Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

BibelkommentarerJakobs brev

Bibelkommentarer Jakobs brev

 

Veien igjennom bibelen Jakobs brev 1978-2010-James.

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Jakobs brev (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Det første spørsmålet som melder seg i forbindelse med dette brevet, er: "Hvem er denne Jakob som blir nevnt som forfatter i det første kapitlet?"

"Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener" står det i overskriften. Han blir ikke omtalt som apostel, men som en som er blitt betrodd en særlig tjeneste av Herren.

I Det nye testamentet er det tre personer med navnet Jakob. Den første er Jakob, bror til apostelen Johannes og sønn til Sebedeus.

Den andre vi møter, er Jakob, sønn til Alfeus (eller Klopas). I motsetning til den førstnevnte blir denne andre Jakob kalt "Jakob den yngre". Hans mor het Maria og var en av de troende kvinnene som sto ved Jesu kors og som kom til graven påskemorgen.

Den tredje Jakob vi møter, er han med tilnavnet "Herrens bror". Flere steder blir han nevnt sammen med Jesu mor og tre andre av Jesu brødre. Denne Jakob ble senere den vel ansette forstanderen for menigheten i Jerusalem. Han blir omtalt flere ganger i Apostlenes gjerninger, og apostelen Paulus nevner han i brevet til galaterne.

Mange har ment at Jakob, Herrens bror, var den samme som apostelen Jakob den yngre. Dette har de forsøkt å forklare ut fra Joh 19:25. Der fortelles det at ved Herrens kors "stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena".

De har forklart dette slik at søster til Jesu mor var Maria som var gift med Klopas. Etter dette er det altså snakk om bare tre kvinner ved Jesu kors og ikke fire. På denne måten blir Jakob den yngre søskenbarn til Jesus og etter hebraisk tradisjon mener de derfor at han kan omtales som bror.

For det første er denne forståelsen av Joh 19:25 neppe riktig. Søsteren til Jesu mor var sannsynligvis Salome, mor til Johannes og Jakob den eldre.

For det andre er det flere andre ting som taler imot at apostelen Jakob, Alfeus' sønn, skulle være den samme som Jakob, Herrens bror. 1) På gresk, som blir brukt her, betyr "bror" aldri det samme som "fetter". 2) Ifølge Joh 7:5 trodde brødrene til Jesus slett ikke på han før hans oppstandelse. Ingen av de tre har derfor kunnet være blant hans apostler. 3) Jesu brødre blir alltid omtalt atskilt fra hans apostler (se Apg 1:13-14 og 1Kor 9:5). 4) Jesu brødre blir alltid i evangeliene omtalt sammen med Maria, Jesu mor, og aldri sammen med Maria, kona til Klopas.

Vi må altså holde klart fra hverandre disse tre som bærer navnet Jakob. Men hvem av disse tre er så forfatter til dette brevet?

Det er ingenting som tyder på at forfatteren er en apostel. Jakob den eldre led martyrdøden allerede våren 44 under Herodes Agrippa (se Apg 12:2).

Jakob, sønn til Alfeus, hører vi ikke noe mer om i Det nye testamentet. Kirkefedrene forteller at han forkynte evangeliet i det sydlige Judea og deretter i Egypt. Der led han også martyrdøden. Han kunne kanskje ha vært forfatter til dette brevet, men alt taler imidlertid for at det var Jakob, Herrens bror, som skrev det.

Denne mannen, som synes å ha vært særlig respektert blant de jødekristne, opplevde tydeligvis det store vendepunktet i livet da Jesus sto opp fra de døde. I 1Kor 15:7 fortelles det jo om hvordan Jesus åpenbarte seg for sin bror Jakob. Dette tyder på at Jakob ærlig og oppriktig søkte etter sannheten.

Allerede før pinsedag finner vi han i den lille menigheten i Jerusalem sammen med mor til Jesus og de andre brødrene (se Apg 1:14).

I Gal 2:9 omtaler Paulus denne Jakob som en av de tre søylene i menigheten. Ja, han nevner til og med Jakob som den første.

Ved apostelmøtet som Paulus hentyder til her i Galaterbrevet, ser vi at Jakob ikke var enig med de tranghjertede jødekristne (Apg 15). De ville legge lovens åk på hedningene som kom til tro på Jesus. Det ville ikke Jakob på noen måte gå med på. Han ønsket bare at de hedningekristne skulle holde seg borte fra visse ting av hensyn til de jødekristne (Apg 15:20).

Men for sin egen del fortsatte han å leve etter de jødiske skikkene, og han synes å ha lagt vekt på at de jødekristne også gjorde det (se Apg 21:20-25). Dette var ikke noe salighetskrav, men fordi de var født som jøder, skulle de gjøre det. For øvrig sto han i et hjertelig og broderlig forhold til Paulus, hedningenes apostel.

Til og med de mer vennligsinnede blant de vantro jødene hadde stor respekt for Jakob og kalte han for "Den rettferdige". Den jødiske historikeren Josefus forteller at øverstepresten Ananus som var saddukeer, benyttet tiden etter landshøvding Festus' død, til å stille Jakob og noen andre fram for Synedriet og steinet dem.

Hos den gamle kirkehistorikeren Hegesippus fortelles det at Jakob daglig lå på kne i templet og ba for folket sitt. Men da stadig flere kom til troen på Jesus på grunn av hans bønner, førte til sist fiendene hans han opp på tempelmuren for å tvinge han til å vitne mot Kristus mens hele folket hørte på. Men da nektet han, og vitnet i stedet varmt om Jesus. Derfor kastet de han ned fra muren, blir det fortalt, og slo han hjel med en klubbe. Denne ugjerningen hadde også vakt avsky blant alvorlige jøder. Heb 13:7 peker sannsynligvis på denne hendelsen.

Det synes å være liten tvil om at det er denne mannen med så stor myndighet blant de jødekristne, som er forfatter av dette brevet. Nesten alle er enige om det. Vi går så over til spørsmålet om hvem dette brevet er skrevet til. I Jak 1:1 blir det rettet til "de tolv stammer som er spredt omkring i landene". Det menes da de jødene som bodde utenfor Palestina.

Innholdet i brevet bekrefter også at det er skrevet til jøder, men det viser samtidig at det er til kristne jøder.

Det går også fram av innholdet i brevet at disse kristne jødene fremdeles har fellesskap med vantro jøder i sosiale forhold og måtte lide en god del under presset fra dem. I den første kristne tid, før det jødiske opprøret, hadde jødene sine egne domstoler ved synagogene også når de bodde spredt blant hedningene.

Brevet synes derfor å være rettet til slike jødekristne grupper som bodde utenfor Palestina. Ved troen på Kristus var de skilt fra de vantro jødene selv om de fremdeles hadde sosialt fellesskap med dem. De var i arbeid hos de rike (Jak 5:4) og var ofte prisgitt deres tilfeldige luner. Noe lignende ser vi den dag i dag der de kristne må tåle mye fra en hedensk overklasse som er både dommere og arbeidsgivere.

Vi finner ikke spor av hedningekristne noe sted i dette brevet. Dette tyder på at brevet er skrevet på et meget tidlig tidspunkt. Det var vanlig at når det først ble en hedningekristen menighet et sted, sluttet de jødekristne seg til den. På den måten ble de løst fra de sosiale band som knyttet dem til deres egne vantro landsmenn.

Brevet synes derfor å ha blitt skrevet før den store misjons-virksomheten blant hedningene begynte i Antiokia.

Alt tyder på at disse jødiske gruppene som brevet er rettet til, befant seg i de sydlige delene av Syria. Før keiser Titus bodde det mange jøder i dette området, og de hadde et visst rettslig selvstyre med synagogen som sentrum.

Allerede Jesus selv hadde med utgangspunkt i Galilea arbeidet blant disse syriske jødene (se Matt 4:24). Og etter at Stefanus ble drept, da de kristne ble spredt vidt omkring, fortelles det i Apg 11:19 at de ble fordrevet "like til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men de talte ikke ordet til andre enn jøder".

Vi hører jo også i Apg 9:1-2 at Paulus drog opp til Damaskus for å arrestere de kristne som bodde der.

Det synes ikke som om brevet er rettet til noen enkelt menighet, men til alle de jødekristne gruppene som fantes i de områdene. Derfor blir Jakobs brev regnet med i gruppen av de alminnelige brevene der vi også finner de brevene som Peter, Johannes og Judas skrev.

Etter det vi allerede har sagt, synes det som om Jakobs brev er det eldste av skriftene i Det nye testamentet.

Grunnen til at brevet ble skrevet går tydelig fram av innholdet. De jødekristne synes å ha tilhørt de sosialt lavtstående gruppene og måtte tåle mye fra de ledende jøders side. Dette hadde gjort dem motløse og sløve.

De hadde ikke tålt de mange forskjellige slags prøvelsene (Jak 1:2) på rett måte. Sinne og bitterhet hadde fått overtaket i stedet for den rette kristne saktmodigheten i lidelsen. Ja, det synes som om de hadde anklaget Gud som om det var han som fristet dem (Jak 1:13). Hjertet ble mer og mer vendt mot omgivelsene, og troen mistet mer og mer den indre kraften. Derfor er det Jakob taler så alvorlig om den døde troen og det delte hjertet.

Ettersom Jakob, Herrens bror, er forfatter til dette brevet, forstår vi også hvorfor han kjenner så godt til de forholdene disse jødekristne levde under. Jødene som bodde i andre land, reiste jo ofte opp til Jerusalem, og det er naturlig at de kristne blant dem betrodde seg til den respekterte forstanderen der. Derfor kunne også Jakob skrive til dem med den hellige myndigheten som han gjør.

Innholdet i brevet gir et sterkt inntrykk av å være skrevet av en jødekristen til jødekristne i en tid da den kristne læren ennå ikke var fast utformet slik den senere ble. Paulus bidrog særlig til dette (se hvordan Paulus slår fast rettferdiggjørelsen ved troen alene).

Jakobs brev minner svært om Bergprekenen. Det vil ikke si at han direkte siterer utdrag fra den, men Bergprekenens dype, guddom-melige tanker har vært levende i forfatterens sinn. Det er en ekte israelitt uten svik som har blitt en sann Jesu Kristi tjener, og som har fått se at den gamle pakts løfter er oppfylt i Kristus.

Ikke i noe annet brev i Det nye testamentet får vi et så klart bilde av jødekristendommen som i dette brevet. Ånden er den samme, og sannheten er den samme som i de andre apostelbrevene, men formen på vitnesbyrdet om "herlighetens Herre" (Jak 2:1) og måten det bæres fram på, er slik en ville vente det av en ekte israelitt som har vokst opp i et troende israelittisk hjem. Han har blitt oppdratt i troen på Gud, men har gått videre fra den gamle pakts morgenrøde og inn i det klare dagslyset fra rettferdighetens sol.

Hele brevet svarer til det fine bildet Skriften gir av Jakob, Herrens bror. Han var en ekte israelitt som i god forstand fortsatte å være jøde for jødene (1Kor 9:12) helt til det siste. Hele hans liv og gjerning dreide seg om hans eget folk.

Tiden for forfatterskapet må være meget tidlig som vi allerede har nevnt. Sannsynligvis er det blitt til mellom år 45 og 50 og har den spesielle stillingen som det tidligste vitnesbyrdet om den kristne litteraturen.

Det er sikkert skrevet i Jerusalem der Jakob, Herrens bror, oppholdt seg hele tiden etter at han ble omvendt. Omtalen av "høstregnet" og "vårregnet" (Jak 5:7) peker også på at Palestina har vært hjemlandet til forfatteren.

Når det gjelder ektheten av dette brevet og berettigelsen av at det hører med blant de hellige skrifter i Det nye testamentet, har det vært en del motstand.

I den østlige kirken har det helt fra den eldste tid vært kjent som et hellig skrift. Det finnes i den gamle syriske bibeloversettelsen, noe som stemmer godt med at det er skrevet til jødekristne i Syria.

I den vestlige kirken derimot ble det anerkjent først på et senere tidspunkt. Derfor regner også kirkehistorikeren Eusebius (d. 338 e.Kr.) det til de omstridte skriftene i Det nye testamentet.

Vi skal ikke undre oss over at dette brevet ikke har vært så godt kjent i den vestlige kirken som vesentlig bestod av hedningekristne. Jakob, Herrens bror, hørte jo ikke med til apostlene, og hans brev henvender seg jo til jødekristne. Det er vel naturlig at det er først senere at den vestlige kirken følger med i sin anerkjennelse av brevet.

På reformasjonstiden talte Luther selv mot Jakobs brev. Han mente det var skrevet av en god og from mann på et senere tidspunkt. Dette var helst fordi han mente dette brevet for det første ikke stemte med Paulus i læren om rettferdiggjørelsen av tro, og for det andre manglet det omtalen av Jesu lidelse og oppstandelse.

I sin fortale til Det nye testamentet (1522) og sine taler over Peters brev og flere andre steder, omtaler han Jakobs brev som "et brev av strå" i motsetning til det ekte sølv og gull (1Kor 3). Calvin derimot imøtegikk Luthers synspunkt her (uten å nevne Luthers navn).

Bibelkritikere i vår tid bruker denne uttalelsen av Luther som bevis på at også Luther våget å gi seg i kast med å kritisere Bibelen. I hvert fall må en da si at Luther kom galt av sted i sitt forsøk på bibelkritikk.

Jakobs brev er anerkjent i Guds menighet som et brev til stor velsignelse når en finner nøkkelen til en rett forståelse av det. Og nøkkelen følger erkjennelsen av at Jakob, Herrens bror, er forfatter og at brevet ble skrevet før noen av Paulus' brev.

Men for øvrig var den ånd som preget Luthers syn på Bibelen så vidt forskjellig fra den ånd de moderne bibelkritikere er fylt av at de bør være forsiktige med å påberope seg han når de river Bibelen i stykker.

I Luthers salme "Vår Gud han er så fast en borg" finner vi disse to linjene som kan stå som et feltrop i kampen mot den moderne bibelkritikk: "Det ord de skal vel lade stå, og utakk dertil have". Luthers syn på Skriften var båret av den dypeste respekt for Skriften som Guds urokkelige ord. Men hvor stor og utvalgt han enn var til en spesiell gjerning, så var han ingen apostel.

Ved fortolkningen av dette brevet vil vi få anledning til å gå nærmere inn på de forskjellige spørsmålene som er blitt stilt i forbindelse med innholdet i det. Vi vil da se at vi også her står overfor rike skatter i Bibelens gullgruve.

Innholdet i brevet kan deles i følgende deler: Først er det en oppmuntring til å være frimodig i de prøvelsene de var utsatt for. Tanken om at fristelsene er fra Gud, blir avvist. Fra han kommer bare det som er godt, og det største gode han har gitt, er det nye livet (kap. 1).

Formaningen til å leve et hellig liv blir ført videre, særlig med tanke på den persondyrkingen leserne fristes til overfor de rike (kap. 2:1-13). Deretter kommer en betraktning om forholdet mellom tro og gjerninger. Bare en levende tro gir rettferdighet for Gud (kap. 2:14-26).

I kap. 4 peker Jakob på den egentlige grunnen til de mange kjødelige stridsspørsmålene blant leserne. Hjertene er i ferd med å dele seg mellom Gud og verden og få lyst til det verdslige. Han advarer mot dette verdslige sinn idet han peker på at livet her på jorden er både kort og usikkert. Og endelig (kap. 5) uttaler han dom over de vantro rike som forfulgte de fattige troende (kap. 5:1-6). Han formaner så brødrene til å vente tålmodig på at Herren skal komme igjen (kap. 5:7-11). Deretter gir han en del formaninger som avslutning på brevet (kap. 5:12-20).

 

Jak 1:1-12
Se også Innledning til NT og

innledning Jakobs brev.

I innledningen snakket vi om hvem denne Jakob er som omtaler seg selv (v.1) som "Guds og Herren Jesu Kristi tjener". Vi har også snakket om hvem brevet er skrevet til. Vi kan nevne enda en ting som bekrefter at Jakob, Herrens bror, er forfatter av brevet.

Ser vi på hilsenen i det brevet som ble sendt fra apostelmøtet i Jerusalem til de hedningekristne (se Apg 15:23) - dette brevet har sikkert Jakob utformet - ser vi at formen er den samme som her.

Når Jakob ikke kaller seg selv Herrens bror, men bare "tjener" kommer det sikkert av at han ikke vil påberope seg det kjødelige slektskapet til Herren Jesus, men heller understreke det åndelige fellesskapet. Og når han kaller de jødekristne "de tolv stammer", betegner han dem derfor som Guds sanne Israel. De er paktsfolket som Gud har gitt sine løfter.

Vi møter stadig 12-tallet i Det nye testamentet som paktsfolkets tall. Det er tolv apostler, tolv troner ved Herrens gjenkomst (Matt 19:28), tolv-stammefolket blir merket med seglet (Åp 7:3-4), og det er tolv porter inn til det nye Jerusalem (Åp 21:12).

Ved navnet "de tolv stammer" blir altså den nye pakts folk tiltalt som det folket Gud har oppfylt sine løfter til fedrene på.

Formaningen til å møte alle de prøvelsene de blir utsatt for, med et rett sinn (v.2-12) blir innledet med et oppmuntrende ord (v.2-4): "Akt det bare for glede når dere kommer i mange slags prøvelser."

Sammenhengen viser at prøvelsene de må gjennomgå, er trengsler for Kristi skyld som gjør at deres tro blir satt på prøve.

De blir fristet til å redusere de sannhetene Herren har gitt. Det er et stort ord som blir uttalt her om at vi skal se på slike prøvelser som en glede.

Det er ikke noen innsnevret tro som taler her. Nei, det er Jesu egne ord som klinger igjen (Matt 5:11-12: "Gled dere og fryd dere - når dere lider for rettferdighets skyld"). Vi minnes også om apostlenes eksempel (Apg 5:41) da de gikk glade bort fra Rådet etter at de var blitt pisket for Jesu skyld.

Dette stadfester at dette sinn er det rette i prøvelser og viser hvor ofte vi er i uoverensstemmelse med det når vi prøves.

Grunnen til at vi skal se på slike prøvelser som en glede, blir gitt i v. 3: "- når troen blir prøvet, virker det tålmodighet."

Dette skjer vel å merke når en går gjennom prøvelsene på rett måte. En blir herdet og stålsatt gjennom trengslene. "Hvert et sår gjør deg hård, så du alltid seier får."

På samme måte sier også Paulus: "Vi roser oss også av våre trengsler" (Rom 5:3). Og tålmodighet er en dyrebar ting å vinne.

Men så er det også viktig at det blir en rett utholdenhet som setter sine spor i livet i "fullkommen gjerning" (v.4). Dermed er det sagt at tålmodigheten ikke bare er det å kunne holde ut lidelser, men også det å kunne gjøre noe, gjøre motstand mot fristelser og angrep, vinne seier over synden og på denne måten bære hellig frukt.

Dette skal de gjøre "så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe" slik ordet sier videre (v.4).

Her ser vi hvorfor Gud lar prøvelsene nå oss. Hans mål er å føre oss fram til fullkommenhet. Det er som en gjenklang av Bergprekenen (Matt 5:48: "Vær da dere fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen"). Dette er Guds mål med oss, og det skal alltid være vårt mål også. Vi skal alltid sikte mot det selv om vi ikke kan gripe det (Fil 3:21).

Men så vil også Gud selv omsider føre oss gjennom til fullendelsen av dette målet. "Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag" (Fil 1:6).

Men under kampen for å få del i dette som trengslene skal føre til, opplever ofte et Guds barn at det skorter på klarhet når det gjelder å se Guds vilje gjennom de forholdene slike trengsler og prøvelser fører med seg.

Også her får vi hjelp: "Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig (rundhåndet, av et villig hjerte) og uten bebreidelse - og så skal han få den" (v.5).

Visdom betyr her den rette, hellige innsikt i Guds vilje og hans ledelse med oss, og den setter oss i stand til å få det rette utbyttet av trengslene.

Når Jakob nevner visdom, så har sikkert tankene hans vært fylt av de mange ordene om visdom som vi finner i Salomos Ordspråk. (Se f. eks. Ord 2:1-6). For den nye pakts barn blir denne visdommen det samme som Den Hellige Ånds gave (se Luk 11:13: "Hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham").

I dette ordet finner vi en fin oppmuntring til å be. Gud er ikke en som gir motvillig, en som nok gir, men samtidig bebreider dem som ber, både fordi han trenger hjelp og fordi han ber om den. Vi kan godt minne hverandre om ordene i Siraks Visdom 18:17: "Mitt barn, når du gjør godt mot noen, så gjør han ikke bedrøvet med ord." Gud vil så gjerne gi om vi bare kommer til han og ber om det (se også Matt 7:7-11). Men derfor må han også "be i tro, uten å tvile" (v.6).

Etter sammenhengen her (v.1-12) er tro et uttrykk for det udelte hjerte som tillitsfullt kommer til Gud fordi han er det dyrebareste det eier. Her tenkes det ikke først og fremst så mye på om en i det enkelte tilfelle har tro til Gud, at Gud vil høre nettopp denne bestemte bønnen slik vi ønsker det. Gud kan nok også gi en slik tro når det gjelder spesielle ting.

Her tenkes det som sagt helst på sinnelaget som helt og fullt betror seg til Gud. Det henvender seg bare til Gud og ber om visdom slik Salomo gjorde, og ønsker å leve i åndelig fortrolighet med Gud. Og forresten stoler det på at Gud i alle ting vil gjøre det beste for oss.

Tvilen som her blir sammenlignet med bølger som kastes hit og dit av vinden, betyr da heller ikke tvil på sannheten i den kristne læren, men er uttrykk for det urolige sinn som vanskelig kan slå seg til ro hos Gud og ha nok med han. Brorson avslører svakheten i et slikt tvilende, urolig sinn i en av sine salmer der han sier: "Verden, verden du begjærer."

Det er dette sinn Jakob gang på gang advarer mot i dette brevet. Det øye som skjeler til denne verdens ting, det hjerte som har sine egne tanker om hva Guds vilje skal være slik at en slipper lidelser og kan få så mye som mulig av det som behager kjødet, er uttrykk for det urolige sinn som kastes omkring av frykt og beregninger. Og så lenge dette finnes, kan ikke Gud bønnhøre oss.

Den himmelske visdom kan ikke bo i et slikt urolig hjerte. Det er dette Jakob mener med de alvorlige ordene i v. 7-8: "Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier."

Nei, vi må ha det sinn som ber slik David gjør det i Sal 86:11: "Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn."

Det lydige, udelte hjerte blir stille (Apg 21:14: "- slo vi oss til ro og sa: "Skje Herrens vilje"), og så kan den himmelske visdommen prege sitt bilde i hjertet slik som bildet av himmelen blir avspeilt i et stille vann. Da bærer trengslene velsignede frukter.

For å hjelpe leserne til å få et slikt sinn, peker Jakob på hvordan den jordiske herligheten skal betraktes. "Den ringe bror" (som altså er langt nede på den sosiale rangstigen) skal ikke miste motet på grunn av sin stilling. Nei, han "skal rose seg av sin høyhet" (v.9), det vil si den stillingen han har fått som et Guds barn og arving til Guds rike.

Dette er i sannhet den virkelige rikdom og herlighet. Guds barn er kongebarn selv om de er fattige og små. "Men den rike av sin ringhet," sier Jakob (v.10). Her tenker han nok på de vantro rike blant jødene som plaget de fattige.

Det ligger nok en brodd i disse ordene. De sier at den herligheten de rike har i virkeligheten ikke er å regne for noe. Når den rike roser seg av sin rikdom, burde han tenke på at "han skal forgå som blomsten i gresset".

Om en liten stund er han skilt fra denne ytre rikdommen slik Herren forteller oss om den rike bonden (Luk 12:16-22) og den rike mannen som kledde seg i purpur (Luk 16). Og har han ikke noe annet å rose seg av da, så vil han selv forgå sammen med all den materielle herligheten. Derfor burde han heller snakke om sin lave stilling (ringhet) i stedet for å kalle rikdommen sin storhet.

I Det gamle testamentet blir ofte verdens herlighet sammenlignet med blomsten i gresset. Se særlig Sal 103:15-16 og Jes 40:6-8. Slik som solen fort kan få gresset til å visne når den skinner på det, "skal også den rike visne bort på sine veier" (v.11).

Alt han har bundet sitt hjerte til av denne verdens ting, vil litt etter litt visne. Verden og alt i den skal forgå sammen med sitt begjær, og den rike skal selv visne sammen med den.

Nei, det å søke sin rikdom i seg selv eller i denne verden er en lav stilling til tross for den ytre herligheten. Lykkelig er den rike som innser dette i tide og søker den virkelige høyheten som ikke skal forgå.

Om bare leserne ville holde fast på dette synet på den ytre herligheten og forstå hva som er virkelig høyhet, så ville de heller ikke så lett bli forvirret i trengsler og prøvelser. Da ville de holde ut med stille tålmodighet.

Og "salig er den mann som holder ut i fristelse" (v.12). Dette gjelder allerede her i tiden.

Det finnes et maleri av en tigger som står med posen sin og roter i en avfallshaug med stokken. Over han svever en engel som holder fram en krone, men engelen gråter fordi tiggeren ikke ser etter kronen.

Dette er et godt bilde på den rikes lave stilling når han har all sin rikdom i denne verden. Men et Guds barn er salig allerede her i denne verden, for han ser kronen som venter på han. Når han har "stått sin prøve, skal han få livets krone", den seierskransen som er det evige livet, "som Gud har lovet dem som elsker ham" (v.12).

De troende kalles altså her de "som elsker" Herren, og det viser at kjærligheten til Herren vår Gud skal vise seg i tålmodig utholdenhet når fristelsene kommer.

I innledningen snakket vi om hvem denne Jakob er som omtaler seg selv (v.1) som "Guds og Herren Jesu Kristi tjener". Vi har også snakket om hvem brevet er skrevet til. Vi kan nevne enda en ting som bekrefter at Jakob, Herrens bror, er forfatter av brevet.

Ser vi på hilsenen i det brevet som ble sendt fra apostelmøtet i Jerusalem til de hedningekristne (se Apg 15:23) - dette brevet har sikkert Jakob utformet - ser vi at formen er den samme som her.

Når Jakob ikke kaller seg selv Herrens bror, men bare "tjener" kommer det sikkert av at han ikke vil påberope seg det kjødelige slektskapet til Herren Jesus, men heller understreke det åndelige fellesskapet. Og når han kaller de jødekristne "de tolv stammer", betegner han dem derfor som Guds sanne Israel. De er paktsfolket som Gud har gitt sine løfter.

Vi møter stadig 12-tallet i Det nye testamentet som paktsfolkets tall. Det er tolv apostler, tolv troner ved Herrens gjenkomst (Matt 19:28), tolv-stammefolket blir merket med seglet (Åp 7:3-4), og det er tolv porter inn til det nye Jerusalem (Åp 21:12).

Ved navnet "de tolv stammer" blir altså den nye pakts folk tiltalt som det folket Gud har oppfylt sine løfter til fedrene på.

Formaningen til å møte alle de prøvelsene de blir utsatt for, med et rett sinn (v.2-12) blir innledet med et oppmuntrende ord (v.2-4): "Akt det bare for glede når dere kommer i mange slags prøvelser."

Sammenhengen viser at prøvelsene de må gjennomgå, er trengsler for Kristi skyld som gjør at deres tro blir satt på prøve.

De blir fristet til å redusere de sannhetene Herren har gitt. Det er et stort ord som blir uttalt her om at vi skal se på slike prøvelser som en glede.

Det er ikke noen innsnevret tro som taler her. Nei, det er Jesu egne ord som klinger igjen (Matt 5:11-12: "Gled dere og fryd dere - når dere lider for rettferdighets skyld"). Vi minnes også om apostlenes eksempel (Apg 5:41) da de gikk glade bort fra Rådet etter at de var blitt pisket for Jesu skyld.

Dette stadfester at dette sinn er det rette i prøvelser og viser hvor ofte vi er i uoverensstemmelse med det når vi prøves.

Grunnen til at vi skal se på slike prøvelser som en glede, blir gitt i v. 3: "- når troen blir prøvet, virker det tålmodighet."

Dette skjer vel å merke når en går gjennom prøvelsene på rett måte. En blir herdet og stålsatt gjennom trengslene. "Hvert et sår gjør deg hård, så du alltid seier får."

På samme måte sier også Paulus: "Vi roser oss også av våre trengsler" (Rom 5:3). Og tålmodighet er en dyrebar ting å vinne.

Men så er det også viktig at det blir en rett utholdenhet som setter sine spor i livet i "fullkommen gjerning" (v.4). Dermed er det sagt at tålmodigheten ikke bare er det å kunne holde ut lidelser, men også det å kunne gjøre noe, gjøre motstand mot fristelser og angrep, vinne seier over synden og på denne måten bære hellig frukt.

Dette skal de gjøre "så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe" slik ordet sier videre (v.4).

Her ser vi hvorfor Gud lar prøvelsene nå oss. Hans mål er å føre oss fram til fullkommenhet. Det er som en gjenklang av Bergprekenen (Matt 5:48: "Vær da dere fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen"). Dette er Guds mål med oss, og det skal alltid være vårt mål også. Vi skal alltid sikte mot det selv om vi ikke kan gripe det (Fil 3:21).

Men så vil også Gud selv omsider føre oss gjennom til fullendelsen av dette målet. "Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag" (Fil 1:6).

Men under kampen for å få del i dette som trengslene skal føre til, opplever ofte et Guds barn at det skorter på klarhet når det gjelder å se Guds vilje gjennom de forholdene slike trengsler og prøvelser fører med seg.

Også her får vi hjelp: "Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig (rundhåndet, av et villig hjerte) og uten bebreidelse - og så skal han få den" (v.5).

Visdom betyr her den rette, hellige innsikt i Guds vilje og hans ledelse med oss, og den setter oss i stand til å få det rette utbyttet av trengslene.

Når Jakob nevner visdom, så har sikkert tankene hans vært fylt av de mange ordene om visdom som vi finner i Salomos Ordspråk. (Se f. eks. Ord 2:1-6). For den nye pakts barn blir denne visdommen det samme som Den Hellige Ånds gave (se Luk 11:13: "Hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham").

I dette ordet finner vi en fin oppmuntring til å be. Gud er ikke en som gir motvillig, en som nok gir, men samtidig bebreider dem som ber, både fordi han trenger hjelp og fordi han ber om den. Vi kan godt minne hverandre om ordene i Siraks Visdom 18:17: "Mitt barn, når du gjør godt mot noen, så gjør han ikke bedrøvet med ord." Gud vil så gjerne gi om vi bare kommer til han og ber om det (se også Matt 7:7-11). Men derfor må han også "be i tro, uten å tvile" (v.6).

Etter sammenhengen her (v.1-12) er tro et uttrykk for det udelte hjerte som tillitsfullt kommer til Gud fordi han er det dyrebareste det eier. Her tenkes det ikke først og fremst så mye på om en i det enkelte tilfelle har tro til Gud, at Gud vil høre nettopp denne bestemte bønnen slik vi ønsker det. Gud kan nok også gi en slik tro når det gjelder spesielle ting.

Her tenkes det som sagt helst på sinnelaget som helt og fullt betror seg til Gud. Det henvender seg bare til Gud og ber om visdom slik Salomo gjorde, og ønsker å leve i åndelig fortrolighet med Gud. Og forresten stoler det på at Gud i alle ting vil gjøre det beste for oss.

Tvilen som her blir sammenlignet med bølger som kastes hit og dit av vinden, betyr da heller ikke tvil på sannheten i den kristne læren, men er uttrykk for det urolige sinn som vanskelig kan slå seg til ro hos Gud og ha nok med han. Brorson avslører svakheten i et slikt tvilende, urolig sinn i en av sine salmer der han sier: "Verden, verden du begjærer."

Det er dette sinn Jakob gang på gang advarer mot i dette brevet. Det øye som skjeler til denne verdens ting, det hjerte som har sine egne tanker om hva Guds vilje skal være slik at en slipper lidelser og kan få så mye som mulig av det som behager kjødet, er uttrykk for det urolige sinn som kastes omkring av frykt og beregninger. Og så lenge dette finnes, kan ikke Gud bønnhøre oss.

Den himmelske visdom kan ikke bo i et slikt urolig hjerte. Det er dette Jakob mener med de alvorlige ordene i v. 7-8: "Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier."

Nei, vi må ha det sinn som ber slik David gjør det i Sal 86:11: "Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn."

Det lydige, udelte hjerte blir stille (Apg 21:14: "- slo vi oss til ro og sa: "Skje Herrens vilje"), og så kan den himmelske visdommen prege sitt bilde i hjertet slik som bildet av himmelen blir avspeilt i et stille vann. Da bærer trengslene velsignede frukter.

For å hjelpe leserne til å få et slikt sinn, peker Jakob på hvordan den jordiske herligheten skal betraktes. "Den ringe bror" (som altså er langt nede på den sosiale rangstigen) skal ikke miste motet på grunn av sin stilling. Nei, han "skal rose seg av sin høyhet" (v.9), det vil si den stillingen han har fått som et Guds barn og arving til Guds rike.

Dette er i sannhet den virkelige rikdom og herlighet. Guds barn er kongebarn selv om de er fattige og små. "Men den rike av sin ringhet," sier Jakob (v.10). Her tenker han nok på de vantro rike blant jødene som plaget de fattige.

Det ligger nok en brodd i disse ordene. De sier at den herligheten de rike har i virkeligheten ikke er å regne for noe. Når den rike roser seg av sin rikdom, burde han tenke på at "han skal forgå som blomsten i gresset".

Om en liten stund er han skilt fra denne ytre rikdommen slik Herren forteller oss om den rike bonden (Luk 12:16-22) og den rike mannen som kledde seg i purpur (Luk 16). Og har han ikke noe annet å rose seg av da, så vil han selv forgå sammen med all den materielle herligheten. Derfor burde han heller snakke om sin lave stilling (ringhet) i stedet for å kalle rikdommen sin storhet.

I Det gamle testamentet blir ofte verdens herlighet sammenlignet med blomsten i gresset. Se særlig Sal 103:15-16 og Jes 40:6-8. Slik som solen fort kan få gresset til å visne når den skinner på det, "skal også den rike visne bort på sine veier" (v.11).

Alt han har bundet sitt hjerte til av denne verdens ting, vil litt etter litt visne. Verden og alt i den skal forgå sammen med sitt begjær, og den rike skal selv visne sammen med den.

Nei, det å søke sin rikdom i seg selv eller i denne verden er en lav stilling til tross for den ytre herligheten. Lykkelig er den rike som innser dette i tide og søker den virkelige høyheten som ikke skal forgå.

Om bare leserne ville holde fast på dette synet på den ytre herligheten og forstå hva som er virkelig høyhet, så ville de heller ikke så lett bli forvirret i trengsler og prøvelser. Da ville de holde ut med stille tålmodighet.

Og "salig er den mann som holder ut i fristelse" (v.12). Dette gjelder allerede her i tiden.

Det finnes et maleri av en tigger som står med posen sin og roter i en avfallshaug med stokken. Over han svever en engel som holder fram en krone, men engelen gråter fordi tiggeren ikke ser etter kronen.

Dette er et godt bilde på den rikes lave stilling når han har all sin rikdom i denne verden. Men et Guds barn er salig allerede her i denne verden, for han ser kronen som venter på han. Når han har "stått sin prøve, skal han få livets krone", den seierskransen som er det evige livet, "som Gud har lovet dem som elsker ham" (v.12).

De troende kalles altså her de "som elsker" Herren, og det viser at kjærligheten til Herren vår Gud skal vise seg i tålmodig utholdenhet når fristelsene kommer.

Jak 1:13-18
Etter at Jakob først har formant leserne til å stelle seg rett når de blir prøvet, avviser han nå tanken om at Gud er skyld i fristelsene (se Siraks bok 2:1-6).

Djevelen er alltid ferdig til å fortelle dette til Guds barn når de blir prøvet, og så vidt vi kan forstå var ikke denne tanken ukjent for de jødekristne. Gud er skyld i fristelsene, for det er så enkelt for han å gjøre forholdene lettere for oss enn de er. Dette er en kjent tanke både før og nå.

I virkeligheten er dette en anklage mot Gud (se 1Mos 3:12: "Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt"). En slik anklage ligger ofte gjemt i det "hvorfor" som så ofte reiser seg i troende mennesker når de blir prøvet.

"Nei," sier Jakob. "Ingen som blir fristet må si: Det er Gud som frister meg!" (v.13). Han avviser bestemt denne uverdige tanken og begrunner det med at "Gud blir ikke fristet av det onde". Han er opphøyd over enhver fristelse av noe ondt, og som følge av dette kan han heller ikke friste noen til noe ondt.

I Siraks bok 15:11-12 og 20 står det: "Si ikke: Herren er skyld i at jeg har falt ifra, for du skal ikke gjøre de tingene som han hater. Si ikke: Han har ledet meg vill. Han har ikke befalt en eneste å være ugudelig og har ikke gitt en eneste lov til å synde."

Vel vet vi ut fra den sjette bønn i Fadervår at Gud kan lede i fristelse, men det er ikke for at vi skal la oss friste av synden, men nettopp for at vi skal lære å seire over den og på den måten vokse i hellighet.

Når det står i 1Mos 22:1 (ved ofringen av Isak) at Gud "satte Abraham på prøve" (i enkelte oversettelser er det brukt "friste" o.a.), viser sammenhengen klart at Gud ville prøve Abraham til det gode. Men på vårt sted her i v. 13 er det snakk om fristelse til det onde, og slik frister aldri Gud.

Men hvor kommer da fristelsen til det onde fra? Svaret på dette spørsmålet finner vi i v. 14-15. Den direkte dragende og lokkende makten ligger i vårt eget begjær. Det er den syndige lysten som finnes i den falne menneskenaturen.

Begjæret blir forklart med bildet av en skjøge som kler seg utfordrende for å være så tiltrekkende som mulig for at alle hemninger kan bli satt til side og viljen til å stå imot bli borte. Og lykkes det begjæret å rive med seg viljen, så unnfanger og føder det synd.

Synden kan bli født i tanken. Den kan være fast bestemt i tanken selv om den ennå ikke er omsatt i handling. Men uttrykket "føder" peker nok helst på at synden kommer åpent til syne i ord og handling. Livet går jo ut fra hjertet, og dersom synden får lov å bli moden, det vil si at den får herredømmet i livet, da føder den det forferdelige som heter død.

Her står død i motsetning til evig liv. Det er altså snakk om den åndelige død som fører til evig død dersom ikke synderen blir frelst fra døden ved å omvende seg (Jak 5:20).

Dette ordet gir oss et dypt og virkelig innblikk i syndens forferdelige vesen. Den har altså en vekst og en utvikling. Den lille, spede tigerungen ser så uskyldig ut selv om rovdyrinstinktet ligger latent i den. Slik er det også med synden. Den kan snart bli et grådig rovdyr som tar livet av troen.

Vi blir minnet om ordet i Jes 59:4-5: "De har unnfanget ulykke og føder elendighet." Et annet sted snakkes det også om ormeegg. Dersom disse eggene klekkes rett, kommer ormen ut.

Målet for fristelsen er synd, og døden er en følge av den som en lønn (Rom 6:23). Men er det slik, så er det samtidig klinkende klart at fristelsen til synd ikke kan være fra Gud. Hans mål er ikke at synderen skal dø, men "at han vender om fra sin vei og lever" (Esek 18:23).

Ikke noe av det som kan skade vår sjel, kommer fra Gud. Gud kan riktignok straffe synd med synd ved at han overgir til synden de menneskene som ikke vil gi slipp på den (Rom 1:24-28). Men dette er som et siste forsøk på å hjelpe menneskene til å forstå det forferdelige ved synden. Det er et siste forsøk på om det kunne være mulig å få dem til å la være å spotte (1Tim 1:20) og ånden "bli frelst på den Herren Jesu dag" (1Kor 5:5).

"Far ikke vill, mine kjære brødre," sier Jakob som avslutning på dette avsnittet der han avviser tanken om at Gud skulle være skyld i fristelsene til det onde (v.16).

Samtidig er det innledning på en ny tanke i v. 17-18. Alt som kommer fra Gud er godt for oss. "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far." Det vil si at det er bare gode og fullkomne gaver det som kommer fra Gud.

På gresk er det brukt to forskjellige uttrykk for "gave" i v. 17, og det siste uttrykker sterkest gaven som gis av fri nåde.

Det er jo også en forskjell i "god" og "fullkommen". Det siste uttrykker sterkere at Guds gave av nåde er fri for alt syndig og urent i motsetning til det urene fristelsen representerer slik den er omtalt i v. 13-15.

Vi kan tenke på alle de velgjerningene Gud sender ned over menneskene når det gjelder materielle forhold (Apg 14:17: "Han lot seg ikke uten vitnesbyrd. Han gjorde godt. Fra himmelen sendte han dere regn og fruktbare årstider, og han mettet deres hjerte med føde og glede").

Og vi kan tenke på den "usigelige gave" (2Kor 9:15) som han ga oss i sin Sønn Jesus Kristus. Sammen med han gir han for Kristi skyld alt godt til sine barn (Rom 8:32).

At alt som kommer fra Gud, er bare godt, uttrykkes også ved det navnet som brukes om Gud i denne sammenhengen. Han kalles "lysenes Far". "Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge," fortsetter Jakob (v.17).

Ved uttrykket "lysenes" menes det her de lysende himmellegemene. Fordi han har skapt dem, er han også deres "Far". Men hans vesen kommer også billedlig til uttrykk i deres rene lys.

Den Gud som skapte stjernenes myriader, er selv lys, og det finnes ikke mørke i han (1Joh 1:5). Dette siste blir også understreket her i motsetning til lysene på himmelhvelvingen. Fra tid til annen kan det jo forekomme formørkelser hos dem. Vi ser hvordan det forekommer både sol- og måneformørkelser alt etter de forskjellige posisjonene de har i forhold til hverandre. Men hos Gud finnes det ikke slike forandringer. Han er alltid bare lys.

I v. 18 blir det pekt på den største gaven Gud har gitt oss. Mer enn noe annet viser den oss at urenhet og mørke aldri kan komme fra Gud. Han har født oss på ny for at vi skal være hellige for han - "være en førstegrøde av hans skapning".

I grunnteksten står det: "en viss (slags) første frukt" for å betegne at dette uttrykket blir brukt billedlig. Den første frukten er i særlig forstand innviet til Gud, og de troende kristne blant jødene er i egentligste forstand en første frukt av Guds skapninger. Frelsen kom fra Israel (Joh 4:22), men hele den apostoliske menighet kan også sees under bildet av "en første frukt".

"Etter sin frie vilje har han født oss ved sannhets ord." Dette understreker at gjenfødelsen som den nådegaven den er, grunner seg helt og fullt på Guds frie nådevilje.

Denne gjenfødelsen blir fullkomment uttrykt i vår dåp som også blir kalt "badet til gjenfødelse" (Tit 3:5). I dåpen er sannhetens ord virksomt i forbindelse med vannet, slik Paulus skriver i Ef 5:26 at Kristus renset menigheten "ved vannbadet i ordet".

I dåpen er evangeliets rensende krefter samlet i all sin fylde til gjenfødelse og fornyelse av det innerste vesen av vår personlighet.

Hvordan denne fornyelsen skal bli tydelig i livet til et Guds barn, blir beskrevet i det følgende. Men denne gjenfødende gjerningen er sluttargumentet for det Jakob hat vist her, nemlig at det er umulig at fristelsene kan komme fra Gud. "For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv" (1Tess 4:7).

 

Jak 1:19-21
I dette avsnittet blir det forklart hvordan Guds gjenfødende gjerning som er Guds gave til vår helliggjørelse, skal bli åpenbart i livet til et Guds barn. Det forteller oss med andre ord hvordan vi skal leve det nye livet vi er født til, slik at det får beherske oss helt og fullt.

"Vit dette," sier han i v. 19, og slår dermed fast at det er nødvendig at de besinner seg på det han har sagt i det foregående.

Og han begynner formaningen (v.19-20) med å understreke en hellig sannhet som burde være en rettesnor for alle kristne: "Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede. For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud." I det følgende, og særlig i kap. 3 og 4 hører vi om hvordan det var mange stridigheter mellom disse jødekristne.

Hos jødene var det en slags skjødesynd å komme raskt i en lidenskapelig sinnsstemning. Vi ser hvor fort de ble rasende da Paulus talte for dem i Jerusalem om sitt kall til å bli misjonær blant hedningene ([Apg 22).

Det er dette lidenskapelige sinne som ofte kommer til uttrykk i mange ord, Jakob advarer mot her. Dette sinne fører aldri til "det som er rett (egentlig rettferdig) for Gud".

Riktignok er det noe som heter hellig vrede som vi enkelte ganger ser komme til uttrykk hos Jesus da han så hvordan Gud og hans sak ble krenket på det groveste. Men her er det snakk om en lidenskapelig vrede overfor personlig urett, og den er alltid syndig. Hvor tålmodig holdt ikke Frelseren ut en slik urett.

Alt slikt sinne som gir seg uttrykk i mange upassende og unyttige ord, kaller Jakob for urent og ondt: "Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap"' (v.21).

For Guds barn passer det seg å vise et stille og tålsomt vesen og ikke bruke så mange ord. De skal isteden øve seg til å være raske til å høre og "ta ydmykt imot det Ordet som er innplantet i dere".

Men skal dette lykkes, må de først "avlegge" det urene. Hjertet må bli stille for Ordet på rett måte slik at det kan få utføre sin kraftige gjerning. Bare det hjerte som er stille for Ordet kan i sannhet lytte til Ordet og Herrens stemme.

Jakob sier to ting om Ordet. For det første er det "innplantet i dere". For det andre har det "makt til å frelse deres sjeler".

Ordets "uforgjengelige sæd" (1Pet 1:23) ble plantet i oss da vi ble født på ny, men Ordet må igjen og igjen høres på nytt og tas imot i tro om det nye livet skal bli bevart og utvikle seg.

Men dette Ordet er også "mektig til å frelse deres sjeler". Det gir hjertet fred og omskaper det så det blir skikket til å bo hos den Gud som bare er lys.

Dette er målet for Guds ords virksomhet i oss, og derfor må vi legge merke til at dette blir sagt til den som allerede er beskrevet som gjenfødt (v.18).

Men av dette følger også at det å være gjenfødt ikke er det samme som å være endelig frelst. Gjenfødelsen blir bare til frelse dersom Ordet får virke i oss med sin makt.

Dermed blir samtidig også tilstanden til de døpte mennesker som fremdeles lever i vantro, forklart. De er født på ny til å være hellige for Herren, men på grunn av hjertets vantro blir ikke gjenfødelsen til frelse for dem. Den blir isteden bare til dom ved det ansvar som gjenfødelsen gir del i. Det hjelper ikke at en uforgjengelig sæd er sådd i hjertet. Dersom vantroens kulde gjør hjertet hardt, og det ikke gir noen frukt (se Matt 13: lignelsen om såmannen), så er det forgjeves at Ordet er blitt sådd.

Jak 1:22-27
Skal det Ordet som er plantet i hjertene utfolde sin makt og gjøre oss salige, så må vi ikke bare høre Ordet, men også underkaste oss Ordet og gjøre etter det, slik Jakob sier i dette avsnittet (v.22-27). Dette er jo allerede inkludert i uttrykket: "- ta ydmykt imot det ord som er innplantet i dere."

Det vil si at en ikke skal sette seg opp mot det når det dømmer oss og fører oss en annen vei enn vår tanke og våre naturlige lyster ønsker. "Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv" (egentlig: "forregne dere").

Selvfølgelig må en først høre Ordet før en kan gjøre etter det. Er en treg til å høre, kommer hjertet til å ligne en åker som er dårlig bearbeidet, og ugresset får lett overtaket over det gode såkornet.

Første betingelse er at en er "snar til å høre", villig til å lytte når Herren taler. Men det er ikke nok. Dette viser Jakob med bildet han bruker i v. 23-25.

Å høre Ordet er som å se i et speil (v.23). Guds Ord er som et stort, blankt speil der vi kan lære å kjenne oss selv. Der blir Guds nåde i Kristus avspeilet for oss, og der kan vi se hva Gud i sin kjærlighet har bestemt oss til. Men bare å høre Ordet er som det flyktige inntrykket et menneske får av ansiktet sitt når det i forbifarten kaster et blikk i speilet. Han "glemte straks hvordan han så ut".

Å "være Ordets gjørere" kan bare de være som "ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det". Vi blir her minnet om Jesu ord i Joh 8:31-32: "Hvis dere blir i mine ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere."

"Frihetens fullkomne lov" er et herlig uttrykk for evangeliet. Sammen med alle løftene er jo også evangeliet regel og rettesnor for det nye, hellige livet. Men det er ikke likt den gamle loven som ble skrevet på steintavlene og fantes utenfor menneskene med sine bud. Nei, det er en lov skrevet i hjertet ved Guds Ånd (se løftene om den nye pakt i Jer 31:33: "Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte").

Dette er den "fullkomne lov". Vår Frelser kom ikke for å oppheve loven, men for å oppfylle den (Matt 5:17). Hans hellige liv er jo et bilde på den fullkomne lov. Denne fullkomne lov viser oss at målet er å bli hellig helt igjennom (1Tess 5:23) i tanker, ord og gjerning slik vi hører Jesus forklarer budene for oss i Bergprekenen.

Og det er "frihetens fullkomne lov" fordi oppfyllelsen av evangeliets lov springer ut av troen på Guds kjærlighet i Kristus Jesus og blir båret av den kjærlighet til Gud som hans kjærlighet virker i våre hjerter (vi elsker han fordi han elsket oss først).

Kjærligheten til Gud virker et frihetens "jeg vil" i hjertet. Den frivillige kjærligheten sier: "Hans bud er ikke tunge" (1Joh 5:3). "For at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" (Rom 8:4).

Det gir lykke å gjøre det Ordet sier. "Han skal være salig i sin gjerning," føyer Jakob til (v.25). Legg merke til at det står "i sin gjerning" og ikke ved sin gjerning. Vår salighet hviler ene og alene på Jesu fullbrakte gjerning, men det gir en underlig følelse av lykke, en velsignet følelse av salighet, å leve som et lydig barn som ber og våker for å gjøre sin himmelske fars vilje. Det "har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt" (Sal 1:2).

I v. 26-27 tar Jakob fram et eksempel fra det praktiske liv for å vise forskjellen mellom det å gjøre Guds vilje og det flyktige forholdet som nøyer seg med en ytre gudsdyrkelse.

Først tenker han på syndene en gjør med tungen. "Den som mener at han dyrker Gud," men som ikke vil la tungen sin komme under Guds tukt og hellige ledelse, han "bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves".

At Jakob igjen peker på det å styre tungen sin, kommer nok av at syndene som blir begått med tungen, var så alminnelige blant de jødekristne den gangen. Og de er visst dessverre så alminnelige blant kristne til alle tider.

De syndene som vi gjør med tungen og som Herren taler så alvorlig om i Matt 12:33-37, blir vanligvis ikke regnet for å bety noe. De synes så ubetydelige, men de kan ofte gjøre så store skader og føre til ulykke både for oss selv og andre.

Skal vår gudstjeneste virkelig være i ånd og sannhet, så må sannelig tungen styres. Vi trenger å be slik David gjorde: "Herre, sett vakt for min munn! Vokt mine leppers dør!" (Sal 141:3).

Jakob gir enda et par eksempler på hva som er "en ren og usmittet gudstjeneste for Gud og Faderen" (v.27). For det første skal vi være fylt av Guds barmhjertige kjærlighet, og for det andre skal vi være fri for kjærlighet til denne verden.

Den barmhjertige kjærlighet skal særlig komme til uttrykk overfor de hjelpeløse, dem som verden ofte er så harde med. "Farløse og enker i deres nød" er eksempler på slike hjelpeløse. Det gamle testamentet bruker ofte de samme eksemplene (se f.eks. Job 31:16-17). I omtalen av dommens dag snakker Jesus også om "å se til" dem som trenger hjelp (Matt 25:36: "Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg").

Så hører det også med til en rett kristen gudstjeneste å holde seg fri fra kjærligheten til denne verden: "Å holde seg uplettet av verden" (v.27). Verden er her som så ofte ellers, uttrykk for hele menneskeslekten som har revet seg løs fra Gud og samfunnet med han. Den lar seg bare lede av kjærligheten til seg selv og ikke til Gud.

Så sant vi er gjenfødt ved "sannhets ord", så sant Gud har utvalgt oss av verden (Joh 15:19), må vi holde oss rene fra dens ånd og ikke la oss prege av den (Rom 12:2) eller dens harde, egenkjærlige og ubarmhjertige vesen.

Gjentatte ganger blir det i Jakobs brev pekt på dette bruddet med verden som stadig må holdes ved like. Vi lever jo fremdeles i denne verden og bærer fremdeles merker av den ved synder i vårt indre, og derfor må vi ta dette i hellig alvor.

Men den som ikke vil la seg flekke til av verden, må også stole på at Guds sterke, bevarende hand virkelig skal holde fast på vår lille, svake hand. I sin bønn som yppersteprest har Jesus bedt så fint for sine venner: "Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde" (Joh 17:15).

Jak 2:1-13
I nær sammenheng med det som er sagt i Jak 1:27 om at sann visdom må gi seg uttrykk i barmhjertig kjærlighet, går nå Jakob over til å påtale den forskjellsbehandling som leserne drev med. De gjorde stor forskjell på rik og fattig som besøkte synagogene deres.

I v. 1 blir det som i en sum uttrykt hvor umulig det er å tro på Jesus, "herlighetens Herre" og så gjøre forskjell på folk.

Dette verset er det eneste stedet i Jakobs brev hvor Jesus blir nevnt direkte. Dette var en av grunnene til at Luther hadde så imot dette brevet. Han syntes Jakob snakket for lite om Frelseren.

Men til det må vi svare at for det første forutsetter brevet helt igjennom det store verk som vår Frelser gjorde. Dette finner vi klart i dette ordet: "Herlighetens Herre" (egentlig: "Herlighetens Herre Jesus Kristus"). Her er jo Jesu oppstandelse, himmelfart og plassering ved Faderens høyre hand klart uttrykt.

Dessuten forutsetter brevet også hans fornedrelse før han ble herliggjort. Ordet minner om det Jesus sa i Joh 17:5: "Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til!" Og hele brevet er en gjenklang av Jesu Bergpreken og peker på det samme sinn som var i han.

Jakob peker her særlig på Jesus som herlighetens Herre. Det gjør han nettopp for å vise leserne at den ytre herligheten som følger med jordisk rikdom, ikke er noe vi må la oss blende av. Vi har jo en Herre som har en herlighet som er himmelsk.

I v. 2-3 beskriver han hvordan leserne oppførte seg, og han har tydeligvis konkrete ting i tankene. Av v. 2 ser vi at de jødekristne hadde sine egne forsamlingslokaler ("synagoger" står det i grunnteksten). Men der hadde også ikke-kristne adgang, og vi ser at de av og til har hatt besøk av uomvendte jøder, både rike og fattige som hadde lyst til å høre hva det var de underviste der.

Den rike blir beskrevet "med gullring på fingeren og i praktfulle klær" i motsetning til den fattige i "skitne klær". Og de jødekristne som vel for det meste var småkårsfolk, lot seg blende av de fine jødenes rikdom og makt. Men den fattige ble behandlet respektløst og nedlatende.

Jakob overlater så til deres egen samvittighet å avgjøre om de ikke skaper et skille mellom seg og gjør seg selv til "dommere med onde tanker" (v.4). De feller jo en dom ved den måten de oppfører seg på. Men det er en dom på grunnlag av menneskelig tankegang.

Derfor er det klart at en slik framferd ikke kan gi hvile for deres egne hjerter. De kunne umulig tro at dette var rett, og derfor handlet de egentlig mot sin egen overbevisning. Og "alt som ikke er av tro, er synd" (Rom 14:23).

I v. 5-6 viser han så hvordan deres framgangsmåte stred fullstendig mot Guds forhold til de fattige. Det var en kjensgjerning dengang, slik det også er nå, at det er langt flere småkårsfolk enn rikfolk som hører til Guds utvalgte og har tatt imot evangeliet.

De rike, de vise, de store og mektige i denne verden opptrådte som oftest likegyldig eller fiendtlig overfor evangeliet. Denne tanken møter vi ofte allerede i Det gamle testamentet, og vi møter den igjen i Det nye testamentet.

"Disse små" kaller Jesus vennene sine (Matt 10:42), og han snakker om hvor vanskelig det er for en rik å komme inn i Guds rike (Mark 10:23). I 1Kor 1:26 understreker Paulus den samme erfaringen fra menigheten i Korint.

Men i dette ligger at de fattige liksom sto Gud nærmere. De har liksom lettere adgang til den rikdommen troen gir, og er "arvinger til det rike Gud har lovet dem som elsker ham" (v.5). "Elske" peker her på den levende og varme tro.

Disse kjærlighetstankene Gud har med de fattige, står i skjærende motsetning til den forakt leserne viste overfor dem. Og det forholdet de rike viste de troende, gjorde at deres smisking overfor de rike ble enda mer uverdig. "Er det ikke de rike som undertrykker dere, og er det ikke de som trekker dere for domstolene?" spør Jakob (v.6).

Her tenkes det tydeligvis på synagogedomstolene der de kristne ble anklaget for sin tro på Jesus Kristus. Der ble de behandlet dårlig på grunn av sin tro, og der måtte de høre de rike spotte "det gode navn som er nevnt over dere" (v.7).

Her tenkes det sikkert på Jesu navn som ble nevnt over de troende ved dåpen. I Det gamle testamentet betyr dette at ens navn blir nevnt over en annen, at det sist nevnte skal tilhøre den første.

Det sies ofte at Guds navn er nevnt over Israel (se 5Mos 28:10: "Og alle folk på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn," og Jer 14:9: "Du bor jo midt iblant oss, Herre, og vi er kalt med ditt navn.").

Men overfor dem som spotter det kjæreste navnet de kristne vet om, krever deres vitneplikt en verdig, hellig holdning.

Nå kunne kanskje leserne si at de handlet slik for å oppfylle "den kongelige lov i Skriften", nemlig kjærlighetsbudet om at de skulle elske sin neste som seg selv. Det er riktig nok, sier Jakob. Var dette grunnen, handlet de rett.

"Men," sier han og avslører deres virkelige stilling,"dersom dere gjør forskjell på folk, da gjør dere synd" - isteden for å oppfylle loven, - "og loven anklager dere som lovbrytere" (v.8-9).

I v. 10-11 begrunner han nå at deres oppførsel er brudd på loven isteden for oppfyllelse av den. Dette gjør han ved å vise at de bedrar seg selv om de tror at lovbrudd ikke har noe å si hvis de bare oppfyller "hele loven".

Den som "snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle," sier han (v.10). Og sannheten av dette viser han ved å peke på at alle budene stammer fra en og samme lovgiver (v.11). Bryter en hans hellige vilje på ett punkt, bryter en helt og holdent loven som helhet.

I dette ordet er det en dyp forståelse for at loven ikke er en samling enkeltbud, men en enhet. Det er igjen Herren Jesu forklaring av loven slik vi finner den i Bergprekenen, vi møter her. I Matt 5:19 sa jo Jesus: "Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal bli kalt den minste i himlenes rike."

Og dette ordet om å ha forbrutt seg mot dem alle når en har brutt et eneste av disse minste budene, viser oss i sannhet hvor verdiløs egenrettferdigheten er. Et hull på et sted i kledningen gjør den ubrukelig som festkledning, - som kledning i kongesønnens bryllup. En klokke er ubrukelig dersom et eneste lite hjul mangler. Men deres forskjellsbehandling var jo egentlig å slå i hjel i hjertet. Ved dette bruddet på det femte bud brøt de hele loven.

I v. 12-13 peker igjen Jakob på "frihetens lov" som han hadde nevnt for dem i Jak 1:25. Som kristne var de stilt under den, og de måtte leve etter den i ord og gjerning (v.12).

Også her betyr "frihetens lov" Guds lov slik den i sin fullkomne utforming er skrevet i hjertene hos den nye pakts folk. Som kristne vet vi at det er hjertelaget Guds lov sikter på og ikke bare den ytre handlingen. Vi føler oss dømt i vårt indre når vi gjør mot lovens ånd. Vil vi dømme oss selv og så fly til Kristi nåde for å hente kraft til å leve livet under frihetens lov, så skal vi ikke bli dømt.

Men vil vi trosse Guds hellige vilje og fortsette å gjøre mot lovens kjerne, den barmhjertige kjærligheten, da glir vi bort fra nåden og kommer inn under den ubarmhjertige dommen, under steintavlenes dom (v.13).

"Men barmhjertighet roser seg mot dommen." Det vil si at det hjerte som bare ønsker å vise Guds barmhjertighet fordi det selv lever av barmhjertighet og trenger nåde, trenger ikke frykte for dommen. Ordet "barmhjertighet" er igjen et uttrykk for den levende tro som har kommet inn under nåden. Ordet har en etterklang av Herrens ord i Bergprekenen: "Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet" (Matt 5:7).

Jak 2:14-26
I dette avsnittet går Jakob enda dypere inn i det som var grunnskaden hos de jødekristne. De trøstet seg nemlig med at de hadde den rette tro selv om det var mange mangler i deres kristenliv. Og dermed slo de seg til ro når det gjaldt dommen som skulle komme.

Men nå viser Jakob at en tro som ikke har vist seg i gjerninger, ikke er til noen nytte. Den er død og kan ikke frelse noen (v.14).

Det er et meget betegnende uttrykk vi ser i v. 14: "Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger?" En slik død tro stadfestes ikke av noe annet vitnesbyrd enn det munnen påstår. En forsikrer ofte med mange ord at en har den rette tro. Men "hva gagner det" om livets vitnesbyrd mangler i gjerning?

Grunntanken i brevet er å avsløre denne døde tro. Dette kom fram allerede i Jak 1:22-27 der Jakob advarer mot bare å høre Ordet uten å gjøre det det sier. Og det kommer videre klart fram i begynnelsen av kap. 2 der Jakob prøver å vise motsetningen mellom en levende tro på Herren Jesus, "herlighetens Herre" og det ukristelige forholdet med forskjellsbehandling av mennesker.

Men i dette avsnittet (Jak 2:14-26) trenger han like inn til kjernen i dette misforholdet. Og det er som en gjenklang av Herrens ord i Bergprekenen (Matt 7:21-27) om at det ikke er nok å si "Herre, Herre". Det gjelder å gjøre den himmelske Fars vilje om en vil gå inn i himmelriket.

I v. 15-17 bruker han et bilde fra dagliglivet for å vise at en slik død tro er verdiløs. Medlidenhet med den som er naken og sulten, er verdiløs om den bare blir uttrykt i ord og ikke blir fulgt av konkret hjelp. "Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv". At den ikke har noen virkning utad kommer av at den rett og slett er død.

I v. 18 går Jakob videre med å forklare dette ut fra tre synspunkt. Han lar liksom en tredjepart ta del i samtalen ("en kan si"). Denne tredjeparten som innføres her, blir tydeligvis oppfattet som å stå på Jakobs side i samtalen med innvendinger mot de jødekristne. De mente jo at en ytre, rett tro var nok selv om gjerningene manglet.

Han tenker seg at en kan gjøre denne innrømmelsen overfor motparten: "Du har tro, og jeg har gjerninger". Og ut fra dette kommer oppfordringen: "Vis meg da din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger!"

Her er det uttrykt det som vi så allerede i v. 14: En kan ikke påvise en tro som ikke gir seg til kjenne gjennom gjerninger. En kan ikke oppdage noe som stadfester denne troen uansett hvor mye en forsikrer med munnen at en har troen.

Den derimot som har gjerninger som en frukt av troen, kan peke på den som et vitnesbyrd om at han har en levende tro.

Dette ordet (v.18) viser oss også samtidig at det slett ikke er snakk om gjerninger i og for seg, løsrevet fra troen. Også vantro mennesker kan påberope seg gjerninger, men det er umulig å finne troen på herlighetens Herre på grunnlag av de gjerninger de vantro gjør.

Et menneske kan leve et skikkelig liv og vise hjelpsomhet overfor dem som er i nød, men det viser ikke uten videre at det mennesket har en levende tro på Jesus. Gjerningene i seg selv kan verken vise at et menneske har tro eller gjøre troen levende. Bare troens gjerninger, slike gjerninger som blir båret fram av kjærlighet til Jesus og har det hellige stempel på seg, kan vitne om et menneskes tro.

Vi må ha helt klart for oss når vi gjennomgår denne forklaringen til Jakobs brev at Jakob aldri snakker om de såkalte "lovgjerninger", altså de ytre gjerningene som gjøres i egen kraft. Gjerninger betyr her alltid det samme som Paulus kaller "Åndens frukt"- altså gjerninger som springer ut av en levende tro.

Etter å ha understreket at en ikke kan påvise en tro som er uten gjerninger, kommer Jakob i v. 19 med enda en anklage mot en slik tro.

Han sammenligner den med den tro de onde ånder har. Denne troen gjør dem ikke salige. Tvert imot får den de onde åndene til å skjelve. De som forsvarte den døde tro, kunne nemlig påberope seg at de trodde "Gud er én" i motsetning til hedningenes tro på mange avguder. Denne tro at Gud er én, var jødenes stolthet overfor hedningene. Ordet i 5Mos 6:4 lød jo til stadighet fra jødene: "Hør, Israel, Herren er vår Gud, Herren er en." Og dette er jo sant.

"Du gjør vel," innrømmer Jakob. Men så kommer det forferdelige: "Også de onde ånder tror det - og skjelver." Selv de onde åndene tvilte ikke et øyeblikk på at Gud er en, at han er en levende, mektig Gud, men de tror ikke på han i den forstand at de vil ha livsfellesskap med han.

Her ser vi klart uttrykt den dype og evige forskjellen mellom å tro at og tro på. Den døde tro kan ha helt riktig kunnskap om de hellige sannhetene. Djevelen selv kjenner jo Skriften slik vi hører da han henvendte seg til vår Frelser ved fristelsen i ørkenen (Matt 4:6).

Men blir ikke troen til noe annet enn død kunnskap, da vil nok mennesker kanskje for en tid slå seg til ro med en slik død tro, men det vil komme en gang da de blir stilt overfor Guds dom (v.13). Da vil den falske tryggheten bli forvandlet til skjelving og redsel også hos dem.

I v. 20 går Jakob videre med det tredje angrepet på den døde tro. Det gjør han med eksempler fra historien om Abraham (v.21-24) og Rahab (v.25). Og måten han innleder denne bevisføringen på, er slik at vi kjenner han betrakter den som helt avgjørende og uimotsigelig.

"Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig," sier han. Og så viser Jakob hvordan Abraham tydelig nok ble erklært for rettferdig på grunn av gjerninger. Og den gjerningen som endelig fastslo hans rettferdighet, var ofringen av Israel.

Jakob sikter tydeligvis til de ordene Abraham mottok fra Gud i 1Mos 22:16-18: "Fordi du gjorde dette og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg." Og videre i 1Mos 22:12: "Nå vet jeg at du frykter Gud."

Jakob sier her at Abraham ble erklært for rettferdig fordi hans tro bestod prøven i konkret handling. På samme måte står det i Sirak 44:24] om Abraham: "I prøvelsen ble han funnet tro." Og i 1. Mak. 2:52 leser vi: "Ble ikke Abraham funnet tro i prøvelsen og dette regnet han til rettferdighet?"

Av v. 22 ser vi hvordan Jakob betrakter den gjerningen Abraham gjorde, både som en frukt av troen ("troen virket sammen med hans gjerninger") og fullendelsen av troen ("troen ble fullkommen ved gjerningene").

Abrahams tro utfoldet seg ved denne anledningen til sin fullendelse. Og igjen ser vi at gjerningene ikke blir nevnt løsrevet fra troen, slik verden snakker om sine gjerninger. Nei, de blir nevnt i inderlig forbindelse med troen som det liv troen utfolder.

Jakob kjente vel dette ordet i 1Mos 15:6 som ble uttalt lenge før den store prøven som viste Abrahams lydighet: "Abraham trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet." Og dette ordet betrakter Jakob som oppfylt i samme stund som Abraham bestod prøven (v.23).

Ordet i 1Mos 15:5 ble uttalt den kvelden Herren tok Abraham med utenfor teltet og sa til den gamle, barnløse mannen: "Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli." Og Abraham trodde Herren på hans ord, og "det ble tilregnet ham som rettferdighet". Derfor ble han også kalt "Gud venn".

Dette siste blir ikke nevnt ved den anledningen, men forholdet mellom Abraham og Gud var fra den stund av slik at Gud betraktet han som sin venn (se 2Krøn 20:7 der kong Josafat i sin bønn sier til Gud: " - din venn Abraham -", og Jes 41:8 der Herren selv sier: "min venn Abraham").

Dette punktet i Abrahams liv (1Mos 15:6) viser mer til begynnelsen på hans inderlige trosforhold til Herren, men Jakob ser det som et varsel om den fullstendige rettferdiggjørelsen som skjedde da Abrahams tro viste seg å være en levende tro ved den avsluttende prøven på Moriafjellet. Derfor trekker han også slutningen av dette slik i v. 24: "Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro."

Og så stadfester han denne slutningen med et annet eksempel fra Skriften, nemlig eksemplet med skjøgen Rahab. Også hun ble erklært rettferdig på grunn av gjerninger, sier han. Det vil si at Gud erklærte hennes tro for rett og riktig ut fra de gjerningene hun gjorde da hun reddet livet til de israelske speiderne i Jeriko (Jos 2), og Gud stadfestet dette ved å spare henne og slekten hennes da byen ble erobret (Jos 6:23).

Så samler Jakob hele denne argumentasjonen i dette kjente ordet: "For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er troen død uten gjerninger" (v.27).

Her må vi selvfølgelig ikke presse bildet slik at vi skulle tro Jakob mener troen er legemet (det lavere) og gjerningene er ånden (det høyere). Tvert om snakker han hele tiden om at det er den levende tros liv som kommer til uttrykk gjennom gjerningene. For Jakob regnet også at troen er det utgangspunktet som gir liv til gjerningene, slik at forholdet heller er det motsatte etter hans argumentasjon.

Det er det døde legemet som helhet i dets maktesløse tilstand han sammenligner med den kalde, døde, maktesløse troen som ikke har noen kraft til å gi sitt vitnesbyrd i gjerning. Den døde troen og et lik har nettopp dette felles at livsvarmen og livsaktiviteten er borte. Et lik kjenner ingen trang til å ta til seg næring. Det gjør heller ikke den døde troen.

Og de gjerningene den døde troen utfører, er "døde gjerninger" (se Heb 6:1. 9:14). Det er ikke slike gjerninger Jakob snakker om her. Han snakker om de gjerningene som springer fram av det indre livet som har sin næring fra varmen i Kristi kjærlighet. Den døde troen har ingen slike gjerninger og vitner nettopp om sin egen død ved å være uten disse gjerningene.

Jakob og Paulus
Før vi forlater dette kapitlet er det et stort spørsmål som reiser seg: Hvordan kan denne tanken om rettferdiggjørelse på grunn av gjerninger som Jakob hevder her, forenes med Paulus' lære om rettferdiggjørelsen ved troen alene, slik han sier i Rom 3:28: "For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger"?

Det kan synes som det er en uforsonlig motsetning her. Men vi skal se at motsetningen bare er i den ytre formen, slik den kommer til uttrykk, og ikke i saken. I det åndelige synet er Jakob og Paulus helt enige. Det er uttrykkene de bruker, som har forskjellig betydning etter hvem som bruker dem.

Dette gjelder særlig uttrykket "rettferdiggjørelse". Når Paulus bruker det, mener han begynnelsen av troslivet. Det vil si tidspunktet da Gud frikjenner et menneske for dets skyld og regner synderen for rettferdig idet synderen i tro klynger seg til forsoningen i Jesu blod.

Jakob kjenner også godt til denne begynnelsen, men han kaller den ikke å bli regnet rettferdig, men (se Jak 1:21) "ta ydmykt imot det ord som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler". Dette er den begynnelsen Jakob henviser til ved ordet om Abraham i 1Mos 15:6 at "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, og han ble kalt: Guds venn" (Jak 2:23).

Ved "rettferdiggjørelse" mener ikke Jakob begynnelsen, men det punktet i et troende menneskes liv da dets tro har bevist i konkret handling at den er en levende tro.

Derfor regner Paulus Abrahams rettferdiggjørelse fra den gang da han trodde Gud på hans ord idet han holdt fast på håpet og trodde (Rom 4:18-22).

Jakob derimot regner den fra den gang han i gjerning ga sitt store vitnesbyrd om livskraften i sin tro. Det er altså bare selve uttrykket de bruker med forskjellig mening.

Det Jakob kaller rettferdiggjørelse, kaller Paulus: "tro, virksom ved kjærlighet" (Gal 5:6). Han hevder også like bestemt nødvendigheten av at troen må vise seg i gjerning, altså helliggjørelsen av livet (se Rom 6 - 8). Han kaller det bare ikke rettferdiggjørelse, men derimot å ha blitt "tjenere for rettferdigheten", - å stille lemmene "til tjeneste for rettferdigheten - det fører til helliggjørelse" (Rom 6:18-19).

Det er ikke sjelden vi finner det samme den dag i dag. Samme ord blir brukt i forskjellig betydning til forskjellige tider. Ja, betydningen kan skifte fra sted til sted, men saken er en likevel fullstendig enig om.

Og videre har vi allerede sagt at Paulus snakker om lovgjerninger som ikke kan gjøre noen rettferdig, mens Jakob snakker om gjerninger som frukter av troen.

Jakob er fullstendig enig med Paulus i at lovgjerningene bare er ytre gjerninger som slett ikke kan frelse noen. Dette ser vi av hans sterke advarsel mot å slå seg til ro med bare en ytre gudstjeneste (se Jak 1:26). Og Paulus er helt enig med Jakob i at en tro som ikke viser seg i kjærlighetsfrukter, er tom og unyttig. Det ser vi av 1Kor 13:2: "- om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet."

Kan vi finne noe sted i skriften der ordet rettferdiggjørelse er brukt i samme betydning som Jakob gjør her? Han bruker det altså om den endelige dommen fra Guds side som erklærer et menneske for å ha den rettferdigheten som holder for Gud. Finnes det et slikt sted?

Ja, det gjør det. I Matt 12:37 bruker Herren selv dette ordet i samme betydning om den siste og endelige dommen fra Guds side. Der snakkes det om regnskapet på dommens dag, og han sier: "Etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt." Vi finner det også brukt på samme måte i Matt 11:19: "Visdommen er rettferdiggjort av sine barn" (NO: "Visdommen har fått rett, det viser dens gjerninger").

Og Paulus bruker uttrykket "rettferdiggjøre" med samme mening iallfall ett sted, nemlig i Rom 2:13: "For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort."

Vi kan derfor si at Skriften snakker om rettferdiggjørelse på to måter. Den ene er den rettferdiggjørelsen som skjer ved troen på blodets frelsende forsoning. Den andre er den rettferdiggjørelse som skjer når troen viser seg i gjerninger i et hellig liv. Gud erklærer altså at det troende menneske har vært oppriktig i sin tro. Han slår fast at troen er levende fordi han ser de konkrete gjerningene som springer ut av troen i en kristens liv.

I Heb 3:6, 14 er begge disse tankene forenet: "Vi har fått del i Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet."

I dette ordet er den siste rettferdiggjørelsen sett som en besegling av den første. Troskap og utholdenhet til det siste regnes som en betingelse for at begynnelsen skal ha vært rett og sann. Til sjuende og sist vil Gud bare erklære den for rettferdig ved Kristi forsoning som har holdt ut til enden og bevist sin tro på Kristi blod gjennom gjerninger i livet.

I menighetens språkbruk har den betydningen Paulus legger i ordet, blitt den mest vanlige. Han har jo uttrykt dette begrepet om rettferdiggjørelse så fint i sine brev. Når vi snakker om rettferdiggjørelsen, mener vi altså som oftest begynnelsen av troens liv da en kommer til fred med Gud og blir en Guds venn, som Jakob sier.

Men så forstår vi også at det ikke er noen saklig motsetning mellom Paulus og Jakob. De bruker bare forskjellige uttrykk om samme sak.

Og dette peker på det vi allerede har sagt i innledningen om at dette brevet sikkert er skrevet før Paulus' brev. Hadde Jakob skrevet sitt brev etter at Paulus hadde utformet sitt rettferdiggjørelsesbegrep, ville han sikkert formet ordene sine litt annerledes for at det ikke skulle bli noen misforståelse.

For det er ingen misforståelser mellom Jakob og Paulus. Paulus sier tydelig i Gal 2 at Jakob, Peter og Johannes ikke stilte han overfor nye krav (Gal 2:6), men ga han og Barnabas hånden som tegn på fellesskap (Gal 2:9).

Men vi har funnet hvile i rettferdiggjørelsen "uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet".

Må vi derfor bli ledet slik av Guds Ånd at vår tro kan sette spor etter seg med rettferdighets frukter i livets gjerninger. Jo mindre vekt det er på en vogn, jo svakere spor setter den etter seg. Jo større vekt, jo dypere spor.

Jo dypere og mer inderlig innhold og livskraft det er i vår tro, jo dypere spor vil det sette seg etter våre liv og våre gjerninger.

Det må være hellige spor der det er tro. Det er dette Jakob vil understreke for oss fra Herren selv: En tro som ikke setter spor etter seg i tjeneste for rettferdigheten, vil heller ikke bli godtatt av Gud på dommens dag.

Jak 3:1-12
Dette avsnittet om ikke å synde i ord er en videreføring av det Jakob alt har vært inne på. Allerede i Jak 1:19 understreker han det å være "sen til å tale". I Jak 1:26 advarer han mot ikke å holde tungen i tømme. Og forbindelsen med det foregående er helt tydelig. I høyeste grad hører det med til troens spor i et hellig liv at det settes "vakt for min munn" (Sal 141:3).

Troens kraft hadde blitt svak blant dem Jakob skrev til slik at de ikke lenger regnet tungens synder for å være noe. Det går ofte slik med et menneske som mangler åndskraft. Det forsøker å kompensere med mange ord. En død tro kan snakke mye om Herrens skikker og ta hans pakt i sin munn (Sal 50:16). Den kan også kjempe kraftig for den rene læren, men livet taler likevel et annet språk.

I menighetens første tid var ikke oppgaven som lærer knyttet til noe bestemt embete eller noen person slik det nå er i vår kirke. De som hadde en lærdom å bære fram, kunne fritt gjøre det.

Men Jakob begynner (v.1) med å advare mot å trenge seg fram i flokkevis for å belære andre. Han minner om at den som forgår seg ved sin tale, skal "få desto strengere dom". Allerede i Ord 10:19 heter det: "Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sin tunge i tømme, er klok."

I v. 2 begrunner Jakob denne advarselen med å peke på at vi mennesker, også vi troende, har så altfor mange synder og feiltrinn å sørge over. Derfor er det dobbelt utilrådelig å våge seg ut på et slikt område av egen drift. Dette er et område der det er aller vanskeligst ikke å snuble. Har Gud kalt oss til å forkynne Ordet, så er det noe annet.

Og likevel gjelder det å være på vakt så en kan nå den stillingen Jakob beskriver: "Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann."

Er en i stand til å holde tungen i tømme, er en også "i stand til å holde hele legemet i tømme," sier Jakob. Han ser altså på tungen som det lemmet det er vanskeligst å styre.

Av sammenhengen går det tydelig fram at Jakob ikke betrakter seg selv som en fullkommen mann. Han sier jo: "Vi snubler alle i så mangt." Men han bruker ikke dette som noen sovepute. Nei, gjennom forskjellige bilder viser han hvor viktig det er å styre tungen.

I v. 3 viser han at vi får makt over hestene og får dem til å lystre oss ved å legge bissel i munnen på dem. Skal ikke også vi tøyle tungen vår for at vi kan få kroppen til å bli lydig?

Og han viser videre i v. 4-6 den store makten tungen har og som så lett fører fordervelse med seg. Han bruker bildet av det lille roret på et skip som styrer skipet gjennom storm og sjø. Slik er det også med tungen. "Den er et lite lem, men taler likevel store ord." Den kan virkelig utrette store ting. Så går han over til bildet av en liten ild. Den kan sette store skoger i brann. "Også tungen er en ild." Den kan sette i brann, men dessverre er det som oftest en brann som ødelegger.

Slik tungen er blitt på grunn av synden, står den blant våre lemmer "som en verden av urettferdighet". Den står som et samlebegrep for alt ondt fordi den på sett og vis kan begå alle de syndene som ellers bare blir utført av hvert enkelt lem i handling.

Med tungen kan en bryte alle Guds bud. Derfor heter det videre om den: "Den smitter hele legemet, og setter livshjulet i brann." Vi husker Brorsons salme: "Et syndig ord i Adam for, det lagde verden øde. Det har gjort det sjelemord, hvorved alle døde."

Jakob bruker bildet av et hjul som bilde på menneskelivet. Det ruller uopphørlig videre gjennom tiden. Tungen er da som en glødende aksel som setter hjulet i brann. "Selv blir den satt i brann av helvete," føyer Jakob så alvorlig til. Den onde ilden som kan brenne i tungens tale, har sitt utspring i helvete, det vil si fra djevelen selv.

I v. 7-8 beskrives videre den utemmelige makten tungen har. Dette som en begrunnelse for den onde virkningen som er nevnt i det foregående.

Menneskene temmer alle slags dyr som finnes på jorda. "For all natur, både hos villdyr og fugler, krypdyr og sjødyr kan bli temmet og er blitt temmet av den menneskelige natur. Men tungen kan ikke noe menneske temme" med sin egen makt. Den er i sannhet "et ustyrlig onde", og den er "full av dødelig gift" som en slange.

Og som et eksempel på dette viser Jakob hvordan tungen samtidig lovpriser "Herren og Faderen" og forbanner "menneskene som er skapt etter Guds bilde". Hvor dypt et menneske enn har falt, så bærer det likevel i seg spor etter Guds bilde.

Dette innebærer at en slik forbannelse er synd mot Gud, den allmektige og den kjærlige Far. Og tungen gjør dobbelt synd når den samtidig tilsynelatende priser Gud.

Idet Jakob sier: "- lovpriser vi - forbanner vi -", tar han seg selv med. Han vet godt at etter sitt naturlige, syndige vesen er ikke han noe bedre enn alle andre.

I v. 10-12 viser han det selvmotsigende, ja, åndelig umulige i et slikt forhold. Han bruker nå eksempler fra naturen. Hver kilde, hvert fikentre og vintre gjør menneskene til skamme ved en slik framferd.

I naturen kan ikke noe bære fram frukt som strider mot dets vesen. Det kan heller ikke noe menneske. Dette viser at den munn som forbanner mennesker heller ikke kan tale til Guds lov og pris. Dermed er dommen felt over den døde tros tiltale: "Herre, Herre." Det har bare vært hykleri.

Men feilen ligger i hjertets holdning, for livet går ut fra hjertet (Ord 4:23). "Det hjertet flyter over av, det taler munnen" (Matt 12:34).

Det er hjertet som må fornyes og forvandles. Dette fortsetter Jakob med i det følgende. Men dette ordet om ikke å synde i ord burde drive vårt hjerte til en daglig bønn til Gud: "Ta min tunge, tem dens tale, Gjør den til din sannhets tolk, Så den levende kan male Kristus deilig for mitt folk."

Jak 3:13-18
Jakob begynner dette avsnittet med å understreke hovedpunktet i det han vil si (v.13). Han hevder at sann visdom og forstand viser sine sanne frukter som vitner om den gjennom gjerninger i livet.

Jakob vil framheve at Guds rike ikke består i en haug med ord, men i kraft (1Kor 4:20). Og han føyer til at disse fruktene skal preges av "ydmyk visdom".

De skal altså ikke preges av de mange urolige og dermed syndige ord, men av det stille vesen som springer ut av visdommen. Dette stille sinn er en betingelse for at en kan gjøre gode gjerninger i et rett liv.

I v. 14-16 viser han at alle påstander om å eie visdom er løgn dersom hjertene er fylt av "bitter misunnelse og selvhevdelse". Aldri er dette visdom ovenfra. Nei, det er falsk visdom.

Og dens falske vesen beskriver Jakob med tre uttrykk. Den er "jordisk", sier han. Det vil si den stammer fra det lave og jordbundne sinn.

Dernest er den "sanselig", noe som betegner at den er uåndelig og stammer fra menneskets eget vesen.

Og til sist er denne visdommen "djevelsk". Den stammer egentlig fra ondskapens fyrste.

Dette begrunnes med å vise til frukten av slik "misunnelse og selvhevdelse" (v.16). På frukten kjenner en treet (Matt 7:17), og når frukten er "uorden og alt som ondt er", et liv i innbyrdes splittelse og strid, da er det klart at treet har sin opprinnelse fra Satan.

I motsetning til dette gir han så en beskrivelse av den som har "visdommen ovenfra", det vil si den sanne himmelske visdom fra Gud, og frukten av den (v.17-18). Dette gjør han for at de (og vi alle) skal sammenligne seg med den.

Om denne visdommen ovenfra sier han for det første at den er "ren". Det vil si at den er fri fra urene og kjødelige drivkrefter. I 1Tim 1:5 snakkes det på samme måte om et rent hjerte.

Dernest er denne visdommen ovenfra "fredsommelig, rimelig, ettergivende" (NO: "fredsæl, forsonlig og føyelig"). Det vil si den er ikke påståelig og trettekjær.

Og videre er den "full av barmhjertighet og gode frukter". Den er altså rik på virksom kjærlighet i motsetning til den falske visdommens ufruktbare "uorden og alt som ondt er".

Så gjør den ikke forskjell og driver ikke med hykleri (NO: "upartisk og uten hykleri"). Dette betegner en hellig enkelhet som ikke har noe å skjule bak kunstige folder.

Det er vår Frelsers hellige sinn som blir vist oss i dette vakre speilbildet.

Og Jakob slutter med å samle alle fruktene av denne visdommen ovenfra i dette ene ordet: "Rettferd." Det er det sinn som er vendt den rette veien og vandrer i fred for Guds ansikt.

Og han sier så fint at slik "rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred". Det vil si at den sæd som bærer slik rettferdighets frukt, bare kan sås i fred. Den kan bare bæres ut av et stille sinn som eier Guds fred. Og en slik fredens sæd blir til gagn for den som sår den ut, - "for dem som stifter fred".

Vi skal legge merke til at grunntonen i denne lovprisningen av den himmelske visdommen er fred, - det stille, ydmyke sinn som har fred med Gud og som ønsker å ha det rett med Gud i sitt forhold til andre. Dette sinn må ikke forveksles med verdslig fredsommelighet som føyer seg etter alle mennesker. Dette fredens sinn gir rettferds frukt. Må Gud fylle våre hjerter med denne visdommen ovenfra.

Jak 4:1-6
I det foregående har Jakob skilt mellom den sanne visdom som kjennetegnes med fred i motsetning til den falske visdom som kjennetegnes med "misunnelse og selvhevdelse". Denne tanken om ufred og splid tar han nå opp og fører videre. Grunnen til dette, sier han, er at deres hjerter er delt mellom verden og Gud.

Som vanlig går han rett på sak. I v. 1 spør han: "Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere?" Strid viser her til langvarige stridigheter.

Han besvarer spørsmålet med et nytt spørsmål som er rettet til lesernes samvittighet. Var det ikke nettopp "lystene", deres verdslige begjær, som hadde slått rot i lemmene deres og førte krig for å erobre dem helt og holdent og få makten over sitt bytte?

Paulus bruker det samme bildet i Rom 7:23 der han snakker om å bli tatt "til fange under syndens lov som er i mine lemmer". Også apostelen Peter snakker om de kjødelige lystene som kjemper mot sjelen (1Pet 2:11).

Selv om de gruppene Jakob skrev til, vesentlig var småkårsfolk, viser det seg at begjæret etter verdslige goder brenner like sterkt hos dem som har lite, som hos dem som har mye. Denne begjærligheten forstyrrer ikke bare forholdet deres til Gud, men også det innbyrdes forholdet mellom brødrene. Kjærligheten blir kald, og enhver kjempet for sitt eget.

I v. 2-3 viser Jakob at deres begjær er forgjeves. Han peker også på grunnen til at det er slik. Til tross for alt begjær har de ingen ting. Ja, de "har ikke" noe, for det var den gang som det er nå: "Slett intet kan du tage, alt kan du få av Gud."

Men for å få noe av Gud, måtte de be, og be kunne de ikke, for en kan ikke be med et sinn fylt av hat. Og et slikt sinn var det jo som rådet mellom dem.

Når det sies: "- dere slår i hjel", menes det ikke den konkrete handlingen. Det siktes nok mer på et sinn fylt av hat som dermed bryter det femte bud (se Matt 5:22 og 1Joh 3:15: "Hver den som hater sin bror, er en morder").

Jakob hadde sagt: "- fordi dere ikke ber" (v.2). Han tenker seg at de kommer med innvendingen: "Jo, visst ber vi." Men til det svarer han: "Jo, dere ber nok, men ikke slik at dere kan vente å se noe igjen etter bønnen." "Dere ber galt," slår han fast (v.3).

Hensikten med bønnen viser blant annet om bønnen er rett eller gal. Når bønnene bare sikter på å tilfredsstille våre sanselige lyster og verken gjelder vår frelse eller vekst i livet med Gud eller våre nødvendige daglige behov, da ber vi galt.

Enhver bør prøve seg selv at det ikke er egen ære eller egen nytelse som er drivkraften i vår bønn. Er det slik, vanhelliger vi Guds navn og Guds løfter.

Men ved at bønnen har denne skjulte drivkraften av sanselige lyster, blir det delte sinn åpenbart, - sinnet som er utro mot sin himmelske brudgom. Å dele sinnet mellom Gud og verden er åndelig hor. Derfor tiltaler også Jakob dem med dette strenge, men sanne uttrykket: "Troløse som dere er."

Også i Det gamle testamentet hører vi mange steder at Herren er deres rette ektemann (se Jes 54:5: "For din skaper er din ektemann").

Men ville de holde seg til verden og være venn med den og elske dens lyst, da ble de i virkeligheten Guds fiender. Hjertet ble kaldt i forholdet til Gud, for "ingen kan tjene to herrer" (Matt 6:24). Dette er et ord til alvorlig selvprøvelse: "Vennskap med verden er fiendskap mot Gud" (v.4).

I den hellige skrift advares det alltid mot dette delte sinn som har lyst til fellesskap med verden. Et slikt sinn bringer Guds dom over seg. Og Jakob peker på det Skriften sier ved spørsmålet om de tror den bare snakker tomme ord?

Riktignok står ikke dette uttrykket: "Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende," ordrett i Det gamle testamentet, men selve sannheten i det er nevnt mange steder (se f.eks. 5Mos 7:2-4 der det blir truet med Guds vrede dersom Israels folk ville slutte pakt med kana'anittene). Og hvor ofte er det ikke snakk om å drive utukt med avgudene (Esek 23).

Ved siste del av v. 5 tenker Jakob på den hellige iver Gud i sin kjærlighet viser i sin lengsel etter at vår ånd skal høre han til som er vår rette ektemann. Han vil den skal tilhøre han helt og udelt, for den har jo sin opprinnelse fra han (se 1Mos 2:7 : "Herren Gud formet mennesket - og blåste livets ånd i hans nese" og Fork 12:7: "Ånden vender tilbake til Gud som gav den"). Jo større Guds kjærlige lengsel er etter å eie oss helt, jo større nåde gir han også til den som gir seg helt til han.

Noen vil oversette dette slik: "Den ånd som bor i oss, lengter med nidkjærhet -. " En må i så fall forstå det slik at det er Guds Ånd som lengter etter å eie våre hjerter, og nettopp fordi han elsker med slik iver, er den nåde han gir, enda større. Det vil si at alt det et troende hjerte må miste for Herrens skyld, vil han erstatte med enda større nåde.

Begge disse oversettelsene uttrykker i det vesentlige samme tanken: Vår himmelske brudgom og hans Ånds trofaste kjærlighet lengter etter å få eie oss helt. Dermed følger det også større nåde med for den som lukker opp for denne kjærligheten fra Gud.

Når det har seg slik at Gud vil eie oss helt og udelt, så sier Skriften med et avgjort "derfor": "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde" (v.6).

Ordet er hentet fra Ord 3:34 (etter den greske oversettelsen). Stolthet blir altså her sidestilt med "verdens venn", og ydmykheten beskriver det sinn som kjennes ved Gud som sin rette ektemann og vender seg bort fra verden for å tilhøre sin himmelske Herre. La oss da si med sangeren: "Når da verden beiler, så skal den få mitt nei, Jesus har mitt hjerte, og hjertet deles ei. Som en Jesu brud jeg fullende vil min vei, Evig for ham vil jeg leve."

 

Jak 4:7-12
I det foregående refset Jakob så alvorlig det sinn som er delt mellom verden og Gud. Leserne trenger virkelig bøye seg og ydmyke seg for Gud, om de igjen skulle bli fylt av hans nåde. Det delte hjerte må bort i en ærlig anger over den lunkne tilstanden. Dette formaner Jakob til i v. 7-10.

I v. 11-12 refser han så den baktalelse som fant sted mellom dem idet han viser til at Gud er den eneste som har rett til å dømme. Dersom de bøyde seg for han, ville også dømmesyken bli kurert.

Gud hadde tillatt at disse kristne opplevde trengsler, men de hadde ikke møtt trengslene med et rett sinn. De hadde kommet med klager mot hverandre (Jak 5:9) som i virkeligheten var klager mot Gud.

Derfor begynner Jakob sin formaning slik i v. 7: "Bøy dere da for Gud." Han gir nåde til den som er ydmyk (v.6), og ikke til den som anklager.

Men et ydmykt "ja" til Guds ledelse og tukt krever et oppriktig "nei" til djevelen som er denne verdens fyrste. Han har jo alltid fristet med narrebilder av verdens herlighet for å styrke deres sanselige lyster og vekke misnøye mot Gud. "Stå djevelen imot," lyder det derfor alltid i Skriften.

Vi skal stå han imot og ikke gi han den minste plass til å herske. Men det knyttes et herlig løfte til dette: "Så skal han fly fra dere." Gud krever bare av oss at vi oppriktig og villig står imot djevelen og alle hans løgner. "Så skal han fly!"

Det er ikke vår egen kraft som virker dette. Djevelen er så mye sterkere enn vi er, men han skal flykte for Guds kraft som er fullkommen i hvert ærlig, troende hjerte.

Derfor føyes det også til: "Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere." Det er den samme tanken vi ser her som i 1Pet 5:9: "Stå ham imot, faste i troen!"

Hvis vi i troen holder oss nær til Gud, så skal nok han også holde seg nær til oss, og da må djevelen med skam flykte sin vei.

Hvilken nåde finner vi ikke i dette ordet. Det er stor nåde at vi syndere far lov til å komme så nær til den hellige Gud og være der. Det er bare for Jesu skyld, ved troen på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre (Jak 2:1).

Og nåde er det at Gud vil holde seg nær til oss og "ikke knuse et knekket siv og ikke slokke en rykende veke" (Matt 12:20]).

Men et slikt samliv med Gud krever ubetinget rene hender og et renset hjerte (v.8). Dersom hendene strekker seg ut etter verden og hjertet slutter fred med urene lyster, da kan en ikke oppleve Guds hellige krafts seier over djevelen.

Et menneske med splittet sinn kan ikke få nåde av Herren (Jak 1:7-8). Har en falt, kan en ikke reise seg igjen uten sorg over fallet.

Derfor formaner Jakob til å legge vekk den døde troens latter og falske glede, og isteden stemme i klagesangen: "Klag og sørg og gråt." Det må til når et menneske skal bli omvendt.

Det må også til når et Guds barn er blitt utro mot sin himmelske brudgom. Men da lyder også løftet: "Så skal han opphøye dere." Da får vi vår Jesus i tale, og den sanne gleden vokser fram. "Han - opphøyer de ringe og lar de sørgende nå fram til frelse" (Job 5:11).

I v. 11 går Jakob over til en ny tanke som riktignok har nøye sammenheng med den dårlige ånd som hadde kommet inn blant leserne. De hadde nemlig fått det så travelt med å snakke ondt om hverandre.

Men bryter en kjærlighetsbudet og overser det, da setter en seg i virkeligheten til dommer over Guds lov som om den ikke var noe verdt. Og dette er toppen av hovmod og i skarp motsetning til den ydmyke stillingen som passer seg for oss som vil gjøre etter loven.

Ved å sette seg til dommer over sin bror og over kjærlighetsbudet, setter en egentlig seg selv over han som ga loven. "Én er lovgiveren" (v.12), nemlig den levende Gud, "han som har makt både til å frelse og til å ødelegge".

Det er bare han som har myndighet til å dømme. Det er bare han som kan frelse og tilkjenne himmelens salighet, men også ødelegge og dømme sjelen til helvetes fortapelse (se Matt 10:28). Vi skal bøye oss for hans dommer og ikke opphøye oss selv til å felle dommer etter vårt dårlige sinn.

I ordet: "Men du, hvem er du som dømmer din neste?" (v.12) ligger underforstått at mennesket er ingen ting. Må Gud hjelpe oss til å være ydmyke og leve i ydmykhet, da vil også det dømmende sinn dø. Da vil vi få seier over djevelen og kjenne Guds nærhet.

Jak 4:13-17
Mangelen på livskraft i troen hos disse jødekristne hadde gitt seg utslag i at de ikke var våkne for hvor avhengige de egentlig var av Herren i det praktiske livet. Dette hadde de felles med verden.

Verdens barn bestemmer jo selv hva de vil gjøre og snakker ofte som om tiden er deres og de selv rår over fremtiden.

Guds barn, derimot, skal kjennes på at de også i det daglige liv er klar over at alle våre dager er i Herrens hand. Vi vet ikke dag eller time når Herren kaller oss herfra, og alle våre planer for fremtiden avhenger av om Herren vil det slik. Men Guds barn kan bli smittet av verdens ånd, og dette hadde skjedd med mange av disse jødekristne.

Og det er dem Jakob sier et alvorsord til her. Først nevner han som vanlig i korthet det han vil snakke om. Her er det den menneskelige selvsikkerheten som sier: "I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år og driver handel og tjener penger!" (v.13).

Det upassende i dette viser han deretter først og fremst ved å peke på vår usikkerhet når det gjelder hva fremtiden vil bringe. Denne usikkerheten henger sammen med at livet her på jorden er kortvarig og forgjengelig.

Her blir livet sammenlignet med "en røk" som er synlig et øyeblikk og så forsvinner (v.14). Det samme bildet blir brukt i Sal 102:4 ("For mine dager er svunnet bort som røk"). Ellers blir våre dager sammenlignet med skyggen (Sal 102:12), og de er tomhet (Sal 39:6).

Det er vemodig når mennesker bare kan henvise til dette jordiske livet når de blir spurt: "Hvordan er ditt liv?"

For et Guds barn sømmer det seg å si: "Om Herren vil, så får vi leve" (v.15). Det er ikke unødvendig å føye dette til. Og gjør vi det med hellig alvor, blir det til gagn både for oss selv og andre.

Vi trenger å bli minnet om dette også i vår tale selv om vi ikke alltid bruker disse ordene. Det er herlig at når det gjelder de evige tingene, kan et troende menneske tale i full visshet. Vi vet hvor vi reiser når vi er i følge med Jesus.

Også når vi snakker om de jordiske ting, vet vi nok at vi er i Guds hånd, men vi kan ikke uttale oss med sikkerhet om våre planer for fremtiden. Det måtte i så fall være om Guds slik han også har gitt oss full visshet om et og annet i vårt jordiske liv.

Som regel må vi ta en dag om gangen. Verden derimot lever i uvisshet om de evige ting, men later ofte som om de også vet alt om de jordiske tingene. "All slik selvros er ond" (v.16).

Troende mennesker vet jo "hva godt han burde gjøre" (v.17). Derfor blir også ansvaret desto større om vi snakker på denne måten.

Ordet i v. 17 går nok langt videre enn den ene tingen som er nevnt i denne forbindelse. Det rammer også alle andre unnlatelsessynder. "Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg." Slik vil kongens ord lyde til de fortapte på den store dagen (Matt 25:45).

Så altfor ofte blir det glemt at synd ikke bare er å gjøre mot Guds vilje, men like mye å vite "hva godt han burde gjøre, men ikke gjøre det". Synd er også å la være å gjøre det en vet Gud vil en skal gjøre.

Mange går fortapt fordi de ikke kom da Herren kalte på dem. De bøyde seg ikke for han, men gikk bort. Så ble de borte for alltid.

Men Guds barn bør også tenke over hvor stor skyld som kommer av forsømmelsene. Må Herren hjelpe oss til å legge merke til Åndens veiledning og ikke skyve den fra oss. Må han hjelpe oss til ikke å forsømme å gjøre det Gud viste oss var hans vilje.

Jak 5:1-11
Det første avsnittet i dette kapitlet (v.1-6) er et kraftig ve-rop over de rike, vantro jødene som plaget og undertrykte de kristne jødene. At det er vantro mennesker Jakob kunngjør dommen for fra Herren, ser vi av to ting.

For det ene finnes det ingen formaning til å angre. Disse jødene hadde allerede forherdet seg ved sitt fiendskap mot Kristus og hans folk. For det andre uttrykkes det ved den særegne overgangen i v. 7 der dej troende jøder blir tiltalt "brødre"

Jakob henvender seg personlig og direkte til de rike jødene. Dette kommer dels av at de troende og de vantro jødene fremdeles hadde et visst sosialt fellesskap i de syriske områdene, slik vi har hørt i innledningen. Dels var også en slik tiltaleform gammel profetisk skikk som Jakob følger. Profetene rettet også ofte sin tale til fremmede folkeslag og steder når de kunngjorde dommen for dem som om de hadde dem personlig framfor seg.

Det er altså på gammeltestamentlig vis Jakob her i Herrens navn forkynner den kommende dom over gods og rikdom så vel som over de rike selv (v.1-3).

Han oppfordrer dem til å gråte og klage "over all den ulykke som kommer over dere" (v.1). Med profetiske øyne ser han "rikdommen" deres som allerede er råtten og "klærne" som allerede "er blitt møllspist" (v.2). Deres "gull og sølv" er allerede "rustet bort" ved Guds tilintetgjørende dom. Selv de edle metallene kunne ikke stå seg mot den (v.3).

Og denne rusten som skulle tilintetgjøre skattene deres, "skal bli et vitnesbyrd mot dere". I tilintetgjørelsen av alle deres rikdommer skulle de se sin egen undergang.

Den samme dommens rust skal også "fortære deres kjød som ild", står det. Denne rusten er i virkeligheten Guds vredes ild.

Videre beskriver Jakob uforstanden hos disse vantro idet han sier: "Dere har brukt endetiden til å samle rikdom "

Endetiden er i Skriften brukt om tidsrommet mellom Herrens første og andre komme. Det er en tid som ifølge Guds tidsregning bare er en kort stund. Men hvor tåpelig det er å bruke denne nådetiden til å samle ting som dommens ild fullstendig vil ødelegge.

Også vi lever i endetiden. Snart kommer Herren. Snart forgår verden med alt sitt begjær. Derfor er det alltid tåpelig å samle skatter som blir ødelagt av møll og rust. "Du dåre," var Herrens ord til den rike bonden (Luk 12:20).

I v. 4-6 beskriver Jakob syndene de rike har gjort og som gjorde at de var skyldige til dommen.

For det første tar han fram uretten de gjør mot dem som arbeider for dem (v.4). De holder igjen lønnen arbeiderne skulle ha, og dette er strengt forbudt ifølge loven (se 3Mos 19:13: "Du skal ikke la en dagarbeiders lønn bli natten over hos deg"). Også profetene refser denne synden (se Jer 22:1-3).

Høstfolkene nevnes vel særlig fordi arbeidet de utførte var spesielt slitsomt. Men denne uretten roper til Gud som om den vil ta hevn, og ropet til de fattige høstfolkene "er nådd fram til Herren Sebaot".

For det andre tar Jakob fram den luksuriøse og utfordrende måten de rike levde på. De gjødde seg selv som om de skulle bli fete "på slaktedagen" (v.5). Men sverdet hang over hodene på dem. Bildet er hentet fra situasjonen med et dyr som rolig godtgjør seg maten også den dagen det skal slaktes fordi det ikke vet at dagen er der.

For det tredje blir deres ondskap mot "den rettferdige" nevnt (v.6). "Den rettferdige" er et gammeltestamentlig uttrykk for den som i sannhet tror på Gud. Her må det forstås som de kristne.

Når det står så sterke ord som at de hadde "drept" den uskyldige, så må det nok tas bokstavelig her. I Apg 26:10-11 hører vi hvordan mange kristne ble drept etter å ha blitt dømt av domstolene ved synagogene. Dette skjedde den gang Saulus fra Tarsus herjet vidt omkring blant de kristne.

"Ingen gjør motstand," legger Jakob til. Dette uttrykket viser hvordan de troende led i stillhet for rettferdighets skyld (Matt 5:10). Det er det beste vern for Guds folk å kunne tåle vold uten å svare med vold.

Denne tanken om å holde ut med tålmodighet fører så Jakob opp for oss i det følgende (v. 7-11). Han ser den særlig i forhold til Herrens gjenkomst. Han stadfester sin egen formaning til de troende om å være tålmodige (egentlig: "langmodige", noe som utelukker all form for selvhevdelse) ved å peke på hvordan bonden venter på avlingen. "Han må ha tålmodighet til både høstregnet og vårregnet har falt."

Høstregnet kom i slutten av oktober og gjorde det mulig å arbeide med jorda og så. Vårregnet kom i slutten av mars eller begynnelsen av april, og det skapte utvikling i det som hadde overvintret, og gjorde det mulig å så igjen.

Men kunne bonden vente tålmodig på frukten, så skulle vel de troende ha desto større grunn til å vente fordi de ventet på en frukt som var så mye større. Derfor formaner han dem: "Vær også dere tålmodige, og styrk hjertene."

Riktignok var det Gud som først og fremst kunne gi dem mot. "Vent på Herren, vær ved godt mot," heter det i Sal 27:14. Men all Guds gjerning med oss avhenger jo av om vi selv er villige til å gjøre det Gud vil med oss.

Denne oppmuntringen til å være tålmodige begrunner Jakob med å føye til: "Herrens komme er nær!" Når det ofte blir sagt at den apostoliske menighet tok feil når den mente at Herrens gjenkomst var nær forestående, så er dette en merkelig tale. Har ikke Herren selv sagt at vi alltid skal vente på hans gjenkomst lik tjeneren som venter på at husbonden skal komme hjem fra bryllupet (Luk 12:36)? Og har han ikke sagt: "Jeg kommer snart" (Åp 3:11)?

Derfor hadde den apostoliske menigheten et rett syn på dette. De hadde stilt klokken etter Herrens klokke, og han regner tiden litt annerledes enn vi ofte gjør.

Men ventetiden kan ofte bli lang, og tunge tider er særlig lange. Og i den vanskelige ventetiden med tunge prøvelser kan ofte utålmodigheten gi seg utslag i bitterhet mot hverandre. Det er dette Jakob advarer mot når han sier: "Sukk ikke mot hverandre, brødre, for at dere ikke skal bli dømt" (v.9).

Det ligger så nær å gi hverandre skylden og dømme hverandre når det er smått og vanskelig. Men vi skal besinne oss på at Herren som er den store "dommeren", den eneste som har myndighet til å dømme, "står for døren". Derfor må vi la all dom fare og heller øve oss i å bære hverandres byrder (Gal 6:2).

I v. 10 peker Jakob på profetenes forbilde for vennene. De var menn "som talte i Herrens navn". De sto ansikt til ansikt med en vantro verden slik de kristne gjorde, men de holdt ut når det gjaldt å lide ondt og være tålmodige".

I v. 11 viser han videre til "Jobs tålmodighet" som et annet eksempel. Også i Esek 14:14 blir Job nevnt som forbilde (sammen med Noa og Daniel).

Og Jakob viser dem hvordan tålmodig lidelse alltid fører til salighet. Herren leder ved sin store nåde alle ting slik at de til sist blir til gagn for oss.

Herren selv har jo prist dem salige som lider urett for hans skyld (Matt 5:10-12). Derfor priser også vi dem salige. Kunne de bare ha dette for øye, skulle det ikke være så vanskelig for dem å lide med tålmodighet.

På denne måten blir dommen som skal ødelegge denne verdens barn og denne verdens rikdom, en salig trøst for Guds folk. Den gir dem en salig høst med jubelrop etter den smertefulle kampen da de bar ut såkornet med gråt (Sal 126:6).

Jak 5:12-15
Denne delen av brevet inneholder forskjellige formaninger som Jakob helt til slutt gjerne ville legge dem på hjertet.

Han begynner med formaningen om ikke å sverge (v.12). Den blir innledet med det sterke uttrykket: "Men framfor alt -."

Formaningen minner sterkt om Frelserens ord i Matt 5:34-37. Og på samme måte som vi gjorde i forklaringen til Bergprekenen, vil vi også her holde fast på at det her snakkes om det private forholdet mann og mann imellom. Det går ikke på forholdet til øvrigheten.

All sverging i det daglige liv som var så vanlig hos jødene, blir lagt inn under "dommen", Guds straffende dom. En kristens "ja" skal være "ja", og hans "nei" skal være "nei". Alt en Herrens disippel sier, skal være sagt som for Guds ansikt enten det gjelder det ene eller det andre ordet.

I verden blir det sverget på grunn av usannheten, men det Guds barn sier, skal være sant og pålitelig både i smått og stort.

"Nei, vi skal ikke banne eller sverge," sier Luther i forklaringen til det andre bud, "men kalle på Gud i all nød, ber, lover og takker." I det følgende peker Jakob også på den rette bruken av Guds navn.

Denne måten å bruke Guds navn på skal vi øve oss til gjennom bønn og lovsang (v.13-18). Alle de forskjellige forhold i livet skal drive en kristen inn i bønnen.

"Lider noen blant dere ondt" da har jo Herren sagt: "Kall på meg på nødens dag" (Sal 50:15). "Er noen glad til sinns? La ham lovsynge!"

I dette ordet (v.13) ligger den fine formaningen til å omsette alt som møter oss både i sorg og glede, til bønn idet vi helliger det for Herren. Da vil vi selv bli velsignet og kan synge med sangeren: "En kristen i en salig tilstand står, hvordan det enn går."

I v. 14-15 blir det nevnt et spesielt eksempel på å lide vondt, nemlig sykdom De kristne blir formant til å "kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn".

Ved "menighetens eldste" forstås her forstanderne og de åndelige lederne i menigheten.

I aposteltiden var det ikke bare en enkelt prest (presbyter som betyr eldste), men flere av de mest modne kristne ble satt til å være menighetens ledere.

De fleste stedene der det finnes levende tro, vil det være troende som har blitt betrodd den åndelige ledelsen ved siden av presten enten ved valg eller på annen måte. Det er altså modne, prøvede folk og ikke unge, umodne kristne den troende blir oppfordret til å henvende seg til når det gjelder forbønn.

Når det her er tale om å salve "med olje i Herrens navn", minner det oss om ordet i Mark 6:13. Der blir det fortalt at de tolv "salvet mange syke med olje og helbredet dem" da Jesus sendte dem ut to og to.

I Oldtiden ble olje ofte brukt til å lindre smerter. Slik forteller Herren at den barmhjertige samaritan "helte olje og vin" på sårene til mannen som falt blant røvere (Luk 10:34).

Brukt i våre forhold vil det si at de vanlige medisinene skal brukes, men de skal helliges ved bønn. Derfor står det også om dette legemiddelet, - å salve med olje -, at det skal brukes "i Herrens navn".

Men det er også helt tydelig at i den apostoliske tid har det vært helt vanlig praksis å sende bud på de eldste i menigheten til forbønn i sykdom Dette henger sammen med nådegaven til å helbrede (1Kor 12:9). Denne nådegaven var i høy grad til stede med sin kraft i den første kristne tid på samme måte som de andre nådegavene var det.

Jakob betrakter tydeligvis denne nådegaven som gitt til menigheten. Derfor står også menighetens eldste med det særlige ansvaret å forvalte denne nådegaven fra Gud. Men det betyr ikke at de var de eneste som skulle tjene de andre på denne måten (1Pet 4:10). De var bare de nærmeste til det.

De særlige nådegavene var helt sikkert til stede i sterkere grad i den første kristne menighet enn tilfellet har vært senere. Men denne nådegaven til å helbrede har aldri vært helt borte fra menigheten.

Ordet her gir oss en veiledning som har gyldighet til alle tider. Dersom den syke har tro for å følge denne oppfordringen, bør også de eldste i menigheten i våre dager ha tro for å gjøre etter et slikt ønske. Og selv om dette å salve med olje er avløst av andre legemidler (hovedvekten legges ikke på det ytre midlet), så er Herren den samme, og løftene som er knyttet til bønn, er de samme.

Når den romersk-katolske kirken har laget et nytt sakrament ut fra dette ordet, nemlig det som kalles den siste olje, er det helt imot det som menes. Her er det jo snakk om et helbredelsesunder og ikke et dødssakrament som forbereder til en salig død. Det er i det hele tatt ikke snakk om dødssyke personer, men syke i sin alminnelighet.

I v. 15 blir det nevnt løfter som er knyttet til "troens bønn", det vil si bønn som kommer av troen.

Men i dette ligger også en begrensning. Det er tilfeller der Guds Ånd ikke gir verken de eldste eller den syke noen "troens bønn" de kan bruke til å be om helbredelse. Det er tider og sykdommer som klart forteller at Herrens time er kommet for den syke.

Men det vil være mange tilfeller der Herren vil herliggjøre sitt navn gjennom helbredelser, og Guds Ånd vil gi tro om bare hjertene er beredt til å ta imot en slik spesiell troens gave i ydmykhet og villighet.

Her er det snakk om at troens bønn "skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt."

"Hjelpe" betyr her tydeligvis å helbrede fra sykdommen så han kan reises opp fra sykesengen.

Tilføyelsen om tilgivelse for synd, peker på de alvorlige anklagene samvittigheten ofte kan komme med hos en kristen som er alvorlig syk. Disse kan ofte hindre en troende i helt og fullt å trøste seg til og stole på Guds hjelp. Også her kan de troendes forbønn være med og hjelpe hjertet til å hvile i nåden.

Av og til kan jo selve sykdommen henge sammen med synder som er gjort slik at tilgivelsen fra Gud henger nøye sammen med den legemlige helbredelsen.

Men selvfølgelig må vi også her som ellers i Guds ord, forstå det åndelige på åndelig måte og ikke bare tolke alt i det ytre. Gjør en det, blir alt bare ytre og kjødelig og fører til misbruk.

En slik syndsforlatelse og oppreisning som det er snakk om her, krever selvfølgelig at den sykes hjerte ærlig og oppriktig bekjenner sin stilling (se v. 16). Hvis ikke blir forbønnens krefter lammet og uten virkning, for Herren ser til hjertet.

Jak 5:16-20
I forbindelse med det som er sagt om forbønnen i det foregående, fortsetter Jakob nå med oppfordringen: "Bekjenn derfor deres synder for hverandre." Denne oppfordringen er av allmenn karakter. Det er ikke bare den som er anfektet som skal bekjenne synd, men de troende i alminnelighet skal gjøre det for hverandre. "For at dere kan bli helbredet," føyer Jakob til.

Her tenker han sikkert ikke bare på den legemlige helbredelsen, men først og fremst på den åndelige. I det hele er den legemlige og den åndelige helbredelsen nøye knyttet sammen i denne sammenhengen. Dette kommer av at synden er den egentlige grunnen til sykdom

Selv om det skulle være Guds vilje at den legemlige sykdommen skal være som en nyttig "torn i kjødet" (2Kor 12:7), så har sykdommen mistet sin brodd når bare hjertet har funnet legedom i Kristi sår (Jes 53:5).

Det finnes ikke så få tilfeller i livet for et Guds barn der Herren sier: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet" (2Kor 12:9). Det fikk Paulus oppleve. Men Paulus ba likevel frimodig tre ganger, og slik skal også vi frimodig be i tillit til at Herren nok kan gripe inn om han ser at hans navn blir herliggjort ved at vi blir helbredet legemlig.

Om troen på helbredelse stille og nøkternt senker seg ned i våre hjerter, så skal nok ikke bønnhørelsen utebli. Men i alle fall der hjertet ydmykt bekjenner sin sanne stilling for Gud, følger det alltid velsignelse med bønn og forbønn, for "et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning".

Dette ordet kan vi ikke i sterk nok grad ta oss til hjertet. Ved "et rettferdig menneske" må vi her forstå et ærlig og oppriktig troende menneske som lever i fred med Gud. Bønnen må være alvorlig ment og ikke bare en bønn som lar hendene synke med en gang uten utholdenhet.

Men en slik alvorlig bønn "har stor kraft og virkning". Og dette skulle vel være tilstrekkelig til å få oss til å bruke bønnen som et seiersvåpen, bønnens gyldne nøkkel, som lukker igjen og lukker opp hos Gud (Matt 16:19).

Jakob stadfester dette ved å peke på Elias' historie (v.17-18). Og for at ingen skulle si: "Ja, det var Elias. Han var jo en stor mann i Guds rike mens vi andre er så små," så understreker Jakob med en gang: "Elias var et menneske under samme kår som vi."

Eksemplet han viser til, er hentet fra 1Kong 17 og 1Kong 18. Med sin bønn lukket Elias igjen for regnet fra himmelen, og med sin bønn lukket han i sin tid opp for regnet.

Riktignok er det ikke uttrykkelig sagt i 1Kong 18:1 at Elias ba da han forkynte for kong Akab at det skulle bli tørke, men det er underforstått i det han sa til Akab: "Så sant Herren, hærskarenes Gud lever, han som jeg tjener." Og da regnet igjen begynte hadde han bedt den inderlige bønnen på Karmel som han gjentok sju ganger (1Kong 18:42-44).

Noen mener det er en selvmotsigelse i Det gamle testamentet når det gjelder tidsangivelsen for tørken som varte i tre år og seks måneder. I 1Kong 18:1 står det nemlig at regnet kom i det tredje året. Men går vi ut fra at ordet om tørken ble uttalt da regntiden skulle begynne, må en også regne med tørketiden siden forrige regntid. På denne måten ser vi at tørken varte tre og et halvt år.

Herren selv sier i sin tale i synagogen i Nasaret (Luk 4:25) at "himmelen var lukket i tre år og seks måneder".

I Det gamle testamentet har vi mange storslagne eksempler på troens bønn og bønnhørelse. Særlig er historien om Elias fylt av mektige vitnesbyrd om hva en fortrolig omgang med Herren kan utrette.

Så avslutter Jakob brevet sitt med en siste formaning om den velsignelse det er å bli brukt av Herren til å få en synder til å vende om fra sin gale vei (v.19-20). Han tenker på det store at en synder vender om, og formaningen oppfordrer til å være ivrige for at syndere må omvende seg.

"Fart vill fra sannheten" betyr ikke bare å fare vill på enkelte punkt, men å komme bort fra troens vei i det hele. Det er altså en farlig åndelig tilbakegang som viser seg ved at sannheten ikke lenger har avgjørende makt i et troende menneskes liv.

Likevel er ikke dette det samme som det uopprettelige frafall som er omtalt i Heb 6:4-8. Her er det snakk om å gli tilbake eller komme på avstand fra livets Gud. Og dette vil føre til evig død om ikke vedkommende blir ført tilbake fra villfarelsen.

I grunnteksten står det også "fra døden" idet synderen allerede kan tenkes å være bundet av den åndelige døds lenker.

I denne avsluttende formaningen tenker sikkert Jakob enda en gang på den betenkelige tilbakegangen til død tro. Dette var faren for så mange av de kristne han skrev til. Jo mer ivrige brødrene som ennå var våkne, ville være overfor dem som allerede hadde blitt sløve, jo bedre ville det være for dem selv. Arbeidet for andres frelse setter også nytt liv i oss selv.

Det fortelles om en mann som drog til fots gjennom et av fjellpassene i Sveits. Han begynte å bli tung og søvnig på grunn av slitet og kulden og holdt på å sige sammen i snøen for å sove. Det ville jo vært den sikre død for han. Da får han se en annen mann som allerede hadde sunket sammen i snøen og sov den skjebnesvangre dødssøvnen og fikk det travelt med å vekke han som sov. Idet han arbeidet med å redde den andre fra døden, ble han selv varm og fikk livskraften igjen. "Våkn opp og styrk det andre som var i ferd med å dø" (Åp 3:2).

Å arbeide for at syndere skal bli omvendt er ikke bare en velsignelse i seg selv for et Guds barn. Se bare hvilken herlig nådelønn som blir vist oss her: "Han frelser en sjel fra døden, og skjuler en mengde av synder" (v.20).

Det betyr selvfølgelig ikke at vi kan frelse vår egen sjel fra døden ved slike gjerninger og skaffe oss selv tilgivelse for alle våre synder. Slik har noen forklart det.

Dette er en helt uevangelisk tanke. Nei, det er de mange syndene som villfarelsen fører med seg, som blir dekket over av Jesu blod (Ef 1:7 og 1Joh 1:7) når vi får lov å lede synderen til livets kilde.

Når vi kjenner til denne velsignelsen, burde vi virkelig være ivrige etter å være budbærere for Herren til dem som har gått vill, og gi dem kjærligheten som "skjuler en mengde av synder" (slik det er sagt allerede i Ord 10:12 og gjentatt i 1Pet 4:8).

Riktignok kan vi bare omvende mennesker ved at Herren arbeider gjennom oss, for det vi omvender i vår egen kraft, holder ikke. Det er Herren alene som skal ha æren for hver omvendelse som finner sted.

Bare ved hans kjærlighet som "er sterkere enn døden" (Høys 8:6) er vi i stand til å gjøre det. Men det skal være vår bønn at denne kjærligheten må få strømme ut til andre gjennom oss.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Jakobs Brev. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke