Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Haggais bok

Bibelkommentarer Haggais bok

 

Veien igjennom bibelen - 2337-2353-Haggais bok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Haggais bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

 

Med profeten Haggai kommer vi nå til de tre siste profetene. Haggais profeti er fra tiden etter tilbakekomsten fra Babel. Mellom Haggai og Sefanja ligger de sytti lange årene i landflyktighet og virksomheten til de tre store profetene Jeremia, Esekiel og Daniel. Gang etter gang hadde profetene talt om at Juda også ville bli tilintetgjort på grunn av sin avgudsdyrkelse og motstand mot Herren. Det hadde nå skjedd.

Men Herren hadde latt nye løfter lyse opp den mørke natten av trengsler. Både gjennom Esekiel og Daniel hadde han kunngjort for sitt folk at verdensrikene en gang skulle beseires fullstendig av Gudsriket.

De sytti årene i landflyktighet hadde gått. Babels stolte rike var blitt styrtet, og kong Kyros hadde allerede i sitt første regjeringsår gitt jødene lov til å vende tilbake til sitt land. Det skjedde ved Guds underfulle inngripen. Ja, kong Kyros hadde til og med kunngjort hvordan Herren "har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda" (Esr 1:2).

Videre hadde han gitt befaling om at utgiftene til byggingen av templet skulle dekkes av kongens inntekter og at de hellige karene som kaldeerne hadde røvet, skulle gis tilbake (Esr 1:4-7).

Ypperstepresten Josva og fyrsten Serubabel førte da en gruppe jøder tilbake til det hellige landet. De var i alt førtito tusen tre hundre og seksti jøder foruten sju tusen tre hundre og trettisju tjenere og tjenestepiker (Esr 2:64-65).

De som vendte hjem, bygde straks et brennofferalter og feiret løvhyttefest. Det følgende år ble grunnvollen til det nye templet lagt, og folket gikk med stor iver inn i arbeidet.

Men allerede i det tredje året av kong Kyros' regjering ble arbeidet stoppet fordi fremmede folkeslag som hadde bosatt seg i landet mens jødene var i landflyktighet, de som senere blir kalt samaritanere, forlangte å få være med på byggingen av templet. På hedensk vis så de på templet som et tempel for landets gud.

Men Israels barn hadde under oppholdet i landflyktighet lært den leksen de aldri tidligere hadde lært, nemlig å hate avgudene. Ja, landflyktigheten hadde hatt nesten en vidunderlig virkning på dem i så måte. Ved å måtte leve blant hedningene og være omgitt av avguder på alle kanter, hadde alt ved denne avgudsdyrkelsen blitt vemmelig og motbydelig for dem.

Derfor sa de rett ut nei til kravet fra samaritanerne. De ville heller ha en fiende i nærheten av seg enn å ha hedenskapet som venn. Det var rett gjort, men de måtte lide for det, for samaritanerne satte seg som mål å sverte og anklage dem hos perserkongen så lenge at han befalte at byggearbeidene i Jerusalem skulle stoppes.

Med denne befalingen drog samaritanerne til Jerusalem og stoppet arbeidet på templet. Deretter stod arbeidet stille til år 520, i perserkongen Darius Hystaspis' andre år.

Grunnen til at arbeidet stod stille var imidlertid ikke bare fiendenes skyld. Jødene kunne jo ha forsøkt å forklare for perserkongen at byggearbeidene ikke bare var etter hans egen tillatelse, men etter hans egen ordre. Men jødene var blitt grepet av motløshet og likegyldighet. De vente seg til å se den halvferdige grunnvollen til templet ligge der uten at det gjorde dem noe.

De var blitt grepet av en verdslig ånd som fikk enhver til å bygge sitt eget hus og innrette seg så bekvemt som mulig, men ingen gjorde noe for å bygge videre på Herrens hus.

Troens mot var blitt sløvet også hos Josva og Serubabel. Og det hjalp ikke at Herrens hånd tuktet det lunkne folket på forskjellige måter (se Hag 1:6).

Da sendte Herren profetene Haggai og Sakarias, og den rette ånd ble vekket opp både hos Serubabel og Josva og "hos resten av folket" (Hag 1:14).

Haggai refset først ganske skarpt folkets lunkenhet, men lovet dem også Herrens rike velsignelse om de bare fattet et annet sinn og begynte på byggingen av Herrens hus.

Haggais bok inneholder bare to kapitler. De består av tre profetiske taler som Herren befalte han å holde. Tidsrommet de ble holdt i varte fra første dagen i den sjette måned til den tjuefjerde dagen i den niende måned i år 520 f. Kr.

Navnet "Haggai" betyr "den som feirer en fest". Hans korte profeti inneholder virkelig dype tanker. I Herrens navn trøstet han folket med at selv om dette andre templet synes "som ingen ting" imot det gamle templet, skulle dette siste huset likevel bli fylt med en større herlighet enn det så ut mens de bygget (Hag 2:3ff). I dette ordet ligger det et løfte om den kommende Messias.

Det er mye både til tukt og trøst i disse to velsignede kapitlene Herren har gitt oss ved profeten Haggai. Da hans ord lød første gangen, fikk de en veldig virkning på folket, og gang på gang opp gjennom historien har Guds ord ved Haggai bevist sin kraft ved å drive bort lunkenheten og gjøre hjertene varme for å bygge Guds hus og rike her i verden.

Måtte velsignelsen av denne profetien virke slik i våre hjerter også at vi i alle ting mer må lære å sette Herrens sak framfor vår egen velferd.
Hag 1:1-15
Haggais profeti begynner med å angi tidspunktet for når Herrens ord kom til han første gangen. Mens de tidligere profetene nesten alltid nevner navnet på en eller annen konge som regjerte da deres virksomhet begynte, er det perserkongen Darius som nevnes her.

Det er et ydmykende tegn for folket at de må datere sin historie i forhold til en hedensk kongerekke. Også Sakarias har denne ydmykende overskriften på sin profeti. Det samme ser vi også evangelisten Lukas gjør det i Luk 2. 3 i sitt evangelium.

I våre dager daterer jordens mektigste folk sin historie etter Kristi fødsel. Det er et varsel om at Kristi rike skal opphøyes over alle verdens riker.

Gjennom sin profet begynner Herren å irettesette det lunkne folket. Han peker på den dårlige unnskyldningen de brukte for å bortforklare likegyldigheten de viste overfor Herrens hus. De sa: "Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet" (v. 2).

Dette er en gammel unnskyldning som stadig blir fornyet blant folk: "Tiden - er ennå ikke kommet." Det skal nok skje noe senere, en annen gang, men bare ikke nå. Slik sier det verdslige sinn. Men den virkelige grunnen er aldri denne. Nei, lysten til å utsette en avgjørelse eller en handling ligger i menneskefrykt, i lunkenhet og i verdslighet.

Mange utsetter sin omvendelse under dette påskuddet: "En annen gang, når jeg bare får bedre tid -." Det minner om ordet i Apg 24:25. Og hvor ofte merker vi ikke at denne tanken også så lett får innpass hos Guds folk når det gjelder "å bygge Herrens hus" og gjøre en innsats i Guds rike.

Det kjødelige og verdslige sinn viser en helt annen iver når det gjelder eget hus. Med hellig kraft og alvor faller Herrens refsende ord over dette sinnelag idet han sier: "Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?" (v. 4).

Jødene hadde innrettet seg hyggelig og bekvemt så langt forholdene tillot det. De hadde utstyrt sine egne hus flott og behagelig, men Herrens hus fikk lov til å vente for seg selv. Når en så den overgrodde grunnvollen som var påbegynt, men som grodde ned i ugress, og ruinene omkring kunne det synes som om arbeidet for Guds rike var dømt til døden.

Dersom jødene bodde komfortabelt i sine bordkledde hus, kunne ikke forholdene deres ha vært vanskeligere enn at de kunne vært i stand til å rydde av veien de tingene som hindret byggingen av templet.

Den motstanden fiendene viste, var jo ingen absolutt motstand. Den kunne de ha overvunnet om de virkelig hadde forsøkt i bønn og arbeid. Men de hadde latt hendene synke, og det er unektelig det enkleste for kjødet.

Til og med ivrige menn som Serubabel og Josva hadde latt seg påvirke av denne motløse sløvheten overfor Herrens hus. Derfor blir profetordet også rettet til dem.

Serubabel var en sønn av Sealtiel som igjen var sønn av kong Jojakin. Han var altså av Davids hus og var blitt utnevnt av Kyros til stattholder over Juda. Josva var sønn av Josadak, ypperstepresten som ble ført i landflyktighet. Disse to tilhørte altså toppene av den verdslige og den geistlige øvrighet.

I v. 5-11 viser Herren dem at deres lunkenhet overfor hans hus var årsaken til at Herren hadde holdt sin velsignelse tilbake fra dem. Til tross for alt deres strev, var det ikke blitt stort ut av det. Herren hadde "kalt tørke hit over landet" (v. 10-11). Høsten hadde slått feil for dem gang etter gang, og det de kunne høste hjem, var det ikke gagn i (v. 6, 9).

Ordet i v. 6 er en god karakteristikk av arbeidet verden gjør uten Guds velsignelse. Velsignelsen mangler. Over alt arbeid som gjøres i verdslig strev og lyst, står det til sjuende og sist et "forgjeves" også i det materielle der verden setter all sin kraft inn.

Vi ser tydelige tegn på dette i vår egen tid. Med store ord roser en den veldige framgangen som har skjedd på alle områder. Lønninger og arbeidsforhold er så gode som aldri før. Komfort og bekvemmelighet i materielle ting har vokst, og likevel er ikke forholdene på langt nær så gode som før. Utilfredsstillelsen er større enn noen gang. Det er som en "får lønnen i en pung med hull i" som det står her. Og i alle tilfelle vil stormen en gang blåse bort alt det materielle en har samlet seg her i verden (se Luk 12:13-21 om den rike bonden).

To ganger lyder det så alvorlig fra Herren, hærskarenes Gud: "Legg merke til hvordan det går dere!" (v. 5, 7). Herren ville de skulle forstå den virkelige grunnen til at de manglet hans velsignelse. "Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud" og svaret er: "Fordi mitt hus ligger i ruiner, mens dere har det travelt hver med sitt hus" (v. 9).

Men sammen med tukten som ordet bringer, kommer også lyset som viser veien til hvordan de skal få del i velsignelsen: "Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset! Så vil jeg ha behag i det og herliggjøre meg, sier Herren" (v. 8).

Uttrykket "opp i fjellet" betyr de områdene der skogen vokste, og de kunne få tømmer til byggingen av templet.

Nå gjaldt det om de ville ta seg sammen, riste sløvheten av seg, skamme seg over sin lunkenhet og høre hva Herren sa til dem. Da kunne alt bli forandret. Velsignelsen fra det høye ville igjen komme over dem, og Herrens herlighet kunne åpenbares i blant dem.

Og Ordet virket. Serubabel og Josva og hele "resten av folket" (de som hadde vendt tilbake fra Babel) tok imot profetordet som Guds ord og adlød det. "Folket fryktet for Herren," står det. De erkjente sin dype skyld (v. 12).

Og hvor kjærlig er ikke Herren så snart han ser at hjertene ydmyker seg! Straks lar han sitt sendebud Haggai bruke denne oppmuntringen: "Jeg er med dere, sier Herren" (v. 13).

Og Herren "vakte slik iver" hos dem. Det er bare Herren alene som er i stand til å vekke iver for sitt rikes arbeid i et menneskehjerte. Det gjør han ved sin Hellige Ånd. Men han kan bare gjøre det der hvor hjertet er bøyd og villig.

Når det tales om Åndens vekkelse, er det på gammeltestamentlig vis og ikke som etter pinsedag da Guds Ånd bor i menneskehjertet med sin gjenfødende makt. Slik som Ånden på en måte bare besøkte profetene når han kom over dem, slik må det også forstås her.

Tre uker etter var arbeidet på Herrens hus i full gang (v. 15). Guds ord hadde ikke vært forgjeves!

Hag 1:4
"Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?"
Vi tar enda en gang for oss denne innholdsrike teksten. Ordet som står til overskrift, hadde sannelig ikke bare et budskap til jødene den gangen, men det har også den dag i dag på mange måter et budskap og til oss som er døpte.

Først har det et budskap til deg som har latt Herrens hus og helligdom ligge i ruiner i ditt eget hjerte. Det er vantroens synd å la den hellige grunnvollen som ble lagt ved dåpen, ligge øde, mens du er opptatt av bare å sikre din timelige tilværelse på mest mulig behagelig måte.

En dyrebar grunnvoll ble lagt i ditt hjerte da du ble døpt til syndenes forlatelse og fikk Den Hellige Ånds gave. Men i mange hjerter ligger denne grunnvollen overgrodd av ugress. Det kan være prangende giftplanter av spott og likegyldighet, egenrettferdighet eller falsk gudsdyrkelse.

Det å være døpt er for mange en død kapital. En bordkler sitt hus med verdens lyst og nytelse etter som en finner det for godt. Og alvorsordet lyder: La Herrens helligdom bli reist i din sjel. Bli et troende menneske.

Men så lyder det også nå fra det vantro menneske slik det lød fra jødene i gamle dager: Tiden er ennå ikke kommet til å bygge Herrens hus. Det haster ikke, sier de unge. Det kan vente til vi skal dø, sier de gamle.

Da lyder Herrens ord i hele sitt alvor: "Er det tid for dere til å bo i deres bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?" Er det tid for å løpe etter denne verdens såpebobler, til å flagre omkring som en døgnflue etter denne verdens gleder, til å slå deg til ro på kjødelig vis når din sjel ikke er frelst? Snart kan timeglasset være tomt.

"Legg merke til hvordan det går dere," er Herrens formaning til alle uomvendte mennesker. Ser dere ikke hvordan dere blir bedratt? Hvilket utbytte har dere av alt det som dere jager etter? "Dere sår mye, men høster lite i hus. Dere eter, men blir ikke mette. Dere drikker, men slukker ikke tørsten."

Det er bare en drøm at verden gir føde for deres sjel. Det går med dere som det står skrevet i Jes 29:8: "Det skal gå som når den sultne drømmer og synes han spiser: Når han våkner, er han tom. Og som når den tørste drømmer og synes han drikker: Når han våkner, se, da er han matt og hans sjel maktesløs." Hjertet blir aldri tilfredsstilt av verdens mange ting.

Og videre heter det: Dere kler dere, men ingen blir varm. Vantro mennesker kler seg i sin egen rettferdighet, men den blir bare som filler. Hjertet blir ikke varmt av den. Det fortsetter å være uten fred i sitt innerste.

"Og den som tjener for lønn, får lønnen i en pung med huller i." Vi må minnes Frelserens ord til fariseerne: "De har alt fått sin lønn." Fasiten av et vantro menneskes liv blir bare dette: Misbrukt, forgjeves, lik et ufruktbart fikentre. Det står bare og opptar jorden til ingen nytte.

Om du uomvendte sjel bare ville følge rådet fra din Gud: "Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset!" Opp til byen på fjellet. Der kan du få tømmeret som du kan bygge et sant trosliv av. Der bygges det på nådens grunn, og tømmeret er Guds Ord Det er Ordet om nåde i Jesu blod. Det er ikke markstukne saker som dine egne gjerninger og din selvlagede fromhet. De er alle gjennomhullet av syndens mark.

Nei, la ordet om Jesu død og blod bli i deg, så bygges Herrens tempel i din sjel. Det er troens helligdom der Herren kan bo og vise sin herlighet.

"Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?"

Dette ordet har også et budskap til Guds barn. Om Herrens hus ikke lenger får ligge øde inni oss, så ligger det i ruiner mange steder omkring oss.

Det lyder til prestene, - og ikke bare til de vantro iblant dem, men til alle prester i videste forstand. Det lyder til dem som ennå ikke har vært på fjellet og hentet tømmer til helligdommen. Det tales til dem som setter seg godt til rette i sitt lune hjem for å nyte et behagelig liv uten at det plager dem det minste at Herrens hus ligger i ruin i by og bygd omkring dem. Det lyder også til Herrens troende prester når de fristes til å slå av på sin nidkjærhet.

Og det gjelder hvert eneste Guds barn. Herrens hellige sitter jo i dypeste forstand i huset av de helliges samfunn, dette herlige huset som er kledd med tømmer fra fjellet. Vi skal riktignok glede oss over det, og vi skal først og fremst våke over Guds tempel i vårt indre. Vi skal passe på at det ikke blir ødelagt ved at djevelen får bruke råttent tømmer fra vårt eget syndige vesen i stedet for tømmer fra fjellet som er Den hellige Ånds kraft og Jesu liv i oss. En eneste råtten stokk kan bli skjebnesvanger for hele troshuset.

Men det kan også bli slik at Guds folk kan misbruke nådens lune hjem så arbeidet utad blir svekket. Det skjer om Frelserens tårer over de vantro blir borte fra våre hjerter.

Vi har ikke lov å til si som de vantro: "Tiden er ennå ikke kommet." Nei, vi må opp på fjellet og hente tømmer til et rett arbeid på sjelene. Og tømmeret er Jesu inderlige kjærlighet til det som er fortapt. Tømmeret er det levende, varme vitnesbyrdet. Men det må hentes på fjellet. Det må hentes i bønn slik at det ikke blir en selvlaget tale, men et ord som er skapt og inspirert av Den Hellige Ånd.

Ja, må Herren gi alle sine hellige denne nidkjærhetens ild som ikke kan tåle at Herrens hus ligger i ruiner blant de døpte i sitt nabolag og i sitt land. Må det drive oss til å misjonere. Da står også Herrens ord fast den dag i dag: "Så vil jeg ha behag i det og herliggjøre meg."

All indremisjon som drives i ånd og sannhet, er drevet av dette spørsmålet fra Herren: "Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus ligger i ruiner?"

Men dette ordet fører oss også videre til å drive misjon blant hedningene. I hedenske land ligger i sannhet Herrens hus i ruiner. Der er fremdeles ikke dåpens grunnvoll lagt. Der finner vi bare utgravninger hvor det først er nødvendig å legge grunnvollen. Der finner vi tomhet og lengsel hvor Satan har bygget sine onde, vanhellige templer.

I forhold til hedningene sitter vi lunt her hjemme i kristenheten og er omgitt av nådens midler. Og det har vært dem som har hevdet at tiden ennå ikke er kommet til å bygge Guds rike blant hedningene. Det har vært dårlige røster som har hevdet at det ikke er behov for misjon. Og det skjer selv om Herrens befaling står klart og urokkelig fast: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere" (Matt 28:19-20).

Guds folk må drive misjon blant hedningene. Vi må det for hedningenes skyld, men vi må også gjøre det for vår egen skyld. Er vi uvillige til å bringe Frelserens ord til hedningene, faller menighetens trosliv inn under dommen i Hag 1:10: "Derfor har himmelen over dere holdt duggen tilbake." Duggen er Åndens dugg. Og spør vi: "Hvorfor?", så svarer Herren, hærskarenes Gud: "Fordi mitt hus ligger i ruiner!"

Hva skal vi da gjøre? Vi skal opp på fjellet og hente tømmer og bygge huset. Tømmeret til å bygge Herrens hus med på misjonsmarkene, er først og fremst arbeidere, misjonærer. Men dem må vi hente på det himmelske fjell hos Jesus. Vi må be om at det kommer misjonærer av det rette slaget som kan gå ut og forkynne.

Og tømmeret er videre pengegaver. Men også de må vi hente i bønn fra Herren om det skal bli velsignelse over gavene.

Men dersom vi vil adlyde Guds stemme slik Serubabel, Josva og alt folket gjorde den gangen, så vil også Herren sende sitt spesielle ord til oppmuntring over oss: "Jeg er med dere!" (Hag 1:13)

Han vil vekke "iver", den rette misjonsånden, i sitt folk. Han vil vise oss sitt velbehag ved å åpenbare sin herlighet over det lille og, i menneskers øyne, ubetydelige arbeidet vi kan gjøre. Og da skal Guds menighet erfare at et ivrig og sant arbeid utad vil bringe himmelsk dugg over det indre troslivet. Det skal så visst ikke visne av tørke, men stadig fornyes og "blomstre i vår Guds forgårder" (Sal 92:14). Herrens navn til ære! Gå til Hag 2:1-9.
Hag 2:1-9
I det foregående kapitlet hørte vi hvordan folket kom og gjorde arbeidet på Herrens, hærskarenes Guds hus med stor iver. Men mens de arbeidet ble det stadig klart at de manglet mye av det de trengte for å bygge dette templet, så det kunne måle seg med det gamle. Størstedelen av landets innbyggere var fattige. De fleste rike hadde blitt igjen i Babel, og den messianske tiden som folket hadde forventet skulle inntreffe ved slutten av landflyktigheten, hadde ennå ikke vist seg. Da kommer Herrens ord igjen til folket ved profeten Haggai i form av et trøstens ord til oppmuntring.

Profeten stiller først det nye templet opp mot det gamle med disse ordene: "Er det ennå noen igjen av dere som har sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne?" (v. 3).

Profetens spørsmål kan tyde på at han selv hørte til dem som hadde sett Salomos tempel. Om det var tilfelle, måtte han ha vært gammel da han sto fram i sin tjeneste. Det var jo dengang sekstiåtte år siden det gamle templet ble lagt i ruiner (fra år 588 til 520 f.Kr.).

"Som ingen ting" var altså dette templet i motsetning til Salomos tempel. Det var sannheten. Men likevel lyder det: "Vær nå frimodig, Serubabel! sier Herren. Vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du som er yppersteprest! Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud" (v. 4).

Og Herren nevner to store ting som var tilstede hos dem i uforminsket herlighet. Det ene var "paktens ord". Alle løftene i den gamle pakt var der, og for det andre var Herrens "Ånd" der. Ordet og Ånden skulle fortsatt være midt iblant dem (v. 5). Og derfor heter det: "Frykt ikke!"

Nei, så lenge vi har Herrens ord og hans Ånd iblant oss, så lenge har vi han selv og hele hans herlighets fylde. Uansett hvor smått og dårlig det til tider kan se ut, har vi dette.

I v. 5 blir det pekt på de ordene som ble gitt til folket ved paktslutningen etter utgangen fra Egypt. Det kan tenkes på paktsordet i 2Mos 19:5-6: "Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk. - Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk."

Når folket da lød Herrens røst og ikke lenger lot hans hus ligge i ruiner, kunne de jo glede seg ved disse løftene han hadde gitt. Slik som templet folket bygde på, syntes som ingen ting i folkets øyne, slik kan også det arbeidet som gjøres i Guds rike den dag i dag synes som ingen ting i forhold til det vi til andre tider og under andre forhold, var vitne til.

I slike tider vil Herren øve oss i ydmykhet. Men holder vi bare fast på Ordet og Ånden og arbeider videre i trofasthet, skal det ikke bli forgjeves. Og Herrens herlighet kan kanskje komme til å bli åpenbart der hvor det ser dårligst ut. Slik gikk det jo nå med det templet som så så dårlig ut i det ytre (v. 9). Derfor gjelder det bare å være frimodige og arbeide, som Herren sier i v. 4.

Det er ikke for intet at disse to tingene er knyttet sammen. Legger vi hendene i fanget og lar motløsheten få overtaket slik at vi slutter å arbeide, da blir det umulig å holde fast på frimodigheten. Nei, vi skal arbeide videre og frimodig stole på at "deres arbeid ikke er forgjeves i Herren" (1Kor 15:58).

Så lenge vi har Herrens Ord og hans Ånd med oss, er vår framtid like så lys som hans løfter.

I v. 6-9 kunngjør Herren at "om en liten stund" skulle det skje veldige omveltninger. Herren ville "enda en gang" komme til syne som han gjorde da han sto fram på Sinai i sin majestets velde, og "ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land".

Dette kan forstås billedlig om de store politiske omveltningene som skulle finne sted og bane vei for Messias' komme. Perserriket falt for Aleksander den store, og av de rikene som oppstod av dette riket, ødela det egyptiske og det syriske hverandre under voldsomme rystelser (se Dan 11). Så kom Romerriket til makten, men snart begynte også denne veldige stormakten å rokkes. På den tiden Kristus kom til jorden, gikk en rystelse gjennom det romerske riket, en tomhetsfølelse og lengsel etter noe som var fast og evig.

Da vår Frelser døde på korset, ble dette ordet oppfylt om at himmelen og jorden skulle rystes. Ja, det skjedde bokstavelig idet det kom et jordskjelv så klippene revnet (Matt 27:51.54).

Men da var allerede dette ordet oppfylt: "Jeg vil fylle dette hus med herlighet" - "dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde" - "og på dette sted vil jeg gi fred". Det skjedde ved at Guds enbårne Sønn gikk omkring i dette templet, gjorde sine store gjerninger der og talte det salige ord som gav liv og fred.

"Dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde." Etter den hebraiske teksten er det også mulig å oversette: "Dette husets siste herlighet skal bli større enn den første" (D). Denne oversettelsen blir tolket slik at det er det samme tempel det er tale om, og den siste herlighet er den herlighet som kom til syne med Kristus i motsetning til den ringe herlighet som preget templet på Haggais tid.

Forskjellen i oversettelsen betyr egentlig ingen ting når det gjelder det åndelige innholdet. Den herligheten som kommer til syne ved Frelserens komme i templet, er uansett større enn noen annen herlighet som har vært synlig tidligere.

"Sølvet er mitt, og gullet er mitt, sier Herren, hærskarenes Gud" (v. 8). Ja, om Herren hadde villet, hadde han lett kunnet gi folket gull og sølv i massevis til å utsmykke dette siste templet også. Men det var bedre kostbarheter som skulle fylle og pryde det.

"Alle folkenes lengsel skal komme," står det i v. 7. (I GNO står det: "- alle folkenes kostelige skatter skal komme hit." I NO er det oversatt: "- så deres skatter kommer hit." I D står det "kostbarheter" mens i en enda eldre dansk bibeloversettelse står det "alle folkenes lengsel skal komme", oa.)

Det er nok mest riktig å oversette med "kostbarheter" eller "skatter", men det peker likevel på det samme. At folkene skal gi sin lengsel til Herren, det vil si gi seg selv til han, er i sannhet den kosteligste gaven de kan gi i Herrens øyne.

Dette at "alle folkenes lengsel skal komme", ble egentlig oppfylt først etter at dette templet hadde gått opp i flammer da Jerusalem ble ødelagt av romerne.

Men det enkle templet fra Haggais tid står også her som et forbilde på Guds rike i det hele slik det den dag i dag åpenbarer seg i ytre ringhet, men i indre herlighet. Til dette Guds rike har jo en stor mengde av jordens folk brakt sin lengsel.

Alle de store kirkebygninger som står over hele jorden og alt det kristne gjennom tidene både åndelig og timelig har lagt ned for Herrens fot, er i sannhet en oppfyllelse av dette ordet. Det som skjedde første gang da de vise menn fra Østen la sine skatter ned for Jesusbarnet, blir jo oppfylt hver gang et hedningefolk bøyer seg for den korsfestede.

Gjennom mange rystelser og omveltninger blant folkeslagene har Herren banet veien for sitt rike. Størst vil omveltningene bli i de siste tider når "folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike" (Matt 24:7), når "himmelen og jorden, havet og det tørre land" for alvor skal bli rystet i undergangens time. Det er vel den egentlige og siste oppfyllelsen av ordet her hos profeten Haggai slik også forfatteren av Hebreerbrevet uttrykker det (Heb 12:26).

"Om en liten stund" vil han gjøre dette, sier Herren. Slik tales det jo alltid i Guds ord om de siste tider som noe nær forestående. Herrens klokke går ikke som vår klokke. Den måler tiden etter dens innhold, og da blir det som etter Guds klokke er "om en liten stund", etter vår oppfatning som lange tider.

Når denne siste omveltningen av folkeslagene har funnet sted, ja, da skal Herrens hus bli fylt av herlighet som aldri før. Da blir det en salig oppfyllelse av dette løftet: "På dette sted vil jeg gi fred" (v. 9). Dette blir først oppfylt i tusenårsrikets fredstid, og siden for evig på den nye jord.

Disse omveltningene som skal gå forut for herligheten, kan bli store. Og dette ordet om freden som skal komme, peker også på det som foregår i det enkelte menneskes hjerte når synderen omvendes. Det gamle huset, hvor fint det enn kan være prydet av selvgjorte handlinger, må likevel rystes og veltes om før troens helligdom kan bygges der inne og før Herren kan "gi fred" på det stedet.

I v. 8 sies det: "Sølvet er mitt, og gullet er mitt, sier Herren, hærskarenes Gud." Dette ordet har ofte vært til trøst for Guds barn som har vært fattige på materiell velstand. Og hvor ofte har det ikke gang etter gang blitt gjennomført store prosjekter i Guds rike ved hjelp av gaver fra mennesker som levde i enkle og fattigslige kår. Men Herren skaffet sølvet og gullet.

Ja, Guds barn har en rik Far slik at alle våre bekymringer i stor grad er både tåpelige og unødvendige.

Gå til Hag 2:10-19
Hag 2:10-19
Dette er et tredje ord fra Herren som Haggai får å bære fram. Han får det er par måneder etter det forrige ordet. Ved et bilde som er hentet fra lovens bestemmelse om hellig og urent, blir en stor og viktig sannhet anskueliggjort for folket.

Grunntanken i hele dette avsnittet er denne: Den gang dere forsømte å bygge templet, hadde dere ingen velsignelse. Men nå, da dere bygger med iver og trofasthet, vil Herren velsigne dere.

Profeten viser dem hvordan en eneste synd var nok til å gjøre det hele urent og ødelegge hele gudsforholdet. Men samtidig lærer han dem at en ytre gjerning etter loven på ingen måte er i stand til å hellige hele mennesket.

Han går ut fra at den som bar "hellig kjøtt", det vil si offerkjøtt, i sin kappeflik, ikke kunne hellige annen mat bare ved at denne kappefliken rørte ved denne maten. Kappefliken selv ble ganske visst helliget på grunn av offerkjøttet, men fikk ikke dermed kraft til å hellige andre ting (se 3Mos 6:20).

Annerledes var det derimot med en som var "blitt uren ved lik" (se 4Mos 19:13-22). Enhver som rørte ved en død, skulle etter loven regnes som uren og måtte gjennomgå en rituell renselse før han igjen kunne komme inn i Herrens helligdom. Men alt han rørte ved mens han var uren, skulle også bli regnet som urent (se 4Mos 19:22).

Disse bestemmelsene i loven peker altså på den alvorlige sannheten at en såkalt rettferdig gjerning på ingen måte gjør hele mennesket rettferdig. Men en urettferdig handling derimot "syrer hele deigen" (1Kor 5:6).

"For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er skyldig i dem alle" (Jak 2:10). Men den som holder ett bud ytre sett, har slett ikke derved holdt hele loven.

Den alvorlige sannheten i dette er jo at alle våre såkalte gode gjerninger slett ikke er hellige ut fra deres grunnlag, men i dypeste forstand en overtredelse av loven. Mens en uren handling derimot har sin dypeste årsak i menneskehjertets urenhet.

Haggai anvender nå dette på folkets tilstand mens de hadde latt Herrens hus ligge i ruiner. Denne synden hadde vært tilstrekkelig til å gjøre alle deres øvrige offergaver urene i Herrens øyne. For denne ene synden var et utslag av et lunkent og dårlig sinn overfor Herren.

Folket hadde riktignok ofret på brennofferalteret. Det hadde de reist med én gang de kom tilbake fra Babel (se Esr 3:2), men denne ytre handlingen kunne i sannhet ikke hellige dem. Det de ofret der, ble ansett av Gud for å være urent ettersom de samtidig lot Herrens hus ligge i ruiner. Og derfor kunne ikke Herren velsigne deres henders gjerninger. Han måtte tukte dem med misvekst og uår slik at markens avlinger og vinpressenes utbytte stadig hadde vært langt mindre enn de mente det burde være (v. 16-17). Derfor var det så tomt i låvene. Guds velsignelse hadde manglet.

Herren oppfordret dem til å se tilbake på tiden fra den tjuefjerde dag i den niende måned til den dagen da templets grunnvoll ble lagt. De fjorten-femten årene hadde vært lange fordi Herrens tukt hadde vært over folket. Slik hadde det vært fordi de hadde latt hendene synke i lunkenhet og motløshet.

I slutten av v. 18 blir folket oppfordret til å se framover fra den dagen da grunnvollen ble lagt (se Esr 8:3) og så til denne tjuefjerde dagen i den niende måned i år 520 (f.Kr.).

I Herrens navn gjør hans profet seg alle mulige anstrengelser for å understreke for folket at all elendigheten i dette tidsrommet var en tukt fra Herren. Dette skjedde fordi folket hadde levd med et lunkent og sløvet sinn. Haggai ville så gjerne at de skulle ta lærdom av det. Jo dypere et menneske kommer i å erkjenne sin synd, jo dypere kan det også øse av nåden.

Men nå var nådens tid kommet fordi folket hadde bøyd seg i troens lydighet og tatt fatt på arbeidet. "Fra i dag av vil jeg velsigne," sier Herren.

Det kan synes underlig for oss at dagen da vendepunktet med Herrens velsignelse inntrådte, er regnet fra den tjuefjerde dagen i den niende måned, og ikke den tjuefjerde dagen i den sjette måned. Det var jo den dagen folket begynte arbeidet (Hag 1:15). Det synes som om det altså først i den niende måned på den tjuefjerde dag var blitt virkelig alvor over arbeidet. Tiden som ligger i mellom, kan vel ha blitt brukt til å rydde alt det til side som hadde vokst opp der siden grunnvollen var lagt, i de drøyt fjorten årene som var gått siden den gang.

Og ved ordet her i v. 11-19 minner Herren dem enda en gang alvorlig om hvordan tiden som har gått fra dagen de la grunnvollen, har vært for dem (v. 18). Det hadde vært en ulykkelig tid for dem, og det kan være ting som tyder på at det igjen har kommet en nøling over folket i løpet av de tre månedene fra de begynte arbeidet igjen og til det virkelig ble fart i arbeidet.

Herren omtaler et vendepunkt til det gode som skjedde blant folket. Da kunne det åpnes for velsignelsen fra det høye. Dette peker på det vendepunktet som skjer med et menneske når det omvender seg. Det er rett ut sagt tåpelig når mennesker i frykt viker tilbake for ordet om omvendelse! Om bare verden visste at omvendelsen er å gå over fra et liv under forbannelse til et liv under velsignelse!

Og Guds barn trenger å bli minnet om at vil vi beholde Herrens velsignelse, må vi vise troskap i gjerningen for han.

I slutten av Sef 1 hørte vi hvordan det ble tent en Åndens begeistring blant folket for å få templet reist. Men det synes jo, som før nevnt, at da de for alvor begynte på arbeidet og så hvor vanskelig det var, sviktet motet. Ofte kan Guds folk ta fatt på en oppgave med stor iver til å begynne med, men vi opplever at begynt er ikke endt. Når vanskelighetene begynner å melde seg, går det ofte tyngre og motløsheten sniker seg inn. Ja, kanskje kan det gå helt i stå.

Derfor er det godt når et Guds barn kommer over dette vendepunktet der det ikke lenger er følelsenes begeistring som driver arbeidet. En stemningsbølge varer så ofte bare en kort stund før den så lett tar slutt. Det er godt når det er viljen som i selvfornektelse og lydighet tar fatt på oppgavene. Det er nødvendig med en vilje som sier: La komme hva som helst, men Herrens arbeid skal ikke legges ned.

Det er enda en merkverdighet ved denne datoen, den tjuefjerde i den niende måned som altså ble en minnedag for folket. Den svarer jo til den tjuefjerde desember da vi feirer festen for det største vendepunkt denne jord har sett, og den gled inn under Guds velsignelse. Det var da solen fra Betlehem gikk opp.

Englesangen julenatten bærer bud om at det store vendepunktet har inntrådt da Gud igjen kunne ha velbehag i den falne jorden. Det kunne han ha fordi han så sin enbårne sønn på den.

All velsignelse fra Gud i den gamle pakt hadde jo sin grunn i at Kristus skulle komme som frelser slik vi leser i Rom 3:25: "Ham (Kristus) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet haddde båret over med de syndene som før var gjort."

Ja, Gud være takk for julens store vendepunkt da det lød over jorden: "Fra i dag av vil jeg velsigne" (Hag 2:19). Men takken får først sin dype klang når du og jeg kan føye til: Gud være takk fordi det ble jul inni meg, så jeg fikk oppleve omvendelsens store vendepunkt. Det var en gledelig dag da Herren vitnet ved sin Ånd i våre hjerter: "Fra i dag av vil jeg velsigne." Gå til Hag 2:20-23.

Hag 2:20-23
Denne samme dagen kom det et nytt ord fra Herren til profeten Haggai, ord som han skulle bringe til "Serubabel, stattholderen over Juda". Han hadde vært den første til å adlyde profeten Haggais ord og hadde ført an i arbeidet med å bygge templet (Hag 1:2). Han får nå høre løftet at Herren hadde utvalgt han som sin tjener. Gjennom alle de stormene som skulle omstyrte alle verdensrikene, ville Herren bevare han og betrakte han som "en signetring" (v. 21-22).

Signetringen betegner en ting man i de tider alltid hadde hos seg og tok vare på som en dyrebar eiendom. Dette uttrykker at Serubabel skulle stå under Herrens inderlig omsorge og våkende øye på en spesiell måte.

Det er tydelig at Serubabel står som det kongelige forbilde på han, Kristus, som han har blitt en del av stamtavlen til (Matt 1:13). Han er blitt et forbilde på Herrens utvalgte tjener (Jes 42:1), vår Herre Jesus Kristus.

Men ved han og i han gjelder dette løftet også ethvert Guds barn som lever i troens villige lydighet, på samme måte som Serubabel, og følger etter i Frelserens spor.

"For deg har jeg utvalgt, sier Herren, hærskarenes Gud." Det minner om vår Herre Jesu ord i Joh 15:16: "Jeg har utvalgt dere." Guds barn kalles jo også "Guds utvalgte" (Kol 3:12). Dette var en spesiell oppmuntring til Serubabel i hans store arbeid med byggingen av templet. Det var et arbeid som kunne friste til motløshet, men så fikk han høre denne oppmuntringen at Herren ville ta seg av han som en signetring, som noe en alltid bærer med seg!

Slik vil Herren alltid bære sine venner med seg ved sitt hjerte. Han vil vokte og bevare dem som sin dyrebare eiendom.

Dette ordet minner om en lignende herlig oppmuntring som Herren på samme tid sendte hele folket ved profeten Sakarias: "Den som rører ved dere, rører ved hans øyesten" (Sak 2:12).

Herrens signetring og Herrens øyesten. Kan vi tenke noe større nådebud enn det som uttrykkes i disse betegnelsene? De burde få all frykt til å forsvinne så troens frimodighet får blomstre fram!

Vi lever i en verden der vi etter Herrens eget ord skal ha trengsler (Joh 16:33). Det er en verden med stadige omveltninger og forandringer. Herren vil som ordet her sier, "omstyrte kongerikers troner og gjøre til intet hedningerikenes makt. - Den ene skal falle på den andres sverd" (v. 22).

Det er Guds dom over verdensrikene som skal ta plass. Og slik har det gått med det ene verdensriket etter det andre. Det ene har falt på den andres sverd. Og til sist kommer den dagen da Herren vil "ryste himmelen og jorden" (v. 21). Da skal den antikristelige makt, den siste og veldige verdensmakten, knuses av Herrens dom, og omsider skal "himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp" (2Pet 3:10).

Men under disse stormene som vil fare fram over den gamle syndens jord, skal Herrens folk bo i den høyestes skjul. Alle Serubabels åndelige brødre og søstre skal bæres av Herren slik en mann bærer sin signetring. De utvalgte skal ikke fortapes (Matt 24:24).

Men la oss legge særlig merke til at dette løftet henger nøye sammen med Serubabels lydige tro. Blir hjertet uærlig overfor Herren, da har vi et annet ord i den hellige skrift som også blir brukt billedlig om signetringen. Men i motsetning til ordet her, blir det i Jer 22:24 brukt som en trussel der det blir sagt om Jojakin: "Selv om du Konja, Jojakims sønn, Judas konge, var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg av."

Det å ha vært som en signetring på kongens høyre hånd, utelukker altså ikke at man kan falle under dommen. Dersom hjertet viker bort fra oppriktigheten mot Herren, faller også hjertet bort fra utvelgelsens plass.

Må Herren ved sin Ånd hjelpe oss til å holde fast på den salige delen å være Herrens signetring! Og betingelsen for det er at vårt hjertes oppriktighet for Herren ikke rokkes. Er hjertet i sannhet som Serubabels hjerte, da skal det ordet vår Frelser sa til alle sine ærlige venner, oppfylles: "Ingen skal rive dem ut av min hånd" (Joh 10:28).

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

INTRODUCTION

The name Haggai means "my feast"; given, according to Cocceius, in anticipation of the joyous return from exile. He probably was one of the Jewish exiles (of the tribes Judah, Benjamin, and Levi) who returned under Zerubbabel, the civil head of the people, and Joshua, the high priest, 536 B.C., when Cyrus (actuated by the striking prophecies as to himself, Isa 44:28; 45:1) granted them their liberty, and furnished them with the necessaries for restoring the temple (2Ch 36:23; Ezr 1:1; 2:2). The work of rebuilding went on under Cyrus and his successor Cambyses (called Ahasuerus in Ezr 4:6) in spite of opposition from the Samaritans, who, when their offers of help were declined, began to try to hinder it. These at last obtained an interdict from the usurper Smerdis the Magian (called Artaxerxes in Ezr 4:7-23), whose suspicions were easy to rouse. The Jews thereupon became so indifferent to the work that when Darius came to the throne (521 B.C.), virtually setting aside the prohibitions of the usurper, instead of recommencing their labors, they pretended that as the prophecy of the seventy years applied to the temple as well as to the captivity in Babylon (Hag 1:2), they were only in the sixty-eighth year of it [Henderson]; so that, the proper time not having yet arrived, they might devote themselves to building splendid mansions for themselves. Haggai and Zechariah were commissioned by Jehovah (Hag 1:1) in the second year of Darius (Hystaspes), 520 B.C., sixteen years after the return under Zerubbabel, to rouse them from their selfishness to resume the work which for fourteen years had been suspended. Haggai preceded Zechariah in the work by two months.

The dates of his four distinct prophecies are accurately given: (1) The first (Hag 1:1-15), on the first day of the sixth month of the second year of Darius, 520 B.C., reproved the people for their apathy in allowing the temple to lie in ruins and reminded them of their ill success in everything because of their not honoring God as to His house. The result was that twenty-four days afterwards they commenced building under Zerubbabel (Hag 1:12-15). (2) The second, on the twenty-first day of the seventh month (Hag 2:1-9), predicts that the glory of the new temple would be greater than that of Solomon's, so that the people need not be discouraged by the inferiority in outward splendor of the new, as compared with the old temple, which had so moved to tears the elders who had remembered the old (Ezr 3:12, 13). Isaiah, Jeremiah, and Ezekiel had implied the same prediction, whence some had doubted whether they ought to proceed with a building so inferior to the former one; but Haggai shows wherein the superior glory was to consist, namely, in the presence of Him who is the "desire of all nations" (Hag 2:7). (3) The third, on the twenty-fourth day of the ninth month (Hag 2:10-19), refers to a period when building materials had been collected, and the workmen had begun to put them together, from which time forth God promises His blessing; it begins with removing their past error as to the efficacy of mere outward observances to cleanse from the taint of disobedience as to the temple building. (4) The fourth (Hag 2:20-23), on the same day as the preceding, was addressed to Zerubbabel, as the representative of the theocratic people, and as having asked as to the national revolutions spoken of in the second prophecy (Hag 2:7).

The prophecies are all so brief as to suggest the supposition that they are only a summary of the original discourses. The space occupied is but three months from the first to the last.

The Jews' adversaries, on the resumption of the work under Zerubbabel, Haggai, and Zechariah, tried to set Darius against it; but that monarch confirmed Cyrus' decree and ordered all help to be given to the building of the temple (Ezr 5:3, &c.; Ezr 6:1, &c.). So the temple was completed in the sixth year of Darius' reign 516-515 B.C. (Ezr 6:14).

The style of Haggai is consonant with his messages: pathetic in exhortation, vehement in reproofs, elevated in contemplating the glorious future. The repetition of the same phrases (for example, "saith the Lord," or "the Lord of hosts," Hag 1:2, 5, 7; and thrice in one verse, Hag 2:4; so "the spirit," thrice in one verse, Hag 1:14) gives a simple earnestness to his style, calculated to awaken the solemn attention of the people, and to awaken them from their apathy, to which also the interrogatory form, often adopted, especially tends. Chaldaisms occur (Hag 2:3; 2:6; 2:16), as might have been expected in a writer who was so long in Chaldea. Parts are purely prose history; the rest is somewhat rhythmical, and observant of poetic parallelism.

Haggai is referred to in Ezr 5:1; 6:14; and in the New Testament (Heb 12:26; compare Hag 2:6, 7, 22).

 

CHAPTER 1

Hag 1:1-15. Haggai Calls the People to Consider Their Ways in Neglecting to Build God's House: The Evil of This Neglect to Themselves: The Honor to God of Attending to It: The People's Penitent Obedience under Zerubbabel Followed by God's Gracious Assurance.

1. second year of Darius—Hystaspes, the king of Medo-Persia, the second of the world empires, Babylon having been overthrown by the Persian Cyrus. The Jews having no king of their own, dated by the reign of the world kings to whom they were subject. Darius was a common name of the Persian kings, as Pharaoh of those of Egypt, and Cæsar of those of Rome. The name in the cuneiform inscriptions at Persepolis is written Daryawus, from the root Darh, "to preserve," the Conservator [Lassen]. Herodotus [6.98] explains it Coercer. Often opposite attributes are assigned to the same god; in which light the Persians viewed their king. Ezr 4:24 harmonizes with Haggai in making this year the date of the resumption of the building.

sixth month—of the Hebrew year, not of Darius' reign (compare Zec 1:7; 7:1, 3; 8:19). Two months later ("the eighth month," Zec 1:1) Zechariah began to prophesy, seconding Haggai.

the Lord—Hebrew, Jehovah: God's covenant title, implying His unchangeableness, the guarantee of His faithfulness in keeping His promises to His people.

by Haggai—Hebrew, "in the hand of Haggai"; God being the real speaker, His prophet but the instrument (compare Ac 7:35; Ga 3:19).

Zerubbabel—called also Shesh-bazzar in Ezr 1:8; 5:14, 16, where the same work is attributed to Shesh-bazzar that in Ezr 3:8 is attributed to Zerubbabel. Shesh-bazzar is probably his Chaldean name; as Belteshazzar was that of Daniel. Zerubbabel, his Hebrew name, means "one born in Babylon."

son of Shealtiel—or Salathiel. But 1Ch 3:17, 19 makes Pedaiah his father. Probably he was adopted by his uncle Salathiel, or Shealtiel, at the death of his father (compare Mt 1:12; Lu 3:27).

governor of Judah—to which office Cyrus had appointed him. The Hebrew Pechah is akin to the original of the modern Turkish Pasha; one ruling a region of the Persian empire of less extent than that under a satrap.

Joshua—called Jeshua (Ezr 2:2); so the son of Nun in Ne 8:17.

Josedech—or Jehozadak (1Ch 6:15), one of those carried captive by Nebuchadnezzar. Haggai addresses the civil and the religious representatives of the people, so as to have them as his associates in giving God's commands; thus priest, prophet, and ruler jointly testify in God's name.

2. the Lord of hosts—Jehovah, Lord of the powers of heaven and earth, and therefore requiring implicit obedience.

This people—"This" sluggish and selfish "people." He does not say, My people, since they had neglected the service of God.

The time—the proper time for building the temple. Two out of the seventy predicted years of captivity (dating from the destruction of the temple, 558 B.C., 2Ki 25:9) were yet unexpired; this they make their plea for delay [Henderson]. The seventy years of captivity were completed long ago in the first year of Cyrus, 536 B.C. (Jer 29:10); dating from 606 B.C., Jehoiakim's captivity (2Ch 36:6). The seventy years to the completion of the temple (Jer 25:12) were completed this very year, the second of Darius [Vatablus]. Ingenious in excuses, they pretended that the interruption in the work caused by their enemies proved it was not yet the proper time; whereas their real motive was selfish dislike of the trouble, expense, and danger from enemies. "God," say they, "hath interposed many difficulties to punish our rash haste" [Calvin]. Smerdis' interdict was no longer in force, now that Darius the rightful king was on the throne; therefore they had no real excuse for not beginning at once to build. Auberlen denies that by "Artaxerxes" in Ezr 4:7-22 is meant Smerdis. Whether Smerdis or Artaxerxes Longimanus be meant, the interdict referred only to the rebuilding of the city, which the Persian kings feared might, if rebuilt, cause them trouble to subdue; not to the rebuilding of the temple. But the Jews were easily turned aside from the work. Spiritually, like the Jews, men do not say they will never be religious, but, It is not time yet. So the great work of life is left undone.

4. Is it time—It is not time (Hag 1:2), ye say, to build Jehovah's house; yet how is it that ye make it a fit time not only to build, but to "dwell" at ease in your own houses?

you, O ye—rather, for "you, you"; the repetition marking the shameful contrast between their concern for themselves, and their unconcern for God [Maurer]. Compare a similar repetition in 1Sa 25:24; Zec 7:5.

ceiled—rather, "wainscoted," or "paneled," referring to the walls as well as the ceilings; furnished not only with comfort but luxury, in sad contrast to God's house not merely unadorned, but the very walls not raised above the foundations. How different David's feelings (2Sa 7:2)!

5. Consider your ways—literally, "Set your heart" on your ways. The plural implies, Consider both what ye have done (actively, La 3:40) and what ye have suffered (passively) [Jerome]. Ponder earnestly whether ye have gained by seeking self at the sacrifice of God.

6. Nothing has prospered with you while you neglected your duty to God. The punishment corresponds to the sin. They thought to escape poverty by not building, but keeping their money to themselves; God brought it on them for not building (Pr 13:7; 11:24; Mt 6:33). Instead of cheating God, they had been only cheating themselves.

ye clothe … but … none warm—through insufficiency of clothing; as ye are unable through poverty from failure of your crops to purchase sufficient clothing. The verbs are infinitive, implying a continued state: "Ye have sown, and been bringing in but little; ye have been eating, but not to being satisfied; ye have been drinking, but not to being filled; ye have been putting on clothes, but not to being warmed" [Moore]. Careful consideration of God's dealings with us will indicate God's will regarding us. The events of life are the hieroglyphics in which God records His feelings towards us, the key to which is found in the Bible [Moore].

wages … put … into a bag with holes—proverbial for labor and money spent profitlessly (Zec 8:10; compare Isa 55:2; Jer 2:13). Contrast, spiritually, the "bags that wax not old, the treasure in heaven that faileth not" (Lu 12:33). Through the high cost of necessaries, those who wrought for a day's wages parted with them at once, as if they had put them into a bag with holes.

8. Go up to the mountain—Moriah [Rosenmuller]; Lebanon [Henderson]. Rather, generally, the mountains around, now covered with wood, the growth of the long period of the captivity. So Ne 8:15, "Go forth unto the mount," that is, the neighboring hills [Maurer].

wood—Haggai specifies this as being the first necessary; not to the exclusion of other materials. Stones also were doubtless needed. That the old walls were not standing, as the Hebrew interpreters quoted by Jerome state, or the new walls partly built, appears from Hag 2:18, where express mention is made of laying the foundations.

I will take pleasure in it, and I will be glorified—I will be propitious to suppliants in it (1Ki 8:30), and shall receive the honor due to Me which has been withheld. In neglecting the temple, which is the mirror of My presence, ye dishonor Me [Calvin]; in its being built, ye shall glorify Me.

9. Ye looked for much—literally, "looked" so as to turn your eyes "to much." The Hebrew infinitive here expresses continued looking. Ye hoped to have your store made "much" by neglecting the temple. The greater was your greediness, the more bitter your disappointment in being poorer than ever.

when ye brought it home, I did blow upon it—even the little crop brought into your barns I dissipated. "I did blow upon," that is, I scattered and caused to perish with My mere breath, as scattered and blighted corn.

mine house … his own house—in emphatic antithesis.

ye run—expressing the keenness of everyone of them in pursuing their own selfish interests. Compare "run," Ps 119:32; Pr 1:16, contrasted with their apathy about God's house.

10. heaven … is stayed from dew—literally, "stays itself." Thus heaven or the sky is personified; implying that inanimate nature obeys Jehovah's will; and, shocked at His people's disobedience, withholds its goods from them (compare Jer 2:12, 13).

11. I called—what the "heaven" and "earth," the second causes, were said to do (Hag 1:10), being the visible instruments, Jehovah, in this verse, the invisible first cause, declares to be His doing. He "calls for" famine, &c., as instruments of His wrath (2Ki 8:1; Ps 105:16). The contrast is striking between the prompt obedience of these material agencies, and the slothful disobedience of living men, His people.

drought—Hebrew, Choreb, like in sound to Chareeb, "waste" (Hag 1:4, 9), said of God's house; implying the correspondence between the sin and its punishment. Ye have let My house be waste, and I will send on all that is yours a wasting drought. This would affect not merely the "corn," &c., but also "men" and "cattle," who must perish in the absence of the "corn," &c., lost by the drought.

labour of the hands—all the fruits of lands, gardens, and vineyards, obtained by labor of the hands (De 28:33; Ps 78:46).

12. remnant of the people—all those who have returned from the exile (Zec 8:6).

as … God sent him—according to all that Jehovah had enjoined him to speak. But as it is not till Hag 1:14 after Haggai's second message (Hag 1:13) that the people actually obeyed, Maurer translates here, "hearkened to the voice of the Lord," and instead of "as," "because the Lord had sent him." However, English Version rightly represents their purpose of obedience as obedience in God's eyes already, though not carried into effect till Hag 1:14.

13. the Lord's messenger—so the priests (Mal 2:7) are called (compare Ga 4:14; 2Pe 1:21).

in the Lord's message—by the Lord's authority and commission: on the Lord's embassage.

I am with you—(Mt 28:20). On the people showing the mere disposition to obey, even before they actually set to work, God passes at once from the reproving tone to that of tenderness. He hastens as it were to forget their former unfaithfulness, and to assure them, when obedient, that He both is and will be with them: Hebrew, "I with you!" God's presence is the best of blessings, for it includes all others. This is the sure guarantee of their success no matter how many their foes might be (Ro 8:31). Nothing more inspirits men and rouses them from torpor, than, when relying on the promises of divine aid, they have a sure hope of a successful issue [Calvin].

14. Lord stirred up the spirit of, &c.—God gave them alacrity and perseverance in the good work, though slothful in themselves. Every good impulse and revival of religion is the direct work of God by His Spirit.

came and did work—collected the wood and stones and other materials (compare Hag 1:8) for the work. Not actually built or "laid the (secondary) foundations" of the temple, for this was not done till three months after, namely, the twenty-fourth day of the ninth month (Hag 2:18) [Grotius].

15. four and twentieth day—twenty-three days after the first message of Haggai (Hag 1:1).

 

CHAPTER 2

Hag 2:1-9. Second Prophecy. The people, discouraged at the inferiority of this temple to Solomon's, are encouraged nevertheless to persevere, because God is with them, and this house by its connection with Messiah's kingdom shall have a glory far above that of gold and silver.

1. seventh month—of the Hebrew year; in the second year of Darius' reign (Hag 1:1); not quite a month after they had begun the work (Hag 1:15). This prophecy was very shortly before that of Zechariah.

3. Who is left … that saw … first glory—Many elders present at the laying of the foundation of the second temple who had seen the first temple (Ezr 3:12, 13) in all its glory, wept at the contrast presented by the rough and unpromising appearance of the former in its beginnings. From the destruction of the first temple to the second year of Darius Hystaspes, the date of Haggai's prophecy, was a space of seventy years (Zec 1:12); and to the first year of Cyrus, or the end of the captivity, fifty-two years; so that the elders might easily remember the first temple. The Jews note five points of inferiority: The absence from the second temple of (1) the sacred fire; (2) the Shekinah; (3) the ark and cherubim; (4) the Urim and Thummim; (5) the spirit of prophecy. The connection of it with Messiah more than counterbalanced all these; for He is the antitype to all the five (Hag 2:9).

how do ye see it now?—God's estimate of things is very different from man's (Zec 8:6; compare 1Sa 16:7). However low their estimate of the present temple ("it") from its outward inferiority, God holds it superior (Zec 4:10; 1Co 1:27, 28).

4. be strong … for I am with you—The greatest strength is to have Jehovah with us as our strength. Not in man's "might," but in that of God's Spirit (Zec 4:6).

5. According to the word that—literally, "(I am with you) the word (or thing) which I covenanted"; that is, I am with you as I covenanted with you when ye came out of Egypt (Ex 19:5, 6; 34:10, 11). The covenant promise of God to the elect people at Sinai is an additional motive for their persevering. The Hebrew for to "covenant" is literally "to cut," alluding to the sacrificial victims cut in ratification of a covenant.

so—or, "and."

my Spirit remaineth among you—to strengthen you for the work (Hag 1:14; Zec 4:6). The inspiration of Haggai and Zechariah at this time was a specimen of the presence of God's Spirit remaining still with His people, as He had been with Moses and Israel of old (Ezr 5:1; Isa 63:11).

6. Yet once, it is a little while—or, "(it is) yet a little while." The Hebrew for "once" expresses the indefinite article "a" [Maurer]. Or, "it is yet only a little while"; literally, "one little," that is, a single brief space till a series of movements is to begin; namely, the shakings of nations soon to begin which are to end in the advent of Messiah, "the desire of all nations" [Moore]. The shaking of nations implies judgments of wrath on the foes of God's people, to precede the reign of the Prince of peace (Isa 13:13). The kingdoms of the world are but the scaffolding for God's spiritual temple, to be thrown down when their purpose is accomplished. The transitoriness of all that is earthly should lead men to seek "peace" in Messiah's everlasting kingdom (Hag 2:9; Heb 12:27, 28) [Moore]. The Jews in Haggai's times hesitated about going forward with the work, through dread of the world power, Medo-Persia, influenced by the craft of Samaria. The prophet assures them this and all other world powers are to fall before Messiah, who is to be associated with this temple; therefore they need fear naught. So Heb 12:26, which quotes this passage; the apostle compares the heavier punishment which awaits the disobedient under the New Testament with that which met such under the Old Testament. At the establishment of the Sinaitic covenant, only the earth was shaken to introduce it, but now heaven and earth and all things are to be shaken, that is, along with prodigies in the world of nature, all kingdoms that stand in the way of Messiah's kingdom, "which cannot be shaken," are to be upturned (Da 2:35, 44; Mt 21:44). Heb 12:27, "Yet once more," favors English Version. Paul condenses together the two verses of Haggai (Hag 2:6, 7, and Hag 2:21, 22), implying that it was one and the same shaking, of which the former verses of Haggai denote the beginning, the latter the end. The shaking began introductory to the first advent; it will be finished at the second. Concerning the former, compare Mt 3:17; 27:51; 28:2; Ac 2:2; 4:31; concerning the latter, Mt 24:7; Re 16:20; 18:20; 20:11 [Bengel]. There is scarcely a prophecy of Messiah in the Old Testament which does not, to some extent at least, refer to His second coming [Sir Isaac Newton]. Ps 68:8 mentions the heavens dropping near the mountain (Sinai); but Haggai speaks of the whole created heavens: "Wait only a little while, though the promised event is not apparent yet; for soon will God change things for the better: do not stop short with these preludes and fix your eyes on the present state of the temple [Calvin]. God shook the heavens by the lightnings at Sinai; the earth, that it should give forth waters; the sea, that it should be divided asunder. In Christ's time God shook the heaven, when He spake from it; the earth, when it quaked; the sea, when He commanded the winds and waves [Grotius]. Cicero records at the time of Christ the silencing of the heathen oracles; and Dio, the fall of the idols in the Roman capitol.

7. shake—not convert; but cause that agitation which is to precede Messiah's coming as the healer of the nations' agitations. The previous shaking shall cause the yearning "desire" for the Prince of peace. Moore and others translate "the beauty," or "the desirable things (the precious gifts) of all nations shall come" (Isa 60:5, 11; 61:6). He brings these objections to applying "the desire of all nations" to Messiah: (1) The Hebrew means the quality, not the thing desired, namely, its desirableness or beauty, But the abstract is often put for the concrete. So "a man of desires," that is, one desired or desirable (Da 9:23; 10:11, Margin; Da 10:3, Margin). (2) Messiah was not desired by all nations, but "a root out of a dry ground," having "no beauty that we should desire Him" (Isa 53:2). But what is implied is not that the nations definitely desired Him, but that He was the only one to satisfy the yearning desires which all felt unconsciously for a Saviour, shown in their painful rites and bloody sacrifices. Moreover, while the Jews as a nation desired Him not (to which people Isa 53:2 refers), the Gentiles, who are plainly pointed out by "all nations," accepted Him; and so to them He was peculiarly desirable. (3) The verb, "shall come," is plural, which requires the noun to be understood in the plural, whereas if Messiah be intended, the noun is singular. But when two nouns stand together, of which one is governed by the other, the verb agrees sometimes in number with the latter, though it really has the former as its nominative, that is, the Hebrew "come" is made in number to agree with "nations," though really agreeing with "the desire." Besides, Messiah may be described as realizing in Himself at His coming "the desires (the noun expressing collectively the plural) of all nations"; whence the verb is plural. So in So 5:16, "He is altogether lovely," in the Hebrew the same word as here, "all desires," that is, altogether desirable, or the object of desires. (4) Hag 2:8, "The silver is mine," &c.; accords with the translation, "the choice things of all nations" shall be brought in. But Hag 2:8 harmonizes quite as well with English Version of Hag 2:7, as the note on eighth verse will show; see on Hag 2:8. (5) the Septuagint and Syriac versions agree with Moore's translation. But Vulgate confirms English Version. So also early Jewish Rabbis before Jerome's time. Plato [Alcibiades, 2] shows the yearning of the Gentiles after a spiritual deliverer: "It is therefore necessary," says Alcibiades on the subject of acceptable worship, "to wait until One teach us how we ought to behave towards the gods and men." Alcibiades replies, "When shall that time arrive, and who shall that Teacher be? For most glad would I be to see such a man." The "good tidings of great joy" were "to all people" (Lu 2:10). The Jews, and those in the adjoining nations instructed by them, looked for Shiloh to come unto whom the gathering of the people was to be, from Jacob's prophecy (Ge 49:10). The early patriarchs, Job (Job 19:25-27; 33:23-26) and Abraham (Joh 8:56), desired Him.

fill this house with glory—(Hag 2:9). As the first temple was filled with the cloud of glory, the symbol of God (1Ki 8:11; 2Ch 5:14), so this second temple was filled with the "glory" of God (Joh 1:14) veiled in the flesh (as it were in the cloud) at Christ's first coming, when He entered it and performed miracles there (Mt 21:12-14); but that "glory" is to be revealed at His second coming, as this prophecy in its ulterior reference foretells (Mal 3:1). The Jews before the destruction of Jerusalem all expected Messiah would appear in the second temple. Since that time they invent various forced and false interpretations of such plain Messianic prophecies.

8. The silver is mine—(Job 41:11; Ps 50:12). Ye are disappointed at the absence of these precious metals in the adorning of this temple, as compared with the first temple: If I pleased I could adorn this temple with them, but I will adorn it with a "glory" (Hag 2:7, 9) far more precious; namely, with the presence of My divine Son in His veiled glory first, and at His second coming with His revealed glory, accompanied with outward adornment of gold and silver, of which the golden covering within and without put on by Herod is the type. Then shall the nations bring offerings of those precious metals which ye now miss so much (Isa 2:3; 60:3, 6, 7; Eze 43:2, 4, 5; 44:4). The heavenly Jerusalem shall be similarly adorned, but shall need "no temple" (Re 21:10-22). Compare 1Co 3:12, where gold and silver represent the most precious things (Zec 2:5). The inward glory of New Testament redemption far exceeds the outward glory of the Old Testament dispensation. So, in the case of the individual poor believer, God, if He pleased, could bestow gold and silver, but He bestows far better treasures, the possession of which might be endangered by that of the former (Jas 2:5).

9. The glory of this latter house … greater than of the former—namely, through the presence of Messiah, in (whose) face is given the light of the knowledge of the glory of God (2Co 4:6; compare Heb 1:2), and who said of Himself, "in this place is one greater than the temple" (Mt 12:6), and who "sat daily teaching in it" (Mt 26:55). Though Zerubbabel's temple was taken down to the foundations when Herod rebuilt the temple, the latter was considered, in a religious point of view, as not a third temple, but virtually the second temple.

in this place … peace—namely, at Jerusalem, the metropolis of the kingdom of God, whose seat was the temple: where Messiah "made peace through the blood of His cross" (Col 1:20). Thus the "glory" consists in this "peace." This peace begins by the removal of the difficulty in the way of the just God accepting the guilty (Ps 85:8, 10; Isa 9:6, 7; 53:5; Zec 6:13; 2Co 5:18, 19); then it creates peace in the sinner's own heart (Isa 57:19; Ac 10:36; Ro 5:1; 14:17; Eph 2:13-17; Php 4:7); then peace in the whole earth (Mic 5:5; Lu 2:14). First peace between God and man, then between man and God, then between man and man (Isa 2:4; Ho 2:18; Zec 9:10). As "Shiloh" (Ge 49:10) means peace, this verse confirms the view that Hag 2:7, "the desire of all nations," refers to Shiloh or Messiah, foretold in Ge 49:10.

Hag 2:10-19. Third Prophecy. Sacrifices without obedience (in respect to God's command to build the temple) could not sanctify. Now that they are obedient, God will bless them, though no sign is seen of fertility as yet.

10. four and twentieth day … ninth month—three days more than two months from the second prophecy (Hag 2:1); in the month Chisleu, the lunar one about the time of our December. The Jews seem to have made considerable progress in the work in the interval (Hag 2:15-18).

11. Ask … the priests—Propose this question to them on the law. The priests were the authorized expounders of the law (Le 10:11; De 33:10; Eze 44:23; Mal 2:7).

12. "Holy flesh" (that is, the flesh of a sacrifice, Jer 11:15), indeed, makes holy the "skirt" in which it is carried; but that "skirt" cannot impart its sanctity to any thing beyond, as "bread," &c. (Le 6:27). This is cited to illustrate the principle, that a sacrifice, holy, as enveloping divine things (just as the "skirt" is "holy" which envelops "holy" flesh), cannot by its inherent or opus operatum efficacy make holy a person whose disobedience, as that of the Jew while neglecting God's house, made him unholy.

13. On the other hand, a legally "unclean" person imparts his uncleanness to any thing, whereas a legally holy thing cannot confer its sanctity on an "unclean" person (Nu 19:11, 13, 22). Legal sanctity is not so readily communicated as legal impurity. So the paths to sin are manifold: the paths to holiness one, and that one of difficult access [Grotius]. One drop of filth will defile a vase of water: many drops of water will not purity a vase of filth [Moore].

14. Then answered Haggai—rather, "Then Haggai answered (in rejoinder to the priests' answer) and said" [Maurer].

so is this people—heretofore not in such an obedient state of mind as to deserve to be called My people (Tit 1:15). Here he applies the two cases just stated. By the first case, "this people" is not made "holy" by their offerings "there" (namely, on the altar built in the open air, under Cyrus, Ezr 3:3); though the ritual sacrifice can ordinarily sanctify outwardly so far as it reaches (Heb 9:13), as the "holy flesh" sanctified the "skirt," yet it cannot make the offerers in their persons and all their works acceptable to God, because lacking the spirit of obedience (1Sa 15:22) so long as they neglected to build the Lord's house. On the contrary, by the second case, they made "unclean" their very offerings by being unclean through "dead works" (disobedience), just as the person unclean by contact with a dead body imparted his uncleanness to all that he touched (compare Heb 9:14). This all applies to them as they had been, not as they are now that they have begun to obey; the design is to guard them against falling back again. The "there" points to the altar, probably in view of the audience which the prophet addressed.

15. consider—literally, "lay it to heart." Ponder earnestly, retracing the past "upward" (that is, backward), comparing what evils heretofore befell you before ye set about this work, with the present time when you have again commenced it, and when in consequence I now engage to "bless you." Hence ye may perceive the evils of disobedience and the blessing of obedience.

16. Since those days were—from the time that those days of your neglect of the temple work have been.

when one came to an heap of twenty measures—that is, to a heap which he had expected would be one of twenty measures, there were but ten.

fifty vessels out of the press—As the Septuagint translates "measure," and Vulgate "a flagon," and as we should rather expect vat than press. Maurer translates (omitting vessels, which is not in the original), "purahs," or "wine-measures."

17. Appropriated from Am 4:9, whose canonicity is thus sealed by Haggai's inspired authority; in the last clause, "turned," however, has to be supplied, its omission marking by the elliptical abruptness ("yet ye not to Me!") God's displeasure. Compare "(let him come) unto Me!" Moses in excitement omitting the bracketed words (Ex 32:26). "Blasting" results from excessive drought; "mildew, from excessive moisture.

18. Resumed from Hag 2:15 after Hag 2:16, 17, that the blessing in Hag 2:19 may stand in the more marked contrast with the curse in Hag 2:16, 17. Affliction will harden the heart, if not referred to God as its author [Moore].

even from the day that the foundation of … temple was laid—The first foundation beneath the earth had been long ago laid in the second year of Cyrus, 535 B.C. (Ezr 3:10, 11); the foundation now laid was the secondary one, which, above the earth, was laid on the previous work [Tirinus]. Or, translate, "From this day on which the temple is being begun," namely, on the foundations long ago laid [Grotius]. Maurer translates, "Consider … from the four and twentieth day … to (the time which has elapsed) from the day on which the foundation … was laid." The Hebrew supports English Version.

19. Is the seed yet in the barn?—implying, It is not. It has been already sown this month, and there are no more signs of its bearing a good crop, much less of its being safely stored in the barn, than there were in the past season, when there was such a failure; yet I promise to you from this day (emphatically marking by the repetition the connection of the blessing with the day of their obedience) a blessing in an abundant harvest. So also the vine, &c., which heretofore have borne little or nothing, shall be blessed with productiveness. Thus it will be made evident that the blessing is due to Me, not to nature. We may trust God's promise to bless us, though we see no visible sign of its fulfilment (Hab 2:3).

Hag 2:20-23. Fourth Prophecy. God's promise through Zerubbabel to Israel of safety in the coming commotions.

20. the month—the ninth in the second year of Darius. The same date as Prophecy III (Hag 2:10).

21. to Zerubbabel—Perhaps Zerubbabel had asked as to the convulsions foretold (Hag 2:6, 7). This is the reply: The Jews had been led to fear that these convulsions would destroy their national existence. Zerubbabel, therefore, as their civil leader and representative is addressed, not Joshua, their religious leader. Messiah is the antitypical Zerubbabel, their national Representative and King, with whom God the Father makes the covenant wherein they, as identified with Him, are assured of safety in God's electing love (compare Hag 2:23, "will make thee as a signet"; "I have chosen thee").

shake … heavens—(see on Hag 2:6, 7); violent political convulsions accompanied with physical prodigies (Mt 24:7, 29).

22. All other world kingdoms are to be overthrown to make way for Christ's universal kingdom (Da 2:44). War chariots are to give place to His reign of peace (Mic 5:10; Zec 9:10).

23. take thee—under My protection and to promote thee and thy people to honor (Ps 78:70).

a signet—(So 8:6; Jer 22:24). A ring with a seal on it; the legal representative of the owner; generally of precious stones and gold, &c., and much valued. Being worn on the finger, it was an object of constant regard. In all which points of view the theocratic people, and their representative, Zerubbabel the type, and Messiah his descendant the Antitype, are regarded by God. The safety of Israel to the end is guaranteed in Messiah, in whom God hath chosen them as His own (Isa 42:1; 43:10; 44:1; 49:3). So the spiritual Israel is sealed in their covenant head by His Spirit (2Co 1:20, 22; Eph 1:4, 13, 14). All is ascribed, not to the merits of Zerubbabel, but to God's gratuitous choice. Christ is the "signet" on God's hand: always in the Father's presence, ever pleasing in his sight. The signet of an Eastern monarch was the sign of delegated authority; so Christ (Mt 28:18; Joh 5:22, 23).

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke