Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Oslo bibelundervisningssenter

Oslo bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Paulus' første brev til tessalonikerne

Bibelkommentarer Paulus' første brev til tessalonikerne

 

Veien igjennom bibelen - Paulus' første brev til tessalonikerne 1593-1615-1Thes.

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Paulus' første brev til tessalonikerne (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Tessalonika fikk sitt navn av feltherren til Aleksander den store som hette Kassander. Han var også svoger til Aleksander og kalte opp byen etter sin hustru Tessalonike.

Tidligere hette byen Therme som egentlig betyr "badet" etter noen varme og mineralholdige kilder i nærheten av byen. Den hadde en enestående beliggenhet med god havn, og en av de viktigste handelsveiene gikk rett forbi.

På den tiden Paulus kom og begynte å forkynne evangeliet der, var den en rik og blomstrende by ytre sett, men i likhet med Korint var livet i byen preget av løssluppenhet og dårlig moral. Befolkningen bestod dels av makedonere og dels av grekere, men det var også mange jøder i byen.

Byen har beholdt sin betydning gjennom skiftende tider og er i dag Hellas' nest største by og heter Saloniki.

Da romerne erobret Makedonia i år 167 f.Kr. delte de landet i fire hoveddistrikt, og Tessalonika ble hovedstad i det andre av disse distriktene.

Paulus kom til Tessalonika i år 52 under den andre misjonsreisen. Han kom da fra Filippi sammen med Silas og Timoteus. Dette kan vi lese om i Apg 17:1-10.

Som vanlig begynte Paulus å forkynne evangeliet for jødene som fantes i byen, men det var bare noen få som tok imot det. Derimot var det en stor mengde proselytter blant grekerne som tok imot evangeliet (proselytter var slike som hadde sluttet seg til jødenes tro på den ene og sanne Gud). Disse sluttet seg til Paulus og Silas.

Vi hører at Paulus hadde fått husly hos en mann ved navn Jason, men ellers sørget han selv for det han trengte for å leve, ved å arbeide med sine egne hender.

Paulus hadde den regelen at han ikke skulle ta imot noe til sitt underhold fra dem som han forkynte evangeliet for. Denne regelen holdt han bestemt fast på, og så langt vi vet var Filippi det eneste stedet han gjorde noe unntak for når det gjaldt denne regelen.

Men ellers hevdet han at det var en rett for den som forkynte evangeliet at han skulle få det han trengte fra dem som nøt godt av forkynnelsen (se [1Kor 9).

For sin egen del benyttet han seg ikke av denne retten for ikke å skape noen vanskelighet for evangeliet. Han ønsket ikke at noen skulle beskylde han for å arbeide for egen vinnings skyld.

Han arbeidet da også både natt og dag som han sier i 1Tess 2:9, og særlig understreker han dette i 2Tess 3:8-9: "- Vi spiste ikke hos noen uten å betale for det, men med slit og strev arbeidet vi natt og dag, så vi ikke skulle bli til byrde for noen av dere. Det var ikke slik at vi ikke har rett til det, men vi ville at dere skulle ha et forbilde i oss, så dere kunne etterfølge oss."

Likevel vet vi at han ved et par anledninger mottok en spesiell gave fra Filippi mens han var i Tessalonika (Fil 4:15-16).

Det manglet ikke på ytre forfølgelse og trengsel i Tessalonika. Det sørget de vantro jødene for. Paulus nevner dette flere ganger i brevet (se kap. 1:6-2:14]).

Han fikk ikke lov til å arbeide der mer enn et par måneder før jødene fikk i stand et oppløp mot han ved hjelp av pøbelen i byen. Vennene hans fant det da rettest å sende han videre til Berøa sammen med Silas. Denne byen lå drøye seks mil vest for Tessalonika.

Men på tross av den korte tiden han var i byen, synes det likevel som om det allerede hadde blitt en tallrik menighet der. Den bestod nok vesentlig av tidligere hedninger (se 1Tess 1:9: "Dere omvendte dere til Gud fra avgudene").

Fra Berøa drog Paulus videre til Aten hvor også medarbeiderne som hadde blitt igjen i Berøa, senere sluttet seg til han (se kap. 3:1-2).

Det synes likevel som om Paulus foretrakk å være alene en tid i Aten og sendte medarbeiderne sine tilbake til menighetene i Makedonia.

Timoteus ble sendt til Tessalonika, og i mellomtiden flyttet Paulus til Korint. Da Timoteus og Silas kom tilbake til Paulus, og han hadde fått høre hvordan det stod til i menigheten i Tessalonika, skrev han det første brevet til de troende der.

Brevet må derfor være skrevet fra Korint omkring år 53 og er det eldste av de brevene Paulus skrev som er bevart for ettertiden.

Det var i hovedsak gode nyheter Paulus hadde fått gjennom Timoteus. Til tross for alle vanskelighetene de kristne hadde møtt, hadde menigheten blitt stående faste i troen på Herren på en slik måte at Paulus kaller dem "et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia" (1Tess 1:7). I [1Tess 2:20 kaller han dem "vår ære og vår glede".

Likevel hadde det oppstått forskjellige ting innen menigheten som inneholdt farlige spirer til villfarelse. Dels synes det å ha vært motstandere som forsøkte å undergrave menighetens kjærlighet og tillit til Paulus ved at de kom med falske beskyldninger mot han.

En av grunnene til slike falske beskyldninger var kanskje dette at han måtte flykte fra byen da det ble vanskeligheter, og siden hadde han ikke kunnet besøke dem igjen selv om han nok et par ganger hadde gjort forsøk på det (kap. 2:8). Kanskje hadde dette blitt tolket som et tegn på feighet og manglende kjærlighet.

Dels synes det også som om to av de hedenske grunnsyndene ennå ikke var utryddet i menigheten, nemlig hor og havesyke (se kap. 4, 3-7) Og videre synes det som om forventningen om Jesu gjenkomst hadde skapt en usunn likegyldighet overfor de daglige og nødvendige gjøremål. Dette hadde kanskje oppstått som et resultat av de stadig ytre vanskelighetene de opplevde. Dette påtaler da også Paulus både i det første brevet (kap. 4:11-12) og senere i det andre (kap. 3:11-12).

I tillegg til dette synes det som om noen i menigheten hadde fått alvorlig bekymring angående de troende som allerede hadde avgått ved døden. De var kommet i tvil om de som dør før Jesu gjenkomst, virkelig vil få del i den velsignelse som alle troende skal oppleve når Jesus kommer igjen.

Alt dette tar Paulus opp i dette første brevet, og innholdet faller vesentlig i to hoveddeler.

Etter en innledning der apostelen uttaler sin takknemlighet hver gang han tenker på den gode begynnelsen menigheten hadde gjort i sin kristenstand (kap. 1), fortsetter han med å vise til det personlige forholdet han fikk ha til dem. Samtidig uttrykker han både sin lengsel etter dem og sin glede over de gode nyhetene Timoteus hadde kommet med (kap. 2-3).

I den andre hoveddelen (kap. 4-6) fortsetter han så med å påpeke de forskjellige misforhold som vi allerede har nevnt, innen menigheten. Han formaner dem til å gjøre framskritt i helliggjørelse og broderkjærlighet og ivareta sine jordiske oppgaver med troskap i en rett vandel.

Han veileder dem til å ha et rett syn på Jesu gjenkomst både når det gjelder de troende som allerede er døde, og når det gjelder å være beredt til Herrens gjenkomst og eie den rette forventningen om den.

Etter forskjellige gode formaninger og løfter mot slutten av brevet, avslutter han med den vanlige hilsenen.

Brevets ekthet er alminnelig godkjent og udiskutabelt.
1Tess 1:1-10
Se også Innledning til NT og

innledning Paulus' første brev til Tessalonikerne.

Allerede i brevets overskrift og hilsen (v.1) finner vi vitnesbyrd om at dette brevet er det eldste av alle brevene Paulus skrev. Mens Paulus ellers alltid understreket sin stilling som apostel av hensyn til de motstanderne som vanligvis raskt dukket opp for å svekke hans troverdighet, unnlater han dette fullstendig i dette brevet.

I Tessalonika som han nylig hadde forlatt, og hvor menigheten fremdeles hadde en frisk og levende kjærlighet til han, var det foreløpig ingen som tenkte på å avfeie hans myndighet som apostel. Det manglet ellers ikke på ondsinnete beskyldninger, men dette hadde ennå ingen kommet på.

Menigheten i Tessalonika betegnes ganske kort som "i Gud Fader" (i motsetning til de hedenske religionsgruppene) og "i Herren Jesus Kristus" (i motsetning til den jødiske menighet).

I de senere brevene ser vi at overskriften blir betydelig utvidet. Her finner vi altså den første begynnelsen på hvordan en overskrift ble utformet.

Grunnen til at Silvanus (den samme som Silas) og Timoteus er tatt med i overskriften, er ganske sikkert den at begge hadde vært sammen med Paulus og hjulpet han da han forkynte evangeliet i Tessalonika. Silvanus nevnes først fordi han er eldst.

Paulus begynner brevet med å uttrykke sin takk til Gud, og det gjør han på grunn av dem alle (v.2). Han sier at han alltid måtte takke når han bad for dem, og han tenkte alltid på deres tro, kjærlighet og håp når han husket på dem (v.3).

Det er det lysende minnet om den gode mottakelsen evangeliet hadde fått i Tessalonika som fyller apostelens hjerte og får han til å bryte ut i takk til Gud. Som alltid gir han Gud æren for det som har skjedd.

Han beskriver deres tro som en tro som kommer til uttrykk i "virksomhet". Deres kjærlighet har ikke skydd noen anstrengelse i "deres arbeid", og deres håp har vist seg i "utholdenhet".

Til tross for all motstand og alle hindringer har de vist seg standhaftige i håpet som ikke har vært noe uklart eller tåket håp om et eller annet. Det har bestemt vært rettet mot vår Herre Jesus Kristus og særlig hatt hans gjenkomst for øye (se også v. 10).

Det Paulus spesielt trekker fram som felles trekk når han nevner deres tro, kjærlighet og håp, er den aktive, selvoppofrende og iherdige holdningen de hadde vist. Det er et godt vitnesbyrd om dem.

Fasthet og utholdenhet er kjennetegn på det sinn som stadig trenger seg framover til tross for alle hindringer, og dette er nødvendig for å nå fram til målet. Jo mer et Guds barn har dette sinn, jo mer har en lov å vente at det skal fullende sitt liv som kristen.

Når han sier: "Stadig minnes vi - for vår Guds og Fars ansikt", så kan det peke på det samme, nemlig at tessalonikernes kristenliv tålte å bli prøvd av Hans blikk som avslører alt usant og uekte, og tilintetgjør det slik ilden tilintetgjør agner.

Men det betyr vel heller at Paulus alltid kom til å tenke på disse fine egenskapene hos tessalonikerne hver gang han selv var for Guds ansikt. Det vil si at han tenkte på dem med et bedende hjerte (se v. 2: "- i våre bønner").

Men apostelens takk knyttet seg ikke bare til minnet om de troende i Tessalonika. Den knyttet seg like mye til den overbevisningen han hadde i sitt hjerte om at "dere er utvalgt" (v.4). De hørte med til dem som Gud vedkjente seg som sine og som ville holde ut til enden.

På to måter begrunner Paulus denne overbevisningen han hadde om dem:

Først henviser han til den kraft Den Hellige Ånd hadde virket med da evangeliet ble forkynt for dem (v.5). Paulus og medarbeiderne hans hadde på en særlig måte fått merke hvordan Ånden hadde fylt deres hjerter med "full overbevisning" om at Ordet ville få inngang blant dem i Tessalonika.

Dette hadde også tessalonikerne selv merket da de så hvordan apostelen og hans venner hadde vært ledet av Den Hellige Ånd mens de arbeidet blant dem.

"For å være dere til gagn," legger Paulus til. Det var ikke for sin egen skyld Paulus og vennene hans hadde kommet til Tessalonika. Deres ønske var jo at tessalonikerne skulle bli frelst.

Alle sanne forkynnere av Guds ord har vel fra tid til annen opplevd den underlige Åndens makt som legger seg over forkynnelsen, og gir hjertet den trygge forvissningen om at Herren får utrette noe i hjertene hos dem som hører. De kan nok også kjenne hvordan Ordet av og til kan være som en stemme i ørkenen og hvordan deres forkynnelse blir "bare i ord" (v.5).

Riktignok er Jesu ord alltid ånd og liv (Joh 6:63). Til og med ord som er talt som i en ørken, kan i sin tid fylles av Åndens makt på samme måte som såkorn kan ligge lang tid før det endelig spirer.

Likevel finner vi her grunn til selvransakelse for alle som forkynner Guds ord. Det er spørsmål om en på rett måte har forberedt seg for Guds ansikt til å bære fram Hans ord. Om en ærlig og oppriktig har arbeidet med Ordet og tigget om Åndens fylde til å gi det videre.

Det finnes en kjent fortelling om en prest (Claus Harms) som bekjente at Guds Ånd hadde sagt til han om en preken: "Du har vært lat, Claus."

Om Heinrich Müller ("Åndelige hviletimer") fortelles det på den andre siden om hvordan han virkelig hadde anstrengt seg med å gjøre sin preken "lærd" en gang han visste en framstående person skulle være til stede for å høre på han. Men han hadde forsømt bønnen om Åndens kraft, og derfor manglet da også Åndens kraft og toner i den prekenen.

Likevel har det jo stor betydning hvordan tilhørerne stiller seg. Og her kommer Paulus til den andre grunnen til at han er overbevist om at tessalonikerne er blant de utvalgte.

De hadde tatt imot Ordet "under stor trengsel med glede i Den Hellige Ånd", og denne gleden kunne ingen ta fra dem (v.6).

Med slik avgjorthet hadde de fulgt de spor som Paulus hadde vist dem at de ikke bare hadde fulgt han og hans venners eksempel, men de hadde tatt Herren selv til forbilde.

Gjennom lidelse til seier, - det er Herrens eksempel. Og dette eksempel hadde de fulgt med hellig glede. De hadde gjort det på en slik måte at de selv hadde blitt "et forbilde for alle dem som tror både i Makedonia og i Akaia" (v.7).

Akaia er det egentlige Grekenland og viser oss at dette brevet ble skrevet etter at Paulus' virksomhet i Korint hadde gitt rike frukter også i de omkringliggende landområdene. Likevel viser det faktum at arbeidet i Tessalonika ennå var friskt i minnet hos Paulus, at brevet må være skrevet mens han ennå arbeidet i Korint. Der oppholdt han seg jo i nærmere to år.

I v. 8-10 begrunner Paulus nærmere sin omtale av tessalonikernes tro: "For fra dere har Herrens ord fått lyde ut" (etter grunnteksten ord kan vi gjerne si "runget ut"). Bildet er hentet fra et instrument som gir en sterk, klingende lyd. Ordet hadde ikke bare lydt ut i Makedonia og Akaia, men også videre ut i hedningeverden ("alle steder", v.8).

Tessalonika var et knutepunkt som hadde livlige handelsforbindelser til alle kanter, og ryktet om de store og underlige tingene som hadde skjedd der, var blitt ført videre over hele Romerriket.

Dette hadde Paulus som oppholdt seg i Korint, selv fått høre. Korint var jo også en stor handelsby der folk fra alle kanter møttes. Han selv behøvde ikke en gang å fortelle om hva Gud hadde gjort i Tessalonika, andre folk fortalte i det vide og brede om hvordan han og hans medarbeidere hadde blitt tatt imot av tessalonikerne, og hvordan disse hadde forlatt avgudene og vendt seg til Gud "for å tjene den levende og sanne Gud" (v.9).

Denne tjenesten beskriver Paulus nærmere som det å "vente på hans Sønn fra himlene", denne sønnen som Gud hadde gitt vitnesbyrd da han oppvakte han fra de døde. Han bærer dette store navnet "Jesus" og "frir oss fra vreden som kommer" (v.10).

Legg merke til at det står ikke: "- han som skal fri oss fra vreden -", men det står: "- han som frir oss -." Det tales i nåtid, for allerede her på jorden er de som tror på Jesus, frelst fra vredens dom som kommer. Dette skal de ved troen være overbevist om.

De som er døpt, men som ikke eier en levende tro, skyver stadig frelsen foran seg som noe de skal få en gang i fremtiden når de dør. Samtidig hevder de også at dette med frelsen er noe ingen har lov til å være sikker på allerede her og nå.

Men slik taler ikke Guds ord. "Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv," sier Jesus, og han fortsetter: "Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Gud være takk og lov!

"Vreden som kommer" er den endelige dom over verden (se Åp 6:17: "For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?").

Vi skal legge merke til hvordan Paulus beskriver dette å tjene den levende og sanne Gud som et liv i forventning om at Jesus, den oppstandne Guds Sønn, skal komme igjen. Det finnes en form for vantro i våre dager som gjerne vil snakke om den himmelske Gud og Far, men som bare vil tro på han uten å blande den enbårne og oppstandne Guds Sønn, Jesus Kristus, inn i dette som den eneste vei til Gud. Men denne vantro vil alltid komme i motsetning til Bibelens klare tale om denne saken. Den kommer dermed også i motsetning til det som uttrykkes i vårt avsnitt her.
1Tess 2:1-12
I begynnelsen av kap. 2 minner Paulus tessalonikerne om hvordan han opptrådte blant dem. Uten tvil tenker han både i kap. 2 og kap. 3 på de løgnaktige beskyldningene som særlig jødene spredte om han etter at han hadde reist videre. Disse beskyldningene gjaldt ganske sikkert både hans arbeid og hans forhold til menigheten i Tessalonika.

De hadde beskyldt han for bare å tenke på sitt eget beste mens han var der, og etter at han hadde reist, hadde han vist manglende omsorg for og deltagelse med menigheten i de vanskelighetene de opplevde. Det er dette han særlig tar opp i kap. 2 og 3.

Han begynner å minne dem om (i tilknytning til 1Tess 1:9) at hans besøk hos dem "ikke ble forgjeves". Til tross for den kamp og lidelse hans tidligere hadde gjennomgått i Filippi, og til tross for den harde kampen han på nytt møtte i Tessalonika, hadde han frimodighet fra Gud "til å forkynne Guds evangelium" (v.1-2).

Men en slik styrke og frimodighet har en ikke midt i kamp og lidelser dersom en bare søker sitt eget beste. Denne frimodigheten kunne de (apostelen og hans medarbeidere) bare eie fordi deres "forkynnelse" ikke hadde sin grunn i "villfarelse" eller ble framført av urene motiver som for eksempel personlige fordeler.

De hadde heller ikke gått fram "med svik" (v.3). Nei, det var tvert om Gud som hadde "funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet", og dets sannhet talte de ikke for å gjøre folk til lags. De ønsket bare å gjøre Guds vilje, han "som prøver våre hjerter" (v.4). Ingen kan bedra han.

Han tar både leserne og Gud til vitne på at det er sant som han sier (v.5). De hadde jo selv kunnet prøve det han hadde sagt, og Gud kjente hans sinn. De hadde ikke hatt noen baktanker om å slå mynt på noens bekostning da de forkynte evangeliet. De hadde heller ikke søkt ære av mennesker verken i Tessalonika eller andre steder.

De hadde ikke engang bedt om hjelp til sine legemlige og timelige behov. Som Kristi apostler hadde de hatt full rett til å legge denne byrden på tessalonikerne. Jesus hadde jo selv sagt: "En arbeider er sin lønn verdt". Og stillingen som Kristi apostel var i seg selv så enestående at den nok kunne gjøre krav på oppmerksomhet (v.6).

Men i stedet hadde de vært milde mot dem (v.7-9). På samme måte "som en mor varmer sine barn ved sitt bryst," (som om hun ville dele sitt eget liv med dem), slik hadde de også villet gi dem ikke bare evangeliet, men også sitt eget liv om det hadde vært nødvendig.

Bildet av en mor bruker Paulus også i Gal 4:19, men ellers bruker han oftere bildet av en fars omsorg (se v. 11 og 1Kor 4:15 og Filem 10).

Det greske ordet for "varme" (NO: "steller barna sine") betegner egentlig fuglens måte å varme ungene sine på ved å dekke dem med vingefjærene. I dette ordet møter vi derfor samme tanken som Jesus uttrykker om sin frelserkjærlighet da han sammenlignet seg med en høne som samler kyllingene under sine vinger (Matt 23:37).

Som et ytre bevis på denne kjærligheten som heller vil gi enn å ta, minner Paulus dem om hvordan han arbeidet "natt og dag" samtidig som han forkynte evangeliet. Han ønsket å underholde seg selv uten å "ligge noen av dere til byrde" (v.9).

I v. 10-12 sammenfatter Paulus det han hittil har nevnt mer i enkeltheter når det gjelder hans liv og vandel blant dem. Han kaller høytidelig både Gud og leserne til vitne om at hans liv blant dem hadde vært et rett troens liv både overfor Gud ("hellig og rettferdig") og overfor mennesker ("ulastelig"). Det var derfor ingen grunn til å klandre han noe.

De visste også hvordan han som en far hadde forsøkt å oppdra dem til å leve et liv i kjærlighet som var verdig for Gud, den Gud som i sin store miskunnhet hadde kalt dem "til sitt rike og sin herlighet".

Beskrivelsen av hvordan Paulus levde blant tessalonikerne (v.1-12) er et nytt forbilde for alle som forkynner Ordet. Det er et forbilde på hvordan Kristi hellige kjærlighet skal komme til uttrykk i hans tjeneres liv og gjerning.

Og dersom noen synes at Paulus bruker store ord om sin egen vandel, bør vi legge merke til at det er en stille, ydmyk tone som klinger med gjennom hele dette avsnittet. Det er "i vår Gud" (v.2) Paulus taler på denne måten til Guds ære (se

1Kor 15:10 der Paulus understreker at det er ved Guds nåde han har fått utrette sitt arbeid).

Dernest skal vi også huske på at han er stilt overfor urettferdige og usanne beskyldninger der han kaller både tessalonikerne og Gud til vitne på hvordan hans vandel har vært. En som ønsket å rose seg selv, hadde talt i en helt annen tone.
1Tess 2:13-20
I dette avsnittet går Paulus over fra å omtale sin oppriktige og selvoppofrende forkynnelse av evangeliet til å se på hvor avgjort og ivrig tessalonikerne tok imot evangeliet.

"Derfor" (i begynnelsen av v. 13) peker tydeligvis tilbake til slutten av v. 12. Fordi Gud altså hadde kalt dem til et så stort og herlig mål, takker Paulus alltid Gud fordi de tok imot det han forkynte "ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord".

Ja, hovedsaken er altså å ta imot Ordet som et ord fra Gud. Så lenge en bare tar det som et menneskeord, virker det ikke frelse. "Hver den som er av sannheten, hører min røst," har Jesus sagt (Joh 8:37).

Hvis en blir stilt overfor dette at det er Gud selv som taler til oss gjennom sine vitner, da vil hjertet få et møte med den levende Gud, og da skjer det noe avgjørende i dette menneskes hjerte.

Og Guds ord hadde vist sin kraft i de troende i Tessalonika også på den måten at de hadde blitt i stand til å lide for evangeliets skyld (v.14). Dette ville ikke noe menneskeord kunnet gi dem styrke til.

Men å lide for evangeliets skyld var en ære. På denne måten hadde de fulgt i samme spor "som Guds menighet som er i Kristus Jesus i Judea". De hadde kommet i et godt og ærefullt selskap.

I likhet med den kristne kirkes første menighet hadde også tessalonikerne måttet tåle lidelse fra sine egne landsmenn. I Judea hadde det jo vært jødene som stod bak forfølgelsene. I Tessalonika var det hedningene som besørget den.

I v. 14-16 stopper Paulus opp et kort øyeblikk ved jødenes fiendskap mot Herren selv. De hadde drept han på samme måten som de tidligere hadde drept profetene. De hadde også forfulgt apostlene, og på grunn av alt dette hadde de nedkalt Guds vredesdom over seg selv.

Samtidig hadde de også vist seg som fiender av alle mennesker ved at de hadde hindret apostlene i å tale Guds ord til hedningene. Men på denne måten "fyller de alltid sine synders mål" (v.16).

Både før Jesus kom, under hans liv her på jorden og etter hans oppstandelse, har de uten stans arbeidet på dette forferdelige å fylle opp målet for sine synder. Men nå var grensen nådd og målet fullt: "Nå har vreden (NO: "Vredesdommen") til sist nådd dem".

Guds vredes dom hang over dem som en mørk tordensky, og bare 17 år etter at Paulus skrev disse ordene, ble Jerusalem ødelagt (år 70 e.Kr.).

Når Paulus stopper så pass mye ved jødenes forfølgelse av de kristne selv om det ifølge hans egne ord i v. 14 vesentlig var hedninger som forfulgte de kristne i Tessalonika, så henger det sammen med at det nok var jødene som egentlig var opphavsmennene til hedningenes opprør mot evangeliet (Apg 17:5). Det var nå klart for Paulus at Gud hadde sagt sitt når det gjaldt jødene: "Hit, men ikke lenger."

I v. 17 begynner Paulus med en ny forklaring, og denne gang gjelder det hans forhold til menigheten i Tessalonika etter at han reiste derfra.

Også her har han tydeligvis visse beskyldninger som var rettet mot han, i tankene. Disse gikk ut på at han ikke hadde vist tilstrekkelig omsorg for og medlidenhet med menigheten.

Selv om han for en kort tid hadde blitt skilt fra dem legemlig, så hadde de likevel til stadighet vært i tankene hans. Flere ganger hadde han gjort forsøk på å komme til dem personlig, "men Satan hindret oss," sier han (v.18).

Hvordan disse hindringene hadde oppstått, sier han ingen ting om. Kanskje hadde de oppstått som følge av jødenes ondskap i Tessalonika? Selvfølgelig kan ikke Satan hindre noe uten at Gud tillater det og lar det gagne sine venner og sin sak. "Alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud" (Rom 8:28).

I v. 19-20 begrunner så Paulus sin sterke lengsel etter å se igjen vennene i Tessalonika. Var ikke de hans "håp", hans "glede" og hans "hederskrans"? Jo, det var de virkelig.

Ved Herrens gjenkomst skal de stå som seiersvitner og bevis for at hans gjerning hadde vært av Gud og liksom utgjøre kronen på hans verk. Dette var Paulus fullstendig overbevist om.

Og han sier det på samme måte som en annen Guds mann (biskop Augustin) har sagt så fint: "Gud kroner ikke våre fortjenester, men sine gaver."
1Tess 3:1-13
I det foregående har Paulus forklart leserne hvilken hjertelig omsorg han hadde for dem. Det var derfor ikke underlig at han foretrakk å være igjen alene i Aten for å kunne sende sin kjære og trofaste medarbeider Timoteus til Tessalonika.

I Apg 17:15 leser vi at de som fulgte Paulus fra Berøa til Aten, fikk med beskjed til Silas og Timoteus at de skulle komme til han så snart som mulig.

I dette avsnittet ser vi at i hvert fall Timoteus nådde fram til Paulus mens han var i Aten, men at han gjerne ga det offeret å sende Timoteus av sted for å styrke og oppmuntre vennene i Tessalonika (v.1-2).

I v. 3-5 sier Paulus at det særlig var tanken på de trengslene tessalonikerne opplevde, som fikk han til å sende Timoteus. Han var redd for at noen av dem skulle begynne å "vakle i disse trengsler" selv om han jo på forhånd hadde fortalt dem at evangeliet og lidelse fulgte hverandre her på jord.

"Vi er satt til dette," sier han (NO: "Dette er lagt på oss"), et alvorlig ord det er vel verdt å merke seg. Så sant Kristi liv er blitt vårt liv, så har vi også fått del i hans lidelser. Det gjelder å beregne hva det vil koste om noen vil være Jesu disippel (se Luk 14:28).

Paulus kjente til "fristerens" virksomhet (v.5) og visste at han stadig forsøker å tilintetgjøre arbeidet i Guds rike. Men nå var han blitt gledelig trøstet ved det han hørte av Timoteus. Tessalonikerne stod fremdeles fast i troen og i kjærligheten, og de tenkte stadig på han med en slik glede at selv fiendenes bakvaskelser ikke hadde greid å ødelegge det gode forholdet mellom dem.

Paulus var rolig når han tenkte på dem. Han var så oppmuntret at han beskriver sin tilfredshet med disse vakre ordene: "Nå lever vi, om dere bare står fast i Herren."

"Leve" betegner her den fulle livskraft og glede som har fylt apostelens hjerte med disse gode nyhetene, slik at ikke engang trengsler og vanskeligheter var i stand til å trykke han ned (v.6-8).

I v. 9 vender Paulus seg oppover med sin glede i en inderlig takk til Gud. Han kjenner seg i en grenseløs takknemlighetsgjeld til Gud for denne store gleden. Og hans hjerte er fremdeles så sterkt knyttet til tessalonikerne at han ber både natt og dag om at han må få anledning til å se dem igjen og "utfylle (NO: "sette i rette stand") det som ennå mangler i deres tro" (v.10). Timoteus hadde jo også fortalt at det var ting de trengte rettledning i.

I v. 11-13 gir han så uttrykk for denne bønnen som stadig levde i han. For det første er det hans hjertebønn at Gud selv, "vår Gud og Far, og vår Herre Jesus" ville lede hans vei slik at han kunne komme til dem. Paulus hadde jo, så langt det stod til han, forsøkt å komme til dem, men Satan hadde hittil hindret han (1Tess 2:18).

Våre menneskelige anstrengelser vil aldri være i stand til å overvinne djevelens motstand. Først når Herren selv tar saken i sine hender, må djevelens makt vike.

Også Guds barn kan for en tid bli hindret i sine planer, men det beror da på at Herrens time ennå ikke er kommet. Når den kommer, skal det lykkes, og da oppfylles det løftet som er uttalt over det troende menneske i Sal 1:3: "Alt det han gjør, skal han ha lykke til." Men det skal skje på Herrens måte og når Han ser at tiden er inne.

Deretter ber apostelen for leserne. Hans bønn er at de må få mer og mer kjærlighet, både den innbyrdes kjærligheten til hverandre og kjærlighet til alle. Han ber at de må fylles av en kjærlighet som svarer til den Paulus og hans medarbeidere har til dem (v.12).

Paulus bruker store ord i sin bønn, men så er det også store ting han ber Gud om for vennene sine. Dette skal vi legge merke til.

Men målet for all vekst hos de troende uttrykker Paulus i v. 13 der han sier at Herren må styrke deres hjerter "til å være ulastelige i hellighet for vår Guds og Fars ansikt når vår Herre Jesus kommer igjen med alle sine hellige".

Noen knytter "med alle sine hellige" sammen med dette å stå "ulastelige i hellighet". Dette gir da den tanken som vi så ofte møter i Skriften at det bare er i de helliges samfunn at Guds barn kan vokse den rette vekst og nå sitt mål (se f.eks. Ef 3:18).

Men det er mer rett å knytte "med alle sine hellige" til uttrykket "når vår Herre Jesus kommer", slik det helt naturlig står.

"Med alle sine hellige" betegner da englene (i overensstemmelse med gammeltestamentlig språkbruk). Muligens kan det også være tenkt på de hellige som tidligere har sovnet inn, og som skal stå opp ved den første oppstandelse når Jesus kommer igjen (se 1Kor 15:23).

Det er målet en gang å stå "ulastelig i hellighet", "uten flekk eller rynke" (Ef 5:27) i den store hellige skaren på Herrens dag. Men la oss ikke glemme at vi modnes til dette gjennom den daglige øvelse i hellig kjærlighet både til hverandre innbyrdes og til alle. Dette er plassen hvor troens kamp skal kjempes og troen bære sin frukt.

Den svermeriske forventningen om Herrens dag (se 1Tess 4:11-12) vil gjerne hoppe over denne daglige øvelsen i selvfornektende kjærlighet eller i beste fall ta det svært lett med den. Men den nøye sammenhengen mellom veksten i inderlig kjærlighet (v.12) og forventningen om Herrens gjenkomst (v.13), viser oss den rette og sunne veien fram mot målet.
1Tess 4:1-12
Med et "for øvrig" går nå apostelen over til den mer direkte formanende og belærende delen av brevet. Han gir formaningen en både inderlig og ydmyk form ved at han "ber og formaner" sine lesere på samme tid. På denne måten er det både broderkjærligheten og den apostoliske myndigheten som taler i skjønn forening.

Dette skjer "i Herren Jesus", det vil si i kraft av hans samfunn med Herren slik at han kommer som Herrens tjener, på hans vegne.

Det han da legger dem så alvorlig på hjertet, er at de må "vandre og være til behag for Gud" slik som de hadde lært av Paulus. Ja, han formaner dem til å "gjøre enda større framskritt i dette (v.1).

Det er ikke nok å vite hvordan en bør leve. Det er heller ikke nok å bli stående på samme trinn i utviklingen. Det gjelder å leve i Ordet på en slik måte at det stadig er framgang å spore. Det hører med til troens liv at det hele tiden skal vokse og modnes helt til høsten kommer.

Gjør en ikke framskritt, så går det tilbake, og "tilbakegang er dødens vei, tilbake vender livet ei".

Etter denne alminnelige formaningen (v.1) minner han dem mer i enkelthet om de påbud han hadde gitt dem "ved Herren Jesus", og hvordan han hadde understreket for dem at helliggjørelsen er "Guds vilje" (v.2-3).

Er vi virkelig hellige ved troen av nåde, så skulle vi alltid arbeide på helliggjørelsen av vårt liv slik at vårt daglige liv kan være helliget Herren (se 1Joh 3:3: "Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren").

Ved to eksempler utvikler Paulus helliggjørelsens vesen for leserne. For det første skal de, i motsetning til det urene hedenskapet, holde seg borte fra hor slik at enhver skal vite å vinne seg sin egen ektefelle (egentlig kar, redskap) i hellighet (egentlig helliggjørelse) og ære og ikke i sanselig begjær slik som hedningene som ikke kjenner Gud.

På samme måte som i 1Kor 7:2 settes da ekteskapet som er innstiftet av Gud, opp som et vern mot all umoral og et løsaktig liv som kommer av det sanselige begjær.

Selvfølgelig er ikke dette noen befaling om at enhver kristen må gifte seg (se

1Kor 7:6), men det pekes på det hellige forholdet Gud vil det skal være mellom mann og kvinne.

Når hedningene omtales som "de som ikke kjenner Gud", så uttrykkes samtidig det store ansvaret et troende menneske har ved at det kjenner Gud.

Dette ansvaret utvikler Paulus videre i det følgende når det gjelder en annen grunnsynd i hedenskapet, nemlig misunnelsen (havesyken) som så lett viser seg i at en bedrar eller utnytter sin bror når det gjelder timelige ting.

Når dette særlig blir understreket i forholdet mellom brødre, så blir følgen selvfølgelig at et troende menneskes ansvar er det samme, om ikke større, overfor dem som ennå ikke har kommet til tro. Men apostelen nevner her bare den kretsen som en troende ferdes i, nemlig broderkretsen.

Paulus begrunner denne advarselen med å henvise til at "Herren er hevner over alt slikt" (v.6). Dette har han også tidligere fortalt dem. "For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse" (v.7). Gud gav oss ikke nåden for at vi skulle fortsette å leve i synd (se Rom 6:2: "Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?").

Den som avviser disse formaningene, "forakter ikke et menneske" (v.8). Han avviser og forakter Gud selv fordi disse formaningene ikke er mennesketanker, men gitt av Gud.

Dette minner oss om Jesu egne ord i Luk 10:16: "- og den som forkaster dere, forkaster meg. Og den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg."

Hvor alvorlig det er å avvise Gud, viser Paulus enda sterkere i det følgende. Der peker han på at han som avvises, gir sin Ånd til de troende. Han gir denne store og hellige gaven som nettopp forplikter til og gir kraft til å leve et hellig liv. Dette hellige livet som vi er kalt til å leve.

Hvordan skal vi da kunne ta imot Guds nåde og omsorg samtidig som vi forakter hans vilje? På denne måten vil vi komme til å gjøre Guds hellige Ånd sorg (Ef 4:30).

I v. 9-12 formaner apostelen dem særlig angående kjærligheten til brødrene. Dette står i motsetning til det egoistiske forholdet til de medkristne som er nevnt i det foregående. Han formaner dem til "å bli enda mer rike" (NO: "gjøre større framskritt") i broderkjærligheten.

Egentlig behøver han ikke skrive til dem om dette, sier han i v. 9-10. Gud selv hadde allerede lært dem denne innbyrdes kjærligheten da de ble kristne. Jesus selv gav jo den innbyrdes kjærligheten som et kjennetegn på sine disipler (Joh 13:35), og Paulus knytter "den kjærligheten dere har til alle de hellige" sammen med troen på Jesus som dens naturlige følgesvenn (Ef 1:16. Kol 1:4. Filem 5).

Enhver som har blitt en troende, har jo opplevd hvordan han begynte å elske Guds barn samtidig som han kom til troen. Og tessalonikerne selv hadde vist denne kjærligheten i handling mot alle brødrene i hele Makedonia (v.10).

Men vi trenger alle formaningene til å vokse og gjøre framskritt i kjærligheten til brødrene, og Paulus nevner spesielt ett punkt der tessalonikerne hadde feilet når det gjaldt kjærligheten.

Blant de kristne var det nemlig noen som hadde vært likegyldige med sitt daglige arbeid og på denne måten skapt forakt for de kristne blant de ikke-troende. Dessuten hadde de blitt til byrde for de andre troende ved at de selv trengte hjelp for å dekke sine daglige behov. De hadde blitt til byrde i stedet for å kunne være til hjelp for andre slik som det sømmer seg for dem som viser kjærlighet.

Det var altså en falsk åndelighet som hadde sneket seg inn, og grunnen til den var sannsynligvis en svermerisk forventning om at Jesu gjenkomst kunne skje hvert øyeblikk. Paulus' grundige undervisning når det gjelder Jesu gjenkomst, viser at dette hadde vært en medvirkende årsak.

Men vi ser også hvordan han etter denne formaningen går over til å rettlede dem når det gjelder et spesielt punkt angående Jesu gjenkomst som tessalonikerne tydeligvis hadde spurt om.

Han legger dem alvorlig på hjertet at de skal passe sine jordiske oppgaver. De skal sette sin "ære i å leve i stillhet" uten at de ved dette skulle vekke en usunn oppmerksomhet. Han formaner dem: "Ta vare på deres egne ting og arbeid med hendene." Dette hadde Paulus pålagt dem, og selv hadde han gått foran med et godt eksempel (se 1Tess 2:9 og 2Tess 3:8).

Denne apostoliske formaningen blir aldri for gammel. Det er vel ikke så sjelden i våre dager heller at når mennesker vekkes opp fra et sinn som er bundet til jordiske ting og begynner å søke Guds rike først, så blir de lett fristet til å gå til den andre ytterlighet. De fristes til å undervurdere det som har med det daglige og jordiske å gjøre. De kan komme til å forakte det og derfor ikke vise tilstrekkelig omsorg for det.

Egentlig kan en vel lett forstå at det er slik i den første tiden etter at en er blitt frelst og kjenner avsky for de mange ting som tidligere bandt en som en slave og hindret en i å følge Gud. Men for et troende menneske gjelder det likevel å forstå dette rett.

Samtidig som Jesus advarer mot at vårt hjerte skal bli bundet til de mange jordiske tingene som likevel skal tilintetgjøres, ønsker han å se at vi viser troskap i de små og dagligdagse ting.

En kan ofte nok høre de ikke-troende beskylde de troende for at de forsømmer mange jordiske ting til fordel for å løpe på møter og lignende. Det skal vi ikke ta så tungt så lenge vi vet at det ikke er sant. Så lenge vi vet at grunnen til slike beskyldninger er anstøtet ved at vi ikke lenger bare er opptatt av de materielle tingene og setter dem først i livet vårt, betyr det ingen ting.

Men hvis grunnen til slike anklager er at vi virkelig forsømmer vårt ansvar og våre plikter, da fører vi skam over Jesu navn.

Til og med i vår tid kan vi fra tid til annen høre om en svermerisk forventning etter Herrens dag som får menneskene til å bli likegyldige overfor sine daglige oppgaver.

Men en slik likegyldighet som fører til en selvforskyldt fattigdom og skaper behov for hjelp, blir også en synd mot broderkjærligheten idet en legger beslag på brødrenes hjelp på urettmessig måte.

Nei, det er best når et Guds barn er trofast og arbeidsom i sin daglige gjerning og jordiske kallsoppgave. Da skaffer han seg selv det han trenger, og i tillegg kan han ha noe å gi til dem som uforskyldt kommer i vanskeligheter og trenger hjelp. Dessuten er de troendes ansvar å bidra til at de forskjellige oppgavene i Guds rike blir utført.

Når det i v. 12 står: "- og ikke trenge hjelp av noen," så er meningen klart ut fra sammenhengen det står i. Men på den andre siden må vi aldri glemme at vi alle trenger hjelp av hverandre på veien til himmelen.
1Tess 4:13-18
Vi kommer nå til det avsnittet som omtaler Jesu gjenkomst. Dette avsnittet omfatter kap. 4:13-5:10.

Paulus begynner (v.13-18) med å trøste vennene i Tessalonika når det gjelder de troende som allerede er døde. Det synes som om leserne har kommet på den tanken at de som dør før Herren kommer igjen, ikke vil få full del i den herligheten som Hans gjenkomst vil gi.

Det kan neppe være selve oppstandelsen de har tvilt på. Det synes heller som om de tenker seg at de som allerede er døde, vil gå glipp av et eller annet i forhold til dem som opplever gjenkomsten.

Vi ser at både Paulus (se 1Kor 15:23) og Skriften i det hele skiller mellom en første og en andre oppstandelse. Den første oppstandelsen vil finne sted ved Jesu gjenkomst, mens den andre oppstandelsen vil finne sted ved den siste dommens dag som er selve enden (1Kor 15:24).

Tessalonikerne har tydeligvis ment at de troende som døde før Herrens gjenkomst, ikke ville få del i tusenårsrikets herlighet ved den første oppstandelsen (se

Åp 20:1-6). Derfor kjente de slik sorg hver gang en av de troende døde at deres sorg kom til å ligne hedningenes måte å sørge på ("- de andre, de som ikke har håp", v.13).

Paulus forklarer dem derfor at de "som har sovnet inn" i døden, ikke på noen måte skal stå tilbake for de troende som lever på den tiden Jesus kommer igjen. Først når de troende som allerede er døde, har stått opp, skal alle de troende sammen oppleve det salige møtet med Jesus når han kommer ned fra himmelen og kaller alle de troende til seg i skyene.

Det er derfor ingen grunn til å sørge om noen dør før Herren kommer igjen. Det de skal være opptatt av, er at de dør i troen på han.

Av grunnspråket går det fram at Paulus i v. 13 ikke bare advarer mot å sørge slik som hedningene gjør som er "uten håp og uten Gud i verden" (Ef 2:12). Det er hans mening at de kristne slett ikke har noen grunn til å sørge.

Det lille ordet "som" i v. 13 ("som de andre"), beskriver ikke noen gradsforskjell. Det uttrykker en sammenligning. Hedningene sørger over sine døde med en sorg som er helt uten streif av håp. De troende burde slett ikke sørge.

I den første kristne kirke ble de troende båret til graven med seierssang og palmegrener. Det vil ikke si at ingen har lov til å kjenne smerte ved savnet etter den som har gått bort, men håpet om det evige livet skulle få vise sin makt til å ta bort dødens bitterhet.

Betegnelsen "de som er sovnet inn" gir ikke noe grunnlag for å tale om døden som en sjelesøvn. For legemet kan vi nok si at døden er som en dyp søvn, og for sjelen kan den nok være en hvile (se Åp 14:13). Men å tale om en sjelesøvn vil føre til at sjelen går inn til en lavere eksistensform ved sin bortgang. Dette fordi søvn åndelig sett ikke kan verdsettes lik med våken tilstand.

Dessuten er denne tanken på en sjelesøvn slett ikke bibelsk. Herren selv har jo beskrevet et troende menneskes død som å bli flyttet på englehender fra denne verden til Paradis ("Abrahams fang", Luk 16:22). Og til den røveren som omvendte seg, sa han: "I dag skal du være med meg i Paradis!" (Luk 23:43). Dette "med meg" betegner noe helt annet enn å sove i Paradis.

Videre ser vi at Paulus taler om å være "hjemme hos Herren" (2Kor 5:8-9), og i Fil 1:23 taler han om "å bryte opp herfra og være sammen med Kristus".

De mange erfaringene fra troende menneskers dødsleie taler også mot tanken om en slik sjelesøvn. Ved full bevissthet har mange helt inn i døden vitnet om at de så Jesus og englene. Derfor kan vi ikke forstå annet enn at uttrykket "sovnet inn" betyr at de går inn til en salig "hvile".

I v. 14-18 hører vi om den herlige trøsten Paulus har å gi dem. Så sant vi tror at Jesus ikke bare døde, men også at han stod opp igjen fra de døde, så har alle troende fått dette levende håpet (1Pet 1:3). "Ved Jesus" (ved hans røst, Joh 5:28) skal Gud også "føre dem som er sovnet inn, sammen med ham", for at de skal leve i samfunnet med han.

Dette skal ikke skje ved at de som allerede er døde, skal komme i andre rekke etter dem som fremdeles er i live ved hans gjenkomst. Nei, når Herren kommer igjen og stiger ned fra himmelen, vil det skje ved et tydelig tilrop, ved "et bydende rop med overengels røst og med Guds basun". Uttrykket som er brukt, betyr egentlig et opprop som en hærfører bruker for å samle hæren sin.

Meningen er sikkert den at dette oppropet bringes ved en overengel (vi hører jo ofte ellers også at det er forskjell blant englene når det gjelder krefter og gaver). Og Guds basun (se også 1Kor 15:52) skal høres for å samle alle de utvalgte (se Jesu egne ord om dette i Matt 24:31).

Hos jødene ble basunen brukt til å kalle sammen folk. Jubelåret som gav trellene frihet og gode kår for de fattige, ble også kunngjort med basunklang.

Når alt dette skjer og Herren selv stiger ned fra himmelen på samme måte som han en gang fór opp til himmelen (Apg 1:11), da skal de som døde i troen på Kristus, først stå opp, sier Paulus.

Dette ordet gir løfte til alle dem som fikk nåde til å dø i troen på Jesus før hans gjenkomst. De skal få være med i tusenårsriket og få del i den herligheten det bringer.

I Åp 20:4 blir særlig martyrene nevnt, men av vårt ord her går det tydelig fram at det sikkert er alle de som er døde i troen på Jesus som skal få være med ved den første oppstandelsen.

Og deretter (v.-17) skal de som lever her på jorden når Herren kommer igjen, bli rykket opp i skyene for å møte han i luften. Dette skal skje etter at deres legemer er blitt forvandlet og kledd i uforgjengelighet (se 1Kor 15:50-53).

Når det står at de skal "rykkes opp i skyer", så vil det enten si at de blir omgitt av skyer eller at de skal bli rykket bort på skyer som på "triumfvogner".

I Sal 104:3 blir det sagt om Gud: "Han gjør skyene til sin vogn." I Dan 7:13 der Daniel ser menneskesønnen gå fram for "den gamle av dager", ser han også at menneskesønnen kom "med himmelens skyer". Og i Apg 1:9 blir det fortalt at en sky skjulte Jesus for disiplenes øyne da han fór opp til himmelen.

Og etter dette møtet med Herren skal de troende aldri mer skilles fra Herren, "Og så skal vi for alltid være sammen med Herren," sier Paulus (v.17). På synlig vis skal vi se han ansikt til ansikt, "for vi skal se ham som Han er" (1Joh 3:2). Hvilken salig trøst er det ikke i disse ordene (v.18)!

Og vi skal legge merke til at Paulus uttrykkelig sier at dette er et ord fra Herren selv (v.15). Mange har spurt hvor dette ordet av Jesus står skrevet. Noen har henvist til ordet i Matt 24:31 som vi allerede har nevnt: "Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdensretninger, fra himmelens ene ende til den annen."

Men mest sannsynlig er det vel at Paulus sikter til et ord av Herren som har levd i den muntlige tradisjonen, på samme måte som Paulus i Apg 20:35 nevner ordet: "Det er saligere å gi enn å ta imot." Det sier han også er et ord fra Herren selv.

Ellers kan det jo tenkes at apostelen også har fått dette ordet fra Herren ved en direkte åpenbarelse. Både i Gal 1:12 og Ef 3:3 taler Paulus om noe Herren har åpenbart direkte til han. Dette skjedde vel kanskje særlig i den første tiden etter hans omvendelse. Da ble han jo på en særlig måte undervist av Herren selv mens han oppholdt seg alene i de arabiske ørkenområdene.

Når Paulus hele to ganger i dette avsnittet nevner uttrykket "vi som lever" ("og blir tilbake inntil Herren kommer", v. 15 og 17), mener enkelte at dette er bevis på at Paulus selv trodde at han skulle få oppleve Herrens gjenkomst. De mener derfor at Paulus har tatt feil i dette.

Men det er ingen grunn til å tro noe slikt. Når Paulus sier: "Vi som lever", så stiller han på denne måten den troende menighet som lever på den tiden Herren kommer igjen, i motsetning til de troende av hans menighet som allerede har sovnet inn, og han inkluderer seg selv sammen med leserne i den menigheten som var i live på den tiden han skrev dette.

Vi kan neppe forstå dette på noen annen måte ettersom Paulus på forskjellige andre steder i brevene sine uttrykker muligheten av at han kan komme til å dø før Herren kommer igjen (se Fil 1:23. 2:17 og 2Kor 5:8). Dessuten måtte jo denne vissheten om å oppleve Herrens gjenkomst også omfatte alle de troende i Tessalonika ettersom de også er inkludert i dette "vi".

Men at apostelen skulle mene at heller ingen av hans lesere skulle dø før Herren kommer igjen, er en påstand som er helt urimelig å gi han ansvaret for. Dette uttrykket: "- vi som lever og blir tilbake", må derfor bare uttrykke: "- i tilfelle av at vi skulle leve helt til Herren kommer igjen -."

Vi vil ikke nekte for at Paulus kunne tenke seg muligheten av å oppleve denne dagen da han skrev dette brevet, for denne muligheten skal ethvert Guds barn ha for øye til enhver tid. Jesus selv formaner oss til det i Matt 24:24: "Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer." Se også Apg 1:7: "Det er ikke deres sak å vite tider eller timer som Faderen har fastsatt av sin egen makt."

Videre ser vi Jesu ord i Luk 12:36-40 om å vente på Jesus som tjeneren venter på sin herre som kommer hjem fra gjestebudet. Der avslutter han med disse ordene: "Vær da også dere rede! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker."

"Trøst da hverandre med disse ord". (v.18). Ja, her er det trøst for alle oss som ikke opplever Herrens gjenkomst. Det er som et hav av trøst og herlighet. De kristne har "kronede dager", synger salmedikteren. Ja, de har det ikke bare allerede nå, men også i håpet om de store og herlige tingene som skal skje.
1Tess 5:1-11
I det foregående kapittel hørte vi at tanken på Herrens gjenkomst i høy grad opptok de troende i Tessalonika. Men vi hørte også at mens noen var blitt likegyldige med sine daglige oppgaver når de tenkte på Herrens gjenkomst, så var andre fulle av bekymring hver gang en av de troende døde uten at Herren hadde kommet igjen. (se 1Tess 4:11-12, 13-18).

Når Paulus nå går nærmere inn på spørsmålet om når en kan vente Herrens gjenkomst, gjør han det på sin vanlige, praktiske måte.

Han forsøker å lede oppmerksomheten bort fra de resultatløse spørsmålene om dag eller time. I stedet viser han leserne hvordan forventningen om Herrens dag burde virke inn på deres daglige liv og vandel slik at de er beredt og tenker sindig om denne situasjonen.

Sannsynligvis har vennene bedt Timoteus legge fram for Paulus spørsmålet om tiden for Herrens gjenkomst. Paulus svarer på dette spørsmålet i v. 1-3.

Men han svarer at ingen trenger å skrive til dem om tider eller tidspunkt, for de vet selv godt at ingen vet noe om det. De vet at "Herrens dag kommer som en tyv om natten" (sml. Jesu ord i Luk 12:39).

Bildet som brukes om tyven som kommer om natten, betyr sikkert ikke at Jesus skal komme igjen om natten i bokstavelig forstand. Noen eldre fortolkere har ment det. Denne tanken var opprinnelsen til de såkalte "vigilier", nattevakter, som særlig ble holdt natten til første påskedag fordi de troende så gjerne ønsket å være våkne når Herren skulle komme igjen.

Lignelsen med tyven uttrykker først og fremst det uventede og plutselige. Men den kan vel kanskje også uttrykke at Herrens dag vil ribbe dem som ikke våker, for det de mener de eier ("verden forgår og dens lyst", 1Joh 2:17).

I v. 3 tenker vel Paulus først og fremst på den vantro verdens forhold til Herrens komme. Jesus selv har sagt at det skal være som på Noas og Lots dager når han kommer igjen (se Luk 17:26-30).

De vantro roper "fred og ingen fare". De oppfører seg slik som svigersønnene til Lot gjorde da de lo av hans oppfordringer til å komme seg ut av byen fordi den skulle bli ødelagt. De mente det bare var tull og tøys.

Men da kommer undergangen plutselig over dem, brått "som veer over en kvinne som skal føde". Dette nye bildet beskriver det uunngåelige ved dommens dag. For de vantro blir det en smertefull dag de ikke kan komme unna.

I v. 4-11 forklarer Paulus videre hvordan Guds barn bør forholde seg når det gjelder Herrens dag. For dem vil ikke denne dagen komme overraskende. Grunnen til det er at de er "lysets barn". De hører ikke lenger mørket til slik at denne dagen skulle komme overrumplende på dem (v.4-5).

Det er stor nåde som uttrykkes i disse ordene. Men samtidig understreker de det store ansvaret som ligger i dem: "For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til" (v.5).

Overgangen fra tanken på Herrens dag til en alminnelig dag og det lys den bringer, faller ganske naturlig idet Herrens dag også kommer med lys og klarhet (1Kor 3:13) etter det mørke som rår i denne verden.

Mennesket ble opprinnelig skapt av Gud til å leve i lyset, og fremdeles kjenner det seg tiltrukket av lyset. Hos de fleste skapninger ellers i naturen ser vi også at de streber etter lyset. Fuglene synger muntert når dagslyset bryter fram, Det lille frøet spirer og strekker seg mot lyset. Og det er en følge av menneskenaturens dype fall at så mange mennesker, åndelig sett, elsker mørket i stedet for lyset (Joh 3:19).

Men de som tror på Herren, er befridd fra mørkets makt og hat og har fått Åndens hellige krefter til å strekke seg etter det store og herlige målet: Å skinne som solen i sin himmelske Fars rike (Matt 13:42).

Men dette fører også det ansvaret med seg at de ikke kan "sove som de andre, men la oss våke og være edrue" (v.6).

Søvn og rus er noe som hører natten og mørket til. Oldtidens drikkegilder fant alltid sted om natten. På samme måten hører også den åndelige søvn i synd og verdslige lyster hjemme i vantroens mørke.

Mørkets fyrste vet så vel å legge forskjellige "soveputer" til rette for folk så de kan la seg beruse av verdslige lyster og sovne i likegyldigheten.

Men hvis vi virkelig har våknet og stått opp til Kristi dagslys (Ef 5:14), hvis vi virkelig er blitt lysets barn, så må vi stadig våke i forventningen om Herrens dag og gi akt på de tegn i tiden som varsler at den nærmer seg (Luk 21:31).

Vi trenger virkelig denne formaningen, for Herren sa at også de brudepikene som hadde ekstra olje til lampene sine, sovnet som de andre "da det drog ut før brudgommen kom" (Matt 25:5).

De som hører dagen til må "være edrue" (v.8). Også Peter knytter sammen disse to tingene: Å være edru og å våke (1Pet 5:8: "Vær edrue, våk!"). Vi skal ta oss i vare så vi ikke blir fortumlet og mister dømmekraften av verken verdslige nytelser på den ene siden eller dens sorger på den andre siden. Som kristne har vi alltid å gjøre med sterke og listige fiender.

Det er bildet av den hellige kampen som Guds barn må kjempe, Paulus nå går over til å tale om. Og i denne kampen trenger vi en rustning. Som deler av en slik rustning, nevner Paulus "troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm" (v.8).

Troen på Kristus og den frelse som vi ble kjøpt til ved hans blod, og som vi ble døpt til, denne troen på hans kraft midt i vår skrøpelighet, er som en brynje overfor alle den ondes angrep. Denne brynjen må vi ha på om vi skal bevare vår fred.

Og kjærligheten, den hellige kjærligheten som ikke omfatter bare våre venner, men også fiendene, er som en brynje som beskytter oss mot egenkjærlighetens giftige piler.

Troen og kjærligheten er som en brynje som hjelper oss til å tåle de slag som livet her på jorden måtte påføre oss slik at vi ikke blir bitre i hjertet. Denne brynjen må vi alltid ha på for at vi kan bevare vår glede og bli til velsignelse for andre.

Og la oss beholde hjelmen på vårt hode, denne skinnende hjelmen som er bildet på håpet om frelse, - den glade forventningen om at Han som begynte en god gjerning i oss, skal fullføre den for oss og føre oss helt fram til herligheten. Denne hjelmen må vi bære for å bevare vår kraft slik at vi ikke blir motløse og synker sammen i avmakt.

I v. 9 begrunner apostelen dette strålende håpet som et Guds barn eier, ved å henvise til Guds fredstanker med oss. "For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus."

Ja, dette er Guds kjærlige plan med oss. Om bare vår vilje faller sammen med dette som Gud har bestemt for oss, så skal vi vinne seier i kampen mot det onde. For Kristus "døde for oss, for at vi - enten vi våker eller sover - skal leve sammen med ham" (v.10).

Når Paulus her taler om å våke og sove, så gjør han det i en annen betydning enn i v. 7. Der betegnet søvnen den vantros tilstand i mørket. Her må det bety: Enten vi lever eller er døde når Jesus kommer igjen. På denne måten gjentar Paulus sin trøst angående de som er døde i troen på Jesus. Dette var grunntonen i 1Tess 4:13-18.

De skal få samme del i herlighetslivet med Kristus som de som ennå "våker", det vil si er i live. Ordet her minner oss om Rom 14:8: "Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til."

Apostelen avslutter så med å legge dem alvorlig på minnet at "derfor", det vil si: fordi Gud bare har fredstanker med dem i Kristus Jesus, så skal de formane og oppbygge hverandre (v.11). "Som dere også gjør," legger han til.

Det er en kjærlig anerkjennelse av at dette allerede fantes iblant dem. Samtidig er det også en oppmuntring til å fortsette i dette gode sporet de har kommet inn i.

Ja, slik skulle vi alle leve som troende. Vi skulle leve i en stadig forventning idet vi har rustningen på, og så be til Herren om at han snart må komme og gjøre oss salige til evig tid.
1Tess 5:12-15
Paulus avsluttet det foregående avsnittet med å understreke at de troende skulle oppmuntre og oppbygge hverandre. I denne forbindelse vender hans tanker seg særlig til dem som har fått den spesielle oppgaven å utføre dette i menigheten, nemlig "de som er deres forstandere i Herren".

Han ber de troende om at de "i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de har" (v.12-13).

Ivrige og samvittighetsfulle "forstandere" har mye å bære som vennene ikke alltid fullt ut forstår. Derfor trenger de ofte mye oppmuntring.

Han føyer til: "Hold fred med hverandre!" Og i v. 14 fortsetter han med å formane dem til å vise til rette "dem som ikke skikker seg vel" (NO: "Dem som lever et uordentlig liv"). Disse uttrykkene kan tyde på at det var noen i menigheten som skapte ufred og på den måten skapte særlig problem for forstanderne.

Vi tar neppe mye feil om vi antyder at han sikter til de mer svermeriske personene i 1Tess 4:11-12 som misbrukte håpet om Herrens gjenkomst på en slik måte at de var likegyldige overfor sine daglige plikter og heller ikke lot seg veilede av lederne i menigheten.

I v. 14 ser vi videre hvordan apostelen tenker seg at dette arbeidet med å oppbygge hverandre skulle foregå innen menigheten. Etter at han har nevnt den spesielle oppgaven eller embetet som forstanderen har, så vender han seg til de helliges alminnelige prestedømme. Dette skulle komme til uttrykk ikke bare ved å vise til rette dem som levde et upassende liv, men det skulle også virke slik at de satte mot i de motløse.

Grunnen til motløsheten kunne være forskjellig. Den kunne være de ytre forfølgelsene eller de mørke minnene om et tidligere liv i synd eller kanskje den var bekymringer for dem som allerede var døde (se 1Tess 4:13-18). Men uansett grunn så skulle de andre troende ta seg av dem og oppmuntre dem.

De skulle også ta seg av "de svake", dem som ennå ikke hadde rukket så langt verken i kristelig erkjennelse eller i et rett kristent liv. Og han legger til at de skal være "tålmodige med alle".

I dette siste uttrykket beskriver han det eneste sinnelaget som er i stand til å hjelpe andre. Det er et sinn som ikke bruser opp overfor andre, men som kan tåle, vente og holde ut til en ser at arbeidet blant de andre bærer frukt.

Dette "alle" går ikke bare på de gruppene som allerede er nevnt, de uordentlige og motløse og svake blant de troende. Det omfatter også dem som ennå står utenfor de troendes krets.

Innen de helliges alminnelige prestedømme hører altså denne innbyrdes sjelesorgen hjemme, slik apostelen gir oss et bilde av den her.

I v. 15 viser han videre hva det vil si å være tålmodig med alle idet han formaner dem til å legge vekk det hevngjerrige sinn. I stedet skulle de øve seg i å gjøre det som er godt. Det gjelder både innbyrdes blant de troende og videre ut mot alle mennesker.
1Tess 5:16-22
Etter denne formaningen angående deres innbyrdes forhold, fortsetter så Paulus med en ny formaning som inneholder syv ledd og er rettet mer direkte til den enkelte troendes personlige liv. Og den første formaningen er: "Vær alltid glade!" (v.16).

I det foregående verset har han talt om muligheten av å bli utsatt for vonde ting fra andre, men også i en slik situasjon kan en bevare gleden så sant en ikke selv lar seg overvinne av det onde, men overvinner det onde med det gode.

I slike situasjoner kan en ofte oppleve den største gleden som gir en forsmak på den himmelske gleden.

Gleden kommer til et Guds barn fra mange kanter. Den største gleden har Herren beskrevet i sitt ord som gleden over at "navnene deres er innskrevet i himmelen" (Luk 10:20).

Så kjenner vi også til gleden ved troen på at "alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud" (Rom 8:28), gleden i håpet (Rom 12:12) og den underlige gleden ved å lide for Guds rikes skyld (Fil 1:29 og Matt 5:10-12).

Men denne stadige gleden utelukker ikke at det også finnes sorg og bedrøvelse hos en kristen (se 2Kor 6:10: "- som sørgende, men alltid glade").

Vår glede er jo egentlig den trøst vi får fra Herren til hjelp mot alt som vil gjøre oss engstelige og redde. Guds barn kan alltid glede seg i Herren (Fil 4:4). Denne kilden til glede blir aldri tørr.

Derfor knyttes denne varige gleden til en stadig bønn (v.17). Herren selv har lagt oss på minnet at vi alltid skal be og ikke gi opp (Luk 18:1), og i Rom 12:12. Ef 6:18. Kol 4:2 møter vi den samme formaningen som her, om å holde ut i bønnen.

Meningen er ikke at et Guds barn alltid skal gå rundt og snakke med Herren, men han skal alltid være fylt av "bønnens Ånd" (Sak 12:10), alltid ha kontakten med Herren slik som det lille barnet alltid holder mor eller far i handa.

Det snakker nok ikke hele tiden til mor eller far, men kontakten er i orden hele tiden. Kommer det noe på som skremmer barnet, så griper den lille barnehanda fastere tak i den store handa som holder omkring den.

La oss ta med en liten fortelling som kanskje er kjent. En troende tjenestejente i en prestegård overhørte en samtale under et prestemøte om nettopp dette ordet. Nå gikk det slik til at prestene bad henne forklare hvordan hun forstod dette ordet om å "be uten opphold".

Og hun forklarte hvordan hun helt fra tidlig morgen til sene kveld ble inspirert av alt hun gjorde i løpet av dagen, til å be. Når hun gjorde opp ild, bad hun om at troens ild måtte holdes ved like og brenne i hennes hjerte. Feide hun gulvene, ble det hennes bønn at Herren måtte feie alt syndig og urent ut av hennes hjerte. Og slik fortsatte hun. Alt hun gjorde gav henne anledning til å be om et eller annet.

Men som den bærende kraften i en utholdende bønn understreker Paulus i v. 18: "Takk for alt!" (NO: "Takk Gud under alle forhold"). I alle situasjoner bør et Guds barn takke og takke for alt. Og Paulus viser til at "dette er Guds vilje" med dem, idet han føyer til: "- i Kristus Jesus."

Dette vil ikke bare si at Guds vilje blir kunngjort for oss i Kristus Jesus, men denne Guds vilje kan bare nå sin fullkommenhet i Kristus.

Vi må først lære å takke Gud for Kristus, Guds fullkomne og usigelig store gave, men da lærer vi også å se alle andre ting i lyset av denne gaven. Da vil vi forstå at den Gud som gav oss sin enbårne Sønn, aldri vil gjøre oss noe vondt.

For Kristi skyld har han bare nåde å gi oss selv om nåden til sine tider kommer til oss gjennom trengsler. Derfor har vi under alle forhold grunn til å takke Gud.

Men bønn og takk virkes ved Den Hellige Ånd. Og derfor føyer Paulus til formaningen: "Utslokk ikke Ånden!" (v.19). Den Hellige Ånd blir omtalt ved bildet av en hellig ild (se døperens ord om Jesus i Matt 3:11: "Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild").

Vi kan slokke Åndens ild i våre hjerter på mange måter. Lyset kan slukkes dels ved at en setter det under "en skjeppe" (NO: "et kar"), - la oss kalle det menneskefryktens kar - slik at det kveles av mangel på luft.

Dels kan en slukke det ved at en utsetter det for kraftige vindpust, som vi kan kalle verdens vindpust. Lyset kan så lett slukkes dersom vi i dumdristighet forlater det ly som den skjermende frelserhanda gir oss.

Dette ly finner vi i Ordet, i sakramentene og i de helliges samfunn. Holder vi oss bare i ly av Herrens nådige hand, så er vi trygge, og lyset vårt slukkes ikke. Men våger vi oss utenfor den, er faren stor.

Lyset kan også slokkes ved at det kommer "en tyv", en eller annen synd som vi ikke vil gi slipp på, og stjeler kraften og varmen fra lyset slik at vi bare blir som en rykende veke.

Men så kan vi også slukke Åndens lys hos andre, og det er kanskje det Paulus særlig tenker på når han sier: "Ringeakt ikke profetisk tale" (v.20).

I Det nye testamentet betyr ikke profetord først og fremst forutsigelse av ting som skal skje. Det betegner mer en åndsbåret tale i alminnelighet, en tale som er båret fram under særlig ledelse og åpenbaring fra Den Hellige Ånd ved en av de troende i menigheten.

Denne hellige, fengende, profetiske gnisten som av og til kommer til uttrykk på en særlig måte i forkynnelsen, må aldri slokkes. Den er en verdifull gave som en må ta vare på og ikke kvele ved alle slags innvendinger og spissfindige motforestillinger.

Forstanden møter ofte slik åndsfylt tale og hellige tilskyndelser med mange fornuftige innvendinger. Av v. 20 synes det som om det i det minste hadde vært noen i menigheten i Tessalonika som hadde foraktet slike profetord.

Grunnen til det skal visstnok ha vært at noen bedragere hadde stått fram og påberopt seg denne profetiske gaven. Dette hadde de gjort for å slå igjennom med sine egne fantasier og meninger som de gav ut for å være guddommelige åpenbaringer.

Hos de mest nøkterne kunne dette vekke mistillit ikke bare til slike falske profetord, men også til de ekte. Men hvis de fortsatte å tvile også på de ekte profetordene, på samme måte som de forkastet de falske, så gikk de glipp av velsignelsen Gud ville gi gjennom sine vitner.

Apostelen ville gjerne avverge faren til begge sider ved at han først formaner dem: "Ringeakt ikke profetisk tale", og så fortsetter han: "- men prøv alt, hold fast på det gode" (v.21).

Det er nødvendig at det til enhver tid foregår en prøving av åndene i menigheten. I 1Kor 12:10 blir gaven til "å prøve ånder" stilt ved siden av "å tale profetisk". Og i 1Kor 14:29 står det: "La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det."

Men vi skal legge merke til at apostelen kaller denne evnen til å prøve åndsåpenbaringene en evne fra Den Hellige Ånd. Dette er noe annet enn det rasjonalistene sier når de mener at det er fornuften som skal være målestokk og avgjøre hva som er Guds ord eller ikke.

Hvordan kan fornuften som også er påvirket av synden, gjøre noe slikt? Bare et åndelig menneske kan dømme om alle ting (1Kor 2:15). Bare i og ved Guds hellige Ånd kan en skille mellom ekte og uekte, det som er edelt og godt og det som er verdiløst (Jer 15:19).

Det er også en grov misforståelse av dette uttrykket "prøv alt", når mennesker sier at de selv skal prøve og gjøre erfaringer om forskjellige ting på slike måter som Gud i sitt Ord tydelig har sagt han ikke kjennes ved.

Dette skjer for eksempel når noen mener de må lese umoralsk litteratur, gå inn i et miljø som fornekter Guds eksistens og lignende, for å følge med i det som skjer i tiden, som det heter så fint, for selv å prøve alt.

Dette minner om hvordan slangen fortalte Adam og Eva i paradis at de skulle prøve å spise av kunnskapens tre. En slik måte å prøve på rammes av ordet: "Du skal ikke friste Herren din Gud" (5Mos 6:16 og Matt 4:7).

Paulus avverger da også med en gang en slik holdning ved å føye til: "Hold dere borte fra all slags ondt" (v.22).

Men likevel står det vel ikke i noe menneskes makt å holde seg fra ethvert skinn av ondskap. Dessuten taler også sammenhengen med v. 21 imot en slik tolkning.

Noen gamle greske fortolkere har oversatt v. 22 slik: "Og hold dere borte fra hver ond mynt." De kaller da den falske lære for uekte mynter og begrunner dette med et ord som Herren skal ha sagt: "Vær dyktige vekslere." Dette ordet er ikke skrevet ned noe sted, men de mente å kunne føre det tilbake til Herren selv.

De mente så at Paulus tenkte på dette på samme måte som da han i talen til de eldste i Efesus viser til et annet ord av Herren som ikke er skrevet noe sted ("Det er saligere å gi enn å ta imot", Apg 20:35).

Men som allerede sagt, den rette oversettelsen av v. 22 er utvilsomt denne: "Hold dere borte fra all slags ondt." De troende skal legge vinn på å holde seg borte fra alt ondt i hvilken form ondskapen nå viser seg.
1Tess 5:23-28
Etter denne sjudelte formaningen angående den enkelte troendes personlige liv, avslutter Paulus i v. 23-24 med en innholdsrik bønn for leserne fulgt av et herlig løfte.

Både forbønnen og løftet peker på Guds kraft. Bare den kan virke i oss det som formaningen peker på. "Må han selv, fredens Gud -," slik begynner apostelen. Må han "hellige dere helt igjennom," fortsetter han.

Vår Gud kalles for "fredens Gud", for han er den eneste som til tross for alle tiders kamp og trengsel, er i stand til å la freden seire i sine barns hjerter. Han er i stand til å gi dem sin underfulle fred.

Men han vil også gjøre det slik at de som allerede er erklært for hellige, skal nå fram til helliggjørelse i livet. De som er erklært for hellige ved troen på den nåde som de ble kjøpt til ved blodet og døpt til ved dåpen.

Målet for dem som er hellige ved troen, er at de skal helliggjøres også i sitt liv og sin vandel. Synden skal bekjempes og stenges ute. Den onde naturen (kjødet) med dens lidenskaper og lyster skal korsfestes og dø (Gal 5:24). Innskriften på et Guds barns liv skal være "helliget Herren" (Sak 14:20). Hvilket salig mål!

"Ånd, sjel og legeme" betegner hele vår personlighet. Ånden betegner det indre livet etter dets forhold oppover til Gud. Sjelen betegner vårt indre liv etter dets forhold til vår legemlige tilværelse.

Det hellige ønsket som Paulus uttrykker for tessalonikerne er altså at både ånd, sjel og legeme må bli bevart på en slik måte at de kan være "fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme" (sml. Ef 5:27).

Han ønsket at de kunne stå der med ånden fylt av Guds Ånd, med sjelen som legemets herre (og ikke dets slave) og med legemet som et hellig redskap for en renset sjel og ånd.

Det er framtidsmålet Paulus her stiller foran leserne. Det er ikke noe de allerede har nådd, men det er Guds plan og mål for deres liv.

Og så føyer han til dette herlige løftet: "Han er trofast som kalte dere, han skal og gjøre det."

Gud er trofast. Dette er som en klippefast grunn å stå på. Når vi står på denne klippen som Guds trofasthet er, kan vi med takk se tilbake på alt han gav, og vi kan se framover med den faste overbevisningen som det levende håpet gir, at alle hans løfter har sitt ja og amen i Kristus (2Kor 1:20).

Gud er trofast. Dette er et salig budskap for alle hans bortkomne barn. Vår Frelser har fortalt oss så fint om farshjertets trofasthet i lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk 15:11-32).

Kom hjem, lyder det i nådens dager. Ennå står nådens dør åpen for deg ved Guds trofasthet. Kom før den blir lukket. En gang skal den lukkes, det har Gud selv sagt, og han er trofast og sannferdig både når det gjelder sine løfter og sine dommer.

Gud er trofast. Det er et salig budskap også for alle Guds barn. Et Guds barn vil ikke være utro, men det er ikke bare "åndens villighet", men også "kjødets skrøpelighet" som merkes i det daglige livs prøvelser. Og hver gang vi i smertefull anger skynder oss til vår trofaste Gud, så er det plass til oss. I Kristus er Guds trofaste farshjerte åpnet for syndere.

Og hvilken rikdom finner vi også i dette ordet? "Han skal gjøre det." "Det" - hva sikter det til?

Alt som Guds barn legger på hans hjerte, både det som angår vårt eget liv, det som angår våre kjære og deres frelse, og det som angår Guds rikes sak i det hele. "Han skal gjøre det" også, slik som Gud Herren sa for så lenge siden til den redde og engstelige Jakob: "For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort alt det som jeg har sagt deg," (1Mos 28:15).

Så avslutter Paulus brevet med først å be om forbønn for seg selv og medarbeiderne sine der de står i et stort arbeid i Korint (v.25).

Når han deretter kommer med en oppfordring til å hilse "alle brødrene med et hellig kyss" (v.26), så viser dette at forstanderne i menigheten måtte være de første til å ta imot brevet. Når de så overbrakte hilsenen fra Paulus og sørget for å lese opp brevet "for alle brødrene" (v.27), så skulle de overbringe denne hilsenen med et hellig broderkyss.

Fra eldgammel tid hadde det vært skikk i Østen å knytte en hilsen sammen med et kyss, og denne skikken hadde de kristne tatt vare på. Derfor kaller Paulus det "et hellig kyss" som for å betegne det hellige kjærlighetssamfunnet som skulle være mellom de troende.

I denne sammenhengen skulle kysset stadfeste kjærlighetssamfunnet både mellom dem og deres apostoliske lærere og mellom dem selv innbyrdes.

I den greske kirken er ennå broderkysset i bruk ved påskehøytiden.

Deretter avsluttes brevet med det vanlige velsignelsesønsket (v.28). Det er kort, men likevel så rikt i sitt innhold. Og "vår Herre Jesu Kristi nåde" er det jo som fyller hele dette velsignede brevet.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Paulus' første brev til tessalonikerne. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke