Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Første Mosebok

Veien igjennom bibielen i mp3 format ligger her som en zip fil for første mosebok: 0008-0084 1_Mosebok

Trykk her for å se bibel oversikt for Første Mosebok (bilde åpnes i nytt vindu)

Med Den hellige skrift forstår vi den samling av bøker som etter Guds råd og vilje er nedskrevet av utvalgte menn. Dette ble gjort for at Guds spesielle åpenbaring skulle bli bevart.

Det finnes jo også en alminnelig åpenbaring fra Gud. Den skjedde delvis i naturen slik det er skrevet i Rom 1:19-20: "For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlige fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning."

Men denne åpenbaring kan det syndige menneske ikke se klart - det dyrker skapningen i stedet for Skaperen. Denne alminnelige åpenbaring skjer også dels i historiens gang. Der ser vi Guds finger klart.

Men de vantro forstår det allikevel ikke, de ser bare en skjebne i det.

Derfor har Gud åpenbart seg spesielt i sitt ord. Det skjedde mange ganger og på mange måter. Han talte til fedrene og sluttet pakt med Noah og Abraham og senere med Israels folk på Sinai berg.

Han talte gjennom sine profeter, og etter at han hadde "talt mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen" (Heb 1:1-2).

Deretter har han talt gjennom apostlene.

Gud har selv befalt at hans ord skulle skrives ned. Moses fikk befaling om å skrive, slik det står i 2Mos 17:14: "Skriv dette opp i en bok, så dere kommer det i hu". Og det samme lød til apostelen Johannes på øya Patmos.

Det muntlige ordet kan så lett forvanskes. Derfor har Gud gitt sitt folk en hellig Skrift. Den står alltid som den øverste regel og rettesnor for alle senere tider.

Apostelen Peter betoner uttrykkelig betydningen av det skrevne ord i 2Pet 1:15: "Men jeg vil med iver arbeide for at dere alltid etter min bortgang skal kunne minnes dette."

Men selv om Den hellige skrift altså er blitt til ved menneskelige redskaper, har den likevel sitt egentlige utspring fra Gud selv. Derfor kalles den også Guds ord. Det heter om dette: "Hele Skriften er inspirert av Gud" (2Tim 3:16). Og: "For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd" (2Pet 1:21).

Profeter og apostler var altså drevet, eller det er kanskje rettere å oversette med "båret" av Ånden. Det samme sa Herren til sine disipler: "For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i dere" (Matt 10:20).

Dette, at Guds Ånd slik talte gjennom de hellige Guds menn og bar dem, kalles på latin Inspirasjon. De ble drevet som et seilskip blir ført fram av bølger og vind.

Slik sier vi at Skriften er inspirert, dvs, innblåst av Gud ved Den Hellige Ånd. Derfor sier Herren selv: Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Joh 10:35).

Den trenger ikke til menneskelige bevis for å styrke sin myndighet, for "Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten" (1Joh 5:6). (Dansk: Aanden vidner, at Aanden er sandhed.)

Skriften avlegger vitnesbyrd om seg selv ved Ånden som bor i den.

Derfor har Bibelen holdt sin urokkelige plass i de mange hundreår. Dette på tross av det mennesker som er drevet av mørkets makt, har gjort for å ta fra den dens myndighet.

Før tenkte en at inspirasjonen skjedde slik at Guds Ånd dikterte de som skrev. De hellige Guds menn var slik ikke med i det de skrev og talte. Men vi ser jo av de hellige skrifter at forfatterne er seg klart bevisst og framstår ikke som døde redskaper, men som levende vitner.

I vår tid taler man om hypnotisering. Da blir mennesker dysset ned i en søvntilstand. Da kan de gå omkring og gjøre det hypnotisøren befaler dem. Nei, slik gjør ikke Guds Ånd. Han vil ikke ha sovende, men lys våkne redskaper. Han vil bruke sine troende, men slik at han tar alle deres evner, krefter og naturlige karakter i sin helligende tjeneste. Derfor er det med rette sagt om Skriften at den er en guddommelig bok.

Det er Gud som taler, men gjennom mennesker. Derfor kan en merke forskjell i måten vitnesbyrdet bæres fram på. Moses, David, Jesaja, Jeremias, Peter, Johannes og Paulus taler alle på sin måte. Men "Ånden er den samme" (1Kor 12:4).

Derfor stemmer alt overens. Den menneskelige side ved Skriften merkes også på at de som var Herrens røst, ikke kjente til alle ting. De kjente bare "det som er gitt oss av Gud" (1Kor 2:12). Et annet sted sier Paulus: "Nå ser vi som i et speil, i en gåte! (Dansk: i en mørk Tale.) "nå kjenner jeg stykkevis" (1Kor 13:12). Slik talte Herrens store apostel.

Og i alle de rent menneskelige ting var Herrens vitner undergitt samme vilkår som vi andre. Derfor skriver Paulus (1Kor 1:16) til menigheten i Korint at han "ikke vet" om han har døpt flere enn de omtalte. Derfor måtte de hellige forfattere som skrev Bibelen, bruke flid for å utforske alt som de ved menneskelige midler kunne få opplysning om.

Slik skriver Lukas i sitt evangelium (Luk 1:3) at han har "gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av" for å skrive om det i sammenheng. Derfor skal ikke Bibelen forstås som en lovbok eller orakelbok og anvende et hvilket som helst ord, uansett hva sammenhengen er. Vi må se hvem det er sagt til, under hvilke forhold osv.

Dette er den menneskelige side ved Skriften. Den tar ikke bort noe av Bibelens autoritet, men er tvert om i den dypeste sammenheng med Guds vise råd. Herlighetens Herre, Gudsordet fra evighet, kledde seg i kjøtt og blod og kom i en ringe drakt for å dra mennesker til seg på åndelig vis ved troen. Slik har Gud også kledd sitt ord i menneskelig drakt.

Slik kan mennesker på åndelig vis og i åndelig frihet vinnes ved dets indre kraft og bestemme seg om de vil tro eller ikke.

Den hellige skrift består av to hoveddeler: Det gamle og Det nye testamente. Det gamle testamente er skrevet på hebraisk og det nye på gresk. Hebraisk og gresk er altså grunnspråkene til Skriften. Alle andre språk har oversettelser.

Forholdet mellom GT og NT er forklart på en slående måte av Augustin: Det nye testamente ligger skjult i det gamle, Det gamle testamente ligger åpent i det nye. De kan ikke skilles, som morgenrøden ikke kan skilles fra solen eller skyggen fra legemet.

Derfor er det tåpelig å si: jeg holder fast ved Det nye testamente, men forkaster det gamle - eller omvendt. Jesu evangelium lyser oss i møte i apostlenes undervisning og vitnesbyrd i Det nye testamente, og han er selv et vitne om Det gamle testament, som vi ikke kan forkaste.

"Skriften kan ikke gjøres ugyldig," var Herrens ord om Det gamle testamente. Og i Luk 24:44:og mange andre steder, viser Herren utrykkelig til det som er skrevet om ham i "Mose lov, profetene og salmene".

I alt er det 66 bøker i Den hellige skrift, derav 39 i Det gamle testamente og 27 i det nye. Disse skrifter kalles med et fremmedord for "de kanoniske" bøker.

Det betyr de som kan anses som regel og rettesnor (etter Kanon som betyr regel, rettesnor) - i motsetning til de såkalte apokryfiske bøker (Tobias' bok, Visdommen, Siraks visdom m. fl.). Apokryfisk betyr skjult.

Slik kalles disse bøkene dels fordi de ikke var av guddommelig opprinnelse på samme måte som de kanoniske, og dels fordi de ikke, som de kanoniske, ble opplest offentlig i jødenes synagoger. Herren og apostlene viser aldri til disse apokryfiske bøkene. De finnes heller ikke i fortegnelsen over de hellige Skrifter i kirkens første århundrer.

Den samling av hellige skrifter som vi har i vår Bibel nå, anerkjennes både av jøder og kristne for å være de samme som på Jesu tid.

Guds bevarende hånd har tydelig nok vært over Bibelen. Tross alle forsøk fra Løgnens fars side på å forfalske Ordet, står Den hellige skrift urokket og uforanderlig.

Tross de mange avskrifter man måtte ta i årenes løp, og tross de mange oversettelser som har vært nødvendig på grunn av de mange språk, er Bibelens innhold helt det samme som i begynnelsen. De små forskjeller, som på grunn av avskrivernes og oversetternes skrøpelighet kan finnes, er helt uvesentlige og angår bare ytre ting.

Det gamle bibelordet står fremdeles og lyser som fyret ut over det bølgende hav av mennesketanker og meninger. Dette fyret vil aldri bli slukket, for Herren selv er fyrvokter.

Det gamle testamentets 39 bøker deles fra gammelt av etter innholdet i de historiske, poetiske og profetiske bøker.

Til de historiske bøker regnes for det første loven eller de fem Mosebøker. Disse bøkene kalles også noen ganger med et gresk ord for Pentateuken, som betyr den fem-delte bok.

Til de historiske bøker regnes også: Josva, Dommerne, Rut, de to Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikerbøkene, Esra, Nehemias og Esters bok.

Til de poetiske bøker regnes Job, Davids salmer, Salomos ordspråk, Predikanten og Høysangen.

Og til de profetiske bøker hører først de fire store profeter, nemlig Jesaja, Jeremias, Esekiel og Daniel. Dernest de såkalte tolv små profeter: Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jonas, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarias og Malakias.

I Den hellige skrift omtales noen ganger andre bøker som ikke er oppbevart, f. eks. Boken om Herrens kriger (4Mos 21:14), Den rettskafnes bok (Jos 10:13; 2Sam 1:18). Vi leser om Salomo (1Kong 4:32) at han laget 3000 ordspråk og 1005 sanger.

Men i Skriften har vi bare omkring 1/6 av disse ordspråkene og bare noen få salmer.

Videre nevnes flere andre bøker. I Kongebøkene og Krønikerbøkene henvises spesielt ofte til Judas eller Israels kongers bok, som uten tvil har vært en fortløpende beretning om rikenes historie. Alle disse skriftene er imidlertid forsvunnet. De har ikke hørt med til det Herren ville bevare for sitt folk gjennom tidene.

Når Den hellige skrift i dagligtale kalles Bibelen, er det egentlig det greske navn for bøker: Biblia, som er blitt til bibel. Ordet bibel betyr altså egentlig bøkene.

I Skriften selv brukes fire forskjellige betegnelser: Den hellige skrift, de hellige Skrifter, Skriften eller Skriftene.

Hele Det gamle testamentets innhold kan samles i dette: det er en finger som peker fram mot Messias, verdens frelser. På ham peker alle løftene, de lyser som morgenstjerner gjennom hele den gamle pakt.

Ofringene peker på ham, de varsler om det fullkomne offer på Golgata. Loven peker på ham som tuktemester til Kristus, som Guds ord kaller den (Gal 3:24). Den skulle hjelpe den falne slekt til å kjenne sin trang etter Jesus.

Og på ham peker hele Israels folks historie, som i alle store trekk har en forbilledlig betydning. Alle Det gamle testamentets bøker er som en røst med mange tunger. Alle roper: han kommer! Og Det nye testamentets hellige bøker svarer med lovprisning: Han er kommet!

De fem Mosebøkene er den eldste historieskrivning verden har. De framstår alltid som et sammenhengende verk, og slik finnes de også i jødenes synagoger i dag.

De fem Mosebøker omfatter til sammen et tidsrom på ca. 2550 år. 1. Mosebok alene omfatter et tidsrom på 2369 år.

Hele Skriften taler om Moses som forfatter av disse fem bøkene. I Heb 3:5 får han det vitnesbyrd at han var "tro som tjener i hele hans hus, for å vitne om det som skulle forkynnes".

At det er Moses selv som er forfatter til Mosebøkene, er en fast overlevering både i den jødiske og kristne menighet. Men det som er viktigere, er at Herren selv har bekreftet at han er det redskap som skulle gi oss de første bøker i Bibelen. "Loven ble gitt ved Moses," står det i Joh 1:17. "Men hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvorledes kan dere da tro mine ord?" (Joh 5:46f). Slik talte Jesus til jødene.

Og i Herrens samtale med de to Emmausvandrerne påskedag står det: "Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham" (Luk 24:27). Med dette skal all tvil være borte for troende mennesker om Moses er forfatter. Det står også i 5Mos 31:9: "Så skrev Moses opp denne lov og overgav den til prestene, Levis sønner." Videre står det at han bød dem på løvsalenes høytid å lese opp alle ordene i denne lov hvert sabbatsår. Det står også der: "Da Moses var ferdig med å skrive denne lovens ord i en bok helt til enden, bød han levittene, som bar Herrens paktsark, og sa: Ta denne lovens bok og legg den ved siden av Herrens, deres Guds paktsark! Der skal den ligge som et vitne mot deg" (5Mos 31:24-26).

Moses står som en garanti for bøkenes innhold, beseglet av Herren. Unntak er selvsagt den aller siste del av 5. Mosebok som forteller om hans død. Det Moses vitner for oss, fikk han dels ved muntlig og skriftlig overlevering fra fedrene.

Den høye levealder som menneskene hadde i begynnelsen, gjør at beretningene bare gikk gjennom få slektledd før de nådde Moses. Metusalem levde nemlig 243 år sammen med Adam og 600 år sammen med Noah. Noahs sønn, Sem, som husket tilbake til Syndfloden, levde langt inn i Abrahams og Isaks tid.

Jakob så Abraham, og Jakobs sønnesønner, som så Jakob, levde nær opp til Mose tid. Dette gir menneskelig talt en sterk garanti for at overleveringen er rett. Men selv om vi slett ikke visste dette, er det nok for oss at Herren har bekreftet at Moses var en tro tjener som vitnet om det som skulle sies.

Denne boka kalles på gresk Genesis, som betyr "begynnelse" eller "tilblivelse". Om den er det sagt at et barn kan lære mer på en time av dens første side, enn alle verdens vismenn kan lære uten den på tusen år.

Vi står her ved den høytidsfulle begynnelse hvor Guds evige råd åpenbarte seg i tiden.
Den mektige tonen som klinger gjennom dette første kapitlet i Bibelen vår, kan uttrykkes med de ordene som Guds Ånd ga Paulus: "For av ham og ved ham og til ham er alle ting" (Rom 11:36).

Bare Gud er fra evighet. Alt annet har en begynnelse og er blitt til av ingen ting ved Ordet. Også Johannesevangeliet viser til disse første linjer i Bibelen: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til" (Joh 1:1-3).

Dette første bladet i den underfulle bibelbok forkynner oss at skapningen er blitt til av Guds frie kjærlighet og vilje. Det sier oss også at Guds forhold til alt det skapte, er fra begynnelsen formidlet ved Sønnen.

"Ved Guds Ord" er alle ting blitt til. Og Guds-Ordet er vår Herre Jesu Kristi evige navn (se også Åp 19:13). Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4).

Dermed er også målet satt. Skapningen har sitt liv fra Gud, og derfor har den også sitt mål i ham alene. Til Gud - bare i det finner den sin fred og salighet.

Augustin har sagt det så vakkert: Du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg. Det er grunntonen gjennom hele det første kapitlet. "Av ham, ved ham og til ham er alle ting." I det ligger det skrevet et uutslettelig preg: Bøy deg for Herren, din Gud. Det vet vantroens ånder godt.

Derfor begynner vantroen også kampen her ved begynnelsen. Den vil gjøre stoffet, materien, til Gud ved å påstå at det er evig. Vantroen gjør opprør og vil ikke anerkjenne sin avhengighet av Gud.

Derfor vil den ikke tåle noen skaper, og har forsøkt på alle mulige måter å komme utenom ham ved å lage seg andre tanker om hvorledes alt er blitt til.

Fritenkerne har prøvd å innbille seg selv og andre at alt er utviklet fra en eneste liten livseelle. Men de skylder å svare på hvor den er kommet fra. De har fablet om urslim som livet har utviklet seg fra.

Men det har stadig vært umulig for vantroen å forklare hvor livet er kommet fra. For livet går alltid bare ut fra liv. Det peker altså hen på den levende skaper, og ham vil den fritenkende vantro ikke bøye seg for. Det er nettopp ham de vil gjøre overflødig.

En fritenker som spottet skapelsen, ble en gang spurt av en ung pike om ikke han som var så lærd, ville si hvor egget kom fra. Han svarte: Naturligvis fra hønen.

- Men hvilke av disse to var til først? - Hønen selvfølgelig.

- Det måtte altså være en høne som ikke kom fra et egg. - Jeg ber om unnskyldning, egget var det første.

- Der er altså et egg som ikke kom fra en høne, sa hun. - Å, hvis det - om forlatelse - det er, du ser..

- Ja, jeg ser, min Herre, at du ikke vet om egget var til før hønen eller hønen før egget. - Så sier jeg hønen, sa mannen.

- Men si meg da, hvem har da laget den første høna? Fritenkeren ble svar skyldig.

- Du, sa piken, som ikke engang kan forklare tilværelsen av en høne og et egg uten Gud, mener likevel at en hel verden er blitt til uten Gud.

Ja, i sannhet. Dåren sier i sitt hjerte: det er ingen Gud (Sal 53:2). Men "når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand" (Sal 119:130). (Dansk: Guds Ords Aabenbaring spreder Lys og gjør...)

Første del
Denne dype og opphøyede skapelsesberetning ruller opp for oss storslåtte bilder. Bibelen forteller oss ikke om skapelsen i de naturvitenskapelige detaljer. De er ikke vesentlige her. Men det Bibelen skal rope ut med guddommelig røst er dette: Alt er fra Gud.

Av ham, ved ham og til ham er alle ting. Vi vet ikke på hvilken måte Gud har åpenbart dette. Det kan være åpenbart for de første mennesker og bevart i slekten til Moses skrev det ned som et sant vitnesbyrd ved Guds Ånd. (Dansk: Beseglet av Gud.)

Eller Gud kan ha vist Moses det i syner slik han viste ham tabernaklet etter det himmelske forbilde. Men vi har lov til å gjøre ordet om skapelsens fremadskridende trinn anskuelig ved å forsøke å framstille en rekke bilder av det ordet maler for oss. På den måten blir det liksom mer levende for øyet vårt. Det er seks mektige malerier som liksom glir forbi vårt blikk.

Det første bilde: Alt er mørke. Vi hører bare liksom en dump larm av et mektig hav. Larmen kommer fra havet som jorda ennå er innhyllet i som i et laken.

Vinden som beveger det er Guds Ånds pust. Den svever over det hemmelighetsfulle dyp og gir skapelsen liv. Da vil det komme fram en verden av vidundere, en menneskehet som er en liten avglans av Guds herlighet.

Likevel, dette mørke er ikke gravens mørke. Det er den fruktbare natt som livets dag skal bryte fram av. At jorden var øde og tom, vil si at de forskjellige delene av den ennå var i en oppløst, uordnet tilstand.

Dette stemmer godt med det vitenskapen er kommet til etter hvert. Ordets lys og den sanne vitenskaps lys er lysstråler fra den samme Gud.

En annen sak er at vitenskapen ofte er blitt opprørsk mot Ordets lys, og den har på grunn av sine oppdagelser villet erklære skapelsesberetningen i Bibelen for umulig. Vitenskapen lærer oss at jorden opprinnelig var som en glødende masse med en så høy temperatur, at alt stoff var oppløst i damp. Ettersom den ble avkjølt og dermed fortettet, ble jordskorpa dannet. Vanndampen gikk over i flytende tilstand og ble et veldig stort hav. Dette havet omgav jordskorpa som ble dannet over den glødende massen i jordens indre.

Dette stemmer altså ganske med det første bilde Bibelen maler for oss.

Plutselig bryter en stemme stillheten: Bli lys! Ordet blir åpenbart her. Det ordet som alt er blitt til ved. Det er eiendommelig å se hvorledes vi allerede i de tre aller første vers av vår Bibel får åpenbart den treenige Gud, Skaperen, Ånden og Sønnen, det evige Ord. "For han talte og det skjedde. Han bød, og det stod der" (Sal 33:9). En lysstrøm bryter fram. Gjennom dette lyset kan vi gjennom tåken som dekket jorden, se det uendelige vannet.

Lysstrålene taper litt etter litt sin glans, blekner og slokner til slutt. Det var den første dag. Når aftenen nevnes før morgenen, betyr det at døgnet begynte med mørke, ettersom jorden først var skapt uten lys.

Vi må nok spørre hvordan Moses visste at lyset var før solen, uten ved Guds åpenbaring. Hvis han hadde laget dette selv, hadde han sikkert ikke talt om lys før solen.

Vi kommer til det andre bilde: Igjen stråler lyset fram. Det blir dag, og på nytt lyder ordet: "La det bli en hvelving midt i vannene, den skal skille vann fra vann". Fremdeles ser vi en endeløs vannflate. Men over den foregår det noe. De mindre, tette tåker hever seg mot de høyere himmellegemer og blir til skyer. For første gang framkommer den gjennomsiktige luften som skiller lufthavet fra vannflaten. Luften er det nødvendige livselement for alle levende vesener på jorden. Hvis den ikke var til, ville vi bare se mørke over oss. Solen ville da se ut for oss som den må se ut fra månen som ikke har luft omkring seg: som en glødende skive på en belgmørk bakgrunn. Gud kalte hvelvingen for himmel - den nederste himmel, om vi så kan si.

Det tredje bilde: Det er igjen blitt mørke. Men når lyser kommer fram den tredje dagen, lyder ordet: "La vannet under himmelen samles på ett sted, og la det tørre land komme til syne". Tenk hvilken forandring som har foregått på jorden. Havets bunn har hevet seg på Skaperens bud. Fastlandet er steget fram, og nyskapte grønne områder viser seg. Vi ser mose, sumpplanter, siv, bregner og alle slags trær bryter fram av jorda og speiler seg i vannet. Vi ser foran oss en mektig planteverden. Men det var ennå dødsstille i skogene. Det var ingen annen bevegelse enn den som skjedde ved vinden.

Det fjerde bilde: Igjen lyder Guds skaperord: "La det bli lys på himmelhvelvingen." Da viser det seg et nytt syn: stjernene funkler fram på himmelhvelvingen. Men snart blekner stjernene.

Et strålende punkt viser seg over alle vannene. Det er solen som feirer sin første oppgang. Og under påvirkning av solens glimrende stråler kommer det fram en ny planteverden. Den er smykket med tusener av farger som ikke var kjent før. Men snart ser vi at denne himmelens fakkel slukner i vest, og for første gang kommer det andre lys fram på horisonten.

Månen står stille opp på den blå himmelen og sprer sitt milde lys over jord og hav. Bare Skaperen selv og englene var vitner til det. Men vi får også se noe av denne første herlighet ved at Gud har åpenbart det. Det at lysene på himmelhvelvingen straks ble bestemt til tegn og bestemte tider, til dager og år, vitner om at det skulle komme andre skapninger av et annet slag.

På den fjerde dag skapte altså Gud lyshavet omkring solen og gjorde den til den sol som jorden og andre planeter skulle ha sitt lys fra. For jorden ble solen et livets lys, et bilde på den "Rettferdighetens sol" som "med legedom under sine vinger" (Mal 4:2) brøt fram i Jesus Kristus.

Det femte bilde: Etter at det igjen var blitt natt, lyder guddomsrøsten på nytt: "La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen."

Det er blitt dag igjen. Jorden ligger smykket med grønt og de forskjelligste farger. Men, hva hører vi? For første gang når en annen lyd oss enn Herrens røst og vindens og vannenes brus. Vi ser fugler fly i tette skarer over sjøen og skogen. I vannet ser vi mange forunderlige, store dyr. Dyrene i dag er bare dverger mot disse.

Der er mange levninger igjen av disse store, kjempemessige amfibier. Solen går ned over alt dette liv. Det er natt igjen. Men for sjette gang lyder stemmen: "Jorden skal la levende skapninger gå fram, hver etter slitt slag." Lyset stråler igjen fram, og hva ser vi ikke nå! Kveg og markens ville dyr beiter på slettene. Skarer av hjort og mange andre dyr streifer gjennom skogene.

Nå er alle ting rede til å ta imot den skapning som skal bli skapningens krone. Gud bestemte den til å bli herre over hele denne vakre jorden. Så lyder det store ord: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse."

Andre del: Og Gud sa!
Dette ordet gjentas ti ganger i skapelsesberetningen og er nøkkelen til alt. Livet kan ikke utgå fra død.

Men liv kommer fra liv, fra den levende Guds levendegjørende ord (ord som skaper liv). Blir vi bare stående ved skaperverket og glemmer Mesteren, kan vår glede over det skapte bare bli overfladisk. Da har utakknemligheten allerede ført oss på vei til et finere eller grovere avguderi.

Men når vi gjennom verket ser hen til Mesteren, må vi juble med salmedikteren: "Opp alle ting som Gud har gjort, hans herlighet å prise; det minste han har skapt er stort, og kan hans makt bevise." Da må et Guds barn bryte ut i takk til ham som skapte alt dette for å glede sine barn.

Den lysstrålen som når øyet mitt, kommer fra ham som sa: Bli Lys! Og den tegner et fullkomment nøyaktig bilde på en liten flate, et landskap av flere mils omkrets. Den luft som jeg ånder inn, kommer fra ham som har befalt den å gjøre meg levende.

Den jorda jeg går på, arbeider, bygger og planter på, den har Han festet under mine føtter. De blomster og frukter jeg plukker størstedelen av året, har han sådd for meg i jordens vakre hage.

De gleder meg ved sin vellukt og gode smak, og saften helbreder meg. Solen måler mine år, dager og timer. Månen deler året i måneder og månedene i uker. Og begge disse har Han satt på himmelhvelvingen liksom visere på en klokke. De mange slags dyr som fyller jorden, vannet og luften med liv, har han omgitt meg med. Opprinnelig var de bare til gagn og glede. Og jeg selv er til som skapningens krone, som ikke bare har et legeme, men også sjel og ånd.

Alt bærer vitnesbyrd om den evige og vise Gud. Hvor må ikke hjertet stemme i med profeten som sier: Gi Herren, deres Gud ære! Eller med salmisten: "Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger" (Sal 103:1-2).

Kjære venn, du som leser eller hører dette, er du med i den skaren som vil gi Gud ære og lovprise hans hellige navn? Ligner du ham som, da han var renset av Jesus for sin spedalskhet, vendte tilbake for å gi Gud ære og takke med høy røst? Eller ligner du den flokken som også var blitt renset for spedalskhet, men ikke vendte om for å gi ham takk og pris, som hadde gjort det?

Bare når du lærer å si Gud og Faderen takk for alle ting i Jesu navn, passer du inn blant dem som kastet sine kroner ned for Tronen og sa: "Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt" (Åp 4:11).

Og du, Guds barn, som i troen på dette: Gud sa! vet at vi lever og rører oss i ham, skulle takke ham. Og han ønsker vår takk ved at vi også åndelig med hjerte, sjel og sinn i hele vårt daglige liv, med tanke, ord og gjerning er i ham, og gir hans navn ære ved Jesus Kristus.

Når vi sammenligner Bibelens skapelsesberetning med den vitenskapelige forskings syn så langt som den er kommet nå, ser vi at den sanne vitenskap litt etter litt har måttet bøye seg for Bibelen.

Med eller mot sin vilje må den også gi bevis for at de innvendinger som er blitt reist, hang sammen med uvitenhet hos vitenskapen og ikke ved mangler i Bibelen. Bibelen har f. eks. talt om tre store trinn når det organiske liv oppstod: først planteliv, så to slags dyreliv (v. 11, 20, 24).

Vitenskapen atskiller den dag i dag tre store trinn i det organiske livs historie: Steinkullperioden som stammer fra det kjempemessige plantelivet, de store amfibiers periode og endelig pattedyrenes periode. Bibelen har framstilt mennesket som den siste skapning. Vitenskapen erklærer at mennesket er den siste i rekken av alle nyskapninger på jorden.

Det finnes ganske visst ennå mange uoverensstemmelser. Bibelen taler om seks dager, mens vitenskapen taler om meget store tidsperioder. Nå vet vi at Herrens dag noen ganger betyr noe annet enn våre dager. Det står jo at "For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag" (2Pet 3:8). Men vi vil ikke med det ha sagt at de seks dager er å forstå som 6000 år eller ennå mer. Vitenskapen har i tidens løp på så mange måter måtte si ja til det som den tidligere benektet og mente var umulig. Derfor bør den ha lært å tale stille.

Mange av de tilsynelatende uoverensstemmelser som ble framhevet av vitenskapen, har sikkert sin grunn i syndefallet. Med det og den følgende forbannelse kom store forandringer både på jordens overflate og i det indre.

Og disse forhold tar ikke den vantro vitenskapsmann hensyn til. Vi vet at en gang, når alt ligger klart framme og vi ikke kjenner noe stykkevis mer, vil Guds ord stråle i sin herlighet. Da vil den sanne vitenskap gi Bibelen rett i alt.

Tredje del:1Mos 1:1-4
Lys og mørke
Når vi leser de fire første vers av skapelsesberetningen om mørket, som lyset brøt fram i, og at Gud skilte mørket fra lyset, ser vi et bilde på den åndelige skapelse. Paulus sier i Ef 2:10:

"Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus." I begynnelsen av vårt liv gjorde Gud en skapergjerning med oss i dåpen.

I det falne menneskehjertet ser det ut som det så ut på jorden. Den var øde og tom, og mørket var over avgrunnen. Det passer godt på det falne, naturlige menneskehjerte med fordervelsens mørke avgrunn i seg.

Det stemmer med salmen: "Hjertet er så mørkt og øde, er så kaldt og død i seg." Når et menneske blir frelst, svever Guds Ånd over vannene med livets krefter, med syndenes forlatelse. Men er også det neste skjedd med deg? Kan du si med apostelen Paulus: "For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram" (2Kor 4:6)?

Har Guds Ånd ved Ordet fått lov å si i ditt hjerte: Bli lys! Har du lys over din synd og over nåden i Kristus? Du har kanskje lys, men er det så det gode lys? Der er et lys som en ikke kan si dette om: Gud så at lyset var godt. Det er det selvlagde lys, som bare består av kunnskap om kristendommens lære.

Det gode lys, lyset fra Gud, medfører alltid at det blir skille mellom det og mørket. Der Guds lys er tent i hjertet, blir det skilsmisse der inne mellom det gamle kjødets menneske og det nye Åndens menneske. Er det bare et selvlaget kunnskapslys du har, da viser det seg at dette lyset godt kan forlikes med mørket.

En død kunnskapstro skiller ingen fra verdens øde og tomme og mørke vei. Men om Guds lys gjelder det: "Hva samfunn har lys med mørke?" (2Kor 6:14). Der dette lyset er tent, blir det kamp i hjertet.

Mørket er dømt. Og blir det skilsmisse i hjertet mellom lys og mørke, blir det også skilsmisse i livet. Det blir skille mellom lysets barn og mørkets barn. Har lyset du roser deg av, hatt denne virkning i det indre og ytre liv?

Da kaller Gud lyset godt, et livets lys. Det står i Guds ord: "Ve dem som gjør mørke til lys og lys til mørke" (Jes 5:20). Pass på dette, du Guds barn. Mørket i din sjel kan ikke dømme deg for Gud så lenge du dømmer det som mørke. For det står skrevet: "Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt" (1Kor 11:31).

Men ve deg dersom du begynner å utslette skilsmissen mellom lys og mørke. Det skjer hvis du begynner å kalle en liten løgn for en nødvendighet, litt gjerrighet for klokskap, og unnskylde noen syndige tanker.

Da får kjødet lov å passere udømt. Mørkets fyrste vil selv komme i skikkelse av en lysets engel. Derved framstår hans mørke som lys. Men ve deg også om du kaller lys for mørke; om Guds lyse, klare vilje for deg synes å være mørke, når den kanskje ikke stemmer med din egen lyst.

Så snart skilsmissen mellom lys og mørke ikke holdes oppe, blir det usikkerhet i hjertet. Denne halvhet gjør også et menneske uklart i det ytre. Skilsmissen mellom Guds folk og verden taper seg ved at man begynner å skikke seg lik med verden.

Men det er godt for deg om skilsmissen mellom lys og mørke blir sterkere i din sjel. Jo mer du lar Guds nådes og sannhets lys trenge inn i deg, jo mørkere vil du synes all synd er. Jo mer du lar deg gjennomtrenge av Kristi sinn og Ånd, jo dypere og sannere vil skilsmissen mellom deg og verdens ånd bli.

De Guds barn som har vært de vakreste og kjæreste kristne, var også de som var mest forskjellig fra verden. Og nettopp slik ble de til velsignelse ikke bare for andre Guds barn, men også for verden.

Står du klart med Herrens Ånd og sinn, blir det lettere for mange vantro mennesker å bli klar over at de selv står i mørke. Da våkner lettere lengselen etter et slikt ærlig hjerte, etter å komme over i Guds lys.

Må Herren hjelpe oss alle som fikk nåde til å finne plassen blant lysets barn, slik at lyset fortsetter å være det gode lys. Det har skilsmisse mellom seg og mørket. En gang skal vi stråle evig hos Gud der det ikke er noe mørke. I hans hjem er alt mørke for evig stengt ute.

Gå til 1Mos 1:26-31
Etter at Gud hadde skapte dyrene, er det som om det skjer en rådslagning. "La oss gjøre mennesker," står det. Dette uttrykket peker mot treenhetsdybden i Gud. Faderen og Sønnen i Guds Ånd liksom rådslår om det neste steg: skapelsen av mennesket. Denne rådslagning har vært underfull dyp.

For Gud kjenner alle ting på forhånd. Han visste hva som skulle komme. Derfor heter det også: "Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt."

I denne rådslagning er alt tatt med i betraktning, også offeret på Golgata. Men denne rådslagning er også menneskelig talt en garanti for Guds rikes seierrike evighetsframtid. Denne rådslagning står i sannhet i samklang med det ordet Herren har talt hos profeten Jeremias: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp" (Jer 29:11).

Og her kommer noe nytt, at Gud skapte mennesket i sitt bilde, etter sin liknelse. Om Guds evige sønn heter det at han hadde Guds vesens uttrykte bilde. Slik har Gud satt sitt stempel i vår sjel. Og det kan aldri mer helt utslettes.

Vi kan spørre hva det vil si å være skapt i Guds bilde. I det ligger Guds store tanke at menneskeslektens liv skulle være et bilde på det liv som leves i Gud selv. Mennesket skulle ligne den allvitende Gud.

Det betyr ikke at mennesket skulle vite alt det Gud vet. Men det betyr at de fra fødselen av og av natur skulle ha evne til å kjenne alt som mennesker behøver å vite, både om de jordiske og de åndelige ting. De skulle likne den allmektige Gud.

De skulle ikke kunne gjøre alt det Gud gjør. Men fra fødselen av og etter sin natur skulle de kunne gjøre alt mennesker skulle, både i det jordiske og det åndelige. Tenk hvilken lykkelig tilværelse å være menneske på de vilkår!

De skulle likne den hellige Gud. Det betyr ikke at menneskene selv skulle bestemme hva som er hellig. Men i menneskets samvittighet skulle det være et slikt bilde av det Gud kaller hellig, at menneskene fra fødselen av og etter sin natur, skulle ha den rette følelse i seg av det som er hellig for Gud og det som er syndig.

Og de skulle være et bilde av Guds kjærlighet. Hver gang et lite barn ble født på jorden, ville en ny kjærlighet bli født på jord. Og det ville bringe mer kjærlighet inn i menneskelivet. Tenk igjen på hvilket lykkelig liv å være menneske under slike vilkår!

De hadde en fullkommen fornuft og usvekkede evner og krefter. De hadde et rent og usmittet hjerte, hvitere enn sne og fylt av inderlig kjærlighet.

Men til gudsbildet hører og en fri vilje med det ansvar som ligger i det. Og mennesket er skapt i den evige Guds bilde. Det betyr ikke at mennesket har eksistert fra evighet av, men at mennesket aldri mer kan opphøre og være til.

Det betyr evig salighet for den som vil tilhøre Herren. Og for den som ikke vil tilhøre ham, betyr det evig fortapelse, hvor ilden ikke slukkes og ormen ikke dør. Fortapelsen er først og fremst den uutslettelige visshet i samvittigheten om hvorledes det kunne og skulle ha vært.

Gud gjorde mennesket i sitt bilde for at mennesket igjen skulle uttrykke det i hele sin ferd og slik bli en liten avglans av Guds herlighet. Det er vemodig å se på denne første herlighet og så vite hvordan det er nå. Gud skapte dem til mann og kvinne, til en mann og en kvinne. Med det har han sagt at alt flerkoneri er forbudt og strir mot Guds vilje.

Til dette Guds bilde som er innpreget i mennesket, knyttet Gud sin velsignelse. Guds velsignelse er tredobbel. For det første er den det samme som for dyreverden: Vær fruktbare og bli mangfoldige og fyll jorden.

I Apg 17:26 sier apostelen om Herren at "han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike." I dette ligger også at mennesket skulle være en liten avspeiling av Guds faderlighet, slik Paulus vitner at Gud er den rette far for alt som kalles barn (Ef 3:15).(Dansk: efter hvem ethvert faderforhold...har sit navn.)

All lykke og glede i familielivet henger sammen med dette. Men her lå også muligheten for en gjenløsning for hele slekten. Vi vet at englene er blitt til uten forplantning ved Guds skapervilje.

Der kunne det ikke være tale om forløsning for slekten. Men det kan skje for mennesket, fordi de er av ett blod.

Det andre punkt i velsignelsen er dette: Legg jorden under dere og vær herre over den. Gud satte mennesket til herre midt i all den skapte herlighet.

De skulle ikke bare regjere over fisker og fugler og alle dyr, men over selve naturen og alle krefter som er i den. Alle de mange oppdagelser som menneskene har gjort der naturkreftene kommer i deres tjeneste, er bare en utvikling av denne tanke: legg jorden under dere.

For det tredje velsigner Gud mennesket med korn og frukt til næring for deres legemlige liv. Derfor kalles med rette markens grøde og andre frukter som mennesket får lov å høste, for Guds velsignelse.

Vi ser av dette siste at det opprinnelig bare var planteverden som var bestemt til føde. Først etter syndfloden ble det gitt mennesket tillatelse til å ete dyrekjøtt

Men Guds bilde og Guds velsignelse er nøye knyttet sammen. I samme grad som gudsbildet forvanskes og ødelegges, blir Guds velsignelse mindre.

Familielivet er, som følge av synden, blitt besmittet med uren lyst, herredømmet over dyrene ved grusomhet og velsignelsen av arbeidet ved fråtseri og drukkenskap. Kjødets lyst, øynenes lyst og hovmodets skryt av det en er og har, er syndens tredobbelte vesen.

Den har liksom slått sine hovedrøtter i Guds tredobbelte velsignelse. Synden er i seg selv tomhet. Den kan bare eksistere ved å forvanske og ødelegge Guds gaver som en skadelig snylteplante på et godt tre.

"Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt." Slik slutter første kapittel i skapelsens bok. Mennesket strålte i Guds bildes glans. Guds velsignelse lyste over mennesket, og i hele naturens liv var alt godt, harmonisk og vakkert. Slik kom skapningen fra Guds skaperhånd til Mesterens ære. Men Guds barn føler med smerte at alt er blitt forandret fra denne lykkelige morgen.

Vi har likevel et levende håp om at alt dette skal en gang bli som det var. Og da skal det bli enda mer grunnfestet og uten mulighet for fall.

Dette spørsmål har noen ganger vært oppe: Hvorledes ville det ha gått om syndefallet og døden ikke var kommet. Det vet vi selvfølgelig ikke. Men Skriften taler om at de Guds barn som lever ved Jesu gjenkomst skal spares for døden. I stedet skal de forvandles i et øyeblikk fra dødelighet til udødelighet.

Derfor kan vi vel slutte at det skapte menneskelegeme ville blitt mer og mer forklaret ved fruktene av livets tre.

Til slutt hadde det nådd sin himmelske skikkelse uten smerte og blitt lik englene. Nå kan alt dette bare nås gjennom dødens redsler og smerte for de fleste. Men Gud være lovet at han har gjort det slik ved Jesus Kristus for alle sine, at det som såes i forgjengelighet, skal oppstå i uforgjengelighet, herlighet og kraft (1Kor 15:42-43).

Gå til 1Mos 2:1
1Mos 2:1
Dette kapittel begynner med et tilbakeblikk på skaperverket. Det står at himmelen og jorden ble fullført med hele sin hær.

Jordens "hær" vil si alle de skapte ting her nede, men hva betyr himmelens hær? Noen ganger betyr det englene, f. eks. i 1Kong 22:19: "Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham." Og i Sal 148:2 heter det: "Lov ham, alle hans engler! Lov ham , hele hans hær!" Men uttrykket himmelens hær brukes også om stjernene, som i 5Mos 4:19: "Når du løfter dine øyne opp til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, må du ikke la deg forføre, så du begynner å tilbe dem og dyrke dem." I Job 38:4, 7 sier Herren til Job: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? ...mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?"

Dette merkelige ordet sier oss at det var stjerner til allerede da jorden ble skapt. Det var selvfølgelig ikke solen og de planetene som tilhører vårt solsystem. De ble først skapt den fjerde dag. Det må være tenkt på fiksstjerner, som jo er selvstendige soler som vår sol. Det står jo også: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

Man har tenkt på at dette skulle være en antydning om stjernene langt borte som bolig for englene. Men dette er bare mennesketanker.

Men det er en bibelsk tanke at englene helt fra jorden ble til, har deltatt i dette Guds verk. (Forfatteren henviser til Godet: Bibelske studier, s. 5f. (Overs. anm.))

Vi vet at englene er skapt før jorden og menneskene. Englene kalles "Guds barn", aldri englenes barn.

Det betyr, som vi alt har sett, at de er blitt til ved direkte skapelse og ikke ved fødsel. Dette sier Herren bestemt i Luk 20:34-36: "Denne verdens barn tar til ekte og blir gitt til ekte.

Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte. For de kan ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn." Av dette Herrens ord vet vi at englehærene har et slags åndelig legeme, ettersom de oppstandnes legemer skal være likt deres.

Vi vet også om de englene som ble i sin opprinnelige tilstand, at de er Guds lydige tjenere. For Guds vilje skjer alltid i himmelen. Herren har også sagt at "de små barns engler" i himmelen alltid ser Gud Faders ansikt (Matt 18:10). Dette vitner om at de hellige engler er i stadig fortrolig samfunn med Gud.

Vi vet at englene er frie skapninger som også en gang ble fristet. Skriften forteller ikke hvordan denne fristelsen var, men sier hva resultatet ble.

Det tales om engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig. Dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag" (Jud 6).

Men dette avviker på et hovedpunkt fra vårt fall: Hos oss er hele slekten falt fra Gud nettopp fordi vi er av Adams slekt. For menneskeslekta er som et eneste tre med mange greiner. Blir stammen hogget ned, blir alle greinene skilt fra rota.

Men det er annerledes der det ikke er slekt eller forplantning. Englene kan sammenlignes med en skog som består av mange trær som er uavhengige av hverandre. For englene kan derfor fristelsen få forskjellig, ja motsatte resultater. Og slik er det også gått ifølge Skriften.

Derfor taler Skriften om hellige og utvalgte engler, i motsetning til dem som ikke ble i sannheten. Englene var også bestemt til å leve i Guds vilje som menneskene. Men de falne engler har satt sin vilje over Guds vilje. Deres liv er slik blitt et falskt liv og svinger mellom forblindelse og bedrag.

De mangler fast grunn og lever i løgn. Som trøst i denne sørgelige tilstand har de bare kampen mot sannheten og å forføre andre frie vesener. De strever med å føre andre med seg i dette, uten å kunne gjennomføre sin plan.

De hellige engler derimot, de himmelske hærskarer som omtales her, er Guds glade medarbeidere. De er "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse" (Heb 1:14).

De får sin lønn i å være det de er bestemt til å være, som englenavnet sier: Himmelens sendebud, Guds fullmektige. De opptrer samtidig som tilskuere og deltakere i Guds gjerning med menneskene.

De har hilset jorden og menneskenes skapelse velkommen ([Job 38:7).

Siden åpenbarte de seg som herskere og tjenere for profetene som forberedte Frelserens komme. Så snart Jesus kom til jorden, omringet de ham som en skare av hengivne sendebud.

De var de første som forkynte hans fødsel. Etter at kirken var grunnlagt, hviler deres øyne på dette guddommelige storverk. Det står i 1Pet 1:12 at englene trakter etter å skue inn i det.

De ser at her er et større verk enn naturen. Det er en skapning større og herligere enn den som skjedde på de seks dagene.

"Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen" (Ef 3:10), sier Paulus. Englene ser med beundring og tilbedelse hvordan Gud leder syndere til Sønnen og frelser de fortapte. Det er fest hos dem hver gang de ser at en av de tapte er funnet, en av de døde er blitt levende. De er med når Herren kaller sine frelste hjem til sin herlighet. Det står jo at englene bar Lasarus bort til Abrahams skjød (Luk 16:22).

Ettersom alt er skapt ved ordet, er Guds Sønn som Guds evige Ord, også mellommann for englene. Men han er ikke deres forsoner, for de hellige engler behøver ikke det. Og de falne engler kan ikke frelses.

Englene er en høyere skapning enn mennesket, og likevel er mennesket den skapning som kommer Gud nærmest, ved at Ordet ble kjød.

Men den Gud som har besluttet å samle alt under ett hode i Kristus, "både det som er i himmelen og det som er på jorden" (Ef 1:10), vil også i evighet forene de frelste og de hellige engler under ett overhode.

Hvilken sang vil det ikke bli når de utvalgte engler og de herliggjorte mennesker skal prise Guds verk sammen. Da vil også de frelste høre med til himmelens hær.

Englene vil delta med den røst som aldri har kjent en falsk tone, og de frelste med den sang som bare de kan synge som syndere som fant nåde og tilgivelse i Lammets blod. Det var denne sang Johannes hørte og forteller om i Åpenbaringen.

Den sangen smelter sammen i dette ene: Lovet være Gud og Lammet som sitter på tronen. Halleluja. Men hvor stort er det ikke for et Guds barn å vite at han går blant engler, også her på jord.

En himmelens hær slår leir omkring oss, som det står i Sal 34:8: "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem."

Gå til 1Mos 2:2-3.
1Mos 2:2-3
I det andre og tredje vers av andre kapittel står det at Gud hvilte på den syvende dag. Og det betyr at skapelsen var slutt. Guds hvile vil ikke si at han trakk seg tilbake fra den skapte verden, som den døde tro noen ganger har uttrykt det.

Det er ikke som når urmakeren har satt uret i gang, slik at han ikke trenger å bry seg mer med det. Nei, Jesus har jo selv sagt: "Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider" (Joh 5:17).

Men arbeidet er det stille verk å oppholde det skapte. Det er verd å legge merke til at det ikke står noe om at det ble aften på den syvende dag. Det viser liksom at den aften er ikke kommet ennå.

Det er som at hviledagen fortsetter i oppholdelsen og utviklingen av de skapte ting. Han "bærer alle ting ved sin krafts ord" (Heb 1:3). Denne hviledags aften vil først komme når verden forgår.

Da blir de nye himler og den nye jord til, og deretter begynner den evige sabbatshvile.

Men dette at Gud hvilte fra all sin gjerning som han hadde gjort, inneholder også at Gud liksom vederkveget og frydet seg i sin gjerning.

Det står om hviledagen i 2Mos 31:17: "Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den syvende dagen hvilte han og holdt seg i ro." (Dansk: og vederkvegede seg.) Som Mesteren kan se på et herlig fullført arbeid med glede, slik hvilte Gud og gledet seg.

Eller slik som en far kan se på barnet sitt med glede.

Den syvende dag svarer altså til vår lørdag. Det er verd å legge merke til at mennesket altså ble skapt på en fredag. Menneskets gjenløsning fant jo også sted på en fredag, på den store langfredag.

I ordet at Gud hvilte på den syvende dag, ligger sabbatens dype velsignelse også som nådegave for mennesker. "Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld" ([Mark 2:27).

Sabbaten er nettopp bestemt som en hviledag for mennesket både for legeme og sjel. Derfor står det: Gud velsignet den syvende dag og helliget den. Legemet skal hvile fra sin daglige gjerning.

Arbeidet på hviledagen må bare være for å oppholde og bevare det som er gjort på de seks andre dagene. Det er jo en nådefull Guds gave at han har gitt menneskene lov å være fri den ene dag av ukens syv.

Og det straffer seg når mennesker i trass og selvrådighet vraker denne gaven. I den franske revolusjonen, 1789/92:prøvde mennesker det frekkeste opprør mot Herren. Da forsøkte man å forandre denne Guds ordning. Man innrettet de såkalte "Dekader", et tidsrom på 10 dager i stedet for sju. Men det kunne ikke gå. De måtte vende tilbake til Guds bestemmelse, selv om de nødig ville.

Det står urokkelig fast at det er et stort bedrag når det vantro menneske mener å vinne noe ved å forandre hviledagen til en arbeidsdag, mot Guds vilje.

Det er alltid et tap på alle måter når man forkaster en av Guds nådegaver.

En skipsreder i England hadde en del fiskefartøyer ute i Nordsjøen. Skipperne på disse fartøyene lå alle stille om søndagen, unntatt en. Han slet også denne dag for mammons skyld. Da årsregnskapet skulle gjøres opp, viste det seg at denne skipper hadde hatt mindre inntekt på årsbasis enn de andre, som hvilte på helligdagen.

Når Gud har velsignet denne dag som hviledag, betyr det at alt arbeid for vinnings skyld på søndag er under Guds forbannelse. Det kan være at du fisker eller høster inn grøde eller hva slit det nå kan være.

Det er et tap ikke bare legemlig og timelig sett, men langt mer på åndelig vis. Det første tap om du ringeakter Herrens dag, består i at du setter deg opp mot Gud og ringeakter hans godhets rikdom. Dermed får Djevelen tak i deg og makt over deg, mens du fjerner din beste venn fra deg. Det er et fryktelig tap.

Men du mister også dette å høre Guds ord. For Gud velsignet den syvende dag og helliget den. Han har helliget den ved å gjøre den til Ordets dag.

Da skjer særlig Guds Ånds gjerning til legedom og frigjørelse for syndere. Du blir narret når du ikke hører Guds ord. For Troen kommer når man hører. Hvilken brodd i hjertet vil ikke alle de tapte søndager bli i dødens stund for det vantro menneske. Da, om ikke før, skal det erkjennes at det bare var et tap å vanhellige Herrens dag.

Men man kan også vanhellige Herrens dag selv om man ikke arbeider. Det skjer når man gjør dagen bare til en forlystelsesdag og ikke en Guds Ords dag. Da blir det en syndens dag.

Det er neppe noen dag i uken menneskets synd roper slik opp til den hellige Gud som på Herrens dag. Djevelen arbeider nettopp for å gjøre den til sin dag. Og det har lykkes med vantroens barn.

Men du, Guds barn, husk at hviledagen er gitt deg til hvile for legeme og sjel. La ditt jordiske arbeid hvile så mye som mulig. Du bør heller innvie dagen til Guds ord og menighetens samling for deg og huset ditt. Da vil du erfare Guds velsignelse.

Hviledagen er også forbilde på den store, evige sabbatshvile. I Heb 4:3ff ser vi nettopp hvorledes Guds hvile, den guddommelige sabbat, ikke er avsluttet. En gang skal Gud løfte sitt folk inn til den evige sabbatshvile for Guds og Lammets trone. Da skal de nyte den himmelske hvile etter jordlivets strid og møye.

"La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen," og ikke forherde våre hjerter, men ta imot Guds nåde av hele hjertet.

La oss minnes løftet i Jes 58:13-14: Om "du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk - da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv. For Herrens munn har talt."

Når fariseerne gjorde sabbaten til en smertens dag ved alle sine selvlagde bestemmelser, vet vi at det ikke var Guds vilje. Jesus hjalp dem som var i trengsel, også på sabbaten.

Han helbredet den syke ved Betesda dam og han som hadde vattersott (Joh 5; Luk 14). Hvis du er drevet av Guds Ånd, vil den veilede deg til hele sannheten og vise deg hva du kan gjøre på søndagen.

Det avgjørende hensyn for Guds folk vil alltid være dette: vil det tjene til å forherlige Jesu navn, er Guds ære målet.

Ennå et spørsmål melder seg: er det lørdag eller søndag som er den rette hviledag? Den opprinnelige sabbat var, som vi ser her, den sjuende dag.

Den jødiske sabbat er også lørdag. Her ser vi at sabbaten er eldre enn loven på Sinai, og jødenes sabbat er slik en innskjerpelse av innstiftelsen i skapelsen.

Når søndag er blitt hviledag for kristne, er det en Åndens ledelse.

Herrens dag, oppstandelsens dag, ble Guds folks samlingsdag i den nye pakt. Dermed ble den hviledag og helligdag. Vi finner denne overgang fra lørdag (gravsabbaten) til søndag (oppstandelsessabbaten) i hele den første menighet.

Det er den apostoliske menighet vi følger. Mange av dem hadde sett Herren, og de hadde Åndens fylde som aldri senere. Vi har ikke noe ord i Skriften som påbyr at vi skal holde søndagen. Men Bibelen er heller ikke bestemt til å være en juridisk lovbok.

"Når Talsmannen kommer, Sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten" (Joh 16). Slik talte Jesus til disiplene. Å helligholde søndagen er en arv vi har mottatt fra apostlene, slik Gud Ånd veiledet dem. Og vi ser litt av den dype sammenheng i dette.

For på grunn av syndefallet kunne hviledagen ikke mer bli Paradisets glade og jublende hviledag. De kunne ikke lenger se tilbake på de seks dagene og vite at alt var overmåte godt.

Den sanne, dype og glade hviledag for sjelen brøt først ut med påskesolen, med seiersbudskapet: Han er oppstått! Da hvilte de urolige hjerter ut etter sorgen på langfredag og gravsabbaten. Da var den glade, jublende hviledag der igjen, og de så tilbake på det store gjenløsningsverket.

Ja, ser vi ikke Guds Ånds herlighetslys også når denne hviledag går over fra lørdag til søndag. Men selv om vi ikke kan se, vil vi likevel tro på den Ånds veiledning som var med Herrens apostler og menigheten.

Den ligger som en by på fjellet og lyser over alle senere tider.

Gå til 1Mos 2:4-17
1Mos 2:4-17
I dette kapitlet begynner menneskenes egentlige historie. Mens vi før bare har sett alt i store hovedtrekk, begynner nå en nøyere utvikling av den enkelte ting.

Vi ser av v. 5 at planteriket ikke var fullt ferdig. Det er alltid Guds vise måte med hele skapningen å gi plass for utvikling i en viss selvstendighet.

Slik var det også med urtene og buskene. De manglet ennå visse betingelser for å kunne utfolde seg. De manglet regn, som ennå ikke var falt på jorden.

Og med alt såkornet er det jo slik at det ikke vokser vilt. Det behøver dyrking som igjen forutsetter at mennesket er skapt. Så vannet Gud jorden med en damp som kom opp fra jorden. Og han skapte mennesket som planteverdenens herre til å dyrke jorden.

Vi må legge merke til det navn Gud har i det følgende. Han kalles nemlig ikke bare Gud, men Gud Herren. Navnet Gud er på grunnspråket Elohim, som betyr den Allmektige. Det betegner Gud som skaperen, hele verdens Gud.

Navnet Herren er på Hebraisk Jahveh (Navnet skrives på hebraisk JHVH, og ingen vet hvordan det skal uttales.) som betyr den evige, uforanderlige. Det betegner ham som den trofaste som mennesket kan bygge på som Frelsens Gud.

Gud gav seg til kjenne for Moses under navnet Jahveh da han ville utfri Israel fra Egypt (2Mos 3:14). Her kalles Gud med begge navn for at vi skal forstå at verdens skaper og den Gud som har sluttet pakt med mennesket, er den samme både i den gamle og den nye pakt.

Jahveh, som egentlig betyr "jeg er" (den uforandrelige) oversettes alltid med Herren i vår Bibel. Det kommer av at jødene fryktet for å uttale det hellige navn med syndig munn. Derfor leste de Adonaj som betyr Herren, der navnet Jahveh stod.

I v. 7 fortelles nøyere om hvorledes Gud skapte mennesket. "Som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus" (Jer 18:6).

Vi minnes dette ordet når vi ser hvorledes mennesket ble skapt av jordens støv. Navnet på det første mennesket, Adam, betyr også "den jordiske". På den måten er mennesket knyttet til naturen og beslektet med den.

Men Guds ord sier oss klart at mennesket er noe mer enn jord. Den vantro materialisme vil gjøre mennesket til en jordklump der tankene bare skulle være som gnister i et elektrisk batteri. Men Guds ord sier at ånden er fra Gud.

Vi er etter skapelsen i slekt med Gud. Det er bekreftet i Apg 17:28: "For vi er også hans slekt."

Det vesen som er blitt til ved forbindelse av Guds livsånde og jordens støv, er kalt "en levende sjel". Slik står det her, og Paulus gjentar det i 1Kor 15:45: "Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel."

Derfor betegnes også noen ganger mennesket i Skriften som ånd, sjel og legeme. Vi har ordet i 1Tess 5:23: "Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!"

Legeme, sjel og ånd og likevel bare en eneste person - det er mennesket. Det er sagt så slående: Ved legemet står jeg i forhold til naturen under meg; med sjelen med mine mennesker omkring meg; med ånden med Gud over meg.

Derfor sier også Paulus i Rom 1:9: "For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium." Ånden skal herske over sjelens liv, og sjelen over legemet.

Når mennesket fødes til verden, viser disse tre slags liv seg etter hvert. Først det rent legemlige liv - spedbarnet eter, drikker og sover. Etter noen uker stråler det første smil på den nyfødtes ansikt. Moren forstår at sjelen er vakt, litt etter litt. Og endelig, når alt går som det skal, våkner den dypeste trang, trangen til hvile ikke bare ved morens bryst, men ved Guds hjerte.

Det er lengselen som søker høyere opp enn til far og mor, helt opp til Guds hjerte. Det er åndens liv som ofte åpenbarer seg så underlig stort i barnet.

Det skjedde f. eks. med et lite barn kort før det døde. Da rakte det begge hender ut, en til hver side og sa: En hånd i Jesu hånd og en i mors.

Dessverre har sjelelivet hos mange mennesker reist seg mot åndens liv og er blitt trell under legemet, under jordnaturen.

Den Gud som skapte mennesket, sørget også for det på den kjærligste måte.

I Edens land (Eden betyr fryd) plantet Herren Gud en hage, full av trær med herlig frukt. Det er denne hagen vi kaller Paradis etter den gamle greske bibeloversettelse her. Av den beskrivelse som er gitt om elvene som strømmet fram fra Eden, kan vi anta at Paradis har ligget i det nåværende Armenia. To av elvene kjenner vi med sikkerhet. Det er Hiddekel, som er det samme som Tigris. Den andre er Frat, som ellers kalles Eufrat. Pison og Gihon er ukjente.

Vi vet ihvertfall ikke med sikkerhet hvilke elver det er. Landet Havila mener man er det senere Kolkis, og landet Kus er muligens det senere Kossea ved Tigris. Syndfloden har jo sikkert på mange måter forandret naturen, slik at Paradis ikke lenger kan finnes. Det var rike områder omkring Paradis med gull og edelstener.

Den edelsten som kalles Onyks, hadde farge som kjøtt og var meget kostbar. Bdellium var en slags velluktende gummi av et palmetre.

Elva i Paradis, som delte seg i fire, er liksom et bilde på den åndelige elv. På pinsedag brøt den fram på jorda, og velter senere ut i de fire hovedelvene som nevnes i Apg 2:41: Apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene. Slik som de fire elvene her skulle bære Paradisets velsignelse videre ut, skal de de fire åndelige elver bære frelsen videre ut i menneskelivet.

I Paradis stod to tre av spesiell betydning: Livets tre, med frukter som kunne gjøre mennesket udødelig, og kunnskapens tre som satte mennesket på prøve som et fritt vesen. Det var skapt i Guds bilde og måtte nødvendigvis settes på prøve.

Mennesket stod der hellig og rent og herlig. Slik hadde Gud skapt det. Nå skulle det selv bestemme om det også ville være det Gud hadde bestemt det til. Hvert eneste menneske stod foran dette valget.

Også vi må velge om vi vil leve det hellige liv som vi er døpt til eller gå våre egne veier. Når treet kalles kunnskapens tre om godt og ondt, ville det i alle tilfelle være det selv om mennesket ikke hadde falt.

Adam ville da ha fått en høyere kunnskap om det gode og det onde, i likhet med at Gud kjenner godt og ondt. Men han lærte å kjenne det på en annen og sørgelig måte. Livets tre og kunnskapens tre stod for mennesket som livet og døden, velsignelsen og forbannelsen.

Det fikk valget, avpasset etter det barnestadiet mennesket stod på.

Gud prøvde mennesket ved sitt ord, og som alt Guds ord var det klart og bestemt. På den ene side fikk de frihet til å ete av alle tre i hagen. Det var en så herlig og full tillatelse at det ikke skulle være behov for å ete av kunnskapens tre.

På den andre side fikk de avgjort og urokkelig beskjed om hva dommen ville bli hvis de foraktet Guds ord.

Og slik taler ennå Guds ord for oss: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt."

Det står at Gud satte mennesket i Edens hage til å dyrke den og vokte den. Ordet vokte peker på at det allerede fantes noe ondt. At de skulle dyrke den, viser oss at virksomhet og arbeid hører med til menneskets opprinnelige bestemmelse.

Man har - og kanskje ikke med urette - dradd den slutning at det også vil være arbeid for Guds folk på den nye jord. Vi kjenner ikke de enkelte livsvilkår som Gud har bestemt for de frelste på den nye jord.

Men vi kan tenke oss at arbeid uten tretthet, møye og uro, og i salig harmoni med den natur de arbeider på, godt kan være et ledd i den fullkomne salighetstilstand på den gjenfødte jord.

Og arbeidet gir oss jo ennå glede på tross av forbannelsen som synden har brakt inn over jorden.

Gå til 1Mos 2:18-25.
1Mos 2:18-25
Alt det Gud hadde skapt, var overmåte godt. Men den sjette dags gjerning var ikke ferdig med at Adam var skapt. Det var ikke godt for mennesket å være alene.

Gud ville også hjelpe mennesket med dette savn og gi ham en medhjelp som kunne være hos ham. Men Guds forunderlige visdom med å behandle mennesker, viser seg klart allerede her. Han behandler Adam som et fritt vesen, skapt i Guds bilde.

Det gjør han ved først å vekke savnet og lengselen etter en medhjelp hos Adam selv.

Gud ledet så de ville dyr og himmelens fugler fram til Adam. Slik ble han ført inn i en dypere erkjennelse av den verden han skulle herske over og lede.

Adam hadde i seg en visdom på grunn av Gudsbildet. Slik kunne han erkjenne og gjennomskue alt i verden og gi dem sitt rette navn.

Det var begynnelsen til all senere naturforsking. Men på samme tid ble savnet vakt i Adam. Han så at dyrene alltid hadde en make, og han følte sin ensomhet. Det står: "Han fant ingen med-hjelp som var hans like." (Dansk:som kunne være hos ham.)

Det viser at tanken var våknet. I Adams sjel var det en søken etter en medhjelp. Det var liksom Adam samtykte i de bånd Gud ville knytte mellom ham og kvinnen som Gud ville skape.

Dyret finner umiddelbart sin make. Mennesket måtte få den av Gud, og slik er det ennå. Det står i Ord 18:22: "Den som har funnet en hustru, har funnet lykke, og har fått en god gave fra Herren."

Der er mennesker som gjør seg selv til dyr og vil ta seg en make som de selv ønsket. Den frie kjærlighets apostler likner dyrene i dette.

Måtte det være klart at vi også må gå til Herren når ekteskapet skal inngås. Du skal ikke ta deg en ektemake selv, men få av Herrens hånd den Han har sett ut. Da får mennesket en nådegave fra Herren også på det punktet.

Vi ser av denne fortelling om det første ekteskapet, at det har sin grunn i Guds vise nådes råd. Han søker tilknytning i menneskets frihet. Og vi ser av den måte som kvinnen ble skapt på hvordan ekteskapets dype vesen er, slik det skulle være mellom mann og kvinne etter Guds vilje. Hunnen blant dyra ble skapt direkte slik hannene ble, ved et ord.

Men Gud bruker en annen, særegen framgangsmåte når han skal skape kvinnen. Han dannet henne av mannens ribbein. Derved antyder han ekteskapets uoppløselige forening.

At Gud tok et av ribbeina som er nær hjertet, peker på det hjerteforhold mann og kvinne skulle stå i til hverandre.

Det heter i Ef 5: Mennene skylder å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten,."

Gud ledet den første brud fram til sin brudgom, slik det står i Sal 127: han gir sin venn mens han sover. Da Adam våknet av sin dype søvn, stod denne gaven fra Gud foran ham. Nå var savnet tilfredsstilt. Denne gang var det bein av hans bein og kjøtt av hans kjøtt.

Så gav han også henne et navn. Men for å forstå dette navnet, må vi vite hvordan det er på hebraisk. Mann heter "Isj" på hebraisk, og Adam kalte kvinnen "Isja" (som i Norsk Bibel er gjengitt med manninne).

Gud tilføyer: "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød." I dette ligger at ekteskapets bånd er fastere enn slektskapsbåndet. Mannen står sin hustru nærmere enn sine foreldre og søsken. Det blir stadfestet at det Gud har sammenføyet, skal ikke mennesker skille (Matt 19:6).

Det er målet som ordet her sier er Guds vilje: ektefellene skal smelte sammen til ett. Men det nås, i dypeste forstand, bare i Herren.

Kapitlet slutter med at Adam og hans hustru var nakne, men de skammet seg ikke. Så lenge Ånden fra Gud hadde mennesket helt i sin makt slik at legemet var et Åndens tempel (1Kor 6:19), var det ikke noe urent.

Ordet sier at "alt er rent for de rene (Tit 1:15). I seg selv er alt i det ekteskapelige forhold rent. Men da legemets drifter tok makten over Ånden ved syndefallet, ble alt besmittet. At de ikke skammet seg, er vitnesbyrd om at de ennå levde i gudsbildets fullkomne renhet og hellighet.

Gå til 1Mos 3:1-8
1Mos 3:1-8
I de foregående kapitler har vi sett den vakre begynnelse i Paradis. Nå forestod valget. Og det gikk som ordet sier: "Mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke kan hjelpe" (Jer 2:11).

Det var tre muligheter: Mennesket kunne bli fast i Herrens vilje, det kunne selv ha funnet på synden, og det kunne la seg lokke til å synde. Hvis det samme hadde skjedd her som i engleverden, kunne de ikke blitt frelst.

Nå var det mulig. Mennesket lot seg bedra og fant ikke selv på synden.

Et nytt vesen kommer inn i dette kapitlet. Det kalles slangen, men det viser seg å være et åndelig vesen. Hvor kom det fra? Vi har allerede omtalt fallet i engleverden.

Fienden kom derfra. I Åpenbaringen kalles han utrykkelig "den gamle slangen, som også kalles Djevelen og Satan" (Åp 12:9). Men de første mennesker visste ikke det, da.

De kjente slangen som et klokt dyr. Det har kanskje vært et vakkert og tiltalende dyr, da. Fienden ville sikkert heller kommet i en annen skikkelse, f. eks. som en lysets engel. Men da ville fristelsen ha vært for stor for mennesket, som ennå var på barnestadiet.

Det at fienden måtte komme i dyreskikkelse, gjorde fristelsen mindre tillokkende. For mennesket visste at dyret stod under dem.

Vi vet fra Det nye testamente (Matt 8:31) at Djevelen også kan besette dyr slik han her kom i en slanges skikkelse. At slangen taler, er et demonisk under. Ved at djevelen for inn i slangen, ble slangens naturlige klokskap til svik.

Her står vi da foran den første fristelse. Mens all prøvelse fra Guds side bare vil oss godt, kommer fristelsen fra mørkets side og går ut på det onde.

Den måte som fristelsen går for seg på, er et bilde på alle senere fristelser fra Djevelen. Menneskets styrke til å overvinne Djevelen ligger i troen på Herrens ord. "Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro" (1Joh 5:4). Derfor begynner Fristeren alltid med å angripe troen. Har Gud virkelig sagt?

Dette djevelske "har" foran Guds ord, er den gloende pil som forsøker å vekke tvil på Guds Ord. Fremdeles kommer slangen slik.

Mon Gud virkelig er sannhet? Mon det er rett det som står i Bibelen? Å, hvor ofte har ikke disse helvetes piler funnet inngang i menneskehjerter. Det går liksom en anklage mot Gud i disse ordene fra slangen til Eva.

Det er som om mennesket hadde rett til å ete av alle trær. Sannheten er at Gud alene hadde den retten. Av bare kjærlighet har han gitt menneskene lov til å ha alle trær, unntatt ett. Men Djevelen prøver alltid å framstille Guds framgangsmåte mot oss som noe hardt og urimelig.

Kvinnen svarte slangen. Det skulle hun ikke ha gjort. Når slangerøsten lyder til oss, er vi ikke forpliktet til å lytte til den.

Det at Guds ord ble satt i tvil, burde øyeblikkelig gjort kvinnen våken for at hun stod overfor en makt som hun ikke skulle ha med å gjøre.

Vi bør aldri innlate oss med Satan. Vi har bare ett forhold til ham etter Guds ord, og det er å ta avstand fra ham. Men Eva svarte ham.

Og selv om svaret ikke inneholdt noe direkte urett, er det likevel som om slangens tvil har gjort sin gjerning. Hun tilføyer at Gud skulle ha sagt: "og ikke røre den". I det ligger at forbudet likesom er begynt å bli en byrde.

Og da merket Djevelen at han kunne gå videre i fristelsen. Det gjelder altså om straks å svare Fristeren så bestemt at han forstår at det ikke nytter å fortsette. Får han ikke den bestemte avvisning, fortsetter han og går videre og forsterker sitt angrep.

Den neste pil som slangen skyter mot kvinnen, er en frekk løgn. "Dere kommer slett ikke til å dø!" sier han. Det er den djevelske løgn som Satan den dag i dag forsøker å dysse de menneskesjelene som han er i ferd med å fange, i søvn med. Dere skal ikke gå fortapt. Det er noe snakk som de hardhjertede hellige og dømmesyke mennesker finner på. Det gjør ingen ting med litt synd. Vi kommer nok likevel til himmelen til slutt. Og noe helvete eksisterer ikke.

Ja, slike frekke løgner er kjent for oss den dag i dag alle steder. Satans frekke løgn dekker han så med en ondskapsfull beskyldning mot Gud. Den er beregnet på å vekke mistro til ham. Samtidig arbeider han på å få hovmodet fram i mennesket. "Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt." Dette er en beskyldning mot Gud: han frykter konkurrenter, derfor la han ned forbudet. Det å bli lik Gud, ble nå den forbudte frukt, i dypeste forstand, som Satan stilte fram for dem.

Skriften antyder at dette var grunnen til Satans eget fall. Han ville være som Gud. Og det ligger nær å anta at han brukte det samme overfor mennesket.

Satans dybder er nettopp hovmodet, lysten til å være stor, selv være den største og ikke ha noen over seg. I 1Tim 3:6 advarer Paulus mot å bli oppblåst og falle under djevelens dom.

Man har sagt at løgnens far, til en kilo løgn, alltid bruker noen gram sannhet for at løgnen skal få inngang. I dette løgnens ord er også noe sannhet. Sannhet ble det da deres øyne ble opplatt. Men det ble i en grufull betydning.

Det står i Guds ord: "De som dyrker tomme avguder, de forlater sin miskunnhet" (Jon 2:9). (Dansk: De, som tage vare paa Løgnens Gøglebilleder, have forladt ham, som er dem Miskundhed.) Og kvinnen gjorde det. Hun trodde mer på Satan enn på Guds ord.

Dermed skjedde forandringen. Det var en fryktelig omvendelse fra lys til mørke, fra liv til død, fra sannhet til løgn. Det skjedde da troen ble vendt fra Gud og mot løgneren. Og her møter vi roten og kilden til alle enkeltsynder, nemlig vantroen.

Når vantroen får makt, har også fienden fått det. Mennesket er blitt vergeløst.

Derfor kan bare frelsen skje ved omvendelse til tro. Da vantroen fikk rotfeste i Evas hjerte, brøt det fram en rekke vanhellige tanker, ønsker og lyster.

Hennes åndelige øyne ble blendet. Treet strålte for henne som aldri før. Det var godt å ete av, og det var en lyst for øynene. Det var til å få forstand av og til å bli som Gud.

Her møter vi syndens tre hovedgrener som vokser på vantroens stamme: Kjødets lyst, øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har (1Joh 2:16). Deretter kom gjerning som en ytre åpenbaring av det indre fall.

Hun tok av frukten og åt.

Og Adam fulgte med. Han skulle ikke være bedre enn hun. Der har vi hele slangegiften, som er velkjent i det falne menneskehjertet.

Dette er djevelens sinn, som straks søker å dra andre med seg i fordervelsen. Det er underlig å se hvor fort og villig Adam fulgte med i fallet.

Han har sannsynligvis vært til stede og har selv falt i sitt hjerte. Vi hører ikke et ord om at han advarte kvinnen. Da ble deres øyne opplatt.

Ja, i sannhet. Der brast blendverket, og herligheten var forbi. Døden rørte seg i dem både i sjel og legeme, som Gud hadde sagt.

De fikk se. Ja, men hva fikk de se? Jo, at de hadde forlatt Gud, mistet freden og var i den ondes makt. De fikk se at de var nakne, og nå følte de skam.

Den sanselige lyst som nå hadde revet seg løs og tatt makt over sjelen, den rev seg løs med det samme, på alle punkt. Det er med synden som med en dråpe gift som kommer i et glass vann. Den holder seg ikke på ett sted, men forgifter alt vannet på en gang.

Det er sant, det som står om dem, at de heftet fikenblad om seg. Det er et godt bilde på hvorledes synderen vil hjelpe seg selv og skjule sin elendighet ved egen kraft.

Hvor mange fikenblad har ikke menneskene forsøkt å skjule sin skam ved senere. Alle de mange falske unnskyldninger, alle de mange selvrettferdige ord og tanker og gjerninger som menneskene i tidens løp har forsøkt å skjule sin urenhet ved. Alt dette er Adam og Evas fikenblader.

Det rette hadde vært å bekjenne den og gå til Gud, med bønn om hans hjelp. Og da den velkjente røst lød om kvelden, ble de redde.

Gud åpenbarte seg den gang, som også senere, i legemlig skikkelse. Før hadde de vel, som lykkelige barn, gått Gud i møte og vært glad for å se sin far. Nå skjulte de seg blant trærne i hagen for Gud Herrens ansikt.

Den samme samvittighetsrøst som før hadde forvisset dem om Guds velbehag, tuktet dem nå. Alt dette som meldte seg som syndens lønn for dem - det var det Gud hadde sagt: døden. All død betegner en skilsmisse. Den legemlige død er en skilsmisse mellom sjel og legeme. Den åndelige død er en skilsmisse mellom menneskeånden og Gud.

Derfor begynte døden i menneskehjertet samtidig med vantroen. Døden bestod nettopp i den skilsmissen som var kommet mellom Gud og mennesket. Derfor var de redde for ham og flyktet for ham, og de hadde ingen lyst til å være i hans nærhet mer.

Det er den åndelige død som blir den andre eller evige død. Og det er en evig skilsmisse fra Gud, hvis ikke hjertet finner tilbake til ham og går over fra døden til livet (1Joh 3:14).

Også den legemlige død begynte i samme øyeblikk som vantroen. Med vantroens synd trengte også forgjengelighetens vesen inn i legemet.

Døden arbeider i vårt legeme. Den tærer på livskraften, og det viser seg som tretthet og sykdom, som er en av de piner den falne jord har så mange av. Guds ords sannhet fikk rett: Syndens lønn er døden" (Rom 6:23).

Gå til 1Mos 3:9-13

1Mos 3:9-13
Hvor er du? Slik lød den kallende røst. Adam, hvor er du? Kallet kom til Adam, fordi han, som mann, var den mest ansvarlige. Dette kallet har lydt mange ganger senere i synderhjerter som ville skjule seg for Gud.

Hvor er du, venn, som leser og hører dette? Mange har søkt å skjule seg blant andre mennesker som mellom trær i en skog.

Vi er jo alle syndere, og mange er verre enn jeg; det går vel ikke meg verre enn andre.

Det er flittig brukte skjulesteder for mange Adams barn. Jeg hører jo den og den prest, sier andre. Mange prester er brukt som trær som syndere skjuler seg bak for å unngå møtet med den levende Gud.

Og hvor mange har ikke skjult seg bak de såkalte vitenskapelige resultater. De skjuler seg bak såkalte lærde menns gudløse, selvlagde og selvkloke meninger. Men det går bare til en tid. "Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?" (Sal 139:7). "Sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt - så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg" (Sal 139:11-12).

Hvor er du? Det er myndighet i den røsten, en myndighet du ikke kan unndra deg.

En gang skal du fram for Herren. Kom nå, mens det er tid! Det er sagt av en Guds mann: "Vil du fly fra Guds vrede, så fly inn i Guds armer."

Skjul deg ikke for Gud, men skjul deg hos Gud.

Hvor er du? I dette kallet ligger også den dype kjærlighet. Det skulle vise at Adam og Eva hadde forlatt den. Han hadde ikke overlatt dem til den Ondes makt som et redningsløst bytte.

Det skulle kalle dem til det eneste skjulested der en synder virkelig kan være skjult. Det er i "den Høyestes skjul" (Sal 91:1), under Jesu vinger.

Men hva gjør du når kallet lyder? Adam gjorde et dårlig forsøk på å skjule sine overtredelser. Jeg var naken, derfor gjemte jeg meg.

Vi ser igjen hvorledes synden drar ny synd med seg som i et uhyggelig løgnens kjede. Gud visste alt fra begynnelsen. Men han spør igjen for å få Adam til å bekjenne. Det må lyde en bekjennelse før frelsen kan komme. Og endelig kom bekjennelsen. Men ikke ærlig og ren. Den ble fulgt av en unnskyldning. Han forsøker å legge skylden på kvinnen.

Men vi merker at Satan taler gjennom dette, også på den måte Adam taler. Han sier: "Kvinnen som du gav meg." Her forsøker han på fordekt måte å legge skylden på Gud selv. Det er virkelig Djevelens sinn: han vil selv har rett, selv om skylden må legges på Herren.

Det er så vanskelig å få sagt dette: Skylden er min. Det er lettere å si: Den er din! Vi møter dette sinn igjen og igjen i den falne menneskeverden: En legger skylden for sitt fall på Gud selv, på hans ledelse og de forhold vi lever under.

En sier det ikke med rene ord. Men det kommer tilsløret, men tydelig nok som hos Adam her. Eller en legger skylden på andre mennesker.

Gud vender seg til kvinnen. Og hun skylder på slangen. Men bekjennelsen er kommet, hvor dårlig den så var. Jeg åt, jeg åt. Dermed hadde begge tilstått sin skyld.

Gå til 1Mos 3:14-15
1Mos 3:14-15
I disse versene hører vi om Guds dom over slangen. Vi bør legge merke til at Gud ikke spør Satan om noe. For her var det ingen mulighet for redning.

Dommen rammer den usynlige forfører. Men det redskapet han brukte, skal heretter bli et vitne om hans onde gjerning. For slangen fornedres under alle andre skapninger. Hvilken skikkelse slangen har hatt før, vet vi ikke. Men etter sin nåværende skikkelse, er den i sannhet blitt et merkelig bilde på Djevelen selv.

Med sin todelte tunge, sitt snikende komme, sin skjulte tilværelse, sin fryktelige smidighet og sitt livsfarlige bitt, er den i sannhet et slående bilde på løgnens far, han som en gang strålte som en stjerne på himmelen i den hellige englehær.

Men det er stort og herlig å se at samtidig med dommen over den skyldige, lyder Guds nådes løfte over det falne menneske.

I v. 15 har vi det første løfte om en frelser. Her avspeiles Guds dype nåde når løftet lyser fram i syndefallets mørke. "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl."

I denne dom over slangen, ligger løftet til det falne mennesket.

Fristeren trodde at han hadde seiret. Men han får vite at det blir åpnet kamp mot ham - ved den menneskeslekt som han har forført.

I denne slekt skal det framstå en som vil knuse hans hode og gi ham et evig nederlag.

Den store kampen med de frafalne engler skal foregå på jorden. Slangens ætt (sæd) er både synden i menneskehjertet og de syndige mennesker. Det er de som lever i synden som sitt element.

Kvinnens ætt - dette navnet peker mot ham som i tidens fylde skulle fødes av en kvinne. Han kom som kvinnens sæd og ikke av manns vilje.

På Golgata knuste denne Guds Sønn slangens hode. Den gamle slange gjorde hva han kunne. Han stakk ham i hælen da Kristus bar straffen for all synd som ved slangens list var kommet inn på jorden.

Men alle de som har fått Kristus til hode og er blitt hans, de skal også få Satan knust under sine føtter (Rom 16:20). Om du hører Jesus til, vil du sikkert merke slangens stikk i sjelen. Du vil få del i samfunnet med Kristi lidelser.

Slangen er en fiende av menneskene på grunn av giften. Slik er det også fiendskap mellom slangens ætt og de som hører Kvinnens ætt til.

Alle som søker frelse i seierherren på Golgata, vil få merke sannheten i Herrens ord: "Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere" (Joh 15:19).

Slangens ætt, både i oss og utenom oss, vil stikke oss, vi som har søkt ly ved korsets fot. Du kan ikke bevare verdens vennskap hvis du vil være Guds venn.

Verdens vennskap er i virkeligheten bare slangevennskap. Det er bare hat, som det står i en liten sang som ble skrevet av en prest som ble omvendt: "Med så mange fristelser den drog meg, lovet meget, og jeg fulgte glad, visste ikke at den dog bedro meg, visste ei, dens kjærlighet var hat". Men vi er lykkelige som tilhører hans ætt, han som har seiersmakten og drar fram "med seier og for å seire" (Åp 6:2). (Det er ikke enighet om at dette taler om Jesu seier. (Overs. anm.))

Venn, er du med i hans følge? Er ditt hjerte helt med Herren? Lyder det også for deg, det som står i Sal 60:14: "Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender"?

Hører det med til ditt livs daglige gjerning i bønn og tro ved Guds kraft å knuse slangesæden i ditt eget hjerte, hvordan den enn kommer? Merker du at du er blitt en fremmed og en utlending blant verdens barn? Og kjenner du smerten når slangen ennå i dag stikker deg i hælen?

Men den som har del i samfunnet med Kristi lidelser, har også del i hans oppstandelses kraft (Fil 3). Og han skal ikke bli til skamme.

Men ve deg om du ikke har lagt din sak over på Guds Sønn. Da blir du dratt inn i slangens følge, inn i det spor som fører til evig nederlag og evig skam. Ve deg om slangens hode får lov å reise seg i din sjel, uten at du i Herrens navn setter foten på slangehodet og knuser det. Nei, "ta korset opp og kronen vinn med troens sterke våpen", da lyser løftet for deg, også dette første, store og salige løfte.

Det var nåden som åpenbarte seg i dette løfte om mulighet til seier, tross nederlaget. Før syndefallet var det ikke tale om nåde.

Nåde forutsetter nemlig misgjerning og skyld. Den forutsetter at man fortjener straff. I dette første løfte lyser det første stråleskjær fra Betlehemssolen.

Gå til 1Mos 3:16-19
1Mos 3:16-19
Det er fint å se (v. 16) hvorledes nådens ord går forut for dommen. Men like så visst som vi ser at nåden blir forkynt for syndere, lyder også dommens ord over synden. Herrens trøst og Herrens tukt følges.

Først lyder ordet til kvinnen. Hun mister ikke sin plass som medhjelp for mannen og mor for barn. Men til stillingen som medhjelp blir det nå knyttet en underordningsplikt overfor mannen.

Hennes attrå skal være til ham. Hun skal ikke kunne annet enn føle seg dratt til ham, og hun skal alltid merke den store forandring i den opprinnelige stilling. "Han skal råde over deg."

Å, hvor har ikke dette ordet fått sin tunge oppfyllelse i de lidelser mange hustruer har måttet bære under mannens vilkårlige behandling.

Det kan vi se her i den såkalte kristenhet. Og enda verre er det ute i hedningeverden med all den dype nedverdigelse av kvinnen som finnes der. At mannen skal være den ledende, har etter alt å dømme vært den opprinnelige bestemmelse. Men hans herredømme over kvinnen er en av syndens følger, som motvekt mot kvinnens lyst til å ville råde. Det skjedde da hun drog mannen med seg i fallet, som også Paulus peker på (1Tim 2:13-14).

Til stillingen som barnemor blir nå knyttet trengsel og smerte. Det skal alltid ydmyke og være en påminnelse til kvinnen.

Det skal også være til oppdragelse for kvinnen, om hun hører Herren til. Dette peker Paulus på i 1Tim 2:15 hvor det heter:

"Men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet." Opprinnelig har altså barnefødselen ikke vært ment som en smertefull prosess som den nå er. I denne smerte ligger liksom en motvekt mot det sinn hos kvinnen, som ville nyte i fristelsens stund.

Lysten til å råde ble straffet med plikten til å underordne seg. Lysten til å nyte ble straffet med smerte og sorg.

Deretter lød domsordet til mannen. Han mister heller ikke sitt herredømme over jorden. Men det skal skje med møye. Forbannelsen som kommer til å hvile over jorden, består i at den ikke lenger bærer sin grøde så villig.

Det skal mye arbeid til "i ditt ansikts sved". Ukrutt, tom og tistel trives lettere enn den gode sæd, og ødelegger høsten. Menneskene må anstrenge seg på alvor for å unngå dette, som det står skrevet: "Jeg kom gående forbi en lat manns mark, et uforstandig menneskes vingård. Se, den var helt overgrodd med tistler." (Ord 24:30f).

Mennesket har ikke det fullkomne herredømme over naturen. Både planteverden og dyreverden gjør nå motstand, i motsetning til at den før var villig.

Arbeidet i seg selv er en velsignelse. Men å arbeide med smerte og møye som ofte viser seg i menneskelivet, det er en følge av synden.

Og slik som mannen føler med kvinnen i hennes smerte, får også hun sin del av mannens smerte i slit og strev. Vi ser av disse tuktens ord mot kvinnen og mannen, at han knuser dem ikke helt, slik han gjorde med slangen.

Men overfor mennesket skinner faderhjertet gjennom refselsen. Det gikk som ordet sier: "Har vel Herren slått Israel så hårdt som han slo den som slo ham? Eller ble han drept slik som hans fiender ble drept? Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra deg" (Jes 27:7-8).

I Guds dom over menneskets synd er en lignende klang som i Mose bønn: "Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn!" (Sal 90:3).

Slik skal legemet kjempe for sin tilværelse til det synker tilbake til den jorda det er tatt av. Med synden i seg kan ikke legemet forandres uten videre til å bli lik engleskikkelsen.

Nå må det dø og til slutt bukke under for dødens angrep, før det kan oppreises til et uforgjengelig liv. Vi vet at Herren gråt ved Lasarus' grav (Joh 11:35). Hvorfor gråt han? Han ville jo straks vekke opp Lasarus. Han gråt over dødens makt blant menneskene med alle dets fryktelige redsler.

Når du ser de øyne som var så kjære for deg, briste i døden, da må du huske at det er syndens lønn. Vi skulle ikke elske og tjene den synd som brakte dødens kalde skikkelse inn blant oss.

Og den legemlige død er bare et bilde på den åndelige. Legene skriver dødsårsak på dødsattestene, som: åndedrettet stanset, dødsstivhet, liklukt m.m. Og vi finner tilsvarende tegn også på den åndelige død: et stanset åndedrett svarer til at bønnen, som er sjelens eneste sanne åndedrett, er stanset. Dødsstivhet og dødskulde svarer til den stivhet og kulde som det vantro hjerte står med overfor sin Guds og Frelsers kjærlighet. Liklukt svarer til alle de urene tanker, ord og gjerninger som går ut fra det åndelig døde menneske. Det er lyst- og hovmodstanker, lettferdig skjemt, ed og forbannelse og å misbruke Guds navn. Ja, den åndelige død er tusen ganger frykteligere enn den legemlige. Men der en i tide går over fra åndelig død til åndelig liv i Kristus, der vil også den legemlige død miste sin brodd, som apostelen sier: "Død, hvor er din brodd?" (1Kor 15:55), og: "Døden er oppslukt til seier" (v. 54).

Da kan også den legemlige død i Guds hånd bli et middel til oppdragelse for Guds barn. Den kan tvinges til å tjene til det gode, på tross av at døden er vår fiende. For Guds folk er det den siste fiende.

Allerede i Jobs bok lyder det så triumferende overfor den legemlige død: "Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud" (Job 19:25 -26).

Gå til 1Mos 3:20-24.
1Mos 3:20-24
Hvorledes tok Adam og Eva mot Herrens dom og tukt? Ydmyket de seg og trodde på nådens løfte?

Det lille som Bibelen sier om dette, synes å tyde på det. Bare det at Adam kalte sin hustru Eva, som egentlig betyr "den som gir liv", viser det. Det betegner, liksom troen på Guds løfte, at dødens fyrste ikke skal beholde dem som sitt bytte.

Det er tro på ordet om den livssæd som skulle komme fra kvinnen og knuse slangens hode. Den faderlige miskunn som Gud viser dem, tyder også på det. Gud tok seg også av deres timelige behov.

Det står jo at Gud Herren gjorde klær av skinn til dem, og kledde dem. Vi ser av dette ordet at det altså er blitt drept et dyr for menneskenes skyld. Der fikk Adam og Eva se døden i sitt ytre alvor.

Men denne handlingen peker også på offertanken. Dyreblodet er forbilde på det store forsoningsoffer som kvinnens sæd skulle bringe.

Offerhandlingen ble senere nøye utformet i Mose lov. Men den har muligens sin første begynnelse i denne handlingen. Da har Gud selv vist dem det. Vi ser jo straks i neste kapittel at Abel bringer Gud et slikt dyreoffer.

Men det ligger også noe annet i at Gud gjorde kjoler av skinn til dem. Fikenbladene dugde ikke. Men Guds kledning kunne dekke dem.

Og dette peker på den rettferdighetsdrakt som Gud i Kristus Jesus, vil dekke synderen med. Denne drakten måtte også kjøpes med et offer.

Men det var ikke med blod av dyr, men med Guds Sønns blod, det lyteløse offerlams blod. "Kristi blod og rettferdighet, det er mitt smykke, min herlighet; derved kan jeg for Gud bestå, når jeg i himmelen skal inngå."

Lyder det slik i ditt hjerte, min venn? Hvis ikke må du vite at alle dine egne fikenbladers rettferdighet vil falle av en gang, hvor mye du enn prøver å skjule deg. Lytt til Herrens ord, din beste venns råd: "- så råder jeg deg at du kjøper av meg... hvite klær, for at du kan være ikledd dem, og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue" (Åp 3:18). "Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt," sa Herren Gud. Ja, Adam hadde nå fått et kjennskap til Guds kjærlighet fra en side som han ikke hadde kjent før. Det var et dypt, men vemodig kjennskap.

I minnet om fallet var bevisstheten om at Guds barmhjertige hånd ikke hadde sluppet dem.

Slik hadde han lært det gode å kjenne på en annen måte enn før. Men han hadde også lært å kjenne det onde av sørgelig erfaring.

Men følgen av det var at veien til livsens tre måtte stenges for ham.

Frukten av livsens tre kunne jo forlenge livet. Men en evig tilværelse på denne jord i synden, ville være en evig elendighet. Når de ble drevet bort fra livsens tre, var det ikke bare en straff, men det siktet også til frelse.

Veien til Guds barns fulle utfrielse fra forgjengelighetens trelldom, er nå gjennom den legemlige dødsprosess - for de som ikke opplever Herrens gjenkomst.

Selv verdens barn sukker noen ganger etter døden, og de mener at de da skal bli løst fra lidelsen. "Bare vi kunne slippe," slik lyder det jo ofte ved uomvendte menneskers dødsleie. De vet ikke, og de vil ikke vite, at døden for det vantro hjerte er inngangen til en verre pine enn den jorden har. Men et Guds barn kan forså vidt hilse døden velkommen.

For dem er døden bare en nødvendig tjener for å føre Guds barn til den evige, herlige frihet. Å være her nede på den syndige jord, vil ikke noe Guds barn ønske seg.

Derfor forstår vi at det falne menneske måtte vises bort fra livsens tre.

Paradis er der ennå, det samme er livsens tre (Åp 22:2), men de er løftet opp i en høyere krets. Her nede, på den falne jord, er herligheten forsvunnet.

Kjerubene som omtales er engler. De skildres i 2Mos 25:20 med vinger. Og de er utførlig skildret hos profeten Esekiel 1 og 10 som en slags tronengler. Det luende sverd betegner Guds hellighet, som ikke tåler noe syndig eller urent.

"Uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Heb 12:14). Synderen skal ikke bo hos Gud (Sal 5:5). "Intet urent skal komme inn i staden" (Åp 21:27). "For vår Gud er en fortærende ild" (Heb 12:29).

Denne tale, som er så lite likt i den falne verden, lyder allerede fra kjeruben med flammesverd.

Vi hører her om det stengte Paradis. Gud være takk at vi nå kan synge om "Paradis opplukket, døden overvunnet". Paradis ble stengt ved den første Adams ulydighet. Det ble åpnet ved den annen Adams lydighet.

Det som ble brutt ved valget i Paradis, ble sonet ved valget i Getsemane. Jesus bøyde seg under Guds hellighets luende sverd med all vår synd på seg. Derved har vi en åpen dør foran oss. Vi kan synge med fryd: "En port til himmelen åpen står". Men nå gjelder det også: "Så kjemp alvorlig, treng deg inn, mens nådens dør er åpen." Gå til 1M. 4:1-8

1Mos 4:1-8
Med dette kapitlet begynner skildringen av menneskets vei utenfor Paradis. Mennesket er på den falne jord, som er et fremmed land for alle med et hjerte som higer etter det sanne menneske etter Guds bilde.

Derfor stod det også i 1Mos 3:23: "Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage". Den falne jord er ikke det rette, opprinnelige hjem. Derfor kalles også Guds barn "fremmede og utlendinger" (1Pet).

Det står også om de som trodde løftet at "de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden" og derved gav "til kjenne at de søker et fedreland" (Heb 11:13-14).

Den frie viljes lydighetsprøve skjedde mens slekten ennå bestod av to mennesker. For slektens gjenløsning ved den nye Adam krevde at slekten var en enhet. Når synden var kommet inn i verden ved ett menneske (Rom 5:12), kunne den også forsones ved ett menneske.

Derfor begynner forplantingen etter prøven. At troen på Guds løfte levde i Eva, viser seg også i at hun sier da det første barnet er født: "Jeg har fått en mann ved Herren". "Kam" betyr eiendom, skatt.

Eva ante nok ikke hvor mange tårer denne skatten skulle volde henne. Nei, han var ikke kvinnens sæd som skulle frelse. Først mange tusen år etter kunne en kvinne omfavne sitt nyfødte barn i en stall i Betlehem og med sannhet si: Jeg har fått en mann som er Herren (D.).

Den andre sønnen fikk navnet Abel, som betyr forgjengelighet. Det går en klang av vemod og bitre erfaringer gjennom dette navnet.

I disse to sønnene har vi straks et forunderlig tydelig bilde på de to slags mennesker og to slags veier som åpenbares mellom menneskene.

Det er tro og vantro, Guds rike og verdens rike. Det er bilde på dem som tynges av synden og lengter etter å leve med Gud, og dem som føler seg hjemme i synden og er likegyldige for Gud i hjertet.

De kan nok en tid gi skinn av å ville dyrke Herren i det ytre. Begge kom til Herren med et offer, hver etter den næringsvei de hadde valgt seg. Her har vi straks de to hovednæringsveiene. Om Abel står det at han tok det beste han hadde (D.).

Som nevnt tidligere (1Mos 3:21) må offerhandlingen, som straks viser seg blant menneskene, være ordnet av Gud selv. Offeret betegner dels hengivelsen til Gud ved at man slipper noe av sitt eget og gir det til Gud.

Dels betegner det forsoningen som måtte skje ved blodige offer. Men offeret mister selvsagt hele sin betydning for ham som ser til hjertet (1Sam 16:7), når hjertelaget mangler. Derfor sier David i Sal 51:19, 21: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.

Da skal du ha behag i rettferdighets offer, i brennoffer og hel-offer. Da skal de ofre okser på ditt alter."

"Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kam. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død." (Heb 11:4). Det er et vakkert minnesmerke over Abel. Abels offer var et offer fra et hjerte som var ydmyket av synden, men trodde Gud. Kains offer var bare en ytre seremoni.

Venn, hvilket offer bringer du Gud? Er det et Abelsoffer, et hjerteoffer, eller er det et Kainsoffer? Der er mange Kainsoffer, også blant oss i den såkalte kristenhet. Man ofrer Gud litt kirkegang, altergang, noen gaver til de fattige eller andre veldedighetsgaver. Noen gir også til kristne formål, noen har fromme følelser, og kanskje de endog røres til tårer en gang imellom. Ja, dette kan man gjøre, men hjertet er ikke ydmyket og har ikke gitt seg til Gud i tro.

Hjertet er fremdeles i det gamle, verdens liv. Og mens Abel søkte ut det beste som offer, gir Kainsfolket som regel det ringeste.

De tar den minste pengeseddel eller mynt som de kan slippe med, for skams skyld.

"Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kam og hans offer så han ikke". Hvorledes Gud har vist sitt velbehag og mishag, vet vi ikke.

Det var kanskje ved en ild som i 3Mos 9:24: "Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt." Ilden som fortærte offeret, var et tegn på at Herren tok imot det.

"Da ble Kam forbitret, og stirret ned for seg." (Dansk: Og hans Ansigt falmede.) I stedet for å ydmyke seg under Herrens tukt gir Kam Djevelen rom.

Han er vred på Gud, og misunnelig og bitter mot Abel. Der har vi igjen Satans sinn. Der hvor det sinn rår i hjertet, stirrer en ned for seg. Der "falmer" ansiktet.

Herren forsøkte i sin barmhjertige kjærlighet å hjelpe Kam opp fra den truende avgrunn. Han befant seg nå på skrenten av den ved å holde igjen sannheten og nekte den nakne sannhet: skylden er din egen.

Du må heller bli misfornøyd med deg selv. Veien til mitt velbehag står åpen for deg, så vel som for din bror. Dersom du bare vil gjøre det som er rett i mine øyne, da er også du velbehagelig.

Men vil du ikke det, skal du vite at synden ligger for døren som en slange. Den lurer på deg som rovdyret, som gjør seg klar til å springe. "Den har lyst på deg", den vil ha deg helt som sitt bytte.

Nå gjelder det at "du skal herske over den". Gud taler med Kam slik som en far taler i kjærlighet og alvor med et trassig barn.

Han holder speilet fram for Kam for at han skal se sin egen tilstand.

Men Kain gjorde som en afrikansk prinsesse som syntes hun var stygg i speilet. Hun ville ikke se det og slo speilet i stykker. Kam slo Guds ord fra seg. Han ville ikke se at det var hans egen skyld at han hadde det ondt. Abel kjente også synden i sitt hjerte. Fristelsen kommer både til troende og vantro. Men dette er forskjellen: det troende hjerte "vil ikke synde".

Det står imot og ber til Gud om hjelp. Men det vantro hjerte lar seg beherske av synden. Gud var så nær med hele sin makt, til oppreisning for Kam.

Hadde Kam ydmyket seg under Guds veldige hånd, ville basilisk-egget blitt knust. Nå gjorde Kam den synd som ordet i Jes 59:5 advarer mot og som skiller fra Gud. De klekker ut "basilisk-egg".

Og så ble den fryktelig synd født: han slo sin bror i hjel. "Kam var av den onde og slo i hjel sin bror" (1Joh 3:12). Det er Kains ettermæle i Den hellige skrift. Og den er i sannhet forskjellig fra Abels.

Kains brodermord er det mørke forbilde på alle mord som den vantro slekt har gjort mot de troende, fordi de var troende og gledet seg ved Guds nåde.

(De vantro jøder og hedninger, og ikke minst pavens tjenere, har myrdet tusener og atter tusener hellige fordi de følte den dom som gikk ut fra lyset over mørket.)

Men også du, Guds barn, kjenner Kainsinnet i ditt gamle menneske. Det onde øye misunner sin bror eller søster i Herren den velsignelse som Gud gir dem, framfor deg.

Eller det bitre hjerte som gjør seg selv ondt og fordreier saken slik at du selv står fram som den forurettede og de andre har skylden - å, dette Satans vesen kjenner Guds barn også med smerte.

Er ditt øye ondt fordi jeg er god? Noen ganger rammer dette spørsmålet også Guds barn. "Hver den som hater sin bror, er en morder" (1Joh 3:15).

Venn, når du merker dette, da stå imot! Gi ikke Satan lillefingeren. Da tar han lett hele hånden. Men døm deg selv som den som har galt, og rop til Gud om hjelp.

Slik kan du herske over synden og få det sinn som sier: Takk, Herre, du er god mot alle, men mot meg især, så uverdig jeg er. "Det er godt for meg at jeg ble ydmyket" (Sal 119:71).

Gå til 1Mos 4:9-16

1Mos 4:9-16
Herren spør Kam om hvor bror hans er. Dette spørsmålet har til hensikt å vekke Kains samvittighet ennå en gang og få ham til å dømme seg selv.

Slik hadde han også spurt Adam etter hans fall. Herren er langmodig og gir straffen tid. Svaret fra Kam er først en løgn: jeg vet ikke. Deretter avviser han trassig Guds myndighet til å gå i rette med ham: Er jeg min brors vokter? Hva har andre med meg å gjøre?

I denne uttalelse slår Kains onde, kalde hjerte oss i møte i motsetning til han som gråt over Jerusalems barn. Pass på, kjære Guds barn, når dette Kains sinn som innsnevrer seg i ditt eget, vil fram hos deg!

Når det gjelder å ta seg av en bror eller søster; pass på. For da vil Djevelen sende inn i hjertet ditt dette grusomme Kains spørsmål: Skal jeg være min brors vokter?

Det gjelder kanskje et personlig offer, eller å gå med bud for Herren til en av de fortapte vantro, eller sende hjelp til de stakkars forvillede Adams barn i hedningeland.

Men Kam slapp ikke fra det. Det nytter ikke å stampe mot brodden. Selv om Abels lepper er forstummet, roper hans blod til himmelen. For Gud er alt åpenbart. Og synden finner den som har gjort den, igjen, som hunden finner sin herre.

Guds forbannelse ruller ut over Kain og rammer ham både timelig og åndelig. Han skal få ennå mer møye med å få frukt av å dyrke jorda, og han skal få et fredløst hjerte, som disse ordene sier: En flykting og en vandrer skal du være på jorden. (Dansk: Ustadig og flygtig skal du være.)

Det passer til alle tider! Kainsinnet, det vantro sinn, er fremdeles opptatt av det materielle, det jordiske.

Det er også så rastløst, fredløst og hvileløst fordi det ikke er kommet til ham, som alene kan gi sjelen hvile. Det er verdens-menneskets preg den dag i dag.

Nå slår Kam om fra trass til mismot. Det er alltid mellom disse to ting det kjødelige hjerte svinger fram og tilbake.

Han klager, men det er den falske anger som taler gjennom ham. Han har ingen sorg over sin synd eller over brorens død. Han har bare frykt for straffen, for selv å bli myrdet. Han flyr ikke til nåden og har ingen tiltro til at Gud forlater synd og ber heller ikke om det.

Hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Slik sier Kam. Man har spurt hvorfor han kunne spørre slik, da det ikke er kjent andre levende mennesker enn Adam og Eva.

Men etter en løs beregning kunne det den gang ha vært flere tusen mennesker på jorden. Vi leser nemlig i 1Mos 4:25. 5:3 at Adam var 130 år gammel da Set ble født.

Men Set ble født kort etter Abels død, som en erstatning for den fromme Abel. Adam hadde altså levd i fire menneskealdre da brodermordet fant sted. Etter 1Mos 5:4 hadde han mange sønner og døtre utenom dem som er nevnt ved navn. Kam var den førstefødte og var sikkert over 100 år da.

Den gang var levealderen langt høyere enn senere. Selvfølgelig måtte det første menneskepars barn gifte seg med hverandre. Det kan ikke være annerledes når slekten skulle være av ett blod. Eva var jo også av Adams kjøtt og blod. Men så snart det ble flere linjer, opphørte dette.

Den bevissthet som Gud hadde lagt ned i mennesket om at det var utilbørlig, våknet så snart forholdene gjorde det mulig å velge ektemake blant andre enn den nærmeste slekt. Men etter det vi har nevnt her, kunne det være en stor skare mennesker av Adams barn og barnebarn. Derfor fryktet Kains onde samvittighet for blodhevn.

Men Gud kunngjør at intet menneske skal slå ham i hjel. I dette ligger delvis at Gud ville gi Kam tid til omvendelse. Han ville ennå spare ham en tid, som et ufruktbart fikentre.

Men det ligger også dette i ordet: "Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren" (Rom 12:19). Gud tillater ikke noen at de tar hevn selv: Hevn dere ikke selv, men gi rom for vreden. Hevnen er hans sak alene.

Vi vet ikke hva slags "merke" Gud satte på Kam for at ingen skulle slå ham i hjel. Så drog Kam bort fra Eden, fra de guddommelige åpenbaringers land. Han gikk bort fra Guds åsyn til landet Nod, som betyr ustadighet.

Det fikk trolig navn etter Kam selv. Vantro mennesker bor også nå i et helt annet land enn de troende, åndelig talt. Deres liv beveger seg i en krets som ligger så fjernt fra Guds åsyn og hans åpenbaringer.

Derfor nekter de som regel også Guds åpenbaring, for de erfarer den ikke selv. De ugudelige kan ikke trives i Guds nærhet. Derfor vil de også nødig være blant Guds barn, for der er jo Herren.

De som elsker synden, vil helst at Gud ikke er til. Men Guds barn bor, åndelig talt, i Eden. De står for Guds ansikt, midt blant daglige åpenbaringer og bønnhørelser. De fryder seg jo tydeligere de merker Guds nærhet.

Gå til 1Mos 4:17-26
1Mos 4:17-26
I dette avsnittet blir det først fortalt litt om Kainslektens utvikling. Den hellige historie skal ikke følge Kains, men Sets slekt.

Derfor gjør den seg i all korthet først ferdig med Kam og hans etterkommere, for så på en helt annen utførlig måte beskrive Guds folks liv.

På samme måte fortelles siden Ismaels og Esaus historie ganske kort. Isak og Jakobs liv blir derimot beskrevet utførlig. Den vantro verdens historie er liten for Gud. Den inneholder mest tomhet.

Historiens virkelige livsinnhold ligger i Gudsfolkets liv. Det heter i Ord 10:7: "Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugndeliges navn råtner bort."

Kam bygget en by. Det fredløse hjerte vil ha selskap for å adsprede seg og glemme. I byen Hanok, som han oppkalte etter sin sønn, brydde man seg ikke om Guds ordninger. Lamek, en av Kains etterkommere, innførte flerkoneriet og brøt dermed ekteskapets opprinnelige tanke.

Denne kainitt kan mormonerne betrakte som sin åndelige stamfar.

Lameks to hustruer hadde betydningsfulle navn. Ada betyr den vakre, og Silla den omskyggede; hun fikk trolig dette navnet på grunn av rik hårvekst. Naama, Sillas datter, betyr den yndige.

Vi ser her i hvilken retning de kainittiske kvinnene utviklet seg. Det er ganske motsatt av det som står i 1Pet 3:3-4: "Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud."

Kains døtre pyntet og friserte seg for å ta seg ut. Og det gjør deres åndelige søstre den dag i dag.

Lameks sønner var dyktige i det verdslige, for det var det de kastet seg over. Jabal utviklet kvegavlen og begynte å dra omkring med sine store kveghjorder fra beite til beite.

Det er slik arabiske nomader har gjort til vår tid. Tubalkain fant opp bruken av metaller, antagelig til våpen og verktøy. Jubal var dyktig på musikkens område og fant opp harpe og fløyte. I Kains slekt har man søkt etter midler til adspredelse. På den måten kunne de gjøre det tomme verdensliv noe rikere. Det har igjen og igjen vist seg. Med sin lengsel etter det jordiske, fremmer de den ytre kulturs framgang mer enn de troende. De troende bruker mere tid og penger til å tjene på høyere områder.

Men verden gir seg selv, og ikke Gud, æren når de går fram i oppfinnelser. Slik var det også den gang. Lamek skrøt overfor sine hustruer og var trolig stolt av sønnens dyktige oppfinnelser.

Han taler i hovmot og hevngjerrighet. Det er, ifølge grunnspråket, som en sang han synger. Meningen i den er: Når en mann gav ham et sår, ble en mann drept til gjengjeld. Og om en gutt ga ham en skramme, var den unge dødsens. For Lamek ville hevne ennå mer enn Kam.

Det er vold og blodtørst, overmot og skryt som toner ut gjennom denne Kains verdige etterkommer. Kains og hans slekts historie, begynner og slutter med mord og sang om mord. Og man føler at det i sannhet er nok det som er sagt om denne vei, borte fra Guds ansikt.

I det følgende går vi over til den troende slekts historie. Set, som ble født etter Abels død, betyr erstatning. Erstatningen bestod ikke bare i at antall barn ble fullt igjen, men også i at Set var en troende, som Abel. Set kaller sin sønn Enos som betyr menneske, men det betyr også svakhet og avmakt.

I motsetning til Kains etterkommere, som var selvtilfredse, erkjenner Set menneskets svakhet. Siste vers er merkelig: På den tid begynte de å påkalle Herrens navn. Meningen er åpenbart at de begynte med felles gudstjeneste.

Her hadde de ikke bare offer, men også felles bønn. Den tiltagende ondskap har sikkert bidratt til å drive de troende sammen i hellig samfunnsliv om Herrens navn. Det var deres faste tårn, som det står i Ord 18:10: "Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget." Mens kainittene søkte et vern i sin egen dyktighet og rettferdighet, søkte Sets barn sitt vern i Herrens navn.

Gå til 1Mos 5:1-20
1Mos 5:1-20
I dette kapitlet får vi en del av menneskeslektens stamtavle etter den slektslinje som må kalles den troende, i motsetning til de vantro kainitter.

De mange tallene kan synes å være tørre, og likevel har også dette kapitlet sitt dype innhold. Meningen med slektsregistrene som stadig gjentas i GT og siteres i NT (Matt 1: Luk 3), er å gi en fullstendig stamtavle for Jesus Kristus.

Ledd for ledd går den bak til Abraham og videre til Eva og Adam. Det er vitnesbyrd om hvor sikkert løftet om den frelsende "kvinnens sæd" er.

Gud Herren nevnes først som Adams skaper og far. I Luk 3:38 kalles Adam Guds sønn, og i Apg 17:28 viser også Paulus dette ved å stadfeste ordet: For vi er også hans slekt.

I det første verset står det at Gud gjorde mennesket i Guds lignelse. Men i det tredje vers er det sagt at Adam fikk en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. I det ligger det dype alvor at det ikke lenger var noe uforvansket gudsbilde som gikk i arv fra Adam til hans barn. Gudsbildet og Guds liknelse var blitt til Adams bilde og Adams liknelse.

Det er arvesynden som kommer til uttrykk her. Spørsmålet om gudsbildet gikk tapt eller ikke ved synden, må besvares slik:

Gudsbildet kan ikke sies å være helt borte, ellers var mennesket opphørt med å være menneske, og måtte enten være dyr eller djevel.

Guds ord taler jo om samvittighetens røst som også bor i hedningene (Rom 2:14-15). Det tales også om et sukk som går gjennom hele skapningen (Rom 8:22). Ennå mer bestemt kommer det fram i 1Mos 9:6: "Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket."

Dette ordet er jo talt etter syndefallet, ja, etter syndfloden. Og likevel henvises det til Guds bilde. Helt tapt er det altså ikke. Men det likner et bilde som en skitten, svart hånd har tatt i, nemlig Djevelens svarte hånd.

Det likner snøen som har ligget på jorden en tid og skitne føtter har gått på den. Det må likevel en nyskapelse til. Det guddommelige liv må gjenfødes i mennesket. Men denne nyskapelse og gjenfødelse finner sitt tilknytningspunkt i de levninger av den opprinnelige herlighet som ennå finnes i det falne mennesket. Det sukker likesom etter hjelp fra det høye.

Det er en meget høy levealder som nevnes i dette kapitlet. Det nevnes i alt ti stamfedre som kan kalles menneskeslektens tykke, kraftige hovedstamme. Disse stamfedre er:

1) Adam som levde 930 år, nemlig fra 0-930.

2) Set 912 år, 130-1042.

3) Enos 905 år, 235-1140.

4) Kenan 910 år, 325-1235.

5) Mahalalel 895 år, 395-1290.

6) Jared 962 år, 460-1422.

7) Enok 365 år, 622-987.

8) Metusalah 969 år, 687-1656.

9) Lamek 777 år, 874-1651.

10) Noah 950 år, 1056-2006.

Her kan vi se at den troende Lamek (ikke kainitten Lamek) levde 56 år sammen med Adam. Vi ser av dette, som vi har nevnt før, at fortellingen om paradis og syndefallet, om løftet og forbannelsen, har gått fra Adams egen munn og nesten til Noah.

Noen har ment at årene ikke er like lange som våre. Men det må de ha vært. For i beretningen om Noah nevnes de forskjellige måneder i året, både den første, andre, syvende og tiende måned. At menneskene den gang ble så gamle, har sin grunn i at Gud ville at menneskene kunne formere seg. Det var også en helt annen livskraft i mennesket så lenge det stod så nær sin opprinnelse fra Guds hånd. Den alminnelige syndighet svekket etter hvert mer og mer legemets motstandskraft. Og slik ble levealderen kortere.

Skjønt dette kapitlet altså har et sterkt vitnesbyrd om den opprinnelige kraft i Guds skapning, viser det også noe annet. Det blir stadig gjentatt: "Og han døde." Det viser at vi er på en kirkegård med en del gravskrifter. Og det er en veldig motsetning til hagen i Paradis.

Gå til 1Mos 5:21-32
1Mos 5:21-32
Fra v. 21-24 får vi en kort skildring av det merkelige, vakre livet til Enok, som var Metusalems (eller Metusalahs) far. Navnet Enok betyr innviet, prøvd. Det er et navn som passer godt til ham, for han viet sitt liv til Gud og bestod prøven og var tro til døden. Det er bare få ord som sies om ham, men det er nok.

Må disse få ord bare kunne sies med sannhet om deg og meg, venn!

Enok vandret med Gud. Det sies to ganger om ham til vitnesbyrd om at hans trosliv har vært et særlig klart og velsignet lys i verden.

Med Gud eller uten Gud - det er det dype skille i menneskeslekten. Dette bestemmer livet her nede og målet vi når til slutt. Det står disse eiendommelige ord om Enok: han ble borte, for Gud tok han til seg. Dette forklares slik i Heb 11:5: "Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at Gud hadde behag i ham."

I Siraks bok 44:16 (Apokryfisk skrift) står det: "Enok vandret med Herren og han ble så tatt bort; han ble et eksempel for alle slekter, for at de skulle omvende seg." Og i slektens overlevering gikk det et sagn om at Enok hadde hatt profetisk gave og uttalt spådommer om Herrens komme, til dom over de ugudelige.

Det skjedde jo også i hans sønns, Metusalems dødsår. Da kom nettopp syndfloden. Judas viser til denne profeti av Enok i sitt brev, Jud 14-15.

Der står det med tanke på de ugudelige: "Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de hårde ord som de har talt mot ham, de ugudelige syndere."

Det er åpenbart at Gud har tatt Enok bort på en liknende måte som Elias senere. Gud er ikke bundet av døden.

Det står så vakkert: Enok vandret med Gud, og Gud tok han bort. Disse to ting hører nøye sammen.

I verden sies det så ofte når et menneske dør: det var godt at Vår Herre tok han til seg. Men nei, ofte er det sikkert Satan som har tatt sjelen.

Bare der det kan sies at mennesket vandret med Gud, kan det sies at Gud tok ham til seg. Om ikke dette skjer i den samme legemlige betydning som med Enok, så skjer det i like dyp åndelige betydning. Vi minnes et lite, vakkert vers som er skrevet om den gamle Simeon. Men det passer like godt på Enok: Et hellig liv, en salig død hverandre kjærlig møter; som fuglesang i aftenglød det døden selv forsøter. De to må ikke skilles ad, den ene gjør den andre glad og meget liflig favner. Enok ble tatt bort i året 987 etter skapelsen. Det er eiendommelig å se at Enok er den sjuende i Sets linje, på samme måten som Lamek er den sjuende i Kains slekt.

Begge er de liksom slektens blomst. Enok er troslivets vakre blomst, og Lamek er ugudelighetens stikkende, giftige ugrasblomst.

Metusalem (eller Metusalah som han egentlig heter), som Enok kalte sin sønn, er visstnok også et profetisk navn. Man mener det betyr: Hans død skal sende (nemlig syndfloden).

Dette slo til. For syndfloden kom nettopp i det året Metusalem døde. Metusalem er spesiell som den eldste av alle mennesker. Metusalems sønn, Lamek - som ikke må forveksles med den ugudelige Lamek i Kains slekt - ble far til Noah.

Noah betyr trøst, som også er et profetisk navn. Lamek sa ved Guds Ånd da Noah ble født: Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møye på den jord som Herren har forban

net. Det er eiendommelig å legge merke til at Noah (v. 32) trolig var nesten 500 år gammel før han ble gift.

Luther sier i sin forklaring til første Mosebok at det skal vise at "Noah har hatt stor mistillit til verden - derfor har han tenkt at han heller ville være uten barn enn ha vanartede barn."

Det var jo som vi skal se i neste kapittel, kommet en forferdelig fordervelse inn blant Sets barn. Slik kan Luther ha rett i at Noah har sett med stor engstelse på de ugudelige slekter som vokste opp.

Guds kjærlige omsorg for Noahs slekt viser seg også den at Noahs far og bestefar døde før syndfloden kom. Faren, Lamek, døde fem år før, og bestefaren døde samme år som floden brøt fram. Her minnes vi ordet i Jes 57:1: "Den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer." Gå til 1Mos 6:1-8
1Mos 6:1-8
I dette avsnittet skildres hvorledes fordervelsen vokste på jorden. I fjerde kapittel er skildret de to retninger som menneskeslekta delte seg i. Det er Kains barn som er vantroens slekt, og Sets barn er de troendes slekt.

Nå fikk den vantro slekt overhånd på en sørgelig måte ved at det skjedde en blanding mellom disse to slags folk. "For hva delaktighet har rettferd med urett?" spør Guds ord, og fortsetter:

"Dra ikke i fremmed åk med vantro" (2Kor 6:14-15).

Men dette begynte de troende å gjøre. Og la oss legge merke til at det var ved de blandede ekteskap at frafallet begynte. Det står: "Da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til." Med Guds sønner må vi forstå Sets barn, de troende som kjente Gud som sin far. Når de nevnes her med det høye navnet Guds sønner, er det nettopp for å vise hvor lite deres handlemåte svarte til navnet. Kains etterkommere kalles bare menneskenes barn, og det viser deres tankegang. De tenkte ikke på en høyere avstamming enn deres menneskelige herkomst, og ville ikke kjenne Gud som far. Guds barn lot seg bedåre av hvor vakre de vantro kvinnene var, og tok seg hustruer etter sin lyst.

De spurte ikke etter Guds vilje, og derfor falt de selv fra troen. Skillet mellom lys og mørke ble slettet ut. Det er en alvorlig advarsel fra Bibelens første blader til alle senere slekter.

Dere troende ungdommer - tenk på dette ved forlovelse og ekteskap.

Og dere troende foreldre, husk dette når dere holder bryllup for deres barn. Det står skrevet i Ord 31:30: "Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses." La Herren rå i ditt valg og ikke kjødet. Mange er blitt narret når de lyttet til den røst som sa: du kan jo alltid vinne den andre for Herren.

En engelsk prest forteller hvorledes en ung, troende kvinne kom inn til ham og fortalte at hun var blitt forlovet. Er det med et troende menneske? spurte presten. Hun nølte med svaret. Nei, det var ikke blitt helt alvor med ham ennå. Men hun håpet at hun skulle dra ham til Herren. Da bad presten henne stige opp på en stol og om å løfte ham opp til seg på stolen. Hun kunne naturligvis ikke det. Presten løftet henne ganske lett ned fra stolen og spurte: Hvem var det lettest for? Hun forstod meningen. En tid etter kom hun og fortalte at forlovelsen var hevet. Ja, det viser seg ofte i de blandede ekteskap at den vantro har lettere for å dra den troende over til seg, enn omvendt. En slik forbindelse er jo på forhånd imot Guds vilje og derfor uten Guds velsignelse.

Da lød Herrens røst til den lille flokk av trofaste om straffen som var i vente. Blant dem som hørte var Metusalem og Lamek, foruten Noah.

De troende forkynte dette for de mange vantroende. "Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød."

Dette Herrens ord sier oss at Guds Ånd kan bli trett, Guds langmodighet kan ta slutt. Gud vil ikke for evig kjempe om herredømmet i mennesket. Hvis mennesket vil stå hans Ånd imot og være kjød, og la det sanselige rå, da viker Guds Ånd til slutt fra mennesket.

Det ufruktbare tre blir hogget ned. Gud gir likevel oss en nådetid, en siste nådefrist. Han fullbyrder ikke dommen uten å ha advart. Det ufruktbare fikentre fikk lov til å stå ennå et år. Her ga Gud den fordervede slekt 120 år. Det lyder så mektig ut fra dette: "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde" (Heb 12:15).

En troende mor som lå for døden, sa til sin ufrelste sønn som stod ved dødsleiet: "Min sønn, prøv ikke krefter med Guds langmodighet." Ja, den som ikke vil ha Herren til frelser, får ham til dommer!

I v. 4 står det at det var kjemper på jorden på denne tida. De gjorde seg navngjetne, særlig etter at blandingen begynte mellom Guds barn og Kains slekt.

Det synes å ha vært voldsmenn som ved sin styrke har opphøyet seg over andre. Det er kanskje på den tid at de hedenske fabler om gudevesener er oppstått. Å selv være Gud er den djevelske lyst som var årsaken til det første, store syndefallet. Og disse kjemper blant vantroens barn har sikkert også fortsatt i dette spor og villet opptre som guder.

Hvor troen på den levende Gud forsvinner, begynner forgudelsen av mennesket. Slik er det også i vår tid. Den vantro slekt forguder ofte seg selv i sine store menn og kvinner.

Det finnes en helt annen oppfatning av disse første versene i 1Mos 6. Etter den skulle det være tale om en demonisk, unaturlig blanding mellom falne engler og mennesker. Etterkommerne deres skulle så være de veldige kjempene.

Guds sønner skulle da bety engler og ikke mennesker. Men denne tanken kan vi ikke fastholde. Englene kalles nok ofte Guds sønner, som i Job 1:6. 33:7; Dan 3:25. Men dette navnet brukes også om mennesker, som i Sal 82:6: "Dere er alle Den Høyestes sønner," og Luk 3:38 hvor Adam er kalt Guds sønn.

Videre merker vi oss dette: Hvis det var tale om engler, måtte Guds anklage rette seg spesielt mot deres synd og straffen særlig komme over dem. Men det er stadig menneskenes ondskap og vold anklagen gjelder.

Og til dette kommer at de falne engler nok kunne besette og krenke menneskelegemer, men ikke føde barn. Slik ser vi det andre steder i Skriften.

Herren har uttrykkelig sagt at det ikke er tale om å ta til ekte eller gi til ekte blant englene (Matt 22:30). Og endelig har de falne engler ikke frihet til vilkårlig å overfalle menneskene.

De holdes i varetekt i mørker med evige lenker til dommen på den store dag (Jud 6). De har ikke mer frihet til å røre seg enn hunden som går i sin lenke.

Man har ment at ordet i Jud 6 og 2Pet 2:4 om at Gud ikke sparte de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, skulle peke på et annet og nytt fall blant englene. Det skulle ha skjedd på denne måten. Det er ingen grunn til å anta det.

Ordet i Jud 6 og 2Pet 2:4 passer jo også på det første fall blant engler, som skjedde før menneskenes første syndefall. Og kjempene levde, iflg. v. 4: også før blandingen mellom Guds sønner og menneskenes døtre.

Nei, det som dømmes her er de blandede ekteskap mellom troende og vantro. Ordene i Matt 24:38 som skildrer stillingen på Noahs tid, peker også på det.

I v. 5 har vi Skriftens vitnesbyrd om det falne menneskehjerte:

"Alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Ordene "onde hele dagen lang" er Guds beskrivelse av det besmittede menneskehjerte. "Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte", betyr at Gud var bedrøvet over at det mennesket han hadde skapt, avvek så sørgelig fra sin herlige bestemmelse og sitt opprinnelige vesen.

"Angre" er her bare det barnlige uttrykk for bedrøvelsen. I 4Mos 23:19 står at Gud er ikke et menneskebarn så han skulle angre.

I 1Sam 15:29 står også: Han, som er Israels ære, lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske så han skulle angre. Dette, at Herren angret, vil altså ikke si at Gud hadde tatt feil. Nei, Gud er den samme, hos ham er det ikke forandring eller skiftende skygge (Jak 1:17).

Det var mennesket som hadde forandret seg. Da stod det overfor Gud på en annen måte enn før. Men det betyr at Gud har medfølelse med sin skapning, slik Frelseren gråt over Jerusalem.

Nådetiden gikk ut, og atter lød Guds ord om at dommen var fastsatt over mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler (v. 7). Vi ser at resten av skapningen følger med i dommen. Men den følger også med i frelsen. Den fikk sin plass i arken og skal engang bli "frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten" når "Guds barns frihet i herligheten" blir åpenbart (Rom 8:19-21).

Men Noah fant nåde for Herrens øyne. Hvor liten enn flokken var var det likevel også den gang en liten flokk som trodde på Herren.

Gå til 1Mos 6:9 -7:9
1Mos 6:9-7:9
Noah kalles "rettferdighetens forkynner" i 2Pet 2:5. I Heb 11:7 står det om ham: "Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro."

Her står det om ham at han var rettferdig og ulastelig i sin tid. Det betyr hans hellige streben etter å leve til Guds behag. Men dette hadde sitt utspring i Noahs tro på Gud. Det står om ham som det stod om Enok: Han vandret med Gud.

Nå var syndemålet blitt fullt. "Alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden." Gud betror Noah det han vil gjøre. Det minner om ordet i Joh 15:15: "Tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner."

Herrens venn får vite sin store venns tanker, han er "i Guds fortrolighed" (Job 29:4] D.).

Gud befaler Noah å lage en ark og beskriver nøyaktig for ham hvorledes arken skulle være. Gofertreet som den skulle bygges av, har trolig vært av et slags tre med harpiks i, i likhet med gran.

Arken var, menneskelig talt, et kjempeverk. Den rommet omkring 56250 kubikkmeter, hvis vi regner i alen lik 50 cm. Mennonitten P. Janson fra Hoorn i Holland prøvde i året 1609 å bygge et skip lik arken, men selvsagt i mindre målestokk. Det kunne ikke brukes til å reise hurtig med.

Men til gjengjeld bar det en tredjedel mer last enn andre skip av samme kubikkinnhold. Og arken var nettopp bestemt til å bære mye last og seile. Også her ser vi Guds visdom.

Gud kunne jo lett ha skapt en ark til Noah ved et ord. Men vi ser her, som så mange andre steder, at Gud nettopp vil ha oss med så langt vi kan. På den måten får vi også en velsignelse ved at vi utvikles i tro og lydighet.

Vi gjør det på samme måten med barna våre. Vi gjør ikke for dem det de kan gjøre selv. På den måten blir de oppøvd og utviklet.

Gud åpenbarer nå for Noah hvordan han vil slette ut den syndige skapning, nemlig ved en storflod. "Men jeg vil opprette min pakt med deg," slik lød Herrens nådeord til Noah. Gud ga Noah frelsesmidlet. Noah skulle bare ta imot i troens lydighet. "Og Noah gjorde slik. Han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham."

Det er altså det lydige sinn hos Noah som åpenbares her. Det er det sinn som i alt, også i de enkelte småting, nøye retter seg etter Guds ord. Det har sikkert ikke vært lett for Noah. For verden raste imot ham.

Luther sier om det: Den onde slekt har hatet og hånt ham: Er du den eneste forstandige? Er bare du til behag for Gud? Tar alle vi andre feil, og skulle alle vi fordømmes? Ja, slik har de talt. Og slik taler verden fremdeles til dem som søker ly i Guds frelsesark i Kristus Jesus. Bare det at Noah bygde arken, var en dom over verden, som det står i Heb 11:7 at Noah ved sin tro fordømte verden. Det tok lang tid å bygge arken. Det har vært en stadig forkynnelse og vitnesbyrd i vid omkrets. Det har sikkert vært samtaleemne blant alle folk. Men Noah viser seg stor i sin tro. Han stod alene mot hele verden. Hans forkynnelse om vannflommen som skal komme og hans byggearbeid med arken, har vært det rene vanvidd for verden. Men Noah hadde Guds ord, og dette ord holdt ham oppe. En mann med Gud er dog majoriteten.

Så ble arken ferdig. Noah hadde bestått trosprøven, og igjen lød Guds kjærlige ord over ham som en bekreftelse: "For bare deg har jeg funnet rettferdig for meg i denne slekt." Deretter lyder Guds befaling om dyrene som han skulle ta med seg.

Her blir det satt et skille mellom rene og urene dyr. Når Gud skiller mellom rene og urene dyr, er vel den dype tanke at Gud vil lære mennesket forskjellen på rent og urent.

Skillet i den timelige verden skulle være en oppdragelse til også å skille mellom rent og urent i det åndelige. I 3Mos 11 viser Gud selv hvilke dyr som er rene og hvilke som er urene.

Noah har enten fått Guds bestemte veiledning om dette, eller han har hatt en umiddelbart inntrykk av hva som var rent og urent, trolig etter om de var skikket til å være offerdyr eller ikke.

Av grunnteksten ser vi at sju og sju av de rene dyr ikke betyr sju par. Det skulle bare være sju av hvert slag.

Gud befaler og Noah er lydig også nå. Det står at dyrene gikk til Noah i arken. Det var Guds makt som ledet dem dit. Det har vært forunderlig, men alvorlig å se på for de vantro. Til dette hadde Gud gitt Noah sju dager. Det var den siste frist.

Gå til 1Mos 7:10-24
1Mos 7:10-24
"Men når det kommer - og komme skal det, da skal de kjenne at en profet har vært midt iblant dem" (Esek 33:33). Dette ordet passer også på denne Guds dom.

Dommen kommer, som den kom den gang, selv om hele verden vil gjøre det ordet til intet. Vannflommen kom på den dagen Gud hadde bestemt. Dagen er nøyaktig angitt, og vil etter vår tidsregning nærmest svare til begynnelsen av november i året 1656 etter skapelsen.

Det borgerlige år regnes nemlig fra høstjevndøgn. På den dagen gikk de inn i arken. Det var åtte mennesker, som en ny menneskeslekt skulle stamme fra.

Det står: Og Herren lukket etter ham. I dette ordet ser vi hvorledes Herren tok vare på Noah. Men det viser også den endelige skilsmisse mellom Noah og de vantro, og at det var umulig å forandre dommen. Han som stenger, og ingen åpner (Åp 3:7).

Arken lå nå ensom og stille der det hadde vært uro og mye folk. Det var den uhyggelige stillheten som gikk foran uværet. "Den som sitter i den høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge" (Sal 91:1). (Dansk: Skal blive om Natten i den Almægtiges Skygge.) Slik satt Noah med sine trygt i det skjul Gud hadde gitt ham. Han var helt og holdent i Herrens hånd. Gud selv var styrmann.

Så brøt uværet løs. Det kom nedenfra, fra alle jordens dype vannårer, og ovenfra. Vi forstår den uhyggelige følelse som mer og mer må ha kommet over de vantroende.

Hadde Noah virkelig rett, kan det være sant det han hadde sagt? Å, det tar vel snart slutt! Men det holdt ikke opp å regne. Omsider gikk det opp for dem: det er sant det som Noah har forkynt. Vi er fortapt. Verken høydedragene eller fjellene kunne berge dem.

Stille og full av alvor, i dyp ærefrykt for den hellige dommer, lyder fortellingen om Herrens dom. Blant de gamle sagn i Israel om denne tida, er også sagnet om en mann ved navn Irad. Han mente han hadde tenkt ut en klok plan. Han ville ikke bryte med verden.

Men hvis Noah likevel skulle ha rett, ville han søke ly på taket av arken. Men det var bare inne i arken det var frelse å få. Han kunne ikke holde seg fast på taket, og der var ikke ly eller føde. Han måtte omkomme med alle de andre. På arken, og ikke i den!

Hvor mange er det ikke som vil søke frelse på liknende måte i våre dager. Ikke vil de inn i nådepakten, og ikke vil de være mellom de hellige. Men de vil være i nærheten av det hele. De er verken kalde eller varme og søker navnkristendommens plass og mener de handler klokt. Det er den åndelige halvhet.

Men når det kommer - se, det kommer! - da vil du med det halve hjerte, med det lunkne sinn overfor Gud, gå fortapt med den verden som ditt hjerte var fylt av. Noen var med og bygde arken, men ble ikke frelst i den. Det er et alvorlig bilde på alle de som i det ytre kan ha noe med Guds rikes arbeid å gjøre, uten at de selv er omvendt.

De åt og drakk, tok til ekte og ble gitt til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer (Matt 24:38-39).

Syndfloden, som er den første verdensdom, er det første forbilde på den siste dom. Men den er og blir også det store forbilde på Herrens frelse, sammen med arken. Gud frelser sitt folk idet han dømmer de ugudelige. Slik blir det også på den ytterste dag. Verdens undergang blir Guds folks evige, herlige oppreisning. Apostelen Peter sier at dåpen er det store motbilde på Herrens frelse ved arken (1Pet 3).

Som syndflodens vann druknet det gamle menneskeliv og bar det nye livet fram, slik er også gjenfødelsesbadet i dåpen et dødens vann for det gamle menneske, men et livets vann for det nye. Paulus skildrer det i Rom 6:3-4.

Men hva hjelper det å ha fått den frelsende ark i dåpen, om du ikke går inn i denne arken. Å, måtte hvert menneske høre det som lyder til oss fra Bibelens gamle blader: Kom, syndere, kom! I arken er frelse, kun der! Plass er det for alle som vil vende om. Men skynd deg, hvem enn du så er! Ja, gå inn i arken. La Herren lukke etter deg og få lov å sette skilsmisse mellom deg og verdens vantro vesen.

Vel kan det være trangt på mange måter i arken. Guds barn kan som Noah ofte lengte etter utfrielsen fra den smale veien til Guds barns herlige frihet på de himmelske høyder. Men det er likevel salig i arken. For der er frelse. I arken er vi "ved Guds makt holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid" (1Pet 1:5).

Gud har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. (Esek 33:11). Noahs ark vitner om dette. Men fra syndflodens dype vann roper det også til oss: "Far ikke vill. Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, det skal han også høste" (Gal 6:7).

"Da omkom alt kjød som rørte seg på jorden." Det står utrykkelig: det som var på "jorden", det som var på det tørre. For fiskene og vanndyra døde selvfølgelig ikke. I 1Pet 3:19 står det at Herren i tiden mellom døden på korset og oppstandelsen gikk bort og "prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager."

Der hører vi også om alle sjelene som døde den gang. Hva Herren forkynte for dem, vet vi ikke. Var det evangelium, et frelsestilbud? Det har Gud skjult for oss.

Men for oss som har Guds ord mye klarere enn den gang, er det også hovedsaken at vi selv blir frelst, og ikke grunne på det som Guds ord ikke har sagt noe om.

Det finnes sagn om en syndflod i nesten alle folkeslag. Man har slik et babylonsk, fønikisk, syrisk, frygisk, gresk, egyptisk, persisk, indisk, kinesisk, indiansk, grønlandsk, meksikansk sagn osv. Det frygiske sagn er ett av de merkeligste. Det forteller om en from konge, Annakos, som hentyder til Enok, som ble over 300 år gammel og forutsa flommen.

I en frygisk by har en funnet mynter der det er avbildet en mann og en kvinne i en kiste på vannet, en fugl som sitter på kanten av kisten, og en som kommer flyvende med en gren, samt bokstavene N 0. Herrens dom lyder så mektig, at den ennå klinger gjennom alle folkeslag.

Likevel står en ny slekt og rister på hodet av Herrens dom, og sier som Peter forutsa: "For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse" (2Pet 3:4). Men til alle Guds barn lyder det: "Vær da også dere rede! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker. - Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer" (Luk 12:40.37).

Gå til 1Mos 8:1-12
1Mos 8:1-12
Slik begynner dette kapitlet. Det betyr ikke at Gud hadde glemt Noah, men heller at Gud ikke hadde åpenbart seg for ham mens han var i arken. Hele tiden mens vannet bruset omkring ham, ble Noahs tro prøvd.

Det var som om han var overlatt til seg selv. Hele fem måneder stod vannet over fjellene. Hele verden var en våt grav. Arken ble drevet fram på den endeløse vannørkenen uten ror. Han hadde bare Guds ord å leve på.

Men Gud hadde ikke sagt hvor lenge flommen skulle vare. Da ble Noah fristet til å tenke: Gud har glemt meg. Slik er det så ofte for et Guds barn. Herren bier, og en merker ikke hans hjelp. Salmistens ord lyder i hjertet: "Min sjel er grepet av stor forferdelse. Og du Herre, hvor lenge?" (Sal 6:4). Det er hardt for mennesket å bare ha ordet når en ikke ser noe på lang tid.

Men Gud hadde ikke glemt Noah, verken han eller dyrene som var i arken. Omsider inntraff tegn etter tegn. Først kom vinden som Gud lot fare over jorden, og regnet stanset.

Vinden var Guds første sendebud, som skrevet står: Han gjør sine engler til vinder (Heb 1:7). Det neste tegn var at arken stanset, den stod fast på Ararats fjelltopp. Ararat ligger i Armenia og er noen steder over 5000 meter høyt.

Her i Asia har altså menneskeslektens vugge stått. Paradis har også vært i nærheten av elvene Eufrat og Tigris.

Så sendte Noah ravnen ut, og den kom ikke tilbake. Han sendte en due ut, og den kom tilbake. Ravnen og duen er bilde på to slags hjerter: Ravnen kom ikke tilbake fordi den fant åtsel, døde kropper å sette seg på. Det kunne den bruke. Den er et bilde på de hjerter som har nok i verdens døde, fordervede vesen. De drog bort fra den frelsende ark som de var kommet inn i. Om mange er det sant: de kom aldri tilbake. Det kjødelige hjerte slo seg til ro med verden.

Men duen er bilde på de hjerter som kanskje forvillet seg bort fra Guds ark, men aldri fant hvile i det verdslige liv. De følte hele tiden tomheten og savnet, og i sitt hjertes innerste følte de seg ulykkelige. Er du ikke noe Guds barn?

Måtte da duehjertet få makt i deg og ikke ravnehjertet. Herrens hånd er ennå utstrakt til å ta imot deg, slik Noah tok duen inn i arken. Du med det hvileløse hjerte, skynd deg å komme tilbake, inn i den frelsende ark!

Noah sendte igjen ut en due. Den kom tilbake om kvelden med et friskt oljeblad i nebbet. Det var Guds fredshilsen til sin venn. Duen spiser ikke den slags blad, så det var etter Guds utrykkelige vilje at den tok bladet med. Hva fortalte ikke det Noah? Han hadde vel ofte sukket: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg (Jes 49:14). Med dette lille blad fortalte han det Herrens ord sier i Jes 49:15: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg."

Oljetreet vokser i lavlandet. Dette var altså et kraftig tegn på at jorden holdt på å bli tørr.

Den neste due som Noah sendte ut, kom ikke tilbake. Den hadde funnet noe den kunne hvile sin fot på.

Gå til 1Mos 8:13-22.
1Mos 8:13-22
I den første måned og på den første dag, tok Noah taket av arken. Og en stund etter var jorden tørr. Men Noah gikk ikke ut av arken ennå, selv om han sikkert hadde stor lyst til det. Han ventet på Guds time.

Slik gjelder det i alle ting å ikke foregripe noe, men vente til Herren gir oss lov. Da lød Herrens ord: Gå ut av arken. Og alle gikk ut.

Ingen var døde i arken. Frelsen fra Gud hadde vært sikker. Noah gikk ut fra det lille, trange rom i arken og ut under Guds frie himmel.

Det er et lite, svakt bilde på den fryd som en gang skal fylle et Guds barns hjerte. Det skjer når vi fra troslivet her på jord, får lov å sette foten på den nye jord og se.

Det første de frelste vil gjøre når de går ut av frelsens ark på salighetens strand, er å gi Herren en jublende takk. Det var også det første Noah gjorde: han ga Gud et takkoffer. Her nevnes for første gang at det ble bygd et alter. Alter vil jo si en forhøyning som offerdyret løftes opp på. Det er bestemt for Gud i det høye. Brennofferet som Noah brakte, er den eldste form for offer.

Som ved alle offer lå det også her en syndserkjennelse og bekjennelse av at en behøvde forsoning overfor den hellige Gud. Til vanlig la en først hendene på offerets hode. På den måten overførte en likesom sin egen skyld på offerdyret. Dette offeret ble brent helt. Det betyr den fulle hengivelse til Herren og takk for hans nåde.

Når det står at offeret var en behagelig duft for Herren, betyr det at Herren så at Noah hadde et takknemmelig sinnelag i sitt hjerte.

Og når Gud tok imot offeret, var det ikke fordi det kunne ta bort synden. Gud kunne bare ta imot dette, og alle andre offer i GT, med henblikk på det store offer som skulle komme på Golgata. I Rom 3 er det skrevet om det, slik: Gud stilte Kristus "til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort".

Gud åpenbarte som sitt hjertes rådslutning, at en slik forbannelse som syndfloden aldri mer skulle komme over jorden. "For menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av." Det er Guds attest om menneskehjertet. Selv dommen i syndfloden hadde ikke forandret det onde hjerte eller maktet å kvele fordervelsens spire der inne. Ingen dom skulle komme mer, før den dom kom som skulle gjøre slutt på denne jorden. "Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen" (Heb 12:26).

Den store vanndåpen i syndfloden skal ikke få noe motbilde før ilddåpen kommer. Mellom vanndåpen og ilddåpen ble Guds nådes råd fullbyrdet.

Den tok forbannelsen fra mennesket og la den på Guds egen sønn. "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, ved at han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). "Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud" (Ef 5:2).

"Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt". Slik lyder Guds ord.

I naturen skal alt bli som det har vært, etter Guds fastsatte orden. Det er Guds trofaste ord. Men denne Guds langmodighet som holder Guds dom tilbake, er ofte gjort til spott av vantro mennesker.

Verden taler om de evige naturlover. Men Guds folk vet at denne faste, uforanderlige gang i naturen er bare nåde og langmodighet som hviler på den levende Guds løfte.

Gå til 1Mos 9:1-17
1Mos 9:1-17
Menneskeslekten begynner på nytt, og Gud fornyer derfor den opprinnelige velsignelse. Den første del, om å bli fruktbare og mangfoldige og fylle jorden, lyder på samme måte som i Paradis. Men den andre delen, om å herske over naturen, er blitt forandret.

Forholdet mellom mennesket som skapningens herre, og skapningen, var ikke som før. Ved at mennesket syndet, var det også ofte blitt en ond og grusom herre over dyret, som det står: "Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hårdt" (Ord 12:10).

Den villige lydighet var forsvunnet. Regimentet kunne nå ikke holdes oppe uten ved kamp. Derfor er det nåde når ordet sier at det skulle være frykt og redsel for mennesket, over alle ville dyr. De ville dyr har instinktmessig en frykt for mennesket, selv om de er overlegne i styrke. På den måten har Gud gjort kampen for mennesket lettere.

Også den tredje del av velsignelsen er forandret. Nå får mennesket tillatelse til å bruke dyrets kjøtt som mat. Det var ikke tillatt før.

Dels var menneskelegemet svekket ved synden, slik at det trengte kraftig kost. Dels var klima på jorden etter syndfloden betydelig kaldere og hardere enn før.

Likevel forbød Gud dem å ete blodet: "Bare kjøtt med dets sjel i, det vil si blodet, skal dere ikke ete." Den dype årsak til dette er skrevet i 3Mos 17:11: "For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det."

Dyrets sjel, det vil si dets liv, er etter dette ordet knyttet til blodet. Å utgyte blod, er å gi liv. Derfor skulle blodet holdes hellig, fordi det skulle ha en forbilledlig plass i hele offertjenesten som Gud skulle ordne. Det skulle være forbilde på det dyre liv og blod som ble gitt langfredag på Golgata. Det utslettet og betalte fullt ut for all synd i verden. Siden blodofferet ble fullkommengjort på Golgata og dermed avsluttet, har dette forbud selvfølgelig mistet sin betydning.

Når det blir besluttet på apostelmøtet at de troende hedninger skulle avholde seg også fra blod og kvalt (Apg 15:28-29), var det bare for jødenes skyld. Det sies også klart der. Det skulle hindre at jødene ble forarget og tok anstøt.

Men samtidig med at det ble tillatt å utøse dyreblod, ble det sagt med stort alvor at det var forbudt å ta menneskeliv. Mennesket, som skapt i Guds bilde, er et ledd i en høyere verdensorden enn dyrene. Alle voldsomme inngrep i et menneskeliv krever straff. Gud sier her at han endog vil kreve menneskets blod av dyrene. I det ligger at alle rovdyr og alle dyr som er skadelige for mennesket, må drepes.

Her står det alvorlige ord som er grunnlag for hele retts- og øvrighetsordningen. Gud gir nemlig mennesket myndighet til å utføre straffen over den som utøser menneskets blod. I dette ligger det som Paulus sier i Rom 13: ""Det er ikke øvrighet uten av Gud... Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er en Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde."

Dødsstraffen er altså begrunnet i Guds ord. Gud hadde bestemt at han ikke mer vil gripe inn med en alminnelig verdensdom så lenge jorden bestod. Men her opprettet han en demning for menneskets ondskap, slik at vold og blodsutgydelse ikke kunne skje uhindret.

Det blir understreket her: "For i Guds bilde skapte han mennesket." Det peker på at gudsbildet ikke er tapt om det er gjennomfordervet, som vi før har sagt (1Mos 5:2).

Gud hadde bestemt i sitt hjerte at han ikke mer skulle la noen vannflom gå over jorden. Det bekrefter han nå for Noah, og dermed for hele menneskeslekten ved å opprette en nådepakt med ham. Guds pakt er full av nåde.

Han gir, og mennesket skal bare ta imot. Med mange kjærlige ord stadfester Gud for det forsakte hjerte at det ikke skal frykte. Gud kjenner våre hjerter og vet hvor forsakt og engstelig menneskehjertet kan være, etter å ha erfart Guds dom i sitt liv.

Derfor oppmuntrer og trøster Gud, som en mor kan trøste sitt barn med mange kjærlige ord. Og derfor ga han Noah og oss alle et ytre paktens tegn i regnbuen. Hvor godt det er å vite dette for Guds folk når vi ser regnbuen.

Den er paktstegnet, satt av Guds trofasthet. Herren sier her, i sitt ord, at han også binder seg selv ved det ordet han har gitt. Vi kan ta imot Guds løfte og holde det fram for ham. Man har spurt om ikke regnbuen har vært til, før dette. Det synes ikke så, etter ordene her. Naturlovene i luft, lys og vann som skaper regnbuen, er jo også satt der av Gud og er ganske avhengig av ham. Regnbuen er satt i skyen som tegn på denne Guds bestemte pakt med menneskene.

Og den er et vakkert bilde på hvorledes også Guds nådes sol kan gi herlighet i menneskehjertet, når den speiler seg i angerens tåreregn. Da Johannes så Guds trone (Åp 4), så han også en regnbue omkring tronen. Derfor tales det her om buen i skyen som en evig pakts tegn til vitnesbyrd om Guds løfte. "For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg" (Jes 54:10).

Gå til 1Mos 9:18-29
1Mos 9:18-29
Den hellige skrift legger ikke skjul på synden. Den maler menneskelivet med sanne farger. For det er hans ord som kalles det sanne og trofaste vitne (Åp 3:14).

Noah, den lydige troens mann, som hadde holdt stand i den store prøven da vannflommen kom, bukket under for vinen i et jammerlig fall.

Da Noah kom ut av arken, begynte han å dyrke vindruer. Armenia er fremdeles skikket til det. Før hadde man kanskje bare spist druene fra trærne.

Noah kjente kanskje ikke den berusende makt som lå i druesaften, når den er gjæret. Vi vet det ikke. Men selv om vi kan finne en unnskyldning, var det et dypt fall for Noah. Noah glemte å våke og ble dermed til anstøt.

Vi ser av dette at gode og lette tider ofte kan være farligere for et Guds barn, enn de tunge og vanskelige dagene. Vi ser også at alderen ikke beskytter mot fall og dårskap, og heller ikke livserfaring og å ha fått mye nåde. Ingen ting av dette beskytter oss mot fall, hvis vi glemmer å våke.

I det åndelige kan man ikke først våke for senere å legge seg til å sove. Her gjelder det å våke, alltid.

Og nettopp etter store erfaringer av Guds nåde, kommer ofte de mest farefulle øyeblikk. Da blir hjertet fristet til trygghet og til å misbruke nåden som sovepute.

Gud har satt Noah sammen med Daniel og Job som store trosvitner (Esek 14:14). Men også Noah kunne falle på en ynkelig måte. Ved siden av advarselen er det også en trøst for Guds barn i dette.

I en salme står det: "Store helgen også har Adams kjød og kleder på, deres høye himmelgaver de i leirkar bære må." Og - Gud slapp dem ikke.

Men det er vemodig at også Herrens lille flokk kan bli til forargelse. Noah ble her til forargelse for sine barn og ble årsak til et dypt fall for en av dem. Vi trenger å be med salmens ord: "Min Jesus, før meg selv i alle mine dage, ei uten deg et trinn på denne jord å tage. Skal jeg meg føre selv, forføres jeg så lett."

Noahs fall er det ytre bilde på hvorledes det går også i det åndelige. Den som beruser seg i et av Satans beger, og ikke lar seg tukte av Ånden, det menneskets skam blir før eller senere åpenbar.

Mens Noah lå i sitt hus i en blottet, usømmelig stilling, kom hans yngste sønn, Kam. Navnet hans betyr hete, ildfull, som kanskje sikter til hans urene lidenskap. Det viser seg her som et vrangt barn med et skittent, uforskammet vesen. Selv om han ikke hadde gjort det som Sem gjorde senere, å dekke til farens skam, burde han i det minste ha tiet om det.

Men han gjorde ingen av delene. Tvert om gikk han og fortalte brødrene det. Av den senere forbannelsen kan vi forstå at han må ha sagt det på en ytterst stygg og uærbødig måte.

Dette åpenbarer ikke bare et øyeblikks fall hos Kam. Men en slik atferd må ha sin rot i et meget forvendt hjerte. Noah har kanskje ofte advart Kam og irettesatt ham. Og nå var Kams hjerte fylt av skadefryd over farens dårskap.

Det samme sinn viser seg ennå hos verdens mennesker når de ser fall hos Guds barn. De skjuler det ikke, men forteller det snarest mulig videre til hvem de møter. Og de gjør det med dårlig skjult glede.

Et Guds barn kjennes nettopp på sorgen som fyller hjertet, når en hører om en troendes fall.

Kam fikk heller ikke brødrene med seg i dette. Sem og Jafet forsøkte i ærbødighet å skjule sin gamle fars skam. Hvilken motsetning er det ikke mellom den hellige renhetsfølelse og sønnlige ærbødighet hos disse to og på Kams sinn. Kjærligheten skjuler en mengde synder (1Pet 4:8).

Da Noah våknet, kunne han forstå sitt fall, da han så kledet over seg.

Og han våknet på to måter. I de følgende vers kommer nå et forunderlige profetisk ord om sønnene. Gud la dem i munnen hans. Det viser oss at Gud ikke hadde forlatt Noah, på tross av fallet. Men det viser også at Gud straffer hardt mangelen på barnslig ærefrykt. Gud så hva som rørte seg i hjertedypet på Noahs sønner, og hvorledes det ville utfolde seg i framtida.

Noahs ord er Åndens ord, og det har også vist seg i den historiske oppfyllelsen. Først lyder forbannelsen over Kams slekt, og den rettes mot Kams sønn Kanaan. Han har kanskje vært med å spotte Noah.

I alle tilfelle må han ha liknet Kam, og har kanskje gått ennå lenger enn faren i skamløshet. Men det er også viktig å legge merke til at Kam i dommen nettopp rammes i sitt eget barn. Igjen og igjen har det vist seg at mangel på ærefrykt overfor foreldre, straffes med at man møter det samme igjen av sine egne barn.

En ung mann i England bar sin gamle, svake far til fattiggården fordi han ikke lenger ville ha omkostningene ved å fø ham. På veien satte sønnen den gamle på en stor stein mens han hvilte seg litt. Da sa den gamle med tårer: Det skjer bare det som rett er, for meg. For mange år siden gjorde jeg det samme med min far. Og jeg satte ham nettopp på den samme steinen da jeg bar ham til fattiggården. Den gangen ba min far meg så inderlig om jeg ville ta ham med hjem igjen. Men jeg var hard i hjertet. Nå kommer straffen over meg selv.

Kanaan betyr: den som skal underkastes. Det er et merkelig, profetisk navn. Når Kam hadde gitt sin sønn det navnet, hadde han kanskje selv det sinn.

Som regel pleier de som er mest opprørske, være de verste tyranner overfor sine underordnede.

Forbannelsen over Kanaan lød på at han skulle være trellers trell for sine brødre. Og hvor har ikke dette ordet gått i oppfyllelse!

Kanaans etterkommere ble ikke bare underlagt Israels folk (Sems slekt) da de erobret løftets land. Men Kams etterkommere finnes nå hovedsakelig i Afrika, den ulykkelige verdensdel med slaveriets mørke redsler.

Jafets slekt har slik holdt Kams slekt i trelldom, f. eks. ved negerslaveriet i Amerika.

Men siden Kristus har båret all forbannelse på sitt legeme, er velsignelsen også åpen for Kams ulykkelige slekt. "Gud vil at alle mennesker skal bli frelst" (1Tim 2:4). Og allerede i Sal 68:32 lyder løftet til Kams slekt: "Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud."

Misjonen har brakt velsignelsen også til mange stakkars afrikanere både i Afrika og blant negerslavene i Amerika.

Av 1Mos 10:21 synes det som om Sem var den eldste av brødrene. I alle tilfelle var det han som gikk i spissen på den rette vei i forbindelse med farens fall.

Derfor lyder også velsignelsen først over ham. Den er som en lovprisning for Herren, Sems Gud. For det folk som frelsen skulle komme fra, var Sems slekt. Sem betyr "navn". I hans slekt kom den som, i dypeste forstand, er Guds navn og åpenbaring, og som Guds navn er blitt herliggjort gjennom.

I ham har også mennesket fått igjen det tapte navnet som Guds barn. Også Jafets navn er profetisk. Det betyr utvidelse og utbredelse.

Velsignelsen over ham er en bønn til Gud om at han vil utbre Jafet. Det er også blitt oppfylt. For størstedelen av jordens befolkning stammer fra Jafet. Det er alle europeiske folk og en stor del av Asia.

Men det profetiske ordet føyde til at Jafet skulle bo i Sems telter. Og den største i Sems slekt er verdens frelser, Jesus Kristus. Hans telt, hans kirke med ord og sakrament, har opptatt en stor del av Jafets slekt.

Bor du min venn, som leser eller hører dette, i Sems telt som de helliges medborger og en av Guds husfolk (Ef 2:19)?

Hvilken dybde er det ikke i disse ord av Noah. De har verdenshistorisk betydning, som klart vitner om at de i virkeligheten kom fra ham som styrer alt.

Noah levde så lenge at han så jorden ble befolket på nytt. Han døde to år før Abraham ble født. Alt som Noah hadde opplevd i sitt lange liv og hele den opprinnelige kunnskap om Gud, kunne slik bevares og gå over i den utvalgte slekt, Abrahams ætt.

Gå til 1Mos 10:1-32
1Mos 10:1-32
Dette kapitlet kan synes a være tørt, med bare navn (som 1Mos 5), og likevel har også dette sin dype betydning.

Det har sin mektige verdenshistoriske betydning som det eneste pålitelige vitnesbyrd om folkeslagenes avstamming. Men det har også sin betydning for Guds rikes historie. Her er alle folk oppskrevet i Guds bok, til vitnesbyrd om at de ikke er glemt, selv om Herren lenge lot hedningene vandre sine egne veier.

I Guds råd var det bestemt, som Paulus kaller Guds "viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, om en husholdning i tidenes fylde; å samle alt til ett i Kristus" (Ef 1:9-10).

For Guds trone skal de frelste møtes fra alle stammer og folk og tungemål. I Det gamle testamentet kommer mange av disse navn på hedningefolk igjen mer og mer, ettersom vi nærmer oss tiden for Kristi komme. Profetene forkynte at folkene skulle samles under Sems telt, inn i det rike som Messias skulle opprette.

Noahs sønner hadde ingen barn før syndfloden. De skulle være stamfedre til en ny slekt. Fra v. 2-5 nevnes først Jafets sju sønner. I v. 5 står at de bodde på "hedningenes kystland". (Dansk: "Hedningernes Øer".) Det må bety landa omkring Middelhavet. Det står fast at Europas befolkning nedstammer fra Jafet.

En del av navna ble senere navn på folk. Gomer og Magog, de to førstnevnte sønner, antar en er stamfedre til folk ved Svarte-havet. Den tredje, Madai, ble stamfar til mederne, altså til et asiatisk folk. Javan, den fjerde, er grekernes stamfar. Navna på hans sønner peker på greske stammer. Den ene av dem var Tarsis, som peker på Spania, for Tarsis var det gamle hebraiske navn på Spania. Han eller hans slekt må ha utvandret dit. Jafets femte og sjette sønn, Tubal og Mesek, mener man er stamfedre til folk i Kaukasus. Den sjuende, Tiras, er nevnt som stamfar til folk i Trakia, det nåværende Tyrkia.

I jødiske sagn er nevnt at Gomers eldste sønner Askenas og Rifat er stamfedre til tyskere og sydrussere. Den tredje, Togarma ble derimot stamfar til et armensk folk som ennå kalles Torkamatsi. Vi ser altså at det går en europeisk og en asiatisk linje fra Jafet.

Fra v. 6-20 nevnes Kams slektstavle. Hans etterkommere bodde nærmere det hellige land, og nærmere det folk der Guds rike først hadde sin plass på jord.

Her er nevnt fire sønner av Kam. Først Kus som ble stamfar til etioperne i Afrika, samt til flere andre afrikanske folk ved sine egne sønner. Gjennom en av sine sønner, Raemah, ble han også stamfar til et arabisk folk.

I Kus' slekt framstod en eiendommelig mann ved navn Nimrod, han var en voldshersker. Navnet Nimrod betyr: La oss gjøre opprør. Og dette viser hans sinn, som var i opprør mot Gud. Han drev ikke med åker- og husdyrbruk. Men han ble en veldig jeger og erobrer. Når det står at han var "en mektig jeger for Herren" kan det ikke menes i god betydning. Det må bety at han viste tross, like opp i Herrens ansikt. Han stiftet det rike som senere i Den Hellige Skrift, fra først til sist betegner verdensmakten, nemlig Babel. Derfra drog han til Assyria, en semittisk stamme der han bygde Ninive og tre andre byer. Sammen dannet de "den store by" som i Jon 3:3 sies å være tre dagsreiser lang. Nimrod ble så kjent at han senere ble til et ordspråk, som betegnelse for en mektig hersker.

Den andre av Kams sønner var Misra'im. Han ble stamfar til egypterne. Misraim er det gamle navn på Egypt. (På moderne hebraisk heter Egypt også Mizraim.) Dessuten ble han stamfar til forskjellige afrikanske folk i nærheten av Egypt og et par asiatiske stammer.

Fra et av de folk han var stamfar til, kom de velkjente filisterne. Ordet betyr egentlig utvandrerne. Det har antagelig vært et eventyrfolk, som ble Israels erkefiende, og bodde på ei kyststripe av Kanaans land.

Fra Kams fjerde sønn, den omtalte Kanaan, kom det flere folkestammer som bodde i løftets land, da Israel drog inn i det. Han ble også stamfar til fønikerne mot nord. Kanaans lands grenser blir nøyaktig angitt i v. 19:fordi det var det landet løftets folk skulle boi.

Endelig nevnes Sems etterkommere i v. 21-31 De nevnes sist fordi det er hans slekt som særlig skal omtales her. Det sies straks i . 21 at han var hebreernes stamfar. Av Sems barn nevnes 5 sønner. Elam ble stamfar til et folk i nærheten av Persia, Assur ble stamfar til assyrerne, og fra Arpaksad stammer hebreerne.

Fra den femte sønn, Aram, stammer syrerne, Israels nabo i nord, samt noen arabiske folk, bl. a. innbyggerne i Uz, det landet der Job bodde.

Arpaksad var bestefar til Eber. Navnet Eber betyr "på den andre siden".

Av dette ordet har visstnok Abrahams slekt fått navnet Ebreer eller Hebreer, for de kom fra den andre siden av Eufrat. Eber hadde to sønner, nemlig Peleg, som løftets folk stammer fra, og Joktan. Joktan ble med sine tretten sønner arabernes stamfar. Araberne avleder ennå sin hærkomst fra ham, og navnene på de fleste av hans sønner er kjent, og brukes ennå.

Ebers førstnevnte sønn, Peleg, fikk dette navnet, som betyr deling, fordi "menneskene ble spredt på jorden" i hans tid. Vi tør altså gå ut fra at hendingen i forbindelse med Babels tårn (1Mos 11) fant sted i hans første levetid.

Peleg levde fra år 1757 etter verdens skapelse, til 1996. Innenfor dette tidsrommet ble Babels tårn bygt og språkforvirringen skjedde, antagelig i begynnelsen ettersom Peleg fikk sitt navn etter den.

I neste kapittel føres så Pelegs slektslinje videre fram til Abraham. I hele resten av Det gamle testamentet er det vesentlig bare den utvalgte slektslinjes historie som skildres.

Av dette kapitlet ser vi at Jafets etterkommere har befolket ikke bare Europa, men også størstedelen av det østlige Asia fra Media.

Kams slekt har vesentlig fått sin plass i Afrika, så nær som noen få små folkegrupper.

Sems slekt var mest i Assyria, Syria og Arabia. Senere bodde de i Kanaans land. Her gikk profetien om at Kanaan skulle bo i Sems telt, i oppfyllelse. Assyrere, syrere og arabere er altså jødenes stammefrender og slekt.

Gå til 1Mos 11:1-9
1Mos 11:1-9
Like til denne tid var det bare ett språk i verden. Når vi spør hvilket språk det kan være, vet vi ikke det sikkert. Men det synes å ha vært hebraisk. Navn som Adam og Eva tyder på det, de har jo sin opprinnelse i hebraisk.

Hebraisk er et enkelt og enfoldig språk, men er likevel rikt på beskrivelser av Guds vesen. Mange andre språk mangler det i høy grad. Vi tør også gå ut fra at det opprinnelige språk, sammen med hele den historiske overlevering, helst er knyttet til trosfolket, til den slekt som bevarte troen på den levende Gud.

En flokk av Noahs etterkommere slo seg ned i en dal i landet Sinear. Det er det gamle navnet på landskapet mellom Eufrat og Tigris, det senere Babylonia.

Her var det de bygde Babel tårn. Av mangel på naturstein begynte de å brenne tegl og brukte asfalt eller jordbek i stedet for kalk. Vi finner ennå mange ruiner med slikt byggemateriale i dette området.

De sa: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden (v. 4). Kom! lyder som en storaktig tale, som om det allerede var avgjort at de skulle sette sin plan gjennom.

De kjente nok Guds vilje om å fylle jorden. Men det ville de ikke. De merket åpenbart det verden alltid merker, at det står smått til med samholdet mellom verdens barn. Verden nå til dags forsøker å bøte på det ved å slutte seg sammen på mange måter, som ved hemmelige foreninger.

Den vantro verden ville nå bygge et tårn som skulle rekke høyt opp i skyene. Det skulle likesom reise seg i trass mot himmelen. De hadde en dobbel hensikt med det. Først ville de ha et samlingspunkt som skulle hindre at de ble spredt over hele jorden.

Dernest ville de gjøre seg et navn. Ulydighet og hovmot, samt forfengelig ære, behersket dem. Man regner med at det kunne være omkring 30000 mennesker på jorden på den tid.

La oss gjøre oss et navn! Den ånd er godt kjent ennå i verden. Det naturlige menneske vil ikke forherlige Guds navn, men sitt eget. Gud kan gjøre at et menneskes navn blir husket med velsignelse, som ved Enok, Noah og andre trosvitner. Men vil vi selv gjøre oss et navn, blir det til skam.

Og Babels tårn står som forbilde på mange liknende forsøk i det åndelige. Mange verdens vise har prøvd å bygge seg et tårn ved sine egne tanker og selvlagde visdom.

Slik mente de å gå utenom troen og finne den høyeste sannhet. Andre har forsøkt å bygge et tårn av sine egne gjerninger og sin innbilte godhet. De vil ikke omvende seg og ydmyke seg for Kristi fot.

De mener de kan storme himmelen ved å dynge opp en del ytre gjerninger og gjøre seg et navn i verden som bra folk, og æres for sin fortjenestes skyld. Men med alle disse tårn går det som med Babels tårn; de ender i ruiner.

For Gud står de hovmodige imot, og den som seg selv opphøyer, skal fornedres.

Det står at Herren steg ned for å se byen, som de holdt på å bygge. Ikke som om det var ukjent for Herren, han som kjenner alle ting.

Men det er et barnslig uttrykk for å betegne Herrens nærhet og ransakende øye. Det samme er sagt da Herren spurte Adam om han hadde spist av treet og hva Kam hadde gjort.

Meningen er at Herren vil hjelpe menneskene til å komme til en klar overbevisning om deres skyld. Kanskje det også viser at Herren har åpenbart sin straffende allmakt på en eller annen måte, for å advare.

Men Herren så (v. 6) at all advarsel var forgjeves. Hvis de fikk lov å fortsette, ville de bare bli frekkere og frekkere og innbille seg at ingen ting av det de ville, kunne hindres.

Vi hører igjen (v. 7) at den treenige Gud sier "la oss gjøre". Likesom det i 1Mos 1:26 heter: la oss gjøre mennesker, lyder det også her: la oss stige ned og forvirre deres språk.

Gud la sitt tunge lodd i vektskålen. Han gjorde sitt navn stort. Ja, slik er det gått til med de mange forskjellige språk. Den ytre språkforvirring er også uttrykk for den indre splittelse i hjertene.

Den er her på grunn av synden. Stedet fikk dermed navnet Babel, som betyr forvirring. Vi kan forstå hvilken forvirring det er blitt. Den enes tale lød for den andre som ren dårskap, som om han var drukken. De måtte altså slutte å bygge byen og ble skilt fra hverandre. De små grupper som nå hadde et felles språk, måtte nå dra av sted for å finne et sted for seg selv.

Språkforvirringen er en dom som aldri vil bli glemt så lenge jorden står. At det er en dom over synden, føler vi hver gang vi er blant folk med et språk vi ikke kjenner. Det er vondt å ikke kunne tale ut fra hjertet og heller ikke forstå det andre sier. Nå koster det møye å overvinne språkforskjellen, og den kan bare delvis overvinnes her på jorden.

Men i selve dommen ligger også noe av Guds barmhjertighet. Det ble dels satt en grense for ondskapens utbredelse. Og dels ble utviklingen innenfor de enkelte folk, på mange områder mer an-spent og kraftig ved begrensningen. Verden har ofte prøvd åoppheve denne dommen og laget fellesspråk, uten at det har lykkes.

Bare han som har satt disse grensene, kan oppheve dem. At han kan det, vitner pinsedag i Jerusalem om (Apg 2). Det er et vakkert bilde på det som skal skje på den nye jord blant de frelste.

Det himmelske språket vil igjen være ett for alle. Og det oppleves allerede her på jord blant Guds folk av forskjellige tungemål. Jesu navn har en samlende makt blant alle jordens folkeslag.

En liten fortelling er kjent. En troende sjømann drev i land et sted der han ikke kjente språket. Han møtte en troende der, og de fikk en samtale med hverandre. Sjømannen nevnte navnet Jesus, og den andre svarte Amen. Deretter sa de begge Halleluja! Ja, det tårnet som kan nå opp til himmelen og i sannhet samle alle folkeslag, er bygget av tømmermannens sønn fra Nasaret. I ham er "alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede" (Kol 2:3).

Det er den himmelske visdom som i sannhet kan nå opp til himmelen, og bringe himmelens lys ned på jord. Han har fullbrakt den gjerning som vi kan stå på, som på en klippe. Der kan en fattig synder nå opp til de himmelske høyder. Han er den eneste himmelstige, og til ham har Gud gjort et navn som er over alle navn. I det er det frelse for alle som vil søke den der. Ennå finnes det blant Babylons ruiner levninger av et tårn. Grunn-muren har et omfang på over 667 meter og en høyde av 67 meter, mens selve tårnet bare er 12 meter.

Byggematerialene er de samme som er beskrevet her. Ruinene kalles "Birs Nimrod", og araberne mener det er rester av Babels tårn. At Nimrod har vært med i dette himmelstormende opprøret, passer jo godt til skildringen av ham i 1Mos 10:8-12.

Blant grekerne fantes i gamle dager et sagn om "titanerne" som forsøkte å storme himmelen. De ble slått ned av den høyeste guds lynstråler. Her er bevart et svakt minne blant hedninger om dette opprøret.

Skriften sier at et slikt opprør i stor stil vil skje ennå en gang. I det små blir det stadig forsøkt i verden. Men når Antikrist kommer, vil han "opphøye seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud" (2Tess 2:4).

Men vi vet at også dette Antikrists Babelstårn vil synke sammen i forvirring og skam for Guds veldige hånd. Etter Babelstårnet spredte Herren menneskene over hele jorden.

Men dommen over Antikrist og alle dem som følger ham, vil bli at opprørerne blir jagd bort fra jordens overflate, for evig.

Gå til 1Mos 11:10-32
1Mos 11:10-32
I dette avsnittet føres Sems slektstavle videre etter den hellige linje som fører fram til stamfaren for det utvalgte folk. Der skulle løftet i Paradis oppfylles.

Den hellige slektslinje går gjennom Arpaksad, Salah, Eber, Peleg, Reu, Serug, Nakor, Tarah til Tarahs sønner Abram, Nakor og Haran.

Her er vi da kommet til Abram, som Gud selv utvalgte til stamfar for det folk der Frelseren er midtpunkt. Gud utvalgte ham, og av hans sønner ble den ene, Isak, utvalgt. Av hans sønner igjen ble den ene, Jakob, utvalgt. Dette er de tre patriarkene, og dere historie fyller resten av første Mosebok.

Stamtavlen fra Sem til Jakob ser slik ut:

1) Sem levde 600 år, fra 1558-2158 e. skapelsen

2) Arpaksad levde 438 år, fra 1658-2096 e. skapelsen.

3) Salah levde 433 år, fra 1693-2126 e. skapelsen.

4) Eber levde 464 år, fra 1723-2187 e. skapelsen.

5) Peleg levde 239 år, fra 1757-1996 e. skapelsen.

6) Reu levde 239 år, fra 1787-2026 e. skapelsen.

7) Serug levde 230 år, fra 1819-2049 e. skapelsen.

8) Nakor levde 148 år, fra 1849-1997 e. skapelsen.

9) Tarah levde 205 år, fra 1878-2083 e. skapelsen

2) Abram levde 175 år, fra 2008-2183 e. skapelsen.

3) Isak levde 180 år, fra 2108-2288 e. skapelsen.

4) Jakob levde 147 år, fra 2168-2315 e. skapelsen.

Vi ser av denne lista at levealderen synker. Først synker den to tredjedeler, dernest til halvdelen og til sist til fjerdedelen av levealderen før vannflommen. Vi ser også at Sem ikke bare levde sammen med Abraham, men levde endog 50 år sammen med Isak. Når vi tenker på at Sems bestefar, Lamek, levde 56 år samtidig med Adam, ser vi igjen hvor få mellomledd det har vært i de to første årtusener på denne jord. Overleveringen fra den ene til den andre, kunne lett bevares, også om vi ser bort fra Guds inngrep.

Av Tarahs tre sønner nevnes Abram først. Når han her kalles Abram og ikke Abraham, er det fordi han først fikk navnet Abraham da han var 99 år gammel (1Mos 17:5).

Når Abram nevnes først, er det ikke fordi han var den eldste av de tre brødrene, men fordi han ble den utvalgte stamfar til Israels folk.

Han var ikke den eldste av dem. Det står jo (1Mos 12:4) at Abram var 75 år da han drog til Kanaans land. I Apg 7:4 står det uttrykkelig: "Etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet, som dere nå bor i". Det går også fram av slutten på dette ellevte kapittel.

Tarah, som ble 205 år gammel, må altså ha vært ca. 130 år da Abram ble født. Men i v. 26 i dette avsnittet står det at Tarah var 70 år gammel, da den første av hans sønner ble født. Dette betyr at Haran eller Nakor var den eldste. Antagelig var det Haran ettersom han døde først. Den gang bodde Tarah i Ur i Kaldea.

At Haran var den eldste, går også fram av at broren Nakor giftet seg med Harans datter Milka. Milka og Jiska var Harans døtre, og Lot var hans sønn.

Vi må legge merke til dette, at Nakor var gift med sin brordatter og Abram med sin halvsøster, Sarai, som hun het i begynnelsen.

Først senere forandret Gud selv hennes navn til Sarah. Det betyr fyrstinne (1Mos 17:15). At Sarah var Abrams halvsøster, går fram av 1Mos 20:12. Hun var datter til Abrams far, men ikke hans mor. Det var først senere i Moseloven at ekteskap mellom halvsøsken ble forbudt.

Men den dypeste grunn til at de giftet seg i så nær familie, har åpenbart vært at avgudsdyrkelsen trengte seg inn alle steder. Etter ordet i Josva 24:2 ser vi at den endog var trengt inn i Tarahs eget hus.

Det var nok ikke på den grove måten, men på lignende måte som i 1Mos 31:19. Der hører vi om Laban at han hadde "husguder". Det har vel vært for å unngå å komme mer i forbindelse med avgudsdyrkerne, at Abram og Nakor har giftet seg så nær inn i slekten.

I v. 30 står det at Sarai var ufruktbar. Hun hadde ikke barn. Det var etter Guds vilje. På den måten skulle de, etter å ha bestått trosprøven, få løftets sønn som en gave fra Gud.

Det første kallet til å dra ut, kom mens de var i Ur i Kaldea (1Mos 15:7). Da drog den gamle Tarah med Abram og Sarai, samt sønnesønnen Lot, avsted på Guds kall.

Målet fra Guds side var Kanaan. Men foreløpig kom de ikke lenger enn til byen Haran, som også kalles Karan (Apg 7:2). Der døde Tarah. Deretter kom så Herrens kall igjen til Abram. Han skulle fortsette reisen, som vi skal høre i neste kapittel.

Gå til 1Mos 12:1-4
1Mos 12:1-4
"Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg!" Slik lød Guds ord til Abram.

Gud hadde bestemt Abram til store ting. Men velsignelsen var betinget av at Abram ville dra ut. Han skulle bort fra alt det som han etter naturen hadde kjært. Det var land, slekt, barndomshjem.

Grunnen til at Abram måtte bort fra sine egne, var at avgudsdyrkelsen var begynt å trenge inn alle steder. Utenom Abrams familie møter vi få spor av den sanne gudsdyrkelse.

I Den Hellige Skrift nevnes Melkisedek, og senere profeten Bileam, som kjente den sanne Gud, selv om de ikke var av Abrams hus. Men ellers var alt oppfylt av avgudsdyrkelse. Særlig begynte stjernedyrkelsen å bli alminnelig i Østerland.

Også kanaanittene var nok grove avgudsdyrkere, og blant dem kom Abram til å bo. Men avgudsdyrkelsen medførte ikke den fare for Abram ute blant fremmede, som når han møtte det i hans eget hjem. Vi vet jo at vantroen alltid er farligere når den lister seg innpå oss gjennom vår egen slekt. Man gir da lettere etter for husfredens og slektskapets skyld.

Men Herren knyttet et herlig og mektig løfte til den alvorsfulle befaling om å dra ut. Hovedsaken her var disse salige ordene: Jeg vil velsigne deg. I Herrens velsignelse ligger alt gjemt, som kan gjøre en menneskesjel salig. Herren nevner flere ting som denne velsignelsen inneholder.

"Jeg vil gjøre deg til et stort folk." Det var ett av de ord Gud gav Abram å leve på, skjønt Abram lenge måtte tro det uten å se.

Sarai var jo ufruktbar og barnløs. Dette Herrens ord måtte derfor bety noe spesielt for Abram. Og Herren lovet å gjøre navnet hans stort. Ja, Herren kan gjøre et menneskes navn stort. Men Gud er ikke med når en selv vil gjøre sitt navn stort.

Det har vi eksempler på fra Noahs tid (1Mos 6:4), og de som ville bygge Babels tårn (1Mos 11:4). Herren har i sannhet gjort Abrams navn stort. Det er blitt stort blant mennesker. Det gjelder ikke bare blant kristne, men også jøder og endog muslimer ærer hans navn. Men det største navn som Abraham fikk, er at han ble kalt "Guds venn" (2Krøn 20:7; Jes 41:8; Jakob 2:23]).

Han kalles også de troendes far (Rom 4:11). Det å være et Abrahams barn var et æresnavn i Jesu munn. Slik var det for Sakkeus (Luk 19:9), og i Luk 13:16 kaller han en kvinne Abrahams datter. Herren sier jo også at den fattige Lasarus ble båret av engler til Abrahams skjød.

Herren har i sannhet gjort Abrahams navn stort. Derfor sier også Sirak i sin bok (44:19) : "Den store Abraham var far til mange folk; ingen er så navngjeten som ham."

Og videre sa Herren: "Du skal bli en velsignelse." Gud ville gi Abraham den nåde å bli en velsignelse, ikke bare for noen få, men for alle slekter på jorden. "I deg skal alle jordens slekter velsignes." Slik lød Herrens ord.

Dermed var det sagt at den kvinnens sæd som Adam fikk løfte om i Paradis, skulle fødes i Abrahams slekt. Før lyste løftet fra Paradis som en ensom stjerne.

I Noahs velsignelse over Sem og Jafet glimtet det nok en stråle fram fra løftets himmel. Men her strålte nå en ny løftets stjerne fram.

Oppfyllelsen av løftet ble da ført et betydelig skritt videre. Nå ble den flettet inn i historien og fikk klarere og mer bestemte former.

Vi vet at dette Herrens løfte er blitt virkelighet. Han kom i Abrahams slekt. Fra hans kors stråler velsignelsen ut over alle slekter til dem som vil lukke opp for den. Jomfru Maria ble senere kalt den velsignede blant kvinner, fordi Gud hadde utvalgt henne til mor for ham som skulle kalles den høyestes sønn. Slik står Abraham fram som den velsignede blant menn.

Da Gud sluttet pakten med Noah, var det bare tale om den timelige velsignelse til vern mot ødeleggelsens krefter i naturen.

Her gjelder løftet en åndelig og evig velsignelse mot syndens forbannelse og dom.

Til Abrahams velsignelse hører også dette at Herren gir løfte om å ta seg av hans sak, som sin egen. Det ligger i disse ordene:

"Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne."

La oss legge merke til at det ikke står: den som forbanner deg, skal du forbanne. Men det står: jeg vil forbanne. For hevnen hører ikke oss til, men bare Herren. Hele Israels historie viser også dette nådeløftets oppfyllelse.

Vi behøver bare å nevne to navn: Rahab, den kananittiske kvinne som tok seg av speiderne i Jeriko (Jos 2). Og Rut, den moabittiske kvinne, som forlot sitt land for å gjøre vel mot sin gamle svigermor og følge henne inn i det hellige land. De ble velsignet av Gud. De er endog begge kommet med i Frelserens slektslinje.

Og på den andre side er Farao, Amalek og alle som forgrep seg på det utvalgte folket. De er levende vitnesbyrd om forbannelsen over dem som forbanner Herrens folk.

Dette minner oss om Frelserens ord i Matt 10:40, 42: "Den som tar imot dere, tar imot meg... Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann, fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn." Ja, slik lød Herrens ord til Abram.

Det var et nådeord, men med den bestemte forutsetning: Dra bort. Og Abram trodde og adlød. Han gikk på Herrens ord. Gud hadde lovet å vise ham landet. Men ennå visste ikke Abram noe bestemt om hvor det var.

Når folk spurte Abram hvor han skulle reise, kunne han ikke nevne landet. Derfor ble han vel, som Noah, en dåre i verdens øyne. Men uten å se overgav han seg selv med alt sitt, i tro i Herrens trofaste hånd.

Slik står det så vakkert i Heb 11:8: "Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme." Gå til 1Mos 12:1-4 del 2
1Mos 12:1-4 del 2
Ennå en gang tar vi dette Herrens ord til Abram fram for oss. For det ligger en mektig Herrens forkynnelse i alt dette, også til oss.

Som det var for Abraham, slik er det også for oss. Der er et land der vi ikke kan eller må ha vår bolig, hvis vi vil være under Guds velsignelse.

Det er det land som vi tilhører etter vår naturlige fødsel, etter kjødet. Det er vantroens land. Bare i det land som Herren viser oss, i troens hellige land, lyser Herrens velsignelse til frelse.

I troens land går nådesolen aldri ned. Der er lys, der er liv, der er fred, der er kraft, der er "alt hva hjertet kan evig begjære".

I vantroens land er det mørkt. Der råder død, ufred, og alle innbyggerne er avmektige treller under verdensfyrsten. I hvilket av disse to land bor du, min leser?

Betingelsen for Guds velsignelse står urokkelig fast den dag i dag: Du må ut av kjødets land, av verdenslivet og fra vantroen. "Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham" (Joh 3:36).

Gud kan ikke velsigne deg før du bor i troens hellige land, som de helliges medborgere under Jesu velsignede herredømme. Om du ikke bor der, lyder befalingen også til deg, åndelig talt: Dra ut fra ditt land. Dra ut, om så fra din egen slekt og din fars hus! Se, velsignelsen vinker.

Det er stort å kalles hellig, og å være Guds barn og Guds venn. Dette ligger også ferdig for deg. Og du blir ikke alene.

Selv om Herrens flokk er liten, blir Guds barn likevel et stort folk. Ja, en gang skal de endog bli en skare som ingen kan telle. Det skjer når de samles for Guds trone i hvite klær og med palmegren i hånd (Åp 7:9).

Allerede her på jord skal du sikkert få merke at du vil få et stort folk av venner. De blir mange flere enn verden gav deg. I verden er man likevel ensom, selv om man er midt i en stor skare.

For det er intet kjærlighetens samfunn mellom de vantro. Også du kan bli en velsignelse. I verden kan du aldri bli velsignet. Vantro foreldre kan bare bli til forbannelse for barna sine, om de elsker dem aldri så mye.

For det målet de viser dem, fører jo bort fra himmelen. Og de kan ikke be rett for barna sine. Men hvor salig å få være en velsignelse for dem, selv om man er fattig og skrøpelig og ringe. Og tenk hvilken nåde det er å ha det slik med Herren, at han tar vår sak som sin.

I verden står man alene med alle kamper og byrder. Man er alene og vergeløs overfor alle mørke makter som forsøker å bedra og ødelegge menneskene. De vil ta fra oss den arv som ligger ferdig for oss.

Bli derfor ikke i forbannelsens land, men dra ut! Men dra helt ut, helt over grensen! Der er mennesker som begynte å dra ut. Det kom bevegelse og røre i dem. Det ser ut som om de vil gjøre som Abram og lyde Herrens kall.

Men mange kommer ikke lenger enn til grenselandet. Du forstår: vi må gjennom grenselandet for å komme inn i troens land. Den slags grensemennesker som farer fram og vil gjennom grenseland fortest mulig og inn til de hellige, eier løftet: "Dere skal søke meg, og dere skal finne meg, når dere søker meg av hele deres hjerte" (Jer 29:13).

Men der er et annet slag grensemennesker. De vil bli boende i grenselandet og ikke omvende seg helt.

Vår gamle Salmedikter Brorson synger i en av sine salmer slik: "Og Satan av sin slangekrok en blandet gudsfrykt foreslo". Det er den røsten disse grensemenneskene har lyttet til. De er så nær de hellige at de lærer litt av deres språk. De innretter sitt liv i det ytre, på samme måte som dem.

Og likevel er der intet brudd med deres eget og verden. Ja, dette er et sted som mange stakkars sjeler har valgt å bo i. Men der er ingen velsignelse på denne plassen. Der er verken fred eller glede eller kraft.

Man er heller ikke ennå de helliges medborgere. Derfor føler de seg beklemt blant Guds folk, og ikke hjemme. Dra ut, du som har det slik. Veien er ennå fri og du kan dra. Det er rett at kallet også betyr forsakelse av mye som du har kjært i verden. Det var det også for Abraham.

Når Satan kaller, peker han gjerne på det som smaker vår egen lyst. Han sier: Spar deg selv. Herren svarer: "Ingen av dere kan være min disippel uten at han oppgir alt han eier" (Luk 14:33).

Herren vet hva som tjener til din fred. Han gir deg hundre foll igjen, mens djevelens løfter bare er løgnens bedrag. Gjør som Abraham, og si: Herre, på ditt ord vil jeg dra ut. Overgi deg med alt ditt, helt i Herrens hånd. Betro deg til din beste venn, han som gav livet for deg.

Du vil aldri komme til å angre det. Selv om du ikke kan se på forhånd hvorledes alt blir med deg, kan du gå frimodig. Du vil erfare at Han er trofast som kalte deg, han skal og gjøre det (1Tess 5:24).

Du skal, som Abraham, få se Guds herlighet.

Du kjenner kanskje fortellingen om den lille piken. Faren var gått ned i en jordkjeller. Det var ingen vinduer der og ganske mørkt. Den lille stod oppe og så ned til faren. Men hun kunne ikke se ham nede i mørket. Da sa faren: Hopp ned, lille venn. Jeg står med åpne armer og tar imot deg. - Jeg kan ikke se deg, far, sa hun. - Men jeg kan se deg, sa faren, bare kom. Så hoppet hun på farens ord og falt i fars armer. Selv om du, min venn, kan synes at det ser så vanskelig ut for deg å ta det avgjørende skritt over grensen. Våg det bare. De armer som ble utspent på korset for din skyld, står åpne for å ta imot deg.

Og du Guds barn, som gikk over grensen, og du ble en fremmed og en utlending for verden, blant Guds folk er du hjemme. Du som gikk i troens lydighet på Herrens ord, som Abraham, du har også erfart det som står i salmeverset: Hele verden ei oppveier, hva vi tror og hva vi vet. Himmelrik på jord vi eier i vår Frelsers kjærlighet.

Men husk på at i dette ordet: Vær en velsignelse, ligger det ikke bare en gave, men også en oppgave. Hele det hellige liv som sømmer seg for Guds folk, inneholder disse tre ord: Vær en velsignelse.

Først skal du være det i hjemmet ditt, ved troskap i gjerningen og ved en saktmodig og stille ånd. Vær en velsignelse blant de vantro som du møter, ved at du er sannheten tro, uten menneskefrykt, men i kjærlighet. La ikke tårene tørke inn i hjertet ditt. Vær som Jesus som gråt, da han så over den vantro byen.

Vær en velsignelse blant Guds barn. Det blir du best ved å minnes tre andre små ord av Herren, nemlig disse: "Sett deg nederst" (Luk 14:10). Da blir du stor, som Herren har sagt i sitt ord: "Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener" (Mark 10:43-44).

Husk også på at det står et punktum etter dette: Vær en velsignelse. Det er lettere for kjød og blod å sette et komma her og fortsette slik i sine egne tanker: Ja, jeg vil nok være en velsignelse, men så må de andre hjemme også skjønne på det. Verden må ikke lyve altfor mye på meg eller lønne meg med altfor stor utakk. De hellige må tjene meg og ikke glemme å ta hensyn til meg.

- Men, kjære venn, Herren sa ikke alt dette. Han sa bare: Vær en velsignelse. Punktum. Hvorledes de andre er mot deg, vil Herren selv ta seg av. For deg gjelder det bare å øve deg i dette; å være en velsignelse for dem. Ja, det er sannelig ikke lett å være en velsignelse med punktum etter. Og likevel, slik lyder Herrens ord. Du skal erfare at når du får punktum med, vinner Herren herlige seire i deg og ved deg.

Gå til 1Mos 12:5-8
1Mos 12:5-8
Ved siden av Sarai hadde Abram også med seg brorsønnen Lot. Lot ville også høre Herren til. Det viste seg senere. Men han var noe vaklende.

Imidlertid har det vært en hjelp for Abram at han hadde disse to med seg på den underlige reisen. Han visste ikke hvor målet var for reisen, og den likner på reisen til de vise menn fra Østerland, som fulgte stjernen.

Abram hadde sin ledestjerne i Guds ord. Det var ikke en liten flokk som reiste. For Abram hadde en hel del tjenere og eiendom med seg. Det var store og små husdyr. Det gjorde ikke reisen lettere, ettersom den gikk gjennom ørken.

Så kom de til Kanaans land, til det stedet som senere ble kalt Sikem. Det var i nærheten av Samaria. De kom til Mores terebintelund, som sikkert hadde navn etter eieren. Sikemdalen, mellom fjellene Ebal og Garisim, skal være et herlig sted, ifølge reiseskildringer. Det er noe av det frodigste i hele Israels land. Og midt i denne vakre naturen byder Gud sin venn velkommen med å gi ham en ny åpenbaring. Han sier: Din ætt vil jeg gi dette landet.

Det er som om Gud på denne måten gir et gavebrev til Abram. Nå var Abram altså i sitt eget land, og likevel en fremmed. For kananittene bodde da i landet, står det.

Abram eide ikke selv noe av det landet som var hans, etter Guds løfte. Han prøvde heller ikke å ta noe, men levde livet i troen. Det står i Heb 11:9.13: "Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte.

I tro døde alle disse, uten at de hadde oppnådd det som var lovt." Dette er et bilde på alle Abrahams barn her på jorden. Abraham bestemte ikke selv, men han måtte gå på Herrens vink og være en fremmed i sitt eget land.

Slik lever også alle de troende, som er hans åndelige barn. Etter Herrens trofaste løfte skal vi arve jorden. Det skjer når dommen har vært og alle som åndelig talt er kananitter er borte. Men her i tiden lever også vi som fremmede på denne jord, som om det er vårt rette hjem.

Men troen er også "full visshet om det som vi håper, overbevisning om ting som en ikke ser" (Heb 11:1).

Den tid vil komme da også vi skal dra inn i løftets land, den nye jord og byen som også Abraham ventet på. "Han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper" (Heb 11:10).

Også vi skal vokte oss for å foregripe noe, men vente i troens ydmykhet på løftet. Daniel sier om det: "Riket og herredømmet, og makten over rikene under himmelen, skal bli gitt til det folket som er den Høyestes Hellige" (Dan 7:27).

Da Herren hadde åpenbart seg for Abram i Sikem, bygde Abram et alter for Herren. Han innviet og helliget derved landet til et land for Herren.

Når vi ser hvor landet ligger, er det også tydelig at det er utvalgt av Gud. Det ligger i den gamle verdens midtpunkt. Det var det geografiske midtpunkt for Europa, Asia og Afrika. Det lå midt mellom de senere verdensriker: Egypt, Babylon, Assyria osv.

Men det var likevel adskilt fra dem. I sør og øst var ørken, i nord store fjell og i vest havet.

Da Abram kom dit, var landet tynt befolket. Mellom de oppdyrka jordene var det store grassletter. Der var beite for Abrams dyr. Fra Sikem drog han mot sør til det senere Betel.

Men hvor han kom, bygde han alter for Herren og påkalte Herrens navn. Han ble slik en rettferdighetens forkynner om den levende og sanne Gud for kananittene. Slik Noah hadde vært for sin tid.

Gå til 1Mos 12:9-20
1Mos 12:9-20
I det foregående avsnitt hørte vi om Abrams lydighet. I dette avsnitt er det ikke bare lys som møter oss. Det viser oss Abram i et fall.

Hvor ofte viser det seg ikke slik med Herrens troende på jorden. I det ene øyeblikk kan troen åpenbare sin herlige kraft. I det neste øyeblikk viser det seg at vi bærer vår skatt i leirkar ([2Kor 4:7).

I oss selv er vi skrøpelige, som Herren har sagt om disiplene: "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig" (Matt 26:41). Slik stod Simon Peter det ene øyeblikk og bekjente frimodig: "Du er Messias, den levende Guds Sønn" (Matt 16:16). I det neste øyeblikk lot han seg bruke av Djevelen til å friste Herren (Matt 16:23).

Abram drog ned til Egypt, fordi det var uår i Kanaan. Om denne reisen var etter Herrens vilje, er meget tvilsomt. Herren hadde anvist ham Kanaan til bosted, og han kunne nok ha oppholdt ham der.

Det står ingen ting om at Herren bød ham å dra til Egypt. Det ser ut til at Abram har latt seg lede av kjødelige hensyn her. Han opptrer også fryktsomt og usikkert i Egypt. Slik må det alltid bli når et Guds barn går der han ikke er sikker på at Herren vil det.

På reisen ble han bekymret. Og det hadde sin rot i menneskefrykt. Hustruen Sarai var nemlig en meget vakker kvinne. Nå fryktet han at egypterne ville bli kjødelig tiltrukket av Sarai. For å få henne, kunne de slå Abram i hjel, så snart de fikk vite at hun var hans hustru.

Alle disse sorgene skulle Abram trygt ha lagt over på Gud. Han hadde åpenbart seg for ham og ledet ham så sikkert før. Men troen og tilliten til Gud vaklet i ham. Derfor forsøkte han i stedet å hjelpe seg selv, slik han mente det var best. Han gjorde en dårlig avtale med Sarai.

Hun skulle si at hun var hans søster. Det var hun også på en måte, ettersom hun var hans halvsøster (1Mos 20:12). Men det var likevel en løgn. Det var en tvetydighet som var beregnet på å tilsløre virkeligheten. Løgnens far har kanskje hvisket til Abram at denne løgnen var berettiget.

Men vokt deg, Guds barn, for de halve sannheter. For Gud er de alltid hele løgner. Eller kanskje Abram har tenkt: Gud beskytter nok Sarai.

Men å stole på Gud når man forlater hans veier, er ikke tillit, men frekkhet og innbilskhet. Abram brakte derved seg selv i stor fare, ved siden av at han ble årsak til synd.

"Herrens hånd er ikke for kort til å frelse" (Jes 59:1). "Vei har du alle steder, på virke ingen trang." Herren kunne ha åpnet tusen utveier for Abram.

Vi behøver aldri å gå krokveier. Med det får vi bare smerte. Som vi så det med Noah (1Mos 9:20-24), ser vi det også her: Herren skal ikke knekke det brutte rør og ikke slukke den rykende veik.

Slik Jesus helbredet Malkus' øre i Getsemane da Peter i falsk nidkjærhet hadde hugget det av, slik gjorde Herren også med Abram. Dette skal ikke være en sovepute for oss. Abram har sikkert i sin samvittighet merket Herrens tukt til ydmykhet. Dette skal få oss til å prise den barmhjertige og langmodige Gud enn mer.

Hans hjertelag mot sitt folk ser vi tydelig i Jes 43:24-25: "Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu."

Men vi må også tenke på at Abram ikke var slik stilt som vi. Det var ikke ennå blitt pinse på jord. Ånden fra Gud var ikke utgytt.

De troende i Det gamle testamentet var på barnestadiet. Barnet kan gjøre oss voksne til skamme med sin sterke tro. Det ser vi på mange måter.

Men det samme barn som gledet oss med sin inderlige tro på Guds nærværelse og bønnhørelse, kan også gjøre seg skyldig i mange fall.

Det synes å samsvare lite med en sterk tro. Men vi som står på den nye pakts grunn, og har fått lys og kraft i Guds Ånd på en annen måte, har også et langt større ansvar.

Egypterne fant riktig nok behag i Sarai. Sarai var ti år yngre enn Abram (1Mos 17:17), mellom 65 og 70 år. Etter den daværende levealder vil det ikke si mer enn 35 år etter våre forhold. Kongen i Egypt, som kaltes Farao som sine forgjengere, tok henne uten videre til seg.

Han tenkte selvfølgelig at hun ikke var bundet til Abram som hadde sagt hun var hans søster. Ekteskapet ble til en viss grad betraktet som hellig i Egypt. Det ser vi av Faraos ord til Abram. Av v. 19 ser det ut til at Farao virkelig ville ha henne som hustru. Abram hadde nok tenkt at resultatet av usannheten skulle bli et annet. Men slik blir det alltid: våre egne dårlige beregninger skuffer oss.

Farao forsøkte å gi Abram gaver for å formilde han. Han fikk både sauer og asener og kveg og kameler og tjenere. Da fikk han trolig også sin egyptiske kvinne, Hagar (1Mos 16). Hun ble også til sorg for Abram senere.

Men vi kan være sikker på at disse gavene ikke har dempet uroen i Abrams samvittighet. Han hadde jo fått løftet om at Herren ville gjøre ham til et stort folk. Hvorledes skulle det nå gå med løftet?

Ja, hadde det berodd på Abram, ville det gått riktig galt. M Herren - Herren hjalp sitt stakkars, falne barn. Ekteskapet med

Farao ble ikke fullbyrdet. Det var skikk blant kongene i østerland at de som skulle bli deres hustru, måtte ha en forberedelsestid.

For dronning Ester varte den i hele 12 måneder (Est 2:12). Men Herren grep straks inn da Sarai var kommet til Faraos hus. Han slo Farao og hans hus med store plager. Herren sørget også for at Farao fikk vite sannheten om Sarai. Da kalte Farao Abram fram for seg.

Troens mann måtte nå stå til skamme for hedningen. Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din hustru?

På disse spørsmål hadde ikke Abraham noe svar, men tiet av skam. Om Egypterne også da sikkert var avgudsdyrkere, hadde Farao ennå frykt for den sanne Gud. Det var en trelldomsfrykt for Gud, som hadde straffet ham. Derfor våget han ikke å gjøre Abram mot. Han merket at Gud var i pakt med Abram. Han nøyde seg med, sikkert i vrede, å si til ham: "Se, her er din hustru, ta henne og gå!" Han lot sine menn lede Abram og alt hans, utenfor landets grenser.

Av alt dette ser vi blant annet at Kams slekt i Egypt hadde allerede et ordnet kongerike. Egypterne ble snart et mektig folk med stor kultur.

Det ser vi av gamle minnesmerker og beretninger. Men denne reisen til Abram er også et forbilde på den reise etterkommerne hans gjorde senere.

Også de ble først drevet ned av hungersnød. Og de møtte også vold fra egypterne. Herren fikk Farao til la Abram fare ved åsende plager over ham.

På samme måte ble en annen Farao, ved ti store plager, tvunget til å la Abrams etterkommere fare.

Hele denne begivenheten innprenter oss det Jeremias sa senere: "Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor" (Klag 3:22-23).

Gå til 1Mos 13:1-18
1Mos 13:1-18
Så drog Abram til sydlandet, dvs, den sørlige del av Kanaan. Når det står at han "drog opp" (Dansk, og hebraisk grunntekst.) fra Egypt, kommer det av at Egypt ligger lavere enn Kanaan.

Det står at Abram var meget rik. Rikdom kan være en Herrens gave, eller syndig mammon. Det kommer av måten en får rikdommen på, og hvordan den brukes. I dette tilfelle var den i sannhet en velsignelse fra Gud. Guds ord sier oss mange steder at det er vanskelig for en rik å være et Guds barn, i sannhet.

"De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer", heter det (1Tim 6:9). Men det er forskjell på om du søker pengene, eller om pengene søker deg.

Av både Abrams eksempel og David, Job, Josef av Arimatea og andre, ser vi imidlertid at det er mulig å være en helstøpt Herrens venn og likevel være rik.

"Når rikdommen vokser, så la ikke hjertet feste seg ved det", sier ordet (Sal 62:11). Vi ser det tydelig hos Abram at han hadde sin skatt i Gud.

Abram kom tilbake til det stedet der han før hadde bygget et alter for Herren. Det var mellom Betel og Ai, og der påkalte han Herrens navn.

Han takket sikkert Gud for beskyttelsen i Egypt. Men her inntraff noe som fikk stor betydning. Det fikk i alle tilfelle betydning for Lot, som til nå hadde vært med Abram.

Beitemarkene ble for små for Abrams og Lots dyreflokker, for de måtte ikke komme for nær landets egne innbyggere, kanaanittene og ferisittene. Hvem ferisittene egentlig var, er uoppklart.

De er ikke nevnt før, mellom kanáanittenes stammer. En antar at det har vært navnet på den kanáanittiske landbefolkning.

Da det ble for lite beite, ble det trette mellom gjeterne. Etter Abrams ord til Lot (v. 8) ser vi at det også var strid mellom Abram og Lot. Den kom ikke fra Abram, men fra Lot. De ytre forhold åpenbarer hjertets tanker.

Lot viser seg her som en sørgelig jordisk mann. Abram, derimot, viser et frigjort, uegennyttig hjertelag som er troens vakre frukt. Han talte åpent og kjærlig til Lot om saken. Det er alltid det beste når det kommer noe mellom brødre.

Abram følte det smertelig at det skulle være noe mellom dem. Det kunne også bli til anstøt for kanaanittene. Han brukte ikke sin "rett". I det ytre hadde han den, ettersom han var eldst, og Gud hadde gitt ham landet.

Likevel lar han Lot velge. Freden mellom dem var mer verd for Abram enn det beste beiteland. Han kunne gi avkall på sitt eget, og det gjorde han da han lot Lot velge. Han forstod nok at samarbeidet mellom dem ikke kunne fortsette. Men han ville skilles fra ham på broderlig vis.

Det er vemodig når det blir slik mellom Herrens venner, og at et godt samarbeid tar slutt. Men noen ganger kommer Abrams gamle råd igjen til nytte. Det er bedre å gå hver sin vei i det ytre, enn at hjertene skal bli skilt.

Lot burde ha bedt Abram velge først. Men det gjorde han ikke. Det verdslige sinn fikk makt i ham. Han benyttet anledningen og valgte kjødelig.

Han valgte det som han så var godt, slik Eva hadde gjort før. Det var den vakre Jordandalen i øst han valgte. Der lå byene Sodoma og Gomorra, Adma, Seboim og Bela.

Lot visste godt at folket der "var onde og syndet grovt mot Herren" (v. 13). Men de makelige tider og kjødelig vinning, lokket.

Hvor mange bitre smerter skulle ikke dette valget koste ham! Han står som et advarende forbilde for alle Guds barn. Lot tilhørte jo de troende, men han var dessverre haltende.

Kjære leser, husk på Lot når du står overfor et eller annet valg. Velg som Abram, om det er mindre tillokkende for øyet. Det er viktigere for deg å bevare Guds fred enn å våge deg ut i syndige vaner.

"Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel."

Lot kom nå i nær forbindelse med de ugudelige i Sodoma. Han bosatte seg midt blant dem, og giftet seg visstnok også med en av Sodomas døtre. Han fikk erfare at det man sår i kjødet, gir en høst som tilsvarer utsæden.

Men Abram fikk erfare at det er rik velsignelse i å fornekte seg selv, og at det er "saligere å gi enn å ta imot" (Apg 20:35).

Det er fint å lese i slutten av dette kapitlet hvorledes Herren åpenbarte seg for Abram, og liksom lyste velsignelsen over den seieren Abram hadde vunnet over seg selv.

Det skjedde da Lot hadde sagt farvel og dratt til det vakre, men syndige Sodoma. Gud taler vennlig til Abram og fornyer nådeløftene til ham. Herren ikke bare stadfester sitt løfte om at han skal få hele Kana'ans land, men gir også løfte om at hans etterslekt skal bli som jordens støv.

Det peker mye lenger en Abram kunne fatte og forstå. Med Guds fred i hjertet kunne Abram vandre gjennom hele Kana'ans land i dens lengde og bredde. Han visste det var hans, selv om han stod som en fremmed for menneskene.

Han hadde imidlertid sitt hovedoppholdssted i Mamrelunden i Hebron. Den kalles slik etter sin eiermann, amoritten Mamre, som vi hører om i neste kapittel (1Mos 14:13). Abram bygde også her et alter for Herren. Det manglet ikke alter der Abram bodde.

Gå til 1Mos 14:1-16

1Mos 14:1-16
Lot skulle snart få merke at den som vil bygge og bo med verden, også får del i den dom som går over verden. En del konger gjorde et røvertog mot vest. Det var en krig der byer ble brent ned og folket ble bortført som slaver. Det var kongen i Sinear, dvs, Babylon, sammen med kongen i Elassar, trolig nord for Babylon, og kongen i Elam, i Persia, sammen med kongen i Gojim. Det siste ordet betyr ellers hedninger, men står her for et folkeslag, kanskje i det nordlige Kana'an, hvor hedningenes Galilea lå (Matt 4:15).

Småkongene i de fem byene på Jordansletta hadde stått under kong Kedorlaomer i Elam i 12 år. I det 13. år var de falt fra ham, og nå kom hevnens time.

Først gikk røvertoktet gjennom hele landet øst for Jordansletta. Refaitter, susitter og emitter var forskjellige folkeslag som bodde øst for Jordan, som de først måtte slå. I 5Mos 2 omtales de som kjemper.

Når man ser på bynavnene (v. 5), peker de sterkt på avgudsdyrkelse. Asterot-Karna'im betyr Astartebilder med to horn. Krigstoget kom nordfra og gikk først helt ned mot sør. Horittene på fjellet Seir ble overvunnet, og fienden kom helt ned til Paran og ørkenen.

Parans ørken var senere den ørken Israels barn kom til å vandre gjennom, under Moses. Ved ørkenen vendte fienden om og tok en mer vestlig rute på tilbakeveien. De herjet de områder som amalekittene bodde i på Mose tid. De slo amorittene lenger nord, og så stod Jordansletta med Sodoma og Gomorra for tur.

De fem småkongene prøvde å gjøre motstand, men ble ganske overvunnet. I Siddimdalen, som Jordan-sletta ble kalt, var en mengde jordbek-gruver (v. 10). Jordbek fantes i flytende tilstand i jorda, men størknet når det kom i luft.

Ennå kan man i Dødehavet se slikt jordbek velte opp av underjordiske kilder, og flyter som en størknet masse på overflaten. Noen ganger lå kildene så nær jordskorpa at det bare var et tynt skall over. Derfor kunne man falle gjennom, om man gikk på den.

Slik gikk det kongene i Sodoma og Gomorra da de flyktet. De falt i slike jordbek-gruver. Sannsynligvis har hele området ved Sodoma og Gomorra hatt slike kilder i undergrunnen. De kunne brenne som tjære, og det gir oss et innblikk i den ødeleggelse Gud senere lot gå over byene. Byene ble nå plyndret. Også Lot og alt det han hadde, ble bortført.

En av de unnkomne kom til Abram i Hebron med dette budskapet. Vi ser her at Abram allerede har hatt en betydelig anseelse i landet, siden man ventet seg hjelp fra ham.

Abram var i et forsvarsforbund med de tre amorittene Mamre, Eskol og Aner. Vi ser at Abram ikke ville avvise et vennlig forhold med sine naboer, selv om de neppe delte troen hans på den levende Gud.

De var ikke sodomitter, og det var ikke for vinnings skyld han hadde med dem å gjøre. Den vennlighet verden viser mot Guds barn, uten at vårt gudsforhold lider av det, skal vi påskjønne som Abram og med all varsomhet gjøre bruk av det.

På den måten vinnes noen ganger en innflytelse som også kan bli til velsignelse for de verdslige.

Abram visste hvilken forferdelig skjebne som ventet Lot. Det stod straks klart for ham hva han måtte gjøre. Det hadde ikke vært tom tale da han sa til Lot: "Vi er jo brødre."

Det står også her (v. 14): "Da Abram hørte at hans bror var fanget" (D). Han ser ham som en bror for Herrens ansikt. Han ser ikke på Lots dårlige atferd mot ham, og derfor nølte han ikke med å våge livet sitt for å befri Lot. Det så farlig ut å forsøke dette.

Fienden hadde knust alt på sin vei til nå, og hva kunne Abram med så få menn, gjøre? Tre hundre og atten våpenføre menn hadde Abram i sitt hus.

Forholdet var jo slik den gang at tjenerne stod i et visst leilendingsforhold (livegenskap). Også barna deres tilhørte deres herre.

Men de fikk god behandling, hørte med til hjemmet og kunne stå i et fortrolig forhold til sin husbond. Slik var det med Abrams gamle tjener, Elieser.

Det er fint å se hvorledes Abram stod, uten frykt. I Egypt hadde han vært redd. Men her hadde han forvissningen om at Gud var med ham.

Og Gud stred for Abram slik han senere gjorde for Gideon. I nærheten av Damaskus seiret Abram over røverne. Snart kunne han føre Lot og de andre fangene tilbake, som frie menn.

For Sodoma hadde denne trengselen vært en Guds dom. Den skulle tjene dem til å vekke dem opp av syndesøvnen. Fienden hadde vært et tuktens ris i Herrens hånd. Men alt var forgjeves. Folket i Sodoma ville ikke forstå kallet.

Det er bedrøvelig å se at også Lot vendte tilbake til den ugudelige byen. Han kunne hatt det godt hos Abram, som Guds fred hvilte over. Men han søkte ikke dit. Ennå en gang våget han å bo med de ugudelige og utsette seg for en verre dom.

Gå til 1Mos 14:17-24

1Mos 14:17-24
Da Abram kom tilbake, møtte han to forskjellige konger i Sjavedalen - det er trolig Kedrons dal. Den ene var kongen av Sodoma.

Den andre var Melkisedek, kongen av Salem, som var Jerusalems gamle navn. Det er en underlig, vakker skikkelse. I ham møter vi en av de få utenfor Abrahams hus med en sann tro på den levende Gud.

Han velsignet Abram og sa: "Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord." Abram stod foran ham som bærer av den nye åpenbaring med nye løfter som en oppgående sol.

Melkisedek stod som aftenrøden av den gamle åpenbaring som var gitt til Noah. Melkisedek betyr Rettferdighetens konge. Både ved navnet og hans stilling som konge og prest på en gang, står han som forbilde på Jesus Kristus.

I Sal 110 heter det: " Du er prest til evig tid, etter Melkisedeks vis". Også hebreerbrevet viser til dette forbildet. Og hvor underlig passer ikke dette og gir forbildet et høytidsfult preg:

Han var konge i Salem (som betyr fred) er bilde på ham som kalles Fredsfyrsten, uten at hans slekt og historiske forhold nevnes med en stavelse.

I Israel måtte ingen være konge og prest i en person. Først i Kristus blir disse to embeter forent, til Guds behag. Man har undret seg mye over hvem denne Melkisedek var.

Noen har ment at det var gamle Sem, Noahs sønn, som jo levde en hel del år sammen med Abram. Men hvem han nå har vært, er det sikkert at Melkisedek hadde fellesskap i Ånden med Abram, og at han elsket Guds folk. Derfor velsignet han Abram, som hadde utført en Herrens tjeneste, som en barmhjertig samaritan. Derfor oppmuntret han Abram med gaver av brød og vin.

Og vi vet at Melkisedek priste Gud og gav den Høyeste Gud æren for den seieren Abram hadde vunnet. Abram bøyer seg i hellig ærbødighet for denne skikkelsen og gir ham tiende av alt byttet. Han anerkjenner Melkisedek som den som kom i Herrens navn.

Her hører vi om tiende allerede før loven. Det å gi tiende er altså noe som er ennå eldre en lovgivningen på Sinai. Men i loven bekreftet Gud at det var til behag for ham og etter hans vilje. Abrams barn, også i den nye pakt, kan lære noe av de troendes far, også her.

For oss er det ingen "lov" å gi tiende til Guds sak. Men vi har en antydning om våre gaver her. Det ligger en god preken for Guds folk i dette møtet mellom Abram og Melkisedek. Abram hadde vært i kamp for å ta bytte tilbake fra fienden.

Det er også den daglige kamp for en kristen. Også vi skulle ta tilbake det de fiendtlige åndsmakter har tatt fra oss. Renhet, ydmykhet, kjærlighet - alt dette er vi fratatt på grunn av synden. Men alt dette skal erobres tilbake.

Men Gud være lovet. Også vi har en Melkisedek, en rettferdighetens konge, som gir alle sine en evig rettferdighet og fører alle sine til fredens by, det nye Jerusalem, når striden er slutt. Også vår Melkisedek møter oss og oppmuntrer oss med brød og vin. Det brødet som han gir oss, er sitt eget legeme, og vinen er hans blod. Han velsigner oss slik ved nattverdbordet og gir oss, ved sin store makt, alle fiendene i vår hånd. Gud til ære og pris.

Men vi som har opplevd i vår troskamp noe tilsvarende Abrams møte med Melkisedek, kan også lære å stå rett overfor den andre kongen, kongen fra Sodoma.

Hvilken motsetning er ikke den ugudelige sodomitt til den rene og vakre Melkisedek. Sodomas konge stod som en slagen mann. Menneskelig talt hadde han Abram å takk for alt. Men han søker å hevde sin verdighet ved å tilby Abram betaling for hans tjeneste.

Men Abram ville ikke ha en tråd av det syndige godset i Sodoma. Alt han eide, ville han ha av Guds hånd, men ikke fra Sodoma. For Abrams tro så tydelig at det var ingen velsignelse i det. Det han hadde gjort, hadde han gjort for Herren, og ville ikke ha vinning av det, for sin egen del.

Igjen møter vi Abram som var så frigjort fra det timelige. Måtte det sinn også finnes hos oss som er Guds barn nå. Det er det sinn som ikke selv i det minste vil ha noe med det ugudelige å gjøre. Det står om dem i Judas brev (v. 23) at de "til og med hater kjortelen som er smittet av kjødet". Det eneste Abram ba om, var at mennene hans fikk det de behøvde, og de tre amoritters del. Han kunne jo ikke gi avkall på noe på deres vegne. Det måtte de gjøre selv.

Hvor stor viser ikke Abram seg her. Han er stor i ydmykhet, forsakelse og visdom. Det er Gud som har gjort ham stor. Gud har liksom stilt han fram for alle, som landets herre, ved å la han lede forsvaret og gi ham seier.

Dalen, der dette møtet mellom Abram og de to kongene skjedde, ble senere kalt Kongedalen (2Sam 18:18). De to kongene står i Åndens lys som uttrykk for lysets og mørkets rike.

Måtte vi stå som Abram i ydmykhet for fyrsten fra Guds rike. Og så må vi bestemt forsake mørkets fyrste og alt hans vesen.

Gå til 1Mos 15:1-6
1Mos 15:1-6
En tid etter at Abram hadde ført denne hellige krig for å befri Lot, kom Herrens ord til Abram i et syn. Gud sa til ham: "Frykt ikke, Abram, jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor." Frykt ikke, var Herrens kjærlige hilsen. Her finner vi for første gang dette ordet i Bibelen. Men det kommer igjen mange ganger senere.

Frykt ikke, sa Herren. Han så at det var frykt i Abrams sinn. Kanskje var han redd for at fiendene skulle overfalle ham. Han hadde nettopp tatt byttet fra dem.

Det må ha vært godt for Abram å høre: Jeg er ditt skjold. Men vi tar ikke feil når vi sier at han var mest bekymret for noe ganske annet. Vi hører av v. 2-3 at det var en indre anfektelse hos ham, en tvil på ordet Herren hadde gitt ham om at hans etterkommere skulle bli som jordens støv. Det så ikke ut til at løftet skulle bli oppfylt.

Abram var gammel og Sara var gammel. Herren hadde nok velsignet ham i det timelige. Men han hadde ikke fått det han savnet mest av alt. De gamle vandret barnløse og ensomme. Det så ikke ut til at det var andre som skulle arve dem, enn deres trofaste tjener, Elieser fra Damaskus.

Det er disse tunge tankene som klinger med i Abrams svar til Herren. Det var liksom en tilsynelatende motsigelse i at han fikk så mye annet hos Gud, men stadig savnet det han ønsket mest. Ofte har Abrams barn det på samme måte.

Da gjelder det å trenge dypt inn i dette Herrens ord, som alle Abrams barn må ha lov å ta i arv etter ham: Frykt ikke. Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Det er et salig ord for alle som har del i Herren. Herren vil være vårt skjold.

Det er han ikke bare i det ytre, men også i de indre kamper mot alle tvilens og anfektelsens piler. "Han er selv vår meget store lønn" (D).

Når vi eier ham, når vi erfarer at han leder oss med sin sterke hånd, da kan vi bare vente i tillit. I ham selv har vi pantet på at vi får alt vi behøver. Vi skal få alt det som tjener til vår fred.

Og det å eie ham og å være hos ham og leve med ham, er jo lønn nok i seg selv. Når vi her taler om lønn, er det bare i betydningen nådelønn. For vi fortjener bare straff. Lønnen gis ikke for vår fortjenestes skyld, men på grunn av Kristi fortjeneste, som Abrams sæd skulle velsignes i.

Det er på grunn av ham, som ble den store velsignelse for syndere, da han døde på Golgata. Han har fortjent den lønn som vi får av nåde. På grunn av hans fortjeneste er også Gud rettferdig når han gir de troende frelsen ved Kristi blod.

Men når hjertet tynges av tvil og frykt, da må vi komme i hu å bare gå til Gud, som Abram gjorde. Da vil Gud la sitt lys skinne gjennom alle tåker.

Det gjorde Gud med Abram. Han bøyde bort fryktens piler, som ved et skjold, ved å gi ham et bestemt ord (v. 4): Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. Det skal gå som jeg har sagt. Du skal ikke frykte.

Og Herren førte ham utenfor under en strålende stjernehimmel og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene. Og Abram så opp mot den uendelige vrimmel av stjerner. Da sa Herren igjen: Slik skal din ætt bli.

Nå gjaldt det: her var trosprøven. Menneskelig talt så det umulig ut. Men her lød Guds ord. Kunne nå Guds ord gjelde for Abram mer enn alle menneskelige tanker?

Ja, Abram seiret. For Herrens ord vek all tvil fra hans sjel i det øyeblikk. Om dette står det i Rom 4:18-21: "Mot håp trodde han med håp ...Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd.

Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre." Abram betrodde seg og sin sak helt i Herrens hånd. Han trodde på Herren, og Herren regnet ham det til rettferdighet.

Det er et stort evangelieord som lyder til oss her. Abram var ikke rettferdig i seg selv. Likevel regnet Herren ham for rettferdig på grunn av troen på Guds ord.

Loven som ble gitt senere, kunne ikke rettferdiggjøre synderen. Den var bare et speil til syndserkjennelse. Men ved troen rettferdiggjøres synderen.

For verden er troen lite. Den ser bare på det ytre, men Gud ser til hjertet. Den tro som slipper alle ytre støttepunkter og helt betror seg til Herren, har i seg bruddet med egenrettferdigheten, egenviljen og troen på seg selv. I denne tro blir den gamle Adams makt brutt. Og her griper en Herrens nåde.

Abram står som forbilde både i troens kamp og i troens seier, så vel som i troens lydighet. Gud tilregnet Abram den rettferdigheten som i Guds øyne allerede var kjøpt, om den menneskelig sett først ble rede Langfredag.

"Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror" (Rom 3:22).

Tidligere hadde Herren sammenlignet Abrams etterkommere med jordens støv. Her sammenligner han dem med himmelens stjerner. Hans etterkommere skulle ikke bare bli tallrik på jorden, men også i himmelen.

Hele den kvite skare, som en gang skal stå frelst ved troen for Guds og Lammets trone, er Abrams åndelige etterkommere.

Gå til 1Mos 15:7-21

1Mos 15:7-21
Igjen taler Gud til Abram. Han viser til at han er den samme som begynte å utvelge Abram. Det er den samme trofaste Gud som førte ham ut av Ur i Kaldea.

Han vet hva han har i tanke, og han vil vite å gjennomføre det for Abram. Da ba Abram Herren om et tegn som bevis på Herrens løfte om at Abram skulle eie landet.

Det var ikke vantro eller tvil som drev Abram til å be om tegnet. Det var ikke det samme som når Herren sier til jødene:

"Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro" (Joh 4:48).

Nei, det var på samme måte som når salmisten ber: "Gjør et tegn med meg til det gode..., fordi du, Herre, har hjulpet meg og trøstet meg" (Sal 86:17).

Herren sa jo selv en gang senere til kong Akas i Juda ved profeten Jesaja: "Krev et tegn av Herren din Gud. Krev det i det dype eller i det høye der oppe!" (Jes 7:11). Og Herren anklaget Akas fordi han ikke ville be om noe tegn, nettopp på grunn av sin vantro. Akas ønsket ikke å få noen stadfestelse på det ordet som han ikke ville adlyde.

Gud har jo gitt oss også et ytre tegn i sakramentene. Her gir han oss sine usynlige gaver. Tegnet er i og for seg ikke forkastelig uten at det blir hovedsaken, som det er for vantroen. Vantroen forlanger å se før den tror.

Troen grunner seg på Guds ord uten å se, men gleder seg og blir styrket ved det ytre tegn fra Guds hånd. Det tegnet som Gud gav Abram, skjedde ved en offerhandling som Abram foretok på Guds befaling.

Offeret ble gitt da de inngikk en pakt. De dyr han skulle ta til offer, var av samme slag som senere ble brukt i tabernaklet og templet, etter Mose lov. Det var rene dyr. Abram gjorde dyret i stand og delte det i to stykker, som skikken var når en pakt skulle inngås.

Det skulle bety at slik de to delene av dyret var et hele, slik skulle også de to partene i pakten være ett. I dette tilfelle betyr det at Gud skulle være Abrams Gud, og Abram Guds tjener.

De som sluttet pakten, pleide deretter å gå mellom stykkene (Jer 34:18). Abram delte kviga, geita og væren i to deler, men ikke fuglene. Grunnen til at han ikke delte fuglene, var vel at man ved inngåelse av en pakt, gjerne hadde sju ting med. Sjutallet var allerede den gang hellig. Det hebraiske navnet for å sverge, henger også sammen med sjutallet.

Så var offeret gjort ferdig. Det lå og ventet på tegnet fra Gud. Da kom det noen rovfugler flyvende mens Abram gikk og ventet.

De slo ned på de døde kroppene, men Abram jaget dem bort. Det er bilde på den forstyrrende innflytelse fra mørkets side, som stadig vil kaste seg over de offer som bæres fram for Gud. De vil forstyrre også oss når vi går fram for Gud i bønn og holder gudstjeneste for hans ansikt.

Vi kan ikke hindre mørkets rovfugler i å komme. Men vi må aldri gi dem ro, men jage dem bort ved Herrens kraft. Men Abram så fremdeles ikke noe. Dagen da offeret var beredt, tok slutt, og solen gikk ned. Da falt det en dyp søvn på Abram, og samtidig falt det forferdelse og mørke i sjelen hans. Denne frykt var for den del det en synder kjenner innfor en hellig Gud.

Men da frykten og mørket kom, som om det var sendt av Gud, var det også et profetisk forvarsel om de trengsler han snart skulle få høre om. De ville komme over hans etterslekt.

Da lød Herrens røst til ham om at slekten skulle bo i et fremmed land som treller i 400 år. Gud ville dømme det folk som gjorde dem til treller. Og han ville befri etterslekten, endog slik at de skulle ta med seg mye gods.

For de troende israelitter ble disse ordene en stjerne i mørket mens de var slaver i Egypt. Senere ga også Herren løfter på forhånd, og de kunne bli til trøst i det babylonske fangenskapet. Hele denne profetien ble oppfylt i de vel 400 år da Israel var i Egypt.

Og da de ble utfridd av Egypt ved Moses, ga jo egypterne dem gull- og sølvkar på grunn av plagene som kom over Egypt (2Mos 12:35).

Men Abram selv skulle fare til sine fedre med fred og bli begravd i høy alderdom. Slik lød Herrens ord. I dette ordet lyser det et fredens skjær over livet bak graven, for Herrens venner. Udødeligheten kommer klart fram, og at Herrens venner ikke skal møtes for siste gang.

Gjennom hele dette ordet til Abram om hans bortgang, lyder igjen denne tonen: Frykt ikke. Du skal bli begravet i høy alder, sier Herren til Abram.

Herren taler om begravelse, slik det også tales om at Moses og Kristus ble begravd. Likbrenning er hedenskap og har ingen hjemmel i Guds ord.

Herren tilføyde at i det fjerde slektsledd skulle Abrams etterkommere vende tilbake. En menneskealder etter datidens forhold ble regnet til 100 år. Så lenge skulle det vare før de kom tilbake.

"For ennå har ikke amorittene fylt sin ondskaps mål," sier Herren. Amorittene var ennå ikke modne til straffen. Derfor skulle Israel vente og selv bli oppdradd. Men her ser vi Guds langmodighet og rettferdighet.

Straffedommen kom ikke før de hadde fått alle advarsler. Bare Herren vet når målet er fullt, både for et folkeslag og land og for det enkelte menneske. Men da kommer også dommen over hvert eneste ufruktbart fikentre.

Slik lød Herrens ord til Abram. Men det synlige tegnet fra Herren kom først da solen gikk ned og mørket hvilte over dem. Da åpenbarte Herren seg ved en ild, som han gjorde i 3Mos 9:24. Abram så en rykende ovn med ild i.

Og i østerland brukte man leirkar som ovner. De var smalest oppe. Abram ser en slik ovn, og ilden fra den for mellom offerstykkene. Slik tok Herren imot Abrams offer.

Det minner oss også om det som skjedde på Karmels berg da ilden falt ned på Elias' offer. At Herrens ild åpenbares i det dypeste mørke, kan ha forskjellig betydning. Det kan bety at Herren kommer og stadfester sin pakt med oss, først når alle våre egne lys er slukket og vi kjenner vårt eget store mørke. Men hele dette Abrams offer er også et fint forbilde på det offer som ble gitt i det dype mørke på korset langfredag. Nattens mørke og forferdelse hadde lagt seg over Guds Sønns hode. Alle mørkets rovfugler forsøkte å hindre ham i å fullføre offeret, da den store, evige nådepakt ble inngått.

Så stadfestet Herren sin pakt med Abram: landet skulle være hans fra Egyptens elv, Nilen, til elven Eufrat. Han skulle ha det landet som kanaanittene bodde i nå.

Ti forskjellige stammer blir oppregnet. Titallet brukes ofte i Skriften som ord for helheten. Det var bare sjelden at Abrams etterkommere hadde hele dette landet, som Herren bestemte her. For deres synder hindret dem i å få det Gud hadde bestemt og ville gi dem. Likevel hadde landet disse grenser under kong Salomo, 1Kong 4:21.

Gå til 1Mos 16:1-6
1Mos 16:1-6
Dette kapitlet viser oss et temmelig mørkt avsnitt i Abrams liv. Gud hadde lovet ham at en som kom fra hans liv, skulle arve ham (1Mos 15:4).

Men Sarai var ikke nevnt da. Da det trakk ut med tiden, fikk tvilen mer og mer makt i Sarais hjerte. Hun begynte å tenke på forskjellige andre måter å gjøre det på. I stedet for å vente i tro på Herrens veier, plaget hun sitt hjerte med mange bekymringer.

Til slutt kom hun til at løftets barn kanskje skulle fødes av en annen kvinne, ettersom hun ikke var nevnt. Det må ha vært en fryktelig tung tanke for henne.

Men hun ble etter hvert fortrolig med den, og bestemte seg til slutt for å ikke stå i veien for løftet. Hun ville selv vike plassen og gi Abram sin egyptiske pike, Hagar, til medhustru.

Vi vet at tanken om flere hustruer begynte i Kains slekt, hos den ugudelige Lamek. Gud skapte bare en mann og en kvinne. Derfor var det en syndig måte Sarai foreslo, i en slags falsk selvfornektelse.

Vi må imidlertid huske at dette ikke var særlig anstøtelig på Abrams tid. Etter datidens skikk kunne Sarai betrakte Hagars barn som sitt eget. Det var også alminnelig at menn hadde medhustruer på den tid.

Det var nok synd og mørke. Men vi må også tenke på det Paulus sier i Aten (Apg 17:30) at Gud har båret over med uvitenhetens tider. Abram og Sarai har sikkert ikke hatt det lys som vi har, i den nye pakt.

Det viser seg ofte at Guds oppdragelse med en syndig slekt, fører folket fra lys til lys. Mye måtte tåles en tid på grunn av at hjertene var harde, som Herren sier i talen om skilsmisse (Matt 19:7-8): Moses tillot at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen var det ikke slik. Dette må vi huske også i det sørgelige som skjer med Abram og Sarai: De gjorde ikke noe annet enn det en mente var fullt tillatelig på den tida.

Abram og Sarai så nok annerledes på det selv. De gikk ikke så lett til et slikt skritt, å skikke seg lik med verden. De fikk også merke at de ikke hadde Herrens velbehag over seg i det, ved følgene det fikk.

En ting til må vi ikke glemme. Når Abram gjorde dette, var det sikkert ikke i vellyst. Han ville bare at løftet skulle oppfylles. Da kjødelige jøder på profeten Malakias' tid, var utro mot sin ungdoms hustru, sier profeten: "Men har ikke en (Abram) gjort det og enda blitt i live? Men hva gjorde denne ene? Han ville oppnå den ætt Gud hadde lovt ham." Men vi skulle lære av dette å aldri bruke tvetydige midler til å oppnå et godt formål. Hensikten helliger ikke midlet. I kjødelige hender er derimot Bibelen alltid utsatt for misforståelse. Det er mer eller mindre bevisst som påskudd for syndige handlinger.

Og Abram adlød Sarai og tok Hagar til hustru. Det er ikke unnskyldning for Abram at Sarai gav ham dette råd. Han skulle ha sagt: La oss ikke foregripe Herrens veier. Men han har vel latt seg bedra av tanken at dette kanskje var Guds vilje.

Kanskje var det på den måten Herren ville innfri løftet. Hvor ofte er det ikke skjedd med troende senere at vi har kalt vår egen vilje for Guds vilje, i svake øyeblikk. Men vi ser det av følgene, for vår egen vilje fører bare smerte med seg.

Den første sørgelige følge av dette var at husfreden og familiens lykke ble ødelagt. Hagar ble hovmodig overfor Sarai. Barnløshet ble betraktet som en Guds straff i østerland. En mor nøt derimot stor anseelse.

Sarai, som selv hadde vist veien i dette, kunne nå ikke tåle følgene. Hun følte seg dypt krenket og mente vel at Abram også nå foretrakk Hagar for henne.

Abram gjorde det klart for henne at hun tok feil. Han æret fremdeles hennes stilling som sin ungdoms hustru og herskerinne i huset. Hun kunne gjøre som hun ville med Hagar. Da ydmyket hun Hagar - det kan ha vært med hardt og grovt arbeid, eller en legemlig straff eller annet. Det ville imidlertid ikke Hagar finne seg i.

I stedet for å tåle og erkjenne hvor urimelig hun hadde vært ved å hovmode seg, ble hun vred og bitter og løp sin vei mot Egypt. Hun har vel tenkt at man ville hente henne tilbake. Hun bar jo Abrams barn under hjerte. Det har sett mørkt ut i Abrams hjem. Alt var i forvirring.

Og årsaken var bare det feiltrinn Sarai og Abram hadde gjort da Hagar ble Abrams medhustru. Da foregrep de Herrens velsignelse.

Gå til 1Mos 16:7-16
1Mos 16:7-16
I dette avsnittet ser vi hvorledes Herren gjorde godt igjen det hans venner hadde gjort galt. Det har han gjort ofte senere. Både Abram og Sarai har sikkert bedt Gud om hjelp. Han er den Gud som gir alle, villig og uten bebreidelse (Jak 1:5), og han forbarmet seg over dem.

Herrens engel, står det, fant Hagar ved en vannkilde i ørkenen på veien til Sur. Sur ligger mellom Kanaan og Egypt i ørkenen ved Middelhavet.

Hvem er denne Herrens engel? Han møter oss ofte i Den Hellige Skrift og taler noen ganger i Herrens navn, som utsendt av ham. Andre ganger taler han som at han selv er Herre og Gud. Også i v. 13 kalles han rett ut Herren (Jahveh). Han fulgte patriarkene og senere Israels folk i ørkenen.

I 2Mos 33:14 sier Gud: "Mitt åsyn skal gå med." I Jes 63:9 kalles han Guds åsyns engel. I 1Mos 28:13 ser Jakob ved Betel Herren stå øverst på stigen. Men i 1Mos 31:11-13 sier Herrens engel: "Jeg er den Gud som møtte deg i Betel." I 2Mos 32:28 er det sagt til Jakob: Han har kjempet med Gud og vunnet. I Hos 12:5 er det sagt om Jakob: Han kjempet med engelen og vant, og i v. 6: Herren, hærskarenes Gud - Herren er det navn han skal kalles med.

I 2Mos 3:2 er det Herrens engel som åpenbarer seg i den brennende tornebusken, som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. I 2Mos 23:20-21 sier Gud: Mitt navn er i ham. Slik er det i hele den gamle pakt.

Det blir gjort et vesentlig skille mellom denne engelen og de skapte englene. Men vi må huske at ordet engel egentlig betyr et sendebud. Herren kan bruke mange forskjellige som sine sendebud.

Denne "Herrens engel" viser seg forskjellig fra Gud som person, men er ett med ham i vesen. Han kan ikke være noen annen enn den evige enbårne, Guds Sønn.

Allerede i den gamle pakt framstår han som Guds åpenbaring blant menneskene. Paulus sier også at klippen som fulgte folket i ørkenen, var Kristus (1Kor 10:4). Dette stemmer ganske godt med at Guds enbårne Sønn i den nye pakt, stadig viser til at han er utsendt av Faderen. Det minner om navnet Herrens engel, Herrens utsending.

Ingen har noensinne sett Gud (Joh 1:18). All åpenbaring fra Gud er altså allerede i den gamle pakt, skjedd ved Guds Sønn som er avbildet av Guds vesen (Heb 1:3).

Herrens engel åpenbarte seg i mange forskjellige skikkelser. Snart viste han seg som en mann (1Mos 32), snart som en ildslue (2Mos 3), snart som en sky eller ildstøtte (2Mos 13:21).

David så ham stå mellom himmel og jord med draget sverd. Også på grunn av de mange måter han trer fram på, synes det ikke å være en av de skapte engler vi møter her. Det er en som i hvert enkelt tilfelle gir seg det synlige ytre, som han vil.

Det var denne Herrens engel som fant Hagar i ørkenen. Han taler straks til henne som en som vet hvem hun er. "Hagar, Sarais trellkvinne," med disse ordene viser Herren henne hvor hun burde være.

I dette ligger det en stille tukt. Gjennom spørsmålet: "Hvor kommer du fra, og hvor akter du deg hen?" skal Hagar føres til selverkjennelse og bekjennelse. Hagar viser også at hun er bøyet for Herren. Hun bekjenner at hun er på flukt fra sin frue. Da lød Herrens ord til henne: "Gå tilbake til din frue, og bøy deg (Dansk: Ydmyg deg.) under hennes hånd."

Det er alltid det råd Herren gir en synder: Ydmyk deg. Det er ingen annen vei til å få det godt igjen etter et fall, enn gjennom ydmykelse.

Det står urokkelig fast. Herren taler ikke med Hagar om hva Abram og Sarai hadde gjort feil. Men han taler med henne om hva hun selv hadde gjort galt.

Hagar var trolig stolt av natur, etter det vi hører om henne. Da hun nå bøyde seg, sier Herrens engel et trøstens ord og løfte til henne, etter tukten. Noe av den velsignelse som var tillagt Abram, skulle også komme over Hagar.

Hun skulle også bli et stort folk gjennom sønnen som hun skulle føde. Gud bestemte selv navnet på denne sønnen. Han skulle hete Ismael, det betyr: Gud hører, til minne om at Gud hadde hørt Hagars nød.

Ja, det står: "Herren hørte din motgang" (D). Selve nøden er altså som et rop til Gud. Ismael får nå en merkelig profeti: Han skal bli et vill-esel av et menneske, etter grunnteksten. Vill-eselet er et lysegrått ørkendyr som er meget vanskelig å fange og umulig å temme.

Det passer godt på Ismaels etterkommere, de arabiske beduiner. De er blitt mange, for araberne har ikke bare befolket en del av Sør-Asia, men også store deler av Nord-Afrika. Ingen har noen gang kunnet temme dem.

Beduinene har en lov som forbyr dem å så og å plante frukttrær og bygge hus. De bor i de villeste ørkener. Det som ble sagt om Ismael, er også gått i oppfyllelse på dem: Hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham.

Hagar forstod det var Herren som hadde talt til henne. Hun kalte han ved navnet: Du er Gud, den som ser. Og hun sa: Har jeg her virkelig fått se ham som ser meg?

Hun visste nemlig at ingen kunne se Gud og leve. Det ser vi flere ganger i Skriften. For den hellige Guds åsyn må synderen forgå, hvis han skal få etter fortjeneste.

Denne sannheten bor dypt i det falne menneske. Derfor klaget Jesaja (Jes 6) da han var i Guds helligdom. "Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud."

Derfor sa Peter ved Genesaret til Herren: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann. Og Herren sa til Moses: "Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve" (2Mos 33:20).

Og i den nye pakt lyder det slik: "For uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Heb 12:14). Synderen må helliges og renses for sin synd for å kunne se Guds åsyn.

Den kilden der engelen møtte Hagar, ble derfor kalt "Lakai Ro'is brønn", som betyr: brønnen til den levende som ser meg. Det er stedet hvor et menneske har sett Gud og likevel blitt i live. Hagar hadde sett Guds engel, hans åpenbaring, men ikke ham i hans fulle herlighets glans. Ingen synder kan se det og leve.

Så kom Hagar tilbake igjen. Herren hadde slik hjulpet familien i Hebron ut av det virvar av synd og elendighet som den hadde brakt seg selv inn i. Det er trøst i å se at den trofaste Gud ikke slår hånden av oss om vi kommer i vansker, vi selv er årsak til. Vi kan lett tenke at Gud ikke vil vite av oss mer. Når vi ydmyker oss under hans hånd, lar han alltid lyset skinne gjennom det mørke og tunge.

Abram var 86 år da Ismael ble født. Han måtte altså vente ennå i tretten år før løftets sønn ble født. Alle tanker om at de fikk sønnen på naturlig måte, skulle tas bort ved denne ventetida.

Gå til 1Mos 17:1-8

1Mos 17:1-8
For femte gang åpenbarer Herren seg for Abram, denne gang under et nytt navn: "Den allmektige". "Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig." Slik lød ordet til Abram.

I dette navnet lå en stor trøst for Abram. Guds allmakt er en trøst for alle Guds barn, men en gru for dem som står ham imot. Jeg er Den Allmektige Gud! Det lyder til oss fra naturen når vi ser på himmelens stjerner og den minste blomst. Det lyder fra historien når vi ser hvorledes riker falt i grus fordi lederne hovmodet seg. Alt i verdenshistorien må til slutt tjene Guds rike. Men sterkest lyder det fra Golgata kors. Der bar kjærlighetens allmakt alle verdens synder.

Det er en ufattelig byrde for mennesketanken. Det lyder til oss fra døpefonten, hvor Gud ved sin allmakt gjenføder barnet, og det lyder til oss fra hver synders omvendelse og fra hver bønnhørelse i de troendes liv. Det lyder også til oss fra alt som kommer i vår vei.

Og en gang skal det lyde fra herlighetstronen, når alle folkeslag står samlet om Guds Sønn. Det er likevel en grense for Guds allmakt, men den har han selv satt. Det er din og min vilje. Den frie vilje kan ikke Gud tvinge, fordi han ikke vil det. Derfor heter det også videre som forutsetning for velsignelsen: Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig.

Jonas ville fly fra Guds åsyn. Er du, kjære venn, kommet fram for Guds åsyn og har latt hans lys falle over din synd, men også over utvelgelsen i Kristus Jesus? Er det ditt valg og din frie vilje å vandre for Guds åsyn? Og hvis du sier: Ja, det er det, la meg da spørre: vil du det helt? "Vær fullkommen" (D)! Slik lød ordet. Det vil si: helt med Herren.

Når soldaten sikter etter målet, sikter han alltid etter sentrum. Slik må også det sanne Guds barn i alle ting sikte etter å være fullkommen. Paulus sier: "Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus" (Fil 3:12).

Dette ordet fra Gud: Vær fullkommen, ble vel også til en stille påminnelse for Abram om hans ufullkomne handling med Hagar. Likevel fornyer Herren sin pakt med ham.

For hver gang pakten fornyes og stadfestes, føres den liksom et skritt videre. Også vi, som er Abrahams barn i våre dager, trenger å få vår pakt med Gud stadfestet, igjen og igjen.

Abram falt på sitt ansikt i ydmykhet, og Gud talte videre med ham: Du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham.

Abram betyr høy eller stor far. Det er en menneskelig ærestittel.

Men Abraham betyr mange folks far. Det var altså Abrams nye navn som alltid skulle minne ham om pakten med Gud.

I v. 7 sier Herren at pakten skulle være evig mellom ham og Abraham og Abrahams ætt. For de mange folk Abraham skulle være far til, er jo åndelig talt hele Herrens troende menighet, gjennom alle tider og slekter i all evighet.

Og Herren sier: Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Gud er Abrahams Gud den dag i dag. Det står i hans ord at han ikke er de dødes Gud, men de levendes (Matt 22:32).

De som har Herren til Gud, er ikke døde, men for Gud er de levende. Når Herren i v. 8 sier at han vil gi Abraham hele Kanaans land til evig eiendom, så peker også det utover tiden. Jødenes "besiddelse" i gamle dager er bare å betrakte som en foreløpig oppfyllelse av dette løftet. Kanaans land står her også som et bilde på den nye jord, som Abrahams ætt skal ha til evig eiendom. (Guligruben er skrevet lenge før jødene fikk Israels land i nyere tid, derfor er ikke det nevnt her.) Gå til 1Mos 17:9-27
1Mos 17:9-27
I enhver pakt mellom Gud og mennesker er Guds gave paktens midtpunkt. Men med hver Guds gave følger det også en oppgave for mennesket.

Derfor sier Herren til Abraham: Du skal holde min pakt. Den forpliktelsen for Abraham og hans etterkommere, setter han først i et ytre lydighetstegn, som igjen peker på noe tilsvarende i menneskets indre. Dette ytre tegnet var omskjærelsen.

Omskjærelsen var så vidt vi kan forstå, i bruk allerede før den tid både i Egypt, Etiopia og andre land. Men det var bare innenfor prestestanden. Abraham visste sikkert om dette.

Når omskjærelsen nå ble et paktstegn, må det ha fått betydningen av en prestelig innvielse til tjeneste, for det utvalgte folk. Men den fikk en hellig karakter først nå da den ble forent med Guds befaling og løfte.

Ved omskjærelsen, som var felles for alle menn, skulle Abrahams etterkommere skilles ut fra andre folk. Nådepakten, med dens forpliktelse, skulle liksom stå innprentet i legemet.

Den dypere betydning i omskjærelsen er dette: Som det ble skåret bort noe i omskjærelsen, skulle også syndens vesen skjæres bort. Omskjærelsen henger sammen med bevisstheten om at arvesynden føres videre i forplantningen, og peker på den åndelige side, nemlig hjertets omskjærelse. Dermed står omskjærelsen som et tegn på dåpen. Allerede i 5Mos 30:6 lyder ordet: "Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Da skal du få leve."

Og i Kol 2:11-12 står: "I ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse. For i dåpen ble dere begravet med ham." Dåpen, med sin gjenfødelse, er da oppfyllelsen i den nye pakt av det omskjærelsen var i den gamle. Forholdet mellom dem er som forholdet mellom legemet og skyggen (Kol 2:17). I omskjærelsen er bare det ytre tegn til stede. Det var bare en ytre lydighetshandling.

Når det står at guttebarn skulle omskjæres allerede når de var 8 dager gamle, har vi her et forbilde på barnedåpen. De små barna i Israel visste ikke av det når de ble omskåret. Og likevel fikk de del i pakten med Abrahams Gud. På samme måte er det i dåpen.

Selv om omskjærelsen bare gjaldt gutter, fikk alle barna del i velsignelsen fra pakten. Men det krevdes selvsagt en åndelig tilegnelse av det som omskjærelsen betegner, en åndelig inngåelse av pakten, hvis den skulle bli til velsignelse.

Derfor lød jo ordet først til Abraham: Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig. Og derfor kalte Stefanus, i sin tale til jødene, (Apg 7) de vantro jøder for "uomskårne på hjerter og ører". Og derfor blir det stadig innskjerpet i Mosebøkene at pakten måtte holdes åndelig ved like (5Mos 10:16; 3Mos 26:41). Slik er det også med dåpen. Det er en nådehandling fra Gud med mennesket. Men nåden må tilegnes åndelig, ellers blir den bare til dom.

Alle som tilhørte huset skulle omskjæres, også tjenerne om de var født i huset eller kjøpt. Å kjøpe tjenere og slik innlemme dem blant husets folk, hørte med til datidens skikk og ble akseptert. Den nye pakt har vist oss noe annet og hevet mennesket til sin rette verdighet hos Gud. Vi er ikke kjøpt med penger, men med Kristi dyre blod.

Å utelate omskjærelsen ble betraktet som åpent brudd med Gud. Det var en majestetsforbrytelse og forakt for Guds nådepakt. Derfor sier Herren at den som bryter pakten, skulle utslettes av hans folk.

Et eksempel på det har vi i 2Mos 4:24 der Moses' hustru Sippora i hast omskar sønnen. Ellers ville han bli slått i hjel som en uomskåren.

I den nye pakt betyr det at den som forakter nåden i dåpen og forkaster dåpens sakramente i hva form det så skjer, hjemfaller til dom. Gud hadde bundet Israels folk til omskjærelsen, og slik er vi bundet til dåpen. Derfor har vi også nøddåp, og kirken krever vitner til at dåpshandlingen er rett. Herren står selv over nådemidlene, men vi er budne til dem.

Abraham var straks lydig og omskar seg selv og alt mannkjønn i huset hans. Sønnen Ismael var 13 år den gang. Derfor har Ismaels etterkommere, araberne, bevart skikken med omskjærelse når guttene er 13 år gamle. Det er fint å se Abrahams lydighet også her. Han utfører handlingen samme dag for hele sitt hus. Han har ikke tatt hensyn til sin egen lyst eller ulyst.

Dette viser også hvilken ærefrykt det må ha vært for Abraham og Abrahams Gud i hans hus. Guds makt og åpenbarelse for Abraham har sikkert vært kjent for alle hans folk. Omskjærelsen ble senere som regel utført av husfaren. I nødstilfelle kunne moren gjøre det, som Sippora. En kvinne kan også foreta nøddåp i vår kirke.

Men samtidig med at hele denne pakt ble inngått, fikk både Abraham, og denne gang også Sarai, løfte om en sønn på samme tid, året etter.

Han forandret også Sarais navn som betyr min fyrstinne (for Abrahams hus), til Sara som betyr fyrstinne. For Herren sa:

"Hun skal bli til folkeslag, konger av mange folk skal framgå av henne."

Da Abraham hørte det, lo han i sitt hjerte. Det gjorde han vel både av glede og av forundring ved tanken på at det skulle bli født dem en sønn ham som var 100 år og Sara 90 år. Han sier til Gud: "Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn."

I dette ligger at han ikke våger å slippe tanken på at Ismael er den sønnen det tales om. Og det ligger også en mangel på tillit til det store løfte Gud hadde gitt ham. Men Gud stadfestet uttrykkelig at det ikke var Ismael det var tale om.

Det var tvert om en sønn av Sara selv. Gud nevner også navnet han skulle gi sønnen. Også Ismael ville Gud velsigne, og gi ham tolv sønner, slik Jakob fikk 12 sønner. De skulle bli fyrster.

Men løftets pakt skulle opprettes med Isak. Nå var løftet gitt så bestemt som aldri før. Det navn som Gud selv utvalgte til løftets barn, var Isak, som betyr: han ler. Det ligger noe dobbelt i dette navnet.

Det viser gleden, som også kan bryte ut i latter, som det står i Sal 126:2: "Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel."

Men det ligger også det Sara sa senere, at hun og barnet ville bli til latter for folket da det var født på en så underlige måte, ved at Gud grep spesielt inn. Også på denne måten er Abrahams åndelige ætt ofte blitt til latter for verden. Det er et underlig folk, og det indre livs opprinnelse blir stadig en gåte for verden.

Gå til 1Mos 18:1-15

1Mos 18:1-15
En dag da Abraham satt i døren til teltet sitt ved middagstid, ser han tre menn stå foran seg. Gjestfrihet ble fremdeles betraktet som en av helligste plikter i østerland.

Vi lærer også her Abraham å kjenne som den som ikke stod tilbake i det. Han går straks i møte med dem, bøyer seg høflig og ber dem komme inn. Hele den måte som Abrahams gjestfrihet skildres på, gir oss et vakkert innblikk i hans liv hjemme. Abraham har tjenersinn og kjærlighet.

Sammen med Sara tilbereder de et rikelig måltid etter at gjestene først fikk vasket føttene. Fotvasking, som vi også hører om i Det nye Testamentet, var alminnelig i Østerland. Der brukte man sandaler som det lett samlet seg støv i. Det var en fornyelse å vaske føttene.

De lagde et rikelig måltid. Tre mål fint mel tilsvarer omtrent 36 liter. De lagde usyrede flate kaker, som ble bakt på varme steiner, slik beduinene fremdeles gjør. De holdt måltid under et tre, som er alminnelig på disse kanter.

Abraham stod opp mens gjestene åt, slik arabiske sjeiker fremdeles gjør for ansette gjester. Her også kan Abrahams eksempel stå som et lysende forbilde for alle hans barn. "Glem ikke gjestfrihet!" heter det i Guds ord (Heb 13:2), og "Vær gjestfrie mot hverandre, uten knurr!" (1Pet 4:9).

Guds ord innskjerper at vi skal ha dette sinn, noe også Herrens ord vitner om : "Jeg var fremmed, og dere tok imot meg" (Heb 25).

Mon Abraham visste hvem som stod foran ham? Det har neppe vært klart for ham fra begynnelsen av.

Men hans øvede øye har nok snart fått inntrykk av at det var høye gjester han hadde. Den ene var Herren selv, han som også kalles Herrens engel. De to andre var skapte engler, som var på vei til Sodoma. Herren hadde befalt dem å fullføre dommen over byen.

I Sal 103:20 kalles englene de "veldige i makt som fullbyrder hans ord". Her kom Guds Sønn på et kort besøk hos Abraham. I tidens fylde bodde han 33 år blant oss. Herren og englene tok imot Abrahams vennlige gjestfrihet og holdt måltid hos ham.

Mennesket eter for å kunne leve. Herren og englene behøvde ikke den jordiske føde, men de kunne delta i det, like enkelt som å vise seg i menneskeskikkelse.

Etter sin oppstandelse behøvde heller ikke Kristus noen føde. Likevel åt han med disiplene (Joh 21; Luk 24) for å vise at det var et virkelig legeme de så, og ikke bare et spøkelse.

Herren spør etter Sara. Hun var på sin plass som husmor i teltet. Etter østerlandsk skikk skulle kvinnen holde seg tilbaketrukket.

Grunnen til at Herren spør spesielt etter henne, var at besøket gjaldt henne, i særlig grad. Hun skulle ha et personlig ord fra Herren.

Det stod ennå smått til hos henne med troen på Herrens ord, om at hun året etter skulle ha en sønn. Men forutsetningen for at Herren kunne gjøre et mirakel med henne, var her, som alltid, troen.

Den vil Herren hjelpe fram ved et personlig ord til Sara. Sara var selvsagt blitt oppmerksom da de spurte etter henne, og hun stod vel halvveis skjult bak teltdøra. Da Herren gjentok sitt løfte om sønnen, lo Sara i sitt hjerte ved tanken på sin egen og Abrahams alder.

Etter naturens vanlige orden var enhver tanke på barnefødsel utelukket. Men Sara fikk merke at Herren ser i det skjulte. Det står om Herren: "For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen" (Sal 139:4). Han visste også at Sara lo. Hun nektet og grep til en usannhet, fordi hun bare lo ved seg selv.

Men Herren slo likevel ned på denne usannhet og møtte tvilen hennes slik: "Skulle noen ting være umulig for Herren?" Gud være takk for dette ordet!

Guds barn vil ofte møte mye som er umulig for oss, men som kan ordnes. Det kan se underlig ut for oss hvorledes det skal skje. Så la oss gjemme dette herlige ordet: Skulle noe være umulig for Herren?

Nei, for Gud er intet umulig, bare vi vil tro ham. Han makter a gjøre langt mer enn vi forstår og ber ham om. Alle ting er i hans hånd - også de naturlover som han selv har laget.

Vi minnes andre liknende under, nemlig døperen Johannes fødsel av den gamle Elisabeth, og aller mest: Guds evige sønns underlige fødsel på jord. Maria møtte engelens ord: "Jntet er umulig for Gud" (Luk 1:37) med troens svar: "Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord." Slik trodde også Sara, som skrevet står: "Ved tro fikk Sara kraft til å bli mor for en

ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet" (Heb 11:11). Da var Sara, åndelig talt, gjort i stand til å bli mor til løftets ætt.

Gå til 1Mos 18:16-33.
1Mos 18:16-33
Så drog gjestene avsted til Sodoma, og Abraham fulgte dem et stykke på veien. Mens englene gikk videre til Sodoma, ble Herren igjen hos Abraham og viste ham fortrolighet som venn mot venn. Dette minner om ordet i Joh 15:15: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere."

Det er forunderlig stort at han som bor i det høye, vil vise støv og aske en slik ære. Men det er som Herren har sagt: "Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære" (Joh 12:26).

Og la oss legge merke til grunnen for at Herren kan vise Abraham slik fortrolighet: "Jeg kjenner ham" (D), "at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei og gjøre rettferd og rett, slik at Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham" (v. 19).

Det er altså dette Herren peker på: stillingen hjemme med barn og hus. I Herrens øyne er det altså en prøvestein for troslivet: hvilket vitnesbyrd har vi i og til vårt hjem. Fordi han hadde et klart vitnesbyrd i hjemmet, var Abraham skikket til å være den hellige rot som det edle oljetre kunne vokse fram av ( Rom 11). Derfor kunne Herrens løfte komme over Abraham.

Så betror Herren ham at dommen over Sodoma og Gomorra er nær. Slik Abels blod hadde ropt til himmelen før, ropte nå sodomittenes ondskap til Gud. Hver synd er som en forstyrrelse av den hellige verdensorden Gud satte i skapelsen. De stiger opp til Gud med krav om straff.

Herren sier at han vil fare ned og se om det var slik i Sodoma som ropet tydet på. Han visste det nok, men han taler her etter menneskelig tankegang, som en dommer vil gjøre. Nå vil han gjøre sin rettferdighet klar og tydelig for Abraham og for alle folk. For denne Herrens dom blir sett på som en advarsel til Israel (5Mos 29:22).

Den er også en advarsel til alle mennesker på jorden, som Herren sier i Luk 17. Herren vil og på den måten gi Abraham anledning til forbønn.

I det følgende har vi nå et herlig eksempel på hva det vil si å tre fram for Herren med frimodighet og våge en bønnekamp.

Jo mer fortrolig en er med et menneske, jo mer våger en å be det om. Jo bedre vi kjenner Herren, jo større ting bør vi også tale med ham om.

En troende misjonær skulle en gang holde møte under åpen himmel, og regnet truet med å strømme ned. I alles påhør vendte han seg til Herren i bønn om å stanse regnet så lenge møtet varte. Nede i forsamlingen stod, blant andre, to prester. Den ene hvisket til den andre: Det hadde ikke jeg våget å gjøre, sett nå at det likevel kommer regn? Den andre hvisket tilbake: Han kjenner ham bedre! Ja, fordi han kjente ham så godt, kunne den gamle Santalmisjonær Børresen så frimodig gå til Herren og våge denne bønnen. Det var noe av det samme sinn som her viser seg hos Abraham.

Det er en herlig bønnens skole som viser seg her. I den dypeste ydmykhet trer Abraham fram. Han vet han er støv og aske og står for ham som dømmer hele jorden. Han viser det sinn som holder ut, slik Herren selv har lagt det på sine venners hjerte, i liknelsen om den urettferdige dommeren (Luk 18:5-8).

Her stod Abraham foran den rettferdige dommer. Det visste han nok når han sier: Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?

Denne bønnens samtale mellom Abraham og Herren lar oss se inn i Guds hjertes dype barmhjertighet og langmodighet. Hadde det bare vært ti rettferdige i Sodoma, ti troende mennesker, da ville Gud ha skånet byen.

Det viser også hvilken veldig innflytelse en ganske liten flokk av troende har på begivenhetenes gang. Verden forakter de hellige og ser i sin blindhet ikke at det nettopp er for disse helliges skyld at Gud er langmodig mot denne verden.

En gang vil verden erfare hva frukten vil bli når de troende forsvinner fra jorden. Når troen forsvinner fra jorden, og når de hellige i Antikrists tid blir slått i hjel, blir flokken for liten til at Gud kan la denne syndens jord bestå for deres skyld.

Gud ville ha spart hele Sodoma om det bare hadde vært ti Guds barn der. Slik vil han også spare denne jord en tid, for de utvalgtes skyld. Guds barn er altså vernet for de vantroende. Men det visste de ikke.

Abraham ba seks ganger. Hver gang fikk han et nådesvar. Det viser oss hvilken makt Gud har gitt troens bønn. Han har liksom innflettet troens bønn i de krefter som styrer verdensutviklingen. Han lar seg påvirke av denne bønnen. Og jo større bønner som i barnslig, ydmyk tro bæres fram for ham, jo større bønnhørelser gir han også. Og hvilken tålmodig kjærlighet viser ikke Gud når han hører slik på sin venn.

Abraham ba sikkert først og fremst for de rettferdige i staden. Men derved ba han også for hele den ugudelige byen. Vi vet at dette også er etter Herrens vilje. Han har selv sagt: "Elsk deres fiender ... og be for dem som forfølger dere" (Matt 5:44).

Men vi ser også at når en troende går til Herren i bønn, da kjenner han også grensen for hvor langt han kan gå. Det er forskjell på å tigge uten grenser, og bønnen som i et fortrolig forhold til Herren, kjenner sine åndelige grenser.

Da Abraham var kommet ned til ti, hadde han ennå ikke fått noe avslag. Men han hadde ikke tro for å gå lenger. Derfor stanset han.

Utfallet viste at det ikke en gang fantes ti rettferdige i byen. Men Lots frelse lå spesielt på Abrahams hjerte, og det gav Gud ham, likevel.

Gå til 1Mos 19:1-14
1Mos 19:1-14
Da de to englene kom til Sodoma, var det kveld. De traff Lot som satt i byens port. Byene var som regel omgitt av voller og hadde overbygde porter. Portrommet med plassen innenfor ble da som nå, i østerland brukt dels til underholdning og dels til rettslokale og andre forhandlinger.

Lot visste vel ikke hvem som kom, men de fremmede har gjort et umiddelbart inntrykk av storhet. Lot har gjestfrihet på samme måte som Abraham.

Det var han trolig alene om i Sodoma. Senere skal vi se at folket i Sodoma ikke hadde det. Englene svarte først nei. De ville som fremmede ofte gjorde, tilbringe natten under åpen himmel.

Men Lot tillot ikke det. Han fikk dem med seg hjem. Ordet i Heb 13:2 sikter sikkert også til dette: "Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det."

I sin lettsindighet bodde Lot fremdeles i det ugudelige Sodoma. Men vi vet av ordet i 2Pet 2:8 at han hver dag led pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte. Men ennå hadde han ikke klart å bestemme seg til å bryte med det. Likevel hadde han vist at han var forskjellig fra de andre. Derfor hadde de fått et ondt øye til ham, og mente han ville "dømme" (v. 9), som verden sier om Guds barn den dag i dag. Han har kanskje utøst sitt hjerte om alt dette for de to fremmede, som han straks merket var ganske forskjellige fra folket i Sodoma.

Men før de skulle gå til hvile, fikk de et håndgripelig bevis for hvor forferdelig djevelskapen hadde tatt overhånd i byen. De har trolig feiret en eller annen folkefest i Sodoma, og ugudeligheten har rast gjennom byen med drikk og svir, som vi ofte ser det i våre dager også.

Det ble verre og verre jo senere det ble på natten. Det endte med at hele svermen, som sikkert hadde hørt om de to fremmede som var Lots gjester, stormet fram mot Lots hus. Unge og gamle kom, og med den mest ryggesløse frekkhet forlangte de at han skulle føre dem ut.

De ville drive utukt med dem, mann med mann, slik Paulus skriver i Rom 1:27 at mennene forlot "den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse".

Lot viser her ikke lite mot for å redde de fremmede. Han gikk ut til sodomittene og lukket døren til huset sitt. Han prøver å komme til forståelse med dem ved å gå på akkord. Han griper til den fortvilede utvei å tilby dem sine egne to døtre.

Lot har kanskje tenkt at de ville spare døtrene, fordi de var forlovet med menn i byen. Men likevel var hans utvei med å foreslå en synd for å avverge en annen synd, like fortvilet og urett. Han ville nødig se gjestfriheten krenket, men han får i sannhet merke hvor smertelig det er når en har valgt sin plass etter kjøtet.

Folket brydde seg ikke om Lots forsøk på forhandlinger, men ble nå rasende på ham.

"Denne ene mannen er kommet for å bo som fremmed her, og så opptrer han bestandig som dommer!" sa de. Lot får merkelig nok nå høre fra dem det som såret hans samvittighet, at han hadde flyttet til dem.

De trengte på, og det hadde gått Lot ille hvis ikke Guds makt hadde beskyttet ham ved englene. De drog Lot inn i huset og slo fienden med blindhet slik at de ikke fant døren. Guds fiender har senere ofte blitt slått med blindhet.

Etter en stund gikk de og det ble stille utenfor Lots hus. Men nå åpenbarte englene for Lot hvem de var og hva de skulle.

Hvis Lot ville ta noen med seg ut av Sodoma, kunne han det. Vi må legge merke til at englene sa noen og ikke noe. For Lot skulle ikke ta med seg noe gods. Alt det han hadde samlet i Sodoma, gikk under sammen med byen. Og det viser seg ofte med denne verdens gods. Det blir spredt og forgår, for det er ingen velsignelse i det.

Lot våget seg nå ut og gikk til svigersønnene og fortalte dem alt sammen. De var trolig av de beste menn i Sodoma.

Men Lots tale om englebesøk og en kommende ødeleggelse tok de imot på samme måte som verden nesten alltid gjør. Guds dom er for dem dårskap. De regnet det for ingen ting og ville ikke høre på Lot. De mente han holdt dem for narr.

Gå til 1Mos 19:15-29
1Mos 19:15-29
Sodomas siste dag begynte å gry. Mens sodomittene sov i kjødelig trygghet, gikk Herrens frelsergjerning sin gang med de få som kunne berges.

Det ble bare tre til sammen. Verden sover mens Herren vil frelse. Hvilket bilde er ikke det på det som skjer den dag i dag. Og det var vanskelig nok for englene å få Lot avsted.

De måtte jage på ham og advare mot den kommende dom. Verden kaller dette å advare mot dommen for en grusom, ukjærlig tale. Men slik talte endog englene for Lot og hans hus. Lot ventet ennå.

Det var ikke lett for ham å si farvel til alt godset og slippe alt. Men han måtte det, slik den skibbrudne må etterlate alt for å berge sitt liv. Så tok englene dem ved hånden, fordi Herren ville berge Lot. Senere skal vi se at det skjedde på grunn av Abrahams bønn (v. 29).

Da de var kommet utenfor, lød ordet kort, men med et dypt alvor til Lot: "Fly for ditt liv! Se deg ikke tilbake og stans ikke noe sted på hele sletten. Fly opp i fjellene for at du ikke skal bli revet bort!"

Frels ditt liv (D) - også du, min venn, som leser og hører dette. Du har fått et liv av Gud, som skal bli frelst, ikke bare legemet, som en gang må dø.

Men i gjenfødelsens bad fikk du et liv i Ånden. Dette livet kan ikke bli frelst hvis du blir i vantroens Sodoma. Vantroens Sodoma har sine forskjellige gater som alle andre byer.

Det er den skitne gate med et liv i grove synder. Det er den pene gate, der de skikkelige, egenrettferdige bor. Der er også en kirkegate med en utvortes gudsfrykt, som likevel er bundet til verdslighet.

Det hjelper ikke å flytte fra den ene gaten til den andre, fra et grovt syndeliv til et skikkelig liv. Eller fra et skikkelig liv til et liv med gudfryktighetens skinn - når man fremdeles blir i Sodoma.

Alle vantro mennesker, hvor forskjellige de enn er innbyrdes, har en ting felles: de gjør felles sak mot de hellige. De sier at de troende er dømmesyke, og betrakter talen om den kommende dom og fortapelsen som ukjærlig snakk.

Nei, vil du blir frelst, da skynd deg ut av Sodoma. Omvend deg, det er Herrens ord. Se deg ikke tilbake på verden som truer eller lokker. Stans ikke, men treng igjennom til du har funnet fristedet på Guds nådes berg ved Jesu kors. Se fremmad på Gud, på hans ord, på himmelen og il mot målet. Si med sangeren: Jeg vil ile, aldri hvile før jeg når mitt hjem, Dit jeg haster, bort jeg kaster hva ei hjelper frem.

Lot mistet nå ganske motet. Han så nok at Herren ville vise miskunnhet mot ham og la ham leve. Og likevel er han redd for at han ikke når berget. I sin hjertesorg ber han bare om å få nå fram til den lille byen, Bela.

Lot ba om at den måtte skånes for hans skyld. Det ser ut til at Herren selv er kommet dit nå, for Lot taler ikke bare til de to englene.

Herren bønnhørte Lot og skånte den vesle byen, Bela, for hans svakhets skyld. Fra den dag fikk byen navnet Soar, som betyr liten.

I korstogtida fant de en liten by med navnet Segor. Den lå i en palmelund omtrent der Soar må ha ligget.

Det er underlig stort å se hvorledes Gud også her, overfor Lot, tar så mye hensyn til en eneste bønn. Det minner oss sterkt om løftesordet: Be, så skal dere få (Matt 7).

Ved soloppgang nådde Lot fram til Soar, og samtidig ble Guds dom over de ugudelige byene fullbyrdet.

Vi kan forestille oss litt av den redsel som har funnet sted. Etter en natt med den frekkeste ryggesløshet lå Sodomas innbyggere i trygg søvn. Da solen begynte å farge himmelen rød i øst, viser det seg også en annen rødfarge. Lyn begynte å blinke og himmelen liksom glødet. De tenkte vel det var et uvær som snart ville gå over.

Det er som om hele himmelen snart står i lue, og en kvelende svoveldamp brer seg. Det regner svovel fra himmelen. Alle farer opp, og menneskene styrter ut av husene og ser til deres forf erdelse at ikke bare luften, men også jorden brenner. Ilden ovenfra har tent ild i jorda, som er gjennomtrukket av bek og harpiks.

Snart brenner hele byen. Jordskorpa over jordbekgruvene brister, og det oppstår avgrunner som plutselig fylles med underjordisk vann. Hus etter hus styrter sammen og forsvinner for alltid. Disse hjem hadde vært vitne til umenneskelig avskyelighet i årevis. Nå synker Sodoma og Gomorra, Seboim og Adma ned i dypet. Menneskerop, nødskrik og forbannelser forstummer etter hvert, og alt blir stille.

Til slutt er alt innhyllet i en tykk, mørk svoveldamp. Etter noen dagers forløp velter et stort, mørkt hav sine tunge bølger inn over sletta.

Hvilket vitnesbyrd om at Gud lar seg ikke spotte, er ikke dette! Hvor hadde ikke Lots svigersønner ønsket at de hadde fulgt hans kall.

Men det var for sent. Sodoma har også fått ett ettermæle hos profeten Esekiel (Esek 16:49f): "Se, dette var Sodomas, din søsters misgjerning: Overmot. Overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre.

Men den elendige og fattige hjalp hun ikke. De opphøyet seg og gjorde det som var en styggedom for mitt åsyn, og jeg drev dem bort, så snart jeg så det." Men dommen over Sodoma peker framover mot den dag da elementene skal komme i brann og oppløses. Jorden og alt som er på den, skal da brennes opp.

Vannet i Dødehavet er brennende salt og beskt. Størknet jordbek flyter mange steder på overflaten, og vinden kan knapt sette de tunge, salte bølgene i bevegelse. (I dag utnyttes mye av saltene i Dødehavet i storindustri av staten Israel. Overs. anm.)

Dødehavet, som med rette kalles slik, har en omkrets på 6 dagsreiser. Det vokser ikke noe gras ved breddene, bare de såkalte Sodoma-epler. De er et slående bilde på synden. De ser strålende ut på utsida, men tar man på dem, brister det tynne skallet. Det blir bare noe stygt støv igjen på fingrene.

Men Lots hustru - hun ble ikke berget. Ved å følge mannens formaninger og ved at englene tok henne ved hånden, kom hun ut av Sodoma.

Men hjertet var blitt igjen i byen. Hun var berget, men så seg tilbake og stanset på veien. Hun har neppe trodd på det som var sagt.

Hvor alvorlig forkynnelse om hennes skjebne er det ikke for alle dem som bare går med. De er kanskje med for slektningens skyld, uten i sannhet å være med av hjertet.

Begynt er ikke endt, som vår gamle salmedikter Brorson skriver. Hvor ligger mangen evig fangen, som på veien var, synger Brorson et annet sted: Herren selv sier så alvorlig: Kom Lots hustru i hu! (Luk 17:32).

Ved den søre enden av Dødehavet er en over 13 meter høy saltstøtte. Den ligger i nærheten av saltberget Usdum og har fått navnet Lots hustru. Usdum er det samme som Sodoma. I Visdommens bok 10:7 hentydes det til denne saltstøtte som kalles "et minnesmerke over et vantro menneske".

Lots hustru er blitt kvalt av svoveldampen som fylte luften, og deretter overtrukket med en saltskorpe. Dette stive, ubevegelige, viser seg åndelig hos alle dem som ser seg tilbake i lunkenhet.

Også hjertet kan bli som en åndelig saltstøtte. "Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike" (Luk 9:62).

Abraham hadde knapt sovet om natten og skyndte seg tidlige om morgenen til det stedet der han hadde talt med Herren. Der kunne han se sletten ved Sodoma langt borte.

Det første som møtte hans øyne, var den tykke, mørke røyken. Men gjennom røyken så han snart Guds trofasthet, da han hørte at Lot var berget.

Gud hadde ikke glemt Abrahams bønn.

Gå til 1Mos 19:30-38

1Mos 19:30-38
Lot ble ikke boende i Soar. Han fryktet vel for at dommen skulle ramme også denne byen, på tross av Guds løfte. Folket i Soar er antagelig vendt tilbake til sitt gamle, syndige liv da den første redsel er overvunnet.

Verden pleier i slike tilfeller snart å berolige seg med at det bare var en tilfeldig naturbegivenhet, og ikke Guds hånd.

Lot drog da opp i fjellene øst for Dødehavet og bodde der alene med døtrene sine. Han hadde valgt å bo i Sodoma for vinnings skyld.

Dette valget hadde bare ført til at han mistet all sin eiendom og endte sitt liv i et øde fjellområde. Men at han led tap på det timelige, var ikke det verste.

Langt verre er den fryktelige historie som avslutter livet hans. Den er så forferdelig at det i sannhet kan merkes at Lot hadde hatt sitt hjem i Sodoma.

Den åndelige luft fra Sodoma med all sin pestsmitte, hadde han fått med seg til sitt nye hjem. Det viste seg i døtrenes syndige oppførsel. De tenkte at det var vanskelig å bli gift i et så øde område. Så fant den eldste av dem på den djevelske utvei å øve blodskam mot sin egen far. Slik skulle hun bli mor, og den yngste var med på planen og gjorde det samme.

Lot hadde en gang vandret ved Abrahams side på troens vei. Nå ble han et dyrisk-blindt redskap for en dobbel avskyelig handling. Likesom vinen hadde brakt Noah i et dypt fall, skjedde det også med Lot.

De fryktelige døtrene fikk ham beruset ved list. Og i beruset tilstand skjedde disse djevelens gjerninger med Lot. Beruselsen forklarer muligheten av Lots synd, men det tar ikke ansvaret bort.

Lots historie ender slik i det dypeste mørke. Han hadde vært gjenstand for mye nåde fra Gud. Han var, som Herren forteller om det ufruktbare fikentre i liknelsen (Luk 13), blitt plantet på en særlig god plass ved Abrahams side. Men han valgte å skille seg fra Abraham for det timeliges skyld.

Han flyttet til Sodoma som slo i hjel hans hustru, fordervet fullstendig hans døtre, og ble slik også årsak til hans eget fryktelige fall.

De sønnene som ble født her, fikk navn av sine frekke mødre som peker på den avskyelige handling. Den eldste kalte sin sønn Moab, som betyr: av far.

Den yngste kalte sin sønn Ben-Ammi, som betyr: mitt folks sønn. Fra dem nedstammer moabittene og ammonittene som nettopp ble boende øst for Dødehavet. I deres historie har også utukt satt sitt merke, f. eks. i 4Mos 25:1. Der fortelles at moabittiske kvinner drev utukt med Israels barn og førte Guds vrede over Israel.

Et lyspunkt i moabittenes historie har vi likevel i Rut. Hun er kommet med i Frelserens hellige stamtavle.

Gå til 1Mos 20:1-18

1Mos 20:1-18
I dette kapitlet fortelles om noe som må kalles et fall i Abrahams trosliv. Skriften legger aldri skjul på synden, heller ikke hos de troende. Ordets stille lys faller likeså sant og klart over det dårlige som over det vakre.

Abraham reiste med sin dyr en tid mellom Kades ved sydspissen av det hellige land, og Sur. Det siste var en ørkenstrekning ned mot Egypt langs Middelhavet.

En tid hadde han hovedopphold i Gerar, i den sørvestre del av Filisterland. Gerar hadde sin egen konge som hette Abimelek. Det betyr egentlig "min far kongen", og det var visstnok et slags fellesnavn for kongene der. Navnet skal antagelig vise til kongens stilling som far for folket.

Her gjentas noe liknende som i 1Mos 12 under oppholdet i Egypt. Abraham sa igjen om Sara at hun var hans søster. Han fryktet for at filisterne skulle få lyst til henne og slå ham i hjel, når de fikk vite at hun var hans hustru.

Det hadde nemlig vært en gammel avtale mellom Abraham og Sara (v. 13) at når de kom blant fremmede hvor de kunne vente vold, skulle de si at de var søsken.

Sara var, som før nevnt, Abrahams halvsøster. Hun var hans fars datter, men ikke hans mors. Men om denne avtalen var gammel, var den ikke dermed god.

I Egypt hadde han 25 år tidligere fått merke de sørgelige følger av at han tilslørte virkeligheten. Men det var nå så lenge siden. Nøden fra den gang var nesten glemt, og han faller i det samme igjen.

Man har på grunn av likheten mellom disse beretningene i 1Mos 12. 20 ment at de måtte omtale samme hendelse. Den var bare omtalt på to forskjellige måter.

Men det er det ingen grunn til å anta. Dels finner vi ulikheter i fortellingene, og dels viser det seg ofte i troende menneskers liv at man faller i samme synd flere ganger, selv om man har fått en påminnelse fra Herren.

"Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig." Vi hører jo om dette hos Herrens disipler også. To ganger hadde de sett hans underfulle makt til å gi mange tusen mat, av noen få brød.

Men når de manglet brød, ble de bekymret, og Herren måtte minne dem om underet. "Husker dere ikke de fem brød til de fem tusen, og hvor mange kurver dere tok opp, eller de sju brød til de fire tusen, og hvor mange store kurver dere da tok opp?" (Matt 16:9-10).

Den konge Abraham hadde å gjøre med her, var av et helt annet slag enn den egyptiske kongen. Abimelek trodde nemlig på den sanne Gud, og stod ennå på den gamle åpenbarings grunn fra Noahs dager.

Han tok imidlertid Sara fra Abraham og ville ha henne til hustru. Sara var nok betydelig eldre enn den gang det samme hendte i Egypt.

Men vi vet at Herren hadde store ting i tanke med Sara. Hun skulle snart føde løftets arving. Men Gud slo straks Abimelek med sykdom (v. 17), slik at ekteskapet med Sara ikke ble fullbyrdet.

Og Gud åpenbarte seg for Abimelek i en drøm og sa til ham at han skulle dø. Han hadde tatt en annen manns hustru. Abimelek svarte at han hadde gjort det i hjertets oppriktighet, uten å vite at hun var Abrahams hustru.

Herren sa da til ham at han visste dette, og nettopp derfor hadde han hindret ekteskapet. Han bød ham nå å la Abraham få sin hustru tilbake.

Gud kaller Abraham en profet, dvs, en som stod i et særlig, umiddelbart forhold til Gud. Gud sier fremdeles til Abimelek at Abraham skulle be for ham, slik at han fikk leve. Betingelsen var at han ga Sara tilbake, ellers måtte han dø.

Abimelek trodde Herrens ord og tok ikke saken lett. Han samlet først sine tjenere og kunngjorde alt for dem. Og det viste seg at det ennå var en del gudsfrykt i Gerar, tvert imot det Abraham trodde.

Det er fint å se hvorledes Abimelek ser på dette med dypt alvor, og ble meget forskrekket over å ha vært nær ved å begå en slik synd.

Han kalte Abraham til seg, og Abraham måtte ta imot tilrettevisning av Abimelek, slik han måtte av Farao. Han hadde skjult at Sara var hans hustru.

Abimelek gav Abraham rikelig med gaver. Mens Farao hadde fått Abraham ut av landet i all hast, gav Abimelek ham lov til å bo hvor han ville i landet Gerar. Og til Sara sa han: "Se, nå har jeg gitt din bror tusen sekel sølv".

Det skulle være en forsoningsgave ("Skjul for øynene", som han uttrykte det) (En oppreisning for deg NO'78/85.), v. 2: for det feilgrep som var gjort.

Når Abimelek sa det var en gave til broren, var det samtidig en stille tilrettevisning til henne selv om nødløgnen. På denne verdige måten straffet han henne, nettopp ved å sanke gloende kull på hennes hode. 1000 sekel sølv svarer til omtrent 11-15 kg sølv, som var en stor pengesum.

Som Abimelek forsøkte å utslette det dårlige inntrykket dette hadde skapt, søkte også Abraham å gjøre feilen god igjen så langt det stod til ham.

Det er sant at vi ikke kan gjøre noe godt igjen med hensyn til skyld. Den kan bare Gud ta bort. Men det er like sant at når fallet er erkjent og angret, vil et Guds barn gjøre mest mulig for å avverge følgene av fallet.

Gud hadde jo lagt sykdom på Abimelek og hans hus, slik at ingen barn kunne bli født der mens Sara var der. Og denne sykdommen kunne Abraham be Gud å ta bort. Det hadde også Gud sagt til Abimelek at han skulle gjøre. Sykdommen var av en slik art at den altså hindret at de kunne få barn.

Vi sa tidligere at man ikke anså det som galt å ha medhustruer på den tid. Lyset var for dunkelt. Det samme viser seg her. Abimelek ville ikke på noen måte ha en annen manns hustru, men han så ikke noe galt i ha en medhustru.

Abraham ba til Gud for Abimelek og hans hus, og Herren helbredet dem. Når vi har feilet mot andre mennesker og kanskje ved vår ferd ført dem inn i fall, skal vi følge Abrahams eksempel og be for oss selv og dem vi har syndet mot. Vi kan be om at Herren, om mulig, også vil utslette følgene av fallet.

Ofte er det jo også det eneste vi kan gjøre i slike forhold. Men også gjennom all denne menneskelige skrøpelighet og synd blir Guds navn stort. Han kommer først med sin alvorlige, men kjærlige advarsel for å hindre Abimelek i å synde. Det er godt for den som akter på Guds advarsel i tide. Og det står at Gud skammet seg ikke ved å bli kalt deres Gud (Heb 11:16), skjønt patriarkene på mange måter var ufullkomne i sitt liv, ved siden av den store tro de viste. Det ser vi spesielt i Abraham.

Gud kalte likevel Abraham sin profet midt i fallet og æret ham overfor Abimelek. Og slik gjør Herren det ennå med sine troende. Om vi ofte gjør ham imot ved våre fall, vil han likevel kjennes ved oss og fornekter oss ikke når han ser at vi av hjertet vil være hans.

Når vi ser at et annet Guds barn faller, har vi så lett for å mene at det ikke var alvor i troen med ham. Vi kan skamme oss over å kjennes ved en snublende bror og søster. Derfor trenger vi å be om at det samme sinn må være i oss, som var i Kristus Jesus. Han bad for det ufruktbare fikentre, og vi skulle ikke være for snare til å oppgi hverandre.

Gå til 1Mos 21:1-13
1Mos 21:1-13
Så opprant dagen som de hadde ventet så lenge på. Sara fødte en sønn ved Herrens kraft. Abraham fikk sønnen i sin alderdom, på den tid som Gud hadde sagt.

Tre ganger blir det gjentatt at Gud hadde sagt det, for å slå fast at det skjedde på Herrens løfte. Hans løfte er ja og amen.

Luther uttrykker det med følgende ord: "Løftet er så å si blitt menneske og født." Isak var helt og holdent et løftets barn. Sara følte nok at mange ville le av henne, fordi de ikke kjente sakens dype og hellige sammenheng. Men det jublet også i hennes eget hjerte av fryd og glede.

Det var på samme måte med døperen Johannes' mor, Elisabet, da Herren ga henne en sønn i hennes alderdom. Hun frydet seg også og sa: Herren har tatt bort min vanære blant mennesker (Luk 1:25).

Det går tydelig fram av Saras ord at hun hadde hatt det verst med tanke på Abraham, at han skulle være barnløs. Det vitner om at Sara var en trofast og kjærlig hustru for Abraham, slik også hennes ettermæle er i Skriften (1Pet 3).

Abrahams glede kommer også fram i det store gjestebudet han hadde den dag da Isak ble avvendt. Det pleidde å skje i toårsalderen. Tanken med gjestebudet var dette: Gled dere med meg. Det er samme tanke som i liknelsen om hyrden som fant sitt tapte får og kvinnen som fant det tapte pengestykket (Luk 15). Der lyder det: Gled dere med meg, for jeg har funnet det får - det pengestykke - jeg hadde mistet.

Ja, gleden var stor i Abrahams og Saras hjerte. Den var dypere og mer himmelsk enn kanskje de fleste av gjestene forstod. Det var jo Guds kjærlighet, som hadde åpenbart seg for ektefolkene i Mamres terebinterlund.

Det var en Herrens dag for Abraham da Isak ble født, og ikke bare en dag for mennesket, Isak. Derfor sier Herren også til jødene (Joh 8): Abraham, deres far, frydet seg.

Når et Guds barn har ventet lenge på og bedt om en sak, og bønnhørelsen kommer, blir gleden langt større enn om svaret var kommet straks.

Dog er det ingen roser uten torner. Mens gleden ellers var alminnelig i Abrahams telt i Mamres lund, var det i alle fall to som ikke var glad for festdagen.

Om den ene hører vi at han var bitter i sinn og prøvde å forstyrre gleden for den andre. Det var Ismael, som var ca. 16 år den gang.

Han og trolig moren, Hagar, hadde ventet at han skulle bli arving til hele godset. Men så kom Isak, og Ismael kom dermed i skyggen av ham. Derfor var Ismael vred og spottet Isak. Og det var ikke bare guttestreker, han var for gammel til det.

Ismael hadde vel arvet det overmodige og stolte sinn etter moren, og det var et hardt og stridbart sinn i ham. Det vet vi av det engelen sa om ham til Hagar før han ble født (1Mos 16:12).

Sara så med morsøyets skarphet og klarhet at Ismael ville Isak til livs, og hun ble harm. Det var ikke så langt til de gamle minner om Hagars overmot overfor henne selv.

Derfor kom hun til Abraham og forlangte bestemt at han skulle drive tjenestekvinnen og hennes sønn bort. Dette ble en stor smerte for Abraham, midt i gleden over Isak. Han var en fredens mann, og han og Sara hadde det ellers så godt sammen.

Men dette truet med å bli en skygge mellom ham og henne. Også dette kom av feiltrinnet med Hagar (1Mos 16). Abrahams forhold til Hagar og særlig til Ismael, var selvfølgelig av et annet slag enn forholdet til Sara. Han ville nok gjerne gjøre det som var rett.

Men skulle han gi Sara rett og gjøre det hun ville nå? Hadde han lov til det? Alt dette pinte Abrahams hjerte. Og han ble enda mer i tvil da han skjønte at Sara var hard i sitt hjerte mot Hagar og Ismael.

Det kan også komme noe mellom troende ektefolk. Men der Herren er, får det ingen makt til å gjøre hjertene kalde, men tjene til oppdragelse.

Luther taler i sin forklaring til 1. Mosebok nettopp om dette og refser munkelivet med dets selvvalgte øvelser. Han kaller det "å gå over bekken etter vann". For dagliglivet har mange vansker, og det er øvelse nok.

Sara hadde i virkeligheten rett, selv om hennes sinnelag da hun sa det, ikke var rett. Også Herren så at Ismael med sin stolte natur, ikke kunne oppdras rett i hjemmet.

Der var det overflod på alt, og hans hovmodige sinn fikk på mange måter næring der. Herren ville ha ham ut i ørkenen der det ville bli savn og møye på en ganske annen måte. Men nettopp det skulle til for å oppdra Ismael.

Det var ganske vanskelig for Abraham å gi slipp på sønnen Ismael. Men han ville gjøre det som var rett. Da Herren kom og gav ham klarhet om sin vilje, falt det ham ikke inn å være ulydig.

Herrens løfte om at han ikke ville glemme Ismael, mildnet sorgen for ham. Han kunne la gutten fare, med fred i sinnet, selv om det var smertefullt.

For nå hadde han Guds ord på at Gud ville beskytte ham. Det er jo dette som troende foreldre søker trøst i når de skal skilles fra sine barn. Herren som hører bønn og vil holde sin hånd over dem.

Gå til 1Mos 21:14-21
1Mos 21:14-21
Herren ord kom trolig til Abraham om natten. For Abraham stod tidlig opp om morgenen, står det. Han var lydig mot Herrens ord, og han tok avskjed med Hagar og sønnen.

Det var en alvorlig prøve, men snart skulle han bli satt på en ennå alvorligere prøve. Abraham gav dem ikke noe mer med på veien enn brød og en flaske vann. Når utrustningen var så liten, var grunnen delvis at tukten over Ismael ikke måtte glemmes. Men Abraham ville også bære byrden sammen med sin hustru.

Hagar skulle ikke tro at Abraham var uenig med Sara om dette. Så tok han avskjed med dem og ofret her på en måte Ismael, slik han senere ofret Isak.

Ved å erklære at utvisningen av Ismael var hans bestemte vilje, slo Gud fast forskjellen mellom løftets barn og barnet etter kjødet.

Så snart denne forskjellen var fastslått, kunne Ismael igjen nærme seg farshuset. Vi møter han jo også senere sammen med Isak ved farens begravelse.

Da Hagar med sin sekstenårige sønn Ismael var kommet et stykke sør i Beersebas ørken, gikk hun seg vill. Hun hadde vel fått beskjed av Abraham hvor hun skulle dra.

Men Herren lot henne fare vill for å ta henne i ydmykhetens skole ennå en gang. Og derved kunne han gi henne hjelp. Ismael tapte først kreftene.

Da vannet i flaska tok slutt, kunne ikke Hagar hjelpe ham lenger, men lot ham ligge under en busk. Hun kunne ikke holde ut å se gutten dø, men satt og gråt i fortvilelse. Da lød igjen den røsten hun hadde hørt en gang før (1Mos 16). Herrens engel talte vennlig til henne: "Hva er det med deg, Hagar? Frykt ikke! For Gud har hørt guttens gråt der han ligger."

Skjønt Ismael ikke var noe fromt barn, hørte likevel Gud hans rop. Kanskje har gutten også selv bedt i sin nød. Det hadde han sikkert lært som liten i farens hjem. Guds hånd hadde ledet ham dit han nå var, og den hånden ville ikke slippe ham. Herren ville ikke la verken han eller moren omkomme på veien. Derfor lot han Hagars øyne bli opplatt så hun så en vannkilde. Nøden var snart over.

Hagar fikk seg et hjemsted, og Ismael vokste opp der ute i ørkenen, i Parans ørken. Han ble bueskytter, står det, trolig jeger og kriger.

Ismael er en blanding av ånd og kjød. Og det viser seg også hos hans etterkommere, araberne, med sin kjødelige åndelighet og deres falske profet, Muhammed.

Men hele denne hendelse er et åndelig forbilde på noe høyere, som Paulus viser i Gal 4:22-31. Paulus skjelner der mellom Israel etter kjødet, som er den vantro jødedom. Den ligner han med Ismael og Hagar.

Motsetningen er det troende Israel, som svarer til løftets ætt. Det er Sara og hennes sønn, Isak. Israel etter kjødet pukket også på sin utvortes rett og forfulgte den kristne menighet, slik Ismael forfulgte Isak.

Det vantro Israel gjorde krav på arven og unnte ikke det sist fødte barn, rett til arven. Det er det nye Israel i Kristus. Men det gikk med Israel etter kjødet, som det gikk Ismael: i egenrettferdighet ville de heller være treller under loven enn ha nådens frihet i Kristus.

"Trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid" (Joh 8:35). Israel etter kjødet har vært utstøtt i utlendighet, som Ismael. Men Gud, som holdt øye med Ismael, ser også til Israel og oppdrar det gjennom trange kår.

For Abrahams skyld har Gud oppholdt Israel etter kjødet, slik at det ikke er omkommet i landflyktighetens ørken.

Ismael og Isak har også sine åndelige etterkommere i den såkalte kristenhet. Ismael er bilde på det spottende, vantro folk, og Isak er bilde på Herrens lille flokk.

Og hvor har ikke Ismael gjennom tidene forfulgt Isak! Herrens hellige er igjen og igjen blitt til latter og har båret Kristi forsmedelse.

Men det står også fast den dag i dag: "Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand" (Jes 7:9). Endelig finner vi Ismael og Isak - barnet etter kjødet og barnet etter ånden - inne i vårt eget hjerte.

Husk det, du Guds barn, at Ismael, eller det gamle menneske i deg, skal drives ut. Det er Guds vilje, og til det sikter alltid Guds arbeid med sine barn. Måtte da du og jeg være villige til å la denne Guds vilje skje med oss, slik at målet kan nås. Det er at barnet etter Ånden kan bli den sterkeste som bor og rår i vårt hjerte.

Gå til 1Mos 21:22-34
1Mos 21:22-34
I dette avsnittet fortelles om hvorledes filisterkongen, Abimelek, sammen med hærføreren, Pikol, kommer på besøk til Abraham. Pikol betyr "alles munn" og var visstnok et fellesnavn på den øverste i riket etter kongen. Han førte ordet mellom kongen og folket.

Det er eiendommelig å se at Abraham hadde anseelse utad på grunn av den velsignelse som Gud hadde gitt ham. Vi har tidligere sett, i 1Mos 20: at Abimelek var en alvorlig mann, som trodde på den levende Gud.

Derfor hadde han ikke unngått å se at Guds hånd var med Abraham i alt det han gjorde. Han merket at framtida hørte Abrahams ætt til.

I Sal 126 står det at man endog blant hedningene sa: "Store ting har Herren gjort mot disse." Slik var det også her. Verden blir ofte tvunget til å innrømme, i alle fall i sitt hjerte, at Guds velsignelse følger hans folk. Livet i verden bærer alltid tydelig vitnesbyrd om å være gudsforlatt, et hus som er bygd på sand.

Men Guds folk går stadig gjennom lidelse til seier. Huset står på klippen, derfor står det alltid. For: med oss er Immanuel.

Abimelek bad om at Abraham ikke måtte fare med svik mot hans slekt i framtida. Han måtte ikke opptre som en fiende, men som venn.

Abraham ville imidlertid ha oppgjort alt som kunne være mellom dem. Før kunne han ikke gi et slikt løfte. Abraham hadde nemlig hatt en brønn som Abimeleks tjenere hadde tatt fra ham med makt.

En brønn er i disse tørre områder meget kostbar og av stor verdi. Det er fint å se hvor frimodig Abraham uttaler seg overfor landets konge, i en verdig ånd i rette tid og på rett sted.

I det hele er det svært lærerikt å legge merke til Abrahams oppførsel i de forskjellige timelige forhold, som vi møter ham i. Han framtrer, når vi unntar historien med Sara i Egypt og i Gerar, ellers alltid rolig, verdige og frigjort og med en klar bestemthet.

Det viser seg at Abimelek ikke kjente til den urett hans tjenere hadde gjort ham, med hensyn til brønnen. Det kan skje mye urett i en fyrstes land uten at han vet det. Det ser vi også her. Pakten mellom Abraham og Abimelek er ellers et eiendommelig forbilde på et rett forhold mellom stat og kirke. Abimelek forstod å vurdere Abrahams vennskap, fordi han forstod at Guds kraft var med Abraham.

Men han lot Abraham ha sin selvstendighet i landet. Der er grunntrekkene gitt for et rett forhold mellom stat og kirke.

Så sluttet de pakt med hverandre. Gavene som Abraham gav Abimelek, skulle vise at pakten hvilte på et vennlig sinnelag. Når Abraham mellom gavene stilte opp sju lam for seg selv, var det jo for høytidelig å stadfeste at brønnen var hans.

Sjutallet var nemlig, som vi allerede før har sett, det hellige tall. Derfor hører vi også i Åp at det tales om sju Guds ånder som bilde på Den Hellige Ånd, i sine mangfoldige virkninger. Derfor gav også Gud uken sju dager osv.

Stedet fikk etter denne pakten navnet Beersjeba, som egentlig betyr "Sju-brønnen" eller "Eds-brønnen". Det hebraiske ordet for å sverge og for sjutallet, henger nøye sammen, nettopp fordi sjutallet var det hellige tall. Byen har ennå dette navnet (Bir-esSeba på arabisk). Abraham bodde i Beersjeba i lang tid. På denne tida hørte dette inn under filisternes herredømme. Han plantet en lund av tre der og påkalte Herrens, den evige Guds navn.

Her finner vi første gang navnet "Den evige Gud". Det kaster liksom sitt lys utover neste kapittel. Der ble Abrahams tro på Guds evige, uforanderlige trofasthet satt på en alvorlig prøve.

Gå til 1Mos 22:1-8
1Mos 22:1-8
Vi kommer i dette avsnittet til den største seier, men også den største prøve i Abrahams liv. Det er vel den største prøve et menneske noen gang er blitt satt på.

Da Gud satte ham på denne veldige prøve, var det nok ikke for Guds skyld. For han kjente Abrahams hjerte til bunns. Men det var for Abrahams egen skyld. Det var for at hans tro og lydighet kunne sette sitt kraftigste skudd og bære sin mest velsignede frukt.

Men det skjedde ikke bare for Abrahams skyld. Også for alle kommende slekter er det en mektig velsignelse i dette forbilde. Ja, også for englene, både de hellige og de falne, står Abrahams seier som vitnesbyrd om hva troen formår i et fattig menneskehjerte.

Og det må vi huske på, at denne prøven ikke kom uforberedt. Hele Abrahams tidligere liv var en forberedelse til det. Han hadde forlatt sitt fedreland, vandret om som en fremmed og hadde til og med på en måte ofret Ismael. Han var altså blitt ført gjennom mange alvorlige prøvelser og oppmuntringer.

De store seire i et Guds barns liv vinnes bare gjennom de mange små seier som går forut. 0v deg i å overvinne deg selv i det daglige livs mange mindre kamper. Bare slik blir du sterk til å bestå i større prøver.

Det vesle barnet kan ikke straks ta de store skritt. Det må først øve seg i de små. Gjennom daglig lydighet samler en opp sterke krefter. Når det står at Gud satte Abraham på prøve (dansk: fristet) vil det, i denne sammenheng, si at Gud prøvde Abraham. For Gud frister ingen til det onde (Jak 1:13). Han kan nok lede oss inn i prøvelser, men det gjør han bare for å åpenbare sin herlighets kraft i vår skrøpelighet.

Det kan skje enten fordi han ser det er nødvendig for vår oppdragelse og renselse. Eller det skjer fordi Gud ser at hans kraft er sterk nok i et Guds barn, til å føre det gjennom til en herlig seier. Det blir den troende sjel til mektig berikelse og velsignelse, og Herrens navn til ære.

Hvilket tordenslag for Abraham da han hørte dette ord fra Herren. Han hadde ventet lenge på denne løftets sønn. Og Gud hadde selv sagt: min pakt vil jeg opprette med Isak. Og nå skulle han ofre denne sin eneste og elskede sønn til brennoffer?

Befalingen syntes så ubegripelig, så hård og så selvmotsigende. Djevelen har sikkert benyttet seg av anledningen og sagt til Abraham: Gud må være vred på deg, han oppgir deg og hele sitt løfte.

Du kan like godt si Gud farvel med det samme. Det er ikke verdt å tjene ham lenger. Men Abraham lyttet ikke til denne røsten. Han visste nok at han bare var støv og aske, og i seg selv fortjente han bare Guds vrede. Men han hadde erfart altfor mye av Guds underfulle nåde til at han skulle gi etter for en slik røst. Han forstod det ikke, men Gud kjente ham.

Han trodde urokkelig på at hvor ubegripelig det enn så ut for ham, måtte det likevel være rett for Gud. Han tok enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, som Paulus sier (2Kor 10:5).

Han brukte sin fornuft til det den skulle brukes til her: til å gjøre innholdet klart for seg. Da han forstod Guds mening og vilje, forstod han også at det var hans sak å lyde. Ellers skulle han overlate saken til Herren. Den ekte lydighet kjennes nettopp på at den ikke spør: hvorfor? Et lys skinte for Abraham gjennom alt dette ubegripelige.

Lyset var løftet om at i Isak skulle en ætt kalles. Det skulle ikke rokkes. Hebreerbrevet sier noe om hvorledes Abraham har prøvd å løse denne gåten. Det var i troen på oppstandelsen.

Det står slik i Heb 11:17-1 9: "Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde." (Dansk: i en Lighed dermed fik han ham ogsaa tilbage.) I Guds ord til Abraham er, etter det vi kan se, kommet til ham om natten. Han stod tidlig opp og begynte straks på reisen. Gud hadde jo sagt at offeret skulle skje i Moria land. Det var fjellområdet ved Melkisedeks by, Salem, det senere Jerusalem.

På Moria berg ble senere templet reist (2Krøn 3:1). Det stedet som Gud viste Abraham, hadde sin forbilledlige betydning.

Vi er så vant til å høre beretningen om Abrahams lydighet, at vi liksom glemmer hvilke fryktelige kamper han hadde, som far for sitt kjære barn. Hvor forferdelige var det ikke for ham å kløyve ved til dette brennofferet. Og så den lange reisen, den varte til tredje dagen. Gud ville at saken skulle helt kjempes ut i Abrahams hjerte. Det er lettere å gå gjennom en prøve når den blir fort avgjort og vi fremdeles er grepet av Herren.

Det er langt vanskeligere når det er gått en tid før det skjer. Men den lydighet som holder ut, er også langt mer ekte.

Abraham måtte bære dette alene med sin Gud. Han har sikkert ikke sagt noe om det til Sara. Han ville ikke legge en byrde på henne som hun ikke kunne bære, før tiden. De to tjenerne som var med kunne han jo heller ikke si noe til.

Og farshjertet ville spare Isak så lenge som mulig. Abraham gikk alene denne tunge gang, alene med sin Gud. Å, hvor hans sjel klynget seg til Gud. Han har forsøkt å trenge gjennom det ubegripelige og holde fast ved løftet. Av det Abraham sa til tjenerne da de ble igjen med eslet, ser vi hvorledes håpet i ham har overhånd.

Det var troens håp om at han skulle komme tilbake med Isak igjen. Så gikk de sammen, far og sønn. Isak bar veden til brennofferet, Abraham kniven og ilden - det var trolig brennende stunder. Isak har nok merket at faren var i en underlig stemning, også i hans barnehjerte rørte tanken seg overfor dette offeret.

Han kunne ikke la være å spørre: Hvor er lammet, far? Dette spørsmål må ha boret seg inn i Abrahams hjerte med smerte. Men svaret viser at han var stille og bøyet for Gud.

Han peker på at Herren selv må finne offeret. Det var hvilen for Abraham i dette: Gud selv vil utse seg lammet.

Gå til 1Mos 22:9-24
1Mos 22:9-24
Så gikk Abraham og Isak videre til Moria berg, begge var i forventning, på sin måte. Men til slutt nådde de målet, uten at noe hadde skjedd.

Hele Abrahams vandring viser hans fullkomne lydighet. Han gjorde ikke noe forsøk på å unndra seg. Befalingen fra Herren hadde vært tydelig og klar.

Den var ikke til å ta feil av, og Abraham tok det på fullt alvor. Da tiden kom, måtte han si alt til sønnen. Isak ser ut til å ha vært et ydmykt, stille og innadvendt menneske fra barndommen av.

Han var vel på denne tida 14-15 år gammel. Det står jo at han bar veden, så helt liten har han ikke vært. Han kjente sin fars Gud.

Og da han hørte hva Gud hadde befalt, har han bøyd seg for det. Han var nok skjelvende og gråtende, men med en stille hengivenhet, som man noen ganger kan se hos barn. Når det står at Abraham bandt ham, har det sikkert ikke vært fordi Isak gjorde motstand. Det var heller for at offeret kunne fullbyrdes uforstyrret. Ennå hadde det ikke vist seg noe fra Gud, og Abraham grep kniven.

I hans hjerte var offeret fullbrakt. Et øyeblikk - og Isaks jordiske liv hadde ikke vært mer. Men Gud Herren skal nok passe det rette øyeblikk.

Han "blunder ikke og sover ikke, Israels vokter" (Sal 126:4). I det avgjørende øyeblikk - da kom ordet som fra et bud i hast: Abraham, Abraham! Svaret fra Abraham (Ja, her er jeg) lyder så rolig. Han visste at der han stod, var han etter Guds bestemte vilje.

I tro hadde han kastet seg ut på Guds ords dyp, og det var i sannhet på mer enn titusen favner. Da lød det frigjørende ord fra Gud, og seieren var vunnet!

Guds nådes glans lyste over Abraham i ordene: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg."

Det betyr: nå står det klart bevist for Gud i gjerning. Det er dette som Jakob sier: Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger (Jak 2).

Abrahams ord fikk her sin bekreftelse og viste seg å være ekte og rett for Gud, til det ytterste.

Da Abraham så opp, så han en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Det var slaktofferet som skulle tre i stedet for Isak.

Med hvilken fryd har ikke far og sønn brakt takkofferet til Gud.

Hvilken jubel har ikke fylt Abrahams sjel!

Men hele denne hendelse peker mot noe langt større. Så har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne. Og: Gud sparte ikke sin sønn, men gav han for oss alle. (Joh 3:16; Rom 8:32).

Ikke langt fra Moria berg - på Golgata - ble et fullkomment offer gitt. Det er det eneste menneskeoffer som har vært nødvendig, og det brakte den fullkomne forløsning. Hvor klart peker ikke hele denne hendelse på Golgata.

Som Isak selv bar veden til offeret, bar Guds enbårne Sønn sitt kors.

Og ordene: Gud skal selv utse seg lammet (v. 8) hadde i sannhet en profetisk betydning. Gud utvalgte selv lammet som skulle bære all verdens synd.

Og Isaks lydighet står som det lille, svake forbilde på hans lydighet som var lydig til døden, ja korsets død. Han var den gode hyrde som frivillig satte sitt liv til for fårene. Vi kan forstå litt av den smerte og kamp som var i Abrahams og Isaks hjerte ved dette offeret.

Gjennom det kan vi også få et lite svakt innblikk i den umåtelige, høye, brede, dype og lange kjærlighet i den himmelske fars hjerte. For vår skyld gav han sin enbårne sønn.

Vi ser også litt av smerten i Frelserens hjerte som i bitter sjelekamp under trærne i Getsemane, valgte den fullkomne lydighet. Guds Sønns hengivelse er den høyeste åpenbaring av Guds kjærlighet til oss. Isaks hengivelse er den høyeste åpenbaring av menneskelig tro til Gud her på jord.

Når hedningene brakte sine uhyggelige menneskeoffer, ligger det nok bak dem en indre bevissthet om at det skal et stort sonoffer til.

På en måte er disse offer en skrikende bekjennelse om bevisstheten av synd. Men de var likevel en vederstyggelighet for Herren.

Herren sier (3Mos 18:21: "Du skal ikke gi noen av dine barn som ildoffer for Molok." Kanaans innbyggere gjorde ikke sjelden slike gjerninger og ofret sine barn til djevlene. I 2Kong 3:27 fortelles om hvorledes Moabs konge ofret sin førstefødte sønn på muren da krigen raste. Av den grunn kom Guds vrede over folket.

Gud vil ikke ha slike offer. Derfor sendte Gud en vær til Abraham. Slik viste han også hvilke offer som skulle brukes som forbilder, i offertiden. Slik var det også senere med ofringene i Tabernaklet og Templet.

Isak ble ved denne hendelse løftets sønn på en ganske annen måte enn før. Han ble en Herrens gave. Vi tar aldri skade av å ofre noe til Gud.

For vi får det igjen, renset og herliggjort. På samme tid er ikke vårt eget hjerte lenger bundet av det, men er frigjort på en helt ny måte.

Hadde Abrahams hjerte før kanskje vært bundet i sin kjærlighet til Isak? Nå var denne kjærlighet blitt renset ved at Gud først liksom hadde tatt Isak fra ham og så gitt ham tilbake til Abraham.

Det å lyde Herren, selv om det er uforståelig og smertefullt, fører alltid til herlighet og salig glede. Abraham kalte stedet hvor dette skjedde: Herren ser, som på hebraisk er beslektet med Moria.

Når han gav stedet dette navnet, var det fordi han hadde erfart at Herrens øye alltid er med der hans venner går på Guds veier. Det står skrevet: "For Herrens øyne er over de rettferdige" (1Pet 3:12.

Av dette kommer ordspråket: På Herrens berg skal han la seg se. Det betyr at den som går hvor Herren viser vei, skal erfare Herrens åpenbarelse og møte hans kjærlige øye. Dette stemmer med ordet fra Guds enbårne Sønn: "Dersom du tror, skal du se Guds herlighet" (Joh 11:40.

Da Abraham hadde ofret væren som takkoffer, fikk han ennå et ord fra Herren eller Herrens engel, Guds evige, enbårne Sønn (se til 1Mos 6:7).

Dette ordet var en mektig styrke og bekreftelse fra Herren til Abraham på den miskunnhet Gud ville utøse over ham. Og det skjedde fordi Abrahams tro hadde gjennomgått denne store prøve. Det står nemlig at Herren sverget ved seg selv og sa det. Dette skjedde for Abrahams skyld til urokkelig stadfestelse for ham. I Heb 6:17-18 står det: "Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kan lyve, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss."

Herren sier ikke bare: Jeg vil velsigne deg. Han sier: Jeg vil storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Og han legger til: Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.

Å eie sine fienders port vil si å ha fullkommen seier over dem. For port betegner inngangen til byen og dermed herredømmet over den.

I Kristus har dette løftet fått sin fullkomne oppfyllelse. I Kristi seier over alle Guds folks fiender, har også alle troende, alle Abrahams barn, seier. Apostelen vitner om det: "I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss" (Rom 8:37).

Så gikk Abraham tilbake fra Moria. Det kan i sannhet sies om han som det står om hoffmannen fra Etiopia: " han drog sin vei med glede" (Apg 8:39).

Vi hører ikke senere om noen utrykkelig åpenbaring fra Herren til Abraham. Denne herlige stadfestelse fra Herren, ble ordet Abraham kom til å leve på til sin siste dag på jord.

Men her kan vi i sannhet si at "siste ord har sterkest klang". Kort etter at Abraham var kommet til Beerseba, fikk han bud fra sin tidligere hjemby, Haran i Mesopotamia. Det var at hans bror Nakor hadde fått åtte sønner med hustruen Milka. Av disse ble den ene, Betuel, far til Rebekka. Og hun ble Isaks hustru.

Nakor hadde altså tolv sønner i alt. Abraham derimot ble sterkt prøvd, men var likevel salig. Først i andre slektledd etter han, fikk han så mange sønner, ved sønnesønnen Jakob.

Gå til 1Mos 23:1-20
1Mos 23:1-20
I dette kapitlet fortelles det om Saras død. Hun er den eneste kvinne i Bibelen som vi vet alderen på. Abraham fikk navnet:

De troendes far. Sara har også fått navn som De troendes mor i det ettermæle Skriften gir henne.

I 1Pet 3:1-6 taler apostelen om en hustrus rette pryd. Her stiller han Sara opp som forbilde for alle hellige kvinner: "For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de er som satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn.

Slik var Sara lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere blitt, om dere gjør det gode uten å la dere skremme av noe."

Det bilde Skriften gir oss av Sara, er nok bilde av en syndig kvinne som var full av skrøpelighet. Men det er også bilde av en trofast hustru som fulgte sin ektemann på troens trange veier. Hun kjempet og ventet sammen med ham.

Men hun frydet seg også med ham ved å se Herrens dag, da bønnhørelsen ble åpenbart.

Vi ser at Abraham på den tid var flyttet til Hebron fra Beerseba. Hebron er også kalt Kirjat Arba, som betyr Arbas by. Arba var navnet på en veldig kjempe blant anakittene (Jos 14:15).

Anakittene bodde i den sørlige del av Kanaan, i den del av landet som senere er kalt Judas bergland. De var vel de første som Israels folk møtte, da de vendte tilbake fra Egypt. Israels folk ble fylt av frykt da de så hvor store de var. (5Mos 1:28. 9:2.)

Abraham holdt sørgehøytid over Sara etter datidens skikk. For ham var det sikkert en virkelig hjertesorg og ikke bare en ytre gråtefest.

Det har vi eksempel på da Jairus' datter var død (Matt 5:38). Måten Abraham ordnet med begravelsen av Sara på, inneholder ikke lite som vi burde gi akt på.

For det første dette at Abraham var ganske fast bestemt på at Sara skulle begraves i Kanaans land. Og det skulle ikke skje i en plass de kunne leie for en bestemt tid. Han skulle kjøpe gravstedet.

Det viser Abrahams faste tro på Guds løfte om at landet skulle være hans og tilhøre hans etterkommere. Det er også lærerikt å se Abraham i handel og vandel. Også her merker vi den stille verdighet og vise oppførsel som det sømmer seg et troende menneske.

Han vender seg med aktelse til landets daværende eiere, hetittene (1Mos 15:20). Abraham viser aktelse og får aktelse. Opptrer du selv med det rette hensyn overfor andre, da vil endog de som kanskje er dine motstandere, ofte bli avvepnet. I alle tilfelle er dette å ta de hensyn som man med sannhet kan ta, velbehagelig for Gud og som regel letter det veien. På Abrahams verdige, beskjedne anmodning får han et overmåte velvillig svar. Det viser at Abraham i høyeste grad var respektert, selv om han gikk en annen vei enn folket i landet.

De troende kan ikke bevare verdens gunst og velvilje, og skal heller ikke strebe etter det. Men det gjelder om å være slik at verden får respekt.

"Du er en Guds høvding blant oss," slik lød svaret til Abraham. Han hadde selv kalt seg en fremmed og gjest blant dem. En Guds høvding, kalte de andre ham.

Dette ordet står liksom i motsetning til en verdens fyrste. Abraham hadde ingen ytre makt over dem, men uvilkårlig inngjøt han dem aktelse. Uten å være hans undersåtter, bøyde mennesker seg for ham.

Det var høyheten fra Gud som preget Abraham.

Abraham bevitner sin takk for et vennlig svar som gikk ut på at han kunne begrave sin døde hvor han ville. Han kunne få de beste graver de hadde.

Men Abraham ville ikke ha noe som gave, eller på noen måte være bundet av mennesker som var avgudsdyrkere. Han ber om å få kjøpe Makpela-hulen for full betaling.

En mann ved navn Efron åtte den. Makpela betyr dobbelthule. Den har kanskje vært slik at det var en hule nedenfor den andre eller innenfor den andre. Det finnes ennå en slik dobbelthule, og der er bygget en moske.

Muslimene ærer jo også Abraham. Men ingen får adgang til den indre hulen.

Efron svarte først ved å tilby åkeren og hulen som gave. Det er en vanlig skikk i Østerland. Men meningen har sikkert vært den samme som det fremdeles er i dette området: etterpå forlanges en liknende stor gave i erstatning. Efron kom med dette tilbudet mens andre hetitter hørte på.

Forhandlingene ble ført i byporten som ble brukt slik (se til 1Mos 19:1). Den snille hetitt, Efron, søkte på den måten ros for seg selv.

Samtidig ble Abraham nødt til å gi han en stor gave som vederlag. Men Abraham lot seg ikke bedra av tilbudet. Han forlangte at saken skulle avgjøres mot betaling. Så kom Efron fram med prisen.

Den var på ingen måte liten etter datidens forhold: 400 sekel sølv, som tilsvarer 5-6 kg. sølv. Man brukte ikke mynter som betaling, men en viss vekt i sølv.

Så ble handelen avsluttet i vitners nærvær, "i påsyn av alle som var kommet til porten i hans by".

Vi kan være sikker på at Abraham ved sin måte å forhandle på i forretninger, har vunnet ennå mer respekt hos Hets barn. En fornuftig, tillitvekkende atferd også i verdslige forretninger, styrker i høy grad vitnesbyrdet overfor verden.

Så begravde Abraham Sara, sin trofaste hustru. Det skjedde i hulen tvers overfor Mamres lund, som var deres gamle bolig. Der hadde de vandret sammen i de mange år. De hadde hatt det kjærlig og godt sammen, så det har ikke vært lett for Abraham åstå alene igjen.

Men Abraham hadde sin Gud og hans løfte om igjen å samles med sin kjære hustru, i ordet som Herren hadde gitt ham om udødeligheten i landet hinsides (1Mos 5:15).

Begravelsesmåten var slik hos israelittene at de ikke balsamerte liket. Det ble bare inngnidd med salve, og deretter la de liket inn i små rom som var hogd ut i hulen. Deretter lukket de rommet med en stein. I samme hule ble senere Abraham begravd, og deretter Rebekka, Isak, Lea og Jakob (se 1Mos 49:31. 50:13).

Hebron kalles av araberne El-Khalil, som betyr Guds venns by. Den ligger 7-8 timers vei sør for Jerusalem i en trang, dyp dal.

Gå til 1Mos 24:1-9
1Mos 24:1-9
Et par år er gått etter Saras død. Abraham var 140 år gammel, Isak var 40 år (25:20). Da tenkte Abraham på å finne en brud til Isak.

Herren hadde velsignet Abraham i alle ting, men den største' velsignelse var løftet om at ætten skulle utgå fra Isak. Derfor lå det på Abrahams hjerte å finne den rette hustru for sønnen. Sara var død, og Abraham måtte være både far og mor for Isak. Det som lå ham på sinne om Isak, var framfor alt Isaks trosliv og åndelige velferd.

Han kalte derfor til seg sin eldste og mest betrodde tjener. Man tror det var den samme som nevnes i 1Mos 5:2:nemlig Elieser fra Damaskus. Det var rett nok gått 60 år siden den gangen.

Men i alle tilfelle var denne tjeneren en som med rette kunne bære navnet Elieser, som betyr: Guds hjelp. Abraham ber denne høye tjeneren om ikke å finne en hustru til Isak av kanaanittene. Han skulle derimot dra til Karan i Mesopotamia etter henne.

Som vi bruker å stadfeste et løfte ved å gi hånden på det, brukte de å legge hånden under lenden når de svor en ed, 1Mos 47:29.

Hele Abrahams samtale med tjeneren viser et fint forhold mellom dem.

Man har undret seg over at Abraham bad tjeneren om ikke å finne en hustru til Isak av folket i landet. Isak var jo 40 år gammel og kunne avgjort saken selv. Men etter datidens forhold ble tjeneren ofte en slags formynder, i alle fall når faren døde. Og Isak var også en myk og stille mann, og det var naturlig at han fikk råd av sine nærmeste venner.

Vi ser at Abraham er ganske bestemt imot et blandingsekteskap mellom de troende og vantro. Han så ikke på det timelige eller synlige, men på det usynlige. Mens de rike ofte søkte en rik ektemake for sine barn, gjorde Abraham det annerledes. Isak kunne sikkert finne en fyrstedatter i Kanaan hvis Abraham hadde ønsket det.

Men verken han eller Isak ville gå den veien. Vel var det også forskjell på kanaanittene. De var ikke alle like ugudelige, men de var likevel på frafallets vei og modnedes for dommen. Her ser vi også forskjell på Abraham og Lot. Lot hadde trolovet sine døtre med sodomitter.

Abraham lot seg lede av Herrens ord. Han visste sikkert hvilke fryktelige følger det hadde hatt da Guds sønner, som var Sets barn, blandet seg med kainslekten. Det brakte syndfloden over jorden.

Nei, for Abraham gjaldt det bare om å få en hustru for Isak som kunne leve med Isak i troen på den levende Gud, slik han og Sara hadde gjort.

Den gamle tjener avlegger ikke ed lettsindig. Han vil ikke love mer enn han kan holde. Han spurte om hva han skulle gjøre om kvinnen ikke ville gå med ham, om han da skulle føre Isak tilbake til slekten i Mesopotamia. Men det siste forbød Abraham han strengt.

Det måtte på ingen måte skje. Det ville være å handle mot Herrens ord, som nettopp gikk ut på at Abrahams ætt skulle arve Kanaans land.

Abrahams ydmyke, lydige trossinn viser seg også her i den angst som liksom kommer over ham ved tanken på at Isak kanskje skulle reise til det landet Herren hadde bedt ham å forlate. Abrahams tro søker til Herren og venter at han vil ordne alle mulige vanskeligheter som kan komme. Herren skal sende sin engel foran deg, sier han.

Med disse tillitsfulle ordene kaster Abraham sorgen på Herren. Han var forvisset om at den trofaste Gud hadde omsorg for ham, også i dette.

Vi, som Guds barn, kan lære av de troendes far å legge alle bekymringer på Herren. Han vil jo være til hjelp for sine venner i alle ting.

Måtte også alle troende mennesker lære av Abraham å la Herren råde, særlig ved inngåelse av ekteskap. Den en får til ektefelle, har så stor innflytelse på hele sjelsutviklingen vår, på livslykken og hele vårt liv her på jord og på forberedelsen til evigheten.

Det er derfor ikke en liten og ubetydelig ting. Det er noe vi i høyeste grad bør rådføre oss med Herren om. Dersom en bare velger lettsindig av kjødelige hensyn, blir det til ulykke for en selv og for den andre part, så vel som for barna. Mennesket kan jo gripe inn i Guds styrelse ved selvrådighet til skade for seg selv.

Men lykkelig er den som lytter til Herrens ord: "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye" (Sal 32:8). Og profeten sier: "Så sier Herren, din gjenløser, Israels hellige: Jeg er Herren din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den vei du skal gå. Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som loden, og din rettferdighet som havets bølger" (Jes 48:17- 18). Hvis vi legger saken i Herrens hånd i bønn og stille lydighet, skal den ikke mislykkes. Selv om det kanskje også i et slikt ekteskap ikke alltid går så lett, skal det tjene til oppdragelse. Det går etter salmeverset: Kristi vei er alltid god, rett og riktig nok befunnen.

Rebekka, som skulle være mor til løftets sønn, var jo også ufruktbar i mange år. Isak fikk også anledning til å øve seg i å vente på Guds dag i dette.

Det ble heller ikke lett for ham, som vi skal se senere. Men han erfarte at den som har fått en hustru av Herrens hånd, "har fått en god gave (dansk: En Velbehagelighed fra Herren). (Ord 18:22). Det er ikke meningen at vi skal etterligne Abraham og Isak i alle ting. Men kjernen i det er: å la Gud råde helt også i dette forholdet og bare følge hans vilje.

Gå til 1Mos 24:10-27
1Mos 24:10-27
Så drog den gamle tjeneren av sted på den lange reisen til Mesopotamia, til Nakors by, Karan (1Mos 11:31). Han førte med seg mange kostbare gaver på ti kameler. Abraham var ingen sparsom herre.

Bruden og hennes slekt skulle få herlige gaver. Da han endelig kom i nærheten av byporten, lot han kamelene legge seg ned ved brønnen som var der. Byens unge kvinner kom til denne brønnen og hentet vann.

Dette har vært skikk like til vår tid, også rikfolks døtre gjør det. Og nå vender den gamle, troende og trofaste tjener seg til Gud på en fin og barnslig måte. Hans enfoldige bønn står som et herlig minne for alle tider om hvorledes det er å være i et fortrolig forhold til Gud.

Han ber i all ydmykhet Herren om å gi ham et tegn. Slik skulle han kunne vite hvem som var den rette for Isak. Når det ikke skjer av et tvilende hjerte, men i barnslig tro, kan vi be Herren om å gi oss et tegn på hans vilje.

Vi kan be om at omstendighetene viser oss hva vi skal gjøre. Andre troende har ofte bedt Herren om slike tegn og selv sagt hva de vil se som et svar fra Herren.

Vi ser det i Dom 6:36-40 om Gideons tegn ved ulldotten. Det samme ser vii 2Kong 20:8-11 da Esekias bad om tegn. Han fikk tegnet at skyggen på solskiven skulle gå ti streker tilbake. Men alt kommer an på om den barnslige ånd er der, slik at man kan hvile i det Herren vil gjøre.

Vil man bare etterligne på utvortes vis, går det ikke. Men gir vi Guds Ånd lov til det, skal vi erfare Guds bønnhørelse på samme måte som Elieser.

"Og det skal skje: Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, skal jeg høre" (Jes 65:24). Dette ordet ble i sannhet oppfylt her.

For Rebekka var allerede på vei ut da Gud la bønnen i Eliesers hjerte. Det er fint å se hvorledes Guds virkning i det troende hjerte står i nøye sammenheng med Guds ledelse i det ytre. Alt var allerede lagt til rette, for at bønnen kunne bli hørt øyeblikkelig.

Tjeneren ble glad og forundret. Men det var nesten for stort for ham at Herren skulle bønnhøre ham så snart. Han holdt seg rolig for å prøve nøye om det virkelig var Gud som gjorde dette. Abraham hadde jo lagt ham på sinne at han skulle hente en brud av Abrahams slekt til Isak.

Men da han hørte at det var datter til Abrahams brorsønn bøyde han seg og tilbad Herren. Hans sjel brøt ut i lovsang for Gud som ikke svikter i sin trofasthet og miskunnhet. "Herren har ført meg på rett vei til min herres frender", slik jublet det i ham. Dette "meg" er et ord om ydmykhet.

At Herren hadde tatt seg slik av ham, hans ringe tjener, det var miskunnhet. Det er ofte dette som gjør Herrens miskunnhet så stor og herlig, når vi tenker på hvem vi er etter vår falne natur, og hva vi egentlig hadde fortjent.

Herrens miskunnhet blir herligere overfor vår fullstendige uverdighet. Jo større synder jeg ser i meg selv, jo større vil også Guds nåde og godhet bli for meg.

Men når vi opplever bønnhørelse, la oss aldri glemme takken. Hvor ofte glemmes ikke den når man først er kommet ut av nøden. Men Elieser glemte den ikke.

Gå til 1Mos 24:28-61
1Mos 24:28-61
Møtet med Elieser hadde vært forunderlig for Rebekka. Hun visste vel ikke ennå hva denne gamle, vennlige mannen ville. Men han hadde gitt henne to gullarmbånd i hendene og en gullring.

Da brukte de ikke bare smykker på fingrene, armene og om anklene. De hadde også ring i nesen. De boret et lite hull (som ved øreringer) i den ene siden av neseborene der ringen ble festet.

Det står at jenta sprang til morens hus. Etter det vi kan forstå, var Rebekkas far, Betuel, død. For det er Rebekkas bror, Laban, som ordner sakene. Betuel, i v. 50: er trolig en yngre bror av Laban, som hadde fått samme navn som faren. Men dette vet vi ikke sikkert.

Ettersom den sørgelig skikken å ha medhustruer rådde, hendte det at faren tilsidesatte de barn som ikke var best likt. Derfor hadde de eldre brødre en fremtredende plass i søstrenes ekteskap. Laban fikk det straks travelt da han så gullet, som søsteren hadde fått.

Senere skal vi se at gullet hadde makt over ham. Derfor løp han straks ut til mannen ved brønnen og bad han inn med vennlige ord.

Så kom Elieser inn i huset. De sørget både for ham og kamelene og mennene som var med ham. Men den trofaste tjeneren ville ikke ete før han hadde utført sitt ærend. Han fortalte alt fra begynnelsen.

De fikk høre om Abrahams hjem, om rikdommen han hadde fått ved Guds velsignelse, og at Sara hadde født en sønn i sin alderdom. Abraham hadde gitt sønnen alt han eide, og tjeneren var sendt for å finne en brud til ham. De fikk også høre om Eliesers bønn, og hvorledes Herren hadde bønnhørt ham og latt Rebekka gjøre akkurat det som han hadde talt med Herren om.

Beretningen talte tydelig for seg selv. Han sluttet med å spørre om de ville vise Abraham kjærlighet og la Rebekka følge med som hustru til Isak. Ville de ikke det, måtte han vende seg til en annen kant, dvs, til andre i Abrahams slekt i Karan. Milka hadde jo, som vi hørte i 1Mos 22: fått 8 sønner til Abrahams bror, Nakor.

Det er fint å se hvorledes troen på den levende Gud og hans ledelse, ennå fantes i slekten i Karan. Vi hører nok senere at Laban hadde husguder, slik det også hadde vært hos Abrahams fedre. Men forholdsvis fantes den reneste gudserkjennelse i denne slekten.

Laban og Betuel var straks enige om at dette var kommet fra Herren. Herren hadde allerede avgjort det, og de kunne bare si at han kunne ta Rebekka med seg. Samtykke fra slekten var det siste som skulle til for at saken var i orden. Da Elieser hadde fått det, "bøyde han seg til jorden for Herren" i stille takk. Nå hadde han sett Herrens bønnhørelse fullt ut. Han tok brudegaver fram, rike gaver til Rebekka, hennes bror og mor. At faren heller ikke nevnes nå, tyder også på at han allerede var død.

Dagen etter var Abrahams gamle tjener reiseferdig. Han sier disse vakre ordene som har så dyp klang: "Opphold meg ikke! Nå har Herren latt min reise lykkes. La meg få ta av sted, så jeg kan komme hjem til min herre."

Dette passer så godt, også i en annen forstand, på et Guds barn som snart skal reise hjem til sin himmelske herre. Det er som om disse ordene kunne komme fra et lykkelig, døende Guds barns hjerte.

Det er fylt med hjemlengsel, lengsel etter himmelhjemmet. Hvor salig når man i siste stund kan se tilbake på vandringen og si med Elieser: "Nå har Herren latt min reise lykkes." Når målet for reisen her nede på jorden er nådd og sjelen frelst i tro på Jesus, da kan man fare i fred, som gamle Simeon.

Det er også fint å se hvorledes Rebekkas slekt tok hensyn til henne og lot henne selv avgjøre, og om hun ville dra med mannen straks eller vente noen dager.

Etter datidens forhold hadde som regel ikke kvinnen noe å si i slike ting. Men det er godt når hensynet til kjærligheten holdes i ære i et hjem, etter ordet: Vis ærbødighet mot hverandre, og: la alt skje i kjærlighet.

Rebekka var imidlertid straks villig. Hun gjør i alt inntrykk av å være av en rask og kvikk karakter, og har slik passet godt for Isaks mer stille natur. Rebekka fikk sin amme med seg. En amme pleidde på den tid å nyte respekt som en mor, og hun ble gjerne regnet med i familien og forsørget på livstid.

Hun hette Debora, som betyr en bie, og det er et godt navn på en tjener. Hun ble senere begravd ved Betel i Kanaan under mye gråt.

Hun var nok høyt elsket. Så drog Rebekka av sted, og fikk slektens velsignelse med seg. Elieser hadde sikkert fortalt om løftene som var gitt til Isak og hans slekt: den skulle bli som havets sand og som himmelens stjerner. Velsignelsen over Rebekka var også at hun måtte bli tusen ganger ti tusen. Guds løfte til Abraham på Moria berg, at hans ætt skulle ta sine fienders porter i eie, blir gjentatt om henne. Det skulle slik være et seiersfolk.

Hele denne vakre beretning om tjeneren som var ute for å finne en brud til sin herres sønn, er et bilde på den gjerning alle Guds tjenere har: å feste en brud for den himmelske kongesønn.

Paulus sier: "Jeg har trolovet dere med en mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus." Ja, det er vår gjerning som skal tjene Herren. Vi vil gjerne vinne sjeler for Jesus. Det er til ham vi skal feste bruden, ikke til oss selv. Og hvis vi går som Elieser, under bønn, da blir vi ikke trette, selv om veien er lang.

I rette tid skal vi møte dem som Gud vil betro oss å lede til Jesus. Og hvilke store gaver har vi ikke å ta med til bruden! Herren gir den fattige brud alt og forlanger bare hennes fattige hjerte. Det er som salmen sier: "Han som på jorden beiler til troskap uten svik."

Venn, har du latt deg feste til brud for Jesus? Har du sagt med Rebekka: Jeg vil reise. Har du sagt: Opphold meg ikke, for jeg vil følge Guds folk til strid gjennom ørken og bølger.

Har du sagt til den himmelske brudgom: Kom inn, du Herrens velsignede. Hvorfor står du her ute? Jeg har gjort huset i stand (v. 31).

Dette ordet til Elieser må også lyde fra deg til Herrens sendebud og til Herrens selv. Er ditt hjertehus rede til å ta imot ham, som i dypeste forstand er Herrens velsignede? Da skal du høre det samme fra Herren selv, du fattige synder: Kom inn, du Herrens velsignede, hvorfor står du her ute? Jeg har gjort huset i stand. Da skal du dra inn i det huset han har gjort i stand her nede for deg. Det er de helliges samfunn, huset av levende steiner. Og en gang skal det samme ord lyde på den store dag til alle Herrens frelste.

Den som sa til Jesus her på jord: Kom inn, du Herrens velsignede, skal høre det samme fra ham på den dag: Kom hit, min fars velsignede. Kom inn i herlighetshuset som jeg har gjort i stand.

Gå til 1Mos 24:62-67
1Mos 24:62-67
Isak bodde på denne tid ikke lenger hos faren i Hebron. Han hadde sin teltplass og sin buskap langt mot sør, i nærheten av brønnen Beer Lakai Roi som er kjent fra historien om Hagar. Abraham hadde overdradd hele sin eiendom til Isak (1Mos 24:36. 25:5-6).

Isak elsket de stille og avsides steder. Hele hans historie viser at han var en stille og innadvendt mann. Livet hans var mer lik en stille elv, i motsetning til Abrahams mer bevegede liv.

Det at Isak bodde ved denne brønnen og hadde dette stedet kjært, tyder på at han ikke gjemte på nag overfor Hagar og Ismael.

For denne brønnen var jo steder der Herrens engel første gang hadde åpenbart seg for Hagar, og hun hadde gitt den sitt navn. Isak, med sitt vare sinn, hadde følt sorgen dypt da moren døde. Saras telt var nede hos Isak og skulle nå bli bolig for hans hustru.

Som Elieser hadde begynt reisen med bønn, hadde også Isak stadig bedt Herren om den rette hustru. Vi hører her at han også den kvelden brudefølget kom, var ute på marken i bønn. De hadde sikkert først vært innom Hebron hos Abraham. Han ville, som det sømmer seg et troende menneske, hellige avslutningen på dagen ved å være alene med Herren.

Vi kan ha lønnkammeret mange steder, også ute på marken i kveldsstillheten. Det er et fint innblikk vi får i Isaks daglige liv.

Bibelen maler et bilde av ham der han går på marken om kvelden, fordypet i bønn til Gud. Og mens han tenkte på Herren og talte til ham om alt det som lå ham på hjertet, skulle han snart erfare at Herren hørte ham.

Svaret var der, og Isak skulle nå straks få en hustru av Herrens hånd. Og hun ble inderlig kjær for ham. Da han så opp, oppdager han kamelene.

Også Rebekka hadde fått øye på Isak og hadde vel en anelse om hvem han var. Så snart Elieser hadde stadfestet det, steg hun fort ned av kamelen. Det var et uttrykk for ærefrykt og underdanighet på den tid.

På samme måte hører vi siden at Abigail steg av eselet da hun møtte David. Rebekka tilslørte seg, det var også et uttrykk for underdanighet overfor brudgommen.

Da Isak hadde fått vite alt av Abrahams gamle tjener, førte han Rebekka inn i morens telt. Han elsket Rebekka og ble trøstet etter moren.

De brukte neppe andre ekteskapsseremonier den gang enn brudegaver til brudens slekt og at hun flyttet inn i brudgommens hus.

Isak og Rebekka kjente jo ikke hverandre. Men i dette tilfelle var Herrens hånd så klart og tydelig til stede. Det kunne ikke være noen tvil om at disse to var bestemt for hverandre. Den stille innadvendte Isak med en noe svak karakter, fikk en god medhjelp i den langt mer kraftige og rådvise Rebekka.

Vi sier så ofte at ekteskaper blir inngått i himmelen. Men ofte er det løgn. Ofte blir de inngått uten at man har rådført seg det minste med Gud.

Men om Isaks ekteskap kunne det sies med sannhet at det var inngått i himmelen. Derfor hvilte også Guds nåde over det.

Gå til 1Mos 25:1-18
1Mos 25:1-18
I dette kapitlet får vi høre at Abraham tok seg en ny hustru i sin ensomhet og alderdom. Det var Ketura, og med henne fikk han 6 sønner.

Det skal vi ikke synes er underlig. For han ble kraftig forynget ved Guds underfulle kraft da Isak ble født. Men Ketura kom likevel ikke til å innta Saras plass. Hun stod på linje med Hagar, etter det vi forstår.

Ketura var vel Abrahams rettmessige hustru, men hun kalles lenger nede (v. 6) for medhustru. I det ligger at barna hennes ikke skulle arve med Isak.

Nei, løftets barn ble eneste arving. Abraham gav likevel i sin visdom de andre sønnene gaver, for at det ikke skulle bli strid etter hans død.

Det var etter den alminnelige skikk på den tid, at barna til medhustruene ikke skulle arve. Men Isak står også som forbilde på Kristus, som i sannhet kalles arvingen i Matt 21:38. Bare gjennom Kristus, som Kristi lemmer, blir vi arvinger.

Det som mennesker får av gode gaver fra Guds hånd sålenge de står utenfor livssamfunnet med Kristus, er å ligne med de gaver Abraham gav Hagar og Keturas barn i ørkenen.

Arven tilhører bare løftets barn. Av Keturas barn er det bare noen få som er bevart i historien. Først har vi Midians etterkommere, midianittene, som senere ble Israels bitre fiender.

Navn på to av Abrahams sønnesønner (v. 3), Sjeba og Dedan, nevnes også en enkelt gang senere i Skriften. Av Ismaels etterkommere (v. 13-15) ble Nebajot og Kedar store nomadestammer. Kedar ble endog en hovedstamme i Arabia.

Kedars hytter i Arabias ørken er et uttrykk som i Sal 120:5 ofte er blitt brukt. Det betyr det fremmede land, ørkenen, som denne verden er for Guds folk. En annen av Ismaels tolv sønner, Jetur, kom til å gi landskapet Iturea navn, det ligger nord og øst for Basan på andre siden av Jordan.

Ismaels tolv sønner er liksom en liten avglans av Israels tolv stammer. Men det er sikkert at Abraham gjennom disse tre linjer: Isak, Ismael og Ketura, ble stamfar til mange folk.

Fra Ismael og Keturas sønner stammer de fleste arabiske stammene. Deres land strakte seg fra Egyptens grense, gjennom de store ørkener, til bortimot Assyria.

Så døde Abraham i god alderdom, som det står. De siste år av hans liv var mer stille. Men ved hans død ble et mektig livsløp avsluttet.

Det er i sannhet blitt til velsignelse for alle Abrahams åndelige barn. Det står at han ble samlet til sine fedre. Det viser at de troende i Israel hadde klarhet over at de avdødes ånder fremdeles var til. Det vitner også uttrykket "i Abrahams skjød" (Luk 16:22) om. Det er et uttrykk for saligheten. Isak og Ismael var sammen i fred ved farens begravelse.

Gå til 1Mos 25:19-27
1Mos 25:19-27
Abraham hadde før sin bortgang hatt den glede å se to sønner vokse opp i sin kjære sønn, Isaks telt. Isak og Rebekka hadde vært i en lignende skole som Abraham og Sara. Rebekka var, som Sara, ufruktbar.

I tyve år var ekteskapet barnløst. Denne ventetida var ikke på langt nær så lang som hans foreldre hadde ventet. Og Abrahams erfaring i å vente og tro, var sikkert en god støtte for Isak.

Vi ser i Skriften hvorledes mødrene til mange av de betydeligste menn i Guds rike i Israel var ufruktbare i lang tid, før de fødte den som Gud ville bruke. Slik er det ikke bare med Isak, men også med Samuel, døperen Johannes og flere. Foreldrene skulle lære å se på dem som spesielle gaver fra Herren.

Den inderligste lengsel drev Isak til å rope i alvor til Herren om at han snart ville gi ham løftets sønn. Og Herren bønnhørte ham.

Rebekka ble med barn, og det ble tvillinger. Mens hun bar dem under hjertet, følte hun at fostrene støtte mot hverandre. Hun ble redd at det var et ulykkelig varsel. I sin engstelse gikk hun for å spørre Herren, som det står. Hun gikk antagelig til et sted som var innviet til Herren, f. eks. brønnen Lakai Roi som lå nær det stedet de bodde.

Vi vet ikke på hvilken måte Rebekka spurte Herren. Det skjedde kanskje ved bønn, som for Abrahams gamle tjener. Hun fikk også svar på en måte vi ikke kjenner. Det lød slik: "I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at. Det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste."

Vi ser hvorledes det hellige folk der Frelseren skulle fødes, er blitt til ved Guds frie utvelgelse. Gud utvalgte Abraham framfor Lot og hans øvrige slekt. Av Abrahams sønner ble Isak valgt, og nå, blant Isaks sønner, ble utrykkelig den yngste valgt.

Det var Jakob. Ingen har i seg selv rett til Guds miskunnhet, men alt springer ut av Guds frie utvelgelse. Det er "ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller" (Rom 9:12).

Det er nok en dyp sammenheng mellom Guds utvelgelse og menneskets frihet. Men her står vi overfor Guds dybder, og dem kan vi ikke gjennomskue og utforske med vår lille og ufullkomne erkjennelse.

De to folk som det profetiske ord talte om, var først Esaus og Jakobs slekt, edomittene og Israel. Det gikk slik at edomittene som oftest var behersket av Israel og måtte tjene Israel i det ytre.

Men ordet rekker ennå videre. Disse to tvillingene er bilde på to retninger i menneskeheten. Det er først de som tar imot frelsen fra Gud, er lydige mot ordet og tror løftene. De andre er de som vil bestemme selv og være sin egen Gud.

Disse to folk finner vi også innenfor kirken blant de døpte, som vantroens og troens folk. De støter alltid sammen. Men det går slik at den store vantroens flokk skal tjene de troende, enten de vil eller ikke. "Alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud" (Rom 8:28). Også de mange i verden skal, om de forfølger Guds folk, tjene til de troendes gavn og vekst. Dette ordet oppfylles på den inderligeste måten i hvert Guds barns liv.

Også her støter Guds barn og kjødets barn sammen. Men selv om det gamle menneske av naturen er det sterkeste, skal kjøtt og blod undertrykkes og det nye menneske seire. I Rom 9 og Mal 1 står: Likevel har jeg elsket Jakob, men Esau hatet jeg. Guds ord lyder ennå over kjødets menneske i vårt hjerte. Det er under Guds vrede.

Men utvelgelsens menneske, det nye menneske som elsker ham, vil han lede til seier, der han får lov.

Den førstefødte av tvillingene ble kalt Esau, som betyr den lodne.

Fra fødselen av hadde han mye hår, som tilfelle kan være med barn. Den andre kom umiddelbart etter og hadde grepet den første i hælen, som om han ville hindre ham i å bli den førstefødte. Også i dette er det noe profetisk når vi ser på Jakobs senere historie.

Jakob betyr "en som holder i hælen". Da guttene vokste opp, viste forskjellen seg straks i den levemåte de valgte: Esau gikk på jakt ute på marken. Han var vill av natur, og det kjødelige kom sterkt fram i ham.

Jakob fortsatte derimot fedrenes levemåte med kvegavl og streifet ikke omkring. Han bodde hjemme hos foreldrene i stillhet.

Det står om ham at han var en from mann. Han har lyttet til Isaks fortellinger om løftet til faren, Abraham. Fra han var barn har det sikkert stått for ham som en stor velsignelse å være bærer av Løftet.

Gå til 1Mos 25:28-34
1Mos 25:28-34
Esau ble Isaks kjæreste sønn, mens Jakob var kjærest for Rebekka.

Det er ikke godt når foreldrene viser åpenbart at de foretrekker den ene for den andre. Det skader det barnet som foretrekkes, ved at det får hovmodstanker. Det barnet som blir tilsidesatt, får et såret hjerte. Barn er svært fintfølende for om de blir behandlet rettferdig eller ikke.

Isaks forkjærlighet for Esau hadde også en temmelig kjødelig årsak. Han hadde lyst på vilt kjøtt, og det kunne Esau skaffe ham. Men denne forkjærlighet gjorde Isak blind for at Esau var fullstendig uskikket til å bære løftet om frelse videre.

Esaus sjel var aldeles vendt mot denne verden og likegyldig for de åndelige skatter. Dette viste Esau på en enestående måte ved det som berettes i dette avsnittet.

En dag da Esau kom hjem fra marken, utmattet og trett og meget sulten, hadde Jakob nettopp laget seg en rett mat. Maten var laget av en slags brunrøde urter. De ble vanligvis kokt med skallet på, slik at hele retten ble rødfarget.

Esau bad straks om at han måtte få maten for å stille sulten. I det samme fikk Jakob en tanke som ikke var fin, og også hans senere liv bekrefter at han var listig av natur.

Jakob visste nemlig hvor fullstendig likegyldig Esau var for førstefødselsretten. Han ville ellers neppe våget å prøve å kjøpe den for en slik pris, som en rett mat.

Jakob selv har antagelig lenge ønsket å være i brorens sted, for han så på den åndelige side av saken. Nå forsøkte han seg på denne måten. Og han kjente Esau godt nok.

Med den største forakt for den guddommelige velsignelse, selger han førstefødselsretten til Jakob. Han avla endog ed på det, da Jakob bad om det. Velsignelsen var på en spesiell måte knyttet til førstefødselsretten.

Esau tenkte ikke lenger enn til det nåværende og timelige. "Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?" Slik lød hans lettsindige tale, og det står videre om ham at han "åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei", i dypeste forakt for førstefødselsretten. Esau foraktet dermed i virkeligheten den Herre Kristus, den Frelser som han nok hadde hørt, skulle bli født i løftets slekt.

I Heb 12:16 kalles han derfor en vanhellig, og han står som bilde på de vanhellige til alle tider. Det vanhellige sinn består også i våre dager i at man for en kortvarig nytelse i dette livet, selger nådens arvedel.

Dermed selger man sin salighet. Det gjør alle verdens mennesker. For et øyeblikks lyst i utukt, foran gullkalven eller hva det nå er som verden lokker med, selger de vantro mennesker den velsignede rett som Guds nådebarn.

En ung mann av en velstående familie var på grunn av alkohol kommet dypt ned i elendighet. Da ble han angrepet av en øyenbetennelse, og legen sa til ham at hvis han ikke holdt opp med ådrikke, ville han bli blind innen seks uker. Den unge mannen kjempet et øyeblikk i sitt indre, men grep så raskt flasken med alkohol og ropte: farvel, du skjønne lys.

Hvor mange har ikke sagt farvel til det lyset som kom fra Betlehemsbarnet og fra Golgatamannen, og lot det ikke skinne i sine hjerter.

Som Esau i en fryktelig lettsindighet foraktet nåden, lever de etter hans leveregel: la oss ete og drikke, for i morgen dør vi.

Esau fikk fra denne dag tilnavnet Edom som betyr den røde. Det fikk han fordi han hadde ropt slik på den røde maten. Navnet har kanskje også sin grunn i at han ved fødselen hadde en eiendommelig rød hudfarge. Men Esau hadde dermed også klart vist at han med et slikt kjødelig sinn var uskikket til å føre frelsesløftet videre.

Gå til 1Mos 26:1-22
1Mos 26:1-22
Dette kapitlet skildrer mest Isaks liv, og det var uten store bølger.

Det ble hungersnød i landet, og Isak drog til Gerar, slik faren hadde gjort før. Kongen der hette også nå Abimelek, men det var nok ikke den samme som i 1Mos 20. Det lå nesten hundre år mellom Abrahams besøk der, og Isaks. Men navnet Abimelek var, som vi nevnte i 1Mos 20:et fellesnavn for filisterkongene.

Det var Isaks tanke at han ville dra ned til Egypt, slik faren hadde gjort (1Mos 12). Det var tvilsomt om det var Herrens vilje at Abraham drog dit ned.

Og nå stanset Herren Isak i hans reiseplaner ved å åpenbare seg for ham. Da stadfestet han også velsignelsen til Abraham for Isak.

Herren lover at han nok skulle sørge for ham i det landet han nå var, slik at han ikke behøvde å reise av den grunn. Herren er mektig til å sørge for oss der han vil ha oss, selv om det er stor dyrtid.

Et Guds barns timelige kår beror på Guds velsignelse og ikke på ytre forhold. Også senere hadde Israel en tendens til å søke hjelp i Egypt.

Og Herren refset folket for det. For det var mistillit til Herren når de søkte ly i Egypts skygge (Jes 30:2).

Gud sier til Isak at også han skal vandre som utlending, i det landet som Herren ville gi hans ætt, som Abraham hadde gjort. Gud ville være med ham og velsigne ham. Hva gjør det om vi er fremmede og utlendinger når Gud er med oss? Ellers er velsignelsen til Isak en gjenklang av velsignelsen til Abraham. De inneholder de samme tre ting: de skal eie landet, ætten skal bli mangfoldig som himmelens stjerner, og løftet om at Isak skal bli en velsignelse for alle folk ved sitt avkom.

Da Isak kom til Gerar og bodde blant filisterne, gjorde han som Abraham og sa at hustruen var hans søster. Ellers fryktet han for at filisterne skulle slå han i hjel og ta Rebekka.

Her fulgte han også faren i noe som ikke var godt. Hvor alvorlig er ikke foreldrenes eksempel overfor barna. For lenge etter at vi har lukket våre øyne, kan barna ta arv etter oss også i det dårlige.

Isak hadde sikkert ofte hørt hvorledes det var gått i Egypt og hos Abimelek, og hvorledes Abraham hadde ført både seg selv og Sara i fare.

Han visste nok også om ydmykelsen begge steder og nødløgnen. Men Isak visste også at Gud i sin langmodighet hadde spart Abraham og hjulpet ham ut av den elendighet han hadde brakt seg selv i.

Da nå den stille og noe uselvstendige mann kom i samme situasjon, slo han inn på den samme onde vei. Men filisterkongen oppdaget på en eller annen måte at Isak skjemtet med Rebekka på en annen måte enn om de var søsken.

Så kalte han Isak til seg, og nå måtte han høre en lignende irettesettelse som den Abraham i sin tid hadde fått. Abimelek var vennlig mot ham og befalte at ingen måtte fornærme han eller hans hustru.

Filisternes velvilje varte ikke lenge. De så nemlig hvorledes Isak ble velsignet i det timelige på en sjelden måte, i vanskelige tider.

Han høstet nemlig 100 foll, og det er en veldig høst, gitt ham ved Herrens spesielle velsignelse. Også hans eiendom av sauer, dyr og tjenere vokste i så stor grad at filisterne ble ganske betenkte.

De begynte så å plage Isak for å drive ham bort fra landet. Det gjorde de ved å grave igjen de brønnene som faren hadde gravd her.

En brønn i disse områder er en kostbar sak. Et glass vann kan regnes like så mye verd som et glass melk her. Til slutt lot Abimelek Isak få vite at han måtte dra fra landet, for han var blitt for stor for dem.

Isak viser i alt dette stor saktmodighet og ettergivenhet. Folket våget å si mer til ham enn til Abraham. Isak var en fredens mann og kunne ikke slik sette seg i respekt. Men det var virkelig noe stort i dette å kunne bære alle plager stille og saktmodig, og gi etter der det bare gjelder ens eget. Vi kan ikke gi etter for Herrens sak, det gjorde heller ikke Isak. Isak drog rolig bort fra den del av landet, men gravde opp brønnene som filisterne hadde gravd igjen.

Men de fortsatte å plage ham. Isaks tjenere fant en vannkilde i en dal der de hadde slått leir. Men så snart de hadde funnet det, kom folk og sa at vannet var deres.

Det gikk på samme måte med en annen brønn som hans tjenere gravde opp. Isak kalte disse brønnene Esek og Sitna, som betyr strid og fiendskap. Men også disse brønnene gav han fra seg og drog bort.

Endelig fant han et sted der han fikk være i fred. Isak takket Herren fordi han hadde sluppet fri alle trengsler med filisterne og kalte brønnen han gravde her for Rehobot. Det betyr åpne steder.

Det er sikkert lettere sagt enn gjort å gi etter og li urett, enn å innlate seg i strid og kamp. Den saktmodighet som allerede preget Isak da han lot seg binde som slaktoffer på Moria berg, fulgte ham gjennom hele livet.

"La deres saktmodighet bli kjent for alle mennesker" (Fil 4:5), slik lyder ordet. Men hvor vanskelig er det ikke for de fleste Guds barn å legge sitt liv inn under dette ordet. Der kan vi lære mye av Isak.

Gå til 1Mos 26:23-35
1Mos 26:23-35
Fra Rehobot som nå heter Ruhaibeh, drog Isak til Beerseba som ligger fire mil lenger nord. Beerseba var visstnok Isaks fødested.

Her lå i alle fall hans barndomshjem, og her åpenbarer Herren seg for ham på ny, allerede første natta. Isak hadde bevart sin sjel uskadd på tross av stridighetene med filisterne. De fleste av brønnene var tapt, men Isaks samvittighet var fri. Han hadde ikke mistet samfunnet med Gud gjennom alt dette.

Det er jo ellers faren ved all strid at begge parter så lett mister det inderlige samfunnet med Herren. Bitterhet vil så lett fylle hjertet.

Men Isak hadde gitt etter og kunne derfor vende tilbake til Beerseba i fred. Der skulle han snart få erfare Herrens trøst. "Frykt ikke," lød det til ham fra Herren, "for jeg er med deg. Jeg vil velsigne deg ... for min tjener Abrahams skyld." Slik Gud hadde åpenbart seg for Abraham tidligere da han hadde fornektet seg selv til fordel for Lot, slik kronet Herren nå Isaks selvfornektelse og saktmodighet overfor filisterne ved å stadfeste sitt vennskap.

Selvfornektelsens vei er nok trang for kjødet, men likevel en salig vei. For Guds fred og nåde er over den. Vi hører ikke om flere enn disse to åpenbaringer fra Gud til Isak i Skriften.

En tid etter fikk Isak uventet besøk av filisterkongen Abimelek. Han hadde tatt hærføreren Pikol og vennen Akussat med seg.

De var blitt betenkte over det de hadde gjort mot Isak og ville nå være hans venner. Derfor møtte de mannsterke fram for å tale vennlig med Isak.

Isak hadde altså i virkeligheten vunnet seier over dem. Filisterne så nemlig klart at Isak var gjenstand for en ganske spesiell velsignelse fra Herren, og derfor fryktet de hans makt. "Vi har tydelig sett at Herren er med deg." Det er et stort vitnesbyrd.

Ellers roser filisterne seg selv og prøver på verdslig vis å snakke seg bort fra uretten de hadde gjort mot Isak. Verden går med sin gode vilje ikke til en ærlig bekjennelse av sin synd. Den forsøker alltid å komme utenom det.

For verden er det som regel ikke om å gjøre å få sannheten fram, når den bare kan slippe fra det på en eller annen måte. Selv om det var usant det filisterne sa, at de bare har gjort vel mot Isak, tok han ikke hevn over dem.

Han spurte dem bare: "Hvorfor kommer dere til meg, dere som hater meg og har drevet meg bort fra dere?" Dermed minnet han dem om deres skyld, og hvor tomme alle deres forsikringer om godhet var.

Ellers behandlet han dem høflig og gav dem en mottakelse som svarte til deres stilling og stand. Han gikk også med på deres bønn om at de ikke skulle gjøre hverandre noe ondt.

Samme dag som dette skjedde, kom Isaks tjenere og fortalte at de hadde funnet vann der de hadde gravd. "Alt hva for hans skyld jeg mister, får jeg igjen på hans ord." Det gjelder ikke bare i det åndelige, for Guds folk.

Det er også sant i det timelige. Det fikk Isak erfare med hensyn til brønnene. Filisterne hadde tatt brønnene fra ham, men Herren gav ham nye brønner igjen. Da vannet ble funnet samme dag som Isak gjorde ed med Abimelek, kalte han brønnen Siba.

Dermed ble det navnet som Abraham hadde gitt brønnen, nemlig Beerseba, stadfestet. Siba betyr ed. Det finnes ennå to gamle brønner i det nåværende Beerseba.

En dyp sorg for Isak og Rebekka var at Esau tok seg to kananittiske kvinner til hustruer. Esaus synd var ikke bare at han tok to hustruer, men også at de var kananitter, et folk Gud hadde forkastet.

Slik viste Esau sin forakt for de hellige løfter, og sin likegyldighet for foreldrenes vilje. Det var tungt for de to gamle.

Disse hustruene kom med fremmede skikker og guder og hadde en dårlig innflytelse på Esau. Og de ble en hjertesorg (Dansk: Aands Bitterhed), for Isak og Rebekka, som det står.

Gå til 1Mos 27:1-29
1Mos 27:1-29
Da Isak ble gammel, ble han nesten blind. Han mente vel at døden nærmet seg.

Derfor bestemte han seg for ikke å utsette den høytidelige handling, å velsigne barna. Det går fram av første Mosebok at Isak på denne tid var omtrent 137 år gammel.

Ismael var død fjorten år tidligere, på samme alder. Derfor var det ikke underlig at Isak tenkte at hans bortgang var nær. Imidlertid levde han ennå 43 år.

"Den Herren elsker, den tukter han." Det erfarte også Isak i sin alderdom da han ikke lenger så solens lys og himmelens stjerner.

Men hvem skulle ha velsignelsen, den spesielle velsignelse å eie løftet? Ja, Isak ville nok fått vite det om han hadde vært stille for Herren.

Hele Esaus ferd var så åpenbart kjødelig og vantro. Han hadde til og med giftet seg med de to hedenske kvinnene. Alt dette gjorde det umulig for ham å føre Messiasløftet videre i sin ætt. Og Isak kjente nok også profetordet som var talt til Rebekka, før de ble født.

Der ble det antydet at den eldste skulle tjene den yngste. Men Isaks forkjærlighet for Esau, som ikke engang hadde en åndelig grunn, gjorde at han var åndelig blind for dette.

Om Isak visste at Esau hadde solgt sin førstefødselsrett i lettsindighet, er ikke sikkert, men det er sannsynlig.

Tross alt dette kalte han likevel på sin førstefødte og bad ham komme med en god rett vilt. Den høytidelige handlingen skulle innledes med et festmåltid.

Vi hører jo også om at pakten mellom Isak og Abimelek ble inngått med et måltid. Måltidet betegner det festlige og høytidsfulle.

Men Rebekka hørte det, og hun var engstelig for at Esau skulle få velsignelsen. Hun så klarere på saken enn Isak. Hun så at Gud ikke ville la løftet bli oppfylt i Esau. Derfor var hun sikker på at Isak nå ville gjøre noe som ikke var Herren til behag.

Hun viste altså at hun trodde Herrens løfte til Jakob (1Mos 23:25). På den andre side hadde hun ikke tro nok til å overlate saken til Herren.

Rebekkas fall minner her om Saras fall da hun ville hjelpe Herren med å oppfylle løftet, da hun gav Hagar som medhustru til Abraham.

Også der var tro og vantro blandet sammen, som hos Rebekka. Gud trenger ikke at mennesker viser vei for ham. "Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre" (Jes 59:1). "Vei har du alle steder, på virke ingen trang."

Nei, hensikten helliger ikke midlet. Det er bedrøvelig når mennesker tror at Guds vilje kan skje ved dårlige og svikefulle midler.

Han som stanset Abrahams hånd i det avgjørende øyeblikk, da Isak skulle ofres, kunne også stanse Isak i å gi førstefødselsretten til Esau.

Guds vilje var at Jakob skulle ha velsignelsen, og det skjedde også.

Gud styrte det slik. Men den selvvalgte og dårlige måte ble til smerte og vansker for dem.

Skriften pleier ikke gi verken ros eller ris, den bare framstiller begivenhetene slik de gikk for seg. Men da kommer også dommen over synden fram.

For Skriften forteller oss om følgene av synden. Og hvor ble ikke Rebekka straffet! Hun ble skilt på livstid fra sin kjære sønn, Jakob, og fikk aldri se ham mer her på jord.

For Jakob ble følgen at han måtte dra bort fra sitt hjem. Senere opplevde han bedrageri, ikke bare av morbroren Laban, men også av sine egne sønner.

"Derfor, min sønn, lyd nå meg og gjør det jeg befaler deg." Slik talte Rebekka til Jakob. Og det er barnas plikt å lyde foreldrene, men bare "i Herren" (Ef 6:1).

Her hadde det vært Jakobs plikt overfor Gud å nekte å være lydig. Jakob gjorde også innvendinger. Men det var ikke av frykt for å synde, men for å bli oppdaget. Jakob sier: "Jeg vil synes for min Fader som en Bedrager" (v. 12: D.).

Ordene tyder på at Jakob ville berolige seg selv med at han i virkeligheten ikke var en bedrager. Esau hadde jo solgt førstefødselsretten til ham.

Dette var en dårlig handling, ikke bare av Esau, men også av Jakob.

Og den kunne ikke berolige hans samvittighet. Han sier også at faren kunne forbanne ham hvis han oppdaget bedraget. Men moren erklærer at hun vil ta forbannelsen på seg, og det var sannelig et sørgelig og dårlig ord.

Jakob gikk til faren med Esaus klær og skinnet av kjeet om hendene. Og han deltok på denne avskyelige hyklerske måte i den hellige handlingen.

De østerlandske kamelgeitene hadde svart, silkeaktig hår, som senere ble brukt av romerne som kunstig erstatning for menneskehår.

Derfor kunne nok Jakob likne den lodne Esau her. Jakob glir nå lenger og lenger ned på løgnens glidebane. Isak ble straks mistenksom da han hørte røsten, og han spurte det ene spørsmål etter det andre.

Jakob løy den ene gangen verre enn den andre. Ja, da Isak spurte om hvorledes han hadde fått tak i viltet så snart unnså Jakob seg ikke for å svare: "Fordi Herren, din Gud, sendte det like mot meg!"

Han misbrukte altså Guds navn for å skjule sitt bedrageri. Herren din Gud, sier han. Det var sikkert vanskelig for ham i det øyeblikk å si: Herren min Gud.

Isak må så ha slått seg til ro med at det var han som hørte feil. Men han sa nå et ord som passer godt på hyklere: Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus.

Ja, det er nettopp kjennemerke på alle hyklere. I det ytre kan de pynte seg så likt de ærlige Guds barn. Men røsten vekker mistanke, den rette klangen mangler hos hyklerne, som i de falske mynter.

Da Isak hadde holdt måltid, velsigner han sønnen. Hvilken salig glede ville det ikke ha vært for Jakob om han hadde latt Herren rå, og fått velsignelsen på den måten som Gud ville ha gitt han den.

Nå var hele gleden borte. For Jakob kjente brodden i seg og hadde angsten for å bli oppdaget. Velsignelsen er en gjenklang av Herrens store velsignelse til Abraham.

Først kommer den timelige velsignelse med himmelens dugg og jordens fedme.

Duggen er i Østerland like nødvendig som regnet og er en erstatning for det. Dernest lyder velsignelsen om herredømmet over jordens folk og førsteplassen blant brødrene. Endelig lød det samme ord som Gud hadde gitt Abraham, om dommen over den som forbannet ham, og velsignelse over den som velsignet ham.

Den siste del av Isaks ord er profetisk og får først sin fulle oppfyllelse i Jesus Kristus. For hans trone skal alle folkeslag en gang stå.

Om ham er det skrevet at Gud vil legge alle hans fiender under hans føtter. Om ham gjelder det og i sannhet at han blir til fall eller oppreisning, til forbannelse eller til velsignelse, ettersom hjertet stiller seg overfor ham i tro eller vantro.

Så fikk Jakob velsignelsen, ikke fordi han brukte svik, men på tross av sviket, fordi Gud hadde utvalgt ham.

Gå til 1Mos 27:30-46
1Mos 27:30-46
Da Jakob nettopp var gått ut fra faren, kom Esau igjen fra jakten.

Herrens hånd hadde styrt det slik at Esau ikke kom hjem bare noen øyeblikk før. For Jakob skulle jo ha velsignelsen. Da Isak oppdaget det som hadde skjedd, ble han "overmåte forferdet". Men i denne forferdelse fikk hans blinde forkjærlighet for Esau sin dom.

Han så at det var Herren som hadde hindret ham i a ga sin egen vei.

Isak hadde følt at Guds Ånd gav ham velsignelsen. Han talte ikke av seg selv. Derfor sier han om Jakob tross sine store smerter: Han skal også være velsignet. For Isak ble dette en dyp ydmykelse, men han fikk hvile i at det var Herren som hadde tuktet ham gjennom dette.

Men Esau stod igjen fortvilet. Han skrek med "et høyt, bittert skrik" og sa: "Velsign også meg, far." Hele Esaus stilling i dette øyeblikk er et alvorlig bilde på det de skal erfare som solgte sin salighet.

De vil oppdage at deres plass er opptatt av andre og himmeldøren lukket. Esau ville nok ha velsignelsen, men ellers rå seg selv i vantro.

Slik vil vantroende mennesker også i våre dager gjerne bli frelst, men ikke hellige. De vil ha lønnen når lønningsdagen kommer, men ikke tjene Herren når han kaller dem til tjeneste. I Heb 12:17 står det om Esau: "Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse."

Esaus anger var falsk. Den var bare en sorg over syndens følger, over det tap han hadde pådradd seg, men ikke over selve synden og vantroen.

Det er ingen som helst bekjennelse hos Esau av hans egen skyld. Nei, ikke alle tårer er tegn på den sanne anger. Der den sanne anger er, er det også hat til selve synden.

Det skar Isak i hans farshjerte å høre Esaus bitre gråt. Men Jakobs velsignelse kunne han ikke gi ham. Likevel gav Gud også et ord til Esau.

Det var egentlig ingen velsignelse, men snarere en innskrenkning i Jakobs velsignelse. Esau skulle ha sin bolig "uten jordens fruktbarhet... og uten himmelens dugg".

Han skulle leve ved sitt sverd og tjene sin bror. Alt dette var snarere en dom enn en velsignelse. Bare dette ene ble tilføyd som en tukt for Jakob, fordi han hadde brukt en bedragerisk framgangsmåte: "Det skal skje, når du river deg løs, (dansk: Når du bliver ustyrlig) da skal du bryte hans åk av din nakke."

Denne innskrenkning i Jakobs herredømme er også stadfestet i historien.

Først kom Saul og senere David og tvang under seg edomittene, men de rev seg løs igjen under Joram. Deretter tvang Amasia dem under seg, men på ny rev de seg løs. Johannes Hyrkanus gjorde det grundigere enn noen gang, men i edomitten Herodes og hans sønners tid, hadde Esau endog herredømmet over Israel for en tid.

Esau la ikke skylden på seg selv, men søkte hevn med anklage mot Jakob. Allerede mens han var inne hos sin far, sa han: "Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han, og se, nå har han tatt min velsignelse."

Da Esau gjorde forskjell på førstefødselsretten og velsignelsen, hadde han kanskje rett i det etter datidens forhold og skikk.

Førstefødselsretten bestod i en større arvedel, mens velsignelsen var av mer åndelig karakter. Men Esau burde ha visst, og han visste det egentlig også, at det timelige løfte om å arve Kanaan, ikke kunne skilles fra det åndelige, å føre Guds løfte videre.

Men Esau ville ikke ydmyke seg og raste over at Jakob hadde narret ham for begge deler. Han hentydet til Jakobs navn, som betyr: en som holder i hælen, altså en som forsøker med list å komme i forkjøpet.

Esau hadde jo selv solgt sin førstefødselsrett til Jakob. Hele denne handelen kaller han nå bare et bedrag fra Jakobs side. Han dømte ikke seg selv samtidig for hans egen forakt for løftet. Dette er det verdslige sinn den dag i dag: å legge skylden på alt mulig annet, uten å erkjenne sin egen skyld.

Hadde det stått på Esau, hadde han oppført seg som Kam og drept sin bror. Men det våget han ikke for sin fars skyld. Han trøstet seg imidlertid med at faren snart ville dø, og da skulle Jakob miste livet.

Disse tankene som Esau også uttalte, åpenbarer hvor hardt og vilt hans hjerte var. Rebekka fikk imidlertid vite det, og hun forstod at hun ville miste begge sønnene på en gang om Esau slo Jakob i hjel.

For da ville den siste rest av Esaus barneforhold til henne bli gjort til intet. Og kanskje også Esau ville bli drept etter Herrens ord: Den som utøser menneskers blod, hans blod skal utøses ved mennesker.

Rebekka ville ikke fortelle Isak den virkelige grunnen til at hun ville få Jakob bort. Hun ville ikke at Isak skulle bli bedrøvet når han hørte om Esaus trusler. Men hun gav en annen grunn, som både var viktig og sann, til å la Jakob reise: hans ekteskap.

De hadde hatt stor sorg med Esau som tok seg to kananittiske hustruer. Derfor var Isak straks villig til å la Jakob reise for å hente seg en hustru fra samme sted som han selv hadde fått Rebekka.

Vi hører ikke noe om Rebekka da Jakob kom tilbake, så hun må sikkert ha dødd mens Jakob var hos Laban. Av 1Mos 49:31 vet vi bare at hun ble begravd i Makpelahulen.

Gå til 1Mos 28:1-15
1Mos 28:1-15
Da Jakob skulle dra avsted, fornyet Isak velsignelsen over ham. Det viste at han tilgav Jakob, med en erkjennelse av at Isak selv hadde sviktet da han ville velsigne Esau. Han burde visst at den tilhørte Jakob.

Det er Abrahams velsignelse Isak lyser over sin sønn, Jakob. Ordet, "Gud Den allmektige! ", minner om Herrens ord til Abraham (1Mos 17:1).

Så drog Jakob avsted på morens og farens bud. Det er eiendommelig at Isak ennå ikke hadde sørget for en hustru til Jakob.

Hans far hadde i sin tid tenkt på en brud til ham. Jakob var nemlig ikke så ung nå, han var 77 år. At han så lenge hadde vært ugift, henger vel sammen med at han i så høy grad hadde vært morens øyensten.

Derfor hadde han ikke følt et så stort savn av en ektefelle. Han hadde bodd hos sine foreldre hele tiden.

Da Esau oppdaget at Jakob hadde reist til Mesopotamia i dette ærend, forsøkte han å vinne farens gunst tilbake. Det gjorde han ved straks å ta seg en hustru av Abrahams slekt. Hun var Ismaels datter.

Det var hans egen måte å gjøre det godt på, som han hadde gjort galt. Slik fikk han altså tre hustruer. Slik bærer de vantro mennesker seg at.

De mener de kan tilfredsstille Gud ved selvvalgte midler. De søker å etterligne Guds barn i det ytre ved forskjellige gjerninger.

Noen ganger skjer det også ved bønn, bibellesning og kirkegang. De mener det er godt nok, men de kjenner ikke sann anger og sann omvendelse.

Så følger vi Jakob på hans reis. Hans stilling var vanskelig. Mens Elieser, Abrahams gamle tjener, var dradd avsted med kameler og kostbare gaver, måtte Jakob dra avsted bare med en stav i hånden og i all hemmelighet, for ikke å vekke sin brors oppmerksomhet.

Han måtte la Esau overta alt hjemme, og han kunne ikke komme tilbake på lang tid. Kanskje ville han aldri se Esau igjen. Foreldrene fikk han kanskje heller ikke se mer, og hans samvittighet hadde også en tung byrde: Det er tungt å bære en selvforskyldt ulykke.

Veien fra Beerseba til Karan i Mesopotamia var meget lang, over hundre mil.

Ved solnedgang kom han til en liten by noen mil nord for Jerusalem.

Der slo han leir under åpen himmel i nattemørket. I Midtøsten blir det ganske mørkt så snart solen er gått ned. De har ikke morgen- eller kveldsskumring som i de nordiske land. Han må ha følt seg ensom og forlatt, nedbøyet og tung i sinnet!

Men gjennom alt dette ble Jakob ydmyket. Og det trengte han sårt til. Og de ydmyke gir Gud nåde, for Herren har sagt: "Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord" (Jes 66:2).

Da Herren så at Jakob var nedbøyet og ydmyket, viste han at han ikke hadde glemt ham, på tross av hans synd. For nå fikk Jakob en herlig åpenbarelse gjennom en drøm. Vi skal ikke akte på drømmer, for Gud har ikke henvist oss til dem, men til sitt ord.

Uomvendte mennesker trøster seg ofte med drømmer, som bare en deres egne tanker. Noen påberoper seg stadig slike drømmer, mens de lever åpenbart i strid med Guds ord. Men at Herren kan bruke drømmer, hører vi ikke sjelden om i Skriften. Og denne Jakobs drøm er perlen blant alle de hellige drømmer, som Skriften taler om.

Han drømte at han så for seg en stige som var reist på jorden. Toppen nådde til himmelen, og Guds engler steg opp og steg ned. Herren stod øverst på den og åpenbarte seg som Abrahams og Isaks Gud.

Av Guds egen munn fikk Jakob nå bekreftelse på den velsignelse han hadde gjort seg så lite verdig til. Løftet kom igjen om at det landet han var i, skulle bli hans og slektens eiendom. Hans slekt skulle bli som jordens støv. Det store ord til Abraham om at alle jordens slekter skulle velsigne seg i ham, ble nå tydelig lagt på Jakob av Herren selv. Han var utvalgt til å bære Guds løfte videre.

Jakobs engstelse og bekymring og følelse av ensomhet, ble tatt bort av Herrens mektige ord: "Jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg."

Som den gylne sol bryter fram gjennom en mørk sky, lyste synet av himmelstigen med engleskaren og klangen av Guds trofaste ord inn i Jakobs redde sjel.

Denne himmelstigen var jo et herlig bilde på en åpenbaring av frelsens hemmelighet, som den aldri var gitt til mennesker før. Himmelstigen betegner jo det Paulus kaller "det alle må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød" (1Tim 3:16).

Den viser den bro som skulle bygges over svelget mellom den falne jord og den hellige himmel.

Da Betlehemsbarnet lå i krybba og julelyset ble tent på jord, hadde Jakobs drøm fått sin fulle og herlige oppfyllelse. Som stigen stod på jorden, men hadde toppen i himlen, var julebarnet sant menneske, men også Gud. Den Herre Jesus kaller seg Menneskesønnen som er i himmelen (Joh 3:13).

Og vi synger med rette: Det kors som rødmer av hans blod, som visste ei av svik, en stige er til troens fot som står urokkelig. I dette synet, som Gud forunte Jakob, ble det sagt at himlen ikke skulle være lukket for alltid.

Den hadde vært stengt på grunn av menneskets fall i synd. Men Gud ville bane en ny og levende vei. Og det skjedde i ham som vitner om seg selv: "Jeg er veien, sannheten og livet" (Joh 14:6).

Dette minner oss om Herrens ord: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen" (Joh 1:51).

Ja, Gud være lovet, himmelstigen står der ennå. Den står i Guds åndelige hus, i Guds menighet. Kristus er ennå som den sikre himmelstige i sitt ord og sine sakrament. Den kan bære en stakkars synder opp fra jordens skyggedal til Guds lyse himmelsal.

Og som det går oppover trinn for trinn på en stige, er det også trinn oppover på himmelstigen (på en måte). Det første trinn kan lignes med at Guds nådemidler får makt over synderhjertet, slik at det vekkes for Ordet.

Det vekkes til å høre ikke bare menneskers røst, men Guds røst. Det neste trinn kan lignes med å bli vakt til virkelig erkjennelse av synden.

Trinnet deretter er troens fred, og så går det videre oppover på helliggjørelsens mange forskjellige trinn.

Til slutt er den salige stund kommet da Gudsbarnet er kommet helt opp og nådd hjem til boligen i himmelens herlighet.* Og slik man ikke kommer opp en stige uten at knærne bøyes igjen og igjen, er også vandringen på himmelstigen. Det går fram og opp bare ved stadig bønn.

(* Forfatteren mener ikke her "saliggjørelsens orden" og at man må nå en viss hellighet for å være rede til å dø. Han bruker bildet av stigen om forskjellige deler av kristenlivet. O.anm.)

Og husk på, du som vandrer på himmelstigen, at det gjelder å se oppover mot målet. Ser du ned, blir du lett svimmel. Se ikke ned på dem som du mener er mindre enn deg. Da blir du lett svimmel av storhetstanker og kan falle mange trinn ned.

Det står at englene steg opp og ned på stigen. Det betyr at de bringer Guds barns sukk og bønn opp til himmelen, og kommer ned igjen med hjelp.

Det står jo: "Er de ikke tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Heb 1:14). Og Herrens ord til Jakob gjelder nå for hver eneste troende: "Jeg er med deg og vil bevare deg.. .Jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg."

Alle Herrens løfter skal vise seg å være ja og amen. Ikke ett av hans løfter skal falle til jorden, om vi bare tror ham.

Gå til 1Mos 28:16-22
1Mos 28:16-22
Da Jakob våknet av søvnen, var han som et helt nytt menneske. Han sier: "Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke."

Han visste nok at Gud var alle steder. Men at Herren ville åpenbare seg for ham her, visste han ikke. Og han ble fylt med frykt og sier: "Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port." Synderen, Jakob, fryktet ved tanken på den Hellige Guds nærhet.

Det var den samme frykt som fylte Peters hjerte ved Genesaret sjø. Det ble klart for ham at han stod overfor den Hellige Guds levende Sønn. Da utbrøt han: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann.

Likevel var Jakobs frykt knyttet sammen med en salig fryd ved tanken på Guds nåde mot ham. Både bestefaren, Abraham, og faren, Isak, hadde fått slike åpenbarelser. Nå var også han aktet verdig til det.

Jakob våknet av søvnen og hans ord etter dette drømmesynet er et bilde på hvorledes en synder har det når han våkner av åndelig søvn.

Før han sovnet, er Jakob et bilde på de som Herren ikke har vekket. Nattemørket betegner det mørke en synder er i, før Jesus er blitt levende for hans sjel. Det er slik så lenge Jesus, verdens lys og synderes dag og sol, er gått ned for hans åndelige øyne.

Den harde steinen som hodet lå på, er bilde på alt det som en uomvendt synder søker hvile i utenfor Jesus. Det er egne gjerninger, egne bestrebelser i det ytre, som kirkegang, å gjøre godt, forbedringer, gode løfter osv. Men hjertet kan aldri finne hvile i det. Jakob falt i søvn som en fremmed her og var ensom og forlatt.

Slik er også de vantro mennesker blitt fremmede for Gud, for hans tankegang og sannhet, fremmede for gleden i Herren og freden i ham.

De er fremmede for bønnens fortrolighet med Herren og for hans vilje og vei.

Men når Jesus går opp i synderhjertet som en sol, når himmelstigen viser seg for det indre øye og synderen omvender seg og tror, da gjentar det seg som Jakob opplevde: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke.

Det har mange mennesker opplevd som våknet av sin åndelige søvn. Vi sov den tunge søvn. Herren var oss nær, men vi visste det ikke. Vi kalte ikke på ham. Himmelporten var åpen for oss, men vi så det ikke.

Slik måtte vi bryte ut da vi våknet av søvne. Vi var utvalgt til å være Guds helligdom, Guds tempel og Guds hellige eiendomsfolk.

Men vi visste det ikke i vår vantro fordi vi sov. Men det er en fin og salig tanke: som Jakob våknet og fant seg selv i Betel (Guds hus), slik skulle også vi våkne.

Vår vekkelse og omvendelse er en omvendelse til det vi allerede har fått. Herren har allerede rakt ut sin kjærlighetshånd til oss.

Salig er den som våkner før himmelporten er lukket, og som går inn gjennom den åpne dør.

Da Jakob stod opp om morgenen, tok han den steinen han hadde hvilt på og reiste den som en minnestein. Samuel gjorde også det senere og kalte den Ebeneser, for å minnes Herrens hjelp (1Sam 7:12).

Jakob salvet steinen med olje (som reisende i Østerland ofte har med på reiser). Han ville ikke gjøre steinen til en avgud, som hedningene ofte gjør (3Mos 26:1).

Men Jakob reiste denne steinen fordi han aldri ville glemme den store nåde Gud hadde vist ham her. Det er sikkert en dyp lengsel hos alle troende at de aldri skal glemme Guds dyrebare nåde.

I en sang sies det slik: Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei, jeg glemmer ei din ve, da jeg deg så i angst på kne, hist i Getsemane.

"Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød og ete og klær til å kle meg med, og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus. Og av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende." Jakobs løfte er et uttrykk for hans takknemlighet.

Vi må nok være varsomme med å gi Gud løfter, fordi vi er for dårlige til å holde dem. Det er bedre å overgi oss til hans løfter til oss.

For han er trofast, om vi ofte er vantro. Men den som har erfart Guds nådes gjerning i sitt hjerte, kan si med Paulus: Jeg som er den største av syndere, fikk miskunn.

Slike mennesker vil gjerne legge seg selv og alt sitt for Herrens føtter for å prise ham. Hvis vi drives i slike stunder til å gi løfter, gjelder det om å holde dem.

I alle tilfelle gjelder det om å gi Herren det løfte som lyder til oss gjennom sangen til en troende prest: Jeg lover deg mitt hjerte, jeg lover deg min munn. Å, bli hos meg, du fagre blomst, inntil min siste stund.

For et Guds barn blir det slik at våre løfter til Herren, må forvandles til bønn. Da vil han gi oss nåde til å holde det vi har lovt.

Det går også en bønnens tone gjennom Jakobs løfte. Han sier:

Dersom Gud vil være med meg. I dette ligger ikke noe tvil på Gud, men en dyp følelse av den veldige nåde som var i Guds løfte til ham.

For det naturlige menneske kan det synes umulig. Men Jakob hadde nå hørt at det var sannhet. Jakob traktet ikke etter store ting i det timelige. Han ønsket bare vern på veien og mat og klær.

Det minner om ordet som sier: "Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det" (1Tim 6:8). Det er godt når den vesle sangen lyder i vårt hjerte: Vi ei meget vil begjære av hva jorden hører til.

Daglig brød til vår død, det er nok, som Herren bød. Men det dypeste Jakob bad om var at Herren måtte være hans Gud. Det er sant at Herren er vår Gud, fordi han har skapt oss og gjenløst oss.

Men mange vil ikke ha ham til Gud, de vil være sin egen gud. I denne, Jakobs, bønn ligger bekjennelsen av at Jakob vil være hans eiendom og ikke sin egen. Det er å gi viljen til Herren. Å ha Gud til sin Gud, er jo det samme som å ville det han vil.

Derfor ber salmisten: "Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud" (Sal 143:10). Og da henger det sammen, det Jakob slutter bønnen med: han vil gi tiende av alt Herren gav ham. Når jeg gir meg helt og sant til Herren, gir jeg ham alt mitt, også all min jordiske eiendom.

Jeg er ikke lenger selveier som verden mener den er, men jeg blir bare en husholder over det Gud har gitt meg. For det er i virkeligheten hans. Å gi tiende er en gammel tanke. Vi har allerede sett at Abraham gav tiende til Melkisedek (1Mos 14:20).

Jakob lovet også at den steinen han hadde reist, skulle bli et Guds hus, når han kom tilbake til sin fars hus med fred. Gud ville ikke ennå ha et tempel.

Men da Jakob kom tilbake, bød Gud ham å dra til Betel og bygge et alter på det stedet der han hadde sett himmelstigen (1Mos 35:1-3).

Stedet hadde ellers et annet navn hos kana'anittene, men Jakob kalte det Betel, som betyr Guds hus. Hans etterkommere kalte det også slik.

Under Jeroboam, da de ti stammene hadde revet seg løs fra Juda rike og dermed fra templet i Jerusalem, ble Betel stedet for et forferdelig uvesen.

Han satte opp den ene av sine to gullkalver her, og den andre satte han i Dan, lenger nord. Jeroboam valgte antagelig Betel fordi Herren hadde åpenbart seg for Jakob her. Her, på den gamle syndens jord, er det nok av dem som vil forderve Guds tempel og vanhellige hans eiendom.

Men en gang skal den stunden komme, da Jakobs drøm om himmelstigen skal få sin siste og evige oppfyllelse. På den nye jord hvor rettferdighet bor, skal himmelen være åpen og Guds helligdom for alltid ukrenket.

Da skal enheten mellom himmel og jord være i sin fulle herlighet. Og da skal det evige halleluja stige opp og ned for Jesus i all evighet.

Gå til 1Mos 29:1-35
1Mos 29:1-35
"Og Jakob gav seg igjen på vei", står det.* Det betegner den freidige, glade gang - slik det å slepe foten etter seg betyr nedtrykthet. (*Dansk: Og Jakob løftede sine Fødder; slik også hebr.)

Herren hadde styrket Jakobs hjerte. Han "drog sin vei med glede" (Apg 8:39). Så kom han langt ut i østerland, i nærheten av Karan, til en brønn "ute på marken".

Det var ikke den samme brønnen som Elieser kom til, for den lå tett ved byen. Ved brønnen var samlet tre saueflokker med sine gjetere.

Brønnen var en sisterne og var tildekket med en stor stein. Det ble gjort for at sanden ikke skulle komme ned i brønnen og for at uvedkommende ikke skulle ha for lett tilgang til den.

I Arabia skjuler de brønnene noen ganger ved å dekke dem med sand. De har spesielle kjennemerker slik at de finner dem igjen. Gjeterne var enige om at steinen ikke skulle veltes fra, før alle var samlet.

Slik fikk hver sin rettmessige del av vannet. Derfor lå gjeterne og ventet til alle var samlet.

Til glede for Jakob kjente gjeterne Laban, og de fortalte at nå kom datter hans, Rakel, med sauene. Jakob var beveget da han så Guds trofasthet, som hadde ført ham til målet og til hans egen slekt.

Da Rakel kom, hjalp han henne med å gi sauene vann. Han kysste henne og gråt av glede og fortalte hvem han var. Det står at Jakob sa han var farens bror (frende NB-88). På samme måte er Lot kalt Abrahams bror (1Mos 14).

Slektsbetegnelsene var mer romslige på hebraisk enn i vårt språk. Bror og sønn ble ofte brukt i en videre betydning.

Så kom Jakob til Laban og fortalte ham hvorledes det stod til. Laban tok vennlig mot ham som sin slektning, og sa: "Sannelig, vi er av samme kjøtt og blod." Det gikk en måneds tid og Jakob arbeidet som gjeter, som han var godt vant med hjemme.

Laban ville imidlertid ha forholdet ordnet slik at Jakob kunne få en bestemt lønn. Det så jo meget fint ut av Laban. Men det var i hans egen interesse.

I Østerland var det slik at det som regel kostet langt mer å stå i takknemlighetsgjeld til noen, enn om lønnen var ordnet. Det så vi allerede med Abraham da han kjøpte Makpelahulen (1Mos 23).

Jakob hadde fattet kjærlighet til Rakel og sa han ville tjene Laban i sju år for hans yngste datter.

I Østerland pleier man å gi gaver til brudens far. Jakob hadde ingen ting å gi og kunne, på grunn av forholdet til Esau, ikke be om noe hjemmefra.

Derfor hadde han bare sin personlige tjeneste å gi. Laban var umåtelig pengegrisk og ville ikke nøye seg med en liten gave, men krevde betaling for datteren. Dette ser vi tydelig av døtrenes ord i 1Mos 31:15: der de klager over at faren rett og slett hadde solgt dem.

Men de sju år gikk fort for Jakob. Det står så vakkert at han syntes disse årene var som noen få dager. Så stor verdi hadde Rakel for ham, og så lykkelig var han i hennes nærhet.

Vi ser også her at kjærligheten gjør det onde lett. Det skal minne oss om at dette også gjelder i forholdet mellom oss og vår himmelske brudgom.

Jo mer vi elsker Herren, jo lettere blir det å holde hans befalinger. Derfor sier også Johannes: "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge" (1Joh 5:3).

Rakel hadde også en eldre søster, Lea. Det ser ut til at hennes sinn var atskillig finere enn Rakels. Men Lea var ikke så vakker i det ytre.

Hun hadde svake, matte øyne, mens Rakel var "vakker av skikkelse og utseende". Og Rakels vakre utseende hadde fullstendig inntatt Jakob.

Men da de sju år var gått, bedro Laban Jakob ved å gi ham Lea i stedet for Rakel. Bruden var tildekket med slør da hun ble ledet til brudgommen, så Jakob oppdaget ikke bedrageriet i tide. Han hadde selv bedradd sin far, og nå opplevde Jakob det samme selv.

Som moren hadde oppfordret ham til bedrageri, ble Lea nå oppfordret til det av faren. Jakob tenkte sikkert på Guds tukt nå.

Og det har lammet ham overfor Laban da Laban unnskyldte seg med at det ikke var skikk å gifte bort den yngste før den eldste datteren, i hans land.

De ordnet imidlertid saken slik at Jakob skulle få Rakel ved å tjene i sju år til. Men først måtte de feire bryllup i sju dager med Lea, og av Dom 14:1 ser vi at det var skikk i Østerland.

Labans mening med dette var tydelig å tvinge Jakob til å bli i hans tjeneste og binde ham for lengre tid. Han hadde stor fordel av at Jakob passet dyrene hans. Labans gjerrighet viste seg også i at han bare gav en tjenestepike til hver av døtrene. Rebekka hadde fått flere piker med seg da hun reiste til Isak (1Mos 24:61).

Ja, her har vi igjen et dobbelt ekteskap. Det hadde ikke vært Jakobs tanke, men han gikk likevel med på det. Et slikt ekteskap, med to søstre på en gang, ble senere strengt forbudt i Mose lov (3Mos 18:18).

Som vanlig forteller Skriften bare kjennsgjerningene. Men Guds barn vet at de troendes feil og mangler er ikke nevnt for å gjøre synden tillatelig.

Slik tenker bare de som vil fare vill. Ellers viser vi til det som er skrevet om 1Mos 16 (Abraham og Hagar). Også om dette forholdet gjelder det at Gud har båret over med uvitenhetens tider (Apg 17:30).

Som man vel kan tenke seg, satte Jakob Lea til side til fordel for Rakel.

Men den Gud som ikke glemmer noe og ser hver hemmelig sorg og skjult lidelse, tok seg av den nedtrykte Lea.

Gud velger ofte de ringeste mennesker (1Kor 1:28). Og han gav Lea en plass i Frelserens stamtavle, idet Jesus Kristus var av Juda stamme, og han var sønn av Lea. Mens Rakel i lang tid var ufruktbar, fikk Lea den ene sønnen etter den andre.

Det er fint å legge merke til de navn Lea gav sine første sønner. De vitner om et ydmykt sinn som gav Gud æren. Navnet Ruben betyr rett og slett: se, en sønn. Det har vært morens gledesrop.

Ved å føde en sønn håpet hun å vinne sin mann. Navnet på den andre sønnen var Simeon, som betyr bønnhørelse. Den tredje, Levi, betyr hengivenhet, som også taler om ønske om å vinne mannen. Den fjerde kalte hun Juda. Det er det vakreste og kan bety: Herren være lovet. Det navnet er liksom profetisk og peker på den høylovede Frelser. Han skal komme som "løven av Juda" (Åp 5:5). Og av navnet Juda har jødene fått sitt navn.

Gå til 1Mos 30:1-24
1Mos 30:1-24
Da Rakel så at hun ikke fikk barn, ble hun vred og misunnelig på sin søster. Hun forlangte at Jakob skulle skaffe henne barn. På tross av sin kjærlighet til Rakel, gav Jakob henne en alvorlig tilrettevisning. Han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet deg livsfrukt?

Av hele hennes opptreden ser vi at Rakel var hovmodig. Hun pleidde jo alltid å være den som ble foretrukket, og nå ydmyket Herren henne. I stedet for å gå til Herren i bønn, som Isak og Rebekka hadde gjort, prøvde hun alle andre mulige midler.

Først gav hun Jakob sin tjenestepike, Bilha, som medhustru. Bilhas barn skulle så bli hennes. Vi viser her til merknader til 1Mos 16: Sara falt i samme fristelse.

Da tjenestepiken var fruens eiendom, ble de barn hun fødte, betraktet som fruens egne. Det gjaldt særlig når fruen hadde utrykkelig bedt om det. Rakel sier det slik: "Så hun kan føde på mine knær, slik at også jeg kan få barn med henne" (D.: bygges op ved hende).

Å føde på knærne vil si at Bilha skulle få barn som Rakel ville bære på sine knær og ta imot som sitt eget. Uttrykket "bygge opp" kommer av at familien ble betraktet som et hus. Når et barn ble født, ble huset bygget opp.

Da Bilha også fødte to sønner til Jakob, ble Rakel straks overmodig overfor sin søster. De navn hun gav dem tyder ikke på et ydmykt og takknemlig sinn som hos Lea. Hun kalte dem Dan og Naftali, som betyr Gud har dømt og Min seier.

Da Lea så at Rakel hadde gitt Bilha som Jakobs medhustru, ville hun ikke stå tilbake og gav Jakob sin tjenestepike, Silpa. Og det gjorde hun til tross for at Herren hadde velsignet henne med fire sønner.

Lea var blitt smittet av den dårlige ånd som var i Rakel. For hun gav Silpas sønner navnene Gad og Aser, som betyr Lykke og Salighet.

De peker ikke oppover mot Herren, men minner heller om forfengelighet. Her føler Lea seg overlegen overfor Rakel. Når Lea sier i v. 13: Kvinner vil prise meg lykkelig, mener hun landets døtre, unge kvinner. Barnløshet vil alltid være en sorg for en god hustru. Men på den tid var det også en forsmedelse. Mange barn var uttrykk for stor lykke og heder.

Denne beretningen gir ikke et fint bilde av forholdet. Kjødelighet, strid og splid i hjemmet preger i høy grad Jakobs opphold hos Laban.

Det var ganske annerledes i det stille hjemmet i Beerseba. Der hadde Jakob sett et kjærlig familieliv, og der var det ikke tale om mer enn en mann og en kvinne i ekteskapet.

I v. 14-15 ser vi at Rakel igjen prøver å bli fruktbar ved dårlige midler. Leas sønn, Ruben, hadde vært ute på marken om høsten og funnet blomster.

I Bibelen kalles de "Dudaim" på hebraisk og var visstnok en slags liljer (Mandragora, eller alruner). De springer tidlig ut om våren med kvitgrønne, femblada blomster. I mai bærer de gule og velsmakende små epler på størrelse med muskatnøtter og er fylt av frøkorn. Disse blomstene, som er temmelig alminnelige i Israel, kan ikke ha vært godt kjent i området omkring Karan, ettersom de tenkte så stort om dem nå. De mente nemlig at disse frøene kunne motvirke ufruktbarhet. Derfor ville Rakel ha dem for å kunne få barn.

Men det skjedde ikke noe med henne. Herren fortsatte å ydmyke Rakel, mens han gav Lea to sønner til og en datter. Det var Isakar, Sebulon og Dina.

Navnet Isakar gav Lea sin femte sønn fordi hun så på ham som lønn fordi hun hadde gitt Jakob sin tjenestepike, Silpa, som medhustru. Isakar minner om det hebraiske ordet for lønn. Leas tankegang viser at hun mente hun hadde gjort en god gjerning ved å gi Jakob Silpa. Det viser hvor stor vankunnigheten var og hvor svake moralbegrepene var.

Sebulon er et ordspill med et hebraisk ord for bolig, fordi Lea sa: Nå vil min mann bo hos meg, for jeg har født ham seks sønner. Dina henger sammen med et ord for dom, den som er dømt fri, hevnet.

Lea ville vel uttrykke at hun hadde fått hevn for sin søsters overmodighet.

Endelig var Rakel blitt ydmyket så mye at hun i stedet for å søke andre utveier, gikk til Herren med bønn om hjelp. Så fødte hun også en sønn og kalte ham Josef.

Det kan bety både å ta bort og å øke. Rakel tenkte nok også på begge deler, for hun sa: Gud har tatt bort min vanære, og: Herren gi meg enda en sønn.

Gå til 1Mos 30:25-43
1Mos 30:25-43
Nå var Jakobs inderlige ønske oppfylt. Rakel hadde født Josef, og lengselen etter å komme tilbake til hjemmet, våknet. Han hadde nå tjent sine fjorten år for Lea og Rakel. Det var kanskje på denne tid at Jakobs gamle amme, Debora, kom til Jakob, antagelig med bud om at Rebekka var død.

Vi vet i alle fall at Debora fulgte med Jakob tilbake da han drog hjem (1Mos 35:8). Debora har neppe villet forlate Rebekka så lenge hun levde. Dette er derfor et tegn på at Rebekka nå var død.

Hun har trolig brakt budskapet om at moren var død. Dette kan ha bidradd til at lengselen etter hjemmet ble mindre sterk. Jakob gikk i alle fall med på Labans bønn og lovet å bli hos ham ennå en tid.

Jakob hadde jo nesten ikke tjent til seg selv og sitt eget hus, og Herren ville ikke la ham gå tomhendt bort. Det Jakob forlangte i lønn, var etter alminnelig skjønn forbausende lite. Han bad bare om å få de svarte sauene og de geitene som var spettet eller spraglet.

Som regel var alle sauene kvite og geitene derimot svarte. Bare de som avvek fra det ensfargede, skulle Jakob ha. Alt det andre tilhørte Laban. På den måten kunne Laban straks se forskjell på sin egen og Jakobs eiendom.

Da svarte sauer og spraglete geiter var sjeldne, har Laban sikkert ledd i sitt hjerte til Jakobs dumhet. Men Jakob overgav hele saken i Guds hånd, og hans forslag er sikkert gjort i tro. Skulle det lykkes for ham, måtte det skje ved Herrens hånd. Etter naturens gang ville det ikke bli mye.

Laban skilte straks ut alt de spraglete geitene og svarte sauene, og lot barna lede dem langt bort fra Jakob. Laban ville slik hindre at hans dyr kunne parre seg med de spraglete.

Han gjorde med andre ord det så vanskelig for Jakob som han kunne. Men Gud gav Jakob et syn som han senere forteller til sine hustruer (1Mos 31:10-12). I dette drømmesynet stadfestet Gud at han ville gi ham lykke med dyrene, han så en mengde spraglete dyr.

Men det er trist å se hvorledes Jakob ikke motstod lysten til å hjelpe til på en uverdig måte. Også her åpenbares Jakobs listige natur seg.

Men dette hadde ikke kunne øke Jakobs velstand slik som det skjedde, hvis ikke Gud hadde velsignet dyrene hans på en spesiell måte.

Men det viser seg at minnene fra Betel dessverre var begynt å viskes ut. Ellers ville ikke Jakob handlet som han gjorde. Og det var ingen unnskyldning for Jakob at Laban forsøkte å bedra ham hvor han kunne. Men Gud hadde midler til å bøye Jakob med. Snart skulle Jakob komme inn i den kamp hvor hans natur skulle få sin største knekk og han selv bli til Israel.

Etter hvert fikk Jakob på denne måten en hel del dyr for seg selv. Hans egne tjenere voktet dem, og han lot dem ikke komme sammen med de andre dyrene.

Ja, det står om ham at han ble overmåte rik. Han fikk både tjenere og tjenestepiker, kameler og asener utenom alle sauene. Ellers passet han Labans dyr med den største troskap og selvfornektelse, det vil vi høre om i neste kapittel. Denne Jakobs troskap må vi ikke glemme når vi taler om hans uverdige knep. Også Laban ble rikere enn før, under Jakobs tjeneste. Han hadde bare litt før Jakob kom. Men ved Herrens velsignelse, som Laban ikke kunne unngå å merke, var rikdommen mangedoblet.

Gå til 1Mos 31:1-55
1Mos 31:1-55
Da Jakob nå vokste i velstand mer enn Laban, reiste misunnelsens slange sitt hode hos Laban og hans sønner. Jakob kunne se det på Labans ansikt at han ikke ville ham vel. Laban forandret kontrakten igjen og igjen, men stadig gikk det Jakob godt.

Da lød Herrens ord til Jakob at nå skulle han dra hjem igjen. Nå var tiden kommet. Det var tredje gang Herren åpenbarte seg for Jakob på en spesiell måte.

Jakob bad Rakel og Lea komme ut til dyrene på marken der han selv var. Og han talte med dem om saken. Han viste dem hvorledes det var Guds råd, som hadde gjort at han hadde fått så mange dyr hos Laban.

Det var dels for å tukte Laban for sluhet mot Jakob. Og dels var det for å oppfylle løftet til Jakob. Han forteller dem hvorledes Gud hadde vist ham det i en drøm. Den samme Gud hadde sagt til ham at han skulle fare tilbake til sitt land.

Rakel og Lea var straks villige. Farens pengebegjær og snedighet hadde gjort deres hjerte kaldt overfor ham. Nå fikk de en gunstig anledning til å reise bort ubemerket, idet faren var reist bort for å klippe sauene.

Den ble holdt som en slags fest der familien pleidde å samles. Mens Laban var opptatt der noen dager, drog Jakob av sted med alle sine. Men Rakel gjorde en stygg gjerning før hun reiste. Hun stjal med seg farens husguder.

Det er betegnende for Laban å høre at han hadde slike avguder. Det var små bilder i menneskeskikkelse, som en slags dukker. De ble brukt på overtroisk måte til å rådføre seg med. Man spurte dem i viktige spørsmål ved visse tegn.

Man mente også at de førte lykke med seg for dem som hadde dem. Det er også betegnende for Rakel at hun stjal dem. Det har hun neppe gjort bare for å terge sin far, men mer fordi hun selv hadde en viss tro på disse husgudene.

Om meningen med dem var at de skulle betraktes som en slags engel og bli dyrket som bilder i den katolske kirke, eller om de var avguder, kan vi ikke si sikkert.

I 1Sam 19 leser vi om at Sauls datter, Mikal, hadde slike gudebilder. Og kong Josias utryddet slike avguder (2Kong 23:24). Han utryddet "avgudene og de motbydelige husgudene". Dette tyder på at husgudene ikke ble sett på som rene avguder.

De var heller en slags avbildning av himmelske krefter. Men de ble i alle tilfelle brukt som avguder, og vi kan forstå at det var på høy tid at Jakob reiste bort. Ellers kunne de lett ha smittet hele huset hans.

I 1Mos 35:1-4 hører vi om hvorledes Jakob, da han kom til Kanaan, renset de fremmede guder bort fra sitt hus. La hver av oss se til at vi ikke har husguder. Grettenskap, bekymring og alt slikt kan lett bli slike små husguder som tar mye av kraften fra livet i Herrens tjeneste.

I v. 20 leser vi at "Jakob overlistet arameeren Laban", som betyr at han "stjal Labans hjerte" (D), han stjal seg fra ham. Nå gikk reisen over elven Eufrat mot Gilead.

Men så snart Laban fikk vite det, satte han etter ham, og nådde Jakob igjen på fjellet Gilead etter sju dagsreiser. Det hadde gått ille for Jakob hvis ikke Gud hadde grepet inn med sin sterke hånd.

Men den Gud som hadde sagt til Jakob at han skulle dra av sted, kom i rette tid med sin beskyttelse. Gud talte nemlig til Laban i en drøm om natten og forbød ham å forandre noe ved saken.

Guds ord lød slik: "Vokt deg vel for å si noe til Jakob, verken godt eller ondt." Det betyr at han ikke skulle lokke han tilbake med gode løfter eller true ham med onde ord.

Jakob flyktet fra Esau til Karan, og nå flyktet han fra Laban på vei tilbake. Jakobs liv er i sannhet et beveget liv, i motsetning til Isaks rolige liv. Den store uroen i Jakobs liv hadde sin årsak i de mange skjær i hjertet hans.

De måtte først brytes, før elven kunne få sitt frie løp. Gud tillot derfor Laban å forfølge Jakob en tid før han grep inn med sin sterke arm. For Jakob skulle også gjennomgå denne prøven. Den store fiende, Djevelen, får ofte lov til å forfølge Guds barn og nå nær inntil dem.

"Men Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den" (1Kor 10:13).

Laban holder en lengre tale. Han bebreider Jakob, og forteller ham at han hadde makt til å gjøre ham ondt. Men Jakobs Gud hadde hindret ham i det.

Han som ikke hadde vist særlig kjærlighet verken mot Jakob eller døtrene, ville nå gi det utseende av at han ville ha gitt dem en fin avskjedsfest. Dette gjorde han for å sette Jakobs flukt i et dårlig lys.

Men så kommer han med den verste beskyldningen til slutt: "Hvorfor stjal du mine guder?"

Jakob visste ikke noe om det Rakel hadde gjort, og han bad Laban undersøke alle tingene hans om han kunne finne noe av sin eiendom der.

Men Labans undersøkelse strandet på kvinnelist. Rakel hadde nemlig lagt husgudene i en kamelsal og satte seg på dem. Rakel unnskyldte seg med at det gikk henne på kvinners vis, og at hun derfor ikke kunne reise seg.

Hun var i den urene tilstand ifølge 3Mos 15:19-21. Alt det hun satt på, var betraktet som urent. Denne loven ble nok gitt langt senere, men vi ser her at lovens bestemmelser hadde sammenheng med mye som ble praktisert, før loven kom.

Dermed var det bevist at det lå en dypere tanke under. Laban kunne umulig tenke seg at Rakel kunne sitte på husgudene i en slik uren tilstand.

Da Laban ikke fant noe, kom turen til Jakob. Nå skulle han gå i rette med Laban. Jakob sa at Laban ikke hadde noe å klage ham for.

Han hadde tjent Laban i 20 år med troskap. Han måtte utstå vanskene et liv som gjeter førte med seg, både varmen om dagen og kulden om natten.

Han hadde våket på grunn av rovdyrene. Og han hadde aldri tatt noe dyr med urette, og endog erstattet det som villdyrene hadde drept eller som var stjålet. Han vitner for Laban om at hvis ikke Gud hadde tatt seg av Jakob, ville Laban latt han fare tomhendt bort.

Laban hadde ikke funnet noe han kunne anklage ham videre for. Og i sitt hjerte visste han at Jakob hadde rett. Jakob fryktet at Laban ikke ville la han reise godvillig. Men nå slår Laban om i en annen tone og taler rørende om (v. 43) at alt det Jakob har, egentlig er kommet fra Laban.

Han foreslår nå at de skal gjøre en pakt sammen. Det var Jakob straks villig til, og de reiste steiner til vitnesbyrd om pakten. Laban kalte haugen på sitt arameiske språk for "Jegar-Sahaduta", og Jakob på hebraisk for "Gal-Ed" eller Gilead (D). Begge deler betyr "vitnerøys".

De kalte den også Mispa, som betyr vakttårn eller utsiktssted. Det skulle bety at Herren skulle se til Laban og Jakob. Laban taler med salvelse om at Gud skulle være vitne mot Jakob hvis han behandlet barna hans dårlig. Men det var dessverre salvelse på billigsalg.

Steinhaugen skulle og stå som et hellig vitne om at verken Jakob eller Laban skulle dra forbi den for å gjøre hverandre ondt.

Dette siste sa Laban fordi han fryktet Jakob i sitt hjerte, slik den onde samvittighet frykter. Derfor ville han på denne måten sikre seg mot overfall.

Jakob gikk med på alt dette. Når det står at Jakob sverget "ved ham som hans far Isak fryktet", betyr det Guds navn som Isak hadde hatt hellig ærefrykt for.

Så ofret de paktsoffer og holdt paktsmåltid med hverandre, og Laban reiste fra dem på en vennlig og fredelig måte. Fra denne tid hører vi ikke mer om Abrahams slekt her øst. Den forsvinner fra den hellige historie.

Jakob hadde nå erfart Guds underfulle hjelp overfor Laban. Men en alvorligere prøve skulle komme umiddelbart etter.

---

Når vi i store trekk har sett Jakobs historie hos Laban, kan den også være forbilde på Guds menighet, på mange måter. Guds rike på den tid fikk jo sitt uttrykk i Jakob.

Vi hører om mye ondt og vanskelig i Jakobs familie. Det var splid og vansker mellom Rakel og Lea, og Jakob benyttet kjødelige midler for å få velstand. Det var tider da minnene fra himmelstigen var svake.

Alt dette står som forbilde på mange tider i Guds menighet, der kirken blandet seg med verden. Den har ofte brukt kjødelige midler for å fremme sin sak, og kirkehistorien viser oss at mye har vært til forargelse.

Men den Gud som ikke slapp Jakob, har heller ikke sluppet menigheten, tross all elendighet den var i, ofte seg selv til skam.

Dernest er Jakobs forhold til Laban et lite bilde på verdens forhold til Guds rike og menigheten. Laban ville bruke Jakob til sin fordel.

Og hvor ofte har ikke verden på denne måten ville bruke Guds menighet! Etter hvert tillot Laban seg mer og mer overfor Jakob. Han tyranniserte ham og lot ham lide urett, skjønt Jakob var i høy grad årsak til Labans velstand.

Den verdslige makt har titt stått som en Laban overfor kirken. Den har overhørt dens rettmessige krav og latt den være avhengig av rent verdslige hensyn. Den har nok brukt kirken til å få fram en god moral, forbedre folket og gjøre dem til stille, lydige undersåtter.

Men når Guds menighet ville arbeide slik den må arbeide, ved å få folk omvendt og hellige, ble utakk verdens lønn. Men det er den eneste mulige vei. Som Laban igjen og igjen forandret Jakobs lønn, har den verdslige makt også fratatt kirken mye i det timelige.

Men Guds velsignelse kan den ikke ta fra Guds menighet.

Jakob skulle ikke bli i disse kår for alltid. Herrens ord lød til Jakob om hjemreisen, og lengselen etter hjemmet holdt Jakob oppe i de vanskelige tider han opplevde.

Slik vil den tid komme da Guds menighet skal dra ut fra Labans rike. Johannes hørte en røst fra himlen som sa: "Kom ut fra henne, mitt folk! for at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få del i hennes plager" (Åp 18:4). Det var med tanke på skjøgen. Da vil også hjemlengselen våkne med styrke i Guds menighet.

Herren grep inn og hindret Laban i å skade Jakob. Slik vil Herren være med sitt folk i de siste vanskelige tider her på jorden.

Guds menighet skal nå hjem til det himmelske Kanaan. Den frydefulle dag skal komme, som salmisten synger om: Strål fram du frydefulle dag med fromme, på hvilken alt så vel i lag skal komme.

Dagen skal komme da Guds menighets ytre kår skal svare til den indre herlighet, som Gud har forunt den å tro på og se.

Gå til 1Mos 32:1-23
1Mos 32:1-23
Jakob drog nå videre, men den største fare var ennå ikke overstått. Jakob kjente denne faren og var redd for den. Den var langt større enn Laban.

Den gamle saken med Esau var ennå ikke oppgjort. Jakob hadde ikke fått noe bud om at Esau ikke lenger var vred på ham. Men Herren visste dette og arbeidet for Jakob lenge før han ante det. For å styrke Jakob, lot Gud ham se to englehærer. "Guds engler møtte ham", står det.

Han så noe lignende som profeten Elias så (2Kong 6:17) der gutten fikk sine øyne opplatt for å se englehæren som var omkring profeten. Da lød det til ham: "Frykt ikke" De som er med oss, er flere enn de som er med dem."

Ja, det er i sannhet en herlig trøst for Guds barn at "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem" (Sal 34:8).

Når Jakob så to englehærer, henger det kanskje sammen med at Jakob senere delte folket sitt i to leirer. Eller kanskje han så en hær på hver side av seg for at han skulle forstå at han ikke skulle frykte fare fra noen kant. Jakob kalte stedet Mahana'im, som betyr "to leirer".

Det var Jakobs trøst at han gikk på Herrens bud. Herren hadde jo selv befalt ham å dra hjem.

Å gå i ulydighet gir usikre trinn, lydighet gjør foten fast. Likevel gjorde Jakob det han kunne, med en god og fornuftig fremgangsmåte, for å mildne Esau. Han visste at han hadde krenket ham.

Han brukte ikke den gamle og onde måte som han hadde gjort så ofte, for å hjelpe seg selv. Jakobs hjerte var blitt ganske annerledes ydmyket enn før ved alt det han hadde opplevd. Esau var ikke blitt hjemme hos faren. Da løftet om landet gikk over til Jakob, søkte han seg et nytt hjem på fjellet Seir. Det ble kalt "Edoms mark".

Horittene bodde før i Seir. Men Esaus barn drev dem bort og utryddet dem og bosatte seg i deres sted (5Mos 6:12, 22). Herren hadde bestemt at Esau skulle bo der.

På den tid da Jakob vendte hjem, hadde Esau fått fotfeste der og samlet 400 våpenføre menn omkring seg. Jakob sendte bud til Esau for å melde at han kom og bad om å finne nåde for hans øyne. Han kaller ham for sin herre for å vise at han ikke på noen måte aktet å gjøre gjeldende førstefødselsretten for ham personlig. Men da budene kom tilbake, fikk han ingen vennlig hilsen fra Esau. De sa bare: "Nå kommer han selv i møte med deg, og fire hundre mann med ham."

Gud hadde nettopp vist Jakob sin englevakt, men den så ikke Jakob for seg nå.

Og hvor lite skal det ikke til for å rokke troen når vi ikke ser noe. Jakob kjente sin brors stolte og heftige sinn og fryktet.

Hele leiren var sikkert i stor angst. Hva skulle det bli av alle småbarna og mødrene? Før hadde Jakob vært alene om å bære Esaus vrede. Nå så det ut til at mange skulle komme til å lide for den.

Jakob mistet imidlertid ikke omtanken, men delte det han hadde i to leirer.

Dersom Esau ville gå fram med makt, kunne i alle fall den ene komme unna. Men da han hadde gjort dette, gikk han fram for Herrens ansikt med inderlig og ydmyk bønn: "Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener." Han følte det så dypt at han med hele sitt syndige vesen var uverdig til all den miskunnhet og trofaste hjelp som Gud hadde vist ham.

Han bekjenner at alt det han hadde, hadde han fått av Guds nåde. Nå hadde han to leirer, men for tjue år siden hadde han gått over Jordan med bare en stav. Men samtidig med at han ydmyket seg for Herren, tar han Gud på ordet. "Du har jo selv sagt", sier han til Herren og griper fast i hans ord og bygger på det.

Det er tro. Snart skulle han få Herrens svar.

Jakobs klokskap, som før ofte var misbrukt, viser seg her fra sin gode side overfor Esau. Han sendte også gaver for å forsøke å mildne ham på den måten.

Når et troende menneske får hvile i at Herren vil la en sak lykkes, bør det også gjøre alt som kan tjene saken. Det gjorde nå Jakob.

Av sin store rikdom sendte han en meget betydelig gave til Esau. I alt fikk han 580 kveg og kameler m.m. På en klok måte fordelte han det slik at det ble et rom mellom hver flokk.

Slik kunne hver flokk gjøre sin virkning på Esaus hjerte. Det, at det kom gave etter gave, ville ikke bare gjøre virkningen større, men også gi Esau tid til å vinne over sin vrede. Da dette var gjort, kunne ikke Jakob gjøre mer med de midler han rådde over.

Han maktet ingen ting overfor Esaus mange våpenføre menn. Menneskelig talt stod han vergeløs overfor Esau.

Om natten før møtet med Esau stod han opp og førte sin familie og alt han eide over bekken Jabbok. Den ligger øst for Jordan og kommer fra Gileadfjellet.

Den renner ut i Jordan midt mellom Genesaret og Dødehavet. I den varme årstida er den tørr, men ellers bryter den seg vei gjennom klippene.

Derfor har den fått navnet Jabbok, som betyr kjemperen. Nå kalles den Zerka eller den blå elv, fordi fjellvannet har en blå farge.

Gå til 1Mos 32:24-32
1Mos 32:1-23
Jakob drog nå videre, men den største fare var ennå ikke overstått. Jakob kjente denne faren og var redd for den. Den var langt større enn Laban.

Den gamle saken med Esau var ennå ikke oppgjort. Jakob hadde ikke fått noe bud om at Esau ikke lenger var vred på ham. Men Herren visste dette og arbeidet for Jakob lenge før han ante det. For å styrke Jakob, lot Gud ham se to englehærer. "Guds engler møtte ham", står det.

Han så noe lignende som profeten Elias så (2Kong 6:17) der gutten fikk sine øyne opplatt for å se englehæren som var omkring profeten. Da lød det til ham: "Frykt ikke" De som er med oss, er flere enn de som er med dem."

Ja, det er i sannhet en herlig trøst for Guds barn at "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem" (Sal 34:8).

Når Jakob så to englehærer, henger det kanskje sammen med at Jakob senere delte folket sitt i to leirer. Eller kanskje han så en hær på hver side av seg for at han skulle forstå at han ikke skulle frykte fare fra noen kant. Jakob kalte stedet Mahana'im, som betyr "to leirer".

Det var Jakobs trøst at han gikk på Herrens bud. Herren hadde jo selv befalt ham å dra hjem.

Å gå i ulydighet gir usikre trinn, lydighet gjør foten fast. Likevel gjorde Jakob det han kunne, med en god og fornuftig fremgangsmåte, for å mildne Esau. Han visste at han hadde krenket ham.

Han brukte ikke den gamle og onde måte som han hadde gjort så ofte, for å hjelpe seg selv. Jakobs hjerte var blitt ganske annerledes ydmyket enn før ved alt det han hadde opplevd. Esau var ikke blitt hjemme hos faren. Da løftet om landet gikk over til Jakob, søkte han seg et nytt hjem på fjellet Seir. Det ble kalt "Edoms mark".

Horittene bodde før i Seir. Men Esaus barn drev dem bort og utryddet dem og bosatte seg i deres sted (5Mos 6:12, 22). Herren hadde bestemt at Esau skulle bo der.

På den tid da Jakob vendte hjem, hadde Esau fått fotfeste der og samlet 400 våpenføre menn omkring seg. Jakob sendte bud til Esau for å melde at han kom og bad om å finne nåde for hans øyne. Han kaller ham for sin herre for å vise at han ikke på noen måte aktet å gjøre gjeldende førstefødselsretten for ham personlig. Men da budene kom tilbake, fikk han ingen vennlig hilsen fra Esau. De sa bare: "Nå kommer han selv i møte med deg, og fire hundre mann med ham."

Gud hadde nettopp vist Jakob sin englevakt, men den så ikke Jakob for seg nå.

Og hvor lite skal det ikke til for å rokke troen når vi ikke ser noe. Jakob kjente sin brors stolte og heftige sinn og fryktet.

Hele leiren var sikkert i stor angst. Hva skulle det bli av alle småbarna og mødrene? Før hadde Jakob vært alene om å bære Esaus vrede. Nå så det ut til at mange skulle komme til å lide for den.

Jakob mistet imidlertid ikke omtanken, men delte det han hadde i to leirer.

Dersom Esau ville gå fram med makt, kunne i alle fall den ene komme unna. Men da han hadde gjort dette, gikk han fram for Herrens ansikt med inderlig og ydmyk bønn: "Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener." Han følte det så dypt at han med hele sitt syndige vesen var uverdig til all den miskunnhet og trofaste hjelp som Gud hadde vist ham.

Han bekjenner at alt det han hadde, hadde han fått av Guds nåde. Nå hadde han to leirer, men for tjue år siden hadde han gått over Jordan med bare en stav. Men samtidig med at han ydmyket seg for Herren, tar han Gud på ordet. "Du har jo selv sagt", sier han til Herren og griper fast i hans ord og bygger på det.

Det er tro. Snart skulle han få Herrens svar.

Jakobs klokskap, som før ofte var misbrukt, viser seg her fra sin gode side overfor Esau. Han sendte også gaver for å forsøke å mildne ham på den måten.

Når et troende menneske får hvile i at Herren vil la en sak lykkes, bør det også gjøre alt som kan tjene saken. Det gjorde nå Jakob.

Av sin store rikdom sendte han en meget betydelig gave til Esau. I alt fikk han 580 kveg og kameler m.m. På en klok måte fordelte han det slik at det ble et rom mellom hver flokk.

Slik kunne hver flokk gjøre sin virkning på Esaus hjerte. Det, at det kom gave etter gave, ville ikke bare gjøre virkningen større, men også gi Esau tid til å vinne over sin vrede. Da dette var gjort, kunne ikke Jakob gjøre mer med de midler han rådde over.

Han maktet ingen ting overfor Esaus mange våpenføre menn. Menneskelig talt stod han vergeløs overfor Esau.

Om natten før møtet med Esau stod han opp og førte sin familie og alt han eide over bekken Jabbok. Den ligger øst for Jordan og kommer fra Gileadfjellet.

Den renner ut i Jordan midt mellom Genesaret og Dødehavet. I den varme årstida er den tørr, men ellers bryter den seg vei gjennom klippene.

Derfor har den fått navnet Jabbok, som betyr kjemperen. Nå kalles den Zerka eller den blå elv, fordi fjellvannet har en blå farge.

Gå til 1Mos 32:24-32
1Mos 32:24-32 del 2
Vi vil ta denne teksten for oss enda en gang. Det er et dypt innhold i denne underfulle begivenhet.

For det første dette, at vår egen kraft må brytes ned, vi må bli til intet i oss selv, for at Herren kan bli sterk i oss. Dernest dette, at det må kamp til. "Til Himlen går man ei uti sin gode mak."

Men mange vil til himmelen uten kamp. Nei, min venn, skal du få et møte med Gud til frelse, da må du inn i Jakobskampen. Da kan du overvinne Gud, overvinne den motstand som ditt kjød kaller fram i Guds folk.

Først da kan du si: Min sjel er frelst, og "rettferdighetens sol" kan gå opp med legedom under sine vinger (Mal 4:2). Men det er salig at Gud vil la seg beseire av det bedende, ydmyke hjerte.

Han har selv sagt: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. Bare slik kan troen fødes, som kan bringe Herrens veldige kraft inn i våre hjerter.

Gud vil la seg overvinne når du holder ut, min venn! Ja, Herren har selv sagt at vi skal være pågående i bønnen. Vi skal alltid be og ikke bli trett.

I to lignelser har han vist oss det: om mannen som ville låne brød hos sin venn (Luk 11:5-8), og om enken overfor den urettferdige dommer (Luk 18:1-8).

Alle mennesker må, åndelig talt, bli en israelitt. Dette gjelder først hvert uomvendt menneske.

Har du ikke fred med Gud, så kjemp deg gjennom, slik at det passer på deg det profeten Hosea sier: "I sin manndomskraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant, han gråt og bad om nåde.

I Betel møtte han ham, der talte han med oss" (Hos 12:4-5). Gjennom kamp til seier, slik går veien i Guds rike. Mens kampen står på, er det som natt for den sjel som kjemper, slik det var natt for Jakob.

Gud selv synes å være vår motstander. Han er liksom blitt fremmed for en så lenge kampen varer. Men når egenviljen er brutt, og vår egen kraft sunket sammen i avmakt, begynner det å dages.

Herren spør synderen: hva er ditt navn? Da må svaret være:

mitt navn er synder, en fortapt synder. Gud visste hva Jakobs navn var. Gud vet også at ditt navn er "en fortapt synder" i deg selv.

Men slik Jakob måtte nevne sitt gamle syndernavn, må også vi fram med bekjennelsen av hvem vi er. Ordet er så sant: "Når du ydmyger mig, gjør du mig stor" (2Sam 22:36 D).* Da Jakob var blitt ydmyket og bøyet i seg selv, da kjente han Herren Gud, og da gjorde Gud ham stor. Også du som går inn i Jakobskampen fordi du vil bli frelst og ikke gå fortapt sammen med verden, skal erfare den herlige seieren. Gud, som liksom skjulte sitt åsyn for deg og var som en fremmed, skal la sitt åsyn lyse for deg, full av nåde. Kristus, synderes dag og sol, skal lyse for deg. (* NB-88 har: "din mildhet gjør meg stor". NO-78 oversetter: (Du) "bøyer deg ned og gjør meg stor". Gammeldansk er etter Luthers (feilaktige) oversettelse.)

Vi lærer også av dette at den som kjemper med Gud i bønnen og vinner, har med det samme vunnet seier over mennesker.

Gjennom denne Jakobskampen med Gud var også Esau overvunnen. Det fikk Jakob snart erfare. Ja, når du ønsker å vinne over mennesker, husk på at du, som Jakob, overvinner Herren i bønn.

Det er det som teller. Da har du også vunnet din sak overfor mennesker. "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). Det er underlig, slik Jakobskampen var det. Men det er likevel virkelighet.

Jeg slipper deg ikke, jeg lar deg ikke gå, før du velsigner meg. Dette ordet har også vært som en lysende stjerne for mange syndere i deres kamp for å finne fred eller å bevare freden.

Bruk dette Jakobs ord og klyng deg fast til Herren med det. Da skal du visselig få hans velsignelse. La det også være ditt løsen når du går i kamp med den siste fiende, døden. Da skal du erfare Herrens svar: "Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg" (Heb 13:5).

Da skal en evig dags soloppgang lyse over deg gjennom dødens natt. Jakob sa: "Jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet."

Og han mente vel med det at Guds nåde hadde vært stor mot ham. Han hadde vært den hellige allmaktens Gud så nær, uten å bli fortært og tilintetgjort for hans åsyn. Det hadde en synder sannelig fortjent.

Men i dette ordet var det også en dypere mening for Jakob. Det gamle menneske i ham fikk dødsstøtet. Han vant gjennom troens kamp og seier, i dypeste forstand, velsignelse fra Gud.

Den kunne være utgangspunkt for at Jakob skulle bære løftet fra Gud videre i slekten. Det kunne han ikke da han med list tilegnet seg førstefødselsretten og velsignelsen.

Derfor passer dette ordet også på hvert uomvendt menneske som har hatt sitt store møte med Gud og funnet frelse i Jesu navn. Da kan en si: jeg har sett Gud åsyn til åsyn og berget livet.

Men i aller fulleste forstand vil dette ordet bli oppfylt på de som ikke slapp Herren, og erfarte at han heller ikke slapp dem i den siste nattevakt her på jorden, i dødens nattevakt.

Når den siste fiende er overvunnet og Gudsbarnet står frelst for Guds åsyn, skal det gamle Jakobs-ord lyde: "Jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet." Da skal vi kjenne, slik vi nå er kjent av Gud.

Vi skal ikke mer kjenne stykkevis, for da er våre sjeler frelst med en evig frelse. Men uten kamp, ingen seier. Uten kors, ingen krone. Også dette forkynner disse ordene klart og mektig: en hel og full hengivelse til Herren er nødvendig, ellers ender det med et evig nederlag.

Til minne om denne underfulle begivenhet i patriarken Jakobs liv, som gjorde ham til stamfar for Israels barn, eter israelittene ikke "spennesenen som er på hofteskålen". Det er lårets hovedmuskel.

Dette overholdes som et levende vitnesbyrd om begivenhetens veldige makt over Jakob og hans ætt.

Men denne Jakobs kamp i nattens mørke, står også som et forbilde på hans kamp som ble til velsignelse for alle jordens slekter. Det var Kristi kamp i Getsemane hage.

Det står om denne kampen at han har "i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt" (Heb 5:7). Men gjennom denne kampen ble det seier, en seier som ingen annen.

Jakobs seier tok bort Esaus vrede. Men Guds Sønns seier i Getsemane og på Golgata, tok bort Guds vrede over synden. Da solen gikk opp påskemorgen, lyste den med evig seiersglede for alle dem som tror på hans navn. Han kunne ikke fortelle Jakob sitt navn den gang.

Men for oss er det åpenbart. Hans navn ble kalt Jesus, fordi han gjennom sin kamp og seier ville frelse sitt folk fra deres synder.

Gå til 1Mos 33:1-20
1Mos 33:1-20
"Du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet". Slik hadde Guds ord lydt til Jakob (1Mos 32:28).

Nå skulle Jakob erfare fruktene av den seieren han hadde vunnet i bønnekampen.

Han så Esau komme med 400 mann. Stunden var kommet som han hadde fryktet for lenge. Men Gud hadde nå gitt sin fred i sjelen hans.

Han satte barna i en bestemt rekkefølge, og det viser hvem som stod hans hjerte nærmest. Han gav Rakel og Josef den tryggeste plassen lengst bak.

Josef var da 6 år gammel. Men selv gikk han fremst. For ansvaret hvilte på ham.

På østerlandsk vis bøyde han seg dypt til jorden sju ganger. Det var ikke hykleri, men skulle vise hans ydmyke bønn om tilgivelse.

Han ville ikke forsømme noe som kunne tjene til å gjøre Esau mildere.

La oss lære av Jakob når vi står foran en motstander vi gjerne vil bli forsonet med. Først bad Jakob om at Gud måtte gjøre Esaus hjerte mykt. Dernest kom han med vennlige ord og gaver. Han rakte først hånden ut for å vinne over fiendskapet.

Kommer vi bare med det ydmyke hjerte, skal vi også erfare Herrens hjelp. For da strider Herren med oss, som han stred med Jakob.

"Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil," slik lyder ordet i Salomos ordspråk (1Mos 21:1). Gud har ofte vist sin makt også over uomvendte hjerter. Gud tvinger ingen til å la seg frelse, men han kan nok bøye selv vantro hjerter til å si ja til mange ting der de ellers ville ha sagt nei.

Det hadde sikkert vært Esaus hensikt å ta livet av Jakob. Derfor tok han mennene med seg. Men Gud forandret hans hjerte ved sin underfulle makt, slik at han ble myk i hjertet.

Ja, han endog løp i møte med Jakob, falt om halsen og kysset ham. Dette minner oss om Herrens ord i lignelsen om den fortapte sønn. Hans far løp i møte med ham på samme måte.

I virkeligheten var det jo også Guds nåde som møtte Jakob. Jakob skulle ikke være et øyeblikk i tvil om hva Gud hadde gjort for ham.

Mange hustruer har spurt: hva skal jeg gjøre når mannen min forbyr meg å søke til Guds ord og Guds folk? Og mange barn har stått med slike spørsmål overfor sine foreldre, og mange tjenere overfor sin herre.

Det beste råd er sikkert dette: gjør som Jakob gjorde mot Esau. Kjemp saken ut med Gud i bønn. Da er Gud mektig til å skaffe deg den tillatelse at du kan gå i fred for Guds åsyn.

Det står om brødrene at de gråt. Men det var sikkert av glede, under virkningen av Guds sterke makt.

Nå førte Jakob sin familie fram for Esau, og alle bøyde seg dypt for den fryktede bror. Esau ville først ikke ta imot de gaver Jakob hadde sendt i forveien. Han hadde nok, og ønsket ikke Jakobs rikdom.

Men det var en trang hos Jakob å få gi det som en takk, ikke bare til Esau, men som takkegave til Gud. For hele Esaus vennlighet og mildhet var i virkeligheten en avspegling av Guds miskunnhet, uten at Esau selv var klar over det.

Han uttrykker det slik: "Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt."

Esaus tilbud om å dra videre sammen med Jakob ble avvist av Jakob i all kjærlighet.

Bare Esau ville være vennlig mot ham, ville Jakob helst reise alene. Han hadde mange små barn og mange dyr med i sitt følge og kunne derfor ikke dra fram så fort.

Men han lovet å besøke Esau i Seir, men vi vet ikke om han innfridde det løfte. Jakob hadde nok enda en dypere grunn til å avslå reisefølge med Esau.

Han visste at de ikke kunne vandre sammen lenge uten at deres forskjellige hjertelag kom til syne. Det er og blir en kløft mellom de troende og vantro, hvis ikke de troende slår av på sannheten og skikker seg lik med verden.

Jakob slo seg til ro en stund på østsiden av Jordan. Stedet kalte han Sukkot. Sukkot betyr hytter, og her bygde han hytter til seg og dyra.

Etter en stund drog han over Jordan til Sikem, der Abraham hadde slått leir for mange år siden (1Mos 12:6). Sikem var nå blitt til en by der hevitten Hemor var høvding. Her bodde Jakob i en årrekke og kjøpte seg en åker.

En tror det er sletta sør for Sikem, der det er en brønn. Det var ved denne brønnen Jesus hadde sitt møte med den kananeiske kvinne (Joh 4).

På samme sted ble Josefs bein begravd da folket kom tilbake fra Egypt (Jos 24:32). Jakob har trolig besøkt sin far, Isak. Men han hadde sin egen familie og eiendom, og det falt ikke naturlig at han bodde sammen med faren.

Han hadde og en selvstendig plass i sitt gudsforhold. I Sikem bygde Jakob et alter, som han kalte "Gud er Israels Gud". Det var med tanke på den natta ved Jabok der han fikk sitt nye navn Israel, og det kunne han ikke glemme.

På den tid var det ikke prester for Abrahams slekt, men hus-faren var prest for sitt hus og sin familie. Nå har Herren opprettet et spesielt prestedømme, men det heter likevel til alle Guds barn: "Dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap" (1Pet 2:9).

Det gjelder om at hver troende husfar ennå kan være som en prest i sitt hjem. Slik kan Guds ord få sin plass i det daglige liv hjemme.

Åndelig talt kan det da være et alter for Herren i hjemmet. Ved at Jakob kalte alteret "Gud er Israels Gud", vitner han også for kananittene at hans Gud var den eneste sanne Gud. Likevel tålte Jakob mye i hjemmet sitt som han aldri burde ha tålt.

Vi har hørt om hvorledes Rakel hadde stjålet Labans husguder. Og vi hører senere at det var mer slikt, som Jakob visste om. Han skulle snart få oppleve at hans svakhet i hjemmet fikk bedrøvelige frukter i familien. For sitt eget vedkommende ville Jakob tjene Herren.

Men Josvas ord (Jos 24:15) hadde ennå ikke fått et gjennomgripende tak i Jakob når det gjaldt hjemmet. Jakob kunne bare renses ved nye ydmykelser og trengsler, som vi skal høre mer om i det følgende.

Gå til 1Mos 34:1-31
1Mos 34:1-31
En rekke år var gått her i Sikem. Dina, Leas datter, var blitt stor. Hun var omtrent like gammel som Josef. Da dette sørgelige hendte var hun omtrent 15 år gammel. Hun fikk lyst til å se seg litt om blant landets døtre, selv om hun visste at de var hedninger.

Det har antagelig vært ved en eller annen fest hos sikemittene at hun fikk lyst til å se mer av deres liv. Mange unge jenter har slik gått ut av nysgjerrighet etter å lære å kjenne mer av verdens herlighet.

Og før hun visste av det, var hun innviklet i mørkets snarer. Man tenkte kanskje at man bare ville se litt. Men dersom satan får lillefingeren, tar han snart hele hånda. Slik gikk det også med Dina.

Hun ble en fallen kvinne som følge av sin lyst til å se på verdens vesen. Det er en alvorlig advarsel for alle unge som ikke kjenner verdens demoniske vesen og lar seg bedra av dens tilsynelatende glede.

Dina hadde sikkert ikke gått ut med sin fars velsignelse og neppe med hans tillatelse. Det gjelder om for foreldrene å holde et våkent øye med barna.

Vi skal ikke nekte dem gleder de kan ha for Herrens åsyn uten å ta skade på sin sjel. Men vi skal advare dem alvorlig overfor de gleder verden kaller uskyldige, men hvor det er en skjult snare.

Det var med høvdingen Hemors sønn, Sikem, Dina falt. Sikem ønsket å gifte seg med henne, og han bad faren å tale med Jakob om saken.

Jakob hadde hørt om det, men sa ikke noe før brødrene kom hjem. Som vi alt har sett, hadde brødrene i østerland en framtredende plass som verge og beskytter for søstrene, spesielt i spørsmål om ekteskap (1Mos 24).

Da Jakobs sønner hørte hva som var skjedd, ble de meget vrede. De følte seg meget krenket ved en slik mangel på aktelse for den slekt som bar det store navnet Israel. "Sikem hadde gjort en skammelig gjerning mot Israel... slikt burde ikke skje." Slik lyder vitnesbyrdet mot utuktssynden for omkring 4000 år siden. De så på saken med stort alvor.

Blant navnkristne kan man oppleve at en unnskylder utukten. Man kaller det ikke skammelig, men ser bare på den som en naturlig svakhet.

Utukt kan endog være lovbeskyttet av staten og anbefalt av leger som kaller seg kristne. Sikem og hans far gjorde alt de kunne for å gjøre Jakobs sønner vennlig stemt og overtale dem til å gi Dina som ektefelle for Sikem.

Sikem hadde allerede ført Dina til sitt hus, men han ville gjerne ha henne som sin rettmessige hustru. I virkeligheten var Jakobs sønner fylt av hevntanker.

De var kanskje ikke så mye vred over selve synden som av krenket stolthet. Men de skjulte sin forbitrelse med svik. De lot som om de ville gå med på et forlik med sikemitteme dersom de ville la seg omskjære.

Det var Jakobs gamle menneske med det slue sinn som gikk igjen i sønnene. Hemor og Sikem gikk villig med på kravet. For Sikem elsket virkelig Dina. Da han hadde stor respekt i byen, lykkes det for ham og faren å overtale byens menn til å la seg omskjære. Det er eiendommelig å se hvorledes de klarte å overtale folket til det.

Selv om formålet i dette tilfelle var ganske personlig, forsøkte de å framstille saken som om det ville bli en stor vinning for Sikems folk. De forsøkte å vise at sikemittene egentlig ble herrer over Jakobs gods, når Jakob skulle bo blant dem som en av deres egne.

Byens menn lot seg overtale og ble omskåret. Vi kan anta at omskjærelsen ikke var ukjent for sikemittene, men den hadde ikke noen dypere mening for dem.

Omskjærelsen var smertefull for voksne og medførte feber de første dagene. Dette hadde Jakobs slue sønner beregnet. De hadde en ond plan for øye, og to av dem tok på seg å gå i spissen. På den tredje dag da alle Sikems menn lå med smerte og ikke ante uråd, gikk Simeon og Levi inn i den lille byen og hogg ned for fote alle menn.

Først tok de Hemor og Sikem. Da mennene var slått, kom de andre sønnene til hjelp og tok kvinner og barn og all deres eiendom. Selvsagt ble Dina ført tilbake fra Sikems hus.

"Manns vrede virker ikke det som er rett for Gud" (Jak 1:20). Hvor skammelig og ondt var det ikke at de lot hele byen lide for det en hadde gjort.

Sikem hadde til og med vist at han elsket Dina. Der er nok av forførere som senere sparker dem de har krenket. Slik hadde ikke Sikem båret seg at.

Men hvor stor hans synd enn var, var hevnen like grusom og fordømmelig. Den viste i sannhet at Jakobs sønner ikke var en smule bedre enn sikemittene.

De mente at de tilhørte omskjærelsens utvalgte folk, men det var ganske kjødelig, utvortes og rått. De var i sannhet uomskårne på hjertet.

Hadde Jakobs sorg vært dyp da Dina falt, var den det ikke mindre over de ugudelige sønnenes skammelig oppførsel. Hvor dypt det gikk inn i Jakobs hjerte, viser også hans siste ord til sønnene (1Mos 49:5-7]).

Der drar han fram for Simeon og Levi minnet om hva de gjorde og taler domsord over det. Det var en dyp ydmykelse for Jakob åse sitt eget svikefulle sinn leve videre i sønnene. Han var selv blitt en annen ved Guds nåde, men han ble nå tvunget til å se hva han var av naturen.

I tillegg var hele familien kommet i fare ved det sønnene hadde gjort. For innbyggerne i landet kunne lett overvinne og ødelegge dem og ta blodig hevn. Dere har brakt meg "i vanrykte* blant landets folk", sier Jakob til sønnene.(* Dansk: "I gjorde mig stinkende", som stemmer godt med grunnteksten.)

Han hadde avlagt den bekjennelse for kanáanittene at hans Gud var den sanne, eneste Gud. Og han ville gjerne vise dem med sitt liv at det var godt å tjene Herren. Og nå kom dette. Paulus taler om å utbre Kristi vellukt (2Kor 2:15).

Alle Herrens venner vil gjerne være med å spre duft om Herrens navn. Men nå hadde sønnene gjort Jakob og hans navn til en stank for landets innbyggere.

Dette var tunge og mørke tider for Jakob, det var liksom den ene brottsjø etter den andre gikk over ham. Men i disse tunge dager lærte Jakob å riste av seg den sløvheten som hadde lagt seg over ham.

Det gamle sterke bønneropet til Herren om fornyet kraft våknet. Og han følte også hvor galt det hadde vært at han hadde tålt husgudene og alt det andre overtroiske vesen som var i familien. Hans trofaste, Herren i det høye, gav han også vitnesbyrd om at han ikke hadde forkastet sin venn, på tross av all møye og vanske Gud hadde med ham.

Vi ser også gjennom disse mørke tider, at Gud alltid styrer det slik at også det onde fra mennesker må tjene hans frelsesråd. Faren ved samarbeid med kana'anittene, fordi Jakobs sønner var kjødelige i hjertet, ble i høy grad avverget ved det bruddet med kananittene som skjedde her. Det kom som følge av den sørgelige begivenheten i Sikem.

Gå til 1Mos 35:1-15
1Mos 35:1-15
Midt i det dype mørket som omgav Jakob, sendte Gud ham en lysstråle i et ord: han bad ham gå til Betel og bygge et alter for Gud.

Da han flyktet fra Esau og Gud viste ham himmelstigen, hadde han lovet det. Dette løftet hadde Jakob ikke innfridd ennå. Grunnen var nok at han hadde tålt så mye avguderi i huset sitt. På den måten var tjenesten for Herren blitt lammet.

I nøden våknet han liksom opp av dvale og kunngjør bestemt for hele sitt hus: "Få bort de fremmede guder som finnes hos dere! Rens dere og skift klær."

Av dette ser vi at renselser var kjent som skikker før loven kom med bud om det. Slike handlinger er bilde på det som skal foregå i hjertet.

I lys av den nye pakt får disse ord en dyp betydning. Også til oss lyder det: Du skal tilbe Herren som Gud og tjene ham alene vokt dere for avgudene (1Joh 5:21).

Også for oss er det kunngjort at intet urent kommer inn i Guds hus, i det himmelske Betel, det nye Jerusalem. Også til oss er det sagt at vi må ta av oss den gamle egenrettferdighetens drakt og ta på oss den nye, Kristi rettferdighet. Bare slik kan vi bestå for Guds åsyn.

"La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd" (2Kor 7:1). "Men hater kjortelen som er smittet av kjødet" (Jud 23). Slik lyder det også fra den nye pakt. Som Jakob begravde de fremmede guder og øreringene som ble brukt til tryllemiddel i avgudsdyrkelsen, skal også de gamle menneske begraves med alle sine lyster og begjæringer. "Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden" (Rom 6:4).

Herren viste at han var med den angrende og ydmyke Jakob. "En redsel fra Gud" la seg over kana'anittene slik at de ikke våget å forfølge Jakobs sønner.

Da Jakob kom til Betel, bygde han et alter der himmelstigen hadde vist seg for ham. Han kalte stedet "El Betel" som betyr Betels Gud.

Der, i Betel, døde den gamle, trofaste Debora, Rebekkas amme. Gjennom mange år hadde hun vært knyttet til Jakobs slekt, sikkert til stor velsignelse.

Hun ble begravet under ei eik i dalen ved Betel. Eika ble kalt Gråte-eika etter all gråt ved begravelsen. I Debora har vi et eksempel på hva en troende tjener kan være for et hjem. Debora hadde tjent både Rebekka, Jakob og Jakobs barn.

Jakob hadde mange felles minner med henne og har sikkert hatt glede av å tale med den gamle mange ganger. Nå var også dette forbi.

Men gråten over henne var ikke bitter, som over Dina og sønnene. Det var første gang Jakob var i Betel etter at han kom fra Mesopotamia. Gud stadfestet sitt løfte til Jakob ved en åpenbaring.

Etter alt mørke som hadde senket seg over ham etter bønneseieren ved Pniel, behøvde Jakob i høy grad en stadfestelse fra Gud på at han ville kjennes ved ham som Israel. Alle Guds barn kjenner denne trangen etter å få stadfestet Guds nåde og velsignelse over seg.

Vi trenger å høre det ofte, fordi vi synder daglig og ofte er sløve. Dessuten sier Djevelen til oss: Kan du være hellig, som faller så ofte? Derfor må vi igjen og igjen høre at Gud stadfester løftene.

Jakob fant sin Gud i Betel, og der talte Gud med ham (Hos 12:5). Gud kaller seg den Allmektige Gud, slik han hadde talt til Abraham (1Mos 17:1). Han gir nå Jakob store og trofaste løfter og stadfester for ham at hans navn var Israel, selv om hans gamle Jakob-natur hadde vist seg ved at han hadde tålt de fremmede guder.

Det må ha vært godt for Jakob å høre dette fra Guds munn. Gud ville fremdeles kalle ham Israel, selv om han ikke hadde levd etter det.

Det gjør godt for hvert troende hjerte når Guds Ånd vitner med vår ånd at Gud, på tross av alle våre fall, fremdeles vil kjennes ved oss som sine barn.

Jakob fornyet nå også pakten med Herren og reiste et minnesmerke på det stedet der Gud hadde talt med ham i synlig skikkelse. Jakob øste drikkoffer og olje over steinen. Det skulle betegne det sinn som gir Herren det beste en har. Jakob fornyet stedets navn og stadfestet at det skulle være Betel, som betyr Guds hus. Kananittene hadde et annet navn på stedet.

Styrket i sjelen drog Jakob fra Betel. Men "den Herren elsker, den tukter han", og "den grein som bærer frukt, renser han for at den skal bære mere frukt". Det skulle Jakob erfare.

Gå til 1Mos 35:16-29
1Mos 35:16-29
Fra Betel drog Jakob til Betlehem eller Efrat. Det var vel hans tanke å flytte hjemmet nærmere sin gamle far i Hebron. Efrat var navnet på hele området som Betlehem lå i.

I Mika 5:1 kalles byen Betlehem Efrata. Efrat betyr den fruktbare, og Betlehem betyr brødhuset. Begge navn peker slik på det samme: et fruktbart område.

Et lite stykke fra Betlehem fødte Rakel en sønn. Hun hadde bedt om å få ennå en sønn den gang Josef ble født. Seksten år var gått siden den gang. Nå fikk hun bønnen oppfylt, men det ble også hennes egen død. Under en hard fødsel ville jordmoren trøste henne med det gode budskapet at det var en sønn.

Stakkars Rakel hadde bare ett ord til svar idet hun døde: "Ben-Oni", som betyr: min smertes sønn. Det har vært et voldsomt slag for Jakob. Han mistet sin elskede Rakel.

Men det som holdt ham oppe, var at han kom rett fra Betel, fra Guds åsyn. Han har bøyd seg under Herrens hånd, som nettopp hadde tatt hans kjære hustru fra ham. Idet Herren løste de sterkeste bånd som bandt ham til mennesker, kunne han binde Jakob fastere til seg.

Jakob ville ikke kalle den nyfødte Ben-Oni, men Ben-Jamin, som betyr "den høyre hånds sønn", dvs lykkens sønn. Med det ville han kanskje si at Rakel hadde vært så kjær for ham som hans høyre hånd.

Eller kanskje han håpet at sønnen skulle bli sin fars høyre hånd.

Rakel ble begravd der hun døde, en halvtimes vei nordvest for Betlehem.

Jakob satte et minnesmerke over henne. Senere har tyrkerne bygget et monument over henne, slik at man vet nokså nøyaktig hvor hun er begravd. Det knytter seg ikke få minner til det stedet Rakel døde.

I nærheten var det jo at hyrdene på marken hørte det himmelske budskap om Frelserens fødsel. Det er et fint minne. Men her var det også at Herodes lot myrde alle små barn under to år (Matt 2:16).

Profeten Jeremias varslet om dette: "En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn" (Jer 31:15). Det blir vist til dette ordet i Matt 2:13-18. I dette profetordet kalles Rakel for mor til de små barna, fordi hennes grav var her og fordi Rama lå i Benjamins stamme. Sorgen og klagen ved hennes død var også et forvarsel for sorgen som skulle komme.

Så drog Jakob litt lenger bort, til Migdal-Eder. Det betyr Hyrde-tårn eller et vakttårn, for å beskytte sauene mot røvere. Her skulle Jakob komme til å gråte sterkere enn han gråt over Rakel.

Ruben, hans førstefødte sønn, gjorde den fryktelige synd å drive blodskam med Bilha, farens medhustru.

Den hellige Skrift forteller her, som ellers, om synden og dype fall uten å gjøre forskjell på folk. Mye ondt hadde Jakob opplevd på kort tid. Først elendigheten med Dina, så med Simeon og Levi og deretter Debora og Rakels død.

Nå kom det tyngste av alt, nemlig Rubens fryktelige udåd. Hvor ofte har det ikke gjentatt seg, om ikke akkurat slik, så på andre måter. Når Djevelen ikke klarte å bringe de hellige selv til fall slik som han ville, så søkte han å få deres barn ut i det skitne dynd. Deretter kunne han spotte foreldrene.

Men det som har holdt Jakob oppe, var Guds ord. Han kunne i sannhet si med salmisten: "Jeg er dypt nedbøyd, Herre, hold meg i live etter ditt ord" (Sal 119:107). Derfor hadde Herren også fornyet minnet om Betel for Jakob. Det var dette ordet som holdt Jakob oppe. Det var den klare stjerne, midt i trengselens mørke natt.

Rakels død har kanskje bidradd til at Jakob nå endelig fikk bosette seg i Hebron hos sin gamle far, Isak. Isak levde sine siste dager i Hebron, slik Abraham hadde gjort. Isak har vel flyttet dit ved begravelsen av Rebekka i Makpelahulen. Den gamle faren, som ennå levde omkring 11 år, delte sorgene med sønnen. Han sørget både over det som var skjedd og det som skulle komme med Josef.

I Jakobs tolv sønner så Isak begynnelsen til oppfyllelsen av løftet om at slekten skulle bli stor. Gud hadde tatt Abraham av det semittiske stamtre og plantet det i Kana'an.

I Isak hadde Abrahams sæd slått rot der. Det unge stamtre var renset for ville skudd (Ismael og Esau) og hadde nå utfoldet seg i tolv greiner.

Tolvtallet er i Skriften tallet på paktens folk. Det var tolv stammer og tolv apostler. Firetallet er verdens tall og tretallet Guds tall. Tolvtallet (tre ganger fire) betegner da Gud midt i sitt folk i pakten med menneskene.

I v. 26 står det Jakobs sønner "som han fikk i Mesopotamia". Men ovenfor er det fortalt at Benjamin ble født i Kana'an. Meningen må være at det var de sønner som Jakob vendte tilbake til sin gamle far med, etter tiden i Mesopotamia.

Dette kapitlet slutter med å fortelle om Isaks død, da han var 180 år gammel og om hans begravelse. Dette nevnes her for å avslutte historien om ham. For Isak levde ennå noen år etter at Josef var blitt skilt fra sin far.

Jakob var nemlig 77 år da han drog til Mesopotamia (1Mos 28). Josef ble født etter 14 års opphold der, og Josef var nå 16-17 år som Dina.

Jakob var på den tid han bodde hos sin far, 107 eller 108 år gammel. Isak var da ca. 168 år og levde ennå ca. 12 år sammen med Jakob. Ved Isaks begravelse gikk Esau og Jakob fredelig side om side.

Det gode forholdet mellom dem var altså blitt bevart. Om Esau er blitt omvendt til Herren etter forsoningen med Jakob, vet vi ikke. I neste kapittel avsluttes Esaus historie. Deretter følger vi Jakobs slektslinje.

Gå til [1Mos 36:1-43
1Mos 36:1-43
I dette kapitlet får vi en kort oversikt over Esaus slekter. Vi legger merke til at denne slekta blomster fortere opp til ytre makt og prakt, enn Jakobs.

Det går her som vi ser det ute i naturen: Ugresset vokser fortere fram enn den gode sæd. Det er Guds folks kår å være i denne langsomme vekst og utvikling. For Herren må rense sitt folk fra mye for at det kan nå sin plass og gjøre den gjerning Herren har satt det til.

Men mens den gode sæd har varig betydning, visner ugresset fort igjen. Mens Israel fremdeles har sin plass på denne jord og har en stor framtid i vente, finnes ikke Esaus slekt mer. Dens herlighet er visnet.

Først i dette kapitlet fortelles om Esaus hustruer og deres sønner.

Navnene på Esaus hustruer er ikke de samme som er nevnt tidligere (1Mos 26:34. 28:9). Det har gitt den moderne bibelkritikk anledning til å tale om "indre motsigelse" i 1. Mosebok.

Navnene på deres fedre er vel omtrent de samme. Hetitten Elons datter, som i 1Mos 26:34 kalles Basmat, kalles her Ada. Hetitten Be'eris datter, Judit, kalles her Oholibama. Be'eri kalles her Ana. Navnet Be'eri betyr brønnmann, og iflg. v. 24 har han trolig fått det da han fant de varme kildene i ørkenen, da han voktet farens esler. Disse varme kildene er trolig de senere Callirrhoe, sørøst for Dødehavet.

Esaus tredje hustru kalles Mahalat i 1Mos 28:9. Hun var Ismaels datter, og kalles her Basmat.

I østerland er det ganske alminnelig at de skifter navn, særlig kvinner, når de gifter seg eller ved andre viktige forandringer i livet. Navnene hadde nemlig som regel en betydning, og den kjenner vi ikke alltid.

Navnet Ada betyr skjønnhet eller pryd. Vi vet ikke hva de andre navnene betyr. Men at det er de samme kvinner, ser vi av deres slektninger. Ana og Be'eri kalles hetitter i 1Mos 26: mens Sibeon kalles hevitt her. De var nær beslektede stammer, og navnene kunne lett gli over i hverandre.

Vi hører også om ismaelitter og midianitter i 1Mos 37. Det er slik ingen tvingende grunn for bibelkritikken her.

To av Esaus hustruer hadde en sønn hver, mens den tredje, Oholibama, hadde tre. Det fortelles nå videre (v. 6-8) hvorledes Esau reiste til Seirfjellene med alt sitt. Han visste at Jakobs ætt skulle arve Kana'ans land etter farens velsignelse. Og han forstod at han og broren ikke kunne bo sammen, fordi de hadde så mange dyr.

Landets innbyggere kunne ikke finne seg i at fremmede i den grad oppfylte deres land. Esau hadde allerede før Jakob kom tilbake, reist til Seir for å skaffe seg sitt eget landområde. Nå gav han opp all tanke på å vende tilbake til Kana'an, da han så hvor mye gods Jakob hadde med seg.

Esaus etterkommere kalles edomitter, etter hans tilnavn Edom (den røde). Esau og hans slekt inngikk forbindelse med noen av de opprinnelige innbyggerne i Seir. Han var for øvrig i svogerskap med dem, ettersom Oholibama var datter av Ana, som tilhørte horittene. Dette var navnet på hevitter og hettitter i Seir. Navnet horitt betyr egentlig bare huleboer, fordi de bodde i fjellhuler.

Det var mange slike i fjellene, og de kunne lett omgjøres til boliger. Vi hører om noe liknende med Lot (1Mos 19:30). Han og døtrene bodde i en hule øst for Soar. De horittene som ikke sluttet seg til Esau, jaget han bort med makt (32:3). Dette er innholdet av de første ni vers av kapitlet.

Fra v. 10-19 nevnes igjen Esaus sønner på navn: Adas sønn Elifas, Basmats sønn, Reguel (v. 10), Elifas sønner i v. 11-12: og her må særlig Amalek framheves.

Hans etterkommere, amalekittene, førte krig mot Israel da de kom tilbake fra Egypt (2Mos 17:8-16).

I v. 13 nevnes Esaus sønnesønner gjennom sønnen Reguel. I v. 14 Oholibamas tre sønner, men ikke deres sønner igjen. Fra v. 15-19nevnes de som ble stammehøvdinger blant edomittene. Blant dem som nedstammet fra Elifas, nevnes her ennå en høvding, Korah, som ikke er nevnt i v. 11-12. Han er trolig en sønnesønn av Elifas, som også er blitt stammehøvding.

I alt nevnes 14 stammehøvdinger blant edomittene. To har navnet Korah; en av Oholibamas sønner hadde også dette navnet.

Versene v. 20-30] gir en oversikt over de opprinnelige beboerne i Edoms land. De stammet fra kana'anitten Seir som fikk tilnavnet horitt (huleboeren), fordi han bodde i en fjellhule.

Han hadde syv sønner. Den ene hette Sibeon, og Esau var gift med hans sønnedatter, Oholibama. Sibeons sønn var Ana (eller Be'eri), som vi har nevnt før.

Fra v. 31-39 nevnes de kongene som regjerte over edomittene. Moses peker uttrykkelig på at Edoms land hadde konger før Israels folk.

Her har igjen bibeikritikken funnet en anledning til å nekte at Moses var forfatter. Man påstår at Moses ikke kunne vite noe om konger i Israel fordi disse kom langt senere.

Men Moses skriver slik fordi han visste at det en gang ville komme konger, også over Israels folk. Gud hadde jo sagt til Abraham og Sara at konger skulle utgå fra dem (1Mos 17:6, 16). Gud hadde også stadfestet det for Jakob (1Mos 35:11).

Den edomittiske kongen som nevnes her, Hadar (v. 39), er uten tvil den kongen som Moses møtte da folket kom fra Egypt (4Mos 20:14f).

Derfor sies det heller ikke noe om Hadars død, ettersom han var samtidig med Moses. v. 39 vitner slik om at Moses er forf atter til det ordet vi har for oss her.

Fra v. 40-43 nevnes en del stammehøvdinger etter Esau. Det er sannsynligvis de høvdinger som var i Edom da Israels folk nærmet seg grensen på vei fra Egypt.

Kongene i Edom synes å blitt valgt hver gang, mellom stammehøvdingene. Vi ser av v. 31-39 at den ene kongen ikke er sønn av den andre, men at de er fra mange forskjellige byer i Edom.

Hele dette kapitlet vitner om at løftet til Rebekka om Esau (1Mos 25:23) er blitt oppfylt ved at han ble far til edomittene.

Gå til 1Mos 37:1-17
1Mos 37:1-17
Mens Esau straks fikk sitt eget land, tok Jakob arven etter fedrene og levde som en fremmed i Kana'an. Alt det som er fortalt før, regnes under Isaks historie. Etter at Isak var død, er det Jakobs historie som fører utviklingen videre i den utvalgte slekt.

Innledningen i v. 2 viser det: Dette er historien om Jakobs ætt. Det er eiendommelig at Jakobs slektshistorie begynner med Josef. Dermed er det sagt at utviklingen i den hellige historie samler seg om Josefs person.

Jakob elsket Josef mer enn de andre sønnene. Grunnen var delvis at han var sønn av hans kjære Rakel, og dels fordi han hadde vært både mor og far for ham etter Rakels død.

Men det viktigste var nok at de andre sønnene voldte ham mye sorg, mens han hadde stor glede av Josef. Josef har sikkert helt fra barndommen vist en lengsel etter renhet i hjertet og avsky for alt det urene.

Og hans hjerte har vært mer mottakelig for de himmelske ting enn de kjødelige brødrene. Foreldre kan ikke alltid ha like stort velbehag i alle barna, men velviljen må være den samme mot alle. Men Jakob viste her en svakhet og ubetenksomhet, som vakte brødrenes hat i aller høyeste grad.

Jakob var likevel så forsiktig at han ikke lot Josef vokte dyrene sammen med Leas sønner. Forholdet var sikkert mer spent overfor dem, da de kunne frykte at Josef ville ta arv fra dem. Jakob lot ham derfor være sammen med Bilhas og Silpas sønner. De var barn av hans medhustruer og hadde ikke arverett.

Men også disse sønnene (Dan, Naftali, Gad, Aser) førte et dårlig levnet, og Josef så mye ondt hos dem. "Og Josef gikk til faren med det onde han hørte om dem." Om han burde ha tiet med det eller ikke, er avhengig av det motiv han hadde. Hvis det var alminnelig sladder, var det ikke rett av Josef.

Men det er ikke sagt her, og faren hadde også rett til å vite hvorledes det i virkeligheten stod til med sønnene. Det står jo ikke noe om at Josef gikk omkring og sa det til andre, men bare til sin far.

Men vi ser at dette gjorde brødrene ennå mer irritert. Så begikk Jakob den store uforsiktighet at han gav Josef en sid kjortel, som utmerket ham på en særlig måte.

I tillegg hadde Josef et par drømmer som han ikke skulle ha fortalt brødrene. Drømmene var fra Gud, men Josef har neppe vært fri forfengelighet da han fortalte om dem. Begge drømmene peker på det samme, nemlig at hans brødre skulle komme til å bøye seg for ham.

Ja, i den andre drømmen så han sol og måne og elleve stjerner bøye seg for ham. Dette betydde jo at ikke bare brødrene, men også hans foreldre skulle bøye seg for ham. Moren var sikkert allerede død, men drømmen må forstås etter sin åndelige betydning: han ville få en så høy stilling at den ville være mye høyere enn foreldrene og brødrene.

Da de hørte den første drømmen om kornnekene, vokste brødrenes hat til Josef betydelig.

Derfor burde Josef ha forstått at han ikke måtte komme ennå en gang med en ny drøm. Det var sikkert et fall i hovmod for Josef. Og faren talte ham til rette av frykt for at han ville bli innbilsk.

Men Jakob husket på dette. Som det står om jomfru Maria, at hun gjemte i sitt hjerte alt det som ble sagt om barnet i krybben, slik gjemte også Jakob Josefs ord uten at han forstod betydningen av drømmene.

Så hendte det en gang da de andre brødrene voktet farens dyr i nærheten av Sikem, som lå mange mil fra Hebron, at faren ville sende bud til dem.

Jakob hadde jo kjøpt et stykke jord ved Sikem (1Mos 33:19). Etter det som hendte med Dina og ugjerningen i Sikem, forstår vi at han nok kunne engste seg for hvorledes det gikk sønnene. Jakob, eller Israel som han kalles her med tanke på den alvorlige prøven som forestod, bad Josef dra opp for å se til dem.

Denne reisen har ikke vært lett for Josef. Det var mange mil å gå, og brødrene var hatefulle mot ham. Men han var lydig mot faren og svarte: Ja, her er jeg.* Her var ikke noe hvorfor. Han var straks lydig. (*Dansk: Se, jeg er rede.)

Far og sønn ante ikke at denne skilsmissen skulle vare i 22 år. Som Abraham måtte ofre Ismael og Isak, og Isak måtte være lenge borte fra Jakob, skulle også Jakob oppleve noe liknende med sin kjære sønn, Josef.

Da Josef kom til Sikem, kunne han ikke finne brødrene. Han gikk omkring og søkte.

Men Gud har alle tråder i sin hånd, og ingen ting er tilfeldig for ham. Derfor lot han ham møte en mann som viste ham veien til brødrene.

De var reist til Dotan, noen mil nord for Sikem. Hadde Josef ikke møtt denne mannen, hadde han dradd tilbake til faren. Men Herrens finger var også med i dette møtet.

Gå til 1Mos 37:18-36
1Mos 37:18-36
Josef kom med fred til brødrene i et ærlig ærend. Her ser vi klart at den som hater sin bror, er en morder (1Joh 3:15). Det er ikke langt fra et hatefylt hjerte til selve gjerningen. Det er Kains sinn vi ser hos brødrene. De legger råd opp mot Josef for å slå ham i hjel.

Hele Josefs historie er, som vi ser, et forunderlig, gripende forbilde på Jesu Kristi historie. Jesus Kristus var også sin fars elskede sønn.

Og de brødre han kom til, var onde, som Josefs brødre. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham (Joh 1:11). Det svarer nøye til de onde råd Josefs brødre gjorde, og det som står skrevet i Matt 26:4 om yppersteprestene og de skriftlærde: "De rådslo om å gripe Jesus med list og slå ham i hjel" (Matt 26:4).

Vi ser det samme i Matt 21:38: "Men da vingårdsmennene så Sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham ihj el, så kan vi overta arven hans." Josefs brødre hørte til løftets barn og hadde hørt om Guds underfulle åpenbarelse til fedrene.

Derfor var deres synd og skyld stor. "Så skal vi se hva det blir av drømmene hans," sa de i sitt hovmod. Med dette sa de også at de følte seg som herrer som nok skulle gjøre Josefs drømmer til intet.

De ante ikke at Gud tross deres ondskap hadde alle tøylene i sin hånd og styrte alt, slik at de bare fikk lov til å gå så langt som det kunne tjene Guds råd.

Ruben, som jo var den eldste og derfor hadde størst ansvar forsøkte å befri Josef. Han hadde også ond samvittighet for sin stygge utuktssynd (1Mos 35:22). Han våget ikke å gå åpent og bestemt mot brødrenes planer, men forsøkte en krokvei. Ruben minner meget om Pilatus som også ville frigi den uskyldige, men ikke våget av menneskefrykt. Men Gud behøvde ikke Rubens krokveier.

Rubens forslag gikk ut på at de ikke skulle ta Josefs liv, men bare kaste ham i en brønn.

Det var en sisterne som var vide nede, men hadde smal åpning. Om sommeren var de som regel tørre, noen ganger med gjørme i bunnen som hos Jeremias 1Mos (38:6). Der brukte de visstnok en lignende grav til fengsel. Men ingen kunne hjelpe seg selv opp derfra. En pinefull hungersdød var i vente for den som ble kastet dit ned.

Ruben tenkte at han senere i all stillhet skulle befri Josef og sende ham hjem til faren.

Så kom Josef, og de grep ham og rev av ham kjortelen, som de hadde vært misunnelige på. Deretter kastet de ham i den tørre brønnen. Så satte de seg rolig "ned for å ete", som det står. Og det viser i sannhet hvor harde deres hjerter var.

I 1Mos 42:21-22 hører vi mer om hvorledes Josef i sin nød hadde bedt og bønnfalt brødrene om ikke å gjøre ham noe ondt. Men alt hadde vært forgjeves. Antagelig har Simeon vært den hardeste av dem.

Det var han og Levi som hadde gjort det onde mot sikemittene. Og det at Josef senere nettopp lot Simeon bli tilbake i Egypt i varetekt, taler for at han var den som mest behøvde å bli bøyet.

Mens Josef lå i brønnen i angst og frykt og brødrene åt sin mat, kom en karavane fra Gilead. En karavane var et tog reisende, særlig handelsmenn, som sluttet seg sammen for lettere å kunne stå mot angrep.

De var ismaelitter, som også kalles midianitter (v. 28) som skulle til Egypt. De stammet jo fra Abraham, derfor brukes disse navnene om hverandre.

Midianittene stammet egentlig fra Ketura og Ismaelittene fra Hagar. Karavanen kom fra Gilead og skulle inn på den store karavaneveien fra Damaskus til Egypt.

Den gikk nettopp forbi Dotan. At kjøpmennene kom nettopp da, er igjen etter Guds finger. Herrens faste hånd er tydelig over alt, til minste detalj.

Da brødrene så disse arabiske handelsmennene komme, fikk de en ny tanke.

Men det var Herren som gav dem den. Det var Juda som sa det høyt: i stedet for å slå Josef i hjel, kunne de selge ham til kjøpmennene.

De hadde med seg velluktende stoffer som dels ble brukt til legemiddel, og dels som røkelse. Ladanum er en kostbar og velluktende harpiks.

Juda gir det skinn av broderkjærlighet når han sier: han er jo vår egen kjødelige bror. Men det lyder som hykleri. Så solgte de Josef for 20 sekel sølv. Det var allerede da alminnelig med slavehandel, og tjenere var enten kjøpt eller født til det. Dette minner igjen om hvorledes Judas senere solgte Jesus for 30 sølvpenger.

Så forsvant Josef fra dem, og brødrene var igjen alene med sin onde samvittighet.

Ruben hadde ikke vært tilstede da Josef ble solgt. Men da han senere listet seg bort til brønnen for å dra han opp, var Josef borte.

Da rev Ruben klærne sine i stykker - i østerland er det et vanlig uttrykk for hjertesorg. Han løp bort til brødrene og viste at han var fortvilet.

Her møtte han bare harde hjerter, på samme måten som Judas fikk svar av yppersteprestene: Hva kommer det oss ved? Brødrenes synd var stor mot Josef, men ikke mindre mot deres gamle far. De dyppet Josefs kjortel i dyreblod og sendte den til Jakob for at han skulle tro at Josef var drept av et dyr.

Den ene synd drar den andre med seg. Nå skulle synden skjules med en løgn. Her ser vi hvor klart Bibelen avslører menneskenaturens dype fordervelse.

Da brødrene sendte den til Jakob, spurte de: Se etter om det er din sønns kjortel eller ikke. De bruker ikke uttrykket "vår bror", men din sønn.

I dette lå den bitterhet de kjente mot faren på grunn av hans forkjærlighet for Josef. Det var et fryktelig slag for Jakob. Nå fikk han dette, i tillegg til alt det andre. Hans kjære Josef var borte, den eneste av sønnene han kunne dele alt med, åndelig talt. Rakel var borte, Josef var borte og Benjamin var bare ett år gammel.

De andre sønnene var kalde og fremmede. Hvilket nattemørke må ha senket seg over Jakob. Det står: "Jakob sønderrev sine klær, bandt sekk om hoftene og sørget over sin sønn i lang tid."

Sekk av geitehår ble brukt som sørgedrakt. Den ble hengt over kroppen som tegn på nøden i hjertet. Det står: "Alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham."

Sønnene kom med en brennemerket samvittighet, og deres falske trøst kunne sikkert ikke nå inn til Jakobs hjerte. Med døtre kan menes Dina og svigerdøtrene.

Men Josef ble ved Guds hånd ført til Potifars hus i Egypt. Gud hadde ikke sluppet Jakob. Den tid skulle komme da han skulle erfare det.

Hvor mørkt det enn kan se ut for de troende, må vi aldri slippe håpet om at Herren vet råd. Det skjer ikke alltid i vår tid, men på hans egen måte, og til hans tid.

Gå til 1Mos 38:1-30
1Mos 38:1-30
Dette kapitlet viser oss et meget mørkt blad i Judas historie. Han var Josefs bror og ble drevet bort fra sitt hjem av sin onde samvittighet.

Det har trolig pint ham mer enn de andre å se sin gamle og sørgende far. For å døyve samvittigheten, søkte han tilflukt hos de ugudelige, kana'anittene.

Det er liksom Djevelen får helt makt over ham for en tid. Han søkte ro for sitt skyldbetyngede sinn i verdens smuss og synd. Han ble venn med en kana'anittisk mann, ved navn Hira, fra byen Adullam.

Den ligger noen mil nordvest for Hebron, lenger ned mot havet. Der giftet han seg med en kana'anittisk kvinne, Sua, og fikk tre sønner med henne. Hans to førstefødte sønner, Er og Onan, var onde og ugudelige.

Faren, Juda, kunne heller ikke være til velsignelse for dem. Troen på Herren var død i hans hjerte, og moren var en avgudsdyrker.

Da Er ble så gammel at han kunne gifte seg (det skjer i 15-16 års-alderen i Østerland), tok Juda en hustru til ham ved navn Tamar. Når Juda ville få sønnen gift så tidlig, var kanskje tanken at det kunne legge et bånd på hans onde liv. Men det hjalp ikke.

Er drev sin ondskap så langt at Guds dom rammet ham. Det står: "Men Er, Judas førstefødte, var ond i Herrens øyne, og Herren lot ham dø."

Vi vet ikke hvordan det skjedde, om det var ved et lyn eller på annen måte. Da Er ikke hadde barn, påla Juda sin andre sønn, Onan, å gifte seg med enken, Tamar. Allerede den gang var det skikk blant kana'anittene at den avdødes bror skulle ta enken til ekte, så sant han var ugift.

Det ble stadfestet i Mose lov i en annen form. Den førstefødte sønn i dette ekteskapet skulle da regnes som den avdødes sønn. Det var dette saduseerne brukte overfor Jesus om kvinnen med de syv menn. Luk 20:28-33.

Dette kalles leviratekteskap. Vi ser her hvorledes Moselovens bestemmelser ofte står i forhold til det som var blitt hevd i folks bevissthet.

Tanken med dette var dels å bevare den avdødes navn for kommende slekter, og dels som en plikt mot avdøde, for å bevare arven for brorens slektslinje.

Spesielt i Israels folk, der alt pekte fram mot velsignelsens ætt, var det viktig å bli i slektslinjene. Derfor bestemte loven det slik med den førstefødte i andre ekteskap. Han ble ført i slektsbøkene etter sin avdøde fars navn for at det ikke skulle utslettes i Israel (5Mos 25:6).

Etter at løftets sønn er kommet til jorden og løftet oppfylt i Kristus, har selvfølgelig alle disse bestemmelsene, som gikk ut på å bevare slektsnavnet, mistet sin bindende makt. Det samme gjelder alle andre bestemmelser som gjaldt jødefolket i forberedelsestiden.

Tamar har sikkert kjent til hvilke løfter som var knyttet til Israels folk. I denne stakkars forvillede kana'anittiske kvinnes hjerte var det en lengsel etter å komme i forbindelse med den utvalgte slekt.

Men det ble ikke bedre for henne med Onan, Ers bror. Onan visste godt at hensikten med at Tamar skulle bli hans hustru, var nettopp at han skulle oppreise brorens slekt. Men han visste også at hvis Tamar ikke fikk barn, ville Onan beholde sin brors arvedel.

Derfor gjorde han, under det ekteskapelige samliv, slik at det ikke ble barn. Ved å hindre barnefødsel bevisst, viste Onan dyp forakt for det løftet som var over farens slekt.

Det var løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, og i hvem alle jordens slekter skulle velsignes. Han krenket derved ekteskapets hellighet på den avskyeligste måte. Hvor unaturlig og ond Onans synd var i Guds øyne, viste seg i dommen som kom så fort over ham, likesom over broren.

Juda ville trolig ikke se at Guds dom rammet sønnens ugudelighet. I en slags hedensk overtro gav han Tamar skylden. Han var allerede dypt nede i hedenskap og mørke.

Ugudeligheten hadde fullstendig tatt overhånd over ham. Da Onan på sin onde måte lot Tamar være barnløs, skulle hans tredje bror, Sela, hatt henne som hustru, etter skikken i landet. Men han var ennå for liten til det.

Juda lovet imidlertid Tamar at Sela skulle bli hennes mann når han ble stor. Men det var et falsk løfte, som han ikke aktet å holde.

Han fryktet at han da ville miste også ham. Imidlertid døde Judas hustru, Sua. Da sørgetiden var over, gikk Juda og hans kana'anittiske venn, Hira, opp til Timnat da sauene skulle klippes. På den tid var klippingen en fest (1Mos 31:19).

Da Tamar hørte at Juda skulle dit opp, tenkte hun ut en plan som hun også satte i verk. Sela var nå blitt stor, men han var ikke blitt hennes mann ennå. Da forstod hun at Juda ville bedra henne.

Tamar var jo en kana'anittisk kvinne og vant til slikt. Derfor var hennes plan deretter. Hun kledte seg nemlig ut som en av de kvinnene som tjente ved gudinnen Astartes alter.

En vesentlig del av gudsdyrkelsen der var utukt. Det er et tydelig vitnesbyrd om at det er mørkets urene ånder som står bak all avgudsdyrkelse. Ved hvert større avgudstempel eller alter var det slike kvinner. Det var en slags skjøger som gav gudinnen den lønn de fikk, som offer. Da geitebukken var et hellig dyr for Astarte, var det offer kvinnene fikk for sin sørgelige djevletjeneste, ofte et geitekje. Det ble så ofret til gudinnen. I India finnes det den dag i dag slike faste skjøger ved avgudstemplene, og de bidrar ikke lite til å opprettholde avguderiet. Tamar kledte seg ut som en slik skjøge og satte seg ved veien. Der skulle hennes svigerfar, Juda, komme forbi på reisen til Timnat.

Tamar ønsket sikkert ikke vellyst, men å bli mor, og det ved den slekt hun hadde krav på, etter tidens skikk. Da Juda nå hadde bedradd henne og ikke gitt henne Sela, og hun slik fortsatt ville bli barnløs, ville hun ha avkom ved ham selv, som nå var enkemann.

Hennes plan lykkes. Hun kjente nok Juda, som på denne tid levde helt på kana'anittisk vis. Han var med i alle deres laster, og han falt ganske rett i snaren. Han tenkte at Tamar var en alminnelig offentlig kvinne og drev utukt med henne. Som lønn lovet han henne et kje.

Men hun forlangte et pant av ham, til hun fikk kjeet. Han gav henne da sitt signet med tilhørende snor, og staven.

Så drog Juda sin vei, og Tamar skyndte seg og kledte seg som enke. I Østerland hadde enkene, som var lite aktet, en spesiell drakt.

Da Juda kom fram til hjorden, sendte han sin fortrolige venn, adullamitten Hira, med kjeet til stedet ved Enaim hvor kvinnen hadde vært. Men han fant henne ikke, og folk på stedet sa at slike kvinner ikke var der.

Juda ville nok gjerne hatt signetet og staven tilbake. Men han skammet seg over å tale mer om det, og tenkte ikke mer på det. Noen måneder senere kom det imidlertid bud til Juda om at Tamar var fruktsommelig.

Hun måtte altså ha drevet hor. Juda som selv hadde mye på samvittigheten, opptrer nå med den største strenghet. Tamar ble betraktet, etter leviratskikken, som Selas brud. Når en leviratbrud hadde samfunn med andre menn, skulle hun stenes, etter lovens strengeste straff (5Mos 22:23-24).

Men Juda forlangte at hun skulle brennes. Han var egentlig selv årsak til ulykken, fordi han ikke hadde gitt henne til Sela. Men det brydde han seg ikke om, men benyttet anledningen til å bli fri Tamar.

Men da Tamar ble ført ut, viste hun Juda signetet og snorene og staven. Han skulle se hvem som var far til barnet. Det gjorde et veldig inntrykk på Juda. Han bekjente straks på stedet: "Hun har retten på sin side, ikke jeg. For jeg har ikke gitt henne min sønn, Sela."

Så vidt vi kan forstå, tok han henne til seg fra den tid av, men avholdt seg fra ekteskapelig samliv med henne heretter. Det synes som om denne begivenhet har medført en hel hjerteforandring hos Juda.

I 1Mos 42 hører vi om at han vendte hjem til sin far. Hele hans opptreden senere viser at han var blitt et nytt menneske, som hadde fått øynene opp for det fryktelige fall han hadde vært i. Det er ikke siste gang at det er blitt kjent hvorledes Gud i sin langmodighet har styrt det, slik at et dypt fall er blitt et middel til oppreisning for synderen.

Tamar fødte tvillinger. Den ene av dem så først ut til å bli den sist fødte, men på en eiendommelig måte ble han den førstefødte. Det var Peres, som betyr brudd. Han er med i Frelserens stamtavle.

Hovedmålet for dette kapitlet er å vise at Peres virkelig var sønn av Juda. Den rette stamlinjen ble ikke brutt. Kapitlet har også en stor trøst for alle syndere. Kunne Tamar bli en av stammødrene for Davids sønn, så kan også alle andre hedninger og avgudsdyrkere komme i forbindelse med ham som har sagt at tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn fariseere.

Men dette kapitlet viser også hvor nødvendig det var at Israels folk ble flyttet bort fra Kanaan til Egypt og var isolert der i lang tid.

Kunne fallet ned på skråplanet gå så hurtig for seg som vi hører om Juda, kunne det lett bli en sammensmelting mellom Jakobs sønner og kana'anittene. Dette var Herren allerede i ferd med å avverge ved at Josef ble ført på underlig vis til Egypt.

Gå til 1Mos 39:1-9
1Mos 39:1-9
Det er velgjørende å vende seg til Josefs historie fra brødrenes. I Josefs livsførsel kjennes Guds spor så nøye. Han ble solgt som slave til Potifar, den øverste for Kong Faraos livvakt.

Farao er et fellesnavn for de egyptiske kongene. Det egyptiske folk var delt i forskjellige klasser, de såkalte kaster, slik det har vært i India.

Potifar tilhørte krigerkasten, som var den fornemste etter prestekasten. Han hadde også oppsyn med fengslene. "Og Herren var med Josef". Derfor gikk det med ham som det står i Davids første salme: Den som har sin lyst i Herrens lov, skal være "lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Sal 1:3.)

Potifar likte Josef meget godt. Derfor lot han Josef "ha tilsyn med alt det han eide" (v. 4: NO-85).

Og alt det Josef fikk med å gjøre, ble velsignet av Herren, både hjemme i huset og på marken. Det er i sannhet stort både å være og å ha slike tjenere. Herrens velsignelse hviler over dem.

Det eneste Potifar selv så etter, var maten han spiste. Pga. kastevesenet tok egypterne det meget nøye med maten og de som laget den. De ville ikke ete kjøtt som var skåret opp med en grekers kniv.

Men slikt så ikke Potifar lenger etter, fordi han stolte fullt og fast på Josef. Det er et godt vitnesbyrd for troende mennesker når deres foresatte har en slik tillit til dem.

En underoffiser sa en gang til noen soldater: "Ja, deres geværer behøver jeg ikke å se etter, for jeg vet at dere steller dem rett!" Måtte alle vi troende kunne avlegge vitnesbyrd om vår tro ved en slik troskap, i det minste!

Josef lignet sin mor, Rakel, i skjønnhet. Men legemlig skjønnhet er også en fare.

Det har vist seg så ofte og viste seg også her. Josef ble satt på en meget stor prøve. Potifars hustru fattet en uren kjærlighet til ham. Og hennes kjærlighet viste seg å være farligere for ham enn brødrenes hat. For de kunne bare skade hans legeme, men her var det fare for å ta skade på sjelen.

Det var et fint svar Josef ga den løsaktige kvinnen, da hun kom med sitt urene begjær. Han pekte først på hvilket forræderi det ville være mot Potifar, som hadde vist ham så stor tillit og be-trodd ham alt annet. Det tiende bud stod allerede skrevet i Josefs hjerte, for hans svar er en forklaring på dette budet.

Men så peker Josef på hvilken ondskap og synd det ville være mot Gud, som hadde velsignet ham. Og det var avgjørende. Det som kan bryte fristelsens makt, er ikke bare hensynet til det von-de vi kan gjøre mot andre mennesker.

Det er først og fremst at det er synd mot Gud. Det var det David følte da han falt i fristelsen: han hadde syndet mot Herren. "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (Sal 51:6.) Vi minnes også her den gamle Polykarps ord da han ble fristet til å fornekte Kristus for å unngå martyriet. Da sa han: I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg annet enn godt. Hvordan skulle jeg da gjøre den store ondskap åfornekte ham.

Slik var også Josefs svar til Potifars hustru ikke et nølende nei, ikke et halvhjertet nei. Det var et avgjort nei.

Gå til 1Mos 39:10-23
1Mos 39:10-23
Fristerens angrep på Josef var her listig, og så meget farlig ut. For Josef så klart nok at den mektige frues hevn ville bli stor.

I tillegg opplevde han at fristelsen varte ved og gjentok seg dag etter dag. Han måtte jo hele tiden være i hennes nærhet.

Men Josef bestod denne alvorlige prøven. For det første fordi han var grunnfestet i Gud. Og for det andre fordi han brukte forsiktighet og unngikk å være med henne (D).

Tenk om alle Guds barn ville adlyde åndens minnelse om å være forsiktig, å fly anledningen til fristelse og fall, så langt det er mulig.

Gud vil sikkert bevare dem i fred, som har et fast sinn. Men det gjelder å ikke bede seg selv i fristelse. Hvor stor og lysende er ikke Josefs fasthet, og han hadde ikke Guds ånd, på den måten som Guds barn har det nå.

Hans bror, Juda, falt i utukt, som vi hørte om i forrige kapittel. Og det skjedde bare fordi han kom forbi en han trodde var skjøge. Hvor mange er det ikke som også i dag faller ved en enda mindre fristelse!

Ve over den som legger fristelsen like ved vår dør. Ve over de lover som gjør dette mulig. Men også ve over den som så lettsindig går i en slik snare. For hva er slike fristelser mot den som Josef var utsatt for.

Da hendte det en dag at Josef skulle gjøre noe i huset. Ingen av husets menn var tilstede da. Kvinnen var grepet av lidenskap og tok fatt i ham, men han flyktet og lot henne beholde kappen. Han lot kappen fare, men beholdt den gode samvittighet. Derfor ga Gud ham i sin tid den fine kledning ved Farao. "Fly fra synden som en slange. For kommer den til deg, skal den bite deg. Dens tenner er som en løves tenner, de dreper mennesker."

Slik sier Sirak i Visdommens bok (1Mos 21:2 -3). (Apokryfisk skrift.) Blodvitnene i Martyrtida var villige til å dø, framfor å synde ved å fornekte sannheten. Det var også på en måte å legge kappen igjen for å bevare sjelen uskadd.

Josefs flukt var en heltemodig flukt. Det var det mest bestemte nei han kunne gi henne.

Alt dette taler til oss om at det gjelder i alle forhold å gå rett fram på Herrens veier, uten å gi etter for fristeren. Da blir det seier.

Den som ga Josef kraft, vil sikkert også gi oss kraft, vi som er døpt til Kristus og kan se på Jesu seier.

Den onde kvinne la planer om hevn. Hun ville hevne seg fordi Josef var bedre enn hun. Hennes urene hjerte var blitt åpenbart for ham, men han ville ikke gå med henne ned i urenhetens avgrunn.

Hun følte seg beskjemmet, derfor ble hennes urene kjærlighet forvandlet til hat. Og hatet prøvde å hevne seg gjennom løgn. Men nettopp det som hun mente å gjøre for å skade ham, ble veien til den store opphøyelse.

Potifar var leder både for livvakten og fengslet. Og han kastet nå Josef i fengsel på grunn av hustruens anklage. Når han bare kastet ham i fengsel, må grunnen dels være at Potifar var glad i ham, og bare hadde hørt godt om ham.

Dels kan grunnen også ligge i at Potifar har ant at hustruen ikke var ganske skyldfri. Men for sin verdighets skyld måtte han prøve å gjøre noe ved saken.

Så satt altså Josef i fengslet. Han har sikkert ofte spurt seg selv hvorfor han skulle lide slik på grunn av en annens ondskap. Men Josefs historie viser oss klart at Guds veier er alltid de rette, selv om de er uforståelige.

Josef ble hatet fordi han ikke ville skikke seg lik med verden og leve etter kjødet. Men han var elsket av Gud. Og nettopp ved den trengsel han led på grunn av sannheten, fikk han et slikt ydmykt sinn at han var i stand til å motta den store opphøyelsen som ventet.

Han merket også Herrens velsignelse de år han satt fengslet. I begynnelsen ble han lagt i lenker, og ordet i Sal 105:18 passet på ham: "De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern."

Likevel var det sant om ham, det som til alle tider står fast: "Idet du ydmyker meg, gjør du meg stor" (2Sam 22:36 D).

Herren har også gitt ham mange lykkelige stunder i fengselet. Han hadde riktignok ingen forsvarer mellom menneskene, men var gjenstand for falske anklager.

På den måten ble han også et forbilde på Jesus Kristus. Om han står det at han "opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det" (Jes.5-3,7).

Om han ikke hadde noen forsvarer blant mennesker, var (likevel) Gud hans klippe og skjold. Derfor vant han fangevokterens hjerte og hans kår i fengslet ble lettere.

Her mottok han åpenbaringens ånd fra Gud. Det vil vi høre om i neste kapittel. Og senere kom den tid "da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld", som det står skrevet (Sal 105:19).

Gå til 1Mos 40:1-23
1Mos 40:1-23
En tid etter skjedde det at to fornemme menn kom i fengsel. Det var Faraos munnskjenk og baker. Vi vet ikke hva deres forbrytelse var.

Men det står at de forbrøt seg mot sin herre, egypterkongen. Munnskjenkens embete var en høyt betrodd post i de dager. Vi ser det også med Nehemias, som var munnskjenk hos kong Artaxerxes. De fornemme fangene skulle ha spesiell behandling, og Potifar satte Josef til å være hos dem.

Han betrodde altså igjen Josef noe, og det tyder, som nevnt, på at han ikke trodde at Josef var skyldig.

Begge fangene drømte samme natt hver sin merkelige drøm. Det gjorde dem urolige. Og da Josef kom til dem om morgenen, så han at de var bedrøvet.

Josef viser medfølelse med andres sorg. Å selv gjennomgå lidelser gjør oss ofte mer medfølende med andre.

I Egypt var drømmetyding ansett som en stor og hemmelighetsfull kunst, som mange drev med. Men fangene klaget over at det ikke var noen som kunne tyde drømmene der.

Josef pekte bestemt på at det var Gud alene som kunne gi den rette betydningen. Han gav Gud æren. Men i hans hjerte var det en forventning om at Gud ville gi ham lov til å hjelpe fangene. Derfor ba han dem fortelle om drømmene sine.

Munnskjenken hadde sett at han presset druer ned i Faraos beger. Det betyr kanskje at de drakk vinen ugjæret i Egypt da. Betydningen av drømmen var gledelig, og Josef følte at det var Gud som gav ham den profetiske gaven å tyde drømmer. Derfor ba han munnskjenken legge inn et godt ord for ham hos Farao når han ble fri igjen. Det kunne Josef gjøre, fordi han visste han var uskyldig i fengsel.

Josef sier ganske enkelt at han var stjålet bort fra hebreernes land. Han taler ikke nedsettende om brødrene. Og heller ikke benytter han anledningen til å åpenbare hvordan Potifars hustru hadde vært. Det er det også verdt å legge merke til.

Den øverste bakeren hadde trolig en mer skyldbetynget samvittighet. Derfor ventet han med å fortelle sin drøm. Men nå fikk han mot til å komme fram med den, da han så hvor godt det gikk munnskjenken.

Men for ham ble betydningen sørgelig. Det var modig gjort av Josef å si sannheten så rett fram. I dette tilfelle ble tydningen et domsbudskap.

Men han misbrukte ikke den profetiske gaven for å oppnå gunst hos mennesker. Og nettopp det at Josef tydet begge drømmene rett, ble til hjelp for ham senere.

Både overfor munnskjenken og bakeren bruker han uttrykket at Farao "skulle opphøye dem". Men det var jo i helt forskjellige betydninger.

Utakk er verdens lønn. Det fikk også Josef erfare på nytt denne gang. Munnskjenken glemte Josef. Han hadde vel heller neppe lyst til å ta seg av saken hans.

Og det man ikke bryr seg om, glemmer man snart. Dermed brast også denne jordiske støtte for Josef. Og likevel var alt i den beste orden fra Guds side.

Gud hadde ikke glemt ham. Og de to år han ennå måtte være i fengslet, var nødvendige for å nå det tidspunkt da den store opphøyelse skulle finne sted. "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid" (1Pet 5:6).

Dette lyder til oss også, fra Josefs fengsel. Frukten var ikke moden ennå, derfor måtte han bie litt lenger. Men vi skal også lære å ikke plage oss med at mennesker viser oss utakknemlighet, og lignende.

Vi skal holde fast ved at "alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud". Alt skal vi ta fra Guds hånd. Uten hans tillatelse faller ikke en spurv til jorden, og heller ikke et hår blir krommet på hans venners hode.

Må du lide noe av mennesker, som Josef av munnskjenkens utakknemlighet, da sett Gud mellom deg og mennesket. Ta det av Herrens hånd, da mister nag og bitterhet sin makt. Da skal du erfare om Herren, at "bier han lenge, han kommer dog visst, gleder deg så desto mer".

Gå til 1Mos 41:1-44
1Mos 41:1-44
To år svant hen. I løpet av denne tida var det at Josefs gamle bestefar, Isak, døde.

Men det visste ikke Josef. Det har heller ikke vært lett for ham å ikke vite noe av hva som skjedde hjemme i Hebron. Men nå var tiden nær da fornedrelsen skulle forvandles til opphøyelse.

Vi finner også i Josefs fengselstid trekk som på forunderlig vis er forbilde på vår Herre Jesus. Han var jo mellom to forbrytere, der den ene fikk trøst, men ikke den andre. Det minner oss om Jesus på korset, der også den ene forbryteren fikk et salig nådesord.

Og hele Josefs opphøyelse, fra fengslet til Faraos høyre hånd, peker fram mot Kristi opphøyelse ved den himmelske Farao.

Gud gav Farao de to merkelige drømmene om sju feite kyr og sju fulle aks. De ble fortært av sju magre kyr og sju tomme aks. Kyrne og kornet var Egypts hovednæringskilder og bilde på dens fruktbarhet.

At kyrne steg opp av Nilen, peker på at Egypt hadde sin fruktbarhetskilde i Nilens oversvømmelser.

Nilen, som jo kommer fra det indre av Afrika, består først av to elver, de kalles den blå og den kvite elv. Etter at disse to er blitt ett, går Nilen gjennom hele Egypt.

Oversvømmelsen kommer fra de tropiske regnbyger som kommer fra mai til september i de land der Nilen kommer fra. I selve Egypt regner det lite.

I andre halvdel av juni pleier Nilen som regel stige og når sitt høyeste i begynnelsen av september.

Når den blir 18 alen høyere enn normalt, blir året meget fruktbart. 16 alen er også tilfredsstillende. Men er den bare noen fot under dette, kan det bli fryktelig uår i landet. Fordi landets fruktbarhet i så høy grad berodde på Nilen, ble selve elva tilbedt som en guddom av de gamle egyptere.

En fyrste har fått mye å gjøre av Gud. Derfor opplyser også Gud fyrstene på en særlig måte, slik vi her ser med Farao.

Den dobbelte drøm, som likevel hadde likhetstrekk, forferdet Farao. Drømmen var jo fra Gud, og derfor kunne ikke Farao frigjøre seg fra det sterke inntrykk den skapte. Ingen av Egypts spåmenn og vismenn kunne tyde drømmene. Verdens visdom forstummet helt her.

Da kom den øverste munnskjenk til å tenke på Josef. Og her kunne han også gagne seg selv ved å minne om Josef. Når det står i v. 9: "Jeg må i dag minne om mine synder," da tenker han ikke på sin synd mot Josef, at han hadde glemt ham. For han har ikke sagt noe til Farao hva Josef hadde bedt ham om. Men han peker på den synd han gjorde seg skyldig i, overfor Farao, og som brakte ham i fengslet.

Ved dette verset (9) ble en mann ved navn Leopold von Stolberg (d. 1819) vakt. Nettopp på den dag han selv var blitt munnskjenk, traff han på dette ordet ved å slå opp i Bibelen. Det er underlig å se hvilken makt det ligger i alle Bibelens ord. Vi ser også hvorledes Gud bruker de forskjellige ord i sin tid og på sine veier, til synderes frelse.

Det har vakt stor overraskelse i fengslet da det kom bud fra Farao etter Josef.

Josef hadde latt hår og skjegg vokse i fengslet, slik man pleidde i østerland. Slik viste man at man hadde trange kår. Han raket seg og skiftet klær og kom fram for Farao. Farao talte til ham med smigrende ord, som til den som kunne tyde alle drømmer. Men Josef var renset av Herren og lot seg ikke beruse av hovmodstanker.

Han avviser sin egen dyktighet fullstendig med denne bestemte erklæring: "Det står ikke til meg. Gud skal gi et svar som spår lykke for Farao."

Josef var ikke bare blitt ydmyket, men også ydmyk. Det er ikke alltid det samme. Den forfengelighet som hadde hengt ved ham da han som syttenåring hadde fortalt brødrene sine om sine store drømmer, var brutt i lidelsens skole. Nå kunne han bære de gode dager uten å bli overmodig.

Så snart Farao hadde fortalt om drømmene sine, kunne Josef gi ham betydningen med full sikkerhet. Og ikke bare det, men også anvisning om hva han kunne gjøre med saken.

Mens de hedenske spåmenn nesten alltid kom med dunkle og tvetydige orakelsvar, for å sikre seg en utvei hvis spådommen var feil, var Josefs forklaring ganske klar. For Gud hadde åpenbart ham det.

Han så straks at drømmen var en. Gjentagelsen skulle vise at Gud ganske sikkert og snart ville gjøre det. Guds åpenbaringsånd har preget Josef med en høyhet og himmelsk verdighet som gjorde et dypt inntrykk på Farao og alle hans tjenere. Straks opphøyer Farao Josef til den veldige plass ved hans høyre hånd. Slik ble han den første i riket, etter ham selv.

Farao gir ham sin signetring og dermed fullmakt til å gi ordre i Kongens navn. Han gav ham kostbare linklær, hengte gullkjede om halsen hans og han fikk kjøre i hans nestbeste vogn. Det var trolig gjennom hovedstaden Nemfis. Overalt lot han utrope foran ham ordet "Abrec". Betydningen er ikke helt sikker, men i alle tilfelle betegner det en hyllest. Sannsynligvis betyr det "bøy kne!" Hvilken forandring var ikke dette for Josef. Han gikk fra slave og fange til rikskansler (statsminister) i Egypt. Det gikk i sannhet etter ordet: "langt utover det vi ber eller forstår" (Ef 3:20).

Den foreløpige lettelse han fikk i fengslet, var bare en forsmak på denne veldige opphøyelsen. Alt dette er forbilder på en salig trøst for alle Guds barn.

I trengselslandet sender Herren oss mangen trøst. Men hvilken herlighet vil det ikke bli når det skal åpenbares, som intet øye så og intet øre hørte og som ikke oppkom i noe menneskehjerte. Det er når den fulle opphøyelse i himmelen avløser kampen her nede.

Da vil det lyde fra hvert frelst hjerte: "langt utover det vi ber eller forstår".

Gå til 1Mos 41:45-57
1Mos 41:45-57
Det navn som Farao ga Josef, var "Zanath Paneah". Det har en forbilledlig betydning. Det kan enten bety "Den som åpenbarer hemmeligheter", eller mest sannsynlig "Verdens frelser". Den siste betydningen stemmer best med det egyptiske språket.

Vi forstår at Josef fikk dette navnet fordi han reddet både Egypt og landa omkring fra hungersnøden. Dette navnet peker på ham som i sannhet er kommet for å frelse alle syndere fra den evige hungersnød. Han er selv Livets brød.

Ordet "Abrek", som skulle ropes ut foran Josef, peker også på ham som det er skrevet om: "i hans navn skal hvert kne bøye seg."

De sju fruktbare år og deretter de sju ufruktbare, har også en forbilledlig betydning. Det viser seg i kirkens historie at det er tider som kan lignes med slike rikdomsår. Etter dem kommer det tider som ser annerledes ut.

Da blir Herrens ord dyrt i landet. Etter pietismens vekkelsestid kom rasjonalismens tørre hungerstid. I vår tid har vi igjen på mange måter rikdomsår for Guds rike.* Men vi vet at når Antikrists tid kommer, vil det i sannhet bli en fryktelig dødens tid med åndelig hungersnød. (*Forfatteren skrev dette kort før forrige århundreskifte i en rik vekkelsestid i Danmark. (Overs. anm.))

Og på lignende måte ser det ut i det enkelte Guds barns liv. Der er rikere tider og igjen fattigere tider. Men da gjelder det også om at vi lærer av Josefs visdom; å samle for å holdes i live i de trange tider.

Josef fikk presten Potifars datter, til hustru. Han bodde i On, som også kalles Helipolis, en by nordøst for det nåværende Kairo. Det var hovedsete for soldyrkelsen. Presteskapet her var den fornemste i den egyptiske prestekasten.

Josef skulle også på den måten opphøyes så høyt som vel mulig. Men Josef selv ble ikke en hedensk prest. Nei, han fikk statsmannsplassen, slik Daniel senere i Babylon. Og Josef ble fast og urokkelig i troen på den levende Gud.

Men det var en heder Farao viste ham når han satte ham på linje med det høyeste presteskap. Farao hadde jo erfart at Guds ånd var i Josef (v. 38).

Josef hadde rådet Farao til å legge tilside en femtedel, dvs, den doble tienden, av høsten i de sju gode år. Og slik ble det også.

Man har funnet minnesmerker med egyptiske hieroglyfskrift som bekrefter disse bibelske beretninger. Bygningene av Josefs kornlager er det også bilde av på egyptiske minnesmerker, som er bevart til vår tid.

Store mengder korn ble samlet sammen, slik at de ikke lenger kunne telles.

I disse sju gode år fikk Josef to sønner. Den førstefødte kalte han Manasse, det betyr "en som gjør at man glemmer". Med dette ville Josef si at han ikke hadde glemt, eller var likegyldig for, sitt tidligere liv og sin fars slekt. Men den bitre hjemlengsel som han hadde hatt, hadde nå mistet sin makt.

Navnet Manasse betegner Josefs takknemlighet fordi Gud hadde leget smerten. Den andre sønnen kalte han Efraim, som betyr forøkelse eller fruktbarhet. Med det ville han si at Gud hadde gjort ham fruktbar i det landet han led vondt.* Men han hadde ikke glemt Kana'an, farshuset og de store løfter som hvilte over det.

(*Dansk: Elendigheds Land.)

Denne verden blir et land der alle Guds barn lir vondt. Derfor lengter vi til det himmelske Kana'an, selv om vi får mye prakt og ære her på jorden.

Josef underrettet ikke straks sin far om hvorledes han hadde det.

Han kunne lett sendt bud om det fra Egypt. Grunnen er sikkert den at han følte nøye at hele hans sak lå i Guds hånd. Derfor våget han ikke å gripe inn.

Guds ånd hadde ikke gitt ham lov til det, og han ventet stille på den time da Herren selv ville legge det til rette for ham. Slike erfaringer har også de fleste troende. Guds ånd minner en om ikke selv å foregripe noe, men bare avvente Guds ledelse.

Så kom de sju hungersårene. Den naturlige årsak som Gud brukte, har vel vært mangel på regn. Nilens oversvømmelse ble hemmet, og det ble uår i landa omkring.

Slik fryktelig hungersnød har også vært i Egypt andre ganger. I året 1199 var f. eks. nøden så stor at det ble alminnelig å ete mennesker.

Mesteparten av folket døde. Men her varte nøden sju år i trekk. Derfor ble hungeren stor og fikk overhånd. Og som det gikk i Egypt, ble det også i andre land. Folk kom fra alle kanter til Josef for å få brød.

Alle som kom, henviste Farao til Josef og sa: " Gå til Josef! Det han sier dere, skal dere gjøre." Dette minner oss om at vår himmelske Far henviser alle som hungrer etter Livets brød og rettferdighet til Kristus.

Som det lød den gang: Gå til Josef! slik lyder det nå i hele Guds ord: Gå til Jesus, han er veien. Josef ble et utvalgt redskap til å frelse både Egypt og sitt eget folk fra hungersnøden.

Slik er Jesus blitt både hedningenes og jødenes frelser fra døden, bare de vil komme til ham.

Gå til 1Mos 42:1-38
1Mos 42:1-38
I Hebron, hos den gamle Jakob, begynte det også å se vanskelig ut med å skaffe mat. Så hørte Jakob at det var korn til salgs i Egypt.

Da oppfordret han sine sønner til å reise og kjøpe korn. De måtte ikke lenger spille tiden med å se på hverandre. Navnet Egypt klang sikkert ikke godt for brødrene. Det minte dem om Josef, men nøden tvang dem av sted. Jakob beholdt likevel Benjamin hos seg.

Denne yngste sønnen hadde nå fått det hjerterom hos ham som Josef hadde hatt før. Jakob har sikkert bebreidet seg selv mange ganger for at han lot Josef dra alene til Sikem. Derfor lot han ikke Benjamin reise denne gang.

Så kom brødrene til Egypt. Hvor gripende var det ikke for Josef å se dem igjen!

Nå forstod han at Guds time var nær. Gud ville også kaste lys inn i dette alvorlige punkt i Josefs liv. Brødrene kjente ikke Josef igjen.

Han var nå snart 40 år gammel og hadde forandret seg mye siden han var sytten.

Dernest var han i det ytre ganske lik egypterne og talte med dem ved hjelp av tolk (v. 23). Brødrene hadde ikke den ringeste anelse om at denne store og mektige mann var deres bror, Josef. Da nå Josef så dem falle ned for ham på sitt ansikt, tenkte han på drømmene han hadde hatt for lenge siden.

Men han stod ikke framfor dem med tanke på den synd de hadde gjort mot ham. Men tanken gikk opp til Gud, med takk for hans underlige førelser med dem.

Og den Gud som han nå så opp til, gav ham også den rette visdom. Herren ville gjøre noe med brødrene. De skulle, ved en alvorlig prøvelse, ledes til å erkjenne sin synd og til å søke Herrens nåde.

Først da kunne alt blir godt og velsignet. Det måtte en ydmykelse til før Josef kunne bringe dem Guds nåde i Herrens navn.

Derfor lærte Guds ånd ham å være stille og gi tid, før han gav seg til kjenne for dem.

Luther sier om dette: "Han begynner nå med et underlig spill som ydmyker dem og skaffer dem en god øvelse."

Og her blir Josef et forbilde på vår Herre Jesus Kristus. Han fører jo ofte de sjeler som han frelser, på meget underlige veier. Herren viste seg for Jakob ved Pnuel som en motstander som Jakob måtte kjempe med.

Slik kommer Herren ennå og synes å være vår motstander. Til slutt viser det seg å være den dypeste, himmelske kjærlighets visdom.

Den fikk gjøre det som måtte gjøres i hjertet for at det kunne bli rom for nåden. - "Fører han enn sine gjennom kors og pine underlig iblant - han dog vet så god beskjed, i livet som i døden, hva jeg har fornøden," som det står i salmen.

Veiledet av Guds ånd begynner Josef å tale hardt til brødrene. Han beskylder dem for å være speidere.

Egypt hadde fiender i østen, i Assyria. Derfor var ikke beskyldningen helt urimelig. Brødrene gjorde rede for hvem de var, og omtalte også sin far og yngste bror. De sa også at en av dem "ikke var mere".

De la et slør over at Josef var forsvunnet. De fortalte også at de var sønn av én mann, for å vise at de ikke kunne være speidere.

For én mann ville ikke utsette nesten alle sine sønner for en slik fare, speidere var i. Josef fortsatte å tale hardt til dem og forlangte bevis på at de talte sant. De skulle bringe den yngste broren dit. Han satte dem så i fengsel i tre dager.

Etter tre dager talte Josef igjen til dem, meget vennlig, og sa: "jeg frykter Gud."

Dermed ville han gi dem forsikring om at de ikke skulle engste seg for det han ville gjøre med dem. Endog vantro mennesker vil som regel stole på et menneskes pålitelighet når de frykter Gud.

En fortelling fra Amerika er kjent. Onkelen og brorsønnen gikk over prerien og søkte nattely hos en nybygger. De syntes han så noe barsk ut og ble enige om å holde vakt om natten. Den unge som først hadde vakt, så inn gjennom dørsprekken. Han la straks fra seg revolveren og kledte av seg. Onkelen mente at det kunne han ikke, han måtte våke. Det behøves ikke, sa gutten, han der inne leser i Bibelen.

Skjønt de var fritenkere, forstod de at han fryktet Gud. Dette skulle også være garanti nok når en slik bekjennelse blir oppriktig avlagt: Jeg frykter Gud. Og når de som har makten i sin hånd frykter Gud i ånd og sannhet, da er det i høy grad verd å takke for.

Josef lot det nå være nok at en av brødrene ble igjen. De andre skulle hente den yngste broren, som vitnesbyrd om deres troverdighet.

Og dette virket. Å komme hjem til far en mindre enn de reiste, og så be om at Benjamin også skulle bli med til Egypt, minte dem om farens smerte da de sendte ham budskapet om at Josef var død. Den brodd som hadde vært i samvittigheten, boret seg dypt inn i dem.

De merket sikkert at det var Herren som kom med gjengjeldelsen over dem. "Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror," slik sa de til hverandre. Det var angerens ord, som kunne bli deres redning.

Det minner om røveren på korset, som også dømte seg selv og bekjente: Vi får det vi er skyldige. Ruben minnet dem om at han hadde advart dem. Ja, om Ruben hadde vært så fast som nå den gang det gjaldt.

Josef forstod hvert ord de sa. Men det ante ikke brødrene, og han snudde seg bort fra dem og gråt. Det var sannelig ikke lett for Josef å ikke gi seg til kjenne. Om han var myk i sinnet, var han ikke bløtaktig. Han forstod at Herrens tukt først skulle ha sin tid.

Det kan også være synd å trøste for tidlig. Han ville i alt han gjorde, sine brødre vel. På liknende måte stod Herren overfor den kananeiske kvinne. Når Herren venter med å gi trøst, men refser, da hvisker Løgnens far ofte i hjerte at Herren er kald og hard. Tro ikke den røst, kjære venn. Nei, den Herren elsker, den tukter han. Vi trenger hans tukt.

Men vi holder fast ved at "Herrens kjærlighet er rik og varm, ja varmest når den mest oss ryster." I Josefs forhold til brødrene kan vi med rette se av avspegling av Herrens dype kjærlighet og visdom med å lede sine venner.

For Josef handlet så åpenbart etter Herrens råd. Og mangen fiende ble Herrens venn gjennom en slik tukt.

At Josef nettopp lot Simeon være igjen i fengslet, er neppe tilfeldig. Simeon har, som før nevnt, antagelig vært en av de hardeste av brødrene.

Josef visste at han måtte bøyes mest. Ellers behandlet Josef dem meget vennlig. Han ville ikke ha farens penger og gav sin tjener ordre om å gi dem pengene igjen i hver sin sekk, uten at de visste det.

Han gav dem også niste med på veien. Før de kom til Hebron, slapp en av dem opp for mat. Han åpnet kornsekken og fant pengene sine der.

De ble forskrekket, og det var en gåte for dem. Men de ante at det var Guds hånd som var i dette.

Det ligger i ordene deres: "Hva er dette som Gud har gjort mot oss?" Da de kom hjem, fant de at alle hadde fått pengene sine tilbake. Og de ble ennå mer fryktsomme.

Den minste ting kunne bli årsak til vansker overfor den mektige egypteren. De forstod ikke at det var kjærlighet som lå bak.

Den gamle Jakob ble meget bekymret. "Dere gjør meg barnløs," sa han til dem. Han mente at Josef og Simeon var blitt borte på veien, og det var deres skyld.

Han ante ikke hvordan dette rammet deres samvittighet, som nå holdt på å våkne for alvor. Ruben forsøkte å mildne faren ved å tilby at han kunne slå i hjel begge sønnene hans (1Mos 46:9), hvis han ikke førte Benjamin tilbake til ham. Det var et rått og kjødelig tilbud.

For hva lindring kunne det være for en bestefar om han drepte to sønnesønner? Det måtte heller gjøre sorgen enda verre. Jakob avviste det.

Men Herren la en byrde på ham som han snart ikke kunne motstå. Det siste vers i kapitlet viser det med hele det mørke alvor det rommer: "Men hungersnøden var hård i landet." Lite ante nok Jakob at den største glede han skulle få oppleve på jord, var like om døren.

Gå til 1Mos 43:1-33
1Mos 43:1-33
Da hungersnøden begynte å bli hard for Jakob og hans hus, oppfordret han igjen sønnene til å reise til Egypt. Men Juda gikk fram på brødrenes vegne og erklærte at den mektige mannen i Egypt hadde sagt det så alvorlig og bestemt: de skulle ikke komme til ham uten at de hadde broren med seg.

Det kom ikke på tale å dra dit ned uten at Benjamin fikk være med. Juda følte at han ikke kunne gi faren noe vederlag for Benjamin.

Han kunne bare i dypeste alvor forsikre faren om at han ville redde broren og ellers bære skyld for Jakob alle dager. Det ligger et mandig og dypt alvor i Judas tale. Alt viser at Juda var blitt en helt annen mann enn før.

Det synes også som om Judas hjerte var særlig knyttet til Benjamin. Før hadde han vært enig med brødrene når de var vred, da faren hadde favorisert Josef. Nå synes det som om Juda elsket Benjamin dobbelt, skjønt også han var foretrukket av faren. Det er Judas hjerte som er blitt et annet. Judas og Benjamins etterkommere holdt også senere i historie, trofast sammen.

Det har sikkert vært en tung kamp for Jakob, men seieren ble vunnet.

Han viste seg som Israel også i dette. Han hjerte ble stille, og han kom til å hvile i at den Allmektige Gud ville vise barmhjertighet, nå som før.

Han skjønte at det var Guds vilje at Benjamin reiste. Jakob hadde tillit til Herren, men han forsømte ikke alle forsiktighetsregler av den grunn.

Slik som han før hadde forsøkt å mildne broren Esau med gaver, slik oppfordret han nå sønnene til å ta med seg av landets beste frukt, som gaver til egypteren.

Blant det de skulle ha med, nevnes noe som vi ikke har lest om før i denne boka.

Pistasienøtter er på størrelse som hasselnøtter og har en feit, velsmakende kjerne. Dette treet vokste i Palestina og Syria, men ikke i Egypt.

De pengene de hadde funnet i sine poser, skulle de ta med tilbake sammen med nye penger til å kjøpe nytt korn. Det var ikke til disse gavene Jakob satte sin lit.

Men han forstod nok at nettopp når vi setter all vår lit til den Allmektige Gud, gjelder det også at vi ikke forsømmer fra vår side, å fremme saken.

Så kom de da til Egypt. Da Josef så dem med Benjamin, sa han til tjeneren at de skulle ete sammen med ham. Da brødrene ble ført inn i hans hus, ble de redde for at Josef skulle gjøre dem til slaver for pengenes skyld, som de feilaktig hadde fått med seg.

En tyv kunne etter datidens skikk, selges som slave for å dekke tapet på den måten. De forsøkte å forklare seg for Josefs tjener. Han talte vennlig til dem og sa de skulle ta pengene som en gave fra deres Gud.

Tjeneren hadde fått det han skulle ha. Så førte han Simeon ut til dem slik at de skulle forstå at han ikke ville gjøre dem til slaver.

Han behandlet dem som gjester ved å gi dem vann til fotvasking og sørget for dyrene deres. Ved middagstid kom Josef, og de kom med gavene til ham. Josef hilste vennlig på dem og spurte om deres gamle far.

Da svarte de: Det går din tjener, vår far, vel, han lever ennå. Og de bøyde seg på nytt for ham. Alt dette var tydelige oppfyllelser av Josefs drøm i ungdommen! Da Josef så Benjamin, hilste han på ham med kjærlige fredsord: Gud velsigne deg, min sønn.

Da kunne han ikke holde seg lenger, men gikk inn på rommet sitt og gråt. "Hjertet brant av kjærlighet mot broren." Da han hadde vasket ansiktet og fått bort sporene av tårene, gikk han inn og spiste med dem.

Josef satt ved et eget bord ifølge sin høye stilling som minister. Egypterne satt også for seg selv, de anså det som en styggedom åete sammen med hebreere.

Det var så stor forskjell på deres levemåte. Hebreerne slaktet f. eks. kyr, mens de ble ansett som hellige dyr i Egypt. Josefs brødre hadde et bord for seg selv. Men til deres store forundring fikk de plasser ved bordet etter alderen, og Benjamin fikk 5 ganger mer enn de andre.

Det har virkelig vært forunderlig for dem. Men det hvilte et dekke over deres øyne så de ikke kjente ham. Og dette er et bilde på det dekke som nå hviler over Israels folk (2Kor 3:15) slik at de ikke kjenner sin store bror, Jesus.

Til slutt står det: "Og de drakk seg glade med ham." Her må det bety at de ble mette og glade uten at de ble beruset. Ved Faraos bord brukte de bare ugjæret vin, som munnskjenken selv presset ut av druene (1Mos 40:11).

Om egypterne også kjente bruken av gjæret vin, er det ikke tenkelig at Josef ville ha et syndig drikkelag her. Han hadde et lutret og gudfryktig sinn, og var opphøyet til prestekasten av Farao.

Det hebraiske ordet "Shakar" som er brukt her, betyr først "ådrikke seg mett og til mote", "bli lesket", men dernest også "beruse seg".

Her må vi ta det i den første betydning. Det hebraiske ordet i Hag 1:6 er oversatt med "slukke trøsten". Det er altså meningen at de ble lesket.

Vi kan forstå hvor glade og vel til mote de var under gjestebudet når de merket Josefs vennlighet. Josef har også frydet seg ved å se alle brødrene sitte der. Det gjenstod likevel ennå en alvorlig prøve.

Gå til 1Mos 44:1-34
1Mos 44:1-34
Josef hadde allerede stilt brødrene på prøve om de var misunnelige mot Benjamin, slik de i sin tid hadde vært mot ham selv. Det gjorde han ved å gi Benjamin fem ganger så mye mat som de andre.

Men han følte seg drevet til å gi dem en alvorligere prøve. Den skjedde ved at han ba tjeneren legge sølvbegeret hans i Benjamins sekk.

Da brødrene var reist hjem, sendte han en tjener etter dem, og han skulle tale til dem som om de visste hva det dreide seg om. Når tjeneren sier at Josef spår i begeret, betyr ikke det at han virkelig gjorde det.

Men egypterne brukte slike kunster. De hadde vann i beger og kastet små gjenstander i vannet, edelstener o. 1. og betraktet vannets bevegelser.

De forutsa framtida på den måten. Josef svarte Farao: Det står ikke til meg å tyde drømmer. Og han brukte selvfølgelig ikke slike kunster.

Når han likevel lot tjeneren si det, er det fordi de betraktet ham som egypter. Og de ville sikkert brukt begeret også til det.

Glade og vel tilmote var brødrene på hjemvei. Og hvor lykkelige var de ikke ved å ha Benjamin med seg hjem. Da kommer Josefs tjener med beskyldningen. De avviste kontant beskyldningen og sa endog at den de fant begeret hos, skulle dø. Alle tilbød seg å være Josefs slaver. Men tjeneren erklærte at det bare var den som hadde begeret som skulle være trell. De andre skulle være fri.

I dette lå nettopp prøven. Det skulle vise seg om de ville overgi Benjamin for å redde seg selv. Men hvilken redsel grep dem ikke da begeret virkelig ble funnet hos Benjamin. Nå så det ut som om alt var tapt.

Fra den store glede var de satt over i den største elendighet. De rev sundt sine klær, slik de gjør i østerland når hjertet er knust.

Men det var ikke tale om at de ville la Benjamin bli igjen nå. Deres sinn viste seg å være ganske annerledes nå enn før. Før hadde de med glede solgt Josef, fordi faren var mest glad i ham. Nå ville de for enhver pris bevare Benjamin, av samme grunn, nettopp fordi faren elsket ham så høyt. Med dyp sorg vendte de alle tilbake.

Josef går først fram som den egyptiske vismann. De kunne nok tro at han kunne spå, slik at de ikke kunne bedra ham. Judas svar kom fra et knust hjerte: "Hva skal vi svare, Herre? Hva skal vi si, og hvordan skal vi rettferdiggjøre oss? Gud har funnet dine tjeneres misgjerning."

I dette svaret ligger den dype bekjennelse av at de ikke kunne rettferdiggjøre seg selv. De hadde ikke feilet i denne saken, men Gud hadde funnet deres gamle misgjerning. De følte at deres synd hadde funnet dem, slik hunden finner sin herre.

Det stod ganske klart for dem at alt dette kom over dem på grunn av deres synd. De tilbød Josef at de alle ville være hans treller, mens de fortvilte lå i støvet for ham.

Men da Josef erklærte at bare den som begeret var funnet hos, skulle bli trell, tok fortvilelsen fullstendig makten fra dem. Det kunne de ikke holde ut å tenke på. Tenk å komme hjem til sin gamle far uten Benjamin.

Da reiste Juda seg og gikk fram til Josef. Juda hadde tatt sin beslutning. Det eneste middel som nå kunne prøves, ville han tilby Josef.

Han, Juda, ville ofre seg selv for Benjamin og tigge Josef om åta ham og la Benjamin gå. Judas tale til Josef er forunderlig vakker.

Den er en manns tale som er helt bestemt på å ofre seg selv. Han taler frigjort, med den verdighet, som alltid vil prege slike som har samme ånd, som drev Guds Sønn til å si i Getsemane: Ta meg, men la disse gå. Juda ber om trelldom for seg selv, som oppfyllelse av sitt kjærerste ønske.

Luther sier med rette at han ville ønske at han kunne be slik for Guds ansikt, som Juda ba overfor Josef.

Her har vi i sannhet Judas' adelsbrev. Det viser hvilken veldig forandring som er foregått med ham fra den tid da han i sanselighet levde hos kaáanittene.

Gå til 1Mos 45:1-15
1Mos 45:1-15
Judas tale var preget av selvfornektende kjærlighet. Den viste Josef at prøven var bestått, og nå kunne brødrene bli benådet. Josefs hjerte holdt på å briste av bevegelse. Derfor bød han straks at egypterne skulle gå ut slik at han kunne bli alene med dem.

Så ga han seg til kjenne for dem. Nå talte han uten tolk og sa straks til dem at fortidens synder ikke skulle ha noe å si mellom dem.

Guds uransakelige visdom hadde vært med i alt sammen. Derfor var det egentlig ikke de, men Herren, som hadde sendt ham til Egypt.

Og nå hadde Herren satt ham til far for Farao, det vil si til rådgiver for Farao og hersker over Egypt.

Dette minner oss om det som foregikk langfredag på Golgata. Jødene korsfestet Herren. Uten å vite det måtte de, nettopp ved denne synd, tjene Guds råd.

Som Josef måtte gå gjennom trengselen for at hans slekt skulle holdes i live, slik gikk Jesus til korsets tre for å holde den dødsdømte menneskeslekt i live.

Denne Guds dype, herlige og vise styrelse tok nok ikke bort synden som Josefs brødre hadde gjort. Heller ikke selve forbrytelsen mot Jesus ble tatt bort ved Guds ledelse. Men det ble til Guds navns ære som Paulus utbryter: "å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier" (Rom 11:33).

Brødrene tok imot hans kjærlighet, og de gråt og omfavnet hverandre.

Sikkert var det blandet med vemod med tanke på fortida. Men dette er et gripende og klart bilde på det som en gang vil skje når dekket blir tatt bort fra Israels folk.

Da vil de se med anger og tårer opp til ham som de har gjennomstunget. Da vil de endelig kjenne ham som sin store bror og Messias.

Josef tenkte ikke bare på sine brødre. Han tenkte og på sin gamle, kjære far. Nå måtte han snarest mulig få se ham, og nå skulle de aldri mer skilles på jorden.

Dette budskapet skulle bringes ham så raskt som mulig: nå måtte han komme til sin sønn i Egypt og bo i det vakre Gosen. Josef skulle sørge for dem der, slik at de aldri skulle lide nød i noen hungersnød.

De skulle forkynne faren det de hadde sett, og fortelle om hele Josefs herlighet i Egypt.

Brødrene stod først som forsteinet og fulle av redsel. Det var Josef, ham de hadde solgt! Men hjertene deres hadde opplevd så mye, og de smeltet snart i gledestårer over Josefs kjærlighet og tilgivelse.

De kunne i sannhet si: Sorg er til glede vendt, klagen endt. Og de talte med ham, står det. Nå hadde de mye å tale med hverandre om.

Nå forstod de hvorfor de var blitt så underlig behandlet. Nå så de at nettopp dette tjente til gavn for dem. Og nå kunne de tale ut om det som lå så tungt på dem. Vi får et lite bilde på de følelser brødre har hver gang et vantro menneske får opplatte øyne og ser: Han lever, Jesus lever.

Hver gang et vantro hjerte finner inn til Frelserens bryst og får broderkysset hos ham og den gråt en synder har når han omvender seg og gråter over seg selv ved Jesu hjerte, er et bilde på tårene hos Josefs brødre.

Gå til 1Mos 45:16-28
1Mos 45:16-28
Det ble snart kjent i Faraos hus at det var Josefs brødre som var kommet.

Egypterne hadde jo også hørt Josefs gråt (v. 2), da han ikke lenger kunne holde seg skjult for brødrene. Det store tilbudet Farao nå kommer med, viser tydelig at Farao hadde stor kjærlighet til Josef.

Han tilbød dem den beste og feiteste del av Egypt som bosted. Det var den samme landsdel som Josef allerede hadde antydet for brødrene, nemlig Gosen.

Den lå i det nedre Egypt ved grensa til Arabias ørken og øst for Nilen.

Videre befalte Farao at Josef skulle sende vogner fra Egypt for å hente sin gamle far og resten av familien.

Slik skulle reisen til Egypt bli behagelig for dem. Han ba dem om å ikke bry seg om det som de måtte etterlate seg i Kana'an, men gi slipp på det. For de skulle få det beste i Egypt, som erstatning.

Også her er et ord til oss om å gi villig slipp på vårt eget, når Herren kaller. For om Farao ga rik erstatning, gjelder det i sannhet ennå mer for oss overfor Herren: "Alt jeg for hans skyld mister, får jeg igjen på hans ord."

Hele Faraos storslåtte kjærlighet ble Jakobs slekt til del, på grunn av Josef.

Det peker forbilledlig fram mot den herlighet Gud Fader i himmelen vil gi de troende for Jesu skyld. Gosens vakre land står som et forbilde på himmelen.

Brødrene må ha blitt overveldet av all denne rike nåde de skulle få, for Josefs skyld.

De fant ikke ord for at Josef ville kjennes ved dem og ikke skamme seg over å kalles deres bror. Og dette på tross av deres misgjerning.

Det må ha fylt deres hjerte med skam og med takk. Og dette peker fram mot ordet i den nye pakt, som er sagt om Jesus: Han skammer seg ikke ved å kalle dem brødre. Heb 2:11.

Josef sørget for sine brødre på reisen. Han ga dem både mat og klær, samt rike gaver til faren.

Jesus gir også sine søsken føde for sjelen på veien mot hjemlandet.

Og han gir alle sine hellige den herlige bryllupskledning og overøser oss med gaver fra alle sider.

Men Josef ga dem også en formaning med på veien: "Trett ikke med hverandre på veien." Han visste hvor lett de kunne komme til å trette om hvem som hadde størst skyld. Også denne formaning stemmer ganske godt på ham som Josef er et forbilde på. For slik lyder Herrens ord til alle hans disipler: Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre (Joh 13:35).

Så kom brødrene hjem til Hebron og fortalte alle disse forunderlige ting til Jakob. Det ble på samme tid en alvorlig syndsbekjennelse for brødrene overfor sin far. Men hvor stort er det ikke at Gud hadde vendt deres ondskap til det gode, og forherliget sitt store navn.

Det står så betegnende: Jakobs hjerte var og ble kaldt, for han trodde dem ikke. Budskapet var altfor stort for ham. Men litt etter litt smeltet isskorpen, og "Jakobs ånd ble opplivet", står det.

Det skjedde da han hørte alle Josefs ord og så vognene som Josef hadde sendt med dem. Og det er sant den dag i dag at hjertet er kaldt så lenge en ikke tror evangeliets herlige budskap.

De kalde hjerter og vantroen hører sammen. Men når troen på evangeliets fulle innhold går opp for hjertet og tilegnes i tro, da blir vår ånd levende, slik som hos Jakob.

Det skjer når en hører at Jesus lever, at han elsker en fattig synder som meg, og at hans kjærlige ord gjelder meg. Hans ord og sakramenter er de himmelske vogner som vil føre meg til det skjønne land, hvor også jeg skal skue hans herlighet.

Og med livets seier bryter livsvarmen fram. Den fortapte sønn mente at han først skulle være dagarbeider og hadde vanskelig for å tro at han straks kunne bli barn igjen.

Mange går og sukker under synden og under lovens trelleåk og tør ikke tro det frydefulle budskapet. Men Gud er større enn vårt hjerte.

Det fikk også Jakob oppleve. Enhver tviler med et kaldt hjerte, men som gjerne vil tro, bør også forstå det ut fra dette ordet. Israel (Jakob) sa: Det er nok! Josef, min sønn, lever ennå!

Slik skulle også vi si: "Jesus, det er mer enn meget, at jeg deg til gave fikk."

For Jakob har det vært en glede blandet med vemod. Han måtte jo høre det hans egne sønner hadde gjort mot ham. Men i dette var det også noe som måtte ydmyke Jakob og gjøre det lett å tilgi. Han måtte minnes gamle dager da han selv misunte sin bror og selv hadde bedratt sin gamle far, for å få velsignelsen.

Ja, også han måtte bøye seg ennå dypere for Herren, i følelsen av at Herren visste om dette. Men disse bitre minnene blir likevel helt overgått av den salige erfaring han nå har gjort. Han har vel aldri før opplevd Guds dype trofasthet som nå. Gud hadde gjort langt mer enn han kunne be om eller forstå.

Gå til 1Mos 46:1-34
1Mos 46:1-34
Det har ikke vært lett for den gamle Jakob å bryte opp fra det landet han hadde så mange minner fra. Den vesle sangen passer på ham: "Jeg er fremmed, jeg er en pilegrim." Men han forstod at det var Herren som kalte ham.

Hans kjære sønn var en kjærlighetsmagnet som drog ham så han ikke kunne annet. Lea var også død på den tid. Jakob hadde begravd henne i Makpelahulen (1Mos 49:31).

Da Jakob, eller Israel, som han også kalles, kom fra Hebron til Beerseba, hans gamle hjem, stanset han og ga Gud et slaktoffer. Offeret skulle dels vise takken til Gud for hans underfulle miskunn, som kom så klart fram i Josefs historie.

Dels viser det også en bønn til Gud om å komme sin pakt i hu og hjelpe ham. Og Herren gav ham også et ord i et syn om natten, for å styrke troen hans. Han stadfestet for ham at det var Guds vilje at han skulle til Egypt. "Frykt ikke", lød trøsteordet fra Herren. "Jeg skal selv dra med deg til Egypt."

Ja, når Herren vil være med ham, er det ingen nød. "Hva nød er der hvor du er nær, o Herre kjær."

Dette er den siste umiddelbare åpenbaring til patriarkene. Nå skulle det gå lang tid da Herren liksom skjulte sitt ansikt. Heller ikke Josef fikk noen åpenbaring, slik patriarkene hadde fått det.

Herrens tanke med å flytte Israels slekt til Egypt, var på den måten å bevare det som et særskilt folk. Hvis de hadde blitt i Kana'an, måtte Israels folk, ettersom det ble større, blande seg med kana'anittene.

De kunne også ha spredt seg i landene omkring. Det var ikke plass i Kana'an til et spesielt folk, uten at landets egne innbyggere ble fortrengt.

Men Israel var ikke stort nok til det, og dommens tid var ennå ikke kommet for kana'anittene.

I Egypt var det derimot plass nok. Hebreerne var som sauegjetere og fremmede, en vederstyggelighet for egypterne. Derfor ville de ikke få mye samvær med dem. Det var den dype, guddommelige visdom som ledet Jakobs slekt til Egypt.

På samme tid ble det nødvendige skoleår for Israel. Gjennom trengsel skulle den utvalgte slekt lære å kjenne verdensmakten som sin fiende.

Og de skulle lære Gud Herren å kjenne som sin befrier, og seg selv som Guds eiendomsfolk. Gud hadde allerede sagt til Abraham at de skulle til et fremmed land (1Mos 15:13).

Nå ser vi hvorledes Guds råd blir virkeliggjort på mange underlige måter. At Jakobs slekt skulle til Egypt, hadde også sin grunn i at Egypt var et rike med spesielt velordnede statsforhold og med en kulturutvikling som Israels folk kunne lære mye av.

Fra v. 8-27 regnes navnene opp på dem som ble de grunnleggende slekter i det framtidige Israels folk. Meningen med opptellingen er ikke bare å vise hvor mange som var med i reisefølget.

Flere av dem som nevnes var ikke ennå født, f. eks. Benjamins sønner. Benjamin var jo den gang ganske ung. På en måtte flyttet også de som ikke var født med til Egypt, i foreldrene. Men meningen er å vise hvem slektene stammet fra.

Når det i v. 10 blir utrykkelig framhevet at en av Simeons sønner hadde kanåaneisk mor, viser det vel at de andre sønnene til Jakob ikke hadde vært gift med kannaneiske kvinner. De hadde trolig tatt seg hustruer av Ismaels slekt eller av Keturas etterkommere.

I alle tilfelle var de ikke gift med Kana'ans døtre, med unntak av Simeon og Juda (kap. 38). Simeon har også på denne måten vist sitt ulydige og dårlige sinn. I v. 12 nevnes to sønner av Judas sønn, Peres.

De kunne heller ikke være født da Jakob drog til Egypt. De må være født i Egypt, siden Peres bare var et barn da familien flyttet. Det står ofte at Jakobs sønner var så og så mange sjeler.

Det viser at mennesket ble betraktet som noe mer enn kjøtt. De eneste kvinner som regnes opp her, er Dina (v. 15) og Serah (v. 17).

Hvorfor nettopp disse tas med, vet vi ikke. Men de hadde kanskje fått en selvstendig arvedel ved siden av brødrene. Tallet på de som reiste, var altså 70.

Dette tallet møter oss ofte i Den Hellige Skrift. Det nevnes slik i 2Mos 24:9 om Israels eldste. Herren sendte ut 70 disipler (Luk 10:1).

Sjutallet er jo det hellige tall, mens titallet brukes til å betegne fullstendighet.

Sytti betyr da det hellige folk i sin helhet. Når det i Apg 7:14 sies at det var 75 sjeler som kom til Josef i Egypt, er det tatt fra den gamle greske oversettelsen, den såkalte Septuaginta. Septuaginta betyr: sytti, fordi det var 70 som oversatte den. Når det i Septuaginta står 75:er det her medregnet noen flere av Manasses og Efraims etterkommere. 70 var bare en liten flokk. Men nå var den tid kommet da løftet som var gitt patriarkene, skulle oppfylles: om at deres sæd skulle bli som støv på jorden og himmelens stjerner.

Da Jakob nærmet seg Egypts grenser, sendte han Juda, som Jakob hadde mest tiltro til, foran til Josef, slik at han kunne lede ham inn i landet på lovlig måte.

Så kom møtet mellom far og sønn. Det står at Josef falt om sin fars hals og gråt lenge. I disse tårene var det mye: vemod, glede, kjærlighet samt takk og pris til Herren.

Den gamle Jakob sa et ord til Josef, som minnet mye om gamle Simeons ord (Luk 2:29-30) da han stod med Jesusbarnet i sine armer: "Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt råd, for mine øyne har sett din frelse."

Jakob sa nå: "Nå vil jeg gjerne dø, etter at jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever" (v. 30).

Josef ville selv gå foran og vise vei for dem til Farao. Også dette er et forbilde på Herren Jesus, som er gått i forveien for å berede sted for oss i den himmelske konges boliger.

Josef påla brødrene å ikke skjule at de var sauegjetere, skjønt det var en styggedom for egypterne. Egypterne betraktet kyr som hellige dyr, og derfor drakk de bare melken, men de slaktet aldri kyr.

Gjeterne var derimot en styggedom, da de også slaktet sine dyr. Brødrene kunne bli fristet til å skjule hva de var for Farao. Men Josef la dem alvorlig på hjerte å bekjenne rett ut hva de var. Dette ville være godt for dem, for da ville Farao gi dem Gosen som oppholdssted.

Det var godt egnet til feavl, det dannet den østlige grense til Egypt, mot ørkenen.

Vår Herre Jesus Kristus pålegger oss også å aldri skjule vår styggedom for den himmelske konge. Han ber oss bekjenne og stole på at Jesu forbønn vil hjelpe oss.

Så skal vi også legge merke til at Josef ikke skammet seg for sin slekt, selv om de bare var hyrder og derfor lite aktet i Egypt.

Han var jo opphøyet ved Faraos høyre hånd. Mange skammer seg ved sin slekt når de selv er kommet opp. Det gjorde ikke Josef. Han fortalte heller ikke om brødrenes synd mot ham, for kjærligheten skjuler en mengde synder.

Gå til 1Mos 47:1-12
1Mos 47:1-12
Vi ser at Josef fremdeles står høyt hos Farao. Det gikk som han hadde ønsket seg: Farao gav Josefs slekt landet Gosen, og satte dem endog til oppsynsmenn over hans egne dyr.

Josefs brødre sa til Farao (v. 4): "Vi er kommet for å bo som fremmede i landet." Det betyr at de bare ba om å få være der for en tid.

Gosen hadde også navnet Raamses på Mose tid, det var etter hovedstaden som ble bygget senere (2Mos 1:11). Gosen var grassletter og fruktbart åkerland. Det lå nær Nilen og kunne lett vannes fra den. Da Gosen var grenseland på veien til Kana'an, lå det også beleilig til for en framtidig hjemreis.

Det var god plass til folket, og kunne gi mat til minst en million mennesker.

Israel kunne derfor vokse, uten å komme landets opprinnelige innbyggere for nær.

I v. 7-10 leser vi om hvorledes Josef tar faren med til Farao. Jakob ønsket sikkert å takke ham personlig, han som hadde gjort så mye for sønnen.

Det står at Jakob velsignet Farao. Den gamle patriarken hadde en høy verdighet av Gud. Den har Farao fått ærefrykt for og tok imot hans velsignelse.

I sitt svar på Faraos spørsmål om hvor gammel han var, sier Jakob: "Mine utlendighets år er 130." Jakob mente ikke at han hadde reist omkring alle disse ar.

For han hadde jo bodd en stor del av sitt liv i stillhet hos foreldrene, og han taler også om sine fedres utlendighets dager. Nei, han ser sine leveår på jorden som utlendighet. Han gir derved til kjenne som det står i Hebreerbrevet (1Mos 11:13-16) at han søkte et himmelsk fedreland.

I Hebreerbrevet står det: "I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de drog ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske.

Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig til dem."

Jakob hadde sett det som står i sangen: Jorden har ei den ro jeg søker, nei, jeg lenges til Guds stad. Jakob sier: "Få og onde har mine leveårs dager vært."

Det viser at han visste at hans tid på jorden snart var slutt. Innfor evigheten var livet bare som en liten stund, og han hadde minner om alle trengsler han hadde opplevd.

Abraham var 175 år, Isak 180 år, og Jakob levde ennå 17 år, men ble bare 147 år gammel.

Jakob kom med en velsignelse til Farao, og han forlot ham med en velsignelse. Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetens vei, sier ordet (Ord 16:31).

Jakob hadde også sin krone i møte med Faraos kongekrone. Han stod som Herrens prest og hadde noe å gi, i kraft av det løftet Gud hadde gitt ham: Jeg vil velsigne dem som velsigner deg (1Mos 12:3).

Josef lot faren og brødrene bo på det beste stedet i landet og sørget for dem alle "med brød i forhold til barnas antall".

Han sørget altså for hver og en og glemte ikke en eneste av de små barna når han delte ut korn.

Luther har sagt så treffende om dette: "De gamle spiser med barna, ikke de med oss."

Josefs brødre ville tidligere latt ham sulte i hjel ved brønnen i Dotam. Nå sørget han for at de ikke sultet i hjel.

Gå til 1Mos 47:13-31
1Mos 47:13-31
I dette avsnittet fortelles først om hvorledes det gikk i Egypt i hungersårene, og om det Josef gjorde i Egypt nå. Da hungeren ble hard, idet det ene hungersår kom etter det andre, kjøpte egypterne først korn hos Josef for penger, så lenge de hadde det. På den måten fikk Josef hånd om alle penger i Egypt og i Kana'an. Det skal stor redelighet til å bevare sine hender rene med ansvar for så mye penger.

Men Josef var en tro husholder og lot alle pengene komme i Faraos hus.

Året etter solgte egypterne sine dyr, hester og okser og asener for å få brød. Men året deretter hadde de ikke noe å kjøpe for, uten jorda og seg selv.

De kom til Josef og ba om å selge seg selv og sin eiendom bare de fikk brød. Ellers ville de dø. Josef gjorde det, og slik ble alle egypterne og all jord Faraos eiendom. De ble da kongens leilendinger.

Bare prestenes jord kjøpte han ikke. De fikk nemlig sin bestemte del av Farao. De hadde fast lønn også i hungersårene.

Derfor behøvde de ikke å selge sin jord.

Josef brukte den myndighet han hadde fått til å foreta store forandringer. Han lot først folket dra inn i byene, hvor også kornlagrene var.

Dette gjorde han trolig for å kunne skifte ut jorden rett. Dernest gav han dem såkorn til åkrene, men de måtte forplikte seg til å svare 1/5 som avgift til Farao. Man har ment at denne framgangsmåten var meget hard.

Han benyttet seg av folkets nød for å gjøre dem til leilendinger. Til det er først å si at folket selv var meget takknemlig for det. De sa til Josef: "Du har holdt oss i live! La oss nå finne velvilje hos min herre, så skal vi være Faraos treller" (v. 25).

Dernest vet vi at Josef fryktet Gud. Han ville ikke synde, men hadde det sinn som ville gjengjelde ondt med godt. Han ville ikke ha gjort seg skyldig i en grusom handling. Den avgiften som folket skulle svare, var ikke høy etter egyptiske forhold. En femtedel var dobbel tiende.

De fikk ofte 30 foll og mer av utsæden. Så det ble mye igjen til egypterne. Men saken har også en annen sammenheng. Fruktbarheten i Egypt berodde, menneskelig talt, helt på at Nilen oversvømte markene.

Hvis vannet kunne ledes ut over landet i kanaler, ville mye være vunnet. Men det var vanskelig å sette det i verk hvis hver mann hadde uinnskrenket myndighet over sin egen jord. Men slik som det nå ble ordnet, fikk Farao både makt og midler til å ordne dette.

Etter det vi kan forstå, har Josef satt det store vanningssystem i gang og derved folk og land en stor velgjerning.

Det finnes ennå en hovedkanal som bærer navn etter Josef. Den heter "Bahr-Yusuf". Alt dette viser oss at Josef var en fremragende dyktig statsmann, slik Daniel var i Babylon senere. Det er fint når et inderlig trosliv og dyktighet i det timelige kan følges.

Josef har også i dette sikkert latt seg lede av visdommen ovenfra. Hele denne ordningen i Egypt er forbilde på det som skjedde med Israels folk da de kom til Kana'an. Også der var det slik at folket egentlig ikke eide jorden. Gud selv stod som eiermann, som skrevet står (3Mos 25:23): "Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg" - slik lød Herrens ord. Derfor gjaldt salg av jord bare i 50 år, til jubelåret (3Mos 25:8-13).

I jubelåret fikk alle sin eiendom tilbake, selv om han hadde vært nødt til å avstå den i mellomtida.

Men denne ordningen er også forbilde på noe annet. Egypterne hadde også før vært Faraos undersåtter. Men nå ble de også hans eiendom, ved de velgjerninger som han gjorde gjennom Josef, da han berget dem fra hungersnøden.

Vi mennesker var også ved skapelsen Guds undersåtter. Men ved gjenløsningen i Kristus er vi i dypeste forstand blitt Guds eiendom.

Vi gikk mot den evige død, og da frelste Gud oss ved sin enbårne sønn. Han kjøpte oss til Gud og gav oss livets brød. Også vi har i sannhet grunn til å si med egypterne: du har holdt oss i live, la oss finne velvilje for dine øyne, så skal vi være dine tjenere.

Det er det samme som klinger igjen i 1Kor 6:20: "Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!".

I slutten av dette kapitlet fortelles om hvorledes Jakobs siste stund nærmet seg.

I sytten år hadde han hatt den glede å bo nær sin elskede sønn, Josef. Da han merket at hans siste tid var nær, kalte han først Josef til seg og lot ham sverge at han måtte bli begravd i fedrenes grav i Makpelahulen.

Slik Abrahams tjener avla løfte med hånden under hans lend (1Mos 24:2), gjorde også Josef nå. Det har altså vært en skikk når ed skulle avlegges, i alle tilfelle hos patriarkene. Det var tro på løftet som drev Jakob til å be om at han skulle begraves i løftets land.

Da Josef hadde gitt faren det løftet, bøyde Jakob seg over hodegjerde i stille tilbedelse, trolig støttet han seg til staven.

For hans indre øye stod nå Guds trofasthet og miskunnhet så klart.

Da han så tilbake, så han Guds trofasthet som hadde ledet ham så underlig gjennom alt. Når han så framover, så han også Guds trofasthet lyse mot ham gjennom Guds nåderike løfter. Derfor tilbad han.

Slik står det også om David da han lå på sitt siste leie (1Kong 1:47). Ja, når et Guds barn ser tilbake ved avslutningen av sitt liv, vil det være usigelig mye å takke for.

En troende offiser sa til en troende prest som besøkte ham på dødsleiet: Når De taler ved min grav, da tal bare om hvor god Herren har vært mot meg. Ja, da vil vi se klart at alt det som Gud sendte, var bare nåde.

Gå til 1Mos 48:1-22
1Mos 48:1-22
En tid etter fikk Josef bud om at Jakob var syk. Han forstod at nå var avskjedsstunden kommet. Josef tok da begge sine sønner med seg og dro til sin far.

Jakob fikk liksom friske krefter da hans elskede, kjære sønn kom.

Når sjelen fornyes, får også legemet noen ganger ny kraft. Så satt de sammen, de to som forstod hverandre så godt. Jakob begynte å minne Josef om hvorledes den Allmektige Gud hadde åpenbart seg for ham da han så himmelstigen.

Det var nå 70 år siden, men minnet om denne natta stod levende for den gamle Jakob.

Når han begynte å peke på det, var det også for å vende Josefs blikk fra Egypt til Kana'an som hans rette hjemland. Der hadde han sitt egentlige borgerskap på jord.

Slik gjelder det for Guds barn å vende blikket mot det himmelske Kana'an og minnes at "vårt borgerskap er i himlene" (D.).

Jakob sa nå at han ville gi hans to sønner, Manasse og Efraim, plass mellom sine egne sønner. Josef skulle slik på en måte få dobbel arv.

Det gjorde han i kraft av den myndighet Gud hadde gitt ham. Det var ikke bare tegn på takknemlighet for Josefs velgjerninger mot ham og slekta, på tross av hans lidelser. Men Josef var også Rakels førstefødte.

Minnet om Rakel stod nå levende for Jakob, og kjærligheten til Rakel bleknet ikke i hans dødsstund. Det ser vi av at han her minner Josef om hennes død og begravelse (v. 7). Førstefødselsretten ble liksom delt ved at Josef gjennom Manasse og Efraim fikk dobbel arv.

Men i Judas ætt skulle løftets sønn bli født. Han var den førstefødte etter Ruben, Simeon og Levi. Som vi skal høre i neste kapittel, ble de forbigått av forskjellige grunner.

Jakobs øyne var svake av alder så han kunne ikke se tydelig hvem som kom, sammen med Josef. Da han hørte at det var Josefs sønner, tok han dem i favn og kysset dem og priste Gud. Han takket ikke bare for å se Josef igjen, men også Josefs barn. Så bøyde Josef og sønnene seg i bønn og han ledet dem så til faren. Manasse, som var den eldste, stilte han ved farens høyre hånd og Efraim ved hans venstre.

Men da Jakob la hendene på deres hoder, la han dem i kryss slik at høyre hånd kom på Efraim og venstre på Manasse. Her hører vi for første gang om håndspåleggelse.

Den brukes etter Skriften på forskjellige måter - til velsignelse, ved helbredelse av syke, når ånden ble gitt, slik vi ser det i Det nye Testamentet, og ved innvielse til embete.

Hånden har liksom en makt for sjelen der den åndelige virkning overdras til andre. Det var ikke en feiltagelse av Jakob at han la sin høyre hånd på Efraim. Han gjorde det med vitende og vilje. Begge sønnene fikk samme velsignelse.

Men det at høyre hånd ble lagt på Efraim, viste at velsignelsen på en særlig måte skulle bli virksom i ham.

Efraims stamme ble senere leder for de ti stammene, og de går noen ganger under navnet Efraim.

Da Moses velsignet Israel (5Mos 33), tales det om de titusen av Efraim, men bare om de tusen av Manasse. Josva var av Efraims stamme, og Efraim er senere blitt større enn Manasse.

Da Jakob velsignet dem her, var det egentlig Josef han velsignet i sønnene.

Derfor står det også (v. 15): Han velsignet Josef. Sønnene fikk velsignelsen for Josefs skyld. Slik har mange barn senere blitt velsignet for sine troende foreldres skyld. Gud kalles i velsignelsen med et trefoldig navn.

Først kalles han "den Gud som var Abrahams og Isaks Gud - for hans åsyn vandret de".

Dernest "den Gud som var min hyrde fra jeg ble til og inntil denne dag".

Og endelig har han navnet "den engel som forløste meg fra alt ondt". Med engel menes Herrens engel, se 1Mos 16:7. Det er vakre navn Jakob gir Gud her.

Men slik er Gud. For hans åsyn må vi leve, men da er han også den trofaste hyrde og vokter og den som vil forløse oss fra alt ondt.

Lykkelig er den som kan si med salmisten: Jeg skal vandre for Herrens åsyn i de levendes land (Sal 116:9). Det menneske kan også si: Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting (Sal 23:1).

Jakobs velsignelse gikk ut på at Manasse og Efraim skulle kalles etter ham og fedrenes navn. Det vil si at de skulle regnes som hans egne sønner og være fruktbare greiner på stamtreet. Han velsignet dem også til å bli et ordspråk for Israel for å betegne en rik velsignelse.

Den dag i dag sier de blant jøder: Gud velsigne deg, som Efraim og Manasse.

Og blant kvinnene sier en: Gud velsigne deg, som Sara og Rebekka.

Jakob satte Efraim foran Manasse også i ordspråket. Josef hadde først trodd at faren tok feil av deres alder og mente Efraim var den eldste.

Josef forsøkte derfor å få faren til å legge høyre hånd på Manasse som den eldste. Men faren sa at han visste hva han gjorde.

Det var profetiens ånd som ledet Jakob her.

Jakob sluttet med å si til Josef: "Jeg gir deg et høydedrag mer enn dine brødre, jeg har tatt det fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue".

Det stykke land (D.) som Josef fikk mer enn de andre, bestod i at Josefs etterkommere fikk land til to stammer, mens de andre brødrene bare fikk land til en. Josefs andre barn skulle selvfølgelig få sin arv innenfor Manasses og Efraims stamme.

Men det stykke land som Josef fikk mer enn brødrene, sier Jakob at han har tatt med våpen fra amorittene.

Jakob så nemlig i ånden på forhånd som om det allerede var skjedd. Han så at han som ville bli hans etterkommer, skulle ta landet med makt fra Kana'anittene når deres syndemål var fullt.

Slik tales det ofte i profetien om ting som om de allerede var skjedd, selv om det ligger langt ute i framtida. Det kommer av at profetiens ånd er Guds ånd.

Og Guds ånd ser alle ting. Framtida ligger åpen og avslørt for den på samme måte som fortida for oss. I dette ordet om et stykke land mer ligger et ordspill. "Et stykke" (D.) heter på hebraisk Sjekem, og på hebraisk lyder det nokså likt navnet på byen Sjikem.

Derfor kan det bety: Jeg har gitt deg Sjikem framfor dine brødre. Dette peker liksom på at det landområdet som Jakob hadde kjøpt ved Sjikem, senere skulle tilhøre Josefs etterkommere. Det skjedde også, idet Sjikem lå innenfor Efraims stamme, og Josef ble selv begravet her, i det landområde som Jakob hadde kjøpt.

Jakobs etterkommere oppfattet altså Jakobs ord mest på den måten at det omfattet landet ved Sjikem. Derfor står det også i Joh 4:5 at Jakob gav det til Josef, sin sønn.

Gå til 1Mos 49:1-33
1Mos 49:1-33
Etter å ha talt med Josef og velsignet hans sønner spesielt, samlet Jakob alle sine sønner og profeterte om det Gud hadde sagt om framtida deres.

Han sier: Jeg vil forkynne dere hva som skal hende dere i de siste dager.

Uttrykket, de siste dager, betyr for Jakob den tid da hans etterkommere inntok Kana'ans land. Det ytterste punkt i Jakobs syner var fredsfyrsten (hebr. Sjilo), og han så hans komme i ånden.

Men han så ikke at det skulle komme en ny utlendighetstid for folket.

Gud lot ham se at folket skulle komme til Kanaan og fredsfyrsten Sjilo, som den frambrytende sol.

Den første han taler til, er Ruben. Ruben, den førstefødte, skulle hatt førstefødselsretten og velsignelsen. Men han mistet alt på grunn av sin synd. Ved hans dype fall med Bilha (1Mos 35:22) ble familiens ære skjendet.

Det får nå sin mektige dom. Først nevner Jakob det Ruben var bestemt til, som den førstefødte. Han skulle være "høyest i ære og størst i makt".

Men "han bruser over som vannet", sier Jakob. "Du skal intet fortrinn ha."

Jakob ser på sin sønn Ruben, som det ustadige vannet som koker over. Lidenskapene bruste over i ham, og derfor mistet han både verdighet og makt. Rubens stamme ble en av de ubetydeligste og viser nesten ikke igjen i Josefs historie. De bodde på andre siden av Jordan. Datan og Abiram var av Rubens stamme, og de var blant hovedmennene i opprøret mot Moses.

Fra Davids tid hører vi ikke mer til Rubens stamme. Det må ha vært som et tordenslag for Ruben, med sitt lettsindige sinn, å høre farens ord.

Ja, av syndens lyst kom bitre frukter.

Simeon og Levi fikk samme profeti. Det står om dem: De er brødre. Det betyr her at de på en særlig måte holdt sammen i hemmelig råd, slik vi hørte om ved udåden i Sjikem. De holdt sammen i det onde, og Jakob peker i sitt ord nettopp på deres blodgjerning i Sjikem, der de myrdet mennesker og lemlestet dyr. Meningen med dette siste er at de gjorde oksene ubrukelige ved å skjære over senene på bakføttene.

Jakob sier at han ikke vil ha noe å gjøre med deres hemmelige råd. "Ta ikke del i deres sammenkomster, min ære." Ære betyr her det samme som sjel, som i Sal 16:9.

Sjelen kalles et menneskes ære fordi det er menneskets edleste del og dets pryd framfor andre skapninger. Han forbanner deres vrede, men ikke dem selv.

Dommen ble at de skulle fordeles i Jakob og adspredes i Israel. Fordi de hadde stått sammen i onde planer, skulle de adspredes.

Det skjedde også. Simeons stamme ble ganske ubetydelig. Den fikk ikke noe spesielt land i Kanaan, men bare noen spredte byer innenfor Juda stamme.

Senere utvandret 500 menn av stammen til Seirfjellet (1Krøn 4:42).

Det er egentlig ikke Jakob selv som taler om adspredelsen, men Herrens ånd. Og ånden hadde makt til å gjøre det som han talte til sin døende tjener om. For Levi ble adspredelsen ikke til forbannelse, men velsignelse.

Ordet om adspredelsen stod fast, og Levi stamme ble også spredt omkring i folket.

Men Levi er et vitnesbyrd om hvorledes Guds tukt kan forvandles til rik velsignelse.

Det skjer når hjertet ydmyker seg under tukten. Det viser hva en synder kan bli, selv om fedrenes misgjerning er over barna, bare barna omvender seg til Herren.

I den velsignelse som Moses gav i 5Mos 33: ser vi klart at Levis etterkommere ikke liknet sin stamfar, men hadde vendt seg til Herren.

Historien til Levi stamme er også rik. Fra den kom Moses, Samuel, salmedikterne Asaf, Heman, Etan og Korahs barn, profetene Jeremias og Esekiel, samt i Det nye Testamente, Barnabas, som var Paulus' medarbeider.

Ruben, Simeon og Levi er blitt forferdet da de hørte farens tale. Den var en dom over deres syndige vesen. Nå kom turen til Juda.

Hva kunne han vente seg, han som også hadde syndet så grovt. Men Juda var allerede blitt en annen i sitt hjerte. Gud kunne velsigne ham, derfor gav Jakob ham en rik velsignelse.

Navnet Juda betyr lovprisningens sønn, og Jakob tar utgangspunkt i det når han taler. "Juda, dine brødre skal prise deg," slik taler han. Det ordet som på hebraisk er oversatt med "prise", blir ellers bare brukt om Herren.

Og alt det som sies her om Juda, peker fram mot den Herre og Frelser som var "Løven av Juda stamme" (Åp 5:5). Jakob sammenligner også her Juda med en løve. Den legger seg stille ned, uten frykt når den har tatt sitt bytte, fordi den kjenner sin styrke.

Han likner han med løvinna, som utfolder en overveldende kraft, når den forsvarer sine unger. Disse løftene til Juda fikk sin første og store oppfyllelse i den plass Juda inntok mellom de tolv stammene.

Den nådde sitt høydepunkt under Davids regjering. Men at Jakob så noe enda større, ser vi av v. 10: "Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige."

Fredsfyrsten (Sjilo) som folkene skal henge ved (D.), var stjernen som tindret for Jakobs øye. Navnet peker på han som ogsa Jesajas kaller fredsfyrste (Jes 9:6).

Og Paulus vitner: "Han er vår fred" (Ef 2). Det er først på ham det passer i dypeste betydning at brødrene skulle prise ham. Og for hans hånd skulle alle fiendene bite i gresset.

Herskeren pleidde å ha staven mellom føttene til å støtte seg på når han var i rådsforsamlingen. Og kongespir og herskerstav skulle ikke vike fra ham.

Det skjedde også slik: Juda hadde den fremste plassen. Også i makkabeertida var det mest Juda stamme som førte den seierrike kampen.

Og da det så ut som om herskerstaven helt var veket fra Juda i romertida, framstod Davids Sønn med et rike som aldri skal forsvinne.

Hans rike åpenbarer seg ikke synlig for en tid, fordi det ikke er av denne verden.

Den moderne bibelkritikk vil ta bort dette løftet om fredsfyrsten ved å oversette: "For han (Juda) kommer til Sjilo", og forstår dette om byen Sjilo.

Slik forsøker den nedbrytende kritikk å utvanne Skriftens salt og forklarer profetien "naturlig".

I v. 11-12 skildres den timelige velsignelse som skulle følge Juda. Hans land skulle være rikt forsynt med vintrær. Ja, i så rik målestokk at han kunne binde sitt asen og folen til vintreet.

De skulle få en slik fylde av druer at han kunne bruke druesaften til å vaske sin klær i. De skulle altså kunne bruke den til det andre brukte vann til.

Jakob ser også Judas framtid i en glans av kraft og skjønnhet. Som den røde glans i vinen, som gjør den så vakker å se på, skulle Judas øyne stråle. Hans tenner skulle være hvitere enn melk. Alt dette er bilder på fruktbarhet og fylde, som jo også ble oppfylt i det ytre.

Juda var nok et fjell-land, men også et rikt vinland. Eskoldalen med sine rike druehager, lå i Juda. Det samme gjorde Hebron og En-Gedi, der det var en meget fin vin. Men alle disse bildene vil først få sin høyeste og edleste oppfyllelse når Davidssønnen av Juda en gang oppretter sin evige freds- og herlighetsrike på den nye jord.

Så vender Jakob seg til sønnen Sebulon. Jakob ser for sitt indre blikk hvor Sebulons etterkommere skal ha sin bolig. Så mange år i forveien forteller Jakob at de skal bo ved havet nær Sidon. Og der fikk også Sebulons stamme sin plass, nær Genesaret-sjøen og Middelhavet.

Issakar blir skildret av Jakob som et stille og tålmodig arbeidsdyr. Men det var også en slekt som satte den timelige ro og hvile høyere enn de åndelige goder. Det går jo ofte slik at jo feitere og mer fruktbar marken er, jo sløvere og mer tregt blir hjertet, og jo mindre viser trangen seg til åndelig frigjørelse. Når Jakob kaller Issakar et esel, er det ikke noe vanærende i østerland. Der er eselet et staseligere dyr enn i vesten. Men det makelige, jordbundne sinn som det uttrykker, er ikke noe å rose seg av. I stedet for å herske over kana'anittene, som Israel var bestemt til, lå det nær-

mere for Issakar å bøye seg under trelleåket enn å kjempe og seire. Det er mange mennesker som likner Issakar. Kan de bare få sitt timelige utkomme i ro og mak, gjør det ikke så mye for dem hvorledes det går ellers. De kan rolig bli under verdens åk. De skyr den alvorlige kampen for frihet, selv om de nok vet det er nødvendig.

Dan betyr å dømme. Han får det vitnesbyrd av Jakob at han skal dømme sitt folk, som en av Israels stammer. Han skal altså hevde sin plass, i motsetning til Issakar som så lett fant seg i trelleåket. Jakob sammenlikner Dan med hornslangen, den har et par knuter på hodet som likner horn. Den skjulte seg i sanden, og der var den ikke lett å finne på grunn av fargen. Den var meget rask og kunne overfalle sitt bytte med stor fart. Derfor regnet man den som en av de farligste slangene. Dommeren Samson var av Dans stamme. Han hadde det krigerske sinn som omtales her. Men Dan ble en giftig slange på en annen måte også, ved det avguderi som skjedde i Dan senere (1Kong 12:29). Dans likhet med slangen viste seg ikke bare i krig, men dessverre også i det onde.

På dette tidspunkt bryter Jakob ut i bønn til Herren: "Etter din frelse bier jeg, Herre!" Han vender blikket oppad mot Herren. Når han så inn i framtida, så han for seg de forskjellige kamper som truet etterkommerne. Hans ankergrunn i alt dette var frelsen fra Herren.

Langt framme så han at denne Herre skulle komme som fredsfyrste. Og han følte at han snart kom for å hente ham bort fra denne kampens og stridens jord. Ja, i dette ordet kan sjelen finne sitt hvilested og sin faste klippegrunn.

Så fortsetter Jakob med ordet til sønnen Gad. Han så ham som en seirende, krigersk stamme som skulle trenge sine fiender tilbake og få dem til å vende ryggen.

Det kom også til å skje.

I 1Krøn 12:8 blir Gads stamme skildret slik på Davids tid:

"De var djerve helter, krigsvante stridsmenn, væpnet med skjold og spyd. De var som løver å se til, og de var raske som gaseller på fjellene."

Asers stamme skulle være fruktbare i landet, og de fikk det fruktbare landet fra Karmel til Libanon.

Naftali skildres som en hind som er sluppet fri, altså som en frisinnet stamme. Men Jakob sier også: Liflige er hans ord. Naftali fikk sin bolig nordvest for Genesaret, og fra dette området var flere av Herrens apostler.

Herren talte selv mange gode ord her. Ordet om en liflig tale ble i sannhet oppfylt på en herlig måte.

Deretter vender Jakob seg til sin elskede sønn, Josef, og han bryter ut i en fylde av velsignelse. Han skildrer Josef som treet ved kilden, det fruktbare tre ved bekken, og greinene skyter over muren. Han vant seier på tross av fiendens angrep, men det skjedde ikke ved hans egen kraft, men ved Herrens makt. Jakob kan liksom ikke finne ord nok for å vise at alt sammen kom fra Herren. Det er fint å høre hans ord her. I følelsen av Guds dype miskunnhet og vise frelsesvei peker han oppover mot Herren med disse ordene: "Styrket ved hans hender som er Jakobs Veldige, av ham son er hyrden, Israels klippe. Din fars Gud, han skal hjelpe deg. Den Allmektige skal velsigne deg med velsignelser fra himmelen der oppe."

Fra Herren, og bare fra Herren og ingen andre enn ham, stammer Josefs velsignelse og Josefs seier, på tross av alle fiendtlige bueskyttere som skyter på ham med hatets gloende piler. Det er Herren som også hadde båret Jakob. Måtte det lyde slik for våre hjerter når Herren gir lykke og seier: Fra deg, Herre, fra deg er det alt sammen. Ikke oss, men ditt navn skal ha ære!

Videre lød ordet til Josef om velsignelse fra himmelen ovenfra, som er himmelens dugg. Med velsignelse fra dypet der nede menes jordens fedme, om fruktbarhet og mangfoldighet på alle måter.

Her er det liksom en gjenklang av den velsignelse som Jakob hadde fått av Isak. Men Jakob betoner også at velsignelsen over Josef skulle nå langt videre enn forfedrenes velsignelser. Velsignelsen over Josef skulle nå "opp til de evige høyders grense".

Den skulle altså rekke så høyt at det ikke fantes flere grenser, ja, like inn i evigheten.

Av Josefs stamme var Josva, profetinnen Debora, Gideon og flere betydelige menn.

Så vender Jakob seg til slutt til Benjamin, hans yngste sønn. Han blir skildret som en krigersk natur, og Benjamins stamme viste seg også på mange måter som tapper og kampdyktig. Bildet av ulven viser hans ville mot. Av Benjamins stamme var kong Saul. Men av denne stammen var også en annen Saul. I begynnelsen viste han seg som en ulv som røvet Herrens hjord. Senere ble han Paulus som delte ut bytte blant mange folkeslag, som en trofast Herrens våpendrager.

I Noahs ord til sønnene lå en hel verdenshistorie gjemt. Og i disse profetiske ord av Jakob ligger en hel Israels-historie. Vi kan følge Jakob til hans siste åndedrag, mens de andre patriarkene går inn i skyggen på slutten av sin levetid. Og i det ligger at patriarktiden avsluttes med Jakob. Hans død er vakker, det er klarhet og fred over hans dødsleie.

Gjennom hans ord lyser et levende håp om liv etter dette, ved at han ennå en gang pålegger sine sønner å begrave ham i Makpelahulen. Der lå Abraham, Sara, Isak, Rebekka og Lea begravd. Jakob hadde sittet oppreist i senga mens han talte. Nå la han seg til hvile og sovnet inn i Herrens fred.

Jakobs liv er rikt på kamp og bølger. Men han nådde fram, og seieren ble vunnet.

Gå til 1Mos 50:1-26
1Mos 50:1-26
Da faren var død, falt Josef faren om halsen og gråt og kysset ham.

Josef hadde mistet mest. For faren og han forstod hverandre så godt i ånden. Det ble holdt stor sørgehøytid over Jakob, nesten like lenge som over en konge. En senere historieskriver forteller at egypterne sørget 72 dager over en avdød konge. Og her står at de holdt sørgehøytid i 70 dager over Jakob. Det hang jo sammen med Josefs høye stilling.

Jakobs legeme ble balsamert etter egyptisk skikk. Balsameringen bestod i at det døde legeme gjennomgikk en prosess som skulle hindre at det gikk i forråtnelse.

Det var forskjellige måter å balsamere på, ettersom familien hadde råd til å betale. Den dyreste som uten tvil ble brukt ved Jakobs og senere ved Josefs balsamering, antar en kostet mange tusen kroner.

De tok først ut hjernen med en krok av ståltråd gjennom nesen. Deretter skar de et snitt i venstre siden av magen med en kniv av stein. Her tok de ut innvollene, men ikke hjertet og nyrene. Liket ble så omhyggelig vasket utvendig med vann og innvendig med palmevin, cederolje og lignende, for å hindre forråtnelse. Åpningen i hodet og kroppen ble fylt med myrra, Cassia, kanel og andre velluktende saker.

Deretter sydde de igjen åpningen. Liket lå en hel dag neddyppet i sterk salpetersyre, og det ble så bandasjert med lintøy.

Til slutt ble liket varmet opp og ombundet med flere lag tøy og lagt i en liten kiste av f. eks. cedertre. Egypterne betraktet legemet som hellig og behandlet det omhyggelig. Og grunnen var visstnok at de mente sjelen ville komme tilbake til legemet etter lang tid, ca. 3000 år.

Derfor ville de oppbevare legemet. Balsamerte lik ble kalt mumier.

Det kommer av at den gummi som linbandasjene var smurt med, heter "mum" på persisk. Pyramidene i Egypt er gravminnesmerker til slike mumier.

Det var leger som utførte balsameringen, og det var mange av dem i Egypt.

Det var spesielle leger for hver sykdom, og Josef hadde noen av dem blant sine tjenere, v. 2.

Da sørgehøytiden etter egyptisk skikk var over, bad Josef om tillatelse til å begrave sin far i Kanaan. Josef gikk ikke selv til Farao for å be om dette. I sørgehøytiden pleidde de ikke å rake hode og skjegg, og ingen kunne tre fram for Farao slik. Men Farao var velvillig og lot egyptiske embetsmenn følge med på reisen.

Så drog de avsted, både Josef og brødrene og egyptere slik at det ble en hel hær. I Israels hus ble de små barna igjen (v. 8) samt sauer og okser.

Alle andre drog avsted. Toget gjorde en stor omvei da det gikk sør og øst for Dødehavet. Det var omtrent samme vei som israelittene fulgte ved utvandringen fra Egypt senere.

Grunnen til denne omveien var kanskje at de da ville unngå sammenstøt med fiendtlige stammer. Så kom de til Goren Ha'atad. Goren betyr en åpen treskeplass.* Treskingen foregikk ved at okser gikk over kornet og trampet kjernen ut. Her holdt de nå "en meget stor og høytidelig sørgefest" i sju dager. (*Dansk: Treskeplass.)

Egypternes hedenske, mørke dødsklage har vært vemodig mot dette. Verden har ingen ting å helbrede dødens bitterhet med. Den har bare en trøstesløs klage. Israels barn sørget ikke som egypterne, de hadde et håp.

Guds barn kan også gråte ved sine kjæres grav, slik Herren gjorde ved Lasarus' grav. Men der vi tror at den avdøde hørte Herren til, der sørger vi ikke som de som ikke har håp. "Som dugg på slagne enge, så faller Livets Ord ved kristnes sotteseng, i sky da håpet gror. Og trøsten over døden derav er førstegrøden, forsvunnet er derved all dødens bitterhet."

Kana'anittene hørte på den store veklage. De forstod bare at det var en stor sorg for egypterne og kalte stedet Abel Misra'im, som betyr egypternes sorg.

Så vidt vi kan forstå, ble egypterne tilbake på østsiden av Jordan, mens Jakobs sønner begravde liket i Makpelahulen.

Da de kom tilbake til Egypt, ble Josefs brødre engstelige. Deres onde samvittighet gjorde dem fryktsomme på grunn av farens død.

Den gamle faren hadde stått som en slags mellommann mellom dem og Josef.

Nå våknet frykten i dem om at Josef ville hevne seg på dem. Josef hadde ikke gitt dem den minste anledning til frykt. Han hadde bare vist kjærlighet.

Men den onde samvittigheten malte angstens spøkelse fram for dem.

De hadde, så vidt vi kan forstå, bedt faren å tale deres sak for Josef. Men han hadde befalt dem å gå selv og be om tilgivelse. Det var den rette vei som gamle Jakob hadde vist dem. Først sendte brødrene allikevel bud til Josef og lot ham vite hva faren hadde sagt.

Da Josef hørte det, gråt han. Det gjorde ham ondt at brødrene hadde så liten tillit til ham. Og det gjorde ham vel ondt at de hadde slik angst. Det viste seg at de ikke helt hadde tilegnet seg hans tilgivelse.

Også for ærlige Guds barn kan det komme slike anfektelsens tider i forholdet til Herren. Det kan bli mange mørke og tunge stunder når syndens mørke minner stiger fram og vil forferde hjertet.

Frykten kan bli stor og troen vakle. Da kommer spørsmålet til et Guds barn: Har jeg virkelig nåde hos Gud? Det er ikke Herren som gir anfektelsen, men din lille tro, som åpenbarer seg slik. Og den kan bare bedrøve Herren.

Da gjelder det om, som Josefs brødre, og gå rett til Herren, falle ned for hans åsyn og legge alt fram for Herren.

Da de bad om tilgivelse, kalte brødrene seg: "vi som også tjener din fars Gud". De vil dermed si at de ønsker å være sanne israelitter og gå i farens fotspor. De ydmyket seg også for Josef ved å si: "Vi er dine tjenere."

Josef talte vennlig til dem og sa: "Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode."

Josef sa ikke at de ingen skyld hadde. Slik pleier verden å gjøre når den skal tilgi. Den sier: Bry deg ikke om det, det betyr ingen ting.

Nei, Josef omskrev ikke gjeldsbeviset, slik den urettferdige forvalteren gjorde (Luk 16). Han går inn på brødrenes følelse av synd og skyld og sier: Dere tenkte ondt mot meg. Men han viser bort fra seg selv, til Gud.

Gud hadde jo vist sin miskunnhet ved å vende det hele til velsignelse og avverge skaden. Dommen hørte Gud til og ikke Josef.

Ved disse ordene viste han dem til Guds tilgivende nåde og trøstet dem og talte vennlig til dem og sa ennå en gang: Vær ikke redde. Jeg vil sørge for dere og deres barn.

Josef tilgav fordi hans hjerte var fylt av kjærlighet. Jo mer vi vandrer i erkjennelse av hvor stor Herrens nåde er mot oss, jo lettere har vi også for å tilgi andre, ja, endog elske våre fiender.

Josef kunne ikke frita brødrene for skyld mot Gud. Det kan intet menneske i sitt eget navn. Men Gud selv fritar oss for Jesu skyld, når vi ydmyker oss. Ja, vi skal ydmyke oss også for mennesker vi har syndet mot.

Josefs tilgivelse var en hjertelig og hel tilgivelse. Det er Herrens tilgivelse også. Hver gang en synder faller ned for Jesu åsyn med ydmyk bekjennelse, lyder det fra Herren på samme måte som det lød til brødrene: Vær ikke redde!

Josef levde i 110 år. Han så sønnesønns sønner både gjennom Efraim og Manasse. De ble "født på Josefs knær" (v. 23), og det betyr at Josef hadde dem på sine knær.

Josef bad ikke om at hans bein straks skulle bringes til Kana' an. Han hadde troens fulle visshet om at Gud ville føre folket til det landet han hadde lovet dem. Derfor påla han dem bare åta hans bein med, når den tid kom. Den faste tro på Herrens løfter lyser så vakkert gjennom disse siste ord av Josef. Josef er en merkelig vakker skikkelse blant den gamle pakts folk. Hele hans liv er i sannhet et forbilde på Frelseren.

---

Når vi nå er kommet til slutten på 1. Mosebok, forstår vi at denne boken med rette bærer navnet "Genesis", som betyr begynnelse eller tilblivelse. Den forteller oss om begynnelsen til alt det skapte: om menneskets opprinnelse (1Mos 1-2), den første synd og den første nåde (1Mos 3), det første verdens- og gudsrike, den første verdensdom (1Mos 3-9), hedningeverden og folkeslagenes opprinnelse (1Mos 9-10), og endelig, det utvalgte folks opprinnelse (1Mos 11-50).]

Etter innholdet pleier man også å dele den i to hoveddeler: Urhistorien, som omfatter alle folk og ender med alle folks atspredelse over jorden (kap. 1-11), og patriarkhistorien i resten av boken; der beskrives det utvalgte folks historie.

Når vi åpner andre Mosebok, har vi ikke bare et Israels hus for oss. Men Israels hus er vokst til et Israels folk.

Fra 2.- 5. Mosebok skildres hvorledes Gud tar opp folket i den spesielle lovens pakt med seg.

Han preger og innvier det til å være Guds folk. Folkets egentlige historie begynner med Josvas bok. Det er en historie om mange fall og deretter oppreisning.

Det nye testamentet ender med det siste og største fall, som varer ennå. Men det skal også en gang bli en herlig oppreisning fra det, for sine nådegaver og sitt kall angrer ikke Gud på"

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Genesis 1 - 15, Section 1 of 2.

C. H. Mackintosh.

I cannot suffer this Fourth Edition to go forth, without an expression of heartfelt thankfulness to the Lord for His goodness in making use of such a feeble instrumentality, for the profit of souls, and the spread of His own simple truth.

It is an unspeakable privilege to be permitted, in any small degree, to minister to the souls of those who are so precious to Christ. "Lovest thou me? Feed my sheep." Such were the touching words of the departing Shepherd; and, assuredly, when they fall powerfully upon the heart, they must rouse all the energies of one's moral being to carry out, in every possible way the gracious desire breathed therein. To gather and to feed the lambs and sheep of the flock of Christ, are the most exalted services in which any one can be engaged. Not a single honest effort put forth for the achievement of such noble ends, will be forgotten in that day "when the Chief Shepherd shall appear."

May God the Holy Ghost fill the heart, anoint the lips, and consecrate the pen of every servant of Christ, so that streams of pure and living truth may flow, in every direction, for the refreshment of all those who are on their way to glory.

Dublin, May, 1861.

Genesis 1

There is something peculiarly striking in the manner in which the Holy Ghost opens this sublime book. He introduces us, at once, to God, in the essential fullness of His Being, and the solitariness of His acting. All prefatory matter is omitted. It is to God we are brought. We hear Him, as it were, breaking earth's silence, and shining in upon earth's darkness, for the purpose of developing a sphere in which He might display His eternal power And Godhead.

There is nothing here on which idle curiosity may feed — nothing on which the poor, human mind may speculate. There is the sublimity and reality of DIVINE TRUTH, in its moral power to act on the heart, and on the understanding. It could never come within the range of the Spirit of God to gratify idle curiosity, by the presentation of curious theories. Geologists may explore the bowels of the earth, and draw forth from thence materials from which to add to, and, in some instances, to contradict, the divine record. They may speculate upon fossil remains; but the disciple hangs, with sacred delight, over the page of inspiration. He reads, believes, and worships. In this spirit may me pursue our study of the profound book which now lies open before us. May we know what it is to "enquire in the temple" May our investigations of the precious contents of holy scripture be ever prosecuted in the true spirit of worship.

"In the beginning, God created the heavens and the earth." The first sentence in the divine canon sets us in the presence of Him who is the infinite source of all true blessedness. There is no elaborate argument in proof of the existence of God. The Holy Ghost could not enter upon anything of the kind. God reveals Himself. He makes Himself known by His works. The heavens declare the glory of God; and the firmament showeth his handiwork." "All thy works shall praise thee, O Lord." "Great and marvellous are thy works, Lord God Almighty." None but an infidel or an atheist would seek an argument in proof of the Being of One who, by the word of His mouth, called worlds into existence, and declared Himself the All wise, the Almighty, and the everlasting God. Who but "God" could "create" anything. "Lift up your eyes on high, and behold who hath created these things, that bringeth out their host by number; he calleth them all by names, by the greatness of his might, for that he is strong in power; not one faileth." (Isa. 40: 26) "The gods of the heathen are idols, but the Lord made the heavens." In the Book of Job 38-41 we have an appeal of the very grandest description, on the part of Jehovah Himself, to the work of creation, as an unanswerable argument in proof of His infinite superiority; and this appeal, while it sets before the understanding the most vivid and convincing demonstration of God's omnipotence, touches the heart, also, by its amazing condescension. The majesty and the love, the power and the tenderness, are all divine.

"And the earth was without form, and void; and darkness was upon the face of the deep." Here was, in good truth, a scene in which God alone could act. Man, in the pride of his heart, has since proved himself but too ready to interfere with God in other and far higher spheres of action; but, in the scene before us, man had no place until, indeed, he became, like all the rest, the subject of creative power. God was alone in creation. He looked forth from His eternal dwelling-place of light upon the wild waste, and there beheld the sphere in which His wondrous plans and counsels were yet to be unfolded and brought out — where the Eternal Son was yet to live, and labour, and testify, and bleed, and die, in order to display, in the view of wondering worlds, the glorious perfections of the Godhead. All was darkness and chaos; but God is the God of light and order. "God is light, and in Him is no darkness at all." Darkness and confusion cannot live in His presence, whether we look at it in a physical, moral, intellectual, or spiritual point of view.

"The Spirit of God moved upon the face of the waters." He sat brooding over the Scene of His future operations. A dark scene, truly; and one in which there was ample room for the God of light and life to act. He alone could enlighten the darkness, cause life to spring up, substitute order for chaos, open an expanse between the waters, where life might display itself without fear of death. These were operations worthy of God.

"God said, Let there be light: and there was light." How simple! And yet how Godlike! "He spake, and it was done. He commanded, and it stood fast." Infidelity may ask, "How? where? when?" The answer is, "By faith we understand that the worlds were framed by the word of God, so that things which are seen were not made of things which do appear." (Heb. 11: 3) This satisfies the teachable spirit. Philosophy may smile contemptuously at this, and pronounce it rude ignorance, or blind credulity, suitable enough for an age of semi-barbarism, but quite unworthy of men living in an enlightened age of the world's history, when the museum and the telescope have put us in possession of facts of which the inspired penman knew nothing. What wisdom? What learning? Yea, rather, what folly What nonsense What total inability to grasp the scope and design of sacred scripture? It, assuredly, is not God's object to make us astronomers or geologists; or to occupy us with details which the microscope or the telescope lays before every school-boy. His object is to lead us into His presence, as worshippers, with hearts and understandings taught and duly governed by His holy Word. But this would never do for the so-called philosopher, who, despising what he terms the vulgar and narrow-minded prejudices of the devout disciple of the Word, boldly seizes his telescope, and therewith scans the distant heavens, or travels into the deep recesses of earth in search of strata, formations, and fossils — all of which, according to his account, greatly improve, if they do not flatly contradict, the inspired narrative.

With such "oppositions of science, falsely so called," we have nothing to do. We believe that all true discoveries, whether "in the heavens above, in the earth beneath, or in the waters under the earth," will harmonise with that which is written in the word of God; and if they do not thus harmonise, they are perfectly contemptible in the judgement of every true lover of scripture. This gives great rest to the heart in a day like the present, so productive of learned speculations and high-sounding theories, which, alas in too many instances, savour of rationalism and positive infidelity. It is most needful to have the heart thoroughly established as to the fullness, the authority, the completeness, the majesty, the plenary inspiration of the sacred volume. This will be found to be the only effectual safeguard against the rationalism of Germany and the superstition of Rome. Accurate acquaintance with, and profound subjection to, the Word, are the great desiderata of the present moment. May the Lord, in His great grace, abundantly increase, in our midst, both the one and the other.

"And God saw the light, that it was good: and God divided the light from the darkness. And God called the light Day, and the darkness he called Night." Here we have the two great symbols so largely employed throughout the Word. The presence of light makes the day; the absence thereof makes the night Thus it is in the history of souls. There are "the sons of light" and "the sons of darkness." This is a most marked and solemn distinction. All upon whom the light of Life has shone — all who have been effectually visited by "the dayspring from on high" — all who have received the light of the knowledge of the glory of God in the face of Jesus Christ — all such, whoever and wherever they may be, belong to the first class, are "the sons of light, and the sons of the day."

On the other hand, all who are still in nature's darkness, natures blindness, nature's unbelief — all who have not yet received into their hearts, by faith, the cheering beams of the Sun of righteousness, all such are still wrapped in the shades of spiritual night, are "the sons of darkness," "the sons of the night."

Reader, pause and ask yourself, in the presence of the Searcher of hearts, to which of these two classes do you, at this moment, belong. That you belong to either the one or the other is beyond all question. You may be poor, despised, unlettered; but if, through grace, there is a link connecting you with the Son of God, "the light of the world," then you are, in very deed, a son of the day, and destined, ere long, to shine in that celestial sphere, that region of glory, of which "the slain Lamb" will be the central sun, for ever. This is not your own doing. It is the result of the counsel and operation of God Himself, who has given yon light and life, joy and peace, in Jesus, and His accomplished sacrifice. But if you are a total stranger to the hallowed action and influence of divine light, if your eyes have not been opened to behold any beauty in the Son of God, then, though you had all the learning of a Newton, though you were enriched with all the treasures of human philosophy, though you had drunk in with avidity all the streams of human science, though your name were adorned with all the learned titles which the schools and universities of this world could bestow, yet are you "a Son Of the night," "a son of darkness;" and, if you die in your present condition, you will be involved in the blackness and horror of an eternal night. Do not, therefore, my friend, read another page, until you have fully satisfied yourself as to whether you belong to the "day" or the "night."

The next point on which I would dwell is the creation of lights. "And God said, Let there be lights in the firmament of the heaven, to divide the day from the night; and let them be for signs, and for seasons, and for days, and years. And let them be for lights in the firmament of the heaven, to give light upon the earth: and it was so. And God made two great lights; the greater light to rule the day, and the lesser light to rule the night: he made the stars also."

The sun is the great centre of light, and the centre of our system. Round him the lesser orbs revolve. From him, too, they derive their light. Hence, he may, very legitimately, be viewed as an apt symbol of Him who is soon to arise, with healing in His wings, to gladden the hearts of those that fear the Lord. The aptness and beauty of the symbol would fully appear to one who, having spent the night in watching, beholds the rising sun gilding, with his bright beams, the eastern sky. The mists and shades of night are all dispersed, and the whole creation seems to hail the returning orb of light. Thus will it be, by and by, when the Son of righteousness arises. The shadows of night shall flee away, and the whole creation shall be gladdened by the dawning of "a morning without clouds," the opening of a bright and never-ending day of glory.

The moon, being in herself opaque, derives all her light from the sun. She always reflects the sun's light, save when earth and its influences intervene.* No sooner has the sun sunk beneath our horizon than the moon presents herself to receive his beams and reflect them back upon a dark world, or should she be visible during the day, she always exhibits a pale light, the necessary result of appearing in the presence of superior brightness. True it is, as has been remarked, the world sometimes intervenes; dark clouds, thick mists, and chilling vapours, too, arise from earth's surface, and hide from our view her silvery light.

{*It is an interesting fact that the moon, as viewed through a powerful telescope, presents the appearance of one vast ruin of nature.}

Now, as the sun is a beautiful and an appropriate symbol of Christ, so the moon strikingly reminds us of the Church. The fountain of her light is hidden from view. The world seeth Him not, but she sees Him; and she is responsible to reflect His beams upon a benighted world. The world has no other way in which to learn anything of Christ but by the Church. "Ye," says the inspired apostle, "are our epistle,....known and read of all men." And again, "Forasmuch as ye are manifestly declared to be the epistle of Christ." (2 Cor. 3: 2, 3.)

What a responsible place! How earnestly should she watch against everything that would hinder the reflection of the heavenly light of Christ, in all her ways! But how is she to reflect this light? By allowing it to shine upon her, in its undimmed brightness. If the Church only walked in the light of Christ, she would, assuredly, reflect His light; and this would ever keep her in her proper position. The light of the moon is not her own. So is it with the Church. She is not called to set herself before the world. She is a simple debtor to reflect the light which she herself receives. She is bound to study, with holy diligence, the path which He trod, while down here; and by the energy of the Holy Ghost, who dwells in her, to follow in that path. But, alas! earth with its mists, its clouds, and its vapours, intervenes, and hides the light and blots the epistle. The world can see but little of the traits of Christ's character in those mho call themselves by His name; yea, in many instances, they exhibit an humbling contrast, rather than a resemblance. May we study Christ more prayerfully, that so we may copy Him more faithfully.

The stars are distant lights. They shine in other spheres, and have little connection with this system, save that their twinkling can be seen. "One star differeth from another star in glory." Thus will it be in the coming kingdom of the Son. He will shine forth in living and everlasting lustre. His body, the Church, will faithfully reflect His beams on all around; while saints individually shall shine in those spheres which a righteous Judge shall allot to them, as a reward of service during the dark night of His absence. This thought should animate us to a more ardent and vigorous pursuit after conformity to our absent Lord. (see Luke 19: 12-19.)

The lower orders of creation are next introduced. The sea and the earth are made to team with life. Some May feel warranted in regarding the operations of each successive day, as foreshadowing the various dispensations, and their great characteristic principles of action. I would only remark, as to this, that there is great need, when handling the word in this way, to watch, with holy jealousy, the working of imagination; and also to pay strict attention to the general analogy of scripture, else we may make sad mistakes. I do not feel at liberty to enter upon such a line of interpretation; I shall therefore confine myself to what I believe to be the plain sense of the sacred text.

We shall now consider man's place, as set over the works of God's hands. All having been set in order, one was needed to take the headship. "And God said, Let us make man in our image, after our likeness; and let them have dominion over the fish of the sea, and over the fowl of the air, and over the cattle, and over all the earth, and over every creeping thing that creepeth upon the earth. So God created man in His own image, in the image of God created he him; male and female created he them. And God blessed them, and God said unto them, Be fruitful and multiply, and replenish the earth, and subdue it; and have dominion over the fish of the sea, and over the fowl of the air, and over every living thing that moveth upon the earth." My reader will observe the change from "him" to "them." We are not presented with the actual fact of the formation of the woman, until the next chapter; though here we find God blessing "them" and giving "them" jointly the place of universal government. All the inferior orders of creation were set under their joint dominion. Eve received all her blessings in Adam. In him, too, she got her dignity. Though not yet called into actual existence, she was, in the purpose of God, looked at as part of the man. "In thy book were all my members written, which, in continuance were fashioned, when as yet there was none of them."

Thus it is with the Church — the bride of the Second Man. She was viewed from all eternity in Christ, her Head and Lord; as we read in the first chapter of Ephesians, "According as He hath chosen us in him, before the foundation of the world, that we should be holy and without blame before him in love." Before a single member of the Church had yet breathed the breath of life, all were, in God's eternal mind, predestinated to be conformed to the image of his Son." The counsels of God render the Church necessary to complete the mystic man. Hence the Church is called "the fullness [pleroma] of Him that filleth all in all." This is an amazing title, and it develops much of the dignity, importance, and glory of the Church.]

It is too common to view redemption as bearing merely upon the blessedness and security of individual souls. This is entirely too low a view to take of the matter. That all which pertains, in any way, to the individual is, in the fullest manner, secured, is, blessed be God, most true. This is the least part of redemption. But that Christ's glory is involved in, and connected with, the Church's existence, is a truth of far more dignity, depth, and power. If I am entitled, on the authority of Holy Scripture, to regard myself as a constituent part of that which is actually needful to Christ, I can no longer entertain a doubt as to whether there is the fullest provision for all my personal necessities. And is not the Church thus needful to Christ? Yes, truly. "It is not good that the man should be alone; I will make him an help meet for him." And, again, "For the man is not of the woman; but the woman of the man; neither was the man created for the woman; but the woman for the man.... Nevertheless, neither is the man without the woman. neither the woman without the man in the Lord. For as the woman is of the man, even so is the man also by the woman; but all things of God." (1 Cor. 11: 8-12) Hence, it is no longer the mere question whether God can save a poor, helpless sinner — whether He can blot out his sins, and receive him in the power of divine righteousness. God has said, "it is not good that the man should be alone." He left not "the first man" without "an help meet;" neither would He leave the "Second." As, in the case of the former, there would have been a blank in the creation without Eve, so stupendous thought! — in the case of the latter, there would be a blank in the new creation without the Bride, the Church.

Let us, now, look at the manner in which Eve was brought into being, though, in so doing, we shall have to anticipate part of the contents of the next chapter. Throughout all the orders of creation there was not found an help meet for Adam. "A deep sleep" must fall on him, and a partner be formed, out of himself, to share his dominion and his blessedness. "And the Lord God caused a deep sleep to fall upon Adam, and he slept: and he took one of his ribs, and closed up the flesh instead thereof. And the rib, which the Lord God had taken from man, builded* he a woman, and brought her unto the man. And Adam said, This is now bone of my bones, and flesh of my flesh: she shall be called Woman, because she was taken out of man." (Gen. 2: 21-23.)

{*The Hebrew word which is rendered "builded" in the margin the LXX. render by οκοδομεσεν ]. A reference to the original of Eph. 2: 20, 22 will show the reader that the words rendered "built" and "builded together" are inflexions of the same verb.}

Looking at Adam and Eve as a type of Christ and the Church, as scripture fully warrants us to do, we see how that the death of Christ needed to be an accomplished fact, ere the Church could be set up; though, in the purpose of God, she was looked at, and chosen in Christ, before the foundation of the world. There is, however, a vast difference between the secret purpose of God and the revelation and accomplishment thereof. Before the divine purpose could be actualised in reference to the constituent parts of the Church, it was necessary that the Son should be rejected and crucified — that He should take His seat on high — that He should send down the Holy Ghost to baptise believers into one body. It is not that souls were not quickened and saved, previous to the death of Christ. They assuredly were. Adam was saved, and thousands of others, from age to age, in virtue of the sacrifice of Christ, though that sacrifice was not yet accomplished. But the salvation of individual souls is one thing; and the formation of the Church, as a distinctive thing, by the Holy Ghost, is quite another.

This distinction is not sufficiently attended to; and even where it is in theory maintained, it is accompanied with but little of those practical results which might naturally be expected to flow from a truth so stupendous. The Church's unique place her special relationship to "the Second Man, the Lord from heaven" her distinctive privileges and dignities — all these things would, if entered into by the power of the Holy Ghost, produce the richest, the rarest, and the most fragrant fruits. (See Eph. 5: 23-32.)

When we look at the type before us, we may form some idea of the results which ought to follow from the understanding of the Church's position and relationship. What affection did not Eve owe to Adam? What nearness she enjoyed! What intimacy of communion! What full participation in all his thoughts! In all his dignity, and in all his glory, she was entirely one. He did not rule over, but with her. He was Lord of the whole creation, and she was one with him. Yea, as has already been remarked, she was looked at, and blessed in him. "The man" was the object; and as to "the woman," she was needful to him, and therefore she was brought into being. Nothing can be more profoundly interesting as a type. Man first set up, and the woman viewed in, and then formed out of him-all this forms a type of the most striking and instructive character. Not that a doctrine can ever be founded upon a type, but when we find the doctrine fully and clearly laid down in other parts of the Word, we are then prepared to understand, appreciate, and admire the type.

Psalm 8 furnishes a fine view of man set over the work of God's hands: "when I consider thy heavens, the work of thy fingers; the moon and the stars which thou hast ordained: what is man that thou art mindful of him? and the son of man that thou visitest him? For thou hast made him a little lower than the angels, and hast crowned him with glory and honour. Thou madest him to have dominion over the works of thy hands; thou hast put all things under his feet: all sheep and oxen, yea, and the beasts of the field; the fowl of the air, and the fish of the sea, and whatsoever passeth through the paths of the sea." Here man is looked at, without any distinctive mention of the woman; and this is quite in character, for the woman is looked at in the man.

There is no direct revelation of the mystery of the Church, in any part of the Old Testament. The apostle expressly says, "in other ages it was not made known to the sons of men us it is now revealed unto his holy apostles and prophets (of the New Testament) by the Spirit." (Eph. 3: 1-11) Hence, in the Psalm just quoted, we have only "the man" presented to us; but we know that the man and the woman are looked at under one head. All this will find its full anti type in the ages to come. Then shall the True Man, the Lord from heaven, take His seat on the throne, and, in companionship with His bride, the Church, rule over a restored creation. His Church is quickened out of the grave of Christ, is Part "of his body, of his flesh, and of his bones." He the Head and she the body, making one Man, as we read in the fourth chapter of Ephesians.

"Till we all come, in the unity of the faith, and of the knowledge of the Son of God, unto a perfect man, unto the measure of the stature of the fullness of Christ." The Church, being thus part of Christ, will occupy a place, in the glory, quite unique. There was no other creature so near to Adam as Eve, because no other creature was part of himself. So, in reference to the Church, she will hold the very nearest place to Christ, in His coming glory.

Nor is it merely what the Church will be that commands our admiration; but what the Church is. She is now the body of which Christ is the Head; she is now the temple of which God is the Inhabitant. Oh what manner of people ought we to be? If such is the present, such the future dignity of that of which we, through God's grace, form a part, surely a holy, a devoted, a separated, an elevated walk is what becomes us.

May the Holy Ghost unfold these things, more fully and powerfully, to our hearts, that so we may have a deeper sense of the conduct and character which are worthy of the high vocation wherewith we are called. "The eyes of your understanding being enlightened; that ye may know what is the hope, of his calling, and what the riches of the glory of his inheritance in the saints, and what is the exceeding greatness of his power to usward who believe, according to the working of his mighty power, which he wrought in Christ when he raised him from the dead, and set him at his own right hand in the heavenly places, far above all principality, and power, and might, and dominion, and every name that is named, not only in this world, but also in that which is to come; and hath put all things under his feet, and gave him to be the head over all things to the Church, which is his body, the fullness of him that filleth all in all." (Eph. 1: 18-23.)

Genesis 2

The chapter introduces to our notice two prominent subjects, namely, "the seventh day" and "the river." The first of these demands special attention.

There are few subjects on which so much misunderstanding and contradiction prevails as the doctrine of "the Sabbath." Not that there is the slightest foundation for either the one or the other; for the whole subject Is laid down in the word, in the simplest possible manner. The distinct commandment, to "keep holy the Sabbath day" will come before us, the Lord permitting, in our meditations on the book of Exodus. In the chapter now before us, there is no command given to man, whatever; but simply the record that, "God rested on the seventh dray." "Thus the heavens and the earth were finished, and all the host of them. And on the seventh day God ended his work which he had made; and he rested on the seventh day from all his work which he had made. and God blessed the seventh day, and sanctified it; because that in it he had rested from all his work which God created and made." There is no commandment given to man, here. We are simply told that God enjoyed His rest, because all was done, so far as the mere creation was concerned. There was nothing more to be done, and, therefore, the One who had, during six days, been working, ceased to work, and enjoyed His rest. All was complete; all was very good; all was just as He Himself had made it; and He rested in it. "The morning stars sang together; and all the sons of God shouted for joy." The work of creation was ended, and God was celebrating a Sabbath.

And, be it observed, that this is the true character of a Sabbath. This is the only Sabbath which God ever celebrated, so far as the inspired record instructs us. After this, we read of God's commanding man to keep the Sabbath, and man utterly failing so to do; but we never read again the words, "God rested;" on the contrary, the word is, "My Father worketh hitherto, and I work." (John 5: 17) The Sabbath, in the strict and proper sense of the term, could only be celebrated when there really was nothing to be done. It could only be celebrated amid an undefiled creation — a creation on which no spot of sin could be discerned. God can have no rest where there is sin; and one has only to look around him in order to learn the total impossibility of God's enjoying a rest in creation now. The thorn and the thistle, together with the ten thousand other melancholy and humiliating fruits of a groaning creation, rise before us, and declare that God must be at work and not at rest. Could God rest in the midst of thorns and briers? Could He rest amid the sighs and tears, the groans and sorrows, the sickness and death, the degradation and guilt of a ruined world? Could God sit down, as it were, and celebrate a Sabbath in the midst of such circumstances?

Whatever answer may be given to these questions, the word of God teaches us that God has had no Sabbath, as yet, save the one which the 2nd of Genesis records. "The seventh day," and none other, was the Sabbath. It showed forth the completeness of creation work; but creation work is marred, and the seventh day rest interrupted; and thus, from the fall to the incarnation, God was working; from the incarnation to the cross, God the Son was working; and from Pentecost until now, God the Holy Ghost has been working.

Assuredly, Christ had no Sabbath when He was upon this earth. True, He finished His work — blessedly, gloriously finished it but where did He spend the Sabbath day? In the tomb! Yes, my reader, the Lord Christ. God manifest in the flesh, the Lord of the Sabbath, the Maker and Sustainer of heaven and earth, spent the seventh day in the dark and silent tomb. Has this no voice for us? Does it convey no teaching? Could the Son of God lie in the grave on the seventh day, if that day were to be spent in rest and peace; and in the full sense that nothing remained to be done? impossible! We want no farther proof of the impossibility of celebrating a Sabbath than that which is afforded at the grave of Jesus. We may stand beside that grave amazed to find it occupied by such an one on the seventh day; but, oh! the reason is obvious. Man is a fallen, ruined, guilty creature. His long career of guilt has ended in crucifying the Lord of glory; and not only crucifying Him, but placing a great stone at the mouth of the tomb, to prevent, if possible, His leaving it.

And what was man doing while the Son of God was in the grave? He was observing the Sabbath day! What a thought! Christ in His grave to repair a broken Sabbath, and yet man attempting to keep, the Sabbath as though it were not broken at all! It was man's Sabbath, and not God's. It was a Sabbath without Christ — an empty, powerless, worthless, because Christless and Godless, form.

But some will say, "the day has been changed, while all the principles belonging to it remain the same." I do not believe that scripture furnishes any foundation for such an idea. Where is the divine warrant for such a statement? Surely if there is scripture authority, nothing can be easier than to produce it. But the fact is, there is none; on the contrary, the distinction is most fully maintained in the New Testament. Take one remarkable passage, in proof:" In the end of the Sabbath, as it began to dawn towards the first day of the week." (Matt. 28: 1) There is, evidently, no mention here of the seventh day being changed to the first day; nor yet of any transfer of the Sabbath from the one to the other. The first day of the week is not the Sabbath changed, but altogether a new day. It is the first day of a new period, and not the last day of an old. The seventh day stands connected with earth and earthly rest; the first day of the week, on the contrary, introduces us to heaven and heavenly rest.

This makes a vast difference in the principle; and when we look at the matter in a practical point of view, the difference is most material. If I celebrate the seventh day, it marks me as an earthly man, inasmuch as that day is, clearly, the rest of earth — creation rest; but if I am taught by the Word and Spirit of God to understand the meaning of the first day of the week, I shall at once apprehend its immediate connection with that new and heavenly order of things, of which the death and resurrection of Christ form the everlasting foundation. The seventh day appertained to Israel and to earth. The first day of the meek appertains to the Church and to heaven. Further, Israel was commanded to observe the Sabbath day; the Church is privileged to enjoy the first day of the week. The former was the test of Israel's moral condition; the latter is the significant proof of the Church's eternal acceptance. That made manifest what Israel could do for God; this perfectly declares what God has done for us.

It is quite impossible to over-estimate the value and importance of the Lord's day, (e kuriake emera ,) as the first day of the week is termed, in the first chapter of the Apocalypse. Being the day on which Christ rose from the dead, it sets forth, not the completion of creation, but the full and glorious triumph of redemption. Nor should we regard the celebration of the first day of the week as a matter of bondage, or as a yoke put on the neck of a Christian. It is his delight to celebrate that happy day. Hence we find that the first day of the week was pre-eminently the day on which the early Christians came together to break bread; and at that period of the Church's history, the distinction between the Sabbath and the first day of the week was fully maintained. The Jews celebrated the former, by assembling in their synagogues, to read "the law and the prophets;" the Christians celebrated the latter, by assembling to break bread. There is not so much as a single passage of scripture in which the first day of the week is called the Sabbath day; whereas there is the most abundant proof of their entire distinctness.

Why, therefore, contend for that which has no foundation in the Word? Love, honour, and celebrate the Lord's day as much as possible; seek, like the apostle, to be "in the spirit" thereon; let your retirement from secular matters be as profound as ever you can make it; but while you do all this, call it by its proper name; give it its proper place; understand its proper principles; attach to it its proper characteristics; and, above all, do not bind down the Christian, as with an iron rule, to observe the seventh day, when it is his high and holy privilege to observe the first. Do not bring him down from heaven, where he can rest, to a cursed and bloodstained earth, where he cannot. Do not ask him to keep a day which his Master spent in the tomb, instead of that blessed day on which He left it. (see, carefully, Matt. 28: 1-6; Mark 16: 1-2; Luke 24: 1; John 20: 1, 19, 26; Acts 20: 7; 1 Cor. 16: 2; Rev. 1: 10; Acts 13: 14; Acts 17: 2; Col. 2: 16.)

But let it not be supposed that we lose sight of the important fact that the Sabbath will again be celebrated, in the land of Israel, and over the whole creation. It assuredly will. "There remaineth a rest (sabbatismos ) for the people of God." (Heb. 4: 9) When the Son of Abraham, Son of David, and Son of man, shall assume his position of government over the whole earth, there will be a glorious Sabbath rest which sin shall never interrupt. But now, He is rejected, and all who know and love Him are called to take their place with Him in His rejection; they are called to "go forth to Him without the camp, bearing his reproach." (Heb. 13: 13) If earth could keep a Sabbath, there would be no reproach; but the very fact of the professing church's seeking to make the first day of the week the Sabbath, reveals a deep principle. It is but the effort to get back to an earthly standing, and to an earthly code of morals.

Many may not see this. Many true Christians may, most conscientiously, observe the Sabbath day, as such; and we are bound to honour their consciences, though we are perfectly warranted in asking them to furnish a scriptural basis for their conscientious convictions. We would not stumble or wound their conscience, but we would seek to instruct it. However, we are not now occupied with conscience or its convictions, but only with the principle which lies at the root of what may be termed the Sabbath question; and I would only put the question to the Christian reader, which is more consonant with the entire scope and spirit of the New Testament, the celebration of the seventh day or Sabbath, or the celebration of the first day of the meek or the Lord's day?*

{*This subject will, if the Lord permit, come before us again in Exodus 20; but I would, here, observe, that very much of the offence and misunderstanding connected with the important subject of the Sabbath, may be justly traced to the inconsiderate and injudicious conduct of some who, in their zeal for what they termed Christian liberty, in reference to the Sabbath, rather lose sight of the claims of honest consciences and also of the place which the Lord's day occupies in the New Testament. Some have been known to enter upon their weekly avocations, simply to show their liberty, and thus they caused much needless offence. Such acting could never have been suggested by the Spirit of Christ. If I am ever so clear and free, in my own mind, I should respect the consciences of my brethren: and, moreover, I do not believe that those who so carry themselves, really understand the true and precious privileges connected with the Lord's day. We should only be too thankful to be rid of all secular occupation and distraction, to think of having recourse to them, for the purpose of showing our liberty. The good providence of our God has so arranged for His people throughout the British Empire, that they can, without pecuniary loss, enjoy the rest of the Lord's day, inasmuch as all are obliged to abstain from business. This must be regarded, by every well-regulated mind, as a mercy; for, if it were not thus ordered, we know how man's covetous heart would, if possible, rob the Christian of the sweet privilege of attending the assembly, on the Lord's day. And who can tell what would be the deadening effect of uninterrupted engagement with this worlds traffic? Those Christians who, from Monday morning to Saturday night, breathe the dense atmosphere of the mart, the market, and the manufactory, can form some idea of it.

It cannot be regarded as a Good sign to find men introducing measures for the public profanation of the Lord's day. It, assuredly, marks the progress of infidelity and French influence.

But there are some who teach that the expression e kuriake emera , which is rightly enough translated, "the Lord's day," refers to "the day of the Lord" and that the exiled apostle found himself carried forward, as it were, into the Spirit of the day of the Lord. I do not believe the original would bear such an interpretation; and, besides, we have in 1 Thess. 5: 2, and 2 Peter 3: 10, the exact words, "the day of the Lord," the original of which is quite different from the expression above referred to, being not e kuriake emera, but e emera kurion. This entirely settles the matter, so far as the mere criticism is concerned; and as to interpretation, it is plain that by far the greater portion of the Apocalypse is occupied, not with "the day of the Lord" but with events prior thereto.}

We shall now consider the connection between the Sabbath, and the river flowing out of Eden. There is much interest in this. It is the first notice we get of "the river of God" which is, here, introduced in connection with God's rest. When God was resting in His works, the whole world felt the blessing and refreshment thereof. It was impossible for God to keep a Sabbath, and earth not to feel its sacred influence. But alas, the streams which flowed forth from Eden-the scene of earthly rest — were speedily interrupted, because the rest of creation was marred by sin.

Yet, blessed be God, sin did not put a stop to His activities but only gave them a new sphere; and wherever He is seen acting, the river is seen flowing. Thus when we find Him, with a strong hand, and an outstretched arm, conducting His ransomed hosts across sterile sand of the desert, there we see the stream flowing forth, not from Eden, but from the smitten Rock — apt and beautiful expression of the ground on which sovereign grace ministers to the need of sinners! This was redemption and not merely creation. "That rock was Christ," Christ smitten to meet His people's need. The smitten rock was connected with Jehovah's place in the Tabernacle; and truly there was moral beauty in the connection. God dwelling in curtains, and Israel drinking from a smitten rock, had a voice for every opened ear, and a deep lesson for every circumcised heart. (Ex. 17: 6)

Passing onward, in the history of God's ways, we find the river flowing in another channel. "In the last day, that great day of the feast, Jesus stood, and saying, If any man thirst, let him come unto me, and drink. He that believeth on me, as the Scripture said, out of his belly shall flow rivers of living water." (John 7: 37, 38.) Here, then, we find the river emanating from another source, and flowing through another channel; though, in one sense, the source of the river was ever the same, being God Himself; but, then, it was God, known in a new relationship and upon a new principle. Thus in the passage just quoted, the Lord Jesus was taking His place, in spirit, outside of the whole existing order of things, and presenting Himself as the source of the river of living water, of which river the person of the believer was to be the channel. Eden, of old, was constituted a debtor to the whole earth, to send forth the fertilising streams. And in the desert, the rock, when smitten, became a debtor to Israel's thirsty hosts. Just so, now, every one who believes in Jesus, is a debtor to the scene around him, to allow the streams of refreshment to flow forth from him.

The Christian should regard himself as the channel, through which the manifold grace of Christ may flow out to a needy world; and the more freely he communicates, the more freely will he receive, "for there is that scattereth, and yet increaseth; and there is that withholdeth more than is meet, and it tendeth to poverty." This places the believer in a place of sweetest privilege, and, at the same time, of the most solemn responsibility. He is called to be the constant witness and exhibitor of the grace of Him on whom He believes.

Now, the more he enters into the privilege, the more will he answer the responsibility. If he is habitually feeding upon Christ, he cannot avoid exhibiting Him. The more the Holy Spirit keeps the Christian's eyes fixed on Jesus, the more will his heart be occupied with His adorable Person, and his life and character bear unequivocal testimony to His grace. Faith is, at once, the power of ministry, the power of testimony, and the power of worship. If we are not living "by the faith of the Son of God, who loved us, and gave himself for us" we shall neither be effectual servants, faithful witnesses, nor true worshippers. We may be doing a great deal, but it will not be service to Christ. We may be saying a great deal, but it will not be testimony for Christ. We may exhibit a great deal of piety and devotion, but it will not be spiritual and true worship.

Finally, we have the river of God, presented to us in the last chapter of the Apocalypse.* "And he showed me a river of water of life, clear as crystal, out of the throne of God and of the Lamb." "There is a river, the streams whereof shall make glad the city of God, the holy place of the tabernacles of the Most High." This is the last place in which we find river. Its source can never again be touched — its channel never again interrupted. "The throne of God" is expressive of eternal stability; and the presence of the Lamb marks it as based upon the immediate ground of accomplished redemption. It is not God's throne in creation, nor in providence; but in redemption. When I see the Lamb, I know its connection with me as a sinner. "The throne of God," as such, would but deter me; but when God reveals Himself in the Person of the Lamb, the heart is attracted, and the conscience tranquillised.

{*Compare also Ezek. 47: 1-12; Zech 14: 8.}

The blood of the Lamb cleanses the conscience from every speck and stain of sin, and sets it, in perfect freedom in the presence of a holiness which cannot tolerate sin. In the cross, all the claims of divine holiness were perfectly answered; so that the more I understand the latter, the more I appreciate the former. The higher our estimate of holiness, the higher will be our estimate of the work of the cross. "Grace reigns, through righteousness, unto eternal life, by Jesus Christ our Lord." Hence the Psalmist calls on the saints to give thanks at the remembrance of God's holiness. This is a precious fruit of a perfect redemption. Before ever a sinner can give thanks at the remembrance of God's holiness, he must look at it by faith, from the resurrection side of the cross.

Having thus traced the river, from Genesis to Revelation, we shall briefly look at Adam's position in Eden. We have seen him as a type of Christ; but he is not merely to be viewed typically, but personally; not merely as absolutely shadowing forth "the second man, the Lord from heaven," but also as standing in the place of personal responsibility. In the midst of the fair scene of creation, the Lord God set up a testimony, and this testimony was also a test for the creature. It spoke of death in the midst of life. "In the day that thou eatest thereof, thou shalt surely die." Strange, solemn sound. Yet, it was a needed sound. Adam's life was suspended upon his strict obedience. The link which connected him with the Lord God*  was obedience, based on implicit confidence in the One, who had set him in his position of dignity — confidence in His truth — confidence in His love. He could obey only while he confided. We shall see the truth and force of this, more fully, when we come to examine the next chapter.

{*My reader will observe the change in the second chapter from the expression "God" to Lord God." There is much importance in the distinction. When God is seen acting in relation with man, He takes the title Lord God," — (Jehovah Elohim;) but until man appears on the scene, the word "Lord': is not used. I shall just point out three out of many passages in which the distinction is very strikingly presented. "And they that went in, went in male and female of all flesh, as God (Elohim) had commanded him; and the Lord (Jehovah) shut him in (Gen. 7: 16) Elohim was going to destroy the world which He had made; but Jehovah took care of the man with whom He stood in relation. Again, "that all the earth may know that there is a God (Elohim) in Israel. And all this assembly shall know that the Lord (Jehovah) saveth," &c. (1 Sam. 17: 46, 47) All the earth was to recognise the presence of Elohim; but Israel was called to recognise the actings of Jehovah, with whom they stood in relation. Lastly, "Jehoshaphat cried out, and the Lord (Jehovah) helped him; and God (Elohim) moved them to depart from him." (2 Chr. 18: 31) Jehovah took care of His poor erring servant; but Elohim, though unknown, acted upon the hearts of the uncircumcised Syrians.}

I would here suggest to my reader the remarkable contrast between the testimony set up in Eden, and which is set up now. Then, when all around was life, God spoke of death; now, on the contrary, when all around is death, God speaks of life: then the word "in the day thou eatest thou shalt die;" now the word is, "believe and live." And, as in Eden, the enemy sought to make void God's testimony, as to the result of eating the fruit, so now, he seeks to make God's testimony as to the result of believing the gospel. God had said, "In the day that thou eatest thereof thou shalt surely die. But the serpent said, Ye shall not surely die." And now, when God's word plainly declares that "he that believeth on the hath everlasting life," (John 3: 16) the same serpent seeks to persuade people that they have not everlasting life, nor should they presume to think of such a thing, until they have, first, done, felt, and experienced all manner of things.

My beloved reader, if you have not yet heartily believed the divine record, let me beseech you to allow "the voice of the Lord" to prevail above the hiss of the serpent. "He that heareth my word, and believeth on him that sent me, hath everlasting life, and shall not come into condemnation; but is passed from death unto life." (John 5: 24)

Genesis 3

This section of our book sets before us the breaking up of the whole scene on which we have been dwelling. It abounds in very weighty principles; and has, very justly, been, in all ages, resorted to as a most fruitful theme for those who desired to set forth the truth as to man's ruin and God's remedy. The serpent enters, with a bold question as to divine revelation — terrible model and forerunner of all infidel questions since raised by those who have, alas! too faithfully served the serpent's cause in the world questions which are only to be met by the supreme authority and. divine majesty of Holy Scripture.

"Yea, hath God said, ye shall not eat of every tree of the garden?" This was Satan's crafty enquiry; and had the word of God been dwelling richly in Eve's heart, her answer might have been direct, simple, and conclusive. The true way in which to meet Satan's questions and suggestions, is to treat them as his, and repel them by the word. To let them near the heart, for a moment, is to lose the only power by which to answer them. The devil did not openly present himself and say, "I am the devil, the enemy of God, and I am come to traduce Him, and ruin you." This would not be serpent-like; and, yet, he really did all this, by raising questions in the mind of the creature. To admit the question, "hath God said?" when I know that God has spoken, is positive infidelity; and the very fact of my admitting It, proves my total incapacity to meet it. Hence, in Eve's case, the form of her reply evidenced the fact that she bad admitted to her heart serpent's crafty enquiry. Instead of adhering strictly to the exact words of God, she, in her reply, actually adds thereto.

Now, either to add to, or take from, God's word, proves very clearly, that His word is not dwelling in my heart, or governing my conscience. If a man is finding his enjoyment in obedience, if it is his meat and his drink, if he is living by every word that proceedeth out of the mouth of Jehovah, he will, assuredly, be acquainted with, and fully alive to, His word. He could not be indifferent to it. The Lord Jesus, in His conflict with Satan, accurately applied the word, because He lived upon it, and esteemed it more than His necessary food. He could not misquote or misapply the word, neither could He be indifferent about it. Not so Eve. She added to what God had said. His command was simple enough, "Thou shalt not eat of it." To this Eve adds her own words, "neither shall ye touch it." These were Eve's words, and not God's. He had said nothing about touching; so that whether her misquotation proceeded from ignorance, or indifference, or a desire to represent God in an arbitrary light, or from all three together, it is plain that she was entirely off the true ground of simple confidence in, and subjection to, God's holy word. "By the words of thy mouth, I have kept me from the paths of the destroyer."

Nothing can possess more commanding interest than the way in which the word is everywhere put forward throughout the sacred canon, together with the immense importance of strict obedience thereto. Obedience is due from us to God's word, simply because it is His word. To raise a question, when He has spoken, is blasphemy. We are in the place of the creature. He is the Creator; He may, therefore, justly claim obedience from us. The infidel may call this "blind obedience;" but the Christian calls it intelligent obedience, inasmuch as it is based upon the knowledge that it is God's word to which he is obedient. If a man had not God's word, he might well be said to be in blindness and darkness, for there is not so much as a single ray of divine light, within or around us, but what emanates from God's pure and eternal word. ALL that we want to know is that God has spoken, and then obedience becomes the very highest order of intelligent acting. When the soul gets up to God, it has reached the very highest source of authority. No man, nor body of men, can claim obedience to their word, because it is theirs ; and hence the claims of the Church of Rome are arrogant and impious. In her claiming obedience, she usurps the prerogative of God; and all who yield it, rob God of His right. She presumes to place herself between God and the conscience; and who can do this with impunity? When God speaks, man is bound to obey. Happy is he if he does so. Woe be to him if he does not. Infidelity may question if God has spoken; superstition may place human authority between my conscience and what God has spoken; by both I like I am effectually robbed of the word, and, as a consequence, of the deep blessedness of obedience.

There is blessing in every act of obedience; but the moment the soul hesitates, the enemy has the advantage; he will, assuredly, use it, to thrust the soul further and further from God. Thus, in the chapter before us, the question, "Hath God said?" was followed up, "Ye shall not surely die." That is to say, there was first the question raised, as to whether God had spoken, and then followed the open contradiction of what God had said. This solemn fact is abundantly sufficient to show how dangerous it is to admit near the heart a question as to divine revelation, in its fullness and integrity. A refined rationalism is very near akin to bold infidelity; and the infidelity that dares to judge God's Word is not far from the atheism that denies His existence. Eve would never have stood by to hear God contradicted, if she had not previously fallen into looseness and indifference as to His word. She, too, had her "phases of Faith," or, to speak more correctly, her phases of Infidelity: she suffered God to be contradicted by a creature, simply because? His word had lost its proper authority over her heart, her conscience, and her understanding.

This furnishes a most solemn warning to all who are in danger of being ensnared by an unhallowed rationalism. There is no true security, save in a profound faith in the plenary inspiration and supreme authority of "ALL SCRIPTURE." The soul that is endowed with this has a triumphant answer to every objector, whether he issue from Rome or Germany. "There is nothing new under the sun." The self-same evil which is now corrupting the very springs of religious thought and feeling, throughout the fairest portion of the continent of Europe, was that which laid Eve's heart in ruins, in the garden of Eden. The first step in her downward course was her hearkening to the question, "Hath God said." And then, onward she went, from stage to stage, until, at length, she bowed before the serpent, and owned him as her god, and the fountain of truth. Yes, my reader, the serpent displaced God, and the serpent's lie God's truth. Thus it was with fallen man; and thus it is with fallen man's posterity. God's word has no place in the heart of the unregenerated man; but the lie of the serpent has. Let the formation of man's heart be examined, and it will be found that there is a place therein for Satan's lie, but none whatever for the truth of God. Hence the force of the word to Nicodemus, "Ye must be born again."

But, it is important to observe the mode in which the serpent sought to shake Eve's confidence in God's troth, and thus bring her under the power of infidel "reason." It was by shaking her confidence in God's love. He sought to shake her confidence in what God had said by showing that the testimony was not founded in love. "For," said he, "God doth know that in the day ye eat thereof, then your eyes shall be opened, and ye shall be as gods knowing good and evil." (Ver. 6.) In other words, "There is positive advantage connected with the eating of that fruit of which God is seeking to deprive you; why, therefore, should you believe God's testimony? you cannot place confidence in one who, manifestly, does not love you, for, if He loved you, why should He prohibit your enjoying a positive privilege?'

Eve's security against the influence of all this reasoning, would have been simple repose in the infinite goodness of God. She should have said to the serpent, "I have the fullest confidence in God's goodness, therefore, I deem it impossible that He could withhold any real good from me. If that fruit were good for me, I should surely have it; but the fact of being forbidden by God proves that I would be no better, but much worse off by the eating of it. I am convinced of God's love and I am convinced of God's truth, and I believe, too, that you are an evil one come to draw my heart away from the fountain of goodness and truth. Get thee behind me, Satan." This would have been a noble reply. But it was not given. Her confidence in truth and love gave way, and all was lost; and so we find that there is just as little place in the heart of fallen for God's love, as there is for God's truth. The heart of man is a stranger to both the one and the other, until renewed by the power of the Holy Ghost.

Now, it is deeply interesting to turn from Satan's lie in reference to the truth and love of God, to the mission of the Lord Jesus Christ, who came from the bosom of the Father in order to reveal what He really is. "Grace and truth" — the very things which man lost, in his fall — "came by Jesus Christ." (John 1: 17) He was "the faithful witness" of what God was. (Rev. 1: 5) Truth reveals God as He is; but this truth is connected with the revelation of perfect grace; and thus the sinner finds, to his, unspeakable joy, that the revelation of what God is, instead of being his destruction, becomes the basis of his eternal salvation. "This is life eternal, that they might know thee, the only true God, and Jesus Christ whom thou hast sent." (John 17: 3.) I cannot know God and not have life. The loss of the knowledge of God was death; but the knowledge of God is life. This, necessarily, makes life a thing entirely outside of ourselves, and dependent upon what God is. Let me arrive at what amount of self-knowledge I may, it is not said that "this is life eternal, to know themselves;" though, no doubt, the knowledge of God and the knowledge of self-will go very much together; still, "eternal life" is connected with the former, and not with the latter. To know God as He is, is life; and "all who know not God" shall be "punished with everlasting destruction from His presence."

It is of the utmost importance to see that what really stamps man's character and condition is his ignorance or knowledge of God. This it is that marks his character here, and fixes his destiny hereafter. Is he evil in his thoughts, evil in his words, evil in his actions? It is all the result of his being ignorant of God. On the other hand, is he pure in thought, holy in conversation, gracious in action? It is but the practical result of his knowledge of God. So also as to the future. To know God is the solid ground of endless bliss — everlasting glory. To know Him not is "everlasting destruction." Thus the knowledge of God is everything. It quickens the soul, purifies the heart, tranquillises the conscience, elevates the affections, sanctifies the entire character and conduct.

Need we wonder, therefore, that Satan's grand design was to rob the creature of the true knowledge of the only true God? He misrepresented the blessed God: he said He was not kind. This was the secret spring of all the mischief. It matters not what shape sin has since taken it matters not through what channel it has flowed, under what head it has ranged itself, or in what garb it has clothed itself; it is all to be traced to this one thing, namely, ignorance of God. The most refined cultivated moralist, the most devout religionist, the benevolent philanthropist, if ignorant of God, is as far from life and true holiness, as the publican and harlot. The prodigal was just as much a sinner, as positively awry from the Father, when he had crossed the threshold, as when he was feeding swine in the far country. (Luke 15: 13-15.) So, in Eve's case. The moment she took herself out of the hands of God, out of the position of absolute dependence upon, and subjection to, His word, she abandoned herself to the government of sense, as used of Satan for her entire overthrow.

The sixth verse presents three things; namely, "the lust of the flesh, the lust of the eye, and the pride of life:" which three, as the apostle states, comprehend "all that is in the world." These things necessarily took the lead, when God was shut out. If I do not abide in the happy assurance of God's love and truth, His grace and faithfulness, I shall surrender myself to the government of some one, or it may be all, of the above principles; and this is only another name for the government of Satan. There is, strictly speaking, no such thing as man's free-will. If man be self-governed, he is really governed by Satan; and if not, he is governed by God.

Now, the three great agencies by which Satan works are "the lust of the flesh, the lust of the eye, and the pride of life." These are the things presented by Satan to the Lord Jesus, in the temptation. He began by tempting the Second Man to take Himself out of the position of absolute dependence upon God. "Command these stones that they be made bread" He asked Him to do this, not, as in the case of the first man, to make Himself what He was not, but to prove what He was. Then followed the offer of the kingdoms of the world, with all their Glory. And, finally, conducting Him to a pinnacle of the temple, he tempted Him to give Himself, suddenly and miraculously, to the Admiration of the assembled people below. (Comp. Matt. 4: 1-11 with Luke 4: 1-13.) The plain design of each temptation was to induce the Blessed One to step from the position of entire dependence upon God, and perfect subjection to His will. But all in vain. "it is written," was the unvarying reply of the only dependent, self-emptied, perfect man. Others might undertake to manage for themselves; none but God should manage for Him.

What an example for the faithful, under all their circumstances! Jesus kept close to scripture, and thus conquered; without any other weapon, save the sword of the Spirit, He stood in the conflict, and gained a glorious triumph. What a contrast with the first Adam! The one had everything to plead for God; the other had everything to plead against Him. The garden, with all its delights, in the one case; the wilderness, with all its privations, in the other: confidence in Satan, in the one case; confidence in God in the other: complete defeat in the one case; complete victory in the other. Blessed for ever be the God of all grace, who has laid our help on One so mighty to conquer — mighty to save!

Let us now inquire how far Adam and Eve realised the serpent's promised advantage. This inquiry will lead us to a deeply important point in connection with the fall of man. The Lord God had so ordered it, that in and by the fall, man should get, what previously, he had not, and that was, a conscience, a knowledge of both good and evil. This, man, evidently, could not have had before. He could not have known ought about evil, inasmuch as evil was not there to be known. He was in a state of innocence, which is a state of ignorance of evil. Man got a conscience in, and by, fall; and we find that the very first effect of conscience was to make him a coward. Satan had utterly deceived the woman. He had said, "your eyes shall be opened, and ye shall be as gods, knowing good and evil! But he had left out a material part of the truth, that they should know good, without the power to do it; and that they should know evil, without the power to avoid it. Their very attempt to elevate themselves in the scale of moral existence, involved the lose of true elevation. They became degraded, powerless, Satan-enslaved, conscience-smitten, terrified, creatures. "The eyes of them both were opened," no doubt; but alas! to what a sight! It was only to discover their own nakedness. They opened their eyes upon their own condition, which was "wretched, and miserable, and poor, and blind, and naked." "They knew that they were naked" — sad fruit of the tree of knowledge! It was not any fresh knowledge of divine excellence they had attained, no fresh beam of divine light from the pure and eternal fountain thereof — alas! no; the very earliest result of their disobedient effort after knowledge, was the discovery, that they were naked.

Now, it is well to understand this; well, too, to know how conscience works, — to see that it can only make cowards of us, as being the consciousness of what we are. Many are astray as to this; they think that conscience will bring us to God. Did it operate thus, in the case of Adam and Eve? Assuredly not, nor will it, in the case of any sinner. How could it? How could the sense of what I am ever bring me to God, if not accompanied by the faith of what God is? Impossible; it will produce shame, self-reproach, remorse, anguish. It may, also, give birth to certain efforts, on my part, to remedy the condition which it discloses; but these very efforts, so far from drawing us to God, rather act as a blind to hide Him from our view. Thus, in the case of Adam and Eve, the discovery of their nakedness was followed by an effort of their own to cover it. "They sewed fig-leaves together and made themselves aprons." This is the first record we have of man's attempt to remedy, by his own device, his condition; and the attentive consideration thereof will afford us not a little instruction as to the real character of human religiousness in all ages. In the first place we see, not only in Adam's case, but in every case, that man's effort to remedy his condition is based upon the sense of his nakedness. He is, confessedly, naked, and all his works are the result of his being so. This can never avail. I must know that I am clothed, before I can do anything acceptable in the sight of God.

And this, be it observed, is the difference between true Christianity and human religiousness. The former is founded upon the fact of a man's being clothed; the latter, upon the fact of his being naked. The former for its starting post what the latter has for its goal. that a true Christian does, is because he is clothed — perfectly clothed; all that a mere religionist does, in order that he may be clothed. This makes a vast difference. The more we examine the genius of man's religion, in all its phases, the more we shall see its insufficiency to remedy his state, or even to meet his own sense thereof. It may do very well for a time. It may avail so long as death, judgement, and wrath of God are looked at from a distance, if at all; but, when a man comes to look these realities straight in the face, he will find, in truth, that his religion is a bed too short for him to stretch himself upon, and a covering too narrow for him wrap himself in.

The moment Adam heard the voice of the Lord in Eden, "he was afraid," because, as he himself confessed, "I was naked." Yes, naked, although he had his apron on him. But it is plain that that covering did not even satisfy His own conscience. Had his conscience been divinely satisfied, he would not have been afraid. "If our heart condemn us not, then have we confidence toward God." (1 John 3: 20, 21.) But if even the human conscience cannot find repose in man's religious efforts, how much less can the holiness of God. Adam's apron could not screen him from the eye of God; and he could not stand in His presence naked; therefore he fled to hide himself. This is what conscience will do at all times. It will cause man to hide himself from God; and, moreover, all that his own religiousness offers him is a hiding-place from God. This is a miserable provision, inasmuch as he must meet God, some time or other; and if he has nought save the bad Conscience of what he is, he must be afraid — yea, he must be wretched. Indeed, nothing is needed, save hell itself, to complete the misery of one who feels he has to meet God, and knows only his own unfitness to meet Him.

Had Adam known God's perfect love, he would not have been afraid. "There is no tear in love; but perfect love casteth out fear, because fear hath torment. He that feareth is not made perfect in love." (1 John 4: 17, 18.) But Adam knew not this, because he had believed the serpent's lie. He thought that God was anything but love; and, therefore, the very last thought of his heart would have been to venture into His presence. He could not do it. Sin was there, and God and sin can never meet; so long as there is sin on the conscience, there must be the sense of distance from God. "He is of purer eyes than to behold evil, and cannot look upon iniquity." (Hab. 1: 13) Holiness and sin cannot dwell together. Sin, wherever it is found, can only be met by the wrath of God.

But, blessed be God, there is something beside the conscience of what I am. There is the revelation of what He is; and this latter the fall of man really brought out. God had not revealed Himself, fully, in creation: He had shown "His eternal power and Godhead,"* Theiotes but He had not told out all the deep secrets of His nature and character. Wherefore Satan made a grand mistake in coming to meddle with God's creation. He only proved to be the instrument of his own eternal defeat, and confusion, and "his violent dealing" shall for ever "come down upon his own pate." His lie Only gave occasion for the displays of the full 'truth in reference to God. Creation never could have brought out what God was. There was infinitely more in Him than power and wisdom. There was love, mercy, holiness, righteousness, goodness, tenderness, long-suffering. Where could all these be displayed, in a world of sinners? God, at the first, came to create; and, then, when the serpent presumed to meddle with creation, God came down to save. This brought out in the first words uttered by the Lord God, after man's fall. "And the Lord God called unto Adam, and said unto him, Where art thou?" This question proved two things. It proved that man was lost, and that God had come to seek. It proved man's sin, and God's grace. "Where art thou?" Amazing faithfulness? Amazing grace Faithfulness, to disclose, in the very question itself, the truth as to man's condition: grace, to bring out, in the very fact of God's asking such a question, the truth as to His character and attitude, in reference to fallen man. Man was lost; but God had come down to look for him — to bring him out of his hiding place, behind the trees of the garden, in order that, in the happy confidence of faith, he might find a hiding place in Himself. This was grace. To create man out of the dust of the ground was power; but to seek man in his lost estate was grace. But who can utter all that is wrapped up in the idea of God's being a seeker? God seeking a sinner? What could the Blessed One have seen in man, to lead Him to seek for him? Just what the shepherd saw in the lost sheep; or what the woman saw in the lost piece of silver; or what the father saw in the lost son. The sinner is valuable to God; but why he should be so eternity alone will unfold.

{*There is a profoundly interesting thought suggested by comparing the word Theiotes (Rom. 1: 20) with the word Theotes (Col. 2: 9 They are both rendered "Godhead;" but they present a very different thought. The heathen might have seen that there was something superhuman, something divine, in creation; but pure, essential, incomprehensible Deity dwelt in the Adorable Person of the Son.}

How, then, did the sinner reply to the faithful and gracious inquiry of the Blessed God? alas! the reply only reveals the awful depth of evil into which he had fallen. "And he said, I heard thy voice in the garden, and I was afraid, because I was naked; and I hid myself. And he said, Who told thee that thou wast naked? Hast thou eaten of the tree, whereof I commanded thee that thou shouldest not eat? And the man said, The woman whom thou gavest to be with me, she gave me of the tree, and I did eat." Here, we find him actually laying the blame of his shameful fall on the circumstances in which God had placed him, and thus, indirectly, upon God Himself. This has ever been the way with fallen man. Everyone and everything is blamed but self. In the case of true conviction, the very reverse is exhibited. "Is it not I that have sinned" is the inquiry of a truly humbled soul. Had Adam known himself, how different would have been his style! But he neither knew himself nor God, and, instead of throwing the blame entirely upon himself, he threw it upon God.

Here, then, was man's terrible position. He had lost all. His dominion — his dignity — his happiness — his purity — his peace — all was gone from him; and, what was still worse, he accused God of being the cause of it.* There he stood, a lost, ruined, guilty, and yet, self-vindicating, and, therefore, God-accusing sinner.

{*Man not only accuses God of being the author of his fall, but also blames Him for his non-recovery. How often do we hear persons say that they cannot believe unless God give them the power to believe; and, further, that unless they are the subjects of God's eternal decree, they cannot be saved.

Now it is perfectly true, that no man can believe the gospel, except by the power of the Holy Ghost; and it is also true, that who so believe the gospel are the happy subjects of God's eternal counsels. But does all this set aside man's responsibility to believe a plain testimony set before him in God's Word. It most certainly does no such thing. But it does reveal the sad evil of man's heart, which leads him to reject Gods testimony which is plainly revealed, and to give as a reason for so doing God's decree which is a profound secret, known only to Himself However it will not avail, for we read in 1 Thess. 1: 8, 9, that those "Who obey not the gospel of our Lord Jesus Christ, shall be punished with everlasting destruction." Men are responsible to believe the gospel, and they will be punished for not believing it. They are not responsible to know anything about God's counsels, inasmuch as they are not revealed, and, therefore, there can be no guilt attached to ignorance concerning them. The apostle could say to the Thessalonians, "knowing brethren beloved, our election of God." How did he know it? Was it by having access to the page of God's secret and eternal decrees? By no means. How then? "Because (hoti) our gospel came not unto you in word only, but also in power." (1 Thess. 1: 4, 5) This is the way to know the election of any. When the gospel comes in power, it is a plain proof of God's election.

But, I doubt not, the people who draw a plea from the divine counsels for rejecting the divine testimony, only want some flimsy excuse to continue in sin. They really do not want God; and it would be far more honest in them to say so, plainly, than to put forward a plea which is not merely flimsy, but positively blasphemous. Such a plea will not avail them much amid the terrors of the day of judgement now fast approaching.}

But, just at this point, God began to reveal Himself, and His purposes of redeeming love; and herein lay the true basis of man's peace and blessedness. when man has come to the end of himself, God can show what He is; but not until then. The scene must be entirely cleared of man, and all his vain pretensions, empty boastings, and blasphemous reasonings, ere God can or will reveal Himself. Thus it was when man was hidden behind the trees of the garden, that God unfolded His wondrous plan of redemption through the instrumentality of the bruised seed of the woman. Here we are taught a valuable principle of truth as to what it is which alone will bring a man, peacefully and confidingly, into the presence of God.

It has been already remarked that conscience will never effect this. Conscience drove Adam behind the trees of the garden; revelation brought him forth into the presence of God. The consciousness of what he was terrified him; the revelation of what God was tranquillised him. This is truly consolatory for a poor sin burdened heart. The reality of what I am is met by the reality of what God is; and this is salvation.

There is a point where God and man must meet, whether in grace or judgement, and that point is where both are revealed as they are. Happy are they who reach that point in grace! Woe be to them who will have to reach it in judgement! It is with what we are that God deals; and it is as He is that He deals with us. In the cross, I see God descending in grace to the lowest depths, not merely of my negative, but my positive condition, as a sinner. This gives perfect peace. If God has met me, in my actual condition, and Himself provided an adequate remedy, all is eternally settled. But all who do not thus, by faith, see God, in the cross, will have to meet Him, by and by, in judgement He will have to deal, according to what He is, with what they are.

The moment a man is brought to know his real state, he can find no rest until He has found God, in the cross, and then he rests in God Himself. He, blessed be His name is the rest and hiding-place of the believing soul. This at once, puts human works and human righteous in their proper place. We can say, with truth, that those who rest in such things cannot possibly have arrived at the true knowledge of themselves. It is quite impossible that a divinely quickened conscience can rest in ought save the perfect sacrifice of the Son of God. All effort to establish one's own righteousness must proceed from ignorance of the righteousness of God. Adam might learn, in the light of the divine testimony about "the seed of the woman," the worthlessness of his fig-leaf apron. The magnitude of that which had to be done, proved the sinner's total inability to do it. Sin had to be put away Could man do that? Nay, it was by him it had come in. The serpent's head had to be bruised Could man do that? Nay, he had become the serpent's slave. God's claims had to be met. Could man do that? Nay, he had, already, trampled them under foot. Death had to be abolished. Could man do that? Nay, he had, by sin, introduced it, and imparted to it its terrible sting.

Thus, in whatever way we view the matter, we see the sinner's complete impotency, and, as a consequence, the presumptuous folly of all who attempt to assist God in the stupendous work of redemption, as all assuredly do who think to be saved in any other way but "by grace, through faith."

However, though Adam might, and, through grace, did, see and feel that he could never accomplish all that had to be done, yet God revealed Himself as about to achieve every jot and tittle thereof, by the seed of the woman. In short, we see that He graciously took the entire matter into His own hands. He made it, altogether, a question between Himself and the serpent; for although the man and the woman were called upon, individually, to reap, in various ways, the bitter fruits of their sin, yet it was to the serpent that the Lord God said, "Because thou hast done this." The serpent was the source of the ruin; and the seed of the woman was to be the source of the redemption. Adam heard all this, and believed it; and, in the power of that belief, "he called his wife's name the mother of all living. This was a precious fruit of faith in God's recreation. Looking at the matter from nature's point of view, Eve might be mother called, "the mother of all dying." But, in the judgement of faith, she was the mother of all living. "His mother called him Ben-oni; (the son of my sorrow;) but his father called him Benjamin (the son of my right hand)."

It was through the sustaining energy of faith that Adam was enabled to endure the terrible results of what he had done. It was God's wondrous mercy to allow him to hear what He said to the serpent, before he was called to listen to what He had to say to himself. Had it not been so, he must have been plunged in despair. It is despair to be called upon to look at myself, without being able to look at God, as revealed in the cross, for my salvation. There is no child of fallen Adam who could bear to have his eyes opened to the reality of what he is, and what he has done, without being plunged in despair, unless he could take refuge in the cross. Hence, in that place to which all who reject Christ must finally be consigned, hope cannot come. There, men's eyes will be opened to the reality of what they are, and what they have done; but they will not be able to find relief and refuge in God. What God is, will, then, involve hopeless perdition; as truly as what God is, doth, now, involve eternal salvation. The holiness of God will, then, be eternally against them; as it is now that in which all who believe are called to rejoice. The more I realise the holiness of God, now, the more I know my security; but, in the case of the lost, that very holiness will be but the ratification of their eternal doom. Solemn —  unspeakably solemn — reflection!

We shall, now, briefly glance at the truth presented to us in God's providing a coats for Adam and Eve. "Unto Adam, also, and to his wife, did the Lord God make coats of skins, and clothed them." We have here, in figure, the great doctrine of divine righteousness set forth. The robe which God provided was an effectual covering, because He provided it just as the apron was an ineffectual covering, because man had provided it. Moreover, God's coat was founded upon blood-shedding. Adam's apron was not. So also, now God's righteousness is set forth in the cross; man's righteousness is set forth in the works, the sin-stained works of his own hands. When Adam stood clothed in the coat of skin he could not say, "I was naked,'' nor had he any occasion to hide himself. The sinner may feel perfectly at rest, when, by faith, he knows that God has clothed him: but to feel at rest till then, can only be the result of presumption or ignorance. To know that the dress I wear, and in which I appear before? God, is of His own providing, must set my heart at perfect rest. There can be no true, permanent rest in ought else.

The closing verses of this chapter are full of instruction. Fallen man, in his fallen state, must not be allowed to eat of the fruit of the tree of life, for that would entail upon him endless wretchedness in this world To take of the tree of life, and eat, and live for ever, in our present condition, would be unmingled misery. The tree of life can only be tasted in resurrection. To live for ever, in a frail tabernacle, in a body of sin and death, would be intolerable. Wherefore, the Lord God "drove out the man." He drove him out into a world which, everywhere, exhibited the lamentable results of his fall. The Cherubim and the flaming sword, too, forbid fallen man to pluck the fruit of the tree of life; while God's revelation pointed him to the death and resurrection of the seed of the woman, as that wherein life was to be found beyond the power of death.

Thus Adam was a happier and a safer man, outside the bounds of Paradise, than he had been within, for this reason — that, within, his life depended upon himself whereas, outside, it depended upon another, even a promised Christ. And as he looked up, and beheld "the Cherubim and the flaming sword," he could bless the hand that had set them there, "to keep the way of the tree of life," inasmuch as the same hand had opened a better, a safer, and a happier way to that tree. If the Cherubim and flaming sword stopped up the way to Paradise, the Lord Jesus Christ has opened "a new and living way" into the holiest of all. "I am the way, the truth, and the life; no man cometh unto the Father, but by me." (Compare John 14: 6; Heb. 10: 20.) In the knowledge of this, the believer now moves onward through a world which is under the curse — where the traces of sin are visible on all hands. He has found his way, by faith, to the bosom of the Father; and while he can secretly repose there, he is cheered by the blessed assurance that the one who has conducted him thither, is gone to prepare a place in the many mansions of the Father's house, and that he will soon come again and receive him unto Himself, amid the glory of the Father's kingdom. Thus, in the bosom, the house, and the kingdom of the Father, the believer finds his present portion, his future home and reward.

Genesis 4 & Genesis 5

As each section of the Book of Genesis opens before us, we are furnished with fresh evidence of the fact that we are travelling over, what a recent writer has well termed, "the seed-plot of the whole Bible;" and not only so, but the seed-plot of man's entire history.

Thus, in the fourth chapter, we have, in the persons of Cain and Abel, the first examples of a religious man of the world, and of a genuine man of faith. Born, as they were, outside of Eden, and being the sons of fallen Adam, they could have nothing, natural, to distinguish them, one from the other. They were both sinners. Both had a fallen nature. Neither was innocent. It is well to be clear in reference to this, in order that the reality of divine grace, and the integrity of faith, may be fully and distinctly seen. If the distinction between Cain and Abel were founded in nature, then it follows, as an inevitable conclusion, that they were not the partakers of the fallen nature of their father, nor the participators in the circumstances of his fall; and, hence, there could be no room for the display of grace, and the exercise of faith.

Some would teach us that every man is born with qualities and capacities which, if rightly used, will enable him to work his way back to God. This is a plain denial of the fact so clearly set forth in the history now before us. Cain and Abel were born, not inside, but outside of Paradise. They were the sons, not of innocent, but of fallen Adam. They came into the world as the partakers of the nature of their father; and it mattered not in what ways that nature might display itself, it was nature still — fallen, ruined, irremediable nature. "That which is born of the flesh is (not merely fleshly, but) flesh; and that which is born of the Spirit is, (not merely spiritual, but) spirit." (John 3)

If ever there was a fair opportunity for the distinctive qualities, capacities, resources, and tendencies of nature to manifest themselves, the lifetime of Cain and Abel furnished it. If there were ought in nature, whereby it could recover its lost innocence, and establish itself again within the bounds of Eden, this was the moment for its display. But there was nothing of kind. They were both lost. They were "flesh. They were not innocent. Adam lost his innocence and never regained it. He can only be looked at as the head of a fallen race, who, by his "disobedience," were made "sinners." (Rom. 5: 19) He became, so far as he was personally concerned, the corrupt source, from whence have emanated the corrupt streams of ruined and guilty humanity — the dead trunk from which have shot forth the branches of a dead humanity, morally and spiritually dead.

True, as we have already remarked, he himself was made a subject of grace, and the possessor and exhibitor of a lively faith in a promised Saviour; but this was not anything natural, but something entirely divine. And, inasmuch as it was not natural, neither was it within the range of nature's capacity to communicate it. It was not, by any means, hereditary. Adam could not bequeath nor impart his faith to Cain or Abel. His possession thereof was simply the fruit of love divine. It was implanted in his soul by divine power; and he had not divine power to communicate it to another. Whatever was natural Adam could, in the way of nature, communicate; but nothing more. And seeing that he, as a father, was in a condition of ruin, his son could only be in the same. As is the begetter, so are they also that are begotten of him. They must, of necessity, partake of the nature of him from whom they have sprung. "as is the earthy, such are they also that are earthy." (1 Cor. 15: 48)

Nothing can be more important, in its way, than a correct understanding of the doctrine of federal headship. If my reader will turn, for a moment, to Rom. 5: 12-21, he will find that the inspired apostle looks at the whole human race as comprehended under two heads. I do not attempt to dwell on the passage; but merely refer to it, in connection with the subject in hand. The fifteenth chapter of first Corinthians will also furnish instruction of a similar character. In the first man, we have sin, disobedience, and death. In The Second man, we have righteousness, obedience, and life. As we derive a nature from the former, so do we also from the latter. No doubt, each nature will display, in each specific case, its own peculiar energies; it will manifest in each individual possessor thereof, its own peculiar powers. Still, there is the absolute possession of a real, abstract, positive nature.

Now, as the mode in which we derive a nature from the first man is by birth, so the mode in which we derive a nature from the Second man is by new birth. Being born, we partake of the nature of the former; being "born again," we partake of the nature of the latter. A newly born infant, though entirely incapable of performing the act which reduced Adam to the condition of a fallen being, is, nevertheless, a partaker of his nature; and so, also, a newly born child of God — a newly regenerated soul, though having nothing whatever to do with the working out of the perfect obedience of "the man Christ Jesus," is, nevertheless, a partaker of His nature. True it is that, attached to the former nature, there is sin; and attached to the latter, there is righteousness. man's sin, in the former case; God's righteousness in the latter: yet, all the while, there is actual, bona fide participation of a real nature, let the adjuncts be what they may. The child of Adam partakes of the human nature and its adjuncts; the child of God partakes of the divine nature and its adjuncts. The former nature is according to "the will of man," (John 1) the latter is according to "the will of God;" as St. James, by the Holy Ghost, teaches us, "Of his own will begat he us by the word of truth, (James 1: 18)

From all that has been said, it follows, that Abel was not distinguished from his brother Cain by anything natural. The distinction between them was not grounded upon ought in their nature or circumstances, for, as to these, "there was no difference." What, therefore, made the vast difference? The answer is as simple as the gospel of the grace of God can make it. The difference was not in themselves, in their nature, or their circumstances; it lay, entirely, in their sacrifices. This makes the matter most simple, for any truly convicted sinner — for any one who truly feels that he not only partakes of a fallen nature, but is himself, also, a sinner. The history of Abel opens, to such an one, the only true ground of his approach to, his standing before, and his relationship with, God. It teaches him, distinctly, that he cannot come to God on the ground of anything in, of, or pertaining to, nature; and he must seek, outside himself, and in the person and work of another, the true and everlasting basis of his connection with the Holy, the Just, and only True God. The eleventh chapter of Hebrews sets the whole subject before us, in the most distinct and comprehensive way. "By faith Abel offered unto God a more excellent sacrifice (pleiona thusian) than Cain, by which he obtained witness that he was righteous, God bearing witness (parturountos) to his gifts; and by it he being dead yet speaketh." Here we are taught that it was, in no wise, a question as to the men, but only as to their "Sacrifice" — it was not a question as to the offerer, but as to his offering. Here lay the grand distinction between Cain and Abel. My reader cannot be too simple in his apprehension of this point, for therein lies involved the truth as to any sinner's standing before God.

And, now, let us enquire what the offerings were. "And in process of time it came to pass, that Cain brought of the fruit of the ground an offering unto Jehovah. And Abel, he also brought of the firstlings of his flock, and of the fruit thereof. And the Lord had respect unto Abel, and to his offering; but unto Cain and to his offering, he had not respect." (Gen. 4: 3-5) This sets the difference clearly before us: Cain offered Jehovah the fruit of a cursed earth, and that, moreover, without any blood to remove the curse. He presented "An unbloody sacrifice," simply because he had no faith. Had he possessed that divine principle, it would have taught him, even at this early moment, that "Without shedding of blood, there is no remission." (Heb 9) This is a great cardinal truth. The penalty of sin is death. Cain was a sinner, and, as such, death stood between him and Jehovah. But, in his offering, there was no recognition whatever of this fact. There was no presentation of a sacrificed life, to meet the claims of divine holiness, or to answer to his own true condition as a sinner. He treated Jehovah as though He were, altogether, such an one as himself, who could accept the sin-stained fruit of a cursed earth.

All this, and much more, lay involved in Cain's "unbloody sacrifice." He displayed entire ignorance, in reference to divine requirements, in reference to his own character and condition, as a lost and guilty sinner, and in reference to the true state of that ground, the fruit of which he presumed to offer. No doubt, reason might say, "what more acceptable offering could a man present, than that which he had produced by the labour of his hands, and the sweat of his brow?" Reason, and even man's religious mind, may think thus; but God thinks quite differently; and faith is always sure to agree with God's thoughts. God teaches, so faith believes, that there must be a sacrificed life, else there can be no approach to God.

Thus, when we look at the ministry of the Lord Jesus, we see, at once, that, had He not died upon the cross, all His services would have proved utterly unavailing as regards the establishment of our relationship with God. True, "He went about doing good" all His life; but it was His death that rent the veil. (Matt. 27: 61) Nought but His death could have done so. Had he continued, to the present moment, "going about doing good," the veil would have remained entire, to bar the worshipper's approach into" the holiest of all." Hence we can see the false ground on which Cain stood as an offerer and a worshipper. An unpardoned sinner coming into the presence of Jehovah, to present "an unbloody sacrifice," could only be regarded as guilty of the highest degree of presumption. True, he had toiled to produce his offering; but what of that? Could a sinner's toil remove the curse and stain of sin Could it satisfy the claims of an infinitely holy God! Could it furnish a proper ground of acceptance for a sinner? Could it set aside the penalty which was due to sin? Could it rob death of its sting, or the grave of its victory? Could it do any or all of these things? Impossible. "Without shedding of blood is no remission." Cain's "unbloody sacrifice," like every other unbloody sacrifice, was not only worthless, but actually abominable, in the divine estimation. It not only demonstrated his entire ignorance of his own condition, but also of the divine character. "God is not worshipped with men's hands as though he needed anything." And yet Cain thought he could be thus approached. And every mere religionist thinks the same. Cain has had many millions of followers, from age to age. Cain-worship has abounded all over the world. It is the worship of every unconverted son, and is maintained by every false system of religion under the sun.

Man would fain make God a receiver instead of a giver; but this cannot be; for, "it is more blessed to give than to receive;" and, assuredly, God must have the more blessed place. "Without all contradiction, the less is blessed of the better." "Who hath first given to him?" God can accept the smallest gift from a heart which has learnt the deep truth contained in those words, "Of thine own have we given thee;" but, the moment a man presumes to take the place of the "first" giver, God's reply is, "if I were hungry, I would not tell thee;" for "He is not worshipped with men's hands, as though he needed anything, seeing he giveth to all "life and breath and all things." The great Giver of "all things" cannot possibly "need anything." Praise is all that we can offer to God; but this can only offered in the full and clear intelligence that our sins are all put away; and this again can only be known by faith in the virtue of an accomplished atonement.

My reader may pause, here, and read prayerfully the following scriptures, namely, Psalm 1; Isaiah 1: 11-18; Acts 17: 22-34, in all of which he will find distinctly laid down the truth as to man's true position before God, as also the proper ground of worship.

Let us now consider Abel's sacrifice. "And Abel, he also brought of the firstlings of his flock, and of the fat thereof." In other words, he entered, by faith, into the glorious truth, that God could be approached by sacrifice; that there was such a thing as a sinner's placing the death of another between himself and the consequence of his sin, that the claims of God's nature and the attributes of His character could be met by the blood of a spotless victim — a victim offered to meet God's demands, and the sinner's deep necessities. This is, in short, the doctrine of the cross, in which alone the conscience of a sinner can find repose, because, therein, God is fully glorified.

Every divinely convicted sinner must feel that death and judgement are before him, as "the due reward of his deeds;" nor can he, by ought that he can accomplish, alter that destiny. He may toil and labour; he may, by the sweat of his brow, produce an offering; he may make vows and resolutions; he may alter his way of life; he may reform his outward character; he may be temperate, moral, upright, and, in the human acceptation of the word, religious; he may, though entirely destitute of faith, read, pray, and hear sermons. In short, he may do anything, or everything which lies within the range of human competency; but, notwithstanding all, "death and judgement" are before him. He has not been able to disperse those two heavy clouds which have gathered upon the horizon. There they stand; and, so far from being able to remove them, by all his doings, he can only live in the gloomy anticipation of the moment Then they shall burst upon his guilty head. It is impossible for a sinner, by his own works, to place himself in life and triumph, at the other side of "death and judgement — yea, his very works are only performed for the purpose of preparing him, if possible, for those dreaded realities.

Here, however, is exactly where the cross comes in. In that cross, the convicted sinner can behold a divine provision for all his guilt and all his need. There, too, he can see death and judgement entirely removed from the scene, and life and glory set in their stead. Christ has cleared the prospect of death and judgement, so far as the true believer is concerned, and filled it with life, righteousness, and glory. "He hath abolished death, and brought life and incorruptibility to light, through the gospel." (2 Tim. 1: 10) He has glorified God in the putting away of that which would have separated us for ever, from His holy and blissful presence. "He has put away sin," and, hence it is gone. (Heb. 9: 26) all this is, in type, set forth in Abel's "more excellent sacrifice." There was no attempt, on Abel's part, to set aside the truth as to his own condition, and proper place as a guilty sinner — no attempt to turn aside the edge of the flaming sword, and force his way back to the tree of life — no presumptuous offering of an unbloody sacrifice" — no presentation of the fruit of a cursed earth to Jehovah — he took the real ground of a sinner, and, as such, set the death of a victim between him and his sins, and between his sins and the holiness a sin-hating God. This was most simple. Abel deserved death and judgement, but he found a substitute.

This is it with every poor, helpless, self-condemned, conscience-smitten sinner. Christ is his substitute, his ransom, his most excellent sacrifice, his ALL. Such an one will feel, like Abel, that the fruit of the ground could never avail for him; that were he to present to God the fairest fruits of earth, he would still have a sin-stained conscience, inasmuch as "without shedding of blood is no remission." The richest fruits, and the most fragrant flowers, in the greatest profusion, could not remove a single stain from the conscience. Nothing but the perfect sacrifice of the Son of God can give ease to the heart and conscience. All who by faith lay hold of that divine reality, will enjoy a peace which the world can neither give nor take away. It is faith which puts the soul in present possession of this peace. "Being justified by faith, we have peace with God, through our Lord Jesus Christ." (Rom. 5: 1) "By faith Abel offered unto God a more excellent sacrifice than Cain."

It is not a question of feeling, as so many would make it. It is entirely a question of faith in an accomplished fact, faith wrought in the soul of a sinner, by the power of the Holy Ghost. This faith is something quite different from a mere feeling of the heart, or an assent of the intellect. Feeling is not faith. Intellectual assent is not faith. Some would make faith to be the mere assent of the intellect to a certain proposition. This is fearfully false. It makes the question of faith human, whereas it is really divine. It reduces it to the level of man, whereas it really comes from God Faith is not a thing of today or tomorrow. It is an imperishable principle, emanating from an eternal source, even God Himself; it lays hold of God's truth, and sets the soul in God's presence.

Mere feeling and sentimentality can never rise above the source from whence they emanate; and that source in self; but faith has to do with God and His eternal word, and is a living link, connecting the heart that possesses it with God mho gives it. Human feelings, however intense; human sentiments, however refined, could not connect the soul with God. They are neither divine nor eternal, but are human and evanescent. They are like Jonah's gourd, which sprang up in a night, and perished in a night. Not so faith. That precious principle partakes of all the value, all the power, and all the reality of the source from whence it emanates, and the object with which it has to do. It justifies the soul; (Rom. 5: 1) it purifies the heart; (Acts 15: 9) it works by love; (Gal. 5: 6) it overcomes the world. (1 John 5: 4) Feeling and sentiment never could accomplish such results; they belong to nature and to earth, faith belongs to God and to heaven; they are occupied with self, faith is occupied with Christ; they look inward and downward, faith looks outward and upward; they leave the soul in darkness and doubt, faith leads it into light and peace; :they have to do with one's own fluctuating condition, faith has to do with God's immutable truth, and Christ's eternally enduring sacrifice.

No doubt, faith will produce feelings and sentiments spiritual feelings and truthful sentiments — but the fruits of faith must never be confounded with faith "itself. I am not justified by feelings, nor yet by faith feelings, but simply by faith. And why? Because faith believes God when He speaks; it takes Him at His word; it apprehends Him as He has revealed Himself in the Person and work of the Lord Jesus Christ. This is life, righteousness, and peace. To apprehend God as He is, is the sum of all present and eternal blessedness. When the soul finds out God, it has found out all it can possibly need, here or hereafter; but He can only be known by His own revelation, and by the faith which He Himself imparts, and which, moreover, always sees divine revelation as its proper object.

Thus, then, we can, in some measure, enter into the meaning and power of the statement, "By faith Abel offered unto God a more excellent sacrifice than Cain." Cain had no faith, and, therefore, he offered an unbloody sacrifice. Abel had faith, and, therefore, he offered both "blood, and fat," which, in type, set forth the presentation of the life, and also the inherent excellency of the Person of Christ. "The blood," set forth the former; "the fat," shadowed forth the latter. Both blood and fat were forbidden to be eaten, under the Mosaic economy. The blood is the life; and man, under law, had no title to life. But, in the sixth of John, we are taught, that unless we eat blood, we have no life in us. Christ is the life. There is not a spark of life outside of Him. ALL out of Christ is death. "In him was life," and in none else.

Now, He gave up His life on the cross; and, to that life, sin was, by imputation, attached, when the blessed One was nailed to the cursed tree. Hence, in giving up His life, He gave up, also, the sin attached thereto, so that it is, effectually, put away, having been left in His grave from which He rose triumphant, in the power of a new life, to which righteousness as distinctly attaches itself, us did sin to that life which He gave up on the cross. This will help us to an understanding of an expression used by our blessed Lord, after His resurrection, "a spirit hath not flesh and bones, as ye see we have." He did not say, "flesh and blood;" because, in resurrection, He had not assumed, into His sacred person, the blood which He had shed out upon the cross, as an atonement for sin. "The life of the flesh is in the blood, and I have given it to you upon the altar, to make an atonement for your souls: for it is the blood which maketh an atonement for the soul." (Lev. 17: 11) Close attention to this point will have the effect of deepening, in our souls, the sense of the completeness of the putting away of sin, by the death of Christ; and we know that whatever tends to deepen our sense of that glorious reality, must, necessarily, tend to the fuller establishment of our peace, and to the more effectual promotion of the glory of Christ, as connected with our testimony and service.

We have, already, referred to a point of much interest and value, in the history of Cain and Abel, and that is, the entire identification of each with the offering which he presented. My reader cannot possibly bestow too much attention upon this. The question, in each case, was not as to the person of the offerer; but, entirely, as to the character of his offering. Hence, of Abel we read that "God testified of his gifts." He did not bear witness to Abel, but to Abel's sacrifice; and this fixes, distinctly, the proper ground of a believer's peace and acceptance before God.

There is a, constant tendency, in the heart, to ground our peace and acceptance upon something in or about ourselves even though we admit that that something is wrought by the Holy Ghost. Hence arises the constant looking in, when the Holy Ghost would ever have us looking out. The question for every believer is not, "what am I" but, "what is Christ?" Having come to God "in the name of Jesus," he is wholly identified with Him, and accepted in His name, and, moreover, can no more be rejected than the One in whose name he has come. Before ever a question can be raised as to the feeblest believer, it must be raised as to Christ Himself. But this latter is clearly impossible, and thus the security of the believer is established upon a foundation which nothing can possibly move. Being in himself a poor worthless sinner, he has come in the name of Christ, he is identified with Christ, accepted in and as Christ, bound up in the same bundle of life with Christ. God testifies, not of him, but of his gift, and his gift is Christ. ALL this is most tranquillising and consolatory. It is our happy privilege to be able, in the confidence of faith, to refer every objection, and every objector, to Christ, and His finished atonement. ALL our springs are in Him. In Him we boast all the day long. Our confidence is not in ourselves, but in Him who hath wrought everything for us. We hang on His name, trust in His work, gaze on His Person, and wait for His coming.

But the carnal mind, at once, displays its enmity against all this truth which so gladdens and satisfies the heart of a believer. Thus it was with Cain. "He was very wroth, and his countenance fell." That which filled Abel with peace, filled Cain with wrath. Cain in unbelief, despised the only way in which a sinner could come to God. He refused to offer blood, without which there can be no remission; and, then, because he was not received, in his sins, and because Abel was accepted, in his gift, "he was wroth, and his countenance fell." And yet, how else could it be? He should either be received with his sins, or without them; but God could not receive him with them, and he would not bring the blood which alone maketh atonement; and, therefore, he was rejected, and, being rejected, he manifests in his ways, the fruits of corrupt religion. He persecutes and murders the true witness — the accepted, justified man — the man of faith; and, in so doing, he stands as the model and forerunner of all false religionists, in every age. At all times, and in all places, men have shown themselves more ready to persecute on religious grounds, than on any other. This is Cain-like. Justification — full, perfect, unqualified justification, by faith only, makes God everything, and man nothing: and man does not like this; it causes his countenance to fall, and draws out his anger. Not that he can give any reason for his anger; for it is not, as we have seen, a question of man at all, but only of the ground on which he appears before God. Had Abel been accepted on the ground of ought in himself, then, indeed, Cain's wrath, and his fallen countenance, would have had some just foundation; but, inasmuch as he was accepted, exclusively, on the ground of his offering; and, inasmuch as it was not to him, but to his gift, that Jehovah bore testimony, his wrath was entirely without any proper basis. This is brought out in Jehovah's word to Cain:" If thou doest well, (or, as the LXX reads it, if thou offer correctly, (orthos prosenegkes) shalt thou not be accepted?" The well-doing had reference to the offering. Abel did well by hiding himself behind an acceptable sacrifice. Cain did badly by bringing an offering without blood; and all his after-conduct was but the legitimate result of his false worship.

"And Cain talked with Abel his brother: and it came to pass, when they were in the field, that Cain rose up against Abel his brother, and slew him." Thus has it ever been; the Cains have persecuted and murdered the Abels. At all times, man and his religion are the same; faith and its religion are the same: and wherever they have met, there has been conflict.

However, it is well to see that Cain's act of murder was the true consequence — the proper fruit — of his false worship. His foundation was bad, and the superstructure erected thereon was also bad. Nor did he stop at the act of murder; but having heard the judgement of God thereon, despairing of forgiveness through ignorance of God, he went forth from His blessed presence, and built a city, and had in his family the cultivators of the useful and ornamental sciences-agriculturists, musicians, and workers in metals. Through ignorance of the divine character, he pronounced his sin too great to be pardoned.* It was not that he really knew his sin, but that he knew not God. He fully exhibited the terrible fruit of the fall in the very thought of God to which he gave utterance. He did not want pardon, because he did not want God. He had no true sense of his own condition; no aspirations after God; no intelligence as to the ground of a sinner's approach to God. He was radically corrupt — fundamentally wrong; and all he wanted was to get out of the presence of God, and lose himself in the world and its pursuits. Be thought he could live very well without God, and he therefore set about decorating the world as well as be could, for the purpose of making it a respectable place, and himself a respectable man therein, though in God's view it was under the curse, and he was a fugitive and a vagabond.

{*The word used by Cain occurs in Ps. 32: 1 whose transgression is forgiven. The LXX renders it by aphethenai, to be remitted.}

Such was "the way of Cain in which way millions are, at this moment, rushing on. Such persons are not, by any means, divested of the religious element in their character. They would like to offer something to God; to do something for Him. They deem it right to present to Him the results of their own toil. They are ignorant of themselves, ignorant of God; but with all this there is the diligent effort to improve the world; to make life agreeable in various ways; to deck the scene with the fairest colours. God's remedy to cleanse is rejected, and man's effort to improve is put in its place. This is "the way of Cain." (Jude 11)

And, my reader, you have only to look around you to see how this "WAY is prevailing at the present moment. Though the world is stained with the blood of "a greater than" Abel, even with the blood of Christ; yet see what an agreeable place man seeks to make of it As in Cain's day, the grateful sounds of "the harp and organ," no doubt, completely drowned, to man's ear, the cry of Abel's blood; so now, man's ear is filled with other sounds than those which issue from Calvary; and his eye filled with other objects than a crucified Christ. The resources of his genius, too, are put forth to render this world a hot-house, in which are produced, in their rarest form, all the fruits for which nature so eagerly longs. And not merely are the real wants of man, as a creature, supplied, but the inventive genius of the human mind has been set to work for the purpose of devising things, which, the moment the eye sees, the heart desires, and not only desires, but imagines that life would be intolerable without them. Thus, for instance, some years ago, people were content to devote three or four days to the accomplishing of a journey of one hundred miles; but now they can accomplish it in three or four hours; and not only so, but they will complain sadly if they happen to be five or ten minutes late. In fact, man must be saved the trouble of living. He must travel without fatigue, and he must hear news without having to exercise patience for it. He will lay iron rails across the earth, and electric wires beneath the sea, as if to anticipate, in his own way, that bright and blissful age, when "there shall be no more sea."*

{*True, the Lord is using all those things for the furtherance of His own gracious ends; and the Lord's servant can freely use them also; but this does not hinder our seeing the spirit which originates and characterises them.}

In addition to all this, there is abundance of religion, so called; but, alas charity itself is compelled to harbour the apprehension, that very much of what passes for religion is but a screw in the vast machine, which has been constructed for man's convenience, and man's exaltation. Man would not be without religion. It would not be respectable; and, therefore, he is content to devote one-seventh of his time to religion; or, as he thinks and professes, to his eternal interests; and then be has six-sevenths to devote to his temporal interests; but whether he works for time or eternity, it is for himself, in reality. such is "the way of Cain." Let my reader ponder it well. Let him see where this way begins, whither it tends, and where it terminates.

How different the way of the man of faith! Abel felt and owned the curse; he saw the stain of sin, and, in the holy energy of faith, offered that which met it, and met it thoroughly — met it divinely. He sought and found a refuge in God Himself; and instead of building a city on the earth, he found but a grave in its bosom. The earth, which on its surface displayed the genius and energy of Cain and his family, was stained underneath with the blood of a righteous man. Let the man of the world remember this; let the man of God remember it; let the worldly-minded Christian remember it. The earth which we tread upon is stained by the blood of the Son of God. The very blood which justifies the Church condemns the world. The dark shadow of the cross of Jesus may be seen by the eye of faith, looming over all the glitter and glare of this evanescent world. "The fashion of this world passeth away." It will soon all be over, so far as the present scene is concerned. "The way of Cain" will be followed by "the error of Balaam," in its consummated form; and then will come "the gainsaying of Core;" and what then "The pit" will open its mouth to receive the wicked, and close it again, to shut them up in "blackness of darkness for ever." (Jude 13)

In full confirmation of the foregoing lines, we may run the eye over the contents of Chapter 5 and find therein the illuminating record of man's weakness, and subjection to the rule of death. He might live for hundreds of years, and "beget sons and daughters;" but, at last, it must be recorded that "he died." "Death reigned from Adam to Moses." "It is appointed unto men once to die." Man cannot get over this. He cannot, by steam, or electricity, or anything else within the range of his genius, disarm death of its terrible sting. He cannot, by his energy, set aside the sentence of death, although he may produce the comforts and luxuries of life.

But whence came this strange and dreaded thing, death? Paul gives us the answer: "By one man sin entered into the world, and death by sin." (Rom. 5: 12) Here we have the origin of death. It came by sin. Sin snapped asunder the link which bound the creature to the living God; and, that being done, he was handed over to the dominion of death, which dominion he had no power whatever to shake off. And this, be it observed, is one of the many proofs of the fact of man's total inability to meet God. There can be no fellowship between God and man, save in the power of life; but man is under the power of death; hence, on natural grounds, there can be no fellowship. Life, can have no fellowship with death, no more than light with darkness, or holiness with sin. Man must meet God on an entirely new ground, and on a new principle, even faith; and this faith enables him to recognise his own position, as "sold under sin," and, therefore, subject to death; while, at the same time, it enables him to apprehend God's character, as the dispenser of a new life — life beyond the power of death — a life which can never be touched by the enemy, nor forfeited by us.

This it is which marks the security of the believer's life — a risen, glorified Christ — a Christ victorious over everything that could be against us. Adams life was founded upon his own obedience; when he disobeyed, life was forfeited. But Christ, having life in Himself, came down into this world and fully met all the circumstances of man's sin, in ever possible form; and, by submitting to death, destroyed him who had the power thereof, and, in resurrection, becomes the life and righteousness of all who believe in His most excellent name.

Now, it is impossible that Satan can touch this life, either in its source, its channel, its power, heaven its sphere, or its duration. God is its source; a risen Christ, its channel, The Holy Ghost, its power; heaven, its sphere; and eternity its duration. Hence, therefore, as might to one possessing this wondrous life, the whole scene is changed; and while, in one sense, it must be said, "in the midst of life we are in death," yet, in another sense it can be said, "in the midst of death we are in life". There is no death in the sphere into which a risen Christ introduces His people. How could there be? Has not he abolished it? It cannot be an abolished and an existing thing at the same time, and to the same people; but God's word tells us it is abolished. -Christ emptied the scene of death, and filled it with life and, therefore, it is not death, but glory that lies before the believer, death is behind him for ever. As to the future, it is all glory, cloudless glory. True, it may be his lot to "fall asleep" — to "sleep in Jesus" — but that is not death, but "life in earnest." The mere matter of departing to be with Christ cannot alter the specific hope of the believer, which is to meet Christ in the air, to be with Him, and like Him, for ever.

Of this we have a very beautiful exemplification in Enoch, who forms the only exception to the rule of Gen. 5. The rule is, "he died;" the exception is, "he should not see death." "By faith Enoch was translated that he should not see death; and was not found, because God had translated him; for before his translation be had this testimony, that he pleased God." (Heb. 11: 5.) Enoch was "the seventh from Adam;" and it is deeply interesting to find, that death was not suffered to triumph over "the seventh;" but that, in his case, God interfered, and made him a trophy of His own glorious victory over all the power of death. The heart rejoices, after reading, six times, the sad record, "he died," to find, that the seventh did not die; and when we ask, how was this? the answer is, "by faith." Enoch lived in the faith of his translation, and walked with God three hundred years. This separated him, practically, from all around. To walk with God must, necessarily, put one outside the sphere of this world's thoughts. Enoch realised this; for, in his day, the spirit of the world was manifested; and then, too, as now, it was opposed to all that was of God. The man of faith felt he had nought to do with the world, save to be a patient witness, therein, of the grace of God, and of coming judgement. The sons of Cain might spend their energies in the vain attempt to improve a cursed world, but Enoch found a better world and lived in the power of it.* His faith was not given him to improve the world, but to walk with God.

{*It is very evident, that Enoch knew nothing whatever about of "making the best of both worlds." To him there was but one world. Thus it should be with us}

And, oh! how much is involved in these three words, "walked with God!" What separation and self-denial! what holiness and moral purity! what grace and gentleness what humility and tenderness! and yet, what zeal energy? What patience and long-suffering! and yet what faithfulness and uncompromising decision! To walk with God comprehends everything within the range of the divine life, whether active or passive. It involves the knowledge of God's character as He has revealed it. It involves, too, the intelligence of the relationship in which we stand to Him. It is not a mere living by rules and regulations! nor laying down plans of action; nor in resolutions to go hither and thither to do this or that. To walk with God is far more than any or all of these things. Moreover, it will sometimes carry us right athwart the thoughts of men, even of our brethren, if they are not themselves walking with God. It may, sometimes, bring against us the charge of doing too much; at other times, of doing too little; but the faith that enables one to "walk with God," enables him also to attach the proper value thoughts of man.

Thus we have, in Abel and Enoch, most valuable instruction as to the sacrifice on which faith rests; and, as to the prospect which hope now anticipates; while, at the same time," the walk with God" takes in all the details of actual life which lie between those two points. Lord will give grace and glory;" and between the grace that has been, and the glory that is to be, revealed, there is the happy assurance, that "no good thing will he withhold from them that walk uprightly." (Psalm 84: 11)

It, has been remarked, that "the cross and the coming of the Lord form the termini of the Church's existence on earth," and these termini are prefigured in the sacrifice of Abel, and the translation of Enoch. The Church knows her entire justification through the death and resurrection of Christ, and she waits for the day, when He shall come and receive her to Himself. She, "through the Spirit, waits for the hope of righteousness by faith." (Gal. 5: 5) She does not wait for righteousness, inasmuch as she, by grace, has that already; but she waits for the hope which properly belongs to the condition into which she has been introduced.

My reader should seek to be clear as to this. Some expositors of prophetic truth, from not seeing the Church's specific place, portion, and hope, have made sad mistakes. They have, in effect, cast so many dark clouds and thick mists around "the bright and morning star," which is the proper hope of the Church, that many saints, at the present moment, seem unable to rise above the hope of the God-fearing remnant of Israel, which is to see "the Sun of Righteousness arise with healing in his wings." (Mal. 4) Nor is this all. Very many have been deprived of the moral power of the hope of Christ's appearing, by being taught to look for various events and circumstances previous to the moment of His manifestation to the Church. The restoration of the Jews, the development of Nebuchadnezzar's image, the revelation of the man of sin — all these things, it is maintained. must take place ere Christ comes. That this is not true, might be proved from numerous passages of New Testament scripture, were this the fitting place to adduce them.

The Church, like Enoch, will be taken away from the evil around, and the evil to come. Enoch was not left to see the world's evil rise to a head, and the judgement of God poured forth upon it. He saw not the fountains of the great deep broken up," nor "the windows of heaven opened." He was taken away before any of these things occurred; and he stands before eye of faith as a beautiful figure of those," who shall not all sleep, but shall all be changed, in a moment in the twinkling of an eye." (1 Cor. 15: 51, 52) Translation, not death, was the hope of Enoch; and, as to the Church's hope, it is thus briefly expressed by the apostle, "To wait for the Son from heaven." Thess. 1: 10) This, the simplest and most unlettered Christian can understand and enjoy. Its power, too be can, in some measure, experience and manifest. He may not be able to study prophecy very deeply, but he can, blessed be God, taste the blessedness, the reality, the comfort, the power, the elevating and separating virtue of that celestial hope, which properly belongs to him as a member of that heavenly body, the Church; which hope is not merely to see "the Sun of Righteousness" how blessed soever that may be in its place, but to see "the bright and morning star." (Rev. 2: 28.) And as in the natural world, the morning star is seen, by those who watch for it, before the sun rises, so Christ, as the morning star, will be seen by the Church, before the remnant of Israel can behold the beams of the Sun.

Genesis 6 — Genesis 9

We have, now, arrived at a deeply-important and strongly-marked division of our book. Enoch has passed off the scene. His walk, as a stranger on earth, has terminated in his translation to heaven. He was taken away before human evil had risen to a head, and, therefore, before the divine judgement had been poured out. How little influence his course and translation had upon the world, is manifest from the first two verses of chapter 6. "And it came to pass, when men began to multiply on the face of the earth, and daughters were born unto them, that the sons of God saw the daughters of men that they were fair; and they took them wives of all which they chose."

The mingling of that which is of God with that which is of man, is a special form of evil, and a very effectual engine, in Satan's hand, for marring the testimony of Christ on the earth. This mingling may frequently wear the appearance of something very desirable; it may often look like a wider promulgation of that which is of God — a fuller and a more vigorous outgoing of a divine influence — a something to be rejoiced in rather than to be deplored: but our judgement as to this will depend entirely upon the point of view from which it is contemplated. If we look at it in the light of God's presence, we cannot possibly imagine, that an advantage is gained when the people of God mingle themselves with the children of this world; or when the truth of God is corrupted by human admixture. Such is not the divine method of promulgating truth, advancing the interests of those, who ought to occupy the place of witnesses for Him on the earth. Separation from all evil is God's principle; and this principle can never be infringed without serious damage to the truth.

In the narrative now before us, we see that the union of the sons of God with the daughters of men led to the most disastrous consequences. True, the fruit of that union seemed exceedingly fair, in man's judgement, as we read, "the same became mighty men which were of old, men of renown;" yet, God's judgement was quite different. He seeth not as man seeth. His thoughts are not as ours. "God saw that the wickedness of man was great in the earth, and that every imagination of the thoughts of his heart was only evil continually." Such was man's condition before God — "evil only" — "evil continually." So much for the mingling of the holy with the profane. Thus it must ever be. If the holy seed will not maintain its purity, all must be forfeited as regards testimony on the earth. Satan's first effort was to frustrate God's purpose by putting the holy seed to death, and when that failed; he sought to gain his end by corrupting it.

Now it is of the deepest moment, that my reader should clearly understand the aim, the character, and the result of this union between "the sons of God" and the daughters of men. There is great danger, at the present day of compromising truth for the sake of union. This should be carefully guarded against. There can be no union attained at the expense of truth. The true Christian's motto should ever be — "maintain truth at all cost; if union can be promoted in this way, so much the better, but maintain the truth." The principle of expediency, on the contrary may be thus enunciated, — "promote union at all cost; if truth can be maintained as well, so much the better, but promote union." This latter principle can only be carried out at the expense of all that is divine in the way of testimony.* There can, evidently, be no true testimony where truth is forfeited; and hence, in the case of the antediluvian world, we see that the unhallowed union between the holy and the profane-between that which was divine and that which was human, only had the effect of bringing the evil to a head, and then God's judgement was poured out.

{*We should ever bear in mind, that "the wisdom which is from above is first pure, then peaceable." (James 3: 17) The wisdom which is from beneath would put "peaceable" first, and, therefore, it can never be pure.}

"The Lord said, I will destroy man." Nothing less would do. There must be the entire destruction of that which had corrupted God's way on the earth. "The mighty men, and men of renown," must all be swept away, without distinction. "all flesh" must be set aside, as utterly unfit for God. "The end of all flesh is come before me." It was not merely the end of some flesh; no, it was all corrupt, in the sight of Jehovah — all irrecoverably bad. It had been tried, and found wanting; and the Lord announces His remedy to Noah in these words, "Make thee an ark of gopher wood."

Thus was Noah put in possession of God's thoughts about the scene around him. The effect of the word of God was to lay bare the roots of all that which man's eye might rest upon with complacency and pride. The human heart might swell with pride, and the bosom heave with emotion, as the eye ran down along the brilliant ranks of men of art, men of skill, "men of might "men of renown." The sound of the harp and the organ might send a thrill through the whole soul, while at the same time, the ground was cultivated, and man's necessities were provided for in such a way as to contradict every thought in reference to approaching judgement. But oh I those solemn words, "I will destroy"; What a heavy gloom they would necessarily cast over the glittering scene! Could not man's genius invent some way of escape? Could not "the mighty man deliver himself by his much strength?" Alas! no: there was ONE way of escape, but it was revealed to faith, not to sight, not to reason, not to imagination.

By faith Noah, being warned of God, of things not seen as yet, moved with fear (eulabetheis) prepared an ark to the saving of his house; by the which he condemned the world, and became heir of the righteousness which is of faith; (Heb 11: 7) The word of God brings His light to shine upon all that by which man's heart is deceived. It removes completely the gilding with which the serpent covers a vain, deceitful, passing world over which hangs the sword of divine judgement. But it is only faith that will be "warned of God," when the things of which He speaks are "not seen as yet; Nature is governed by what it sees — it is governed by it's senses, Faith is governed by the pure word of God; (inestimable treasure in this dark world!") This gives stability, let outward appearances be what they may. When God spoke to Noah of judgement impending, there was no sign of it. It was "not seen as yet;" but the word of God made it a present reality to the heart that was enabled to mix that word with faith. Faith does not wait to see a thing, ere it believes, for "faith cometh by hearing, and hearing by the word of God."

All that the man of faith needs, is to know that God has spoken; this imparts perfect certainty to his soul. "Thus saith the Lord," settles everything. A single line of Sacred Scripture is an abundant answer to all the reasonings and all the imaginations of the human mind; and when one has the word of God as the basis of his convictions, he may calmly stand against the full tide of human opinion and prejudice. It was the word of God which sustained the heart of Noah during his long course of service; and the same word has sustained the millions of God's saints, from that day to this, in the face of the world's contradiction. Hence, we cannot set too high a value upon the word of God. Without it, all is dark uncertainty; with it, all is light and peace. Where it shines, it marks out for the man of God a sure and blessed path; where it shines not, one is left to wander amid the bewildering mazes of human tradition. How could Noah have "preached righteousness," for 120 years, if he had not had the word of God as the ground of his preaching? How could he have withstood the scoffs and sneers of an infidel world? How could he have persevered in testifying of "judgement to come," when not a cloud appeared on the world's horizon? Impossible. The word of God was the ground on which he stood, and "the Spirit of Christ" enabled him to occupy, with holy decision, that elevated and immovable ground.

And now, my beloved Christian reader, what else have we wherewith to stand, in service for Christ, in an evil day, like the present? Surely, nothing; nor do we want ought else. The word of God, and the Holy Ghost by whom, alone, that word can be understood, applied or used, are all we want to equip us perfectly-to furnish us thoroughly, "to all good works," under whatever head those works may range themselves. (2 Tim 3: 16, 17) What rest for the heart? What relief from all Satan's imagery, and man's imaginations! God's pure, incorruptible, eternal word May our hearts adore Him for the inestimable treasure "Every imagination of the thoughts of man's heart was only evil continually;" but God's word as the simple resting-place of Noah's heart.

"God said unto Noah, The end of all flesh is come before me......Make thee an ark of gopher wood. Here was man's ruin, and God's remedy. Man had been allowed to pursue his career to the utmost limit, to bring his principles and ways to maturity. The leaven had worked and filled the mass. The evil had reached its climax. "All flesh" had become so bad that it could not be worse; wherefore nothing remained but for God to destroy it totally; and, at the same time, to save all those who should be found, according to His eternal counsels, linked with "the eighth person" — the only righteous man then existing. This brings out the doctrine of the cross, in a very vivid manner. There we find, at once, God's judgement of nature with all its evil; and, at the same time, the revelation of His saving grace, in all its fullness, and in all its perfect adaptation to those who have really reached the lowest point of their moral condition, as judged by Himself. (The day-spring from on high hath visited us." (Luke 1: 78) Where? Just where we are, as sinners. God has come down to the very deepest depths of our ruin. There is not a point in all the sinner's state to which the light of that blessed day-spring has not penetrated; but, if it has thus penetrated, it must, by virtue of what it is, reveal our true character. The light must judge everything contrary to itself; but, while it does so, it also "gives the knowledge of salvation through the remission of sins." The cross, while it reveals God's judgement upon" all flesh," reveals His salvation for the lost and guilty sinner. Sin is perfectly judged — the sinner perfectly saved — God perfectly revealed, and perfectly glorified, in the cross.

If my reader will turn, for a moment, to the First Epistle of Peter, he will find much light thrown upon this entire subject. At the third chapter, verse 18, we read, "for Christ also hath once suffered for sins, the just for the unjust, that he might bring us to God, being put to death in the flesh, but quickened by the Spirit: by which (Spirit) he went and preached (through Noah) to the spirits (now) in prison; which once were disobedient, when the long-suffering of God waited in the days of Noah, while the ark was being prepared, wherein few, that is eight souls, were saved through water (di udatos); to which the anti type (antitupon) baptism doth also now save us, not the putting away of the filth of the flesh, (as by water,)* but the answer of a good conscience toward God, by the resurrection of Jesus Christ, who, having gone into heaven, is at the right hand of God, angels, and authorities, and powers, being made subject to him."

{*It is impossible to over-estimate the wisdom of the Holy Ghost, as seen in the way in which He treats the ordinance of baptism, in the above remarkable passage. We know the evil use which bas been made of baptism, — we know the false place it has gotten in the thoughts of many, — we know how that the efficacy, which belongs only to the blood of Christ, has been attributed to the water of baptism, — we know how the regenerating grace of the Holy Ghost has been transferred to water baptism; and, with the with the knowledge of all this, we cannot but be struck with the way in which the Spirit of God guards the subject, by stating, that it is not the mere washing away of the filth of the flesh, as by water, But the answer of a good conscience toward God," which "answer" we get, not by baptism, how important soever it may be, as an ordinance of the kingdom, but "by the resurrection of Jesus Christ Who was delivered for our offences, and raised again for our justification."

Baptism, I need hardly say, as an ordinance of divine institution, and in its divinely-appointed place, is most important and deeply significant; but when we find men, in one way or another, putting the figure in place of the substance, we are bound to expose the work of Satan by the light of the word of God.}

This is a most important passage. It sets the doctrine of the ark and its connection with the death of Christ very distinctly before us. As in the deluge, so in the death Christ, all the billows and waves of divine judgement passed over that which, in itself, was without sin. The creation was buried beneath the flood of Jehovah's righteous wrath; and the Spirit of Christ exclaims, "All thy billows and thy waves have gone over me." (Ps. 42: 7) Here is a profound truth for the heart and conscience of a believer. "All God's billows and waves" passed over the spotless Person of the Lord Jesus, when He hung upon the cross; and, as a most blessed consequence, not one of them remains to pass over the person of the believer. At Calvary we see, in good truth, "the fountains of the great deep broken up, and the windows of heaven opened." "Deep calleth unto deep at the noise of thy waterspouts." Christ drank the cup, and endured the wrath perfectly. He put Himself, judicially, under the full weight of all His people's liabilities, and gloriously discharged them. The belief of this gives settled peace to the soul. If the Lord Jesus has met all that could be against us, if He has removed out of the way every hindrance, if He has put away sin, if He has exhausted the cup of wrath and judgement on our behalf, if He has cleared the prospect of every cloud, should we not enjoy settled peace? Unquestionably. Peace is our unalienable portion. To us belong the deep and untold blessedness, and holy security, which redeeming love can bestow on the righteous ground of Christ's absolutely accomplished work.

Had Noah any anxiety about the billows of divine judgement? None whatever. How could he? He knew that "all" had been poured forth, while he himself was raised, by those very outpoured billows, into a region of cloudless peace. He floated in peace on that very water by which "all flesh" was judged. He was put. beyond the reach of judgement; and put there, too, by God Himself. He might have said, in the triumphant language of Romans 8, "If God be for us, who can be against us?" He had been invited in by Jehovah Himself, as we read in Genesis 7: 1, "Come thou and all thy house into the ark;" and when he had taken his place there, we read, "the Lord shut him in" Here assuredly, was full and perfect security for all within. Jehovah kept the door, and no one could go in or out without him. There was both a window and a door to the ark. The Lord secured, with His own omnipotent hand, the door, and left Noah the window from which he might look upward to the place from whence all the judgement had emanated, and see that no judgement remained for him. The saved family could only look upward, because the window was "above" (Gen. 6: 16) They could not see the waters of judgement, nor the death and desolation which those waters had caused. God's salvation — the "gopher wood," stood between them and all these things. They had only to gaze upward into a cloudless heaven, the eternal dwelling-place of the One who had condemned the world, and saved them.

Nothing can more fully express the believer's perfect security in Christ than those words, "the Lord shut him in." Who could open what God had shut? None. The family of Noah were as safe as God could make them. There was no power, angelic, human, or diabolical, which could possibly burst open the door of the ark, and let the waters in. That door was shut by the selfsame hand that had opened the windows of heaven, and broken up the fountains of the great deep. Thus Christ is spoken of as the One" that hath the key of David, he that openeth and no man shutteth, and shutteth and no man openeth." (Rev. 3: 7) He also holds in His hand" the keys of hell and of death." (Rev. 1: 18) None can enter the portals of the grave, nor go forth there from, without him. He has "all power in heaven and on earth." He is head over all things to the Church," and in Him the believer is perfectly secure. (Matt. 28: 18; Eph. 1: 22) Who could touch Noah? What wave could penetrate that ark which was "pitched within and without with pitch?" Just so now, who can touch those who have, by faith, retreated into the shadow of the cross? Every enemy has been met and silenced — yes, silenced for ever. The death of Christ has triumphantly answered every demur; while, at the same time, His resurrection is the satisfactory declaration of God's infinite complacency in that work which is, at once, the basis of His righteousness in receiving us, and of our confidence in drawing nigh unto Him.

Hence, therefore, the door of our ark being secured, by the hand of God Himself, nothing remains for us but to enjoy the window; or, in other words, to walk in happy and holy communion with Him, who has saved us from coming wrath, and made us heirs and expectants of coming glory. Peter speaks of those, who "are blind, and cannot see afar off and have forgotten that they were purged from their old sins." (2 Peter 1: 9.) This is a lamentable condition for any to be in, and it is the sure result of not cultivating diligent, prayerful communion with Him, who has eternally shut us in in Christ.

Let us, now, ere we proceed further with Noah's history, glance, for a little, at the condition of those, to whom he had so long preached righteousness. We have been looking at the saved, let us now look at the lost; we have been thinking of those within the ark, let us now think of those without. No doubt, many an anxious look would be cast after the vessel of mercy, as it rose with the water; but, alas! "the door was shut" the day of grace was over — the time of testimony closed, and that for ever, so far as they were concerned. The same hand which had shut Noah in, had shut them out, and it was as impossible for those without to get in, as it was for those within to get out. The former were irrecoverably lost; the latter, effectually saved. The long-suffering of God, and the testimony of His servant had both been slighted. Present things had engrossed them. "They did eat, they drank, they married wives, and were given in marriage, until the day that Nosh entered into the ark, and the flood came and destroyed them all." (Luke 17: 26, 27) There was nothing wrong in any of these things, abstractedly looked at. The wrong was not in the things done, but in the doers of them. Every one of them might be done in the fear of the Lord, and to the glory of His Holy name, were they only done in faith. But, alas! they were not so done. The word of God was rejected. He told of judgement; but they did not believe. He spoke of sin and ruin; but they were not convinced. He spoke of a remedy; but they would not give heed. They went on with their own plans and speculations, and had no room for God. They acted as if the earth belonged to them, by a lease, for ever. They forgot that there was a clause of surrender. They thought not of that solemn "until." God was shut out. "Every imagination of the thoughts of their heart was only evil continually;" and hence, they could do nothing right. They thought, spake, and acted for themselves. They did their own pleasure, and forgot God.

And, my reader, remember the words of the Lord Jesus Christ, how He said, "as it was in the days of Noah, so shall it be in the days of the Son of man." Some would have us to believe, that ere the Son of man appears in the clouds of heaven, this earth shall be covered, from pole to pole, with a fair mantle of righteousness. They would teach us to look for a reign of righteousness and peace, as the result of agencies now in operation; but the brief passage just quoted cuts up by the roots, in a moment, all such vain and delusive expectations. How was it in the days of Noah? Did righteousness cover the earth, as the waters cover the sea? Was God's truth dominant? Was the earth filled with the knowledge of the Lord? Scripture replies, "the earth was filled with violence." "ALL flesh had corrupted his way on the earth." "The earth also was corrupt before God." Well, then, "so shall it be in the days of the Son of man." This is plain enough." "Righteousness" and "violence" are not very like each other. Neither is there any similarity between universal wickedness and universal peace. It only needs a heart subject to the Word, and freed from the influence of preconceived opinions, in order to understand the true character of the days immediately preceding "the coming of the Son of man." Let not my reader be led astray. Let him reverently bow to Scripture. Let him look at the condition of the world, "in the days before the flood;" and let him bear in mind, that "as" it was then, "so" shall it be at the close of this present period. This is most simple — most conclusive. There was nothing like a state of universal righteousness and peace then, neither shall there be anything like it by and by.

No doubt, man displayed abundant energy in making the world a comfortable and an agreeable place for himself; but that was a very different thing from making it a suitable place for God. So, also, at this present time; man is as busy as he can be, in clearing the stones off the pathway of human life, and making it as smooth as possible; but this is not "making straight in the desert a highway for our God;" nor is it making "the rough places smooth," that all flesh may see the salvation of Jehovah. Civilisation prevails; but civilisation is not righteousness. The sweeping and garnishing are going forward; but it is not in order to fit the house for Christ, but for Antichrist. The wisdom of man is put forth in order to cover, with the folds of his own drapery, the blots and blemishes of humanity; but, though covered, they are not removed! They are and will, ere long, break out in more hideous deformity than ever. The painting of vermilion will soon be obliterated, and the carved cedar wood destroyed. The dams, by which man sedulously seeks to stem the torrent of human wretchedness, must soon give way before the overwhelming force thereof. All the efforts to confine the physical, the mental, and the moral degradation of Adams posterity within those enclosures, which human benevolence, if you please, has devised, must, in the sequel, prove abortive. The testimony has gone forth. "The end of all flesh has come before me." It has not come before man; but it has come before God; and, albeit, the voice of the scoffers may be heard, saying, "Where is the promise of his coming? For, since the fathers fell asleep, all things continue as they were from the beginning of creation;" yet the moment is rapidly hastening on, when those scoffers will get their answer. "The day of the Lord will come as a thief in the night, in the which the heavens shall pass away with a great noise, and the elements shall melt with fervent heat, the earth also, and the works that are therein, shall be burnt up." (2 Peter 3: 4-10) This, my reader, is the answer to the intellectual scoffs of the children of this world, but not to the spiritual affections and expectations of the children of God. These latter, thank God, have a totally different prospect, even to meet the Bridegroom in the air, before evil shall have reached its culminating point, and, therefore, before the divine judgement shall be poured forth thereon. The Church of God looks not for the burning up of the world, but for the arising of "the bright and morning Star."

Now, in whatever way we look at the future, from whatever point of view we contemplate it, whether the object, which presents itself to the soul's vision be the Church in glory, or the world in flames, the coming of the Bridegroom, or the breaking in of the thief, the morning Star, or the scorching sun, the translation, or the deluge, we must feel the unspeakable importance of attending to God's present testimony in grace, to lost sinners. "Now is the accepted time; behold, now is the day of salvation." (2 Cor. 6: 2) "God was in Christ, reconciling the world unto himself, not imputing their trespasses unto them." (2 Cor. 5: 19) He is reconciling now, He will be judging by and by; it is all grace now; it will be all wrath then; He is pardoning sin now, through the cross; He will punish it then, in hell, and that for ever. He is sending out a message of purest, richest, freest grace. He is telling sinners of an accomplished redemption through the precious sacrifice of Christ. He is declaring that all is done. He is waiting to be gracious. "The long-suffering of our Lord is salvation." "The Lord is not slack concerning his promise as some men count slackness, but is long-suffering to usward, not willing that any should perish, that all should come to repentance." (2 Peter 3) All this makes the present moment one of peculiar solemnity. Unmingled grace declared! — unmingled wrath impending. How solemn! How deeply solemn!

And, then, with what profound interest should we mark the unfolding of the divine purposes! Scripture sheds its light upon these things; and such a light, too, that we need not, as another has said," vacantly stare on passing events, as those, who know not where they are, and whither they are going." We should accurately know our bearings. We should fully understand the direct tendency of all the principles now at work. We should be well aware of the vortex, toward which all the tributary streams are rapidly flowing on. Men dream of a golden age; they promise themselves a millennium of the arts and science; they feed upon the thought, that "tomorrow shall be as this day, and more abundant." But, oh! how utterly vain are all those thoughts, dreams, and promises. Faith can see the clouds gathering thickly around the world's horizon. Judgement is coming. The day of wrath is at hand. The door will soon be shut. The "strong delusion" will soon set in, with terrible intensity. How needful, then, it is, to raise a warning voice — to seek, by faithful testimony, to counteract man's pitiable self-complacency. True, in so doing, we shall be exposed to the charge which Ahab brought against Micaiah, of always prophesying evil: but no matter for that. Let us prophesy what the word of God prophesies, and let us do this simply for the purpose of "persuading men." The Word of God only removes from beneath our feet a hollow foundation, for the purpose of placing instead thereof, a foundation which can never be moved. It only takes away from us a delusive hope, to give us, instead, "a hope which maketh not ashamed." It takes away "a broken reed," to give us "the rock of ages." It sets aside "a broken cistern, which can hold no water," to set in its place "the fountain of living waters." This is true love. It is God's love. He will not cry "peace, peace, when there is no peace;" nor "daub with untempered mortar." He would have the sinner's heart resting; sweetly in His own eternal Ark of safety, enjoying a present communion with Himself, and fondly cherishing; the hope, that, when all the ruin, the desolation, and the judgement, have passed away, it shall rest with him in a restored creation.

We shall now return to Noah, and contemplate him in a new position. we have seen him building the ark, we have seen him in the ark, and we shall now view him going forth of the ark, and taking his place in the new world.* "And God remembered Noah." The strange work of judgement being over, the saved family, and all in association with them, come into remembrance. "God made a wind to pass over the earth; and the waters assuaged; the fountains also of deep and the windows of heaven were stopped, and the rain from heaven was restrained. The beams of sun now begin to act upon a world that had been baptised with a baptism of judgement. Judgement is God's "strange work." He delights not in, though He is glorified by, it. Blessed be His name, He is ever ready to leave the place of judgement, and enter that of mercy, because He delights in mercy.

{*I would here mention, for my reader's prayerful consideration, a thought very familiar to the minds of those who have especially given themselves to the study of what is called "dispensational truth." It has reference to Enoch and Noah. The former was taken away, as we have seen. before the judgement came; whereas the latter was carried through the judgement. Now, it is thought that Enoch is a figure of the Church, who shall be taken away before human evil reaches its climax, and before the divine judgement falls thereon. Noah, on the other hand, is a figure of the remnant of Israel, who shall be brought through the deep waters of affliction. and through the fire of judgement, and led into the full enjoyment of millennial bliss, in virtue of God's everlasting covenant. I may add, that I quite receive this thought in reference to those two Old Testament fathers. I consider that it has the full support of the general scope and analogy of Holy Scripture.}

"And it came to pass, at the end of forty days, that Noah opened the window of the ark which he had made: and he sent forth a raven, which went forth, to and fro, until the waters were dried up from off the earth." The unclean bird made its escape, and found, no doubt, a resting-place on some floating carcass. It sought not the ark again. Not so the dove. "She found no rest for the sole of her foot, and she returned unto him into the ark . . . . . and again he sent forth the dove out of the ark: and the dove came in to him, in the evening; and, lo, in her mouth was an olive leaf, pluckt off." Sweet emblem of the renewed mind, which, amid the surrounding desolation, seeks and finds its rest and portion in Christ; and not only so, but also lays hold of the earnest of the inheritance, and furnishes the blessed proof, that judgement has passed away, and that a renewed earth is coming fully into view. The carnal mind, on the contrary, can rest in anything and everything but Christ. It can feed upon all uncleanness. "The olive leaf" has no attraction for it. It can find all it needs in a seen of death, and hence is not occupied with the thought of a new world and its glories; but the heart, that is taught and exercised by the Spirit of God, can only rest and rejoice in that in which He rests and rejoices. It rests in the Ark of His salvation "until the times of the restitution of all things." May it be thus with you and me, beloved render; may Jesus be the abiding rest and portion of our hearts, that so we may not seek them in a world which is under the judgement of God. The dove went back to Noah, and waited for his time of rest: and we should ever find our place with Christ, until the time of His exaltation, and glory, in the ages to come. "He that shall come, will come, and will not tarry." ALL we want, as to this, is a little patience. May God direct our hearts into His love, and into "the patience of Christ."

"And God spake unto Noah, saying, go forth of the ark." The same God that had said, "make thee an ark," and "come thou into the ark, "now says, "go forth of the ark." "And Noah went forth . . . . and builded an altar unto the Lord." ALL is simple obedience. There is the obedience of faith and the worship of faith: both go together. The altar is erected, where, just before, all had been a scene of death and judgement. The ark had borne Noah and his family safely over the waters of judgement. It had carried him from the old into the new world, where he now takes his place as a worshipper.* And, be it observed, it was "unto the Lord" he erected his altar. Superstition would have worshipped the ark, as being the means of salvation. It is ever the tendency of the heart to displace God by His ordinances. Now, the ark was a very marked and manifest ordinance; but Noah's faith passed beyond the ark to the God of the ark; and, hence, when he stepped out of it, instead of casting back a lingering look at it, or regarding it as an object of worship or veneration, he built an altar unto the Lord, and worshipped Him: and the ark is never heard of again.

{*It is interesting to look at this entire subject of the ark and deluge in connection with that most important and deeply significant ordinance of baptism. A truly baptised person, that is, one who as the apostle says, "obeys from the heart that type of doctrine to which he is delivered" is one who has passed from the old world into the new, in spirit and principle, and by faith. The water rolls over his person, signifying that his old man is buried, that his place in nature is ignored — that his old nature is entirely set aside; in short, that he is a dead man. When he is plunged beneath the water, expression is given to the fact, that his name, place and existence, in nature, are put out of sight; that the flesh, with all that pertained thereto, its sins, its iniquities, its liabilities, is buried in the grave of Christ, and never can come into God's sight again.

Again when he rises up out of the water, expression is given to the truth that he only comes up as the possessor of a new life, even the resurrection of Christ. If Christ had not been raised from the dead, the believer could not come up out of the water, but should remain buried beneath its surface, as the simple expression of the place which righteously belongs to nature. But inasmuch as Christ rose from the dead in the power of a new life, having entirely put away our sins, we also come up out of the water; and, in so doing set, forth the fact that we are put, by the grace of God, and through the death of Christ, in full possession of a new life to which divine righteousness inseparably attaches. "We are buried with Him by baptism into death; that like as Christ was raised up from the dead by the glory of the Father, even so we also should walk in newness of life." (See Rom 6 and Col 2. passim. Comp. also 1 Peter 3: 18-22) All this makes the institution of baptism one of immense importance, and pregnant with meaning}

This teaches us a very simple, but, at the same time, a very seasonable lesson. The moment the heart lets slip the reality of God Himself, there is no placing a limit to its declension; it is on the highway to the grossest forms of idolatry. In the judgement of faith, an ordinance is only valuable as it conveys God, in living power, to the soul; that is to say, so long as faith Can enjoy Christ therein, according to His own appointment. Beyond this, it is worth just nothing; and if it, in the smallest degree, comes between the heart and His precious work and His glorious Person, it ceases to be an ordinance of God, and becomes an instrument of the devil. In the judgement of superstition, the ordinance is everything, and God is shut out; and the name of God is only made use of to exalt the ordinance, and Give it a deep hold of the human heart, and a mighty influence over the human mind. Thus it was that the children of Israel worshipped the brazen serpent. That, which had once been a channel of blessing to them, because used of God, became, when their hearts had departed from the Lord, an object of superstitious veneration; and Hezekiah had to break it in pieces, and call it "a piece of brass. In itself it was only a "Nehushtan," but, when used of God, it was a means of rich blessing. Now, faith owned it to be what divine revelation said it was; but superstition, throwing, as ever does, divine revelation overboard, lost the real purpose of God in the thing, and actually made a god of the thing itself. (See 2 Kings 18: 4)

And, my reader, is there not a deep lesson in all this for the present age? I am convinced there is. We live in an age of ordinances. The atmosphere, which enwraps the professing church, is impregnated with the elements of a traditionary religion, which robs the soul of Christ and His divinely full salvation. It is not that human traditions boldly deny that there is such a person as Christ, or such a thing as the cross of Christ: were they to do so, the eyes of many might be opened. However, it is not thus. The evil is of a far more invidious and dangerous character. Ordinances are added to Christ and the work of Christ, The sinner is not saved by Christ alone, but by Christ and ordinances. Thus he is robbed of Christ altogether; for it will, assuredly be found that Christ and ordinances will prove in the sequel, to be ordinances, and not Christ. This is a solemn consideration for all who stand up for a religion of ordinances. "If ye be circumcised Christ will profit you nothing." It must be Christ wholly, or not at all. The devil persuades men, that they are honouring Christ when they make much of His ordinances. whereas, all the while, he knows full well, that they are, in reality, setting Christ entirely aside, and deifying the ordinance. I would only repeat here a remark which I have made elsewhere, namely, that superstition makes everything of the ordinance; infidelity, and mysticism, make nothing of it; faith uses to divine appointment.

But I have already extended this section far beyond the limit which I had prescribed for it. I shall, therefore, close it with a hasty glance at the contents of Gen. 9. In it we have the new covenant, under which creation was set, after the deluge, together with the token of that covenant. "And God blessed Noah and his sons, and said unto them, Be fruitful, and multiply, and replenish the earth." Observe, God's command to man, on his entrance into the restored earth, was to refill that earth; not parts of the earth, but the earth. He desired to have men dispersed abroad, over the face of the world, and not relying upon their own concentrated energies. We shall see, in Gen. 11, how man neglected all this.

The fear of man is now lodged in the heart of every other creature. Henceforth the service, rendered by the inferior orders of creation to man, must be the constrained result of "fear and dread." In life, and in death, the lower animals were to be at the service of man. ALL creation is delivered, by God's everlasting covenant, from the fear of a second deluge. Judgement is never again to take that shape. "The world that then was, being overflowed with water, perished: but the heavens and the earth, which are now, by the same word are kept in store, reserved unto fire against the day of judgement and perdition of ungodly men." The earth was once purged with water; and it will be again purged by fire; and in this second purgation none will escape, save those, who have fled for refuge to Him, who has passed through the deep waters of death, and met the fire of divine judgement.

"And God said, This is the token of the covenant ..I do set my bow in the cloud.....and I will remember my covenant," The whole creation rests, as to its exemption from a second deluge, on the eternal stability of God's covenant, of which the bow is the token; and it is happy to bear in mind, that when the bow appears, the eye of God rests upon it; and man is cast not upon his own imperfect and most uncertain memory, but upon God's. "I" says God, "Will remember." "How sweet to think of what God will, and what He will not remember! He will remember His own covenant, but He will not remember His people's sins. The cross, which ratifies the former, puts away the latter. The belief of this gives peace to the troubled and uneasy conscience.

"And it shall come to pass, when I bring a cloud over the earth, that the bow shall be seen in the cloud." Beautiful and most expressive emblem! The beams of the sun, reflected from that which threatens judgement, tranquillise the heart, as telling of God's covenant, God's salvation, and God's remembrance. Precious, most precious sunbeams, deriving additional beauty from the very cloud which reflects them! How forcibly does this bow in the cloud remind us of Calvary. There a cloud indeed — a dark, thick, heavy cloud of judgement discharging itself upon the sacred head of the Lamb of God  - a cloud so dark, that even at mid-day "there was darkness over all the earth." But, blessed be God, faith discerns, in that heaviest cloud that ever gathered, the most brilliant and beauteous bow that ever appeared, for it sees the bright beams of God's eternal love darting through the awful gloom, and reflected in the cloud. It hears, too, the words, "it is finished," issuing from amid the darkness, and in those words it recognises the perfect ratification of God's everlasting counsels, not only as to creation, but the tribes of Israel and the Church of God.

The last paragraph of this chapter presents a humiliating spectacle. The lord of creation fails to govern himself: "And Noah began to be an husbandman, and he planted a vineyard; and he drank of the wine, and was drunken; and he was uncovered within his tent." What a condition for Noah, the only righteous man, the preacher of righteousness, to be found in. Alas! what is man? Look at him where you will, and you see only failure. In Eden, he fails; in the restored earth, he fails; in Canaan, he fails; in the Church, he fails; in the presence of millennial bliss and glory, he fails. He fails everywhere, and in all things: there is no good thing in him. Let his advantages be ever so great, his privileges ever so vast, his position ever so desirable, he can only exhibit failure and sin.

We must, however, look at Noah in two ways, namely, as a type, and as a man; and while the type is full of beauty and meaning, the man is full of sin and folly; yet the Holy Ghost has written these words, "Noah was a just man, and perfect in his generation; and Noah walked with God." Divine grace had covered all his sins, and clothed his person with a spotless robe of righteousness. Though Noah exposed his nakedness, God did not see it, for He looked not at him, in the weakness of his own condition, but in the full power of divine and everlasting righteousness. Hence we may see how entirely astray — how totally alienated from God and His thoughts, Ham was, in the course he adopted; he evidently knew nothing of the blessedness of the man, whose iniquity is forgiven, and his sin covered; on the contrary, Shem and Jepheth exhibit, in their conduct, a fine specimen of the divine method of dealing with human nakedness; wherefore they inherit a blessing, whereas Ham inherits a curse.

Genesis 10

This section of our book records the generations of Noah's three sons, noticing, especially, Nimrod, the founder of the kingdom of Babel, or Babylon, a name which occupies a very prominent place on the page of inspiration. Babylon is a well-known name — a well known influence. From Genesis 10 to Revelation 18 Babylon, again and again, appears before us, and always as something decidedly hostile to those who occupy, for the time being, the position of public testimony for God. Not that we are to look upon the Babylon of Old Testament scripture as identical with the Babylon of the apocalypse. By no means. I believe the former is a city; the latter, a system; But both the city and system exert a powerful influence against God's people. Hardly had Israel entered upon the wars of Canaan when "a Babylonish garment" brought defilement and sorrow, defeat and confusion, into the host. This is the earliest record of Babylon's pernicious influence upon the people of God; but every student of Scripture is aware of the place which Babylon gets throughout the entire history of Israel.

This would not be the place to notice, in detail, the various passages in which this city is introduced. I would only remark, here, that whenever God has a corporate witness on the earth, Satan has a Babylon to mar and corrupt that witness. When God connects His name with a city on the earth, then Babylon takes the form of a city; and when God connects His name with the Church, then Babylon takes the form of a corrupt religious system, called "the great whore," "the mother of abominations," &c. In a word, Satan's Babylon is always seen as the instrument moulded and fashioned by his hand, for the purpose of counteracting the divine operations, whether in Israel of old, or the Church now. Throughout the Old Testament Israel and Babylon are seen, as it were, in opposite scales: when Israel is up, Babylon is down; and when Babylon is up, Israel is down. Thus, when Israel had utterly failed, as Jehovah's witness, "the king of Babylon broke his bones," and swallowed him up. The vessels of the house of God, which ought to have remained in the city of Jerusalem, were carried away to the city of Babylon. But Isaiah, in his sublime prophecy, leads us onward to the opposite of all this. He presents, in most magnificent strains, a picture, in which Israel's star is in the ascendant, and Babylon entirely sunk. "And it shall come to pass in the day that the Lord shall give thee rest from thy sorrow, and from thy fear, and from the hard bondage wherein thou wast made to serve, that thou shalt take up this proverb against the king of Babylon, and say, How hath the oppressor ceased! the golden city ceased! . . . . since thou art laid down, no hewer is come up against us." (Isa. 14: 3-8.)

Thus much as to the Babylon of the Old Testament. Then, as to the Babylon of Revelation, my reader has only to turn to Rev. 17 and Rev. 18 to see her character and end. She is presented in marked contrast with the bride, the Lamb's wife; and as to her end, she is cast as a great millstone into the sea; after which we have the marriage of the Lamb, — with all its accompanying bliss and glory.

However, I could not attempt to pursue this most interesting subject here: I have merely glanced at it in connection with the name of Nimrod. I feel assured that my reader will find himself amply repaid, for any trouble he may take in the close examination of all those scriptures, in which the name of Babylon is introduced. We shall now return to our chapter.

"And Cush begat Nimrod: he began to be a mighty one in the earth. He was a mighty hunter before the Lord: wherefore it is said, Even as Nimrod the mighty hunter before the Lord. And the beginning of his kingdom was Babel, and Erech, and Accad, and Calneh, in the land of Shinar." Here, then, we have the character of the founder of Babylon. He was" a mighty one in the earth" — "a mighty hunter before the Lord." Such was the origin of Babylon; and its character, throughout the entire book of God, remarkably corresponds therewith. It is always seen as a mighty influence in the earth, acting in positive antagonism to everything which owes its origin to heaven; and it is not until this Babylon has been totally abolished, that the cry is heard, amid the hosts above, "'Alleluia; for the Lord God omnipotent reigneth" Then all Babylon's mighty hunting will be over for ever, whether it be its hunting of wild beasts, to subdue them; or its hunting of souls, to destroy them. ALL its might, and all its glory, all its pomp and pride, its wealth and luxury, its light and joy, its glitter and glare, its powerful attractions and wide-spread influence, shall have passed away for ever. She shall be swept with the besom of destruction, and plunged in the darkness, the horror and desolation, of an everlasting night. "How long, O Lord?"

Genesis 11

This is a chapter of very deep interest to the spiritual mind. It records two great facts, namely, the building of Babel, and the call of Abraham; or, in other words, man's effort to provide for himself, and God's provision made known to faith; man's attempt to establish himself in the earth, and God's calling a man out of it, to find his portion and his home in heaven.

"And the whole earth was of one language and of one speech. And it came to pass, as they journeyed from the east, that they found a plain in the land of Shinar; and they dwelt there...... And they said, Go to, let us build us a city, and a tower, whose top may reach unto heaven; and let us make us a name, lest we be scattered abroad upon the face of the whole earth." The human heart ever seeks a name, a portion, and a centre in the earth. It knows nothing of aspirations after heaven, heaven's God, or heaven's glory. Left to itself, it will ever and find its objects in this lower world; ever "build beneath the skies." It needs God's call, God's revelation, and God's power, to lift the heart above this present world, for man is a grovelling creature, alienated from heaven, and allied to earth. In the scene now before us, there is no acknowledgement no looking up to, or waiting on, Him; nor was it the thought of the human heart to set up a place in which God might dwell — to gather materials for the purpose of building a habitation for Him — alas! no; His name is never once mentioned. To make a name for himself was man's object on the plain of Shinar; and such has been his object ever since. Whether we contemplate man on the plain of Shinar, or on the banks of the Tiber, we find him to be the same self-seeking, self-exalting, God-excluding creature, throughout. There is a melancholy consistency in all his purposes his principles, and his ways; he ever seeks to shut out God, and exalt himself.

Now, in what light soever we view this Babel confederacy, it is most instructive to see in it the early display of mans genius and energies regardless of God. In looking down along the stream of human history, we may easily perceive a marked tendency to confederacy or association. Man seeks, for the most part to compass his great ends in this way. Whether it be in the way of Philanthropy, Religion, or Politics, nothing can be done without an association of men regularly organised. It is well to see this principle — well to mark its incipient working — to see the earliest model which the page of inspiration affords of a human association, as exhibited on the plain of Shinar, in its design, its object, its attempt, its overthrow. If we look around us, at the present moment, we see the whole scene filled with associations. To name them were useless, for they are as numerous as are the purposes of the human heart. But it is important to mark, that the first of all these was the Shinar association, for the establishment of the human interests, and the exaltation of the human name — objects which may well be set in competition with any that engage the attention of this enlightened and civilised age. But, in the judgement of faith, there is one grand defect, namely, God is shut out; and to attempt to exalt man, without God, is to exalt him to a dizzy height, only that he may be dashed down into hopeless confusion, and irretrievable ruin. The Christian should only know one association, and that is, the Church of the living God, incorporated by the Holy Ghost, who came down from heaven as the witness of Christ's glorification, to baptise believers into one body, and constitute them God's dwelling-place. Babylon is the very opposite of this, in every particular; and she becomes at the close, as we know, "the habitation of devils." (See Rev. 18)

"And the Lord said, Behold, the people is one, and they have all one language; and this they begin to do: and now nothing will be restrained from them, which they have imagined to do. Go to, let us go down, and there confound their language, that they may not understand one another's speech. So the Lord scattered them abroad from thence upon the face of all the earth; and they left off to build the city." Such was the end of man's first association. Thus it will be to the end, "Associate yourselves, O ye people, and ye shall be broken in pieces..... gird yourselves, and ye shall be broken in pieces; gird yourselves, and ye shall be broken in pieces." (Isa. 8: 9) How different it is when God associates men! In the second chapter of Acts, we see the blessed One coming down, in infinite grace, to meet man, in the very circumstances in which his sin had set him. The Holy Ghost enabled the messengers of grace to deliver their message in the very tongue wherein each was born. Precious proof this, that God desired to reach man's heart with the sweet story of grace! The law from the fiery mount was not thus promulgated. When God was telling what man ought to be, He spoke in one tongue; but when He was telling what He Himself was, He spoke in many. Grace broke through the barrier which man's pride and folly had caused to be erected, in order that every man might hear and understand the glad tidings of salvation — the wonderful works of God." And to what end was this? Just to associate men on God's ground, round God's centre, and on God's principles. It was to give them, in reality, one language, one centre, one object, one hope, one life. It was to gather them in such a way as that they never should be scattered or confounded again; to give them a name and a place which should endure for ever; to build for them a tower and city which should not only have their top reaching to heaven, but their imperishable foundation laid in heaven, by the omnipotent hand of God Himself. It was to gather them around the glorious Person of a risen and highly exalted Christ, and unite them all in one grand design of magnifying and adoring Him.

If my reader will turn to Revelation 7, he will find, at the close thereof, "ALL nations, and kindreds, and people, and tongues," standing round the Lamb; and, with one voice, ascribing all praise to Him. Thus the three scriptures may he read in most interesting and profitable connection. In Gen. 11 God gives various tongues as an expression of His judgement; in Acts 2 He gives various tongues as an expression of grace; and in Rev. 7 we see all those tongues gathered round the Lamb, in glory. How much better it is, therefore, to find our place in God's association than in man's! The former ends in glory, the latter in confusion; the former is carried forward by the energy of the Holy Ghost, the latter by the unhallowed energy of fallen man; the former has for its object the exaltation of Christ, the latter has for its object the exaltation of man, in some way or other.

Finally, I would say, that all who sincerely desire to know the true character, object, and issue of human associations, should read the opening verses of Genesis 11; and, on the other hand, all who desire to know the excellency, the beauty, the power, the enduring character of divine association, should look at that holy, living, heavenly corporation, which is called, in the New Testament, the Church of the living God, the body of Christ, the bride of the Lamb.

May the Lord enable us to look at, and apprehend, all these things, in the power of faith; for only in this way can they profit our souls. Points of truth, however interesting; scriptural knowledge, however profound and extensive; Biblical criticism, however accurate and valuable, may all leave the heart barren, and the affections cold. We want to find Christ in the Word; and, having found Him, to feed on Him by faith: This would impart freshness, unction, power, vitality, energy, and intensity, all of which we deeply stand in need of, in this day of freezing formalism. What is the value of a chilling orthodoxy without a living Christ, known in all His powerful, personal attractions? No doubt, sound doctrine is immensely important. Every faithful servant of Christ will feel himself imperatively called upon to "hold fast the form of sound words." But, after all, a living Christ is the very soul and life, the joints and marrow, the sinews and arteries, the essence and substance of sound doctrine. May we, by the power of the Holy Ghost, see more beauty and preciousness in Christ, and thus be weaned from the spirit and principles of Babylon.

We shall, God willing, consider the remainder of Gen. 11 in the next section.

Genesis 12

The book of Genesis is, for the most part, taken up with the history of seven men, namely, Abel, Enoch, Noah, Abraham, Isaac, Jacob, and Joseph. There is, I doubt not, a specific line of truth brought out in connection with each of those men. Thus, for example, In Abel me have the great foundation truth of man's coming to God, in the way of atonement — atonement apprehended by faith. In Enoch, we have the proper portion and hope of the heavenly family; while Noah presents to us the destiny of the earthly family. Enoch was taken to heaven before the judgement came; Noah was carried through the judgement into a restored earth Thus, in each, we have a distinct character of truth, and, as a consequence, a distinct phase of faith. My reader can pursue the subject fully, in connection with Hebrews 11; and I feel assured he will find much interest and profit, in so doing. We shall now proceed with our immediate theme, namely, the call of Abraham.

By comparing Gen. 12: 1, Gen. 11: 31, with Acts 7: 2-4, we learn a truth of immense practical value to the soul. "The Lord had said unto Abram, Get thee out of thy country, and from thy kindred, and from thy father's house, unto a land that I will show thee. (Gen. 12: 1) Such was the communication made to Abraham — a communication of the most definite character, designed of God to act upon Abraham's heart and conscience. "The God of glory appeared unto our father Abraham, when he was in Mesopotamia, before he dwelt in Charran, and said unto him, Get thee out of thy country, and from thy kindred, and come into a land that I shall show thee. Then went he forth out of the land of the Chaldeans, and dwelt in Charran, (or Haran;) and from thence, when his father was dead, he removed him into this land wherein ye now dwell." (Acts 7: 2-4) The result of this communication is given in Gen. 11: 31, "And Terah took Abram his son, and Lot the son of Haran, his son's son, and Sarai his daughter-in-law, his son Abram's wife; and they went forth with them from Ur of the Chaldees, to go the land of Canaan: and they came unto Haran, and dwelt there...... and Terah died in Haran."

From all these passages taken together, we learn that ties of nature hindered the full response of Abraham's soul to the call of God. Though called to Canaan, he, nevertheless, tarried at Haran, till nature's was snapped by death, and then, with unimpeded step he made his way to the place to which "the God glory" had called him. This is full of meaning. influences of nature are ever hostile to the full and practical power of "the calling of God." We are sadly prone to take lower ground than that which the divine call would set before us. It needs great simplicity and integrity of faith to enable the soul to rise to the height of God's thoughts, and to make our own of that which He reveals.

The apostle's prayer (Eph. 1: 15-22) demonstrates how fully he, by the Holy Ghost, entered into the difficulty with which the Church would ever have to contend in seeking to apprehend "the hope of God's calling and the riches of the glory of his inheritance in the saints;" because, evidently, if we fail to apprehend the calling, we cannot walk worthy" thereof. I must know where I am called to go, before I can go thither. Had Abraham's soul been fully under the power of the truth" that God's calling was to Canaan, and that too, lay "his inheritance," he could not have remained in Charran. And so with us. If we are led by the Holy Ghost into the understanding of the truth, that we are called with a heavenly calling; that our home, our portion, our hope, our inheritance, are all above, where Christ sitteth at God's right hand," we could never be satisfied to maintain a standing, seek a name, or lay up an inheritance, on the earth. The two things are incompatible: this is the true way to look at the matter. The heavenly calling is not an empty dogma, a powerless theory, nor a crude speculation. It is either a divine reality, or it is absolutely nothing. Was Abraham's call to Canaan a speculation? Was it a mere theory about which he might talk or argue, while, at the same time, he continued in Charran? Assuredly not. It was a truth, a divine truth, a powerfully practical truth. He was called to Canaan, and God could not, possibly, sanction his stopping short thereof. Thus it was with Abraham, and thus it is with us. If we would enjoy the divine sanction and the divine presence, me must be seeking, by faith, to act upon the divine call. That is to say, we must seek to reach, in experience, in practice, and moral character, the point to which God has called us, and that point is full fellowship with His own Son — fellowship with Him in His rejection below, fellowship with Him in His acceptance above.

But, as in Abraham's case, it was death that broke the link by which nature bound him to Charran; so, in our case, it is death which breaks the link by which nature ties us down to this present world. We must realise the truth that we have died in Christ, our head and representative — that our place in nature, and in the world, is amongst the things that were — that the cross of Christ is to us what the Red sea was to Israel, namely, that which separates us, for ever, from the land of death and judgement. Thus only shall we be able to walk, in any measure, "worthy of the calling wherewith we are called" — our high, our holy, our heavenly calling — our "calling of God in Christ Jesus."

And, here, I would dwell, for a little, on the cross of Christ in its two grand, fundamental phases, or in other words, the cross as the basis of our worship and our peace and our testimony, our relation with God, and our relation with the world. If, as a convicted sinner, I look at the cross of the Lord Jesus Christ I behold in it the everlasting foundation of my peace, I see my "sin" put away, as to the root or principle thereof, and I see my "sins" borne. I see God to be in very deed, "for me," and that, moreover, in the very condition in which my convicted conscience tells me I am. The cross unfolds God as the sinner's Friend. It reveals Him in that most wondrous character, as the righteous Justifier of the most ungodly sinner. Creation never could do this. Providence never could do this. Therein I may see God's power, His majesty, and wisdom: but what if all these things should be ranged against me? Looked at, in themselves, abstractly they would be so, for I am a sinner; and power, majesty, and wisdom, could not put away my sin, nor justify God in receiving me.

The introduction of the cross, however, changes the aspect of things entirely. There I find God dealing with sin in such a manner us to glorify Himself infinitely. There I see the magnificent display and perfect harmony of all the divine attributes. I see love, and such love as captivates and assures my heart, and weans it, in proportion as I realise it, from every other object. I see wisdom, and such wisdom as baffles devils and astonishes angels. I see power, and such power as bears down all opposition. I see holiness, and such holiness as repulses sin to the very furthest point of the moral universe, and gives the most intense expression of God's abhorrence thereof, that could possibly be given. I see grace, and such grace as sets the sinner in the very presence of God — yes, puts him into His bosom. Where could I see all these things but in the cross? Nowhere else. Look where you please, and you cannot find aught that so blessedly combines those two great points, namely, "glory to God in the highest," and "on earth peace."

How precious, therefore, is the cross, in this its first phase, as the basis of the sinner's peace, the basis of his worship, and the basis of his eternal relationship with the God who in there so blessedly and so gloriously revealed? How precious to God, as furnishing Him with a righteous ground on which to go in the full display of all His matchless perfections, and in His most gracious dealings with the sinner! So precious is it to God that, as a recent writer has well remarked, ALL that He has said — all that He has done, from the very beginning, indicates that it was ever uppermost in His heart. And no wonder! His dear and well-beloved Son was to hang there, between heaven and earth, the object of all the shame and suffering that men and devils could heap upon Him, because He loved to do His Father's will, and redeem the children of His grace. It will be the grand centre of attraction, as the fullest expression of His love, throughout eternity."

Then, as the basis of our practical discipleship and testimony, the cross demands our most profound consideration. In this aspect of it, I need hardly say, it is as perfect as in the former. The same cross which connects me with God, has separated me from the world. A dead man is, evidently, done with the world; and the believer, having died in Christ, is done with the world; and, having risen with Christ, is connected with God, in the power of a new life, a new nature. Being thus inseparably linked with Christ, he, of necessity, participates in His acceptance with God, and in rejection by the world. The two things go together. The former makes him a worshipper and a citizen in heaven, the latter makes him a witness and a stranger on earth. That brings him inside the veil; this puts him outside the camp. The one is as perfect as the other. If the cross has come between me and sins, it has just as really come between me and the world. In the former case, it puts me into the place of peace with God; in the latter; it puts me into the place of hostility with the world, i.e., in a moral point of view; though, in another sense, it makes me the patient, humble witness of that precious, unfathomable, eternal grace which is set forth in the cross.

Now the believer should clearly understand, and rightly distinguish between, both the above phases the of cross of Christ. He should not profess to enjoy the one while he refuses to enter into the other. If his ear is open to hear Christ's voice within the veil, it will be open also to hear His voice outside the camp. he enters into the atonement which the cross has accomplished, he should also realise the rejection which it necessarily involves. The former flows out of the part which God had in the cross; the latter, out of the part which man had therein. It is our happy privilege, not only to be done with our sins, but to be done with the world also. ALL this is involved in the doctrine of the cross. Well, therefore, might the apostle say, "God forbid that I should glory, save in the cross of our Lord Jesus Christ, by which the world is crucified unto me, and I unto the world." Paul looked upon the world as a thing which ought to be nailed to the cross; and the world, in having crucified Christ, had crucified all who belonged to Him. Hence there is a double crucifixion, as regards the believer and the world; and were this fully entered into, it would prove the utter impossibility of ever amalgamating the two. Beloved reader, let us deeply, honestly, and prayerfully ponder these things; and may the Holy Ghost give us the ability to enter into the full practical power of both the phases of the cross of Christ.

We shall, now, return to our theme.

We are not told how long Abraham tarried at Haran; yet God graciously waited on His servant until, freed from nature's clog, he could fully obey His command. There was, however, no accommodation of that command to the circumstances of nature. This would never do. God loves His servants too well to deprive them of the full blessedness of entire obedience. There was no fresh revelation to Abraham's soul during the time of his sojourn in Haran. It is well to see this. We must act up to the light already communicated, and then God will give us more. "To him that hath shall more be given." This is God's principle. Still, we must remember, that God will never drag us along the path of true-hearted discipleship. This would greatly lack the moral excellency which characterises all the ways of God. He does not drag, but draw, us along the path which leads to ineffable blessedness in Himself; and if we do not see that it is for our real advantage to break through all the barriers of nature, in order to respond to God's call, we forsake our own mercies. But, alas! our hearts little enter into this. We begin to calculate about the sacrifices, the hindrances, and the difficulties, instead of bounding along the path, in eagerness of soul, as knowing and loving the One whose call has sounded in our ears.

There is much true blessing to the soul in every step of obedience, for obedience is the fruit of faith; and faith puts us into living association and communion with God Himself. Looking at obedience, in this light, we can easily see how distinctly it is marked off, in every feature of it, from legality. This latter sets a man, with the entire burden of his sins on him, to serve God, by keeping the law; hence, the soul is kept in constant torture, and, so far from running in the path of obedience, it has not even taken the very first step. True obedience, on the contrary, is simply the manifestation or outflow of a new nature, communicated in grace. To this new nature God graciously imparts precepts for its guidance; and it is perfectly certain that the divine nature, guided by the divine precepts, can never, by any possibility, resolve itself into legality. What constitutes legality is the old nature taking up God's precepts and assaying to carry them out. To attempt to regulate man's fallen nature, by God's pure and Holy law, is as useless and absurd as anything can be. How could fallen nature breathe an atmosphere so pure? Impossible. Both the atmosphere and the nature must be divine.

But not only does the blessed God impart a divine nature to the believer, and guide that nature by His heavenly precepts, He also sets before it suited hopes and expectations. Thus, in Abraham's case, The God of glory appeared unto him." And for what purpose? To set before His soul's vision an attractive object — "a land that I will show thee." This was not compulsion, but attraction. God's land was, in the judgement of the new nature — the judgement of faith far better than Ur, or Charran: and albeit, he had not seen the land, yet inasmuch as it was God's land, faith judged it to be worth having, and, not only worth having, but, also, fully worth the surrender of present things. Hence, we read, "by faith Abraham, when he was called to go out into a place which he should after receive as an inheritance, obeyed, and he went out, not knowing whither he went." That is to say, "he walked by faith, not by sight." Though he had not seen with his eyes, he believed with his heart, and faith became the great moving spring in his soul. Faith rests on a far more solid ground than the evidence of our senses, and that is, the word of God. Our senses may deceive us, but Gods word never can.

Now, the entire truth of the divine nature, together with the precepts which guide, and the hopes which animate it — the whole of the divine doctrine respecting these things, is completely thrown overboard by the system of legalism. The legalist teaches that we must surrender earth in order to get heaven. But how can fallen nature surrender that to which it is allied? How can it be attracted by that in which it sees no charms? Heaven has no charms for nature; yea, it is the very last place it would like to be found in. Nature has no taste for heaven, its occupations, or its occupants. Were it possible for nature to find itself there, it would be miserable. Thus, then, nature has no ability to surrender earth, and no desire to get heaven. True, — it would be glad to escape hell and its ineffable torment, gloom, and misery. But the desire to escape hell, and the desire to get heaven, spring from two very different sources. The former may exist in the old nature; the latter can only be found in the new. Were there no "lake of fire," and no "worm" in hell, nature would not so shrink from it. The same principle holds good in reference to all of nature's pursuits and desires. The legalist teaches that we must give up sin before we can get righteousness. But nature cannot give up sin; and as to righteousness, it absolutely hates it. True, it would like a certain amount of religion; but it is only with the idea that religion will preserve it from hell fire. It does not love religion because of its introducing the soul to the present enjoyment of God and His ways.

How different from all this miserable system of Legalism, in every phase thereof, is "the gospel of the glory of the blessed God!" This gospel reveals God Himself coming down in perfect grace, and putting away sin by the sacrifice of the cross; putting it away, in the most absolute manner, on the ground of eternal righteousness, inasmuch as Christ suffered for it, having been made sin for us. And not only is God seen putting away sin, but also imparting a new life, even the risen life of His own risen, exalted, and glorified Son, which life every true believer possesses, in virtue of being linked, in God's eternal counsels, with Him who was nailed to the cross, but is now on the throne of the Majesty in the heavens. This nature, as we have remarked, He graciously guides by the precepts of His holy word, applied in power by the Holy Ghost. He also animates it by the presentation of indestructible hopes. He reveals, in the distance, "the hope of glory" — "a city which hath foundations" — "a better country, that is an heavenly" — "the many mansions" of the Father's house, on high — "golden harps" — "green palms," and "white robes" — "a kingdom which cannot be moved" — everlasting association with Himself, in those regions of bliss and light, where sorrow and darkness can never enter — the unspeakable privilege of being led, throughout the countless ages of eternity, "beside the still waters, and through the green pastures" of redeeming love. How different is all this from the legalist's notion? Instead of calling upon me to educate and manage, by the dogmas of systematic religion, an irremediably corrupt nature, in order that thereby I may surrender an earth that I love, and attain to a heaven which I hate, He, in infinite grace, and on the ground of Christ's accomplished sacrifice, bestows upon me a nature which can enjoy heaven, and a heaven for that nature to enjoy; and, not only a heaven, but Himself the unfailing spring of all heavens joy.

Such is God's most excellent way. Thus He dealt with Abraham. Thus He dealt with Saul of Tarsus. Thus He deals with us. The God of glory showed Abraham a better country than Ur or Charran. He Saul of Tarsus a glory so bright, that it closed his eyes to all earth's brightest glories, and caused him to count them all "but dung," that He might win that Blessed One who had appeared to him, and whose voice spoken to his inmost soul. He saw a heavenly Christ in glory; and, throughout the remainder of his course, notwithstanding the weakness of the earthen vessel, that heavenly Christ and that heavenly glory engrossed his whole soul.

"And Abram passed through the land unto the place of Sichem, unto the plain of Moreh. And the Canaanite was then in the land." The presence of the Canaanite in God's land would, necessarily, prove a trial to Abraham. It would be a demand upon his faith and hope, an exercise of heart, a trial of patience. He had left Ur and Charran behind, and come into the country of which "the God of glory" had spoken to him, and there he finds "the Canaanite." But there, too, he finds the Lord. "And the Lord appeared unto Abram, and said, Unto thy seed will give this land." The connection between the two statements is beautiful and touching. "The Canaanite was then in the land," and lest Abraham's eye should rest upon the Canaanite, the present possessor of the land, Jehovah appears to him as the One who was going to give the land to him and to his seed for ever. Thus Abraham was taken up with the Lord, and not with the Canaanite. This is a full of instruction for us. The Canaanite in the land is the expression of the power of Satan; but, instead of being occupied with Satan's power to keep us out of the inheritance, we are called to apprehend Christ's power to bring us in. "We wrestle, not with flesh and blood,......but with spiritual wickedness in the heavenlies." The very sphere into which we are called is the sphere of our conflict. Should this terrify us? By no means. We have Christ there — a victorious Christ, in whom we are "more than conquerors." Hence, instead of indulging "a spirit of fear," we cultivate a spirit of worship. "And there builded he an altar unto the Lord, who appeared unto him." "And he removed from thence unto a mountain on the east of Bethel, and Pitched his tent." The altar and the tent give us the two great features of Abraham's character. A worshipper of God, a stranger in the world — most blessed characteristics! Having nothing on earth — having our all our all in God. Abraham had not so much as to set his foot upon;" but he had God to enjoy, and that was enough.

However, faith has its trials, as well as its answers. It is not to be imagined that the man of faith, having pushed out from the shore of circumstances, finds it all smooth and easy sailing. By no means. Again and again, he is called to encounter rough seas and stormy skies; but it is all graciously designed to lead him into deeper and more matured experience of what God is to the heart that confides in Him. Were the sky always without a cloud, and the ocean without a ripple, the believer would not know so well the God with whom he has to do; for, alas! we know how prone the heart is to mistake the peace of circumstances for the peace of God. When everything is going on smoothly and pleasantly, our property safe, our business prosperous, our children and servants carrying themselves agreeably, our residence comfortable, our health excellent, everything, in short, just to our mind, how apt we are to mistake the peace which reposes upon such circumstances, for that peace which flows from the realised presence of Christ. The Lord knows this; and, therefore, He comes in, in one way or another, and stirs up the nest, that is, if we are found nestling in circumstances, instead of in Himself.

But, again, we are frequently led to judge of the rightness of a path by its exemption from trial, and vice versa. This is a great mistake. The path of obedience may often be found most trying to flesh and blood. Thus, in Abraham's case, he was not only called to encounter the Canaanite, in the place to which God had called him, but there was also "a famine in the land." Should he, therefore, have concluded that he was not in his right place? Assuredly not. That would have been to judge according to the sight of his eyes, the very thing which faith never does. No doubt it was a deep trial to the heart, an inexplicable puzzle to nature; but to faith it was all plain and easy. When Paul was called into Macedonia, almost the first thing he had to encounter was the prison at Philippi. This, to a heart out of communion, would have seemed a death-blow to the entire mission. But Paul never questioned the rightness of his position. He was enabled to "sing praises" in the midst of it all, assured that everything was just as it should be: and so it was; for in the prison of Philippi was one of God's vessels of mercy, who could not, humanly speaking, have heard the gospel, had not the preachers of it been thrust into the very place where he was. The devil was made, in spite of himself, the instrument of sending the gospel to the ears of one of God's elect.

Now, Abraham should have reasoned in the same way, in reference to the famine. He was in the very place in which God had set him; and, evidently, he received no direction to leave it. True, the famine was there; and, moreover, Egypt was at hand, offering deliverance from pressure; still the path of God's servant was plain. It is better to starve in Canaan, if it should be so, than live in luxury in Egypt. It is better far to suffer in God's path, than be at ease in Satan's. It is better to be poor with Christ, than rich without Him. Abraham had sheep, and oxen, and he asses, and men servants, and maid servants, and she asses, and camels." Substantial proofs, the natural heart would, doubtless, say, of the rightness of his step, in going down to Egypt. But, ah! he had no altar — no communion. Egypt was not the place of God's presence. He lost more than he gained by going thither. This is ever the case. Nothing can ever make up for the loss of our communion with God. Exemption from temporary pressure, and the accession of the greatest wealth, are but poor equivalents for what one loses by diverging a hair's breadth from the straight path of obedience. How many of us can add our amen to this? How many, in order to avoid the trial and exercise connected with God's path, have slipped aside into the current of this present evil world, and thereby brought leanness and barrenness, heaviness and gloom, into their souls? It may be they have, to use the common phrase, "made money," increased their store, obtained the world's favour, been" entreated well" by its Pharaohs, gotten a name and a position amongst men; but are these a proper equivalent for joy in God, communion liberty of heart, a pure, uncondemning conscience, a thankful, worshipping spirit, vigorous testimony, and effectual service? Alas! for the man that can think so. And yet all the above incomparable blessings have been often sold for a little ease, a little influence, a little money.

Christian reader, let us watch against the tendency to slip aside from the narrow, yet safe, the sometimes rough, yet always pleasant, path of simple, wholehearted obedience. Let us keep guard — jealous, careful guard, over "faith and a pure conscience," for which nothing can compensate. Should trial come, let us, instead of turning aside into Egypt, wait on God; and thus the trial, instead of proving an occasion of stumbling, will prove an opportunity for obedience. Let us, when tempted to slip into the course of the world, remember Him: who gave Himself for our sins, that he might deliver us from this present evil world, according to the will of God, and our Father." (Gal. 1: 4) If such was His love for us, and such His sense of the true character of this present world, that He gave Himself, in order to deliver us from it, shall we deny Him by plunging again into that from which His cross has for ever delivered us? May God Almighty forbid! May He keep us in the hollow of His hand, and under the shadow of His wings, until we see Jesus as He is, and be like Him, and with Him for ever.

Genesis 13

The opening of this chapter presents to us a subject of immense interest to the heart, namely, the true character of divine restoration. When the child of God has, in any way, declined in his spiritual condition, and lost his communion, he is in great danger, when conscience begins to work, of failing in the apprehension of divine grace, and of stopping short of the proper mark of divine restoration. Now, we know that God does everything in a way entirely worthy of Himself. Whether He creates, redeems, converts, restores, or provides, He can only act like Himself. What is worthy of Himself is, ever and only, His standard of action. This is unspeakably happy for us, inasmuch as we would ever seek to "limit the Holy One of Israel;" and in nothing are we so prone to limit Him as in His restoring grace. In the case now before us, we see that Abraham was not only delivered out of Egypt, but brought back" unto the place where his tent had been at the beginning,..... unto the place of the altar which he had made there at the first: and there Abraham called on the name of the Lord." Nothing can satisfy God, in reference to a wanderer or backslider, but his being entirely restored. We, in the self-righteousness of our hearts, might imagine that such an one should take a lower place than that which he had formerly occupied; and so he should, were it a question of his merit or his character; but, inasmuch as it is, altogether, a question of grace, it is God's prerogative to fix the standard of restoration; and His standard is set forth in the following passage "If thou wilt return, O Israel, return to me." It is thus that God restores, and it would be unworthy of Himself to do anything else. He will either not restore at all, or else restore, in such a way, as to magnify and glorify the riches of His grace. Thus, when the leper was brought back, he was actually conducted "to the door of the tabernacle of the congregation." When the prodigal returned, he was set down at the table with the father. When Peter was restored, he was able to stand before the men of Israel and say, "ye denied the Holy One, and the Just" — the very thing which he had done himself, under the most aggravated circumstances. In all these cases, and many more which might be adduced, we see the perfectness of God's restoration. He always brings the soul back to Himself, in the full power of grace, and the full confidence of faith. "If thou wilt return, return lo me." "Abraham came unto the place where his tent had been at the beginning.

Then, as to the moral effect of divine restoration, it is most deeply practical. If legalism gets its answer in the character of the restoration, antinomianism gets its answer in the effect thereof. The restored soul will have a very deep and keen sense of the evil from which it has been delivered, and this will be evidenced by a jealous, prayerful, holy, and circumspect spirit. We are not restored in order that we may, the more lightly, go and sin again, but rather that we may "go and sin no more." The deeper my sense of the grace of divine restoration, the deeper will be my sense of the holiness of it also. This principle is taught and established throughout all scripture?; but especially in two well-known passages, namely, Ps. 23: 3, and 1 John 1: 9; "He restoreth my soul: He leadeth me in the paths of righteousness for his name's sake." And, again, "If we confess our sins, he is faithful and just to forgive us our sins, and to cleanse us from all unrighteousness." The proper path for a divinely-restored soul, is "the path of righteousness." In other words, having tasted divine grace, we walk in righteousness. To talk of grace, while walking in unrighteousness, is, as the apostle says, to turn "the grace of our God into lasciviousness." If grace reigned through righteousness unto eternal life," it also manifests itself in righteousness, in the outflow of that life. The grace that forgives us our sins, cleanses us from all unrighteousness. Those things must never be separated. When taken together, they furnish a triumphant answer to the legalism and antinomianism of the human heart.

But there was a deeper trial for Abraham's heart than even the famine, namely, that arising from the company of one who, evidently, was not walking in the energy of personal faith, nor in the realisation of personal responsibility. It seems plain that Lot was, from the very beginning, borne onward rather by Abraham's influence and example, than by his own faith in God. This is a very common case. If we look down along the history of the people of God, we can easily see how that, in every great movement produced by the Spirit of God, certain individuals have attached themselves thereto who were not personally participators of the power which had produced the movement. Such persons go on for a time, either as a dead weight upon the testimony. or an active hindrance to it. Thus, in Abraham's case, the Lord called him to leave his kindred; but he brought his kindred with him. Terah retarded him in his movement, until death took him out of the way. Lot followed him somewhat further, until "the lusts of other things" overpowered him, and he entirely broke down.

The same thing is observable in the great movement of Israel out of Egypt. "A mixed multitude" followed them, and caused much defilement, weakness, and sorrow, for we read, in Numbers 11, "the mixed multitude that was among them fell a lusting: and the children of Israel also wept again, and said, who shall give us flesh to eat." So also, in the early days of the Church; and not only so, but in every revival which has taken place therein, down to the present day, many have been acted upon by various influences, which, not being divine, proved evanescent; and the persons so acted upon, sooner or later, gave way, and found their proper level. Nothing will endure but that which is of God. I must realise the link between me and the living God. I must know myself as one called of Him into the position which I occupy, else I shall have no stability, and exhibit no consistency therein. It will not do for us to follow in the track of other people, merely because it is their track. God will graciously give each a path to walk in, a sphere to move in, and a responsibility to fulfil; and we are bound to know our calling and the functions thereof, that, by His grace ministered to our souls daily, we may work therein effectually, to His glory. It matters not what our measure may be, provided it be what God hath dealt to us. We may have "five talents," or we may have but "one;" still if we use the "one," with our eye fixed on the Master, we shall just be as sure to hear from His gracious lips the words, "well done," as if we had used the "five." This is encouraging. Paul, Peter, James, and John had each his peculiar measure, his special ministry; and so with all; none needs to interfere with another. A carpenter has a saw and a plane, a hammer and a chisel, and he uses each as he needs it. Nothing can be more worthless than imitation. If, in the natural world, we look at the various orders of creation, we see no imitation. ALL have their proper sphere, their proper functions. And if it be thus in the natural world, how much more in the spiritual. The field is wide enough for all. In every house there are vessels of various sizes and various shapes. The master wants them all.

Let us, therefore, my beloved reader, search and see whether we are walking under a divine or a human influence; whether our faith stands in the wisdom of man, or in the power of God; whether we are doing things because others have done them, or because the Lord has called us to do them; whether we are merely propped up by the example and influence of our fellow, or sustained by personal faith in God. These are serious inquiries. It is, no doubt, a happy privilege to enjoy the fellowship of our brethren; but if we are propped up by them, we shall soon make shipwreck. So also, if we go beyond our measure, our action will be strained and unsightly, uneasy and unnatural. It is very easy to see when a man is working in his place, and according to his measure. ALL affectation, assumption, and imitation, is contemptible in the extreme. Hence, though we cannot be great, let us be honest; and though we cannot be brilliant, let us be genuine. If a person goes beyond his depth, without knowing how to swim, he will surely flounder. If a vessel put out to sea, without being sea-worthy and in trim, it will surely be beaten back into harbour, or lost. Lot left "Ur of the Chaldees," but he fell in the plains of Sodom. The call of God had not reached his heart, nor the inheritance of God filled his vision. Solemn thought! may we ponder it deeply? Blessed be God, there is a path for each of His servants, along which shines the light of His approving countenance, and to walk therein should be our chief joy. His approval is enough for the heart that knows Him. True, we may not always be able to command the approval and concurrence of our brethren; we may frequently be misunderstood; but we cannot help these things. "The day" will set all this to rights, and the loyal heart can contentedly wait for that day, knowing that then "every man shall have praise of God."

But it may be well to examine, more particularly, what it was that caused Lot to turn aside off the path of public testimony. There is a crisis in every man's history, at which it will, assuredly, be made manifest on what ground he is resting, by what motives he is actuated, and by what objects he is animated. Thus it was with Lot. He did not die at Charran; but he fell at Sodom. The ostensible cause of his fall was the strife between his herdmen and those of Abraham; but the fact is, when one is not really walking with a single eye and purified affections, he will easily find a stone to stumble over. If he does not find it at one time, he will at another. If he does not find it here, he will find it there. In one sense, it makes little matter as to what may be the apparent cause of turning aside; the real cause lies underneath, far away, it may be, from common observation, in the hidden chambers of the heart's affections and desires, where the world in some shape or form, has been sought after. The strife between the herdmen might have been easily settled without spiritual damage to either Abraham or Lot. To the former, indeed, it only afforded an occasion for exhibiting the beautiful power of faith, and the moral elevation, the heavenly vantage ground, on which faith ever sets the possessor thereof. But to the latter, it was an occasion for exhibiting the thorough worldliness of his heart. The strife no more produced the worldliness in Lot than it produced the faith in Abraham; it only manifested, in the case of each, what was really there.

Thus it is always: controversies and divisions arise in the Church of God, and many are stumbled thereby, and driven back into the world, in one way or another. They then lay the blame on the controversy and division, whereas the truth is, that these things were only the means of developing the real condition of the soul, and the bent of the heart. The world was in the heart, and would be reached by some route or another; nor is there much of moral excellency exhibited in blaming men and things, when the root of the matter lies within. It is not that controversy and division are not to be deeply deplored: assuredly they are. To see brethren contending in the very presence of "the Canaanite and the Perizzite is truly lamentable and humiliating. Our language should ever be, "Let there be no strife, I pray thee, between me and thee..... for we are brethren." Still, why did not Abraham make choice of Sodom? Why did not the strife drive him into the world? Why was it not an occasion of stumbling to him? Because he looked at it from God's point of view. No doubt, he had a heart that could be attracted by "well-watered plains," just as powerfully as Lot's heart; but then he did not allow his own heart to choose. He first let Lot take his choice, and then left God to choose for him. This was heavenly wisdom. This is what faith ever does: it allows God to fix its inheritance, as it also allows Him to make it good. It is always satisfied with the portion which God gives. It can say, the lines are fallen to me in pleasant places; yea, I have a goodly heritage." It matters not where "the lines" fall; for, in the judgement of faith, they always "fall in pleasant places," just because God casts them there.

The man of faith can easily afford to allow the man of sight to take his choice. Because, "If thou wilt take the left hand, then I will go to the right; or if thou depart to the right hand, then I will go to the left." What beautiful disinterestedness and moral elevation we have here! and yet what security! It is certain that, let nature range where it will, let it take its most comprehensive grasp, its boldest and highest flight, there is never the slightest danger of its laying its hand upon faith's treasure. It will seek its portion in quite an opposite direction. Faith lays up its treasure in a place which nature would never dream of examining; and, as to its approaching thereto, it could not if it would; and it would not if it could. Hence, therefore, faith is perfectly safe, as well as beautifully disinterested, in allowing nature to take its choice.

What, then, did Lot choose, when he got his choice. He chose Sodom. The very place that was about to be judged. But how was this? Why select such a spot? Because he looked at the outward appearance, and not at the intrinsic character and future destiny. The intrinsic character was "wicked." Its future destiny was "judgement" — to be destroyed by "fire and brimstone out of heaven." But, it may be said, "Lot knew nothing of all this." Perhaps not, nor Abraham either; but God did; and had Lot allowed God to "choose his inheritance for him," He, certainly, would not have chosen a spot that He Himself was about to destroy. He did not, however. He judged for himself. Sodom suited him, though it did not suit God. His eye rested on the "well-watered plains," and his heart was attracted by them. "He pitched his tent toward Sodom." Such is nature's choice! "Demas hath forsaken me, having loved this present world." Lot forsook Abraham for the same reason. He left the place of testimony, and got into the place of judgement.

"And the Lord said unto Abram, after that Lot was separated from him, Lift up now thine eyes, and look from the place where thou art, northward, and southward, and eastward, and westward; for all the land which thou seest, to thee will give it, and to thy Seed for ever." The strife" and "separation," so far from damaging Abraham's spiritual condition, rather brought out, in full relief, his heavenly principles, and strengthened, in his soul, the life of faith. Moreover, it cleared the prospect for him, and delivered him from the company of one who could only prove a dead weight. Thus it worked for good, and yielded a harvest of blessing. It is, at once, most solemn, and yet most encouraging, to bear in mind that, in the long run, men find their proper level. Men who run unsent, break down, in one way or another, and find their way back to that which they profess to have left. On the other hand, those who are called of God, and lean on Him, are, by His grace, sustained. "Their path is as the shining light, which shineth more and more unto the perfect day." The thought of this should keep us humble, watchful, and prayerful. "Let him that thinketh he standeth take heed lest he fall," for, truly, "there are first that shall be last, and there are last that shall be first." "He that endureth to the end, the same shall be saved," is a principle which, whatever be its specific application, has a wide moral bearing. Many a vessel has sailed out of harbour, in gallant style, with all its canvass spread, amid cheering and shouting, and with many fair promises of a first-rate passage; but, alas! storms, waves, shoals, rocks, and quicksands, have changed the aspect of things; and the voyage that commenced with hope, has ended in disaster. I am, here, only referring to the path of service and testimony, and, by no means, to the question of a man's eternal acceptance in Christ. This latter, blessed be God, does not, in any wise, rest with ourselves, but with Him who has said, "I give unto my sheep eternal life, and they shall never perish, neither shall any pluck them out of my hand." But, do we not know, that many Christians set out on some special course of service or testimony, under the impression that they are called of God thereto, and, after a time, they break down? Unquestionably. And, further, very many set out in the profession of some special principle of action, respecting which they have not been divinely taught, or the consequences of which they have not maturely considered in the presence of God, and, as a necessary result, they themselves have been found, after a time, in the open violation of those very principles. ALL this is deplorable, and should be carefully avoided. It tends to weaken the faith of God's elect, and causes the enemies of the truth to speak reproachfully. Each one should receive his call and his commission directly from the Master Himself. ALL whom Christ calls into any special service, He will, infallibly, maintain therein, for He never sent any one a warfare at his own charges. But if we run unsent, we shall not only be left to learn our folly, but to exhibit it.

Yet, it is not that any one should set himself up as the impersonation of any principle, or as an example of any special character of service or testimony. God forbid. This would be the most egregious folly, and empty conceit. It is a teacher's business to set forth Gods Word; and it is a servant's business to set forth the Master's will; but while all this is fully understood and admitted, we must ever remember the deep need there is of counting the cost, ere we undertake to build a tower, or go forth to war. Were this more seriously attended to, there would be far less confusion and failure in our midst. Abraham was called of God from Ur to Canaan, and, hence, God led him forth on the way. When Abraham tarried at Charran, God waited for him; when he went down into Egypt, He restored him; when he needed guidance, He guided him; when there was a strife and a separation, He took care of him; so that Abraham had only to say, "Oh, how great is thy goodness which thou hast laid up for them that fear thee; which thou hast wrought for them that trust in thee, before the sons of men." He lost nothing by the strife. He had his tent and his altar before; and he had his tent and his altar afterwards. "Then Abram removed his tent, and came and dwelt in the plain of Mamre, which is in Hebron, and built there an altar unto the Lord." Lot might choose Sodom; but as for Abraham, he sought and found his all in God. There was no altar in Sodom. Alas! all who travel in that direction are in quest of something quite different from that. It is never the worship of God, but the love of the world, that leads them thither. And even though they should attain their object, what is it? How does it end? Just thus, "He gave them their request, but sent leanness into their souls."

Genesis 14

We are, here, presented with an historic record of the revolt of five kings from under the hand of Chederlaomer, and a battle consequent thereon. The Spirit of God can occupy himself with the movements of "kings and their armies," when such movements are in anywise connected with the people of God. In the present case, Abraham personally had nothing whatever to do with the revolt or its consequences. His "tent and altar" were not likely to furnish an occasion for the declaration of war, nor yet to be much affected by the outbreak or issue thereof. The proper portion of a heavenly man could never, by any possibility, tempt the cupidity nor excite the ambition of the kings and conquerors of this world.

However, although Abraham was not affected by the battle of "four kings with five," yet Lot was. His position was such as to involve him in the whole affair. So long as we are enabled, through grace, to pursue the path of simple faith, we shall be thrown completely outside the range of this world's circumstances; but if we abandon our high and holy position as those whose "citizenship" is in heaven," and seek a name, a place, and a portion in the earth, we must expect to participate in earth's convulsions and vicissitudes. Lot had taken up his abode in the plains of Sodom, and was, therefore, deeply and sensibly affected by the wars of Sodom. It must ever be thus. It is a bitter and a painful thing for the child of God to mingle himself with the children of this world. He can never do so without serious damage to his own soul, as well as to the testimony with which he is entrusted. What testimony had Lot in Sodom? A very feeble one, indeed, if one at all. The very fact of his settling himself there was the death blow to his testimony. To have spoken a word against Sodom and its ways, would have been to condemn himself, for why was he there? But, in truth, it does not, by any means, appear that, to testify for God, formed any part of his object in "pitching his tent toward Sodom." Personal and family interests seem to have been the leading springs of action in his heart: and though, as Peter tells us, "his righteous soul was vexed with the filthy conversation of the wicked, from day to day," yet had he but little power to act against it, even if inclined so to do.

It is important, in a practical point of view, to see that we cannot be governed by two objects at the same time. For example, I cannot have before my mind, as objects, my worldly interests and the interests of the gospel of Christ. If I go to a town for the purpose of setting up in business, then, clearly, business is my object, and not the gospel. I may, no doubt, propose to myself both to attend to business and to preach the gospel as well; but, all the while, either one or the other must be my object. It is not that a servant of Christ may not most blessedly and effectually preach the gospel and attend to business also; he assuredly may; but, in such a case, the gospel will be his object, and not business. Paul preached the gospel and made tents; but the gospel was his object, and not tent making. If I make business my object, the gospel preaching will speedily prove to be formal and unprofitable work; yea, it will be well if it be not made use of to sanctify my covetousness. The heart is very treacherous; and it is often truly astonishing to see how it deceives us when we desire to gain some special point. It will furnish, in abundance, the most plausible reasons; while the eyes of our understanding are so blinded by self-interest, or unjudged wilfulness, as to be incapable of detecting their plausibility. How frequently do we hear persons defending a continuance in a position which they admit to be wrong, on the plea that they thereby enjoy a wider sphere of usefulness. To all such reasoning, Samuel furnishes a pointed and powerful reply, "To obey is better than sacrifice, and to hearken than the fat of rams." Which was, Abraham or Lot, able to do the more good? Does not the history of those two men prove, beyond a question, that the most effectual way to serve the world is to be faithful to it, by separating from, and testifying against it?

But, be it remembered, that genuine separation from the world can only be the result of communion with God. I may seclude myself from the world, and constitute myself the centre of my being, like a monk or a cynic; but separation to God is a totally different thing. The one chills and contracts, the other warms and expands. That drives us in upon ourselves; this draws us out in love and interest for others. That makes self and its interests our centre; this makes God and His glory our centre. Thus, in Abraham's case, we see that the very fact of his separation enabled him to render effectual service to one who had involved himself in trouble by his worldly ways. "When Abraham heard that his brother was taken captive, he armed his trained servants, born in his own house, three hundred and eighteen, and pursued them unto Dan..... and he brought back all the goods, and also brought again his brother Lot, and his goods, and the women also, and the people." Lot was Abraham's brother, after all; and brotherly love must act. "A brother is born for adversity;" and it often happened that a season of Adversity softens the heart, and renders it susceptible of kindness, even from one with whom we have had to part company; and it is remarkable that, while, in verse 12, we read, "they took Lot, Abraham's brother's son," yet, in verse 14, we read, "when Abram heard that his brother was taken captive." The claims of a brother's trouble are answered by the affections of a brother's heart. This is divine. Genuine faith, while it always renders us independent, never renders us indifferent. It will never wrap itself up in its fleece while a brother shivers in the cold. There are three things which faith does; it "purifies the heart;" it "works by love;" and it "overcomes the world;" and all these results of faith are beautifully exhibited in Abraham on this occasion. His heart was purified from Sodom's pollutions; he manifested genuine love to Lot his brother; and, finally, he was completely victorious over the kings. Such are the precious fruits of faith, that heavenly, Christ honouring principle.

However, the man of faith is not exempt from the assaults of the enemy; and it frequently happens that immediately after a victory, one has to encounter a fresh temptation. Thus it was with Abraham. "The king of Sodom went out to meet him, after his return from the slaughter of Chederlaomer, and of the kings that were with him." There was, evidently, a very deep and insidious design of the enemy in this movement. "The king of Sodom" presents a very different thought, and exhibits a very different phase of the enemy's power, from what we have in "Chederlaomer and the kings that were with him." In the former, we have rather the hiss of the serpent; in the latter, the roar of the lion; but whether it were the serpent or the lion, the Lord's grace was amply sufficient; and most seasonably was this grace ministered to the Lord's servant, at the exact moment of need. "And Melchisedek, king of Salem, brought forth bread and wine, and he was the priest of the most high God. And he blessed him, and said, Blessed be Abram of the most high God, possessor of heaven and earth; and blessed be the most high God, which hath delivered thine enemies into thy hand." we have, here, to remark, first, the peculiar point at which Melchisedek enters the scene; and, secondly, the double effect of his ministry. He did not come forth when Abraham was in pursuit of Chederlaomer, but when the king of Sodom was in pursuit of Abraham. This makes a great moral difference. A deeper character of communion was needed to meet the deeper character of conflict.

And, then, as to the ministry, the "bread and wine" refreshed Abraham's spirit, after his conflict with Chederlaomer; while the benediction prepared his heart for his conflict with the king of Sodom. Abraham was a conqueror, and yet he was about to be a combatant, and the royal priest refreshed the conqueror's spirit, and fortified the combatant's heart.

It is peculiarly sweet to observe the manner in which Melchizedek introduces God to the thoughts of Abraham. He calls Him "the most high God, possessor of heaven and earth;" and, not only so, but pronounces Abraham "blessed" of that same God. This was effectually preparing him for the king of Sodom. A man who was "blessed" of God, did not need to take aught from the enemy; and if the possessor of heaven and earth" filled his vision, "the goods" of Sodom could have but little attraction. Hence, as might be expected, when the king of Sodom made his proposal, "give me the persons, and take the goods to thyself," Abraham replies, "I have lift up my hand unto the Lord, the most high God, the possessor of heaven and earth, that I will not take from a thread even to a shoe latchet, and that I will not take anything that is thine, lest thou shouldest say, I have made Abram rich." Abraham refuses to be enriched by the king of Sodom. How could he think of delivering Lot from the power of the world, if he himself were governed thereby? The only true way in which to deliver another is to be thoroughly delivered myself. So long as I am in the fire, it is quite impossible I can pluck another out of it. The path of separation is the path of power, as it is also the path of peace and blessedness.

The world, in all its various forms, is the great instrument of which Satan makes use, in order to weaken the hands, and alienate the affections, of the servants of Christ. But, blessed be God, when the heart is true to Him, He always comes in to cheer, to strengthen, and to fortify, at the right time. "The eyes of the Lord run to and fro, throughout the whole earth, to show himself strong in the behalf of them whose heart is perfect toward him." (2 Chr. 16: 9) This is an encouraging truth for our poor, timid, doubting, faltering hearts. Christ will be our strength and shield. He will" cover our heads in the day of battle;" He will "teach our hands to war, and our fingers to fight;" and finally, "He will bruise Satan under our feet shortly." ALL this is unspeakably comforting to a heart sincerely desirous of making way against "the world, the flesh, and the devil." May the Lord keep our hearts true to Himself, in the midst of the ensnaring scene around us.

Genesis 15

"After these things, the word of the Lord came unto Abram in a vision, saying, Fear not, Abram. I am thy shield, and thy exceeding great reward." The Lord would not suffer His servant to be a loser, by rejecting the offers of this world. It was infinitely better for Abraham to find himself hidden behind Jehovah's shield, than to take refuge beneath the patronage of the king of Sodom; and to be anticipating his "exceeding great reward," than to accept "the goods" of Sodom. The position into which Abraham is put, in the opening verse of our chapter, is beautifully expressive of the position into which every soul is introduced by the faith of Christ. Jehovah was his "shield," that He might rest in Him; Jehovah was his "reward," that he might wait for Him. So with the believer now: he finds his present rest, his present peace, his present security, all in Christ. No dart of the enemy can possibly penetrate the shield which covers the weakest believer in Jesus.

And then, as to the future, Christ fills it. Precious portion! Precious hope! A portion which can never be exhausted: a hope which will never make ashamed. Both are infallibly secured by the counsels of God, and the accomplished atonement of Christ. The present enjoyment thereof is by the ministry of the Holy Ghost who dwells in us. This being the case, it is manifest that if the believer is pursuing a worldly career, or indulging in worldly, or carnal desires, he cannot be enjoying either the "shield" or the "reward. If the Holy Ghost is grieved, He will not minister the enjoyment of that which is our proper portion — our proper hope. Hence, in the section of Abraham's history now before us, we see that when he had returned from the slaughter of the kings, and rejected the offer of the king of Sodom, Jehovah rose before his soul in the double character, as his "Shield and his exceeding great reward. Let the heart ponder this, for it contains a volume of deeply practical truth. We shall now examine the remainder of the chapter.

In it we have unfolded to us the two great principles of sonship and heirship. "And Abram said, Lord God, what wilt thou give me, seeing I go childless, and the steward of my house is this Eliezer of Damascus? And Abram said, Behold, to me thou hast given no seed: and lo, one born in my house is mine heir." Abraham desired a son, for he knew, upon divine authority, that his "seed" should inherit the land. (Gen. 13: 15) Sonship and heirship are inseparably connected in the thoughts of God "He that shall come forth out of thine own bowels shall be thine heir." Sonship is the proper basis of everything; and, moreover, it is the result of God's sovereign counsel and operation, as we read in James, "of his own will begat he us." Finally, it is founded upon God's eternal principle of resurrection. How else could it be? Abraham's body was "dead;" wherefore, in his case, as in every other, sonship must be in the power of resurrection. Nature is dead, and can neither beget nor conceive ought for God. There lay the inheritance stretching out before the patriarch's eye, in all its magnificent dimensions; but where was the heir? Abraham's body and Sarah's womb alike answered "death." But Jehovah is the God of resurrection, and, therefore, a "dead body" was the very thing for Him to act upon. Had nature not been dead, God should have put it to death ere He could fully show Himself. The most suitable theatre for the living God is that from which nature, with all its boasted powers and empty pretensions, has been totally expelled by the sentence of death. Wherefore, God's word to Abraham was, "look now toward heaven, and tell the stars, if thou be able to number them; and he said unto him, so shall thy seed be." When the God of resurrection fills the vision there is no limit to the soul's blessing, for He who can quicken the dead, can do anything.

"And he believed in the Lord, and he counted it unto him for righteousness." The imputation of righteousness to Abraham is, here, founded upon his believing in the Lord as the Quickener of the dead. It is in this character that He reveals Himself in a world where death reigns; and when a soul believes in Him, as such, it is counted righteous in His sight. This necessarily shuts man out, as regards his co-operation, for what can he do in the midst of a scene of death? Can he raise the dead? Can he open the gates of the grave? Can he deliver himself from the power of death, and walk forth, in life and liberty, beyond the limits of its dreary domain? Assuredly not. Well, then, if he cannot do so, he cannot work out righteousness, nor establish himself in the relation of sonship. "God is not the God of the dead, but of the living," and, therefore, so long as a man is under the power of death, and under the dominion of sin, he can neither know the position of a son, nor the condition of righteousness. Thus, God alone can bestow the adoption of sons, and He alone can impute righteousness, and both are connected with faith in Him as the One who raised up Christ from the dead.

It is in this way that the apostle handles the question of Abraham's faith, in Romans 4, where he says, "It was not written for his sake alone, that it was imputed unto him; but for us also to whom it shall be imputed, if We believe on him that raised up Jesus our Lord from the dead." Here, the God of resurrection is presented "to us also," as the object of faith, and our faith in Him as the alone ground of our righteousness. If Abraham had looked up into heaven's vault, spangled with innumerable stars, and then looked at "his own body now dead," how could he ever grasp the idea of a seed as numerous as those stars? Impossible. But he did not look at his own body, but at the resurrection power of God, and, inasmuch as that was the power which was to produce the seed, we can easily see that the stars of heaven and the sand on the sea-shore are but feeble figures indeed; for what natural object could possibly illustrate the effect of that power which can raise the dead ?

So also, when a sinner hearkens to the glad tidings of the gospel, were he to look up to the unsullied light of the divine presence, and then look: down into the unexplored depths of his own evil nature, he might well exclaim, How can I ever get thither? How can I ever be fit to dwell in that light? Where is the answer? In himself? Nay, blessed be God, but in that blessed! One, who travelled from the bosom to the cross and the grave, and from thence to the throne, thus filling up, in His Person and work, all the space between those extreme points. There can be nothing higher than the bosom of God — the eternal dwelling-place of the Son; and there can be nothing lower than the cross and the grave; but, amazing truth! I find Christ in both. I find Him in the bosom, and I and Him in the grave. He went down into death in order that He might leave behind Him, in the dust thereof, the full weight of His people's sins and iniquities. Christ, in the grave, exhibits the end of everything human — the end of sin — the full limit of Satan's power. The grave of Jesus forms the grand terminus of death. But resurrection takes us beyond this terminus, and constitutes the imperishable basis on which God's glory and man's blessing repose for ever. The moment the eye of faith rests on a risen Christ, there is a triumphant answer to every question as to sin, judgement, death, and the grave. The One who divinely met all these, is alive from the dead; and has taken His seat at the right hand of the majesty in the heavens; and, not only so, but the Spirit of that risen and glorified One, in the believer, constitutes him a son. He is quickened out of the grave of Christ: as we read, "and you, being dead in your sins, and the uncircumcision of your flesh, hath he quickened together with him, having forgiven you all trespasses." (Col. 2: 13)

Hence, therefore, sonship, being founded on resurrection, stands connected with perfect justification — perfect righteousness — perfect freedom from everything which could, in any wise, be against us. God could not have us in His presence with sin upon us. He could not suffer a single speck or stain of sin upon His sons and daughters. The father could not have the prodigal at His table with the rags of the far country upon him. He could go forth to meet him in those rags. He could fall upon his neck and kiss him, in those rags. It was worthy, and beautifully characteristic of his grace so to do; but then to seat him at his table in the rags would never do. The grace that brought the father out to the prodigal, reigns through the righteousness which brought the prodigal in to the father. It would not have been grace had the father waited for the son to deck himself in robes of his own providing; and it would not have been righteous to bring him in in his rags; but both grace and righteousness shone forth in all their respective brightness and beauty when the father went out and fell on the prodigal's neck; but yet did not give him a seat at the table until he was clad and decked in a manner suited to that elevated and happy position. God, in Christ, has stooped to the very lowest point of man's moral condition, that, by stooping He might raise man to the very highest point of blessedness, in fellowship with Himself. From all this, it follows, that our sonship, with all its consequent dignities and privileges, is entirely independent of us. We have just as little to do with it as Abraham's dead body and Sarah's dead womb had to do with a seed as numerous as the stars which garnish the heavens, or as the sand on the seashore. It is all of God. God the Father drew the plan, God the Son laid the foundation, and God the Holy Ghost raises the superstructure; and on this superstructure, appears the inscription, "THROUGH GRACE, BY FAITH, WITHOUT WORKS OF LAW'

But, then, our chapter opens another most important subject to our view, namely, heirship. The question of sonship and righteousness being fully settled — divinely and unconditionally settled, the Lord said unto Abraham, "I am the Lord that brought thee out of Ur of the Chaldees, to give thee this land to inherit it." Here comes out the great question of heirship, and the peculiar path along which the chosen heirs are to travel ere they reach the promised inheritance. "If children, then heirs, heirs of God, and joint-heirs with Christ; if so be that we suffer with him, that we may be also glorified together." Our way to the kingdom lies through suffering, affliction, and tribulation; but, thank God, we can, by faith, say," the sufferings of this present time are not worthy to be compared with the glory which shall be revealed in us. And further, we know that "our light affliction which is but for a moment, worketh out for us a far more exceeding and eternal weight of glory." Finally, "we glory in tribulation, knowing that tribulation worketh patience, and patience experience, and experience hope." It is a high honour and a real privilege to be allowed to drink of our blessed Master's cup, and be baptised with His baptism; to travel in blest companionship with Him along the road which leads directly to the glorious inheritance. The Heir and the joint-heirs reach that inheritance by the pathway of suffering.

But let it be remembered that the suffering of which the joint-heirs participate has no penal element in it. It is not suffering from the hand of infinite justice, because of sin; all that was fully met on the cross, when the divine victim bowed His sacred head beneath the stroke. "Christ also hath once suffered for sins," and that "once," was on the tree and nowhere else. He never suffered for sins before and He never can suffer for sins again. "Once, in the end of the world, (the end of all flesh,) hath he appeared to put away sin, by the sacrifice of himself." "Christ was once offered."

There are two ways in which to view a suffering Christ: first, as bruised of Jehovah; secondly, as rejected of men. In the former, He stood alone; in the latter, we have the honour of being associated with Him. In the former, I say, He stood alone, for who could have stood with Him? He bore the wrath of God alone; He travelled in solitude, down into "the rough valley that had neither been eared nor sown," and there He settled, for ever, the question of our sins. With this we had nothing to do, though to this we are eternally indebted for everything. He fought the fight and gained the victory, alone; but He divides the spoils with us. He was in solitude in the horrible pit and miry clay;" but directly He planted His foot on the everlasting "rock of resurrection, He associates us with Him. He uttered the cry alone; He sings the "new song" in company. (Ps. 40: 2, 3)

Now, the question is, shall we refuse to suffer from the hand of man with Him who suffered from the hand of God for us That it is, in a certain sense. a question is evident, from the Spirit's constant use of the word "IF" in connection with it. "If so be we suffer; If, with him." "If we suffer, we shall reign." There is no such question as to sonship. We do not reach the high dignity of sons through suffering, but through the quickening power of the Holy Ghost, founded on the accomplished work of Christ, according to God's eternal counsel. This can never be touched. We do not reach the family through suffering. The apostle does not say, "that ye may be counted worthy of the family of God for which ye also suffer." They were in the family already; but they were bound for the kingdom; and their road to that kingdom lay through suffering; and not only so, but the measure of suffering for the kingdom would be according to their devotedness and conformity to the King. The more like we are to Him, the more we shall suffer with Him; and the deeper our fellowship with Him in the suffering, the deeper will be our fellowship in the glory. There is a difference between the house of the Father and the kingdom of the Son: in the former, it will be a question of capacity; in the latter, a question of assigned position. All my children may be round my table, but their enjoyment of my company and conversation will entirely depend on their capacity. One may be seated on my knee, in the full enjoyment of his relationship, as a child, yet perfectly unable to comprehend a word I say; another may exhibit uncommon intelligence in conversation, yet not be a whit happier in his relationship than the infant on my knee. But when it becomes a question of service for me, or public identification with me, it is, evidently, quite another thing. This is but a feeble illustration of the idea of capacity in the Father's house, and assigned position in the kingdom of the Son.

But let it be remembered that our suffering with Christ is not a yoke of bondage, but a matter of privilege; not an iron rule, but a gracious gift; not constrained servitude, but voluntary devotedness. "Unto you it is given, in the behalf of Christ, not only to believe on him, but also to suffer for his sake." (Phil. 1: 29) Moreover, there can be little doubt but that the real secret of suffering for Christ is to have the heart's affections centred in Him. The more I love Jesus, the closer I shall walk with Him, and the closer I walk with Him, the more faithfully I shall imitate Him, and the more faithfully I imitate Him, the more I shall suffer with Him. Thus it all flows from love to Christ; and then it is a fundamental truth that" we love him because he first loved us." In this, as in everything else, let us beware of a legal spirit; for it must not be imagined that a man, with the yoke of legality round his neck, is suffering for Christ; alas ! it is much to be feared that such an one does not know Christ; does not know the blessedness of sonship; has not yet been established in grace; is rather seeking to reach the family by works of law, than to reach the kingdom by the path of suffering.

On the other hand, let us see that we are not shrinking from our Master's cup and baptism. Let us not profess to enjoy the benefits which His cross secures, while we refuse the rejection which that cross involves. We may rest assured that the road to the kingdom is not enlightened by the sunshine of this world's favour, nor strewed with the roses of its prosperity. If a Christian is advancing in the world, he has much reason to apprehend that he is not walking in company with Christ. "If any man serve me, let him follow me; and where I am, there shall also my servant be." What was the goal of Christ's earthly career? Was it an elevated, influential position in this world? By no means. What then? He found His place on the cross, between two condemned malefactors. "But," it will be said, "God was in this." and yet man was in it likewise; and this latter truth is what must inevitably secure our rejection by the world, if only we keep in company with Christ. The companionship of Christ, which lets me into heaven, casts me out of earth; and to talk of the former, while I am ignorant of the latter, proves there is something wrong. If Christ were on earth, now, what would His path be? Whither would it tend Where would it terminate? Would we like to walk with Him? Let us answer those enquiries under the edge of the word, and under the eye of the Almighty; and may the Holy Ghost make us faithful to an absent — a rejected — a crucified Master. The man who walks in the Spirit will be filled with Christ; and, being filled with Him, he will not be occupied with suffering, but with Him for whom he suffers. If the eye is fixed on Christ, the suffering will be as nothing in comparison with the present joy and future glory.

The subject of heirship has led me much further than I intended; but I do not regret it, as it is of considerable importance. Let us now briefly glance at the deeply significant vision of Abraham as set forth in the closing verses of our chapter. "And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him. And he said unto Abram, know of a surety, that thy seed shall be a stranger in a land that is not theirs, and shall serve them; and they shall afflict them four hundred years: and also that nation, whom they shall serve, will I judge: and afterward shall they come out with great substance.....And it came to pass, that, when the sun went down, and it was dark, behold, a smoking furnace, and a burning lamp that passed between those pieces."

The entire of Israel's history is summed up in those two figures, the "furnace" and the "lamp." The former presents to us those periods of their history in which they were brought into suffering and trial; such, for example, as the long period of Egyptian bondage, their subjection to the kings of Canaan, the Babylonish captivity, their present dispersed and degraded condition. During all these periods they may be considered as passing through the smoking furnace. (See Deut. 4: 20; 1 Kings 8: 51; Isa. 48: 10.)

Then, in the burning lamp, we have those points in Israel's eventful history at which Jehovah graciously appeared for their relief, such as their deliverance from Egypt, by the hand of Moses; their deliverance from under the power of the kings of Canaan, by the ministry of the various judges; their return from Babylon, by the decree of Cyrus; and their final deliverance, when Christ shall appear in His glory. The inheritance must be reached through the furnace; and the darker the smoke of the furnace, the brighter and more cheering will be the lamp of God's salvation. Nor is this principle confined merely to the people of God, as a whole; it applies, just as fully, to individuals. Who have ever reached a position of eminence as servants, have endured the furnace before they enjoyed the lamp. "An horror of great darkness" passed across the spirit of Abraham. Jacob had to endure twenty-one years of sore hardship, in the house of Laban. Joseph found his furnace of affliction in the dungeons of Egypt. Moses spent forty years in the desert. Thus it must be with all God's servants. They must be "tried" first, that, being found "faithful," they may be "put into the ministry." God's principle, in reference to those who serve Him, is expressed in those words of St. Paul, "not a novice, lest being lifted up with pride, he fall into the condemnation of the devil." (1 Tim 3: 6)

It is one thing to be a child of God; it is quite another to be a servant of Christ. I may love my child very much, yet, if I set him to work in my garden, he may do more harm than good. Why? Is it because he is not a dear child? No; but because he is not a practised servant. This makes all the difference. Relationship and office are distinct things. Not one of the Queen's children is, at present, capable of being her prime minister. It is not that all God's children have not something to do, something to suffer, something to learn. Undoubtedly they have; yet it ever holds good, that public service and private discipline are intimately connected in the ways of God. One who comes forward much, in public, will need that chastened spirit, that matured judgement, that subdued and mortified mind, that broken will, that mellow tone, which are the sure and beautiful result of God's secret discipline; and it will, generally, be found that those who take a prominent place without more or less of the above moral qualifications, will, sooner or later, break down.

Lord Jesus, keep thy feeble servants very near unto thine own Most Blessed Person, and in the hollow of thine Hand!

Genesis 16 - 50, Section 2 of 2.

C. H. Mackintosh.

Genesis 16

Here we find unbelief casting its dark shadow across the spirit of Abraham, and again turning him aside, for a season, from the path of simple, happy confidence in God. "And Sarai said unto Abram, Behold the Lord hath restrained me from bearing." These words bespeak the usual impatience of unbelief; and Abraham should have treated them accordingly, and waited patiently on the Lord for the accomplishment of His gracious promise. The poor heart naturally prefers anything to the attitude of waiting. It will turn to any expedient — any scheme — any resource, rather than be kept in that posture. It is one thing to believe a promise, at the first, and quite another thing to wait quietly for the accomplishment thereof. We can see this distinction constantly, exemplified in a child. If I promise my child anything, he has no idea of doubting my word; but yet, I can detect the greatest possible restlessness and impatience in reference to the time and manner of accomplishment. And cannot the wisest sage find a true mirror in which to see himself reflected, in the conduct of a child? Truly so. Abraham exhibits faith, in Gen. 15 and yet he fails is patience, in Gen. 16. Hence the force and beauty of the apostle's word, in Hebrews 6, "followers of them who through faith and patience inherit the promises." God makes a promise, faith believes it; hope anticipates it; patience waits quietly for it.

There is such a thing, in the commercial world, as "the present worth" of a bill or promissory note, for if men are called upon to wait for their money, they must he paid for waiting. Now, in faith's world, there is such a things as the present worth of God's promise; and the scale by which that worth is regulated, is the heart's experimental knowledge of God; for according to my estimate of God, will be my estimate of His promise; and moreover, the subdued and patient spirit finds its rich and full reward in waiting upon Him for the accomplishment of all that He has promised.

However, as to Sarah, the real amount of her word to Abraham is this, "the Lord has failed me; it may be, my Egyptian maid will prove a resource for me." Anything but God for a heart under the influence of unbelief. It is often truly marvellous to observe the trifles to which we will betake ourselves, when once we have lost the sense of God's nearness, His infallible faithfulness, and unfailing sufficiency. We lose that calm and well-balanced condition of soul, so essential to the proper testimony of the man of faith; and, just like other people, betake ourselves to any or every expedient, in order to reach the wished-for end, and call that "a laudable use of means."

But it is a bitter thing to take ourselves out of the place of absolute dependence upon God. The consequences must be disastrous. Had Sarah said, 'Nature has failed me, but God is my resource,' how different it would have been! This would have been her proper ground; for nature really had failed her. But, then, it was nature in one shape, and therefore she wished to try nature in another. She had not learnt to look away from nature in every shape. In the judgement of God, and of faith, nature in Hagar was no better than nature in Sarah. Nature, whether old or young, is alike to God; and, therefore, alike to faith; but, ah! we are only in the power of this truth when we are experimentally finding our living centre in God Himself. When the eye is taken off that Glorious Being, we are ready for the meanest device of unbelief. It is only when we are consciously leaning on the only true, the only wise, the living God, that we are enabled to look away from every creature stream. It is not that we shall despise God's instrumentality. By no means. To do so would be recklessness and not faith. Faith values the instrument, not because of itself, but because of Him who uses it. Unbelief looks only at the instrument, and judges of the success of a matter by the apparent efficiency thereof, instead of by the sufficiency of Him who, in grace, uses it. Like Saul, who, when he looked at David, and then looked at the Philistine, said, "thou are not able to go against this Philistine to fight with him; for thou art but a youth." Yet the question in David's heart was not as to whether he was able, but whether Jehovah was able.

The path of faith is a very simple and a very narrow one. It neither deifies the means, on the one hand, nor despises it, on the other. It simply values it, so far as it is evidently God's means, and no further. There is a vast difference between God's using the creature to minister to me, and my using it to shut Him out. This difference is not sufficiently attended to. God used the ravens to minister to Elijah, but Elijah did not use them to exclude God. If the heart be really trusting in God, it will not trouble itself about His means. It waits on Him, in the sweet Assurance that by what means soever He pleases, He will bless, He will minister, He will provide.

Now, in the case before us, in this chapter, it is evident that Hagar was not God's instrument for the accomplishment of His promise to Abraham. He had promised a son, no doubt, but He had not said that this son would be Hagar's; and, in point of fact, we find from the narrative, that both Abraham and Sarah "multiplied their sorrow," by having recourse to Hagar; for "when she saw that she had conceived, her mistress was despised in her eyes." This was but the beginning of those multiplied sorrows, which flowed from hastening after nature's resources. Sarah's dignity was trampled down by an Egyptian bond-woman, and she found herself in the place of weakness and contempt. The only true place of dignity and power is the place of felt weakness and dependence. There is no one so entirely independent of all around, as the man who is really walking by faith, and waiting only upon God; but the moment a child of God makes himself a debtor to nature or the world, he loses his dignity, and will speedily be made to feel his loss. It is no easy task to estimate the loss sustained by diverging, in the smallest measure, from the path of faith. No doubt, all those who walk in that path will find trial and exercise; but one thing is certain, that the blessings and joys which peculiarly belong to them are infinitely more than a counterpoise; whereas, when they turn aside, they have to encounter far deeper trial, and nought but that.

"And Sarai said, My wrong be upon thee." When we act wrong, we are, oft-times, prone to lay the blame on some one else. Sarah was only reaping the fruit of her own proposal, and yet she says to Abraham, "My wrong be upon thee;" and then, with Abraham's permission, she seeks to get rid of the trial which her own impatience had brought upon her. "But Abram said unto Sarai, Behold thy maid is in thy hand; do to her as it pleaseth thee. And when Sarah dealt hardly with her, she fled from her face." This will not do. "The bond-woman" cannot be got rid of by hard treatment. When we make mistakes, and find ourselves called upon to encounter the results thereof, we cannot counteract those results by carrying ourselves with a high hand. We frequently try this method, but we are sure to make matters worse thereby. If we have done wrong, we should humble ourselves and confess the wrong, and wait on God for deliverance. But there was nothing like this manifested in Sarah's case. Quite the reverse. There is no sense of having done wrong; and, so far from waiting on God for deliverance, she seeks to deliver herself in her own way. However, it will always be found that every effort which we make to rectify our errors, previous to the full confession thereof, only tends to render our path more difficult. Thus Hagar had to return, and give birth to her son, which son proved to be not the child of promise at all, but a very great trial to Abraham and his house, as we shall see in the sequel.

Now, we should view all this in a double aspect: first, as teaching us a direct practical principle of much value; and secondly, in a doctrinal point of view. And, first, as to the direct, practical teaching, we may learn that when, through the unbelief of our hearts, we make mistakes, it is not all in a moment, nor yet by our own devices, we can remedy them. Things must take their course. "Whatsoever a man soweth that shall he also reap. For he that soweth to his flesh shall of the flesh reap corruption; but he that soweth to the Spirit, shall of the Spirit reap life everlasting." This is an unalterable principle, meeting us, again and again, on the page of inspiration, and also on the page of our personal history. Grace forgives the sin and restores the soul, but that which is sown must be reaped. Abraham and Sarah had to endure the presence of the bond-woman and her son for a number of years, and, then, get rid of them in God's way. There is peculiar blessedness in leaving ourselves in God's hands. Had Abraham and Sarah done so, on the present occasion, they would never have been troubled with the presence of the bond-woman and her son; but, having made themselves debtors to nature, they had to endure the consequences. But, alas! we are often "like a bullock unaccustomed to the yoke," when it would be our exceeding comfort to "behave and quiet ourselves as a child that is weaned of his mother." No two figures can be more opposite than a stubborn bullock and a weaned child. The former represents person senselessly struggling under the yoke of circumstances, and rendering his yoke all the more galling by his efforts to get rid of it; the latter represents one meekly bowing his hand to everything, and rendering his portion all the sweeter, by entire subjection of spirit.

And, now, as to the doctrinal view of this chapter. We are authorised to look at Hagar and her son, as figures of the covenant of works, and all who are thereby brought into bondage. (Gal. 4: 22-25) "The flesh" is, in this important passage, contrasted with "promise;" and thus we not only get the divine idea as to what the term "flesh" implies, but also as to Abraham's effort to obtain the seed by means of Hagar, instead of resting in God's "promise." The two covenants are allegorised by Hagar and Sarah, and are diametrically opposite the one to the other. The one gendering to bondage, inasmuch as it raised the question as to man's competency "to do" and "not to do," and made life entirely dependent upon that competency. "The man that doeth these things shall live in them." This was the Hagar-covenant. But the Sarah-covenant reveals God as the God of promise, which promise is entirely independent of man, and founded upon God's willingness and ability to fulfil it. When God makes a promise, there is no "if' attached thereto. He makes it unconditionally, and is resolved to fulfil it; and faith rests in Him, in perfect liberty of heart. It needs no effort of nature to reach the accomplishment of A divine promise. Here was, precisely, where Abraham and Sarah failed. They made an effort of nature to reach a certain end, which end was absolutely secured by a promise of God. This is the grand mistake of unbelief. By its restless activity, it raises a hazy mist around the soul, which hinders the beams of the divine glory from reaching. "He could there do no mighty works, because of their unbelief." One great characteristic virtue of faith is, that it ever leaves the platform clear for God to show Himself; and truly, when He shows Himself, man must take the place of a happy worshipper.

The error into which the Galatians allowed themselves to be drawn, was the addition of something of nature to what Christ had already accomplished for them by the cross. The gospel which had been preached to them, and which they had received, was the simple presentation of God's absolute, unqualified, and unconditional grace. "Jesus Christ had been evidently set forth crucified among them." This was not merely promise divinely made, but promise divinely and most gloriously accomplished. A crucified Christ settled everything, in reference both to God's claims and man's necessities. But the false teachers upset all this, or sought to upset it, by saying, "Except ye be circumcised after the manner of Moses, ye cannot be saved." This, as the apostle teaches them, was, in reality, "making Christ of none effect." Christ must either be a whole Saviour, or no Saviour at all. the moment a man says, "except ye he this or that, ye cannot be saved," he totally subverts Christianity ; for in Christianity I find God coming down to me, just as I am, a lost, guilty, self-destroyed sinner; and coming, moreover, with a full remission of all my sins, and a full salvation from my lost estate, all perfectly wrought by Himself on the cross.

Hence, therefore, a man who tells me, "you must be so and so, in order to be saved," robs the cross of all its glory, and robs me of all my peace. If salvation depends upon our being or doing ought, we shall, inevitably, be lost. Thank God, it does not; for the great fundamental principle of the gospel is, that God is ALL — man is NOTHING. It is not a mixture of God and man. It is all of God. The peace of the gospel does not repose, in part, on Christ's work;, and, in part, on man's work; it reposes wholly on Christ's work, because that work is perfect — perfect for ever; and it renders all who put their trust in it as perfect as itself.

Under the law, God, as it were, stood still to see what man could do; but, in the gospel, God is seen acting, and as for man, he has but to "stand still and see the salvation of God." This being so, the inspired apostle hesitates not to say to the Galatians, "Christ is become of no effect unto you; whosoever of you are justified by law, (en nomo , ) ye are fallen from grace." If man has anything to do in the matter, God is shut out; and if God is shut out, there can be no salvation, for it is impossible that man can work out a salvation by that which proves him a lost creature; and then if it be a question of grace, it must be all grace. It cannot be half grace, half law. The two covenants are perfectly distinct. It cannot be half Sarah and half Hagar. It must be either the one or the other. If it be Hagar, God has nothing to do with it; and if it be Sarah, man has nothing to do with it. Thus it stands throughout. The law addresses man, tests him, sees what he is really worth, proves him a ruin, and puts him under the curse; and not only puts him under it, but keeps him there, so long as he is occupied with it so long as he is alive. "The law hath dominion over a man so long as he liveth;" but when he is dead, its dominion necessarily ceases, so far as he is concerned, though it still remains in full force to curse every living man.

The gospel, on the contrary, assuming man to be lost ruined, dead, reveals God as He is — the Saviour of the lost — the Pardoner of the guilty — the Quickener of the dead. It reveals Him, not as exacting ought from man; (for what could be expected from one who has died a bankrupt) but as exhibiting His own independent grace in redemption. This makes a material difference and will account for the extraordinary strength of the language employed in the Epistle to the Galatians: "I marvel" — "Who hath bewitched you" — "I am afraid of you" — "I stand in doubt of you" — "I would they were even cut off that trouble you." This is the language of the Holy Ghost, who knows the value of a full Christ, and a full salvation; and who also knows how essential the knowledge of both is to a lost sinner. We have no such language as this in any other epistle; not even in that to the Corinthians, although there were some of the grossest disorders to be corrected amongst them. all human failure and error can be corrected by bringing in God's grace; but the Galatians, like Abraham in this chapter, were going away from God, and returning to the flesh. What remedy could be devised for this? How can yon correct an error which consists in departing from that which alone can correct anything? To fall from grace, is to get back under the law, from which nothing can ever be reaped but "the curse." May the Lord establish our hearts in His own most excellent grace!

Genesis 17

Here we have God's remedy for Abraham's failure set before us." And when Abram was ninety years old and nine, the Lord appeared unto Abram, and said unto him, I am the Almighty God: walk before me, and be thou perfect."* This is a most comprehensive verse. It is very evident that Abraham had not been walking before the Almighty God when he adopted Sarah's expedient in reference to Hagar. It is faith alone that can enable a man to walk up and down before an Almighty One. Unbelief will ever be thrusting in something of self, something of circumstances, second causes, and the like, and thus the soul is robbed of the joy and hence, the calm elevation, and holy independence, which flow from leaning upon the arm of One who can do everything. I believe we deeply need to ponder this. God is not such an abiding reality to our souls as He ought to be, or as he would be, were we walking in more simple faith and dependence.

{*I would here offer a remark as to the word "perfect." When Abraham was called upon to be "perfect," it did not mean perfect in himself; for this he never was, and never could be. It simply, meant that he should be perfect as regards the object before his heart that his hopes and expectations were to be perfectly and undividedly centred in the "Almighty God."

In looking through the New Testament, we find the word "perfect" used in, at least, four distinct senses. In Matt. 5: 48, we read, "Be ye therefore perfect, even as your Father which is in heaven is perfect." Here we learn from the context that the word "perfect" refers to the principle of our walk. At verse 44, we read, "love your enemies,...... that ye may be the sons of your Father which is in heaven; for he maketh the sun to rise upon the evil and the good, and sendeth rain upon the just and the unjust" Hence, to be "perfect" in the sense of Matt. 5: 48 is to act on a principle of grace toward all, even toward those who are injurious and hostile. A Christian going to law, and asserting or contending for his rights, is not "perfect as his Father" for his Father is dealing in grace, whereas he is dealing in righteousness.

The question here is not as to the right or wrong of going to law with worldly people, (as to brethren, 1 Cor. 6 is conclusive.) All I contend for is, that a Christian so doing is acting in a character the direct opposite to that of his Father; for assuredly He is not going to law with the world. He is not now on a judgement-seat, but on a mercy-seat — a throne of grace. He showers His blessings upon those who, were He to go to law with them, should be in hell. Wherefore it is plain that a Christian, when he brings a man before the judgement-seat, is not "perfect as his Father which is in heaven is perfect."

At the close of Matt. 18 we have a parable which teaches us that a man who asserts his rights is ignorant of the character and proper effect of grace. The servant was not unrighteous in demanding what was due to him; but he was ungracious. He was totally unlike his master. He had been forgiven ten thousand talents, and yet he could seize his fellow by the throat for a paltry hundred pence. What was the consequence? He was delivered to the tormentors. He lost the happy sense of grace, and was left to reap the bitter fruits of having asserted his rights, while being himself a subject of grace. And, observe further, he was called a wicked servant," not because of having owed "ten thousand talents, "but because of not having forgiven the "hundred pence." The master had ample grace to settle the former, but he had not grace to settle the latter. This parable has a solemn voice for all Christians going to law; for although in the application of it, it is said, "so shall my heavenly Father do to you, if you, from your heart, forgive not every one his brother their trespasses," yet is the principle of general application, that a man acting in righteousness will lose the sense of grace.

In Hebrews 9 we have another sense of the term "Perfect." Here, too, the context settles the import of the word. It is "perfect, as pertaining to the conscience." This is a deeply important use of the term. The worshipper under the law never could have a perfect conscience, for the simplest reason possible, because he never had a perfect sacrifice. The blood of a bullock and a goat did well enough For a time, but it could not do for ever and, therefore, could not give a perfect conscience. Now, however, the weakest believer in Jesus is privileged to have a perfect conscience. Why? Is it because he is a better man than the worshipper under the law Nay; but because he has gotten a better sacrifice. If Christ's sacrifice is perfect for ever, the believer's conscience is perfect for ever. The two things necessarily go together. For the Christian not to have a perfect conscience is a dishonour to the sacrifice of Christ. It is tantamount to saying that His sacrifice is only temporary, and not eternal in its effect; and what is this but to bring it down to the level of the sacrifices under the Mosaic economy.

It is very needful to distinguish between perfection in the flesh and perfection as to conscience. To pretend to the former, is to exalt self; to refuse the Latter, is to dishonour Christ. The babe in Christ should have a perfect conscience; whereas St. Paul had not, nor could have, perfect flesh. The flesh is not presented in the word as a thing which is to be perfected, but as a thing which has been crucified. This makes a wide difference. The Christian has sin in him, but not on him. Why? Because Christ, who had no sin in Him, ever, had sin on Him, when He was nailed to the cross.

Finally, in Phil. 3 we have two other senses of the word "perfect." The apostle says, "not as though I had already attained, either were already perfect," and yet a little further on he says, "Let as many as be perfect be thus minded." The former refers to the apostles full and everlasting conformity to Christ in glory. The latter refers to our having Christ as the all-engrossing object before the heart's affections.}

"Walk before me." This is true power. To walk thus, implies our having nothing whatever before our hearts save God Himself. If I am founding my expectation upon men and things, I am not walking before God, but before men and things. It is of the utmost importance to ascertain who or what I have before me as an object. To what am I looking? On whom or what am I leaning, at this moment? Does God entirely fill my future? Have men or circumstances ought to do therein? Is there any space allotted to the creature? The only way in which to get above the world is to walk by faith, because faith so completely fills the scene with God, that there is no room for the creature, no room for the world. If God fills up my entire range of vision, I can see nothing else; and then I am able to say with the Psalmist, "My soul, wait thou only upon God; for my expectation is from him. He only is my rock and my salvation: he is my defence, I shall not be moved." (Ps. 62: 5, 6) This word "only" is deeply searching. Nature cannot say this. Not that it will, save when under the direct influence of a daring and blasphemous scepticism, formally shut out God altogether; but it, assuredly, Cannot say, "He only."

Now, it is well to see that, as in the matter of salvation, so in all the details of actual life, from day to day, God will not share His glory with the creature. From first to last, it must be "He only;" and this, too, in reality. It will not do to have the language of dependence upon God on our lips, while our hearts are really leaning on some creature resource. God will make all this fully manifest; He will test the heart; He will put faith into the furnace. "Walk before me, and be thou perfect." Thus it is we reach the proper point. When the soul is enabled, by grace, to get rid of all its fondly-cherished creature expectations, then, and only then, it is prepared to let God act; and when He acts all must be well. He will not leave anything undone. He will perfectly settle everything on behalf of those who simply put their trust in Him. When unerring wisdom, omnipotent power, and infinite love combine, the confiding heart may enjoy unruffled repose. Unless we can find some circumstance too big or too little for "the Almighty God," we have no proper base on which to found a single anxious thought. This is an amazing truth, and one eminently calculated to put all who believe it into the blessed position in which we find Abraham in this chapter. When God had, in effect, said to him, "leave all to me and I will settle it for you, beyond your utmost desires and expectations; the seed and the inheritance, and everything pertaining thereto, will be fully and everlastingly settled, according to the covenant of the Almighty God" — then "Abram fell on his face." Truly blessed attitude! the only proper one for a thoroughly empty, feeble, and unprofitable sinner, to occupy in the presence of the living God, the Creator of heaven and earth, the possessor of all things, "the Almighty God."

"And God talked with him." It is when man is in the dust, that God can talk to him in grace. Abraham's posture here, is the beautiful expression of entire prostration, in the presence of God, in the sense of utter weakness and nothingness. and this, be it observed, is the sure precursor of God's revelation of Himself. It is when the creature is laid low that God can show Himself in the unclouded effulgence of what He is. He will not give His glory to another. He can reveal Himself, and allow man to worship in view of that revelation; but until the sinner takes his proper place, there can be no unfolding of the divine character. How different is Abraham's attitude in this and the preceding chapter! There, he had nature before him; here, he has the Almighty God. There, he was an actor; here, he is a worshipper. There, he was betaking himself to his own and Sarah's contrivance; here, be leaves himself and his circumstances, his present and his future, in God's hands, and allows Him to act in him, for him, and through him. Hence, God can say, "I will make" "I will establish" "I will give" "I will bless." In a word, it is all God and His actings; and this is real rest for the poor heart that has learnt anything of itself.

The covenant of circumcision is now introduced. Every member of the household of faith must bear in his body the seal of that covenant. There must be no exception. "He that is born in thy house, and he that is bought with thy money, must needs be circumcised: and my covenant shall be in your flesh, for an everlasting covenant. And the uncircumcised man child, whose flesh of his foreskin is not circumcised, that soul shall be cut off from his people, be hath broken my covenant." We are taught in Romans 4, that circumcision was "a seal of the righteousness of faith." "Abraham believed God, and it was counted unto him for righteousness." Being thus counted righteous, God set His "seal" upon him.

The seal with which the believer is now sealed is not a mark in the flesh, but "that Holy Spirit of promise, whereby he is sealed unto the day of redemption." This is founded upon his everlasting connection with Christ, and his perfect identification with Him, in death and resurrection; as we read, in Colossians, "And ye are complete in him, which is the head of all principality and power. In whom also ye are circumcised with the circumcision made without hands, in putting off the body of the sins of the flesh, by the circumcision of Christ; buried with him in baptism, wherein also ye are risen with him, through the faith of the operation of God who hath raised him from the dead. And you, being dead in your sins and the uncircumcision of your flesh, hath he quickened together with him, having forgiven you all trespasses." This is a most glorious passage, unfolding to us the true idea of what circumcision was meant to typify. Every believer belongs to "the circumcision" in virtue of his living association with Him who, by His cross, has for ever abolished everything that stood in the way of His Church's perfect justification. There was not a speck of sin on the conscience, nor a principle of sin in the nature of His people, for which Christ was not judged on the cross; and they are now looked upon as having died with Christ, lain in the grave with Christ, been raised with Christ, perfectly accepted in Him — their sins, their iniquities, their transgressions, their enmity, their uncircumcision, having been entirely put away by the cross. The sentence of death has been written on the flesh; but the believer is in possession of a new life, in union with His risen Head in glory.

The apostle, in the above passage, teaches that the Church was quickened out of the grave of Christ; and moreover, that the forgiveness of all her trespasses is as complete, and as entirely the work of God, as was the raising of Christ from the dead; and this latter, we know, was the result of "God's mighty power," or, as it may be rendered, "according to the energy of the might of his power" (Eph. 1: 19) — a truly wonderful expression, calculated to set forth the magnitude and glory of redemption, as well as the solid basis on which it rests.

What rest — perfect rest — for the heart and conscience is here! What full relief for the burdened spirit! All our sins buried in the grave of Christ — not one — even the smallest — left out! God did this for us! All that His searching eye could detect in us, He laid on the head of Christ when He hung upon the cross! He judged Him there and then, instead of judging us, in hell for ever! Precious fruit, this, of the admirable, the profound, the eternal counsels of redeeming love! And we are" sealed," not with a certain mark cut in our flesh, but with the Holy Ghost. The entire household of faith is sealed thus. Such is the dignity, the value, the changeless efficacy of the blood of Christ, that the Holy Ghost can take up His abode in all those who have put their trust therein.

And, now, what remains for those who know these things, save to "be steadfast, unmovable, always abounding in the work of the Lord." Thus may it be, O Lord, through the grace of Thy Holy Spirit.

Genesis 18

This chapter affords a beautiful exemplification of the results of an obedient, separated walk. "Behold, I stand at the door and knock; if any man hear my voice and open the door, I will come in to him, and sup with him, and he with me." (Rev. 3: 20) again, we read, "Jesus answered, and said unto him, If a man love me he will keep my words, and my Father will love him, and we will come unto him, and make our abode with him." (John 14: 23) From these passages, taken in connection with our chapter, we learn that an obedient soul enjoys a character of communion entirely unknown to one who moves in a worldly atmosphere.

This does not touch, in the most remote manner, the question of forgiveness or justification. All believers are clothed in the same spotless robe of righteousness-all stand in one common justification, under the eye of God. The one life flows down from the Head in heaven through all the members on earth. This is plain. The doctrine, in reference to the above important points, is fully established in the word; and has been, again and again, unfolded through the foregoing pages of this volume. But we should remember that justification is one thing, and the fruit thereof quite another. To be a child is one thing, to be an obedient child is quite another. Now, a father loves an obedient child, and will make, such a child more the depository of his thoughts and plans. And is this not true, in reference to our heavenly Father? Unquestionably. John 14 puts this quite beyond dispute; and, moreover, it proves that for one to speak of loving Christ, and not to "keep his words," is hypocrisy. "If a man love me, he will keep my words." Hence, if we are not keeping Christ's words, it is a sure proof we are not walking in the love of His name. Love to Christ is proved by doing the things which He commands, and not by merely saying, "Lord, Lord." It is of very little avail to say, "I go, sir," while the heart has no idea of going.

However, in Abraham we see one who, however he may have failed in detail, was, nevertheless, characterised, in the main, by a close, simple, and elevated walk with God; and in the interesting section of his history now before us, we find him in the enjoyment of three special privileges, namely, providing refreshment for the Lord! enjoying full communion with the Lord, and interceding for others before the Lord. These are high distinctions; and yet are they only such as ever result from an obedient, separated, holy walk. Obedience refreshes the Lord, as being the fruit of His own grace in our hearts. We see in the only perfect man that ever lived, how He constantly refreshed and delighted the Father. Again and again, God 'bore testimony to Him from heaven, as His "beloved Son; in whom he was well pleased." The path of Christ furnished a continual feast to Heaven. His ways were ever sending up a fragrant incense to the throne of God. From the manger to the cross, He did always the things which pleased His Father. There was no interruption, no variation, no salient point. He was the only perfect One. There only can the Spirit trace a perfect life below. Here and there, as We look along the current of inspiration, we find one and another who occasionally refreshed the mind of Heaven. Thus, in the chapter before us, we find the tent of the stranger at Mamre affording refreshment to the Lord Himself — refreshment lovingly offered, and willingly accepted. (Ver. 1-8)

Then we find Abraham enjoying high communion with the Lord, first, in reference to his own personal interests, (ver. 9-15) and, secondly, in reference to the destinies of Sodom. (Ver.16, 21) What confirmation to Abraham's heart in the absolute promise (Sarah shall have a son!" Yet this promise only elicited a laugh from Sarah, as it had elicited one from Abraham in the preceding chapter.

There are two kinds of laughter spoken of in scripture. There is first, the laughter with which the Lord fills our mouth, when, at some trying crisis, He appears in a signal manner for our relief. "When the Lord turned again the captivity of Zion, we were like them that dream. Then was our mouth filled with laughter, and our tongue with singing: then said they among the heathen, the Lord hath done great things for them; the Lord hath done great things for us, whereof we are glad." (Ps. 126: 1, 2)

Again, there is the laughter with which unbelief fills our mouths, when God's promises are too magnificent for our narrow hearts to take in, or the visible agency too small, in our judgement, for the accomplishment of His grand designs. The first of these we are never ashamed or afraid to avow. Zion's sons are not ashamed to say, "then was our mouth filled with laughter." (Ps. 126: 2) When Jehovah makes us to laugh, we may laugh heartily. "But Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid." Unbelief makes us cowards and liars; faith makes us bold and truthful. It enables us to "come boldly," and to "draw near with true hearts."

But, further, Abraham is made the depository of God's thoughts and counsels about Sodom. Though having nothing to do with it personally, yet he was so near the Lord that he was let into His mind in reference to it. The way to know the divine purposes about this present evil world, is not to be mixed up with it, in its schemes and speculations, but to be entirely separated from it. The more closely we walk with God, and the more subject we are to His word, the more we shall know of His mind about everything. I do not need to study the newspaper, in order to know what is going to happen in the world. God's word reveals all I want to know. In its pure and sanctifying pages I learn all about the character, the course, and the destiny of the world; whereas, if I go to the men of the world for news, I may expect that the devil will use them to cast dust in my eyes.

Had Abraham visited Sodom in order to obtain information about its facts, had he applied to some of its leading intelligent men, to know what they thought of Sodom's present condition and future prospects, how would he have been answered? Doubtless, they would have called his attention to their agricultural and architectural schemes, the vast resources of the country; they would have placed before his eyes one vast, mingled scene of buying and selling, building and planting, eating and drinking, marrying and giving in marriage. Doubtless, too, they would never dream of judgement, and if any one had made mention thereof, their mouths would have been filled with infidel laughter. Hence, then, it is plain, that Sodom was not the place in which to learn about Sodom's end. No; "the place, where Abraham stood before the Lord," afforded the only proper point from whence to take in the whole prospect. There he could stand entirely above the fogs and mists which had gathered upon Sodom's horizon. There, in the clearness and calmness of the divine presence, he could understand it all. And what use did he make of his knowledge and his elevated position? How was he occupied in the Lord's presence? The answer to these inquiries leads us to the third special privilege enjoyed by our patriarch in this chapter, namely, —

Intercession for others before the Lord. He was enabled to plead for those, who were mixed up in Sodom's defilement, and in danger of being involved in Sodom's judgement. This was a happy and a holy use to make of his place of nearness to God. Thus it is ever. The soul that can "draw near to God," in the assurance of faith, having the heart and conscience perfectly at rest, being able to repose in God as to the past, the present, and the future — that soul will be able and willing to intercede for others. The man, who has on "the whole armour of God," will be able to pray for all saints." And, oh I what a view this gives us of the intercession of our Great High Priest, mho has passed into the heavens! What infinite repose He enjoys in all the divine counsels! With what conscious acceptance He sits enthroned amid the brightness of the Majesty in the heavens! And with what efficacy He pleads, before that Majesty, for those, who are toiling along, amid the defilement of this present scene! Happy, ineffably happy, they, who are the subjects of such all prevailing intercession! At once happy and secure. Would that we had hearts to enter into all this hearts enlarged by personal communion with God, to take in more of the infinite fullness of His grace, and the suitability of His provision, for all our need.

We see, in this scripture, that, how blessed soever Abraham's intercession might be, yet it was limited, because the intercessor was but a man. It did not reach the need. He said, "I will speak yet but this once," and there he stopped short, as if afraid of having presented too large a draft at the treasury of infinite grace, or forgetting that faith's cheque was never yet dishonoured at God's bank. It was not that he was straitened in God. By no means. There was abundance of grace and patience in Him to have hearkened to His dear servant, had he proceeded even to three or one. But the servant was limited. He was afraid of overdrawing his account He ceased to ask, and God ceased to give. Not so our blessed Intercessor. Of Him it can be said," He is able to save to the uttermost,..... seeing he ever liveth to make intercession." May our hearts cling to Him, in all our need, our weakness, and our conflict.

Before closing this section, I would offer a remark, which, whether it may be regarded as properly flowing: out of the truth contained therein, or not, is nevertheless worthy of consideration. It is of the utmost importance, in the study of scripture, to distinguish between God's moral government of the world, and the specific hope of the Church. The entire body of Old Testament prophecy, and much of the New, treats of the former, and, in so doing, presents, I need hardly say, a subject of commanding interest to every Christian. It is interesting to know what God is doing, and will do, with all the nations of the earth. Interesting to read God's thoughts about Tyre, Babylon, Nineveh, and Jerusalem; about Egypt, Assyria, and the land of Israel. In short, the entire range of Old Testament prophecy demands the prayerful attention of every true believer. But, let it be remembered, we do not find therein contained the proper hope of the Church. How could we? If we have not therein the Church's existence directly revealed, how could we have the Church's hope? Impossible. It is not that the Church cannot find there a rich harvest of divine moral principles, which she may most happily and profitably use. She undoubtedly can; but this is quite another thing from finding there her proper existence and specific hope. And yet, a large portion of the Old Testament prophecies has been applied to the Church; and this application has involved the whole subject in such mist and confusion, that simple minds are scared away from the study, and, in neglecting the study of prophecy, they have also neglected that which is quite distinct from prophecy, properly so called, even the hope of the Church, which hope, be it well remembered, is not anything which God is going to do with the nations of the earth, but to meet the Lord Jesus in the clouds of heaven, to be for ever with Him, and for ever like Him.

Many may say, I have no head for prophecy. Perhaps not, but have you a heart for Christ Surely if you love Christ, you will love His appearing, though you may have no capacity for prophetic investigation. An affectionate wife may not have a head to enter into her husband's affairs; but she has a heart for her husband's return. She might not be able to understand his ledger and day-book; but she knows his footstep, and recognises his voice. The most unlettered saint, if only he has affection for the Person of the Lord Jesus, can entertain the most intense desire to see Him; and this is the Church's hope. The apostle could say to the Thessalonians, "ye turned to God from idols, to serve the living and true God, and to wait for his Son from heaven." (1 Thess. 1: 9, 10) Now, evidently, those Thessalonian saints could, at the moment of their conversion, have known little, if anything, of prophecy, or the special subject thereof; and yet they were, at that very moment, put into the full possession and power of the specific hope of the Church — even the coming of the Son. Thus is it throughout the entire New Testament. There, no doubt, we have prophecy-there, too, we have God's moral government; but, at the same time, numberless passages might be adduced in proof of the fact, that the common hope of Christians in apostolic times — the simple, unimpeded, and unencumbered hope was, THE RETURN OF THE BRIDEGROOM. May the Holy Ghost revive "that blessed hope" in the Church — may He gather in the number of the elect, and "make ready a people prepared for the Lord."

Genesis 19

There are two methods which the Lord graciously adopts, in order to draw the heart away from this present world. The first is, by setting before it the attractiveness and stability of "things above." The second is, by faithfully declaring the evanescent and shakeable nature of "things on the earth." The close of Hebrews 12 furnishes a beautiful example of each of these methods. After stating the truth, that we are come unto mount Zion, with all its attendant joys and privileges, the apostle goes on to say, "see that ye refuse not him that speaketh: for if they escaped not, who refused him that spake on earth, much more shall not we escape, if we turn away from him that speaketh from heaven; whose voice then shook the earth, but now he hath promised, saying, Yet once I shake, not only the earth, but also heaven. Now this word Once signifieth the removal of the shakeable things, as of things that are made, that the unshakeable things may remain." Now it is much better to be drawn by the joys of heaven, than driven by the sorrows of earth.. The believer should not wait to be shaken out of present things. He should not wait for the world to give him up, before he gives up the world. He should give it up in the power of communion with heavenly things. There is no difficulty in giving up the world when we have, by faith, laid hold of Christ; the difficulty would then be to hold it. If a scavenger were left an estate of ten thousand a year, he would not long continue to sweep the streets. Thus, if we are realising our portion amid the unshakeable realities of heaven, we shall find little difficulty in resigning the delusive joys of earth. Let us now look at the solemn section of inspired history here set before us.

In it we find Lot "sitting in the gate of Sodom," the place of authority. He has evidently made progress. He has "got on in the world." Looked at from a worldly point of view, his course has been a successful one. He, at first, "pitched his tent toward Sodom." Then, no doubt, he found his way into it; and now we find him sitting in the gate — a prominent, influential post. How different is all this from the scene with which the preceding chapter opens! But, ah! my reader, the reason is obvious. "By faith Abram sojourned in the land of promise, as in a strange country, dwelling in tabernacles." We have no such statement, in reference to Lot.* It could not be said, "By faith Lot sat in the gate of Sodom." Alas! no; he gets no place among the noble army of confessors — the great cloud of witnesses to the power of faith. The world was his snare, present things his bane. He did not "endure as seeing him who is invisible." He looked at "the things which are seen, and temporal:" whereas Abram looked at "the things which are unseen and eternal." There was a most material difference between those two men, who, though they started together on their course, reached a very different goal, so far as their "public testimony was concerned. No doubt Lot was saved, yet it was "So as by fire," for, truly, "his work was burned up." On the other hand, Abraham had "an abundant entrance ministered unto him into the everlasting kingdom of our Lord and Saviour Jesus Christ."

{*It would furnish a very searching question for the heart, in reference to every undertaking, were we to ask, "Am I doing this by faith?" "Whatever is not of faith is sin;" and, "Without faith it is impossible to please God.}

Further, we do not find that Lot is permitted to enjoy any of the high distinctions and privileges with which Abraham was favoured. Instead of refreshing the Lord, Lot gets his righteous soul vexed; instead of enjoying communion with the Lord, he is at a lamentable distance from the Lord; and, lastly, instead of interceding for others, he finds enough to do to intercede for himself. The Lord remained to commune with Abraham, and merely sent His angels to Sodom; and these angels could, with difficulty, be induced to enter into Lot's house, or partake of his hospitality: "they said, Nay, but we will abide in the street all night." What a rebuke! How different from the willing acceptance of Abraham's invitation, as expressed in the words, "So do as thou hast said."

There is a great deal involved in the act of partaking of any one's hospitality. It expresses, when intelligently looked at, full fellowship with him. "I will come in unto him, and sup with him, and he with me." "If ye have judged me to be faithful to the Lord, come into my house and abide." If they had not so judged her, they would not have accepted her invitation.

Hence, the angels' word to Lot contains a most unqualified condemnation of his position in Sodom. They would rather abide in the street all night, than enter under the roof of one in a wrong position. Indeed, their only object in coming to Sodom seems to have been to deliver Lot, and that, too, because of Abraham; as we read: "And it came to pass, when God destroyed the cities of the plain, that God remembered Abraham, and sent Lot out of the midst of the overthrow, when he overthrew the cities in which Lot dwelt." This is strongly marked. It was simply for Abraham's sake that Lot was suffered to escape: the Lord has no sympathy with a worldly mind; and such a mind it was that had led Lot to settle down amid the defilement of that guilty city. Faith never put him there; a spiritual mind never put him there; "his righteous soul" never put him there. It was simple love for this present evil world that led him, first, to "choose," then to "pitch his tent toward," and, finally, to "sit in the gate of Sodom." And, oh! what a portion he chose. Truly it was a broken cistern which could hold no water; a broken reed which pierced his hand. It is a bitter thing to seek, in any wise, to manage for ourselves; we are sure to make the most grievous mistakes. It is infinitely better to allow God to order all our ways for us, to commit them all, in the spirit of a little child, to Him, who is so willing and so able to manage for us; to put the pen, as it were, into His blessed hand, and allow Him to sketch out our entire course, according to His own unerring wisdom and infinite love.

No doubt, Lot thought he was doing well for himself and his family, when he moved to Sodom; but the sequel shows how entirely he erred; and it also sounds in our ears a voice of deepest solemnity — a voice telling us to beware how we yield to the incipient workings of a worldly spirit. "Be content with such things as ye have." Why? Is it because you are so well off in the world? Because you have all that your poor rambling hearts would seek after? Because there is not so much as a single chink in your circumstances, through which vain desire might make its escape? Is this to be the ground of our contentment By no means. What then? "For he hath said, I will never leave thee nor forsake thee." Blessed portion! Had Lot been content therewith, he never would have sought the well watered plains of Sodom.

And, then, if we need any further ground of inducement to the exercise of a contented spirit, truly we have it in this chapter, What did Lot gain in the way of happiness and contentment Little indeed. The people of Sodom surround his house, and threaten to break into it; he seeks to appease them by a most humiliating proposition, but all in vain. If a man will mingle with the world, for the purpose of self-aggrandisement, he must make up his mind to endure the sad consequences. We cannot profit by the world, and, at the same time, bear effectual testimony against its wickedness. "This one fellow came in to sojourn, and he will needs be a judge." This will never do. The true way to judge is to stand apart, in the moral power of grace, not in the supercilious spirit of Pharisaism. To attempt to reprove the world's ways, while me profit by association with it, is vanity; the world will attach very little weight to such reproof and such testimony. Thus it was, too, with Lot's testimony to his sons-in law;" he seemed as one that mocked." It is vain to speak of approaching judgement, while finding our place, our portion, and our enjoyment, in the very scene which is to be judged.

Abraham was in a far better position to speak of judgement, inasmuch as he was entirely outside of the sphere thereof. The tent of the stranger at Mamre was in no danger, though Sodom were in flames. Oh! that our hearts longed more after the precious fruits of a realised strangership, so that instead of having, like poor Lot, to be dragged, by main force, out of the world, and casting a lingering look behind, we might, with holy alacrity, bound forward, like a racer, towards the goal.

Lot, evidently, longed after the scene which he was forced, by angelic power, to abandon; for not only had the angels to lay hold of him, and hasten him away from the impending judgement, but even when exhorted to escape for his life, (which was all he could save from the wreck,) and flee to the mountain, he replies, "Oh! not so, my Lord: behold, now, thy servant hath found grace in thy sight, and thou hast magnified thy mercy which thou hast showed unto me in saving my life; and I cannot escape to the mountain, lest some evil take me and I die: behold, now, this city is near to flee unto, and it is a little one: oh I let me escape thither, (is it not a little one) and my soul shall live." What a picture! He seems like a drowning man, ready to catch even at a floating feather. Though commanded by the angel to flee to the mountain, he refuses, and still fondly clings to the idea of "a little city," — some little shred of the world. He feared death in the place to which God was mercifully directing him — yea, he feared all manner of evil, and could only hope for safety in some little city, some spot of his own devising. Oh! let me escape thither, and my soul shall live." How sad. There is no casting himself wholly upon God. Alas! he had too long walked at a distance from Him; too long breathed the dense atmosphere of a "city," to be able to appreciate the pure air of the divine presence, or lean on the arm of the Almighty. His soul seemed completely unhinged; his worldly nest had been abruptly broken up, and he was not quite able to nestle himself, by faith, in the bosom of God. He had not been cultivating communion with the invisible world; and, now, the visible was passing away from beneath his feet with tremendous rapidity. The "fire and brimstone from heaven" were about to fall upon that in which all his hopes and all his affections were centred. The thief had broken in upon him, and he seems entirely divested of spiritual nerve and self-possession. He is at his wits' end; but the worldly element, being strong in his heart, prevails, and he seeks his only refuge in "a little city." Yet he is not at ease even there, for he leaves it, and gets up to the mountain. He does, through fear, what he would not do at the command of God's messenger.

And, then, see his end! His own children make him drunk, and in his drunkenness he becomes the instrument of bringing into existence the Ammonites and the Moabites — the determined enemies of the people of God. What a volume of solemn instruction is here Oh! my reader, see here what the world is! see what a fatal thing it is to allow the heart to go out after it! What a commentary is Lot's history upon that brief but comprehensive admonition, "love not the world" This world's Sodoms and its Zoars are all alike. There is no security, no peace, no rest, no solid satisfaction for the heart therein. The judgement of God hangs over the whole scene; and He only holds back the sword, in long-suffering mercy, not willing that any should perish, but that all should come to repentance.

Let us, then, seek to pursue a path of holy separation from the world. Let us, while standing outside its entire range, be found cherishing the hope of the Master's return. May its well-watered plains have no charms for our hearts. May its honours, its distinctions, and its riches, be all surveyed by us in the light of the coming glory of Christ. May we be enabled, like the holy patriarch Abraham, to get up into the presence of the Lord, and, from that elevated ground, look forth upon the scene of wide-spread ruin and desolation — to see it all, by faith's anticipative glance, a smoking ruin. Such it will be. "The earth, also, and the things that are therein, shall be burned up." ALL that about which the children of this world are so intensely anxious-after which they are so eagerly grasping-for which they are so fiercely contending — all — all will be burned up. And who can tell how soon? Where is Sodom Where is Gomorrha? Where are the cities of the plain — those cities which were once all life, and stir, and bustle! Where are they now? All gone! swept away by the judgement of God. Consumed by His fire and brimstone. Well, His judgements now hang over this guilty world. The day is at hand; and, while judgements impend, the sweet story of grace is being told out to many an ear. Happy they, who hear and believe that story. Happy they, who fled to the strong mountain of God's salvation! who take refuge behind the cross of the Son of God, and therein and pardon and peace!

God grant that the reader of these lines may know what it is, with a conscience purged from sin, and his heart's affections purged from the defiling influence of the world, to wait for the Son from heaven.

Genesis 20

We have two distinct points in this chapter: first, the moral degradation to which the child of God sometimes subjects himself, in the view of the world; and, secondly, the moral dignity which always belongs to him in the view of God. Abraham again exhibits the dread of circumstances, which the heart can so easily understand. He sojourns in Gerar, and fears the men of that place. Judging that God was not there, he forgets that He is always with him. He seems to be more occupied with the men of Gerar than with the One who was stronger than they. Forgetting God's ability to protect his wife, he has recourse to the same stratagem which, years before, he had adopted in Egypt. This is very admonitory. The father of the faithful was carried away, by taking his eye off God. He lost, for a little, his centre in God, and, therefore, gave way. How true it is, that we are only strong as we cling to God in the sense of our perfect weakness. So long as we are in the path of His appointment, nothing can harm us. Had Abraham simply leaned on God, the men of Gerar would not have meddled with him; and it was his privilege to have vindicated God's faithfulness in the midst of the most appalling difficulties. Thus, too, he would have maintained his own dignity, as a man of faith.

It is often a source of sorrow to the heart to mark how the children of God dishonour Him, and, as a consequence, lower themselves before the world, by losing the sense of His sufficiency for every emergency. So long as we live in the realisation of the truth, that all our springs are in God, so long shall we be above the world, in every shape and form. There is nothing so elevating to the whole moral being as faith: it carries one entirely beyond the reach of this world's thoughts; for how can the men of the world, or even worldly minded Christians, understand the life of faith? Impossible: the springs on which it draws lie far away beyond their comprehension. They live on the surface of present things. So long as they can see what they deem a proper foundation for hope and confidence, so long they are hopeful and confident; but the idea of resting solely on the promise of an unseen God, they understand not. But the man of faith is calm in the midst of scenes in which nature can see nothing. Hence it is, that faith ever seems, in the judgement of nature, such a reckless, improvident, visionary thing. None but those, who know God, can ever approve the actings of faith, for none but they really understand the solid and truly reasonable ground of such actings.

In this chapter we find the man of God actually exposing himself to the rebuke and reproach of the men of the world, by reason of his actings, when under the power of unbelief. Thus it must ever be. Nothing but faith can impart true elevation to a man's course and character. We may ,it is true, see some, who are naturally upright and honourable in their ways, yet nature's uprightness and honour cannot be trusted: they rest on a bad foundation, and are liable to give way at any moment. It is only faith which can impart a truly elevated moral tone, because it connects the soul in living power with God, the only source of true morality. And it is a remarkable fact, that, in the case of all those whom God has graciously taken up, we see that, when off the path of faith, they sank even lower than other men. This will account for Abraham's conduct in this part of his history.

But there is another point of much interest and value brought out here. We find that Abraham had harboured an evil thing for a number of years: be had, it seems, started upon his course with a certain reserve in his soul, which reserve was the result of his want of full, unqualified confidence in God. Had he been able fully to trust God in reference to Sarah, there would have been no need of any reserve or subterfuge whatever. God would have fenced her round about from every ill; and who can harm those, who are the happy subjects of His unslumbering guardianship? However, through mercy, Abraham is enabled to bring out the root of the whole matter — to confess and judge it thoroughly, and get rid of it. This is the true way to act. There can be no real blessing and power till every particle of leaven is brought forth into the light and there trampled under foot. God's patience is exhaustless. He can wait. He can bear with us; but He never will conduct a soul to the culminating point of blessing and power, while leaven remains known and unjudged. Thus much as to Abimelech and Abraham. Let us now look at the moral dignity of the latter, in the view of God.

In the history of God's people, whether we look at them as a whole, or as individuals, we are often struck with the amazing difference between what they are in God's view, and what they are in the view of the world. God sees His people in Christ. He looks at them through Christ; and hence He sees them "without spot, or wrinkle, or any such thing." They are as Christ is before God. They are perfected for ever, as to their standing in Christ. "They are not in the flesh but in the spirit."

But, in themselves, they are poor, feeble, imperfect, stumbling, inconsistent creatures; and, inasmuch as it is what they are in themselves, and that alone, that the world takes knowledge of, therefore it is that the difference seems so great between the divine and the human estimate.

Yet it is God's prerogative to set forth the beauty, the dignity, and the perfection of His people. It is His exclusive prerogative, inasmuch as it is He Himself who has bestowed those things. They are only comely through the comeliness which He has put upon them; and it is, therefore, due to Him to declare what that comeliness is; and truly He does it in a manner worthy of Himself, and never more blessedly than when the enemy comes forth to injure, to curse, or accuse. Thus, when Balak seeks to curse the seed of Abraham, Jehovah's word is, "I have not beheld iniquity in Jacob, neither have I seen perverseness in Israel." "How goodly are thy tents, O Jacob, and thy tabernacles, O Israel. Again, when Satan stands forth to resist Joshua, the word is, "The Lord rebuke thee, O Satan,.....is not this a brand plucked out of the fire?" Thus He ever puts Himself between His people and every tongue that would accuse them. He does not answer the accusation by a reference to what His people are in themselves, or to what they are in the view of the men of this world, but to what He Himself has made them, and where He has set them.

Thus, in Abraham's case, he might lower himself in the view of Abimelech, king of Gerar; and Abimelech might have to rebuke him, yet, when God comes to deal with the case, He says to Abimelech, "Behold, thou art but a dead man;" and of Abraham he says," He is a prophet, and he shall pray for thee." Yes, with all "the integrity of his heart, and the innocency of his hands," the king of Gerar was "but a dead man;" and, moreover, he must be a debtor to the prayers of the erring and inconsistent stranger for the restoration of the health of his household. Such is the manner of God: He may have many a secret controversy with His child, on the ground of his practical ways; but directly the enemy enters a suit against him, Jehovah ever pleads His servant's cause. "Touch not mine anointed, and do my prophets no harm." "He that toucheth you, toucheth the apple of mine eye." "It is God that justifieth, who is he that condemneth? No dart of the enemy can penetrate the shield, behind which the Lord has hidden the very feeblest lamb of His blood-bought flock. He hides His people in His pavilion, sets their feet upon the rock of ages, lifts their heads above their enemies round about, and fills their hearts with the everlasting joy of His salivation.

His name be praised for evermore!

Genesis 21

And the Lord visited Sarah, as he had said, and the Lord did unto Sarah as he had spoken." Here we have accomplished promise — the blessed fruit of patient waiting upon God. None ever waited in vain. The soul, that takes hold of God's promise by faith, has gotten a stable reality which will never fail him. Thus was it with Abraham; thus was it with all the faithful from age to age; and thus will it be with all those, who are enabled, in any measure, to trust in the living God. Oh! it is a wonderful blessing to have God Himself as our portion and resting-place, amid the unsatisfying shadows of this scene through which we are passing; to have our anchor cast within the veil; to have the word and oath of God, the two immutable things, to lean upon, for the comfort and tranquility of our souls.

When God's promise stood before the soul of Abraham, as an accomplished fact, he might well have learnt the futility of his own effort to reach that accomplishment. Ishmael was of no use, whatever, so far as God's promise was concerned. He might, and did, afford something for nature's affections to entwine themselves around, thus furnishing a more difficult task for Abraham to perform afterwards; but he was in no wise conducive to the development of the purpose of God, or to the establishment of Abraham's faith — quite the reverse. Nature can never do ought for God. The Lord must visit and the Lord must "do," and faith must wait, and nature must be still; yea, must be entirely set aside as a dead, worthless thing, and then the divine glory can shine out, and faith find in that outshining all its rich and sweet reward. "Sarah conceived and bare Abraham a son in his old age, at the set time of which God had spoken to him." There is such a thing as God's "set time," His "due season," and for this the faithful must be content to wait. The time may seem long, and hope deferred may make the heart sick; but the spiritual mind will ever find its relief in the assurance, that all is for the ultimate display of God's glory. "For the vision is for an appointed time, but at the end it shall speak, and not lie; though it tarry, wait for it; because it will surely come, it will not tarry. . . . . . but the just shall live by his faith." (Hab. 2: 3, 4) This wondrous faith! It brings into our present all the power of God's future, and feeds upon God's promise as a present reality. By its power the soul is kept hanging upon God, when every outward thing seems to be against it; and, "at the set time," the mouth is filled with laughter. "Abraham was an hundred years old when his son Isaac was born unto him." Thus nature had nothing to glory in. "Man's extremity was God's opportunity;" and Sarah said, "God hath made me to laugh." All is triumph when God is allowed to show Himself.

Now while the birth of Isaac filled Sarah's mouth with laughter, it introduced an entirely new element into Abraham's house. The son of the free-woman very speedily developed the true character of the son of the bond-woman. Indeed, Isaac proved, in principle, to be to the household of Abraham, what the implantation of the new nature is in the soul of a sinner. It was not Ishmael changed, but it was Isaac born. The son of the bond-woman could never be anything else but that. He might become a great nation, he might dwell in the wilderness, and become an archer, he might become the father of twelve princes, but he was the son of the bond-woman all the while. On the contrary, no matter how weak and despised Isaac might be, he was the son of the free-woman. His position and character, his standing and prospects, were all from the Lord. "That which is born of the flesh is flesh; and that which is born of the Spirit is spirit."

Regeneration is not a change of the old nature, but the introduction of a new; it is the implantation of the nature or life of the Second Adam, by the operation of the Holy Ghost, founded upon the accomplished redemption of Christ, and in full keeping with the sovereign will or counsel of God. The moment a sinner believes in his heart, and confesses with his mouth, the Lord Jesus, he becomes the possessor of a new life, and that life is Christ. He is born of God, is a child of God, is a son of the free-woman. (See Rom. 10: 9; Col. 3: 4; 1 John 3: 1, 2; Gal. 3: 26; Gal. 4: 31)

Nor does the introduction of this new nature alter, in the slightest degree, the true, essential character of the old. This latter continues what it was, and is made, in no respect, better; yea, rather, there is the full display of its evil character in opposition to the new element. "The flesh lusteth against the Spirit, and the Spirit against the flesh; and these are contrary the one to the other." There they are in all their distinctness, and the one is only thrown into relief by the other.

I believe this doctrine of the two natures in the believer is not generally understood; and yet, so long as there is ignorance of it, the mind must be utterly at sea, in reference to the true standing and privileges of the child of God. Some there are, who think that regeneration is a certain change which the old nature undergoes; and, moreover, that this change is gradual in its operation, until, at length, the whole man becomes transformed. That this idea is unsound, can be proved by various quotations from the New Testament. For example, "the carnal mind is enmity against God." How can that, which is thus spoken of, ever undergo any improvement? The apostle goes on to say, "it is not subject to the law of God, neither indeed can be." If it cannot be subject to the law of God, how can it be improved How can it undergo any change? Again, "that which is born of the flesh is flesh." Do what you Will with flesh, and it is flesh all the while. As Solomon says, "Though thou shouldest bray a fool in a mortar, among wheat with a pestle, yet will not his foolishness depart from him." (Prov. 27: 22) There is no use in seeking to make foolishness wise: you must introduce heavenly wisdom into the heart that has been heretofore only governed by folly. Again, "ye have put off the old man." (Col. 3: 9) He does not say, Ye have improved, or are seeking to improve, "the old man;" but, Ye have put it off. This gives us a totally different idea. There is a very great difference between seeking to mend an old garment, and casting it aside altogether, and putting on a new one. This is the ides of the last-quoted passage. It is a putting off the old, and a putting on of the new. Nothing can be more distinct or simple.

Passages might easily be multiplied to prove the unsoundness; of the theory, with respect to the gradual improvement of the old nature — to prove that the old nature is dead in sins, and utterly unrenewable and unimproveable; and, moreover, that the only thing we can do with it is, to keep it under our feet in the power of that new life, which we have in union with our risen Head in the heavens.

The birth of Isaac did not improve Ishmael, but only brought out his real opposition to the child of promise. He might have gone on very quietly and orderly till Isaac made his appearance; but then he showed what he was, by persecuting and mocking at the child of resurrection. What then was the remedy? To make Ishmael better? By no means; but, "cast out this bondwomen and her son; for the son of this bond-woman shall not be heir with my son, even with Isaac." (8-10) Here was the only remedy. "That which is crooked cannot be made straight;" therefore you have only to get rid of the crooked thing altogether, and occupy yourself with that which is divinely straight. It is labour lost to seek to make a crooked thing straight. Hence all efforts after the improvement of nature, are utterly futile, so far as God is concerned. It may be all very well for men to cultivate and improve that which is of use to themselves; but God has given his children something infinitely better to do, even to cultivate that which is His own creation, the fruits of which, while they, in no wise, serve to exalt nature, are entirely to His praise and glory.

Now the error into which the Galatian churches fell, was the introduction of that which addressed itself to nature. "Except ye be circumcised after the manner of Moses, ye cannot be saved." Here salvation was made to depend upon something that man could be, or man could do, or man could keep. This was upsetting the whole glorious fabric of redemption, which, as the believer knows, rests exclusively upon what Christ is, and what He has done. To make salvation dependent, in the most remote manner, upon anything in, or done by, man, is to set it entirely aside. In other words, Ishmael must be entirely cast out, and all Abraham's hopes be made to depend upon what God had done, and given, in the person of Isaac. This, it is needless to say, leaves man nothing to glory in. If present or future blessedness were made to depend upon even a divine change wrought in nature, flesh might glory. Though my nature were improved, it would be something of me, and thus God would not have all the glory. But when I am introduced into a new creation, I find it is all of God, designed, matured, developed by Himself alone. God is the actor, and I am a worshipper; He is the blesser, and I am the blessed; He is "the better," and I am "the less;" (Heb. 7: 7) He is the giver, and I am the receiver. This is what makes Christianity what it is; and, moreover, distinguishes it from every system of human religion under the sun, whether it be Romanian, Puseyism, or any other ism whatsoever. Human religion gives the creature a place more or less; it keeps the bond-woman and her son in the house; it gives man something to glory in. On the contrary, Christianity excludes the creature from all interference in the work of salvation; casts out the bond-woman and her son, and gives all the glory to Him, to whom alone it is due.

But let us inquire who this bond-woman and her son really are, and what they shadow forth. Galatians 4 furnishes ample teaching as to these two points. In a word, then, the bond-woman represents the covenant of the law; and her son represents all, who are "of works of law," or on that principle (ex ergon nomou). This is very plain. The bond-woman only genders to bondage, and can never bring forth a free man. How can she? The law never could give liberty, for so long as a man was alive it ruled him. (Rom. 7: 1) I can never be free so long as I am under the dominion of any one. But while I live, the law rules me; and nothing but death can give me deliverance from its dominion. This is the blessed doctrine of Rom. 7. "Wherefore, my brethren, ye also are become dead to the law by the body of Christ, that you should be married to another, even to him that is raised from the dead, that we should bring forth fruit unto God." This is freedom; for, "If the Son shall make you free, ye shall be free indeed.'' (John 8: 36) So, then, brethren, we are not children of the bond-woman, but of the free." (Gal. 4: 31)

Now, it is in the power of this freedom that we are enabled to obey the command, cast out this bondwoman and her son." If I am not consciously free, I shall be seeking to attain liberty in the strangest way possible, even by keeping the bond-woman in the house: in other words, I shall be seeking to get life by keeping the law; I shall be establishing my own righteousness. No doubt, it will involve a struggle to cast out this element of bondage, for legalism is natural to our hearts. "The thing was very grievous in Abraham's sight, because of his son." Still, however grievous it may be, it is according to the divine mind that we should abidingly stand fast in the liberty wherewith Christ hat made us free, and not be entangled again with the yoke of bondage." (Gal. 5: 1) May we, beloved reader, so fully and experimentally enter into the blessedness of God's provision for us in Christ, that we may be done with all thoughts about the flesh, and all that it can be, do, or produce. There is a fullness in Christ which renders all appeal to nature utterly superfluous and vain.

Genesis 22

Abraham is now in a fit moral position to have his heart put to a most severe test. The long-cherished reserve being put forth from his heart, in Gen. 20 — the bond-woman and her son being put forth from his house, as in Gen. 21, he now stands forth in the most honoured position in which any soul can be placed, and that is a position of trial from the hand of God Himself. There are various kinds of trial-trial from the hand of Satan; trial from surrounding circumstances; but the highest character of trial is that which comes directly from the hand of God, when He puts His dear child into the furnace for the purpose of testing the reality of his faith. God will do this: He must have reality. It will not do to say "Lord, Lord," or, "I go, sir." The heart must be probed to the very bottom, in order that no element of hypocrisy, or false profession, may he allowed to lodge there. "My son, give me thine heart." He does not say, "give me thine head, or thine intellect, or thy talents, or thy tongue, or thy money;" but "give me thine heart:" and in order to prove the sincerity of our response to this gracious command, He will lay His hand upon something very near our hearts. Thus he says to Abraham, "Take now thy son, thine only son Isaac, whom thou lovest, and get thee into the land of Moriah, and offer him there for a burnt-offering, upon one of the mountains which I will tell thee of." This was coming very close to Abraham's heart. It was passing him through a searching crucible indeed. God "requires truth in the inward parts." There may be much truth on the lips, and much in the intellect, but God looks for it in the heart. It is no ordinary proof that will satisfy God, as to the love of our hearts. He Himself did not rest satisfied with giving an ordinary proof. He gave His Son, and we should aim at giving very striking proofs of our love to Him who so loved us, even when we were dead in trespasses and sins.

However, it is well to see that God confers a signal honour upon us when He thus tests our hearts. We never read that "the Lord did tempt Lot." No; Sodom tempted Lot. He never reached a sufficiently high elevation to warrant his being tried by the hand of Jehovah. It was too plainly manifest that there was plenty between his heart and the Lord, and it did not, therefore, require the furnace to bring that out. Sodom would have held out no temptation whatever to Abraham. This was made manifest in his interview with Sodom's king, in chapter 14. God knew well that Abraham loved him far better than Sodom; but He would make it manifest, that He loved him better than any one or anything, by laying his hand upon the nearest and dearest object. "Take now thy son, thine only son, Isaac." Yes, Isaac, the child of promise; Isaac, the object of long-deferred hope, the object of parental love, and the one in whom all the kindreds of the earth were to be blessed. This Isaac must be offered as a burnt-offering. This, surely, was putting faith to the test, in order that, being more precious than gold that perisheth, though it be tried with fire, it might be found unto praise, and honour, and glory. Had Abraham's whole soul not been stayed simply on the Lord, he never could have yielded unhesitating obedience to such a searching command. But God Himself was the living and abiding support of his heart, and therefore he was prepared to give up all for Him.

The soul that has found all its springs in God, can, without any demur, retire from all creature streams. We can give up the creature, just in proportion as we have found out, or become experimentally acquainted with, the Creator, and no further. To attempt to give up the visible things in any other way, save in the energy of that faith which lays hold of the invisible, is the most fruitless labour possible. It cannot be done. I withhold fast my Isaac until I have found my all in God. It is when me are enabled, by faith, to say "God is our refuge and strength, a very present help in trouble," that we can also add, "therefore will we not fear, though the earth be removed, and though the mountains be carried into the midst of the sea." (Ps. 46: 1, 2)

"And Abraham rose up early in the morning." There is ready obedience. "I made haste and delayed not to keep thy commandments." Faith never stops to look at circumstances, or ponder results; it only looks at God; it expresses itself thus; "But when it pleased God, who separated me from my mother's womb, and called me by his grace, to reveal his Son in me, that I might preach him among the Gentiles; immediately I conferred not with flesh and blood." (Gal. 1: 1, 5, 16) The moment we confer with flesh and blood, our testimony and service are marred, for flesh and blood can never obey. We must rise early, and carry out, through grace, the divine command. Thus we are blessed, and God is glorified. Having God's own word as the basis of our acting will ever impart strength and stability to our acting. If we merely act from impulse, when the impulse subsides, the acting will subside also.

There are two things needful to a course of steady and consistent action, viz., the Holy Ghost, as the power of action, and the word to give proper direction. To use a familiar illustration: on a railway, we should find motive-power of little use without the iron rails firmly laid down; the former is the power by which we move; and the latter, the direction. It is needless to add that the rails would be of little use without the steam. Now, Abraham was blessed with both. He had the power of action conferred by God; and the command to act given by God also. His devotedness was of a most definite character; and this is deeply important. We frequently find much that looks like devotedness, but which, in reality, is but the desultory activity of a will not brought under the powerful action of the word of God. ALL such apparent devotedness is worthless, and the spirit from which it proceeds will very speedily evaporate. We may lay down the following principle, viz., whenever devotedness passes beyond divinely appointed bounds it is suspicious. If it comes not up to these bounds it is defective; if it flows without them it is erratic. I quite admit that there are extraordinary operations and ways of the Spirit of God, in which He asserts His own sovereignty, and rises above ordinary bounds; but, in such cases, the evidence of divine activity will be sufficiently strong to carry home conviction to every spiritual mind; nor will they, in the slightest degree, interfere with the truth of the principle that true devotedness will ever be founded upon and governed by divine principle. To sacrifice a son might seem to be an act of most extraordinary devotedness; but, be it remembered, that, what gave that act all its value, in God's sight, was the simple fact of its being based upon God's command.

Then, we have another thing connected with true devotedness, and that is a spirit of sonship. "I and the lad will go yonder and worship." The really devoted servant will keep his eye, not on his service, be it ever so great, but on the Master, and this will produce a spirit of worship. If I love my master, according to the flesh, I shall not mind whether I am cleaning his shoes or driving his carriage; but if I am thinking more of myself than of him, I shall rather be a coachman than a shoe black. So is it precisely in the service of the heavenly Master: if I am thinking only of Him, planting churches and making tents will be both alike to me. We may see the same thing in angelic ministry. It matters not to an angel whether he be sent to destroy an army, or to protect the person of some heir of salvation. It is the Master who entirely fills his vision. As some one has remarked, "if two angels were sent from heaven, one to rule an empire, and the other to sweep, the streets, they would not dispute about their respective work." This is most true, and so should it be with us. The servant should ever be combined with the worshipper, and the works of our hands perfumed with the ardent breathings of our spirits. In other words we should go forth to our work in the spirit of those memorable words, "I and the lad will go yonder and worship." This would effectually preserve us from that merely mechanical service into which we are so prone to drop; doing things for doing's sake, and being more occupied with our work than with our Master. ALL must flow from simple faith in God, and obedience to His word.

"BY faith Abraham, when he was tried, offered up Isaac; and he that had received the promises, offered up his only-begotten." (Heb. 11: 17) It is only as we are walking by faith that we can begin, continue, and end our works in God. Abraham not merely set out to offer his son, but he went on, and reached the spot which God had appointed. "And Abraham took the wood of the burnt-offering, and laid it upon Isaac his son; and he took the fire in his hand, and a knife: and they went both of them together." And further on we read, "And Abraham built an altar there; and laid the wood in order; and bound Isaac his son, and laid him on the altar upon the wood. And Abraham stretched forth his hand, and took the knife to slay his son." This was real work, "A work of faith and labour of love," in the highest sense. It was no mere mockery no drawing near with the lips, while the heart was far off — no saying "I go, sir, and went not." It was all deep reality, just such a faith ever delights to produce, and which God delights to accept. It is easy to make a show of devotedness when there is no demand for it. It is easy to say, "though all shall be offended because of thee, yet will never be offended . . . . . . though I should die with thee, yet will not deny thee;" but the point is to stand the trial. When Peter was put to the test, he entirely broke down. Faith never talks of what it will do, but does what it can in the strength of the Lord. Nothing can be more thoroughly worthless than a spirit of empty pretension. It is just as worthless as the basis on which it rests. But faith acts "when it is tried;" and till then it is content to be unseen and silent.

Now, it needs hardly to be remarked that God is glorified in those Holy activities of faith. He is the immediate object of them, as He is the spring from whence they emanate. There was not a scene in Abraham's entire history in which God was so much glorified as the scene on Mount Moriah. There it was that he was enabled to bear testimony to the fact that he had found all his fresh springs in God — found them not merely previous to, but after, Isaac's birth. This is a most touching point. It is one thing to rest in God's blessings, and another thing to rest in Himself. It is one thing to trust God when I have before my eyes the channel through which the blessing is to flow; and quite another thing to trust Him when that channel is entirely stopped up. This was what proved the excellency of Abraham's faith. He showed that he could not merely trust God for an innumerable seed while Isaac stood before him in health and vigour; but just as fully if he were a smoking victim on the altar. This was a high order of confidence in God; it was unalloyed confidence; it mss not a confidence propped up, in part, by the Creator, and in part by the creature. No it rested on one solid pedestal, viz., God Himself. "He accounted that God was able." He never accounted that Isaac was able. Isaac, without God, was nothing; God, without Isaac, was everything. This is a principle of the very last importance, and one eminently calculated to test the heart most keenly. Does it make any difference to me to see the apparent channel of all my blessings dried up? Am I dwelling sufficiently near the fountain-head to be able, with a worshipping spirit, to behold all the creature streams dried up? This I do feel to be a searching question. Have I such a simple view of God's sufficiency as to be able, us it were, to "stretch forth my hand and take the knife to slay my son." Abraham was enabled to do this, because his eye rested on the God of resurrection. "He accounted that God was able to raise him up even from the dead."

In a word, it was with God he had to do, and that was quite enough. He was not suffered to strike the blow. He had gone to the very utmost bounds; be had come up to the line beyond which God could not suffer him to go. The Blessed One spared the father's heart the pang which He did not spare His own heart, even that of smiting His Son. He, blessed be His name, passed beyond the utmost bounds, for "he spared not his own Son, but delivered him up for us all." "It pleased the Lord to bruise him; he hath put him to grief." There was no voice from heaven when, on Calvary, the Father offered up His only-begotten Son. No; it was a perfectly accomplished sacrifice; and, in its accomplishment, our everlasting peace is sealed.

However, Abraham's devotedness was fully proved, and fully accepted. For now "I know that thou fearest God, seeing thou hast not withheld thy son, thine only son, from me." Mark it is "now I know." It had never been proved before. It was there, no doubt, and, if there, God knew it; but the valuable point here, is, that God founds His knowledge of it upon the palpable evidence afforded at the altar upon Mount Moriah. Faith is always proved by action, and the fear of God by the fruits which flow from it. "Was not Abraham our father justified by works when he had offered Isaac his son on the altar" (James 2: 21) Who could think of calling his faith in question Take away faith, and Abraham appears on Moriah as a murderer, and a madman. Take faith into account, and he appears as a devoted worshipper — a God-fearing, justified man. But faith must be proved. "What doth it profit, my brethren, though a man say he hath faith, and have not works" (James 2: 14) Will either God or man be satisfied with a powerless and profitless profession? Surely not. God looks for reality and honours it where He sees it; and as for man, he can understand nought save the living and intelligible utterance of a faith that shows itself in acts. We are surrounded by the profession of religion; the phraseology of faith is on every lip; but faith itself is as rare a gem as ever-that faith which will enable a man to push out from the shore of present circumstances, and meet the waves and the winds, and not only meet them, but endure them, even though the Master should seem to be asleep on the pillow.

And here I would remark: the beautiful harmony between James and Paul, on the subject of justification. The intelligent and spiritual reader, who bows to the important truth of the plenary inspiration of holy scripture, knows full well that, on this question it is not with Paul or James we have to do, but with the Holy Ghost, who graciously used each of those honoured men as the pen to write His thoughts, just as I might take up a quill pen or a steel pen to write my thoughts, in which case it would be quite preposterous to speak of a discrepancy between the two pens, inasmuch as the writer is one. Hence it is just as impossible that two divinely-inspired penmen could clash, as that two heavenly bodies, while moving in their divinely appointed orbits, could come into collision.

But, in reality, as might be expected, there is the fullest and most perfect harmony between these two apostles; indeed, on the subject of justification, the one is the counterpart or exponent of the other. Paul gives us the inward principle, James the outward development of that principle; the former presents the hidden life, the latter the manifested life; the former looks at man in relation to God, the latter looks at him in his relation to man. Now we want both: the inward would not do without the outward; and the outward would be valueless and powerless without the inward. "Abraham was justified" when "he believed God;" and "Abraham was justified" when" he offered Isaac his son." In the former case we have his secret standing; in the latter, his public acknowledgement by heaven and earth. It is well to understand this distinction. There was no voice from heaven when "Abraham believed God," though in God's view he was there, then, and that "counted righteous;" but "when he had offered his son upon the altar," God could say, "now I know;" and all the world had a powerful and unanswerable proof of the fact that Abraham was a justified man. Thus will it ever be. Where there is the inward principle, there will be the outward acting; but all the value of the latter springs from its connection with the former. Disconnect, for one moment, Abraham's acting, as set forth by James, from Abraham's faith as set forth by Paul, and that justifying virtue did it possess? None whatever. All its value, all its efficacy, all its virtue, springs from the fact that it was the outward manifestation of that faith, by virtue of which he had been already counted righteous before God. Thus much as to the admirable harmony between Paul and James, or rather, as to the unity of the voice of the Holy Ghost, whether that voice be uttered by Paul or James.

We now return to our chapter. It is deeply interesting to mark here how Abraham's soul is led into a fresh discovery of God's character by the trial of his faith. When we are enabled to bear the testings of God's own hand, it is sure to lead us into some new experience with respect to His character, which makes us to know how valuable the testing is. If Abraham had not stretched out his hand to slay his son, he never would have known the rich and exquisite depths of that title which he here bestows upon God, viz., "Jehovah Jireh." It is only when we are really put to the test that we discover what God is. Without trial we can be but theorists, and God would not have us such: He would have us entering into the living depths that are in Himself-the divine realities of personal communion with Him. With what different feelings and convictions must Abraham have retraced his steps from Moriah to Beer-sheba ! from the mount of the Lord to the well of the oath! What very different thoughts of God! What different thoughts of Isaac! What different thoughts Of every-thing! Truly we may say, "Happy is the man that endureth trial. It is an honour put upon one by the Lord Himself, and the deep blessedness of the experience to which it leads cannot be easily estimated. It is when men are brought, to use the language of Psalm 107, "to their wits' end," that they discover what God is. Oh! for grace to endure trial, that God's workmanship may appear, and His name be glorified in us.

There is one point which, before closing my remarks on this chapter, I shall notice, and that is the gracious way in which God gives Abraham credit for having done the act which he had showed himself so fully prepared to do. "By myself have I sworn, saith the Lord; for because thou hast done this thing, and hast not withheld thy son, thine only son, that in blessing, I will bless thee, and in multiplying, I will multiply thy seed as the stars of heaven, and as the sand which is upon the sea-shore; and thy seed shall possess the gate of his enemies: and in thy seed shall all the nations of the earth be blessed: because thou hast obeyed my voice." This beautifully corresponds with the Spirit's notice of Abraham's acting, as put before us in Heb. 11 and also in James 2, in both of which scriptures he is looked upon as having offered Isaac his son upon the altar. The grand principle conveyed in the whole matter is this: Abraham proved that he was prepared to have the scene entirely cleared of all but God; and, moreover, it was this same principle which both constituted and placed him a justified man. Faith can do without every one and everything but God. It has the full sense of His sufficiency, and can, therefore, let go all beside. Hence Abraham could rightly estimate the words, "by myself have I sworn." Yes, this wondrous word," myself," was everything to the man of faith. "For when God made promise to Abraham, because he could swear by no greater, he swear by himself...... For men verily swear by the greater, and an oath for confirmation is to them an end of all strife. Wherein God, willing more abundantly to show unto the heirs of promise the immutability of his counsel, confirmed it by an oath." The word and oath of the living God should put an end to all the strivings and workings of the human will, and form the immovable anchor of the soul amid all the tossing and tumult of this stormy world.

Now, we must condemn ourselves consistently, because of the little power which the promise of God has in our hearts. There it is, and we profess to believe it; but ah! it is not that deep, abiding, influential reality which it ought ever to be; we do not draw from it that 'strong consolation" which it is calculated to afford. How little prepared are we, in the power of faith, in the promise of God, to slay our Isaac! We need to cry to God that He would be graciously pleased to endow us with a deeper insight into the blessed reality of a life of faith in Himself, that so me may understand better the import of that word of John, "this is the victory that overcometh the world, even your faith." We can only overcome the world by faith. Unbelief puts us under the power of present things; in other words, it gives the world the victory over us. A soul that has entered, by the teaching of the Holy ghost, into the sense of God's sufficiency, is entirely independent of things here. Beloved reader, may we know this, for our peace and joy in God, and His glory in us.

Genesis 23

This little section of inspiration furnishes much sweet and profitable instruction to the soul. In it the Holy Spirit sets before us a beautiful exhibition of the mode in which the man of faith should carry himself toward those that are without. While it is true, divinely true, that faith makes a man independent of the men of the world, it is no less true that faith will ever teach him to walk honestly toward them. We are told to "walk honestly toward them that are without;" (1 Thess. 4: 12) "to provide things honest in the sight of all;" (2 Cor. 8: 21) "to owe no man anything." (Rom. 13: 8) These are weighty precepts — precepts which, even before their distinct enunciation, were duly observed in all ages by the faithful servants of Christ, but which, in modern times, alas! have not been sufficiently attended to.

The 23rd of Genesis, therefore, is worthy of special notice. It opens with the death of Sarah, and introduces Abraham in a new character, viz., that of a mourner. "Abraham came to mourn for Sarah, and to weep for her." The child of God must meet such things; but he must not meet them as others. The great fact of resurrection comes in to his relief, and imparts a character to his sorrow quite peculiar. (1 Thess. 4: 13, 14) The man of faith can stand at the grave of a brother or sister, in the happy consciousness that it shall not long hold its captive," for if we believe that Jesus died and rose again, even so them also which sleep in Jesus will God bring with him." The redemption of the soul secures the redemption of the body; the former we have, the latter we wait for. (Rom. 8: 23)

Now, I believe that in purchasing Machpelah for a burying-place, Abraham gave expression to his faith in resurrection. "He stood up from before his dead." Faith cannot long keep death in view; it has a higher object, blessed be the "living God" who has given it. Resurrection is that which ever fills the vision of faith; and, in the power thereof, it can rise up from before the dead. There is much conveyed in this action of Abraham. We want to understand its meaning much more fully, because we are much too prone to be occupied with death and its consequences. Death is the boundary of Satan's power; but where Satan ends, God begins. Abraham understood this when he rose up and purchased the cave of Machpelah as a sleeping place for Sarah. This was the expression of Abraham's thought in reference to the future. He knew that in the ages to come, God's promise about the land of Canaan would be fulfilled, and he was able to lay the body of Sarah in the tomb, "in sure and certain hope of a glorious resurrection."

The sons of Heth knew nothing about this. The thoughts which were filling the patriarch's soul were entirely foreign to the uncircumcised children of Heth. To them it seemed a small matter where he buried his dead, but it was by no means a small matter to him. "I am a stranger and a sojourner with you: give me a possession of a burying-place with you, that I may bury my dead out of my sight." It might, and manifestly did, appear strange to them to make so much ado about a grave; but, "beloved, the world knoweth us not, even as it knew him not." The finest traits and characteristics of faith are those which are most incomprehensible to the natural man. The Canaanites had no idea of the expectations which were giving character to Abraham's actings on this occasion. They had no ides that he was looking forward to the possession of the land, while he was merely looking for a spot in which, as a dead man, he might wait for God's time, and God's manner, viz., the MORNING OF RESURRECTION. He felt he had no controversy with the children of Heth, and hence he was quite prepared to lay his head in the grave, and allow God to act for him, and with him, and by him.

"These all died in (or according to) faith, (kata pistin , ) not having received the promises, but having seen them afar off, and were persuaded of them, and embraced them, and confessed that they were strangers and pilgrims on the earth." (Heb. 11: 13) This is a truly exquisite feature in the divine life. Those "witnesses," of whom the apostle is speaking in Heb. 11 not merely lived by faith, but even when they arrived at the close of their career, they proved that the promises of God were as real and satisfying to their souls as when they first started. Now, I believe this purchase of a burying place in the land was an exhibition of the power of faith, not only to live, but to die. Why was Abraham so particular about this purchase? Why was he so anxious to make good his claim to the field and cave of Ephron on righteous principles? Why so determined to weigh out the full price "current with the merchant" Faith is the answer. He did it all by faith. He knew the lend was his in prospect, and that in glory his seed should yet possess it, and until then he would be no debtor to those who were yet to be dispossessed.

Thus we may view this beautiful chapter in a twofold light; first, as setting before us a plain, practical principle, as to our dealings with the men of this world; and secondly, as presenting the blessed hope which should ever animate the man of faith. Putting both these points together, we have an example of what the child of God should ever be. The hope set before us in the gospel is a glorious immortality; and this, while it lifts the heart above every influence of nature and the world, furnishes a high and holy principle with which to govern all our intercourse with those who are without. "We know that when he shall appear, we shall be like him, for we shall see him as he is." This is our hope. What is the moral effect of this? "Every man that hath this hope in him purifieth himself, even as he is pure." (1 John 3: 2, 3) If I am to be like Christ by and by, I shall seek to be as like Him now as I can. Hence, the Christian should ever seek to walk in purity, integrity and moral grace in the view of all round.

Thus it was with Abraham, in reference to the sons of Heth. His whole deportment and conduct, as set forth in our chapter, would seem to have been marked with very pure elevation and disinterestedness. He was "a mighty prince among them," and they would fain have done him a favour; but Abraham had learnt to take his favours only from the God of resurrection, and while he would pay them for Machpelah he would look to Him for Canaan The sons of Heth knew well the value of "current money with the merchant," and Abraham knew the value of the cave of Machpelah. It was worth much more to him than it was to them. "The land was worth to them "four hundred shekels of silver," but to him it was priceless, as the earnest of an everlasting inheritance, which, because it was an everlasting inheritance, could only be possessed in the power of resurrection. Faith conducts the soul onward into God's future; it looks at things as He looks at them, and estimates them according to the judgement of the sanctuary. Therefore, in the intelligence of faith, Abraham stood up from before his dead, and purchased a burying-place, which significantly set forth his hope of resurrection, and of an inheritance founded thereon.

Genesis 24

The connection of this chapter, with the two which precede it, is worthy of notice. In Gen. 22 the son is offered up; in Gen. 23 Sarah is laid aside; and in Gen. 24 the servant is sent forth to procure a bride for him who had been, as it were, received from the dead in a figure. This connection, in a very striking manner, coincides with the order of events connected with the calling out of the Church. whether this coincidence is to be regarded as of divine origin, will, it may be, raise a question in the minds of some; but it must at least be regarded as not a little remarkable.

When me turn to the New Testament, the grand events which meet our view are, first, the rejection and death of Christ; secondly, the setting aside of Israel after the flesh; and, lastly, the calling out of the Church to occupy the high position of the bride of the Lamb.

Now, all this exactly corresponds with the contents of this and the two preceding chapters. The death of Christ needed to be an accomplished fact, ere the Church, properly so called, could be called out. "The middle wall of partition" needed to be broken down, ere the "One new man" could be developed. It is well to understand this in order that we may know the place which the Church occupies in the ways of God. So long as the Jewish economy subsisted there was the most strict separation maintained between Jew and Gentile, and hence the idea of both being united in one new man was far removed from the mind of a Jew. He was led to view himself in a position of entire superiority to that of a gentile, and to view the latter as utterly unclean, to whom it was unlawful to come in. (Acts 10: 28)

If Israel had walked with God according to the truth of the relationship into which He had graciously brought them, they would have continued in their peculiar place of separation and superiority; but this they did not do; and, therefore, when they had filled up the measure of their iniquity, by crucifying the Lord of life and glory, and rejecting the testimony of the Holy Ghost, we find St. Paul is raised up to be the minister of a new thing, which was held back in the counsels of God, while the testimony to Israel was going on. "For this cause I, Paul, the prisoner of Jesus Christ for you Gentiles, if ye have heard of the dispensation of the grace of God, which is given me to you-ward: how that by revelation he made known unto me the mystery which in other ages was not made known unto the sons of men, as it is now revealed unto his holy apostles and prophets (i.e., New Testament prophets, tois hagiois apostolois autou kai prophetais) by the Spirit; that the gentiles should be fellow-heirs, and of the same body, and partakers of his promise in Christ by the gospel." (Eph. 3: 1-6) This is conclusive. The mystery of the Church, composed of Jew and Gentile, baptised by one Spirit into one body, united to the glorious Head in the heavens, had never been revealed until Paul's day. Of this mystery the apostle goes on to say, "I was made a minister, according to the gift of the grace of God, given unto me, by the effectual working of his power." (Ver. 7) The apostles and prophets of the New Testament formed, as it were, the first layer of this glorious building. (See Eph. 2: 20) This being so, it follows, as a consequence, that the building could not have been begun before. If the building had been going on from the days of Abel, downwards, the apostle would then have said, "the foundation of the Old Testament saints." But he has not said so, and therefore we conclude that, whatever be the position assigned to the Old Testament saints, they cannot possibly belong to a body which had no existence, save in the purpose of God, until the death and resurrection of Christ, and the consequent descent of the Holy Ghost. Saved they were, blessed be God; saved by the blood of Christ, and destined to enjoy heavenly glory with the Church; but they could not have formed a part of that which did not exist for hundreds of years after their time.

It were easy to enter upon a more elaborate demonstration of this most important truth, were this the place for so doing; but I shall now go on with our chapter, having merely touched upon a question of commanding interest, because of its being suggested by the position of Genesis 24.

There may be a question, in some minds, as to whether we are to view this deeply-interesting portion of scripture as a type of the calling out of the Church by the Holy Ghost. For myself, I feel happier in merely handling it as an illustration of that glorious work. We cannot suppose that the Spirit of God would occupy an unusually long chapter with the mere detail of a family compact, were that compact not typical or illustrative of some great truth. "whatsoever things were written aforetime, were written for our learning." This is emphatic. What, therefore, are we to learn from the chapter before us? I believe it furnishes us with a beautiful illustration or foreshadowing of the great mystery of the Church. It is important to see that, while there is no direct revelation of this mystery in the Old Testament, there are, nevertheless, scenes and circumstances which, in a very remarkable manner, shadow it forth; as, for example, the chapter before us. As has been remarked, the son being, in a figure, offered up, and received again from the dead; the original parent stem, as it were, being laid aside, the messenger is sent forth by the father to procure a bride for the son.

Now, in order to the clear and full understanding of the contents of the entire chapter, we may consider the following points, viz., 1, the oath; 2, the testimony; 3, the result. It is beautiful to observe that the call and exaltation of Rebekah were founded upon the oath between Abraham and his servant. She knew nothing of this, though she was, in the purpose of God, so entirely the subject of it all. So is it exactly with the Church of God as a whole and each constituent part. "In thy book were all my members written, which in continuance were fashioned, when as yet there were none of them." (Ps. 139: 16) "Blessed be the God and Father of our Lord Jesus Christ, who hath blessed us with all spiritual blessings in the heavenlies in Christ; according as he hath chosen us in him before the foundation of the world, that we should be holy and without blame before him in love." (Eph. 1: 3, 4) "For whom he did foreknow, he also did predestinate to be conformed to the image of His Son, that he might be the firstborn among many brethren. Moreover, whom he did predestinate, them he also called; and whom he called, them he also justified; and whom he justified, them he also glorified." (Rom. 8: 20, 30) These scriptures are all in beautiful harmony with the point immediately before us. The call, the justification, and the glory of the Church, are all founded on the eternal purpose of God — His word and oath, ratified by the death, resurrection, and exaltation of the Son. Far back, beyond the bounds of time, in the deep recesses of God's eternal mind, lay this wondrous purpose respecting the Church, which cannot, by any means, be separated from the divine thought respecting the glory of the Son. The oath between Abraham and the servant had for its object the provision of a partner for the son. It was the father's desire with respect to the son that led to Rebekah's after-dignity. It is happy to see this. Happy to see how the Church's security and blessing stand inseparably connected with Christ and His glory. "For the man is not of the woman, but the woman of the man. Neither was the man created for the woman; but the woman for the man." (1 Cor. 11: 8, 9) So it is in the beautiful parable of the marriage supper; "the kingdom of heaven is like unto a certain king which made a marriage for his son." (Matt. 22: 2) The Son is the Grand object of all the thoughts and counsels of God: and if any are brought into blessing, or glory, or dignity, it can only be in connection with Him. ALL title to these things, and even to life itself, was forfeited by sin; but Christ met all the penalty due to sin; He made Himself responsible for everything on behalf of His body the Church; He was nailed to the cross as her representative He bore her sins in His own body on the tree, and went down into the grave under the full weight of them. Hence, nothing can be more complete than the Church's deliverance from all that was against her. She is quickened out of the grave of Christ, where all her trespasses were laid. The life which she has is a life taken up at the other side of death, after every possible demand had been met. Hence, this life is connected with, and founded upon, divine righteousness, inasmuch as Christ's title to life is founded upon His having entirely exhausted the Power of death; and He is the Church's life. Thus the Church enjoys divine life; she stands in divine righteousness; and the hope that animates her is the hope of righteousness. (See, amongst many other scriptures, John 3: 16, 36; John 5: 39, 40; John 6: 27, 40, 47, 68; John 11: 25; John 17: 2; Rom. 5: 21; Rom. 6: 23; 1 Tim. 1: 16; 1 John 2: 25; 5: 20; Jude 21; Eph. 2: 1-6, 14, 15; Col. 1: 12-22 Col. 2: 10-15; Rom 1: 17; Rom 3: 21-26; Rom 4: 5, 23-25; 2 Cor. 5: 21; Gal. 5: 5)

These scriptures most fully establish the three points, viz., the life, the righteousness, and the hope of the Church, all of which flow from her being one with Him who was raised from the dead. Now, nothing can be so calculated to assure the heart as the conviction that the Church's existence is essential to the glory of Christ. "The woman is the glory of the man." (1 Cor. 11: 7) And again, the Church is called "the fullness of him that filleth all in all." (Eph. 1: 23) This last is a remarkable expression. The word translated "fullness" means the complement, that which, being added to something else, makes up a whole. Thus it is that Christ the Head, and the Church the body, make up the "one new man." (Eph. 2: 15) Looking at the matter in this point of view, it is no marvel that the Church should have been the object of God's eternal counsels. When me view her as the body, the Bride, the companion, the counterpart, of His only-begotten Son, we feel that there was, through grace, wondrous reason for her being so thought of before the foundation of the world. Rebekah was necessary to Isaac, and therefore, she was the subject of secret counsel while yet in profound ignorance about her high destiny ALL Abraham's thought was about Isaac. "I will make thee swear by the Lord, the God of heaven, and the God of the earth, that thou shalt not take a wife unto my son of the daughters of the Canaanites, among whom I dwell." Here we see that the all-important point was, "a wife unto my son." "It is not good that the man should be alone." This opens up a very deep and blessed view of the Church. In the counsels of God she is necessary to Christ; and in the accomplished work of Christ, divine provision has been made for her being called into existence.

While occupied with such a character of truth as this, it is no longer a question as to whether God can save poor sinners; He actually wants to "make a marriage" for his Son," and the Church is the destined bride — she is the object of the Father's purpose, the object of the Son's love, and of the testimony of the Holy Ghost. She is to be the sharer of all the Son's dignity and glory, as she is the sharer of all that love of which He has been the everlasting object. Hear His own words, "And the glory which thou gavest me, I have given them; that they may be one, even as we are one: I in them, and thou in me, that they may be made perfect in one; and that the world may know that thou hast sent me, and hast loved them as thou hast loved me." (John 17: 22, 23) This settles the whole question. The words just quoted give us the thoughts of Christ's heart in reference to the Church. She is to be as He is, and not only so, but she is so even now, as St. John tells us, "Herein is love perfected with us, that we may have boldness in the day of judgement: because as he is, so are we in this world." (1 John 4: 17) This gives full confidence to the soul. "We are in him that is true, in his Son Jesus Christ. This is the true God and eternal life." (2 John 5: 20) There is here no ground for uncertainty. Everything is secured for the bride in the bridegroom. ALL that belonged to Isaac became Rebekah's because Isaac was hers; and so all that belongs to Christ is made available to the Church. "ALL things are yours; whether Paul, or Apollos, or Cephas, or the world, or life, or death, or things present, or things to come; all are yours, and ye are Christ's, and Christ is God's." (1 Cor. 3: 21-23) Christ is "head over all things to the Church." (Eph. 1: 22) It will be His joy, throughout eternity, to exhibit the Church in all the glory and beauty with which He has endowed her, for her glory and beauty will be but the reflection of His. Angels and principalities shall behold in the Church the marvellous display of the wisdom, power, and grace of God in Christ.

But we shall now look at the second point for consideration, viz., the testimony. Abraham's servant carried with him a very distinct testimony. "And he said, I am Abraham's servant. And the Lord hath blessed My master greatly, and he is become greet; and he hath given him flocks, and herds, and silver, and gold, and men servants, and maid servants, and camels, and asses. and Sarah, my master's wife, bare a son to my master when she was old; and unto him hath he given all that he hath." (Ver. 34-36) He reveals the father and the son. Such was his testimony. He speaks of the vast resources of the father, and of the son's being endowed with all these in virtue of his being "the only-begotten," and the object of the father's love. With this testimony he seeks to obtain a bride for the son.

ALL this, I need hardly remark, is strikingly illustrative of the testimony with which the Holy Ghost was sent from heaven upon the day of Pentecost. "When the Comforter is come, whom I will send unto you from the Father, even the Spirit of truth, which proceedeth from the Father, he shall testify of me." (John 15: 26) Again, "Howbeit when he the Spirit of truth is come, he will guide you into all truth; for he shall not speak of himself; but whatsoever he shall hear, that shall he speak; and he will show you things to come. He shall glorify me: for he shall receive of mine and show it unto you." All things that the Father hath are mine: therefore said I, that he shall take of mine, and shall show it unto you. (John 16: 13-15) The coincidence of these words with the testimony of Abraham's servant is instructive and interesting. It was by telling of Isaac that he sought to attract the heart of Rebekah; and it is, as we know, by telling of Jesus, that the Holy Ghost seeks to draw poor sinners away from a world of sin and folly into the blessed and holy unity of the body of Christ. "He shall take of mine and show it Unto you." The Spirit of God will never lead any one to look at Himself or His work; but only and always at Christ. Hence, the more really spiritual any one is, the more entirely will he be occupied with Christ.

Some there are who regard it as a great mark of spirituality to be ever looking in at their own hearts, and dwelling upon what they find there, even though that be the work of the Spirit. This is a great mistake. So far from its being a proof of spirituality, it is a proof of the very reverse, for it is expressly declared of the Holy Ghost that "He shall take of mine and show it unto you." Therefore, whenever one is looking inward, and building on the evidences of the Spirit's work there, he may be assured he is not led by the Spirit of God, in so doing. It is by holding up Christ that the Spirit draws souls to God. This is very important. The knowledge of Christ is life eternal; and it is the Father's revelation of Christ, by the Holy Ghost, that constitutes the basis of the Church. When Peter confessed Christ to be the Son of the Living God, Christ's answer was, "blessed art thou, Simon Barjonah; for flesh and blood hath not revealed it unto thee, but my Father which is in heaven. And I say unto thee, that thou art Peter; and upon this rock I will build my church; and the gates of hell shall not prevail against it." (Matt. 16: 17, 18) What rock? Peter? God forbid. "This rock" (taute te petra) simply means the Father's revelation of Christ, as the Son of the living God, which is the only means by which any one is introduced into the assembly of Christ. Now this opens to us, very much, the true character of the gospel. It is, pre-eminently and emphatically, a revelation — a revelation not merely of a doctrine, but of a Person — the Person of the Son. This revelation being received by faith, draws the heart to Christ, and becomes the spring of life and power — the ground of membership — the power of fellowship. "When it pleased God.....to reveal His Son in me," &c. Here we have the true principle of "the rock," viz., God revealing His Son. It is thus the superstructure is reared up; and on this solid foundation it reposes, according to God's eternal purpose.

It is therefore peculiarly instructive to find in this 24th of Genesis such a marked and beautiful illustration of the mission and special testimony of the Holy Ghost. Abraham's servant, in seeking to procure a bride for Isaac, sets forth all the dignity and wealth with which he had been endowed by the father; the love of which he was the object; and, in short, all that was calculated to affect the heart, and draw it off from present things. He showed Rebekah an object in the distance, and set before her the blessedness and reality of being made one with that beloved and highly favoured object. ALL that belonged to Isaac would belong to Rebekah too, when she became part of him. Such was his testimony. Such, also, is the testimony of the Holy Ghost. He speaks of Christ, the glory of Christ, the beauty of Christ, the fullness of Christ, the grace of Christ, "the unsearchable riches of Christ," the dignity of His Person, and the perfectness of His work.

Moreover, he sets forth the amazing blessedness of being one with such a Christ, "members of His body, of his flesh, and of his bones." Such is the Spirit's testimony always; and herein we have an excellent touchstone by which to try all sorts of teaching and preaching. The most spiritual teaching will ever be characterised by a full and constant presentation of Christ. He will ever form the burden of such teaching. The Spirit cannot dwell on ought but Jesus. Of Him He delights to speak. He delights in setting forth His attractions and excellencies. Hence, when a man is ministering by the power of the Spirit of God, there will always a be more of Christ than anything else in his ministry. There will be little room in such ministry for human logic and reasoning. Such things may do very well where a man desires to set forth himself; but the Spirit's sole object be it well remembered by all who minister — will ever be to set forth Christ.

Let us now look, in the last place, at the result of all this. Truth, and the practical application of truth, are two very different things. It is one thing to speak of the peculiar glories of the Church, and quite another thing to be practically influenced by those glories. In Rebekah's case the effect was most marked and decisive. The testimony of Abraham's servant sank down into her ears, and into her heart, and entirely detached her heart's affections from the scene of things around her. She was ready to leave all and follow after, in order that she might apprehend that for which she had been apprehended. It was morally impossible that she could believe herself to be the subject of such high destinies, and yet continue amid the circumstances of nature. It the report concerning the future were true, attachment to the present was the worst of folly. If the hope of being Isaac's bride, joint-heir with him of all his dignity and glory, if this were a reality, then to continue to tend Laban's sheep would be practically to despise all that God had, in grace, set before her.

But, no, the prospect was far too bright to be thus lightly given up. True, she had not yet seen Isaac, nor yet the inheritance, but she had believed the report, the testimony of him, and had received, as it were, the earnest of it, and these were enough for her heart; and hence she unhesitatingly arises and expresses her readiness to depart in the memorable words," I will go." "She was fully prepared to enter upon an unknown path in companionship with one who had told her of an object far away, and of a glory connected with him, to which she was about to be raised. "I will go," said she, and "forgetting the things which were behind, and reaching forth toward the things which were before, she pressed toward the mark for the prize of her high calling." Most touching and beautiful illustration this of the Church, under the conduct of the Holy Ghost, going onward to meet her heavenly Bridegroom. This is what the Church should be; but, alas! there is sad failure here. There is little of that holy alacrity in laying aside every weight and every entanglement, in the power of communion with the Holy Guide and Companion of our way, whose office and delight it is to take of the things of Jesus, and show them unto us; just as Abraham's servant took of the things of Isaac, and showed them to Rebekah: and no doubt, too, he found his joy in pouring fresh testimonies concerning the son into her ear, as they moved onward toward the consummation of all her joy and glory. Thus it is, at least with our heavenly guide and companion. He delights to tell of Jesus, "He shall take of mine and show it unto you;" and again, "he shall show you things to come." Now, this is what we really want, this ministry of the Spirit of God, unfolding Christ to our souls, producing earnest longing to see Him, as He is, and be made like Him for ever. Nought but this will ever detach our hearts from earth and nature. What, save the hope of being associated with Isaac, would ever have: led Rebekah to say, "I will go," when her "brother and her mother said, Let the damsel abide with us a few days, at least ten." And so with us: nothing but the hope of seeing Jesus as He is, and being like Him, will ever enable or lead us to purify ourselves, even as He is pure.

Genesis 25

In the opening of this chapter, Abraham's second marriage is set before us, an event not without its interest to the spiritual mind, when viewed in connection with what we have been considering in the preceding chapter. With the light furnished by the prophetic scriptures of the New testament, we understand that after the completion and taking up of the elect bride of Christ, the seed of Abraham will again come into notice. Thus, after the marriage of Isaac, the Holy Ghost takes up the history of Abraham's seed by a new marriage, together with other points in his history, and that of his seed, according to the flesh. I do not press any special interpretation of all this; I merely say that it is not without its interest.

We have already referred to the remark of some one on the book of Genesis, namely, that it is "full of the seeds of things;" and as we pass along its comprehensive pages, we shall find them teaming with all the fundamental principles of truth, which are more elaborately brought out in the New Testament. True, in Genesis these principles are set forth illustratively, and in the New Testament didactically; still, the illustration is deeply interesting, and eminently calculated to bring home the truth with power to the soul.

At the close of this chapter we are presented with some principles of a very solemn and practical nature. Jacob's character and actings which" hereafter, if the Lord will, come more fully before us; but I would just notice, ere passing on, the conduct of Esau, in reference to the birthright, and all which it involved. The natural heart places no value on the things of God. To it God's promise is a vague, valueless, powerless thing, simply because God is not known. Hence it is that present things carry such weight and influence in man's estimation. Anything that man can see he values, because he is governed by sight, and not by faith. To him the present is everything; the future is a mere uninfluential thing — a matter of the merest uncertainty. Thus if was with Esau. Here his fallacious reasoning, "Behold, I am at the point to die; and what profit shall this birthright do to me? What strange reasoning? The present is slipping from beneath my-feet, I will therefore despise and entirely let go the future? Time is fading from my view, I will therefore abandon all interest in eternity! "Thus Esau despised his birthright." Thus Israel despised the pleasant land; (Ps. 106: 24) thus they despised Christ. (Zech. 11: 13) Thus those who were bidden to the marriage despised the invitation. (Matt. 22: 5) Man has no heart for the things of God. The present is everything to him. a mess of pottage is better than a title to Canaan. Hence, the very reason why Esau made light of the birthright was the reason why he ought to have grasped it with the greater intensity. The more clearly I see the vanity of man's present, the more I shall cleave to God's future. Thus it is in the judgement of faith. "Seeing then that all these things shall be dissolved, what manner of persons ought we to be, in all holy conversation and godliness; looking for and hasting unto the coming of the day of God, wherein the heavens being on fire shall be dissolved, and the elements shall melt with fervent heat? Nevertheless we, according to his promise, look for new heavens and a new earth, wherein dwelleth righteousness." (2 Peter 3: 11-13) These are the thoughts of God, and, therefore, the thoughts of faith. The things that are seen shall be dissolved. What, then, are we to despise the unseen? By no means. The present is rapidly passing away. What is our resource? "Looking for, and hasting unto, the coming of the day of God." This is the judgement of the renewed mind; and any other judgement is only that of "a profane person, as Esau, who for one morsel of meat sold his birthright." (Heb. 12: 16) The Lord keep us judging of things as He judges. This can only be done by faith.

Genesis 26

The opening verse of this chapter connects itself with Gen. 12. "There was a famine in the land, beside the first famine that was in the days of Abraham." The trials which meet God's people, in their course, are very much like; and they ever tend to make manifest how far the heart has found its all in God. It is a difficult matter — a rare attainment, so to walk in sweet communion with God as to be rendered thereby entirely independent of things and people here. The Egypts and the Gerars which lie on our right hand and on our left present great temptations, either to turn aside out of the right way, or to stop short of our true position as servants of the true and living God.

"And Isaac went unto Abimelech, king of the Philistines, unto Gerar." There is a manifest difference between Egypt and Gerar. Egypt is the expression of the world in its natural resources, and its independence of God. "My river is mine own," is the language of an Egyptian who knew not Jehovah, and thought not of looking to Him for ought. Egypt was, locally, further removed from Canaan than Gerar; and, morally, it expresses a condition of soul further from God. Gerar is thus referred to in Gen. 10 "And the border of the Canaanites was from Sidon, as thou comest to Gerar, unto Gaza as thou goest unto Sodom, and Gomorrah, and Admah, and Zeboim, even unto Lasha." (Ver. 19) We are informed that "from Gerar to Jerusalem was three days' journey." It was, therefore, as compared with Egypt, an advanced position; but still it lay within the range of very dangerous influences. Abraham got into trouble there, and so does Isaac, in this chapter, and that, too, in the very same way. Abraham denied his wife, and so does Isaac. This is peculiarly solemn. To see both the father and the son fall into the same evil, in the same place, tells us, plainly, that the influence of that place was not good.

Had Isaac not gone to Abimelech, king of Gerar, he would have had no necessity for denying his wife; but the slightest divergence from the true line of conduct superinduces spiritual weakness. It was when Peter stood and warmed himself at the high priest's fire that he denied his Master. Now, it is manifest that Isaac was not really happy in Gerar. True, the Lord says unto him, "sojourn in this land;" but how often does the Lord give directions to His people morally suitable to the condition He knows them to be in, and calculated also to arouse them to a true sense of that condition? He directed Moses, in Num. 13 to send men to search the land of Canaan; but had they not been in a low moral condition, such a step would not have been necessary We know well that faith does not need "to spy out" when God's promise lies before us. Again, he directed Moses to choose out seventy elders to help him in the work; but had Moses fully entered into the dignity and blessedness of his position, he would not have needed such a direction. So, in reference to the setting up of a king, in 1 Sam. 8. They ought not to have needed a king. Hence, we must always take into consideration the condition of an individual or a people to whom a direction is given before we can form any correct judgement as to the direction.

But again it may be said, if Isaac's position in Gerar was wrong, how do we read, "Then Isaac sowed in that land, and received the same year an hundred-fold: and the Lord blessed him." (ver. 12) I reply, we can never judge that a person's condition is right because of prosperous circumstances. We have had already to remark, that there is a great difference between the Lord's presence and His blessing. Many have the latter without the former; and, moreover, the heart is prone to mistake the one for the other — prone to put the blessing; for the presence; or at least to argue that the one must ever accompany the other. This is a great mistake. How many do we see surrounded by God's blessings, who neither have, nor wish for, God's presence? It is important to see this. A man may "wax great, and go forward, and grow until he becomes very great, and have possession of flocks, and possession of herds, and great store of servants," and all the while, not have the full, unhindered joy of the Lord's presence with him. Flocks and herds are not the Lord. They are things on account of which the Philistines might envy Isaac, whereas they never would have envied him on account of the Lord's presence. He might have been enjoying the sweetest and richest communion with God, and the Philistines have thought nothing whatever about it? simply because they had no heart to understand or appreciate such a reality. Flocks, herds, servants, and wells of water they could appreciate; but the divine presence they could not appreciate.

However, Isaac at length, makes his way from amongst the Philistines, and gets up to Beersheba. "And the Lord appeared unto him the same night, and said, I am the God of Abraham thy father; fear not, for I am with thee, and will bless thee." (Ver. 24) Mark, it was not the Lord's blessing merely, but the Lord Himself. And why? because Isaac had left the Philistines, with all their envy, and strife, and contention behind, and gone up to Beersheba. Here the Lord could show Himself to His servant. His liberal hand might follow him during his sojourn in Gerar; but His presence could not there be enjoyed. To enjoy God's presence, we must be where He is, and He certainly is not to be found amid the strife and contention of an ungodly world; and hence, the sooner the child of God gets away from all such, the better. So Isaac found it. Ho had no rest in his own spirit; and he assuredly did not, in any wise, serve the Philistines by his sojourn amongst them. It is a very common error to imagine that we serve the men of this world by mixing ourselves up with them in their associations and ways. The true way to serve them is to stand apart from them in the power of communion with God, and thus show them the pattern of a more excellent way.

Mark the progress in Isaac's soul, and the moral effect of his course. "He went up from thence," "The Lord appeared unto him," "he builded an altar," "he called upon the name of the Lord," "he pitched his tent," "his servants digged a well." Here we have most blessed progress. The moment he took a step in the right direction, he went from strength to strength. He entered into the joy of God's presence — tasted the sweets of true worship, and exhibited the character of a stranger and pilgrim, and found peaceful refreshment, an undisputed well, which the Philistines could not stop because they were not there.

These were blessed results in reference to Isaac himself; and now observe the effect produced upon others. "Then Abimelech went to him from Gerar, and Ahuzzath, one of his friends, and Phicol, the chief captain of his army. And Isaac said unto them, Wherefore come ye to me, seeing ye hate me, and have sent me away from you? And they said, We saw certainly that the Lord was with thee: and we said, Let there now be an oath betwixt us," &c. The true way to act on the hearts and consciences of the men of the world is to stand in decided separation from them, while dealing in perfect grace toward them. So long as Isaac continued in Gerar, there was nothing but strife and contention. He was reaping sorrow for himself, and producing no effect whatever upon those around him. On the contrary, the moment he went away from them, their hearts were touched, and they followed him, and desired a covenant. This is very instructive. The principle unfolded here may be seen constantly exemplified in the history of the children of God. The first point with the heart should ever be, to see that in our position me are right with God, and not only right in position, but in the moral condition of the son. When we are right with God, we may expect to act salutary upon men. The moment Isaac got up to Beersheba, and took his place as a worshipper, his own soul was refreshed, and he was used of God to act upon others. So long as we continue in a low position, we are robbing ourselves of blessing, and failing, totally, in our testimony and service.

Nor should we, when in a wrong position, stop to inquire, as we so often do, "Where can I find anything better?" God's order is," Cease to do evil;" and when we have acted upon that holy precept, we are furnished with another, namely, "learn to do well." If we expect to "learn" how to do well," before we "cease to do evil," we are entirely mistaken. "Awake, thou that sleepest, and arise from among the dead." (ek ton nekron . ) And what then? "Christ shall give thee light." (Eph. 5: 14)

My beloved reader, if you are doing what you know to be wrong, or if you are identified, in any way, with what you own to be contrary to scripture, hearken to the word of the Lord," Cease to do evil." And, be assured, when you have yielded obedience to this word, you will not long be left in ignorance as to your path. It is sheer unbelief that leads us to say," I cannot cease to do evil, until I find something better." The Lord grant us a single eye, and a docile spirit.

Genesis 27-35

These chapters present to us the history of Jacob-at least, the principal scenes in that history. The Spirit of God here sets before us the deepest instruction, first, as to God's purpose of infinite grace; and, secondly, as to the utter worthlessness and depravity of human nature.

There is a passage in Gen. 25 which I purposely passed over, in order to take if up here, so that we might have the truth in reference to Jacob fully before us "And Isaac entreated the Lord for his wife, because she was barren; and the Lord was entreated of him, and Rebekah his wife conceived. And the children struggled together within her: and she said, If it be so, why am I thus? And she went to enquire of the Lord. And the Lord said unto her, Two nations are in thy womb, and two manner of people shall be separated from thy bowels; and the one people shall be stronger than the other people; and the elder shall serve the younger." This is referred to in Malachi, where we read, "I have loved you, saith the Lord: yet ye say, wherein hast thou loved us? Was not Esau Jacob's brother? saith the Lord: yet I have loved Jacob, and hated Esau." This is again referred to in Rom. 9: "For the children being not yet born, neither having done any good or evil, that the purpose of God, according to election, might stand, not of works, but of him that calleth; it was said unto her, The elder shall serve the younger, as it is written, Jacob have I loved, but Esau have I hated."

Thus we have very distinctly before us, God's eternal purpose, according to the election of grace. There is much involved in this expression. It banishes all human pretension from the scene, and asserts God's right to act as He will. This is of the very last importance. The creature can enjoy no real blessedness until he is brought to bow his head to sovereign grace. It becomes him so to do, inasmuch as he is a sinner, and, as such, utterly without claim to act or dictate. The great value of finding oneself on this ground is, that it is then no longer a question of what we deserve to get, but simply of what God is pleased to give. The prodigal might talk of being a servant, but he really did not deserve the place of a servant, if it were to be made a question of desert; and, therefore, he had only to take what the father was pleased to give — and that was the very highest place, even the place of fellowship with himself. Thus it must ever be. "Grace all the work shall crown, through everlasting days." Happy for us that it is so. As we go on, day by day, making fresh discoveries of ourselves, we need to have beneath our feet the solid foundation of God's grace: nothing else could possibly sustain us in our growing self-knowledge. The ruin is hopeless, and therefore the grace must be infinite: and infinite it is, having its source in God Himself, its channel in Christ, and the power of application and enjoyment in the Holy Ghost. The Trinity is brought out in connection with the grace that saves a poor sinner. "Grace reigns through righteousness, unto eternal life, by Jesus Christ our Lord." It is only in redemption that this reign of grace could be seen. we may see in creation the reign of wisdom and power; we may see in providence the reign of goodness and long-suffering; but only in redemption do we see the reign of grace, and that, too, on the principle of righteousness.

Now, we have, in the person of Jacob, a most striking exhibition of the power of divine grace; and for this reason, that we have in him a striking exhibition of the power of human nature. In him we see nature in all its obliquity, and therefore we see grace in all its moral beauty and power. From the facts of his remarkable history, it would seem that, before his birth, at his birth, and after his birth, the extraordinary energy of nature was seen. Before his birth, we read, "the children struggled together within her." At his birth, we read, "his hand took hold on Esau's heel." And, after his birth — yea to the turning point of his history, in Gen. 32, without any exception — his course exhibits nothing but the most unamiable traits of nature; but all this only serves, like a drab background, to throw into relief the grace of Him who condescends to call Himself by the peculiarly touching name, "the God of Jacob" — a name most sweetly expressive of free grace.

Let us now examine the chapters consecutively. Gen. 27 exhibits a most humbling picture of sensuality, deceit, and cunning; and when one thinks of such things in connection with the people of God, it is sad and painful to the very last degree. Yet how true and faithful is the Holy Ghost! He must tell all out. He cannot give us a partial picture. If he gives us a history of man, he must describe man as he is, and not as he is not. So, if He unfolds to us the character and ways of God, He gives us God as He is. And this, we need hardly remark, is exactly what we need. We need the revelation of one perfect in holiness, yet perfect in grace and mercy, who could come down into all the depth of man's need, his misery and his degradation, and deal with Him there, and raise him up out of it into full, unhindered fellowship with Himself in all the reality of what He is. This is what scripture gives us. God knew what we needed, and He has given it to us, blessed be His name!

And, be it remembered, that in setting before us, in faithful love, all the traits of man's character, it is simply with a view to magnify the riches of divine grace, and to admonish our souls. It is not, by any means, in order to perpetuate the memory of sins, for ever blotted out from His sight. The blots, the failures, and the errors of Abraham, Isaac, and Jacob, have been perfectly washed away, and they have taken their place amid "the spirits of just men made perfect;" but their history remains, on the page of inspiration, for the display of God's grace, and for the warning of God's people in all ages; And, moreover, that we my distinctly see that the blessed God has not been dealing With perfect men and women, but with those of "like passions as we are" that He has been walking and bearing with the same failures, the same infirmities, the same errors, as those over which we mourn every day. This is peculiarly comforting to the heart; and it may well stand in striking contrast with the way in which the great majority of human biographies are written, in "which, for the most part, we find, not the history of men, but of beings devoid of error and infirmity. histories have rather the effect of discouraging than of edifying those who read them. They are rather histories of what men ought to be, than of what they really are, and they are, therefore, useless to us, yea, not only useless, but mischievous.

Nothing can edify save the presentation of God dealing with man as he really is; and this is what the word gives us. The chapter before us illustrates this very fully. Here we find the aged patriarch Isaac, standing, as it were, at the very portal of eternity, the earth and nature fast fading away from his view, yet occupied about "savoury meat," and about to act in direct opposition to the divine counsel, by blessing the elder instead of the younger. Truly this was nature, and nature with its "eyes dim." If Esau had sold his birthright for a mess of pottage, Isaac was about to give away the blessing for a mess of venison, How very humiliating!

But God's purpose must stand, and He will do all His pleasure. Faith knows this; and, in the power of that knowledge, can wait for God's time. This nature never can do, but must set about gaining its own ends, by its own inventions. These are the two grand points brought out in Jacob's history — God's purpose of grace, on the one hand; and on the other, nature plotting and scheming to reach what that purpose would have infallibly brought about, without any plot or scheme at all. This simplifies Jacob's history amazingly, and not only simplifies it, but heightens the soul's interest in it also. There is nothing, perhaps, in which we are so lamentably deficient, as in the grace of patient, self-renouncing dependence upon God. Nature will be working in some shape or form, and thus, so far as in it lies, hindering the outshining of divine grace and power. God did not need the aid of such elements as Rebekah's cunning and Jacob's gross deceit, in order to accomplish His purpose. He had said, "the elder shall serve the younger." This was enough — enough for faith, but not enough for nature, which must ever adopt its own ways, and know nothing of what it is to wait on God.

Now, nothing can be more truly blessed than the position of hanging in child-like dependence upon God, and being entirely content to wait for His time. True, it will involve trial; but the renewed mind learns some of its deepest lessons, and enjoys some of its sweetest experiences, while waiting on the Lord; and the more pressing the temptation to take ourselves out of His hands, the richer will be the blessing of leaving ourselves there. It is so exceedingly sweet to find ourselves wholly dependent upon one who finds infinite joy in blessing us. It is only those who have tasted, in any little measure, the reality of this wondrous position that can at all appreciate it. The only one who ever occupied it perfectly and uninterruptedly was the Lord Jesus Himself. He was ever dependent upon God, and utterly rejected every proposal of the enemy to be anything else. His language was, "In thee do I put my trust;" and again, "I was cast upon thee from the womb." Hence, when tempted by the devil to make an effort to Satisfy His hunger, His reply was, "It is written, Man shall not live by bread alone, but by every word that proceedeth out of the mouth of God." When tempted to cast Himself from the pinnacle of the temple, His reply was, "It is written again, Thou shalt not tempt the Lord thy God." When tempted to take the kingdoms of the world from the hand of another than God, and by doing homage to another than Him, His reply was, "It is written, Thou shalt worship the Lord thy God, and him only shalt thou serve." In a word, nothing could allure the perfect man from the place of absolute dependence upon God. True, it was God's purpose to sustain His Son; it was His purpose that He should suddenly come to His temple; it was His purpose to give Him the kingdoms of this world; but this was the very reason why the Lord Jesus would simply and uninterruptedly wait on God for the accomplishment of His purpose, in His own time, and in His own way. He did not set about accomplishing His own ends. He left Himself thoroughly at God's disposal. He would only eat when God gave Him bread; He would only enter the temple when sent of God; He will ascend the throne when God appoints the time. "Sit thou at my right hand, until I make thy foes thy footstool." (Ps. 110)

This profound subjection of the Son to the Father is admirable beyond expression. Though entirely equal with God, He took, as man, the place of dependence, rejoicing always in the will of the Father; giving thanks even when things seemed to be against Him; doing always the things which pleased the Father; making: it His grand and uvarying object to glorify the Father; and finally, when all was accomplished, when He had perfectly finished the work which the Father had given, He breathed His spirit into the Father's hand, and His flesh rested in hope of the promised glory and exaltation. Well, therefore, may the inspired apostle say, "Let this mind be in you, which was also in Christ Jesus; who, being in the form of God, thought it not robbery to be equal with God; but made himself of no reputation, and took upon him the form of a servant, and was made in the likeness of men; and being found in fashion as a man, he humbled himself, and became obedient unto death, even the death of the cross. Wherefore God also hath highly exalted him, and given him a name which is above every name: that at the name of Jesus every knee should bow, of things in heaven, and things in earth, and things under the earth; and that every tongue should confess that Jesus Christ is Lord, to the glory of God the Father"

How little Jacob knew, in the opening of his history, of this blessed mind! How little was he prepared to wait for God's time and God's way! He much preferred Jacob's time and Jacob's way. He thought it much better to arrive at the blessing and the inheritance by all sorts of cunning and deception, than by simple dependence upon and subjection to God, whose electing grace had promised, and whose almighty power and wisdom would assuredly accomplish all for him.

But, oh! how well one knows the opposition of the human heart to all this! Any attitude for it save that of patient waiting upon God. It is almost enough to drive nature to distraction to find itself bereft of all resource but God. This tells us, in language not to be misunderstood, the true character of human nature. In order to know what nature is, I need not travel into those scenes of vice and crime which justly shock all refined moral sense. No; all that is needful is just to try it for a moment in the place of dependence, and see how it will carry itself there. It really knows nothing of God, and therefore cannot trust Him; and herein was the secret of all its misery and moral degradation. It is totally ignorant of the true God, and can therefore be nought else but a ruined and worthless thing. The knowledge of God is the source of life — yea, is itself life; and until a man has life, what is he? or, what can he be?

Now, in Rebekah and Jacob, we see nature taking advantage of nature in Isaac and Esau. It was really this. There was no waiting upon God whatever. Isaac's eyes were dim, he could therefore be imposed upon, and they set about doing so, instead of looking off to God, who would have entirely frustrated Isaac's purpose to bless the one whom God would not bless — a purpose? founded in nature, and most unlovely nature, for "Isaac loved Esau," not because he was the first-born, but "because he did eat of his venison." How humiliating!

But we are sure to bring unmixed sorrow upon ourselves, when we take ourselves, our circumstances, or our destinies, out of the hands of God.* Thus it was with Jacob, as we shall see in the sequel. It has been observed by another, that whoever observes Jacob's life, after he had surreptitiously obtained his father's blessing, will perceive that he enjoyed very little worldly felicity. His brother purposed to murder him, to avoid which he was forced to flee from his father's house; his uncle Laban deceived him, as he had deceived his father, and treated him with great rigor; after a servitude of twenty-one years, he was obliged to leave him in a clandestine manner, and not without danger of being brought back or murdered by his enraged brother; no sooner were these fears over, than he experienced the baseness of his son Reuben, in defiling his bed; he had next to bewail the treachery and cruelty of Simeon and Levi towards the Shechemites; then he had to feel the loss of his beloved wife; he was next imposed upon by his own sons, and had to lament the supposed untimely end of Joseph; and, to complete all, he was forced by famine to go into Egypt, and there died in a strange land. So just, wonderful, and instructive are all the ways of providence."

{*We should ever remember, in a place of trial, that what we want is not a change of circumstances, but victory over self.}

This is a true picture, so far as Jacob was concerned; but it only gives us one side, and that the gloomy side. Blessed be God, there is a bright side, likewise, for God had to do with Jacob; and, in every scene of his life, when Jacob was called to reap the fruits of his own plotting and crookedness, the God of Jacob brought good out of evil, and caused His grace to abound over all the sin and folly of His poor servant. This we shall see as we proceed with his history.

I shall just offer a remark here upon Isaac, Rebekah, and Esau. It is very interesting to observe how, notwithstanding the exhibition of nature's excessive weakness, in the opening of Genesis 27, Isaac maintains, by faith, the dignity which God had conferred upon him. He blesses with all the consciousness of being endowed with power to bless! He says, "I have blessed him; yea, and he shall be blessed.. Behold, I have made him thy lord, and all his brethren have I given to him for servants; and with corn and wine have I sustained him; and what shall I do now unto thee, my son?" He speaks as one who, by faith, had at his disposal all the treasures of earth. There is no false humility, no taking a low ground by reason of the manifestation of nature. True, he was on the eve of making a grievous mistake — even of moving right athwart the counsel of God; still, he knew God, and took his place accordingly, dispensing blessings in all the dignity and power of faith. "I have blessed him; yea, and he shall be blessed." "With corn and wine have I sustained him." It is the proper province of faith to rise above all one's own failure and the consequences thereof, into the place where God's grace has set us.

As to Rebekah, she was called to feel all the sad results of her cunning actings. She, no doubt, imagined she was managing matters most skillfully; but, alas! she never saw Jacob again: so much for management! How different it would have been had she left the matter entirely in the hands of God. This is the way in which faith manages, and it is ever a gainer. "Which of you by taking thought, can add to his stature one cubit?" We gain nothing by our anxiety and planning; we only shut out God, and that is no gain. It is a just judgement from the hand of God to be left to reap the fruits, of our own devices; and I know of few things more sad than to see a child of God so entirely forgetting his proper place and privilege, as to take the management of his affairs into his own hands. The birds of the air, and the lilies of the field, may well be our teachers when we so far forget our position of unqualified dependence upon God.

Then, again, as to Esau, the apostle calls him "a profane person, who for one morsel of meat sold his birthright," and "afterwards, when he would have inherited the blessing, he was rejected; for he found no place of change of mind, though he sought it carefully with tears." Thus we learn what a profane person is, viz. one who would like to hold both worlds; one who would like to enjoy the present, without forfeiting his title to the future. This is, by no means, an uncommon case. It expresses to us the mere worldly professor, whose conscience has never felt the action of divine truth, and whose heart has never felt the influence of divine grace.

We are now called to trace Jacob in his movement from under his fathers roof, to view him as a homeless and lonely wanderer on the earth. It is here that God's special dealings with him commence. Jacob now begins to realise, in some measure, the bitter fruit of his conduct, in reference to Esau; while, at the same time, God is seen rising above all the weakness and folly of His servant, and displaying His own sovereign grace and profound wisdom in His dealings with him. God will accomplish His own purpose, no matter by what instrumentality; But if His child, in impenitence of spirit, and unbelief of heart, will take himself out of His hands, he must expect much sorrowful exercise and painful discipline. Thus it was with Jacob: he might not have had to flee to Haran, had he allowed God to act for him. God would, assuredly, have dealt with Esau, and caused him to find his destined place and portion; and Jacob might have enjoyed that sweet peace which nothing can yield save entire subjection in all things to the hand and counsel of God.

But here is where the excessive feebleness of our hearts is constantly disclosed. We do not lie passive in God's hand; we will be acting; and, by our acting, we hinder the display of God's grace and power on our behalf. "Be still and know that I am God," is a precept which nought, save the power of divine grace, can enable one to obey. "Let your moderation be known unto all men. The Lord is at hand. (eggus) Be careful for nothing, but in everything by prayer and supplication with thanksgiving, let your requests be made known unto God." What will be the result of this activity? "The peace of God, which passeth all understanding, shall garrison (phrouresei) your hearts and minds by Christ Jesus." (Phil. 4: 5-7)

However, God graciously overrules our folly and weakness, and while we are called upon to reap the fruits of our unbelieving and impatient ways, He takes occasion from them to teach our hearts still deeper lessons of His own tender grace and perfect wisdom. This, while it, assuredly, affords no warrant whatever for unbelief and impatience, does most wonderfully exhibit the goodness of our God, and comfort the heart even while we may be passing through the painful circumstances consequent upon our failure. God is above all; and, moreover, it is His special prerogative to bring good out of evil; to make the eater yield meat, and the strong yield sweetness; and hence, while it is quite true that Jacob was compelled to be an exile from his father's roof in consequence of his own restless and deceitful acting, it is equally true that he never could have learnt the meaning of "Bethel" had he been quietly at home. Thus the two sides of the picture are strongly marked in every scene of Jacob's history. It was when he was driven, by his own folly, from Isaac's house, that he was led to taste, in some measure, the blessedness and solemnity of "God's house."

"And Jacob went out from Beersheba, and went toward Haran. and he lighted upon a certain place, and tarried there all night, because the sun was set; and he took of the stones of that place and put them for his pillows, and lay down in that place to sleep." Here we find the homeless wanderer just in the very position in which God could meet him, and in which He could unfold His purposes of grace and glory. Nothing could possibly be more expressive of helplessness and nothingness than Jacob's condition as here set before us. Beneath the open canopy of heaven, with a pillow of stone, in the helpless condition of sleep. Thus it was that the God of Bethel unfolded to Jacob His purposes respecting him and his seed. "And he dreamed, and behold a ladder set up on the earth, and the top of it reached to heaven: and behold the angels of God ascending and descending on it. And behold the Lord stood above it, and said, I am the Lord God of Abraham thy father, and the God of Isaac: the land whereon thou liest, to thee will I give it, and to thy seed. And thy seed shall be as the dust of the earth, and thou shalt spread abroad to the west, and to the east, and to the north and to the south: and in thee and in thy seed shall all the families of the earth be blessed. And, behold, I am with thee, and will keep thee in all places whither thou goest, and will bring thee again into this land; for I will not leave thee, until I have done that which I have spoken to thee of."

Here we have, indeed, "grace and glory." The ladder "set on the earth" naturally leads the heart to meditate on the display of God's grace, in the Person and work of His Son. On the earth it was that the wondrous work was accomplished which forms the basis, the strong and everlasting basis, of all the divine counsels in reference to Israel, the Church, and the world at large. On the earth it was that Jesus lived laboured. and died; that, through His death, He might remove out of the way every obstacle to the accomplishment of the divine purpose of blessing to man.

But "the top of the ladder reached to heaven." It formed the medium of communication between heaven and earth; and "behold the angels of God ascending and descending upon it" — striking and beautiful picture of Him by whom God has come down into all the depth of man's need, and by whom also He has brought man up and set him in His own presence for ever, in the power of divine righteousness! God has made provision for the accomplishment of all His plans, despite of man's folly and sin; and it is for the everlasting joy of any soul to find itself, by the teaching of the Holy Ghost, within the limits of God's gracious purpose.

The prophet Hosea leads us on to the time when that which was foreshadowed by Jacob's ladder shall have its full accomplishment. "And in that day I will make a covenant for them with the beasts of the field, and with the fowls of heaven, and with the creeping things of the ground: and I will break the bow, and the sword, and the battle, out of the earth, and will make them to lie down safely. And I will betroth thee unto me for ever; yea, I will betroth thee unto me in righteousness, and in judgement, and in loving-kindness, and in mercies; I will even betroth thee unto me in faithfulness; and thou shalt know the Lord. And it shall come to pass in that day, I will hear, saith the Lord, I will hear the heavens, and they shall hear the earth; and the earth shall hear the corn, and the wine, and the oil; and they shall hear Jezreel. And I will sow her unto me in the earth; and I will have mercy upon her that had not obtained mercy; and I will say to them which were not my people, Thou art my people; and they shall say, Thou art my God." (Hosea 2: 18-23) There is also an expression in the first chapter of John, bearing upon Jacob's remarkable vision; it is Christ's word to Nathanael, "Verily, verily, I say unto you, hereafter ye shall see heaven open, and the angels of God ascending and descending upon the Son of man." (Ver. 51)

Now this vision of Jacob's is a very blessed disclosure of divine grace to Israel. We have been led to see something of Jacob's real character, something, too, of his real condition; both were evidently such as to show that it should either be divine grace for him, or nothing. By birth he had no claim; nor yet by character. Esau might put forward some claim on both these grounds; i.e., provided God's prerogative were set aside; but Jacob had no claim whatsoever; and hence, while Esau could only stand upon the exclusion of God's prerogative, Jacob could only stand upon the introduction and establishment thereof. Jacob was such a sinner, and so utterly divested of all claim, both by birth and by practice, that he had nothing whatever to rest upon save God's purpose of pure, free, and sovereign grace. Hence, in the revelation which the Lord makes to His chosen servant, in the passage just quoted, it is a simple record or prediction of what He Himself would yet do. "I am.... I will give.... I will keep .... I will bring..... I will not leave thee until I have done that which I have spoken to thee of" It was all Himself. There is no condition whatever. No if or but; for when grace acts there can be no such thing. Where there is an if, it cannot possibly be grace. Not that God cannot put man into a position of responsibility, in which He must needs address him with an 'if.' We know He can; but Jacob asleep on a pillow of stone was not in a position of responsibility, but of the deepest helplessness and need; and therefore he was in a position to receive a revelation of the fullest, richest, and most unconditional grace.

Now, we cannot but own the blessedness of being in such a condition, that we have nothing to rest upon save God Himself; and, moreover, that it is in the most perfect establishment of God's own character and prerogative that we obtain all our true joy and blessing. According to this principle, it would be an irreparable loss to us to have any ground of our own to stand upon, for in that case, God should address us on the ground of responsibility, and failure would then be inevitable. Jacob was so bad, that none but God Himself could do for him.

And, be it remarked, that it was his failure in the habitual recognition of this that led him into so much sorrow and pressure. God's revelation of Himself is one thing, and our resting in that revelation is quite another. God shows Himself to Jacob, in infinite grace; but no sooner does Jacob awake out of sleep, than we find him developing his true character, and proving how little he knew, practically, of the blessed One who had just been revealing Himself so marvellously to him. "He was afraid, and said, How dreadful is this place! This is none other but the house of God, and this is the gate of heaven." His heart was not at home in the presence of God; nor can any heart be so until it has been thoroughly emptied and broken. God is at home, blessed be His name, with a broken heart, and a broken heart at home with Him. But Jacob's heart was not yet in this condition; nor had he yet learnt to repose, like a little child, in the perfect love of one who could say, "Jacob have I loved." "Perfect love casteth out fear;" but where such love is not known and fully realised, there will always be a measure of uneasiness and perturbation. God's house and God's presence are not dreadful to a soul who knows the love of God as expressed in the perfect sacrifice of Christ. such a soul is rather led to say," Lord, I have loved the habitation of thy house, and the place where thine honour dwelleth." (Ps. 26: 8) And, again, "One thing have I desired of the Lord, that will I seek after; that I may dwell in the house of the Lord all the days of my life, to behold the beauty of the Lord, and to enquire in his temple." (Ps. 27: 4) and again, "How amiable are Thy tabernacles, O Lord of hosts! My soul longeth, yea, even fainteth, for the courts of the Lord." (Ps. 84) When the heart is established in the knowledge of God, it will assuredly love His house, whatever the Character of that house may be, whether it be Bethel, or the temple at Jerusalem, or the Church now composed of all true believers, "builded together for an habitation of God through the Spirit." However, Jacob's knowledge, both of God and His house, was very shallow, at that point in his history on which we are now dwelling.

We shall have occasion, again, to refer to some principles connected with Bethel; and shall, now, close our meditations upon this chapter, with a brief notice of Jacob's bargain with God, so truly characteristic of him, and so demonstrative of the truth of the statement with respect to the shallowness of his knowledge of the divine character. "And Jacob vowed a vow, saying, If God will be with me, and will keep me in this may that I go, and will give me bread to eat, and raiment to put on, so that I come again to my Father's house in peace; then shall the Lord be my God; and this stone, which I have set for a pillar, shall be God's house: and of all that thou shalt give me, I will surely give the tenth unto thee." Observe, "if God will be with me." Now, the Lord had just said, emphatically, "I am with thee, and will keep thee in all places whither thou goest, and will bring thee again into this land," &c. And yet poor Jacob's heart cannot get beyond an "if" nor, in its thoughts of God's goodness, can it rise higher than "bread to eat, and raiment put on." Such were the thoughts of one who had just seen the magnificent vision of the ladder reaching from earth to heaven, with the Lord standing above, and promising an innumerable seed, and an everlasting possession. Jacob was evidently unable to enter into the reality and fullness of God's thoughts. He measured God by Himself, and thus utterly failed to apprehend Him. In short, Jacob had not yet verily got to the end of himself; and hence he had not really begun with God.

"Then Jacob went on his journey, and came into the land of the people of the east." As we have just seen, in Gen. 28 Jacob utterly fails in the apprehension of God's real character, and meets all the rich grace of Bethel with an "if" and a miserable bargain about food and raiment. We now follow him into a scene of thorough bargain-making. "Whatsoever a man soweth, that shall he also reap." There is no possibility of escaping from this. Jacob had not yet found his true level in the presence of God; and, therefore, God uses circumstances to chasten and break him down.

This is the real secret of much, very much, of our sorrow and trial in the world. Our hearts have never been really broken before the Lord; we have never been self-judged and self-emptied; and hence, again and again, we, as it were, knock our heads against the wall. No one can really enjoy God until he has got to the bottom of self, and for this plain reason, that God has begun the display of Himself at the very point at which the end of flesh is seen. If, therefore, I have not reached the end of my flesh, in the deep and positive experience of my soul, it is morally impossible that I can have anything like a just apprehension of God's character. But I must, in some way or other, be conducted to the true measure of nature. To accomplish this end, the Lord makes use of various agencies which, no matter what they are, are only effectual when used by Him for the purpose of disclosing, in our view, the true character of all that is in our hearts. How often do we find as in Jacob's case, that even although the Lord may come near to us, and speak in our ears, yet we do not understand His voice, or take our true place in His presence. "The Lord is in this place, and I knew it not ..... How dreadful is this place!" Jacob learnt nothing by all this, and it, therefore, needed twenty years of terrible schooling, and that, too, in a school marvellously adapted to his flesh; and even that, as we shall see, was not sufficient to break him down.

However, it is remarkable to see how he gets back into an atmosphere so entirely suited to his moral constitution. The bargain-making Jacob, meets with the bargain-making Laban, and they are both seen, as it were, straining every nerve to outwit each other. Nor can we wonder at Laban, for he had never been at Bethel: he had seen no open heaven, with a ladder reaching from thence to earth; he had heard no magnificent promises from the lips of Jehovah, securing to him all the land of Canaan, with a countless seed: no marvel, therefore, that he should exhibit a grasping grovelling spirit; he had no other resource. It is useless to expect from worldly men ought but a worldly spirit, and worldly principles and ways; they have gotten nought superior; and you cannot bring a clean thing out of an unclean. But to find Jacob, after all he had seen and heard at Bethel, struggling with a man of the world, and endeavouring, by such means, to accumulate property, is peculiarly humbling.

And yet, alas! it is no uncommon thing to find the children of God thus forgetting their high destinies and heavenly inheritance, and descending into the arena with the children of this world, to struggle there for the riches and honours of a perishing, sin-stricken earth. Indeed, to such an extent is this true, in many instances, that it is often hard to trace a single evidence of that principle which St. John tells us "overcometh the world." Looking at Jacob and Laban, and judging of them upon natural principles, it would be hard to trace any difference. One should get behind the scenes, and enter into God's thoughts about both, in order to see how widely they differed. But it was God that had made them to differ, not Jacob; and so it is now. Difficult as it may be to trace any difference between the children of light and the children of darkness, there is, nevertheless, a very wide difference indeed — a difference founded on the solemn fact that the former are "the vessels of mercy, which God has before prepared unto glory," while the latter are "the vessels of wrath, fitted (not by God, but by sin) to destruction." Rom 9: 22, 23)* This makes a very serious difference. The Jacobs and the Labans differ materially, and have differed, and will differ for ever, though the former may so sadly fail in the realization and practical exhibition of their true character and dignity.

{*It is deeply interesting to the spiritual mind to mark how sedulously the Spirit of God, in Rom. 9 and indeed throughout all scripture, guards against the horrid inference which the human mind draws from the doctrine of God's election — when He speaks of "vessels of wrath," He simply says, "fitted to destruction." He does not say that God "fitted" them.

Whereas, on the other hand, when He refers to "the vessels of mercy" he says, "whom he had afore prepared unto glory." This is most marked.

If my reader will turn for a moment to Matt 25: 34-41, he will find another striking and beautiful instance of the same thing.

When the king addresses those on His right hand, he says, "Come, ye blessed of my Father, inherit the kingdom prepared for you from the foundation of the world." (Verse 34) But when He addresses those on His left, He says, "Depart from me ye cursed." He does not say, "cursed of My Father." And, further, He says, "into everlasting fire, prepared," not for you, but "for the devil and his angels." (Verse 41)

In a word, then, it is plain that God has "prepared' a kingdom of glory, and "vessels of mercy' to inherit that kingdom; but He has not prepared" everlasting fire" for men, but for the "devil and his angels" nor has He fitted the "vessels of wrath," but they have fitted themselves.

The word of God as clearly establishes "election" as it sedulously guards against "reprobation." Everyone who finds himself in heaven will have to thank God for it; and everyone that finds himself in hell will have to thank himself.}

Now, in Jacob's case, as set forth in the three chapters now before us, all his toiling and working, like his wretched bargain before, is the result of his ignorance of God's grace, and his inability to put implicit confidence in God's promise. The man that could say, after a most unqualified promise from God to give him the whole land of Canaan, "IF God will give me food to eat and raiment to put on," could have had but a very faint apprehension of who God was, or what His promise was either; and because of this, we see him seeking to do the best he can for himself. This is always the way when grace is not understood: the principles of grace may be professed, but the real measure of our experience of the power of grace is quite another thing. One would have imagined that Jacob's vision had told him a tale of grace; but God's revelation at Bethel, and Jacob's actings at Haran, are two very different things; yet the latter tell out what was Jacob's sense of the former. Character and conduct prove the real measure of the soul's experience and conviction, whatever the profession may be. But Jacob had never yet been brought to measure himself in God's presence, and therefore he was ignorant of grace, and he proved his ignorance by measuring himself with Laban, and adopting his maxims and ways.

One cannot help remarking the fact that inasmuch as Jacob failed to learn and judge the inherent character of his flesh before God, therefore he was, in the providence of God, led into the very sphere in which that character was fully exhibited in its broadest lines. He was conducted to Haran, the country of Laban and Rebekah, the very school from whence those principles, in which he was such a remarkable adept, had emanated, and where they were taught, exhibited, and maintained. If one wanted to learn what God was, he should go to Bethel; if to learn what man was, he should go to Haran. But Jacob had failed to take in God's revelation of Himself at Bethel, and he therefore went to Haran, and there showed what he was — and oh, what scrambling and scraping! what shuffling and shifting! There is no holy and elevated confidence in God, no simply looking to and waiting on Him. True, God was with Jacob — for nothing can hinder the outshining of divine grace. Moreover, Jacob in a measure owns God's presence and faithfulness. Still nothing can be done without a scheme and a plan. Jacob cannot allow God to settle the question as to his wives and his wages, but seeks to settle all by his own cunning and management. In short, it is "the supplanter" throughout. Let the reader turn, for example, to Gen. 30: 37-42, and say where he can find a more masterly piece of cunning. It is verily a perfect picture of Jacob. In place of allowing God to multiply "the ringstraked, speckled, and spotted cattle," as be most assuredly could have done, had He been trusted, he sets about securing their multiplication by a piece of policy which could only have found its origin in the mind of a Jacob. So in all his actings, during his twenty years' sojourn with Laban; and finally, he, most characteristically, "steals away," thus maintaining, in everything, his consistency with himself.

Now, it is in tracing out Jacob's real character, from stage to stage of his extraordinary history, that one gets a wondrous view of divine grace. None but God could have borne with such an one, as none but God would have taken such an one up. Grace begins at the very lowest point. It takes up man as he is, and deals with him in the full intelligence of what he is. It is of the very last importance to understand this feature of grace at one's first starting; it enables us to bear, with steadiness of heart, the after discoveries of personal vileness, which so frequently shake the confidence and disturb, the peace of the children of God.

Many there are who, at first, fail in the full apprehension of the utter ruin of nature, as looked at in God's presence, though their hearts have been attracted by the grace of God, and their consciences tranquillised, in some degree, by the application of the blood of Christ. Hence, as they get on in their course, they begin to make deeper discoveries of the evil within, and, being deficient in their apprehensions of God's grace, and the extent and efficiency of the sacrifice of Christ, they immediately raise a question as to their being children of God at all. Thus they are taken off Christ, and thrown on themselves, and then they either betake themselves to ordinances, in order to keep up their tone of devotion, or else fall back into thorough worldliness and carnality. These are disastrous consequences, and all the result of not having "the heart established in grace."

It is this that renders the study of Jacob's history so profoundly interesting and eminently useful. No one can read the three chapters now before us, and not be struck at the amazing grace that could take up such an one as Jacob, and not only take him up, but say, after the full discovery of all that was in him, "He hath not beheld iniquity in Jacob, neither hath he seen perverseness in Israel." (Num. 23: 21) He does not say that iniquity and perverseness were not in him. This would never give the heart confidence — the very thing, above all others, which God desires to give. It could never assure a poor sinner's heart, to be told that there was no sin in him; for, alas! he knows too well there is; but to be told there is no sin on him, and that, moreover, in God's sight, on the simple ground of Christ's perfect sacrifice, must infallibly set his heart and conscience at rest. Had God taken up Esau, we should not have had, by any means, such a blessed display of grace; for this reason, that he does not appear before us in the unamiable light in which we see Jacob. The more man sinks, the more God's grace rises. As my debt rises, in my estimation, from the fifty pence up to the five hundred, so my sense of grace rises also, my experience of that love which, when we "had nothing to pay, could "frankly forgive" us all. (Luke 7: 42) Well might the apostle say, "it is a good thing that the heart be established with grace: not with meats, which have not profited them that have been occupied therein." (Heb. 13: 9)

Genesis 32

And Jacob went on his way, and the angels of God met him." Still God's grace follows him, notwithstanding all. "Nothing changeth God's affection." Whom He loves, and as He loves, He loves to the end. His love is like "Himself," the same yesterday, today, and for ever." But how little effect "God's host" had upon Jacob may be seen by his actings, as here set before us. "and Jacob sent messengers before him to Esau his brother, unto the land of Seir, the country of Edom." He evidently feels uneasy in reference to Esau, and not without reason;. He had treated him badly, and his conscience was not et ease; but instead of casting himself unreservedly upon God, he betakes himself to his usual planning again, in order to avert Esau's wrath. He tries to manage Esau, instead of leaning on God.

And he commanded them, saying, Thus shall ye speak unto my lord Esau; Thy servant Jacob saith thus, I have sojourned with Laban, and stayed there until now." ALL this bespeaks a soul very much off its centre in God. "My lord," and "thy servant," is not like the language of a brother, or of one in the conscious dignity of the presence of God; but it was the language of Jacob, and of Jacob, too, with a bad conscience.

"And the messengers returned to Jacob, saying, We came to thy brother Esau, and also he cometh to meet thee, and four hundred men with him. Then Jacob was greatly afraid and distressed." But what does he first do? Does he at once cast himself upon God? No; he begins to manage. "He divided the people that was with him, and the flocks, and herds, and the camels, into two bands; and said, If Esau come to the one company and smite it, then the other company which is left shall escape." Jacob's first thought was always a plan, and in this we have a true picture of the poor human heart. True, he turns to God, after he makes his plan, and cries to Him for deliverance; but no sooner does he cease praying than he resumes the planning. Now, praying and planning will never do together. If I plan, I am leaning more or less on my plan; but when I pray, I should lean exclusively upon God. Hence, the two things are perfectly incompatible; they virtually destroy each other. When my eye is filled with my own management of things, I am not prepared to see God acting for me; and, in that case, prayer is not the utterance of my need, but the mere superstitious performance of something which I think ought to be done, or it may be, asking God to sanctify my plans. This will never do. It is not asking God to sanctify and bless my means, but it is asking Him to do it all Himself.*

{*No doubt, when faith allows God to act, He will use His own agency; but this is a totally different thing from His owning and blessing the plans and arrangements of unbelief and impatience. This distinction is not sufficiently understood.}

Though Jacob asked God to deliver him from his brother Esau, he evidently was not satisfied with that, and therefore he tried to "appease him with a present." Thus his confidence was in the "present," and not entirely in God. "The heart is deceitful above all things, and desperately wicked." It is often hard to detect what is the real ground of the heart's confidence. We imagine, or would fain persuade ourselves, that we are leaning upon God, when we are, in reality, leaning upon some scheme of our own devising. Who, after hearkening to Jacob's prayer, wherein he says," Deliver me, I pray thee, from the hand of my brother, from the hand of Esau; for I fear him, lest he will come and smite me, and the mother with the children," could imagine him saying, "I will appease him with a present." Had he forgotten his prayer? Was he making a God of his present? Did he place more confidence in a few cattle than in Jehovah, to whom he had just been committing himself? These are questions which naturally arise out of Jacob's actings in reference to Esau, and we can readily answer them by looking into the glass of our own hearts. There we learn, as well as on the page of Jacob's history, how much more apt we are to lean on our own management than on God; but it will not do; we must be brought to see the end of our management, that it is perfect folly, and that the true path of wisdom is to repose in full confidence upon God.

Nor will it do to make our prayers part of our management. We often feel very well satisfied with ourselves when we add prayer to our arrangement, or when we have used all lawful means, and called upon God to bless them. When this is the case, our prayers are worth about as much as our plans, inasmuch as we are leaning upon them instead of upon God. We must be really brought to the end of everything with which self has ought to do; for until then, God cannot show Himself. But we can never get to the end of our plans until we have been brought to the end of ourselves. We must see that "all flesh is grass, and all the goodliness thereof is as the flower of the field." (Isa. 40: 6)

Thus it is in this interesting chapter; when Jacob had made this prudent arrangements, we read, "And Jacob was left alone; and there wrestled a man with him until the breaking of the day." This is a turning point in the history of this very remarkable man. To be left alone with God is the only true way of arriving at a just knowledge of ourselves and our ways. We can never get a true estimate of nature and all its actings, until we have weighed them in the balance of the sanctuary, and there we ascertain their real worth, No matter what we may think about ourselves, nor yet what man may think about us; the great question is, what does God think about us? and the answer to this question can only be heard when we are "left alone." Away from the world; away from self; away from all the thoughts, reasonings, imaginations, and emotions of mere nature, and "alone" with God — thus, and thus alone, can we get a correct judgement about ourselves.

"Jacob was left alone; and there wrestled a man with him." Mark, it was not Jacob wrestling with a man; but a man wrestling with Jacob. This scene is very commonly referred to as an instance of Jacob's power in prayer. That it is not this is evident from the simple wording of the passage. My wrestling with a man, and a man wrestling with me, present two totally different ideas to the mind. In the former case I want to gain some object from him; in the latter, he wants to gain some object from me. Now, in Jacob's case, the divine object was to bring him to see what a poor, feeble, worthless creature he was, and when Jacob so pertinaciously held out against the divine dealing with him, "he touched the hollow of his thigh; and the hollow of Jacob's thigh was out of joint as he wrestled with him." The sentence of death must be written on the flesh — the power of the cross must be entered into before we can steadily and happily walk with God. We have followed Jacob so far, amid all the windings and workings of his extraordinary character —  we have seen him planning and managing during his twenty years sojourn with Laban; but not until he "was left alone," did he get a true idea of what a perfectly helpless thing he was in himself. Then, the seat of his strength being touched, he learnt to say, "I will not let thee go."

"Other refuge have I none;

Clings my helpless soul to thee."

This was a new era in the history of the supplanting, planning, Jacob. Up to this point he had held fast by his own ways and means; but now he is brought to say, "I will not let thee go." Now, my reader remark, that Jacob did not express himself thus until "the hollow of his thigh was touched." This simple fact is quite sufficient to settle the true interpretation of the whole scene. God was wrestling with Jacob to bring him to this point. We have already seen that, as to Jacob's power in prayer, he had no sooner uttered a few words to God than he let out the real secret of his soul's dependence, by saying, "I will appease him (Esau) with a present." Would he have said this if he had really entered into the meaning of prayer, or true dependence upon God? Assuredly not. If he had been looking to God alone to appease Esau, could he have said, "I will appease him by a present" Impossible: God and the creature must be kept distinct, and will be kept so in every soul that knows much of the sacred reality of a life of faith.

But, alas here is where we fail, if one may speak for another. Under the plausible and apparently pious formula of using means, we really cloke the positive infidelity of our poor deceitful hearts; we think we are looking to God to bless our means, while, in reality, we are shutting Him out by leaning on the means, instead of leaning on Him. Oh! may our hearts be taught the evil of thus acting. May we learn to cling more simply to God alone, that so our history May be more characterised by that holy elevation above the circumstances through which we are passing. It is not, by any means, an easy matter so to get to the end of the creature, in every shape and form, as to be able to say, "I Will not let thee go except thou bless me." To say this from the heart, and to abide in the power of it, is the secret of all true strength. Jacob said it when the hollow of his thigh was touched; but not till then. He struggled long, ere he gave way, because his confidence in the flesh was strong. But God can bring down to the dust the stoutest character. He knows how to touch the spring of nature's strength, and write the sentence of death thoroughly upon it; and until this is done, there can be no real "Power with God or man." We must be "weak" ere we can be "strong." "The power of Christ" can only "rest on us" in connection with the knowledge of our infirmities. Christ cannot put the seal of His approval upon nature's strength, its wisdom, or its glory: all these must sink that He may rise. Nature can never form, in any one way, a pedestal on which to display the grace or power of Christ; for if it could, then might flesh glory in His presence; but this, we know, can never be.

And, inasmuch as the display of God's glory, and God's name or character, is connected with the entire setting aside of nature, so, until this latter is set aside the soul can never enjoy the disclosure of the former. Hence, though Jacob, is called to tell out his name, to own that his name is Jacob, or a supplanter," he yet receives no revelation of the name of Him mho had been wrestling with him, and bringing him down into the dust. He received for himself the name of Israel, or prince," which was a great step in advance?; but when he says, "Tell me, I pray thee, thy name;" he received the reply, "Wherefore is it that thou dost ask after my name?" The Lord refuses to tell His name, though he had elicited from Jacob the truth as to himself, and He blesses him accordingly. How often is this the case in the annals of God's family! There is the disclosure of self in all its moral deformity; but we fail to get hold practically of what God is, though He has come so very close to us, and blessed us, too, in connection with the discovery of ourselves. Jacob received the new name of Israel when the hollow of his thigh had been touched. He became a mighty prince when he had been brought to know himself as a weak man; but still the Lord had to say, "Wherefore is it that thou dost ask after my name?" There is no disclosure of the name of Him who, nevertheless, had brought out the real name and condition of Jacob.

From all this me learn that it is one thing to be blessed by the Lord and quite another thing to have the revelation of His character, by the Spirit, to our hearts. "He blessed him there;" but he did not tell His name. There is blessing in being brought, in any measure, to know ourselves, for therein we are led into a path, in which we are able, more clearly, to discern what God is to us in detail. Thus it was with Jacob. When the hollow of his thigh was touched he found himself in a condition in which it was either God or nothing. A poor halting man could do little, it therefore behoved him to cling to one who was almighty.

I would remark, ere leaving this chapter, that the book of Job is, in a certain sense, a detailed commentary on this scene in Jacob's history. Throughout the first thirty-one chapters, Job grapples with his friends, and maintains his point against all their arguments; but in Job 32 God, by the instrumentality of Elihu, begins to wrestle with him; and in Job 38 He comes down upon Him directly with all the majesty of His power, overwhelms him by the display of His greatness and glory, and elicits from him the well-known words, "I have heard of thee by the hearing of the ear: but now mine eye seeth thee. Wherefore I abhor myself, and repent in dust and ashes." (Job. 42: 5, 6) This was really touching the hollow of his thigh. And mark the expression, "mine eye seeth thee." He does not say, "I see myself" merely; no; but "thee." Nothing But a view of what God is, can really lead to repentance and self-loathing. Thus it will be with the people of Israel, whose history is very analogous with that of Job. When they shall look upon Him whom they have pierced, they will mourn, and then there will be full restoration and blessing. Their latter end, Like Job's, will be better than their beginning. They will learn the full meaning of that word, "O Israel, thou hast destroyed thyself; but in Me is thine help." (Hosea 13: 9)

Genesis 33 & Genesis 34

We may here see how groundless were all Jacob's fears, and how useless all his plans. Notwithstanding the wrestling, the touching the hollow of the thigh, and the halting, we find Jacob still planning. "And Jacob lifted up his eyes, and looked, and, behold, Esau came, and with him four hundred men. And he divided the children unto Leah, and unto Rachel, and unto the two handmaids. And he put the handmaids and their children foremost, and Leah and her children after, and Rachel and Joseph hindermost." This arrangement proved the continuance of his fears. He still anticipated vengeance from the hand of Esau, and he exposed those about whom he cared least, to the first stroke of that vengeance. How wondrous are the depths of the human heart? How slow it is to trust God! Had Jacob been really leaning upon God, he never could have anticipated destruction for himself and his family; but alas! the heart knows something of the difficulty of simply reposing, in calm confidence, upon an over present, all-powerful, and infinitely gracious God.

But mark, now, the thorough vanity of the heart's anxiety. "and Esau ran to meet him, and embraced him, and fell on his neck and kissed him; and they wept." The present was quite unnecessary — the plan, useless. God "appeased" Esau, us He had already appeased Laban. Thus it is He ever delights to rebuke our poor, coward, unbelieving hearts, and put to flight all our fears. Instead of the dreaded sword of Esau, Jacob meets his embrace and kiss; instead of strife and conflict, they mingle their tears. Such are God's ways. Who would not trust Him? Who would not honour Him with the heart's fullest confidence? Why is it that, Notwithstanding all the sweet evidence of His faithfulness to those will put their trust in Him, we are so ready, on every fresh occasion, to doubt and hesitate? The answer is simple, we are not sufficiently acquainted with God. "acquaint now thyself with Him and be at peace." (Job 22: 21) This is true, whether in reference to the unconverted sinner, or to the child of God. The true knowledge of God, real acquaintance with Him, is life and pence. "This is, life eternal, that they might know thee, the only true God, and Jesus Christ whom thou hast sent." (John 17: 3) The more intimate our acquaintance with God, the more solid will be our peace, and the more will our souls be lifted above every creature dependence. "God is a Rock," and we only need to lean our whole weight upon Him, to know how ready and how able He is to sustain us.

After all this manifestation of God's goodness, we find Jacob settling down in Succoth, and, contrary to the spirit and principles of a pilgrim life, building a house, as if it were his home. Now, Succoth was evidently not his divinely-appointed destination. The Lord had not said to him," I am the God of Succoth;" no; but "I am the God of Bethel." Bethel, therefore, and not Succoth, should have been Jacob's grand object. But, alas! the heart is always prone to rest satisfied with a position and portion short of what God would graciously assign.

Jacob then moves on to Shechem, and purchases ground, still falling short of the divine mark, and the name by which he calls his altar is indicative of the moral condition of his soul. He calls it "El-elohe Israel," or "God, the God of Israel." This was taking a very contracted view of God. True, it is our privilege to know God as our God; but it is a higher thing to know Him as the God of His own house, and to view ourselves as part of that house. It is the believer's privilege to know Christ as his Head; but it is a higher thing to know Him as the Head of His body the Church, and to know ourselves as members of that body.

We shall see, when we come to Gen. 35 that Jacob is led to take a higher and a wider view of God; but at Shechem he was manifestly on low ground, and he was made to smart for it, as is always the case when we stop short of God's own ground. The two tribes and a half took up their position on this side of Jordan, and they were the first to fall into the enemy's hand. So it was with Jacob. We see, in Gen. 34 the bitter fruits of his sojourn at Shechem. There is a blot cast upon his family, which Simeon and Levi attempt to wipe out, in the mere energy and violence of nature, which only led to still deeper sorrow; and that, too, which touched Jacob still more keenly than the insult offered to his daughter:" And Jacob said to Simeon and Levi, Ye have troubled me, to make me to stink among the inhabitants of the land, among the Canaanites and the Perizzites: and I being few in number, they shall gather themselves together against me, and slay me; and I shall be destroyed, I and my house." Thus, it was the consequences in reference to himself that affected Jacob most. He seems to have walked in constant apprehension of danger to himself or his family, and in the manifestation of an anxious, a cautious, timid, calculating spirit, utterly incompatible with a life of genuine faith in God.

It is not that Jacob was not, in the main, a man of faith; he assuredly was, and as such, gets a place amongst the "cloud of witnesses" in Heb. 11. But then he exhibited sad failure from not walking in the habitual exercise of that divine principle. Could faith have led him to say," I shall be destroyed, I and my house?" Surely not. God's promise in Gen. 28: 14, 15, should have banished every fear from his poor timid spirit. "I will keep thee .....I will not leave thee. This should have tranquillised his heart. But the fact is, his mind was more occupied with his danger among the Shechemites than with his security in the hand of God. He ought to have known that "not a hair of his head could be touched, and therefore, instead of looking at Simeon and Levi, or the consequences of their rash acting, he should have judged himself for being in such a position at all. If he had not settled at Shechem, Dinah would not have been dishonoured, and the violence of his sons would not have been exhibited. We constantly see Christians getting into deep sorrow and trouble through their own unfaithfulness; and then, instead of judging themselves, they begin to look at circumstances, and to cast upon them the blame.

How often do we see Christian parents, for instance, in keen anguish of soul about the wildness, unsubduedness, and worldliness of their children; and, all the while, they have mainly to blame themselves for not walking faithfully before God in reference to their family. Thus was it with Jacob. He was on low moral ground at Shechem; and, inasmuch as he lacked that refined sensibility which would have led him to detect the low ground, God, in very faithfulness, used his circumstances to chastise him. "God is not mocked, for whatsoever a man soweth that shall he also reap." This is a principle flowing out of God's moral government, a principle, from the application of which none can possibly escape; and it is a positive mercy to the children of God that they are obliged to reap the fruits of their errors. It is a mercy to be taught, in any way, the bitterness of departing from, or stopping short of, the living God. We must learn that this is not our rest; for, blessed be God, He would not give us a polluted rest. He would ever have us resting in, and with Himself. Such is His perfect grace; and when our hearts founder, or fall short, His word is, "If thou wilt return, return unto Me." False humility, which is simply the fruit of unbelief, would lead the wanderer or backslider to take lower ground, not knowing the principle or measure of God's restoration. The prodigal would seek to be made a servant, not knowing that, so far as he was concerned, he had no more title to take place of a servant than to that of a son; and, moreover, that it would be utterly unworthy of the father's character to put him in such a position. We must come to God on a principle and in a manner worthy of Himself, or not at all.

Genesis 35

"And God said unto Jacob. Arise, go up to Bethel and dwell there." This confirms the principle on which we have been dwelling. When there is failure or declension, the Lord calls the soul back to Himself. "Remember therefore from whence thou art fallen; and repent and do the first works." (Rev. 2: 5) This is the divine principle of restoration. The soul must be recalled to the very highest point; it must be brought back to the divine standard. The Lord does not say, 'remember where you are;' no; but 'remember the lofty position from whence you have fallen.' Thus only can one learn how far he has declined, and how he is to retrace his steps.

Now, it is when thus recalled to God's high and holy standard, that one is really led to see the sad evil of one's fallen condition. What a fearful amount of moral evil had gathered round Jacob's family, unjudged by Him, until his soul was roused by the call to "go up to Bethel." Shechem was not the place in which to detect all this evil. The atmosphere of that place was too much impregnated with impure elements to admit of the soul's discerning, with any degree of clearness and precision, the true character of evil. But the moment the call to Bethel fell on Jacob's ear, "Then Jacob said unto his household, and to all that were with him, Put away the strange gods that are among you, and be clean and change your garments, and let us arise and go up to Bethel; and I will make there an altar unto God, who answered me in the day of my distress, and was with me in the way which I went." The very mention of "the house of God" struck a chord in the soul of the patriarch; it carried him, in the twinkling of an eye, over the history of twenty eventful years. It was at Bethel he had learnt what God was, and not at Shechem; hence he must get back to Bethel again, and erect an altar upon a totally different base, and under a totally different name, from his altar at Shechem. This latter was connected with a mass of uncleanness and idolatry.

Jacob could speak of "El-elohe-Israel," while surrounded by a quantity of things utterly incompatible with the holiness of the house of God. It is important to be clear in reference to this point. Nothing can keep the soul in a path of consistent, intelligent separation from evil save the sense of what "the house of God" is, and what becomes that house. If I merely look at God, in reference to myself, I shall not have a clear, full, divine sense of all that flows out of a due recognition of God's relation to His house. Some there are who deem it a matter of no importance how they are mixed up with impure materials in the worship of God, provided they themselves are true and upright in heart, In other words, they think they can worship God at Shechem; and that an altar, named "El-elohe Israel," is just as elevated, just as much according to God, as an altar named "El Bethel." This is evidently a mistake. The spiritually minded reader will at once detect the vast moral difference between Jacob's condition at Shechem, and his condition at Bethel; and the same difference is observable between the two altars. Our ideas, in reference to the worship of God, must, of necessity, be affected by our spiritual condition; and the worship which we present will be low and contracted, or elevated and comprehensive, just in proportion as we enter into the apprehension of His character and relationship.

Now, the name of our altar, and the character of our worship, express the same ides. El-Bethel worship is, higher than El-elohe-Israel worship, for this simple reason, that it conveys a higher idea of God. It gives me a more elevated thought of God to speak of Him as the God of His house, than as the God of a solitary individual truth, there is beautiful grace expressed in the title, "God, the God of Israel;" and the soul must ever feel happy in looking at the character of God, so graciously connecting Himself with every separate stone of His house, and every separate member of the body. Each stone in the building of God is a "lively stones' as connected with the "living stone," having communion with the living God," by the power of "the Spirit of life." But while all this is blessedly true, God is the God of His house; and when we are enabled,: by an enlarged spiritual intelligence, to view Him as such, we enjoy a higher character of worship than that which flows from merely apprehending what He is to ourselves individually.

But there is another thing to be remarked in Jacob's recall to Bethel. He is told to make an altar "unto God, that appeared unto thee when thou fleddest from the face of Esau thy brother." He is thus reminded of "the day of his distress." It is often well to have our minds led in this way to the point in our history in which we found ourselves brought down to the lowest step of the ladder. Thus Saul is brought back to the time when he was "little in his own eyes." This is the true starting point with all of us. "When thou wast little in thine own eyes," is a point of which we often need to be reminded. It is then that the heart really leans on God. Afterwards we begin to fancy ourselves to be something, and the Lord is obliged to teach us afresh our own nothingness. When first one enters upon a path of service or testimony, what a sense there is of personal weakness and incapacity! and as a consequence, what leanings upon God! what earnest, fervent appeals to Him for help and strength. Afterwards we begin to think that, from being so long at the work, we can get on by ourselves, at least there is not the same sense of weakness, or the same simple dependence upon God; and then our ministry becomes a poor, meagre, flippant, wordy thing, without unction or power — a thing flowing, not from the exhaustless tide of the Spirit, but from our own wretched minds.

From ver. 9-15, God repeats His promise to Jacob, and confirms the new name of "prince," instead of "supplanter;" and Jacob again calls the name of the place" Bethel." At verse 18 we have an interesting example of the difference between the judgement of faith and the judgement of nature The latter looks at things through the hazy mist with which it Is surrounded; the former looks at them in the light of the presence and counsels of God. "And it came to pass, as her soul was in departing, (for she died,) that she called his name Ben-oni: but his father called him Benjamin." Nature called him, "the son of my sorrow;" but faith "the son of the right hand." Thus is it ever. The difference between the thoughts of nature must ever be wide indeed, and we should earnestly desire that our souls should be governed by the latter, and not by the former.

Genesis 36

Furnishes a catalogue of Esau's sons, with their various titles and localities. We shall not dwell on this, but pass on to one of the most fruitful and interesting sections in the entire canon of inspiration.

Genesis 37-50

On which we shall dwell more particularly. There is not in scripture a more perfect and beautiful type of Christ than Joseph. Whether we view Christ as the object of the Father's love, the object of the envy of His own, — in His humiliation, sufferings, death exaltation, and glory, in all we have Him strikingly typified by Joseph.

In Gen. 37 we have Joseph's dreams, the statement of which draws out the enmity of his brethren. He was the object of his father's love, and the subject of very high destinies, and inasmuch as the hearts of his brothers were not in communion with these things, they hated him. They had no fellowship in the father's love. They would not yield to the thought of Joseph's exaltation. In all this they represent the Jews in Christ's day. He came to His own and his own received him not." He had "no form nor comeliness in their eyes." They would neither own Him as the Son of God, nor king of Israel. Their eyes were not open to behold "his glory, the glory as of the only begotten of the Father, full of "grace and truth." They would not have Him; yea, they hated Him.

Now, in Joseph's case, we see that he, in no wise, relaxed his testimony in consequence of his brethren's refusal of his first dream. "And Joseph dreamed a dream, and he told it to his brethren;" and they hated him yet the more....And he dreamed yet another dream, and told it to his brethren." This was simple testimony founded upon divine revelation; but it was testimony which brought Joseph down to the pit. Had he kept back his testimony, or taken off ought of its edge and power, he might have spared himself; but no; he told them the truth, and therefore they hated him.

Thus was it with Joseph's great Antitype. He bore witness to the truth — He witnessed a good confession He kept back nothing — He could only speak the truth because He was the truth, and His testimony to the truth was answered, on man's part, by the cross, the vinegar, the soldier's spear. The testimony of Christ, too, was connected with the deepest, fullest, richest grace. He not only came as "the truth," but also as the perfect expression of all the love of the Father's heart:" grace and truth came by Jesus Christ." He was the full disclosure to man of what God was. Hence man was left entirely without excuse. He came and showed God to man, and man hated God with a perfect hatred. The fullest exhibition of divine love was answered by the fullest exhibition of human hatred. This is seen in the cross; and we have it touchingly foreshadowed at the pit into which Joseph was cast by his brethren.

"And when they saw him afar off, even before he came near unto them, they conspired against him to slay him. And they said one to another, Behold, this dreamer cometh; come now, therefore, and let us slay him, and cast him into some pit; and we will say, some evil beast hath devoured him; and we shall see what will become of his dreams." These words forcibly remind us of the parable in Matthew 22. "But, last of all, he sent unto them his son, saying, They will reverence my son. But when the husbandmen saw the son, they said among themselves, This is the heir, come let us kill him, and let us seize on his inheritance. And they caught him, and cast him out of the vineyard, and slew him." God sent His Son into the world with this thought, "They will reverence my son;" but, alas! man's heart had no reverence for the "well beloved" of the Father. They cast him out. Earth and heaven were at issue in reference to Christ; and they are at issue still. Man crucified Him; but God raised Him from the dead. Man placed Him on a cross between two thieves; God set Him at His own right hand in the heavens. Man gave Him the very lowest place on earth; God gave Him the very highest place in heaven, in brightest majesty.

ALL this is shown out in Joseph's history. "Joseph is a fruitful bough, even a fruitful bough by a well, whose branches run over the wall. The archers have sorely grieved him, and shot at him, and hated him; but his bow abode in strength, and the arms of his hands were made strong by the hands of the mighty God of Jacob, (from thence is the shepherd, the stone of Israel;) even by the God of thy father, who shall help thee; and by the Almighty, who shall bless thee with blessings of heaven above, blessings of the deep that lieth under, blessings of the breast and of the womb; the blessings of thy father have prevailed above the blessings of my progenitors, unto the utmost bounds of the everlasting hills; they shall be on the head of Joseph, and on the crown of the head of him that was separate from his brethren." (Gen. 49: 22-26)

These verses beautifully exhibit to our view "the sufferings of Christ, and the glory that should follow." "The archers" have done their work; but God was stronger than they. The true Joseph has been shot at and grievously wounded in the house of his friends; but "the arms of his hands have been made strong" in the power of resurrection, and faith now knows Him as the basis of all God's purposes of blessing and glory in reference to the Church, Israel, and the whole creation. When we look at Joseph in the pit, and in the prison, and look; at him afterwards as ruler over all the land of Egypt, we see the difference between the thoughts of God and the. thoughts of men; and so when we look at the cross, and at "the throne of the majesty in the heavens," we see the same thing.

Nothing ever brought out the real state of man's heart toward God but the coming of Christ. "If I had not come and spoken unto them, they had not had sin." (John 15: 22) It is not that they would not have been sinners. No; but "they had not had sin." So He says, in another place, "If ye were blind, ye should have no sin." (John 9: 41) God came near to man in the Person of His Son, and man was able to say, "this is the heir;" but yet he said, "come, let us kill him." Hence, "they have no cloak for their sin." Those who say they see, have no excuse. confessed blindness is not at all the difficulty, but professed sight. This is a truly solemn principle for a professing age like the present. The permanence of sin is connected with the mere profession to see. A man who is blind, and knows it, can have his eyes opened; but what can be done for one who thinks he sees, when he really does not?

Genesis 38.

Presents one of those remarkable circumstances in which divine grace is seen gloriously triumphing over man's sin. "It is evident that our Lord sprang out of Juda." (Heb. 7: 14) But how? "Judas begat Phares and Zara of Thamar." (Matt. 1: 3) This is peculiarly striking. God, in His great grace, rising above the sin and folly of man, in order to bring about His own purposes of love and mercy. Thus, a little further on, in Matthew, we read," David the king begat Solomon, of her that had been the wife of Urias." It is worthy of God thus to act. The Spirit of God is conducting us along the line through which, according to the flesh, Christ came; and, in doing so, he gives us, as links in the genealogical chain, Thamar and Bathsheba! How evident it is that there is nothing of man in this! How plain it is that when we reach the close of the first chapter of Matthew, it is "God manifest in the flesh" we find, and that, too, from the pen of the Holy Ghost man could never have devised such a genealogy. It is entirely divine, and no spiritual person can read it without seeing in it a blessed exhibition of divine grace, in the first place; and of the divine inspiration of Matthews gospel, in the second place, at least, of his account of Christ's genealogy according to the flesh. I believe a comparison of 2 Sam. 11 and Gen. 38 with Matt. 1 will furnish the thoughtful Christian with matter for a very sweet and edifying meditation.

In perusing these interesting sections of inspiration, we perceive a remarkable chain of providential actings, all tending to one grand point, namely, the exaltation of the man who had been in the pit; and, at the same time, bringing out, by the way, a number of subordinate objects. "The thoughts of many hearts" were to be "revealed;" but Joseph was to be exalted. "He called for a famine upon! the land: he brake the whole staff of bread. He sent a man before them, even Joseph, who was sold for a servant; whose feet they hurt with fetters; he was laid in Iron; until the time that his word came; the word of the Lord tried him. The king sent and loosed him; even the ruler of the people, and let him go free. He made him lord of his house, and ruler of all his substance; to bind his princes at his pleasure, and teach his senators wisdom." (Psalm 105: 16-22)

It is well to see that the leading object was to exalt the one whom men had rejected; and then to produce in those same men a sense of their sin in rejecting. And how admirably all this is effected! The most trivial and the most important, the most likely and the most unlikely, circumstances are made to minister to the development of God's purposes. In Gen. 39 Satan uses Potiphar's wife, and in Gen. 40 he uses Pharaoh's chief butler. The former he used to put Joseph into the dungeon; and the latter he used to keep him there, through his ungrateful negligence; but all in vain. God was behind the scenes. His finger was guiding all the springs of the vast machine of circumstances, and when the due time was come, He brought forth the man of His purpose, and set His feet in a large room. Now, this is ever God's prerogative. He is above all, and can use all for the accomplishment of His grand and unsearchable designs. It is sweet to be able thus to trace our Father's hand and counsel in everything. Sweet to know that all sorts of agents are at His sovereign disposal; angels, men, and devils — all are under His omnipotent hand, and all are made to carry out His purposes.

In the scripture now before us, all this is seen in a most remarkable manner. God visits the domestic circle of a heathen captain, the household of a heathen king, yea, and his bed-side, and makes the very visions of his head upon his bed contribute to the development of His counsels. Nor is it merely individuals and their circumstances that we see thus taken up and used for the furtherance of God's ends; but Egypt and all the surrounding countries are brought into the scene; in short, the whole earth was prepared by the hand of God to be a theatre on which to display the glory and greatness of the one "who was separate from his brethren." Such are God's ways; and it is one of the happiest and most elevating exercises for the soul of a saint to trace thus the admirable actings of his heavenly Father. How forcibly is God's providence brought out in this profoundly interesting history of Joseph! Look, for a moment, into the dungeon of the captain of the guard. See there a man "laid in iron," charged with a most abominable crime —  the outcast and offscouring of society; and yet see him, almost in a moment, raised to the very highest eminence, and who can deny that God is in it all?

"And Pharaoh said unto Joseph, Forasmuch as God hath showed thee all this, there is none so discreet and wise as thou art: thou shalt be over my house, and according unto thy word shall all my people be ruled: Only in the throne will I be greater than thou. And Pharaoh said unto Joseph, See, I have set thee over all the land of Egypt. And Pharaoh took off his ring from his hand, and put it upon Joseph's hand, and arrayed him in vestures of fine linen, and put a gold chain about his neck. And he made him to ride in the second chariot that he had: and they cried before him, bow the knee: and he made him ruler over all the land of Egypt. And Pharaoh said unto Joseph, I am Pharaoh, and without thee shall no man lift up his hand or foot in all the land of Egypt." (Gen. 41: 39-44)

Here, then, was exaltation of no ordinary kind. Contrast this with the pit and the dungeon; and mark the chain of events by which it was all brought about, and you have, at once, a marked exhibition of the hand of God, and a striking type of the sufferings and glory of the Lord Jesus Christ. Joseph was taken from the pit and the dungeon, into which he had been brought by the envy of his brethren, and the false judgement of the Gentile, to be ruler over the whole land of Egypt; and not only so, but to be the channel of blessing, and the sustainer of life, to Israel and the whole earth. This is all typical of Christ; indeed, a type could hardly be more perfect. We see a man laid, to all intents and purposes, in the place of death, at the hand of man, and then raised up by the hand of God, And set in dignity and glory. "Ye men of Israel, hear these words: Jesus of Nazareth, a man approved of God among you by miracles, and wonders, and signs, which God did by him in the midst of you, as ye yourselves also know; him, being delivered by the determinate counsel and foreknowledge of God, ye have taken, and by wicked hands have crucified and slain; whom God hath raised up, having loosed the pains of death, because it was not possible that he should be holden of it." (Acts 2: 22-24)

But there are two points in Joseph's history which, together with what has been noticed, render the type remarkably perfect; I allude to his marriage with a stranger in Gen. 41, and his interview with his brethren in Gen. 45. The following is the order of events. Joseph presents himself to his brethren as one sent by the father; they reject him, and, so far as lies in them, put him in the place of death; God takes him up from thence, and raises him to a position of highest dignity: thus exalted, he gets a bride; and when his brethren, according to the flesh, so thoroughly broken and prostrate before him, he makes himself known to them, tranquillises their hearts, and brings them into blessing; he then becomes the channel of blessing to them and to the whole world.

I shall just make a few remarks on Joseph's marriage and the restoration of his brethren. The strange wife shadows forth the Church. Christ presented Himself to the Jews, and being rejected, took His seat on high, and sent down the Holy Ghost to form the Church, composed of Jew and Gentile, to be united with Him in heavenly glory. The doctrine of the Church has already been dwelt upon in our remarks on Gen. 24, but one or two points remain to be noticed here. And, first, we may observe, that Joseph's Egyptian bride was intimately associated with him in his glory. [Joseph's wife sets forth the Church as united to Christ in His glory; Moses' wife presents the Church as united to Christ in His rejection.] She, as being part of himself, shared in all that was his. Moreover, she occupied a place of nearness and intimacy, known only to herself. Thus it is with the Church, the bride of the Lamb. She is gathered to Christ to be the sharer, at once, of His rejection and His glory. It is Christ's position which Gives character to the position of the Church, and her position should ever give character to her walk. If we are gathered to Christ, it is as exalted in glory, and not as humbled down here. "Henceforth know we no man after the flesh; yea, though we have known Christ after the flesh, yet now henceforth know we him no more." (2 Cor. 5: 26) The Church's gathering point is Christ in glory. "I, if I be lifted up from the earth, will draw all unto me." (John 12: 32)

There is far more of practical value in the clear apprehension of this principle than might, at first sight, appear. It is ever the aim of Satan, as it is the tendency of our hearts, to lead us to stop short of God's mark in everything, and specially in the centre of our unity as Christians. It is a popular sentiment, that "the blood of the Lamb is the union of saints," i.e., it is the blood which forms their centre of unity. Now, that it is the infinitely precious blood of Christ which sets us individually as worshippers in the presence of God, is blessedly true. The blood, therefore, forms the divine basis of our fellowship with God. But when we come to speak; of the centre of our unity as a church, we must see that the Holy Ghost gathers us to the Person of a risen and glorified Christ; and this grand truth gives character — high and holy character to our association as Christians. If we take lower ground than this me must inevitably form a sect or an schism. If we gather round an ordinance, however important, or round a truth, however indisputable, we make something less than Christ our centre.

Hence, it is most important to ponder the practical consequences which flow out of the truth of our being gathered to a risen and glorified Head in the heavens. If Christ were on earth, we should be gathered to Him here; but, inasmuch as He is hidden in the heavens, the Church takes her character from His position there. Hence, Christ could say, "they are not of the world, even as I am not of the world;" and again, "For their sakes I sanctify myself, that they also might be sanctified through the truth." (John 17: 16, 19) So also, in 1 Peter, me read, "To whom coming, as unto a living stone, disallowed indeed of men, but chosen of God and precious; ye also, as lively stones, are built up a spiritual house, an Holy priesthood, to offer up spiritual sacrifices, acceptable to God by Jesus Christ." (1 Peter 2: 4, 5) If we are gathered to Christ we must be gathered to Him as He is, and where He is; and the more the Spirit of God leads our souls into the understanding of this, the more clearly we shall see the character of walk that becomes us. Joseph's bride was united to him, not in the pit or the dungeon, but in the dignity and: glory of his position in Egypt; and, in her case, we can have no difficulty in perceiving the vast difference between the two positions.

But, further, we read, "And unto Joseph were born two sons, before the years of famine came." There was a time of trouble coming; but previous thereto, the fruit of his union appeared. The children whom God had given him were called into existence previous to this time of trial. So will it be in reference to the Church. all the members thereof will be called out, the whole body will be completed and gathered to the Head in heaven, previous to "the great tribulation" which shall come upon all the earth.

We shall now turn, for a little, to Joseph's interview with his brethren, in which we shall find some points of resemblance to Israel's history in the latter day. During the period that Joseph was hidden from the view of his brethren, these latter were called to pass through deep and searching trial — through intensely painful exercises of conscience. One of these exercises is poured out in the following words: "And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us. And Reuben answered them, saying, Spake I not unto you, saying, Do not sin against the child; and ye would not hear therefore, behold, also, his blood is required." (Gen. 42: 21, 22) Again, in Gen. 44 we read, "And Judah said, What shall we say unto my lord What shall we speak? or how shall we clear ourselves? God hath found out the iniquity of thy servants." None can teach like God. He alone can produce in the conscience the true sense of sin, and bring the soul down into the profound depths of its own condition in His presence. This is all His own work. Men run on in their career of guilt, heedless of everything, until the arrow of the Almighty pierces their conscience, and then they are led into those searchings of heart, and intense exercises of soul, which can only find relief in the rich resources of redeeming love. Joseph's brethren had no conception of all that was to flow to them from their actings toward him. "They took him and cast him into a pit ..... and they sat down to eat bread." "Woe to them.... that drink wine in bowls, and anoint themselves with the chief ointments; but they are not grieved for the affliction of Joseph." (Amos 6: 6)

However, God produced grief of heart, and exercises of conscience, and that in a most wonderful way. Years rolled on, and these brethren might have vainly imagined that all was right; but, then, "seven years of plenty, and seven years of scarcity!" What did they mean? Who sent them? And for what were they designed? Admirable providence! Unsearchable wisdom! The famine reaches to Canaan, and the calls of hunger actually bring the guilty brethren to the feet of the injured Joseph! How marked is the display of God's own hand in all this! There they stand, with the arrow of conviction thrust through and through their consciences, in the presence of the man whom they had, "with wicked hands," cast into the pit. Surely their sin had found them out; but it was in the presence of Joseph. Blessed place!

"Then Joseph could not refrain himself before all them that stood by him; and he cried, Cause every man to go out from me. And there stood no man with him, while Joseph made himself known unto his brethren." (Gen. 45: 1) No stranger was allowed to witness this sacred scene. What stranger could understand or appreciate it? We are here called to witness, as it were, divinely wrought conviction in the presence of divine grace; and we may say, when these two come together there is an easy settlement of every question.

"And Joseph said unto his brethren, Come near to me, I pray you. And they came near. And he said, I am Joseph your brother, Whom ye sold into Egypt. Now therefore be not grieved, nor angry with yourselves, that ye sold me hither; for God did send me before you, to preserve life. ..... And God sent me before you, to preserve you a posterity in the earth, and to save your lives by a great deliverance. So now it was not you sent me hither, but God." This is grace indeed, setting the convicted conscience perfectly at rest. The brethren had, already, most thoroughly, condemned themselves, and hence Joseph had only to pour in the blessed balm into their broken hearts. This is all sweetly typical of God's dealings with Israel, in the latter day, when "they shall look upon him whom they have pierced, and mourn." Then they shall prove the reality of divine grace, and the cleansing efficacy of that "fountain which shall be opened to the house of David, and to the inhabitants of Jerusalem, for sin and for uncleanness." (Zech. 13: 1).

In Acts 3, we find the Spirit of God in Peter seeking to produce this divine conviction in the consciences of the Jews. "The God of Abraham, and of Isaac, and of Jacob, the God of our fathers, hath glorified his Son Jesus; whom ye delivered up, and denied him in the presence of Pilate, when he was determined to let him go. But ye denied the Holy One and the just, and desired a murderer to be granted unto you; and killed the Prince of life, whom God hath raised from the dead, whereof we are witnesses." These statements were designed to elicit from the hearts and lips of the hearers the confession made by Joseph's brethren — "we are verily guilty." Then follows the grace. "And now, brethren, I wot that through ignorance ye did it, as did also your rulers. But those things, which God before had showed by the mouth of all His prophets, that Christ should suffer, he hath so fulfilled. repent ye, therefore, and be converted, that your sins may be blotted out, when the times of refreshing shall come from the presence of the Lord." We here see that, although the Jews really carried out the enmity of their hearts, in the death of Christ, as did also Joseph's brethren in their treatment of him, yet, the grace of God to each is seen in this, that all is shown to be decreed and foreshown of God for their blessing. This is perfect grace, surpassing all human thought; and all that is needed, in order to the enjoyment thereof, is a conscience truly convicted by the truth of God. Those who could say, "We are verily guilty," could rightly understand the words of precious grace, "It was not you, but God." Thus it must ever be. The soul that has thoroughly pronounced its own condemnation, is prepared to understand and appreciate God's pardon.

The remaining chapters of this book are taken up with the removal of Jacob and his family into Egypt, and their settlement there; Joseph's actings during the remaining years of famine; Jacob's blessing the twelve patriarchs; his death and burial. We shall not dwell in detail upon these things, though the spiritual mind may find much to feed upon therein.* Jacob's groundless fears dissipated by the sight of his son alive, and exalted — the peculiar grace of God seen in its overruling power, yet evidently mingled with judgement, inasmuch as Jacob's sons have to go down into the very place whither they had sent their brother. Again, Joseph's remarkable grace throughout: though exalted by Pharaoh, he hides himself, as it were, and binds the people in abiding obligation to the king. Pharaoh says, "Go to Joseph," and Joseph, in effect, says, "all you have and all you are belong to Pharaoh." This is sweetly interesting, and leads the soul on to that glorious time when the Son of man shall take the reins of government into His Own hand, by divine appointment, and rule over the whole redeemed creation, His Church — the bride of the Lamb — occupying the nearest and most intimate place, according to the eternal counsels. The house of Israel, fully restored, shall be nourished and sustained by His gracious hand; and all the earth shall know the deep blessedness of being under His sceptre. Finally, having brought everything into subjection, He shall hand back the reins of government into the hands of God, that "he may be all in all." From all this we may form some idea of the richness and copiousness of Joseph's history. In short, it sets before us, distinctly, in type, the mission of the Son to the house of Israel — His humiliation and rejection — the deep exercises and final repentance and restoration of Israel — the union of the Church with Christ — His exaltation and universal government, and, finally, it points us forward to the time when "God shall be all in all." It is quite needless to remark, that all these things are largely taught, and fully established, throughout the entire canon of inspiration: we do not, therefore, build their truth upon Joseph's history; still it is edifying to find such early foreshadowings of these precious truths: it proves to us the divine unity which pervades holy scripture. Whether we turn to Genesis or to Ephesians — to the prophets of the Old or those of the New Testament — we learn the same truths. "ALL SCRIPTURE IS GIVEN BY INSPIRATION OF GOD.

{*The close of Jacob's career stands in most pleasing contrast with all the previous scenes of his eventful history. It reminds one of a serene evening, after a tempestuous day: the sun, which during the day had been hidden from view by clouds, mists, and fogs, sets in majesty and brightness, gilding with his beams the western sky, and holding out the cheering prospect of a bright tomorrow. Thus is it with our aged patriarch. The supplanting, the bargain-making, the running, the management, the shifting, the shuffling the unbelieving selfish fears — all those dark clouds of nature and of earth seem to have passed away, and he comes forth, in all the calm elevation of faith, to bestow blessings, and impart dignities, in that holy skillfulness, which communion with God can alone impart.

Though nature's eyes are dim, faiths vision is sharp. He is not to be deceived as to the relative positions assigned to Ephraim and Manasseh, in the counsels of God. He has not, like his father Isaac, in Gen. 27, to "tremble very exceedingly," in view of an almost fatal mistake. Quite the reverse. His intelligent reply to his less instructed son is, "I know it, my son, I know it." The power of sense has not, as in Isaac's ease, dimmed his spiritual vision. He has been taught, in the school of experience, the importance of keeping close to the divine purpose, and nature's influence cannot move him from thence.

In Gen. 48: 11, we have a very beautiful example of the mode in which our God ever rises above all our thoughts, and proves Himself better than all our fears. "And Israel said unto Joseph, I had not thought to see thy face; and, lo, God hath showed me also thy seed." To nature's view, Joseph was dead; whereas in God's view he was alive, and seated in the highest place of authority, next the throne. "Eye hath not seen, nor ear heard, neither hath it entered into the heart of man, the things which God hath prepared for them that love him." (1 Cor. 2: 9) Would that our souls could rise higher in their apprehension of God and His ways.

It is interesting to notice the way in which the titles "Jacob'' and "Israel are introduced in the close of the Book of Genesis; as, for example, "One told Jacob, and said, Behold thy son Joseph cometh unto thee: and Israel strengthened himself, and sat upon the bed" Then, it is immediately added, "And Jacob said unto Joseph, God Almighty appeared unto me at Luz." Now, we know, there is nothing in scripture without its specific meaning, and hence this interchange of names contains some instruction. In general, it may be remarked, that "Jacob" sets forth the depth to which God had descended; "Israel," the height to which Jacob was raised.}