Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Andre Samuelsbok

Veien igjennom bibelen - 0670-0728 1-2 Samuelsbok

Trykk her for å se bibel oversikt for Andre Samuelsbok (bilde åpnes i nytt vindu)

De to Samuelsbøkene har opprinnelig vært en bok. Det var først i den greske oversettelsen Septuaginta at denne delingen kom. Septuaginta er gresk for 70:og den har fått navnet etter antall oversettere. Den ble påbegynt etter befaling av den egyptiske kongen omtrent 300 f. Kr.

Siden bøkene opprinnelig hørte sammen, er andre Samuelsbok en umiddelbar fortsettelse av første Samuelsbok.

2Sam 1:1-27
Tre dager etter at David var kommet tilbake til Siklag fra seieren over amalekittene, kom en mann og fortalte hva som hadde skjedd med Saul og Jonatan. Han hadde sønderrevne klær og jord på hodet - i østerland var det tegn på stor sorg.

Han kunngjorde for David det som hadde hendt, også at Saul og Jonatan var døde. Han fortalte at han var amalekitt og hadde funnet Saul dødelig såret. Saul hadde bedt ham om å gjøre slutt på livet hans. Det hadde han så gjort og tatt Sauls krone og armsmykke som han nå kom til David med.

Denne beretningen stemmer ikke helt med det som er fortalt i siste kapittel av 1. Samuelsbok. Han sier trolig en løgn: Amalekitten har trolig funnet Sauls lik og plyndret det. Men ved tanke på det fiendskap det var mellom Saul og David, har han tenkt at han kunne få en større belønning når han kom til Davids som Sauls morder. I tillegg hadde han Sauls smykker med seg.

Da David hørte det, sørget han dypt. Beretningen om hans fiendes død gjorde ikke David glad. Han tenkte slett ikke på sin personlige stilling. Så fylt var hans sjel av sorg over det store nederlag Herrens folk hadde lidd.

Den unge amalekitten som hadde spekulert i at David var Sauls fiende og bitter mot ham, forregnet seg stort. Her var han kommet til feil mann. Hans sinn var ganske annerledes enn hans eget hedenske og kjødelige hjerte.

David, som merket budbringerens tanker, dømte ham til døden, fordi han hadde lagt hånd "på Herrens salvede og drepe ham" (v. 14).

Deretter sang David en klagesang som fikk navnet "Buen". Den kom med i samlingen av hellige krigssanger og folkesanger, og var oppskrevet i "Den rettskafnes bok". Den er nevnt før, men er ikke bevart for oss.

Sangen inneholdt en klage over de falne helter, over kongen og hans menn, "din pryd, Israel" (v. 19). De var slått i hjel. Sangen har en dyp smerte over den seier og jubel som filistrenes kvinner ville synge på gatene i sine byer (v. 20).

Selve naturen blir oppfordret til å sørge ved å nekte Gilboa-fjella dugg og regn. Og markene skulle ikke bære korn til offergaver, dvs. førstegrøden skulle gis som offergave.

For Davids sørgende hjerte var det som at Gilboas fjell aldri mer skulle bli fruktbare. For "heltenes skjold" var blitt smittet der, smittet med blod i stedet for å bli salvet med olje.

Jonatan og Saul hadde vært tapre helter som hadde brukt sin bue og sitt sverd til frykt for fienden (v. 22).

"Saul og Jonatan, elsket og avholdt i livet, ble heller ikke skilt i døden" (v. 23).Slik synger David også her meget vennlig om Saul og oppfordrer Israels døtre til å gråte over Saul. Hans mange seire i krig hadde gitt dem mye rikdom og bytte (v. 24).

Det er et fint sinn David åpenbarer her. Alt det Saul hadde krenket og hånet ham, var liksom glemt, alt var tilgitt. Saul står for David som den første vakre og høysinnede person.

Og underlig nok: den eneste utenom folk i Jabes (1Sam 31:11-13) som æret Sauls minne, var den mann som han hadde forfulgt og hatet mer enn noen annen!

Det minner oss om hvorledes vår Herre Jesus Kristus, Davids sønn, hadde tårer da han så Jerusalem. Og det til tross for at Jerusalem ikke kjente sin besøkelsestid og kort etter ville rope mot sin frelser: Korsfest, korsfest!

Men aller mest kommer Davids hjerte fram i klagesangen over Jonatan. "Hjertelig bedrøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet" (v. 26). I disse ordene får vennehjertet luft.

Hele denne sangen er et vakkert minnesmerke i den hellige Skrift. Man skal speide forgjeves etter et slikt sinn blant hedningene, og en slik sorg over en fiendes død.

Denne sorg hos David er lutret og ren. Den inneholder ikke en eneste mislyd av hånd og triumf over en fallen motstander. Her blir åpenbart for oss hva troens kraft makter å gjøre i et menneskehjerte også i den gamle pakts tid.

Gå til 2Sam 2:1-32.
2Sam 2:1-32
Etter Sauls død gjorde ikke David seg selv til konge. Han spurte først Herren om hva Han ville gjøre. På Herrens ord drog han opp til Hebron. Der samlet Judas menn seg om ham og salvet ham til konge.David var jo blitt salvet til konge av Samuel i sin første ungdom. Men nå ble han det også av folket.

Da David hørte at folk i Jabes hadde begravd Saul, sendte han dem en vennlig hilsen og lot dem vite at Judas menn hadde salvet ham til konge.

Men det lyktes ikke for ham å få mennene i Gilead til å slutte seg til ham. For Sauls høvding, Abner, hadde gjort Sauls sønn, Isboset, til konge både over Gilead og senere også over resten av Israel.

I v. 10-11 kan vi se at Isboset bare regjerte i to år over det området som David ikke hadde. Davids regjeringstid som konge i Juda alene var 7 1/2 år. Da bodde han i Hebron. Det har altså tatt atskillige år for Abner å få resten av Israel inn under Isboset.

I virkeligheten var det Abner selv som styret det hele. Isbosets makt var bare som en skygge. Abner visste like godt som de fleste i Israel at Herren ved sine profeter hadde gitt riket til David. Men han fortsatte å trosse Herren som Saul hadde gjort.

Han drog enda til ut fra Mahanaim i Gilead der Isboset hadde sin kongsgard, ned mot Juda til Gibeon. Det ser ut som at han ville erobre Juda også. Men der møtte Davids feltherre, Joab, ham med sine folk. Abner foreslo for Joab at tolv unge krigere fra hver side skulle kjempe sammen for å avgjøre striden slik.

Joab gikk med på det. men de unge mennene gikk så voldsomt løs på hverandre at alle falt. Da fikk stedet navnet Helkat-Hassurim, som betyr "sverdmarken".

Etter denne tvekampen fortsatte krigen mellom hærene og Abner ble slått. Joabs bror, Asael, som var "lett på foten som en gesell på marken", forfulgte Abner og kom ganske nær ham.

Abner visste at han lett kunne drepe Asael. Men Abner snudde seg og bad Asael gå mot en annen, da han for Joabs skyld nødig ville drepe ham. Men Asael hørte ikke på ham. Han ville ha æren av å felle Abner. Men det endte med at han selv ble drept.

Kampen stanset ikke før Abner ropte til Joab at han burde stanse forfølgelsen. Abner hadde nå samlet sine menn på toppen av en høyde. Og Joab gikk med på det.

Men da Joab fikk vite at broren Asael var drept av Abner, tenkte han på hevn. Og han gjorde det på en sørgelig måte som vi skal høre om i neste kapittel.

Gå til 2Sam 3:1-39
2Sam 3:1-39
Slaget ved Gibeon var begynnelsen til en langvarig krig mellom Sauls hus og David. Men Davids hus ble stadig sterkere og Sauls hus svakere.

David gjorde selv ikke noe forsøk på å fordrive Isboset med makt. Men det var Herrens dom som hvilte over Sauls hus. David hadde tatt seg flere hustruer og hadde nå seks. Også i dette får vi et innblikk i Davids svakhet. Før har vi sett hans tilbøyelighet til å bruke hykleri og list i farens stund. Men denne fristelse til å gi etter for kjødelig lyst ble også senere årsak til et forferdelig dypt fall hos ham.

Abner oppførte seg imidlertid som eneveldig overfor Isboset. Han tillot seg enda til å drive hor med Sauls medhustru Rispa.

Da Isboset til slutt mante seg opp til å irettesette ham for det, følte Abner seg krenket på det dypeste. Han talte grovt til Isboset at han hadde fått alt av Abner og burde ikke irettesette ham for en slik bagatell som dette var.

Han erklærte også at han nå ville overgi riket til David. Isboset våget ikke å si imot da Abner tok slik på vei. Men Abner gjorde alvor av sin trussel og gikk til David. David var villig nok til å ta imot den utrakte hand. Han ante neppe hva som var den egentlige grunn til at Abner hadde forandret mening.

Likevel forlangte David at hans hustru, Mikal, Sauls datter, skulle komme tilbake til ham. Saul hadde gitt henne til en annen. Denne æresoppreisning krevde David og sendte beskjed om det også til Isboset.

Isboset sendte straks bud og tok Mikal bort fra den mannen hun hadde hatt i mellomtiden. Men han ville nødig gi slipp på henne og fulgte henne til Judas grense mens han gråt. Da tok Abner, som skulle gi henne til David, mannen bort.

Hele saken med Mikal var meget vemodig. Først var hun gift med David og så gitt til en annen. Deretter ble hun revet bort fra ham som elsket henne så høyt.

Her ser vi hvor menneskenes synd kan slå dype spor.

Abner forhandlet imidlertid meget ivrig med de eldste omkring i Israels stammer. Og det var ikke vanskelig for ham å få dem over på Davids side. I v. 17 ser vi at det allerede før hadde vært ønske om å få David til konge også i de andre stammene.

Men det var vanskeligst i Benjamins stamme. Sauls hørt hørte til der, og de hadde hatt større ære og flere fordeler da Saul var konge enn de andre stammene.

Likevel kunne Abner gi David gode nyheter da han kom til Hebron. David tok vel imot ham og lot han igjen fare med fred.

Like etter at Abner var dratt bort, kom Joab tilbake fra et herjetog. Da han hørte at Abner hadde vært der og var blitt vel mottatt, bebreidet han David og ville framstille Abner som en falsk person. Han var bare kommet for å narre ham.

Det ser ikke ut til at David forandret mening etter dette. Men Joab tok saken i sin egen hånd og sendte bud etter Abner, antagelig i kongens navn. Han måtte komme til Hebron.

Abner ante ikke uråd. men da han kom inn gjennom byporten i Hebron, tok Joab ham til side som om han ville tale i enerom med ham. Men da benyttet han anledningen og stakk Abner i magen så han døde.

Dette skulle være blodhevn på grunn av broren Asael. Men Abner var helt uskyldig i den saken. Han hadde felt Asael i åpen kamp etter først å ha advart ham. Derfor var ikke Joabs handling noe annet enn et simpelt snikmord.

David ble harm da han hørte om Joabs misgjerning. Han erklærte høytidelig at han var uskyldig i det og forbannet Joab og hans hus (v. 29).

David holdt en stor sørgefest over Abner, og her måtte også Joab være. David sang til og med en klagesang om den skammelige måten Abner var drept på.

Han fastet til om kvelden og ville ikke delta i det måltidet som ble holdt på Abners begravelsesdag. David visste hva Abner betydde.

"Vet dere ikke at en høvding og stor mann er falt i Israel på denne dagen?" (v. 38) Slik sa David. Tross alt hadde Abner vært en mektig kraft i Israel og trofast mot Saul.

Hadde Abners store krefter kommet i den rette tjeneste som hos David, kunne han ennå ha fått stor betydning. Han ville også vært en motvekt mot Davids søstersønner, Joab og Abisai. Deres herskesyke gjorde det vanskelig nok for David.

I alle tilfelle følte David seg ikke sterk nok til å gi Joab den straff han fortjente.

Gå til 2Sam 4:1-12
2Sam 4:1-12
Da Isboset hørte at Abner var død, tapte han helt motet, "og hele Israel ble forferdet". For hvem skulle nå holde orden og styre?

Da tenkte to av Isbosets menn ut en ond plan om å drepe Sauls sønn. På den måten ville de bli Davids venn. Når Isboset var død, kunne det ikke være tale om noen annen enn David som konge.

For den eneste som var igjen av Sauls slekt, var en stakkars krøpling ved navn Mefiboset. han var sønn av Jonatan. Han var blitt lam da filistrene tilføyde Israels folk et stort nederlag, og Saul og Jonatan falt.

Hans "fostermor" hadde mistet han da de flyktet den gang. Han var bare fem år gammel og var da blitt lam.

Isboset lå og sov til middag da morderne kom. De listet seg umerket inn, drepte ham, tok hodet hans og kom med det til David i hebron. De kalte seg Herrens redskap som hadde skaffet David hevn og Saul og hans slekt.

Men også de feilregnet seg, slik amalekitten som forkynte at Saul var død, hadde gjort.

Nei, David behøvde ikke slike medhjelpere. Det var Herren som hadde "utfridd" ham av all trengsel (v. 9). Disse to hadde ugudelige hender som snikmordet "en rettferdig mann". I denne saken hadde Isboset vært det.

Men David ville ikke ha hjelp av slike morderhender.

Begge morderne ble slått i hjel og hengt opp til skrekk og advarsel for alle. Det var også et tydelig vitnesbyrd om at David ikke ville ha noe hjelp på ugudelig vis.

Gå til 2Sam 5:1-25
2Sam 5:1-25
Etter dette kom de eldste av alle de andre stammene i Israel til David i Hebron. De ville at han skulle være deres konge.

De hadde tre grunner for dette: For det første tilhørte også de andre stammene den samme familie som David og var kommet fra den samme stamfar.

For det andre sa de at David hadde ledet Israels folk som feltherre allerede da Saul var konge. Og for det tredje hadde Herren sagt at David skulle være Israels folks vokter.

David fikk riket på en meget fin måte. Uten at han selv trengte seg fram, kom det til ham ved Herrens ledelse. Slik er det nettopp Herrens måte å opphøye sine tjenere på.

For tredje gang ble nå David salvet, og denne gang altså til konge over hele Israel. Da var David trettisju og et halvt år gammel.

Davids første handling var å erobre Jerusalem. Det var det siste sted kananittene ennå hadde. De ble kalt jebusitter. De kunne holde byen, for en stor del på grunn av at Sions berg der borgen lå, var av naturen en meget sterk festning.

De stolte også nå så mye på sin festning at de sendte bud til David og hånte ham slik: "Du kommer aldri inn her! Blinde og lamme skal drive deg bort med disse ordene: David kommer aldri inn her!" (v. 6).

Med dette mente de at slike folk som blinde og lamme var nok til å forsvare seg mot David. Erobringen var nok vanskelig med de ufullkomne redskaper som var i bruk da.

Derfor utlover David en belønning til den som først kom fram til "vannledningen". Dette var den vannledningen som forsynte Jerusalem med vann.* Med unntagelse av Siloadammen hadde Jerusalem ikke noe annet rennende vann. (*Her menes en tunnel som fører vann fra Gihon-kilden. NB'88. Overs. merkn.)

Det ble Joab som vant belønningen. Han kom først opp. Fra den tid ble det skapt et ordspråk om de blinde og lamme. David hadde brukt dette om jebusittene. Ordspråket lød slik: En blind eller en lam skal ikke komme inn i huset.

Det betyr at slike spottere som jebusittene kunne med rette kalles blinde og lamme. Og de skulle for alltid være utelukket fra å ha del med Israel.

I åndelig betydning og sett i Guds Ånds lys, ligger det en dyp sannhet i dette ordet. Bare når Herren har fått lov å lukke opp øye og helbrede foten, kan man bli en av Guds husfolk! (Ef 2:19).

Sions berg ble fra nå av Davids kongesete. Her bygde David "fra Millo og innover" (v. 9). Millo var festningsverk med tårn, det lå visstnok på hjørnet av Sions berg.

Alt lyktes for David, han "ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham". David bygde også et vakkert hus til seg selv. Kong Hiram av Tyrus hjalp ham med å sende sedertre fra Libanon samt tømmermenn og steinhoggere.

Fra nå av står Jerusalem fram som midtpunktet i Israel. Det var byen med den vidunderlige historie og det store navn som Den hellige stad. Her er mektige minner om synd og nåde, om frelse og dom.

Etter sin naturlige beliggenhet er den som skapt til hovedstad. Kedrons dal og Hinnoms dal omgav byen i øst, sør og vest. Som nevnt kunne det se ut som at byen var uinntakelig.

Man ser ikke byen før man er ganske nær den, for den er omgitt av fjell. Salmisten synger om det i Sal 125:2: "Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren hegner om sitt folk fra nå av og til evig tid."

Da Jerusalem var tatt, var erobringen av Kanaan fullført. Israels folk fikk et fast holdepunkt her.

David merket med takk og pris at Herren kjentes ved ham som konge over Israel. Men han erkjente også i ydmykhet at Herren hadde gjort dette "for sitt folk Israels skyld" (v. 12).

Han gjorde det for å gjøre sitt eiendomsfolk stort og herlig.

Ja, Herrens nåde var stor. Men ved siden av Herrens nåde viser den hellige Skrift oss stadig at mennesket er skrøpelig.

I Moseloven står et forbud som gjelder Israels konge: "Han skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveier" (5Mos 17:17).

Likevel tok David seg flere hustruer og medhustruer ved siden av dem han allerede hadde. Og det ble ikke ustraffet. Davids familieforhold skulle gi ham stor hjertesorg.

Like etter at David var blitt salvet til konge over hele Israel, måtte han føre krig med filistrene. De kjente så mye til David at de visste at det var grunn for dem til å frykte hvis han ble sittende på tronen fast.

Derfor forsøkte de å kvele hans kongedømme i fødselen.

Da David fikk vite dette, spurte han Herren om hva han skulle gjøre. Det er en av troens vakre frukter hos David: igjen og igjen søkte han inn til Herren.

Herren lovet å gi ham filistrene i hans hånd, og David vant også en stor seier over dem. Herren stred for ham. Som en mektig elv bryter gjennom en demring og skyller alt til side, slik ble Herrens makt åpenbart.

Filistrene flyktet så fort at de endog etterlot seg sine avguder. Men de gjorde ennå et forsøk. Og igjen gikk David til Herren. Denne gang sa Herren at han ikke skulle rykke like innpå dem. Han skulle gå omkring dem og angripe bakfra.

Han skulle legge seg i bakhold i nærheten av "baka-trærne". Der skulle han vente til han hørte en lyd "av skritt i toppen av bakatrærne".

Først da måtte han røre seg. For denne susen skulle gi tilkjenne at den himmelske hær var gått foran ham "for å slå filistrenes hær" (v. 24).

Slik er det for Guds barn til alle tider. Vi skal være lydige mot Herren og vente på hans time, til vi merker hans Ånd suse. Det kan skje på forskjellige måter.

Som David opplevde her, kan det ofte være tider for Guds barn da vi må vente på Herrens time. Og da gjelder det om å be og arbeide med troskap.

Likevel, Herren vet råd en eller annen gang. De som venter på ham, skal ikke bli til skamme. Det er salig når man merker at nå drar Herren fram. Vi kan bare følge etter og se hans seier, slik David fikk se at Herren seiret.

Gå til 2Sam 6:1-10
2Sam 6:1-10
Store ting hadde skjedd. Stammene var blitt samlet og erobringen av landet fullført. Landet hadde fått en fast hovedstad, og filistrene var overvunnet.

Og likevel stod det viktigste igjen, nemlig å ordne gudstjenesten.

Paktens ark hadde nå vært gjemt og nesten glemt i Kirjat-Jearim i mange år. Gudstjenesten ved tabernaklet hadde nå vært en skygge av den rette gudstjeneste ettersom paktens ark manglet.

Vi finner tabernaklet i Gibeon. Saul hadde antagelig tatt det dit da han ødela byen Nobe.

David lot imidlertid tabernaklet bli stående der foreløpig, antagelig fordi det var forkastet av Herren. Han ville likevel ikke helt legge ned det gamle tabernaklet så lenge han ikke hadde skaffet en ny bolig for paktens ark. Han tenkte å gjøre det.

Det var også to yppersteprester, en ved tabernaklet i Gibeon og så Abjatar som hadde fulgt med David. Derfor nøyde David seg foreløpig med føre paktens ark inn på Sions berg.

Før David bestemte seg til det, rådslo han seg likevel med de eldste og høvdingene i folket (1Krøn 13:1-4). Men de var alle enige med ham i at de måtte ta arken fram igjen. det skulle ikke gå som i Sauls tid lenger.

David samlet da en stor flokk av Israels utvalgte menn, tretti tusen i alt. Og de drog til Kirjat-Jearim, som også ble kalt Ba'ale-Juda. De skulle føre Guds ark opp derfra.

Men da de skulle ta arken bort, var det ingen som tok hensyn til det Herren hadde sagt i sitt ord om hvorledes hans helligdom skulle flyttes fra sted til sted.

Allerede under ørkenvandringen var det bestemt at prestene skulle ta arken fram og dekke den til. Levittene (kahatittene) skulle bære den.

Det hadde nå vært en lang sløvhetstid med vantro, og Guds ord var liksom utslettet av bevisstheten. I alle fall rettet man seg ikke etter det.

Man brukte derimot samme framgangsmåte som filistrene hadde brukt da de sendte arken tilbake (1Sam 6). De satte arken i en ny vogn.

Men det går aldri godt når man ikke retter seg etter Guds ord. I Sal 119:4 står det: "Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye." Og det blir aldri forandret.

Ofte hører vi mennesker si at det gjør ikke noe om man setter seg ut over Guds ord i et eller annet. Man kan f. eks. misbruke Guds navn. Av det som er fortalt her, kan vi også lære at Herren aldri glemmer sitt ord.

Toger drog nå av sted under sang og musikk og kordans. David var med i dette av all makt. Men da skjedde det at oksene som trakk vognen med arken i, vek av fra sporet.

Vognen begynte å helle. En av de to levittene som fulgte med vognen, grep fatt i Herrens ark for å støtte den.

Men i det samme styrtet han død om, rammet av Guds vredes lyn. Det gjorde et veldig inntrykk på hele forsamlingen, aller mest på David.

Det står at David ble ille til mote og grepet av stor frykt for Herrens hellighet. Derfor våget han ikke å ta arken til seg på Sion. Hele festen stanset liksom med ett. Herrens mektige domsforkynnelse gjorde sin virkning.

Levitten Ussa som falt ved Herrens dom her, er et forbilde på alle de mennesker som vil hjelpe til i Herrens tjeneste med sine egne krefter. De gjør det kanskje i god mening, men i åndelig uvitenhet.

Men det hjelper ikke med den gode mening hvis Guds ord blir satt til side. En slik hjelp blir bare til skade for saken og til fordervelse for den som gjør det.

At vognen hellet slik var åpenbart ikke en tilfeldighet. Men både David og folket behøvde en slik alvorlig påminnelse om at Herren deres Gud var en hellig Gud. Serafene i himmelen roper alltid dette ut: "Hellig, hellig, hellig er Herren, Hærskarenes Gud" (Jes 6).

David var sikkert klar over at han hadde en hovedskyld i dette. For det var jo han som hadde ordnet dette toget uten å rådføre seg med Herren selv.

han ble nå forskrekket og lot arken før til en levitts hus av Kahats slekt. Denne levitten hette Obed-Edom, og hos ham ble arken stående i tre måneder.

Gå til 2Sam 6:11-23
2Sam 6:11-23
Det ble imidlertid snart klart at det hvilte en ganske spesiell velsignelse over Obed. Edoms hus da arken kom dit. det ble tydelig for alle at dette skjedde på grunn av arken.

Da fikk David igjen mot. Han fikk det bekreftet i sitt hjerte at det kommer både dom og nåde fra Herren. Herren er ikke bare en fortærende ild, men en Gud som langt heller vil velsigne enn forbanne, bare mennesket vil være lydig mot hans ord.

Han samlet igjen folket og flytte Guds ark videre til den nådde målet, "Davids stad". Men denne gang bar levittene arken slik Gud hadde befalt Moses. Herrens prester stod i spissen for toget (1Krøn 15:11-15). Og festtoget ble innledet med ofringer til Herren.

David selv hatt tatt på seg en livkjortel av lin slik som prestene hadde. Han var altså konge over et preste-folk. Under fryderop og basunlyd ble nå arken båret fram. David deltok av alle krefter i den kordans som ble framført ved denne anledning.

Vi hører flere ganger i Guds ord at slike kordanser ble brukt ved hellige fester. Slik var det også den gang folket kom gjennom Rødehavet.

Da gikk Mose søster i spissen for kvinnene i en slik dans. Vi hører også om en slik dans da David og Saul vendte tilbake etter krigen med filistrene da David hadde felt Goliat.

Det var spesielt kvinnene som pleidde å danse slik. Men i sin inderlige hjerteglede tok David selv del i det til ære for Herren. Kordansen bestod i en viss høytidelig gang i takt etter en passende musikk.

Hvis noen vil forsvare verdslig dans med det som står om David, er det et stort misbruk av ordet. Man glemmer at det står at han danset for Herrens ansikt, altså under salmesang og til Herrens ære.

En slik dans er det ingen fare med. Den er uendelig forskjellig fra den dans der alt som heter lovsang til Gud, er utelukket. Der er dansen ikke på noen måte for Herrens ansikt. Den er også langt borte fra å sikte til å ære Herrens navn.

Da toget kom inn på Sions berg, så Mikal, Sauls datter, ut gjennom vinduet. Da så hun kongen være med i kordansen og "hoppe og danse for Herrens åsyn". Da foraktet hun ham i sitt hjerte.

Hun var en vantro kvinne og betraktet liksom sin ulykkelig far kongestillingen som en selvherskerplass og ikke som en tjeneste for Herren.

Men hun var også behersket av vantroens alminnelige motstand og uvilje mot den levende tro og dens ytringer. Vi vet hvorledes vantro foreldre, ektefeller, barn eller hvem det er, kan skamme seg over sine nærmeste.

Det skjer særlig når de ser dem knele i bønn eller glede seg i Herren sammen med de hellige. Det gamle menneske i de vantro krymper seg ved et slikt syn og søker å verne seg med forakt og spott.

Da Herrens ark ble ført inn i det teltet David hadde slått opp til den, ofret de igjen brennoffer og takkoffer for Herrens ansikt. Og David velsignet folket i Herren Hærskarenes Guds navn. Og han delte ut gaver til hele folket (v. 19).

Vi har to salmer av David som sikter til denne høytiden. det er Sal 15. 24. I Sal 15 ser ut til å være skrevet da David flyttet arken første gang da festtoget ble avbrutt. Salmen skildrer heller ikke det egentlige inntog på Sions berg.

Det gjør derimot Sal 24 som slutter med disse vakre ordene: "Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren, sterk og veldig, Herren, mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren, hærskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela" (Sal 24:7-10).

David gikk hjem fra festen med hjertet fullt av glede i Herren. Det står at han gikk hjem "for å velsigne sitt hus".

Da møtte Mikal ham med iskald og bitende spott. Hun hadde nok vært glad i David, men det var krigshelten hun elsket. Den ydmyke Herrens tjener bød henne imot i høyeste grad.

Hun hånte David fordi han hadde brukt den prestelige livkjortel, som ikke nådde så langt ned som en vanlig drakt. Dette brukte hun for å beskylde ham for å ha blottet seg "slik som simple folk pleier å gjøre" (v. 20).

Det var en beskyldning uten grunn. For prestenes drakt som de bar over skulderen, var ingen usømmelig drakt. Nei, den egentlige grunn var som før nevnt at Mikal ikke kunne finne seg i å se David ferdes mellom levittene og alminnelige folk i samfunnet for Herrens ansikt.

David gav henne et bestemt, alvorlig svar. "For Herrens åsyn, han som utvalgte meg framfor din far og framfor hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel - for Herrens åsyn har jeg danset" (v. 21).

David skammet seg ikke på noen måte over det han hadde gjort. For det var for Herrens åsyn og til Herrens ære. Og derfor var det også til ære for David.

Men det var en brodd i hans ord. David henviste til Mikals far som var blitt forkastet fordi han ikke gav Gud æren. Grunnen til Davids utvelgelse lå nettopp i at han hadde et annet forhold til Herren enn Saul.

Derfor var det så langt fra at han skammet seg over sin glede i Herren. Han ønsket å komme ennå dypere ned og bli æret sammen med de tjenestepiker Mikal hadde hånet.

"Og jeg vil gjøre meg enda ringere enn så og bli liten i mine egne øyne. Og de tjenestepikene du talte om, sammen med dem vil jeg æres" (v. 22).

Her er det fint å se at David ikke på noen måte vek tilbake for Mikals spott. Han avla tvert imot en fast bekjennelse. Han ønsket å komme ennå dypere ned for Herren, og han bad ikke om noen ære framfor de små blant Herrens folk. Og det gjorde han når han betraktet seg selv i hans lys som ikke gjør forskjell på noen.

Denne hendelsen viser at det ikke var munnheld når David bekjenner at han hadde samfunn med de hellige i landet. De hellige var "de herlige" som han hadde all sin "glede i" (Sal 16:3).

Ofte ser vi det samme den dag i dag. Guds barn kan komme fra et møte der de har frydet seg sammen med de hellige om Guds ord og lovsang. Så møter de verdens kalde, hånlige likegyldighet overfor det som gjorde et Guds barn så varmt.

Da gjelder det å holde stand og ikke bli avkjølt av verdens kalde og lunkne ord. Lykkelig er den som da nettopp avlegger sin bekjennelse: det er nettopp de helliges ære å ydmyke seg for Herrens ansikt og sette seg nederst i de troendes flokk.

Da får ikke verdens ånd makt til å slukke troens flamme. Men den vil tvert om brenne ennå høyere og klarere ved å vinne seier og ikke vike tilbake.

Nei, la oss ikke skamme oss ved å bære Kristi vanære (Heb 13:13). La oss akte "Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt" (Heb 11:26).

Da skal det sannelig oppfylles at dersom "vi lider med ham", skal vi også "herliggjøres med ham" (Rom 8:17).

"Men Mikal, Sauls datter, ble barnløs til sin dødsdag." Slik slutter 2Sam 23. Blant alle Davids hustruer ble hun, kongsdatteren, den ufruktbare. I østerland ble det sett på som den største skam.

Hun ble stående alene med sitt trassige hjerte. men hun står som et advarende forbilde for alle de som forakter de hellige.

Som Mikal ble ufruktbar, slik skal åndelig talt alle som forakter de hellige bli ufruktbare, tørre grener. Hvis de ikke omvender seg, skal de bli skåret av fra treet som de ble innpodet i ved dåpen og kastes på ilden.

Gå til 2Sam 7:1-17
2Sam 7:1-17
Da David satt i sitt vakre slott på Sions berg etter å hadde seiret over fienden, kom han til å tenke på den forskjell det var mellom hans egen bolig og det teltet Guds ark bodde i.

Han henvendte seg da til profeten Natan. Det var en profet med stor kraft fra Gud, og som på mange måter synes å være Samuels arvtaker. Natan hadde fått en alvorlig stilling, han var nemlig satt til å være veileder for kong David.

Å være rettferdig overfor en konge som David var ikke lett. han hadde selv mye åndelig kraft og myndighet. Men vi vet at Natan ikke slo av på sannheten, heller ikke overfor David.

Da kongen betrodde Natan denne tanken om å bygge et tempel for Herren, var Natan enig i det. Men det sa han ikke i Herrens navn, men på egne vegne.

Herrens tanker var annerledes. Og det viser oss klart at profetene ikke alltid hadde Herrens lys, men bare så lenge som Herrens Ånd kom over dem.

Herren ville likevel ikke at Natan skulle være uten lys i denne saken. Samme natt kom derfor Guds ord til Natan med bud til David. Det gikk ut på at Herren ikke ennå hadde befalt at det skulle bygges et hus av sedertre. Herrens bolig hadde alltid vært "i et telt, i et tabernakel" (v. 6).

Davids tanker var likevel ikke mot Guds tanker, men det var ikke ham Herren ville bruke til dette. Først skulle Herren gjøre noe annet for David, nemlig å bygge et hus for ham.

Herren minner først David om hva han allerede hadde gjort for ham. Han hadde tatt ham fra "beitemarken" og den beskjedne plassen som hyrde og satte ham til fyrste over Israel. Han hadde vært med David, gitt ham seier over fienden og gjort hans navn stort.

Alt dette hadde Herren også gjort for sitt folk Israel. På den måten var folket nå plantet fast og var ikke mer utsatt for å rykkes opp fra sitt sted. "Urettferdige mennesker" skulle heller ikke plage dem mer. Det hadde de gjort i mange år og hele dommertiden.

Men så lød det videre til David: "Og nå forkynner Herren deg at Herren vil bygge deg et hus" (v. 11).

Før de skulle bygge et hus for Herren, skulle altså Herren bygge et hus for David. Det betyr at han vil bekrefte kongemakten for ham og gjøre Davids hus til et kongehus.

Deretter fortsatte Herren å tale til David slik: "Når dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid" (v. 12-13).

Davids regjeringstid var en grunnleggende tid. Israel hadde kjempet for sin tilværelse som folk i lange tider, og det var nå avsluttet. Fire hundre år hadde denne kampen vart. men at den ble så lang, var jo i høy grad begrunnet i at folket så ofte falt i vantro.

Selve Davids regjering var likevel ikke ennå en stille tid. Alle som undertrykte folket skulle først bekjempes grundig. Og fienden kom ikke bare utenfra, men også innenfra, fra Davids egen slekt.

I 1Krøn 22:8 får vi vite grunnen til at David ikke skulle bygge huset. David hadde nemlig vært en veldig krigsmann og hadde utøst mye blod. Derfor skulle han ikke bygge det tempel som skulle overskygges av Guds fred.

Først Davids sønn etter ham kunne i ro nyte frukten av de mange seirene. Og da først var tiden inne til å bygge Herrens hus.

Men i alt dette ligger også en dypere tanke: Først må vi erfare Herrens velsignelse og kraftige gjerning i oss selv. Vi må ta imot av Herren for å kunne gi noe igjen.

I menneskehjertet kommer ofte det sinn fram at man vil gjøre noe og gi til Herren, og så få belønning igjen av ham. Men i Guds rike er det motsatte det rette: Først skal vi gi Herren lov til å befeste sitt hus i vårt hjerte. Da kan Guds fred seire i oss. Da først er det tid for oss å bygge for Herren og arbeide for ham.

Dette løftet peker imidlertid videre enn Davids sønn, Salomo. Ordet: "Jeg vil trygge hans kongedømme til evig tid" peker mye lenger fram. Som i nesten alle profetiske løfter fra Herren er det en nær og en fjern betydning.

Den nærmeste betydning sikter mot Salomo. Det viser også ordet i v. 14-15: "Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager. Men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, slik som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike plassen for deg."

Herrens ord er så vennlige: Han skal være en far og ha fadersinn mot ham. Han vil også bruke faderkjærlighetens tukt mot Davids etterslekt, men aldri forkaste den.

Davids hus skal stå fast, selv om enkelte medlemmer av det vil være uverdige. Men det skulle aldri gå med det som det gikk med Sauls hus som styrtet sammen.

Løftet i v. 14-15 har alle Guds barn som Davids åndelige etterslekt lov til å tilegne seg. Herrens fadertukt kommer intet Guds barn unna. Men også denne tukt er vitnesbyrd om Herrens kjærlighet. Den vil ikke la oss bli i vårt fall (Jfr. Heb 12:5-8).

Herrens miskunnhet skal aldri vike fra et ærlig troende hjerte. Nei, det må vi holde fast på som Guds barns store arv og eie. Herren vil aldri slippe selv det minste og dårligste barn. Det blir han nødt til å gjøre med de vantro som ikke vil la seg samle inn under hans vinger.

En del av dette løftet sikter altså på Davids slekt, både hans kjødelige og åndelige slekt. Men vers 16 peker mot en større herlighet, og v. 12 antyder også det.

"Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for ditt åsyn, og din trone skal være grunnfestet til evig tid," slik lyder løftet (v. 16).

Dette ordet "til evig tid" gjorde nok et sterkt inntrykk på David. For intet jordisk rike varer evig og heller ikke noen jordisk slekt. Dermed åpnet Herren utsyn mot en guddommelig herlighet for David. Derfor hører dette løftet med til Messias-løftene.

I Kristus, Davids sønn etter kjøtet, skulle Davids hus og rike være et evig rike. Ved ham ble det i sannhet bygget et hus for Herrens navn, for Jesu frelste menighet er Guds tempel, huset er bygget av levende stener.

Og med dette ble løftet om den kommende frelser ført et betydelig steg videre.

I 1Mos 3:15 om kvinnens ætt som skal knuse slangens hode, gikk løftet ut på hele menneskeslekten i sin alminnelighet. I 1Mos 9:27 nevnes, om enn dunkelt, at Frelseren skal bli født innen den semittiske familiegrein.

I 1Mos 12:3 er løftet knyttet til Abrahams ætt: "Og i deg skal alle jordens slekter velsignes." Og på sitt dødsleie sa patriarken Jakob da han velsignet Juda, at "Fredsfyrsten" skulle komme fra Juda stamme (1Mos 49:10).

Også Bileam så den kommende Frelser som en hersker. Han taler om en stjerne som skulle stige opp av Jakob og et spir løfte seg fra Israel (4Mos 24:17).

Og nå blir løftet knyttet fast til Davids hus og ætt. Dette er nå det sentrale for Israels håp og hele verdens frelse i alle de senere løfter hos profetene.

David selv skuer framover mot kongen som skulle komme, f. eks. i Sal 2. 110. Salomo gjør det samme i Sal 72.

Gå til 2Sam 7:18-29
2Sam 7:18-29
Etter at Natan har kunngjort dette for David, ble Davids hjerte fullt av takk til Herren. Han gikk inn i teltet på Sion, og der i helligdommen utøste han sitt hjertes takk og lovprisning.

Han begynte slik: "Hvem er jeg, Herre, Herre! Og hva er mitt hus, at du har ført meg så langt!" David begynner altså med å bekjenne hvor ufortjent Herrens nåde mot ham var.

Og så dette han hørte nå, ordet om den store, underlige framtid som hans hus fikk løfte om. Det var en framtid som gikk lenger enn noe menneske kunne tenke seg!

Det ble så uendelig stor for Davids hjerte at med undring måtte utbryte: "Og dette er loven for menneskene, Herre, Herre!"

Det var så underlig for ham at et evig kongedømme skulle være fastsatt som en hellig lov fra Gud for et stakkars dødelig menneske. Det er som om David her aner at til et evig kongerike måtte det også være mer enn et dødelig menneske.

Det er denne anelse som bryter fram i Sal 110. der taler David profetisk ved Guds Ånd om denne evige konge. Han skulle komme etter Melkisedeks vis. Der sier han at "Herren sa til min Herre". Det betyr at Davids sønn også skulle være Davids Herre.

Når David skuer inn i denne guddommelige dybde, er det liksom han mangler ord for det som bor i hans hjerte: "Hva mer skal så David si til deg? Du kjenner jo din tjener, Herre, Herre!" (v. 20).

Men så mye kunne David si at hele denne nåde fra Gud ikke kom på grunn av hans egen fortjeneste eller hans verdighet. Han sier det slik til Herren: "For ditt ords skyld og etter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt det for din tjener."

Ja, det er grunnen til all Guds nåde. Han gir oss den for å oppfylle sine løfter og etter sin frie barmhjertighet.

"Derfor er du stor, Herre Gud," slik fortsetter han. For ingen ting gjør Gud så stor som nettopp dette at han i sin nåde bøyer seg ned til arme syndere.

Å tilhøre denne store Guds folk var en herlighet uten like for David. "Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk." Slik utbryter David når han ser på alle Guds store gjerninger. Han hadde gjort Israel til sitt eiendomsfolk.

I denne lovsangen må Guds folk delta til alle tider. Det hellige folk, Guds barns folk, er skapt av Gud selv. Det er sannelig et folk med nådekår som intet annet.

David slutter med (v. 25-29) med å be inderlig om at dette Guds nådeløfte om hans hus må stå fast til evig ære for Herrens navn. Han begrunner sin bønn på Herrens ord, og det er klippegrunnen som troens bønn kan hvile i.

Det står så fint: "For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbart for din tjener at du vil bygge meg et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å be denne bønn til deg" (v. 27).

Ja, skal vi "få frimodighet" til å be, må vi først ta Herrens løfter fram for vårt hjerte. Vi må se fast på dem. Da kan troens bønn bygges opp på troens grunnvoll, og da får vi "frimodighet" til å be.

Gang etter gang kaller David seg for "Guds tjener" i denne lovsangen. Guds store, underfulle miskunnhet hadde den rette virkning på Davids sjel. For den ydmyket ham og gjorde ham liten.

Da har hjertet tatt imot nåden på rett måte når frukten blir at hjertet bøyer seg ennå dypere ned.

Må Herren hjelpe oss, så mange som er blitt Guds barn, til at Guds nåde ikke skal få oss til å bli store i oss selv. Den skal gjøre ham stor og oss små.

Gå til 2Sam 8:1-18
2Sam 8:1-18
I dette kapitlet får vi en oversikt over mange av de krigene David seiret i. Først slo han igjen filistrene og tok fra dem en hoveddel i deres land.

Dernest gikk han løs på moabittene og gav også dem et stort nederlag, og de ble "Davids tjenere". Den krigen som er skildret her, kan synes å være meget hard. Bare en tredjedel av moabittene fikk lov å overleve.

Men her må vi tenke på at disse fiendene nesten måtte utryddes for at Israel kunne eksistere her. For folk omkring dem brukte enhver tenkelig anledning til å overfalle Herrens folk. Det var også bare en rettferdig gjengjeldelse ettersom moabittene førte krig med minst den samme grusomhet.

Videre får vi her en kort beretning om Davids krig med syrerne, både fra Soba og fra Damaskus. Det endte med at også syrerne ble underlagt Davids styre og måtte gi ham gaver (v. 5-8).

Denne seieren førte til at et tredje syrisk rike frivillig søkte Davids vennskap og forbindelse med ham.

Skatter, sølvkar, gullkar og kobberkar som ble tatt i krigsbytte, helliget David til Herrens helligdom. Slik bekjente han at det var Herren som hadde seiret.

Så førte han videre krig med edomittene og gjorde også dem til tjenere som måtte betale skatt til ham.

Det var underlige tider for Israel. Noen få år tidligere kunne filistrene undertvinge dem. Og nå var det seier på seier alle steder. Folk etter folk måtte bøye seg under Davids septer. "Slik hjalp Herren David overalt hvor han drog fram" (v. 6, 14).

Dette blir altså sagt to ganger, og her finner vi den dype årsak til at David ble kjent og hans rike stort. Måten som Herren gav David seier på, blir så skildret.

Men Herren gav ham ikke bare makt i det ytre. Herren velsignet ham også i hans indre liv, så han "gjorde rett og rettferdighet mot hele sitt folk" (v. 15).

Davids rike med seier både over ytre og indre fiender blir dermed et forbilde på Messiasriket. Det gjelder særlig rikets fullendelse - hans rike som det står slik om: han drog ut "med seier og for å seire" (Åp 6:2).

I slutten av kapitlet nevnes Davids viktigste medhjelpere i regjeringen. Det var først hærføreren Joab, dernest Josafat som var "historieskriver". Han skrev ned det som skjedde i riket.

Deretter nevnes to yppersteprester, for Saul hadde innsatt en yppersteprest ved tabernaklet i Gibeon. Han hette Sadok, men den andre ypperstepresten var en sønn av den Abjatar som hadde vært yppersteprest hos David da han var i landflyktighet.

Videre er nevnt en skriver og høvedsmannen for Davids livvakt, de såkalte "kreti og pleti". Davids sønner var også med i hans råd.

Slik var David når han var midt i sin kongelige makt og herlighet. Herren hadde vist ham at den samme hånd som hadde gjort ham fattig og nedtrykt, også var mektig til å gjøre ham rik og opphøyet.

Gå til 2Sam 9:1-13
2Sam 9:1-13
Vi husker at Faraos munnskjenk glemte sitt løfte til Josef da han ble opphøyet. Slik var det ikke med David. Gud opphøyet også ham. Da husket han på løftet han gav Jonatan, nemlig å vise miskunnhet mot hans hus når han ble konge.

David fikk nå tak i en av Sauls tjenere og fikk vite at det bare var en igjen av Sauls etterkommere. Og det var nettopp Jonatans sønn, den lamme Mefiboset. Vi har allerede omtalt ham (2Sam 4:4).

Sauls tjener, Siba, fortalte kongen hvor Jonatans sønn var. Han bodde hos en mann øst for Jordan, der han trolig var på nåde.

Nå sendte de bud etter ham. Særlig hos hedningene på den tid var det skikk at medlemmene av forrige kongehus ble myrdet. Derfor ble Mefiboset redd når budet kom.

Men David talte straks vennlig til ham og sa at han ikke skulle frykte. David ville gi ham tilbake all jord som hadde tilhørt Saul for Jonatans skyld.

I tillegg skulle han daglig ete ved kongens bord. Siba skulle ta seg av hans saker og sørge for at jorden ble dyrket.

Dette skjedde, og den stakkars lamme Mefiboset kalte seg selv en "død hund" (v. 8). Men fra nå av bodde han i Jerusalem.

I det ytre var han nok ikke en pryd for Davids hoff, men det var det i sannhet åndelig talt. Og Davids handlemåte mot ham var også en pryd for ham selv.

Gå til 2Sam 10:1-19
2Sam 10:1-19
I dette kapitlet er fortalt om anledningen til den krigen som er nevnt i 2Sam 8. Ammons konge, Nahas, var nemlig død, og forholdet mellom ham og David hadde vært godt. Nå sendte David noen av sine tjenere til Ammons sønn for å vise deltagelse med ham i sorgen over faren.

Ammons høvdinger innbilte imidlertid den unge kongen at David hadde sendt sine tjenere for å spionere på dem. Og den unge kongen trodde på høvdingene og gjengjeldte Davids vennlighet på den skjendigste måten.

Han lot nemlig halvdelen av tjenernes skjegg og halvdelen av klærne skjære bort. Slik sendte han dem tilbake.

I østerland er skjegget regnet som en meget stor pryd. Derfor betrakter man alle skader på skjegget som en stor hånd. I tillegg kom blottingen som også var en skam.

Ammonittene visste at dette var det samme som å erklære David krig. Derfor leide de straks en hær av syrerne for en stor sum penger.

Men Davids feltherre Joab og hans bror Abisai vant en stor seier over syrerne og ammonittene. Joab overlot ledelsen av hæren til broren. Og da sa han et fint ord til ham:

"Vær frimodig! La oss vise oss modige i kampen for vårt folk og for vår Guds byer, så får Herren gjøre det som er godt i hans øyne" (v. 12).

Det var en kort, men fyndig oppmuntringstale. På en fin måte legger den saken fram for Herren. Det lyder bare underlig i Joabs munn, han var en rå mann.

Ammonittene flyktet inn i sin by da syrerne ble slått. Men syrerne hentet forsterkning for å hevne nederlaget. Da rykket David ut med hele sin hær, og igjen seiret han. Da våget ikke syrerne å hjelpe ammonittene mer.

Tallene som oppgis i disse krigshistoriene er ikke alltid like, selv om det gjelder samme krig. Også i 1Krøn 19 finner vi nemlig denne krigen med syrerne omtalt.

Men forskjellen mellom tall kan ha mange grunner. Spesielt nevner vi her at flere tall nevnes under tall på ett sted, mens på et annet sted blir de enkelte tall oppregnet.

Så mye er sikkert at disse tallene vitner om at David var blitt en stor seierherre.

Men mens David vant seier over de ytre fiendene, prøvde djevelen å angripe ham i hans eget hjerte. Og der var han for øyeblikket ikke på vakt.

De alvorligste fristelser kommer sikkert for et Guds barn når alle de ytre forhold er lette og alt lykkes. Det skal sterk rygg til å bære gode dager.

Det elendige menneskehjerte glemmer så lett å være på vakt mot angrep innenfra. Vi glemmer så lett at vår verste fiende har vi i oss selv.

Den som overvinner seg selv, er bedre enn den som overvinner en by (Ord 16:32). Mens David ellers var seierherre alle steder, led han et fryktelig nederlag i kampen med seg selv. Det skal vi høre om i neste kapittel.

Gå til 2Sam 11:1-27
2Sam 11:1-27
Tidlig om våre etter regntiden da det nye året begynte, sendte David igjen sin hær ut mot ammonittene. Etter jødisk tidsregning begynte året med måneden Abib, som omtrent tilsvarer april.

Han ville igjen tukte dem alvorlig. Syrerne hadde nå blitt så forskrekket etter Davids seier, at de ikke våget å hjelpe dem mer. David ble denne gang igjen i Jerusalem.

Så skjedde det en dag at David hvilte midt på dagen. Det pleier man å gjøre i østerland. Mot kvelden stod han på taket for å nyte den friske kveldsluften. De flate tak på hus i østerland blir ofte brukt slik.

Antagelig har Davids kongeborg ligget like ved utkanten av Sions berg. Fra taket kunne han da se ned i den bydel som lå lenger nede. Man pleidde som regel å ha et badebasseng inne på gårdsplassen der man kunne bade.

Da David gikk fram og tilbake uten å ha noe å gjøre, så han at en kvinne i en av gårdsrommene holdt på å bade. "Og kvinnen var meget vakker å se til " (v. 2).

Her har vi straks det første fallet: Han så på noe med lyst og glede som han burde ha vendt seg bort fra. Hadde han bare gjort det straks, hadde kanskje synden blitt kvalt i fødselen. Men han gav etter og ble stående. Dermed fikk fristelsen mer makt.

Det går som det står i Jakobs brev: "Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den død" (Jak 1:14-15).

Også i menneskehjertet kan det vise seg urene og fristende bilder. Da gjelder det å vende blikket bort under bønn til Herren og se på ham, den korsfestede. I hans lidelse og død er det kraft til å avsløre syndens bedrag.

David ble fort overvunnet av fristelsen. En grunn kan være at han hadde liten moralsk motstandskraft på dette punktet. Han hadde flere koner, og denne synden var ikke erkjent.

Han visste det var en styggedom for Gud ut fra forbudet i 5Mos 17:17. Der står det om kongen: "Han skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveier."

David hadde likevel tatt seg mange hustruer slik de hedenske kongene gjorde. Alt dette gav næring til det vellystige sinn. Og det gikk som ordet sa: Hans hjerte kom på avveier.

Det neste trinn på syndens vei var dette: David var behersket av begjæret og sendte bud for å spørre hvem denne kvinnen var. Da fikk han vite at hun var gift, konen til en av hans dyktige krigere. Men dette kunne ikke stanse ham mer.

Den som rekker djevelen lillefingeren, der tar han snart hele hånden. Han sendte bud etter henne og drev hor med henne.

Batseba hette kvinnen, og hun synes ikke å ha gjort motstand. De fleste i Israel hadde en mektig beundring for sin heltekonge. Det var vel hun også. Og så kom det ganske uventet. Nok om det, David fikk henne med inn i syndefallet.

Kvinnen ble fruktsommelig, og etter loven var de begge skyldige til døden (3Mos 20:10).

Her ser vi syndens utvikling. Med voksende kraft river den David med seg.

Nå sendte David bud på Joab om å sende Uria hjem. Han ble kalt hetitt fordi han opprinnelig stammet fra kananitisk slekt. Han var så blitt opptatt i Israels folk ved omskjærelse.

David lot som om han ville vite av Uria hvordan krigen gikk. Men i virkeligheten var det jo for å få ham ned til Batseba, slik kunne Uria selv bli regnet som far til barnet.

David oppfordret ham vennlig til å gå ned til sitt hus og vaske sine føtter. Det betyr her å hvile seg og ha det godt. Han sendte til og med en kongelig gave (v. 8).

Nå mente vel David at alt kunne ordnes.

Men nei, Uria var en ekte kriger, bygget av jern og stål. Han ville ikke gå hjem og ha det godt så lenge hans soldater lå ute i leiren. Derfor ble han liggende i vaktstuen i Davids slott hele natten.

Denne mandighet og avholdenhet hos Uria burde i sannhet ha fått David til å skamme seg ennå mer. Men Davids samvittighet var blitt sløv. Nå prøvde han bare å skjule saken.

Neste dag innbød han Uria til gjestebud og "gjorde ham drukken". Men heller ikke denne natten gikk Uria hjem. Den utveien var altså helt stengt for David.

Da fattet han en fryktelig plan. Han ville nemlig drepe Uria. Han skrev et brev til feltherren Joab og befalte ham å sette Uria fremst i striden slik at han ville falle.

Og Joab utførte ordren - han tok det jo ikke så nøye med et menneskeliv. Han forstod nok at det var om å gjøre for David å bli kvitt Uria. David ble i virkeligheten Urias morder.

Det merker vi på den beskjeden han gav budet som skulle fortelle om kampen der Uria falt. Hvis David skulle bli vred over hvor ufornuftig krigen ble ført, skulle budet bare si: "Også din tjener hetitten Uria er død."

Ved denne forbrytelsen ble David til forbannelse også for Joab. Han husket nok godt hvor vred David var blitt da Abner var myrdet (2Sam 2:27-29).

Davids hellighet hadde ikke vært til behag for den kjødelige Joab. Joab har sikkert gledet seg ved å gripe David i en slik ondskap. Og da kunne David ikke bebreide Joab.

Da Batseba hørte at Uria var død, sørget hun over ham i sju dager. Deretter tok David henne hjem til sitt hus som sin hustru. Da kunne folk til nød tro at barnet var født innenfor ekteskapet.

Men selv om David hadde skjult sitt fall så noenlunde for mennesker, kunne han ikke gjøre det for Herren. Kapitlet slutter med disse ordene: "Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne."

Så langt var det altså kommet. David var blitt en horkar og en morder. Og alt dette sprang ut fra den kvelden han gav etter for fristelsen til å se urent på Batseba.

Hvor sant er ikke ordet i Jesu Sirak sønns visdom kap. 21:2-3: "Flykt for synden som for en slange, for kommer du den nær, biter den deg; dens tenner er som løvetenner og berøver menneskene livet."

Sin indre tilstand i denne tiden har David skildret for os i Sal 32. Han var i høyeste grad forpint og sier: "Da jeg tidde, ble mine ben borttæret idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke" (v. 3-4).

Han led altså samvittighetskvaler i sin sjel dag og natt. Endog hans legemlige helse ble angrepet. Slik gikk det ett år, og Batseba fødte en sønn.

Gå til 2Sam 12:1-14
2Sam 12:1-14
Men Herren i det høye sendt i sin barmhjertighet og nåde en profet til David. Han ville rekke ham en hånd om han ville opp av "fordervelsens grav, av den dype gjørmen" (Sal 40:3). Der hadde David sunket ned.

Han måtte tuktes. Troende mennesker har ikke frihet til å synde, og hvert fall hos dem er bare så mye mer avskyelig. Nå gjaldt det for David å bøye seg for Herrens tukt.

Det var slett ikke så lett for profeten Natan, men han hadde både visdom og mot til å gå et slikt ærend for Herren.

Han begynte med å fortelle kongen en lignelse om den rike mannen med så mange husdyr. Og naboen var fattig og hadde bare en eneste sau som han var glad i.

Og han fortalte videre om at den rike fikk besøk en dag. Men han var grusom og tok den eneste sauen til den fattige og laget mat til gjesten av. Han ville spare sine egne dyr.

Når noen stjal småfe, skulle det erstattes firdobbelt (2Mos 22:1). Men denne handlingen opprørte David slik at han dømte ham til døden.

Det er i sannhet en underlig blindhet. Et menneske kan avsky den samme synd hos andre som han selv gjør seg skyldig i. Det er å se splinten i sin brors øye uten å bli vare bjelken i sitt eget øye.

Da lød ordet fra Natan med sannhetens knusende makt: "Du er mannen." Og han forkynte Herrens dom. Herren hadde gjort så mye for David, frelst ham fra Saul, og gitt ham hele den makt som Saul hadde hatt.

Herren ville ha lagt merke til om David syntes det var for lite. Og så hadde David nå ved sin onde gjerning "foraktet Herrens ord".

Han var mannen som hadde slått i hjel Uria og tatt hans hustru. han hadde tatt den fattige mannens eneste sau.

Herren hadde gitt David "din herres hustruer i din favn" (v. 8). Det betyr at David hadde arvet hele Sauls eiendom, og det var også to hustruer som Saul hadde hatt.

David hadde imidlertid aldri benyttet seg av dette, selv om han hadde syndet ved å ta flere hustruer slik skikken var på Davids tid.

Mormonerne begrunner sin lære om flerkoneri av dette verset, som om det var tillatt av Herren. Men selvfølgelig har de ikke rett til det.

Vi har ofte sagt at Gud bar over med vankunnighetens tider i Israel. Men vi har Herrens ord fra den nye pakts klare lære. Her minner Herren oss om at Gud skapte menneskene som en mann og en kvinne (Matt 19).

Både Guds opprinnelige skapelse av den ene mann og den ene kvinne og Frelserens ord om dette i den nye pakt er klare nok. Dermed er alt flerkoneri vist ut i hedenskapet der det alene hører hjemme.

Men David hadde altså foraktet Herrens ord og hadde nok av alt, også hustruer. Derfor hadde han ingen unnskyldning. Og derfor var hans ugjerning lik den rike mannens i lignelsen.

Derfor fikk han også denne dom: For det første skulle sverd og krig ikke vike fra hans hus. For det andre skulle han oppleve mye ulykke fra sitt hus, ja, endog at hans neste skulle få makt til å ta hans egne hustruer og drive hor med dem for alles øyne, slik David hadde drevet hor i det skjulte med sin nestes hustru.

"Du er mannen." Dette ordet har en alvorlig tone. Det lyder ikke bare til David. Det lyder fra Gud ved hans Ånd til alle syndere.

Du er mannen som har overtrått Guds bud, som har syndet mye daglig og bare fortjener straff.

Du er mannen. Det har vært meget vanskelig for mange mennesker å bøye seg for dette ordet og dømme seg selv. Men for alle de som dømte seg selv, fikk dette ordet en nådens tone.

Da lød det: Du er også mannen som Kristus døde for. Du er mannen som har fått syndenes forlatelse i dåpen. Du er mannen som Guds nåde ligger rede for.

Da gjelder det om å ta imot dette ordet med takk og tro det: Jeg er mannen som Herren har kjøpt fri.

David bøyde seg. Han dømte seg selv og bekjente sin synd med dette ordet: "Jeg har syndet mot Herren" (v. 13). Det var ingen lang syndsbekjennelse. Men den var lang nok, fordi den kom fra dypet av et forpint og angrende hjerte.

Det var ingen unnskyldning, intet forsøk på å finne et smutthull, han pyntet ikke på synden. Det var en bekjennelse på samme måte som tollerens.

Derfor kunne også Natan forkynne David tilgivelse i Herrens navn: "Så har også Herren borttatt din synd, du skal ikke dø" (v. 13).

Tilsigelse av syndenes forlatelse fulgte rett etter syndsbekjennelsen. Det var en Guds gave som ikke krevde noen betaling fra synderen. Det er slik Herren tilgir synd der han møter det sønderknuste hjerte.

Den knuste ånd trenger nettopp et slikt bestemt tilsagn om nåde. Men det var likevel ikke så lett for David å hvile i nåden. Det er det aldri for det menneske som har sett inn i sitt onde hjerte.

I Sal 51 får vi anledning til å se inn i den kamp som foregikk i Davids sjel etter at Natan hadde vært hos ham. Sal 32 viser oss hans tilstand da hjertet var blitt stille for Guds nåde. Da kunne han vitne slik:

"Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd" (Sal 32:1-2).

Og videre sier han: "Med frelses jubel omgir du meg" (Sal 32:7).

Gå til 2Sam 12:15-31
2Sam 12:15-31
"Du skal ikke dø." Med dette ordet hadde Herren ettergitt David straffen - dødsstraffen som loven bestemte for slike synder. Dette ordet har også en dypere klang. For nåden frelser ikke bare fra timelig død, men også fra den evige død.

Men som vi har hørt, måtte David bøye seg for Guds tukt selv om han fikk full tilgivelse. Guds hellige orden gjør at synden alltid fører med seg ydmykelse og advarsel for synderen.

Det var allerede forkynt for David: sverdet skulle ikke vike fra hans hus og han skulle oppleve mye ulykke fra sitt hus.

Nå lyder det også at den sønnen Batseba hadde født, skulle dø. David hadde gitt Herrens fiender anledning til å spotte ved sin handling.

Herrens fiender fryder seg jo hver gang de kan gripe et Guds barn i synd.

Da blir Herrens sak og Herrens navn gjenstand for spott. Derfor måtte Herren tukte ham åpenlyst slik at Herrens hellige vrede over synden kunne bli kjent for alle. Det ville ære hans hellige navn.

Det skjedde også. Barnet ble sykt, og David måtte nå se at barnet hadde det ondt på grunn av hans synd. Da han så det lille barnet ligge der i dødskamp, kunne han ikke la være å be Gud om å spare gutten. Det står at "David fastet strengt". Han gikk inn i sitt lønnkammer og lå om natten på jorden i inderlig smerte og bønnerop til Gud.

"De eldste i hans hus" var hans mest betrodde tjenere. De prøvde å få ham opp fra jorden, men han ville ikke og ville heller ikke ete. David kunne ikke bli spart for denne tukt, og på den sjuende dagen døde barnet.

Så snart David så at det var Guds bestemte vilje, bøyde han seg under Guds hånd. Under hele denne åndelige kamp var egenviljen brutt ned i ham. Nå overgav han seg helt til Guds vilje. Da ble hans hjerte stille. Han tok på seg høytidsklær og kunne gå inn i Herrens hus og be og lovprise Herren.

Hans tjenere undret seg over det. Men alle Guds barn vet nok dette fra sitt eget liv. Hjerte kan få ro og hvile så snart uvisshetens tid er forbi og man ser Herrens vilje. Det kan skje selv om det går mot vår egen vilje og ønske.

Der er alltid fred når hjertet hviler i Herrens hånd, selv om det er en hånd som tukter.

Om barnet sa David dette, og det er verd å gi akt på: "Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg" (v. 23). Det er sorgen og det dype savn når Herren tar et kjært barn fra en: det kommer ikke tilbake til oss.

Det er forbi, og livet sammen her på jord kommer aldri mer tilbake. Men denne dødens bitterhet mister sin brodd når man kan si med David: Jeg går til ham.

Et lite barn, i alle tilfelle et døpt lite barn, er i gode hender når det går bort i ung alder. Et slikt barn er hjemme i Guds himmelske rike. Men derfor kan også bare troende mennesker i sannhet ta imot den trøst som ligger i Davids ord: jeg farer til det.

Dersom du far eller mor ikke selv har latt deg dra inn på himmelveien, men lever som verden som går bort fra himmelen, da er ditt håp om gjensyn med barnet forgjeves.

Bare når du kan si: Jeg reiser og vet hvor reisen går hen - til Guds evige rike, bare da kan du glede deg ved håpet om at få ditt barn igjen.

Gud hadde tilgitt David. Til tegn på det fikk han nå vite at Batseba skulle føde en ny sønn, og han fikk lov til å leve. Dette barnet fikk navnet salomo, som betyr freds menneske.

Av dette navnet ser vi at David håpet at dette barnet skulle bli en fredens mann som kunne bygge Herrens tempel. Det står at Herren elsket Salomo og sendte profeten Natan med et godt buskap. Natan skulle gi barnet ennå et navn. Det var navnet Jedidja, som betyr Herrens elskede.

I slutten av kapitlet er fortalt om at krigen med ammonittene ble slutt. Joab inntok "vannbyen". Det var den egentlige byen som lå på begge sider av elva Jakob.

Nå fikk David æren av å innta borgen. Borgen var lett å ta når vannforsyningen var avskåret. Så erobret David Rabba, det var navnet på kongebyen. Han tok kongekronen, en veldig tung krone av gull og edelsteiner.

Krigsfangene ble grusomt behandlet (v. 31), det vil si de ble behandlet på samme måte som ammonittene selv hadde behandlet sine fanger.

Det er likevel noen som mener at v. 31 på grunnteksten bør forstås slik at ammonittene ble satt til hardt trellearbeid med sag og treskeslede. De ble satt til å hogge stein i steinbruddene og til å arbeide ved teglovnene.

I alle tilfelle sier dette vers oss at ammonittenes makt var knekket så grundig som aldri før. David hadde slik vunnet seier over de ytre fiendene.

Men nå skulle han få erfare en sørgelig kamp inne i sitt eget hus. Den skulle gi ham grå hår og sorg like til graven.

Gå til 2Sam 13:1-39
2Sam 13:1-39
Dette kapitlet viser oss et mørkt bilde av en fryktelig synd. Amnon, Davids førstefødte sønn, fikk en uren kjærlighet til sin halvsøster Tamar.

Som alle ugifte kvinner bodde hun atskilt fra mennene i kongsgarden. Derfor kunne han ikke komme i forbindelse med henne. Han gikk og pintes av den onde lyst. Da fikk han rådet av fetteren Jonadab at han skulle si han var syk. Så skulle han be faren om at Tamar skulle komme og lage noen kaker til ham. Antagelig var hun flink til det.

Tamar ante ikke noe ondt, og kom og laget kakene. Men da hun kom inn til ham med dem, forsøkte han å forgripe seg på henne.

Tamar forsøkte å avverge det ved å fortelle ham hvilken synd det var i Israel. Herren hadde jo kalt det til å være et hellig folk. Hun viste ham også hvilken skam han ville føre over både henne og seg selv.

I sin angst bad hun ham også om å tale med kongen om det, og be om å få henne til ekte. Men ekteskap mellom halvsøsken var forbudt etter loven (3Mos 20:17).

Men Amnon ville ikke høre på det. I dyrisk egenkjærlighet voldtok han henne, ødela hennes ære og lykke for å tilfredsstille sitt onde begjær.

Så snart han hadde gjort denne skjendige gjerning med henne, ble hans "kjærlighet" forvandlet til hat. Og det ser vi ofte den dag i dag. Mennesker som har syndet sammen i utukt, kommer til å hate og forakte hverandre senere.

Amnon jaget henne til slutt ut, selv om hun bad inderlig om at han ikke måtte behandle henne slik. På denne måte ble hun stemplet som en forfører.

Men det hjalp ikke. Hun bar en kongelig drakt (v. 18) på seg, og likevel lot Amnon en tjener jage henne ut som om hun var en løs kvinne.

Tamar søkte tilflukt hos broren Absalom. Og han prøvde fra den stund å ta hevn over Amnon.

David hørte om alt dette og ble meget vred på Amnon. Likevel straffet han ham ikke, selv om Amnon hadde forbrudt sitt liv etter loven.

David viste seg som en svak far. Han hadde noe av Elis svakhet overfor sine ugudelige barn. Han ble sikkert lammet ved å tenke på at han var et dårlig eksempel med Batseba.

Det er en av syndens store forbannelser. Den lammer mennesket slik at kraften til å vitne forsvinner.

Hadde David selv holdt dom over synden hos sin sønn, hadde de kanskje unngått det som er fortalt om i siste del av kapitlet (v. 23-39).

Absalom hadde ikke glemt og ikke tilgitt noe. Han ventet bare på en anledning. Og den fant han på en fest han hadde i forbindelse med saueklippingen. Alle kongens sønner var med på denne festen.

Da lot Absalom sine folk myrde Amnon. De andre sønnene til David ble så forferdet da de så det at de flyktet av sted til Jerusalem så fort som mulig.

Men ryktet var gått foran dem om at Absalom hadde myrdet alle kongens sønner. Men det viste seg snart at det bare var Amnon. Og Davids sorg var meget stor. Han hadde jo egentlig mistet to sønner på en dag, ikke bare Amnon, men også Absalom.

Brodermorderen flyktet til sin mors far, kongen i Gesur. Der var han i tre år. I disse tre bitre sorgens år ble etter hvert de dype sår i Davids hjerte leget. Til slutt lengtet han enda til etter å få Absalom tilbake. Men han bad ikke Absalom om å komme hjem.

Gå til 2Sam 14:1-33
2Sam 14:1-33
Joab merket godt at Davids hjerte lengtet etter Absalom. Og han prøvde ved list å overtale kongen til å sende bud etter Absalom.

Han fikk en klok kvinne fra Tekoa, litt sør for Betlehem, til å gå til David. Hun fortalte David noe som Joab hadde diktet opp og som gikk ut på følgende:

Hun kledde seg ut som en enke. Hennes to sønner hadde trettet ute på marken slik at den ble slått i hjel. Nå ville slekten ta blodhevn over den andre, og på den måten ville hun miste sin siste arving og etterkommer (v. 7).

Kongen lovet å ta seg av saken. Men kvinnen fortsatte å be så lenge at kongen til slutt svor at blodhevnerne ikke skulle drepe hennes sønn.

Så snart David hadde gjort det, begynte kvinnen med fine ord å peke på at David ikke ville la sin utstøtte sønn komme tilbake. Han ville jo tilgi morderen hun fortalte om.

På denne måte ville han ta en tronarving fra "Guds folk". Hun talte også vakre ord om hvor kort livet var og om Guds barmhjertighet (v. 14) og smigret kongen med flere ord.

I kvinnens tale merker vi den måte verden taler på. Hun forsøker å framstille Guds lov som altfor streng. Og samtidig maler hun Guds kjærlighet som om den så gjennom fingrene med synden.

I hennes tale finner vi en sammenblanding av sannhet og løgn med hensyn til synd og nåde. Vi kjenner dette godt fra verdens måte å tale om dette den dag i dag.

David gjennomskuet imidlertid dette. Han forstod også at det var Joab som stod bak alt sammen. Kvinnen bekreftet også dette da kongen stilte et bestemt spørsmål (v. 19-20).

Enden på det ble at Joab fikk lov til å hente Absalom tilbake. Men Absalom fikk ennå ikke møte kongen og måtte bli i sitt hus.

Det var altså bare en halv nåde, og det virket på Absalom slik at han ikke var særlig takknemlig til faren for det. Han var irritert i sitt hjerte, fordi han mente at han ikke hadde gjort noen egentlig synd.

Absalom var i det ytre meget vakker og beundret av alle. Håret var stort og kraftig. Når han klipte det en gang om året, var vekten av det meget stor. Det veide det over "to hundre sekel etter kongens vekt". Men vi vet ikke nøyaktig hvor mye det var.

Men like så vakker og tiltrekkende som Absalom var etter sin ytre skikkelse, like så avskyelig og stygg var han i sitt indre.

Han kunne ikke finne seg i det tilbaketrukne livet han måtte føre så lenge faren ikke hadde tilgitt ham fullt og helt. Derfor bad han Joab om å tale med kongen ennå en gang.

Joab ville imidlertid ikke komme. Han ville ikke ha mer med saken å gjøre. Da tenkte Absalom ut en riktig rå måte å få Joab i tale på. Han lot sine tjenere sette fyr på et stykke byggåker som Joab hadde i nærheten av Absaloms marker.

Og da kom Joab opp til ham for å spørre hva det skulle bety. Absalom forklarte at han gjorde det bare for å få ham i tale. Han ville at Joab skulle gå til kong David for ham.

Så gikk Joab til kongen, og Absalom fikk lov til å hilse på sin far. Dersom David hadde latt Absalom smake riset i rett tid, ville han kanskje blitt skånet for det han nå fikk oppleve. For nå ble Absalom et ris for David.

Gå til 2Sam 15:1-37
2Sam 15:1-37
I Absaloms onde hjerte hadde det formet seg en plan om å drive David fra tronen. Med stor list og iherdighet søkte han å forberede alt for å nå sitt mål.

Han begynte å opptre med stor prakt og stas. Men han var også meget nedlatende overfor folket, smigret folks forfengelighet ved å gjøre seg lik dem. men samtidig søkte han å gjøre dem misfornøyd med Davids styre.

Når folk kom for å få avgjort en sak hos kongen, møtte Absalom dem allerede ved byporten. Han spurte dem ut om deres sak, sa den var rett og god. I tillegg beklaget han at kongen ikke hadde noen som kunne ta seg av deres sak.

Det varte ikke lenge før Absalom ble den store folkevennen i folks tanker. Davids navn kom dermed i skyggen. I tillegg hadde Davids anseelse lidt nederlag ved hans dype fall med Batseba.

Det står at Absalom "stjal Israels menns hjerte" (v. 6). Det betyr at han tilegnet seg med list en plass i deres hjerte som ikke han burde ha.

Slik arbeider vår fiende djevelen. Han stjeler våre hjerter fra vår rette herre og konge, Jesus Kristus. Han taler også søte og smigrende ord til oss om at alt vi gjør er rett og godt. Han opptrer som lysets engel og later som om han var den rette Jesus. Han vil frelse menneskene på en god og makelig brei vei.

Derimot arbeider han uavbrutt på å sette den sanne kongen, Jesus, i skyggen. Og Jesus er den samle himmelvei.

Med rette lyder formaningen til oss i Ord 4:23: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."

Det gjelder om at Jesus kan vedbli å være vår skatt så sant vi har funnet ham. Og det gjelder om at vårt hjerte ikke blir stjålet fra ham ved Satans list og syndens bedrag.

I v. 7 tales om en merkedag, da fire år* var gått. Det kan ikke bety annet enn fire år fra den først gang David ble salvet til konge av Samuel.** (*Gml. dansk har: 40 år. ** Etter norsk oversettelse blir det 4 år etter forsoningen med faren.)

Absalom mente nå at tiden var inne til at han kunne styrte faren fra tronen. Han reiste ned til Hebron og sa han ville innfri et løfte til Herren, det hadde han gitt da han var i landflyktighet.

Men samtidig sendte han speidere ut til alle Israels stammer for å lodde stemningen og forberede sine tilhengere.

En av Davids mest betrodde menn og fortrolige rådgiver var Akitofel. Han var blitt forræder og gått over til Absalom. Så vidt vi kan forstå var han bestefar til Batseba. Han har trolig fått sin høye stilling på grunn av Davids ekteskap med henne.

Det kan hende at Akitofel har kjent bitterhet mot David på grunn av det kongen hadde gjort med Batseba og hennes første hjem. Hvis det var slik, gav hevntørsten seg utslag nå ved at han gikk over til Davids fiender.

Flokken omkring Absalom ble stadig større. Til slutt kom det bud til David om at Absalom hadde utropt seg til konge i Hebron.

Helt uventet har ikke alt dette komme på David. Vi har to salmer av ham som synes å være fra tiden like før Absaloms opprør. Det er Sal 41. 55.

I Sal 41 ser det ut til at David var legemlig syk da han skrev den. Der taler han om de mange fiender som talte ondt om han og lengtet etter at han skulle dø.

Han forteller om at de gikk omkring blant folket og ville snu deres hjerte bort fra David. De sa: "Noe ondt hviler på ham - han ligger der og står ikke opp mer" (Sal 41:9). Det var altså den gamle sak med Batseba som fienden nå rippet opp i for å sverte Davids navn.

I Sal 55 blir Davids angst og smerte åpenbart ennå klarere. Fiendens hat og ondskap omgav ham på alle kanter. Og aller mest pinte det ham at også de som hadde vært hans fortrolige venner, nå var blitt hans fiender.

"Nei, det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning, - vi som hadde fortrolig samfunn med hverandre, da vi vandret i høytidsskaren opp til Guds hus" (Sal 55:14-15). Slik lyder Davids ord.

I disse trange tider lengtet David etter å kunne fly bort til et sted der hans sjel kunne hvile: "Å, om jeg hadde vinger som duen! Da ville jeg finne meg et sted å bo" (Sal 55:7).

Likevel fant han hvile i å kaste sin sak på Herren. For et av de siste vers i denne salmen er full av tillit og fortrøstning. Slik taler han:

"Kast på Herren det som tynger deg, han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes" (Sal 55:23).

Han gjorde selv intet for å avverge uværet som kom. Han tok imot det som en Guds tukt som jo var forutsagt av profeten Natan. Derfor våget han ikke en gang å settes seg mot det. Han ydmyket seg under Guds veldige hånd og overgav hele saken til Herren.

Da budskapet kom om at Absalom hadde utropt seg til konge i Hebron, flyktet David. Det gjorde han både for sin egen skyld, for han ventet ingen skånsel fra Absaloms side.

Men han flyktet også for Jerusalems skyld for å unngå det blodbad som sikkert ville komme hvis han gjorde motstand der. Alle ved kongens hoff drog med ham. Bare ti kvinner av de såkalte medhustruer lot David bli tilbake for å passe på huset.

Ved utgangen av byen ordnet David toget. Hele livvakten var med ham. De ble kalt "kreti og pleti". Disse navnene kommer fra to filisterstammer, og filistrene kom fra Kreta.

Davids livvakt kalles slik fordi han hadde hatt dem hos seg allerede da han var i Filisterland.

Det samme gjelder også for de såkalte "gititter". Det var menn som allerede for mange år siden hadde vært med ham i Gat på Sauls tid. Siden hadde de fulgt ham trofast som hans gamle garde.

Mange i flokken var sikkert døde i løpe av de mange år av Davids tid. Men det var også kommet andre i stedet for dem, så tallet på flokken var fremdeles seks hundre mann.

En mann ved navn Itai viste en rørende troskap. Noen dager i forveien var han kommet til kongen med en flokk menn for å være i kongens tjeneste.

Han hadde ikke behøvd å ta parti. Han kunne for den saks skyld også gå over i Absaloms tjeneste. Men det ville han på ingen måte. Han sa disse vakre ordene: "Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller til liv, der vil din tjener være" (v. 21).

Og det gjelder i sannhet for alle Jesu tjenere, at vi kan si det til vår himmelske herre og konge.

Så drog det sørgelige tog av sted. David gikk over Kedronbekken. Det var den samme vei som Davids sønn, vår Herre Jesus, gikk hin natt da han ble forrådt.

David vandret over Kedronbekken i spissen for en liten flokk med forræderne etter seg. Det er et forbilde på Jesu vandring senere. da var forræderen Juda virksom med sin ondskap.

Prestene Sadok og Abjatar, som begge var yppersteprester, kom også og hadde paktens ark med seg. David elsket Herrens ark som var det store pant på Guds nærvær i Israel. Men han så klart nok at Herrens hjelp ikke var knyttet slik til arken at Gud bare kunne hjelpe der den var.

Det var vanskelig for David og bli fjernet fra denne Herrens "bolig". Derfor mente han at det var rettest at arken ble igjen i Jerusalem. Så skulle prestene sørge for at David fikk høre hvordan det utviklet seg etter hvert.

Så gikk David opp over Oljeberget. Han gråt og gikk barføtt med tilhyllet hode. Slik viste han at hans sinn var ydmykt for Gud.

På denne veien fikk også David høre at hans fortrolige rådgiver Akitofel hadde sluttet seg helt til Absalom. David bad bare: "Gjør Akitofels råd til dårskap, Herre" (v. 31).

Da David kom opp på toppen av Oljeberget, kastet han et siste blikk på Jerusalem. Han stanset ennå en gang for å tilbe Gud (v. 32). Ennå en gang ville han overgi seg i Herrens varetekt.

David hadde i sannhet lært i sitt lange liv at han ikke ble forsinket av å be. Mens David stanset der oppe på toppen av berget, kom en av hans rådsherrer, Husai, for å dra sammen med ham.

Men David bad ham heller dra tilbake til Jerusalem og stille seg i Absaloms tjeneste. Han skulle gi inntrykk av at han virkelig ville være på Absaloms side og se om han ikke kunne gjøre Akitofels råd til intet.

Vi må si at denne planen til David hadde noe av selvklokskap i seg. Den viser lysten til på en måte å ville hjelpe seg selv på en heller tvilsom vei. Herren skulle nok ha hjulpet likevel, og det på en annen og bedre måte. Da ville David ikke ha behøvd å bruke et slikt middel.

Gå til 2Sam 16:1-23
2Sam 16:1-23
Da David var kommet et stykke fram på toppen av Oljeberget, kom Siba med et par kløvesler og noe mat. Han var tjener hos Jonatans sønn Mefiboset.

I virkeligheten var det Mefiboset som hadde bedt ham å sale eslene. han ville selv gjerne følge kongen på flukten. Men Siba hadde skyndte seg å gå uten å ta Mefiboset med seg. Han gav nå inntrykk av overfor David at Mefiboset også hadde gått over til Davids fiender og håpet han ville få sin fars rike tilbake.

David burde ha sett det urimelige i det Siba sa. Hvordan skulle Mefiboset kunne ta riket og ha noe håp om å bli konge. Han var jo en stakkars lam krøpling. Og Mefiboset hadde aldri vist noe annet enn troskap mot David.

Men i sin opprørte sinnsstemning trodde kongen uten videre på Siba og gav ham hele Mefibosets eiendom. Hvor lett kan man komme til å gjøre mennesker urett når man ikke undersøker saken nøye nok!

Da kong David var kommet et stykke lenger, til Bahurim, kom en av Sauls slektninger ved navn Sime'i mot ham og var rasende. Han bannet David, slo etter David og hans tjenere og kastet stein etter dem.

Han skjelte David ut for en blodgjerrig mann og en niding. Nå kom gjengjeldelsen over David. Joabs bror, Abisai, ville slå ham i hjel, men David avviste det hevngjerrige sinn som stadig preget disse to Serujas sønner.

Nei, David ville ikke gjengjelde ondt med ondt. Han satte Herren mellom seg og Sime'i og så at forbannelsen var tillatt av Herren. Herren ville ikke det onde. Men han tvinger likevel det onde til å tjene hans sak.

Det var sikkert ikke Herrens vilje at Sime'i skulle forbanne. Men da Sime'i hadde det onde i sitt hjerte, tok Herren det og brukte det slik at det måtte tjene til å ydmyke David.

Ingen annen gang er David mer lik Davidssønnen, vår Herre Jesus, enn nettopp her. Det står om vår Herre Jesus at han "ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og truet ikke når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig" (1Pet 2:23).

David overgav også her sin sak i Herrens hånd da han sa: "Kanskje Herren ser til meg i min nød, så Herren gir meg lykke til gjengjeld for den forbannelsen som har rammet meg i dag" (v. 12).

Når menneskene velter seg inn på oss i ondskap, gjelder det alltid om å sette Herren mellom dem og oss. På samme måte som David kan vi se at Herren nok tillater det, og så kan vi ta imot det som en kalk fra Herrens hånd.

På den måten overvinner vi lettest all vrede og bitterhet overfor de vrangeste mennesker. Jo mer vi lærer det ved alt slikt som møter oss, jo mer stille og frigjort kan vi leve. Det gjelder enten det er store eller små ting.

Da lærer vi også mer å si fra hjertedypet med salmen:

Lær meg, o Gud, å ville hva du vil,

hold troens vinger oppe når den daler,

og tukt meg kun, men gi meg nåde til

å bøye meg og tie når du taler.

David og hans folk fortsatte sin vei til de var kommet ut i ørkenen ved Jordan. Der hvilte David om natten. Fra denne natt skriver den vakre Sal 3 seg.

Den begynner slik: "Herre, hvor mange mine fiender er!" Men den slutter med en fast tillit til at det er frelse hos Herren: "Frelsen hører Herren til. Må din velsignelse være over ditt folk" (Sal 3:9).

Sal 63 stammer antagelig også fra denne tid. Der sier David: "Gud, du er min Gud! Tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg (...) For din miskunnhet er bedre enn livet (...) For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg. Min sjel henger fast ved deg, din høyre hånd holder meg oppe" (Sal 63:2, 4, 8-9).

David sjel var meget nær Herren i denne tiden. Ikke noen gang lød vel Davids sang med dypere toner enn nettopp i denne fornedrelsens tid. Det var fred over Davids sjel.

Men det var ganske annerledes når vi vender blikket mot Jerusalem. Der rykket Absalom med Akitofel og alle hans tilhengere inn. Der raset virkelig djevelen på alle måter.

Da Absalom så Davids venn, Husai, og hørte hans hilsen: "Kongen leve!" (v. 16), spottet han og spurte hvorfor Husai ikke hadde dratt med sin konge David. Men Husai erklærte at den Herren og Israels folk hadde utvalgt, ville han tjene. Og Absalom trodde ham.

Foreløpig fulgte Absalom imidlertid det råd Akitofel gav ham, selv om det var motbydelig og stygt. Det gikk ut på at Absalom for hele Israels øyne skulle gå inn til farens medhustruer.

Dermed ville han krenke sin far på det sterkeste. Bruddet mellom ham og David ville da bli ulegelig. Og det var dette Akitofel ønsket.

På den måten ble nemlig all tanke på forsoning borte. Absaloms tilhengere måtte helt og holdent belage seg på å følge ham. For da hadde Absalom brent alle broer bak seg.

Han fulgte altså et råd som i så stor grad stred mot all naturlig skamfølelse. Det kan bare forklares ved den store innflytelse som Akitofel hadde over ham.

Det står at Akitofels råd denne gang gjaldt "like så mye som om en hadde spurt Guds ord til råds. Så mye gjaldt hvert råd av Akitofel både hos David og hos Absalom" (v. 23).

Gå til 2Sam 17:1-29
2Sam 17:1-29
Akitofel gav Absalom et nytt råd om straks å forfølge David og slå ham. Da ville hele saken være avgjort. Akitofel tilbød seg å lede dette angrepet.

Absalom ville også høre hva Husai mente om det. Han forstod godt at Akitofels råd var klokt. Og han forsøkte å forhindre det ved å gi ham et annet råd.

Han brukte mange ord på å forklare at David var en veldig stridsmann. Det ville være en stor ulykke for Absalom om han nå i begynnelsen led det minste nederlag.For det ville gjøre alle hans tilhengere motløse med det samme.

Nei, han rådet Absalom til først å samle hele Israel fra nord til sør. Så skulle gå i spissen for hele skaren og ta David.

Dette rådet gav Husai for at David kunne vinne tid. Han visste at svært mange i folket snart ville besinne seg og slutte seg til den gamle kongen.

Og Herren gjorde det slik at Absalom fulgte Husais råd, mens Akitofels råd ble forkastet "så Herren kunne la ulykken komme over Absalom" (v. 14).

Husai sendte da straks bud til David med to av prestene. De hadde stått litt utenfor Jerusalem slik at det ikke virket for påfallende når de forlot byen. En tjenestepike ble sendt ut til dem med beskjed om det som hadde hendt.

Det gjaldt å advare David mot å bli på denne siden av Jordan over natten. Det kunne jo skje at Akitofels råd til slutt slo gjennom.

Det var imidlertid en gutt som la merke til prestene og fortalte det til Absalom. Han sendte straks sine folk ut etter dem, men prestene skjulte seg hos en vennligsinnet familie. de gjemte ham i en brønn (en cisterne) på gårdsplassen som var tørr på den tiden.

Konen bredte et dekke over brønnen og strødde gryn oppå. Da så det ut som om brønnen ikke nylig var åpnet. Og Herren gjorde det slik at Absaloms folk ikke oppdaget prestene selv om de var i huset.

Prestene kom i rette tid til David. Både han og alle som var med ham, kom seg over Jordan samme natt.

Akitofel ble helt fortvilet da rådet hans ble forkastet. Han var altfor klok til ikke å forstå at Absalom tapte kampen hvis David fikk tid til å samle en hær.

Så drog han bort fra Absalom og hjem til sin by. Og der hengte han seg. Det er en uhyggelig likhet mellom forræderen Akitofel og forræderen Judas!

David led imidlertid ingen nød. Trofaste venner sørget for ham og hans folk med alt det de behøvde (v. 27-29). David hadde tatt fast opphold i Mahanaim, der Sauls sønn, Isboset, tidligere hadde hatt sitt kongesete.

Endelig rykket også Absalom av sted over Jordan mot David. Som feltherre hadde han en mann ved navn Amasa. Han var uekte sønn av en kvinne som var i slekt med David.

Det må ha sett fryktelig ut i Absaloms hjerte da han drog ut til kamp mot sin egen far. Men han hadde gitt seg over til mørkets makter, og enden ble derfor fordervelse.

Gå til 2Sam 18:1-33
2Sam 18:1-33
Så rykket også Davids hær ut for å møte Absalom. David selv drog ikke med ut. Hans menn ønsket ikke det. Hans liv var for kostbart til det for dem.

Kongen bad de tre høvedsmennene om å fare varsomt fram med Absalom. Og alle hørte det David sa. Farskjærligheten over den ulykkelig, villfarne sønnen var ikke død.

Så stod slaget i Efraim-skogen. Det var de skogrike fjellene i Efraim, like vest for Jordan.

Og Davids menn vant en stor seier. Absaloms hær ble splittet og jaget ut over skrenter og kløfter, og inn blant trær og kjerr. "Skogen fortærte den dagen flere av folket enn sverdet fortærte" (v. 8). Det omkom altså flere på flukt i skogen enn i selve kampen.

Absalom flyktet også og da møtte han Davids egne folk. Og da han ville ri inn under de store greinen på ei stor eik, kom hodet hans i klemme mellom greinene. Der ble han hengende mellom himmel og jord mens muldyret som han satt på, løp videre.

En mann av Joabs krigere så ham henge der, men våget ikke å slå ham i hjel. Han hadde hørt hva David sa til høvdingene om å spare Absalom.

Men Joab var mer hardhjertet. Han sprang til og stakk tre små spyd gjennom Absaloms hjerte.

Det må ha vært en forferdelig stund for Absalom da han hang der og måtte falle for Guds dom!

Men med Absaloms død, var opprøret over. Derfor gav Joab straks tegn til å stanse forfølgelsen da Absalom var drept. En dynge stein ble kastet over hulen der Absaloms lik ble begravd.

Selv hadde Absalom i levende live reist en støtte i Kongedalen, det er Josafats dal (1Mos 14:17). Hans sønner var nemlig døde, og så ville han ha et minnesmerke etter seg på denne måten.

Denne støtten stod nå som et tegn til advarsel og til minne om et gjenstridig barn som falt under dommen fra det

fjerde bud.

David satt nå i porten i Mahanaim, og skiltvakten gikk opp på muren. Davids hjerte har vært engstelig og i forventning. På den ene side stod hans egen sak på spill, og på den andre side hans barns liv.

Da meldte skiltvakten at en mann kom løpende. Kongen tenkte derfor at han kom med et godt budskap siden mannen var alene. Hvis hans folk hadde lidd nederlag, ville mange være på flukt.

Etter den første kom ennå en løpende. Den første var Akima'as, sønn av ypperstepresten Sadok. Akima'as hadde bedt innstendig om å få bringe beskjeden, selv om Joab sa at hans budskap ikke ville glede kongen.

Joab sendte også en av sine tjener, men Akima'as løp forbi ham og nådde først fram til David. Joab fikk imidlertid rett. For det første David spurte om, var hvorledes det hadde gått med Absalom.

Akima'as våget ikke å fortelle ham det. Men da kom Joabs tjener, en etioper (kusitt), og han fortalte David alt sammen.

"Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp på salen over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: Min sønn Absalom! Min sønn Absalom!Å, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!" (v. 33).

Ved flere anledninger hører vi om at David gråt. Det gjorde han da han tok avskjed med Jonatan, og da han fikk budskapet om Sauls og Jonatans død.

Men de bitreste tårer gråt han likevel her over Absaloms forferdelige endelikt. Det tyngste var at det var så mange mørke minner i hans egen sjel. Davids egen synd, hans livs dypeste fall var likevel på mange måter sammenvevet med Absaloms elendighet.

Det er det som gjør sorgen aller bitrest når mange mørker minner anklager og blander seg inn. Måtte vi omgås hverandre i livet slik at de lyse minner kunne bli de sterkeste når vi står ved våre kjæres graver! Gå til 2Sam 19:1-43
2Sam 19:1-43
Da hæren kom tilbake, hørte de om kongens dype sorg og gråt, og at seiersjubelen var forstummet. Folket listet seg inn i byen som om de kom fra flukt.

Men de følte det som en krenkelse at kongen ikke tok mot dem på en annen måte. De hadde jo våget liv og blod for hans skyld.

Dette meldte Joab til kongen, og det var ikke uten bitterhet. Joab mente det så ut som om kongen ikke brydde seg om sine egne folk. Han ville gjerne heller at de hadde falt i striden om bare Absalom var blitt i live.

Videre mente Joab at hele folket sikkert ville forlate ham, hvis han ikke gikk ut og talte vennlig til sine tjenere.

Og kongen gjorde det. Men David kunne aldri glemme at Joab hadde drept Absalom.

Joabs harde og ulydige framgangsmåte hadde allerede lenge vært en torn i øyet på David. Og slik var det selv om Joab på den annen side hadde vært meget trofast mot Davids sak.

Etter Absaloms død begynte folket rundt om i Israels stammer å angre sin oppførsel mot David. Og de talte om at kongen måtte hentes tilbake.

David selv holdt seg likevel ganske stille. Han ventet på at Juda stamme, som på mange måter stod ham nærmest, også skulle være med. Men for folket i Juda var det vanskelig å ydmyke seg. De hadde vært de første til å støtte Absalom.

Til slutt sendte kongen bud til prestene Sadok og Abjatar og bad dem spørre de eldste i Juda hvorfor Juda stamme var de siste som ville hente kongen tilbake. De var jo i særlig grad av Davids kjød og ætt.

Han sendte også bud til Absaloms tidligere feltherre, Amasa, at han skulle bli hans feltherre i stedet for Joab. Dette siste var neppe rett gjort. David skulle heller opptrådt åpent med tukt mot Joab, enn å prøve å bli kvitt ham slik.

Det gjelder å handle rett også mot kjødelige mennesker når man selv er et Guds barn, selv om de ikke gjør det mot oss. Det David gjorde, fikk også meget beklagelige følger.

Da "bøyde han alle Judas menns sinn og vant dem for seg alle som en" (v. 14). Og de ble de første til å hente kongen tilbake. En stor skare fra Juda gikk kongen i møte til Jordan. De skulle føre kongen over elven og allerede der by ham velkommen.

En av de aller første som kom, var benjamitten Sime'i. Han hadde forbannet David sterkt den gang David flyktet fra Jerusalem. Han hadde fått med seg tusen mann av Benjamins stamme.

Dessuten kom Sauls tjener Siba. Han hadde heller ikke noe videre god samvittighet, fordi han hadde baktalt Mefiboset. Disse kom over Jordan før kongen var kommet over. Og særlig Sime'i skyndte seg å be kongen om nåde.

Abisai, Joabs bror, rådet David til å slå Sime'i i hel fordi han hadde forbannet ham. Men David var dypt overbevist om at han selv hadde vært under Herrens tukt, og nå var han gjenstand for Guds store nåde.

Derfor avviste han med sterkt alvor den hevngjerrige Serujas sønner. Han sa til dem disse alvorlige ord: "Hva har jeg med dere å gjøre, dere Serujas sønner, at dere i dag skulle bli mine motstandere"* (v. 22). (*Gml. dansk: blive mig til Satan.)

Det minner oss om Herrens ord til Simon Peter da Satan ville gi Herren råd gjennom Peter: "Vik bak meg, Satan" (Matt 16:23).

David følte at det var fristeren og motstanderen som kom. Satan betyr motstander. På denne nådens dag ville han friste David til å hevne seg. Men David ønsket ikke hevn.

Han lovte Sime'i med en ed at han skulle få beholde livet. Det er et meget fint eksempel fra den gamle pakt på hva det vil si å overvinne det onde med det gode.

Også Mefiboset, Jonatans sønn som også ble kalt Sauls sønn som her, kom David i møte. Som skikken var i østerland, viste han sin oppriktige sorg over Davids ulykke. Fra den dag kongen drog bort til han kom tilbake, hadde han ikke vasket sine føtter, stelt sitt skjegg eller vasket klærne.

Mefiboset fikk vite at Siba hadde baktalt ham for David. Hans forsvar er fint og ydmykt. Selv om Siba fremdeles hadde alt godset hans, ville Mefiboset være glad. For det store var skjedd at David var kommet tilbake.

Mefibosets ord er så vakkert: "Han kan gjerne få alt sammen, siden min herre kongen er kommet hjem igjen med fred!" (v. 30). Man merker at dette er Jonatans sønn. Det samme trofaste, uegennyttige sinn skinner gjennom her.

David burde ha gitt ham alt sammen tilbake. Men det var hardt for David å erkjenne at han hadde latt seg føre bak lyset av Siba. Derfor sa han nå at Mefiboset og Siba skulle dele åkeren.

Hvor vanskelig det er å bekjenne rett fram når man har gjort feil. Det bedragelige hjerte forsøker å skaffe seg en eller annen utvei. Slik kan det gamle menneske likevel beholde noe av sin falske verdighet.

Det er meget hjertegripende å lese Davids avskjedsord med den gamle Barsillai fra Gilead. Det var en gammel og meget mektig mann. Han hadde i sannhet vist sin trofasthet mot David ved å forsørge kongen med alt han behøvde hele den tiden han var i Mahanaim.

David ville ha den gamle med til Jerusalem for å gi noe til gjengjeld. Men den gamle ville helst vende tilbake til sin by og dø der. Og der lå hans far og mor begravd. Han bad derimot om at sønnen, Kimham, kunne dra med ham.

Da mennene fra de andre stammene i Israel hørte at Juda stamme var kommet dem i forkjøpet med å føre kongen tilbake, ble de vred på Juda.

Men det var ikke Juda som først hadde ønsket å få kongen tilbake. Det var de andre stammene. Og de stred mye om hvem som hadde rett i denne saken.

Judas menn hevdet at de ikke hadde søkt noen jordisk vinning ved dette. Og Israels menn mente de var blitt ringeaktet av Juda ved denne anledningen.

Her merker vi allerede spenningen mellom Juda stamme og de andre stammene. Og den spenningen førte senere til det store brudd.

Gå til 2Sam 20:1-26
2Sam 20:1-26
I forrige kapittel hørte vi om hvorledes Judas og Israels menn trettet. Mens Judas menn gikk hardere og skarpere inn på Israels menn, var det en mann som fikk lyst til å fiske i rørt vann.

Det var en benjamitt som hette Seba. Benjamins stamme hadde en inngrodd motvilje til David fordi Saul stammet fra den. Og nå fikk den luft. Seba sa: "Vi har ingen del i David." Dette virket så veldig på de opprørte hjerter at Israels menn forlot David og fulgte Seba.

Bare Judas menn fulgte David fra Jordan til Jerusalem. Denne uhyggelige begivenhet måtte virke nedslående på David. Den ble en stor ulyd i det velkommen som hadde lydt til ham.

Så drog David inn igjen til Jerusalem. Mange bitre sorgens tanker ble vakt i ham da han igjen gikk inn i borgen. Der hadde Absalom oppholdt seg på en stygg måte.

De stakkars ti kvinnene som Absalom hadde behandlet så skammelig, ble fjernet og levde som enker til sin dødsdag. Men David fikk snart nok å gjøre med det opprøret som Seba gjorde mot ham.

Han befalte Amasa, som han hadde utnevnt til hærfører i stedet for Joab, om å samle Judas menn i løpet av tre dager. Amasa drog ut. men han hadde antagelig ikke lett for å samle folket.

Grunnen var antagelig at Judas menn ikke ville anerkjenne ham som øverstkommanderende for Davids hær. Han hadde jo nylig stått i spissen for Absaloms opprørshær.

Han ventet i alle fall ut over den tiden som var bestemt, og David våget ikke å vente lenger. Han ville ikke be Joab om å lede hæren, men han bad Joabs bror, Abisai, om å dra ut med den gamle garden for å forfølge Seba. Han måtte ikke få tid til å ta de befestede byene.

Joab var også med i flokken, og han var naturligvis forbitret over å være satt til side. I nærheten av Gibeon møtte de Amasa. Han kom i spissen for de folk han hadde samlet.

Joab møtte ham tilsynelatende med vennlighet. Men da han kom i nærheten av Amasa, falt sverdet ut av skjeden, også det tilsynelatende. Men det var sikkert med vilje Joab lot det skje.

I østerland hilser menne ofte hverandre med et kyss og pleier da å gripe om skjegget til hverandre. Med falske ord grep Joab Amasa ved skjegget med høyre hånd for å kysse ham og sa: "Står det bra til med deg, bror?" (v. 9).

Samtidig tok han sverdet opp med den venstre hånden. Før Amasa kunne se seg for, gav Joab ham et veldig støt i underlivet på samme måte som han hadde drept Abner tidligere.

Amasa styrtet død om på stedet og lå og svømte i sitt eget blod midt på veien. Joab og broren drog rolig videre og forfulgte Seba. Et mord mer eller mindre brydde denne blodmann seg ikke stort om.

Da Amasas menn kom, ble de stående på veien. De forstod neppe hvorledes det var gått til at hærføreren deres lå der. Men en av Joabs menn fikk straks liket bort fra veien. Og da kunne Amasas menn gå videre med Joab.

Joab inntok deretter uten videre sin gamle stilling som øverste hærfører. Han jagde Seba foran seg gjennom hele Kanaan. Seba gikk inn i byen Abel i den nordre del av landet. Det var en temmelig stor by som var bygget sammen med andre byer og hadde festningsverk.

Joab kastet en voll opp omkring byen og prøvde å rive ned muren.

Da ropte "en klok kvinne fra byen" (v. 16) hvorfor han ville tilintetgjøre Herrens arv (v. 19). Den tilhørte jo "de fredssommelige og trofaste i Israel".

Byen Abel var kjent for sine gode råd. Folk brukte det endog som et ordspråk: "En skal spørre seg for i Abel, og så er saken avgjort!" Først da pleidde folk i området gå i gang.

Når kvinnen henviste Joab til det, var det også en bebreidelse. Joab hadde ikke forhandlet med byen først, før han begynte beleiringen.

Joab forklarte henne at Seba var årsak til beleiringen, men kvinnen lovte ham at de snart skulle gjøre ende på Sebas liv. Hun gikk da til folket "med sitt kloke råd", og de fulgte det. de drepte Seba og kastet hodet hans over muren til Joab.

Dermed var krigen slutt, og Joab drog tilbake til Jerusalem. David ble nødt til å anerkjenne Joab som feltherre, enten han ville det eller ikke. Joab hadde alltid vært trofast mot sin konge, selv om han var rå og hevngjerrig.

I de siste vers av kapitlet nevnes igjen Davids øverste embetsmann, som i slutten av 2Sam 8. Dette kapitlet utgjør avslutningen på den store trengsels- og ydmykelsens tid som hadde vært over David etter hans sørgelige fall.

Gå til 2Sam 21:1-22
2Sam 21:1-22
Begynnelsen på dette kapitlet forteller om en sørgelig og uhyggelig hending. Hva tid det skjedde, vet vi ikke nøyaktig. Vi kan ikke avgjøre her om det skjedde etter Absaloms opprør, eller om det kanskje har hendt tidligere.

Den viser oss det dype alvor i Herrens trussel når han sier: "Jeg vil hjemsøke fedrenes misgjerning på barna i tredje og fjerde ledd over dem som hater meg."

Den viser også hvor dype, uransakelige og underlige Herrens dommer er.

Det begynte med at det ble hungersnød i landet tre år i trekk. David spurte Herren hva grunnen var til dette. Når Herren tukter, kan det ofte være fordi ett eller annet er galt. Det er noe som står mellom mennesket og den hellige Gud.

Det kan være noe menneskene har glemt for lenge siden. Men Herren har bestemt en dag når alt slikt som er uoppgjort skal fram i lyset.

Mye av dette kommer først på den store dag. da skal alt åpenbares, også det som er skjult i det dypeste mørke. Men Herrens dom blir ofte åpenbart allerede her i tiden.

Det ser vi igjen og igjen i den gamle pakt. Der var tanken på evighetens dom ennå ganske svakt hos folket. Der blir både nåde og den rettferdige dom åpenbart kort tid etter det skjedde. Og det henger sammen med at Israels folk da var på barnestadiet.

Barnets utviklingstrinn krever liksom at straffen må komme kort tid etter at noe galt har skjedd. Det samme gjelder belønningen. Den må heller ikke komme for lang tid etter for å gjøre inntrykk på barnesjelen.

Alt dette må vi tenke på hvis vi skal oppdage den dype tråd og sammenheng i det som er fortalt her.

Herren kunngjorde nemlig for David at denne hungersnød var kommet som en dom over noe som skjedde på Sauls tid. Det hadde ennå ikke fått sin dom.

I Jos 9 er fortalt om at gibeonittene som ved list fikk et løfte av Josva at han ikke ville utrydde dem. Da ble det bestemt at de skulle gjøre slavearbeid som vedhoggere og bære vann til tabernaklet.

Saul hadde imidlertid brutt dette løfte som var nedskrevet i Guds ord og hadde satt i gang et blodbad mot gibeonittene. Dette skulle se ut som at Saul var meget nidkjær for Guds eiendomsfolk.

Men i virkeligheten var det bare en uekte nidkjærhet. Den skulle bøte på den fredløshet Saul følte i sin sjel overfor Gud.

Saul hadde vist at der han ikke skulle spare, der kunne han spare når det passet hans egen kjødelige lyst. Det skjedde da Gud befalte ham å forbanne amalekittene.

Men han hadde ikke spart verken David, Herrens utvalgte, eller Herrens prester i Nobe.

Ropet fra gibeonittene over dette løftebruddet og over uskyldig blod som var utøst, hadde nok nådde Gud. Og det hadde sikkert lydt i alle år etter Sauls ugjerning.

Nå skulle dommen fullbyrdes. Bare Herren vet grunnen til at det skulle gå så lang tid før dommen kom. Han gjennomskuer de mange talløse tråder som er sammenvevd i den indre sammenheng mellom en families, et folks, ja, hele menneskehetens medlemmer.

Vi kan ikke gi noe annet svar på dette "hvorfor" en ordet i Rom 11:33: "Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier."

Men vi lærer av dette at dommen sikkert vil komme, selv om det går lang tid. "Vent på ham, han kommer dog visst." Dette ordet gjelder ikke bare om Herrens nåde, men også om hans rettferdige dom.

Etter 4Mos 35:31-33 kunne et forsettlige drap ikke sones med penger. Soning kunne bare skje ved at morderen måtte dø.

"Dere skal ikke ta imot løsepenger for en drapsmanns liv når han er skyldig til døden. Han skal dø."

Og videre står der: "Dere skal ikke vanhellige det landet dere bor i. For blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som blir utøst der, uten ved at den som utøser blodet, må dø." Slik lød ordet.

Dette viser gibeonittene til da David kalte dem fram og spurte hva han skulle gjøre for dem. De bad ikke om sølv eller gull. Men etter loven bad de om morderens blod.

Da Saul var død, måtte dommen ramme hans nærmeste slekt. David gikk med på deres krav. Han var nok overbevist om at Herren ville at dommen over Sauls hus skulle skje.

Han sparte likevel Mefiboset, Jonatans sønn, på grunn av den pakt han hadde gjort for Herrens ansikt med Jonatan. Derimot utleverte han til dem to av Sauls sønner med en medhustru, Rispa, samt fem dattersønner av Saul.

Det står at de fem var sønner av Mikal. Men av farens navn ser vi at de var sønner av Sauls eldste datter, Merab (1Sam 18:19).

Enten er dette feil avskrift, eller den eldste datteren også har hatt navnet Mikal. men det kan ikke avgjøres nå, og det er ganske uvesentlig. Disse sju mennene ble så sonoffer og hengt i Sauls kongeby Gibea.

Her nevnes et gripende trekk om smerten i morskjærligheten. Den fortvilte moren, Rispa, tok nemlig en sørgedrakt av grov hårsekk og la den på berget. Hun flyttet seg ikke fra dette grusomme sted der sønnene hang som lik.

Både natt og dag våket hun over at ikke "himmelens fugler" eller "markens ville dyr" skulle røre likene. Som regel ble de som ble hengt, tatt ned om kvelden og begravd. Men disse hang som sonoffer og ble derfor ikke tatt ned.

Disse likene som råtnet bort skulle være en rystende preken til Israels folk om Guds rettferdighet som ingen kunne bryte.

I denne begivenheten trer den gamle pakt oss i møte med sitt alvorlige krav om gjengjeldelse. Men slik skulle loven bli en tuktemester til Kristus.

Da Guds hellige, enbårne sønn hang på forbannelsens tre og gav sitt blod for syndere, ble Guds hellige rettferdighet oppfylt. Derfor kan det nå lyde med takk og lovsang: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (Rom 8:1).

I denne alvorlige dommen ble også den som var kunngjort over Sauls hus oppfylt. Derfor kunne David heller ikke stanse den om han hadde villet. Han hadde jo en gang gjort ed på at han ikke skulle utrydde Sauls slekt.

Og den var heller ikke utslettet ettersom han lot Mefiboset leve. Det er også sannsynlig at disse sju mennene hadde hatt Sauls sinn og vært fiender av Davids kongedømme og dermed hatet Herren.

David fikk vite at den fortvilte moren holdt vakt dag og natt over likene som var dyrebare for henne. Og det gjorde et dypt inntrykk på ham.

Han fikk da noen til å hente Sauls og Jonatans bein fra Gilead der de var begravd. Deres lik var blitt hentet fra muren i Betsan. Den må ha ligget like ved torget, v. 12.

Disse beina fikk David begravd sammen med likene av de sju dømte i Sauls far, Kis' grav i Benjamins land.

Da dette var skjedd, bønnhørte Gud landet og sendte regn.

---

I slutten av kapitlet er fortalt om seier over filistrene. Davids lys strålte klart i motsetning til det mørke som nesten fullstendig hadde lagt seg over Sauls hus.

I disse krigene ble fire veldige kjemper slått. De nedstammet fra den opprinnelige kjempeslekt (5Mos 2:23), fra Rafas barn. Den ene av dem hadde nesten slått David i hjel. da kom Abisai til og slo ham og dermed berget han Davids liv.

Fra den stund av ville Davids krigere ikke lenger ha ham med i striden. De ville ikke at han skulle "slokke Israels lys". Dette uttrykket viser godt hvor stor plass David hadde i sitt folk.

En annen av dem felte kjempen Lahemi. I 1Krøn 20:5 kalles han "Goliats gitittens bror". Her kalles han bare Goliat. Lahemi har kanskje fått brorens navn som et tilnavn da han ble slått av David.

Den fjerde av kjempene hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot. Med dem sank de siste rester av den gamle kjempeslekt i Kanaan til jorden.

Tross alle Davids fall, tross alle trengselens stormer stod David som et tre ved bekken. Hans kongedømme stod grunnfestet etter Herrens løfte.

David hadde i sannhet grunn til å synge lovsanger. Og i det neste kapitlet finner vi også en slik takkesang av David. Der ser han tilbake med lov og takk på de mange velgjerninger Herren hadde vist ham.

Gå til 2Sam 22:1-51
2Sam 22:1-51
Denne salmen er skrevet da David stod på toppen av sitt liv. Han ser ut over den frelse han hadde fått, og særlig frelsen fra Sauls hånd.

Selv om den visstnok er skrevet i tiden før fallet med Batseba, passer den også godt til slutten av hans liv. For David ble jo oppreist av nåde.

Denne lovsangen finner nesten ordrett i Sal 18.

David begynner med å bekjenne at Herren er alt for ham. Han kan liksom ikke finne ord nok for å vise alt det Herren var for ham.

Han priser Gud som sin klippe, sitt skjold, sitt frelses horn. Hornet er uttrykk for kraften som Herren verner sitt folk med. Herren er hans tilflukt og frelser.

Det hjerte som elsker Herren, vil alltid føle trang til å tale om Herren med de mange navn som viser Herrens vesen. Slik synger Brorson: "Min Jesus, du alltid skal være min rose, mitt smykke, min ære."

Og det er sant som Sirak sier i sin bok kap. 43:27: "Vi kunne nevne enda mer, men ville aldri bli ferdige. En sammenfatning kan bare lyde: Han er alt."

I v. 4 finner vi liksom grunntonen som fyller hele sangen: "Jeg påkaller Den Høylovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender."

Det var hele Davids livserfaring: å påkalle og så bli frelst. Igjen og igjen hadde han erfart det. Derfor var det også hans bekjennelse at denne Gud burde man lovsynge og prise.

Deretter blir Davids nød skildret, og den hadde han ofte lært å kjenne (v. 5-7). Ja, dødens bølger og dødens snarer hadde ofte omgitt ham. Fordervelsens strømmer hadde bruset løs på ham gjennom Saul og alle andre fiender.

Slik forfølger djevelen ennå Guds barn på mangfoldige måter.Lykkelig er den som kjenner veien oppover. Den veien er aldri stengt for et ærlig Guds barn. Han kan vitne som David: "I min trengsel påkalte jeg Herren, jeg ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte han min røst, og mitt skrik kom for hans ører."

I det følgende (v. 8-20) blir Herrens frelse skildret med malende trekk. de er dels hentet fra naturen, som jorskjelv og torden, og del fra Bibelens fortellinger om at Guds dom blir åpenbart.

Også Herrens åpenbarelse ved Sinai har stått som et forbilde for David når han skildrer Guds frelsende majestet. David sammenlikner sin tidligere elendighet med det dype hav med vannmassene han var nedsunket i.

Men Herren visste å dra han opp dra dette havdypet. Havets bunn kom til syne og David ble befridd fra alle fiender.

I v. 21-29 viser David hvorfor Herren hadde behag i ham. Han skildrer hvordan hans hjerte var overfor Gud. Han hadde alltid ønsket å gjøre Guds vilje og hatt hans lover for øye.

David sier ikke at han var syndfri. Nei, han har bekjent sin synd har han bekjent alvorlig mange andre steder. De uttrykkene han bruker er nok slik at vi ikke kunne bruke dem i den nye pakts tid.

Et Guds barn i den nye pakt ser jo alt klarere ved Den hellige Ånds lys. Vi ser at vi er unyttige tjenere og at hele frelsen er ufortjent og uforskyldt.

Det er jo sant at Guds forhold til mennesket er avhengig av menneskets forhold til Gud. "Som du er, så har du det, som du er så får du det," er et ord med en dyp sannhet i.

I v. 28 treffer David nettopp det avgjørende punkt når han sier: "Elendige folk frelser du, men dine øyne er imot de overmodige, dem fornedrer du."

Dette er det samme innhold som vi finner vi ordet: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde."

Ja, det avhenger av dette at hjertet er ydmykt. Der møtes den gamle og den nye pakt.

I v. 30-46 skildrer David den seier Gud hadde gitt ham. Men det lyder alltid i hans glade bekjennelse at det var "ved Herren" det hadde skjedd.

"Med din hjelp stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Guds hjelp springer jeg over murer" (v. 30). Det er et frimodig ord om seier.

Det er fint når vissheten om seier fyller et Guds barns hjerte. Motløshetens ånd sømmer seg ikke for den som har Gud på sin side.

David bekjenner videre ut fra sin livserfaring: "Gud, hans vei er fullkommen." Ja, Herren leder oss med en mesters hånd og vet nøye hvorledes vår vei skal bli.

David sier også at "Herrens ord er rent". Ja, Guds ord er fritt for alt det uekte. Det er det trofaste og sanndrue ord, mens menneskeord er fylt med så mye som ennå ikke er renset.

Det lyder også så vakkert fra David: "Gud, han er mitt sterke vern, han leder den ulastelige på hans vei" (v. 33). Som den lette hind kunne David gå fram på den vei Gud hadde ryddet for ham. Han kunne være seierherre på landets høyder.

Det hadde sett annerledes ut for David i mange trengselstider. Det hadde sett ut som om foten ikke kom noen vei, som om veien var ufremkommelig.

Når han nå så utgangen av det, kunne han ikke annet enn prise og love Gud. Han hadde ledet ham gjennom alt og overvunnet alle hindringer for ham.

Det skulle alle Guds barn komme i hu til trøst i tunge tider. Blir bare hjertet bevart ærlig for Herren, skal all klage bli til jubelsang, og Herren skal gjøre veien lett.

Men derfor skal også Herren ha æren for alle seire. Vi hører hele veien i denne lovsangen at det var Herren som gjorde alt sammen. Det var han som satte ham i stand til det.

"Han lærer mine hender opp til kamp," sier David (v. 35). Slik vil Herren også nå lære sine hellige til å stride troens strid på den rette måten.

Her har vi også et godt ord som er blitt til velsignelse for mange Guds barn: "Din mildhet gjør meg stor" (v. 36).* Det hadde vært veien til storhet for David. Herren hadde ydmyket ham dypt, men nettopp derved gjort ham stor. (*Dansk har:"Idet du ydmyger mig, gjør du mig stor."

Det er nok verdt å holde fast ved dette når vi er under Guds ydmykende hånd. Herrens vennlige tanker med oss er gjemt i ydmykelsen, slik det står i sangen:

Stille, o vær stille for din Gud, min sjel,

han deg vil ei ille, han jo vil ditt sanne vel.

Korsets vei til herligheten

må jo barnet lære seg,

skjult av Gud er kjærligheten

i den nød som trykker deg.

Gud kan bøye seg ned til den sjel som er blitt ydmyk under ydmykelsen. Den kan han fylle med sin nådes rikdom og gjøre den stor ved nåden.

Slutten av kapitlet er en mektig lovsang om den levende Gud: "Herren lever, og priset er min klippe" (v. 47). I disse herlige ordene stiger lovprisningen høyt i sky.

Herren lever. Ja, det er summen av den erfaring et frelst menneske har. Vi har en levende Gud og herre. han lever med sine små venner her på jord, tar seg av alle våre saker, og viser sin storhet ved at han er levende selv i det aller minste.

Martin Luther skrev ofte på små sedler bare disse to ordene: "Herren lever." Og slik styrket han sin ånd.

David priser Gud også fordi han gav ham hevn og la alle folk under hans føtter. Her må vi stadig huske forskjellen mellom den gamle og den nye pakt.

Guds rike i den gamle pakt var innskrenket til et enkelt folk. Alle andre var ennå foreløpig utelukket, og Gud lot dem vandre sine egne veier.

Derfor ble kampen mellom Israels folk og hedningene i det ytre akkurat det samme som kampen mellom Guds rike og verden i dag.

Å love Herren for hevnen over fienden i den gamle pakt er ofte bare det samme som når vi takker Gud for hans frelse. Han berger oss fra ondskapens åndehær, fra Satans, verdens og kjødets åndelige makter.

Men den ytre skillevegg mellom Israel og hedningene ble nedbrutt ved Jesu død på Golgata. Slik står det skrevet: "For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet" (Ef 2:14).

Derfor skal kampen mellom Guds folk og verden nå bare føres med åndelige våpen. Det er sant at fienden også nå skal knuses. Men det er hjertene som åndelig talt skal knuses for deretter å bli vunnet for Herren.

Det siste blir også tydelig antydet i denne salmen (v. 50). Etter at David har sunget om den seier Gud har gitt han over folkene, utbryter han disse ord: "Derfor vil jeg prise deg blant hedningene, Herre! Jeg vil lovsynge ditt navn."

I dette ordet er det sagt klart nok at frelsen skal også nå ut til hedningene og fylle også dem med lov og pris. I Rom 15:9 har Guds apostel nettopp brukt dette ordet som vitnesbyrd om Guds frelsesplaner med hedningene.

Måtte denne lovsangen av David fylle vårt hjerte: Herren lever, og priset er min klippe. La det være vår sang fra dag til dag til evig tid! Gå til 2Sam 23:1-7
2Sam 23:1-7
"Siste ord har sterkest klang," sier et gammelt ord. Også Davids siste ord har det. Som den gamle Jakobs siste ord peker også Davids avskjedsord inn i fremtiden.

Han taler profetisk om han som skulle komme. Det var den store frelser, den evige konge som Davids hus skulle ha sin evige fremtid i.

Disse ordene må være Davids "testamente", en slags "svanesang". David står her fram som profet. I seg selv er han den ringe "Isais sønn". men av Guds nåde er han høyt opphøyet til å være Jakobs Guds salvede og Israels hellige sanger.

"Herren Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge," slik begynner David sin profeti. Han var seg bevisst at han var båret av Guds Ånd.

Og nå vitnet han om den konge som skulle komme. Han skulle være "en hersker over menneskene". Det gjaldt altså hele slekten som den rettferdige konge skulle herske over "i gudsfrykt".

Han skulle være som sollyset som bryter fram i morgenglans på en skyfri himmel. Og det var etter en regnfull, mørk natt, og livet skulle bryte fram fra jorden "ved solskinn og ved regn".

Det varme sollyset som stråler i all sin fruktbringende glans etter regnet er et vakkert bilde på vår Herre Jesus Kristus. Denne solen går først opp i et menneskehjerte etter regnet. For bare da kan rettferdighetens sol gi legedom under sine vinger.

Der "bedrøvelsen etter Guds sinn" ikke først har vært i et menneskehjerte, kan nådens sol ikke bringe liv. Først må regnet falle. Solstrålene kan ikke gi liv der jorden er hard og tørr.

Men når tøværet er kommet i et menneskehjerte vil den kalde, tørre vantro vike for vekkelsens vår. Da vil hjerte smelte og ydmyke seg, og da kan livet bryte fram.

Da kan Jesus-solen skape en paradishage i hjertet, og der kan Gud selv bo og vandre med sitt folk som i det første Paradis.

Ja, dette Davids profetiske framsyn får sin oppfyllelse hver gang troslivet med Jesus bryter fram i et synderhjerte. Sin siste, evige oppfyllelse får det når Jesus-solen skal lyse ut over den nye jord. Der skal rettferdigheten bo, og det evige livs herlighet skal utfolde seg etter tåreregnet her i denne verdens jammerdal på denne gamle syndens jord.

Det står slik i salmen om den store hvite flokk:

Sant er det, i så mangen nød

en tårestrøm på kinnen fløt,

men Gud har dem

straks de kom hjem,

avtørret på sitt skjød.

Hele Davids hjerte stod til denne kongen. I v. 5 sier han: "All min frelse og alt godt - skulle han ikke la det gro fram?"

Kan du, kjære leser, også si om denne kongen at han er hele din frelse og hele din lyst?

Det David så i ånden mange hundre år før det skjedde, det lot jo Gud spire fram julenatt i Betlehem. Slik synger vi om det: Du solers sol fra Betlehem, ha takk og lov og pris, for hvert et glimt fra lysets hjem og fra ditt Paradis.

David visste at han stod i en slik pakt med Gud. Det var hans lykke at han kunne si: "For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget."

Nå gjelder det bare om at også vi kan si at vårt hus har det slik med Gud. Det gjelder først og fremst vårt hjertehus, at Jesus også er blitt solen for oss.

Slik er det jo ikke med alle døpte mennesker. Alle steder der Guds Ånd følger Ordet, der blir skillet mellom troens folk og vantroens folk åpenbart.

Derfor kommer dette skille også fram her, fordi det var Herrens Ånd som talte gjennom David. I vers seks og sju peker Guds Ånd ved David på de onde som han sammenlikner med torner.

Og et uomvendt hjerte kan i sannhet likner med en torne. Som tornen stikker når man kommer nær den, slik stikker også verdens mennesker så snart sannheten kommer inn på livet deres.

Det er sannelig ikke med urett den gamle biskop Brorson synger i salmen om de "forherdede tistelgemytter, så stive som torner og støtter".

Ordet her sier om disse tornemennesker at man ikke kan dem i hånden. Vil man røre ved dem, må man bruke jern og spydskaft. Man må altså være rustet med noe å verge seg med som kan uskadeliggjøre dem.

Slik gjorde man den gang når man skulle røre ved torner og tistler, og slik gjør man den dag i dag.

Men det er jo mennesker som i det åndelige vil ta "tornene" i hånden. De vil altså behandle dem på en slapp måte uten å våge å bruke Åndens sverd, Guds ord. Man vil vinne dem utelukkende med mildhet og godhet.

"Man skal behandle folk med kjærlighet." Slik hører ofte Herrens sanne tjenere. Og det er sant når vi bare tilføyer: med den hellige kjærlighet. Men det er den som verden ikke vil vite noe av.

Alle de som vil ta på vantroens tornemennesker uten sannhetens jern-og spydskaft, oppnår bare å bli stukket selv. Og det verste er at de kommer i stor fare for selv å ta skade av det.

Nei, de må ikke tas "i hånden", ikke uten at man har det rette våpen i sin hånd. Men sannhetens ord kan makte tornene hvor de så stikker seg fram.

I noen hjerter skal sannheten også få makt til å rykke tornene opp så hjertet blir frelst. Men over alle dem som ikke vil skille seg fra vantroen, lyder sannhetens dom: De skal "brennes opp med ild der hvor de står" (v. 7).

Gud gav ved sin Ånd den gamle, døende kongen et lyst og mektig framtidssyn! Han så for seg den herlige rettferdighetens konge i solglans med seier over alle stikkende torner, alle Guds rikes fiender.

Men livets lys skulle skinne over alle de som ville velge ham som sin frelser og hele lyst. Deres hjerte kan stemme i det Brorson synger:

"Å, du min lyst og ære, min Frelser i hver nød, så vil jeg din da være, det gjelde liv og død." Gå til 2Sam 23:8-39
2Sam 23:8-39
Med beretningen om Davids siste ord, har vi egentlig avslutningen på Davids livsgjerning. Slutten av dette kapitlet følger med som et slags tillegg og er en oversikt over Davids helter og deres gjerninger.

Her er først nevnt noen av Davids helter og noen av deres gjerninger, særlig i striden mot filistrene. Sammen med mye annet nevnes et vågestykke som tre av dem utførte.

Filistrene lå den gang i Betlehem, mens David var ved Adullam. Et stykke nord for Betlehem lå en brønn med klart og kjølig vann. David fikk lyst til å drikke av dette vannet, og han sa det høyt.

Da brøt de tre seg inn i filisterleiren og hentet vann fra brønnen og gikk til David med det. Men David ville ikke drikke av det, men "han øste det ut for Herren".

Han visste godt at det var vann som var dypt kjøpt. det kunne ha kostet livet for de tre mennene. Selv om David og hans menn syndet mot det femte bud, viser dette eksemplet at det var et inderlig forhold mellom David og hans menn.

Menneskeliv ble jo satt på spill på en lettsindig måte. Men David var elsket av sine krigere, og de var mer enn et nummer for ham.

Deretter nevnes Joabs bror, Abisai, som hadde et stort navn også blant de tre førstnevnte heltene. Dertil var han Joabs bror og deres leder. Han hadde altså en høyere stilling enn de tre. Men han nådde ikke opp til dem i mot og kraft.

Så nevnes Benaja. Han drepte blant annet en løve som var styrtet ned i en brønn da snøen falt. Benaja gikk da ned i brønnen og drepte den der.

Slutten av kapitlet inneholder en del navn. Blant dem kommer til slutt det vemodige navnet hetitten Uria.

Gå til 2Sam 24:1-25
2Sam 24:1-25
I 2Sam 21 så vi hvorledes Guds dom kom over folket. Grunnen var at den blodskyld som Saul hadde bragt over sitt hus, ikke var blitt hevnet.

I dette kapitlet hører vi igjen om en vredes dom fra Gud. Denne dommen hadde sin grunn i at de godene tidene i Israel hadde gjort både kongen og folket selvtilfreds.

Denne synden var kanskje skjult for menneskene, men for Herrens øyne er alt åpenbart. Han ser det i det skjulte.

Herren lot nå denne selvtillit bryte fram for på den måten å slå den ned. På samme måten som en bonde pløyer og harver åkeren for å rense den for ugress, gjør Herren med sine barn.

Dette viste seg i at Herren tilskyndet David til å telle folket. I 1Krøn 21:1 står det at Satan tilskyndet David til å gjøre dette.

I virkeligheten hører dette sammen åndelig talt. For Guds vredes dom består nettopp i at han overgir mennesket til Satans fristelse og ødeleggelse. Det skjer når mennesket ikke lar seg advare på noen annen måte.

Det er i virkeligheten den hardeste tukt synderen kan komme inn under. Den synden han kjeler for får lov til å bryte ut i så stor grad av synderen blir en slave under Satan.

Det så vi også med Saul (se forklaringen til 1Sam 26:17). Gud har likevel til hensikt å frelse mennesket ved dette. Han vil lære synderen hvilken stor makt det er han gir seg inn under og leker med.

Herren lot altså Satan friste David til å telle folket. I dette tilfelle var det en ond handling. Folketelling er i og for seg ikke synd.

Men her var det særlig soldatene David ville telle. Han ville se hvor mektig han var.

Det var i realiteten hovmod som stod bak det hele. Det var som om Israels styrke berodde på mengden av våpendyktige menn. Hvor ofte hadde ikke Herren vist folket at det slett ikke kom an på det. Men det var Herren som var Israels styrke.

Derfor skulle Gideon bare ha tre hundre mann med seg mot midianittenes tusener. Og dette går jo som en rød tråd gjennom hele Israels historie.

Herren ser på hjertet, og han så at David og folket var i ferd med å holde kjød for sin arm (Jer 17:5). Det var ikke tro, men et fall i vantro som gjorde seg gjeldende i denne folketellingen.

Til og med den rå Joab så dette klart og advarte kongen inntrengende imot å gjøre det. Så mye israelitt var likevel Joab at han så det var synd. Men David ville ikke la seg advare. Han måtte gjøre det og var drevet av djevelen til det. Herren hadde gitt den onde ånd makt over David.

På ørkenvandringen fra Egypt til Kanaan ble også folket opptalt, uten at det var synd. Her ser vi hvor forskjellig den samme gjerning kan være bedømt av Gud. Spørsmålet er hvilket motiv den er gjort med.

Guds barn skulle ta denne advarsel til hjertet. Lysten til å telle, f. eks. hvor mange som er blitt omvendt ved ens virksomhet, kan bli en fristelse. Det kan føre et Guds barn til fall.

Vi ser det i all sin gru i den katolske kirke. Der blir bønner og almisser opptalt og regnet som en fortjeneste. Nei, når vi merker lysten til å telle og merker at det er til behag for det gamle menneske, da gjelder det å stå imot. Vi må ikke gi etter for at vi ikke skal komme under den samme dom som David og folket her.

La oss heller begynne å telle Guds velgjerninger. La oss se på alt det han har gitt oss ufortjent og uforskyldt, for at vi kan bli ydmyke og gi Herren ære.

Denne fortellingen begynte øst for Jordan og varte i over ni måneder. Tallet på mennesker var meget stort. Det viser oss at det må ha vært en befolkning på fem til seks millioner mennesker i landet.

Det vil tilsvare ca. tretten tusen på hver kvadratmil. Og det vitner om hva Israels land kan bli til under Guds velsignelse. I gammel tid var nesten hver plett benyttet. Fjellskråningene var ordnet som terasser der det var mold. Og alt var fullt av fruktbarhet.

Men da folketellingen var ferdig, da våknet Davids samvittighet. Herren viste ham det dype hovmod som lå bak, og David gav samvittigheten rett og bad om nåde.

"Jeg har syndet grovt med det jeg har gjort! Men tilgi nå, Herre, din tjeners misgjerning, for jeg har båret meg meget uforstandig at" (v. 10). Slik lød hans ydmyke bekjennelse og bønn.

Da sendte Herren profeten Gad til David og gav ham valget mellom tre måter å bli tuktet på. Han kunne enten få sju års hungersnød, eller å flykte fra fienden i tre måneder eller tre dagers pest i landet.

Straffen tilsvarte synden. Den hadde vært tillit til flertallet, og straffen ble at folketallet ble mindre.

I 1Krøn står det bare tre års hungersnød. Men vi får sju år ved at det allerede hadde vært 3 års hunger (1Krøn. 23), og i tillegg kom et sabbatsår. Da kunne heller ikke landet dyrkes.

Davids hjerte ble fylt av angst da han hørte dette. Han ville ikke velge selv, men bad om at han helst ville "falle i Herrens hånd. For hans barmhjertighet er stor".

Han ville nødig falle i menneskers hånd. Hadde han valgt selv, ville han jo også falle i menneskehender. Det er ofte det verste å falle i våre egne hender. Og David gjorde rett ved å legge det helt over i Herrens hånd.

Da gikk dødsengelen over landet, og sytti tusen mann døde av pesten. Det skjedde "fra morgenen til den fastsatte tid". "Den fastsatte tid" betyr tiden som var bestemt for kveldsofferet. Meningen er altså at pesten varte fra morgen til kveld.

Da stanset plagen, før dødsengelen hadde fullført dommen over Jerusalem. Det står at Herren angret det onde. det betyr jo at han opphevet sin dom i stedet for å la den vare tiden ut. Med hensyn til uttrykket "Herren angret" viser vi til 1Sam 15:11.

Den dype grunn til at Herrens dom stanset så lenge før tiden var utløpt, hadde sikkert sammenheng med at David ydmyket seg så inderlig for Herrens ansikt. Herren opplot hans øyne slik at han kunne se det som skjedde. Han så at dødsengelen allerede rakte ut sin hånd over Jerusalem og stod ved jebusitten Aravnas treskeplass på Moria-fjellet.

Da ropte David til Herren og sa: "Se, det er jeg som har syndet! Det er jeg som har gjort ille. Men denne min hjord, hva har den gjort? La din hånd komme over meg og over min fars hus" (v. 17).

Det gjorde David så ondt at folket skulle lide. Der er i Davids ord en tone av det som Davids sønn, Jesus Kristus, hadde. Selv om det var på en annen måte, finner vi noe av det samme denne natten i Getsemane da han sa: Ta meg, og la disse gå.

Israels folk hadde sikkert sin del av skylden i det som kom over folket. Ellers hadde neppe tukten rammet hele folket som den gjorde nå.

Den samme tillit til ytre makt og velde som var så sterk hos David, har sikkert også gjort seg gjeldende blant folket. Menneskehjertet stoler så lett på seg selv i stedet for på Herren!

Så lenge spiskammeret er fullt, så lenge det er penger nok, så lenge helsen er god, så lenge alt går så lett, kan man ofte tro at man har tillit til Herren. Men et Guds barn blir ydmyket når Herren legger sin tuktende hånd på oss.

Da oppdager man titt at man i stor grad hadde støttet seg til de ytre tingene. Og det var mye selvtillit blandet inn i troen på Herren.

Det var dette både kongen og hele folket bekjente under denne Guds dom.

Etter profeten Gads oppfordring, bygde David et alter på Aravnas treskeplass. Der hadde han sett Herrens engel (v. 16). Aravna kalles i v. 23 for konge. Meningen må vel være at han har tilhørt den gamle herskerslekten blant jebusittene. Men Aravna hadde trolig sluttet seg til Israels folk og Gud.

Så bygde David et alter for Herren på det sted der Abraham hadde reist et alter i gammel tid. Det var der han hadde ofret Isak. Og senere skulle Salomo bygge det store templet nettopp her.

Og Herren bønnhørte landet, og plagen tok slutt for Israel (v. 25).

Denne historien viser oss i sannhet ordet om at Gud står de stolte imot og de ydmyke gir han nåde (Jak 4:6).

---

Med 2. Samuelsbok er egentlig Davids livshistorie slutt. Hans tid var en stor tid for Israel, og selv står han som en av de mektige skikkelser i den gamle pakt.

Gud hadde betrodd han store naturlige evner: Han var kriger, statsmann og dikter og sanger. Her raget han ut over sin tid. Men alle disse naturgaver hadde ikke holdt kongedømmet fast, hvis ikke David hadde holdt seg inderlig og fast til Herren i sitt hjerte.

Davids syndige, gamle natur kom tydelig nok til syne både med usannhet og syndig begjær. Men troen fikk alltid overtak igjen, og dermed kunne Herren gjøre hans kongedømme fast.

David elsket Herrens vitnesbyrd. De var hans store lyst. Han elsker de hellige innstiftelser. Det ene han søkte etter var å være i Herrens hus alle sitt livs dager (Sal 27). Han hadde samfunn med de hellige i landet, det var de herlige for ham (Sal 16).

Og selv i sine dype fall kjempet han aldri mot Gud slik Saul hadde gjort. Men han bøyde seg for Herrens tukt. Derfor ble han "mannen etter Guds hjerte" i den gamle pakt.

Hans kongedømme var nok ufullkomment både innad og utad. Likevel kom det til å peke fram mot det kongerike som Herren Jesus Kristus grunnla i tidens fylde. Og en gang skal det fylle hele jorden.

David er et forbilde på Kristus, slik morgenrøden varsler solen som kommer. David gikk gjennom ringhet og lidelse til herlighet. Slik gikk også Herrens kongevei fra lidelse til seier. David står som forbilde på den lidende og kjempende og seirende Messias.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

CHAPTER 1

2Sa 1:1-16. An Amalekite Brings Tidings of Saul's Death.

1. David had abode two days in Ziklag—Though greatly reduced by the Amalekite incendiaries, that town was not so completely sacked and destroyed, but David and his six hundred followers, with their families, could still find some accommodation.

2-12. a man came out of the camp from Saul—As the narrative of Saul's death, given in the last chapter, is inspired, it must be considered the true account, and the Amalekite's story a fiction of his own, invented to ingratiate himself with David, the presumptive successor to the throne. David's question, "How went the matter?" evinces the deep interest he took in the war, an interest that sprang from feelings of high and generous patriotism, not from views of ambition. The Amalekite, however, judging him to be actuated by a selfish principle, fabricated a story improbable and inconsistent, which he thought would procure him a reward. Having probably witnessed the suicidal act of Saul, he thought of turning it to his own account, and suffered the penalty of his grievously mistaken calculation (compare 2Sa 1:9 with 1Sa 31:4, 5).

10. the crown—a small metallic cap or wreath, which encircled the temples, serving the purpose of a helmet, with a very small horn projecting in front, as the emblem of power.

the bracelet that was on his arm—the armlet worn above the elbow; an ancient mark of royal dignity. It is still worn by kings in some Eastern countries.

13-15. David said unto the young man … Whence art thou?—The man had at the outset stated who he was. But the question was now formally and judicially put. The punishment inflicted on the Amalekite may seem too severe, but the respect paid to kings in the West must not be regarded as the standard for that which the East may think due to royal station. David's reverence for Saul, as the Lord's anointed, was in his mind a principle on which he had faithfully acted on several occasions of great temptation. In present circumstances it was especially important that his principle should be publicly known; and to free himself from the imputation of being in any way accessory to the execrable crime of regicide was the part of a righteous judge, no less than of a good politician.

2Sa 1:17-27. David Laments Saul and Jonathan.

17, 18. David lamented with this lamentation—It has always been customary for Eastern people, on the death of great kings and warriors, to celebrate their qualities and deeds in funeral songs. This inimitable pathetic elegy is supposed by many writers to have become a national war song, and to have been taught to the young Israelites under the name of "The Bow," in conformity with the practice of Hebrew and many classical writers in giving titles to their songs from the principal theme (Ps 22:1; 56:1; 60:1; 80:1; 100:1). Although the words "the use of" are a supplement by our translators, they may be rightly introduced, for the natural sense of this parenthetical verse is, that David took immediate measures for instructing the people in the knowledge and practice of archery, their great inferiority to the enemy in this military arm having been the main cause of the late national disaster.

19. The beauty of Israel is slain upon thy high places—literally, "the gazelle" or "antelope of Israel." In Eastern countries, that animal is the chosen type of beauty and symmetrical elegance of form.

how are the mighty fallen!—This forms the chorus.

21. let there be no dew, neither let there be rain—To be deprived of the genial atmospheric influences which, in those anciently cultivated hills, seem to have reared plenty of first-fruits in the corn harvests, was specified as the greatest calamity the lacerated feelings of the poet could imagine. The curse seems still to lie upon them; for the mountains of Gilboa are naked and sterile.

the shield of the mighty is vilely cast away—To cast away the shield was counted a national disgrace. Yet, on that fatal battle of Gilboa, many of the Jewish soldiers, who had displayed unflinching valor in former battles, forgetful of their own reputation and their country's honor, threw away their shields and fled from the field. This dishonorable and cowardly conduct is alluded to with exquisitely touching pathos.

24-27. Ye daughters of Israel, weep over Saul, who clothed you in scarlet, with other delights, &c.—The fondness for dress, which anciently distinguished Oriental women, is their characteristic still. It appears in their love of bright, gay, and divers colors, in profuse display of ornaments, and in various other forms. The inmost depths of the poet's feeling are stirred, and his amiable disposition appears in the strong desire to celebrate the good qualities of Saul, as well as Jonathan. But the praises of the latter form the burden of the poem, which begins and ends with that excellent prince.

CHAPTER 2

2Sa 2:1-7. David, by God's Direction, Goes Up to Hebron, and Is Made King over Judah.

1-4. David inquired of the Lord—By Urim (1Sa 23:6, 9; 30:7, 8). He knew his destination, but he knew also that the providence of God would pave the way. Therefore he would take no step in such a crisis of his own and the nation's history, without asking and obtaining the divine direction. He was told to go into Judah, and fix his headquarters in Hebron, whither he accordingly repaired with his now considerable force. There his interests were very powerful; for he was not only within his own tribe, and near chiefs with whom he had been long in friendly relations (see on 1Sa 30:26), but Hebron was the capital and center of Judah, and one of the Levitical cities; the inhabitants of which were strongly attached to him, both from sympathy with his cause ever since the massacre at Nob, and from the prospect of realizing in his person their promised pre-eminence among the tribes. The princes of Judah, therefore, offered him the crown over their tribe, and it was accepted. More could not, with prudence, be done in the circumstances of the country (1Ch 11:3).

5-7. David sent messengers unto the men of Jabesh-gilead—There can be no doubt that this message of thanks for their bold and dangerous enterprise in rescuing the bodies of Saul and his sons was an expression of David's personal and genuine feeling of satisfaction. At the same time, it was a stroke of sound and timely policy. In this view the announcement of his royal power in Judah, accompanied by the pledge of his protection of the men of Jabesh-gilead, should they be exposed to danger for their adventure at Beth-shan, would bear an important significance in all parts of the country and hold out an assurance that he would render them the same timely and energetic succor that Saul had done at the beginning of his reign.

2Sa 2:8-17. Abner Makes Ish-bosheth King over Israel.

8-17. Abner the son of Ner, captain of Saul's host took Ish-bosheth—Here was the establishment of a rival kingdom, which, however, would probably have had no existence but for Abner.

Ish-bosheth—or "Esh-baal" (1Ch 8:33; 9:39). The Hebrews usually changed names ending with Baal into Bosheth ("shame") (compare Jud 9:53 with 2Sa 11:21). This prince was so called from his imbecility.

Abner—was first cousin of Saul, commander of the forces, and held in high respect throughout the country. Loyalty to the house of his late master was mixed up with opposition to David and views of personal ambition in his originating this factious movement. He, too, was alive to the importance of securing the eastern tribes; so, taking Ish-bosheth across the Jordan, he proclaimed him king at Mahanaim, a town on the north bank of the Jabbok, hallowed in patriarchal times by the divine presence (Ge 32:2). There he rallied the tribes around the standard of the unfortunate son of Saul.

9, 10. over Gilead—used in a loose sense for the land beyond Jordan.

Ashurites—the tribe of Asher in the extreme north.

Jezreel—the extensive valley bordering on the central tribes.

over all Israel … But Judah—David neither could nor would force matters. He was content to wait God's time and studiously avoided any collision with the rival king, till, at the lapse of two years, hostilities were threatened from that quarter.

12. Abner … and the servants of Ish-bosheth … went out from Mahanaim to Gibeon—This town was near the confines of Judah, and as the force with which Abner encamped there seemed to have some aggressive design, David sent an army of observation, under the command of Joab, to watch his movements.

14. Abner said to Joab, Let the young men now arise, and play before us—Some think that the proposal was only for an exhibition of a little tilting match for diversion. Others suppose that, both parties being reluctant to commence a civil war, Abner proposed to leave the contest to the decision of twelve picked men on either side. This fight by championship instead of terminating the matter, inflamed the fiercest passions of the two rival parties; a general engagement ensued, in which Abner and his forces were defeated and put to flight.

2Sa 2:19-32. Asahel Slain.

19-32. Asahel pursued after Abner—To gain the general's armor was deemed the grandest trophy. Asahel, ambitious of securing Abner's, had outstripped all other pursuers, and was fast gaining on the retreating commander. Abner, conscious of possessing more physical power, and unwilling that there should be "blood" between himself and Joab, Asahel's brother, twice urged him to desist. The impetuous young soldier being deaf to the generous remonstrance, the veteran raised the pointed butt of his lance, as the modern Arabs do when pursued, and, with a sudden back thrust, transfixed him on the spot, so that he fell, and lay weltering in his blood. But Joab and Abishai continued the pursuit by another route till sunset. On reaching a rising ground, and receiving a fresh reinforcement of some Benjamites, Abner rallied his scattered troops and earnestly appealed to Joab's better feelings to stop the further effusion of blood, which, if continued, would lead to more serious consequences—a destructive civil war. Joab, while upbraiding his opponent as the sole cause of the fray, felt the force of the appeal and led off his men; while Abner probably dreading a renewal of the attack when Joab should learn his brother's fate, and vow fierce revenge, endeavored, by a forced march, to cross the Jordan that night. On David's side the loss was only nineteen men, besides Asahel. But of Ish-bosheth's party there fell three hundred and sixty. This skirmish is exactly similar to the battles of the Homeric warriors, among whom, in the flight of one, the pursuit by another, and the dialogue held between them, there is vividly represented the style of ancient warfare.

CHAPTER 3

2Sa 3:1-5. Six Sons Born to David.

1. there was long war between the house of Saul and the house of David—The rival parties had varying success, but David's interest steadily increased; less, however, by the fortunes of war, than a growing adherence to him as the divinely designated king.

2. unto David were sons born in Hebron—The six sons mentioned had all different mothers.

3. Chileab—("his father's picture")—called also Daniel (1Ch 3:1).

Maacah the daughter of Talmai king of Geshur—a region in Syria, north of Israel. This marriage seems to have been a political match, made by David, with a view to strengthen himself against Ish-bosheth's party, by the aid of a powerful friend and ally in the north. Piety was made to yield to policy, and the bitter fruits of this alliance with a heathen prince he reaped in the life of the turbulent Absalom.

5. Eglah David's wife—This addition has led many to think that Eglah was another name for Michal, the first and proper wife, who, though she had no family after her insolent ridicule of David (2Sa 6:23), might have had a child before.

2Sa 3:6-12. Abner Revolts to David.

6-11. Abner made himself strong for the house of Saul—In the East, the wives and concubines of a king are the property of his successor to this extent, that for a private person to aspire to marry one of them would be considered a virtual advance of pretensions to the crown (see 1Ki 2:17). It is not clear whether the accusation against Abner was well or ill founded. But he resented the charge as an indignity, and, impelled by revenge, determined to transfer all the weight of his influence to the opposite party. He evidently set a full value on his services, and seems to have lorded it over his weak nephew in a haughty, overbearing manner.

12, 13. Abner sent messengers to David—Though his language implied a secret conviction, that in supporting Ish-bosheth he had been laboring to frustrate the divine purpose of conferring the sovereignty of the kingdom on David, this acknowledgment was no justification either of the measure he was now adopting, or of the motives that prompted it. Nor does it seem possible to uphold the full integrity and honor of David's conduct in entertaining his secret overtures for undermining Ish-bosheth, except we take into account the divine promise of the kingdom, and his belief that the secession of Abner was a means designed by Providence for accomplishing it. The demand for the restoration of his wife Michal was perfectly fair; but David's insisting on it at that particular moment, as an indispensable condition of his entering into any treaty with Abner, seems to have proceeded not so much from a lingering attachment as from an expectation that his possession of her would incline some adherents of the house of Saul to be favorable to his cause.

17-21. Abner had communication with the elders of Israel—He spoke the truth in impressing their minds with the well-known fact of David's divine designation to the kingdom. But he acted a base and hypocritical part in pretending that his present movement was prompted by religious motives, when it sprang entirely from malice and revenge against Ish-bosheth. The particular appeal of the Benjamites was a necessary policy; their tribe enjoyed the honor of giving birth to the royal dynasty of Saul; they would naturally be disinclined to lose that prestige. They were, besides, a determined people, whose contiguity to Judah might render them troublesome and dangerous. The enlistment of their interest, therefore, in the scheme, would smooth the way for the adhesion of the other tribes; and Abner enjoyed the most convenient opportunity of using his great influence in gaining over that tribe while escorting Michal to David with a suitable equipage. The mission enabled him to cover his treacherous designs against his master—to draw the attention of the elders and people to David as uniting in himself the double recommendation of being the nominee of Jehovah, no less than a connection of the royal house of Saul, and, without suspicion of any dishonorable motives, to advocate policy of terminating the civil discord, by bestowing the sovereignty on the husband of Michal. In the same character of public ambassador, he was received and feted by David; and while, ostensibly, the restoration of Michal was the sole object of his visit, he busily employed himself in making private overtures to David for bringing over to his cause those tribes which he had artfully seduced. Abner pursued a course unworthy of an honorable man and though his offer was accepted by David, the guilt and infamy of the transaction were exclusively his.

2Sa 3:22-30. Joab Kills Abner.

24-27. Joab came to the king, and said, What hast thou done?—Joab's knowledge of Abner's wily character might have led him to doubt the sincerity of that person's proposals and to disapprove the policy of relying on his fidelity. But undoubtedly there were other reasons of a private and personal nature which made Joab displeased and alarmed by the reception given to Abner. The military talents of that general, his popularity with the army, his influence throughout the nation, rendered him a formidable rival. In the event of his overtures being carried out, the important service of bringing over all the other tribes to the king of Judah would establish so strong a claim on the gratitude of David, that his accession would inevitably raise a serious obstacle to the ambition of Joab. To these considerations was added the remembrance of the blood feud that existed between them since the death of his brother Asahel (2Sa 2:23). Determined, therefore, to get Abner out of the way, Joab feigned some reason, probably in the king's name, for recalling him, and, going out to meet him, stabbed him unawares; not within Hebron, for it was a city of refuge, but at a noted well in the neighborhood.

31. David said to Joab, and to all the people that were with him, Rend your clothes, and gird you with sackcloth—David's sorrow was sincere and profound, and he took occasion to give it public expression by the funeral honors he appointed for Abner.

King David himself followed the bier—a sort of wooden frame, partly resembling a coffin, and partly a hand-barrow.

33, 34. the king lamented over Abner—This brief elegy is an effusion of indignation as much as of sorrow. As Abner had stabbed Asahel in open war [2Sa 2:23], Joab had not the right of the Goel. Besides, he had adopted a lawless and execrable method of obtaining satisfaction (see on 1Ki 2:5). The deed was an insult to the authority, as well as most damaging to the prospects of the king. But David's feelings and conduct on hearing of the death, together with the whole character and accompaniments of the funeral solemnity, tended not only to remove all suspicion of guilt from him, but even to turn the tide of popular opinion in his favor, and to pave the way for his reigning over all the tribes more honorably than by the treacherous negotiations of Abner.

CHAPTER 4

2Sa 4:1, 2. Baanah and Rechab Slay Ish-bosheth, and Bring His Head to Hebron.

4. Jonathan, Saul's son, had a son that was lame of his feet—This is mentioned as a reason why, according to Oriental notions, he was considered unfit for exercising the duties of sovereignty.

5, 6. Rechab and Baanah went and came about the heat of the day to the house of Ish-bosheth, &c.—It is still a custom in the East to allow their soldiers a certain quantity of corn, together with some pay; and these two captains very naturally went to the palace the day before to fetch wheat, in order to distribute it to the soldiers, that it might be sent to the mill at the accustomed hour in the morning.

7. when they came into the house, he lay on his bed—Rechab and Baanah came in the heat of the day, when they knew that Ish-bosheth, their master, would be resting on his divan; and as it was necessary, for the reason just given, to have the corn the day before it was needed, their coming at that time, though it might be a little earlier than usual, created no suspicion, and attracted no notice [Harmer].

gat them away through the plain—that is, the valley of the Jordan, through which their way lay from Mahanaim to Hebron.

8. They brought the head of Ish-bosheth unto David … and said, Behold the head of Ish-bosheth—Such bloody trophies of rebels and conspirators have always been acceptable to princes in the East, and the carriers have been liberally rewarded. Ish-bosheth being a usurper, the two assassins thought they were doing a meritorious service to David by removing the only existing obstacle to the union of the two kingdoms.

2Sa 4:10-12. David Causes Them to Be Put to Death.

12. slew them, and cut off their hands and their feet—as the instruments in perpetrating their crime. The exposure of the mutilated remains was intended as not only a punishment of their crime, but also the attestation of David's abhorrence.

CHAPTER 5

2Sa 5:1-5. The Tribes Anoint David King over Israel.

1, 2. Then came all the tribes of Israel—a combined deputation of the leading authorities in every tribe. [See on 1Ch 11:1.] David possessed the first and indispensable qualification for the throne; namely, that of being an Israelite (De 17:15). Of his military talent he had furnished ample proof. And the people's desire for his assumption of the government of Israel was further increased by their knowledge of the will and purpose of God, as declared by Samuel (1Sa 16:11-13).

3. King David made a league with them in Hebron before the Lord—(see on 1Sa 10:17). This formal declaration of the constitution was chiefly made at the commencement of a new dynasty, or at the restoration of the royal family after a usurpation (2Ki 11:17), though circumstances sometimes led to its being renewed on the accession of any new sovereign (1Ki 12:4). It seems to have been accompanied by religious solemnities.

2Sa 5:6-12. He Takes Zion from the Jebusites.

6. the king and his men went to Jerusalem unto the Jebusites—The first expedition of David, as king of the whole country, was directed against this place, which had hitherto remained in the hands of the natives. It was strongly fortified and deemed so impregnable that the blind and lame were sent to man the battlements, in derisive mockery of the Hebrew king's attack, and to shout, "David cannot come in hither." To understand the full meaning and force of this insulting taunt, it is necessary to bear in mind the depth and steepness of the valley of Gihon, and the lofty walls of the ancient Canaanitish fortress.

7. the stronghold of Zion—Whether Zion be the southwestern hill commonly so-called, or the peak now level on the north of the temple mount, it is the towering height which catches the eye from every quarter—"the hill fort," "the rocky hold" of Jerusalem.

8. Whosoever getteth up to the gutter—This is thought by some to mean a subterranean passage; by others a spout through which water was poured upon the fire which the besiegers often applied to the woodwork at the gateways, and by the projections of which a skilful climber might make his ascent good; a third class render the words, "whosoever dasheth them against the precipice" (1Ch 11:6).

9. David dwelt in the fort, &c.—Having taken it by storm, he changed its name to "the city of David," to signify the importance of the conquest, and to perpetuate the memory of the event.

David built round about from Millo and inward—probably a row of stone bastions placed on the northern side of Mount Zion, and built by David to secure himself on that side from the Jebusites, who still lived in the lower part of the city. The house of Millo was perhaps the principal corner tower of that fortified wall.

11, 12. Hiram … sent carpenters, and masons—The influx of Tyrian architects and mechanics affords a clear evidence of the low state to which, through the disorders of long-continued war, the better class of artisans had declined in Israel.

2Sa 5:13-16. Eleven Sons Born to Him.

13. David took him more concubines and wives—In this conduct David transgressed an express law, which forbade the king of Israel to multiply wives unto himself (De 17:17).

2Sa 5:17-25. He Smites the Philistines.

17. when the Philistines heard that they had anointed David king over Israel—During the civil war between the house of Saul and David, those restless neighbors had remained quiet spectators of the contest. But now, jealous of David, they resolved to attack him before his government was fully established.

18. valley of Rephaim—that is, "of giants," a broad and fertile plain, which descends gradually from the central mountains towards the northwest. It was the route by which they marched against Jerusalem. The "hold" to which David went down "was some fortified place where he might oppose the progress of the invaders," and where he signally defeated them.

21. there they left their images—probably their "lares" or household deities, which they had brought into the field to fight for them. They were burnt as ordained by law (De 7:5).

22. the Philistines came up yet again—The next year they renewed their hostile attempt with a larger force, but God manifestly interposed in David's favor.

24. the sound of a going in the tops of the mulberry trees—now generally thought not to be mulberry trees, but some other tree, most probably the poplar, which delights in moist situations, and the leaves of which are rustled by the slightest movement of the air [Royle].

CHAPTER 6

2Sa 6:1-5. David Fetches the Ark from Kirjath-jearim on a New Cart.

1. Again, David gathered together all the chosen men of Israel—(See 2Sa 5:1). The object of this second assembly was to commence a national movement for establishing the ark in Jerusalem, after it had continued nearly fifty years in the house of Abinadab (see on 1Ch 13:1).

2. from Baale of Judah—A very large force of picked men were selected for this important work lest the undertaking might be opposed or obstructed by the Philistines. Besides, a great concourse of people accompanied them out of veneration for the sacred article. The journey to Baale, which is related (1Ch 13:6), is here presupposed, and the historian describes the course of the procession from that place to the capital.

3. they set the ark of God upon a new cart—or a covered wagon (see on 1Sa 6:7). This was a hasty and inconsiderate procedure, in violation of an express statute (see on Nu 4:15 and see Nu 7:9; 18:3).

2Sa 6:6-11. Uzzah Smitten.

6-8. they came to Nachon's threshing-floor—or Chidon's (1Ch 13:9). The Chaldee version renders the words, "came to the place prepared for the reception of the ark," that is, near the city of David (2Sa 6:13).

the oxen shook it—or, "stumbled" (1Ch 13:9). Fearing that the ark was in danger of being overturned, Uzzah, under the impulse of momentary feeling, laid hold of it to keep it steady. Whether it fell and crushed him, or some sudden disease attacked him, he fell dead upon the spot. This melancholy occurrence not only threw a cloud over the joyous scene, but entirely stopped the procession; for the ark was left where it then was, in the near neighborhood of the capital. It is of importance to observe the proportionate severity of the punishments attending the profanation of the ark. The Philistines suffered by diseases, from which they were relieved by their oblations, because the law had not been given to them [1Sa 5:8-12]; the Bethshemites also suffered, but not fatally [1Sa 6:19]; their error proceeded from ignorance or inadvertency. But Uzzah, who was a Levite, and well instructed, suffered death for his breach of the law. The severity of Uzzah's fate may seem to us too great for the nature and degree of the offense. But it does not become us to sit in judgment on the dispensations of God; and, besides, it is apparent that the divine purpose was to inspire awe of His majesty, a submission to His law, and a profound veneration for the symbols and ordinances of His worship.

9, 10. David was afraid of the Lord that day, &c.—His feelings on this alarming judgment were greatly excited on various accounts, dreading that the displeasure of God had been provoked by the removal of the ark, that the punishment would be extended to himself and people, and that they might fall into some error or neglect during the further conveyance of the ark. He resolved, therefore, to wait for more light and direction as to the path of duty. An earlier consultation by Urim would have led him right at the first, whereas in this perplexity and distress, he was reaping the fruits of inconsideration and neglect.

11. Obed-edom the Gittite—a Levite (1Ch 15:18, 21, 24; 16:5; 26:4). He is called a Gittite, either from his residence at Gath, or more probably from Gath-rimmon, one of the Levitical cities (Jos 21:24, 25).

2Sa 6:12-19. David Afterwards Brings the Ark to Zion.

12. it was told king David, saying, The Lord hath blessed the house of Obed-edom, and all that pertaineth unto him, because of the ark of God—The lapse of three months not only restored the agitated mind of the monarch to a tranquil and settled tone, but led him to a discovery of his former error. Having learned that the ark was kept in its temporary resting-place not only without inconvenience or danger, but with great advantage, he resolved forthwith to remove it to the capital, with the observance of all due form and solemnity (1Ch 15:1-13). It was transported now on the shoulders of the priests, who had been carefully prepared for the work, and the procession was distinguished by extraordinary solemnities and demonstrations of joy.

13. when they that bare the ark … had gone six paces—Some think that four altars were hastily raised for the offering of sacrifices at the distance of every six paces (but see on 1Ch 15:26).

14. David danced before the Lord—The Hebrews, like other ancient people, had their sacred dances, which were performed on their solemn anniversaries and other great occasions of commemorating some special token of the divine goodness and favor.

with all his might—intimating violent efforts of leaping, and divested of his royal mantle (in a state of undress), conduct apparently unsuitable to the gravity of age or the dignity of a king. But it was unquestionably done as an act of religious homage, his attitudes and dress being symbolic, as they have always been in Oriental countries, of penitence, joy, thankfulness, and devotion. [See on 1Ch 15:27.]

17. they brought in the ark of the Lord, and set it in his place, in the midst of the tabernacle that David had pitched for it—The old tabernacle remained at Gibeon (1Ch 16:39; 21:29; 2Ch 1:3). Probably it was not removed because it was too large for the temporary place the king had appropriated, and because he contemplated the building of a temple.

18. he blessed the people—in the double character of prophet and king (see 1Ki 8:55, 56). [See on 1Ch 16:2.]

19. cake of bread—unleavened and slender.

a good piece of flesh—roast beef.

2Sa 6:20-23. Michal's Barrenness.

20-22. Michal … came out to meet David, &c.—Proud of her royal extraction, she upbraided her husband for lowering the dignity of the crown and acting more like a buffoon than a king. But her taunting sarcasm was repelled in a manner that could not be agreeable to her feelings while it indicated the warm piety and gratitude of David.

CHAPTER 7

2Sa 7:1-3. Nathan Approves the Purpose of David to Build God A House.

2. the king said unto Nathan the prophet, See now, I dwell in an house of cedar—The palace which Hiram had sent men and materials to build in Jerusalem had been finished. It was magnificent for that age, though made wholly of wood: houses in warm countries not being required to possess the solidity and thickness of walls which are requisite for dwellings in regions exposed to rain and cold. Cedar was the rarest and most valuable timber. The elegance and splendor of his own royal mansion, contrasted with the mean and temporary tabernacle in which the ark of God was placed, distressed the pious mind of David.

3. Nathan said to the king, Go, do all that is in thine heart—The piety of the design commended it to the prophet's mind, and he gave his hasty approval and encouragement to the royal plans. The prophets, when following the impulse of their own feelings, or forming conjectural opinions, fell into frequent mistakes. (See on 1Sa 16:6; 2Ki 4:27).

2Sa 7:4-17. God Appoints His Successor to Build It.

4-17. it came to pass that night, that the word of the Lord came unto Nathan—The command was given to the prophet on the night immediately following; that is, before David could either take any measures or incur any expenses.

11. Also the Lord telleth thee that he will make thee an house—As a reward for his pious purpose, God would increase and maintain the family of David and secure the succession of the throne to his dynasty. [See on 1Ch 17:10].

12. I will set up thy seed after thee, &c.—It is customary for the oldest son born after the father's succession to the throne to succeed him in his dignity as king. David had several sons by Bath-sheba born after his removal to Jerusalem (2Sa 5:14-16; compare 1Ch 3:5). But by a special ordinance and promise of God, his successor was to be a son born after this time; and the departure from the established usage of the East in fixing the succession, can be accounted for on no other known ground, except the fulfilment of the divine promise.

13. He shall build an house for my name, and I will establish the throne of his kingdom for ever—This declaration referred, in its primary application, to Solomon, and to the temporal kingdom of David's family. But in a larger and sublimer sense, it was meant of David's Son of another nature (Heb 1:8). [See on 1Ch 17:14.]

2Sa 7:18-29. David's Prayer and Thanksgiving.

18. Then went king David in, and sat before the Lord—Sitting was anciently an attitude for worship (Ex 17:12; 1Sa 4:13; 1Ki 19:4). As to the particular attitude David sat, most probably, upon his heels. It was the posture of the ancient Egyptians before the shrines; it is the posture of deepest respect before a superior in the East. Persons of highest dignity sit thus when they do sit in the presence of kings and it is the only sitting attitude assumed by the modern Mohammedans in their places and rites of devotion.

19. is this the manner of man, O Lord God?—that is, is it customary for men to show such condescension to persons so humble as I am? (See 1Ch 17:17.)

20. what can David say more unto thee?—that is, my obligations are greater than I can express.

CHAPTER 8

2Sa 8:1, 2. David Subdues the Philistines, and Makes the Moabites Tributary.

1. David took Metheg-ammah out of the hand of the Philistines—that is, Gath and her suburban towns (1Ch 18:1). That town had been "a bridle" by which the Philistines kept the people of Judah in check. David used it now as a barrier to repress that restless enemy.

2. he smote Moab, and measured them with a line—This refers to a well-known practice of Eastern kings, to command their prisoners of war, particularly those who, notorious for the atrocity of their crimes or distinguished by the indomitable spirit of their resistance, had greatly incensed the victors, to lie down on the ground. Then a certain portion of them, which was determined by lot, but most commonly by a measuring-line, were put to death. Our version makes him put two-thirds to death, and spare one-third. The Septuagint and Vulgate make one-half. This war usage was not, perhaps, usually practised by the people of God; but Jewish writers assert that the cause of this particular severity against this people was their having massacred David's parents and family, whom he had, during his exile, committed to the king of Moab.

2Sa 8:3-14. He Smites Hadadezer and the Syrians.

3. Zobah—(1Ch 18:3). This kingdom was bounded on the east by the Euphrates, and it extended westward from that river, perhaps as far north as Aleppo. It was long the chief among the petty kingdoms of Syria, and its king bore the hereditary title of "Hadadezer" or "Hadarezer" ("Hadad," that is, "helped").

as he went to recover his border at the river Euphrates—in accordance with the promises God made to Israel that He would give them all the country as far as the Euphrates (Ge 15:18; Nu 24:17). In the first campaign David signally defeated Hadadezer. Besides a great number of foot prisoners, he took from him an immense amount of booty in chariots and horses. Reserving only a small number of the latter, he hamstrung the rest. The horses were thus mutilated because they were forbidden to the Hebrews, both in war and agriculture. So it was of no use to keep them. Besides, their neighbors placed much dependence on cavalry, but having, for want of a native breed, to procure them by purchase, the greatest damage that could be done to such enemies was to render their horses unserviceable in war. (See also Ge 46:6; Jos 11:6, 9). A king of Damascene-Syria came to Hadadezer's succor; but David routed those auxiliary forces also, took possession of their country, put garrisons into their fortified towns, and made them tributary.

9. Toi king of Hamath—Cœle-Syria; northwards, it extended to the city Hamath on the Orontes, which was the capital of the country. The Syrian prince, being delivered from the dread of a dangerous neighbor, sent his son with valuable presents to David to congratulate him on his victories, and solicit his alliance and protection.

10. Joram—or Hadoram (1Ch 18:10).

11. Which also king David did dedicate unto the Lord—Eastern princes have always been accustomed to hoard up vast quantities of gold. This is the first instance of a practice uniformly followed by David of reserving, after defraying expenses and bestowing suitable rewards upon his soldiers, the remainder of the spoil taken in war, to accumulate for the grand project of his life—the erection of a national temple at Jerusalem.

13. David gat him a name when he returned from smiting of the Syrians—Instead of Syrians, the Septuagint version reads "Edomites," which is the true reading, as is evident from 2Sa 8:14. This conquest, made by the army of David, was due to the skilful generalship and gallantry of Abishai and Joab. (1Ch 18:12; compare Ps 60:1, title.) The valley was the ravine of salt (the Ghor), adjoining the Salt Mountain, at the southwestern extremity of the Dead Sea, separating the ancient territories of Judah and Edom [Robinson].

2Sa 8:15-18. His Reign.

15. David executed judgment and justice unto all his people—Though involved in foreign wars, he maintained an excellent system of government at home, the most eminent men of the age composing his cabinet of ministers.

16. Joab … was over the host—by virtue of a special promise (2Sa 5:8).

recorder—historiographer or daily annalist, an office of great trust and importance in Eastern countries.

17. Zadok … and Ahimelech … were the priests—On the massacre of the priests at Nob, [1Sa 22:19], Saul conferred the priesthood on Zadok, of the family of Eleazar (1Ch 6:50), while David acknowledged Ahimelech, of Ithamar's family, who fled to him. The two high priests exercised their office under the respective princes to whom they were attached. But, on David's obtaining the kingdom over all Israel, they both retained their dignity; Ahimelech officiating at Jerusalem, and Zadok at Gibeon (1Ch 16:39).

18. Cherethites—that is, Philistines (Zep 2:5).

Pelethites—from Pelet (1Ch 12:3). They were the valiant men who, having accompanied David during his exile among the Philistines, were made his bodyguard.

CHAPTER 9

2Sa 9:1-12. David Sends for Mephibosheth.

1-7. David said, Is there yet any that is left of the house of Saul—On inquiry, Saul's land steward was found, who gave information that there still survived Mephibosheth, a son of Jonathan who was five years old at his father's death, and whom David, then wandering in exile, had never seen. His lameness (2Sa 4:4) had prevented him from taking any part in the public contests of the time. Besides, according to Oriental notions, the younger son of a crowned monarch has a preferable claim to the succession over the son of a mere heir-apparent; and hence his name was never heard of as the rival of his uncle Ish-bosheth. His insignificance had led to his being lost sight of, and it was only through Ziba that David learned of his existence, and the retired life he passed with one of the great families in trans-jordanic Canaan who remained attached to the fallen dynasty. Mephibosheth was invited to court, and a place at the royal table on public days was assigned him, as is still the custom with Eastern monarchs. Saul's family estate, which had fallen to David in right of his wife (Nu 27:8), or been forfeited to the crown by Ish-bosheth's rebellion (2Sa 12:8), was provided (2Sa 9:11; also 2Sa 19:28), for enabling Mephibosheth to maintain an establishment suitable to his rank, and Ziba appointed steward to manage it, on the condition of receiving one-half of the produce in remuneration for his labor and expense, while the other moiety was to be paid as rent to the owner of the land (2Sa 19:29).

10. Ziba had fifteen sons and twenty servants—The mention of his sons and the slaves in his house was to show that Mephibosheth would be honored with an equipage "as one of the king's sons."

12. Mephibosheth had a young son, whose name was Micah—Whether born before or after his residence in Jerusalem, cannot be ascertained. But through him the name and memory of the excellent Jonathan was preserved (see 1Ch 8:34, 35; 9:40, 41).

CHAPTER 10

2Sa 10:1-5. David's Messengers, Sent to Comfort Hanun, Are Disgracefully Treated.

2. Then said David, I will show kindness unto Hanun the son of Nahash, as his father showed kindness unto me—It is probable that this was the Nahash against whom Saul waged war at Jabesh-gilead (1Sa 11:11). David, on leaving Gath, where his life was exposed to danger, found an asylum with the king of Moab; and as Nahash, king of the Ammonites, was his nearest neighbor, it may be that during the feud between Saul and David, he, through enmity to the former, was kind and hospitable to David.

3. the princes of the children of Ammon said unto Hanun—Their suspicion was not warranted either by any overt act or by any cherished design of David: it must have originated in their knowledge of the denunciations of God's law against them (De 23:3-6), and of David's policy in steadfastly adhering to it.

4. Hanun took David's servants, and shaved off the one half of their beards—From the long flowing dress of the Hebrews and other Orientals, the curtailment of their garments must have given them an aspect of gross indelicacy and ludicrousness. Besides, a knowledge of the extraordinary respect and value which has always been attached, and the gross insult that is implied in any indignity offered, to the beard in the East, will account for the shame which the deputies felt, and the determined spirit of revenge which burst out in all Israel on learning the outrage. Two instances are related in the modern history of Persia, of similar insults by kings of haughty and imperious temper, involving the nation in war; and we need not, therefore, be surprised that David vowed revenge for this wanton and public outrage.

5. Tarry at Jericho—or in the neighborhood, after crossing the fords of the Jordan.

2Sa 10:6-14. The Ammonites Overcome.

6-14. when the children of Ammon saw that they stank before David—To chastise those insolent and inhospitable Ammonites, who had violated the common law of nations, David sent a large army under the command of Joab, while they, informed of the impending attack, made energetic preparations to repel it by engaging the services of an immense number of Syrian mercenaries.

Beth-rehob—the capital of the low-lying region between Lebanon and Anti-Lebanon.

Zoba—(see on 2Sa 8:3).

of king Maacah—His territories lay on the other side of Jordan, near Gilead (De 3:14).

Ish-tob—that is, "the men of Tob"—the place of Jephthah's marauding adventures (see also 1Ch 19:6; Ps 60:1, title). As the Israelite soldiers poured into the Ammonite territory, that people met them at the frontier town of Medeba (1Ch 19:7-9), the native troops covering the city, while the Syrian mercenaries lay at some distance encamped in the fields. In making the attack, Joab divided his forces into two separate detachments—the one of which, under the command of his brother, Abishai, was to concentrate its attack upon the city, while he himself marched against the overwhelming host of mercenary auxiliaries. It was a just and necessary war that had been forced on Israel, and they could hope for the blessing of God upon their arms. With great judgment the battle opened against the mercenaries, who could not stand against the furious onset of Joab, and not feeling the cause their own, consulted their safety by flight. The Ammonites, who had placed their chief dependence upon a foreign aid, then retreated to entrench themselves within the walls of the town.

14. So Joab returned and came to Jerusalem—Probably the season was too far advanced for entering on a siege.

2Sa 10:15-19. The Syrians Defeated.

16. Hadarezer sent and brought out the Syrians that were beyond the river—This prince had enjoyed a breathing time after his defeat (2Sa 8:3). But alarmed at the increasing power and greatness of David, as well as being an ally of the Ammonites, he levied a vast army not only in Syria, but in Mesopotamia, to invade the Hebrew kingdom. Shobach, his general, in pursuance of this design, had marched his troops as far as Kelam, a border town of eastern Manasseh, when David, crossing the Jordan by forced marches, suddenly surprised, defeated, and dispersed them. As a result of this great and decisive victory, all the petty kingdoms of Syria submitted and became his tributaries (see on 1Ch 19:1).

CHAPTER 11

2Sa 11:1. Joab Besieges Rabbah.

1. at the time when kings go forth to battle—The return of spring was the usual time of commencing military operations. This expedition took place the year following the war against the Syrians; and it was entered upon because the disaster of the former campaign having fallen chiefly upon the Syrian mercenaries, the Ammonites had not been punished for their insult to the ambassadors.

David sent Joab and his servants … they destroyed the children of Ammon—The powerful army that Joab commanded ravaged the Ammonite country and committed great havoc both on the people and their property, until having reached the capital, they besieged Rabbah—Rabbah denotes a great city. This metropolis of the Ammonites was situated in the mountainous tract of Gilead, not far from the source of the Arnon. Extensive ruins are still found on its site.

2Sa 11:2-12. David Commits Adultery with Bath-sheba.

2. it came to pass in an eveningtide, that David arose from off his bed—The Hebrews, like other Orientals, rose at daybreak, and always took a nap during the heat of the day. Afterwards they lounged in the cool of the evening on their flat-roofed terraces. It is probable that David had ascended to enjoy the open-air refreshment earlier than usual.

3. one said—literally, "he said to himself,"

Is not this Bath-sheba? &c.—She seems to have been a celebrated beauty, whose renown had already reached the ears of David, as happens in the East, from reports carried by the women from harem to harem.

Bath-sheba, the daughter of Eliam—or Ammiel (1Ch 3:5), one of David's worthies (2Sa 23:34), and son of Ahithophel.

4. David sent messengers, and took her—The despotic kings of the East, when they take a fancy for a woman, send an officer to the house were she lives, who announces it to be the royal pleasure she should remove to the palace. An apartment is there assigned to her; and if she is made queen, the monarch orders the announcement to be made that he has made choice of her to be queen. Many instances in modern Oriental history show the ease and despatch with which such secondary marriages are contracted, and a new beauty added to the royal seraglio. But David had to make a promise, or rather an express stipulation, to Bath-sheba, before she complied with the royal will (1Ki 1:13, 15, 17, 28); for in addition to her transcendent beauty, she appears to have been a woman of superior talents and address in obtaining the object of her ambition; in her securing that her son should succeed on the throne; in her promptitude to give notice of her pregnancy; in her activity in defeating Adonijah's natural expectation of succeeding to the crown; in her dignity as the king's mother—in all this we see very strong indications of the ascendency she gained and maintained over David, who, perhaps, had ample leisure and opportunity to discover the punishment of this unhappy connection in more ways than one [Taylor, Calmet].

5. the woman conceived, and sent and told David—Some immediate measures of concealing their sin were necessary, as well for the king's honor as for her safety, for death was the punishment of an adulteress (Le 20:10).

8. David said to Uriah, Go down to thy house—This sudden recall, the manner of the king, his frivolous questions (2Sa 11:7), and his urgency for Uriah to sleep in his own house, probably awakened suspicions of the cause of this procedure.

there followed him a mess of meat from the king—A portion of meat from the royal table, sent to one's own house or lodgings, is one of the greatest compliments which an Eastern prince can pay.

9. But Uriah slept at the door of the king's house—It is customary for servants to sleep in the porch or long gallery; and the guards of the Hebrew king did the same. Whatever his secret suspicions might have been, Uriah's refusal to indulge in the enjoyment of domestic pleasure, and his determination to sleep "at the door of the king's house," arose from a high and honorable sense of military duty and propriety (2Sa 11:11). But, doubtless, the resolution of Uriah was overruled by that Providence which brings good out of evil, and which has recorded this sad episode for the warning of the church.

2Sa 11:14-27. Uriah Slain.

14, 15. David wrote a letter to Joab, and sent it by the hand of Uriah … Set ye Uriah in the forefront of the hottest battle—The various arts and stratagems by which the king tried to cajole Uriah, till at last he resorted to the horrid crime of murder—the cold-blooded cruelty of despatching the letter by the hands of the gallant but much-wronged soldier himself, the enlistment of Joab to be a partaker of his sin, the heartless affectation of mourning, and the indecent haste of his marriage with Bath-sheba—have left an indelible stain upon the character of David, and exhibit a painfully humiliating proof of the awful lengths to which the best of men may go when they forfeit the restraining grace of God.

CHAPTER 12

2Sa 12:1-6. Nathan's Parable.

1. the Lord sent Nathan unto David—The use of parables is a favorite style of speaking among Oriental people, especially in the conveyance of unwelcome truth. This exquisitely pathetic parable was founded on a common custom of pastoral people who have pet lambs, which they bring up with their children, and which they address in terms of endearment. The atrocity of the real, however, far exceeded that of the fictitious offense.

5. the man that hath done this thing shall surely die—This punishment was more severe than the case deserved, or than was warranted by the divine statute (Ex 22:1). The sympathies of the king had been deeply enlisted, his indignation aroused, but his conscience was still asleep; and at the time when he was most fatally indulgent to his own sins, he was most ready to condemn the delinquencies and errors of others.

2Sa 12:7-23. He Applies It to David, Who Confesses His Sin, and Is Pardoned.

7. Nathan said to David, Thou art the man—These awful words pierced his heart, aroused his conscience, and brought him to his knees. The sincerity and depth of his penitent sorrow are evinced by the Psalms he composed (Ps 32:1-11; 51:1-19; 103:1-22). He was pardoned, so far as related to the restoration of the divine favor. But as from his high character for piety, and his eminent rank in society, his deplorable fall was calculated to do great injury to the cause of religion, it was necessary that God should testify His abhorrence of sin by leaving even His own servant to reap the bitter temporal fruits. David was not himself doomed, according to his own view of what justice demanded (2Sa 12:5); but he had to suffer a quadruple expiation in the successive deaths of four sons, besides a lengthened train of other evils.

8. I gave thee thy master's house, and thy master's wives—The phraseology means nothing more than that God in His providence had given David, as king of Israel, everything that was Saul's. The history furnishes conclusive evidence that he never actually married any of the wives of Saul. But the harem of the preceding king belongs, according to Oriental notions, as a part of the regalia to his successor.

11. I will raise up evil against thee out of thine own house, &c.—The prophet speaks of God threatening to do what He only permitted to be done. The fact is, that David's loss of character by the discovery of his crimes, tended, in the natural course of things, to diminish the respect of his family, to weaken the authority of his government, and to encourage the prevalence of many disorders throughout his kingdom.

15-23. the Lord struck the child … and it was very sick—The first visible chastisement inflicted on David appeared on the person of that child which was the evidence and monument of his guilt. His domestics were surprised at his conduct, and in explanation of its singularity, it is necessary to remark that the custom in the East is to leave the nearest relative of a deceased person to the full and undisturbed indulgence of his grief, till on the third or fourth day at farthest (Joh 11:17). Then the other relatives and friends visit him, invite him to eat, lead him to a bath, and bring him a change of dress, which is necessary from his having sat or lain on the ground. The surprise of David's servants, then, who had seen his bitter anguish while the child was sick, arose apparently from this, that when he found it was dead, he who had so deeply lamented arose of himself from the earth, without waiting for their coming to him, immediately bathed and anointed himself, instead of appearing as a mourner, and after worshiping God with solemnity, returned to his wonted repast, without any interposition of others.

2Sa 12:24, 25. Solomon Is Born.

24, 25. Bath-sheba … bare a son, and he called his name Solomon—that is, "peaceable." But Nathan gave him the name of Jedediah, by command of God, or perhaps only as an expression of God's love. This love and the noble gifts with which he was endowed, considering the criminality of the marriage from which he sprang, is a remarkable instance of divine goodness and grace.

2Sa 12:26-31. Rabbah Is Taken.

26. Joab fought against Rabbah—The time during which this siege lasted, since the intercourse with Bath-sheba, and the birth of at least one child, if not two, occurred during the progress of it, probably extended over two years.

27. the city of waters—Rabbah, like Aroer, was divided into two parts—one the lower town, insulated by the winding course of the Jabbok, which flowed almost round it, and the upper and stronger town, called the royal city. "The first was taken by Joab, but the honor of capturing so strongly a fortified place as the other was an honor reserved for the king himself."

28. encamp against the city, and take it—It has always been characteristic of Oriental despots to monopolize military honors; and as the ancient world knew nothing of the modern refinement of kings gaining victories by their generals, so Joab sent for David to command the final assault in person. A large force was levied for the purpose. David without much difficulty captured the royal city and obtained possession of its immense wealth.

lest I take the city, and it be called after my name—The circumstance of a city receiving a new name after some great person, as Alexandria, Constantinople, Hyderabad, is of frequent occurrence in the ancient and modern history of the East.

30. he took their king's crown from off his head—While the treasures of the city were given as plunder to his soldiers, David reserved to himself the crown, which was of rarest value. Its great weight makes it probable that it was like many ancient crowns, not worn, but suspended over the head, or fixed on a canopy on the top of the throne.

the precious stones—Hebrew, "stone"; was a round ball composed of pearls and other jewels, which was in the crown, and probably taken out of it to be inserted in David's own crown.

31. he brought forth the people … and put them under saws, &c.—This excessive severity and employment of tortures, which the Hebrews on no other occasion are recorded to have practised, was an act of retributive justice on a people who were infamous for their cruelties (1Sa 11:2; Am 1:13).

CHAPTER 13

2Sa 13:1-5. Amnon Loves Tamar.

1. Tamar—daughter of David by Maachah (2Sa 3:3).

2. for she was a virgin—Unmarried daughters were kept in close seclusion from the company of men; no strangers, nor even their relatives of the other sex, being permitted to see them without the presence of witnesses. Of course, Amnon must have seen Tamar, for he had conceived a violent passion for her, which, though forbidden by the law (Le 18:11), yet with the sanction of Abraham's example (Ge 20:12), and the common practice in neighboring countries for princes to marry their half sisters, he seems not to have considered an improper connection. But he had no means of making it known to her, and the pain of that disappointment preying upon his mind produced a visible change in his appearance and health.

3. Jonadab, the son of Shimeah—or Shammah (1Sa 16:9). By the counsel and contrivance of this scheming cousin a plan was devised for obtaining an unrestricted interview with the object of his attachment.

4. my brother Absalom's sister—In Eastern countries, where polygamy prevails, the girls are considered to be under the special care and protection of their uterine brother, who is the guardian of their interests and their honor, even more than their father himself (see on Ge 34:6-25).

2Sa 13:6-27. He Defiles Her.

6-8. Amnon lay down, and made himself sick—The Orientals are great adepts in feigning sickness, whenever they have any object to accomplish.

let Tamar my sister come and make me a couple of cakes—To the king Amnon spoke of Tamar as "his sister," a term artfully designed to hoodwink his father; and the request appeared so natural, the delicate appetite of a sick man requiring to be humored, that the king promised to send her. The cakes seem to have been a kind of fancy bread, in the preparation of which Oriental ladies take great delight. Tamar, flattered by the invitation, lost no time in rendering the required service in the house of her sick brother.

12-14. do not force me—The remonstrances and arguments of Tamar were so affecting and so strong, that had not Amnon been violently goaded on by the lustful passion of which he had become the slave, they must have prevailed with him to desist from his infamous purpose. In bidding him, however, "speak to the king, for he will not withhold me from thee," it is probable that she urged this as her last resource, saying anything she thought would please him, in order to escape for the present out of his hands.

15. Then Amnon hated her exceedingly—It is not unusual for persons instigated by violent and irregular passions to go from one extreme to another. In Amnon's case the sudden revulsion is easily accounted for; the atrocity of his conduct, with all the feelings of shame, remorse, and dread of exposure and punishment, now burst upon his mind, rendering the presence of Tamar intolerably painful to him.

17. bolt the door after her—The street door of houses in the East is always kept barred—the bolts being of wood. In the great mansions, where a porter stands at the outside, this precaution is dispensed with; and the circumstance, therefore, of a prince giving an order so unusual shows the vehement perturbation of Ammon's mind.

18. garment of divers colours—As embroidery in ancient times was the occupation or pastime of ladies of the highest rank, the possession of these parti-colored garments was a mark of distinction; they were worn exclusively by young women of royal condition. Since the art of manufacturing cloth stuffs has made so great progress, dresses of this variegated description are now more common in the East.

19, 20. Tamar put ashes on her head, and rent her garment of divers colours … laid her hand on her head, and went on crying—that is, sobbing. Oriental manners would probably see nothing beyond a strong sense of the injury she had sustained, if Tamar actually rent her garments. But, as her veil is not mentioned, it is probable that Amnon had turned her out of doors without it, and she raised her hand with the design to conceal her face. By these signs, especially the rending of her distinguishing robe, Absalom at once conjectured what had taken place. Recommending her to be silent about it and not publish her own and her family's dishonor, he gave no inkling of his angry feelings to Amnon. But all the while he was in secret "nursing his wrath to keep it warm," and only "biding his time" to avenge his sister's wrongs, and by the removal of the heir-apparent perhaps further also his ambitious designs.

20. So Tamar remained desolate in her brother Absalom's house—He was her natural protector, and the children of polygamists lived by themselves, as if they constituted different families.

23-27. Absalom had sheep-shearers in Baal-hazor, which is beside Ephraim—A sheep-shearing feast is a grand occasion in the East. Absalom proposed to give such an entertainment at his estate in Baal-hazor, about eight miles northeast of Jerusalem near a town called Ephraim (Jos 11:10). He first invited the king and his court; but the king declining, on account of the heavy expense to which the reception of royalty would subject him [2Sa 13:25], Absalom then limited the invitation to the king's sons [2Sa 13:26], which David the more readily agreed to, in the hope that it might tend to the promotion of brotherly harmony and union.

2Sa 13:28-36. Amnon Is Slain.

28. Absalom had commanded his servants, saying … when Amnon's heart is merry with wine … kill him, fear not—On a preconcerted signal from their master, the servants, rushing upon Amnon, slew him at the table, while the rest of the brothers, horror-struck, and apprehending a general massacre, fled in affrighted haste to Jerusalem.

29. every man gat him up upon his mule—This had become the favorite equipage of the great. King David himself had a state mule (1Ki 1:33). The Syrian mules are, in activity, strength, and capabilities, still far superior to ours.

30, 31. tidings came to David, saying, Absalom hath slain all the king's sons—It was natural that in the consternation and tumult caused by so atrocious a deed, an exaggerated report should reach the court, which was at once plunged into the depths of grief and despair. But the information of Jonadab, who seems to have been aware of the plan, and the arrival of the other princes, made known the real extent of the catastrophe.

2Sa 13:37-39. Absalom Flees to Talmai.

37. Absalom fled, and went to Talmai—The law as to premeditated murder (Nu 35:21) gave him no hope of remaining with impunity in his own country. The cities of refuge could afford him no sanctuary, and he was compelled to leave the kingdom, taking refuge at the court of Geshur, with his maternal grandfather, who would, doubtless, approve of his conduct.

CHAPTER 14

2Sa 14:1-21. Joab Instructs a Woman of Tekoah.

2-21. And Joab sent to Tekoah, and fetched thence a wise woman—The king was strongly attached to Absalom; and having now got over his sorrow for the violent death of Amnon, he was desirous of again enjoying the society of his favorite son, who had now been three long years absent. But a dread of public opinion and a regard to the public interests made him hesitate about recalling or pardoning his guilty son; and Joab, whose discerning mind perceived this struggle between parental affection and royal duty, devised a plan for relieving the scruples, and, at the same time, gratifying the wishes, of his master. Having procured a countrywoman of superior intelligence and address, he directed her to seek an audience of the king, and by soliciting his royal interposition in the settlement of a domestic grievance, convinced him that the life of a murderer might in some cases be saved. Tekoah was about twelve miles south of Jerusalem, and six south of Beth-lehem; and the design of bringing a woman from such a distance was to prevent either the petitioner being known, or the truth of her story easily investigated. Her speech was in the form of a parable—the circumstances—the language—the manner—well suited to the occasion, represented a case as like David's as it was policy to make it, so as not to be prematurely discovered. Having got the king pledged, she avowed it to be her design to satisfy the royal conscience, that in pardoning Absalom he was doing nothing more than he would have done in the case of a stranger, where there could be no imputation of partiality. The device succeeded; David traced its origin to Joab; and, secretly pleased at obtaining the judgment of that rough, but generally sound-thinking soldier, he commissioned him to repair to Geshur and bring home his exiled son.

7. they shall quench my coal which is left—The life of man is compared in Scripture to a light. To quench the light of Israel (2Sa 21:17) is to destroy the king's life; to ordain a lamp for any one (Ps 132:17) is to grant him posterity; to quench a coal signifies here the extinction of this woman's only remaining hope that the name and family of her husband would be preserved. The figure is a beautiful one; a coal live, but lying under a heap of embers—all that she had to rekindle her fire—to light her lamp in Israel.

9. the woman said … O king, the iniquity be on me—that is, the iniquity of arresting the course of justice and pardoning a homicide, whom the Goel was bound to slay wherever he might find him, unless in a city of refuge. This was exceeding the royal prerogative, and acting in the character of an absolute monarch. The woman's language refers to a common precaution taken by the Hebrew judges and magistrates, solemnly to transfer from themselves the responsibility of the blood they doomed to be shed, either to the accusers or the criminals (2Sa 1:16; 3:28); and sometimes the accusers took it upon themselves (Mt 27:25).

13-17. Wherefore then hast thou thought such a thing against the people of God, &c.—Her argument may be made clear in the following paraphrase:—You have granted me the pardon of a son who had slain his brother, and yet you will not grant to your subjects the restoration of Absalom, whose criminality is not greater than my son's, since he killed his brother in similar circumstances of provocation. Absalom has reason to complain that he is treated by his own father more sternly and severely than the meanest subject in the realm; and the whole nation will have cause for saying that the king shows more attention to the petition of a humble woman than to the wishes and desires of a whole kingdom. The death of my son is a private loss to my family, while the preservation of Absalom is the common interest of all Israel, who now look to him as your successor on the throne.

2Sa 14:22-33. Joab Brings Absalom to Jerusalem.

22. To-day thy servant knoweth that I have found grace in thy sight—Joab betrayed not a little selfishness amid his professions of joy at this act of grace to Absalom, and flattered himself that he now brought both father and son under lasting obligations. In considering this act of David, many extenuating circumstances may be urged in favor of it; the provocation given to Absalom; his being now in a country where justice could not overtake him; the risk of his imbibing a love for heathen principles and worship; the safety and interests of the Hebrew kingdom; together with the strong predilection of the Hebrew people for Absalom, as represented by the stratagem of Joab—these considerations form a plausible apology for David's grant of pardon to his bloodstained son. But, in granting this pardon, he was acting in the character of an Oriental despot rather than a constitutional king of Israel. The feelings of the father triumphed over the duty of the king, who, as the supreme magistrate, was bound to execute impartial justice on every murderer, by the express law of God (Ge 9:6; Nu 35:30, 31), which he had no power to dispense with (De 18:18; Jos 1:8; 1Sa 10:25).

25, 26. But in all Israel there was none to be so much praised as Absalom for his beauty—This extraordinary popularity arose not only from his high spirit and courtly manners, but from his uncommonly handsome appearance. One distinguishing feature, seemingly an object of great admiration, was a profusion of beautiful hair. Its extraordinary luxuriance compelled him to cut it "at every year's end;" lit., "at times," "from time to time," when it was found to weigh two hundred shekels—equal to one hundred twelve ounces troy; but as "the weight was after the king's shekel," which was less than the common shekel, the rate has been reduced as low as three pounds, two ounces [Bochart], and even less by others.

28. So Absalom dwelt two full years in Jerusalem, and saw not the king's face—Whatever error David committed in authorizing the recall of Absalom, he displayed great prudence and command over his feelings afterwards—for his son was not admitted into his father's presence but was confined to his own house and the society of his own family. This slight severity was designed to bring him to sincere repentance, on perceiving that his father had not fully pardoned him, as well as to convince the people of David's abhorrence of his crime. Not being allowed to appear at court, or to adopt any state, the courtiers kept aloof; even his cousin did not deem it prudent to go into his society. For two full years his liberty was more restricted, and his life more apart from his countrymen while living in Jerusalem, than in Geshur; and he might have continued in this disgrace longer, had he not, by a violent expedient, determined (2Sa 14:30) to force his case on the attention of Joab, through whose kind and powerful influence a full reconciliation was effected between him and his father.

CHAPTER 15

2Sa 15:1-9. Absalom Steals the Hearts of Israel.

1. Absalom prepared him chariots and horses, and fifty men to run before him—This was assuming the state and equipage of a prince. The royal guards, called runners, avant couriers, amounted to fifty (1Ki 1:5). The chariot, as the Hebrew indicates, was of a magnificent style; and the horses, a novelty among the Hebrew people, only introduced in that age as an appendage of royalty (Ps 32:9; 66:12), formed a splendid retinue, which would make him "the observed of all observers."

2-6. Absalom rose up early, and stood beside the way of the gate—Public business in the East is always transacted early in the morning—the kings sitting an hour or more to hear causes or receive petitions, in a court held anciently, and in many places still, in the open air at the city gateway; so that, as those whose circumstances led them to wait on King David required to be in attendance on his morning levees, Absalom had to rise up early and stand beside the way of the gate. Through the growing infirmities of age, or the occupation of his government with foreign wars, many private causes had long lain undecided, and a deep feeling of discontent prevailed among the people. This dissatisfaction was artfully fomented by Absalom, who addressed himself to the various suitors; and after briefly hearing their tale, he gratified everyone with a favorable opinion of his case. Studiously concealing his ambitious designs, he expressed a wish to be invested with official power, only that he might accelerate the course of justice and advance the public interests. His professions had an air of extraordinary generosity and disinterestedness, which, together with his fawning arts in lavishing civilities on all, made him a popular favorite. Thus, by forcing a contrast between his own display of public spirit and the dilatory proceedings of the court, he created a growing disgust with his father's government, as weak, careless, or corrupt, and seduced the affections of the multitude, who neither penetrated the motive nor foresaw the tendency of his conduct.

7-9. after forty years—It is generally admitted that an error has here crept into the text, and that instead of "forty," we should read with the Syriac and Arabic versions, and Josephus, "four years"—that is, after Absalom's return to Jerusalem, and his beginning to practice the base arts of gaining popularity.

my vow, which I have vowed unto the Lord—during his exile in Geshur. The purport of it was, that whenever God's providence should pave the way for his re-establishment in Jerusalem, he would offer a sacrifice of thanksgiving. Hebron was the spot selected for the performance of this vow, ostensibly as being his native place (2Sa 3:3), and a famous high place, where sacrifices were frequently offered before the temple was built; but really as being in many respects the most suitable for the commencement of his rebellious enterprise. David, who always encouraged piety and desired to see religious engagements punctually performed, gave his consent and his blessing.

2Sa 15:10-12. He Forms a Conspiracy.

10. Absalom sent spies throughout all the tribes of Israel—These emissaries were to sound the inclination of the people, to further the interests of Absalom, and exhort all the adherents of his party to be in readiness to join his standard as soon as they should hear that he had been proclaimed king. As the summons was to be made by the sound of trumpets, it is probable that care had been taken to have trumpeters stationed on the heights, and at convenient stations—a mode of announcement that would soon spread the news over all the country of his inauguration to the throne.

11. with Absalom went two hundred men … that were called—From their quality, reputation, and high standing, such as would create the impression that the king patronized the movement and, being aged and infirm, was willing to adopt his oldest and noblest son to divide with him the cares and honors of government.

12. Absalom sent for Ahithophel—who he knew was ready to join the revolt, through disgust and revenge, as Jewish writers assert, at David's conduct towards Bath-sheba, who was his granddaughter.

Giloh—near Hebron.

the conspiracy was strong—The rapid accession of one place after another in all parts of the kingdom to the party of the insurgents, shows that deep and general dissatisfaction existed at this time against the person and government of David. The remnant of Saul's partisans, the unhappy affair of Bath-sheba, the overbearing insolence and crimes of Joab, negligence and obstruction in the administration of justice—these were some of the principal causes that contributed to the success of this widespread insurrection.

2Sa 15:13-37. David Flees from Jerusalem.

14. David said … Arise, and let us flee—David, anxious for the preservation of the city which he had beautified, and hopeful of a greater support throughout the country, wisely resolved on leaving Jerusalem.

18-20. all the Gittites, six hundred men—These were a body of foreign guards, natives of Gath, whom David, when in the country of the Philistines, had enlisted in his service, and kept around his person. Addressing their commander, Ittai, he made a searching trial of their fidelity in bidding them (2Sa 15:19) abide with the new king.

23. the brook Kidron—a winter torrent that flows through the valley between the city and the eastern side of the Mount of Olives.

24, 25. Zadok also, and all the Levites …, bearing the ark—Knowing the strong religious feelings of the aged king, they brought it to accompany him in his distress. But as he could not doubt that both the ark and their sacred office would exempt them from the attacks of the rebels, he sent them back with it—not only that they might not be exposed to the perils of uncertain wandering, for he seems to place more confidence in the symbol of the divine presence than in God Himself—but that, by remaining in Jerusalem, they might render him greater service by watching the enemy's movements.

30. David went up by the ascent of mount Olivet—The same pathway over that mount has been followed ever since that memorable day.

had his head covered—with a mourning wrapper. The humility and resignation of David marked strongly his sanctified spirit, induced by contrition for his transgressions. He had fallen, but it was the fall of the upright; and he rose again, submitting himself meekly in the meantime to the will of God [Chalmers].

31. David said, Turn, O Lord, … the counsel of Ahithophel—this senator being the mainstay of the conspiracy.

32. when David was come to the top of the mount, where he worshipped—looking towards Jerusalem, where were the ark and tabernacle.

Hushai the Archite—A native of Archi, on the frontiers of Benjamin and Ephraim (Jos 16:2). Comparing the prayer against Ahithophel with the counsel to Hushai, we see how strongly a spirit of fervent piety was combined in his character with the devices of an active and far-seeing policy.

CHAPTER 16

2Sa 16:1-4. Ziba, by False Suggestions, Claims His Master's Inheritance.

1. Ziba the servant of Mephibosheth met him—This crafty man, anticipating the certain failure of Absalom's conspiracy, took steps to prepare for his future advancement on the restoration of the king.

a bottle of wine—a large goatskin vessel. Its size made the supply of wine proportioned to the rest of his present.

2. The asses be for the king's household to ride on—The royal fugitives were moving on foot, not from inability to procure conveyances, but as being suitable to their present state of humiliation and penitence.

3. To-day shall the house of Israel restore me the kingdom of my father—Such a hope might not unnaturally arise at this period of civil distraction, that the family of David would destroy themselves by their mutual broils, and the people reinstate the old dynasty. There was an air of plausibility in Ziba's story. Many, on whom the king had conferred favors, were now deserting him. No wonder, therefore, that in the excitement of momentary feeling, believing, on the report of a slanderer, Mephibosheth to be among the number, he pronounced a rash and unrighteous judgment by which a great injury was inflicted on the character and interests of a devoted friend.

2Sa 16:5-19. Shimei Curses David.

5-12. when king David came to Bahurim—a city of Benjamin (2Sa 3:16; 19:16). It is, however, only the confines of the district that are here meant.

Shimei, … a man of the family of Saul—The misfortune of his family, and the occupation by David of what they considered their rightful possessions, afforded a natural, if not a justifiable cause for this ebullition of rude insults and violence. He upbraided David as an ambitious usurper, and charged him, as one whose misdeeds had recoiled upon his own head, to surrender a throne to which he was not entitled. His language was that of a man incensed by the wrongs that he conceived had been done to his house. David was guiltless of the crime of which Shimei accused him; but his conscience reminded him of other flagrant iniquities; and he, therefore, regarded the cursing of this man as a chastisement from heaven. His answer to Abishai's proposal evinced the spirit of deep and humble resignation—the spirit of a man who watched the course of Providence, and acknowledged Shimei as the instrument of God's chastening hand. One thing is remarkable, that he acted more independently of the sons of Zeruiah in this season of great distress than he could often muster courage to do in the days of his prosperity and power.

13. went along on the hill's side over against him—as he descended the rough road on the eastern side of the Mount of Olives, "went along on the hill's side"—literally, "the rib of the hill."

threw stones at him—as a mark of contempt and insult.

cast dust—As if to add insult to injury, clouds of dust were thrown by this disloyal subject in the path of his unfortunate sovereign.

14. refreshed themselves there—that is, in the city of Bahurim.

15-19. Hushai said unto Absalom, God save the king—Hushai's devotion to David was so well-known, that his presence in the camp of the conspirators excited great surprise. Professing, however, with great address, to consider it his duty to support the cause which the course of Providence and the national will had seemingly decreed should triumph, and urging his friendship for the father as a ground of confidence in his fidelity to the son, he persuaded Absalom of his sincerity, and was admitted among the councillors of the new king.

2Sa 16:20-23. Ahithophel's Counsel.

20. Give counsel among you what we shall do—This is the first cabinet council on record, although the deference paid to Ahithophel gave him the entire direction of the proceedings.

21. Ahithophel said unto Absalom—This councillor saw that now the die was cast; half measures would be inexpedient. To cut off all possibility of reconciliation between the king and his rebellious son, he gave this atrocious advice regarding the treatment of the royal women who had been left in charge of the palace. Women, being held sacred, are generally left inviolate in the casualties of war. The history of the East affords only one parallel to this infamous outrage of Absalom.

CHAPTER 17

2Sa 17:1-14. Ahithophel's Counsel Overthrown by Hushai.

1-11. Moreover Ahithophel said unto Absalom—The recommendation to take prompt and decisive measures before the royalist forces could be collected and arranged, evinced the deep political sagacity of this councillor. The adoption of his advice would have extinguished the cause of David; and it affords a dreadful proof of the extremities to which the heartless prince was, to secure his ambitious objects, prepared to go, that the parricidal counsel "pleased Absalom well, and all the elders of Israel." It was happily overruled, however, by the address of Hushai, who saw the imminent danger to which it would expose the king and the royal cause. He dwelt upon the warlike character and military experience of the old king—represented him and his adherents as mighty men, who would fight with desperation; and who, most probably, secure in some stronghold, would be beyond reach, while the smallest loss of Absalom's men at the outset might be fatal to the success of the conspiracy. But his dexterity was chiefly displayed in that part of his counsel which recommended a general levy throughout the country; and that Absalom should take command of it in person—thereby flattering at once the pride and ambition of the usurper. The bait was caught by the vainglorious and wicked prince.

12. we will light upon him as the dew falleth on the ground—No image could have symbolized the sudden onset of an enemy so graphically to an Oriental mind as the silent, irresistible, and rapid descent of this natural moisture on every field and blade of grass.

13. all Israel shall bring ropes to that city—In besieging a town, hooks or cranes were often thrown upon the walls or turrets, by which, with ropes attached to them, the besiegers, uniting all their force, pulled down the fortifications in a mass of ruins.

14. The counsel of Hushai the Archite is better than the counsel of Ahithophel—The reasons specified being extremely plausible, and expressed in the strong hyperbolical language suited to dazzle an Oriental imagination, the council declared in favor of Hushai's advice; and their resolution was the immediate cause of the discomfiture of the rebellion, although the council itself was only a link in the chain of causation held by the controlling hand of the Lord.

2Sa 17:15-22. Secret Intelligence Sent to David.

16. send quickly, and tell David—Apparently doubting that his advice would be followed, Hushai ordered secret intelligence to be conveyed to David of all that transpired, with an urgent recommendation to cross the Jordan without a moment's delay, lest Ahithophel's address and influence might produce a change on the prince's mind, and an immediate pursuit be determined on.

17. by En-rogel—the fuller's well in the neighborhood of Jerusalem, below the junction of the valley of Hinnom with that of Jehoshaphat.

18. and came to a man's house in Bahurim, which had a well in his court—The court was that of the house, and the well an empty cistern. All the houses of the better class are furnished with such reservoirs. Nothing could more easily happen than that one of these wells, in consequence of a deficiency of water, should become dry and it would then answer as a place of retreat, such as David's friends found in the man's house at Bahurim. The spreading of a covering over the well's mouth for the drying of corn is a common practice.

2Sa 17:23-29. Ahithophel Hangs Himself.

23. when Ahithophel saw that his counsel was not followed—His vanity was wounded, his pride mortified on finding that his ascendency was gone; but that chagrin was aggravated by other feelings—a painful conviction that through the delay which had been resolved on, the cause of Absalom was lost. Hastening home, therefore, he arranged his private affairs, and knowing that the storm of retributive vengeance would fall chiefly upon him as the instigator and prop of the rebellion, he hanged himself. It may be remarked that the Israelites did not, at that time, refuse the rites of sepulture even to those who died by their own hands. He had an imitator in Judas, who resembled him in his treason, as well as in his infamous end.

24. Then David came to Mahanaim—in the high eastern country of Gilead, the seat of Ish-bosheth's government.

Absalom passed over Jordan—It is not said how long an interval elapsed, but there must have been sufficient time to make the intended levy throughout the kingdom.

25. Amasa—By the genealogy it appears that this captain stood in the same relation to David as Joab, both being his nephews. Of course, Amasa was Absalom's cousin, and though himself an Israelite, his father was an Ishmaelite (1Ch 2:17).

Nahash—is thought by some to be another name of Jesse, or according to others, the name of Jesse's wife.

27-29. when David was come to Mahanaim—The necessities of the king and his followers were hospitably ministered to by three chiefs, whose generous loyalty is recorded with honor in the sacred narrative.

Shobi—must have been a brother of Hanun. Disapproving, probably, of that young king's outrage upon the Israelite ambassadors, he had been made governor of Ammon by David on the conquest of that country.

Machir—(See 2Sa 9:4). Supposed by some to have been a brother of Bath-sheba, and

Barzillai—a wealthy old grandee, whose great age and infirmities made his loyal devotion to the distressed monarch peculiarly affecting. The supplies they brought, which (besides beds for the weary) consisted of the staple produce of their rich lands and pastures, may be classified as follows: eatables—wheat, barley, flour, beans, lentils, sheep, and cheese; drinkables—"honey and butter" or cream, which, being mixed together, form a thin, diluted beverage, light, cool, and refreshing. Being considered a luxurious refreshment (So 4:11), the supply of it shows the high respect that was paid to David by his loyal and faithful subjects at Mahanaim.

29. in the wilderness—spread out beyond the cultivated tablelands into the steppes of Hauran.

CHAPTER 18

2Sa 18:1-4. David Reviewing the Armies.

1, 2. David numbered the people that were with him—The hardy mountaineers of Gilead came in great numbers at the call of their chieftains, so that, although without money to pay any troops, David soon found himself at the head of a considerable army. A pitched battle was now inevitable. But so much depending on the life of the king, he was not allowed to take the field in person; and he therefore divided his forces into three detachments under Joab, Abishai, and Ittai, the commander of the foreign guards.

2Sa 18:5-13. Gives Them Charge of Absalom.

5. Deal gently for my sake with the young man, even with Absalom—This affecting charge, which the king gave to his generals, proceeded not only from his overwhelming affection for his children, but from his consciousness that this rebellion was the chastisement of his own crimes, Absalom being merely an instrument in the hand of retributive Providence;—and also from his piety, lest the unhappy prince should die with his sins unrepented of.

6. wood of Ephraim—This wood, of course, was on the east of Jordan. Its name was derived, according to some, from the slaughter of the Ephraimites by Jephthah—according to others, from the connection of blood with the trans-jordanic Manasseh.

7. the people of Israel were slain—This designation, together with the immense slaughter mentioned later, shows the large extent to which the people were enlisted in this unhappy civil contest.

8. the wood devoured more people than the sword—The thick forest of oaks and terebinths, by obstructing the flight, greatly aided the victors in the pursuit.

9. Absalom met the servants of David—or was overtaken. "It is necessary to be continually on one's guard against the branches of trees; and when the hair is worn in large locks floating down the back, as was the case with a young man of the party to which I belonged, any thick boughs interposing in the path might easily dislodge a rider from his seat, and catch hold of his flowing hair" [Hartley]. Some, however, think that the sacred historian points not so much to the hair, as to the head of Absalom, which, being caught while running between two branches, was enclosed so firmly that he could not disengage himself from the hold, nor make use of his hands.

the mule that was under him went away—The Orientals, not having saddles as we do, do not sit so firmly on the beasts they ride. Absalom quitting his hold of the bridle, apparently to release himself when caught in the oak, the mule escaped.

11, 12. Joab said unto the man that told him, … I would have given thee ten shekels of silver, and a girdle—that is, would have raised him from the ranks to the status of a commissioned officer. Besides a sum of money, a girdle, curiously and richly wrought, was among the ancient Hebrews a mark of honor, and sometimes bestowed as a reward of military merit. This soldier, however, who may be taken as a fair sample of David's faithful subjects, had so great a respect for the king's wishes, that no prospect of reward would have tempted him to lay violent hands on Absalom. But Joab's stern sense of public duty, which satisfied him that there could be neither safety to the king, nor peace to the kingdom, nor security to him and other loyal subjects, so long as that turbulent prince lived, overcame his sensibilities, and looking upon the charge given to the generals as more befitting a parent than a prince, he ventured to disobey it.

2Sa 18:14-32. He Is Slain by Joab.

14. he took three darts … and thrust them through the heart of Absalom—The deed, partially done by Joab, was completed by his bodyguard. Being a violation of the expressed wish, as well as of all the fond paternal feelings of David, it must have been deeply offensive to the king, nor was it ever forgotten (1Ki 2:5); and yet there is the strongest reason for believing that Joab, in doing it, was actuated by a sincere regard to the interests of David, both as a man and a monarch.

16. Joab blew the trumpet, … and held back the people—Knowing that by the death of the usurper there was no occasion for further bloodshed, he put an end to the pursuit and thereby evinced the temperate policy of his conduct. However harsh and unfeeling to the king Joab may appear, there can be no doubt that he acted the part of a wise statesman in regarding the peace and welfare of the kingdom more than his master's private inclinations, which were opposed to strict justice as well as his own interests. Absalom deserved to die by the divine law (De 21:18, 21), as well as being an enemy to his king and country; and no time was more fitting than when he met that death in open battle.

17. they took Absalom, and cast him into a great pit … and laid a very great heap of stones upon him—The people of the East indicate their detestation of the memory of an infamous person by throwing stones at the place where he is buried. The heap is increased by the gradual accumulation of stones which passers-by add to it.

18. Absalom in his lifetime had reared up for himself a pillar—literally, "hand." In the valley of Jehoshaphat, on the east of Jerusalem, is a tomb or cenotaph, said to be this "pillar" or monument: it is twenty-four feet square, dome-topped, and reaches forty feet in height. This may occupy the spot, but cannot itself be the work of Absalom, as it evidently bears the style of a later architecture.

19. Then said Ahimaaz … Let me … run and bear the king tidings—The reasons why Joab declined to accept Ahimaaz' offer to bear intelligence of the victory to David, and afterwards let him go along with another, are variously stated by commentators—but they are of no importance. Yet the alacrity of the messengers, as well as the eager excitement of the expectants, is graphically described.

23. by the way of the plain—or ciccar, "circle." This word is only used elsewhere in connection with the valley of the Jordan. It is possible that there may have been a place or region so called on the tablelands of Gilead, as the Septuagint seems to indicate. Or Mahanaim may have been so situated, with the regard to the battlefield, as to be more easily accessible by a descent to the plain of the Jordan, than over the hills themselves. Or the word may signify (as Ewald explains) a manner of quick running [Stanley].

24-32. David sat between the two gates—that is, in the tower-house on the wall that overhung the gate of Mahanaim. Near it was a watchtower, on which a sentinel was posted, as in times of war, to notify every occurrence. The delicacy of Ahimaaz' communication was made up by the unmistakable plainness of Cushi's. The death of Absalom was a heavy trial, and it is impossible not to sympathize with the outburst of feeling by which David showed that all thoughts of the victory he had won as a king were completely sunk in the painful loss he had sustained as a father. The extraordinary ardor and strength of his affection for this worthless son break out in the redundancy and vehemence of his mournful ejaculations.

CHAPTER 19

2Sa 19:1-8. Joab Causes the King to Cease Mourning.

3. the people gat them by stealth … to the city—The rumor of the king's disconsolate condition spread a universal and unseasonable gloom. His troops, instead of being welcomed back (as a victorious army always was) with music and other demonstrations of public joy, slunk secretly and silently into the city, as if ashamed after the commission of some crime.

4. the king covered his face—one of the usual signs of mourning (see on 2Sa 15:30).

5. Thou hast shamed … the faces of all thy servants—by withdrawing thyself to indulge in grief, as if their services were disagreeable and their devotion irksome to thee. Instead of hailing their return with joy and gratitude, thou hast refused them the small gratification of seeing thee. Joab's remonstrance was right and necessary, but it was made with harshness. He was one of those persons who spoil their important services by the insolence of their manners, and who always awaken a feeling of obligation in those to whom they render any services. He spoke to David in a tone of hauteur that ill became a subject to show towards his king.

7. Now … arise, go forth, and speak comfortably unto thy servants—The king felt the truth of Joab's reprimand; but the threat by which it was enforced, grounded as it was on the general's unbounded popularity with the army, showed him to be a dangerous person; and that circumstance, together with the violation of an express order to deal gently for his sake with Absalom, produced in David's mind a settled hatred, which was strongly manifested in his last directions to Solomon.

8. the king arose, and sat in the gate—He appeared daily in the usual place for the hearing of causes.

all the people came before the king—that is, the loyal natives who had been faithful to his government, and fought in his cause.

Israel had fled—that is, the adherents of Absalom, who, on his defeat, had dispersed and saved themselves by flight.

2Sa 19:9-43. The Israelites Bring the King Back.

9-11. all the people were at strife throughout all the tribes of Israel—The kingdom was completely disorganized. The sentiments of three different parties are represented in 2Sa 19:9, 10: the royalists, the adherents of Absalom who had been very numerous, and those who were indifferent to the Davidic dynasty. In these circumstances the king was right in not hastening back, as a conqueror, to reascend his throne. A re-election was, in some measure, necessary. He remained for some time on the other side of Jordan, in expectation of being invited back. That invitation was given without, however, the concurrence of Judah. David, disappointed and vexed by his own tribe's apparent lukewarmness, despatched the two high priests to rouse the Judahites to take a prominent interest in his cause. It was the act of a skilful politician. Hebron having been the seat of the rebellion, it was graceful on his part to encourage their return to allegiance and duty; it was an appeal to their honor not to be the last of the tribes. But this separate message, and the preference given to them, occasioned an outburst of jealousy among the other tribes that was nearly followed by fatal consequences [see 2Sa 19:40-43].

13. And say ye to Amasa, &c.—This also was a dextrous stroke of policy. David was fully alive to the importance, for extinguishing the rebellion, of withdrawing from that cause the only leader who could keep it alive; and he, therefore, secretly intimated his intention to raise Amasa to the command of the army in the place of Joab, whose overbearing haughtiness had become intolerable. The king justly reckoned, that from natural temper as well as gratitude for the royal pardon, he would prove a more tractable servant; and David, doubtless, intended in all sincerity to fulfil this promise. But Joab managed to retain his high position (see on 2Sa 20:4-10).

14. he bowed the heart of all the men of Judah—that is, Amasa, who had been won over, used his great influence in re-attaching the whole tribe of Judah to the interest of David.

15. Judah came to Gilgal—the most convenient place where preparations could be made for bringing the king and court over the Jordan.

16-23. Shemei … a thousand men of Benjamin with him—This display of [Shemei's] followers was to show what force he could raise against or in support of the king. Expressing the deepest regret for his former outrageous conduct, he was pardoned on the spot; and although the son of Zeruiah urged the expediency of making this chief a public example, his officiousness was repulsed by David with magnanimity, and with the greater confidence that he felt himself now re-established in the kingdom (see on 1Ki 2:8).

17. Ziba, the servant of the house of Saul—He had deceived his master; and when ordered to make ready the ass for the lame prince to go and meet the king, he slipped away by himself to pay court first; so that Mephibosheth, being lame, had to remain in Jerusalem till the king's arrival.

18. ferry boat—probably rafts, which are still used on that part of the river.

20. I am come the first … of all the house of Joseph—that is, before all the rest of Israel (Ps 77:15; 80:1; 81:5; Zec 10:6).

24-30. Mephibosheth … came down to meet the king—The reception given to Mephibosheth was less creditable to David. The sincerity of that prince's grief for the misfortunes of the king cannot be doubted.

He had neither dressed his feet—not taken the bath,

nor trimmed his beard—The Hebrews cut off the hair on the upper lip (see on Le 13:45), and cheeks, but carefully cherished it on the chin from ear to ear. Besides dyeing it black or red colors, which, however, is the exception, and not the rule in the East, there are various modes of trimming it: they train it into a massy, bushy form, swelling and round; or they terminate it like a pyramid, in a sharp point. Whatever the mode, it is always trimmed with the greatest care; and they usually carry a small comb for the purpose. The neglect of this attention to his beard was an undoubted proof of the depth of Mephibosheth's grief. The king seems to have received him upbraidingly, and not to have been altogether sure either of his guilt or innocence. It is impossible to commend the cavalier treatment, any more than to approve the partial award, of David in this case. If he were too hurried and distracted by the pressure of circumstances to inquire fully into the matter, he should have postponed his decision; for if by "dividing the land" (2Sa 19:29) he meant that the former arrangement should be continued by which Mephibosheth was acknowledged the proprietor, and Ziba the farmer, it was a hardship inflicted on the owner to fix him with a tenant who had so grossly slandered him. But if by "dividing the land," they were now to share alike, the injustice of the decision was greatly increased. In any view, the generous, disinterested spirit displayed by Mephibosheth was worthy a son of the noble-hearted Jonathan.

31-40. Barzillai the Gileadite—The rank, great age, and chivalrous devotion of this Gileadite chief wins our respect. His declining to go to court, his recommendation of his son, his convoy across the Jordan, and his parting scene with the king, are interesting incidents. What mark of royal favor was bestowed on Chimham has not been recorded; but it is probable that David gave a great part of his personal patrimony in Beth-lehem to Chimham and his heirs in perpetuity (Jer 41:17).

35. the voice of singing men and singing women—Bands of professional musicians form a prominent appendage to the courts of Oriental princes.

37. buried by the grave of my father and of my mother—This is an instance of the strong affection of people in the East towards the places of sepulture appropriated to their families.

40-43. the king went on to Gilgal, … and all the people of Judah conducted the king, and also half the people of Israel—Whether from impatience to move on or from some other cause, David did not wait till all the tribes had arrived to conduct him on his return to the capital. The procession began as soon as Amasa had brought the Judahite escort, and the preference given to this tribe produced a bitter jealousy, which was nearly kindling a civil war fiercer than that which had just ended. A war of words ensued between the tribes—Israel resting their argument on their superior numbers; "they had ten parts in the king," whereas Judah had no more than one. Judah grounded their right to take the lead, on the ground of their nearer relationship to the king. This was a claim dangerous to the house of David; and it shows the seeds were already sown for that tribal dissension which, before long, led to the dismemberment of the kingdom.

CHAPTER 20

2Sa 20:1-9. Sheba Makes a Party in Israel.

1. Sheba … a Benjamite—Though nothing is known of this man, he must have been a person of considerable power and influence, before he could have raised so sudden and extensive a sedition. He belonged to the tribe of Benjamin, where the adherents of Saul's dynasty were still numerous; and perceiving the strong disgust of the other tribes with the part assumed by Judah in the restoration, his ill-designing heart resolved to turn it to the overthrow of David's authority in Israel.

every man to his tents—This proverbial expression may have had its foundation in the fact, that many of the Israelite peasantry adhered to the custom of the patriarchs who tilled land, and yet lived in tents, as Syrian peasants often do still. This was the usual watchword of national insurrection, and from the actual temper of the people, it was followed by effects beyond what he probably anticipated.

2. from Jordan even to Jerusalem—The quarrel had broken out shortly after the crossing of the Jordan, between Judah and the other tribes, who withdrew; so that Judah was left nearly alone to conduct the king to the metropolis.

3. the king took the ten women his concubines—Jewish writers say that the widowed queens of Hebrew monarchs were not allowed to marry again but were obliged to pass the rest of their lives in strict seclusion. David treated his concubines in the same manner after the outrage committed on them by Absalom. They were not divorced, for they were guiltless; but they were no longer publicly recognized as his wives; nor was their confinement to a sequestered life a very heavy doom, in a region where women have never been accustomed to go much abroad.

4. Then said the king to Amasa, Assemble me the men of Judah within three days—Amasa is now installed in the command which David had promised him. The revolt of the ten tribes, probably, hastened the public declaration of this appointment, which he hoped would be popular with them, and Amasa was ordered within three days to levy a force from Judah sufficient to put down the insurrection. The appointment was a blunder, and the king soon perceived his error. The specified time passed, but Amasa could not muster the men. Dreading the loss of time, the king gave the commission to Abishai, and not to Joab—a new affront, which, no doubt, wounded the pride of the stern and haughty old general. But he hastened with his attached soldiers to go as second to his brother, determined to take the first opportunity of wreaking his vengeance on his successful rival.

8. Amasa went before them—Having collected some forces, he by a rapid march overtook the expedition at Gibeon, and assumed the place of commander; in which capacity, he was saluted, among others, by Joab.

Joab's garment, that he had put on was girded unto him—in the fashion of travellers and soldiers.

a sword … and as he went forth it fell out—that is, out of the scabbard. According to Josephus, he let it drop on purpose as he was accosting Amasa, that stooping, as it were accidentally, to pick it up, he might salute the new general with the naked sword in his hand, without exciting any suspicion of his design.

He went forth—in a ceremonious manner to meet Amasa, now commander-in-chief, in order to seem to render to that officer, whom he considered as usurping his post, a conspicuous honor and homage.

9. took Amasa by the beard with the right hand to kiss him—This act, common with two friends on meeting when one of them returns from a journey, indicates respect as well as kindliness, and the performance of it evinced the deep hypocrisy of Joab, who thereby put Amasa off his guard. No wonder, then, that while this act of friendly gratulation after long absence occupied Amasa's attention, he did not perceive the sword that was in Joab's left hand. The action of Joab was indeed a high compliment, but neither suspicious nor unusual and to this compliment, Amasa paying attention and no doubt returning it with suitable politeness, he could little expect the fatal event that Joab's perfidy produced.

2Sa 20:10-13. Amasa Is Slain.

10. smote him … in the fifth rib—the seat of the liver and bowels, where wounds are mortal.

struck him not again—that is, despatched him at the first blow.

11-13. He that favoureth Joab, and he that is for David, let him go after Joab—It is a striking proof of Joab's unrivalled influence over the army, that with this villainous murder perpetrated before their eyes they unanimously followed him as their leader in pursuit of Sheba. A soldier conjoined his name with David's, and such a magic spell was in the word "Joab," that all the people "went on"—Amasa's men as well as the rest. The conjunction of these two names is very significant. It shows that the one could not afford to do without the other—neither Joab to rebel against David, nor David to get rid of Joab, though hating him.

2Sa 20:14, 15. Joab Pursues Sheba unto Abel.

14. he went through all the tribes of Israel unto Abel—beating up for recruits. But there the prompt marches of Joab overtook and hemmed him in by a close siege of the place.

15. Abel of Beth-maachah—a verdant place—the addition of "Maachah" betokening that it belonged to the district Maachah, which lay far up the Jordan at the foot of Lebanon.

2Sa 20:16-22. A Wise Woman Saves the City by Sheba's Head.

16. Then cried a wise woman—The appeal of this woman, who, like Deborah, was probably a judge or governess of the place, was a strong one.

18-20. They were wont to speak in old time—The translation of the Margin gives a better meaning, which is to this effect: When the people saw thee lay siege to Abel, they said, Surely he will ask if we will have peace, for the law (De 20:10) prescribes that he should offer peace to strangers, much more then to Israelitish cities; and if he do this, we shall soon bring things to an amicable agreement, for we are a peaceable people. The answer of Joab brings out the character of that ruthless veteran as a patriot at heart, who, on securing the author of this insurrection, was ready to put a stop to further bloodshed and release the peaceable inhabitants from all molestation.

2Sa 20:23-26. David's Great Officers.

23. Now Joab was over all the host of Israel—David, whatever his private wishes, found that he possessed not the power of removing Joab; so winking at the murder of Amasa, he re-established that officer in his former post of commander-in-chief. The enumeration of David's cabinet is here given to show that the government was re-established in its wonted course.

CHAPTER 21

2Sa 21:1-9. The Three Years' Famine for the Gibeonites Cease by Hanging Seven of Saul's Sons.

1. the Lord answered, It is for Saul, and for his bloody house, because he slew the Gibeonites—The sacred history has not recorded either the time or the reason of this massacre. Some think that they were sufferers in the atrocity perpetrated by Saul at Nob (1Sa 22:19), where many of them may have resided as attendants of the priests; while others suppose it more probable that the attempt was made afterwards, with a view to regain the popularity he had lost throughout the nation by that execrable outrage.

2. in his zeal to the children of Israel and Judah—Under pretense of a rigorous and faithful execution of the divine law regarding the extermination of the Canaanites, he set himself to expel or destroy those whom Joshua had been deceived into sparing. His real object seems to have been, that the possessions of the Gibeonites, being forfeited to the crown, might be divided among his own people (compare 1Sa 22:7). At all events, his proceeding against this people was in violation of a solemn oath, and involving national guilt. The famine was, in the wise and just retribution of Providence, made a national punishment, since the Hebrews either assisted in the massacre, or did not interpose to prevent it; since they neither endeavored to repair the wrong, nor expressed any horror of it; and since a general protracted chastisement might have been indispensable to inspire a proper respect and protection to the Gibeonite remnant that survived.

6. Let seven men of his sons be delivered unto us, and we will hang them up unto the Lord in Gibeah of Saul—The practice of the Hebrews, as of most Oriental nations, was to slay first, and afterwards to suspend on a gibbet, the body not being left hanging after sunset. The king could not refuse this demand of the Gibeonites, who, in making it, were only exercising their right as blood-avengers; and, although through fear and a sense of weakness they had not hitherto claimed satisfaction, yet now that David had been apprised by the oracle of the cause of the long-prevailing calamity, he felt it his duty to give the Gibeonites full satisfaction—hence their specifying the number seven, which was reckoned full and complete. And if it should seem unjust to make the descendants suffer for a crime which, in all probability, originated with Saul himself, yet his sons and grandsons might be the instruments of his cruelty, the willing and zealous executors of this bloody raid.

the king said, I will give them—David cannot be charged with doing this as an indirect way or ridding himself of rival competitors for the throne, for those delivered up were only collateral branches of Saul's family, and never set up any claim to the sovereignty. Moreover, David was only granting the request of the Gibeonites as God had bidden him do.

8. the five sons of Michal the daughter of Saul, whom she brought up for Adriel—Merab, Michal's sister, was the wife of Adriel; but Michal adopted and brought up the boys under her care.

9. they hanged them in the hill before the Lord—Deeming themselves not bound by the criminal law of Israel (De 21:22, 23), their intention was to let the bodies hang until God, propitiated by this offering, should send rain upon the land, for the want of it had occasioned the famine. It was a heathen practice to gibbet men with a view of appeasing the anger of the gods in seasons of famine, and the Gibeonites, who were a remnant of the Amorites (2Sa 21:2), though brought to the knowledge of the true God, were not, it seems, free from this superstition. God, in His providence, suffered the Gibeonites to ask and inflict so barbarous a retaliation, in order that the oppressed Gibeonites might obtain justice and some reparation of their wrongs, especially that the scandal brought on the name of the true religion by the violation of a solemn national compact might be wiped away from Israel, and that a memorable lesson should be given to respect treaties and oaths.

2Sa 21:10, 11. Rizpah's Kindness unto the Dead.

10. Rizpah … took sackcloth, and spread it for her upon the rock—She erected a tent near the spot, in which she and her servants kept watch, as the relatives of executed persons were wont to do, day and night, to scare the birds and beasts of prey away from the remains exposed on the low-standing gibbets.

2Sa 21:12-22. David Buries the Bones of Saul and Jonathan in Their Father's Sepulcher.

12. David went and took the bones of Saul and the bones of Jonathan his son, &c.—Before long, the descent of copious showers, or perhaps an order of the king, gave Rizpah the satisfaction of releasing the corpses from their ignominious exposure; and, incited by her pious example, David ordered the remains of Saul and his sons to be transferred from their obscure grave in Jabesh-gilead to an honorable interment in the family vault at Zelah or Zelzah (1Sa 10:2), now Beit-jala.

15-22. Moreover the Philistines had yet war again with Israel—Although the Philistines had completely succumbed to the army of David, yet the appearance of any gigantic champions among them revived their courage and stirred them up to renewed inroads on the Hebrew territory. Four successive contests they provoked during the latter period of David's reign, in the first of which the king ran so imminent a risk of his life that he was no longer allowed to encounter the perils of the battlefield.

CHAPTER 22

2Sa 22:1-51. David's Psalm of Thanksgiving for God's Powerful Deliverance and Manifold Blessings.

The song contained in this chapter is the same as the eighteenth Psalm, where the full commentary will be given [see on Ps 18:1, &c.]. It may be sufficient simply to remark that Jewish writers have noticed a great number of very minute variations in the language of the song as recorded here, from that embodied in the Book of Psalms—which may be accounted for by the fact that this, the first copy of the poem, was carefully revised and altered by David afterwards, when it was set to the music of the tabernacle. This inspired ode was manifestly the effusion of a mind glowing with the highest fervor of piety and gratitude, and it is full of the noblest imagery that is to be found within the range even of sacred poetry. It is David's grand tribute of thanksgiving for deliverance from his numerous and powerful enemies, and establishing him in the power and glory of the kingdom.

CHAPTER 23

2Sa 23:1-7. David Professes His Faith in God's Promises.

1. Now these be the last words of David—Various opinions are entertained as to the precise meaning of this statement, which, it is obvious, proceeded from the compiler or collector of the sacred canon. Some think that, as there is no division of chapters in the Hebrew Scriptures, this introduction was intended to show that what follows is no part of the preceding song. Others regard this as the last of the king's poetical compositions; while still others consider it the last of his utterances as an inspired writer.

raised up on high—from an obscure family and condition to a throne.

the anointed of the God of Jacob—chosen to be king by the special appointment of that God, to whom, by virtue of an ancient covenant, the people of Israel owed all their peculiar destiny and distinguished privileges.

the sweet psalmist of Israel—that is, delightful, highly esteemed.

2. The Spirit of the Lord spake by me—Nothing can more clearly show that all that is excellent in spirit, beautiful in language, or grand in prophetic imagery, which the Psalms of David contain, were owing, not to his superiority in natural talents or acquired knowledge, but to the suggestion and dictates of God's Spirit.

3. the Rock of Israel—This metaphor, which is commonly applied by the sacred writers to the Almighty, was very expressive to the minds of the Hebrew people. Their national fortresses, in which they sought security in war, were built on high and inaccessible rocks.

spake to me—either preceptively, giving the following counsels respecting the character of an upright ruler in Israel, or prophetically, concerning David and his royal dynasty, and the great Messiah, of whom many think this is a prophecy, rendering the words, "he that ruleth"—"there shall be a ruler over men."

4. as the tender grass springing out of the earth by clear shining after rain—Little patches of grass are seen rapidly springing up in Palestine after rain; and even where the ground has been long parched and bare, within a few days or hours after the enriching showers begin to fall, the face of the earth is so renewed that it is covered over with a pure fresh mantle of green.

5. Although my house be not so with God; yet he hath made with me an everlasting covenant, ordered in all things, and sure—"the light of the morning," that is, the beginning of David's kingdom, was unlike the clear brilliant dawn of an Eastern day but was overcast by many black and threatening clouds; neither he nor his family had been like the tender grass springing up from the ground and flourishing by the united influences of the sun and rain; but rather like the grass that withereth and is prematurely cut down. The meaning is: although David's house had not flourished in an uninterrupted course of worldly prosperity and greatness, according to his hopes; although great crimes and calamities had beclouded his family history; some of the most promising branches of the royal tree had been cut down in his lifetime and many of his successors should suffer in like manner for their personal sins; although many reverses and revolutions may overtake his race and his kingdom, yet it was to him a subject of the highest joy and thankfulness that God will inviolably maintain His covenant with his family, until the advent of his greatest Son, the Messiah, who was the special object of his desire, and the author of his salvation.

6. But the sons of Belial shall be all of them as thorns—that is, the wicked enemies and persecutors of this kingdom of righteousness. They resemble those prickly, thorny plants which are twisted together, whose spires point in every direction, and which are so sharp and strong that they cannot be touched or approached without danger; but hard instruments and violent means must be taken to destroy or uproot them. So God will remove or destroy all who are opposed to this kingdom.

2Sa 23:8-39. A Catalogue of His Mighty Men.

8. These be the names of the mighty men whom David had—This verse should be translated thus: He who sits in the seat of the Tachmonite (that is, of Jashobeam the Hachmonite), who was chief among the captains, the same is Adino the Eznite; he lift up his spear against eight hundred, whom he slew at one time. The text is corrupt in this passage; the number eight hundred should be three hundred [Davidson, Hermeneutics]. Under Joab he was chief or president of the council of war. The first or highest order was composed of him and his two colleagues, Eleazar and Shammah. Eleazar seems to have been left to fight the Philistines alone; and on his achieving the victory, they returned to the spoil. In like manner Shammah was left to stand alone in his glory, when the Lord, by him, wrought a great victory. It is not very easy to determine whether the exploits that are afterwards described were performed by the first or the second three.

15, 16. the well of Beth-lehem—An ancient cistern, with four or five holes in the solid rock, at about ten minutes distance to the north of the eastern corner of the hill of Beth-lehem, is pointed out by the natives as Bir-Daoud; that is, David's well. Dr. Robinson doubts the identity of the well; but others think that there are no good grounds for doing so. Certainly, considering this to be the ancient well, Beth-lehem must have once extended ten minutes further to the north, and must have lain in times of old, not as now, on the summit, but on the northern rise of the hill; for the well is by or (1Ch 11:7) at the gate. I find in the description of travellers, that the common opinion is, that David's captains had come from the southeast, in order to obtain, at the risk of their lives, the so-much-longed-for water; while it is supposed that David himself was then in the great cave that is not far to the southeast of Beth-lehem; which cave is generally held to have been that of Adullam. But (Jos 15:35) Adullam lay "in the valley"; that is, in the undulating plain at the western base of the mountains of Judea and consequently to the southwest of Beth-lehem. Be this as it may, David's men had in any case to break through the host of the Philistines, in order to reach the well; and the position of Bir-Daoud agrees well with this [Van De Velde].

19-39. the first three—The mighty men or champions in David's military staff were divided into three classes—the highest, Jashobeam, Eleazar, and Shammah; the second class, Abishai, Benaiah, and Asahel; and the third class, the thirty, of which Asahel was the chief. There are thirty-one mentioned in the list, including Asahel; and these added to the two superior orders make thirty-seven. Two of them, we know, were already dead; namely, Asahel [2Sa 3:30] and Uriah [2Sa 11:17]; and if the dead, at the drawing up of the list, amounted to seven, then we might suppose a legion of honor, consisting of the definite number thirty, where the vacancies, when they occurred, were replaced by fresh appointments.

CHAPTER 24

2Sa 24:1-9. David Numbers the People.

1-4. again the anger of the Lord was kindled against Israel, and he moved David against them to say, Go, number Israel and Judah—"Again" carries us back to the former tokens of His wrath in the three years' famine [2Sa 21:1]. God, though He cannot tempt any man (Jas 1:13), is frequently described in Scripture as doing what He merely permits to be done; and so, in this case, He permitted Satan to tempt David. Satan was the active mover, while God only withdrew His supporting grace, and the great tempter prevailed against the king. (See Ex 7:13; 1Sa 26:19; 2Sa 16:10; Ps 105:25; Isa 7:17, &c.). The order was given to Joab, who, though not generally restrained by religious scruples, did not fail to present, in strong terms (see on 1Ch 21:3), the sin and danger of this measure. He used every argument to dissuade the king from his purpose. The sacred history has not mentioned the objections which he and other distinguished officers urged against it in the council of David. But it expressly states that they were all overruled by the inflexible resolution of the king.

5. they passed over Jordan—This census was taken first in the eastern parts of the Hebrew kingdom; and it would seem that Joab was accompanied by a military force, either to aid in this troublesome work, or to overawe the people who might display reluctance or opposition.

the river of Gad—"Wady" would be a better term. It extends over a course estimated at about sixty miles, which, though in summer almost constantly dry, exhibits very evident traces of being swept over by an impetuous torrent in winter (see De 2:36).

6. the land of Tahtim-hodshi—that is, the land lately acquired; namely, that of the Hagarites conquered by Saul (1Ch 5:10). The progress was northward. Thence they crossed the country, and, proceeding along the western coast to the southern extremities of the country, they at length arrived in Jerusalem, having completed the enumeration of the whole kingdom in the space of nine months and twenty days.

9. Joab gave up the sum of the number of the people unto the king—The amount here stated, compared with 1Ch 21:5, gives a difference of three hundred thousand. The discrepancy is only apparent, and admits of an easy reconciliation; thus (see 1Ch 27:1-15), there were twelve divisions of generals, who commanded monthly, and whose duty was to keep guard on the royal person, each having a body of troops consisting of twenty-four thousand men, which, together, formed an army of two hundred eighty-eight thousand; and as a separate detachment of twelve thousand was attendant on the twelve princes of the twelve tribes mentioned in the same chapter, so both are equal to three hundred thousand. These were not reckoned in this book, because they were in the actual service of the king as a regular militia. But 1Ch 21:5 joins them to the rest, saying, "all those of Israel were one million, one hundred thousand"; whereas the author of Samuel, who reckons only the eight hundred thousand, does not say, "all those of Israel," but barely "and Israel were," &c. It must also be observed that, exclusive of the troops before mentioned, there was an army of observation on the frontiers of the Philistines' country, composed of thirty thousand men, as appears from 2Sa 6:1; which, it seems, were included in the number of five hundred thousand of the people of Judah by the author of Samuel. But the author of Chronicles, who mentions only four hundred seventy thousand, gives the number of that tribe exclusive of those thirty thousand men, because they were not all of the tribe of Judah, and therefore he does not say, "all those of Judah," as he had said, "all those of Israel," but only, "and those of Judah." Thus both accounts may be reconciled [Davidson].

2Sa 24:10-14. He, Having Three Plagues Propounded by GAD, Repents, and Chooses Three Days' Pestilence.

10-13. David's heart smote him after that he had numbered the people. And David said unto the Lord, I have sinned—The act of numbering the people was not in itself sinful; for Moses did it by the express authority of God. But David acted not only independently of such order or sanction, but from motives unworthy of the delegated king of Israel; from pride and vainglory; from self-confidence and distrust of God; and, above all, from ambitious designs of conquest, in furtherance of which he was determined to force the people into military service, and to ascertain whether he could muster an army sufficient for the magnitude of the enterprises he contemplated. It was a breach of the constitution, an infringement of the liberties of the people, and opposed to that divine policy which required that Israel should continue a separate people. His eyes were not opened to the heinousness of his sin till God had spoken unto him by His commissioned prophet.

13. Shall seven years of famine come unto thee—that is, in addition to the three that had been already, with the current year included (see on 1Ch 21:11).

14. David said, … Let us fall now into the hand of the Lord—His overwhelming sense of his sin led him to acquiesce in the punishment denounced, notwithstanding its apparent excess of severity. He proceeded on a good principle in choosing the pestilence. In pestilence he was equally exposed, as it was just and right he should be, to danger as his people, whereas, in war and famine, he possessed means of protection superior to them. Besides, he thereby showed his trust, founded on long experience, in the divine goodness.

2Sa 24:15-25. His Intercession to God; the Plague Ceases.

15. from the morning—rather that morning when Gad came [2Sa 24:18], till the end of the three days.

there died of the people … seventy thousand men—Thus was the pride of the vainglorious monarch, confiding in the number of his population, deeply humbled.

16. the Lord repented him of the evil—God is often described in Scripture as repenting when He ceased to pursue a course He had begun.

17. David … said—or, "had said,"

I have sinned … but these sheep, what have they done?—The guilt of numbering the people lay exclusively with David. But in the body politic as well as natural, when the head suffers, all the members suffer along with it; and, besides, although David's sin was the immediate cause, the great increase of national offenses at this time had (2Sa 24:1) kindled the anger of the Lord.

18. Araunah—or Ornan (1Ch 21:18), the Jebusite, one of the ancient inhabitants, who, having become a convert to the true religion, retained his house and possessions. He resided on Mount Moriah, the spot on which the temple was afterwards built (2Ch 3:1); but that mount was not then enclosed in the town.

21. to build an altar unto the Lord, that the plague may be stayed—It is evident that the plague was not stayed till after the altar was built, and the sacrifice offered, so that what is related (2Sa 24:16) was by anticipation. Previous to the offering of this sacrifice, he had seen the destroying angel as well as offered the intercessory prayer (2Sa 24:17). This was a sacrifice of expiation; and the reason why he was allowed to offer it on Mount Moriah was partly in gracious consideration to his fear of repairing to Gibeon (1Ch 21:29, 30), and partly in anticipation of the removal of the tabernacle and the erection of the temple there (2Ch 3:1).

23. All these things did Araunah, as a king, give—Indicating, as the sense is, that this man had been anciently a heathen king or chief, but was now a proselyte who still retained great property and influence in Jerusalem, and whose piety was evinced by the liberality of his offers. The words, "as a king," are taken by some to signify simply, "he gave with royal munificence."

24. Nay; … I will … buy it of thee at a price—The sum mentioned here, namely, fifty shekels of silver, equal £6 sterling, was paid for the floor, oxen and wood instruments only, whereas the large sum (1Ch 21:25) was paid afterwards for the whole hill, on which David made preparations for building the temple.

25. David offered burnt offerings and peace offerings—There seem to have been two sacrifices; the first expiatory, the second a thanksgiving for the cessation of the pestilence (see on 1Ch 21:26).