Bibelkommentarer Johannes' andre brev
Veien igjennom bibelen - Johannes' andre brev - 2247-2256-2John.
Trykk her for å se bibel oversikt for Johannes' andre brev (bilde åpnes i nytt vindu)
De to små brevene vi har av Johannes i tillegg til det første brevet, er heller ikke forsynt med apostelens navn. Men både i det andre og det tredje brevet omtaler forfatteren seg selv som "den eldste". Dette kan jo oppfattes som "den gamle", men apostelen vil nok heller betegne seg selv etter den stillingen han har i menigheten som en av dens eldste.
I 1Pet 5:1 ser vi at Peter formaner de eldste (presbyterne) i menigheten idet han nevner seg selv som "medeldste". Stillingen som eldste betegner embetet som veileder og forstander i den enkelte menighet.
Det er da et uttrykk for apostelens beskjedne innstilling. Dessuten er det et uttrykk for dyp fortrolighet i brevet, når Johannes her nøyer seg med å omtale seg selv som eldste i stedet for som apostel.
I kirkens første tid var ikke disse to brevene så godt kjent alle steder som det første brevet. Likevel blir dette brevet omtalt allerede hos Clemens av Alexandria og hos Ireneus. Og den oldkirkelige tradisjonen går avgjort i retning av å holde fast på at apostelen Johannes også er forfatter til disse to brevene.
Det er så stor likhet både i tanker og i uttrykk mellom det andre og det første brevet at det ikke kan være tvil om at forfatteren er den samme.
På den andre siden er det igjen så mange likhetspunkt mellom det andre og det tredje brevet at dette siste også må stamme fra samme hånd.
Brevene synes å være skrevet omtrent samtidig. Det har muligens skjedd på en rundtur Johannes gjorde innen den store kretsen av menigheter omkring Efesus mens han hadde tilsyn med dem. I begge brevene sier han nemlig at han håper han snart vil komme til dem personlig og tale muntlig med de vennene han skriver til ( 2Joh 12 og 3Joh 14).
Dersom vi spør hvem dette andre brevet er skrevet til, så står det i overskriften: "- den utvalgte frue og hennes barn". Dette kan selvfølgelig forstås slik at det menes en troende kvinne som samlet menigheten i sitt hus.
Uttrykket "hennes barn" behøver nødvendigvis ikke bety hennes egne barn. Det kan godt brukes om de troende som var knyttet til denne kvinnens hjem som en liten menighet. Vi kjenner til hvordan Lydias hjem sikkert har vært et samlingssted for vennene i Filippi (se Apg 16:40).
På samme måte sender Paulus i Rom 16:23 en hilsen til en mann ved navn Gaius som han kaller "min og hele menighetens vert". Så lenge menighetene var små, hadde de som vi ser av disse eksemplene, ofte samlingsstedet sitt i private hjem.
Andre forklarer likevel uttrykket "den utvalgte frue" som en betegnelse for en menighet. En tenker seg at bildet av en menighet som en mor med sine barn. En slik forståelse har mye for seg. I så fall vil uttrykket i v. 13 "din utvalgte søsters barn hilser deg" måtte forstås om den søstermenigheten der apostelen befant seg da han skrev dette brevet.
I hovedsak kommer dette ut på ett. I alle fall er det en liten gruppe menighetslemmer apostelen henvender seg til.
Innholdet i brevet er som følger: I v. 1-4 uttrykker apostelen sin kjærlighet til og sin glede over denne lille gruppen venner samtidig som han sender dem sin fredshilsen.
I v. 5-6 formaner han dem til innbyrdes kjærlighet. I v. 7-11 kommer vi til det som er hovedhensikten med brevet, nemlig å advare mot å ha noe å gjøre med antikristelige forførere. Deretter avslutter han brevet i v. 12-13 med å forklare hvorfor han skriver så kort før han sender en hilsen.
Når det gjelder tidspunktet dette brevet ble skrevet på, er det sannsynligvis skrevet omtrent samtidig med det første brevet idet v. 7 er som et ekko av 1Joh 4:2-3.
Spør vi hvorfor Guds Ånd har latt dette lille brevet komme med i vår Bibel, kan vi svare at det er av samme grunn som apostelen Paulus' brev til Filemon har kommet med. Disse små brevene gir oss et innblikk i den fine måten de første kristne holdt kontakt med hverandre på. Den personlige kontakten ble ikke opprettholdt bare muntlig, men også skriftlig.
Formaningen er båret fram i inderlig kjærlighet. Å, om bare Guds Ånd kunne få lede oss i våre dager når det gjelder vårt innbyrdes forhold enten det er når vi sitter sammen og snakker om Guds rikes sak eller når vi skriver til hverandre!
2Joh 1:1-6
Se også Innledning til NT og
innledning Apostelen Johannes' andre brev.
I v. 1-2 har vi brevets overskrift. Ettersom brevet er til kjære venner, er det ikke nødvendig å hevde apostelembedets verdighet. Derfor omtaler apostelen seg selv ved navnet "den eldste". På denne måten nevner han sin ledende stilling rent generelt, slik vi sa i innledningen. Kanskje er det også hensynet til hans alder som får han til å bruke nettopp dette uttrykket.
"Frue" heter på gresk "kyria" (egentlig herskerinne). Dette ble brukt ved høflig tiltale til en kvinne. Likevel kan godt denne betegnelsen passe i billedlig sammenheng om en menighet. Overfor Kristus er den riktignok bruden, tjenerinnen, men overfor sine enkelte medlemmer står den med den myndighet som forbindelsen med Herren (på gresk: Kyrios) gir den.
Apostelen uttaler sin personlige, oppriktige og ekte kjærlighet til denne menigheten, men han understreker at en slik kjærlighet var de gjenstand for hos "alle som har lært sannheten å kjenne".
Denne kjærligheten til dem hadde de på grunn av "sannhetens skyld som blir i oss", det vil si for Jesu skyld. Det er ikke en kjærlighet som først og fremst bygger på personlige grunner, men det er den hellige kjærligheten som alle Guds barn har til hverandre fordi de alle er felles om den evige sannheten.
Apostelen betegner sannheten som den som "blir i oss og skal være med oss til evig tid" (v.2). Han uttaler ikke dette som et ønske, men med håpets visshet om at denne sannheten i Kristus er den gode del som ikke skal tas fra oss (Luk 10:42).
I v. 8 hører vi likevel at betingelsen er at vi gir akt på oss selv og er på vakt overfor forføreren. Men vil vi holde fast på sannheten med et ærlig sinn, da er den vår, og ingen ting kan ødelegge denne arven (se 1Pet 1:4-5).
I v. 3 har vi fredshilsen som også uttales som en visshet og ikke bare som et ønske. Formen på hilsenen minner helt om den vi ser i de siste av Paulus' brev (1. og 2Tim og Tit ) når det gjelder den vakre treklangen: "Nåde, miskunn og fred". Men til forskjell fra de andre, så er det her uttrykkelig understreket at Jesus er "Faderens Sønn". Denne tilføyelsen er tydeligvis rettet mot dem som fór med løgn og fornektet Jesus som Guds Sønn.
Når det videre føyes til at denne nåde, miskunn og fred skal være med dem "i sannhet og kjærlighet", så betegner disse ordene de livskvaliteter de troende må leve i for at nådens rikdom kan komme over oss.
Men med "sannhet og kjærlighet" mener ikke apostelen noe ubestemt, slik som de som fornektet Kristus, også kunne tale store ord om sannhet og kjærlighet. Nei, han mener den bestemte sannhet og kjærlighet som er i Kristus Jesus. Dette går tydelig fram av dette brevet som viser nettopp hva kjærligheten består i (v.6) og hva sannheten er i motsetning til løgnen (v.7-11).
Det første apostelen uttaler etter hilsenen, er gleden over å se at noen av barna til denne fruen (eller menigheten) "vandrer i sannheten, etter det bud vi har fra Faderen" (v.4). Det vil si at de lever som sanne kristne etter evangeliets hellige og velsignede bud.
Når evangeliet også her kalles et "bud" slik det gjøres flere steder i Johannesbrevene, betyr det at det evige livs gave også alltid er en hellig oppgave.
Når det står "noen av dine barn", så betyr vel det at Johannes ikke kunne si det om alle disse barna, men bare om en del av dem (se advarselen i v. 10-11).
I v. 5-6 formaner han denne lille menigheten til å leve i innbyrdes kjærlighet. Denne formaningen til denne frue og hennes barn er formet som en bønn. Det han sier her, minner mye om det han skrev i det første brevet sitt. Dette ser vi tydelig når han sier at kjærlighetsbudet ikke er "et nytt bud", men de har hatt det "fra begynnelsen" (se 1Joh 2:7).
Når han beskriver nærmere hva denne innbyrdes kjærligheten består i, nemlig at "vi vandrer etter hans bud", så minner dette om 1Joh 5:2-3. Der blir også kjennetegnet på den kristne broderkjærligheten knyttet til kjærlighetens lydighet mot Gud.
Den hellige broderkjærligheten kan ikke skilles fra troens lydighet. Den springer ut derfra og har sin grunnvoll her.
Det er vår Guds og vår Frelsers glede når Guds barn elsker hverandre i hellig lydighet, og det er til glede for alle Herrens tjenere når de troende elsker hverandre i gjerning og sannhet (1Joh 3:18).
Når vi ser at barna i Guds menighet lever på denne måten, da må også vi glede oss. De er ikke bare blitt våre etterfølgere, men de er blitt Herrens sanne etterfølgere. Da må vi si med døperen Johannes: "Denne min glede er nå blitt fullkommen" (Joh 3:29). Da skjønner vi at brudgommen har funnet sin brud, og vi kan stå som brudgommens venner og glede oss.
2Joh 1:7-13
Formaningen til å leve i sannhet og kjærlighet som vi så i det foregående, blir nå begrunnet ved at det henvises til "mange forførere som har gått ut i verden". De er utsendt av løgnens far for å forkynne løgn idet de "ikke bekjenner at Jesus er Kristus kommet i kjød" (v.7).
Forføreren og Antikrist er virksom i dem. Derfor kalles alle slike falske røster forløpere for Antikrist (se 1Joh 2:18). Det er den Antikrist som skal komme, som dukker opp gjennom dem. Og der slike røster får makt, der dør den innbyrdes kjærligheten. Løgnens gift får kjærlighetslivet mellom Guds barn til å visne.
Apostelen formaner sine lesere inntrengende om å ta seg i vare "så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn" (v.8).
Med "full lønn" mener apostelen dette at leserne virkelig kan nå fram til den evige saligheten og forbli i troen. Da får ikke bare Frelseren lønn for sin smerte, men hans tjenere får også nådelønn for de sjeler som er en frukt av deres arbeid og er blitt ført inn i himmelen ved deres vitnesbyrd.
Slik skriver også apostelen Paulus i 1Tess 2:19-20: "For hvem er vel vårt håp, vår glede, vår hederskrans - om ikke nettopp dere, når vi står for vår Herre Jesus i hans komme. Dere er jo vår ære og vår glede."
Og i Dan 12:3 står det: "Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid."
Andre leser v. 8 slik: "At dere ikke mister det dere har arbeidet for." Etter denne lesemåten føres tanken inn på de troendes "arbeid på deres frelse med frykt og beven" (Fil 2:12), deres gjerning i tro og deres arbeid i kjærlighet (1Tess 1:3). "Full lønn" blir da "livets krone" (Åp 2:10) eller "rettferdighetens krans" (2Tim 4:8) som de får, de som holder ut i troskap.
Hvordan en nå leser dette, så blir hovedtanken den samme: Det gjelder å være våken så en ikke mister det som er vunnet. En mister Gud dersom en fornekter Jesus som Kristus og Guds evige Sønn. Det forferdelige tapet en lider dersom en "ikke blir i Kristi lære", viser apostelen i v. 9. En "har ikke Gud".
Den som ikke har Sønnen, har heller ikke Faderen. Men den "som blir i læren (det vil si blir i sannheten som er Kristus selv og ikke bare kunnskapen om han), han har både Faderen og Sønnen".
Uttrykket i v. 9 "den som slår inn på avveier" (NO: "går utover"), heter i grunnteksten: "Gå videre" utover den enfoldige tro og troens grunn. Det er mulig at de falske profetene brukte dette uttrykket "å gå videre" for å begrunne sin falske såkalte viten.
Det høres jo så besnærende å "gå videre". Også i våre dager hvor fornektelsen av Jesus som Kristus er kommet langt, hører en ofte tale om å ha stor framgang når det gjelder tanken. En skal ikke lenger henge seg fast i de gamle "dogmene", i de gamle, hellige lærdommene, men en er kommet lenger enn dem. Dette er løgnens stemme.
I v. 10-11 trekker apostelen den praktiske konsekvensen av det han nå har sagt: "Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære (men fornekter Kristus), da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!"
Overfor slike nedbrytende ånder gjelder ikke gjestfrihetens lov, uansett hvor mye de smykker sine ord med kristelige talemåter og gudelige former. Tvert imot så blir en "medskyldig med ham i hans onde gjerninger" ved å ta imot en slik forfører (v.11). En er jo da med på å legge til rette for hans onde gjerninger.
Det er kjærlighetens apostel som skriver dette. Hans kjærlighet var ikke svak og bløtaktig. Den var en hellig kjærlighet som visste å svinge Åndens sverd mot fiender av sannheten.
Det mangler heller ikke i dag utsendinger fra djevelen. Derfor kommer det snart en mormon eller snart en unitar eller hvilket navn de nå bærer, som i virkeligheten gjør Frelserens ord til en løgn og på den måten fornekter Jesus som Herre.
Jo mer vi nærmer oss de siste tider, jo flere vil det bli av slike falske profeter. Det har Herren selv fortalt oss (se Matt 24:11). Der hvor vi merker at fornektelsens ånd sniker seg fram til tross for fromme talemåter, må det være slutt på alle forhandlinger. Der er det bare plass for et kraftig "ut med deg". Det er mange av Guds barn som har tatt skade av å innlate seg for mye med slike falske profeter.
Så slutter apostelen dette advarende formaningsordet med å forklare hvorfor brevet er så kort. Han har enda mye han ville si dem, men han vil gjemme det til han kommer til dem (v.12). Da vil han snakke muntlig med dem dersom alt går som han håper, "så vår glede kan være fullkommen".
I dette ligger at det var noen av denne fruens (eller menighetens) barn som var vaklende i sitt forhold til de falske profetene og dermed skapte skår i gleden for de andre troende. Apostelen håper at dette skal rette seg gjennom den muntlige samtalen slik at fiendens angrep kunne bli møtt av en samlet menighet som var enig og på vakt, iført Guds fulle rustning.
Med en hilsen fra søsteren (eller søstermenigheten) slutter apostelen dette kjærlige, men alvorsfylte formaningsordet som vi i en kort sum kan sammenfatte i oppfordringen til å trekke Ordets sverd og kjempe mot helvedets krefter som trosser himmelens hær.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Johannes andre brev. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.
|
