Bibelkommentarer Joels bok
Veien igjennom bibelen - 2011-2026-Joel
Trykk her for å se bibel oversikt for Joels bok (bilde åpnes i nytt vindu)
Profeten Joel hører med blant de eldste av de profetene som har etterlatt seg et skriftlig vitnesbyrd. Navnet betyr "Herren er Gud". Han levde og virket i Juda rike. Det går tydelig fram av hans bok. Men det er ikke så lett å avgjøre når han levde.
Etter all sannsynlighet levde han mens kong Joas var konge. Han regjerte i Juda fra 878 til 838 f. Kr. Etter dette levde altså Joel omtrent 100 år før Hosea.
I Joel 1:1 blir det fortalt at han var sønn av en mann ved navn Petuel. Han var muligens av presteslekt. Han var utrustet med stor åndskraft, og språket i hans profetier er sterkt og innholdsrikt.
Hans profeti hadde utgangspunkt i en alvorlig landeplage som kom som en dom fra Herren over Juda rike. Det bestod i store gresshoppesvermer som ødela all avlingen i landet. Ved siden av dem kom det stor tørke.
Profeten vitnet med stor kraft for alle innbyggerne i landet, både for høy og lav, unge og gamle, at det var den levende Gud som lot dette komme over dem som tukt for deres harde hjerter og for å vekke dem opp fra synd og likegyldighet. Han kalte folket til bønn og bot, og hans preken var ikke forgjeves (Joel 2:18).
Men med utgangspunkt i straffen med gresshoppesvermene går Joel videre i sine profetier. Han varsler om at Herren vil la det komme større straffedommer i framtida. Forferdelige fiendehærer vil avløse gresshoppesvermene.
Gud begynner alltid med en mild tukt, men går videre med hardere tukt om ikke hjertene ydmyker seg og omvender seg til han.
De fiendehærene profeten ser i Ånden, og som gresshoppesvermene er et forbilde på, kom først i skikkelse av assyrerne. Deretter ble de fulgt av kaldeerne (babylonerne) og endelig i romernes jernharde hærer som til slutt ødela Juda rike fullstendig.
Men profetiene utvikler seg videre. Alle disse straffedommene samler seg til sist for profetens indre øye i den siste store åndelige straffedommen som vil komme over denne jord ved Herrens dag.
Herrens dag til dom er det ene hovedpunktet i hele profeten Joels profeti. Det andre punkt er utgytelsen av Den Hellige Ånd som Joel profeterer om med vidunderlig klarhet. Begynnelsen av Joel 3 er som en pinsepreken, og apostelen Peter gikk da også ut fra denne profetien av Joel da han holdt sin mektige preken pinsedagen i Jerusalem (Apg 2:16-21).
Det er herlige og sterke stråler av Guds lys som møter oss hos Joel. Det stråler både av Guds nådes sol og fra Guds doms lyn.
Joels bok består av bare tre kapitler. Men innen dette korte skriftet finner vi en fylde og rikdom som bare Guds Ånd kan legge inn i så få ord.
Da profeten Elias viste seg som den levende Guds tjener ved å kalle ned ild fra det høye over offeret, ropte alt folket: "Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!" (1Kong 18:39). Navnet Joel betyr, som allerede nevnt, det samme, og dermed er grunntonen i hele hans profeti slått an.
Joels livsoppgave var å vise folket veien til den levende Gud som deres eneste, rette Herre. Fra han kommer tukten og dommen, men også Åndens nådestrøm. Han tok vare på denne oppgaven og utførte den med troskap for Herrens ansikt uten frykt for mennesker.
Gud lot virkelig sin Ånds røst lyde på mange forskjellige måter i den gamle pakt! De som forarges over prester som taler Herrens ord klart i våre dager, skulle låne øre til de gamle profetrøstene. Hva ville de vel ha sagt til slik forkynnelse?
Men Guds folk takker Herren for hver røst som klinger med Åndens klare basunklang.
Joel 1:1-12
En enorm gresshoppesverm hadde kastet seg over Juda rike. Den var så stor at ingen noen sinne kunne verken huske å ha opplevd eller hørt om noe lignende (v. 2). Ødeleggelsene var så store at minnet om dem ville vare for alle slekter (v. 3).
I v. 4 nevnes fire forskjellige navn på de ødeleggende insektene. Fra forskjellige steder finnes det historier om slike svermer, og de forekommer den dag i dag.
Navnene som brukes, gir oss et godt inntrykk av hvor grådige og ødeleggende disse insektene er. Etter grunnspråket synes det å være tale om fire forskjellige slag gresshopper eller forskjellige stadier før de blir fullt utviklet.
Når ødeleggelsen her i v. 4 blir beskrevet ved at det den ene "levnet", "åt" den andre, er det et bilde på hvordan det åndelig går med det menneske som har sagt seg løs fra Herren. Dets sjel blir utplyndret av verdenslivets onde ånder. Det vellysten levner, tar sorgen og bekymringene, og det de levner, tar misunnelsen eller begjæret inntil sjelen omsider er helt ødelagt. Da har den mistet sin siste gnist av gudslivets herlighet slik det vil være med de fortapte i helvete.
I Østerland har en framstilt gresshoppen i form av en gåte. Der lar en den omtale seg selv på følgende måte: "Jeg er noe Gud har gitt til føde (gresshoppen brukes som mat der), og likevel kommer jeg og ødelegger all føde. I små mengder er jeg en Guds gave, men i store mengder er jeg hans straffedom. Det jeg dekker, gjør jeg grønt (gresshoppen har en grønlig farge), men også grått. Jeg forvandler dag til natt. Jeg sier intet, men bråker likevel som en stor hær."
Denne gåten gir oss et lite glimt av hvilke redsler som er forbundet med en gresshoppesverm i Østerland, og det vil hjelpe oss til å forstå den følgende beskrivelsen (v. 5-12).
Profeten oppfordrer alle dem som elsker vinen og mosten, til å gråte. Både vintrær og fikentrær var ødelagt av "et folk" som hadde "dratt opp" mot landet og knust det med "løvetenner" (v. 5-7).
Han oppfordrer folket, Sions datter, til å klage "som en jomfru som bærer sørgedrakt for sin ungdoms brudgom". Det vil si en ung kvinne som går i sørgeklær fordi hennes brudgom er død (v. 8).
Ikke engang "matoffer og drikkoffer" kunne lenger skaffes til tempeltjenesten i Herrens hus (v. 9). Dette verset peker på at Joel levde i Juda rike der tempelet var.
I v. 10-12 beskrives nå den fullstendige ødeleggelsen. Avlingene både på åkrene, i vingårdene og i frukthagene hadde gått tapt. Alt var ødelagt til sorg og klage for bøndene og vindyrkerne. "Ja, all fryd er forsvunnet fra menneskenes barn" (v. 12).
Men landets ødelagte utseende og bortvisnede skikkelse var en tro kopi på folkets åndelige tilstand. Allerede i 5Mos 28:38 hadde Herren truet med gresshoppeplager dersom folket vendte seg bort fra han. Nå var dette ordet blitt oppfylt.
Folket kunne se sin indre vantro tilstand avbildet i det ødelagte landet. Likevel var det en vei tilbake til frelse, og det var å ydmyke seg for Herren. Det er denne veien profeten henviser folket til i det følgende. Og han gjør det med en hellig Åndens makt og velde.
Gå til Joel 1:13-20
Joel 1:13-20
I v. 13 begynner profeten med å henvende seg spesielt til prestene. Han oppfordrer dem til å "kle" seg i sørgeklær. Ja, de skal til og med ha dem på om natten, noe som var et tegn på den dypeste sorg.
Herrens prester skulle sørge, "for matoffer og drikkoffer blir holdt tilbake fra deres Guds hus". De hadde jo ikke lenger noe å bære fram som offer.
Men sorgen skulle bli enda dypere. Den skulle føre til erkjennelse av årsaken til at landet hadde kommet i denne situasjonen.
Det var folkets synd som var den virkelige årsaken til ødeleggelsen. Derfor oppfordrer profeten prestene til å samle folket, særlig "de eldste" som var folkets ledende menn og familieoverhodene, til en hellig "høytidssamling" i Guds hus. Der skulle de være sammen i bønn og faste (v. 14).
Profeten roper "ve" over den dagen de opplevde, for i Ånden så han hvordan denne redselens dag bare var et forbilde og en langt alvorligere dag da "ødeleggelsen" skulle komme "fra Den Allmektige" (v. 15).
Hver enkelt av de store straffedommene som kom over landet, er varsel om den siste, store Herrens dag.
I v. 16-18 oppfordrer profeten folket til å seg om og erkjenne Den Allmektiges tuktende hånd. Åkrene lå øde. Til og med såkornet hadde råtnet under jordskorpen fordi det ikke kunne spire på grunn av tørken. Tørke pleide ofte følge gresshoppesvermene og var gjerne den ytre årsaken til at de kom.
Forrådshus og låver lå øde og tomme. Det gikk som et sukk også gjennom kveget. Den tause skapningen led under disse forholdene og økte jammeren i menneskehjertene. Den lider sammen med sin herre, mennesket, under menneskets skyld.
I v. 19-20 retter profeten sitt sukk til Herren selv. "Til deg, Herre, roper jeg!" sier han. "Også markens ville dyr stønner opp til deg." Ordene minner om det som står om dyrene i Sal 104:27: "Alle venter på deg, at du skal gi dem mat i rett tid." Dyrene er jo hjelpeløse i seg selv og må på en spesiell måte leve av Guds hånd.
Vi skal lære av Joel å vende oss oppad med vår klage. Først da tennes det håp. Gå ikke og sukk med nedbøyd ansikt. Vend sukket oppover, så forsvinner bitterheten. "Til deg, Herre, roper jeg!" Det er veien. "Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper" (Sal 121:1-2).
Når Herren på denne måten sender plager gjennom naturens krefter, da gjelder det å se den levende Guds hender gjennom dem. Verden ser kun en tilfeldighet, en ulykke i det som skjer. Den vil ikke forstå at det er svaret fra det høye på verdens liv i synd. Den vil ikke forstå at når Guds hellige vilje blir krenket i menneskelivet, da blir alle forhold forstyrret. Harmonien blir brutt og naturkreftene kan ikke virke harmonisk sammen med menneskelivet.
Derfor hører vi også i Guds ord at i de siste tider av denne verden, når ugudeligheten under Antikrist blir så stor som aldri før, vil det også skje voldsomme omveltninger i naturen. Men i tusenårsriket (Jes 65:20-25) og siden i fullendelsen på den nye jord, vil hele naturen komme i likevekt og stå i en salig samklang med menneskelivet. Da vil det aldri mer høres om ødeleggende gresshoppesvermer, tørke eller lignende.
For Guds barn gjelder det å kjenne den levende Guds hånd i alt som skjer gjennom naturens krefter, som vi så fint hører om i Jobs bok. Guds barn må forstå at Herren vil vi skal ydmyke oss i slike trengselstider, lære å kjenne vår avhengighet av han på en dypere måte, lære å bli mer takknemlig for de velgjerningene vi daglig mottar fra han uten å forstå det fullt ut.
Men mest av alt skal slike trengselstider Herren sender over landet, drive Guds barn oppover i mer inderlig bønn og la sukket gå mot det høye med profeten Joels ord: "Til deg, Herre, roper jeg!" Gå til Joel 2:1-17
Joel 2:1-17
"Herrens dag kommer." Det er et mektig ord profeten begynner med her. Det skal ropes ut og gjøres kjent fra Sions berg og over hele landet (v. 1).
Nå tenkes det ikke lenger på gresshoppeplagene selv om de fremdeles står som forbilde på det som beskrives. Nei, nå er det bildet av en fiendehær som utfører Herrens dom på hans ordre (v. 11).
Profeten ser i Ånden det som igjen og igjen blir virkelighet. Assyrere, babylonere, syrere og romere myldret jo i tidens løp fram som ødeleggende svermer over hele det hellige land. Men som bakgrunn for alle disse dommene står allerede Herrens store doms dag klar for profeten Joel.
"Støt i basun på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! - for Herrens dag kommer - den er nær."
Dette er en alvorlig oppfordring til alle Sions voktere, alle Herrens levende vitner, om å rope det ut, tale det for alle mennesker: "Herrens dag kommer."
Det skal ropes ut over alle verdens lettsindige folk som aldri skjenker Gud en tanke, og over Guds folk som ofte slumrer inn overfor forventningen om Herrens dag (se Matt 25:5: "- slumret de alle inn og sov").
Ofte har denne basunlyden manglet i forkynnelsen. Det er i alle fall ikke blitt ropt høyt ut på Herrens hellige berg. Så har svermeriske åndsretninger gitt seg til å rope det ut på sin forvirrende måte og forsøkt å bestemme tid og time når det skulle skje.
Må Herrens Ånd legge profetens ord inn over vårt hjerte på rett måte slik at det kan lyde ut over hele menneskeheten, til både troende og vantro: "Herrens dag kommer!" Må det lyde til vekkelse for de selvtilfredse og til hellig alvor for Guds barn.
Profeten får se hvordan Herrens dag bryter fram. Den kommer med "mørke og mulm, en dag med skyer og skodde" og dekker hele horisonten slik den dekkes av "morgenrøden" når den bryter fram (v. 2).
Men det som dekker fjellene lik skyer og skodde, er "et stort og mektig folk", et kjempemessig gresshoppefolk. Når en ser gresshoppesvermer på lang avstand, er de som skyer som skygger for solen. Alle de maleriske trekkene i den følgende beskrivelsen er lånt fra det synet som en virkelig gresshoppesverm utgjør.
Men at det ikke tenkes på gresshopper, men på fiendehærer, går også klart fram av det ordet her hos Joel som gjentas i Johannes' Åpenbaring. I Åp 8 tales det klart om Guds vredes dommer i de siste tider som forvarsler for Herrens dag.
Tilføyelsen i v. 2 der det fortelles om et stort og mektig folk, peker på de siste tider: "Det har ikke hatt sin like i svunnen tid, og skal heller ikke få sin like i år som kommer, fra slekt til slekt."
Uttrykket kan passe på Antikrists skare når vi ser det i forhold til Esek 38:9 der det sies til Gog: "Dit skal du dra opp. Som en storm skal du komme, som en sky skal du være til å skjule landet, du og alle dine skarer og mange folkeslag med deg."
Profeten ser et syn av ild både foran og bak dette folket. Det er Guds vredes ild som åpenbarer seg med ødeleggende glød. Han ser hvordan landet er der folket drar fram: "Som Edens hage er landet foran dem, bakom er det en øde ørken" (v. 3).
I v. 4-10 beskrives den ødeleggende makten denne hæren har. Den lar seg ikke stoppe med våpenmakt (v. 8) og formørker sol og måne og stjerner fordi den er så stor.
Vi ser hvordan bildet hele tiden er knyttet til gresshoppesvermen slik vi beskrev den i Joel 1. Det har hendt at en har forsøkt å stoppe gresshoppesvermer med krigsmakt. I Tripolis forsøkte en tyrkisk hærfører å stoppe en sverm ved hjelp av fire tusen soldater, men det hjalp ingen ting. "Hver av dem drar fram sin vei og bøyer ikke av fra sine stier" (v. 7).
De av gresshoppene som ennå ikke har fått utviklet vinger, kravler seg fram til fots. Det skjer i en slik orden at selv ikke en krigshær kan holde retningen som de. Intet kan stoppe dem.
Slik går det også når Herren sender fiendehærer for å utføre hans dommer. Da kan ingen stoppe disse maktene så lenge Herren leder dem. Det er "hans hær" i den forstand et den "fullbyrder hans ord" (v. 11).
"Sterk er den som fullbyrder hans ord." Det er et sant ord både når Herrens vitner står fram i hans navn med Åndens makt og myndighet fra Gud, og når det er Guds rikes fiender som blir brukt som hans vredes ris.
Profeten samler på en måte beskrivelsen av Herrens dag i dette: "Stor og forferdelig er Herrens dag - hvem kan utholde den?"
Svaret på dette spørsmålet blir gitt i v. 12-13: Det kan bare den som av hele sitt hjerte vender om til Herren, den som ikke bare i det ytre utfører tegn som uttrykker anger. I Østen var det skikk å rive i stykker klærne sine som tegn på sorg. Den som sønderriver sitt hjerte, kan bestå på den dagen. I Sal 51:19 blir det uttrykt slik: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."
"Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte" (v. 12). Så lenge dommens dag ikke har kommet, er det tid for anger og omvendelse selv om dommen er i ferd med å bryte fram.
Det uttrykkes stor tålmodighet og nåde fra Herren i dette "selv nå". Til og med i den ellevte times siste minutt er det ennå nåde å få for den som omvender seg av et helt hjerte (røveren på korset). Det vet vi fordi det står om Herren: "Han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde" (v. 13).
Det står jo flere steder i Den hellige Skrift at Herren "angrer", og det har vært til spott for mange stolte hoder at Herren taler om at han angrer det han har sendt over menneskenes barn.
Sannheten er den at det Gud ubetinget vil, angrer han aldri på slik det står skrevet: "Gud er ikke et menneske så han skulle lyve, heller ikke et menneskebarn så han skulle angre. Skulle han si noe og ikke gjøre det? Skulle han tale og ikke sette det i verk?" (4Mos 23:19).
Men det Gud under visse forutsetninger og betingelser har gjort, lovet eller truet med, det vil han, for å bruke menneskelige uttrykk, "angre" når forutsetningene for hans betingede vilje faller bort, eller de rette betingelsene oppstår når synderne omvender seg.
Vi har et godt eksempel på dette i forbindelse med profeten Jonas' forkynnelse i Ninive. Vi ser det også med klare ord hos profeten Jeremia der Gud nettopp sier: "En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre" (Jer 18:7-10).
"Hvem vet," sier profeten. "Han kunne vende om og angre, og la en velsignelse bli igjen etter seg" (v. 14).
Det er stor trøst i dette "hvem vet". Det er ikke et ord som uttrykker tvil, men ordene uttrykker håp. Kanskje det igjen snart kunne bli "matoffer og drikkoffer for Herren" på markene. Kanskje kunne ødeleggelsen snart igjen vendes til velsignelse.
Men så må også den betingelsen som Herren har satt, være til stede. Alle uten unntak må fram i ydmykhet og vende seg til Herren i bønn (v. 15-17). Prestene må igjen gå inn i forhallen til det hellige og alteret og rope til Gud med tårer og be at han sparer sitt folk og ikke lar det bli til spott blant hedningene.
Profeten forsøker å påvirke Gud ved å peke på hans navns ære. Når hedningene på en hånende måte kan si: Hvor er deres Gud?" så vil det bli til vanære for Herrens hellige navn.
Gå til Joel 2:18-27
Joel 2:18-27
"Da blir Herren nidkjær for sitt land, og han sparer sitt folk" (v. 18).
I dette lille verset antydes den store forandringen som fant sted. På grunn av folkets ydmyke anger og bønn, lover Herren at han vil ta bort plagen. Landet skal igjen gi rik grøde (v. 19). Gud selv vil drive bort de ødeleggende hærene og tilintetgjøre dem (v. 20).
Ordet i v. 20 går ut fra ødeleggelsene som gresshoppesvermene førte med seg, men de er bare bilder på undergangen for fiendehærene. En del av gresshoppesvermen vil Herren drive bort "til et tørt og øde land", nemlig til den arabiske ørkenen. En del vil han drive bort til "havet i øst", nemlig Dødehavet. Der skulle de døde kroppene deres ligge og råtne.
Så skal velsignelsen og frodigheten virkelig bryte fram på markene til fryd for både jorden og dyrene på den. Alt skal bli grønt. "Treskeplassene blir fulle av korn, og pressekarene flyter over av most og olje" (v. 24). Herren vil godtgjøre alt de tapte i de dårlige årene (v. 25). Dette skal så føre til at de med glede vil "prise Herrens, deres Guds navn" (v. 26).
Dette skal bli Herrens nådefulle svar på folkets ydmyke bønn. Herren "vil gjerne forlate alt" når hjertene omvender seg til han (Jes 55:7).
Men hele dette herlige avsnittet med alle de mange løftene sikter mye lenger enn til bare å bli hjulpet fra de plagene gresshoppene fører med seg og til en gave av timelig velsignelse. De uttrykkene Herrens Ånd gir profeten å tale, peker fram over til helt andre fiender og en helt annen frelse.
I v. 20 tales det om "fienden fra Norden", og det sies om denne fienden at "altfor store ting har han satt seg fore". I v. 21 sies det så at "store ting har Herren gjort".
Totalt sett må vel dette først være et profetisk ord om den store frelsen som Juda fikk oppleve da den assyriske kongen Sankrib kastet seg innover Juda med sine store hærer og den påfølgende blomstringstiden under kong Esekias (se 2Krøn 32:23, 27-29).
Men profetien er ikke uttømt med det. Den peker videre fram til den dommen over Antikrist som omtales både hos Esekiel (Esek 38-39) og hos Daniel (Dan 11). Denne dommen skal finne sted nettopp i de områdene mellom Dødehavet og Middelhavet som nevnes i v. 20, og den følges av den salige velsignelsen i tusenårsriket.
Vi skal legge merke til hvordan det først i de to versene som følger etter hverandre (v. 20-21), blir sagt om fienden: "Altfor store ting har han satt seg fore", mens det sies om Gud: "For store ting har Herren gjort."
Mørkets krefter har helt fra djevelens fall hatt det som mål å overgå Gud når det gjelder å gjøre store ting. Men de har blitt tilintetgjort så snart Herren har sagt: Hit og ikke lenger! Om vi bare klynger oss til Herren i ydmykhet, så behøver vi ikke frykte for djevelens "store ting". De styrter sammen når Herren gjør sine "store ting".
Ofte har Guds folk på jorden jublet ut i frydesang: "Store ting har Herren gjort!" Dette har skjedd når Herren har åpenbart sin sterke hånd, og han drev trengslene bort fra sitt folk eller lot vekkelse bryte fram blant vantro syndere. Da ble den åndelige ørkenjorden som var blitt ødelagt av de onde ånders svermer, forvandlet til vakre gressganger og deilige vingårder.
Men herligere enn noen gang før vil Herrens store gjerninger åpenbares når djevelen forsøker å gjøre sine siste og store kraftanstrengelser ved Antikrist.
Når han knuses og de paradisiske tilstandene igjen glimter fram her på jorden, da vil ordet her i v. 21 få sin egentligste oppfyllelse. Da vil det lyde fra Guds folk: "Frykt ikke du åkerjord! Fryd deg og vær glad! For store ting har Herren gjort." Og med dobbelt glede vil dette hyllingsropet en gang lyde over hele den nye jord.
At profetien ikke bare sikter mot den nærmeste frelse fra gresshoppeplagene, men videre mot den herlige frelse i fjern framtid, ses tydelig i v. 23 der det peker på den kommende frelser, Messias: "Og dere, Sions barn, fryd og gled dere i Herren, deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før."
"Læreren til rettferdighet" er han som sa om seg selv: "Jeg er verdens lys" (Joh 8:12). "Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor 1:30).
Regnet det gis løfte om, peker vel først på det regnet som Herren ville sende over landet som hadde blitt ødelagt av gresshoppesvermer og tørke. Men det har også en videre betydning om Åndens nåderegn.
"Tidligregn" blir da uttrykk for åndsutgytelsen som Israel fikk del i, i tiden etter Kristi oppstandelse selv om bare en liten del av folket tok imot denne velsignelsen.
"Senregn" blir følgelig uttrykk for åndsutgytelsen i de siste tider når Israels folk igjen skal vende seg til Gud og tas til nåde.
De mange århundrene som folket som helhet har levd i landflyktighet siden folket forkastet "læreren til rettferdighet" med "tidligregn", har i sannhet vært en tid da gresshoppesvermene har ødelagt Juda rike.
Jødene som folk har i sannhet blitt plaget og trakassert i de forskjellige landene de har bodd i, like til vår tid. Det én levnet for dem, tok den andre slik de fire forskjellige insektene forsynte seg så grådig på Joels tid.
Men når velsignelsens tider kommer, skal det som står i v. 25, i dypeste forstand oppfylles. Da skal Herren godtgjøre alle de tunge årene, og det skal oppfylles: "Og dere skal kjenne at jeg bor midt i Israel! Jeg er Herren deres Gud, og ingen annen. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme" (v. 27).
Da skal hele Guds folk erfare at selv om han handlet på underlig måte med dem, så førte han dem likevel fram til herlighet, hans store navn til ære.
Gå til Joel 3:1-5
Joel 3:1-5
Allerede i det foregående kapitelet peker løftene fram mot den nye pakts tid. Dette utvikles nå videre her i stor klarhet idet profeten taler om Den Hellige Ånds utgytelse. Det er en pinsepreken profeten holder her. Derfor knyttet også apostelen Peter sin pinsepreken til dette ordet av Joel da han talte på den store pinsedagen i Jerusalem (Apg 2:16).
I den gamle pakts tid kom Den Hellige Ånd bare over enkelte menn og bare for en begrenset tid om gangen. Men løftene her går ut på at Herren vil utgyte sin Ånd over alt kjød uten hensyn til aldre, stand eller stilling. Det Moses uttalte som sitt hjertes ønske: "Gid alle Herrens folk var profeter! Gid Herren ville legge sin Ånd på dem!" (4Mos 11:29), det ser profeten Joel i Ånden bli oppfylt.
Riktignok var det bare en del av Israels barn som tok imot Åndens nåderegn i de første dager av den nye pakt. Det skal tunge og lange trengselstider til før folket i sin helhet blir fylt med Guds Ånd.
For Joels blikk faller imidlertid den første og den andre åndsutgytelse sammen. Tiden som ligger imellom forsvinner liksom for profetens blikk. Her følger Joel det samme mønster som "læreren til rettferdighet" gjorde da han i Matt 24 talte om Jerusalems ødeleggelse som nær knyttet til den siste dommen (Matt 24:29: "Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket --").
Når Herren sier: "Jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød," så uttrykker "kjød" den syndige, kraftløse verden som trenger så sårt til gjenfødelse. Bare ved Guds Ånd kan den få nytt liv.
Her brukes det tre forskjellig uttrykk for Åndens åpenbarelse, nemlig "tale profetiske ord", "ha drømmer" og "se syner" (v. 1). Det er uttrykk hentet fra den gamle pakt som viser hvordan Guds Ånd åpenbarte lyset fra Gud på den tiden. De uttrykker egentlig bare det vi kan samle i ett uttrykk, nemlig "de skal være lært av Gud" (Joh 6:45).
Det vil si det samme som vi ser den dag i dag der troens liv våkner og mange unge så vel som gamle, tjenere så vel som deres herskap, kan bli fylt med den samme Ånd og få det samme livets lys og kraft til å vitne om han.
Meningen er på ingen måte at en vil få syner og drømmer av det slag som svermeriske eller helt vantro mennesker av og til påberoper seg som de eneste rette åpenbaringsformene for Guds Ånd.
Gud kan suverent åpenbare sin vilje i ett eller annet for hvem han vil. Men når det gjelder frelsens vei har han klart åpenbart den i sitt ord. Vi skal derfor slippe å gå og vente på syner eller åpenbarelser av annet slag i tillegg til det vi allerede har i Ordet.
Gjennom Ordet og sakramentene vil Guds Ånd gi det rette "syn" på både synd og nåde og fylle hjertet med de rette hellige, vakre "drømmer" om den store framtida som venter for Guds folk.
Etter løftet om åndsutgytelsen (v. 1-2) ser så profeten fram mot Herrens dag som gir den siste fullendelsen. De samme tegnene som skal vise seg i sol og måne, som han allerede har nevnt i Joel 2:10 og som også nevnes i Det nye testamentet (se Matt 24, Åp 5), blir også nevnt her (v. 3-4).
"Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige" (v. 4).
Noen har villet forklare dette åndelig om at det profetiske sollys skulle formørkes for den vantro verden og så videre. Men de mange ord i Det nye testamentet som sier det samme, tyder på at det menes konkrete omveltninger i naturen som vil følge dommen over den vantro verden slik det blir i de siste tider.
Men i v. 5 pekes det klart på evangeliet ved at dommen ikke skal ramme Guds folk: "Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller."
Uttrykket "slik som Herren har sagt" peker sikkert på ordet hos profeten Obad17 der det står det samme: "På Sions berg skal det være en flokk som har sluppet unna."
I dette ordet stråler evangeliet oss i møte. Det er frelse ved troen som klinger gjennom ordet: "Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst."
Derfor bruker også apostelen Paulus nettopp dette ordet for å vise at Herren ikke bare vil frelse jøder, men også grekere idet han sier: "Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst" (Rom 10:12-13).
Når Sions berg og Jerusalem omtales som frelsesstedet, så må ikke det begrenses bokstavelig, men tas åndelig om Guds frelses helligdom her på jord. Men i de siste tider når Israels folk føres hjem, synes det jo som vi også har sett før, at Sion også ytre sett skal bli midtpunktet for Guds rike på jorden.
"De frelste" uttrykker den flokken som står som Herrens levende vitner når Herren kommer igjen for å holde dom over Antikrist. De er den lille flokken som overlever Antikrists blodige forfølgelser og skal ta imot Herren når han kommer igjen.
Profeten ser at det vil være en slik liten flokk på Herrens dag. Det samme sier også vår Frelser i ordet om at helvetes porter ikke skal få overhånd over Guds menighet (Matt 16:18).
Også i de siste vanskelige tider skal det fortsatt finnes en Guds menighet på jorden selv om den bare vil bestå av en liten flokk.
Når det står "blant de overlevende skal de være som Herren kaller", er dette et vitnesbyrd om at det er Herrens nådekall som utvelger dem som skal bli stående gjennom trengslene uten å falle.
Vi blir her minnet om Ordet i Matt 24:24 om at trengslene skal bli så store at til og med de utvalgte skal føres vill om det er mulig. Men de som Herren kaller fordi han ser at deres hjerter er av sannheten, "dem har han også rettferdiggjort. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort" (Rom 8:30).
Må Herren gi oss å huske hans ord: "Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen" (Luk 21:36).
Gå til Joel 3:6-21
Joel 3:6-21
Profetien fører oss nå fram til den alvorlige stunden da Herren holder dom over sitt rikes fiender. Når ordet knytter sammen tiden for denne dommen med tiden da Herren vil "gjøre ende på Judas og Jerusalems fangenskap", så peker ikke det bare på befrielsen fra det babylonske fangenskapet.
Det peker også på tiden da jødefolket skal befris fra den tilstanden det befinner seg i den dag i dag. Det går heller ikke bare på at jødene er spredt blant alle folkeslag, men også på den åndelige tilstanden der de er bundet og at et dekke ligger over deres hjerte når de gamle skriftene leses (2Kor 3:15).
Igjen ser vi at jødenes omvendelse er knyttet sammen med tiden før den siste dommen.
Dommen skal foregå i "Josafats dal" (v. 7). Josafat betyr "Herren har dømt". Josafats dal vil altså si det samme som Herrens doms dal, men ved dette navnet pekes det også på den historiske hendelsen i 2Krøn 20, der Herren gav Judas folk en forunderlig seier over fiendene sine i Josafats dager.
Navnet Josafats dal antyder også at Guds folks fiender i de siste tider skal falle på samme måte som Josafats fiender falt i sin tid, nemlig ved Herrens hånd alene og ved Guds folks ydmyke bønn og tro. Slik blir også Antikrists fall beskrevet i Esek 38, 39.
Riktignok hadde Herren brukt hedningenes ondskap til å tukte sitt folk, men likevel ble deres ondskap like skyldig til dom.
I v. 8-11 beskrives den foraktelige behandlingen hedningene hadde gitt Guds folk. Spesielt refser Herren dette at de hadde solgt Israels barn for en foraktelig pris ("for en skjøge - for vin"), solgt dem "til grekerne" (v. 11).
Som uttrykk for verdensmakten og dens hån overfor Guds folk, bruker Joel Tyrus, Sidon og filisternes bygder som eksempel.
Bokstavelig talt hører vi at kjøpmenn fra disse områdene kjøpte israelske fanger (1. Makkab. 3:14) og solgte dem som slaver til "grekerne", det vil si til befolkningen langs kysten av Middelhavet og på øyene der. Da Jerusalem ble ødelagt av romerne, ble titusener på titusener av jøder solgt på denne måten.
Og her hvor talen er om den siste dommen, må det vel tenkes på summen av all den hån som den vantro verden har latt Guds folk være gjenstand for. Det må vel tenkes på hvor dårlig de hellige er blitt behandlet av den vantro verden, ikke bare martyrene, men generelt når de vantro satte seg til dommere over de hellige. Hvor ofte har ikke Guds menighet blitt plyndret for eiendeler (v. 10), ikke bare i den gamle pakt, men også i nyere tid.
Herren spør disse verdensfolkene: "Hva vil dere meg? Er det noe dere vil gjengjelde meg, eller vil dere gjøre meg noe?" (v. 9). Med dette spørsmålet uttrykker han at det de har gjort imot hans folk, det har de gjort imot han.
Han spør dem om det er slik de vil lønne han for alle de velgjerningene han hadde utøst over dem idet han gav regn og fruktbare tider. Han lot det ikke regne bare over de rettferdige, men også over de urettferdige, og han lot sin sol gå opp ikke bare over de gode, men også over de onde (Matt 5:45 og Apg 14:17).
"Eller vil dere gjøre meg noe?" Det er den allmektiges spørsmål til den trassige verden som vil krige imot han selv om den bare er som en orm for hans fot.
Men nå er dommens time kommet. "Snart, i hast, skal jeg la deres gjerninger falle tilbake på deres eget hode" (v. 9).
I v. 12-13 blir det sagt at når Herren vekker sitt folk opp og fører det hjem fra alle de stedene de har vært atspredt til, vil rollene bli byttet om. Dette er gjengjeldelsen over fiendene. Nå skal de som før solgte Judas barn, selv bli solgt til "sabeerne" (et arabisk handelsfolk) som igjen skulle selge dem som slaver til folk langt borte.
Mange ganger gikk dette i oppfyllelse allerede i den gamle pakts tid. Men den åndelige forståelsen av dette i forbindelse med de siste tider, vil være at de bånd og trengsler verden har lagt på de hellige, på Guds Israel, skal bli lagt på dem selv i et evig fangenskap og til en evig byrde i fortapelsen.
I v. 14-17 er det som vi hører hedningene samles til krig mot Herren og hans hellige. Herren oppfordrer dem til å komme fram, til å væpne seg av alle krefter ("smi plogskjærene om til sverd").
Det hjelper ikke om verdensmaktene forbereder seg "til en hellig krig" på sin måte slik muslimene taler om "hellig krig" imot Israel og de kristne folkeslagene. Det hjelper ikke at verdensmaktene setter inn alt sitt mot slik at selv den svakeste får seg til å si: "Jeg er en helt" (v. 15).
Det er som om profeten utfordrer alle hedningemaktene: "Skynd dere og kom, alle hedningefolk fra alle kanter, samle dere!" (v. 16).
Så vender han seg i bønn til Herren: "Herre, la dine mektige helter stige ned!" Herren har sine helter, sine engleskarer, og i spissen for dem vil han slik det er skrevet i Åp 19:14, dra ut til dommen over alle hedningene, det vil si dom over alle de antikristelige maktene.
I v. 18-21 maler profeten for oss Herrens dom i et mektig, gripende språk. I v. 18 ser han dommen under bildet av en høst. Også verden får sin høstdag, men det blir en forferdelig høstdag. Da besegler Herren dommen. Da begynner vinpressen sitt arbeid med ondskapens fullmodne druer. For profetens øyne viser det seg at "skare på skare samler seg i avgjørelsens dal" (v. 19). Det myldrer med fiendehærer. Tegn i sol og måne viser seg for han (v. 20). Herrens veldige røst lyder så himmel og jord skjelver (v. 21).
Som løvens brøl bringer redsel med seg når den nærmer seg sitt bytte, slik skal Herrens tordenrøst få fiendehærene til å skjelve.
Om dommen i bokstavelig forstand skal holdes nær Sion, slik at Josafats dal først skal bli en dommens dal for Guds fiender, og så en lovsangens dal for Guds folk der Herrens frelste skarer skal se og lovprise Gud for hans seier, det vil framtida åpenbare.
Men dommens tordenvær som fyller disse profetiske ordene, ender med en solstråle som lyser med sine løfter over Herrens Israel. "Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn" (v. 21).
Slik lyder Ordet fullt av trøst for de troende i motsetning til dommens brak over de vantro. Det er salig å høre til Herrens Israel i ånd og sannhet.
Gå til Joel 3:22-26
Joel 3:22-26
De ordene profeten avslutter v. 21 med: "Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn", utvikler han nå videre ved slutten av sin bok.
I dommen over verden har Herrens folk på nytt vært vitner til Guds velde. De har sett at seieren er hans. Nå skal ikke lenger Jerusalem tråkkes ned av hedningene, men "være et hellig sted" som ingen uren fot skal vanhellige mer (v. 22).
Og da skal hele naturen bugne av velsignelse i samklang med den åndelige velsignelse. "Fjellene skal dryppe av most", med deilige druer, "haugene skal flyte over av melk", så saftige skal beitene være.
"Alle bekker i Juda renner fulle av vann." Ingen tørke skal mer tørre dem ut. Forbannelsen er borte. "En kilde veller fram fra Herrens hus" som skal bringe liv med seg over alt (den hellige tempelkilden hos Esek 47:1-12 og elven med livsens vann i Åp 22:1).
Den "vanner Sittims dal", står det. Sittims dal betyr egentlig Akasiedalen. I 4Mos 25:1 nevnes en dal med dette navnet i Moabitterlandet som bærer med seg det bitre minnet om at Israels barn drev hor med Moabs døtre der.
Om det er denne dalen det tenkes på eller en annen akasiedal, kan vi ikke si bestemt. Men den velsignede meningen er tydelig nok denne at den hellige kilden skal rense og gjøre fruktbare alle de stedene som tidligere hadde være øde og urene på grunn av synden.
Og slik skal Guds folk ha det til evig tid, og Herren skal bo midt iblant dem som det står: "Men det skal bo folk i Juda til evig tid, og i Jerusalem fra slekt til slekt. - Og Herren bor på Sion" (v. 24-25).
Når profeten nevner Gudsfolket med navnene "Juda" og "Jerusalem", da kjente han jo ikke Guds folk under andre skikkelser. Juda og Jerusalem blir da et uttrykk for Herrens hellige menighet av alle jordens slekter.
Men mens Herrens land skal blomstre og fryde seg, være et paradis omkring kilden fra Herrens hus, sies det at "Egypt skal bli til en ødemark og Edom til en øde ørken" (v. 24).
Det er den antikristelige verdensmakten som her betegnes ved Egypt og Edom. Egypt nevnes som det landet som holdt Israel i trellekår. Edom er bildet på alle de frafalne, falske brødrene. Og begge er bilder på makter som hater Guds folk.
Ja, slik skal verden og dens lyst ende. Denne verden som så ofte lokket mennesker ved sitt smilende ytre, ved sitt tilsynelatende rosenskjær, denne verden skal en gang avsløres i sin ondskap og ligge i fortapelsen som en øde ørken. Da er den berøvet all sin herlighet.
Og det skal bli den vantro verdens del nettopp fordi den hatet Guds folk og stod Guds barn etter livet, "på grunn av deres voldsverk mot Judas barn. For i deres land har de utøst uskyldig blod" (v. 24).
Kjærlighet til de hellige er troens kjennetegn. Hatet til de hellige er vantroens kjennetegn.
Og alt det uskyldige blodet som er utøst, som verdens Babel har på sin samvittighet, skal det komme til å bøte for i all evighet.
I Åp 18:24 står det om denne verdens Babel: "I denne by ble funnet blod av profetene og de hellige og av alle dem som er blitt myrdet på jorden."
Men "hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren" (Rom 12:19). Det er det samme som står her hos Joel: "Jeg vil hevne deres blod, det som jeg ikke før har hevnet" (v. 26).
Dersom hevnen ikke kommer allerede her i verden, så kommer den så absolutt i evigheten. Denne blodskylden kan bli renset bort ved troen på Guds sønns forsoning i hans blod, ved kjærlighetsfloden fra Golgatas sår som kan rense bort blodskyld. Men blir denne blodskylden ikke renset bort her, så skal den så absolutt komme over synderens eget hode ved den evige dommen, og intet skal bli glemt.
Ve den som skal smake Guds rettferdige vrede fordi han foraktet Guds nåde.
-----------------
Enda så kort som Joels bok er, inneholder den likevel en stor Åndens rikdom og fylde. I disse få kapitlene kastes det lys over Guds rikes store ting til alle tider. Det viser vitnesbyrdet om at profetien har sitt opphav fra den Ånd som "ransaker alle ting, også dybdene i Gud" (1Kor 2:10).
Må både du, kjære leser, og jeg på rett måte la oss fylle av denne Ånd så vi kan bestå på Herrens store dag.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
Joel 1
1 1The word of Jehovah that came to Joel the son of Pethuel. 2Hear this, ye old men, and give ear, all ye inhabitants of the land. Hath this been in your days, or in the days of your fathers? 3Tell ye your children of it, and let your children tell their children, and their children another generation. 4That which the palmer-worm hath left hath the locust eaten; and that which the locust hath left hath the canker-worm eaten; and that which the canker-worm hath left hath the caterpillar eaten. 5Awake, ye drunkards, and weep; and wail, all ye drinkers of wine, because of the sweet wine; for it is cut off from your mouth. 6For a nation is come up upon my land, strong, and without number; his teeth are the teeth of a lion, and he hath the jaw-teeth of a lioness. 7He hath laid my vine waste, and barked my fig-tree: he hath made it clean bare, and cast it away; the branches thereof are made white. 8Lament like a virgin girded with sackcloth for the husband of her youth. 9The meal-offering and the drink-offering are cut off from the house of Jehovah; the priests, Jehovah's ministers, mourn. 10The field is laid waste, the land mourneth; for the grain is destroyed, the new wine is dried up, the oil languisheth. 11Be confounded, O ye husbandmen, wail, O ye vinedressers, for the wheat and for the barley; for the harvest of the field is perished. 12The vine is withered, and the fig-tree languisheth; the pomegranate-tree, the palm-tree also, and the apple-tree, even all the trees of the field are withered: for joy is withered away from the sons of men. 13Gird yourselves with sackcloth, and lament, ye priests; wail, ye ministers of the altar; come, lie all night in sackcloth, ye ministers of my God: for the meal-offering and the drink-offering are withholden from the house of your God. 14Sanctify a fast, call a solemn assembly, gather the old men and all the inhabitants of the land unto the house of Jehovah your God, and cry unto Jehovah. 15Alas for the day! for the day of Jehovah is at hand, and as destruction from the Almighty shall it come. 16Is not the food cut off before our eyes, yea, joy and gladness from the house of our God? 17The seeds rot under their clods; the garners are laid desolate, the barns are broken down; for the grain is withered. 18How do the beasts groan! the herds of cattle are perplexed, because they have no pasture; yea, the flocks of sheep are made desolate. 19O Jehovah, to thee do I cry; for the fire hath devoured the pastures of the wilderness, and the flame hath burned all the trees of the field. 20Yea, the beasts of the field pant unto thee; for the water brooks are dried up, and the fire hath devoured the pastures of the wilderness.
Joel 2
2 1Blow ye the trumpet in Zion, and sound an alarm in my holy mountain; let all the inhabitants of the land tremble: for the day of Jehovah cometh, for it is nigh at hand; 2a day of darkness and gloominess, a day of clouds and thick darkness, as the dawn spread upon the mountains; a great people and a strong; there hath not been ever the like, neither shall be any more after them, even to the years of many generations. 3A fire devoureth before them; and behind them a flame burneth: the land is as the garden of Eden before them, and behind them a desolate wilderness; yea, and none hath escaped them. 4The appearance of them is as the appearance of horses; and as horsemen, so do they run. 5Like the noise of chariots on the tops of the mountains do they leap, like the noise of a flame of fire that devoureth the stubble, as a strong people set in battle array. 6At their presence the peoples are in anguish; all faces are waxed pale. 7They run like mighty men; they climb the wall like men of war; and they march every one on his ways, and they break not their ranks. 8Neither doth one thrust another; they march every one in his path; and they burst through the weapons, and break not off their course. 9They leap upon the city; they run upon the wall; they climb up into the houses; they enter in at the windows like a thief. 10The earth quaketh before them; the heavens tremble; the sun and the moon are darkened, and the stars withdraw their shining. 11And Jehovah uttereth his voice before his army; for his camp is very great; for he is strong that executeth his word; for the day of Jehovah is great and very terrible; and who can abide it? 12Yet even now, saith Jehovah, turn ye unto me with all your heart, and with fasting, and with weeping, and with mourning: 13and rend your heart, and not your garments, and turn unto Jehovah your God; for he is gracious and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repenteth him of the evil. 14Who knoweth whether he will not turn and repent, and leave a blessing behind him, even a meal-offering and a drink-offering unto Jehovah your God? 15Blow the trumpet in Zion, sanctify a fast, call a solemn assembly; 16gather the people, sanctify the assembly, assemble the old men, gather the children, and those that suck the breasts; let the bridegroom go forth from his chamber, and the bride out of her closet. 17Let the priests, the ministers of Jehovah, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Jehovah, and give not thy heritage to reproach, that the nations should rule over them: wherefore should they say among the peoples, Where is their God? 18Then was Jehovah jealous for his land, and had pity on his people. 19And Jehovah answered and said unto his people, Behold, I will send you grain, and new wine, and oil, and ye shall be satisfied therewith; and I will no more make you a reproach among the nations; 20but I will remove far off from you the northern army, and will drive it into a land barren and desolate, its forepart into the eastern sea, and its hinder part into the western sea; and its stench shall come up, and its ill savor shall come up, because it hath done great things. 21Fear not, O land, be glad and rejoice; for Jehovah hath done great things. 22Be not afraid, ye beasts of the field; for the pastures of the wilderness do spring, for the tree beareth its fruit, the fig-tree and the vine do yield their strength. 23Be glad then, ye children of Zion, and rejoice in Jehovah your God; for he giveth you the former rain in just measure, and he causeth to come down for you the rain, the former rain and the latter rain, in the first month. 24And the floors shall be full of wheat, and the vats shall overflow with new wine and oil. 25And I will restore to you the years that the locust hath eaten, the canker-worm, and the caterpillar, and the palmer-worm, my great army which I sent among you. 26And ye shall eat in plenty and be satisfied, and shall praise the name of Jehovah your God, that hath dealt wondrously with you; and my people shall never be put to shame. 27And ye shall know that I am in the midst of Israel, and that I am Jehovah your God, and there is none else; and my people shall never be put to shame. 28And it shall come to pass afterward, that I will pour out my Spirit upon all flesh; and your sons and your daughters shall prophesy, your old men shall dream dreams, your young men shall see visions: 29and also upon the servants and upon the handmaids in those days will I pour out my Spirit. 30And I will show wonders in the heavens and in the earth: blood, and fire, and pillars of smoke. 31The sun shall be turned into darkness, and the moon into blood, before the great and terrible day of Jehovah cometh. 32And it shall come to pass, that whosoever shall call on the name of Jehovah shall be delivered; for in mount Zion and in Jerusalem there shall be those that escape, as Jehovah hath said, and among the remnant those whom Jehovah doth call.
Joel 3
3 1For, behold, in those days, and in that time, when I shall bring back the captivity of Judah and Jerusalem, 2I will gather all nations, and will bring them down into the valley of Jehoshaphat; and I will execute judgment upon them there for my people and for my heritage Israel, whom they have scattered among the nations: and they have parted my land, 3and have cast lots for my people, and have given a boy for a harlot, and sold a girl for wine, that they may drink. 4Yea, and what are ye to me, O Tyre, and Sidon, and all the regions of Philistia? will ye render me a recompense? and if ye recompense me, swiftly and speedily will I return your recompense upon your own head. 5Forasmuch as ye have taken my silver and my gold, and have carried into your temples my goodly precious things, 6and have sold the children of Judah and the children of Jerusalem unto the sons of the Grecians, that ye may remove them far from their border; 7behold, I will stir them up out of the place whither ye have sold them, and will return your recompense upon your own head; 8and I will sell your sons and your daughters into the hand of the children of Judah, and they shall sell them to the men of Sheba, to a nation far off: for Jehovah hath spoken it. 9Proclaim ye this among the nations; prepare war; stir up the mighty men; let all the men of war draw near, let them come up. 10Beat your plowshares into swords, and your pruning-hooks into spears: let the weak say, I am strong. 11Haste ye, and come, all ye nations round about, and gather yourselves together: thither cause thy mighty ones to come down, O Jehovah. 12Let the nations bestir themselves, and come up to the valley of Jehoshaphat; for there will I sit to judge all the nations round about. 13Put ye in the sickle; for the harvest is ripe: come, tread ye; for the winepress is full, the vats overflow; for their wickedness is great. 14Multitudes, multitudes in the valley of decision! for the day of Jehovah is near in the valley of decision. 15The sun and the moon are darkened, and the stars withdraw their shining. 16And Jehovah will roar from Zion, and utter his voice from Jerusalem; and the heavens and the earth shall shake: but Jehovah will be a refuge unto his people, and a stronghold to the children of Israel. 17So shall ye know that I am Jehovah your God, dwelling in Zion my holy mountain: then shall Jerusalem be holy, and there shall no strangers pass through her any more. 18And it shall come to pass in that day, that the mountains shall drop down sweet wine, and the hills shall flow with milk, and all the brooks of Judah shall flow with waters; and a fountain shall come forth from the house of Jehovah, and shall water the valley of Shittim. 19Egypt shall be a desolation, and Edom shall be a desolate wilderness, for the violence done to the children of Judah, because they have shed innocent blood in their land. 20But Judah shall abide for ever, and Jerusalem from generation to generation. 21And I will cleanse their blood, that I have not cleansed: for Jehovah dwelleth in Zion.
|
