Bibelkommentarer Dommernes bok
Veien igjennom bibelen - 0566-0587 Dommernes_bok
Trykk her for å se bibel oversikt for Dommernes bok (bilde åpnes i nytt vindu)
Dersom en vil sette en overskrift over Dommernes bok, kan en bruke ordet i Åp 2:4: "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet." For Dommernes bok gir oss et bilde av en sørgelig tid i Israels historie. Det var tilbakegang fra den første varme kjærlighet, som kjennetegnet Josvas tid, til lunkenhet og sløvhet.
Følgen av dette var en indre oppløsning. Straffen fra Herren kom igjen og igjen over folket. Når de ydmyket seg og påkalte Herren, kom Gud med hjelp i sin barmhjertighet. Men de falt tilbake enda dypere i avguderi og mange andre synder som følge av vantro.
Boken kalles Dommernes bok etter de menn som Herren oppreiste blant folket når de ropte til ham om hjelp.
Dommerne hadde vesentlig en dobbel oppgave. De skulle berge folket fra ytre fiender, og få lov og rett til å rå i Israel. Men det var ikke alle som hadde begge oppgavene. Enkelte dommere omtales utførlig, mens andre nevnes bare ved navn. I alt nevnes tretten dommere.
Dommertiden fram til Elis død utgjør et tidsrom på over 300 år, så langt det er mulig å beregne det. Det er ikke mulig å si hvem som skrev boken eller når forfatteren levde. Men antagelig levde han i begynnelsen av kongetiden. Noen antar at Samuel er forfatteren.
Dommernes bok er en fortsettelse av Josvas bok og skildrer Israels videre historie.
Innledningen går fra Dom 1:1-3:6. Den skildrer hvorledes Israels barn ble sløve i kampen mot kanaanittene. De lot ikke bare mange av dem bli boende i landet, men giftet seg endog med dem.
Deretter skildres (Dom 3:7-16:31) det som ble følgen av denne forbindelsen med kanaanittene. På den ene side var det avguderi og overtredelse av pakten med Herren. Og på den andre siden kom Herrens straff og dom.
I Dom 17-21 finnes to tillegg. I to beretninger får vi her et innblikk i den mørke tilstand som rådet blant folket. Dom 17-18 forteller om avgudsdyrkelse, spesielt i Dans stamme. Dom 19-21 skildrer en ond handling mot en kvinne i Benjamins stamme. Det ble årsak til at nesten hele Benjamins stamme ble utryddet.
Dom 1:1-36
Josva hadde befalt folket å fortsette kampen mot kanaanittene. Da han nå var død, spurte Israels barn Herren gjennom ypperstepresten hvem som skulle dra først ut i striden.
Svaret ble at Juda skulle gå i spissen. Denne stammen var plassert på en framstående plass i Jakobs velsignelse (1Mos 49:8). Og dette ble oppfylt allerede før "Løven av Juda" kom.
Da Simeon hadde fått sin arvelodd innenfor Juda område, ble de enige om å hjelpe hverandre. En av de store kongene blant kanaanittene, var Adoni-Besek ("Beseks herre"). Han hadde samlet en hær mot dem, men ble fullstendig slått. Han ble tatt til fange da han flyktet.
Etter tidens skikk hogg de av ham tommelfingrene og tommeltærne slik at han ikke lenger var kampdyktig. Da han ble straffet slik, slo samvittigheten ham. Han følte at det var en rettferdig dom fra Gud. Han hadde nemlig selv i sin tid gjort det samme med sytti andre konger. De satt som hunder under hans bord og levde av de smulene som ble kastet til dem.
"Som jeg gjorde, har Gud gjort mot meg igjen." Slik bekjente denne hedenske kongen og døde kort etter (v. 1-7). Vi ser ofte Guds finger slik også i verdenshistorien. Alt kan snu seg, og hovmod står for fall.
Deretter drog Juda og Simeon mot Jerusalem og erobret den. Så gikk de videre sørover. Det var ved denne anledning at Kaleb erobret Hebron og Otniel tok Kirjat-Sefer og han fikk Kalebs datter Aksa til hustru. Dette er fortalt i Jos 15:13-19 med omtrent de samme ord som her. Dette skjedde altså først etter Josvas tid.
På samme tid slo Moses' slektning, kenitten Hobabs barn, seg sammen med Juda stamme. I 4Mos 10:29 hørte vi hvorledes Hobab etter sterk oppfordring fra Moses sluttet seg til dem under vandringen i ørkenen. Moses sa da til ham: "Kom med oss! Så vil vi gjøre vel mot deg, for Herren har lovt Israel alt det som godt er."
Hobab med familie hadde da fulgt med Israel og hadde bodd i Jeriko disse årene, antagelig som nomader slik de var vant med i Midians ørken.
"Palmestaden" (v. 16) var et navn på Jeriko fordi det var mye palmer i landet omkring. Hobabs slekt fikk nå bo i den sørligste del av Juda stammes område, sør for byen Arad. Den ligger et par mil sør for Hebron. De stammet antagelig fra dette området som de nå skulle bo i. Men de hadde altså oppholdt seg lenger sør, ved Sinai, en tid.
Etter disse seirene hjalp Juda sin bror Simeon med å innta det området Simeon hadde fått. De erobret også byen Sefat. Da Israels barn drog til Kana'an, hadde de lovt Herren å bannlyse denne byen. Derfor gav de den navnet Horma, som betyr forbannelse. Den kom til å ligge i Simeons stammes område.
Juda fortsatte deretter sitt seierstog og inntok tre av filisterbyene. Men så kom de ikke videre. De maktet ikke å drive bort innbyggerne i det fruktbare lavlandet. Filistrene hadde nemlig jernvogner, eller rettere sagt: troen var for liten hos Judas barn til å føre kampen gjennom. De tapte også snart de tre filisterbyene som de hadde erobret.
Det er noe tungt og bedrøvelig å se hvorledes Herren på grunn av lite tro hos menneskene blir hindret fra å gi det han gjerne ville gi. Judas barn kunne ha vunnet seier over alle filistrene. Og de kunne hatt det godt i det herlige lavlandet om de bare hadde hatt tro nok til Herren.
Vi Guds barn kunne også ofte hatt det bedre om vi hadde mer tro. Herre, øk vår tro! Herrens folk vokser ikke fra denne bønnen her i striden.
Kaleb derimot, den gamle trosvanne Kaleb, som hadde fått Hebron, han drev alle anakittene helt bort. De hadde hatt sitt hjem der.
Juda stamme hadde likevel først vist noe tro, men mye mindre enn de andre stammene. Benjamins stamme hadde jo det meste av Jerusalem. Men da jebusittene igjen hadde satt seg fast i en del av byen, bodde Benjamins barn rolig sammen med jebusittene uten å drive dem bort.
Josefs barn, det vil si Efraims og halve Manasse stamme, begynte også i striden, og "Herren var med dem", står det (v. 22).
Ja, Herren er straks med når man ærlig begynner på den kamp han legger for oss. Herren er trofast nå som den gang. Men ulykken er menneskenes utroskap.
Josefs barn rykket opp mot Betel. Denne byen tilhørte egentlig Benjamins stamme. Men Benjamins barn var likegyldige og lot kanaanittene sette seg fast der. Byen lå også så nær Efraims grense, at Josefs hus fant det nødvendig å gå til kamp mot Betel.
Det var også det neste de gjorde, og måten de tok byen på var langt fra hederlig. De fikk en mann fra Betel til å vise dem hvordan de skulle komme inn i byen. Til gjengjeld lot de mannen og hans slekt leve da de erobret byen.
Denne mannen var altså en forræder mot sin egen by, og han kan ikke sammenlignes med Rahab i Jeriko. For det første var denne mannen neppe forskjellig fra de andre i sitt hjerte, mens Rahab virkelig ble en troende. Hun ble opptatt i Israels folk, mens denne mannen derimot drog langt bort til en annen hedensk stamme -antagelig for å unngå hevn fra de andre kanaanittene. Han synes ikke å ville slutte seg sammen med Israel.
For det andre åpenbarte Rahab ikke noe om adgangen til Jeriko for speideme. Hun viste bare sin tro for speiderne, mens denne mannen i virkeligheten var en forræder mot sitt folk.
Det synes heller ikke å ha vært for det godes skyld at Israels barn fikk hjelp av en forræder. De inntok byen uten kamp, men var allikevel trette med det samme og holdt opp igjen. I det følgende nevnes (v. 27-29) at de fremdeles lot kanaanittene bo i mange byer i sitt distrikt. Det eneste de oppnådde på noen steder var å få skatt av kanaanittene.
I slutten av kapitlet (v. 30-36) er det fortalt om hvorledes stamme etter stamme oppførte seg like sørgelig, og tvert imot Guds befaling hadde de vennskap og fred med kanaanittene.
Den eneste stammen som ikke omtales er Issakar. Og grunnen er antagelig at det ikke var flere kanaanitter igjen i deres distrikt.
Det er i sannhet et kapittel som roper høyt om lunkenhet blant Herrens folk. Det gikk som det står i salmen:
Det koster mer enn man fra først betenker,
å være tro i det som Gud oss skjenker,
i kjærlighetens første kraft å stå,
til man oss ser fra kampens plass å gå.
Snart lunkenhet seg søker inn å snike,
den trette fot vil bort fra veien vike,
den synes hard, en annen vei man seg
da velger til å vandre makelig.
Gå til Dom 2:1-23
Dom 2:1-23
Vi hørte i Jos 5:13-15 at Herrens engel ble åpenbart for Josva da omskjærelsens pakt ble fornyet ved Gilgal. Da hadde Herren åpenbart seg som seiershelten. Med sverd i hånd ville han lede Israel fram fra seier til seier over kanaanittene. Han hadde (v. 1) ikke brutt sin pakt med folket.
Men folket hadde vært troløst. De hadde sluttet pakt med Herrens fiender, tvert imot Herrens vilje. De hadde ikke hørt på hans røst.
Da denne sørgelige tilstand begynte å bre seg blant folket, skjedde det en ny åpenbarelse mens folket var samlet. De var antagelig samlet i Silo ved en av høytidene. For vantroen viste seg i alle tilfelle i begynnelsen som forsøk på å tjene to herrer.
Slik begynner det gjerne når menneskehjertet viker bort fra Herren. Det er sjelden at mennesket på en gang gjør et fullkomment brudd med Herren i det åpenbare.
Gudfryktighetens skinn kan lenge bevares selv om kraften allerede lenge er blitt fornektet.
Slik var det også med Israels folk. De kunne ennå samles til høytid i Silo ved paktens ark. Og samtidig kom avgudslystene fram som giftig ugras blant folket.
Mens folket var samlet, så de et selsomt syn. Herrens engel åpenbarte seg synlig for alle Israels barn, antagelig i en lysglans. Han kom fra det Gilgal der engelen hadde åpenbart seg for Israel på Josvas tid.
Herrens engel er jo navnet på Guds enbårne sønn i hans forhold til Israel, slik vi ofte har sagt før. Det var før han ble ikledt menneskets kjøtt og blod.
Og nå lød Herrens engels røst for hele folket. Men det var ikke nådens løfter Herren gav folket. Nei, det var sannhetens alvorlige dom som nå ble kunngjort for dem.
"Hva er det dere har gjort?" Slik lød Herrens alvorlige spørsmål, Etter at han først hadde minnet dem om sin trofasthet med sin pakt med folket. Som ordet før lød til Adam: Hvor er du? og til Kam: Hva har du gjort?, slik lyder det også her.
Og dommen ble forkynt: Herren ville ikke mer drive kanaanittene ut for Israels barn. Heretter skulle fienden være "som brodder i sidene" på dem, og avgudene "til en snare" for dem (v. 3).
Folket skulle få kjenne hvilken makt fiendene hadde når Israel skulle møte dem uten Herren. De skulle høste det de hadde sådd, om de kunne besinne seg på den måten.
Da Herren talte slik, ble det gråt og klage blant folket. Ja, det ble slik gråt at stedet der Herrens engel hadde åpenbart seg, ble kalt Bokim. Det betyr "de gråtende".
Men tårene var ikke rette tårer. Det var mer syndens sørgelige følger enn selve synden de gråt over. Det finnes en judas-anger, som er fortvilet over de alvorlige følgene synden alltid fører med seg. Selve synden tynger ikke hjertet noe særlig.
Hvor ofte har ikke syndens treller jamret seg over den høst de fikk av det de selv hadde sådd i kjødet. Likevel fortsatte de rolig i det samme syndige spor.
Det står at folket ofret til Herren i Bokim. Ja, de ofret og brakte mange ytre offer. Men lydighet er bedre enn offer. Det er langt lettere å ofre gods, penger og andre ytre ting enn å ofre sitt hjerte og sin vilje.
Den rette anger og de rette angerens tårer bærer den frukt at man gjør det samme som apostelen Peter gjorde da han fornektet Herren: han gikk ut og gråt bittert.
Men Israels barn fortsatte å stå sammen med avgudsdyrkerne. De gikk ikke utenfor. Det er dette som omtales i v. 6-23 i kapitlet. Tilstanden i dommertida blir her framstilt som i et samlet bilde.
I v. 6-11 blir forskjellen framhevet mellom Josvas tid og de tider da den gamle slekt som hadde vært sammen med Josva var død og en ny slekt var kommet. Den hadde ikke selv personlig opplevd de store gjerninger som Herren hadde vist folket i fordums dager.
Men de hadde ordet om de bare ville følge det.
Men de forlot Herren, sine fedres Gud. Derfor overgav Herren dem i røveres hånd" (v. 14). Herrens hånd som hadde stridd så veldig for dem, var nå imot dem (v. 15).
Når Israels barn nå hadde angst og hjertenød over fiendens undertrykkelse, hadde Herren "medynk med dem når de sukket over disse som plaget og undertrykte dem" (v. 18). Og han reiste opp "dommere" blant dem (v. 16).
Men heller ikke mot dommerne var de lydige (v. 17). Når de døde, ble folket verre enn før. "De holdt ikke opp med noen av sine gjerninger eller med sin ulydige ferd" (v. 19).
Israels barns vantro ferd blir her kalt "deres hårde vei" (D.), og vi må sannelig si at den vantro vei alltid er en hard vei. Hvor makelig og brei den enn synes å være, er det likevel hardt å vandre på den, for Djevelen er en grusom herre. Han gir aldri sine treller fred, men plager dem og sliter i dem på utallige måter.
Bak verdens latter og larm ligger et tomt og fredløst hjerte. Det er sannelig en hard vei å være uomvendt og vantro.
I Visdommens Bok 11:16 står det: "Med det et menneske forsynder seg, med det skal det også straffes." Det er en åndelig grunnlov. Israels barn syndet med kanaanittene, og nettopp gjennom disse kom straffen over Israel.
Nettopp derfor hadde ikke Herren gitt alle kanaanittene i Josvas hånd, fordi Herren ville la kanaanittene være en prøvestein for Israels folk.
Hadde folket vært trofast og kjempet troskampen mot kanaanittene, hadde de måttet tjene dem til å vokse i Herrens kraft og til åpenbarelse av Herrens seierskraft. Men nå ble kanaanittene en straffedom fra Herren over Israel.
Det hører også med til Guds tuktemidler at han lar fristelsens kraft få mer makt. Det hovmodige, gjenstridige sinn blir tuktet nettopp ved at Gud leder det inn i prøvelse, for at det skal lære å kjenne sin avmakt og elendighet.
Men det sinn som vil stå i ydmykhet og lydighet, har lov til å be: "Led oss ikke inn i fristelse." Da bønnhører Gud. Gud fører aldri de barn som vil være ærlige for ham, inn i fristelse uten for å gi dem en herlig seier og la det bli til velsignelse.
Gå til Dom 3:1-31
Dom 3:1-31
I begynnelsen av dette kapitlet oppregnes de folkeslag som var blitt tilbake i Kana'an. Israels troskap skulle prøves ved dem. De slekter som ikke hadde opplevd de første underfulle kampene med kanaanittene, kunne selv erfare hvor herlig Gud kan gi sitt folk seier (v. 12).
Det var jo Herrens tanke med at ikke alle kanaanittene ble utryddet på en gang. Også de kommende slekter i Israel skulle lære å forstå hvorledes det har seg med Guds folks kriger. De føres ikke i menneskelig kraft. Det kan bare bli seier ved Herrens kraft.
Ja, Israels barn kunne ha opplevd en uavbrutt rekke av herlige og underfulle seire hvis de bare hadde holdt fast ved pakten med Herren. Men i stedet tok de kanaanittenes "døtre til hustruer og gav sine døtre til deres sønner og dyrket deres guder" (v. 6). De gjorde altså stikk i strid med det Herren hadde sagt dem.
De viktigste fiendene som var blitt igjen var filisterne i sørvest, fønikerne i nordvest som også kalles kanaanitter og sidoniere. Endelig var det hevitter nord ved Libanon og Hermon.
I tillegg var det noen spredte levninger i innlandet. Noen steder var de ganske mange. Og de ble til stor fare for Israels barn da de blandet seg med dem.
"Kanaanitter" brukes både som fellesnavn om alle innbyggerne i Kana'an, og noen ganger også (v. 3) som et spesielt navn på folket i nordvest ved Sidon. Slik ser vi at en kanaanittisk kvinne fra traktene ved Tyrus og Sidon kom til Jesus (Matt 15:22).
Med v. 8 begynner beretningen om det tuktens ris som Herren sendte over Israels barn som straff for deres ugudelighet.
Den første røver og voldsmann som Gud brukte til dette, var kong Kusan-Risata'im i Aram Naharaim. Det var altså Mesopotamia, landet mellom elvene Eufrat og Tigris. Navnet Risata'im viser hvorledes han var. Ordet betyr "dobbelt ugjerning". Det var antagelig et tilnavn som Israels barn hadde gitt ham på grunn av hans ondskap. I åtte år var de treller under ham.
"Da ropte Israels barn til Herren. Og Herren oppreiste en frelser for Israels barn" (v. 9).
Det var Otniel, som erobret Debir (Dom 1:11-13), Kalebs yngre bror, (Kalebes brorsønn?) som Gud hadde brukt til å redde folket. "Herrens Ånd kom over ham. Han ble dommer i Israel og drog ut i strid, og Herren gav Kusan-Risata'im, kongen i Mesopotamia, i hans hånd, så han vant over Kusan-Risata'im" (v. 10).
Det er fint å se hvorledes troslivet kan vise seg i en og samme slekt. Fedrenes velsignelse går over på barna. Slik ser vi her Kalebs tro vise seg i Otniel. I 40 år fikk landet ro mens Otniel var dommer.
Men da Otniel døde, gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne. Så kom moabitterkongen Eglon over dem. Han gikk sammen med ammonitter og amalekitter og slo Israel. Israel som før hadde vært den seirende, måtte nå være treller under disse små folkeslagene. For Israels vern var veket bort, fordi de hadde fått Herren mot seg. Det står uttrykkelig at "Herren styrket Eglon mot Israel" (Dom 12).
Eglon hadde sitt hovedsete i Jeriko, "Palmestaden". Den var nok blitt gjenoppbygget, men ikke befestet fordi Herren ikke ville det (Jos 6:26). Derfor kunne Eglon lett innta den.
Dette varte i atten år. Da ropte Israels barn til Herren. Og den langmodige Herren bønnhørte dem igjen og hjalp dem ved hjelp av en benjamitt ved navn Ehud.
Ehud skulle på Israels vegne gi Eglon de gaver som folket måtte yte sin hedenske herre. Han tok med seg et sverd, gjemt under klærne. Etter at gaven var overrakt og han hadde forlatt kongen sammen med sine menn, vendte han tilbake og sa han hadde et hemmelig ord å si til kongen.
Kongen lot alle tjenerne gå ut og Ehud fikk være alene med ham oppe i sommersalen som lå oppe på det flate taket. Da sa Ehud til kongen: "Jeg har et ord fra Gud til deg."
Da stod Eglon opp fra tronen. Den hedenske kongen hadde altså ærbødighet for et budskap fra Israels Gud. Da tok Ehud sverdet og støtte det inn i kongens mage. Og kongen var så fet at håndtaket fulgte bladet inn så hele sverdet var skjult i magen hans. Ehud skyndte seg ut av salen, låste døren etter seg og gikk sin vei.
Kongens tjenere fant døren låst da de ville gå inn til kongen. De ante ikke uråd og mente kongen hadde lagt seg til å hvile i kammerset.
Til slutt skammet de seg over ikke å ha hørt fra kongen på så lenge. De lukket opp med en nøkkel de hadde og fant kongen død på golvet. Men Ehud var da kommet unna og gikk til Efraims berg. Der blåste han i basunen og samlet folket.
Vi vil ikke rettferdiggjøre Ehuds måte å gå fram på da han drepte kongen. Det gjør heller ikke Den hellige Skrift. Hans oppførsel i dette tilfelle må ikke brukes som forsvar for å drepe tyranner i alminnelighet.
Men vi må aldri glemme at Israels folk ikke var noe gjenfødt folk, "rettferdighetens sol" (Mal 4:2) var ennå ikke gått opp. Israels folk stod i demringen. Derfor finner vi mye i den gamle pakt som ikke kan eller skal være rettesnor for oss i liv og handlemåte.
Vi som har fått Den hellige Ånd ved gjenfødelsen har ganske andre betingelser for å leve et liv som sømmer seg for den levende tro. Men dermed er også vårt ansvar mye større.
Men på tross av det kjødelige som blandet seg inn i Ehuds måte å gå fram på, handlet han i tro på at Herren ved ham ville bønnhøre Israel og frelse det fra undertrykkerens vold.
Derfor sa han til kongen: "Jeg har et ord fra Gud til deg". Han var seg bevisst at det var Guds dom han var kalt til å utføre over kongen, selv om måten skulle ha vært en annen. Derfor kunne han si til Israels barn da han drog i spissen for dem ned fra fjellet: "Skynd dere etter meg! For Herren har gitt deres fiender, moabittene, i deres hånd" (v. 28).
Israels barn besatte nå fergestedene over Jordan, så ingen av moabittene kunne komme tilbake til sitt hjemland. Alle moabittiske krigere vest for Jordan ble slått i hjel. Det var kraftige, sterke folk, antagelig kongens utvalgte tropper.
Moabittene fikk da en slik knekk at landet fikk ro i hele åtti år. Så lenge Ehud levde, hadde han god innflytelse på folket. Men etter hans død (Dom 4:1]) kom igjen frafallet fra Herren.
Etter at Ehud hadde skaffet folket befrielse fra fienden i øst, levde det en annen mann ved navn Samgar. Han gjorde en heltegjerning overfor fiendene fra sørvest. Det var filisterne, som stadig overfalt Israels barn.
Da filisterne gjorde et røvertog i landet, gikk Samgar løs på dem i hellig nidkjærhet uten andre våpen enn en oksedrivers stav. Den var lang med en spiss brodd i enden.
Med den slo han 600 mann. Det viste seg her at Gud kan frelse ved det som er lite like godt som med det store. Dette fant antagelig sted i løpet av de åtti år da landet hadde ro.
Gå til Dom 4:1-24
Israeittene blir undertrykt. Profetinnen Debora kaller Barak til kamp mot fienden, og Herren gir seier
Dom 4:1-24
Etter Ehuds død sank Israels barn enda dypere ned og avvek fra Herren. Så kom dommen ved kana'anitterkongen Jabin. Han bodde i Hasor i nord som Josva hadde ødelagt. Men byen ble gjenoppbygd.
Feltherren hans, Sisera, var en veldig stridsmann som hadde samlet 900 jernvogner. Den gang ble de brukt i krigen. I 20 år måtte Israels barn sukke under åket.
Da oppvakte Gud en kvinne ved navn Debora og gav henne profetisk ånd. Det er underlig å se på dette: da alle var avveket, og selv prestene var revet med av vantroen, da brukte Gud en kvinne til å føre folket tilbake igjen til Herren.
I første halvdel av 1800-tallet da vantroen ruget over landet, brukte Gud en fattig verkbrudden sypike på Jylland til store ting i sitt rike. Og prestene sov som oftest vantroens søvn den gang. Hvor piken kom for å sy, flokket folk seg om henne, og hun fikk lov til å lede mange til Jesus.
På samme måte, bare i større målestokk, brukte Gud kvinnen Debora. Hun bodde under et palmetre mellom Rama og Betel i Benjamins land. Stedet kalles også "på Efra'im-fjellet", for det var en utløper av dette fjellet.
Der hadde hun teltet sitt under et palmetre som derfor fikk navnet "Deboras palme". Og der prøvde hun å tjene med det pund Gud hadde gitt henne. Med visdoms ånd skiftet hun rett blant folket.
Israels barns hjerte var blitt mykt i den harde nøden. Også den nød Herren sender er en velgjerning, for hjertet drives noen ganger ved det til ydmykhet og bønn. Folket tok med takk imot den åndelige hjelp som Gud sendte gjennom Debora. Og da den åndelige hjelp ble tatt imot, kom også den timelige hjelp. Om bare Herren kan snu hjertet vårt rett, er det lett for ham å hjelpe oss i alle timelige vanskeligheter.
Oppe i Kades i Naftalis land bodde en mann ved navn Barak. Debora sendte et budskap fra Gud til ham. Med titusen mann fra Naftali og Sebulon skulle han ta stilling på Taborfjellet. Da ville Herren føre fiendens feltherre Sisera dit, til Kisonbekken som kommer fra foten av Tabor. Og Herren ville gi fienden i Baraks hånd.
Tabor er en kjegleformet fjelltopp på Jisre'elssletta, omkring 330 m høy. Men toppen er flat slik at en stor folkemasse kan samle seg der. På sletta ved Tabor er i tidens løp blitt holdt mange slag. Det er ikke bare Israels barn som har kjempet her ofte. Men senere har både grekere og romere, egyptere, arabere, franskmenn, engelskmenn m. fl. kjempet her.
Barak fikk budskap om å kjempe med og overvinne den veldige stridsmannen Sisera med alle hans jernvogner. Og Barak hadde bare lite stridsvante bønder med seg. Likevel viste han seg som en troende mann, men motløshetens ånd gjorde seg gjeldende hos ham. Han verken ville eller turde si nei.
Men han stilte som betingelse at den trossterke Debora skulle gå med. Hans svake tro behøvde likesom å støtte seg til Deboras sterke tro.
Debora lovte å gå med, men hun forkynte ham at æren for dette ville bli tatt fra ham, og Sisera skulle falle for en kvinnes hånd. Dette skjedde trolig som tukt fordi han hadde en svak tro.
Da Sisera hørte at Israels barn samlet seg under ledelse av Barak på Tabor, rykket han fram med hele sin veldige hær. Det må ha vært underlig for flokken på Tabor å se den mektige fiendehæren nede på sletta. Deres egen avmakt ble dermed tydelig åpenbart.
Men da sa Debora: "Bryt opp! Dette er den dagen da Herren har gitt Sisera i din hånd. Drar ikke Herren foran deg?" Da gikk det som i gamle dager på Josvas tid. Herren førte selv striden og fienden fryktet og flyktet.
Slik vil det alltid gå der et ydmykt hjerte vender seg til Herren med den bønn som finnes i dette lille salmeverset:
Før du selv striden for de barn så svake,
tving du vår fiende, driv hans makt tilbake,
det som mot deg og dine vil opphøye,
du selv nedbøye.
Sisera selv flyktet til fots til nomadehøvdingen Heber i den nordlige del av landet. Han tilhørte egentlig kenittene, til Hobabs barn som var Mose slektning. Han hadde på Mose oppfordring sluttet seg til Israels folk på vandringen gjennom ørkenen. De fleste av disse kenittene hadde jo tatt bolig i den aller sørligste del av landet (Dom 1:16). Men denne familien hadde altså slått leir i nord.
Heber og kanaanitterkongen Jabin holdt fred med hverandre. Derfor flyktet Sisera til ham. Han gikk inn i kvinneteltet, enten fordi det lå nærmest eller at han mente det var sikrest.
Hebers hustru Jael tok vennlig mot ham og bad han komme inn. Hun gav ham melk å drikke og gjemte ham under et teppe da han var trett etter flukten og ville hvile.
Men selv om Jael viste seg vennlig i det ytre mot Sisera, var hun helt på Guds side i sitt hjerte. Sisera hadde bedt henne si at det ikke var noen der, og derfor la han seg trygt til å sove.
Da tok hun en teltplugg og en hammer og slo den gjennom Siseras hode mens han sov. Da Barak kom til teltet, kalte Jael ham inn og viste ham at fienden var drept.
Jael viste her trosmot og hengivenhet for Herrens sak. Men selve måten hun gjorde det på kan ikke forsvares. Vi må igjen og igjen innskjerpe at i den gamle pakt har vi ikke å gjøre med gjenfødte mennesker (slik vi kjenner det fra NT). Derfor kan vi ikke etterfølge et slikt eksempel.
Det er imidlertid ikke avgjort at Jael hadde denne tanken fra først av da hun tok imot Sisera. Hun kunne ikke vite at han ville legge seg til å sove.
Og det var en straffedom fra Gud over en stolt fiende hun utførte. Gud hadde overgitt Sisera til dom.
"Slik ydmyket Gud på denne dagen Jabin, Kana'ans konge, for Israels barns øyne." Kort etter var Jabins rike helt tilintetgjort.
Gå til Dom 5:1-31
Dom 5:1-31
Da seieren var vunnet, stemte Debora i en lovsang til Herren. Slik hadde også Mirjam, søster til Moses, sunget til Herrens ære etter overgangen over Rødehavet. Hun var også en profetinne.
Barak sang sammen med Debora.
Sangen begynner med en lovprisning. Folket hadde vært i trelldom i 20 år. Og nå hadde Herren igjen rakt ut sin hånd til hevn over fienden.
"Folket møtte villig fram," står det (v. 2). Men Deboras sang gav Herren alene æren. Det er jo det eneste vi mennesker har å legge til fra vår side: Villigheten til å hjelpe, men det er Herren som gjør det.
"Jeg - for Herren vil jeg synge. Jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud" (v. 3). Det er den rette tonen som klinger oss i møte.
Og lovsangen skuer først tilbake til pakten ved Sinai (v. 4-5). Denne pakten var kilden til all velsignelse for Israels folk. Sangen begynner med dette hellige utgangspunkt der Herrens miskunnhet og majestet hadde åpenbart seg så mektig over folket. Deretter går den videre og utfolder den Guds majestet og kraft som hadde funnet sted ved denne seieren.
Den dype fornedrelse før seieren skildres først. Selv om det fantes helter som Samgar og heltemodige kvinner som Jael, var stiene øde og ingen turde ferdes på de alminnelige landeveiene av frykt for voldsmenn som herjet landet.
De veifarende gikk omveier for å nå sitt mål. Landsbyene i Israel så øde og folketomme ut til Debora stod fram som "en mor i Israel" (v. 7.
Men grunnen til alt dette lå i at Israels egne, indre veier i det åndelige var blitt krokveier. Man hadde forlatt Herrens rette vei og tatt seg nye guder (v. 8). Vantroen var årsak til den elendige tilstanden.
På grunn av Israels vantro hadde fienden kunnet trenge fram med krig like til portene og inn i Israels byer. Israels krigere var blitt motløse og hadde lagt ned sine våpen så det ikke ble sett skjold eller spyd blant dem.
Men nå var det slutt på denne elendigheten. "Mitt hjerte slår for Israels høvdinger og for de frivillige som møtte fram blant folket. Pris Herren!" (v. 9).
Slik sang Debora. Og nettopp slik må man stå for å være på rett vei: Vår hjerte skal slå i kjærlighet for Herrens villige redskap blant menneskene. Men Herren alene skal ha ære, lov og pris.
Både de rike som nr på "kvite esler" og sitter på tepper, og de fattige som må gå på veien, oppfordres nå til å "tale fritt" (v. 10: D.). (NB'88 og NO-30 har: Syng! NO-78 har: Tenk etter. Eldre norsk overs, har som dansk: tal fritt.) Det betyr at de kan løfte sin røst til Herrens ære uten å frykte fienden.
Etter seieren kunne skytteren igjen ferdes i ro ved vanningsstedene med kveget og prise Herrens rettferdige dom over fienden. Hans folk var nå blitt utfriet ved dette, og landsbyfolket kunne komme fram fra sine skjulesteder i fjellhulene og stige ned til byens porter.
Etter denne lovprisningen for frelsen ved Herrens hånd, fortsetter sangen med skildringen av selve kampdagen. I ånden ser Debora hvorledes Barak drar ned fra Tabor med en liten flokk. Hun ser liksom den ene stamme etter den andre dra forbi.
Efraim er i spissen, men bare en del av Efraim, de som "har sin rot på Amaleks fjell". Det var de som bodde på berget vest for Sikem, dette ble kalt Amaleks fjell - kanskje fordi det hadde bodd amalekitter der før.
Etter Efraim ser hun Benjamin komme, deretter Makir, som var den vestlige halvdel av Manasse stamme (etter Manas ses sønn Makir). Deretter Sebulon, Issakar og Naftali.
Sebulon hadde spesielt vist seg som et modig folk, "som ringeakter sitt liv inntil døden" (v. 18) som Naftali.
Men idet Debora ser i ånden disse rekkene drar fram, savner hun flere stammer. Deriblant var Ruben. De holdt bare rådslagninger og drøftet saken, men det ble bare med ord. Folket var hos sauene og ved bekkene og ville heller høre hyrdefløyten enn krigstrompeten.
Ruben ble dermed et advarende eksempel på langvarige, ufruktbare rådslagninger som det likevel ikke kommer noe ut av. Man er altfor makelig og lunken til å la det bli handling. Rubens oppførsel har dessverre ofte gjentatt seg i Guds rikes historie der det gjaldt om å slå et slag for Herren. A, hvor ofte var det ikke snakk fram og tilbake uten at det ble handling.
Gilead sviktet også. Det betyr vel helst Gad og halve Manasse stamme, samt Dans stamme som ikke ville forstyrres i sin handel og skipsfart, og Asers stamme. Juda og Simeons stammer nevnes ikke. Disse stammene hadde kanskje nok å gjøre i den stadige strid med filisterne.
Det var ikke noe godt tegn at samfunnsfølelsen i folket var så løs, og broderkjærligheten så kold og lunken at mange sviktet.
Så blir selve slaget skildret. Det strakte seg sør for Kisonbekken, "ved Megiddos vann". Det betyr de bekkene som fra Megiddo strømmet ut i Kison. Kana'ans konger fikk ingen "hærfang av sølv" (v. 19) som de pleide.
For Debora ble det åpenbart hvorledes de himmelske makter grep inn i kampen mot Sisera (v. 20). Bekken Kisons bølger feide bort de falnes lik. Deboras sang skildrer videre hvorledes hele kampbulderet raste fram, mens fienden jaget avsted i vill flukt.
"Skrid fram, min sjel, med kraft." Slik lyder det da Debora liksom selv iler med i Herrens veldige kraft mot fienden.
På flukten kom fienden forbi Meros. Men innbyggerne der tok ikke del i kampen mot Herrens fiender. Derfor taler Herrens engel, Israels usynlige hærfører, sin forbannelse over byens innbyggere.
Å la være å gjøre noe, å unnlate å ta parti, er ofte en like stor synd som åpent å slutte seg til Herrens fiender.
Her gjelder ordet: Den som ikke er med Herren, er mot ham. Han lyser derimot velsignelse over Jael. Selv om hun egentlig ikke tilhørte Israels folk, våget hun likevel livet for deres sak ved å knuse Siseras tinning (v. 24-27).
Nettopp i motsetningen til Israels lunkenhet (i Meros) viser Jaels iver for Israels sak seg så mye større.
I slutten av sangen skildres den uro som grep Siseras mor da sønnen ble borte så lenge. Hun så ut fra vinduet og skrek høyt gjennom gitteret som ble brukt foran vinduet i østerland. Det brukes i stedet for glassruter for å gi mye luft i huset.
Men hun trøstet seg selv med at det måtte ta lang tid å dele ut byttet av kvinner og klær. De fornemme kvinnene hos henne trøstet henne også. De ante ikke hvorledes det stod til i virkeligheten, at Guds hånd hadde rammet dem i deres hovmod.
Sangen slutter med disse vakre ordene: "Måtte alle dine fiender omkomme slik, Herre! Måtte de som elsker ham, være som solen når den går fram i sin kraft!"
Profetinnen ser i alt som har skjedd et varsel om Guds rikes triumf over alle fiender til alle tider. Men Herrens små som elsker ham som sin dyreste skatt skal vokse i glans og herlighet som solen når den når middagshøyden.
Likesom Israels land fikk ro i 40 år etter denne seieren, skal en gang den store sabbatshvile senke seg over jorden etter den siste store seier som Guds folk skal oppleve her på jord.
For Jesu navn hans fiender fly
og styrte for hans sverd,
mens kronen vinker over sky,
den minste, ham har kjær.
Gå til Dom 6:1-24.
Dom 6:1-24
Israels barn hadde sett Herrens nådige hjelp i nøden. Men da nøden var glemt, begynte også den gamle vantro og hjertets ondskap å vinne makt på ny. Slutten på det ble at Herren igjen måtte sende sitt tuktens ris, denne gang ved midianittene.
De var Israels frender og nedstammet fra Abraham og hans andre hustru Ketura (1Mos 25). Vi har møtt ei grein av dem ved Sinai (2Mos 2:15). En annen og større del av dem bodde øst for ammonittene.
Det var noen av disse østlige midianitter som sammen med moabittene hadde forsøkt å forderve Israels folk ved hjelp av Bileam (4Mos 22ff).
Denne gang hadde midianittene sluttet seg sammen med amalekittene, Israels gamle arvefiende. Også andre av østens folk, nomadestammer i den syrisk-arabiske ørken, var med dem.
I sju år plaget de Israels folk ganske forferdelig. Igjen måtte Israels barn skjule seg i fjellkløfter og huler og omgi seg med festninger. Alt dette skjedde fordi de hadde forlatt den rette, faste borg, den levende Gud.
Når såkornet som Israels barn sådde på jordene, ble modent, kom fienden og røvet og ødela avlingen. De tok også okser, sauer og asen fra dem. De foretok plyndringer helt til Gasa ved Israels sørvestlige hjørne.
Omsider drev den bitre nøden igjen Israels folk til å rope til den levende Gud om hjelp. Menneskehjertet er underlig, det må liksom piskes til å søke sin beste venn!
Men når Herren skal hjelpe, må det først selverkjennelse til. Synderen må se sin synd, sin vantro, sitt hjertes gjenstridighet og dømme seg selv før Herren kan ta bort dommen.
Derfor sendte Herren først en profet til Israels barn. Det var en mann med profetisk gave som talte om at deres synder var den dypeste årsak til all elendighet.
Men deretter kom hjelpen. I den vestlige halvdel av Manasse stamme lå byen Ofra. Der bodde Joas av Abieser-ætten. Han var byens eldste og altså den som særlig var forstander for byens saker.
Han hadde en sønn som het Gideon. Det var hans yngste sønn. I Gideons hjerte hadde det kommet mange spørsmål. Han hadde så ofte sett tilbake til gamle dager, til alle de underlige ting fedrene hadde fortalt om. Herren hadde ført folket opp fra Egypt. Men nå så det ut som om Herren hadde forlatt dem helt. Nå så alt mørkt og truende ut.
Så stod Gideon en dag og tresket hvete i farens vinpresse. Vinpressen var en murt eller uthoggen fordypning i jorda eller oftest i berget. Som regel tresket man ikke her. Man tresket jo ellers med okser på treskeplassen.
Men det våget ikke Gideon, fordi midianittene streifet omkring alle steder. Derfor tresket Gideon i vinpressen slik at han raskt kunne skjule hveten om fienden kom for å røve.
Han har antagelig vært opptatt av tunge tanker om folkets stilling da han så Herrens engel bli åpenbart under et stort eiketre. Det tilhørte Gideons far og stod vel nær vinpressen.
Herrens engel talte til Gideon med et profetisk ord til oppmuntring: "Herren er med deg, du djerve kjempe!" Jomfru Maria ble også forundret over engelens hilsen senere, og slik ble også Gideon over det han hørte.
Han forstod vel knapt ennå at det var en Guds åpenbaring og taler åpent om sin motløshet. Han kunne slett ikke se at Herren lenger var med (v. 13).
Da vendte Herren seg til ham og sa: "Gå av sted, så sterk som du er, så skal du frelse Israel av midianittenes hånd! Har jeg ikke sendt deg?"
Her står at Herren vendte seg til ham. Vi ser altså at Herrens engel og Herren er den samme. Som vi så ofte har sagt før betyr Herrens engel ikke en vanlig engel, men Guds enbårne Sønn før han ble menneske.
Det var et forunderlig budskap Gideon fikk høre. "Gå avsted, så sterk som du er," slik lød ordet. Og det betyr: Med den kraft som Herren utrustet ham med i dette ordet skulle han gå. Ikke i sin egen forrige kraft, men i en ny Guds kraft skulle han gå avsted og frelse Israel fra de mektige fiender.
"Har jeg ikke sendt deg?" sa Herren. Ja, det er sannelig godt når hjertet kan hvile i dette: Herren har sendt meg.
Nå ser det ut til at det gikk opp for Gideon at det var et sendebud fra Herren som talte til ham. Han vegrer seg heller ikke, men kunne ikke la være å spørre om hvorledes dette skulle skje. Hans slekt var den ringeste i Manasse og han selv den yngste i sin fars hus. Men Herren avgjorde alt ved å si: "Jeg vil være med deg, og du skal slå midianittene ned til siste mann" (v. 16). Ja, det må være nok for oss at Herren er med.
Hva nød er der
hvor du er nær,
o, Herren kjær!
Deg mon jeg meg befale.
Gideon bad likevel om enda et tegn på at det var Herren som hadde talt med ham. Han bad ikke om tegnet i tvil og vantro, men nettopp for å bli styrket i sin tro.
Han ville komme med en gave og sette den fram for Herrens åsyn, om Herren ville være hos ham så lenge. Han skyndte seg avsted og gjorde i stand et geitekje og en efa mel til usyret brød. Dette bar han ut til den høye gjesten under eiketreet.
Guds engel bad ham å legge alt på steinen. Da Gideon hadde gjort det, rakte engelen ut staven og straks gikk det ild ut fra steinen og fortærte gavene.
Dette tegnet kjente Gideon. Han visste fra beretningen om fedrene at det hadde gått ild fra Herrens ansikt og fortært offeret på alteret da Moses og Aron innviet helligdommen i ørkenen. Herrens engel fór straks bort og åpenbarte også i det ytre hvem han var.
Men Gideon ble forferdet da han forstod at han hadde stått ansikt til ansikt med Herrens engel da han åpenbarte sin herlighet. I Skriften finner vi ofte denne frykten hos den gamle pakts barn. De måtte dø når de hadde sett Herren åsyn til åsyn.
Det var den samme erkjennelse som fikk Peter til å bryte ut ved Genesaretsjøen: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann. Og denne erkjennelse er i og for seg rett. For en synder er skyldig til å dø hvis Herren ikke er nådig.
Det føler mennesket den dag i dag når det våkner av syndesøvnen og føler at det står for Herrens åsyn.
Herren kan stille en slik synder fram for seg på mange måter. Det kan skje ved at hans levende ord rammer synderen i samvittigheten slik at han erkjenner at det ikke bare er et menneske som taler til ham, men Gud selv.
Også gjennom mange ting som skjer i livet kan Herrens finger åpenbares for et menneske. Det blir seg bevisst at det er Herren, slik Gideon opplevde det. Har du, kjære leser, stått slik for Herrens åsyn, så du måtte si som Gideon: å, Herre, min synd, min synd.
Men selv om Herren forsvant for Gideon i synlig skikkelse, var Han likevel nær. Gideon hørte hans nådige røst: "Fred være med deg. Frykt ikke, du skal ikke dø." Slik taler Herren ennå sitt nådeord til alle engstede og bøyde synderhjerter.
Gideon bygde da et alter for Herren og kalte det: "Herren er fred." Dette alteret stod i lange tider som et minnesmerke om Herrens åpenbaring. Når et menneske har hørt Herrens nådeord i sin sjel, blir det reist en helligdom i dette menneskelivet.
Selve det menneske blir som en helligdom for Herren der det toner ut med mer eller mindre kraft: Herren er fred. Ja, der Herren er, der er fred, ikke med Djevelen, verdens ånd eller kjødet, men fred med Gud. Det er fred overfor syndeskylden slik at vi kan vite at den er forlatt og utslettet. Det er fred i livets sorger og vanskeligheter.
Måtte det tone med den dype makt ut fra ditt og mitt liv, kjære Guds barn: Herren er fred!
Og som Gideons alter overlevde ham selv og fremdeles stod i Ofra da Dommerboken ble skrevet, måtte også fredens helligdom bli bevart til det siste i vårt hjerte.
Men skal det skje, må vi erkjenne at Herren er sverd, krig, kamp mot hele mørkets vesen. Det viser seg klart også i Gideons historie som vi skal høre om i det følgende.
Gå til Dom 6:25-40
Dom 6:25-40
Natten etter at Herren hadde åpenbart seg for Gideon, talte Herren igjen til ham. Han bad ham rive ned det alter for Baal som far hans hadde hatt. Det var antagelig byens felles eiendom. Han skulle også hogge ned Astarte-bildet som stod der.
Det er sørgelig å se hvorledes Baal og Astarte ble dyrket som byens guder, uten at de på noen måte la skjul på det. Og det skjedde på tross av at Herrens tuktende hånd hadde hvilt over folket i sju år.
Men hele denne forferdelige avgudsdyrkelsen skulle nå bli knust med ett slag. For der lå kilden til folkets nød. Folket skulle først ut av dette Djevelens åk, før det kunne utfris av midianittenes ytre åk.
Herren bød ham også å bygge et alter for den levende Gud på klippen. På dette alteret skulle han ofre brennoffer. Som brensel skulle han bruke treet av Astarte-bildet som han hadde hogget opp.
Dette at avgudsbildet skulle bli til brensel for ildofferet til Herren, er et godt bilde på at det gamle, kjødelige og onde vesen skal være det "brensel" som nettopp gir et velbehagelig offer for Herren.
Jo mer vi overgir vårt eget til ilddøden, jo kraftigere vil troens offerild bli. La oss da bare legge godt på ilden av den slags, slik at det gamle menneske kan bli "oppbrent" til Herrens ære.
Brennofferet skulle være en sju år gammel okse. Alderen skulle svare til de sju straffeår som Israel hadde hatt.
Det er ikke ganske klart om det er tale om to okser her, eller om "den andre oksen" bare betyr den andre i rekken inne i stallen. Er det tale om to, må den første være brukt til å dra treet fra Astarte-bildet opp på klippen.
Gideon gjorde som Herren hadde sagt. Han gjorde det kanskje ikke av menneskefrykt, men heller av frykt for å bli forstyrret av sin far og andre i byen om dagen.
Dette minner om det den engelske munken Vinfred eller Bonifacius gjorde da evangeliet ble forkynt for første gang i Hesserland. Han hogg ned ei stor eik som var viet til avguden Tor. Det var også dette som skjedde da Martin Luther slo opp de 95 tesene på kirkedøren i Wittenberg.
I slike tider finnes det nok mange sjeler som sukker over tilstanden. Men hvor få de er som Herren kan bruke til å stå opp mot mørkets uvesen og gå løs på det uansett hva mennesker sier.
Men alle slike banebrytere i Guds rike må belage seg på å ri av store stormer. Det fikk Gideon merke, det fikk Luther merke, og det får alle Herrens levende vitner merke.
Vel den som ikke lar seg rokke! Han skal få erfare at Djevelens makt må knekke sammen for et eneste ord fra Herrens munn. Herren skal sannelig vise seg som den sterkeste.
Om morgenen da folket så det som hadde skjedd, ble det for alvor røre. Det ble snart kjent hvem som var opphavsmannen. Mennene i byen forlangte av Joas at Gideon skulle dø.
Men her gjorde Herren det slik at Gideons far Joas viste seg å stå på sønnens side. Eller kanskje sønnens gjerning hadde omvendt faren. Som eldste i byen hadde Joas makt til å dømme. Nå dømte han at de som ville kjempe for Baal, skulle dø. Det måtte betraktes som en bespottelse mot Baal om noen ville forsvare ham. Hvis Baal var Gud, måtte han kunne kjempe for seg selv.
Det ser ut til at Joas med dette fikk åpne folkets øyne for at Baal var ingen ting. Gideon fikk et nytt navn denne dagen, han ble kalt Jerub-baal. Det betyr "Baal skal stride".
At folket fant seg så lett i det, vitner om at de i grunnen hadde en ganske svak tro på avgudene. Det ser vi også i hedningeland i dag. Tilliten til avgudene blir snart rokket. Men ikke bare det. Også blant vantro mennesker her hjemme viser den samme usikkerhet seg når det kommer til stykket. I hjertet er man vaklende og usikker selv om man aldri så høyt sier at vantroen er det rette.
For den som bygger på sand, har en dårlig grunnvoll for huset, og det må falle en gang. Bare det må falle før det blir for sent å bygge det på klippen.
Den dag i dag kan vi se at alle avgudsdyrkere først raser opp når man rører ved deres avguder. Verden, også den døpte verden, kan finne seg i at evangeliet blir forkynt, bare man ikke rører ved deres avguder.
Men prøv en gang å si til en selvrettferdig fariseer at all hans egen innbilte rettferdighet er ingen ting og at himmelporten er lukket for ham så lenge han holder fast ved sitt fariseersinn. Da skal vi merke raseriet fordi vi våget å røre ved selvgodhetens avgud.
Eller si til en gjerrig gnier like fram at Gud dømmer gjerrighet som en forbannet avgudsdyrkelse. Eller forkynn en drukkenbolt at han aldri kommer inn i himmelen hvis han ikke gir slipp på sin vin-, øl-, eller brennevinsavgud.
Eller vi kan gå løs på motens og forfengelighetens avgud, da skal det merkes at raseriet skal komme. Man vil nødig at noen skal gå løs på den avgud man selv tilber. Men det kommer kanskje en dag da de som raste lenge, sier takk fordi avguden deres ble avslørt og tatt bort.
Kort etter skulle Gideon erfare Guds kraft også mot de store fiender. Ryktet sa at midianittene med alle sine forbundsfeller igjen hadde slått leir i Jisreel-dalen.
"Men Herrens Ånd kom over Gideon." Slik står det. Det betyr at Guds Ånds veldige kraft nå brukte Gideon som sitt ytre redskap. Gideon blåste da i krigsbasunen og samlet først sin egen slekt, deretter resten av Manasse stamme.
Så kalte han Aser, Sebulon og Naftali stammer. De fulgte oppropet og gikk Gideon og Manasse stamme i møte. Grunnen til at han ikke på det tidspunkt kalte på flere stammer, har vært at Guds Ånd forbød ham det. I neste kapittel skal vi høre at hæren ble gjort enda mindre etter Guds vilje.
Da Gideon nå stod overfor den store oppgaven og den veldige fienden, dristet han seg til å be Gud om enda et tegn. Herren er alltid en barmhjertig yppersteprest som har medlidenhet med sine venners skrøpelighet. Han hjelper også den svake tro, bare den er ærlig.
Derfor bar han også over med Gideon og gav ham et tegn. Ullskinnet som Gideon hadde lagt ut om kvelden skulle være fullt av dogg neste dag mens resten av jorden var tørr.
Dette skjedde. Men Gideon våget enda en gang å be om et tegn. Denne gang skulle det bli slik at skinnet var tørt, mens det skulle være dogg på jorden. Og Gud oppfylte også denne bønnen.
Disse tegn ser ved første øyekast ut til å være nokså jordbundne. Men de hadde sikkert også en åndelig betydning. Doggen er bilde på Guds Ånds nådekraft. Det første tegnet peker på hvorledes Israels folk var gjenstand for Guds nåde, mens alle hedningefolk lå tørre omkring.
Det andre tegnet er derimot et bilde på hvorledes Israels folk har ligget tørre uten Åndens dogg i årene i landflyktighet. Hedningene derimot har vært gjenstand for Guds Ånds nåderegn.
Gå til Dom 7:1-25
Dom 7:1-25
Så slo Gideon leir et stykke fra midianittenes hær. Gideons hær var svært liten i forhold til midianittene. Seieren måtte komme fra Herren.
Men Israels hær var stor nok til at de selv kunne ta æren for en seier. Det underlige, onde menneskehjerte kan jo ofte vise seg like overmodig og skrytende når faren er over, som det var motløst da det stod foran faren. Den gamle Adam klynger seg til hvert halmstrå for å holde seg oppe i sin selvros.
Men Herren ville gjøre det klart for alle at det var ham alene som gjorde det, om da Israel derved ville bli knyttet fastere og inderligere til Herren.
Herren kunngjorde for Gideon at han skulle rope ut at de som var redde og fryktsomme, kunne dra hjem fra Gilead-fjellet. Her betyr Gilead-fjellet en del av Gilboa-fjellet.
Da vendte 22000 av folket tilbake, og det ble bare 10000 igjen. Det var ikke underlig at så mange var redde. For folket hadde jo sveket pakten med Gud. De fleste hadde en ond samvittighet uten å kunne hvile i at Gud ville være med dem.
Men også de 10000 var for mange. Derfor lot Herren Gideon sette dem på en ny prøve. Han skulle føre folket ned til vannet. Alle de som tok vann opp i hånden og slik ble stående mens de drakk, eller "lepjet", skulle han stille for seg. De som la seg ned og drakk på den måten, skulle også stilles for seg.
Det var bare 300 mann som ikke la seg ned, og med disse 300 ville Herren gi Gideon seier over midianittene.
Når vi spør etter den dypere tanken med denne prøven, finnes den vel i at de som ikke la seg ned viste større iver og beredskap til strid. De andre som la våpnene fra seg og la seg makelig ned for å drikke, viste at de var mer bekvemmelige.
Slike såkalte småting er ofte kjennetegn som gir en temmelig klar bedømmelse. Skal en husmor bedømme om en tjener er dyktig, legger hun nettopp merke til troskap i det små, om støv blir tørket nøye bort osv.
Derfor gjelder det i sannhet å gi akt på seg selv også i de minste ting. For man danner seg med rette et bilde av karakteren nettopp fra de såkalte småting.
Så stod Gideon igjen med sine 300 mann mot fiendens titusener. Det er i sannhet et bilde på Herrens lille flokk mot den store verden. Men hele denne begivenhet er også et bilde på den seier Guds folk skal vinne over helvetes porter på tross av at de er en liten flokk.
Den sanne styrke skal ikke måles etter antall personer, men etter åndskraften som er til stede.
Tre hundre virkelige Herrens tjenere kan utrette mer enn 300000 som står vaklende. Man kan ikke stole på hjelp fra de lunkne. Men husk: en mann med Gud er majoriteten.
Det er også et bilde på at selv det minste av ærlig og ekte tro kan utrette mer enn tusener av ytre andaktsøvelser og selvlagde anstrengelser. Mennesker kan være med og gå både her og der og gjøre dette og hint, og det blir ingen ting.
Men hvilken forandring og kraft som straks gjør seg gjeldende såsnart et slikt menneske virkelig vekkes og blir omvendt.
Slik stod nå Gideon med sin lille hær rustet med Åndens kraft.
Natten etter sa Herren til Gideon at han skulle dra mot midianittenes leir, for Herren hadde gitt den i hans hånd. Herren gav ham et tilbud om å gå til leiren med tjeneren Pura hvis han var redd. Der skulle han høre noe som ville gjøre ham sterk. Det er igjen et fint hensyn Herren tar til den svake tro. Gideon valgte det siste, fordi han følte at troen var svak og frykten stor.
Da han kom ned til leiren der midianittene og de andre folk lå "så tett som gresshopper", hørte han en midianitt fortelle en drøm. Han så et byggbrød vende seg hit og dit i midianitterleiren og slo til slutt teltet ned.
Byggbrød var maten til de lavere klassene. I dette tilfelle var det et bilde på Israel som var foraktet av midianittene.
Da svarte en av de andre: "Dette er ikke noe annet enn israelitten Gideons, Joas' sønns sverd. Gud har gitt midianittene og hele leiren i hans hånd" (v. 14).
Det er underlig å høre hvorledes disse hedningene hadde bevart en bevissthet om at det var en levende Gud over alle deres avguder.
Midianittene nedstammet ikke for intet fra Abraham. Det var ennå en levning igjen av sannhet hos dem. Slektskapet mellom dem gjorde også at språket var så likt at Gideon kunne forstå det midianittene sa.
Men da Gideon hadde hørt drømmen og midianittenes egen forklaring på den, "tilbad han" (v. 15). Han frydet seg i Ånden ved å tenke hvorledes Herren stred for ham. Så vendte han tilbake til Israels leir og gjorde flere forberedelser. Dette hadde nok mindre betydning, men det måtte likevel til.
Det vi kan gjøre i Herrens krig hva det enn måtte være, er bare lite, men det skal gjøres og må ikke forsømmes.
Gideon delte sine 300 mann inn i tre grupper og gav hver av dem en basun. Antagelig hadde israelittene som drog bort, etterlatt sine basuner til de få som var igjen. Vi finner mange ganger basuner i Israels historie der Guds herlighets kraft blir åpenbart.
Både ved Sinai, ved Jeriko og nå også her spiller basunen en rolle. Den betegner liksom Herrens røst. Han talte sitt mektige ord til forferdelse for alle fiender. Den var også folkets røst opp til Herren når de bad om hans hjelp.
Dessuten skulle hver mann ha en fakkel inni en tom krukke med seg. Når Gideon gav signal, skulle de knuse krukkene, blåse i basunen og la feltropet lyde: "For Herren og for Gideon!"
Midianittene var redde for begge navn: Herrens navn og Gideons navn. Et menneskenavn i seg selv har bare liten makt. Men er vårt navn knyttet til Herrens navn, da er det kraft der.
Egentlig hadde de altså ingen våpen i hånd, bare basunen og fakkelen. Herren selv var deres sverd.
Da de nå nådde fram til midianittenes leir, var det midnatt, like etter at midianittene hadde satt den midterste nattevakt ut og slått seg til ro.
Da gav Gideon signalet, faklene lyste og han ropte ut i nattemørket: "Sverd for Herren og for Gideon." En fryktelig angst kom ved virkningen av Guds kraft over midianittene. I forvirringen slo den ene midianitt den andre ned, og leiren ble oppløst i vill flukt mot Jordan.
De stammene som var dradd bort, samlet seg igjen og satte etter fienden. Og Gideon sendte bud etter Efraims stamme og bad dem vokte overgangene over alle vann som rant ned fra Efraimfjellene til Jordan. Og særlig skulle de vokte overgangen over Jordan for å hindre tilbaketoget for fienden.
Efraims folk fulgte oppfordringen og slo midianittene med et stort slag og drepte også to av deres fyrster. Det nederlag midianittene led av Efraim, var så veldig at det ble husket i lange tider.
Også profeten Jesaja henviser til det som et forbilde på det nederlag Herren vil gi Assyria (Jes 10:26).
Herrens sterke arm hadde i sannhet åpenbart seg. 120000 mann var falt av midianittenes hær på 135000. Dermed var deres makt fullstendig knekket.
Gå til Dom 8:1-21
Dom 8:1-21
Efraims stamme ville alltid være den første i Israel og være lederen. De følte seg sterkt krenket over at Gideon ikke straks hadde bedt dem være med i kampen mot midianittene.
"Et mildt svar demper vrede," står det i Salomos ordspråk. Og Gideon viste seg som en sann Herrens helt som ikke bare kunne overvinne de ytre fiender, men også sitt eget sinn.
Han satte seg selv og sin gjerning nederst på den ydmyke plassen, mens han viste efraimittene at de hadde fått lov til å gjøre større ting i striden enn ham. Deres "etterhøst" hadde vært bedre enn Abiesers - det var navnet på Gideons slekt - første vinhøst.
Han sammenligner nemlig seieren over midianittene med en høst. Slik viste Gideon at han ikke hadde kjempet for sin egen ære. Det var ikke om å gjøre for ham å komme i rampelyset. Men på denne måten ble han i virkeligheten stor og avvæpnet angrepet fra efraimittene.
Her kan Guds barn lære noe av Gideon. Om vi bare setter oss selv nederst og taler ydmykt, vinner vi seier over det vonde og vokser i Guds kraft og fred. Vil vi derimot slåss med andre om hvem som har størst ære, taper vi både innad og utad.
Den samme selvbeherskelse og besindighet viste Gideon senere da han gikk over Jordan og mennene fra byene Sukot og Pnuel nektet å gi folket hans brød. Disse mennene gav et vitnesbyrd om hvor elendig det stod til med trosmotet i Israels folk.
Selv om Gideons seier over midianittene var ganske åpenbar, hadde disse menn for lite tro til å stille seg på hans side. De to kongene Sebah og Salmunna som Gideon forfulgte, hadde mer enn 15000 mann med seg. Gideon hadde bare 300 mann.
Mennene i Sukot og Pnuel regnet ikke med Gud, men bare på verdslig vis med sin forstand. Derfor mente de at det fremdeles var best å være venner med Sebah og Salmunna. Derfor avviste de hånlig Gideons bønn om brød.
Disse mennene og mennene i Pnuel er eksempler på alle de som av frykt for verden ikke tør følge Herrens folk. De ser bare på det som er fordelaktig etter verdslig tankegang.
Nå kunne Gideon straks ha straffet dem for deres vantro. Men han ventet til Herren selv hadde beseglet hans sak ved å gi de to midianittene i hans hånd.
Folket i Sukot og Pnuel skulle tuktes. Det fikk de vite, men han gav ikke etter for lidenskapelig vrede.
Herren gav ham seier over de to kongene. Og snart kom han med kongene som fanger til de samme byene som hadde sagt så foraktelig til ham: "Har du allerede Sebahs og Salmunnas hender i din hånd, siden vi skal gi hæren din brød?" (v. 6).
Gideon fikk vite navnene på de eldste av en ung mann i Sukot. Og han lot dem piske med spesielt skarpe torner fra ørkenen og med tistler. Og han tuktet mennene i Sukot med dem (v. 16).
Mens de eldste i Sukot på denne måten slapp med å bli pisket offentlig, gikk de hardere fram i Pnuel. Der satte mennene seg antagelig til motverge. Gideon brøt ned tårnene i byen og slo i hjel mennene der. Slik går det når man søker sin støtte i verden. Det ender med skam og skade til slutt.
Deretter kom turen til midianitterhøvdingene Sebah og Salmunna. De hadde før myrdet Gideons brødre på Tabor - det ser ut til at det skjedde på en lumsk og grusom måte. Gideon fikk vite det, og etter datidens tankegang om blodhevn måtte Sebah og Salmunna dø (v. 18-21).
Gå til Dom 8:22-35
Dom 8:22-35
Etter seieren over midianittene ville Israels folk ha Gideon til å være konge i landet. Ja, de tilbød ham endog et arvelig kongedømme.
Igjen viser Gideon seg fra en god side. Han viste bort fra seg selv: verken han eller sønnen skulle herske over dem. "Herren skal herske over dere," svarte han. Det var ikke ham de skulle bygge på, skjønt det lå nær for det kjødelige sinn i Israel som stadig holdt kjød for sin arm. Men Herren alene skulle de stole på.
Han viser her et godt herredømme over seg selv og en rett bedømmelse av den plassen Herren hadde gitt ham. Men nå hender noe underlig som det ikke sjelden gjør i Guds barns liv. Nesten i samme øyeblikk som Gideon avlegger vitnesbyrd om sin troskap på dette punktet, faller han i en annen snare.
Det følgende skal lære oss at om man har vunnet seier over seg selv, gjelder det å våke enda mer. Det kan så lett snike seg inn en trygghet etter en seier. Og da er fienden nær.
Like etter at Peter hadde avlagt sin gode bekjennelse: Du er Messias, den levende Guds sønn, kunne Djevelen bruke ham til å friste Herren med ordet: "Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!" (Matt 16:16, 22).
Gideons fall skjedde slik (v. 24-27): Da de vant seier, fikk de et stort bytte av gullsmykker. Nomadene i Østen, kalt ismaelitter, hadde mye smykker både på mennesker og sine dyr. De hadde gullringer i nesen, og smykker som halvmåner ble også brukt på kamelene.
Halvmånen er senere blitt muslimenes kjennemeke. Den var allerede da i bruk og skulle betegne den voksende lykke slik månen vokser.
Nå bad Gideon om å få gullringer. Hver av folket gav ham en gullring av byttet. Vekten av ringene var 1700 sekel gull. Men hva ville Gideon med dem?
Jo, han ville skaffe seg en kostbar kjortel, lik den ypperstepresten hadde. Nå stod han selv fram som yppersteprest i sin hjemby. Han hadde avvist det verdslige herredømme, men søkte å tilrive seg det åndelige.
"Hele Israel drev avgudsdyrkelse med den der. Den ble en snare for Gideon og hans hus" (v. 27). Israels barn gikk altså til Gideon og brukte ham som yppersteprest. Men det var et brudd på pakten med Herren. For Herren hadde utvalgt Arons hus, derfra skulle yppersteprestene komme.
Derfor brukes uttrykket drev "avgudsdyrkelse" (dansk: bole) om dette. Gideons kjortel var i virkeligheten en slags avgudsdyrkelse. Israels barn ble dradd bort fra Silo og ypperstepresten i helligdommen der.
Men hvorledes kunne da han som hadde stått så fast i Herren, falle i en slik snare?
Jo, snaren ble lagt så listig til rette. Satan kommer som en lysets engel og har sikkert fått Gideon til å tro at det ville gagne Guds sak. Ettersom det var frafall i folket på den tid, har antagelig yppersteprestens tjeneste blitt dårlig utført. Når embetet kommer i forfall fordi den som har det er likegyldig, føder det ringeakt for Herrens sak hos mange mennesker og driver dem lett ut i fullstendig frafall.
Det kan vi også se i vår tid der det er åndelig døde prester. Og Gideon så antagelig at folket ble ledet vill ved at tjenesten ved helligdommen var dårlig.
Så hvisket Djevelen til ham: Du er den mannen som alle ser opp til. Og Herren har kalt deg til leder for folket. Du må også ta yppersteprestembetet i din hånd.
Og Gideon gikk i snaren. I stedet for å bruke den innflytelse Herren hadde gitt ham til å gjøre embetet bedre, ville han selv stille noe opp. Herren hadde jo en gang befalt ham å bygge et alter og ofre brennoffer. Gideon tenkte kanskje at dette også skulle være et kall til det prestelige embete.
Men det var en ting at Herren hadde gitt ham anledning til å gjøre noe én gang, noe helt annet å tilrive seg den hellige stillingen. Gud er herre også over de midler han har satt inn. Men mennesket er bundet til å følge hans ordning og mnnstiftelse.
I virkeligheten var det hovmodsdjevelen som narret Gideon. Her i den gamle pakt var presteembetet særlig knyttet til Arons hus. Derfor var det han gjorde enda mer urett.
Følgene ble også svært sørgelige. Det ble til "en snare" for Gideon selv og for hans hus. Det vi hører om Gideons liv heretter er ikke gledelig. Han tok seg mange hustruer etter datidens skikk og vankundighet.
Den ene sønnen han hadde med en medhustru i Sikem, Abimelek, ble også et smertens barn for ham. Senere skal vi høre om det. Og den velsignelse Gideon var blitt til for Israels barn ved sin lydighet mot Herren, ble nå ganske forspilt.
Selv om det ikke var Gideons mening, hadde han likevel ledet Israels barn bort fra Herrens helligdom og dermed fra den levende Gud. Så snart han var død, var Ba'alsdyrkelsen i full gang igjen og den levende Gud glemt.
Gideon selv fikk utakk som lønn. Israels barn viste ingen kjærlighet mot hans etterlatte. Det viser seg alltid at en vaklende holdning i Herrens sak, i lengden bare blir belønnet med forakt av verden, selv om den lovpriser det som en rett frihet.
Og de tar feil som vil vinne verden ved å slå av på Herrens fulle krav. Det holder ikke. Men hadde Gideon hatt det rett med Herren og avvist også denne fristelsen fra Djevelen, ville han blitt til en ganske annen velsignelse for sitt folk.
Selv om "Israel" (v. 27) ikke hadde fulgt ham, ville han hatt en skare trofaste venner. De ville stått fast sammen med ham om Herrens sanne helligdom i Silo og de ville vært trofast mot hans slekt også etter hans død.
Det er bare den som står helt med Herren, som blir til velsignelse for seg selv og sitt hus.
Gå til Dom 9:1-57
Dom 9:1-57
Da Gideon var død, ville straks den ene av hans mange sønner, Abimelek, tilrive seg kongemakten. Mennene i Sikem der Abimelek var fra (Dom 8:31), sluttet seg til ham og gav ham penger av skattene ved Ba'als-templet. Folket i Sikem var altså erklærte Ba'als-dyrkere.
For disse pengene leide han en flokk banditter, og sammen drog de ned til sin fars hus i Sikem og slo hans brødre i hjel. Bare en av dem, Gideons yngste sønn Jotam, slapp unna.
Deretter gjorde mennene i Sikem og Millo han til konge. Millo var visstnok Sikems festning eller borg. De utropte ham til konge i lunden ved Sikem. Det var antagelig på samme sted som Josva mange år før hadde tatt imot folkets løfte: Vi vil tjene Herren.
Hvilken motsetning er det ikke mellom folkets frimodige bekjennelse den gang og dets onde vesen nå!
Jotam var den eneste av Gideons sønner i Ofra som var unnsloppet. Da han hørte at Abimelek var valgt til konge, gikk han opp på toppen av Garisim og ropte til Sikems menn. Han fortalte en lignelse til dem, visstnok den eldste som finnes i sitt slag.
Han begynte med å si: "Hør på meg, Sikems menn! Så skal Gud høre på dere." Det betyr vel at hvis de hørte på ham med hjertet og ville bøye seg for sannheten, da ville Gud også høre dem. Lignelsen gikk ut på følgende: Trærne ville ha en konge. Og da de gode og nyttige trærne ikke ville, vendte de seg til tornebusken.
Når det står at "most" gleder "guder" (NO'78/85 har som dansk "guder og mennesker", mens NB-88 har "Gud og mennesker', altså entall) tenker Jotam på vinen i drikkofferet som også hedningene brukte ved gudsdyrkelsen.
Her viser Jotam begjæret etter en konge hos Israels barn. Slike menn som Gideon hadde, som de gode trær i lignelsen, avslått denne kongeverdigheten. For det var ikke Gud som kalte dem til dette, men bare mennesker.
Tornebusken betyr det folk som ikke dugde til noe, som Abimelek. De søkte bare makten uten å tenke på midlene de benyttet.
Det er viktig å forstå dette for Guds folk. Det er bare i ydmyk troskap i det kall Gud har gitt oss at vi kan bli til velsignelse. Hvis man lar seg lokke til å ta en høyere stilling enn den Gud har gitt en, blir man ikke til virkelig velsignelse. Og deretter faller man dypere ned.
Jotam lot tornebusken si: "Dersom det er deres oppriktige mening at dere skal salve meg til konge over dere, så kom og søk ly i min skygge" (v. 15). Det betyr at tornebusken lovet det den ikke kunne holde. Slik var det også med Abimelek.
Nei, tornebusken hadde ingen skygge, men den kunne nok skape vanskeligheter og ødelegge. For den blir lett antent fordi den er så tørr og kan bli årsak til skogbrann.
Han forutsa da at Abimelek ville bli en brann for folket i Sikem. De ville ødelegge hverandre innbyrdes, fordi forbindelsen mellom dem hadde sin grunn i en syndig utakknemlighet mot Gideon og hans hus. Slik går det ofte: De som forener seg om synd og i synd, ender som regel med å hate hverandre.
Etter å ha avlagt dette kraftige vitnesbyrdet fra Garisim, flyktet Jotam og bosatte seg i en annen del av landet. Men denne lignelsen er også et vitnesbyrd om hvor store profetiske gaver Herren hadde betrodd sitt folk. Jotam sa her folket sannheten i denne dype, treffende lignelsen på ekte profetisk måte. Han var utrustet til det av Gud.
Oppfyllelsen lot ikke vente på seg. I v. 23 står det at Gud sendte en ond ånd mellom Abimelek og mennene i Sikem som straff for deres ugjerning mot Jerub-baal, det vil si Gideons sønner. Gideon hadde jo fått navnet Jerub-baal da han begynte kampen mot Ba'als alter (Dom 6:32).
De onde ånder og hele den vantro verden må allikevel tjene Guds råd og utføre hans vredes dom. Gud lot den onde ånd uhindret rase mellom Abimelek og Sikems menn. Nå utfoldet hele djevelskapet seg i sitt velde.
En gang da Abimelek var borte og bare høvdingen Sebul var igjen i Sikem, brøt opprøret løs. En flokk menn fra Sikem lå i bakhold ved veien over fjellene. De opptrådte som røvere også mot andre veifarende.
En vill mann ved navn Ga'al kom nå til Sikem med flere andre for å fiske i rørt vann. Og mennene i Sikem stolte på ham. Ved en høstfest i deres avgudstempel forbannet de Abimelek (v. 27). Det skjedde mens de holdt et stort drikkegilde, slik det fremdeles skjer blant hedningene.
Ga'al egget dem enda mer opp mot Abimelek og oppfordret dem til heller å tjene de gamle kanaanittiske slektene. De hadde ennå sitt sete i byen, fordi Israels barn ikke hadde utryddet dem.
Disse kanaanittene var nok en årsak til at Ba'alsdyrkelsen var så sterk i Sikem. Og de hadde det godt med dette hedenske vesen som passet dem. Det må ha vært godt å høre at Ga'al oppfordret Israels barn til å tjene kanaanittene!
Vi ser det ikke minst i våre dager hvorledes vantroen søker tilbake til det gamle hedenskap når den riktig utfolder seg i det åpenbare. Slik var det før reformasjonen da man begynte å sverme for det gamle greske hedenskap. Og nå i vår tid begynner man å sverme for buddhisme og hinduisme og lignende hedensk vesen.
I grunnen er det ikke så underlig, for all vantro er jo etter sitt vesen hedenskap og et brudd med den levende Gud.
Ved denne avgudsfesten talte Ga'al også om at hvis folket i Sikem bare ville lyde ham, skulle han nok gjøre det av med Abimelek.
Med skryt og store ord talte han til Abimelek skjønt han ikke var til stede. Abimelek skulle bare sørge for sin hær og dra ut - slik som den ene slagsbror roper til den andre: Kom an!
Men høvdingen Sebul underrettet i smug Abimelek om saken (v. 32-33). Han bad ham nærme seg byen om natten og overfalle den ved morgengry. Men samtidig var han også vennlig mot Ga'al. Slik bærer verdens mennesker seg ofte ad. I det ytre kan de bevare skinnet av vennlighet, mens de bak ryggen er bitre fiender.
Så kom Abimelek og delte folket sitt i fire grupper. Ga'al stod i byporten og Sebul ikke langt fra ham da de så Abimeleks hær. Sebul forsøkte å berolige Ga'al med at det bare var skyggen av fjellet han mente var folk. Men til slutt så Ga'al dem komme fra forskjellige sider.
Da spottet Sebul ham og sa: "Hvor er nå dine store ord? Det var du som sa: Hvem er vel Abimelek, at vi skulle tjene ham? Er ikke dette de folkene du har foraktet? Gå nå ut og strid mot dem" (v. 38).
Ga'al ble slått på flukt av Abimelek og de forfulgte ham like til byporten. Men Abimelek våget ennå ikke å gå inn i byen. Han ble i nærheten for å kunne hevne seg på mennene i Sikem senere. De hadde tapt tilliten til Ga'al, så Sebul kunne jage ham og folket hans ut av byen.
Og neste dag da folket i Sikem igjen hadde våget seg ut på markene, kom Abimelek over dem, inntok byen og myrdet folket. De rev ned selve byen og strødde salt på stedet der den hadde stått. Slik ville de gjøre den til en ørken.
Men nesten 1000 menn og kvinner hadde samlet seg i festningen, i tårnet (v. 46). De søkte tilfiukt i den del av festningen som var Ba'alstemplets tårn.
Men Abimelek var klok nok. Han gikk selv opp på fjellet Salmon, hogg greiner av trærne og lot folket gjøre på samme måte.
Alle disse greinene ble lagt opp i tårnet og påtent. De 100 menneskene som var i tårnet ble kvalt i flammene og døde.
Jotams profeti om tornebusken som skulle antenne trærne, gikk bokstavelig i oppfyllelse. Slik brente Abimelek opp de mange i Sikem. Men dommen skulle snart ramme Abimelek selv. Han ville ta byen Tebes, noen mil fra Sikem. Men da han ville sette ild på tårnet der på samme måte som i Sikem, kastet en kvinne et stykke av en møllestein ned på hodet hans og knuste hjerneskallen hans (v. 53).
For ikke å falle for en kvinnes hånd, bad han våpendrageren sin om å gi ham banesåret. Og slik falt han.
Disse tre årene som Abimelek var konge, gir oss et avskyelig bilde på Djevelens styre. Alt er jo djevelskap fra ende til annen, svik og falskhet, mord og brann!
Men gjennom alt lyder Herrens røst. Forfatteren av boka peker også på det i de to siste vers (v. 56-57). Og i Gal 6:7-8 leser vi: "Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden." Gå til Dom 10:1-18
Dom 10:1-18
Dette kapitlet begynner med å fortelle om to dommere, den ene i vest på Efraimfjellet - det var Tola. Den andre i øst, Jair fra Gilead.
Vi hører ikke at disse to dommerne reddet folket fra ytre fiender. Men de brakte igjen orden i landet etter Abimeleks voldsherredømme.
Det blir framhevet at Jairs familie hadde mye ytre glans. Hans tretti sønner red på hver sitt asen og hadde hver sin by. Israel hadde ikke hester den gang. De skulle heller ikke ha det for ikke å skikke seg lik med hedningene som roste seg av hestene.
Allerede i 4Mos 32:41 tales om noen byer i Gilead som Jair, Manasses sønn, inntok og kalte opp etter seg. Det er rimelig at dommeren som hadde samme navn, gjerne ville eie disse byene. Og her hører vi at han lykkes. Dermed kom disse byene til å hete Jairs byer i dobbel forstand.
Da disse to dommerne var døde, ble det virkelig galt med Israels folk. Landet ble formelig oversvømmet av alle slags avguder (v. 6). Følgen ble at Herrens vredes dom på ny rullet over dem. Både filistrene i vest og ammonittene i øst kom samtidig over folket.
Ammonittene fikk makt over Israel i 18 år. De slo dem ned og knuste dem som bodde på andre siden av Jordan. Til slutt drog de over Jordan for å stride mot Juda, Benjamin og Efraim. Fra begge sider ble folket trengt, og i denne vanskelige klemme ble de stive hjerter igjen bøyet og de erkjente sin skyld og vantro.
Folket var antagelig igjen samlet ved helligdommen i Silo. Da svarte Herren først ved å vise dem hvor utakknemlige og troløse de hadde vært. Han minnet dem om de mange ganger han hadde hjulpet dem mot andre folkeslag. Og de hadde alltid forlatt ham for å tjene andre guder.
"Sidonierne" i v. 12 er vel Jabins voldsherredømme i Nord-Kana'an i Deboras tid. Amalekittene var med i den midianittiske undertrykkelsen (Dom 6:3). Maon var en by i Edom mot den arabiske ørken. innbyggerne i Maon ble kalt meunitter, og de må ha gått inn i landet uten at vi vet når det var.
Herren henviste nå Israels barn til de guder de hadde valgt å følge, og se om de kunne frelse dem.
Israels barn bøyde seg under Herrens tukt, og de "skilte seg av med de fremmede gudene" (v. 16). Ja, det må til når ydmykelsen er av det rette slaget. En syndsbekjennelse som ikke følges av en syndsforsakelse har ingen verdi.
Så står det så fint om Herren: "Da kunne han ikke tåle å se på Israels nød." Guds faderhjerte er ømt, det er fullt av miskunnhet. Men faderkjærligheten må ofte dra sin hjelpende hånd tilbake for å bringe synderen til selverkjennelse. Der det skjer, viser den samme kjærlighet seg som nåde.
Ja, hvilken nåde som kan fortsette å tilgi gang etter gang og ikke blir trett. Bare synderen ærlig og oppriktig bekjenner sin synd og vil slippe den, får han nåde.
Guds hjelpende hånd var nå igjen med Israel. Det skulle de snart oppleve. Ammonittene leiret seg nemlig til kamp mot Israel. Israels barn samlet seg også og leiret seg i Mispa i Gads stamme, øst for Jordan.
Men folket manglet en leder. Kunne de bare finne en som kunne gå foran i striden, ville de gjøre ham til "høvding over alle som bor i Gilead".
Herren sendte dem den rette mann som det første tegn på at hans nåde igjen var vendt til dem.
Gå til Dom 11:1-40
Dom 11:1-40
"Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingen ting er, for å gjøre det til intet som er noe" (1Kor 1:28).
Det ser vi også her. For han som skulle føre folket til strid mot undertrykkerne, var et såkalt "uekte" barn. Han var utstøtt av de andre (ektefødte) barn i hjemmet. Ingen hadde tatt seg av hans sak.
Han hadde så bosatt seg i landet Tob, som antagelig lå nordøst for Gilead. Der ble han høvding over en flokk "løse menn" (v. 3). De levde trolig slik beduinene gjør nå.
Som høvding for dem hadde han vel fått rykte for å være snarrådig og modig. Derfor tenkte de på ham da de skulle ha en fører for Israel i kampen mot Ammons barn. De eldste i Gilead drog av sted for å hente ham.
Jefta bebreidet de eldste at de hadde vært med å utstøte ham fra farens hus. Først når de selv var i nød, forandret de seg. De eldste erkjente det, men erklærte at hvis han ville gå med dem nå, skulle de gi ham oppreisning. De ville ta ham til "høvding", ja for alle som bodde i Israel (v. 8).
Så gjorde Jefta avtale med dem "for Herrens åsyn". Og da han kom til Mispa der hæren var samlet, ble dette stadfestet.
Vi får det inntrykk at Jefta var en helt, og at han hadde sin styrke i Herren. I v. 9 hører vi at han sier foran kampen med Ammons barn: dersom "Herren gir dem i min hånd". Og i v. 11 står det at han "talte alle sine ord for Herrens åsyn".
Jefta prøvde først å avgjøre saken med ammonitterkongen i minnelighet. Det var også etter Herrens ord. For i 5Mos 2:18-19 er nedskrevet befalingen om ikke å føre krig med ammonittene den gang Israels barn drog forbi deres land på veien til Kana'an.
Men ammonittenes konge svarte med den beskyldning at Israels barn skulle ha tatt hans land den gang de drog opp fra Egypt.
Det var jo løgn, som også Jefta sa til ham. Landet mellom elven Arnon og Jabok hadde nok opprinnelig hørt med til ammonittene og moabittenes land. Men før Israels barn kom, hadde amorittene erobret landet. Israel tok det derfor fra dem og ikke fra ammonittene. Ikke en gang moabitterkongen Balak hadde gjort det minste krav på dette landområdet som Israel nå hadde hatt i bortimot 300 år (v. 26). Ammonittene hadde ikke gjort krav på det i denne tida.
Dette svaret fra Jefta (v. 15-26) svarer nøye til beretningen i 4Mos 20-21:og vi kan se at han har vært godt kjent i Guds ord. Han sluttet med å innanke saken for Herrens dom (v. 27). Men Israels Guds navn som så ofte hadde åpenbart sin veldige hånd, hadde likevel en sterk klang for disse folk som dyrket avguder.
Det er alltid fint å se når Guds folk uten å slå av på sannheten, først prøver å bevare freden så langt det er mulig.
"Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere" (Rom 12:18). Slik lyder Åndens ord. Det er den samme Ånd som fører Guds folk i striden hvor det gjelder.
Men her var det ikke mulig å holde fred. Ammonitterkongen ville ha krig. "Da kom Herrens Ånd over Jefta" (v. 29). Han visste han var utvalgt av Gud.
Først drog han gjennom "Gilead og Manasse", visstnok for å samle en større hær. Deretter samlet han alle i Mispa, og derfra drog han i striden.
Han var ydmyk nok til å erkjenne at alt berodde på Herren om de skulle seire. Og han gjorde et løfte at den første som kom ut av døren i hans hus når han kom tilbake med seier, skulle ofres som brennoffer til Herren. Det betyr et offer helt og holdent til Herren.
Et brennoffer var et "heloffer", som betyr en fullstendig overgivelse til Herrens helligdom. Og det kunne ikke være tale om løsepenger som ved andre offer.
Når det gjelder å gi løfter, må vi henvise til det som er sagt i bibelforklaringen til 4Mos 30 og 3Mos 27.
Herren gav Jefta en fullstendig seier over fienden (v. 32-33). Men da han kom tilbake til sitt hus, kom hans datter, hans eneste barn, ham i møte. Hun ville feire seieren og hjemkomsten med trommer og kordans som skikken var på den tid.
Det gjorde jo kvinnene med Mirjam, Mose søster, i spissen etter overgangen over Rødehavet. Og kong David danset slik da Herrens ark ble ført inn i Jerusalem. Det var noe annet enn verdslig dans, som sannelig ikke er til Herrens ære.
Da Jefta så datteren komme, ble det meget vanskelig for ham. Hun var hans eneste barn og skulle føre slekten og navnet videre. Skulle hun nå helt og fullt ofres til tjeneste i Herrens hus, måtte hun forbli ugift og hans slekt ville dø ut.
Likevel holdt han sitt løfte. "Jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake" (v. 35), sa han.
Og den unge piken bøyde seg i barnslig lydighet under farens ord. Da Herren hadde gitt seier over fienden, skulle han ikke belønnes med troløshet. Det stod klart for henne.
Hun bad bare faren om en frist på to måneder. Hun ville samle sine venninner på fjellene og gråte over sin jomfrustand.
Gleden over å være mor var den største fryd for israelittiske kvinner. For Israels håp om Messias var jo knyttet til de kommende slekter. Dette skulle hun nå gi avkall på.
I 2Sam 1:10 ser vi hvor bedrøvet Samuels mor Hanna var så lenge hun var barnløs. Og den gamle Elisabets hjerte ble fylt med fryd da hun skulle bli døperen Johannes' mor. Det ser vi av hennes ord:
"Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker" (Luk 1:25).
På fjellene gav Jeftas datter sin klage luft. Så kom hun tilbake og ble innviet til tjeneste i Herrens hus. "Og hun visste ikke av mann" (v. 39).
Men Israels døtre, de unge pikene i folket, innførte fra den tid en årlig fest til minne om at Jeftas datter var lydig. Fire dager hvert år gjorde de dette.
---
Mange har ment at Jefta ofret sin datter som slaktoffer, men det kan ikke være mulig.
For det første var menneskeoffer strengt forbudt i loven. Hedningenes menneskeoffer, som f. eks. de ugudelige kongene Akas og Manasse etterlignet senere, var det dødsstraff for i loven (5Mos 12:31). Det store forbud i ordet var: "Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket" (1Mos 9:6).
Det er ikke mulig at Jefta har handlet slik imot Guds Ånd og ord. Vi har hørt at han trodde Herren, kjente loven godt, og Herrens Ånd var over ham (v. 29).
Teksten taler også mot dette. Jeftas datter bad jo (v. 37) sin far om lov til å gråte over sin jomfrustand, og ikke over en tidlig død. Og det står at hun ikke visste av mann.
Alt dette peker på at det var den ugifte stand som var det store offer, spesielt fordi hun var enebarn.
Jefta var ingen forvillet svermer. Det ville han vært hvis han hadde slaktet sitt barn for å holde et ubetenksomt løfte.
Men han framstilles som en vakker skikkelse blant den gamle pakts helter. Han var sindig, men hadde kraft som en løve. Men størst var han i sin usvikelige troskap mot Herren. Derfor er han også nevnt blant heltene i den gamle pakt (Heb 11:32).
Men han stod ennå i den gamle pakt med et ufullkomment lys, i morgendemringen. Det ser vi også av løftet han gav. Slike løfter tilhører den gamle pakt under lovens tid og forsvinner i evangeliets klare sollys, som før nevnt.
Pavekirkens klosterløfter er nettopp en levning av dette. Og de må forsvinne når evangeliets lys skinner nå. Selv i den gamle pakt minnet Herren Israels barn om å være varsomme med å gi løfter (4Mos 30). Løfter kan lett bli en snare for samvittigheten.
Allerede i 2Mos 32:8 hører vi at både menn og kvinner kunne bli gitt til Herrens tjeneste. Der tales nettopp om kvinnens tjeneste ved tabernaklet. Samuel ble også gitt til Herren av sin mor før han ble født.
Egentlig var alle førstefødte menn helliget Herren i Israel. Men man kunne betale løsepenge for dem til helligdommen.
Det kunne ikke skje med Jeftas datter. For Jefta hadde lovet å gi henne som brennoffer. Og som før nevnt betyr brennoffer en hel og full overgivelse til Herrens tjeneste.
Alt dette hører til den gamle pakts forberedende stadium. Men det er noe ved Jeftas offer som er uforgjengelig og som vi kan ta til oss. Det er hans villighet til å ofre det kjæreste som hjertet har til Herren.
Det var nok Herren som ledet det slik at det nettopp var Jeftas datter som først kom ham i møte. Herren satte både far og datter på prøve, men de bestod prøven og brakte selvfornektelsens alvorlige offer etter det lys de hadde over Guds vilje.
Det finnes tilfeller der Herren også i vår tid prøver hjertene på lignende måte. Når et kjært barn, kanskje foreldrenes eneste som de hadde ventet skulle bo i nærheten i deres alderdom, i stedet vil dra ut til hedningene, skjer dette. Da har mangt et fars- og morshjerte erfart hva det kan koste å gi sitt eneste barn til Herrens tjeneste.
Og på mange andre måter kan Herren prøve sine venner, også overfor det kjæreste de har. Lykkelig er den som holder stand og i ydmyk overgivelse kan si:
Alt hva jeg har, jeg
gjerne gav deg, min Frelser god,
for du min synd har båret
du gav for meg ditt blod.
Da skal vi erfare at det som så ut som tap, ble til evig vinning - som det står i salmen:
Alt hva for hans skyld jeg mister,
får jeg igjen på hans ord.
Gå til Dom 12:1-15
Dom 12:1-15
Etter Jeftas seier reiste Efraim seg mot ham. Efraims stamme var alltid misunnelig. Den hadde vært vred på Gideon fordi han hadde vunnet den første seieren over midianittene uten dem. Nå ble den vred på Jefta.
Efraim ville alltid spille førstefiolin. Derfor følte denne stammen seg alltid krenket når det skjedde noe uten at de hadde vært med.
Misunnelsen var så bitter i dem at alle menn drog ut mot Jefta med denne trusselen: "Nå vil vi sette ild på huset du bor i og brenne det ned over hodet på deg!"
Den beskyldning de rettet mot Jefta at han ikke hadde sendt bud på dem, erklærte Jefta for usannhet. Han hadde kalt på dem, men de ville ikke hjelpe. De følte seg antagelig for stolte til å kjempe under Jeftas banner.
Ja, de hadde endog kalt Gileads menn for rømlinger og overløpere fra Efraim og Manasse. De tenkte kanskje på den halve Manasse stamme som bodde i Gilead.
Den frykt de østlige stammene en gang hadde sagt at de vestlige ville forakte dem for (Jos 22:25), viste seg å ikke være uten grunn. Broderkjærligheten var liksom borte i Efraim, men de fikk betale dyrt at de spottet slik.
Jefta slo dem i et stort slag, og Efraims barn flyktet tilbake til vadestedene over Jordan. Men Gileads menn kom først fram og stengte vadestedene.
Nå var det imidlertid ikke så lett å kjenne venn og fiende fra hverandre. Efraims barn tilhørte jo samme folk som Gilead. Efraimittene kom løpende for å nå over til hjemlandet på den andre siden. Når Gileads menn spurte om de tilhørte Efraims stamme, svarte de naturligvis nei. De visste at et ja medførte døden.
Men Gileads menn hadde funnet et meget godt middel til å prøve om deres nei var sannhet eller løgn. Det var noe som Efraims barn ikke kunne si helt rett på sin dialekt, nemlig lyden "sj". Det ble den skjebnesvangre prøven.
Si: "Sjibbolet", lød ordren fra Gileads krigere. Ordet betyr aks, men kan også bety en strøm. De ville nok gjerne uttale det rett, de elendige efraimittene. Nå var stoltheten knekket og de store ord borte.
Nå gjaldt det bare om å kunne si det eneste lille ordet rett. Men Efraims barn kunne ikke si det. De sa "Sibbolet" i stedet for "Sjibbolet". Og dermed felte de dødsdommen over seg selv.
Det må ha vært vemodig for dem å se den andre siden av elva, hjemlandet. Men de kunne ikke komme over og nå målet, de måtte dø for fiendehånd.
Hvilken alvorlig preken er ikke dette også for oss! Her på jord blir det kjempet en kamp på liv og død. Men en gang kommer den siste prøven ved dødens "Jordan". Der står lovens vaktposter med sitt urokkelige løsensord: "Uten hellighet skal ingen se Gud." Intet urent kommer inn i det nye Jerusalem, men bare de som har Jesus og renselsen og hellighet i ham. Bare de kommer over.
Da lyder for siste gang det store, evig avgjørende spørsmål: Kan du si: Jesus er min? Kan du si det med den rette hjerteklang? Vi kan ikke bedra Guds øre, det hører aldri feil.
Falske mynter har ikke den rette klangen. Og den falske nattergalen kan ikke ta den dype, ekte tonen. Uomvendte, vantro hjerter kan heller ikke si: Jesus er min, så det klinger rett for Herren.
Men alle ærlige Guds barn kan si det slik at det lyder rett for Herren, selv om det er med gråt i øyet og med bevende hjerte.
Herren kjenner det fattige synderhjertets ærlige røst: "Du vet at jeg elsker deg."
Og måtte det med gråt enn skje,
at sådant svar jeg gav,
så vil du nådig til meg se
og tørke tåren av.
Den sjel som kan si det med sannhet:
La komme det som komme vil,
jeg bede vil og stride
og ei av annet vite
enn høre Jesus til,
han skal få erfare at "Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden" (Sal 68:21).
Da skal vi komme over dødens Jordan. Vi skal ikke bli i døden, men komme over i det vakre hjemlandet der all strid er slutt.
---
Slutten av kapitlet forteller om hvorledes det etter Jeftas død kom tre dommere. Det var Ibsan fra Betlehem, trolig det Betlehem som lå i Sebulons område (Jos 19:16). Deretter Elon fra Sebulon og til slutt Abdon fra Efraims stamme.
Den siste ble begravd på Amalakitt-fjellet i Efraims land. Vi har før sagt at dette fjellet må ha navn enten av at det har bodd amalakitter der før, eller det har stått et slag der med amalakittene. Ellers bodde de jo utenfor Israels land i ørkenområdene i sør og øst.
Disse tre dommerne ledet neppe noen kriger, men de virket for ro og orden innen landets grenser.
Gå til Dom 13:1-25
Dom 13:1-25
Vi har allerede nevnt (Dom 10:7) hvorledes Herren gav Israels barn over til ammonittene og omtrent samtidig til filistrene.
I det foregående er det fortalt om undertrykkelsen ved ammonittene i atten år og om Jeftas seier og hans tid som dommer m. m.
Mens dette foregikk i den østlige del av landet, lå filistrenes hånd tungt over den sørvestlige del. Der bodde Dans, Judas og Simeons stammer. Undertrykkelsen fra filistrene varte i hele 40 år.
I begynnelsen av denne tiden hendte følgende i den lille byen Sora, vest for Jerusalem. Da bodde en mann ved navn Manoah av Dans stamme der med sin hustru. Sora hørte opprinnelig til Juda, men var avstått til Dans stamme (Dom 19:41).
Ekteskapet var barnløst. Men da fikk Menoahs hustru en åpenbaring fra Gud om at hun skulle føde en sønn. Herrens engel som kunngjorde henne dette, påla henne samtidig å avholde seg fra det som var ment for nasireeren. For sønnen som hun skulle føde, skulle være "en Guds nasireer" fra mors liv. Han skulle "begynne å frelse folket fra filistrenes hånd" (v. 5). Han skulle altså ikke fullføre frelsen. Det var forbeholdt en annen, nemlig Samuel.
Vi hørte en del av nasireerne i 4Mos 6:1-21. Man kunne bli det som voksen. Men foreldrene kunne også innvie sine barn til et slikt spesielt forhold i Herrens tjeneste fra fødselen av. Senere skal vi også høre om det med Samuel.
Her skal vi bare minne om at det ytre tegnet på nasireerne var at de ikke drakk vin eller annen sterk drikk, og heller ikke rakte seg på hodet men lot håret vokse fritt. Ellers viser vi til forklaringen av 4Mos 6.
Dette minner oss også om Isaks fødsel og døperen Johannes. Her var også den naturlige kraft borte. De skulle forstå at det var på en særlig måte Herrens kraft som gjorde seg gjeldende når barnet ble født. Det viste også at barnet var et spesielt løftets barn.
Manoahs hustru ble dypt beveget ved denne åpenbaringen. Hun forstod ikke helt at det var Herrens engel som hadde vist seg for henne. "En Guds mann kom til meg." Slik sier hun til sin mann og tilføyer: "Han så ut som en engel, og han så fryktinngytende ut." Men hun visste ikke hvem det var.
Da Manoah hørte dette, forstod han at Herren hadde en spesiell tanke med dette barnet. Det lå ham på hjertet å få klarhet i hvorledes barnet skulle oppdras.
Han bad barnslig til Herren om at den Guds mann som var sendt til dem, måtte komme igjen og lære ham det. Og Herren hørte hans bønn. En dag da Manoahs hustru var alene ute på marken, åpenbarte Herrens engel seg for henne igjen. Hun skyndte seg straks og hentet mannen. Begge drog straks ut der den fremmede var.
Manoah spurte nå den fremmede hva de skulle gjøre med gutten. Det gode ved Manoah i denne saken er at han tok imot budskapet i ubetinget tro som et ord fra Herren. Men han fikk ikke vite mer enn det som allerede var sagt til hustruen. Han behøvde nemlig ikke å vite mer nå.
Slik gjør Herren det ofte ennå med sine venner. Han gir oss så mye lys over framtida som vi til enhver tid behøver. Han lærer oss også at det hører med til troens sanne vesen å kunne vente. Vi skal lære å ta imot lys over Herrens vilje med oss litt etter litt ettersom Herren leder oss fram.
Men vi kan alltid være viss på at vi skal få det nødvendige lys i rett tid, selv om Herren ofte setter oss på prøve.
Manoah spurte heller ikke mer, men bad om tillatelse til å tilberede et kje for den fremmede. Han så ennå ikke at det var Herren selv han hadde med å gjøre. Men ordet han fikk (v. 16) skulle tjene til å klargjøre det for ham. Ville han komme med noe, måtte han ofre det som et brennoffer for Herren.
I dette lå at det var en åpenbaring fra Herren. Men det var ennå ikke klart for Manoah hvem han stod overfor. Han mente vel at det var en profet og spurte derfor om hans navn, for å kunne "ære" ham når løftet om guttens fødsel var oppfylt.
Å "ære" ham betyr visstnok at han ville sende profeten en gave. Da fikk han svaret: "Hvorfor spør du om mitt navn? Det er et underfullt navn" (v. 18).
"Hans navn skal kalles Under." Slik lyder ordet også hos profeten Jesaja 9:6:og det faller helt sammen med Herrens ord her.
Ja, Guds navn er uutgrunnelig i sine dybder for oss her i dette jordiske liv. Vi kjenner det bare stykkevis (1Kor 13:12). Vi kan bare kjenne det som er gitt oss av Gud (1Kor 2:12). En gang skal vi kjenne slik som vi er kjent. Men her på jord er Guds vesen et rikdoms dyp som øyet ikke kan trenge gjennom.
Guds navn er underfullt. Hans komme til jord var et under, hans død for verdens synd var et under, likeså hans oppstandelse og himmelfart. Hans dåp, ord og sakrament er et under. Det er også troens nye liv i et menneskehjerte og hans vei og måte å lede og oppdra sine venner på.
Ja, alt er et under, herlig og rikt.
Da Manoah fikk høre dette, ante han at det ikke bare var et menneskelig sendebud fra Herren, men Herren selv. Han ofret da det han hadde, kjeet og matofferet, på klippen for Herren.
Etter loven var det nok forbudt å ofre andre steder enn ved tabernaklet. Men dette siktet mot å motarbeide fristelsen til å ofre som hedningene til andre guder. Her var det en helt annen sak. Manoah ville ikke fortsette med det her. Det var et offer han ga på Herrens ord og for Herrens åsyn i denne spesielle åpenbaring.
Vi har før omtalt at Herren selv ikke er bundet til de ytre midler eller stedet der skulle foretas. Han er ikke bundet av det han selv holder i sin hånd. Men vi er bundet av det om ikke Herren griper spesielt inn som her.
Idet Manoah ofret, skjedde et under. Herrens engel lot en flamme bryte fram fra klippen og fortære offeret. Så forsvant han selv i flammen som steg opp til himmelen (Dom 6:21).
Da gikk det helt opp for Manoah og hans hustru hvem de hadde hatt med å gjøre. Begge falt på sitt ansikt til jorden og tilbad.
Manoah ble fylt av frykt. Han følte nå sin stilling som en synder overfor den hellige Gud. Og han sa til sin hustru: "Nå må vi dø, for vi har sett Gud" (v. 22).
Det er en rett bevissthet at vi etter vår natur som syndere er skyldige til å dø. Den tanken må aldri forsvinne i oss så lenge vi er på jorden. Det må vi erkjenne med ydmyke hjerter. Men det er like sant at vi må holde fast ved at Gud vil være nådig mot den synder som ydmyker seg.
Denne takknemlige tro og ydmykhet åpenbarer seg så fint hos Manoahs hustru. Hun er nå en god hjelp for mannen til å holde fast ved troen på nåden.
På en barnslig måte så hun på den nåde Herren hadde vist dem ved å ta imot deres offer og ved å gi dem lov til å høre og se det de nå hadde opplevd.
Hun så på Herrens ord og velgjerninger mot dem. Av dette sluttet hun ganske rett at Herren ikke kunne være vred på dem, og at han ikke ville la dem omkomme.
Den barnslige tro ser ofte klart der de mer opplyste går i blinde. Måtte vi ligne denne kvinnens barnslige tillitsfulle tro til Herren, når Satan vil gjøre oss engstelige og alt blir mørkt for oss - som om Herren ville la oss omkomme.
Da gjelder det å holde fast ved alt det store Gud har gjort for oss Guds barn, og ikke la oss rokke fra troen på hans nåde.
Manoahs hustru fødte en sønn og kalte ham Samson. Det betyr den sterke eller veldige. Da gutten vokste til, ble Herrens velsignelse åpenbart over ham. "Herrens Ånd begynte å drive ham," står det. Den overnaturlige kraft fra Gud begynte å røre seg i ham hjemme. Snart skulle hans krefter utfolde seg overfor de fiender han var kalt til å begynne å frelse Israel fra.
Om uttrykket "Dans leir" i v. 25 viser vi til Dom 18:12.
Gå til Dom 14:1-20
Dom 14:1-20
Samsons ungdomstid var mørk. Folket hadde forlatt Gud, og Gud hadde overgitt dem til fienden og skjulte sitt ansikt for det utro folket.
Filistrene hersket over dem. Bare når Israels barn tjente dem som lydige treller, hadde de noenlunde ro for sin strenge herre.
Nå ville Gud at denne roen i trellekår skulle forstyrres, og kampen for Israels frelse skulle begynne.
Foranledningen til det kom ved at Samson så en filisterkvinne i Tinmata, en by litt sørvest for Sora. Han likte henne og ville gjerne ha henne til hustru.
Hans foreldre mente at et ekteskap med en filisterkvinne i stedet for en israelittisk kvinne var uverdig for Samson. Og i det hadde de nok rett. Men denne gang var likevel Herren med (v. 4).
Det kan noen ganger se underlig ut for oss, som om det gikk utenom den regel Herren har fastsatt. Men det kan likevel være fra Herren. I så fall vil Herren gjøre det slik at hjertet liksom tvinges til å bli stille for saken og tillate det.
Slik gikk det også nå med Samsons foreldre, og de som fulgte med Samson ned til Timnata for å avgjøre saken.
Da Samson var blitt alene i nærheten av Timnata - foreldrene var vel enten foran eller bak ham, kom en løve brølende mot ham. Straks kom den underlige, overnaturlige kraft som Herrens Ånd hadde gitt ham, over ham. Han ble så sterk at han slet løven i stykker som om den skulle være et kje. Og det gjorde han med bare hendene.
Det var liksom Herren ville gi ham et bestemt tegn på den kraft han hadde gitt ham for at Samson kunne få mot overfor filistrene. Samson skrøt heller ikke av dette, og han fortalte det ikke en gang til sine foreldre.
Guds barn skulle også være forsiktige med å tale om det Gud har brukt oss til, enten vi fikk gjøre en eller annen underfull gjerning der syndere ble omvendt, eller noe annet. I alle tilfelle må vi være våkne for at Herren får æren og ikke vi. Vi kan få glede oss, men Herren skal ha æren.
Saken med den unge kvinnen ble avgjort, og en tid etter skulle Samson ned dit for å holde bryllup (v. 8). Han bøyde av fra veien for å se åtselet av løven. Dette var tørket slik inn i solsteiken at en bisverm hadde slått seg ned der og laget honning. Slik er det den dag i dag i ørkenen i Arabia med lik også av mennesker.
Samson tok av honningen og gav sine foreldre, men han sa ikke hvor han hadde funnet honningen.
Så ble det bryllup i brudens hjem. En brudgom pleide ellers sammen med brudesvennene å hente bruden om kvelden. Han førte henne til sitt hus der bryllupet ble feiret i flere dager. Det kunne vare i sju dager, ja endog i 14 dager.
Slik gikk det altså ikke nå, for bryllupet ble holdt hos bruden. Men Samson betalte det likevel.
Han hadde fått 30 brudesvenner. De skulle vel helst vokte Samson. Hans utseende vitnet om en ganske ualminnelig kraft, som filistrene ikke lett gikk imot.
Ved gjestebud den gang brukte de gjerne å gjette gåter som tidsfordriv. Samson gav dem denne gåten: "Ut av eteren kom det som kan etes, og ut av den sterke kom det noe søtt" (v. 14).
Hvis de gjettet denne gåten, ville Samson gi hver av dem en ny kledning, både indre- og ytterklær.
De prøvde forgjeves i tre dager å finne løsningen. Men så gikk de til Samsons unge hustru og truet henne med å brenne hennes fars hus og henne selv, hvis hun ikke lokket mannen til å si det. Og de tilføyde i gjerrighet: "Er det for å plyndre oss dere har innbudt oss?"
Filistrenes rå og urene tankegang åpenbares i disse ordene. Samsons hustru prøvde både av nysgjerrighet og av angst for trusselen å lokke hemmeligheten ut av Samson.
Lenge ville han ikke og unnskyldte seg med at han ikke en gang hadde fortalt det til foreldrene. Men da hun fortsatte å plage ham og gråt over at han var så hard, gav han til slutt etter. Da skyndte hun seg og sa det til brudesvennene. Før solen gikk ned den sjuende dagen, kunne de fortelle Samson hva løsningen var.
Da gikk det opp for Samson hvor lumske filistrene var og at han hadde vært så godtroende. Og det er sannelig godt å få øynene opp for verdens bedrageriske vesen, framfor å la seg bedra av den. Mange gjør det.
Selv om denne erfaringen koster smerte, er det langt bedre å være våken overfor verdens ånd, enn å la seg narre av den og være venn med verden. La det bli et åpent brudd med verden. Det kan ikke være annerledes i lengden for et ærlig Guds barn.
Herren ville at kampen skulle begynne. Israels overmodige undertrykkere og plagere skulle nå erfare Herrens kraft.
"Og Herrens Ånd kom mektig over ham," står det. Han gikk nå ned til Askalon og slo i hjel 30 filistere. Klærne deres gav han til brudesvennene. Så forlot han dem i vrede, både hustruen og hele selskapet og gikk hjem til sin fars hus.
Det var begynnelsen, men filistrene skulle få erfare enda sterkere at Herrens kraft fremdeles levde i Israel. Derfor tillot Herren også at det skjedde som gjorde bruddet mellom Samson og filistrene enda dypere. Det var at Samsons hustru "ble gitt til den av hans brudesvenner som han hadde valgt til forlover" (v. 20).
Dette var igjen en ganske stygg strek av filistrene. En av de 30 brudesvennene som hadde stått Samson nærmest, tok bruden fra brudgommen. Han var som brudefører eller som "brudgommens venn" (Joh 3:29).
Det var en stor synd. Men det er større synd å ville ta den brud som heter Guds menighet fra sin rette brudgom, Jesus, og forsøke å ta hans plass. Det er noe som alle Herrens prester må be Gud å bevare seg fra. Vi må ikke ha som mål i vårt hjerte å binde de helliges hjerter til oss selv i stedet for til Herren!
Herren må hjelpe oss å motstå dette filistersinn i vårt gamle menneske. Det vil stjele bruden fra brudgommen.
Han må hjelpe oss til å se med døperen Johannes: "Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen" (Joh 3:29).
Ja, det er den fullkomne glede selv å kunne være liten, men la Herren være stor. Han er den eneste som har rett til bruden.
Gå til Dom 15:1-20
Dom 15:1-20
Samsons vrede over at hustruen var falsk, la seg. En tid etter, "i hvetehøstens dager" som er begynnelsen av juni, gikk han ned til henne. Han hadde et kje med som gave.
Men da han hørte av far hennes at hun var gift med en annen, ble han vred for alvor. Faren tilbød ham på ekte filistervis å få hennes yngre søster som erstatning - som om det ikke var noe som het kjærlighet.
Samson vendte ham imidlertid ryggen og sa at det som var skjedd måtte filistrene selv bære ansvaret for som følge av sin troløshet.
Da fanget Samson 300 "rever". Det må her bety sjakaler som det var mange av i landet. De likner revene, og finnes i store flokker som er lett å fange.
Han bandt halene sammen på dem, to og to, og festet en fakkel mellom dem og lot dem gå i åkrene. Plaget av ilden og hindret i å løpe skikkelig, fór de fram og tilbake i filistrenes åkrer. Og ilden gjorde stor skade.
Filistrene grep da Samsons hustru og hennes far og brente dem. De mente antagelig at de da ville tilfredsstille Samson.
Dette var igjen et bevis på filistrenes feige grusomhet. De kastet seg over disse to i stedet for å gå løs på Samson selv. Men det er underlig å se hvorledes gjengjeldelsen kom over Samsons hustru og svigerfar. Det som de hadde forsøkt å unngå ved falskhet, nemlig å bli oppbrent (Dom 14:15), det kom nettopp til å skje.
Hvor ofte ser vi ikke noe liknende! Man vinner aldri noe ved svik. Synden fører alltid bare til tap og skade.
Hadde Samson vært vred før, ble han det enda mer nå. De hadde brent opp hans hustru, og han slo filistrene "sønder og sammen".
Deretter bodde han i fjellkløfta ved Etam, som ligger i Juda stammes område ved overgangen til fjell-landet, øst for Gasa. Der satt den vrede kjempen for å slåss mot filistrene. Da de hørte det, drog de opp mot Juda og forlangte å få Samson utlevert.
Så ynkelige var Judas menn nå blitt at de gjorde som filistrene bad om, i stedet for å holde med den helten som Gud hadde sendt dem. Nesten 3000 mann drog opp til Etam for å ta én mann: Samson. Og de sa til ham: "Vet du ikke at filistrene hersker over oss?"
I den grad hadde de altså vendt seg til lenkene og glemt den høye stilling Gud hadde kalt dem til som et utvalgt folk.
Ja, slik kan også vantro mennesker venne seg til de kjødelige slavelenker, så de ganske har mistet bevisstheten om at de i dåpen var utvalgt til å være Herrens frigjorte hellige.
Samson overgav seg frivillig til dem. Først lovet de å ikke slå ham i hjel, men bare føre ham til filistrene som fange. Så bandt de ham og førte ham avsted.
Israels menn kom slepende på sin egen kjempe. Da filistrene så dette opptoget, skrek de høyt mot Samson både av ond seiersglede og av hevngjerrighet.
Men deres glede skulle bli kortvarig. Straks kom Herrens Ånd over Samson med en slik styrke fra Gud at "repene om armene hans ble som brente lintråder". Han rev dem rett av og med det samme var han inne blant filistrene. Et kjevebein av et esel var hans eneste våpen, og med det slo han tusen mann til jorden. Snart stod han som seierherre igjen.
De filistrene som ikke var slått i hjel var spredt som agner for vinden. Og de israelittene som ikke var døde var nok også flyktet av frykt for ham.
Dette minner oss om noe som ikke sjelden skjer i Åndens verden. Når Guds Ånd får makt i et menneskehjerte og troen på nåden springer fram, kan gamle syndelenker straks sprenges sund.
En gammel troende mann fortalte at han hadde vært bundet av en bestemt synd etter at han var vakt. Men da han hørte Herrens ord:
"Kom til meg alle som strever og har tungt å bære," forstod han at det også var et ord til ham. Da brast lenken for nådens kraft.
En glad nyomvendt kristen kan i Guds nådes kraft ha et mot som Samson, slik det står i Brorsons salme:
En kristen har et kjempemot
og krefter til å stride,
han feier verden, kjød og blod
og Satan selv til side.
Men like etter at Samson hadde vunnet denne seieren ved Herrens kraft, kom det en umåtelig tørst over ham. Han følte han skulle dø og slik falle i de uomskårnes hånd og bli filistrenes bytte.
Men da han følte seg så svak av tørst, ropte han til Herren og gav Ham æren for den store frelsen over filistrene. Og se, Gud åpnet en kilde der intet menneske så noe. Gud åpnet en kilde i hulen i Leki. (Gullgruben bruker her en annen oversettelse av grunnteksten, nemlig at Gud flekte kinntannen - og det kom ut vann. Nyere oversettelser har som norsk: Da åpnet Gud den hulen.)
Men hvorledes man enn skal forstå dette, står det fast at Gud ved et under åpnet en kilde for Samson da han holdt på å dø av tørst.
Ja, Herren kan åpne kilder alle steder, også åndelige kilder som det står skrevet: "De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem. Jeg vil la elver velle fram på bare hauger, og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder" (Jes 41 17-18).
En liten opplevelse, et ganske enkelt ord kunne ved Guds kraft bli til en kilde med forfriskning, når vår sjel holdt på å omkomme i tørre tider. Frykten plaget oss og vi skulle falle i den ondes makt og falle tilbake til sløvhet, knurr og mismot uten kilden.
Hvor ofte har ikke Guds barn erfart et lignende under i det åndelige, slik Gud gjorde for Samson.
Etter denne seieren fikk filistrene en alvorlig knekk. Samson dømte deretter i 20 år. Filistrenes herredømme var nok ikke helt borte. Men det vaklet og var usikkert. De kunne ikke gjøre med Israel som de ville, for i Samson var det en Guds kraft som gjorde filistrene mindre overmodige.
Gå til Dom 16:1-31
Dom 16:1-31
Vi er kommet til slutten av Samsons liv. Og vi blir ofte i Bibelen minnet om at "begynt er ikke endt". Man kan begynne i Ånden og fullende i kjødet. Det gjelder å bli fast inntil enden og tro til døden. Samson var i årenes løp blitt trygg i bevisstheten om sin overlegne kraft, og han glemte å våke. Det punkt der de onde ånder fikk makt over ham, er blitt årsak til dype fall for mange av Herrens folk også etter Samsons tid.
Utukt og kjødelig lyst begynte kanskje i det små med et syndig smil, med en uren tanke som man ikke stod imot. Det styrtet mange sjeler ned i mørket, de som en gang strålte som en stjerne i Guds hånd.
Akk, kjødets lyst,
som mange med dødelige lepper har kyst,
ditt fengende tønner, din flyvende gnist,
ble mange til evige luer til sist.
Din skål synes honning, men drikken er led,
forfengelighet.
Det viser seg så vemodig i Samsons livskveld.
"En gang drog Samson til Gasa. Der fikk han se en skjøge og gikk inn til henne." Slik står det.
Han gikk uten videre like inn i fiendens by, til og med i den fornemste av filistrenes hovedbyer. Det var kanskje et fall i overmot. For han kom ikke dit for å kjempe mot filistrene.
Men hvordan det enn hadde seg, var det et dypt fall at han gikk inn til skjøgen. Om skjøgen står det "mange som har fått banesår, har hun felt, og tallrike er de hun har slått i hjel. Fra hennes hus går det veier til dødsriket, de fører ned til dødens mørke rom" (Ord 7:26-27).
Folk i Gasa lurte på ham ved portene om natten for å slå ham i hjel ved morgengry. Men allerede ved midnatt stod Samson opp, "grep fatt ibyportens to fløyer og i begge portstolpene og rykket dem opp sammen med bommen. Så la han dem på skuldrene og bar dem opp på toppen av det fjellet som ligger midt mot Hebron". Derfra var det utsikt mot øst.
Guds kraft hadde sannelig ikke forlatt ham ennå, men forbindelsen med skjøgen var et dårlig tegn. Gir man Djevelen lillefingeren, tar han snart hele hånden. Det er ikke lett å stanse på et skråplan. Kort tid etter innlot Samson seg i et nytt forhold til en annen kvinne, Dalila. Hun bodde ved bekken Sorek i nærheten av Samsons hjemsted.
Dette benyttet filistrenes høvdinger seg av. De husket nok hans svakhet overfor kvinnelist tidligere da hans hustru hadde lokket fra ham løsningen på gåten (Dom 14:16-17).
Så kom de til Dalila og ville kjøpe henne til å lokke ut av Samson hemmeligheten med hans kraft. De mente vel som avgudsdyrkere at den bestod i et eller annet tryllemiddel. De forstod jo ikke det åndelige forhold mellom den levende Gud og Samson, og at hans kraft først og fremst kom av det.
Og det var ikke lite de lovet Dalila. Hver av høvdingene ville gi henne 1100 sekel sølv. Da filistrenes fem hovedbyer hadde hver sin høvding, ble det i alt 5500 sekel sølv. Det var blodpenger som hun skulle forråde Samson med.
Navnet Dalila betyr "fattig" eller "den smektende". Hun bruker nå sine forførende kunster over Samson i samarbeid med filistrene.
Hele denne avtalen Dalila hadde med filistrene taler om at Samson stod temmelig alene mot filistrene. Den store massen av Israels folk var ennå i et trelleaktig vennskapsforhold til fiendene.
Samson ville først ikke fortelle Dalila grunnen til at han eide kraften. Han følte vel at det ville være en vanhelligelse å innvie denne lettsindige kvinnen i sitt gudsforhold.
Hadde han bare forstått at en kvinne som han hadde et slikt forhold til, nødvendigvis ville bli en snare for hans sjel! Det hellige i hans sjel ble liksom utelukket fra dette forholdet.
Men Samson var allerede ved lysten svekket overfor faren. Tre ganger drev han ap med Dalila og narret henne.
Filistrene hadde plassert en mann i nærheten. Han skulle hjelpe henne med å binde Samson når kraften ble lammet. Denne mannen satt og ventet på det rette tidspunktet da den falske kvinnen ropte: "Filistrene er over deg, Samson!" Men hver gang viste det seg at han hadde den gamle kraft.
Slik gikk det med de sju friske buestrengene (v. 7-9), slik gikk det med de nye rep (v. 10-12), og slik gikk det også da Dalila vevde de sju flettene på hodet hans sammen med renningen i veven (v. 13-14).
Alt dette spillet med Guds gave vitner i høy grad om kjødelig lettsindighet. Særlig var den siste spøken det. Håret var det synlige tegnet på at han var helliget Herren som nasireer. Det varslet at fallet var nær.
Hvor blind var han ikke allerede blitt. Han kunne lett ha tenkt seg at hennes forsøk ikke var godt ment, særlig da det alltid skjedde mens han sov. Men den lystige elskov tok helt klarsynet fra ham. Guds dom over ham viste seg allerede på den måten.
Den onde kvinnen sa da til ham, etter at han hadde narret henne tre ganger: "Hvordan kan du si at du elsker meg når du ikke har tiltro til meg?" (v. 15).
I og for seg var dette ordet sant nok. Og det kan virkelig anvendes på mange mennesker i deres forhold til Herren. For en kjærlighetsforsikring har ingen verdi uten at hjertet er med og det viser seg i livet.
Men fra denne kvinnens munn ble ordet en gift i Samsons hjerte som til slutt fikk den urene kjærligheten til å seire. Til slutt ble så denne slangen hans fortrolige venn.
Da forstod hun at han fortalte sannheten og hun kalte på høvdingene. Og de kom med judas-lønnen til henne.
Samsons styrke lå som før nevnt ikke i håret, men den kom fra Gud. Derfor står det så ofte at Guds Ånd kom over ham når han gjorde sine storverk.
Men hele hans spesielle forhold til Gud var nøye knyttet til nasireerløftet. Tegnet på hans stilling som nasireer var bl.a. håret. Det bølget som en krone om hans hode uten at det noen gang var klippet. Å klippe håret var det samme som et brudd med lydigheten mot Herren.
Man behøver ikke å slå i stykker en kanon for å gjøre den ubrukelig. En liten feil er nok. Og en eneste bevisst utroskap kan ødelegge hele forholdet til Gud og avbryte forbindelsen med kraftens kilde.
Nå lå Samson og sov med hodet i Dalilas fang, og hun fikk en mann til å rake de sju flettene av ham. Da det var skjedd, begynte hun å "plagé" ham.
Masken var kastet, og det viste seg at verdens kjærlighet er hat. Men "Herren var veket fra ham" (v. 20). Og dermed var også Samsons kraft borte (v. 19).
Da han våknet, ville han gjøre seg fri. Men han maktet det ikke. Filistrene grep ham, stakk ut øynene hans, førte ham ned til Gasa og bandt ham med to kobberlenker. Fra nå av måtte han male korn på kverna i fangehuset. Han måtte gjøre det man betraktet som det ynkeligste slavearbeid.
Samson sov på Dalilas knær. Det er et bilde på hvorledes verden behandler de sjeler som innlater seg med den og legger seg til å sove i dens favn. Verden er som en slange som lokker og bedrar. Den står i samarbeid med den store filisterhøvding fra helvete og tenker bare på å overgi oss i hans vold.
Djevelen vil i sannhet slukke vårt øyes lys og føre oss inn i evig mørke og trelldom, i lenker verre enn Samsons kobberlenker. La oss lytte til det den gamle, erfarne Guds mann synger:
Opp, våk og be
min sjel, du vet
deg ellers ikke sikker,
at du jo kan drages ned
i den ondes strikker.
Det gjelder å våke og be alltid, ikke minst ettersom man blir eldre i troslivet og morgendoggens friskhet forsvant ved middagstid.
Verdens Dalila slutter ikke med å lokke og stjele kraften fra oss, slik en annen sanger i Guds rike synger:
Verden, å verden, hvorfor frister du meg
ennå når hårene er hvite?
kjenner deg noen, han kjøper deg ei,
på hvem kun en dåre kan lite;
Du skuffet enhver,
som hadde deg kjær,
du tidlig og sent dem skuffet forvisst
og grovest til sist.
Ve over alle som litt etter litt lot seg bedra og til slutt slumret inn i verdens favn. Akk, en gang vil sjelen våkne og se at den er bedradd, og våkne opp til svære smerter. Bare det ikke må bli til evig pine, bare sjelen må våkne i tide før den siste mulighet til frelse er slutt.
Vi kan håpe at Samson ydmyket seg til slutt under Guds veldige hånd. Det korte ordet i v. 22 taler visstnok om at Herren bøyde seg til ham på nytt og hørte hans rop: "Men med det samme han var raket, begynte håret på hodet hans å vokse igjen."
Selv om han var blind på begge de legemlige øyne, kom visst Samson til å se med Åndens øyne, og se sin egen skyld.
Men filistrene jublet og gav avguden Dagon æren for seieren. De forstod ikke at Samson behøvde denne strenge tukten og at de derfor hadde vunnet. Men de triumferte i overlegenhet og hovmod.
De holdt en stor fest til ære for Dagon, og høydepunktet var å håne Samson. Han ble hentet fra fangehullet og måtte underholde dem for øynene deres.
Men da var Herrens hånd nær. Gud lar seg ikke spotte, og alt dette var også en hån mot Israels Gud.
Huset som avgudsfesten ble holdt i, var en veldig bygning. Den ble båret oppe av flere søyler og særlig av de to midterste.
Det var ikke uvanlig i gamle dager å bygge store, vakre bygninger som ble holdt oppe av bare to søyler. En slik bygning er omtalt i det gamle Rom Den var så stor at den kunne romme hele det romerske folk, skriver en. Han klandrer folket for dumdristighet når de samlet seg der. Hvis huset styrtet sammen, ville flere bli drept enn i et stort slag.
I en lignende bygning, om ikke så stor, var det filistrene holdt festen. Oppe på taket var et galleri som gikk rundt huset. Derfra kunne de se ned i det indre av huset. Der oppe var ikke mindre enn tre tusen menn og kvinner samlet.
Der var alle filisterhøvdingene og store menn samlet, kort sagt alle dem som hadde betydning i landet. Alle så ned på den lemlestede fangen Samson som nå skulle underholde dem med sitt spill.
Da bad Samson til Herren om kraft enda en gang. Han ville hevne seg til gagns på filistrene om det så skulle koste ham livet.
De hadde tatt begge øynene hans, og dette tapet kunne ikke gjenopprettes. Hans livsgjerning ville heretter være slutt selv om han kunne rive seg løs fra dem.
Han grep om søylene og sa: "La meg dø sammen med filistrene," og bøyde seg framover av all makt.
Da kom Guds kraft igjen. Søylene gav etter og huset styrtet sammen. Samson selv døde, men ved sin død drepte han flere filistere enn han hadde drept i sitt liv (v. 30).
Vi kan spørre hvorledes Herren kunne høre denne bønn om hevn. Samsons hjerte var nok renset for personlig lyst til hevn. Men vi kan være visse om at det har pint ham minst like mye om ikke mer, at Israels Guds navn ble hånet for hans skyld.
I den gamle pakt finner vi noen ganger en viss sammenblanding av nidkjærhet for Guds rikes sak og personlig hevnfølelse.
Vi må igjen og igjen minne om at det gjenfødte hjerte først finnes etter Åndens komme pinsedag. Den gamle pakt var og kunne ikke være annet enn et forberedende og derfor et ufullkomment stadium. Den har likevel dybder av Guds sannhet og nådes åpenbaring, bare lyset fra den nye pakt får lov å falle over den.
Så må vi også si at Gud Herren selvfølgelig ikke hørte Samsons bønn om å skaffe Samson personlig hevn. For Samsons elendighet var jo selvforskyldt.
Men Gud hørte hans bønn for sin æres skyld, så langt det er gitt oss å se inn i det. Han ville gjøre filistrene med sin avgudsdyrkelse til skamme. Og det Samson måtte tåle hadde ydmyket hans hjerte. Filistrenes ondskapsfulle og grusomme spott var mer enn det Herren hadde bestemt for Samson.
Med ett slag var hele filistrenes seier knust. Alle deres betydelige menn var omkommet. De våget ikke å hindre Samsons brødre og øvrige slekt i å hente Samsons lik ut av ruinene for å begrave det i Menoah, der farens grav var. Israels Guds ære strålte igjen fram. Det er mye å lære av Samsons liv. Ikke bare om Guds veldige makt, men også om hvorledes det gjelder å bevare sin sjel hvis man ikke vil miste Guds kraft.
Samson nevnes i Hebreerbrevet (Heb 11:32) blant trosheltene. Det finnes mye forbilledlig i hans liv som peker fram mot helten fra Golgata.
Kristus vant også seier over sine fiender ved sin død og "avvæpnet maktene og myndighetene" (Kol 2:15). Han knuste den åndelige filisterhær. Den gamle salmedikteren Petter Dass synger om det:
Velsignet vær, o Jesu Krist!
Din død har reddet mangen.
Du ble den rette Samson visst,
som slo den deg tok fangen.
Du bar på dine skuldre bort
den dødens port
og er uskadd utgangen.
Gå til Dom 17:1-13
Dom 17-18 og 19-21
danner et tillegg til Dommernes bok og forteller om to forskjellige hendinger som fant sted i begynnelsen av dommertiden. Begge disse begivenhetene gir oss et innblikk i det dype mørke som kort etter Josvas død senket seg over Israels folk.
Den første skildringen (kap. 17-18) viser oss folkets fall i retning av avgudsdyrkelse. Den andre begivenheten (kap. 19-21) viser frafallet i det moralske liv.
Bare fra en sann og levende tro kommer et hellig menneskeliv. Vantroen fører bare til trelldom under kjødets lyster. Denne forkynnelsen toner sterkt til oss gjennom disse siste kapitlene i Dommerboken.
---
Dom 17:1-13
Dette kapitlet begynner med et ganske mørkt bilde, med å skildre en sønn som stjeler fra sin egen mor. Det var en mann ved navn Mika fra Efraimfjellet. Da moren oppdaget at 1900 sekel sølv var borte, forbannet hun tyven på det forferdeligste.
Da ble Mika redd og tilstod at han var tyven. Da moren hørte det, sa hun bare: "Velsignet være du, min sønn, av Herren."
Det var i sannhet en sørgelig mor. Det ser ut til at hun hadde like lett for å forbanne som for å velsigne. Der var ingen tukt over synden. Alt ble tatt lett og løst.
Da Mika gav moren pengene tilbake, lot hun først som om hun ville hellige alt til Herren. Men det ble bare med 200 sekel. Og på hvilken måte helliget hun dem til Herren? Hun gav dem til gullsmeden så han kunne lage et bilde av det, kanskje noe i likhet med Arons gullkalv. Og det var stikk i strid med Herrens vilje. Hun "helliget" det altså i virkeligheten til Djevelen.
Dette bilde satte Mika opp i huset sitt, og lot lage en yppersteprestkjortel. Han satte en del husguder ved siden av bildet og "innviet en av sine sønner til prest for seg" (v. 5). På dansk står her "fylte hans hånd", og det brukes når det ble lagt offergaver i hans hånd som han så skulle bære fram som offer.
Det var en fryktelig sammenblanding av synd og djevelskap under skinn av gudsfrykt! Vi ser at når vantro mennesker vil vise gudsfrykt" uten å omvende seg, følger de bare sine egne tanker mot Guds ord. Og når de mener de er aller frommest, er alt sammen bare en selvgjort gudsdyrkelse og en vederstyggelighet i Herrens øyne.
Hele Mikas gudsdyrkelse var i virkeligheten et åpent frafall fra Herren. Den var jo knyttet til tabernaklet i Silo.
Forfatteren til Dommerboken kaller tilstanden ganske rett slik: "Hver mann gjorde det som var rett i hans øyne". Alle fulgte altså sin egen lyst og sin egen tanke, slik våre dagers fritenkere mener er det aller herligste.
Men all historie, både folkenes og det enkelte menneskets historie, viser at dette fører til fullstendig oppløsning og elendighet.
Det viste seg at folket var så umodent og usselt at det ikke kunne holde fast ved en usynlig konge. Nødvendigheten av en synlig konge gjorde seg mer og mer gjeldende.
I v. 7-13 fortelles videre om en ung levitt på veien fra Betlehem i Juda til Mikas hus. Betlehem var ingen levittby. Men kanaanittene hadde fremdeles makt over flere byer på grunn av at Israel ikke hadde tatt dem. Derfor måtte levittene ofte ta bolig andre steder hvor de kunne komme til.
Levittene var i det hele tatt vanskelig stilt i slike mørke vantroens tider. De fikk verken tiende eller offer slik Gud hadde bestemt.
Den unge levitten var av "Juda slekt" står det (v. 7). Det må bety at han tilhørte de levittene som egentlig hadde sitt hjem i Juda stamme. På sin vandring kom han altså forbi Mikas hus. Mika tilbød ham å bli hans far og prest, og altså utføre tjenesten ved Mikas avgudsbilder. Da ville Mika gi ham mat, klær og 10 sekel sølv i året.
Levitten burde straks ha forlatt en mann som gav ham et slikt tilbud. For levitten kjente jo godt Herrens bud og vilje. Men han gikk inn i Mikas hjem i stedet for å vende fristelsen ryggen. Og resultatet ble at han tok imot tilbudet.
Det var et levebrød, om enn lite. Men tidene var knappe. Så måtte samvittigheten tie stille.
Denne levitten står som et sørgelig bilde på alle de mange levebrødsmenn og leiesvenner som til de forskjellige tider har vært i prestestanden ved siden av Herrens sanne tjenere.
En troende mann i en høyere stilling gav en gang en slik leiesvenn et stykke papir der det var skrevet "Gud".
"Hva ser De her?" spurte han da han viste ham papiret.
Ja, han så det stod Gud. Deretter la mannen et gullstykke over ordet Gud og spurte så hva presten sa.
Ja, nå så han bare gullet. Ordet Gud var skjult.
Han ville vise denne levebrødspresten hvorledes Djevelen narret ham. Og hvor ofte har ikke Djevelen fått skjule Gud og hans sannhet for menneskene med en stor inntekt eller annet.
Slik gikk det også her med levitten. Men Mika følte seg beroliget i sin samvittighet ved å ha en levitt til prest. Han sa: "Nå vet jeg at Herren vil gjøre vel mot meg siden jeg har fått en levitt til prest" (v. 13).
Det hjalp liksom litt på hans selvlagde avgudsdyrkelse. Når et menneske i hjertet har forlatt den eneste sanne støtte, Herren, søker det stadig etter andre, falske støtter for å holde seg oppe. Mika søkte sin støtte i en selvvalgt prest, skjønt presten sviktet sitt hellige kall og i virkeligheten tjente verden og mammon. Slik har mange mennesker trøstet seg til en prest og ment de var gode kristne.
Stakkars blinde mennesker! Men vi må i sannhet også tilføye: stakkars forblinda prest som lar seg bruke på denne måten.
Levitten i Mikas hus skadet ikke bare sin egen sjel. Han ble også til forbannelse for Mika ved å styrke ham i hans falske tro, at alt var godt og tjente til Herrens velbehag.
I neste kapittel skal vi se at det skulle komme mye mer ondt av dette frøkornet, dette stygge avguderi i Mikas hus.
Gå til Dom 18:1-31
Dom 18:1-31
I Josvas bok Jos 19:40-48 er det fortalt om den arvedel som Dans barn skulle ha. Men som vi også har hørt i Dom 1:34 tok ikke Dans barn sin del, i alle fall ikke mye av den. Kampen med kanaanittene var for besværlig.
"Det var ikke til den dag falt noen arvedel på den," står det. Og det var deres egen skyld. Det lille området de bodde i, var overbefolket. De sendte ut noen menn som skulle utforske landet og se om de kunne finne noe som var lettere å ta enn å kjempe mot filistrene.
Disse mennene kom på sin vei forbi Mikas hus, som vi hørte om i forrige kapittel. Der hørte de den unge levittens røst, som Mika hadde gjort til prest. Og de kjente levitten.
Han fortalte at Mika hadde leid ham som prest, og de bad ham spørre Gud om de ville lykkes på den veien de nå gikk.
Dette vitner også i høy grad om hvor dypt og alminnelig frafallet var blitt i Israels folk. Noen dyrket åpenlyst Ba'al, andre hadde som her laget seg en slags etterligning av Herrens tjeneste. De mente at man like godt kunne få Gud i tale slik som ved helligdommen i Silo.
Slik er det den dag i dag med vantro mennesker. Noen har brutt helt med Herren. Andre søker å bevare et skinn av gudsfrykt på selvvalgte veier.
Disse mennene av Dans stamme godkjente straks denne leiesvennen og tok ham som sin veileder. Han svarte dem også med noe som kunne klø dem i øret: "Gå i fred! Herren holder øye med dere på ferden" (v. 6).
Svaret var selvfølgelig selvlaget og hadde intet å gjøre med Herrens sannhet. Verden holder jo alltid mer av søt løgn enn av bitter sannhet. Derfor søker de nettopp slike prester der de kan få svar som er behagelige og beroligende for kjødet.
Langt oppe i nord lå den gang byen Lais. Der bodde rolige og fredelige folk som levde "på samme vis som sidonierne" (v. 7). Det betyr at de levde av handel og industri slik som fønikerne, som bodde ved kysten der byen Sidon lå.
Om byen Lais står det at det "var ingen makthaver i landet som gikk dem for nær i noen ting" (v. 7). Byen var altså en liten fristat hvor alt merkelig nok gikk rolig og patriarkalsk til. Det var ingen uro innad og de hadde heller ikke strid med noen utad. Det var i sannhet et sjeldent politisk forhold på denne syndens jord! Men det kom vel også av at byen lå så avsides.
Denne fredelige byen mente utsendingene fra Dan var et lett bytte. Da de kom hjem og fortalte folket dette, gjorde 600 krigere seg rede og drog avsted med kvinner og barn.
En av dens leirplasser i Juda hadde fra den tid navnet "Dans leir". Den er omtalt i Samsons historie (Dom 13:25). Det vitner om at danittenes utvandring har skjedd før Samsons historie, antagelig i begynnelsen av dommertiden.
På veien kom de igjen forbi Mikas hus på Efraimfjellet. De fem mennene fortalte nå om den prestetjeneste Mika hadde opprettet. Og de tilføyde listig: "Så skjønner dere vel hva dere har å gjøre?" (v. 14).
De lot tanken skinne gjennom at de nå ville benytte anledningen til å skaffe seg sin egen helligdom i det nye hjemmet.
De fem mennene gikk nå inn og hilste på levitten. Og mens han gikk ut for å se på reisefølget, gikk mennene inn i Mikas helligdom og stjal alt, både det utskårne bildet, livkjortelen og alle husgudene.
Da presten så det, sa han til dem: "Hva er det dere gjør?" (v. 18). Men de svarte: "Ti stille! Legg hånden på munnen din og kom med oss og vær far og prest for oss! Hva er best for deg, å være prest for én manns hus eller for en hel stamme og ætt i Israel?" (v. 19).
Og leiesvennen var lett å overtale. Det så jo ut til at her var et større, mer anselig og bedre betalt embete. Og han slo til og drog med dem.
Dans barn visste selvsagt godt at Mika ville bli meget vred når han oppdaget tyveriet. Og de forberedte seg på et angrep fra ham ved å la de små barna og dyrene gå først i toget, mens krigerne holdt seg bak.
Etter en tid hadde også den elendige Mika oppdaget det som hadde skjedd. Han og de andre som hadde gått sammen om denne avgudsdyrkelsen satte straks etter danittene og ropte etter dem. Danittene snudde seg og spurte som om intet var i veien: "Hva vil du siden du har kalt dine folk sammen?" (v. 23).
Men Mika sa: "Dere har tatt gudene mine som jeg har fått laget, og presten, og så har dere dratt bort. Hva har jeg så igjen? Hvordan kan dere da spørre meg hva jeg vil?"
Men Dans barn rådet ham til å holde munn, ellers kunne han risikere at de slo ham og folket hans i hjel (v. 25). Og Mika måtte bøye seg for makten og vendte slukøret hjem til sitt hus.
Dette gir oss et godt innblikk i hvordan verdens barn tenker og handler mot hverandre. Danittene hånte Mika med rått hykleri, og Mika stod der trøstesløs og elendig da han mistet sine guder. "Dere har tatt gudene mine... Hva har jeg så igjen?" Dette viser hulheten og blindheten i alt det verden kaller sin gudsdyrkelse. Når verden mister det den kaller sin gud, sine utvortes, kjødelige støtter, da har den intet igjen.
Slik vil det lyde på den store dag når verden med dens lyst forgår. Og slik lyder det allerede nå hver gang et verdensmenneske ser alt briste i døden, alt det de klynget seg til. Da lyder det: Hva har jeg igjen? Men da er det intet som kan fylle det stakkars hjerte.
Hvor helt annerledes har ikke et Guds barn det, som kan si: "Herren er min tilfalne del ... Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes" (Sal 16:5, 8).
Dans barn tok som tenkt byen Lais og bosatte seg der. Fra den tid fikk byen navnet Dan i stedet for Lais. Men danittene utførte sine onde tanker. De reiste opp det utskårne bilde, og levitten Jonatan var med sine etterkommere prest for dem.
Jonatan nedstammet direkte fra Moses. For navnet Manasse (norske oversettelser har Moses, mens eldre dansk og norsk o.a. har Manasse) som finnes i v. 30 er skrevet slik i grunnteksten at man kan se at det opprinnelig er ment Moses.
Jødiske avskrivere av teksten har på et langt senere tidsrom funnet at dette barnebarn av Moses altfor mye vanslektet på sin store farfar.
Derfor føyde de til en n til navnet. Den ble satt over de andre bokstavene for at man tydelig skulle kunne se at den ikke opprinnelig har stått der, men er tilføyd senere med hensikt.
Avskriverne har med det villet vise at denne Jonatan heller burde kalles sønn av den senere kong Manasse som drev avgudsdyrkelse.
Beretningen om danittenes erobring av Lais finnes allerede i Josvas bok. Derfor ser vi at den har skjedd i begynnelsen av dommertiden, ikke lenge etter Josvas død.
Det viser hvor mye skjult vantro det var i folket. Den første kjærlighet ble fort slukket hos de fleste i folket, i alle fall da Josva var død.
I dommertiden bodde danittene i fred i Lais. Men det kom en dag da gjengjeldelsen kom over dem og de igjen "ble bortført" (v. 30). Det må ha vært nærmere Sauls tid. For så lenge "Guds hus var i Silo" står det, hadde de sin gudsdyrkelse i fred der oppe.
På Sauls tid ble tabernaklet flyttet fra Silo. På den tid angrep antagelig syrerne danittene i Lais, slik at straffen kom over dem for avgudsdyrkelsen.
Merkelig nok ble byen Dan i nord enda en gang sentrum for avgudsdyrkelse i senere tider. Jeroboam innførte dyrkelse av kalven i Dan i nord og i Betel i sør.
Gå til Dom 19:1-30
Dom 19:1-30
I de to forrige kapitlene har vi hørt om frafallet i folket når det gjaldt troen. I dette og følgende kapitler får vi et innblikk i hvor forferdelig dypt folket var sunket også i det moralske liv.
Der vantroen får rå, vil det snart merkes i hele livet. "Fra hjertet utgår livet." Og når Herren ikke eier hjertet, skal Djevelens makt snart vise seg i at hindringer for kjødet rives ned.
Det vi nå skal høre om viser også det man kan vente seg i et land der troslivet svinner bort og der også myndighetens makt blir svekket.
Det var nemlig en levitt som bodde som fremmed i Efraims fjelland, og altså ikke i en egentlig levittby. Han hadde tatt seg en kvinne som medhustru fra Betlehem i Juda.
Hele den sørgelige praksis med medhustruer som ofte forekom i den gamle pakt, tilhører vankunnighetens tider. Den er helt og holdent uforenlig med evangeliets lys. Det viser seg stadig i den gamle pakt at følgene ble sørgelige.
Også her gikk det slik at denne medhustruen også hadde utuktige forhold med andre. Hun hadde tatt sin tilfiukt til farens hus i Betlehem, antagelig av frykt for straffen. Etter Mose lov (3Mos 19:20) skulle hun hudstrykes.
Levitten krevde imidlertid ikke at hun skulle straffes, men oppsøkte henne og forlikte seg med henne. Hennes far var meget glad for hans vennlighet og bad ham bli der i fem dager (v. 4-8).
Om kvelden den femte dag ville imidlertid levitten ikke stanse lenger og drog avsted med medhustruen og sin tjener.
De nådde Jerusalem da det ble mørkt, og tjeneren foreslo at de skulle ta inn der. Men da det på den tid bodde flest kanaanittiske jebusitter i Jerusalem, ville levitten fortsette reisen. Jerusalem het også den gang Jebus.
De fortsatte til Gibea, ca. 1 mil nord for Jerusalem, og den tilhørte Benjamins stamme som også bodde der.
Men han tok feil når han hadde tillit til sine landsmenn der. For det første var det ingen i Gibea som ville gi ham husly. Derfor måtte han ha tilbrakt natten på gaten hvis ikke en eldre mann fra Efraim hadde tatt ham inn i huset sitt (v. 16-21).
Dette minner om forholdene i Sodoma da Herrens sendebud kom og bare Lot viste dem gjestfrihet (1Mos 19)! I østerland anser man gjestfrihet som en hovedplikt.
Derfor var det allerede et betenkelig tegn at folket i Gibea foraktet dem slik. Og det enda mer med tanke på at levitten hadde mat med seg til seg og sine. Han hadde også fòr til eslene, så han bad bare om husrom.
Men likheten med Sodoma skulle bli enda mer slående og forferdelig. Mens de spiste til kvelds, omringet byens folk huset. Her kalles de "Belials barn". (På norsk oversatt: ugudelige folk.) Belial betyr det onde, stygge, fordervelige. Belials barn betyr derfor: mennesker med et skammelig sinn. I Det nye testamentet brukes navnet også om Satan. Han er sammenfatningen av alt skammelig. Belials barn betyr dermed det samme som Djevelens barn.
Mennene i Gibea kom i samme hensikt som folk i Sodoma. De ville ha utuktig omgang med mennene.
Den gamle de hadde husrom hos forsøkte som Lot å avverge en større synd og skam med det som han mente var mindre stygt. Han tilbød seg å gi dem sin datter og den fremmedes medhustru. Kvinnens ære ble ikke aktet så høyt som mannens på den tid. Først med den nye pakt er kvinnens ære kommet til sin rett.
Det rette hadde selvfølgelig vært å legge alt i Herrens hånd. Herren skulle nok ha kommet, og han vil ikke ha hjelp av syndige midler.
Da mennene ikke ville høre på den gamle, førte levitten selv sin medhustru ut til folket. Det var nok en avskyelig egenkjærlighet av levitten at han gav dem henne i stedet for å lide med henne.
De ugudelige menn i Gibea handlet nå fryktelig med henne hele natten til morgenen kom. Først da lot de henne gå.
Hun nådde fram til huset der mennene var, men der sank hun død om på terskelen. Da levitten fant henne død om morgenen, drog han hjem med liket. Men da han kom hjem, tok han en kniv og skar henne i 12 stykker og lot liket slik komme rundt til alle Israels stammer.
De som bar disse redselsfulle stykkene omkring til de forskjellige stammene, fortalte naturligvis det som hadde skjedd.
Alt folket ble opprørt over det, og overalt spurte folk hva som burde gjøres. Det var klart for alle at de burde gjøre noe alvorlig med det.
Gå til Dom 20:1-48
Dom 20:1-48
Folket samlet seg "som én mann". Det betyr alle våpenføre menn med unntak av Benjamins stamme som trolig holdt seg tilbake. Og som vi skal høre i neste kapittel, manglet også mennene i byen Jabes i Gilead.
Denne alminnelige folkereisning var et vitnesbyrd om at Guds lov ennå var en makt i folket. Når det står at Israels barn samlet seg "for Herren" i Mispa, vil det si at de samlet seg for Herrens åsyn som Herrens menighet.
Høvdingene for folket førte nå saken fram, og levitten fortalte om det som hadde hendt, men ikke helt hvordan det hadde skjedd. Han sa ikke at han hadde gitt dem sin medhustru.
Folket erklærte nå, alle som en, at ingen måtte vende tilbake til sitt hjem før saken var avgjort. Gibea skulle behandles etter loddkastning, det vil si ødelegges og delt ved loddkastning. Slik var også de hedenske, kanaanittiske byene behandlet.
Hver tiende mann ble sendt etter proviant til folket. For man regnet med at Benjamins stamme ikke ville utlevere mennene i Gibea. Dermed kunne kampen trekke i langdrag.
Først prøvde de om Benjamins menn ville bøye seg uten kamp. Da ville broderblod bli spart. Men Benjamins menn var trassige og avviste enhver innblanding i denne saken (v. 11-16). De stolte på at de var dyktige i krig.
Før kampen begynte, sendte Israels barn bud til "Guds hus" og spurte Herren gjennom ypperstepresten om hvilken stamme som skulle begynne kampen. Etter v. 27 å dømme var ypperstepresten Pinehas til stede ved hæren med paktens ark disse dagene.
Herren svarte at Juda skulle begynne. Og så begynte de kampen. Men de to første dagene led Israels barn nederlag, mens Benjamin seiret.
Dette dobbelte nederlaget ydmyket i høy grad folket. Dette viste seg ved at de ofret brennoffer og takkoffer med gråt og faste for Herrens åsyn ved paktens ark. Folket behøvde åpenbart denne tukten.
De ville selv utrette saken. De mente de kunne gjøre det lett fordi de var mange mot noen få. Men Herren lærte dem at det kom an på om Han var med dem.
At de ikke bare ofret brennoffer, men også takkoffer ved helligdommen etter denne ydmykelsen, lærer oss at det rette sinn er uttrykt i dette lille verset:
O, Jesus, Morgenstjerne,
mitt lys, mitt liv, min lyst,
jeg takker deg så gjerne,
for all din tukt og trøst.
Først når man selv har bøyd seg under Herrens tukt, og kan takke også for den, blir man skikket til å øve tukt mot andre.
Herren gav beskjed gjennom ypperstepresten at han ville gi Benjamin i deres hånd neste dag. Og slik ble det.
Den tredje dagen ble Benjamins stamme lokket langt fram. Resten av Israels barn lot som om de flyktet, men samtidig falt et bakhold inn i Gibea, som ble stukket i brann.
Da mistet Benjamins menn motet og flyktet. Men alle falt med unntak av 600 mann. Deretter ble alt de hadde ødelagt, også husdyra.
Benjamins krigere var i alt 26700 mann. På de to første dagene av striden må 1000 mann være falt. Den siste dagen (v. 25) falt 25100:og igjen ble de omtalte 600 mann som flyktet opp på kalkfjellet Rommon.
Gå til Dom 21:1-25
Dom 21:1-25
Så var ugjerningen i Gibea hevnet på en fryktelig måte. Og etterpå angret folket at ødeleggelsen var blitt så stor. For en av de tolv stammene var nesten blitt helt utslettet av Israel.
De erkjente at de hadde vært svært overilet i sin framgangsmåte. De hadde bla. i begynnelsen svoret at ingen av dem ville gifte bort sine døtre til noen i Benjamins stamme.
Da oppdaget de at innbyggerne i den betydelige byen Jabes i Gilead ikke hadde møtt fram. Straks bestemte de at for denne likegyldigheten skulle byen ødelegges. De unge jentene i byen skulle skånes, og de som var igjen av Benjamin skulle få dem til hustruer.
Dette ble gjort, og deretter tilbød de Benjamin fred og gav dem de 400 kvinnene til hustruer. De gav også Benjamins arvedel i landet tilbake til dem.
Men de skaffet de 200 menn som var igjen hustruer på en spesiell måte. De skulle få dem under den årlige høytidsfesten i Silo. Det var trolig påskefesten. Da pleide Silos unge døtre oppføre kordans til Herrens ære ved vingården utenfor Silo. Og fra denne flokken av dansere skulle de ta de 200 jentene de manglet.
Dersom jentenes fedre eller brødre skulle gå i rette med Israels eldste for dette, skulle de gjøre dem tilfreds så Benjamin ikke skulle få ubehagelige følger av det.
På denne måten mente man å komme fra det uten å bryte eden, for mennene i Silo hadde ikke selv gitt dem kvinnene.
Egentlig var det bare en omgåelse av eden. Det var i virkeligheten Israels barn som gav benjamittene disse kvinnene. Det eneste rosverdige som man kan peke på er at de fremdeles hadde ærefrykt for selve edsavleggelsen.
Forfatteren av Dommernes bok godkjenner heller ikke denne framgangsmåten. Det viser den siste bemerkningen i boka: "I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne."
Dommernes bok peker på nødvendigheten av et kongedømme på grunn av de hårde hjerter. Vi kan slutte av dette at kongedømmet må ha vært opprettet da boken ble skrevet.
Men av Dom 1:21 ser vi også at Jerusalem for en stor del var på jebusittenes hender da forfatteren levde. I Davids sjuende år som konge ble Jerusalem imidlertid erobret. Boken må derfor være skrevet enten i Sauls tid eller i de aller første år av Davids regjering. Den jødiske overlevering mener Samuel var forfatteren. Og det er ikke usannsynlig.
---
Israels folks avmakt blir klart åpenbart i disse århundre. Men det blir til Herrens ære at Israel ikke gikk helt under. Tross alt mørke ble det bevart som Israel slik at det igjen kunne bli oppreist.
Guds lov med offertjenesten og folkets hellige minner ble likevel åpenbart, på tross av mørket, som en sterk bærende makt i Israels folk. Og det var sterkere enn Guds ord får lov å være i så mange "kristne" nasjoner nå.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
CHAPTER 1
Jud 1:1-3. The Acts of Judah and Simeon.
1. Now after the death of Joshua—probably not a long period, for the Canaanites seem to have taken advantage of that event to attempt recovering their lost position, and the Israelites were obliged to renew the war.
the children of Israel asked the Lord—The divine counsel on this, as on other occasions, was sought by Urim and Thummim, by applying to the high priest, who, according to Josephus, was Phinehas.
saying, Who shall go up for us against the Canaanites first—The elders, who exercised the government in their respective tribes, judged rightly, that in entering upon an important expedition, they should have a leader nominated by divine appointment; and in consulting the oracle, they adopted a prudent course, whether the object of their inquiry related to the choice of an individual commander, or to the honor of precedency among the tribes.
2. the Lord said, Judah shall go up—The predicted pre-eminence (Ge 49:8) was thus conferred upon Judah by divine direction, and its appointment to take the lead in the ensuing hostilities was of great importance, as the measure of success by which its arms were crowned, would animate the other tribes to make similar attempts against the Canaanites within their respective territories.
I have delivered the land into his hand—not the whole country, but the district assigned for his inheritance.
3. Judah said unto Simeon his brother, Come up with me …, that we may fight against the Canaanites—Being conterminous tribes (Jos 19:1, 2), they had a common interest, and were naturally associated in this enterprise.
Jud 1:4-21. Adoni-bezek Justly Requited.
5, 6. Bezek—This place lay within the domain of Judah, about twelve miles south of Jerusalem.
found Adoni-bezek—that is, "lord of Bezek"—he was "found," that is, surprised and routed in a pitched battle, whence he fled; but being taken prisoner, he was treated with a severity unusual among the Israelites, for they "cut off his thumbs and great toes." Barbarities of various kinds were commonly practised on prisoners of war in ancient times, and the object of this particular mutilation of the hands and feet was to disable them for military service ever after. The infliction of such a horrid cruelty on this Canaanite chief would have been a foul stain on the character of the Israelites if there were not reason for believing it was done by them as an act of retributive justice, and as such it was regarded by Adoni-bezek himself, whose conscience read his atrocious crimes in their punishment.
7. Threescore and ten kings—So great a number will not appear strange, when it is considered that anciently every ruler of a city or large town was called a king. It is not improbable that in that southern region of Canaan, there might, in earlier times, have been even more till a turbulent chief like Adoni-bezek devoured them in his insatiable ambition.
8. Now the children of Judah had fought against Jerusalem, and had taken it—The capture of this important city, which ranks among the early incidents in the war of invasion (Jos 15:63), is here noticed to account for its being in the possession of the Judahites; and they brought Adoni-bezek thither [Jud 1:7], in order, probably, that his fate being rendered so public, might inspire terror far and wide. Similar inroads were made into the other unconquered parts of Judah's inheritance [Jud 1:9-11]. The story of Caleb's acquisition of Hebron is here repeated (Jos 15:16-19). [See on Jos 15:16.]
16. the children of the Kenite, Moses' father-in-law, went up out of the city of palm trees with the children of Judah—called "the Kenite," as probably descended from the people of that name (Nu 24:21, 22). If he might not himself, his posterity did accept the invitation of Moses (Nu 10:32) to accompany the Israelites to Canaan. Their first encampment was in the "city of palm trees"—not Jericho, of course, which was utterly destroyed, but the surrounding district, perhaps En-gedi, in early times called Hazezon-tamar (Ge 14:7), from the palm-grove which sheltered it. Thence they removed for some unknown cause, and associating themselves with Judah, joined in an expedition against Arad, in the southern part of Canaan (Nu 21:1). On the conquest of that district, some of this pastoral people pitched their tents there, while others migrated to the north (Jud 4:17).
17-29. And Judah went with Simeon his brother—The course of the narrative is here resumed from Jud 1:9, and an account given of Judah returning the services of Simeon (Jud 1:3), by aiding in the prosecution of the war within the neighboring tribes.
slew the Canaanites that inhabited Zephath—or Zephathah (2Ch 14:10), a valley lying in the southern portion of Canaan.
Hormah—destroyed in fulfilment of an early vow of the Israelites (see on Nu 21:2). The confederate tribes, pursuing their incursions in that quarter, came successively to Gaza, Askelon, and Ekron, which they took. But the Philistines seem soon to have regained possession of these cities.
19. the Lord was with Judah; … but they could not drive out the inhabitants of the valley—The war was of the Lord, whose omnipotent aid would have ensured their success in every encounter, whether on the mountains or the plains, with foot soldiers or cavalry. It was distrust, the want of a simple and firm reliance on the promise of God, that made them afraid of the iron chariots (see on Jos 11:4-9).
21. the children of Benjamin did not drive out the Jebusites that inhabited Jerusalem—Judah had expelled the people from their part of Jerusalem (Jud 1:8). The border of the two tribes ran through the city—Israelites and natives must have been closely intermingled.
Jud 1:22-26. Some Canaanites Left.
22, 23. the house of Joseph—the tribe of Ephraim, as distinguished from Manasseh (Jud 1:27).
24. the spies … said, … Show us, … the entrance into the city—that is, the avenues to the city, and the weakest part of the walls.
we will show thee mercy—The Israelites might employ these means of getting possession of a place which was divinely appropriated to them: they might promise life and rewards to this man, though he and all the Canaanites were doomed to destruction (Jos 2:12-14); but we may assume the promise was suspended on his embracing the true religion, or quitting the country, as he did. If they had seen him to be firmly opposed to either of these alternatives, they would not have constrained him by promises any more than by threats to betray his countrymen. But if they found him disposed to be serviceable, and to aid the invaders in executing the will of God, they might promise to spare him.
26. Luz—(See on Ge 12:7; Ge 28:18).
27-36. The same course of subjugation was carried on in the other tribes to a partial extent, and with varying success. Many of the natives, no doubt, during the progress of this exterminating war, saved themselves by flight and became, it is thought, the first colonists in Greece, Italy, and other countries. But a large portion made a stout resistance and retained possession of their old abodes in Canaan. In other cases, when the natives were vanquished, avarice led the Israelites to spare the idolaters, contrary to the express command of God; and their disobedience to His orders in this matter involved them in many troubles which this book describes.
CHAPTER 2
Jud 2:1-10. An Angel Sent to Rebuke the People at Bochim.
1-3. an angel … came from Gilgal to Bochim—We are inclined to think, from the authoritative tone of his language, that he was the Angel of the Covenant (Ex 23:20; Jos 5:14); the same who appeared in human form and announced himself captain of the Lord's host. His coming from Gilgal had a peculiar significance, for there the Israelites made a solemn dedication of themselves to God on their entrance into the promised land [Jos 4:1-9]; and the memory of that religious engagement, which the angel's arrival from Gilgal awakened, gave emphatic force to his rebuke of their apostasy.
Bochim—"the weepers," was a name bestowed evidently in allusion to this incident or the place, which was at or near Shiloh.
I said, I will never break my covenant with you … but ye have not obeyed my voice—The burden of the angel's remonstrance was that God would inviolably keep His promise; but they, by their flagrant and repeated breaches of their covenant with Him, had forfeited all claim to the stipulated benefits. Having disobeyed the will of God by voluntarily courting the society of idolaters and placing themselves in the way of temptation, He left them to suffer the punishment of their misdeeds.
4, 5. when the angel of the Lord spake these words … the people lifted up their voice, and wept—The angel's expostulation made a deep and painful impression. But the reformation was but temporary, and the gratifying promise of a revival which this scene of emotion held out, was, ere long, blasted by speedy and deeper relapses into the guilt of defection and idolatry.
6-10. And when Joshua had let the people go—This passage is a repetition of Jos 24:29-31. It was inserted here to give the reader the reasons which called forth so strong and severe a rebuke from the angel of the Lord. During the lifetime of the first occupiers, who retained a vivid recollection of all the miracles and judgments which they had witnessed in Egypt and the desert, the national character stood high for faith and piety. But, in course of time, a new race arose who were strangers to all the hallowed and solemnizing experience of their fathers, and too readily yielded to the corrupting influences of the idolatry that surrounded them.
Jud 2:11-19. Wickedness of the New Generation after Joshua.
11-19. the children of Israel did evil in the sight of the Lord—This chapter, together with the first eight verses of the next [Jud 2:11-3:8], contains a brief but comprehensive summary of the principles developed in the following history. An attentive consideration of them, therefore, is of the greatest importance to a right understanding of the strange and varying phases of Israelitish history, from the death of Joshua till the establishment of the monarchy.
served Baalim—The plural is used to include all the gods of the country.
13. Ashtaroth—Also a plural word, denoting all the female divinities, whose rites were celebrated by the most gross and revolting impurities.
14. the anger of the Lord was hot against Israel, and he delivered them into the hands of spoilers that spoiled them—Adversities in close and rapid succession befell them. But all these calamities were designed only as chastisements—a course of correctional discipline by which God brought His people to see and repent of their errors; for as they returned to faith and allegiance, He "raised up judges" (Jud 2:16).
16. which delivered them out of the hand of those that spoiled them—The judges who governed Israel were strictly God's vicegerents in the government of the people, He being the supreme ruler. Those who were thus elevated retained the dignity as long as they lived; but there was no regular, unbroken succession of judges. Individuals, prompted by the inward, irresistible impulse of God's Spirit when they witnessed the depressed state of their country, were roused to achieve its deliverance. It was usually accompanied by a special call, and the people seeing them endowed with extraordinary courage or strength, accepted them as delegates of Heaven, and submitted to their sway. Frequently they were appointed only for a particular district, and their authority extended no farther than over the people whose interests they were commissioned to protect. They were without pomp, equipage, or emoluments attached to the office. They had no power to make laws; for these were given by God; nor to explain them, for that was the province of the priests—but they were officially upholders of the law, defenders of religion, avengers of all crimes, particularly of idolatry and its attendant vices.
CHAPTER 3
Jud 3:1-4. Nations Left to Prove Israel.
1. these are the nations which the Lord left, to prove Israel—This was the special design of these nations being left, and it evinces the direct influence of the theocracy under which the Israelites were placed. These nations were left for a double purpose: in the first instance, to be instrumental, by their inroads, in promoting the moral and spiritual discipline of the Israelites; and also to subserve the design of making them acquainted with war, in order that the young, more especially, who were total strangers to it, might learn the use of weapons and the art of wielding them.
Jud 3:5-7. By Communion with These the Israelites Commit Idolatry.
5-7. the children of Israel dwelt among the Canaanites—The two peoples by degrees came to be on habits of intercourse. Reciprocal alliances were formed by marriage till the Israelites, relaxing the austerity of their principles, showed a growing conformity to the manners and worship of their idolatrous neighbors.
Jud 3:8-11. Othniel Delivers Israel.
8-11. sold them—that is, "delivered them"
into the hand of Chushan-rishathaim—or, Chushan, "the wicked." This name had been probably given him from his cruel and impious character.
served Chushan-rishathaim eight years—by the payment of a stipulated tribute yearly, the raising of which must have caused a great amount of labor and privation.
9. when the children of Israel cried unto the Lord—In their distress they had recourse to earnest prayer, accompanied by humble and penitent confession of their errors.
Othniel—(See on Jos 15:16; Jud 1:13). His military experience qualified him for the work, while the gallant exploits he was known to have performed, gained him the full confidence of his countrymen in his ability as a leader.
10. The Spirit of the Lord came upon him and he judged Israel, and went out to war—Impelled by a supernatural influence, he undertook the difficult task of government at this national crisis—addressing himself to promote a general reformation of manners, the abolition of idolatry, and the revival of pure religion. After these preliminary measures, he collected a body of choice warriors to expel the foreign oppressors.
the Lord delivered Chushan-rishathaim king of Mesopotamia into his hand; and his hand prevailed against Chushan-rishathaim—No details are given of this war, which, considering the resources of so potent a monarch, must have been a determined struggle. But the Israelitish arms were crowned through the blessing of God with victory, and Canaan regained its freedom and independence.
11. Othniel … died—How powerful the influence of one good man is, in church or state, is best found in his loss [Bishop Hall].
Jud 3:12-30. Ehud Slays Eglon.
12-14. the children of Israel did evil again in the sight of the Lord—The Israelites, deprived of the moral and political influences of Othniel, were not long in following their native bias to idolatry.
the Lord strengthened Eglon the king of Moab—The reigning monarch's ambition was to recover that extensive portion of his ancient territory possessed by the Israelites. In conjunction with his neighbors, the Ammonites and the Amalekites, sworn enemies of Israel, he first subjected the eastern tribes; then crossing the Jordan, he made a sudden incursion on western Canaan, and in virtue of his conquests, erected fortifications in the territory adjoining Jericho [Josephus], to secure the frontier, and fixed his residence there. This oppressor was permitted, in the providence of God, to triumph for eighteen years.
15. Ehud the son of Gera—descended from Gera, one of Benjamin's sons (Ge 46:21).
left-handed—This peculiarity distinguished many in the Benjamite tribe (Jud 20:16). But the original word is rendered in some versions "both-handed," a view countenanced by 1Ch 12:2.
by him the children of Israel sent a present unto Eglon the king of Moab—the yearly tribute, which, according to Eastern fashion, would be borne with ostentatious ceremony and offered (Jud 3:18) by several messengers.
16. Ehud made him a dagger … and he did gird it … upon his right thigh—The sword was usually worn on the left side; so that Ehud's was the more likely to escape detection.
19. quarries—rather, "graven images" (De 7:25; Jer 8:19; 51:52); statues of Moabite idols, the sight of which kindled the patriotic zeal of Ehud to avenge this public insult to Israel on its author.
I have a secret errand unto thee, O king: who said, Keep silence—"Privacy"—a signal for all to withdraw.
20. a summer parlour—Hebrew, "chamber of cooling"—one of those retired edifices which Oriental grandees usually have in their gardens, and in which they repose during the heat of the day.
21-26. Ehud put forth his left hand—The whole circumstance of this daring act—the death of Eglon without a shriek, or noise—the locking of the doors—the carrying off the key—the calm, unhurried deportment of Ehud—show the strength of his confidence that he was doing God service.
27. he blew a trumpet in the mountain of Ephraim—summoned to arms the people of that mountainous region, which, adjoining the territory of Benjamin, had probably suffered most from the grievous oppression of the Moabites.
28. they went down after him, and took the fords—(See on Jos 2:7). With the view of preventing all escape to the Moabite coast, and by the slaughter of ten thousand men [Jud 3:29], Ehud rescued his country from a state of ignominious vassalage.
31. after him was Shamgar—No notice is given of the tribe or family of this judge; and from the Philistines being the enemy that roused him into public service, the suffering seems to have been local—confined to some of the western tribes.
slew … six hundred men with an oxgoad—This instrument is eight feet long and about six inches in circumference. It is armed at the lesser end with a sharp prong for driving the cattle, and on the other with a small iron paddle for removing the clay which encumbers the plough in working. Such an instrument, wielded by a strong arm, would do no mean execution. We may suppose, however, for the notice is very fragmentary, that Shamgar was only the leader of a band of peasants, who by means of such implements of labor as they could lay hold of at the moment, achieved the heroic exploit recorded.
CHAPTER 4
Jud 4:1-17. Deborah and Barak Deliver Israel from Jabin and Sisera.
1. The children of Israel again did evil in the sight of the Lord, when Ehud was dead—The removal of the zealous judge Ehud again left his infatuated countrymen without the restraint of religion.
2, 3. Jabin king of Canaan—"Jabin," a royal title (see on Jos 11:1). The second Jabin built a new capital on the ruins of the old (Jos 11:10, 11). The northern Canaanites had recovered from the effect of their disastrous overthrow in the time of Joshua, and now triumphed in their turn over Israel. This was the severest oppression to which Israel had been subjected. But it fell heaviest on the tribes in the north, and it was not till after a grinding servitude of twenty years that they were awakened to view it as the punishment of their sins and to seek deliverance from God.
4. And Deborah, a prophetess—A woman of extraordinary knowledge, wisdom, and piety, instructed in divine knowledge by the Spirit and accustomed to interpret His will; who acquired an extensive influence, and was held in universal respect, insomuch that she became the animating spirit of the government and discharged all the special duties of a judge, except that of military leader.
the wife of Lapidoth—rendered by some, "a woman of splendors."
5. she dwelt under the palm tree—or, collectively, "palm-grove." It is common still in the East to administer justice in the open air, or under the canopy of an umbrageous tree.
6. she sent and called Barak—by virtue of her official authority as judge.
Kedesh-naphtali—situated on an eminence, little north of the Sea of Galilee, and so called to distinguish it from another Kedesh in Issachar.
Hath not the Lord God of Israel commanded?—a Hebrew form of making an emphatic communication.
Go and draw toward mount Tabor—an isolated mountain of Galilee, northeast corner of the plain of Esdraelon. It was a convenient place of rendezvous, and the enlistment is not to be considered as limited to ten thousand, though a smaller force would have been inadequate.
8. Barak said unto her, If thou wilt go with me, then I will go—His somewhat singular request to be accompanied by Deborah was not altogether the result of weakness. The Orientals always take what is dearest to the battlefield along with them; they think it makes them fight better. The policy of Barak, then, to have the presence of the prophetess is perfectly intelligible as it would no less stimulate the valor of the troops, than sanction, in the eyes of Israel, the uprising against an oppressor so powerful as Jabin.
9. the Lord shall sell Sisera into the hand of a woman—This was a prediction which Barak could not understand at the time; but the strain of it conveyed a rebuke of his unmanly fears.
11. Now Heber the Kenite … pitched his tent—It is not uncommon, even in the present day, for pastoral tribes to feed their flocks on the extensive commons that lie in the heart of inhabited countries in the East (see on Jud 1:16).
plain of Zaanaim—This is a mistranslation for "the oaks of the wanderers." The site of the encampment was under a grove of oaks, or terebinths, in the upland valley of Kedesh.
13. the river of Kishon—The plain on its bank was chosen as the battlefield by Sisera himself, who was unconsciously drawn thither for the ruin of his army.
14. Barak went down from mount Tabor—It is a striking proof of the full confidence Barak and his troops reposed in Deborah's assurance of victory, that they relinquished their advantageous position on the hill and rushed into the plain in face of the iron chariots they so much dreaded.
15. the Lord discomfited Sisera—Hebrew, "threw his army into confusion"; men, horses, and chariots being intermingled in wild confusion. The disorder was produced by a supernatural panic (see on Jud 5:20).
so that Sisera lighted down off his chariot, and fled away on his feet—His chariot being probably distinguished by its superior size and elegance, would betray the rank of its rider, and he saw therefore that his only chance of escape was on foot.
16. But Barak pursued … unto Harosheth—Broken and routed, the main body of Sisera's army fled northward; others were forced into the Kishon and drowned (see on Jud 5:21).
17, 18. Sisera fled … to the tent of Jael—According to the usages of nomadic people, the duty of receiving the stranger in the sheik's absence devolves on his wife, and the moment the stranger is admitted into his tent, his claim to be defended or concealed from his pursuers is established.
19. she … gave him drink, and covered him—Sisera reckoned on this as a pledge of his safety, especially in the tent of a friendly sheik. This pledge was the strongest that could be sought or obtained, after he had partaken of refreshments, and been introduced in the inner or women's apartment.
20. he said unto her, … when any man doth come and enquire of thee and say, Is there any man here? that thou shalt say, No—The privacy of the harem, even in a tent, cannot be intruded on without express permission.
21. Then Jael took a nail of the tent—most probably one of the pins with which the tent ropes are fastened to the ground. Escape was almost impossible for Sisera. But the taking of his life by the hand of Jael was murder. It was a direct violation of all the notions of honor and friendship that are usually held sacred among pastoral people, and for which it is impossible to conceive a woman in Jael's circumstances to have had any motive, except that of gaining favor with the victors. Though predicted by Deborah [Jud 4:9], it was the result of divine foreknowledge only—not the divine appointment or sanction; and though it is praised in the song [Jud 5:24-27], the eulogy must be considered as pronounced not on the moral character of the woman and her deed, but on the public benefits which, in the overruling providence of God, would flow from it.
CHAPTER 5
Jud 5:1-31. Deborah and Barak's Song of Thanksgiving.
1. Then sang Deborah and Barak … on that day—This noble triumphal ode was evidently the composition of Deborah herself.
2, 3. The meaning is obscurely seen in our version; it has been better rendered thus, "Praise ye Jehovah; for the free are freed in Israel—the people have willingly offered themselves" [Robinson].
4, 5. Allusion is here made, in general terms, to God's interposition on behalf of His people.
Seir … the field of Edom—represent the mountain range and plain extending along the south from the Dead Sea to the Elanitic Gulf.
thou wentest out—indicates the storm to have proceeded from the south or southeast.
6-8. The song proceeds in these verses to describe the sad condition of the country, the oppression of the people, and the origin of all the national distress in the people's apostasy from God. Idolatry was the cause of foreign invasion and internal inability to resist it.
9. expresses gratitude to the respective leaders of the tribes which participated in the contest; but, above all, to God, who inspired both the patriotic disposition and the strength.
10. Speak—that is, join in this song of praise.
white asses—Those which are purely white are highly prized, and being costly, are possessed only by the wealthy and great.
Ye that sit in judgment—has been rendered, "ye that repose on tapestries."
11-14. The wells which are at a little distance from towns in the East, are, in unsettled times, places of danger. But in peace they are scenes of pleasant and joyous resort. The poetess anticipates that this song may be sung, and the righteous acts of the Lord rehearsed at these now tranquil "places of drawing water." Deborah now rouses herself to describe, in terms suitable to the occasion, the preparation and the contest, and calls in a flight of poetic enthusiasm on Barak to parade his prisoners in triumphal procession. Then follows a eulogistic enumeration of the tribes which raised the commanded levy, or volunteered their services—the soldiers of Ephraim who dwelt near the mount of the Amalekites, the small quota of Benjamin; "the governors," valiant leaders "out of Machir," the western Manasseh; out of Zebulun.
15. Then comes a reproachful notice of the tribes which did not obey the summons to take the field against the common enemy of Israel. By the
divisions—that is, the watercourses which descend from the eastern hills unto the Jordan and Dead Sea.
For the divisions of Reuben there were great thoughts of heart—They felt the patriotic impulse and determined, at first, to join the ranks of their western brethren, but resiled from the purpose, preferring their peaceful shepherd songs to the trumpet sound of war.
17, 18. Gilead abode beyond Jordan—that is, Both Gad and the eastern half to Manasseh chose to dwell at ease in their Havoth-jair, or "villages of tents," while Dan and Asher, both maritime tribes, continued with their ships and in their "breaches" ("havens"). The mention of these craven tribes (Jud 5:18) is concluded with a fresh burst of commendation on Zebulun and Naphtali.
19-22. describes the scene of battle and the issue. It would seem (Jud 5:19) that Jabin was reinforced by the troops of other Canaanite princes. The battlefield was near Taanach (now Ta'annuk), on a tell or mound in the level plain of Megiddo (now Leijun), on its southwestern extremity, by the left bank of the Kishon.
they took no gain of money—They obtained no plunder.
20. the stars in their courses fought—A fearful tempest burst upon them and threw them into disorder.
21. the river of Kishon swept them away—The enemy was defeated near "the waters of Megiddo"—the sources and side streams of the Kishon: they that fled had to cross the deep and marshy bed of the torrent, but the Lord had sent a heavy rain—the waters suddenly rose—the warriors fell into the quicksands, and sinking deep into them, were drowned or washed into the sea [Van De Velde].
22. Then were the horse hoofs broken by the means of the prancings—Anciently, as in many parts of the East still, horses were not shod. The breaking of the hoofs denotes the hot haste and heavy irregular tramp of the routed foe.
23. Curse ye Meroz—a village on the confines of Issachar and Naphtali, which lay in the course of the fugitives, but the inhabitants declined to aid in their destruction.
24-27. is a most graphic picture of the treatment of Sisera in the tent of Jael.
25. butter—curdled milk; a favorite beverage in the East.
28-30. In these verses a sudden transition is made to the mother of the Canaanite general, and a striking picture is drawn of a mind agitated between hope and fear—impatient of delay, yet anticipating the news of victory and the rewards of rich booty.
the lattice—a lattice window, common to the houses in warm countries for the circulation of air.
29. her wise ladies—maids of honor.
30. to every man a damsel or two—Young maidens formed always a valued part of Oriental conquerors' war-spoils. But Sisera's mother wished other booty for him; namely, the gold-threaded, richly embroidered, and scarlet-colored cloaks which were held in such high esteem. The ode concludes with a wish in keeping with the pious and patriotic character of the prophetess.
CHAPTER 6
Jud 6:1-6. The Israelites, for Their Sins, Oppressed by Midian.
1. and the Lord delivered them into the hand of Midian—Untaught by their former experiences, the Israelites again apostatized, and new sins were followed by fresh judgments. Midian had sustained a severe blow in the time of Moses (Nu 31:1-18); and the memory of that disaster, no doubt, inflamed their resentment against the Israelites. They were wandering herdsmen, called "children of the East," from their occupying the territory east of the Red Sea, contiguous to Moab. The destructive ravages they are described as at this time committing in the land of Israel are similar to those of the Bedouin Arabs, who harass the peaceful cultivators of the soil. Unless composition is made with them, they return annually at a certain season, when they carry off the grain, seize the cattle and other property; and even life itself is in jeopardy from the attacks of those prowling marauders. The vast horde of Midianites that overran Canaan made them the greatest scourge which had ever afflicted the Israelites.
2. made … dens … in the mountains and caves—not, of course, excavating them, for they were already, but making them fit for habitation.
Jud 6:7-10. A Prophet Rebukes Them.
8. the Lord sent a prophet unto the children of Israel—The curse of the national calamity is authoritatively traced to their infidelity as the cause.
Jud 6:11-16. An Angel Sends Gideon to Deliver Them.
11. there came an angel of the Lord—He appeared in the character and equipments of a traveller (Jud 6:21), who sat down in the shade to enjoy a little refreshment and repose. Entering into conversation on the engrossing topic of the times, the grievous oppression of the Midianites, he began urging Gideon to exert his well-known prowess on behalf of his country. Gideon, in replying, addresses him at first in a style equivalent (in Hebrew) to "sir," but afterwards gives to him the name usually applied to God.
an oak—Hebrew, "the oak"—as famous in after-times.
Ophrah—a city in the tribe of Manasseh, about sixteen miles north of Jericho, in the district belonging to the family of Abiezer (Jos 17:2).
his son Gideon threshed wheat by the wine-press—This incident tells emphatically the tale of public distress. The small quantity of grain he was threshing, indicated by his using a flail instead of the customary treading of cattle—the unusual place, near a wine-press, under a tree, and on the bare ground, not a wooden floor, for the prevention of noise—all these circumstances reveal the extreme dread in which the people were living.
13. if the Lord be with us, why then is all this befallen us?—Gideon's language betrays want of reflection, for the very chastisements God had brought on His people showed His presence with, and His interest in, them.
14-16. the Lord looked upon him, and said, Go in this thy might … have not I sent thee?—The command and the promise made Gideon aware of the real character of his visitor; and yet like Moses, from a sense of humility, or a shrinking at the magnitude of the undertaking, he excused himself from entering on the enterprise. And even though assured that, with the divine aid, he would overcome the Midianites as easily as if they were but one man, he still hesitates and wishes to be better assured that the mission was really from God. He resembles Moses also in the desire for a sign; and in both cases it was the rarity of revelations in such periods of general corruption that made them so desirous of having the fullest conviction of being addressed by a heavenly messenger. The request was reasonable, and it was graciously granted [Jud 6:18].
Jud 6:17-32. Gideon's Present Consumed by Fire.
18. Depart not hence, I pray thee, until I … bring forth my present—Hebrew, my mincha, or "meat offering"; and his idea probably was to prove, by his visitor's partaking of the entertainment, whether or not he was more than man.
19-23. Gideon went in, and made ready a kid; … the flesh he put in a basket, and he put the broth in a pot—(See on Ge 18:7). The flesh seems to have been roasted, which is done by cutting it into kobab, that is, into small pieces, fixed on a skewer, and put before the fire. The broth was for immediate use; the other, brought in a hand-basket was intended to be a future supply to the traveller. The miraculous fire that consumed it and the vanishing of the stranger, not by walking, but as a spirit in the fire, filled Gideon with awe. A consciousness of demerit fills the heart of every fallen man at the thought of God, with fear of His wrath; and this feeling was increased by a belief prevalent in ancient times, that whoever saw an angel would forthwith die. The acceptance of Gideon's sacrifice betokened the acceptance of his person; but it required an express assurance of the divine blessing, given in some unknown manner, to restore his comfort and peace of mind.
24-32. it came to pass the same night, that the Lord said unto him—The transaction in which Gideon is here described as engaged was not entered on till the night after the vision.
25. Take thy father's … second bullock—The Midianites had probably reduced the family herd; or, as Gideon's father was addicted to idolatry, the best may have been fattened for the service of Baal; so that the second was the only remaining one fit for sacrifice to God.
throw down the altar of Baal that thy father hath—standing upon his ground, though kept for the common use of the townsmen.
cut down the grove that is by it—dedicated to Ashtaroth. With the aid of ten confidential servants he demolished the one altar and raised on the appointed spot the altar of the Lord; but, for fear of opposition, the work had to be done under cover of night. A violent commotion was excited next day, and vengeance vowed against Gideon as the perpetrator. "Joash, his father, quieted the mob in a manner similar to that of the town clerk of Ephesus. It was not for them to take the matter into their own hands. The one, however, made an appeal to the magistrate; the other to the idolatrous god himself" [Chalmers].
Jud 6:33-39. The Signs.
33. all the Midianites … pitched in Jezreel—The confederated troops of Midian, Amalek, and their neighbors, crossing the Jordan to make a fresh inroad on Canaan, encamped in the plains of Esdraelon (anciently Jezreel). The southern part of the Ghor lies in a very low level, so that there is a steep and difficult descent into Canaan by the southern wadies. Keeping this in view, we see the reason why the Midianite army, from the east of Jordan, entered Canaan by the northern wadies of the Ghor, opposite Jezreel.
34. the Spirit of the Lord came upon Gideon—Called in this sudden emergency into the public service of his country, he was supernaturally endowed with wisdom and energy commensurate with the magnitude of the danger and the difficulties of his position. His summons to war was enthusiastically obeyed by all the neighboring tribes. On the eve of a perilous enterprise, he sought to fortify his mind with a fresh assurance of a divine call to the responsible office. The miracle of the fleece was a very remarkable one—especially, considering the copious dews that fall in his country. The divine patience and condescension were wonderfully manifested in reversing the form of the miracle. Gideon himself seems to have been conscious of incurring the displeasure of God by his hesitancy and doubts; but He bears with the infirmities of His people.
CHAPTER 7
Jud 7:1-8. Gideon's Army.
1. Jerubbaal—This had now become Gideon's honorable surname, "the enemy of Baal."
well—rather "spring of Harod," that is, "fear, trembling"; probably the same as the fountain in Jezreel (1Sa 29:1). It was situated not far from Gilboa, on the confines of Manasseh, and the name "Harod" was bestowed on it with evident reference to the panic which seized the majority of Gideon's troops. The host of the Midianites were on the northern side of the valley, seemingly deeper down in the descent towards the Jordan, near a little eminence.
2. the Lord said unto Gideon, The people … are too many—Although the Israelitish army mustered only thirty-two thousand (or one-sixth of the Midianitish host), the number was too great, for it was the Lord's purpose to teach Israel a memorable lesson of dependence on Him.
3. Now therefore …, proclaim in the ears of the people, saying, Whosoever is fearful … let him return—This proclamation was in terms of an established law (De 20:8).
4. too many—Two reductions were ordered, the last by the application of a test which was made known to Gideon alone.
5. bring them down unto the water—When the wandering people in Asia, on a journey or in haste, come to water, they do not stoop down with deliberation on their knees, but only bend forward as much as is necessary to bring their hand in contact with the stream, and throw it up with rapidity, and at the same time such address, that they do not drop a particle. The Israelites, it seems, were acquainted with the practice; and those who adopted it on this occasion were selected as fit for a work that required expedition. The rest were dismissed according to the divine direction.
7. the Lord said, By the three hundred men that lapped will I save you—It is scarcely possible to conceive a more severe trial than the command to attack the overwhelming forces of the enemy with such a handful of followers. But Gideon's faith in the divine assurance of victory was steadfast, and it is for this he is so highly commended (Heb 11:32).
8. the host of Midian was beneath him in the valley—Attention to the relative position of the parties is of the greatest importance to an understanding of what follows.
Jud 7:9-15. He Is Encouraged by the Dream and the Interpretation of the Barley Cake.
9, 10. Arise, get thee down unto the host … But if thou fear to go down, go thou with Phurah thy servant—In ancient times it was reckoned no degradation for persons of the highest rank and character to act as spies on an enemy's camp; and so Gideon did on this occasion. But the secret errand was directed by God, who intended that he should hear something which might animate his own valor and that of his troops.
11. the outside of the armed men that were in the host—"Armed," means embodied under the five officers established by the ordinary laws and usages of encampments. The camp seems to have been unprotected by any rampart, since Gideon had no difficulty in reaching and overhearing a conversation, so important to him.
12. the Midianites and the Amalekites … lay along in the valley like grasshoppers for multitude; and their camels were without number—a most graphic description of an Arab encampment. They lay wrapt in sleep, or resting from their day's plunder, while their innumerable camels were stretched round about them.
13. I dreamed a dream, and, lo, a cake of barley bread tumbled into the host of Midian—This was a characteristic and very expressive dream for an Arab in the circumstances. The rolling down the hill, striking against the tents, and overturning them, naturally enough connected it in his mind with the position and meditated attack of the Israelitish leader. The circumstance of the cake, too, was very significant. Barley was usually the food of the poor, and of beasts; but most probably, from the widespread destruction of the crops by the invaders, multitudes must have been reduced to poor and scanty fare.
15. when Gideon heard the telling of the dream, and the interpretation … he worshipped—The incident originated in the secret overruling providence of God, and Gideon, from his expression of pious gratitude, regarded it as such. On his mind, as well as that of his followers, it produced the intended effect—that of imparting new animation and impulse to their patriotism.
Jud 7:16-24. His Stratagem against Midian.
16-22. he divided the three hundred men into three companies—The object of dividing his forces was, that they might seem to be surrounding the enemy. The pitchers were empty to conceal the torches, and made of earthenware, so as to be easily broken; and the sudden blaze of the held-up lights—the loud echo of the trumpets, and the shouts of Israel, always terrifying (Nu 23:21), and now more terrible than ever by the use of such striking words, broke through the stillness of the midnight air. The sleepers started from their rest; not a blow was dealt by the Israelites; but the enemy ran tumultuously, uttering the wild, discordant cries peculiar to the Arab race. They fought indiscriminately, not knowing friend from foe. The panic being universal, they soon precipitately fled, directing their flight down to the Jordan, by the foot of the mountains of Ephraim, to places known as the "house of the acacia" [Beth-shittah], and "the meadow of the dance" [Abel-meholah].
23. the men of Israel gathered themselves together—These were evidently the parties dismissed, who having lingered at a little distance from the scene of contest, now eagerly joined in the pursuit southwestward through the valley.
24, 25. Gideon sent messengers throughout all mount Ephraim—The Ephraimites lay on the south and could render seasonable aid.
Come … take before them the waters unto Beth-barah—(See on Jud 3:28). These were the northern fords of the Jordan, to the east-northeast of wady Maleh.
the men of Ephraim gathered themselves together … unto Beth-barah—A new conflict ensued, in which two secondary chiefs were seized and slain on the spots where they were respectively taken. The spots were named after these chiefs, Oreb, "the Raven," and Zeeb, "the Wolf"—appropriate designations of Arab leaders.
CHAPTER 8
Jud 8:1-9. The Ephraimites Offended, but Pacified.
1. the men of Ephraim said unto him, Why hast thou served us thus?—Where this complaint was made, whether before or after the crossing of the Jordan, cannot be determined. By the overthrow of the national enemy, the Ephraimites were benefited as largely as any of the other neighboring tribes. But, piqued at not having been sharers in the glory of the victory, their leading men could not repress their wounded pride; and the occasion only served to bring out an old and deep-seated feeling of jealous rivalry that subsisted between the tribes (Isa 9:21). The discontent was groundless, for Gideon acted according to divine directions. Besides, as their tribe was conterminous with that of Gideon, they might, had they been really fired with the flame of patriotic zeal, have volunteered their services in a movement against the common enemy.
2, 3. he said unto them, What have I done now in comparison of you?—His mild and truly modest answer breathes the spirit of a great as well as good man, who was calm, collected, and self-possessed in the midst of most exciting scenes. It succeeded in throwing oil on the troubled waters (Pr 16:1), and no wonder, for in the height of generous self-denial, it ascribes to his querulous brethren a greater share of merit and glory than belonged to himself (1Co 13:4; Php 2:3).
4. Gideon came to Jordan, and passed over—much exhausted, but eager to continue the pursuit till the victory was consummated.
5. he said unto the men of Succoth—that is, a place of tents or booths. The name seems to have been applied to the whole part of the Jordan valley on the west, as well as on the east side of the river, all belonging to the tribe of Gad (compare Ge 33:17; 1Ki 7:46; with Jos 13:27). Being engaged in the common cause of all Israel, he had a right to expect support and encouragement from his countrymen everywhere.
6. the princes of Succoth said, Are the hands of Zebah and Zalmunna now in thine hand—an insolent as well as a time-serving reply. It was insolent because it implied a bitter taunt that Gideon was counting with confidence on a victory which they believed he would not gain; and it was time-serving, because living in the near neighborhood of the Midianite sheiks, they dreaded the future vengeance of those roving chiefs. This contumelious manner of acting was heartless and disgraceful in people who were of Israelitish blood.
7. I will tear your flesh with the thorns of the wilderness and with briers—a cruel torture, to which captives were often subjected in ancient times, by having thorns and briers placed on their naked bodies and pressed down by sledges, or heavy implements of husbandry being dragged over them.
8. he went up thence to Penuel, and spake unto them likewise—a neighboring city, situated also in the territory of Gad, near the Jabbok, and honored with this name by Jacob (Ge 32:30, 31).
9. he spake …, When I come again in peace, I will break down this tower—Intent on the pursuit, and afraid of losing time, he postponed the merited vengeance till his return. His confident anticipation of a triumphant return evinces the strength of his faith; and his specific threat was probably provoked by some proud and presumptuous boast, that in their lofty watchtower the Penuelites would set him at defiance.
Jud 8:10-27. Zebah and Zalmunna Taken.
10. Now Zebah and Zalmunna were in Karkor—a town on the eastern confines of Gad. The wreck of the Midianite army halted there.
11. Gideon went up by the way of them that dwelt in tents on the east—He tracked the fugitives across the mountain range of Gilead to the northeast of the Jabbok, and there came upon them unexpectedly while they were resting secure among their own nomadic tribes. Jogbehah is supposed to be Ramoth-gilead; and, therefore, the Midianites must have found refuge at or near Abela, "Abel-cheramim," "the plain of the vineyards."
12. when Zebah and Zalmunna fled, he pursued after them—A third conflict took place. His arrival at their last quarters, which was by an unwonted path, took the fugitives by surprise, and the conquest of the Midianite horde was there completed.
13. Gideon returned from battle before the sun was up—He seems to have returned by a nearer route to Succoth, for what is rendered in our version "before the sun was up," means "the heights of Heres, the sun-hills."
14. he described—wrote the names of the seventy princes or elders. It was from them he had received so inhospitable a treatment.
16. he took … the thorns of the wilderness and briers, and with them he taught the men of Succoth—By refusing his soldiers refreshment, they had committed a public crime, as well as an act of inhumanity, and were subjected to a horrible punishment, which the great abundance and remarkable size of the thorn bushes, together with the thinness of clothing in the East, has probably suggested.
18. Then said he unto Zebah and Zalmunna, What manner of men were they whom ye slew at Tabor?—This was one of the countless atrocities which the Midianite chiefs had perpetrated during their seven years' lawless occupancy. It is noticed now for the first time when their fate was about to be determined.
each one resembled the children of a king—An Orientalism for great beauty, majesty of appearance, uncommon strength, and grandeur of form.
19. They were my brethren, even the sons of my mother—That is, uterine brothers; but, in all countries where polygamy prevails, "the son of my mother" implies a closeness of relationship and a warmth of affection never awakened by the looser term, "brother."
20. he said unto Jether his first-born, Up, and slay them—The nearest of kin was the blood-avenger; but a magistrate might order any one to do the work of the executioner; and the person selected was always of a rank equal or proportioned to that of the party doomed to suffer (1Ki 2:29). Gideon intended, then, by the order to Jether, to put an honor on his son, by employing him to slay two enemies of his country; and on the youth declining, he performed the bloody deed himself.
22, 23. the men of Israel said unto Gideon, Rule thou over us … Gideon said unto them, the Lord shall rule over you—Their unbounded admiration and gratitude prompted them, in the enthusiasm of the moment, to raise their deliverer to a throne, and to establish a royal dynasty in his house. But Gideon knew too well, and revered too piously the principles of the theocracy, to entertain the proposal for a moment. Personal and family ambition was cheerfully sacrificed to a sense of duty, and every worldly motive was kept in check by a supreme regard to the divine honor. He would willingly act as judge, but the Lord alone was King of Israel.
24-26. Gideon said unto them, I would desire a request of you—This was the contribution of an earring (singular). As the ancient Arabians (Ishmaelites and Midianites being synonymous terms, Ge 37:25, 28) were gorgeously adorned with barbaric pearl and gold, an immense amount of such valuable booty had fallen into the hands of the Israelitish soldiers. The contribution was liberally made, and the quantity of gold given to him is estimated at £3113 sterling.
26. ornaments—crescent-like plates of gold suspended from the necks, or placed on the breasts of the camels.
collars—rather, "earrings," or drops of gold or pearl.
purple—a royal color. The ancient, as well as modern Arabs, adorned the necks, breasts, and legs, of their riding animals with sumptuous housing.
27. Gideon made an ephod thereof, and put it in his city, … Ophrah—That no idolatrous use was in view, nor any divisive course from Shiloh contemplated, is manifest from Jud 8:33. Gideon proposed, with the gold he received, to make an ephod for his use only as a civil magistrate or ruler, as David did (1Ch 15:27), and a magnificent pectoral or breastplate also. It would seem, from the history, that he was not blamable in making this ephod, as a civil robe or ornament merely, but that it afterward became an object to which religious ideas were attached; whereby it proved a snare, and consequently an evil, by perversion, to Gideon and his house [Taylor, Fragments].
Jud 8:28. Midian Subdued.
28. Thus was Midian subdued before the children of Israel—This invasion of the Arab hordes into Canaan was as alarming and desolating as the irruption of the Huns into Europe. It was the severest scourge ever inflicted upon Israel; and both it and the deliverance under Gideon lived for centuries in the minds of the people (Ps 83:11).
CHAPTER 9
Jud 9:1-6. Abimelech Is Made King by the Shechemites.
1. Abimelech the son of Jerubbaal went to Shechem—The idolatry which had been stealthily creeping into Israel during the latter years of Gideon was now openly professed; Shechem was wholly inhabited by its adherents; at least, idolaters had the ascendency. Abimelech, one of Gideon's numerous sons, was connected with that place. Ambitious of sovereign power, and having plied successfully the arts of a demagogue with his maternal relatives and friends, he acquired both the influence and money by which he raised himself to a throne.
communed … with all the family of the house of his mother's father—Here is a striking instance of the evils of polygamy—one son has connections and interests totally alien to those of his brothers.
2. Whether is better for you, either that all the sons of Jerubbaal, … or that one reign over you—a false insinuation, artfully contrived to stir up jealousy and alarm. Gideon had rejected, with abhorrence, the proposal to make himself or any of his family king, and there is no evidence that any of his other sons coveted the title.
4. the house of Baal-berith—either the temple, or the place where this idol was worshipped; Baal-berith, "god of the covenant," by invocation of whom the league of cities was formed.
Abimelech hired vain and light persons, which followed him—idle, worthless vagabonds, the scum of society, who had nothing to lose, but much to gain from the success of a revolutionary movement.
5. went unto … Ophrah, and slew his brethren i. e., upon one stone—This is the first mention of a barbarous atrocity which has, with appalling frequency, been perpetrated in the despotic countries of the East—that of one son of the deceased monarch usurping the throne and hastening to confirm himself in the possession by the massacre of all the natural or legitimate competitors. Abimelech slew his brethren on one stone, either by dashing them from one rock, or sacrificing them on one stone altar, in revenge for the demolition of Baal's altar by their father. This latter view is the more probable, from the Shechemites (Jud 9:24) aiding in it.
threescore and ten persons—A round number is used, but it is evident that two are wanting to complete that number.
6. all the men of Shechem …, and all the house of Millo—that is, a mound or rampart, so that the meaning is, all the men in the house or temple; namely, the priests of Baal.
made Abimelech king, by the plain of the pillar—rather, "by the oak near a raised mound"—so that the ceremony of coronation might be conspicuous to a crowd.
Jud 9:7-21. Jotham by a Parable Reproaches Them.
7. he … stood in the top of mount Gerizim and lifted up his voice—The spot he chose was, like the housetops, the public place of Shechem; and the parable [Jud 9:8-15] drawn from the rivalry of the various trees was appropriate to the diversified foliage of the valley below. Eastern people are exceedingly fond of parables and use them for conveying reproofs, which they could not give in any other way. The top of Gerizim is not so high in the rear of the town, as it is nearer to the plain. With a little exertion of voice, he could easily have been heard by the people of the city; for the hill so overhangs the valley, that a person from the side or summit would have no difficulty in speaking to listeners at the base. Modern history records a case, in which soldiers on the hill shouted to the people in the city and endeavored to instigate them to an insurrection. There is something about the elastic atmosphere of an Eastern clime which causes it to transmit sound with wonderful celerity and distinctness [Hackett].
13. wine, which cheereth God and man—not certainly in the same manner. God might be said to be "cheered" by it, when the sacrifices were accepted, as He is said also to be honored by oil (Jud 9:9).
21. Joatham … went to Beer—the modern village El-Bireh, on the ridge which bounds the northern prospect of Jerusalem.
Jud 9:22-49. Gaal's Conspiracy.
22. When Abimelech had reigned three years—His reign did not, probably at first, extend beyond Shechem; but by stealthy and progressive encroachments he subjected some of the neighboring towns to his sway. None could "reign" in Israel, except by rebellious usurpation; and hence the reign of Abimelech is expressed in the original by a word signifying "despotism," not that which describes the mild and divinely authorized rule of the judge.
23. Then God sent an evil spirit between Abimelech and the men of Shechem—In the course of providence, jealousy, distrust, secret disaffection, and smothered rebellion appeared among his subjects disappointed and disgusted with his tyranny; and God permitted those disorders to punish the complicated crimes of the royal fratricide and idolatrous usurper.
26. Gaal … came with his brethren …, and the men of Shechem put their confidence in him—An insurrection of the original Canaanites, headed by this man, at last broke out in Shechem.
28-45. would to God this people were under my hand—He seems to have been a boastful, impudent, and cowardly person, totally unfit to be a leader in a revolutionary crisis. The consequence was that he allowed himself to be drawn into an ambush, was defeated, the city of Shechem destroyed and strewn with salt. The people took refuge in the stronghold, which was set on fire, and all in it perished.
Jud 9:50-57. Abimelech Slain.
50. Then went Abimelech to Thebez, and encamped against Thebez—now Tubas—not far from Shechem.
51-53. all the men and women, … gat them up to the top of the tower—The Canaanite forts were generally mountain fastnesses or keeps, and they often had a strong tower which served as a last refuge. The Assyrian bas-reliefs afford counterparts of the scene here described so vivid and exact, that we might almost suppose them to be representations of the same historic events. The besieged city—the strong tower within—the men and women crowding its battlements—the fire applied to the doors, and even the huge fragments of stone dropping from the hands of one of the garrison on the heads of the assailants, are all well represented to the life—just as they are here described in the narrative of inspired truth [Goss].
CHAPTER 10
Jud 10:1-5. Tola Judges Israel in Shamir.
1. after Abimelech there arose to defend Israel, Tola—that is, "to save." Deliverance was necessary as well from intestine usurpation as from foreign aggression.
the son of Puah—He was uncle to Abimelech by the father's side, and consequently brother of Gideon; yet the former was of the tribe of Issachar, while the latter was of Manasseh. They were, most probably, uterine brothers.
dwelt in Shamir in mount Ephraim—As a central place, he made it the seat of government.
3. Jair, a Gileadite—This judge was a different person from the conqueror of that northeastern territory, and founder of Havoth-jair, or "Jair's villages" (Nu 32:41; De 3:14; Jos 13:3; 1Ch 2:22).
4. he had thirty sons that rode on thirty ass colts—This is a characteristic trait of Eastern manners in those early times; and the grant of a village to each of his thirty sons was a striking proof of his extensive possessions. His having thirty sons is no conclusive evidence that he had more than one wife, much less that he had more than one at a time. There are instances, in this country, of men having as many children by two successive wives.
Jud 10:6-9. Israel Oppressed by the Philistines and Ammonites.
6. the children of Israel did evil again in the sight of the Lord—This apostasy seems to have exceeded every former one in the grossness and universality of the idolatry practised.
7. Philistines, and … the children of Ammon—The predatory incursions of these two hostile neighbors were made naturally on the parts of the land respectively contiguous to them. But the Ammonites, animated with the spirit of conquest, carried their arms across the Jordan; so that the central and southern provinces of Canaan were extensively desolated.
Jud 10:10-15. They Cry to God.
10. The children of Israel cried unto the Lord, saying, We have sinned against thee—The first step of repentance is confession of sin, and the best proof of its sincerity is given by the transgressor, when he mourns not only over the painful consequences which have resulted from his offenses to himself, but over the heinous evil committed against God.
11. the Lord said … Did I not deliver you from the Egyptians—The circumstances recorded in this and the following verses were not probably made through the high priest, whose duty it was to interpret the will of God.
12. Maonites—that is, "Midianites."
Jud 10:16-18. They Repent; God Pities Them.
16. they put away the strange gods … and served the Lord; and his soul was grieved for the misery of Israel—On their abandonment of idolatry and return to purity of worship, God graciously abridged the term of national affliction and restored times of peace.
17, 18. the children of Ammon were gathered together—From carrying on guerrilla warfare, the Ammonites proceeded to a continued campaign. Their settled aim was to wrest the whole of the trans-jordanic territory from its actual occupiers. In this great crisis, a general meeting of the Israelitish tribes was held at Mizpeh. This Mizpeh was in eastern Manasseh (Jos 11:3).
CHAPTER 11
Jud 11:1-3. Jephthah.
1. Jephthah—"opener."
son of an harlot—a concubine, or foreigner; implying an inferior sort of marriage prevalent in Eastern countries. Whatever dishonor might attach to his birth, his own high and energetic character rendered him early a person of note.
Gilead begat Jephthah—His father seems to have belonged to the tribe of Manasseh (1Ch 7:14, 17).
2. Thou shalt not inherit in our father's house—As there were children by the legitimate wife, the son of the secondary one was not entitled to any share of the patrimony, and the prior claim of the others was indisputable. Hence, as the brothers of Jephthah seem to have resorted to rude and violent treatment, they must have been influenced by some secret ill-will.
3. Jephthah … dwelt in the land of Tob—on the north of Gilead, beyond the frontier of the Hebrew territories (2Sa 10:6, 8).
there were gathered vain men to Jephthah—idle, daring, or desperate.
and went out with him—followed him as a military chief. They led a freebooting life, sustaining themselves by frequent incursions on the Ammonites and other neighboring people, in the style of Robin Hood. The same kind of life is led by many an Arab or Tartar still, who as the leader of a band, acquires fame by his stirring or gallant adventures. It is not deemed dishonorable when the expeditions are directed against those out of his own tribe or nation. Jephthah's mode of life was similar to that of David when driven from the court of Saul.
Jud 11:4-11. The Gileadites Covenant with Jephthah.
4. in process of time—on the return of the season.
the children of Ammon made war against Israel—Having prepared the way by the introduction of Jephthah, the sacred historian here resumes the thread of his narrative from Jud 10:17. The Ammonites seem to have invaded the country, and active hostilities were inevitable.
5, 6. the elders of Gilead went to fetch Jephthah—All eyes were directed towards him as the only person possessed of the qualities requisite for the preservation of the country in this time of imminent danger; and a deputation of the chief men was despatched from the Hebrew camp at Mizpeh to solicit his services.
7-9. Jephthah said, Did not ye hate me?—He gave them at first a haughty and cold reception. It is probable that he saw some of his brothers among the deputies. Jephthah was now in circumstances to make his own terms. With his former experience, he would have shown little wisdom or prudence without binding them to a clear and specific engagement to invest him with unlimited authority, the more especially as he was about to imperil his life in their cause. Although ambition might, to a certain degree, have stimulated his ready compliance, it is impossible to overlook the piety of his language, which creates a favorable impression that his roving life, in a state of social manners so different from ours, was not incompatible with habits of personal religion.
10, 11. the elders of Israel said unto Jephthah, The Lord be witness between us—Their offer being accompanied by the most solemn oath, Jephthah intimated his acceptance of the mission, and his willingness to accompany them. But to make "assurance doubly sure," he took care that the pledge given by the deputies in Tob should be ratified in a general assembly of the people at Mizpeh; and the language of the historian, "Jephthah uttered all his words before the Lord," seems to imply that his inauguration with the character and extraordinary office of judge was solemnized by prayer for the divine blessing, or some religious ceremonial.
Jud 11:12-28. His Embassy to the King of Ammon.
12-28. Jephthah sent messengers unto the king of the children of Ammon—This first act in his judicial capacity reflects the highest credit on his character for prudence and moderation, justice and humanity. The bravest officers have always been averse to war; so Jephthah, whose courage was indisputable, resolved not only to make it clearly appear that hostilities were forced upon him, but to try measures for avoiding, if possible, an appeal to arms: and in pursuing such a course he was acting as became a leader in Israel (De 20:10-18).
13. the king of Ammon …, Because Israel took away my land—(See on De 2:19). The subject of quarrel was a claim of right advanced by the Ammonite monarch to the lands which the Israelites were occupying. Jephthah's reply was clear, decisive, and unanswerable;—first, those lands were not in the possession of the Ammonites when his countrymen got them, and that they had been acquired by right of conquest from the Amorites [Jud 11:21]; secondly, the Israelites had now, by a lapse of three hundred years of undisputed possession, established a prescriptive right to the occupation [Jud 11:22, 23]; and thirdly, having received a grant of them from the Lord, his people were entitled to maintain their right on the same principle that guided the Ammonites in receiving, from their god Chemosh, the territory they now occupied [Jud 11:24]. This diplomatic statement, so admirable for the clearness and force of its arguments, concluded with a solemn appeal to God to maintain, by the issue of events, the cause of right and justice [Jud 11:27].
28. Howbeit the king of the children of Ammon hearkened not unto the words of Jephthah—His remonstrances to the aggressor were disregarded, and war being inevitable, preparations were made for a determined resistance.
Jud 11:29-31. His Vow.
29, 30. Then the Spirit of the Lord came upon Jephthah—The calm wisdom, sagacious forethought, and indomitable energy which he was enabled to display, were a pledge to himself and a convincing evidence to his countrymen, that he was qualified by higher resources than his own for the momentous duties of his office.
he passed over Gilead, and Manasseh—the provinces most exposed and in danger, for the purpose of levying troops, and exciting by his presence a widespread interest in the national cause. Returning to the camp at Mizpeh, he then began his march against the enemy. There he made his celebrated vow, in accordance with an ancient custom for generals at the outbreak of a war, or on the eve of a battle, to promise the god of their worship a costly oblation, or dedication of some valuable booty, in the event of victory. Vows were in common practice also among the Israelites. They were encouraged by the divine approval as emanating from a spirit of piety and gratitude; and rules were laid down in the law for regulating the performance. But it is difficult to bring Jephthah's vow within the legitimate range (see on Le 27:28).
31. whatsoever cometh forth of the doors of my house to meet me—This evidently points not to an animal, for that might have been a dog; which, being unclean, was unfit to be offered; but to a person, and it looks extremely as if he, from the first, contemplated a human sacrifice. Bred up as he had been, beyond the Jordan, where the Israelitish tribes, far from the tabernacle, were looser in their religious sentiments, and living latterly on the borders of a heathen country where such sacrifices were common, it is not improbable that he may have been so ignorant as to imagine that a similar immolation would be acceptable to God. His mind, engrossed with the prospect of a contest, on the issue of which the fate of his country depended, might, through the influence of superstition, consider the dedication of the object dearest to him the most likely to ensure success.
shall surely be the Lord's; and [or] I will offer it up for a burnt offering—The adoption of the latter particle, which many interpreters suggest, introduces the important alternative, that if it were a person, the dedication would be made to the service of the sanctuary; if a proper animal or thing, it would be offered on the altar.
Jud 11:32, 33. He Overcomes the Ammonites.
32. Jephthah passed over unto the children of Ammon … and the Lord delivered them into his hands—He met and engaged them at Aroer, a town in the tribe of Gad, upon the Arnon. A decisive victory crowned the arms of Israel, and the pursuit was continued to Abel (plain of the vineyards), from south to north, over an extent of about sixty miles.
34-40. Jephthah came to Mizpeh unto his house, and, behold, his daughter came out to meet him with timbrels and with dances—The return of the victors was hailed, as usual, by the joyous acclaim of a female band (1Sa 18:6), the leader of whom was Jephthah's daughter. The vow was full in his mind, and it is evident that it had not been communicated to anyone, otherwise precautions would doubtless have been taken to place another object at his door. The shriek, and other accompaniments of irrepressible grief, seem to indicate that her life was to be forfeited as a sacrifice; the nature of the sacrifice (which was abhorrent to the character of God) and distance from the tabernacle does not suffice to overturn this view, which the language and whole strain of the narrative plainly support; and although the lapse of two months might be supposed to have afforded time for reflection, and a better sense of his duty, there is but too much reason to conclude that he was impelled to the fulfilment by the dictates of a pious but unenlightened conscience.
CHAPTER 12
Jud 12:1-3. The Ephraimites Quarrelling with Jephthah.
1. the men of Ephraim gathered themselves together—Hebrew, "were summoned."
and went northward—After crossing the Jordan, their route from Ephraim was, strictly speaking, in a northeasterly direction, toward Mizpeh.
the men of Ephraim … said unto Jephthah, Wherefore … didst [thou] not call us?—This is a fresh development of the jealous, rash, and irritable temper of the Ephraimites. The ground of their offense now was their desire of enjoying the credit of patriotism although they had not shared in the glory of victory.
2. when I called you, ye delivered me not out of their hands—The straightforward answer of Jephthah shows that their charge was false; their complaint of not being treated as confederates and allies entirely without foundation; and their boast of a ready contribution of their services came with an ill grace from people who had purposely delayed appearing till the crisis was past.
3. when I saw that ye delivered me not, I put my life in my hands—A common form of speech in the East for undertaking a duty of imminent peril. This Jephthah had done, having encountered and routed the Ammonites with the aid of his Gileadite volunteers alone; and since the Lord had enabled him to conquer without requiring assistance from any other tribe, why should the Ephraimites take offense? They ought rather to have been delighted and thankful that the war had terminated without their incurring any labor and danger.
Jud 12:4-15. Discerned by the Word Sibboleth, Are Slain by the Gileadites.
4-6. the men of Gilead smote Ephraim, because they said, Ye Gileadites are fugitives of Ephraim—The remonstrances of Jephthah, though reasonable and temperate, were not only ineffectual, but followed by insulting sneers that the Gileadites were reckoned both by the western Manassites and Ephraimites as outcasts—the scum and refuse of their common stock. This was addressed to a peculiarly sensitive people. A feud immediately ensued. The Gileadites, determined to chastise this public affront, gave them battle; and having defeated the Ephraimites, they chased their foul-mouthed but cowardly assailants out of the territory. Then rushing to the fords of the Jordan, they intercepted and slew every fugitive. The method adopted for discovering an Ephraimite was by the pronunciation of a word naturally suggested by the place where they stood. Shibboleth, means "a stream"; Sibboleth, "a burden." The Eastern tribe had, it seems, a dialectical provincialism in the sound of Shibboleth; and the Ephraimites could not bring their organs to pronounce it.
7. Jephthah died—After a government of six years, this mighty man of valor died; and however difficult it may be for us to understand some passages in his history, he has been ranked by apostolic authority among the worthies of the ancient church. He was followed by a succession of minor judges, of whom the only memorials preserved relate to the number of their families and their state [Jud 12:8-15].
CHAPTER 13
Jud 13:1. Israel Serves the Philistines Forty Years.
1. the Lord delivered them into the hand of the Philistines forty years—The Israelites were represented (Jud 10:6, 7) as having fallen universally into a state of gross and confirmed idolatry, and in chastisement of this great apostasy, the Lord raised up enemies that harassed them in various quarters, especially the Ammonites and Philistines. The invasions and defeat of the former were narrated in the two chapters immediately preceding this; and now the sacred historian proceeds to describe the inroads of the latter people. The period of Philistine ascendency comprised forty years, reckoning from the time of Elon till the death of Samson.
Jud 13:2-10. An Angel Appears to Manoah's Wife.
2. Zorah—a Danite town (Jos 15:33) lying on the common boundary of Judah and Dan, so that it was near the Philistine border.
3. the angel of the Lord—The messenger of the covenant, the divine personage who made so many remarkable appearances of a similar kind already described.
5. thou shalt conceive, and bear a son—This predicted child was to be a Nazarite. The mother was, therefore, for the sake of her promised offspring, required to practice the rigid abstinence of the Nazarite law (see on Nu 6:2).
he shall begin to deliver Israel out of the hand of the Philistines—a prophecy encouraging to a patriotic man; the terms of it, however, indicated that the period of deliverance was still to be distant.
6-8. then Manoah entreated the Lord—On being informed by his wife of the welcome intimation, the husband made it the subject of earnest prayer to God. This is a remarkable instance, indicative of the connection which God has established between prayer and the fulfilment of His promises.
Jud 13:11-14. The Angel Appears to Manoah.
11. Art thou the man that spakest unto the woman?—Manoah's intense desire for the repetition of the angel's visit was prompted not by doubts or anxieties of any kind, but was the fruit of lively faith, and of his great anxiety to follow out the instructions given. Blessed was he who had not seen, yet had believed.
Jud 13:15-23. Manoah's Sacrifice.
15. Manoah said unto the angel …, I pray thee, let us detain thee, until we shall have made ready a kid—The stranger declined the intended hospitality and intimated that if the meat were to be an offering, it must be presented to the Lord [Jud 13:6]. Manoah needed this instruction, for his purpose was to offer the prepared viands to him, not as the Lord, but as what he imagined him to be, not even an angel (Jud 13:16), but a prophet or merely human messenger. It was on this account, and not as rejecting divine honors, that he spoke in this manner to Manoah. The angel's language was exactly similar to that of our Lord (Mt 19:17).
17-20. Manoah said unto the angel …, What is thy name?—Manoah's request elicited the most unequivocal proofs of the divinity of his supernatural visitor—in his name "secret" (in the Margin, "wonderful"), and in the miraculous flame that betokened the acceptance of the sacrifice.
Jud 13:24, 25. Samson Born.
24. the woman bare a son, and called his name Samson—The birth of this child of promise, and the report of the important national services he was to render, must, from the first, have made him an object of peculiar interest and careful instruction.
25. the Spirit of the Lord began to move him at times—not, probably, as it moved the prophets, who were charged with an inspired message, but kindling in his youthful bosom a spirit of high and devoted patriotism.
Eshtaol—the free city. It, as well as Zorah, stood on the border between Judah and Dan.
CHAPTER 14
Jud 14:1-5. Samson Desires a Wife of the Philistines.
1, 2. Timnath—now Tibna, about three miles from Zorah, his birthplace.
saw a woman … of the Philistines; and told his father and his mother, and said, … get her for me to wife—In the East parents did, and do in many cases still, negotiate the marriage alliances for their sons. During their period of ascendency, the Philistine invaders had settled in the towns; and the intercourse between them and the Israelites was often of such a friendly and familiar character as to issue in matrimonial relations. Moreover, the Philistines were not in the number of the seven devoted nations of Canaan [De 7:1-3]—with whom the law forbade them to marry.
3, 4. Is there never a woman among the daughters of thy brethren—that is, "of thine own tribe"—a Danite woman.
Samson said … Get her for me; for she pleaseth me well—literally, "she is right in mine eyes"; not by her beautiful countenance or handsome figure, but right or fit for his purpose. And this throws light on the historian's remark in reference to the resistance of his parents: they "knew not that it was of the Lord, that he sought an occasion against the Philistines"—rather, "from the Philistines"—originating on their side. The Lord, by a course of retributive proceedings, was about to destroy the Philistine power, and the means which He meant to employ was not the forces of a numerous army, as in the case of the preceding judges, but the miraculous prowess of the single-handed champion of Israel. In these circumstances, the provocation to hostilities could only spring out of a private quarrel, and this marriage scheme was doubtless suggested by the secret influence of the Spirit as the best way of accomplishing the intended result.
Jud 14:5-9. He Kills a Lion.
5-9. a young lion—Hebrew, a lion in the pride of his youthful prime. The wild mountain passes of Judah were the lairs of savage beasts; and most or all the "lions" of Scripture occur in that wild country. His rending and killing the shaggy monster, without any weapon in his hand, were accomplished by that superhuman courage and strength which the occasional influences of the Spirit enabled him to put forth, and by the exertion of which, in such private incidental circumstances, he was gradually trained to confide in them for the more public work to which he was destined.
7. he went down, and talked with the woman—The social intercourse between the youth of different sexes is extremely rare and limited in the East, and generally so after they are betrothed.
8. after a time he returned to take her—probably after the lapse of a year, the usual interval between the ceremonies of betrothal and marriage. It was spent by the bride elect with her parents in preparation for the nuptials; and at the proper time the bridegroom returned to take her home.
he turned aside to see the carcass of the lion: and, behold, there was a swarm of bees and honey in the carcass of the lion—In such a climate, the myriads of insects and the ravages of birds of prey, together with the influences of the solar rays, would, in a few months, put the carcass in a state inviting to such cleanly animals as bees.
Jud 14:10, 11. His Marriage Feast.
10, 11. his father went down—The father is mentioned as the head and representative of Samson's relatives.
Samson made there a feast—The wedding festivity lasted a week. The men and women were probably entertained in separate apartments—the bride, with her female relatives, at her parents' house; Samson, in some place obtained for the occasion, as he was a stranger. A large number of paranymphs, or "friends of the bridegroom," furnished, no doubt, by the bride's family, attended his party, ostensibly to honor the nuptials, but really as spies on his proceedings.
Jud 14:12-18. His Riddle.
12-18. I will now put forth a riddle—Riddles are a favorite Oriental amusement at festive entertainments of this nature, and rewards are offered to those who give the solution. Samson's riddle related to honey in the lion's carcass. The prize he offered was thirty sindinim, or shirts, and thirty changes of garments, probably woolen. Three days were passed in vain attempts to unravel the enigma. The festive week was fast drawing to a close when they secretly enlisted the services of the newly married wife, who having got the secret, revealed it to her friends.
18. If ye had not plowed with my heifer, ye had not found out my riddle—a metaphor borrowed from agricultural pursuits, in which not only oxen but cows and heifers were, and continue to be, employed in dragging the plough. Divested of metaphor, the meaning is taken by some in a criminal sense, but probably means no more than that they had resorted to the aid of his wife—an unworthy expedient, which might have been deemed by a man of less noble spirit and generosity as releasing him from the obligation to fulfil his bargain.
Jud 14:19, 20. He Slays Thirty Philistines.
19, 20. went down to Ashkelon, and slew thirty men of them—This town was about twenty-four miles west by southwest from Timnah; and his selection of this place, which was dictated by the Divine Spirit, was probably owing to its bitter hostility to Israel.
took their spoil—The custom of stripping a slain enemy was unknown in Hebrew warfare.
20. Samson's wife was given to his companion, whom he had used as his friend—that is, "the friend of the bridegroom," who was the medium of communicating during the festivities between him and his bride. The acceptance of her hand, therefore, was an act of base treachery, that could not fail to provoke the just resentment of Samson.
CHAPTER 15
Jud 15:1, 2. Samson Is Denied His Wife.
1. in the time of wheat harvest—that is, about the end of our April, or the beginning of our May. The shocks of grain were then gathered into heaps, and lying on the field or on the threshing-floors. It was the dry season, dry far beyond our experience, and the grain in a most combustible state.
Samson visited his wife with a kid—It is usual for a visitor in the East to carry some present; in this case, it might be not only as a token of civility, but of reconciliation.
he said—that is, to himself. It was his secret purpose.
into the chamber—the female apartments or harem.
2. her father said, I verily thought that thou hadst utterly hated her—This allegation was a mere sham, a flimsy pretext to excuse his refusal of admittance. The proposal he made of a marriage with her younger sister was but an insult to Samson, and one which it was unlawful for an Israelite to accept (Le 18:18).
Jud 15:3-8. He Burns the Philistines' Corn.
3. Samson said …, Now shall I be more blameless than the Philistines—This nefarious conduct provoked the hero's just indignation, and he resolved to take signal vengeance.
4, 5. went and caught three hundred foxes—rather, "jackals"; an animal between a wolf and a fox, which, unlike our fox, a solitary creature, prowls in large packs or herds and abounds in the mountains of Palestine. The collection of so great a number would require both time and assistance.
took firebrands—torches or matches which would burn slowly, retaining the fire, and blaze fiercely when blown by the wind. He put two jackals together, tail by tail, and fastened tightly a fire match between them. At nightfall he lighted the firebrand and sent each pair successively down from the hills, into the "Shefala," or plain of Philistia, lying on the borders of Dan and Judah, a rich and extensive corn district. The pain caused by the fire would make the animals toss about to a wide extent, kindling one great conflagration. But no one could render assistance to his neighbor: the devastation was so general, the panic would be so great.
6. Who hath done this—The author of this outrage, and the cause that provoked such an extraordinary retaliation, soon became known; and the sufferers, enraged by the destruction of their crops, rushing with tumultuous fury to the house of Samson's wife, "burnt her and her father with fire." This was a remarkable retribution. To avoid this menace, she had betrayed her husband; and by that unprincipled conduct, eventually exposed herself to the horrid doom which, at the sacrifice of conjugal fidelity, she had sought to escape [Jud 14:15].
7. Samson said …, Though ye have done this, yet will I be avenged of you—By that act the husbandmen had been the instruments in avenging his private and personal wrongs. But as a judge, divinely appointed to deliver Israel, his work of retribution was not yet accomplished.
8. smote them hip and thigh—a proverbial expression for a merciless slaughter.
he went down and dwelt in the top of the rock Etam—rather went down and dwelt in the cleft—that is, the cave or cavern of the cliff Etam.
Jud 15:9-13. He Is Bound by the Men of Judah, and Delivered to the Philistines.
9-17. Then the Philistines went up—to the high land of Judah.
and spread themselves in Lehi—now El-Lekieh, abounding with limestone cliffs; the sides of which are perforated with caves. The object of the Philistines in this expedition was to apprehend Samson, in revenge for the great slaughter he had committed on their people. With a view of freeing his own countrymen from all danger from the infuriated Philistines, he allowed himself to be bound and surrendered a fettered prisoner into their power. Exulting with joy at the near prospect of riddance from so formidable an enemy, they went to meet him. But he exerted his superhuman strength, and finding a new (or moist) jawbone of an ass, he laid hold of it, and with no other weapon, slew a thousand men at a place which he called Ramath-lehi—that is, "the hill of the jawbone."
16. With the jawbone of an ass, heaps upon heaps, with the jaw of an ass have I slain a thousand men—The inadequacy of the weapon plainly shows this to have been a miraculous feat, "a case of supernatural strength," just as the gift of prophecy is a case of supernatural knowledge [Chalmers].
19. a hollow place … in the jaw—"in Lehi"—taking the word as a proper noun, marking the place.
there came water thereout; and when he had drunk, his spirit came again—His strength, exhausted by the violent and long-continued exertion, was recruited by the refreshing draft from the spring; and it was called
En-hakkore—the "supplication well," a name which records the piety of this heroic champion.
CHAPTER 16
Jud 16:1-3. Samson Carries Away the Gates of Gaza.
1, 2. Gaza—now Guzzah, the capital of the largest of the five Philistine principal cities, about fifteen miles southwest of Ashkelon. The object of this visit to this city is not recorded, and unless he had gone in disguise, it was a perilous exposure of his life in one of the enemy's strongholds. It soon became known that he was there; and it was immediately resolved to secure him. But deeming themselves certain of their prey, the Gazites deferred the execution of their measure till the morning.
3. Samson … arose at midnight, and took the doors of the gate of the city—A ruinous pile of masonry is still pointed out as the site of the gate. It was probably a part of the town wall, and as this ruin is "toward Hebron," there is no improbability in the tradition.
carried them up to the top of an hill that is before Hebron—That hill is El-Montar; but by Hebron in this passage is meant "the mountains of Hebron"; for otherwise Samson, had he run night and day from the time of his flight from Gaza, could only have come on the evening of the following day within sight of the city of Hebron. The city of Gaza was, in those days, probably not less than three-quarters of an hour distant from El-Montar. To have climbed to the top of this hill with the ponderous doors and their bolts on his shoulders, through a road of thick sand, was a feat which none but a Samson could have accomplished [Van De Velde].
Jud 16:4-14. Delilah Corrupted by the Philistines.
4. he loved a woman in the valley of Sorek—The location of this place is not known, nor can the character of Delilah be clearly ascertained. Her abode, her mercenary character, and her heartless blandishments afford too much reason to believe she was a profligate woman.
5. the lords of the Philistines—The five rulers deemed no means beneath their dignity to overcome this national enemy.
Entice him, and see wherein his great strength lieth—They probably imagined that he carried some amulet about his person, or was in the possession of some important secret by which he had acquired such herculean strength; and they bribed Delilah, doubtless by a large reward, to discover it for them. She undertook the service and made several attempts, plying all her arts of persuasion or blandishment in his soft and communicative moods, to extract his secret.
7. Samson said …, If they bind me with seven green withs—Vine tendrils, pliant twigs, or twists made of crude vegetable stalks are used in many Eastern countries for ropes at the present day.
8. she bound him with them—probably in a sportive manner, to try whether he was jesting or in earnest.
9. there were men lying in wait, abiding … in the chamber—The Hebrew, literally rendered, is, "in the inner," or "most secret part of the house."
10. And Delilah said—To avoid exciting suspicion, she must have allowed some time to elapse before making this renewed attempt.
12. new ropes—It is not said of what material they were formed; but from their being dried, it is probable they were of twigs, like the former. The Hebrew intimates that they were twisted, and of a thick, strong description.
13. If thou weavest the seven locks of my head—braids or tresses, into which, like many in the East, he chose to plait his hair. Working at the loom was a female employment; and Delilah's appears to have been close at hand. It was of a very simple construction; the woof was driven into the warp, not by a reed, but by a wooden spatula. The extremity of the web was fastened to a pin or stake fixed in the wall or ground; and while Delilah sat squatting at her loom, Samson lay stretched on the floor, with his head reclining on her lap—a position very common in the East.
14. went away with the pin of the beam, and with the web—that is, the whole weaving apparatus.
Jud 16:15-20. He Is Overcome.
16. she pressed him daily with her words—Though disappointed and mortified, this vile woman resolved to persevere; and conscious how completely he was enslaved by his passion for her, she assailed him with a succession of blandishing arts, till she at length discovered the coveted secret.
17. if I be shaven, then my strength will go from me—His herculean powers did not arise from his hair, but from his peculiar relation to God as a Nazarite. His unshorn locks were a sign of his Nazaritism, and a pledge on the part of God that his supernatural strength would be continued.
19. she called for a man, and she caused him to shave off the seven locks of his head—It is uncertain, however, whether the ancient Hebrews cut off the hair to the same extent as Orientals now. The word employed is sometimes the same as that for shearing sheep, and therefore the instrument might be only scissors.
20. he wist not that the Lord was departed from him—What a humiliating and painful spectacle! Deprived of the divine influences, degraded in his character, and yet, through the infatuation of a guilty passion, scarcely awake to the wretchedness of his fallen condition!
Jud 16:21, 22. The Philistines Took Him and Put Out His Eyes.
21. the Philistines took him, and put out his eyes—To this cruel privation prisoners of rank and consequence have commonly been subjected in the East. The punishment is inflicted in various ways, by scooping out the eyeballs, by piercing the eye, or destroying the sight by holding a red-hot iron before the eyes. His security was made doubly sure by his being bound with fetters of brass (copper), not of leather, like other captives.
he did grind in the prison-house—This grinding with hand-millstones being the employment of menials, he was set to it as the deepest degradation.
22. Howbeit the hair of his head began to grow again—It is probable that he had now reflected on his folly; and becoming a sincere penitent, renewed his Nazarite vow. "His hair grew together with his repentance, and his strength with his hairs" [Bishop Hall].
Jud 16:23-25. Their Feast to Dagon.
23. the lords of the Philistines gathered them together for to offer a great sacrifice unto Dagon—It was a common practice in heathen nations, on the return of their solemn religious festivals, to bring forth their war prisoners from their places of confinement or slavery; and, in heaping on them every species of indignity, they would offer their grateful tribute to the gods by whose aid they had triumphed over their enemies. Dagon was a sea idol, usually represented as having the head and upper parts human, while the rest of the body resembled a fish.
Jud 16:26-31. His Death.
27. there were upon the roof about three thousand men and women, that beheld while Samson made sport—This building seems to have been similar to the spacious and open amphitheaters well known among the Romans and still found in many countries of the East. They are built wholly of wood. The standing place for the spectators is a wooden floor resting upon two pillars and rising on an inclined plane, so as to enable all to have a view of the area in the center. In the middle there are two large beams, on which the whole weight of the structure lies, and these beams are supported by two pillars placed almost close to each other, so that when these are unsettled or displaced, the whole pile must tumble to the ground.
28. Samson called unto the Lord—His penitent and prayerful spirit seems clearly to indicate that this meditated act was not that of a vindictive suicide, and that he regarded himself as putting forth his strength in his capacity of a public magistrate. He must be considered, in fact, as dying for his country's cause. His death was not designed or sought, except as it might be the inevitable consequence of his great effort. His prayer must have been a silent ejaculation, and, from its being revealed to the historian, approved and accepted of God.
31. Then his brethren and all the house of his father came down, and took him, and brought him up, and buried him—This awful catastrophe seems to have so completely paralyzed the Philistines, that they neither attempted to prevent the removal of Samson's corpse, nor to molest the Israelites for a long time after. Thus the Israelitish hero rendered by his strength and courage signal services to his country, and was always regarded as the greatest of its champions. But his slavish subjection to the domination of his passions was unworthy of so great a man and lessens our respect for his character. Yet he is ranked among the ancient worthies who maintained a firm faith in God (Heb 11:32).
CHAPTER 17
Jud 17:1-4. Micah Restoring the Stolen Money to His Mother, She Makes Images.
1. a man of mount Ephraim—that is, the mountainous parts of Ephraim. This and the other narratives that follow form a miscellaneous collection, or appendix to the Book of Judges. It belongs to a period when the Hebrew nation was in a greatly disordered and corrupt state. This episode of Micah is connected with Jud 1:34. It relates to his foundation of a small sanctuary of his own—a miniature representation of the Shiloh tabernacle—which he stocked with images modelled probably in imitation of the ark and cherubim. Micah and his mother were sincere in their intention to honor God. But their faith was blended with a sad amount of ignorance and delusion. The divisive course they pursued, as well as the will-worship they practised, subjected the perpetrators to the penalty of death.
3. a graven image and a molten image—The one carved from a block of wood or stone, to be plated over with silver; the other, a figure formed of the solid metal cast into a mould. It is observable, however, that only two hundred shekels were given to the founder. Probably the expense of making two such figures of silver, with their appurtenances (pedestals, bases, &c.), might easily cost, in those days, two hundred shekels, which (at 2 shillings, 4 pence each, is about 23 pounds) would be a sum not adequate to the formation of large statues [Taylor, Fragments].
5. the man Micah had an house of gods—Hebrew, "a house of God"—a domestic chapel, a private religious establishment of his own.
an ephod—(see on Ex 28:6).
teraphim—tutelary gods of the household (see Ge 31:19 and see on Ge 31:26).
consecrated one of his sons who became his priest—The assumption of the priestly office by any one out of the family of Aaron was a direct violation of the divine law (Nu 3:10; 16:17; De 21:5; Heb 5:4).
6. every man did that which was right in his own eyes—From want of a settled government, there was no one to call him to account. No punishment followed any crime.
7. Beth-lehem-judah—so called in contradistinction to a town of the same name in Zebulun (Jos 19:15).
of the family—that is, tribe.
of Judah—Men of the tribe of Levi might connect themselves, as Aaron did (Ex 6:23), by marriage with another tribe; and this young Levite belonged to the tribe of Judah, by his mother's side, which accounts for his being in Beth-lehem, not one of the Levitical cities.
8. the man departed … to sojourn where he could find a place—A competent provision being secured for every member of the Levitical order, his wandering about showed him to have been a person of a roving disposition or unsettled habits. In the course of his journeying he came to the house of Micah, who, on learning what he was, engaged his permanent services.
10. Micah said unto him, Dwell with me, and be unto me a father—a spiritual father, to conduct the religious services of my establishment. He was to receive, in addition to his board, a salary of ten shekels of silver, equal to 25 shillings a year.
a suit of apparel—not only dress for ordinary use, but vestments suitable for the discharge of his priestly functions.
12. Micah consecrated the Levite—Hebrew, "filled his hand." This act of consecration was not less unlawful for Micah to perform than for this Levite to receive (see on Jud 18:30).
13. Now know I that the Lord will do me good—The removal of his son, followed by the installation of this Levite into the priestly office, seems to have satisfied his conscience, that by what he deemed the orderly ministrations of religion he would prosper. This expression of his hope evinces the united influence of ignorance and superstition.
CHAPTER 18
Jud 18:1-26. The Danites Seek Out an Inheritance.
1-6. In those days … the Danites sought them an inheritance to dwell in—The Danites had a territory assigned them as well as the other tribes. But either through indolence, or a lack of energy, they did not acquire the full possession of their allotment, but suffered a considerable portion of it to be wrested out of their hands by the encroachments of their powerful neighbors, the Philistines. In consequence, being straitened for room, a considerable number resolved on trying to effect a new and additional settlement in a remote part of the land. A small deputation, being despatched to reconnoitre the country, arrived on their progress northward at the residence of Micah. Recognizing his priest as one of their former acquaintances, or perhaps by his provincial dialect, they eagerly enlisted his services in ascertaining the result of their present expedition. His answer, though apparently promising, was delusive, and really as ambiguous as those of the heathen oracles. This application brings out still more clearly and fully than the schism of Micah the woeful degeneracy of the times. The Danites expressed no emotions either of surprise or of indignation at a Levite daring to assume the priestly functions, and at the existence of a rival establishment to that of Shiloh. They were ready to seek, through means of the teraphim, the information that could only be lawfully applied for through the high priest's Urim. Being thus equally erroneous in their views and habits as Micah, they show the low state of religion, and how much superstition prevailed in all parts of the land.
7-10. the five men departed, and came to Laish—or, "Leshem" (Jos 19:47), supposed to have been peopled by a colony of Zidonians. The place was very secluded—the soil rich in the abundance and variety of its produce, and the inhabitants, following the peaceful pursuits of agriculture, lived in their fertile and sequestered valley, according to the Zidonian style of ease and security, happy among themselves, and maintaining little or no communication with the rest of the world. The discovery of this northern paradise seemed, to the delight of the Danite spies, an accomplishment of the priest's prediction. They hastened back to inform their brethren in the south both of the value of their prize, and how easily it could be made their prey.
11-21. there went from thence of the family of the Danites … six hundred men—This was the collective number of the men who were equipped with arms to carry out this expeditionary enterprise, without including the families and furniture of the emigrants (Jud 18:21). Their journey led them through the territory of Judah, and their first halting place was "behind," that is, on the west of Kirjath-jearim, on a spot called afterwards "the camp of Dan." Prosecuting the northern route, they skirted the base of the Ephraimite hills. On approaching the neighborhood of Micah's residence, the spies having given information that a private sanctuary was kept there, the priest of which had rendered them important service when on their exploring expedition, it was unanimously agreed that both he and the furniture of the establishment would be a valuable acquisition to their proposed settlement. A plan of spoliation was immediately formed. While the armed men stood sentinels at the gates, the five spies broke into the chapel, pillaged the images and vestments, and succeeded in bribing the priest also by a tempting offer to transfer his services to their new colony. Taking charge of the ephod, the teraphim, and the graven image, he "went in the midst of the people"—a central position assigned him in the march, perhaps for his personal security; but more probably in imitation of the place appointed for the priests and the ark, in the middle of the congregated tribes, on the marches through the wilderness. This theft presents a curious medley of low morality and strong religious feeling. The Danites exemplified a deep-seated principle of our nature—that men have religious affections, which must have an object on which these may be exercised, while they are often not very discriminating in the choice of the objects. In proportion to the slender influence religion wields over the heart, the greater is the importance attached to external rites; and in the exact observance of these, the conscience is fully satisfied, and seldom or never molested by reflections on the breach of minor morals.
22-26. the men that were in the houses near to Micah's house were gathered together—The robbers of the chapel being soon detected, a hot pursuit was forthwith commenced by Micah, at the head of a considerable body of followers. The readiness with which they joined in the attempt to recover the stolen articles affords a presumption that the advantages of the chapel had been open to all in the neighborhood; and the importance which Micah, like Laban, attached to his teraphim, is seen by the urgency with which he pursued the thieves, and the risk of his life in attempting to procure their restoration. Finding his party, however, not a match for the Danites, he thought it prudent to desist, well knowing the rule which was then prevalent in the land, that
"They should take who had the power,
And they should keep who could."
Jud 18:27-29. They Win Laish.
27. they … came unto Laish … smote them—the inhabitants.
and burnt the city—"We are revolted by this inroad and massacre of a quiet and secure people. Nevertheless, if the original grant of Canaan to the Israelites gave them the warrant of a divine commission and command for this enterprise, that sanctifies all and legalizes all" [Chalmers]. This place seems to have been a dependency of Zidon, the distance of which, however, rendered it impossible to obtain aid thence in the sudden emergency.
28, 29. they built a city, and … call the name of that city Dan—It was in the northern extremity of the land, and hence the origin of the phrase, "from Dan to Beer-sheba."
Jud 18:30, 31. They Set Up Idolatry.
30, 31. the children of Dan set up the graven image—Their distance secluded them from the rest of the Israelites, and doubtless this, which was their apology for not going to Shiloh, was the cause of perpetuating idolatry among them for many generations.
CHAPTER 19
Jud 19:1-15. A Levite Going to Bethlehem to Fetch His Wife.
1. it came to pass in those days—The painfully interesting episode that follows, together with the intestine commotion the report of it produced throughout the country, belongs to the same early period of anarchy and prevailing disorder.
a certain Levite … took to him a concubine—The priests under the Mosaic law enjoyed the privilege of marrying as well as other classes of the people. It was no disreputable connection this Levite had formed; for a nuptial engagement with a concubine wife (though, as wanting in some outward ceremonies, it was reckoned a secondary or inferior relationship) possessed the true essence of marriage; it was not only lawful, but sanctioned by the example of many good men.
2. his concubine … went away from him unto her father's house—The cause of the separation assigned in our version rendered it unlawful for her husband to take her back (De 24:4); and according to the uniform style of sentiment and practice in the East, she would have been put to death, had she gone to her father's family. Other versions concur with Josephus, in representing the reason for the flight from her husband's house to be, that she was disgusted with him, through frequent brawls.
3, 4. And her husband arose, and went after her, to speak friendly unto her—Hebrew, "speak to her heart," in a kindly and affectionate manner, so as to rekindle her affection. Accompanied by a servant, he arrived at the house of his father-in-law, who rejoiced to meet him, in the hope that a complete reconciliation would be brought about between his daughter and her husband. The Levite, yielding to the hospitable importunities of his father-in-law, prolonged his stay for days.
8. tarried—with reluctance.
until afternoon—literally, "the decline of the day." People in the East, who take little or nothing to eat in the morning, do not breakfast till from ten to twelve A.M., and this meal the hospitable relative had purposely protracted to so late a period as to afford an argument for urging a further stay.
9. the day draweth toward evening—Hebrew, "the pitching time of day." Travellers who set out at daybreak usually halt about the middle of the afternoon the first day, to enjoy rest and refreshment. It was, then, too late a time to commence a journey. But duty, perhaps, obliged the Levite to indulge no further delay.
10-12. the man … departed, and came over against Jebus—The note, "which is Jerusalem," must have been inserted by Ezra or some later hand. Jebus being still, though not entirely (Jud 1:8) in the possession of the old inhabitants, the Levite resisted the advice of his attendant to enter it and determined rather to press forward to pass the night in Gibeah, which he knew was occupied by Israelites. The distance from Beth-lehem to Jerusalem is about six miles. The event showed that it would have been better to have followed the advice of his attendant—to have trusted themselves among aliens than among their own countrymen.
13. in Gibeah, or in Ramah—The first of these places was five miles northeast, the other from four to five north of Jerusalem.
15. when he went in, he sat him down in a street of the city—The towns of Palestine at this remote period could not, it seems, furnish any establishment in the shape of an inn or public lodging-house. Hence we conclude that the custom, which is still frequently witnessed in the cities of the East, was then not uncommon, for travellers who were late in arriving and who had no introduction to a private family, to spread their bedding in the streets, or wrapping themselves up in their cloaks, pass the night in the open air. In the Arab towns and villages, however, the sheik, or some other person, usually comes out and urgently invites the strangers to his house. This was done also in ancient Palestine (Ge 18:4; 19:2). That the same hospitality was not shown in Gibeah seems to have been owing to the bad character of the people.
Jud 19:16-21. An Old Man Entertains Him at Gibeah.
16. there came an old man from his work out of the field at even, which was also of mount Ephraim—Perhaps his hospitality was quickened by learning the stranger's occupation, and that he was on his return to his duties at Shiloh.
19, 20. there is no want of any thing—In answering the kindly inquiries of the old man, the Levite deemed it right to state that he was under no necessity of being burdensome on anyone, for he possessed all that was required to relieve his wants. Oriental travellers always carry a stock of provisions with them; and knowing that even the khans or lodging-houses they may find on their way afford nothing beyond rest and shelter, they are careful to lay in a supply of food both for themselves and their beasts. Instead of hay, which is seldom met with, they used chopped straw, which, with a mixture of barley, beans, or the like, forms the provender for cattle. The old man, however, in the warmth of a generous heart, refused to listen to any explanation, and bidding the Levite keep his stocks for any emergency that might occur in the remainder of his journey, invited them to accept of the hospitalities of his house for the night.
20. only lodge not in the street—As this is no rare or singular circumstance in the East, the probability is that the old man's earnest dissuasive from such a procedure arose from his acquaintance with the infamous practices of the place.
Jud 19:22-28. The Gibeahites Abuse His Concubine to Death.
22-24. certain sons of Belial beset the house—The narrative of the horrid outrage that was committed; of the proposal of the old man; the unfeeling, careless, and in many respects, inexplicable conduct of the Levite towards his wife, disclose a state of morality that would have appeared incredible, did it not rest on the testimony of the sacred historian. Both men ought to have protected the women in the house, even though at the expense of their lives, or thrown themselves on God's providence. It should be noted, however, that the guilt of such a foul outrage is not fastened on the general population of Gibeah.
29. divided her … into twelve pieces—The want of a regular government warranted an extraordinary step; and certainly no method could have been imagined more certain of rousing universal horror and indignation than this terrible summons of the Levite.
CHAPTER 20
Jud 20:1-7. The Levite, in a General Assembly, Declares His Wrong.
1, 2. all … the congregation was gathered as one man—In consequence of the immense sensation the horrid tragedy of Gibeah had produced, a national assembly was convened, at which "the chief of all the people" from all parts of the land, including the eastern tribes, appeared as delegates.
Mizpeh—the place of convention (for there were other Mizpehs), was in a town situated on the confines of Judah and Benjamin (Jos 15:38; 18:26). Assemblies were frequently held there afterwards (1Sa 7:11; 10:17); and it was but a short distance from Shiloh. The phrase, "unto the Lord," may be taken in its usual sense, as denoting consultation of the oracle. This circumstance, together with the convention being called "the assembly of the people of God," seems to indicate, that amid the excited passions of the nation, those present felt the profound gravity of the occasion and adopted the best means of maintaining a becoming deportment.
3. Now the children of Benjamin heard that the children of Israel were gone up to Mizpeh—Some suppose that Benjamin had been passed over, the crime having been perpetrated within the territory of that tribe [Jud 19:16]; and that, as the concubine's corpse had been divided into twelve pieces [Jud 19:29]—two had been sent to Manasseh, one respectively to the western and eastern divisions. It is more probable that Benjamin had received a formal summons like the other tribes, but chose to treat it with indifference, or haughty disdain.
4-7. the Levite, the husband of the woman that was slain, answered and said—The injured husband gave a brief and unvarnished recital of the tragic outrage, from which it appears that force was used, which he could not resist. His testimony was doubtless corroborated by those of his servant and the old Ephraimite. There was no need of strong or highly colored description to work upon the feelings of the audience. The facts spoke for themselves and produced one common sentiment of detestation and vengeance.
Jud 20:8-17. Their Decree.
8-13. all the people arose as one man—The extraordinary unanimity that prevailed shows, that notwithstanding great disorders had broken out in many parts, the people were sound at the core; and remembering their national covenant with God, they now felt the necessity of wiping out so foul a stain on their character as a people. It was resolved that the inhabitants of Gibeah should be subjected to condign punishment. But the resolutions were conditional. For as the common law of nature and nations requires that an inquiry should be made and satisfaction demanded, before committing an act of hostility or vengeance, messengers were despatched through the whole territory of Benjamin, demanding the immediate surrender or execution of the delinquents. The request was just and reasonable; and by refusing it the Benjamites virtually made themselves a party in the quarrel. It must not be supposed that the people of this tribe were insensible or indifferent to the atrocious character of the crime that had been committed on their soil. But their patriotism or their pride was offended by the hostile demonstration of the other tribes. The passions were inflamed on both sides; but certainly the Benjamites incurred an awful responsibility by the attitude of resistance they assumed.
14-17. the children of Benjamin gathered themselves together out of the cities unto Gibeah—Allowing their valor to be ever so great, nothing but blind passion and unbending obstinacy could have impelled them to take the field against their brethren with such a disparity of numbers.
16. left-handed; every one could sling stones at an hair-breadth, and not miss—The sling was one of the earliest weapons used in war. The Hebrew sling was probably similar to that of the Egyptian, consisting of a leather thong, broad in the middle, with a loop at one end, by which it was firmly held with the hand; the other end terminated in a lash, which was let slip when the stone was thrown. Those skilled in the use of it, as the Benjamites were, could hit the mark with unerring certainty. A good sling could carry its full force to the distance of two hundred yards.
Jud 20:18-28. The Israelites Lose Forty Thousand.
18-28. the children of Israel arose, and went up to the house of God—This consultation at Shiloh was right. But they ought to have done it at the commencement of their proceedings. Instead of this, all their plans were formed, and never doubting, it would seem, that the war was just and inevitable, the only subject of their inquiry related to the precedency of the tribes—a point which it is likely was discussed in the assembly. Had they asked counsel of God sooner, their expedition would have been conducted on a different principle—most probably by reducing the number of fighting men, as in the case of Gideon's army. As it was, the vast number of volunteers formed an excessive and unwieldy force, unfit for strenuous and united action against a small, compact, and well-directed army. A panic ensued, and the confederate tribes, in two successive engagements, sustained great losses. These repeated disasters (notwithstanding their attack on Benjamin had been divinely authorized) overwhelmed them with shame and sorrow. Led to reflection, they became sensible of their guilt in not repressing their national idolatries, as well as in too proudly relying on their superior numbers and the precipitate rashness of this expedition. Having humbled themselves by prayer and fasting, as well as observed the appointed method of expiating their sins, they were assured of acceptance as well as of victory. The presence and services of Phinehas on this occasion help us to ascertain the chronology thus far, that the date of the occurrence must be fixed shortly after the death of Joshua.
Jud 20:29-48. They Destroy All the Benjamites, Except Six Hundred.
29-48. And Israel set liers-in-wait round about Gibeah—A plan was formed of taking that city by stratagem, similar to that employed in the capture of Ai [Jos 8:9].
33. Baal-tamar—a palm-grove, where Baal was worshipped. The main army of the confederate tribes was drawn up there.
out of the meadows of Gibeah—Hebrew, "the caves of Gibeah"; a hill in which the ambuscades lay hid.
34. there came against Gibeah ten thousand chosen men—This was a third division, different both from the ambuscade and the army, who were fighting at Baal-tamar. The general account stated in Jud 20:35 is followed by a detailed narrative of the battle, which is continued to the end of the chapter.
45. they turned and fled toward the wilderness unto the rock of Rimmon—Many of the fugitives found refuge in the caves of this rocky mountain, which is situated to the northeast of Beth-el. Such places are still sought as secure retreats in times of danger; and until the method of blowing up rocks by gunpowder became known, a few men could in such caves sustain a siege for months.
46. all which fell that day of Benjamin were twenty and five thousand men—On comparing this with Jud 20:35, it will be seen that the loss is stated here in round numbers and is confined only to that of the third day. We must conclude that a thousand had fallen during the two previous engagements, in order to make the aggregate amount given (Jud 20:15).
48. the men of Israel turned again upon the children of Benjamin, and smote them with the edge of the sword—This frightful vengeance, extending from Gibeah to the whole territory of Benjamin, was executed under the impetuous impulse of highly excited passions. But doubtless the Israelites were only the agents of inflicting the righteous retributions of God; and the memory of this terrible crisis, which led almost to the extermination of a whole tribe, was conducive to the future good of the whole nation.
CHAPTER 21
Jud 21:1-15. The People Bewail The Desolation of Israel.
2-5. the people came to the house of God, … and lifted up their voices, and wept sore—The characteristic fickleness of the Israelites was not long in being displayed; for scarcely had they cooled from the fierceness of their sanguinary vengeance, than they began to relent and rushed to the opposite extreme of self-accusation and grief at the desolation which their impetuous zeal had produced. Their victory saddened and humbled them. Their feelings on the occasion were expressed by a public and solemn service of expiation at the house of God. And yet this extraordinary observance, though it enabled them to find vent for their painful emotions, did not afford them full relief, for they were fettered by the obligation of a religious vow, heightened by the addition of a solemn anathema on every violator of the oath. There is no previous record of this oath; but the purport of it was, that they would treat the perpetrators of this Gibeah atrocity in the same way as the Canaanites, who were doomed to destruction; and the entering into this solemn league was of a piece with the rest of their inconsiderate conduct in this whole affair.
6. There is one tribe cut off from Israel this day—that is, in danger of becoming extinct; for, as it appears from Jud 21:7, they had massacred all the women and children of Benjamin, and six hundred men alone survived of the whole tribe. The prospect of such a blank in the catalogue of the twelve tribes, such a gap in the national arrangements, was too painful to contemplate, and immediate measures must be taken to prevent this great catastrophe.
8. there came none to the camp from Jabesh-gilead to the assembly—This city lay within the territory of eastern Manasseh, about fifteen miles east of the Jordan, and was, according to Josephus, the capital of Gilead. The ban which the assembled tribes had pronounced at Mizpeh seemed to impose on them the necessity of punishing its inhabitants for not joining the crusade against Benjamin; and thus, with a view of repairing the consequences of one rash proceeding, they hurriedly rushed to the perpetration of another, though a smaller tragedy. But it appears (Jud 21:11) that, besides acting in fulfilment of their oath, the Israelites had the additional object by this raid of supplying wives to the Benjamite remnant. This shows the intemperate fury of the Israelites in the indiscriminate slaughter of the women and children.
Jud 21:16-21. The Elders Consult How to Find Wives for Those That Were Left.
16. the elders of the congregation said, How shall we do for wives for them that remain—Though the young women of Jabesh-gilead had been carefully spared, the supply was found inadequate, and some other expedient must be resorted to.
17. There must be an inheritance for them that be escaped of Benjamin—As they were the only rightful owners of the territory, provision must be made for transmitting it to their legitimate heirs, and a new act of violence was meditated (Jud 21:19); the opportunity for which was afforded by the approaching festival—a feast generally supposed to be the feast of tabernacles. This, like the other annual feasts, was held in Shiloh, and its celebration was attended with more social hilarity and holiday rejoicings than the other feasts.
19. on the east side of the highway that goeth up from Beth-el to Shechem—The exact site of the place was described evidently for the direction of the Benjamites.
21, 22. daughters of Shiloh come out to dance in dances—The dance was anciently a part of the religious observance. It was done on festive occasions, as it is still in the East, not in town, but in the open air, in some adjoining field, the women being by themselves. The young women being alone indulging their light and buoyant spirits, and apprehensive of no danger, facilitated the execution of the scheme of seizing them, which closely resembles the Sabine rape in Roman history. The elders undertook to reconcile the families to the forced abduction of their daughters. And thus the expression of their public sanction to this deed of violence afforded a new evidence of the evils and difficulties into which the unhappy precipitancy of the Israelites in this crisis had involved them.
|
