Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Evangeliet etter Matteus

Veien igjennom bibelen 0085-0157 Matteus Evangeliet

Trykk her for å se bibel oversikt for Evangeliet etter Matteus (bilde åpnes i nytt vindu)

Dette første evangeliet i Det nye testamentet er forfattet av den tidligere tolleren i Kapernaum. I Matt 9:9 forteller ha selv hvordan han ble kalt til apostel. I Mark 2:14 hører vi at han også het Levi og var sønn av en mann som het Alfes.

Navnet Matteus betyr "Herrens gave", og det er rimelig å tro at Jesus ga han dette navnet da han ble disippel. Han har da også blitt en god Herrens gave, særlig ved dette herlige evangeliet som Herren har gitt sin menighet gjennom han.

Med unntak av det han opplevde sammen med de andre disiplene, vet vi svært lite om livet hans. Kirkehistorikeren Eusebios (i 4. årh.) skriver at Matteus først forkynte i Palestina, men senere forlot han fedrelandet og reiste til "andre folk". Sannsynligvis gjorde han det for å forkynne for jøder som bodde blant hedningefolkene utenfor landets grenser.

Den tradisjonen som har festet seg sterkest siden kirkens første tid, forteller at han dro til Etiopia og forkynte evangeliet der. Det var jo derfra han kom, den hoffmannen som vi hører om i Apg 8:26ff. Diakonen Filip fikk jo nåde til å døpe han. Matteus skal ifølge tradisjonen ha lidt martyrdøden der. Han fulgte dermed sin Frelser helt til slutt.

Det fins ingen grunn til å tvile på at Matteus har skrevet dette evangeliet, og han skrev det for kristne jøder. Dette ser vi av at han stadig viser til hvordan profetiene i Det gamle testamentet ble oppfylt i Jesus. Han forklarer heller ikke de jødiske skikkene som han av og til omtaler. Det pleier de andre evangelistene å gjøre. Matteus forutsetter at leserne kjenner disse skikkene.

Hele evangeliet sikter på å vise hvordan Jesu liv her på jorda er en virkeliggjørelse av alle løftene den gamle pakt gir om Messias. Matteus ønsker å vise at Jesus har oppfylt loven og profetene.

Videre viser Matteus gjennom hele evangeliet motsetningen mellom Jesus og den åndsretningen som fariseerne sto for. Denne retningen representerte et indre frafall fra den ånd som loven ble gitt i til tross for all ytre iver for pakten og loven.

Begivenhetene Matteus forteller om fra Jesu liv, er ordnet kronologisk slik Johannes også gjengir hendelsene i Jesu liv etter den tiden de skjedde. Lukas og Markus derimot tar mindre hensyn til kronologien. At Matteus og Johannes gjengir hendelsene i den rekkefølgen de skjedde, kommer selvfølgelig av at de var øyevitner.

En enstemmig overlevering fra kirkefedrene forteller at Matteus skrev sitt evangelium på hebraisk. Ifølge kirkehistorikeren Eusebios har han skrevet det for de jødekristne i Palestina. Han ønsket å gi dem en erstatning for sin muntlige forkynnelse da han reiste bort for å preke for folk andre steder.

Det er imidlertid merkelig at allerede i det andre århundre kjenner man omkring i kristenheten bare det greske Matteus-evangeliet slik vi har det nå. Riktignok fantes det på et senere tidspunkt et hebraisk Matteusevangelium hos den jødiske sekten som kalles ebjonittene. Det ble utgitt for å være av Matteus, men det er svært forvansket både med uttalelser og tilføyelser. Dette såkalte Matteus-evangeliet er sikkert oversatt til hebraisk fra det greske evangeliet. Ebjonittenes utgave er altså ikke skrevet på hebraisk fra begynnelsen av.

Aposteldisippelen Papias som er det eldste vitne vi kjenner om denne saken, sier: "Matteus skrev sitt evangelium på hebraisk, og så måtte enhver oversette det som best han kunne."

Hvis dette er rett, må den hebraiske teksten ganske fort ha blitt avløst av den greske, for denne er kjent av alle kirkefedrene.

Muligens har Matteus først skrevet en kortere samling av utsagn om Jesus på hebraisk, men siden har han så skrevet evangeliet mer utførlig på gresk slik vi har det nå. Vårt greske Matteusevangelium gir slett ikke inntrykk av å være noen oversettelse. Det synes tvert om å være en original skrift.
"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven" (Gal 4:4). Da ble det løftet oppfylt som Gud ga allerede i Edens hage da det første menneske syndet. Da ble alt det den gamle pakt med sine ritualer og forordninger fortalte om, oppfylt. Den gamle pakt er forbilledlig og peker fram mot Frelseren som skulle komme.

De forskjellige måtene Gud ledet folket i den gamle pakt på, hadde nesten alle en profetisk side. Vi kan nevne befrielsen fra Egypt, vandringen i ørkenen og inntoget i Kanaan. Alt dette får sin oppfyllelse i den nye pakt. Ved Kristus blir sjelene ført ut av syndens slaveri og inn i friheten i det himmelske Kanaan.

Selve loven peker jo også fram mot Kristus. Den er jo det store speilet som skal skape erkjennelse av synden (Rom 3:20), og på den måten er den blitt "vår tuktemester til Kristus" (Gal 3:24).

Ofringene i tempeltjenesten pekte på Kristus som skulle komme og bære fram det fullkomne offeret. Alle profetene pekte på en slik Frelser og konge, en profet som ingen annen. Og alle troende i Israel ventet på Messias selv om de måtte si som Bileam: "Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær" (4Mos 24:17).

Ved Kristi komme skjer en ny skapelse sted. Det oppstår en ny pakt med et nytt liv i Guds Ånd her på jorden. Det er en nådepakt der Guds innbydelse lyder: "Kom, for nå er det ferdig" (Luk 14:17). Og oppgaven Frelseren betrodde til sine apostler og sin menighet, er nettopp å forkynne vitnesbyrdet om denne nye pakten "i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender" (Apg 1:8).

Hvordan er denne oppgaven blitt ivaretatt? For en menneskealder hadde gått etter Jesu himmelfart, ble evangeliet forkynt både blant jøder og hedninger. De som vitnet, var først og fremst apostlene. De la grunnvollen. Men mange evangelister og lærere fulgte etter dem og bygde videre på denne grunnvollen.

Men apostlene kunne ikke være alle steder der det var bruk for dem. De kunne heller ikke bli på samme stedet i lengre tid. Derfor var det mange av dem som skrev brev for å hjelpe til på steder de ikke kunne være tilstede personlig.

På denne måten ga de videre til de troende et åndelig arvegods som kunne være til varig hjelp også etter at de selv gikk bort. Apostlene selv sier klart at dette var hensikten med det de skrev. Se særlig 2Pet 1:15: "Men jeg vil med iver arbeide for at dere alltid etter min bortgang skal kunne minnes dette."

Det nye testamentet (NT) er så blitt til av alle disse skriftene. Her finner vi vitnesbyrdet om den ånd og kraft som de første vitnene førte budskapet om Jesus videre med. NT er sannhetsvitnet som på en særlig måte er båret av Den Hellige Ånd, og dette gjør at den hellige skrift til alle tider er opphøyet over senere tiders vitnesbyrd.

Apostlenes vitnesbyrd er fra den tiden da den nye pakt ble åpenbart, og alle senere vitnesbyrd er avledet fra denne åpenbaringen. Mens den gamle pakt har en stadig fremadskridende åpenbaring, gir det seg selv at det ikke kan gis noen ny åpenbaring etter at alt er skapt nytt i og ved Kristus. Ved han har vi fått alt som er nødvendig til frelse.

Kirkens oppgave har derfor vært å tilegne seg det som er gitt oss Kristus og ikke å bringe noe nytt. Derfor skal hvert vitnesbyrd som senere blir avlagt, prøves i lys av Kristi evangelium.

NT som også kalles den nye pakts bok, består av 27 enkeltskrifter. Først har vi de fire evangeliene som forteller om Kristi fødsel, liv, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Deretter har vi Apostlenes gjerninger som forteller hvordan Kristi kirke vokste fram utenfor Jødeland. Vi finner så 21 brev eller læreskrifter av apostler (13 av Paulus, 2 av Peter, 3 av Johannes, 1 av Jakob, 1 av Judas og brevet til hebreerne). Og til slutt har vi en profetisk bok (Johannes' Åpenbaring) som forteller om Guds rikes kår i framtida.

På samme måte som vantroen har angrepet og fremdeles angriper skriftene i Det gamle testamentet (GT), blir også NT angrepet. I omkring 1900 år har motstanderne av sannheten, - ofte var de skarpe tenkere og kloke folk -, forsøkt seg med mange slags innvendinger mot den nye pakts skrifter. De har forsøkt å bevise at de bare er mennesketanker som er skrevet lenge etter Kristi død. Men det har alt vært forgjeves.

De ytre vitnesbyrdene om Skriftens troverdighet står fast. Men hovedkraften ligger i det indre vitnesbyrdet som Frelseren pekte på da han sa: "Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv" (Joh 7:16-17).

"Sannhetens motstandere kunne like gjerne forsøke å bevise at det ikke finnes noen sol eller forsøke å kjempe mot solen med bajonetter," sa den gamle svenske fortolkeren Fjellstedt. "Det ville være like lett som å få motbevist Bibelen." Å kjempe mot Bibelen vil si det samme som å stampe mot brodden.

Samlingen av de forskjellige skriftene i NT har ikke skjedd på en gang. Skriftene ble jo heller ikke skrevet på en gang, men i løpet av siste halvdelen av det første århundre etter Kristi fødsel.

De fleste av dem er skrevet spesielt til enkelte menigheter eller grupper av menigheter. Noen er også skrevet til enkelte kristne for å hjelpe dem i spesielle situasjoner de befant seg i. Til å begynne med var de bare kjent av disse. Men det er klart at jo mer velsignelse de fant i disse skriftene, jo mer ville de gi videre av dem til de andre troende.

Nå var det ikke så lett å mangfoldiggjøre disse brevene som det er å trykke bøker i våre dager. Den gang ble alt skrevet for hånd, men likevel ble apostlenes skrifter spredt omkring på denne måten de første århundrene. Etter hvert ble det en større samling av dem.

I NT selv ser vi at et skrift til en menighet skulle gis videre til andre menigheter. I Kol 4:16 leser vi: "Når dette brevet er blitt opplest hos dere, sørg da for at det også blitt opplest i menigheten i Laodikea. Vi ser også at Peter kjente til en samling av Paulus' brev (2Pet 3:15-16).

De kristne skriftene som er bevart fra den første tiden etter apostlene, består bare av noen brev og forsvarsskrifter mot hedenskap og jødedom. I tiden som fulgte med harde forfølgelser kan vi nok forstå at det ikke ble skrevet så mye. Men i disse få skriftene kan vi likevel se at de fleste skriftene som finnes i NT, var alminnelig kjent i menighetene og anerkjent som hellige skrifter.

Fra omkring år 200 har vi pålitelige vitnesbyrd fra alle områder der kirken hadde fått fotfeste (Egypt og Nord-Afrika, Italia, Galha, Syria og Lilleasia) om at over alt var det enighet om å regne 20 skrifter som hellige. Disse var: De fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, tretten brev av Paulus, samt 1. Peters og 1. Johannes' brev.

Det ble vist meget stor forsiktighet når det gjaldt å anerkjenne et skrift som apostolisk. Derfor gikk det enda en tid før Johannes' Åpenbaring, 2. og 3. Johannes' brev, Hebreerbrevet, Jakobs, Judas og 2. Peters brev ble anerkjent som apostoliske brev over alt. Men omsider ble det gitt tilstrekkelige vitnesbyrd om dem, og i det 4. årh. var alle skriftene vi har i NT alminnelig anerkjent.

Når vi tenker på den iver de eldste viste for at dette virkelig var hellige skrifter som stammet fra apostlene eller vitner som sto dem nær, og når vi vet at disse levde så nær apostlene i tid, må vi kunne si at det ytre vitnesbyrdet om disse skriftene er sterkt.

Men hovedvitnesbyrdet ligger likevel i dette at Den Hellige Ånd var med Guds menighet og veiledet den til hele sannheten også når det gjaldt dette viktige spørsmålet som har fått så stor betydning for Guds folk til alle tider.

De skriftene vi har i NT, er ikke de eneste som er skrevet i det tidsrommet vi regner som aposteltiden. Lukas skriver i innledningen til sitt evangelium at mange hadde forsøkt å gi en framstilling av det som hadde skjedd. Når han sier "mange" så kan han umulig tenke bare på Matteus, Markus og Johannes.

Det har altså vært beretninger som har gått tapt for oss. Paulus snakker jo også om et brev til korinterne som han hadde skrevet før de to vi kjenner (1Kor 5:9). Av og til kan vi se lignende hentydninger til brev som er ukjent for oss. Men disse skriftene som har gått tapt, har ikke kunnet være av noen betydning for menighetene. Hadde de vært det, ville sikkert menighetens Herre sørget for å ta vare på dem slik han gjorde med de andre.

Når det gjelder den ytre formen disse skriftene hadde, så må vi huske på at de fleste vel er skrevet på blader av papyrus (navnet papir kommer av dette). Det var et dårlig material som ikke kunne holde så lenge. Vi har fått de hellige bøkene ved avskrifter av disse første skriftene.

Senere ble det vanlig å skrive på pergament (bearbeidet skinn). Dette kunne holde ganske lenge. De to eldste håndskriftene vi kjenner til, er fra det fjerde århundre. (Vi kjenner nå til håndskrift som blir datert helt tilbake til det 2. årh. o.a.) I 2Tim 4:13 snakker allerede Paulus om bøker av pergament.

Men vi har eldre vitnesbyrd enn disse skriftene fra det 4. årh. som forteller om den opprinnelige teksten.

Så godt som alle de nytestamentlige skriftene ble først skrevet på gresk. Når evangeliet kom til folk som ikke snakket dette språket, meldte behovet seg for å oversette NT. Disse oversettelsene forteller oss om den greske teksten som ligger til grunn for oversettelsene.

Vi har en syrisk og en latinsk oversettelse allerede fra det andre århundre. Og i skrifter av de eldste kirkefedrene finner vi også ofte skriftsteder som blir sitert. Der kan vi se hvordan teksten ble lest på deres tid.

Når en sammenligner disse forskjellige vitnesbyrdene om den opprinnelige teksten i NT, blir en med en gang klar over at det finnes en hel del forskjellige lesemåter, men en ser også at disse forskjellene vanligvis er helt ubetydelige. Innholdet er fullstendig enhetlig.

Disse små forskjellene kan ha oppstått da skriftene ble skrevet av. Ingen annen bok er blitt skrevet av så mange ganger som NT.

En annen grunn er også at i gamle dager skrev en uten opphold mellom ordene og uten tegnsetting. Dette kunne av og til føre til litt forskjellig måte å lese på.

Her kommer vi til den menneskelige siden ved Skriften. Men dette viser også hvordan Guds kraft har virket gjennom menneskelig skrøpelighet. Til tross for disse forskjellene i den ytre formen, har ikke selve innholdet på noen måte blitt berørt av dem. Gud har alltid holdt sin hånd over sitt ord slik at det fortsatt kan være en kilde til lys for hans folk.

Videre må vi også vite at overskriftene eller titlene på de forskjellige skriftene i NT ofte er senere tilføyelser som er gjort for å forklare noe. De stammer fra den tiden da alle skriftene ble samlet til en bok.

Likevel har flere av skriftene en overskrift som er gitt av forfatteren selv. Eksempler på dette finner vi i Matteus- og Markus-evangeliet.

I de fleste brevene finner vi ofte slike overskrifter sammen med hilsenene. Og Johannes' Åpenbaring begynner jo nettopp med disse ordene: "Jesu Kristi åpenbaring."

Den inndelingen i kapitler og vers som vi bruker nå, er fra en langt senere tid. Inndelingen i kapitler er fra det 13. årh. og inndelingen i vers er fra det 16. årh.

Den danske oversettelsen av Bibelen som opprinnelig ligger til grunn for denne bibelforklaringen av NT, er fra 1907.

(Den norske oversettelsen av denne bibelforklaringen bruker vanligvis Norsk Bibel (NB) som grunnlag, men vil også henvise både til norsk bibeloversettelse av 1978 (NO) og den gamle oversettelsen av 1930 (GNO). o.a)

Det bibelske språket har en annen form enn dagligspråket. Den hellige skrift er sprunget fram av et liv som er langt dypere enn dagliglivet, og dette vil nødvendigvis også gi seg utslag i språkbruken, - både i oversettelsene og i grunnspråket.

En bibeloversetter har uttrykt seg slik: "Dersom en vil gjengi Skriften i et helt dagligdags språk, vil uten tvil og helt uunngåelig mye av det dype innholdet viskes ut og glattes over. Dette vil skje ganske enkelt fordi det daglige livet bare beveger seg på overflaten. Og denne overflaten vil nødvendigvis gjenspeile seg i språket som vil mangle den rette tyngde og alvor."

Også i en oversettelse, like så vel som i grunnspråket, må en merke at den som skrev har "tatt sine sko av" fordi han sto på "hellig grunn". Ingen har noen gang rett til å kreve av en bibeloversettelse at den skal høres ut som en samtidsroman.
Ordet "evangelium" betyr "et godt budskap". I NT brukes ordet som oftest bare om den muntlige forkynnelsen av frelsen i Jesus Kristus. På denne måten kunne en kalle alle bøkene i NT for evangelier fordi de alle forkynner denne store frelsen. Luther sier: "Det er vanlig praksis at en teller evangeliene og nevner dem i den rekkefølgen de står. Så sier en: Der er fire evangelier. Dette er grunnen til at en ikke vet hva Paulus og Peter sier i sine brev, og deres lære blir derfor regnet som et tillegg til det evangeliene lærer."

Og han sier videre: "Men vi skal vite at det bare er ett evangelium, men det er skrevet av mange apostler. Hvert eneste brev av Paulus og Peter, sammen med Apostlenes gjerninger av Lukas, er ett evangelium selv om de ikke gjengir Jesu gjerninger og ord. --Evangeliet er eller skal ikke være noe annet enn en tale eller historie om Kristus."

Ordet "evangelist" blir også brukt i denne mer omfattende betydningen i NT. Det blir brukt om dem som fikk kallet til å reise og forkynne evangeliet.

Men i den kirkelige sammenheng og språkbruk tenker vi særlig på de bøkene som sammenhengende forteller historien om Jesu Kristi liv her på jorden, når vi bruker ordet evangelium. Og denne meningen er det vi tenker på når vi snakker om de fire evangeliene blant de nytestamentlige skriftene.

Markus bruker denne overskriften i sin bok: "Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium." Denne boken er altså beretningen om Guds Sønn, Jesus Kristus og hans gjerning til vår frelse, hans liv, hans død og oppstandelse.

Når vi i dagligtale sier Matteus-evangeliet, Markus-evangeliet osv, så er den betegnelsen mindre presis. Den gamle overskriften var den som er kommet i bruk igjen i den nye oversettelsen: Evangeliet etter Matteus, evangeliet etter Markus osv. Det vil egentlig si: Evangeliet etter Matteus' måte å fortelle på.

Evangeliene er skrevet til kristne slik alle de andre skriftene i NT. Dette er grunnen til at mange hendelser er utelatt som ellers måtte vært med dersom ikke leserne allerede kjente Herren og hans gjerninger for menigheten.

Matteus forteller ikke om Jesu himmelfart, for å nevne et eksempel. Men så er han på sin side den eneste som forteller om innstiftelsen av dåpen.

Markus nevner ikke noe om Jesu underfulle fødsel, og Johannes utelater på sin side en hel del av det Jesus gjorde.

Ingen av evangelistene så det som sin oppgave å gi en fullstendig beretning av alle enkelthetene i Jesu liv. Alle henviser av og til hendelser som de ikke omtaler nærmere. Johannes avslutter med å si at skulle hver enkelt ting om Jesus skrives ned, "da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives" (Joh 21:25).

I de fire evangeliene har vi fire historiske bilder av Jesu liv der hver evangelist har tatt fram de spesielle tingene som Guds Ånd påla dem som de viktigste. På den måten har bildet av Frelseren blitt malt for oss så klart og fullstendig som ikke bare en evangelist hadde klart å gjøre det.

Det spesielle ved de tre første evangeliene er at de ofte gjengir ord og hendelser nesten med samme ordlyd. Samtidig oppholder de seg nesten bare ved Jesu virksomhet i Galilea. De nevner ikke hans virksomhet i Judea og Jerusalem for Jesus drar dit siste gangen for å lide og dø. De besøkene Jesus tidligere gjorde i Jerusalem, blir bare omtalt av Johannes.

Grunnen til at evangeliene ofte er nesten enslydende, har fra gammelt av blitt forklart ved at den ene evangelisten kjente til det den andre hadde skrevet. På den måten kom han til å bruke de samme ordene.

I Luk 1:3 ser vi f.eks. at Lukas kjente til andres beretninger om Jesus og har undersøkt dem nøye. Men dette forklarer ikke helt hvorfor de som skrev senere, ikke tok med alt som ble fortalt i de eldste evangeliene, eller hvorfor de føyde til nye trekk og hendelser i Jesu liv. Hadde de kjent de eldste evangeliene, kunne de jo bare nøyd seg med å ta med det de andre ikke hadde fortalt slik Johannes for det meste gjorde det i sin beretning.

Nei, denne overensstemmelsen mellom evangeliene kan ikke forklares ved at en har skrevet av etter en annen. Den viser heller at alle tre har hatt en felles kilde, og denne kilden har vært den muntlige overleveringen og forkynnelsen om Jesu liv som Frelseren.

Denne hellige historien ble sikkert ikke skrevet ned med en gang. Så lenge øyevitnene som hadde opplevd alt fra Jesus ble døpt, fremdeles var til stede, var det ingen særlig grunn til å skrive den ned.

Vi kan derfor forstå at etter hvert dannet det seg faste grupper av fortellinger om Jesu liv gjennom den muntlige forkynnelsen. Disse ble stadig gjengitt slik at de ble husket utenat og gjengitt ordrett. Dette er nok en grunn til en nesten ordrett overensstemmelsen i fortellingene.

Hver evangelist har da gjort sitt utvalg fra disse muntlige fortellingene og gjengitt så mye som han mente var nyttig for sine lesere.

Etter hvert som øyevitnene døde eller drog til andre steder, ble det behov for at apostlene enten selv skrev ned eller fikk sine disipler til å skrive ned det de hadde opplevd og forkynt.

I den muntlige overleveringen kan det over tid komme inn enkelte forandringer. Det dukket jo også snart opp vranglærere som kunne ha interesse av å forfalske ett og annet. Da sørget menighetens Herre for at "apostlenes lære" (Apg 2:42) ble skrevet ned.

Det som er skrevet, står fast. Derfor lot Herren dem som hadde vært med han fra begynnelsen, og derfor var troverdige vitner, skrive ned med apostolisk myndighet det som var sannheten.

Dette var nødvendig, for senere ser vi at apokryfe evangelier dukket opp. Vi kjenner større eller mindre deler av slike evangelieskrifter. Men ikke et eneste av disse har oppnådd å bli godtatt. Innholdet i disse er nesten bare smakløse og eventyrlige historier som skjemmer det fine bildet av Kristus slik de apostoliske skriftene gir oss det.

I nesten alle brevene i NT finner vi forfatteren til brevet nevnt i overskriften sammen med adressaten av brevet. Slik er det ikke i de historiske bøkene. De titlene som er brukt i vår bibelutgave, Matteus' evangelium, Markus' evangelium osv, er satt til senere. Men den kirkelige overleveringen som går tilbake til de eldste tider av kirkens historie, oppgir enstemmig de forfatterne som er nevnt. Det er derfor ikke noen ytre grunn til å tvile på at de er de rette.

Vantro bibelfortolkere har selvfølgelig også forsøkt seg med sine kunster når det gjelder evangeliene. I første del av det 19. årh. forsøkte de såkalte rasjonalistene å bevise at evangeliene var blitt forfattet først flere hundre år etter Kristus. De stammet slett ikke fra noen apostoliske vitner, ble det hevdet.

Men deres påstander har blitt tilbakevist. Det har nemlig vist seg at de ytre bevisene for ektheten av de hellige skriftene er tilstrekkelige.

Men den virkelige grunnen til alle angrepene rasjonalistene kom med, var at de ikke ville tro på underet. De ville frelse seg selv ved sine egne dyder og gode gjerninger. Og dette passet ikke med evangelienes fortellinger om Jesu underfulle fødsel, hans undergjerninger, hans død til soning for våre synder, hans oppstandelse og hans himmelfart. Derfor måtte de bortforklare alt dette, og de så ingen annen måte å gjøre det på enn å påstå at evangeliene var diktet opp på et langt senere tidspunkt enn da Jesus fra Nasaret levde.

Det samme er grunnen til de voldsomme angrepene som rettes mot NT også i vår tid. Det er menneskefornuften som raser mot underet og som forsøker seg på GT ettersom det ikke har lykkes å tilintetgjøre NT.

Rasjonalistene kan ikke tåle at Herrens profeter hadde forutsagt nøyaktig alle de begivenhetene som skulle komme, mange hundre år for de skjedde. Så forsøker de da å legge tiden for forfatterskapet av Skriften så langt fram i tiden at det underfulle blir borte.

Men når det gjelder vantroens kritiske raseri, kan vi bare si: "Han som troner i himmelen, ler" (Sal 2:4). Så kan vi da takke vår trofaste Gud og Frelser som ved sin Ånd har gitt oss både GT og NT og bevart dem for oss, og med frimodighet kan vi synge sammen med den gamle åndskjempen Martin Luther:

Det ord de skal vel lade stå

Og utakk dertil have,

Ti Gud han selv vil med oss gå,

Alt med sin Ånd og gave.

I innledningen understrekte vi dette særegne ved Matteus- evangeliet: Det sikter hele tiden mot å vise at alle de kjennetegnene GT har nevnt på Messias, finnes hos Jesus fra Nasaret.

I løftet til Abraham i 1Mos 12:3 sa Gud: "Og i deg skal alle jordens slekter velsignes." Altså skulle Messias være en Abrahams sønn. Også løftet til David i 2Sam 7:12-16 om en konge av Davids ætt med en kongetrone som skulle stå støtt til evig tid, viser at Messias måtte være en Davids sønn. Derfor begynner Matteus med denne ættetavlen.

Denne ættetavlen var meget viktig på den tiden evangeliet ble skrevet. Sammenlignet de den med de ættetavlene som jødene tok omhyggelig vare på, kunne de se at Jesus stammet fra David.

Enhver kunne undersøke denne ættetavlen og se om den var riktig ved å undersøke disse offentlige ættetavlene. Nå, derimot, etter at jødene er blitt spredt omkring, er det ingen som på denne måten lenger kan gå god for at Jesus var Davids sønn. Dette er da også en av grunnene til at jødene fremdeles venter på Messias.

Disse ættetavlene er merkelige for oss ved at de viser oss ættene i en sammenhengende linje på over 4000 år. De går helt fra verdens skapelse og fram til det som er historiens sentrum. Alle andre ættetavler går bare noen slektledd tilbake i tiden, og så er det slutt. En kan ikke komme videre. Jesus ættetavle er den eneste som er hel fra ende til annen.

Allerede dette skal vi merke oss i denne teksten som består av så mange navn og som derfor blir betraktet av mange som kjedelig. Den forteller oss at ikke noe menneske skal være hovmodig om de kan vise til en lang rekke berømte stamfedre. Alt som er av mennesker, får en eller annen gang sin stilltiende knekk og så er det slutt.

Men midt blant de avbrutte ættetavlene er det en som er hel og ubrutt til et vitnesbyrd for alle folk. Det er "ættetavle for Jesus Messias, Davids sønn, Abrahams sønn" v. 1.

Men det er noe annet ved denne ættetavlen som har vakt anstøt hos mange fordi de ikke kjente sammenhengen. Jesus ættetavle her hos Matteus stemmer ikke helt over ens med den tavlen som vi finner i Luk 3. Men det kommer av at Matteus gir oss ættetavlen for Josefs slektsgren mens Lukas gir oss Marias, som vi skal se senere.

Som mannen til Maria (v.16) var Josef ifølge Moseloven juridisk sett far til Jesus. Men Josef hørte til den grenen av Davids ætt som hadde rett til Davids trone idet Josef stammet fra Salomo.

Maria hørte også med til Davids ætt, men til den grenen som stammet fra Davids sønn Natan. Denne hadde ingen arverett til Davids trone.

Fordi Frelseren ble født av Maria, hørte han til Davids hus, men fordi Josef ble regnet i hans fars sted, ble han menneskelig sett også Davids-sønnen med arverett til tronen. På denne måten stemmer ættetavlene overens.

Begge ættetavlene faller derfor sammen fra Abraham til David. Lukas fører den videre tilbake fra Abraham til Adam fordi han skrev sitt evangelium særlig for hedningekristne. Matteus som skrev for jødekristne, går bare tilbake til Abraham som var stamfar til jødene.

Ættetavlen her hos Matteus er delt i tre ganger fjorten ledd, og det som danner de to høydepunktene, er Davidstiden og fangenskapet i Babylon. På Davids tid var Israel høyt oppe når det gjaldt rikdom og herlighet. Under fangenskapet i Babylon var vel Israel så dypt nede som det går an å komme. Men trådene brast ikke, og stamtreet skulle ikke briste for Jesus skjøt fram, som en kvist av Isais stubb.

Når vi ser på de første fjorten leddene fra Abraham til David, er det flere ting vi kan legge merke til når det gjelder denne tiden med de første vage løftene.

Noen av stammødrene blir også nevnt, nemlig Tamar (v.3), Rahab og Rut (v.5). Og vi ser at i begynnelsen av de neste fjorten leddene blir også Urias hustru Batseba nevnt (v.6).

To av disse kvinnene var hedninger, nemlig Rahab og Rut. Tamar var en syndig kvinne som fødte i utukt slik som Batseba også gjorde.

Når navnene på disse fire kvinnene er tatt med og framhevet på denne måten, peker dette på underlig måte fram mot at Jesus skulle komme og oppsøke det som var fortapt, og frelse det.

Det viser oss også at Herrens åndelige hus består av nådebarn. Hedninger og falne stakkarer er med i denne flokken. Ingen er så ussel at ikke Herren vil regne dem med i sin slekt.

Også Abraham, Juda og David hadde nok feiltrinn etter det Skriften forteller om dem. Det minner oss om Heb 2:11 der det står: "Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre." Ja, dette lærer vi også av denne ættetavlen.

I v. 5 blir Boas nevnt som etterkommer av Salomo og Rahab. Men Rahab levde på Josvas tid mens Boas var oldefar til kong David. Han måtte ha levd omtrent på øverstepresten Elis tid.

Mellom Josva og Eli var det omtrent 300 år, så det må være utelatt atskillige slektledd her. Meningen må derfor være at Boas stammet fra Salomo og Rahab. Vi finner altså en sammentrekning av slektsleddene for korthets skyld.

Men annerledes er det med de tre navnene som er utelatt mellom Joram og Ussia i v. 8. Der er nemlig navnene på Akasja, Joasj og Amasja utelatt. Grunnen til dette er sikkert at de var etterkommer av Jesabel som elsket avgudsdyrkelsen så høyt. De var etterkommer ved hennes datter Atalja som var like ugudelig til sinns som hun selv. Joram giftet seg med henne.

Guds dom rammet etterkommerne etter Jesabel i tredje og fjerde ledd slik det står i 2Mos 20:5: "For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd."

Og disse tre kongene som er nevnt, viste sin forakt for løftene nettopp ved å gjøre seg til ett med de ugudelige kongene i Israel. På forskjellig måte sviktet de Herrens sannhet. Derfor er deres navn slettet ut av ættelistene.

Dette er en alvorlig tankevekker for alle døpte mennesker, også for oss som Gud har gitt sin barnerett og nåde. Forakter en løftene, slutter en seg til dem som er fiender av Guds folk. Da kan det ende med at ens navn blir strøket ut av livets bok. En blir satt utenfor Frelserens slekt fordi en ved sin vantro setter seg selv utenfor den.

Noe lignende finner vi også i v. 11 der det står: "Josia fikk Jekonja og brødrene hans på den tid da folket ble bortført til Babylon." Her skulle det egentlig stått Jojakim, far til Jojakin.

Jojakim ble satt utenfor, og forklaringen på det finner vi i Jer 36:30 der det står at Herren forbannet den kongen som skar i stykker det profetiske skriftet og kastet det på bålet.

I 2Kong 25 blir vi fortalt hvordan Gud reist opp Jojakin igjen da han hadde vært fange i 36 år. Daværende konge i Babel løslot han fra fengslet og viste han stor respekt.

På denne måten er Jojakins navn nevnt to ganger i denne ættetavlen. Først er han nevnt i stedet for faren Jojakim, og deretter blir han nevnt som bærer av slekten videre til Serubabel.

Når det står "Jojakin og hans brødre", så menes det som så ofte ellers på hebraisk, brødrene til faren. De andre sønnene til Josia var jo også brødre til Jojakim, og dermed farbrødre eller onkler til Jojakin.

I Jer 22:30 blir det felt en dom fra Herren over Jojakim: "Skriv denne mannen opp som barnløs." For ingen av hans ætt skulle sitte på Davids trone. Dette gikk i oppfyllelse for så vidt som ingen av Jojakins etterkommer tiltrådte den gamle kongetronen i Jerusalem. Det stolte stamtreet til David var blitt en Isais stubb den gang da Messias kom.

I v. 16 står det: "Jakob ble far til Josef, Marias mann." Det står ikke at Josef var far til Jesus. Nei, her lukker Skriften opp døren til det store underet som unnfangelsen ved Den Hellige Ånd er. Det blir føyd til: "Av henne ble Jesus født, han som kalles Messias."

Jesus er Frelserens egennavn. Kristus (den salvede) er hans embetstittel.

Med rette har noen kalt de første fjorten slektsleddene for de vage løfters tidsalder. De neste fjorten leddene er den mer bestemte messianske profetis tidsalder, mens de siste fjorten leddene er forventningenes tidsalder (inntil Kristus kom).

På denne måten ser vi at denne tilsynelatende tørre ættelisten likevel inneholder mange ting. Den viser oss den lange rekken tre ganger fjorten navn på mennesker som kunne si: "Vi er hans ætt". Noen sto han nær i tiende ledd, andre i fjerde ledd osv.

I denne ættetavlen kommer riktignok ikke våre navn inn, men Jesu ættetavle har en fortsettelse med navnene på alle dem som til alle tider kommer til tro på han. De er hans ætt i en lang rekke som stadig fortsetter. Det betyr ingen ting i hvilket slektledd vi lever i etter Kristus. Det som betyr noe er om vi lever i åndelig slektskap med han.

I mange land har alle slektleddene etter Jesu fødsel gått i graven uten å få høre om han. Fremdeles lyder sukket fra dem: Kommer ikke dagen snart?

Men vi som allerede i mange slektledd har hatt Guds ord iblant oss, burde takke Gud for dette privilegiet. Og våre hjerter skulle banke varmt for den store saken som heter misjon. Den må føres videre for at de kommende slektledd ikke skal dø uten å kjenne evangeliet om Frelseren.

Han ble født julenatt og ble fattig for vår skyld for at vi skulle bli rike ved ham. Ja, må evangeliet lyde klart også i alle land som ennå ikke har fått høre det.

Matt 1:18-25
I foregående avsnitt ga Matteus oss en oversikt over Jesu ætteliste og regnet den etter Josefs slekt. I dette avsnittet avviser han bestemt at Jesus legemlig stammet fra Josef. Men samtidig viser han at etter loven måtte Jesus bli regnet som etterkommer av Josef på grunn av hans ekteskap med Maria. Dette gjør han ved å fortelle om en begivenhet som må stamme fra Josef selv.

I Luk 1:39-56 får vi vite at Maria, Jesu mor, reiste ned til fjellbyen i Judea kort tid etter at engelen hadde gitt henne det underfulle budskapet. Der var hun hos prestekonen Elisabet som også hadde fått englebesøk. Hun skulle få en sønn selv om hun var gammel. I kraft av Herrens underfulle makt skulle han bli født på samme måte som Abrahams hustru Sara i sin tid fødte Isak.

Vi kan forstå at Maria ikke fortalte Josef noe om det engelen hadde sagt. Det var underlig og av en slik karakter at det var mer naturlig at hun skyndte seg til en fortrolig venninne for å snakke om det.

Og så viste det seg altså at Elisabet allerede visste om denne hemmeligheten, og det var ikke nødvendig for Maria å forklare noe mer.

Men det måtte være tungt for henne å vende tilbake til Nasaret igjen etter tre måneder hos Elisabet. Hva skulle hun si til Josef? Og om hun fortalte alt som det var, hvordan skulle hun få han til å tro det?

Hun var tydeligvis rolig for å gjøre som det står i Sal 39:10: "Jeg tier og åpner ikke min munn, for det er du som har gjort det." Og Herren som hun tjente, visste også om hennes sak.

Også Josef hadde gjennomgått en indre kamp da det ikke kunne skjules hvilken tilstand Maria var i. Den lidelsen Josef og Maria gjennomgikk hver på sin måte, var i sannhet en lidelse for Guds rikes skyld.

For Frelseren begynner hans vei i denne verden med denne underlige fødselen. De vantro jøder forakter han til denne dag for den måten han ble født på. Ja, også mange døpte som bare er kristne i navnet, spotter han med de forskjelligste betegnelser som uekte barn osv.

Men sto Maria i en særstilling i ydmyk stillhet foran mennesker som foraktet henne, så inntar ikke Josef noen dårligere posisjon. Vi merker at de må ha vært to mennesker med et særlig inderlig trosforhold til Herren. Det må også ha vært grunnen til at Gud betrodde nettopp dem den nåden å ta hånd om verdens Frelser.

Det står om Josef at han var "rettferdig" (v.19). Dette viste han til begge sider. Han ville ikke ta til ekte en som han trodde var krenket av en annen. Det så han på med hellig alvor. Men han ville heller ikke føre lovens strengeste straff over henne (se 5Mos 22:23-24). Den krevde at en som var i hennes stilling skulle bli steinet.

Han bestemte seg derfor til å skille seg fra henne "i stillhet", uten at det ble noe oppstyr om dette. Han ville altså gi henne skillsmissebrev slik loven tillot på grunn av de harde hjerter (se 5Mos 24:1 og Matt 19:8). Han kunne ikke spare henne for skammen, men han kunne hindre at hun ble steinet. Dette kunne han ved å heve trolovelsen mellom dem.

Når Herrens venner ønsker å stå for hans ansikt og overgir sin sak til han, så vil alltid saken få en herlig utgang selv om alt menneskelig sett går imot dem. Herren svikter ikke sine, en vil gripe inn på rett tidspunkt.

Men før Josef fikk tid til å gjennomføre det han hadde bestemt seg for, viste en Herrens engel seg for han og sa: "Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne er av Den Hellige Ånd" (v.20).

Det første det himmelske sendebudet fortalte Josef, var at Maria ikke hadde vært utro mot han. Betegnelsen "hustru" brukes om henne fordi på den tiden var det trolovelsen som slo fast ektepakten. Den livsfrukten hun bar under sitt hjerte, var ikke av noen mann, men hadde overnaturlig opphav. Vår Frelser sa selv senere til jødene: Jeg er ovenfra" (Joh 8:23).

Ved denne overnaturlige unnfangelsen ble arvesynden hindret fra å gå over fra Maria til det barnet hun bar. Og på denne måten skjedde også den underlige foreningen mellom den guddommelige og den menneskelige naturen i Frelserens egen person. Sannelig kan det sies om vår Gud: "Han er underfull i råd, stor i visdom" (Jes 28:29).

Engelen tiltalte Josef som "Davids sønn". Dette gjør han for med en gang å vekke tanken på Messias som skulle komme av Davids ætt. Og videre kommer kunngjøringen om dette barnet som Maria skulle føde. Josef skulle "gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (v.21).

Navnet Jesus er den greske formen av det hebraiske navnet Jeshua eller Joshua, det samme som Josva. Det betyr "Herren frelser".

To kjente menn i den hellige historie har båret det samme navnet og har på visse måter blitt forbilder for Frelseren.

Den ene er Josva, Nuns sønn, som førte folket inn i det lovede Kanaans land. Den andre var den Josva som førte folket tilbake etter fangenskapet i Babylon.

Vår Frelser førte jo også sitt folk fra syndens Babel til frelsens Kanaan.

I de apokryfe bøkene finner vi en forfatter som kalles Jesus, Siraks sønn. Og Paulus hadde en medarbeider som het Jesus med tilnavnet Justus (Kol 4:11). Også når det gjaldt navnet ble Jesus sine brødre lik. Men etter at navnet hadde blitt fullendt i Frelserens skikkelse, ble det ikke gitt til noen annen. For de kristne ble navnet så høyt og hellig. For jødene derimot ble det for avskyelig.

"Han skal frelse sitt folk fra deres synder." Dette løftet ble nærmest rettet mot den gamle pakts folk. Men det har selvfølgelig også den videre betydningen på samme måte som "Abrahams barn" nå betyr alle som tror på Jesus.

Når det sies at han kom for å "frelse", så blir det samtidig sagt at slekten er en fallen og fortapt slekt som var uhelbredelig fordervet og hjelpeløst fortapt om den hadde blitt overlatt til seg selv i sin naturlige tilstand. Det var en slekt så elendig at den ikke engang forstod sin egen elendighet. Den hadde vendt seg til sin elendighet og var glad til. Det var en slekt som nettopp trengte en frelser som Jesus.

Matteus føyer til at "alt dette (nemlig alt om Frelserens unnfangelse slik den skjedde) skjedde" for at profetordet i Jes 7:14 skulle bli oppfylt: "Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel!" Navnet som betyr "Gud med oss".

Alle trådene i GT samler seg i Kristi person. Han er fullendelsen av den gamle pakt.

Det siste verset i kapitlet viser oss at dette ordet om jomfru- sønnen ble oppfylt. Josef kjente Herrens stemme gjennom drømmen og forstod at dette var en guddommelig åpenbaring. Og han var villig til å være en lydig tjener for Herren slik Maria også hadde vært da hun fikk englebud. Men Maria bevarte sin jomfrustand til hun hadde født det guddommelige barnet.

Det er blitt spurt om Maria fødte barn med Josef etter at Jesus ble født. Var Jakob, Joses og Simon som blir omtalt som Jesu brødre i Matt 13:55 bare hans brødre i den forstand at de var pleiebarn av Josef? Uttrykket her i v. 25 om at "han levde ikke med henne for hun hadde født sin sønn", lar dette spørsmålet stå åpent.

I kirkens første tid ble det antatt at Maria senere fødte flere barn med Josef, men etter hvert som Maria-skikkelsen ble stilt høyere og høyere for til sist å bli himmeldronningen, ble denne antagelsen forkastet.

Også protestantiske teologer, blant dem Luther, mente det var utenkelig at noen annen fødsel kunne skje fra det morsliv som har båret fram Kristus. Det er umulig å avgjøre, og har heller ingen betydning. Men uttrykket i v. 25 må vel nærmest tyde på at Herrens brødre som er nevnt senere, var hans legemlige brødre.

Engelen hadde også kunngjort navnet "Jesus" for Maria (Luk 1:31). Det er altså dette navnet Gud Fader har gitt sin enbårne sønn. Og dette navnet skyter friske skudd så lenge solen skinner (Sal 72:17). Det blir lovprist av frelste sjeler blant alle folkeslag.

Matt 2:1-2
"Da Jesus var født i Betlehem -." Slik begynner dette kapitlet. Det forutsetter altså det som fortelles i Luk 2 om at Josef vendte tilbake til Betlehem, barnet blir født, omskåret og ført fram i templet.

Josef og Maria hadde vendt tilbake til Betlehem etter å ha vært i templet. Betlehem var Josefs egentlige hjemplass, og der fant dette besøket av vismennene sted.

I Matt 1 har Matteus allerede trukket fram de kjennetegnene Messias skulle ha helt fra han ble født om han skulle bli godtatt som den rette Messias som den gamle pakt hadde gitt løfte om. Han skulle altså være sønn av David og sønn av en jomfru. Nå begynner Matteus å ta fram kjennetegnene på Messias som fulgte Jesusbarnet også etter fødselen.

Ifølge Jes 60:3, 9 og andre profetier skulle også fremmede folkeslag komme og hylle Israels konge. Matteus viser at dette ble oppfylt helt fra Frelseren var en liten baby. Hvem var disse vismennene fra Østen? I Daniels bok hører vi hvordan Daniel ble innsatt som øverste leder for alle vismennene i Babel (Dan 2:48). Disse hedenske vismennene drev med astronomi og legekunst. Men ved siden av dette drev de også med stjernetyding, astrologi. De mente nemlig de kunne forutsi begivenheter som skulle skje, ut fra den posisjonen stjernene hadde i forhold til hverandre.

Profeten Bileam som omtales i 4Mos 22-24 kom fra traktene omkring Eufrat (4Mos 22:59), og han hørte med til disse vismennene eller magikerne som de kalles på gresk. Denne Bileam kom med en spådom: "En stjerne stiger opp fra Jakob" (4Mos 24:17). Kanskje har denne gått i arv fra slekt til slekt blant disse vismennene.

Da Daniel ble leder for denne gruppen, ble de sikkert også fortrolig med messiasforventningene, denne underlige lengselen etter en konge som skulle komme fra Jødeland. Denne lengselen hang selvfølgelig sammen med at jødene var spredt omkring i Østen, og overalt hadde de fortalt om sitt håp.

Når sagnet har gjort disse tre vismennene til konger (hellige tre konger), ja, til og med gitt dem navn, Kaspar, Melkior og Baltasar, så savner dette all mulig historisk grunn. Det står ingen ting om dette hos Matteus.

At de var tre, og det tre konger, har noen ville slutte dels ved at antallet gaver var tre, og dels ved verdien gavene hadde. Dels kan det vel også antas ut fra ordet i Sal 72:10: "Kongene av Sjeba og Seba skal bære fram skatt."

I et hvert fall har de vært rike menn og drevet av en dyp lengsel etter sannheten. Det kan vi forstå ettersom Herren unner dem den nåde å få et spesielt tegn så han kunne forkynne julens evangelium for dem.

På samme måten som Herren kalte fiskene i Genesaretsjøen sammen til den underlige fiskefangsten, så talte han til vismennene gjennom en stjerne, en underfull stjerne.

Vismennene fikk oppleve det vi synger om i en sang:

Han tenner sitt lys på den vilsomme vei,

Hans stjerne for ånden opprinner,

Den stråler og vinker og stanser ei

For hjertet sin Frelser finner.

Der hjertet lengter etter sannheten trengs det ikke noen lang preken for å overbevise det. Mens de uvillige hjertene kan høre og høre uten å bry seg om kallet, kan Herren ofte bare med et lite vink hjelpe den som har et ærlig sinn.

At Gud ville kunngjøre denne verdensbegivenheten med et slikt tegn på himmelen, skulle ikke vekke mer forundring enn at Herrens død ble fulgt av tegn i naturen. Selv naturen måtte kunngjøre både hans ankomst og hans bortgang, for han er Herre også over naturen.

Om denne stjernen var en fiksstjerne, en komet eller en spesiell sammenstilling av planeter, får bare stå hen. Nyere astronomiske beregninger viser at i år 747 etter grunnleggelsen av Roma inntraff det en merkelig sammenstilling av Jupiter og Saturn. Dette tilsvarer 6 år for den tiden som fra gammelt av har vært regnet som året for Kristi fødsel. Da skal lyset fra disse planetene som hver for seg er klare nok, ha smeltet sammen til ett. Dette må ha vakt stor oppsikt hos dem som drev med astronomi.

Etter vår tidsregning er Kristi fødsel satt til år 754 etter grunnleggelsen av Roma. Denne utregningen har vist seg å være feil idet tidspunktet for Kristi fødsel må være flere år tidligere. Mange har derfor ment at det var dette fenomenet vismennene hadde sett. Denne sammenstillingen skal ha skjedd 20. mai, 27. oktober og 12. november. Dette forklarer hvorfor stjerne kunne vise seg og forsvinne for så å vise seg på nytt.

Om Gud har brukt de naturlige stjernebanene til å vise denne underfulle stjernen ved Kristi fødsel eller han ved sin allmakt har skapt en ny, er fullstendig det samme for de troende. At vismennene på denne måten ble ledet til Jesus er det store underet som det ikke forandres noe på uansett hvordan en ser på den ytre måten dette skjedde på.

Den tidsregningen vi bruker, stammer fra Abbed Dionysios den lille som levde i Roma i det 6. årh. Tidligere hadde de kristne som regel regnet årene fra keiser Diokletian, men Dionysios foreslo å regne den fra Kristi fødsel. Han foreslo dette for at de ikke skulle knytte tidsregningen av de hellige tider til en ugudelig keiser som drev kristendomsforfølgelser.

Dionysios gikk ut fra at Kristus ble født i år 754 etter grunnleggelsen av Roma, som for nevnt. Dette tallet hadde han kommet fram til på følgende måte: Det 15. året av keiser Tiberius' regjeringstid da døperen Johannes sto fram (Luk 3:1) var etter hans beregning 782 eller 783 etter grunnleggelsen av Roma. Da Jesus ble døpt av Johannes, var han omkring 30 år (Luk 3:23). Altså sluttet Dionysios seg til at Jesus måtte være født i år 754 etter grunnleggelsen av Roma.

Det varte imidlertid ikke lenge for en innså at dette ikke kunne være riktig. Herodes den store døde nemlig i april 750, og ettersom Jesus ble født mens han regjerte, hadde følgelig Dionysios satt tiden for hans fødsel minst 5 år for sent. Det er umulig at Jesus kan ha blitt født senere enn ved slutten av 749 ettersom Herodes ifølge Matt 2:16 "sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre." Etter det han hadde fått vite av vismennene syntes tiden for Jesu fødsel å ha vært enda tidligere.

Det er derfor ikke mulig å regne ut det nøyaktige tidspunktet for Jesu fødsel. Evangeliene gir oss ikke tilstrekkelig opplysning om det. Herren vil vel med det vise oss at det ikke gjelder å fordype seg i slike ytre ting, men heller la hjertet være opptatt av selve saken, nemlig det store underet at det er født en evig frelser for oss.

Matt 2:3-12
Vismennene nøyde seg ikke med å undre seg over stjernen eller snakke om den, men ellers bli der de var. Det er jo mange mennesker som har sett et glimt av Jesu herlighet, men som ikke gjør noe alvor av å komme til han. Veien til korset synes for lang og for vanskelig for dem. De lar seg stoppe av den minste hindring og fortsetter sitt gamle liv i verden. Heller ikke lot de seg stoppe av den kulden de møtte i Jerusalem da de fortalte det som lå dem på hjertet.

I Jerusalem regjerte kong Herodes med tilnavnet den store. Han var sønn av idumeeren Antipater. Han var en grusom man. Ved hjelp av romerne og sin egen sluhet hadde han kommet til makten.

Han ble forskrekket da han fikk høre ryktet om at noen vismenn hadde kommet. Kort tid i forveien hadde fariseerne spådd en av Herodes' slektninger og sagt at kongeverdigheten skulle tas fra Herodes og gis til etterkommerne av denne slektningen. Herodes hadde da henrettet flere av disse slektningene, men han hadde fått en ordentlig støkk i livet.

En tyrann har alltid grunn til å frykte. I alle tilfelle var ikke Messias' komme noe han ventet på, for det var sagt at Messias skulle kjempe "for sannhets skyld og for rettferdig mildhet" (Sal 45:5). Men Herodes gikk ikke de veiene. Likevel synes det om Herodes trodde på profetiene om en Kristus.

Jerusalem skalv av frykt for hvilke grusomheter Herodes kunne finne på på grunn av dette ryktet om Messias. Men Herodes lot i første omgang som om han var ivrig etter å besvare de spørsmålene vismennene stilte om denne kongen.

Han samlet synedriet, jødenes høye råd. Det bestod av den øverste kirkelige og borgerlige autoritet på den tiden og hadde 70 medlemmer med en president i spissen. Medlemmene i rådet tilhørte tre grupper, nemlig yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde. Her blir bare yppersteprestene og de skriftlærde nevnt, men i Matt 26:3 nevnes alle tre gruppene i rådet.

Det var jo bare én yppersteprest om gangen, men de som allerede hadde sittet i dette embetet, ble fremdeles tiltalt med denne tittelen. Det samme var tilfelle med lederne av de 24 skiftene med prester.

Opprinnelig gikk stillingen som yppersteprest i arv fra far til sønn og var livsvarig. Men etter fangenskapet i Babylon hendte det ofte at de helt tilfeldig ble innsatt og avsatt av de verdslige herskerne. Herodes den store hadde til og med overdratt denne verdigheten til alminnelige prester. Derfor var det flere som samtidig bar tittelen yppersteprest på den tiden. Til sammen skal det visstnok ha vært 83 yppersteprester i tiden fra Aron til Jerusalem ble ødelagt.

Ved "skriftlærde" mente man vanligvis de som skrev av og foreleste i loven. Senere betydde det de lovkyndige i det hele, altså juristene og teologene blant folk. Den tredje gruppen, "de eldste", blir ikke nevnt her fordi det spesielt var de geistlige og teologene som var i stand til å besvare spørsmålet om Messias skulle bli født.

Hvor alminnelig forventningen om Messias var, ser vi av at det ikke var den minste tvil om hans fødsel.

Stedet ble altså ganske fort nevnt. Profetien hos Mika var tydelig nok. Profetens utsagn blir ikke gjengitt ordrett, men fritt etter Ånden slik at meningen blir bevart uforandret. Forfatterne av de hellige skriftene gjør ofte det.

I stedet for "Betlehem i Juda land" (v.6) står det i Mika 5:1: "Betlehem, Efrata." Efrata er det gamle navnet på byen (1Mos 35:19). I begge tilfeller er hensikten å skille dette Betlehem fra en by med samme navn i Sebulons stamme (Jos 19:15).

I stedet for "slett ikke den ringeste" som det står her, finner vi hos Mika: "- som er liten." Men sammenhengen hos Mika viser tydelig nok at han vil framheve Betlehems betydning heller enn å redusere den.

Videre står det her "fyrstene i Juda" mens det hos Mika står "blant Judas tusener" (som er større avdelinger av stammer eller "ætter" som NO oversetter dette, o.a.). Meningen er den samme, for jødefolkets tolv stammer var delt inn i ætter, og i spissen for hver av disse sto en stammefyrste.

Her hos Matt står det: "For fra deg skal det gå ut en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel." Hos Mika leser vi: "Fra deg skal det utgå en som skal være hersker over Israel." Matteus føyer altså til benevnelsen "hyrde" med tanke på de mange ordene i GT der Herren er sammenlignet med en hyrde. Se f.eks. Esek 34:12, 23 der det står om fyrsten som skal komme av Davids rot: "Han skal røkte dem, han skal være deres hyrde." Dette betegner et mildt herredømme med en kjærlig og trofast omsorg for folket.

Det er en dyp og inderlig forståelse for løftene i den gamle pakt som kommer fram i den måten profetiene blir tatt fram på her.

Disse skriftlærde jødene hadde nøye kjennskap til skriftens bokstav, men de var likevel blinde for oppfyllelsen av løftene. Det var en enorm motsetning mellom dem og vismennene som var faste i troen til tross for at de bare hadde fått en lite glimt av åpenbaringen.

I v. 7-8 viser Herodes seg i hele sitt utspekulerte hyklere. Han spurte nøye vismennene om tiden da stjernen viste seg første gangen. Han regnet med at barnet måtte være født samtidig som stjernen viste seg første gangen.

Han forsøker å overbevise vismennene om at han selv ville komme og tilbe barnet. Her ser vi som så ofte ellers, hvordan vantroen er blind slik at dens vennlighet i virkeligheten blir dumhet. Herodes forsømte nemlig å sende med tjenere som kunne følge vismennene, og derfor forregnet han seg.

Betlehem ligger på en høyde et par mil sør for Jerusalem på veien til Hebron. Vismennene reiste om natten slik skikken var i Østen. Og de ble styrket i troen da de med en gang fikk se stjernen som de hadde sett i Østen. I v. 10 står det: "Og da de så stjernen, ble de over all måte glade." Dette forteller at stjernen ikke hadde vært synlig for dem en stund.

Så fant de det de søkte, og de tok ikke anstøt av de fattige og usle omgivelsene denne kongen befant seg i. De trodde fullt og fast at dette barnet var den store kongen. "De falt ned og tilbad det." Og de bar fram gavene de hadde med: "Gull, røkelse og myrra."

Gullet de ofret, var en gave en brukte å gi til konger. Røkelse og myrra var mer gaver som pekte på presteembetet. Det er kongepresten, presten etter Melkisedeks vis (Sal 110) de tilber.

Den holdningen disse hedningene viser, gjør hele Israels folk til skamme når vi sammenligner hvordan de på alle måter møtte Jesus med vantro. Jødene tok stadig anstøt av at Frelseren kom fra så fattige og ubetydelige kår, og "hans egne tok ikke imot ham" (Joh 1:11).

Disse vismennene minner om røveren på korset når det gjelder deres tro på Jesus. Begge parter så Jesus i hans fornedrelse, men trodde likevel på han som Herre og konge. Her er noe også vi i våre dager bør tenke på.

I v. 11 står det: "De gikk inn i huset." Dette forteller oss at det må ha gått en tid siden Jesus ble født. Han var ikke lenger i stallen slik han var julenatt.

Presten Ludvig Schneller som er født i Palestina og bodde mesteparten av sitt liv der, mener at uttrykket "la ham i en krybbe" (Luk 2:6) kan peke på en av de mange fjellgrottene som ble brukt som stall.

Men det behøver nødvendigvis ikke være slik, sier han videre. De gamle bolighusene i Betlehem bestod av bare et rom. Det var ikke bare menneskene (ofte flere familier) som holdt til der, men også dyra som hørte familien til. En så ofte krybber av tre i slike hus, forteller han.

Hvordan dette egentlig forholder seg, har mindre å si. I alle fall ser vi at Jesusbarnet hadde kommet i hus da vismennene kom.

Gjennom en drøm hindret Gud ved sitt særlige inngrep at den troskyldigheten vismennene viste overfor Herodes, skulle føre til noen ulykke for barnet. Og de drar en annen vei bort fra Betlehem.

Men de dro nok også sin vei med glede slik hoffmannen fra Etiopia senere gjorde (Apg 8). Denne fortellingen om vismennene som fant Jesusbarnet til tross for alle hindringer, er et fint bilde på hvordan en synder som lengter etter fred, også kan finne Jesus i dag. De ga akt på tegnet fra Herren og lot seg ikke stoppe verken av slitet underveis eller av den lunkne og likegyldige holdningene hos de skriftlærde og presteskapet i Jerusalem. Gleden over å ha funnet Herren gir seg uttrykk i takk, tilbedelse og lovprisningsgaver. Og endelig: De dro hjem en annen vei uten å dra tilbake til de lunkne og kalde hjertene.

Vi har Ordets lys, "hans guddomsord det klare som han lot oss åpenbare til å lyse for vår fot". Har du fulgt dette lyset og funnet han? Har du gitt han det som er mer verdifullt enn gull, nemlig ditt hjertes bønn, lovprisning og takksigelse? Ofrer du myrraen, den bitre myrraen som kan sammenlignes med smerten ved korset og selvfornedrelsen som hører med til en levende tro? Og dro du så hjem en annen vei utenom dem som stiller seg kalde og likegyldige til Jesus? Og går du på den nye veien Gud viser deg? Den er så forskjellig fra den gamle som et hellig liv er forskjellig fra det verdslige livet.

Stjernen ledet vise menn Til den Herre Jesus hen.

Vi har og en ledestjerne, Og når vi den følger gjerne, Kommer vi til Jesus Krist.

Matt 2:13-18
På samme måten som løftene synes å bli gjort til intet på patriarkenes tid da Israelsfolket dro til Egypt, slik så det også merkelig ut da Israels Messias måtte forlate sitt land allerede i sin spede barndom og reise til Egypt.

Men Herrens hånd ledet også her. Det ble ikke bare redningen for barnet da Herodes ga sin djevelske ordre om å drepe alle guttebarna i sitt forsøk på å drepe den nye kongen. Men det var også med å legge anonymitetens slør over Jesu barne- og ungdomstid. Først da Guds time var kommet kunne han stå åpent fram som Frelseren og bevise sin guddommelige sendelse gjennom ord og gjerning.

Gud ville tydeligvis ikke at Jesus skulle stå fram for folket i kraft av de tegnene som skjedde da han ble født. Hadde han blitt i Betlehem, ville sannsynligvis disse tegnene blitt knyttet til hans person på en lite åndelig måte.

Nei, han skulle tilbringe forberedelsestiden i stillhet i Nasaret. Derfor ble også Jesusbarnet med en gang fjernet fra Davidsstaden ved at familien måtte flykte til Egypt. Ingen ytre forhold skulle føre til at han ble hyllet som Messias før tiden var inne til det.

I en drøm fikk igjen Josef beskjed av Herrens engel (v. 13) om å ta barnet og Maria og flykte til Egypt alt samme natt. Egypt er 5-6 dagsreiser fra Betlehem. Brukte en den såkalte ørkenveien, kunne en nå dit på omkring 40 timer. Denne veien gikk over Hebron og Beersjeba.

Mange har forsøkt å framstille denne flukten til Egypt i bilder, og en av kunstnerne har latt oss se englevakten som følger denne mannen med barnet og moren. Den lille familien bodde i sannhet i den høyestes skjul.

Både i det foregående kapitlet og i dette hører vi gang på gang hvordan Herren veileder og advarer gjennom drømmer (Matt 1:20. 2:12, 13, 19, 22). Det kan være på sin plass å se litt på dette.

Ofte har mennesker latt seg villede av drømmer ved at de har lagt overtroisk mye vekt på dem. Det har til og med hendt at vantro mennesker har drømt om himmelen og slått seg til ro med at dette var et tegn på at alt var i orden med dem.

Drømmer er jo i og for seg bare avskygninger av egne forestillinger. Men vi lærer av disse ordene at Gud kan bruke dem i sin tjeneste.

Et kjennetegn vil det alltid være, og det er om drømmen stemmer med Guds ord. Av og til kan Herren gjøre et Guds ord levende for oss i en drøm. Han kan også gi oss et dypere innblikk i oss selv og vise vårt eget forderv gjennom ordet.

Men det hender ikke sjelden at Herren griper inn i menneskers liv gjennom en drøm og framskynder vekkelsen Ånden er i ferd med å skape ved Ordet. Han kan også veilede et Guds barn og advare mot farer.

Generelt kan vi si at det er den åndelige sammenhengen en drøm har med vårt gudsforhold som må være målestokken på betydningen av en drøm. Er den fra Gud i en særlig forstand, vil nok det komme til uttrykk i en åndelig velsignelse til lys og veiledning.

Under denne flukten til Egypt ble det rikelig bruk for den verdifulle gaven vismennene hadde gitt dem. Også på den måten sørget Gud for den lille familien gjennom besøket av vismennene.

Ved denne reisen til Egypt ser Matteus at profetordet i Hos 11:1 blir oppfylt: "Fra Egypt kalte jeg min sønn." Israels konge ble lik sitt folk Israel i dets historie. Han måtte gjennomgå lidelser, fattigdom og trengsler for hans herlighet kunne bli åpenbart.

Dette er kongeveien: Gjennom lidelser til seier. Og på denne veien skal også hans folk følge han til alle tider. Vi må huske på at Israels folk bare var "Guds Sønn" fordi Guds evige sønn var til stede og bodde i dette folket også før han ble menneske.

"Herrens engel" som ofte blir omtalt i GT og som settes lik med Herren selv, er jo vår Frelser slik han arbeidet for syndere i sin skikkelse før han ble menneske. Derfor sier Paulus i 1Kor 10 at klippen som fulgte folket under reisen i ørkenen, var Kristus, Nå fikk altså dette ordet sin ytre og legemlige oppfyllelse etter at Guds sønn ble menneske.

I v. 16 får vi høre hvordan Herodes går fram mot småbarna i Betlehem. For å være sikker tok han med alle som var under to ar. Noen har hatt innvendinger mot dette massemordet av barn i Betlehem fordi det ikke er nevnt noe sted i den profane historielitteraturen fra den tiden.

Til det kan vi for det første svare at Betlehem var en så liten by at tallet på de aktuelle barna neppe var mer enn ca. 50. Dernest vil vi si at denne massakren, hvor forferdelig den var, bare var som en dråpe i havet sammenlignet med de større og mer omfattende redselshandlingene Herodes satte i verk.

Matteus finner igjen at dette er oppfyllelsen av en profeti. I Jer 31:15 står det: "En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn. Hun vil ikke la seg trøste over sine barn, for de er ikke mer til."

Hos Jeremias viser gråten og klagen til den smerten bortførelsen til Babel vakte. Men denne klagen fikk på nytt sin oppfyllelse.

Når det står at "Rakel gråter over sine barn" kommer det av at Rakel døde i fødselssmerter et lite stykke fra Betlehem (1Mos 35:16-19) og ble begravd der. Hun står derfor som et uttrykk for alle mødrene i Betlehem selv om byen ikke lå i Benjamins stamme, sønn av Rakel. Men klageropet fra mødrene i Betlehem ble også hørt i Rama som er en by i Benjamins stamme. Klageropet i de områdene over landflyktigheten i Babel ble et varsel om nye klagerop.

Når det ofte står at en profeti ble oppfylt, menes det ikke bare den direkte og ytre oppfyllelsen av den, men også fullendelsen av et forbilde som er blitt gitt tidligere.

Hele Israels historie er typisk forbilledlig til minste detalj, som vi har sagt før. Men alt det forbilledlige har da sin fullendelse i han som er fylden og kronen for Israel, nemlig Messias som var lovet. Toget til Egypt, tilbakekomsten derfra og klageropene i Rama da folket ble ført i fangenskap til Babel, alt dette har sin forbilledlige side. Derfor snakker evangelisten om at dette skulle oppfylles.

I dette avsnittet finner vi en underlig motsetning mellom den oppgaven Josef hadde tatt på seg og det Herodes gjorde. Josef ville tjene Gud ved å ta vare på og beskytte Jesu liv, mens Herodes tjente Satan ved å forsøke å slå i hjel Jesus.

Det er den dype motsetningen mellom tro og vantro vi ser her. Alle som er døpt, har fått del i et "Jesusliv" ved gjenfødelsens bad, og den enkeltes oppgave er å ta vare på dette livet så det ikke dør.

Så lenge et menneske er vantro, går det i Herodes' fotspor og dreper det åndelige livet som skulle blitt selve redningen for det mennesket. Noen ødelegger det brutalt ved å gi det egenrettferdighetens og den falske gudsfryktens gift. Det er forferdelig når dette "Jesuslivet" dør. For dem som går fortapt vil ordet i v. 18 bli oppfylt på en forferdelig måte. I helvetet vil det høres gråt og skrik. Det forferdelige er skjedd: "De er ikke mer til." Det vil si at det livet som ble gitt disse i dåpen er ikke mer til. Det er fullstendig utslettet, og sjelen er blitt overgitt til djevelen.

Men de som på denne måten åndelig talt har drept sitt eget liv, går også i Herodes' fotspor når det gjelder andre. De leter etter barnet for å drepe det når de ser at "Jesuslivet" våkner i andre menneskers hjerte.

Vantro foreldre forsøker å drepe troens liv når det våkner hos barna deres. "Jeg vil heller se deg leve det villeste liv," sa en mor til datteren sin som var blitt en kristen, "enn å se deg sammen med de kristne." En vantro husbond, en vantro prest eller lærer kan gjøre mye vondt når de både med list og makt forsøker å utrydde troens liv der de finner det.

Men motsatt vil troens liv bestå når en gjør som Josef og kjemper for å "ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss" (2Tim 1:14).

Den dag i dag kan Herren sende sine venner inn i ensomhetens Egypt. Kanskje tok han deg avsides på sykeseng eller satte deg til side på en annen måte. Du bør ikke klage over det. Kanskje gjorde Herren det nettopp for å frelse deg fra de angrepene som kunne ødelegge ditt liv med Jesus.

Deretter leder Herrens sine venner på en slik vei at Åndens liv i våre hjerter ikke skal dø, men leve og utvikle seg helt til vi når fram til det himmelske hjemmet.

Matt 2:19-23
Ikke lenge etter barnemordet i Betlehem, nådde Herrens hånd Herodes. Uansett hvor voldsomt Guds motstandere kan rase, så kommer den stunden da det skal sies om dem: "For de som ville barnet til livs, er døde." (v.20).

Herodes døde en forferdelig død, omtrent som Antiokus Epifanes (2. Makk. 9,9). Han fikk en betennelse i innvollene som virket slik at han faktisk råtnet i levende live. I Apg 12:23 fortelles det at Herodes Agrippa den første også døde på samme måten.

Herodes den stores liv hadde vært fullt av forferdelige handlinger. Han myrdet sin svoger, sin svigerfar og sine sønner. Til og med sin egen hustru lot han myrde. En av sønnene hans, Antipater, ville drepe han, men Herodes lot han henrette fem dager før han selv døde.

Han visste at ingen ville gråte over han. Derfor hadde han kalt sammen alle de ledende menn i riket til sitt dødsleie, og han hadde gitt ordre om at de skulle drepes samtidig som han døde for at det skulle være sorg i landet da han døde. Dette ble likevel ikke utført.

I sitt testamente hadde Herodes ordnet det slik at Arkelaus fikk Judea, Idumea og Samaria. Herodes Antipas fikk Galilea og Perea, og Filip fikk noen landskap i nordøst (det gamle Basan). Den siste viste seg som den beste av Herodes den stores sønner. Arkelaus derimot gikk fullstendig i sin fars fotspor.

Da Herodes var død, fikk Josef igjen englebesøk. Nå fikk han beskjed om å dra tilbake til Israels land med barnet og moren. Det ordet Herren brukte til å kalle han tilbake, minner om ordet Herren brukte til å kalle Moses tilbake fra ørkenen til Egypt da han skulle føre folket tilbake til Kanaan (2Mos 4:19).

Det syntes som om Josef først tenkte å dra tilbake til fedrebyen Betlehem. Dette var jo egentlig det mest naturlige. Men da han hørte om den forferdelige styreformen til Arkelaus, var han redd for å dra ditt med Messias-barnet.

At denne frykten var fra Gud, ble stadfestet i en drøm. Derfor dro han i stedet til Galilea, til Nasaret. Der hadde han jo arbeidet tidligere og blitt trolovet med Maria. Der vokste Jesus opp for at "han skulle kalles en nasareer (v.23).

Mange har spurt hvor det er profetert at han skulle kalles nasareer. Nasaret nevnes nemlig ikke i GT.

Navnet kommer av det hebraiske ordet "nezer" som betyr kvist, rotskudd. Det vil si at byen selv var som en svak kvist, et svakt rotskudd, noe som kunne bety enten at den var liten og fattig eller at den var omgitt av busker og kratt.

Nasaret hører med til nedre Galilea, det tidligere området for Sebulons stamme, og lå på et fjell (se Luk 4:29) 7-8 km. vest for Tabor.

Nå er Nasaret kjent over hele verden, men da Jesus levde der, var både byen og innbyggerne foraktet av andre. I Joh 1:46 spor da også Natanael: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?"

En kan da forstå Matteus slik at han skulle kalles nasareer som betegnelse på en som skulle bli foraktet. Dette er tydelig forutsagt flere steder. Se f.eks. Jes 53:2-3 der det står: "Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. - Foraktet var han -, - vi aktet han for intet."

I Sal 22:7 ble det også profetert at Messias skulle bli "til spott for mennesker og blir foraktet av folk." Og i Sal 69:10 sies det: "Hån fra dem som håner deg, er falt på meg."

Dette "han skal kalles nasareer," behøver ikke peke på noe spesielt profetord. Det "som var talt ved profetene" kan også peke på en sak som er omtalt av flere profeter.

Men mest sannsynlig er det nok at det her sikter til Jes 11:1 der Messias uttrykkelig blir kalt "nezer": "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt." Det er ikke bare den åndelige betydningen av dette Messiasnavnet "nezer" som gikk i oppfyllelse ved hans dype fornedrelse og verdens forakt. Også den bokstavelige betydningen gikk i oppfyllelse ved at han bodde i Nasaret og fikk navnet nasareer.

Og der vokste Jesus opp i fattige kår. Dette lille, fattige Nasaret er et godt bilde på den byen på fjellet der troens liv som har blitt lagt ned i oss ved troen og dåpen kan vokse og trives. Denne byen er de helliges samfunn, Guds hellige folk som er like foraktet som det gamle Nasaret.

"Hellig" er et navn som blir brukt like foraktelig i de vantros dagligtale som "nasareer" ble brukt den gangen. Men i Nasaret er det ly og vern for det lille livet som er skapt av Gud. Der kan det få næring, arbeid og tukt og dermed den rette vekst. Bor du i dette troens Nasaret, kjære leser, der du tåler Kristi vanære, men også får del i all den velsignelse fra Herren som dette Nasaret inneholder?

Matt 3:1-4
To av profetene i GT hadde profetert om døperen Johannes. Jes 40:1ff. forteller at før Herren gjør inntog i sitt land og sitt tempel, skal en herold gå foran han og forberede veien for han. Og Mal 4:5 slutter seg til dette og sier: "Se, jeg sender dere Elias, profeten, for Herrens dag kommer."

Denne forløperen for Frelseren var Johannes, sønn av Sakarias. Allerede før han var født, hadde engelen sagt: "Mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud. Han skal gå foran ham i Elias' ånd og kraft" (Luk 1:16-17.

Jesus selv ga Johannes dette vitnesbyrdet at han var denne forløperen som Malakias hadde forutsagt skulle komme og forberede veien for han. Ja, mer enn det. Han sa også at det ikke var noen av dem som var født av kvinner som var større enn døperen Johannes (Matt 11:11).

Når det står "i de dager sto døperen Johannes fram", så er det et uttrykk som betegner overgangen fra en tid til en annen, altså i de dager mens Jesus ennå levde et stille liv i Nasaret.

I virkeligheten hadde det gått over 29 år siden slutten av forrige kapitel. Disse årene har gått i stillhet unntatt den ene hendelsen som det fortelles om i Luk 2 da Jesus besøkte templet som tolvåring.

Gud lar oss ikke vite noe mer om disse årene av Jesu liv her på jorda. Derfor skal vi heller ikke begynne med noen gjetninger her. Vi vet bare ifølge Ordet selv (Luk 2:51-52) at han "var lydig mot" foreldrene sine og "gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker". Han var jo sant menneske, og det sant menneskelige er det syndfrie menneske.

En kan ofte høre det blir sagt: "Det er menneskelig å feile." Men det er ikke sant. Det ser en om en ser rett på den sanne og opprinnelige menneskenaturen slik den ble skapt i Guds bilde.

Vår Frelser var det sanne og syndfrie menneske, og levde derfor et vakkert menneskeliv. Så mye kan vi si om dette, men mange mennesker har hatt det travelt med å lage fantasifulle fortellinger om dette avsnittet i Jesu liv. Det finnes et apokryft evangelium om Jesu barndom, men det er helt klart usant og bare fri diktning.

I Luk 3 blir tidspunktet gitt da døperen Johannes sto fram offentlig. Det skjedde i det femtende året av keiser Tiberius regjeringstid.

Noen mener dette året har vært et av de såkalte sabbatsårene (se forklaringen til 3Mos 25). Hvert sjuende år skulle være sabbatsår, dvs, et hvileår for hele landet. Da skulle det ikke dyrkes noe. Når det hadde gått sju slike år, kom det såkalte jubelåret. Det var altså hvert femtiende år.

Det året Frelseren sto fram, skulle ifølge dette altså være et slikt nådeår fra Herren også i ytre forstand. Riktignok har ordet i Luk 4 om nådeåret fra Herren som kommer med Frelseren, mye videre og dypere mening. Men det synes å være en fin tanke at oppfyllelsen av løftene også i ytre forstand fant sted i et jubelår. Jubelåret var jo et forbilde på Messiastiden som bringer frelse. Det er et forbilde på gjenopprettelsen av alt som i løpet av tidene blitt ødelagt av synden, og på opphevelsen av all trelldom

Døperen Johannes utførte sin tjeneste i Judea ørken. Sannsynligvis var dette et par mils bredt landområde som strakte seg nedover mot dødehavet. Det var i dette området Josva førte folket da de krysset Jordan for første gang.

Her sto nå døperen Johannes fram som en røst i ødemarken. Og hva innholdet i hans forkynnelse var ser vi i v. 2: "Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." Dette er den første preken vi møter i NT. Det er en preken til omvendelse.

Det greske ordet betyr egentlig det samme som å "få et annet sinn". Den ekte omvendelsen består ikke i enkelte forandringer i det ytre, ikke nye skikker og talemåter eller mer kunnskap. Den består kort og godt i å få et nytt sinn. Dette nye sinnet er en ufravikelig betingelse for at en synder kan bli salig.

Saligheten består ikke i en ytre herlighetstilstand. Den er først og fremst det indre samfunnet mellom sjelen og Gud der freden og gleden ved Den Hellige Ånd er en følge av dette samfunnet.

Et uomvendt menneske vil aldri kjenne seg salig selv om det ble satt inn i himmelen. Det ville rett og slett ikke holde ut der. Nei, først må hjertet bli forandret. Det må ha det slik David sier til Herren i Sal 16:2: "Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg."

Omvendelsen er altså ikke bare en ytre betingelse, men en indre nødvendighet for å ha del i Guds rike.

Vi må imidlertid legge merke til hva Johannes sier her. Han sier ikke: "Omvend dere for at himlenes rike kan komme nær." Nei, han forkynner: "Omvend dere for himlenes rike er kommet nær."

Grunnen til omvendelsen ligger i Guds barmhjertighet, den kjærligheten som elsket oss først og som ga Jesus. Det er ikke en omvendelse på grunn av en lengsel etter ett eller annet ubestemmelig, men det står et herlig rike ferdig og venter. Gud være lovet! Dette stemmer helt med ordet hos evangelisten i den gamle pakt. Se Jes 44:22: "Vend om til meg, for jeg gjenløser deg."

Matteus bruker uttrykket "himlenes rike". På denne måten viser han at Gud har latt sitt rike komme ned til jorden for å grunnfeste det der. Det er altså et uttrykk for Guds rike i den nye pakt både i dets utvikling og dets fullendelse.

I Dan 2:44 er det forutsagt at på den tid "vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges." Det er oppfyllelsen av denne profetien døperen Johannes vitner om.

Når døperens forkynnelse blir omtalt som å rydde og forberede veien for Herren, viser dette at mennesker altså kan rydde og forberede vei for Herren. Dette skjer når synderen er villig til å ydmyke seg og bekjenne sine synder og begynner å kjempe mot dem. En kan sperre veien for Herren ved å nekte synden, unnskylde den eller ved å holde fast ved den.

Den oppgaven Johannes hadde fått, var å vekke opp. Ved at loven ble forkynt skulle samvittigheten vekkes slik at trangen til frelse ble levende. Hele Johannes' person bar preg av denne gjerningen han hadde fått. Han var en Elias også i det ytre. I 2Kong 1:8 står det om Elias at han var "en mann i lodden kappe, med lærbelte bundet om livet." Johannes var kledd på samme måten. Kappen hans var av kamelhår, og maten var av det slaget fattigfolk brukte: "Gresshopper og vill honning."

Gresshoppene var av et spesielt slag de fattige brukte som mat, og honningen var dels fra ville bier og dels fra en saft som rant fra visse trær og ble samlet sammen når den var stivnet. Han drakk nok ikke annet enn vann. Han var jo utvalgt til å være nasireer fra fødselen av (se forklaringen til dette i 4Mos 6:3), og derfor kunne han ikke drikke vin eller annen sterk drikk (Luk 1:15).

Livet til døperen Johannes var helt igjennom et liv i forsakelse. Hans plass var den ydmyke plassen som forløperen, som "brudgommens venn" (Joh 3:29). Men hans storhet bestod i at han kjente denne plassen og var tilfreds med den.

Matt 3:5-12
En mengde mennesker strømmet ut til døperen Johannes både fra land og by, og det var en kraftig rørelse i sinnene. De "ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder" (v.6).

Hva slags dåp var det Johannes døpte med? Det synes ikke som om dåp har vært kjent før. Derfor fikk vel Johannes dette spesielle tilnavnet "døperen".

Dåpen hadde tilknytning til de mange formene for renselse med vann som var foreskrevet i Moseloven. Samtidig fantes det jo også mange profetier i GT som peker på nødvendigheten av å bli renset. "Rens dere og tvett dere," heter det i Jes 1:16. Og i Esek 36:25 finnes det så avgjort et uttrykk som peker fram mot dåpen: "Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene."

Men Johannesdåpen er tydelig nok bare en dåp med vann. Den er bare et tegn på at på samme måten som de ble senket ned i vann, skulle de også omvende seg fra syndens urenhet og forberede hjertene for syndens forlatelse som var nær i Kristus.

Johannesdåpen er noe helt annet enn vår dåp slik Johannes også selv sier i v. 11. Johannesdåpen ga ingen ting. Den var bare en symbolsk handling.

Men dåpen Jesus døper oss med, gir Den Hellige Ånds gave. Dette ser vi tydelig i Apg 19:1-7 der Paulus støtte på "noen disipler" som bare var døpt med Johannesdåpen. Paulus gjør det helt klart at de må døpes med Jesu dåp for å få Den Hellige Ånd.

Vi har flere grupper som vil sette likhetstegn mellom vår kristne dåp og Johannesdåpen. De gjør den til en vanndåp. Men dermed går de tilbake til GTs standpunkt. For der befinner ennå Johannesdåpen seg.

Blant de folkeskarene som strømmet ut til den store predikanten, hører vi også for første gang i dette evangeliet om de to ledende hovedretningene innen jødedommen, nemlig fariseerne og saddukeerne. Det er merkelig å møte dem her. Men av det Johannes sier til dem, forstår vi at de ikke har kommet av noen trang til å få del i den åndelige velsignelsen. Da folkeskarene strømmet ut til Johannes på denne måten, har de kanskje ment det var klokest å følge med for å bevare sin innflytelse. Likevel har kanskje noen kommet av mer alvorlige grunner.

"Fariseer" betyr "utskilt". Dette navnet hadde de fordi de opphøyde seg selv og betraktet seg selv som særlig hellige. De levde etter en mengde ytre skikker og lover som de delvis hadde plukket ut fra Moseloven på en uåndelig måte. Dels hadde de også laget seg noen selv. De ga seg ut for å holde loven til punkt og prikke og satte sin rettferdighet inn på at de skulle gjøre til og med mer enn det Guds lov krevde.

I stedet for at loven skulle være en tuktemester for dem til Kristus, så forvrengte de lovens bruk til å bli det motsatte. De brukte den til å opphøye seg selv og lukket hjertet for lovens ånd. De hadde nok med en ytre lovtrelldom som ikke var uoverkommelig for den menneskelige natur når den til gjengjeld fikk ros og ære av andre mennesker og kunne nyte selvrettferdighetens vellyst.

I Matt 23:23 beskriver Jesus dem med disse slående ordene: "Dere - som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap."

Saddukeerne hadde en helt annen innstilling. De var jøder som hadde tilegnet seg mange hedenske trekk i livet. På mange måter var de veldig frisinnet når det gjaldt livs-stil og nytelser. De kan nærmest regnes for fritenkere. De fornektet ikke bare fariseernes tradisjoner, dvs, de menneskelige forordningene fariseerne hadde føyd til de hellige skriftene, men de forkastet også de profetiske skriftene, nektet oppstandelsen, englenes personlige eksistens og andre ting. De var nærmest vantro fornektere som dyrket sine naturlige lyster. De anerkjente de fem mosebokene, men fortolket dem på rasjonalistisk vis. Navnet hadde de fått etter en jødisk lovlærd som het Sadok.

Det står at de kom til Johannes for å bli døpt. De hadde kanskje tenkt at en slik ytre handling kunne de saktens underkaste seg. Men Johannes gjennomskuet dem. Han møtte dem med alvorlige ord til dom (v.7-12). "Ormeyngel" tiltalte han dem med. Slik beskrev han dem som fulle av ondskap og list. Det gikk ut en vantroens gift fra dem som skadet folket. Dette ville Johannes avsløre.

"Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vreden?" Slik spør han, og spørsmålet har bakgrunn i Mal 3 der Herrens dag blir beskrevet som en dommens dag over alle falske hjerter. Frelsens dag og dommens dag følger alltid hverandre. Så snart som frelsen blir tilbudt og menneskene må ta et valg, begynner også vredens dom over de sjelene som stenger seg ute fra nåden.

Meningen med dette ordet av Johannes er tydeligvis å advare dem mot et nytt selvbedrag. Det kunne de føre seg selv inn i om de ble døpt av han for så å tro at alt var i orden med dem. Nei, dere flyr ikke bort fra Guds dom på den måten. Det gjelder at dere vender om og bærer "frukt som er omvendelsen verdig" (v.8). Dere må holde opp med å trøste dere med at dere har Abraham til far.

Han vil fortelle dem at Gud ikke uten betingelser var bundet til Israel som folk med sine løfter. Han var ikke bundet til å oppfylle sine løfter på dem uten vilkår fordi han ikke hadde andre han kunne oppfylle sine løfter for. Nei, slike utvortes israelitter kunne han få nok av. Han kunne skape steinene om til "barn for Abraham" om det så skulle være. Denne ytre fordelen å stamme fra Abraham hadde i og for seg ingen ting å bety dersom de ikke åndelig talt var Abrahams barn.

Dette ordet taler også alvorlig til alle selvrettferdige navnekristne. På menneskelig vis pukker de på at de er døpt, konfirmert osv. Men når omvendelsen mangler, er alt dette forgjeves.

I dette ordet om at Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene, ligger det ikke bare tukt. Det er også trøst i det. Ofte har det vist seg at steinharde hjerter både i den tradisjonelle kristenheten og i hedenskapet har blitt gjenfødte, levende Guds barn.

Nå gjelder det, fortsetter Johannes, å legge merke til tiden, for nå skal avgjørelsen tas. "Oksen ligger allerede ved roten av trærne" (v.10). Han som var "sterkere" enn Johannes, var nær. Og han var så mye større at Johannes ikke var verdig til engang å bære skoene hans, dvs, å være den minste av hans tjenere.

Han skulle bringe den store nådegaven som Johannes bare ga et billedlig tegn på gjennom sin dåp. "Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild" (v.11). Dette minner om ordet i Jes 4:4 som forteller om en "renselses Ånd". På denne måten blir Den Hellige Ånd beskrevet som den som renser bort synd i de hjertene han får lov å fylle. Men det forteller også at han vil rense bort alt hykleri og alle som ikke vil omvende seg. Ordet minner også om Mal 3:2: "For han er som smelter-ild og vasker-lut."

Denne siste siden ved den rensende gjerning Herren utfører ved den Ånd han gir, uttrykkes videre i v. 12. Det brukes et bilde på en som tresker og hvordan han skiller hveten fra agnene ved hjelp av en kasteskovl. I dag som det brukes maskiner til nesten alt i jordbruket, er kanskje ikke dette bildet så tydelig for alle.

Men i gamle dager ble kornet renset på denne måten. Ved hjelp av kasteskovlen ble korn og agner sammen kastet opp i lufta. Alt som hadde vekt ble slynget i den retningen det ble kastet. Det lette og tomme falt enten rett ned eller ble ført bort av vinden.

Slik går det den dag i dag når Herren står der med sitt åndsfylte ord. Handa Herren bruker til å føre kasteskovlen, er en og annen av sine vitner. Kasteskovlen er Ordet, både det skriftlige og det muntlige. Når Åndens sanne tale lyder om syndens avgrunn, om slektenes fortapte og falne tilstand, så følger de som er av sannheten, med. De ydmyker seg og gir Herrens ord rett. Men agnene, de som ikke bryr seg om sannheten, kan dette ordet passe på: "Du er veid og funnet for lett." De følger ikke med, men slår seg fort til ro med tomme unnskyldninger og falsk selvrettferdighet.

Når Ånden taler om hvordan veien om korset gjennom troen og dåpen er den eneste veien til salighet, da følger de hjertene som er av sannheten, med og bekjenner:

"Du med nåden, jeg med skammen,

Å, hvor dog vi passer sammen,

Du Guds elskede, Guds Sønn."

Men de som er lik agnene, kommer bare trekkende med sine tomme, døde gjerninger og sin selvlagde vei til frelse.

Når Åndens sannhets tale lyder om å leve helt for Herren og at ingen kan tjene to herrer, da følger de som er av sannheten, med. De erkjenner at her må det være et enten eller. Men de som er lik agner, blander gudsfrykten med andre ting.

Hva er du som leser dette? Er du hvete eller agner?

"Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes" (v. 12). Den indre atskillelsen skjer allerede her og kan komme til syne når det levende ordet blir forkynt. Det viser seg ved at det oppstår to flokker. Men denne atskillelsen skal bli synlig i det ytre når Herrens dag blir åpenbart for alle.

"Ild som ikke kan slokkes." Dette ordet er ikke til å ta feil av. Det hjelper ikke hvor mange som forsøker å slukke den med sine selvlagde bevis. De vil aldri kunne klare det. Herrens ord står fast (se Mark 8:48).

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild" står det i v. 11. Ut fra dette har mange forsøkt å vise at Jesu dåp bare var en åndsdåp og ikke en dåp med vann. Men dette ordet gir ikke medhold i en slik tanke. Det står jo: "Han skal døpe dere." Vannet hører også med, og det er tydelig nok inkludert i dette ordet samtidig som det er uttalt midt i en situasjon der dåpen ble utført med vann. Derfor har Guds menighet forstått det slik og handlet etter det helt fra apostlenes dager og til nå.

Vi kan spørre hvordan Johannes' tale, som vi har fått et lite utdrag av her, har virket på fariseerne og saddukeerne. I Luk 7:30 gir Jesus oss svar på dette der han snakker om Johannes og hans dåp: "Men fariseerne og de lovlærde gjorde Guds råd til intet for seg og lot seg ikke døpe av ham." Ordet gjorde altså sin virkning. Det avslørte hjertets vantro idet de ble forarget over sannheten. Men på denne måten stengte de seg ute fra Johannesdåpen. Deres hensikt var å bruke Johannesdåpen til å gi enda mer skinn av at de var de beste blant Israels folk. Men denne hensikten ble tilintetgjort.

Matt 3:13-17
Men så hendte det at det kom en mann til Johannes en dag og ville bli døpt av han. Han var fullstendig forskjellig fra alle de andre som Johannes hadde døpt tidligere. Det var Jesus fra Nasaret.

I Joh 1:31, 33 forteller døperen Johannes at han ikke kjente han, men den som hadde sendt han for å døpe med vann hadde sagt: "Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd."

Dette ordet "jeg kjente ham ikke" kan synes å stå i motsetning til det Johannes sier i v. 14: "Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til med."

Luther sier om dette: "Johannes har kjent på seg at denne Jesus ikke var noe vanlig menneske. Det måtte stå noe høyere bak han."

Jesus har selvfølgelig ikke legitimert seg overfor Johannes og vist hvem han var ut fra de undrene som skjedde da han ble født. Vår Frelser har aldri brukt slike ytre bevis.

Denne åndens mann som Johannes var, ble imidlertid straks slått av Jesu personlighet og åndelige opphøyethet. Men han hadde, som for nevnt, fått et løfte om et ytre tegn fra Gud. Det skulle vise han hvem Gudslammet var, det som skulle bære all verdens synd og døpe med Den Hellige Ånd. Han skulle altså vente på dette tegnet som en stadfestelse. Derfor kunne han ikke av lydighet mot Guds ord si noe annet enn at han ikke kjente Jesus som Gudslammet for dette tegnet hadde vist seg.

Han kunne saktens kjenne Jesus som den han trengte å bli døpt av, men først når tegnet for stadfestelsen fra Gud hadde kommet, kunne han med myndighet være Guds vitne om at Jesus er den som bærer all verdens synder.

Da Johannes sto der og vegret seg for å døpe Jesus på grunn av sin egen ringhet i forhold til han, svarte Jesus: "Slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet" (v. 15).

Dette henger sammen med betydningen av Jesu dåp. Det skulle synes selvfølgelig at denne dåpen ikke er den samme som vår. Vi er syndere og trenger å bli født på ny. Jesus var syndfri og var Guds barn fra evighet av. Likevel er det enkelte kirkesamfunn som begrunner sin lære om voksendåp ved å vise til Jesu dåp. Det er egentlig bare et bevis på hvor lite de forstår av hva den kristne dåp er.

Nei, Jesu dåp er tydelig nok den hellige innvielsen til hans frelsergjerning. Etter Guds vilje innvies han til å bære verdens synd, og han bar den til frelsesverket var fullført på Golgata kors. Han ble døpt til vår synd for at vi skulle kunne døpes bort fra synden skyld og få del i syndenes forlatelse.

Men døperen Johannes skulle være forløperen som var sendt av Gud til å være det menneskelige redskapet til å føre frelseren inn i denne gjerningen.

I v. 6 sto det at de som ble døpt av Johannes "bekjente sine synder". Det Jesus gjorde da han ble døpt, var å bekjenne verdens synder som sine. Det er uendelig stor nåde at Jesus tok verdens synder på seg som om de var hans egne, og bar dem for oss. Det var da også etter dåpen at Johannes pekte på han og sa: "Se der Guds lam, som bar verdens synd!"

Men som innvielse til sin frelsergjerning ble Jesu dåp noe mye mer enn den alminnelige Johannesdåpen. "Himmelen åpnet seg", og Den Hellige Ånd kom ned over han "som en due" (v.16). Uttrykket forteller at Ånden kom ned i likhet med en due. Likheten sikter vel nærmest på måten den kom ned på og ikke så mye på selve skikkelsen. Den blir bare beskrevet som virkelig og synlig uten å få noen spesiell skikkelse. I Luk 3:22 står det: "Den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due."

"Han så Guds Ånd stige ned." Her er det Jesus selv som ser dette. Men i Joh 1:32 fortelles det at Johannes så det samme. Duen som er tegnet på renhet og saktmodighet, er en betegnende form for Guds Ånd å komme til syne på. Det blir ikke fortalt at duen vendte tilbake til himmelen. Dette betyr at Ånden ikke bare kom ned over Jesus slik han gjorde i den gamle pakt da han kom til profetene. Men "han ble over ham" sier Johannes i sitt vitnesbyrd (Joh 1:32).

Som livsprinsipp er Den Hellige Ånd medfødt hos Jesus. Men Åndens komme over han ved hans dåp er salvingen til den hellige tjenesten han har gått inn i.

Så fikk Jesus enda en synlig stadfestelse ved Guds stemme som hørtes fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag" (v. 17). Faderen vitner for sin enbårne sønn at han var Frelseren som i Guds råd var utsett til å fullføre frelsen. Han vitner om at han i sin guddommelighet har velbehag i Jesu selvoppofrelse under syndens byrde.

På den ene siden skjedde dette for døperen Johannes' skyld. På den andre siden tør vi vel si at det skjedde for Jesu skyld som Menneskesønnen. Vi verken kan eller skal forklare den underfulle sammenhengen mellom den guddommelige og menneskelige naturen i Jesus Kristus. Men vi hører flere steder hvordan Gud stadfester at Jesus er hans sønn (se Joh 12:28 og i Getsemane da engelen ble sendt til han). Og dette gjør han for den menneskelige naturs skyld som Jesus hadde utviklet da han ble født.

Da Jesus ble døpt, ble altså hele den treenige Gud åpenbart: Faderen, Sønnen og Ånden. Og her finner vi den dype likheten med det som skjer når vi blir døpt i den treenige Guds navn. I dåpens stund blir himmelen åpnet også over oss. Også vi får Den Hellige Ånds gave. Også vi blir nevnt ved navn som barn av vår himmelske Far. Men hadde ikke Jesus latt seg døpe til å være vår Frelser, hadde aldri vi kunnet bli døpt av han til å bli frelst.

Matt 4:1-2
Da Jesus ble innviet til sin frelsergjerning ved dåpen, kom Den Hellige Ånd over han. Det første Ånden gjorde etterpå, var ikke å sende Jesus inn i den verden han skulle forløse. Tvert imot sendte han Jesus først ut av verden, kan vi si, ut i ørkenen. Dette gjorde han fordi verdens fordervelse har sin rot i Satans rike, og Kristus kunne ikke overvinne Satan på verdens vegne uten først å ha overvunnet han for sin egen del.

At Jesus ble ført ut i ørkenen forteller oss at ørkenen er som en avspeiling av djevelens indre vesen og et bilde av den ødeleggelse han bringer med seg. I Matt 12:43 fortelles det at en uren ånd flakker omkring "i tørre trakter", og i 3Mos 16:10 ser vi at den ene bukken skulle "sendes ut i ørkenen".

Tradisjonen sier at stedet for fristelsen er ødemarken nord for Jeriko som har blitt kalt Kvarantania. Navnet betyr "førti dagsørkenen", og den har altså fått navnet sitt etter det som foregikk der. Disse øde fjellområdene er noe av de verste som finnes. Et høyt og spisst fjell reiser seg over dette ørkenområdet med dype avgrunner ved siden av. Det er virkelig en sterk motsetning mellom dette området og den vakre Edens hage der den første Adam kjempet kampen mot fristeren.

Jesus var i ødemarken i førti dager og førti netter og fordypet seg i det som var hans frelserkall. Dette minner oss om Moses som var på Sinaifjellet i førti dager og førti netter "uten å ete brød og uten å drikke vann" (2Mos 34:28).

Vi husker også Elias som spiste og drakk av den maten som Gud hadde forberedt for han, "og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb" (1Kong 19:8).

Hos begge disse Guds menn ble livet holdt oppe ved en særlig Guds kraft slik som det også skjedde med Jesus.

Men da det hadde gått 40 dager, trekker denne kraften seg tilbake. Den alminnelige menneskelige sulten melder seg, og selvfølgelig med uanet styrke. Hva dette vil si, vet bare den som virkelig har kjent sulten true med å utslette livet. Da lå det til rette for fristelsen.

I Luk 4:2 står det at Jesus ble fristet av djevelen i førti dager. Det blir ikke nektet for det her hos Matteus, men det fortelles bare om disse tre kraftige angrepene til slutt og om hvordan Satan brukte sin sluhet for å overliste Jesus.

Når vi leser om Jesu fristelse, skal vi være klar over forskjellen mellom hans fristelse og vår. Vi har allerede den fristende makten i vårt eget indre. I Jak 1:14 står det: "Enhver som fristes, dras og lokkes av sin egen lyst."

Men hos Jesus fantes det ikke noe i hans indre som fristet han. På den måten sto han likt med den første Adam. Frelseren ble senere i livet ofte fristet gjennom mennesker, både venner og motstandere. Men her i ødemarken var det ene og alene han som var opphavet til alt ondt, Jesus hadde med å gjøre.

Djevelen har sin tid der han får lov å rase. En hedning spurte en gang en misjonær: "Hvorfor slår ikke Gud i hjel djevelen?" Han kunne like godt ha spurt: "Hvorfor lar Gud et ugudelig menneske rase et eneste øyeblikk?"

Gud respekterer den friheten han har gitt sin skapning selv om den står han imot i trass. Men han gjør det også slik at selv de åndene som gjør opprør mot han, må handle slik at hans vilje blir fullført mot deres egen vilje. Djevelen er på den ene siden listig, men på den andre siden er han forblindet slik ondskapen alltid gjør blind.

Vi kan spørre: "Hvorfor var det nødvendig at Jesus ble fristet av djevelen på denne måten?" Og svaret er dette: "Som den annen Adam måtte Jesus begynne forfra igjen med den opprinnelige menneskenaturen, og gjennom sitt valg måtte han føre den igjennom til den seieren som Adam mistet ved sitt fall."

Derfor er det stor likhet mellom djevelens fristelse av de første menneskene i paradis og hans fristelse av Jesus her. Han frister med kjødets lyst, øynenes lyst og livets overmodighet her i ørkenen slik han også gjorde det i Edens hage (1Mos 3:6).

For den første Adam åpenbarte mørkets fyrste seg i skikkelse av et dyr. Han åpenbarte seg altså ikke som et høyere vesen, men som et lavere. Og det måtte være slik for at ikke Adam skulle bli narret av en engels autoritet og i god tro bli ført i synd.

Men i vårt avsnitt er det spørsmål om hvilken skikkelse djevelen hadde da han kom til Jesus. Sto han direkte fram som "en lysets engel" (2Kor 11:14)? Fra våre egne fristelser vet vi at djevelen nesten alltid kommer i en eller annen forkledning. Kom han i en forferdelig djevleskikkelse, ville fristelsen være betraktelig mindre.

Nei, han kommer som vårt eget jeg som søker sitt eget beste. Han kommer gjennom råd og eksempler fra den vantro verden som omgir oss slik at vi ikke alltid med det samme ser hvem det er vi har å gjøre med. Det var jo som Menneskesønnen vår Frelser ble fristet. Han "er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd" (Heb 4:15).

Men derfor fikk fristelsen denne uhyggelige og grusomme betydningen for han. Han måtte på åndelig vis gjennomskue fristelsen og fienden. Derfor ligger det nærmest å tro at fristeren kom til han i lysets engels skikkelse, altså tilsynelatende som Jesu venn og omsorgsfulle rådgiver. Men han ble likevel straks gjennomskuet.

Matt 4:3-4
Den første fristelsen som blir omtalt (v. 3), gikk ut på at Jesus skulle bruke sin makt til å gjøre undergjerninger til sitt eget beste. Denne makten hadde han fått til beste for Guds rike, menneskers frelse og til Faderens ære. Nå ble han altså fristet til å bruke den til fordel for seg selv i stedet for etter Guds vilje.

"Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød." Det ligger mye djevelskap gjemt i disse få ordene. Det er bare kort tid siden ordene hadde lydt fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede." Nå kommer fristeren og forsøker å kaste tvil inn i hjertet. "Er du Guds Sønn," sier han.

Dette spørsmålet inneholder noe av det samme som spørsmålet Eva fikk av slangen i Edens hage: "Har Gud virkelig sagt?" (1Mos 3:1). Djevelen begynner nesten alltid med å så tvil om sannheten i det Gud har sagt. I den moderne bibelkritikken ser vi at det samme djevelske spørsmålet kommer til uttrykk.

Og videre ligger det i dette ordet en ond anklage mot Gud Fader som synes å mangle tilstrekkelig farskjærlighet. Hvorfor skal du ha det så vondt og vanskelig når du er Guds Sønn? Det er anklagen og mistilliten til Gud som kommer til uttrykk i dette spørsmålet.

Du som er et Guds barn, har vel også kjent litt av den samme stemmen i ditt eget hjerte når det har vært vanskelige tider i ditt liv: Hvorfor skal du ha det så vanskelig? Gud bryr seg ikke om deg! Og så kommer denne gloende pilen: Kan du virkelig være et Guds barn? Har du virkelig fått nåde hos han?

Men vi har en yppersteprest som kan ha medlidenhet med oss i disse fristelsene, for han har selv blitt fristet av disse gloende pilene.

Når vi ser på de svarene Jesus gir, ser vi at han hele tiden svarer djevelen med dette: "Det står skrevet." Han bruker altså hele tiden ord fra Skriften som han møter djevelen med.

Vi skal også få hente våre våpen fra Guds ord når vi blir fristet. Våre egne tanker og meninger har ingen kraft overfor djevelen. Det er bare "Åndens sverd, som er Guds ord" (Ef 6:17) som har det.

Det ordet Herren møter djevelen med ved den første fristelsen, er hentet fra 5Mos 8:3 der det blir sagt: "Han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Herrens munn." Meningen er den at Gud er ikke i stand til å opprettholde livet bare ved de vanlige tingene som mat og drikke. Han er også i stand til å gi næring og kraft ved sitt ord og på en slik måte som han ved sin guddommelige kraft ønsker det. Det viste han f.eks. da han ga mannaen i ørkenen.

Gud kan opprettholde livet ene og alene ved sitt ord, og Gud gir derfor ikke sine barn lov til å mene at alt håp er ute selv om alle naturlige veier er stengt. Dermed forteller han oss at vi aldri trenger å gripe til selvlagde midler når vi trenger noe, for Herren er mektig nok til å bære oss med sitt kraftige ord. Hans hånd er ikke for kort til å frelse (Jes 59:1).

Slik som Frelseren gjør her, skal også hans disipler gjøre. De skal legge alle bekymringer for de daglige ting over på Gud og aldri mene at vi er nødt til å gjøre mot Guds vilje for å klare oss. Slik levde vår Frelser i sin frivillige fattigdom så han ikke engang hadde noe å hvile hodet på (Matt 8:20).

Vi hører også om at hans disipler plukket aks for å stille sulten, men Jesus brukte ikke sin makt til å gjøre under for å forandre noe på dette. Han gikk sin stille og lydige gang og viste på den måten en motsatt holdning av hva israelsfolket gjorde i ørkenen. De klaget stadig over vanskelighetene de møtte i deres daglige liv. Han seiret i alle ting der Israels folk falt. Derfor kunne han på alle måter stå fram og vise at han oppfylte loven til punkt og prikke.

Matt 4:5-7
Vi kommer så til den andre fristelsen. Djevelen hadde fått makt til å friste Guds Sønn, og nå tar han Jesus med seg opp på templets tinde. Her oppfordrer djevelen han til å kaste seg ned. Og nå bruker også djevelen selv Guds ord. Sitatet er fra Sal 91:11-12 som forteller om den englevakten Gud har satt rundt sine venner. Meningen med denne fristelsen er tydeligvis at Guds Sønn skulle ta seg selv til rette på egen hånd for at folket skulle legge merke til han og beundre han.

En antar at dette skjedde ved Salomos buegang på østsiden av templet der en så rett ned i Josafats dal. Der var det svært høy. Rundt templet var det alltid mye folk, og djevelens fristelse var altså å få Jesus til å komme svevende ned som en himmelfallen frelser blant folkemengden der i Jerusalem. Det ville være en enestående måte å gjøre seg kjent på som Israels konge. Djevelen kom ikke med denne utfordringen på en fjelltopp i ørkenen. Den ville ikke hatt noen mening der. Men her i Jerusalem med den store folkemengden ville dette gitt en god effekt.

Men dette var en uåndelig og menneskelig vei å gå fram på. Jesus kunne nok fått mange tilhengere på denne måten, men det hadde bare blitt i det ytre, og hadde derfor blitt uten gagn for Guds rike. Hadde Jesus brukt denne veien til å vinne tilhengere, ville han syndet mot Guds vilje. Og denne synden hadde blitt dekket over med et nåderikt løfte fra Guds ord.

Den skikkelsen som fristelsen ofte har overfor Guds barn også i dag, er nærmest dette "å synde på nåde". Mange drister seg til å følge sine egne lyster og trøster seg med at Gud er nådig og vil nok bevare dem.

Du som er et Guds barn, må ta deg i vare her. Når du hører stemmen som sier: "Bare ta den sjansen. Det går nok bra. Ta med den lille ekstra fortjenesten. Du kan jo bare gi litt ekstra til Guds rike etterpå. Bare gift deg med det mennesket selv om han/hun er vantro. Gud vil jo bevare din sjel, og så kan du lede han/hun til Herren." Det populære ordet som opprinnelig er brukt om jesuittene: "Handlingen helliger midlet" er sterkt i slekt med denne fristelsen.

Men Jesus griper igjen til Guds ord (5Mos 6:16): "Dere må ikke friste Herren deres Gud." Den Hellige skrift skal forklares ut fra seg selv. Det ene ord slår det andre i hjel, og dermed blir djevelens løgnaktige bruk av Gud ord avslørt. Det er riktig at Gud vil bevare sine barn slik det står i Sal 91: men dette løftet gjelder bare "den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge" (Sal 91:1)

Det å sette Herren på prøve ved å måle krefter med hans langmodighet, er i sannhet en farlig ting.

Hvor ofte kommer ikke djevelen på samme måten den dag i dag. Han forsøker å få Guds barn til å ta en snarvei i stedet for den trange og vanskelige veien gjennom lidelser, kamp og besvær. Tilsynelatende stiller han målet en ser fram til, så forlokkende nær. Det kunne synes slik for Jesus når det gjaldt å gå oppmerksomheten hos folk. Og likevel var det løgn alt sammen.

Alle Guds barn lengter hjertelig etter å nå det store målet å bli fri fra synden. I den senere tiden har vi merket at djevelen peker på en snarvei her. "Våg bar det lille spranget ut i troen på at det gamle menneske er dødt og borte, og så har du nådd fram til syndfriheten!" hvisker han, omkledd som en lysets engel. "Se på alle Guds løfter," sier han. "De skal nok holde deg oppe."

Men alle de stakkarene som har våget spranget ut i den såkalte fullkommenhetslæren, er blitt narret inn på djevelens vei. Det er med sorg vi så altfor tydelig ser hvordan det går på den veien. En blir blind for sin synd. En tillater seg så mye mer av det en tidligere var redd for, og en kan unnvære så mye av det en tidligere kjente et sterkt behov for. En trenger ikke lenger be den 5. bønn i Fadervår. En trenger ikke lenger gå tåreveien i bønn om tilgivelse og fornyelse. Nei, med et sprang har en våget seg inn på en snarvei.

Men Herrens svar til alt dette er det samme i dag som før: "Du skal ikke friste Herren din Gud."

Her i v. 5 møter vi benevnelsen djevelen. Det er egentlig et gresk ord (diabolos) som betyr anklageren eller bakvaskeren. I v. 3 ble uttrykket fristeren brukt. Slik arbeider alltid denne onde fienden var: Først frister han og siden anklager han oss når han har fått oss til å falle i synd. På denne måten forsøker han å avskjære oss fra et hvert håp om oppreisning igjen.

Matt 4:8-11
Enda en gang forsøker djevelen seg. Han er frekk og fortsetter med hovmodig forventning om at han skal seire. Han tenker seg at hvert menneske har en verdi det kan la seg kjøpe for.

Denne gangen går veien igjen til ødemarken. Fra toppen av et høyt fjell viser han Jesus "alle verdens riker og deres herlighet" (v.8). Ved hjelp av den djevelske makten som denne verdens fyrste har, tryller han fram for Jesu øyne bildet av et stort og herlig verdensrike. Dette blir stående der i stedet for Guds rike som synes så foraktet og uanselig i denne verden.

Guds barn kjenner vel bare så altfor godt til hvordan djevelen kan vise fram eggende og tiltrekkende bilder av en verden full av lyst og herlighet. Og de kan trenge inn og ta plassen i det innerste av våre hjerter. Slike narrebilder viste han også for Guds Sønn. Men der måtte han være utenfor hjertet. Han kunne bare vise dem på ytre vis.

Vi kan kalle denne fristelsen "den antikristelige fristelse". I løftet (Sal 2:8) sier Gud til sin Sønn: "Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie." Han som er Guds Sønn og Menneskesønnen, er altså blitt lovt alle verdens riker. Men nå vil Satan at han skal ta imot alt dette av hans hånd i stedet for av Guds.

Veien til å få det av Guds hånd gikk gjennom lidelse og død, over Golgata. Satan tilbyr nå at han kan få det ved hjelp av han, - uten noe Golgata. Men da må Menneskesønnen underkaste seg Satans ledelse. Han må bøye kne for Satan.

På denne måten vil i sin tid Antikrist virkelig falle på kne for Satan og tilbe han, og Satan vil gi han makt over alle riker og deres herlighet. I det minste vil han late som det. Satan betrakter seg som denne verdens fyrste og gud, og følgelig som eier av alle verdens riker. Og han er det også for så vidt som synden hersker i denne verden. Men det er nettopp Kristus som skal gjøre slutt på dette herredømmet og ta makten i fra han. I Åp 12:10 står det: "Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede."

De fristende tankene djevelen la fram for Herren kan kanskje uttrykkes slik: Kunne du ikke vinne herredømmet over verden ved at du tilpasser deg litt dens ønsker og retter deg litt etter verdens ånd. Da kunne du gjøre den til din lydige tjener, og så kunne du senere vinne den for Gud.

Og alle vi som ønsker framgang for Guds rike, kjenner vel også denne fristende stemmen i våre hjerter. Vinn verden ved å være sammen med den i dens lyst og dens gleder. Da vil den bli din venn, og deretter kan du vinne den for Herren.

Ja, slik taler den stemmen som har narret så mange. En arbeider ved hjelp av denne verdens fyrste, og oppnår selvfølgelig ikke noe annet enn at menneskene blir enda mer forherdet overfor det sanne livet i Gud. Men selv tar en skade på sin sjel.

Gud har lovet seier for sitt folk, men aldri ved hjelp av Satans hjelp eller ved at hans hånd skulle støtte oppunder noe av det som blir gjort. Det gjelder å si som Jesus gjorde: "Bort fra meg Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene."

I 5Mos 6:13 står det: "Herren din Gud skal du frykte, og ham skal du tjene." Og mange andre steder i Skriften står det lignende ord som forteller: "For jeg er Gud, og ingen annen" (Jes 45:22).

Ja, slik står det skrevet. Bare Herren er vår Gud. Bare hans hånd skal syndere gripe etter. Må vi legge nøye merke til dette lille ordet "bare". Må dette "bare Herren" være lykt for vår fot og lys på vår sti, så vil vi ikke bli forvirret av djevelen og mene at vi kan nå fram på flere veier.

Og må det også lyde fra et helt hjerte når vi fristes og vil seire over djevelen: "Bort fra meg Satan." Satan har meget skarpe ører og hører utmerket godt om du svarer av et helt eller et halvt hjerte. Og når du svarer av et helt hjerte, trekker han seg bort.

Navnet Satan er hebraisk og betyr motstander, fiende. Det er et navn som skulle få oss til å være på vakt. "Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere," står det i Jak 4:7. Da blir løftet i 2Krøn 16:9 oppfylt. Der står det: "For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte."

Djevelens frekkhet hadde nådd sitt klimaks. Nå måtte han flykte. Han var overvunnet, gjennomskuet og avslørt. "Da djevelen hadde fullført fristelsen, gikk han bort fra ham inntil en laglig tid," står det i Luk 4:13. Også Frelseren hadde tider til hvile og fornyelse etter de harde stundene med kamp. "Englene kom og tjente ham," står det i v. 11.

Bibelen forteller ikke om et eneste tilfelle der mennesker er blitt prøvet på en særlig måte uten at englene på en eller annen måte er blitt uttrykkelig nevnt. Enten er de i virksomhet for å hjelpe eller så vet de i det minste om situasjonen.

Også etter at den første Adam ble fristet måtte englene tjene, men den gangen utførte de Guds straff over dem som falt. Vi møter dem igjen i historien om Job, og vi møter dem i Getsemane. Disse ydmyke og kjærlige åndene ser også vår kamp. De gleder seg over å kunne oppmuntre og hjelpe Guds barn "som holder ut i fristelse" (Jak 1:12) og som vinner seier ved han som overvant Satan i ødemarken

Jesus må selv ha fortalt disiplene om denne kampen i ødemarken. De skulle jo følge etter han gjennom kamp til seier og få del i "samfunnet med hans lidelser" (Fil 3:10). Hvilken nåde det er at Frelserens kamp og seier er blitt åpenbart for oss! Her er hjelp å få både når vi fristes til tvil og misnøye i vårt daglige liv, og når vi fristes til lettsindighet så vi synder på nåden. Her får vi hjelp også når vi fristes til det store frafallet ved at vi ønsker oss verdens popularitet i stedet for å bære korset i Jesu spor og lide ondt sammen med Guds folk.

Det kan komme tider med sterk anfektelse, ja, tider med fortvilelse der Satan tuter inn i vårt hjerte: "Du kan bare gi opp alt sammen. Kast deg ut i verden og ta med deg det som byr seg." Og det kan komme løgnaktige narrebilder med gode, lyse framtidsutsikter, frihet fra lidelser osv, som kan bli virkelighet om en bare vender ryggen til Herren og gjør seg døv for hans stemme.

I tider med blodig forfølgelse som fra tid til annen har gått over Guds menighet, har martyrene ofte blitt tilbudt strålende muligheter for det legemlige livet med ære og høye stillinger i samfunnet. Om de bare ville kaste noen få røkelseskorn på avgudsalteret, skulle de få det alt sammen. Det skulle så lite til, og så hadde de vært fri for smerte og død. Men martyrene lot seg ikke overtale av dette. Det er herlig å lese at når Herrens venner sto overfor samme fristelsen som deres Herre og Mester gjorde på det høye fjellet, så solgte de ikke sjelen sin ved å bøye kne for Satan.

Verdens barn ligger jo i disse fristelsene. Guds barn kan falle, men de kan ikke bli liggende i sine fall dersom de vil bevare sin sjel. Må det som står skrevet i Sal 37:24 være sant i våre liv helt til vår siste stund: "Når han snubler, faller han ikke til jorden, for Herren støtter hans hånd." Livet et fullt av kamper og fristelser, og dessverre blir det også mange fall, men det finnes alltid oppreisning etter fallet for den som lever hos Gud.

Matt 4:12-17
"Da Jesus fikk høre at Johannes var kastet i fengsel, drog han bort til Galilea" (v. 12). Slik begynner dette avsnittet, og det viser at det har gått lang tid siden fristelsen. Både Markus og Lukas sammenfatter dette tidsrommet på denne måten også.

Det er sannsynligvis nesten et år mellom Jesu fristelse og begynnelsen av hans offentlige virksomhet. Apostelen Johannes forteller oss en hel del om dette tidsrommet (Joh 1:19-5:47).

Grunnen til at ingen av disse tre evangelistene forteller noe om dette tidsrommet, er vel at de alle tar utgangspunkt i Jesu offentlige virksomhet som predikant og lærer. Jesu virksomhet i nærheten av Johannes i Judea slik vi hører i Johannes' evangelium, var foreløpig mer tilfeldig.

Først da døperen Johannes som Gud hadde sendt som en forløper for han, var tatt til side, begynte Jesus sin gjerning med å tale slik det står i v. 17: "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." Han fortsatte altså med den samme forkynnelsen som døperen Johannes hadde begynt (se Matt 3:2).

I Johannes-evangeliet hører vi at Jesus også besøkte Galilea selv om han for det meste oppholdt seg i Judea i denne tiden. Han var for eksempel til stede ved et bryllup i Kana (Joh 2:11) Han besøkte Kapernaum (Joh 2:12) og var igjen en tur i Kana (Joh 4:46).

Men etter at døperen Johannes var kastet i fengsel, slo Jesus seg ned i Galilea. Det var ikke av redsel for å lide samme skjebne som Johannes han gjorde det. Galilea var jo også under Herodes Antipas. Men fordi Galilea var mer avsides, passet det bedre for Guds rikes framvekst i stillhet.

Slik er det jo alltid med Guds rike. Det begynner i det stille, men vokser seg sterkt etter hvert. Verden begynner jo gjerne med det motsatte, med stor reklame og brask og bram. Djevelen ville ha Jesus til å begynne med et mirakelnummer midt i Jerusalem. Herren, derimot, begynte i stillhet mellom fiskere og bønder i Galilea.

I v. 13 står det: "Han forlot Nasaret." Grunnen til dette hører vi i Luk 4 der vi får høre at Nasaret forkastet han. Derfor bosatte han seg i Kapernaum, og fra den tiden ble den kalt hans egen by (Matt 9:1).

Kapernaum betyr trøstens eller fornyelsens by. Kanskje hadde den fått det navnet på grunn av sin vakre beliggenhet. Den lå ved den nordlige delen av Genesaretsjø en. Denne sjøen ble også kalt Tiberiassjøen etter byen Tiberias ved den sydlige delen av sjøen. Et tredje navn er Galileasjøen. Den er en innsjø nesten tre mil lang og halvannen mil bred. Den ligger under overflaten av Middelhavet, og Jordanelva renner inn i nordenden og fortsetter ut i sydenden.

Sjøen hadde den gang friskt og godt vann og var rik på fisk. Men det oppstod ofte kastevinder på sjøen fordi den ligger inneklemt mellom åsene omkring. Særlig kom de fra syd-øst.

Befolkningen var noe blandet i byen. Opprinnelig var det Sebulons og Naftalis stammer som bodde i Galilea, men fra den tiden folket ble ført i fangenskap til Assyria, har det bodd mange hedninger i dette området. Derfor hører vi uttrykket "hedningenes Galilea" (v.15).

Navnet Galilea kommer av det hebraiske "gelil" som betyr en

krets eller et område. Og "hedningenes Galilea" blir da betegnelsen på et område der hedningene er særlig tallrike. Derfor var galileerne vanligvis sett ned på av de andre jødene. Og de snakket en dårlig dialekt ( se Matt 26:73: "Ditt mål røper deg"). Også her gjelder det at Gud valgte ut "det som er lavt i verden, og det som er foraktet" (1Kor 1:28).

Følgen av at det var så langt til Jerusalem og at det var så sterk hedensk innblanding, var at befolkningen levde i et åndelig mørke, slik det står i v. 16: "- i dødens land og skygge." Men nettopp her skulle det store lyset fra himmelen gå opp i all sin klarhet. Nettopp dette området ble fylt av Jesu ord mer enn noen annen del av Jødeland.

Og dette hadde jo allerede profeten Jesaja forutsagt i sin profeti (Jes 9:1-2). Det er denne profetien Matteus viser til her når han understreker at Jesu gjerning er oppfyllelsen av profetiene i den gamle pakt (v.14-16).

Også i vårt eget land har vi ofte sett Guds rike stråle fram i de stille, avsidesliggende områdene og ikke i de store byene og tettstedene.

Det er ikke bare hedningene som sitter i "dødens land og skygge". Alle som ikke vil tro, gjør det. Salig er den som har fått se lyset og har tatt imot det.

Matt 4:18-25
På tempelmuren hadde djevelen tilbudt Jesus en stor skare tilhengere på en gang. Men nå fikk han sine disipler litt etter litt av sin himmelske Fars hånd. Det kan nok se dårlig ut i verdens øyne med den lille flokken Jesus samler omkring seg, og som oftest vokser den langsomt også. Men slik er det nå engang med Guds rikes vekst her på jord. Herren ønsker ikke de mange tilhengerne, men de ekte etterfølgerne. "Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg," sier Jesus (Joh 6:37).

Blant de første disiplene var det to brødrepar, nemlig Simon Peter og Andres og Jakob og Johannes. I Joh 1:40-42 hører vi at Jesus hadde truffet dem før, og tidlig hadde han gitt Simon tilnavnet Kefas som er Peter, det vil si klippen. Kefas er det hebraiske ordet og Peter er det greske ordet for klippe. Men den gang hadde Frelseren enda ikke begynt sin forkynnervirksomhet, og disse mennene hadde gått tilbake til sitt vanlige arbeid igjen som fiskere.

Nå kaller Frelseren dem igjen til å følge seg, og nådelønnen han lover dem er å bli menneskefiskere. Og så mye mer verdt som mennesker er enn fisk, så mye større er det nye kallet de får enn det gamle.

Det er fint å se både i v. 20 og v. 22 hvordan de "straks" forlater det de holder med på og følger han. I v. 22 er det føyd til at de også forlater faren og følger Jesus. Ved en senere anledning sa Jesus: "Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike" (Luk 9:62). Lykkelig er den som har bestemt seg og, uten å nøle, tar det avgjørende skrittet for å følge Jesus.

Og så blir det i v. 23-25 fortalt i korte trekk om Jesu underfulle gjerninger som var så rike på velsignelser. Over hele Galilea underviste Jesus i synagogene deres. "Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket."

Navnet synagoge betyr forsamlingssted. Helt fra Esras tid har de husene der jødene kom sammen for å høre loven og profetene bli lest og fortolket, kalt synagoge. Særlig på sabbats- og høytidsdagene samlet de seg. Prestene og de skriftlærde utførte denne tjenesten. Hver "rabbi" (jødisk lærer i Skriften) kunne med synagogeforstanderens tillatelse tale i disse husene. Bare i Jerusalem skal det ha vært omkring 480 slike synagoger.

"Evangeliet om riket" er det glade budskapet om at det riket profetene hadde talt om skulle komme til jord, nå er kommet.

Og store folkemengder fulgte Jesus. De kom ikke bare fra Galilea og Dekapolis (navnet betyr de ti steder og var et landområde med ti byer i den nordøstlige delen av Galilea), men også fra Jerusalem og Judea. Dette peker mot den virksomheten Jesus hadde hatt der i følge Johannes-evangeliet. Særlig var det mange syke som ble ført til han fra alle steder.

Det blir nevnt tre grupper med syke: "besatte, månesyke og lamme." De besatte var slike som var behersket og ledet av onde ånder (demoner). Disse ulykkelige menneskene kunne gjøre de forferdeligste ting under åndenes herredømme. Dette viser hvordan djevelen anstrengte seg og tok alle midler i bruk på Jesu tid for å vinne terreng og ta kampen opp mot han som kom for å "gjøre ende på djevelens gjerninger" (1Joh 3:8).

Det finnes også besatte mennesker i dag. men aldri har det vel vært så mange besatte som på Jesu tid etter det vi kan forstå. Månesyke var betegnelsen på en slags fallesyke som viste seg særlig i forbindelse med månefasene.

"Og han helbredet dem," står det i v. 24. Han gikk mellom disse ulykkelige som en nådesol, full av velsignelse og legedom, som en rettferdighetens sol "med legedom under sine vinger" (Mal 4:2). Ingen syk som kom til han, fikk grunn til å si: "Han kunne ikke hjelpe meg." Men ved at forkynnelsen av ordet ble fulgt av Herrens undergjerninger, fikk underene alltid betydningen av tegn. Gjerningene ble som synlige ord.

Underet er en virkning av at den kommende verden er nær (Heb 6:5), og ikke noe brudd på naturlovene Gud har gitt. De er åpenbaring av byene i en høyere verdensorden der naturen igjen skal være undergitt det helliggjorte menneske helt og fullt.

Slik skal vi forstå Herrens undergjerninger. De er tegn som kaller på oss. Derfor irettesetter Jesus dem som ble stående bare ved det ytre i tegnene og ikke ville forstå det åndelige innholdet i dem (Joh 4:48).

Ryktet om denne underfulle Jesus med de mektige ordene og de kraftige gjerningene, spredte seg vidt omkring. Det nådde like til Syria som var en romersk provins og grenset til Palestina i nord.

Hans navn som frelser ble klart åpenbart der han står omgitt av disse folkeskarene som var syke både til legeme og sjel. Men han er den samme i går, i dag og til evig tid.

Matt 5:1-2
Vi kommer nå til et større avsnitt der Matteus gir oss det vi kaller Jesu Bergpreken (kap. 5-7). Sammenligner vi dette avsnittet med avsnittet i Luk 6:12ff. ser det ut som om Jesus først gikk opp i fjellet for å be, "og han ble der hele natten i bønn til Gud."

Deretter valgte han seg ut 12 disipler som skulle følge han på en særlig måte. Det var så for disse tolv han holdt denne talen i den utformingen den har hos Matteus. Og siden holdet han den muligens i en kortere form for en større folkemengde slik vi finner den hos Lukas.

Denne talen er den lengste av Jesu taler som er Matteus gjengir for oss. Fjellet der Jesus holdt den blir kalt saligprisningsfjellet og ligger et par mil nord for Tabor. Det ligger i vakre omgivelser med en stor slette nedenfor.

Denne høytidelige talen minner oss om Sinai-fjellet fordi den blant annet stiller Moseloven i lyset av evangeliet. På Sinai ble det også holdt en "bergpreken". Men mens det der var Moses som sto som mellommann, er det her Guds enbårne Sønn som er den sanne og fullkomne mellommannen mellom den hellige Gud og synderen.

Vi kan vel i vårt indre se for oss det som skjer der Jesus sto på fjellet og talte til sine venner. Det er fin utsikt fra fjellet. Mot nord ser en den snødekte toppen av Hermonfjellet. Mot syd er sletten som et lappeteppe av dyrket mark. Mot øst ser vi sjøen og i vest den skogkledde toppen av Karmelfjellet.

Så tok Herren til orde (egentlig "åpent sin munn"), og så lød disse ordene som en levende vannstrøm til hjelp ikke bare den gangen, men for slekt etter slekt siden.

Når det gjelder dette uttrykket "han tok til orde" sier Martin Luther: "Evangelisten gir en fin fortale om hvordan Jesus begynte denne talen han skulle holde slik at en kan se han mente det alvorlig. Dette er de tre tingene som hører med for en god predikant. Først skal han stå fram som en som er kalt til det og ikke som en som kommer av seg selv. For det andre skal han frimodig åpne sin munn og tale. Han skal ikke tie om den sannheten han er pålagt å tale. Heller ikke skal han stå og mumle for seg selv, men bære det fram uten frykt. Og for det tredje skal han slutte igjen. Så fatt mot, ta til orde, men hold også snart opp igjen."

Jesus begynner sin tale med saligprisningene for å vise at Guds rike er et salighetens rike. Om dette sier også Luther: "Det er en vakker og vennlig måte han begynner sin undervisning og forkynnelse på. Han kommer ikke som en lovlærer med trusler, bud eller skremsler, men han kommer med vennlige kall og kjærlige løfter." Men denne talen viser også klart at det riket Jesus kom med, ikke var et rike av denne verden. Det skulle først komme som et åndelig rike i menneskenes indre før det kunne utfolde seg i sin ytre herlighet.
Matt 5:3-6
Vi vil nå se på de fire første saligprisningene for seg. Felles for dem er at de gjelder alle som søker etter noe. De fire siste derimot peker særlig på å bevare det de har funnet. De fire første betegner liksom inngangen gjennom den trange porten. De fire siste den trange veien som denne porten fører inn til. Men det lyder hele tiden klart at til syvende og sist er det bare nåde at en kan ha noe med Guds rike å gjøre. Det er salig å få begynne, og det er salig å få fortsette på Herrens vei.

"Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres." (v.3). Hva slags fattigdom er det snakk om her? Både den katolske kirken og Luther tenkte på en legemlig, ytre fattigdom I Luk 6:20 som er parallellestedet til dette, står det bare: "Salig er dere fattige." Dette skulle bety at de som hørte Jesu ord vesentlig var fattigfolk, og dette ordet ville stemme overens med Matt 19:23: "Det er vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike." 1Kor 1:26 ville også gå i tråd med dette: "Brødre, legge merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt."

Men tilføyelsen "i ånden" peker likevel på at det har noe med det indre å gjøre. Det peker på hjertelaget eller det sinn "som ikke henger fast med eiendom," som Luther sier. For også blant fattige mennesker kan begjæret etter eiendom være sterk nok.

Men fattig i ånden må nok forstås i dypere mening, og ikke bare det å være løst i sitt indre fra eiendom enten det er mye eller lite. Nei, det vil si "å ha et sønderknust og redd hjerte," sier Luther videre. Det vil si å erkjenne sin hjelpeløshet. En erkjenner sitt behov for noe annet enn det en selv kan skaffe seg eller verden kan

I virkeligheten er alle mennesker av naturen lut fattige. De er utarmet og plyndret av synden og djevelen. Men mange av disse er store i seg selv og innbiller seg at de er rike.

En sann åndelig fattigdom vil si å ha kommet til denne erkjennelsen: "Jeg er fattig og full av plager." Det er ingenting i verden som kan stille dette behovet. Augustin sier: "Det finnes dem som lettere deler ut alt de eier til de fattige, enn selv å bli fattig for Gud.

Det å bli fattig i seg selv er en trang port for den menneskelige naturen. Den rammes av Herrens ord i Åp 3:17: "Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken."

Om disse fattige står det: "Himlenes rike er deres." "Himlenes rike" omfatter her hele den fylden av åndelige og himmelske goder som ligger i ordene: syndenes forlatelse og samfunn med Gud. Det omfatter også den herligheten som hviler over livet her på jorden med alle sine vanskeligheter. Løftet om evig herlighet hviler over det.

Herren snakker hele tiden om saligheten som noe som allerede er til stede. Den er ikke bare noe som kommer. Det er ikke slik verden ofte tror at en blir salig først i den kommende verden. Verden hevder jo gjerne at alle blir salige når de dør. Derfor blir den rasende når noen påstår at de er salige allerede her i verden. Men det sier jo Jesu ord: "Salige er de fattige i Ånden."

Og Jesus fortsetter på samme måten: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes."

Her tenkes det selvfølgelig ikke bare på ytre, jordiske sorger. Det er riktig at slik sorg ofte forbereder veien for Herren og hans trøst, men det er også slik at "verdens bedrøvelse virker død." Nei, det er en slik sorg som Gud ønsker å se (2Kor 2:10), det er snakk om her. Denne sorgen henger sammen med det å være fattig i ånden. Det er snakk om sorg over synden, sorg over en verden som ikke vil tro, og sorg over synden omkring en.

I Esek 9:4 leser vi hvordan Gud gir beskjed om å sette et tegn til frelse på panna til alle dem i Jerusalem "som sukker og jamrer over alle de motbydelige ting som skjer der."

Der er en slik sorg som en aldri senere vil angre på. For den fører til omvendelse og salighet.

De tårene en gråter for Jesu ansikt, slik Maria Magdalena gråt ved graven påskemorgen, kan en få trøst for. Og selv om et slikt sorgfullt, sønderknust hjerte ikke kjenner at det er salig, så er det likevel salig i Guds øyne. Derfor sier Jesus om den sorgfulle tolleren: "Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus."

Derfor sier han også om de som er fattige i ånden: "Himlenes rike er deres." Med rette er det sagt: "Ikke all sorg skal bli tørstet, men Guds trøst skal likevel alltid være større enn den bitreste sorg."

Deretter følger så ordet i v. 5: "Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden." Ordet minner om Sal 37:11: "De saktmodige skal arve landet og glede seg ved mye fred."

Med "de saktmodige" tenkes det på de som eier et stille sinn som ydmykt bøyer seg under Ordets og Åndens tukt og kan tåle lidelser i stillhet (NO bruker uttrykket "salige er de tålsomme"). Derfor er det også sagt med rette: "Saktmodigheten vokser bare på ett sted, og det er på hovmodets grav." Saktmodigheten er det sinn som ikke tar seg selv til rette med ytre vold og makt, men som venter på Herren.

Djevelen har alltid laget falske etterligninger som han forsøker å smugle inn blant Guds barn under navn av saktmodighet. Pass på at du ikke forveksler ekte saktmodighet med lunkenhet. Elis saktmodighet overfor sønnene sine var i virkeligheten lunkenhet (1Sam 3:13).

Nei, saktmodighet og nidkjærhet er ikke motsetninger. Det ser vi hos vår Frelser da han renset templet med svepe i handa.

Saktmodigheten må heller ikke forveksles med en ytre kjølighet som kan komme av et flegmatisk sinn, eller den kalde ytre roen som ikke stammer fra et ydmykt hjerte. Den ekte saktmodigheten er en av Åndens frukter (Gal 5:22-23), og den har dette store løftet i seg. "De skal arve jorden."

Verdens makter kjemper med menneskelige våpen for å rive til seg så mye som mulig av jorden. Men det skal likevel bli Herrens saktmodige som en gang skal arve den. Allerede her nede skal de begynne å ta denne arven i eie på åndelig måte ved at alt egentlig tilhører de troende slik Paulus sier: "Alt hører dere til" (1Kor 3:22).

Men også i bokstavelig forstand skal Herrens menighet arve jorden. Den skal jo overleve alle verdens riker. I Dan 7:18 står det: "Men Den Høyestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid, ja i evigheters evighet." Den nye jord skal tilhøre dem som venter på Herren og ikke skjeller igjen når de blir skjelt ut. I stedet overgav de sin sak til "ham som dømmer rettferdig" (1Pet 2:23).

Men de hjertene som er fattige i seg selv og sørger over synden, de ser i stillhet opp til Herren, og de er fylt av en sterk lengsel etter å komme vekk fra synden og alt dens vesen. Dette står i skarp motsetning til den falske klagen over synden uten at det egentlig er noe ønske om å bli kvitt den.

Det er denne lengselen "å, om jeg bare kunne bli kvitt synden" Jesus beskriver med ordene i v. 6: "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." Og de blir mettet først og fremst med troens rettferdighet som er den rettferdighet som blir tilregnet dem for Jesu blods skyld.

Men denne troens rettferdighet skaper en ny lydighet som modnes fram mot en fullkommen helliggjørelse også her i livet. Og så skal de mettes når de kommer hjem til Gud. Dette skal alle Guds barn få del i når Kristus åpenbares. "Når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er" 1Joh 3:2).

Troens og livets rettferdighet er liksom sett under ett. Det er stor motsetning mellom disse første ordene av Jesus i Bergprekenen og den selvtilfredse og selvgode holdningen hos fariseerne. Men det er også en sterk motsetning mellom dette og den falske fullkommenhetslæren der all sorg over synden, all hunger og tørst etter rettferdigheten for lengst synes å være et tilbakelagt stadium. En har ikke lenger bruk for den femte bønnen i Fadervår og ser med medlidenhet på apostelen Paulus som en ren sinke fordi han bekjenner: "Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det" (Fil 3:12).

Det bildet Frelseren maler for oss av veien til saligheten, står sannelig i skarp motsetning til det vi hører av dem som mener de er fullkomne. I Kristus er det vi skal mettes, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor 1:30).

Ved troen har et Guds barn alt dette, og vi har det i livet vårt i samme grad som Jesus vokser i oss og vi blir mindre. Når han er blitt alt for oss og vi ingenting, da er vi modne for himmelen. Da kan vi som moden frukt høstes inn i himmelen. "Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut" (Mark 4:29).

For verden er det en forunderlig tale at de fattige, de sørgende og de hungrende blir prist salige. Det verdslige sinn tenker: Salige er de rike, de glade, de som greier seg selv og presser sin vilje igjennom. Bare de som har gått den veien Jesus her viser oss, har funnet saligheten og kan bekrefte at "Gud er sanndru" (Joh 3:33).

Matt 5:7-12
Som tidligere nevnt sikter disse fire siste saligprisningene helst på troens vandring på Guds rikes vei. De fire første sikter helst på porten inn til denne veien. Men de må ikke betraktes bare som et springbrett som en blir ferdig med. En river ikke bort grunnvollen når bygningen er ferdig. De fire første saligprisningene danner nettopp grunnvollen til de fire siste.

"Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet" (v.7).

Det er ikke dem som nå og da viser en og annen barmhjertighetsgjerning som prises salige. Nei, det er hjertelaget det siktes til her. Og virkelig barmhjertighet kan bare den vise som selv har kjent seg fattig i seg selv. Han har selv kjent den dype trangen til å finne barmhjertighet hos Gud i Jesus Kristus. Og dette er den dype kilden til den ekte barmhjertigheten. Det er med rette sagt at sjelen i all barmhjertighet er barmhjertighet mot sjelen.

På den ene siden må en selv ha opplevd Guds barmhjertighet først for å få et barmhjertig sinn. På den annen side lover dette ordet at de barmhjertige skal få oppleve ny barmhjertighet. Dette er ikke noen betaling for at de viser barmhjertighet, men det er en nådelønn fra Gud etter den åndelige loven som hersker i Guds rike: "Gi så skal dere gis."

For den som i troen arbeider med å øse ut barmhjertighet, lar Gud det vokse fram en rik høst av barmhjertighet enten den kommer direkte fra Gud eller gjennom mennesker.

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud" (v.8).

Dette er et ord som har skapt uro hos mange ærlige hjerter. For hvem er vel ren av hjertet? Hvem kjenner ikke på at urenheten er en del av ens indre, naturlige menneske? Men Gud være takk! Evangeliet forteller oss om en renhet av nåde i Jesu blod. Dette blodet er i stand til å ta bort synden og rense oss hvite (Åp 7:14).

Her tenkes det likevel ikke bare på den renheten som blir tilregnet oss av nåde ved troen. Det tenkes også på den renheten som følger av et liv i helliggjørelse. Den renheten finnes i et hjerte som hater og avskyr all urenhet og som kjemper for å beholde renheten.

Men vi må nevne enda en forståelse av dette uttrykket "ren av hjertet", nemlig det ærlige og oppriktige sinn. I den sammenheng snakker vi om å ha et rent grunnlag å stå på. Med det mener vi et åpent og oppriktig forhold. Det er denne måten Paulus bruker uttrykket "ren" på i 1Tim 1:5: "Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro."

Den forståelsen møter vi også i kirkebønnen som tidligere ble brukt til avslutning på søndagene: "At jeg må bevare ditt ord i et rent hjerte", dvs, i et hjerte som er oppriktig og ekte for Gud.

Det er et stort løfte som er føyet til dette i v. 8: "De skal se Gud." Et hjerte som kjemper for å beholde renheten, vil ofte være merket av sorgens tårer. Men denne hellige sorgen over urenheten som ennå vil gjøre seg gjeldende, gjør at øyet nettopp ser Herren klarere.

Hva menes det med å "se Gud"? Et oppriktig hjerte opplever allerede her på jorden slike salige stunder da det liksom ser Guds ansikt (Sal 17:15). Men i all sin storhet blir løftet oppfylt først når "han åpenbarer seg" som Johannes sier (1Joh 3:2). Da skal Guds barn bli lik sin Frelser og de "skal se ham som han er".

Vi blir også minnet om ordet i Heb 12:14: "Uten helliggjørelse skal ingen se Herren." Og vi oppfordres til å be som David: "Gud, skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd inne i meg" (Sal 51:12).

På samme måte som v. 7 knytter seg til v. 3 og v. 8 til v. 4, knytter også v. 9 seg til v. 5. "Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn." Slik lyder den sjuende saligprisningen. Men det å kunne skape fred, avhenger av et saktmodig (tålsomt) sinn. De som gjerne vil skape og fremme fred, de skal kalles Guds barn, for Gud selv er jo den store fredsskaper idet "det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv" (2Kor 5:19).

Og om Jesus står det i Ef 2:14: "For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned gjerdet som skilte dem (nemlig jøder og hedninger)".

Et troende menneske har jo selv fått fred med Gud og blir kalt for en "fredens mann" (Sal 37:37). Et troende menneske vil også gjerne holde fred slik Paulus sier det i Rom 12:18: "Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere." I Heb 12:14 står det: "Jag etter fred med alle."

Et troende menneske vil også gjerne hjelpe andre mennesker til å få fred med Gud. Likevel blir Guds barn av de vantro beskyldt for å være urostiftere. Det var anklagen mot Paulus og hans venner (Apg 17:6): "Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit."

Og ofte kan en høre det blir klaget over at freden blir forstyrret når det kommer noen troende inn i et miljø, eller når en prest begynner å forkynne Guds ord rett. Det er rett at et troende menneske alltid skal være klar til å se bort fra sitt eget for å bevare freden med andre. En bør ikke presse juridiske rettigheter til det ytterste, men heller miste noe av sin rett i stedet for å yppe til strid og uenighet. Men det er like riktig at et Guds barn aldri kan slå av på kravene om det som er Guds sannheter.

Deretter fører Herren oss over til den åttende saligprisningen (v.10-12) der han sier: "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld."

I v. 11 anvender Herren dette særlig på den lille disippelflokken som han visste skulle bli betraktet "som utskudd i verden, som avskum for alle" (1Kor 4:13). Og Paulus sier det slik: "For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden" (1Kor 4:9).

I denne siste saligprisningen har Herren beskrevet de kår hans disipler må innstille seg på her på jorden: Forfølgelse, spott og baktalelse. Men om det er for "rettferdighets skyld", så sier Herren likevel at det ikke er noen grunn til å jamre seg og beklage seg.

Nei, tvert om. Han viser oss at lider vi for hans skyld og for Guds rikes skyld, så er vi i godt selskap. Da er vi i selskap med profetene. Og mister vi mye av det verden kaller herlighet, så lover Jesus oss himmelen i stedet. "Himlenes rike er deres" sier han (v.10). "For stor er den lønn (nådelønnen) dere har i himmelen," understreker han (v.12). Han lover oss mangedobbelt igjen (Matt 19:29).

Denne nådelønnen er ikke noe Guds barn får først når de kommer over til den andre siden, der alle tornene verdens hat skapte for de troende, skal være forvandlet til roser. Nei, allerede her nede får et Guds barn som lider, nyte den salige nådelønnen det er å få smake Guds kjærlighet. "Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor," sa Herren allerede til Abraham (1Mos 15:1).

En dame som hadde arbeidet mange år i Kina som misjonær, forteller hvordan huset deres ble omringet av rasende kinesere. De måtte flykte ut av huset, men ble møtt av en skur med steiner da de kom ut. De ble så kraftig skadet at de troende trodde de skulle bli drept for Jesu skyld. Men hun forteller videre at aldri hadde verken hun eller mannen hennes kjent en slik ubeskrivelig salighet som i den stunden.

Denne saligprisningen knytter seg nøye til v. 6. De som "hungrer og tørster etter rettferdigheten", vil ikke kunne unngå å komme på kant med denne urettferdige verden som ligger i det onde.

Ettersom v. 10 og 11 hører sammen, kan vi si at det er åtte saligprisninger. De sju første angår Gudsbarnets hjerteforhold. Klaus Harms sier det så riktig at de seks første saligprisningene er som "den åndelige skapelses seks arbeidsdager." Den sjuende som snakker om freden, svarer da til sabbatsdagen. Og han føyer til: "Også den kristne skapelsen ligner på skapelsen av himmelen og jorden ved at også den skjer av intet." Derfor begynner det med den som er fattig i ånden. Den siste saligprisningen tegner da bildet av de ytre forhold Gudsbarnet har her i verden. Det er en uunngåelig følge av det indre hjerteforholdet som er nevnt i v. 3-9. Men på denne måten blir også Gudsbarnet det for verden som Jesus peker på i det følgende. Det skal være jordens salt og verdens lys. Ja, "salig er det folk som kjenner til jubel! Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre" (Sal 89:16).

Matt 5:13-16
I de siste saligprisningene har Herren pekt på at verden er ond. Det er den samme tanken som går igjen i dette avsnittet. Den falne verden er liksom i ferd med å gå i forråtnelse. Der er full av oppløsende krefter, og mørket hviler over den.

Men ved at Herrens disipler har et annet sinn og lever et annet liv enn verden, vil de være et salt og et lys for den. De skal altså være til velsignelse for den falne verden.

Saltet liksom etser og stikker, men nettopp gjennom sin gjerning har det kraft til å bevare. Ved sitt liv og sitt vitnesbyrd blir Jesu venner som et etsende salt for samvittigheten til den åndelige døde verden. Og gjennom dette viser de kraften til å motvirke syndens oppløsende makt.

Derfor er det forferdelig når et Guds barn blir sløvet og ikke lar Den Hellige Ånds kraft virke gjennom seg. Det er forferdelig når lunkenheten får makt og Guds barn blir slik verden ønsker det. Da har saltet mistet sin kraft (v.13).

Et Guds barn som er blitt sløvet, er med og fremmer de oppløsende kreftene i stedet for å hindre dem. Det er ingen ting som beroliger verdens barn slik som det at en kristen faller fra. Men verst er det for mennesket selv.

Når Jesus sier om det saltet som mister sin kraft: "hva skal det da saltes med (kan det da bli til salt igjen, NO) ", så viser det oss det samme alvoret som vi finner i Matt 12:45 og Heb 6:4-5. Et slikt salt duger bare "til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene".

Et menneske som har hatt det åndelige livet, men mistet det fullstendig, blir bare til forakt for verden også. Den verden som taler så smigrende for å narre sjelene bort fra Herren, kaster fort masken når målet er nådd. Den har bare utakk som lønn. Det ser vi på den måten som yppersteprestene tok imot Judas på etter at han hadde forrådt Jesus.

I forbindelse med tempeltjenesten ble det brukt mye salt (til offerkjøttet), og det hendte av og til at saltet mistet kraften. Historikeren Josefus forteller at Herodes en gang lot hele forgården i templet strø med salt som var kastet ut fra lagrene. Der skulle folk trå det ned. Det bildet Jesus bruker her, ble altså forstått.

Når Jesus sier om vennene sine (v.14): "Dere er verdens lys", så er et troende menneske et slikt lys bare ved å eie Jesus selv som er verdens lys (Joh 8:12). I oss selv er vi bare mørke. Men ved å bruke dette bildet, tilbakeviser Jesus det vi ofte kan høre: Ingen kan vite hvordan vi har det med Gud, for vi kan leve slik i stillhet med vår tro at ingen merker den. Nei, sier Herren. Et Guds barn verken kan eller vil det.

Og Herren føyer til enda et bilde, nemlig bildet av byen som ligger på et fjell. Den kan ikke skjules. Fra det stedet der bergprekenen ble holdt, kunne en sikkert se mange byer som lå på fjell.

Troens liv må gi sitt vitnesbyrd like så sikkert som et tent lys må skinne. Det går ikke an å sette et lys under en skjeppe (kar, NO) , slik skikken var i Østen når de ville det skulle bli mørkt uten å slukke lyset. Et lys kunne nok brenne en stund under et kar, men det ville brenne svakere og svakere, og etter en stund ville det slukne av mangel på surstoff.

Slik vil også troen hos en kristen dø bort når han gjemmer sin tro under karet vi kan kalle menneskefrykt eller hensynet til menneskelige fordeler. Det var ikke det som var meningen da Guds Ånd tente troens lys i oss.

Et lys er jo bestemt til å stå i staken og lyse for alle som er i huset. Det vil jo være ren ufornuft å tenne et lys i vårt daglige liv bare for å gjemme det.

Slik skal et Guds barn la sitt lys "skinne for menneskene" for at de gjennom våre gode gjerninger kan se de store gjerningene vår himmelske Far har gjort i vårt indre. De skal se det slik at han får æren ved Jesus Kristus.

Fariseernes elendighet bestod i at de selv ville få æren for de såkalte gode gjerningene de gjorde. De var likevel bare selvlagde lys og ikke Åndens verk.

Ta deg derfor i akt, kjære Guds barn, så du ikke tillegger deg selv noen ære. En kan forkynne Guds gjerninger, både det han gjorde i oss og ved oss, på en slik måte at vi stjeler æren fra Gud. Hjertet tar så lett feil. Men det rette vitnesbyrdet for menneskene ligger i at lyset skinner til Guds ære. Det er dette lyset som gjør inntrykk på verden.

Og husk at du og jeg først og fremst skal være lys i verden ved å skinne for dem som er i samme hus som oss. Det finnes nok kristne som gjerne vil lyse utenfor huset, men innenfor hjemmets fire vegger tar de det ikke så nøye. Der er de ikke lenger på vakt. Der gjemmer gjerrighetens kar så ofte lyset, og så går det også så ofte galt når det gjelder livet utenfor hjemmet også. Nei, la lyset først skinne for dem som er i huset. Det er jo derfor en først og fremst tenner lyset. Men når et slikt lite lys skinner i huset, så kan det ofte lyse langt utover i nattemørket.

Saltet har noe bitende og angripende i seg, men samtidig noe tiltrekkende og velsmakende. Lyset har noe avslørende og opplysende med seg, men samtidig noe trøstende og oppmuntrende. Hos Jesu disipler skulle alt dette finnes.
Matt 5:17-20
Da Jesus begynte sin gjerning, var det forskjellig syn på hvem han var. Herren kunne si om en liten flokk: "Salige er de øynene som ser det dere ser!"

I den store folkemengden var det noen som hadde det falske håpet at han ville føre en friere lære og ikke ta loven så alvorlig. Men disse misforstod han. Andre beskyldte han for å bryte Moseloven. Fariseerne beskyldte han stadig for dette. De var så sinte på han fordi de mente han ville ta fra Israel det dyreste de eide.

Her gjør nå Herren det klart hvilket forhold han har til loven. På denne måten viser han at de førstes håp var like galt som de sistes beskyldninger.

"Dere må ikke tro jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene," sier han (v.17). Dermed rammet han dem som håpet på en friere lære som ga større spillerom for kjødets lyster og frihet fra lovens bud. Riktignok har Kristus kjøpt oss "fri fra lovens forbannelse" (Gal 3:13), men ikke fra lovens innhold og Guds vilje som er åpenbart gjennom den.

Det er et sterkt og alvorlig ord som lyder her: "Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen" (v.18). Det betyr at Guds ord aldri skal forgå, og det gjelder like mye lovens ord i GT som evangeliets ord i NT.

Den minste bokstav i hebraisk er "j" (jota). I grunnteksten heter det da også: "- en eneste jota eller en liten hake av loven" skal ikke forgå.

I hebraisk er mange bokstaver så like at det ofte er bare en liten krok eller en liten strek som skiller den ene fra den andre. Hvor mye en slik liten tøddel kan bety, har rabbinerne vist oss i 5Mos 6:4: "Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én". En på hebraisk heter "ekad". Når den siste bokstaven mister en liten hake, en bøy oppover, blir det et ord som betyr "fremmed, annen". Dette ville gi en blasfemisk mening som om Herren var en "annen", dvs, en avgud. Derfor er "d" her i den hebraiske teksten trykt litt større enn de andre bokstavene for å unngå misforståelser.

Og som for riktig å understreke et Ordet ikke skal forandres, føyer Jesus til: "Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal bli kalt den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike" (v.19).

Når profetene talte, brukte de å si: "Så sier Herren." Når apostlene talte, sa de: "Det står skrevet." Men når vår Frelser taler som sannheten selv, sier han: "Jeg sier dere."

Jødenes skriftlærde delte budene i de større og de mindre budene. "De minste budene" fikk mindre betydning på denne måten, og vi vet at det til og med var bud som de satte ut av kraft "på grunn av deres egne forskrifter" (Matt 15:6).

Men Jesus forteller oss at slik vi omgås Guds ord vil han omgås oss. Den dag i dag er det mange som i det store og hele vil kalles tro mot Skriften, men som lever i den villfarelsen at det ikke kommer så mye an på dette eller hint av mindre ting i Guds ord. Vi kan bare tenke på den moderne bibelkritikkens syn på GT. Jesu ord på dette stedet rammer hele denne bibelkritikken med et knusende slag. Herren krevet virkelig ærefrykt for Guds ord. En større eller mindre troskap overfor Guds ord er ikke avgjørende bare for det enkelte menneske, men for hele det kirkesamfunn og teologiske retning det mennesket representerer.

Vi skal legge merke til hvordan Herren uttrykker seg angående budene: "Den som holder dem og lærer andre dem." En skal altså først holde budene selv. Ingen kan lære andre på rett måte om en ikke selv lever etter det en lærer. Først når en selv lever etter Ordet, blir det et ekte vitnesbyrd for andre. Det finnes mennesker som fører rett lære til en viss grad, men som ikke følger den i sitt eget liv. Da blir Ordet uten kraft, og det blir ikke noe ekte vitnesbyrd.

Men på den andre siden hevder Jesus at han er kommet "for å oppfylle" loven. Ifølge Joh 5:1 hadde Jesus allerede hatt et sammenstøt med fariseerne og deres tilhengere i Jerusalem. Dette skjedde da han helbredet en mann ved Betesdadammen. Herren hadde sagt til den mannen som hadde vært syk i 38 år: "Stå opp, ta din sengen og gå!" Jødene forfulgte Jesus og forsøkte å drepe han fordi han hadde gjort dette underet på en sabbat (Joh 5:16).

Denne ytre, uåndelige og døde forståelsen av loven gikk Herren også imot. Ved sitt liv oppfylte han loven. Bare han har holdt den. Han betalte ikke bare de krav som den stilte til oss, men han oppfylte også alle dens krav fullt ut. Bare i og ved han skulle lovens krav bli oppfylt i hans disipler (Rom 8:4). Han selv holdt budene og levde etter dem. Men idet han levde loven for oss, slik som han vil leve den i oss, oppfylte han den på den måten som blomsten blir fullkommen når den utvikler seg fra knoppen. Alle de mange forskjellige bestemmelser og forskrifter i den gamle pakt ble etter sitt dype åndelige innhold oppfylt i Kristus.

Når Paulus kaller lovens mange ytre sermonilover for "den svake og fattige barnelærdom" (Gal 4:9), vil han dermed ikke si at disse budene er blitt tilintetgjort eller oppløst. Nei, han vil nettopp si at hvert eneste ett av alle disse budene har fått sin virkelige oppfyllelse i Kristus.

Selv om formen er en annen, er den indre meningen kommet fram i fullkommen skikkelse i Kristus, og de oppfylles i den nye pakts åndelige gudstjeneste.

Hvem er det vel som forsøker å gjøre en utsprunget blomst om til en knopp igjen? Hvem er det som holder seg til et skyggebilde når den som skapte skyggen, er kommet (Kol 2:17)? Paulus sier det så klart i Rom 3:31: "Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven."

Det blir av og til sagt at loven ikke lenger gjelder for oss kristne. Men Herrens ord sier noe annet her. Det finnes ikke det bud som ikke fremdeles har sin betydning og gyldighet. Alt sammen gjelder fremdeles i sin åndelige fullendelse etter sitt indre vesen. Alt vi leser i GT, både i loven og i profetene, har sin betydning for Guds folk. Ingen ting av det skal forgå "før det er skjedd alt sammen," sier Jesus.

Loven er ikke bare "vår tuktemester til Kristus" (Gal 3:24) ved omvendelsen. Den fortsetter å være en tuktemester for vårt gamle, urettferdige menneske (1Tim 1:9). Og i Kristus blir den en hjelp for det nye menneske i den fullkomne skikkelsen den har som frihetens fullkomne lov (Jak 1:25).

Hele den gamle loven skal finne sin åndelige oppfyllelse i Guds menighet. Selv de mest uklare bestemmelsene i den gamle pakt, skal folde seg ut til skjønne himmelblomster i Den Hellige Ånds lys.

Men ved å framstille loven i dette lys, etter det dype åndelige innholdet den har, traff Jesus den ytre, døde og egenrettferdige oppfyllelsen av loven. Det var denne form for oppfyllelse av loven fariseerne og de skriftlærde trøste både seg selv og andre med (v.20).

Jesus stiller her den virkelige rettferdighet for Gud i skarp motsetning til den rettferdigheten en lager seg selv, og som består i kunnskap eller ytre gjerninger uten at det har skjedd noen omvendelse.

Han nevner de skriftlærde og fariseerne ved navn og stiller seg dermed i en klar kampposisjon til deres vantro vesen. Luther sier det slik: "Han nevner dem med en gang ved navn og refser ikke bare en og annen person blant dem. Han nevner hele gruppen. Han irettesetter heller ikke enkelte synder og onde gjerninger, men griper fatt i deres rettferdighet og hellige liv på en slik måte at han lukker himmelriket til for dem og dømmer dem til helvetes ild."

Også i dag finnes mye slik fromhet og såkalt gudsfrykt som rammes av Jesu ord her. Det viser seg ved at der evangeliet forkynnes i sannhet, er det ikke bare åpenbare syndere som blir dømt av ordet og går over til de bitreste fiendene av det sanne evangelium, men også mange som mente de selv var fromme.

"Aldri inn i himlenes rike" (v.20). Det er et alvorlig ord. Manges rettferdighet er nok atskillig dårligere enn de skriftlærde og fariseerne hadde. I det ytre levde de jo så fint. Men Herren forlanger en rettferdighet som "overgår de skriftlærdes og fariseernes" ("langt overgår de skriftlærdes og fariseernes" NO) . For å vise det sanne vesen i denne rettferdigheten, forklarer han i det følgende flere av lovens bud og hva de egentlig mener.

Matt 5:21-26
For å vise forskjellen mellom den virkelige rettferdigheten og den egenrettferdigheten som fariseerne hadde, forklarer nå Jesus flere av budene og viser det dype åndelige innholdet de har.

Loven har en dobbelt betydning for Herrens disipler. Først skal den tjene som et speil der synderen skal lære å kjenne seg selv og sin fortapthet. Så skal den også være en veileder for den troende til å kjenne Guds hellige vilje og vise hvilke krav den stiller.

Fariseerne brukte også loven som et speil. Men med de tillegg og forklaringer de kom med, fikk de det motsatte resultatet ut av den. I stedet for å se at de selv var skyldige overfor loven, kom de til det resultat at de holdt ganske godt mål overfor den. De mente at loven bare omfattet den ytre gjerningen og ville ikke forstå at den også gjaldt hjertelaget og hvordan det kom til uttrykk i ord og handling.

Derfor mente de at det femte bud bare gjaldt den ytre handlingen å slå i hjel. Dette går fram av den tilføyelsen de hadde gjort at den som gjør det, "skal være skyldig for domstolen" (v.21). Domstolen er her den underdomstolen som fantes i provinsbyen der gjerningsmannen hørte hjemme. Det var den domstolen som tok seg av drapssaker. Alle som altså ikke hadde vært for domstolen på grunn av drap, hadde ikke overtrådt det femte budet. Slik tenkte fariseerne, og slik tenker mange også i dag.

Men Herren sier: "Dere har hørt det er sagt til de gamle." Med det vil han si at dette er den vanlige, nedarvete forståelsen av budet. Disse fortolkningene av budene som fariseerne gjorde, er senere samlet i en bok som heter Talmud, og for ortodokse jøder har den større betydning enn Skriften selv. Allerede mens Jesus levde her på jorden, hadde fariseernes forklaring av Skriften større betydning enn Skriften selv.

I motsetning til denne uåndelige forståelsen av Guds bud, står nå Jesus fram ("men jeg sier dere") og forfølger synden tilbake til den første begynnelsen i hjertet. "Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen."

Det indre, bitre sinne er altså allerede mord. I noen eldre håndskrifter er ordene "uten grunn" utelatt (slik iNO, o.a.), men meningen blir likevel den samme. Det er det menneskelige, onde sinne som inneholder et aldri så fint hat til den andre.

Det finnes en hellig vrede som har en gyldig grunn. Det er en vrede som vender seg mot synden mens en likevel ønsker det beste for synderen. Vi hører om Jesus at han av og til ble sint på fariseernes hykleri og motstand mot sannheten. Han ble også sint da de forsøkte å holde småbarna borte fra han (Mark 10:14).

Og Herren følger dette indre mordet videre også når det onde sinnet kommer til utrykk i ord. Ordet "raka" er et hånsord der det bitre sinnet kommer til uttrykk omtrent som i uttrykket "din tosk" i vårt språkbruk ("din dumrian", NO). Den som snakker slik til sin neste (som han etter 3Mos 19:18 skulle elske som seg selv), "skal være skyldig for rådet" ("skal stilles for det høye råd", NO) .

Bare de som hadde gjort de største forbrytelsene ble stilt for det høye råd, og var skyldige til de alvorligste straffene som f.eks. steining. Og Herren regner det altså til disse store forbrytelsene når sinnet kommer til uttrykk i ord.

Men Jesus går enda et skritt videre, nemlig når sinnet får makt over tunga slik at de sterkeste skjellsordene kommer for dagen. Som et eksempel på dette nevner han: "Du dåre" ("din ugudelige narr", NO) . Mens det første uttrykket nærmest må sies å være sosialt vanærende, er dette siste uttrykket et religiøst vanærende skjellsord etter datidens språkbruk. Det er det samme som å utelukke en person fra samfunnet med Gud, som om han er foraktet av Gud.

Meningen er ikke at ordene ikke kan uttales over dem som er i en slik tilstand, men Jesus sikter her til det menneskelige, bitre sinnet som feller den hardeste dommen som kan sies om noe menneske. Den som uttaler noe slikt er skyldig til en dom som er alvorligere enn noen dom det jødiske rådet kunne felle, nemlig "helvetes ild".

"Helvetes ild" heter på gresk: "Ildens Gehenna." Gehenna er det greske navnet på den dalen som heter Hinnoms dal og ligger sør for Jerusalem. I gammel tid brente israelittene barna sine der som offer til guden Molok (2Kong 16:3). Og senere ble alle døde legemer som ikke måtte begraves, brakt dit og brent som et forferdelig minne om dette (2Kong 23:10). Stedet ble derfor sett på som et bilde av selve helvete.

Det er tydelig at Herren ønsker å sette dommen over et slikt ondt sinne i klasse med den verste forbryterdød der liket skulle bli brent etter at dødsdommen var fullbyrdet.

Jesus vil vise oss at selv om ikke noen jordisk domstol straffer synden etter dens innerste vesen, er den like skyldig til straff for Gud som de ytre syndene. Og den synder som dør i slike synder uten å ville bli fri dem, han går fortapt.

Hvem kan da bli stående? Har du aldri såret din neste med et skarpt, bitende ord som hadde giftbrodden i seg? Er ikke også du da en morder?

Jo, Luther har virkelig rett når han i forklaringen til den andre artikkelen kaller oss "fortapte og fordømte menneske". Slik dømmer Guds lov oss. Og vi ser det klart i det speilet Jesus holder opp foran oss her.

Det er ikke noe nytt i og for seg det Jesus holder fram her. Også Moseloven pekte klart på den åndelige siden ved dette budet. Det ser vi i 3Mos 19:16-17: "Du skal ikke stå din neste etter livet. - Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte."

Men så ligger også målet klart for oss ut fra dette ordet om det femte bud. Det finnes bare frelse av nåde ved troen. Vi ser det tydelig etter dette. For ingen kan bli stående for Gud i seg selv. Ingen kan svare han ett ord til tusen (Job 9:3). Men et troende menneske jager jo etter sann fullkommenhet, og vi ser at et sinn som er fritt for den minste gnist av ond og menneskelig vrede, hører med til denne fullkommenhet. Den falske læren om syndfrihet lukker øynene for den elendighet av synd som gjemmer seg i hjertet. Men dette er jo selvbedrag.

En som ærlig streber etter fullkommenhet, bekjenner: "Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det" (Fil 3:12). Jesus forklarer dette videre ved et eksempel fra dagliglivet. Først nevner han (v.23-24) når "din bror har grunn til å klage på deg", og så nevner han (v.25-26) når begge er uenige.

"Om du da bærer fram ditt offer til alteret," sier han. En israelitt som ofret, la riktignok ikke selv offergaven på alteret. Presten tok imot den og utførte selve offerhandlingen. Det var en høytidsstund for israelitten. Her søkte han forsoning og fred med Gud. Men hvordan kunne han oppnå det hvis han bar på et skjult nag til sin neste? Når han sto ved prestenes forgård med sin offergave, hadde han siste mulighet til å forsone seg med den andre før han bar fram offeret.

Gud har sagt gjennom sin tjener Samuel: "Lydighet er bedre enn offer" (1Sam 15:22). Av dette forstår vi at Gud anser det som et bedre offer at du først rekker handa ut til forsoning med din bror og gjør opp for alt som er mellom dere personlig.

Det er mye sur fornærmethet som har oppstått pga. små filleting. Men de har ligget der som surdeig i hjertet. Er du et Guds barn, så tenk deg om når du vil gå fram for Guds alter og nyte den hellige nattverd. La deg ikke narre av den stemmen som sier at det er den andre som har feilen. Det er den andre som skal komme først. Nei, Herren sier at du skal gå. Og som oftest lykkes det å rydde bort det som skaper uretten, når vi går med et ydmykt hjerte og en ydmyk utrakt hand.

Mange Guds barn går glipp av mye kraft og velsignelse fordi de ikke fullt ut gjør etter Herrens ord. Det vil gi mye kraft og velsignelse om du i egentlig forstand også her vil være ordets gjører.

I v. 25-26 forutsettes det at den andre virkelig har grunn til å anklage deg, og da blir saken mer alvorlig. På den tid hadde anklageren rett til i trekke den anklagede fram for domstolen med makt om nødvendig. Og her er også siste fristen for oppgjøret valgt: "Mens du ennå er med ham på veien", nemlig på vei til dommeren. "Skynd deg å være føyelig overfor din motstander," sier Jesus ("komme overens med din motpart", NO) .

Enhver tenker seg vel om på veien til dommeren, og hvem vet hvor langt det er igjen av veien? Jesus har ofte fortalt oss at Gud er en ubønnhørlig dommer overfor den som er uforsonlig. Han kan ta syndsforlatelsen fra deg, slik vi hører i lignelsen om den ubarmhjertige medtjener (Matt 18:34-35). Og da må du selv betale det du skylder. Det vil si at du aldri blir gjeldfri. Det blir et evig skyldforhold.

Matt 5:27-32
"Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor" ("Du skal ikke bryte ekteskapet", NO) . Ja, slik lød budet på Sinai. Og de fariseiske skriftlærde ble også her bare stående ved den ytre formen av budet. De anså bare det ytre, åpenbare ekteskapsbruddet som overtredelse av det. De tok ikke hensyn til det tiende budet om ikke å begjære sin nestes hustru. Det ville ha hjulpet dem til en dypere forståelse av budet.

Herren viser nå at budet allerede er overtrådt ved det urene begjæret. "Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hov med henne i sitt hjerte." Dette er i sannhet et ord som kan ydmyke noen og enhver som kjenner litt til seg selv. Det er et ord som kaster et inntrengende lys over fordervelsen i vårt indre.

Denne dypere forståelsen av det sjette budet var ikke på noen måte ukjent for den gamle pakts folk. Det ser vi i Job 31:1: "En pakt hadde jeg gjort med mine øyne, at jeg ikke skulle se på en jomfru." Men ellers har det vel ikke vært noe bud som menneskene i den gamle pakts tid har hatt så vanskelig for å se dybden i som dette. Hedenskapet med sitt flerkoneri satte sine merker også hos Israels folk. "Fordi dere har så hårdt et hjerte," sier Jesus i Matt 19:8, var det Moses kunne tillate at en mann skilte seg fra sin hustru, "fordi han har funnet noe ved henne som byr ham imot". (5Mos 24:19)

Egentlig sto det bare at mannen kunne skrive ut skilsmissebrev til henne dersom han ville, uten at selve skilsmissen i og for seg ble stemplet som rett. Men allerede hos Mal 2:16 lyder det: "For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud." Her i Matt 5 nevner Jesus bare en grunn til skilsmisse, nemlig på grunn av "hor" (v.32).

Når Herren knytter dette ordet til skilsmisse i sin forklaring til det sjette bud, kommer det, slik Luther sier, av følgende: Den egentlige årsaken til skilsmisse er at en ikke regner med at ens ektefelle er gitt en av Gud slik Guds ord sier. En sperrer øynene opp etter andre så snart en får øye på noen.

Luther føyer til: "Det er ikke mulig å verne seg slik at djevelen ikke kan skape onde tanker og lyster i hjertet. Men se til at du ikke lar slike piler vokse fast. Kast dem bort og gjør som de gamle sier: Jeg kan ikke hindre at en fugl flyr over hodet mitt, men jeg kan hindre at den bygger rede i håret på meg eller biter nesen av meg."

Herrens ord i v. 29-30 må selvfølgelig tas i åndelig mening. Meningen er at dersom kroppen ikke kan bevares på annen måte enn å ta bort et sykt øye eller amputere en hånd, så er det bedre at det skjer, enn at hele kroppen blir ødelagt. Slik er det også med det åndelige. Til og med det kjæreste og mest uunnværlige, ja, selv det du ytre sett har rett til å ha, må bort dersom det er en hindring for at du kan bli salig.

Vi vil komme nærmer tilbake til dette i forklaringen til Matt 18:9. Dette gjelder ikke bare fristelsen til seksuell synd, men de mange andre tingene som frister oss og som legger steiner i veien for oss slik at vi skal snuble og falle i synd. Friste betyr det samme som å narre til synd.

At befalingen ikke er å forstå bokstavelig, ser vi jo av at venstre hånd og øye fortsatt kan være redskap for begjæret. Men alt som kan tjene til å vekke begjæret hos den enkelte, må tas bort. Dette gjelder også om andre kan leve med det uten å bli fristet. Det er bedre å gå gjennom livet og savne ett og annet som kunne gitt menneskelig tilfredsstillelse, enn å nyte godt av det og så ta skade på sin sjel, ja, til sist havne i helvete.

Når det i v. 31 og 32 hele tiden snakkes om mannens situasjon når kvinnen er utro mot han, kommer det av kvinnens stilling i Østen. Verken da eller nå er hennes stilling slik at det kunne bli snakk om at kvinnen kunne skille seg fra mannen. Men slik som kvinnenes stilling etter hvert har blitt der hvor evangeliet har fått lyde og Kristi Ånd lyser over forholdet mellom mann og kvinne, er selvfølgelig mannens brudd på ekteskapet like stor grunn til skilsmisse for kvinnen som omvendt.

Forekommer det hor, så er jo i virkeligheten ekteskapet brutt. Men skilsmisse av annen grunn som f.eks. at ektefellene ikke kommer over ens, er i virkeligheten ingen grunn for Gud til at ekteskapet oppløses. Og når en som er skilt på denne måten, gifter seg igjen, blir det hor.

Ja, Jesus tar det ikke overflatisk med synden. Han lodder dypet i menneskehjertet. Et Guds barn bør huske på det som står skrevet i 1Kor 3:16: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?"

Å være opptatt med urene fantasier og gi rom for syndige tanker er en grov vanhelligelse av Herrens helligdom. Det eneste som hjelper for å holde hjertet rent, er å overlate det til Herren så urent som det er og be:

Her har du da mitt hjerte,

Det være evig ditt!

Å, rens det vel fra synden,

Til det som snø er hvitt.

Matt 5:33-37
Her kommer Jesus nærmer inn på det andre budet i tilknytning til andre ord i Moseloven. I 3Mos 19:12 lyder Guds ord: "Dere skal ikke sverge på løgn ved mitt navn, så du vanhelliger din Guds navn." Dette hadde de skriftlærde riktignok forklart slik: "Du skal ikke sverge falsk ed, men du skal holde for Herren de eder du har avlagt." Men de hadde føyd til at et alminnelig løfte uten noen ed, var det ikke så farlig med.

I tillegg hadde de åpnet for en del eder som ikke hadde bindende betydning. Dette var f.eks. å sverge ved himmelen, jorden, solen osv. Følgen av dette var at det ble stor likegyldighet overfor all slags sverging i dagliglivet. Det var det mye av i Østen på den tiden på samme måten som det er i dagligtalen hos oss. Bare det ikke var noen ed i tilknytning til Herrens navn, så var det ikke synd.

Men Jesus setter et bestemt forbud mot dette: "Dere skal i det hele ikke sverge." Og han viser at alle disse smutthullene som lysten til å sverge gjemmer seg i, ikke hadde noen betydning.

Når de sverget ved det Gud hadde skapt, kunne de ikke på noen måte sette opp en skillevegg mellom seg og Gud som om de lekte gjemsel med han. Nei, alt det skapte peker på skaperen.

Sverget de ved "himmelen", så er den "Guds trone", og sverget de ved "jorden", så er den "hans fotskammel" slik det står i Jes 66:1. Og sverget de ved "Jerusalem", så er den "den store konges by" (se Sal 48:3) fordi hans helligdom var der. I virkeligheten ble også det en ed ved Herren.

Og ville de sverge ved sitt "hode" (v.36), så rådde de ikke engang over et eneste hår. Også det sto under Guds herredømme. Alt var bare hjelpeløse forsøk på å lure seg bort fra ansvaret overfor Herren.

Det Jesus vil fram til, er at hvert eneste av våre ord skal være som en ed i dypeste forstand. En Jesu disippel skal alltid tale som om han talte for Guds ansikt i vissheten om at han skal gjøre regnskap for hvert eneste ord han sier. Herren krever ubetinget sannhet av sine venner slik at vårt ja og nei får samme vekt som om det var bekreftet ved en ed. "Det som er mer enn dette, er av det onde" (v.37).

Alle de mange ordene som brukes for å forsikre at det en sier er sant, kommer av den mistillit, usannhet og løsaktige tale som blir brukt mennesker imellom i dagligtalen. De som sverger mest i sin daglige tale, er åpenbart de minst troverdige mennesker.

Vi må her ha klart for oss at Jesus ikke taler om samfunnslivet her. Han taler bare om de kristnes private forhold mann og mann imellom. Han forbyr ikke edsavleggelsen for øvrigheten. I Matt 26:63 hører vi at ypperstepresten under eds ansvar spør Jesus om han var Kristus, den levende Gud Sønn, og Jesus tier ikke til det, men svarer.

I Heb 6:16 står det at "eden" er for menneskers skyld, "og eden er for dem en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse." Og i neste vers står det at da Gud selv "ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed."

Gud vil heller ikke forby oss å påkalle hans navn når det skjer ut fra et alvorlig og våkent sinn for å stadfeste sannheten i Ordet. I 2Kor 1:23 kaller Paulus Gud til vitne for å overvinne mistilliten hos korinterne. Og vår Frelser føyde jo ofte "sannelig, sannelig" til sine ord.

Luther sier om dette: "All sverging og ed er forbudt dersom et menneske gjør det av seg selv. Men dersom kjærlighet, befaling, nød, nestens nytte eller Guds ære krever det, da er det rett å gjøre det. - men sier du: Men Kristus sier: Du skal ikke sverge, - da er svaret: Du skal ikke gjøre det for deg selv!"

Og han føyer til når det gjelder å avlegge ed i retten: "Her sverger ikke du, men dommeren som befaler deg å gjøre det, og du er dommerens munn." Og videre sier Luther: "Og når jeg ser noen i åndelig nød og fare, er svak i troen og har en engstelig samvittighet, så skal jeg ikke bare trøste. Jeg skal i hans nærvær sverge for å styrke hans samvittighet og si: Så sant Gud lever og Kristus er død, så er dette sannheten! Da er eden nødvendig. En kan ikke unnvære den. På den måten har både Kristus og Paulus sverget og tatt Guds navn til vitne. På samme måten også når en skal unnskylde nesten og redde hans ære overfor onde og falske beskyldninger."

Ja, her ser vi en rett og åndelig forståelse av Herrens ord. Men samtidig rammer også disse ordene all lettsindig sverging som eter om seg som pesten også blant troende. Det skurrer i ørene å høre all vanhelligelse av Herrens navn i dagligtalen. Den er bare av det onde.

Ingen har fordel av at Guds navn blir vanæret, - bortsett fra djevelen da, og han gleder seg over det. Også i dag finner vi forsøk på å leke gjemsel med Guds navn ved å sverge ved andre ting slik de gjorde blant jødene. Vi finner mange slike uttrykk som menneskene bruker i stedet. De mener nok at de unngår ansvaret ved det de sier, men der tar de feil.

Guds barn må også være på vakt når det gjelder dette. Vi skal ha det store målet for øye at vår tale skal være ren og hellig for Herren. Vi trenger virkelig be: "Ta min tunge, tem dens tale." Men Guds ord viser også at vi er skyldige. Det burde drive oss til Kristus med bekjennelsen: Jeg behøver deg, o Jesus, for jeg har kun synd i meg."

Matt 5:38-48
"Øye for øye og tann for tann." Slik lød lovens ord (2Mos 21:24). Det er retten til å gjengjelde "like for like". Denne retten er den dag i dag grunnlaget for øvrighetens straffelov.

Øvrigheten er satt til å være "Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde" (Rom 13:4). Men denne retten til gjengjeldelse hører bare øvrigheten til og er ikke gitt til den enkelte slik at han skal utføre den etter eget forgodtbefinnende.

For den enkelte gjelder ordet: "Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren" (Rom 12:19). For Jesu disipler gjelder det å følge i hans fotspor: "Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig" (1Pet 2:23). Det er dette Jesus understreker i dette avsnittet.

Jesus sikter til sinnelaget. Hans disipler skal være villige til å lide og tåle uten å ta seg selv til rette overfor den uretten de møter for Kristi skyld. I den forstand gjelder det: "Sett dere ikke opp mot den som gjør ondt mot dere" (v.39). Det vil si at de ikke skal møte ondt med ondt, men overvinne det onde med det gode (Rom 12:21). "For når du gjør det, samler du glødende kull på hans hode" (Rom 12:20).

Jesus bruker tre eksempler for å belyse dette. 1. Når en blir slått. 2. Når noen vil ta fra oss våre jordiske eiendeler (skjorten eller kjortelen er uttrykk for innerklærne, kappen er ytterplagg). 3. Når det legges beslag på vår tid og våre krefter på urimelig måte. I det siste eksemplet siktes det til skikken å tvinge folk med makt til å utføre visse tjenester som å gå bud for øvrigheten, bringe brev, bære byrder osv. Meningen med disse eksemplene er at Jesu venner skal ha et tålsomt sinn som er villig til å lide urett for Kristi skyld, om så skal være. De skal ikke starte noen trette eller rettssak. Det er samme tanken vi møter i v. 42: "Gi til den som ber deg, vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg."

Men også her vil vi igjen understreke grunnregelen ved all rett forståelse og etterfølgelse av Herrens ord: Åndelige ting må forstås på åndelig måte. Augustin sier det slik: "En skal holde fast på tålmodigheten med villighet i sjelens dyp, men i det ytre skal en gjøre det som gagner dem vi vil vel."

Meningen er ikke at vi skal gjøre oss til gjenstand for all slags spott som pøbler måtte komme med. Heller ikke skal vi la enhver røver og kjeltring stikke av med det vi har eller gi etter for alle og enhver som tigger. Herrens Ånd vil veilede Herrens venner til å følge Jesu ord på rett måte.

Mesterens eget eksempel vil også hjelpe oss. I Nasaret (Luk 4:30) og i Jerusalem (Joh 8:59) trakk han seg tilbake fra fiendenes angrep. Da yppersteprestens tjener slo han på munnen, spurte han: Hvorfor slår du meg?"

På samme måten ser vi at også Paulus påberopte seg sine rettigheter som romersk borger sa kommandanten ville piske han (Apg 22:2).

Enkelte trossamfunn mener at disse ordene gjør en hver form for nødverge utillatelig. Dersom angrepet skjer for Kristi skyld på grunn av evangeliet, da kan en selvfølgelig bare møte det med martyriet og ikke forsvare seg med ytre makt. Men overfor vanlige røvere og deres likemenn må vi selvfølgelig benytte oss av våre borgerlige rettigheter.

Som sagt vil Herren gi den rette visdom i hvert tilfelle om vi bare ber han om det. Men i alle situasjoner står det likevel fast at en skal ha det ydmyke og barmhjertige sinnelaget. Også her må et Gud barn bekjenne at han kommer til kort.

Og enda alvorligere går Jesu ord inn på oss i det følgende der han taler om å elske sine fiender. Det er altså ikke snakk om bare å gjengjelde like med like, men ondt med godt.

Igjen ser vi forklaringen til de skriftlærde: "Du skal elske din neste og hate din fiende." Dette er en forvrengning av lovens ånd. Med "neste" mente de skriftlærde bare israelitter. Uttrykket: "Du skal elske din neste" kom da til å bety: "Du skal elske din landsmann."

Nå hadde riktignok Gud pålagt Israels barn å bannlyse alle kanaanittene da de drog inn i Kanaan. "Du skal ikke gjøre pakt med dem og ikke vise dem nåde" (5Mos 7:2), og "du skal aldri i dine levedager søke deres velferd og lykke" (5Mos 23:6). Men dette gjaldt bare kanaanittene som hadde fylt målet for sine synder og var dømt av Gud til undergang. Vennskap med dem ville være det samme som frafall fra Gud.

Det kan ikke være snakk om å vise kjærlighet overfor noe som Gud har dømt, og som har gjort seg selv til ett med djevelen. Dette like så lite som å vise kjærlighet til djevelen selv.

Men det er en forferdelig forvrengning av dette ordet når de skriftlærde får det til å gjelde alle fiender. I 5Mos 23:7 unntar Gud både edomitter og egyptere fra dommen over kanaanittene: "Men edomitten skal du ikke avsky, for han er din bror. Og du skal ikke avsky egypteren, for du har levd som fremmed i hans land.

Og mange steder blir kjærligheten til og omsorgen for fremmede innskjerpet. Ja loven sier: "Når du treffer din fiendes okse eller hans esel som har gått seg vill, da skal du føre dem tilbake til ham" (2Mos 23:4). Det er denne lovens ånd Jesus viser sine disipler her, og som fører kjærligheten opp til dens fulle høyder.

Vi skal legge merke til at Jesus ikke bare understreker den ytre godheten overfor fiendene. Den kan en alltids vise selv om en har et hemmelig hat i sitt indre. På den måten vinner en jo en slags seier over sin fiende ved å vise godhet. Men å elske fiendene og be for dem, utelukker en hver form for nag. En kan ikke gjøre det så lenge hjertet ikke er gjennomglødet av hans kjærlighet som ba for sine fiender. Stefanus er et fint eksempel på en sjel som ble lik sin mester i dette.

Jesus viser oss her det sinn som kan ha og vise kjærlighet uten tanke på hvordan den blir besvart. Det sinn som elsker uten å kreve noe igjen, er det Jesus ønsker å se hos sine venner i denne verden med så mange harde og ukjærlige hjerter.

Han peker oppover på hvordan vår Far i himmelen lar sin sol gå opp over alle slags mennesker. Han har skapt solen, og den tilhører bare han. Ingen har noen rett til den, men hver dag lar han den gå opp også over så mange onde, utakknemlige og urettferdige mennesker. Og han lar også regnet falle uten å gjøre noen forskjell.

Så peker han nedover på hvor liten verdi det har å elske når en bare venter å få gjengjeld og fordeler (v.46-47). Det kan også verden gjøre. Og han bruker tollerne som eksempel på den slags kjærlighet. Tollerne var jøder som krevde inn tollen for romerne. De ble betraktet som utskudd i samfunnet ikke bare fordi de var kjent for å være uærlige, men også fordi de hadde gått i tjeneste hos de forhatte romerne som hadde okkupert landet.

Det er mye her som går hardt inn på vårt onde, naturlige, falne hjerte. En prest gikk engang nedover en gate i byen der han bodde. Han hadde sin lille sønn med seg. De møtte en mann som aldri hilste på presten for å markere sin motstand mot Guds rike. Og allerede på lang avstand vendte han hodet en annen vei. Presten så det, - og hilste ikke. "Hilser du ikke på alle du møter, far," spurte smågutten. Da var det som om presten hørte Jesus repetere bergprekenen for han gjennom det enkle spørsmålet til gutten. Han følte en dyp smerte over seg selv, men samtidig en lengsel etter å bli mer lik Jesus.

"Vær da dere fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen" (v.48). I dette ordet samler liksom Jesus alle lysstrålene som han har brukt til å lyse opp i vårt indre, til selverkjennelse og ydmykelse for oss. Men samtidig viser de oss også bildet av en strålende helligdom som Guds Ånd holder på å bygge i våre hjerter.

Må vi ta imot hans ord som gir liv og salighet, på samme måte som Maria da hun svarte det himmelske sendebudet: "Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!"

Matt 6:1-8
Om denne delen av Bergprekenen sier Luther: "Hittil har Herren Jesus gått i rette med falsk lære og utleggelse av Skriften som bare har fått folk til å la være å synde med handa, mens hjertet er like urent. Han har påpekt Skriftens og lovens rette mening. Etter læren tar han nå fatt på livet og irettesetter de gode gjerningene idet han forklarer hva gode gjerninger virkelig er. Han lar dem altså ikke bli verken i sin lære eller i sine gode gjerninger."

Jesus tar opp tre slags gode gjerninger som den fariseiske from heten særlig roser seg av, nemlig gaver (v.1-4). bønn (v.5-15) og faste (v.16-18). Jesu advarsel i forbindelse med disse tre typer gjerninger er rettet mot det sinn som gjør dem for å få ære av menneskene. Fariseerne, "hyklerne", som Jesus kaller dem, fikk den lønnen de ønsket, nemlig ære av menneskene. Men de mistet Guds velsignelse fordi deres fromhetsøvelser ikke ble gjort av takknemlighet eller fordi deres hjerte kjente noen trang til det. I og for seg er både gaver, bønn og faste noe godt, men vi ser altså at det gode kan bli gjort på en slik måte at det ikke lenger er noe godt.

Ifølge v. 2 ser det ut til at fariseerne har gjort alt for at det skulle bli kjent for alle at de har gitt gaver til de fattige. Om de bokstavelig har kalt sammen de fattige ved å blåse i trompeter, vet vi ikke. Men det kan jo godt ha hendt. I hvert fall ga de bare på slike steder der mange kunne se det, f.eks. i synagogene eller på gatene.

Ordet som er oversatt med almisse (eller gaver), kommer av det greske ordet "eleemosyne" som betyr barmhjertighet. Men for disse hyklerne ble det en handling av ren egoisme.

Jesus understreker at de skal gi "i det skjulte". Han bruker bildet: "La ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør" (v.3). Og med det mener han at ikke engang vår mest fortrolige venn skal vite hva vi gir. Bare vår Far i himmelen skal vite det.

Men også når det gjelder vårt indre menneske er det en høyre og en venstre hand. Den venstre kan være vår naturlige forfengelighet og egoisme som møter oss med beregning og gjerrighet eller som fletter en krans av selvros.

Når du som er en Jesu disippel, gir, så lukk døren til ditt gamle menneske og se på han som ga alt for at du skulle bli frelst. Husk at det er en nåde å få gi, og la ikke tanken kjele selvtilfreds med gaven. Gjør helst som Paulus: Glem det som ligger bak slik at ikke den gam1e Adam skal komme som en tyv og stjele ære fra Gud.

Men en skal nok merke at dette er den trange veien å gi på. Når det ikke følger noen ytre ære med det å gi, eller når en bare skal gi for Herrens skyld, da er det mange som ikke lenger er med. Luther sier: "Slike hellige blir snart sure og trekker seg tilbake når de møter utakk eller forakt. Derfor kan ingen gjøre noen god gjerning uten at han er en kristen. For gjør han den som menneske, da gjør han den ikke for Guds skyld, men for sin egen ære og nytelses skyld. Men om det sies å være til Guds ære, så er det bare en råtten løgn."

Men å overlate sin gave i Guds hånd og bare gi den for hans ansikt, gir en salig velsignelse. "Din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare," sier Jesus (v.4). Velsignelsen kan komme på mange måter, men Herren gir alltid tilbake med høye renter.

Dette ordet om å gi i det skjulte, står ikke i motsetning til ordet i Matt 5:16 om å la lyset skinne for menneskene. Om bare målet er dette at Guds navn skal bli æret, så skal nok Guds Ånd veilede den enkelte til det som er rett. Han kan alltid vise en mulighet til å gi slik at Gud kan få æren for alt som han får gjøre gjennom oss, og vi vil komme i bakgrunnen.

Her er vi ved et viktig punkt når det gjelder hjerteforholdet hos et menneske. Vil vi selv ha æren av mennesker, så kan vi ikke tro (Joh 5:44). Da blir kraften borte, og velsignelsen forsvinner. Vi må tenke på ordet i Jer 13:16: "Gi Herren deres Gud ære før han lar det bli mørkt." Og videre i Sal 115:1: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære!"

I v. 5 taler Jesus på samme måte om bønnen. Det var skikk blant jødene at visse tidspunkt var avsatt til bønn. Og så kunne alltids hyklerne få det til slik at de befant seg ute blant folk til disse bønnetidene, "i synagogene og på gatehjørnene". Også dette helligste ble dermed en selvforherligelse. De fikk ros av menneskene som mente at de måtte være veldig fromme, men for Gud ble synden desto større fordi bønnen var mer hellig enn gavene.

Og så lenge det er ekte trosliv på jord, vil også hykleriet finnes. Ja, det er egentlig et bevis på at det finnes ekte tro og at den har en viss innflytelse. Ingen ville ellers gjøre seg umak med hykleriet. Edelt metall blir ofte etterlignet med dårlig plagiat.

Jesus viser oss veien inn bak den lukkede døren med våre bønner (v.6). I datidens hus fantes det et atskilt rom i den øvre delen av huset. Det hadde ikke forbindelse med resten av huset. Og dit trakk en seg tilbake når en ville være uforstyrret.

Herren forbyr ikke felles bønn i forsamlingene. Han ba jo selv høyt da han sto blant folk ved Lasarus' grav. Det han vil til livs, er bønnen der hjertet skjeler til andre menneskers omdømme. Derfor gjelder det også når en ber sammen med andre at en liksom lukker seg inne i sitt hjertes kammer så hver enkelt stiller seg fram for Guds ansikt.

Herren har jo knyttet velsignelse til felles bønn (Matt 18:19-20). Likevel er bønnen i lønnkammeret det viktigste og kan ikke unnværes av et Guds barn. Der skjer det størst vekst, men der begynner også frafallet.

I dette ordet av Jesus ligger også en påminnelse om ikke å lage utstilling av de største og helligste hemmelighetene og erfaringene i livet med Gud ved å snakke altfor mye om dem. På samme måten som blomsten mister sin skjønnhet og duft når den blir berørt for mye, kan også troslivets fine blomster bli ødelagt.

I v. 7-8 advarer Jesu mot å "ramse opp mange ord likesom hedningene." Det tenkes da på stadige gjentagelse av de samme ordene slik som hedningene gjør. I 1Kong 18:26 hører vi om Ba'al-profetene at de ropte til Ba'al fra morgen til middag: "Svar oss, Ba'al!"

Opp gjennom tidene har vi sett skikker som bygger på et slikt selvbedrag, og uansett hvordan de har vært, så er dette ordet en alvorlig påminnelse for Guds barn.

Meningen er ikke at en ikke skal være vedvarende i bønnen. Tvert om har Jesus sagt at vi skal be og ikke gi opp (Luk 18:1). Men Jesus sikter til den stadige gjentagelsen uten at det egentlig er noen hjertebønn. På sin djerve måte sier Luther: "En skal be kort, men kraftig.

Som regel når en best fram til Gud med de få ordene som virkelig uttrykker hjertets innerste trang, og en kan ikke advare nok mot de milelange prekener og foredrag for Gud som blir kalt bønn. I virkeligheten er de upassende for Gud. "Deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber han," sier Jesus.

I Rom 8 sies det at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Det viktigste er at hjertet får øse seg ut for Gud, og ikke at munnen får bevege seg.

Uten at denne advarselen blir tatt hensyn til der den står like foran Fadervår, blir nettopp denne bønnen kraftig krenket ved at den blir ramset opp uten at hjertet er med. Dette blir ikke bare gjort av vantro mennesker, men også av dem som er troende.

Matt 6:9-18
I Fadervår har Jesus lært oss hvordan hans disipler skal be. Det vil ikke si at vi ikke kan bruke andre ord når vi ber, men her har vi et forbilde på en kortfattet, men uendelig dyp og rik bønn. Den inneholder alt vi trenger å be om. Derfor er den også noe av det mest hellige i vår gudstjeneste.

Vi skal ikke her gå inn på rikdommen i hver enkelt bønn. Vi vil bare bemerke noe når det angår slutten: "For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen." Denne delen finnes ikke i de eldste håndskriftene, bare i de yngre.

Uttrykket "Fader" blir sjelden brukt om Gud i GT. Men i NT lyser det oss i møte. Det er innledningen til Herrens bønn, og det møter oss med spørsmålet: "Er du et Guds barn?" Ingen kommer til Faderen uten ved Sønnen (Joh 14:6), så denne bønnen kan bare bes i Jesu navn og i tro på han.

Jesus lærer oss først å be om det som hører Guds rike til (de tre første bønnene). Det er nemlig grunnvollen for vår salighet at Guds navn blir holdt hellig, hans rike kommer og hans vilje skjer. Når dette blir oppfylt, blir selv jorda lik himmelen.

Våre jordiske behov er ikke glemt, men de kommer først i den fjerde bønnen. Det understreker for oss at våre jordiske behov aldri må bli det første og viktigste for oss. Jesus går med en gang videre til det som er viktigere, nemlig frelse fra syndens skyld, fristelsens kraft og alt det onde. Hvilken nytte ville vi egentlig ha av all verdens daglige brød om vi tok skade på vår sjel?

Hva mener Jesus når han sier vi skal be: "Led oss ikke inn i fristelse?" Gud frister jo ingen, men vil han da lede oss inn i fristelse?

Ja, det kan vel bli nødvendig når vi glemmer å våke slik at vi blir selvsikre. Da må Gud lede oss inn i fristelse for at vi kan oppleve hvor hjelpeløse vi er. Men vi har altså fått lov til å be om å bli fritatt for fristelsene, og bare denne bønnen i seg selv er jo med og minner oss om at "vår egen makt er kun svak, lett kan oss fienden felle".

Og når vi på Jesu ord ber denne bønnen i alvor og oppriktighet, vil vi heller ikke bli ledet inn i andre fristelser enn dem som er til gagn for oss. Derfor kan vi møte fristelsene som kommer, med frimodighet.

Uttrykket "det onde" i den sjuende bønn sikter ikke bare mot de åndelige fristelsene, men som i en sum inkluderer den all nød og elendighet som følger med livet her i denne verden.

I v. 14-15 går Jesus nærmer inn på tillegget til den femte bønn om å tilgi andre. Når han gjør det, må det være fordi her er det en stor fare for sjelen. Det minner oss om Jesu forklaring til det femte bud (Matt 5:21-26). Gud vil straffe andre menneskers synd mot oss. Vi har ingen rett til å straffe synd. Vi trenger jo selv nåde for hvert skritt og hver stund.

Herren slutter dette avsnittet med å snakke om fasten. Fariseerne hadde innført to dager i uken til faste selv om det ikke var fastsatt i loven (se forklaringen til Sak 7:1-7). De satte da opp et høytidelig og alvorlig ansikt. De vasket ikke ansiktet og salvet hodet slik skikken var i Østen. For de ville "vise folk at de faster" (v.16).

Luther kaller den legemlige fasten for "en fin, ytre tukt". "Men den rette kristne faste," sier han," består i at du tukter ditt legeme og holder det i tømme. "Det er altså en avholdenhet som det ikke er skrevet noen lover om, men som Herrens Ånd vil snakke med den troende om dersom han virkelig ønsker å vite hva som tjener til det beste for ham.

Men hyklerne forandret selvfornektelsen til selvforherligelse for å rose seg av den. Herren derimot viser til en ydmyk og skjult plass for selvfornektelsen. Først når selvfornektelsens kamp blir kjempet i det skjulte, får den noen verdi for Gud. Midt i kampen fortsetter en å vaske ansiktet og salve hodet. Det vil si at en fortsetter som før i det ytre uten å vise menneskene at en bringer et offer. Oljen var jo ellers et tegn på glede, og når det var gledesfester, brukte en å salve seg.

Herren kan sende særlige fastetider til sine venner ved å sende oss særlige vanskeligheter eller ved å ta fra oss noe kjært og dyrebart. Da må vi passe oss så vi ikke reiser oss mot Gud eller kjeler ved et skjult nag til Gud og verden og misunner andre som synes å ha det så mye lettere enn oss.

Det gjelder at vi ikke viser et klagende ytre, men gjør som en Guds mann har sagt: "Bær ditt kors med tålmodighet, kjemp din kamp i stillhet, men vis verden Gudsbarnets fred gjennom ditt ansikt og troens seier som overvinner verden, gjennom ditt øye."

Matt 6:19-34
I det foregående avsnittet så vi at grunnen til hykleriet lå i at fariseerne holdt sterkere fast ved skapningen, menneskene, enn ved Skaperen. Det er dette Jesus nå fører videre i det følgende.

Blikket skal ikke festes her nede, men vendes oppover. Men disse jordiske tingene har en veldig dragende og vinnende makt over det falne menneske. Derfor gjelder det at hjertet er løst fra alt det jordiske (v. 19-21) slik at en kan få et rett åndelig syn (v.22-23) og ikke tro at en kan dele hjertet mellom to plasser samtidig (v.24). Bekymringen for de jordiske tingene er tegn på at sinnet er bundet av det materielle, og et slikt sinn må aldri få plass i Guds barns hjerter (v.25-34).

Herren advarer mot å samle seg skatter av det slaget som møll og rust ("møll og mark". NO) kan ødelegge, og som tyver kan stjele. En skal samle seg skatter i himmelen. Bare de skattene et menneske har samlet i himmelen, kan det være trygg for blir bevart.

Og Jesus føyer til: "For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være" (v.21). Med dette ordet setter Jesus skille mellom to slags mennesker med to slags hjerter. Å være et Guds barn vil si å ha sin skatt i alt dette som hører jorden til.

Hvor er din skatt, kjære leser? Hvor har du det som du helst tenker på, helst snakker om, det som betyr mest for ditt hjerte?

Men slik som du er, slik har du det, og slik som du er, slik får du det. Den som samler seg skatter her nede, får et tomt og fattig liv og en usalig død. Alt er jo tapt når døden kommer. Men for et Guds barn er døden en vinning, for da går jo et troende hjerte dit hvor skatten er.

Meningen med dette ordet er ikke et forbud mot å eie noe eller ta imot rikdommen når den kommer i vår vei som en Guds gave. Men ordet snakker om det å slite for all jordisk eiendom og rikdom som det høyeste mål i livet. Det er dette det advares mot. Alt dette er "den usikre rikdom" (1Tim 6:17), og hjertet blir sløvet av den og uimottakelig for Åndens gjerning. Men prøv å øke din himmelske formue. Bli rik i Gud, rik på "tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet" (1Tim 6:11). Da vil du få en god kapital i den himmelske banken. Den er i sannhet fattig som ikke har noe innestående i denne banken.

Kan en se slik på saken, får en det rette lys over livet. Derfor føyer Herren til ordet om å ha et friskt øye. Mennesket tar imot alt lys utenfra, fra Guds sol. Men strålene fra sola må gå gjennom øyet. Dersom øyet er sykt, kan det ikke ta imot solstrålene, og kroppen blir i mørke. Slik er det også når hjertets øye er sykt. Det kan ikke ta imot lyset fra Guds ords sol. Da blir sjelen mørk, sinnet urolig og flakkende som en som famler seg fram i mørke.

Det finnes en øyesykdom som gjør at en ser dobbelt. Begjærligheten etter de jordiske tingene gjør hjertets øye sykt og uklart. Dette vise seg ofte ved at hjertet vil ha både Gud og mammon på en gang. Slik var det med fariseerne. De mente de kunne samle seg skatter både hos Gud og i verden på samme tid. Det forsøker også mange mennesker i dag å gjøre. Men Jesus sier dette er umulig. "Ingen kan tjene to herrer" (v.24).

På den tiden var det jo vanlig at herrene eide tjenerne sine, og ettersom to herrer ikke kunne eie samme tjeneren samtidig, kunne tjeneren heller ikke tjene to herrer på samme tid. Og de to herrene Jesus snakker om her, er fullstendig motsatt av hverandre. Ellers ville de jo ikke ha vært to. I Guds rike gjelder "enten - eller". Hjertet kan bare være hos en herre. All akkordering i det åndelige stammer fra Satan.

"Mammon" betyr "rikdom" på syrisk, og rikdommen er virkelig en avgud for mange hjerter. Og første trinn i tjenesten for mammon er nettopp bekymringene for alle de jordiske tingene.

Å bekymre seg er ikke det samme som å ha omsorg for. Trofast omtanke når det gjelder de jordiske forholdene er etter Guds vilje. Men bekymringene er tegnet på et urolig og mismodig hjerte som lar seg binde av tanken på alt det jordiske.

At hedningene bekymrer seg (v.32), er ikke noe rart. Som regel kjenner de ikke til noe høyere de kan stile mot enn det jordiske. Og de mener at de selv må skaffe seg alt som de trenger for å opprettholde livet.

Men et Guds barn har ikke grunn til å være bekymret. Det er et svakhetstegn og kan være direkte synd. På forskjellig måte viser Herren det. Skulle han som har gitt legemet liv, altså gitt det største, ikke også gi det som er mindre, nemlig maten og klærne (v.25)?

Herren lar "en stakkars spurv være lærer og predikant for de klokeste menneskene," sier Luther. De har ingenting på lager, men får all den maten de trenger så lenge Gud vil de skal leve. Det hender jo at både fugler og andre dyr dør av kulde, sult osv. har enkelte innvendt. Ja, det hender til og med at mennesker som er Guds barn, omkommer av mangel på mat. Men det skjer ikke uten at Gud tillater.

Han som ikke lar en spurv falle til jorden uten at det er hans vilje, vil ikke tillate at et menneske gjør det uten at han vil, langt mindre et troende menneske som særlig lever under Guds omsorg. Så lenge som den fastsatte tiden for et menneskes liv ikke er slutt, eller en annen skapning for den saks skyld, vil nok Gud sørge for det som er nødvendig for å opprettholde livet. Bekymring hjelper i hvert fall ikke noe.

Selvfølgelig har mennesket et ansvar som ikke dyret har, nemlig når det gjelder å arbeide og bruke omtanke, som vi allerede har sagt. Men den tunge byrden av bekymringer er noe en skaper seg selv. Den kommer av en liten tro (v.30).

"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" Dette minner oss om Sal 39:6 der David sier: "Som en håndsbredd har du satt mine dager." ("Se, dagene du har gitt meg er få". NO. ) En kan ikke legge flere dager til uansett hvor mye en bekymrer seg.

Når det gjelder klærne (v.28-29) lar Jesus liljene tale til oss mennesker. Liljen det pekes på, er sikkert den branngule eller purpurrøde kongelilje med en tre fot høy mørkerød stilk og med blomst i form av en krone. Det er disse liljene som så ofte blir omtalt i Salomos Høysang som "dalenes lilje" (Høys 2:1).

Luther sier: "Om noen vil henge all verdens gull og fløyel på en rose eller en fiol, så vil den si: Jeg vil heller at Mesteren der oppe i himmelen som også pynter småfuglene, skal pynte meg også, enn alle skreddere og silkespinnere på jorden." Og han føyer til: "Men hva er blomster og gresset på marken i forhold til oss?" Og likevel tar Herren Gud seg slik av disse små og forgjengelige tingene at hver eneste har sin spesielle drakt som pynter mer opp enn all verdens glitter og stas."

Når Herren (v.30) snakker om "gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen", må vi huske på at i Palestina kan både gresset og blomsten visne i løpet av et par dager når den brennende ørkenvinden kommer innover landet. I områder der det ikke var skog, ble gresset brukt som brensel.

"Vær derfor ikke bekymret" er først og fremst et evangelium. Herren stempler alle bekymringer hos Guds barn som hedenske tanker. Men fordi bekymringene er som en sykdom som lett smitter over også på de troende, så gir han oss tre ord som hver for seg er legemiddel mot denne sykdommen.

For det første sier han: "Deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette" (v.32). Vår Far har ikke bare en fars barmhjertighet og omsorg for dem som frykter han (Sal 103:13). Han har også evnen til å kunne hjelpe. "Herrens hånd er ikke for kort til å frelse" (Jes 59:1).

For det andre gir Jesus oss et løfte som han har skrevet under med sitt eget navn: "Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg" (v.33). Det sikreste levebrødet er altså å arbeide med dette for øye når det gjelder alle ting: "Søk først Guds rike." Da skal vi få alt det andre i tillegg - uten bekymringer.

I dette ordet ser vi hvor mye troen betyr for den som vil fram i verden. Søker en først Guds rike, så blir en flittig, ærlig, sannferdig, sparsom og måteholden. Og alt dette bringer velsignelser med seg når det gjelder de jordiske tingene. Men først og fremst er Frelseren garantist for oss, og hans navn gjelder i himmelen.

En stakkars vantro verden snur dette ordet på hodet og sier: "Søk først alle disse tingene, så kommer nok Guds rike av seg selv til slutt." Den lever etter dette og blir narret på to måter. Det får ikke det ut av alle disse jordiske tingene som den hadde tenkt seg, men får i stedet bekymringer og skuffelser. Men verst er det at den blir bedratt når det gjelder Guds rike. For søker en det som nummer to, vinner en det aldri.

Og endelig understreker Herren overfor sine venner at de bare skal ta en dag om gangen (v.34). Gud gir hver tidsepoke i livet det nødvendige målet av prøvelser som vi trenger for å være ydmyke. Men han gir oss også til enhver tid den nødvendige kraften til å bære dem. "Til din dag skal og din styrke svare."

Men vi er uforstandige når vi lesser morgendagens vanskeligheter over på dagen i dag. Da blir byrden for tung. En slik byrde er ikke fra Gud, og han gir oss heller ikke krefter til å bære den. Kanskje opplever vi ikke engang dagen i morgen.

Bekymringene for det som måtte komme, tar ofte fra oss mye godt og mange gleder som dagen i dag vil gi oss. Den kveler takken for det vi har. Derfor trenger vi dette ordet fra Jesus: "Hver dag har nok med sin egen plage."

Blott en dag, et øyeblikk om gangen,

Hvilken trøst for min forsakte ånd!

Skulle da bekymring ta meg fangen?

- Allting hviler i min Faders hånd.

Han som har for meg et faderhjerte,

Av sitt rike forråd vil han gi

Hver en dag dens del av fryd og smerte,

Hva jeg trenger all min tid.

Matt 7:1-12
I dette avsnittet advarer igjen Jesus mot et fariseisk sinn. Uten kjærlighet og selverkjennelse slår det løs på andre. "Døm ikke," er jo et av de ordene som verdens barn så ofte tar fram mot de troende. Men det er alltid mistenkelig når vantro som ikke selv bøyer seg for Guds ord, viser en spesiell kjærlighet til ett eller annet skriftord for å bruke det mot andre. Da kan en være sikker på at det ordet blir brukt i feil mening.

Verden misforstår dette ordet slik at den ut fra dette kan tilbakevise ethvert alvorlig vitnesbyrd om tro eller vantro, all avsløring av synden og alle formaninger om omvendelse. Den bruker dette ordet til å forby noen å skille mellom sannhet og løgn, mellom den breie og smale veien.

Men et Guds barn er forpliktet til å prøve åndene om de er av Gud (1Joh 4:1). Det skal skille mellom hva som er tro og hva som er vantro, - så langt det er mulig, da.

En dom blir det først når en stiller opp andre eller flere kjennetegn på tro og vantro enn det Guds ord gjør, eller i det hele taler annerledes enn det Guds ord taler.

"Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike." Når vi sier dette, er det ingen dom fra vår side, like så lite som den dommen en rettsbetjent kunngjør, er hans dom. Men sier vi til et menneske: "Det er ingen redning for deg, du går fortapt", da feller vi en dom, og vi kommer selv under Guds dom. Et Guds barn skal altså bedømme, men den endelige dommen hører Herren til.

Det sinnelaget Jesus sikter til her, er tydeligvis det ukjærlige sinn som opphøyer seg selv og glemmer sitt eget hjertes ondskap. Jo mer våken en blir for sin egen skrøpelighet og sitt eget hjertes ondskap, jo mer varsom blir en i sin bedømmelse av andre, og jo mer omhyggelig blir en for at en gir en rett og sann bedømmelse. Det må ikke bli en falsk eller for rask bedømmelse en gir. Det må heller ikke bli en skadefro bedømmelse. Men en følger sin neste med kjærlig omsorg og betrakter han deretter.

Vi skal merke oss Herrens ord: "For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes" (v.2). Vi vil selv være tjent med å bli dømt etter Guds ord og mål, men har vi selv i vår makt gjort dommen hardere for andre, vil vi selv komme under samme dom som den ubarmhjertige medtjeneren (Matt 18). Selv var han blitt dømt etter både sannhetens og nådens lov, men selv dømte han annerledes i forholdet til sin neste, og på denne måten ble han sin egen dommer.

Når det gjelder Jesu ord i v. 3 om "flisen" og "bjelken". blir det ofte sagt at mennesker nettopp er ivrige etter å dømme de feilene hos andre som er de mest framtredende hos dem selv. Det er som et ekko fra hjertet når Åndens advarsler til mennesket selv blir kastet tilbake mot andre.

Og selv om det ikke er akkurat samme synden som en selv holder fast på i det skjulte, så er det som Luther sier: "Det er bare Gud som har rett til å dømme. Du som dømmer uten å ha fått befaling fra Gud om å gjøre det, du tar derfor æren fra Gud, og det er bjelken."

De raske, ukjærlige og uoppfordrede dommene kommer ikke fra et ydmykt hjerte. Egenkjærligheten er som en kikkert. Når en ser gjennom den fra den ene siden, forstørrer den alt. Men ser en fra den andre siden, blir alt mindre. Slik forstørrer egenkjærligheten feilene hos de andre, men gjør dem mindre hos en selv.

Derfor må regelen være: Se først inn i deg selv, og når du har dømt deg selv, så er det tid for å se utover til den neste om du kan hjelpe han til å bli kvitt splinten. Uten dette blir en lett en hykler (v.5).

Dette ordet er alvorlig advarsel til Guds barn. Men den verden som elsker å bruke dette ordet mot de hellige for å forsvare seg selv, blir rammet mangedobbelt av dette ordet. Med skarpt blikk kritiserer de de hellige, men ser ikke bjelken i sitt eget øye, som er deres uomvendte og vantro sinn. En kan nemlig selv bli rammet av dette ordet ved å kalle de hellige for dømmesyke.

I v. 6 peker Herren på at en også kan dømme til den andre siden. Det vil si at en ikke bare legger noe til Guds ord, men en kan også komme til å trekke noe fra. Dette skjer når løftene Gud har gitt sine barn, blir overført til de vantro slik at de blir beroliget og fortsetter i sin åndelige søvn. Det er en slik mildhet som verden lovpriser i høye toner, og som består i at synd og vantro aldri blir stemplet som det de virkelig er.

Dette er en mildhet som i virkeligheten er løgn. Denne måten å dømme på rammes av Herrens ord: "Gi ikke hundene det hellige." Med "det hellige" tenkes vel helst på offerkjøttet i tempelet, og "hundene" står som et bilde på de urene hjertene. Deres liv vitner mot alt som heter hellighet, men likevel vil de ha nådens trøst.

Og Jesus føyer til: "Kast ikke deres perler for svin. De vil bare tråkke dem ned med sine føtter, og snu seg mot dere og rive dere i stykker." Dette er en alvorlig advarsel mot å legge sine dype og salige opplevelser i samlivet med Gud fram for slike som bare forakter alt sammen. De ser ingen verdi i dette og vil bare bruke det som en anledning til å håne og spotte en desto mer.

Den rette visdommen til å være sannheten tro i kjærlighet får en bare gjennom bønnen (v.7-11). I dette avsnittet finner vi herlige løfter, og Jesus understreker at de står fast.

Jesus viser oss tre trinn på den veien vi skal gå. Bønnen er det første og mest nødvendige, men det er ikke det eneste som gir oss del i de himmelske godene.

Den som ber, skal også lete, og han må lete på riktig sted. Den som ber om frelse for sin sjel, han må også søke der hvor frelsens midler er, til de helliges samfunn om Ordet og sakramentene. Gjør han ikke det, er ikke bønnen ekte.

Det er mennesker som forsikrer oss om at de ber og ber, men de leter ikke, og dermed finner de heller ikke noe. Og omvendt er det noen som sier de leter og som holder seg nær Ordet, men de ber ikke. De kjemper ikke Jakobskampen i bønn, og derfor får de heller ikke noe.

Det tredje trinnet er å banke på. Det er det samme som å fortsette å be selv om en synes det ikke er svar å få.

I v. 8 lover Jesus oss at ingen skal lete eller be eller banke på med et ærlig hjerte uten at de skal se resultater. Augustin har sagt: "Å, hvilken god Herre som ikke gir oss det vil, for å gi oss det vi ønsker oss enda mer." Hans mor Monika hadde bedt til Gud under tårer at han ikke måtte la sønnen hennes reise til Roma fordi hun mente det ville bli den største hindringen for at han skulle bli frelst. Herren tillot at han reiste, men det ble oppfyllelsen av hennes bønner om at sønnen måtte blir frelst.

I v. 9-11 tar Herren utgangspunkt i en erfaring fra dagliglivet. Han bruker forholdet mellom en far og hans barn som med sine begrensninger, likevel er et gjenskinn av Guds faderomsorg for sine barn. Like så lite som en far vil skuffe barnet sitt ved ikke å oppfylle det barnet ber om, like lite, ja enda mindre, vil vår himmelske Far skuffe sine barn når de ber om noe. For han er god mens vi er onde.

"Dere, som er onde," sier Jesus. Dette ordet er et klart vitnesbyrd fra Herrens egen munn om den alminnelige medfødte syndigheten hos menneskene. Dette sier også Jesus om sine disipler for å understreke at vår natur er ond og at vi tilhører en syndig slekt. Når Jesus taler om "onde og gode" i Matt 5:45, må vi med "gode" forstå dem som nok etter sin natur er onde i seg selv, men de har dømt seg selv og valgt den gode og det gode som sitt mål.

Men ellers skal dette uttrykket "dere som er onde" minne oss om at vi skal være varsomme med å snakke om gode mennesker. Det samme innskjerper Jesus overfor den rike unge mannen i Matt 19 når han sier til han: "Der er bare én som er god."

Vi må si med forfatteren:

Men finnes noe godt i meg,

Det alt jo virket er av deg.

Men har vi mennesker som ikke har noe godt i oss selv, den innstillingen at vi ikke vil skuffe barna våre, da vil vår Far i himmelen enda mer gi "gode gaver" til dem som ber han om det. Din vei til Gud skal være tiggerveien. Slit den veien med stor iver. Guds vei til deg blir da en nådevei.

Og så sammenfatter Herren alt det han har sagt om forholdet til nesten i det som er summen av alt loven og profetene har sagt om dette: "Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (v.12).

Det gjelder å sette seg i andres sted. Du vil jo nødig at andre skal felle en usann dom over deg. Du vil gjerne at andre skal hjelpe deg når du er i nød. Ja, så får du også gjøre det samme mot dem.

Og Luther sier så riktig om dette: "Noen sier: Jeg skal så gjerne gjøre det jeg burde mot andre når bare de først har gjort det mot meg. Men budet lyder slik: Du skal begynne og være den første dersom du vil at andre skal gjøre det samme mot deg. Men vil de ikke, så skal likevel du gjøre det."

Ja, slik er det. En møter av og til mennesker som klager over at det er så lite kjærlighet i samfunnet mellom de kristne. Det eneste rette svaret til disse klagene er: Elsk mer selv, så er det straks mer kjærlighet i samfunnet. Det er også sagt med rette: Den som alltid klager over at det er så mye mistenkeliggjøring, blir også virkelig mistenkt. Men den som kommer med tjenersinnet uten å kreve noe, han skal nok finne en god plass midt blant de hellige. Det er så lett å kreve av andre, men Guds ord begynner med å vende kravet innover mot vår egen natur og holdning. Det er den trange veien for vår natur, men det er den rette og sunne Åndens vei.

Matt 7:13-29
I slutten av forrige avsnitt ble vi ført fram til den trange porten. Ja, alt det Herren har talt om i Bergprekenen når det gjelder livet for Guds ansikt, er den trange porten for vårt kjød. Men den trange porten er den eneste inngangen til livets vei. Fordi den er så trang, vil alle oppriktige hjerter kjenne den til forskjell fra den vide porten som fører inn til fortapelsens vei.

Djevelen vinker alle mennesker inn gjennom den vide porten der en kan gå inn med kneisende nakke, med all sin selvtillit og egenrettferdighet. I tillegg kan en ta med hele det gamle, naturlige og verdslige levesettet og riktig breie seg med sine egne tanker og sin egen vilje.

Men han som er sannheten, har sagt at denne vide porten med den brede veien fører til fortapelsen, og vi må ikke la oss narre eller forvirre av at det store flertallet søker etter denne porten og denne veien (v.13).

Livets port er trang (v. 14). Vi må ned på kne i ydmykhet for å komme inn gjennom den, og vi må ikke ta med noe av vårt gamle liv. Om det så bare er en eneste synd hjertet med vitende og vilje henger fast ved, så er denne porten for trang. "Å tro det er å slippe sin egen herlighet," synger vi i en sang. Den porten som Gud har satt opp, gir ikke etter. Det er vi som må gi etter om vi vil inn gjennom den. Og den veien denne porten fører inn til, er smal. "I verden har dere trengsel," har Jesus sagt (Joh 16:33). "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler" (Apg 14:22). Men dette er en salig vei, for det er veien hjemover. Det er livets vei.

Hør på det rådet som din beste veien gir deg: Gå inn gjennom den smale porten og la deg ikke holde tilbake av noe, for "få er de som finner den".

Til de trengslene som møter Jesu disipler, hører det også med at løgnens far sender mange "falske profeter" (v.15). De gir seg ut for å vise oss en annen vei til paradis enn den vi har fått beskrevet her, men de er falske profeter og sendt av Satan.

Når Jesus sier at de kommer i "fåreham", kan en kanskje tenke på at profetene ofte gikk kledd i fattige skinnklær (Sak 13:4). Men den åndelige meningen er at disse profetene ytre sett begynner med å opptre forsiktig og mildt. De gir seg ut for å være venner og velmenende sjelesørgere. Men det de i virkeligheten vil, er å rive i stykker de helliges tro og de helliges samfunn.

Slike falske profeter kommer ikke bare i fattigslige antrekk. De kommer også i presteklær. Men alle vil forandre litt på den trange porten og den smale veien. Den skal bli litt bredere og gi litt mer plass til verden, litt mer spillerom for mennesketanken som lever i opprør mot Gud. De forkynner at en må ha et litt videre syn på tingene.

Men Jesus har sagt at en skal gjenkjenne dem og avsløre dem. "På fruktene skal dere kjenne dem" (v.16- 19). Disse falske profetene vil gi seg til kjenne både gjennom sitt liv og gjennom virkningene av deres forkynnelse.

Læren kan vel synes rett nok for dem som ikke er grunnfestet, selv om den ikke er det. Men følgene i livet vil ikke utebli.

"Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?" "Heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt."

Av og til kan også livet til disse falske profetene for en tid se tiltalende ut. Vi kan tenke på dem som forkynner denne falske læren om fullkommenhet, og viser oss en lettere vei enn tåreveien. Men vi ser imidlertid med en gang hva som blir fruktene av deres forkynnelse: Splittelse blant de hellige og usannhet i de store ordene som blir brukt. Dette er kanskje det mest avgjørende kjennetegnet: Det som er av Gud, knytter alltid de hellige sammen til ett (se Jesu bønn i Joh 17). Men det som er av ulven (Joh 10), splitter de hellige.

Denne trengselen med falske profeter vil bli særlig stor i de siste tider (Matt 24:11).

Men bedraget kommer ikke bare utenfra. Det kommer også innenfra, fra vårt eget bedragerske hjerte. I det følgende taler han om dem som bare med leppene bekjenner at de tilhører han (v.21).

Det hører med til salighetsveien å påkalle Herrens navn (Rom 10:13). Men det er en påkallelse der en mangler lydigheten til å bøye seg for Herrens vilje. Ja, Herren peker med rystende alvor på dommens dag da mange vil påberope seg at de har profetert i hans navn. De hadde drevet ut onde ånder og gjort mange kraftige gjerninger i hans navn (v.22).

Men Herren hadde aldri vedkjent seg dem på grunn av den stillingen deres hjerte hadde hatt til han.

Dette er et alvorlig ord særlig til prester og forkynnere. Et menneske kan altså ha fått gaver til å gjøre underfulle ting og brukt dem som et bidrag til at Gud navn skulle bli æret. Men det har skjedd uten at det mennesket som hadde fått disse gavene selv hadde gått inn gjennom den smale porten. Det tok kanskje æren selv og hadde avguder på sitt hjertealter, mens Kristi alter ble stående i en krok. Eller kanskje hele forholdet til Herren bare var en innbilning.

Dette ordet av Jesus om det indre selvbedraget, formaner hvert hjerte: Be om et oppriktig sinn som i ydmyk lydighet gir Gud æren, og ikke slår seg til ro med å være et Guds barn på liksom. Så slutter Jesus med en lignelse (v.24-27) om to menn som bygde hus, men de bygde på forskjellig grunn. Bare det huset som var bygd på fjell, bestod prøven da regn og storm førte til oversvømmelser. Det er et bilde på de to måtene en kan høre Guds ord på. Det gjør en enten til frelse eller fortapelse.

Ved en bibelsamtale ble denne lignelsen tatt fram, og uttrykket "og gjør etter dem" ble så fint forklart. Det er "å leve Ordet," ble det sagt. Ja, det er selve saken.

Ordet må bli liv, det må bli selve sannheten i menneskets liv slik at det leves. Der dette mangler, hjelper det ikke at ordet blir framført i et strålende språk, i klare tankebaner eller med følelsesfulle stemninger. Alt dette er bare som å bygge på sand. Det vil ikke bestå prøven på den store dagen.

Regnet skylte ned, elvene flommet opp og vindene blåste. Alt dette er bilder på de forskjellige prøvelsene som kommer. De er forfølgelser, anfektelser og til sist døden og dommens stund. Men den som enkelt og oppriktig holder fast ved Ordet og lever det, skal bli holdt oppe av Jesu kraft som står fast som fjellet.

Folket undret seg over den myndigheten det var i Jesu ord (v.28-29). Det var ikke som når noen av de skriftlærde talte etter sin menneskelige visdom Her var det Guds kraft som kom til uttrykk.

Den gamle athenske feltherre og statsmann Fokion sa engang til en taler som talte med stor forfengelighet og krav på respekt: "Unge mann. Talene dine ligner sypresser. De er store og lange, men de er uten frukt."

Og slik er det også i vår tid med mange prekener og teologiske avhandlinger. Det gjelder at kraften fra det høye, Guds Ånds myndighet, får slippe til, og denne kraften får en bare når en lever i Herrens ord.

Matt 8:1-13
Etter at Matteus har vist oss bildet av Herren som den store taleren her i Bergprekenen, forteller han oss så om de mektige gjerningene han gjorde. "Mektig i gjerning og ord" (Luk 24:19). Det var slik Frelseren åpenbarte seg over alt.

Da Jesus kom ned fra fjellet, "fulgte mye folk ham", og en spedalsk kom fram til han. Se 3Mos 13:14 om denne sykdommen og alt det den førte med seg. Denne sykdommen var den mest forferdelige en kunne tenke seg. Den var nesten alltid uhelbredelig. Derfor sier kongen i Israel da Na'aman kom til han: "Er jeg Gud, så jeg kan døde og gjøre levende, siden han sender bud til meg og vil at jeg skal fri en mann fra hans spedalskhet?" (2Kong 5:7). Det er ingen annen sykdom som i den grad er bilde på synden.

I følge loven var det forbudt for den spedalske å nærme seg et annet menneske. Det var derfor en troshandling fra den spedalskes side at han ikke holdt seg til lovens bestemmelse, men trengte seg fram til Jesus.

Det er rett at ikke noe må holde en borte fra Jesus. Ikke engang ens egen urenhet må gjøre det. Djevelen vil holde menneskene borte idet han ofte sier: "Du er for uren!" Da gjelder det å gjøre som den spedalske som så på Jesus og trodde at Jesus kunne rense han.

Dette siste er ofte vanskeligere enn det første. Bønnen fra den spedalske: "Herre, om du vil, så kan du gjøre meg ren" behøver ikke være noen mistillit til Jesus. Den uttrykker heller en ydmyk hengivelse under hans vilje.

Luther sier om dette: "I de delene som omfatter Guds ære og vår salighet, skal aldri hjertet være i tvil når en ber om noe. Den som vil legge til: "Herre om du vil," når det gjelder disse tingene, han ber ikke rett. Men en annen ting er det når det gjelder de timelige tingene. En kan være både fattig, syk og elendig, men enda være salig. Saligheten avhenger ikke av disse ytre tingene. Ofte kan slike mangler tvert om virke noe godt. Men likevel kan en be og tro at Gud kan hjelpe også når det gjelder disse tingene. Men en skal alltid la sin egen vilje være underordnet Guds vilje."

Det er herlig når vi også i de daglige problemene blir overbevist om at han vil hjelpe. Ja, Jesus både kan og vil hjelpe. Han vil alltid hjelpe den som ber om det. Men han hjelper ikke alltid på den måten som vi tenker eller på det tidspunktet vi ønsker.

"Jesus rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: "Jeg vil, bli ren." Han kunne gjort underet bare ved å si et ord, men han berørte den spedalske. Denne berøringen er et tegn på den store og kjærlige medlidenheten han hadde. Den er også et seierrikt vitnesbyrd om at det urene ikke kunne smitte over på den rene. Urenheten måtte i stedet vike for hans renhet.

Så er denne berøringen også et bilde på Frelserens inderlige berøring av den urene menneskeslekten. Han selv fortsatte å være uten synd, men han renset og helliget den urene menneskeslekten.

Hør hvor kraftig det lyder: "Jeg vil, bli ren". Legg godt merke til dette: Din Frelser vil at du skal bli ren. "For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse" (1Tess 4:3).

Herren sier til den lykkelige mannen som er blitt ren, at han ikke skal fortelle det til noen (v.4). Det er ikke sjelden at Jesus ber dem som har blitt hjulpet, om dette. En av grunnene er sikkert den at den som har blitt hjulpet så lett kunne snakke bort velsignelsene. Sinnet kunne så lett bli dratt bort fra den indre og åndelige opplevelsen som underet hadde virket. Det var altså for hans egen skyld som hadde blitt hjulpet.

Men det var også for de andres skyld. Folket hadde jo så lett for å stimle sammen om Jesus og se på han bare som en mirakelmaker i stedet for som sjelelegen.

Imidlertid skulle mannen vise seg for prestene og bære fram sitt offer som "et vitnesbyrd for dem". Dette skulle være et vitnesbyrd for prestene om at han var blitt ren. Men det skulle også være et vitnesbyrd for dem om Jesu makt. På denne måten skulle prestene få et vitnesbyrd til fordel for Jesus og mot sin vantro.

I Mark 1:45 hører vi at denne mannen likevel i sin glede fortalte over alt om det som hadde hendt med han. Han viste, slik mange mennesker som har blitt hjulpet av Herren, mangel på hellig stillhet i sin glede. Den stille gleden med de få ord blir den dypeste og til mest velsignelse for både oss selv og andre.

I v. 5-13 finner vi beretningen om den romerske offiseren som hadde en tjener som han satte høyt. Denne tjeneren var syk og hadde store smerter. Vi får et fint glimt av et sjeldent fint sinn hos denne romeren som kanskje var øverstkommanderende ved den romerske garnisonen i Kapernaum.

I den mer detaljerte beskrivelsen i Luk 7 blir både hans kjærlige sinnelag overfor tjenerne og hans vennlighet mot jødefolket nevnt. Han var tydeligvis en som virkelig søkte etter sannheten og hadde blitt grepet av åpenbaringen han møtte i jødedommen.

Hos Lukas blir det fortalt at han kom ikke selv til Jesus. Han kjente seg for lite verdig til det. Men han sendte i stedet noen av de eldste blant jødene til Jesus. Og disse som ellers var svært fiendtlig innstilt overfor romerne, anbefalte både han og hans bønn for Jesus og sa: "Han er vel verdt at du gjør dette for ham. For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss" (Luk 7:4-5). Han oppførte seg altså helt annerledes enn okkupanter vanligvis gjør i okkuperte områder.

Og ikke bare det. Hans forhold til sine tjenere gjør mange troende herrer til skamme. Og hans kjærlighet til det ellers forhatte jødefolket, men aller mest hans ydmykhet og tro på Ordets makt, framstiller denne offiseren for oss i et godt lys.

Jesu svar gjør han enda mer ydmyk. "Jeg skal komme og helbrede ham," sa Jesus. Jødene anså det ellers for en skam å gå inn i huset til en hedning, slik Peter uttrykker det da han blir tilkalt av Kornelius: "Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller gå inn til ham" (Apg 10:28).

Offiseren finner det uverdig for Jesus å gå inn i hans hus, og ber bare om et ord så han kan være sikker på at tjeneren hans blir helbredet. Fra sitt eget arbeid vet han hvilken makt det er i et ord, og i barnlig tillit overfører han dette på Jesu ord som det ordet som har makt over liv og død, sunnhet og sykdom

Herren undrer seg over hvor stor troen til denne mannen er. Ellers måtte han jo så ofte undre seg over hvor liten tro selv hans egne disipler hadde. Og han benytter denne hendelsen til å komme med et profetisk ord (v. 11-12) om hedningene som skal bli frelst, mens Israel skal bli forkastet.

Han viser oss himmelens bord der patriarkene, de gamle troens fedre, sitter sammen med en stor mengde hedninger som har kommet sammen "fra øst og vest". Men Israels folk, "rikets barn", er kastet "ut i mørket utenfor", selv om de i følge sin fødsel egentlig hørte til i det riket.

"Mørket utenfor" viser motsetning til den opplyste festsalen og mørket med sin uhygge utenfor. Der skal det være gråt, fortvilelsens gråt, og de skal skjære tenner av avmektig raseri.

To ganger leser vi at Jesus undret seg over det han møtte. Den ene gangen er her da han undrer seg over offiserens tro, og den andre gangen ser vi i Mark 6:6 der han undret seg over nasareernes vantro. Vi ser aldri at Jesus undret seg over menneskenes kjærlighet, selvfornektelse eller lignende. Vi ser heller ikke at han undret seg over deres umenneskelighet og mangel på kjærlighet.

Nei, hans forundring dreier seg om troen og vantroen. Dette er tydelig nevnt. Det er ikke offiserens humanitet, men hans tro Jesus nevner som et eksempel til etterfølgelse.

Verden regner ikke troen for å være av noen verdi. Men den legger heller ikke noen vekt på vantroen om et menneske ellers bare har godt ord på seg blant folk. Kristi Ånd og verdens ånd ser helt forskjellig på dette.

I v. 13 hører vi om den velsignelsen som offiseren fikk del i på grunn av sin tro: "Det skal skje deg som du har trodd." Dette åpner uante perspektiv for troen. Men de har også en ydmykende klang for de fleste som kaller seg Guds barn. Vi tror Jesus så dårlig, og derfor er det vel vår tro blir til så liten velsignelse både for oss selv og for andre. Men likevel er den lille tro verdifull om den bare er ekte. Gud skje lov for det!

Hvorfor gikk det så lett for den romerske offiseren, mens den kanaaneiske kvinnen måtte kjempe en bønnekamp med Herren (Matt 15)? Hun erkjente ikke fra først av at Jesus bare var sendt til "de fortapte får av Israels hus" (Matt 15:24). Hun bare løp etter han og ville liksom tvinge han til å hjelpe seg som om hun hadde rett til det. Derfor måtte hun gå gjennom den ydmykende skolen.

Hos offiseren er denne ydmykheten til stede. Han hadde en bønn uten at han hadde noe som helst å kreve. Denne ydmykheten kom også den kanaaneiske kvinne fram til etter hvert. Det er denne kravløse, men likevel tillitsfulle ydmykheten som kommer lengst hos Herren.

Fire ganger møter vi romerske offiserer som så på Herrens sak med ydmykhet. Den første møter vi her. Dernest høvedsmannen under Jesu Kors. Så møter vi Kornelius (Apg 10), og så til slutt ser vi offiseren som var sammen med Paulus på reisen til Roma (Apg 27:3, 43). De gjør virkelig "rikets barn" til skamme.

Matt 8:14-27
Dette underet som vi ser i v. 14-15 om at Jesus helbreder Peters svigermor, fortelles i en annen sammenheng hos Lukas og Markus. Matteus har vel her villet knytte det sammen med en del av de undrene Jesus gjorde.

Peters svigermor hadde høy feber, men hun ble helbredet ved at Jesus rørte ved handa hennes. "Hun stod opp og tjente ham," står det. Det er på en gang et vitnesbyrd om at hun ble helbredet og et uttrykk for hennes hjertelige takknemlighet.

I Mark 1:21, 29 hører vi at Simon og Andreas hadde flyttet til Kapernaum, og Jesus har hatt sitt hjem i deres hus. Derfor ble også Kapernaum kalt hans "egen by" (Matt 9:1).

Det er en underlig ledelse av Gud at den apostelen som paven påberoper seg å være etterfølger av, har klare vitnesbyrd om at han har vært gift og hadde kona si med seg da han var på reise med evangeliet (1Kor 9:5). Som kjent skal en katolsk prest leve i sølibat, ugift stand, noe som har skapt mye skjult umoral opp gjennom tidene.

I v. 16 får vi et vakkert bilde av Jesu gjerning blant de syke og elendige i Kapernaum den kvelden. Den sterke varmen om dagen kunne gjøre det plagsomt selv for friske, og den var sikkert enda mer plagsom for de syke. Det er vel derfor de ble brakt til Jesus om kvelden. Men kanskje var det også fordi det var sabbat, slik vi får høre det hos Markus, og de måtte vente til den var over kl.

1800.

Vi kan vel i tankene forestille oss hvordan Jesus gikk omkring blant disse syke denne stille kveldsstunden og spredde lykke, legedom og velsignelse omkring seg.

Matteus ser dette som en oppfyllelse av ordet hos profeten Jesaja: "Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret" (Jes 53:4) Hos Jesaja er vel helst ordet sagt om at Herren tok vår syndebyrde på seg, men synden er jo kilden til all sykdom og skrøpelighet.

Når han utførte denne tjenesten blant de syke, bar han derfor all verdens synd på seg. Men så har jo også Jesus kjent de lidendes plager på sin egen sjel, og han har kjent deres nød som sin egen. Vi hører jo hvordan han gråter ved Lasarus' grav (Joh 11:35).

Avsnittet v. 18-34 hører sammen på grunn av den rekkefølgen alt skjer i tid. Herren ønsker å være alene en stund og vil derfor reise over til den andre siden av sjøen. Men før han rakk å komme seg ombord i båten, kom det en skriftlærd til han og erklærte at han vil følge Jesus hvor han så gikk. Mannen var blitt grepet av Jesu ord, men Jesus så at det ikke stakk så dypt. Derfor holdt han igjen ved å vise hvilke forhold han ville få. Han måtte dele Jesu kår, og det er fattigslige kår som ikke er så behagelige for menneskenaturen.

Det er vel verdt å legge merke til det Jesus sier her. Han forteller oss at en plutselig begeistring ikke er det samme som omvendelse. Det hører mer med til det å følge Jesus.

Vi vet ikke om denne skriftlærde gjorde som den rik, unge mannen da han fikk vite hvilke framtidsutsikter Jesus gav han. Men det er vel rimelig at han gjorde det.

Herren vil ikke at noen skal gjøre noe overilt når en følger han. Han vil de skal beregne omkostningene (Luk 14:28).

Mens Jesus holdt denne skriftlærde tilbake, hører vi i v. 21-22 hvordan han drar en annen til seg. Denne andre ville først hjem til sin fars begravelse, og så ville han følge Jesus. Men Herren sier til han: "Følg du meg, og la de døde begrave sine døde."

Vi ser hvordan Jesus viste kjærlig omsorg for sine kjære. Selv i dødsstunden på korset ga han uttrykk for denne kjærlige omsorgen for sin mor. Men det som ved første øyeblikk kan synes hardt her, nemlig at denne mannen ikke engang fikk delta i sin fars begravelse, er i virkeligheten ikke annet enn utslag av Jesu kjærlighet. Herren så at denne mannen trengte å ta en rask avgjørelse. Han så at det ville bli en felle for den spirende tro om han skulle delta i begravelsen med alt det førte med seg. Slik behandler Jesus hver sjel på sin spesielle måte.

Men dette ordet gir oss også et hint om den stillingen en kristen skal ha overfor de åndelige døde. Det kan være tider da troen til et Guds barn ikke tåler den prøven det er å være sammen med verdens barn. Det kan bli for hardt å være der som en fremmed, - som en himmelborger.

I v. 20 møter vi for første gang uttrykket "Menneskesønnen". Det er et navn Jesus ofte bruker om seg selv, men det blir ellers ikke brukt av andre enn Stefanus som så himmelen åpen da han døde (Apg 7:56). Dette navnet peker på Jesus som den andre Adam. Fra ham skal det åndelig sett gå ut en ny menneskeslekt.

Men det peker sikkert også på profetien i Dan 7:13-14: "Se - en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. - Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike."

På den ene siden peker det på Jesus i hans ringhet og fornedrelse under sitt liv her på jorden, men på den andre siden peker det framover mot opphøyelsen slik profetien i Daniels bok gjør.

I v. 23-27 finner vi så beretningen om båtturen over sjøen. Fra gammelt av har ofte båten blitt sett på som et bilde på kirken. Det er ikke bare Jesu disipler som er med i den. Han er med selv også selv om det ser ut som han sover fra tid til annen. Mange som ikke er med i denne båten, kan liksom ikke få uttrykt ofte nok hvor gammel og skrøpelig den er. Og de spår at den kommer til å gå under hvert øyeblikk. Andre ser bedre etter og erkjenner at den har en underlig konstruksjon. De synes at Kristi kirke representerer en makt, men de har ennå ikke tatt skrittet fullt ut og gått ombord.

Kjære leser, er du blant dem som kan bli omtalt på denne måten: "Og disiplene fulgte ham."

På Genesaretsjøen kunne det ofte oppstå kraftige hvirvelstormer. De kom fykende ned over sjøen fra fjellsidene omkring. Det skjedde også denne natten, og Herren hvilte fordi han var trøtt etter dagens strev da stormen kom.

Hvem er det som misunner Herrens hellige den lille roen han kunne få? Kanskje var det Satan, slik de gamle har sagt, som skapte denne ufreden? Kanskje hadde han på følelsen at han og hans ånder skulle lide nederlag på den andre siden av sjøen (se v. 29-31)? i alle fall kan vi si at de voldsomme forstyrrelsene i elementene er som en avspeiling av den forstyrrelsen synden har skapt i sjelene.

Disiplene som ellers var vandt til sjøen, ble fra seg av skrekk og søkte etter hjelp hos Herren. At de søkte til han, viser at de hadde tro, men redselen og frykten viser at deres tro var liten.

Luther sier det slik: "Hadde disiplenes tro vært sterk og fast, hadde de bare kunnet si til havet og bølgene: Slå bare inn over oss. Så sterke skal dere ikke bli at dere velter båten, for vi har Herren Jesus hos oss."

Hvor ofte har ikke dette gjentatt seg! Det blir alltid storm der Jesus og hans disipler drar fram. Verden er meget tolerant overfor all annen tale enn akkurat Jesu tale. Hvor har ikke stormen rast mot Kristi menighet. Tenk bare på martyrtidene! Alle som er et sant Guds barn får merke det.

Men må vi lære av dette ordet at det er småting for Herren om djevelen og verden stormer mot hans kirke. Se bare hvordan Frelseren reiser seg opp i båten. Det er ikke den minste uro å spore i hans sjel. Det er ikke først og fremst været og sjøen han henvender seg til, men det er stormen i disiplenes hjerter han først demper ned. Av dette lærer vi at stillheten kommer innenfra. Først skal frykten drives ut av sjelen. Deretter vil Herren også stille de ytre stormene for oss.

Det må ha vært et veldig øyeblikk da han truet vinden og sjøen, "og det ble blikkstille" (v.26). Det skjedde ikke litt etter litt, men med én gang. Når det står at han "truet vindene og sjøen", så stemmer det vi tidligere har sagt om at forstyrrelsene i naturen henger sammen med de forstyrrelsene mørkets makter har skapt i alle sammenhenger her på jorda.

Hvor ofte har en ikke opplevd i kirkehistorien at det har blitt blikkstille etter kraftige stormer som har rast. Tenk bare på Konstantin den stores tid da trosfriheten avløste de store trengslene som martyrene hadde opplevd. Hvert Guds barn kjenner også til dette i sitt eget hjerte.

Også disiplene fikk et annet syn på Jesus i samme stund, for det er sagt: "Mennene undret seg " (v.27), og disiplene er inkludert her. Hittil hadde de sett de undergjerningene Jesus hadde gjort overfor mennesker. Men her ser de at han også griper inn i naturen, og da spør de seg selv: "Hva er dette for en?"

Frelseren blir enda større for dem. De aner mer av hans guddommelige makt og deres avstand til han ved motsetningen mellom deres og hans reaksjon da uværet raste som verst.

Når stormene og bølgene raser omkring deg, så må du som er et Guds barn huske: Du har en stor Frelser.

Matt 8:28-34
Hos Markus og Lukas blir det fortalt om bare en besatt. Her fortelles det om to. Dette sier bare at den ene uten tvil har trådt i bakgrunnen. Hos Markus får vi vite flere enkeltheter, og de viser oss et menneske som er helt avsindig.

Noen har forsøkt å forklare at Skriftens tale om besettelser ikke er annet enn gammeldagse forestillinger om sinnssykdom. Og de som likevel vil holde fast på at Jesus var Guds Sønn, forklarer det slik at han tilpasset seg den tids forestillinger.

Til det kan vi bare si at en slik forståelse umulig lar seg forene med Skriftens ord. Det vil være å gjøre Skriften til en komedie om vi nekter for at Skriften tydelig forteller oss om en besettelse av onde ånder som er forskjellig fra alminnelige sykdommer.

Mørkets fyrste er riktignok virksom gjennom alle slags sykdommer som "den som har dødens velde" ("hersker ved døden",NO, Heb 2:14). Disse forstyrrelsene sender han i menneskelivet for så vidt som døden og tilintetgjørelsen er en følge av synden. Likevel kan ikke menneskets personlige skyld måles etter den del han har fått av lidelser, og vi vet at den Herren elsker, den tukter han. Dette skal være til trøst for et Guds barn. Herren lar ikke djevelen komme et skritt videre enn det som tjener til det gode for oss. Dette kan vi si om sykdom og lidelser i alminnelighet.

Men når det gjelder den særlige besettelsen av onde ånder, hva da?

I det åndelige liv er det fristelser som kommer til oss gjennom verden og vår egen natur, selv om det alltid er djevelen som står bak. Men det er også fristelser som synes å komme direkte fra Satan selv ved hans brennende piler.

På samme måte er det i det legemlige livet. Det finnes lidelser som ganske direkte stammer fra påvirkning fra mørkets ånder. Vi hører om den besatte her (sammenlign med avsnittene hos Markus og Lukas) at han hadde unaturlig styrke til å rive i stykker det de forsøkte å binde han med. Og han raste i villskap mot både seg selv og andre, så "ingen kunne komme forbi på den veien" (v.28).

At han holdt seg til gravhulene og de øde stedene peker på djevelen i hans villskap. I Matt 12:43 sier Herren at den urene ånden at den "flakker om i tørre trakter". De gravene det er snakk om her, er hogd inn i kalksteinsfjellene i det området.

Vi ser at de onde åndene fullstendig har fortrengt mannens egne krefter og evner. De bruker hans legemlige organer og snakker gjennom han. At det er de onde åndene som snakker gjennom han, ser vi av den klare erkjennelsen de har av hvem Jesus er. Dette var en erkjennelse som gikk langt ut over den et vanlig menneske hadde av Jesus på den tiden.

Men det går også klart fram av den redselen de viser ved å være i nærheten av den hellige. De hadde en ekte redsel for at tiden de hadde til disposisjon, skulle bli forkortet (v.29). De onde åndene har bare tiden fram til dommedag til sin disposisjon.

Vi blir her minnet om ordet i Jak 2:19: "Du tror at Gud er Ånd? Du gjør vel! Også de onde ånder tror det - og skjelver."

Hos de besatte synes det som om de onde åndene har trengt seg inn mellom menneskets legemlighet og dets sjel. Så har de bundet sjelen og ånden slik at de har gjort legemet til formidler av sine egne pinefulle ytringer.

Når disse fryktelige tilstandene viste seg så mye oftere på Jesu tid enn i våre dager, må ikke det forundre oss. Mørkets rike gjorde selvfølgelig alt for å holde denne erobreren tilbake fra å bli kjent i historien.

Og besettelse av onde ånder kan forekomme også i dag. Enkelte sinnslidelser kan være en følge av det. Men også her er vi henvist til å bruke de naturlige hjelpemidler til helbredelse ved siden av forbønn. Vi kan ikke dømme hvert enkelt tilfelle, men må overlate det i Guds hånd.

At de besatte skulle være noen større syndere enn andre alminnelige syke, gir ikke Skriften noe som helst holdepunkt for.

De onde åndene ba om lov til å fare inn i en svineflokk som gikk der i nærheten av sjøen. De så at de måtte vike for han som var sterkere, men de ville heller bo i en dyrekropp enn å være uten noe. Og de ville heller gjøre litt skade enn ingen.

På denne måten mente de vel at de kunne slippe unna Herren slik at de ikke ble tilintetgjort før dommedag. Og lysten hos de onde åndene til å ødelegge, viste seg med én gang. Svineflokken ble helt avsindig og styrtet seg selv i sjøen.

Svinet var et urent dyr for jødene, og det var et tydelig bevis for at de hadde brutt loven at jødene holdt svin. Kanskje solgte de flesket til hedningene som det var mange av i dette området.

Når Jesus lot denne straffen ramme den, hadde jødene selv en følelse av at de ikke kunne bebreide Jesus for det som hadde hendt. Men ved å be han dra bort fra bygdene deres (v.34), viste de at de satte større pris på grisene enn de gjorde på han.

Det er vemodig å lese denne setningen: "Da de så ham, bønnfalt de ham om å dra bort fra bygdene deres." Og mange mennesker har det på samme måten. De erkjenner at livet deres ikke er rett for Gud, men de vil likevel ikke gi slipp på det livet de lever. Derfor ønsker de å gjøre avstanden mellom seg og Jesus så stor som mulig. Slike sjeler er redde for Herren. De er redde for å ha noe å gjøre med de hellige, og de flykter fra sin beste venn av frykt for å miste noen av sine timelige goder. Det er en slags åndelig besettelse som er verre enn den legemlige.

Hos Markus blir det fortalt nærmer hvordan det gikk med mannen som hadde vært besatt. Da folk kom til, satt han fullt påkledd ved Jesu føtter og var ved full sans og samling. Og da Jesus gikk ombord i båten igjen, ba han om å få være med sin befrier og redningsmann. Men Jesus sa til han at han skulle gå hjem til sine og fortelle dem om alt Herren hadde gjort mot han (Mark 5). I motsetning til den spedalske vi hørte om i begynnelsen av dette kapitlet, skulle denne mannen altså fortelle om det som hadde hendt han uten at det ville skade han.

Og Jesus drog bort fra bygdene deres. Han tvinger seg ikke inn på noen. Han banker på, men han går ikke inn uten at han blir hilst med: "Kom inn, Herre." Der døren blir åpnet for han, der går han inn (Åp 3:20).

Matt 9:1-8
Selv om folk i Gardarener-bygdene avviste Jesus, etterlot han seg et ivrig vitne blant dem. Han hadde jo selv pålagt han å fortelle om de store gjerningene Jesus hadde gjort. Det var en stor velsignelse han etterlot seg for det folket som var så opptatt med det materielle.

Men da han kom til Kapernaum, viser det seg at selv om det var noen som hadde avvist han, var det andre som ventet på han med lengsel og tok imot han.

Da det ble kjent at Jesus hadde kommet tilbake, samlet det seg en masse folk. I v. 3 hører vi at det var noen som voktet på Jesus med en fiendtlig innstilling til han. Dette ser vi enda tydeligere i Luk 5:17. Fariseere og skriftlærde fra byene i Galilea, ja, til og med fra Jerusalem, var ute etter han. Vi merker hvordan fiendskapet blant de ledende allerede begynte å komme sterkere til uttrykk.

Da døperen Johannes sto fram, hører vi hvordan det høye råd i Jerusalem hadde sine utsendinger hos han (Joh 1:19ff. ). Nå hadde jo Jesus allerede hatt to sammenstøt med disse blinde veilederne (se Joh 2:13 og Joh 5:1). Deres oppmerksomhet ble mer og mer skjerpet overfor han. Og denne dagen i Kapernaum befinner de seg som spioner blant Jesu tilhørere.

Midt i talen blir Jesus avbrutt av en uvanlig hendelse. De hører noen som har det travelt oppe på det flate taket. Det bankes og brytes, og det blir gjort en åpning i taket. Gjennom denne åpningen blir så en båre senket ned. På den båren ligger en mann som er lam.

Dette er en underlig måte å få besøk på. Hva skal dette bety? Og så skulle det skje akkurat i dag som representantene for myndighetene i Jerusalem var på besøk. De var jo nettopp på utkikk etter å se om ikke denne mannen drev med ting som den geistlige øvrigheten i landet burde å gripe inn overfor og om nødvendig stanse.

Men dette skjer tydelig etter Guds ledelse, og på en slik måte at det må komme viktige ting ut av denne hendelsen. Og det viktigste av alt for et menneske skjedde. Spørsmålet om syndenes forlatelse ble brennende aktuelt denne dagen.

"Da Jesus så deres tro," står det (v.2). Ja, den måten de går fram på for å få den syke fram til Jesus, er i sannhet et gjennombrudd for troen i egentlig forstand. Den lamme har nok sikkert vært ivrig etter å prøve dette, men hans venner har også vært fylt av den samme tillit til Herren som han selv var.

I denne troen ser vi et sinn som kjemper seg gjennom alle hindringer. Det lar seg ikke stoppe. Det er dette sinn som skal til for å nå fram til Herrens frelse. De kunne ikke komme inn gjennom døren. Der var det for mye folk, men de lot seg ikke skremme av det.

Mange har nok begynt å nærme seg Jesus, men når de kommer i nærheten av han, lar de seg dessverre så altfor lett stopp av forskjellige hindringer. Og at det er mange hindringer for en som søker Jesus, det sørger både djevelen, verden og ens egen natur for. Den svenske sangeren Linderot synger:

"Ingen vinner fram til den evige ro,

som seg ei veldig framtrenger."

Men her var den rette drivkraften. Det var et hjerte som var plaget av synden. Dette går tydelig fram av det første Jesus sier til han. Om sykdommen hans har noe å gjøre med spesielle synder mannen hadde gjort, vet vi ikke. Det er ikke sjelden at det er en slik sammenheng som kan spores tilbake til synder som kanskje er glemt for lenge siden. Men vi vet i alle fall at Jesus kan bruke all slags sykdom til å vekke en sann og rett syndserkjennelse i menneskehjertet.

"Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!" Dette er et ord som er fylt av nåderik trøst. Og Gud være takk, det er et ord som alle bedrøvede syndere som trenger Jesu ord, kan få høre fra han egen munn. Og det er ikke et tilsagn som får betydning en gang i framtida, men det gir full visshet om syndsforlatelse i samme øyeblikk det uttales.

Det må ha vært til stor trøst og oppmuntring for den syke. Men det stakk som piler i hjertene til de skriftlærde, og de tenkte og sa ved seg selv: "Denne spotter Gud!" Kanskje ga også blikkene deres uttrykk for dette.

De syntes vel dels at Jesus hadde grepet inn i rettigheter som bare Gud hadde. Dels ble de vel også sinte for at vissheten om nåden ble uttalt så avgjort her på jorden.

Den dag i dag blir mange verdslige sinte når Guds barn uttrykker sin glede over Guds nåde for Jesu skyld. For det verdslige sinn passer det best ikke å være så sikker på dette. Først når en dør kan en være sikker på om en har fått syndenes forlatelse, mener den verdslige.

Tanken om at Frelseren her griper inn i det guddommelige myndighetsområdet, er helt riktig. Men i stedet for å ta opp til alvorlig overveielse om Jesus ikke er Gud, noe alle hans underfulle gjerningene vitner om, så har de skriftlærde med en gang svaret klart. Han er ikke Gud, og følgelig spotter han altså Gud.

Jesus så hva de tenkte og krever dem stille til regnskap fordi de har slike onde tanker. Han så også vantroen hos de skriftlærde. De ville ikke tro mer enn det de så, og ville innvende at det er lett nok å si: "Dine synder er deg forlatt!" Ingen kunne jo kontrollere om dette ordet hadde noen guddommelig fullmakt.

Jesus gjør så denne vantroen til skamme. Rett for øynene på dem viser han at hans ord har den guddommelige kraften som trengs. For han er det like lett både å tilgi synd og helbrede. Begge deler hører allmakten til. Den som har all makt, gjør begge deler. Den som ikke har all makt, gjør ingen av delene.

"Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus" (v.5-6).

I alle de tre første evangeliene blir Jesu ord avbrutt av det han gjør. Det vitner om at alle har hatt samme kilde til beretningen. Sannsynligvis er det en skriftlig kilde.

Luther omtaler dette ordet om Menneskesønnens makt på jorden til å tilgi synd og sier: "Når Herren sier "på jorden", skal vi særlig merke oss at en ikke trenger rope til himmelen eller håpe på syndenes forlatelse etter at en er død. Her står det at syndenes forlatelse er en makt som er gitt mennesket her på jorden når en døper, deler ut sakramentet, absolverer og taler fra prekestolen."

Det må ha vært et stort øyeblikk da den lamme tok båren og gikk sin vei mens han lovpriste Gud (se Luk 5:25). Han gikk som et levende bevis på Guds nåde.

Slik skal også hver synder som blir benådet med syndenes forlatelse, stå opp og på Herrens ord gå den nye troens vei.

Men du som er en troende, bærer du andre mennesker fram til Jesus slik vennene til denne mannen gjorde?

Vi leser ingen ting om at de skriftlærde som hadde sett Jesu overmenneskelige makt, trodde på han. Den som ikke vil tro, kan ikke tvinges ved ytre tegn. Men folket som helhet, jublet over å se Guds kraft komme til uttrykk på denne måten gjennom et menneske til beste for menneskene.

Og Jesus er den samme både i går og i dag. Han har den samme makt både til å forlate synd og til å helbrede.

Matt 9:9-13
Herren hadde ofte talt nede ved sjøen der også tollboden var. Kapernaum var et viktig tollsted ettersom hovedveien fra Damaskus til Middelhavet gikk forbi byen. Mange tollere hadde hørt Jesus, og blant disse var også Levi, sønn av Alfeus (Mark 2:14).

I denne fortellingen som vi har fra ham selv, er det fint å se hvordan han lar sin egen person komme helt i bakgrunnen. Han bruker ikke engang sitt gamle navn, bare det nye han har fått av Herren. Matteus betyr "Guds gave".

Hans ydmyke sinn viser seg også i den oversikten over apostlene vi finner i Matt 10:2-4. Der føyer han til "tolleren" etter sitt eget navn. Vi skal lære noe av dette. Vi skal ikke falle for fristelsen til å stille oss selv i et smigrende lys når vi nevner oss selv. I ydmykhet skal vi la vår egen person komme i bakgrunnen.

Selvfølgelig har det foregått en del før Jesus kalte han. Men Matteus' samvittighet hadde vært våken. Han hadde vært trøtt av livet i verden. Men han trengte en spesiell oppfordring fra Jesus selv for at det kunne bli noen forandring. Kanskje hadde Matteus også tenkt at slike folk som han som hørte til i den beryktede flokken av tollere, ikke hadde noen mulighet til å komme i samfunn med den store mesteren.

"Følg meg," sa Jesus (v.9). Dette ordet har vært som et evangelium for han og ikke noen byrde. Står det for deg, kjære leser, som en særlig nåde at du får følge Jesus?

Matteus stelte i stand selskap for Jesus. Det var også samtidig et avskjedsmåltid med de gamle arbeidskameratene. Han gjorde det sikkert for å føre sine gamle arbeidskollegaer sammen med Jesus og hans disipler for at det samme som hadde skjedd med han, kunne skje med dem. Han forteller ikke selv hvordan dette foregikk. Det er enda et tegn på ydmykhet, for både Markus og Lukas forteller hvordan det skjedde.

Vi finner ofte dette uttrykket "tollere og syndere". Ingen skikkelig jøde ville ha noen omgang med tollerne. De gikk for å være bedragere.

Men Jesus fikk en velsignet disippel fra denne foraktede flokken av tollere. Matteus la vekk pennen på tollboden, men han brukte den senere til et arbeid som i sannhet har gitt en mektig og evig velsignelse til slekt etter slekt.

Da Jesus satt i dette selskapet av mennesker som visste de ikke ble regnet for noe i denne verden, gikk fariseerne rundt huset til Matteus og kikket med foraktelige blikk inn gjennom de åpne dørene. De henvendte seg ikke selv direkte til Jesus. De tok i stedet kontakt med disiplene hans.

"Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere," spurte de (v.11). Og spørsmålet deres forsøker å skape mistillit til Jesus blant disiplene hans. I fariseernes øyne var det en skandale at Jesus oppholdt seg i det selskapet. At Jesus talte til hjertene hos dem som satt sammen med han og kalte dem til omvendelse, brydde de seg ikke om. De hadde ikke syn for hans guddommelig barmhjertighet og miskunnhet.

Fariseerne hadde ennå ikke mot til å henvende seg direkte til Jesus med sin misnøye. Men mens Jesus levde her på jorda, satt disiplene hans som kyllingene sitter under vingene til høna. Det var alltid han som tok av for støtet for dem.

Det er han selv som svarer på spørsmålet fariseerne hadde stilt. Først bruker han et bilde som de ikke kunne si imot: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt" (v.12). Dette er en alminnelig sannhet samtidig som det er et nærgående spørsmål til fariseerne om den åndelige myndigheten de mente de hadde.

I v. 13 forteller han dem med all mulig klarhet at de på ingen måte var utlærte. Han siterer for dem ordet fra Hos 6:6: "Jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer." Den gudsdyrkelsen fariseerne var opptatt av, viste nok til ytre offer, men bak det hele var det et kaldt og selvtilfreds hjerte som ikke kjente noen barmhjertighet.

"Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere." Dette "ikke" er som en jernbom, som stenger all egenrettferdighet ute fra nåderiket. Frelseren kaller alle syndere til seg. Han gir paradiset til røveren på korset. Han tar små barn opp i armene sine. Han rusker opp i den mest lettsindige mens han trøster den som er mest nedbrutt.

Bare én ting kan han ikke gjøre: Han kan ikke gjøre et fariseerhjerte salig så lenge det holder fast på sin egenrettferdige trass. Der har ikke hans barmhjertighet noen makt.
Matt 9:14-17
Etter den forargelsen som fariseerne viste (Matt 9:11-13), møter vi så en annen type forargelse. Og denne ser vi hos disiplene til døperen Johannes. Deres mester var den gang i vanskeligheter. Disiplene hans var nedslåtte og dermed et lett bytte for bitterhet da de så det gikk slik Johannes sa: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3:30).

Han hadde pekt på Jesus, men etter det vi kan se her, synes det som om flere av disiplene hadde glidd over i lovgjerninger i det ytre. Dermed kom de i mange ting nærmer fariseerne som egentlig hadde vært motstandere av Johannes også.

Men de kom likevel selv til Jesus, og i forhold til fariseerne gikk de ærlig fram da de uttrykte sin forundring over at Jesu disipler ikke fastet. De kommer ikke med noen direkte anklage mot Jesus, men disiplenes liv faller i sin tur tilbake på Herren.

"Hvorfor faster vi og fariseerne så mye, men dine disipler faster ikke?" Det er en trist sammenligning vi finner her: "Vi og fariseerne" (v.14).

Spørsmålet og svaret som blir gitt her i v. 14-17, viser oss den nye pakts frihet og glede i motsetning til lovvesenet i den gamle pakt, men det må forstås rett.

Den gleden og friheten Jesu venner har vunnet, er helt og fullt avhengig av samfunnet med han. Dette er det første Jesus under streker i sitt svar.

Jesu fiender hadde nok håpet at han hadde fordømt fasten. Det gjør han imidlertid ikke, men han bruker imidlertid et bilde som disiplene til Johannes skulle kunne forstå. Johannes hadde jo selv brukt det. Han bruker bildet av brudgommen (Joh 3:29) og bryllupsgjestene.

Herren forkaster ikke fasten i og for seg, men han vil ikke at den skal bli sett på som en ytre, lovfestet tvang eller en særlig fortjenestefull handling. Han lar den bare være et naturlig uttrykk for en indre sorg.

Han peker på at det også skal komme en tid for disiplene da brudgommen skal bli tatt fra dem. Med dette hentyder han allerede nå til at han skal dø. Dette har han allerede gjort en gang (Joh 2:19-22).

Om dette sier Luther: "Det finnes to slags lidelser. Den ene er en selvvalgt lidelse som en på egen hånd går inn under. Det kan være slikt som selvvalgte regler for munkevesenet eller den lidelsen ba'alsprestene påførte seg selv da de skar seg selv til blods. Slike lidelser regner hele verden for å være noe. Det gjorde fariseerne, og det gjorde disiplene til Johannes. Men Gud forakter dem. Den andre slags lidelse er den Gud sender oss uten at vi selv vil. Denne lidelsen er rett og til behag for Gud."

Guds barn kan av og til oppleve tider da det kan synes som om brudgommen er borte. Det er som om han har skjult ansiktet for oss. Det er sorgens tider. Men en slik sorg skal igjen bli forvandlet til glede. Og livet til et Guds barn her på jorda er også ofte et liv i fest og glede i Kristi kjærlighet og under hans barmhjertighet.

Når noen har brukt dette ordet til å gjøre fasten til en fast skikk i kirken etter at Herren ble tatt bort, er det lite gjennomtenkt. Herren sa jo selv til sine disipler: "Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg" (Joh 16:16). Ved oppstandelsen og pinse kom jo igjen brudgommen tilbake til sin sørgende brud og forvandlet fastetiden til en gledestid. I v. 16-17 bruker Jesus to bilder for å vise hvordan det ikke lot seg gjøre å blande sammen den gamle pakts former og hans rike i den nye pakt. Det nye livet måtte skape seg nye former. "En lapp av ukrympet tøy" vil krympe når den blir fuktig og rive med seg en del av det gamle klesplagget slik at hullet ville bli verre.

Meningen med dette bildet og det følgende om skinnsekkene som ble brukt til å oppbevare vin på, er dette: Begge deler ødelegges om de blir blandet sammen. Den gamle pakt hadde sin tid og sine former, og den nye pakts frelseshusholdning verken skal eller kan presses inn i disse formene. Den må få utfolde seg på sitt nye og åndelige vis.

I Luk 5:39 føyer Jesus til når det gjelder den nye vinen: "Ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny. Han vil si: Den gamle er god." Dette ordet er uten tvil myntet på disiplene til Johannes og viser Jesu tålmodighet og forståelse for hvor vanskelig det var for dem å komme inn i den nye Åndens spor.

Vi ser jo også i vår tid det samme. Eldre kristne som er vandt til sin møteform, har vanskelig for å godta noe nytt når Ånden lar livet utvikle og nye uttrykksformer.

Men disse ordene av Jesus må ikke bli en sovepute for den som betenker seg på å forlate sin vantro.

Disse lignelsene Jesus bruker her, har også en indre mening. De vitner om at litt kristendom bare gjør det gamle livet i verden mer ulykkelig og føyer selvbedragets elendighet til alt det andre. Og motsatt kan litt av den gamle naturen ødelegge det nye livet. "Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt" (2Kor 5:17).

Når det gjelder menighetslivet er dette et ord til alle ledere i menigheten om å gi troens liv størst mulig frihet til å finne sin egen form. De skal ikke presse det inn i gamle, stive og døde former. Da kan så lett bruddet komme mellom livet og kirken, til skade for begge parter. Mye krefter går tapt, og det hele blir ødelagt av mangel på åndelig åpenhet og forståelse av det nye livet ("Vinen spilles, og sekkene blir ødelagt").

Og endelig er dette ordet av Jesus en bestemt advarsel mot å ville tilpasse evangeliet og den kristne tro etter tidens tanker og ånd. Det er i sannhet djevelens fortolkning av dette ordet at det gamle evangeliet skal moderniseres. I virkeligheten vil ikke det si noe annet enn at troens liv skal presses inn i formene til den gamle, døde vantroen og moderne bibelkritikk. Herrens ord forteller oss her at det uunngåelig vil føre til sprengning. Åndens baner vil ikke la seg tvinge inn i dødens former.

Matt 9:18-26
Den synagogeforstanderen vi hører om her, var ifølge Mark 5:22 synagogeforstander i Kapernaum og het Jairus. Han hørte altså med til den gruppen mennesker der de fleste var motstandere av Jesus. Men Gud hadde tatt han i skole gjennom de vanskelighetene han opplevde.

Da hans eneste barn (Luk 8:42) lå for døden, var både menneskefrykt og den fariseiske teologien sammen med alt annet forsvunnet. Det var virkelig en underlig måte Gud brukte da han gjorde slutt på fariseernes sinne. Det vakte vel forskrekkelse da fariseerne gjenkjente en kollega i denne dypt bøyde mannen som kom til Jesus. Det var en mann av høy verdighet som kom og ydmykt ba Jesus om hjelp.

Hos både Markus og Lukas fortelles det at datteren ennå ikke var død da faren kom til Jesus. Det var først da han var på vei tilbake at han fikk beskjed om at døden hadde inntrådt. I sin gjengivelse av dette nevner Matteus dette under ett.

Denne mannen trodde. Han hadde sett at døden allerede hadde satt sitt stempel på barnet hans da han gikk hjemmefra. Men likevel ventet han at Jesus skulle gjøre det store underet å gi det livet igjen. Og dette til tross for at Jesus ennå ikke hadde gjort noe slikt.

Hos Markus og Lukas hører vi hvordan Jesus oppmuntrer og styrker Jairus med ordene: "Frykt ikke, bare tro!"

På veien tilbake til Jairus skjer denne fine hendelsen med kvinnen som hadde blødninger. Etter Moseloven (3Mos 15:25) var den som led av denne sykdommen, uren. Det vil si at hun egentlig var utelukket fra menigheten og helligdommen. Men som tilfellet var med den spedalske (Matt 8:2), seiret troen over lovens bokstav slik at hun våget seg til å nærme seg Jesus og røre ved kappen hans.

Det var ikke kappen i og for seg hun satte sin lit til, men det var personen Jesus hennes tro klynget seg til. Sjenansen hun følte ved sykdommen, ser vi ved at hun bare rørte ved kanten av kappen hans samtidig som hun kom bakfra som i hemmelighet. Den var nok grunne til at hun ikke våget å gi seg til kjenne med en gang også. Men den virkelige grunnen var nok også det ydmyke sinn som mente at hun ikke var verdig til å komme nær Frelseren.

Legg merke til motsetningen mellom denne kvinnen og de mange som trengte seg sammen omkring Jesus (Mark 5:31) og ikke kunne unngå å komme bort i klærne hans. Hun rørte ved han i tro, og det merket Jesus med en gang.

Kvinnen ble hjulpet, men Herren ønsket å overbevise henne om frelsen og stadfestet den for henne idet han snudde seg rundt og så på den redde kvinnen: "Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg" (v.22).

Fremdeles går Herren omkring iblant oss, men hans kappe er Ordet og sakramentene. Ytre sett er det mange navnekristne som trenger seg sammen om denne kappen uten at det skjer noe som gir dem frelse. Men hver gang en sjel i skjelvende tro og med lengsel etter hans nåde våger seg til å røre ved denne Jesu kappe, da skjer det alltid noe. Da stopper nøden over synden og livets krefter blir virksomme i denne sjel.

Det er en veldig forskjell mellom det feststemte hjemmet hos Matteus og sørgehuset hos synagogeforstanderen. Slik skikken var, forsøkte de å overdøve sorgen med fløytespill og gråtekoner (v.23). Men Jesus går fra det ene huset til det andre med samme ro. Slik skal også Herrens disipler ha det her i livet. De skal få glede seg i festlig lag, men de skal også være forberedt til å bryte opp ga til steder der sorgen rår om det er nødvendig.

Verdens gleder viser nettopp sin uekte klang ved den skurrende misstemningen som er mellom dem og de stedene der døden har gjort sitt inntog. Verden blir bare deprimert ved å bli minnet om døden når den har det festlig.

Herren drev ut alle menneskene som larmet slik. Han ønsket det skulle være stille. Ja, det må bli stille i det hjertet der Jesus skal gjøre sitt under og forvandle døden til liv.

Og der sto Herren sammen med tre av disiplene sine og foreldrene til den lille piken. Men for han var den legemlige døden bare som en søvn. Det sier han klart: "Piken er ikke død, hun sover." Det sier han også ved graven til Lasarus (Joh 11:1).

Jesus lærer ingen ting om sjelesøvn, men han lærer oss om en legemlig søvn, som er av en mer dyptgripende karakter enn den alminnelige nattesøvnen.

Og på samme måten som en mor vekker barnet sitt etter en natts søvn, slik, ja, enda lettere vekker Herren den døde opp av dødens søvn.

Ryktet om dette kom ut over hele landsdelen. Helbredelse av syke var ikke lenger så påfallende. Det hadde jo skjedd ofte. Men nå lød det over alt: Han har til og med vakt opp en død. I denne oppvekkelsen fra det døde, har vi en fin garanti for livets oppstandelse på den store dagen da alle som er knyttet sammen i Herren, skal se hverandre igjen. Da skal de også kjenne hverandre igjen på de kjære, legemlige kjennetegnene.

Matt 9:27-38
Blindhet var en vanlig plage i Østen, og på den tiden var det heller ikke noe hjelp å få slik at de var overlatt til seg selv.

I dette avsnittet møter vi for første gang uttrykket: "Davids sønn." Med dette uttrykket bekjente de blinde sin tro på Jesus som Messias. Selv om de aldri hadde sett han, hadde hans ord tent et lys i deres indre.

Jesus venter med å hjelpe dem til "han var kommet i hus". Sannsynligvis er det Peters hus de gikk inn i.

Hvorfor ventet Jesus med å gjøre noe? En del av svaret finner vi i v. 30. Han ville ikke ha tilhengere som fulgte han, bare i det ytre på grunn av undergjerningene han gjorde. Han ville de skulle erkjenne at han var Messias ved at hans ord overbeviste dem åndelig. Derfor unngikk han alltid bare det ytre og oppsiktsvekkende. Dette står virkelig i motsetning til all reklamepreget opplegg som finner sted i vår tid.

Det er mulig at han også ville prøve de blindes tro for å se om de ville holde ut. Og i stillheten inne i huset ville også helbredelsen gjøre sterkere inntrykk på sjelene.

"Tror dere at jeg kan gjøre dette?" Dette er et spørsmål for å prøve dem. Deretter lyder ordene: "Det skje dere etter deres tro." Nå skal det vise seg om de virkelig tror. Og øynene deres blir åpnet. Det fantes virkelig tro hos dem. Deres "ja" var et sant og ekte "ja".

Jesus befaler dem ikke å fortelle dette til noen, men dette holder de ikke. I denne saken ligner de den spedalske i Matt 8. De vil nok gjerne takke Jesus på denne måten, men lydighet er bedre enn til og med takkoffer.

Etter denne hendelsen med de to blinde (v.27-3l) hører vi videre (v.32-34) om hvordan Jesus hjalp en som var stum. Denne stumheten kom ikke av noen organisk feil. Den var resultatet av besettelse.

Også i Matt 12 hører vi om en som er stum av samme grunn. Han var i tillegg blind. Når det gjelder besettelse, viser vi til det vi har sagt i slutten av Matt 8 om de besatte i Gardarener-landet. Her er det altså ikke snakk om menneskers hjerteforhold, men om slike demoniske sykdommer av rent fysisk art som Skriften forteller oss om.

Men det spesielle her er at vi for første gang hører fariseerne komme med den djevelske beskyldningen mot Herren: "Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut" (v.34).

Den mer skjulte spott og motstand som vi hører om i begynnelsen av Matt 9, begynner nå å gå over til forherdelse. De kunne ikke nekte for undergjerningene som Jesus gjorde, men i stedet for å se dem som tegn på at Guds rike var i ferd med å komme, gjør de nå det hele til djevelskap.

Det var et slagord fariseerne slynget ut for å hindre folk i å tro på Jesus. I v. 33 utbryter folk forundret: "Aldri har slikt vært sett i Israel." Dette er jo tegn på et liv som var i ferd med å våkne, og dette kunne ikke fariseerne tåle.

I v. 11 hørte vi at de henvendte seg til Jesu disipler for å mistenkeliggjøre han. Men her i v. 34 ser vi at de slynger ut sine beskyldninger i folket, men i Matt 12 står de ansikt til ansikt med Jesus selv.

Etter som livet vokste, vokste også hatet og motstanden. Dette ser vi også i dag der Guds rike går fram. "Indremisjonen er den verste djevelskapen som fins," sa en kone. Hun var tydelig i nær slekt med de gamle fariseerne.

Beskrivelsen i v. 35 ligner sterkt på Matt 4:23 og gir oss et fint bilde av den barmhjertige og allmektige Frelseren. Og bildet blir enda vakrere ved det trekket som blir føyd til i v. 36: "Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem." De lignet en flokk sauer uten hyrde.

Folket var "forkomne" og vanskjøttet. Guds levende ord var holdt tilbake fra dem. Det var undertrykt av alle de forskriftene og menneskebudene som de skriftlærde hadde føyd til Guds bud. De skulle være hyrder, men var blitt ulver. Ordet i Sak 11:16 var i ferd med å gå i oppfyllelse.

I v. 37-38 har vi det store misjonsordet fra Jesus om den store høsten. Han sier ikke at arbeidsområdet er stort, men han bruker det løfterike ordet "høsten". Det var mange som lengtet etter Herren og var ferdige til å bli høstet inn i hans rike. Men i forhold til dem som skulle høstes inn, var arbeiderne få.

"Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst." Dette ordet viser oss hvordan Gud har skapt en dyp sammenheng mellom arbeidets gang og vår bønn. Gud vil bare fremme sitt arbeid her på jorda gjennom sin menighet. Dette er et stort ansvar for Guds folk, men det gir også stor velsignelse.

Matt 10:1-4
Da Jesus drog rundt i Judea og Galilea, skapte hans undergjerninger og hans taler etter hvert et skille blant folk. Det var en stor mengde som enten undret seg over det de opplevde, eller forherdet seg slik som fariseerne gjorde. Og så var det en liten flokk som tok imot budskapet om frelse og trodde. Hos profeten Jesaja snakkes det om at det skulle bli en "hellig sæd" igjen i folket (Jes 6:13). Det skulle bli en stubb igjen, og fra denne skulle det nye Israels folk skyte fram som friske skudd.

Det er denne kjernen til den nye pakts menighet Herren viser oss her i form av de tolv apostlene. Dem sender han ut som arbeidere for å berge høsten.

Guds gjerning gikk fram. Den vokste stille fram som sennepsfrøet. Slik har det alltid vært med Guds rike. Til visse tider har det vært helt tydelig, mens andre ganger har det skjedd i det skjulte. Det er et nytt og betydningsfullt skritt vi hører om her da Jesus begynte å sende ut sine medarbeidere.

De blir kalt "disipler" fordi de virkelig var lærlinger mens de gikk i Åndens skole den tiden de var sammen med Jesus her på jorda. Han brukte mye tid og omtanke på disse disiplene. Det var jo ved dem han ville føre sin sak videre ut over jorda. Det er ikke den minste delen av arbeidet å sette redskapen skikkelig i stand.

Først etter at Den Hellige Ånd hadde kommet, ble de kalt apostler og de andre kristne for disipler. Navnet disippel synes senere å ha gått av bruk. Allerede i brevene som de forskjellige apostlene skrev, finner vi det ikke lenger. I stedet blir ord som "de hellige" og "brødre" brukt. Enkelte steder finner vi også uttrykk som "vennene" og "kristne".

Når Jesus kalte tolv som disipler, har vel tolvtallet sammenheng med Israels stammer. Det synes som han ønsket å understreke at han sendte dem til alle stammene i Israel, og at hans menighet er det sanne åndelige Israel.

Hvor stor Herrens makt er, ser vi ved at han ikke bare eier den selv, men han kan også gi den videre til andre. "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett (eller "makt") til å bli Guds barn," vitner Johannes (Joh 1:12). Det er den største makten noen kan få. Men Herren kan også gi makt til å gjøre spesielle gjerninger slik vi hører i v. 1.

Herren hadde allerede tidligere valgt ut de tolv apostlene, slik vi hører i Luk 6:14-16. I det hele har vi listen over apostlenes navn hele fire ganger. Sammen med den vi ser her, finner vi den også i Mark 3 Luk 6 og i Apg 1.

Det er alltid en viss rekkefølge i denne listen. Navnene blir gjerne samlet i tre grupper med fire i hver. Peter blir alltid nevnt først i den første gruppen. Her blir det uttrykkelig sagt at han er den første. Han hadde jo en ledende plass mellom de andre.

I den andre gruppen blir alltid Filip nevnt først. Og så blir Jakob, sønn av Alfeus, nevnt først i den tredje gruppen. Rekkefølgen av de andre navnene kan skifte litt, men Judas Iskariot blir alltid nevnt sist så lenge han blir tatt med.

De blir også nevnt parvis fordi Jesus sendte dem ut to og to (Mark 6:7) på samme måte som han senere gjorde med de 70 andre disiplene (se Luk 10:1). Bartolomeus (v.3) er sannsynligvis den samme som Natanael (Joh 1:45). Bartolomeus betyr bare "sønn av Tholmai eller Ptolemeus". Natanael er derimot et fornavn som betyr "Gud gav".

I forbindelse med Matteus ser vi, som før nevnt, tilføyelsen "tolleren". Det er av ydmykhet han gir seg selv dette tilnavnet.

Jakob, sønn av Alfeus, har også blitt kalt Jakob den yngre (se Mark 15:40). Noen mener han er den samme Jakob som også kalles Herrens bror, og som etter Jesu himmelfart ble forstander for menigheten i Jerusalem. De mener at barna til Alfeus var pleiebarn av Josef fordi deres far døde tidlig. De sier at Maria, kona til Alfeus, blir omtalt på en slik måte i Joh 19:25 at hun kunne være søster til Maria, kona til Josef. I Joh 19 er Kleopas visstnok den samme som Alfeus. De to søstrene skulle ha bodd sammen, og på den måten skulle Jakob, sønn av Alfeus, bli pleiebror til Jesus.

Men dette høres helt usannsynlig ut. For det første vil vi få to søstre med samme navn. Og selv om det kunne vært mulig, så ser vi i Joh 7 at Jesu brødre ikke trodde på han. Først etter himmelfarten ser vi dem sammen med menigheten (Apg 1:14). Jakob, sønn av Alfeus, er derfor sikker ikke den samme som Jakob, Herrens bror.

I et gammelt håndskrift finner vi navnet Lebbeus med tilnavnet Taddeus (ikke alle oversettelser følger denne teksten). Begge disse navnene betyr "den djerve, den modige". Men Lebbeus kan også godt være et tilnavn etter en liten by Lebba ved Karmelfjellet.

I følge Lukas er hans virkelige navn Judas. At dette navnet ikke blir brukt om han, kan henge sammen med den uhyggelige klangen Judas-navnet fikk etter det Judas Iskariot hadde gjort. Lukas bruker navnet Judas om han, men legger til "Jakobs sønn" (Luk 6:16).

I v. 4 nevnes en Simon. I enkelte oversettelser har han tilnavnet "Kananeus" mens andre bruker "seloten". Dette bruker også Lukas (Luk 6:15). Det første er hebraisk. Det andre er gresk. Begge navn betyr "den ivrige". Han har sikkert hørt til blant de såkalte selotene. Dette var en sekt blant fariseerne som viste en blind iver etter å hevne all overtredelse av loven. Ofte skjedde det på en voldsom måte. Selotene spilte også en stor rolle i den siste krigen jødene hadde kjempet. I Herrens skole lærer nå Simon seloten hva sann og ekte ydmykhet er for noe.

Og til sist blir Judas Iskariot nevnt. Tilnavnet betyr "mannen fra Kariot". Det var en liten by innenfor området til Juda stamme. Den er nevnt i Jos 15:25. Han blir nevnt som "han som forrådte ham".

Det er underlig at Jesus skulle ha han med i disippelflokken sin. Judas har tydeligvis hatt gode evner, men han ble et uhyggelig eksempel på et menneske som faller fra Jesus. Det hørte med til Jesu lidelse at han skulle kjenne smerten ved å ha en hykler i sin nærhet. Han ble virkelig "prøvet i alt".

Når vi leser listen med disse navnene, ser vi en flokk mennesker uten noen ytre makt eller anseelse. Og vi skal huske på at det er gjennom slike mennesker som er svake og ubetydelige i verdens øyne, Guds rike har gått fram med seier over hele jorda. Vi får derfor et sterkt vitnesbyrd om at den sterkeste makten i verden er den enkle troen på Jesus, for ved den blir Guds kraft fullendt.
Matt 10:5-15
Når unge teologer blir ordinert til prester, holder biskopen en ordinasjonstale. Her ser vi Jesu ordinasjonstale til sine disipler.

Først viser han dem arbeidsområdet deres (v. 5-6). Skal arbeidet lykkes, må vi begrense det, men det er Herren som skal sette grensene for oss.

Det ansvarsområdet de foreløpig fikk, var "de tapte får av Israel". Her tenker vel Jesus særlig på dem i Israel som sørget over syndene sine og lengtet etter frelse slik den mannen vi hørte om i begynnelsen av Matt 9.

Det er ikke alle som vil ta imot evangeliet, men dette nådefulle budskapet fra Herren skal nå fram til hver sjel som lengter etter fred med Gud.

Foreløpig skulle de altså ikke preke for hedningene. Heller ikke skulle de gå til samaritanene. Disse var et blandingsfolk der størstedelen stammet fra fønikere og assyrere. De kom til landet da assyrerkongen hadde ført Israels folk i fangenskap (2Kong 17:24) og blandet seg med gjenværende israelitter. Jødene var fiendtlig innstilt til dem.

På Jesu tid hadde også samaritanene et messiashåp og tilbad den ene Gud, men de godtok bare de fem Mosebøkene i GT.

Jesus hadde jo selv snakket med en samaritansk kvinne og sagt: "Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!" (Joh 4:35). Derfor synes det underlig at han ikke tillater sine disipler å gå til samaritanene.

Men Herren har sin tid og plan med alt slags misjonsarbeid, og den tiden var heller ikke langt borte da frelsen også skulle forkynnes både for samaritaner og hedninger (se Apg 8 og Apg 10).

I v. 7 hører vi hva forkynnelsen deres skulle dreie seg om. Det var det samme som døperen Johannes og Jesus selv hadde forkynt: "Himlenes rike er kommet nær." Det gjaldt at folk omvendte seg og tok imot dette riket.

Og Jesus gav disiplene sine makt til å gjøre undergjerninger (v.8). Som det siste, og derfor vel det største, sier Jesus: "Driv ut onde ånder." I 2Kor 12:12 snakker Paulus om "en apostels tegn" som består i å gjøre tegn, under og kraftige gjerninger.

I v. 8-10 formaner Jesus dem at de ikke må gjøre den hellige tjenesten de hadde fått, til en inntektskilde. På samme måten som de hadde fått evangeliet for intet, skulle de gi det videre for intet. Men de skulle likevel ikke ta med seg verken det ene eller det andre som de trengte underveis. Det de trengte for å opprettholde livet, skulle de få på reisen, slik Paulus også forklarer det i 1Kor 9:14: "Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet." "For arbeideren er sin føde verd," sier Jesus i v. 10.

Når det står at de ikke skulle ta med stav, så står dette ikke i noen motsetning til Mark 8:6 der det står: "Han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe annet enn en stav på veien." Meningen er helt klart den at de ikke skulle ta med to staver, slik som de ikke skulle ta med "to kjortler".

De skulle altså ikke kreve penger for det de gjorde, men de skulle få det de trengte til livets opphold. Deres himmelske Far ville sørge for dem, og de kom heller ikke til å mangle noe. Det vitnet de selv om siste natten de var sammen med Jesus før hans død (Luk 22:35).

Slik ville Jesus det skulle være den gangen han selv var blant dem. Da ble disiplene ledet fram som små barn. Senere da han ikke lenger var sammen med dem, ble det lagt mer vekt på deres egen omtanke (se 2Tim 4:13).

Men prinsippet står fast. På den ene siden skal ikke Herrens arbeidere legge noen som helst økonomiske hensyn til grunn for sitt arbeid. De skal ikke legge seg opp store reserver eller samle seg mye penger og eiendom

På den andre siden skal de leve av sitt arbeid. Dermed følger det forpliktelser med for dem de arbeider blant. De skal sørge for underholdet til arbeiderne (se Gal 6:6: "Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham").

I v. 11-15 forklarer Herren nærmer hvordan de skal gå fram. Først sier han at de skulle oppsøke den som var verdig til å ta imot dem i hver by som de kom til (v. 11). I dette ligger at de skulle lete etter dem som lengtet etter frelsen.

"Så spør etter hvem som der er verdig," sier Jesus. Det forteller oss at som regel kan en få vite hvor det bor noen hellige. Selv om verdens barn forteller oss at det ikke er noen som kan vite hvem som virkelig tror, så viser det seg i alminnelighet at de ikke tar mye feil når det gjelder å peke ut den som tror på Jesus.

Og videre formaner Jesus dem: "Der skal dere bli til dere drar bort." Det henger riktignok sammen med at de ikke skulle bli lenge på hvert sted. Men det er samtidig en advarsel mot å søke oppholdssted etter den komforten en får eller av lyst til å flakke fra det ene til det andre huset (Luk 10:7).

Vi skal legge nøye merke til v. 12-13. Her lærer vi at vi ikke skal være redde for å ønske Guds fred over hjerter og hjem. Møter denne hilsenen et sted som ikke er den verdig, så skal den igjen vende tilbake til det hjerte den gikk ut fra. Den går ikke tapt. Her finner vi en rik trøst for Herrens sanne tjenere som møter kulde og avvisning. Det minner om det Gud sier i Jes 55:11 om at hans ord ikke skal vende tomt tilbake.

I v. 14 understreker Herren for dem at der folk verken vil høre på dem eller ta imot dem, skal de ikke fortsette å tvinge seg inn på dem. De skal bare gå sin vei fra slike steder. Å riste støvet av føttene er et østerlandsk bilde på at samfunnet mellom to parter er brutt.

Men der Herrens evangelium blir avvist, faller en tung dom over menneskene (v.15). Den blir tyngre jo mer nåde slike mennesker har vært gjenstand for. Selv de mest syndige hedninger (innbyggerne i Sodoma og Gomorra) førte ikke så stor skyld over seg da de avviste Ordet i uvitenhet, som de som har vært under Åndens påvirkning i lengre tid og så avviser det. Dette er virkelig en alvorlig advarsel for dem som har vært utsatt for et levende vitnesbyrd i lengre tid.
Matt 10:16-42
Hovedtanken i dette avsnittet er den mottakelsen Jesu vitner vil få i denne verden. Herrens ord her sikter langt utover den første utsendelsen, og kirkehistorien har vist oss sannheten av det Jesus sier. De skulle ikke bare bli avvist. De skulle også bli forfulgt. Denne verdens fyrste er ulven, og alle verdens barn er fylt av det samme ulvesinnet.

"Jeg sender dere som får blant ulver." Dette uttrykker en stilling der en er forsvarsløs. Men Herren, vår hyrde, er forsvarer for sauene. Guds barn skal aldri bruke ytre våpen. Likevel skal de ikke være dumme som sauer, men "kloke som slanger". Det vil si at de skal bruke fornuft og legge merke til forholdene i tiden. De skal vurdere dem og unngå farene der det går an uten at det rene sinnet som enfoldigheten hos en due er bilde på, går tapt (v.16).

Det er en vemodig advarsel vi finner i v. 17: "Ta dere i vare for menneskene." Det er i sannhet et ord som viser oss hvor dypt menneskeslekten har falt. Allerede i Apostlenes gjerninger hører vi at dette ordet i v. 17-18 ble oppfylt. Apostlene ble jo pisket. Paulus ble stilt fram for landshøvdinger, konge og keiser. Men det ble også oppfylt i den forstand at det ble til vitnesbyrd for dem. Hvilket vitne ble ikke Paulus for Agrippa, Feliks og Festus.

I v. 19-20 finner vi løfte om hjelp i slike situasjoner. Den Hellige Ånd skal hjelpe Jesu sendebud til å tale og vitne uten at de er forberedt på det. Men vi skal legge merke til at dette løftet bare gjelder dem som er i de vanskelige situasjonene som er nevnt her.

Under vanlige og rolige forhold gjelder det selvfølgelig at Herrens vitner skal arbeide med og forberede seg på det de skal si. Guds Ånd vil ikke premiere latskap.

Det er vel kjent det Claus Harms forteller om en søndag det ikke riktig ville gli for han da han skulle tale. Han kunne heller ikke trøste seg med at Den Hellige Ånd ville hjelpe han, for han hørte bare Ånden si: "Du har vært lat, Claus!"

Guds Ånd velsigner arbeidet, men der det ikke blir tid til forberedelser, vil Ånden gi det som trengs i det øyeblikket det er nødvendig.

I v. 21-23 hører vi videre om det hat som Jesu venner vil bli utsatt for på grunn av Jesu navn. Dette er et hat som følger med bekjennelsen av Jesus (v.32-33). Og det vil føre til splittelse og uro på jorda. Ja, til og med innen hjem og familie vil det sette skille (v.34-36).

Men Jesus sier at en må ta opp kampen. Feighet vil føre til fornektelse. De feige står øverst på listen over dem som går fortapt.

Og alle familiebånd, ja, selv vårt eget liv må komme på andreplassen. Jesus må ha førsteplassen i våre liv ellers er vi han ikke verd. Det er et alvorlig ord, men det er et ord som ofte blir prøvd, og det minner oss om Mika 7:5-6.

Ordet i v. 39 har en merkelig form, men det gjør desto større inntrykk. Meningen er at den som vil finne sitt liv og ta vare på det bare for det jordiske livet, han mister det i virkeligheten for evigheten. Men motsatt vil den som setter det jordiske livet til for Herrens skyld, vinne det for evigheten.

Sannheten blir hatet her i løgnens verden, og de som vil ta vare på sannheten, må kjempe for den. Verden møter dem med det verdslige sverdet, men Guds folk skal kjempe med Åndens sverd. Det synger Brorson om på denne måten:

En kristen bærer sverdet Og ut i striden går,

Mot Satan uforferdet i Herrens rustning står.

Det gjelder liv og død, Han stride må og vinne,

så sant som han vil finne Sin fred i Jesu skjød.

Men ved siden av trengselen som Herren på mange måter forutsier for sine disipler, gir han dem også en rikdom av oppmuntring.

Først og fremst skal "den som holder ut til enden", få salighetens nådelønn (v.22). Denne består i at Herren vil kjennes ved for sin Far i himmelen, alle dem som bekjenner han for menneskene her (v.32). Og dernest lover han dem (v.23) at det alltid skal finnes steder der de kan forkynne evangeliet. Selv om de skal bli jagd fra sted til sted, skal de "ikke bli ferdig med byene i Israel før menneskesønnen kommer" og griper inn med sin makt.

Herren peker her på dommen over Israel som ble utført da Jerusalem ble ødelagt. Men ved fullendelsen av denne dommen, ble arbeidsområdet utvidet til hele hedningeverden som er av uendelige dimensjoner. Og dette området blir ikke Herrens venner ferdige med før Jesus kommer igjen.

I v. 23 blir det altså sagt at det kan bli en plikt for Herrens sendebud å flykte. Det trenger ikke alltid være feighet som er grunn til det.

Men det gir oss også den oppmuntringen at det aldri skal bli slutt på områder der et Guds barn kan få gjøre sin gjerning. Det kan nok lukke seg til på et sted, men det skal alltid åpne seg nye områder. Ingen menneskelig makt skal få en ærlig Herrens tjener til å bli uvirksom. Ja, selv om de setter en slik tjener i fengsel, kan de ikke hindre han i å fortsette å arbeide gjennom forbønn.

Det tredje ordet til trøst er hentet fra Jesu eget forbilde (v.24-25). En disippel må ikke beklage seg over at han får like dårlige kår som sin mester. Husfolket må ta til takke med de kår husbonden har. Det er klart at de ikke kan vente seg bedre kår.

Men husbonden i Guds hus ble av de vantro kalt for Be'elsebul. Dette navnet er egentlig en forvrengning av navnet på en avgud i Ekron som het Be'elsebub. Navnet betyr visstnok "fluenes herre" fordi de trodde den holdt insekter borte.

Jødene hadde forandret en bokstav og kalte han Be'elsebul som betyr "urenhetens herre". Navnet ble senere brukt om mørkets fyrste, djevelen.

Renhetens og hellighetens Herre ble altså kalt for urenhetens herre i denne verden. Det skal du som er et Guds barn, tenke på når det blir kastet skitt på ditt navn for sannhetens skyld.

Og videre forteller Herren at hans evangelium skal gå fram og seire. Dette skal være til stadig oppmuntring for hans sendebud. Det skal en gang lyse opp over hele jorda som det store budskapet som har seiret over alt annet.

Kristendommen gjemmer seg ikke bort i mørket slik enkelte verdslige grupper og organisasjoner gjør. Derfor skal vi bare holde fram sannheten (v.26-27)!

Herrens ord i v. 27: "Det jeg sier dere i mørket" peker på at den lille fortrolige disippelflokken var som i mørke for verden. "Forkynn det fra hustakene" viser til en skikk som ble brukt i Østen. De hadde flate tak på husene, og derfra kunne de tale til store folkemengder.

I v. 28 finner vi enda en oppmuntring: Sjelen kan ingen fiende slå i hjel selv om han nok kan slå i hjel kroppen som en gang likevel skal tilintetgjøres.

Men hvem tenker Jesus på når han sier: "Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete"?

Det er noen som mener at dette ordet går på Satan, men dette er en fullstendig fremmed tanke i Bibelen. Guds ord oppfordrer oss aldri til å frykte Satan, men til å stå han imot. Vi har virkelig grunn til å frykte for å bli fanget av Satan, men på dette stedet blir det klart hvor begrenset makt de sataniske kreftene tydeligvis har for dem som angriper de hellige. De kan ikke skade noe annet enn kroppen, for sjelen har fred med Gud og frykter han.

Guds ord oppfordrer oss stadig til å frykte vår store Gud. Vi skal frykte for å komme bort fra han. Dette er ikke noen trellefrykt, men det er en barnlig ærefrykt.

Når martyrene ble stilt på det store valget, da fryktet de bare for å gjøre mot Gud ved å fornekte han, og derfor valgte de heller legemlige pinsler.

Noen har innvendt at ordet "ødelegge" som blir brukt her, ikke passer om Gud. Men i Jak 4:12 blir det brukt nettopp om Gud: "En er lovgiveren og dommeren, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge." "For vår Gud er en fortærende ild" (Heb 12:29), og "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender" (Heb 10:31). Det er han og ikke Satan som har makt og myndighet til å dømme.

Ordet her minner om Neh 4:14 der Nehemias oppfordrer folket til kamp mot fiendene. Han sier blant annet: "Vær ikke redd for dem, tenk på Herren, den store og forferdelige."

I v. 29-31 trøster Jesus vennene sine ved å fortelle dem at deres Far i himmelen har omsorg for de minste ting. Både en spurv og et hår på hodet deres kjenner han til. Men "dere er mer verd enn mange spurver," sier han. En troende sjel er som er kjøpt så dyrt, er av en uendelig verdi i Guds øyne.

"Frykt derfor ikke." Dette går stadig igjen. Må vi som tror, virkelig holde fast på det så det kan få gjøre sin virkning. Herrens venner har ingen grunn til å frykte for alt som verdslige mennesker frykter for. Verden frykter mennesker, frykter deres dom og omtale. Den frykter for vanskelige levekår og for den legemlige døden. Men verdens barn frykter ikke for det som Guds barn frykter for.

Og så ser vi endelig i v. 40-42 den oppmuntringen som Herren slutter med. Der trøster han utsendingene sine med at det alltid vil være noen som tar imot dem for Jesu skyld. Og han uttaler en stor velsignelse over dem som tar imot én av disse små" for hans skyld. Det vil si at de tar imot dem fordi de er hans disipler og fordi de forkynner Ordet. De tar imot dem fordi de er utsendinger fra Jesus og fordi de kjenner de er frelst ved troen på han.

Mange verdslige mennesker kan jo også være vennlige og hjelpsomme overfor Guds barn uansett hvordan de ellers ser på de hellige. Det er ikke en alminnelig vennlighet det er snakk om i dette ordet. Her er det snakk om kjærlighet til de hellige som bare er en frukt av troen, og Jesus ser på den som om den blir vist mot han selv. Og derfor er den også vist mot han som sendte sin enbårne Sønn hit til verden (v.40). "Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg," sier Jesus i Matt 25:40.

Matt 11:1-6
Jesus avsluttet sin tale til den lille disippelflokken, og så drog de av sted på hans ord mens Jesus selv fortsatte sin gjerning (v.1).

I v. 2-3 ser vi at to av disiplene til døperen Johannes kommer til Jesus med bud fra deres mester. Johannes hadde allerede sittet lenge i fengsel (Matt 4:12). Men disiplene hans hadde hele tiden vært sammen med han slik vennene til Paulus kunne være sammen med han da han var fange. Det er et merkelig spørsmål de stilte på vegne av Johannes. Han var jo den som hadde vitnet så klart om Jesus, og nå skulle de spørre Jesus: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?"

Noen har ment at det var for sine disiplers skyld Johannes spurte slik. Det hadde plaget dem å se at alle kom til Jesus mens døperen Johannes var satt helt i skyggen (se Joh 3:26). Også i Matt 9:14 ser vi den bitre forundringen de viste overfor Jesus. De hadde ennå ikke riktig forstått det Johannes hadde sagt: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3:30).

Men likevel kan det ikke ha vært for disiplenes skyld Johannes spurte. Vi ser at Jesu svar var rettet til Johannes selv (v.4). Johannes hadde kommet i anfektelser. Den gangen han drog ut i ørkenen som den store predikanten han var, hadde han ikke vært i tvil. Men i den trange fengselscellen der han var avskåret fra alt arbeid, fikk han oppleve at det var vanskeligere å tjene Herren på lidelsens stille vei enn i en travel virksomhet.

Men likevel er det ikke sikkert at det var hans personlige tilstand som var grunn til tvilen. Kanskje var de gjerningene han hørte at Jesus utførte, for små for han. Selv om han hadde vitnet om Jesus som Guds lam som bar verdens synd, hadde neppe forskjellen mellom Jesu komme i fornedrelse og hans senere komme i herlighet vært så tydelig for han. Det var den jo heller ikke for Jesu egne disipler.

Den alminnelige forventningen blant jødene gikk ut på at når Messias kom, skulle også hans rike opprettes i det ytre, der agnene skulle være skilt fra hveten (Matt 3:12).

Nå gikk det likevel for stilt for seg, syntes Johannes. Messias brukte ikke sin makt på rett måte. Var det virkelig Messias' gjerninger han gjorde eller skulle det ha seg slik at han ikke var den rette Messias? Hadde Johannes tross alt tatt feil? I så fall var jo hele hans livsgjerning forgjeves. Det var sikkert slike tanker som plaget Johannes der i det mørke fengslet.

Og hvem av Herrens hellige tjenere kjenner ikke til anfektelser? Selv de sterkeste av Guds vitner kjenner til svake og redde stunder. Men det gode var at Johannes gikk til Herren med sin tvil. På den måten ble han jo selv herre over tvilen.

Herren sier til de to disiplene at de skal fortelle Johannes om det de ser og hører (v.4). Jesus var jo akkurat opptatt med å forkynne og helbrede. Og det var noe Johannes egentlig godt visste om. Han skulle bare høre det enda en gang fra øye- og ørevitner og så ta det til sitt hjerte.

Hva var størst: Enten en konges makt og ære eller det å gi blinde synet, gi de halte krefter til å gå, gjøre spedalske rene, gjøre de døve hørende og gi livet tilbake til de døde? Alt dette var virkelige gjerninger som på alle måter var langt større enn ytre herlighet.

Og evangeliet, dette livets ord, ble forkynt for alle fattige hjerter som lengtet etter nåde. Ved det ble jo Guds rike opprettet.

Alt dette var jo akkurat det som profetene hadde sagt at Messias skulle gjøre. Hadde ikke Jesaja profetert om at Messias skulle "forkynne et godt budskap for de saktmodige" (Jes 61:1). I Jes 42 var det sagt at Messias ville komme med en stille kraftig kjærlighet til alle syndere. Og videre gir Jesaja løfte om at "da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stumme tunges juble" (Jes 35:5-6). Men alt dette skjedde jo. Dette var lyset som skulle spre tvilens tåke for Johannes. Men disiplene skulle ta med enda et ord til Johannes: "Og salig er den som ikke tar anstøt av meg" (v.6). Dette var en kjærlig påminnelse fra han som talte med myndighet. Dette er jo også sagt om Messias: "Han skal bli til - en snublestein og en anstøtsklippe" (Jes 8:14). Men Herrens venner burde ikke være blant dem som tar anstøt av han.

Verden tar stadig anstøt av Jesus. De tar anstøt av hans underfulle fødsel, hans undergjerninger, hans oppstandelse og himmelfart. De forarges over hans ord om himmel og helvete, tro og vantro. Men så går heller ikke verdens barn på noen salig vei.

Også Guds barn kan ta anstøt. Når Herren lot deg oppleve vanskeligheter over lengre tid, og du ba han om hjelp uten at det så ut som om han hjalp deg, da kjente vel også du denne forargelsen som åt seg inn i hjertet. Du var misfornøyd med det Herren gjorde.

Eller kanskje du så hvor lite framgang det var i ditt eget hjerte. Kanskje var det ikke noen framgang i det ytre heller. Og motstanden fra verden var som en fengselsmur slik at du ikke kunne komme noen vei.

Lykkelig er den som ikke lar seg synke ned i mørke i slike tider, men sender bud til Jesus gjennom bønnen. Du må ikke la deg holde tilbake av den stemmen som sier: "Du må vente litt til du får det bedre enn du har det nå, før du går til han."

Og salig er den som blir stille for Herrens verk og ser hvor stort det er at han virkelig har gjenfødt oss syndere og utført i oss det han har gjort. Hvor stort er det ikke også ytre sett at en synder er blitt omvendt? Salig er den som ender opp i takkens toner: Store ting har Herren gjort imot oss. Anstøtet dør der takken seirer.

Matt 11:7-15
De som var til stede, hadde hørt om den anfektelsen Johannes opplevde. Men Herren ville ikke at de skulle få et feil bilde av Johannes. Derfor avlegger han så på sin side et vitnesbyrd om Johannes slik Johannes tidligere hadde gjort om han. Og Jesus snakker om sin venn Johannes med kjærlighet og stor visdom. Han lot ikke disiplene til Johannes høre på dette (se v. 7: "Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes"). Det hadde ikke vært til hjelp verken for dem eller for Johannes at de hadde fått med seg mer enn det Jesus allerede hadde gitt dem. De hadde fått med seg et kjærlig ord til hjelp og veiledning som var knyttet sammen med litt tukt.

Nei, Herren velger sine ord og gjerninger for den enkelte i rett tid. Når han roser noen, så er det med stor visdom og sjelden på en slik måte at den som blir rost, opplever den direkte. En gammel troens mann har sagt: Verden roser en opp i ansiktet og anklager en bak ens rygg. Den guddommelige sannheten gjør akkurat det motsatte."

Men salig er den som blir vurdert høyere av Jesus enn de selv vet om, slik Johannes ble (se Matt 25:37-39).

Nei, Johannes hadde ikke vært "et siv" som snudde seg dit vinden blåste. Folket måtte ikke tro at Johannes var et svakt og vinglete menneske fordi han hadde opplevd denne anfektelsen. Og det gjelder også i vår tid. Det er ikke de svakeste kristne som opplever de dypeste anfektelsene. Tvert om er det ofte de sterkeste som har det slik. De som ligner sivet, blir sjelden plaget av noen anfektelser.

Det var heller ikke noen hoffpredikant med fine klær de en gang gikk ut i ørkenen for å se og høre. Alle visste at han ikke var i kongens hus, men i kongens fengsel. Alle visste også at det var for sannhetens skyld han var der. Og videre visste de at han lett kunne vunnet seg en stor plass ved hoffet om han ville, for Herodes "hørte ham gjerne" (Mark 6:20).

Men alle visste at Johannes satte sannheten for høyt til å kunne trives i kongens hus. Vi vet at omgang og samvær med folk av høy rang, med fine klær og yndest hos kongen, har gjort mer enn en svak som tidligere sto i stormkastene. Mange har blitt riktig runde og avslepne etter hvert.

Johannes ble ingen hoffpredikant, men hva ble han så? Jo, han ble en profet i fengsel (v.2), men mer enn det. Hans profetembete gikk langt ut over en engels embete. Han var den som profeten Malakias hadde profetert om (Mal 3:1).

Etter sin tjeneste var han som en engel, selv om han ikke var det etter sin natur. På samme måte som englene sto for Guds ansikt, sto også Johannes ansikt til ansikt med Gud og vandret sammen med han.

Men likevel var han mindre enn den minste i himlenes rike (v.11). Her er det ikke personene som stilles opp mot hverandre. Det er himlenes rike som stråler fram med sin guddommelige verdi som gjør selv den minste innenfor dette riket større enn den største utenfor det.

Selv den største et menneske kan kalle stort, er dvergaktig i forhold til den storheten nåden bringer innenfor det riket som Jesus oppretter. Det er skillet mellom den nye og den gamle pakt som trekkes opp her.

Dermed er det sagt hvilken veldig nåde Guds rike bringer til menneskene. Og dette riket er kommet nær i og med Jesus. Derfor var tiden da Jesus kom, en veldig besøkelsestid. Den var det for menneskeslekten som helhet, men særlig for Israels folk. På den tiden syntes det å være en spesiell åndelig lengsel etter noe nytt som kunne tilfredsstille hjertene. Det var en hunger etter mat for sjelene som ikke var fornøyd med de steinene som fariseerne ga i stedet for brød, eller den tomme visdommen som hedenskapet kunne gi.

Dette er meningen med det Jesus sier i v. 12: "Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.

Vismennene fra Østen, offiseren i Kapernaum (kap. 8) og den kanaaneiske kvinnen viser oss hvordan hedningene trengte seg inn i det. Og de store folkemassene som samlet seg om Jesus, viser oss det samme i Israel selv om vekkelsen for det meste ble kvalt av ondskapen hos de ledende.

Men det er også nødvendig å trenge seg på om en vil inn. Dette ordet: "De som trenger seg inn, river det til seg," må oppleves av alle som vil bli salige. Det er noe av kampen Jakob kjempet, eller utholdenheten hos den kanaanittiske kvinnen.

En troende kvinne bodde i India da hun var barn. Hun forteller om et besøk av en misjonær Samuel Hebich. Dette besøket gjorde at hun aldri kunne glemme dette ordet i Matt 11:12. Han leste fra dette kapitlet, men det var kveld og hun ble trøtt. Da kom han til ordene: "De som trenger seg inn, river det til seg." Han så på henne og spurte: "Vil du ha denne blyanten, Elisabeth?" Han trakk fram en blyant, og barnet grep etter den. Men han holdt godt tak i den. "Du må ta hardere i," sa han. Da rykket hun skikkelig godt til og fikk blyanten.

"Men glem aldri, barnet mitt," sa han, "at slik er det også med Guds rike. Gud vil gi oss det, men bare når det er så om å gjøre for oss å få tak i det at vi virkelig setter noe inn på det. Er det bare en likegyldig sak for oss, får vi det ikke."

Ja, den gamle mannen så nok rett på Jesu ord her. Det gjelder å kjøpe den beleilige tid. Og i v. 13-14 forteller Jesus at den rette tiden er der. Åpent forteller han folk at Johannes var den Elias som i følge profetiene, skulle komme før Herren med den nye pakt kom. I denne pakten skulle loven og profetene oppfylles. "Om dere vil ta imot det," sier Jesus. Ja, det må vilje til for å kunne tro og ta imot det. Hjertet må ha åndelige ører til å høre med (v.15).

Matt 11:16-24
Vel var det mange som stormet inn i himmelriket og rev det til seg. Men Herren gir oss et bilde av slekten som helhet innen jødefolket. Han sammenligner dem med bortskjemte barn som ikke vil verken det ene eller det andre. Ingen ting passer dem. Denne påstanden om at de er som barn som leker, er en anklage mot folket.

Det samme kan vi si den dag i dag om verdens barn. Alt skal tas lett og lystig. En leker med synden. En leker med det helligste av alt, sin sjel og Guds rike.

Ellers viser bildet jødenes forhold til både døperen Johannes og til Jesus. Botsforkynnelsen som Johannes bar fram, kunne sammenlignes med en klagesang. Frelserens saligprisninger og kallende evangelium kunne sammenlignes med fløytetoner. Men vantroen var forarget over begge deler.

De beskyldte Johannes for å være besatt fordi han levde et liv i faste og ytre forsakelse. Menneskesønnen beskyldte de for å være "storeter og vindrikker" fordi han satt til bords med tollere og syndere.

Den dag i dag rir verden på en av disse to kjepphestene. Enten er en for streng og umenneskelig eller så er en for fri og verdslig.

Vi vil bli stående med det svaret Herren selv gir på dette: "Visdommen er rettferdiggjort av sine barn" (v.19).

Den evige visdommen vil egentlig aldri kunne overbevise verden om at den har rett, for verden vil aldri la seg overbevise. Den holder bare fast på sitt. Men de menneskene som er av sannheten og ikke av verden, skal nok gi visdommen rett. Visdommen står her egentlig som en betegnelse på Frelseren selv (se Ord 8).

Men over den urimelige og uvillige slekten lyder Herrens ve-rop . Korasin, Betsaida og Kapernaum sammenlignes her med de hedenske byene Tyrus og Sidon og Sodoma, og sammenligningen faller ut til fordel for de siste.

Foraktet nåde hevner seg, og hvem har blitt vist større nåde enn de stedene Jesus nevner her? Her har han utført de fleste av sine veldige gjerninger. Og likevel hadde de ikke omvendt seg.

Det er ikke fortalt om noen spesiell undergjerning i Korasin eller Betsaida, men av dette avsnittet skjønner vi hvor mange flere under Jesus har gjort enn dem som er blitt fortalt i evangeliene.

Og tenk på Kapernaum som var den byen der han bodde, hans egen by. "Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt" (v.23). Det er ikke bare et klagerop, men også en anklage over denne byen. Det er begynnelsen til den forherdelsen og forkastelsens dom over Israel.

I dag er det ikke noe igjen av denne byen.

Når det står at Tyrus, Sidon og Sodoma skal "få det tåleligere" på dommens dag, så betyr det vel at det er flere som blir frelst fra disse byene enn det blir fra de jødiske byene.

Enkelte mener det ikke er den evige dommen på den ytterste dagen det er snakk om her. Det er den dommen som rammet jødefolket da romerne erobret Palestina og ødela det, og disse ødeleggelsene skulle være større enn dem som rammet Sidon, Tyrus og Sodoma. De to første ble erobret og ødelagt av Aleksander den store.

Men både v. 22 og 24 snakker om en dom som skal komme over Sidon, Tyrus og Sodoma også på den store dommens dag, så ordet her neppe kan forstås som noe annet enn den siste store dommen.

Må vi som har fått så mye nåde fra Herren, ikke ha tatt imot denne nåden forgjeves. Det er forferdelig når det må lyde er "ve" over mennesker som er døpt, og de fortsetter å leve under det til det er for sent.

Gråt når Jesu ord snakker til deg om din synd, og gled deg når ordet om hans nåde lyder for deg. Vær ikke vrang og uvillig, men tenk på det vi leser i Jes 1:19-20: "Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting. Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt."

Matt 11:25-30
Det var et stort "akk" vi hørte fra Frelserens hjerte på grunn av den vantro han møtte. Men på samme tid uttalte han et stort takk og pris til sin himmelske Far over at det var noen sjeler som virkelig hadde fått se Guds rike (v.25-27).

Og han avslutter med et lengselsfullt "gid". Å, om bare alle ville komme til meg, ta mitt åk på seg og oppleve hvilen jeg kan gi.

Det er disse tre tonene fra Frelserens hjerte som også alltid bør finnes hos hans sanne disipler: "Akk, takk og gid." Akk må ikke bli stående alene. Vi må skynde oss å føye til en "t" foran slik at det blir "takk". Da vil vi også ha det rette sinn til å innby andre slik at de merker det ligger en virkelig lengsel bak: "Å, bare du vil" (Jes 48:18).

I Luk 10:17-20 ser vi at mellom Jesu ve-rop over de vantro og hans lovprisning, kommer de 70 disiplene tilbake. Han hadde sendt dem ut, og nå kom de glade tilbake og fortalte med stor begeistring det de hadde opplevd. Jesu makt hadde virket. Matteus nevner ikke disse 70 i det hele tatt, man han har samlet en del av det Jesus sa da han sendte dem ut, i Matt 10 der han sender ut de tolv. Ja, vantroen vi møter, kan få hjertet til å sukke, men så kan også hjertet hoppe av glede hos en kristen når han merker at det er sjeler som tar imot evangeliet. Og denne gleden skal vende seg oppover og bli til lovprisning. Da får gleden den rette karakteren.

Det Jesus særlig takker sin himmelske Far for, er at hans evangelium ikke krever store kunnskaper eller verdslig visdom. Nei, selv "de umyndige" kan få del i det (v.25). Det er for den som i barnlig enkelhet kjenner han trenger en hjelper og som har opplevd: "Jeg trenger deg, o Jesus."

En rik og klok forretningsmann hadde en bror som ikke var så vel utrustet. Denne broren ble en kristen til stor forargelse for den kloke. Denne spottet han og sa: "Det trodde jeg du var for dum til." "Men dette skal ikke inn i hodet, men i hjertet, svarte den andre.

Dette svarer jo helt til det Jesus sier her. Verdens mennesker snakker jo ofte om å ha god eller dårlig utdannelse, men det er hjertet vi tror med så vi kan bli rettferdige for Gud (Rom 10:10).

Bekjenn at du er umyndig og enfoldig, og sett deg ved Jesu føtter, så skal også evangeliets lys gå opp for deg. Men det forblir skjult for dem som tror de kan alt. "Ja, Far, slik skjedde det som var deg til behag," slik samtalte Jesus med sin far.

Men den virkelige grunnen til at evangeliet bare blir åpenbart for dem som tror på en enkel og ydmyk måte, er at evangeliet er ett med Frelserens person. Evangeliet har ingen teorier, men det er et liv i Jesus Kristus, han som Faderen har overgitt alle ting til. Uten han kan ingen kjenne Faderen.

Det er det dype vesensfellesskapet mellom den evige Faderen og den åpenbarte Sønnen vi møter her i v. 27. Bare Faderen kan åpenbare sin Sønn for et menneske (se Matt 16:17: "For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.") Og bare Sønnen kan åpenbare Faderen for oss ("Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14:6).

Men fordi livet og lyset er gitt oss i Guds evige Sønn, slutter han så med en herlig innbydelse der han kaller alle til seg: "Kom til meg - og jeg vil gi dere hvile" (v.28).

Det er en kjærlig og vennlig innbydelse. Du som sliter under syndens byrde, du som kjemper med dine fristelser, men som ikke kommer noen vei, hør nå hvordan Herren kaller! Han kan gi deg hvile, for han har makt på jorden til å forlate synder (Matt 9:6). Han har krefter til seier også over dine synder og skrøpeligheter. Du skal få puste ut og hvile.

Dette ordet har vært virkelig godt for alle som har sukket under lovens anklager og alle fariseernes forskrifter. Legg merke til dette "alle". Luthers venn Melanchton sier: "Du skal også få inkludere deg selv i dette "alle". Du må ikke tro at ikke du er regnet med. Du skal ikke lete etter noen annen navneliste fra Guds side."

"Hvile" er et herlig ord for den som er trøtt. Men skal hvilen bevares og styrkes hos den troende, må vi merke oss det som Jesus føyer til her i v. 29-30. Idet han tar bort fra oss det åket og den byrden som gjorde oss motløse og trøtte fordi vi ikke kunne bære den, fører han oss inn under et annet åk som han kaller "mitt åk" og "min byrde". Men dette åket er "gagnlig" og denne byrden er "lett".

I gamle dager samlet en erobrer fangene under et åk der de måtte bøye seg. Det krever også Frelseren. Vi må ned på kne i ydmykhet. Ydmykhet og tålsomhet er fagene vi begynner med i Guds skole, og de vil alltid være hovedfagene. De er i sannhet et åk og en byrde for vår gamle natur, men samtidig er de en velsignelse. De er en salig hvile for den nye naturen som har funnet fram til de ydmyke stedene og stadig gror mer og mer fast på dem. I en salmestrofe står det slik: "I ydmykhet er hvile Og meget godt å bo."

Matt 12:1-8
I dette avsnittet fortelles det om det første sammenstøtet mellom Jesus og fariseerne om sabbaten. Dette har funnet sted noe før påske. Kornet sto ennå i åkeren, men det var modent nok til å kunne brukes som mat.

I følge 3Mos 23:14 måtte de ikke spise kornet i noen form før

de hadde ofret et nek til Herren. Dette skulle gjøres den andre sabbaten etter påskesabbaten, så disiplene hadde neppe rørt kornet før denne dagen. Vi må derfor anta at dette har skjedd ukesabbaten før den sjuende påskedagen, omkring den 23. april. Den 24. var avslutningsdagen for påskefesten.

Ifølge Moseloven var det tillatt å plukke aks for å stille sulten. I 5Mos 23:25 står det: "Når du kommer inn i din nestes kornåker, kan du plukke aks med hånden. Men sigd må du ikke bruke i din nestes kornåker."

Fariseerne må ha fulgt Jesus på avstand. Kanskje gjorde de det for å se om han ville gå lenger enn en sabbatsreise som etter fariseernes lov var 2000 skritt.

Sabbaten var Guds hellige gave og et av de store tegn som satte skille mellom Israels folk og hedningene. Men i sin egenrettferdighet hadde fariseerne føyd til en mengde forbud og påbud som gjorde dagen mer til en plage enn en dag med glede og fornyelse.

Dermed gikk den dype meningen med sabbaten tapt for dem. Den egentlige meningen med sabbaten var "barmhjertighet" (v.7). Dagen er en kjærlighetsgave fra Gud og skal brukes i lys av kjærlighetsbudet. Fariseerne kalte det å plukke aks for å høste og det å gni ut aksene i hendene for å treske.

Vi ser hvordan fiendskapet fra fariseernes side har vokst. De leter etter anledning til konfrontasjon med Jesus, og nå mener de at de har funnet en slik anledning. Etter deres mening var dette et tydelig brudd på sabbatsbudet.

Herrens svar er fullt av visdom Først nevner han et eksempel fra historien (v.3-4). David brøt nok loven i det ytre da han spiste skuebrødene i tabernaklet da han var på flukt og manglet mat (1Sam 21:6). Presten Abimelek ga han dem. Han innså at det var noe som sto over lovens bokstav, nemlig kjærlighetens krav. Men når David kunne gjøre dette som var mot lovens bokstav, hvordan kunne de da anklage disiplene som bare hadde brutt fariseernes bud og ikke Guds lov?

Deretter bruker Herren loven selv (v.5) for å vise hvor lite åndelig det var, det synet de la for dagen. For å holde sabbaten hellig måtte jo prestene arbeide i tempelet på samme måten som prestene den dag i dag må arbeide på Herrens dag. Det var altså arbeid som kjærligheten krevde til beste for andre, og dette gjøres ifølge lovens egne krav.

Men kunne tempeltjenesten rettferdiggjøre dette, hvor mye mer skulle ikke Jesu Kristi tjeneste rettferdiggjøre det? Han var "det som er større enn templet". Templet med sin tjeneste var jo bare en forberedelse for Kristus selv. I han skulle Guds helligdom bygges på jord. Han var det gamle templets herre slik Malaki allerede har sagt (Mal 3:1), men derfor var han også "herre over sabbaten" (v.8). Han skulle vel derfor vite best hvordan sabbaten skulle tjene menneskene på best mulig måte.

Uttrykket "Menneskesønnen er herre over sabbaten" peker på at han også kom for å fullende sabbaten. Det gjorde han ved å virkeliggjøre løftene om den evige sabbatshvilen hos Gud og åpne veien inn til denne. Hans makt over sabbaten har vist seg i hans menighet ved at helligdagen og hviledagen har gått over fra den siste dagen i uken til å være den første dag i uken. Grav-sabbaten ble til oppstandelsessøndagen.

For det tredje føyer Jesus til at både Skriftens ånd og lovens ånd krevde denne forståelsen av sabbaten. Det er ikke det ytre offeret som behager Gud, men hjertets barmhjertighet, altså et barmhjertig sinn. Igjen tar han fram ordet fra Hos 6:6 slik han gjorde det for fariseerne i Matt 9:6: "For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer."

Hadde fariseerne vært fylt av lovens ånd, da hadde de "ikke fordømt de uskyldige," sier Jesus. Da hadde de ikke anklaget disippelflokken som bare stilte sulten på denne enkle måten.

Det fariseiske synet på helligdagen med sin smålighet og bokstavtrelldom skal være en advarsel for alle Guds barn. Men på den andre siden skal en også holde fast overfor den verdslige misbruken av Herrens dag. Herren har aldri tillatt at denne dagen skal brukes til unødvendig arbeid eller løssluppen fornøyelse. Den skal brukes i den hellige kjærlighets tjeneste som dagen er sprunget ut fra. Den skal brukes for Herrens ansikt til fornyelse for både legeme og sjel.
Matt 12:9-21
Forrige gang Jesus hadde et sammenstøt med fariseerne om sabbaten, var det fariseerne som fulgte etter Jesus for å lure på han. Denne gangen er det Jesus som går inn i synagogen deres og tar opp kampen med dem om dette spørsmålet (v.9). Her rammer han fariseernes døde og ytre gudsdyrkelse.

"Og se, der var en mann som hadde en vissen hånd". Men det var neppe tilfeldig at denne mannen var til stede. Det hele var muligens satt i scene av fariseerne som hadde ventet på at Jesus skulle komme. Det var nemlig sabbat (Mark 3:2). Men Guds hånd var også der. Fariseerne skulle gjøres til skamme.

Etter fariseernes fortolkninger kunne en bare hjelpe mennesker som var i virkelig livsfare på en sabbat. Dagen var derfor blitt en bitter dag for mennesker som hadde det vanskelig. Nå ville de se om de kunne gripe Jesus i å bryte sabbatsbudet, så de kunne "få noe å anklage ham for" (v.10). Og derfor stiller de han spørsmålet: "Er det tillatt å helbrede på sabbaten?"

I slu ondskap hadde de lagt en bevisst felle for han som er mester i all visdom Som så ofte før svarte han dem med å stille et motspørsmål. Ville ikke den som eide en sau dra den opp igjen selv om den hadde falt i en grøft på sabbaten? (v.11).

Det var vanlig blant fariseerne at de gjorde det. Men nå kunne de jo ikke nekte for at et menneske var mer verdt enn en sau, og derfor måtte det altså være tillatt å dra et menneske opp av sykdommens og lidelsens grøft.

Ifølge Mark 3 og Luk 6 stilte Jesus enda et spørsmål, nemlig om det var tillatt på sabbaten å gjøre godt eller gjøre ondt, om det var tillatt å redde liv eller ødelegge liv? "Å ødelegge liv" betyr i denne sammenhengen å la den syke være syk lenger enn nødvendig.

Fariseerne ble stumme. De kunne ikke gi noe svar. Sannheten var tydelig, men de ville ikke gi sannheten rett. Derfor tidde de. I Mark 3:5 står det: "Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres forherdede hjerter." Ja, det er forferdelig å se sannheten og likevel nekte å bøye seg for den. Det er å gi seg Satan i vold.

Deretter helbredet han mannen med et ord. "Rekk hånden ut," sa han. Og mannen rakte ut den hånda som vanligvis hang slapt ned. Han var i stand til det fordi hånda var like frisk som den andre. Jesus hadde bare sagt et ord da han helbredet, så fariseerne kunne ikke anklage han for å ha gjort noe denne gangen heller. Men de ble fylt av et djevelsk raseri (Luk 6:11).

For første gang hører vi at de legger planer om å drepe han (v.14). Fiendskapet var dødelig. Løgnen tapte slaget overfor sannheten og kunne bare støtte seg på ytre vold.

Senere har de jødiske skriftlærde satt forbud mot å dra opp et dyr av grøften på sabbaten. De gir bare lov til å hjelpe det ved å legge noe over det som ly og gi det mat såpass at det holder ut til neste dag. Dette har de tydeligvis gjort for å svekke det Jesus sa her.

Men vi skal legge nøye merke til Jesu ord i v. 12: "Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten." I jødenes fortolkning av loven (Talmud) står det: "Enhver gjerning som kunne vært utført på dagen før sabbaten, er det ikke tillatt å gjøre på sabbaten."

Dette ordet inneholder i og for seg en stor sannhet. Men Herren viser oss altså at alle gjerninger som gjøres for å hjelpe dem som lider og er i nød, er tillatt.

Den verdslige trangen etter rikdom og egen fordel som kommer til uttrykk i mye helgearbeid, er tydelig nok dømt som brudd på sabbatsbudet. Men det arbeid som gjøres i hellig kjærlighet for å hjelpe mennesker som er syke til legeme og sjel, er etter Herrens vilje og behag.

Også vår helligdag skal nettopp være en dag som bringer helbredelse når den store sjelelegen arbeider og gir sin nåde gjennom sine nådemidler.

I v. 14-15 blir det fortalt at da Frelseren merket de djevelske planene fariseerne la opp mot han, "drog han bort derfra". Han har aldri lyst til å skape tom og unyttig strid når sannheten først er lagt fram. Også her har hans disipler noe å lære.

I Mark 3:7 står det: "Han drog så ned til sjøen." Noen mener derfor at helbredelsen av mannen med den visne hånda skjedde i Korasin, det stedet som først ble rammet av Herrens ve-rop (Matt 11:21).

Her hører vi igjen at Jesus forbyr dem som blir hjulpet, å fortelle til noen det som har hendt. Han ønsker ikke at de skal utbasunere undergjerningene hans slik at folk skulle utrope han til Davidssønnen på grunn av dem. Han ville ikke seire ved hjelp av ytre midler, men ved Ordets og Åndens stille makt over hjertene.

For å stadfeste dette, gjengir Matteus et ord fra Jes 42:1-4. Der finner vi bildet av Frelseren som går omkring i stillhet og viser en inderlig kjærlighet til den elendige, til det knekte røret og den rykende veken. Men det viser også Frelseren som blir hyllet av alle, også hedningene, fordi han fører sannheten fram over hele jorda. Det er Guds rikes stille makt som er sentrum i denne profetien. Den ble altså oppfylt i og ved den stille måten Jesus gikk fram på uten noen ytre pomp og prakt.

Ordet fra Jesaja er gjengitt fritt, men meningen er nøyaktig den samme. Det er slik evangelistene ofte gjør det.

Må Herren fylle våre hjerter med den samme stille makt som sannheten gir. Gjennom den virker Guds Ånd, og i den er det seier. Seieren skal i sannhet bli åpenbart en gang, men i stillhet og i tillit skal vår styrke være.

Matt 12:22-37
Her hører vi igjen om et under som gjør sterkt inntrykk på folk. De kom med en mann som var både blind og stum, men grunnen til hans tilstand var at han var besatt av en ond ånd.

I Luk 11:14 hører vi: "Men det skjedde da den onde ånd var fart ut, da talte den stumme." Dette viser hvordan den onde ånden helt behersker den som er besatt.

I Matt 9:32 hører vi også om en mann som er stum fordi han er besatt. Det kom en veldig undring over folket da de så hvilken makt Jesus hadde. I Matt 9:27 uttrykker de to blinde tanken om at Jesus var Davids sønn da de ropte: "Miskunn deg over oss, du Davids Sønn!"

Nå kommer den samme tanken til uttrykk i denne folkemengden vi hører om her: "Han skulle vel ikke være Davidssønnen?" Men da fariseerne hørte dette, gjentok de med en gang beskyldningen om at han sto i den ondes tjeneste. De var redde for den vekkelsen som de ante var i ferd med å bryte fram blant folk, og forsøkte på alle måter å kvele den.

Men Jesus gjennomskuet dem og forsvarer seg selv og det han gjør (v.25-26). Det hører med til tålsomheten å tilbakevise løgnaktige beskyldninger med en stille klarhet. Det er så lett for oss å bli opphisset og svare igjen med samme mynt.

Men det er en hellig ro over Frelseren, og han har en klar tankegang som avslører løgnens intriger.

Først viser han hvor umulig beskyldningene deres egentlig er ut fra de onde ånders vesen. Mørkets rike holdes jo bare sammen av et felles hat til sannheten. Slik holdt fariseerne og saddukeerne sammen. Slik holdt Herodes og Pilatus sammen. Ellers består det i egennytte og ville falle fra hverandre om det kom i strid med seg selv. Hvis den felles interessen for å skade Guds rike ble borte, ville det gå til grunne.

Ondskapens ånder kan ikke gjøre noe godt. Det ville være en selvmotsigelse. Djevelen har makt til å gjøre ting som kan synes underfulle i menneskers øyne, og slike ting skal hende særlig på den tiden da Antikrist kommer. Men djevelens undergjerninger sikter aldri mot noe godt. De er aldri velgjerninger.

Deretter nevner Jesus at det også var andre som drev ut onde ånder (v.27). Ved hvem er det da de driver dem ut? Disse blir omtalt som "deres egne sønner", og fariseerne ville vel ikke påstå at deres egne tilhengere gjorde dette ved hjelp av Be'elsebul. Slik faller beskyldningene de kommer med mot han på sin egen urimelighet.

Vi hører sjelden om besettelser i den gamle pakts tid. Det synes som om mørkets makter særlig har utfoldet seg på denne måten i kampen mot Jesus mens han selv levde her på jorden. Dette viser oss også grunnen til at det på den tiden sto fram åndemanere som med større eller mindre åndelig alvor forsøkte å møte disse underlige sykdomsfenomenene.

Herren slutter med å vise at dersom han driver ut onde ånder "ved Guds Ånd", så er jo Guds rike kommet til dem med seier over djevelen (v.28-29). Hvorfor ville de ikke se på dette med takk og glede? Hvorfor ville de forvrenge dette ved hjelp av våpen fra den onde selv og dermed skyve det fra seg?

Nå var avgjørelsens tid kommet. Nå måtte de ta parti for eller imot Herren. Enten er de for han eller så er de imot han (v.30). Ofte har det i denne sammenhengen blitt nevnt et annet ord som om det står i motsetning til dette. Det er Mark 9:40: "Den som ikke er imot oss, er for oss."

Forklaringen er den at det snakkes om to forskjellige trinn i en utvikling. Mark 9:40 gjelder den tiden da et menneske for første gang kommer i alvorlig kontakt med Jesu-navnet. Likevel skal vi legge merke til at Jesus ikke sier "med meg" og "imot meg" hos Markus, men "imot oss" og "med oss" og imot oss". På dette trinnet er mennesket ennå ikke virkelig stilt ansikt til ansikt med Jesus selv. Det er kristendommen i alminnelighet og de kristne som mennesket må ta stilling til og kanskje parti for.

Men et menneske kan ikke bli stående i denne stillingen. Ettersom saken blir mer avklart for hjertet og det møter Jesus med hans krav til hele hjertet, blir spørsmålet: "Vil du være med Jesus?" Da viser det seg at det er en forskjell på å omvende seg bare til de kristne og å omvende seg til Herren selv. Det er ikke så få av dem som først stilte seg vennlig til kristendommen som trekker seg unna da, og da blir dette ordet (v.30) tydelig: "Den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer."

Det finnes ingen nøytral plass. Det er ikke noe "både - og". Det finnes bare et "enten - eller". Den som ikke arbeider for Guds sak, han arbeider i virkeligheten mot Gud. Her må enhver prøve seg selv.

Men den som arbeider imot og forsøker å spre glørne slik at vekkelsens hellige ild ikke skal brenne, slik fariseerne gjorde, han må passe seg så han ikke ender i det verste: "Spott mot Ånden" (v.31 -32). Legg merke til at det ikke står "synd mot Ånden", men "spott mot Ånden". En kan gjøre ånden sorg (Ef 4:30), og det gjør dessverre ofte en kristen. En kan også stå Den Hellige Ånd imot (Apg 7:51). Men det som nevnes her, er toppen av det å synde imot Guds Hellige Ånd.

Det er en usigelig stor nåde at all annen synd og spott kan bli tilgitt. Det blir sagt mye "mot Menneskesønnen" uten at det er spott mot Ånden. Vantro mennesker sier ofte mange fryktelige ting om Jesus, men de vet ikke hva de gjør. Det er som om Kristus er fullstendig utenfor deres eksistens, og det finnes ikke behov for anger og omvendelse der. Men Ånden arbeider i dem, og spott mot Ånden er en betegnelse for bevisst å forherde seg mot Åndens virksomhet. Det er å vende ryggen til sannheten med vitende og vilje.

1Joh 5:16 snakker også om denne synden som aldri kan bli tilgitt, og kaller den "synd som er til døden". De skal ikke be for den, sies det. Også i Heb 6:4-6 snakkes det om det samme. På disse to stedene samt i Luk 12:10 tenkes det på troende mennesker som har falt ifra.

Her hvor advarselen er rettet mot fariseerne, tenkes det på uomvendte mennesker. Herrens Ånd kaller på dem og forsøker å overbevise dem, men de vegrer seg for å ta imot, og så forherder de seg.

All vantro ender til sist i denne synden når Herrens nåde stadig blir avslått. Men når en vantro når dette punktet, vet vi ikke. De som sørger over synden og lengter etter fred, samtidig som de er redde for at de har begått denne synden, har uten tvil ikke begått den. En ekte anger er nemlig ikke mulig der Ånden for alltid har forlatt et menneske.

Men ingen faller i denne synden med en gang. En glir inn i den litt etter litt når en gir opp kampen mot synden. Når en lukker ørene for sannheten og velger å leve i synd, blir en etter hvert lammet i sin ånd. En blir blindet og glir nedover de tre fryktelige trappetrinnene som heter: Vil ikke, kan ikke, vet ikke.

Men ingen kommer inn i denne tilstanden uten at han har fått mange advarsler fra Herren selv. Derfor advarte han også fariseerne som var i ferd med å gli inn i denne synden. Han forsøkte å vekke dem til selvransakelse og viste dem at de forferdelige ordene de nettopp hadde sagt, kom fra ondskapen i deres hjerter. Det er derfra alle de onde ordene kommer akkurat som dårlig frukt fra et dårlig tre (v.33-35).

Og derfor har ordene våre betydning på dommens dag. De avslører vårt indre (v.36-37). "Hvert unyttig ord." Det skal bli litt av et regnskap. På dommens dag vil ordene være vitner mot det menneske som uttalte dem. Tenk på edene og løgnene. Tenk på sladderen, baktalelsen og alt slibrig snakk. Tenk på det bitre ordet og det lettsindige. Det ville være forferdelig om vi måtte stå alene på den dagen. Men Gud være takk at vi kan få gjort opp dette regnskapet på forhånd slik at det kommer i balanse på dommens dag. En dråpe av Jesu blod kan forandre hele situasjonen. Den sletter ut alt sammen.

Vil du fly fra Guds vrede, så fly inn i Guds armer, men "her nede er evige armer" (5Mos 33:27, "Her nede er hans evige armer", NO) . De møter oss i Jesus Kristus. Bare ved han kan det onde hjertet tilintetgjøres og et nytt godt sinn vokse fram.

"Et godt menneske bærer fram gode ting fra sitt gode forråd." Undersøk derfor hva som kommer fra ditt indre. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann," har Jesus sagt (Joh 7:38).

Det er blitt snakket en del om hvordan vi skal forstå ordet i v. 32: "Verken i denne tidsalder eller i den som kommer" ("Verken i denne verden eller i den kommende", NO) . Noen har ment at det gis et håp om at andre synder enn spott mot Ånden kan bli tilgitt i den kommende tidsalder. Det blir da altså snakk om omvendelse etter døden. Men skillet mellom "denne tidsalder" og "den som kommer", blir i Skriften alltid satt ved Herrens gjenkomst for å dømme levende og døde. Etter det begynner "den tidsalder som kommer".

Dermed kan ikke dette verset brukes som noe bevis for omvendelse etter døden (her tenkes det selvfølgelig bare på slike som har blitt stilt på valg overfor Jesus i denne verden). Skriften kjenner absolutt ikke til noen mulighet for omvendelse etter dommedag.

Meningen med dette uttrykket kan da bare være: "Aldri noen lang eller aldri i evighet." Det er det forferdelige med å spotte Ånden som Jesus vil understreke med dette uttrykket.

Må Herren hjelpe hver eneste én av oss så vi er lydhøre og lydige når Ånden taler til oss. Må vi be med David: "Ta ikke din Hellige Ånd fra meg" (Sal 51:13).

Matt 12:38-45
Herrens ord hadde truffet. Men noen av fariseerne og de skriftlærde forsøkte å forsvare seg ved å kreve flere tegn. Fikk de se at Jesus gjorde flere tegn, så skulle de nok tro på han. Men dette kravet var bare noe de gjemte seg bak. De hadde sett mer enn nok tegn dersom de bare ville tro.

Jesus avviser dem med det alvorlige ordet om "en ond og utro slekt". Han lover dem bare et tegn, og det er Jonas-tegnet (v.39-40). Jonas-tegnet peker fram mot Jesu egen død og begravelse, men det peker også mot hans oppstandelse.

Når noen av de nyere bibelkritikerne påstår at historien om Jonas bare er en fabel, så bryter de med det samme staven over Jesus selv. Han regnet så visst ikke historien om Jonas som en fabel ettersom han bruker dette tegnet i den alvorlige samtalen med fariseerne. Det må være nok for de kristne at Jesus selv viser til dette Jonas-tegnet.

Når det står "tre dager og tre netter", om den tiden Menneskesønnen skal være i "jordens hjerte", kommer det av den jødiske måten å regne tiden på. De regner nemlig med hele døgnet selv om det bare er tale om en del av det. Den siste delen av langfredag regnet de derfor som et døgn, og den første delen av påskedagen regnet de for det tredje døgnet. På samme måte sier jo vi åtte dager selv om vi bare mener sju.

Når det gjelder den store fisken, viser vi til forklaringen til Jonasboken. På grunnspråket står det bare "sjødyr", og en må anta at det var den såkalte "Jonas-haien" som finnes i Middelhavet.

Herren omtaler her sin oppstandelse på en meget vag måte, slik han også gjør det i Joh 2:19. Fariseernes spørsmål fortjente heller ikke noe klarere svar. Spørsmålet vitnet om et forherdet sinn som ville komme inn under dommen fra det andre Jonas-tegnet (v.41). Menneskene i Ninive omvendte seg da de hørte Jonas forkynne.

På samme måte fører også Herren "dronningen fra syden" fram som vitne i dommen mot den forherdede slekt av jøder. Her var nemlig mer enn både Jonas og Salomo. Her var han som disse bare hadde vært forbilder på, og nå forkastet de han. Jo større nåde, jo større ansvar og større dom om den blir forkastet. "De fjerneste strøk av jorden" er uttrykk for de land som ligger lengst borte.

Ordet i v. 43-45 er meget alvorlig. Det hadde gått en vekkelse over folket, men nå så det ut til at de onde åndene skulle ta makten gjennom fariseernes ondskap. Folket forherdet seg i stedet for å omvende seg.

Men Jesus bruker eksemplet om det ene menneske for å formane hele slekten. Han forklarer her at det er halvheten som er farlig. En vil nok til en viss grad ha et forhold til Jesus, men samtidig vil en ikke i dypet av sitt hjerte omvende seg til han. En legger en del av en del av de gamle syndene, slik at hjertehuset er "feid og pyntet". Men når dets rettmessige beboer, Herren med sin Ånd, ikke får flytte inn, blir det stående ledig. Den onde ånden tar det da igjen i besittelse sammen med andre onde ånder, og denne siste tilstanden blir verre enn den første.

Det er et underlig innblikk i åndeverden vi får gjennom dette ordet. Jesus peker på det hvileløse hos de åndene som har gjort opprør og falt. Det samme viser seg hos alle som lever uten Gud. De har "ingen fred" (Jes 48:22).

De "tørre trakter" betegner her den golde og uhyggelige ørkenen. Der flakker de onde åndene omkring, men den eneste hvilen de finner er å gjøre vondt. Derfor lengter de tilbake til sin gamle bolig.

"Begynt er ikke endt" er temaet for den talen vi får i dette avsnittet. De onde åndene er frekke. De prøver seg på nytt med ny kraft, og får de mulighet, flytter de inn "og bor der". Dette hjertet blir på nytt en festning for dem.

Sjutallet er det fulle tall. Derfor snakkes det i Johannes' Åpenbaring om de sju åndene som er for Guds trone (se også Sak 4:10). De betegner fullheten i Åndens fylde. Her betegner de sju onde åndene ondskapens fylde, djevelskapens fulle kraft.

Helt for Jesus. Ta skrittet fullt ut og vær på vakt! Dette er et alvorsord til alle som har begynt ved å komme til Jesus.
Matt 12:46-50
I dette lille sluttavsnittet ser vi det forholdet Jesu jordiske familie hadde til han. Hvorfor kom de? Jo, de mente at nå gikk det for vidt. I Mark 3:20 ser vi at det ikke engang hadde vært tid til å spise. Hans nærmeste mente at han ble helt avkreftet og så det som sin plikt å gripe inn. Etter deres syn viste han en helt ytterliggående nidkjærhet.

Det er en slags omsorg i dette også, men den er helt menneskelig. Det var noe av det samme sinn og tanker som Marta tumlet med den dagen Jesus var hos henne i Betania, og hun strevde med maten mens Jesus talte. Det forstår vi ut fra det Jesus sier.

Han forklarer at det åndelige slektskapet har dypere bånd enn det legemlige (v.48-50). Han overså ikke følelsen av å høre sammen som familie. Det ser vi i Matt 15:4 der han understreker budet: "Hedre din far og din mor." Vi ser det også langfredag da han tenkte på sin mor midt i dødskampen.

Men når det blir snakk om å velge mellom vår jordiske slekt og vår slekt i troen, de hellige, så gjelder det å huske det Jesus sier her (se også Matt 10:37 og Luk 14:36).

Vi blir minnet om det som står i Heb 2:11: "Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre." Hvilken nåde er det ikke å ha kommet inn i den hellige familie og høre til Jesu slekt.

Han har vist oss veien: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor" (v.50). "Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss" (1Joh 3:23). Men hans jordiske brødre trodde ennå ikke på han (Joh 7:5). Herrens ord inneholdt derfor samtidig et alvorlig kall til hans egen slekt.

Lykkelig er den som eier den spesielle gleden å få ha et dobbelt slektskapsforhold til sine kjære. Jesu mor trodde jo på han, men hun lot seg føre med av sine barn som ikke trodde. Må Herren hjelpe hver og en til å stå fast her og bevare denne salige plassen mer enn alle andre ting. Det å høre med til Jesu slekt, den høyeste adel som kan nevnes.
Matt 13:1-23
Dette kapitlet inneholder sju lignelser av Jesus. Som vanlig samler Matteus sammen det som ligner på hverandre. I Bergprekenen samlet han en del av Jesu taler (Matt 5-7). I Matt 8-9 samler han undergjerninger, og nå gjengir han altså en samling lignelser.

Jesus hadde nok ofte brukt bilder tidligere også. Det var en del av østens måte å tale på. Men først nå møter vi denne spesielle læreformen som lignelsene er. Også disiplene undret seg på hvorfor han begynte å snakke i lignelser (v.10), men denne forandringen peker på vekslingen i folkets forhold til han. De fleste fortsatte i sine naturlige tankebaner og tenkte seg at Guds rike skulle være et rike med bare ytre jordisk makt og herlighet. Og det gikk ut en veldig makt fra fariseerne som gjorde at mange ble forherdet.

Derfor slutter Jesus å snakke til folket i den mer direkte taleformen. Dette forklarer Jesus selv for disiplene sine når han svarer dem (v.11-15).

En lignelse er altså en framstilling av noe fra den åndelige verden under dekke av en begivenhet fra det virkelige, ytre livet. Derfor finnes det aldri noe trekk som er umulig i Jesu lignelser.

På den ene siden skal lignelsen på en måte dekke til sannheten for dem som er vrangvillige, slik at den store hopen ikke skal komme til å spotte og misbruke den. Det er det Jesus sier i v. 13: "Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke."

Når Jesus nå bruker lignelsen som forkynnelsesform, er det altså en form for dom, en oppfyllelse av profetien i Jes 6 om at folket skulle forherde seg. Det er en dyp og alvorlig lov i Guds rike at Gud gjør den hard som selv gjør seg hard overfor Gud. På samme måten som det er et samspill mellom Gud og mennesket i frelsen, er det også et samspill mellom dem når det gjelder forherdelsen.

Ordet virker alltid ett av to. Herren lar dette på en særegen måte komme til uttrykk i v. 12 i dette alvorlige uttrykket: "For den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt endog det han har."

Tanken er den at den som har villigheten og lengselen etter sannheten, han skal få nåde og lys fra Gud, og han skal ha det i rikelig mål. Men den som er vrangvillig overfor Guds ord, "ikke har" villighet og lengsel etter sannheten, han skal til og med miste det lille han har, dvs, den smule ærbødighet han eventuelt måtte ha overfor Ordet og hellige minner.

Der viljen finnes, går det framover, men der den mangler, går det tilbake. Dette er også en lov i Guds rike. Det finnes ingen stillstand.

De aller fleste av dem som sier de bryter med kristendommen, har ikke noen kristendom på forhånd, men de spirene som var plantet inn i dem ved dåpen og det de måtte komme i kontakt med gjennom sitt miljø, visner bort. Muligheten til omvendelse vil da bli mindre.

Men på den andre siden skal også lignelsene tjene til å illustrere og innprente sannheten ved hjelp av levende bilder.

Det er altså en hjelp i den måten lignelsene taler til oss på. Guds rike er jo en hemmelighet (v. 11) for det naturlige menneske. En trenger lys fra Gud om en skal "få kjenne himlenes rikes hemmeligheter". Men Gud gir dette lyset til alle som er villige til å ta imot det. Og lignelsene kan bli til hjelp så sannhetens lys litt etter litt kan gå opp i det hjerte som lengter etter sannheten.

Av og til kan også det som lignelsene forteller, ved Guds nåde sette seg fast i et vrangvillig hjerte slik at det i sin tid kan bli til velsignelse.

Herren priser sine disipler salige for det de fikk se og høre og for at nådens lys hadde nådd dem. Det var mange av de troende i den gamle pakt som hadde lengtet etter å se dette lyset (v.16-17).

Ja, det er en stor nåde for hver sjel som har fått åpnet hjerteøyet og hjerteøret. Er du så lykkelig, kjære leser, at du har fått det? Eller famler du fremdeles omkring i mørket og støter deg på sannheten?

Vi skal også lære av lignelsene at selv i de mest dagligdagse ting kan det ligge gjemt alvorlige sannheter for oss. Det gjelder bare at vi har åpnet det åndelige øye og øre, så vi kan se og høre det. Det er fint når Jesu venner kan være hans disipler også på den måten at de har et våkent øye for Åndens lov i naturens verden i de daglige forholdene.

Den første lignelsen vi møter er lignelsen om såmannen. Med rette er det sagt at alle Jesu lignelser er som sky- og ildstøtten i ørkenen da Israelsfolket drog ut fra Egypt. Skyen vendte den mørke siden til egypterne, mens den lyse siden var mot paktens folk.

Må også våre hjerter være åpne for lyset slik at den store såmannen også kan få så sin sæd inn i våre hjerter. Herrens ord i v. 9 oppfordrer til det: "Den som har ører, han høre."

"Samme dag," står det i v. 1, dvs, samme dagen som det som er fortalt i Matt 12:22, hendte. Jesu talerstol var en fiskerbåt mens folket sto inne på strandbredden. Jesu ord lød over alt. En gang ved stranda, så på fjellet, andre ganger i synagoger eller i templet. Det er plass for det over alt. Det var samlet mange mennesker der ved stranda også, og lignelsen Jesus brukte, gav dem noe å tenke på. Virkningen var nok ikke så stor som menneskemengden synes ågi uttrykk for, men ordet lød heller ikke forgjeves.

Det er et treffende bilde å sammenligne Guds rike med såkornet. På samme måten som det ligger et nytt liv gjemt i hvert enkelt korn og som spirer fram når det bare får de rette betingelsene, slik er det også med Guds ord. Der det blir tatt imot, vokser det fram til et nytt liv. Der det bare er menneskeord som blir brukt, er de døde som steiner. Det kan aldri bli liv i dem. Nei, "såkornet er Guds ord" (Luk 8:11).

Det lignelsen (v.3-8) og forklaringen av den (v.18-23) vil understreke for oss, er at ett og samme slags såkorn, sådd av en og samme mann, gir helt forskjellig resultat. Det kommer an på jorden der det blir sådd. Jesus talte jo til dem mens han så ut over blomstrende og veldyrkede områder og en sterkt beferdet vei. Bildet lå like foran dem, og det fikk liv når Mesteren beskrev det.

Herren nevner fire forskjellige tilfeller. I det første tilfellet faller kornet på veien. Uttrykket "ved veien" betyr den hardtrampede stien ved siden av åkeren. Dette betegner den fullstendige mangelen på utvikling. Hjertet er atspredt og hardtrampet av mange verdslige tanker og beregninger, og det er ikke rom for åndelige overveielser. "Den onde" (v.19) river øyeblikkelig ordet vekk.

I motsetning til dette har de tre andre tilfellene det til felles at såkornet i alle fall kommer i jorden og utvikles på en eller annen måte.

I det andre tilfellet er det en meget lovende begynnelse, men det viser seg likevel å ende med en stor skuffelse. Det er de overfladiske og ofte følelsesladde menneskene som raskt tar imot ordet, men hjertet er ikke forberedt på det. Det tåler ikke "trengsel eller forfølgelse for ordets skyld". Kanskje bare en foraktelig mine eller et spottende ord er nok til å falle ifra. Det forlater ordet like fort som det blir beveget av ordet. Den sviende solsteken, prøvelsene, er nødvendige i Guds skole for å prøve hjertene.

Det tredje tilfellet viser oss at utviklingen går dypere, men denne blir hindret av andre ting som vokser på samme plassen og får utvikle seg der. Det er ikke slik at det ikke er jord nok, men jorda er for uren. Selv i det beste jordsmonnet kan såkornet bli ødelagt om ugresset får vokse sammen med det.

Det er begjæret etter alle de jordiske tingene det er snakk om her, slik det sies så fint i Mark 4:19: "Lysten til andre ting." Det kan være "tidens bekymringer" så vel som "rikdommens bedrag" som kveler ordet slik at det ikke blir noen frukt.

Det tredje tilfellet formaner til en enda alvorligere selvprøvelse. Det kan være stort alvor som ligger bak, og alvoret kan til og med forveksles med tro, men de jordiske og materielle tingene har likevel overtaket.

Men endelig har vi den gode jorden. Den er det hjerte som "hører ordet og forstår det" (v.23). Det "tar imot det" (Mark 4:20) og "bærer frukt i utholdenhet" (Luk 8:15).

I og for seg er hvert menneskehjerte ondt (Matt 7:11), men i Herrens øyne er det hjerte "et vakkert og godt hjerte" (Luk 8:15) som ved Åndens hjelp lar ordet komme inn og bevarer det i barnlig tro og ydmykhet (Åp 3:8). Og det gjør det til tross for trengsler og forfølgelser, til tross for fristelser til bekymringer og begjær.

I Østen gav ofte jorda mangedobbelt avling. Ordet her (v.23) gir mot til å sette høye mål og vente store ting fra Herren. Men i hvert Guds barn finnes det noe av alle disse tre dårlige jordsmonn. Det gjelder derfor at det ber Gud om at hjertets naturlige hardhet må bli brutt slik at den gode sæden kan slå dypere rot. Må også påpasseligheten bli større slik at det atspredte sinnet ikke må gi den onde anledning til å komme og ta bort noe av den gode sæden.

Og endelig må vi be om at hjertet må bli grundig renset for tistler og torner. En velstelt åker som gir god avling, er et fint syn for menneskeøyet. Et renset, ydmykt og våkent hjerte der Guds ord får utfolde sitt herlige vesen, gleder Guds øye.

Det er et underlig uttrykk som blir brukt i v. 19: "Dette er den som ble sådd ved veien." Det er jo ikke mennesket selv, men såkornet som blir sådd. Men på denne måten uttrykker Jesus den tanken at Guds ords sæd ikke blir for seg selv, men vokser sammen med det mennesket som ordet blir sådd i. Og utviklingen av ordets sæd blir derfor den samme som utviklingen av dette menneske.

I virkeligheten finner vi her bare to slags mennesker. De som gir frukt, og de som ikke gir frukt. Hvordan står det til i din hjerteåker, kjære leser?

Matt 13:24-30
Her er også forklart Matt 13:36-43
Kirkehistorisk har en sett på den første lignelsen som et særlig bilde på kirkens første tid. Det var såtid. Lignelsen om ugresset i hveten som vi nå skal se på, har nærmest vært et bilde på tiden etter at apostlene gikk bort. Så lenge apostlene levde ble ugresset holdt nede ved den kraftige myndigheten som de hadde og den alvorlige kirketukten som ble utøvd (se f.eks. Apg 5 om Ananias og Safira).

Men etter at apostlene døde stod det fram mange vranglærere som førte folk vill. Fra flere kanter ble det da gjort forsøk på å skille ut en ren menighet. Men det lyktes ikke. Det ytre skillet mellom hveten og ugresset har Gud forbeholdt seg selv retten til å sette.

Herren forklarer selv lignelsen i v. 37-43. Når det står: "Himlenes rike kan lignes med en mann som sådde godt korn i åkeren sin", så menes det: Det forholder seg slik med Guds rike som når en mann - osv. På en måte er denne lignelsen en fortsettelse av den foregående idet det ikke sees så mye på selve begynnelsen av utviklingen. Det legges mer vekt på fiendene av Guds ord som alltid finnes.

Der ser vi altså to slags mennesker. Ugresset fyller plassen der Guds ord ikke blir tatt imot.

Såmannen som sår kornet, er vår Frelser. Det er Jesus som sår selv om han gjør det ved hjelp av sine vitner. Åkeren er en beskrivelse av menneskene i sin alminnelighet (v.38). "Godt korn" er frukten av Herrens virksomhet, "rikets barn". Det er Guds hellige folk som er frukten av hans blodige såarbeide på Golgata (Jes 53:10: "Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommer og leve lenge").

Ugresset som det er snakk om her, ligner på hveten, og er et uttrykk for Satans virksomhet, "den ånd som nå er virksom i vantroens barn" (Ef 2:2).

Når det står at fienden kom og gjorde sin gjerning "mens folkene sov", tenkes det ofte på slike tider og forhold da de som skulle være åndelige vektere, sov vantroens søvn. Vi kan tenke på prester, forkynnere, lærere og foreldre. På den måten var det lett for fienden å så ugresset i hjertene på dem de skulle passe på. En slik søvn fører virkelig en dom over dem som har ansvaret.

I selve lignelsen er det neppe meningen å klandre folkene. Bildet er jo tatt fra dagliglivet, og ingen kunne vel kreve at åkeren som var ferdig sådd skulle passes om natten. Nei, her peker det på det faktum at folkene sov, på at fienden gjør sin gjerning på en listig måte i det skjulte.

Ingen kan hindre at djevelen utfører sin onde gjerning her på syndens jord. Derfor blir flokken av døpte her i verden en merkelig blanding av vantro og troende mennesker om hverandre. Følgen av dette er ikke at et vantro menneske kan skyve ansvaret fra seg. Paulus sier det rett når han snakker om "vrange og onde mennesker": "Det er ikke alle som har troen" (2Tess 3:2).

Når bonden forbyr arbeiderne sine å luke bort ugresset, er dette ofte blitt brukt som bevis for at en ikke må sette skille mellom troende og vantro mennesker. Til dette må vi si at arbeiderne så meget godt forskjellen på hvete og ugress. De la godt merke til det siste.

Herren lærer oss altså her at det vanligvis er lett å se forskjellen mellom et troende og et vantro menneske når de vokser til. I barneårene er det ikke så lett å si hva det blir til, men i voksen alder blir hjerteforholdet til Jesus klart.

Men i åndens verden kan det med Guds nådes hjelp skje det som ikke skjer i naturens verden. Det som en stund var ugress, kan bli forvandlet til hvete. En Saulus kan bli til en Paulus. Herrens langmodighet er grunnen til at begge deler skal få vokse sammen til høsten kommer.

"Vil du vi skal gå og sanke det sammen," spurte tjenerne (v.28). Dette spørsmålet viser delvis en lengsel hos den troende etter å bli skilt ut fra det ubehaget som verden fører med seg. Men det viser også en iver hos den troende til selv å sette skillet mellom troende og vantro. Det har brent mange kjetterbål, og det har oppstått mange forskjellige grupperinger fordi mennesker selv ville luke bort ugresset. Men det var det fortsatt både i det som kalles rene samfunn og i kirkene i det hele.

Om bare folk ville spørre først og spørre den rette, spørre Herren om råd slik vi hører her i lignelsen. Da ville den himmelske visdommen råde også i slike tilfeller. Fr. Arndt sier om dette forbudet fra Herren mot å luke det bort: "Hvem i all verden hadde ventet dette svaret? Hvem hadde heller ikke ventet at han med glede skulle befalt: Ja, gå og luk bort så mye dere kan. Jo mer, dess bedre for at ikke skaden skal gripe om seg. Men i stedet kom et "nei". I sannhet kan vi si: Hans veier er ikke våre veier, og hans tanker er ikke våre tanker."

Grunnen til at Herren nekter dem er altså ikke frykten for at arbeidsfolkene skal forveksle hveten og ugresset. Grunnen er at begge vekstene er flettet sammen i røttene selv om de i sitt vesen er fullstendige forskjellige.

Det finnes en troende kone og en vantro mann. Det er troende foreldre med vantro barn osv. Dersom Herren i ett nå ville knuse alle vantro mennesker, ville arbeidet i Guds rike for at syndere skal omvende seg, være tilintetgjort i samme øyeblikk.

Dersom Gud hadde tilintetgjort den morderflokken som drepte Stefanus, hadde også Saulus som senere ble en kraftig hveteplante, rykket opp sammen med ugresset.

Vil ikke vi som tror be Herren om enda en tid slik at våre kjære kan få enda en mulighet til å vende om? Herren er tålmodig. Han gir tid. Så må også vi tålmodige og utholdne og tåle ugresset uansett hvor plagsomt og tungt det til sine tider kan synes.

Men det vil ikke si det samme som at dette ordet utelukker all form for kirketukt. Nei, mange andre steder har Herren befalt sine disipler å utøve den. Guds barn må aldri bli så tålsomme og fordragelige at de ser gjennom fingrene med dem som gjør urett.

I Åp 2:2 roser Herren den menigheten som "ikke kan tåle det onde". Synd og vantro skal stemples og refses. Det viser også den apostoliske menighet oss. Hvis ikke det skjer, vil ugresset kvele hveten.

Men det endelige og store ytre skillet kommer først når det er høst, dvs. "enden på denne tidsalder" (v.39). Lysets og mørkets rike skal altså fortsette sin tvekamp gjennom århundrene. Gullet skal renses i ilden og troen skal prøves (1Pet 1:7) gjennom utallige trengsler. Men den tiden skal komme da det blir klart for alle hvem som tilhører riket (v.41).

Se den veldige motsetningen mellom "ildovnen" og glansen fra rettferdighetens sol i den himmelske Fars rike.

"Den som har ører, han høre."

Matt 13:31-35
I den første lignelsen har Jesus beskrevet hvordan troen utvikler seg i det enkelte menneskes hjerte. I den andre viste han de ekte troende i motsetning til de vantro. I disse to lignelsene vi skal se på nå, viser han Guds rikes vesen og egenart i motsetning til verdensrikets vesen.

Sennepsfrøet er et meget lite frø, "mindre enn noe annet frø," sier Jesus. En kan nok innvende at det finnes enda mindre frø, men han bruker sikkert her et vanlig uttrykk fra den tiden. Kanskje var det det minste av de frøene som vanligvis var i bruk den gangen.

Vi ser ellers at sennepsfrøet er et vanlig uttrykk hos jødene for noe som er lite og ubetydelig (se Luk 17:6: "Om dere hadde tro som et sennepskorn"). I Europa blir ikke sennepsplanten mer enn to fot høy, men i varmer land kan den bli opp til ti fot, altså som et tre.

I denne lignelsen vil Herren beskrive den lille og ubetydelige begynnelsen for Guds rike. Og hele kristendommens historie i denne verden, ja, i hvert eneste hjerte, er en stadfestelse av denne lignelsen. Hvor liten og uanselig lå ikke spiren til Guds rike gjemt i den gamle pakts profetier gjennom århundrer. Hvor liten og ubetydelig var ikke den første kristne menigheten. Ja, Herrens eget liv her på jorden var jo egentlig også så ubetydelig. Og slik er det den dag i dag. Kan det tenkes noen mer uanselig begynnelse enn den som skjer med oss i dåpen?

Men er begynnelsen uanselig, så vil den føre til velsignelse om den bare er fra Gud. Etter sin art hører sennepskornet til den type frø som kan ligge begravd i jorda gjennom lengre tid uten å miste spireevnen. Det kan bare ikke spire før det kommer opp mot lyset.

I vantro hjerter kan det derfor ligge så dypt begravd under verdslighet at det ikke er i stand til å spire. Først når Herren får snudd om jorda i hjerteåkeren, så frøet kommer opp, kan det utvikle seg. Derfor heter det: "Omvend dere og tro."

Men hvordan kan det utvikle seg etterpå? Det ser vi i det enkelte menneskes hjerte. Rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd er fuglene under himmelen som kommer og slår seg ned i troslivets grener.

Men vi ser det likevel tydeligst når vi ser på Guds menighet i store trekk etter at det er gått mer enn 1900 år siden riket ble grunnlagt. Nå strekker grenene seg ut over alle verdensdelene og famler etter alle folkeslag og språk for å gi dem ly og skygge. Det ene hedningefolket etter det andre finner hvile der.

Og så lignelsen om surdeigen (v.33). I motsetning til sennepsfrøet, ser vi i denne lignelsen den indre makten i Guds rike. Det gjør sin gjerning i det skjulte og trenger litt etter litt gjennom til alle ting.

Andre steder blir bildet av surdeigen brukt om det onde, se f. eks. Matt 16:6 der Jesus advarer mot fariseernes og saddukeernes surdeig. Og ved påskefesten skulle jo surdeigen renses ut idet det var bildet på synden i motsetning til det usyrede brødet (1Kor 5:6-8). Men i og for seg er ikke surdeigen noe ondt, men tvert imot noe nyttig som ikke kunne unnværes.

Hovedpunktet i lignelsen ligger da også på måten surdeigen trenger igjennom mjølet på. Slik trenger også Guds rike seg stille gjennom alt det som det får adgang til. Evangeliet virker jo på denne stille måten i det skjulte. Det virker i den troendes hjerte og gjør det hellig. Og det virker gjennom den levende kristendom i det folk som ved Andens arbeid har tatt imot evangeliet. Den kristne kulturen er et vitnesbyrd om det. Folket heves og leveforholdene høynes.

En ser det tydelig i misjonslandene der evangeliet blir tatt imot. Og selv om ikke alle tar imot, så påvirker det også levesettet til hedningene. Begrepene klarnes og høynes. Språket får preg av åndelige uttrykk, og litt etter litt undergraves det skjulte hedenskapet.

Begge disse lignelsene oppmuntrer oss til å være tålmodige og ikke miste frimodigheten selv om det tar en stund før vi ser noen virkning. Det er den uanselige begynnelsens tid fordi virkningene kanskje foreløpig bare finnes i det skjulte. Begge lignelsene skal styrke vår tro.

Dette at Jesus stadig talte til folket i lignelser, ser Matteus som en oppfyllelse av det Asaf har sagt. I 2Krøn 29:30 blir han kalt "seeren" og han sier i Sal 79:2: "Jeg vil åpne min munn med billedspråk, jeg vil la det strømme fram gåtefulle ord fra gammel tid."

Hos Matteus er dette fritt gjengitt etter meningen i ordet. Ved sine lignelser ble Asaf et svakt forbilde på Jesus. Fra hans munn lød lignelsene og brakte lys, tukt, formaning og oppmuntring, Så må vi takke vår Frelser for at vi også har fått disse to lignelsene til trøst og oppmuntring for våre hjerter.
Se under Matt 13:24-30

Matt 13:36-43
Matt 13:44-52
Lignelsen om skatten i åkeren og den fine perlen er knyttet nær sammen med hverandre. Begge viser hvilken verdi Guds rike har for det enkelte menneske.

I den første lignelsen om skatten i åkeren er det et menneske som plutselig og helt uventet finner noe som skaper stor glede. I den andre ser vi en som lenge har gått og lett etter en fin og verdifull perle.

Det er de forskjellige måtene Gud bruker for å kalle mennesker inn i sitt rike som blir beskrevet her. Likevel vitner gleden hos han som uventet fant skatten, om en dyp lengsel som hadde vært der før han fant den. Det er altså snakk om en slags søking selv om den bare er ubevisst.

Når det snakkes om en skatt som er "skjult i en åker", så vet vi at det er slik for alle uomvendte mennesker som fremdeles er langt borte fra Guds rike. Når vi beskriver herligheten i Guds rike, betrakter de oss som drømmer og svermere. Verdens barn springer forbi skatten tusenvis av ganger mens de samler på andre skatter. De går rett forbi Betlehems-barnet og Golgata-mannen. Den skatten er skjult for dem.

Mange har spurt hva åkeren betyr i forhold til denne skatten som er gjemt i den. Noen mener at den er kirken og sakramentene mens skatten er Frelseren.

Men det står jo at mannen kjøpte åkeren. Derfor må vi vel helst forstå det slik at åkeren er Frelseren selv. Det står jo skrevet at "i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede" (Kol 2:3). "I Ham bor hele guddommens fylde legemlig" (Kol 2:9). Skatten er da alt vi finner i Jesus. Ikke bare den himmelske visdommen, men hans rettferdighet, glede, fred, kraft og trøst.

Når det står om mannen at han "gjemte den igjen", er dette et betydningsfullt trekk i lignelsen. Mannen var tydeligvis redd for å miste skatten og ønsket ikke at noen skulle røve den fra han før han hadde sikret seg den.

Vi finner her et lite råd til mennesker som bare er vakte. Vi har hørt det flere ganger før (Matt 9:30 og Mark 1:44). Vær til å begynne med stille. Snakk ikke for mye om hva du har sett før du har tatt skrittet fullt ut. Vent til gleden har fått slik makt at du har kvittet deg med alt ditt eget for å kjøpe åkeren, - få del i Jesus.

Prisen er den samme i begge tilfellene, nemlig "alt han eide". Det heter jo ellers i Guds ord: "Kom, kjøp uten penger og uten betaling" (Jes 55:1). Men det vi må gi fra oss av vårt eget for å få skatten, har heller ingen verdi i og for seg. Det duger ikke til noe, og derfor kan vi også si at vi får skatten for intet.

Det vi først og fremst skal gi slipp på for å sikre oss skatten, er vår egen innbilte rettferdighet. Deretter skal vi gi fra oss vår egen visdom og vår egen klokskap. Videre skal vi kvitte oss med vår egen vilje som er totalt vendt bort fra Gud. Med andre ord er det hele vårt syndige hjerte slik Herren forteller oss så tydelig i Luk 14:33: "Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier."

Men alt vårt eget er jo bare som verdiløse glassperler i forhold til den ekte og verdifulle perlen. Derfor er det ingen motsigelse mellom ordet her og det hos Jesaja. Det går jo også helt i tråd med Ef 2:8: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave."

Mannen som leter etter "vakre perler", er uttrykk for en sjel som virkelig leter etter sannheten. Dypt i hvert menneskehjerte ligger en lengsel etter det gode. Det finnes hjerter som kjenner på kulden i verden og lengter etter sann og ekte kjærlighet. Det er andre som er grepet av en sterk iver etter å utforske sannheten. De streifer gjennom det ene området av menneskelig erkjennelse etter det andre. De finner svar på noen spørsmål, men så møter de stadig andre og nye ting. Og aller minst er de i stand til å løse den store gåten i deres eget bryst. Andre søker tilfredsstillelse i sitt arbeid eller i sitt hjem og blant gode venner. Andre ofrer seg for fattige og ensomme.

Alt dette er gode perler, men hjertet finner ikke hvile i noe av dette. Men den som oppriktig leter etter den verdifulle perlen, vil oppleve at en gang vil den meget verdifulle perlen vise seg for han.

Og mannen vi hører om, betenkte seg ikke.

Det er mange som får øye på denne perlen. Ja, kanskje allerede i barn- eller ungdommen fikk de se den, men det var ingen virkelig iver etter å eie den. Andre nøler eller utsetter å ta den i eie. De tar ingen klar og avgjort beslutning.

Perler bruker en vanligvis til å smykke seg med. Og mens skatten mer betegner rikdommen en vinner ved å ta imot Guds rike, så er perlen mer et uttrykk for skjønnheten i et sant og ekte kristenliv. Vi snakker ofte i åndelig mening om "vakre" mennesker.

I den siste lignelsen (v.47-50) er om fiskenoten. Den snakker om å samle sammen og skille fra hverandre. Noten tar jo alt med seg når den blir dratt gjennom sjøen, den "samler fisk av alle slag".

Den må derfor være bilde på den ytre kirke som samler alle slags mennesker inn i sitt garn ved dåpen og senere ved ordet og de andre nådemidlene. "Havet" er verden med alle menneskene som bor i den. De første og beste som drog inn noten, var Jesu egne disipler. De trakk noten gjennom Judea, Galilea, Samaria og store områder av hedningeverden.

Det ble en broket forsamling i den nota. Og er det enda mer nå. Gamle og unge, rike og fattige, dannede og udannede, konger og tiggere, lutheranere, reformerte, katolikker osv. Til sjuende og sist samler lignelsen seg om dette: Guds barn eller verdens barn.

Garnet blir omsider fullt. Besøkelsestiden for denne verden er forbi. Så kommer den siste store timen da all den ubrukelige fisken skal skilles fra den gode og brukbare. Da vil Herren selv danne sin egen rene menighet (se v. 41).

Åndelig sett inntrer jo atskillelsen allerede her. I en fiskekum ser vi at de levende fiskene vet å holde seg på avstand fra de som er døde. Men den ytre atskillelsen som er for evig, kommer først i Herrens time, "ved verdens ende".

Enhver må prøve seg selv og sørge for at han ikke forsømmer å benytte seg av nådetiden mens han ennå har anledning til det. Vi ser at det er nytteløst å trøste seg med at en tilhører et kirkesamfunn i det ytre dersom en ikke eier det indre livsfellesskapet med Jesus.

I v. 51 spør Jesus disiplene om de har forstått det han har sagt til dem gjennom lignelsene. De svarer Ja. Og han formaner dem til å bruke det de har lært.

Han sammenligner "hver skriftlærd" som har gått i himmelrikets skole med "en husbond" som tar fram det beste han har i sitt forråd for å gi til husfolket sitt. Han tar både det som er nytt og det som er gammelt.

Det er en rett bruk av Skriften at en samler seg et hellig forråd av lærdom og erfaring for å kunne gi det videre i sin tid. Jesus har bedt oss å samle sammen det som ble til overs. Ingen ting skal gå til spille. For en Herrens tjener, en som er blitt skriftlærd i Åndens skole, gjelder det å øke sitt forråd både fra Bibelen og fra dagliglivet.

"Nytt og gammelt" peker på ordet både i GT og NT. Men det kan også peke på nye oppdagelser av de gamle sannhetene, nytt lys over gammelt hverdagsliv. Når det gjelder forkynnelsen så er det vel helst slik at de gamle sannhetene i Guds ord stadig blir nye for dem som hører. Mange av Guds barn forsømmer å samle seg forråd. De hører noe nytt som gjør inntrykk, men de gjemmer ikke på det, og med tiden forsvinner det. Penn og blekk kan være til stor hjelp for å ta vare på de skattene en ser på sin vei.

Ofte har det blitt til stor hjelp og velsignelse for folk at de har hatt slike forråd av nytt og gammelt. Det er som det Josef samlet opp gjennom de gode årene, og som ble til hjelp i de vanskelige tidene. Dette er også en måte vi kan samle oss skatter på som ikke tyver kan bryte inn og ta fra oss.
Matt 13:53-58
I Luk 4 hører vi hvor avvisende Jesus tidligere er blitt mottatt i Nasaret. Folket der ville til og med styrte han utfor et stup på fjellet der byen var bygd (Luk 4:29).

Hvilken kjærlighet viser han ikke ved at han enda en gang drog tilbake dit. Visst var det forundring over den visdommen han la for dagen og de mektige gjerningene han gjorde. Men forakten var større. "Hva er dette for en? han er jo ikke annerledes enn oss andre. Vi vet jo godt hvor han kommer fra." Slik gikk diskusjonen.

"Er han ikke tømmermannens sønn?" Dette uttrykket kan tyde på at Josef var død på det tidspunktet (v.55). Måten brødrene og søstrene blir omtalt på, viser at de ikke bare var pleiesøsken slik noen mener. De er virkelige søsken, barn av Maria og Josef (se forklaring i Matt 1:25).

Verdslige mennesker henger seg ofte opp i slike ytre ting for å hindre det kraftige inntrykket som Ånden gjør på det indre plan. Det synes merkelig for dem at de samme omgivelsene som de selv hadde vokst opp i, skulle kunne åpenbare noe så underfullt som Messias.

Hvor ofte gjennom tidene har ikke nettopp Jesu tjenerskikkelse gitt folk anledning til å spotte han. Denne gangen forsøkte ikke folk i Nasaret å drepe han. Sløvheten hadde blitt for stor. Det var dødens ro som rådde. Den var en følge av forherdelsen.

Herren uttalte et lignende ord første gangen han var i Nasaret (Luk 4:24 og Joh 4:44), nemlig at en profet må vente å bli foraktet i sitt eget land og i sitt eget hus. Der mener en nemlig at de kjenner han for godt til å kunne ta han alvorlig. Også dette ordet av Herren er blitt stadfestet mange ganger gjennom tidene.

I v. 58 står det et ord til alvorlig ettertanke: "Han gjorde ikke mange undergjerninger der, på grunn av deres vantro." I Mark 6:5-6 står det: "Han kunne ikke gjøre noen mektige gjerninger der - og han undret seg over deres vantro. "

Igjen ser vi at vantroen hos menneskene gjør det umulig for Jesus å hjelpe dem. De mektige gjerningene som han gjorde, skulle alltid hjelpe fram en spirende tro og støtte den. Derfor er de betinget av troen. Dersom du tror, er et uttrykk vi ofte hører fra Jesus. Det legger et veldig ansvar inn over oss.

Vi hører ikke at Jesus kom til Nasaret flere ganger. Det er forferdelig når det blir sagt om en by eller et menneske: "Nå har Jesus fra Nasaret gått forbi og han kommer aldri mer tilbake med sitt kall."

Matt 14:1-12
Den Herodes det er snakk om her, er han som fikk tilnavnet Antipas, en av sønnene til Herodes den store. "Fjerdingsfyrsten" blir han kalt her. Det er en tittel som ble brukt av de mindre fyrstene. Den romerske keiser Augustus hadde gitt han landskapene Galilea og Perea. I Perea lå festningen Makærus der Johannes allerede lenge hadde sittet som fange. Herodes bodde en tid der.

At Herodes først nå hadde fått høre "ryktet om Jesus", kom vel av at han hadde ligget i krig med araberkongen Aretas. Herodes hadde vært gift med datteren hans, men hadde sendt henne fra seg til fordel for Herodias som var kona til halvbroren Filip.

Denne Filip må ikke forveksles med han som i Luk 3:1 blir omtalt som Filip fjerdingsfyrste. Salome, datter til Herodia, ble senere gift med han. Den Filip som Herodia hadde vært gift med, levde og døde som privatmann.

De tre brødrene Arkelaus, Herodes og Filip hadde fått hver sin del av landet. Arkelaus var forlengst avsatt, og bare Herodes Antipas fikk fortsatt beholde det lille riket sitt under den romerske keiserens overherredømme. Men i år 39 ble han avsatt.

Som vi har hørt før, så var denne Herodes en slu og begjærlig mann, og han hadde kastet Johannes i fengsel (Joh 4:12). Grunnen til det var at han hadde påtalt ekteskapet mellom Herodes og Herodia og sagt det var forbudt (v.5 og 12). Til sist lot han jo også Johannes drepe.

I v. 5 hører vi at han tidlig hadde ønsket å gjøre det, men han våget ikke på grunn av folket som satte døperen Johannes høyt. Men hos Markus hører vi at det også til sine tider kunne røre seg andre følelser hos Herodes (Mark 6:20). Han kunne ha både respekt for og tillit til denne mannen, så han til og med likte å høre han tale.

Motsigelsene ligger ikke i Skriften, men i menneskehjertet. Det er så vaklende og ustadig og svinger mellom samvittighetens røst og kjødets lyst. Til sine tider raste Herodes i fullt sinne over døperen Johannes' frimodighet, og så holdt han likevel igjen når hans kone Herodia ville drepe han.

Det er med rette sagt at flere enn én motsigelse i Skriften har sin årsak i menneskets ånd og kommer bare av den grunn til syne i Skriften fordi den vet å beskrive menneskehjertet så treffende.

Det er en slik malende beskrivelse Skriften gir av opptrinnet på fødselsdagen til Herodia. Der sitter de med sine svirebrødre slik kong Beltasar gjorde i sin tid. De ler, de drikker og tumler omkring i de fine salene. Men nede i det mørke fengselet der alt er stille, sitter en mann lenket til en steinblokk. Men han er likevel tusen ganger mer lykkelig enn dem som tumler omkring i festsalen der djevelen driver sitt spill, og Herodia legger ut sitt garn. Hatet til Johannes brenner i hennes hjertet. Datterens eggende dans skal nå hjelpe henne til å oppnå det hos Herodes som hun lenge har ventet på, nemlig død over Johannes.

Og Herodes går i fella. I dumt skryt lover han "med ed" å gi piken det hun ønsker. Om det så er halvdelen av riket, skal hun få det. Men selv hadde han jo myndighet bare ved keiserens nåde.

Piken som het Salome, var som ett med sin mor. De to kvinnene ble med en gang enige om hva de skulle be om. Men det rystet likevel kongen da han fikk høre det, og han "ble ille til mote" (v.9). Men nå hadde han sverget, og gjestene hadde hørt det. Hva ville de si?

Ja, frykten for andre menneskers dom har en forferdelig makt. Herodes falt for den på samme måten som Pilatus gjorde det senere. Etter en kort indre kamp, ga han befalingen. Han kunne ha sagt at hodet til døperen var mer verd enn halvdelen av kongeriket, eller han kunne sagt at det ville være større synd å holde løftet enn bryte det. Men i hans sinn som var påvirket av all vinen, var det ikke plass for fornuftig tale.

"Jeg er nødt til å gjøre det." Satan bandt han med denne tanken. Og dette "jeg er nødt til det" har ofte vært en dårlig unnskyldning for mange synder.

Scenen skifter. Vi tenker oss nå ned i det mørke fengselet. Det høres fottrinn. Det rasler i nøkler. Døren lukkes opp og fangevokteren kommer inn sammen med noen av soldatene til Herodes.

Gled deg, Johannes. Guds engler står ferdige til å bære din sjel hjem til Gud.

Noen dager etter kom en liten, redd disippelflokk til Jesus og fortalte det som hadde skjedd.

Men samvittigheten til Herodes talte ofte til han om det han hadde gjort. Den blodige skikkelsen til Johannes reiste seg nok ofte opp foran hans indre øye, og da han nå fikk høre om Jesus, lyder det øyeblikkelig i hans anfektede indre: Det må være døperen Johannes som har stått opp fra de døde. Og nå har han fått makt til å gjøre mektige gjerninger.

Vantro og tro er ofte nær beslektet. Det ser vi ofte i vår dager når vantro mennesker som fornekter alt som har med kristendommen å gjøre, går bort og blir spiritister.

Den jødiske historieskriveren Josefus forteller at Herodes satte Johannes i fengsel og sendte han til festningen Makæus. Senere ga han ordre til at han skulle drepes der. En tid senere ble hæren til Herodes slått i krigen med Aretas, og jødene mente dette var en straff for det han gjorde mot døperen Johannes.

Herodes mistet riket sitt, som vi allerede har sagt, og han døde i elendighet.

Matt 14:13-21
Vårt avsnitt begynner med at Jesus drog bort til et øde sted på den andre siden av sjøen da han fikk høre at døperen var død. Grunnen til det var nok ikke frykten for Herodes, men trangen til stillhet og hvile både for seg selv og disiplene.

Hos Markus og Lukas hører vi at dette skjedde akkurat da disiplene kom tilbake etter sin første prekenferd (se Matt 10). De fortalte med iver om alt de hadde opplevd.

Men det var ingen ro å få. De fikk ikke engang ro til å spise (Mark 6:31). Det var så mange som gikk fra og til.

I Luk 9 hører vi at de seilte mot nordøst til et sted som ble kalt Betsaida med tilnavnet Julias, altså ikke det Betsaida som vi hører om i Matt 11. Men da de kom dit, var det samlet en stor skare mennesker. Noen kom med syke, og andre kom for å høre. De hadde løpt etter han til fots landeveien, og de kom fram før han (Mark 6:33).

Nå ser vi virkelig at Jesus ikke levde for seg selv. Han ønsket stillhet og ro for å hvile seg, men han fikk det stikk motsatte. Men det står: "Han kjente inderlig medynk med dem" (v.14). "Han tok vel imot dem og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte legedom" (Luk 9:11).

Dette har noe å lære alle som arbeider i Guds rike. De skal være beredt til å gjøre Herrens gjerning også når de helst ønsker ro.

I Joh 6:4 hører vi: "Og påsken, jødenes høytid, var nær." Grunnen til at folket samlet seg i så store mengder kan kanskje ha sammenheng med at mange var på reise til Jerusalem.

Jesu disipler fikk imidlertid bekymringer med hvordan alle disse menneskene skulle få seg mat. De var jo i et ørkenområde, og det var lang vei til landsbyene omkring der folk kunne få noe å spise. De kommer nå til Jesus og legger fram sine synspunkter som helt og holdent bygger på menneskelige fornuftige beregninger.

Men Jesus svare dem ganske stille: "Dere skal gi dem mat" (v.16). Han mente at de ikke kunne gå noe sted uten mat. Men dette ville være umulig, mente disiplene. De hadde allerede undersøkt hvor mye mat de hadde. Det var nøyaktig fem brød og to fisker som en liten gutt hadde med seg (Joh 6:9), "men hva er det til så mange?"

Det var ikke bare folkemengden som skulle lære hvilken makt Jesus hadde. Også disiplene skulle få se det. Han gir føde for sjelen, mat for det evige livet. Men han kan også gi det som er mindre, nemlig mat for det legemlige livet.

Jesu ord er betegnende for situasjonen: "Bring det hit til meg" (v.17). Herren vil alltid velsigne det lille vi bringer til han. Det skal alltid være med selv om det makter så lite.

Så lot han folket sette seg ned i flokker på femti og femti, og så før han gjør noe mer, tok han "de fem brød og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem" (v. 19). Hos de troende israelittene begynte alltid husfaren måltidet med en takkebønn som ble kalt velsignelsen. Herren har altså ført denne skikken videre til sine disipler. Å gå til eller fra bordet uten en bønn eller bare med en tankeløs folding av hendene uten at hjertet er med, viser en stor utakknemlighet, og en gjør seg lik dyrene på denne måten.

Disiplene skulle hjelpe Herren og gi de gavene han hadde gjort i stand, videre til de andre. Og "alle spiste og ble mette" (v.20). Ja, det ble til og med tolv kurver til overs. Det var en til hver av disiplene som et vitnesbyrd om Herrens makt til å hjelpe i rikelig mål. Han gir ikke en snau og knipen hjelp.

I Joh 6:12 ser vi at han uttrykkelig gir beskjed om at de skal samle sammen det som var til overs. Ikke noe måtte gå tapt.

Slik er Jesu sinn: Stor raushet overfor dem som trenger hjelp, men samtidig påpasselighet overfor det minste. Slik skal også hans disipler tenke i det timelige. Det vi kan bringe med oss, vårt arbeid, våre midler som Gud har gitt oss å passe på, det skal vi legge fram for han. Han velsigner ikke latskap. Med rette er det blitt sagt: Hos Jesus blir det lille til mye, - ved å be, ved å dele og ved å spare.

Begivenheten her er et vitnesbyrd om Jesu ord i Matt 6:33. Det går an å gi seg tid til å bli hos Herren. Og hos han får vi nok, ja, mer enn nok. Selv hos de fattigste blant Guds barn, blir det alltid litt til overs, og hvorfor det? Fordi hvert eneste Guds barn, selv det fattigste, har den nåderetten å gi og å dele. Derfor gir Gud alltid litt mer enn vi trenger selv for at vi kan ha noe å gi videre til andre.

Blir det snaut med det jordiske, og du ikke ser noen utvei, så husk hva det står i Joh 6:6 om denne bespisningen: "Han visste selv hva han ville gjøre."

Det fins mange fine eksempler på at dette har blitt virkelig i Guds menighet. Vi er forpliktet til å være tro i det vi har blitt betrodd i vårt jordiske liv (1Kor 4:2), så skal vi få oppleve det samme som David synger om: "Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting" (Sal 23:1).

Matt 14:22-36
Det står at Jesus fikk disiplene til å gå i båten og dra i forveien mens han ble tilbake for å sende folket av gårde. Grunnen til det ser vi i Joh 6:14-15.

På grunn av dette tegnet hadde hele folket kommet i bevegelse, og det gikk som et sus gjennom folkemengden: "Dette er Messias, profeten som Moses har sagt skulle komme." Og så kom de og ville gjøre han til konge med makt. Men de ville gjøre han til en jordisk konge, for det messiashåpet folket hadde, var av denne verden.

Også disiplene var enda bundet av denne forestillingen om et ytre messiasrike. De så nok på Jesus som profetenes profet, men det var ennå uklart for dem at han var den enbårne Sønnen til den evige Gud.

Det fristet dem derfor da de merket denne stemningen blant folket. Det kunne jo synes å være en beleilig anledning til å kunngjøre riket. For å hjelpe dem ut av denne uåndelige begeistringen, befalte han at de skulle dra av sted, og selv gikk han etterpå bort i stillhet for å be. Der var han alene i flere timer med sin himmelske Far.

I v. 25 hører vi at det først var i den fjerde nattevakt Jesus møtte disiplene der ute på sjøen, altså en gang mellom kl. 3 og 6 om morgenen. Jesus hadde altså brukt omkring 9 timer i bønn. Men foran han lå da også en skjebnesvanger dag. Det store bruddet med fariseerne skulle bli klart (Matt 15:1-20).

Alle Guds barn trenger hvile, både sammen med andre av Jesu disipler (Mark 6:31) og i enerom med Gud. De fleste vantro mennesker vil nødig være alene, men et Guds barn har ofte de mest velsignede stundene i enerom.

La oss se på disiplene et øyeblikk. De hadde kommet midt ut på sjøen, men de kunne ikke komme videre, for det hadde kommet en sterk storm. Sjøen var halvannen mil bred, og de hadde brukt 9 timer på trefjerdedeler av veien. Motet var nok ikke stort hos dem. De hadde nok delvis vært nedslått fordi Jesus avviste folkets forsøk på å utrope han til konge. Og delvis var de slitne i det fryktelige været.

Da ser de en underlig skikkelse gå bortover bølgene. Sannsynligvis så den ut som et merkelig lysskinn. Det var jo ved påsketider, som vi allerede har sagt, så det var sannsynligvis fullmåne. Frykten for spøkelser steg opp i dem, og det er ikke en frykt av det gode.

Men skikkelsen begynner øyeblikkelig å snakke, og de kjenner igjen den velkjente og kjærlige stemmen som sier: "Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!" (v.27).

I Mark 6:48 ser vi at Jesus hadde medlidenhet med dem, "for han så at de slet hårdt med å ro". Det lille ordet "straks" (v.27) viser oss Jesu kjærlighet. Han lar aldri en sjel plages lengre enn absolutt nødvendig.

Hvor ofte må ikke kirkeskipet kjempe mot verdens skummende bølger og brølende stormer. Langsomt og med stort besvær kjemper det seg framover, men så kommer Jesus selv bortover bølgene og hilser sine venner med det kjærlige ordet: "Det er meg. Vær ikke redde!" Og så blir det godt igjen.

Men det er også mange som har navn i det ytre av å være kristne og som er med i kirkeskipet, men som tror de ser spøkelser når den levende Kristus kommer nær til dem gjennom ekte kristendom.

Det kan av og til være vanskelig selv for Guds barn, å kjenne han når han kommer gjennom trengslenes kraftige brenninger, og sjelen sukker som salmisten: "Alle dine brenninger og dine bølger går over meg" (Sal 42:8). Men hvor salig det er når en hører denne stemmen i sin sjel: "Det er meg. Vær ikke redd!"

I v. 28-31 har vi beretningen om Peter som ble så grepet av Jesu nærvær og hans guddommelige makt over naturkreftene. Han kunne ikke holde ut å være i båten, men måtte skynde seg til Jesus. Som så ofte ellers går Peter i spissen, men også uten å kjenne sin egen svakhet, som så mange ganger ellers.

Var det rett av han å be Herren om det han gjorde (v.28)? Ja, for Herren svarte jo: "Kom!" Han tar imot Peters oppfordring om å få komme til han. Peters tro blusser opp, og det er ærlig vilje i denne troen. Derfor er det også at Jesus vil prøve hans tro.

Det er noe overdristig i dette, men Jesus gleder seg alltid når han ser troen flamme opp selv om den kommer til uttrykk på en måte som trenger veiledning. Jesus gikk på bølgene i kraft av sin guddommelige natur. Peter gikk ved Herrens kraft som han fikk del i ved troen.

Den som tilbyr seg å gjøre noe i Guds rike, han må regne med omkostningene også når det skjer slik som han tror. Det gikk bra med Peter så lenge han hadde blikket vendt mot Jesus, men da han vendte blikket mot det kraftige uværet, sank troen i hans hjerte. Og han selv sank i bølgene.

Men slik som det gikk med Peter, har det også gått med mange kristne. Derfor er summen av det hele: Se på Jesus! Se mer på Jesus og ikke på de ytre hindringene!

Å bli et troende menneske er som å gå ut på et stort dyp der forstanden ikke når bunnen. Det kan synes som et vågestykke, men det går når vi bare har øynene festet på Jesus. Men så snart vi begynner å se på de innvendingene som forstanden kommer med eller blir opptatt med lystene i oss eller fiendskapet i verden, så begynner vi å synke. Derimot er det helt klart at tvilen faller der troen står.

Har du begynt å synke i ditt liv, kjære leser? Da må du skynde deg å rope på Jesus, så han kan rekke handa ut og gripe fatt i deg.

Og så sier han oss sannheten: "Du lite troende! Hvorfor tvilte du?" Han ydmyker, og han prøver og renser, men han hjelper alltid. Den som i sannhet kaller på Jesus, kan aldri gå under. "Reis oss opp igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!" synger Asaf tre ganger i Sal 80.

I vekkelsestider eller i tider med anfektelse lå mange på kne for Jesu fot og ropte om hjelp. "Frels meg, Gud, for vannene er kommet inn i sjelen," sies det i Sal 69:2 ("vannet når helt til halsen på meg", NO) .

Men Jesus hjalp selv der troen var liten. Han lot den ikke gå under. Og lærdommen vi fikk var ofte denne: En skal ikke "gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt" (Rom 12:3).

For mange år siden var det en prest i Danmark som strømmet over av glede over troen. Han følte seg sterk i troen på Herren, og sa: "Herre, sett troen min på prøve." Og den samme Herre som prøvde Peters tro, satte også prestens tro på prøve. Men det skjedde på en slik måte som han aldri hadde tenkt seg. Herren tok fra han følelsen av glede i femten lange år. Han kunne tale om gleden, men han kunne aldri kjenne den selv. Det var tukt i denne bønnhørelsen, men det var også nåde. Det var en rensende nåde. Slik ble det også for Peter den natta.

Markus som var en disippel av Peter, har ikke tatt med denne hendelsen i sitt evangelium. Kanskje var det fordi Peter her er den som kommer i forgrunnen og som viste en brennende tro selv om den trengte å bli renset. I Herrens skole hadde Peter blitt ydmyk og lært å sette seg selv nederst.

Derimot har Markus et annet trekk som ydmykt vitner om hvordan disiplene hadde det den natten: "For de hadde ikke fått forstand av det som skjedde med brødene, men deres hjerter var forherdet" (Mark 6:52).

Med en gang Jesus kom ombord i båten sammen med Peter, ble det stille, like stille som den andre natta da Jesus stilte stormen på sjøen (Matt 8:23-27). Den natta hadde de sagt: "Hva er dette for en?" Denne gangen sa de: "Sannelig, du er Guds Sønn" (v.33).

Erkjennelsen hadde vokst. De begynte å se den evige guddommen som Messias hadde. I Matt 16:16 bryter den fulle bekjennelsen fram fra Peters hjerte.

De siste versene (v.34-36) forteller hvordan det gikk neste dag da de hadde kommet over til landet ved Genesaret. Det var en fruktbar slette ved nordenden av sjøen. Det gikk ilbud rundt omkring at nå var han kommet tilbake, og folk kom med syke i store mengder.

Det var så mange av dem at de fant på å be om bare å få røre ved det ytterste av kappen hans. Så sikre var de på at de skulle bli friske. De trodde fullt og fast at han hadde både makt og vilje til å hjelpe dem i deres nød. "Og alle som rørte ved ham, ble helbredet." Ingen gikk forgjeves til Herren.

Kan og vil han fremdeles hjelpe i dag? Han både vil og kan, men det er forskjell på den tiden da Jesus selv gikk omkring her nede, og den måten han hjelper på når han sitter ved Faderens høyre hånd. Nå ber Herren sine venner om å bruke de naturlige midler og måter som fins. Men der disse kommer til kort, kan han fremdeles gjøre direkte under. Dette kan hans levende menighet fortelle om opp gjennom historien.

Dette står alltid fast: Han tar seg av alle som kommer til han selv om han gjør det på forskjellig måte.

Vi hører stadig om store ting som Herren har gjort. Å være i hans følge, er til stadighet å vandre i store gjerninger. Livet til et Guds barn er fullt av under både på det åndelige og det legemlige området.
Matt 15:1-20
Enda en gang kommer en gruppe fariseere og skriftlærde til Jesus. De er sendt fra Jerusalem for å motarbeide Jesus. De beskylder hans disipler for å bryte forskriftene fra de gamle. Men indirekte treffer beskyldningene deres også Jesus når de sier: "Hvorfor bryter dine disipler de gamles forskrifter? (v.1).

Disiplene hadde nemlig gått til bords uten å vaske hendene. Loven påla riktignok forskjellige former for renselse, men det å spise uten å ha vasket hendene var likevel menneskebud som ikke hadde noen grunn i loven. Men fariseerne regnet disse forskriftene for å være like viktig som Guds bud.

Derfor ble det sagt dem imellom: Den som spiser brødet med uvaskede hender, gjør like galt som å innlate seg med en hore. Og rabbi Akiba (død år 136 e.Kr.) fikk en gang så lite vann da han satt i fengsel, at han heller ville dø av tørst enn å spise uten å ha vasket hendene. I sin forklaring til dette sier Luther at det er to ting vi skal merke oss ved menneskebudet. For det første er det intetsigende og latterlig og fullstendig gagnløst når det gjelder saligheten. For det andre ødelegger det all ekte fromhet.

Derfor tok da også Jesus opp den avgjørende kampen mot disse menneskebudene og viste ved et eksempel hvor falsk denne ytre rettferdigheten var. Den ødela jo den ekte rettferdigheten.

Gud hadde fastsatt at barn hadde visse plikter overfor sine foreldre, men de skriftlærde hadde vedtatt at den som ga til templet det han ellers skulle ha gitt til foreldrene, var fritatt fra plikten til å hjelpe dem (v.3-6).

Jesus går i rette med dette som tjenester de gjør bare for syns skyld. Han bruker et ord fra Jes 29:13 som irettesetter fariseerne. Det er et ord om å dyrke Gud med munn og lepper, men hjertet er langt borte fra han. Gjennom profetens ord har Gud allerede stemplet dette som en gudstjeneste uten verdi. Skriftavsnittet er som vanlig gjengitt etter sin mening (v.7-9).

Når det gjelder dette med å vaske hendene, er det ikke snakk om vanlig hygienisk renslighet som alltid er nødvendig. Det er snakk om en selvlaget gudstjeneste som skulle gi ros og egenrettferdighet.

Og når det gjelder eksemplet Jesus bruker, så inneholder det en alvorlig advarsel mot å erstatte virkelig plikt med ytre fromhetsøvelser som ligner på gudsfrykt. En må ikke sette til side de pliktene en har i hjemmet.

Her må vi igjen tenke på Jesu ord om at lydighet er bedre enn offer. En kan finne mennesker som på urett måte har tjent mange penger ved å sette til side de pliktene de har overfor sin neste. Men så forsøker de å berolige samvittigheten ved å gi store gaver til kirkens arbeid.

Jesus hadde igjen målbundet fariseerne. Men han ville ikke at deres falskhet skulle gå upåtalt hen blant folk. Åpent irettesetter han dem så alle hører på. Han samler all falskheten i det de lærte i dette: "Ikke det som kommer inn gjennom munnen, gjør et menneske urent, men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent" (v.11). Dette er et kort og forunderlig visdomsord som peker på kreftskaden hos fariseerne. De hadde lagt så stor vekt på den ytre loven i forbindelse med det å spise, men de lot de onde tankene og ordene passere fritt.

I 3Mos 11 er det riktignok gitt forbud mot å spise de såkalte urene dyrene i motsetning til de som er rene, men i sin kjerne hadde disse budene en åndelig mening. De byene der som omtaler mat, tjente til å understreke forskjellen mellom rent og urent i det gamle Israel. Dette var kjernen, men fariseerne holdt bare skallet og brydde seg ikke om noe mer.

Jesus kom for å oppfylle loven. Han skulle trekke fram kjernen som understreker den indre renheten, hjertets renhet. Om denne renheten finnes eller ikke, viser seg i det som går ut fra hjertet. "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det" (Ord 4:23). Fariseerne forstod nok hva Jesus mente, men var maktesløse overfor sannheten. Men desto mer ga de uttrykk for sitt onde sinne.

Disiplene til Jesus kom halvredde og spurte om han var klar over at fariseerne var forarget på han. Den dag i dag finnes det slike engstelige sjeler som er redde for hvert ord som vekker forargelse. Sannheten vil alltid forarge, men hvem er det som blir forarget over den?

Jesus svarer ved å vise at et fullstendig brudd med fariseerne ikke er til å unngå. Deres lære er ikke fra Gud. Altså er den fra Satan og fortjener bare dom. Og Jesus stempler dem som blinde veiledere som vil falle i grøften sammen med de blinde som de veileder (v.13-14).

Det er som om Jesus sier: "Bry dere ikke om dem." Disiplenes uro viser at de ennå ikke var fri fra å betrakte fariseerne som betydningsfulle personer. Men Herrens ord fører dem fram til den store kampen der alle menneskelige hensyn må fare.

I Mark 7:17 ser vi at Jesus hadde kommet hjem og var alene med disiplene. Da kom Peter og ba om en nærmer forklaring på dette med den indre og den ytre urenheten (v.15). Dette viser hvor lite disiplene ennå forstod.

Herren følte seg nok ensom (se Matt 17:17). Når vi blir trøtte av uforstandige spørsmål, så har ikke vi tålmodighet nok til å besvare dem på en rolig måte. Vi trenger å lære av han som var mester i tålmodighet. Han forklarte rolig for disiplene sine hva saken egentlig dreide seg om.

Han viser at den virkelige urenheten stammer fra hjertet, mens den ytre renselsen angår helt andre organer og blir besørget av naturen selv.

Og han nevner en del av urenhetens ondskap som fyller menneskehjertet. Legg merke til at han sier hjertet og ikke hjerter. For alt sammen finnes i hvert enkelt menneskehjerte selv om ikke de fleste ser det.

Luften i de rommene vi oppholder oss i, er fulle av støv. Men det er bare når lyst fra en solstråle skinner inn at vi ser det. Slik ser vi også urenheten i hjertet bare når lyset fra Guds ords sol stråler inn.

Kan du, kjære leser, se at v. 19 er et fotografi av ditt hjerte? "Mord" er det samme som hat, for "den som hater sin bror, er en morder" (1Joh 3:15).

La oss prøve oss selv og se hvilken renhet vi tar sikte på. Sikter vi mot menneskelig skikk og bruk og lover slik som fariseerne gjorde? Så altfor mange mener at alt er vel og bra om de bare gjør "som de andre". Eller kjemper du for den indre renheten fra Gud? Denne renheten kan du bare vinne ved å følge formaningen i 1Joh 1:7 om å leve i lyset og bli renset i Jesu blod.

Matt 15:21-28
Vi begynner her på et nytt avsnitt av Jesu virksomhet i Galilea. Fra nå av trekker han seg mer tilbake til de avsides områdene nord i landet, og hovedoppgaven fra nå av og til han bryter opp for å dra til Jerusalem, er undervisningen av disiplene.

Den første perioden i Galilea var helst viet de store folkemengdene som jublet over han da de så hans guddommelige gjerninger og hørte han tale. Den neste perioden (kap. 9:1-15:2]) er begynnelsen på kampen med fariseerne og deres forfølgelse samt resultatet av den innflytelsen de hadde over folket. Mange trakk seg tilbake fra han (Joh 6:66). Nå ser vi Jesus i disse avsidesliggende områdene før han drar opp til Jerusalem og døden på korset.

Det er en merkelig, men samtidig fin fortelling vi har her om møtet mellom Jesus og den kana'aneiske kvinnen helt oppe ved grensen til Fønikia. I Mark 3:8 ser vi at en stor folkemengde fra områdene omkring Tyrus og Sidon kom til Jesus på grunn av de store gjerningene han gjorde og det han forkynte. På den måten har denne kvinnen fått høre om han. Da hun så fikk vanskeligheter i hjemmet, forlater hun avgudene sine og våger seg til Jesus i tillit til at han vil hjelpe.

Her kan vi lære mye både ved å se den stillingen som Herren tok til kvinnen og den stillingen kvinnen tok til Jesus.

"Men han svarte henne ikke et ord" (v.23). Den gamle gudsmannen Krysostymos omtaler dette slik: "Hun ber. Hun klager sin nød med tårer i øynene, men Ordet tier. Brønnen er lukket. Legen holder sine legemidler tilbake. Dette er noe nytt og forunderlig."

Disiplenes inngripen synes ikke å være så mye for kvinnens skyld som for deres egen. Dette kan også være en grunn til å hjelpe når den som ber er til plage for en selv. Dette er ikke uvanlig for de egenrettferdige hjertene. Men Herren hjelper ikke av denne grunnen.

Det er to grunner til at han tier. Den første grunnen finner vi i v. 24. Den lå i Herrens kall. Han var bare sendt til den gamle pakts folk. Først når skillet mellom jøder og hedninger var tatt bort ved hans død på korset, skulle kallet til frelse nå ut til hedningene. "Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg" (Joh 12:32).

Riktignok hadde Jesus bønnhørt den romerske offiseren (Matt 8:5,13), men den mannen hadde jo hatt et nært forhold til israels-folket (se Luk 7:5).

Her sto Frelseren for første gang overfor det rene hedenskapet, og han var ennå ikke sendt av Gud til hedningene. Det måtte noe spesielt til før det kunne gjøres noe unntak her. Men det var dette spesielle Herren her ville kalle fram i lyset ved sin taushet. På denne måten fikk også hans taushet en oppdragende betydning for kvinnen. Dette er den andre grunnen til hans taushet.

Mange hadde nok fjernet seg og tenkt: "Han vil ikke." Men hans taushet hadde den rette virkningen for kvinnen. Hun trenger enda kraftigere inn på han og sperrer veien for han ved å kaste seg ned foran føttene hans. Så gjentar hun sin bønn. Men hun får bare enda hardere behandling (v.26).

Herren lar henne få vite hvem hun er. Hun er en uren hedning i forhold til "barna", Israels utvalgte folk som i følge løftene hadde førsteretten til Messias. Hun ble betraktet som et urent dyr i Østen. Derfor bruker muslimene den dag i dag uttrykket "Kristne hunder".

Herrens ord kan synes harde, men de er sanne. Og i virkeligheten var de uttalt i den dypeste kjærlighet. Ved dem ville Jesus føre kvinnens tro gjennom til en herlig seier om hun bare ville bøye seg og la seg dømme av denne sannheten.

Og kvinnen har troens fine ører som hører kjærligheten bak ordene. Hun fant evangeliet i dette ordet (v.27). Hun kjente det hjertelaget som strømmet ut fra Herren gjennom det.

Først godtok hun dommen gjennom det enkle: "Det er sant, Herre." Men så ser hun igjen opp fra sin ydmyke plass og griper tak i det fnugg av trøst som finnes i dette tilsynelatende harde svaret.

Og Herren lar seg overvinne (v.28). Kvinnen fikk sin vilje fordi Herrens vilje seiret i hennes hjerte. Hun bøyde seg så dypt, men hun holdt ut.

Viljens utholdenhet hører også med til den ekte tro som sier: "Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg." Jesus lar seg overvinne av den ydmyke og utholdende bønn som bes i tro. Dette er en velsignet lærdom som Guds Ånd igjen vil innprente oss gjennom denne begivenheten.

For andre gang beundrer her Herren troens storhet hos en hedning, og her helbreder han også på avstand (se Matt 8).

Her kan vi prøve oss selv. Jesus bruker ofte en lignende framgangsmåte overfor sine venner i dag også. Han kan tie som om han ikke hører. Gir troen opp da, så kan han heller ikke høre oss. Hvem av Guds barn kjenner ikke til denne vanskelige situasjonen der hjertet liksom roper mot en stengt dør.

Må Gud ved sin Ånd hjelpe oss til å bøye oss dypere og dypere til vi erkjenner at vi fortjener bare straff. Vi har ingenting å kreve, men fortsetter vi å banke på døren, vil vi oppleve noe herlig. Troen vil vokse og utvikle seg. Men lar vi oss avvise og klager i krenket selvmedlidenhet, da blir det mørkt. Da må Gud igjen føre oss inn i sin skole på andre og kanskje tyngre veier.

Dette minner oss om det som sies i Siraks Visdomsbok 2,1-3: "Mitt barn, dersom du nærmer deg for å tjene Gud Herren, da forbered ditt hjerte på anfektelser. Sett ditt hjerte i rett stand og hold ut. Skynd deg ikke bort når den legges på deg. Hold fast på ham og vik ikke bort for at du kan bli stor mot din siste tid."

Også når et menneske omvender seg, gjelder det å lære av den kana'aneiske kvinnen. Mange mennesker som nærmet seg Guds rike, vendte seg bort fordi de ble kalt vantro. Denne dommen ville de ikke godta. Som oftest er det en usunn bløtaktighet når det advares så sterkt mot å kalle noe menneske vantro selv om det ennå ikke har vendt om og gått inn i de helliges fellesskap.

Det er rett at dette ordet kan bli brukt i menneskelig uforstand og hardhet, og det tar vi avstand fra. Men det kan også ligge noe av samme kjærlighet bak dette ordet, som vi fant hos Jesus da han forklarte denne kvinnen at hun ennå hørte til de urene.

Godta dommen over deg, slik kvinnen gjorde. Se på deg selv som vantro dersom du ennå ikke er en troende, og legg deg ned ved Jesu føtter slik kvinnen gjorde. Da skal du nok bli en troende, du også, og nyte alle rettigheter hos din himmelske Far.

Og så skal vi også lære oss å glede oss over smulene som er veien til delaktighet i hele Åndens fylde.
Matt 15:29-39
Dette er et fint avsnitt som er fullt av velsignelser. I Mark 7:31 ser det ut som om Jesus beveger seg i en bue utenom Genesaretsjø en. Fremdeles er han i de avsides områdene til han kommer til sydøst-siden av sjøen.

De menneskene han møter her, synes mer mottagelige og glade for det han gjør. De var ikke så vant til å ha han blant seg som galileerne på den andre siden av sjøen var. Her møter vi ikke den onde og kalde kritikken, men de viser en mer barnlig tillit til og avhengighet av han.

De hadde med seg mange syke og "la dem ved hans føtter," står det. Handlingen er som en stille bønn. "Og han helbredet dem" (v.30). I Mark 7:32-37 blir det fortalt om en av disse helbredelsene. En døvstum ble ført til Jesus, og Jesus sa: "Effata! Det betyr: Lukk deg opp!"

I tre dager var folket hos Jesus. De gledet seg over at han var hos dem og over hans ord. Men de slapp opp for mat. Da gjorde Herren et under som ligner det i Matt 14. Men det er likevel en forskjell.

I Matt 14:15 ser vi at det er disiplene som kommer til Jesus og uttrykker sin bekymring for folket. Her kaller Jesus disiplene til seg og snakker med dem om behovet for mat. Det gjør han fordi han ville prøve dem.

Disiplenes spørsmål om hvor de skulle få mat fra (v.33) kan synes litt underlig ettersom de hadde opplevd det første matunderet bare for kort tid siden. Men når vi kjenner litt til vårt eget hjerte, synes det vel egentlig ikke så rart. Vi vet hvor lett troen kan komme til kort når vi igjen står overfor vanskeligheter. Dette skjer selv om vi ofte har sett hvordan Herren har hjulpet på en nådig og underfull måte i tiden som har gått.

Spørsmålet kommer så lett: Kan vi våge å tro at Herren på nytt vil gjøre et under?

Hvilken omsorg og kjærlighet blir ikke uttrykt gjennom Jesu ord i v. 32. Han tenker på sine venner også når det gjelder deres legemlige behov før noen av dem ennå har nevnt dem for han. Han vil på ingen måte at noen skal "bli ganske utmattet på veien" verken åndelig eller timelig.

I v. 35 står det at folket skulle sette seg ned "på marken". Ved det første underet satte de seg ned i gresset. På denne måten ser vi at det er lenger på sommeren da gresset er tørket bort av sommerheten.

Igjen bad han takkebønnen. Det glemte aldri Frelseren, og det gjorde han så alle menneskene så det. Hvordan setter du deg til bords?

Denne gangen hører vi ingen ting om at folket ville gjøre han til konge. Det er en annen folkemengde som er samlet om han nå. De er et vitnesbyrd om det skillet som allerede hadde funnet sted mellom han og de egentlige jødene som ikke hadde fått tilfredsstilt sine menneskelige messiasforventninger. Denne folkemengden bestod, som før nevnt, mest av fremmede, mer utenlandske folkeslag som holdt til på østsiden av Genesaretsjøen. Denne folkemengden som rolig gikk fra han da han sendte dem av gårde, er vel som et forbilde på den nye pakts menighet som sto fram da Israel etter kjødet forkastet sin Frelser.

Det Magdala som nevnes i v. 39 er på vestsiden av sjøen.

Matt 16:1-12
Igjen ser vi at fariseerne og saddukeerne lister seg innpå han som farlige ulver. De kommer med det gamle kravet om at han skal vise dem et tegn fra himmelen. De mente nok at de på denne måten kunne svekke den innflytelsen Jesus hadde på folket.

Folkemengden ønsket jo stadig å se nye og mer interessante tegn. De veldige gjerningene som Jesus hadde gjort, hadde de liksom vendt seg til nå. Men dette stadige kravet om å se tegn fra himmelen viste jo bare deres vantro og onde sinn. Herrens svar (v.2-3) rammer deres falskhet. De forstår vel å tyde værtegnene, men tidens tegn forstår de ikke. De manglet åndelig sans til det fordi deres hjerter var opptatt bare av det menneskelige.

Alle tegn i tiden pekte mot Messias, men de ville ikke se, og derfor verken kunne eller skulle de få noe annet tegn enn Jonastegnet. Det er uttrykk for Herrens død og oppstandelse. Jesus gjentar her ordet fra Matt 12:39.

"Og han forlot dem og gikk bort." Det er forferdelig når Frelseren forlater et menneske.

Jesus drog igjen til de øde områdene i nord (v.13), og på veien advarer han disiplene mot surdeigen til fariseerne og saddukeerne.

Men disiplene hadde glemt å ta med brød, og i en merkelig uforstand mente de at det var det Herren siktet til (v.5-7). Det hørte med til de prøvelsene Jesus måtte gjennomgå, og kanskje var de ikke av de letteste, at hans egne disipler forstod så lite av det han sa til dem. De manglet åndelig modenhet til å ta imot hans ord.

Jesus irettesetter dem for det (v.8-11). Det var mangel på tro når de mente at grunnen til hans advarsel var mangel på brød. De hadde jo sett underet da han mettet både de 5000 og de 4000 i ørkenen, og enda ble det mange kurver til overs. De måtte da forstå at Herren ikke villa ha noen vanskelighet med å skaffe dem brød om de trengte det. Det var ikke det han snakket om. Og da forstod de at han advarte dem mot fariseernes og saddukeernes lære.

Fariseerne hadde sin selvlagde og egenrettferdige fromhet (v.12). Saddukeerne hadde sin lettvinte og halvt hedenske vantro. Og begge grupper har sine tilhengere også i dag. Men både egenrettferdighet og verdslig vantro er fremdeles surdeig som ødelegger det ekte troslivet, om den får slippe til.

Gå ikke omkring og bekymre deg for det du skal spise. Han som sørger for fuglene, skal nok sørge for at du får det du trenger, kjære Guds barn. Men la ditt hjerte være opptatt av at ingen surdeig fra løgnens verden får innpass hos deg.

Matt 16:13-20
Vi møter Jesus og disiplene hans helt nord ved Cæsarea Filippi. Vi må ikke forveksle dette stedet med Cæsarea ved havet der Paulus satt fengslet.

Cæsarea Filippi er en by i vakre omgivelser ved foten av det snødekte Hermonfjellet. Fjerdingsfyrsten Filip som var bror til Herodes Antipas, hadde gitt byen dette navnet til ære for Keiser Tiberius. Cæsarea betyr "keiserbyen".

Jesus er opptatt med å innvie sine disipler i Guds rikes hemmeligheter. Og nå stiller han dem på prøve for å se hvor langt de var kommet i erkjennelsen av hvem han selv var.

Han ville se hvor mye de hadde vokst og om de var i stand til å danne en egen menighet klart atskilt fra den store massen som hadde så uklare forestillinger om han.

"Hvem sier folk at menneskesønnen er?" spør han dem (v.13). Og disiplene nevner noen av de ryktene som er i omløp (v.14). Noen mente jo han var døperen Johannes som hadde stått opp fra de øde, slik Herodes Antipas mente. Andre mente han var Elias som profeten Malakias hadde gitt løfter om, og som skulle være en forløper for Messias. Andre igjen mente at han var Jeremia eller en annen av profetene.

"Men dere," spør Jesus. Uten at han uttrykkelig hadde kalt seg selv Messias, hadde han gjennom sine taler og sine gjerninger knyttet dem sterkere og sterkere til seg. Men den forakten han var blitt utsatt for, særlig fra ledernes side, hadde gjort dem usikre (se Matt 15:12 da det avgjørende bruddet med fariseerne fant sted). Dessuten hadde også deres mangel på forståelse av hans ord, gjort dem tvilende.

Nå var imidlertid tidspunktet kommet da han skulle prøve dem på samme måte som vi hører i Joh 6:67. Han hadde ikke kalt seg selv Messias, men bare brukt den mer uklare betegnelsen "Menneskesønnen".

Dette uttrykket brukte han mer enn 50 ganger. Det er en underlig visdom som ikke vil nå fram til målet ved hjelp av ytre midler, men som alltid bruker åndelige midler. Dette er et stort og viktig eksempel for oss som er små disipler av en stor mester.

Da er det Simon Peter står fram med den vakre bekjennelsen: "Du er Messias, den levende Guds Sønn" (v.16). Det er troens bekjennelse. Det er uttrykk for den tro som ikke lar seg kaste omkring av menneskers populære meninger og ikke ser på den forakt som Jesus møter. Den troen er kommet fra Gud selv. For "ingen kan si: Jesus er Herre! - uten i Den Hellige Ånd" (1Kor 12:3).

Denne bekjennelsen er mer enn bare en bekjennelse av Messias. Den Messias jødene ventet på, var i deres tanker bare et menneske selv om han riktignok skulle være særlig utrustet av Gud.

Nei, Peters bekjennelse var noe mye mer. Han ser at Jesus var Messias av guddommelig vesen. Han var mye mer enn et menneske. Dette hadde blitt særlig klart for han og de andre disiplene den natten Jesus kom til dem på sjøen, og Peter fikk gå i møte med han på bølgene. Da hadde de jo tilbedt han og sagt: "Sannelig, du er Guds Sønn" (Matt 14:33).

"Salig er du, Simon, Jonas' sønn," sier Jesus. Denne troen hadde ikke sprunget fram av kjøtt eller blod. Det var ikke mennesketanker som lå til grunn for den. Det var Gud selv som hadde gitt han denne troen (v.17).

Det er mye som kalles tro, men det er bare selvlagde og selvtenkte mennesketanker, og derfor er de døde i seg selv. Den levende tro er et verk av Gud. Den er et mirakel som Ånden skaper i et menneskehjerte.

Har du, kjære leser, den samme tro som Peter, denne levende tro som stammer fra Gud? Kan du se at det er Messias, den levende Guds sønn som møter deg i dåpen, i Ordet og ved nattverdbordet? Kan du se at det er han som står midt i samfunnet av de hellige?

Det er bare denne troen som er skapt av Gud, som kan gjøre et menneske til en klippe som kan seire over "dødsrikets porter" (v.18). Og det er denne tro Herren her lover retten til "nøklene til himlenes rike" (v.19).

Allerede første gangen Simon, Jonas' sønn, sto foran Jesus (Joh 1:42), sa Herren til han: "Du skal kalles Kefas." En klippe heter på hebraisk "kefa". På gresk heter den "petra". Av dette ordet kommer navnet "Peter" som betyr "klippemannen".

Nå var Peter blitt det som navnet han fikk den gangen, pekte på. Men det var den levende tro som gjorde han til det. Og derfor valgte Jesus han ut til å være den første grunnsteinen som han ville bygge sin kirke på. Men selv ville han være hovedhjørnesteinen.

Det var Peter som holdt den talen som førte til at den nye pakts menighet ble grunnlagt blant jødene på pinsedagen. Det var også Peter som la grunnen til Jesu menighet blant hedningene da han talte i Kornelius' hus (Apg 10). Denne spesielle oppgaven fikk Peter fordi han var den første blant disiplene som avla denne bekjennelsen.

Når den katolske kirken påstår at Peter dermed fikk overherredømmet over hele kirken og begrunner det ut fra dette stedet, så er ikke det en riktig fortolkning. I Ef 2:20 står det at Guds menighet er "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv". Der blir ikke bare Peter nevnt, men apostlene. Og det som er sagt her (v.19) om "nøklene til himlenes rike", blir sagt til alle apostlene både i Matt 18:18 og i Joh 20:23.

Senere i den første menighet ser vi at Jakob, Herrens bror, mer og mer står fram mens Peter kommer mer i bakgrunnen. Og i Gal 2:11-14 hører vi at Paulus irettesetter Peter for hans uklare standpunkt når det gjaldt forholdet til de hedningekristne.

Peter kaller seg selv en eldste på linje med de andre eldste (1Pet 5:1) og gjorde ikke seg selv til noen fyrste blant de andre apostlene.

Tradisjonen om at paven skulle være Peters etterfølger med guddommelig rett, har ingen historiske holdepunkt. Riktignok påstås det at Peter var biskop i Roma i 25 år og har dermed vært forgjenger for paven, men det er ikke bevist. Selv katolske kirkehistorikere må innrømme det.

Nei, løftet er knyttet til den levende tro som bekjenner Jesus som Messias, den levende Guds Sønn.

"Dødsrikets porter" uttrykker det samme som helvetes makt idet dødsfyrstens rike er tenkt som en borg med porter. Gjennom disse portene slippes så alle mørkets ånder ut til angrep på Herrens menighet. Og dødsrikets fyrste vil gjerne dra Kristi menighet inn i sitt rike gjennom disse portene.

Men det skal aldri skje. Det har kirkens historie vist oss, og dette ordet skal stå fast til verdens ende. Også i Antikrists tid skal det gjelde.

Hva menes det med "nøklene til himlenes rike"? Det er et uttrykk for den fullmakten Herren har gitt sine disipler til å forkynne syndenes forlatelse i hans navn til alle som ydmykt bekjenner sine synder.

Men det er også fullmakten til å forkynne dommen over den egenrettferdige og stolte. "Det du binder på jorden skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen," føyer Jesus til.

Uttrykkene "løse" og "binde" peker sikkert på den tidens skikk å bruke nøkkelen til å låse opp eller igjen lenker som ble viklet rundt det som skulle stenges. Det får da betydningen å lukke opp eller lukke igjen. Det vil si lukke igjen døren til Guds rike for den gjenstridige, men lukke den opp for den som lengter etter å komme inn i det.

Denne såkalte nøklemakten som Herren senere gir til alle sine disipler, som vi allerede har sagt, har praktisk betydningen for hvert enkelt menneske. Det gjelder ikke bare når det er snakk om å trøste en sjel som er i anfektelse, men det gjelder også når det er snakk om å ta inn i eller lukke ute fra det ytre kirkesamfunnet.

Det er kirkens rett å øve kirketukt like så vel som å tilsi syndenes forlatelse (absolusjon ved skriftemål). Apostlene hadde imidlertid ikke denne makten på grunn av noen ytre egenskap i deres gamle naturlige tilstand. Den ble gitt til Peter her og senere til de andre disiplene på grunnlag av at Den Hellige Ånd skulle komme. Hadde det ikke vært slik, ville også Judas hatt denne myndigheten.

Den kristne menighet har heller ikke denne myndigheten på grunnlag av det ytre kirkesamfunnet. Den har den bare i kraft av at Den Hellige Ånd er virksom i den ved en levende tro. Brukes denne myndigheten som en ytre rett kirken mener den har, uten Guds Ånd og uten en levende tro, så tar den seg selv til rette. Følgene av dette vil vise at den ikke handler etter Guds vilje.

Den ledende stillingen Peter fikk i den første menighet i kraft av det ord Jesus sier til han om nøklemakten, kommer tydelig til uttrykk i Apostlenes gjerninger. Når det gjelder den tukt han utøvde, er det nok å vise til hendelsen med Ananias og Safira (Apg 5).

En levende tro gjør ikke bare hjertet salig. Den gir også en hellig kraft utad både til å tukte og til å trøste. Ved den blir et menneske selv velsignet og blir til velsignelse for andre.

Jesus forbyr disiplene å si noe om at han var Messias (v.20). Han ville vise dem at på samme måten som de selv ved hjelp av åndelige midler hadde kommet til tro på han som Messias, slik måtte andre også komme fram til troen på han ved åndelige midler. Derfor skulle de ikke fortelle til noen det de selv hadde funnet fram til og sett. De skulle la tiden arbeide til Frelserens store tegn var fullendt, nemlig Jonas-tegnet som skulle bli tydelig for alle.

Matt 16:21-28
"Fra den tid," står det, begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem for å lide og dø. Hittil hadde han bare antydet dette i mer vage vendinger (Joh 2:19-21. Matt 9:15. 12:39-40).

I sin visdom gikk Jesus gradvis fram når han underviste disiplene sine. Han fortalte dem ikke alt på en gang. Han forteller dem litt etter litt ettersom hjertene deres var forberedt til å ta imot.

Tre ganger forutsier Jesus at han skal lide og dø, og hver gang tydeligere enn før. Vi ser han gjør det her, og videre i Matt 17:22. 20:18. Det er underlig at disiplene likevel forstod så lite da korset ble reist på Golgata.

Men kanskje er det ikke så rart likevel når vi tenker på hvor vanskelig vi selv har for å forstå de klareste fremstillingene. Vi vet det avhenger av hvilken stilling hjertet har til det som blir sagt. Alt Jesus sa om sin lidelse og oppstandelse, var jo fullstendig imot de forventningene og forestillingene disiplene hadde om han. Likevel var ikke Jesu ord forgjeves, men de oppnådde senere sin hensikt da de ble oppfylt.

I v. 22-23 kommer Peters mangel på forståelse tydelig til syne på en vemodig måte. Det var som om Peter trodde han forstod dette bedre enn Jesus. Han syntes han var klokere enn Jesus og begynte å irettesette sin mester. Men idet han ga etter for dette selvkloke sinn, fikk djevelen selv en mulighet til å bruke Peter i sine forsøk på å friste Jesus.

Fristelsen var denne: "Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg." Meningen var at Jesus måtte forsøke å unngå denne trange veien. Det er den første fristelsen i ørkenen som blir gjentatt her (kap. 4,3).

Jesu svar er delvis rettet til Peter og delvis til Satan. Begge to var blandet sammen i dette som Peter sa, som ytre sett var velment. Det var bare så menneskelig å reagere slik på Jesu ord, og Satan brukte dem til et beregnende og farlig angrep.

Dette er en advarsel til alle Herrens venner. Det er Satans vesen som kommer til syne når vi i menneskelig svakhet bare ser på "det som mennesker vil" og ikke "det som Gud vil". Og derfor er det til anstøt for Jesus.

Fr. Arndt sier om dette stedet: "Våre venner kan ofte være våre dårligste rådgivere. De kan bli de mest farlige for oss. De kan enten lokke oss inn i foretagender som langt overstiger våre krefter. De frister oss med en ære som blir mer til byrde enn til glede for oss. Eller de kan holde oss tilbake fra å gå inn i den lidelsen som ikke kan skilles fra det å gjøre vår plikt. De tenker da mer på sin kjærlighet til oss enn kjærligheten til Gud."

Det er alvorlig å se hvordan en "ånd som nå er virksom i vantroens barn" ("i de ulydige], NO) (Ef 2:2), også kan virke gjennom de troende som ennå ikke har latt Kristi Ånd få fullt herredømme. Vi trenger virkelig være på vakt når vi står overfor mulighetene av trengsler for Guds rikes sak. Vi må ikke la menneskelige hensyn få bedra oss.

En kjent kirkehistoriker svarte slik da han engang ble spurt om hva som var grunnen til alle sektene og avvikelsene innenfor Kristi menighet på jorden: "Alltid velment." Ja, Satan spekulerer ofte i alle de velmente rådene, og han kommer ofte som "en lysets engel" (2Kor 11:14).

Men Herren gjennomskuet Satan og seiret. Hans disipler skal også seire ved hans kraft. For oss går også veien gjennom kors til kronen, slik Jesus viser oss i v. 24-27. Vårt eget "jeg", det kjødelige selvet, det egoistiske selvet, om vi skal kalle det det, skal fornektes. En må gi slipp på det om en vil følge Jesus og frelse sin sjel.

Når Jesus føyer til: "Ta sitt kors opp", så var jo korset nettopp tegnet for død. Det ble brukt som straff over en slave som gjorde opprør, og den som ble dømt til døden på korset, måtte selv bære korset til retterstedet.

"Sitt kors," sier Jesus. Det er uttrykk for lidelsen som skal drepe selviskheten. Den kan gi seg uttrykk på helt forskjellige måter og former hos den enkelte, og derfor må hver enkelt ta dem opp. Hos Lukas føyes det til: "Hver dag" (Luk 9:23).

Hvert menneske må dømme sitt gamle menneske til denne dødsdommen, det gamle menneske er som en opprørsk trell. Korset uttrykker først og fremst den indre lidelsen og selvfornektelsen for Kristi skyld. Men dermed er det også nøye bundet sammen med den ytre lidelsen som verden påfører Jesu disipler. Jesus fikk jo tydelig smake den. Men bare den som har tatt opp det indre korset, kan bære det ytre på rett måte. Bare gjennom korsdøden går veien til å "berge sitt liv". Sitt evige og virkelige "jeg" finner en bare ved å slippe sitt kjødelige "jeg" (v.25).

I v. 26 blir det pekt på den evige verdien en sjel har. Den verdien kan ikke erstattes med noe som helst. Salmisten synger i Sal 49:9: "For utløsningen av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid."

Tap og vinning betyr noe annet i Guds rike enn i verdens sammenheng. Å tape sin sjel er den største elendighet en kan komme ut for.

To menn gikk en gang forbi en flott bygning. "Hva har den kostet eieren," spurte den ene. "Hans sjel," svarte den andre.

Den tid skal komme, sier Herren, da de som tapte sin sjel for verdens skyld, gjerne vil kjøpe den tilbake. Det skal skje når Menneskesønnen kommer igjen "i sin Fars herlighet med sine engler". Da er all verdens herlighet verdiløs. Da avhenger alt av hvilken stilling en inntok til denne Menneskesønnen. "Da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning," står det.

Sammenligner vi med ordene i Mark 8:38 ser vi at "gjerning" ikke bare peker på ytre gjerninger. Det peker på det totale forholdet en har hatt til Jesus. Har vi skammet oss over Jesus i denne utro og syndige slekt eller har vi gått inn i den lidelsen som følger med det å bekjenne Jesus?

"Sannelig sier jeg dere: Noen som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike," føyes det til i v. 28. Her tenkes det tydeligvis ikke på Jesu siste komme i herlighet som i v. 27, men på hans komme ved Den Hellige Ånd på pinsedagen og de dommene som går forut for den egentlige og endelige dommen.

Dette er grunnen til forskjellen mellom "komme i sin Fars herlighet" i v. 27 og "komme i sitt rike" i v. 28. I det minste en av Herrens disipler opplevde ødeleggelsen av Jerusalem der Herrens kongemakt ble åpenbart til dom. Og mange av dem så hans rike utfolde seg ved Åndens kraft før de døde. Denne forståelsen av v. 28 blir styrket gjennom Jesu ord slik de er gjengitt i Mark 9:1: "- før de ser at Guds rike er kommet med kraft."

Herrens komme skjer i flere trinn, slik vi har sagt tidligere. Han kom til sine egne da han ble menneske, da Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Han kom pinsedagen i Åndens kraft. Han kom da Jerusalem ble ødelagt med dom. Men hans siste komme til menneskene vil finne sted når han kommer i herlighet.

Må dette være levende for våre hjerter: "Han kommer!" Må vi følge han på korsets vei til herligheten og ikke spare vårt eget slik at vi kan møte han med det rette sinn som sier: Enten jeg sover eller er våken, så er jeg din. Enten jeg lever eller dør, så er du min.

Matt 17:1-13
I slutten av forrige kapitel hørte vi Jesus snakke om sin lidelse på vei til herligheten. Dette kapitlet begynner med en underfull hendelse der hans guddomsherlighet overstråler hans skikkelse som Frelser. Denne herligheten var jo ellers skjult i hans tjenerskikkelse.

Forfatteren av Hebreerbrevet skriver om den enbårne Sønnen: "Han er avglansen av hans herlighet" (Heb 1:3). Dette blir her åpenbart helt tydelig som et tegn til styrke for troen for den lille disippelflokken og et tegn fra Faderen til styrke for hans egen Sønn, før korset skal reises på Golgata. "Et høyt fjell" blir angitt som stedet for denne hendelsen. Dette fjellet blir ofte benevnt som Tabor-fjellet. Men det synes ikke å være mulig. Tabor var ikke øde og folketomt den gangen slik det er nå. På Jesu tid var ikke bare toppen bebygd. Den var også befestet, og det ble kjempet flere slag der. I Matt 16:13 så vi dessuten at Jesus oppholdt seg i området omkring Cæsarea Filippi. Det var noen fjellområder opp mot Hermon og Antilibanon. Der har Jesus gått omkring med disiplene sine i seks dager.

Når Jesus bare tar med seg tre av disiplene sine, er det også fordi loven bestemte at det måtte være to eller tre vitner for at en sak skulle stå fast (5Mos 19:15). At det nettopp var de samme tre som skulle være vitne til hans kamp i Getsemane, kom vel av at Peter, Jakob og Johannes hadde en særlig oppgave i den første tiden da menigheten ble grunnlagt. Disse tre var også med da han vekte opp Jairus' datter (Mark 5:37).

Lukas forteller at Herren gikk opp på fjellet "for å be" (Luk 9:28). Det fortelles også at disiplene "var tynget av søvn" ("hadde falt i dyp søvn", NO) (Luk 9:32), men da de våknet fikk de se Frelserens herlighet.

Det er et fint bilde på hva som skal skje på oppstandelsens morgen. Til og med Jesu klær ble gjennomstrålet av lysglansen fra himmelen. Og han var ikke alene. To menn snakket med han, og disiplene var klar over at de var Moses og Elias uten at noen hadde fortalt dem det. De var representanter for den gamle pakt. Hos Lukas fortelles det at også "de viste seg i herlighet" (Luk 9:31). Begge forlot jo denne jord på underfull måte (se 5Mos 34:5-6 og 2Kong 2:11).

Det de snakket med Herren om, var "hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem" (Luk 9:31). De snakket altså om hans lidelse og død.

Midt i åpenbaringen av hans herlighet snakker de om hans kors. De står der ved Herrens side som to vitner på at det ikke er noen annen Kristus enn den lidende Kristus. I Kristi kors er lovens hellige krav og profetiens glade budskap oppfylt.

Den dype sammenhengen mellom den gamle og den nye pakt skulle stadfestes for disiplene for at de ikke skulle ta anstøt av den lidende og fornedrede Frelser.

Det var da Moses og Elias skiltes fra Jesus (Luk 9:33) at Peter tok ordet og liksom svarte på dette underfulle synet de hadde sett. Han sa: "Herre, det er godt at vi er her!" De kunne lage boliger og på den måten tjene dem så de kunne være lenge sammen.

Her ser vi igjen hvordan den impulsive Peter bryter fram. Grepet av det han opplevde reagerer han nesten uten å vite hva han gjør (Luk 9:33). Disiplenes reaksjon på det de så, var en dyp lykke blandet med skrekk (Mark 9:6).

Slik vil alltid situasjonen være så lenge vi er i dette dødens legeme og møter dette himmelske lyset.

Av det som fortelles her, ser vi hvordan Guds gjerning på jorda er knyttet sammen med og angår de slekter som allerede er gått bort. Moses og Elias står her som representanter for alle dem som lengtet etter å se Frelseren, men som ikke fikk oppleve det. De er representanter for alle dem som "fikk vitnesbyrd for sin tro" (Heb 11).

Vi blir minnet om Jesu ord i Joh 8:56: "Abraham, deres far frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg."

De hellige i himmelen synes altså å vitne om Guds rike på jorda. De snakker om det som om de fremdeles holdt til der og kjente alt.

Det er det samme som fyller Herrens folk med glede her, fyller også hjertene til dem som er gått bort, nemlig dette: "Han døde for meg." Moses ser her det sanne soningsoffer som er oppfyllelsen av alle dyreofferene i den gamle pakt.

Det at Peter kjente og forstod Moses og Elias som han aldri hadde sett, forteller oss at vi skal kjenne igjen våre kjære og venner som døden skilte oss fra her. Det som fortelles her, løfter litt på sløret over tilværelsen for Guds folk i evighetens rike.

Men betingelsen for at vi en skal se Frelseren i hans herlighet og helgenskaren sammen med han, er at Guds Ånd får forherlige Jesus for synderhjertet her på jorda. Dette skjer ved troen. Dette må skje for at Jesus kan bli vår levende Frelser. Det døde og kalde bildet vantroen har av han, må bli levende i nådeglansen fra Golgata. Har du fått se han på denne måten, kjære leser?

Denne underlige hendelsen avsluttes (v.5-6) med enda en større åpenbaring. Det "kom en lysende sky". Det er tegnet på Guds nærvær som var kjent fra vandringen i ørkenen og fra innvielsen av Salomos tempel. Skyen åpenbarte seg over de tre skikkelsene.

Når det står at den lysende skyen "skygget over dem", så kan det synes som en selvmotsigelse. Men det sterkeste lyset kan synes mørkt for øyet fordi det blender. Derfor heter det i Skriften både at Gud "bor i et lys" (1Tim 6:16) og at Gud bor i mørket (se 2Mos 20:21 og 1Kong 8:12).

Disiplene hørte en stemme ut fra skyen: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!"

Dette var en stadfestelse av ordet som lød ved Jesu dåp (Matt 3:17). Det var en bekreftelse for disiplene på at Jesus var Guds elskede Sønn. Men det pekte også på hvordan de skulle nå fram til herligheten. De skulle høre på han. Det var ved troens lydighet de skulle nå den.

Ofte ligner Guds barn Peter. De ønsker at de alltid kan se Jesus og kjenne nærheten av han her på jorda. Men slik får Guds barn se Jesu herlighet bare i korte øyeblikk. Vi lærer også av dette at troens liv først og fremst består i lydighet. Det består i å leve livet her gjennom korsets og trengselens mørke, men være oppmerksom og lydig overfor Jesu stemme og tro i forhold til han.

Samuel sa det slik til Saul: "Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord?" (1Sam 15:22).

Ordene: "Hør ham" måtte vel minne disiplene om løftet i 5Mos 18:15: "En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På ham skal dere høre." Dette er enda en bekreftelse på at Jesus er den som var lovet skulle komme.

Her har vi et mektig vitnesbyrd om at Jesus er Guds evige Sønn. Derfor vitner Johannes: "Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen" (1Joh 2:22).

Disiplene kastet seg ned med ansiktet mot jorda slik Daniel gjorde da han fikk det guddommelige synet. Men på samme måten som Herrens hånd reiste opp igjen Daniel (Dan 10:10), kom nå Jesus og rørte ved dem og talte kjærlig til dem om at de ikke skulle være redde (v.7-8). Denne kjærligheten var jo noe hjemlig for han. Han hadde jo levd i den "før verden ble til" (Joh 17:5). Og da de så opp, "så de ingen uten Jesus alene".

Den ytre glansen av herlighet var borte, men han selv som denne glansen hadde kommet fra, var fremdeles hos dem. Gud lar sine barn få oppleve slike øyeblikk av herlighet når han ser vi trenger det. Det kan være når vi er i trengsler, i lønnkammeret, ved nattverdbordet eller på andre måter. Men de varer ikke ved.

Den vedvarende herlighetsglansen hører himmelen til. Det er svermeri når det i forbindelse med den såkalte syndfrihetslæren blir hevdet at denne herlighetstilstanden er det normale for et Guds barn her på jorda. Det snakkes som om at den stadig skal være til stede.

Men det som varer ved, er det fine som står i v. 8: "Ingen uten Jesus alene." Han står der og taler sitt kjærlige: "Frykt ikke!" Selv om følelsen av hans herlighet forsvinner i vanskelige tider, så står han selv der fremdeles uansett hva som møter oss.

Da har vi nok, og vi har det godt når vi bare ser Jesus i det som møter oss av sorg og glede. Så ser vi han også gjennom andre troende, og vi søker han når vi søker samfunn med dem.

Det gjelder bare at vi ikke bare blir menneskers disipler som tror på grunn av det andre sier. Vi må lære å se Jesus bak alle de midlene og menneskene han bruker for å føre oss inn i sin frelse. Et Guds barn som har kommet fram til en moden tro, snakker mer om å høre hva Herren sier enn hva predikanten sier.

I v. 9-13 hører vi om samtalen de hadde mens de gikk ned fra fjellet. Herren bød dem at de ikke skulle snakke med noen om det de hadde sett, før han hadde stått opp fra de døde.

Dette var en selvfornektelse for disiplene, men det minner Guds barn om at de ikke skal snakke så mye om de spesielle opplevelsene de opplever av Jesu herlighet. En kan så lett komme til å snakke om disse opplevelsene på en slik måte at en forherliger seg selv i stedet for Jesus.

Men det kan være tider da Herren vil vi skal vitne om det vi har sett og opplevd. Det sier Jesus klart her, og det minner Peter om i 2Pet 1:16-18 som en bekreftelse på det som skjedde her. Det er sant det han har forkynt, og da måtte han jo også fortelle om det han hadde vært øyenvitne til den dagen på fjellet.

Og i 2Kor 12:1 sier Paulus: "Jeg må altså rose meg, enda det ikke er til gagn. Men jeg kommer nå til syner og ånbaringer fra Herren." Når Herrens Ånd driver oss til å snakke om det, da blir det også til ære for Herren og ikke for oss selv.

I v. 10-13 hører vi at Jesus svarer på spørsmålet om at Elias først skulle komme, slik det er sagt av profeten Malakias. Vi hører disiplene si at de skriftlærde brukte dette argumentet mot at Jesus var Messias. Elias var jo ikke kommet ennå. Nå hadde jo disiplene sett Elias, men han var blitt borte igjen. Men Herren forklarte dem dette slik at det var døperen Johannes denne profetien hos Malakias snakker om.

De skriftlærde kan den dag i dag stirre på mange ting som synes å være selvmotsigende i Guds ord. Vårt svar er dette: "Bli en liten ydmyk disippel hos Herren, så vil han litt etter litt løse alle gåter for deg, og selvmotsigelsene forsvinner." Men dette skjer bare ved å følge Jesus og ikke ved egne kloke spekulasjoner og ytre studier.

Matt 17:14-23
På fjellet hadde de tre disiplene opplevd en hellig stillhet og en himmelsk herlighet. Dette sto i kraftig kontrast til det Herren og hans disipler opplevde da de kom ned i dalen igjen. Med rette er det blitt snakket om "den mørke morgenen etter den lyse natta på fjellet".

Djevelskap, vantro og elendighet i en broket forvirring var den alvorlige virkeligheten som fortalte at det ennå ikke var tid til å bygge hytter på forklarelsens fjell. Fremdeles var det kampens dager.

Når vi sammenligner fortellingene i Mark 9 og Luk 9: hører vi at det er en mann som har kommet med sin eneste sønn. Han ba om hjelp mot en plage som gutten hadde lidd under helt siden barndommen (Mark 9:21). Han var besatt av en stum og døv ånd (Mark 9:25). Det vil si at han kunne verken snakke eller høre.

Grunnen til dette var ikke at det var noe fysisk feil med de legemlige organene, men det var en ond ånd som virket inn på disse og hindret dem i å fungere (se forklaringen til Matt 8:28).

Han var stadig plaget av dette, men samtidig hadde han også epilepsi. Anfallene kunne ha sammenheng med månefasene, og derfor ble denne sykdommen kalt månesyke.

Vi kjenner jo til hvordan de som lider av epilepsi kan få skader under anfallene. Gutten falt både i ild og vann (v.15). Hos denne gutten var ikke epilepsien bare en fysisk sykdom Den hang også sammen med åndsbesettelsen.

Den ulykkelige faren hadde nå ført gutten sin til de ni disiplene som var igjen ved foten av fjellet fordi han ikke fant Jesus selv. Men disiplene kunne ikke helbrede gutten (v.16). Den fryktelige makten djevelen viste gjennom de anfallene gutten fikk, hadde overveldet dem. De hadde måttet gi tapt når det gjaldt å hjelpe. De var blitt maktesløse på grunn av sin tvil.

I Mark 9:14 hører vi at det også kom noen skriftlærde som sannsynligvis forsøkte å utnytte disiplenes mangel på kraft. De snakket derfor nedsettende om Jesus.

Det var vantro på alle kanter. Vantro hos de skriftlærde og vantro hos faren til gutten. Og det verste var at det syntes som det var vantro hos disiplene også som hadde latt seg skremme.

Vi forstår derfor Herrens ord i v. 17 når vi ser dem på bakgrunn av den herlige opplevelsen på fjellet. Det er sorg, ja, hellig harme i Jesu ord når han snakker om en vantro og fordervet slekt. Men det er også en lengsel etter den himmelske fred og herlighet.

Djevelen måtte med en gang vike for Jesu makt (v.18). Hos Lukas hører vi imidlertid om en samtale som først utspant seg mellom Jesus og guttens far. Denne samtalen blir på den ene siden en alvorlig påminnelse til disiplene, men på den andre siden legger den også ansvaret for helbredelsen over på faren og dem som sto omkring for at de skulle prøve seg selv.

Faren til gutten har tydeligvis betraktet Jesus som en av de mange jødiske åndemanerne. Dette er uttrykt i tiltalen i Mark 9:22: "Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss."

Men Jesus legger ansvaret tilbake på faren selv idet han sier: "Om jeg kan! Alt er mulig for den som tror!" (Mark 9:23).

Muligheten til å bli hjulpet avhenger ikke bare av Herrens makt. Den avhenger ikke bare av hva han kan, men også av hva vi kan. Det vil åndelig talt si at vi kan tro. Det er spørsmål om vi har tro nok til å ta imot hjelpen. Når vi forstår dette rett, blir det alvorlig.

Vi kan altså miste hjelpen og hindre gjerningene Herren gjør i sin makt. Det gjelder derfor for hvert ærlig hjerte å kjempe og be seg til tro. Det var det denne faren gjorde. Han kjempet med sin vantro, men ville så gjerne tro.

Så brøt da også ropet fram: "Jeg tror! Hjelp min vantro!" Han ba om hjelp for sin lille og svake tro som ikke fortjente å bli kalt annet enn vantro.

Det er ydmykhet, kamp og bønn i dette ropet. Og det er herlig å se hvordan Herren hjelper på grunnlag av denne lille troen. Den onde ånden måtte fare ut av gutten for alltid (Mark 9:25-26) på tross av at den raste.

Legg merke til hvordan Herren gir seg tid til å snakke med faren før han hjelper til tross for den inntrengende bønnen. Faren måtte først få hjelp mot vantroen før den stumme og døve ånden kunne bli drevet ut av gutten.

Også i vår tid er det så mye vondt og trist som får fortsette fordi Herren ikke får stelt med hjertene slik at de er i stand til å ta imot hjelpen fra han.

Også vi blir gjort til skamme slik disiplene ble det, når vi står maktesløse overfor mørkets krefter som binder menneskene. Men også vi skal få være "alene med Jesus" (v.19) slik disiplene fikk den gangen. Vi skal få gå inn i vårt lønnkammer og ydmyke oss under de samme ordene som disiplene fikk høre: "For deres vantros skyld."

En kan godt ha en personlig frelsende tro, slik disiplene hadde. Den ligner på farens lille tro som likevel kunne ta imot Herrens hjelp. Men en trenger ikke derfor ha en virksom tro som kan brukes til å vinne store seire for Guds rike i det ytre.

Vi skal takke Gud for at selv den minste tro er åpenbar, men på den andre siden er det trist at vi har så lite tro at vi ikke kan utrette større ting for Guds rike enn det vi gjør.

I v. 20 er det både ydmykende og oppmuntrende å se hvordan Jesus peker på hva troen kan utrette. "Som et sennepsfrø" var hos jødene et uttrykk for det minste de kjente til. Bare så mye tro er i stand til å sette Guds allmakt i bevegelse, og fjell må flytte seg.

"Ingen ting skal være umulig for dere," sier Jesus. Det betyr ikke at vi skal kunne gjøre alt vi har lyst til, men ingen ting skal kunne hindre et Guds barn i å gå den veien Herren viser og gjøre de gjerningene han fører sine inn i.

"Ingen ting skal være umulig." Dette er et herlig ord til oppmuntring i kampen for Guds sak. Der den troen som Jesus peker på, finnes, blir Guds allmakt hentet ned fra himmelen, og for Gud er jo ingen ting umulig.

Men en verken fantaserer eller spekulerer seg til denne troen som kan utrette så store ting og vinne så store seire over djevelens åndehær. Det finnes noen som innbiller seg det.

Nei, denne troen lever en seg til og ber en seg til. Det forteller Jesus oss i v. 21: "Men dette slag farer ikke ut uten ved bønn og faste."

Bønnen betegner det sinn som i tro trenger seg inn til Herren. Fasten er uttrykk for det hjerte som fornekter sitt eget og vender seg bort fra alt som hører kjødet og verden til og vil gjøre hjertet til trell under disse tingene.

Her er det nødvendig med en alvorlig selvransakelse. Her er det nemlig snakk om et sinn som ikke sparer seg selv.

Dette ordet av Jesus oppmuntrer oss til å gjøre stadig framgang mot en større tro som gir seier.

I 1Kor 12:9 blir denne mektige troen omtalt som en av Åndens gaver. Jo mer vi vokser i denne troen, jo mer vil vi gå fram i hellig, stille fasthet slik vår Frelser gjorde det. Og vi vil ikke la oss skremme uansett hvordan mørkets krefter kommer til uttrykk.

Det er et fint bilde vi får av Frelseren i dette avsnittet. Han står der som den mektige Frelseren som vinner seier. For han må alle bøye seg, både de i himmelen (se v. 3, Moses og Elias), de på jorden (faren og disiplene), og de under jorden, også mørkets onde ånder.

Må våre øyne alltid være rettet mot han som er vår seirende Frelser slik at vår tro kan få den kraften som setter oss i stand til å seire.

Men Jesus fortsetter gang på gang med å understreke for sine disipler at veien til seier går gjennom lidelser (v.22-23). De må bli fortrolige med denne veien (se Matt 16:21. 17:9).

"Da ble de dypt bedrøvet," står det. Men dette er en bedrøvelse som ikke noe Guds barn kan bli spart for. Og likevel - "Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham" (Rom 8:17).

Matt 17:24-27
Dette er en tilsynelatende ubetydelig, men likevel innholdsrik hendelse. De skatteoppkreverne det er snakk om her, var de som krevde inn tempelskatten. Det var ikke noen borgerlig eller kongelig skatt det er snakk om her. Det viser størrelsen på beløpet.

Tempelskatten var en halv sekel for hver mann, og stateren som nevnes her tilsvarer samme beløpet som en hel sekel. Den var altså tilstrekkelig for to mann, det vil si for både Jesus og Peter.

At det ikke var noen statsskatt går også tydelig fram av v. 25 der Jesus sammenligner den med den skatten en konge krever inn. Den krever han ikke inn av sine barn, bare "av fremmede", altså dem som sto utenfor hans hus og var de egentlige undersåttene hans.

Dette viser oss klart at det er snakk om en skatt som skulle gis til den himmelske kongen som herre over templet.

Her må vi tenke på den summen løsepenger det er snakk om i 2Mos 30:12. Alle som var tjue år eller mer skulle betale en halv sekel når de ble tatt opp i manntallet enten de var rike eller fattige. Dette skulle vise at de hadde samme verdi for Herren og trengte den samme grad av forsoning.

Den åndelige betydningen av denne offergaven pekte fram mot løsepengene Frelseren skulle gi for at vi skulle være hans og tjene han.

Det som kom inn gjennom disse løsepengene, skulle brukes til tjenesten i tempelet. Etter at jødene kom tilbake fra Babylon etter fangenskapet der, ble det skikk å kreve inn denne skatten hvert ar.

Skatteoppkreverne var visst ikke sikre på om Jesus ville betale denne skatten, for han sa jo at han var Messias. De hadde en følelse av at det var rart å komme til han i dette ærendet. Derfor spør de Peter om Jesus oppfylte sine forpliktelser på dette området.

Uten betenkning svarer han på dette spørsmålet. Han visste jo at Jesus holdt loven på alle områder. Men Jesus visste hva som hadde foregått, og han ønsket å gi en dypere gjennomtenkning av saken. Derfor kommer han Peter i forkjøpet. Han spør om det kan stemme over ens med menneskelig orden å kreve inn denne skatten. Var det imot vanlig praksis at han som sønn skulle betale skatt i sin Fars hus?

Men Herren tenker sikkert ikke bare på seg selv, for han sier jo i v. 26: "Så er altså barna fri!" Og i v. 27 fortsetter han: "Men for at vi ikke skal støte dem". "Han tenker tydeligvis på disippelflokken sin som er den nye pakts menighet som ikke lenger er bundet av den gamle tempeltjenesten åndelig sett.

Her finner vi altså den dype tanken om skillet mellom den gamle og den nye pakt, mellom det som svant og det som kom. Tempelskatten var som en gammel lapp på det nye klesplagget.

Jesus holder klart fram dette synspunktet om barnas frihet, men samtidig gir han sine disipler til alle tider et forbilde i ordene: "Men for at vi ikke skal støte dem."

Skatteoppkreverne ville ikke ha forstått hvorfor ikke skatten ble betalt. De ville derfor tatt anstøt av det.

Guds barn må også ofte bøye seg under menneskelige ordninger for ikke å forarge eller gi grunn til misforståelser. Og vi skal gjøre det så sant ikke ordningene er i strid med Guds bud. Det vil ikke dermed si at disse ordningene kan binde Guds folk åndelig.

Den første menigheten i Jerusalem fortsatte å holde seg til tempelet helt til de ble støtt ut. Dette gjorde de for ikke å være til anstøt for jødene. For ikke å forarge noen vedtok apostelmøtet at de hedningekristne skulle holde seg borte fra slike ting som "det som er kvalt og fra blod" (Apg 15:20).

Og Paulus rådet de kristne i Korint til å la være å spise offerkjøtt for ikke å vekke anstøt (1Kor 8:13). Vi kan nevne flere eksempler på det samme. Kjærligheten skal legge vinn på å unngå misforståelser der en kan gjøre det uten å bryte med sannheten.

Og la oss nå se på måten Herren skaffer pengene på som trengtes til tempelskatten. Det er mange som synes han gjør det på en lite åndelig måte. Og likevel er det herlig å se hvordan også dypet på Herrens befaling må gi Guds barn det de trenger.

Hendelsen her med fisken står som et forbilde på alle de underfulle måtene Herren har hjulpet sine til å få de pengene de trengte enten det gjaldt inntekt til arbeidet i Guds rike eller til å skaffe det de trengte til livets opphold. Alt det skapte har måttet bidra til sitt etter Guds befaling.

Denne hendelsen viser oss at Herren også i sin fornedrelse visste om alt i naturens verden der den skulle tjene Herren.

Og beløpet Peter fant, var akkurat det som trengtes. Det var verken mer eller mindre. Hvor ofte har ikke Herren hjulpet på denne måten. Han ga det bestemte beløpet som tanken var opptatt av. Men han gjorde aldri noe under for å skaffe reserver for framtida. Vi skal lære av dette og i tro og tillit overlate til han det som angår våre legemlige behov i framtida.

Men vi skal ikke overlate det til han uten at vi selv arbeider. Peter måtte igjen prøve seg i sitt gamle yrke som fisker. Vi må ikke vente at stekte duer flyr rett inn i munnen på oss. Herren kan nok ordne opp uten vårt arbeid, men som regel er det ærlig arbeid utført i tro og bønn som Herren bruker for å gi oss det vi trenger.

Også når det gjelder vårt arbeid som menneskefiskere, kan vi lære noe av dette. Å fiske med krok er jo nærmest et bilde på arbeidet med det enkelte menneske. Men hver enkelt sjel som vinnes, bringer med seg en velsignelse, en gave til Guds menighet. Det gjelder ikke bare på åndelig vis, men også på det materielle området.

Matt 18:1-9
I Mark 9:33-34 hører vi at disiplene hadde snakket om hvem som var "den største" da de var på vei til Kapernaum (Matt 17:24). Sannsynligvis tenkte de på Messias-riket som skulle komme. De skammet seg over å fortelle dette til Herren, for de følte nok at dette ikke var et rett samtaleemne.

Men Jesus som kjente hjertene, svarte dem ved å stille et lite barn midt iblant dem (et kirkelig sagn mener dette barnet var Ignatius som senere ble biskop i Antiokia og martyr). Så uttalte han dette alvorlige ordet: "Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike" (v.3).

Matteus har som vanlig trukket det sammen litt og samler alt i det ene spørsmålet fra disiplene: "Hvem er den største i himlenes rike?" (v.1). Det var dette disiplene var opptatt av.

Det synes ofte som om barna holdt seg i nærheten av den store mesteren fra Nasaret. Han elsket dem, og de elsket han. Det hang nok sammen med at han var ydmyk av hjertet.

"Uten at dere omvender dere -." Dette ordet lyder så alvorlig inn i kappestriden mellom disiplene om å være først i rang. Det viser oss at et sinn som tenker stort om seg selv, aldri kan komme inn i himlenes rike. Det viser oss også at disiplenes omvendelse ennå ikke var fullendt og heller ikke ville bli det før pinsen kom med Guds Ånd.

Herren setter det å bli som et lite barn som målet på omvendelsen. Også barnehjertet rommer den medfødte synden som menneskenaturen inneholder. Men det spesielle ved barnehjertet er for det første den ydmyke følelsen av hjelpeløshet det viser. For det andre kommer tilliten og tiltroen så lett til uttrykk. Og endelig har det villigheten til å la seg lede av de store fordi det merker at det ellers så lett kommer til kort.

Dette gjelder jo de små barna. Men dette forandrer seg dessverre så fort etter som de vokser til. Når en strekker armene fram mot et lite barn som kjenner en, løper det straks inn i de åpne armene. Og så tar det med takk og glede imot det en gir det. Hos de små barna finner vi ingen tegn til å gjøre forskjell på folk.

Slik må også åndelig talt vårt hjerte være hos oss som er voksne, om vi vil komme inn i himlenes rike. Vi må være hjelpeløse i oss selv og løpe inn i Frelserens armer. Vi må som et barn tro på vår Frelsers kjærlighet. Vi må med villige hjerter la oss lede av Guds Ånd og stå sammen med de andre troende uten å gjøre forskjell på noen.

Det "store" sinn møter vi hos de vantro. Det er det sinn som mener det kan hjelpe seg selv med egne gjerninger og egen kraft. Det vil ikke la seg lede og synes ikke det er nok bare å tro Guds ord. Det vil spekulere og kritisere. Å bli liten er virkelig den trange porten. "Det er så vanskelig å bli liten, men det er så godt å være liten," synger vi i en sang.

Det er alvorlig å høre Jesu ord: "kommer dere slett ikke inn i himlenes rike." Som små barn ble vi båret inn i himlenes rike ved dåpen, og skal vi bli der, må vi fortsatt ha barnets ydmyke sinn.

Apostelen Peter sa til dem som ble vakt pinsedagen: "Omvend dere og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse" (Apg 2:38). Med dette peker han nettopp på at de må omvende seg og bli som barn om disse voksne på rett måte kunne ta imot Guds rike som kommer til oss gjennom dåpen.

Dette var altså Herrens preken til sine disipler som var fristet til å være store: "Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike" (v.4). Ja, dette er i sannhet motsatt av hva verden tenker om det å være stor.

Og i tilknytning til dette formaner han dem til å verdsette barna høyt. Ja, han setter barnet så høyt at det å ta imot "et slikt lite barn for mitt navns skyld," er det samme som å ta imot Jesus selv. Og det å føre dem på avveie, er den største forbrytelse.

Dette er igjen et ord til det stolte sinn som sier: "Men det er jo bare et barn." Hør dette, du voksne som har så store tanker om deg selv. Det lille barnet er mye større enn deg i Herrens øyne.

Disse ordene av Herren kaster et alvorlig lys over vårt forhold til de små som omgir oss. Det formaner oss til å være på vakt. Barnet, og da særlig det som er døpt, står i et spesielt forhold til Jesus. Det tror alt det hører om Jesus, og det gleder seg ved det så lenge det ikke møter forakten fra vantroens ånd.

Men derfor lyder også Herrens dom over dem som fører dem som tror på han, på avveie. Det vil si de som setter feller for de små slik at de faller fra troen. Ta imot de små. Ta imot dem med Jesu sinn. Oppdra dem til å tro på han. Fortell dem om han både i hjemmet og ved å ta dem med dit hvor ordet om han blir forkynt.

Herren lyser sin velsignelse over alt som gjøres for å bevare de små hos han. Men han legger et blytungt ansvar på dem som ved banning eller spott eller ren likegyldighet overfor Guds rike, fører barna bort fra deres beste venn og eneste Frelser.

Ordet i v. 6 sier at det var bedre for en slik sjelemorder at "en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp". Det vil si at en brå død ville være bedre for han enn å fortsette å leve i en slik stor synd som det er å forføre barna.

Uttrykket: "disse små som tror på meg", peker først og fremst på barna. Men det må også forstås om dem som åndelig talt erkjenner at de er små og trenger Jesus. Ja, i sosial sammenheng kan det også brukes om dem som ikke har nådd lenger enn til barnestadiet. Det omfatter i grunnen alle de små i samfunnet i alminnelighet.

Dermed leder det over i det Herren i de følgende versene sier om å forføre i alminnelighet (v.7-9). Nå gjelder det ikke lenger bare barna. Her henviser vi til det vi allerede har sagt i forklaringen til Matt 5:29-30.

Her understreker Herren at en ikke kan unngå forførelser fordi denne verden ligger i det onde. Her hvor ondskapens krefter er i virksomhet, arbeider de åndene som er virksomme i vantroens barn. Og de har selvfølgelig bare som mål å ødelegge sjelene.

"Ve det menneske som forførelsen kommer fra," sier Jesus. Av og til når verdens barn er blitt forarget over sannheten, har de brukt disse ordene som våpen mot dem som forkynner sannheten for dem. De ville ikke se at det ikke var sannheten, men deres eget, gamle menneske som var den virkelige grunnen til at de ble forarget.

Kampen skal først og fremst kjempes mot det i oss som blir forarget ved å høre Jesus si sannheten. Den skal føres mot det som frister oss til å bryte med denne sannheten. Og Herren snakker alvorlig om ikke å spare seg selv. Denne kampen krever ofte store offer og alvorlige inngrep.

Vi skal selvfølgelig ikke forstå dette bokstavelig. Også det øyet eller den foten og den handa som blir igjen, vil kunne friste oss like mye som den som har blitt kuttet bort.

Nei, meningen er at vi må gi avkall på ting som under andre omstendigheter kunne glede og gagne oss uten at vi tar skade av det. Under visse forhold blir de i stedet til fristelser for oss, og derfor er det bedre å gi avkall på dem enn at de skal føre oss i fristelse og fall slik at vi tar skade på vår sjel.

Fr. Arndt sier det slik: "Det jordiske livet er så kjært for deg at du er villig til å gjennomgå de største operasjoner både på øye, hand og fot om du bare fikk beholde livet. Skulle det vel være mindre nødvendig med slike operasjoner for sjelens skyld? Kanskje kan det komme til å koste både formue, ære, arbeidet og slekt og venner. Men det er så mye mer verd å beholde det evige livet. Den som åndelig talt ofrer øyet for Herrens skyld, skal få det igjen i det evige livet."

De "skal få det hundrefoll igjen," sier Herren (Matt 19:29). Dette har ikke betydning bare for den enkelte troende. Det har også betydning for menigheten når det er snakk om å øve kirketukt på en rett måte. Dette snakker Jesus om senere i dette kapitlet (v.15-17).

Matt 18:10-14
I v. 10-14 vender igjen Jesus blikket vårt mot de små. Han advarer mot å forakte "en av disse små". Dette begrunner han med å peke på den store plassen disse små har i Guds kjærlighet.

Den omsorgen vår himmelske Far har for dem, viser seg dels ved at han setter en særlig englevakt omkring dem (v.10), og dels ved at de også hører med blant dem som er omfattet av Guds frelse i Jesus Kristus (v.11-14).

I v. 11 er også de små regnet med blant menneskene som etter sin natur er fortapt. Også de har del i den falne naturen, men også det minste lammet er omfattet av hyrdens omsorg som leter etter det til han finner det og frelser det.

Vi må lære å se rett på de små. Også de har et hjerte som blir påvirket av den onde naturen og føres vill. Også de fristes av kjødets lyst og verdens eksempel. Bildet av hyrden finner vi både i Luk 15 og Joh 10. Det var så vel kjent i Palestina at Jesus brukte det gang på gang.

Det er et underlig ord vi leser i v. 10: "Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars ansikt."

Ordet "engel" betyr egentlig utsending. Det blir brukt om alle som utfører Guds bud. Det blir brukt om mennesker, f.eks. døperen Johannes (Mark 1:2) og menighetsforstandere (se Åp 1:20).

Men i snevrere forstand blir det brukt om de høye åndene som i Heb 1:14 blir kalt: "tjenende ånder som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse." De følger med i Guds rikes gang blant menneskene. De gleder seg over hver synder som omvender seg, og til sist bærer de de troendes sjel hjem til herligheten (Luk 16:22).

I Matt 13:14 hørte vi at de ved dommen ble sendt ut for å sanke sammen alt det som førte til fall i Guds rike og dem som gjorde urett. De kjemper altså mot alle onde krefter som vil ødelegge Guds rike, og de kjemper for å verne de små mot å bli ført på avveie.

Når det her blir snakket om englene som følger de små, så har noen spurt om hvert menneske har en spesiell engel til å passe på seg, slik de gamle kirkefedrene mente. Det snakkes ofte i Bibelen om at englene bevarer Guds barn på alle deres veier (Sal 91:11). Kanskje er det slik at de små har det privilegium å ha en spesiell engel til å passe på seg. De kan jo ikke forstå alle de farene som omgir dem. De kan leke både med ilden og slanger. De er ikke redd for høye stup, og de våger seg ofte ut på farlige steder. Og likevel ser vi så ofte at de blir bevart på mirakuløs måte. Det må være på grunn av englevakten som omgir dem.

Når Herren sier at barnas engler alltid ser Faderens ansikt, kan dette bety at de liksom leser i Guds ansikt hva hans vilje er med disse små.

Fra Østen stammer et uttrykk som sier: "Å se kongens ansikt." Bakgrunnen for dette er at de mest framstående og høyest betrodde tjenerne ble kalt: "De som ser kongens ansikt." Det viser oss da at englene som passer småbarna, er blant de mest betrodde og står Gud nærmest.

Uttrykket "ser alltid min himmelske Fars ansikt" forteller at det aldri er noen sky mellom Gud og småbarna. Det er bare en lysende engel som står mellom dem. Hvor ofte kan ikke dette himmelske lyset synes å stråle fram fra et barneansikt.

Om barnet kunne fortsette å være lite! Det blir tidsnok stort, og syndens mørke sky kan tidlig nok stille seg mellom det og Gud. Med rette er det sagt at den som forakter et barn og fører det på avveie, røver mer fra det enn om han tok både gård, gods og fedrearv fra det. Han skiller nemlig barnet fra engelen som skal passe på det, og overgir det til mørkets åndsmakter. Ve det menneske!

Matt 18:15-20
I det foregående har Herren advart mot å forakte en av "disse små". Nå går han inn på det innbyrdes forholdet mellom Guds barn. Hva skal de gjøre når en bror synder og gir grunn til forargelse? Herren viser oss at veien en da skal gå, har tre trinn.

Først skal en gå til han og snakke med han under fire øyne. Han skal tale han til rette, det vil si irettesette han. Og lykkes dette, "har du vunnet din bror," sier Jesus.

Du har ikke bare vunnet han for deg selv, men først og fremst for Herren og menigheten. Du har fått lov til å hjelpe en sjel som var på vei til å gli tilbake til døden (v.15).

Vi skal legge merke til at det står: "Om en bror synder mot deg." Det er altså snakk om synd som er gjort mot enkeltmennesker. Noen har da spurt om det egentlig angikk menighetstukten. Men saken er den at hvert Guds barn ikke lever et separat liv for seg selv. Det er et lem på Herrens legeme. Derfor blir den enkeltes fall, selv om det rammer en og annen på en spesiell måte, en synd som egentlig angår hele menigheten og alle Guds barn.

Derfor har hver eneste en et ansvar med å følge med hvordan brødrene lever. Saken angår ikke bare hvert enkeltes ve og vel, men hele menighetens forhold til verden.

Vi kan minne hverandre om det martyren Blandina sa da hun avviste hedningenes anklager mot de kristne: "Jeg er en kristen, og blant oss tåles det ikke noe ondt."

Og videre ser vi av dette ordet at selv om det er en annen som har gjort synden, så skal likevel vi ta det første skrittet til å forsøke å rettlede han. Og det skal vi gjøre i hans ånd som kom for å frelse det som var fortapt.

Selvfølgelig ville det være det beste om den som hadde syndet, kom til oss først for å be om tilgivelse. Men ellers skal vi gå. Vi har ikke lov til å la det ligge.

Men vi skal ikke snakke om det til andre. Nei, vi skal først gå til den som har syndet. Kanskje kan alt ordnes opp og bli godt uten at det behøver å bli noen ytre forargelse av det.

Om en ikke lykkes i dette, skal en ta med seg en eller to andre brødre (v. 16). Makten av Guds kjærlighet blir da større, og kanskje kan en være i stand til å vinne over de mørke maktene som har fått plass hos den ulykkelige broren.

Saken blir også mindre privat på den måten. Den som har syndet skal forstå at saken ikke bare angår den han syndet imot, men de troende i det hele. Og da blir det minst mulig oppstyr om saken når et par av de andre troende er med.

Dermed blir også saken satt inn i sin rette sammenheng. Den skyldige kan ikke så lett unnskylde seg med at motparten framstiller saken feil.

Men hjelper ikke dette, så skal saken offentlig fram for hele menigheten. Menigheten kan ikke finne seg i at noen vil ha de rettigheter den gir, samtidig som de krenker de hellige pliktene som følger med.

Når Jesus bruker uttrykket "menigheten" her, mener han selvfølgelig den nye pakts menighet der den lille disippelflokken var den første kjernen. Dette ordet har særlig betydning når han ser framover på hans menighet som skal vokse, for det er grunnlaget for all kirketukt i en rett menighetsordning.

Dersom den skyldige heller ikke hører på menigheten som er representant for Guds makt ved Den Hellige Ånd, så krever Jesus at han blir utestengt fra menigheten. Han skal betraktes som "en hedning og en toller". Han skal ikke lenger godtas som en bror. Men det vil ikke si at han skal betraktes som en fiende.

Her ser vi nøklemakten som Herren har gitt til menigheten (v.18). Det Jesus tidligere har tilsagt Peter som leder i disippelflokken (Matt 16:19), gir han nå til alle disiplene under ett som representanter for Herrens menighet.

Men denne makten menigheten her får til å binde og løse, henger nøye sammen med en annen makt Herren gir dem. Denne makten er bønnens makt. Bruker de den i fellesskap, har de et ubetinget løfte om å bli bønnhørt (v.19).

Her tenkes det særlig på forbønnen, og når Jesus knytter dette ordet til kirketukten, så gjør han det klart at kirketukten ikke kan utføres uten at den henger nøye sammen med forbønn for den som har syndet.

Det er et ufattelig stort ord vi ser her (v.19-20). Her knytter Herren en særlig velsignelse til felles bønn blant sine venner. Legg merke til hva det står: "Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om." Bare Guds Hellige Ånd kan gjøre dem enige om å be om noe.

Her tenkes det jo på mer enn ytre enighet. Det tenkes på enigheten som oppstår når hjertene smelter sammen i et felles rop til Herren, "er samlet i mitt navn", eller som det rettere kan gjengis etter grunnteksten: "i mitt navn, med mitt navn for øye.

De er sammen idet de vil at Jesu navn skal bli æret og hans vilje skal være deres felles mål. Der Guds barn er samlet på denne måten, der er Jesus "midt iblant dem" (v.20). Og han bærer selv saken fram for sin himmelske Far. Da kan vi være sikre på at bønnen blir hørt og besvart uansett på hvilken måte og når det skjer.

Vi burde benytte oss mye mer av Jesu løfter enn vi gjør. Mange store vekkelser har begynt på grunn av en slik felles bønn. Og hvilken nåde er det ikke at Jesus nevner et så lite antall som to eller tre. Selv den minste flokken av troende som kommer sammen, er under velsignelsen av dette ordet. To er det minste antallet som kan nevnes for at det kan kalles en menighet. Men det er likevel en menighet.

Dette ordet kan misbrukes. En kan ha felles bønn uten at den springer fram av noe felles åndelig behov. En kan ikke i full fart samle sammen hvem som helst til en slik bønn som Jesus mener her.

Her gir Herren oss et blikk dypt inn i det hellige alvoret som bør være overfor synden og hvordan den kan virke inn på det inderlige samfunnet i bønnen som skal knytte sammen livet i hans menighet.

Men hvor er denne menigheten der dette fellesskapet får fungere?

Vi kan forstå Luther når han snakker om menigheten i sitt skrift "Den tyske Messe" (skrevet 1526). Der snakker han om en kirkelig tilstand der en ennå ikke kan snakke om en menighet av det slaget som omtales her, dvs, en menighet som blir styrt av evangeliet. Han sier videre at han hadde ikke folk som kunne fylle en slik menighet, og derfor ville han heller ikke danne noen menighet.

Vi skal huske på at på Luthers tid hadde det ennå ikke vært noen større vekkelse blant folk. Reformasjonen hadde ikke fått gjøre sin gjerning i hjertene slik at det var stoff nok til å danne en sann og ekte menighet.

Kanskje burde ikke Luther ha vært så redd for dette. Den reformerte kirken (Calvin) begynte med de kreftene som fantes, og har av den grunn helt fra begynnelsen vært velsignet med at lekmannsarbeidet har vært en naturlig del av menighetslivet.

Å overføre Jesu ord i dette avsnittet på en stats- eller folkekirke i alminnelighet, er selvfølgelig en åndelig umulighet. Det ville bli en forveksling av den åndelige menighet og ytre soknegrenser som ikke ville føre til noe annet enn hykleri og usannhet i stor stil.

Men der det er en menighet, et hellig folk som lever sammen i tro og bønn, selv om flokken er liten, får vi klare signaler fra Jesus om hvordan vi skal leve sammen. I De helliges samfunn skal og kan disse ordene av Jesus virkeliggjøres i all sin storhet. Det skal skje i sannhet og av nåde.

Matt 18:21-35
I det foregående har Jesus snakket om å gå til den som har syndet for å hjelpe han opp igjen av fallet. Men forutsetningen var selvfølgelig at han måtte være villig til å tilgi.

Det er dette Peter nå tenker på når han kommer med sitt spørsmål.

De jødiske skriflærde lærte at en i høyden trengte å tilgi tre ganger. Peter strekker seg likevel så langt som til sju ganger. Men han mener likevel at det må være en grense for hvor mange ganger en skal tilgi.

Men Jesus river ned grensene for tilgivelse. Det er meningen i ordene: "Sytti ganger sju" (v.21 -22). Det er slik det skal være i himlenes rike, og han viser dette med å fortelle en lignelse om tjeneren som hadde så stor gjeld (v.25-35).

Det er ingen veiledning for den verdslige øvrigheten Jesus gir her. Om den står det skrevet: "For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde" (Rom 13:4).

Men Luther sier: "For så vidt som du ikke har et spesielt embete der Gud pålegger deg at du skal straffe all urett, så skal den ene alltid tilgi den andre og ingen hevne seg."

Hvordan det går for seg i himmelriket, det viser Jesus oss i det følgende.

Først hører vi om kongen som vil holde regnskap med tjenerne sine. Det tenkes ikke på den siste store regnskapsdagen, men på de mange små regnskapsdagene som Gud i sin barmhjertighet og langmodighet kaller menneskene til gjennom Ordet og samvittigheten.

Deretter hører vi om utfallet av dette regnskapet. Det kan virkelig forskrekke oss. Tjeneren endte opp med en skyhøy gjeld på ti tusen talenter som vel tilsvarer omkring 60 mill. kroner om en bruker verdien på den gamle hebraiske talenten.

Den greske talenten som var i bruk på Jesu tid tilsvarte omkring 3500 kroner. Summen blir altså et sted mellom 35 og 60 mill. Med andre ord så beskriver Jesus den syndegjelden et menneske har overfor Gud som uendelig stor. Det er ikke bare fordi det vrimler av synd både i tanker, ord og gjerninger, men fordi all synd er synd mot Gud som er den høyeste.

Og skylden stiger etter den rang den har som det syndes imot. Det ser vi i dagliglivet. Skjeller en ut en som er likestilt med en selv, så er det ille nok, men skjeller en ut en høy embetsmann eller kongen, kan det få alvorlige følger. Og tenk da på følgene det får når vi gjør noe galt mot han som er kongenes konge, majesteten over alle, den hellige Gud!

Men fordi regnskapet viser en så fortvilet stilling, så velger mange å lukke øynene for det og ikke ta oppgjøret med det. De er rett og slett for feige. De tør ikke se inn i sitt eget hjerte og lar det derfor bare skure. Men så mister de også muligheten til å oppleve et nådig oppgjør.

Slik er altså vår stilling. Vi har en endeløs gjeld (v.24) og ikke noe å betale med (v.25). Hvordan skal vi kunne betale noe når selv den beste handlingen vi kan gjøre, er flekket av synden? I v. 25 stiller også Jesus oss overfor lovens strenge krav som sier: "Betal eller ta straffen!"

I 3Mos 25:39-41 ser vi at familien til en mann kunne selges for å dekke gjelden hans. Det vil ikke dermed si at gjelden er betalt, men det er en rettferdig dom som er blitt felt, og den dommen må synderen bøye seg for og godta. Han må se sannheten i øynene uansett hvor rystende den er.

I v. 26 hører vi hva tjeneren foreslår i sin fortvilelse: "Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen!"

Det er en blanding av både godt og ondt i dette svaret. Det gode er viljen til å betale, for om mulig å rette opp igjen den skaden som har skjedd. Det onde er den fullstendige mangelen på evne til å kunne forstå rekkevidden av den situasjonen han er i. Det er en betenkelig mangel på syndserkjennelse som slett ikke er uvanlig.

Når mennesker blir vekket opp av sin søvn i synden, begynner de ofte å gi Gud løfter om at de vil forbedre seg og gjøre så godt de kan. De begynner med å forandre livet sitt og forsøker å bli mer gudfryktige, men de gjør det i sin egen kraft. Det er et håp om å kunne rettferdiggjøre seg selv, som ligger i dette ordet. Men det er selvfølgelig forgjeves.

I v. 27 møter vi Guds frie nåde som tilgir synd og som stammer fra Guds inderlige kjærlighet. Dette verset ble virkeliggjort ved korset på Golgata der Gud ga sin egen Sønn til betaling for all vår syndegjeld. Og det kommer til uttrykk i evangeliets nåde der Herren uttaler ordet om syndenes forlatelse over oss.

Der denne usigelige store nåden blir tatt imot i sannhet, fornyer den livet slik Paulus skriver i Tit 2:11-12: "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i denne verden som nå er."

Men så viser Jesus oss motsetningen til nåden. Vi får se et hardt sinn som på tross av all nåde som er vist det, viser seg helt uten nåde overfor andre.

Denne tjeneren er altså ikke bildet på et menneske som virkelig er omvendt. Han er bare bildet på et menneske som er vakt. Når det kommer til stykket har ikke hans hjerte brutt med det onde (se v. 26).

Syndserkjennelsen var liten, og derfor har heller ikke nåden virkelig fått trenge seg inn i hans hjerte som den kraften som skaper nytt liv. Hans sinn var fremdeles i alt det vesentlige det gamle kjødelige sinn.

Vi finner det samme sinn i mennesker som bare er vakte, og som viser dette ved at deres daglige liv ikke har noen framgang i helliggjørelsen. En hel og sann omvendelse gjør et menneske til "en ny skapning" (2Kor 5:17). Kristi kraft gjør dette.

I v. 28-30 hører vi hvor hardt han går fram overfor en medtjener. Denne skyldte han hundre denarer (en denar var ca. 66 øre), altså ca. 66 kroner.

Med dette forteller Jesus oss hvor ubetydelig gjelden vår neste har til oss, er i forhold til vår syndegjeld mot Gud. Hva er da vi at vi skal betrakte synden mot oss for å være så stor?

Den onde naturen i oss har meget god hukommelse når det gjelder alt det andre har gjort galt mot oss. Vårt naturlige hjerte vil så gjerne gripe tak i den som har gjort urett mot oss, med bitre ord eller andre former for reaksjoner, for å ta knekken på han.

Men hvilken skam er det ikke at vi som trenger Guds store nåde for ikke å gå til grunne, ikke skal kunne tilgi dem som har gjort urett mot oss!

Medtjeneren møtte han med den samme bønnen om medlidenhet (v.29) som han selv hadde brukt overfor kongen. Hver bønn om tilgivelse som andre retter til oss, burde og skulle øyeblikkelig minne oss om vår stilling for Gud. "Dette er kronen på vår elendighet," sier en forfatter, "at vi er tiggere for Gud, men tyranner overfor våre medmennesker."

Følgene av dette får vi se i v. 31-34.

"Hans medtjenere" hvem er de? Det tenkes på den sorgen som fyller alle som er ærlige tjenere for Gud når de ser slik skammelig framferd. Det er ikke bare synden som roper til himmelen, men også Guds barns klage over slik oppførsel når opp til Gud. Det er ille når Guds barn må klage til Gud over oss.

Og Gud lar seg ikke spotte. Det går ikke an å synde på nåde. Da mister en nåden (v.35).

I v. 32 står det: "fordi du bad meg." Det betyr ikke at gjelden ble ettergitt fordi bønnen var en slags betaling eller et sonoffer for synden. Nei, hele sammenhengen viser oss hva dette "fordi" peker på. Det peker på at betingelsen for tilgivelse var til stede, nemlig bønnen om barmhjertighet fra en som var uten mulighet til redning.

Det hjelpeløse sukket er betingelsen både hos store og små for at nåden kan gi tilgivelsen. Hos denne tjeneren var denne betingelsen igjen forsvunnet som en røyk, og så var det heller ikke lenger plass for nåden.

Og hans herre ble vred og overgav ham til "dem som piner," står det i v. 34. Det vil si at han overgav han til evig pine, for en synder vil aldri i evighet kunne betale denne gjelden (se Sal 49:9: "Utløsning for deres sjel er for dyr, og han må utstå fra det til evig tid").

Og så anvender Jesus til slutt lignelsen på sine disipler med dens fulle alvor. Legg merke til at det står: "av hjertet tilgir sin bror." Det er altså ikke en tilgivelse der naget fremdeles får sitte igjen i hjertet selv om det ytre sett er oppgjort. En fullstendig tilgivelse skjer bare der hvor Jesu kjærlighet får fylle hjertet.

Matt 19:1-12
Vi står her ved et nytt avsnitt i Jesu virksomhet. Han drog "bort fra Galilea og kom til de trakter av Judea som ligger på andre siden av Jordan". Dette området ble kalt Perea.

Jesu virksomhet i Galilea deles vanligvis i tre perioder. Den første går til Matt 9:38. Den andre finner vi i Matt 10:1-15, 20 der vi også finner det avgjørende bruddet mellom Jesus og fariseerne. Den tredje perioden finner vi i Matt 15:21-18:35. Denne omfatter også hans opphold i de nordlige områdene og avsluttes med hans siste opphold i Kapernaum (Matt 17:24-18:35).

Nå kommer vi altså til den fjerde perioden som omfatter oppholdet i Perea, og som Lukas forteller oss mer detaljert om.

Matteus og Markus forteller oss særlig om Jesu virksomhet i Galilea. Under denne reisen i Perea kommer også oppholdet i Jerusalem under løvhyttefesten som vi leser om i Joh 7. Oppholdet i Jerusalem under festen til minne om tempelinnvielsen fant også sted i dette tidsrommet (Joh 10:22).

Han var i Perea da han fikk beskjed om at Lasarus var syk, og hans reise til Betania innledet hans siste opphold i Jerusalem.

Også i Perea var det mye folk som fulgte han, og han fortsatte sin guddommelige gjerning blant dem, bl.a. med å helbrede.

Her i Perea var det altså at samtalen mellom han og fariseerne om ekteskap og skilsmisse fant sted. Det var uenighet mellom fariseerne når det gjaldt spørsmålet om skilsmisse. En kjent rabbi mente det var grunn nok til skilsmisse når kona svidde maten.

Noen fariseere kom "for å friste han," står det (v.3). Det vil si at de forsøkte å få han til å gi et svar som de kunne tolke slik at han var imot Moseloven. Eller kanskje de forsøkte å få et svar som innskrenket den friheten som folk mente de hadde på dette området.

Kanskje hang også spørsmålet sammen med at de oppholdt seg i området til Herodes Antipas. Et alvorlig ord fra Jesus i denne saken ville minne han om hva døperen Johannes hadde sagt om hans ekteskap (Matt 14:4).

I sitt svar går Jesus tilbake til urhistorien og viser at skilsmisse egentlig var synd ifølge Guds opprinnelige mening med ekteskapet (v.4-6). Gud hadde føyd sammen de to i ekteskapet for at de skulle være ett kjød. Det var altså en så inderlig forening at ikke noen andre band kunne sammenlignes med det (se v. 5 om å forlate far og mor).

Fariseerne henviste imidlertid til Moses og sier at han hadde "bestemt" at den som ville skille seg fra sin hustru, skulle gi henne "skilsmissebrev" (v.7).

Men Jesus viser dem at Moses verken hadde gitt påbud om eller anbefalt skilsmisse, selv om han hadde gitt dem denne bestemmelsen. Det Moses hadde gjort, kunne i beste fall sies å få orden på noe som fant sted på grunn av synden. Og Gud hadde tillatt Moses å gjøre det på denne måten fordi menneskene "har så hårdt et hjerte" (v.8).

Men det hadde aldri vært Guds vilje eller tanke at det skulle bli slik. Det viser det faktum at han skapte to mennesker til å leve sammen og bli opphavet til hele menneskeslekten (v.8).

Så understreker Jesus med klare ord hva Gud opprinnelig hadde ment med ekteskapet (v.9). Og det gjør han ved å nevne bare en mulig grunn til skilsmisse, nemlig hor. I og med at en av partene hadde begått hor, var jo egentlig ekteskapet oppløst.

Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn og gifter seg med en annen, han begår hor. Det gjør han fordi han bryter ut av den ordningen der han etter Guds vilje ennå er bundet til sin forrige hustru.

Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver også hor fordi han bryter inn i en ordning der den skilte kvinnen etter Guds vilje fremdeles tilhører sin forrige mann.

Herrens ord er tydelig. Når Jesu venner vil inngå ekteskap må de avholde seg fra å ta en som er skilt, til ekte. De må heller ikke råde eller hjelpe andre til å inngå en slik forbindelse.

Har troende mennesker inngått ekteskap, så må de holde fast ved det ekteskapet de har inngått, hvor vanskelig det enn kan være.

Jesus gir bare en grunn til å oppløse det, og den som er uskyldig, kan betrakte ekteskapet som oppløst. Men det utelukker selvfølgelig ikke at ekteskapet kan gjennopptas og fortsette.

I sitt skrift om ekteskapet (fra 1530) innrømmer Luther enda en grunn til skilsmisse. Det er når mannen av uvilje forlater hustruen og forsvinner. Og Luther gjør det idet han viser til 1Kor 7:15. Dette stedet fritar bare den troende ektefellen fra forpliktelsen til å fortsette ekteskapet med en vantro når denne vil skille seg fra den troende. Dette er noe annet enn å innrømme retten til å skille seg i alle tilfelle.

I tilfelle av den skilsmissen som er nevnt i 1Kor 7: kunne det heller ikke komme på tale med å inngå et nytt ekteskap så lenge den andre parten var i live. Men ved en virkelig skilsmisse (på grunn av hor) kan det vel ikke være forbudt for den uskyldige parten å inngå et nytt ekteskap. Dette sier riktignok Herren ikke noe klart om. Da må vel den uskyldige parten betraktes som ugift om vi forstår Jesu ord rett.

Men et troende menneske som får sitt ekteskap oppløst på denne måten, gjorde visstnok best i å leve ugift resten av livet. Samvittigheten kunne ellers lett komme til å anklage han. Men dette er bare ment som et råd. Ordet lar det være opp til den enkelte i et slikt tilfelle, til å la seg lede av Guds Ånd i den spesielle situasjonen vedkommende står.

Mens spørsmålet om skilsmisse for troende mennesker ikke skulle skape noen uklarhet etter det Jesus sier her, så har dette spørsmålet stadig blitt vanskeligere for kirken og Ordets tjenere. Dette henger nok også sammen med statens lover og ordninger.

Staten regner ikke med levende kristne, bare med statsborgere. Den følger det standpunkt Moseloven gir og tillater skilsmisse også av andre grunner, på grunn av "de hårde hjerter". Og dette burde ikke forundre oss.

Luther sier om dette: "Det er bedre for dem som ikke hører på Kristus at Moseloven heller gjelder for dem. Men Luther sier også videre, - og dette må vi holde fast ved -: "En må bare gjøre det helt klart for dem at de ikke er kristne, men hører til i det hedenske regimentet."

Men det store problemet for kirken oppstår når staten forlanger at kirken skal godta det staten godtar som grunn til skilsmisse, og så forlanger kirkelig vielse når fraskilte vil gifte seg igjen.

Kirken har ingen rett til å velsigne en forbindelse som Guds ord uttrykkelig erklærer for hor. De av kirkens tjenere som følger Guds ord, må avvise slike. Vil staten gi borgerlig vielse, så er det statens sak. Her har ofte skrifttro prester store vanskeligheter i en stats- og folkekirkesammenheng.

Herrens disipler ble svært betenkt da de hørte at også skilsmissepraksisen som ble brukt i Israel, var grunnet på et syndig forhold. "Er mannens forhold til hustruen slik, er det ikke godt å gifte seg!" (v.10). Dette utsagnet vitner ikke om så stor åndelighet. Det er snarere et uttrykk for kjødelige og verdslige betenkeligheter.

Men Herren irettesetter og veileder dem på en fin måte i v. 11-12. Man viser at å la være å gifte seg, krever en åndelig overveielse om "det er gitt dem" å leve ugift. Fra begynnelsen ble det jo sagt: "Det er ikke godt for mennesket å være alene" (1Mos 2:18).

Han viser at det er noen som av åndelige grunner velger den ugifte stand "for himlenes rikes skyld". "Det er gjeldinger som har gjeldet seg selv for himlenes rikes skyld" ("Det er noen som har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld", NO) .

Dette ordet må forstås åndelig på samme måten som vi forstår Matt 18:8-9 når Herren snakker om å hogge av hånden eller foten eller rive ut øyet som frister.

Det er dem som har tatt ordene både i Matt 18:8-9 og her i v. 12 bokstavelig. Det er kjent at Origenes (ca. 185 e.kr.) utførte dette på seg selv. Han gjorde det ikke for å oppnå noen fortjeneste for Gud, men for å avverge all ond beskyldning når han underviste kvinner. Men senere i livet var han stadig i tvil om dette var rett.

Nei, en oppfyller ikke dette ordet ved å bruke ytre tvang mot seg selv. Den rette forståelsen finner vi i 1Kor 7:7 der Paulus snakker om dette forholdet. Han levde ugift for å kunne bruke hele sin tid, kraft og omtanke på arbeidet i Guds rike.

Men den samme Paulus sier på samme sted: "Helst ville jeg at alle mennesker var som jeg selv. Men hver har sin egen nådegave fra Gud, en slik og en annen slik."

Dette stemmer helt over ens med det Herren sier i v. 11: "Ikke alle fatter dette ordet, bare dem som det er gitt." Og Paulus føyer til i 1Kor 7:26 at han bare uttaler seg slik "på grunn av den nødstid vi lever i", og på grunn av de vanskelighetene som skal komme, som han sier videre i v. 29.

Den katolske kirke har brukt dette ordet til å pålegge sine geistlige å leve i ugift stand uten hensyn til om de har nådegave til det eller ikke. Bare Herren selv kan gi dem han har kalt til å leve ugift, den nådegaven de trenger for å gjøre det.

På den andre siden kan han også gi tålmodighet og kraft til dem som lever i et så vanskelig ekteskap at de fra sin naturlige lyst ønsker skilsmisse. Han kan gi kraft til å overvinne det som er vanskelig.

Og Herren avslutter dette ordet slik: "Den som er i stand til å fatte dette, han fatte det!" Han tvinger ikke noen åndelig forståelse av dette ordet inn på noen. Han gir troen tid til å nå fram til modent kjennskap til han (Ef 4:13).

Matt 19:13-15
Mange brakte de små barna sine til Jesus for at han skulle velsigne dem. Det skulle tyde på at det var mange som var rede til å ta imot Jesus. I Luk 18:15 ser vi at det er snakk om spedbarn. Noen ble båret og andre ble leid fram til Jesus.

Det har sikkert en dyp sammenheng at denne beretningen kommer umiddelbart etter Jesu samtale med fariseerne om ekteskapet. Jesus ønsker å betone storheten og velsignelsen ved ekteskapet i motsetning til den ugifte stand og det løse ekteskapsbåndet som fariseerne holdt på.

Hvorfor truet disiplene dem ("disiplene ville vise dem bort", NO) ? Kanskje syntes de at Jesus ble plaget og rent ned av alle slags ting. Kanskje mente de også at de små ikke forstod noe av det hele og derfor heller ikke hadde noe gagn av det. Det er denne siste tørre fornuftstenkningen vi også møter i vår tid. Bl.a. ser vi det hos dem som avviser barnedåpen.

Men det er avgjort et ubibelsk syn på barnet. I Luk 1:15 hører vi hvordan engelen forteller Sakarias om barnet Johannes (døperen): "Han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv." Og det var jo ikke lenge siden Jesus hadde snakket alvorlig med disiplene om å omvende seg og bli som barn dersom de ville inn i himlenes rike (Matt 18:3).

I Mark 10:14 står det at Jesus ble "harm" over disiplenes oppførsel. Det er et vitnesbyrd om at deres syn på saken ikke stemte over ens med Jesu vilje. Og igjen har Jesus fortalt at barnesinnet egentlig er det eneste som kan ta imot himlenes rike. De voksne må bli som barn for å få del i det.

"For himlenes rike hører slike til," sier han (v.14). Det vil ikke si at barna automatisk har del i Guds rike før de kommer til Jesus, for "det som er født av kjødet, er kjød" (Joh 3:6). Men han forteller oss at himlenes rike passer for barna.

Det er det samme som er uttrykt i Mark 10:15: "Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det."

Så la Jesus hendene på dem. Dette betyr at han velsignet dem. Allerede i 1Mos 48:14-15 hører vi om håndspåleggelse i forbindelse med velsignelse da Jakob velsignet sønnene til Josef. Herrens velsignelse var ikke bare noen gode ønsker, men en virkelig meddelelse av hans nåde. Derfor har kirken med rette brukt dette ordet som begrunnelse for barnedåpen. Dåpens nådegave er jo nettopp Herrens velsignelse med syndenes forlatelse og Åndens gave.

"Og drog så bort derfra," står det videre om Jesus i v. 15. Dette forteller oss at denne begivenheten da Jesus tok imot de små barna, skjedde idet han var i ferd med å dra videre. Mødrene skyndte seg til Jesus med barna for at han også kunne velsigne dem før han brøt opp. Det minner om ordene til Jakob: "Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg" (1Mos 32:26).

Må også vi bringe våre små barn til Herren. Vi må ikke bare gjøre det i dåpen, men hver dag må vi bære dem fram til Jesus i forbønn. Vi må ikke vise dem bort ved å leve et liv som hindrer dem i å lære Jesus å kjenne.

Foreldre som spotter det hellige eller som verken bryr seg om Guds Ord eller ber, hindrer i virkeligheten de små fra å komme til Jesus.

På samme måten som de små trenger å komme inn under Herrens velsignelse hver dag, slik trenger også vi hans velsignelse for at vi kan bli i stand til å vise våre egne barn veien til Jesus.
Matt 19:16-22
Dette er en underlig og gripende hendelse. Den gjorde et sterkt inntrykk på disiplene. Det viser den utførlige beretningen som de tre første evangelistene gir oss.

Den unge mannen det er snakk om her, blir omtalt som "en rådsherre" (Luk 18:18). Han var også rik. Men det beste ved han var et ønske etter å få del i det evige livet. Derfor står det også i Mark 10:21: "Da så Jesus på ham og fikk han kjær." Verken rikdom eller sosial status kunne kvele trangen etter det evige livet.

Men denne fortellingen er et motstykke til det foregående. Der så vi hvor lett det var for et barn å gå inn i himlenes rike. Her ser vi hvor trang porten er for den som ikke lenger har barnets sinn og har blitt bundet til verden.

Den unge mannen følte at han ikke hadde del i det evige livet, men ellers var det ganske uklart for han hvor han egentlig sto og hva han kunne. Han forstod ikke sin egen fortapte tilstand eller hjertets elendighet. Jesu samtale med han er et forbilde når det gjelder sjelesorg. Med få ord fører han den unge mannen fram til en dypere erkjennelse av seg selv.

Det første spørsmålet fra den unge mannen (v. 16) viser hvor blind han er. Og Jesus begynner med en tilrettevisning. Mannen bruker uttrykket "det gode" på en overflatisk måte. Jesus viser at i virkeligheten er det bare en som er god, nemlig Gud.

Med det ville Jesus åpne mannens øyne for at han var noe mer enn bare en jordisk mester. Han måtte være lik Gud om han skulle svare til dette navnet. Svaret er som to lysstråler som lyser i hver sin retning for å vise menneskehjertets falne tilstand og for å vise at Frelseren er lik Gud.

Og den unge mannen hadde spurt om hva han skulle gjøre. Han forsøkte å vinne fram til evig liv ved hjelp av sine egne gjerninger. Veien til saligheten var for han som en rekke ytre gjerninger. Kunne han bare få gjort nok av dem, så skulle han nok nå fram.

Men alle de som tenker på hva de selv kan gjøre, må først møte Moses. De må møte loven og måle krefter med den. "Hold budene," er Jesu ord til alle som stoler på sin egen rettferdighet.

"Hvilke bud?" spurte mannen (v.18). Det han sier i v. 20 forklarer spørsmålet. Han mente nemlig at han holdt de av Guds bud som var alminnelig kjent. Ja, han hadde gjort det fra han var helt ung.

Han ventet tydeligvis å få høre om noen nye, store bud fra Jesus. Men Jesus nevner bare de gamle budene fra lovens andre tavle for han. Kanskje nevner han disse fordi en lettest kan se hvor langt en er kommet når en sammenligner seg med dem.

Mennesket kan lettere innbille seg at det har det rett i forhold til Gud enn i forhold til nesten. I vårt daglige, praktiske liv blir det lettere tydelig hvor ofte vi faller i synd både i tanker, ord og gjerninger.

Når Jesus først nevner det femte budet, er det vel fordi det neppe er noe bud vi bryter oftere i livet vårt enn dette. Hver bitter tanke og hvert ukjærlig ord er synd mot dette budet. Og deretter nevner Herren det sjette budet som også er et speil som tydelig nok forteller oss hvor urent vårt hjerte er.

Men den unge mannen så ganske overflatisk på budene, slik de skriftlærde gjorde i den tiden. Ja, også i vår tid er det mange mennesker som mener de aldri har slått i hjel, drevet hor eller stjålet. Og så trøster de seg med at de har oppfylt budene på denne ytre, overflatiske måten.

Likevel kommer det et sukk fra mannen: "Hva er det så jeg mangler?" (v.20).

Ja, dette underlige spørsmålet kan et syndig menneske stille. Det er et vitnesbyrd om hvor blind synden og djevelen kan gjøre en. Det er lik den dødssyke som spør: "Hva er det som mangler for at jeg kan bli frisk og rask igjen?"

Den som er tilsølt av synden tvers igjennom, spør: "Hva er det som fremdeles mangler hos meg for at jeg kan være fullkommen ren?"

Da retter Jesus sitt ord mot det virkelig ømme punktet. Den unge mannen mente han var nærmest fullkommen selv om han følte det var ett eller annet som manglet. Og så gir Jesus han et bilde av hva den virkelige fullkommenheten bestod i: "Selg det du eier, og gi det til de fattige" (v.21). "Kom så og følg meg," legger han til.

Disse ordene slår ned som et lyn i hjertet til den unge mannen. Jesus hadde gjennomskuet han og sett at grunnen til hans blindhet var at han var bundet til det han eide. Han var bundet av mammon.

En eneste lyst som binder hjertet, er nok til å hindre hjertets øyne fra å se.

Hos denne mannen var det kjærligheten til pengene. Hos andre kan det være andre ting. Kanskje er det ære og hyldest fra mennesker. Kanskje er det urene lyster eller en vantro kjæreste. Det er band nok av mange slag.

Den som vil følge Jesus og nå fram til målet, må være villig til å la alle band briste om det så skulle koste smerte.

Den unge mannen mente at det bare manglet litt før han nådde målet. Men i ett nå åpner det seg et bunnløst svelg mellom han og målet. Det var ikke et lite skritt over en liten grøft som skulle til. Det var et sprang for livet over en bunnløs kløft det gjaldt. Og så vek han tilbake.

I sin kjærlighet lar Jesus han se herligheten som ventet han på den andre siden: "Så skal du få en skatt i himmelen" (v.21). Han skulle få følge Jesus, og det ventet en krone der framme. Men så var det all eiendommen han hadde. Da "gikk han bedrøvet bort" (v.22). Denne gangen seiret mørkets fyrste. Porten og veien syntes for trang.

Det må ha vært underlig for den apostelen som forteller dette. Jesus hadde sagt de samme ordene til han den gangen han satt på tollboden: "Følg meg!" (Matt 9:9). Han sto opp, forlot alt og fulgte Jesus. Blikket til Matteus hadde også sikkert hvilt på denne unge mannen og bedt han: "Ta skrittet! Det er salig å følge herlighetens herre!" Men "det er ikke alle som har troen" (2Tess 3:2).

Vi vet ikke om denne mannen kom tilbake senere. Bare evigheten vil vise det. Kunne han noen gang glemme det blikket Jesus så på han med, så full av dragende kjærlighet?

Det er et lite lyspunkt i dette: Han gikk bedrøvet bort. Alt han eide var sikkert til mindre glede for han enn noen gang før. Han hadde jo solgt seg selv for mammons skyld. Han hadde fått merke noe av hva det ville si å være en trell. Men så elendig er menneskehjertet. Det kan kjenne lenkene, men det vil likevel ikke bli kvitt dem.

Prøv deg selv, kjære leser! Hva har størst verdi for deg? Er det verden og det som hører den til, men som skuffer alle som elsker den? Eller er det skatten i himmelen som venter den som følger Jesus?

Matt 19:23-30
Hendelsen med den unge mannen gjorde et rystende inntrykk på disiplene. Og Herren bruker denne anledningen til å snakke alvorlig med dem.

I v. 23-24 forteller han hvor vanskelig er det "for en rik å komme inn i himlenes rike". Ja, det er umulig.

Ordet om kamelen og nåløyet i v. 24 er hentet fra østerlandsk billedbruk. Noen mener at nåløyet er den lille porten som gjerne var ved siden av den store byporten. Ingen kamel kunne komme gjennom denne porten uten at lasset den bar ble tatt av. Og kamelen selv måtte legge seg ned på knærne og krype gjennom.

Dette gir en klar tanke, men det er likevel mest nærliggende å se ordet i sammenheng med v. 26 slik at det beskriver situasjonen som fullstendig umulig.

Vi finner det samme uttrykt i den jødiske lovfortolkningen som kalles Talmud. Der brukes ordtaket om en elefant og et nåløye for å beskrive noe som er umulig.

Det er i virkeligheten det Jesus vil understreke. Det går tydelig fram av det svaret han gir disiplene da de forskrekket spurte han: "Hvem kan da bli frelst?" De trakk en rett slutning av det Jesus sa da de så at muligheten til å bli frelst var nesten utelukket. De følte vel at hvert menneske etter sin natur egentlig var bundet til tingene i denne verden selv om de bare eide lite.

"Men Jesus så på dem." Med sitt blikk ville han prente inn i hjertene deres det han nå sa: "For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig" (v.26).

Jesus innrømmer altså at disiplene hadde rett, og han feier til side all mulighet for at mennesker kan frelse seg selv. Det er altså ikke bare dem som har mye ytre rikdom, Jesus tenker på her. Det er sinnelaget Jesus peker på, det sinn som henger fast ved penger og eiendom "Dem som setter sin lit til sin rikdom," sier Mark 10:24.

Dette sinn finnes av naturen hos alle, både den som i det ytre er fattig og den som er rik på jordisk gods. Vårt hjerte er med andre ord av naturen bundet til denne jorden, og som slike "rike" sjeler som er bundet til alt jordisk eiendom, kan ikke komme inn i Guds rike. Det er de som er fattige i seg selv Jesus priser salige som arvinger til himlenes rike.

Og det er bare Gud som ved sin kraft kan omvende et menneskehjerte. Vi kan "ikke av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus min Herre eller komme til ham". Dette er vår barnelærdom Og slik taler Guds Ord. Et menneske som er overlatt til seg selv og sine egne krefter, vil ubehjelpelig bli i sin fortapte stilling om det så anstrengte seg til døde.

Luther skrev de ordene vi nettopp siterte. Han fikk virkelig prøve dette da han lå i klostercellen og stønnet til tross for alle sine botsøvelser og gode gjerninger: "Min synd, min synd!"

"Men for Gud er alt mulig." Det er redningen for oss. Dette gir lyse utsikter. Han kan omvende og omdanne et menneskehjerte. Han kan løse alle band og lenker. Han kan nemlig gjøre under. Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren hærskarenes Gud" (Sak 4:6). Og æren for dette er hans i evighet!

Betingelsen er at han må få gjøre dette. I vår hjelpeløshet må vi se på han. Hadde den unge rike mannen gjort dette og overlatt sin vilje til Jesus, da hadde han fått nåde til å slippe det som måtte slippes for å følge Jesus.

I Peters hjerte gikk nå tanken raskt til det han hadde forlatt. Han hadde hjem og familie (v.29). Ja, han hadde vilje til å følge Jesus. Med denne tanken blandet det seg noe urent inn. Han står der som med et krav om lønn. Hans hjerte var ennå ikke renset så han kunne se rett på dette å forlate alt for å følge Jesus. Han så ikke at det egentlig var en stor nåde i forhold til å være bundet til alt det jordiske.

Jesus griper ikke tak i Peters ord med en gang, men han glemmer dem heller ikke. I v. 30 og i lignelsen som følger i Matt 20, får Peter en påminnelse. Herren gir tid til å tenke seg om, men han glemmer ikke det som ble sagt.

Først går han i kjærlighet inn på de ordene Peter har sagt: "Vi har forlatt alt og fulgt deg." På bakgrunn av disse ordene taler Jesus til oppmuntring for den lille disippelflokken. Herren er aldri redd for å oppmuntre. Kanskje er vi som er hans disipler i dag, flinkere til å ydmyke og irettesette hverandre enn til å oppmuntre og formane hverandre?

Men Jesu venner trenger så sårt til litt oppmuntring i mørke og vanskelige dager. En kjærlig oppmuntring og formaning kan ofte gjøre et hjerte mer ydmyk enn en skarp irettesettelse.

Det er et herlig bilde av fremtiden Jesus maler for sine disipler i v, 28 og for alle sine venner i v. 29. "I gjenfødelsen" ("Når verden skal fødes på ny", NO) vil si det samme som "da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om" (Apg 3:21). Det er altså da den nye jord skal stige fram i den herligheten som Gud hadde bestemt for den gamle (se Åp 21:5: "Se, jeg gjør alle ting nye").

Det første frembruddet av denne fornyelsen skal skje ved tusenårsriket. Og kanskje tenker Jesus på denne tiden når han sier at apostlene skal sitte på tolv troner og holde dom over de tolv stammene i Israel. Da skal jo Israels folk fødes på ny, og det skal være som et strålende himmellys. Herrens fattige apostler skal da være som "tolv grunnsteiner" for det nye Jerusalem (Åp 21:14). De skal få oppleve en spesiell herlighet.

Hva betyr det at de skal "dømme Israels tolv stammer"? Noen har tenkt på den dommen disiplene i seg selv har blitt for alle israelitter som ikke har tatt imot nåden. På den måten er de hellige en dom for de vantro allerede her og nå.

Men det tenkes vel heller på det samme som er nevnt i Åp 20:4, 6 der det heter at de skal herske sammen med Kristus. I tusenårsriket vil jo "Den Høyestes hellige" motta riket (Dan 7:18).

Når det står "tolv troner", så har dette gått i oppfyllelse selv om Judas sviktet. Paulus ble utvalgt av Gud til å være den tolvte apostelen.

I v. 29 utvider Jesus løftene til å gjelde alle sine hellige. Han nevner mange ting som de må forlate for hans navns skyld, men han lover også at de skal få en rik nådelønn.

Hos Markus og Lukas er det føyd til at hans disipler skal få mangedobbelt igjen "her i tiden". De skal få både hjem og familie på en ny måte, "sammen med forfølgelser" (Mark 10:30).

Og hvem av Guds barn har ikke fått oppleve dette? Hvor mange har ikke opplevd at hjemmet ble stengt for dem, og de ble som fremmede i sitt eget hjem for Jesu navns skyld.

Men hvor mange brødre og søstre fikk vi ikke igjen? Ja, det ble mangedobbelt. Og så det største av alt som er "evig liv". "Alt hva for hans skyld jeg mister, får igjen jeg på hans ord."

Men det gjelder at vi blir i nåden og i ydmykhet. Det er dette Jesus sier i det alvorlige ordet han uttaler i v. 30: "Men mange som er de første skal bli de siste, og de siste de første!" Dette er en alvorlig påminnelse til Peter, men det er også en alvorlig påminnelse til alle Herrens venner.
Matt 20:1-16
Det er sagt at Jesu lignelser er som slipte diamanter som sender lysstråler ut til mange kanter. Slik er det også med denne lignelsen som kaster så rikt lys over mange forskjellige sider av Guds rike. Dette gjelder både den enkelte og hele kirkens historie.

Hovedtanken i denne lignelsen er: "Alt av nåde!" Ingen har fortjent noen som helst form for lønn. Og lignelsen skulle særlig være en hjelp for Peter og de andre disiplene. De skulle ta seg i vare for et sinn som krevde og pukket på sin egen rettferdighet. Det var tydelig noe av dette i Peters ord (Matt 19:27: "Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal da vi få?").

"For himlenes rike er likt en husbond," står det. Det vil si at det har seg slik med himlenes rike som når en husbond går ut osv.

Vi møter ofte vingård og vintre i lignelsene. Vindyrkingen ble drevet over hele Palestina og var en betydelig del av jordbruket. Vingårdene var plantet i fjellskråningene, og arbeidet som foregikk der, var slitsomt.

Når Jesus snakker om dem som ble satt i arbeid tidlig om morgenen, er det mest nærliggende å tenke på apostlene og den første kristne menighet. Det var bare disse Herren ble enig med om lønn.

Det peker på at menigheten i Israel fra tidligere tider hadde løftene som Gud hadde gitt fedrene. Alle de andre arbeiderne gikk med på det som husbonden ville gi dem av sin barmhjertighet. Det er hedningene det tenkes på her.

Paulus peker også på det samme i Rom 15:8-9 der han sier: "Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene. Men hedningene skal prise Gud for hans miskunn."

Men ulykken for de jødekristne var at de så vanskelig kunne finne seg i at de hedningekristne ble stilt likt med dem (sml. v. 12). De mente de hadde krav på en spesiell stilling, en hedersplass i Guds rike fordi de hørte til det gamle Gudsfolket. De så ikke hvilken nåde det var at Gud hadde valgt dem ut og latt dem være i sin vingård før hedningene kom.

Derfor mistet snart den jødekristne menigheten velsignelsen de hadde ved å være de første, og den kom i bakgrunnen i forholdet til de hedningekristne menighetene. "Slik skal de siste bli de første, og de første de siste."

Dette er den første lysstrålen som lyser mot oss i denne lignelsen. Vi kan kalle den det kirkehistoriske lys. Noen har videre forsøkt å forstå det slik at de som ble kalt til arbeid ved den tredje time (kl. 9 om formiddagen fordi jødene regnet dagen fra kl. 6 om morgenen) er den greske menigheten.

Vi skal ikke presse lignelsen i alle detaljer. Lignelsen forteller oss at i sin kirke kaller Herren til alle tider arbeidere inn i sin vingård. Den forteller også at det er spesielle tider da Gud særlig kaller nye arbeidere. Det kan vi se f.eks. i misjonshistorien der det er særlige perioder hvor misjonsarbeidet ekspanderer. Innen kirkene ser vi også at det er særlige tider med vekkelse, som f.eks. reformasjonstiden, pietismen og vekkelsene omkring århundreskiftet.

Når det gjelder det enkelte menneske, så lærer også denne lignelsen oss mye. Husbonden er Gud Fader. Vingården er hans rike her på jord. Kallet tidlig om morgenen får oss til å tenke på dåpens nådepakt. Lykkelige er de som blir hos Herren helt fra de er små og får lære å tjene han hele livet.

Arbeiderne er alle Guds barn, og arbeidet er i første rekke en hellig tjeneste i tro og forsakelse og den gode striden for å bevare troen.

Men arbeidet er i videre forstand arbeidet for at andre skal bli frelst. Det er ikke et arbeid som bare gjelder menighetens prester og ansatte forkynnere. Hvert eneste Guds barn får være med i dette arbeidet på sin måte og på sin plass. Herren gjorde oss jo arbeidsdyktige da han ga oss Den Hellige Ånd.

Torget er en betegnelse for livet i verden. Den tilstanden en vantro lever i, er i sannhet lik livet på torget der sjelens trang overdøves av all verdens forskjellig larm og støy, travelhet og fornøyelse.

Med dette forteller Herren at han betrakter alt arbeid utenfor vingården som lediggang og dagdriveri. Uansett hvor opptatt et menneske må være med mange forskjellige oppgaver, så er det menneske lik en dagdriver i Guds rike om det arbeidet som utføres ikke gagner dette riket.

Du kan arbeide så svetten renner uten å unne deg rast eller ro, men er målet bare materielle fordeler, sanselig nytelse eller tom og forfengelig ære, så er du en dagdriver i Guds rikes sammenheng.

Fr. Arndt sier det slik: "Alle de laurbærene vi har vunnet, alle hus og palass, alle veldekte bord, alle strålende titler og ordner, all stas og svermeri for kunst og vitenskap, hjelper oss ingen ting når vi skal dø. Er dette alt vi har, så har vårt liv vært en meningsløs tilværelse. Det er fortapt og forspilt på ingen ting."

"Den tredje time" peker på ungdomstiden. Det forteller at verdifull tid allerede har gått tapt. Herren stiller unge kvinner og menn dette spørsmålet: "Vil du tjene meg?" Uansett hvor ung du er, har du vel allerede opplevd eksempler på hvor bittert det var å høste av den onde naturen det du sådde i den (Gal 6:8).

I vår tid kaller Herren mange unge gjennom alt ungdomsarbeid som drives.

"Ved den sjette og niende time" betegner den voksne og aldrende alder. Kallet kommer også til dere mødre og fedre. Ungdomstiden er forbi, og alle unnskyldningene for mangel på erfaring som fulgte den, har ingen mening lenger.

Merker dere ikke hvordan et liv som ikke har evigheten som mål, stadig blir tommer og fattigere? Så mange forhåpninger i livet brast og ble bare til drømmer en ble skuffet over. Gå inn i vingården mens det ennå blir kalt på dere.

Og så "den ellevte time". Ennå kaller Gud i sin tålmodige nåde. Hør på han, du som er blitt gammel. Så mange når de grå hår og en høy alder uten å ha kommet inn i Guds rike.

I sin langmodighet har Gud båret over med dem og ført dem gjennom så mange ting. Han har også tuktet dem. Men de har fortsatt å leve livet sitt på torget og vært opptatt av verdens narrespill. Nå er hjertet kaldt og lemmene uten kraft. Vil Gud fremdeles ta imot en slik stakkar? Ja, han vil fremdeles det.

Så lenge ikke den tolvte time har slått tar han imot også den gamle. Men så blir døren lukket. Da er det for sent.

Husbonden spør dem hvorfor de står der, og de svarer: "Fordi ingen har leid oss" (v.7). Det er ikke mange gamle som kan si dette, men noen er det likevel som har levd i slike omgivelser at den spesielle besøkelsestiden kommer først når de blir gamle.

Disse ordene gjelder jo også folkeslagene der misjonsarbeidet først begynner mot kvelden, det vil si i den siste tiden før Herren kommer igjen.

Men hva er "denaren"? Den kan ikke utelukkende beskrive den evige saligheten. For ingen kan gå inn til den med det sinn som er beskrevet hos de første arbeiderne. Ingen kan gå inn i himmelen og vær misfornøyd i sitt hjerte.

Denaren som er lik for alle arbeiderne, peker vel tilbake på det Herren sa i Matt 19:29 (se også Luk 18:30). Der snakket han om at de som forlot alt for Jesu skyld, skulle få mangedobbelt igjen allerede her på jorden sammen med Herren og hans hellige.

Det står at oppgjøret skjedde om kvelden. Det minner oss om at ofte kan vi møte mennesker som med glede ser tilbake på den lykke og velsignelse de har fått, etter å ha tjent Herren gjennom et langt liv. Det er virkelig en verdifull denar vi får og kan glede oss over.

Men i sin fulle betydning omfatter også denne denaren det evige liv (se Matt 19:29). Og her finner vi den største faren for alle som litt etter litt har blitt grepet av misnøye og krav. De har kommet inn i en lovtrelldom som ikke har noe med evangeliet å gjøre. De har kommet bort fra den lykkelige tilstanden som nåden gir, og den er drivkraften i vårt arbeid.

Slike hjerter kommer etter hvert til å ligne den eldste sønnen i lignelsen om den fortapte sønnen (Luk 15:11-32).

De mister ikke bare mye av den gleden vi allerede har omtalt hos dem som ser tilbake på livet og takker for velsignelsene ved å tjene Herren. De står også i fare for å miste den viktigste delen av denaren, nemlig det evige livet.

I v. 16 føyer Jesus til dette alvorlige ordet: "For mange er kalt, men få er utvalgt." Dette kan uttrykke den forferdelige sannheten at en kan bli stengt ute fra det evige livet.

Vi kan tenke på Judas Iskariot. Og dessverre hender det at også mennesker som har vært Guds barn i mange år, blir grepet av misnøye og bitterhet og ender opp i egenrettferdighet. Da blir disse ordene oppfylt på dem: "Ta det som ditt er, og gå!" (v.14).

De hadde i virkeligheten allerede fått sin lønn, som Jesus sier til fariseerne (Matt 6:2). De lot det misfornøyde sinn få makten i livet sitt og arbeidet bare for lønnen sin del. De søkte sin egen fordel og arbeidet ikke til beste for arbeidsgiveren.

Det går an for et Guds barn å komme i dette forferdelige sporet. En arbeider tilsynelatende for Guds rike, men i virkeligheten kjemper en bare for sitt eget beste, for ros og ære og egen fortjeneste. Den som gjør det, bruker opp lønnen med det samme og avskjærer seg mer og mer fra den indre, virkelige nådelønnen både her nede og i evigheten.

Ja, djevelen kan også drive sitt spill med den som ytre sett har tjent lenge i Herrens vingård. Når de ser at andre som kom mye senere inn i arbeidet enn dem, får større tilslutning enn de selv har hatt, lar djevelen bitterheten vokse fram hos dem. Ja, vi kan også oppleve hvordan eldre kristne er misfornøyde og kritiske når unge kristne gleder seg over den lykke de har fått oppleve ved å bli Guds barn. Og ser vi ikke det samme blant prester, forkynnere og misjonærer som blir gamle og kommer i skyggen av yngre?

Men nettopp derfor forteller Jesus denne lignelsen. Ved den viser han sin barmhjertighet ikke bare mot Peter og de andre disiplene, men mot alle Guds barn. Han vil ikke at vi skal falle for denne forferdelige fristelsen. Han vil vi skal ta imot denaren i sin fulle verdi.

Han vil vise oss veien til å bli på den ydmyke plassen der vi ser: Alt er av nåde. Det er en stor nåde å komme inn i vingården tidlig i livet. Selv om solen brant og det var vanskelige forhold mange ganger, er selve arbeidet en uendelig stor nåde. Ja, det er nåde over nåde å få være med Jesus og lide sammen med han i stedet for å sløse bort tid og krefter på torget.

Det er ille når Guds barn begynner å se på dagdriverne ute i verden og innbille seg at de har det lettere og behageligere enn oss som kjemper og lider for Guds rikes sak og "har båret dagens byrde og hete" (v.12).

Men verden treller jo under Satan og plages forferdelig av sitt tomme og gledesløse hjerte. Men Guds barn eier glede og rikdom i livet sammen med Herren. Han trøster og forfrisker dem med sin fred og glede i tro, håp og kjærlighet. Skulle vi ha grunn til å misunne verdens barn?

Når Herren ved sin frie nåde gir dem som i mange år har trellet under Satans makt, den samme nåde og lykke vi har nytt godt av så lenge, skulle da vi se med onde øyne på at han er god?

Må Gud fylle våre hjerter med nådens ydmyke og takknemlige ånd, slik at vi kan få del i den fulle velsignelsen og være blant de utvalgte som Herren kjennes ved når han kommer igjen (Matt 24:31).

Ordet om at de første skal bli de siste, kan kanskje også sikte til at Israel som folk først skal få del i Guds rike når hedningene er kommet inn i fullt tall (Rom 11:12). De ville jo oppnå rettferdigheten ved sine egne gjerninger og ikke ta imot alt av nåde i Kristus.

Dette å være blant de siste behøver altså ikke bety en evig utelukkelse dra Guds rike. Men det betyr i alle fall at en går glipp av noe herlig som Gud ellers hadde unt en.

Det er herlig å kunne tjene slik at han kan få gi oss alt som han i sin frie nåde har tiltenkt oss. Er dette: "Alt av nåde" den dype og lykkelige drivkraften i ditt liv?

Enhver får prøve seg selv! Men husk at den ellevte time ikke betyr det samme som en høy alder. Vår ellevte time kan være i hvilken som helst alder. Derfor heter det: "Så dere kjøper den laglige tid" (Ef 5:16), og: "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde" (Heb 12:15).

Matt 20:17-28
I dette avsnittet står vi ved begynnelsen av Herrens lidelseshistorie. Jødenes påske var nær, og Herren forlot nå Perea for å reise rett opp til Jerusalem.

"På veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side" (v.17). Og tydeligere enn noen gang før, fortalte han dem at han gikk opp til Jerusalem og til korset. Gang på gang hadde Jesus forberedt dem på dette, men nå forklarer han dem skritt for skritt den veien han skulle gå.

For det første forklarer han dem at "Menneskesønnen skal bli overgitt til yppersteprestene og de skriftlærde" (v. 18). Men han sier fremdeles ikke hvem det er som skal overgi han. Og videre sier han at disse skal dømme han til døden og utlevere han til hedningene til å bli hånt, pisket og korsfestet.

Tidligere hadde han sagt at Menneskesønnen skulle overgis i menneskers hender (Matt 17:22). Her nevner han også at hedningene skal spille en rolle ved hans lidelse og død. Han ruller ut bildet av langfredagen for dem. Men som han har gjort de andre gangene, lar han også lyset fra oppstandelsens påskemorgen stråle fram bak lidelsens mørke.

I parallellstedet hos Lukas (Luk 18:34) står det om disiplene at "de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa."

Og det fortsatte å være helt uforståelig for dem. De tenkte på at hans rike i herlighet var nær forestående. Det ser vi av det Jesus sa til de to på vei til Emmaus: "Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette" (Luk 24:25). Korset var fremdeles en gåte for dem.

Dette ser vi også tydelig i den følgende begivenheten (v.20-23). Salome, mor til Sebedeussønnene, var en av kvinnene fra Galilea som "hadde fulgt ham og tjent ham da han var i Galilea" (Mark 15:41). Hun var med på reisen opp til Jerusalem sammen med sønnene sine, Jakob og Johannes.

Hun hadde en bønn til Jesus på vegne av de to sønnene sine. Det var en hjertebønn ser vi for hun faller på kne for Jesus. Og han spurte henne kjærlig: "Hva vil du?" Han vet nok alt vi har på hjertet, men han vil at vi selv skal fortelle han det. Han vil vi skal øse ut vårt hjerte for han.

Og nå kommer det merkelige. Jesu ord om den lidelsen som venter han, synes ikke å ha svekket forventningen om at han skal opprette sitt rike i herlighet. De to brødrene får moren til be om at de må få sitte ved høyre og venstre side av han i hans rike.

I denne bønnen er det på samme tid noe fint og noe syndig. Det fine er den frimodige tilliten de har til at Jesus skal seire nettopp nå da han selv hadde snakket om sin død. Ryktet gikk jo dessuten om at de ledende blant folket ville få satt han fast (Joh 11:57). I det minste var det én av disiplene som forstod at det var det samme som å stikke hodet i løvens gap når han nå gikk opp til Jerusalem igjen (Tomas' ord i Joh 11:16).

Ytre sett var det så usikkert med Kristi sak som aldri før, og det fine er da Salomes avgjorte håp om seier for han. Dessuten viste spørsmålet at de to disiplene var beredt til å følge Jesus gjennom alt, uansett hva det skulle være (se v. 22: "Det kan vi"), for de var sikre på at Jesus skulle vinne.

Grunnen til denne bønnen var vel Jesu ord i Matt 19:28: "Da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner." Det er også noe fint i Salomes ønske om at hennes barn skulle bli store i Frelserens rike, være nærmest hans hjerte.

Med rette sier fortolkeren Gerok: "Det er mer om å gjøre for hundrevis av mødre at datteren deres blir gift enn at hun skal få det evige livet. Og for tusenvis av fedre er det mer om å gjøre at sønnen får en god stilling og god inntekt, en ærefull posisjon og en rik kone, enn å be om at han må få en plass i himlenes rike."

Men på den andre siden var det også noe stygt i dette ønsket. Det er noe æresykt, en lyst til at de må heve seg over sine meddisipler. Det ydmyke sinn venter i stillhet og regner seg selv for å være mindre enn andre. Det takker for den lille plassen det får.

Herren vender seg fra moren og til de to hun representerte. Han irettesetter dem, men på en stille og kjærlig måte. Han peker på at veien til herlighet og ære går gjennom lidelsens kalk.

Kalken betegner lidelsen. Innholdet av kalken får en føle innvendig, og det peker vel derfor på helst på den sjelepine som Jesus måtte lide.

"Det kan vi," svarer disiplene da Jesus spør, men det viser den samme mangel på selverkjennelse som spørsmålet deres gjør. Viljen var nok ekte og oppriktig, men de manglet ennå kraften fra det høye.

Jesus ser fram mot den tiden da disse to disiplene virkelig skulle kunne drikke hans kalk, men det skulle de ikke gjøre i sin egen kraft, slik de tenkte. Det var ved Den Hellige Ånds nåde de skulle det. Og han svarte: "Min kalk skal dere nok drikke."

Jakob var den første av disiplene som led martyrdøden (Apg 12:2). Johannes fikk også kjenne smerten ved å følge Jesus da han senere ble forvist til øya Patmos. Men å gi dem den plassen de ba om, kunne bare hans himmelske Far gjøre.

I Åp 3:21 sier den herliggjorte Frelser: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på hans trone." Men her sto han fremdeles i sin fornedrelse og skulle selv først gå gjennom lidelsen før han kunne sette seg ved Faderens høyre hånd. De to brødrene ante ikke hvilken æresplass de ville fått om ønsket deres var blitt oppfylt. Det hadde blitt plassene de to røverne fikk ved siden av Jesu kors.

Men igjen møter vi hans uendelige visdom som tålmodig gir dem tid og som bærer over med dem inntil Ånden kom. Han skulle veilede dem til hele sannheten og minne dem om alt det Jesus selv hadde sagt.

Det urene i bønnen til de to disiplene viser seg også i reaksjonen den skapte hos de andre apostlene (v.24). De ble sinte. Det viser jo at også de var fylt av det samme ønsket som de to andre.

Herren kalte dem da til seg som en kjærlig mor samler barna sine, og så fortalte han dem at dette er verdens måte å tenke på (v.25). Det var den samme tanken som hadde fylt dem tidligere da de snakket om hvem som var den største (Matt 18).

I verden kommer vanligvis storheten til uttrykk på de små og svakes bekostning og ved å herske og dominere. I Kristi rike er det helt forskjellig. Også i dette riket kan det finnes forskjeller der ikke alle er like, men den ekte storheten vinner en bare ved å tjene.

Den ydmyke som har et ekte tjenersinn, er den største (v.26-27). Derfor er det ikke noe større navn enn Jesu-navnet, for ingen har tjent slik som han. Han kom ikke for å la seg tjene (v.28) eller for å vinne storhet og makt for seg selv. Han kom for å bære syndens byrde ved å gi sitt liv (etter grunnteksten er det egentlig sjel) til løsepenger i manges sted.

Uttrykket "sjel" forteller at han ga seg selv. Altså ikke bare sitt liv, men hele seg selv. Når det i grunnteksten står: "I manges sted", uttrykker dette klart det stedfortredende i Jesu soningsverk.

Uttrykket utelukker ikke at det er for alle, men det peker på forskjellen mellom vantro og troende. Det er jo bare for de troende at sonofferet har frelsende virkning når vi ser i evighetens perspektiv.

"Storheten i Kristi rike vinnes ikke av dem som trakter etter denne storheten, men av dem som glemmer seg selv til fordel for andre" (Rørdams bibelforklaring). Hedersplassen i sitt rike gir Herren av nåde til den som lever til beste for andre. Ingen fortjener den av seg selv.

Matt 20:29-34
"Mye folk" fulgte Jesus. Dette var nok ikke bare innbyggere i Jeriko, men også mange som var på vei til påskefesten i Jerusalem.

Her fortelles det om to blinde som fikk synet igjen da Jesus drog ut av byen. Lukas forteller derimot om at en mann ble helbredet da Jesus drog inn i byen. Markus forteller om en blind da Jesus drog ut fra Jeriko. Dette var en mann som var sønn til Timeus og het Bartimeus (Mark 10:46). Han var tydeligvis en mann de kjente.

Matteus som ofte trekker sammen det som hender, har kanskje gjort det her også da han gjenfortalte det. Men det er jo ikke umulig at det virkelig var to blinde som ble helbredet da Jesus forlot Jeriko. Markus nøyer seg da med å fortelle bare om han som var mest kjent. Det er mange fine trekk i denne fortellingen. Bønneropet fra de blinde kom fra hjertet. De hadde urokkelig tillit til Jesus som Davids sønn, den Messias som var lovet. De ville ikke la Jesus gå forbi uten at de ble hjulpet av han.

"Folk truet dem og sa at de skulle tie." De mente vel at den festen som hadde oppstått med så mange mennesker rundt han, ikke skulle bli forstyrret av den ulykkelige situasjonen de blinde var i (v.31).

Men de blinde lot seg ikke stoppe. Og de tok ikke feil av Jesus. Han går aldri forbi den som kaller på han av hjertet. Mennesker kan nok snart bli trøtte av oss når vi er i vanskeligheter, men Jesus blir ikke trøtt.

De blinde fikk oppleve det som står skrevet i Sal 37:4-5: "Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter. Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det."

Det sitter så mange åndelig blinde ved veien. I sitt ord og sine sakrament går han fram, og da gjelder det å kalle på han den stund han er nær.

En synder som leter etter han med lengsel, skal nok også få merke at det er dem som truer han til å tie stille. Kanskje er det slektninger eller gamle venner i verden. Men salig er den som fortsetter å kalle på Jesus. Han skal ikke bli til skamme.

Det er et underlig øyeblikk når øynene blir åpnet og en får se sin Frelsers herlighet. Da går det som det gikk den dagen ved Jeriko: "De fulgte ham." Hos Lukas fortelles det også om hvordan Jesus møtte Sakkeus som i åndelig forstand fikk åpnet øynene. Det fortelles hvordan Jesus gikk inn hos Sakkeus uten å bry seg om at dette la en demper på den begeistrede stemningen og fikk mange til å bli forarget (Luk 19:1-10).

På tross av verdens forargelse går Jesus videre på sin ferd, og han gir hjelp både til legeme og sjel. Salig er den som ikke senere en gang med sorg i hjertet må si: "Jesus fra Nasaret gikk forbi."
Matt 21:1-11
I den gamle tekstrekken for kirkeåret kommer denne teksten igjen to ganger, nemlig palmesøndag og 1. søndag i advent. Grunnen til det er at kirkeåret i kirkens eldste tid begynte med påskefesten. Og da var Jesu inntog i Jerusalem en naturlig innledning til den stille uke.

Da kirkeårets begynnelse senere ble lagt i forbindelse med julefeiringen, satte en den samme teksten i begynnelsen av adventtiden.

Jesus hadde tilbakelagt veien fra Jeriko til Betania. Etter Betania kom han til en liten by som het Betfage ("fikenhuset"). Sporene etter denne byen er nesten helt forsvunnet nå.

Og der sender Jesus to av disiplene sine av sted for å hente eselhoppen og føllet. Eiermannen måtte sikkert være en som trodde på Herren, for han godtok med en gang beskjeden: "Herren har bruk for dem!" (v.1-3).

Det synes ikke som det har vært noen avtale med mannen på forhånd (se Mark 11:5). Men også dette trekket forteller oss om det samme som stateren Peter fant i fiskens munn (Matt 17:27). Jesus er skapningens Herre.

I v. 4-5 understreker Matteus at dette skjedde for at profetordet skulle oppfylles. I Joh 12:16 hører vi at disiplene ikke forstod dette med det samme. Først etter at Den Hellige Ånd hadde forklart det for dem, skjønte de det.

Profetordet er hentet både fra Jesaja og Sakarias. I Sak 9:9 står det: "Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Rettferdig er han og full av frelse, fattig er han og nr på et esel, på den unge eselfolen. "

I stedet for "rop med fryd" og "rop høyt" har Matteus tatt ordene fra Jes 62:11: "Si til Sions datter." Han har sikkert gjort det med tanke på at gledesropet palmesøndag så snart ble forandret til et "korsfest". Gledesropet til Sions datter var ikke ekte.

Han blir beskrevet som "saktmodig", for hans saktmodige og ydmyke opptreden står i sterk kontrast til den ytre prakten som verdens fyrster omgir seg med.

Og så er det et esel og ikke en stridshest han red på. Men eselfolen er også et tegn på fred. Det var fredsfyrsten som kom til Sions datter, og hans rike er ikke av denne verden.

Uttrykket "rettferdig er han og full av frelse" er utelatt hos Matteus. Som så ofte ellers ser vi at også her la ikke evangelisten an på å gi et ordrett sitat av profetien i GT. Han gjengir bare hovedinnholdet.

I v. 6-7 fortelles det så hvordan disiplene etter ordre fra Jesus hentet eselet og folen og la klærne sine på dem. Og Jesus satte seg på eselfolen. Han satte seg på folen fordi ingen hadde sittet på den ennå, slik det står hos Markus og Lukas.

I v. 8-9 hører vi om de begeistrede hyllesten folket gir han. Ved påskefesten kunne det være opptil tre millioner mennesker samlet i Jerusalem. Veien ble dekket av klærne (ytterklærne deres) og palmegreinene som de la foran han på veien.

Og folkemengden brøt ut i jubelsang som de hentet fra Sal 118:25-26.

"Hosianna" er et hebraisk ord som betyr: "Gi frelse, kjære Herre." Det vil si gi frelse til Davids sønn. "Hosianna i det høyeste" betyr da: "Gi frelse i dine høye boliger slik at den må dale ned til oss."

Idet folkemengden hilste han som "han som kommer i Herrens navn", vitnet de om han som Messias. I Mika 5:3 står det: "Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet."

Salme 118 og salmene som går forut (Sal 113-117), utgjør lovsangen som de brukte å synge dels ved påskemåltidet og dels ved påskegudstjenesten i templet.

Tidligere hadde Jesus hindret folk i å omtale han som Davids sønn. Han ville først åpenbare seg som Messias på åndelig vis slik at folket på den måten kunne kjenne han og tro på han som Frelser fra synden.

Men nå holder han ikke lenger folkets hyldest tilbake. Han skulle også ytre sett stå fram som den herlige og opphøyde kongen som var lovet, før han gikk i døden for sitt folk.

I v. 10-11 hører vi om det oppstyret det ble i byen da festtoget drog inn med jubelsang. Det ble spurt: "Hvem er dette?" Og folkemengden svarte begeistret: "Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea." Det var den vanlige betegnelsen som folk flest brukte om han.

Spørsmålet: "Hvem er dette?" er også en oppfyllelse av profetordet. I Sal 24:8 blir det sagt: "Hvem er denne herlighetens konge?" Og i svaret i samme salmen sies det: "Herren sterk og veldig. Herren mektig i strid." Og videre: "Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn!" (Sal 24:9).

Det må ha vært et mektig syn å se folkemengden dra nedover Oljeberget mens de sang, og så fortsette inn i den hellige by mens veiene var dekket med klær og grønne blad.

Men Jesus gråt, fortelles det i Luk 19:41-44. Han visste at de aller fleste i mengden ønsket en Messias av denne verden, og de visste ikke hva som tjente til deres fred.

Hos Lukas hører vi at det også var noen fariseere der som ble forarget over det som skjedde. De ba Jesus snakke disiplene sine til rette så de kunne holde opp med dette (Luk 19:39). Jesus visste at portene inn til hjertene var lukket hos denne store folkemengden.

Har denne kongen fått lov å holde inntog i ditt liv, kjære leser? Han er din konge enten du er lydig undersått eller du er en opprører. Han tvinger deg ikke. Stille og ydmyk kommer han. Han kommer ikke med pomp og prakt, men med Ordet om korset og gjennom sakramentene som ytre sett er så ubetydelige.

Har du bredt ut klærne dine på veien? Herren går inn i ditt hjerte bare over dine selvgjorte egenrettferdighets klær.

Har du hogd greiner av trærne og strødd på veien? Hver gang du brøt med en synd og hogg løs med forsakelsens øks på de mange syndige forgreningene i ditt liv, så ble det en seierspalme du la på veien foran Jesus der han drog inn til deg med sin glede og fred.

Har denne kongen fått komme inn i alle krokene i ditt hjerte? Har du det samme sinn som husbonden Jesus forteller om, som satte fram alt Herren trengte da han kom inn? Og når Herren tok fra deg noe som var kjært for deg, kunne du da også stille si: "Herren har bruk for det." - La din vilje skje.

Dette å gjøre i stand med en gang, er ofte vanskelig. Men vi har en tålmodig Herre og konge som holder med sine disipler om vi bare lovpriser han med et ærlig hjerte. "Å vel det hjerte, sjel og sinn Hvor denne konge drager inn."

Matt 21:12-17
Også her gjør Matteus et sammendrag av begivenhetene slik han så ofte gjør. Ifølge Markus var det først andre dagen i den stille uken, altså mandagen, at Jesus renset templet for all handel som hadde foregått i forgården (hedningenes forgård).

Det hadde han også gjort ved begynnelsen av sin virksomhet (Joh 2:14-15). Men alt hadde glidd tilbake til det gamle, og handelen foregikk som før.

Denne gangen har hans renselse av templet mer preg av dom over seg. Den er et varsel om den dommen som snart skulle komme over dette stedet som var blitt vanhellig.

Pengevekslerne det er snakk om, skulle veksle penger for folk slik at de fikk jødiske penger å betale tempelskatten med. Duene ble solgt for at fattigfolk kunne få noe å gi som offer.

All denne handelen var full av uredelighet og tanke på fortjeneste. Slapphet og sløvhet hadde ført den inn på tempelplassen og gjort helligdommen til en "røverhule". Den skulle jo egentlig være et "bønnens hus".

Her bruker Jesus ord både fra Jes 56:7 ("For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk") og fra Jer 7:11 ("Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne?".

Dette ordet fra Jeremia hadde tidligere ført dom over Jerusalem, og Jesus bruker det også som et varsel om hva som ventet denne byen som hadde forherdet seg.

Det er noe av kongens myndighet som kommer til syne her. Vel var han ydmyk og tålmodig, men han var også fylt av hellig alvor og nidkjærhet.

Vil vi ha Jesus som konge, må vi la han komme inn i vårt hjertes tempel og gi han lov å bruke svepen mot alt urent i vårt liv. Vårt hjerte må forvandles fra en røverhule til en bønnens hus der bønnen om nåde kan stige opp.

I store trekk finner vi igjen denne handlingen Jesus her gjør, også i kirkehistorien. Hva annet var reformasjonen enn en slik tempelrenselse?

Og det samme finner sted hver gang det går en vekkelse gjennom folket. Da bruker også Jesus svepen, og da skal det ikke bare snakkes nåde. Det skal også være helt klart at Jesus er en hellig og nidkjær Herre som hater synden.

I virkeligheten er det ekte nåde når han bruker svepen mot det som ødelegger sjelen. Derfor heter det blant Guds folk: "Jeg takker deg for din tukt og din trøst." Ja, det takkes for begge deler.

I det følgende møter vi den inderlige forbindelsen mellom tukt og trøst. I v. 14 fortelles det at etter at Jesus hadde renset templet, kom blinde og vanføre til han. Og han helbredet dem der i templet. Han var full av barmhjertighet.

Det fortelles om en misjonær at hedningen sa han var skarp som en kniv og øm som en mor. Han var skarp overfor synden, men øm overfor de elendige og nedbøyde sjelene. Den mannen hadde Herrens sinn.

I v. 15-16 fortelles det så om barna i templet. De hadde hørt de voksne juble sitt Hosianna dagen før. Og nå er det deres tur til å gi den store barnevennen sin hyldest i barnlig glede.

Men det de var vitne til, skar både yppersteprestene og de skriftlærde i hjertet. Både helbredelsen av de blinde og vanføre og barnas jubelrop gjorde dem rasende. Vi ser hvordan deres sinn forherdet seg mer og mer overfor Jesus.

I fullt sinne sa de til Jesus: "Hører du hva disse sier?" De godtok på ingen måte at Jesus var Davids sønn.

Men på samme måten som Jesus viste djevelen tilbake da han ble fristet i ørkenen, viser han dem tilbake med et ord fra Sal 8:3: "Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige."

Ordet "vern" er gjengitt med "lovprisning" fordi det nettopp er barnas lovsang det er snakk om i Sal 8.

Ofte gjør Herren de gamle til skamme gjennom barna. De gamle vanærer hans navn mens barna frimodig vitner om han.

Det fortelles om en bymisjonær i København at han holdt på å bli overfalt av en mann som spottet og raste mot Guds Ord. En del barn var vitne til dette, og de slo ring rundt misjonæren og sang en salme. På denne måten ble de et vern mot fienden, slik det står i Sal 8. Hver kveld forlot Jesus Jerusalem med all kamp og motstand han møtte der. Han gikk da ut til Betania til vennene sine der.

Matt 21:18-27
Ifølge Markus var det mandag morgen Jesus lette etter frukt på fikentreet. Altså var det tirsdag morgen at disiplene undret seg over det som hadde hendt med treet. Hos Matteus er det som vanlig ikke skilt mellom de forskjellige dagene, men det som naturlig hører sammen, er trukket sammen.

Hensikten hans er tydeligvis først å fortelle om det Jesus gjorde denne uken (v.12-20) og så komme tilbake til talene han holdt.

Fikentreet var vel kjent og ble dyrket over alt i Palestina. Det var et tre som ga god skygge, og frukten var velsmakende. De største fikenene ble modne først i juni, men store, fullvoksne trær kunne blomstre og sette frukt hele sommeren igjennom. Denne frukten ble først moden på nyåret når treet begynte å sette løv.

Dette fikentreet ga håp om å ha slik frukt fordi det hadde så rikelig med blader. Men "han fant ikke noe på det uten bare blader". Det var verken gammel frukt eller kart som ga løfte om høst.

Når Jesus forbanner treet, gjorde han det tydeligvis som en symbolsk handling. Det er en lignelse i handling. Treet med alle bladene var et bilde på Israel. Det var denne vantro slekten som holdt seg nær til Gud med munnen. De hadde mange fine og fromme ord (blader), men hjertet var langt borte fra han (Matt 15:8).

Herren hadde tidligere sammenlignet Israel med et fikentre som ikke bar frukt (Luk 13:6-9). Men den gangen hadde han bedt eieren av treet om et års utsettelse for det. Ved å forbanne fikentreet viser Jesus nå at dommen over Israel er uunngåelig. Ytre sett hadde Israel stått som et tre som på underfull måte hadde gitt frukt lenge før de andre folkeslagene. Men til tross for den nåde som var vist folket, hadde det ikke som helhet båret frukt som viste at det hadde omvendt seg til Herren.

I denne vantro tilstanden måtte Israel bli uten frukt for alltid. Derfor lyder forbannelsen: "Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på deg."

Dette er det eneste tydelige tegnet på straff vi ser hos Jesus. Riktignok hører vi i Matt 8 om griseflokken som styrtet i sjøen, men dette skjedde ikke direkte på hans ord slik det skjer her.

"For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham" (Joh 3:17). Den gode hyrden kom og kalte og lokket på sauene. Hans vei var ellers alltid full av tegn på hans nåde. Men nå da han var i ferd med å bli forkastet, varslet han dem om den dommen som ville komme over dem fordi de foraktet hans nåde.

Dette tegnet er også en alvorlig tale til hver enkelt som bare tjener Herren i det ytre. Det er en dom over alt hykleri. En gang skal hykleren bli avslørt hvor vissen han egentlig er. Herren lar seg ikke bedra.

I v. 20-22 hører vi at disiplene blir forundret over det Jesus har gjort. Han svarer dem bare at dersom de har tro, skal de kunne gjøre det samme. Ja, de skulle til og med kunne si til "dette fjellet" (sannsynligvis tempelfjellet): "Løft deg opp og kast deg i havet! - så skal det skje."

Troen kan flytte fjell. Det sa Jesus allerede da han helbredet gutten som var månesyk (Matt 17:20). I v. 22 sier han det rett ut: "Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få."

Likevel kan jo ikke et Guds barn tro hva som helst. Det kan bare tro det som har sin grunn i Guds Ord og løfter. Ordet er grunnvollen for troens visshet. Men dersom vi ber i overensstemmelse med Herrens vilje, har vi ingen grunn til å frykte noen hindring. Størrelsen eller vanskelighetsgraden av det vi ber om er ingen hindring. Innholdet i dette herlige løftet av Herren liksom roper mot oss og oppmuntrer oss: Be om mer tro, stadig mer tro.

Hos Markus er det føyd til at en slik bønn bare kan bes når den tjener tilgivelse og noe godt. Å bruke den for å få hevn over andre er nytteløst (Mark 11:25).

Når Jesus bruker tempelfjellet som eksempel her, peker det muligens på hvordan hele den jødiske tempeltjenesten snart skulle forsvinne og kastes i "havet", folkehavet av hedninger.

Den levende tro har myndighet og makt fra Gud til å avsløre at hykleriet er både vissent og ufruktbart. Den har også makt og myndighet til å gjøre slutt på all ytre gudsdyrkelse. Den er ikke bare en duft av liv til liv, men også en duft av død til død for alt som har med løgnen å gjøre.

Også i dag virker den levende tro det Herren viser oss her, overfor hykleren og den som bare er kristen i navnet.

I v. 23-27 hører vi hvordan representanter for Det høye råd (se sammensetningen av dette i Matt 2:4) kom til Jesus mens han underviste folket i templet. De krevde han til regnskap for det han hadde sagt og gjort, og særlig fordi han hadde kastet all handelen ut av templet.

Dette siste hadde særlig rammet de geistlige og var en anklage for deres samvittighet. Men isteden for å ydmyke seg, hatet de han bare enda mer. Dessuten hadde jo Rådet allerede bestemt at Jesus skulle dø (Joh 11:47-51).

Det skulle jo egentlig være opplagt hvor Jesus hadde fått sin myndighet fra. Den blindfødte mannen som fikk se (Joh 9:33), uttalte det så tydelig: "Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ingenting gjøre."

Men de ledende fortsatte å spørre: "Med hvilken myndighet gjør du dette? Og hvem har gitt deg slik fullmakt?" Det var tydelig de ikke ville godta at han var en mann fra Gud.

I sin underfulle visdom svarer Jesus dem som han så ofte hadde gjort. Han stiller dem et spørsmål som i virkeligheten klargjør saken. Han spør dem hvor Johannes-dåpen var fra, "fra himmelen eller fra mennesker". Johannes hadde jo vitnet om Jesus som Gudslammet slik at den stillingen de tok til Herrens forløper også ble avgjørende for deres forhold til han selv.

Da kom usselheten klart til syne hos disse falske veilederne. De ville helst benekte at døperen var sendt av Gud, men de våget ikke på grunn av folket. Folk satte nemlig døperen Johannes meget høyt.

Det var ingen gudsfrykt hos dem, men menneskefrykt var det rikelig av. Derfor forsøkte de å redde seg ved hjelp av en usannhet og svarte: "Vi vet ikke." De kunne jo sagt at de ikke ønsket å uttale seg om det, så hadde det iallfall vært en snev av sannhet hos dem.

Men dermed har de også fraskrevet seg retten til å få et klart svar fra Jesus. De hadde i virkeligheten alt fått svaret.

I de tre følgende lignelsene avslørte så Herren dem fullstendig og forkynner dommen over dem og folket som fulgte dem.

"Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike."
Matt 21:28-32
Hensikten med den første lignelsen er å vise den farlige stillingen et menneske har kommet i når det sier ja til Gud med munnen, men nei i handling. Dermed har Jesus beskrevet de skriftlærdes holdning som ulydighet av verste slag. I sin ulydighet hyklet de nemlig lydighet.

Tollere og skjøger derimot, som ytre sett ble sett ned på og hørte til blant de falne i folket, blir beskrevet med eksemplet om den første sønnen. Han begynte nok med å si nei, men sene re angret han det og gjorde det han ble bedt om.

"Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike," er et ord som også i dag rammer mennesker som er rettferdige i seg selv. Hedersmannen blir de ofte kalt.

Hva svarer du når denne utfordringen blir stilt oss i dag: "Gå i dag og arbeid i vingården!" Vingården er de helliges samfunn. Bare arbeidet innenfor denne vingården har løfter over seg. Det beste standpunktet er selvfølgelig å si ja med en gang både med munn og liv.

Matt 21:33-46
I enda en lignelse lar Jesus Ordets sverd falle over den ondskapen som folkets ledere hadde forherdet seg i. Også denne gangen er lignelsen hentet fra vingården og minner en del om den vi møter i Jes 5:1-7.

Vingården uttrykker Guds rike i den gamle pakt. Gjerdet omkring den er loven fra Sinai. Det satte ikke skille bare innen Israel, men det stengte også ute andre folkeslag.

Vinpressen der saften blir presset ut av druene, betyr offertjenesten i templet og prestetjenesten som er knyttet til den.

Druenes forfriskende saft er et bilde på den hvile og fornyelse de trøtte og såre hjertene i Israel fant i syndsforlatelsen som fantes i offerblodet. Det var jo et forbilde på den fullkomne syndsforlatelsen.

Tårnet som ble bygd i vingården som et vern mot fiender, er tydeligvis et uttrykk for øvrigheten. Gud hadde sørget for at folket også hadde et slikt ytre vern. Da Moses var død, stod det straks en Josva klar til å lede folket. Senere kom dommerne og kongene.

Selve forpakterne av vingården er de åndelige lederne for folket. I dette tilfelle peker de først og fremst mot yppersteprestene og de skriftlærde.

At husbonden "drog utenlands" vil si at Gud drog tilbake til sin usynlige tilstedeværelse for å gi troen mulighet til å utfolde seg.

Frukten som blir krevd som avgift, er uttrykk for Guds krav om å finne tro og lydighet hos sitt utvalgte folk. Tjenerne, de spesielle tjenerne som ble sendt til forpakterne, betyr vel nærmest profetene.

Og så beskrives den skammelige mottakelsen forpakterne ga disse tjenerne (v.35-36). Selv om GT ikke forteller oss hvordan det gikk med de fleste av profetene, så ser vi gang på gang i NT utsagn om at profetene ble slått i hjel. Det ser ut til å være et faktum (se Matt 23:30-31, 37. Apg 7:52. Heb 11:32).

I den muntlige overleveringen hos jødene fantes det historier nok om profeter som ble slått i hjel. I GT er dette uttrykt klart bare en gang, nemlig i Neh 9:26: "De drepte dine profeter, som vitnet for dem og ville føre dem tilbake til deg."

"Andre tjenere" (v.36) peker på de senere profetene.

Til slutt sender han "sin sønn til dem" (v.37). I dette ordet vitner Jesus klart at han er Guds enbårne Sønn, utsendt av Gud selv.

Og så avslører han planene de hadde om å drepe han (v.38-39). Han viser at de hadde en viss hemmelig følelse av at han var "arvingen", men at de forherdet seg overfor denne tanken. I stedet trøstet de se med Satans bedrag om at fikk de bare ryddet han av veien, så kunne de fortsette som før med å herske over folket.

Dette at de kastet han utenfor vingården, peker på at de overgav han til hedningers dom. Det var samtidig en oppfyllelse av det som skjedde på den store forsoningsdagen da kroppen av sonofferene ble brent opp utenfor leiren (Heb 13:11-12).

I v. 40-41 lar han dem selv felle dommen over det forferdelige de gjorde. De var nok forarget over en slik framferd som disse forpakterne viste, men var ikke selv klar over at det var dem Jesus snakket om.

Hos Markus og Lukas ser det ut som om Herren har gjentatt svaret deres høyt slik at alle kunne høre det. Dette ordet ble et profetisk ord på samme måte som Kaifas' ord i Joh 11:50. Han sa at det var til gagn for hele folket at ett menneske døde for folket i stedet for at hele folket skulle gå til grunne.

Lukas forteller at representantene for Rådet svarte: "Det må ikke skje!" (Luk 20:16). I dette lå det en benektelse av både at Jesus var arvingen og at det var sannhet det han talte til dem.

I denne lignelsen er det først og fremst en advarsel til all kirkelig øvrighet om ikke å rive til seg arven, det vil si å herske på menneskelig vis over Guds menighet.

Der det er statskirker har det levende troslivet, - og i dette er det jo arvingen, Guds enbårne Sønn, lever, - ofte måttet tåle og lide mye ondt og urett fra et verdslig kirkestyre. Men dommen fra Gud kommer i sin tid over alle slike forpaktere.

Og videre ser vi i denne lignelsen hvordan verden hater Guds tjenere som arbeider for han i troskap og krever frukter, det vil si omvendelse og tro hos dem som er døpt. Innenfor den såkalte kristenhet dreper de dem ikke. Heller ikke steiner de dem, men de henger dem ut i aviser og andre massemedia og kaster all verdens skitt og forbannelser på dem.

I v. 42-44 snakker Jesus rett ut til de onde forpakterne. Han henviser til Sal 118 om den steinen som bygningsmennene forkastet, men som nettopp ble hovedhjørnesteinen. Det er Guds underlig makt som gjør den til det.

"Derfor," sier Jesus (fordi dere er disse forpakterne), "sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter." Dette peker på den hedningekristne menighet som er det nye Israel etter Ånden. "Den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal smuldre til støv," sier Jesus (v.44). Her er det som han kaster et langt blikk inn i framtida.

Bildet han bruker om å falle på steinen, støte mot den og bli ødelagt som en leirkrukke, går ut fra at steinen ligger nede. Det er altså Kristus og hans rike i sin tilstand av fornedrelse.

Her beskrives altså den generelle vantro som tar anstøt av Kristus og forarges over han. Men dermed ødelegger en seg selv.

Bildet av steinen som faller ned ovenfra, peker på Kristus som kommer i himmelens skyer til dom for å knuse alle antikristelige krefter (se Åp 19:15-21). I dette verset samler liksom Jesus alle sine fiender og deres ende.

I v. 45-46 ser vi at Jesu fiender er avslørt. Frykten for menneskene hindret dem i å gjøre det de helst ville, og derfor fortsatte de å lure på han. Det hører vi om i det følgende kapitlet.

I hellighet og majestetisk ro står Frelseren fram midt i flokken av fiender. Hvert ord er behersket av Åndens makt og klarhet. Som Gudsmennesket står han midt i den falne slekt.

Hvert hjerte som er av sannheten, må bli stilt overfor dette bildet vi ser her av Jesus, og bekjenne det samme som tjenerne gjorde i Joh 7:46: "Aldri har noe menneske talt slik som denne mann".

Matt 22:1-14
Her får vi enda en lignelse som viser hvor gjenstridige Israel er overfor Guds tilbud om nåde. Denne lignelsen er ikke bare rettet til de ledende slik de to andre lignelsene var. Den er rettet til alt folket som hørte han i templet den tirsdagen.

Lignelsen minner en del om den vi finner i Luk 14. Likevel er den forskjellig fra den. Kongesønnens skikkelse er med her. Dessuten betones dommen sterkere samtidig som det fortelles at evangeliet skal overgis til hedningene.

Kongen er Gud Fader. Sønnens bryllup er Guds rike slik det finnes her på jorden med rettferd, fred og glede i Den Hellige Ånd.

Det greske uttrykket for måltid som er brukt i v. 4 betegner vel nærmest det vi vil kalle frokost, altså det måltidet som bryllupsfesten begynte med. På den måten er Guds rike her på jorda en herlig begynnelse på gledessamfunnet med Jesus.

Og likevel er det bare et pant på den herligheten som er så mye større, og som skal komme når vi kommer fram til de siste dager. Da skal det oppfylles som står i Åp 19:7: "For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede."

I Luk 14:17 er det snakk om bare en tjener. Her er det snakk om en dobbelt innbydelse. "De innbudte" (v.3) er en betegnelse på Israels folk.

Den første innbydelsen (v.3) peker på det kallet som hadde gått ut til Israel både ved de profetiske løftene om Messias og ved Jesus og hans disiplers virksomhet de tre årene som hadde gått siden han sto fram.

"Men de ville ikke komme." Dette beskriver ikke bare lederne i folket, men folket som helhet. De ønsket først og fremst en verdslig og menneskelig Messias.

Innbydelsen i v. 4 ved de "andre tjenere", peker på apostlenes virksomhet etter at Jesus hadde lidt døden på korset. Da kaller Herren enda en gang på dem der han sitter ved Faderens høyre hånd.

Uttrykket: "Oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig," peker på en innbydelse etter at det store ordet på korset har lydt: "Det er fullbrakt!"

Etter at vi har hørt om Guds nådekall (v.2-4), hører vi så om folkets gjenstridighet (v.5-6).

Først ser vi den likegyldige forakten (v.5). Åker og forretning blir nevnt som bilder på de mange ting som holder hjertet tilbake fra å få del i det evige livet. Hjertene blir bundet til dem og setter dem høyere enn nådekallet fra himmelen.

For en som er våken, kan bildet om jordbruket med såtid og høst, med ugress og forskjellig avkastning bli en alvorlig preken om Guds rike. Og bildet om forretningen kan bli en påminnelse om at vi er dyrt kjøpt. Men på den andre siden viser det alvoret ved at hjertene er bundet til jorden, og at forretningen kan ødelegge hjertelivet.

I v. 6 hører vi om det åpne fiendskapet overfor tjenerne. På samme måten møter jo også vi i dag den samme likegyldige forakten og den bitre spotten. Ja, vi kan møte det direkte sinnet når vi innbyr mennesker til kongesønnens bryllup.

Nå er "de innbudte" alle vi som er døpt, og for oss forkynnes det herlige budskapet: "Alt er ferdig." Nåden er gjort ferdig for oss på korset. Den ble lagt fram for oss i dåpen. Vi har til og med fått Åndens gave til å ta imot den. Nå står det bare tilbake at vi kommer.

Hva har du, kjære leser, svart til Herrens: "Kom"?

V. 7 peker tydelig nok på Jerusalem der morderne bodde og ødeleggelsen av den. Men det peker også på den ild som venter alle som ikke vender om og kommer.

"Foraktet nåde fryktelig seg hevner" er temaet vi hører for den prekenen vi hører her. Den lyder også til alle slekter og til alle tider om Jerusalems ødeleggelse.

I v. 8-9 ser vi overgangen fra Israel til hedningene, de som er ute ved "veikryssene", altså utenfor byen. Her ser vi det samme som Paulus snakker om i Rom 11: De gamle grenene ble brukket av på grunn av sin vantro, og de nye ble podet inn.

"De innbudte var den ikke verd." Det er et vemodig ord, og det er et forferdelig ord for den dette blir uttalt over fra himmelen.

Tjenerne samlet sammen både "onde og gode". Her finner vi evangeliet om at nåden er uforskyldt. Alle blir tatt imot enten de har falt dypt eller ikke så dypt. Ingen har falt så dypt at han ikke kan bli tatt imot i himlenes rike. Ingen er så rettskaffen at han ikke må gå inn på grunn av nåden.

Røveren på korset og fariseeren Paulus som var uklanderlig i sin rettferdighet etter loven (Fil 3:6), måtte gå inn gjennom den samme porten. "Onde og gode" er her brukt i vanlig menneskelig språkbruk.

"Bryllupshuset ble fullt av gjester." Her tenkes det på alle de hedninger som er ført inn i Guds rike gjennom dåpen. Men så kommer det alvorlige (v.11 -13). Det er en som ikke hadde "bryllupsklær" på seg.

Vi merker oss at vi ennå befinner oss her på jorda i denne lignelsen. Ingen kan snike seg inn til det himmelske bryllupet mellom Jesus og hans dyrkjøpte brud uten å ha på seg bryllupsklær.

Men i Guds rike på jord finnes det hyklere og hjerter som bedrar seg selv. Ja, ofte bedrar de andre også. Men de bedrar ikke han som ser, den himmelske kongen som gjennomskuer alle ting.

I Østen brukte de store på den tiden ofte å gi bryllupsklær til gjestene som de skulle ha på når de satt til bords. Det ble betraktet som forakt og hån mot verten om noen ikke ville ta på seg de klærne de hadde fått. Det er gjerne denne skikken det antydes til.

Det vil svare nøyaktig til det som foregår i Guds rike der brudgommen med sitt eget blod har kjøpt bryllupsklærne til bruden sin. I Guds rike har ingen med sine egne bryllupsklær. Der vil de alltid få dem tildelt. Brudgommens gjester sitter i hans klær ved hans festmåltid.

Men hva består det i å ha bryllupsklærne på? Det består på den ene siden i at en har dømt sine egne filler og urene rettferdighetsklær som ubrukbare. En ser at i seg selv er en fortapt og fordømt både tanker, ord og gjerninger. Men på den andre siden består det i at en har tatt imot Jesu rettferdighet av nåde. En er erklært rettferdig av nåde i Kristus.

Denne rettferdigheten kan en bare ta imot i en levende tro ved en sann omvendelse. Derfor vil også det å være ikledd bryllupsklærne bety et ærlig brudd med det gamle menneske. En kjemper en oppriktig kamp for ikke å leve etter sine egne lyster, men etter Ånden.

Med andre ord vil det å være ikledd bryllupsklærne si det samme som å være ikledd Kristus slik han ble gitt i døden for oss på korset og gitt til oss i dåpen som vår visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forsoning (1Kor 1:30)."For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus" (Gal 3:27).

Lever du da i Kristus, kjære leser, eller har du lagt av Kristus og lever uten å ha bryllupsklærne på? Lever du i kjødets og verdens drakt så du lar deg prege av den nåværende verden?

Verden elsker sitt eget, men kan ikke tåle å se noen ha bryllupsklærne på. Valget blir derfor mellom verdens vennskap eller Guds vennskap. Og det siste har en ikke del i uten at en har tatt på bryllupsklærne.

Dette ordet taler alvorlig til oss om den skjulte død. Den drakten vi kan kalle for egenrettferdighet ligner mange ganger til forveksling bryllupsdrakten.

Mennesker kan pynte på den gamle drakten. De kan bruke mange ting som i det ytre synes hellig og fromt. Det kan være en ytre iver for Guds rike eller de kan lære å snakke i fine vendinger så til og med Guds tjenere kan ta feil og godkjenne dem som troende selv om de ikke er det i Guds øyne. Men klangen av falsk mynt er aldri den samme som ekte.

"Men han tidde," står det i v. 12. Stilt foran kongens øyne vil hver munn bli lukket. Alle unnskyldninger og fine vendinger vil bli borte. Da blir alt det ytre avslørt i all sin tomhet, og sjelen må gi Gud rett i hans dom.

Og så beskriver igjen Jesus fortapelsens tilstand som det ytterste mørke der en gråter og skjærer tenner (se Matt 8:12). Det er en evig håpløs tilstand av fortvilelse.

Igjen hører vi det alvorlige ordet som oppfordrer til dyp selvprøvelse: "For mange er kalt, men få er utvalgt." (se også Matt 20:16).

Når det bare er nevnt ett menneske her som ikke har bryllupsklær, så vil Jesus på denne måten understreke ansvaret den enkelte har overfor Gud. Ordet i v. 14 forteller oss at denne ene dessverre er bilde på så altfor mange.

Kom til Jesus med et oppriktig hjerte. Da skal du få oppleve at "den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut" (Joh 6:37).

Men de som ikke kom eller som ikke kom av et oppriktig hjerte, vil høre dette når den store dagen kommer: "Gå bort fra meg" (Matt 25:41).

Ve den som en gang kommer til å høre disse ordene. "Lenge Jesus ba deg komme, Nå han hører ei ditt rop."

Matt 22:15-22
I det følgende ser vi tre spørsmål som de ledende i folket stiller Jesus. Alle har til hensikt å fange han i ord slik at de kunne få noe å anklage han for og dømme han.

Gjennom disse lumske angrepene kom djevelen som en snikende slange. Snart skulle han komme som en brølende løve.

Det første lumske spørsmålet møter vi her. Fariseerne var listige nok til å sende disiplene sine for at Jesus ikke skulle ane uråd. Og sammen med dem sendte de også noen herodianere. Det var

noen som hørte til fjerdingsfyrsten Herodes Antipas' parti og var omtrent like hedenske som saddukeerne. Kong Herodes støttet seg jo til romerne, så hans parti var romervennlig.

Fariseerne derimot sto i spissen for den delen av folket som raste mot romerne og mente det var uverdig for det utvalgte folket å bøye seg under dem. Men de ville ikke innse at Herren hadde ført dem inn under dette åket fordi de hadde vært ulydige og utro mot han så han ville ydmyke dem.

Senere hører vi at kong Herodes oppholdt seg i Jerusalem i påsken (Luk 23:7). Dette er grunnen til at noen av hans folk var til stede.

Bare hatet til Jesus kunne forene disse partiene som ellers var i bitter strid med hverandre.

Fellen de la for Jesus var nøye pønsket ut. De skulle spørre han om det var tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke. Tidde han, ville det bli oppfattet som om han var redd og rådvill. Sa han "ja", ville fariseerne anklage han for forræderi mot folkets hellige sak. Sa han "nei", var herodianerne ferdige til å stå fram og anklage han som opprører mot keiseren.

De begynte med en smigrende innledning som i og for seg var sann. Men i deres munn var den bare hykleri. Løgneren bruker ofte fine ord bare for å skjule sine virkelige tanker og meninger.

Men Herren som vet hva som bor i mennesket (Joh 2:25), så hvilke tanker hans fiender hadde (se Matt 9:4). I sitt første svar gir han dem et klart bevis på at han visste om deres ondskap. "Hvorfor frister dere meg, dere hyklere?" (v.18).

Å bedømme åndene er som oftest svært vanskelig for Herrens små disipler. Men vi har en stor mester, og "alt ligger nakent og bart for hans øyne" (Heb 4:13). "Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud" (Jak 1:5).

I og for seg hadde dette vært svar nok til disse slangene, men for disiplenes skyld ville Jesus avklare dette vanskelige spørsmålet.

Svaret er kort, men tydelig. Og det er tilstrekkelig til alle tider som veiledning for hans venner. Gud vender det onde til det gode. Her må hans fiender tjene Guds rikes sak ved å skaffe oss dette mektige visdomsordet.

Ja, det er en hellig og åndsfylt måte Jesus behandler dette spørsmålet på. Først spør han: "Vis meg mynten som skatten betales med!"

Her tenkes det på den personlige skatten som skulle betales til keiseren. Den ble visstnok innført år 6 e.Kr. og var på en denar. Men denne mynten var preget med keiserens bilde og påskrift som et vitnesbyrd om at han hadde overherredømmet i landet.

Det dype i Jesu svar er at skatt og lydighet skal gis til den som er den foresatte øvrighet til enhver tid. Det blir derfor bare å gi tilbake det som tilhører keiseren.

" - og Gud det som Guds er," føyer han til. Her kommer Jesus åpent med anklagen mot han som hadde tatt fra Gud førsteretten til å styre folket.

I virkeligheten kan ikke disse to tingene skilles fra hverandre uten at det oppstår skadevirkninger. Bare den som har gitt Gud det som tilhører han, det vil si sitt hjerte (Ord 23:26), kan på rett måte gi keiseren det som tilhører keiseren. Det vil si vise troskap og lydighet i sine jordiske, borgerlige forhold.

Vantro mennesker kan på mange måter oppfylle sine borgerlige plikter til punkt og prikke, men de kan ikke be for sin konge og sitt land. Vantro tjenestefolk, hvor dyktige de enn er, kan ikke be for det huset de arbeider i, og slett ikke gjøre sin gjerning som for Herrens ansikt.

Og motsatt: Ingen kan gi sitt hjerte til Gud og så være uredelig i sine jordiske plikter uten at han fører skam over Herrens navn og selv tar skade av det. Og det er ille når Guds barn lurer unna med skatt og avgifter, bare for å nevne et eksempel. Slikt vekker med rette anstøt hos folk.

"Gi da Gud det som Guds er!" Hvem kan vel egentlig måle dybden i dette ordet? "Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!" (1Kor 6:20).

Mennesket ble skapt i Guds bilde med hans påskrift. Dette ble ødelagt i syndefallet, men ved korsets blod og dåpens nåde ble det fornyet. Legg merke til at vårt legeme hører Herren til. "Så by nå deres lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten - det fører til helliggjørelse" (Rom 6:19).

Også alle våre materielle goder hører sammen med det. De har vi også fått fra Gud. Det er goder han har betrodd oss, og som vi skal stille til rådighet for han. Når han sier "gi", så er det bare hans eget han ber om å få igjen. Han ber om det for å kunne gi oss større velsignelse gjennom det å gi.

Selv Herrens dag skal gis tilbake til han. Ja, hver dag, hvert øyeblikk, hver kraft og evne hører han til. Må Gud hjelpe oss til å lære dette: Gir vi Gud det som er hans, så kommer hans bilde og påskrift til å stråle ut fra våre liv. Da vil vi oppleve at det vi ga tilbake til han, får vi mangedobbelt igjen.

Men i dette å gi til Gud det som er hans, settes det også en grense for hvor langt vi skal strekke oss overfor keiseren. Like så lite som en kristen kan stille seg på opprørerens side mot keiseren, like så lite kan han adlyde keiseren dersom denne påbyr noe som strider mot Guds vilje.

"Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!" (Apg 4:19). Vi må passe oss så vi ikke gjør som Pilatus og setter keiserens vennskap høyere enn Guds vilje.

"Da de hørte dette, undret de seg," står det (v.22). Jesu motstandere ble slått av visdommen i svaret Jesus ga, men det ble bare med det.

Mennesker kan bli betatt av kraften i Herrens sannheter. De kan bli grepet av det storslåtte i den, men det fører dem likevel ikke til omvendelse.

Matt 22:23-33
Vi har tidligere snakket om saddukeerne (Matt 3:7) som var fritenkerne innen jødedommen. De nektet blant annet for at det var noen oppstandelse. Nå forsøker de å latterliggjøre Jesus ved å stille han et spissfindig spørsmål.

Det er jo slik fritenkerne gjør i dag også. De forsøker å gjøre alt til latter for å svekke alvoret og kraften i sannheten. I v. 24-28 ser vi spørsmålet de stilte. De gikk ut fra det såkalte svogerekteskapet som omtales i 5Mos 25:5-6. Dette gikk ut på at en mann skulle gifte seg med enken etter sin bror dersom broren døde uten å ha noen sønn etter seg. Den første sønnen i dette ekteskapet skulle da "kalles sønn av den avdøde bror, for at den avdødes navn ikke skal utslettes av Israel".

Nå ville saddukeerne vise at denne loven gjorde oppstandelsen til en umulighet. Hvem skulle da denne enken tilhøre når hun hadde vært gift med flere brødre?

Herren svarer dem rolig, men samtidig på en slik måte at deres spissfindighet blir slått sønder og sammen. Han viser dem at de tar feil på to måter.

For det første kjenner de ikke skriftene. De hadde ingen åndelig forståelse av Ordet, for skriftene bevitner jo oppstandelsen (v.31 -32).

For det andre hadde de ingen forståelse av Guds kraft idet de gikk ut fra oppstandelseslivet bare skulle være en gjentagelse av livet her på jorda. De trodde ikke at Gud hadde kraft til å reise opp legemet og gjøre det likt med englene (v.30). Det står ikke at de skal bli engler. De skal bare bli engler lik på dette punktet at det ikke skal være noen forskjell mellom kjønnene.

Skriftbeviset for oppstandelsen er hentet fra 2Mos 3:6 der Herren taler til Moses i den brennende tornebusken: "Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud." Dette motbeviser saddukeernes falske lære om at sjelen ble til intet. Hadde dette vært tilfelle, så kunne ikke Gud kalt seg patriarkenes Gud etter at de var døde. Er han deres Gud, så lever de ennå, like sikkert som Gud lever. Og av dette følger igjen at deres legemlige død bare er forbigående.

Ordene minner om Jesu ord til Marta: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør" (Joh 11:25).

At ordet om livets oppstandelse ikke gjelder alle, er også med i Herrens ord. Det går klart fram av at det ikke snakkes om Abrahams barn her, for det er bare navnet på Abraham, Isak og Jakob som nevnes.

Og videre ser vi i Luk 20:35 at Herren har uttalt seg på denne måten: "Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte."

Herren forteller oss ikke her hvordan det går med mennesker som har forkastet Guds nåde, enten de skal oppstå eller ei. I Joh 5:28-29 snakker Jesus om at alle som er i gravene en gang skal høre hans røst. Men han skiller mellom en oppstandelse til livet for dem som er Guds barn, og en oppstandelse til dom for dem som gjorde det onde, det vil si de som forkastet hans frelse.

Det kan være nærliggende å tro at skikkelsen vantro mennesker får i oppstandelsen blir lik den englene som falt, har.

Men på dette stedet er sammenligningspunktet dette at den ytre forskjellen på kjønnene er borte.

Vantro mennesker kan stille mange spissfindige spørsmål. En gang ble Luther spurt om hva Gud gjorde før han skapte verden, og han svarte: "Da satt han og kuttet bjørkeris for å ha noe å tukte slike med som spør så nesevist."

Men et Guds barn kan jo også komme med så mange underlige spørsmål om hvordan det skal bli på den andre siden av døden. En troende har jo fremdeles noe av det opprørske sinn som tumler med mange ville tanker.

Ikke sjelden møter en spørsmålet om hvordan det kan bli snakk om salighet når ikke alle ens kjære blir frelst. Men også her kommer dette av at det naturlige hjertet ikke kjenner Guds kraft.

Hvile kan det bare bli når en kan si som David i Sal 131: "Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne ikke overmodige. Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og underlige for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg. Vent på Herren, Israel, fra nå av og til evig tid."

Denne salmen kalles en sang til festreisene, og lenger kommer vi ikke så lenge vi er på reise her i verden på vei til den himmelske stad.

Igjen hører vi at de er forundret over Jesu lære, men her er det folkemengden omkring, som undrer seg. Deres hjerter var fremdeles åpne for Herren. Jesus-skikkelsen er et under midt i denne slekten som er så fordervet i sitt sinn av synden, men han er et under fra Gud (Jes 9:6).

Matt 22:34-46.
I Luk 20:39 hører vi at noen av de skriftlærde ble så grepet av Åndens og sannheten i det svaret Jesus ga saddukeerne at de utbrøt: "Mester, du svarte godt!"

Men fariseerne rådslo sammen enda en gang om hvordan de kunne fange han i ord. Han hadde stoppet munnene på disiplene deres når det gjaldt spørsmålet om å betale skatt. Og han hadde tilbakevist saddukeernes spørsmål angående oppstandelsen.

Nå forsøker de seg med et spørsmål om loven. Dette var meget ømtålig på den tiden: "Hvilket bud er det største i loven?"

Noen av de skriftlærde holdt på offerbudene mens andre holdt på sabbatsbudet. Men denne delingen av loven i små og store bud førte til mye elendighet. Resultatet var at de ikke tok det så nøye om de brøt de små budene dersom de bare kunne si at de holdt de store.

Slik kan en den dag i dag høre uomvendte mennesker snakke om "små synder" som å misbruke Guds navn eller være gjerrige og vrange eller lignende. Disse småtingene betyr liksom ingen ting, mener de.

Dette vitner om et meget overflatisk synspunkt. Guds lov er en enhet, og derfor skriver også Jakob at den som bryter ett av budene, er skyldig i dem alle. Det er jo den samme Herre og Gud som blir krenket, uansett på hvilken måte det skjer.

Det er dette Jesus viser dem i det svaret han gir (v.37 -40) idet han peker på kjærligheten som det store budet i loven.

Først peker han på kjærligheten til Gud av et helt hjerte, sjel og forstand. Deretter peker han på kjærligheten til nesten som er like viktig som den første. Kjærligheten til Gud skal jo nettopp vise seg i det praktiske liv, - i kjærlighet til nesten. En virkelig, ekte kjærlighet finnes ikke uten at den er sprunget ut av kjærlighet til Gud.

Nå fantes det noen blant de skriftlærde som pekte på kjærligheten som det store bud. Det gjorde f.eks. den kjente jødiske læreren Hillel som døde omkring år 10 e.Kr. Og i Luk 10:27 (innledningen til lignelsen om den barmhjertige samaritan) hører vi at en skriftlærd svarer nettopp ved å peke på disse to budene.

Når det står: "Du skal elske din neste som deg selv," så betyr det at det finnes en kjærlighet til seg selv som er sann og rett. Det er den når den er bygget på kjærligheten til Gud. Bare ved å bygge på kjærlighet til Gud kan kjærligheten til seg selv bli fri for egenkjærlighet (egoisme).

Jesu Ord: "På disse to bud hviler hele loven og profetene", viser oss det vi allerede har nevnt. Alt Guds ord henger sammen som leddene i et kjede. Men det som bærer både i loven og i profetiene, er den hellige kjærligheten. Også lovens bud er nåde om vi forstår dem rett.

Den skriftlærde som sto fram med dette fristende spørsmålet på fariseernes vegne, syntes å ha gjort det frivillig (se Mark 12:28). Han synes å ha vært så grepet av Jesu svar til saddukeerne. Han var sikkert blant de skriftlærde som ikke kunne annet enn uttrykke anerkjennelse overfor den måten Jesus svarte på (Luk 20:39). Ifølge Mark 12:32-34 ga han sin dypeste tilslutning til det svaret Jesus ga, og Jesus sier da også om han: "Du er ikke langt borte fra Guds rike."

Igjen ser vi et fint trekk i bildet av Frelseren. Med rette er det blitt sagt: "Midt blant de mest listige fiender var hans kjærlighetsøye åpent og klart, så han helt til det siste forstod de svakeste lengsler mot Guds rike."

Men selve den lumske sammensvergelsen som fariseerne gjorde mot han, ble besvart gjennom et spørsmål Jesus rettet til dem. Vi ser jo ofte hvordan Jesus svarer sine motstandere med å stille dem et spørsmål igjen. Og ved dette spørsmålet avslører han deres virkelige sinnelag.

Han spør dem om hvem de mener Kristus (Messias) er sønn til. Her står vi ved grunnspørsmålet i kristendommen. Alle mindre, viktige enkeltspørsmål kan samles i dette. Det er fullstendig uforstand når mennesker snakker om kristendom og kaller seg kristne samtidig som de nekter for at Kristus er Guds evige Sønn.

Nei, ekte kristendom står og faller med dette: Kristus er Guds Sønn fra evighet. Var han bare et menneske, så var han en svermer og bedrager. På mange steder sier Jesus fra Nasaret at han er mer enn en naturlig etterkommer av David. Han er mer enn et menneske som er utvalgt av Gud. Det gjør han også helt klart her.

Fariseerne ble stående ved dette: "Davids sønn." Messias' høyhet sto bare for dem som en jordisk høyhet, og selv om hans kongemakt skulle være større og mektigere enn den David hadde hatt, så var det likevel bare en jordisk kongemakt.

Deres trosbegrep var også her overflatisk og knyttet til forstanden. Det viser Jesus dem ved å sitere fra en av Davids salmer: "Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!" (Sal 110:1).

Da Jesus besøkte templet første gang som tolvåring, hører vi at han vitner for sine jordiske foreldre: "Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?" Han vitnet altså om seg selv at han var Guds Sønn.

Den moderne bibelkritikken har meget bestemt nektet for at Sal 110 er av David. Men sammenhengen her i Jesu ord forutsetter like bestemt at bare David kan være forfatter til denne salmen. Uten det ville det beviset Jesus her legger fram, bli både feilaktig og meningsløst.

Bibelkritikken fører oss her over på det som nettopp er fariseernes standpunkt som tar guddomsglansen bort fra Frelserens person. Den gjør han til Davids sønn som tok feil på grunn av manglende kjennskap til de faktiske forhold. Men her gjør den moderne bibelkritikken vold mot Jesu person. Her viser djevelskapen seg.

"Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?" Dette er det avgjørende og livsviktige spørsmålet for hver enkelt. Dette møter fremdeles mennesker og krever et svar. I alle andre spørsmål kan en være nøytral som det heter. Men når det gjelder dette spørsmålet, må en ta parti.

Vi hører ropet i våre dager: "Han er en bedrager!" Vi spør igjen, men får et nytt svar: "Han var et utmerket menneske, en stor tenker, en sosial reformator, men bare et menneske."

Vi spør enda en gang, og får enda et svar: "Jo, selvfølgelig var han Guds Sønn, det har vi jo lært." Men svaret er så kaldt, så tørt og kunnskapsmessig. Nei, det er heller ikke det rette svaret.

Vi spør på nytt, og fra Herrens levende menighet får vi høre: "Han er min skatt, min perle og min pris. Det rette livets tre i Paradis. Når ham jeg har i ett og alt, Jeg har hva Herren selv har Fylden kalt."

Dette er svaret som er hjertesvaret fra en levende tro. Er dette ditt svar, kjære leser? Er Jesus blitt din "vakreste rose", din Frelser fra all synd og glansen av Guds herlighet" (Heb 1:3)?

Du kan undersøke dette nøyere ved å spørre deg selv om han er blitt din Herre slik at du har gitt han din vilje. Får han råde over deg?

Salig er den som sammen med kong David i Ånden får se Jesus sitte ved Faderens høyere hand som seierherre i all evighet. Og salig er den som kan si: "Det er min Herre som sitter der!"

Da er også alle dine fiender og alt som vil ødelegge din sjel, fiender av Jesus. Og han kjemper kampen på vegne av alle Guds barn som er så svake.

Så er også dette ordet om at alle hans fiender skal legges under hans føtter, et ord som forkynner seier for oss. Så fører Jesus dem som bekjenner at han er" Guds enbårne Sønn, vår Herre", fram til seier og ikke til nederlag.

Med disse ordene fra Sal 110 var Jesus ferdig med de religiøse lederne og de med han. "Heller ikke våget noen å spørre ham mer

fra den dagen." Allerede den gangen sto han som den store seierherren midt blant løgn og falskhet.

Her ser vi hans seier som profet. Snart skulle han vinne seier som yppersteprest. Det gjorde han på korset. Og den dagen kommer da han seier skal stråle fram som en konges herlighet og være synlig for hver eneste en av menneskeslektens millioner.

Matt 23:1-12
Dette er et meget alvorlig kapitel. Det er nesten bare fylt av dom. Bare i siste verset stråler et gløtt av håp fram fra fortiden. Men ellers viser Jesus hvilket mørke som hviler over lederne i folket.

Her henvender Jesus seg "til folket" og "til sine disipler". Han har ikke flere samtaler med de ledende (se Matt 22:46).

Jesus viser sin inderlige kjærlighet i denne alvorlige advarselen til folket om at de ikke må følge de falske veilederne. De fører dem bare vill.

I mange år hadde fariseerne hersket over folket, og den store massen viste dem stor ære. I det ytre hadde de satt seg på Mose stol når det gjaldt å lære folket. De hadde fullstendig kontroll over alt som hadde med undervisning og fortolkning av GT å gjøre. I grunnteksten står det egentlig: "På Mose stol hadde satt seg de skriftlærde og fariseerne." Det uttrykker at de hadde tatt seg selv til rette når de påstod at de var folkets lærere og åndelige ledere. De hadde ranet til seg denne plassen (v.2).

I v. 3 finner vi et merkelig ord. Jesus setter et dypt skille mellom det disse menneskene lærer og det livet de lever. Det er noe fint og hensynsfullt overfor folket i disse ordene. Jesus vil ikke ta fra folket deres religiøse tro og deres ærbødighet. Det kunne lett skje når han angrep deres lærere.

"Alt det de sier til dere, skal dere derfor gjøre og holde," sier han. Det må forstås om det de sa "på Mose stol", altså det de lærte i overensstemmelse med Mose lov. Her sier Luther: "Om en lærer annerledes eller mer enn Moses, så sitter en ikke lenger på Mose stol."

Det samme gjelder jo også i dag når vi står overfor åndelig døde predikanter. En skal selvfølgelig gjøre det de sier så lenge det stemmer med Guds ord og rett lære. Jesus hevdet Moselovens autoritet uavkortet overfor folket, men han slo ned med dommens lynstråle på de mange tilføyelsene som fariseerne hadde gjort, og det livet de levde i motsetning til loven.

Dette er en alvorlig advarsel til prester, misjonærer og alle Guds vitner om at livet må stemme overens med læren.

Det er kanskje kjent det som en gang ble sagt om en prest: "Han er god nok på stolen, men han skulle aldri slippes utenfor kirkehuset."

Hos fariseerne ser vi også at der livet strider mot læren, blir læren mer og mer fordervet. En forsøker å begrunne det dårlige livet en lever med å legge til eller ta vekk ting i Guds ord.

I v. 4 peker Jesus på alle de mange bestemmelsene de hadde knyttet til budene. På denne måten ble hvert bud en stor bør av lovbestemmelser som tynget ned folk og gjorde dem engstelige. Men selv holdt de seg for gode til å bry seg om dem. Det var bare teorier for dem. Det var ikke noe de var villige til å ofre noe for i sitt eget liv. Hyklerne er som oftest skarpe mot andre, men tillater seg selv alt.

I v. 5-7 beskriver Jesus hvor stolte de er, og hvordan de kjemper for hedersplassene. De bønneremmene det er snakk om, var pergamentstrimler der de hadde skrevet ned skriftsteder fra loven. Se 2Mos 13:2-16 ber det bl.a. står i v. 16: "Det skal være et merke på din hånd og et minnetegn på din panne. For med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt." I 5Mos 6:4-9 står det samme i v. 8. Og videre i 5Mos 11:13-21 står det i v. 18 at en skal binde ordet på handa som et merke og på panna som en minneseddel.

I Mosebøkene er det tydeligvis et billedlig uttrykk for stadig å huske på Ordet. Men jødene hadde altså tatt dette i utvortes betydning. At de gjorde bønneremmene brede, viser at de tenkte mindre på Ordet enn på at andre mennesker skulle legge merke til dem.

Og når det er snakk om minneduskene som de gjorde store, så har det sikkert sin bakgrunn i 4Mos 15:38-41. Der sier Gud de skal lage dusker på kappeflikene som skal hjelpe dem til å huske på Guds bud.

Men dette var noe fariseerne brukte til å styrke sitt hovmod. De ville sitte på hedersplassene når de var i selskap (v.6) og bli hilst med ærbødighet av folket.

"Rabbi" kommer av det hebraiske ordet "rab" som betyr "stor". Opprinnelig var det en tittel som ble brukt om de store lovlærerne, men etter hvert ble også denne tittelen brukt om de mindre lærerne.

"Rabbi" betyr da egentlig "min store", på samme måte som vi bruker uttrykket "min herre".

Her får vi et blikk inn i hjertet hos et fallent menneske. Det søkte ikke Guds ære, men bare sin egen. Deres stilling som lærere i loven, brukte de bare som et middel til å opphøye seg selv.

Her må enhver prøve seg selv, - og særlig de som er prester og forkynnere. Å opphøye seg selv åndelig er et våpen som djevelen bruker spesielt overfor dem som er åndelige veiledere for andre mennesker. Vårt hjerte er så ondt og fullt av bedrag. Hovmodet trives dessverre så altfor godt i det naturlige menneskes sinn.

I v. 8-12 viser Jesus oss den ånd han vil se hos sine venner. De skal ha ydmykhetens ånd slik at de verken spiller åndelige formyndere for andre eller er mellommenn mellom Kristus og andre mennesker (v. 8 og 10). Men de skal heller ikke stille seg under andre menneskers formynderskap (v.9).

Dermed er det ikke sagt at et hvert farskap i åndelig forstand er forkastelig. Vi snakker om kirkefedrene, og Paulus snakker om seg selv som korinternes åndelige far: "For jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet" (1Kor 4:15). Det er sagt at Gud holder vel av fedre så lenge de er under han, men ikke når de er ved siden av han eller over han.

Det er presteveldet som vil herske over menigheten og gjøre de troende umyndige, som Jesus vil til livs her. Dette presteveldet ser vi i mange sammenhenger. Tradisjonelt har dette i særlig grad vært tydelig i den katolske kirke der paven med sine biskoper og prester stiller seg i Kristi sted.

På bakgrunn av det Jesus sier her, kan vi lettere forstå det døperen Johannes sa om at hans glede var blitt fullkommen da han så at mennesker forlot han for å følge Jesus (Joh 3:29).

Jesus blir aldri trøtt av å innprente denne grunnloven i sitt rike, nemlig å tjene og være på den ydmyke plassen (se Matt 20:26. 18:4).

Augustin hadde rett da han sa at det første i Guds rike er ydmykhet. Det andre er ydmykhet, og det tredje er også ydmykhet. På kne kan vi komme inn i Guds rike, og med bøyde knær må vi fortsette framover himmelveien. Må all selvopphøyelse, hvor skjult og hemmelig den er, være en vemmelse for oss.

Matt 23:13-33
I Bergprekenen finner vi 8 saligprisninger. Her møter vi 8 ve - rop over de skriftlærde og fariseerne. Men de farene som fariseerne ikke greide å overvinne, de truer også i vår tid dem som er veiledere i Guds Ord.

Den første faren er dette å stenge himmelveien for sjelene og herske over dem (v.13). Dette ordet rammer alle prester og predikanter som forkynner en vei som ikke fører til himmelen. De skygger for evangeliet om korset slik at mennesker ikke får se den trange porten som omvendelsen er, inn i Guds rike. De vil ikke selv være hellige og blir sinte på dem som vekkes opp og vil omvende seg.

Så pekes det på begjærligheten som er gjemt under en from maske (v.14). Dette fører med seg "dess strengere dom". Verset finnes ikke i de eldste håndskriftene, men det finnes derimot i Luk 20:47 og Mark 12:40. Hos disse to evangelistene er denne tordentalen Jesus holder over fariseerne, gjengitt bare med noen få ord. Muligens er de blitt føyd til senere hos Matteus, men de er likevel Jesu ord.

Hva betyr: "Eter opp enkers hus"? Det betyr vel at de benyttet seg av at enkene ofte var hjelpeløse og svake, og de brukte sin åndelige makt til å rane til seg deres eiendom De skaffet seg altså materielle fordeler ved hjelp av sin åndelige makt.

I v. 15 hører vi ve-ropet over fariseernes iver etter å skaffe seg tilhengere. Her tenkes det på de såkalte proselyttene. Det var to slag av dem. Den ene gruppen var de som ble kalt "portens proselytter". De var hedninger som sto i et litt fjernere forhold til jødedommen. De fulgte bare visse bestemmelser uten å ha gått helt over til den.

I Apostlenes gjerninger blir de kalt "de fromme" eller "de som trodde på jødenes Gud". Ikke få av dem ble vunnet for evangeliet. Men det er ikke disse det tenkes på her. Fariseerne brydde seg ikke særlig om dem.

Dem det er snakk om her, er de såkalte "rettferdighetens proselytter". De lot seg omskjære og gikk inn under jødenes lov. Målet for fariseernes æresyke var å vinne slike tilhengere.

Men deres virksomhet ledet ingen hedning til virkelig omvendelse. Den førte dem bare inn under den samme åndsmakt som de selv levde under. Denne virksomheten var ikke av Gud.

Og slik det ofte skjer, så går tilhengerne av noe ondt enda videre enn sine læremestre. Fariseernes virksomhet samlet til helvete og ikke til himmelen. Jesus stempler dem derfor her som tjenere for Satan.

Dette er en alvorlig advarsel mot den iver som egentlig springer ut fra det å vinne ære og vinning for seg selv.

I v. 16-22 lyder ve-ropet over de "blinde veiledere" som setter "gullet i templet" og "offergavene som ligger på alteret" høyere enn både alteret og templet selv. Her viser vi til Matt 5:34ff.

Jesus feller her dommen over den lettvinte måten fariseerne brukte eden på, og det falske skillet de satte mellom en bindende og ikke-bindende ed. På denne måten viste de at de var blinde for sannheten. De var både dårer og gudsfornektere som ikke regnet Guds hellige majestet for å være noe. Alt ble i grunnen menneskeverk for dem.

Jesus viser at både alteret og templet har sin hellighet fra Gud selv slik himmelen selv har det. Den som avla ed ved en slik ting, ble i virkeligheten ansvarlig overfor Gud.

I v. 23-26 dømmer Jesus den ytre selvrettferdigheten ved to ve-rop. Ved å peke på sin egen rettferdighet, viste de til at de holdt loven selv i små detaljer, men samtidig brøt de dem grovt når det gjaldt hovedinnholdet i den.

Urettferdighet, ubarmhjertige dommer og troløshet regnet de ikke for noe, men de var pinlig nøye med å betale tiende selv av de minste hagevekstene som mynte, anis og karve. Og de var nøye med å gjøre rent beger og fat utvendig. Dette peker på de renselsseremoniene som loven påbød. Se f.eks. 4Mos 31:23 som fariseerne hadde utvidet til en masse spissfindige bestemmelser.

Når det står om beger og fat at "innvendig er de fulle av rov og urenhet", så peker det på at de ofte hadde fått tak i mat og drikke på urett måte. Herren fordømmer ikke deres troskap overfor de minste pliktene, men han setter alt på rette plassen.

Det ene skal gjøres, men det andre skal heller ikke forsømmer. En skal ikke bryte formene, men det er innholdet, livet, det kommer an på. Form uten innhold er hykleri. Den ytre renheten skulle etter loven understreke den indre renheten.

Ordet i v. 24 om myggen og kamelen er en billedlig taleform.

I v. 27-28 sammenligner Jesus disse øyentjenerne med "kalkede graver". Etter loven ble en uren når en rørte ved en grav eller en som var død (4Mos 19:16). For at ikke noen uforvarende skulle komme borti en grav, ble gravsteinene kalket hvite en gang i året. Dette ble gjort den 15. idar (mars) da regntiden var slutt. Men bak den skinnende hvite yttersiden lå jo dødningebenene.

I v. 29-33 finner vi så det siste ve-ropet over fariseerne og deres hykleri. Her finner vi liksom toppmålet av alt hykleri. De smykket ut gravstedene til de profetene som fedrene deres hadde slått i hjel. På den måten lovpriste de fortidens martyrer. Men samtidig gjorde de med fullt overlegg det motsatte av den ånd som disse martyrene hadde vært bærere av.

Som før nevnt, vet vi ikke hvilke profeter og hellige menn som var blitt myrdet. Vi ser bare at dette er en fast overlevering hos jødene. Men ved at fariseerne vedkjente seg disse morderne som sine fedre, erkjente de også at de var deres barn. Og for Herren som ser alt, var det også klart at de hadde samme sinnelag som dem.

I v. 32 overgir han dem til deres onde gjerninger. De skal fortsette å fylle det målet av ondskap som fedrene deres hadde begynt på. Det er fryktelig å bli overgitt til syndens gjerninger og dermed ende i fortapelsen.

Det er ikke så helt uvanlig å lovprise store åndelige ledere i fortiden, men samtidig er en fylt av ånden i sin egen tid. Det er ikke uvanlig at enkelte grupper sier at dersom Jesus hadde levd i dag så ville han ha talt deres sak. Men samtidig hater de den samme Jesus når de møter han gjennom de troende. I kirken finner vi dem som lovpriser Luther i høye toner, men som er bitre mot dem som lever et liv som er etter Luthers ånd, nemlig et hellig liv i Ånden.

Når vi leser ordet i v. 33 der Jesus kaller fariseerne for "slanger og ormeyngel" som er modne til helvetes dom, viser disse ordene oss at Frelseren med det milde sinn, også er den hellige Gud som tråkket Guds vredes vinpresse (Jes 63:3).

"Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender" (Heb 10:31).
Matt 23:34-39
Herrens domspreken ender med et profetisk ord om hva fremtiden vil bringe. "Derfor," sier han. Fordi de var en slik ond slekt hadde de tydeligvis lyst til å fylle det målet av ondskap som deres fedre hadde begynt på. Derfor ville de også fortsette å forfølge og slå i hjel de sendebudene Frelseren ville sende også i fremtiden. På den måten ville de forberede seg til dommen (v.34).

I v. 35 er det som om Jesus samler alle martyrenes blod som er øst ut gjennom tidene, og legger ansvaret for det på denne ugudelige slekten. Denne slektens felles skyld er en grunnlov i Guds rike. Og denne grunnloven hviler på sannheten om at alle har det samme sinnelaget. De er alle skudd fra den samme rot.

Den som har blitt så gjennomsyret av ondskap at han har mordplaner overfor de hellige som Gud har sendt som vitner, han blir dømt som delaktig i det andre har gjort av samme ondskap. Og ettersom ondskapen vokser fram til forherdelse, nærmer stunden seg da dommens ødeleggelse bryter løs.

Og dommen er nær. I inderlig kjærlighet hadde frelseren kalt på Jerusalems barn "som en høne samlet kyllingene sine under vingene" (v.37). Han ville gi den ly og vern, "men dere ville ikke". Dette er det uhyggelige som vi ikke forstår ved den syndige viljen.

Jesus så for seg de steinene som skulle drepe Stefanus. Han så køllen som snart skulle knuse hodet på broren Jakob. Dommen var felt over den ugudelige byen.

Jesus forlot nå templet, og folket satt alene igjen med døden. Dette er meningen med de alvorlige ordene: "Se, huset deres (templet) skal bli liggende øde" (v.38).

I v. 35 blir det nevnt en mann som het Sakarias. Han hadde Israels barn en gang i fortiden slått i hjel mellom templet og alteret. Sakarias var sønn av ypperstepresten Jojada som holdt sin hånd over kong Joas og avgudsdyrkelsen han drev med.

Men Joas lot Sakarias stene i forgården til Guds hus fordi han vitnet imot avgudsdyrkelsen (2Krøn 24:21). Her hos Matteus kalles Sakarias sønn til Barakias, men han var sønn til Jojada. Det er noen som mener dette kommer av en skrivefeil eller hukommelsessvikt hos Matteus som har tatt han for å være profeten Sakarias som levde mye senere. Han var sønn til Barakias. De peker på at Bibelen har en menneskelig side, og det kan ha oppstått feil ved gjengivelsen enten av forfatteren eller av avskriverne. Jesus har selvfølgelig ikke sagt noe feil.

Men en trenger ikke gripe til slike forklaringer (se forklaringen til 2Krøn 24). Ypperstepresten Jojada kan ha hatt navnet Barakias ved siden av. Eller det kan være at en av forfedrene hans kan ha hatt det slik at det har blitt som et slektsnavn. Noe slikt var ikke helt uvanlig.

I v. 39 blir det sagt at Jesus for alltid tok avskjed med det jordiske templet i Jerusalem. I et profetisk syn ser han inn i fremtiden, og ser de mange som lever i den mørke natten av vantro og forherdelse som nå senket seg over Israel. Men han ser også helt fram til den stunden da lyset på nytt skulle gå opp for dette folket.

Folket hadde nylig ropt: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" I v. 39 er det som om Jesus sletter ut disse ordene. Det er som de aldri har lydt. Han visste de ikke hadde kommet fra hjertet, og et par dager senere skulle de bli avløst av et "korsfest".

Men han tok avskjed med folket med en klar profeti om at en gang skulle dette hyllningsropet komme fra hjertet. Dette er et klart løfte om at en gang skal Israel igjen reises opp til frelse og frigjøring.

Etter jødisk tradisjon sluknet lampen i templet av seg selv 24 år før Jerusalem ble ødelagt. Det svarer til den tiden da Jesus døde på korset etter at han hadde forlatt templet med disse ordene: "Se, huset deres skal bli liggende øde!"

Og huset er fremdeles forlatt gjennom de mange århundrene som har gått. Den romerske keiser Julian den frafalne gjorde i sin kamp mot Kristus, et forgjeves forsøk på å tilintetgjøre disse ordene av Jesus. Men han oppnådde bare å stadfeste dem.

Den jødiske synagogen er gudsforlatt. Den jødiske gudsdyrkelsen er øde og tom. Historien viser oss det. Men det er herlig å se at ingen profeti om dom blir stående alene. Heller ikke her gjør den det. Vi ser en stråle av lys som gir løfte om frelse. Dette gjelder også om Israel.

Matt 24:1-14
"Jesus forlot templet og gikk ut. " Aldri mer skulle han komme tilbake dit. Vi husker synet Esekiel hadde om hvordan Herrens herlighet forlot den dødsdømte byen (Esek 11:22-23). Sammen med Frelseren forlot nå også Guds herlighet dette stolte templet som var dømt til tilintetgjørelse.

Hos Markus hører vi at Jesus først satte seg stille ned rett overfor tempelkisten (Mark 12:41) og lot lyset skinne over hva det vil si å gi.

Denne tirsdagen hadde vært en lang og tung dag. Det hadde vært en uavbrutt kamp mot fiendene som lurte på han. Han hadde hatt det travelt med å advare og veilede folket som var ført vill. Nå synes det å ha blitt kvelden.

Men enda en underlig hendelse hører vi om denne dagen. I Joh 12:20-22 forteller Johannes om noen grekere som hadde kommet til Jerusalem på høytiden for å tilbe. De var altså proselytter. De kom til Filip og sa: "Herre, vi vil gjerne se Jesus."

Det er sukket fra hedningene som her kommer fram til Jesus og vitner om at "timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort". Nå skulle evangeliet om Guds rike gis til alle folkeslagene. På samme dagen som Jesus tok avskjed med jødene, kom bønnen fra hedningene om å få møte han.

Vismennene fra Østen og disse grekerne er uttrykk for hedningenes lengsel. Ved Jesu soningsdød ble skillet mellom jøder og hedninger revet ned, slik at hedningene har kommet nær til ved Kristi blod (Ef 2:13-14).

"Huset deres skal bli liggende øde," sa Jesus i Matt 23:38. Dette synes å ha gjort dypt inntrykk på disiplene. Og det er som om disiplene vil stille Jesus et spørsmål om dette ved at de gjør han oppmerksom på de prektige tempelbygningene.

Herodes den store hadde utsmykket templet med stor prakt og gjort det til de prektige bygningene det nå var. Men fullt ferdig var det først noen få år før det ble ødelagt. Det var bygd av store, hvite marmorblokker, og flere steder var det belagt med gullplater. Vi kan vel tenke oss dette veldige byggverket som ligger der i glansen fra solnedgangen.

Det synes nesten utrolig for disiplene at dette veldige byggverket skulle kunne ødelegges.

Men Jesus viser i sitt svar (v.2) at all denne herligheten bare var som et tomt skall for han. Kjernen var allerede øde. Hva hjelper det egentlig med all ytre fasthet og herlighet når det indre er forlatt av Gud? Det ytre, herlige skallet skulle briste så totalt at en ikke skulle kjenne igjen stedet der det sto.

Dette gikk i oppfyllelse første gang da Jerusalem ble ødelagt av romerne. Hærføreren Titus forsøkte riktignok å spare den hellige bygningen, men forgjeves.

Senere forsøkte keiser Julian (i det 4. årh.) å tvinge fram et nytt tempel, som vi allerede har nevnt, men dette forsøket mislyktes. Nå kneiser en moske på tempelplassen, et tegn på hedenskapets styggedom.

På veien ut til Betania den kvelden satte Jesus seg en stund på Oljeberget og så over mot den byen som ikke kjente sin besøkelsestid. Disiplene var blitt alene med han, og de kunne snakke fortrolig sammen.

Jesu ord hadde gitt dem mye å tenke på, og nå kom de med tre spørsmål til han. 1. Når skulle dette skje? 2. Hva skulle tegnet være på hans komme? 3. Hva skulle være tegnet på verdens ende?

Disse tre tingene syntes å falle sammen for disiplene. Det er som når en ser en rekke fjelltopper bak hverandre. Det ser ut som om de er samlet, men i virkeligheten er det lang avstand mellom dem.

Det er et underlig svar Jesus gir dem, og vi gjør vel i å tenke nøye gjennom det. Det er ikke ment å skulle tilfredsstille menneskers nysgjerrighet, for det er holdt i store syner. Men det er slik at lyset det gir oss, har til hensikt å gjøre Guds folk i stand til å komme vel gjennom det som skulle skje. Derfor begynner han også med disse ordene: "Se til at ingen fører dere vill!"

I det naturlige menneskehjertet er det stor interesse for å tyde fremtiden. Uomvendte mennesker kan bli betatt av profetiene både her og i Johannes Åpenbaring. De vekker fantasien, men det stakkars hjertet tenker ikke på sin egen situasjon.

Når Jesus snakker om fremtiden, gjør han det alltid på en slik måte at han vender disiplenes blikk innover i dem selv til selvprøvelse.

I Jesu svar skiller han tydelig mellom forskjellige perioder. I v. 1-14 snakker han mer generelt om de forskjellige tegnene som skal gå forut for hans komme og de siste tider. De er tegn som Guds barn skal gi akt på.

I v. 15-28 stopper han mer opp for ødeleggelsen av Jerusalem som nå foresto. Og endelig i v. 29-41 kommer profetien om verdens ende.

Men også i disse profetiene ser vi det samme som vi har sett i profetiene i GT. Bildene av de forskjellige periodene viser på mange måter de samme trekkene idet den ene dommen stadig er forbilde for den neste helt til alt samles i fullendelsen. Dette gjelder både trengslene og herligheten som skal fullendes i den siste store dommen.

En av tegnene for Jesu komme og de siste tider er at mange falske stemmer skal komme og påstå: "Jeg er Messias!" (v.4-5). Etter at Kristus forlot denne jorda, har en telt over 50 falske messiaser blant jødene. Også før dommen over Jerusalem ble fullbyrdet, var det svermer og folkeforførere slik vi hører i Apg 5:36.

Og det skal bli mye verre i de aller siste tider. Vi ser jo også i våre dager forsøk på å kjøre fram en falsk Kristus og føre folk bort fra vår sanne Frelser. Det skjer bl.a. når kristendommen blir forvansket og forsoningens under blir tatt bort. Det finnes mange som forandrer dette og som påstår at det var slik Jesus egentlig mente det. Vi trenger ikke nevne navn for å vise det i dag.

Vi trenger virkelig mer enn noen gang å minne hverandre om dette ordet: "Se til at ingen fører dere vill!"

I v. 6-7 peker Jesus på andre tegn på at hans komme er nær. Det skal være store omveltninger i folkeverdenen med kriger og stadige rykter om krig. Det skal også skje tegn i naturen som "hunger og jordskjelv".

Alt dette fant sted også før han kom med dommen over Jerusalem. Tiden mellom hans død og dommen over Jerusalem var full av spenning om det ble krig eller ikke. Den ene keiseren etter den andre ble myrdet. Og bare i keiser Klaudius' regjeringstid var det fire store hungerskatastrofer. En av dem rammet Jødeland (se Apg 11:28). Men i de siste tider vil alle disse tegnene vokse både i styrke og i omfang.

"Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene," sier han (v.8). Gjenfødelsen av denne verden (kap. 19:28]) blir sammenlignet med en fødsel som foregår med smerte og trengsler. Disse tegnene skal komme før enden er der.

Jesus formaner dem: "Se til at dere ikke lar dere skremme" (v.6). Om land og riker blir forandret, så har Guds folk likevel alltid et fast punkt, en klippe de kan hvile på.

I v. 9 peker Jesus på de blodige prøvelsene som i de siste tider skal komme over hans folk for hans navns skyld. Jo mer fiendskapet mot Guds rike vokser, jo mer vil alle forhold i samfunnet gå i oppløsning. Det vil bli en tid der Guds menighet vil gjennomgå store prøvelser (v.10-13).

Mange skal ta anstøt av at de må lide for Jesu navns skyld, og en følge av dette vil bli forræderi og hat. Frafalne kristne blir ofte de bitreste fiendene de troende kan ha.

Den urene luften som omgir menigheten og de falske profetene som forkynner et evangelium som passer for det naturlige mennesket, vil til sammen virke sløvende på menigheten. " - skal kjærligheten bli kald hos de fleste."

Men det vil alltid være en liten flokk igjen. Og Jesus lar løftet om frelse stråle fram for øynene på sine venner (v.13).

"Begynt er ikke endt," synger vi, og det skal bli fullstendig klart i de siste tider. Skillet mellom de som virkelig er Guds barn og de som bare er det i navnet, skal bli tydeligere enn noen gang.

Jesus nevner enda et tegn, og dette er et herlig tegn. Det er et vitnesbyrd om at "dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag" (v.14). Den siste tid før Jesu gjenkomst skal altså bli en stor misjonstid.

"Til vitnesbyrd for alle folkeslag," står det. Ja, det skal bli et vitnesbyrd så folk skal kunne velge om de vil følge Jesus eller ikke. Og det skal bli et vitnesbyrd om Kristi kraft ved at hans lille flokk er i stand til å gjøre plassen for sine telt større (Jes 54:2) til tross for alle trengsler.

Det første tegnet er altså falske profeter, rykter om krig og omveltninger i naturen (v.4-8). Det andre tegnet er økt hat mot de troende og en alvorlig prøvetid for Guds folk (v.9-13). Og det tredje er en veldig misjonstid blant hedningene (v.14).

Alle disse tegnene hadde sin begynnelse allerede før dommen over Jerusalem ble fullført. Men ser vi ikke at de er sterkt forstørret i våre dager?

Den veldige ekspansjonen i misjonen blant hedningene og det stadig økende fiendskapet mot all sann kristendom viser oss at det går mot kveld. "For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge" (Heb 10:37).

Matt 24:15-28
I dette avsnittet er det særlig dommen over Jerusalem Jesus har i tankene. Profetien her har til hensikt å veilede den lille menigheten av jødekristne til å leve rett og bruke tiden de har til rådighet.

Jesus viser til noe profeten Daniel har sagt (v.15). I Dan 9:26-27 hentydes det særlig til romernes beleiring av byen. Jesu venner oppfordres til å legge merke til denne profetien. Uttrykket "forstå det enhver som leser!" hentyder tydeligvis til dette ordet fra Daniel.

Ordet om "ødeleggelsens styggedom" hos Daniel ble foreløpig oppfylt da Antiokus Epifanes vanhelliget templet. Men det ble fullt ut oppfylt da romerne beleiret Jerusalem.

Jødene som hadde gjort opprør, hadde trukket seg tilbake til helligdommen, og krigen raste innenfor dens murer. Jødene var splittet i flere partier og slaktet hverandre ned for fote. Det skulle være tegnet for Jesu venner til å "flykte opp i fjellene" og komme seg bort fra den dødsdømte byen.

Til og med historikeren Josefus har hatt en viss erkjennelse av at dette var et slags vendepunkt for jødefolket. Han skriver det slik: "Jeg tror at Gud allerede har vendt seg bort fra helligdommen på grunn av det onde de gjorde."

I v. 16-20 veileder Jesus sine venner når det gjelder flukten. De skulle "flykte opp i fjellene". Det gjaldt alle de kristne som var i Judea. Det gjorde de også og søkte tilflukt i den lille byen Pella på andre siden av Jordan.

De måtte flykte uten å nøle (v.17-18) så snart at de så det blodige kaoset nådde innenfor selve helligdommen. Fra det flate taket gikk det en trapp ned inne i huset. Men det gikk også en trapp på utsiden av huset. De skulle altså benytte seg av den siste trappen uten å gi seg tid til å hente noe inne i huset.

Det er liksom Jesus ser flukten som vil foregå, og han har inderlig medlidenhet med dem som venter barn eller har småbarn (v.19). Det ville ikke bli greit for dem å flykte i all hast. Han pålegger derfor disiplene at de må be den barmhjertige Gud om at flukten for deres skyld ikke må skje om vinteren. Da var det mye regn.

Heller ikke måtte den skje på sabbaten (v.20). Mange ville nok få problem med samvittigheten om de skulle legge ut på reise den dagen som allerede var helligdag og hviledag.

Det var nødvendig at Jesus minte dem om at de måtte bryte opp fort. Etter det vi forstår av Hebreerbrevet hang den kristne menigheten i Jerusalem enda fast ved templet i sitt innerste. Det ville derfor bli vanskelig for dem å bryte opp fra det og gudstjenesten som foregikk der. De kunne så lett gi seg til på det stedet av misforstått kjærlighet. Kanskje kunne det bli for sent å flykte om de ikke ble drevet av sted av disse ordene fra Jesus.

Ordene i v. 21 om en nød så stor som det aldri har vært på jorden verken før eller senere, ble ifølge historiske kilder oppfylt på en grusom måte da Jerusalem ble ødelagt.

"For de utvalgtes skyld" skal denne tiden bli forkortet, sier Jesus. Dette viser Guds uendelige barmhjertighet med sitt folk. Han prøver dem ikke lenger enn de kan tåle det.

Det viste seg da Jerusalem ble ødelagt. Det har ofte vist seg i tiden som har gått siden den gang, og det skal igjen vise seg i de siste tider når Antikrist raser.

Ordet her om de utvalgte peker langt videre enn til tiden for ødeleggelsen av Jerusalem. Den fikk jo ikke de kristne kjenne så sterkt fordi de flyktet bort fra byen, slik Jesus sa.

Ordene i v. 23-26 peker også helst mot de siste tider. Da skal falske messiaser stå fram og gjøre tegn og undergjerninger ved djevelens makt, slik vi hører om det i Åp 13:13-15. Herren advarer både mot dem som kaller ut i ødemarken og dem som kaller folk inn i husene fordi de påstår Messias er der.

Historieskriveren Josefus forteller at det fantes slike personer. De omgav seg med et guddommelig skinn og forsøkte å lokke folk til å samle seg rundt dem i ødemarken der Gud ville gjøre under som skulle frelse dem. Men de var bedragere. En av dem var Simon fra Gerasa som samlet en hær mot romerne ute i ødemarken.

"Han er i rommene der inne" kunne peke på de hemmelige planene som to andre jødiske ledere, Eleasar og Johannes fra Giskala, samlet seg om.

Men Jesu ord peker fram i tiden.

Når Herren virkelig kommer igjen, skal det skje som lynet (v.27). Det skal skje fort, og det skal være klart for alle slik at ingen trenger lete etter han.

De som fører vill, skal ha så stor makt at til og med Guds menighet vil bli påvirket gjennom disse trengslene. Det ser vi av v. 24 der det står: "For å føre også de utvalgte vill, om det var mulig."

Ordet er skremmende, men det gir også en stor trøst, for det står: " - om det var mulig." Men det er nemlig ikke mulig, for Herren selv vil la styrken vokse med de vanskelighetene hver dag fører med seg. Han slipper aldri dem som lever i et oppriktig samfunn med han. Hans Ånd skal gi dem lys og forstand til å forstå all djevelsk falskhet.

Og Jesus forteller dem om denne tiden allerede nå, og dette skal være til hjelp for dem. "Se, jeg har sagt dere det på forhånd," sier han (v.25). Det profetiske ord er et lys i mørke (2Pet 1:19) som skal veilede lysets barn.

V. 28 er både en avslutning på dette avsnittet og en begynnelse på det neste.

"Åtselet" peker på den ene siden på den gudsforlatte jødedommen. "Ørnene" er alle de maktene som kaster seg over Jerusalems barn både innenfra og utenfra da romerne beleiret byen, og jødene ble splittet i partier. Helt til det siste lot de seg bedra av svermerne som lovte en Messias, men som sloss som ville dyr innbyrdes.

Men på den andre siden har dette ordet om åtselet og ørnene en allmenngyldig sannhet som skal få en forferdelig oppfyllelse i de siste tider. Jo mer den ytre kristenheten forkaster det sanne livet i Kristus, mister saltet, jo mer vel den gå i forråtnelse og bli et lett bytte for alle mørkets urene ånder.

Allerede i våre dager ser vi hvordan den antikristelige ånd er i virksomhet. Sant evangelisk trosliv får trange kår, og spottende ånder står fram med bunnløs råttenskap.

Og hvordan vil det ikke bli i de siste tider da Antikrist skal herje, når de hellige skal bli slått i hjel, og Guds sannhet ikke lenger vil bli tålt. Det vil bli forferdelige tider. Salig er den som hører til blant Guds utvalgte og er våken når Herren kommer igjen.

Matt 24:29-41
I dette avsnittet taler Jesus bare om sitt komme til dom over denne jorden. De tegnene som er nevnt her, er altså slike som henger nøye sammen med hans gjenkomst.

Vi hører om tegn i naturen (v.29). De kreftene som hittil har holdt himmellegemene i sine baner "skal rokkes". Dette skal være varsel om at himmel og jord snart skal forgå.

Framstillingen minner om det som blir fortalt i Åp 6 og om Joel 2:10. Hvordan dette skal foregå i detalj, kan vi ikke forklare.

Det er noen som forklarer dette slik at sol, måne og stjerner er symboler. De skal betegne den ordnede tilstanden innen stat og kirke. I denne orden gjør ennå himmelens krefter seg gjeldende. Formørkelsen tas som et uttrykk for den antikristelige tid da alt dette blir ødelagt og helvetes makter raser.

Ifølge andre profetord skal dette skje, men vi må likevel holde oss til den direkte tolkningen her. Også i 2Pet 3:10 hører vi at elementene skal komme i brann og oppløses.

I v. 29 står det er merkelig ord: "Men straks etter de dagers trengsel)." Det peker jo på tiden rett etter at Jerusalem ble ødelagt og jødefolket spredt. Hvordan skal vi forstå dette uttrykket?

Til dette må vi svare at Guds klokke ikke viser tiden etter det mål av tid som er tilbakelagt, men etter det som skjer i tiden. Den viser altså tiden etter innholdet i den. Hele den tiden som ligger mellom aposteltiden og vår tid, har bare vært en langsom utvikling av Kristi kirke, av det som allerede var et faktum.

For jødefolket har den bare vært en utvikling av den dommen som ble slått fast da Jerusalem ble ødelagt. For Herren er ikke bare en dag som tusen år, (tenk bare på en slik dag som langfredag), men tusen år er også som en dag (2Pet 3:8), " - som dagen i går når den farer forbi" (Sal 90:4). Derfor kan det i profetisk språk sies: "Men straks etter de dagers trengsel

Når alt dette har skjedd, skal et tegn som kalles "Menneskesønnens tegn" vise seg på himmelen. Det er et tegn som skal varsle alle om at nå kommer Menneskesønnen som Herre i all sin herlighet.

Hva dette tegnet består i, har vi ikke fått vite. Noen har tenkt på at det må være korset som skal åpenbares i en lysglans. De tenker på det som fortelles om Konstantin den store. Før han vant den avgjørende seieren, hadde han et syn der han så et lysende kors på himmelen. Denne seieren førte jo til at den kristne kirken fikk nye og bedre kår etter den blodige tiden med forfølgelser.

"Alle folk skal bryte ut i klagerop," står det (v.30). "Alle folk" må her bety de som i sine hjerter fremdeles er bundet til denne jorden. Vi kan vel forstå den gru som fyller de vantro når de ser Jesus selv komme som konge "på himmelens skyer med kraft og stor herlighet", mens Antikrists makt ligger knust.

I 2Tess 2:8 står det: "Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet."

Det er Jesu første komme til dom som er beskrevet her. Det andre komme til den alminnelige dom over verden hører vi om i Matt 25:31ff. Her blir det ikke gjort noen forskjell mellom hans første komme som fører med seg dommen over Antikrist og opprettelsen av tusenårsriket, og den siste store dommen. Men i Åp 20 er det skjelnet tydelig mellom disse to begivenhetene.

I v. 31 får vi høre om det herlige som skal skje. "Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ende til den annen." Da skal alle som har overlevd trengslene Antikrist har ført med seg, samles for å møte Herren i skyen.

Men ikke bare de som er i live. Alle de som er døde i troen på Kristus, "som har del i den første oppstandelse" (Åp 20:4-6), skal ta del i dette salige møtet. Paulus omtaler dette så fint i 1Tess 4:15-17.

Når det her er snakk om lyden av en basun, slik det også er nevnt i 1Tess 4: så ligger det et herlig løfte i dette.

Hos jødene ble de store høytidene innledet med lyden fra basunene. Særlig ble jubelåret varslet på denne måten. Navnet "jubel" kommer av det hebraiske ordet "jobel" som betyr basunklang. Det var en sterk klang som hørtes langt av sted, og den kunngjorde frihetsåret for landet.

Det skal bli en herlig dag når basunen en gang lyder over denne jorden, og alle Herrens hellige skal samles fra alle verdens kanter til tusenårsrikets store jubelår.

I v. 32-33 bruker Jesus en lignelse om fikentreet. Når sevjen kommer i grenene og bladene skyter fram, da er jo det et tegn på at sommeren er nær. Slik skal alle disse tegnene være vitnesbyrd for Guds folk om at Herren er nær.

Han kommer med en tid som sammenlignes med sommeren. Det skal altså være en tid som bringer varme og fornyelse for hans venner. Alle trengslenes kalde vinterstormer er forbi. Hvilken herlig framtid!

Det er noen som tolker ordet om fikentreet slik at det er rettet spesielt til jødene. I de siste tider skal jo de få nytt liv ved en sann omvendelse til han som de en gang korsfestet.

Ordene i v. 31 blir da forstått som at det gjelder jødenes tilbakekomst til det hellige land. Denne forståelsen henger sammen med den symbolske forklaringen av tegnene i v. 29 og 30, som vi allerede har nevnt.

Det er riktig at jødene skal omvende seg i de siste dager (se Rom 11:26), og er regnet med i tallet av de utvalgte. Men her tenkes det nok likevel på alle Guds barn. Israel blir nevnt spesielt først i v. 34 når det er snakk om tiden for Jesu gjenkomst. Men samtidig understrekes det at dagen eller timen er det ingen som kjenner uten Faderen.

"Denne slekt skal visselig ikke forgå før alt dette skjer," står det i v. 34. Dette forteller oss at jødefolket aldri kan bli tilintetgjort uansett hvor spredt de må bo på denne jord. Dette folket blir holdt oppe ved hans ord. Han vet nok å gjennomføre sitt ord, for det med sin guddommelige styrke har han sagt at hans ord skal stå fast selv om både himmel og jord forgår (v.3 5).

Dette ordet om Israel minner om det profeten Jeremia sier i sin bok, i Jer 31:35-36. Først når Herren kommer igjen, skal Israel etter kjødet ("denne slekt") bli ett med det åndelige Israel, Abrahams barn blant hedningene. Dette skal skje ved at Israels barn skal omvende seg og velsigne han, den korsfestede, som de før har forbannet (Matt 23:39).

Noen handskrifter har føyd til: "Heller ikke Sønnen." (slik gjengis det iNO, o.a.). Vi finner det samme uttrykket i Mark 13:32. Dette kan da bare gjelde så lenge Sønnen befinner seg i tjenerskikkelsen i sin fornedrelsestilstand. Da var han jo lik oss på alle måter bortsett fra at han ikke gjorde synd. Han levde i fullkommen lydighet overfor sin Far (Heb 5:8).

Derfor er det både dumt og meningsløs når mennesker gang etter gang forsøker å regne ut dag og time for Jesu komme. Men det vil ikke si at vi ikke har plikt og ansvar for å legge merke til tegnene i tiden. Derfor lyder spørsmålet fra vaktmannen: "Hvor langt er det på natt?" (Jes 21:11).

Vi finner jo tall både i Daniels bok og i Åpenbaringsboken, og de er gitt for at vi skal legge merke til dem. Vi kan ofte kjenne lyst til å ville bestemme og vite mer enn Herren har tillatt oss, men da skal vi vite at slike menneskelige beregning på forhånd ikke vil føre til noe.

I v. 37-39 forteller Jesus oss enda mer om tidens tegn. Tiden før hans komme skal ligne på tiden da Noa levde. Verden skal gå sin gang uten at noen bekymrer seg og uten at noen legger merke til de varslene som gis. De skal være bundet til det jordiske helt til Herren gir det siste store tegnet.

Men Herrens lille flokk skal forholde seg på en annen måte enn denne verdens slekt. "Men når alt dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til" (Luk 21:28).

Da blir det en vemodig motsetning og skilsmisse mellom dem som sto hverandre nær i jordiske forhold. Det gjelder både felles arbeid og de mest fortrolige forhold (Luk 17:34). Da blir skillet klart, forteller Jesus oss i v. 40-41.

Det blir underlig. To kvinner er sammen om å male korn. Den ene blir tatt med. Den andre blir tilbake. Her tenkes det tydeligvis på øyeblikket da englene skal samle de utvalgte. De som blir tilbake, kommer inn under dommen som rammer Antikrist og alt som har fulgt han.

Her har vi ett av de stedene som trekker opp skillet mellom de to slags mennesker, og det står som med flammeskrift. Ja, slik er det for Herrens øyne. Det er bare to slag: Hvete og agner, troende og vantro.

Til daglig går de om hverandre og sammen. Mange lever i samme familien. Men for Herren er de atskilt. Han kjenner sine. Det vil bli forferdelig for dem som blir tilbake.

Her må hver og en prøve seg selv hvordan han har det for Herrens ansikt.
Matt 24:42-51
I det foregående har Jesus understreket at dagen og timen for hans komme er skjult. Derfor kommer han nå med en sterk oppfordring om å våke (v.42-44) og være rede. Og han minner alvorlig om å være tro i den tjenesten vi har fått (v.45-47), for utroskap vil føre en tilsvarende dom med seg (v.48-51).

Jesus sier ikke bare at hans komme skal være like uventet som et innbrudd er for en husbond. Han går videre og sier at han skal komme "i den time dere ikke tenker" (v.44). Det peker på det samme som vi hører i lignelsen om brudepikene (Matt 25:5). De ble som kjent søvnige og sovnet alle sammen.

Dette forteller oss at forventningen ikke vil være særlig sterk når han kommer igjen. Det er ikke bare for de vantro at hans dag kommer som en tyv om natten. Det er ikke noe å undre seg over at verden frykter for hans komme slik en frykter for at en tyv skal bryte seg inn. De er jo med rette redde for at han skal ta bort verdens lyst og den herlighet som er det eneste den kan gi. Men Guds barn trenger også i høyeste grad denne påminnelsen om å være rede både natt og dag.

Bildet av husbonden som ville våke om han visste når tyven kom (v.43), forteller Guds barn at de ikke har noe annet å gjøre enn å våke til enhver tid. Selv om Jesus ikke skulle komme igjen mens vi er i live, så kan han komme med dødens stille bud når som helst.

I denne vakttjenesten som Guds barn skal utføre, er det ikke noe som heter å lukke øynene og sove litt. Om det skjer, er det lunkenheten som får makt. Derfor sier også Jesus i Luk 21:36: "Våk hver tid og stund, og be."

Lignelsen i v. 45-51 sikter i første rekke til dem som tjener i hans hus og menighet. Det gjelder altså dem som har fått betrodd den tjenesten å gi andre i huset mat i rett tid. Maten som skal deles ut, er Guds Ord.

Spørsmålet er: "Hvem er da den tro og kloke tjener"? Det skulle drive oss til selvransakelse: "Er jeg det?"

"Tro og klok" står det. Troskap er nevnt først, fordi forstand uten troskap er bare menneskelig forstand. "Klok" er nevnt sist, ikke fordi vi skal se ned på den forstanden Gud har gitt oss, men fordi den skal hjelpe troskapen til å benytte seg av de beste veiene.

Det våkne håpet som er beredt, viser seg altså ikke i en urolig og unyttig stirring mot Herrens dag. Det viser seg i troskap i den tjenesten som en har fått. Den tjeneren som blir funnet tro midt i sitt arbeid den dagen Herren kommer igjen, er slik Herren vil ha han.

En slik tjener er salig, sier Jesus (v.46). Han er salig allerede her nede fordi det er salig å få tjene Herren i troskap, slik det sies i 1Tim 3:13: "For de som har vært gode menighetstjenere, får selv en aktet stilling og stor frimodighet i troen på Kristus Jesus."

Men det blir en enda større salighet å bli funnet av Jesus i denne stillingen når han kommer igjen. Det blir en stor forfremmelse å bli satt over alt han eier (v.47). Her tenkes det sikkert på det som sies i Åp 20:4, 6. Jesu trofaste venner skal herske med han i tusenårsriket.

I v. 48-51 hører vi om den dårlige tjeneren. Han beskrives som ond, og det onde ved han blir beskrevet i det sinn som tyranniserer sjelene og trøster seg med at det ennå går en tid før Herren kommer.

Når det står at han slår de andre tjenerne, så peker dette på noe vi ofte kan se. Åndelige døde og likegyldige prester og forkynnere hater og gjør det vanskelig for sine kollegaer som har en sann og levende tro, og irettesetter dem for deres troskap.

"Eter og drikker med drankere" peker på det verdslige levesettet og deltagelse i verdslig fornøyelse sammen med vantro. Vi finner så altfor mange sørgelige eksempler på dette i kirkehistorien.

Men "medtjenerne" kan også bety sjelen i sin alminnelighet, nemlig husfolket i Guds hus. En prest og forkynner er jo også medlem av kirken. Han er en synder som selv må leve og tjene i den nådepakten han er frelst inn i.

"Å slå sine medtjenere" hentyder da til den ubarmhjertige handlingen som prester og andre i ledende kirkelige stillinger så ofte har latt gå ut over Herrens små i menighetene. Også i vår kirke ser vi prester som har forfulgt de hellige og får dem straffet.

I v. 50-51 hører vi dommen over en slik ond tjener. "Hogg han ned!" Det peker på en av de forferdelige straffemetodene som ble brukt på den tiden. De ble kløvd i to deler.

"Gi ham hans del med hyklerne," sier Jesus. For en slik tjener har bare hyklet ved å gi seg ut som en Herrens tjener. I virkeligheten har han bare tjent seg selv.

Vi blir minnet om ordene i Jak 3:1: "Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom. "

Av en Herrens tjener kreves det bare at han viser troskap (1Kor 4:2). Hvert eneste Guds barn har fått en tjeneste for Herren, og derfor må Gud hjelpe oss alle til å være tro.

Matt 25:1-13
Denne lignelsen er en alvorlig understrekning av det Herren allerede har sagt i Matt 24:44: "Vær derfor beredt, dere også! "Jesus viser hva som trengs for å være beredt til å ta imot han når han kommer.

Det lille ordet "da" som innleder lignelsen, peker tilbake på Jesu komme som er nevnt i forrige kapitel. Det er ikke hans komme til den siste dommen det er snakk om. Den blir beskrevet for oss i den siste delen av dette kapitlet (v.31 -46). Her er det snakk om at Herren kommer igjen for å opprette sitt herlighetsrike.

Det er dem som forklarer lignelsen slik at bruden skal være Israels folk som har omvendt seg, og brudepikene er de hedningekristne menighetene. Av profetiene vet vi at kjernen i den menigheten som skal være bruden i tusenårsriket, skal være det Israel som har kommet ut av trengslene. Men dette er ikke uttrykt i selve lignelsen.

Den viser oss, slik Guds ord så ofte ellers gjør, at forholdet mellom Jesus og hans troende er et kjærlighetsforhold. Det er som mellom brud og brudgom. Troen er ikke bare et forhold som mellom lærer og elev, eller mellom herre og tjener. Nei, troens grunnholdning er kjærlighet. Det er dette forholdet hjertet har til Jesus.

I Østen var det skikk at brudgommen hentet bruden i hennes hjem og førte henne hjem til seg i følge med sine venner og brudepikene som her blir omtalt som jomfruene. Det er et fint bilde på det som venter Guds folk. Jesus kommer for å hente sin brud.

Hvem er nå disse brudepikene? Titallet blir i Skriften brukt som uttrykk for helheten. Det er et fullkomment tall. Men er det her snakk om både troende og vantro mennesker, eller er de alle sammen bare troende mennesker?

Lignelsen svarer et bestemt "ja" til dette siste. Alle de ti brudepikene gikk i møte med brudgommen. Det er altså sjeler som har forventning til Jesus. De hadde satt seg samme mål. Her tenkes det ikke i det hele tatt på den store mengden av vantro mennesker. De har slett ikke tenkt på å gå i møte med noen brudgom. De vil også i de siste tider bare ubekymret fortsette sitt tomme og tankeløse liv uten å se oppover slik vi i Matt 24:38 hørte de ville gjøre.

Dette understrekes også ved at alle opprinnelig hadde olje i lampene sine. Forskjellen mellom dem oppstår da ved at fem hadde ikke noe ekstra lager av olje, mens de fem andre hadde ekstra kanner med olje.

Lampene som alle har felles hele tiden, må tydeligvis være uttrykk for ytre midler som er nødvendig for å leve i lyset og kunne gå i møte med brudgommen. Det er nærliggende å tro på Ordet dåpen og nattverden. Se flg. steder: Rom 10:14. Joh 3:5. 6:56.

Men oljen som får lyset til å skinne fram fra disse nådemidlene, må være bilde på den levende tro som er skapt av Den Hellige Ånd. Uten denne tro er fremdeles Ordet og sakramentene som gjemt i mørket, og en ser ikke brudgommen Jesus kommer, enten det er i dåpen til gjenfødelse, i Ordet til omvendelse eller i nattverden til stadfestelse. Vantro mennesker kan jo være døpt, gå til alters og høre Guds ord, men det er likevel mørkt i deres hjerter fordi de ikke har en levende tro.

Her er det altså snakk om mennesker som en gang begynte med lyset fra den levende tro i sine hjerter. Men de holdt ikke ut. Det er vemodig å lese om mange av Israels konger i GT at deres hjerter var "ikke helt" med Herren til slutten av deres liv. De begynte godt, men de endte ofte så dårlig. De begynte i Ånden, men fullførte i kjødet.

En kan altså begynne med en levende tro på Jesus og eie Åndens lys, men ved at en forsømmer å pleie det åndelige livet, glir en inn i selvsikkerhet og sløvhet. Og så ender det i mørke. Derfor blir denne lignelsen et uendelig alvorlig ord til Guds barn om å stå fast til enden og være trofast til døden.

"Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov," står det i v. 5. "Da det drog ut" peker på den tiden som går før Jesus kommer igjen.

Etter menneskelig tidsregning har det nå gått mange århundrer, og ordet her synes å peke på at i den tiden som ligger rett forut for hans gjenkomst, vil det ikke lenger være noen våken forventning i menigheten om at han kommer. Også de fem kloke brudepikene som hadde med seg ekstra olje, og som syntes å være åndelig sterke, ble også søvnige og sovnet.

Brudepikene gikk av sted med glede og fryderop. Det betegner den første kristne menighets glade forventning om at Jesus skulle komme igjen. Men jo lenger tiden drar ut før han kommer, jo svakere blir lengselen etter han.

Vi merker hos mange kristne at forventningen er meget svak når det gjelder tanke på Jesu gjenkomst. Av og til kan det synes som om den er helt borte. Det vil ikke si at det har funnet sted noe frafall. Det har bare skjedd et fall i forhold til Jesu alvorlige oppfordring om å våke fordi vi ikke vet når han kommer igjen (Matt 24:42). Det er denne svake forventningen Jesus peker på også i Matt 24:44: "Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker!"

I visse grupper synes nok forventningen å være levende nok, men det viser seg ofte at denne forventningen er knyttet til en eller annen beregning av dag og time. Og dette er ingen sunn forventning. Den er ikke grunnet på Guds ord, men er en slags feberaktig higen som lett går over i sløvhet og avmakt når den slår feil.

Og den virker ikke bare innenfor den gruppen der den finnes. Den virker også skremmende på mange nøkterne Guds barn. For å distansere seg fra dette svermeriet, havner de lett i den motsatte grøften og avviser all tale om Jesu gjenkomst som noe langt fram i tiden.

I virkeligheten burde den sunne forventningen om Jesu gjenkomst vokse etter som dagene går, for tidspunktet for den må jo nødvendigvis komme nærmere. Apostelen sier det slik da han skriver til de hellige i Rom: "Frelsen er oss nærmer nå enn da vi kom til troen" (Rom 13:11).

"Midt på natten lød det et rop" (v.6). Omkring midnatt inntrer ofte den dypeste søvnen, men her tenkes det vel helst på at tiden for Jesu komme vil være en midnattstid for menigheten. Det antikristelige mørke som følger vantroen, vil da ligge over Herrens lille flokk som en sløvende og knugende makt.

Men hvem er det som roper? Vanligvis var det vennene til brudgommen som varslet at han kom. Her må vi tenke på dem Herren har satt til å vokte Jerusalems murer (Jes 62:6) som skal rope ut at han kommer.

Det er Herrens store nåde at han ikke kommer plutselig for å overraske sin menighet. Når tegnene han har forutsagt blir mer og mer tydelig, vil det gå et rop gjennom Guds folk. Den vantro verden vil kanskje ikke legge merke til det eller bry seg om det. Men menigheten vil våkne.

Så skjer den store avgjørelsen. Da blir det klart at en del av dem som begynte som troende, ikke hadde utholdenhetens olje i seg. Mens de falt i søvn når det gjaldt forventningen om Jesu gjenkomst, så falt de også i søvn når det gjaldt deres trosliv. De brydde seg ikke om formaningen Guds ord gir: "Utslokk ikke Ånden!" (1Tess 5:19).

Hjertet var blitt fylt av alt i denne verden. Lyset hadde gått ut. De som hadde holdt ut, kunne gjøre seg ferdige med en gang, for hjertet holdt tross alt fast ved troen på Herren. Men en stor redsel kom over dem som sviktet i hjertet. Nå er brudgommen her, men det var ikke lenger tid til å gjøre seg i stand.

I v. 8-9 ser vi at ingen kan leve på andres kristendom Ingen kan eie troen uten å ha tilegnet seg den som sin personlige eiendom Dette ordet viser at den katolske kirkens lære om helgnenes overskytende gode gjerninger som andre kan nyte godt av, ikke har noe holdepunkt i Skriften.

Det finnes ikke et eneste Guds barn som har for mye tro. Vi trenger alle at vår tro blir økt, og ingen kommer videre enn det et Guds barn sa idet det døde: "Så var det da nok."

Hvilke kjøpmenn er det de som mangler olje, blir henvist til? Den som gir tro, er Den Hellige Ånd. Og når det her er snakk om å kjøpe olje, så skygger ikke dette ordet for at troen er en Guds gave (Ef 2:8), for det vi må ofre for å ta imot troen, har egentlig ingen verdi. Vår egenrettferdighet, vår egen visdom, vår egen kraft og egen vilje, ja, alt dette må vi ofre. Men så er de bare verdier som egentlig er til ingen nytte her. Og når den kjøpesummen en må ut med, egentlig er verdiløs, så blir jo troen en gave av nåde.

Ordet her lærer oss at vi må bruke tiden rett. Vi må ikke forakte nådetiden. Om vi bare vil utlevere alt vårt eget og gi Gud vårt syndige hjerte, så står Den Hellige Ånd ferdig til å gi oss oljen. Oljen er jo troen på Kristi rettferdighet som gir Åndens lys, Åndens kraft og den nye viljen.

Men det er noe som heter "for sent": "De som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt" (v.10). Og de andre fikk høre at det var for sent (v.11).

Det er et forferdelig alvorlig ord de fikk høre fra brudgommen: "Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!" (v.12).

I dette ordet av Jesus kommer den tanken fram som vi ofte møter ellers i Bibelen. Det er bare de som står fast helt til enden som hører Herren til og blir frelst. I Heb 3:6 leser vi: "Og hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av." Og i Heb 3:14 står det: "For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet."

Det samme ligger til grunn for lignelsen om ugresset og hveten (kap. 13,24ff.). De som trodde bare for en tid, er i Herrens øyne lik dem han aldri har kjent. I Matt 7:23 bruker Jesus disse ordene: "Jeg har aldri kjent dere."

Mange fortolkere har stoppet opp for dette: "Til sist kom da også de andre jomfruene." De mener de har funnet en antydning om at dette peker på tiden mellom Jesu komme for å opprette tusenårsriket og den endelige dommen (v.31-46).

Men det synes ikke å være noen grunn i det Jesus her sier for at det bare gjelder utelukkelsen fra tusenårsrikets herlighet og ikke en evig utelukkelse fra hans rike. Uttrykkene "døren ble lukket" og "jeg kjenner dere ikke" taler altfor alvorlig om å bli sendt bort fra Herrens ansikt.

Lignelsen legger derfor dette alvorlige spørsmålet om evigheten inn over hver enkelt: "Har du lampen tent? Har de den hvite drakten?" Den kaller på oss og formaner oss: "Ta imot hans ord og nåde som er så stor og ufortjent!" Men det sier også: "Men, akk, når døren lukker, Den mer ei åpnes kan!"

Matt 25:14-23
"Våk derfor!" Slik sluttet det foregående avsnittet. Men det å våke skal ikke bestå i uvirksom venting. Det hører vi om i dette kapitlet. Ventetiden skal brukes til troskap og arbeid for Herren.

Den foregående lignelsen sikter mer på menigheten som helheten. Denne lignelsen vi nå skal se på, sikter mer på det enkelte medlem innen menigheten. Og på særlig måte har den et budskap til dem som har blitt betrodd en oppgave innen menigheten.

I Luk 19:11ff. har vi en lignelse som i høy grad ligner denne, men den har samtidig så mange detaljer som er så forskjellige at det ikke kan være samme lignelsen. Men det er samme tanken som møter oss i begge selv om de har forskjellig bakgrunn.

De viser oss plikten vi har til å bruke det Herren har gitt hver av oss, med troskap.

Det finnes et ord som ikke finnes i Bibelen, men de eldste kirkefedrene nevner det som et ord av Herren selv: "Bli gode vekslere." Det er ord som liksom danner grunnlaget for begge disse lignelsene.

Denne lignelsen begynner slik: "For det er som med en mann som var i ferd med å dra utenlands. " Det er selvfølgelig underforstått at det har seg slik med himlenes rike som med en mann som er i ferd med å dra utenlands.

I lignelsen hos Lukas er det en konge som står i forhold til sitt folk, og det tenkes særlig på Jesu stilling i forhold til jødefolket.

Her i vår lignelse er det snakk om en rik mann som skulle reise utenlands, og han betror forskjellige pengesummer til tjenerne sine. Hos Lukas får alle like mye, men her får de forskjellig.

En får fem talenter, en annen to talenter og den tredje bare en talent (v.14-15). En talent var jo en stor sum slik vi hører i Matt 18:24 (en hebraisk talent ca 6000 kr. og en gresk talent ca 3500 kr).

Det føyes til at Herren ga "hver av dem etter som de hadde evner til". Alle nådegavene i Herrens tjeneste er altså noe Gud har betrodd oss. De skal ikke brukes til egen fordel eller ære, men til ære for Gud og til velsignelse for Guds folk. Dette er det vel verd å merke seg.

Felles for disse talentene er at en må legge dem til den nåde som ved Den Hellige Ånd er knyttet til Ordet og sakramentene. Det er virkelig en stor sum vi har å svare renter for.

Forskjellen mellom talentene betegner da alle de spesielle gavene hver enkelt har fått. Til dette kan vi nevne spesielle krefter både åndelig og fysisk, en klar tanke, veltalenhet og den økonomiske stillingen som en har fått i samfunnet.

Vi ser jo den store forskjellen som kan være mellom ærlige troende mennesker når det gjelder evnen til å forkynne Guds Ord, snakke med mennesker på to manns hånd, til å styre og lede og til å sette i gang nye tiltak i Guds rike.

Disse gavene er gitt i forskjellig grad, men de som har mye av dem, skal ikke se ned på dem som har fått mindre. For jo større gaver en har fått, jo større ansvar følger det med.

Og den som fikk mindre, skal ikke misunne den som har fått mer, men han skal forstå hva det er Jesus vil understreke for oss her. Han vil nemlig innskjerpe for oss at det er troskapen som alene har noen verdi for Gud. Det er den han ser etter uansett hvor forskjellig arbeidet er i omfang og anseelse i menneskers øyne.

Det står om mannen at han reiste utenlands, altså bort fra tjenerne så de ikke kunne se han. Det peker jo på at Jesus ikke lenger var synlig til stede blant sine tjenere etter sin himmelfart. Men han er jo usynlig til stede sammen med dem alle dager inntil verdens ende.

I v. 16-18 fortelles det så hva disse tjenerne gjorde med det de var blitt betrodd. De to første tjenerne var trofaste i tjenesten. Det de tjente må være et uttrykk for den velsignelsen et Guds barn oppnår ved Guds nåde både innad og utad i sitt arbeid.

"Etter lang tid kom så disse tjeneres herre og holdt regnskap med dem." Her er det snakk om tid etter menneskelig beregning og ikke slik som i Matt 24:29. Og det er fint å se at begge tjenerne fikk høre de samme kjærlige ordene.

Ingen av disse tjenerne roste seg selv. De gir begge æren til gaven som deres herre hadde gitt dem av nåde. I 1Kor 15:10 sier Paulus: "Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg."

Paulus var sannelig en tjener med fem talenter. Av dette ser vi også at Gud regner den for en god og tro tjener som oppriktig tar fatt uten å skule til andre verken med misunnelse eller forakt, men bruker de gavene Gud har gitt uten å spare seg selv.

Det er løfterikt å se hvordan Herren snakker her. Selv de største gavene noen har fått til å bruke her på jord, kaller han "lite" i forhold til det den tro tjeneren har i vente på den andre siden.

"Jeg vil sette deg over meget." Dette peker på det vi ofte møter i Guds ord: Herrens hellige skal regjere med han når han oppretter sitt herlighetsrike (se Åp 20:4, 6. 2Tim 2:12).

"Gå inn til din herres glede" (v. 21 og 23). Det er et rikt ord, for gleden hos Herren uttrykker fullkommen salighet og den evige fylden som Herren selv lever i. Det er i sannhet mye større enn vi er i stand til å forstå med våre tanker.
Matt 25:24-30
Men nå kommer vi til den tredje tjeneren som gravde ned pengene han fikk av sin herre. For han ble alt det han hadde mottatt, bare død kapital.

Dette taler advarende mot all død navnkristendom Den påberoper seg nok at den er døpt, men dåpens nåde er noe helt dødt som ikke får noen innvirkning på det daglige livet.

Og dette "gravde i jorden" rammer det livet som er bundet til alt det jordiske. Det er uttrykk for det livet som gjemmer både Åndens gaver og sin egen sjel i et verdslig liv og tror at alt er greit så lenge en ikke åpent fornekter troen i det ytre.

"Gjemte" er et godt uttrykk for tilstanden hos en som bare er kristen i navnet. Det er så altfor godt gjemt at et slikt menneske er døpt. En snakker ikke om det, men holdet det godt for seg selv.

Dette er den tredje tjeneren, men dessverre passer denne beskrivelsen på så altfor mange av dem som har fått en tjeneste i menigheten. De er fylt av et verdslig sinn, og i deres daglige liv merkes det ikke annet enn at de lever for denne verden og alt som hører den til.

At lignelsen nettopp framstiller han som har fått minst, som den onde og late tjeneren, peker nettopp på faren for dem som har fått få gaver. De vil ikke bruke dem fordi de ikke vil vinne noen ære hos mennesker sammenlignet med dem som fikk så mye mer.

Hvor ofte hører en ikke denne unnskyldningen: "Jeg kan ikke noe. Mine gaver er ikke av det slaget." I virkeligheten er ikke dette annet enn et skalkeskjul for likegyldighet og latskap.

Men tiden kommer også for denne tjeneren da han må gjøre regnskap (v.24-30). Han møter fram med den ene talenten, men har ikke dårlig samvittighet. Han tar ikke skylden selv, men skyver den over på sin herre som "en hård mann" som stiller urimelige krav (v.24), og som det derfor ikke var lett å ha med å gjøre (v.25).

Dette minner om Adam og Eva i Paradis der det falne hjerte også ville kaste skylden over på Gud. Det er de innerste tankene et menneske har om Herren, som kommer til uttrykk her. I det daglige liv snakker vel ikke menneskene så rett ut, men Jesus kjenner hjertene.

Konklusjonen på en troendes bekjennelse er alltid: "Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham" (Sal 92:16).

Men et vantro hjerte gir alltid seg selv rett mens Herren har urett. Man klager og skjeller over at det ikke er mulig å oppfylle Herrens ord, og så mener en det er det sikreste å holde seg helt borte fra det som følger med et liv i tro og tjeneste for han.

"Jeg holder meg til min barnelærdom," sier mange på sitt dødsleie. Men i livet har de ikke på noen måte fulgt denne barnelærdom Det svarer fullstendig til det svaret tjeneren gir her: "Se, her har du ditt."

Men Jesus avslører hans hjerteforhold. På regnskapsdagen skal hver ting bli nevnt ved sitt rette navn. Alle unnskyldninger vil bli tilbakevist, og sannheten blir helt klar. Det var ondskap og latskap som preget han. Han verken ville eller gadd leve for Herren. Han hadde bare levd for seg selv.

Herren har ingen grunn til å rettferdiggjøre seg selv overfor de anklagene tjeneren kom med. De er ikke verd det. Han bare fanger han i hans egen frekkhet ved å vise til hans egne ord. Tjeneren visste så vel at Herren krevde renter av det han hadde gitt han.

Hans herre ventet noe av han, - og det vet alle uomvendte mennesker utmerket godt. Om han ikke syntes han var i stand til å gjøre noe på egen hand, så kunne han i det minste ha stilt talenten til rådighet for andre. Han kunne jo latt seg lede av de ivrige tjenerne, så skulle det nok blitt resultater av det (v.26-27).

En prest som var klar over at han hadde små gaver, sa det slik da han begynte i et nytt embete: "Selv makter jeg så lite, men jeg vet en ting jeg kan gjøre. Jeg kan åpne min kirke for større prester enn meg." - Ja, den som vil, han skal også få oppleve Guds velsignelse over de små gavene.

I v. 28-30 hører vi Herrens dom over den onde tjeneren. Han mistet sin talent og ble kastet i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.

Den som ikke bruker sine gaver, har i virkeligheten ikke eid dem, sier Jesus i v. 29. Det er en alvorlig grunnlov i Guds rike som Jesus gjentar her (se Matt 13:12). Den som ikke har vilje til å bruke den gaven Herren gir han, mister den.

I Guds rike er det ikke stillstand. Enten er en på vei framover, eller så er en på vei tilbake. Der det ikke blir renter, blir kapitalen til sist trukket tilbake.

Det vil bli en forferdelig framtid for dem som verken vil eller gidder gå på Guds rikes smale vei. De mister alt. Det er ikke bare jordiske eiendeler og legemlige krefter som tar slutt ved døden. Ved dommen mister de også den siste gnist av det som en kan kalle naturlig kjærlighet og rettferdighets sans. Alt dette hører også med til talenten en er blitt betrodd.

Et menneske som går fortapt, får bare beholde synden i all sin gru og bitterhet. Gudsbildet blir helt utslettet. Mennesket blir helt fylt av djevelens sinn. I mørket utenfor er alt forsvunnet.

Her finner vi et alvorlig svar på spørsmålet om hvordan det er mulig at mennesker som tilsynelatende har så mange gode egenskaper, kan gå fortapt. De ville ikke omvende seg og tro på Frelseren.

Men på den andre siden finner vi et stort løfte i disse ordene. Den som vil framover i livet med Gud og i gjerningen for han, bruker det han får i troskap. Og "til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod," sier Jesus (v.29).

Derfor må du som er et Guds barn, bruke de gavene du har fått, i arbeidet for han. Fikk du mye, så be om ydmykhet til å legge alt ned for Herrens fot slik at det ikke skal bli til dom over deg. Mange som fikk store gaver, brukte dem til forbannelse for seg selv. Begavede forfattere har brukt sine evner til å beskrive synden på en besnærende og tiltrekkende måte. Dyktige tenkere har brukt denne gaven til opprør mot Guds ord og spottet det som var hellig. Fremragende kunstnere brukte sin kunst til å framstille pornografiske bilder. Flinke forretningsfolk brukte sine gaver til å oppnå urettmessig utbytte.

En som har fått mange og store gaver, trenger i høyeste grad å be slik salmisten gjorde: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld!" Sal 115:1).

Men du som har fått små gaver, du kan få mer om de bare ydmykt begynner å bruke det du fikk. "Hver den som har, til ham skal det bli gitt," står det jo (v.29). Regn ikke noen tjeneste for å være liten selv om den er ubetydelig i menneskers øyne. Ikke så få av dem som har de små gavene, tenker at de skulle nok gjøre noe om de bare hadde fått noe større å gjøre. Det som legges foran dem er bare for lite for dem.

Kanskje Herren hadde bestemt at du skulle bli i din daglige gjerning på stedet der du bor og bli til velsignelse ved å leve som en kristen!

En kjent fortelling gir oss bildet av en mann som ikke syntes det var noe han kunne gjøre for Herren. En natt drømte han at han gikk rundt et hus som mange dyktige mennesker hadde bygd. Men et sted oppdaget han at det manglet en eneste sten. Han spurte han som fulgte han rundt, hva grunnen var til det. Det skjemmet jo hele huset. Og svaret var: "Den skulle du ha plassert, men det var for lite for deg."

Må hver eneste en av oss være tro på den plassen Herren har satt oss, og bruke den gaven han har gitt oss mens vi venter på vår brudgom. Det er herlig å se mennesker som helt til siste stund, er levende opptatt av arbeidet i Guds rike her på jord.
Dommen. De på den høyre siden.
Matt 25:31-40
I Matt 24:3 hadde disiplene også stilt spørsmål om verdens ende. Og her har vi det guddommelige lyset over den siste dommens dag da det endelige skillet skal settes mellom dem som fulgte Herren og dem som ikke ville ha noe med han å gjøre.

I v. 31 får vi et bilde av Menneskesønnen i all hans herlighet. Alle fiender er nå lagt for hans føtter, og så samles alle mennesker fra alle folkeslag for hans trone. Ikke en eneste vil slippe unna. Det forutsetter også at den alminnelige oppstandelsen for alle døde har funnet sted (se Joh 5:27-29 og Åp 20:13).

Den atskillelsen som Herren da foretar (v.32) er i virkeligheten bare en offentliggjøring av det skille som allerede hadde funnet sted i hjertene før denne siste store dagen. Over alt der Kristus blir forkynt, skiller allerede nå lysets og mørkets rike lag. Denne atskillelsen begynner dypt inne i hvert menneskehjerte.

Det er hjerter som ligner på sauene og hører på stemmen til den gode hyrden. De vil se lys i hans lys og klynger seg til nåden. Men så er det hjerter som ligner på geitene. Det er et uttrykk for det urene, overmodige og avvisende sinn som støter sannheten fra seg. De vil ikke ha noe med sannheten å gjøre når det gjelder det fryktelige alvoret med synden. De vil ikke høre at nåden i Jesu blod er eneste middel som frelser fra synden. De avviser sannheten om at Herren krever de skal tjene han av et helt hjerte.

Så lenge nådetiden ennå varer for den enkelte, er det mulig å bytte plass fra den ene siden til den andre. Men på dommens dag er skillet satt for evig. Da er alt som har dekket over et hvert hykleri, tatt bort. Alt som har vært dekket under falskhet, er blitt tydelig for alle.

Høyre side (v.33) er hedersplassen som Herrens hellige skal få innta. Mens de levde her på jorda, ble de så ofte foraktet og fornedret.

Så taler kongen. Og hans første ord er en særlig innbydelse til dem som står ved hans høyre side. De skal komme nær til han. De er jo hans utvalgte og lønnen for hans smerte.

"Dere som er velsignet av min Far," kaller han dem (v.34). Det er en fin betegnelse. Det er dem som ikke har velsignet seg selv, men har blitt velsignet av Faderen i himmelen i Kristus Jesus. Det har de blitt fordi de i tro brøt med alt verdslig og gikk inn i troens hellige land.

"Jeg vil velsigne deg," sa Gud til Abraham. Det var løftet dersom Abraham ville bryte opp fra sin fars hus og sin slekt, og gå på Herrens ord til det landet han skulle vise han.

Det er Abrahams åndelige slekt som står ved kongens høyre side. Allerede her i livet priser de Gud med de ordene Paulus bruker: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus" (Ef 1:3).

Nå skal de som er Guds barn gå inn til den herlige arven som er beredt til dem i all dens herlighet. Her på jorda fikk de bare håndpengene, pantet på den. Allerede før verden ble til, var dette riket gjort i stand til dem.

Guds fredstanker i Kristus for alle dem som lar seg frelse, er fra evighet og er blitt gjennomført til tross for all motstand fra mørkets rike. Paulus sier det slik i Ef 1:4-5: "For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd."

Det kan synes merkelig at det er gjerningene Herren framhever her (v.35-36). Nå er riktignok gjerningene et vitnesbyrd om troen på samme måte som en kan kjenne treet på den frukten det gir. Også for våre vanlige domstoler blir ord og gjerninger trukket fram som bevis på hva en person egentlig har hatt i sinne.

Men det Jesus nevner her, er gjerninger som har en spesiell egenskap. Og dette skiller dem fra andre gjerninger som kan kalles barmhjertighetsgjerninger i sin alminnelighet. Disse kan forveksles i det ytre, men de Jesus nevner her, har andre, indre egenskaper.

For det første visste de som sto ved Herrens høyre side ikke selv at de hadde gjort disse gjerningene for han (v.37-39). De hadde ikke lagt noen spesiell vekt på dem og hadde ikke regnet med noen slags belønning for dem. Dette står i motsetning til vantro mennesker som ofte har store tanker om det gode de mener de gjør.

Disse "rettferdige" bygger tydeligvis ikke sin rettferdighet på disse gjerningene. Nei, de vet at de ikke har noe godt i seg selv. De søker i stedet all sin rettferdighet hos Kristus, i den velsignelsen de har fått del i fra Gud for Jesu blods skyld. Det er helt klart at det ikke tenkes på noen gjerninger de forsøker å rose seg av for Gud. Et ærlig Guds barn bekjenner: "Du Herre er rettferdig, men vi må skamme oss" (Dan 9:7).

Et Guds barn ser helt bort fra å ha utrettet noe for Herren fordi han hele tiden betrakter seg som en unyttig tjener (Luk 17:10). Men den store dommeren ser til hjertene, og han glemmer aldri noe av det som er gjort mot han.

Det er det andre som er spesielt ved disse gjerningene. Herren sier de er gjort mot han. Dette betyr at drivkraften som har ført til disse gjerningene, er kjærligheten til han. "Kristi kjærlighet tvinger oss," sier Paulus (2Kor 5:14).

En ekte kjærlighet til brødrene er umulig uten at det finnes ekte kjærlighet til Jesus som elsket oss først. Når den kjærligheten et naturlig menneske har, blir undersøkt i Guds smelteovn, blir den i det store og hele avslørt som egenkjærlighet. Den søker bare det som er til fordel for den selv.

Det er altså gjerninger som er sprunget ut av Jesu kjærlighet, det er snakk om her. Her er vi igjen ved den trange porten inn i himmelriket. Det var bare en innbilning at det så ut som om porten utvidet seg her. Det er ikke snakk om enkelte barmhjertighetsgjerninger en kan gjøre i en beveget stund. Det er snakk om et sinn som er fylt av Kristi kjærlighet, og som er en understrøm gjennom hele livet.

I virkeligheten er det hjerteforholdet til Jesus som viser seg i det livet vi lever her på jorda. Og dette avgjør hvor vi skal stå på dommens dag. Han møter oss gjennom sine troende, også gjennom de minste av dem (v. 40). Han kjennes ved dem på en slik måte at han gjør seg til ett med dem i deres sak. Deres sak er hans sak, slik vi hørte i Matt 10:40-42. Han gjentar det samme her: "Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg."

Så blir ikke den stillingen en inntar til de hellige, en uvesentlig sak. Nei, den blir selve hovedsaken. Det du gjør mot dem, beskriver i virkeligheten ditt forhold til Jesus. Vi blir minnet om det Jesus sa i Matt 10:42 at det ikke er selve handlingen å gi et menneske et glass kaldt vann, som gjør den til en barmhjertighetshandling. Nei, det ble den fordi det ble gitt til en av hans venner, altså for Jesu skyld.

Alle de gjerningene Jesus peker på, gi mat til sultne, drikke til de tørste, klær til de nakne og besøke syke og fengslede, er alle en alvorlig påminnelse om at vi skal prøve oss selv.

Guds ord understreker i sannhet at de troende skal vise barmhjertighet mot sine fiender (Rom 12:20), og et Guds barn kan heller ikke annet når det lever i Jesu fotspor. Men det er likevel ikke den kjærligheten som er tungen på vektskålen. Nei, det er den spesielle kjærligheten til Jesu små venner. Denne kjærligheten er vitnesbyrdet om et ekte trosforhold til han.
Matt 25:41-46
Og så kommer vi til det han sier til dem på den venstre siden (v.41 -43). "Gå bort fra meg," sier han. Det vil si det samme som den evige fortapelsen. Herren er lyset og livet. Å bli skilt fra han for evig er det samme som evig mørke, evig død.

Utallige ganger i livet her på jorden hadde Jesus sagt til dem: Kom hit!" Men de hadde sagt til han: "Gå fra meg!" Og nå kaller han dem "Dere som er forbannet." Han sier ikke: "Dere som er forbannet av min Far." Det er ikke Faderen i himmelen som har forbannet dem. Med sin vantro har de selv ført forbannelsen over seg.

Han viser dem bort til "den evige ild". Og det føyes til: "Som er beredt for djevelen og hans engler". Dette viser at han ikke opprinnelig hadde tenkt de skulle komme dit. Det er deres egen skyld at de kommer dit fordi de hadde valgt denne verden og dens fyrste i stedet for Jesus.

Grunnlaget for saligheten er hjerteforholdet til Jesus som viste seg i kjærlighet til hans små her på jorda. Nå ser vi at grunnlaget for fordømmelsen ikke er de store grove syndene de hadde gjort. Nei, det er det de ikke har gjort, som dømmer dem. De elsket ikke Herren slik han møtte dem gjennom sine troende. Derfor blir de fordømt.

Vi ser virkelig alvoret i våre unnlatelsessynder når vi ser dem i lys av den evige dommen. Det er disse syndene som verden tar det så lett med. Enten erkjenner en slett ikke at de er synder, eller så bryr en seg ikke noe særlig om dem. Og så veier disse syndene så tungt i Guds vektskål.

Riktignok kunne Herren ha pekt på mange forferdelige synder hos dem. Men han nøyer seg med å peke på det de ikke har gjort, altså det de har unnlatt å gjøre. Den største synden er nemlig å la være å elske sin Frelser.

"Hvorfor skal ikke vi bli salige, vi har jo ikke gjort noe?" spør av og til vantro mennesker. Ja, grunnen til at de ikke blir salige er nettopp at de ikke har gjort noe av kjærlighet til Jesus som elsket dem så høyt at han døde for dem. Det er dette som skal dømme dem.

Og de fordømte spør (v.44) når de hadde hatt anledning til å vise det sinn som han tillegger dem. De ordene som var som et vakkert vitnesbyrd om ydmykhet hos de rettferdige, blir til en foraktelig anklage hos de fordømte. De vil gi Herren skylden som om han hadde gjort urett mot dem. Det er slik det vantro sinn alltid uttrykker seg her i verden. Dette svaret viser at hjertene er like uomvendte og harde selv på dommens dag.

Herrens svar (v.45) stopper munnen på dem for siste gang. Han viser dem at det de ikke gjorde mot hans venner, det har de heller ikke gjort mot han.

Da Herren møtte Paulus utenfor Damaskus, viste han at å forfølge hans venner var det samme som å forfølge han. På samme måten viser han her de fordømte at den stillingen de hadde inntatt til de hellige da de foraktet dem, i virkeligheten viste deres sanne standpunkt i forhold til han.

Prøv deg selv om du elsker dem som elsker Guds ord. Eller er de blant de mennesker du helst ikke vil ha noe å gjøre med?

Gjennom hele verdenshistorien går det en kamp. Det er en kamp mellom verden og dens barn på den ene siden og Kristus og hans disipler på den andre siden. Nå, mens kampen står på, synes Jesu venner så ofte å være på den tapende side. Men på dommens dag skal det bli åpenbart for alles øyne og ører at de tilhørte den seirende parten. Og det vil vise seg i den grad at dommen over verden vil rette seg etter den mottakelsen Jesu venner fikk i denne verden.

"Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv." Slik slutter menneskehetens historie. Og Guds ord snakker ingen ting om at det skal skje noen forandring etter dette.

Noen har forsøkt å bortforklare "evig straff" med å si at "evig" på gresk (aionios) bare betegner en lang tidsperiode. Men her er det umulig å forstå det slik, for det står jo i motsetning til evig liv. Og evig liv er uttrykk for en salighet som aldri tar slutt. Eksegetisk står det urokkelig fast at det er snakk om en endeløs pine. De som forsøker å forandre på det, gjør det på tross av det ordet sier. I utgangspunktet er de innstilt på at dette ikke må bli sant.

Guds ord er i og for seg nok til at troende mennesker lar seg overbevise. Men det ligger jo i sakens natur også at de som har forherdet seg mot sannheten og søkt alt sitt utenfor Herren, umulig kan bli salige om de ble stilt midt blant Herrens frelste.

Fortapelsen er ikke bare en ytre dom fra Gud. Der er også en indre dom som mennesket fører over seg selv ved at det gang på gang har vist Guds Ånd bort fra seg. På den måten har det kommet nærmere og nærmere djevelen.

En kan spørre hvilket forhold denne dommen har til dommen som er omtalt i fortellingen om den rike mannen og Lasarus (Luk 16:22-23). Og videre kan vi spørre om forholdet til den første oppstandelsen. Der møter de utvalgte Herren i skyen når han kommer til dom over Antikrist, slik det fortelles i Åp 20.

I begge disse tilfellene synes avgjørelsen allerede å ha funnet sted. I Joh 5:24 sier jo Jesus: "Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet."

Svaret må da bli at den siste dommen i forhold til de andre tilfellene, bare er en kunngjøring av det som allerede er avgjort hos Gud. For dem som blir frelst, er dette en åpenbaring for alles øyne om at troen seirer og fører de troende inn til evig ære og herlighet. "Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære," sier Jesus i Joh 12:24. Men for de vantro vil dette bli en åpenbaring av deres vantro.

Må hver og en som er kald eller lunken i forholdet til Jesus, virkelig legge merke til det Jesus sier her i Matt 25:31-46. En synes at hjertene må skjelve for å fortsette på vantroens vei. Men må også alle Guds barn se fram til denne dagen som en virkelighet de lengter etter å oppleve. Må tanken på den gjøre oss mer våkne i vårt eget trosliv og lede oss inn i inderlig forbønn og alvorlig arbeid for at syndere må bli frelst.

Og kanskje vil disse alvorlige ordene av Jesus også lære oss å se mindre alvorlig på verdens forakt og ikke ta kampen og savnet her i verden så tungt. En dansk prest hadde det som et fast uttrykk når han møtte vanskeligheter: "Hva betyr egentlig det på den store dag?"

Matt 26:1-16
Etter at Jesus hadde avsluttet denne talen til disiplene om de siste tider, dro han over Oljeberget og ut til Betania.

Det var tirsdag kveld, og som så ofte før brukte han tiden til å undervise sine disipler. Enda en gang forteller han dem at han skal overgis til å dø på korset. Dette hadde han sagt før. Men denne gangen sier han at det skal skje om to dager, altså i påskehøytiden (v.1-2).

Mens Jesus drog tilbake til det vennlige hjemmet i Betania etter tirsdagens kamp og strev, samlet hans fiender seg i Jerusalem (v.3-5). Det nederlaget de hadde lidt i møtet med han, hadde gjort dem aldeles fra seg av raseri, og hele Rådet samlet seg nå hos ypperstepresten Kaifas.

I disse kveldstimene hadde Jesus på den ene siden forkynt den siste dommen, og Rådet hadde på den andre siden vært samlet for å felle dommen over han. Begge deler hører med til de mest dramatiske og avgjørende hendelsene i menneskehetens historie.

Hos Jesus ser vi stille fred og høyhet. Men hos Rådet ser vi en flokk mennesker som er i Satans makt. De bestemte at Jesus ikke måtte dø på høytiden, men de visste ikke at han nettopp skulle bli det fullkomne påskelammet. Mens de sto der fullstendig blinde til tross for alle politiske hensyn (v.5), kunne Jesus med full sikkerhet si til disiplene sine at han skulle bringe dette offeret om to dager.

Det følgende forteller oss hvordan denne beslutningen Rådet hadde fattet, kunne bli forandret. Det var tilbudet fra Judas om å forråde Jesus (v. 14-16) som var den ytre grunnen til at Jesus ble arrestert og henrettet så snart.

I v. 6-13 finner vi den fine beretningen om kvinnen som salvet Jesus med kostbar salve. Denne står i sterk kontrast til Judas' plutselige beslutning om å forråde Jesus. Derfor blir denne hendelser, som etter Joh 12:1 fant sted seks dager før påske, først fortalt her. Det var da dette skjedde at Judas ble så forbitret at han bestemte seg for å forråde han.

Her står det at Jesus oppholdt seg i huset til Simon den spedalske i Betania (v.6). I følge Joh 12:2 vartet Marta opp, og en har da tenkt seg at Marta har vært gift med Simon som Jesus muligens en gang hadde helbredet fra spedalskhet (dette kan være grunnen til tilnavnet "den spedalske"). Denne Simon blir ellers ikke omtalt på noen måte, og en tenker derfor at Marta har vært enke. At dette hendte i hennes hjem og ikke hos Lasarus, kan vi også se av Joh 12:2 der Lasarus nevnes som en av gjestene.

I følge Joh 12:3 var det Maria, søster til Lasarus, som salvet Jesus. Hun er kvinnen med det ydmyke hjertet og den dype troen (se Luk 10:39 og Joh 11:32). Den kostbare salven var nardus-salve (Joh 12:3). Denne salven ble utvunnet av en plante som vokste i det nord-østlige India. Fønikerne drev handel med den og brakte den til Palestina. Den var dyr, og en liten krukke med slik salve kom på 300 denarer (Mark 14:5).

Maria dynket den ikke bare noen dråper på Jesus, men hun knuste krukken og helte innholdet ut over hodet hans (Mark 14:3). I Joh 12:3 hører vi at hun også salvet føttene hans.

Det ligger noe profetisk i denne handlingen selv om Maria ikke var klar over dette selv. For henne var det vel helst en salve som skulle forberede Jesus for hans død, som en siste gave hun kunne gi til Mesteren som hun elsket så høyt. Hun hadde forstått av det han sa at nå gikk det mot døden for han. Jesu ord i v. 12 tyder på dette: "For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd."

Men gjennom denne handlingen ble Israels sanne konge og yppersteprest salvet med den salven som Israel nektet han. På denne måten ble også det profetiske ordet oppfylt som talte om hvordan Messias skulle bli salvet (Sal 45).

Men handlingen er også symbolsk for hele Guds menighet. Det er nettopp troens vesen at den vil salve Jesus. Den vil spre godlukt over hans navn.

Vantro navnekristne kaster skitt på Jesu navn ved sitt verdslige liv. De ønsker ikke herliggjøre han. Men Guds barn kan ikke gjøre annet. Må det bare være en ekte kjærlighetsgave når du salver din Frelser med "kostbar salve". Det finnes også en rimeligere salve, en uekte kjærlighet som sparer sitt eget.

Og vi kan salve hans legeme. Hans menighet er hans legeme. Hver liten bror og søster i Herren kan bli en mulighet til å vise vår kjærlighet mot Frelseren. Det du har gjort mot en av hans minste, har du gjort mot han.

I v. 8-9 fortelles det at disiplene ble forarget da de så at denne kostbare salven ble brukt på en slik måte. I Joh 12:4 høre vi at Judas Iskariot førte an i dette.

Hvorfor skulle Jesus ha med denne Judas i disippelflokken? Kanskje var det for at han skulle bli prøvet også i det å ha en hykler ved sin side, noe hans menighet så ofte må prøve.

Vi kan forstå at Judas' hjerte måtte bli forherdet. Han følger Jesus hele tiden og hører hans ord, men han vil likevel ikke slippe sin avgud som er mammon. Mennesker som går med i flokken omkring Jesus på denne måten, må bli bitre. Judas hadde jo allerede merket hvordan Jesus gjennomskuet han (Joh 6:70).

Judas var allerede bitter, og enda bitrere ble han på grunn av dette. Det er to grunner til det.

For det første regnet hans gjerrige hjerte med en gang etter hvor stor fortjeneste han kunne fått på denne salven om den var blitt solgt. Han sørget jo for at litt av det som ble lagt i pungen, havnet i hans egen lomme (Joh 12:6).

For det andre fikk han sammen med de andre disiplene, en irettesettelse av Jesus fordi de ble harme. Denne rammet nok han sterkest fordi han førte an.

Jesu svar (v.10-13) lyser fred over den gjerningen som Maria gjorde. Han omtaler den som "en god gjerning" mot han. Og det som gjorde denne gjerningen så god og vakker, var hennes kjærlighet til han.

Ingenting av det som blir gjort av ekte kjærlighet til Jesus, er bortkastet selv om det ofte blir snakket stygt om det av gjerrige "Judaser" og sneversynte kristne.

Også i våre dager kan vi høre lignende stemmer når det blir gitt store gaver til misjonen og andre åndelige formål som sikter på å frelse sjeler. Verdens mennesker kan ofte skrike opp og mene at det kunne vært brukt så mye bedre ved å hjelpe fattige. Vi kan høre det når det bygges kirker og bedehus. Judas-ropet lyder. Hva skal denne sløsingen være godt for? Det er bedre å bruke det til sykehus eller annen hjelp for folk som trenger det.

Men omsorgen for de trengende er ikke så stor hos dem som skriker høyest. Det er ikke mye omsorg hos dem som har samme sinn som Judas.

Jesu svar viser dem at de alltid har de fattige hos seg, og de kan gjøre godt mot dem når som helst. Men snart skal de ikke lenger ha han synlig hos seg (v.11).

Han svarte på en stille og ydmyk måte. Han glemte ikke de fattige, men han pekte på at det også kunne være andre grunner til å ofre noe. Og disse grunnene var ikke mindre verdifulle.

I denne sammenhengen kan vi tenke på alt som brukes til å utsmykke våre gudshus. Dersom det er et ekte ønske om å herliggjøre Jesus-navnet, så er det rett etter dette ordet av Jesus selv.

I v. 13 er det som om Jesus stiller opp et minnesmerke over den handlingen Maria har gjort. Et monument over hennes kjærlighetsgjerning som skal bli sett over hele verden. Og dette ordet har blitt oppfylt ved at hennes handling er blitt tatt med i evangeliene.

Judas er rasende og forbitret. Ledet av Satan går han nå til yppersteprestene for å selge Jesus til dem (v.14-16). "Hva vil dere gi meg?" Dette er et forferdelig spørsmål, men han er ikke den siste som har solgt Jesus for penger. Det gjelder alle de som setter mammon høyere en frelsen i Jesu blod.

"Tretti sølvpenger" (ca. 60 kr.) er en foraktelig pris. Det var det samme som ble gitt som løsepenger for en trell (2Mos 21:32). På denne måten ga Rådet uttrykk for sin forakt for Jesus. Men samtidig kom de til å oppfylle profetien i Sak 11:12 uten at de visste om det. De ble også ufrivillig vitne om at Jesus var den gode hyrden som skulle komme.

Matt 26:17-25
Tidlig skjærtorsdag morgen spør disiplene hvordan det skulle bli med påskemåltidet denne gangen. Jesus sender da to av dem, Peter og Johannes (Luk 22:8), inn i byen for å gjøre i stand til måltidet.

Jesus nevner ikke navnet på den mannen som eide huset der de skulle spise. Vi hører bare at han gir dem en merkelig anvisning på hvordan de skulle finne det (Mark 14 og Luk 22). De skulle møte en mann som bar en vannkrukke. De skulle følge etter han, og der han gikk inn, skulle de følge etter og hilse eieren av huset med de merkelige ordene: "Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med mine disipler." Og så skulle han vise dem "et stort rom ovenpå, ferdig og fullt utstyrt" (Mark 14:15).

Og disiplene gjorde som han sa (v.17-19).

Skjærtorsdag som var den 14. nisan etter jødisk tidsregning, ble kalt "den første dagen i de usyrede brøds høytid". Men den hørte egentlig ikke med til festdagene. Høytiden varte nemlig fra den 15. nisan til den 21. Men allerede om morgenen den 14. nisan ble all surdeig fjernet fra husene. I følge loven skulle de bare spise usyret brød i påsken (se 2Mos 12:15). Derfor ble også torsdagen regnet med som den første dagen i høytiden.

Matteus nevner ikke dette tegnet med mannen og vannkrukken, men sammenfatter det i ordene: "Gå inn i byen til en mann der" ("til den mannen dere vet", NO) .

Vi kan sammenligne denne mannen med han i Betfage som overlot eselhoppen og folen til Jesus. Disse to mennene kan stå som forbilder på alle dem som gjennom historien har vært ukjente og unevnte tjenere for Jesus. Men i himmelen er de kjent og oppskrevet. De har vært blant dem som Jesus kunne stole på. De sto ferdige til å tjene han så snart de fikk et ord fra han.

Noen har tenkt på om det kanskje skulle ha vært Nikodemus som Jesus sendte bud til. Hvem det nå enn har vært, så var det iallfall en velstående mann som kunne ha et så stort rom stående ferdig. Han kan ha vært en mulighet, men også Josef fra Arimatea kan nevnes.

Det skulle mot til å ta imot Jesus etter at han var lyst fredløs av det høye råd. Men både Nikodemus og Josef viste jo klart dagen etter at de hadde truffet sitt valg til fordel for Jesus. De skammet seg ikke over det.

Noen har ment at Jesus ikke nevnte navnet på vennen som stilte rommet til disposisjon for at Judas ikke måtte få vite hvor han skulle samles med disiplene sine. Forræderiet kunne ellers ha funnet sted før tiden var inne for det.

En kan nok tenke slik, men det synes ikke at Jesus noen gang hadde behov for å gjøre noe slikt for å utsette forræderiet. Guds hand var uten tvil sterk nok til å holde Judas tilbake til det tidspunktet Gud hadde bestemt, var inne.

Forberedelsene til påskemåltidet bestod i å slakte påskelammet, noe som skjedde i templet mellom kl. 15 og 18 torsdag ettermiddag. Så skulle det usyrede brødet skaffes sammen med de andre tingene som var nødvendig til måltidet.

Da det nærmet seg kvelden, gikk Jesus inn til byen. Han hadde altså tilbrakt onsdagen og det meste av torsdagen i stillhet i Betania. Han hadde helliget disse dagene til hvile og bønn før han gikk inn i den største kampen noe menneske kan nevne.

I v. 20-25 hører vi Jesus snakke om den som skulle forråde han, og disiplene stiller spørsmålet om hvem det er. Hos Johannes hører vi imidlertid at det foregikk flere ting før dette skjedde. (Se Joh 13).

I Østen var det skikk å vaske føttene før en satte seg til bords. En av grunnene til dette var at de brukte sandaler som ikke holdt støvet borte fra foten. Verten pleide å sette fram vann til dette. Noen ganger kunne han la en av tjenerne vaske føttene på gjestene.

Etter Joh 13:4 var alt som trengtes til fotvaskingen tilstede i rommet, men verten selv var ikke til stede. Han holdt påske sammen med sin egen husholdning.

Vi vet ikke hvem som vasket Jesu føtter. Kanskje var det Peter? Eller kanskje gjorde han det selv? Men av Joh 13 vet vi at Jesus reiste seg og gjorde denne tjenerhandlingen mot sine disipler for å vise dem et eksempel på ydmykhet. I Luk 22:24 hører vi at den samme kvelden hadde det vært en diskusjon mellom disiplene om hvem som var den største.

På Jesu tid var det skikk at de lå til bords på puter. De støttet seg på venstre arm mens de brukte høyre hand til å spise med. Vi vet at Johannes lå nærmest opp til Jesus. Muligens har Judas vært Jesu nabo på den andre siden (v.23).

Vi kan forstå den sorgen disiplene følte da Jesus sa at en av dem skulle forråde han. De kunne ikke forstå dette. De "så på hverandre" (Joh 13:22), og "den ene etter den andre begynte å si til ham: Det er vel ikke meg, Herre?" (v.22).

Herren nevner ikke noe navn, men han sier det er han som spiser sammen med han. Dette henviser til profetien i Sal 41:10: "Han som åt mitt brød, har løftet sin hæl imot meg."

I Joh 13 hører vi at Johannes spør Jesus hvem det er. Peter hadde gitt han et tegn om at han skulle spørre om det. Som svar på dette, sier Jesus: "Det er ham som jeg gir det brødstykket jeg nå dypper." Så dypper han et stykke og ga det til Judas, Simon Iskariots sønn (Joh 13:26).

Men Judas var frekk nok til å spørre: "Det er vel ikke jeg, rabbi?" (v.25). Og Jesus svarer han: "Du sa det!"

I Joh 13:27 er det føyd til: "Det du gjør, gjør det snart!" Og vi hører videre i Joh 13:29 at disiplene ikke forstod det Jesus sa til Judas. De trodde han ga beskjed om noe som skulle kjøpes inn til høytiden eller at han skulle gi noe til de fattige.

Jesu ord om Judas her i v. 24 gir intet håp for han og hans framtid. Han beskriver han som fortapt, noe han senere gjentar (Joh 17:12). Det var riktignok bestemt i Guds råd at Kristus skulle lide, men den enkelte som av ondskap tok del i denne saken, må stå til rette for ansvaret de pådrog seg.

Det er et alvorlig ord Jesus uttaler her: "Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født." Dette gjelder alle som går fortapt. I Joh 13:27 står det at Satan fór i Judas da Jesus ga han stykket, og at Judas med en gang gikk ut for å hevne seg på Jesus. Det var nå Satan selv som raste, tenkte og handlet gjennom Judas.

Hos Matteus og Markus er det klart at Judas gikk før Jesus innstiftet den hellige nattverd. Johannes forteller ikke om innstiftelsen av nattverden. Hos Lukas kan det forstås som om Judas var til stede, men Lukas var ikke øyevitne til det skjedde, og synes ikke å ha lagt noen vekt på rekkefølgen av det som skjedde. Vi må derfor tenke oss at innstiftelsen av nattverden fant sted etter at Judas gikk ut.

Imidlertid har de fleste kirkefedre og lutherske bibeltolkere ment at Judas var til stede som et eksempel på alle dem som gjennom tidene har gått til alters på uverdig måte. Men vi kan vanskelig tenke oss at Jesus sa: "Drikk av den alle" (v.27) dersom Judas var til stede. Og hvordan skulle så kirken ha rett til å utelukke noen fra Herrens bord dersom en Judas fikk være til stede første gangen?

Jesus synes å ha holdt den første nattverden sammen med den venneflokken som var det sanne Israel, dem som var hans ærlige og ekte brud. I dette finner vi vitnesbyrdet om at nattverden bare er for Herrens sanne venner. Dette utelukker ikke at vi kortsynte mennesker som ikke kjenner hjertene fullt ut, kan la vantro mennesker ta imot nattverden. Men så sant begivenheten med Judas fant sted før nattverden, kan Jesu ord om at én skal forråde han, være en skriftetale til selvprøvelse.

Det gir oss en pekepinn om hvordan vi skal arbeide for å rense Herrens nattverdbord. Vi skal bruke Ordet. Det er på åndelig måte vi skal rense det først og fremst. Allerede da Jesus vasket føttene deres, sa han: "Dere er rene, men ikke alle" Joh 13:10).

Blir skillet satt klart av Herrens tjenere både gjennom forkynnelse og skriftemål, så skal nok nattverdbordet bli mer og mer renset selv om vi aldri vil kunne få et fullstendig rent nattverdbord her på jord. Det er svermeri om vi venter det. Det ville dessuten kreve at vi kunne gjennomskue alle menneskehjerter til bunns.

Matt 26:26-29
Vi kommer nå til den store overgangen mellom den gamle og den nye pakt. Etter å ha holdt det jødiske påskemåltidet, fører Jesus det videre til innstiftelsen av den hellige nattverd.

Det jødiske påskemåltidet ble gjennomført på denne måten: Husfaren tok først et beger vin, ba en kort takkebønn, drakk selv av det og sendte det så rundt til de andre som var til bords.

Etter dette spiste de noen bitre urter, og så fortalte han om den første påske i Egypt.

Deretter sang de Salme 113 og 114 (den første delen av påskelovsangene: Sal 113-118) og drakk det andre beger med vin.

Nå begynte det egentlige måltidet med at husfaren brøt det usyrede brødet (bakt i tynne, flate kaker) og delte det rundt. En dyppet dette brødet i en slags saus av eddik og forskjellige frukter. Deretter spiste de det stekte påskelammet før det usyrede brødet igjen ble sendt rundt. Og så drakk de det tredje begeret med vin.

Endelig stemte de i med siste delen av lovsangen før de avsluttet måltidet med det fjerde beger med vin. Det måtte ha vært en underlig stund da de sang de gamle lovsangene, og særlig Salme 118 som inneholder profetien om Kristus, Frelseren som var lovet.

Det er altså etter at de har spist påskelammet under dette måltidet at Jesus tar brødet, takker og bryter det i stykker. Så gir han det til disiplene idet han sier: "Ta, et! Dette er mitt legeme" (v.26). Og så tar han kalken og sier disse store ordene: "Dette er mitt blod" (v.28).

Hos Lukas står det at han tok denne kalken "etter aftensmåltidet" Luk 22:20). Det er som han vil understreke at det ikke er "velsignelsens beger" som avsluttet det jødiske påskemåltidet, men et helt nytt måltid det er snakk om.

Det er et nytt måltid Jesus innstifter som skal avløse det gamle. Vi ser da enden på og avslutningen av Jesu samfunn med Det gamle testamentes folk. Dette fører så umiddelbart over til den nye pakts bord.

Når det gjelder innstiftelsesordene, så finner vi dem fire ganger i Skriften. Vi ser dem hos Matteus, Markus og Lukas. Dessuten gjengir Paulus dem i 1Kor 11.

Etter ånden er de enslydende selv om de etter bokstaven er noe forskjellig i formen. Slik har Herren ønsket det skulle være. Det er ikke avskrifter vi har med å gjøre her. Det er en levende framstilling ved Guds Ånd.

I Luthers lille katekisme finner vi innstiftelsesordene utarbeidet som en sammenfatning av de fire gjengivelsene.

Grunnen til at ordene: "Gjør dette til minne om meg" bare er å finne hos Paulus, en gang hos Lukas og ikke hos Matteus og Markus, må sikkert komme av forskjellen mellom innstiftelsesordene og utdelingsordene for nattverden. Vår kirke bruker dem ikke ved utdelingen av nattverden, bare ved innstiftelsen. Slik kan også Jesus ha uttalt dem før han delte brødet og vinen mellom disiplene, men ikke mens han ga dem. Ellers ville sikkert også de to første evangeliene ha tatt dem med.

Med ordene: "Gjør dette til minne om meg", er skrittet tatt bort fra jødenes påske. Den var jo til minne om påskelammet i Egypt. Vår nattverd er til minne om Herren som ga sitt legeme og blod for oss.

"Dette er mitt legeme. Dette er mitt blod." Disse ordene forteller oss at det som blir minnet i nattverden, virkelig og levende er til stede.

Det er vel kjent at da Luther møtte Zwingli og hans medarbeidere i Marburg, ville de forsøke å få han til å godta deres uttrykk: "Det betyr." Da skrev han foran seg på bordet med kritt: "Det er." Og disse ordet holdt han på rett spor.

"I, med og under brødet og vinen," sier Luther. Og lenger kommer ikke vår forståelse av troen. Katolikkene går til den andre siden og hevder at brødet blir forvandlet til kjøtt og vinen til blod. Men det står ikke: "Er blitt til." Det står: "Dette er." Altså er både brødet og Herrens legeme, vinen og Herrens blod tilstede samtidig.

Den katolske fortolkningen har ført til at lekfolket ikke får ta imot vinen, stikk i strid med Herrens ord (v.27). Ut fra deres forklaring sier de at når brødet blir forvandlet til kjøtt, så er det jo blod i kjøttet. Men ettersom jo også vinen må drikkes, så drikker prestene på menighetens vegne.

Men den katolske kirken har jo også læren om messeofferet knyttet til nattverden. De tar ordene "brytes" (en mulig oversettelse i 1Kor 11:24) og "utøses" som bevis på at Kristi offer blir gjentatt hver gang det holdes nattverd.

Noen har sagt at de disiplene som satt til bords ikke kunne forstå hva Jesus mente da han selv satt lys levende for deres øyne. Og videre så var jo Jesu legeme ennå ikke "brutt" og hans blod ennå ikke "utøst" da nattverden første gang ble innstiftet.

Men til dette må vi bare svare slik: For det første så var aldri den forståelsen som disiplene hadde, noen målestokk for det Jesus sa. Den Hellige Ånd skulle senere veilede dem til full forståelse av dette. Og ikke bare dette, men alt det Jesus hadde sagt.

Og for det andre må vi si med Luther: "Herren har sagt: Dette er mitt legeme og blod, og jeg vet at han kan det han sier. Dette er nok for meg."

Men vi skal huske på at den guddommelige herligheten lå skjult i Jesus legemlighet. Denne herligheten kom til uttrykk da den ble åpenbart på forklarelsens berg. Og Guds Sønn var herre over sin legemlighet.

Når vi ut fra teksten spør om hvilken velsignelse nattverden gir oss del i, så svarer ordet for det første (sammenlignet med 1Kor 11): Nattverden minner oss om hva det kostet Herren å kjøpe oss fri fra syndens og djevelens makt.

Det legeme og blod han rekker oss, er jo hans eget liv som han ga for oss. Dette er til styrke for vår tro på at han er en virkelig og levende Frelser. Dette er til styrke for vår tro på syndenes forlatelse.

Vinen som ble brukt ved påskemåltidet, er et bilde på blodet som ble øst ut. Brødet som ble brutt, er et bilde på hans legeme som ble gitt for oss. Når det står i v. 28 at blodet "utgytes for mange", kan vi henvise til Matt 20:28. "Mange" er her et uttrykk for alle fordi disse utgjør en talløs skare.

Vi må også tilføye at det ikke står her at vi får syndenes forlatelse i nattverden. Det står bare at legemet og blodet gis til syndenes forlatelse. Nattverden er derfor en stadfestelse på at syndenes forlatelse er gitt. Selve syndsforlatelsen er knyttet til dåpen og troen.

For det andre er brødet uttrykk for den næringen vi trenger på jorden. Nattverden er et uttrykk for den åndelige næringen vi trenger for evighetslivet.

For det tredje uttrykker ordene: "Drikk av den alle", at nattverden vil styrke det inderlige samfunnet mellom alle Herrens disipler. Paulus uttrykker dette slik: "Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød" (1Kor 10:17).

Og endelig peker Jesu ord i v. 29 om å drikke denne vintreets frukt på ny i Faderens rike, fram mot fullendelsen av håpet. Disse ordene er til styrke for det håpet vi har. Nattverdbordet er et forbilde på nattverdbordet i himmelen.

Nattverden er som Jesu testamente til oss. Her gir han sine troende seg selv, sitt eget liv og sitt legeme og blod som han ga for oss da han døde på korset. Og summen av nattverdens nåde blir da samfunnet med Kristi blod og samfunnet med hans legeme.

Matt 26:30-46
Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget." Lovsangen var visstnok Sal 136: "Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid."

Det må ha vært omkring midnatt. I Johannes-evangeliet hører vi jo at Jesus enda snakket lenge med disiplene sine og avsluttet med den yppersteprestelige bønn (Joh 14-17).

Det var skikk at jødene tilbrakte påskenatten i Jerusalem. Jesus gikk heller ikke tilbake til Betania. Han går bare ut til et sted som het Getsemane (v.36). Det var ved foten av Oljeberget og hørte med til Jerusalem.

Han gikk veien over bekken Kedron (Joh 8:1). Det var samme veien som David dro da han flyktet for Absalon (2Sam 15:23).

I v. 31-32 nevner Jesus ordene i Sak 13:7 om sverdet som skulle slå hyrden mens sauene blir spredt. Han sier at denne profetien er i ferd med å gå i oppfyllelse. Han nevner ikke slutten av Sak 13:7. Men han gir dem den løfterike befalingen at han skal gå i forveien for dem til Galilea (v.32) etter at han har stått opp. Og der skal de møte han.

I v. 33-35 ser vi at Peter griper ordet og forsikrer om at han aldri skal forlate Jesus selv om alle de andre skulle komme til å gjøre det. Det er hans spontane reaksjon på Jesu ord om at hjorden skulle bli spredt.

Jesus hører på han, men svarer bare med å forutsi det dype fallet som lå foran Peter (v.34). Men Peter motsier Jesus.

Viljen til å være tro mot Jesus er nok til stede hos Peter, men samtidig var det dessverre også et hovmod som grenset til overmot. Når Jesus hadde sagt det to ganger, skulle heller Peter ha tidd stille og prøvd seg selv i all ydmykhet. Men han bare fortsetter å si imot Jesus, og det gjør også alle de andre disiplene selv om de ikke gjør det fullt så selvsikkert som Peter.

Peter trengte å bli renset ("siktet", Luk 22:31). Han hadde fått for store tanker om seg selv.

Det er farlig når et Guds barn begynner å si: "Den eller den synden skal aldri jeg falle i." Da ligger fallet så nær. Det er mye bedre å bekjenne: "Jeg kan falle i all slags synd om ikke Herren holder meg fast." Vi trenger stadig be denne bønnen: "Herre, du må bevare meg."

Ifølge Luk 22 og Joh 13 hadde Jesus denne samtalen med Peter mens de enda var i rommet der de spiste. Sannsynligvis falt disse ordene idet de var i ferd med å gå ut.

I Joh 18 hører vi at Getsemane (ordet betyr egentlig "oljepresse") var en hage der Jesus ofte var sammen med disiplene sine. Nå er Getsemane kjent over alt hvor Jesu navn er kjent, og det er en klang av hellig alvor over dette navnet. Det er som det lyder "Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn" (2Mos 3:5). Dette stedet har vært vitne til den største kampen som noen gang har vært kjempet på jord.

Jesus lot åtte disipler være igjen ved inngangen til hagen. Men han tok med seg de tre nærmeste vennene, Peter og de to sønnene til Sebedeus, og gikk lenger inn i hagen. Der ville han be (v.36-37).

Legg merke til den kjærligheten han viser ved at han også tar med Peter. Jesus satte han ikke utenfor på grunn av den selvsikkerheten han nettopp hadde vist.

Han forstår sine små venner også når det de er eller gjør ikke er rett. Han ser hvilken innstilling og vilje hjertene har. Vi får enda et glimt av Frelserens hjerte. Han forstår alt og viser medynk med alle. Han knuser ikke et knekket siv, og slokker ikke en rykende veke (Matt 12:20).

Her ser vi at Jesus er et sant menneske. Han kjenner at han trenger den hjelpen som venner kan gi. Det er blitt sagt: "En venn er et menneske en gjerne vil ha hos seg i det lykkeligste og det alvorligste øyeblikket i livet."

Men hvor sørgelig lite disse vennene kunne gjøre for han denne gangen. Til tross for at han ber dem om det (v.38) og advarer dem (v.40-41), greier de ikke våke en eneste time sammen med han. Ånden var nok villig, men kjødet ("menneskenaturen", NO) som var fullstendig lamslått, var for svakt.

Den natta da mørkets makter omgav Jesus, kjente også disiplene den sløvende makten den hadde, og så falt de i søvn alle sammen. Også dette hører med til den kalken av lidelse som Jesus måtte smake.

Så begynner sjelekampen. Det er en angst og en redsel som vi aldri har vært vitne til tidligere. "Sorg og angst kom over ham." Hans sjel ble "bedrøvet inntil døden" (v.37-38).

Hvordan kan vi forklare denne sjelekampen og den usigelige redselen? Vi aner litt av det i Luk 12:50: "Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!" Vi ser også noe av det samme i Joh 12:27: "Nå er min sjel forferdet. Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time."

Her møter vi lidelsen i all dens gru. Den var så forferdelig at den ble fulgt av et fysisk fenomen. "Svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden" (Luk 22:44). Det er legen Lukas som forteller dette.

Mennesker har fra tid til annen blitt forarget over denne veldige angsten Jesus kjente. De har minnet om den sjelero hedningen Sokrates viste da han drakk giftbegeret. De har også pekt på den forakt mange vantro mennesker viser for døden når de forlater dette livet.

Men til dette kan vi si at forakt for døden ofte er et selvbedrag. Den er et vitnesbyrd om hvordan den naturlige følelsen i et menneske er blitt sløvet og drept.

Vår Frelser var et sant menneske. Han var lik oss i alle ting unntatt i synd. Hans hjerte var fullt av varmt, rikt liv. Det hører med til en sann menneskenatur. La oss ikke glemme det. Derfor har han også blitt den fullkomne trøster for alle mennesker som lider. "For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet" (Heb 2:18).

Når troende mennesker står overfor dødens smerter, da skal vi legge merke til tre trinn, har en Guds mann sagt. Først ser en lidelsen i det fjerne, og da kan troen enda stå oppreist ved tanken på seier. Naturen, det legemlige livet har ennå ikke kommet til orde.

Men uværet kommer nærmer og trenger først inn i det indre menneske. Kampen står først på det indre plan. Kjøtt og blod krever sin rett. Den naturlige kjærligheten til livet og menneskene vi ble knyttet til, roper høyt i hjertet. Men når dette først er kjempet igjennom, blir ikke den ytre, legemlige lidelsen det tyngste.

Derfor var også Getsemane tyngre enn Golgata, så langt vi er i stand til å forstå det.

Men mange martyrer gikk i døden med et smil. Ja! Men det gjorde de fordi Jesus først hadde vært i Getsemane og hengt på korset for deres skyld.

Den kalken Jesus snakker om her i Getsemane, var ikke først og fremst den forferdelige ytre lidelsen. Det var ikke naglene på korset som ventet han, heller ikke fiendenes slag og spott. Det var ikke forræderiet til den ene disippelen og fornektelsen til den andre. Det var heller ikke djevelen selv med hele hans raseri. Dette hadde jo Jesus opplevd tidligere.

Nei, på korset hører vi hva kalken var. Da sier han: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Kalken var dette: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss" (2Kor 5:21).

Med rette er det sagt at Gud betraktet Jesus som den eneste synder i verden. Fra alle kanter, fra alle tider, fra alle slekter ble syndens mørke samlet over han. Han ble sett på som om han hadde gjort alt dette. All forbannelse for verdens synd, all den sjelesmerten som ingen menneskelig tanke noen gang kan forstå, veltet nå innover han med full styrke.

Å være forlatt av Guds kjærlighet og bare kjenne hans tilintetgjørende vrede er den fulle forbannelsen for all verdens synd. Da er han ett med djevelen og alle de mørke maktene. Han som hadde levde en liv i fullkomment samfunn med Guds kjærlighet siden evighet, skulle nå kjenne Guds flammende vrede over seg. Dette er noe intet menneske kan forstå. Han som var hellig og ren, og som ikke djevelen hadde noe krav på, skulle nå bli overgitt til mørkets krefter (Luk 22:53: "Dette er deres time og mørkets makt").

Bare de fortapte i helvete kommer til å forstå hva Frelseren måtte lide i sin sjel selv om vi ikke må glemme den forskjellen det er mellom Jesu sinn da Frelseren led og det sinn de fortapte har når de lider.

I Heb 5 snakkes det om Jesu gjerning som yppersteprest, og hvordan han ofret seg selv. Der pekes det på sjelekampen i Getsemane, og det blir sagt: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led."

Dette ordet forteller om en lydighet som er oppøvd, og som alltid bor i Frelserens hjerte i forhold til Faderen. Vi forstår det først når vi sammenligner det med den trefoldige bønnen her i Getsemane.

Da han ber første gangen (v.39), sier han: "Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil."

I denne bønnen merker vi den dype gru Jesu hellige frelsernatur føler overfor denne forbannelsen å bli tatt bort fra Guds ansikt. Vi ser alvoret i det valget han må gjøre. Det er sant det han har sagt: "Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å ta det igjen" (Joh 10:18).

På den ene siden sto et hav av menneskesjeler som måtte bli under forbannelsen for evig dersom han ikke tømte denne kalken. Og på den andre siden sto dette forferdelige å bli forlatt av Guds kjærlighet, ja, bli forbannet av Gud (Gal 3:13).

I denne første bønnen av Jesus, ligger en henvendelse til Gud som må ha dette innholdet: "Er det mulig at disse menneskene kan bli frelst på en annen måte uten at dette forferdelige må skje, så la denne kalken gå meg forbi."

Jesus hadde tidligere snakket om den lidelsens kalk som ventet han. Men her ser vi han som sant menneske som kjemper med anfektelsens mørke, og det så mye mer som han var ukjent for synden.

Alle Guds barn som har kjent litt til sjelekampen, forstår at det kan sies på barnlig måte i dyp smerte uten at det dermed er noe brudd på lydigheten: Er det mulig, så la meg slippe.

At lydigheten var der, er tydelig av ordene som føyes til: "Men ikke som jeg vil, bare som du vil."

Hos Lukas fortelles det at etter denne bønnen kom det en engel fra himmelen og styrket han. Vi må huske på Jesu ord i Joh 10:17: "Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til."

Sønnens lydighet var en glede for hans himmelske Far, men samtidig skal vi også tenke på Abraham som reiste opp til Moriafjellet. Dersom Getsemane taler til oss om Jesu uendelige store kjærlighet til syndere, så taler den også om Guds kjærlighet som var så stor at han ga sin enbårne Sønn til lidelse og død.

Når Jesus ber den andre gangen, er det et framskritt i bønnen hans (v.42). Den har ikke den bønnlige tonen som første gang. Bønnen består mer i å gå inn under Faderens vilje og søke styrke i denne. Og det er samme måten han ber på tredje gangen (v.44).

Faderen hadde gitt svar på den første bønnen. Det var ingen annen måte verden kunne bli frelst på. Synden kunne ikke bli sonet på noen annen måte enn ved dette offeret. Derfor måtte Guds vilje skje.

I alle tre bønnene bøyer Jesus seg for Guds vilje, men i den andre dypere enn i den første. Og i den tredje sikkert enda mer stille enn i den andre. Han hadde nå lagt seg fram på Guds alter som et hellig og feilfritt offer for alle menneskers synd.

Fra nå av er kampen kjempet ut i hans indre. Heretter går han lidelsesveien skritt for skritt med den samme dype, guddommelige fred i sin sjel som han alltid hadde gjort.

Alle tre gangene fant han disiplene sovende. Dette forteller oss at Jesus måtte kjempe kampen alene. Det minner oss om ordene i Jes 63:5: "Det var ingen som hjalp."

Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår,

æren og prisen i evighet får.
Matt 26:47-56
"Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg." Slik sluttet foregående avsnitt som vitner om Jesu vilje til å ofre seg selv. Han gikk selv i møte med lidelsen.

I v. 47 fortelles det så hvordan en stor flokk kommer mot Jesus samtidig som han sier disse ordene. De er bevæpnet, og Judas er sammen med dem. "En av de tolv" blir det sagt om Judas. De ordene minner så vemodig om det han en gang ble betrodd.

I Joh 18:3 hører vi at det er en romersk vaktstyrke som kommer sammen med noen av yppersteprestenes og fariseernes menn. Og i Luk 22:52 ser vi at også noen av yppersteprestene og de eldste var med.

Det var en stor flokk som kom for å ta en mann til fange. Men de hadde en klar fornemmelse av at denne mannen hadde en makt som virket uhyggelig på dem fordi de ikke ville forstå at dette var Guds kraft.

Da de snakket med Pilatus, hadde de nok beskrevet Jesus som en farlig mann, en opprører mot keiseren. På den måten hadde det lyktes for dem å få med den romerske vakten så sent på natta.

Judas hadde vel forlatt nattverdsalen ved nitiden om kvelden, og Jesus ble vel tatt til fange litt etter midnatt. Den romerske landshøvdingen Pilatus hadde muligens snakket med kona si om hva som skulle skje den kvelden. I Matt 27:19 hører vi jo om hvordan hun drømte om Jesus den natta.

Og så forråder Judas Menneskesønnen med et kyss. Det er en djevelsk kombinasjon mellom disippelkysset og forrædertegnet. Dette viser hvor alvorlig forherdelsen er (v.48-49). Men alle som bare er kristne i navnet og som har et delt sinn, går i Judas' fotspor når de hykler gudsfrykt midt i sitt vennskap med verden.

I motsetning til dette ser vi Herrens vemodige og stille mildhet. Uttrykket "venn" i v. 50 uttrykker etter grunnspråket fellesskap. I alle tilfelle viser det at Frelserens sinn er fri for all bitterhet.

I Luk 22:48 er det føyd til at Jesus sa: "Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?" Det viser hvilken uendelig tålmodighet Jesus hadde med forræderen at han kunne irettesette han med en slik mildhet. Men disse ordene og det blikket Frelseren ga han, vil for alltid brenne i Judas' hjerte.

I Joh 18 hører vi at Jesus gikk i møte med denne flokken og spurte hvem de lette etter, og to ganger navngav han seg selv som den de ville ha tak i. Og vi ser hvordan han skjermer disiplene ved å si: "Er det da meg dere leter etter, så la disse gå" (Joh 18:8).

Først styrter de til bakken av redsel, men omsider for de samlet seg såpass at de griper han. De "bandt ham" står det i Joh 18:12. Et underlig syn. Han som kom for å løse menneskene fra Satans lenker, står nå selv bundet av de samme menneskene. Men nettopp ved at han lot seg binde, kunne han gjøre dem fri.

Da Johan Huss skulle brennes i Kostnitz i 1415, og bøddelen la en jernlenke om halsen på han, ropte han: "Å Herre Jesus, min Frelser og forløser. Du ble også bundet med tunge lenker. Derfor vil jeg gjerne bære denne lenken for ditt navns skyld og for evangeliets skyld."

I v. 51-54 hører vi hvordan Peter i menneskelig iver forsøker å innfri det han hadde sagt om aldri å fornekte han. Verken Matteus, Markus eller Lukas nevner navnet hans. Bare Johannes gjør det. Da han skrev sitt evangelium, var Peter allerede gått hjem til herligheten hos Herren.

Jesus forteller han at dersom han ville benytte seg av noe ytre forsvar, hadde han ikke trengt hjelpen disiplene kunne gi. På et øyeblikk kunne han ha skaffet seg en talløs engleskare (v.53). En legion bestod av 6000 mann, og tolvtallet peker på de tolv apostlene.

De ordene Jesus sa ved denne anledningen, bør for alltid stå som en påminnelse for Guds menighet. De skal aldri bruke uåndelige våpen når de må forsvare Guds rikes sak. Ofte har Guds barn gjort galt her i sin menneskelige iver.

Vi trenger ikke bare tenke på hvordan en har truet mennesker til å la seg døpe ved å svinge sverdet over dem. I det daglige livet, i vitnesbyrdet overfor de vantro, bruker ofte Guds barn en heftighet som bare oppnår at de åndelig talt kutter øret av motstanderne. Det gjør dem forbitret, og så vil de ikke høre mer.

"Alle som griper til sverd, skal falle for sverd," sier Jesus (v.52). Det peker på den som tar seg selv til rette på en voldsom måte. Det menes ikke øvrighetens rett til å bruke sverdet (Rom 13:4). Ordet peker tilbake på 1Mos 9:6: "Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker."

Legen Lukas forteller hvordan Jesus leget øret til yppersteprestens tjener Malkus. Han gjorde et under av barmhjertighet rett for øynene på sine fiender. Og det var en i fiendens flokk han hjalp. Men han gjorde det også mot sin disippel som hadde feilet.

Det er virkelig stor barmhjertighet Jesus viser i dag også når han retter opp igjen den skaden vi, hans disipler, gjør i misforstått iver. Det er altså slik han gjør i sin tålmodighet med oss. Han ikke bare tilgir, men han utsletter også følgene av våre fall.

I v. 54 nevner Jesus enda en grunn til ikke å sette seg opp mot fiendens vold. Og den skal vi legge merke til. "Men hvordan skulle da Skriften bli oppfylt, at så må skje?" Jesus setter alltid sin person og sin gjerning i uløselig forbindelse med skriftene i GT.

Dette er et kraftig vitnesbyrd mot det en så ofte hører fra moderne bibelkritikere. De påstår at de tror på Frelseren samtidig som de undergraver Bibelens autoritet. Særlig angriper de GT som Jesus stadig henviser til.

Jesus handler og taler ikke bare av hensyn til Peter. Han gjør det også overfor den flokken som kom for å gripe han (v.55-56). Han vil vise dem at de ikke skal takke sine "sverd og stokker" for at de har vært i stand til å gripe han. Dem kunne de jo ha brukt mot han på et langt tidligere tidspunkt da han åpent satt og underviste på tempelplassen. Nei, alt dette skjedde ifølge det Gud hadde bestemt i sitt råd, slik det var forutsagt om hans lidelse i "profetenes skrifter".

Slutten av v. 56 viser oss at Jesu ord om disiplene ble oppfylt (se v. 31): "Da forlot alle disiplene ham og flyktet."

I Mark 14 fortelles det også om en ungdom som var kommet til stedet. Sannsynligvis var det en av Jesu venner. Han slapp linkledet han hadde på seg og flyktet naken bort fra fiendene. Fordi Markus er den eneste som forteller dette, er det nærliggende å tro at den unge mannen var Markus selv.

Matt 26:57-68
I v. 57-66 leser vi om forhøret hos ypperstepresten Kaifas. Hele Rådet hadde samlet seg hos han. I Joh 18:13 fortelles det om et foreløpig forhør hos Annas som var svigerfar til Kaifas. Men hovedforhøret finner sted her. Det synes som om Annas og Kaifas har bodd i samme palass, men i hver sin fløy.

I v. 58 fortelles det at Peter fulgte etter på lang avstand. Også Johannes er med, og han hjalp Peter til å komme inn i gården (se Joh 18:16)

Palassene var bygd i firkant med en rommelig gårdsplass midt i. Rundt den var det åpne søylehaller. Forhøret synes å ha foregått i disse søylehallene, for en kunne følge med i dem ute fra gårdsplassen. Og der hadde tjenerne tent opp en kullild for å varme seg (Joh 18:18).

Det står at Peter satte seg sammen med disse tjenerne. Hele Peters opptreden peker på at han hadde et forkjært forhold til det hele. Han hadde flyktet sammen med de andre disiplene, men i stedet for å ydmyke seg og erkjenne dette, forsøkte han å renvaske seg selv ved å vise at han ville stå fast ved det han hadde sagt så overmodig.

Men det er forskjell på å ga inn i en fare med Guds vilje og uten den. Vi ser også at Peter ikke kjente seg trygg fordi han satte seg midt blant disse menneskene som ikke hadde annet enn spott til overs for Jesus. Men på den andre siden har også kjærligheten til Jesus drevet han. Særlig for han som hadde grepet til sverdet i Getsemane-hagen, kunne dette være farlig.

Av og til må Herren la oss gjennomgå ting han helst ville spart oss for, men han ser det er nødvendig for å rense ut det urene hos oss og lære oss rett ydmykhet.

I v. 59-61 ser vi at Rådet gjør flere forgjeves forsøk på å felle Jesus ved hjelp av falske vitner. Og som et siste forsøk trekker disse falske vitnene fram noe Jesus hadde sagt flere år tilbake.

Da Jesus var i Jerusalem under påskefesten første gang etter sin dåp, sa han til jødene: "Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager" (Joh 2:19).

Jesus hadde sagt dette om sitt legeme som et tempel. Men dette blir nå gjengitt som om han hadde sagt det om selve templet.

Men det de falske vitnene sa, stemte ikke overens. Og etter loven var det nødvendig at minst to vitner stadfestet det samme. "Men de fant ikke noe," står det i v. 60. Nei, det var fastsatt i Guds råd at Jesus skulle domfelles på den virkelige grunnen til at de hatet han, nemlig at han bekjente han var Sønn av den levende Gud. På denne gode bekjennelse skulle og ville Jesu dø. Hvert forsøk på å få han dømt for noen annen forseelse, skulle mislykkes.

Rådet var i alvorlige vanskeligheter. Jesus tidde jo bare som svar på alle beskyldningene. På denne måten ble profetien i Jes 53:7 oppfylt: "Han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes."

Men Jesu taushet er ikke noe lite uttrykk for hans kjærlighet. Han tidde ikke bare fordi fiendens ører var døve for sannheten. Han tidde også fordi han ikke ville frelse sitt eget liv, men gi det for alle. Dette skal lære hans disipler til alle tider at det er situasjoner der tausheten er den beste bekjennelsen.

Da griper ypperstepresten ordet og går rett på den saken de helst ville ha unngått. Under eds ansvar stiller han Jesus det spørsmålet som alle egentlig visste det dreide seg om: "Er du Messias, Guds Sønn?" (v.63).

"Guds Sønn" viser at spørsmålet gjaldt mer enn den vanlige fariseiske tankegangen om Messias som Davids sønn. Det omfatter det som så ofte hadde gjort dem forarget, nemlig at han gjorde seg lik med Gud (Joh 10:33).

Spørsmålet som nå ble lagt i vektskålen, gjaldt Jesu guddom Alt avhang av det svaret han ville gi. Og da tidde ikke lenger Jesus. Han avla den gode bekjennelsen som ble stadfestet ved eden.

Men han føyer til at heretter skal de bare se han "sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer" (v.64). Når de har felt dommen over han, vil han gå fra fornedrelse til opphøyelsen.

Uttrykket "komme på himmelens skyer" minner utvilsomt disse skriftlærde om ordet i Dan 7:13-14 der det står: "Og se - en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer. - Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike."

Ordet ble oppfylt. Israel som hadde forherdet seg, fikk bare se Jesus som Herre og dommer da Jerusalem ble ødelagt. Når Israel igjen blir oppreist, skal de også få se han komme på himmelens skyer i herlighet.

I v. 65-66 ser vi en rettergang uten like. Det er som en komedie. Uten å undersøke nærmere, har de dommen klar. Det ville jo ikke ha vært noe problem å undersøke riktigheten av det Jesus sa. De ville fått vitnesbyrd sterkt nok gjennom alle de undrene Jesus gjorde i løpet av sitt liv her på jorden.

Det er et underlig syn vi ser her. Verdens Frelser blir dømt til døden av denne verden. Men en gang vil situasjonen bli den motsatte, nemlig når Jesus sitter på tronen som dommeren. Hvor forferdelig vil det ikke da bli for Kaifas å se han som han dømte til døden.

Og fremdeles blir Jesus dømt til døden over alt der sann kristendom møter oss. Derfor ønsker heller ikke verden at det skulle være noen hellige som tror på han. Verden er bare fornøyd med en død Kristus.

I tilsynelatende forferdelse river ypperstepresten i stykker klærne sine. Dette er et uttrykk for stor sorg eller dyp motvilje. Han gjorde det vel dels fordi han var forblindet og dels fordi han var forherdet. Men det som de store spotter og dømmer, det håner også de små bare på en mer brutal måte.

Da dommen over Jesus ble kjent som en dom etter 3Mos 24:16 ("Den som spotter Herrens navn, skal dø. Hele menigheten skal steine han"), begynte de med en gang å mishandle han (v.67-68). Det synes som om ikke bare tjenerne gjorde dette (Mark 14:65). Også medlemmer av Rådet spyttet i ansiktet på han og slo han. Det lidenskapelige hatet gikk over alle grenser da det først ble åpnet for det.

Tenk på det, kjære leser, hvor dypt din Frelser ble fornedret for din skyld.

Også hans tjeneste som profet ble spottet på en forferdelig måte (v.68). De dekket ansiktet hans (Mark 14:65), og så slo de han med hendene før de ba han si hvem det var som slo han.

Og senere i kirkens historie har vi sett hvordan Frelseren har blitt spottet på de mest utenkelige måtene når de ledende først har gitt klarsignal til at folkemengden kunne gå løs på Jesu små venner. Det har vært som en syndflod av hån, spytt og knytteneveslag som har haglet over Frelserens hode og menighet. Dette har skjedd både gjennom massemedia og på annen måte. Hver eneste en som har stått som et avgjort og frimodig vitne for Herren, har fått oppleve dette. Og noe annerledes vil det ikke bli her på jord.

Mens Jesus ble utsatt for denne mishandlingen, ble han utsatt for en fristelse som måtte være vanskelig nok å vinne over, nemlig fristelsen til å trekke tilbake sin kjærlighet til disse menneskene som var så fulle av hat.

Jesu venner kjenner også denne fristelsen når vi er gjenstand for en nedverdigende og ydmykende behandling. Det er bare vår store Frelser som kan gi seier over denne fristelsen slik at vi kan velsigne dem som forbanner oss.

Ifølge 2Mos 12:5 skulle påskelammet være lyteløst, og Kaifas fant ingen feil hos Jesus uten dette at han sa han var Guds Sønn. Offerlammet skulle bære folkets synder. Og ved sin dom legger ypperstepresten all verdens synder over på Jesus uten at han er klar over det selv. Han dømmer Jesus for gudsbespottelse.

Og verdens grunnsynd består nettopp i å opphøye seg selv mot den levende Gud. Alt det som foregår her hos Kaifas, får på denne måten en dyp betydning. Offerlammet er nå ferdig fra yppersteprestens hånd. Verdens synder er nå lagt på det, og det er ferdig til å dø på grunn av den.

Matt 26:69-75
Alle evangelistene forteller om at Peter fornektet Jesus. Og alle har det felles at han gjorde det tre ganger, slik Jesus hadde forutsagt.

I v. 58 så vi hvordan Peter satte seg ned blant vaktene. Allerede her er et tegn på at han forsøkte å skjule hvem han var. Selvtilliten skulle nå avsløres i all sin skrøpelighet. Et ord fra en tjenestepike var nok til å få han til å nekte for at han kjente noe til Jesus (v.69-70).

Det ser ut som om han forsøker å komme seg unna, men sa skremmes han av en annen pike som påstår: "Også denne var med Jesus fra Nasaret." Denne gangen svor han på at det ikke var tilfelle. Han kjente han ikke (v.71-72).

Og tredje gangen begynte han å banne og sverge på at han ikke kjente Jesus. Han begikk altså mened (v.73-74). "Ditt mål røper deg," sa de som stod omkring og kjente dialekten fra Galilea. Redselen overmannet han fullstendig og viser hvor langt en kan synke når en bygger på sin egen kraft.

Da gol hanen for andre gang ifølge Mark 14:68, 72. I samme øyeblikk kom han til å huske på hva Jesus hadde sagt. Samtidig møtte hans også Jesu øyne (Luk 22:61). Kanskje ble Jesus i samme stund ført over gårdsplassen enten på vei fra Annas til Kaifas eller fra Kaifas etter at han var blitt dømt.

Midt i sin egen lidelse tenkte Frelseren likevel på sin disippel som feilet så stygt. Dette er ubegripelig stort. Jesus hadde ikke bare bedt for Peter (Luk 22:32) at hans tro ikke måtte svikte fullstendig. Han var også nær nok til å sende han et blikk.

Da våknet Peter av sin forvirrede tilstand. Jesu kjærlige blikk som så på han med en bedrøvet smerte, fikk mørkets lenker til å briste. "Og han gikk ut og gråt bittert" (v.75). Alle fiendene, farene og døden skremte han ikke lenger. Han så nemlig at han bar på noe enda farligere i sitt eget hjerte. Han gikk bort fra de vantro som satt rundt bålet, der hans tro nesten hadde blitt borte. Og så gikk han ut i ensomheten utenfor og gråt bittert.

Likevel gikk han ikke ut i fortvilelsens håpløse natt slik Judas gjorde. Han gikk inn i en sjelekamp som skulle gjøre ende på hans gamle, menneskelige selvsikkerhet.

Sagnet forteller at hver gang senere når apostelen hørte hanen gale, måtte han gråte, og tårene over fallet laget to dype furer i hans kinn.

Kanskje har også du fornektet din Frelser ved et verdslig liv eller med dine ord. Må du bare la deg gripe av din Frelsers blikk slik at du trekker deg ut fra den vantro flokken der Jesus ikke blir regnet for noe. Gå ut i ensomheten og gråt over deg selv og søk nåde og oppreisning igjen.

Også Guds barn kjenner dette bedrøvede blikket som Frelseren kan sende oss når vi har falt. Lykkelig er den som lar seg advare og veilede av dette blikket. Den skal oppleve at det ikke bare tukter, men også at det trøster med den trøsten det er å vite at Jesus fremdeles elsker en elendig synder.

Matt 27:1-10
Etter jødisk rettspraksis måtte ikke dommen felles før dagen etter at retten var satt. Jødene forsøkte å late som om de fulgte denne bestemmelsen ved at de holdt et nytt rettsmøte om morgenen (mellom kl. 3 og 6). Sannsynligvis ble dette holdt på tempelplassen (v.1).

To av Jesu venner var jo med i det høye råd, nemlig Josef fra Arimatea og Nikodemus. Vi hører ingen ting om den siste, men i Luk 23:51 hører vi at Josef derimot ikke var enig i det jødene vedtok. Han protesterte altså åpent. Men han var bare én blant mange.

Jødene kunne imidlertid ikke gjennomføre henrettelsen uten at de hadde tillatelse til det fra den romerske landshøvdingen. Makten til å dømme noen til døden var blitt tatt fra dem kort tid tidligere (år 30). Det gjaldt derfor å få Pontius Pilatus som var landshøvding i Judea på den tiden (fra år 26 til 36), til å dømme Jesus.

På det møtet de hadde om morgenen, synes de å ha rådslått om hva de skulle anklage Jesus for. I Luk 23:2 hører vi da også at de anklager han som en opprører som nektet folk å betale skatt til keiseren.

Det er underlig å se at heller ikke hos Pilatus lyktes det for dem å få Jesus dømt for noe annet enn hans påstand om at han var Guds Sønn (se Joh 19:7). Det var Guds vilje at det skulle være slik. Det skal stå fast til alle tider at dette er det avgjørende spørsmålet når det gjelder Jesus.

"De bandt ham," leser vi i v. 2. Det viser at Jesus hadde vært løst under forhøret. Nå ble han igjen bundet før han ble ført fram for hedningen Pilatus. Han var også i Jerusalem under påskefesten da alle folk strømmet dit. Kanskje var han der for å hindre opptøyer. Vanligvis bodde han i Cæsarea ved havet.

I v. 3-5 hører vi om den ulykkelige Judas. Det synes som han til å begynne med hadde beroliget samvittigheten med at Jesus nok ville bruke sin makt til å berge seg i tide. Ellers hadde han bare vært fylt av krenket ærekjærhet og lyst på penger.

Nå da saken utviklet seg til å bli en dødsdom over Mesteren, slår Satan om og begynner å anklage Judas og skremme hans sjel. Han angret, står det (v.3). Men angeren var falsk. Det var "verdens sorg" som fører til død, og ikke en sorg slik Gud vil den skal være.

De 30 sølvpengene ble motbydelige for han. Slik går det alltid. Det som før lokket så tiltalende før fallet, blir etterpå aldeles motbydelig for synderen. Dette er syndens djevelske bedrag. Må Herren bevare våre sjeler fra å bli fanget i syndens garn.

Det sies av og til om mennesker at "de kan alltid omvende seg". Men Judas er et eksempel på at en ikke lenger kan omvende seg når Gud har vendt seg bort fra en. Judas forsøkte forgjeves å hjelpe seg selv ut av fortvilelsen. Han forsøker å forandre på følgene av sin synd dels ved å gi pengene tilbake og dels ved å bedyre at hans mester er uskyldig.

Dette er verdens måte å gjøre opp for seg på. En går ikke veien om Jesus, men forsøker å rydde opp på sin egen måte. Men det lykkes ikke. Frelserblikket som hadde hjulpet Peter, hjalp ikke Judas der ute i Getsemane-hagen. Og verdens hjelp er bare iskald hån og likegyldighet: "Hva kommer det oss ved?" (v.4). Verdens kjærlighet er i sannhet hat.

Så kastet Judas sølvpengene inn i templet, og den onde drev han til å kaste seg inn i det ytterste mørke ved å ta livet av seg selv. Peter omtaler dette i Apg 1:18.

Judas synes å ha hatt store evner. Han kunne kanskje blitt en av de store apostlene. Men det er forferdelig å se at alle disse mulighetene ble tilintetgjort. Tanken på hva en kunne blitt til om en bare hadde villet, kommer til å bli det som plager mange gjennom evigheten.

I v. 6-10 hører vi om yppersteprestenes skinnhellighet. De erklærer judaspengene for uverdige til å komme i tempelkisten, fordi de var "blodpenger". De kjøpte derfor åkeren til en pottemaker til gravplass for fremmede. Sannsynligvis er det tenkt på jøder som bodde i utlandet, men som døde under besøk i byen.

Denne åkeren ble kalt "Blodåkeren" da Matteus skrev sitt evangelium fordi den var kjøpt for blodpenger. Den skal ha ligget på nordsiden av det såkalte "onde Råds fjell", et bratt og steinet sted i Hinnoms dal.

Matteus understreker at de nettopp kjøpte pottemakerens åker, den åkeren som ble et minnested etter Jer 19. Det var der Judas konger gjorde de forferdeligste syndene, og der var det Jeremia knuste leirkrukken til et tegn på dommen som skulle komme over folk og land. Dette er sikkert grunnen til at Matteus ser det som en fullendelse av det Jeremia sa den gangen selv om ordene er hentet fra Sak 11:13. Der har vi forøvrig gitt en forklaring på hvorfor Jeremia blir nevnt her og ikke Sakarias.

Hos Sakarias blir det profetert at den trofaste hyrden som Gud skulle sende, ville bli forkastet av Israels folk. Nå hadde yppersteprestene forkastet sin gode hyrde, og ved å kjøpe denne åkeren, drar de forbannelsene Jeremia uttalte, ned over seg selv og folket.

Det er unødvendig å snakke om at Matteus husker feil her når han nevner Jeremia. Vi trenger bare huske på at det Sakarias sier, er en videreføring av det Jeremia har sagt i Jer 18 og 19 i sin bok.

I v. 10 står det: "Slik Herren hadde påbudt meg." Disse ordene viser at kjøpet av pottemakerens åker for pengene Judas fikk som lønn for forræderiet, var etter Guds rådslutning. Hos Sakarias er dette uttrykt ved ordene: "Da sa Herren til meg" (Sak 11:13).

Forlatt av sine disipler, fornektet av én, og forrådt av en annen. Spyttet på, hånt og dømt til døden mens han er bundet. Det er de skrittene vi har sett Jesus gå til nå på lidelsens vei. Og husk på at dette var for deg og meg.

Matt 27:11-31
Etter at Arkelaus, sønn av Herodes den store (se Matt 2:22) var død, hadde romerne lagt Judea inn under provinsen Syria. Området ble så styrt av landshøvdinger. Pontius Pilatus var den sjette i rekken av disse. Han var et dårlig menneske, en vantro romer som tvilte på alt. Denne morgenstunden stod så Jesus foran han.

Hele saken mot Jesus er preget av hastverk. De ville gjerne få avgjort saken så fort som mulig for det var jo påskefest og den store høytidsdagen. Dessuten fryktet lederne for de store folkemassene som noen få dager i forveien hadde ropt "Hosianna" til Jesus.

Jesus ble stilt fram for landshøvdingen i hans borg (se Joh 18:28). Den har visstnok vært Antonia-borgen i det nordvestlige hjørnet av tempelplassen. Det stedet som ble kalt Gabbata, og betyr Helleplassen, må ha vært mellom Antonia-borgen og det nordvestlige hjørnet av templet. Der satte Pilatus seg på dommersetet. Historikeren Josefus omtaler dette stedet. Det var hellelagt med mosaikk og lå noe høyere enn resten av plassen.

Dette ble en avgjørende stund for Pilatus. Mens han feller dommen over Jesus, felles i virkeligheten dommen over han selv.

I Luk 23:2 hører vi om beskyldningen yppersteprestene kom med mot Jesus. Den bestod av en forferdelig løgn: "Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk vill. Han forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge." Det eneste sanne var at Jesus hadde sagt at han var Messias.

Det er dette siste punktet Pilatus tar utgangspunkt i da han begynner å forhøre Jesus (v.11). I Joh 18 hører vi om samtalen mellom Jesus og Pilatus. Pilatus synes å være grepet av Jesu ord om at hans rike ikke er av denne verden og at hans undersåtter er dem som er av sannheten.

Resultatet av dette forhøret var at Pilatus gikk ut til jødene og sa: "Jeg finner ingen skyld hos han" (Joh 18:38). Det synes som om Pilatus med en gang er overbevist om at grunnen til anklagene mot Jesus kom av misunnelse fra fariseernes side.

Men hans dom førte bare til at yppersteprestene og de eldste slynget fram nye anklager mot Jesus.

Det er verdens måte å gjøre det på når det slynger fram en hel masse falske anklager i håp om at iallfall noen vil bli godtatt.

Men til Pilatus store forundring tidde Jesus stille (v.12-14). Vanligvis kan da den anklagede snakke for seg når det gjelder livet. Stillingen ble ubehagelig for Pilatus. Han hadde stått ansikt til ansikt med Guds enbårne Sønn, og det rørte ved hans harde samvittighet.

I Luk 23:5-12 hører vi at han nå forsøkte å slippe fra ansvaret med å dømme han. I beskyldningene hadde nemlig yppersteprestene sagt at "han begynte i Galilea" da han begynte å føre folket på avveie. Dette ga Pilatus muligheten til å sende Jesus til Herodes Antipas som også var i Jerusalem på grunn av påskefesten. Men Herodes sender Jesus tilbake til Pilatus igjen etter å ha spottet han. Pilatus kom altså ingen vei med dette.

Hos Lukas hører vi videre at Pilatus kalte sammen anklagerne og fortalte dem at verken han eller Herodes hadde funnet at Jesus var skyldig i det de anklaget han for. Og han sluttet med å si: "Derfor vil jeg refse han og så gi han fri" (Luk 23:16). Men i dette ordet ser vi den første skjebnesvangre innrømmelsen overfor løgnen.

For å tilfredsstille folket ville han piske Jesus selv om han ikke fant noen skyld hos han. Dermed er han inne på det farlige skråplanet å ofre sannheten for å tilfredsstille folkemassen.

Dermed fikk anklagerne vind i seilene. I samme grad en overgir seg til løgnen, i samme grad blir en trell under den. Fiendene hadde oppdaget at han var redd for folket.

Det neste forsøket han gjør på å sette Jesus fri, er å gi dem valget mellom Jesus og Barabbas. Det var skikken at landshøvdingen løslot en fange på høytiden, "den folket selv ville" (v. 15). Nå forsøkte Pilatus å overrumple folket ved å stille dem på valg mellom Jesus og Barabbas (v.16-17).

Barabbas var en opprører og morder, en forferdelig forbryter. Pilatus regnet tydeligvis med at folket i det store og hele heller ville foretrekke Jesus. Han regnet også med at det bare var yppersteprestenes hat som hadde satt i gang forfølgelsen av Jesus (v.18). Det kunne ikke slå feil at folket ville velge Jesus når det gjaldt disse to.

Mens han gjør dette forsøket, får han beskjed fra sin hustru (v.19). Hos kirkefedrene blir hun kalt Claudia Prokula, og det blir sagt at hun viste stor ærefrykt for Israels Gud. Gjennom henne rekker Herren en hjelpende hånd til Pilatus.

Det var riktignok bestemt i Herrens råd at Jesus skulle være offerlammet, men det er tydelig at Herren vil befri Pilatus fra å pådra seg skyld ved å kunngjøre dommen over Jesus.

Denne dagen står Pilatus på vippepunktet mellom løgnen og sannheten. Ja, kanskje er det vippepunktet mellom himmel og helvete. Og i denne kampen får han hjelp som mange ikke har hatt. Han får et inderlig råd fra sin kone om å holde seg til sannheten. Gud hadde latt henne drømme noe merkelig om Jesus denne morgenen. "For jeg har lidt meget i drømmer for hans skyld!" (v.19). Og hun kaller Jesus for "denne rettferdige".

Men Pilatus hadde forregnet seg når det gjaldt utfallet av folkets valg (v.20-21). Langfredag har vist oss at når en folkemasse skal velge når det gjelder Jesus, så forkaster de den levende Frelser og velger i stedet Satan selv.

Dette viser seg den dag i dag over alt når det skal tas stilling for eller imot det hellige, for eller imot det sanne liv i Kristus.

Det viser seg også i det enkelte menneskes liv. Det vantro menneske velger Barabbas, for det har i seg det gamle menneske med dets fiendskap og opprør mot Gud. Det styres av det morderiske hatet til det nye, gjenfødte menneske. Og derfor forkaster det den stille og kjærlige Frelser.

Hvert menneske blir stilt på dette valget: Jesus eller Barabbas. Luther sier om det valget folket gjorde den langfredagen: "De hadde heller bedt om at djevelen selv måtte bli satt fri enn å få Jesus satt fri."

Dette valget vil bli stadfestet når Antikrist kommer og blir hyllet av verdens mennesker mens Kristus blir forkastet.

Det er underlig at denne voldsmannen også skal ha hatt navnet "Jesus" slik det sies i flere av de greske håndskriftene. Navnet Barabbas betyr egentlig "Faderen sønn". Det er altså Jesus, Guds Sønn som er stilt overfor en "Jesus" som i sannhet er sønn til den far som heter djevelen.

Hvordan skal vi forstå folkets valg når vi sammenligner med det Hosianna-ropet som lød få dager i forveien? Det ser vi i v. 20. Det viser oss hva onde ledere kan få et folk til å gjøre når først følelsene blir satt i sving. En stor del av folkemengden var muligens det vi vil kalle pøbelen i byen.

I v. 21 ser vi at alle beregningene Pilatus hadde gjort, slår feil. Og i v. 22-23 ser vi at nye forsøk fra hans side på å snakke folket til fornuft, mislyktes.

Nå blir luften fylt av det forferdelige ropet: "Korsfest ham!" Og til slutt gir Pilatus etter selv om han forsøker å berge skinnet av redelighet ved en meningsløs vasking av sine hender for å bedyre sin uskyld (v.24).

Så lyder det forferdelige ropet som har hvilt som en forbannelse over jødefolket i århundrer: "Hans blod komme over oss og over våre barn!" (v.25). Uten betenkning tar disse som er blitt blindet av djevelen selv, på seg denne store skylden. I vanvittig raseri nedkaller de også den allmektiges hevn over sine barn.

Dette ropet har ikke hjulpet Pilatus det minste. Den ene synders ondskap kan ikke lette samvittigheten for en annen synder. Men det er likevel noe underlig med dette ordet. Ved omvendelse og tro kan dette forferdelige ordet som noen gang er uttalt på jord, bli det mest velsignede ord.

Når de dagene som profeten Sakarias snakker om, en gang kommer, skal Israels barn "skue opp til meg som de har gjennomstunget" (Sak 12:10). Da skal dette ropet bli til en bønn, og Jesu blod skal tale sterkere enn Abels blod (Heb 12:24).

Når det gjaldt store forbrytere, så pleide de å hudstryke dem før de ble korsfestet (v.26). Dette var en forferdelig straff. Pisken de brukte, var en reim som de knyttet på små vekter av bly eller ben. Romerne utførte denne straffen verre enn jødene. Jødene telte tross alt slagene. Ryggen ble fullstendig slått i stykker av disse piskeslagene. Den dømte ble bundet fast til en lav støtte slik at ryggen var bøyd og spent. Der var den fullstendig åpen for disse forferdelige slagene. Alt dette måtte Jesus gjennomgå som offerlam for vår skyld.

I v. 27-30 hører vi hvordan soldatene til Pilatus driver ap med Jesus etter at dommen er felt. Hele vakten var samlet inne i huset der dommen falt. De rev klærne av den blodige ryggen hans og kastet på han en skarlagenrød soldatkappe. På en hånlig måte ville de utstyre han som konge. Så flettet de en krans av torner og satte på hodet hans mens de ga han et rør i høyre handa. Deretter knelte de ned for han mens de spottende hyllet han som jødenes konge. De spyttet på han og slo han i hodet med røret.

Det var djevelen selv som hisset opp disse soldatene. Det var de samme soldatene som tidligere på natten hadde arrestert han. Da hadde de falt til jorden av redsel for han der i Getsemane-hagen. Nå ville de liksom vise seg som de sterkeste som skammet seg over at de hadde vært redde for en slik stakkar.

Men da Pilatus får se hvor forslått og elendig Jesus ser ut, blir han plaget av dårlig samvittighet. Han gjør enda et forsøk på å redde Jesus uten å miste folkets gunst. Det hører vi om i Joh 19. Han fører Jesus ut til folket og lar han stå der med tornekronen og purpurkappen. Så sier han disse betegnende ordene: "Se det menneske!" (Joh 19:5).

Han sier det for å skape medlidenhet hos folket, men han visste ikke at han kalte alt i himmelen og på jorden og under jorden til vitne på hvordan Jesus hadde fornedret seg selv til å være det menneske som bar alle synderes skyld.

"Se det menneske." Slik lød det da mennesket Gud hadde skapt, falt i synd. Men det blir også sagt om hvert menneske som klynger seg til han som ble knust for våre misgjerninger. Se et hellig, rettferdiggjort og renset menneske som er lønnen for Jesu smerte.

Ha takk, o Jesus, for korsets smerte,

For døden og for dine mange sår.

Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte,

Og vinteren ble til en liflig vår.

Men ropet som ble ledet av yppersteprestene og deres folk, drønnet tilbake mot Pilatus: "Korsfest! Korsfest!" Enda en gang manner Pilatus seg opp og sier: "Ta dere ham og korsfest ham! For jeg finner ingen skyld hos ham." (Joh 19:6).

Dette var en hån mot jødene, for de hadde ikke lov til å korsfeste noen eller utføre noen som helst dødsdom.

Da kommer endelig den beskyldningen fram som Jesus skulle dømmes etter: "Han har gjort seg selv til Guds Sønn" (Joh 19:7). I frykt for at alt det de hadde gjort skulle være forgjeves, stiller de opp for en hedensk dommer med det som egentlig var grunnen til deres hat.

Men dette ordet skaper bare enda større redsel hos Pilatus. Alt dette hører vi om hos Johannes, men vi tar det likevel med her for å få et fullstendig bilde av det Jesus måtte lide.

Pilatus fører Jesus igjen inn i borgen og spør urolig: "Hvor er du fra?" (Joh 19:9). Denne vantro verdensmannen merket noe underlig i sin sjel. Hustruens drøm og den hellige, majestetiske holdningen hos denne gåtefulle kongen rørte ved hans innerste holdninger.

Først svarer ikke Jesus noe, men da Pilatus peker på sin makt som embetsmann, svarer Jesus med guddommelig verdighet at den makten Pilatus har fått, var gitt han ovenfra. Uten denne makten hadde han ikke noe han skulle sagt overfor Guds Sønn. Og dette sier Jesus der han står som et null overfor folket.

Jesus føyer til at det største ansvaret ligger på jødefolket, - og på Kaifas som yppersteprest for folket. Riktignok er det som hele menneskeslekten forkaster Jesus. Både jøder og hedninger deltar i dette dramaet som foregår her. Men likevel har jødefolket størst skyld fordi de bevisst forkastet Jesus.

Pilatus er nå så grepet av Jesus at han for alvor vil gi han fri uten å bry seg om folket, men da spiller jødene ut sin trumf i dette djevelske spillet. De roper: "Gir du denne fri, da er du ikke lenger keiserens venn! Hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren" (Joh 19:12).

Det er et forferdelig hykleri jødene legger for dagen da de forkaster sitt eget framtidshåp. I virkeligheten hatet de jo keiseren, men av hat til Jesus later de nå som om de er venner med keiseren. Alle politiske hensyn viker når det er spørsmål om Jesus.

Da seiret Satan over Pilatus. Han var mer redd for å bli anklaget for den grusomme og mistenkelige keiser Tiberius enn for å gjøre noe mot sannheten. Her narret djevelen han så forferdelig. Han ble likevel senere anklaget for keiseren og forvist til Frankrike der han visstnok endte livet for egen hånd.

Så tok soldatene den røde kappen av Jesus. I virkeligheten visste de ikke at også deres spott var et trinn for Jesus opp mot den evige kongetronen ved Faderens høyre hånd. Deretter førte de han bort for å korsfeste han (v.31).

Korsfestelsen var både smertefull og vanærende. Den var en straff som vanligvis ble brukt mot de simpleste forbryterne som slaver, røvere og lignende. Men dette vanærende tegnet som korset var, ble til et velsignet tegn på seier.
Matt 27:32-44
Alle henrettelser skulle finne sted utenfor byen. Derfor dro de nå av sted. Ennå viser en fram den såkalte "Smertens vei", Via Dolorosa.

En romersk offiser til hest åpnet vanligvis toget. Så fulgte en herold som kunngjorde dommen, før den dømte kom. Han bar som regel korset selv. Det gjorde også Jesus til å begynne med (Joh 19:17), men på grunn av piskingen var han så svak at soldatene forsøkte å få en annen til å bære det for han. De tvang da en fremmed til å bære det.

Denne fremmede var en som het Simon og var fra Kyrene i Nord-Afrika (v.32). Markus og Lukas forteller at han var på vei inn fra landet. Kanskje hadde han overnattet utenfor byen fordi det var så mange tilreisende til påskefesten. Det fortelles ikke noe sted at Jesus segnet under korset slik vi ofte ser på bilder.

I Mark 15:21 ser vi at denne Simon blir omtalt som far til Aleksander og Rufus. Disse må tydeligvis være kjent i menigheten i Rom som Markus spesielt skrev sitt evangelium for.

Det synes som om det har blitt til velsignelse for Simon at han bar korset for Jesus, og det har tydeligvis ført til at både han og familien i åndelig forstand har tatt korset opp og fulgt Jesus etterpå. I Rom 16:13 blir det omtalt en ved navn Rufus. Kanskje var det sønn til Simon.

Og så ble det likevel en Simon som fulgte Jesus helt til det siste selv om Simon Peter sviktet.

I Luk 23:27-31 hører vi det Jesus sa til kvinnene som gråt da de så han. Disse ordene viser enda en gang hvordan Jesus fullstendig glemte seg selv. Han tenkte på deres liv og situasjon og forsøkte å peke på en dypere grunn til deres tårer.

Mange har grått fordi de var rørt ved tanken på Jesu lidelse. Men det er mye bedre om de gråter over sin synd, for den var årsaken til Jesu smerter.

Jesu ord i Luk 23:31 peker muligens tilbake til et profetord i Esek 20:47. Der blir dommen beskrevet som en storbrann som farer fram både over grønne og tørre trær. Det grønne treet er bildet på den fullkomne og rettferdige, vår Frelser selv. Det tørre treet er bildet på det folk som er ødelagt av vantro.

Så kom de til Golgata. Navnet betyr: "Hodeskallen." Stedet het slik fordi det visstnok så ut som en hodeskalle. Og igjen må vi si: "Dra dine sko av føttene! For stedet du står på er hellig grunn."

Det er en underlig klang i dette navnet. På den ene siden har det en dyp klang av smerte og kamp, men på den andre siden har det en klang av guddommelig kjærlighet og seier. "Vær stille for Herren." Slik lyder det til oss fra Golgata.

Jesus ville ikke drikke den bedøvende drikken (v.34) de brukte å gi den dømte før de foretok henrettelsen. Vinen de ville gi han, var en sur eddikvin, og gallen (myrra, se Mark 15:23) var en bitter plantesaft som virket bedøvende. Jesus ville lide smerten fullt ut fordi han frivillig hadde valgt å være offerlammet.

Selve korsfestelsen brukte å foregå slik: Først trakk fire soldater den dømte i været ved hjelp av tau. Han var da allerede kledd naken. Korset var allerede reist, og de anbrakte den dømte slik at han hvilte på er lite framstående trestykke midt på korset. Uten dette ville hendene til den korsfestede bli revet i stykker av naglene på grunn av kroppsvekten.

Så ble armer og føtter bundet fast til korset før naglene endelig ble slått gjennom hender og føtter. Sannsynligvis ble hver fot spikret fast med hver sin nagle. Som regel var ikke korset høyere enn at føttene til den som ble korsfestet, befant seg bare noen fot over bakken.

At det var slik med Jesu kors også ser vi av svampen med edikkvin (v.48) som ble rakt Jesus, ble satt på en isopstilk (se Joh 19:29). Den typen isop som vokste i Jerusalem og omegn var sjelden mer enn en fot høy.

Det var vel omtrent samtidig med korsfestelsen fant sted at Jesu første ord fra korset lød (Luk 23:34): "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Dette er et underfullt ord som viser Jesu kjærlighet. Samtidig viser det at Jesus levde slik han lærte (se Matt 5:44: "Be for dem som forfølger dere").

Denne kjærligheten viser oss en grenseløs forståelse overfor synd som blir begått i uforstand. For et syndig menneske ligger det nærmest å lukke øynene for enhver formildende omstendighet når det gjelder noe som går ut over oss selv.

I Apg 3:17 taler apostelen Peter helt i overensstemmelse med det som Jesus sier her: "Og nå, brødre: Jeg vet at dere har handlet i uvitenhet, likesom også deres rådsherrer." Noe annet er det at folket og særlig de ledende hadde havnet i denne uvitenheten på grunn av at de hadde forherdet seg.

Det var vanlig at det ble slått opp på en tavle over hodet på den korsfestede, der anklagen mot han var skrevet. Denne tavlen bar den dødsdømte rundt halsen på vei til retterstedet. Dette skjedde også med Jesus. I v. 37 hører vi at Pilatus hadde latt skrive: "Dette er Jesus, jødenes konge". Det var skrevet både på hebraisk, gresk og latin (Joh 19:20).

Det synes som om yppersteprestene ikke la merke til hva som sto på tavlen mens de var på vei til Golgata. Først da den ble slått opp på korset, beklaget de seg for Pilatus. De krevde at det skulle stå: "Han sa: Jeg er jødenes konge!" (Joh 19:21). Men Pilatus avviste dem tvert i forbitrelse over at de hadde lagt slik press på hans samvittighet.

Men Guds hand var med i dette. På denne måten var det sannheten som kom til å stå der. Når apostlene så ofte omtaler Jesus i sine første prekener som "Jesus fra Nasaret", mens dette uttrykket ikke blir brukt senere, kommer nok det av at denne innskriften var levende i minnet den første tiden.

To røvere ble korsfestet ved siden av Jesus (v.38). På denne måten ble profetordet i Jes 53:12 oppfylt: "Han - ble regnet blant overtredere."

Men nå begynte en forferdelig spotting å lyde opp mot Jesus fra alle kanter. Det er vel verdt å merke seg de forskjellige slags mennesker som befant seg ved Jesu kors.

Først ser vi soldatene som var fullstendig likegyldige. De tenkte bare på å sikre seg tingene som Jesus hadde (v.35-36). De delte alle klærne unntatt kjortelen. Den kastet de lodd om.

Igjen ble et profetord oppfylt, nemlig Sal 22:19. Denne salmen kan vi bare forstå rett når vi ser den i lyset fra Golgata. Disse hedenske soldatene er bildet på den rå og likegyldige mengden som ikke forstår noe av det som har med Guds rike å gjøre. Det eneste de kan er å spotte. Den slags mennesker kjenner vi til også i dag.

Dernest ser vi den store mengden av jøder som spottet (v.38-40). De hadde særlig merket seg det de falske vitnene hadde sagt da de gjenga Jesu ord om templet. Her møter vi spotten fra den vantro selvrettferdigheten. Men deres spott hadde også med seg det som vi senere skal se at yppersteprestene nevner, nemlig at han sa han var Guds Sønn. Dette siste er for alle tider knyttet uløselig til Jesus som grunn til hans lidelser.

Og endelig ser vi (v.41 -43) den djevelske spotten fra medlemmene av rådet. De forsøkte å gjøre hele hans forhold til Gud til en løgn. Men idet de forsøkte dette, kom de uten å vite det til å kunngjøre en dyp og underlig sannhet: "Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse!"

Nei, han kunne ikke frelse seg selv, men det var ikke naglene som holdt han til korset. Det var hans inderlige kjærlighet som holdt han fast der. Og denne kjærligheten omfattet også dem som spottet. Hadde han spart seg selv, da hadde Satan seiret enda en gang, og det ville ikke vært noen redning for menneskeslekten.

Med sin uttalelse i v. 43 kom jødene til å oppfylle det profetiske ord i Sal 22:9. Der er det forutsagt at Messias skulle lide dette.

I v. 44 hører vi om røverne som ble korsfestet sammen med han. Også disse stakkarene stemte i med sin spott mot Jesus til tross for sine egne lidelser.

Men i Luk 23:40-47 hører vi at den ene forandret mening om Jesus. Hans hjerte åpnet seg for sannheten. Han omvendte seg og tok avstand fra det den andre sa. Så vendte han seg til Jesus med en bønn om at Jesus måtte tenke på han. Dette er et underlig vitnesbyrd om Guds makt, - og et vitnesbyrd til Guds ære.

Denne røveren ser at den Jesus som er naglet til korset, er herlighetens herre og Israels sanne konge. Men så fikk han også høre et salig ord fra Jesus.

Om dette har vært det andre eller tredje ord Jesus sa på korset, kan vi ikke si med sikkerhet. Før det store mørket kom, snakket han også med Maria og Johannes. Ved dette ordet til dem er det som han løser opp de jordiske slektsskapsbåndene. Men likevel er det nettopp gjennom dette utsagnet han for siste gang viser seg som en trofast sønn.

Det er nærliggende å tro at Jesu venner nærmet seg korset først da de som spottet begynte å bli lei av det de holdt på med.

De tre første ordene Jesus sa på korset, vitner om en uendelig stor kjærlighet også på den måten at han hele tiden tenker på andre. Til tross for de forferdelige kvalene han selv lider, glemmer han seg selv for å gi velsignelse til andre.
Matt 27:45-53
Fra "den sjette time" (som er kl. 12 etter jødisk tidsregning) ble det mørkt (v.45). Mørket varte til "den niende time" (kl. 15). Det kunne ikke ha vært noen solformørkelse, for et slikt fenomen kunne ikke finne sted uten ved nymåne. Påsken var jo på den tiden det var fullmåne.

Hittil hadde alt gått sin vante gang. Solen hadde skint på det blodige korset. Spotterne hadde spottet. Lidelsene som fulgte med en korsfestelse, hadde gjort sin virkning. Mange av dem som sto Herren nær, hadde vel tenkt: "Skulle ikke Gud gripe inn på en eller annen måte?" Og så midt på lyse dagen blir det fullstendig mørkt som om det var midt på natta.

Hva betydde dette mørket? Dels var det et tegn på at dette forferdelige som jødene nå hadde gjort, var mørkets gjerning. En kan vel tenke seg hvilket uhyggelig inntrykk dette mørket måtte ha gjort på høytidsfesten i Jerusalem. Over alt ble det skapt uorden og forvirring, og mange ble nok forskrekket i sin samvittighet.

På Golgata har det også blitt stille. At de som var der ute, også har blitt forskrekket, ser vi i v. 54. Også offiseren og soldatene som holdt vakt der, ble redde.

Men mørket er også et tegn på at det foregår noe spesielt med Jesus. Det var liksom det ble trukket et forheng rundt han. Den lidelsen han nå opplevde kunne ikke sees av noen, like så lite som noen kunne forstå den. Da smakte Guds Sønn lidelsens kalk i all dens bitterhet.

Det var gudsforlattheten som kom over han. Han hang der mellom himmel og jord. Han var som utstøtt fra jorden, men himmelen hadde ennå ikke tatt imot han. Han var som en forbannelse på jorden og et bytte for alle mørkets makter. Satan med alle sine onde ånder omgav han fordi djevelens gjerninger som var utført på jord ved mennesker, ble lagt på han. "Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham" (Jes 53:5).

Det var en lidelse uten grenser. Det var den evige straffen for all synd som ble trengt sammen til disse få timene. Men bare fordi han samtidig var Guds Sønn kunne han tåle denne usigelige lidelsen.

Ved "den niende time" (kl. 15) ble stillheten brutt av et rop fra Jesus (v.46). Her i vårt evangelium er det gjengitt på det språket Jesus brukte, nemlig aramaisk. Også dette er et ord som er brukt i Salme 22: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (se Sal 22:2).

Det synes som vi kan dele Jesu lidelse på korset i to deler. Den første er fra kl. 9 til kl. 12. Da taler han de tre første ordene, og han tiltaler Gud som "Far" (se Luk 23:34: "Far, forlat dem"). Enda kommer hans kjærlighet som den gode hyrde til uttrykk. Fremdeles viser han omsorg for dem som står omkring korset, - både venner og fiender.

Men så er det som om verden omkring han blir stengt ute fra kl. 12 til kl. 15. Da er det han opplever den forferdelige sjelesmerten som roper til oss: "Sannelig, han har sonet vår synd."

"Min Gud," sier han nå og ikke "min Far." Han opplever ikke lenger Gud som Far, men som den hellige dommer. Han sier: "Min Gud." Han slipper ikke troen på at Gud er hans Gud.

Det er som vi opplever noe av det samme som forbilledlig kom til uttrykk da Jakob kjempet sin kamp med Gud den natten ved Peniel (1Mos 32).

"Hvorfor har du forlatt meg?" spør Jesus. Han kjente jo selv grunnen, for han hadde selv sagt at han som Menneskesønnen ville gi sitt liv som løsepenger for mange (Matt 20:28). Det er den uhyggelige og overveldende makten som lidelsen har, som kommer til uttrykk i dette spørsmålet.

Anfektelsens dype mørke kan også fra tid til annen legge seg over et troende menneske. Det er som om hjertet vil rope det samme spørsmålet til Gud: "Hvorfor har du forlatt meg?" Det er som om all følelse av Guds kjærlighet er forsvunnet.

Når vi opplever noe slikt, skal vi bare tenke på de tre timene på Golgata. Der er det slått uttrykkelig fast, og ingen kan forandre det: Han ble forlatt av Gud for at ingen av hans venner noen gang skal være forlatt av Gud. Det finnes ikke noe som heter å bli forlatt av Gud for den som tror på Guds Sønn. Det kan nok av og til synes som om nåden er dekket av mørke skyer, men Gud er der likevel.

Det synes som om mørket like etter måtte vike for lyset. Det hører vi om i v. 47. Spotten begynte igjen på nytt. Jesu ord: "Eli" (El = Gud, i = min) ble sikkert oppfattet som Elias av de jødene som var tilstede ved korset, og de brukte det øyeblikkelig til å spotte han.

På dette tidspunktet må Jesu femte ord ha lydt: "Jeg tørster!" (Joh 19:28). Ved dette ordet ble enda et profetord oppfylt, nemlig Sal 69:22. Nå, da sjelekampen var kjempet ut, ble de legemlige lidelsene tydeligere.

På samme måte som ordene "Hvorfor har du forlatt meg" uttrykte høydepunktet i sjelekvalen, uttrykker disse ordene "jeg tørster" høydepunktet i hans legemlige lidelser.

Disse ordene vitner også om Frelserens uforståelige ydmykhet. Midt blant spotterne ber han om noe som kan redusere tørsten. Det er ikke et ord av bitterhet i hans munn.

I v. 48 ser vi hvordan en av soldatene oppfyller hans ønske. Det synes som om Herren har gjort inntrykk på han. De andre fortsetter derimot å spotte (v.49).

Hos Markus synes det likevel som om denne vennlige soldaten øyeblikkelig har stemt i spotten sammen med de andre, iallfall med munnen (Mark 15:36). Slik går det ofte den dag i dag også. De som er bløthjertet, vil helst ikke at det skal bli lagt merke til at de er sammen med folk som spotter.

Fra Jesu kors lyder fremdeles disse ordene: "Jeg tørster." Han tørster etter å få lov til å ta seg av de sjeler som han har kjøpt så dyrt. Du tilfredsstiller hans ønske når du gir ditt hjerte til han eller når du arbeider i hans tjeneste for å føre syndere til han.

"Dette gjorde jeg for deg. Hva gjør du for meg?" Disse ordene er med rette blitt satt som overskrift over bildet av korset.

De to siste ordene Jesus sa på korset, er bare antydet i v. 50 hos Matteus: "Jesus ropte igjen med høy røst." Det peker på det største ordet som noen gang er uttalt på jord. Johannes gjengir det som ørevitne: "Det er fullbrakt!" (Joh 19:30). Og etter dette seiersropet kommer det siste ordet som et fredens ord: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" (Luk 23:46). Og dermed er han gjennom dødens porter, men som seierherre over døden.

I v. 51-53 hører vi om flere tegn som hendte. Inne i templet revnet forhenget inn til det aller helligste fra øverst til nederst. Det er som et vitnesbyrd om at "i ham har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit" (Ef 3:12). Og i kraft av Jesu blod kan vi med frimodighet gå inn i helligdommen (Heb 10:19).

På samme måten som ypperstepresten i den gamle pakt gikk inn i det aller helligste med dyreblod, så har nå Jesus Kristus gått inn i helligdommen med "sitt eget blod" til "en evig forløsning" (Heb 9:12).

Gled deg, du som er en redd synder. Veien til Guds hjerte er åpen.

Dette skjedde på den tiden av dagen da presten som gjorde tjeneste i templet, skulle ofre røkelse ved kveldsofferet. Vi kan vel forestille oss hvilken forskrekkelse dette har skapt.

Og i tillegg kom jordskjelvet. Også dette tegnet, slik mørket tidligere hadde gjort det, viste den nære sammenhengen mellom Jesus og den naturen som var skapt ved han.

I v. 52 hører vi om et nytt merkelig tegn. "Gravene åpnet seg, og mange av de døde helliges legemer stod opp." Dette blir likevel forklart nærmer i v. 53 slik at dette først ble tydelig etter at han hadde stått opp fra de døde. For Kristus er "førstegrøden av dem som er sovnet inn" (1Kor 15:20).

Men dette tegnet vitner om at det er røre også i dødsriket. Seiersbudskapet har også nådd inn i det riket som våre øyne ikke kan se. Da Jesus-solen gikk ned her i verden, sto den opp i det paradis der de hellige fra den gamle pakt ventet på han.

I 1Pet 3:19 ser vi at dette stedet også har noe mørkt over seg, slik at Jesu seier på Golgata også ble kunngjort i de mørke områdene i dødsriket.

Fra korset på Golgata springer det jubelropet fram som Paulus uttrykker i 1Kor 15:57: "Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!"
Matt 27:54-56
Forræderen Judas måtte vitne at han hadde forrådt uskyldig blod, før han gikk bort og endte sitt liv. Hedningen Pilatus fant ingen skyld hos han, og nå hører vi enda en hedning gi sitt vitnesbyrd om Jesus.

Den romerske offiseren som holdt vakt ved Jesu kors, fikk en viss forståelse av hva jordskjelvet og de andre tegnene betydde. Og han utbrøt i redsel: "I sannhet, dette var Guds Sønn!" (v.54).

I Luk 23:47 hører vi han bøye seg for den Gud han ikke kjente idet han føyde til: "Sannelig, denne mann var rettferdig!"

Hedningene betraktet han vel nærmest som en gudesønn på samme måten som de i sine religioner snakker om at gudene kan komme til jorden. Men uansett så er det iallfall sikkert at denne hedningen hadde forståelse for det guddommelige ved Jesus som jødene nektet for.

Og endelig hører vi om de kvinnene som hadde fulgt Jesus (v.55-56). De hadde holdt seg på avstand mens alt hadde foregått. De hadde sikkert sett på det med sorg i hjertet.

Tre av dem nevnes spesielt. Den ene er Maria Magdalena. Den andre heter også Maria og var sikkert mor til apostelen Jakob (den yngre) som nevnes i Matt 10:3. Og endelig er det Salome som var mor til Sebedeus-sønnene.

I Joh 19:31-37 hører vi om hvordan det går med Jesu legeme. Jødene hadde bedt Pilatus at likene av dem som ble korsfestet, måtte bli tatt ned fordi det nærmet seg sabbaten. Og "denne sabbat var stor". Det var jo påskesabbaten.

Vi vil bare nevne her at mange mener det er en uoverensstemmelse mellom de tre første evangeliene og Johannes - evangeliet når det gjelder tidspunktet for korsfestelsen. Ble Jesus korsfestet på selve høytiden eller ikke? Denne uoverensstemmelsen eksisterer i virkeligheten ikke.

Når vi kommer til forklaringen til Johannes-evangeliet, vil vi vise at den tidsangivelsen de tre første evangeliene gir av korsfestelsen, blir stadfestet av Johannes. Jesus ble korsfestet på høytidsdagen.

Pilatus godtok jødenes bønn. Det var en forferdelig skikk at bena på de korsfestede ble knust dersom de ikke allerede var døde. Dette skulle framskynde døden. Jødene hadde krevd det, for etter at bena var knust, kunne jo ikke livet vende tilbake.

Men det gikk likevel ikke som de hadde tenkt. Ledet av en mektigere hand enn Pilatus', begynte soldatene med de to røverne. Men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, knuste de ikke hans ben. En av soldatene stakk derimot et spyd i siden på han. Johannes som var øyevitne til dette, forteller at det straks kom ut blod og vann.

I Joh 19:35 hører vi hvilken vekt han legger på at dette foregikk slik han forteller det. Ved dette ble to skriftord oppfylt.

Det første er fra 2Mos 12:46 som sier at ikke noe ben måtte brytes på påskelammet, og Jesus var jo det fullkomne påskelammet (1Kor 5:7).

Det andre er fra Sak 12:10: "Og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget." Dette ordet peker på at Messias skulle gjennombores. Riktignok var det en romersk soldat som brukte spydet, men i virkeligheten var det jødene som gjorde det fordi de hadde tvunget igjennom korsfestelsen.

I en enda høyere betydning kan vi si at det var Guds hånd som lot jødene gå så vidt. Det er et kraftig vitnesbyrd om hvilken betydning Skriften har i Guds råd.

Skriften er Guds eget ord, og derfor kan ingen menneskelig makt gjøre den til intet. Og den som forsøker å bryte ned Skriftens ord, får Gud selv imot seg.

Dersom ikke jødene hadde et dekke for øynene, så måtte de vel se at alle Skriftens ord om Messias ble oppfylt til punkt og prikke da Jesus døde.

Men på den andre siden synes blodet og vannet å være noe mer for Johannes enn bare et tegn på døden. Det er ikke noe uvanlig at det flyter blod fra et lik.

I 1Joh 5 gir Johannes oss et nytt guddommelig lys ved betydningen av dette. For han ble det tegn som pekte mot de to sakramentene som henter sin velsignelse fra Jesu død, nemlig dåpens vann og nattverdens blod.

Hele denne beretningen om hvordan soldatene forholdt seg til Jesu legeme, er et bevis på at han virkelig var død. Dette kan ikke benektes. Mange har forsøkt å gjøre Jesu død bare til en skinndød fordi de ikke vil godta hans oppstandelse.

Men hos Johannes hører vi altså både at soldatene så han var død, og at de stakk han i siden. Derfor blir alle andre forklaringer løgn.

Han har smakt døden for oss. Det gjorde han for at dødens brodd og bitterhet ikke skal skade hans venner.
Matt 27:57-66
Matteus forteller bare kort at Jesus ble gravlagt. Likevel er han den eneste av evangelistene som forteller hva yppersteprestene og fariseerne gjorde med Jesu grav dagen etter at han ble korsfestet. Ordene om at han skulle stå opp igjen på den tredje dagen hadde tydeligvis skremt dem.

"Da det var blitt kveld," står det i v. 57. Her tenkes det nok på en tidlig kveld som tiden mellom kl. 15 og 18 ofte ble kalt. Og så fortelles det hvordan Josef fra Arimatea i kjærlighet viste det store motet å gå til Pilatus og be om å få utlevert Jesu legeme. Han ville gravlegge det (v.58).

Romerne brukte vanligvis å la liket av en forbryter råtne på korset og bli bytte for åtselsfuglene. Likevel utleverte de liket dersom det var noen av slektningene som ba om det.

De elleve som var Jesu disipler, var jo egentlig de nærmeste til å dra omsorg for dette, men forståelig nok var de som lammet av det som hadde hendt, og holdt seg borte. Derimot ser vi slike menn som hittil hadde vært ganske anonyme, åpent bekjenne sitt forhold til Jesus.

I Joh 19:39 ser vi at også Nikodemus var med, Det står også tydelig at Josef hadde vært en disippel av Jesus selv om det var "hemmelig av frykt for jødene".

Det er merkelig at menneskefrykten forsvant hos han mens den var på sitt sterkeste hos disiplene. Den måten hans kollegaer i det høye råd hadde gått fram, synes å ha åpnet øynene hans. Nå betenkte han seg ikke lenger på å ta et åpent brudd med dem.

I Mark 15:44 hører vi at Pilatus undret seg over at Jesus allerede var død. Hvordan kan dette forenes med Joh 19:31 der Pilatus på oppfordring fra jødene sendte soldatene av sted for å knuse bena på de som var blitt korsfestet?

Det er tydelig at Pilatus hadde fått greie på at Jesu ben ikke var blitt knust. Josef som ba om å få ta ned Jesu legeme, må derfor ha forklart grunnen til at soldatene ikke knuste bena på Jesus.

I Mark 15:45 synes det som om den romerske offiseren hadde anbefalt at Josefs bønn ble imøtekommet.

I v. 59-60 hører vi om selve begravelsen. Gjennom den ble også ordet i Jes 53:9 oppfylt: "De gav han hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død."

Frelserens legeme ble gravlagt med høytid og alvor. Nikodemus æret han med en stor mengde fin salve, omkring hundre pund, hører vi i Joh 19:39.

Det var skikk hos jødene at de svøpte et lik i remser av linklede og salvet det med forskjellige salver med god lukt for å hindre forråtnelse. Slik ble det også gjort her.

Når det gjaldt personer som var blitt henrettet, benyttet jødene ellers bare brukt lerretstøy. Derfor understreker Matteus tydelig at Jesus ble svøpt inn i "rent linklede". Og Jesu legeme ble lagt i en "en ny grav, som ingen ennå hadde blitt lagt i" (Joh 19:41).

Gjennom dette ble også ordet i Sal 16:10 oppfylt: "Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse." Hans legeme kom ikke i forbindelse med noen slags urenhet.

Det er underlig å se den kjærligheten som Maria Magdalena og den andre Maria viser (v.61). De kunne ikke gå sin vei, men satte seg så de kunne se rett imot graven.

Sabbaten var i ferd med å bryte fram (den begynte kl. 18 fredag kveld), og kanskje måtte de etter loven holde seg i ro der? Men ellers hadde de allerede bestemt seg for å vise Jesus den siste ære ved å salve han. De skulle ikke spare på kostbare salver.

Fredagen ble kalt "beredelsesdagen" ("helgaften", NO) . Den skulle brukes til å tilberede maten til helligdagene. Den var nå forbi, og sabbatens stille kveldsskygge la seg over Golgata og over graven.

Det må ha vært en tung kveld for disiplene som var blitt spredt. Jesus ord om at han skulle stå opp den tredje dagen, synes å ha blitt fullstendig visket ut for dem.

Men det merkelige er at Jesu fiender husket meget godt dette ordet av Jesus, og deres hatefulle angst ga dem ingen ro. Det hører vi om i det følgende.

I v. 62 ser vi at de som så ofte hadde anklaget Jesus for å bryte sabbatsbudet, nå brukte helligdagen til å rådslå om hva de skulle gjøre. De tegnene som hadde skjedd da Jesus døde, hadde naturlig nok økt usikkerheten og uhyggen hos dem. De hadde tatt feil da de trodde at Jesu død ville gi dem ro.

Det må sikkert ha vært en eller annen av disiplene som har fortalt videre det Jesus hadde sagt om dette. I dette ordet lå jo løsningen på det de falske vitnene hadde sagt om at han skulle bygge opp igjen templet på tre dager (Joh 2:19 og Matt 26:61).

Så gikk de til Pilatus. De hadde jo fått en viss makt over han nå, fordi de sammen var skyldig i Jesu død.

De ba om at det måtte bli satt ut vakt ved Jesu grav, og det ble gjort (v.62-66).

Det er betegnende at disse fiendene til Jesus aldri brukte navnet Jesus om han. Her kaller de han "denne forføreren" (v.63).

Men det var ikke nok med vakt. Det var mer de skulle gjøre denne sabbaten. De trakk vel en snor tvers over stenen og festet den med segl til sidestolpene ved inngangen til graven. På denne måten kom de i høy grad til å stadfeste Jesu oppstandelse uten at de ville det. Menneskelig sett var det nå umulig at disiplene kunne åpne graven og fjerne hans legeme.

Denne stille sabbatsdagen ved graven er liksom avslutningen på alle den gamle pakts helligdager. Sammen med morgenlyset bryter den nye pakts helligdager fram.
Matt 27:57-66
Matteus forteller bare kort at Jesus ble gravlagt. Likevel er han den eneste av evangelistene som forteller hva yppersteprestene og fariseerne gjorde med Jesu grav dagen etter at han ble korsfestet. Ordene om at han skulle stå opp igjen på den tredje dagen hadde tydeligvis skremt dem.

"Da det var blitt kveld," står det i v. 57. Her tenkes det nok på en tidlig kveld som tiden mellom kl. 15 og 18 ofte ble kalt. Og så fortelles det hvordan Josef fra Arimatea i kjærlighet viste det store motet å gå til Pilatus og be om å få utlevert Jesu legeme. Han ville gravlegge det (v.58).

Romerne brukte vanligvis å la liket av en forbryter råtne på korset og bli bytte for åtselsfuglene. Likevel utleverte de liket dersom det var noen av slektningene som ba om det.

De elleve som var Jesu disipler, var jo egentlig de nærmeste til å dra omsorg for dette, men forståelig nok var de som lammet av det som hadde hendt, og holdt seg borte. Derimot ser vi slike menn som hittil hadde vært ganske anonyme, åpent bekjenne sitt forhold til Jesus.

I Joh 19:39 ser vi at også Nikodemus var med, Det står også tydelig at Josef hadde vært en disippel av Jesus selv om det var "hemmelig av frykt for jødene".

Det er merkelig at menneskefrykten forsvant hos han mens den var på sitt sterkeste hos disiplene. Den måten hans kollegaer i det høye råd hadde gått fram, synes å ha åpnet øynene hans. Nå betenkte han seg ikke lenger på å ta et åpent brudd med dem.

I Mark 15:44 hører vi at Pilatus undret seg over at Jesus allerede var død. Hvordan kan dette forenes med Joh 19:31 der Pilatus på oppfordring fra jødene sendte soldatene av sted for å knuse bena på de som var blitt korsfestet?

Det er tydelig at Pilatus hadde fått greie på at Jesu ben ikke var blitt knust. Josef som ba om å få ta ned Jesu legeme, må derfor ha forklart grunnen til at soldatene ikke knuste bena på Jesus.

I Mark 15:45 synes det som om den romerske offiseren hadde anbefalt at Josefs bønn ble imøtekommet.

I v. 59-60 hører vi om selve begravelsen. Gjennom den ble også ordet i Jes 53:9 oppfylt: "De gav han hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død."

Frelserens legeme ble gravlagt med høytid og alvor. Nikodemus æret han med en stor mengde fin salve, omkring hundre pund, hører vi i Joh 19:39.

Det var skikk hos jødene at de svøpte et lik i remser av linklede og salvet det med forskjellige salver med god lukt for å hindre forråtnelse. Slik ble det også gjort her.

Når det gjaldt personer som var blitt henrettet, benyttet jødene ellers bare brukt lerretstøy. Derfor understreker Matteus tydelig at Jesus ble svøpt inn i "rent linklede". Og Jesu legeme ble lagt i en "en ny grav, som ingen ennå hadde blitt lagt i" (Joh 19:41).

Gjennom dette ble også ordet i Sal 16:10 oppfylt: "Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse." Hans legeme kom ikke i forbindelse med noen slags urenhet.

Det er underlig å se den kjærligheten som Maria Magdalena og den andre Maria viser (v.61). De kunne ikke gå sin vei, men satte seg så de kunne se rett imot graven.

Sabbaten var i ferd med å bryte fram (den begynte kl. 18 fredag kveld), og kanskje måtte de etter loven holde seg i ro der? Men ellers hadde de allerede bestemt seg for å vise Jesus den siste ære ved å salve han. De skulle ikke spare på kostbare salver.

Fredagen ble kalt "beredelsesdagen" ("helgaften", NO) . Den skulle brukes til å tilberede maten til helligdagene. Den var nå forbi, og sabbatens stille kveldsskygge la seg over Golgata og over graven.

Det må ha vært en tung kveld for disiplene som var blitt spredt. Jesus ord om at han skulle stå opp den tredje dagen, synes å ha blitt fullstendig visket ut for dem.

Men det merkelige er at Jesu fiender husket meget godt dette ordet av Jesus, og deres hatefulle angst ga dem ingen ro. Det hører vi om i det følgende.

I v. 62 ser vi at de som så ofte hadde anklaget Jesus for å bryte sabbatsbudet, nå brukte helligdagen til å rådslå om hva de skulle gjøre. De tegnene som hadde skjedd da Jesus døde, hadde naturlig nok økt usikkerheten og uhyggen hos dem. De hadde tatt feil da de trodde at Jesu død ville gi dem ro.

Det må sikkert ha vært en eller annen av disiplene som har fortalt videre det Jesus hadde sagt om dette. I dette ordet lå jo løsningen på det de falske vitnene hadde sagt om at han skulle bygge opp igjen templet på tre dager (Joh 2:19 og Matt 26:61).

Så gikk de til Pilatus. De hadde jo fått en viss makt over han nå, fordi de sammen var skyldig i Jesu død.

De ba om at det måtte bli satt ut vakt ved Jesu grav, og det ble gjort (v.62-66).

Det er betegnende at disse fiendene til Jesus aldri brukte navnet Jesus om han. Her kaller de han "denne forføreren" (v.63).

Men det var ikke nok med vakt. Det var mer de skulle gjøre denne sabbaten. De trakk vel en snor tvers over stenen og festet den med segl til sidestolpene ved inngangen til graven. På denne måten kom de i høy grad til å stadfeste Jesu oppstandelse uten at de ville det. Menneskelig sett var det nå umulig at disiplene kunne åpne graven og fjerne hans legeme.

Denne stille sabbatsdagen ved graven er liksom avslutningen på alle den gamle pakts helligdager. Sammen med morgenlyset bryter den nye pakts helligdager fram.

Matt 28:1-15
Maria Magdalena og den andre Maria (se Matt 27:56: "mor til Jakob og Josef") hadde holdt ut ved graven langfredag. De var også de første som var på vei dit ut igjen den første dag i uken (v.1). Det var kanskje så tidlig som kl. 5 om morgenen, for det var da det begynte å lysne av dag.

Hos Markus og Lukas hører vi at det var flere kvinner sammen med dem, men Maria Magdalena nevnes alltid først.

Johannes forteller bare om henne. Hun ble hovedpersonen i denne lykkelige opplevelsen de hadde disse tidlige morgentimene påskedag.

Hos Markus hører vi at mens kvinnene var på vei ut til graven snakket de om hvordan de skulle velte steinen bort fra inngangen. Steinen var stor og tung. Men dette var en unødig bekymring. Slik har også Guds barn siden hatt mange unødvendige bekymringer.

Herren hadde gjort sin veldige gjerning før de kom dit. Beretningen om det underlige som skjedde da Jesu sto opp (v.2-4), har tydeligvis blitt fortalt videre av vaktpostene. Den har blitt kjent enten ved at en av vaktene har fortalt det videre til tross for yppersteprestenes forbud, eller ved at en eller annen av prestene har fortalt det senere. I Apg 6:7 hører vi at "en stor flokk av prestene ble lydige mot troen".

Det begynte med et jordskjelv, og så kom den hvite skikkelsen til syne og rullet bort steinen som om den bare var en fjær. Deretter satte han seg på den som om han ville ta imot Herren. "De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde" (v.4).

I sitt fine dikt om påskemorgen beskriver Grundtvig den engstelige uroen som vaktpostene kjente på. Vi kan nok forstå at de ikke var så ovenpå etter det de selv hadde sett og det vitnesbyrdet offiseren deres hadde uttrykt da Jesus døde (Matt 27:54).

Og da disse tegnene fra himmelen kom, ble de helt fra seg av redsel. De var jo ellers vel vandt til å se døden i øynene.

I v. 11 ser vi at soldatene skyndte seg inn i byen til yppersteprestene så fort de fikk kontroll over seg selv igjen. På denne måten var Jesu fiender noen av de første som fikk vite om dette store underet som fant sted påskemorgen.

Kristi oppstandelse er den store garantien på at Gud har godkjent Kristi soningsverk. Derfor sier også Paulus i Rom 1:4 at Gud beviste at Kristus var hans Sønn da han sto opp fra de døde.

Og i 1Kor 15:14 sier han: "Men er Kristus ikke oppstått, da er vår forkynnelse intet, og den tro dere har, er intet." Men så føyer han triumferende til: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde" (1Kor 15:20).

Derfor er det ikke å undres over at Satan har angrepet dette hovedpunktet med sin tvil og forsøkt å innbille menneskene at Jesus bare var skinndød. Dette gjør han til tross for at både venner og fiender av Jesus stadfester at Jesus var død, slik vi hører det i Matt 27. En annen måte han skaper tvil på er å snakke om hallusinasjoner og overspente nerver når de snakker om Jesu oppstandelse.

Men til dette kan vi svare at oppstandelsen er bedre bevitnet historisk enn andre ting som hendte på den tiden. En må følge helt andre grunnsetninger for sine påstander enn det som er vanlig dersom en vil benekte at dette har funnet sted. Det står fast som nøkterne og troverdige kjensgjerninger i de bibelske beretningene.

Men så må det også sies at de som angriper oppstandelsen, ikke gjør det fordomsfritt. Nei, allerede på forhånd har de avgjort at de ikke vil tro på noen oppstandelse, og derfor forsøker de å gjøre vold på Skriften.

Som Guds folk vet vi at vi har en levende og oppstanden Frelser i Ordet og i sakramentene. Han står midt blant sine venner. Han hører oss og svarer oss. Men vi takker Gud for at han har latt det stå fram så mange vitner som bekrefter denne kjensgjerningen.

Alle anstrengelser for å forvrenge denne sannheten tjener bare til å vise at de er drevet fram av en ånd som er fiendtlig innstilt til sannheten.

Hele beretningen er preget av troverdighet og sannhet. Ingen av evangeliene forteller om selve oppstandelsesøyeblikket fordi intet øye har sett det. Bare englene var vitne til det. Hadde dette vært oppdiktet, ville en vel ha ventet at nettopp dette hadde blitt gjenfortalt i sterke farger.

Noen har forsøkt å peke på uoverensstemmelser mellom fortellingene hos de forskjellige evangelistene. Men disse er helt uvesentlig. Og dersom det i det hele tatt finnes noen, stadfester de heller sannheten enn å avsvekke den.

Hadde dette vært en oppdiktet historie som disiplene hadde blitt enige om å fortelle, så ville den heller blitt helt ordrett gjengitt.

I v. 1-10 finner vi kvinnenes vitnesbyrd. I v. 11-15 ser vi vaktpostenes vitnesbyrd. Og i slutten av kapitlet finner vi apostlenes vitnesbyrd og en del andre vitner som blir nevnt forskjellige steder i Skriften ("mer enn fem hundre brødre på én gang" (1Kor 15:6).

Matteus forteller at kvinnene som kom til graven, fant den tom. Steinen var veltet bort, og en engel holdt den første påskepreken for dem. Denne prekenen hadde først et ord om ikke å frykte (v.5). "Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede," fortsetter han. Det er et kjærlig vitnesbyrd om at englene kjente deres hjerteforhold til Jesus. Englene hadde god greie på Jesu disipler.

Deretter (v.6) forkynnes det store som har hendt. Det Jesus på forhånd hadde fortalt sine disipler, hadde nå skjedd. Han lå ikke lenger der som lik. Graven var tom.

Og endelig kommer befalingen om å fortelle dette til disiplene og invitere dem til å møte han igjen i Galilea (v.7).

Hos Markus var Peters venn og medhjelper, finner vi tilføyelsen: "Si til hans disipler og til Peter" (Mark 16:7). Det er et ord om Frelserens kjærlighet til den disippelen som var mest bedrøvet. Vi kan forstå at dette ordet som Herren befalte sitt sendebud å føye til, var av særlig stor betydning for Peter. Derfor har også Markus fått det med.

Hos Markus blir engelen beskrevet som en ung mann i hvite klær. Det gir oss et lite vink om "de himmelske legemer" (1Kor 15:40) som Guds barn en gang skal få når de blir Sønnen lik. Da skal de ikke være merket av alder, men stråle av ungdommelig styrke.

Lukas forteller om to engler. Johannes forteller også at Maria Magdalena så to da hun kikket inn i graven (se Luk 24:4 og Joh 20:12). Men både Matteus og Markus forteller om bare en.

Dette er egentlig fullstendig uvesentlig. Det rette svaret er vel det en konfirmant ga da han ble spurt om hvor mange engler som var tilstede ved Jesu grav. "Det var mange," sa han.

På samme måten som det var mange engler til stede utenfor Betlehem julenatten, men bare en av dem førte ordet, slik var det nok også påskemorgen. Noen kvinner har sett en, andre har sett to.

Når vi sammenligner alle beretningene, synes det å ha foregått på følgende måte: Maria Magdalena har gått litt i forveien for de andre kvinnene. Med en gang hun ser at steinen er veltet bort, løper hun tilbake for å fortelle det til disiplene (Johannes og Peter). De andre kvinnene går imidlertid videre til graven. De hører det underfulle budskapet engelen forteller og skynder seg av sted for å fortelle det til disiplene (v.8).

Det står at de skyndte seg bort "med frykt og stor glede". De var grepet av frykt fordi sorgen fra langfredag hadde veket plassen for glede over påskemorgens ufattelige hendelse: Jesus lever! Han er oppstanden. Vi har fått han tilbake og det med Guds mektige garanti for at han er verdens eneste Frelser.

Straks de har dratt bort, kommer Maria Magdalena løpende tilbake sammen med Peter og Johannes slik vi hører Johannes fortelle det (Joh 20:2).

Johannes kommer først, men Peter som er rett etter, er først til å skynde seg inn i graven. Som alltid er han rask til å handle og undersøke. Han ser linklærne ligge der.

Peter "undret seg" står det (Luk 24:12), men Johannes skriver om seg selv at han trodde på oppstandelsen (Joh 20:8) da han så den tomme graven.

En forkynner har sagt det slik (Vilhelm Beck): "Det mest naturlige skulle jo egentlig vært at Jesu disipler hadde sagt til hverandre denne søndag morgenen: La oss gå ut til graven og se Jesus stå opp fra de døde." Men de fleste av Jesu disipler var uforstandige og trege til å tro (Luk 24:25). Deres hjerter var fremdeles trykket av langfredagens sorg.

Peter og Johannes trekker seg igjen tilbake, og Maria Magdalena blir alene igjen ved graven der hun først får se to engler og siden Jesu selv som har stått opp (Joh 20:2-17). Hun er altså den første som Herren åpenbarer seg for (Mark 16:9).

Her hos Matteus fortelles det hvordan Jesus møtte kvinnene da de gikk bort fra graven igjen (v.9). Noen har ment at dette verset er en kortfattet gjengivelse av Maria Magdalenas møte med Jesus som er fortalt så utførlig i Joh 20. Det kan nok tenkes ettersom Matteus har for vane å trekke sammen det som hendte. Dessuten nevner han bare en kvinne til sammen med Maria Magdalena.

Men det kan også godt være at Jesus åpenbarte seg for de andre kvinnene da de var på vei tilbake.

Den løgnen som yppersteprestene og de eldste bestakk soldatene for, så de skulle fortelle den videre, viser hvor dum vantroen kan være. "Dere skal si: "Hans disipler kom om natten og stjal ham mens vi sov" (v.13).

Matteus skriver at denne løgnen har spredt seg og holdt seg til denne dag. Han tenker på den dagen da han skrev ned dette.

Men vi som lever så mange århundrer etter, kan også si: "Til denne dag." Denne løgnen er et bilde på alle innvendinger som senere er kommet mot Jesu oppstandelse. Men samtidig er den også et bilde på hvor dypt jødenes ledere hadde sunket.

Israel var i sannhet blitt et Israel etter kjødet, og dette Israel har brukt århundrer på å øve seg i å hate og spotte "den hengte" som de kaller vår korsfestede Herre.

Men Israel etter kjødet fikk oppleve at de ordene han sa om dem, ble oppfylt. Templet ble ødelagt. Israel ble spredt for alle vinder. Men evangeliet om oppstandelsen har bevist sin sannhet ved å gi alle hjerter som tror på han, seier over verden.

I Fil 3:10 vitner Paulus om "kraften av hans oppstandelse". Kjenner du denne kraften, kjære leser? Har Kristus stått opp i ditt hjerte? Og opplever du kraften fra den levende Frelser slik at du kan stå opp til et nytt liv?

Lykkelig er den som kan vitne med Job: "Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever" (Job 19:25). Han lever i meg, og jeg lever i han.

Matt 28:16-20
Dette er det møtet som egentlig var avtalt (se v. 7). Det må ha vært en underlig reise for disiplene da de nå dro alene til Galilea uten Mesteren. Men det må ha vært en reise full av glede. De hadde jo sett han to ganger allerede i Jerusalem (Joh 20:19, 26), og nå skulle de få møte han igjen.

I Apg 1:3 ser vi at Jesus åpenbarte seg for dem på denne måten i førti dager før han ble tatt opp til himmelen.

En kan nok spørre hvordan hans forhold til legemet har vært denne tiden. Det var ikke som før. Nå kom han til dem gjennom stengte dører. Han viste seg for dem og forsvant igjen.

Hans legeme hadde blitt forvandlet til et forklaret legeme. Og likevel gjør han disiplene sine oppmerksomme på sårmerkene slik at de skulle se at det virkelig var han selv. Han spiste og drakk sammen med dem, og han snakket med dem med den samme stemmen som de kjente igjen.

Hvordan skal vi forstå dette? Vi skal vel ikke forstå det på noen annen måte enn at hans forklarede legeme hadde makt til å vende tilbake til de lavere trinn når det var nødvendig for disiplenes skyld. Vi må vel sammenligne det med den måten vi hører englene tar inn til mennesker. I 1Mos 18 ser vi et eksempel på det da Herren og to engler kom til Abraham og spiste hos han.

Så snart Herren vendte tilbake til sin herlighet, var det som det falt et slør for øynene på disiplene slik at de ikke kunne se han selv om han var tilstede hos dem.

Ved tidenes ende vil igjen Herren komme fram fra sin usynlige tilstand. Da vil han igjen vise seg legemlig. Kanskje vil han fremdeles ha sårmerkene etter sin lidelse som et vitnesbyrd både for troende og vantro om at han er den som døde for dem.

Vi vet ikke hvilket fjell i Galilea det er snakk om her. Noen har tenkt at det kanskje var samme fjellet som Jesus holdt bergprekenen på (Matt 5:1). Kanskje var det der den store flokken på mer enn 500 brødre som Paulus nevner (1Kor 15:6), også var til stede.

"Da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham. Men noen tvilte," leser vi i v. 17. Tvilen kan neppe ha vært noe annet enn tvilen på om han virkelig var en legemlig skikkelse eller om han bare var en himmelsk åpenbaring. Disse som tvilte, kan neppe ha vært blant apostlene.

Og så går Jesus fram og holder det som senere er kalt hans trontale. Han begynner med å understreke den herligheten som er hos Faderen og som han nå hadde fått del i.

"All makt i himmel og på jord" er nå gitt til han fordi han var lydig helt til døden på korset. Fordi han fornedret seg dypere enn noen annen, har Faderen nå opphøyet han (Fil 2:9) og gitt han det navnet som er over alle andre navn. Jesus er både himmelens og jordens Herre.

Men hva skulle han så bruke sin makt til? Han skulle bruke den til å erobre alle jordens folk. Han skulle ikke underkue dem slik jordens konger gjør. Nei, han skulle gi dem frihet.

I v. 19-20 finner vi det vi kaller misjonsbefalingen. Det er denne store gjerningen Herren har testamentert til sitt folk.

Ordren er denne: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler (enkelte handskrifter leser: "mine disipler"), idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere."

Folkeslagene skal altså gjøres til Herrens disipler ved dåpen i den treenige Guds navn. Og dåpen skal følges av undervisning og påvirkning til å leve i lydighet mot troen.

Dette er først og fremst et ord om ytremisjon. Det er marsjordren til Jesu venner om aldri å gi Guds menighet lov til å slå seg til ro før Guds rike er brakt ut til alle folkeslag.

Men det er også et ord om indremisjon. Jesu venner må alltid fortsette å arbeide blant døpte for å lære dem å holde alt det Herren har befalt.

Og vi skal ikke bare lære dem det Herren har befalt slik at de kjenner til det eller vet om det. Nei, vi skal lære dem å holde det og leve etter det. Dette ordet viser oss derfor nødvendigheten av at vi alltid fortsetter indremisjonsarbeidet blant de døpte.

Selvfølgelig må det også gå et opplæringsarbeid forut for dåpen når det gjelder misjon blant hedningene. De må få opplæring slik at hjertene blir mottakelige for og fylt av lengsel etter den nåde som dåpen gir.

De må vite såpass at de omvender seg og blir som barn, slik Jesus nevner som vilkår for å komme inn i hans rike (Matt 18:3). Dette ordet viser oss også at bare de små barna er skikket til å ta imot Guds rike, på samme måte som de tilhører "alle folkeslag".

Når kirkesamfunn som hevder troendes dåp, nekter barnedåpen, så strir det mot grunntekstens ord. Det peker jo på at nettopp barnedåpen er det normale fordi en skal begynne med den. Dåpens gave inneholder jo de nødvendige betingelser for at et menneske kan leve som en Jesu disippel. Dåpen fører inn i samfunnet med den levende Gud, som ordet her sier.

Dåpsordene i vår kirke lyder: "Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Etter grunnteksten betyr ordet "i" egentlig "inn i" eller "inn til". Det er altså en planting inn i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Dette er den fruktbare jordbunden der sjelen kan leve det evige livet, og ved troen får den feste røttene i denne jordbunden. Vi kan også tenke oss bildet av å bli podet inn i noe. Dette bildet blir også brukt i forbindelse med dåpen. Den treenige Gud er da stammen, og de som døpes, er grenene som podes inn i livsfellesskapet med han.

Den treenige Guds navn betegner Guds vesen slik det er blitt åpenbart for oss som vår Skaper, vår Forløser og vår Helliggjører. Vi blir altså døpt til å være Guds barn på grunnlag av Frelserens dyrebare blod som vi tilegner oss ved den tro som skapes ved Den Hellige Ånd.

Syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds gave er de nødvendige betingelser for å bli stående i troens forhold til Gud. Uten dette er mennesket fremdeles under forbannelsen fordi det av naturen er "vredens barn" (Ef 2:3). Det er derfor ikke i stand til å leve ved den tro som frelser.

Men på samme måten som dåpen legger grunnen under en synder, så betegner det neste leddet ("lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere") livet i skole hos Den Hellige Ånd. Det er en daglig skole med mange trinn som er en nødvendig fortsettelse av dåpen for at Guds tempel kan bygges i et menneskes hjerte.

I Ef 2:20-22 snakker Paulus om dette ved at de hellige i Efesos er bygd opp på hjørnesteinen som er Kristus, og de skal vokse i Herren "til en Guds bolig i Ånden".

Det var i sannhet en veldig oppgave disiplene fikk da Jesus ba dem gjøre alle folkeslag til disipler. Og den synes ekstra stor når vi ser på den lille og foraktede flokken som sto der.

Men det avgjørende var hvem som ga dem oppdraget. Her ser vi hvordan de kunne være i stand til å løse denne oppgaven. Det er han som har all makt i himmel og på jord, som gir dem oppdraget.

Og han gir dem et stort løfte: "Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende" (v.20). Uttrykket "alle dager" viser at løftet også gjelder oss som er Jesu disipler i dag. Men dermed gjelder også den forpliktelsen som er inkludert i løftet, alle oss som er Jesu disipler i dag.

Det blir fortalt om en general at kvelden før et slag gikk han gjennom leiren og hørte at soldatene snakket om det forestående slaget. Det var tydelig at de var motløse. Da sto han fram og spurte: "Hva regner dere da meg for?"

I menneskers munn kan nok dette ha en falsk klang, men i Frelserens munn har det en klang av en uendelig stor sannhet som hans venner både kan leve og kjempe på. Vi har han. Han er med oss, og han er med oss alle dager inntil verdens ende. Han vil også være med de siste dagene når Antikrist skal stå fram med sine trengsler for Guds folk.

Sluttord.
Og med dette avslutter Matteus sitt evangelium der han har fortalt oss om Jesus Kristus, Davids sønn, Abrahams sønn (kap. 1). I sluttordene ligger oppfyllelsen av det løftet Gud ga Abraham om at i han skulle alle jordens slekter velsignes.

Disse ordene er også oppfyllelsen av Guds løfter til David om at han skulle gi han "hedningene til arv og jordens ender til eie" (Sal 2:8).

Matteus har vist sine jødekristne lesere at Jesus virkelig er den Messias som de hadde ventet på. I han er alle løftene i Skriften blitt oppfylt.

Det er en usigelig stor rikdom som er uttrykt gjennom de beretningene som Matteus har gitt oss om Jesus. Lykkelig er den som kan si: "Denne Jesus er min rikdom."

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Evangeliet etter matteus. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.