Bibelkommentarer Peters andre brev
Veien igjennom bibelen - Peters andre brev - 2095-2124-2Pet.
Trykk her for å se bibel oversikt for Peters andre brev (bilde åpnes i nytt vindu)
Dette brevet angir selv apostelen Peter som forfatter (se 2Pet 1:1). I 2Pet 1:14 og 2Pet 1:16-18 hentydes det også til to hendelser i apostelens liv. Den ene er møtet Peter opplevde med den oppstandne Frelser ved Genesaretsjøen da Jesus forutsa hans død. Den andre er Peters nærvær da Jesus ble herliggjort på fjellet.
I 2Pet 3:1 ser vi videre at dette brevet er skrevet til de samme leserne som Peters første brev er skrevet til.
Brevet må være skrevet i tidsrommet mellom det første brevet ble skrevet og Peters henrettelse. Det vil si at det må være skrevet kort tid etter det første brevet. I innledningen til det første brevet så vi jo at det må være skrevet etter apostelen Paulus' død, og ettersom Peters død inntrådte ikke så lenge etter at Paulus døde, må brevene være skrevet med kort mellomrom.
Etter grunnteksten begynner 2Pet 3:1 slik: "Mine kjære! Dette er alt det andre brevet jeg skriver til dere."
Grunnen til at dette brevet ble skrevet er bekymring for at leserne skulle bli forvirret av vranglærere. De blir framstilt som noen som skal komme (kap. 2:1). De er altså ikke kommet ennå, men blir beskrevet som en nær forestående fare.
Beskrivelsen av disse vranglærerne er så nøyaktig at en forstår de allerede har opptrådt andre steder. At dette brevet særlig er tenkt som en hjelp i fremtiden, blir sagt rett ut i 2Pet 1:15: "Jeg vil med iver arbeide for at dere alltid etter min bortgang skal kunne minnes dette."
Vranglærerne blir skildret som slike som driver utukt og er pengekjære. Med urette påberoper de seg Paulus' ord om det kristne menneskes frihet (se 2Pet 3:16). De var frekke og selvsikre og fylt av åndelig overmot (2Pet 2:10). Apostelen beskriver dem som slike som engang hadde kjent Jesus, men som hadde vendt tilbake til hedenskapet (2Pet 2:20-22).
Beskrivelsen av vranglærerne minner mye om Pastoral-brevene, de brevene Paulus skrev til Timoteus og Titus. De ble jo skrevet i den siste tiden av Paulus' liv og dermed ikke så lenge før dette brevet.
Det er spirene til den retningen vi senere kaller for gnostisismen, som vi ser her og i de nevnte brevene av Paulus. Leserne formanes til å være på vakt overfor disse vranglærerne (2Pet 3:17).
Brevet formaner særlig leserne til å ha en rett erkjennelse av hvem vår Herre Jesus Kristus er. Det var nettopp på dette området vranglærerne ville forsøke å forvirre dem. Med sine talemåter som hørtes svært så dypsindige ut, ville de forsøke å forvrenge hele kristendommens vesen. Derfor var det så om å gjøre for apostelen at leserne kunne komme fram til full klarhet i hva de trodde på i motsetning til den unyttige og ufruktbare taleflommen som vranglærerne kalte for kunnskap.
Brevet faller hovedsaklig i tre deler. Først finner vi en alvorlig påminnelse om at "alt som tjener til liv og gudsfrykt" er gitt dem i den troens erkjennelse som de hadde fått del i (kap. 1:1-11). Når en allerede har alt en trenger, er det ikke nødvendig å søke etter noe nytt. Det vil bare føre en bort fra den faste grunn en står på.
Denne påminnelsen begrunner apostelen videre (kap. 1:12-2:22]) dels ut fra den apostoliske myndighet han hadde som "øyenvitne" til Kristi kraft og herlighet (kap. 1:12-21), og dels ved å beskrive de falske profetene for leserne idet han bruker advarende eksempler fra Det gamle testamentet (kap. 2). I brevets tredje del tilbakeviser han vranglærernes spottende tale om Jesu gjenkomst (kap. 3).
Deretter avslutter han så det hele med en hjertelig formaning om å vente på Herrens gjenkomst på en rett måte, med åndelig fasthet og en sunn åndelig vekst.
Særlig kap. 2 har en slående likhet med Judas' brev. Likheten er så stor at det er nærliggende å tro at det ene brevet har hatt det andre som forbilde. Meningene har vært delte om det er Judas som har fulgt Peter eller det er Peter som har fulgt Judas. Det første synes imidlertid mest naturlig.
Judas' brev snakker om vranglærerne som "noen mennesker har sneket seg inn" (Judas v. 4). Ettersom de allerede har sneket seg inn, må hans brev altså være skrevet senere enn Peters. Og i Judas v. 17-18 synes det som om det er sitert fra 2Pet 3:3. Også andre grunner styrker tanken om at Judas' brev er skrevet senere.
Når det gjelder ektheten av brevet, er det delte meninger om dette spørsmålet. Selv om brevet selv angir apostelen Peter som forfatter, er det fremdeles forskjellig oppfatning.
Peters andre brev var ikke særlig kjent i Oldkirken. Den gamle syriske kirken hadde det ikke med i sitt Nye Testamente. I den vesterlandske kirke synes det ikke å være kjent før i det tredje århundre. Kirkehistorikeren Eusebius regner det med blant de omdiskuterte skrifter. De ytre vitnesbyrdene er ikke avgjørende verken for eller imot.
Når vi spør om de indre vitnesbyrd, har mange ment at det er så stor forskjell mellom dette brevet og Peters første brev når det gjelder både innhold og form, at det vanskelig kan være samme mann som har skrevet dem. Her må vi imidlertid huske på at det første brevet var et trøstebrev som særlig gjaldt de ytre trengslene, mens dette andre brevet er et advarende brev, og det er særlig opptatt med en spesiell form for vranglære.
De forskjellige emnene fører nødvendigvis med seg et forskjellig preg. Men det er likevel mange likhetspunkt. Vi finner for eksempel i begge brev at Det gamle testamentet blir brukt på samme måte for å belyse den nye pakt.
Hovedvitnesbyrdet for ektheten av brevet ligger i det rikt velsignede innholdet og den apostoliske myndigheten som det blir båret fram med. Det er helt riktig at en i eldre tider utga skrifter i navnet til ansette personer for at skriftene skulle få større vekt og myndighet, men det synes ganske umulig at en mann som ville stille under falskt flagg og utgi seg for å være apostel, kunne skrive et brev som dette.
Og når forfatteren kaller seg selv øyenvitne til forklarelsen på fjellet og hentyder til møtet mellom Jesus og Peter ved Genesaretsjøen, ville forfalskningen, dersom det var en annen enn Peter som hadde skrevet det, vært så anstøtelig at Guds Ånd umulig kunne være virksom gjennom et slikt brev.
Men brevet er tydelig nok preget av Guds Ånd og hever seg så høyt over alle andre etterapostoliske skrifter, at vi ikke kan tvile på at det virkelig er skrevet av apostelen Peter slik det selv forteller.
De grunnene som blir anført mot dette synet, er på ingen måte avgjørende. Hvorfor dette brevet ikke var så kjent og utbredt i Oldkirken, kan vi selvfølgelig ikke si noe om nå. Vi kan bare merke oss at flere og flere fortolkere slår fast at vi her finner en siste hilsen fra Peter, Klippen, en hilsen som er båret fram av Guds Ånd.
2Pet 1:1-4
Se også Innledning til NT og
innledning Apostelen Peters andre brev.
Det avsnittet som innleder apostelens formaninger (v.1-11), faller i tre deler. 1) Overskrift og hilsen (v.1-2). 2) Henvisning til de store gavene de hadde fått ved nåden, for at de skulle "få del i guddommelig natur" etter at de hadde blitt fri "fra fordervelsen i verden" (v.3-4). 3) Formaning til å la denne nåden bære frukt slik at de ikke skulle være "uvirksomme eller ufruktbare" i deres kunnskap om Herren. Den skulle tvert om vise seg i større iver etter å holde fast på sin stilling som de var blitt kalt til (v.5-11).
Når det gjelder overskriften er det underlig at apostelens navn blir nevnt som Simon Peter. Ved å nevne sitt fulle navn peker apostelen på sitt jødiske opphav. Dette stemmer overens med måten han tiltaler leserne på, nemlig dem "som har fått den samme dyrebare tro som vi". Det vil si en tro som er likeverdig med den tro de første kristne hadde, og som apostelen etter sin nasjonalitet tilhørte, nemlig de jødekristne.
Apostelen skriver jo til den samme lesergruppen som i det første brevet. Dette var forskjellige menigheter i Lille-Asia (se 1Pet 1:1), og disse var hedningekristne som særlig hadde kommet til tro ved Paulus' virksomhet. Peter er altså her helt enig med Paulus i at de hedningekristne på ingen måte sto tilbake for de troende i Israel. Deres tro var like mye verdt. Dette var noe de hadde fått av nåde "ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet".
Hos Gud er det ikke forskjell på mennesker slik som den samme Peter engang sa i Kornelius' hus (Apg 10:34: "Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk"). Hedningene var like verdifulle for han som jødene. Han gjør ikke forskjell. Alle som tror på han har fått del i den samme skatten. De har alle fått den tro som frelser selv om de særlige nådegavene kan være forskjellige.
I v. 1 har mange funnet et vitnesbyrd om Kristi guddom idet de knytter sammen ordene "vår Gud og frelser" og bruker begge som betegnelser på Jesus Kristus. Men det er vel heller Faderen og Sønnen som blir omtalt her, men det gjøres på en slik måte at enheten mellom dem understreker Jesu guddommelighet.
Hilsenen i v. 2 minner svært om hilsenen i 1Pet Begge steder finner vi ønsket om "nåde og fred bli dere til del i rikt mål". Det er en hilsen som med jubel peker framover. Men her i 2Pet er det føyd til: "Gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre."
Vi har allerede i innledningen pekt på at ordet "kunnskap" ofte møter oss i dette brevet. I motsetning til de falske lærernes rop etter kunnskap som likevel ikke var ekte, vil apostelen føre leserne dypt inn i den rette kristne kunnskap som er noe annet enn vanlig verdslig kunnskap.
Den kristne kunnskap (eller erkjennelse som ordet også kan oversettes) er noe annet enn å vite noe med fornuften. Den er å leve med i og erfare sannheten i hjertet. På samme måten snakkes det ofte i Skriften om å "kjenne" Herren. Dette betyr alltid å ha et levende forhold til Herren. Se om dette Joh 17:3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus."
Vers 3-4 innleder den formaningen som følger i v. 5-7. Og vi skal legge merke til at formaningen innledes med en understrekning av den nåde de hadde fått del i. All evangelisk formaning må bygge på nåden fordi all kraft til helliggjørelse kommer av å ta imot Guds nåde ved troen.
"Alt som tjener til liv og gudsfrykt," har Frelserens guddommelige kraft gitt oss. Alt vi i dypeste forstand trenger for å leve, leve i samfunn med Gud, har vi fått av Jesu egen, mektige hånd. Vi får del i det ved "kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft". Han kalte oss ved å la sin herlighet lyse over oss og sin kraft virke i oss (v.3).
"Gjennom dette", ved å gi oss alt vi trenger for vår frelse og føre oss inn i et levende kjennskap til Gud, har Herren gitt oss "de største og mest dyrebare løfter" (v.4). Han har både oppfylt løftene i Den gamle pakt og gitt oss løfter om den kommende herlighet. De er i sannhet "de største og mest dyrebare løfter" vi kan tenke oss.
Men hensikten med disse store gavene er at de "ved dem skulle få del i guddommelig natur" slik at gudsbildet igjen skulle komme til syne. Han sendte sin gave for at denne fordervede slekten skulle bli renset og forløst.
Men forutsetningen for å få del i denne guddommelige natur som vi ble gjenfødt til i dåpen "av uforgjengelig sæd" ( (1Pet 1:23), er at vi har brutt med synden. Derfor føyer også Peter til: " - etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden." Denne fordervelsen kommer av den onde "lysten" som strider mot Gud.
Å ha del i guddommelig natur er her det samme som andre steder blir uttrykt ved at Kristus bor i våre hjerter (se Joh 14:23 og Gal 2:20) eller Ånden bor i oss (se Rom 8:11).
Å bryte med begjæret og fordervelsen i verden er det samme som Paulus kaller å korsfeste og døde det gamle menneske (se Rom 6:6). Vi møter den samme tanken også i 1Pet 4:1.
Men når Herren slik har gitt oss alt vi trenger for vår salighet for at vi kan frelses fra fordervelsen i verden og inn i hans guddommelige vesen, så bør vi også "legge all vinn på at dere i troen viser dyd, og i dyden skjønnsomhet" (v.5).
Det er om å gjøre at livet kan være et verdig takkoffer for all Guds gave til oss. Og hvordan det skal skje, viser apostelen i det følgende der han nevner en rekke med kristne dyder der det ene leddet følger av det andre.
2Pet 1:5-11
Apostelen nevner "troen" som kilden til denne rekken med dyder. Han forutsetter at denne troen finnes hos leserne. Brevet henvender seg jo uttrykkelig til dem som har denne dyrebare gaven.
Denne troen skal vise seg i "dyd" (NO: "i rett liv"). Det greske ordet betyr egentlig "handlekraft", en etisk dyktighet og handlekraft i motsetning til slapphet.
Uten at troen har en slik handlekraft at den viser seg i et rett liv, er den vissen og uten verdi. Men til et rett liv hører det første leddet i denne rekken som er "skjønnsomhet" (NO: "innsikt"). Dette er en kristen evne til å forstå hvordan en skal ta livets forskjellige forhold på en rett måte. En skal ikke la seg påvirke av og handle etter øyeblikkets innskytelser. Mangler en denne egenskapen, da er en som en blind kjempe.
Denne "skjønnsomheten" trenger å bli fulgt av "avhold" (NO: "selvbeherskelse"). Det hjelper ikke å forstå hva som er rett og galt, dersom en ikke er villig til å holde seg borte fra det som skader gudsforholdet.
Men en slik avholdenhet krever selvfornektelse, og derfor trenger den hjelp av "tålmodighet" (NO: "utholdenhet"). Det er det sinn som ikke går trøtt i kampen, men holder ut når det gjelder de ofrene som ofte er så smertelige for kjøtt og blod.
Og en slik tålmodighet blir virkelig og får sin kraft når den er forenet med "gudsfrykt". Det er for Guds skyld en bøyer seg for det en må tåle og lide. Også hedninger og navnekristne kjenner til hva det er å resignere og finne seg i sin skjebne.
Men det er bare gudsbarnet som med tillitsfull ærefrykt for sin himmelske Far, kan ta opp byrdene som noe Gud har gitt i sin nåde. Gudsfrykten blir den indre kraften som skaper utholdenheten.
Men gudsfrykten må igjen vise sin ekthet i "broderkjærlighet" (v.7). For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett (1Joh 4:20). Om kjærligheten til Guds barn er der eller ikke, vil være et sterkt kristent vitnesbyrd om hvordan gudsfrykten er.
Men broderkjærligheten omfatter ikke bare kjærlighet til brødrene. Den kjærligheten som finnes i den skal videre omfatte alle mennesker. Jesus sa ikke at vi skal elske bare dem som elsker oss (se Matt 5:44-48).
I v. 8-9 begrunner apostelen denne formaningen nærmere. Han viser til at der disse kristendyder finnes rikelig og stadig er i vekst, er de et uttrykk for at kunnskapen om Herren Jesus ikke er uvirksom og uten frukt. Den vil være en kraftkilde til frukt i deres liv (v.8).
Dette understrekes enda sterkere ved henvisningen til at der disse dyder mangler, der er heller ikke kunnskapen om Herren Jesus sterk. En er blitt "nærsynt og blind" (v.9). Det åndelige synet har tatt skade slik at en "har glemt renselsen fra sine gamle synder". En har glemt den store nåden en fikk del i ved dåpen da Jesus renset en fra synden "ved vannbadet ordet" (Ef 5:26).
Dersom syndsforlatelsens nåde blir glemt, det vil si at en glemmer hva en var av naturen og hva en er blitt frelst fra, da blir nåden bare en død kapital for en. Kjennskapet til Jesus blir bare en død og ytre kunnskap. En står da i fare for å miste nåden som en har tatt imot. Den kan bare bevares når den får lov til å være en kraftkilde for det nye livet i et menneskehjerte.
Så slutter apostelen denne innledende formaningen med at han enda en gang understreker: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast" (v.10).
Ved utvelgelse må en her forstå virkningen av Guds nådekall når det blir tatt imot. En blir valgt ut fra verden til å være et Guds barn (Se Joh 15:19: "Jeg har utvalgt dere av verden").
Når brødrene her blir formant til å gjøre sitt kall og sin utvelgelse fast, viser det at Guds kall og utvelgelse aldri er ubetinget, men at det også avhenger av vårt forhold.
Det er ingen uunngåelig forutbestemmelse. Mennesket kan forkaste utvelgelsen ved å være ulydig mot kallet eller befeste den ved en stadig inderligere tilegnelse av nådens gave og oppgave.
Men der hjertet arbeider på sin frelse "med frykt og beven" (Fil 2:12), der vil det også være sant at det aldri skal falle, slik som det sies i v. 10.
En skal aldri bli liggende etter eller bukke under på veien sammen med Herren. Herren skal tvert om gi en rikelig "inngang i vår Herre, og frelser Jesu Kristi evige rike"(v.11). Allerede her i livet lukker Gud nådens dør vidt opp for den som ærlig og ydmyk kjemper i sitt gudsliv. "For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har" (Matt 25:29). Dette er en åndelig grunnlov i Guds rike.
Må både du og jeg, kjære leser, ha dette sinn som vil holde fast og se stadig framover. Da skal vi ikke bli liggende etter på veien. Da skal det ikke bli stående i stampe for oss, åndelig talt, og vi skal ikke bli stående utenfor når Jesu Kristi evige rike åpenbares i herlighet.
2Pet 1:12-21
Dette avsnittet faller i tre deler (v.12-15, v. 16-18, v.19-21).
I v. 12-15 understreker apostelen sin vilje til alltid å minne dem "om dette", nemlig det han har sagt i det foregående om at der kjennskapen til Kristus gir frukt i livet, skal vedkommende gå inn i Kristi evige rike. Riktignok kjente de til disse tingene og var grunnfestet i sannheten (v.12), men likevel trengte de å bli minnet om dette på nytt for "å vekke dere ved påminnelse" (v.13).
Og apostelen ville bruke tiden mens han hadde den. Han visste jo at han skulle lide en brå død. Det hadde Herren selv fortalt han den dagen ved Genesaretsjøen (Joh 21:18-19). Derfor skrev han også til dem for at de "alltid etter min bortgang skal kunne minnes dette" (v.15).
De vantro sier ofte at de ikke trenger å høre Guds ord for de kjenner det jo alt sammen på forhånd. Men slik sier ikke et Guds barn. Vi vet, som apostelen sier her, at vi stadig trenger å høre det på nytt. Erkjennelsen av Kristus, eller kjennskapen til han er ikke bare en ytre kunnskap slik den døde troen er det, men den er liv og trenger næring.
Apostelen sammenligner sitt jordiske legeme med et telt (v.14). Et telt kan raskt tas ned og legges vekk. Dette skal vi alltid huske på. Vårt liv her på jorden er kort. Jo mer levende denne tanken er for oss, jo dypere blir trangen etter å lytte til den gamle sannheten om synd og nåde på nytt.
"Jeg vet jo at min hytte brått skal legges ned." Det var den plutselige og voldsomme død Herren hadde forutsagt for Peter. Men dermed var det også sagt at den ville komme raskt over han slik at han ikke mere ville få anledning til å tale til dem. Og ettersom det skrevne ord står fast, så skrev han til dem i tide.
I v. 16-18 begrunner han sin formaning til dem ved å vise til at det var pålitelig tale han og de andre apostlene hadde framført. De hadde vitnet om det de selv hadde opplevd.
"For det var jo ikke kløktige uttenkte eventyr" de hadde ført fram slik som vranglærerne gjorde. Nei, det var et sannferdig vitnesbyrd som de apostoliske vitner hadde gitt om "vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst" (v.16).
De hadde jo selv vært øyevitner til "hans (guddommelige) storhet" den gang de (Peter, Jakob og Johannes) var sammen med han "på det hellige fjell". Da hadde de hørt Gud Fader tale til Sønnen (v.17-18).
De hadde både sett og hørt hvordan Herren var blitt herliggjort. Hvem kunne da vitne bedre om åpenbarelsen av Kristi herlighet som skulle komme?
"Og desto fastere har vi det profetiske ord". Det var derfor all mulig grunn til å merke seg dem.
I v. 19-21 fortsetter apostelen å tale om dette profetiske ordet. Like så sikkert som Det nye testamentet ligger skjult i Det gamle testamentet, så ligger også det profetiske ord i Det gamle testamentet åpent i Det nye og er som "en lampe som lyser på et mørkt sted".
Denne verden blir sett på som et mørkt og øde sted, men Guds barn har likevel et lys som hjelper dem. De har det profetordet som er blitt stadfestet i Kristus. Dette lyset skal en ta nøye vare på inntil det store lyset stråler fram og driver bort alt mørke og alle uhyggelige skygger, "inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter".
Morgenstjernens tid må være tiden umiddelbart før Herren kommer igjen. Det er tiden da Menneskesønnens tegn viser seg (Matt 24:30), og de troende skal rette seg opp og løfte hodet fordi de vet at forløsningen er nær (Luk 21:28).
Når dagen gryr, blir lampen overflødig. Da er profetordet oppfylt.
Men for at vi ikke skal bli forvirret med tanke på Herrens gjenkomst, så skal vi vite at " intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning" (NO: "en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd").
Ved at noen ser den enkelte profeti isolert og utlegger den etter sitt eget forgodtbefinnende, oppstår det mye villfarelse. Nei, "aldri er noen profeti brakt fram ved menneskers vilje (v.21). Den stammer fra Den Hellige Ånd.
"Men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd." Og bare ved den samme Ånd som ga mennesker profetordet, kan også det samme ordet bli tolket.
Vranglærerne som ikke ble drevet av Guds Ånd, manglet jo selve nøkkelen til å forstå profetordet. Vil vi se lys i Guds lys, må vi først ha gitt Guds Ånd makt i våre hjerter så vi blir drevet og båret av den samme Ånd som bor i Skriften.
Når det gjelder dem som gir seg til å fortolke Skriften for oss, er det første spørsmål vi må stille, dette: Er den Ånd som bor i dem, den samme som bor i Skriften? Alle fortolkninger som blir til ved hjelp av menneskelig skarpsindighet og visdom, blir uten verdi fordi de mangler det ene nødvendige. De mangler Åndens veiledning.
Men Guds Ånd vil tydelig vitne i Guds barns hjerter når tiden for oppfyllelsen av profetordet er inne. Åndens lys skal være som den klare morgenstjernen i de troendes hellige hjerter og vitne: "Nå gryr dagen!"
2Pet 2:1-9
I dette kapitlet kommer vi til den andre hoveddelen av brevet. Her advarer apostelen alvorlig mot vranglærerne som det var så mange av ved slutten av den apostoliske tiden. Særlig i brevene til Timoteus og Titus bekjemper Paulus en lignende vranglære. Det gjør også Johannes i sine brev.
I det foregående har Peter talt om profetene i Israel som var drevet av Den Hellige Ånd når de talte. Men i forlengelsen av dette minner han nå leserne om at det også "i folket" fantes "falske profeter" på den tiden. Side om side med Guds sanne sendebud var det bedragere som med urett kalte seg profeter.
Men var det slik i Den gamle pakts tid, så kunne heller ikke Den nye pakts menighet vente seg noe bedre. Fienden er ikke mindre aktiv nå enn den gang. Han sår sitt ugress også blant dem som kaller seg med den kristne kirkes navn.
I v. 1-3 beskriver apostelen i korte trekk disse vranglærerne og deres vesen. Han forutser at de vil komme og beskriver først det forholdet de vil ha til kirken. De "lurer inn vranglære (etter grunnteksten: "smugler inn"). Denne vranglæren vil føre "til fortapelse" (v.1).
Innholdet i vranglæren ville være en frekk fornektelse av "den Herre som kjøpte dem". De ville ikke godkjenne Kristi stilling som Herre, og de ville forakte hans kjærlighet som hadde kjøpt syndere fri fra syndens makt. De ville jo ikke bli fri fra synden. De ville bare smykke seg med kristennavnet, men fortsette sitt gamle syndige liv.
Apostelen forutser at de vil føre seg selv i fortapelsen og det ganske snart, men de vil også skade mange flere enn seg selv (v.2).
De vil rive "mange" med seg i sin "skamløse ferd". Og på grunn av dem vil "sannhetens vei bli spottet" av dem som står utenfor kirken. Disse vil gi kristendommen skylden for disse falske kristnes laster.
Drivkraften bak vranglærernes "oppdiktede ord" var kjærlighet til penger eller gjerrighet. De var ute etter penger, og "i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning", og de utnyttet sine ofre på alle mulige måter (v.3).
Det er de to hedenske lastene, kjødets lyst og pengegriskhet, som vil forsøke å trenge seg inn i menigheten under skinn av kristelighet.
Enda en gang sier apostelen at dommen "fra gammel tid" (NO: "alt lenge") har hengt over dem. "Deres fortapelse sover ikke," (NO: "fortapelsen venter på dem,") sier han.
På samme måte som det sies om Gud i Sal 121:4 at "han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter", så sover heller ikke Guds dom. Gud er en hellig Gud som ikke lar seg spotte.
I v. 4-9 viser apostelen til tre hendelser i fortiden som viser hvordan dommen kommer over de ugudelige. Det første eksemplet er hentet fra den gang fallet skjedde blant englene. "For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen" (v.4).
Om det tenkes på det første fallet da djevelen falt, eller det er et senere fall slik mange mener fant sted i følge 1Mos 6 (se forklaringen til det), er et omdiskutert spørsmål. Men det som sies her, kan stemme godt overens med det første fallet da djevelen gjorde opprør mot Gud.
Grunntekstens ord: "avgrunnen" (se Luk 8:31) er ikke det samme som "dødsriket". Det betegner det dypeste dyp der djevelen holdes i forvaring inntil dommen. Dette skal nok ikke forstås geografisk, men beskriver heller den åndelige tilstanden disse falne englene befinner seg i. De er utelukket fra Guds lys og bundet under Guds vrede og dom. Djevelen er i lenker.
Disse åndene har et visst spillerom inntil dommens dag, et spillerom de onde åndene som omtales i Luk 8:31, fryktet for å miste. Djevelen og hans onde ånder farer jo omkring som griske rovdyr, men trøsten er at de kan ikke gjøre mer enn det Gud tillater dem. De er tross alt fanger og i lenker selv om de kan bevege seg innenfor sitt begrensede område.
Men dersom Gud ikke sparte englene (disse høye åndsvesnene), hvordan skal han da kunne spare disse vranglærerne? Ingen ytre fordeler eller storhet, heller ikke kristennavnet, kan frelse fra Guds dom dersom en har forlatt sannhetens vei.
Det neste eksemplet er hentet fra syndfloden (v.5). Det viser oss blant annet at antallet mennesker ikke kunne avverge Guds dom like så lite som et lite antallet troende gjør Guds frelsende nåde mindre herlig for dem.
Det blir ofte sagt i våre dager: Skal virkelig alle de som ikke vil omvende seg, gå fortapt? Det vil jo bli så mange. Og skal den lille flokken av hellige virkelig være de eneste som blir frelst? Denne tanken blir avvist av verden som fullstendig urimelig.
Men se da på den store vannflommen. Tallet på mennesker frelste ikke de ugudelige. På den andre siden utelukket ikke det lille antallet som lot seg frelse, at Gud lot sin makt til å bevare være virksom til frelse for den lille flokken.
Når apostelen minner om dette, er det til alle tider en stor trøst for Guds folk samtidig som det er en alvorlig advarsel til de ugudelige. Selv om antallet av dem som lar seg føre vill, blir stort, og tallet på dem som trofast holder ut i lidelsen, blir tilsvarende lite, så skal ikke dette påvirke Guds barns holdning til sannheten.
Bare vi kan stå fast som "rettferdighetens forkynner" slik Noah gjorde, og med ord og liv vitne om at vi vil følge Guds vilje, da skal det stå fast at en mann som står sammen med Gud utgjør majoriteten, det åndelige flertall.
I v. 6-8 ser vi det tredje eksemplet fra fortiden, nemlig ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Disse byene gjorde Gud til et avskrekkende "forbilde på de ugudelige i fremtiden". Men den eneste mannen som holdt fast på Gud, "den rettferdige Lot", ble reddet av Gud.
Ut fra Skriften vet vi at Lot hadde stått svakt nok, men likevel vitnet sodomittene om han at han ikke hadde gjort felles sak med dem (se 1Mos 19:9). Han "led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte," sier apostelen her (v.7).
Dette er alltid et tegn på Guds barn. De som er rettferdiggjort ved troen, pines i det innerste av sin sjel når de ser hvordan de ugudelige lever. Har verden fått makt over hjertet, så pines det ikke mer på denne måten ved å se synden.
Den lærdommen disse eksemplene fra fortiden gir, blir understreket i v. 9: "Derfor vet også Herren å utfri de gudfryktige av prøvelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag."
Derfor har ikke Guds folk noen grunn til å frykte om vi bare blir tro mot han. Men de urettferdige som elsker urett og står imot sannheten, de har grunn til å være redde.
2Pet 2:10-22
Den korte beskrivelsen av vranglærerne som vi så i v. 1-3, blir ført videre i det avsnittet vi har her. I det foregående har apostelen talt om dommen som venter alle de urettferdige. Og denne dommen vil da først og fremst ("særlig dem") ramme slike som de vranglærerne det er snakk om her.
I første del av v. 10 blir de beskrevet fra to sider. På den ene siden blir deres liv i "kjødets urene lyst" beskrevet. På den andre siden skjelver de ikke for "å spotte høye åndemakter" (NO: "englemakter").
Denne siste siden ved deres liv blir ført videre i slutten av v. 10 og v. 11-12. Selv om de er helt i djevelens makt, skjelver de ikke for å spotte selv de mektigste åndskrefter.
Det er uklart her hva som menes med åndemakter, men det må nok særlig tenkes på de djevelske åndsmakter her. De er jo fremdeles i besittelse av den makten Gud engang ga dem, og derfor er de mye sterkere enn noen menneskelig makt. Denne styrken bruker de på den forferdelige måten at de hindrer mennesker i å nå fram til saligheten.
Disse åndsmaktenes egentlige oppgave var jo å tjene Herren ved å hjelpe menneskene til å få del i frelsen (Heb 1:14). Derfor bør en vise alvor overfor disse djevelske åndsmaktene. Men disse vranglærerne lignet på dem som i våre dager sier at de "frykter verken Gud eller Satan".
Når det gjelder de onde åndsmaktene, så lærer Guds ord oss at vi aldri skal spotte dem, men stå dem imot. Apostelen viser til at ikke engang englene (og her menes det de gode englemaktene) "som er større i makt og styrke" enn vi mennesker er, "feller noen spottende dom over dem overfor Herren" (v.11).
Hva sikter apostelen til med disse ordene? I Judas brev v.9 som følger 2Pet i sin omtale av vranglærerne, vises det til en apokryf beretning om overengelen Mikaels kamp med djevelen om Mose legeme.
Men det er neppe dette Peter tenker på her. Han tenker vel heller på beretningen i Sak 3 der profeten så Josva stå for Herrens engels ansikt. Satan sto på hans høyre side "for å anklage ham". Han så også flere andre engler som sto der, men han hørte ikke at noen spottet.
I det hele hører ikke spottende tale hjemme blant Guds folk. Den er av det onde. Derfor sies det også i Sak 3:2: "Herren refse deg, Satan" (NO: "Måtte Herren vise deg til rette"). Vi må overlate dommen over de onde åndsmaktene til Gud slik som de hellige englene gjør det, og så la all spott fare. Det er jo bare ved Herrens kraft at vi kan bli bevart mot de onde åndsmaktene.
Men disse vranglærerne oppførte seg som "ufornuftige dyr". De eide ingen sans for det som var høyere enn dem selv (v. 12). De levde som dyr som bare følger sitt instinkt, men så ender de også med å bli fanget og ødelagt. På samme måten farer vranglærerne fram i blind forakt for "det de ikke kjenner". Derfor vil de også "forgå i sitt forfall".
I v. 13 blir deres liv beskrevet. I nytelsessyke og fråtseri trekker de andre med seg og lever høyt på andres bekostning. I v. 14 beskrives deres umoralske liv og pengebegjær.
I v. 15-16 fortsetter apostelen med å understreke pengebegjæret og straffen for det, ved å henvise til Bileam som var profet, men som "elsket urettferdighets lønn". Bare for å få fordel av det selv, var han rede til å bruke sin profetgave til å føre forbannelse over Guds folk. Men han ble vist til rette ved at et umælende esel snakket til han (se 4Mos 22:28).
Etter at apostelen har beskrevet vranglærernes farlige vesen som gjør at de er til skam for den troende menighet fordi de skjuler seg bak kristennavnet, viser han videre det ufruktbare og gagnløse i deres tomme ord (v. 17-19). Han sammenligner dem med "vannløse brønner" som bare gir skuffelse til dem som forsøker å slukke tørsten ved dem. De er som "skyer som drives av sted av stormvind". De er fullstendig uten gagn.
Igjen peker han på dommen som venter dem, samtidig som han nevner liksom kronen på verket i deres forførelse. De synes å ha lagt seg særlig etter dem som nylig er blitt frelst og fri fra hedenskapet og synden. De har lokket dem med sanselige lyster og framstilt den kristne friheten som frihet til å synde (v.18).
Disse menneskene var selv "forfallets treller" (NO: "slaver av det moralske forfallet"), men de talte likevel i høye toner om "frihet" (v.19). Herrens ord skal i sannhet bli oppfylt over dem om at "den som gjør synd, er syndens trell" (Joh 8:34).
I v. 20-22 blir den grufulle tilstanden til disse vranglærerne beskrevet ved å vise til at de engang hadde fått "kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus". De hadde engang "unnflydd verdens urenhet" (NO: "kommet fri fra det urene i verden"). Deres synd var derfor så mye mer forferdelig fordi de onde maktene igjen hadde fått så totalt herredømme over dem, og det siste hadde blitt så mye verre for dem enn det første (v.20). Se Jesu ord i Matt 12:45. "Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei".
Når det i v. 21 står at de "vendte seg bort fra det hellige bud", så tenker apostelen sikkert på at troen på Jesus forplikter til et hellig liv. Men det var nettopp dette hellige livet de ikke ville leve.
Ulydighet mot evangeliet har sjelden sin egentlige grunn i åndelig tvil. Den henger som regel sammen med at en ikke vil bøye seg for evangeliets krav til forsakelse.
Så slutter apostelen med å minne om et par ordtak som synes å ha vært kjent på folkemunne i de dager, og som ble brukt for å beskrive det motbydelige ved det liv disse menneskene førte. Det første av disse ordtakene finner vi også i Ord 26:11 som en betegnelse av dåren "som gjentar sin dårskap" (v.22).
Ved disse bildene fra dyrelivet finner apostelen en slående beskrivelse av disse bedragerne som nok taler store ord, men som står i en grell motsetning mellom det de lover og det de er. De har ingen unnskyldning for at de handlet i uvitenhet.
Men det ligger samtidig et dypt alvor i dette for alle Guds barn. De skal huske at "for ditt hus sømmer seg hellighet" (Sal 93:5). Gir en djevelen lillefingeren, så tar han lett hele handa. Og videre står det fast at det hjelper ikke hva en engang har vært og har eid dersom en ikke lenger har det. "Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller" (1Kor 10:12).
2Pet 3:1-9
I det foregående er vranglærerne som skulle dukke opp som slanger i menigheten, beskrevet. Men disse var ikke den eneste faren menigheten sto overfor. Det var også en annen fare som truet menigheten i framtida. Denne faren angrep selve livsnerven i menigheten, nemlig forventningen om Jesu gjenkomst og håpet om herligheten.
Både i det første og i dette andre brevet viser Peter seg som håpets apostel. I det første brevet forsøker han hele tiden å oppmuntre og styrke leserne til å lide tålmodig ved å vise til herlighetens uvisnelige krans. Og på samme måten forsøker han i dette brevet å oppmuntre de troende til å kjempe for at de kristne dydene kan komme til uttrykk i troslivet. Det gjør han ved å vise til "Kristi evige rike", hans kraft og hans gjenkomst.
Håpet om det evige livet har til alle tider hatt den største betydning for livet til Guds folk. Forsvinner håpet, så svekkes og lammes også livet og kraften til å lide og arbeide for Herren. Men derfor har også sjelefienden alltid løgnens pil klar til å ramme "håpets ørn" slik at den ikke skal kunne svinge seg opp mot forventningens høyder med kraftige vingeslag.
Apostelen Peter oppfordrer Herrens venner til å ta vare på profetordet, men fienden vil gjerne skru ned eller helst slokke denne lampen som lyser for oss i denne mørke verden (2Pet 1:19). Derfor sender fienden disse som spotter håpet og framstiller det som en tåpelighet. Det er dette apostelen forutser i kraft av den apostoliske ånd som han hadde fått. Herren har gitt oss dette ordet ved Peter, som vi nå skal se på, som et vern i de kommende tider som er "de siste dager" (v.3).
Apostelen innleder formaningen med å minne leserne om hva hensikten var med begge disse brevene (v.1-2). Også dette andre brevet hadde til hensikt å "vekke deres rene sinn ved min påminnelse". Selv det rene sinn trenger alltid å bli vekket på ny og holdes våkent også hos et Guds barn.
Apostelen har dette bestemte for øye at de skulle "minnes de ord som de hellige profeter før har talt, og det bud deres apostler har brakt fra Herren". Det er tydeligvis Ordets vitnesbyrd om Jesu gjenkomst for å opprette herlighetsriket han tenker på her. Og når han igjen omtaler evangeliet som "det bud" slik han gjorde i 2Pet 2:21, så understreker han den oppfordringen til et hellig liv som ligger i evangeliet også når det gjelder den kommende herligheten.
At det særlig er løftene i Ordet han ville vekke dem for med disse brevene, understreker han ved å peke på den faren de står overfor. Denne faren beskriver han som folk som vil spotte håpet om herlighet. "I de siste dager" (og her menes det tiden umiddelbart før Jesu gjenkomst) skal slike folk stå fram og spotte håpet om Jesu gjenkomst. De er mennesker som "farer fram etter sine egne lyster" (v.3-4).
Det er lett å forstå at mennesker som bare følger sin egen lyst, ikke vil høre snakk om at denne verden skal gå under og en ny verden stå fram "hvor rettferdighet bor" (v.13). Derfor forsøker de å tilintetgjøre denne tanken ved å spotte den.
Innholdet i deres spott ser vi i v. 4. De sier: "Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse." Med uttrykket "fedrene" tenker de nok på første slektledd av de kristne som hadde ventet på at Jesus skulle komme igjen, men han hadde jo ikke kommet. Fedrene var døde, og slekt fulgte slekt, men fremdeles var ikke løftet oppfylt. Derfor trakk de den raske slutningen at talen om Jesu gjenkomst og verdens undergang bare var snakk.
I v. 5-7 tilbakeviser så apostelen disse spottende ordene og viser hvor ubetydelige de er.
Han peker først på at alt likevel ikke har vært så uforandret siden skapelsen. Det har jo allerede en gang funnet sted en omfattende forandring, nemlig ved syndfloden som var et varsel om den siste og endelige dom som skal komme.
Videre viser han (v.8) at Herren ikke regner tiden på samme måten som menneskene gjør. Og endelig viser han i v. 9 at Gud venter på grunn av sin tålmodighet for at så mange som mulig skal bli frelst.
Det første apostelen nevner, nemlig syndfloden, måtte være kjent av spotterne, men de ville ikke vite av det. De overså "med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann". Og det var ved de samme krefter denne jorden gikk under.
Tanken er den at himmel og jord ble til i kraft av Guds ord. Jorden ble til "ut av vann" idet jorden hevet seg opp fra vannet som dekket det hele, slik det fortelles i skapelsesberetningen. Og den ble til "gjennom vann" idet vannet ved å vike til side har gitt jorden dens form på samme måten som himmelhvelvingen ble til da vannet som er "under hvelvingen" ble skilt fra vannet som "er over den". Dermed oppstod himmelhvelvingen med luftrommet imellom.
Men det var de samme mektige krefter som førte til at jorden ble ødelagt, nemlig ved Guds ord og vannet. Men hadde Guds ord slik makt at det hadde forandret alle ting i fortiden, så var det vitnesbyrd godt nok om at spotternes ord var uten vekt når de påstod at alt fortsatte uten noen forandring.
Den dag i dag finnes det folk som snakker om de evige naturlovene og som ikke vil høre snakk om noen dommedag selv om Gud har sagt at himmel og jord skal forgå ved ild. De opprettholdes bare til tiden er inne for dommen som kommer med undergang for alle som ikke vil tro.
Da den store vannflommen kom, hadde jo den daværende verden bestått i århundrer slik at folk på Noas tid sikkert spottet Gud på samme måte som folk senere har gjort gjennom tidene, og påstått at alt har fortsatt uten noen forandring. Men flommen kom, og ilden vil også komme fordi Guds ord har sagt det.
At verden skal bli ødelagt ved ild blir sagt allerede i Det gamle testamentet. Se f.eks. Jes 66:15: "For se, Herren kommer i ild", og Dan 7:9-10. Ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra sto også som et forbilde. Og i Det nye testamentet blir det samme sagt gjentatte ganger (se 1Kor 3:13-15: "Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild." Se også 2Tess 1:8: "Han kommer med flammende ild").
Alt skjer slik Guds ord har sagt. Dette skulle leserne merke seg, men dette ville ikke spotterne vite noe av. De kunne vite det dersom de ville, men slik har det vært til alle tider. De som snakker mot Guds ord, sier at de ikke kan tro, men det betyr egentlig at de ikke vil tro.
Men apostelen kommer med enda et viktig punkt som Guds barn skal huske på når det er snakk om tid og tidsregning. Herren regner ikke tiden på samme måte som vi. Vel er vår tid i Herrens hånd, men Herren regner ikke tiden etter årstall, men etter innholdet i tiden. Derfor omtaler Jesus dommedagen som noe som kommer rett etter Jerusalems ødeleggelse. Og i Johannes Åpenbaring heter det gang på gang: "Se, jeg kommer snart."
Hele det tidsrommet som ligger mellom Herrens første og annet komme, er bare som en liten tid for han. Hele dette tidsrommet er bare tilegnelsen av alt det som ble gitt til den første menigheten. Som vi så ofte før har sagt, skal vi huske på dette når vi ser at apostlene snakker om at tiden for Herrens gjenkomst er nær. De hadde stilt klokka etter Herrens klokke og så på tiden med hans øyne. Husker vi dette, så blir vi ikke forvirret om det går en lengre tid regnet etter våre årstall. Vi kan likevel si: "Han kommer snart."
Ordet: "For Herren er én dag som tusen år", er hentet fra Sal 90:4, men apostelen føyer også med rette til at "tusen år er som én dag" i Herrens øyne. Vi kan jo tenke på slike dager som langfredag, pinsedag osv. Og vi kjenner til i vårt eget liv hvordan tiden kan forsvinne for oss på et øyeblikk.
Når vi skal vente på tidspunktet for Herrens dag, skal vi ikke gi oss til å undersøke årstall, men gi akt på tidens innhold og tegn. Det er det avgjørende.
Ut fra dette ordet om de tusen årene som er lik en dag, kom allerede i gammel tid den tanken fram at det skulle gå 6000 år fra verdens skapelse til Herrens gjenkomst. Dette skulle svare til de seks ukedagene. Deretter skulle tusenårsriket komme som skulle svare til sabbatsdagen, den syvende dag. Men dette er bare mennesketanker som vi ikke finner noe grunnlag for i Bibelen.
Ofte kan det nok skje at vi etter vår mening synes Herren drøyer etter vår mening. Vi synes at hans klokke går for langsomt, og vi blir utålmodige slik som noen troende hadde blitt på apostelens tid. De mente at Herren var sen med å oppfylle sitt løfte, og at han trakk ut tiden. Men grunnen til at han venter, er at "han har tålmodighet med dere," sier apostelen. Hans vilje er at ikke noen "skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse" (v.9).
Derfor venter han til evangeliets kall har nådd rundt til alle folkeslag. Ventetiden er nådetid for alle de mange hedningefolk som ennå ikke har fått høre evangeliet. Og ventetiden er også en særlig nådetid for dem som nok har hørt, men som ennå ikke har omvendt seg. Kanskje de også kunne tenke seg om og ta imot kallet.
Men den er også nådetid for Guds barn som de kan bruke til å gjøre seg enda mer skikket til å være Kristi brud og til å være beredt til å ta imot sin brudgom. Det er vel en stor velsignelse at Gud har gitt sine barn en slik trøst ved apostlenes ord, når vi synes at tiden går for langsomt, og når vi blir anfektet av verdens spott og våre egne engstelige tanker.
Men om han venter lenger, så er det likevel helt sikkert at han kommer, og vi kan glede oss desto mer.
2Pet 3:10-13
Etter å ha avvist de som hånlig fornekter at Jesus skal komme igjen, slår apostelen ettertrykkelig fast denne sikre kjensgjerningen: "Herrens dag skal komme" (v.10).
Det ligger en stor triumf i disse ordene. Den dagen som Herren kaller sin, da han skal gripe inn med velde og makt, den kommer til tross for all fornektelse. Den skal komme "som en tyv" (se Jesu ord i Matt 24:43 og ordet i 1Tess 5:2).
Dette uttrykker det plutselige og uventede. Kanskje uttrykker det også det faktum at den skal ta fra de ugudelige alle de skattene de hadde samlet seg som ikke var noe verdt.
Og så beskriver apostelen for oss de store omveltningene som skal foregå. Spotternes ord om at alt går sin vanlige gang og vil fortsette med det, skal plutselig bli gjort til intet.
Når det sies "da skal himlene forgå med veldige brak, himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning", vil det si at hele naturen som omgir oss skal gjennomgå en fullstendig forvandling som om den går gjennom en smelteovn. "Og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp."
Det er dommen det er snakk om her. Vi har eksempel på en slik dom ved ild da Sodoma og Gomorra ble ødelagt. Det vil bli underlig, og det blir forferdelig for verden, når hele jorden på denne måten blir hjemsøkt av dommens ild som skal rense den fra all urenhet som synden har ført over den, for at den skal stå fram i en ny skikkelse.
"Men vi venter etter hans løfter nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor," slik Gud selv har lovet. Uttrykket "himler" betyr ikke her Guds himmel eller stedet der han bor. Der er det ingen forandring. Men det menes den himmelen som vi er vant til hvelver seg over oss.
Løftet om en ny himmel og en ny jord finner vi også hos profeten Jesaja kap. 65 og 66 der Herren sier: "Se jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Og de første ting skal ikke minnes, ingen skal mer komme dem i hu" (Jes 65:17). Og videre sier han: "For likesom den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, bli stående til evig tid for mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ått og det navn dere har, bli stående til evig tid" (Jes 66:22).
Her beskriver apostelen Herrens dag som i en samlet sum (v.10-13). Han skiller ikke mellom de enkelte hendelsene. Fra andre steder i Skriften vet vi at først kommer dommen over Antikrist, så følger tusenårsriket med den første oppstandelsen, deretter kommer dommens dag før den nye himmel og den nye jord endelig kommer til syne.
Her blir det som i en eneste sum nevnt at alle disse tingene som omgir oss skal gå i oppløsning. "Da når alt dette går i oppløsning," hvordan bør da de troende leve? "Hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme." Og han legger til: "- og fremskynder den."
For noen vil Herrens dag bli en dommens dag. For andre vil den bli en salig dag. Det kommer an på hvordan en innstiller seg på å møte den.
Men for å kunne møte Herren med frimodighet, må vi leve et hellig liv. Vi kan ikke leve på verdslig og ugudelig vis. Det er heller ikke nok å leve et kristelig liv i det ytre. Nei, vi må leve et hellig liv. Det vil si et liv i tro på kraften i Kristi blod til å rense oss fra synden, samtidig som vi anstrenger oss alvorlig for å leve et liv i overensstemmelse med en slik tro og i samfunnet med de hellige.
Å leve i "gudsfrykt" betegner det daglige livet som en stadig øvelse i dette: Hva er Guds vilje? Bare dersom vi lever i denne stillingen og har dette sinnet, kan vi løfte hodet når dommen kommer og Herren er her.
Men det hører enda en ting til med det å være beredt. Det er å vente på Herrens dag. "Mens dere venter på at Guds dag skal komme," sier apostelen (v.12).
Det vil si å leve i forventningen og håpet om denne dagen. Slik levde apostlene og den første kristne menighet, og slik skal også Guds folk alltid leve. De skal vente på Herrens gjenkomst "slik folk venter på sin herre når han vender hjem fra bryllupet" (Luk 12:36).
Og vi skal legge merke til at Ordet her understreker at Guds barn på denne måten "fremskynder" Guds dag. Ja, det pålegger dem å fremskynde den.
Hvordan kan det skje? Det kan skje ved utholdende bønn om at Guds rike må komme over hele jorden og ved et aktivt misjonsarbeid. Vi vet jo at evangeliet om Guds rike skal forkynnes for alle folkeslag før enden kommer (Matt 24:14).
Vi kan også fremskynde dagen ved å gjøre vårt til at Guds folk, bruden, er ferdig pyntet til å ta imot sin brudgom. Det er en underlig og alvorlig tanke at Gud har gjort sin dag avhengig av hvordan menighetens forhold er. Kan vi fremskynde dagen, så kan vi også forsinke den ved at vi er lunkne.
2Pet 3:14-18
Formaningen til å fremskynde Guds dag ved å leve hellig og gudfryktig, som vi så i det foregående, fører apostelen nå videre i v. 14-18.
I disse avsluttende formaningene ser vi hvordan han samler de to hovedtankene han hadde med brevet. Han ønsket å formane dem til helliggjørelse idet de tenkte på Herrens dag, og han ønsket å advare dem mot at de ble "revet med av de lovløses villfarelse slik at dere faller ut av deres egen faste stand" (v.17).
I v. 14 og begynnelsen av v. 15 understreker han enda en gang at en levende forventning om Herrens dag må vise seg i at de legger vinn på "å bli funnet uten flekk og lyte".
Dette uttrykket "med fred" blir understreket fordi ingen kan leve et hellig liv uten at hjertet har fred med Gud i troen på syndenes forlatelse.
Og enda en gang understreker apostelen at de skal se på "vår Herres tålmodighet som frelse" fordi han ønsker at flere skal bli frelst. De må se på det som en mulighet til frelse (se 2Pet 3:9).
Ventetiden skal brukes slik Herren vil. Og hans vilje er at de troende skal arbeide for han ved å bringe evangeliet om frelse ut til stadig nye folkeslag og dypere inn i de troende. Denne Guds vilje skal virkeliggjøres ved hans hellige. Derfor gjelder det for dem å arbeide så lenge det er dag både innad med seg selv for sin egen salighets skyld, og utad til de andre.
I slutten av v. 15 og i v. 16 kommer Peter med en underlig tilføyelse. Han gir sin fulle tilslutning til det "vår kjære bror Paulus" hadde skrevet til dem om disse tingene. Ja, han hadde ikke skrevet det bare til dem, men i alle brevene han hadde skrevet, hadde han sagt det samme om disse tingene.
De brevene det tenkes på her, må være de brevene Paulus har skrevet til menighetene i Lille-Asia, brevene til galaterne, efeserne og kolosserne.
Hentydningen til "alle brev der han taler om dette" viser at Peter også har kjent til andre av apostelen Paulus' brev.
Hvilke ting i Paulus' brev apostelen her sikter til, går tydelig fram av sammenhengen. Det gjelder dette å legge vinn på et hellig liv til ære og pris for vår Gud. Dette har jo Paulus stadig understreket for de kristne i Lille-Asia som var hans åndelige barn.
Men ved å henvise til Paulus og hans vitnesbyrd på denne måten taler Peter imot den tendensen som fantes i Lille-Asia til å mistenkeliggjøre Paulus og hans forkynnelse. Denne tendensen hadde særlig sin grunn blant de jødekristne som var påvirket av fariseerne, og som syntes at Paulus gikk for langt i å forkynne troen som den eneste veg til frelse av nåde.
Men Peter henviser også til noe i Paulus' brev som "de lærde og ubefestede vrangtolker" (v.16). Han innrømmer at disse tingene er vanskelig å forstå, men han legger ikke på noen måte skylden på Paulus. Tvert om legger han hele ansvaret på dem som fordreier Paulus' ord. Han peker på at de gjør det samme med "de andre skriftene", og med dette mener han sikkert skriftene i Den gamle pakt.
Og han viser videre at dette blir til deres "egen undergang". Bevisst fordreier de altså Paulus' ord og bruker dem til å forsvare og smykke sine legemlige lyster.
Vi kan vel lett tenke oss hvilke ting i Paulus' brev Peter hentyder til her. Paulus forkynte jo gang på gang at frelsen er uforskyldt av nåde uten lovens gjerninger. Den ble gitt bare ved troen på Jesu blod. Samtidig understreket han at nettopp fordi kristenlivet ikke sto under loven, men under nåden, så fikk det ved nåden sin kraft til å oppfylle lovens krav når det gjaldt dette å bli helliget helt og fullt.
At nåden ikke er en sovepute, men den eneste virkelige drivkraften til et hellig liv, er "vanskelig å forstå" også i dag. Og det er ikke bare de vantro, men også de troende som har vanskeligheter med det.
Det er særlig kap. 6-8 i Romerbrevet som ofte misforstås. At verdens barn fordreier ordet om frelse ufortjent av nåde ved troen alene, slik at de tror de kan leve akkurat slik de vil, er ikke uvanlig. Men også innen kirken har det vært noen som har understreket de kristnes ansvar så sterkt at de har havnet i lovtrelldom, mens andre har understreket de kristnes frihet ved Jesu blod til de grader at de har glemt å ta seg i vare, og har havnet i misbruk av friheten til "et påskudd for kjødet" (Gal 5:13).
Men det er ikke sannhetens skyld at den blir misforstått. Det er det tungnemme og uvillige menneskehjertet som er skyld i det. Det er sant at det er vanskelig å forstå dette for den menneskelige naturen, men den som med et oppriktig sinn lukker opp for Åndens lys, finner ingen motsetning her.
Enda en gang advarer apostelen leserne mot vranglærerne som han hadde beskrevet i kap. 2 og 3. Dette gjør han idet han viser til at de allerede vet hvordan disse vrangtolker Skriften fordi de verken har Åndens lys eller ønsker å eie det.
De troende formanes til ikke å la seg rive med av vranglærernes villfarelse slik at de faller ut av sin "egen faste stand". Denne formaningen er aldri overflødig for Guds barn. Det viser seg dessverre fra tid til annen at når en eller annen villfarende lære blir ført fram, - kanskje skjer det ved sterk, men feilaktig henvisning til Skriften -, så hender det at mennesker som har blitt betraktet som støtter i samfunnet, lar seg rive med.
Den beste måten å bli stående fast på, er å vokse "i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus" (v.18).
Det gjelder altså å vokse i erkjennelsen av den nåde og sannhet som er gitt oss i Jesus Kristus. Jo dypere røtter en har slått i nåden, jo fastere står troens tre. Der hvor veksten er liten, er faren for å bli revet løs stor.
Det er sant at det er Gud som gir veksten, men formaningen her ("voks i nåde og kjennskap") forteller oss at det også kreves noe fra vår side for at denne veksten skal finne sted. Jo sterkere det hellige "fremad" lever i hjertet, jo dypere hjertet erkjenner sin synd og dermed også trenger dypere inn i Guds nåde, jo sterkere står vi og desto kraftigere blir veksten.
Men til en rett vekst i Herren hører det også med å få et dypere kjennskap. En må modnes til en mer fintfølende bedømmelse av hva som er Herrens ønske og vilje, og til å være mer lydhør for Åndens røst. Da vil den rette veksten bli slik som døperen Johannes fikk lov å uttrykke det: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3:30).
Når Jesus alltid blir større for oss og i oss, og vi blir mindre i oss selv, da vokser vi den rette vekst. Og denne veksten vil Herren selv skape i oss. Derfor slutter også apostelen med å lovprise denne "vår Herre og frelser Jesus Kristus". "Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag!" Inntil den dagen da tiden avløses av evigheten.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Peters andre brev. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.
|
