for Guds ansikt med vår synd, med alle våre skitne klær, og skal avlegge regnskap for han. Det er et evighetsansvar vi bærer på. Og sammen med oss står Satan, denne fienden som dukker opp gang etter gang i den gamle pakt. Han står der som en uforsonlig anklager.

I Jobs bok hører vi hvordan han anklager Job, og i Åp 12:10 kalles han "våre brødres anklager - han som anklaget dem for vår Gud dag og natt." Han peker på synd i vårt liv og gjør krav på alle syndere fordi synden er hans vesen.

Slik er vår naturlige stilling, og den er i sannhet forferdelig.

Har du sett at du er slik i deg selv ut fra din natur? Det er en masse mennesker som er ganske likegyldig med hvordan det går dem. De tenker ikke på at de engang skal gjøre regnskap for Gud, og de lever som om det ikke finnes noen djevel til. Mange er så blinde at de nekter for begge deler.

Det er andre som riktignok ikke fornekter det med munnen, men de bekymrer seg slett ikke noe om det. De har ikke i sitt hjerte erkjent at slik er det.

Har du, kjære leser, sett at nettopp dette synet gjenspeiler din stilling slik den er etter din natur? Har du sett at din sjel er kledd i urene klær?

Men hva mer var det profeten fikk se? Han hørte hvordan Herrens engel truet Satan med at Herren skulle refse han som ikke ville skåne den lille flokken av jøder som vendte tilbake. Og så sier han: "Er ikke denne mannen her en rykende brann, revet ut av ilden?" (v. 2).

Og profeten hørte videre hvordan Herrens engel gav en befaling. Det står om Herrens engel: "Og engelen tok til orde" (v. 4). Det han sa, kommer som svar på en liten, stille bønn fra Josvas side. Det er et ydmykt, bedende hjerte som uten ord tigger om å bli renset fra urenheten.

Men befalingen Herrens engel gir, er et tydelig, hørbart svar til Josva. Den gikk ut på dette: "Ta de skitne klærne av han!" Og da denne befalingen var gitt til englene som gjorde tjeneste der, talte Herrens engel direkte til Josva: "Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær" (v. 4).

Profeten som hadde fulgt dette opptrinnet med stor spenning, utbryter: "Sett en ren lue på hans hode!" (v. 5). Det hadde tydeligvis plaget profeten å se den skitne luen som hadde innskriften: "Helliget Herren" (se 2Mos 28:36).

Engelen satte da en ren prestelue på hodet til Josva og kledde han i rene klær "mens Herrens engel stod der". Han så altså på at alt det som skjedde, gikk rett for seg etter hans fullmakt, og Satan var ikke i stand til å hindre det.

Hva betyr det? Det beskriver en helt ny stilling som trår i kraft ved den gjerningen Herrens engel gjør. På langfredag stod Herrens ansikts engel, Guds evige sønn, selv anklaget. Han hadde tatt på seg menneskeslektens skitne klær, og Satan kastet sine anklager over han. Han gikk i synderes sted og ble "såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger" (Jes 53:5).

"På én dag" tok han bort skylden (v. 9). Derfor har han makt på jorden til å forlate synder (Matt 9:6). Hver sjel som sukker til han ved vekten av de tunge, skitne syndeklærne og er plaget av Satans anklager, får høre de samme nådefulle ordene: "Se, jeg har tatt din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær."

Det er Herrens nådige gjerning med oss i vår dåp. Han kjente sukket dypt inne i barnesjelen, og så gjorde han den velsignede gjerningen med oss da han tok bort vår skyld og utvalgte oss til å være sine hellige.

Og den rene presteluen har han også satt på vårt hode. Vi er utvalgt i vår dåp "til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus" (1Pet 2:5).

Og på samme måte som presteluen har innskriften "helliget Herren", så er også Guds barn bestemt til å leve et liv for Herren så denne innskriften "helliget Herren" kan stå skrevet over alle forhold i våre liv. Det skal stå over oss hvordan vi bruker vår tid, våre evner, penger og andre eiendeler Gud har betrodd oss. Det er den rette prestetjenesten for Herren at vi bærer med oss denne innskriften som er skrevet med Den Hellige Ånds kraft i våre liv: "Helliget Herren."

Har du, kjære leser, erfart denne utvelgelsen i nåden? Har du sett hvilken nådeplass Herren har gitt deg i din dåp, og har du tilegnet deg denne plassen? Det er nemlig nødvendig å tilegne seg den.

Mange mennesker lever i likegyldighet og ringeakt overfor denne utvelgelsen i nåden på samme måte som de lever i likegyldighet og ringeakt overfor sine egne synder og djevelens anklager.

Men du, som har sett den forferdelige situasjonen du er i ved din natur, tro bare på dette nådens ord: Han har tatt bort din skyld og kledd deg i høytidsklær, - bryllupsklær (Matt 22:11). Det er den drakten som alle må ha for å komme inn til Lammets bryllup. "For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus" (Gal 3:27).

Ta imot denne herlige nådeplassen og bli en av Herrens hellige. Ta imot den med takk og lovprisning.

Men har det blitt din ære å leve i dine synders forlatelse som et hellig menneske ved nåden, så glem aldri at du på samme måte som Josva er "en rykende brann, revet ut av ilden".

Slik var det med Israel den gangen, og slik er det med alle Guds barn til alle tider. Det er nødvendig at den behandles med varsomhet, for en slik rykende brann, kan lett ta fyr igjen.

Dens skjulte glød ulmer ennå så ofte i vårt kjød. Det er mange ting et Guds barn ikke tør være med på for sin sjels skyld. La lunkne kristne bare fortsette å si: Dette er uskyldig! Hvis du merker at verdens glød slår ut i lue hos deg, så hold deg borte fra det! Et Guds barn må vandre med frykt og beven nettopp fordi vi er branner som er reddet ut av ilden.

Men overfor Satan skal vi bruke vår myndighet som de som er reddet ut av ilden. Vi skal bruke den som de som hører til i det Jerusalem som Herren har utvalgt. Vi skal ikke tale spottende dommer over Satan (Jud 9), men si som det står her hos Sakarias: "Herren refse deg, Satan! Herren refse deg!" (v. 2). Da skal også ordet i Jak 4:7 gå i oppfyllelse over oss: "Stå djevelen imot, så skal han fly fra dere."

Her på jorden blir vi ikke fri fra Satans angrep selv om vi er i den lykkelige stillingen å stå kledd i rene, hvite nådeklær for Herrens ansikt. Men engang skal det komme en ny situasjon for Guds barn.

Hjemme hos Gud skal vi stå for hans ansikt i de hvite klærne, men uten noen Satan til å anklage oss. Da er det ikke lenger noen verdens glød som ulmer i vårt kjød. Da er brannen slukket. Da er hvert spor av å ha vært i denne ilden slettet bort. Hvilken lys framtidssituasjon!

Lykkelig er den som allerede her på jorden har fått plassen som en av Guds hellige, Men tusen ganger lykkeligere er den som får gå inn til plassen i den store hvite flokken for Guds og Lammets trone. Da er de fri fra syndens onde gnister, fri fra enhver mulighet til syndig lyst. Da skal sangen lyde til evig ære for han som tok bort de skitne klærne og reddet oss som en brann ut av ilden.

Gå til Sak 3:6-7

Sak 3:6-7
I det foregående syn hadde Herren vist folket hvilke fredstanker han hadde med det, nemlig å ta bort deres skyld. I denne siste delen av det tredje kapitlet blir det pekt på Han som skulle ta skylden bort. Ypperstepresten Josva og hele det israelittiske prestedømmet var bare et forbilde på han som skulle komme.

"Herrens engel" begynte å vitne for Josva. Med uttrykket "vitnet" blir det understreket at det som sies er Herrens uforanderlige løfte (v. 6).

Og vitnesbyrdet lyder: "Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder, og jeg vil gi deg adgang sammen med dem som står her" (v. 7).

Her blir det stilt en betingelse, og den betingelsen må oppfylles om den nådegjerningen Herren hadde gjort ved Josva på folkets vegne, skulle bli til velsignelse.

Herren begynner med å vise sin nåde. Slik har han jo også både kjøpt oss og døpt oss som er den nye pakts barn. "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere," sier Herren og føyer til: "- og bestemt dere til å gå ut og bære frukt" (Joh 15:16).

Hvis denne frukten uteblir, da blir også alt det Herren har gjort for oss, forgjeves. Dette uttrykket "for dere" krever bare troende hjerter, som det står i vår lille katekisme. Velsignelsen av Herrens verk for oss er betinget av at han får gjøre sitt verk i oss.

Derfor stilles også denne betingelsen her fram for Josva. Den uttrykte en oppgave som fulgte med Guds gave. Ordet peker først på Josvas personlige stilling overfor Herren: "Hvis du går på mine veier -."

Dette er alltid det første og grunnleggende for hver troende prest og for ethvert Guds barn. Alle Herrens venner hører jo med til det kongelige prestedømmet (1Pet 1:9). Det er tale om vår personlige stilling til Herren og at vi vandrer på hans veier både i vårt lønnkammer og i det offentlige rom.

Men det andre blir dette: "- og holder mine bud." Det gjelder nok alle Guds bud, men kanskje spesielt her den gjerningen man har blitt betrodd i tjeneste for Herren. Livet i Herren er det første, og arbeidet for han kan bare komme i andre rekke. Men de er så nøye knyttet sammen at utroskap i det ene vil virke ødeleggende inn på det andre.

Viker en av fra Herrens veier, vil også snart utroskap i Herrens tjeneste vise seg. Og omvendt: Blir en lunken i sin iver etter å gjøre det Herren har betrodd en, vil denne utroskapen bli en surdeig som etter hvert også ødelegger det indre samfunnet med Herren.

En kan høre det bli sagt om prester og forkynnere: Ja, personlig er han sikkert en troende mann, men i hans gjerning for Herren blir det ikke så mye igjen. Hans stilling utad er uklar og uten saltets kraft. Det lyder underlig, men likevel kan det være slik.

Men et slikt menneskes indre liv lider likevel av en skade, et ømt punkt som lett kan bli til en dødelig kreftskade for sjelen.

Men dersom Guds nåde får lov til å virke både ved at en vandrer på Herrens veier og er ivrig og nidkjær i tjenesten for han, da lover Herren en rik velsignelse: "Da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder," sier Herren, "og jeg vil gi deg adgang sammen med dem som står her" (v. 7).

Det er en tredobbelt velsignelse Herren gir løfte om her. Det er et løfte til den som ved hans nåde er blitt til kraft i både det indre og det ytre liv.

La oss først se på denne velsignelsen: "Da skal du også få styre mitt hus." Det vil si han skal få en velsignet plass i Herrens hus med Åndens myndighet til å veilede og råde.

Vi ser jo i Herrens hus, det vil si i Guds menighet, noen som spesielt har fått stor klarhet og hellig myndighet til å dømme i saker som angår Guds rike. Det kan være både prester og legfolk. Men denne Åndens myndighet henger nøye sammen med troskap når det gjelder å vandre på Herrens veier og ta vare på hans gjerning.

Dernest står det: "- vokte mine forgårder." Med dette menes å bli betrodd den nåden det er å våke over Guds menighet slik at ikke noe ødeleggende skal snike seg inn og gjøre Guds helligdom uren. Det er også en nådefull oppgave å være en Sions vokter som kan oppdage fienden i rett tid og blåse i basunen til advarsel for Guds menighet.

Og endelig nevnes det som det tredje: "Jeg vil gi deg adgang sammen med dem som står her."

Med "dem som står her" må det tenkes på englene som stod omkring Josva som tjenende ånder og hadde hjulpet han med å kle på seg de rene klærne.

Løftet går altså ut på at en arbeider som er trofast overfor Herren i liv og gjerning, har englevakt omkring seg. Jo mer trofast et Guds barn følger Herren og tar vare på tjenesten i Herrens gjerning, jo mer vil dette Gudsbarnet være utsatt for angrep fra alle mørkets makter.

Satan hater alle de hellige, men mest dem som gjør størst skade på hans rike. Det er derfor en herlig trøst å vite at en Herrens tjener er omgitt av Guds engler og er derfor trygg.

Gå til Sak 3:8-10

Sak 3:8-10
I disse avslutningsversene av de første tre kapitlene viser Herren Josva og hans prestevenner at hele deres stilling i den gamle pakt bare var forbilledlig. "Du og dine venner, som sitter her foran deg, dere er varselsmenn" (v. 8).

Og det sies hvem de er forbilde på, nemlig Herrens tjener, "Spire". Enhver troende er jo egentlig Herrens tjener, men bare én er Herrens tjener framfor andre, den utvalgte Herrens tjener som samtidig ble menneskeslektens tjener. I sin tjenerskikkelse gjorde han det store mesterstykket å ta "dette landets misgjerning bort på én dag" (v. 9).

Denne Herrens tjener kalles her "Spire" (av det hebraiske Zemach). Det kan bare være tale om han som Jesaja omtaler slik: "En kvist skal skyte fram av Isais stubb, et skudd fra hans røtter skal bære frukt" (Jes 11:1), og videre: "Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord" (Jes 53:2).

Ypperstepresten og alle de andre prestene skulle forstå at hele deres offertjeneste som de stadig gjentok, bare var et forbilde på den store ypperstepresten som skulle komme. Om han står det skrevet: "For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Heb 10:14).

I dette lå forklaringen om det synet profeten hadde sett, om hvordan de skitne klærne ble byttet ut med de rene høytidsklærne. Disse rene høytidsklærne ble jo skapt av Herrens utvalgte tjener den dagen da han tok bort all verdens synd.

Den steinen som nevnes i v. 9 og som Herren sier han har lagt foran Josvas ansikt, kan ikke være noe annet enn den steinen Herren omtaler slik i Jes 28:16: "Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein." Det er altså vår Frelser Jesus Kristus, Israels Messias, det er tale om her.

Det står at "på denne steinen er sju øyne rettet". De sju øynene er et uttrykk for Guds Hellige Ånd med en sjufoldig nåde (se Jes 11:2). Det var denne steinen Guds Ånd stadig pekte på i den gamle pakt. Det var den som knyttet alle løftene sammen. Og Josvas øyne skulle være vendt mot denne steinen.

Den inskripsjonen Herren selv ville skjære inn i steinen, må være inskripsjonen som samsvarer med langfredagens budskap: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd."

Men når denne ene store dagen da landets skyld skulle tas bort, kommer (v. 9), skal resultatet bli opprettelsen av et fredsrike med en fredstilstand (v. 10).

Denne lykkelige fredstilstanden blir beskrevet i et vakkert bilde som var vel kjent for alle Israels barn. Da skulle den ene innby den andre "til gjestebud under vintreet og fikentreet".

Bildet er hentet fra den tiden Salomo var konge og freden hvilte over landene, da "Juda og Israel bodde trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre, fra Dan til Be'er-seba" (1Kong 4:25).

Denne freden blir knyttet sammen med ordet om at misgjerningene er blitt tatt bort, og det vitner om at Det nye testamentet ligger skjult i Det gamle testamentet på samme måte som Det gamle testamentet ligger åpenbart i det nye.

Julenatt sang Guds engler om fred på jord, og denne freden blir virkelighet hver gang en synder tar imot syndenes forlatelse.

I de helliges samfunn finnes dette fredsforholdet. Det er grunnlagt på kjærligheten, slik vårt vers peker fram mot, og denne kjærligheten har sin opprinnelse i Herrens tjener "Spire".

Vi venter også på en fredstid her på jorden, og den skal i sannhet komme. Det skal bli en fredstid da dette ordet fullt ut skal bli oppfylt. Ennå må freden kjempe seg fram til seier i Guds folks hjerter gjennom all den striden som hersker her i verden. Altfor ofte kan nok denne striden også finnes mellom Guds barn.

Men engang skal fredsriket komme. Det skal først skje ved tusenårsriket som alle den gamle pakts profetier peker fram mot, og så til sist skal det for evig opprettes på den nye jord. Da skal Herrens frelste for evig fryde seg over de fruktene som vokste fram fra den ene dagen på Golgata. Det er de salige fruktene fra korsets tre som skal vare for evig.

Gå til Sak 4:1-6
Sak 4:1-6
Nå omtales det femte synet som profeten fikk. Det står: "Engelen som talte med meg, kom så tilbake og vekte meg som når en mann vekkes av sin søvn" (v. 1). Slik opplevde profeten det, og slik vil det vel oppleves for oss også om Herren plutselig rørte ved vårt øye så det ble åpnet for den himmelske dimensjon.

Engelen sier til Han: "Hva ser du?" Ved dette spørsmålet vil han vekke profetens oppmerksomhet (v. 2). Og så beskriver profeten det synet han fikk.

Han så "en lysestake som er helt igjennom av gull. På toppen har den et oljekar, og den har sju lamper med sju rør til hver av lampene som er på den. Og to oljetrær står ved siden av den, et på høyre og et på venstre side av oljekaret" (v. 2-3).

Profeten spør hva disse tingene skulle bety, og som svar stiller engelen på sin side et spørsmål: "Vet du ikke hva dette er?" (v. 4-5).

Han vil likesom antyde at det han så burde være velkjent for han som var prestesønn. Han burde jo ha tenkt på den sjuarmede lysestaken i helligdommen. Den var jo et tegn på at Guds folk var bestemt til å skulle være et lys for alle jordens folkeslag. Likevel kunne Sakarias med rette svare at han ikke visste hva disse tingene skulle bety (v. 5). Det var tross alt stor forskjell på lysestaken i det gamle templet og denne som han fikk se i synet.

Det nye ved den lysestaken han nå fikk se i synet, var i alt vesentlig tre ting. For det første var det et oljekar på toppen av den. Tilførselen av olje skjedde altså ovenfra. For det andre var det en indre forbindelse mellom dette oljekaret og de sju lampene idet det var et rør fra denne beholderen til hver av lampene. Og endelig kom i tillegg at det sto to oljetrær, et på hver side av oljekaret. Fra frukten på disse trærne rant den gylne oljen gjennom to gullrør rett inn i oljekaret. Dette hører vi nærmere om i det siste avsnittet av kapitlet (v. 12).

Lampene i den gamle sjuarmede lysestaken i templet hadde ikke noe oljekar over seg. Hver enkelt lampe måtte fylles utenfra. Lysestaken som Sakarias så, betegner altså et Guds folk av et annet slag enn det gamle Guds folk.

Gudsfolket i Israel var stadig henvist til å få sin fornyelse utenfra gjennom prestens ofre, for de virket bare for en kort tid. De måtte stadig gjentas. Men det nye pakts folk viser seg i inderlig forbindelse med sitt hode, Kristus. I han bor Åndens fylde likesom profeten så at denne lysestaken hadde oljekaret på toppen.

Oljen som får lampen til å lyse, er her som nesten alltid ellers i Skriften, et bilde på Den Hellige Ånd. "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." Med dette ordet beskriver Herren hele innholdet i dette velsignede synet (v. 6).

Slik som oljen strømmer gjennom rørene til hver enkelt lampe, slik gis Ånden fra vårt hode, Kristus, til alle levende lemmer i Guds menighet. Og Ånden kommer i sin sjufoldige velsignelse til hvert enkelt troende menneske. Guds Ånd blir både her hos Sakarias (Sak 3:9. 4:10) og i Åpenbaringsboken omtalt som Herrens sju øyne. I Åp 4:5 er det også tale om de sju ånder.

Sjutallet er i Den hellige skrift uttrykk for fullkommenheten i hele dens fylde. I Jes 11:2 blir også Den Hellige Ånd nevnt med sju forskjellige betegnelser etter sin mangfoldige rike virkning som "Herrens Ånd, - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham".

Den inderlige forbindelsen mellom lysestaken og oljekaret betegnes også ved at lysestaken har et oljekar på toppen av seg. Mens det gamle Guds folk i Israel var av mer ytre art, beskrives det kommende Guds folk med et mer inderlig og indre fellesskap med Herren. Det er gjenfødelsen ved Den Hellige Ånd som ved dette bildet blir beskrevet for profeten.

Dette synet peker tilbake på profetien i Esek 36:27: "Min Ånd vil jeg gi inne i dere." Og det peker samtidig fram mot synet apostelen Johannes hadde. Der ser han Kristus stå midt mellom de sju lysestakene (Åp 1:13). Der står han som midtpunktet og kilden til evig liv slik som oljekaret er det for lampene her hos Sakarias.

I både dette og det forrige synet ser vi løftet om de to gavene som er knyttet til vår dåp, nemlig syndenes forlatelse (Sak 3:1-59) og Den Hellige Ånds gave (oljen i synet vi nå omtaler). Det er den åndelige fornyelsen i folket profetien klart peker fram mot. Herren tar bort skylden og gir sin Ånd for at troen på syndenes forlatelse kan få makt i hjertet. Vi kan jo ikke tro ved egen fornuft eller kraft.

"Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." Det var Herrens trøst til Serubabel først og fremst, men også til alt Guds folk.

Serubabel stod overfor store vanskeligheter som leder for det lille folket som hadde vendt tilbake fra fangenskapet og var omgitt av fiender på alle kanter. Det var ikke tilstrekkelig menneskelig makt og styrke til å stå seg mot dem. Men likesom lampene ikke holdes brennende ved deres egen styrke, men ved oljen som stadig strømmer til så rikelig, slik skulle også Guds rike i Israel bli opprettholdt ene og alene ved Guds kraft. Verken menneskelig makt eller menneskelig ville greie det.

Men ordet i v. 6 inneholder både en alvorlig formaning og en sterk trøst og oppmuntring for ethvert arbeid som utføres i Guds rike her i verden. Guds folk skal ikke seire ved ytre, menneskelige midler, men alene ved Guds Ånds makt.

Derfor var det galt da Peter grep til sverdet i hagen (Joh 18:10). Derfor er også all ytre tvang som ofte er blitt brukt for å tvinge folk til tro, fullstendig forkastelig.

Nei, ingen synder blir omvendt ved makt og styrke, vold eller list. Omvendelsens under skjer bare ved Guds Ånd.

Det finnes mennesker som i fullt alvor og med stort oppbud av alle sine krefter forsøker å omvende seg, men det vil slett ikke lykkes. Slike mennesker ender alltid opp enten ved å slå av på sannheten eller å gå fullstendig konkurs åndelig sett. Salig er den som melder sitt konkursbo til Jesus og overgir seg til hans behandling. Det menneske opplever ikke rettens, men nådens behandling. Da kan Guds mektige Ånd tenne lyset og løse båndene som bandt. Da kan han gi hjertet visshet om nåden og dermed troens fred.

"Mester, vi har strevet hele natten og ikke fått noe," sa Peter den gangen ved Genesaretsjøen (Luk 5:6). Slik arbeider mange i egen kraft og styrke og får ingen ting. Men den som i egen hjelpeløshet overgir seg helt til Guds Ånds makt og drar ut på dypet, den skal også oppleve å få en stor fangst slik Peter gjorde.

Også i det enkelte Guds barns liv er det av største betydning å tro på og leve i overensstemmelse med dette ordet: "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." I arbeidet både med egen og andres salighet er det ofte mye kjødelig blandet inn. Det er mye av dette: "Jeg kan selv." Det er en stor svakhet i vårt arbeid. Men styrken kommer bare fra Guds Ånd.

Jo mer stille og ydmyke vi kan bli i oss selv, men utholdende i bønn om Guds Ånd, så han kan fylle oss og bære oss, jo mer blir det utrettet.

Men ethvert Guds barn trenger å øve seg om og om igjen i dette å gi Guds Ånd lov å gjøre sin gjerning. Å forsøke med egen kraft og styrke fører bare motløshet med seg i livet til et Guds barn, men jo mer Guds Ånd får lov å drive arbeidet for oss, jo mer frimodighet blir det. Jo mer får Gud hele æren for det som skjer, og vi selv den rette gleden.

"Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe" (Joh 6:63). Dette ordet fra den nye pakt faller sammen med ordet fra den gamle pakt. La derfor den gamle salmestrofen være en bønn hos oss: "La din Ånd ei fra oss vike til vi ser deg i ditt rike." Gå til Sak 4:7-9
Sak 4:7-9
I det foregående avsnittet hadde Herren gjennom et syn vist profeten hvor kraften til fornyelse blant folket skulle komme fra. Med denne trøsten fra Gud kunne det gå an å se alle de store fjellene av hindringer som reiste seg, i øynene. Derfor lyder nå Herrens ord så fullt av oppmuntring: "Hvem er du, store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette!" (v. 7).

Det store fjellet er her et bilde på den fiendtlige verdensmakten på samme måte som de store verdensrikene blir sammenlignet med fjell i Sal 68:17.

Dette er et ord til glede og oppmuntring ikke bare for Serubabel, men for alt Guds folk til alle tider! Selv om alle verdens makter reiser seg for å hindre Guds verk, så skal likevel Guds allmakt bøye disse fjellene som opphøyer seg over Sions fjell, over Guds hus.

Det er fjell nok i det enkelte Guds barns liv som reiser seg som store hindringer. De er mørke vanskeligheter som synes å stenge veien framover som uovervinnelige sperringer. Men betrakt dem bare med troens øye i tillit til Guds mektige Ånd. Utallige ganger har Guds folk gjort den gledelige erfaringen at de mest skremmende fjellene har blitt jevnet ut og så forsvunnet. Det skjedde ikke med menneskemakt, men ved at Guds Ånds grep inn på forunderlig vis. Slik kunne Guds folk juble, mens verden ble så underlig taus.

Nei, ingen makt, ikke engang fra helvete, skal kunne hindre Guds hus fra å bli fullført. Serubabel skulle bli i stand til å "føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde være med den!"

Dette skulle skje til tross for all løgn og motarbeidelse fra samaritanernes side. Og det skal skje også i ethvert ærlig Guds barns trosliv. Engang skal sluttsteinen føres fram. Engang skal han som begynte den gode gjerningen, også føre den fram til fullendelsen ved sin Ånds virksomhet.

Hvilken salig stund det skal bli når Gudsbarnet er ferdig for himmelen, når det siste av kjødets bånd er brutt og sjelen er fullkomment fri.

Herren har fortalt oss at Guds engler gleder seg hver gang en synder omvender seg, men Guds engler stemmer virkelig også i fryderopet når de ser at Guds helligdom inne i et menneske er fullført, når målet er nådd og seieren er vunnet.

Og slik skal det også være når det gjelder historien til hele Guds menighet. Hvem kan la være å tenke på jødenes omvendelse når det er tale om sluttsteinen? Det var jo det Paulus også gjorde i Rom 11. Der ser han deres omvendelse som avslutningen på den store tempelbyggingen Herren holder på med her på jorden.

Ja, når denne sluttsteinen føres fram, da vil det lyde et fryderop fra alle Guds barn på jorden: "Nåde, nåde være med den!" Seieren er Herrens. Hans verk skal ikke mislykkes. La oss feste blikket på dette lyse, oppmuntrende ordet både hjemme og ute, både i indre og ytre misjon til tross for alle hindringer.

Herren sendte så profeten dette ordet: "Serubabels hender har grunnlagt dette huset, og hans hender skal fullføre det." Men han føyer også til: "Og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til dere" (v. 9).

Det er Herrens engel som taler her. Det er Guds enbårne Sønn i hans tilværelse før han ble menneske. Hans ord kalles "Herrens ord" (v. 8). Guds rikes seier både i det svake forbildet under Serubabel og siden i større og større herlighet inntil sluttsteinen føres fram, skyldes at Herrens engel, det guddommelige sendebudet, er til stede midt iblant Guds folk.

Han er mellommannen som Gud gir seier ved, slik apostelen vitner: "Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" (1Kor 15:57). Da han selv var på jorden, stod han fram og sa: "Uten meg kan dere intet gjøre" (Joh 15:5). Men han sa også: "Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden" (Joh 16:33).

Gå til Sak 4:10-14

Sak 4:10-14
Guds rike skal virkelig nå fram til sin seier, slik det ble beskrevet i foregående avsnitt. Men det er ofte meget vanskelig å holde fast ved dette håpet om seier under de forskjellige trengslene her i tiden. Ofte kan det se så usigelig smått og tungt ut når det gjelder byggingen av Guds tempel både i vårt eget indre og i Guds rike omkring oss.

"Den lille begynnelses dag" kjenner Guds folk så godt til. Hvor ofte har ikke motet sviktet når Guds rike hadde så liten framgang mens verden tilsynelatende fikk lov til å triumfere. Da er det en stor fristelse for Guds barn å forakte den "lille begynnelses dag". Det er virkelig en stor fare, for en slik forakt bunder egentlig i mistro overfor Herren. Det er noe av Satans vesen i en slik forakt.

Nei, la oss aldri glemme Herrens lignelse om sennepsfrøet (Luk 13:18-19). Slik begynner alltid Guds rike som en ubetydelig størrelse, og det hadde aldri blitt til noe eller utført noe stort, om han hadde foraktet det lille. Vil en ikke være tro i det lille, blir en det heller ikke i det store. Med rette har en troende mann sagt: "Ingen skal få innbilt meg at selv om treet faller ved det hundrede hugget, så har de første nittini vært forgjeves."

Nå store fjell av granitt skal sprenges, må steinhuggeren først ganske langsomt bore et lite hull i fjellet, og dette arbeidet synes ganske ubetydelig. En kunne kanskje fristes til å spørre om hva et slikt lite hull kan bidra med til å sprenge det store fjellet. Men når hullet er ferdig, legges dynamitten i, og i ett nu sprenges hele fjellet.

Nei, også "den lille begynnelses dag" har sin uunnværlige betydning i Guds rikes utvikling.

Men selv om kortsynte mennesker ofte forakter den lille begynnelse, så ser Herrens øyne med glede på den. Det står: "Med glede ser de blyloddet i Serubabels hånd, disse sju øynene som farer omkring over hele jorden" (v. 10).

Når det gjelder disse sju Herrens øyne, minner vi om det vi allerede har sagt i Sak 3:9. De sju lynene er bilde på Guds Ånd som i hele Guds visdom sikter mot at Guds frelse kan nå ut til hele jorden.

Når det står at "Herrens øyne farer omkring over hele jorden" minner det om ordet i 2Krøn 16:9: "For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte."

Herrens øyne ser ut over hele jorden, hele menneskeheten og dens utvikling fra begynnelsen til enden. Nettopp derfor ser Herren med glede på det som i menneskeøyne ofte synes så ubetydelig og lite, for han ser hva en slik liten begynnelse skal utvikle seg til.

Serubabel stod med blyloddet i sin hånd for å holde oppsyn med tempelbyggingen. Ved hjelp av målesnoren som hadde et blylodd i enden, passet han på at det ikke oppstod skjevheter i tempelmurene. Når en ser på dette i forhold til de store verdensbegivenhetene, synes dette arbeidet svært så ubetydelig. Men Herren så på denne lille begynnelsen som et forbilde på en forberedelse til fullendelsen av den åndelige helligdommen på jord. Han så Guds rikes evige seier.

Slik ser også Herrens øyne med glede på hver ærlig arbeider i hans tjeneste selv om det som gjøres her i tiden, blir lite og ubetydelig i menneskers øyne. Kanskje det til og med blir foraktet av verden. Ja, kanskje det til og med blir oversett av andre Guds barn. Vær bare tro mot Herren. Stå sammen med Guds folk og forakt ikke "den lille begynnelses dag".

Må vi på rett måte få se på arbeidet i Guds rike med Guds øyne, få se lys i Guds lys.

Selvfølgelig må ikke dette ordet om den lille begynnelse brukes som en sovepute for likegyldighet og latskap. Nei, løftet over den lille begynnelses dag er nøye knyttet sammen med at gjerningen blir båret av Guds Ånd. Derfor slutter også kapitlet med å understreke på nytt de kildene til lys og liv som gullysestaken hadde ved sin høyre og venstre side. Det pekes igjen på de to oljetrærne som gav olje fra sine grener til oljekaret via de to gullrørene (v. 11-12).

Oljen sammenlignes med gull. Dette skjer ikke bare fordi oljen er gylden og ligner på gull ved sin farge, men fordi den er et bilde på Guds Ånd som er mer verdifull enn det fineste gullet på jorden.

Engelen gjør profeten oppmerksom på betydningen av de to oljetrærne som tilførte lysestaken olje fra sine frukter. Han uttaler disse forunderlige ordene om de to trærne: "Det er de to salvet med olje som står hos all jordens herre" (v. 14).

Hva menes med dette? De "to oljegrener" må bety det samme som "de to salvede" som står for Herrens ansikt som hans tjenere. Herren har salvet dem. Han har fylt dem med sin Ånd for at Åndens velsignelse kunne gå videre ut til andre gjennom dem.

På dette stedet må det visst først og fremst tenkes på Josva og Serubabel, disse to åndsfylte mennene som på den tiden var uttrykk for prestedømmet og kongedømmet. Ellers må vi i denne forbindelse tenke på de redskapene Herren til forskjellige tider i kirkehistorien reiser opp og utruster med en spesiell Åndens kraft.

Vi ser ofte at Herren sendte ut to og to av sine vitner sammen. Slik sto for eksempel Luther og Melanchton sammen i reformasjonstiden, og slik står også de to vitnene i Åp 11:3 som skal stå fram i Antikrists dager. Da vil det i sannhet være "den lille begynnelses dag" for Guds menighet. Og i Åp 11:4 blir det uttrykkelig sagt om de to vitnene fra de siste tider: "Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens Herre." Og der hentydes det nettopp til dette ordet i vårt avsnitt (Sak 4:14).

Vi kan si at "de to salvet med olje" i én sum betegner Guds levende vitnesbyrd gjennom dåp og nattverd, gjennom lov og evangelium, gjennom Herrens troende vitner. Dette vitnesbyrdet som alltid blir friskt og fornyet slik et oljetre blir grønt, vil aldri forstumme selv om det kan komme tunge og harde tider.

I Åp 11 fortelles det hvordan dyret fra avgrunnen, Antikrist, slår i hjel vitnene, og hvordan jordens barn gleder seg over det og sender gaver til hverandre. Dette skal de gjøre fordi de opplevde at "disse to profetene" var til plage for dem" (Åp 11:10). Dette er en god beskrivelse av det levende vitnesbyrdet. Det er jo til plage for de vantro hjerter.

Men det sies videre i Åp 11:11 at "etter tre dager og en halv" vekket Herren opp igjen sine profeter. Dette skjedde til stor frykt for verdens barn.

Og, Gud skje takk, slik vil det alltid gå. Verden forsøker å kvele vitnesbyrdet. Det synes også til tider at den lykkes med det. Men hver gang reiser Herren opp sine vitner som er "salvet med olje". Hans "oljetrær" er ikke visnet. Nei, det som David vitner om i Sal 52:10, skal alltid på nytt oppfylles: "Jeg er som et grønt oljetre i Guds hus." Gå til Sak 5:1-4

Sak 5:1-4
Igjen får profeten et nytt syn, og denne gang ser han "en flyende bokrull". På den tiden skrev de vanligvis på pergament og rullet arkene sammen over en liten stokk. Vi må tenke oss en slik bokrull som er rullet ut, og på den er det skrevet på begge sider med store bokstaver. Bokrullen inneholdt et guddommelig utsagn som er en forbannelse over den som stjeler og sverger falskt (v. 3-4).

At bokrullen fløy gjennom luften, er et uttrykk for at det den inneholdt, skulle fullbyrdes snart og hurtig. Lengden på bokrullen var tjue alen og bredden ti alen. Det er samme lengde og bredde som målene på det hellige i tabernaklet. Med sitt røkelsesalter, den sjuarmede lysestaken og skuebrødsbordet, var det et bilde på Guds folk. Det skulle være et hellig, prestelig folk, et bønnens og lysets folk som var ivrig etter å gjøre gode gjerninger. Røkelsen betyr de helliges bønner og skuebrødene de gode gjerningene.

Når bokrullen har de samme mål som det hellige i tabernaklet, vil det si at Herren vil dømme sitt folk etter helligdommens målestokk. Alt som ikke kunne bestå for helligdommens mål, skulle utryddes av folket. Synet peker på Herrens ord: "Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd" (1Pet 1:15).

Men dette helligdommens mål peker egentlig ut over det gamle Israel. Dets stilling var jo nærmest å sammenligne med forgården. Bare prestene kunne gå inn i det hellige.

Den nye pakts menighet, derimot, kan sammenlignes med det hellige, for ved Den Hellige Ånds komme til jord, ble det skapt et prestelig folk, "et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer" (1Pet 2:5).

I Kristi menighet skulle Guds Israel virkeliggjøre sin bestemmelse, nemlig å være en helligdom for Gud og ikke bare stå i forgården. "I ham (i Kristus Jesus, vår Herre) har vi frimodighet, og ved ham har vi adgang med tillit" (Ef 3:12).

Helligdommens målestokk er Guds målestokk. Ennå vokser Guds menighet opp mot dette målet. Fremdeles er Guds folk fullkomment hellig bare ved paktens blod (Heb 10:29) ved troen (Apg 26:18). Fremdeles er det seiersprisen (Fil 3:14) som Guds folk jager etter i all sin ferd, å holde mål etter helligdommens målestokk.

Men den stunden skal komme da helligdommens målestokk vil bli tydelig for alle. Og da vil han som begynte sin gjerning og skapte troen i sine hellige, også fullende den. Men de som ikke vil la seg hellige, har brukt opp Guds tålmodighet. Ikke noe urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp 21:27). "For uten helliggjørelse skal ingen se Gud" (Heb 12:14).

Da skal dette ordet fullendes i all sin dybde, at hver den som ikke ville bli helliggjort, men heller ville fortsette å leve i synden, skal "bli utryddet" fra jordens overflate (v. 3). Den nye jorden skal befolkes med bare de hellige.

Når tyveri og mened spesielt nevnes for å vise syndens vesen, må det vel ved tyveri spesielt tenkes på havesyke og begjærlighet som tråkker ned sin neste for selv å komme seg fram. Denne hensynsløse begjærligheten fantes det mye av i Israel. Profetene refset det så ofte.

Men den er også en farlig gift som har ødelagt mange døpte mennesker i våre dager. Den er nok også den egentlige grunnen til kampen som føres mellom fattige og rike.

Et slikt begjærlig og tyvaktig sinn, enten det rammes av den ytre loven eller dekker seg under fine navn, blir rammet av Guds forbannelse.

Den andre synden som nevnes er mened. Her må vi vel tenke på å sverge lettsindig og å sverge falskt ved Herrens navn. Forbannelsen rammer det frekke og ugudelige sinn som har mistet gudsfrykten og ærefrykten for Den Hellige i himmelen.

Den første synden betegner altså spesielt vantroens forhold til nesten, og det sjuende bud stod også som det mellomste av budene på lovens andre tavle. Den andre synden om å sverge falskt ved Herrens navn, uttrykker spesielt vantroens forhold til Gud Herren. Og det andre budet var det midterste av de tre budene på lovens første tavle.

Når synden blir beskrevet her i forbindelse med disse to budene, så svarer det til de to budene Herren selv understreket overfor fariseerne, nemlig kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten: "På disse to budene hviler hele loven og profetene" (Matt 22:20).

Det er et alvorlig ord vi leser i v. 4: "Jeg har latt den (forbannelsen) gå ut, sier Herren, hærskarenes Gud. Den skal gå inn i tyvens hus og den skal gå inn i huset til den som sverger falskt ved mitt navn, og den skal bli i hans hus og fortære det, både treverket og steinene."

Forbannelsen skal ikke treffe disse synderne bare som en flyktig gjest, men den skal "blive natten over" (D), "slå seg til" (NO) i synderens hus og fortære alt. "Vår Gud er en fortærende ild." Til og med den ugudeliges sted skal ikke lenger finnes.

Det virkelige liv har gitt mange eksempler på sannheten i dette ord! Det følger alltid forbannelse med de verdier som er samlet på uærlig måte. Det førte aldri velsignelse med seg verken for den som samlet det eller for etterkommerne.

Og mened, hvor skjult den enn var, har blitt til en orm som ødela både menederens egen sjel og virket inn og ødela familieforholdene.

Det er et sted hvor forbannelsens byrde kan kastes av, og det er ved Golgatas kors. "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss"(Gal 3:13). Men ve den som ikke søker redningen der, men dør under forbannelsen. Da blir forbannelsen evig.

Dette ordet skulle vel vekke et hellig alvor hos alle Guds barn! "Dere som elsker Herren, hat det onde!" sier Ordet (Sal 97:10). Det er alltid om å gjøre at vi måler vårt liv med helligdommens målestokk slik den flyende bokrullen med sin lengde og bredde vitner om. Bruk ikke en falsk, selvlaget målestokk slik verden gjør når den sier: Du er ikke verre enn andre. Nei, mål ditt liv etter Guds ord, etter Guds hellige viljes krav idet du husker på at Herren har gitt sine "befalinger for at en skal holde dem nøye" (Sal 119:4).

Da vil du se denne sannheten at du fremdeles er langt borte, men du får også del i dette herlige løftet at han som begynte den gode gjerningen i deg, han skal også fullføre den (Fil 1:6). For "han er trofast som kalte dere, han skal og gjøre det" (1Tess 5:24). Han vil "hellige dere helt igjennom" (1Tess 5:23).

 

Gå til Sak 5:5-11

Sak 5:5-11
Enda en gang får profeten et nytt syn som står i nær forbindelse med det foregående. Der hadde Herren kunngjort forbannelsen over all ugudelighet. Nå ser profeten ugudeligheten bli bortført fra det hellige land til landet Sinear. Det er det samme som Babel.

Løftet om at skylden skal tas bort (Sak 3) og Ånden skal bli sendt (Sak 4) får sin fortsettelse i dette synet. Det betegner altså selve forløsningen fra synden og dens vesen som er forbannet av Gud.

Forsoning og forløsning er på det nøyeste bundet sammen. Den som ved Åndens kraft er blitt helliget ved å ta imot syndenes forlatelse i troen, den vil også fortsatt være under Åndens kraft som renser ut selve syndens vesen.

Målet er at den troende kan bli fri fra synden og bli hellig og ren slik det står skrevet: "Kristus - gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet" (Tit 2:14).

Det er dette som uttrykkes ved det synet vi møter her. Profeten så en kvinne som satt midt i en efa (et hulmål), og engelen forklarte for han at denne kvinnen var et bilde på "ugudeligheten". Når ugudeligheten her blir sammenlignet med en kvinne, er det dels fordi frekkheten synes verst når den kommer til uttrykk hos en kvinne. En kan bare tenke på de to dronningene Jesabel i Israel og Athalia i Juda. Men dels også fordi frekkheten står fram som de forføreriske kunstgrep som en lettlivet kvinne kan utføre.

Når kvinnen sitter i en efa, et hulmål, er det sikkert et uttrykk for at det er i menneskenes daglige handel og vandel synden særlig kommer til uttrykk med all løgn og urettferdighet.

I Åp 17:1 blir den frafalne kirke framstilt i bildet av en skjøge, og det tenkes selvfølgelig her også på ugudeligheten som frafallet fra Herren og hans sannhet.

Engelen forklarer profeten: "Slik skal det se ut med dem i hele landet" (v. 6). Det er et sørgelig vitnesbyrd om ugudelighetens makt blant jordens barn. Folk har latt seg forføre til både syndig vinning og tøylesløs nytelse.

"Blylokket", den tunge vekten av bly som holder kvinnen nede i efaen, uttrykker den hellige Guds dømmende makt over ugudeligheten (v. 8).

I dette bildet ligger et løfte til Guds folk om at den ugudeligheten som løfter hodet så stolt, engang skal ligge evig knust under Guds vredes dom. Han skal se alle sine fiender ligge knust for sine føtter (Sal 110:1)

Profeten ser deretter to andre kvinner som har vinger som "storkevinger", det vil si store, sterke vinger (v. 9). De tar efaen og fører den med bildet på ugudeligheten bort til Babel (Sinear som det kalles i 1Mos 10:10).

Og engelen forklarer profeten at ugudeligheten bortføres for å finne et hjemsted for den i Babel (v. 11). Det skulle bygges et hus for den, og når det er ferdig "skal hun settes ned der på sitt sted".

På samme måte som alt Gud har helliget skal få sitt salige hjemsted på den nye jord, slik skal all ugudelighet også få sitt sted og for evig være skilt fra herlighetens land med en uoverstigelig kløft. Denne evige skilsmissen skal fullendes ved den siste dom etter at den har vært forberedt gjennom tidene. Skillet mellom lys og mørke har jo alltid vært til stede, og det vil bli skarpere og tydeligere jo mer vi nærmer oss de siste tider.

Sinears land hvor Babel lå, var fra eldgammel tid stedet for den troløse verdensmakten (1Mos 10). Her grunnla Nimrod det første verdensrike. Her straffet Gud menneskenes himmelstormende hovmod ved å forvirre deres tungemål. Her reiste Nebukadnesar sitt gyldne avgudsbilde som tegn på verdensmakten. Babel har alltid stått for Guds folks bevissthet som ugudelighetens hjemsted. Også det siste verdensriket, Antikrists rike, kalles det store Babel (Åp 17-19).

Hva skal de to kvinnene som førte efaen med seg til ugudelighetens hjemland, betegne? Kanskje vi kan peke på verdensmaktens to grunnsynder, nemlig hovmod og sanselighet som fører fram til dommens sted.

I v. 9 står det: "Vinden fylte deres vinger." Dette er et uttrykk for den farten ugudeligheten utvikler seg med. Den ser vi ikke minst i våre dager. Det antikristelige vesen har sannelig luft under vingene, og vi vet at når Antikrist selv kommer og oppretter sitt rike, vil ugudeligheten føle seg så hjemme på denne jorden som aldri før. Mange onde krefter arbeider for å legge til rette for han og hans rike som vil gjøre jorden til et Babel i stor stil.

Men vi vet også ifølge Guds ord at dette huset som er bygget med så mye falsk og gudsbespottende herlighet, bare skal glimre med sin stolthet en kort stund. Snart skal det falle for stormens vær og kastes i sjøen som brenner med ild og svovel (Åp 19:20. 21:8). Den er det siste hjemsted for ugudeligheten, det evige Babel.

Luther mente at denne kvinnen som er symbolet på ugudeligheten, peker mot pavedømmet. Ved sin sykelige herskertrang og verdslighet forbereder det veien for Antikrists rike, og når han kommer, var Luther ikke i tvil om at det ville gjøre felles sak med han mot de troende. Han sammenlignet pavedømmet med den store skjøgen i Åp 17:1-2. Johannes så denne ugudelige kvinnen drukken av de helliges blod.

At det var vinger som "storkevinger" som førte efaen med kvinnen bort, peker på syndens Babel som et sumpland. Det er slike steder storken holder til. Det gamle Babel ligger nå som et sumpland ved bredden av Eufrat. Det er også blitt et bilde på syndens vesen som gjørme og dynn.

Salig er den som ikke lenger ser på ugudeligheten, men på han som er den hellige og rene Frelser som ble åpenbart "for å ta bort våre synder" (1Joh 3:5). Ja, se det Guds lam. Fest blikket på han som fører sitt folk til hellighetens hjem. Da blir du frelst fra ugudelighetens sump og finner hvile på frelsens faste klippe.

Gå til Sak 6:1-8

Sak 6:1-8
Vi kommer nå til det siste av de profetiske synene. Profeten så "fire vogner som kom fram mellom to fjell" (v. 1). Ved vogner må en tenke på krigsvogner, og hele synet betegner Guds dommer som går ut over alle fiender av hans rike. De "to fjell" må vel helst forstås som Morias og Sions fjell, tempelfjellet og kongeborgens fjell.

Dommen over verden går altså ut fra Guds hus, fra Herren som er den store kongepresten. Når det står at "fjellene var kobberfjell", peker det dermed på det som står fast og uforanderlig. De løftene som er knyttet til Moria og Sion, til Herrens helligdom og Davids kongestol, er urokkelige og faste. De skal virkelig bli oppfylt.

Foran vognene var det spent hester av forskjellig farge (v. 2-3). Dette ligner på det vi leser i Åp 6. De "røde" hestene betegner krig og blodsutgytelse. De "svarte" hestene betegner dyrtid og hungersnød. De "hvite" hestene peker på fredens evangelium og minner om rytteren på den hvite hesten som "drog ut med seier og for å seire" (Åp 6:2). De "flekkete" hestene betegner mange slags plager. Kanskje fører de med seg pest og annen slags sykdom slik den gulbleke hesten i Åp 6:8. Disse hestene blir i tillegg beskrevet som "sterke".

Slik lar den barmhjertige Gud evangeliets seiersbudskap (de hvite hestene) følge med straffedommene til frelse for dem som lar seg ydmyke ved trengslene og gir rom for Kristus.

Engelen forklarer nå for profeten hva disse fire vognene skulle bety: "Dette er himmelens fire vinder, som nå farer ut etter at de har framstilt seg for all jordens herre" (v. 5).

De fire vindene betegner her sikkert de englemaktene som går ut til alle kanter av jorden. Om dem heter det: "Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild" (Heb 1:7).

Det er skjønt å lese det som står her, nemlig at disse englemaktene ikke går ut før de "har framstilt seg for all jordens herre". Det gjorde de for å ta imot befaling fra han om hva de skulle gjøre. Det er et ord som minner alle Herrens tjenere om ikke å gå ut i Herrens tjeneste før vi har framstilt oss for Herren. Først må vi bøye kne for han og lytte til hans røst.

I v. 6-8 forklarer engelen hvor disse dommens vogner skulle dra. Vognen med de svarte hestene "drog ut mot Nordens land". Det er nok områdene der Babel var. Og det står at de hvite hestene "drog ut etter dem". Det vil si at evangeliets seiersvogn, "misjonshestene", fulgte etter i hungersnødens spor.

Flere steder har en sett at evangeliet har hatt framgang i kjølvannet av forferdelige hungerskatastrofer. Slik kan en se at Guds straffedom arbeider hånd i hånd med evangeliet. Den fører med seg en åndelig dom over sjelenes vantro, men kommer også med frelse og frikjennelse for hver den som vil bøye seg under dommen.

De "flekkete hestene drog ut mot Sydens land". Det vil si mot Egypt og Afrika.

Det er merkelig at det i v. 7 står "de sterkeste". Vi skulle vel ventet å høre "de røde" ettersom det ennå ikke er sagt hvor vognene med de røde hestene gikk.

Men betegnelsen "de sterke hester" som i v. 3 synes å være knyttet spesielt til de flekkete hestene, må sannsynligvis gjelde for alle de fire slags hestene. Og her kan vi da ta uttrykket som en betegnelse på de røde hestene. Det kan vi også gjøre av den grunn at de røde betegner krigen der spesielt den ytre styrken kommer til uttrykk.

Det står om disse siste at "de ønsket å få dra omkring på jorden". Og Herren lot dem få gjøre det.

De røde hestenes ferd rundt omkring på jorden ser vi den dag i dag. Snart er det krig ett sted, snart et annet. Men av dette ordet forstår vi at også krigene må tjene Guds rike. Gud bruker sine englehærer til å styre slik at også det onde, ja, til og med krigens redsler, må være med og bane vei for Guds rike.

I v. 8 leser vi først: "Så ropte han høyt på meg." Det er et uttrykk for at det følgende utsagn er spesielt betydningsfullt. Ordet lyder slik: "Se, de som drar ut mot Nordens land, de stiller min Ånd til ro i Nordens land."

Denne profetien har fått sin første oppfyllelse da tidens fylde kom, og Kristi evangelium dro fram med seier i landområdene nord for Palestina etter de sterke historiske omveltningene.

I Lilleasia blomstret jo mange fine menigheter fram ved apostelen Paulus. Herrens Ånd kom til å hvile over disse landene i lange tider.

Men "Nordens land" kan også bety mer enn Asia. Det kan også bety Europa, den verdensdelen der Gud har hvilt over folkene i større grad enn i noen annen verdensdel.

Slik som Guds Ånd svevet over vannene ved begynnelsen av skapelsen, slik svever Guds Ånd ennå over folkehavet, men hvile finner Guds Ånd bare i de troendes hjerter, i Guds hellige menighet.

I sannhet er det en dyp profeti om Nordens land. De hvite hestene har virkelig båret evangeliet fram med seier gjennom Europas land mens landene i Asia, Afrika og så videre for størstedelen ble liggende i mørke.

Islam har for en stor del slukket evangeliets lys i landene som ligger rundt Det hellige land, men i Europa, i Nordens land, har Kristi rike sitt utgangspunkt den dag i dag og har hatt det gjennom århundrer.

Det er vantro nok i Europa, og Herrens Ånd har måttet bringe dom og straff over navnekristendommens mørke. Både de svarte og de røde hestene, både dyrtid og krig, har gang på gang dratt over Europa. Men likevel har Herren her, framfor noe annet sted, sitt hellige folk av levende Guds barn. Fra Europa og den delen av Amerika som er befolket fra Europa, drar de hvite misjonshestene ut til mange andre folkeslag.

Herren har latt sin Ånd hvile over Nordens land. Men har Guds Ånd også funnet et hvilested i ditt hjerte, kjære leser? Bor Guds Ånd i deg? Alle døpte mennesker har hatt besøk av denne høybårne gjesten, men det er forskjell på å ha fått Åndens kall og så gi han råderom og hvilested i sitt hjerte. "Mange er kalt, men få er utvalgt." Gå til Sak 6:9-15

Sak 6:9-15
Som avslutning på det Herren hadde vist profeten i de mange synene, fikk profeten nå et ord fra Herren. Det skjedde sannsynligvis samme natten som han hadde synet. Dette ordet gikk ut på følgende: Han skulle gå til en mann som het Josias. Hos han var det på samme tid en delegasjon fra de "de bortførte" i Babel. Den bestod av tre menn ved navn Heldai, Tobia og Jedaja. Det synes som om de som var blitt tilbake i Babel, hadde sendt en gave av sølv og gull. Dette skulle sannsynligvis være et bidrag til byggingen av templet.

Nå skulle profeten ta av det sølvet og gullet de hadde brakt med seg, og lage "kroner" av det. Det er vel tale om én krone som er sammenflettet av flere kroner. Denne skulle han sette på ypperstepresten Josvas hode (v. 10-11).

Dette skulle være en profetisk handling som betegnet Josva som et forbilde på en kommende konge som samtidig skulle være prest, altså en kongeprest (v. 12-13).

Om denne kongepresten sies det først at hans navn skal være "Spire". Det er altså det samme navnet som er brukt i Sak 3:8. Denne "spire" som skjøt fram, er jo vår Frelser, Jesus Kristus. Han var Gud og ble menneske.

Bare han er blitt prest etter Melkisedeks vis. Bare han har i sannhet forent kongeherlighet med yppersteprestens offertjeneste. "Freds råd skal være mellom dem begge," står det (v. 13).

Det siste uttrykket beskriver forholdet mellom kongen og ypperstepresten, de to embetene som han forener i én person. Josva og Serubabel som trofast arbeidet for Herrens sak, var sammen et forbilde på denne vidunderlige kongepresten.

Spires gjerning skulle være å "bygge Herrens tempel". Det blir gjentatt: "Ja, han skal bygge Herrens tempel" (v. 12). I disse ordene lå det et rikt løfte og en god trøst for den lille flokken i Jerusalem som sukket over mangelen på ytre herlighet ved det templet de nå var i ferd med å bygge.

Ved denne kongeprestens hånd skulle det bygges et tempel som ikke bare skulle samle Israels barn, men "langt bortefra skal de komme og bygge på Herrens tempel" (v. 15). Slik lød ordet fra Herrens engel.

Det er det store Åndens tempel som er bygget med Kristus som hovedhjørnesteinen, det er tale om, og dette kom til syne på jorden pinsedag slik det ble lovet. De tre mennene som kom fra Babel med sine gaver, ble dermed selve forbildet på folkene "langt bortefra". Fra alle verdens kanter skulle de komme for å bygge på Kristi rikes helligdom. De skulle kjenne han som deres sanne yppersteprest som ved sitt hellige, dyrebare blod kjøpte dem fri fra syndens, dødens og djevelens makt, for at de skulle være hans egne og "leve under ham i hans rike, og tjene ham i evig rettferd, uskyld og salighet" slik det står i Den lille katekisme.

"Og dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til dere. Dette skal skje dersom dere hører på Herrens, deres Guds røst." Slik lød Herrens engels ord til Israels barn (v. 15).

Ja, tiden skal komme da også Israel skal få åpnet sine ører for Guds stemme og få åpnet sine øyne for at Messias er kommet, at Herren har sendt han i Jesus fra Nasaret.

Men først skulle altså folk langt bortefra komme og bygge på Herrens tempel (hedningenes fylde skulle først komme, Rom 11:25), før Israels barn kunne bli renset til å møte kongepresten med hyldingsropet: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23:39).

Kronene skulle gjemmes "til et minne i Herrens tempel". Slik lød Herrens ord (v. 14). Kroningen av Josva skulle altså bare være et forbilde i øyeblikket. Deretter skulle kronen gjemmes og vente til han, himmelens kongesønn, skulle komme.

Det er merkelig at navnet på den ene av utsendingene fra Babel blir skrevet litt annerledes i v. 14 enn i v. 10. Heldai som betyr "den sterke" kalles her for Helem som betyr "styrke". Navnet på verten deres, Josias, blir her også nevnt med et annet navn, nemlig Hen som betyr "nåde".

Ved denne forandringen av navn blir det fortalt oss at betydningen av navnene spiller en rolle i denne sammenhengen. Som før nevnt står de tre utsendingene som forbilde på folk langt bortefra som skal komme for å bygge på Herrens tempel. Slik blir Helems navn nettopp et bilde på de sterke hedningefolkene som skulle bøye seg for Israels Gud.

Når Josias navn er forandret til Hen, står vel han som et forbilde på den lille flokken av jøder som omvendte seg og tok imot nåden da Kristus kom og ble som en vert for hedningene. Frelsen og nåden kom jo til hedningene ved denne lille flokken av jøder.

Det er også underlig å tenke på at da kongepresten ble åpenbart som det lidende Guds lam, kronet flertallet av Israel han med torner. Og det gjør verden den dag i dag. Men Guds barn lengter etter å krone vår høylovede Jesus med lovprisning og takksigelse. Er du med på å krone han på denne måten eller kroner du han på verdens vis?

Engang skal Kristus trone som kongepresten, og hans krone skal stråle i sin fulle herlighet. Det skjer når tiden kommer, og "den lille begynnelses dag" er over, og Kristus skal regjere sammen med alle sine hellige (Åp 20:4). Da skal stat og kirke ikke lenger ligge i strid med hverandre som så ofte nå, men "freds råd skal være mellom dem begge". For da er jo presten konge og kongen prest.

Men alle de frelste vil legge sine kroner som de fikk av Kristi hånd, ned for hans trone og gi han æren. Da skal det tone et lovsangskor som aldri skal tie. Det Guds folk ønsker av hjertet i de vanskelige kampens dager, nemlig å krone han, takke han og lovprise han med liv og munn, skal da skje med en rikdom som aldri før.

Guds barn må her i verden ofte sukke: Vår takk er så liten. Men da kommer kroningsdagen, og kronen som det tales forbilledlig om her hos Sakarias, skal ikke lenger ligge og vente på sin kongeprest. Dagen skal komme da det skal høres "likesom en lyd av mange vann, og som lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge! La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede" (Åp 19:6-7).

Ja, da skal det oppfylles at alle folkeslag fra alle verdens kanter skal stå fram og krone han som himmelens kongesønn med sin lovsang.

Gå til Sak 7:1-14

Sak 7:1-14
Tidsangivelsen "i kong Darius' fjerde år" er to år etter at profeten har fått de nattlige synene som er beskrevet i Sak 1-6. Da kom igjen Herrens ord til profeten Sakarias "på den fjerde dagen i den niende måneden, i måneden kislev". Det tilsvarer slutten av november eller begynnelsen av desember.

De hadde da bygget på templet i to år, og det skulle enda gå to år før templet var ferdig.

Da sendte byen Betel noen menn til Jerusalem "for å bønnfalle Herren" (NO: "be Herren om nåde"). Men de skulle også samtidig spørre Herrens prester og profeter om de skulle fortsette å "gråte og faste i den femte måned" også etter at templet var ferdig. De hadde jo gjort det i så mange år til minne om det gamle templet som ble ødelagt.

Det var jo på den tiende dagen i den femte måned at Nebukadnesars feltherrer satte ild på Herrens tempel og på hele Jerusalem (Jer 52:12). I den anledning hadde jødene innført en fastedag. På den gråt og fastet de, og denne sørgedagen var blitt holdt i sytti år (fra 587 til 517 f.Kr.).

I loven var det bare påbudt én fastedag, nemlig den store forsoningsdagen, men jødene hadde på egen hånd innført ikke så få fastedager. Det var altså ikke bare denne ene, men også andre som vi hører om i v. 5. Det var en dag i den sjuende måned til minne om stattholderen Gedaljas mord og folkets påfølgende flukt til Egypt (Jer 41:2). Videre nevnes også en dag i den fjerde måned til minne om at Jerusalem ble erobret av kaldeerne, og en i den tiende måned til minne om begynnelsen på beleiringen av Jerusalem på Nebukadnesars tid. Disse to siste fastedagene hører vi om i Sak 8:19.

Foreløpig gjaldt spørsmålet bare fastedagen i den femte måned i forbindelse med templets ødeleggelse.

Spørsmålet gir ellers ikke noe godt inntrykk av hvordan den åndelige situasjonen var blant folk i Betel. Av Esr 2:28 hører vi at på Serubabels tid kom det to hundre og tjuetre menn tilbake fra Babel. De var av Betels og Ais opprinnelige befolkning. Den gamle avgudsdyrkelsen som hadde preget Betel i fortiden, var forbi. Men deres spørsmål og Herrens svar viser oss tydelig at de fremdeles oppfattet troslivet som noe utvendig med ytre botsøvelser og lignende.

På samme måte er det jo også med mange såkalte fromme mennesker den dag i dag. De har aldri gitt Guds Ånd lov å føre dem til omvendelse, men de har i stedet tatt seg til en ytre, selvlaget gudsdyrkelse som består av ytre gjerninger og skikker som kirkegang, altergang, kanskje også møtedeltakelse og gaver til arbeidet i Guds rike.

Slike mennesker har fremdeles den samme lyst til å stille spørsmål om ytre ting slik folk i Betel gjorde det, og høre om det er nødvendig å gjøre dem for å kunne bli salig. Men det er bare ett som er nødvendig, og det er et hjerte som er knust og bare kan frelses ved troen. Dette er de imidlertid ukjent med.

Fra v. 4 og til slutten av neste kapitel, får vi Herrens svar ved profeten Sakarias.

Først uttaler Herren seg om fastespørsmålet i alminnelighet (v. 4-7). Og ordet henvender seg til "alt folket i landet og til prestene" fordi tilstandene i deres hjerter var stort sett den samme som hos folket i Betel. Derfor hadde heller ikke prestene kunnet gi svar til utsendingene selv om svaret var tydelig i Jes 58:1-7.

Herren viser dem at all den selvlagede fasten slett ikke var fra Herren. ham hadde aldri påbudt den. Det var noe de hadde gjort etter sine egne tanker og behag slik at de spiste og drakk som de selv fant det for godt.

Meningen med svaret er at faste eller ikke faste i og for seg ikke gjør noe menneske velbehagelig for Herren. Hans vilje går nemlig først og fremst ut på det nye sinn som viser seg i troens lydighet under hans ord. Dette er meningen i v. 7: "Minnes dere ikke ordene Herren lot utrope ved de tidligere profetene", før ødeleggelsene hadde kommet til Jerusalem og Juda.

Herren spør bare om de ikke husker hva disse gamle profetene, Jesaja og de andre, hadde forkynt. Var det en tale fram og tilbake om de ytre fastedagene og slike ting?

Nei, det var et mektig ord om hjertets overgivelse til Herren, en sann omvendelse. Dette skulle de huske på. Og dermed var svaret gitt.

Slik skal også svaret den dag i dag gis til alle dem som sitter fast i de ytre gjerningene og mener at troen består i dem. Vi skal ikke tale fram og tilbake med dem om alle disse tingene som er så betydningsløse så lenge hjertene ikke er rett omvendt til Herren. Men vi skal peke innover i deres liv og minne dem om ordene: "Fatt et annet sinn og omvend dere", og minne dem om at Herren ser til hjertene.

I v. 8-10 tar Herren fram det ordet som kom til de første profetene og ble forkynt så trofast av dem. Det er ordet som nettopp peker på forandring i hjertet. De oppfordres til å dømme "rettferdige dommer", å vise "miskunn og barmhjertighet", særlig mot de svake og hjelpeløse, og ikke tenke "ondt mot hverandre i deres hjerter".

Dette var den rette åndelige faste.

Det er nok verd å legge merke til de ordene Herren uttaler om det hjertelaget han ønsker å se hos sitt folk. "Døm rettferdige dommer" vil si å være av sannheten. De skal verken trekke noe fra eller legge noe til Guds ord. Det syndes mot dette ordet når vi er skarpere og hardere enn Herrens ord gir oss lov til å være og setter vår egen kraft som makt bak ordet.

Men det syndes sannelig også ved at vi vil være langt mildere enn Guds ord er og setter våre egne bløtaktige følelser høyere enn Ordet. Det blir en falsk dom til bedrag både for oss selv og andre.

"Døm rettferdige dommer." Dette ordet oppfordrer oss i sannhet til å være stille for Herren og vokte oss for å foreta raske og overilte dommer før vi kjenner sannheten riktig. Men vi skal også vokte oss for den lumske svakheten som ikke nevner en ting ved dens rette navn.

"Tenk ikke ut ondt mot hverandre i deres hjerte!" Dette ordet henger nøye sammen med det foregående. Hvor lett kommer ikke onde tanker mot andre. Det oppstår bitre tanker som svekker kjærligheten i hjertet, og det kan ofte skje uten grunn. Her er det nødvendig å be om Guds Ånd, om å "bli forvandlet ved deres sinns fornyelse" (Rom 12:2).

I v. 8 står det: "Herrens ord kom til Sakarias og det lød så." En har undret seg over at det står slik her mens profeten i v. 14 sier: "Da kom Herren, hærskarenes Guds ord til meg, og det lød så." Men av sammenhengen går det også fram at her må det tenkes på en av de første profetene. Det er et slikt ord Herren minner om her.

I 2Krøn 24:20-21 hører vi at en profet ved navn Sakarja som vitnet klart for folket om at de skulle omvende seg, ble steinet i forgården. Det må være denne Sakarjas forkynnelse det pekes på her. Dette svarer også til v. 11-14 der det blir minnet om folkets forherdelse mot de gamle profetene (v. 11-12), men også Herrens trussel over denne slekten med hjerter så harde som diamant (v. 13-14).

Og trusselen har gått i oppfyllelse: "Og slik gjorde de det herlige landet til en ørken." Det var hedningefolkene som gjorde det idet de var redskap for å bringe straffen inn over landet.

Alt dette minner Herren dem om ved sin profet Sakarias. Det var ikke mangel på faste, men mangelen på omvendelse som førte til at vredens skål ble tømt over folket.

Gå til Sak 8:1-8

Sak 8:1-8
Mens den første halvdelen av Herrens svar på spørsmålet om fastedagene var et irettesettende ord, så inneholder den andre halvdelen en overveldende herlig og livsalig trøst.

Kapitlet består av ti korte profetier, og fem av dem finner vi i de første åtte versene.

Hver profeti innledes med: "Så sier Herren, hærskarenes Gud." Luther omtaler dette slik: "Han byder dem å lukke øynene for det nærværende, men bare gi akt på hans ord. Det er som han vil si: Dere må ikke bry dere om deres egne tanker eller mørke betraktninger, men bare gi akt på meg og mine ord."

Ja, det er saken. Vi skal ikke lage våre egne veier, for de fører aldri til målet. Vi skal la Guds ord være lyset på stien og lykten for foten.

Den første profetien i v. 2 minner om ordet i Sak 1:14. Herren vil nå være "meget nidkjær for Sion". Tidligere hadde han i sin vrede vært nidkjær mot Sion på grunn av dets ugudelighet. Nå skulle Sions fiender få merke Herrens vredes nidkjærhet.

Den neste profetien i v. 3 lover at Herren igjen vil utnevne Jerusalem til sin bolig, og Jerusalem skal kalles "den trofaste by" og "Herrens, hærskarenes Guds berg."

Disse to betegnelsene "den trofaste by" og "det hellige berg" peker uten tvil på det nye Jerusalems herlighet. Den skal først åpenbares i tusenårsriket og siden i all evighet på den nye jord. Det nye Jerusalems innbyggere skal helt igjennom være preget av sannhet og trofasthet, for han som er sannheten skal være lyset for byen ("Lammet er dens lys", Åp 21:23). Da er natten for evig borte. Da er alt helliget Herren, det minste som det største (Sak 14:20-21).

Og mens det nå så smått ut i Jerusalem, nesten folketomt i forhold til før, så forkynner nå den tredje profetien i v. 4-5 at "torgene i byen skal være fulle av gutter og jenter". Da skal heller ikke folk bli revet bort i sin beste alder, men nå en høy alderdom (v. 4).

Denne profetien peker helt avgjort fram mot tusenårsriket, for på den nye jord skal ingen bli gammel eller dø. Og ordet her klinger med de samme tonene som i slutten av Jes 65. Der blir også herlighetsriket beskrevet i strålende lys.

Verken her eller hos Jesaja skjelner profetien mellom tusenårsriket og den nye jords herlighet. Slik som toppene synes å følge rett etter hverandre når en ser ut over et fjellandskap, selv om det er betydelig avstand mellom dem når en ser det ovenfra, faller den nest siste herlighetsperioden sammen med den siste og evige for den gamle pakts profetiske øye. Først i den nye pakts profetiske bok, Johannes Åpenbaring, ser vi at det ligger et kraftig angrep fra djevelen mellom disse to siste epokene (Åp 20:7-9). Dette angrepet skal riktignok få en brå slutt.

I v. 6 finner vi den fjerde profetien. Den vil vekke tro hos de motløse ved å peke på at oppfyllelsen av løftene vil synes underlig og til og med umulig i deres øyne som hørte den. Men i Herrens øyne er den verken underlig eller umulig, for han har all makt. Han ser på forhånd som om det allerede var.

Han sa i gammel tid til Abraham: "Skulle noen ting være umulig for Herren?" (1Mos 18:14). Og han gjentar det samme her til trøst for det redde og motløse folket. Og han gjentar det i dag til trøst for Guds folk til alle tider.

Nei, i Herrens øyne er det som synes umulig for oss, ikke umulig. Vi måler ofte hvor stor Gud er med vår egen lille, fattige målestokk i stedet for å se på han som er majestetens Herre. For han er jorden bare som en fotskammel (Jes 66:1).

Derfor sier også ordet at han "kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår" (Ef 3:20).

Og slik som Herren kan gjøre det han lover, slik vil han også gjøre det, forteller den femte profetien (v. 7-8).

"Se, jeg frelser mitt folk fra de land der solen går opp," sier Herren. Disse ordene sikter tydelig nok på den frelsen som står foran jødene etter nesten to tusen år i landflyktighet. "De land der solen går ned," er de vestlige land, og særlig Europa der så mange jøder finnes i våre dager. Under landflyktigheten i den babylonske tiden, var de vesentlig spredt i de østlige landene.

Det er i sannhet et livgivende lys som stråler ut fra løftet i v. 8: "Jeg lar dem komme hit, og de skal bo i Jerusalem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud i sannhet og rettferdighet."

Ordet minner meget om løftet i Åp 21:3: "- og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud."

"I sannhet og rettferdighet," står det. Da skal intet usant og intet syndig mer flekke til forholdet mellom Gud og de frelste og bedrøve Guds Ånd. Nei, da er den gode gjerning fullført i alle de helliges hjerter. Sannhetens og rettferdighetens Gud har da satt sitt eget bilde i sine frelste.

Gå til Sak 8:9-19

Sak 8:9-19
"La hendene være sterke." Slik oppmuntrer Herren folket til å være frimodige i forhold til de store løftene det hadde fått i det foregående. Det gjelder både løftene ved profeten Haggai og dem de nå hadde fått på mange måter ved profeten Sakarias' tale.

Tidspunktet da disse løftene ble forkynt, knytter Herren til den dagen da grunnvollen til Herrens hus ble lagt, "templet som skulle bygges" (v. 9).

Det tenkes her altså ikke på den første grunnsteinsnedleggelsen ved hjemkomsten fra Babel, men den dagen da arbeidet ble påbegynt for alvor ved profeten Haggais ord (Hag 1:2-11). Først da ble den egentlige grunnvollen lagt slik at arbeidet med å bygge kom i gang for alvor.

Og Herren minner her igjen, slik han gjorde i Hag 1, om at det ikke var noen velsignelse ved noen ting så lenge Herrens hus lå i ruiner. Arbeidet gav verken mennesker eller dyr lønn for strevet. Fiendene var etter dem over alt, og folket selv levde i innbyrdes strid og uenighet (v. 10).

I Hag 2:19 hadde Herren gitt det trøsterike løftet ved profeten Haggai der han sa: "Men fra i dag av vil jeg velsigne." Her i v. 11-12 stadfestes også denne trøsten ved løfte om fredstider med fruktbarhet og gode avlinger.

Og på samme måte som Judas og Israels hus tidligere hadde vært "en forbannelse blant folkeslagene", vil Herren nå gjøre dem til "en velsignelse" (v. 13). Det vil si de skal bli til et folk med en slik lykke og fred at andre ønsker den samme situasjonen for alle de unner noe godt. Derfor kunne Herren nå si til dem: "Frykt ikke! La hendene være sterke."

Slik frykten kan gjøre hånden skjelvende og svak, slik kan lyse utsikter for framtida gjøre hånden fast og sterk, slik at en møter det som skjer med frimodighet.

Herrens tanker med folket som i tidligere tider hadde gått ut på gjøre folket "til en forbannelse", det vil si å føre lidelser over dem på grunn av deres ugudelighet, gikk nå ut på å gjøre dem til "en velsignelse" (v. 14-15).

Også når Herren sender det som gjør vondt, er det kjærlighet som står bak. Men som en far heller vil la sine barn merke kjærligheten ved å glede dem enn å tukte dem, slik er det også med Herren, vår Far i himmelen.

Tre ganger oppmuntrer Herren dem til ikke å frykte, men ta fatt på arbeidet med frimodighet (v. 9, 13, 15). Likevel trøster Herren aldri slik at det hellige alvoret i trøsten mangler. Mennesker skal ikke fristes til å bruke trøsten som en sovepute.

Derfor gjentar Herren midt i oppmuntringen det som han tidligere har minnet om, nemlig det som de gamle profetene hadde forkynt til tidligere slekter (sml. Sak 7:9-10). Det gjaldt å tale sannhet og dømme rettferdige dommer og ikke elske ondskap og falskhet. "For alt dette hater jeg, sier Herren" (v. 16-17).

Det er sannhet og løgn (falsk ed) Herren stiller opp mot hverandre. Han er sannhetens Gud, men løgnen stammer fra djevelen, han som er løgnens far.

Mens Herren gir løfte om at sorgens dager skulle bli til glede og gode dager, føyer han enda en gang til formaningen om å elske "sannhet og fred" (v. 18-19).

Slik oppmuntrer og styrker Herren sitt folk. Han glemmer aldri å understreke betingelsene for å kunne fryde seg over hans velgjerninger. Han vet at om vi glemmer det og begynner å ta det lett med sannheten, da forsvinner også gleden fra våre hjerter.

Hvor ofte kan ikke vi foreldre se dette hos våre barn. Et lite feiltrinn kan ødelegge gledesdagen for dem. Det var kanskje barnas fødselsdag, og mange fine og kostbare gaver var lagt foran dem, men gleden over alt dette ble forstyrret fordi barna ga rom for en liten usannhet eller noe annet som er av djevelens vesen

Vi husker det kanskje også fra vår egen barndom. En dag som så så lys ut, ble så bitter fordi vi ikke var på vakt overfor vårt eget hjerte. Og det samme opplever også vi "store barn" fremdeles så ofte. Det er om å gjøre å være på vakt, ikke minst på gledens dager, om vi ikke skal miste gleden.

Derfor føyer Herren til disse påminnelsene midt mellom sine løfter og herlige oppmuntringer. Derfor lyder også Åndens ord i Sal 2:11 slik: "Juble med beven."

Både i v. 16 og 19 er "sannhet" og "fred" knyttet sammen, og det er ikke for ingenting.

Likesom løgn og dobbeltliv er to motbydelige søsken, slik skal det nok vise seg at den som elsker sannheten og feller rettferdige dommer, i dypeste forstand skal bli en "fredens mann" (Sal 37:37).

Det kommer ganske sikkert til å bli mange kamper med djevelen, verden og vårt eget kjød for den som elsker sannheten og hevder den, men det gir fred i hjertet og fred med Gud. I tillegg vil sannheten i det lange løp som oftest vinne respekt også hos dem som i øyeblikket kanskje føler seg truffet av sannheten.

En fred som bygges på usannhet, holder aldri og setter så ofte bare vonde spor etter seg.

Blant Guds barn er det slik at de som elsker sannheten mest, likevel fører freden med seg blant de hellige og i virkeligheten blir mest elsket. Til og med verdens barn, uansett hvor mye de kan rase mot sannheten, respekterer i langt høyere grad de av Guds barn som frimodig heiser sannhetens flagg, enn de som vil komme seg fram på krokveier.

Den som frimodig går på sannhetens vei i alle ting, han slipper tross kampen lettest fra alle stormer fra verdens side. Verden blir ofte nesten uvilkårlig stille overfor et uredd menneske som holder fram sannheten på alle områder.

Selvfølgelig er det vantro mennesker som i den grad elsker løgnen at de ikke på noen måte respekterer sannheten. Det viste seg langfredag, da han som var selve sannheten, ble korsfestet i stedet for en morder. Men freden sprang ut fra det korset som sannhetens Herren ble naglet til.

I v. 16 står det: "Døm rettferdige dommer på tinget." Rettergangen skjedde på den tiden i byportene, og derfor er det også i enkelte oversettelser brukt uttrykket: "Døm rettferdige dommer i portene."

I v. 19 er det nevnt fire forskjellige dager for faste. Vi viser til omtalen av disse i forklaringen til Sak 7:5.

Løftet i v. 13 om at Israels barn skal bli en velsignelse fra å være en forbannelse, fikk sin dypeste oppfyllelse da Frelseren ble født som Abrahams sæd. Da gikk velsignelsenes velsignelse fra det lille jødefolket.

Men den siste oppfyllelsen av dette ordet står ennå tilbake. Den skal skje når Israels barn som er spredt omkring i hele verden, ved tidenes ende skal samles tilbake til Jerusalem og bli "Lammets livgarde" som det har blitt sagt. Det er dette de to gjenstående profetiene vi nå skal gå over til, peker på.

Gå til Sak 8:20-23

 

Sak 8:20-23
Gang etter gang forkynner profetien at de dagene skal komme da alle jordens folkeslag skal søke til jødene fordi de har Gud med seg. Vi hører det i Jes 2:2-3 der det står at "mange folkeslag skal gå av sted og si: Sion, la oss gå opp til Herrens berg til Jakobs Guds hus. - For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." Vi hører det samme hos profeten Mika og mange andre steder. Vi hører altså det samme her hos Sakarias også.

"Enda en gang skal det skje at hele folkeslag og mange byers innbyggere skal komme hit." Slik lyder det i v. 20. Vi finner også her det lille forhåpningsfulle "enda en gang". Det stilles fram i motsetning til den ubetydelige, fattige stillingen Jerusalem hadde på Sakarias' tid.

Det blir beskrevet så vakkert hvordan den ene byens innbyggere skal si til den andre: "La oss gå av sted for å bønnfalle Herren og for å søke ham, Herren hærskarenes Gud" (v. 21). Og innbyggerne i den andre byen svarer: " Jeg vil gå! Jeg og!"

Videre blir det beskrevet hvordan jødene skal komme til å stå høyt som det velsignede folk, så høyt at det blir trengsel omkring dem. Det er så mange som vil slå følge med dem for å få del i den åndelige velsignelsen som Israel skal eie i rikt mål.

Den siste profetien i dette kapitlet sier det slik: "I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!" (v. 23).

Det uomvendte Israel etter kjødet har misbrukt disse store løftene og satt seg over andre folk i hovmod. De mente de var forutbestemt til å herske over andre folkeslag. Løftene gjelder som vi har hørt i det foregående, bare det Israel som går på sannhetens ydmyke vei og hater all løgn.

Den første svake oppfyllelsen av dette ordet finner vi hos de proselyttene som søkte til Israels Gud fra hedningefolkene slik vi hører for eksempel om den etiopiske hoffmannen som kom fra sitt land langt borte for å tilbe i Jerusalem (Apg 8:27).

Så kom den veldige oppfyllelsen av dette ordet da Kristi evangelium ble båret ut blant hedningene av jødiske menn slik at jordens mektigste folkeslag bøyde seg for budskapet som kom fra det lille, foraktede jødefolket, og sa: "Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere."

I mange århundrer har Jerusalem vært et sted som mange kristne fra mange forskjellige folkeslag har sett hen til med lengsel.

De store korstogene, uansett hvor mye uklart og kjødelig som preget dem, var også en slags oppfyllelse av profetien her at "mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem."

Men dette ordet skal oppfylles i sin største herlighet i de siste tider når ikke bare en liten flokk jøder, men folket som helhet tar imot Kristi evangelium, og jødefolket igjen blir midtpunktet for åpenbaringen av Guds rike her på jord.

Da, når Åndens fylde lyser ut fra det gjenreiste folk, vil hedningekristne fra jordens mange forskjellige tungemål og folkeslag strømme til for å få del i velsignelsen. Det kalles regnet fra det høye og tidligregnet. Den tiden vil bringe en hittil ukjent kraft og grøde til gudslivet i Israel.

Også i Jes 60. 61 gis det løfte om det samme med de herlige ordene: "Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg" (Jes 60:14). "I stedet for at du var forlatt og hatet - vil jeg gjøre deg til en evig herlighet," sies det videre (Jes 60:15), og endelig understrekes det: "Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet" (Jes 61:9).

Alle disse løftene vitner klart om at det ydmyke og rensede Israel en gang skal stå som en leder i Guds menighet på jord.

Men dette ordet: "Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!" høres jo over alt hvor Guds rike finnes på jord. Det er den erkjennelsen som våkner i et menneskehjerte overfor det hellige når Guds ord og Ånd begynner å få makt. Gud er med de hellige, derfor vil jeg gå sammen med dem. Hvilken lykke når det er kommet så langt med en sjel. Da er det ikke langt til det neste: Nå er Gud også blitt min egen Gud.

Må Herrens hellige folk få stå slik og være til ære for Herrens navn ved å holde fram sannhetens vitnesbyrd både i liv og gjerning slik at verdens barn klart ser: "Gud er med dere!". Da vil de også få lyst til å slå følge med Guds folk på vandringen mot det himmelske Jerusalem.

Gå til Sak 9:1-7

Sak 9:1-7
Dette avsnittet inneholder først et domsord over "Hadraks land" og over forskjellige byer som lå nord for Palestina. Deriblant ser vi Damaskus, Tyrus og Sidon.

En er ikke sikker på hva "Hadraks land" var. Noen har tolket det som et profetisk navn på Persia idet Hadrak egentlig betyr "sterk-svak". Dette er på en måte et godt uttrykk for det stolte Perserriket som snart skulle åpenbare sin svakhet. Ved de krigene som snart skulle kjempes mot grekerne, viste Perserrikets svakhet seg ganske tydelig til tross for den ytre styrken som lå i et stort folketall.

Men en har også i assyriske kileskrifter funnet et land som er benevnt som Hatarika eller Hataraka som skulle befinne seg i nærheten av Damaskus. En må derfor anta at det er dette landet som her blir betegnet som "Hadraks land".

Når det står at "i Damaskus slår det (Herrens ord) seg ned", vil det si at dommen spesielt skulle hvile over denne byen som en tordensky. Den skulle en tid holde seg over det stedet med sin ødeleggende kraft.

Herrens dom over disse landene kommer "når menneskene og alle Israels stammer vender sitt øye til Herren" (v. 1). (I GNO står begrunnelsen slik: "- for Herren har øye med menneskene og med alle Israels stammer.")

"Med menneskene" står det, for å understreke at også alle hedninger står til regnskap for Gud og er underlagt hans dom. Rasjonalistene, det vil si slike mennesker som setter sin fornuft over Guds ord, har ofte villet betrakte Gud Jehova som en Gud bare for Israel på lik linje med hedningefolkenes avguder.

Men dette synspunktet motbevises ganske ettertrykkelig gjennom Skriftens ord. Allerede Abraham kalte Herren "all jordens dommer" (1Mos 18:25). Og vi har allerede sett at "Herrens øyne farer over hele jorden" (Sak 4:10).

Derfor er "menneskene" i vårt avsnitt et uttrykk for alle folk på jorden. Den spesielle tilføyelsen "og alle Israels stammer" blir brukt fordi frelsen skulle komme fra Israel og gis til alle andre folk.

I v. 4-10 forkynnes så dommen over disse stedene, og de står som forbilder på hedningefolkene i alminnelighet. Det blir sagt om Tyrus og Sidon: "Fordi de er så kloke der" (v. 2). Det tenkes på den menneskelige visdom og kløkt de hadde brukt for å samle all denne verdens rikdom hos seg.

Den assyriske kongen Salmanassar hadde forgjeves beleiret Tyrus i fem år, og selv ikke Nebukadnesar hadde klart å beseire byen etter tretten års beleiring. Men nå lyder profetens ord: "Se, Herren skal la fremmede få det til eie og styrte dets murer i havet, og selv skal det fortæres av ild" (v. 4).

Dette gikk bokstavelig i oppfyllelse, og Herrens redskap til straff ble den makedonske kongen Aleksander den store. Etter sju måneders beleiring med mange kamper både til lands og til vanns falt Tyrus (i juli år 332 f.Kr.). Fra den tid hadde ikke byen lenger noen betydning.

Også de andre land og byer som er nevnt, ble rammet av dommen ved den samme kongen.

Så ser profeten stormen fare nedover fra Fønikia og feie over filisternes land. Byene hadde satt sitt håp til Tyrus, og de stolte på at denne sterke festningen ville stanse Aleksander. Men "dets håp er blitt til skamme," sier profeten (v. 5). Slik vil det gå med ethvert håp som ved verdens hjelp blir bygd på menneskers makt.

Historien forteller hvordan filisterbyene med den sterke festningen Gaza i spissen falt i Aleksanders hånd. Slik ble profetien her i v. 5-6 oppfylt. "Filistrenes stolthet" ble knekket, og om Asdod blir det profetert at der "skal det bo et blandingsfolk". Det vil si at etter at byens opprinnelige befolkning filistrene var blitt drept eller bortført, skulle det komme en folkegruppe fra ørkenområdene omkring og bosette seg der.

Men gjennom disse trengslene ville filistrenes forferdelige avgudsdyrkelse bli utryddet, og veien ville bli åpnet for at dette folket kunne innlemmes blant Guds folk (v. 7).

Ved "offerblodet" og "det motbydelige offerkjøttet" tenkes det på de blodige avgudsofrene filistrene gjennomførte ved at de blandet blod i vinen og drakk den til avgudenes ære. Ordet minner om det David sier i Sal 16:4: "Jeg vil ikke utgyte deres drikkoffer av blod."

Profetien sier altså at etter dommen over hedningene, også over filistrene, vil det komme en lys framtid. "Da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud, og de skal være som fyrster i Juda. Ekron skal være som en jebusitt."

Ekron var en av filistrenes byer. Jebusittene er navnet på de opprinnelige innbyggerne i Jerusalem som nå var innlemmet i Israels folk. Det vil altså si at de tidligere hedenske filistrene skulle innlemmes i Guds folk etter at de først var blitt ydmyket ved dommen.

Ettersom filistrene, sammen med de byene som er nevnt her, representerer hedenskapet i sin alminnelighet, har vi her et lyst løfte om frelse for hedningene. Også på den måte holder Herren øye med alle mennesker, og han forbereder frelse for alle om de bare vil ta imot den.

Da Kristi evangelium begynte å lyse ut fra Jerusalem, hører vi fortalt hvordan Filip som døpte Kandakes hoffmann fra Etiopia, "ble funnet i Asdod. Han drog gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cesarea" (Apg 8:40)." I Apg 21:4 hører vi også om en menighet i Tyrus.

Hvor herlig ser vi at Guds kjærlighet lyser mot oss gjennom dette ordet som ble sagt om de rå filistrene med sine blodige offer: "Da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud." Ja, også blant de mest rå og dypest sunkne hedninger skal det bli igjen en rest for vår Gud, men de må ikke glemme å ta vare på sin besøkelsestid.

For mange år siden sto en engelsk misjonær sammen med en offiser på vollen til en liten festning i et avsidesliggende indianerdistrikt i Amerika. De så utover en elv der en kvinne dagen før var blitt druknet og to av hennes frender hadde revet liket av henne i stykker med tennene. Offiseren spurte misjonæren: "Hva kan det nytte å forkynne for slike brutale og uvitende mennesker?"

Men misjonæren lot seg ikke skremme, og han fikk etter hvert se oppfyllelsen av det ordet som her ble talt om hedenske folk, blant disse indianerne: "Da skal det også av dem bli igjen en rest for vår Gud."

I Ef 2:13 skriver Paulus til hedningekristne: "Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod."

Ja, lovet være barmhjertighetens Gud som også innesluttet oss hedningekristne under sin barmhjertighet slik at også vi fikk lov til å bli "som fyrster i Juda", fikk lov til å få plass i det åndelige Jerusalem fordi Jesus Kristus "gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far" (Åp 1:6).

Gå til Sak 9:8-11

Sak 9:8-11
Mens dommen nå går ut over verdensrikene, både store og små, vil Herren opprette sitt hus. "Jeg vil slå leir til vern om mitt hus mot krigshærer," sies det videre i v. 8. Han vil frelse sitt folk fra undertrykkere slik han i gammel tid frelste dem fra Egyptens herrer. "For nå har jeg med egne øyne sett hvordan det er," sier Herren. Dermed blir det etter menneskelig uttrykksmåte sagt at Herren ikke lenger kan være passiv, men vil aktivt gripe inn og styre utviklingen.

Den nærmeste oppfyllelsen av dette finner vi vel i den historiske begivenheten da Aleksander den store sparte templet i Jerusalem av ærbødighet for det hellige, mens han knuste Tyrus og Gaza. Vi kan også minnes fortellingen i 2. Mak. 3:38-39 der syreren Heliodorus tvinges til å bekjenne: "Det er sannelig en Guds kraft omkring dette stedet. For han som har den himmelske bolig der inne, er dette stedets vokter og hjelper."

Men løftet går jo videre og peker på det vern som Herren er for sitt hus til alle tider. Riktignok vet vi at det ytre Jerusalem gang etter gang ble overlatt til fiendehender på grunn av sin vantro, men Herrens åndelige hus, hans sanne menighet, skal aldri frykte. Herren "vil være en ildmur rundt omkring" den, slik løftet lød i Sak 2:9. "Dødsrikets porter skal ikke få makt over" hans menighet (Matt 16:18).

Og nå får profeten se et herlig syn. Han ser Sions konge som drar fram mot Jerusalem. Det skjer ikke med ytre prakt. Nei, "fattig er han og rir på et esel, på den unge eselfolen" (v. 9).

I det ytre kommer han i en fattig skikkelse, men "rettferdig er han og full av frelse," står det. Hans rike er i sannhet herlig, men det er en herlighet som ikke er av denne verden.

Både i Jes 11 og Sal 45 blir Messias beskrevet som rettferdighetens konge. Hans vesen er rettferdighet. Han dømmer med rettferdighet (Jes 11:4), men han bringer også rettferdighet til alle de syndere som gir han rom i sitt liv.

I den gamle greske og latinske oversettelsen er "frelse" gjengitt med "frelser". Egentlig står det i grunnteksten "frelst". Den åndelige meningen er likevel den samme, for når Sions konge kom med "frelse", vil det jo si at Guds frelsende hånd var med han og førte han gjennom lidelser til herlighet, gjennom alle mørkets makter som forsøkte å stanse denne kongen på hans frelsesvei.

Men nettopp fordi han slik selv blir ført frelst gjennom mørkets verden, kan han bringe frelse til alle syndere. Hadde mørket og døden beholdt han, kunne han ikke ha frelst andre. Men Faderen herliggjorde sin Sønn og reiste han opp fra de døde. Han har gitt han all makt i himmel og på jord. På den måten har vi en mektig frelser og en talsmann ved Faderens høyre hånd.

Når Matteus gjengir dette ordet i forbindelse med Jesu inntog i Jerusalem palmesøndag, bruker han ordet "saktmodig" i stedet for "fattig" (Matt 21:5).

Når jordens konger drar fram med glans og prakt for å kjempe, så forstår vi at deres mening ikke er å dra fram med saktmodighet. Vi vet at de nettopp ønsker å undertvinge andre ved å bruke ytre makt og tvang.

Men når Messias kommer "fattig", så uttrykkes også motsetningen til den voldelige måten som jordens herskere går fram på. Derfor blir "fattig" i virkeligheten det samme som "saktmodig".

Profeten roper til Sions datter, det vil si det utvalgte folk: "Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter" (NO: "Bryt ut i jubel, Jerusalems datter"). Dette ordet minner om Jes 62:11 ("Si til Sions datter: Se din frelse kommer!"), og det ordet knytter Matteus til dette ordet hos Sakarias (Matt 21:5).

Profeten vil med det si: Nå er det slutt på din nød, se, nå har den kongen som er lovet, kommet. Og den nøden Sions datter var i, hadde virkelig vært over om hun bare hadde åpnet hjertets dør og tatt imot denne kongen.

Men Jerusalems datter kjente ikke sin besøkelsestid. Bare en liten flokk priste Gud for hans frelse slik Simeon og Anna gjorde. Det store flertallet ropte nok palmesøndag: "Hosianna, Davids Sønn," men dette jubelropet var ikke ekte. Bare noen få dager senere ble det forvandlet til et: "Korsfest, korsfest!"

Har du, kjære leser, sett din konge komme til deg? Det er en underlig konge som kommer til oss. Vi må pent komme til jordens konger om vi ønsker å få dem i tale, men denne kongen kommer til deg. Han er din konge enten du vil lyde han eller ikke. Alle skal en gang bøye kne for han. Noen skal gjøre det med fryd og glede, mens andre må gjøre det med gru.

Men når han kommer til deg mens det ennå er nådens tid, så kommer han med et rike som ikke er av denne verden. Han bringer rettferdighet til deg sammen med fred og glede i Den Hellige Ånd. Dette får du del i om du bare åpner hjertets dør for han. Han kommer ikke for å bli stående på avstand utenfor deg, men vil gå inn til deg og bo der. Det lyder en påminnelse til alle oss som døpt at vi må åpne vårt hjerte for han og la han få bli hos oss.

I v. 10 blir riket til denne Sions konge beskrevet. Denne kongen vil ikke seire ved denne verdens våpen, men med sitt ord: "Han skal tale fred til hedningene," står det. Denne kongen skal dra ut "med seier og for å seire" (Åp 6:2), og "hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven til jordens ender".

Det er Salomos fredsrike som skal virkeliggjøres ved denne kongen. Ordet her peker også på den messianske salmen som beskriver Messias' fredsrike (Sal 72).

"Fra hav til hav" er et uttrykk som egentlig er hentet fra 2Mos 23:31 der Herren med tanke på utstrekningen av Det hellige land sier: "Jeg vil la ditt lands grenser gå fra Rødehavet til filistrenes hav (Middelhavet), og fra ørkenen og til elven."

Med elven må vi forstå Eufrat. Og i vårt avsnitt er uttrykket "til jordens ender" brukt i stedet for "ørkenen" som er Egypts ørken.

Også i Sal 72:8 er det sagt: "Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender." Messiasriket skal altså strekke seg over hele jorden.

Allerede nå blir dette ordet oppfylt der det står: "Han skal tale fred til hedningene." Det skjer over alt hvor evangeliet om Guds rike får makt blant folk. Vi kan tenke på de mange forskjellige områdene der hedenske skikker rådde, men der det nå har blitt ordnede forhold og fred. Evangeliet brakte fred først til alle de sjeler som ble troende, og gjennom det ble også de ytre forholdene preget av fred slik at "alle krigsbuer" ble avskaffet, som det står her. Og vi vet at det skal bli langt herligere i tusenårsrikets tid og på den nye jord.

I v. 11 henvender profeten seg spesielt til sitt eget folk. Han kunngjør hva denne Sions konge som skal tale fred til hedningene, vil gjøre for det gamle eiendomsfolket. "For ditt paktsblods skyld," står det, " vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i" (v. 11).

Det er altså ikke på grunn av folkets egen rettferdighet eller gjerninger, men av nåde for paktens blods skyld han vil handle. Fordi folket ved Sinai ble helliget ved offerblodet da Herren sluttet pakten med det, ville Herren befri sitt folk ved denne Sions konge.

Hva det ville si å være i en tom brønn og så bli fridd fra den, fikk Josef oppleve i gammel tid. Det hadde også David opplevd da Saul forfulgte han (Sal 142:1). Det kjente også Jeremias til (Jer 38:6).

Den vannløse brønnen der Israels barn hadde sittet som fanger, er landflyktigheten de har opplevd gjennom tidene. Det betyr ikke bare tiden i Babel, men ordet må nærmest forstås om den lange tiden Israels folk har sittet bundet av forherdelsens ånd helt fra ropet lød: "Hans blod komme over oss og over våre barn" (Matt 25).

Ordet som her i fortsettelsen er knyttet til profetien om det store fredsriket, vil få sin herlige oppfyllelse i de siste tider som vi nå nærmer oss raskt. Da skal det virkelig bli åpenbart for alle at "Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall" (Rom 11:29). Han har ikke glemt den gamle pakten med Israel som han stadfestet med blod.

Men dette ordet i v. 11 har en videre betydning. Det er en evangelisk betydning for den nye pakts barn. "Brønnen som det ikke er vann i," er et mørkt sted uten trøst og fornyelse for sjelen. Det er virkelig et slående bilde på tilstanden sjelen lever i så lenge den er bundet av vantroen, kjødets lyster og verdens skikker. De er som djevelske lenker.

Men fra Golgatas kors lyder det ut til de mange sjelene som er trellbundet av disse lenkene: "For ditt paktsblods skyld" er det frihet fra den tomme brønnen. Der er frihet fra alle lenker!

Ja, for paktsblodets skyld! Det er paktens blod som vi er helliget ved (Heb 10:29). Det kom over oss til frelse i vår dåp. Bare for blodets skyld, bare av nåde og ikke på grunn av noen verdighet hos oss er vi blitt helliget. Det er ikke på grunn av våre tårer eller gode forsetter, men bare for Jesu blods skyld at vi er frie.

Gå til Sak 9:12-17
Sak 9:12-17
Slik begynner det siste avsnittet i Sak 9. Herren kaller med profetisk røst folket tilbake "til festningen". Og han gir dem et salig løfte ved at han føyer til: "Også i dag forkynner jeg at jeg vil gi dere dobbelt igjen" (v. 12).

Ordet er først å forstå som et nådekall til israelittene som fremdeles var tilbake i Babel. Det er virkelig et kjærlig ord fra den tålmodige Gud: "Også i dag." De hadde drøyd lenge, for det hadde gått nesten tjue år siden de kunne vende tilbake. I alle disse årene hadde de trukket ut tiden og nølt. Men i sin langmodighet rakte Herren enda en gang ut hånden mot dem med de sterke ordene: "Jeg vil gi dere dobbelt igjen."

Dersom de bare vendte tilbake "til festningen" ville altså Herren oppfylle de store ordene på dem som var talt ved profeten Jesaja i Jes 40:1-2: "Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder."

Men dette gjaldt bare dem som vendte tilbake "til festningen". Med "festningen" må vi forstå Sion. Men Sion var bare en festning ved Guds kraft. Herren selv var jo i virkeligheten festningen som David sang om: "Herren er min klippe og min festning" (Sal 18:3).

Å vende "tilbake til festningen" vil altså si det samme som å vende tilbake til Gud Herren som troens klippe og faste borg.

Det er eiendommelig at dette nådekallet ikke lyder til alle uten begrensning, men det rettes spesielt til "dere fanger som har håp". Det gjør altså forskjell mellom dem som var blitt tilbake i Babel. Noen hadde fullstendig kastet fra seg håpet til Herren og vendt sitt hjerte totalt til timelig vinning. De hadde levd seg så inn i Babels måte å leve på at de hadde slått seg til ro i det. Men det var noen andre blant dem i Babel. De hadde ennå bevart håpet. Messiashåpet, som hele utvelgelsen av Israel hvilte på. Det er til disse siste kallet lyder på samme måte som vår Frelser kaller: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære" (Matt 11:28).

Den dag i dag ser vi denne forskjellen på jødene. De er nesten alle bundet av vantroens lenker, men mange av dem har kastet fra seg Messiashåpet og blitt fritenkere, fornektere eller rasjonalister. Deres håp strekker seg i det lengste til å regne med sionismen i ytre forstand slik at jødene igjen skal bli ett folk og få sitt eget land. Men likevel finnes det også blant de atspredte jødene noen som har dette hellige håpet om at Messias skal komme og som speider etter hans komme med sukk og klage.

Bare de jødene som ved tidenes ende står med dette håpet eller blir omvendt til det, vil høre kallet når det engang igjen lyder fra Herren: "Vend tilbake til festningen, dere fanger som har håp! Også i dag forkynner jeg at jeg vil gi dere dobbelt igjen."

"Også i dag -." Dette ordet har en underlig klang av en usigelig nåde når det lyder til Israel etter nesten to tusen års landflyktighet. Ja, da skal gjenreiste folk ta imot dobbelt fra Herren uansett hva deres synd har vært.

Men også mellom de vantro døpte finner vi forskjell mellom de vantro. Det er dem som har brutt med det himmelske håp og er sunket ned til å bli slekter uten håp. Men det er også dem som lever i vantro og likevel bærer på et lengselsfullt sukk etter Gud selv om verden fremdeles har makten.

Kunne du, kjære leser, som fremdeles kjenner på dette lengselens sukk når Herren kaller på deg, også høre og følge dette ordet: "Vend tilbake til festningen." Kom tilbake til den Gud som døpte deg og som er en fast borg for alle som kommer til Jesus, Sions konge. Hør Herrens nåderike løfte til hver som omvender seg: "Også i dag", selv om du har ventet lenge i din vantro - "også i dag forkynner jeg at jeg vil gi dere dobbelt igjen."

I v. 13-15 blir det så beskrevet hvordan folket skal få del i denne dobbelte gjengjeldelsen fra Herren. Det er selvfølgelig ikke tale om noen gjengjeldelse på grunn av fortjeneste hos folket, men det er tale om de lidelsene som folket haddde gjennomgått.

Først er det tale om en seier over alle fiender. Herren vil bruke Juda som sin bue og Efraim som sin pil og gi Sions sønner seier over grekernes sønner.

I v. 14 blir det beskrevet hvordan Herren selv ville åpenbare seg som folkets fører i kampen. I sin veldige kraft ville han gå fram som "stormene fra sør". Han ville "verne" sitt folk, men fiendene skulle de tråkke ned som "slyngesteinene" som forgjeves var blitt kastet på motstanderne (v. 15).

Folket skulle fare fram på samme måte som løven som drikker blodet av sitt bytte og fortærer det. "De skal fylles som en skål, som alterets hjørne," står det. Dette må peke på skålen som prestene samlet offerblodet i og helte utover offeralteret. Slik skulle de fylles med fiendens blod.

Bildet er hentet med den mektige løven som eksempel. Den fortærer sitt bytte og svarer med en rasende kraft som om den var påvirket "av vin".

Men det ligger en dyp symbolikk i dette, nemlig at fiendenes livskraft som betegnes ved blodet, skal bli bytte og legges under Sions sønners makt.

En har spurt når dette løftet har gått i oppfyllelse, og en har pekt på makkabeernes seiersrike kamper mot syrerne. Deres konge var jo arvtakere etter grekerne. I 1. Mak. 1:3 blir det sagt om Judas Makkabeus at han "var lik en løve i sine gjerninger, som en ung løve som styrtet seg over sitt rov med sterke brøl."

Makkabeerkrigene var i sannhet noen av de mest underlige kriger som har blitt ført. Der ble Herrens kraft åpenbart på en helt klar og konkret måte.

Men ordene har sikkert en langt dypere betydning og peker på Kristi åndelige seier der gresk makt, kunst og visdom ble overvunnet og tatt i kirkens og Guds rikes tjeneste. Herrens apostler var jo Sions sønner. Apostelen Paulus var i sannhet "lik en kjempes sverd" (v. 13). Han var som en seierspil på Herrens bue. Og støtte ikke Herren "i basunen" (v. 14) da han lot evangeliet lyde gjennom Lilleasia og Grekenland og like til Rom?

"Javan" er det samme som Grekenland, dagens Hellas, men betegner vel her den vestlige verden. Og som "stormene fra sør" fór jo den kristne tro fram og blåste bort den gamle avgudsdyrkelsen. De hedenske maktene ble trådt ned som slyngesteiner til tross for den rasende motstanden den viste. Den kom klart til uttrykk da mørkets ånder slynget sine angrep mot det åndens vær som dro fram.

Mens fiendene blir sammenlignet med de klumpete, uslepne slyngesteinene, blir Guds folk sammenlignet med "edelstener i en krone". De var som strålende juveler i kronen til Sions konge. Også i Jes 62:3 blir Herrens folk sammenlignet med "en prektig krone - og et kongelig hodesmykke".

Hvilken nåde det er å bli kalt Herrens juveler! Så verdifull og dyrebar er altså Herrens hellige for han. Men bildet forteller oss også at æren er helt og fullt Herrens. Det er jo i æreskronen til Sions konge, vår Frelser, at disse juvelene skal stråle.

Ja, slik er Herrens gjengjeldelse: Seier over fiendene (v. 13-15), men seier i en vakker betydning. Det skal skje ved at fiendene selv blir offergaver til Herrens alter. Jordens konger beseirer for å undertvinge seg dem som beseires. Sions datters konge beseirer for å frigjøre.

Og videre hører vi hva Herrens gjengjeldelse er: "Frelse og herlighet for sitt folk" (v. 16-17).

I v. 17 blir det landet beskrevet der Herren til sist vil samle sin frelste skare "som edelstener i en krone og stråler over hans land". Det er som profeten skuer det i ånden, og han utbryter: "Hvor herlig er det ikke, og hvor fagert!"

Han ser landet fylt med en blomstrende ungdom. Den er et bilde på den uforgjengelige ungdoms kraft som skal prege folket i Kristi herlighetsrike der dødens makt er brutt for evig.

Sjelens ungdom kan et Guds barn få fornyet og bevart allerede her på den gamle jorden. Vi kan bli unge igjen som ørnen (Sal 13:5). Men i det skjønne landet skal også legemet ha den ungdommelige kraften for evig.

Gå til Sak 10:1-12

 

Sak 10:1-12
Se oppover - i bønn til Herren. Det er summen av profetens oppfordring i v. 1: "Be Herren om regn i senregnets tid!" Alle gode gaver kommer fra Herren, også det vederkvegende regnet som følger tordenen. Det er ikke husgudene eller spåmennene som "skuet løgn" (v. 2).

Selv om de grove avgudsbildene er borte etter at folket kom tilbake fra Babel, var likevel ikke husgudene forsvunnet. Disse var små bilder som ble regnet for huset skytsguder. Selv i enkelte kirkesamfunn og blant troende blir det fremdeles brukt amuletter og bilder og andre ytre ting som en tror har beskyttende og legende kraft. Det er ikke annet enn en annen slags husguder. All overtro som søker hjelp utenfor Herren, fortjener bare dette navnet.

Profeten refser den løgnaktige, forfengelige trøsten de søkte hos spåmenn og husguder, og han sier at derfor drev folket omkring som sauer som ikke hadde noen hyrde. Ordet minner om det som står i Matt 9:36 der det står om Jesus: "Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde."

Ja, det var nok hyrder (v. 3), men de var dårlige hyrder som Herrens vrede ble opptent over. Og Herren truer da også "bukkene" med at han skulle hjemsøke dem.

Med hyrdene må vi her tenke på de falske veilederne, og bukkene er vel de frafalne i folket som støtte Herren fra seg og gikk sine egne veier i stedet for å følge han.

Spørsmålet blir: "Hvilket tidspunkt peker dette profetiske ordet på? Hele sammenhengen viser helt tydelig at det peker på Israels nåværende landflyktighet, men det må være mot avslutningen av denne. Det går fram av oppfordringen til å be Herren om regn på den tid senregnet bør komme.

Den virkelige betydningen av regnet fra Herren er tydeligvis Herrens nåderegn på samme måten som regnet omtales i Hos 6:3: "Han kommer til oss som regnet, som senregn som væter jorden." Senregnet er da et uttrykk for den åndsutgydelsen som skal komme over Israel i de siste tider.

At det er gjenoppreisningens tid det er tale om her, viser også v. 3: "Herren, hærskarenes Gud, ser til sin hjord." Også i v. 6 uttrykkes dette: "De skal være som om jeg aldri har forkastet dem." Videre ser vi det samme i v. 10-11 der det blir beskrevet hvordan Herren vil føre dem tilbake på samme måten som han i gammel tid førte dem ut fra Egypt.

Dette må være tilstrekkelig til å vise at denne profetien sikter nettopp til de tider som Israel i våre dager nærmer seg med raske skritt. På sine steder er det jo åndelig bevegelse blant jødene. Sukket om at Herren må sende regn over folket, kommer tydelig fram i enkelte kretser.

Men da må også de dårlige hyrdene være rabbinere og åndelige ledere som av alle krefter forsøker å holde folket borte fra den Messias som allerede har kommet. Bukkene må da i våre dager følgelig være de frafalne jødene som Herren vil hjemsøke samtidig som han besøker sin hjord, de sanne israelittene.

Alt som står i v. 2 om husguder, spåmenn og tomme drømmer, passer så altfor godt på nåtidens jødedom som søker til mange ytre ting og til Talmud. Det er en bok full av menneskers lærdommer. Alt dette er bare en forgjeves trøst.

Derfor passer beskrivelsen på Israels stilling den dag i dag fordi de søker trøst i alle slike ting i stedet for å se opp mot Herren. Derfor driver de også omkring som en hjord som er i nød uten hyrde, for de har forkastet den sanne hyrde.

I slutten av v. 3 og ut kapitlet, beskrives så den herlige tiden som vil inntreffe i Israels ørken når senregnet kommer. Da skal Israels hus tjene Herren i hans kriger som den "stolte stridshest" tjener fyrsten som drar ut til seier. Da skal Juda igjen bli en hjørnestein i Guds menighet fordi Jesus Kristus som er gått ut fra Juda, nå blir grunnvollen som Judas hus bygges på.

"Naglene" som det er tale om her, peker også på Frelseren i forbindelse med ordene i Jes 22:23. Naglen holder jo oppe det som henges på den. Og slik Kristus utgikk fra Juda for å være den naglen som kan bære alle som klynger seg til han, slik skal Juda med Kristi kraft bli en fast nagle i Guds hus.

"Krigsbuene" betegner forkynnelsen av Ordet (se rytteren på den hvite hest med buen i sin hånd, Åp 6). Alt dette vil gå ut fra Juda når senregnet kommer, når Herren i de siste tider vil utgyte sin Ånd over Israel.

Da skal både Judas hus og Josefs hus som tidligere ble tråkket ned som avfall i gatene, nå under Herrens barmhjertighet og nådefulle bønnhørelse (v. 6), dra fram med frydefull seiersglede i Herren (v. 7).

"Og de som rir på hester, skal bli til skamme" (v. 5). Med dette pekes det på de vantro fiendene av Guds rike som bygger på ytre makt. Nå skal de få merke at Herren er med det gjenreiste Israel.

Også såkalte kristne folk har vært strenge herskere overfor jødene. De har blitt mishandlet opp gjennom historien, i Middelalderen og like inn i vår tid (for oss er 2. verdenskrig ennå et friskt minne, oa). I våre dager har vi antisemittismen som kjemper mot jødene på en fullstendig kjødelig måte.

Men i de siste tider skal bladet vendes, og fiendene skal få merke at det skal utgå "herskere" fra Juda (v. 4). Herren selv skal vise fiendene sin herskermakt over dem som forfølger hans folk. Sions sønner "skal være lik kjemper som tråkker sine fiender ned i krigen som avfall på gatene" (v. 5).

Dette behøver nødvendigvis ikke forstås bokstavelig slik Israel som folk gjerne har villet forstå det. Nei, det betegner den åndelige kampen mot de antikristelige kreftene, den kampen som det gjenreiste Israel vil gå i spissen for.

I v. 8-11 beskrives det så hvordan Herren fører folket tilbake: "Jeg vil plystre på dem og samle dem," sier Herren. Bildet med å plystre på dem er tatt enten fra duene som en kan kalle til seg ved å plystre på dem eller fra biene som en også plystrer til.

Når Herren sier; "Jeg vil samle dem," da skal vi legge merke til at det både i v. 6, 7 likesom i Sak 9:13 ikke bare tales om Judas hus, men også Josefs hus, om Efraim. Det er altså tistammefolket som nevnes.

Det er fremdeles en gåte hvordan Efraims barn skal kalles tilbake. Det var jo bare en liten del av dem som kom tilbake fra Assyria, men det kan vi frimodig overlate til Herren, "for Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte" (2Krøn 16:9).

I v. 9 sier Herren: "Jeg vil så dem ut blant folkene. Men i fjerne land skal de komme meg i hu. De skal leve med sine barn og komme tilbake."

Dette uttrykket "jeg vil så dem", viser Herrens kjærlighet til folket også gjennom tukten under den lange landflyktigheten. Herren har likevel ikke sluppet folket, som han har sagt allerede i 3Mos 26:44: "Men selv da, når de er i sine fienders land, vil jeg ikke støte dem bort og ikke avsky dem, så jeg skulle tilintetgjøre dem. For jeg er Herren deres Gud."

Og selv om de fleste av dem nå er spredt omkring blant folkeslagene som tørt såkorn, vil stunden komme da mange av disse kornene vil spire når senregnet kommer, og de vil bli til velsignelse for de folk de finnes iblant. Det vil bli et mektig vitnesbyrd for alle hedningefolkene når Israels barn igjen kommer Herren i hu og vender tilbake (v. 9).

De landene de var i landflyktighet i blir nevnt med de gamle navnene Egypt og Assur. som bilder på verdensmaktene. Det sies at folket som kommer tilbake skal bli så mange at "der skal ikke bli nok rom til dem" (v. 10). Det vil si at det tidligere øde landet skal bli aldeles fullt slik at grensene blir utvidet etter den opprinnelige bestemmelsen helt til Eufrat.

Skildringen i v. 11 er mektig. Herren drar fram i spissen for folket "gjennom farer, og slår ned bølgene i havet". Da skal det bli plass for hans folk. Det menes tydeligvis folkehavet når det her nevnes "havet". Dette har jo til alle tider vært en prøvelse for Israel gjennom hele atspredelsen. Men dette havet må på Herrens ord vike slik Rødehavet måtte det i sin tid.

"Jeg vil gjøre dem sterke i Herren, og i hans navn skal de gå fram, sier Herren" (v. 12). Det kommer til å bli en underfull vandring når Israels frelste barn fra alle kanter strømmer tilbake til sitt gamle land mens de lovpriser Herrens trofasthet.

"Jeg har utfridd dem" (v. 8). Det var Herrens ord og hans rådsslutning til Israels frelse som står fast selv om "fjellene kan vel vike og haugene rokkes" (Jes 54:10).

Men Herrens trofasthet mot det gamle eiendomsfolket er en garanti for hans trofasthet også mot den nye pakts Israel. For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen" (2Kor 1:20).

Dette skal også Israels framtidshistorie komme til å stadfeste til velsignelse for Herrens troende rundt omkring på hele jorden. Og Israels gjenreisning vil bli en sterk bekreftelse til styrke for Herrens folk i de siste tider. Det vil bli en mektig hjelp i den siste kampen mot Antikrist.

Også vi kristne av hedensk opprinnelse kan med fryd og glede tilegne oss løftene: "Jeg vil gjøre dem sterke i Herren, og i hans navn skal de gå fram, sier Herren." Gå til Sak 11:1-6

Sak 11:1-6
Kapitlet begynner med en underlig motsetning til de lyse løftene som er hovedinnholdet i det foregående kapitlet. Profeten ser dommens ild som farer over landet, over de stolte trærne (v. 1-2) og over de vakre beitemarkene og det frodige buskaset ved Jordan (v. 3).

Langs Jordan var det tett skog og friskt gress. Derfor var dette området et yndet tilhold for blant annet "de unge løvene". Gjeterne jamrer over "deres herlighet" som er ødelagt. Dette må bety de fruktbare beitemarkene langs Jordan. Idet ilden farer fram og fortærer alt, høres hyrdenes hyl og løvenes brøl på grunn av det som skjer.

Gjennom denne ødeleggelsen av landet blir ødeleggelsen av folket betegnet. Som utvalgt til å være en bolig for det utvalgte folk, har det hellige lands skjebne vært uløselig knyttet til folkets skjebne. Da folket ble ført i landflyktighet, førte det med seg ødeleggelse over landet.

Oppfyllelsen av denne profetien ser en fremdeles den dag i dag. Palestina som tidligere var et så fruktbart land, ser ut som om det er svidd av, og folk som reiser gjennom landet undrer seg over det ørkenaktige preget det har. Det er vanskelig å forstå at det engang har vært fruktbart og vakkert.

Før de lyse tidene det er tale om i Sak 10, kunne komme, skulle det altså komme en ødeleggelsens dom over land og folk. Og hvorfor? Ja, det hører vi om i det følgende.

Profeten hører Herren si: "Røkt slaktefårene!" (v. 4). Ordene er nærmest rettet til profeten som her blir framstilt som en hyrde. Men ved dette ordet blir profeten selv til et profetisk forbilde på den hyrden Gud skulle sende i tidens fylde. Han blir et forbilde på han som ikke bare kalles en god hyrde, men "den gode hyrde". Og svaret på spørsmålet om hvorfor denne ødeleggelsen måtte komme, er da dette: Fordi folket forkastet denne gode hyrden.

Folket her sammenlignes med slaktefår, og i v. 5 omtales det hvordan de ble behandlet. Både de som kjøper og de som selger fårene, handler med dem uten å vise medfølelse. Dette angir hvordan folkets tilstand skulle være da den gode hyrden ville komme.

Med selgerne kan en tenke på romerne som den gang hadde makten over folket. Med kjøperne kan en tenke på den idumeiske eller edomittiske kongeslekten med Herodes den store i spissen, som alltid raste overfor jødefolket med det gamle, edomittiske hatet. Under romernes overhøyhet regjerte disse forskjellige kongene som alle hadde navnet Herodes, og deres ætt over jødefolket den gang tidens fylde kom.

Verken romerne eller de edomittiske kongene hadde den minste medfølelse med det plagede folket og søkte bare å utnytte det til sin egen berikelse (v. 5). De utarmet det uten at de selv ble straffet for det. Ingen brød seg nemlig om jødenes klager. Romerne lot de edomittiske kongene herje med jødene omtrent som de ville.

I v. 5 står det: "Og deres hyrder sparer dem ikke." Her kan det jo også tenkes på de blinde veilederne folket hadde i fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid. De var som ulver i fåreklær (Matt 7:15).

Herren begrunner befalingen om å røkte hjorden idet han sier: "For jeg vil ikke lenger spare landets innbyggere, sier Herren. Men jeg vil overgi menneskene i hverandres hender og i hendene på deres konger. De skal herje landet, og jeg vil ikke redde noen av deres hånd" (v. 5). Meningen er at Herren vil overgi verdensfolkene til den dom som deres egen synd bringer med seg.

Den frykteligste dommen som kan tenkes, er når Herren slipper et menneske eller et helt folk og overlater det til seg selv. Det er dette det tenkes på her. Da tar syndens vesen fullstendig makten. Splid og tvesinn vil drive menneskene til å ødelegge hverandre, og folkets konger eller hva deres regenter måtte kalles, blir deres tyranner.

Den franske revolusjon i slutten av 1700-tallet er et bilde på den oppløsningstendens som finner sted hos et gudsforlatt folk. Slik vil det også bli i de siste tider når folk reiser seg mot folk, og Antikrist utøver sitt forferdelige herredømme. Da vil Herrens hellige i sannhet være som slaktefår som denne verdens herre ikke vil spare.

Men lignende oppløsningstilstander var det også på den tid vår Frelser ble født. Roms strenge voldsherskere styrte uhindret med folkene. En kan bare tenke på hvilket uhyre keiser Tiberius var. Da ble sannelig dommen også oppfylt som uttales her: "Jeg vil overgi menneskene i hverandres hender og i hendene på deres konge."

Da ble det utøvd et forferdelig tyranni samtidig med at folkene var i stadig opprør. Men midt i disse truende tidene for jødefolket, stod den gode hyrden fram for å røkte slaktefårene med sin forbarmende kjærlighet.

Gå til Sak 11:7-9

Sak 11:7-9
Det som blir sagt i v. 7-9, er sagt om vår Frelser. Det er egentlig han det er tale om her. Det er som profeten stiller seg helt i bakgrunnen. "Så røktet jeg slaktefårene," sier han (v. 7).

Dermed er vår Frelsers gjerning som hyrde mens han levde her på jorden, kort, men herlig beskrevet. Det er virkelig sant at han "fikk inderlig medynk med" folkeskarene, for det står jo at "de var herjet og forkomne som får uten hyrde" - da "han lærte i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager" (Matt 9:35-36).

Hvilke lyse tider ville ikke jødene gått inn i om de hadde visst hva som tjente til deres fred og kjent sin besøkelsestid. Da hadde de vært reddet fra å bli slaktet ned slik de i bokstavelig forstand ble senere under romernes herredømme og senere ved andre folks hånd.

Likevel hører vi at det er forskjell på fårene. Det nevnes nemlig spesielt "de usleste fårene". Dette kan vi ikke forstå annerledes enn at det betyr den lille flokken som Herren priste salig fordi dens øyne så det som mange av jødene ikke ville se. De var nemlig de fattige i ånden som kjente den gode hyrdens røst.

Herren sier: "Jeg tok meg to staver, den ene kalte jeg godhet, og den andre kalte jeg samband."

Disse to stavene betegner de midlene som den gode hyrde bruker for å vokte sin hjord. Staven "godhet" betegner nådemidlene som gir liv og salighet. Gjennom dem øser Herren ut sin forbarmende og vernende kjærlighet og miskunnhet over sitt folk.

Allerede David taler i Sal 23 om at "din (Herrens) kjepp og din stav, de trøster meg" i dødens skyggedaler. Han taler også om at de hadde ledet han til de "grønne enger" og til "hvilens vann".

Ja, Herrens folk gleder seg den dag i dag over denne staven som kalles "godhet". Hans nådes godhet frisker opp og fornyer våre hjerter.

Men hyrden hadde også en annen stav, og den kalles "samband". Betydningen av dette navnet går tydelig fram i v. 14 som broderskapet mellom Guds folk. "Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre," sa Jesus den siste kvelden han var sammen med sine disipler (Joh 13:35). Og samme natten ba han i sin yppersteprestelige bønn gang etter gang om dette at hans disipler måtte være "ett" (Joh 17:13, 21-23).

Samfunnet mellom de hellige er betingelsen for at Herren kan bevare sin hjord. Dør broderskapet mellom Guds barn, så de "biter og eter hverandre" (Gal 5:15), da ødelegges hjorden. Men broder- og søsterkjærligheten er det velsignede båndet som apostelen Paulus omtaler som "fullkommenhetens sambånd" (Kol 3:14). Ved dette styrkes og trives Guds folk.

"Jeg gjorde de tre hyrdene til intet i én måned," sier Herren (v. 8). De tre hyrdene kan vi neppe forstå som noe annet enn tre slags veiledere som allerede profeten Mika omtaler som gjenstand for Guds dom. Også andre profeter har den samme tanken. Han sier: "Hennes høvdinger dømmer for gaver, og hennes prester lærer for betaling, og hennes profeter spår for penger" (Mika 3:11).

Meningen med at den gode hyrden tilintetgjør disse tre hyrdene er da denne: Ved sin gjerning avsetter Frelseren disse tre slags blinde veiledere fra deres hyrdeembede. Hvor ofte ropte ikke Herren ve over disse blinde lederne for folket som ved sin vantro verken selv ville kjennes ved den gode hyrden eller tillate andre å følge han.

Han lot dem felle dommen over sitt eget hode da han fortalte dem lignelsen om vingårdsmennene. Etter at disse til slutt hadde slått i hjel arvingen, spurte han dem: "Når vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vingårdsmenn?" (Matt 21:39-40).

Da ble de selv nødt til å svare: "Han skal brått ødelegge disse onde menn, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rett tid" (Matt 21:41).

Jerusalems undergang og nedleggelsen av tempeltjenesten som følge av disse falske hyrdenes gjenstridighet, var jo en fullkommen tilintetgjørelse av jødenes selvstendighet. Dette førte til at disse hyrdene ble avsatt og tilintetgjort med det samme.

Det er et underlig uttrykk som forteller at den gode hyrden skal tilintetgjøre "i én måned" disse falske hyrdene som villeder fårene til vantro og opprør. Hva menes det med "én måned"?

Tidsangivelsene i profetiene skal jo forstås på en egen måte. Det har vi jo sett så ofte. I forbindelse med profeten Daniel har vi omtalt det. Denne ene måneden står vel her som betegnelsen på den tid den gode hyrden bruker for å fullende den gamle pakt og opprette den nye, slik det er skrevet i Heb 8:6: "Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter."

Titallet betegner i det profetiske språk fullstendighetens tall, og en måned er jo tre ganger ti. Den ene måneden må derfor forstås som en viss begrenset tid som Herren har fastsatt. I løpet av den tiden skulle den gode hyrden selv gjennomføre det tredobbelte embedet som konge, prest og profet til sann og evig fullendelse. Ved dette skulle han tilintetgjøre den gamle pakts tre embeder for alle dem som ville beholde dem på kjødelig vis. De ville ikke kjennes ved den gode hyrden som kongen, presten etter Melkisedeks vis og profeten som Herren selv hadde oppreist i sitt folk.

"Jeg ble lei dem, og de likte ikke meg heller" (v. 8). Dette er helt i tråd med oppfyllelsen slik vi hører det i evangeliene. Der utbryter den gode hyrden: "Å du vantro og fordervede slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere?" (Matt 17:17).

Og at folket hadde slike følelser overfor sannhetens konge, hørtes tydelig langfredag da de ropte: "Bort, bort med ham! Korsfest ham!" (Joh 19:15).

Det er underlig å se hvor klart alt er forutsagt. Men det er forferdelig når en sjel ikke "liker" sin frelser!

Verdens vantro slekt er fremdeles grundig lei av Jesus og liker han ikke den dag i dag. De måler krefter med hans langmodighet. De kjeder seg ved hans ord, ved hans sannhet om skillet mellom liv og død, himmel og helvete. Verden gir tydelig nok tilkjenne hvor lei den er av Jesus.

Men det er enda verre når et Guds barn som engang hadde smakt fellesskapet med Jesus og hadde han som sin mest dyrebare skatt, begynner å bli lei av han og får smaken på verden igjen.

Tiden kom da hyrden forkastet "slaktefårene" og overgav dem. Stunden vil komme for alle gjenstridige sjeler da Herrens tålmodighet tar slutt og de blir overgitt som slaktefår til dødens fyrste. Da lyder det fra Herren: "Jeg vil ikke røkte dere lenger! Det som er nær ved å dø, får dø. Det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort" (v. 9).

Dette har i sannhet blitt oppfylt helt bokstavelig om jødefolket. Det har skjedd også det som hyrden legger til: "Og de som blir igjen, får fortære hverandre."

Da romerne hadde omringet det Jerusalem som var forlatt av Gud, da kjempet de forherdede jødene som ville dyr mot hverandre innbyrdes, forteller historien. De myrdet hverandre ettersom de var delt i både to og tre partier. Og vi vet at hungersnøden førte til at selv kvinnene åt sine egne barn.

"Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender," leser vi i Heb 10:31. Dette vitner Jerusalem og dens tragiske hendelser om for alle dem som er blitt lei av Herren.

Likevel glemte ikke Herren "de usleste fårene", den lille flokken som så seg selv som fortapt uten den gode hyrden som var kommet for å søke og frelse det som var fortapt.

Denne lille flokken blir sannelig ikke lei av hyrden. Nei, den fant livet i hans navn. Og hvor ofte denne flokken likevel kunne bedrøve hyrden, så slapp han dem aldri, men "slik elsket han dem til det siste" (Joh 13:1). Han trøstet dem med det lille ordet: "Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket" (Luk 12:32). Da Jerusalem gikk under, hadde han forberedt et Pella for sin lille hjord.

Gå til Sak 11:10-14

 

 

Sak 11:10-14
I dette avsnittet profeteres det om hvordan forkastelsen av slaktefårene ble virkeliggjort. Den gode hyrden sier først: "Så tok jeg min stav godhet og brøt den i stykker for å gjøre til intet den pakten som jeg hadde gjort med alle folkeslagene" (v. 10).

Innholdet i denne pakten med alle folkeslag bestod i et bud fra Herren om at hedningene ikke måtte tilintetgjøre Israels folk. Ved Guds beskyttende ledelse var jødefolket etter hjemkomsten fra Babel blitt bevart til tross for mange og mektige fiender.

Men nå er det som Herren opphever denne pakten. Han tar bort gjerdet omkring vingården, så hedningene fikk makt til å bryte seg inn. I disse ordene hører vi liksom en klang av det Frelseren selv senere uttalte over Jerusalem: "For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid" (Luk 19:43-44).

At staven "godhet" ble brutt i stykker kommer tydelig til uttrykk i jødenes skjebne etter at Frelseren var blitt forkastet. Jerusalems ødeleggelse og jødenes atspredelse til alle verdens kanter har historisk vist oppfyllelsen av at staven "godhet" ble brutt i stykker. Det er et eksempel på hvordan det går med det folket Herren tar sin beskyttende hyrdestav bort fra.

Ja, ve over det folk, men også ve over den enkelte sjel som Herren bryter sin nådestav over. Da blir han overlatt til fiendene. Herren kan holde sin tålmodighets stav rakt ut over en vantro sjel ganske lenge for å verne den mot Satans klør. Men blir denne tålmodighetsstaven knekket, så er fåret et lett bytte for ulven.

I v. 11 omtales igjen "de usleste av fårene" som også ble nevnt i v. 7. Dette er en betegnelse på den lille, fattige flokken som "aktet på" den gode hyrden og "skjønte" - "at det var Herrens ord".

De forstod at atspredelsen av Israel var oppfyllelsen av det Herren hadde talt både ved Moses og ved profetene. De kristne flyktet også før beleiringen begynte idet de aktet på den gode hyrdens alvorlige formaninger i Mt. 24:15-18 om å flykte opp i fjellene. De drog til den lille fjellbyen Pella.

I v. 12-13 har vi en profeti om den lønn folket mente hyrden var verd, nemlig tretti sølvpenger. Det var verdien av en trell (2Mos 21:32). Denne profetien ble oppfylt gjennom forræderen Judas som handlet med yppersteprestene og lot dem åpenbare hva de mente den gode hyrden var verd.

Profeten hører Herren gi han befaling om å kaste denne oppmålte lønnen "til pottemakeren" (v. 13). Lønnen omtales her med en hellig spott over fiendenes usle sinn idet Herren taler om "den herlige pris som jeg er aktet verd av dere".

Dette kaller vi for ironi, - når en tillegger noe en egenskap som er det motsatte av hva en mener, men gjør det på en slik måte at det er helt klart hva en i virkeligheten mener.

Og Josef som i den gamle pakt på så mange måter står som et underlig forbilde for Frelseren, ble solgt for sølvpenger av sine brødre. Han ble solgt for tjue sekel sølv som var prisen på en ung trell (1Mos 37:28).

Det er en underlig befaling Herren gir hyrden om å kaste sølvpengene "til pottemakeren". Når det står at hyrden "tok de tretti sølvpenningene og kastet dem inn i Herrens hus til pottemakeren", så ble dette oppfylt gjennom forræderen Judas. Men Herrens hånd var likevel med og ledet slik at det skjedde på denne måten at Judas kastet pengene inn i templet. Det ble også oppfylt at disse pengene som ble kastet inn i Herrens hus kom "til pottemakeren".

Som vi hører i Matt 27:6-8 tok yppersteprestene pengene og med hyklersk fromhet ble de enige om at det ikke var rett å legge disse pengene i tempelkisten fordi de var blodpenger. De skulle i stedet kjøpe en pottemakers åker for dem til gravplass for fremmede.

Det oppstår imidlertid en vanskelighet i denne sammenhengen ved at Matteus henviser disse ordene til profeten Jeremia og ikke Sakarias. At dette skulle være en feiltakelse av Matteus på grunn av at han husket feil eller skrev feil, er ganske sikkert en lettvint måte å løse problemet på, men det er på ingen måte berettiget.

Nei, Matteus kjente meget godt ordet her hos Sakarias. I Matt 21:5 henviser han til et annet ord av Sakarias, nemlig ordet om kongen som skulle komme ridende på "et esel - på trelldyrets fole". Men Matteus ser dette ordet her bare som en videre utvikling av det mektige ordet hos Jeremia der Herren sammenligner seg selv med pottemakeren og Israels folk med leirkrukken (Jer 18-19).

Det er tydeligvis oppfyllelsen av dette ordet Matteus har for øye idet han henviser til ordet om den usle lønnen folket mente deres store hyrde var verd. På den måten hadde de samtidig antydet sin egenverdi. De vurderte seg selv som et usselt, forkastelig folk som ikke var mer verd enn en sprukket leirkrukke som en slår i stykker.

Det står at sølvpengene ble kastet "inn i Herrens hus til pottemakeren" (v. 13). Dette viser jo at folkets synd først skulle framstilles for Guds øyne. Ut fra de tretti sølvpengene skulle det gjøres klart hvor usselt dette folket virkelig var. Denne usle summen ble et slående uttrykk for hvor verdiløst folket var i seg selv før det ble overlatt til den himmelske pottemakerens dom for så å bli forkastet som en knust krukke akkurat som Jeremia hadde varslet.

Hele sammenhengen med de tretti sølvpengene som Judas forrådte sin Frelser for, blir av Matteus med rette satt i forbindelse med Jeremias profeti. De ble først kastet inn i templet før de ble brukt til å kjøpe pottemakerens åker i den urene Hinnoms dal til gravplass for ukjente. Det korresponderer med forbannelsen Jeremia uttaler gjennom lignelsen om den knuste krukken i Hinnoms dal.

I v. 14 blir det kunngjort hvordan den gode hyrden også skal bryte i stykker den andre staven "samband" "for å gjøre brorskapet mellom Juda og Israel til intet".

Dette ordet inneholder det samme som allerede er sagt i v. 9, nemlig at de overlevende vil "fortære hverandre". Splid og partier skulle oppstå innbyrdes mellom Israels barn. Vi kan her tenke på det bruddet som oppstod under Rehabeam da de ti stammene skilte seg fra de to (1Kong 12:19-20).

Profetien sier altså at et brudd i likhet med dette skulle finne sted innen det utvalgte folk når den gode hyrden var blitt forkastet.

På flere måter har dette ordet gått i oppfyllelse. I mer ytre forstand ble det oppfylt da jødene kjempet mot hverandre under den romerske beleiringen av Jerusalem.

I mer åndelig forstand skjedde det jo et brudd så dypt som intet annet, nemlig bruddet mellom Israel etter kjødet, det Israel som forkastet hyrden, og så den lille flokken som kjente den gode hyrdes røst.

Dette siste bruddet vil først bli gjennopprettet ved tidenes ende når Herren igjen vender seg til det forherdede folket og tar bort forbannelsen fra dem.

Profeten Esekiel profeterte at da skal det være én hyrde for dem alle (Esek 37:24). Men gjennom de mange århundrene siden langfredag på Golgata har både nådestaven "godhet" og den innbyrdes kjærlighets stav "samband" vært tatt bort fra jødefolket.

I slutten av kapitlet blir det nå beskrevet hvordan folket ved å forkaste den gode hyrden, solgte seg selv som trell under en grusom og ond hyrdes stav.

Gå til Sak 11:15-17
Sak 11:15-17
Slutten av dette kapitlet beskriver for oss den tilstanden folket vil komme i etter at den gode hyrden har blitt forkastet av dem og derfor har brutt staven over dem. Det viser oss at folket blir prisgitt en ond og dårlig hyrde.

Slik går det alltid både med et folk og med en enkelt sjel. Forkaster en den gode hyrden, kommer en under den onde hyrden. Forkaster en Jesus, kommer en under Satans makt.

"Ta deg igjen en stav - en dårlig hyrdes stav!" (v. 15). Slik lød Herrens ord til profeten som ved sin person skulle illustrere på profetisk måte den sørgelige forandringen i tilstanden av hyrdebytte.

"En dårlig hyrdes stav" betyr antageligvis en jernbeslått, tung og hard stav som den onde hyrden kunne plage hjorden sin med. En kommer til å tenke på Salomos sønn, Rehabeam, som kom med de tåpelige ordene til folket om at han ville tukte dem med skorpioner (1Kong 12:11).

I v. 16 hører vi hvordan den onde kongen vil oppføre seg mot hjorden. Det vil bli totalt det motsatte av hva profeten Esekiel sier om den gode hyrden (Esek 34:11-16).

Profeten Sakarias får høre Herrens ord: "For se, jeg lar en hyrde stå fram i landet, en som ikke ser til dem som er nær ved å omkomme, og ikke leter etter det som er bortkommet, og ikke leger det som har fått skade, og ikke sørger for det som holder seg oppe."

Men sin egen fordel skal denne hyrden sørge for til det ytterste. Han "eter kjøttet av de fete og til og med river klovene av dem," sies det.

Herren roper "ve" over "den dårlige hyrden som forlater fårene". Det minner om Jesu ord i Joh 10:12 der han taler om leiekaren som forlater fårene og flykter når ulven kommer. Han har ingen kjærlighet til fårene slik den gode hyrden har, for han kjenner sine og setter livet til for fårene (Joh 10:15).

Hvem tenkes det på når det er tale om denne dårlige hyrden som Herren vil la "stå fram i landet"? Det menes nok som i en sum alle de dårlige og egennyttige rådgiverne som først forledet folket til å velge Barrabas og forkaste Jesus. Siden førte de folket til å gjøre opprør mot romerne samtidig som de med vold forfulgte Jesu venner.

Egen makt, egen ære og egen fordel var drivkraften hos disse folkelederne som hatet sannheten og førte folket ut i den verste elendigheten som det noen gang hadde opplevd. Jødefolkets tilstand etter at Messias ble forkastet, ligner slående på tilstanden som en hyrdeløs saueflokk er i.

Den ene falske Messias oppstod etter den andre, og en mengde av folket fulgte etter disse dårlige hyrdene. Og den dag i dag fortsetter jødiske rabbinere å villede sitt stakkars folk.

Men ordet er også en alvorlig advarsel til oss innen kristenheten. Mange dårlige, egennyttige og derfor unyttige hyrder har også vært i de døptes flokk. Og slike hyrder er ofte kommet som en dom over de døpte fordi de ikke ville ta imot de gode hyrdene, de troende prestene som kom som den store gode hyrdens tjenere.

I første halvdelen av det 19. århundre skjedde følgende i et sogn på Sjælland. Der hadde det i fire-fem år vært en troende, ivrig prest uten at folk ville ta imot tilbudet om frelse. En søndag sa presten til dem at hvis de ikke kjente sin besøkelsestid, ville Herre ta han bort og gi dem en vantro prest i stedet. Neste søndag brøt han av midt i sin preken, ble syk og døde like etter. Og da gikk det som han hadde sagt. I mange år måtte menigheten leve med en dårlig og ugudelig prest.

Men ordet her om den dårlige og onde hyrden peker profetisk fram mot alle ledere som gjennom kristenheten har ført folk vill, blant annet paven i Rom De har ført mye vondt over hjorden. Men det peker også videre til den mørke og uhyggelige skikkelsen som til sist skal stå fram som den gode hyrdes mest avgjorte motsetning, nemlig Antikrist.

Da blir det virkelig grunn til å rope ve over de uforstandige fårene som forlot den gode hyrden! Dommen over den onde hyrden vil da også ramme dem.

I v. 17 hører vi dommen bli uttalt over den falske hyrden: "Sverd over hans arm og over hans høyre øye! Hans arm skal visne bort, og hans høyre øye utslukkes."

Dette er en underlig og alvorlig profeti. Den forteller oss at den unyttige hyrden skal bli lammet både i sin handlekraft og i sin evne til å se. Den dag i dag viser sannheten av dette ordet seg hos alle dårlige, likegyldige hyrder som bare utbytter hjorden og ikke tar seg av den.

En verdsligsinnet og åndelig død prest og forkynner vil bli mer og mer sløv, kraftløs og blind. Det er forbannelsen som rammer den hyrden som bare ser på sitt eget.

Også for Herrens troende prester ligger det en dyp advarsel i dette ordet. Blir en lunken i sin iver, svekkes også det åndelige synet for hva som er liv. Øyet kan bli så sløvet at en til slutt beroliger seg med å kalle det for liv som egentlig er stein dødt. Armen som skulle føre ordets sverd, "visner bort". En kan ikke lenger svinge Åndens sverd. Akk, for en sørgelig tilstand!

Men denne dommen over den dårlige hyrden inneholder likevel en trøst til Guds folk. Den onde hyrden vil da heller ikke kunne gjøre så mye fortred i lengden. Pavedømmet har for eksempel fått merke dette Herrens sverd. For det meste har det mistet den verdslige makten, og hvor stor blindheten hadde blitt, fikk en se da paven erklærte seg selv for å være ufeilbarlig.

"Hans høyre arm skal visne bort, og hans høyre øye skal utslukkes." Dette ordet skal virkelig også oppfylles på han som er den siste og verste av alle de onde hyrdene, nemlig Antikrist, "han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet" (2Tess 2:8).

Hans utstrakte arm som retter det drepende slaget mot Guds hellige, skal visne bort. Hans øye skal briste, og han skal synke bort i det ytterste mørke når den gode hyrden åpenbares.

Vår tid er full av falske hyrder som forbereder veien for Antikrist. Herren gi oss da at vi ikke lar oss forføre, men kjenner røsten til vår gode hyrde mellom de mange verdensrøster. La oss høre den og gå inn i tjenesten for han ved å være sannferdige og trofaste hyrder selv om vi skal oppleve at verden heller ikke gir oss mer ære enn de gav vår Frelser.

Gå til Sak 12:1-9

Sak 12:1-9
Nå kommer vi til det siste hovedavsnittet i profeten Sakarias' bok (Sak 12-14). Profetiene beveger seg for det meste i områder som ennå ikke har blitt oppfylt. Derfor må de fremdeles bli uoppklart for oss også inntil tidenes fylde kommer.

Likevel er det som alltid nok lys i det profetiske ord til at det kan gi trøst og oppmuntring til Herrens troende folk.

Overskriften lyder slik: "Dette ordet er Herrens ord om Israel." Men nå må Israel, slik det også går fram i det følgende, bety alle Abrahams barn i troen, også dem som kommer av hedensk rot. Likevel må vi forstå det slik at det gamle eiendomsfolket danner kjernen i det Gudsfolket som blir beskrevet her.

Av det følger at profetien sikter mot de tider da det gamle Israel er blitt gjenreist, og Jerusalem igjen er blitt midtpunktet for Guds rikes liv på jord.

Idet profetien kalles "Herrens ord", føyes det til om Herren at han er den "som utspente himmelen og grunnfestet jorden og dannet menneskets ånd i hans indre" (v. 1).

Når denne understrekingen av Herrens skapende og dannende makt føyes til her, er det for å slå ned all tvil som kan reises mot oppfyllelsen av disse løftene. Den dag i dag kan det jo synes underlig for våre øyne, når vi ser både på Israels folks forherdelse og situasjonen i Guds menighet, at slike store ting skal kunne skje. Derfor vil ordet understreke for oss at vi har en stor Gud som gjør store under.

Når det står at Herren "dannet menneskets ånd i hans indre", sies det på den ene siden at hvert menneskelivs begynnelse er et under. Mennesket er jo ikke bare kjøtt, men også ånd (i Heb 12:9 kalles Gud også "åndenes Far"). På den andre siden pekes det på den makt Herren har over menneskeånden. Vi kan minnes ordet i Ord 21:1: "Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil."

Riktignok tvinger ikke Herren menneskets ånd, men "danner" den, og det gjør han ofte med stor tålmodighet og langmodighet. Også en Esaus og en Faraos hjerte ble bøyd ved Herrens makt til å tjene Guds råd selv om disse neppe for sitt eget vedkommende lot seg frelse.

Det gamle Israels livshistorie og ledelser i de mange århundrene som har gått siden den gode hyrden ble forkastet, viser oss hvordan Herren danner et gjenstridig folks ånd slik at det til sist skal bøye seg og angre.

I det følgende tales det om et stormløp mot Jerusalem og mot Judas hus fra alle omkringliggende hedningefolk (v. 2-9).

"Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda" (v. 2).

Som svirebrødrene skynder seg å samle seg om skålen som gjør dem beruset, slik ser profeten de hedenske folkeslagene stimle sammen om Jerusalem i brennende iver etter å overmanne byen og legge den øde.

Og når Jerusalem på denne måten blir beleiret, vil det også gå ut over det som ligger utenfor Jerusalem, nemlig Judas telter (v. 7).

Men det blir også sagt at hedningefolkene vil forløfte seg på den hellige byen, for Herren vil selv slå både ryttere og hester med "vanvidd" og med "blindhet" (v. 3-4).

I Jødeland var det skikk at ungdommen forsøkte å hevde seg ved å vise hvem som kunne løfte store steiner høyest i været. Den gamle Hieronnymus som i mange år oppholdt seg i Det hellige land, forteller at til og med på hans tid pleide det å ligge store, runde steiner på alle bebodde steder til denne bruk.

Det er visstnok dette bildet profeten har for øye når det står: "Jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene" (v. 3). Men denne steinen vil ha for skarpe kanter for dem, og de vil skjære og rive seg på den.

Vi kan med rette si at her står Jerusalem som bildet på Kristi kirke, det åndelige Jerusalem. Hvor sterkt har ikke verdens vantro skarer ønsket å komme Kristi kirke til livs, men de har stadig forløftet seg.

Vi trenger bare minne hverandre om de gamle hedningene i det romerske riket som under ledelse av en grusom regjering forsøkte å løfte på denne steinen og kaste den til side. Det gjorde de ved å drepe de kristne i massevis.

Men det romerske hedenskapet blødde i hjel av de sårene de pådrog seg fra denne løftesteinen. Og slik har det gått gang etter gang senere i historien. Slik skal det gå også i de siste tider. Helvetes porter skal ikke få makt over Guds menighet (Matt 16:18). Herren vil selv gripe inn med sin veldige makt (v. 4).

Både i v. 5, 7 blir det klart gjort forskjell på "Judas stammehøvdinger", "Judas telter" og dem som kalles "Jerusalems innbyggere" og "Davids hus".

I v. 5 sies det at under denne kampen" skal stammehøvdingene "si i sitt hjerte: Jerusalems innbyggere har styrke ved Herren, hærskarenes Gud, deres Gud." Og videre sies det i v. 7: "Herren skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda."

Hva er meningen med dette? Vi må huske på at hele denne profetien går på de siste tider da den onde hyrden som det var tale om i slutten av Sak 11, har stått fram i sin forferdelige skikkelse som Antikrist.

På den tiden vil det åndelige Israel her på jord ha det gjenreiste jødefolket som sin kjerne og sin sterkeste kraftkilde. Alle de andre kristne vil samle seg om det på samme måte som Judas telter dannet en krets omkring Jerusalem. Det gamle jødefolket som på den tid vil være gjenreist, vil da svare til det som ble kalt Jerusalems innbyggere og Davids hus.

Men "Judas telter" vil da svare til det åndelige Israel som kommer ut av hedningefolkene og som samler seg omkring Sions folk. Det har vi jo gang etter gang sett hos profetene. Når jødene som folk omvender seg, skal de bli kjernetroppen i Guds rikes hær på jorden. Da skal de troende av de andre folkeslagene samle seg omkring dem (se Jes 2 og Mika 4).

Vi skal ikke undres over at de kristne av hedensk opprinnelse kalles for "Judas stammehøvdinger" og "Judas telter". For det første hører alle sant troende med til Guds Israel, og for det andre er den hedningekristne menighet gått ut fra jødene.

Frelsen kommer fra jødene som Herren sa til den samaritanske kvinnen (Joh 4:22). Apostlene hører da også med til oss hedningekristne og kan da med rette kalles "Judas stammehøvdinger". Samfunnet av den hedningekristne menighet inneholder jødenes førstegrøde.

Slik forstår vi også ordet i v. 7 om at "Judas telter" først skal erfare Herrens frelse, for at de egentlige jøder ved det skulle lære ydmykhet. Jødene blir jo de siste selv om de engang stod som de første. Frelsen gikk først til hedningene for at de selvtilfredse og gjenstridige jødene gjennom århundrenes ventetid kunne få sin ånd dannet ved Herrens makt til den rette ydmykhet.

I de siste tider vil Antikrist gjøre stormløp mot Jerusalem slik det profeteres både i Esek 38-39 og i Dan 11. Da vil både de kristne av hedensk opprinnelse og av jødisk ætt lide sammen. Slik kan vi også forstå det som står i v. 2: "Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda." Slik forstår vi også v. 5 om hvordan Judas stammehøvdinger skal føle seg styrket ved den kraft Jerusalem får fra Herren. Da vil de kristne av hedensk opprinnelse støtte seg til det gjenreiste Israel fordi den styrken Jerusalems innbyggere eier "ved Herren, hærskarenes Gud" åpenbares hos dem som aldri før. Ved denne forenede styrken av omvendte hedninger og jøder skal Antikrists makt bli brutt. Ja, han vil slett ikke engang komme inn i selve Jerusalem, for Judas stammehøvdinger vil ved den åndelige velsignelsen som går ut til dem fra Jerusalem, i Herrens hånd bli "et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd. De skal fortære alle folkene rundt omkring, til høyre og til venstre. Og Jerusalemfolket skal fremdeles bo på sitt sted i Jerusalem" (v. 6).

Noen har forklart dette bildet av fyrfatet som om det var Åndens ild, evangeliets brennende lys, som "Judas stammehøvdinger" har båret ut blant hedningefolkene for å fortære folkenes vantro og hedenskap. Disse stammehøvdingene skal da ha vært de store redskapene i Guds menighet som har blitt brukt i evangeliserings- og misjonsframstøt.

Og det kan nok i en viss grad være riktig. Slik har jo Guds menighet vunnet sine største seire blant hedningene.

Men på dette stedet må det vel helst forstås i betydningen av den dommen som går ut over de hedenske verdensmaktene i de siste tider. Denne tolkningen blir understreket i v. 9 der det står: "På den dag vil jeg søke å ødelegge alle hedningefolk som drar opp mot Jerusalem."

I v. 8 beskrives den vidunderlige Åndens kraft som Herren vil fylle "Jerusalems innbyggere med". Det gamle, gjenreiste eiendomsfolket skal bli fylt med Åndens kraft. Det skal da skje at "den iblant dem som snubler, skal på den dagen bli som David". Og de som kalles sterke, de åndens menn som leder folket som i Davids dager, "skal være som Gud, som Herrens engel foran dem".

Når det står at "Davids hus skal være som Gud", blir vi minnet om et uttrykk i Sal 82:6 der det står om dommerne: "Dere er guder, dere er alle Den høyestes sønner." Dette blir sagt fordi dommerne var Guds stedfortredere og var betrodd noe av hans makt til å håndheve hans rettferdighet.

Meningen her er altså at Herren vil gi Davids hus så stor del i sin Ånds makt at dette hus skal kunne utrette vidunderlige ting. Det skal bli lik ham og den "Herrens engel" som førte dem gjennom ørkenen fra Egypt til Kana'an. Denne Herrens engel var jo vår Frelser før han ble menneske.

Og vår Frelser sa jo mens han vandret her på jorden: "Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør" (Joh 14:12).

Dette ordet om at "Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem", beskriver altså en vidunderlig fylde av Ånden. Da vil Davids hus være nær målet, "aldersmålet for Kristi fylde", til "oppbyggelse av Kristi legeme" (Ef 4:13, 12).

Denne høye stillingen i Guds rike har Davids hus og Jerusalems innbyggere ikke kunnet nå uten gjennom en dyp anger og smerte over deres tidligere vantro og gjenstridighet mot den Frelser de ikke ville kjennes ved. Nettopp ved at Israels folk på den måten har ydmyket seg så dypt som intet annet folk, har de også blitt flyttet fra den nederste plassen til den øverste. Denne angerens smerte som er nøye knyttet sammen med opphøyelsen av Israel, hører vi profeten beskrive for oss i slutten av kapitlet.

 

Gå til Sak 12:10-14

Sak 12:10-14
Det som blir sagt i denne profetien, er ennå ikke oppfylt. Men det skal likevel i sannhet skje. Det er det gamle Israels omvendelse som beskrives for oss her. Den tid skal komme da Herren vil utøse sin Ånd som regn fra det høye over det folket som ennå lever i forherdelsen.

Denne profetien om Israels omvendelse er knyttet til den foregående profetien om herlighet og frelse for Jerusalems innbyggere med et "men". På denne måten blir det sagt at den nødvendige forutsetningen for herliggjørelsen av Jerusalem er denne utgytelsen av Ånden.

I v. 10 ser vi også at det er riktig å si at "Davids hus" og "Jerusalems innbyggere" i dette kapitlet betegner det gamle Israel. Det står da i motsetning til "Judas telter" (v. 7) som er et uttrykk for det åndelige Israel, altså Herrens troende folk i alminnelighet.

Det er et herlig løfte at Herren vil "utgyte nådens og bønnens Ånd" over det gamle paktsfolket!

Guds Ånd kalles "nådens Ånd" fordi Ånden virker lengsel etter nåden, vitner om nåden og gir tro på nåden til det hjerte som ydmyker seg og tar imot hans gave. Han gir også et nytt sinn som er preget av nåden og er et takknemlig, lovprisende, lydig og barnlig sinn.

Guds Ånd kalles også "bønnens Ånd" fordi han lærer det hjerte der han får makt, hvor hjelpeløst det er. Dermed lærer det også tollerens bønn: "Gud vær meg synder nådig."

Apostelen vitner om hvordan Ånden lærer oss å be den bønnen: "Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord" (Rom 8:26).

Når denne Ånden blir utgytt over Davids hus og Jerusalems innbyggere, det gamle Israel, får de som ikke ville oppleve den første pinse, oppleve en ny pinsedag. Og Herren omtaler den tiden på denne måten: " Og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget."

"Til meg" står det. Det er tydelig å høre hvem som taler i denne profetien, nemlig Guds evige, enbårne Sønn, han som i tidens fylde ble vår Frelser. Det er han som i den gamle pakt står fram under navnet "Herrens engel".

Vi kan forstå at de jødiske fortolkerne har hatt store vanskeligheter med hvordan de skulle forstå dette "meg". De vil jo ikke anerkjenne noen Messias som led og ble gjennomstunget. De har gjerne villet rette dette "meg" til "ham", og noen av dem har laget en forklaring om at det skulle komme to messiaser. Den ene skulle falle i krigen uten å kunne frelse folket, mens den andre skulle bringe seier. Men alle disse fortolkningskunstene kommer av vantro.

Nei, nettopp den Messias som ble gjennomstunget på Golgata, skal de komme til å se opp til. De skal skue opp til han lik dem som er i stor nød og venter frelse bare fra han. De skal være lik forfedrene som så opp mot kobberslangen i ørkenen for å bli frelst.

Og bare fra denne Messias som er gjennomstunget skal seieren og frelsen komme, og ikke fra noen annen. Da skal folket se at den hyrden de forkastet, likevel var deres eneste Frelser.

Derfor bruker også Johannes dette ordet i beskrivelsen av vår Frelsers lidelseshistorie i Joh 19:37 og i sin beskrivelse av han som åpenbarer seg for han på Patmos i Åp 1:7.

"De skal sørge over ham," står det, "som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte." Da skal folkets hjerter som før var så hardt, bli mykt, og de skal gråte over at de har vært så vantro og gjenstridige. De skal sørge over sine forferdelige handlinger mot den gode hyrden da han var hos dem i sin menneskelige skikkelse. De skal sørge og klage slik foreldre sørger og klager når deres førstefødte sønn dør, slik egypterne gråt da deres førstefødte ble drept av engelen påskenatten i Egypt.

Ja, Israels sorg sammenlignes med den landesorgen som oppstod i gammel tid da den troende kong Josia falt under kampene mot egypterkongen Neko i Megiddons dal (v. 11). "Og hele Juda og Jerusalem sørget over Josia. Jeremia kvad en klagesang over Josia" (2Krøn 35:22-25).

Denne landesorgen hadde blitt til en sørgehøytid i Israel, og her brukes den som et forbilde på den sorg folket vil oppleve når sannheten går opp for dem i de siste tider. Den beskriver både utstrekningen av og dybden i deres sorg.

I v. 12-14 blir det videre utmalt hvordan alle folkets slekter, både menn og kvinner, blir grepet av den dype angerens smerte. Som representanter for folket nevnes først "Davids hus' slekt" ("Natan" er sønn av David, se 2Sam 5:14). Deretter nevnes "Levis hus' slekt" (Sime'i som sime'ittenes slekt kommer fra, var sønnesønn til Levi, se 4Mos 3:18). Kongehuset og prestehuset er altså brukt som betegnelse for hele folket.

Da Josefs brødre så sin bror igjen i hans herlighet, ble de truffet i sin samvittighet (1Mos 45:3). Slik vil det også være i de siste tider. Når Israel får se den Messias som de solgte som deres eneste Frelser, vil det samme skje med dem.

"Deres kvinner for seg," står det. Dette viser til den skikken blant jødene at kvinnene brukte å danne egne kor atskilt fra mennene når de deltok i de offentlige takke- og klagesangene. Det var på den måten Mose søster, Mirjam, gikk i spissen for kvinnenes kor da folket sang takkesangen fordi Gud hadde ført dem gjennom Rødehavet (2Mos 15:20).

Den første oppfyllelsen av dette ordet om den gjennomstungne Frelser, skjedde første gang langfredag da Jerusalems døtre gråt over han (Luk 23:2 7) og da folkemengden som var vitne til hans død, slo seg for brystet (Luk 23:48).

I v. 10 er det en merkelig veksling idet det først sies: "De skal skue opp til meg, som de har gjennomstunget", og like etter: "De skal sørge over ham."

Her ser vi det samme som vi ofte har sett i profetiene i Det gamle testamentet. Snart er det Guds enbårne Sønn som taler om seg selv, og snart er det den himmelske Far som taler om ham. "Jeg og Faderen er ett," sa Jesus (Joh 10:30) selv om de ikke er én.

I dette verset finner vi altså omtalt alle tre personene i den treenige Gud: Nådens og bønnens Ånd, Sønnen og Faderen. På samme måte er det i Jes 48:16 der det heter: "Nå har Herren Herren sendt meg og sin Ånd."

Ellers har denne dype sorgen jødene vil oppleve når de engang får se sin vantro i Åndens lys, sitt forbilde i den angerens smerte som griper hvert vantro hjerte når det vekkes fra sin syndesøvn og får se den korsfestede Guds Sønn. Tidligere var hjertet så likegyldig overfor han.

I virkeligheten var det jo ikke bare det gamle Israel som korsfestet og gjennomboret sin Frelser. Men all verdens synd bidrog til det, også dine og mine synder, kjære leser.

Gå til Sak 13:1

Sak 13:1
"På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet" (v. 1). Dette løftet slutter seg helt til det foregående.

Når Herrens Ånd får vekke angerens smerte hos Jerusalems barn, så hjertene roper om nåde og tilgivelse for synden, se, da skal det også være en åpnet kilde mot synd og urenhet.

I Østerland hvor vannet er mer kostbart enn hos oss, er kildene ofte lukket og utilgjengelig for andre enn eierne. Men denne kilden skal ligge åpen for enhver som lengter etter å bli renset fra syndens urenhet.

I 4Mos 19:9 omtales et renselsesvann som den som har blitt uren, skulle bruke å rense seg med. Men det renselsesvannet som omtales der, er bare et symbolsk forbilde som skulle minne israelittene om at de i seg selv var et urent folk og trengte å bli renset åndelig.

Ingen av den gamle pakts renselsesritualer hadde kraft til virkelig å rense hjertene. Vi ser ofte hvordan den gamle pakts troende lengtet etter en kilde som virkelig kunne rense dem fra alle misgjerninger. I Sal 51:4, 9 ber David: "Tvett meg vel, så jeg blir fri fra misgjerning, og rens meg fra min synd. Tvett meg så jeg blir hvitere enn snø!" Og i Esek 36:25 har Herren lovet: "Jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene."

Når vi spør hvilken underfull kilde det er som skal åpne seg for det angrende folket med et sønderknust hjerte, da gir den nye pakt oss svar på det. Det er kilden fra Golgatas kors. Det er kilden i Jesu blod, det blod som renser fra all synd (1Joh 1:7). Det er kilden som har kraft til å rense bort synden gjennom den hellige dåp.

Det var denne kilden Ananias henviste Saulus til da han var fylt av angerens bitre smerte. Ananias sa til han: "Stå opp, la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!" (Apg 22:16).

Det er den åpne kilden som forfatteren av Hebreerbrevet peker på når han sier: "Med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann" (Heb 10:22).

Hvilken usigelig nåde det er at Herren "på den dag" da synderen våkner og lengter etter frelse, også har gjort ferdig en åpen kilde hvor hjertet kan senke seg ned og finne fred!

Hvor forferdelig hadde det vært om det ikke fantes en slik kilde! Da måtte den redde synderen flakke omkring uten å finne noe sted hvor han kan bli renset fra syndens urenhet! Men kilden er der, og ennå er den åpen for hver eneste synder som vil komme. For oss døpte mennesker renner den både tidlig og sent. Det lyder alltid fra Frelseren: "Kom og bøy deg ned til kilden!"

Men den dagen skal også komme da Guds gamle eiendomsfolk med anger og tro skal stige ned i dette rene kildevannet. Og da skal det Israel som aldri har funnet noe sted å hvile, finne fred og ro for sin sjel.

Gå til Sak 13:2-6

Sak 13:2-6
Sammen med syndenes forlatelse (v. 1) skal det følge en helligelse av hele folkets liv (v. 2-5). Alt avgudsvesen, både det grove og det fine, skal i den grad være utryddet "av landet" at ikke engang avgudenes navn lenger skal bli husket. Her er det tale om Det hellige land som Israels folk da har vendt tilbake til.

I den såkalte kristenheten er det ennå en mengde minner om det gamle hedenskapet og dets avguder. Vi kan bare tenke på navnet på ukedagene som ennå minner om Tor og Frøya og så videre.

Men etter at det gjenreiste Israel har kommet tilbake til Det hellige land, er det til den grad gjennomtrengt av Guds vesen at intet urent lenger har noen plass der.

"Også profetene og den urene ånd vil jeg få bort fra landet," sier Herren. Her tenkes det på de falske profetene som ble ledet av løgnens urene ånd. Deres ord virket bare til å gjøre folkets hjerter urene.

Med Kristus har profetien nådd sin fullendelse, og profeter i Det gamle testamentets betydning finnes ikke mer etter Kristus. Alle dem som i den nye pakt gir seg ut for å være profeter med nye åpenbaringer ut over Guds ord, er derfor på forhånd stemplet som falske profeter (v. 3-4).

I den løftestiden som Herren taler om, skal det hellige hat til synden i den grad gjennomtrenge hjertene slik at alle den naturlige kjærlighetens bånd må briste overfor hellighetens krav. Om det så var ens egen sønn som ville gi seg ut for å være "profet", da ville til og med hans foreldre felle lovens dom over han som en falsk profet. Og Moselovens dom gikk ut på at en slik skulle drepes (5Mos 13:5).

Meningen er altså den at Guds Hellige Ånd i den grad skal fylle hjertene at kjærligheten til noe vanhellig slett ikke kan få plass.

Den tiden det tales om her, er jo tiden etter dommen over Antikrist, altså en tid der det gjenreiste Israels folk er blitt en helligdom for Herren. Det er tiden som profeten Esekiel forkynner at Israel skal være midtpunktet for hans hellige rike på jord, det vil si "tusenårsriket" (Esek 40-48).

I v. 4-6 ser vi at løgnens vesen i de tider vil snike seg rundt i krokene og skamme seg mens den i våre dager frekt løfter hodet. Syndens vesen vil ikke være helt forsvunnet når tusenårsriket kommer, men det våger ikke vise seg åpenlyst.

"En lodden kappe" som det tales om i v. 4, var profetkappen. Elias var kledd i en lodden kappe med et lærbelte om livet (2Kong 1:8). Det samme var den siste profeten, døperen Johannes.

Men i de dagene som omtales her, ville ikke de falske profetene være så dristige at de kledde seg i profetkappen. Nei, de ville unnskylde seg og forsøke å dekke over falskheten med å fortelle at de slett ikke var profeter og slett ikke hadde anledning til å utføre noen profetgjerning.

Én ville unnskylde seg med at han som ung hadde blitt kjøpt som trell, og drev som jorddyrker (v. 5). En annen, når han ble gått etter i sømmene med spørsmål om hva slags sår han hadde på kroppen, ville svare: "Det er et sår som jeg har fått i mine elskeres hus." Det var vanlig at Ba'als profeter rispet seg med kniver for å tilfredsstille sine avguder. Han ville altså påstå at sårene var resultatet av slag han hadde fått hjemme hos sine foreldre da de irettesatte han.

Men, som sagt, hele beskrivelsen går ut på å vise gjennom gammeltestamentlige bilder at synden og løgnen ville skamme seg ved å måte åpenbare sitt sanne vesen.

Tusenårsrikets tider kommer på den måten til å stå i skarp kontrast til den forutgående Antikrists tid da synden nettopp stilte seg åpent til skue som seierherre og ville gi seg ut får å ha overvunnet alt. Vi merker i sannhet at disse antikristelige tider rykker fram med raske skritt i våre dager. Vi ser det ved den åpne frekkheten som spott av alt hellig, skamløs usedelighet i bøker og bilder og all annen ugudelighet viser seg med.

Men syndens vesen skal få sin dom. Den skal ligge knekket allerede i tusenårsrikets tid. Og på den nye jord skal den for evig være knust og utryddet fra jordens overflate etter den siste dom over djevelen (Åp 20:10). Da har den åpne kilden mot all synd og urenhet, Golgatakilden, fullført sin gjerning og skylt bort det siste fnugg av syndens urenhet.

Det som var usannhet i den falske profetens munn (v. 6), ble på en merkelig måte oppfylt på den sanne og fullkomne profet, vår Frelser.

"Og om noen spør ham: Hva er det for sår du har på kroppen?" (GNO: "- sår du har i dine hender?"), da kan han som lot sine hender nagle til korset for vår skyld, svare slik det står her: "Det er sår jeg har fått i mine elskeres hus (i huset til dem som elsker meg)".

Denne syndens jord er jo huset hvor også Herrens lille menighet som elsker han, ennå har sin bolig. Men det var her den gode hyrden fikk sårene. Det foregikk ikke slik at det var ved deres hånd som elsker han, men hans venner har likevel vært med og forårsaket disse sårene. Våre synder var jo også med da vår Frelser ble pint og påført disse sårene.

Men derfor elsker vi han desto mer. Han er den som åpnet denne kilden som renser fra all synd og urenhet.

Gå til Sak 13:7-9

Sak 13:7-9
I dyp åndelig sammenheng med det foregående blir det nå beskrevet for profeten at den gode hyrde skal dø. Den kilden mot synd og urenhet som er omtalt i foregående avsnitt, springer jo nettopp ut fra Jesu død.

Profeten hører Herren si: "Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste!" (v. 7).

Det er bare én Herren kan omtale som sin "neste", og det er hans egen, enbårne Sønn. Han er ett med Faderens vesen, Gud som han og samtidig en "mann", Guds og menneskenes sønn.

Når Herren selv kaller sverdet fram imot denne sin hyrde, sin neste, viser det oss at Frelserens død på korset var etter den himmelske Fars vilje selv om det var ugudelige hender som var menneskelige redskaper til den. Han døde frivillig for oss (se Hos 14:5: "Jeg vil elske dem av hjertet").

Sverdet som den gode hyrden frivillig bøyde sitt hode under, var kravet fra Guds hellige lov om straff over synden. Slaget falt ikke på de skyldige, men på den rettferdige. I denne profetien står vi overfor den guddommelige kjærlighet i dens høyde, bredde, dybde og lengde.

"Slå hyrden, og fårene skal spredes." Dette ordet nevnte vår Frelser for den lille flokken som fulgte han da gikk ut mot Oljeberget skjærtorsdagsnatten (Matt 26:31).

Og dette ordet "fårene skal spredes" ble oppfylt i disippelflokken da Frelseren døde. Men de ble snart samlet igjen slik profeten tilføyer: "Og jeg vil igjen ta meg av de små." Det vil si at Herren igjen vil samle og bevare Jesu små, dem som er små nok til å kjenne sitt behov for denne Frelseren.

Dette løftet skal også stå fast til tidenes ende. Også når Antikrists dager kommer, og de tunge forfølgelsene sprer Guds folk, vil Herren føre sin hånd tilbake over de små og igjen samle dem i seiersglede.

Men ordene "Slå hyrden, og fårene skal spredes," ved hyrdens død, fikk en langt videre oppfyllelse ved at hele Israels folkemengde ble spredt som agner for vinden.

I v. 8-9 blir det i korte trekk beskrevet for oss hvordan Israels historie skal bli etter langfredagen på Golgata. To tredjedeler av folket i landet skulle utryddes og dø. Bare den ene tredjedelen skulle bli tilbake. Og den ville Herren igjen bringe i smelteovnen for å rense den for alt urent som fremdeles hang ved den (v. 9). Men til sist skulle det bli edelt malm tilbake. Det skulle bli en hellig skare av israelitter som skulle gjenreises i fredsforholdet med sin Gud: "De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem. Jeg vil si: De er mitt folk! - og de skal si: Herren er min Gud!"

Mer kraftig og inderlig kan det salige samfunnet med Herren neppe uttrykkes enn i dette skjønne ordet.

En del av det profetien sier her, er allerede oppfylt. Størstedelen av Israel gikk til grunne da romerne ødela Jerusalem, og den delen som ble tilbake, har vært i landflyktighetens smelteovn i over atten hundre (nå over nitten hundre, oa) år.

Det siste står ennå tilbake, nemlig at det står fram et renset Israel fylt av nådens og bønnens ånd og som er renset i den åpne kilden. Men så sikkert som det første er oppfylt, skal også det siste komme. "Det skal komme én dag - mot kveldstid, da skal det bli lys" (Sak 14:7).

Gå til Sak 14:1-11

Sak 14:1-11
"Se, det kommer en Herrens dag, da det hærfang som er tatt fra deg, skal skiftes ut i din midte." Slik begynner det siste avsnittet i Sakarias' profeti. Det er Herrens dag til dom over hedningenes makter sammen med frelse for hans folk, som blir beskrevet her i dette kapitlet.

Dagen kalles "en Herrens dag" fordi den kommer etter hans råd og til hans navns ære.

"Det hærfang som er tatt fra deg, skal skiftes ut i din midte," står det. Dette kan forstås på to måter. Enten er det det byttet som Jerusalem har vunnet (se v. 14), eller så er det byttet som ble tatt fra Jerusalem, og som fiendene fordeler mellom seg i den erobrede byen (v. 2).

Begge tolkningene gir god mening, for i dette kapitlet er det tale både om en plyndring av Jerusalem og en veldig seier for Guds by. I hovedsak handler kapitlet om seier, slik at det er mest nærliggende å tolke dette første verset som en overskrift til hele kapitlet. Det er altså snakk om en seier.

Men først blir en veldig trengsel for Jerusalem beskrevet (v. 2). Hele byens befolkning blir utryddet med unntak av en liten rest. I Sak 12 hørte vi også om et angrep fra hedningefolk mot Jerusalem og om hvordan Herren frelste både Jerusalem og Judas folk. Men her er det føyet til et nytt trekk, nemlig at det forut for dette skal komme en fryktelig trengselstid. Under denne tiden skulle Jerusalem bli overgitt i hedningefolkenes makt.

Uttrykket "Jerusalem" betegner her tydeligvis ikke bare det gamle eiendomsfolket slik som tilfellet var i Sak 12. Det er også et uttrykk for de helliges menighet i alminnelighet overfor verdensmaktene. Likevel peker betegnelsen Jerusalem på at Guds menighet i de siste tider har sitt sentrum og sitt tilholdssted i den hellige byen. Det viser at det gjenreiste Israel er kjernen i denne menigheten.

Hos profeten Daniel og i Johannes' åpenbaring blir det jo sagt ganske tydelig at Antikrist en viss tid vil få makt over Herrens hellige (se Dan 8:11-13). Han vil gjøre Herrens helligdom uren, plyndre Kristi kirke og slå i hjel Herrens vitner. Men det skal bli en rest tilbake, slik vi også hører det her.

I Åp 13:7 står det om"dyret" (Antikrist): "Det ble gitt det å føre krig mot de hellige og seire over dem."

Men både hos Daniel og i Johannes' åpenbaring tales det om de tre og en halv tider som Antikrists regjeringstid skal innskrenkes til (Dan 7:25). Den siste halve tiden betegner den raske utryddelsen som vil finne sted under Antikrists regime, og da skal Herren Jesus komme igjen for å frelse sitt folk og dømme sine fiender.

Når Herren kommer igjen med frelse for alle sine venner, bringer han med seg sin herlighet som han skal gi til alt sitt folk. Dette Herrens komme blir beskrevet i v. 3-11.

I et øyeblikk så det ut som om fiendene hadde tilintetgjort alle de hellige (se v. 2]: Byen skal inntas, husene plyndres, kvinnene skjendes). Men når nøden er størst, se, da åpenbarer Herren seg for å stride for sitt folk slik han gjorde i fordums dager ved Rødehavet (v. 3).

Hans føtter skal stå på Oljeberget. Det er samme stedet englene pekte på for den lille disippelflokken da han sa: "Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen" (Apg 1:11).

Og på samme måten som Rødehavet i gamle dager delte seg for å gi vei til Herrens folk, slik skal nå Oljeberget "revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal" (v. 4).

Gjennom denne dalen skal Herrens hellige kunne flykte for de rasende fiendene slik de i gammel tid "flyktet for jordskjelvet i Judas konge Ussias dager" (v. 5).

Stedet "Asal" som nevnes her, er ukjent. Noen mener det skulle være samme stedet som blir omtalt som "Bet-Haesel" i Mika 1:11. Noen har også gjettet på at det var Betania som vi kjenner fra Det nye testamentet. Men meningen er tydelig nok den at veien skal være bred nok og vid nok til at de kan komme seg bort.

"Da skal Herren din Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud!" (v. 5). Det er jubel i profetens hjerte idet han skuer ut over dette.

"Alle hellige" betegner her engleskarene som skal følge Herren når han kommer tilbake. Disse engleskarene blir beskrevet mange andre steder også.

Den følgende beskrivelsen er ikke så opptatt med fiendene. Dem blir Herren fort ferdig med som vi senere hører i v. 12-15. Nei, det profetiske synet er nå foreløpig opptatt med den herligheten som skal komme for Jerusalem når Herren kommer igjen.

Slik som en tykk sky omgav Sinai i gammel tid, vil også Herrens doms dag bli fulgt av "mørke og storm" (Heb 12:18).

"De herlige himmellys skal bli formørket," sies det i v. 6. Denne dagen kjenner bare Herren fordi han har fastsatt den i sin egen makt (Apg 1:7). Og det skal være en underfull dag.

"Det skal være verken dag," står det fordi det skal være mørke, - "eller natt," står det videre for det skjer jo på dagtid. "Men mot kveldstid, da skal det bli lys" (v. 7).

Når en ellers kunne vente natten, skulle det komme en herlig, solklar dag. Det er frelsens dag for Herrens hellige, fredsriket under nådens sol.

Det beskrives så videre hvordan Jerusalem i sannhet da skal vise seg som jordens åndelige midtpunkt. "På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst" slik at både ørkenen og Dødehavet skal forvandles til et paradis. "- og den andre halvdel til havet i vest" som skal renses til nytt liv. Hav er her som ofte eller også et bilde på folkehavet.

Dette levende vannet skal strømme ut "både sommer og vinter" (v. 8). Det skal ikke gå med det som med "bekker i sydlandet" (Sal 126:4). De tørket ut til visse tider. Nei, denne kilden blir aldri tørr.

Denne beskrivelsen minner oss om Esek 47:1-12 som forteller om den hellige bekken som rant ut fra templets dørterskel.

Og da skal Herren, og han alene, "bli konge over hele jorden" (v. 9). Alle de mange "verdens herskere i dette mørket" (Ef 6:12) som benevnes med mange navn, skal være borte. "På den dag skal Herren være én, og hans navn ett." Da blir det bare Jesus, den ene Herre og hyrde, og dette ene navnet.

Det er vidunderlig, det som vi videre hører om i v. 10. Hele landet skal forandre seg. Hele omlandet rundt Jerusalem "skal bli til en slette". Helt fra "Geba" i nord til "Rimmon" i syd ved Simeons stamme. Men dette skjer for at Jerusalem på rett måte skal komme til å "trone på sitt sted" som byen på fjellet. Den skal være byen for Guds herlighet med det vakre navnet som nevnes for oss i Esek 48:35: "Herren er der."

Jerusalems grenser blir angitt ved de gamle navnene slik byens utstrekning var i begynnelsen før den ble ødelagt. Den strakte seg fra Benjamins port i nordvest "til det sted hvor den tidligere port var". Ettersom denne porten på Sakarias' tid sannsynligvis ikke lenger fantes, blir det føyd til: "til Hjørneporten" i nordøst.

Videre går den fra "Hananels tårn" på den nørdøstlige siden av Davids mur "til kongens vinpresser" som lå i den sydlige skråningen av Sion.

Utstrekningen er altså angitt fra vest til øst og fra nord til syd. Det skjer på samme måte som i Jer 31:38. Tanken er den at det ikke mer skal være øde steder i Jerusalem. Den skal stå der som en fullkommen by uten noen mangler.

"Og folket skal bo der. Det skal aldri mer lyses bann over det, og Jerusalem skal ligge der trygg" (v. 11). Stormene har lagt seg. Skipet har kommet i havn. Med denne herlige trøsten fra Guds sannferdige og urokkelige ord kan Guds folk synge med jubel og fryd uansett hva som møter dem.

Gå til Sak 14:12-15

Sak 14:12-15
Profetien vender seg igjen mot fiendene som med hat reiser seg mot Jerusalem og forsøker å legge byen øde. Herren vil slå dem med en forferdelig plage slik at "han skal la kjøttet råtne på dem" mens de fremdeles er i live (v. 12). Det skal skje "mens de står på sine føtter". Dette minner oss om den plagen som Herren lot ramme Herodes (Apg 12:23).

De øynene som ble brukt til å se etter veier de kunne ta seg fram på for å ødelegge Jerusalem, og som de brukte da de sendte hatefulle blikk mot de hellige, "skal råtne i deres huler". Og tungen som de brukte da de spottet Herrens navn, "skal råtne i deres munn".

Og Herren vil sende forvirring iblant dem så de skal ødelegge hverandre innbyrdes på samme måten som det profeteres i Esek 38:21: "Den enes sverd skal vendes mot den andre."

Dette kan vi jo se allerede den dag i dag. Verdens barn eter og biter hverandre. Dette skal stå som en advarsel for Guds barn (Gal 5:15).

I kong Josafats dager da ammonittene og moabittene i fellesskap med edomittene drog opp mot Jerusalem, lot Herren dem ødelegge hverandre gjensidig (2Krøn 20:23). Slik skal det også gå når Antikrist skal beseires.

Den samme plagen skal også ramme alle de dyrene Antikrist benytter seg av i sin hær til krigstjeneste (v. 15). Hele den enorme hæren som Antikrist har samlet, skal bli ødelagt under Herrens veldige hånd. Men alt byttet etter dem skal tilfalle Herrens hellige (v. 14).

Da skal det ordet oppfylles som Frelseren sa om "de saktmodige", de som overlot sin sak til han: "De skal arve jorden" (Matt 5:5).

Verden kan ikke fortsette å holde fast på alt det gods den ofret sitt hjerte til. Guds folk får det likevel en gang, og så skal det helliges Herren på samme måten som Egypts gull- og sølvkar ble omdannet til hellige kar i tabernaklet.

I v. 14 er det et merkelig ord: "Også Juda skal stride i Jerusalem." Det må sikkert forstås med tanke på Sak 12 der Juda betegner det åndelige Israel.

I den siste kampen mot Antikrist vil de kristne av hedensk opphav som er blitt tilbake, kjempe side om side med det gamle eiendomsfolket. Da er skilleveggen borte for alltid (Ef 2:14). Som én hjord under den ene hyrden skal Guds folk glede og fryde seg ved å se Herrens store seier.

Gå til Sak 14:16-21

Sak 14:16-21
På samme måte som hos Esekiel og flere andre av profetene beskrives nå forholdene slik de vil være etter at Antikrist har falt. Det vil bli en helt annen situasjon. Det er tusenårsrikets seierstid for Guds folk som blir malt for oss. Det er den vidunderlige perioden da Kristi rike fremdeles skal åpenbares i sin herlige seiersglans på denne jord.

Da skal "alle de som er blitt tilbake av alle de hedningefolkene som angrep Jerusalem," ydmykt bøye seg for Herren (v. 16). Dette blir beskrevet med et bilde fra Det gamle testamentet om at de hvert år skal dra opp til Guds by "for å tilbe kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten".

Allerede i den gamle pakt var løvhyttefesten som en skygge av den kommende saligheten i Guds rike. Det var jo en årlig takkefest for avslutningen på den lange reisen gjennom ørkenen. Gjennom en ørken av mange hundre års reise i vantro og forherdelse er folket ved Herrens usigelige barmhjertighet blitt ført inn til herligheten og hvilen.

De troende av hedensk opprinnelse vil istemme takken for at de også fikk lov til å kalles Abrahams barn. Det vil bli en stor høytid.

Også den siste og evige herligheten kan sammenlignes med en evig løvhyttefest. Den er en evig takkefest fordi Herren frelste oss fra alt ondt og førte oss til sitt himmelske rike.

Det er helt tydelig at profetien her ennå ikke taler om den nye jord. Det går tydelig fram av v. 17-19 der det er tale om straff for synd over de av "jordens ætter" som skulle finne på å la være å dra opp til Jerusalem. Blant disse ættene nevnes spesielt "egypterne" som et særlig eksempel på en slik gjenstridig ætt. Egypterne blir jo fra gammelt av beskrevet som et folk som var fiendtlig innstilt overfor Guds folk.

Straffen skal bli denne: "Så skal det ikke komme regn hos dem" (v. 17). Regnet står som uttrykk for Guds velsignelse både timelig og åndelig.

På den tiden lar ikke lenger Gud hedningene vandre sine egne veier som i tidligere tider (Apg 14:16). Men velsignelsen vil nøye rette seg etter deres stilling til hans rike.

At det i det hele tatt tales om mulighet for straff for gjenstridighet, viser oss at det også i tusenårsriket er stoff til det siste frafallet. Det taler også Åp 20:7-9 om vil finne sted når Satan igjen blir løst fra sitt fengsel.

Men blant Guds folk skal freden og gleden råde i rikelig mål. Da skal alt, det minste som det største, være "helliget Herren".

Ja, det fortelles at "på den dag skal det stå på hestenes bjeller: Helliget Herren" (v. 20). Det brukes altså den samme innskriften som ble brukt på yppersteprestens lue.

I den grad alt, også det aller minste, blir underlagt hellighetens Ånd, blir forskjellen mellom mer eller mindre hellig borte.

Det brukes bilder fra den israelittiske offertjenesten, og det blir sagt at "grytene i Herrens hus skal være som offerskåler foran alteret". Det vil si at de grytene som legfolket brakte til tempelet for å koke offerkjøttet i, skal nå bli ansett like hellige som offerskålene som prestene brukte til å samle offerblodet i. I tidligere tider var det nok så som så med helligheten av disse grytene.

Og ikke bare det. "Hver gryte i Jerusalem og Juda skal være helliget Herren, hærskarenes Gud," står det (v. 21). Det vil si at folk like godt kunne bruke sine egne gryter som templets gryter. Templets hellighet og hjemmets hellighet er nå blitt den samme.

"På den dag skal det ikke mer være noen som driver handel (GNO: "kana'anitt") i Herrens, hærskarenes Guds hus" (v. 21).

Det skal altså ikke lenger finnes noe urent eller noen hykler i Guds menighet, slik som i gammel tid. Skillet mellom rent og urent vil være helt klart. Det skal være slik vi også hører om det hos profeten Esekiel i hans beskrivelse av helligdommen, nemlig at falske brødre og søstre, folk som gjorde helligdommen uren, ikke lenger skal finnes i Herrens hus og menighet.

Alt vil da være på sin rette plass. De som da ennå hører til hedningefolkene uten å omvende seg, vil ikke kunne gå og bedra seg selv. Herrens lys vil da skinne over alle forhold med en slik klarhet og styrke som aldri før.

"Helliget Herren." Ja, under dette løsningsordet og med dette ordet for øye kjemper jo Herrens hellige den dag i dag for å nå fram til dette. Vi skulle jo så gjerne se at alt i vårt liv kunne bære denne innskriften slik at vårt liv kunne svare til det store og hellige nådenavnet vi fikk ved Den Hellige Ånd i vår dåp og ved troen på Kristus.

Av dette ordet her ser vi tydelig at målet fra Herrens side også er at alt i hans venners liv, både stort og smått, kan bli lagt inn under hans Ånds makt. Alt i et Guds barns liv skal være lagt ned for Herrens fot. Ikke bare vårt hjerte, men også vår tid, våre krefter, våre penger, våre evner, ja, alt vi eier og har, hver ting Gud gav oss, vårt hus og vårt hjem skal være overlatt til Herren.

Men hvert ærlig Guds barn må fremdeles bekjenne med Paulus: "Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det" (Fil 3:12).

Men hvilken salig trøst gir ikke dette ordet her til ethvert Guds barn som ærlig jager etter å gripe det! Målet skal nok nås. Han som begynte den gode gjerning i oss, vil også fullføre den (Fil 1:6). En gang skal innskriften "Helliget Herren" prege alt hva Guds folk eier og har.

Så la oss tålmodig fortsette kampen i frimodig bønn til Herren idet vi har håpet om oppfyllelsen for øye.

---------

Det inntrykket som sitter igjen etter at vi har lest profeten Sakarias' bok, er følelsen av en uendelig rikdom og innholdsfylde som denne profetien eier. Løftet om syndenes forlatelse er gitt oss på en spesielt vidunderlig og rik måte i det fjerde synet der de skitne klærne blir tatt bort fra Josva og byttet ut med høytidsklærne. Og i synet med gullysestakene med oljekaret blir løftet om sendelsen av Guds Hellige Ånd og mektige kraft framstilt på en underfull måte.

Denne profetien inneholder en mektig kraft, en rikdommens fylde, nesten i hvert eneste ord.

Og hvor klart blir ikke Frelserens person tegnet for oss i det profetiske lys. Vi møter mange enkelte trekk fra den lovede Frelsers komme til jord gjennom profeten Sakarias, som for eksempel Jesu inntog i Jerusalem. Dette trekket finner vi også i Jes 62:11, men Sakarias er alene om å fortelle at Frelseren kom på en eselfole.

Men to trekk fra Frelserens liv finnes bare hos Sakarias. Det første er den prisen han ble verdsatt til, nemlig de tretti sølvpengene. Det andre er dette at Frelseren skulle bli "gjennomstunget" (Sak 12:10). Det ble han jo også ved at en av soldatene stakk han i siden med et spyd.

I tillegg kommer den rike beskrivelsen av framtida som fremdeles ligger i det fjerne. Spesiell er talen om Israels anger og omvendelse, verdensmaktenes nederlag i de siste tider og fredsriket som følger på det. Alle disse profetiene møter oss med en klarhet så stor som vi ser bare noen få andre steder i Den hellige skrift.

Sakarias befinner seg nok blant de små profetene, men når det gjelder Åndens kraft og fylde, hører han til de store.

 

 

INTRODUCTION

The name Zechariah means one whom Jehovah remembers: a common name, four others of the same name occurring in the Old Testament. Like Jeremiah and Ezekiel, he was a priest as well as a prophet, which adapts him for the sacerdotal character of some of his prophecies (Zec 6:13). He is called "the son of Berechiah the son of Iddo" (Zec 1:1); but simply "the son of Iddo" in Ezr 5:1; 6:14. Probably his father died when he was young; and hence, as sometimes occurs in Jewish genealogies, he is called "the son of Iddo," his grandfather. Iddo was one of the priests who returned to Zerubbabel and Joshua from Babylon (Ne 12:4).

Zechariah entered early on his prophetic functions (Zec 2:4); only two months later than Haggai, in the second year of Darius' reign, 520 B.C. The design of both prophets was to encourage the people and their religious and civil leaders, Joshua and Zerubbabel, in their work of rebuilding the temple, after the interruption caused by the Samaritans (see Introduction to Haggai). Zechariah does so especially by unfolding in detail the glorious future in connection with the present depressed appearance of the theocracy, and its visible symbol, the temple. He must have been very young in leaving Babylonia, where he was born. The Zechariah, son of Barachias, mentioned by our Lord (Mt 23:35) as slain between the porch and the altar, must have been the one called the son of Jehoiada in 2Ch 24:21, who so perished: the same person often had two names; and our Lord, in referring to the Hebrew Bible, of which Second Chronicles is the last book, would naturally mention the last martyr in the Hebrew order of the canon, as He had instanced Abel as the first. Owing to Mt 27:9 quoting Zec 11:12, 13 as the words of Jeremiah, Mede doubts the authenticity of the ninth through the fourteenth chapters, and ascribes them to Jeremiah: he thinks that these chapters were not found till after the return from the captivity, and being approved by Zechariah, were added to his prophecies, as Agur's Proverbs were added to those of Solomon. All the oldest authorities, except two manuscripts of the old Italian or Pre-Vulgate version, read Jeremiah in Mt 27:9. The quotation there is not to the letter copied from Zechariah, Jer 18:1, 2; 32:6-12, may also have been in the mind of Matthew, and perhaps in the mind of Zechariah, whence the former mentions Jeremiah. Hengstenberg similarly thinks that Matthew names Jeremiah, rather than Zechariah, to turn attention to the fact that Zechariah's prophecy is but a reiteration of the fearful oracle in Jer 18:1-19:15, to be fulfilled in the destruction of the Jewish nation. Jeremiah had already, by the image of a potter's vessel, portrayed their ruin in Nebuchadnezzar's invasion; and as Zechariah virtually repeats this threat, to be inflicted again under Messiah for the nation's rejection of Him, Matthew, virtually, by mentioning Jeremiah, implies that the "field of blood" [Mt 27:8, 9], now bought by "the reward of iniquity" [Ac 1:18] in the valley of Hinnom, was long ago a scene of prophetic doom in which awful disaster had been symbolically predicted: that the present purchase of that field with the traitor's price renewed the prophecy and revived the curse—a curse pronounced of old by Jeremiah, and once fulfilled in the Babylonian siege—a curse reiterated by Zechariah, and again to be verified in the Roman desolation. Lightfoot (referring to B. Bathra and Kimchi) less probably thinks the third division of Scripture, the prophets, began with Jeremiah, and that the whole body of prophets is thus quoted by the name "Jeremiah." The mention of "Ephraim" and "Israel" in these chapters as distinct from Judah, does not prove that the prophecy was written while the ten tribes existed as a separate kingdom. It rather implies that hereafter not only Judah, but the ten tribes also, shall be restored, the earnest of which was given in the numbers out of the ten tribes who returned with their brethren the Jews from captivity under Cyrus. There is nothing in these characters to imply that a king reigned in Judah at that time. The editor of the Hebrew canon joined these chapters to Zechariah, not to Jeremiah; the Septuagint, three hundred years B.C., confirms this.

The prophecy consists of four parts: (1) Introductory, Zec 1:1-6. (2) Symbolical, Zec 1:7, to the end of the sixth chapter, containing nine visions; all these were vouchsafed in one night, and are of a symbolical character. (3) Didactic, the seventh and eighth chapters containing an answer to a query of the Beth-elites concerning a certain feast. And (4) Prophetic, the ninth chapter to the end. These six last chapters predict Alexander's expedition along the west coast of Palestine to Egypt; God's protection of the Jews, both at that time and under the Maccabees; the advent, sufferings, and reign of Messiah; the destruction of Jerusalem by Rome, and dissolution of the Jews' polity; their conversion and restoration; the overthrow of the wicked confederacy which assailed them in Canaan; and the Gentiles' joining in their holy worship [Henderson]. The difference in style between the former and the latter chapters is due to the difference of subject; the first six chapters being of a symbolical and peculiar character, while the poetical style of the concluding chapters is adapted admirably to the subjects treated. The titles (Zec 9:1; 12:1) accord with the prophetic matter which follows; nor is it necessary for unity of authorship that the introductory formulas occurring in the first eight chapters should occur in the last six. The non-reference in the last six chapters to the completion of the temple and the Jews' restoration after the captivity is just what we should expect, if, as seems likely, these chapters were written long after the completion of the temple and the restoration of the Jews' polity after the captivity, in circumstances different from those which engaged the prophet when he wrote the earlier chapters.

The style varies with the subject: at one time conversational, at another poetical. His symbols are enigmatical and are therefore accompanied with explanations. His prose is like that of Ezekiel—diffuse, uniform, and repetitious. The rhythm is somewhat unequal, and the parallelisms are not altogether symmetrical. Still, there is found often much of the elevation met with in the earlier prophets, and a general congruity between the style and the subjects. Graphic vividness is his peculiar merit. Chaldæisms occur occasionally. Another special characteristic of Zechariah is his introduction of spiritual beings into his prophetic scenes.

 

CHAPTER 1

Zec 1:1-17. Introductory Exhortation to Repentance. The Visions. The man among the myrtles: Comforting explanation by the angel, an encouragement to the Jews to build the city and temple: The four horns and four artificers.

1. See Introduction.

2. God fulfilled His threats against your fathers; beware, then, lest by disregarding His voice by me, as they did in the case of former prophets, ye suffer like them. The special object Zechariah aims at is that they should awake from their selfish negligence to obey God's command to rebuild His temple (Hag 1:4-8).

sore displeased—Hebrew, "displeased with a displeasure," that is, vehemently, with no common displeasure, exhibited in the destruction of the Jews' city and in their captivity.

3. saith the Lord of hosts—a phrase frequent in Haggai and Zechariah, implying God's boundless resources and universal power, so as to inspire the Jews with confidence to work.

Turn ye unto me … and I will turn—that is, and then, as the sure consequence, "I will turn unto you" (Mal 3:7; Jas 4:8; compare also Jer 3:12; Eze 18:30; Mic 7:19). Though God hath brought you back from captivity, yet this state will not last long unless ye are really converted. God has heavier scourges ready, and has begun to give symptoms of displeasure [Calvin]. (Hag 1:6).

4. Be ye not as your fathers—The Jews boasted of their fathers; but he shows that their fathers were refractory, and that ancient example and long usage will not justify disobedience (2Ch 36:15, 16).

the former prophets—those who lived before the captivity. It aggravated their guilt that, not only had they the law, but they had been often called to repent by God's prophets.

5. Your fathers … and the prophets, do they live for ever?—In contrast to "My words" (Zec 1:6), which "endure for ever" (1Pe 1:25). "Your fathers have perished, as was foretold; and their fate ought to warn you. But you may say, The prophets too are dead. I grant it, but still My words do not die: though dead, their prophetical words from Me, fulfilled against your fathers, are not dead with them. Beware, then, lest ye share their fate."

6. statutes—My determined purposes to punish for sin.

which I commanded my servants—namely, to announce to your fathers.

did they not take hold—that is, overtake, as a foe overtakes one fleeing.

they returned—Turning from their former self-satisfaction, they recognized their punishment as that which God's prophets had foretold.

thought to do—that is, decreed to do. Compare with this verse La 2:17.

our ways—evil ways (Jer 4:18; 17:10; 23:2).

7. The general plan of the nine following visions (Zec 1:8-6:15) is first to present the symbol; then, on a question being put, to subjoin the interpretation. Though the visions are distinct, they form one grand whole, presented in one night to the prophet's mind, two or three months after the prophet's first commission (Zec 1:1).

Sebat—the eleventh month of the Jewish year, from the new moon in February to the new moon in March. The term is Chaldee, meaning a "shoot," namely, the month when trees begin to shoot or bud.

8. by night—The Jews begin their day with sunset; therefore the night which preceded the twenty-fourth day of the month is meant (Zec 1:7).

a man—Jehovah, the second person of the Trinity, manifested in man's form, an earnest of the incarnation; called the "angel of Jehovah" (Zec 1:11, 12), "Jehovah the angel of the covenant" (Mal 3:1; compare Ge 16:7 with Zec 1:13; Ge 22:11 with Zec 1:12; Ex 3:2 with Zec 1:4). Being at once divine and human, He must be God and man in one person.

riding—implying swiftness in executing God's will in His providence; hastening to help His people.

red horse—the color that represents bloodshed: implying vengeance to be inflicted on the foes of Israel (compare 2Ki 3:22; Isa 63:1, 2; Re 6:4); also fiery zeal.

among the myrtle trees—symbol of the Jewish Church: not a stately cedar, but a lowly, though fragrant, myrtle. It was its depressed state that caused the Jews to despond; this vision is designed to cheer them with better hopes. The uncreated angel of Jehovah's presence standing (as His abiding place, Ps 132:14) among them, is a guarantee for her safety, lowly though she now be.

in the bottom—in a low place or bottom of a river; alluding to Babylon near the rivers Euphrates and Tigris, the scene of Judah's captivity. The myrtle delights in low places and the banks of waters [Pembellus]. Maurer translates, from a different root, "in a shady place."

red horses—that is, horsemen mounted on red horses; Zec 1:10, 11, confirm this view.

speckled … white—The "white" implies triumph and victory for Judah; "speckled" (from a root "to intertwine"), a combination of the two colors white and red (bay [Moore]), implies a state of things mixed, partly prosperous, partly otherwise [Henderson]; or, the connection of the wrath (answering to the "red") about to fall on the Jews' foes, and triumph (answering to the "white") to the Jews themselves in God's arrangements for His people [Moore]. Some angels ("the red horses") exercised offices of vengeance; others ("the white"), those of joy; others ("the speckled"), those of a mixed character (compare Zec 6:2, 3). God has ministers of every kind for promoting the interests of His Church.

9. the angel that talked with me—not the "man upon the red horse," as is evident from Zec 1:10, where he (the Divine Angel) is distinguished from the "angel that talked with me" (the phrase used of him, Zec 1:13, 14; Zec 2:3; 4:1, 4, 5; 5:5, 10; 6:4), that is, the interpreting angel. The Hebrew for "with me," or, "in me" (Nu 12:8), implies internal, intimate communication [Jerome].

show thee—reveal to thy mental vision.

10. answered—The "angel of the covenant" here gives the reply instead of the interpreting angel, to imply that all communications through the interpreting angel come from Him as their source.

Lord hath sent to walk to and fro through the earth—If "Satan walks to and fro in the earth" (implying restless activity) on errands of mischief to God's people (Job 1:7), the Lord sends other angels to "walk to and fro" with unceasing activity everywhere to counterwork Satan's designs, and to defend His people (Ps 34:7; 91:11; 103:20, 21; Heb 1:14).

11. The attendant angels report to the Lord of angels, "the earth … is at rest." The flourishing state of the heathen "earth," while Judah was desolate and its temple not yet restored, is the powerful plea in the Divine Angel's intercession with God the Father in Zec 1:12. When Judah was depressed to the lowest point, and the heathen elated to the highest, it was time for Jehovah to work for His people.

sitteth still—dwells surely.

12. Not only does Messiah stand among His people (the "myrtles," Zec 1:8), but intercedes for them with the Father ("Lord," or "Jehovah of hosts") effectively (Zec 1:13; Heb 7:25). Compare Ps 102:13-20; Isa 62:6, 7, as to Judah's restoration in answer to prayer.

answered and said—said in continuation of the discourse: proceeded to say.

how long—Messiah's people pray similarly to their Head. Re 6:10, "How long," &c. Heretofore it was vain to pray, but now that the divinely appointed "threescore and ten years" (Jer 25:11; 29:10) are elapsed, it is time to pray to Thee for the fulfilment of Thy promise, seeing that Thy grace is not yet fully manifested, nor Thy promise fulfilled. God's promises are not to make us slothful, but to quicken our prayers. Henderson, dating the seventy years from the destruction of Jerusalem (588 B.C.), supposes two years of the seventy had yet to run (520 B.C.).

13. the Lord—Jehovah, called "the angel of the Lord (Jehovah)" (Zec 1:12).

good words and comfortable words—literally, "words, consolations." The subject of these consolatory words is stated in Zec 1:14, &c.; the promise of full re-establishment, Jer 29:10, 11 (compare Isa 57:18; Ho 11:8).

14. Cry—Proclaim so as to be heard clearly by all (Isa 40:6; 58:1).

I am jealous for Jerusalem—As a husband jealous for his wife, wronged by others, so Jehovah is for Judah, who has been injured wantonly by the heathen (Zec 8:2; Nu 25:11, 13; 1Ki 19:10; Joe 2:18).

15. very sore displeased with the heathen—in contrast with "I was but a little displeased" with My people. God's displeasure with His people is temporary and for their chastening; with the heathen oppressors, it is final and fatal (Jer 30:11). God's instruments for chastising His people, when He has done with them, He casts into the fire.

are at ease—carnally secure. A stronger phrase than "is at rest" (Zec 1:11). They are "at ease," but as I am "sore displeased" with them, their ease is accursed. Judah is in "affliction," but as I love her and am jealous for her, she has every reason to be encouraged in prosecuting the temple work.

helped forward the affliction—afflicted My people more than I desired. The heathen sought the utter extinction of Judah to gratify their own ambition and revenge (Isa 47:6; Eze 25:3, 6; Ob 10-17).

16. I am returned—whereas in anger I had before withdrawn from her (Ho 5:15).

with mercies—not merely of one kind, nor once only, but repeated mercies.

my house shall be built—which at this time (the second year of Darius, Zec 1:1) had only its foundations laid (Hag 2:18). It was not completed till the sixth year of Darius (Ezr 6:15).

line—(Job 38:5). The measuring-line for building, not hastily, but with measured regularity. Not only the temple, but Jerusalem also was to be rebuilt (Ne 2:3, &c.; compare Zec 2:1, 2). Also, as to the future temple and city, Eze 41:3; 42:1-44:31; 45:6.

17. yet—though heretofore lying in abject prostration.

My cities—not only Jerusalem, but the subordinate cities of Judah. God claims them all as peculiarly His, and therefore will restore them.

through prosperity … spread abroad—or overflow; metaphor from an overflowing vessel or fountain (compare Pr 5:16) [Pembellus]. Abundance of fruits of the earth, corn and wine, and a large increase of citizens, are meant; also spiritual prosperity.

comfort Zion—(Isa 40:1, 2; 51:3).

choose—(Zec 2:12; 3:2; Isa 14:1). Here meaning, "show by acts of loving-kindness that He has chosen." His immutable choice from everlasting is the fountain whence flow all such particular acts of love.

Zec 1:18-21. Second Vision. The power of the Jews foes shall be dissipated.

18. four horns—To a pastoral people like the Jews the horns of the strongest in the herd naturally suggested a symbol of power and pride of conscious strength: hence the ruling powers of the world (Re 17:3, 12). The number four in Zechariah's time referred to the four cardinal points of the horizon. Wherever God's people turned, there were foes to encounter (Ne 4:7); the Assyrian, Chaldean, and Samaritan on the north; Egypt and Arabia on the south; Philistia on the west; Ammon and Moab on the east. But the Spirit in the prophet looked farther; namely, to the four world powers, the only ones which were, or are, to rise till the kingdom of Messiah, the fifth, overthrows and absorbs all others in its universal dominion. Babylon and Medo-Persia alone had as yet risen, but soon Græco-Macedonia was to succeed (as Zec 9:13 foretells), and Rome the fourth and last, was to follow (Da 2:1-49; 7:1-28). The fact that the repairing of the evils caused to Judah and Israel by all four kingdoms is spoken of here, proves that the exhaustive fulfilment is yet future, and only the earnest of it given in the overthrow of the two world powers which up to Zechariah's time had "scattered" Judah (Jer 51:2; Eze 5:10, 12). That only two of the four had as yet risen, is an argument having no weight with us, as we believe God's Spirit in the prophets regards the future as present; we therefore are not to be led by Rationalists who on such grounds deny the reference here and in Zec 6:1 to the four world kingdoms.

19. Judah, Israel—Though some of the ten tribes of Israel returned with Judah from Babylon, the full return of the former, as of the latter, is here foretold and must be yet future.

20. four carpenters—or "artificers." The several instrumentalities employed, or to be employed, in crushing the "Gentile" powers which "scattered" Judah, are hereby referred to. For every one of the four horns there was a cleaving "artificer" to beat it down. For every enemy of God's people, God has provided a counteracting power adequate to destroy it.

21. These are the horns—rather, Those, namely, the horns being distinguished from the "carpenters," or destroying workmen ("skilful to destroy," Ex 21:31), intended in the "these" of the question.

no man … lift up his head—so depressed were they with a heavy weight of evils (Job 10:15).

to fray—to strike terror into them (Eze 30:9).

lifted up … horn—in the haughtiness of conscious strength (Ps 75:4, 5) tyrannizing over Judah (Eze 34:21).

 

CHAPTER 2

Zec 2:1-13. Third Vision. The man with the measuring-line.

The city shall be fully restored and enlarged (Zec 2:2-5). Recall of the exiles (Zec 2:6, 7). Jehovah will protect His people and make their foes a spoil unto them (Zec 2:8, 9). The nations shall be converted to Jehovah, as the result of His dwelling manifestly amidst His people (Zec 2:10-13).

1. man with a measuring-line—the same image to represent the same future fact as in Eze 40:3; 47:4. The "man" is Messiah (see on Zec 1:8), who, by measuring Jerusalem, is denoted as the Author of its coming restoration. Thus the Jews are encouraged in Zechariah's time to proceed with the building. Still more so shall they be hereby encouraged in the future restoration.

2. To measure Jerusalem—(Compare Re 11:1; 21:15, 16).

to see what is the breadth … what is the length—rather, "what is to be the due breadth and length."

3. angel that talked with me … another angel—The interpreting angel is met by another angel sent by the measuring Divine Angel to "run" to Zechariah (Zec 2:4). Those who perform God's will must not merely creep, nor walk, but run with alacrity.

went forth—namely, from me (Zechariah).

went out—from the measuring angel.

4. this young man—So Zechariah is called as being still a youth when prophetically inspired [Grotius]. Or, he is so called in respect to his ministry or service (compare Nu 11:27; Jos 1:1) [Vatablus]. Naturally the "angel that talked with" Zechariah is desired to "speak to" him the further communications to be made from the Divine Being.

towns without walls for the multitude … Cattle—So many shall be its inhabitants that all could not be contained within the walls, but shall spread out in the open country around (Es 9:19); and so secure shall they be as not to need to shelter themselves and their cattle behind walls. So hereafter Judea is to be "the land of unwalled villages" (Eze 38:11). Spiritually, now the Church has extended herself beyond the walls (Eph 2:14, 15) of Mosaic ordinances and has spread from cities to country villages, whose inhabitants gave their Latin name (pagani) to pagans, as being the last in parting with heathenism.

5. I … wall of fire round—Compare Zec 2:4. Yet as a city needs some wall, I Jehovah will act as one of fire which none durst approach (Zec 9:8; Isa 26:1).

glory in the midst—not only a defense from foes outside, but a glory within (Isa 60:19; Re 21:23). The same combination of "glory and defense" is found in Isa 4:5, alluding to the pillar of cloud and fire which defended and enlightened Israel in the desert. Compare Elisha in Dothan (2Ki 6:17). As God is to be her "glory," so she shall be His "glory" (Isa 62:3).

6. flee from the land of the north—that is, from Babylon: a type of the various Gentile lands, from which the Jews are to be recalled hereafter; hence "the four winds of heaven" are specified, implying that they are to return from all quarters (De 28:64; Jer 16:15; Eze 17:21). The reason why they should flee from Babylon is: (1) because of the blessings promised to God's people in their own land; (2) because of the evils about to fall on their foe (Zec 2:7-9). Babylon was soon to fall before Darius, and its inhabitants to endure fearful calamities (Isa 48:20; Jer 50:8; 51:6, 45). Many of the Jews in Zechariah's time had not yet returned to Judea. Their tardiness was owing to (1) unbelief; (2) their land had long lain waste, and was surrounded with bitter foes; (3) they regarded suspiciously the liberty of return given by Cyrus and Darius, as if these monarchs designed suddenly to crush them; (4) their long stay in Babylon had obliterated the remembrance of their own land; (5) the wealth and security there contrasted with Judea, where their temple and city were in ruins. All this betrayed foul ingratitude and disregard of God's extraordinary favor, which is infinitely to be preferred to all the wealth of the world [Calvin and Pembellus].

for I have spread you abroad—The reasoning is: I who scattered you from your land to all quarters, can also gather you again to it.

7. O Zion … daughter of Babylon—Thou whose only sure dwelling is "Zion," inseparably connected with the temple, art altogether out of thy place in "dwelling with the daughter of Babylon" (that is, Babylon and her people, Ps 137:8; Isa 1:8).

After the glory—After restoring the "glory" (Zec 2:5; Isa 4:5; Ro 9:4) of Jehovah's presence to Jerusalem, He (God the Father) hath commissioned ME (God the Son, Isa 48:16, the Divine Angel: God thus being at once the Sender and the Sent) to visit in wrath "the nations which spoiled you." Messiah's twofold office from the Father is: (1) to glorify His Church; (2) to punish its foes (2Th 1:7-10). Both offices manifest His glory (Pr 16:4).

toucheth … the apple of his eye—namely, of Jehovah's eye (De 32:10; Ps 17:8; Pr 7:2). The pupil, or aperture, through which rays pass to the retina, is the tenderest part of the eye; the member which we most sedulously guard from hurt as being the dearest of our members; the one which feels most acutely the slightest injury, and the loss of which is irreparable.

9. shake … hand—A mere wave of God's hand can prostrate all foes (compare Ru 1:13; Job 31:21; Isa 11:15; 19:16; Ac 13:11).

a spoil to their servants—to the Jews whom they had once as their slaves (compare Isa 14:2). As the Jews' state between the return from Babylon and Christ's coming was checkered with much adversity, this prophecy can only have its fulfilment under Christ.

 

sent me—(Isa 48:16; 61:1; Joh 10:36).

10. I will dwell in … midst of thee—primarily at Messiah's first advent (Ps 40:7; Joh 1:14; Col 2:9; 1Ti 3:16); more fully at His second advent (Isa 40:10). So Zec 9:9, where see on Zec 9:9 (Isa 12:6; Eze 37:27; Zep 3:14). Meanwhile God dwells spiritually in His people (2Co 6:16).

11. many nations … joined to the Lord in that day—The result of the Jews' exile in Babylon was that, at their subsequent return, through the diffusion of knowledge of their religion, many Gentiles became proselytes, worshipping in the court of the Gentiles (1Ki 8:41). Cyrus, Darius, Alexander, Ptolemy Philadelphus, Augustus, and Tiberius, paid respect to the temple by sending offerings [Grotius]. But all this is but a shadow of the future conversion of the Gentiles which shall result from Jehovah dwelling in Jerusalem (Ps 102:15, 16; Php 2:10, 11).

sent me unto thee—"unto thee" is here added to the same formula (Zec 2:9). Zion first shall "know (generally) that Jehovah of hosts hath sent" Messiah, by the judgments inflicted by Him on her foes. Subsequently, she shall know experimentally the particular sending of Messiah unto her. Jehovah here says, "I will dwell," and then that Jehovah of hosts sent Him; therefore Jehovah the Sender and Jehovah the Sent must be One.

12. Judah his portion in the holy land—Lest the joining of the Gentile "nations to Jehovah" (Zec 2:11) should lead the Jews to fear that their peculiar relation to Him (De 4:20; 9:29; 32:9) as "His inheritance" should cease, this verse is added to assure them of His making them so hereafter "again."

choose Jerusalem again—The course of God's grace was interrupted for a time, but His covenant was not set aside (Ro 11:28, 29); the election was once for all, and therefore shall hold good for ever.

13. Be silent, O all flesh—(Hab 2:20). "Let all in silent awe and reverence await the Lord's coming interposition in behalf of His people!" The address is both to the Gentile foes, who prided themselves on their power as if irresistible, and to the unbelieving Jews, who distrusted God's promises as incredible. Three reasons why they must be silent are implied: (1) they are but "flesh," weak and ignorant; (2) He is Jehovah, all-wise and all-powerful; (3) He is already "raised up out of His place," and who can stand before Him? [Pembellus], (Ps 76:8, 9).

he is raised up out of his holy habitation—that is, out of heaven (De 26:15; 2Ch 30:27; Isa 63:15), to judge and avenge His people (Isa 26:21); or, "out of His holy" temple, contemptible and incomplete as it looked then when Zechariah urged them to rebuild it [Calvin]. But the call to all to "be silent" is rather when God has come forth from heaven where so long He has dwelt unseen, and is about to inflict vengeance on the foe, before taking up His dwelling in Zion and the temple. However, Ps 50:1, 2 ("Out of Zion"), Ps 50:3 (compare Hab 2:3), Ps 50:4, favors Calvin's view. God is now "silent" while the Gentile foe speaks arrogance against His people; but "our God shall come and no longer keep silence"; then in turn must all flesh "be silent" before Him.

 

CHAPTER 3

Zec 3:1-10. Fourth Vision. Joshua the high priest before the angel of Jehovah; accused by Satan, but justified by Jehovah through Messiah the coming Branch.

1. Joshua as high priest (Hag 1:1) represents "Jerusalem" (Zec 3:2), or the elect people, put on its trial, and "plucked" narrowly "out of the fire." His attitude, "standing before the Lord," is that of a high priest ministering before the altar erected previously to the building of the temple (Ezr 3:2, 3, 6; Ps 135:2). Yet, in this position, by reason of his own and his people's sins, he is represented as on his and their trial (Nu 35:12).

he showed me—"He" is the interpreting angel. Jerusalem's (Joshua's) "filthy garments" (Zec 3:3) are its sins which had hitherto brought down God's judgments. The "change of raiment" implies its restoration to God's favor. Satan suggested to the Jews that so consciously polluted a priesthood and people could offer no acceptable sacrifice to God, and therefore they might as well desist from the building of the temple. Zechariah encourages them by showing that their demerit does not disqualify them for the work, as they are accepted in the righteousness of another, their great High Priest, the Branch (Zec 3:8), a scion of their own royal line of David (Isa 11:1). The full accomplishment of Israel's justification and of Satan the accuser's being "rebuked" finally, is yet future (Re 12:10). Compare Re 11:8, wherein "Jerusalem," as here, is shown to be meant primarily, though including the whole Church in general (compare Job 1:9).

Satan—the Hebrew term meaning "adversary" in a law court: as devil is the Greek term, meaning accuser. Messiah, on the other hand, is "advocate" for His people in the court of heaven's justice (1Jo 2:1).

standing at his right hand—the usual position of a prosecutor or accuser in court, as the left hand was the position of the defendant (Ps 109:6). The "angel of the Lord" took the same position just before another high priest was about to beget the forerunner of Messiah (Lu 1:11), who supplants Satan from his place as accuser. Some hence explain Jude 9 as referring to this passage: "the body of Moses" being thus the Jewish Church, for which Satan contended as his by reason of its sins; just as the "body of Christ" is the Christian Church. However, Jude 9 plainly speaks of the literal body of Moses, the resurrection of which at the transfiguration Satan seems to have opposed on the ground of Moses' error at Meribah; the same divine rebuke, "the Lord rebuke thee," checked Satan in contending for judgment against Moses' body, as checked him when demanding judgment against the Jewish Church, to which Moses' body corresponds.

2. the Lord—Jehovah, hereby identified with the "angel of the Lord (Jehovah)" (Zec 3:1).

rebuke thee—twice repeated to express the certainty of Satan's accusations and machinations against Jerusalem being frustrated. Instead of lengthened argument, Jehovah silences Satan by the one plea, namely, God's choice.

chosen Jerusalem—(Ro 9:16; 11:5). The conclusive answer. If the issue rested on Jerusalem's merit or demerit, condemnation must be the award; but Jehovah's "choice" (Joh 15:16) rebuts Satan's charge against Jerusalem (Zec 1:17; 2:12; Ro 8:33, 34, 37), represented by Joshua (compare in the great atonement, Le 16:6-20, &c.), not that she may continue in sin, but be freed from it (Zec 3:7).

brand plucked out of … fire—(Am 4:11; 1Pe 4:18; Jude 23). Herein God implies that His acquittal of Jerusalem is not that He does not recognize her sin (Zec 3:3, 4, 9), but that having punished her people for it with a seventy years' captivity, He on the ground of His electing love has delivered her from the fiery ordeal; and when once He has begun a deliverance, as in this case, He will perfect it (Ps 89:30-35; Php 1:6).

3. filthy garments—symbol of sin (Pr 30:12; Isa 4:4; 64:6); proving that it is not on the ground of His people's righteousness that He accepts them. Here primarily the "filthy garments" represent the abject state temporally of the priesthood and people at the return from Babylon. Yet he "stood before the angel." Abject as he was, he was before Jehovah's eye, who graciously accepts His people's services, though mixed with sin and infirmity.

4. those that stood before him—the ministering angels (compare the phrase in 1Ki 10:8; Da 1:5).

Take away the filthy garments—In Zec 3:9 it is "remove the iniquity of that land"; therefore Joshua represents the land.

from him—literally, "from upon him"; pressing upon him as an overwhelming burden.

change of raiment—festal robes of the high priest, most costly and gorgeous; symbol of Messiah's imputed righteousness (Mt 22:11). The restoration of the glory of the priesthood is implied: first, partially, at the completion of the second temple; fully realized in the great High Priest Jesus, whose name is identical with Joshua (Heb 4:8), the Representative of Israel, the "kingdom of priests" (Ex 19:6); once clad in the filthy garments of our vileness, but being the chosen of the Father (Isa 42:1; 44:1; 49:1-3), He hath by death ceased from sin, and in garments of glory entered the heavenly holy place as our High Priest (Heb 8:1; 9:24). Then, as the consequence (1Pe 2:5), realized in the Church generally (Lu 15:22; Re 19:8), and in Israel in particular (Isa 61:10; compare Isa 3:6; 66:21).

5. And I said—Here the prophet, rejoicing at the change of raiment so far made, interposes to ask for the crowning assurance that the priesthood would be fully restored, namely, the putting the miter or priestly turban on Joshua: its fair color symbolizing the official purity of the order restored. He does not command, but prays; not "Set," but "Let them set." Vulgate and Syriac version read it, "He then said," which is the easier reading; but the very difficulty of the present Hebrew reading makes it less likely to come from a modern corrector of the text.

angel of … Lord stood by—the Divine Angel had been sitting (the posture of a judge, Da 7:9); now He "stands" to see that Zechariah's prayer be executed, and then to give the charge (Zec 3:6, 7).

6. protested—proceeded solemnly to declare. A forensic term for an affirmation on oath (Heb 6:17, 18). God thus solemnly states the end for which the priesthood is restored to the people, His own glory in their obedience and pure worship, and their consequent promotion to heavenly honor.

7. God's choice of Jerusalem (Zec 3:2) was unto its sanctification (Joh 15:16; Ro 8:29); hence the charge here which connects the promised blessing with obedience.

my charge—the ordinances, ritual and moral (Nu 3:28, 31, 32, 38; Jos 1:7-9; 1Ki 2:3; Eze 44:16).

judge my house—Thou shalt long preside over the temple ceremonial as high priest (Le 10:10; Eze 44:23; Mal 2:7) [Grotius]. Or, rule over My house, that is, My people [Maurer] (Nu 12:7; Ho 8:1). We know from De 17:9 that the priest judged cases. He was not only to obey the Mosaic institute himself, but to see that it was obeyed by others. God's people are similarly to exercise judgment hereafter, as the reward of their present faithfulness (Da 7:18, 22; Lu 19:17; 1Co 6:2); by virtue of their royal priesthood (Re 1:6).

keep my courts—guard My house from profanation.

places to walk—free ingress and egress (1Sa 18:16; 1Ki 3:7; 15:17), so that thou mayest go through these ministering angels who stand by Jehovah (Zec 4:14; 6:5; 1Ki 22:19) into His presence, discharging thy priestly function. In Eze 42:4 the same Hebrew word is used of a walk before the priests' chambers in the future temple. Zechariah probably refers here to such a walk or way; Thou shalt not merely walk among priests like thyself, as in the old temple walks, but among the very angels as thine associates. Hengstenberg translates, "I will give thee guides (from) among these," &c. But there is no "from" in the Hebrew; English Version is therefore better. Priests are called angels or "messengers" (Mal 2:7); they are therefore thought worthy to be associated with heavenly angels. So these latter are present at the assemblies of true Christian worshippers (1Co 11:10; compare Ec 5:6; Eph 3:10; Re 22:9).

8. Hear—On account of the magnitude of what He is about to say, He at once demands solemn attention.

thy fellows that sit before thee—thy subordinate colleagues in the priesthood; not that they were actually then sitting before him; but their usual posture in consultations was on chairs or benches before him, while he sat on an elevated seat as their president.

they are—From speaking to Joshua He passes to speaking of him and them, in the third person, to the attendant angels (compare Zec 3:9).

men wondered at—Hebrew, "men of wonder," that is, having a typical character (Isa 8:18; 20:3; Eze 12:11; 24:24). Joshua the high priest typifies Messiah, as Joshua's "fellows" typify believers whom Messiah admits to share His Priesthood (1Pe 2:5; Re 5:10). This, its typical character, then, is a pledge to assure the desponding Jews that the priesthood shall be preserved till the great Antitype comes. There may be also an indirect reproof of the unbelief of the multitude who "wonder" at God's servants and even at God's Son incredulously (Ps 71:7; Isa 8:18; 53:1, &c.).

behold—marking the greatness of what follows.

my servant—the characteristic title of Messiah (Isa 42:1; 49:3; 50:10; 52:13; 53:11; Eze 34:23, 24).

the Branch—Messiah, a tender branch from the almost extinct royal line of David (Zec 6:12; Isa 4:2; 11:1; Jer 23:5; 33:15). Lu 1:78, where for "day spring," "branch" may be substituted (Mal 4:2, however, favors English Version). The reference cannot be to Zerubbabel (as Grotius thinks), for he was then in the full discharge of his office, whereas "the Branch" here is regarded as future.

9. For—expressing the ground for encouragement to the Jews in building the temple: I (Jehovah) have laid the (foundation) stone as the chief architect, before (in the presence of) Joshua, by "the hand of Zerubbabel" (Zec 4:10; Ezr 3:8-13), so that your labor in building shall not be vain. Antitypically, the (foundation) stone alluded to is Christ, before called "the Branch." Lest any should think from that term that His kingdom is weak, He now calls it "the stone," because of its solidity and strength whereby it is to be the foundation of the Church, and shall crush all the world kingdoms (Ps 118:22; compare Isa 28:16; Da 2:45; Mt 21:42; 1Co 3:11; 1Pe 2:6, 7). The angel pointing to the chief stone lying before Him, intimates that a deeper mystery than the material temple is symbolized. Moore thinks the "stone" is the Jewish Church, which Jehovah engages watchfully to guard. The temple, rather, is that symbolically. But the antitype of the foundation-stone is Messiah.

upon one stone shall be seven eyes—namely, the watchful "eyes" of Jehovah's care ever fixed "upon" it (Zec 4:10) [Maurer]. The eye is the symbol of Providence: "seven," of perfection (Re 5:6; compare 2Ch 16:9; Ps 32:8). Antitypically, "the seven eyes upon the stone" are the eyes of all angels (1Ti 3:16), and of all saints (Joh 3:14, 15; 12:32), and of the patriarchs and prophets (Joh 8:56; 1Pe 1:10, 11), fixed on Christ; above all, the eyes of the Father ever rest with delight on Him. Calvin (perhaps better) considers the seven eyes to be carved on the stone, that is, not the eyes of the Father and of angels and saints ever fixed on Him, but His own sevenfold (perfect) fullness of grace, and of gifts of the Spirit (Isa 11:2, 3; Joh 1:16; 3:34; Col 1:19; 2:9), and His watchful providence now for the Jews in building the temple, and always for His Church, His spiritual temple. Thus the "stone" is not as other stones senseless, but living and full of eyes of perfect intelligence (1Pe 2:4, "a living stone"), who not only attracts the eyes (Joh 12:32) of His people, but emits illumination so as to direct them to Him.

engrave … graving—implying Messiah's exceeding beauty and preciousness; alluding to the polished stones of the temple: Christ excelled them, as much as God who "prepared His body" (Heb 10:5; compare Joh 2:21) is superior to all human builders.

remove … iniquity of that land in one day—that is, the iniquity and its consequences, namely the punishment to which the Jews heretofore had been subjected (Hag 1:6, 9-11). The remission of sin is the fountain of every other blessing. The "one day" of its removal is primarily the day of national atonement celebrated after the completion of the temple (Le 23:27) on the tenth day of the seventh month. Antitypically, the atonement by Messiah for all men, once for all ("one day") offered, needing no repetition like the Mosaic sacrifices (Heb 10:10, 12, 14).

10. under … vine … fig tree—emblem of tranquil prosperity (1Ki 4:25). Type of spiritual peace with God through Christ (Ro 5:1); and of millennial blessedness (Mic 4:4).

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

CHAPTER 4

Zec 4:1-14. Fifth Vision. The golden candlestick and the two olive trees. The temple shall be completed by the aid of God's Spirit.

1. waked me—The prophet was lying in a state of ecstatic slumber with astonishment at the previous vision. "Came again, and waked me," does not imply that the angel had departed and now returned, but is an idiom for "waked me again."

2. candlestick—symbolizing the Jewish theocracy; and ultimately, the Church of which the Jewish portion is to be the head: the light-bearer (so the original is of "lights," Mt 5:14, 16; Php 2:15) to the world.

all … gold—all pure in doctrine and practice, precious and indestructible; such is the true ideal of the Church; such she shall be (Ps 45:13).

bowl upon the top—In the candlestick of the tabernacle the plural is used, bowls (Ex 25:31). The Hebrew implies that it was the fountain of supply of oil to the lamps. Christ at the head ("on the top") of the Church is the true fountain, of whose fulness of the Spirit all we receive grace (Joh 1:16).

his seven lamps—united in one stem; so in Ex 25:32. But in Re 1:12 the seven candlesticks are separate. The Gentile churches will not realize their unity till the Jewish Church as the stem unites all the lamps in one candlestick (Ro 11:16-24). The "seven lamps," in Re 4:5, are the "seven Spirits of God."

seven pipes—feeding tubes, seven apiece from the "bowl" to each lamp (see Margin) [Maurer and Calvin]; literally, "seven and seven": forty-nine in all. The greater the number of oil-feeding pipes, the brighter the light of the lamps. The explanation in Zec 4:6 is, that man's power by itself can neither retard nor advance God's work, that the real motive-power is God's Spirit. The seven times seven imply the manifold modes by which the Spirit's grace is imparted to the Church in her manifold work of enlightening the world.

3. two olive trees—supplying oil to the bowl. The Holy Ghost, who fills with His fulness Messiah (the anointed: the "bowl"), from whom flow supplies of grace to the Church.

by it—literally, "upon it," that is, growing so as somewhat to overtop it. For the explanation of the "two" see Zec 4:12, 14.

4. The prophet is instructed in the truths meant, that we may read them with the greater reverence and attention [Calvin].

5. Knowest thou not, &c.—Not a reproof of his ignorance, but a stimulus to reflection on the mystery.

No, my lord—ingenious confession of ignorance; as a little child he casts himself for instruction at the feet of the Lord.

6. Not by might … but by my Spirit—As the lamps burned continually, supplied with oil from a source (the living olive trees) which man did not make, so Zerubbabel need not be disheartened because of his weakness; for as the work is one to be effected by the living Spirit (compare Hag 2:5) of God, man's weakness is no obstacle, for God's might will perfect strength out of weakness (Ho 1:7; 2Co 12:10; Heb 11:34). "Might and power" express human strength of every description, physical, mental, moral. Or, "might" is the strength of many (an "army," literally); "power," that of one man [Pembellus]. God can save, "whether with many, or with them that have no power" (2Ch 14:11; compare 1Sa 14:6). So in the conversion of sinners (1Co 3:6; 2Co 10:4). "Zerubbabel" is addressed as the chief civil authority in directing the work.

7. All mountain-like obstacles (Isa 40:4; 49:11) in Zerubbabel's way shall be removed, so that the crowning top-stone shall be put on, and the completion of the work be acknowledged as wholly of "grace." Antitypically, the antichristian last foe of Israel, the obstacle preventing her establishment in Palestine, about to be crushed before Messiah, is probably meant (Jer 51:25; Da 2:34, 44; Mt 21:44).

bring forth the head-stone—Primarily, bring it forth from the place where it was chiselled and give it to the workmen to put on the top of the building. It was customary for chief magistrates to lay the foundation, and also the crowning top-stone (compare Ezr 3:10). Antitypically, the reference is to the time when the full number of the spiritual Church shall be completed, and also when "all Israel shall be saved" (compare Ro 11:26; Heb 11:40; 12:22, 23; Re 7:4-9).

Grace, grace—The repetition expresses, Grace from first to last (Isa 26:3, Margin). Thus the Jews are urged to pray perseveringly and earnestly that the same grace which completed it may always preserve it. "Shoutings" of acclamation accompanied the foundation of the literal temple (Ezr 3:11, 13). So shoutings of "Hosanna" greeted the Saviour in entering Jerusalem (Mt 21:9), when about to complete the purchase of salvation by His death: His Body being the second temple, or place of God's inhabitation (Joh 2:20, 21). So when the full number of the saints and of Israel is complete, and God shall say, "It is done," then again shall "a great voice of much people in heaven" attribute all to the "grace" of God, saying, "Alleluia! Salvation, and glory, and honor, and power, unto the Lord our God" (Re 19:1, 6). Ps 118:22 regards Him as "the head-stone of the corner," that is, the foundation-stone. Compare the angels acclamations at His birth, Lu 2:14. Here it is the top-stone. Messiah is not only the "Author," but also the Finisher (Heb 12:2). "Grace" is ascribed "unto it," that is, the stone, Messiah. Hence the benediction begins, "The grace of the Lord Jesus Christ" (2Co 13:14).

9. Zerubbabel … shall … finish it—(Ezr 6:15) in the sixth year of Darius' reign.

Lord … sent me unto you—(Zec 2:9). The Divine Angel announces that in what He has just spoken, He has been commissioned by God the Father.

10. who … despised … small things—He reproves their ungrateful unbelief, which they felt because of the humble beginning, compared with the greatness of the undertaking; and encourages them with the assurance that their progress in the work, though small, was an earnest of great and final success, because Jehovah's eye is upon Zerubbabel and the work, to support Him with His favor. Contrast, "great is the day of Jezreel" (Ho 1:11) with "the day of small things" here.

they shall rejoice … with those seven; they are the eyes of the Lord—rather, "they, even those seven eyes of the Lord (compare Zec 3:9), which … shall rejoice and see (that is, rejoicingly see) the plummet (literally, the 'stone of tin') in the hand of Zerubbabel" [Moore]; the plummet in his hand indicating that the work is going forward to its completion. The Hebrew punctuation, however, favors English Version, of which the sense is, They who incredulously "despised" such "small" beginnings of the work as are made now, shall rejoicingly see its going on to completion under Zerubbabel, "with (the aid of) those seven," namely, the "seven eyes upon one stone" (Zec 3:9): which are explained, "They are the eyes of the Lord which," &c. [Pembellus]. So differently do men and Jehovah regard the "small" beginnings of God's work (Ezr 3:12; Hag 2:3). Men "despised" the work in its early stage: God rejoicingly regards it, and shall continue to do so.

run to and fro, &c.—Nothing in the whole earth escapes the eye of Jehovah, so that He can ward off all danger from His people, come from what quarter it may, in prosecuting His work (Pr 15:3; 1Co 16:9).

11, 12. Zechariah three times (Zec 4:4, 11, 12) asks as to the two olives before he gets an answer; the question becomes more minute each time. What he at first calls "two olive trees," he afterwards calls "branches," as on closer looking he observes that the "branches" of the trees are the channels through which a continual flow of oil dropped into the bowl of the lamps (Zec 4:2), and that this is the purpose for which the two olive trees stand beside the candlestick. Primarily, the "two" refer to Joshua and Zerubbabel. God, says Auberlen, at each of the transition periods of the world's history has sent great men to guide the Church. So the two witnesses shall appear before the destruction of Antichrist. Antitypically, "the two anointed ones" (Zec 4:14) are the twofold supports of the Church, the civil power (answering to Zerubbabel) and the ecclesiastical (answering to Joshua, the high priest), which in the restored Jewish polity and temple shall "stand by," that is, minister to "the Lord of the whole earth," as He shall be called in the day that He sets up His throne in Jerusalem (Zec 14:9; Da 2:44; Re 11:15). Compare the description of the offices of the "priests" and the "prince" (Isa 49:23; Eze 44:1-46:24). As in Re 11:3, 4, the "two witnesses" are identified with the two olive trees and the two candlesticks. Wordsworth explains them to mean the Law and the Gospel: the two Testaments that witness in the Church for the truth of God. But this is at variance with the sense here, which requires Joshua and Zerubbabel to be primarily meant. So Moses (the prophet and lawgiver) and Aaron (the high priest) ministered to the Lord among the covenant-people at the exodus; Ezekiel (the priest) and Daniel (a ruler) in the Babylonian captivity; so it shall be in restored Israel. Some think Elijah will appear again (compare the transfiguration, Mt 17:3, 11, with Mal 4:4, 5; Joh 1:21) with Moses. Re 11:6, which mentions the very miracles performed by Elijah and Moses (shutting heaven so as not to rain, and turning water into blood), favors this (compare Ex 7:19; 1Ki 17:1; Lu 4:25; Jas 5:16, 17). The period is the same, "three years and six months"; the scene also is in Israel (Re 11:8), "where our Lord was crucified." It is supposed that for the first three and a half years of the hebdomad (Da 9:20-27), God will be worshipped in the temple; in the latter three and a half years, Antichrist will break the covenant (Da 9:27), and set himself up in the temple to be worshipped as God (2Th 2:4). The witnesses prophesy the former three and a half years, while corruptions prevail and faith is rare (Lu 18:8); then they are slain and remain dead three and a half years. Probably, besides individual witnesses and literal years, there is a fulfilment in long periods and general witnesses, such as the Church and the Word, the civil and religious powers so far as they have witnessed for God. So "the beast" in Revelation answers to the civil power of the apostasy; "the false prophet" to the spiritual power. Man needs the priest to atone for guilt, and the prophet-king to teach holiness with kingly authority. These two typically united in Melchisedek were divided between two till they meet in Messiah, the Antitype. Zec 6:11-13 accords with this. The Holy Spirit in this His twofold power of applying to man the grace of the atonement, and that of sanctification, must in one point of view be meant by the two olive trees which supply the bowl at the top of the candlestick (that is, Messiah at the head of the Church); for it is He who filled Jesus with all the fulness of His unction (Joh 3:34). But this does not exclude the primary application to Joshua and Zerubbabel, "anointed" (Zec 4:14) with grace to minister to the Jewish Church: and so applicable to the twofold supports of the Church which are anointed with the Spirit, the prince and the priest, or minister.

12. through—literally, "by the hand of," that is, by the agency of.

branches—literally, "ears"; so the olive branches are called, because as ears are full of grain, so the olive branches are full of olives.

golden oil—literally, "gold," that is, gold-like liquor.

out of themselves—Ordinances and ministers are channels of grace, not the grace itself. The supply comes not from a dead reservoir of oil, but through living olive trees (Ps 52:8; Ro 12:1) fed by God.

13. Knowest thou not—God would awaken His people to zeal in learning His truth.

14. anointed ones—literally, "sons of oil" (Isa 5:1, Margin). Joshua the high priest, and Zerubbabel the civil ruler, must first be anointed with grace themselves, so as to be the instruments of furnishing it to others (compare 1Jo 2:20, 27).

 

 

CHAPTER 5

Zec 5:1-4. Sixth Vision. The Flying Roll. The fraudulent and perjuring transgressors of the law shall be extirpated from Judea.

1. flying roll—of papyrus, or dressed skins, used for writing on when paper was not known. It was inscribed with the words of the curse (De 27:15-26; 28:15-68). Being written implied that its contents were beyond all escape or repeal (Eze 2:9). Its "flying" shows that its curses were ready swiftly to visit the transgressors. It was unrolled, or else its dimensions could not have been seen (Zec 5:2). Being open to all, none could say in excuse he knew not the law and the curses of disobedience. As the previous visions intimated God's favor in restoring the Jewish state, so this vision announces judgment, intimating that God, notwithstanding His favor, did not approve of their sins. Being written on both sides, "on this and on that side" (Zec 5:3) [Vatablus] connects it with the two tables of the law (Ex 32:15), and implies its comprehensiveness. One side denounced "him that sweareth falsely (Zec 5:4) by God's name," according to the third commandment of the first table, duty to God; the other side denounced theft, according to the eighth commandment, which is in the second table, duty to one's neighbor.

2. length … twenty cubits … breadth … ten cubits—thirty feet by fifteen, the dimensions of the temple porch (1Ki 6:3), where the law was usually read, showing that it was divinely authoritative in the theocracy. Its large size implies the great number of the curses contained. The Hebrew for "roll" or "volume" is used of the law (Ps 40:7).

3. curse … earth—(Mal 4:6). The Gentiles are amenable to the curse of the law, as they have its substance, so far as they have not seared and corrupted conscience, written on their hearts (Ro 2:15).

cut off—literally, "cleared away."

as on this side … as on that side—both sides of the roll [Vatablus]. From this place … from this place (repeated twice, as "the house" is repeated in Zec 5:4) [Maurer]; so "hence" is used, Ge 37:17 (or, "on this and on that side," that is, on every side) [Henderson]. None can escape, sin where he may: for God from one side to the other shall call all without exception to judgment [Calvin]. God will not spare even "this place," Jerusalem, when it sins [Pembellus]. English Version seems to take Vatablus' view.

according to it—according as it is written.

4. The "theft" immediately meant is similar sacrilege to that complained of in Ne 13:10; Mal 3:8. They robbed God by neglecting to give Him His due in building His house, while they built their own houses, forswearing their obligations to Him; therefore, the "houses" they build shall be "consumed" with God's "curse." Probably literal theft and perjury accompanied their virtual theft and perjury as to the temple of God (Mal 3:5). Stealing and perjury go together; for the covetous and fraudulent perjure themselves by God's name without scruple (see Pr 30:9).

enter … the house—In vain they guard and shut themselves up who incur the curse; it will inevitably enter even when they think themselves most secure.

consume … timber … stones—not leaving a vestige of it. So the "stones" and "timber" of the house of a leper (type of the sinner) were to be utterly removed (Le 14:15; compare 1Ki 18:38).

Zec 5:5-11. Seventh Vision. The Woman in the Ephah. Wickedness and idolatry removed from the Holy Land to Babylon, there to mingle with their kindred elements.

The ephah is the Hebrew dry measure containing about a bushel, or seven and a half gallons. Alluding to the previous vision as to theft and perjury: the ephah which, by falsification of the measure, they made the instrument of defrauding, shall be made the instrument of their punishment [Grotius]. Compare "this is their resemblance" (Zec 5:6), that is, this is a representation of what the Jews have done, and what they shall suffer. Their total dispersion ("the land of Shinar" being the emblem of the various Gentile lands of their present dispersion) is herein fortetold, when the measure (to which the ephah alludes) of their sins should be full. The former vision denounces judgment on individuals; this one, on the whole state: but enigmatically, not to discourage their present building [Pembellus]. Rather, the vision is consolatory after the preceding one [Calvin]. Idolatry and its kindred sins, covetousness and fraud (denounced in the vision of the roll), shall be removed far out of the Holy Land to their own congenial soil, never to return (so Zec 3:9; Isa 27:9; 52:1; 60:21; Jer 50:20; Zep 3:13). For more than two thousand years, ever since the Babylonian exile, the Jews have been free from idolatry; but the full accomplishment of the prophecy is yet future, when all sin shall be purged from Israel on their return to Palestine, and conversion to Christ.

5. went forth—The interpreting angel had withdrawn after the vision of the roll to receive a fresh revelation from the Divine Angel to communicate to the prophet.

6. This is their resemblance—literally, "eye" (compare Eze 1:4, 5, 16). Hengstenberg translates, "Their (the people's) eye" was all directed to evil. But English Version is better. "This is the appearance (that is, an image) of the Jews in all the land" (not as English Version, "in all the earth"), that is, of the wicked Jews.

This—Here used of what was within the ephah, not the ephah itself.

7. lifted up—The cover is lifted off the ephah to let the prophet see the female personification of "wickedness" within, about to be removed from Judea. The cover being "of lead," implies that the "woman" cannot escape from the ponderous load which presses her down.

talent—literally, "a round piece": hence a talent, a weight of one hundred twenty-five pounds troy.

woman—for comparison of "wickedness" to a woman, Pr 2:16; 5:3, 4. In personifying abstract terms, the feminine is used, as the idea of giving birth to life is associated with woman.

8. wickedness—literally, "the wickedness": implying wickedness in its peculiar development. Compare "the man of sin," 2Th 2:3.

cast it—that is, her, Wickedness, who had moved more freely while the heavy lid was partially lifted off.

weight—literally, "stone," that is, round mass.

9. The agents to carry away the "woman" are, consistently with the image, "women." God makes the wicked themselves the agents of punishing and removing wickedness. "Two" are employed, as one is not enough to carry such a load [Maurer]. Or, the Assyrians and Babylonians, who carried away idolatry in the persons, respectively, of Israel and Judah [Henderson]. As two "anointed ones" (Zec 4:14) stand by the Lord as His ministers, so two winged women execute His purpose here in removing the embodiment of "wickedness": answering to the "mystery of iniquity" (the Septuagint here in Zechariah uses the same words as Paul and "the man of sin," whom the Lord shall destroy with the spirit of His mouth and the brightness of His coming, 2Th 2:3, 7, 8). Their "wings" express velocity. The "stork" has long and wide wings, for which reason it is specified; also it is a migratory bird. The "wind" helps the rapid motion of the wings. The being "lifted up between heaven and earth" implies open execution of the judgment before the eyes of all. As the "woman" here is removed to Babylon as her own dwelling, so the woman in the Apocalypse of St. John is Babylon (Re 17:3-5).

11. To build … house in … Shinar—Babylonia (Ge 10:10), the capital of the God-opposed world kingdoms, and so representing in general the seat of irreligion. As the "building of houses" in Babylon (Jer 29:5, 28) by the Jews themselves expressed their long exile there, so the building of an house for "wickedness" there implies its permanent stay.

set … upon her own base—fixed there as in its proper place. "Wickedness" being cast out of Judah, shall for ever dwell with the antichristian apostates (of whom Babylon is the type), who shall reap the fruit of it, which they deserve.

 

 

CHAPTER 6

Zec 6:1-8. Eighth Vision. The Four Chariots.

1. four chariots—symbolizing the various dispensations of Providence towards the Gentile nations which had been more or less brought into contact with Judea; especially in punishing Babylon. Compare Zec 6:8 ("the north country," that is, Babylon); Zec 1:15; 2:6. The number "four" is specified not merely in reference to the four quarters of the horizon (implying universal judgments), but in allusion to the four world kingdoms of Daniel.

from between two mountains—the valley of Jehoshaphat, between Moriah and Mount Olivet [Moore]; or the valley between Zion and Moriah, where the Lord is (Zec 2:10), and whence He sends forth His ministers of judgment on the heathen [Maurer]. The temple on Mount Moriah is the symbol of the theocracy; hence the nearest spot accessible to chariots in the valley below is the most suitable for a vision affecting Judah in relation to the Gentile world powers. The chariot is the symbol of war, and so of judgments.

 

of brass—the metal among the ancients representing hard solidity; so the immovable and resistless firmness of God's people (compare Jer 1:18). Calvin explains the "two mountains" thus: The secret purpose of God from eternity does not come forth to view before the execution, but is hidden and kept back irresistibly till the fit time, as it were between lofty mountains; the chariots are the various changes wrought in nations, which, as swift heralds, announce to us what before we knew not. The "two" may thus correspond to the number of the "olive trees" (Zec 4:3); the allusion to the "two mountains" near the temple is not necessarily excluded in this view. Henderson explains them to be the Medo-Persian kingdom, represented by the "two horns" (Da 8:3, 4), now employed to execute God's purpose in punishing the nations; but the prophecy reaches far beyond those times.

2. red—implying carnage.

black—representing sorrow; also famine (Re 6:5, 6; compare Zec 1:8).

3. white—implying joy and victory [Calvin].

grizzled—piebald. Implying a mixed dispensation, partly prosperity, partly adversity. All four dispensations, though various in character to the Gentile nation, portended alike good to God's people.

bay—rather, "strong" or "fleet"; so Vulgate [Gesenius]. The horses have this epithet, whose part it was to "walk to and fro through the earth" (Zec 6:7). However, the Septuagint and Chaldee agree with English Version in referring the Hebrew to color, not strength.

4. The prophet humbly and teachably seeks instruction from God, and therefore seeks not in vain.

5. four spirits of the heavens—heavenly spirits who "stand before Jehovah" to receive God's commands (Zec 4:14; 1Ki 22:19; Job 2:1; Lu 1:19) in heaven (of which Zion is the counterpart on earth, see on Zec 6:1), and proceed with chariot speed (2Ki 6:17; Ps 68:17) to execute them on earth in its four various quarters (Ps 104:4; Heb 1:7, 14) [Pembellus]. Or, the secret impulses of God which emanate from His counsel and providence; the prophet implies that all the revolutions in the world are from the Spirit of God and are as it were, His messengers or spirits [Calvin].

6. north country—Babylon (see on Jer 1:14). The north is the quarter specified in particular whence Judah and Israel are hereafter to return to their own land (Zec 2:6; Jer 3:18). "The black horses" go to Babylon, primarily to represent the awful desolation with which Darius visited it in the fifth year of his reign (two years after this prophecy) for revolting [Henderson]. The "white" go after the "black" horses to the same country; two sets being sent to it because of its greater cruelty and guilt in respect to Judea. The white represent Darius triumphant subjugation of it [Moore]. Rather, I think, the white are sent to victoriously subdue Medo-Persia, the second world kingdom, lying in the same quarter as Babylon, namely, north.

grizzled … toward the south—that is, to Egypt, the other great foe of God's people. It, being a part of the Græco-Macedonian kingdom, stands for the whole of it, the third world kingdom.

7. bay—rather, the "fleet" (or "strong"). As the "red" are not otherwise mentioned, the epithet "fleet" (as the Hebrew for "bay" ought to be translated) in Zec 6:3 seems to apply to all four, and here especially to the "red." Their office is to complete hereafter the work already in part executed by the previous three who have stilled Babylon, Medo-Persia, and Græco-Macedonia; namely, to punish finally the last great foe of Israel, the final form assumed by the fourth world kingdom, Rome, which is to continue down to the second advent of Christ. Hence they "walk to and fro through the earth," counterworking Satan's "going to and fro in the earth" (Job 1:7; 2Th 2:8, 9; 1Ti 4:1), in connection with the last awful development of the fourth world kingdom. Their "fleetness" is needed to counteract his restless activity; their red color implies the final great carnage (Eze 39:1-29; Re 19:17, 18, 21).

8. north … quieted … my spirit—that is, caused My anger to rest (Jud 8:3, Margin; Ec 10:4; Eze 5:13; 16:42). Babylon alone of the four great world kingdoms had in Zechariah's time been finally punished; therefore, in its case alone does God now say His anger is satisfied; the others had as yet to expiate their sin; the fourth has still to do so.

Zec 6:9-15. Ninth Vision. The Crowning of Joshua.

The double crown is placed on Joshua's head, symbolizing that the true priesthood and the kingdom shall be conferred on the one Messiah. Compare Heb 6:20; 7:1-21, on Melchisedek, who similarly combined the kingdom and priesthood as type of Messiah.

10. Take of them of the captivity—Take silver and gold (Zec 6:11) from them. The three named came from Babylon (where some of the exiled Jews still were left) to present gifts of silver and gold towards the building of the temple. But in Zec 6:11, 14, "crowns" are directed to be made of them, then to be set on Joshua's head, and to be deposited in the temple as a memorial of the donors, until Messiah shall appear.

Heldai—meaning "robust." Called Helem below.

Tobijah—that is, "the goodness of God."

Jedaiah—that is, "God knows."

which are come from Babylon—This clause in the Hebrew comes after "Josiah son of Zephaniah." Therefore, Moore thinks Josiah as well as the three "came from Babylon." But as he has a "house" at Jerusalem, he is plainly a resident, not a visitor. Therefore English Version is right; or Maurer, "Josiah son of Zephaniah, to whom they are come (as guests) from Babylon."

the same day—No time was to be lost to mark the significancy of their coming from afar to offer gifts to the temple, typifying, in the double crown made of their gifts and set on Joshua's head, the gathering in of Israel's outcasts to Messiah hereafter, who shall then be recognized as the true king and priest.

11. The high priest wore a crown above the miter (Zec 3:5; Le 8:9). Messiah shall wear many crowns, one surmounting the other (Re 19:12). It was a thing before unknown in the Levitical priesthood that the same person should wear at once the crown of a king and that of a high priest (Ps 110:4; Heb 5:10). Messiah shall be revealed fully in this twofold dignity when He shall "restore the kingdom to Israel" (Ac 1:6).

12. Behold, the man—namely, shall arise. Pilate unconsciously spake God's will concerning Him, "Behold the man" (Joh 19:5). The sense here is, "Behold in Joshua a remarkable shadowing forth of Messiah." It is not for his own sake that the crown is placed on him, but as type of Messiah about to be at once king and priest. Joshua could not individually be crowned king, not being of the royal line of David, but only in his representative character.

Branch—(See on Zec 3:8; Isa 4:2; Jer 23:5; 33:15).

he shall grow up out of his place—retaining the image of a "Branch"; "He shall sprout up from His place," that is, the place peculiar to Him: not merely from Beth-lehem or Nazareth, but by His own power, without man's aid, in His miraculous conception [Henderson]; a sense brought out in the original, "from under Himself," or "from (of) Himself" [Calvin]. Moore makes it refer to His growing lowly in His place of obscurity, "as a tender plant and a root out of a dry ground" (Isa 53:2), for thirty years unknown except as the son of a carpenter. Maurer translates, "Under Him there shall be growth (in the Church)." English Version accords better with the Hebrew (compare Ex 10:23). The idea in a Branch is that Christ's glory is growing, not yet fully manifested as a full-grown tree. Therefore men reject Him now.

build the temple—The promise of the future true building of the spiritual temple by Messiah (Mt 16:18; 1Co 3:17; 2Co 6:16; Eph 2:20-22; Heb 3:3) is an earnest to assure the Jews, that the material temple will be built by Joshua and Zerubbabel, in spite of all seeming obstacles. It also raises their thoughts beyond the material to the spiritual temple, and also to the future glorious temple, to be reared in Israel under Messiah's superintendence (Eze 40:1-43:27). The repetition of the same clause (Zec 6:13) gives emphasis to the statement as to Messiah's work.

13. bear the glory—that is, wear the insignia of the kingly glory, "the crowns" (Ps 21:5; 102:16; Isa 52:13). He himself shall bear the glory, not thou, Joshua, though thou dost bear the crowns. The Church's dignity is in her head alone, Christ. So Eliakim, type of Messiah, was to have "all the glory of his father's house hung upon him" (Isa 22:24).

sit—implying security and permanence.

priest … throne—(Ge 14:18; Ps 110:4; Heb 5:6, 10; 6:20; 7:1-28).

counsel of peace … between … both—Joshua and Zerubbabel, the religious and civil authorities co-operating in the temple, typify the peace, or harmonious union, between both the kingly and priestly offices. The kingly majesty shall not depress the priestly dignity, nor the priestly dignity the kingly majesty [Jerome]. The peace of the Church, formerly sought for in the mutual "counsels" of the kings and the priests, who had been always distinct, shall be perfectly ensured by the concurrence of the two offices in the one Messiah, who by His mediatorial priesthood purchases it, and by His kingly rule maintains it. Vitringa takes "His throne" to be Jehovah the Father's. Thus it will be, "there shall be … peace between the Branch and Jehovah" [Ludovicus De Dieu]. The other view is better, namely, "Messiah's throne." As Priest He expiates sin; as King, extirpates it. "Counsel of peace," implies that it is the plan of infinite "wisdom," whence Messiah is called "Counsellor" (Isa 9:6; Eph 1:8, 11; Heb 6:17). Peace between the kingly and priestly attributes of Messiah implies the harmonizing of the conflicting claims of God's justice as a King, and His love as a Father and Priest. Hence is produced peace to man (Lu 2:14; Ac 10:36; Eph 2:13-17). It is only by being pardoned through His atonement and ruled by His laws, that we can find "peace." The royal "throne" was always connected with the "temple," as is the case in the Apocalypse (Re 7:15), because Christ is to be a king on His throne and a priest, and because the people, whose "king" the Lord is, cannot approach Him except by a priestly mediation [Roos]. Jesus shall come to effect, by His presence (Isa 11:4; Da 7:17), that which in vain is looked for, in His absence, by other means. He shall exercise His power mediatorially as priest on His throne (Zec 6:13); therefore His reign is for a limited period, which it could not be if it were the final and everlasting state of glory. But being for a special purpose, to reconcile all things in this world, now disordered by sin, and so present it to God the Father that He may again for the first time since the fall come into direct connection with His creatures; therefore it is limited, forming the dispensation in the fulness of times (Eph 1:10), when God shall gather in one all things in Christ, the final end of which shall be, "God all in all" (1Co 15:24-28).

14. the crowns shall be to Helem … a memorial—deposited in the temple, to the honor of the donors; a memorial, too, of the coronation of Joshua, to remind all of Messiah, the promised antitypical king-priest, soon to come. Helem, the same as Heldai above. So Hen (that is, "favor") is another name for Josiah (that is, "God founds") above. The same person often had two names.

15. they … far off shall … build—The reason why the crowns were made of gold received from afar, namely, from the Jews of Babylon, was to typify the conversion of the Gentiles to Messiah, King of Israel. This, too, was included in the "peace" spoken of in Zec 6:13 (Ac 2:39; Eph 2:12-17). Primarily, however, the return of the dispersed Israelites "from afar" (Isa 60:9) to the king of the Jews at Jerusalem is intended, to be followed, secondly, by the conversion of the Gentiles from "far off" (Zec 2:11; 8:2-2, 23; Isa 60:10; 57:19).

build in the temple—Christ "builds the temple" (Zec 6:12, 13; Heb 3:3, 4): His people "build in the temple." Compare Heb 3:2, "Moses in His house."

ye shall know, &c.—when the event corresponds to the prediction (Zec 2:9; 4:9).

this shall come to pass, if ye … obey, &c.—To the Jews of Zechariah's day a stimulus is given to diligent prosecution of the temple building, the work which it was meanwhile their duty to fulfil, relying on the hope of the Messiah afterwards to glorify it. The completion of the temple shall "come to pass," if ye diligently on your part "obey the Lord." It is not meant that their unbelief could set aside God's gracious purpose as to Messiah's coming. But there is, secondarily, meant, that Messiah's glory as priest-king of Israel shall not be manifested to the Jews till they turn to Him with obedient penitence. They meanwhile are cast away "branches" until they be grafted in again on the Branch and their own olive tree (Zec 3:8; 12:10-12; Mt 23:39; Ro 11:16-24).

 

CHAPTER 7

Zec 7:1-14. II. Didactic Part, Seventh and Eighth chapters. Obedience, Rather than Fasting, Enjoined: Its Reward.

1. fourth year of … Darius—two years after the previous prophecies (Zec 1:1, &c.).

Chisleu—meaning "torpidity," the state in which nature is in November, answering to this month.

2. they … sent unto … house of God—The Jews of the country sent to the house of God or congregation at Jerusalem. The altar was long since reared (Ezr 3:3), though the temple was not completed till two years afterwards (Ezr 6:15). The priests' duty was to give decision on points of the law (De 17:9; Mt 2:4). Beth-el is here used instead of Beth-Jehovah, because the religious authorities, rather than the house itself (designated "Beth-Jehovah" in Zec 7:3), are intended. The old Beth-el had long ceased to be the seat of idol-worship, so that the name had lost its opprobrious meaning. "The house of the Lord" is used for the congregation of worshippers headed by their priests (Zec 3:7; Ho 8:1). Maurer makes the "house of God" nominative to "sent." Henderson makes "Beth-el" so.

Sherezer—an Assyrian name meaning, "Prefect of the treasury."

Regemmelech—meaning, "The king's official." These names perhaps intimate the semi-heathen character of the inquirers, which may also be implied in the name "Beth-el" (Hebrew for "house of God"), so notorious once for its calf-worship. They sent to Jehovah's house as their forefathers sent to old Beth-el, not in the spirit of true obedience.

pray before the Lord—literally, "to entreat the face of," that is, to offer sacrifices, the accompaniment of prayers, to conciliate His favor (1Sa 13:12).

3. Should I weep in the fifth month—"I" represents here the people of God (compare Zec 8:21). This rather favors Maurer's view, taking "the house of God," the congregation, as nominative to "sent." Their hypocrisy appeared because they showed more concern about a ceremony of human institution (not improper in itself) than about moral obedience. If, too, they had trusted God's promise as to the restoration of Church and State, the fast would have now given place to joy, for which there was more cause than for grief [Pembellus].

to the prophets—Haggai and Zechariah especially. The tenth day of the fifth month was kept a fast, being the anniversary of the destruction of Jerusalem (Jer 52:12-14). They ask, Should the fast be continued, now that the temple and city are being restored?

separating myself—sanctifying myself by separation, not only from food, but from all defilements (compare Joe 2:16) as was usual in a solemn fast.

5. Speak unto all—The question had been asked in the name of the people in general by Sherezer and Regemmelech. The self-imposed fast they were tired of, not having observed it in the spirit of true religion.

seventh month—This fast was in memory of the murder of Gedaliah and those with him at Mizpah, issuing in the dispersion of the Jews (2Ki 25:25, 26; Jer 41:1-3).

did ye … fast unto me?—No; it was to gratify yourselves in hypocritical will-worship. If it had been "unto Me," ye would have "separated yourselves" not only from food, but from your sins (Isa 58:3-7). They falsely made the fast an end intrinsically meritorious in itself, not a means towards God's glory in their sanctification. The true principle of piety, reference to God, was wanting: hence the emphatic repetition of "unto Me." Before settling questions as to the outward forms of piety (however proper, as in this case), the great question was as to piety itself; that being once settled, all their outward observances become sanctified, being "unto the Lord" (Ro 14:6).

6. did not ye eat for yourselves?—literally, "Is it not ye who eat?" that is, it is not unto Me and My glory. It tends no more to My glory, your feasting than your fasting.

7. Should ye not hear the words—rather, "Should ye not do the words," as their question naturally was as to what they should do (Zec 7:3); "hearing" is not mentioned till Zec 7:12. The sense is, It is not fasts that Jehovah requires of you, but that ye should keep His precepts given to you at the time when Jerusalem was in its integrity. Had ye done so then, ye would have had no occasion to institute fasts to commemorate its destruction, for it would never have been destroyed (Zec 7:9-14) [Maurer]. Or, as the Margin, "Are not these the words" of the older prophets (Isa 58:3; Jer 14:12) which threatened a curse for disobedience, which the event has so awfully confirmed. If ye follow them in sin, ye must follow them in suffering. English Version is good sense: Ye inquire anxiously about the fasts, whereas ye ought to be anxious about hearing the lesson taught by the former prophets and verified in the nation's punishment; penitence and obedience are required rather than fasts.

the plain—southwest of Jerusalem. They then inhabited securely the region most unguarded.

9. speaketh—implying that these precepts addressed to their ancestors were the requirements of Jehovah not merely then, but now. We must not only not hurt, but we must help our fellow men. God is pleased with such loving obedience, rather than with empty ceremonies.

10. imagine evil—that is, devise evil. The Septuagint takes it, Harbor not the desire of revenge (Le 19:18). "Devise evil against one another" is simpler (Ps 36:4; Mic 2:1).

11. pulled away the shoulder—literally, "presented a refractory shoulder"; an image from beasts refusing to bear the yoke (Ne 9:29, Margin).

stopped … ears—(Isa 6:10; Jer 7:26; Ac 7:57).

12. hearts … adamant—(Eze 3:9; 11:19).

Lord … sent in Spirit by … prophets—that is, sent by the former prophets inspired with His Spirit.

therefore … great wrath—(2Ch 36:16). As they pushed from them the yoke of obedience, God laid on them the yoke of oppression. As they made their heart hard as adamant, God brake their hard hearts with judgments. Hard hearts must expect hard treatment. The harder the stone, the harder the blow of the hammer to break it.

13. he cried—by His prophets.

they cried—in their calamities.

I … not hear—retribution in kind (Pr 1:24-26; Isa 1:15; Mic 3:4).

14. whirlwind—of wrath (Na 1:3).

nations whom they knew not—foreign and barbarous.

desolate after them—after their expulsion and exile. It was ordered remarkably by God's providence, that no occupants took possession of it, but that during the Jews' absence it was reserved for them against their return after seventy years.

they laid … desolate—The Jews did so by their sins. The blame of their destruction lay with themselves, rather than with the Babylonians (2Ch 36:21).

pleasant land—Canaan. Literally, "the land of desire" (Jer 3:19).

 

CHAPTER 8

Zec 8:1-23. Continuation of the Subject in the Seventh Chapter. After urging them to obedience by the fate of their fathers, he urges them to it by promises of coming prosperity.

2. jealous for Zion—(Zec 1:14).

with great fury—against her oppressors.

3. I am returned—that is, I am determined to return. My decree to that effect is gone forth.

Jerusalem … city of truth—that is, faithful to her God, who is the God of truth (Isa 1:21, 26; Joh 17:17). Never yet fully fulfilled, therefore still to be so.

the mountain of the Lord—(Isa 2:2, 3).

holy mountain—(Jer 31:23).

4. So tranquil and prosperous shall the nation be that wars shall no longer prematurely cut off the people: men and women shall reach advanced ages. The promise of long life was esteemed one of the greatest blessings in the Jewish theocracy with its temporal rewards of obedience (Ex 20:12; De 4:40). Hence this is a leading feature in millennial blessedness (Isa 65:20, 22).

for very age—literally, "for multitude of days."

5. boys and girls playing—implying security and a numerous progeny, accounted a leading blessing among the Jews. Contrast Jer 6:11; 9:21.

6. However impossible these things just promised by Me seem to you, they are not so with God. The "remnant" that had returned from the captivity, beholding the city desolate and the walls and houses in ruins, could hardly believe what God promised. The expression "remnant" glances at their ingratitude in rating so low God's power, though they had experienced it so "marvellously" displayed in their restoration. A great source of unbelief is, men "limit" God's power by their own (Ps 78:19, 20, 41).

these days—"of small things" (Zec 4:10), when such great things promised seemed incredible. Maurer, after Jerome, translates, "in those days"; that is, if the thing which I promised to do in those days, seems "marvellous," &c.

7. save my people from … east … west—that is, from every region (compare Ps 50:1; the "West" is literally, "the going down of the sun") to which they are scattered; they are now found especially in countries west of Jerusalem. The dispersion under Nebuchadnezzar was only to the east, namely, to Babylonia. The restoration, including a spiritual return to God (Zec 8:8), here foretold, must therefore be still future (Isa 11:11, 12; 43:5, 6; Eze 37:21; Am 9:14, 15; also Zec 13:9; Jer 30:22; 31:1, 33).

8. in truth—in good faith, both on their side and Mine: God being faithful to His everlasting covenant and enabling them by His Spirit to be faithful to Him.

9-13. All adversities formerly attended them when neglecting to build the temple: but now God promises all blessings, as an encouragement to energy in the work.

hands … strong—be of courageous mind (2Sa 16:21), not merely in building, but in general, as having such bright prospects (Zec 8:13, &c.).

these days—the time that had elapsed between the prophet's having spoken "these words" and the time (Zec 8:10; compare Hag 2:15-19) when they set about in earnest restoring the temple.

the prophets—Haggai and Zechariah himself (Ezr 5:1, 2). The same prophets who promised prosperity at the foundation of the temple, now promised still greater blessings hereafter.

10. before these days—before the time in which ye again proceeded with the building of the temple (Zec 8:9), namely, at the time that the temple lay neglected.

no hire for man … beast—that is, no produce of the field to repay the labor of man and beast on it (Hag 1:6, 9, 10; 2:16).

neither … peace to him that went out or came in—(2Ch 15:5). No one could in safety do his business at home or abroad, in the city or in the country, whether going or returning.

because of the affliction—so sorely pressed were they by the foe outside. Maurer translates, "Because of the foe" (Ezr 4:1).

every one against … neighbour—There was internal discord, as well as foes from without.

11. "But now that the temple has been built, I will not do as I had formerly done to those who returned from Babylon" [Jerome]. Henceforth I will bless you.

12. seed … prosperous—that is, shall not fair to yield abundantly (Ho 2:21, 22; Hag 2:19). Contrast with this verse Hag 1:6, 9-11; 2:16.

dew—especially beneficial in hot countries where rain is rare.

13. a curse—As the heathen have made you another name for "a curse," wishing to their foes as bad a lot as yours (Jer 24:9; 29:18); so your name shall be a formula of blessing, so that men shall say to their friend, May thy lot be as happy as that of Judah (Ge 48:20). Including also the idea of the Jews being a source of blessing to the Gentile nations (Mic 5:7; Zep 3:20). The distinct mention of "Judah" and "Israel" proves that the prophecy has not yet had its full accomplishment, as Israel (the ten tribes) has never yet been restored, though individuals of Israel returned with Judah.

14. I thought—I determined.

you—that is, your fathers, with whom ye are one; the Jewish Church of all ages being regarded as an organic whole (compare Hag 2:5; Mt 23:31, 32).

repented not—I changed not My purpose, because they changed not their mind (2Ch 36:16). With the froward God shows Himself froward (Ps 18:26). If the threatened punishment has been so unchangeably inflicted, much more will God surely give the promised blessing, which is so much more consonant to His nature (Jer 31:28).

16, 17. The promised blessings are connected with obedience. God's covenanted grace will lead those truly blessed by it to holiness, not licentiousness.

truth to … neighbour—not that the truth should not be spoken to foreigners too; but He makes it an aggravation of their sin, that they spared not even their brethren. Besides, and above all outward ordinances (Zec 7:3), God requires truth and justice.

judgment of … peace—Equitable decisions tend to allay feuds and produce peace.

gates—the place where courts of judicature in the East were held.

17. all these … I hate—therefore ye too ought to hate them. Religion consists in conformity to God's nature, that we should love what God loves and hate what God hates.

18, 19. The prophet answers the query (Zec 7:3) as to the fast in the fifth month, by a reply applying to all their fasts: these are to be turned into days of rejoicing. So Jesus replied to His disciples when similarly consulting Him as to why fasting was not imposed by Him, as it was by John the Baptist. When the Sun of righteousness shines, tears are dried up (Mt 9:15). So hereafter (Isa 35:10).

19. fast of … fourth month—On the fourth month of the eleventh year of Zedekiah's reign, on the ninth day, Jerusalem was taken (Jer 39:2; 52:6, 7). It was therefore made a fast day.

fifth … seventh—(See on Zec 7:3; Zec 7:5).

tenth—On the tenth month and tenth day, in the ninth year of Zedekiah, the siege began (Jer 52:4).

therefore love the truth—or, "only love." English Version is better. God's blessing covenanted to Israel is not made to depend on Israel's goodness: but Israel's goodness should follow as the consequence of God's gracious promises (Zec 8:16, 17; Zec 7:9, 10). God will bless, but not those who harden themselves in sin.

20. (Isa 2:3; Mic 4:2).

Thus saith the Lord of hosts—a preface needed to assure the Jews, now disheartened by the perils surrounding them, and by the humble aspect of the temple. "Unlikely as what follows may seem to you, Jehovah of hosts, boundless in resources, saith it, therefore it shall be so." Just before Christ's coming, a feeling grew up among the heathen of the unsatisfactoriness of their systems of religion and philosophy; this disposed them favorably towards the religion of the Jew, so that proselytes embraced the worship of Jehovah from various parts of Asia; these again were predisposed to embrace Christianity when it was preached to them (Ac 2:9-12, 41). But the full accomplishment of the conversion of the Gentiles foretold here is reserved till "Jerusalem" (Zec 8:22) becomes the center of Christianized Jewry (Ro 11:12, 15).

21. Let us … I—manifesting zeal and love: converted themselves, they seek the conversion of others (So 1:4). To exhortation in general ("Let us go"), they add individual example ("I will go"). Or, the change from plural to singular implies that the general consent in religious earnestness leads each individual to decide for God.

go speedily—literally, "go, going"; implying intense earnestness.

pray—Hebrew, "entreat the face" (Zec 7:2); entreat His favor and grace.

22. many … strong nations … in Jerusalem—In contrast to the few and weak Jews now building the temple and city, then such shall be their influence that many and strong nations shall come to worship Jehovah their God in Jerusalem (Isa 60:3; 66:23).

23. ten—a definite number for an indefinite. So in Le 22:26; Nu 14:22.

of all languages of the nations—that is, of nations of all languages (compare Isa 66:18; Re 7:9).

take hold of the skirt—a gesture of suppliant entreaty as to a superior. Compare Isa 3:6; 4:1, on a different occasion. The Gentiles shall eagerly seek to share the religious privileges of the Jew. The skirt with a fringe and blue ribbon upon it (Nu 15:38; De 22:12) was a distinguishing badge of a Jew.

God is with you—the effect produced on unbelievers in entering the assemblies of the Church (1Co 14:25). But primarily, that produced on the nations in witnessing the deliverance of the Jews by Cyrus. Finally, that to be produced on the nations by the future grand interposition of Messiah in behalf of His people.

 

CHAPTER 9

Zec 9:1-17. Ninth to Fourteenth Chapters Are Prophetical.

Written long after the previous portions of the book, whence arise the various features which have been made grounds for attacking their authenticity, notwithstanding the testimony of the Septuagint and of the compilers of the Jewish canon in their favor. See Introduction.

Alexander's Conquests in Syria (Zec 9:1-8). God's People Safe because Her King Cometh Lowly, but a Saviour (Zec 9:9-10). The Maccabean Deliverance a Type Thereof (Zec 9:11-17).

1. in … Hadrach—rather, concerning or against Hadrach (compare Isa 21:13). "Burden" means a prophecy BURDENED with wrath against the guilty. Maurer, not so well, explains it, What is taken up and uttered, the utterance, a solemn declaration.

Hadrach—a part of Syria, near Damascus. As the name is not mentioned in ancient histories, it probably was the less-used name of a region having two names ("Hadrach" and "Bikathaven," Am 1:5, Margin); hence it passed into oblivion. An ancient Rabbi Jose is, however, stated to have expressly mentioned it. An Arab, Jos. Abassi, in 1768 also declared to Michaelis that there was then a town of that name, and that it was capital of the region Hadrach. The name means "enclosed" in Syrian, that is, the west interior part of Syria, enclosed by hills, the Cœlo-Syria of Strabo [Maurer]. Jerome considers Hadrach to be the metropolis of Cœlo-Syria, as Damascus was of the region about that city. Hengstenberg regards Hadrach as a symbolical name of Persia, which Zechariah avoids designating by its proper name so as not to offend the government under which he lived. But the context seems to refer to the Syrian region. Gesenius thinks that the name is that of a Syrian king, which might more easily pass into oblivion than that of a region. Compare the similar "land of Sihon," Ne 9:22.

Damascus … rest thereof—that is, the place on which the "burden" of the Lord's wrath shall rest. It shall permanently settle on it until Syria is utterly prostrate. Fulfilled under Alexander the Great, who overcame Syria [Curtius, Books 3 and 4].

eyes of man, as of all … Israel … toward the Lord—The eyes of men in general, and of all Israel in particular, through consternation at the victorious progress of Alexander, shall be directed to Jehovah. The Jews, when threatened by him because of Jaddua the high priest's refusal to swear fealty to him, prayed earnestly to the Lord, and so were delivered (2Ch 20:12; Ps 23:2). Typical of the effect of God's judgments hereafter on all men, and especially on the Jews in turning them to Him. Maurer, Pembellus and others, less probably translate, "The eyes of the Lord are upon man, as they are upon all Israel," namely, to punish the ungodly and to protect His people. He, who has chastised His people, will not fail to punish men for their sins severely. The "all," I think, implies that whereas men's attention generally (whence "man" is the expression) was directed to Jehovah's judgments, all Israel especially looks to Him.

2. Hamath—a Syrian kingdom with a capital of the same name, north of Damascus.

shall border thereby—shall be joined to Damascus in treatment, as it is in position; shall share in the burden of wrath of which Damascus is the resting-place. Maurer understands "which"; "Hamath, which borders on Damascus, also shall be the resting-place of Jehovah's wrath" (the latter words being supplied from Zec 9:1). Riblah, the scene of the Jews' sufferings from their foe, was there: it therefore shall suffer (2Ki 23:33; 25:6, 7, 20, 21).

Tyrus … Zidon—lying in the conqueror's way on his march along the Mediterranean to Egypt (compare Isa 23:1-18). Zidon, the older city, surrendered, and Abdolonymus was made its viceroy.

very wise—in her own eyes. Referring to Tyre: Zec 9:3 shows wherein her wisdom consisted, namely, in building a stronghold, and heaping up gold and silver (Eze 38:3, 5, 12, 17). On Alexander's expressing his wish to sacrifice in Hercules' temple in New Tyre on the island, she showed her wisdom in sending a golden crown, and replying that the true and ancient temple of Hercules was at Old Tyre on the mainland. With all her wisdom she cannot avert her doom.

3. The heathen historian, Diodorus Siculus [17.40], confirms this. "Tyre had the greatest confidence owing to her insular position and fortifications, and the abundant stores she had prepared." New Tyre was on an island seven hundred paces from the shore. As Isaiah's and Ezekiel's (Eze 27:1-36) prophecies were directed against Old Tyre on the mainland and were fulfilled by Nebuchadnezzar, so Zechariah's are against New Tyre, which was made seemingly impregnable by a double wall one hundred fifty feet high, as well as the sea on all sides.

4. (Eze 26:4, 12; 27:27).

cast her out—Hebrew, "dispossess her," that is, will cast her inhabitants into exile [Grotius]. Alexander, though without a navy, by incredible labor constructed a mole of the ruins of Old Tyre (fulfilling Eze 26:4-12, &c., by "scraping her dust from her," and "laying her stones, timber, and dust in the midst of the water"), from the shore to the island, and, after a seven months' siege, took the city by storm, slew with the sword about eight thousand, enslaved thirteen thousand, crucified two thousand, and set the city on "fire," as here foretold [Curtius, Book 4].

smite her power in the sea—situated though she be in the sea, and so seeming impregnable (compare Eze 28:2, "I sit in the seat of God, in the midst of the sea"). "Her power" includes not only her fortifications, but her fleet, all of which Alexander sank in the sea before her very walls [Curtius, Book 4]. Eze 26:17 corresponds, "How art thou destroyed which wast strong in the sea!"

5. Ashkelon, &c.—Gath alone is omitted, perhaps as being somewhat inland, and so out of the route of the advancing conqueror.

Ekron … expectation … ashamed—Ekron, the farthest north of the Philistine cities, had expected Tyre would withstand Alexander, and so check his progress southward through Philistia to Egypt. This hope being confounded ("put to shame"), Ekron shall "fear."

 

king shall perish from Gaza—Its government shall be overthrown. In literal fulfilment of this prophecy, after a two month's siege, Gaza was taken by Alexander, ten thousand of its inhabitants slain, and the rest sold as slaves. Betis the satrap, or petty "king," was bound to a chariot by thongs thrust through the soles of his feet, and dragged round the city.

6. bastard—not the rightful heir; vile and low men, such as are bastards (De 23:2) [Grotius]. An alien; so the Septuagint; implying the desolation of the region wherein men shall not settle, but sojourn in only as aliens passing through [Calvin].

7. take … his blood out of … mouth—Blood was forbidden as food (Ge 9:4; Le 7:26).

abominations—things sacrificed to idols and then partaken of by the worshippers (Nu 25:2; Ac 15:29). The sense is, "I will cause the Philistines to cease from the worship of idols."

even he shall be for our God—"even he," like Hamath, Damascus, Tyre, &c., which, these words imply, shall also be converted to God (Isa 56:3, "son of the stranger joined himself to the Lord") [Rosenmuller]. The "even," however, may mean, Besides the Hebrews, "even" the Philistine shall worship Jehovah (so Isa 56:8) [Maurer].

he shall be as a governor in Judah—On the conversion of the Philistine prince, he shall have the same dignity "in Judah as a governor"; there shall be no distinction [Henderson]. The Philistine princes with their respective states shall equally belong to the Jews' communion, as if they were among the "governors" of states "in Judah" [Maurer].

Ekron as a Jebusite—The Jebusites, the original inhabitants of Jerusalem, who, when subjugated by David, were incorporated with the Jews (2Sa 24:16, &c.), and enjoyed their privileges: but in a subordinate position civilly (1Ki 9:20, 21). The Jebusites' condition under Solomon being that of bond-servants and tributaries, Calvin explains the verse differently: "I will rescue the Jew from the teeth of the Philistine foe (image from wild beasts rending their prey with their teeth), who would have devoured him, as he would devour blood or flesh of his abominable sacrifices to idols: and even he, the seemingly ignoble remnant of the Jews, shall be sacred to our God (consecrated by His favor); and though so long bereft of dignity, I will make them to be as governors ruling others, and Ekron shall be a tributary bond-servant as the Jebusite? Thus the antithesis is between the Jew that remaineth (the elect remnant) and the Ekronite.

8. encamp about—(Ps 34:7).

mine house—namely, the Jewish people (Zec 3:7; Ho 8:1) [Maurer]. Or, the temple: reassuring the Jews engaged in building, who might otherwise fear their work would be undone by the conqueror [Moore]. The Jews were, in agreement with this prophecy, uninjured by Alexander, though he punished the Samaritans. Typical of their final deliverance from every foe.

passeth by … returneth—Alexander, when advancing against Jerusalem, was arrested by a dream, so that neither in "passing by" to Egypt, nor in "returning," did he injure the Jews, but conferred on them great privileges.

no oppressor … pass through … any more—The prophet passes from the immediate future to the final deliverance to come (Isa 60:18; Eze 28:24).

seen with mine eyes—namely, how Jerusalem has been oppressed by her foes [Rosenmuller] (Ex 3:7; 2:25). God is said now to have seen, because He now begins to bring the foe to judgment, and manifests to the world His sense of His people's wrongs.

9. From the coming of the Grecian conqueror, Zechariah makes a sudden transition, by the prophetical law of suggestion, to the coming of King Messiah, a very different character.

daughter of Zion—The theocratic people is called to "rejoice" at the coming of her King (Ps 2:11).

unto thee—He comes not for His own gain or pleasure, as earthly kings come, but for the sake of His Church: especially for the Jews' sake, at His second coming (Ro 11:26).

he is just—righteous: an attribute constantly given to Messiah (Isa 45:21; 53:11; Jer 23:5, 6) in connection with salvation. He does not merely pardon by conniving at sin, but He justifies by becoming the Lord our righteousness fulfiller, so that not merely mercy, but justice, requires the justification of the sinner who by faith becomes one with Christ. God's justice is not set aside by the sinner's salvation, but is magnified and made honorable by it (Isa 42:1, 21). His future reign "in righteousness," also, is especially referred to (Isa 32:1).

having salvation—not passively, as some interpret it, "saved," which the context, referring to a "king" coming to reign, forbids; also the old versions, the Septuagint, Syriac, and Vulgate, give Saviour. The Hebrew is reflexive in sense, "showing Himself a Saviour; … having salvation in Himself" for us. Endowed with a salvation which He bestows as a king. Compare Margin, "saving Himself." Compare Mt 1:21, in the Greek, "Himself shall save His people"; that is, not by any other, but by Himself shall He save [Pearson On the Creed]. His "having salvation" for others manifested that He had in Himself that righteousness which was indispensable for the justification of the unrighteous (1Co 1:30; 2Co 5:21; 1Jo 2:1). This contrasts beautifully with the haughty Grecian conqueror who came to destroy, whereas Messiah came to save. Still, Messiah shall come to take "just" vengeance on His foes, previous to His reign of peace (Mal 4:1, 2).

lowly—mild, gentle: corresponding to His "riding on an ass" (not a despised animal, as with us; nor a badge of humiliation, for princes in the East rode on asses, as well as low persons, Jud 5:10), that is, coming as "Prince of peace" (Zec 9:10; Isa 9:6); the "horse," on the contrary is the emblem of war, and shall therefore be "cut off." Perhaps the Hebrew includes both the "lowliness" of His outward state (which applies to His first coming) and His "meekness" of disposition, as Mt 21:5 quotes it (compare Mt 11:29), which applies to both His comings. Both adapt Him for loving sympathy with us men; and at the same time are the ground of His coming manifested exaltation (Joh 5:27; Php 2:7-9).

colt—untamed, "whereon yet never man sat" (Lu 19:30). The symbol of a triumphant conqueror and judge (Jud 5:10; 10:4; 12:14).

foal of an ass—literally, "asses": in Hebrew idiom, the indefinite plural for singular (so Ge 8:4, "mountains of Ararat," for one of the mountains). The dam accompanied the colt (Mt 21:2). The entry of Jesus into Jerusalem at His first coming is a pledge of the full accomplishment of this prophecy at His second coming. It shall be "the day of the Lord" (Ps 118:24), as that first Palm Sunday was. The Jews shall then universally (Ps 118:26) say, what some of them said then, "Blessed is He that cometh in the name of the Lord" (compare Mt 21:9, with Mt 23:39); also "Hosanna," or "Save now, I beseech thee." "Palms," the emblem of triumph, shall then also be in the hands of His people (compare Joh 12:13, with Re 7:9, 10). Then also, as on His former entry, shall be the feast of tabernacles (at which they used to draw water from Siloam, quoting Isa 12:3). Compare Ps 118:15, with Zec 14:16.

10. (Isa 2:4; Ho 2:18; Mic 5:10).

Ephraim … Jerusalem—the ten tribes, and Judah and Benjamin; both alike to be restored hereafter.

speak peace—command it authoritatively.

dominion … from sea … river … ends of … earth—fulfilling Ge 15:18; Ex 23:31; and Ps 72:8. "Sea … sea," are the Red Sea and Mediterranean. The "river" is the Euphrates. Jerusalem and the Holy Land, extended to the limits promised to Abraham, are to be the center of His future dominion; whence it will extend to the remotest parts of the earth.

11. As for thee also—that is, the daughter of Zion," or "Jerusalem" (Zec 9:9): the theocracy. The "thee also," in contradistinction to Messiah spoken of in Zec 9:10, implies that besides cutting off the battle-bow and extending Messiah's "dominion to the ends of the earth," God would also deliver for her her exiled people from their foreign captivity.

by the blood of thy covenant—that is, according to the covenant vouchsafed to thee on Sinai, and ratified by the blood of sacrifices (Ex 24:8; Heb 9:18-20).

pit wherein … no water—Dungeons were often pits without water, miry at the bottom, such as Jeremiah sank in when confined (Ge 37:24; Jer 38:6). An image of the misery of the Jewish exiles in Egypt, Greece, &c., under the successors of Alexander, especially under Antiochus Epiphanes, who robbed and profaned the temple, slew thousands, and enslaved more. God delivered them by the Maccabees. A type of the future deliverance from their last great persecutor hereafter (Isa 51:14; 60:1).

12. stronghold—in contrast to the "pit" (Zec 9:11); literally, "a place cut off from access." Maurer thinks, "a height" (Ps 18:33). An image for the security which the returning Jews shall have in Messiah (Zec 9:8) encamped about His people (Ps 46:1, 5; compare Isa 49:9; Pr 18:10).

prisoners of hope—that is, who in spite of afflictions (Job 13:15; Ps 42:5, 11) maintain hope in the covenant-keeping God; in contrast to unbelievers, who say, "There is no hope" (Jer 2:25; 18:12). Especially those Jews who believe God's word to Israel (Jer 31:17), "there is hope in the end, that thy children shall come again to their own border," and do not say, as in Eze 37:11, "Our hope is lost." Primarily, the Jews of Zechariah's time are encouraged not to be dispirited in building by their trials; secondarily, the Jews before the coming restoration are encouraged to look to Messiah for deliverance from their last oppressors.

even to-day—when your circumstances seem so unpromising; in contrast with the "day of the Lord," when Zion's King shall come to her deliverance (Zec 9:9).

I will render double—Great as has been thy adversity, thy prosperity shall be doubly greater (Isa 61:7).

13. bent Judah—made Judah as it were My bow, and "filled" it "with Ephraim," as My arrow, wherewith to overcome the successor of the Grecian Alexander, Antiochus Epiphanes (compare Notes, see on Da 8:9; Da 11:32; 1 Maccabees 1:62; 2:41-43), the oppressor of Judah. Having spoken (Zec 9:1-8) of Alexander's victories, after the parenthesis (Zec 9:9, 10) as to Messiah the infinitely greater King coming, he passes to the victories which God would enable Judah to gain over Alexander's successor, after his temporary oppression of them.

O Zion … O Greece—God on one hand addresses Zion, on the other Greece, showing that He rules all people.

14. Another image: "Jehovah shall be seen (conspicuously manifesting His power) over them" (that is, in behalf of the Jews and against their foes), as formerly He appeared in a cloud over the Israelites against the Egyptians (Ex 14:19, 24).

his arrow … as … lightning—flashing forth instantaneous destruction to the foe (Ps 18:14).

blow … trumpet—to summon and incite His people to battle for the destruction of their foe.

go with whirlwinds of the south—that is, go forth in the most furious storm, such as is one from the south (Isa 21:1). Alluding, perhaps, to Jehovah's ancient miracles at Sinai coming "from Teman" ("the south," in the Margin).

15. devour—the flesh of their foes.

drink—the blood of their foes; that is, utterly destroy them. Image (as Jer 46:10) from a sacrifice, wherein part of the flesh was eaten, and the blood poured in libation (compare Isa 63:1, &c.).

subdue with sling-stones—or, "tread under foot the sling-stones" hurled by the foe at them; that is, will contemptuously trample on the hostile missiles which shall fall harmless under their feet (compare Job 41:28). Probably, too, it is implied that their foes are as impotent as the common stones used in slinging when they have fallen under foot: in contrast to the people of God (Zec 9:16), "the (precious) stones of a crown" (compare 1Sa 25:29) [Maurer]. English Version is good sense: The Jews shall subdue the foe at the first onset, with the mere slingers who stood in front of the line of battle and began the engagement. Though armed with but sling-stones, like David against Goliath, they shall subdue the foe (Jud 20:16; 1Ch 12:2) [Grotius].

noise—the battle shout.

through wine—(Zec 10:7). The Spirit of God fills them with triumph (Eph 5:18).

filled—with blood.

like bowls—the bowls used to receive the blood of the sacrifices.

as … corners—or "horns" of the altar, which used to be sprinkled with blood from the bowls (Ex 29:12; Le 4:18).

16. save them … as the flock of his people—as the flock of His people ought to be saved (Ps 77:20). Here the image of war and bloodshed (Zec 9:15) is exchanged for the shepherd and flock, as God will give not only victory, but afterwards safe and lasting peace. In contrast to the worthless sling-stones trodden under foot stand the (gems) "stones of the crown (Isa 62:3; Mal 3:17), lifted up as an ensign," that all may flock to the Jewish Church (Isa 11:10, 12; 62:10).

17. his goodness … his beauty—the goodness and beauty which Jehovah-Messiah bestows on His people. Not as Maurer thinks, the goodness, &c., of His land or His people (Ps 31:19; Jer 31:12).

make … cheerful—literally, "make it grow."

new wine the maids—supply, "shall make … to grow." Corn and wine abundant indicate peace and plenty. The new wine gladdening the maids is peculiar to this passage. It confutes those who interdict the use of wine as food. The Jews, heretofore straitened in provisions through pressure of the foe, shall now have abundance to cheer, not merely the old, but even the youths and maidens [Calvin].

 

CHAPTER 10

Zec 10:1-12. Prayer and Promise.

Call to prayer to Jehovah, as contrasted with the idol-worship which had brought judgments on the princes and people. Blessings promised in answer to prayer: (1) rulers of themselves; (2) conquest of their enemies; (3) restoration and establishment of both Israel and Judah in their own land in lasting peace and piety.

1. Ask … rain—on which the abundance of "corn" promised by the Lord (Zec 9:17) depends. Jehovah alone can give it, and will give it on being asked (Jer 10:13; 14:22).

rain in … time of … latter rain—that is, the latter rain in its due time, namely, in spring, about February or March (Job 29:23; Joe 2:23). The latter rain ripened the grain, as the former rain in October tended to fructify the seed. Including all temporal blessings; these again being types of spiritual ones. Though God has begun to bless us, we are not to relax our prayers. The former rain of conversion may have been given, but we must also ask for the latter rain of ripened sanctification. Though at Pentecost there was a former rain on the Jewish Church, a latter rain is still to be looked for, when the full harvest of the nation's conversion shall be gathered in to God. The spirit of prayer in the Church is an index at once of her piety, and of the spiritual blessings she may expect from God. When the Church is full of prayer, God pours out a full blessing.

bright clouds—rather, "lightnings," the precursors of rain [Maurer].

showers of rain—literally, "rain of heavy rain." In Job 37:6 the same words occur in inverted order [Henderson].

grass—a general term, including both corn for men and grass for cattle.

2. idols—literally, "the teraphim," the household gods, consulted in divination (see on Ho 3:4). Derived by Gesenius from an Arabic root, "comfort," indicating them as the givers of comfort. Or an Ethiopian root, "relics." Herein Zechariah shows that the Jews by their own idolatry had stayed the grace of God heretofore, which otherwise would have given them all those blessings, temporal and spiritual, which they are now (Zec 10:1) urged to "ask" for.

diviners—who gave responses to consulters of the teraphim: opposed to Jehovah and His true prophets.

seen a lie—pretending to see what they saw not in giving responses.

comfort in vain—literally, "give vapor for comfort"; that is, give comforting promises to consulters which are sure to come to naught (Job 13:4; 16:2; 21:34).

therefore they went their way—that is, Israel and Judah were led away captive.

as a flock … no shepherd—As sheep wander and are a prey to every injury when without a shepherd, so the Jews had been while they were without Jehovah, the true shepherd; for the false prophets whom they trusted were no shepherds (Eze 34:5). So now they are scattered, while they know not Messiah their shepherd; typified in the state of the disciples, when they had forsaken Jesus and fled (Mt 26:56; compare Zec 13:7).

3. against the shepherds—the civil rulers of Israel and Judah who abetted idolatry.

punished—literally, "visited upon." The same word "visited," without the upon, is presently after used in a good sense to heighten the contrast.

goats—he-goats. As "shepherds" described what they ought to have been, so "he-goats" describes what they were, the emblem of headstrong wantonness and offensive lust (Isa 14:9, Margin; Eze 34:17; Da 8:5; Mt 25:33). The he-goats head the flock. They who are first in crime will be first in punishment.

visited—in mercy (Lu 1:68).

as his goodly horse—In Zec 9:13 they were represented under the image of bows and arrows, here under that of their commander-in-chief, Jehovah's battle horse (So 1:9). God can make His people, timid though they be as sheep, courageous as the charger. The general rode on the most beautiful and richly caparisoned, and had his horse tended with the greatest care. Jehovah might cast off the Jews for their vileness, but He regards His election or adoption of them: whence He calls them here "His flock," and therefore saves them.

4. Out of him—Judah is to be no more subject to foreigners, but from itself shall come its rulers.

the corner—stone, Messiah (Isa 28:16). "Corners" simply express governors (1Sa 14:38, Margin; Isa 19:13, Margin). The Maccabees, Judah's governors and deliverers from Antiochus the oppressor, are primarily meant; but Messiah is the Antitype. Messiah supports and binds together the Church, Jews and Gentiles.

the nail—(Jud 4:21; Isa 22:23). The large peg inside an Oriental tent, on which is hung most of its valuable furniture. On Messiah hang all the glory and hope of His people.

bow—(Zec 9:13). Judah shall not need foreign soldiery. Messiah shall be her battle-bow (Ps 45:4, 5; Re 6:2).

every oppressor—rather, in a good sense, ruler, as the kindred Ethiopic term means. So "exactor," in Isa 60:17, namely, one who exacts the tribute from the nations made tributary to Judah [Ludovicus De Dieu].

5. riders on horses—namely, the enemy's horsemen. Though the Jews were forbidden by the law to multiply horses in battle (De 17:16), they are made Jehovah's war horse (Zec 10:3; Ps 20:7), and so tread down on foot the foe with all his cavalry (Eze 38:4; Da 11:40). Cavalry was the chief strength of the Syro-Grecian army (1 Maccabees 3:39).

6. Judah … Joseph—that is, the ten tribes. The distinct mention of both Judah and Israel shows that there is yet a more complete restoration than that from Babylon, when Judah alone and a few Israelites from the other tribes returned. The Maccabean deliverance is here connected with it, just as the painter groups on the same canvas objects in the foreground and hills far distant; or as the comparatively near planet and the remote fixed star are seen together in the same firmament. Prophecy ever hastens to the glorious final consummation under Messiah.

bring them again to place them—namely, securely in their own land. The Hebrew verb is compounded of two, "I will bring again," and "I will place them" (Jer 32:37). Maurer, from a different form, translates, "I will make them to dwell."

7. like a mighty man—in the battle with the foe (Zec 10:3, 5).

rejoice—at their victory over the foe.

children shall see it—who are not yet of age to serve. To teach patient waiting for God's promises. If ye do not at present see the fulfilment, your children shall, and their joy shall be complete.

rejoice in the Lord—the Giver of such a glorious victory.

8. hiss for them—Keepers of bees by a whistle call them together. So Jehovah by the mere word of His call shall gather back to Palestine His scattered people (Zec 10:10; Isa 5:26; Eze 36:11). The multitudes mentioned by Josephus [Wars of the Jews, 3:2], as peopling Galilee two hundred years after this time, were a pledge of the future more perfect fulfilment of the prophecy.

for I have redeemed them—namely, in My covenant purpose "redeemed" both temporally and spiritually.

as they have increased—in former times.

9. sow them among … people—Their dispersion was with a special design. Like seed sown far and wide, they shall, when quickened themselves, be the fittest instruments for quickening others (compare Mic 5:7). The slight hold they have on every soil where they now live, as also the commercial and therefore cosmopolitan character of their pursuits, making a change of residence easy to them, fit them peculiarly for missionary work [Moore]. The wide dispersion of the Jews just before Christ's coming prepared the way similarly for the apostles' preaching in the various Jewish synagogues throughout the world; everywhere some of the Old Testament seed previously sown was ready to germinate when the New Testament light and heat were brought to bear on it by Gospel preachers. Thus the way was opened for entrance among the Gentiles. "Will sow" is the Hebrew future, said of that which has been done, is being done, and may be done afterwards [Maurer], (compare Ho 2:23).

shall remember me in far countries—(De 30:1; 2Ch 6:37). Implying the Jews' return to a right mind in "all the nations" where they are scattered simultaneously. Compare Lu 15:17, 18, with Ps 22:27, "All the ends of the world remembering and turning unto the Lord," preceded by the "seed of Jacob … Israel … fearing and glorifying Him"; also Ps 102:13-15.

live—in political and spiritual life.

10. Egypt … Assyria—the former the first, the latter among the last of Israel's oppressors (or representing the four great world kingdoms, of which it was the first): types of the present universal dispersion, Egypt being south, Assyria north, opposite ends of the compass. Maurer conjectures that many Israelites fled to "Egypt" on the invasion of Tiglath-pileser. But Isa 11:11 and this passage rather accord with the view of the future restoration.

Gilead … Lebanon—The whole of the Holy Land is described by two of its boundaries, the eastern ("Gilead" beyond Jordan) and the northern ("Lebanon").

place shall not be found for them—that is, there shall not be room enough for them through their numbers (Isa 49:20; 54:3).

11. pass … sea with affliction—Personifying the "sea"; He shall afflict the sea, that is, cause it to cease to be an obstacle to Israel's return to Palestine (Isa 11:15, 16). Vulgate translates, "The strait of the sea." Maurer, "He shall cleave and smite." English Version is best (Ps 114:3). As Jehovah smote the Red Sea to make a passage for His people (Ex 14:16, 21), so hereafter shall He make a way through every obstacle which opposes Israel's restoration.

the river—the Nile (Am 8:8; 9:5), or the Euphrates. Thus the Red Sea and the Euphrates in the former part of the verse answer to "Assyria" and "Egypt" in the latter.

sceptre of Egypt … depart—(Eze 30:13).

12. I … strengthen them in … Lord—(Ho 1:7). I, the Father, will strengthen them in the name, that is, the manifested power, of the Lord, Messiah, the Son of God.

walk … in his name—that is, live everywhere and continually under His protection, and according to His will (Ge 5:22; Ps 20:1, 7; Mic 4:5).

 

 

CHAPTER 11

Zec 11:1-17. Destruction of the Second Temple and Jewish Polity for the Rejection of Messiah.

1. Open thy doors, O Lebanon—that is, the temple so called, as being constructed of cedars of Lebanon, or as being lofty and conspicuous like that mountain (compare Eze 17:3; Hab 2:17). Forty years before the destruction of the temple, the tract called "Massecheth Joma" states, its doors of their own accord opened, and Rabbi Johanan in alarm said, I know that thy desolation is impending according to Zechariah's prophecy. Calvin supposes Lebanon to refer to Judea, described by its north boundary: "Lebanon," the route by which the Romans, according to Josephus, gradually advanced towards Jerusalem. Moore, from Hengstenberg, refers the passage to the civil war which caused the calling in of the Romans, who, like a storm sweeping through the land from Lebanon, deprived Judea of its independence. Thus the passage forms a fit introduction to the prediction as to Messiah born when Judea became a Roman province. But the weight of authority is for the former view.

2. fir tree … cedar—if even the cedars (the highest in the state) are not spared, how much less the fir trees (the lowest)!

forest of … vintage—As the vines are stripped of their grapes in the vintage (compare Joe 3:13), so the forest of Lebanon "is come down," stripped of all its beauty. Rather, "the fortified" or "inaccessible forest" [Maurer]; that is, Jerusalem dense with houses as a thick forest is with trees, and "fortified" with a wall around. Compare Mic 3:12, where its desolate state is described as a forest.

3. shepherds—the Jewish rulers.

their glory—their wealth and magnificence; or that of the temple, "their glory" (Mr 13:1; Lu 21:5).

young lions—the princes, so described on account of their cruel rapacity.

pride of Jordan—its thickly wooded banks, the lair of "lions" (Jer 12:5; 49:19). Image for Judea "spoiled" of the magnificence of its rulers ("the young lions"). The valley of the Jordan forms a deeper gash than any on the earth. The land at Lake Merom is on a level with the Mediterranean Sea; at the Sea of Tiberias it falls six hundred fifty feet below that level, and to double that depression at the Dead Sea, that is, in all, 1950 feet below the Mediterranean; in twenty miles' interval there is a fall of from three thousand to four thousand feet.

4. The prophet here proceeds to show the cause of the destruction just foretold, namely, the rejection of Messiah.

flock of … slaughter—(Ps 44:22). God's people doomed to slaughter by the Romans. Zechariah here represents typically Messiah, and performs in vision the actions enjoined: hence the language is in part appropriate to him, but mainly to the Antitype, Messiah. A million and a half perished in the Jewish war, and one million one hundred thousand at the fall of Jerusalem. "Feed" implies that the Jews could not plead ignorance of God's will to execute their sin. Zechariah and the other prophets had by God's appointment "fed" them (Ac 20:28) with the word of God, teaching and warning them to escape from coming wrath by repentance: the type of Messiah, the chief Shepherd, who receives the commission of the Father, with whom He is one (Zec 11:4); and Himself says (Zec 11:7), "I will feed the flock of slaughter." Zechariah did not live to "feed" literally the "flock of slaughter"; Messiah alone "fed" those who, because of their rejection of Him, were condemned to slaughter. Jehovah-Messiah is the speaker. It is He who threatens to inflict the punishments (Zec 11:6, 8). The typical breaking of the staff, performed in vision by Zechariah (Zec 11:10), is fulfilled in His breaking the covenant with Judah. It is He who was sold for thirty pieces of silver (Zec 11:12, 13).

5. possessors—The buyers [Maurer], their Roman oppressors, contrasted with "they that sell men." The instruments of God's righteous judgment, and therefore "not holding themselves guilty" (Jer 50:7). It is meant that they might use this plea, not that they actually used it. Judah's adversaries felt no compunction in destroying them; and God in righteous wrath against Judah allowed it.

they that sell them—(Compare Zec 11:12). The rulers of Judah, who by their avaricious rapacity and selfishness (Joh 11:48, 50) virtually sold their country to Rome. Their covetousness brought on Judea God's visitation by Rome. The climax of this was the sale of the innocent Messiah for thirty pieces of silver. They thought that Jesus was thus sold and their selfish interest secured by the delivery of Him to the Romans for crucifixion; but it was themselves and their country that they thus sold to the Roman possessors."

I am rich—by selling the sheep (De 29:19; Ho 12:8). In short-sighted selfishness they thought they had gained their object, covetous self-aggrandizement (Lu 16:14), and hypocritically "thanked" God for their wicked gain (compare Lu 18:11).

say … pity—In Hebrew it is singular: that is, each of those that sell them saith: Not one of their own shepherds pitieth them. An emphatical mode of expression by which each individual is represented as doing, or not doing, the action of the verb [Henderson]. Hengstenberg refers the singular verbs to Jehovah, the true actor; the wicked shepherds being His unconscious instruments. Compare Zec 11:6, For I will no more pity, with the Hebrew "pitieth not" here.

6. Jehovah, in vengeance for their rejection of Messiah, gave them over to intestine feuds and Roman rule. The Zealots and other factious Jews expelled and slew one another by turns at the last invasion by Rome.

his king—Vespasian or Titus: they themselves (Joh 19:15) had said, unconsciously realizing Zechariah's words, identifying Rome's king with Judah's ("his") king, "We have no king but Cæsar." God took them at their word, and gave them the Roman king, who "smote (literally, 'dashed in pieces') their land," breaking up their polity, when they rejected their true King who would have saved them.

7. And—rather, "Accordingly": implying the motive cause which led Messiah to assume the office, namely, the will of the Father (Zec 11:4, 5), who pitied the sheep without any true shepherd.

I will feed—"I fed" [Calvin], which comes to the same thing, as the past tense must in Zechariah's time have referred to the event of Messiah's advent then future: the prophets often speaking of the future in vision as already present. It was not My fault, Jehovah implies, that these sheep were not fed; the fault rests solely with you, because ye rejected the grace of God [Calvin].

even you, O poor of the flock—rather, "in order that (I might feed, that is, save) the poor (humble; compare Zec 11:11; Zep 3:12; Mt 5:3) of the flock"; literally, not you, but, "therefore (I will feed)" [Moore]. See Margin, "Verily the poor." It is for the sake of the believing remnant that Messiah took charge of the flock, though He would have saved all, if they would have come to Him. They would not come; therefore, as a nation, they are "the flock of (that is, doomed to) slaughter."

I took … two staves—that is, shepherds' staves or rods (Ps 23:4). Symbolizing His assumption of the pastor's office.

Beauty—The Jews' peculiar excellency above other nations (De 4:7), God's special manifestation to them (Ps 147:19, 20), the glory of the temple ("the beauty of holiness," Ps 29:2; compare Ps 27:4; 90:17; 2Ch 20:21), the "pleasantness" of their land (Ge 49:15; Da 8:9; 11:16), "the glorious land."

Bands—implying the bond of "brotherhood" between Judah and Israel. "Bands," in Ps 119:61, Margin, is used for confederate companies: The Easterns in making a confederacy often tie a cord or band as a symbol of it, and untie it when they dissolve the confederacy [Ludovicus De Dieu]. Messiah would have joined Judah and Israel in the bonds of a common faith and common laws (Zec 11:14), but they would not; therefore in just retribution He broke "His covenant which He had made with all the people." Alexander, Antiochus Epiphanes, and Pompey were all kept from marring utterly the distinctive "beauty" and "brotherhood" of Judah and Israel, which subsisted more or less so long as the temple stood. But when Jehovah brake the staves, not even Titus could save the temple from his own Roman soldiery, nor was Jurian able to restore it.

8. Three shepherds … I cut off—literally, "to cause to disappear," to destroy so as not to leave a vestige of them. The three shepherds whom Messiah removes are John, Simon, and Eleazar, three leaders of factions in the Jewish war [Drusius]. Or, as Messiah, the Antitype, was at once prophet, priest, and king, so He by the destruction of the Jewish polity destroyed these three orders for the unbelief of both the rulers and people [Moore]. If they had accepted Messiah, they would have had all three combined in Him, and would have been themselves spiritually prophets, priests, and kings to God. Refusing Him, they lost all three, in every sense.

one month—a brief and fixed space of time (Ho 5:7). Probably alluding to the last period of the siege of Jerusalem, when all authority within the city was at an end [Henderson].

loathed them—literally, "was straitened" as to them; instead of being enlarged towards them in love (2Co 6:11, 12). The same Hebrew as in Nu 21:4, Margin. No room was left by them for the grace of God, as His favors were rejected [Calvin]. The mutual distaste that existed between the holy Messiah and the guilty Jews is implied.

9. Then said I—at last when all means of saving the nation had been used in vain (Joh 8:24).

I will not—that is, no more feed you. The last rejection of the Jews is foretold, of which the former under Nebuchadnezzar, similarly described, was the type (Jer 15:1-3; 34:17; 43:11; Eze 6:12). Perish those who are doomed to perish, since they reject Him who would have saved them! Let them rush on to their own ruin, since they will have it so.

eat … flesh of another—Let them madly perish by mutual discords. Josephus attests the fulfilment of this prophecy of threefold calamity: pestilence and famine ("dieth … die"), war ("cut off … cut off"), intestine discord ("eat … one … another").

10. covenant which I made with all the people—The covenant made with the whole nation is to hold good no more except to the elect remnant. This is the force of the clause, not as Maurer, and others translate. The covenant which I made with all the nations (not to hurt My elect people, Ho 2:18). But the Hebrew is the term for the elect people (Ammim), not that for the Gentile nations (Goiim). The Hebrew plural expresses the great numbers of the Israelite people formerly (1Ki 4:20). The article is, in the Hebrew, all the or those peoples. His cutting asunder the staff "Beauty," implies the setting aside of the outward symbols of the Jews distinguishing excellency above the Gentiles (see on Zec 11:7) as God's own people.

11. poor … knew—The humble, godly remnant knew by the event the truth of the prediction and of Messiah's mission. He had, thirty-seven years before the fall of Jerusalem, forewarned His disciples when they should see the city compassed with armies, to "flee unto the mountains." Accordingly, Cestius Gallus, when advancing on Jerusalem, unaccountably withdrew for a brief space, giving Christians the opportunity of obeying Christ's words by fleeing to Pella.

waited upon me—looked to the hand of God in all these calamities, not blindly shutting their eyes to the true cause of the visitation, as most of the nation still do, instead of referring it to their own rejection of Messiah. Isa 30:18-21 refers similarly to the Lord's return in mercy to the remnant that "wait for Him" and "cry" to Him (Zep 3:12, 13).

12. I said—The prophet here represents the person of Jehovah-Messiah.

If ye think good—literally, "If it be good in your eyes." Glancing at their self-sufficient pride in not deigning to give Him that return which His great love in coming down to them from heaven merited, namely, their love and obedience. "My price"; my reward for pastoral care, both during the whole of Israel's history from the Exodus, and especially the three and a half years of Messiah's ministry. He speaks as their "servant," which He was to them in order to fulfil the Father's will (Php 2:7).

if not, forbear—They withheld that which He sought as His only reward, their love; yet He will not force them, but leave His cause with God (Isa 49:4, 5). Compare the type Jacob cheated of his wages by Laban, but leaving his cause in the hands of God (Ge 31:41, 42).

So … thirty pieces of silver—thirty shekels. They not only refused Him His due, but added insult to injury by giving for Him the price of a gored bond-servant (Ex 21:32; Mt 26:15). A freeman was rated at twice that sum.

13. Cast it unto the potter—proverbial: Throw it to the temple potter, the most suitable person to whom to cast the despicable sum, plying his trade as he did in the polluted valley (2Ki 23:10) of Hinnom, because it furnished him with the most suitable clay. This same valley, and the potter's shop, were made the scene of symbolic actions by Jeremiah (Jer 18:1-19:15) when prophesying of this very period of Jewish history. Zechariah connects his prophecy here with the older one of Jeremiah: showing the further application of the same divine threat against his unfaithful people in their destruction under Rome, as before in that under Nebuchadnezzar. Hence Mt 27:9, in English Version, and in the oldest authorities, quotes Zechariah's words as Jeremiah's, the latter being the original author from whom Zechariah derived the groundwork of the prophecy. Compare the parallel case of Mr 1:2, 3 in the oldest manuscripts (though not in English Version), quoting Malachi's words as those of "Isaiah," the original source of the prophecy. Compare my Introduction to Zechariah. The "potter" is significant of God's absolute power over the clay framed by His own hands (Isa 45:9; Jer 18:6; Ro 9:20, 21).

in the house of the Lord—The thirty pieces are thrown down in the temple, as the house of Jehovah, the fit place for the money of Jehovah-Messiah being deposited, in the treasury, and the very place accordingly where Judas "cast them down." The thirty pieces were cast "to the potter," because it was to him they were "appointed by the Lord" ultimately to go, as a worthless price (compare Mt 27:6, 7, 10). For "I took," "I threw," here Matthew has "they took," "they gave them"; because their (the Jews' and Judas') act was all His "appointment" (which Matthew also expresses), and therefore is here attributed to Him (compare Ac 2:23; 4:28). It is curious that some old translators translate, for "to the potter," "to the treasury" (so Maurer), agreeing with Mt 27:6. But English Version agrees better with Hebrew and Mt 27:10.

14. The breaking of the bond of union between Judah and Israel's ten tribes under Rehoboam is here the image used to represent the fratricidal discord of factions which raged within Jerusalem on the eve of its fall, while the Romans were thundering at its gates without. See Josephus [Wars of the Jews]. Also the continued severance of the tribes till their coming reunion (Ro 11:15).

15. yet—"take again"; as in Zec 11:7 previously he had taken other implements.

instruments—the accoutrements, namely, the shepherd's crook and staff, wallet, &c. Assume the character of a bad ("foolish" in Scripture is synonymous with wicked, Ps 14:1) shepherd, as before thou assumedst that of a good shepherd. Since the Jews would not have Messiah, "the Good Shepherd" (Joh 10:11), they were given up to Rome, heathen and papal, both alike their persecutor, especially the latter, and shall be again to Antichrist, the "man of sin," the instrument of judgment by Christ's permission. Antichrist will first make a covenant with them as their ruler, but then will break it, and they shall feel the iron yoke of his tyranny as the false Messiah, because they rejected the light yoke of the true Messiah (Da 11:35-38; 12:1; 9:27; 2Th 2:3-12). But at last he is to perish utterly (Zec 11:17), and the elect remnant of Judah and Israel is to be saved gloriously.

16. in the land—Antichrist will probably he a Jew, or at least one in Judea.

not visit … neither … seek … heal … broken, nor feed … but … eat … flesh … tear—Compare similar language as to the unfaithful shepherds of Israel in Eze 34:2-4. This implies, they shall be paid in kind. Such a shepherd in the worst type shall "tear" them for a limited time.

those … cut off—"those perishing" [Septuagint], that is, those sick unto death, as if already cut off.

the young—The Hebrew is always used of human youths, who are really referred to under the image of the young of the flock. Ancient expositors [Chaldee Version, Jerome, &c.] translate, "the straying," "the dispersed"; so Gesenius.

broken—the wounded.

standeth still—with faintness lagging behind.

tear … claws—expressing cruel voracity; tearing off the very hoofs (compare Ex 10:26), giving them excruciating pain, and disabling them from going in quest of pasture.

17. the idol—The Hebrew expresses both vanity and an idol. Compare Isa 14:13; Da 11:36; 2Th 2:4; Re 13:5, 6, as to the idolatrous and blasphemous claims of Antichrist. The "idol shepherd that leaveth the flock" cannot apply to Rome, but to some ruler among the Jews themselves, at first cajoling, then "leaving" them, nay, destroying them (Da 9:27; 11:30-38). God's sword shall descend on his "arm," the instrument of his tyranny towards the sheep (2Th 2:8); and on his "right eye," wherewith he ought to have watched the sheep (Joh 10:12, 13). However, Antichrist shall destroy, rather than "leave the flock." Perhaps, therefore, the reference is to the shepherds who left the flock to Antichrist's rapacity, and who, in just retribution, shall feel his "sword" on their "arm," which ought to have protected the flock but did not, and on their "eye," which had failed duly to watch the sheep from hurt. The blinding of "the right eye" has attached to it the notion of ignominy (1Sa 11:2).

 

 

CHAPTER 12

Zec 12:1-14. Jerusalem the Instrument of Judgment on Her Foes Hereafter; Her Repentance and Restoration.

1. burden—"weighty prophecy"; fraught with destruction to Israel's foes; the expression may also refer to the distresses of Israel implied as about to precede the deliverance.

for Israel—concerning Israel [Maurer].

stretcheth forth—present; now, not merely "hath stretched forth," as if God only created and then left the universe to itself (Joh 5:17). To remove all doubts of unbelief as to the possibility of Israel's deliverance, God prefaces the prediction by reminding us of His creative and sustaining power. Compare a similar preface in Isa 42:5; 43:1; 65:17, 18.

formeth … spirit of man—(Nu 16:22; Heb 12:9).

2. cup of trembling—a cup causing those who drink it to reel (from a Hebrew root "to reel"). Jerusalem, who drank the "cup of trembling" herself, shall be so to her foes (Isa 51:17, 22; Jer 13:13). Calvin with the Septuagint translates, "threshold of destruction," on which they shall stumble and be crushed when they attempt to cross it. English Version is better.

both against Judah—The Hebrew order of words is literally, "And also against Judah shall he (the foe) be in the siege against Jerusalem"; implying virtually that Judah, as it shares the invasion along with Jerusalem, so it shall, like the metropolis, prove a cup of trembling to the invaders. Maurer with Jerome translates, "Also upon Judah shall be (the cup of trembling); that is, some Jews forced by the foe shall join in the assault on Jerusalem, and shall share the overthrow with the besiegers. But Zec 12:6, 7 show that Judah escapes and proves the scourge of the foe.

3. (Zec 14:4, 6-9, 13). Jerome states it was a custom in Palestine to test the strength of youths by their lifting up a massive stone; the phrase, "burden themselves with it," refers to this custom. Compare Mt 21:44: The Jews "fell" on the rock of offense, Messiah, and were "broken"; but the rock shall fall on Antichrist, who "burdens himself with it" by his assault on the restored Jews, and "grind him to powder."

all … people of … earth—The Antichristian confederacy against the Jews shall be almost universal.

4. I will smite … horse—The arm of attack especially formidable to Judah, who was unprovided with cavalry. So in the overthrow of Pharaoh (Ex 15:19, 21).

open mine eyes upon … Judah—to watch over Judah's safety. Heretofore Jehovah seemed to have shut His eyes, as having no regard for her.

blindness—so as to rush headlong on to their own ruin (compare Zec 14:12, 13).

5. shall say—when they see the foe divinely smitten with "madness."

Judah … Jerusalem—here distinguished as the country and the metropolis. Judah recognizes her "strength" to be "Jerusalem and its inhabitants" as the instrument, and "Jehovah of hosts their God" (dwelling especially there) as the author of all power (Joe 3:16). My strength is the inhabitants of Jerusalem, who have the Lord their God as their help. The repulse of the foe by the metropolis shall assure the Jews of the country that the same divine aid shall save them.

6. On "governors of Judah," see on Zec 9:7.

hearth—or pan.

torch … in a sheaf—Though small, it shall consume the many foes around. One prophet supplements the other. Thus Isa 29:1-24; Joe 3:1-21; Zec 12:1-14:21, describe more Antichrist's army than himself. Daniel represents him as a horn growing out of the fourth beast or fourth kingdom; St. John, as a separate beast having an individual existence. Daniel dwells on his worldly conquests as a king; St. John, more on his spiritual tyranny, whence he adds a second beast, the false prophet coming in a semblance of spirituality. What is briefly described by one is more fully prophesied by the other [Roos].

7. Judah is to be "first saved," because of her meek acknowledgment of dependence on Jerusalem, subordinate to Jehovah's aid.

tents—shifting and insecure, as contrasted with the solid fortifications of Judah. But God chooses the weak to confound the mighty, that all human glorying may be set aside.

8. Jerusalem, however, also shall be specially strengthened against the foe.

feeble … shall be as David—to the Jew, the highest type of strength and glory on earth (2Sa 17:8; 18:3; Joe 3:10).

angel of the Lord before them—the divine angel that went "before them" through the desert, the highest type of strength and glory in heaven (Ex 23:20; 32:34). "The house of David" is the "prince," and his family sprung from David (Eze 45:7, 9). David's house was then in a comparatively weak state.

9. I will seek to destroy—I will set Myself with determined earnestness to destroy, etc. (Hag 2:22).

10. Future conversion of the Jews is to flow from an extraordinary outpouring of the Holy Spirit (Jer 31:9, 31-34; Eze 39:29).

spirit of grace … supplications—"spirit" is here not the spirit produced, but THE Holy Spirit producing a "gracious" disposition, and inclination for "supplications." Calvin explains "spirit of grace" as the grace of God itself (whereby He "pours" out His bowels of mercy), "conjoined with the sense of it in man's heart." The "spirit of supplications" is the mercury whose rise or fall is an unerring test of the state of the Church [Moore]. In Hebrew, "grace" and "supplications" are kindred terms; translate, therefore, "gracious supplications." The plural implies suppliant prayers "without ceasing." Herein not merely external help against the foe, as before, but internal grace is promised subsequently.

look upon me—with profoundly earnest regard, as the Messiah whom they so long denied.

pierced—implying Messiah's humanity: as "I will pour … spirit" implies His divinity.

look … mourn—True repentance arises from the sight by faith of the crucified Saviour. It is the tear that drops from the eye of faith looking on Him. Terror only produces remorse. The true penitent weeps over his sins in love to Him who in love has suffered for them.

me … him—The change of person is due to Jehovah-Messiah speaking in His own person first, then the prophet speaking of Him. The Jews, to avoid the conclusion that He whom they have "pierced" is Jehovah-Messiah, who says, "I will pour out … spirit," altered "me" into "him," and represent the "pierced" one to be Messiah Ben (son of) Joseph, who was to suffer in the battle with Cog, before Messiah Ben David should come to reign. But Hebrew, Chaldee, Syriac, and Arabic oppose this; and the ancient Jews interpreted it of Messiah. Ps 22:16 also refers to His being "pierced." So Joh 19:37; Re 1:7. The actual piercing of His side was the culminating point of all their insulting treatment of Him. The act of the Roman soldier who pierced Him was their act (Mt 27:25), and is so accounted here in Zechariah. The Hebrew word is always used of a literal piercing (so Zec 13:3); not of a metaphorical piercing, "insulted," as Maurer and other Rationalists (from the Septuagint) represent.

as one mourneth for … son—(Jer 6:26; Am 8:10). A proverbial phrase peculiarly forcible among the Jews, who felt childlessness as a curse and dishonor. Applied with peculiar propriety to mourning for Messiah, "the first-born among many brethren" (Ro 8:29).

 

11. As in Zec 12:10 the bitterness of their mourning is illustrated by a private case of mourning, so in this verse by a public one, the greatest recorded in Jewish history, that for the violent death in battle with Pharaoh-necho of the good King Josiah, whose reign had been the only gleam of brightness for the period from Hezekiah to the downfall of the state; lamentations were written by Jeremiah for the occasion (2Ki 23:29, 30; 2Ch 35:22-27).

Hadad-rimmon—a place or city in the great plain of Esdraelon, the battlefield of many a conflict, near Megiddo; called so from the Syrian idol Rimmon. Hadad also was the name of the sun, a chief god of the Syrians [Macrobius, Saturnalia, 1.23].

12-14. A universal and an individual mourning at once.

David … Nathan—representing the highest and lowest of the royal order. Nathan, not the prophet, but a younger son of David (2Sa 5:14; Lu 3:31).

apart—Retirement and seclusion are needful for deep personal religion.

wives apart—Jewish females worship separately from the males (Ex 15:1, 20).

13. Levi … Shimei—the highest and lowest of the priestly order (Nu 3:18, 21). Their example and that of the royal order would of course influence the rest.

14. All … that remain—after the fiery ordeal, in which two-thirds fall (Zec 13:8, 9).

 

 

CHAPTER 13

Zec 13:1-9. Cleansing of the Jews from Sin; Abolition of Idolatry; the Shepherd Smitten; the People of the Land Cut Off, except a Third Part Refined by Trials.

1. Connected with the close of the twelfth chapter. The mourning penitents are here comforted.

fountain opened—It has been long opened, but then first it shall be so "to the house of David," &c. (representing all Israel) after their long and weary wanderings. Like Hagar in the wilderness they remain ignorant of the refreshment near them, until God "opens their eyes" (Ge 21:19) [Moore]. It is not the fountain, but their eyes that need to be opened. It shall be a "fountain" ever flowing; not a laver needing constantly to be replenished with water, such as stood between the tabernacle and altar (Ex 30:18).

for sin … uncleanness—that is, judicial guilt and moral impurity. Thus justification and sanctification are implied in this verse as both flowing from the blood of Christ, not from ceremonial sacrifices (1Co 1:30; Heb 9:13, 14; 1Jo 1:7; compare Eze 36:25). Sin in Hebrew is literally a missing the mark or way.

2. Consequences of pardon; not indolence, but the extirpation of sin.

names of … idols—Their very names were not to be mentioned; thus the Jews, instead of Mephibaal, said Mephibosheth (Bosheth meaning a contemptible thing) (Ex 23:13; De 12:3; Ps 16:4).

out of the land—Judea's two great sins, idolatry and false prophecy, have long since ceased. But these are types of all sin (for example, covetousness, Eph 5:5, a besetting sin of the Jews now). Idolatry, combined with the "spirit" of "Satan," is again to be incarnated in "the man of sin," who is to arise in Judea (2Th 2:3-12), and is to be "consumed with the Spirit of the Lord's mouth." Compare as to Antichrist's papal precursor, "seducing spirits … doctrines of devils," &c., 1Ti 4:1-3; 2Pe 2:1.

the unclean spirit—Hebrew, spirit of uncleanness (compare Re 16:13); opposed to "the Spirit of holiness" (Ro 1:4), "spirit of error" (1Jo 4:6). One assuming to be divinely inspired, but in league with Satan.

3. The form of phraseology here is drawn from De 13:6-10; 18:20. The substantial truth expressed is that false prophecy shall be utterly abolished. If it were possible for it again to start up, the very parents of the false prophet would not let parental affection interfere, but would be the first to thrust him through. Love to Christ must be paramount to the tenderest of natural ties (Mt 10:37). Much as the godly love their children, they love God and His honor more.

4. prophets … ashamed—of the false prophecies which they have uttered in times past, and which the event has confuted.

rough garment—sackcloth. The badge of a prophet (2Ki 1:8; Isa 20:2), to mark their frugality alike in food and attire (Mt 3:4); also, to be consonant to the mournful warnings which they delivered. It is not the dress that is here condemned, but the purpose for which it was worn, namely, to conceal wolves under sheep's clothing [Calvin]. The monkish hair-shirt of Popery, worn to inspire the multitude with the impression of superior sanctity, shall be then cast aside.

5, 6. The detection of one of the false prophets dramatically represented. He is seized by some zealous vindicator of the law, and in fear cries out, "I am no prophet."

man—that is, one.

taught me to keep cattle—As "keeping cattle" is not the same as to be "an husbandman," translate rather, "Has used (or 'appropriated') me as a servant," namely, in husbandry [Maurer]. However, husbandry and keeping cattle might be regarded as jointly the occupation of the person questioned: then Am 7:14, "herdman," will accord with English Version. A Hebrew kindred word means "cattle." Both occupations, the respondent replies, are inconsistent with my being a "prophet."

6. wounds in thine hand—The interrogator still suspects him: "If so, if you have never pretended to be a prophet, whence come those wounds?" The Hebrew is literally, "between thine hands." The hands were naturally held up to ward off the blows, and so were "thrust through" (Zec 13:3) "between" the bones of the hand. Stoning was the usual punishment; "thrusting through" was also a fit retribution on one who tried to "thrust Israel away" from the Lord (De 13:10); and perfects the type of Messiah, condemned as a false prophet, and pierced with "wounds between His hands." Thus the transition to the direct prophecy of Him (Zec 13:7) is natural, which it would not be if He were not indirectly and in type alluded to.

wounded in … house of my friends—an implied admission that he had pretended to prophecy, and that his friends had wounded him for it in zeal for God (Zec 13:3). The Holy Spirit in Zechariah alludes indirectly to Messiah, the Antitype, wounded by those whom He came to befriend, who ought to have been His "friends," who were His kinsmen (compare Zec 13:3, as to the false prophet's friends, with Mr 3:21, "His friends," Margin, "kinsmen"; Joh 7:5; "His own," Joh 1:11; the Jews, "of whom as concerning the flesh He came," Ro 9:5), but who wounded Him by the agency of the Romans (Zec 12:10).

7. Expounded by Christ as referring to Himself (Mt 26:31, 32). Thus it is a resumption of the prophecy of His betrayal (Zec 11:4, 10, 13, 14), and the subsequent punishment of the Jews. It explains the mystery why He, who came to be a blessing, was cut off while bestowing the blessing. God regards sin in such a fearful light that He spared not His own co-equal Son in the one Godhead, when that Son bore the sinner's guilt.

Awake—Compare a similar address to the sword of justice personified (Jer 46:6, 7). For "smite" (imperative), Mt 26:31 has "I will smite." The act of the sword, it is thus implied, is God's act. So the prophecy in Isa 6:9, "Hear ye," is imperative; the fulfilment as declared by Jesus is future (Mt 13:14), "ye shall hear."

sword—the symbol of judicial power, the highest exercise of which is to take away the life of the condemned (Ps 17:13; Ro 13:4). Not merely a show, or expression, of justice (as Socinians think) is distinctly implied here, but an actual execution of it on Messiah the shepherd, the substitute for the sheep, by God as judge. Yet God in this shows His love as gloriously as His justice. For God calls Messiah "My shepherd," that is, provided (Re 13:8) for sinners by My love to them, and ever the object of My love, though judicially smitten (Isa 53:4) for their sins (Isa 42:1; 59:16).

man that is my fellow—literally, "the man of my union." The Hebrew for "man" is "a mighty man," one peculiarly man in his noblest ideal. "My fellow," that is, "my associate." "My equal" ([De Wette]; a remarkable admission from a Rationalist). "My nearest kinsman" [Hengstenberg], (Joh 10:30; 14:10, 11; Php 2:6).

sheep shall be scattered—The scattering of Christ's disciples on His apprehension was the partial fulfilment (Mt 26:31), a pledge of the dispersion of the Jewish nation (once the Lord's sheep, Ps 100:3) consequent on their crucifixion of Him. The Jews, though "scattered," are still the Lord's "sheep," awaiting their being "gathered" by Him (Isa 40:9, 11).

I will turn … hand upon … little ones—that is, I will interpose in favor of (compare the phrase in a good sense, Isa 1:25) "the little ones," namely, the humble followers of Christ from the Jewish Church, despised by the world: "the poor of the flock" (Zec 11:7, 11); comforted after His crucifixion at the resurrection (Joh 20:17-20); saved again by a special interposition from the destruction of Jerusalem, having retired to Pella when Cestius Gallus so unaccountably withdrew from Jerusalem. Ever since there has been a Jewish "remnant" of "the little ones … according to the election of grace." The hand of Jehovah was laid in wrath on the Shepherd that His hand might be turned in grace upon the little ones.

8, 9. Two-thirds of the Jewish nation were to perish in the Roman wars, and a third to survive. Probably from the context (Zec 14:2-9), which has never yet been fulfilled, the destruction of the two-thirds (literally, "the proportion of two," or "portion of two") and the saving of the remnant, the one-third, are still future, and to be fulfilled under Antichrist.

9. through … fire—of trial (Ps 66:10; Am 4:11; 1Co 3:15; 1Pe 1:6, 7). It hence appears that the Jews' conversion is not to precede, but to follow, their external deliverance by the special interposition of Jehovah; which latter shall be the main cause of their conversion, combined with a preparatory inward shedding abroad in their hearts of the Holy Spirit (Zec 12:10-14); and here, "they shall call on My name," in their trouble, which brings Jehovah to their help (Ps 50:15).

my people—(Jer 30:18-22; Eze 11:19, 20; Ho 2:23).

 

 

CHAPTER 14

Zec 14:1-21. Last Struggle with the Hostile World-Powers: Messiah-Jehovah Saves Jerusalem and Destroys the Foe, of Whom the Remnant Turns to the Lord Reigning at Jerusalem.

1. day of the Lord—in which He shall vindicate His justice by punishing the wicked and then saving His elect people (Joe 2:31; 3:14; Mal 4:1, 5).

thy spoil … divided in the midst of thee—by the foe; secure of victory, they shall not divide the spoil taken from thee in their camp outside, but "in the midst" of the city itself.

2. gather all nations, &c.—The prophecy seems literal (compare Joe 3:2). If Antichrist be the leader of the nations, it seems inconsistent with the statement that he will at this time be sitting in the temple as God at Jerusalem (2Th 2:4); thus Antichrist outside would be made to besiege Antichrist within the city. But difficulties do not set aside revelations: the event will clear up seeming difficulties. Compare the complicated movements, Da 11:1-45.

half … the residue—In Zec 13:8, 9, it is "two-thirds" that perish, and "the third" escapes. There, however, it is "in all the land"; here it is "half of the city." Two-thirds of the "whole people" perish, one-third survives. One-half of the citizens are led captive, the residue are not cut off. Perhaps, too, we ought to translate, "a (not 'the') residue."

3. Then—In Jerusalem's extremity.

as … in … day of battle—as when Jehovah fought for Israel against the Egyptians at the Red Sea (Ex 14:14; 15:3). As He then made a way through the divided sea, so will He now divide in two "the Mount of Olives" (Zec 14:4).

4. The object of the cleaving of the mount in two by a fissure or valley (a prolongation of the valley of Jehoshaphat, and extending from Jerusalem on the west towards Jordan, eastward) is to open a way of escape to the besieged (compare Joe 3:12, 14). Half the divided mount is thereby forced northward, half southward; the valley running between. The place of His departure at His ascension shall be the place of His return: and the "manner" of His return also shall be similar (Ac 1:11). He shall probably "come from the east" (Mt 24:27). He so made His triumphal entry into the city from the Mount of Olives from the east (Mt 21:1-10). This was the scene of His agony: so it shall be the scene of His glory. Compare Eze 11:23, with Eze 43:2, "from the way of the east."

5. ye shall flee to the valley—rather "through the valley," as in 2Sa 2:29. The valley made by the cleaving asunder of the Mount of Olives (Zec 14:4) is designed to be their way of escape, not their place of refuge [Maurer]. Jerome is on the side of English Version. If it be translated so, it will mean, Ye shall flee "to" the valley, not to hide there, but as the passage through which an escape may be effected. The same divinely sent earthquake which swallows up the foe, opens out a way of escape to God's people. The earthquake in Uzziah's days is mentioned (Am 1:1) as a recognized epoch in Jewish history. Compare also Isa 6:1: perhaps the same year that Jehovah held His heavenly court and gave commission to Isaiah for the Jews, an earthquake in the physical world, as often happens (Mt 24:7), marked momentous movements in the unseen spiritual world.

of the mountains—rather, "of My mountains," namely, Zion and Moriah, peculiarly sacred to Jehovah [Moore]. Or, the mountains formed by My cleaving Olivet into two [Maurer].

Azal—the name of a place near a gate east of the city. The Hebrew means "adjoining" [Henderson]. Others give the meaning, "departed," "ceased." The valley reaches up to the city gates, so as to enable the fleeing citizens to betake themselves immediately to it on leaving the city.

Lord my God … with thee—The mention of the "Lord my God" leads the prophet to pass suddenly to a direct address to Jehovah. It is as if "lifting up his head" (Lu 21:28), he suddenly sees in vision the Lord coming, and joyfully exclaims, "All the saints with Thee!" So Isa 25:9.

saints—holy angels escorting the returning King (Mt 24:30, 31; Jude 14); and redeemed men (1Co 15:23; 1Th 3:13; 4:14). Compare the similar mention of the "saints" and "angels" at His coming on Sinai (De 32:2, 3; Ac 7:53; Ga 3:19; Heb 2:2). Phillips thinks Azal is Ascalon on the Mediterranean. An earthquake beneath Messiah's tread will divide Syria, making from Jerusalem to Azal a valley which will admit the ocean waters from the west to the Dead Sea. The waters will rush down the valley of Arabah, the old bed of the Jordan, clear away the sand-drift of four thousand years, and cause the commerce of Petra and Tyre to center in the holy city. The Dead Sea rising above its shores will overflow by the valley of Edom, completing the straits of Azal into the Red Sea. Thus will be formed the great pool of Jerusalem (compare Zec 14:8; Eze 47:1, &c.; Joe 3:18). Euphrates will be the north boundary, and the Red Sea the south. Twenty-five miles north and twenty-five miles south of Jerusalem will form one side of the fifty miles square of the Lord's Holy Oblation (Eze 48:1-35). There are seven spaces of fifty miles each from Jerusalem northward to the Euphrates, and five spaces of fifty miles each southward to the Red Sea. Thus there are thirteen equal distances on the breadth of the future promised land, one for the oblation and twelve for the tribes, according to Eze 48:1-35. That the Euphrates north, Mediterranean west, the Nile and Red Sea south, are to be the future boundaries of the holy land, which will include Syria and Arabia, is favored by Ge 15:8; Ex 23:31; De 11:24; Jos 1:4; 1Ki 4:21; 2Ch 9:26; Isa 27:12; all which was partially realized in Solomon's reign, shall be antitypically so hereafter. The theory, if true, will clear away many difficulties in the way of the literal interpretation of this chapter and Eze 48:1-35.

6. light … not … clear … dark—Jerome, Chaldee, Syriac, and Septuagint translate, "There shall not be light, but cold and ice"; that is, a day full of horror (Am 5:18). But the Hebrew for "clear" does not mean "cold," but "precious," "splendid" (compare Job 31:26). Calvin translates, "The light shall not be clear, but dark" (literally, "condensation," that is, thick mist); like a dark day in which you can hardly distinguish between day and night. English Version accords with Zec 14:7: "There shall not be altogether light nor altogether darkness," but an intermediate condition in which sorrows shall be mingled with joys.

7. one day—a day altogether unique, different from all others [Maurer]. Compare "one," that is, unique (So 6:9; Jer 30:7). Not as Henderson explains, "One continuous day, without night" (Re 22:5; 21:25); the millennial period (Re 20:3-7).

known to … Lord—This truth restrains man's curiosity and teaches us to wait the Lord's own time (Mt 24:36).

not day, nor night—answering to "not … clear nor … dark" (Zec 14:6); not altogether daylight, yet not the darkness of night.

at evening … shall be light—Towards the close of this twilight-like time of calamity, "light" shall spring up (Ps 97:11; 112:4; Isa 30:26; 60:19, 20).

8. living waters—(Eze 47:1; Joe 3:18).

former sea—that is, the front, or east, which Orientalists face in taking the points of the compass; the Dead Sea.

hinder sea—the west or Mediterranean.

summer … winter—neither dried up by heat, nor frozen by cold; ever flowing.

9. king over all … earth—Isa 54:5 implies that this is to be the consequence of Israel being again recognized by God as His own people (Da 2:44; Re 11:15).

one Lord … name one—Not that He is not so already, but He shall then be recognized by all unanimously as "One." Now there are "gods many and lords many." Then Jehovah alone shall be worshipped. The manifestation of the unity of the Godhead shall be simultaneous with that of the unity of the Church. Believers are one in spirit already, even as God is one (Eph 4:3-6). But externally there are sad divisions. Not until these disappear, shall God reveal fully His unity to the world (Joh 17:21, 23). Then shall there be "a pure language, that all may call upon the name of the Lord with one consent" (Zep 3:9). The Son too shall at last give up His mediatorial kingdom to the Father, when the purposes for which it was established shall have been accomplished, "that God may be all in all" (1Co 15:24).

10. turned—or, "changed round about": literally, "to make a circuit." The whole hilly land round Jerusalem, which would prevent the free passage of the living waters, shall be changed so as to be "as a (or the) plain" (Isa 40:4).

from Geba to Rimmon—Geba (2Ki 23:8) in Benjamin, the north border of Judah. Rimmon, in Simeon (Jos 15:32), the south border of Judah; not the Rimmon northeast of Michmash. "The plain from Geba to Rimmon" (that is, from one boundary to the other) is the Arabah or plain of the Jordan, extending from the Sea of Tiberias to the Elanitic Gulf of the Red Sea.

it shall be lifted up—namely, Jerusalem shall be exalted, the hills all round being lowered (Mic 4:1).

inhabited in her place—(Zec 12:6).

from Benjamin's gate—leading to the territory of Benjamin. The same as Ephraim's gate, the north boundary of the city (2Ki 14:13).

the first gate—west of the city [Grotius]. "The place of," &c. implies that the gate itself was then not in existence. "The old gate" (Ne 3:6).

the corner gate—east of the city [Grotius]. Or the "corner" joining the north and west parts of the wall [Villalpandus]. Grotius thinks "corners" refers to the towers there built (compare Zep 3:6, Margin).

tower of Hananeel—south of the city, near the sheep gate (Ne 3:1; 12:39; Jer 31:38) [Grotius].

king's wine-presses—(So 8:11). In the interior of the city, at Zion [Grotius].

11. no more utter destruction—(Jer 31:40). Literally, "no more curse" (Re 22:3; compare Mal 4:6), for there will be no more sin. Temporal blessings and spiritual prosperity shall go together in the millennium: long life (Isa 65:20-22), peace (Isa 2:4), honor (Isa 60:14-16), righteous government (Isa 54:14; 60:18). Judgment, as usual, begins at the house of God, but then falls fatally on Antichrist, whereon the Church obtains perfect liberty. The last day will end everything evil (Ro 8:21) [Auberlen].

12. Punishment on the foe, the last Antichristian confederacy (Isa 59:18; 66:24; Eze 38:1-39:29; Re 19:17-21). A living death: the corruption (Ga 6:8) of death combined in ghastly union with the conscious sensibility of life. Sin will be felt by the sinner in all its loathsomeness, inseparably clinging to him as a festering, putrid body.

13. tumult—consternation (Zec 12:4; 1Sa 14:15, 20).

lay hold … on … hand of … neighbour—instinctively grasping it, as if thereby to be safer, but in vain [Menochius]. Rather, in order to assail "his neighbor" [Calvin], (Eze 38:21). Sin is the cause of all quarrels on earth. It will cause endless quarrels in hell (Jas 3:15, 16).

14. Judah … fight at Jerusalem—namely, against the foe: not against Jerusalem, as Maurer translates in variance with the context. As to the spoil gained from the foe, compare Eze 39:10, 17.

15. The plague shall affect the very beasts belonging to the foe. A typical foretaste of all this befell Antiochus Epiphanes and his host at Jerusalem (1 Maccabees 13:49; 2 Maccabees 9:5).

16. every one … left—(Isa 66:19, 23). God will conquer all the foes of the Church. Some He will destroy; others He will bring into willing subjection.

from year to year—literally, "from the sufficiency of a year in a year."

feast of tabernacles—The other two great yearly feasts, passover and pentecost, are not specified, because, their antitypes having come, the types are done away with. But the feast of tabernacles will be commemorative of the Jews' sojourn, not merely forty years in the wilderness, but for almost two thousand years of their dispersion. So it was kept on their return from the Babylonian dispersion (Ne 8:14-17). It was the feast on which Jesus made His triumphal entry into Jerusalem (Mt 21:8); a pledge of His return to His capital to reign (compare Le 23:34, 39, 40, 42; Re 7:9; 21:3). A feast of peculiar joy (Ps 118:15; Ho 12:9). The feast on which Jesus gave the invitation to the living waters of salvation ("Hosanna," save us now, was the cry, Mt 21:9; compare Ps 118:25, 26) (Joh 7:2, 37). To the Gentiles, too, it will be significant of perfected salvation after past wanderings in a moral wilderness, as it originally commemorated the ingathering of the harvest. The seedtime of tears shall then have issued in the harvest of joy [Moore]. "All the nations" could not possibly in person go up to the feast, but they may do so by representatives.

17. no rain—including every calamity which usually follows in the East from want of rain, namely, scarcity of provisions, famine, pestilence, &c. Rain is the symbol also of God's favor (Ho 6:3). That there shall be unconverted men under the millennium appears from the outbreak of Gog and Magog at the end of it (Re 20:7-9); but they, like Satan their master, shall be restrained during the thousand years. Note, too, from this verse that the Gentiles shall come up to Jerusalem, rather than the Jews go as missionaries to the Gentiles (Isa 2:2; Mic 5:7). However, Isa 66:19 may imply the converse.

18. if … Egypt go not up—specified as Israel's ancient foe. If Egypt go not up, and so there be no rain on them (a judgment which Egypt would condemn, as depending on the Nile's overflow, not on rain), there shall be the plague … . Because the guilty are not affected by one judgment, let them not think to escape, for God has other judgments which shall plague them. Maurer translates, "If Egypt go not up, upon them also there shall be none" (no rain). Ps 105:32 mentions "rain" in Egypt. But it is not their main source of fertility.

19. punishment—literally, "sin"; that is, "punishment for sin."

20. shall there be upon the bells—namely, this inscription, "Holiness to the Lord," the same as was on the miter of the high priest (Ex 28:36). This implies that all things, even the most common, shall be sacred to Jehovah, and not merely the things which under the law had peculiar sanctity attached to them. The "bells" were metal plates hanging from the necks of horses and camels as ornaments, which tinkled (as the Hebrew root means) by striking against each other. Bells attached to horses are found represented on the walls of Sennacherib's palace at Koyunjik.

pots … like … bowls—the vessels used for boiling, for receiving ashes, &c., shall be as holy as the bowls used for catching the blood of the sacrificial victims (see on Zec 9:15; 1Sa 2:14). The priesthood of Christ will be explained more fully both by the Mosaic types and by the New Testament in that temple of which Ezekiel speaks. Then the Song of Solomon, now obscure, will be understood, for the marriage feast of the Lamb will be celebrated in heaven (Re 19:1-21), and on earth it will be a Solomonic period, peaceful, glorious, and nuptial. There will be no king but a prince; the sabbatic period of the judges will return, but not with the Old Testament, but New Testament glory (Isa 1:26; Eze 45:1-25) [Roos].

21. every pot—even in private houses, as in the temple, shall be deemed holy, so universal shall be the consecration of all things and persons to Jehovah.

take of them—as readily as they would take of the pots of the temple itself, whatever number they wanted for sacrifice.

no … Canaanite—no unclean or ungodly person (Isa 35:8; 52:1; Joe 3:17). Compare as to the final state subsequent to the millennium, Re 21:27; 22:15. Maurer not so well translates "merchant" here, as in Pr 31:24. If a man would have the beginnings of heaven, it must be by absolute consecration of everything to God on earth. Let his life be a liturgy, a holy service of acted worship [Moore].

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke