Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Hoseas bok

Veien igjennom bibelen - 1943-1977-Hosea

Trykk her for å se bibel oversikt for Hoseas bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Profeten Hosea er den første av de såkalte små profetene. Dette navnet har de fått fordi deres bøker har et lite omfang i forhold til de fire såkalte store profeter.

Hosea hører til de eldste av profetene. Han levde og virket som profet i en lang periode på over 65 år og var samtidig med Jesaja, Joel, Amos og Mika. Men hans virksomhetsområde var bare innenfor Israelsriket. Der opptrådte han som profet under kong Jeroboam den andre og fortsatte å virke til bortimot den tiden riket gikk under. En regner med at han var i virksomhet i tiden mellom 810 og 724 før Kristus.

Det var en lang tid full av lidelser og prøvelser for en trofast Herrens tjener. Israelsriket befant seg i en tilstand av oppløsning. Riktignok hadde det i det ytre en viss maktposisjon under Jeroboam, men i åndelig sammenheng stod det elendig til. Den gudsdyrkelsen som foregikk rundt gullkalven, og den åpne avgudsdyrkelsen, fortsatte med full styrke selv om folket i det ytre holdt seg til Moseloven.

Det var på samme måte som det fremdeles er den dag i dag. Også i våre dager ser man i mange sammenhenger innen den såkalte kristenheten at folk for en stor del kan holde fast ved den kristne lære og gudstjenesten, men livet viser at hos flertallet er det de mange avgudene som har plassen. Denne verdens gud stiller disse opp på en fin og tiltalende måte og gir avgudsdyrkelsen fine former, men den fører til den samme ødeleggelsen for sjelene som i det gamle Israelsriket. De kongene som fulgte etter Jeroboam den andre, var elendige, og anarkiet rådde mens det ene kongemordet avløste det andre.

Samtidig angrep assyrerne landet gang etter gang helt til assyrerkongen Salmanassar i år 722 endelig ødela Samaria og bortførte innbyggerne i tistammeriket som Israelsriket også kalles.

I møte med alt dette stod altså Hosea fram med Guds levende ord. Gud hadde gitt han en ildtunge ikke bare for å avsløre folkets avgudsdyrkelse og synd, men også for å beskrive Guds usigelige kjærlighet og trofasthet.

Dommens glød og Guds kjærlighets glød er forent på en underlig måte hos Hosea. Dette er et sterkt vitnesbyrd om hvordan Guds Ånd virket med sin kraft gjennom denne lille mannen.

Vår Gud er jo slik. Han er en fortærende ild over de gjenstridige, men en varm kjærlighets lue over dem som ydmyker seg.

Hoseas bok har to hovedavsnitt, nemlig Hos 1-3 og Hos 4-14.

Hos 1-3
beskriver en symbolsk handling som profeten ble pålagt å utføre. Den skulle på den ene siden uttrykke Israels troløshet mot Herren og hans inderlige barmhjertighet, men på den andre siden skulle den vise dommen over denne troløsheten.

I Hos 4-14
finner vi en sammenhengende rekke taler der profeten konfronterer folket med deres store synd. Det vil ikke lenger nytte å omvende seg til Gud på en ytre og hyklerisk måte nå når de merker at straffedommene er over dem. Straffen måtte gå sin gang, mens straffen omsider hadde lært dem at det var bare i Herren de hadde sin styrke, ville Gud vende sin vrede bort fra dem og lege deres frafall.

Hos 1:1-9
Kapitlet begynner med en overskrift som angir hvem profeten er og på hvilken tid han levde. Navnet Hosea har allerede i seg selv en profetisk klang. Det betyr nemlig "frelse".

For å bestemme tiden da Hosea virket, blir det nevnt fire konger i Judariket som var det riket der det lovlige kongedømmet av Davids hus hadde sin plass.

Den første av disse kongene, Ussia, regjerte i tiden 810-758. Den andre, Jotam, i tiden 758-742. Deretter kom Akas i tiden 742-727 og til sist Hiskia i tiden 727-698.

Hosea virket altså mens disse fire kongene regjerte. Hans profetiske virksomhet begynte sannsynligvis omkring år 790 før Kristus, altså kort tid før Israelsrikets endelige undergang.

Når bare Jeroboam den andre som regjerte i tiden 824-783, nevnes av alle kongene i Israel, er det sikkert fordi han var den siste kongen i Israel, og fordi Gud enda en gang tilbød han hjelp og frelse for Israels folk.

Under de følgende kongene var straffen allerede et faktum fordi folket bare hadde vist hovmot i den medgangen Gud hadde gitt dem under Jeroboam den andre. De hadde ikke latt Guds godhet og langmodighet lede seg til omvendelse.

Etter at Jeroboam den andre var død, gikk det elleve år fulle av forvirring før hans sønn Sakarja kunne bestige tronen. Han ble myrdet seks måneder senere, og slik fortsatte det med stadige opprør, kongemord og uroligheter til den assyriske kongen Salmanasser i år 722 erobret hele landet og førte de ti stammene i landflyktighet.

Vi kan forstå at arbeidet for Guds rike på de tider har vært både tungt og vanskelig. Men i mer enn seksti år var Hosea et trofast vitne for Herren. Han står i sannhet som et eksempel på utholdenhet under vanskelige forhold som det ofte er tungt for Herrens tjenere å holde fast ved.

Skal en arbeide med gjenstridige hjerter, skal en være fornøyd med å være tro i de oppgavene en har fått fra Herren uten å se de synlige fruktene. I slike situasjoner kommer ofte ønsket om å være fri fra denne tjenesten. En vil bort fra det hele og få lettere kår. Om du kjenner til slike fristelser, så tenk på Hosea som ikke forlot sin post selv om tjenesten var lang og vanskelig.

Det var i sannhet en både merkelig og tung befaling Herren gav Hosea til begynnelse på hans profetiske tjeneste. Han fikk nemlig befaling om å gifte seg med en horkvinne og få barn med henne. Ved denne handlingen skulle han på profetisk måte uttrykke Herrens stilling til dette troløse folket som drev hor med avgudene. Åndelig talt var de blitt som en hore.

Forholdet mellom Herren og menigheten blir svært ofte i den hellige Skrift beskrevet som et ekteskap. Der gjelder det troskap uten svik. Derfor sier også ordet her: "For landet driver hor og følger ikke Herren" (v. 2).

Mange har i møte med dette stedet spurt seg selv om det virkelig kunne være tilfelle at Herren ville befale sin profet å ekte en horkvinne. Mange har fortolket det slik at dette var noe som bare skulle ha funnet sted i tanken og ikke blitt omsatt i virkelig handling. Det skulle altså bare være en tenkt handling, noe som lå innenfor den profetiske virkelighets område, men som ikke ble virkeliggjort.

Men ordene her er altfor bestemte. Og noe ondt var det jo ikke når det var Gud som befalte det selv om det var en tung og meget ubehagelig oppgave. Prestene hadde forbud mot å ekte en skjøge eller en vanæret kvinne (3Mos 21:7). Men Hosea var ikke prest. Og det var ikke noe utuktig forhold han skulle inngå med kvinnen, men et lovlig ekteskap. Det skjer jo ofte i våre dager at en mann med et hederlig navn ekter en kvinne som har falt dypt, og til og med blir far for de barna hun måtte bringe med seg.

Hjertet kan riktignok krympe seg ved tanken om at denne kvinnen kunne fortsette å bryte sitt troskapsløfte også etter at hun hadde gått inn i ekteskapet. Men når vi tenker på hvordan vi som er fulle av synd, må ta oss ut i den hellige Guds øyne, skulle ikke han da ha tusen ganger større grunn til å vemmes ved oss?

Og likevel har han bøyd seg ned til denne falne slekten, og Jesus tar imot oss syndere. Det er vår lykke. Så må vi huske at denne måten å tale på, gjennom en handling, gjentar seg gang på gang i profetenes historie. Det var folket vel kjent med. Derfor gav de spesielt akt på det som kom til uttrykk gjennom profetene. Folket forstod godt at disse merkelige handlingene ikke var noe profetene fant på av seg selv, men at Herrens ord sto bak. De forstod at det var en mektig preken i slike handlinger.

Profeten Akia rev sin kappe i tolv stykker foran øynene på kong Jeroboam og gav ti av dem til han (1Kong 11:29-31). Det var en tale om at de ti stammene skulle tilfalle han.

Etter befaling fra Herren lagde Jeremias seg et åk av tre for å beskrive hvordan Judas barn skulle legges under Nebukadnesars åk. Esekiel måtte se sin hustru dø og turde bare sørge i hemmelighet, ikke åpenlyst. Det skjedde fordi han skulle bære fram et profetisk vitnesbyrd.

Slik må det også forstås her hos Hosea. Det var en tung byrde som Herren hadde pålagt han, men trøsten i dette var også at det skjedde etter Herrens vilje. Han skulle selv bli renset gjennom den, og folket skulle få et velsignet vitnesbyrd.

På samme måten som Hosea ved denne befalingen fra Herren forsøkte å dra den dypt falne opp av urenheten, slik hadde også Herren gang etter gang forsøkt å dra det urene folket opp av avgudsdyrkelsen og urenheten, men folket hadde bare lønnet han ved å fortsette i sin avgudsdyrkelse.

Hoseas ekteskap skulle ikke bare avbilde det forholdet som hadde vært mellom den langmodige Herre og det troløse folket, men de tre barna denne kvinnen fødte han, ble ved navnene Herren gav dem, vitner om den dommen som skulle komme over de ti stammene (v. 4-9).

Kvinnen som Hosea tok til ekte etter Guds befaling, het Gomer. Navnet betyr "fullendelse". Også hennes navn hadde en profetisk betydning idet det betegnet at folkets synder hadde nådd sitt mål.

Når denne Gomer også sies å være datter av Dibla'ims datter, navnet betyr "fikenkaker", har vi også et bilde på det sanselige, det som synes tiltalende for kjødet. Det peker på hvordan det vantro, lettsindige folket gikk opp i alt som appellerte til tilfredsstillelsen av det kjødelige begjæret.

Hun fødte to sønner og en datter for profeten. Navnet på den førstefødte var Jisre'el. Det er egentlig navnet på en slette og en by i nærheten av Samaria. I seg selv betyr navnet "Gud sår".

Dette barnet skulle være en levende preken om at Herren ikke hadde glemt den blodskylden som hvilte over "Jehus hus" fra den tid da Jehu myrdet Akabs slekt. Jehu hadde ganske visst handlet etter Herrens befaling da han brakte dommen over Akabs ugudelige ætt, men det sinn som Jehu hadde utført dommen med, var ikke rett for Gud. Han selv var nemlig heller ikke ren fra "Jeroboams synder", fra den ugudelige dyrkelsen av gullkalven.

Dessuten var det begått forferdelige ting i området rundt Jisre'el under Jehus styre. Nå skulle dommen over alt dette komme, og Israels hus skulle spres ut blant hedningene slik såmannen sår ut såkornet.

Når Herren sier at han vil "bryte sønder Israels bue i Jisre'els dal" (v. 5), peker uttrykket "Israels bue" på den betydelige krigsmakt Israels rike den gang roste seg over å være på Jeroboams den andres tid. De skulle knekkes som en bue. Det siste slaget mellom Assyrias konge og Israels siste konge, hadde formodentlig stått på Jisre'el-sletten der så mange slag både i gammel og nyere tid har funnet sted.

I v. 6-7 nevnes navnet på datteren sammen med den profetiske betydningen av det. Hun het "Lo-Ruhama" som betyr "den som ikke får miskunn". Dette barnet ble altså en levende profeti om at Guds nåde og barmhjertighet mot Israel foreløpig hadde tatt slutt. Nå var det ikke lenger mulig å holde straffedommene tilbake.

Likevel føyer Gud til at Judas hus fremdeles skulle være gjenstand for hans forbarmende frelse: "Men over Judas hus vil jeg miskunne meg. Jeg vil frelse dem ved Herren deres Gud. Jeg vil ikke frelse dem ved bue eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere" (v. 7).

Dette løftet til Juda fikk sin første oppfyllelse i den vidunderlige frelsen som Sankrib fra Jerusalem opplevde under Esekias. Men den peker videre mot Jesus Kristus, "løven av Juda stamme" (Åp 5:5), Frelseren som frelser ene og alene ved korsets evangelium. Hans rike er ikke av denne verden.

I v. 8-9 fortelles det om det tredje barnet. Han skulle hete "Lo-Ammi" som betyr "ikke mitt folk". Det er også et varsel om at folket skulle forkastes. "For dere er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre dere." Det er et forferdelig alvor i dette ordet.

Jeg vil ikke være deres, det er et dommens ord over de hjertene som har forkastet sin Gud. Et folk uten Gud er et folk på vei til fortapelsen. På samme måte er også et menneske uten Gud et fortapt menneske.

Om oppfyllelsen av denne profetien hører vi i 2Kong 2:17. De ti stammene er den dag i dag i hovedsak skjult og skal være det til den dag kommer da løftene i de tre følgende versene blir oppfylt.

Gå til Hos 1:10-2:1

Hos 1:10-2:1
Midt i dommens nattemørke glimter så løftets klare stjerne fram. Gud vil spre folket ut blant hedningefolkene, men som såkornet blir til en rik innhøstning ved Herrens skaperord, slik skal det også etter Guds løfter bli en rik framtid og håp for det dødsdømte Israel.

Løfteordet begynner med et "likevel". Det er et troens "likevel" som når profeten ber: "Om våre misgjerninger vitner mot oss, Herre, så vis oss likevel nåde for ditt navns skyld!" (Jer 14:7). I dette "likevel" kjemper troen seg fram mot alt det som forsøker å kvele den.

Men det er samtidig et løftets "likevel" der Guds nåde lyser fram til tross for menneskenes grenseløse gjenstridighet og vantro som synes å skulle gjøre hans frelsesplaner til intet.

"Men likevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar seg måle eller telle" (v. 10). Hvilke store, løfterike ord er ikke dette. De er dobbelt herlige spesielt når vi ser dem på bakgrunn av de mørke dommens skyer som ble framstilt i det foregående avsnittet. Herren alene skal ha æren!

Og ordet føyer til: "Og det skal skje: På det sted hvor det ble sagt til dem: Dette er ikke mitt folk! - skal det bli sagt til dem: Den levende Guds barn!" (v. 10). Stedet som nevnes, må være landet der Israels barn skulle spres som fanger og ikke mer synes å være ett folk, og slett ikke Guds folk.

Det er altså i de områdene hvor Israels barn nå oppholdt seg, det skal lyde jubelsang om at dommens tid er over. Gud skal igjen ta seg av sitt folk som han en gang forkastet. I stedet for å være treller av døde avguder, skal de igjen bli barn av den levende Gud.

I Rom 9:25 bruker Paulus dette ordet ikke bare om jødene som dette løftet først og fremst gjaldt, men også om hedningene som hadde hatt det på samme vis. De hadde også levd så lenge uten Gud, men ved Guds barmhjertighet skulle de nå få være Guds folk.

Også apostelen Peter bruker det på samme måte i 1Pet 2:10 om de hedningekristne. Og det med rette, for Guds frelse gjelder også hedningene så vel som det gamle paktsfolket.

Men i første rekke gjelder dette jødene, og som vi ser, tales det ikke bare om ti-stammeriket, "Israels barn", men også om "Judas barn" som vi ser i v. 11. Det gjelder altså alle israelitter.

Og at det er de siste tider det tenkes på her, går tydelig fram både i v. 10 der står: "som havets sand, som ikke lar seg måle eller telle", og i v. 11 der det står: "Og Judas barn og Israels barn skal fylke seg sammen og ta seg én høvding og dra opp over landet. For stor er Jisre'els dag."

Dette ordet ble bare i liten grad oppfylt da folket vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon. Og det ble heller ikke oppfylt ved Jesu komme. Det peker mot de siste tider som vi nå nærmer oss med raske skritt. Den ene høvdingen det er tale om, i hvis navn de skulle dra over landet, er Kristus Jesus. I Ef 1:10 sier Paulus at Gud skal "samle alt til ett i Kristus".

Da skal det virkelig oppfylles at "stor er Jisre'els dag". Kanskje dette ordet peker på den seieren som Barak vant over kana'anittene nettopp i Jisre'eldalen slik det fortelles i Dom 4. Men det hentydes sikkert også til betydningen av ordet Jisre'el: "Gud sår".

I denne sammenhengen er det ikke en beskrivelse av folkets adspredelse, men et uttrykk for det nye livet Gud vil gi sitt folk når han reiser det opp i de siste tider.

Ja, det vil bli en stor dag for Herrens menighet når det frelste Israel igjen får feste rot i den gamle, hellige jordbunnen, og igjen får stå på hellig grunn. Da skal det lyde med frydetoner blant Israels frelste sønner: "Ammi, mitt folk!" Da er de igjen Guds folk. Og blant Israels frelste døtre skal det lyde: "Ruhame, miskunnhet!" for nå har de fått miskunnhet hos Herren Sebaot.

Dette gledesropet vil møte det omvendte Israel først og fremst fra Israels førstegrøde, den lille flokken av jøder som i tidens løp har blitt omvendt og som Herren særlig har brukt som sitt redskap til de siste tiders store vekkelser blant deres frender etter kjødet.

Paulus ønsket han selv var forbannet bort fra Kristus om det bare kunne hjelpe hans frender etter kjødet til å bli frelst (Rom 9:3). Og alle troende israelitter som har den samme nød i hjertet for sitt eget folk, vil juble når de kommer i store skarer for å bli frelst. Men også alle frelste blant hedningefolkene vil juble over Israels omvendelse.

I vårt avsnitt oppfordrer Herren: "Si da til brødrene deres: Ammi! Og til søstrene: Ruhame!" (v. 1). Dette ropet vil virkelig bli fulgt av glede og lovprisning, særlig når vi tenker på at denne "Jisre'els dag" vil komme i en tid da Guds menighet virkelig vil trenge til oppmuntring.

Ordet her gir virkelig løfte om at det vil komme lys ved aftentid. Gud lar disse løftenes stjerner lyse fram midt i domsprofetiene for at hans folk aldri skal mangle lys, men "ha håp ved den tålmod og den trøst som skriftene gir" (Rom 15:4).

Gå til Hos 2:2-13

Hos 2:2-13
Når vi lar dette avsnittet begynne med det andre verset i kapitlet, er det fordi det første verset etter sitt innhold hører sammen med avslutningen av foregående kapitel.

Dette kapitlet faller i to avsnitt. Det første er v. 2-13 der Herren beskriver folkets synd og skyld sammen med dommen over det. Israels menighet sammenlignes med en mor og hustru som er utro mot sin mann og driver hor (v. 2-5) og derfor kommer under dommen (v. 5-13).

Det andre avsnittet er v. 14-23 som inneholder trøst over de siste tider, ja, store løfter om en salig gjenoppreisning for det falne folket.

I v. 2 sier Herren til Israels barn: "Gå i rette med deres mor. Gå i rette med henne! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann." Her tenkes det nok på folket som helhet som var utvalgt til å leve i paktsfellesskapet med Gud. Men pakten ble brutt. Israels menighet hadde vendt seg til døde avguder som om det var avgudene som hadde gitt den de gode gavene, brød, vann, ull, lin, olje og vin som det sies i v. 5.

Herren truer med å "stille henne fram som hun var da hun ble født" (v. 3). Det vil si at han igjen ville føre folket i den samme tilstand som de var i sine første dager i Egypt (se Esek 16:4-6).

Denne trusselen utvikles nærmere i v. 6-13. Herren ville sperre veien til denne forløpne horekvinnen. Hun skulle ikke nå det hun begjærte, men oppleve samme skuffelsen som alle syndere som løper etter verdens lokkemat, opplever. Da ville hun komme til å tenke på hvor godt hun hadde hatt det hos sin første og rette ektemann og si: "Jeg vil vende tilbake til min første mann. For den gang hadde jeg det bedre enn nå" (v. 7).

Dette ordet minner om det den fortapte sønnen sa da han oppdaget sin elendighet: "Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult" (Luk 15:17).

Denne erkjennelsen melder seg visst ofte hos vantro mennesker som lever på syndens vei. Vi har det i grunnen dårlig. Det var likevel bedre å være troende. Men hos så mange blir dette sukket kvalt igjen. Det blir bare med tanken og lengselen, uten at det blir skapt noen forandring.

"Hun skjønte ikke at det var jeg som gav henne kornet og mosten og oljen, og at det var jeg som gav henne sølv og gull i mengdevis - som de brukte til Ba'al," sier Herren (v. 8).

Så lenge mennesket lever i vantro, mener det at det selv skaffer seg alt det får. Eller det er lykken eller hellet, naturen eller tilfeldighetene som får æren for det og blir som nye avguder for folk.

"Men glemte meg," sier Herren" (v. 13). Det er skammelig hvordan Gud som er alle gode gavers giver, blir glemt av mange. Han får ingen takk eller ære.

Herren truer det frafalne folket til å vise dem hvem de gode gavene kommer fra ved å ta dem fra dem og la marker og vingårder bli til villniss. Det skjedde også da folket ble bortført og er slik den dag i dag.

"Jeg vil gjøre ende på all hennes glede, hennes fester, hennes nymåner og sabbater og alle hennes høytider" (v. 11). Også det frafalne folket fortsatte å feire høytidene, men forandret dem til avgudsfester og syndfulle dager.

Slikt skjer jo fremdeles innen kristenheten ved at søndagen og de store høytidsdagene mer enn andre dager blir brukt til fest og forlystelse i syndige handlinger.

Men syndens glede tar snart ende med forferdelse. Og det vil gå med de frekke og freidige synderne som det står her i v. 10 at deres skam skal bli vist fram for alle som de syndet sammen med.

Lykkelig er den som i tide gjør alvor av det som Israels falne hustru uttaler i v. 7: "Jeg vil vende tilbake til min første mann. For den gang hadde jeg det bedre enn nå." Gå til Hos 2:14-23
Hos 2:14-23
Det foregående avsnittet sluttet med disse ordene: "Men glemte meg, sier Herren." Vårt avsnitt knyttes nå til dette ved det lille ordet "derfor". Uvilkårlig venter en et dommens ord, men det kommer ikke noe slikt domsord.

Det er en vidunderlig og grenseløs nåde at det i stedet for dom kommer et kjærlig og nådefullt ord: "Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne" (v. 14).

Det er en underlig sammenheng mellom den vantro sjels elendighet og troløshet og Guds nådes rikdom! Den rykende veken som synes å oppfordre til at en slukker den, er for Herren bare en sterkere grunn til å gjøre alt som kan gjøres for å få tent den igjen.

Riktignok må det tukt til, og det har da også Herren forkynt for den troløse kvinnen. Men gjennom tuktens mørke skyer skinner likevel en stråle av nådens sol fram.

Allerede i det foregående avsnittet så vi ordet om at Herren ville sperre veien for den forfløyne horkvinnen med bommer av trengsler slik at hun ikke kunne nå det hun traktet etter (v. 6). I virkeligheten er det nåde fra Herren at han legger hindringer i veien for synderen som er i ferd ved å gå under i syndens hvirvelstrømmer, og lar han smake syndens bitterhet.

I v. 14 lover Herren hvordan han vil lokke den som har løpt bort, ut i ørkenen. Der vil han "tale vennlig til henne".

Det forutsies altså en ørkentid for Israel, en ørkentid lengre og hardere enn de førti årene i Sinai-ørkenen. Det er denne ørkentiden Israel fremdeles lever i. Det er en renselse, men Herrens kjærlighet står bak prøvelsene.

Slik handler også Herren med den enkelte sjel han forsøker å frelse. Han tar den avsides, tar fra den mange av de tingene som vil binde den. Og når så det harde hjertet står alene i ørkenen, da lyder Herrens stemme, den stemmen som i det ytre kan oppleves som stillheten, men som taler med en veldig røst i hjertets innerste.

Om dette lykkes slik Herren vil, fører han sjelen fra ørkenen inn i vingården (v. 15).

Slik vil Herren også gjøre det med Israel når oppreisningens time slår. Han vil føre sitt folk opp fra ørkenen og inn i frelsens deilige vingårder.

Når det står at Herren vil "gjøre Akors dal til en håpets dør" for sin ungdomshustru som han har vunnet tilbake, ligger det mye i dette. Akors dal som lå nær Jeriko, ved inngangen til Kana'an, var nettopp den dalen der Akan ble stenet i gammel tid fordi han hadde brakt bannlyst gods inn blant Israels folk (Jos 7).

Den dalen vitner om at synden må ha sin dom, men den vitner også om at der synden er dømt, kommer nåden igjen til syne. Derfor ble Akors dal ikke bare et minne om syndens bitterhet, men også et tegn på nådens frambrudd. Den ble som det står her, "en håpets dør". Gjennom Akors dal hvor synden får sin dom, må hver sjel gå for å vinne et levende håp.

Vi vet at i de siste tider vil Israel felle dommen over seg selv. "De skal skue opp til meg som de har gjennomstunget," sier Herren, "og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn" (Sak 12:10).

Men gjennom denne sorgen over synden skal Israels folk finne tilbake til den første kjærligheten. "Hun skal takke der, som i sin ugdoms dager, som den dag hun drog opp fra Egypt" (v. 15).

Da skal Israel bli en trofast brud for Herren. Da skal de ikke lenger blande ekte gudsfrykt med avgudsdyrkelse slik de gjorde da de var troløse. Da skal de ikke lenger dyrke både Gud og Ba'al og mene at de kan tilbe Gud i avgudenes skikkelse (v. 16-17). Slik er det jo vantro mennesker driver den dag i dag. De sier at de dyrker Gud på sin måte selv om den levende Gud er satt til side for alle andre verdens ting.

I v. 18 hører vi hvordan Herren også vil la de ytre kårene svare til de indre. Landet der det gjenreiste Israel skal bo, skal bli et fredens land, og freden skal også gjennomtrenge naturen. Ingen ville dyr og ingen kriger skal gjøre skade i landet. Herren vil la sitt folk "bo i trygghet" etter den lange ørkenvandringen.

Det samme bildet av den nye herligheten som skal kjennetegne det landet det gjenopprettede Israel skal bo i, finner vi omtalt mange steder hos Herrens profeter. Vi vil bare minne om Esek 36:35 der det står at landet igjen skal bli som en Edens hage. Se også hele den vidunderlige beskrivelsen i Jes 65.

Den dype grunnvollen for denne nye tilværelsen er den nye ektepakten med Israel: "Jeg vil trolove meg med deg for evig tid," sier Herren (v. 19).

Uttrykket som er brukt for "trolove" peker på en helt ny ektepakt. Det er den samme som blir sluttet med en ubesmittet kvinne. Dette viser at alt det gamle skal være glemt og slettet ut for evig. Herren vil ta imot Israel ikke slik en bortløpt, fraskilt hustru kan bli tatt til nåde igjen, men som om Israel aldri hadde syndet.

Ordet her minner om det som står i Mika 7:19: "Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp."

Tre ganger gjentar Herren dette: "Jeg vil trolove meg med deg" (v. 19-20). Det er fra Herren fornyelsen av pakten skjer. Men hver gang føyes det til noe som likesom peker på de tre personene i treenigheten og deres spesielle virksomhet for at denne evige ektepakten kan stå fast.

Det første er: "Jeg vil trolove meg med deg for evig tid." Dette peker på Guds evige kjærlighets vilje og rådsslutning som mørkets krefter nok kan stå imot for en tid, men aldri tilintetgjøre.

Det andre er: "Jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet." Dette peker på vår Frelsers, Gud sønns forløsningsverk for oss. Med det gir han oss rettferdigheten som han har skaffet ved sin stedfortredende lidelse. Ved den har han lagt grunnvollen for at Guds nåde kan gi oss syndenes forlatelse. Her har alle rett til å stå, og loven har ikke lenger noen krav å reise overfor synderen fordi Frelseren har oppfylt loven.

Gud kan vise sin nåde uten at hans hellighet krenkes, for Kristus har betalt for alle synder én gang for alle. Og syndens skyld skal ikke betales to ganger. For Kristi skyld strømmer Guds miskunnhet og barmhjertighet ned over oss.

Det tredje er: "Og jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren." Dette peker på Den Hellige Ånds nådevirkning som vekker opp det trofaste sinnelaget der hvor det før bare var troløshet. Han tenner lyset i det mørke hjertet så det kan "kjenne Herren", ja, kjenne Herren i dypeste forstand som sin himmelske brudgom og ektemann.

I v. 21-22 ser vi hvor herlig også naturens krefter skal vise sin velsignelse i en fin samklang over det hellige lands lykkelige tilstand.

Herren i det høye vil "bønnhøre himmelen", så den igjen gir forfriskende regn og dugg og på den måten igjen "bønnhøre jorden". Denne skal igjen "bønnhøre kornet og mosten og oljen", "og de skal bønnhøre Jisre'el".

Dette er et underlig ord som viser hvordan jordens grøde er avhengig av jorden og himmelen og derved av Herren som står over det hele. Alt skal tjene til det beste for Guds folk i en salig samklang.

Når Israels barn her i v. 22 kalles "Jisre'el", står det i sammenheng med Hos 1:11. Det er her ikke betydning av forbannelse, men tvert imot av velsignelse. Navnet betyr jo "Herren sår". Mens det i Hos 1:4 betød at Herren ville spre ut folket blant fremmede folkeslag, altså en straffedom, betyr det her at Herren vil så sitt folk i det hellige landet som en velsignet sæd (v. 23). Det blir derfor en profeti om at Guds gjenreiste Israel skal bli en sæd til velsignet frukt for hele jorden.

Også for Hoseas to andre barn er nå straffenavnene blitt til nådenavn. Det "lo" som stod foran dem, og som betyr ikke, er nå tatt bort (se Hos 2:1). "Ikke-barmhjertighet" skal nå være gjenstand for Guds store barmhjertighet. Og "ikke-mitt folk" skal nå høre det nådefulle ordet fra Herren selv: "Du er mitt folk."

Og det gjenreiste folket skal da bøye seg i ydmyk takknemlighet, skamfull under Guds vidunderlige nåde, og svare som Tomas gjorde: "Min Gud!" (v. 23). Da har det fortapte barnet igjen funnet plassen ved Faderhjertet. Bruden som forvillet seg, har igjen funnet sin rette ektemann.

Gå til Hos 3:1-5
Hos 3:1-5
I det foregående var vi likesom oppe på forklarelsens berg. Ordet ble forklart for oss om hvordan den salige tilstanden skal bli når Israel i de siste tider blir oppreist ved Herrens nåde. Men i forhold til dette framtidslyset blir datidens mørke virkelighet enda mørkere.

Ved å ekte den falne kvinnen hadde profeten betegnet Herrens langmodighet mot det troløse folket. Han skulle også på en annen måte bli et profetisk tegn i dette ekteskapelige forholdet. Det synes nemlig som om den løsaktige kvinnen Hosea hadde ektet, vendte tilbake til sitt tidligere liv til tross for den oppreisningen hun hadde fått ved Hosea. Dermed ble det også ekteskapsbrudd.

Og nå får profeten befaling om ikke å trekke seg tilbake fra denne kvinnen, men fortsatt vise henne kjærlighet. Herren befaler han nemlig: "Gå igjen bort og elsk en kvinne som er elsket av sin venn og likevel driver hor" (v. 1).

Noen har forstått dette slik at det her er tale om en annen kvinne enn denne Gomer som er nevnt i Hos 1. Men en kvinne som er en annens ektefelle og ikke utro mot profeten selv, var ikke egnet til å framstille Israels forhold til Gud. Profeten står jo her i Guds sted, og det er ingen annen enn Herren Israel har vært utro imot. Derfor må denne kvinnen som omtales her, være Gomer selv om det står "en kvinne" og ikke kvinnen i bestemt form.

Men dermed ligger det en dyp profetisk sannhet i dette bildet. Kvinnen som til og med hadde forlatt sin trofaste ektemann og igjen vendt seg til horelivet, blir da et bilde på det andre dype fallet i Israels folks historie. Det er også det største, nemlig at Israels folk forkastet Messias som Gud sendte til dem.

Den første skjøgetilstanden som beskrives i Hos 1, er et bilde på folkets utroskap i tiden før det assyriske og babylonske fangenskapet. Men det andre fallet etter at folket på nytt hadde erfart Guds trofaste kjærlighet som er uttrykt ved profetens ekteskap med skjøgen, førte da den straffen med seg som beskrives i v. 3, 4. Det skal bli som en ørkentid, "for i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder" (v. 4).

Konge, offer og den prektige livkjortelen, drakten til ypperstepresten med urim og tummim (se 2Mos 28) betegner tre institusjoner i Israel, nemlig kongedømmet, prestedømmet og den hellige offertjenesten. Gjennom disse kom Gud nær og hadde fellesskap med folket.

Billedstøtter og husguder peker på de vilkårlige midlene som Israels barn i vantro hadde satt i stedet for de lovlige institusjonene eller som de blandet sammen med dyrkelsen av Gud idet de forsøkte å tjene to herrer. Billedstøtter betegner her avgudsstøttene som Israels barn hadde reist og som de tilba.

Det er denne ørkentiden Israel gjennomlever nå nettopp fordi de kom til å ligne på denne kvinnen som det blir sagt så vemodig om: "En kvinne som er elsket av sin venn og likevel driver hor."

Disse ordene passer også på hvert eneste døpte menneske som lever i vantro. Det er egentlig en forferdelig forbrytelse, du vantro sjel, begår når du har brutt ut av din dåpspakt med Herren og driver hor med verden. Du har gitt ditt hjerte til verden selv om Gud elsker deg med en slik kjærlighet at han ble en venn så trofast at han gav livet sitt for deg.

Ved siden av dommen som felles over den skammelige hustruen, er dette kapitlet likevel fylt av vidunderlige nådeløfter. Profeten skulle likevel elske henne og oppsøke henne til tross for hennes nye, dype fall.

Dette er et uttrykk for Guds usigelige langmodighet som viser seg ved at han ikke har sluppet Israels folk som det står her: "- likesom Herren elsker Israels barn, men de vender seg til andre guder og elsker rosinkaker" (v. 1). Rosinkaker ble brukt i Ba'alsdyrkelsen og er et eksempel på noen av de lekkerbiskner som ble brukt ved siden av all annen nytelse som gjorde avgudsdyrkelsen så forlokkende for den kjødelige vellysten.

I v. 2-3 blir det beskrevet hvordan profeten oppsøkte den falne kvinnen som hadde fått merke syndens bitre følger og satt i sin nød. "Da kjøpte jeg meg en slik kvinne," sier han, "for femten sekel sølv og en homer bygg og en letek bygg."

Femten sekel sølv er omkring tretti kroner og byggmålet er omkring tre tønner bygg. En homer er nemlig det dobbelte av en letek, og da en homer er ti efa, blir det hele femten efa. Da en efa er litt over en og en halv skjeppe, blir det hele omkring tre tønner. Samlet beløp blir omkring tretti sekel sølv (ca. 60 kroner). Dette er den vanlige prisen i løsepenger når en trell eller trellkvinne skulle kjøpes fri slik det står i 2Mos 21:32: "Dersom oksen stanger en trell eller en trellkvinne, da skal eieren gi tretti sekel sølv til deres Herre."

At profeten slik skal kjøpe henne, skal vel uttrykke det jordbundne sinn hos det falne folket. Den troløse kvinnen lot seg ikke binde av kjærlighet, men av materielle hensyn, av penger og korn.

Det finnes mange også innenfor den såkalte kristenheten som dessverre har det samme sinn. De bruker kirken og dens tjeneste bare som en inntektskilde. Som en gammel stakkars prest sa en gang: "Jeg sitter her i embetet bare for å samle noen penger."

At profeten skulle knytte denne kvinnen til seg, blir et uttrykk for at Herren likevel ikke ville slippe det troløse folket. Men den barmhjertigheten Herren viste, er ikke det samme som å se gjennom fingrene med synden. Nei, det er en alvorlig tukt som gjør denne barmhjertigheten til en hellig barmhjertighet. Kvinnen skulle føre en innelukket tilværelse: "I mange dager skal du sitte alene her hos meg. Du skal ikke få drive hor. Du skal ikke ha med noen mann å gjøre. På samme vis skal jeg bære meg ad mot deg" (v. 3).

Hun skulle altså bare sitte og vente avskåret fra sitt tidligere liv i hor samtidig som hun også var adskilt fra sin ektemann.

Dermed blir den tilstanden betegnet som jødene befinner seg i nå etter det nye, forferdelige fallet ved forkastelsen av Messias. De dyrker ikke lenger sine gamle avguder (billedstøtter og husguder). Kongen og offertjenesten i tempelet med yppersteprestembetet har de heller ikke lenger. De bare sitter og venter og venter på at det liksom skal skje noe med dem. Med rette er det blitt sagt at som skygger vandrer Israel gjennom historien etter at de hadde forkastet Messias som et bevis på sannheten i profetiene.

Som denne kvinnen likevel fikk sitt midlertidige opphold fra løsepengene, slik har også Herren holdt dette underlige folket oppe.

Men en gang skal ventetiden være forbi. En gang skal skjøgesinnet være utbrent fra den troløse hustruens hjerte, og da vil hun komme med en ydmyk bekjennelse. Det vil skje med bevende hjerte i visshet om sin uverdighet, men det vil være ærlig.

Og da vil det bli oppfylt som ble sagt av Herren i Hos 2:19: "Jeg vil trolove meg med deg for evig tid." Her i v. 5 står det så fint: "Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager."

Her har vi et klart og utvetydig vitnesbyrd om at det skal skje en stor vekkelse og omvendelse blant jødene i de siste dager. David er her uttrykk for Davidssønnen, Messias, Jesus.

Det er underlig at jødene ikke selv kan erkjenne den tilstand som er beskrevet her i v. 4. En skulle synes at det måtte være klart for dem, for de sitter jo igjen slik det fortelles her, uten noe av alt det som hører med til den rette jødedom, til den gamle pakts gudsdyrkelse.

Her i dette kapitlet tales det selvfølgelig ikke bare om tistammeriket, men om alle Israels barn. De "mange dager" peker ikke bare på den assyriske og babylonske landflyktigheten, men på de mange århundrene Israel har sittet etter Kristi død. På samme måte peker også uttrykket "de siste dager" i v. 5 på at dette gjelder hele folket.

Hos 3 hos Hosea inneholder en av de tydeligste og klareste profetiene om hele jødefolkets stilling som finnes. Summen av det hele blir da: "For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall" (Rom 11:29).

Gå til Hos 4:1-19
Hos 4:1-19
Mens Israels åndelige utroskap i de første kapitlene ble framstilt ved det ekteskapet som profeten måtte inngå etter Herrens ordre, bruker nå profeten klare ord når han i denne andre delen (Hos 4-14) refser folket. Og mens forkynnelsen av frelse hadde en stor plass i den første delen, er det stort sett bare domsforkynnelse i denne siste delen.

Profeten refser alle forhold der fordervelsen hadde grepet både folket og dets ledere. Og han peker på at hovedskylden som er utgangspunktet for all fordervelsen, er den forakten som blir vist overfor Guds ord. Fra denne kom hele syndelivet med alle dets laster. Vantro er mor til all synd.

Vi ser hvilke kraftige prekener profetene i gamle dager holdt for folket. De la så visst ikke fingrene i mellom når det gjaldt å forkynne sannheten. Profeten begynner med å vitne for Israels barn at Herren hadde "sak med dem". Det vil si Herren hadde en rettssak gående med dem på grunn av deres paktsbrudd.

Profeten utdyper dette paktsbruddet idet han sier: "- fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet." Altså alt som var av Gud, var som dødt og borte, mens det var nok av djevelens vesen: "De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord" (v. 1-2). Dette var sannheten sagt like i ansiktet på dem.

De fleste av levittene hadde trukket seg tilbake til Juda rike mens Israel som var grepet av avgudsdyrkelse, var fullt av falske profeter og avgudsprester.

Profeten peker på at tørken med den påfølgende hungersnøden hadde lagt seg over landet som en straff fra Gud (v. 3). Men folket ville ikke på noen måte ta imot noen form for tukt eller irettesettelse. Det ble ikke tålt. Nei, frekkheten var så stor at de ikke lenger var redde for å forgripe seg på prestene når de prøvde å konfrontere dem med syndene deres. "For mitt folk er lik dem som tretter med en prest," sier Herren (v. 4).

I 5Mos 17:12 står det skrevet slik: "Men den mann som er så overmodig at han ikke hører på presten, som står der for å tjene Herren din Gud, den mannen skal dø."

Og til alle tider vil det være et tegn på dypt forfall at folk flest frekt taler imot vitnesbyrdet som gudfryktige og sanne forkynnere bærer fram enten det er prester eller lekfolk. Dette sinn som drister seg til å "trette med prester", merkes også godt i våre dager.

Men igjen forkynner profeten dom over dette folket. Den ene etter den andre av dem skulle gå til grunne, den ene "om dagen" og den andre "om natten". "Profeten" som omtales i v. 6, må være den falske profeten, og "din mor" er et uttrykk for hele Israels menighet.

Fordi folket hadde "forkastet kunnskapen", foraktet og glemt "Guds lov", så ville også Herren forkaste og glemme dem. Og folket skulle miste den høye verdigheten som det var kalt til, nemlig å være et folk av prester, en Guds prest blant hedningene. "Du skal ikke tjene meg som prest," sier Herren i v. 6. Dermed avsetter han folket fra deres høye kall.

Og Guds velsignelse som hadde kommet til uttrykk i at de hadde blitt mange, et stort folk etter sin stamfar Abraham, hadde bare gjort dem stolte og overmodige. Men derfor ville også Herren skifte om deres ære til skam (v. 7).

I v. 8, 9 ser vi hvordan også prestestanden var grepet av verdslighet. Her tenkes det selvfølgelig på de prestene som hadde hatt så romslig samvittighet at de mente de kunne gjøre tjeneste ved den kalvedyrkelsen kong Jeroboam hadde fått i stand i Betel mot syd og i Dan mot nord.

Disse vantro prestene som snudde kappen etter folkets vilje og ikke etter Guds, fråtset i syndofrene som ble brakt, og de "lengter" likefram etter at folket skulle synde mye, for da ville det bli flere syndoffer.

Etter loven skulle prestene spise av kjøttet som ble brakt som syndoffer (3Mos 6:19, 22). Men dette var en hellig handling der presten ved en billedlig handling tok den synden som skulle sones ved offeret, på seg.

Det var altså en embetshandling i den gamle pakts gudstjeneste. Men for de vantro prestene ble det bare en anledning til et solid og behagelig måltid. "Derfor skal det gå med presten som med folket," sier Herren, "Jeg vil gjengjelde ham for hans ferd og gi ham gjengjeld for hans gjerninger" (v. 9).

I v. 10-12 peker han både på prestene og på folket i sin alminnelighet. Det viser oss den dyriske tankegangen som bare traktet etter den legemlige tilfredsstillelsen. Men forbannelsen skulle være over dem.

Ved den tøylesløse utukten, som kunne sammenlignes med en dyrisk "fri kjærlighet", ville de gjøre folket tallrikt og skaffe seg mye avkom. Men de skulle ikke lykkes ved det. Frukten av deres hor og løsslupne liv skulle føre til at de ble tåpelige og gale. "Hor og vin og most tar forstanden bort" (v. 11).

Dette er en sannhet som viser seg også i våre dager. Også i vårt folk er drukkenskapens og utuktens avguder to fryktelige kreftskader.

Fordi de hadde "holdt opp å akte på Herren", ville utroskapens onde ånd få makt over dem, frafallets ånd og den djevelske trass, "så de driver hor og går bort fra sin Gud" (v. 12).

Men til avgudene ofret de av alle krefter (v. 13-14). Under de grønne trærne drev kvinnene skammelig utukt til ære for avgudene, og Herren "vil ikke hjemsøke deres døtre for deres hor", men la dem løpe linen ut på deres urene, utuktige veier. De skulle tidsnok få merke de bitre følgene av sine synder når dommens time kom for folket. Voksende usedelighet og skamløshet i forholdet mellom mann og kvinne er alltid et tegn på at et folk nærmer seg undergangen.

Når det i v. 12 står: "Mitt folk spør sitt trestykke til råds, og dets kjepp gir det svar", er dette et uttrykk for folkets uforstandige oppførsel. Det folket som hadde fått betrodd lyset fra den levende Gud, nedverdiget seg til den hedenske uforstanden å spørre en død trestokk til råds.

At kjeppen skulle gi svar, hentyder til en hedensk form for spådom der en brukte to kjepper. En tok to kjepper i hånda og kastet dem på lykke og fromme. Og ettersom kjeppene falt til høyre eller til venstre, foran eller bak, tok en det som et gunstig eller ugunstig tegn. De hedenske tegntyderne brukte noen ganger også piler som vi hører i Esek 21:21.

Folket ble mer og mer grepet av denne dårskapen fordi de hadde vendt ryggen til Herren. Slik er det bare. Slipper en Herrens hånd, da tar Satan makten og river sjelen med seg ned i avgrunnen i stadig villere fart. Vantroen smir sin egen lenke.

Etter at profeten slik først hadde kunngjort med klare ord hva Israels synd var og følgen av den (v. 1-14), vender han seg nå mot Judas folk med en advarsel om at de ikke måtte skikke seg likt med Israel (v. 15-19).

Han advarer Judas folk mot å dra til Gilgal som var ett av de stedene hvor de særlig holdt på med sin avgudsdyrkelse. De skulle heller ikke dra til Bet-Aven. Her gir Herren Betel et navn som viser hva denne byen hadde blitt på grunn av avgudsdyrkelsen der. Bet-Aven betyr "syndens hus" mens Betel betyr "Guds hus".

I Betel hadde jo Jakob sett himmelstigen (1Mos 28), men Jeroboam den første hadde begynt å dyrke Gud under skikkelse av en kalv. Dette hadde utviklet seg til fullstendig avgudsdyrkelse slik at stedet hadde blitt til "syndens hus" i stedet for "Guds hus".

Og profeten advarer dem mot å sverge: "Så sant Herren lever." Israel var nemlig blitt et folk som levde i avgudsdyrkelse og hykleri på en slik måte at samtidig som de levde i åpenlys synd, kunne de med munnen kalle Herren til vitne.

I v. 16-18 blir det beskrevet hvordan Israel som her kalles Efra'im etter den betydeligste av de ti stammene, hadde blitt som "en ustyrlig ku". Dette er et uttrykk for at Israel ikke ville la seg styre av Herren. De ville bare la seg binde til sine avgudsbilder. Drikk og hor som var forbundet med avgudsdyrkelsen, var noe som deres hjerter elsket. "Høyt har de elsket det som skammelig er," sier Herren.

Det er et fryktelig ord som blir uttalt fra Herren over Efra'im: "La ham fare!" (v. 17). Efra'im skulle få sin vilje. Det skulle få gresse som et lam på frodige sletter der det skulle få lov til å tumle seg etter sitt hjertes lyst, men det skulle også få erfare ulvens herjinger.

Den som ikke vil la seg binde av Gud med troens bånd, skal finne en frihet som han til sist vil grue for.

Snart ville Herren sende fordervelsens stormvær over dem. Det skulle gripe dem med "sine vinger" og slynge dem bort. "Og de skal bli til skamme med sine offer," sier profeten. Det gjelder enten han tenker på de ofrene de brakte til de døde avgudene som ikke kunne frelse, eller på de ofrene de i sitt hykleri utgav for å være offer til Herren himmelens Gud. Offer gitt med et hyklersk sinn, Kains-offer, er for Gud ikke noe bedre enn avgudsoffer.

Denne advarselen til Juda har i sannhet budskap til enhver menneskesjel til alle tider. "Skikk dere ikke lik denne verden" (Rom 12:2), den verden som ligger i det onde, er en formaning som roper til oss gjennom disse versene. De gjenstridige som ikke vil omvende seg, vil nå som da blåse bort som agner for dommens vind (Sal 1:4).

Herren hjelpe deg, min leser, som han trenger å hjelpe meg, til å ha troens feste hos den levende Gud. Må vi være bundet fast til han som er den sikre tilflukt og vern mot alle stormvær.

Kom i hu at den sanne friheten består i å være bundet til Herren i troens lydighet. Den falske friheten som vil fare vidt omkring med verden utenfor Guds hellige ords område, som vil gjøre "som de andre gjør" eller "følge sitt eget hode", blir til slutt en forferdelig trelldom.

Hvor forferdelig vil det ikke bli å bli hvirvlet av sted av villfarelsens onde ånder og så en gang oppleve at en er alene "på vide marker" når dommens stormvær bryter løs over sjelen.

Av et brennende hjerte formante den gamle profeten så inntrengende Judas barn til ikke å gå med der som Israels barn hadde feiret sine fristende avgudsfester med lettsindighet og tøylesløshet.

Slik må det også lyde fra alle Herrens sanne vitner den dag i dag: "Gå ikke med verdens barn i deres gudløshet, men fly til din Gud. La bare verden spotte deg og kalle det pietist og hengehode! Du har valgt den gode del, du som lot deg binde fast og tett til Herren i ydmyk lydighet." Gå til Hos 5:1-15
Hos 5:1-15
Dette andre leddet av straffetalen begynner igjen med utropet: "Hør dette." Og det er rettet særlig mot folkets ledere, prestene og kongehuset. Men det er også rettet mot Israels hus som helhet.

Med vanlig bestemthet peker profeten først på Israels skyld og misgjerninger (v. 1-5). Deretter beskriver han i skarpe ordelag den kommende straffedommen. Fiendehærer skulle bryte inn og legge landet øde. Både Israel og Juda skulle forgjeves forsøke å redde seg selv. Men først når folket erkjente sin skyld, ville Herren vise sin nåde og forbarme seg over dem (v. 6-15).

Prestene og kongehuset hadde et særlig ansvar fordi Gud hadde satt dem til å vokte Israel. Men i stedet hadde de blitt "en snare" på Mispa og "et utspent nett på Tabor" (v. 1).

Den forførelsen som de store hadde ført over landet, sammenlignes med fuglefangerens snare og nett. Mispa og Tabor nevnes vel her fordi de var kjente steder for fangst av fugler som foregikk i disse traktene.

Bildet uttrykker ikke bare det faktum at forførerne var like dyktige som fuglefangerne til å fange sjeler, men det uttrykker også at Israels land lignet Mispa og Tabor på den måten at sjelene lett og villig lot seg fange som fuglene på de nevnte stedene.

Hvilket kongehus det tenkes på, kan vi vel neppe si helt sikkert, men ifølge ordet i v. 13 der det tales om at vedkommende konge sendte bud til Assyria om hjelp, synes det å være kong Menahem det tenkes på her. Han etterfulgte sønn til Jeroboam den andre.

Herren gjør det klart for "dere opprørere" at han visste om deres synd. Ingen ting var skjult for han, og hans tuktende hånd var allerede rakt ut mot dem (v. 2-3).

Det er underlig med vantro mennesker at de nesten betrakter Gud som både blind og døv. Det er som om han skulle være død. De mener visst at han gir dem lov til å gjøre akkurat hva de vil. De bruker Guds langmodighet som en sovepute.

Det er et meget alvorlig ord som uttales i v. 4: "Deres gjerninger hindrer dem fra å vende om til sin Gud." Syndens tjenere kan bli så bundet av sine egne synder at det blir umulig for dem å omvende seg.

"Utuktens ånd", den onde ånd som leder til frafall, tar fullstendig makten i deres hjerter. Et uomvendt menneske er lenkebundet, og det er bare en utvei, nemlig å erkjenne sin elendige tilstand og i ydmykhet rope til Herren.

Men den veien ville verken Juda eller Israel gå. "Israels stolthet skal vitne mot han," sier Herren (v. 5).

De var villige til å søke Herren på ytre vis ved å bringe noen krøtter til offer når angsten kom over dem. Men hva hjalp vel de når det bare var Kains-offer. De skulle ikke "finne ham. Han har dratt bort fra dem" (v. 6).

Herren lar seg bare finne av dem som bringer en sønderknust ånd og et sønderknust hjerte fram til han som offer.

I v. 7 står det: "De har båret seg troløst ad mot Herren, for de har født uekte barn." Dette betyr ikke at det fødes mange uekte barn i landet på grunn av den omfattende usedeligheten som fulgte avgudsdyrkelsen. Men uttrykket "uekte barn" peker spesielt på at barna ble oppdratt i avgudsdyrkelse som om de tilhørte avgudene og ikke den levende Gud.

Når det videre i v. 7 står "nå skal nymånen fortære både dem og alt det de eier", så peker sikkert det på de synder som var knyttet til de handlingene som hørte til på nymånefestene.

Ifølge 4Mos 28:11-15 skulle det bringes spesielle offer til Herren på den første dag i hver måned. Men på samme måten som søndagen i våre dager er gjort til en syndens dag av verdens barn, var den første dagen i måneden blitt en slik syndedag. Sannsynligvis ble det nok ofret til Herren, men ved siden av det, ble det brakt offer til avgudene, og det ble holdt avgudsfester med alle slags fornøyelser.

På den måten ble folket stilt til ansvar for disse nymånedagene, og synden ble stor. Derfor er dette sikkert meningen med uttrykket: "Nå skal nymånen fortære både dem og alt det de eier."

At dommen skulle komme ved fiendtlige hærer blir klart gjennom v. 8, 9. De byene som nevnes i v. 8 lå i området til Benjamins stamme, men ved delingen av riket kom de til å høre sammen med tistammeriket. Bet-El (Guds hus) blir av Hosea fremdeles kalt Bet-Aven (syndens hus).

Ved nymånefesten i den sjuende måned pleide en å blåse i trompet og basun for å uttrykke glede. Men Hosea forkynte en annen basunklang, nemlig de fiendtlige hærenes basuner. Når det ble ropt: "Fienden er bak deg, Benjamin!" da ville Efra'im som lå lenger mot nord, allerede være ødelagt. Men da ville også Jerusalem ha grunn til å skjelve, for avstanden var kort fra disse byene i Benjamins landområde til Jerusalem.

I v. 10 blir synden som Judas fyrste hadde gjort, beskrevet som "dem som flytter grensesteiner". Det tenkes vel neppe på dem som har flyttet ytre grensemerker. Brudd på eiendomsretten hadde sikkert funnet sted i de onde og lovløse tidene som hadde vært. Slike overgrep hadde sikkert skjedd overfor de fattige. Men her menes det nok spesielt en enda større synd som øvrigheten kan begå, nemlig å tillate det som Gud i sitt ord har forbudt. På denne måten hadde de rokket ved de hellige grensesteinene.

Men grensesteiner blir også flyttet når vantro prester og lærere forkynner en salighet som ikke stemmer overens med Skriftens Ord Det vil si når de taler slik at verdslighet og ugudelighet blir tatt med inn på himmelveien, og det ikke er nødvendig med noen omvendelse.

Herrens vei blir jo ikke bredere for det. Guds grensesteiner blir stående, men mennesker blir bedratt når det blir pekt på falske grensesteiner.

Legg merke til at det blir omtalt som en stor forbrytelse når ikke skillet settes der Gud har satt det. "Over dem vil jeg utøse min harme som vann," sier Herren.

Efra'ims synd, det vil si tistammerikets synd, sammenfattes i dette: "Han fant for godt å følge menneskers bud" (v. 11). Det er dyrkelsen av gullkalven som israelsfolket drev med, det tenkes på her. Det var en dyrkelse som mennesker hadde funnet på. Og den nevnes som hovedkilden til deres frafall.

I v. 12-14 sier Herren at det er han som står bak de straffedommene som skulle komme, og derfor ville de være uunngåelige. De ville ødelegge like sikkert som "møll" ødelegger tøyet, som "råttenhet" ødelegger kjøtt (v. 12).

Og videre sammenligner Herren seg med en løve som river byttet sitt med seg uten at noen er i stand til å redde det (v. 14).

Syndens bitre frukter eter seg fram i folket både innenfra og utenfra.

I v. 13 blir det fortalt hvordan Efra'im søkte hjelp hos Assyria. Det var en like stor tåpelighet som at sauen skulle søke hjelp hos ulven i stedet for hos den gode hyrden.

Det tenkes sikkert på den gang kong Menahem forsøkte å kjøpe seg beskyttelse hos assyrerkongen Pul ved hjelp av ett tusen talenter sølv.

I 2Kong 15:19 står det: "Kongen i Assyria Pul (et annet navn for Tiglat-Pileser III) falt inn i landet. Da gav Menahem tusen talenter sølv til Pul for at han skulle støtte han og trygge kongedømmet i hans hånd."

Men selvfølgelig ville kreftskaden ikke ble leget ved det. Alle menneskelige forsøk på å hjelpe seg selv er forgjeves når Herren trekker seg tilbake. Og det er det Herren sier han vil gjøre i v. 15: "Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn. I sin trengsel skal de søke meg med alvor."

I dette ordet er det en forutsigelse ikke bare av fangenskapet i Babylon, men også den lange landflyktigheten Israels barn har vært i nå gjennom så mange århundrer. Herren har liksom trukket seg tilbake fra dem til den stunden kommer da Israel ydmyker seg.

I denne sammenhengen må vi minnes vår Frelsers ord i Matt 23:38-39: "Se, huset deres skal bli liggende øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før jeg kommer i Herrens navn!"

Det stråler et lys av håp gjennom v. 15 idet verset slutter med en profeti om at Israels barn omsider skal ledes til å søke Herren når de kommer i trengslenes smelteovn. Her åpenbares da Guds barmhjertighet som ligger til grunn for den harde tukt og prøvelse.

Gud handler med det enkelte menneske som han gjorde med Israel som helhet. Når et menneske ikke vil ta imot Guds nåde, men står hans Ånd imot, så trekker Herren seg tilbake. Da får synden bære sine forferdelige frukter for at mennesket ved det må lære å kjenne at det onde ikke bare er en kjødelig lystopplevelse i seg selv, men en plage til død og ødeleggelse.

Men ved at Gud på den måten åpenbarer sin rettferdighet gjennom tukten, blir selve tukten også uttrykk for Guds barmhjertighet. Den har nemlig til hensikt å åpne synderens øyne for syndens gru og ved det lede han til omvendelse.

Gå til Hos 6:1-3
Hos 6:1-3
Det håpets lys som glimtet fram i slutten på foregående kapitel, bryter nå fram i sin herlighet i begynnelsen av dette kapitlet. Det er gledelige løfter som lyser oss i møte. Det skal komme en tid med omvendelse og oppreisning for Israel.

Innholdet i løftene minner svært om løftene i Esek 37:1-14 der profeten så de tørre benene som ble levende og oppstod.

I Ånden hører vi folket bryte ut i anger og bekjennelse og si til hverandre: "Kom la oss vende om til Herren!" (v. 1). Nå forstår de hva Herren har gjort for dem gjennom de lange trengselstidene. Når han har kommet over dem som en løve, når han har slått dem med tuktens ris, da var det en tukt som var nødvendig på grunn av deres synder. Det erkjenner de nå.

Men samtidig er håpet om å bli reist opp igjen blitt levende hos dem. "Han vil også lege oss" (v. 1).

Ordet minner om det som står skrevet i 5Mos 32:39 der Herren sier: "Jeg gjør død og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger." Og i Job 5:18 står det om Herren: "For han sårer og han forbinder. Han slår, og hans hender leger."

Folket klynger seg nå med dette nye håpet som var tent, til de gamle løftene Herren hadde gitt. Og de kan gjøre det fordi de dømmer seg selv og kommer i sannhet og oppriktighet fram for Herren.

Det er en underlig profeti vi finner i v. 2: "Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn."

Både i Jes 26:19 og spesielt i Esek 37:1-14 beskrives folkets gjenreisning som om den skal foregå i to trinn. Det er som to forskjellige handlinger av Herren som følger etter hverandre. Men det er bare her vi finner denne underlige tidsbestemmelsen: "Etter to dager" og "på den tredje dag".

Allerede de gamle jødiske fortolkerne har utlagt dette ordet om Messiastiden. Og det samme gjør de gamle kristne fortolkerne.

Ja, hvem kan lese dette uten at øyet blir dratt til han, Davids sønn, som var fylden av det gamle Israel? Ved han som er hodet, ved hans liv her i fornedrelsen, ved hans frelsergjerning, ble Israels folk gjort levende igjen og oppreist. På den tredje dagen stod han jo opp igjen fra de døde for at vi skulle leve for hans ansikt.

Ordet minner om det apostelen skriver i 2Kor 5:15: "Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem."

Men ordet peker videre på hvordan Israels folk skal etterfølge sitt hode og oppstå fra syndedøden ved Kristi oppstandelses kraft.

Og videre peker denne fortsettelsen fram til den siste store oppstandelsen da alle som tror på Herren, også skal oppstå til livet i den evige saligheten "for hans åsyn".

Mange av de gamle fortolkerne har utlagt de tre dagene som like mange årtusener ("For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag", (2Pet 3:8). De to første dagene er da de to første årtusenene etter Kristi åpenbarelse i kjød, men den tredje dagen er det tredje årtusen da tusenårsriket skal komme. I denne underfulle tiden skal også Israel gjenoppstå på jorden med den samme glansen det hadde i gammel tid.

I v. 3 hører vi det nye sinn som våkner hos Israel i de kommende dager, gi seg til kjenne: "Så la oss lære å kjenne Herren!" Det er en brennende lengsel etter Herren som kommer til uttrykk her. Det er den samme lengsel som Israels førstegrøde ble fylt av allerede i aposteltiden. Se Paulus' ord i Fil 3:12: "Ikke så at jeg allerede har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det." I de siste dager skal dette komme til syne gjennom folket som helhet.

Da blir vissheten levende: "Han kommer til oss." Han kommer med oppreisning også for det folket som ropte: "Hans blod komme over oss og over våre barn" (Matt 27:25).

Herrens komme sammenlignes med "morgenrøden" som varsler den klare dagen med sollys. Like så sikkert som den herlige morgenrøden etterfølges av soloppgangen, like sikkert er det at han kommer på det fastsatte tidspunktet.

Han sammenlignes også med "regnet", det livgivende regnet som gjennombløter den tørre, harde jorda. Slik skal han komme over Israels barns tørre, harde hjerter.

Men regnet blir her kalt "et senregn". Senregnet kom i slutten av mars og begynnelsen av april og gjorde at vintersæden kunne gi sin avling. Men det forberedte også jorden for sommersæden.

Det er senregnet som fremdeles står igjen for Israel, en utgytelse av Ånden i de siste tider. Tidlig-regnet ville ikke Israel som folk ta imot. Det har kommet Guds rike blant hedningene til gode. Men det skal bli herlige tider ikke bare for Israel, men alt Guds folk på jord, når den nye pinsetiden bryter fram med regn og solskinn. Da skal Åndens liv strømme fram med en frodighet som aldri før. Herrens trofasthet og barmhjertighet blir åpenbart til evig ære.

Gå til Hos 6:4-11
Hos 6:4-11
Det er kjærlighetens vemodige spørsmål som lyder her. Det minner oss om det spørsmålet Herren stilte i Jes 5:4: "Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den?"

Alt var liksom forsøkt. "Guds godhets, tålmodighets og langmodighets rikdom" hadde blitt vist i rikt mon over både Efra'im (tistammeriket) og Juda, men alt hadde vært forgjeves. "Deres kjærlighet er som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort" (v. 4)

Som de lette morgenskyene forsvinner når sola står opp, som duggen tørker bort av solens varme, slik var det for Israels barn når det gjaldt deres kjærlighet til Herren. Den var borte med det samme når avgudsfestene lokket og syndens lyst trengte seg på.

"Derfor," sier Herren, "har jeg hogd løs på dem ved profetene." Han sammenligner Israel med en tømmerstokk og profetene med sine sterke ord er tømmerhoggere som hogger bort stykke for stykke.

Her sies det at selve profetenes ord hogger folket bort. De slår det i hjel, for Guds ord er ikke uten virkning. Det skaper det det nevner, og derfor er det ikke å spøke med. Derfor sier Herren selv: "Derfor har jeg hogd løs på dem ved profetene, drept dem ved min munns ord" (v. 5).

"Dommen over deg fór ut som lyn." Når et helt folk eller et enkelt menneske bryter pakten med Herren, da skal det bli åpenbart ganske snart selv om bruddet er ganske skjult til å begynne med. Guds dommer skal komme fram i lyset.

I v. 6 peker Herren på grunnsynden hos folket idet han sier: "For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, til gudskunnskap mer enn til brennoffer."

Det var Kains-offeret folket brakte til Herren. Hjertet var trassig og nytelsessykt bak en fin overflate som de viste fram. Det fantes ikke kjærlighet hos dem når de bar fram sine offer. De ville ikke kjenne den sanne Gud. Det fantes ikke gudskunnskap i deres hjerter.

Når et offer ble løsrevet fra det sinnelag som skulle prege offeret, da ble det til like stor vederstyggelighet for Gud som det ellers skulle vært til velbehag.

Vi blir her minnet om det gamle Samuel sa til Saul da denne var i ferd med å gli bort fra Herren: "Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer" (1Sam 15:22).

To ganger minner Frelseren fariseerne om dette ordet (Matt 9:13. 12:7). På den måten rammer han egenrettferdigheten deres på det ømmeste punktet. Men det er i sannhet et alvorlig ord til selvprøvelse for ethvert menneske.

Hvor ofte vil ikke det bedragerske hjerte forsøke å avfeie Gud og tilfredsstille han med et ytre offer. En ofrer litt kirkegang, litt altergang, litt vanebønn og forskjellige andre ytre handlinger. Dermed slår hjertet seg så lett til ro og tror at alt er i orden.

Et Guds barn har også mye å prøve seg på her. Det er ikke ytre handlinger som tar seg godt ut for andre, Gud er interessert i. Han har bare lyst til det hjerte som brenner for hans sak og som i alle ting er avhengig av han.

I v. 7-10 beskrives så det mørke bildet av Israels barns frafall fra deres Gud og ektemann. I deres troløshet kommer paktsbruddet til uttrykk slik det gjorde hos Adam (v. 7). Når Adam nevnes her, er det litt merkelig fordi det er det eneste stedet i Det gamle testamentet han nevnes slik at det ikke er tvil om at det tenkes på han som vår stamfar. Dette gjelder selvfølgelig når vi ser bort fra omtalen av han i Første Mosebok.

I Job 31:33 nevnes riktignok Adam (D), men ettersom adam egentlig betyr menneske, er det ikke som stamfar ordet brukes der, men generelt om menneske (NB: "folk").

Her hos Hosea må Adam imidlertid oppfattes som konkret om det første menneske, og han nevnes her for å gjøre Israels synd fullstendig klar. Adam brøt nemlig pakten med Gud selv om han hadde full kunnskap om Guds vilje, og nettopp det samme hadde Israels barn gjort. De kjente Guds vilje, men brøt den likevel med vitende og vilje.

"Gilead" som nevnes i v. 8, er forøvrig et landskap, men omtales her som en "by med ugjerningsmenn, full av blodspor".

I v. 9 blir også prestene sammenlignet med "en røverskare". Men prestene var jo helst skyld i åndelig røveri og mord idet de førte sjelene bort fra den levende Gud og til avgudene. De forkynte jo falskt når de veiledet menneskene.

Kapitlet slutter med et merkelig ord: "Også for deg, Juda, er det fastsatt en høst, når jeg gjør ende på mitt folks fangenskap" (v. 11).

Slik verset begynner, kunne en vente at det også skulle forkynnes en dom over Juda fordi det hadde gjort seg skyldig i de samme syndene som Israel. Men det synes likevel som om ordet peker i retning av et løfte om en høst med glede og seier.

Riktignok peker ordet "Når jeg gjør ende på mitt folks fangenskap," på at også Juda ville få sin dom. Også det ville bli ført i fangenskap. Men så synes det som om ordet "høst" peker på noe gledelig fordi det er knyttet til at fangenskapet skal ta en ende.

Da det babylonske fangenskapet tok slutt, var det jo særlig folk fra Juda rike som vendte hjem. Men den endelige og dype oppfyllelsen av dette ordet om "høst" skjer vel først når folket i de siste tider som folk skal vende seg til sin Messias som de korsfestet. Da skal de fullt ut bli løst fra det fangenskapet de lever i inntil nå.

Ja, da blir det en salig høst, en høst med glede og fryd. Da skal det fullt ut oppleves at: "De som sår med gråt, skal høste med fryderop" (Sal 126:5).

Gå til Hos 7:1-16
Hos 7:1-16
Dette kapitlet forteller oss hvilken forferdelig tilstand folket hadde sunket ned i. Det gir et tydelig innblikk i den grusomme fordervelsen som var kommet over dem alle. Som en lege åpner sårene for å se hvor alvorlige de er, slik avslører nå Herren den alvorlige tilstanden idet han sier: "Når jeg vil lege Israel, da åpenbares Efra'ims misgjerning og Samarias ondskap. For de farer med svik" (v. 1).

Det ondartede såret blir videre beskrevet slik: "Tyver bryter seg inn, og røverskarer plyndrer utenfor. De tenker ikke på at jeg kommer i hu all deres ondskap" (v. 2). Det er sammensvergelser og kongemord (v. 3-7).

Det siste hentyder sikkert til 2Kong 15:10, 25 der det fortelles om to kongemord. Særlig synes beskrivelsen her å passe på 2Kong 15:25 der det fortelles hvordan Pekah fikk i stand en sammensvergelse mot Remalja og slo han i hjel i huset hans i Samaria.

Sammensvergelsen mot kongen blir nå beskrevet i et merkelig bilde. Det sammenlignes med en baker som fyrer opp ovnen, elter ut deigen, lar den heve seg til han endelig får fullt lys og baker den ferdig.

Det er et bilde av livet ved hoffet i de dager og viser oss hvordan djevelen raste i Israels barns hjerter. Vi kan tenke oss hvordan tilstanden har vært i de lavere lag av befolkningen når den var slik det beskrives her ved hoffet.

Først blir det beskrevet hvordan noen hadde sammensverget seg og forsøkte å få kongen og hans høvdinger til å falle til ro med falsk smiger. "Horkarer" kalles de som er troløse både mot sin konge og mot Gud. Innvendige er de som ovner som brenner av begjær etter mord og makt.

Anføreren blant disse som hadde sammensvoret seg, Pekah, blir sammenlignet med bakeren som holder ovnen varm. Han gir seg likevel tid til deigen har hevet seg. Det vil si han venter til tiden er moden for den planen han har tenkt ut. "På vår konges dag" er tiden inne. Det vil si ved en festdag som kongen har stelt i stand ved hoffet, øyner han muligheten for å gjennomføre sin plan.

Kongens høvdinger og de som hørte til ved hoffet, var blitt "syke av den hete vinen" de drikker. Det vil si at de ble drukne. Og kongen "rekker spottere hånden". Han rekker hånden til dem han tror er sine gode venner, men i virkeligheten spotter de han i sitt hjerte (v. 5).

"De gjør sitt hjerte så hett som en ovn." Det vil si at de viser seg hjertelig mot han, men i hjertet er det en ond ild som brenner bak den hyklerske velviljen.

"Hele natten sover deres vrede. Hele natten holder hans fiender seg i ro mens de bruker den til fyll og nytelse. "Men om morgenen brenner den som luende ild." Da bryter det løs (v. 6).

Kongen myrdes sammen med dommerne. Alle som vil holde på ro og orden, blir slått ned. Slik gikk det gang etter gang i de siste dager av Israel.

Og Herren føyer til: "Det er ingen iblant dem som påkaller meg" (v. 7). Stilt overfor slike grusomme hendelser, er det ingen som vender seg til Gud med bønn om frelse fra slik ulykke. Nei, det foregår som om det er noe helt dagligdags. Hjertene er blitt så harde at folket ikke lenger blir redde når de hører om slike ting.

Ved forskjellige bilder blir Efra'ims råttenskap, tistammerikets sanne tilstand, beskrevet.

"Efra'im blander seg med folkene," sies det i v. 8. Det vil si at han lever lik og sammen med hedningene i stedet for å være et hellig vitne for dem slik hans kall egentlig var.

"Efra'im er blitt en kake som ikke er vendt," sies det. Bildet er hentet fra de kakene som ble stekt på gloende sand. Skulle de bli spisende, måtte de vendes hele tiden. Efra'im blir sammenlignet med en slik kake som er blitt mislykket og uspiselig fordi den ikke hadde latt seg snu. Han hadde ikke latt seg behandle av Herren.

Kreftene var forsvunnet. Selv om Efra'ims rike ikke var så gammelt, hadde alderdomstegnene begynt å bli tydelige. "Hans hår er alt gråsprengt" (v. 9).

"Fremmede har fortært hans kraft," sier Herren. Vennskapet med den hedenske verden var blitt en kreftskade. "Men," føyes det så vemodig til, "han vet det ikke." I sin stolthet vil ikke Efra'im erkjenne sitt fall. Han vil ikke vende om til Herren og søke han (v. 10).

Ved et nytt bilde sammenlignes Efra'im med "en enfoldig due, uten forstand." Den flyr hit og dit. Den kan ikke finne sitt eget rede, men går i snaren (v. 11).

Hos den evige, allmektige, miskunnelige Gud var duens virkelige rede, men i stedet for å søke til ham, "kaller" de "på Egypt, de går til Assur". De søker hjelp hos sine verste fiender.

Fra 2Kong 17:4 vet vi at iallfall den siste kongen i Israel, Hosea, sendte bud til kong So i Egypt og bad han om hjelp. Vi har jo også hørt hvordan kong Menahem søkte hjelp hos selve assyrerkongen. Muligens har også andre av de siste kongene i Israel søkt hjelp hos Egypt.

Men derfor ville Herren "spenne nettet mitt over dem" som straff. "Jeg vil dra dem ned som himmelens fugler" (v. 12).

Han vil dra dem ned fra deres stolthets høyder og holde dem tilbake fra deres falske selvstendighets ville flukt. Straffen skal komme. Ordet som Herren hadde latt profetene forkynne "for deres menighet" (den frafalne menigheten) skal sikkert og visst oppfylles.

Herren roper "ve" og "ødeleggelse" over dem fordi de har flyktet fra han og fordi "de har talt løgn mot" Herren da han "ville forløse dem" (v. 13).

De vantro israelittene hadde gjort Guds ord til løgn. De talte og oppførte seg som om han verken kunne frelse eller tukte dem. Det var som han var en død Gud for dem.

Ja, det er underlig å se på Israels folk. Så mange store ting hadde de fått erfare at Gud hadde gjort mot dem, men likevel stod hver ny slekt fram uten å gi akt på lærdommen fra dem som hadde gått foran. De måtte selv erfare at Guds ord er sannhet og at Herren er en levende Gud som ikke lar seg spotte.

Hver gang straffedommene kom over dem, forstod de ingen ting, "men de ligger og hyler på sitt leie" (v. 14). De skrek i angst slik mange syndere har gjort i sykdom, i fare og annen nød. Men Herren som kjenner hjertene, så at det bare var falske rop og ikke ekte nødsrop av et oppriktig og søkende hjerte. Det var bare "verdens bedrøvelse" (2Kor 7:10), en trassig fortvilelse som ikke søkte noen hjelp og frelse hos Gud.

De ville ikke komme til seg selv og ydmyke seg for Herren. Så snart nøden liksom trakk seg litt tilbake fra dem, var "korn og most" igjen deres avguder.

Calvin, den gamle reformatoren, sier om dette stedet at våre bønner til Gud er skammelige og en vederstyggelighet for han når det ikke er selve den guddommelige kildes velsignelse vi søker, men bare ønsker å berge en tilstrekkelig mengde av Herrens materielle velsignelse til vår munn.

I v. 15 peker Herren på hvordan han hadde vist dem sin miskunnhet så ofte ved at han "har lært dem opp og - styrket deres arm." Dette hadde han gjort ved å gi dem seier over deres fiender som for eksempel på Akabs tid (se 1Kong 20) og senest under Jeroboam den andre (2Kong 14:25). Men alt hadde vært forgjeves. "Mot meg har de ondt i sinne," sier Herren.

Han fortsetter i v. 16: "De vender seg, men ikke mot det høye. De er blitt som en sviktende bue." Det kunne til sine tider se ut som om de ønsket å vende seg bort fra sine avguder og søke Herren med sine offergaver (se Hos 5:6), men det ble likevel aldri noe alvor av det. Hjertene var ikke vendt oppover.

De lignet på en bue som ikke hadde en streng som duger til noe. Den kunne riktignok strammes og rettes oppover, men når pilen skulle sendes av sted, fór den helt tilfeldig av sted. Den gikk like gjerne til siden eller nedover som oppover.

Derfor skulle høvdingene dømmes, "for sin rasende tunges skyld". Og "dette blir for dem til spott i landet Egypt." Slik er verdens vennskap. Den ler av dem som søker ly hos den når ulykken kommer over dem.

"De vender seg, men ikke mot det høye. De er blitt som en sviktende bue." Dette er en alvorlig tale som advarer mot all falsk omvendelse som en dessverre kan se mye av blant verdens barn.

Men det samme ordet forteller også hva en sann omvendelse består i. Den må ligne på en bue som kan sende pilen fast og bestemt mot et klart mål, "opp mot det høye". Den må sende bønnens pil opp til Gud slik at den når målet. Da vil sjelen få fred og visshet om syndenes forlatelse.

Er du omvendt, kjære leser? Har du opplevd en sann og ekte omvendelse som ikke bare ble noen tilfeldige løfter, noen tårer og litt tilløp til å vende seg fra verden mot Gud? Men det virkelige spranget fra mørket til lyset fant ikke sted.

La ordet om den "sviktende bue" tale alvorlig til oss og føre oss inn i

en ærlig selvransakelse og selvprøving slik at vårt liv ikke blir

forgjeves. Må det bli virkelighet for oss: "Hun nådde målet. Han

nådde målet." Gå til Hos 8:1-14
Hos 8:1-14
Innholdet i dette kapitlet er en forkynnelse av straffen som må komme og grunnen til den. Det er Israels hykleri, selvtekt, avgudsdyrkelse, fellesskap med hedenske makter og forsømmelsen av og forakten for den levende Gud og hans ord. Alt dette fører straffen med seg.

"Sett basunen for munnen," lød Herrens ord til folket. Som vaktmannen i tårnet skulle blåse i basunen når han så fienden komme, slik skulle profeten nå kunngjøre for folket at fienden var i anmarsj. Med Åndens øyne får han se: "Som en ørn kommer fienden over Herrens hus" (v. 1).

Folket kalles ennå "Herrens hus" fordi det var opprinnelig bestemt til å være Hans folk. Men Herren må føye til: "- fordi de har brutt pakten med meg og syndet mot min lov."

Når de var i nød, kunne nok folket pukke på sin rett som Herrens folk og påstå at de kjente han. Da kunne de rope: "Min Gud! Vi israelitter kjenner deg!" (v. 2). Slik kunne de rope med munnen, men livet talte et helt annet språk.

En slik hyklersk egenrettferdighet som pukker på det ytre kjennskapet til Herren, kjenner vi også til den dag i dag innen kristenheten. Vantro mennesker kan rose seg av at de tross alt er kristne og kjenner "Vårherre".

Men Herren viser Israel skritt for skritt deres uomvendte sinn. Fiendenes forfølgelser måtte komme over det folket som hadde forkastet "det gode", nemlig Herrens frelse (v. 3).

Herren peker på den grenseløse egenrådigheten de hadde vist ved å innsette både konger og høvdinger uten å spørre etter Herrens vilje. Det var som de gjorde det i hemmelighet for Gud (v. 4).

I tillegg hadde de laget seg avguder av både sølv og gull. Dette i seg selv var et klart brudd med Guds bud og førte dommen med seg.

Spesielt nevnes kalvedyrkelsen som Israels rike hadde drevet med i Samaria. Den var så mye verre fordi den gav et skinn av at det var den levende, hellige Gud de ønsket å dyrke gjennom dette bildet (v. 5).

Derfor sier Herren: "Motbydelig er din kalv, Samaria! - Et verk av Israel er den. En kunstner har gjort den. Den er ikke noen Gud." Den var et selvlaget avgudsbilde. "Ja, til splinter skal den bli," er Guds dom (v. 6). Det skal gå med den som med gullkalven som ble knust til støv på Mose tid i ørkenen.

Egenrådigheten, avgudsdyrkelsen og den falske gudsdyrkelsen sammenfattes i dette spørsmålet: "Hvor lenge skal renhet være umulig å finne?" Det finnes ingen renhet fordi "de tåler ikke renhet" (D).

Dette ordet gir klart uttrykk for det vantro sinn som verken eier denne renheten selv eller kan tåle den. Om det kommer i nærheten av den renheten som Gud så gjerne ønsker, vil det hate den.

"Hvor lenge skal renhet være umulig å finne?" Dette ordet kan virkelig settes som overskrift over det frafallet som oppleves i våre dager. Selv etisk renhet blir ikke tålt og omtales foraktelig som sneversyn, puritanisme og fanatisme. Målet synes så altfor ofte å kunne tilfredsstille øyeblikkets lyster og behov uten at man tenker på konsekvensene. Forbildet synes å være grisen som elsker å velte seg i søla.

Men som en sår, skal en også høste. "De sår vind og skal høste storm," sier Herren. Han vil ta bort velsignelsen som ligger i gode avlinger, og det lille de skal komme til å høste, "skal fremmede sluke" (v. 7).

Ja, profeten ser allerede i Ånden at "Israel er oppslukt". Det er kastet bort som et kar "som ingen bryr seg om" (v. 8)

De hadde søkt forbindelse med hedenskapet i sin syndige kjærlighets begjær. De hadde forsøkt å kjøpe "seg elskere" blant hedenske herskere. Men nå ville Herren samle disse hedningene omkring dem så de skulle få kjenne "byrden" fra storkongen (kongen av Assyria). Og de skulle "begynne å bli færre" under denne byrden (v. 10).

Dette siste hentyder visstnok til hvordan Tiglat-Pileser bortførte innbyggerne i Naftalis land til Assyria i kong Pekahs dager (2Kong 15:29).

Dette var resultatet av de mange altrene Efra'im hadde bygget, fordi de var bygget som "alter for synd". Jo flere altere, jo mer synd, fordi gudsdyrkelsen var falsk. "Herren har ikke behag i" de ofrene de bar fram fordi Israel glemte sin skaper og hans "lover". De så på dem som "noe fremmed" (v. 11-14).

Så forblindet var folket blitt at når Guds rene ord ble forkynt for dem, kalte de det fremmed lære. Det samme gjentar seg også innenfor kristenheten i dag. Der død og vantro har fått overta i et område, blir ofte det levende ord kalt en helt ny lære når det blir forkynt klart og ekte. Det blir forkastet som "noe fremmed" (v. 12).

"De skal vende tilbake til Egypt," sier Herren (v. 13). Her er Egypt brukt som et bilde på stedet de skal føres til i landflyktighet. Herren ville føre dem til Assyrias "Egypt" der de skulle slave under trellens åk slik de i gammel tid gjorde under Farao. Men Israels byer og palasser skal bli ødelagt av ild (v. 14).

Den som ikke vil ta imot Guds barns herlige frihet som vi, den nye pakts barn, er kjøpt og døpt til, må ende under djevelens trelldoms åk.

Salig er den som i sannhet kan vitne om at de har erfart friheten Sønnen gir.

Gå til Hos 9:1-17
Hos 9:1-17
Det synes som om dette ordet er talt ved Israels høytidsfest, løvhyttefesten, for v. 1 hentyder til den jubelen som pleide å være ved denne festen. Men Israels jubel var vanhellig. De tok høstens gaver og gav avgudene ære for den. På denne måten ble den som "horelønn" i stedet for gaver fra den levende Guds hånd (se Hos 2:8).

Derfor lød profetens ord med rystende alvor midt inn i deres jubel: "Gled deg ikke, Israel! Juble ikke, likesom folkene!" (v. 1).

At hedningenes glede ble helliget avgudene, kan en ikke forundre seg over, men når Israel gav avgudene æren, ble det en stor synd. "For du har forlatt din Gud i hor," lød ordet fra Herren.

Derfor skulle straffen komme over dem. Det skulle bli uår både på åker og i vingårder, og snart skulle de bli ført i landflyktighet i det nye Egypt, nemlig Assyria (v. 2-3).

Der skulle de ikke kunne gjøre det de nå ikke ville. Nå ville de ikke bringe de rette hellige offer til Herren, men i landflyktigheten skulle de ikke kunne gjøre det. De skulle komme til å ete uren mat ved hedningenes bord, og der kunne de ikke lenger bringe noe offer fram for Herren som kunne være til behag for han.

Deres brød skulle være "sorgens brød", og "alle som spiser det, skal bli urene" (v. 4). Ved uttrykket "sorgens brød" hentydes det til det brødet som ble spist av de sørgende ved begravelser. Det ble betraktet som urent fordi døden hadde satt urenhetens stempel på alt som hadde forbindelse med den.

Slik skulle alle deres måltider i det hedenske landet de skulle føres bort til, bli urene i likhet med "sorgens brød". "For sitt brød har de for seg selv, det kommer ikke i Herrens hus." Det vil si at den helligelsen som fant sted over høstens frukter ved at førstegrøden ble brakt til Herrens hus, ikke kunne finne sted i landet der de oppholdt seg i fangenskap.

Slik er det den dag i dag for alle vantro mennesker. De nyter Guds gaver på dyrisk vis bare for sin egen lyst og trang. De helliger ikke maten ved å gi Gud æren og takken for den.

Guds folk vet at alt helliges ved Guds ord og bønn. Derfor sier vi fram vår bordbønn og ber om hans velsignelse over måltidet, mens vi takker Gud for maten vi har nytt når vi er ferdige med å spise.

Dette ordet bør også minne Guds barn om at de ikke har Guds gode gaver "for seg selv", men kan hellige det til Guds rikes tjeneste. De kan gi noe tilbake til Herren av det han har gitt dem, ved å dele det han gir med den som trenger det enten det er venn eller fiende som er i nød. På denne måten kan vårt brød komme "i Herrens hus", helliges av han og ikke bare bli til vår egen nytelse.

Og profeten spør videre: "Hva vil dere gjøre på høytidsdagen, på Herrens festdag?" (v. 5). Det ville bli bitre og vemodige minner for dem når de var langt borte i et fremmed land og ble minnet om hvordan de i sitt eget land så skammelig hadde misbrukt høytidsdagen og Herrens festdag. Når de først var spredt mellom hedningene kunne de ikke lenger feire disse festene.

Det var fast bestemt at de måtte i landflyktighet. "Egypt skal samle dem, Memfis (Egypts hovedstad) begrave dem" (v. 6). Egypt og dens hovedstad står vel som et bilde på alle de hedningelandene og hedningebyene som folket skulle bli spredt til. Der skulle de dø mens nesler og torner skulle spre seg og overgro deres hjemland. Slik skulle det gå også med "deres sølvsmykker" (der avgudsbildene av sølv hadde stått), og med teltene folket selv hadde bodd i.

I Ånden ser profeten hvordan "straffedommens dager" har kommet. "Kommet er gjengjeldelsens dager" der Israel skulle smake syndens lønn. På mange måter var dommen allerede i ferd med å komme over Israel. De mange falske profetene var allerede en dom slik det står: "Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen" (2Tess 2:10-11).

Dette er meningen med ordene i v. 7, 8: "En dåre er profeten, vanvittig er Åndens mann! - Profeten er en fuglefangersnare på alle sine veier."

På Akabs tid hører vi i 1Kong 22 om fire hundre falske profeter som hadde fått en løgnens ånd fra Herren. Profeten forklarer grunnen til at Gud sender sin dom på denne måten i det følgende: "- fordi din misgjerning er så stor og ditt fiendskap så sterkt."

Det sterke fiendskapet må peke på den store motstanden avgudsdyrkerne hadde vist mot Herrens sanne profeter. Folket hadde forkastet Herrens del og lovprist de falske profetene. Disse siste forsøkte å forene avgudstjenesten med tjeneste for den hellige Gud, og det var slik folket også ville ha det. Og Gud lar den falske profeten stå fram slik folket vil ha han: "Profeten er en vokter for Gud over Efra'im."

Ettersom Efra'im vendte seg til de falske profetene, skulle de nå bli fanget i løgnene fra dem som i en fuglefangersnare. De ville bli ettersøkt også når de kom til det de betraktet som Guds hus. De falske profetene er en snare for sjelene enten de kommer i sekterisk og svermerisk skikkelse eller i åndelige døde veilederes skikkelse.

I v. 9 samler profeten hvor fordervet folket er blitt i et bilde som sammenlignes med en hendelse i Gibeas dager. Dette leser vi om i Dom 19 der det fortelles om en ugjerning Benjamins menn gjorde mot en kvinne. Så forferdelig som Benjamins barns fordervelse var den gangen, var også folkets fordervelse blitt nå.

Herren minner Israel om den første tiden da de drog ut fra Egypt etter hans ordre (v. 10). Da fant han behag i Israel slik druer gleder den som drar omkring i ørkenen, slik "den tidligste frukt på et fikentre" gleder dets eier.

Men det varte så kort. Det gikk ikke så lenge før Israel forlot Herren og begynte å dyrke avgudene, og det understreker særlig hendelsen i 4Mos 25 der Israels barn ofret til Ba'al-Peor. De førte Guds vrede over seg og "ble avskyelige likesom den de elsket (avguden Ba'al)" (v. 10).

Profeten tar fram nettopp denne hendelsen fordi det igjen var Ba'alsdyrkelsen som var hovedsynden blant folket i tillegg til kalvedyrkelsen.

I v. 11-14 uttaler profeten den forbannelsen overfor Efra'im at deres barn skal dø. Efra'im hadde holdt det for noe av sin herlighet at de var en stor stamme, men denne "herlighet skulle fly bort som en fugl" (v. 11).

Efra'im måtte selv "føre sine barn ut til bøddelen" (v. 13). Det vil si at de måtte føre barna sine ut mot fienden som kom til å slå dem i hjel alle sammen.

Derfor ber profeten at Herren måtte gripe inn og gi "morsliv som føder i utide, og bryster som er uttørret." Han begynner v. 14 med: "Gi dem, Herre!" Men så er det som han stopper opp, for "hva skal han gi dem?" Han kunne jo ikke gi dem noe annet enn dom. Herren kunne ikke gi dette folket noe godt.

Men så ber han om denne dommen som likevel var til beste for folket i deres situasjon. Det var tross alt bedre ikke å føde enn å måtte overlevere barna til bøddelen, til fiendenes sverd.

Herren hadde vært god mot Efra'im og gitt det en herlighet som den praktfulle byen Tyrus. Efra'im hadde vært frodig som om den var plantet på "en eng". Men Efra'ims vantro og ugudelighet hadde tilintetgjort Herrens miskunnhet. Nå måtte Herren trekke seg tilbake fra dem. "Ve dem når jeg forlater dem" (v. 12). Slik lyder Herrens ord.

Det er noe forferdelig som skjer når Gud forlater et menneske eller et folk. For sammen med han forsvinner også lyset, livet, gleden og legedommen. Da er det som om solen har gått ned, og mørket omslutter alt.

Må Herren bevare oss slik at vårt hjerte må være helt med han slik at han aldri trenger å trekke seg tilbake fra oss. La vår sjels dype bønn være dette: "La din Ånd ei fra oss vike, til vi ser deg i ditt rike!"

Herren nevner særlig Gilgal som stedet der Israel hadde samlet Guds tunge vrede over seg. Det må tydeligvis ha vært et av hovedstedene for avgudsdyrkelsen.

Herren truer med å drive Israel ut av sitt hus som en utro hustru blev utstøtt fra hjemmet. "Efra'im er slått ned," lyder dommens ord. Det er slått ned av vredens lynstråle. Og Efra'im sammenlignes med et tre der ikke bare grenene, men også roten "er blitt tørr". Det er altså blitt et dødsdømt tre (v. 16).

"Vantro, vantro, hvor er du dog ond. Og hvor du kaller ned Guds vrede og forbannelse over deg." Det er dette som fyller Hoseas hjerte når han slutter med å uttale sitt hjertes kval og smerte over det onde folket med ordene: "Min Gud skal forkaste dem, fordi de ikke har hørt på ham. De skal vanke omkring blant folkene som flyktninger" (v. 17).

"Min Gud," sier profeten, og det var hans lykke selv om nesten hele folket bare ropte med en hyklersk tunge: "Min Gud, min Gud" (Hos 8:2).

I dette "min Gud" hadde han sin klippegrunn å stå på sammen med alle de hellige. Kan du, kjære leser, i sannhet kalle Gud for din Gud, og Jesus for din Jesus? Og dette må gi seg uttrykk i at du hører på hans vilje med et lydig øre og et ydmykt hjerte som bøyer seg for han i troens lydighet. Da skal du erfare at Herren er trofast. Han slipper ikke og forlater ikke dem som virkelig tror på han. De skal ikke vanke hit og dit i ørkenen, men de skal hvile ved grønne enger og ved de stille, rennende bekkene.

Og skal de noen gang oppleve å gå gjennom de dype og mørke dalene slik at de av og til må spørre: "Har du forlat meg Gud?" så har Herren sannelig verken forlatt dem eller forkastet dem. "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Også om de glemmer, så glemmer ikke jeg deg," sier Herren (Jes 49:15).

Men det er like sikkert for det hjerte som spotter Herrens kjærlighet og ikke vil se hans sannhet, at det bedrar seg selv, og omsider blir Herren nødt til å forkaste et slikt hjerte. Det er forferdelig for den sjel som dette ordet i v. 12 blir oppfylt over: "Ve dem når jeg forlater dem!" Gå til Hos 10:1-11
Hos 10:1-11
Kapitlet er i sin helhet en levende forkynnelse av Israels mange synder og den straffen synden vil føre over dem. Likevel er det i Hos 10:22 en inderlig formaning til omvendelse. Den er ikke slik at den kommende straffen kan forhindres, men den er en formaning til å begynne på nytt, begynne et nytt liv med det kommende Messias-riket for øye.

Profeten begynner med å peke på hvordan synd og avgudsdyrkelse økte i Israel samtidig som velstanden blant folk økte. På den måten takket de Herren for de gode dagene han sendte dem: "Jo mer frukt han fikk, dess flere altere bygde han. Jo bedre det gikk med landet hans, dess vakrere billedstøtter gjorde han seg" (v. 1).

Israel sammenlignes med "et frodig vintre," og frukten blir da folkemengden, Israels tett befolkede områder. Billedstøttene er avgudsbildene.

"Deres hjerter er delt," sier Herren. Med munnen talte de hyklerske ord i tilbedelse, men hjertet førte et helt annet språk. Slike delte hjerter er en vederstyggelighet for Herren, for det er løgnen som har ødelagt dem.

I v. 4 pekes det på all denne løgnen: "De har talt tomme ord, sverget falskt, inngått forbund." Dette siste om å slutte forbund, peker på den alliansen som Israel hadde inngått med Egypt mot Assyria samtidig som det garanterte sin lydighet til Assyria.

Av ordet i v. 3 ser vi hvordan folket ikke bare var fylt av forakt for Gud, men for både kongen og kongens myndighet i det hele. Visstnok var kongene i Israels siste tider ikke mye å skryte av, men forakt for kongemakten var likevel et tegn på oppløsningen i folket.

Kanskje peker ordene: "Vi har ingen konge!" på den tiden da kong Hosea ble holdt fengslet fordi han ikke lenger betalte skatt til kongen i Assyria, og Samaria var beleiret i tre år (2Kong 17:4-5).

Ordet her passer godt på den siste tiden før Israels undergang da alt var i full oppløsning og redselen var i ferd med å få overtaket på folket.

Profeten taler som om dommen allerede var utført. Han sier: "Og retten skyter opp som giftige vekster på markens furer" (v. 4). Som giftig ugress tar overhånd og ødelegger den fruktbare åkeren, slik kom retten, syndens bitre, men rettferdige følger, over folket.

Der stod det elendige folket uten konge. Men han kunne de heller ikke regne så mye med. "Hva kan vel han gjøre for oss?" spurte de. Og slik kunne de spørre når de var uten Gud.

"For vi har ikke fryktet Herren." Denne bekjennelsen lyder dels i tross og dels i fortvilelse. Men det var ikke angeren som hadde skapt den, for det de var mest opptatt av og som fylte dem med redsel, var hvordan det skulle gå med gullkalven i Bet-Aven (v. 5).

Profeten bruker stadig dette navnet Bet-Aven (syndens by) på byen som egentlig het Betel (Guds hus). At gullkalven var blitt ført bort av fiendene, fylte dem med sorg og redsel, men også med skam (v. 6).

Så skulle da ødeleggelsen komme over Samaria og over avgudsbyen Betel som i v. 8 bare blir kalt for Aven (synd). Kongen skulle bli skylt bort "som en treflis på vannet" (v. 7). Torner og tistler skulle skyte opp der altrene hadde stått og dekke dem. Og når dommen kom over dem, skulle folket i redsel rope "til fjellene: Skjul oss! - og til haugene: Fall over oss!" (v. 8).

Vår Frelser brukte dette ordet fra Hosea da han på vei til Golgata talte til Jerusalems døtre og hentydet til ødeleggelsene som skulle komme ved romernes herjinger (Luk 23:30).

Men den ødeleggelsen av Jerusalem som Jesus pekte på da, blir jo brukt som et forbilde på verdens undergang. Derfor blir dette ordet igjen brukt i Åp 6:16 der det tales om de siste tider, da jorden skal styrte sammen på Guds "store vredes dag". Da skal det enda en gang ropes til fjell og klipper: "Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede."

Den vonde samvittigheten forsøker å gjemme seg for Gud. Adam og Eva gjemte seg blant trærne i hagen. På samme måten forsøker også alle vantro mennesker å gjemme seg for Herrens blikk ved å benytte seg av ett av de mange gjemmestedene som djevelen viser dem. Det kan være at de gjemmer seg i den store flokken av "alle de andre", eller de gjemmer seg bak sine fornuftige forklaringer på alt. Noen kan til og med gjemme seg bak de troendes feil.

Vantroen skjuler seg for Gud. I stedet burde heller sjelen gjemme seg hos Gud, under hans vingers ly, ved Jesu hjerte.

Men det er forgjeves å skjule seg for Gud. Forgjeves ville Israels barn forsøke å komme seg bort fra det bitre begeret de selv hadde skjenket i. De mange bitre minnene som synden førte med seg, la seg som en sky over folket.

"Fra Gibeas dager har du syndet, Israel! De har bare fortsatt." Slik taler Herren (v. 9).

Gibeas dager hentyder som før sagt (se Hos 9:9) til dommertiden da avgudsdyrkelsen (se Dom 18) og hor (se Dom 19-20) ødela folket. Det er vemodig at Herren må si: "De har bare fortsatt." Fordervelsen var ikke blitt mindre.

"Skal ikke krigen mot nidingene nå dem i Gibea?" Dette peker på den krigen som kom over Benjamins stamme som dom over den forferdelige synden de hadde gjort, slik vi leser i Dom 19. Derfor blir de også omtalt som "nidingene". Den gang ble bare Benjamin stamme refset selv om de andre stammene som utførte hevnen i virkeligheten ikke var noe bedre. Den gang gikk de fri fra dommen.

Men nå skal en lignende krig til utryddelse som den ved Gibea, også komme over de andre stammene. Herren ville tukte dem etter sitt eget ønske, slik han selv ville.

Det kommer en tid da Herrens rettferdighet ikke lenger kan holdes tilbake. Dommens sverd må få gjøre sin gjerning. Når det gjaldt Israels barn, lå det likevel en dyp kjærlighet fra Gud bak straffen. For å kunne reise folket opp igjen i en fjern framtid og for å kunne trøste, måtte kjærligheten først tukte dem. Denne tanken ligger i ordene: "Jeg vil tukte dem når jeg så ønsker" (v. 10).

Det er et alvorlig ord når Herren sier: "Jeg tukter dem for deres dobbelte synd." Slik blir synderen bundet ved sin misgjerning, så han skal få kjenne hvilken byrde han har samlet for seg selv ved sin synd.

"Deres dobbelte synd" må vel peke på de to gullkalvene de hadde stilt opp i Dan og Betel.

I v. 11 fortsetter profeten med bildet av Israel som skal komme til å trekke det tunge lasset. Efra'im sammenlignes med en kvige som er lært opp til å treske. Det var i seg selv et lett arbeid da dyrene bare skulle tråkke over aksene slik at kornet løsnet og falt ut. Dyrene gikk fritt mens de gjorde dette arbeidet. Og etter loven måtte de ikke binde mulen på en okse som tresket (5Mos 25:4).

Å bli sammenlignet med en slik kvige, var det samme som å ha gode dager. Men snart skulle det bli annerledes. Snart skulle de komme til å trekke tunge byrder. Åket skulle legges på "hennes fagre hals", og Efra'im, ja, også Juda når den tid kom, skulle måtte utføre det slitsomme arbeidet å "pløye" og "harve".

Gå til Hos 10:12-15
Hos 10:12-15
Midt i domsforkynnelsen lyder det enda en gang en oppfordring til "å søke Herren". Kanskje de likevel kunne komme til å oppleve at han "lar rettferdighet regne over dere" selv om det skulle komme til å skje først i en fjern framtid. Kanskje de likevel kunne få oppleve "en høst etter kjærlighetens bud." Det vil si at de skulle kunne få oppleve en høst av nåde og ikke en høst av dom slik som nå. (v. 12).

Men skulle det skje, måtte de også så ut en annen sæd enn de nå sådde. De måtte så "en sæd som rettferdigheten krever". En kan nemlig ikke høste "etter kjærlighets bud" når en sår vantro og ugudelighet.

Verdens barn mener til alle tider at en nok kan høste salighet selv om en lever et verdslig liv. Nei, merk deg det, hver sjel, at bare etter "en sæd som rettferdigheten krever" kan det vokse fram en "høst etter kjærlighetens bud".

Og profeten sier videre til Israels barn: "Bryt dere nytt land!" Det vil si: Begynn helt på nytt igjen. Begynn helt forfra og bryt den tornete utmarka som er full av ugress. Gjør jorden klar slik at den kan ta imot den gode sæden. Som jorden blir snudd om når den pløyes, før det blir sådd noe, slik må også den harde hjertejorda vendes om før troens gode sæd kan spire og slå rot.

Dersom Israels barn var villige til å gjøre dette, sier profeten, skulle de vite at det fremdeles kunne bli en lykkelig høst for dem en gang. "Nå er tiden til å søke Herren," sier han, for at jorden kan være gjort i stand til å ta imot den gode sæden "til han kommer og lar rettferdigheten regne over dere" (v. 12).

Dette regnet av rettferdighet er Guds Hellige Ånds nåderegn som er frukten av at vår Frelser kom til jord. Det er et løfte om Messias som skal komme. Det kommer som et lysglimt inn i det dype dommens mørke. Det er et vitnesbyrd om at det ennå finnes håp om de bare ville omvende seg.

Så lenge det heter: "Omvend dere," så lenge er det også mulig å få del i løftet om frelse. Det lyder ingen tale om omvendelse i helvete, for der finnes det ikke lenger noe løfte om frelse.

Men nå måtte de først høste den bitre følgen av det deres vantro hadde sådd. "Dere har pløyd ugudelighet, dere har høstet urett. Dere har spist løgnens frukt" (v. 13).

Dette er kraftige bilder som ikke trenger noen forklaring. Men deres trassige tillit til seg selv skulle snart ligge knust. Deres hærer og festninger skulle bli ødelagt. Da skal "både mor og barn bli knust" (v. 14).

Snart, "når det lysner av dag", skal det være "helt ute med Israels konge" (v. 15).

I v. 14 nevnes en begivenhet som eksempel på den grusomme ødeleggelsen fienden skulle føre over folket, nemlig "likesom Salman ødela Bet-Arbel på stridens dag". Her mener en at Salman er forkortelse av Salmanassar, navnet på den assyrerkongen som ødela Israels rike.

I følge 2Kong 17:3 gjorde Salmanassar to hærtog mot Israel under den siste kongen Hosea. Det må være ved det første krigstoget da kong Hosea ble tvunget til å underkaste seg Salmanassar, det hentydes til det som skjedde ved Bet-Arbel. Bet-Arbel var et sted vest for Genesaretsjøen.

Der hadde assyrerkongens folk gått fram på en forferdelig måte. Uttrykket: "Både mor og barn ble knust", kan betegne at de grusomme krigerne hadde drept både mødre og spedbarn. Men kanskje kan det også tas billedlig om at moren er byen og barnet innbyggerne i den. Men uansett blir det stående som et eksempel på grusomhetene som skjedde der.

Men assyrerne var bare det vredens ris som israelittene selv hadde bundet for seg. I virkeligheten var det Betel som la dem øde, det Betel de hadde vanhelliget ved sin skammelige kalvetilbedelse.

Det var et bittert ord for Israel, men like fullt en sannhet: "Slik skal han gjøre med deg, Betel, for din store ondskaps skyld" (v. 15). Det var ikke Salmanassar, men Betel som var blitt deres verste fiende.

Må hvert menneske forstå at synden selv blir syndens ødeleggelse. Dette Betel der de fleste hadde frydet seg og jublet over gullkalven, var blitt til et sted der de skulle tilintetgjøres.

Og dommen ville snart komme over dem: "Når det lysner av dag", sies det. Uttrykket betyr om et lite øyeblikk.

"Se til at ikke noen forspiller Guds nåde" (Heb 12:15).

Gå til Hos 11:1-11
Hos 11:1-11
I dette kapitlet blir Herrens inderlige kjærlighet beskrevet i motsetning til Israels gjenstridighet. Først ser en tilbake på tiden som har gått (v. 1-4). Deretter ser en på nåtiden (v. 5-7) og endelig omtaler en tiden som skal komme (v. 8-11).

Det er et kapitel som strømmer over av guddommelig miskunnhet og barmhjertighet. "Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn," sier Herren (v. 1).

Allerede i 2Mos 4:22 kaller Herren Israel for "min sønn, min førstefødte er Israel". Israel var Guds sønn fordi det bar i seg den sanne Guds Sønn som ennå ikke var blitt kjød. Men han var løftets sæd, Herrens utvalgte tjener og kongenes konge, Guds evige ord.

I sin førmenneskelige tilværelse var Kristus hele det liv fra Gud som ble forkynt i løftets form for den gamle pakts folk. Israels forhold som Guds sønn var altså helt og fullstendig knyttet til Kristus. Bare ved han kunne det være Guds Sønn.

Derfor ble ordet med rette brukt av Matteus om Jesus etter at han var blitt menneske. Historien til den gamle pakts folk var fylt med forbilder på det som skulle komme. Som det gamle Israel ble ført til Egypt på Josefs tid for å unngå hungersdøden, slik ble Guds Sønn ført til Egypt etter at han ble født for å unngå Herodes' sverd.

Og som Israel ble kalt tilbake fra Egypt for å utføre sin plass i frelseshistorien, slik ble også Jesus kalt tilbake fra Egypt for å gjennomføre sitt store frelsesverk i Det hellige land.

Men denne uendelige store nåde som Gud hadde vist Israel ved å knytte dette folket til sin enbårne Sønn på en særlig måte, var blitt gjengjeldt med skammelig utakknemlighet. Når profetene kalte på dem i Herrens navn, gikk folket til avgudene. Det var deres utakknemmelighet (v. 2).

Når det står "Ba'alene", Ba'al i flertall, kommer det av at avguden ble dyrket under forskjellige bilder og navn.

Og videre forteller Herren hvordan han tok seg av Efra'im som en kjærlig far tar seg av det lille barnet sitt: "Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem," må han medgi (v. 3). De gav ikke Gud æren. Det var avgudene som fikk den.

I v. 4 bruker Herren bildet av åket som legges på oksen som pløyer. Riktignok hadde Herren lagt et åk på Israel for å styre og lede dem på rett vei, men åket var lett: "Med menneskebånd drog jeg dem, med kjærlighetens rep," sier han.

Herren behandlet dem ikke som dyr, men som mennesker som var gjenstand for hans store kjærlighet. Han var en god og mild Herre for dem, som gav dem føde både for deres legeme og sjel. Han sørget for at de kunne hvile på samme måte som oksedriveren "letter åket over kjevene" for at de kan hvile mens de nyter fóret.

Denne beskrivelsen av Herrens velgjerninger mot Israel passer også på den omsorgen han viser oss døpte mennesker. Du som er døpt, er også utvalgt til å være Guds sønn eller datter. I dåpen tok Herren deg i sine faderarmer. Han har latt deg høre ordet om Jesu død og blod, ordet som har legedommen for din syke sjel i seg. Han har også i sannhet dratt på deg med sin kjærlighets rep. Men hvordan har du så gjengjeldt hans barmhjertighet?

Det store flertallet av døpte mennesker må Herren omtale på samme måte som han omtaler Israel: "De skjønte ikke at jeg helbredet dem." De foraktet Herrens kall og gikk i stedet til verdens avguder.

Men fordi Israels barn hadde vært så gjenstridige, kunne de ikke lenger behandles med "menneskebånd". Nei, nå måtte den tunge svøpen tas i bruk, den som blir brukt over de sta og gjenstridige trekkdyrene (v. 5-6).

Nå var det ikke egypternes svøper som skulle brukes, men Assurs sverd skulle komme over dem. "Sverdet skal fare om i hans byer og tilintetgjøre hans bommer."

Med uttrykket Israels bommer eller portstenger må en tenke på de hærene og festningene Israel hadde, for å hindre at fiender skulle trenge inn i landet.

Ordet i v. 7 lyder så vemodig: "For mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg. Selv om de kaller på Den høyeste, vil han ikke reise dem opp." På samme måte som en mur heller slik at det ikke er til å unngå at den raser sammen, slik var folkets stilling blitt. Intet kall var i stand til å få de tunge, kjødelige hjertene til å rette seg opp og vende seg mot Herren.

Blant de mange skjønne ordene om Guds inderlige kjærlighet som vår Bibel er fylt med, er ordet her i v. 8 et av de vakreste som finnes. Efra'im hadde fortjent en dom som Sodoma, Adma og Sebo'im. De hadde fortjent å bli utslettet for bestandig. Og likevel kan ikke Guds trofasthet la en slik dom komme over Efra'im.

Det er som vi får lov å skue inn i dypet av Guds hjerte når han sier: "Hvordan skal jeg kunne oppgi deg, Efra'im? Hvordan skal jeg kunne gi deg til pris, Israel? Hvordan skal jeg kunne gi deg opp som Adma, gjøre med deg som med Sebo'im? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner."

Vi ser ikke her en gud som kaldt har forutbestemt en uforanderlig skjebne slik den falske guden som Muhammeds barn tilber i Islam. Nei, vi ser inn i et varmt hjerte som brenner av medlidenhet også med dem som har falt så dypt.

I v. 9 lyder også et ord som gjenspeiler en uendelig stor kjærlighet: "Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke ødelegge Efra'im. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige midt iblant dere. Jeg kommer ikke med glødende harme."

Det vil si at Herren er ikke som et menneske som ikke kan bestemme seg. Han er den trofaste Gud som alltid holder det han lover. Vi blir minnet om det som står i Rom 11:28-29 der det står om de gjenstridige jødene: "Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall."

Nei, Herren har ikke fullbyrdet sin brennende vrede på Israel. Derfor vandrer fremdeles dette folket omkring og har en framtid i vente. Mange og tunge trengselstider har Herren måttet føre dem igjennom, men den tid skal engang komme da trassen har blitt smeltet i ildovnen. Da skal det oppfylles som står i de to siste versene her hos Hosea (v. 10-11).

Herren vil la sin røst høre gjennom landene der Israels barn er spredt omkring. Hans røst skal være mektig som løvens brøl når det høres i ørkenen. Men røsten skal ikke skape redsel slik løvens brøl gjør. Det skal være en røst til frelse. Det skal være det store signalet for Israels barn at forherdelsens mørke er over og oppreisningens dag gryr.

"Bevende skal de komme" på den dag. De skal komme som den fortapte sønnen i lignelsen nærmet seg farshuset. Hans hjerte skalv sikkert både ved vissheten om den smerten han hadde påført sin far, og i glede over at han snart var hjemme.

Slik skal også Israels barn få komme. Som en skjelvende "fugl", som en bevende "due" som har vært i klørne på hauken, skal de komme tilbake fra alle kanter og søke ly i det gamle redet under Guds vingers ly. "Og jeg lar dem bo i sine hus, sier Herren."

"Fra havet" (D) betegner områdene i vest fordi Middelhavet lå vest for Det hellige land. På den måten blir altså jødene så vel i Europa som i Amerika regnet med. "Fra Egypt" og "fra Assurs land" betegner jødene som befinner seg i Afrika og Asia, i sør og i øst.

Dette kapitlet med sine elleve vers favner liksom hele Israels historie sett i lys av Guds usigelige og ubegripelige kjærlighet fra først til sist. Historien blir sett i lyset av Guds dype trofasthet på tross av Israels troløshet.

Men i dette kapitlet ligger også en salig preken som gir liv ikke bare til det gamle Israel, men også til det åndelige Israel, Abrahams åndelige barn iblant hedningene. Israels Gud er jo også vår Gud.

En slik Gud har altså vi: En hellig Gud som må rense og lutre sine barn. En Gud som ikke ser gjennom fingrene med synden. Men nettopp gjennom det er han en Gud som har et hjerte som brenner av kjærlig omsorg for at en stakkars synder skal bli frelst. Hvem av Guds barn kan lese dette kapitlet uten å bli grepet av den glødende kjærligheten som møter oss hos vår Gud?

Kunne vi bare tro enda sterkere på denne veldige kjærligheten, drukne all tvil og mangel på tro, all falskhet og bekymring i dette dyp av kjærlighet. Og kunne denne brennende kjærligheten tenne kjærligheten i våre egne hjerter slik at den kunne brenne enda sterkere, slik at vi kunne si: "Vi elsker fordi han elsker oss først" (1Joh 4:19).

Men først av alt: Må ingen av oss noen gang kaste vrak på denne trofaste kjærligheten! Vi vet at den har sine grenser uansett hvor høy og lang og dyp og bred den er (Ef 3:18).

Blir denne kjærligheten først trøtt, da er det bare tilbake "en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige" (Heb 10:27).

Gå til Hos 12:1-15
Hos 12:1-15
I dette kapitlet viser Guds ord hvordan Israels folk hadde begynt å følge etter kana'anittenes gjerninger og gudsdyrkelse i stedet for å følge i stamfaren Jakobs spor. I egenrettferdighet hadde de glemt den opphøyelsen som nåden hadde gitt dem del i.

I v. 1-3 peker Herren på det løgnaktige, troløse vesen som kjennetegnet ikke bare Israels hus, men også Juda. Juda hadde nok holdt seg litt nærmere Gud, "Den Hellige"(v. 1). Men det var likevel "gjenstridig mot Gud" lik et ulydig barn som ikke ville være hos sin far. Stadig flykter det unna hans blikk for å dra av gårde på egen hånd i et umettelig begjær etter å tilfredsstille seg selv.

Derfor sier Herren at han "har trette med Juda". Han har en sak han må føre mot dette troløse folket (v. 3).

"Efra'im lengter etter vind, han jager etter østavær" (v. 2). "Vind" betegner det tomme og forfengelige, mens "østavær" er den hedenske ånd som blåste innover folket fra Assyria og Babylon. Snart sluttet Efra'im pakt med den ene stormakten og snart med den andre. "Hele dagen dynger han opp løgn og ødeleggelse," sier Herren.

I v. 4-5 framstiller han deres stamfar Jakob som eksempel. I v. 3 blir navnet brukt om hele folket, og det blir et eksempel til skam for folket som stadig søkte bort fra Jakobs Gud.

"I mors liv holdt han sin bror i hælen." Allerede den gangen ble han betegnet som seierherren, den som traktet etter førstefødselsretten som Esau foraktet.

"I sin manndoms kraft kjempet han med Gud" i den nattlige kampen som blir beskrevet i 1Mos 32:22-32. Der sa Jakob til den underlige mannen som kjempet mot han: "Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg."

I v. 4 står det: "- kjempet han med Gud." I det ligger at det har vært "Herrens engel". Dette uttrykket er det spesielle navnet som ble brukt om Kristus når han kom i kontakt med den gamle pakts folk i sin før-menneskelige tilstand.

Det var en kamp med gråt og bønn om nåde, men en kamp som endte med at Jakob "vant" (v. 5). De gamle syndene og de mørke minnene om dem som stod mellom Jakob og Gud ble tatt bort, og derfor ble dette et vendepunkt i Jakobs liv. Denne kampen må vel kalles hans omvendelses kamp.

Seieren som ble vunnet ved Pnuel ble ikke tydelig der bare ved at Esaus hjerte ble vennlig stemt overfor Jakob, men også ved at Herren åpenbarte seg for Jakob kort etter i Betel. Der gav han Jakob mange gode løfter (1Mos 35:5-13). "I Betel møtte han ham, der talte han med oss." "Med oss," sier profeten, for Israels folk var jo i Jakob som slekten er i sin stamfar.

Det var ingen Ba'al Jakob fant. Nei det var "Herren, hærskarenes Gud" med "det navn han skal kalles med", Jahve. Han er den samme Herre og Gud som siden åpenbarte seg for Moses i den brennende tornebusken (se 2Mos 3:15).

Det er to ting profeten særlig vil minne folket om. På den ene siden er det Jakobs troskamp. Den understreker det inderlige alvoret som han søkte og fant Gud med. Det står i skjærende motsetning til den nåværende forakt som folket viste for Gud.

På den andre siden vil han minne om at den Gud Jakob fant, var "Herren, Hærskarenes Gud", slik at den Gud som Israels barn nå forkastet, nettopp var deres fedres Gud.

Alt dette måtte bidra til å stille Israels frafall i et klart lys. Det var et dypt frafall fra det forholdet folket hadde stått i til Herren gjennom sin stamfar Jakobs inderlige forhold til han.

I hele denne vakre fortellingen av Jakobs kamp, kampen med tårer for å finne nåde hos Gud, er en inntrengende preken om sann omvendelse til Herren. Ordet her kaster et hellig lys over Jakobskampen, en kamp som ingen synder kan spares for om han vil komme på talefot med Gud.

Kjenner du til en slik Jakobskamp, kjære leser? Vet du hva det er å kjempe, men også å seire? Å gråte og be om nåde, men også å finne? Har du hatt ditt Pnuel hvor "solen rant" for deg (1Mos 32:31), og du kunne si: "Jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet"?

Og har du funnet ditt Betel? Betel betyr "Guds hus", og det Guds hus der en omvendt synder kan møte sin Gud og tale med han, er i de helliges samfunn på jord. Det er et "åndelig hus" (1Pet 2:5) der ordet og sakramentene flyter som en kilde til liv, og der bønnen stiger opp til Gud. Det er salig å ha fått Herren, den levende Gud, til sin Gud. Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp" (Sal 146:5).

Profeten har altså framstilt den gamle stamfaren Jakob med hans kamp og seier, med hans Herre og Gud, for det troløse folket. Og med dette som utgangspunkt vender han seg nå med all Åndens kraft til Israel med ordene: "Og du - til din Gud skal du vende om" (v. 7). Og som verdige frukter av omvendelsen, nevner han: "Hold fast ved miskunnhet og rett, og vent stadig på din Gud!"

Å holde fast ved "miskunnhet" vil her si det samme som å ha en tro virksom i kjærlighet. Og å holde fast på "rett" vil si å ha Guds vilje for øye og spørre med et ærlig sinn: Hva vil du, Herre, at jeg skal gjøre? Å stadig vente på din Gud er også en vakker frukt av omvendelsen. "Hva venter jeg på, Herre? Mitt håp står til deg," sier David i Sal 39:8. Det er de helliges tålmodighet det pekes på her.

Om bare Israel ville gå i Jakobs fotspor, men Israel er blitt et kremmerfolk: "I kremmerfolkets hånd er det falsk vekt. Det er hans lyst å gjøre urett" (v. 8).

Efra'im hadde handlet med sin Gud som en bedragersk kjøpmann og ville selge en ytre gudsdyrkelse til han i stedet for sann gudsfrykt. Dette viser det dype fallet folket hadde kommet inn i, i stedet for å følge sin troende stamfar Jakob. (D bruker uttrykket: "I Kana'ans hånd er det falskhets vektskål." Kana'an betyr egentlig kjøpmann, og det uttrykker at israelittene hadde falt fra Gud og gjort seg like med kana'anittene som var forbannet av Gud. oa.)

I v. 9 ser vi unnskyldningen Efra'im kommer med i møte med anklagen i v. 8. Unnskyldningen er lik den de vantro kommer med den dag i dag: "Efra'im sier: Ja, jeg er blitt rik, jeg har vunnet meg gods. Men i alt mitt strev skal ingen kunne finne noen urett, noen synd."

Det er vantroens alminnelige tankegang. Den kjenner ingen andre goder enn de jordiske og ser på medgangen som et tegn på Guds tilfredshet med dem. Den roser seg av at det ikke er mulig å anklage den for noen grove synder.

Dette er to støttepunkter for vantroens selvtilfredshet den dag i dag: Herren har alltid vært med meg og velsignet meg, - og jeg har ikke gjort meg skyldig i noen grove overtredelser. Overfor dette troløse og forblindede folket viser nå Herren hvordan han alltid har vært seg selv i sin trofasthet og kjærlige omsorg overfor dem: "Men jeg er Herren din Gud fra landet Egypt," sier Herren (v. 10).

Han hadde alltid vært den samme, og han føyer til: "Jeg vil ennå la deg bo i telt likesom i høytidsdagene. Dermed sier Herren at han også vil være den samme i sin videre ledelse av folket. Som Israel måtte vandre omkring i ørkenen på grunn av sin gjenstridighet, vil Herren igjen la dem vandre omkring som nomader i telt fordi han ikke lenger kunne se gjennom fingrene med synd nå. Det var også en grense for hans langmodighet i ørkenen. Synden var alltid en vederstyggelighet for han.

På løvhyttefesten etterlignet folket livet de levde under ørkenvandringen idet de bodde i løvhytter og ikke i permanente hus. Det skulle igjen bli virkelighet for dem om ikke i bokstavelig forstand. Herren ville igjen føre folket ut på en ørkenvandring. Og den dag i dag lever Israel i en slik ørkentilværelse borte fra sitt land.

Herren hadde sendt profeter til Israel. Han hadde talt til folket gjennom dem ved "syner" og "lignelser" (v. 11). Men folket ville ikke høre på dem. De hadde turet fram i urettferdighet og fortsatt med sine avgudsofringer. Derfor måtte dommen komme over dem (v. 12).

Igjen nevnes de to stedene Gilead og Gilgal som hovedstedene for avgudsdyrkelsen (se Hos 6:8. 9:15).

Dommen over Gilgal lyder slik: "- så skal også deres altere bli som steinrøyser langsmed markens furer." Ordet steinrøys peker på det hebraiske "gal" og blir et ordspill som peker på Gilgal.

I v. 13-14 understreker igjen Herren sine velgjerninger mot folket. Han hadde opphøyet Jakob fra den fornedrelsen han opplevde hos Laban da han måtte arbeide som gjeter for å vinne sin hustru (v. 13). Og senere hadde Herren "ved en profet", nemlig ved Moses, ført Israel ut fra Egypt og voktet det ved den samme profeten. Det var en stor ære for Israel (v. 14).

Men Efra'im hadde vent seg til sin opphøyelse som en selvfølgelighet og lønnet Herren ved å gjøre det som måtte vekke harme hos den hellige Gud. Derfor kunne straffen ikke lenger holdes tilbake, og den måtte kalles rettferdig (v. 15).

Hvor lett blir det ikke en vane for det falne menneskehjertet å ta imot hans godhet og omsorg gang etter gang. Vi er kjøpt med Guds Sønns blod. Vi, den nye pakts folk, er døpt til å være hans barn, han som er kongenes konge og herrenes Herre, og derfor hører en så ofte blant navnekristne: "Selvfølgelig er det slik. Selvfølgelig!"

At verdens barn så lett betrakter dette som en selvfølge så de ikke en gang sier "takk" for det, burde egentlig ikke undre oss når vi tenker på hvem de egentlig tjener. Det er egentlig veldig lett å havne i en slik utakknemlighet hvor forferdelig den i og for seg er.

Men du som er et Guds barn, hvordan er det med deg? Må ikke du også ofte gripe deg i det samme at du glemmer hva du er i deg selv og tar nådestanden som en halvveis selvfølgelighet?

Må vi daglig bøye oss dypt i ydmyk erkjennelse av nådens storhet slik at den stadig må stå klart for våre hjerter, så vi ser hvor store ting Herren har gjort mot oss. Det vil hjelpe oss så vi ikke faller i den samme tilstand av utakknemlighet som Efra'im gjorde, men hele livet nynne på strofen: "Av Guds nåde er jeg det jeg er!" Gå til Hos 13:1-15
Hos 13:1-15
Herren begynner med å peke på den opphøyde plassen Efra'im alltid hadde forsøkt å tillegge seg selv blant alle de andre stammene av Israels barn. Josva var av Efra'ims stamme. På dommertiden var også Efra'im den mektigste stammen, og Jeroboam som rev løs de ti stammene fra Davids kongerike, var en efra'imitt.

De ord Efra'ims stamme talte, hadde stor vekt hos de andre. "Når Efra'im talte, ble alle redde," står det (v. 1). Hans ord ble hørt på med stor respekt av de andre stammene.

"Da førte han skyld over seg ved å dyrke Ba'al og døde". Ba'alsdyrkelsen ødela Efra'ims livskraft. Når det står "og døde" blir det sagt på samme måte som det ble sagt om Adam og Eva: "- for den dag du eter av det, skal du visselig dø" (1Mos 2:17). Dødens spire var i Efra'im så snart han var troløs mot sin Gud.

I v. 2 beskrives avgudsdyrkelsen som Israels barn drev med. Det sies at de "kysser kalver". Det peker på den dyrkelsen av gullkalvene som de drev med i Dan og Betel. I Sal 2:12 står det: "Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred." Det er motsetningen til å kysse de døde gullkalvene.

I v. 3 blir det beskrevet hvordan alt skulle dø og visne for dem på grunn av deres vantro. De skulle bli "som en morgensky". Den forsvinner fort som "duggen som tidlig svinner bort". Og de skulle drives bort "lik agner som vinden fører bort fra treskeplassen". Slik skulle de spres og forsvinne.

Og alt dette skulle skje fordi de så skammelig hadde sviktet den ene sanne Gud. Han var den eneste som hadde gitt dem frelse helt fra den dagen han førte dem ut fra Egypt (v. 4).

Herren minner dem om hvordan han hadde tatt seg av dem mens de var på vandring gjennom ørkenen til Kana'an (v. 5), men da de fikk gode dager "opphøyet de seg i sitt hjerte", så de glemte Herren (v. 6).

Det er en gammel historie som dessverre gjentar seg gang etter gang. Slik er det med det urene, syndige menneskehjerte. Det glemmer Herren når det mener det ikke lenger trenger han.

Derfor måtte Herren igjen la dem kjenne sin vrede. Som ville dyr farer fram over jorden, slik ville Herren ved hedenske folkeslag la sin vredes ris komme over folket.

"Jeg vil rive opp brystet deres," sier han, og dermed peker han på hjertet som er så lukket og ikke frivillig vil åpne seg for han. Ved trengslenes jernklo skulle det åpnes.

Det er underlig at de tre villdyrene som nevnes her, leoparden, bjørnen og løven, er de samme tre villdyrene som nevnes i de åpenbaringene Daniel hadde som bilder på de tre første verdensrikene (Dan 7:2-6).

Her i v. 7-8 har Herren kunngjort for folket at han måtte skifte fra å være deres velgjører til å bli deres forfølger på grunn av deres synder og misgjerninger. Deretter samler han all Israels synd i dette ene karakteristiske ordet: "Israel, det er blitt din ødeleggelse at du har satt deg opp mot meg, jeg som er din hjelper" (v. 9).

Det er et vemodig ord som blir overskriften over ethvert menneske som går fortapt. Å være imot sin beste venn, den eneste som kan hjelpe, er en sørgelig tilstand. Det fører til fortapelsen om det ikke skjer en omvendelse i tide.

I v. 10-13 peker Herren på hvor forgjeves den tilliten folket hadde hatt til sine konger, hadde vært. De hadde stolt på dem i stedet for å sette sin lit til sin Gud. Imot Guds vilje hadde de forlangt konger og fyrster (se 1Sam 8:5ff).

De hadde fått det som de ville, men ikke av Guds nåde slik Herren sier her: "Jeg gir deg en konge i min vrede," men han føyer også til: "og tar han bort igjen i min harme" (v. 11).

Folket og kongen hadde så mange ganger blitt til gjensidig fordervelse for hverandre, og nå var tiden for straff kommet: "Efra'ims misgjerninger er samlet opp, hans synd er tatt vare på," sier Herren (v. 12).

Gjemt er ikke glemt. Det vantro hjerte tenker ofte det, men det er ikke tilfelle. Gud har bestemt en dag da all synd og urett skal fram i dagen og få sin dom.

Det nye livet som skulle vokst fram i folket, ville ikke komme til tross for fødselssmerter (v. 13).

Men så ender likevel kapitlet med en jublende seierstone. Israel har i sannhet vært "en uforstandig sønn". Det nye livets gjennombrudd har latt vente på seg til tross for lang tids fødselsveer. Og fremdeles venter de på at det nye livet skal bryte fram blant Israelsfolket etter århundrenes fødselssmerter. Og likevel skal Israels herlige framtid ikke bli kvalt i fødselen: "Fra døden vil jeg forløse dem" (v. 14).

"Anger er skjult for mine øyne," sier Herren. Det vil si at sitt nådekall og sin utvelgelse angrer ikke Herren på, og han vil gjennomføre sin frelsesvilje slik at den seirer.

"Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott" (D: "ødeleggende makt"). Det er en jublende triumfsang som toner oss i møte i v. 14.

Det er livets seier over døden som beskrives, og det er ikke bare en profeti om oppvekkelsen av det gamle Israel fra død til liv. Det er en profeti om livets evige seier over døden for Guds folk.

Det er den samme tonen Paulus lar komme til uttrykk i 1Kor 15:54-55 i tilslutning til ordet her og i Jes 25:8.

Selv om Israel så lenge har sett ut som et vissent vintre uten frukt, skal det likevel oppfylles det som står i v. 15: "For han bærer frukt, der han står blant sine brødre."

Men dommen kunne Israel ikke komme utenom. Bare gjennom alvorlige trengsler kunne de harde hjertene bli bøyd. Derfor slutter også det samme v. 15 med dette: "Men det kommer en østavind, et Herrens vær, som drar opp fra ørkenen. Brønnen blir tom, og kilden tørkes ut. Den røver hele skattkammeret med alle dets kostbare ting."

Straffedommen som skulle komme over Israel ved assyrerne, sammenlignes med en østavind. Det er den sterke vinden som tørker ut alt. Den tørker ut kilder og brønner, og på den måten tar den bort all frodighet og alt som er grønt.

Når det står at "den røver hele skattkammeret med alle dets kostbare ting", er det direkte tale og ikke billedbruk. Ordet peker på at alle kostbarheter i landet også skulle falle i fiendenes hender.

Gang etter gang har Israels folk måttet gå inn i den tunge trengselens skole. Det har vært nødvendig, men målet skal en gang nås, Herrens store navn til evig ære.

Gå til Hos 14:1-10
Hos 14:1-10
Kapitlet begynner med en understrekning av at dommen er nødvendig. "Samaria skal bøte fordi det har vært gjenstridig mot sin Gud."

Og en forferdelig dom vil ramme den byen som var blitt så gjennomført ugudelig. Det skulle bli en dom lik den asiatiske krigere pleide å utføre over dem de beseiret. Assyrerhæren ville ikke spare noe, verken "deres små barn" eller "kvinner som er med barn" (v. 1)

Men slutten av profetens bok, fra v. 2 og ut kapitlet, er en profetisk oppfordring til folket om å vende om til Herren. Profeten ser i sin ånd at en gang i fremtiden skal det skje slik han sier. En gang vil ikke lenger Israel møte Gud med hyklerske offer, men med oppriktig anger.

De vil komme med en ydmyk bønn om tilgivelse for "all misgjerning". De vil komme med en bønn om at Gud må ta imot det eneste "gode" som en synder kan bringe han, nemlig en ærlig syndsbekjennelse av et oppriktig og sønderknust hjerte (v. 3).

Da vil det stige opp fra det omvendte Israel et oppriktig takkoffer til Gud ved deres "leppers offergaver". Det er mer velbehagelig for han enn alle ytre offer.

Ordet minner om det som står i Heb 13:15 der det sies: "La oss derfor ved ham (Kristus) alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er frukt av lepper som priser hans navn."

I v. 4 hører vi hvordan det omvendte folket tar avstand fra alle avguder og alle de ytre tingene som folket tidligere hadde satt sin lit til. Noen ganger hadde de stolt på de hedenske verdensmaktene. Andre ganger hadde de stolt på sine hester og egen krigsmakt. Men her hører vi et fulltonende vitnesbyrd om at de bare vil stole på Herrens miskunnhet.

I ånden hører profeten folkets ydmyke bekjennelse lyde: "Assur skal ikke hjelpe oss! På hester vil vi ikke ride! Vi vil ikke mer si til våre henders verk: Vår Gud! - For det er hos deg den farløse finner miskunn" (v. 4).

Og så hører han også Herrens herlige svar som toner det ydmyke, bedende folket i møte (v. 5-9).

Her er det løfte på løfte, det ene skjønnere og rikere enn det andre.

Herren begynner med et nåderikt løfte om å "lege deres frafall", og han vil "elske dem av hjertet". Dette uttrykket "elske av hjertet" (D: "elske frivillig") gir løfte om kjærlighetens dype rikdom. Det minner om Jesu ord i Joh 16:26-27: "På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud."

Syndenes forlatelse er grunnlaget for det nyopprettede forholdet mellom Gud og Israel. "Min vrede har vendt seg fra dem," sier Herren i v. 5.

Følgen av syndenes forlatelse skal være et stadig friskt nytt liv fra Gud. Herren vil være "som dogg for Israel". I Østerland har doggen stor betydning for forfriskning for naturen. Og ved dette skal Israel "blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon". Kjærligheten skal være så rotfestet som skogen på Libanon (v. 6).

Og bildet går videre. Israel sammenlignes med et oljetre som alltid er grønt. Slik skal Israels herlighet bli, og det skal bre sine skudd "vidt utover" (v. 7).

Og Israel "skal dufte som Libanon". Libanon var bevokst med mange herlige velluktende urter. Slik skulle Israel bre ut Herrens vellukt. Alle de som "sitter i hans skygge", det vil si i skyggen av Israels vakre trær, "skal vende tilbake". Det peker på alle sanne israelitter som får del i det nye livet fra Gud, og de skal igjen "dyrke korn og blomstre som vintreet" (v. 8).

Dette hentyder sikkert til den blomstrende tilstanden som skal oppstå i Det hellige land i de siste tider når det gjenreiste Israel vender tilbake.

Og da skal ikke Israels navn være et foraktet navn som det har vært så lenge blant andre folkeslag. Nei, det skal bli et velsignet navn som gleder Guds menighet over alt: "Minnet om ham skal være som Libanons vin" (v. 8). Libanons vin var kjent for å være den beste av alle.

Og da skal aldri mer Efra'im krenke Gud med sin avgudsdyrkelse, og Herren trenger ikke lenger gå i rette med sitt folk. "Jeg vil bønnhøre ham og se til ham," sier Herren (v. 9).

Efra'im skal være som et barn som er tatt til nåde, og nå lever under sin fars kjærlige øye. Herren vil skygge over sitt folk "som en grønn sypress". Dette treet er grønt året rundt og visner aldri.

Og det siste løftet er ikke det minste: " Din frukt kommer fra meg." Guds frelste folk skal altså bli som en herlig fruktgren, men stammen som denne grenen får sitt liv fra, er Herren. Frukten er fra han. Derfor er den også for han og til hans ære.

Dette ordet minner sterkt om Jesu egne ord i Joh 15 om vintreet og grenene. Videre kan vi også se Fil 1:11 om det som er målet for Guds folk. Der blir det sagt: "- fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris."

Fremdeles vokser det fram så mye hos Guds barn som er av oss selv, og det er ikke gode frukter. Hvor salig det skal bli når dette ordet blir oppfylt fullkomment: "Din frukt kommer fra meg."

Og så slutter profeten boken sin med ord som gir oss det rette stikkordet til å forstå historien både til alle folkeslag og til hvert enkelt menneske. Profeten stiller først et spørsmål: "Hvem er vis, så han skjønner dette, forstandig så han merker seg det?" (v. 10).

Og han svarer selv ved å peke på det eneste som sann visdom og forstand består i. Det er nemlig nødvendig å ha fått åpnet sitt indre øye så en forstår at "Herrens veier er rette". De er alltid rette uansett hva mennesker måtte si om dem.

Og det er to slags mennesker, nemlig "de rettferdige" og "overtrederne". Og resultatet av deres liv er forskjellig.

De rettferdige "ferdes" på Guds rette veier. De blir båret fram på Herrens veier til de når det salige målet i Guds lyse herlighetsrike.

Men for "overtrederne" er resultatet at de "snubler der". De kan ikke komme fram på Herrens veier fordi de ikke er av sannheten, men støter seg på den.

Hoseas bok vitner fra først til sist om at "overtrederne snubler" og faller. Det er hans klare tale uten frykt for hva mennesker måtte si. Den er klar og uforferdet: "Dere kan ikke vandre på Herrens veier med et uomvendt hjerte som vil bryte Guds bud."

Men hans vitnesbyrd er like fast og bestemt når han sier: "Omvend deg, Israel, til Herren din Gud, for på grunn av dine misgjerninger har du falt, og du kan bare reises opp igjen ved ydmyk bekjennelse av dine synder. Ved å lukke opp ditt hjerte for Herrens rettferdighet og søke inn til hans varme hjerte, finner du fram til han som viser barmhjertighet med den farløse."

Det er som om Hosea aldri blir trøtt av å peke på den herligheten som venter folket når de en gang til sist i sannhet slår inn på rettferdighetens vei.

Basunen som Hosea blåste i for sitt folk, gav en klar lyd. Gud være takk for denne velsignede boken der Guds Ånd stadig møter oss med den hellige ild som renser ut all urenhet. Gud være takk for det trofaste vitne han har gitt ikke bare til det gamle Israel, men også til hele det åndelige Israel gjennom alle tider i profeten Hosea.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Hosea 1

1 1The word of Jehovah that came unto Hosea the son of Beeri, in the days of Uzziah, Jotham, Ahaz, and Hezekiah, kings of Judah, and in the days of Jeroboam the son of Joash, king of Israel. 2When Jehovah spake at the first by Hosea, Jehovah said unto Hosea, Go, take unto thee a wife of whoredom and children of whoredom; for the land doth commit great whoredom, departing from Jehovah. 3So he went and took Gomer the daughter of Diblaim; and she conceived, and bare him a son. 4And Jehovah said unto him, Call his name Jezreel; for yet a little while, and I will avenge the blood of Jezreel upon the house of Jehu, and will cause the kingdom of the house of Israel to cease. 5And it shall come to pass at that day, that I will break the bow of Israel in the valley of Jezreel. 6And she conceived again, and bare a daughter. And Jehovah said unto him, Call her name Lo-ruhamah; for I will no more have mercy upon the house of Israel, that I should in any wise pardon them. 7But I will have mercy upon the house of Judah, and will save them by Jehovah their God, and will not save them by bow, nor by sword, nor by battle, by horses, nor by horsemen. 8Now when she had weaned Lo-ruhamah, she conceived, and bare a son. 9And Jehovah said, Call his name Lo-ammi; for ye are not my people, and I will not be your God. 10Yet the number of the children of Israel shall be as the sand of the sea, which cannot be measured nor numbered; and it shall come to pass that, in the place where it was said unto them, Ye are not my people, it shall be said unto them, Ye are the sons of the living God. 11And the children of Judah and the children of Israel shall be gathered together, and they shall appoint themselves one head, and shall go up from the land; for great shall be the day of Jezreel.

Hosea 2

2 1Say ye unto your brethren, Ammi; and to your sisters, Ruhamah. 2Contend with your mother, contend; for she is not my wife, neither am I her husband; and let her put away her whoredoms from her face, and her adulteries from between her breasts; 3lest I strip her naked, and set her as in the day that she was born, and make her as a wilderness, and set her like a dry land, and slay her with thirst. 4Yea, upon her children will I have no mercy; for they are children of whoredom; 5for their mother hath played the harlot; she that conceived them hath done shamefully; for she said, I will go after my lovers, that give me my bread and my water, my wool and my flax, mine oil and my drink. 6Therefore, behold, I will hedge up thy way with thorns, and I will build a wall against her, that she shall not find her paths. 7And she shall follow after her lovers, but she shall not overtake them; and she shall seek them, but shall not find them: then shall she say, I will go and return to my first husband; for then was it better with me than now. 8For she did not know that I gave her the grain, and the new wine, and the oil, and multiplied unto her silver and gold, which they used for Baal. 9Therefore will I take back my grain in the time thereof, and my new wine in the season thereof, and will pluck away my wool and my flax which should have covered her nakedness. 10And now will I uncover her lewdness in the sight of her lovers, and none shall deliver her out of my hand. 11I will also cause all her mirth to cease, her feasts, her new moons, and her sabbaths, and all her solemn assemblies. 12And I will lay waste her vines and her fig-trees, whereof she hath said, These are my hire that my lovers have given me; and I will make them a forest, and the beasts of the field shall eat them. 13And I will visit upon her the days of the Baalim, unto which she burned incense, when she decked herself with her earrings and her jewels, and went after her lovers, and forgat me, saith Jehovah. 14Therefore, behold, I will allure her, and bring her into the wilderness, and speak comfortably unto her. 15And I will give her her vineyards from thence, and the valley of Achor for a door of hope; and she shall make answer there, as in the days of her youth, and as in the day when she came up out of the land of Egypt. 16And it shall be at that day, saith Jehovah, that thou shalt call me Ishi, and shalt call me no more Baali. 17For I will take away the names of the Baalim out of her mouth, and they shall no more be mentioned by their name. 18And in that day will I make a covenant for them with the beasts of the field, and with the birds of the heavens, and with the creeping things of the ground: and I will break the bow and the sword and the battle out of the land, and will make them to lie down safely. 19And I will betroth thee unto me for ever; yea, I will betroth thee unto me in righteousness, and in justice, and in lovingkindness, and in mercies. 20I will even betroth thee unto me in faithfulness; and thou shalt know Jehovah. 21And it shall come to pass in that day, I will answer, saith Jehovah, I will answer the heavens, and they shall answer the earth; 22and the earth shall answer the grain, and the new wine, and the oil; and they shall answer Jezreel. 23And I will sow her unto me in the earth; and I will have mercy upon her that had not obtained mercy; and I will say to them that were not my people, Thou art my people; and they shall say, Thou art my God.

Hosea 3

3 1And Jehovah said unto me, Go again, love a woman beloved of her friend, and an adulteress, even as Jehovah loveth the children of Israel, though they turn unto other gods, and love cakes of raisins. 2So I bought her to me for fifteen pieces of silver, and a homer of barley, and a half-homer of barley; 3and I said unto her, Thou shalt abide for me many days; thou shalt not play the harlot, and thou shalt not be any man's wife: so will I also be toward thee. 4For the children of Israel shall abide many days without king, and without prince, and without sacrifice, and without pillar, and without ephod or teraphim: 5afterward shall the children of Israel return, and seek Jehovah their God, and David their king, and shall come with fear unto Jehovah and to his goodness in the latter days.

Hosea 4

4 1Hear the word of Jehovah, ye children of Israel; for Jehovah hath a controversy with the inhabitants of the land, because there is no truth, nor goodness, nor knowledge of God in the land. 2There is nought but swearing and breaking faith, and killing, and stealing, and committing adultery; they break out, and blood toucheth blood. 3Therefore shall the land mourn, and every one that dwelleth therein shall languish, with the beasts of the field and the birds of the heavens; yea, the fishes of the sea also shall be taken away. 4Yet let no man strive, neither let any man reprove; for thy people are as they that strive with the priest. 5And thou shalt stumble in the day, and the prophet also shall stumble with thee in the night; and I will destroy thy mother. 6My people are destroyed for lack of knowledge: because thou hast rejected knowledge, I will also reject thee, that thou shalt be no priest to me: seeing thou hast forgotten the law of thy God, I also will forget thy children. 7As they were multiplied, so they sinned against me: I will change their glory into shame. 8They feed on the sin of my people, and set their heart on their iniquity. 9And it shall be, like people, like priest; and I will punish them for their ways, and will requite them their doings. 10And they shall eat, and not have enough; they shall play the harlot, and shall not increase; because they have left off taking heed to Jehovah. 11Whoredom and wine and new wine take away the understanding. 12My people ask counsel at their stock, and their staff declareth unto them; for the spirit of whoredom hath caused them to err, and they have played the harlot, departing from under their God. 13They sacrifice upon the tops of the mountains, and burn incense upon the hills, under oaks and poplars and terebinths, because the shadow thereof is good: therefore your daughters play the harlot, and your brides commit adultery. 14I will not punish your daughters when they play the harlot, nor your brides when they commit adultery; for the men themselves go apart with harlots, and they sacrifice with the prostitutes; and the people that doth not understand shall be overthrown. 15Though thou, Israel, play the harlot, yet let not Judah offend; and come not ye unto Gilgal, neither go ye up to Beth-aven, nor swear, As Jehovah liveth. 16For Israel hath behaved himself stubbornly, like a stubborn heifer: now will Jehovah feed them as a lamb in a large place. 17Ephraim is joined to idols; let him alone. 18Their drink is become sour; they play the harlot continually; her rulers dearly love shame. 19The wind hath wrapped her up in its wings; and they shall be put to shame because of their sacrifices.

Hosea 5

5 1Hear this, O ye priests, and hearken, O house of Israel, and give ear, O house of the king; for unto you pertaineth the judgment; for ye have been a snare at Mizpah, and a net spread upon Tabor. 2And the revolters are gone deep in making slaughter; but I am a rebuker of them all. 3I know Ephraim, and Israel is not hid from me; for now, O Ephraim, thou hast played the harlot, Israel is defiled. 4Their doings will not suffer them to turn unto their God; for the spirit of whoredom is within them, and they know not Jehovah. 5And the pride of Israel doth testify to his face: therefore Israel and Ephraim shall stumble in their iniquity; Judah also shall stumble with them. 6They shall go with their flocks and with their herds to seek Jehovah; but they shall not find him: he hath withdrawn himself from them. 7They have dealt treacherously against Jehovah; for they have borne strange children: now shall the new moon devour them with their fields. 8Blow ye the cornet in Gibeah, and the trumpet in Ramah: sound an alarm at Beth-aven; behind thee, O Benjamin. 9Ephraim shall become a desolation in the day of rebuke: among the tribes of Israel have I made known that which shall surely be. 10The princes of Judah are like them that remove the landmark: I will pour out my wrath upon them like water. 11Ephraim is oppressed, he is crushed in judgment; because he was content to walk after man's command. 12Therefore am I unto Ephraim as a moth, and to the house of Judah as rottenness. 13When Ephraim saw his sickness, and Judah saw his wound, then went Ephraim to Assyria, and sent to king Jareb: but he is not able to heal you, neither will he cure you of your wound. 14For I will be unto Ephraim as a lion, and as a young lion to the house of Judah: I, even I, will tear and go away; I will carry off, and there shall be none to deliver. 15I will go and return to my place, till they acknowledge their offence, and seek my face: in their affliction they will seek me earnestly.

Hosea 6

6 1Come, and let us return unto Jehovah; for he hath torn, and he will heal us; he hath smitten, and he will bind us up. 2After two days will he revive us: on the third day he will raise us up, and we shall live before him. 3And let us know, let us follow on to know Jehovah: his going forth is sure as the morning; and he will come unto us as the rain, as the latter rain that watereth the earth. 4O Ephraim, what shall I do unto thee? O Judah, what shall I do unto thee? for your goodness is as a morning cloud, and as the dew that goeth early away. 5Therefore have I hewed them by the prophets; I have slain them by the words of my mouth: and thy judgments are as the light that goeth forth. 6For I desire goodness, and not sacrifice; and the knowledge of God more than burnt-offerings. 7But they like Adam have transgressed the covenant: there have they dealt treacherously against me. 8Gilead is a city of them that work iniquity; it is stained with blood. 9And as troops of robbers wait for a man, so the company of priests murder in the way toward Shechem; yea, they have committed lewdness. 10In the house of Israel I have seen a horrible thing: there whoredom is found in Ephraim, Israel is defiled. 11Also, O Judah, there is a harvest appointed for thee, when I bring back the captivity of my people.

Hosea 7

7 1When I would heal Israel, then is the iniquity of Ephraim uncovered, and the wickedness of Samaria; for they commit falsehood, and the thief entereth in, and the troop of robbers ravageth without. 2And they consider not in their hearts that I remember all their wickedness: now have their own doings beset them about; they are before my face. 3They make the king glad with their wickedness, and the princes with their lies. 4They are all adulterers; they are as an oven heated by the baker; he ceaseth to stir the fire, from the kneading of the dough, until it be leavened. 5On the day of our king the princes made themselves sick with the heat of wine; he stretched out his hand with scoffers. 6For they have made ready their heart like an oven, while they lie in wait: their baker sleepeth all the night; in the morning it burneth as a flaming fire. 7They are all hot as an oven, and devour their judges; all their kings are fallen: there is none among them that calleth unto me. 8Ephraim, he mixeth himself among the peoples; Ephraim is a cake not turned. 9Strangers have devoured his strength, and he knoweth it not: yea, gray hairs are here and there upon him, and he knoweth it not. 10And the pride of Israel doth testify to his face: yet they have not returned unto Jehovah their God, nor sought him, for all this. 11And Ephraim is like a silly dove, without understanding: they call unto Egypt, they go to Assyria. 12When they shall go, I will spread my net upon them; I will bring them down as the birds of the heavens; I will chastise them, as their congregation hath heard. 13Woe unto them! for they have wandered from me; destruction unto them! for they have trespassed against me: though I would redeem them, yet they have spoken lies against me. 14And they have not cried unto me with their heart, but they howl upon their beds: they assemble themselves for grain and new wine; they rebel against me. 15Though I have taught and strengthened their arms, yet do they devise mischief against me. 16They return, but not to him that is on high; they are like a deceitful bow; their princes shall fall by the sword for the rage of their tongue: this shall be their derision in the land of Egypt.

Hosea 8

8 1Set the trumpet to thy mouth. As an eagle he cometh against the house of Jehovah, because they have transgressed my covenant, and trespassed against my law. 2They shall cry unto me, My God, we Israel know thee. 3Israel hath cast off that which is good: the enemy shall pursue him. 4They have set up kings, but not by me; they have made princes, and I knew it not: of their silver and their gold have they made them idols, that they may be cut off. 5He hath cast off thy calf, O Samaria; mine anger is kindled against them: how long will it be ere they attain to innocency? 6For from Israel is even this; the workman made it, and it is no God; yea, the calf of Samaria shall be broken in pieces. 7For they sow the wind, and they shall reap the whirlwind: he hath no standing grain; the blade shall yield no meal; if so be it yield, strangers shall swallow it up. 8Israel is swallowed up: now are they among the nations as a vessel wherein none delighteth. 9For they are gone up to Assyria, like a wild ass alone by himself: Ephraim hath hired lovers. 10Yea, though they hire among the nations, now will I gather them; and they begin to be diminished by reason of the burden of the king of princes. 11Because Ephraim hath multiplied altars for sinning, altars have been unto him for sinning. 12I wrote for him the ten thousand things of my law; but they are counted as a strange thing. 13As for the sacrifices of mine offerings, they sacrifice flesh and eat it; but Jehovah accepteth them not: now will he remember their iniquity, and visit their sins; they shall return to Egypt. 14For Israel hath forgotten his Maker, and builded palaces; and Judah hath multiplied fortified cities: but I will send a fire upon his cities, and it shall devour the castles thereof.

Hosea 9

9 1Rejoice not, O Israel, for joy, like the peoples; for thou hast played the harlot, departing from thy God; thou hast loved hire upon every grain-floor. 2The threshing-floor and the winepress shall not feed them, and the new wine shall fail her. 3They shall not dwell in Jehovah's land; but Ephraim shall return to Egypt, and they shall eat unclean food in Assyria. 4They shall not pour out wine-offerings to Jehovah, neither shall they be pleasing unto him: their sacrifices shall be unto them as the bread of mourners; all that eat thereof shall be polluted; for their bread shall be for their appetite; it shall not come into the house of Jehovah. 5What will ye do in the day of solemn assembly, and in the day of the feast of Jehovah? 6For, lo, they are gone away from destruction; yet Egypt shall gather them up, Memphis shall bury them; their pleasant things of silver, nettles shall possess them; thorns shall be in their tents. 7The days of visitation are come, the days of recompense are come; Israel shall know it: the prophet is a fool, the man that hath the spirit is mad, for the abundance of thine iniquity, and because the enmity is great. 8Ephraim was a watchman with my God: as for the prophet, a fowler's snare is in all his ways, and enmity in the house of his God. 9They have deeply corrupted themselves, as in the days of Gibeah: he will remember their iniquity, he will visit their sins. 10I found Israel like grapes in the wilderness; I saw your fathers as the first-ripe in the fig-tree at its first season: but they came to Baal-peor, and consecrated themselves unto the shameful thing, and became abominable like that which they loved. 11As for Ephraim, their glory shall fly away like a bird: there shall be no birth, and none with child, and no conception. 12Though they bring up their children, yet will I bereave them, so that not a man shall be left: yea, woe also to them when I depart from them! 13Ephraim, like as I have seen Tyre, is planted in a pleasant place: but Ephraim shall bring out his children to the slayer. 14Give them, O Jehovah-what wilt thou give? give them a miscarrying womb and dry breasts. 15All their wickedness is in Gilgal; for there I hated them: because of the wickedness of their doings I will drive them out of my house; I will love them no more; all their princes are revolters. 16Ephraim is smitten, their root is dried up, they shall bear no fruit: yea, though they bring forth, yet will I slay the beloved fruit of their womb. 17My God will cast them away, because they did not hearken unto him; and they shall be wanderers among the nations.

Hosea 10

10 1Israel is a luxuriant vine, that putteth forth his fruit: according to the abundance of his fruit he hath multiplied his altars; according to the goodness of their land they have made goodly pillars. 2Their heart is divided; now shall they be found guilty: he will smite their altars, he will destroy their pillars. 3Surely now shall they say, We have no king; for we fear not Jehovah; and the king, what can he do for us? 4They speak vain words, swearing falsely in making covenants: therefore judgment springeth up as hemlock in the furrows of the field. 5The inhabitants of Samaria shall be in terror for the calves of Beth-aven; for the people thereof shall mourn over it, and the priests thereof that rejoiced over it, for the glory thereof, because it is departed from it. 6It also shall be carried unto Assyria for a present to king Jareb: Ephraim shall receive shame, and Israel shall be ashamed of his own counsel. 7As for Samaria, her king is cut off, as foam upon the water. 8The high places also of Aven, the sin of Israel, shall be destroyed: the thorn and the thistle shall come up on their altars; and they shall say to the mountains, Cover us; and to the hills, Fall on us. 9O Israel, thou hast sinned from the days of Gibeah: there they stood; the battle against the children of iniquity doth not overtake them in Gibeah. 10When it is my desire, I will chastise them; and the peoples shall be gathered against them, when they are bound to their two transgressions. 11And Ephraim is a heifer that is taught, that loveth to tread out the grain; but I have passed over upon her fair neck: I will set a rider on Ephraim; Judah shall plow, Jacob shall break his clods. 12Sow to yourselves in righteousness, reap according to kindness; break up your fallow ground; for it is time to seek Jehovah, till he come and rain righteousness upon you. 13Ye have plowed wickedness, ye have reaped iniquity; ye have eaten the fruit of lies; for thou didst trust in thy way, in the multitude of thy mighty men. 14Therefore shall a tumult arise among thy people, and all thy fortresses shall be destroyed, as Shalman destroyed Beth-arbel in the day of battle: the mother was dashed in pieces with her children. 15So shall Beth-el do unto you because of your great wickedness: at daybreak shall the king of Israel be utterly cut off.

Hosea 11

11 1When Israel was a child, then I loved him, and called my son out of Egypt. 2The more the prophets called them, the more they went from them: they sacrificed unto the Baalim, and burned incense to graven images. 3Yet I taught Ephraim to walk; I took them on my arms; but they knew not that I healed them. 4I drew them with cords of a man, with bands of love; and I was to them as they that lift up the yoke on their jaws; and I laid food before them. 5They shall not return into the land of Egypt; but the Assyrian shall be their king, because they refused to return to me. 6And the sword shall fall upon their cities, and shall consume their bars, and devour them, because of their own counsels. 7And my people are bent on backsliding from me: though they call them to him that is on high, none at all will exalt him. 8How shall I give thee up, Ephraim? how shall I cast thee off, Israel? how shall I make thee as Admah? how shall I set thee as Zeboiim? my heart is turned within me, my compassions are kindled together. 9I will not execute the fierceness of mine anger, I will not return to destroy Ephraim: for I am God, and not man; the Holy One in the midst of thee; and I will not come in wrath. 10They shall walk after Jehovah, who will roar like a lion; for he will roar, and the children shall come trembling from the west. 11They shall come trembling as a bird out of Egypt, and as a dove out of the land of Assyria; and I will make them to dwell in their houses, saith Jehovah. 12Ephraim compasseth me about with falsehood, and the house of Israel with deceit; but Judah yet ruleth with God, and is faithful with the Holy One.

Hosea 12

12 1Ephraim feedeth on wind, and followeth after the east wind: he continually multiplieth lies and desolation; and they make a covenant with Assyria, and oil is carried into Egypt. 2Jehovah hath also a controversy with Judah, and will punish Jacob according to his ways; according to his doings will he recompense him. 3In the womb he took his brother by the heel; and in his manhood he had power with God: 4yea, he had power over the angel, and prevailed; he wept, and made supplication unto him: he found him at Beth-el, and there he spake with us, 5even Jehovah, the God of hosts; Jehovah is his memorial name. 6Therefore turn thou to thy God: keep kindness and justice, and wait for thy God continually. 7He is a trafficker, the balances of deceit are in his hand: he loveth to oppress. 8And Ephraim said, Surely I am become rich, I have found me wealth: in all my labors they shall find in me no iniquity that were sin. 9But I am Jehovah thy God from the land of Egypt; I will yet again make thee to dwell in tents, as in the days of the solemn feast. 10I have also spoken unto the prophets, and I have multiplied visions; and by the ministry of the prophets have I used similitudes. 11Is Gilead iniquity? they are altogether false; in Gilgal they sacrifice bullocks; yea, their altars are as heaps in the furrows of the field. 12And Jacob fled into the field of Aram, and Israel served for a wife, and for a wife he kept sheep. 13And by a prophet Jehovah brought Israel up out of Egypt, and by a prophet was he preserved. 14Ephraim hath provoked to anger most bitterly: therefore shall his blood be left upon him, and his reproach shall his Lord return unto him.

Hosea 13

13 1When Ephraim spake, there was trembling; he exalted himself in Israel; but when he offended in Baal, he died. 2And now they sin more and more, and have made them molten images of their silver, even idols according to their own understanding, all of them the work of the craftsmen: they say of them, Let the men that sacrifice kiss the calves. 3Therefore they shall be as the morning cloud, and as the dew that passeth early away, as the chaff that is driven with the whirlwind out of the threshing-floor, and as the smoke out of the chimney. 4Yet I am Jehovah thy God from the land of Egypt; and thou shalt know no god but me, and besides me there is no saviour. 5I did know thee in the wilderness, in the land of great drought. 6According to their pasture, so were they filled; they were filled, and their heart was exalted: therefore have they forgotten me. 7Therefore am I unto them as a lion; as a leopard will I watch by the way; 8I will meet them as a bear that is bereaved of her whelps, and will rend the caul of their heart; and there will I devour them like a lioness; the wild beast shall tear them. 9It is thy destruction, O Israel, that thou art against me, against thy help. 10Where now is thy king, that he may save thee in all thy cities? and thy judges, of whom thou saidst, Give me a king and princes? 11I have given thee a king in mine anger, and have taken him away in my wrath. 12The iniquity of Ephraim is bound up; his sin is laid up in store. 13The sorrows of a travailing woman shall come upon him: he is an unwise son; for it is time he should not tarry in the place of the breaking forth of children. 14I will ransom them from the power of Sheol; I will redeem them from death: O death, where are thy plagues? O Sheol, where is thy destruction? repentance shall be hid from mine eyes. 15Though he be fruitful among his brethren, an east wind shall come, the breath of Jehovah coming up from the wilderness; and his spring shall become dry, and his fountain shall be dried up: he shall make spoil of the treasure of all goodly vessels. 16Samaria shall bear her guilt; for she hath rebelled against her God: they shall fall by the sword; their infants shall be dashed in pieces, and their women with child shall be ripped up.

Hosea 13

13 1When Ephraim spake, there was trembling; he exalted himself in Israel; but when he offended in Baal, he died. 2And now they sin more and more, and have made them molten images of their silver, even idols according to their own understanding, all of them the work of the craftsmen: they say of them, Let the men that sacrifice kiss the calves. 3Therefore they shall be as the morning cloud, and as the dew that passeth early away, as the chaff that is driven with the whirlwind out of the threshing-floor, and as the smoke out of the chimney. 4Yet I am Jehovah thy God from the land of Egypt; and thou shalt know no god but me, and besides me there is no saviour. 5I did know thee in the wilderness, in the land of great drought. 6According to their pasture, so were they filled; they were filled, and their heart was exalted: therefore have they forgotten me. 7Therefore am I unto them as a lion; as a leopard will I watch by the way; 8I will meet them as a bear that is bereaved of her whelps, and will rend the caul of their heart; and there will I devour them like a lioness; the wild beast shall tear them. 9It is thy destruction, O Israel, that thou art against me, against thy help. 10Where now is thy king, that he may save thee in all thy cities? and thy judges, of whom thou saidst, Give me a king and princes? 11I have given thee a king in mine anger, and have taken him away in my wrath. 12The iniquity of Ephraim is bound up; his sin is laid up in store. 13The sorrows of a travailing woman shall come upon him: he is an unwise son; for it is time he should not tarry in the place of the breaking forth of children. 14I will ransom them from the power of Sheol; I will redeem them from death: O death, where are thy plagues? O Sheol, where is thy destruction? repentance shall be hid from mine eyes. 15Though he be fruitful among his brethren, an east wind shall come, the breath of Jehovah coming up from the wilderness; and his spring shall become dry, and his fountain shall be dried up: he shall make spoil of the treasure of all goodly vessels. 16Samaria shall bear her guilt; for she hath rebelled against her God: they shall fall by the sword; their infants shall be dashed in pieces, and their women with child shall be ripped up.

Hosea 14

14 1O Israel, return unto Jehovah thy God; for thou hast fallen by thine iniquity. 2Take with you words, and return unto Jehovah: say unto him, Take away all iniquity, and accept that which is good: so will we render as bullocks the offering of our lips. 3Assyria shall not save us; we will not ride upon horses; neither will we say any more to the work of our hands, Ye are our gods; for in thee the fatherless findeth mercy. 4I will heal their backsliding, I will love them freely; for mine anger is turned away from him. 5I will be as the dew unto Israel; he shall blossom as the lily, and cast forth his roots as Lebanon. 6His branches shall spread, and his beauty shall be as the olive-tree, and his smell as Lebanon. 7They that dwell under his shadow shall return; they shall revive as the grain, and blossom as the vine: the scent thereof shall be as the wine of Lebanon. 8Ephraim shall say, What have I to do any more with idols? I have answered, and will regard him: I am like a green fir-tree; from me is thy fruit found. 9Who is wise, that he may understand these things? prudent, that he may know them? for the ways of Jehovah are right, and the just shall walk in them; but transgressors shall fall therein.