Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Peters første brev

Veien igjennom bibelen - Peters første brev - 2027-2060-1Pet.

Trykk her for å se bibel oversikt for Peters første brev (bilde åpnes i nytt vindu)

Forfatteren til dette brevet presenterer seg selv som apostelen Peter. Hans opprinnelige navn var Simon eller Simeon (se 2Pet 1:1). Han stammet fra Betsaida ved Genesaretsjøen (Joh 1:44), men bodde senere i Kapernaum. Han var gift og hadde sin svigermor boende hos seg (Mark 1:29-30). Han arbeidet som fisker sammen med sin far Jonas og broren Andreas.

I dette arbeidet hadde han et godt samarbeid med sønnene til Sebedeus, Johannes og Jakob. Da døperen Johannes begynte sin gjerning ved Jordan, ble både Andreas og Peter tiltrukket av han. Det var her Andreas og Johannes, den ene av sebedeussønnene, møtte Jesus, noe som førte til at Andreas også ledet sin bror Peter til Jesus (Joh 1:42). Og her var det Jesus gav Simon navnet "Kefas", som på hebraisk betyr det samme som Peter på gresk, nemlig klippen.

Etter at han har fulgt Jesus en kort tid, slik synes det, så møter vi han igjen ved Genesaretsjøen i hans daglige arbeid som fisker. Det avgjørende kallet til å følge Jesus fikk han etter den store fiskefangsten (Luk 5:1-11). Fra da av fulgte han alltid Jesus.

Etter sitt dype fall i yppersteprestens gård og hans åndelige oppreisning som fulgte etterpå, ble Peter leder for menigheten gjennom en lang årrekke. Det er som denne lederen vi møter han i Apostelgjerningene. Det var også ved Peters gjerning at den første hedning ble lagt til menigheten.

I Apg 12 hører vi hvordan han på underfull måte ble reddet av Herodes Antipas hånd. Fra den tid av er det som om Peter trer noe i bakgrunnen. Hans viktigste oppgave synes å være fullført, nemlig å grunnlegge den første kristne menigheten. Likevel er han i virksomhet i mer enn 20 år. Vi møter han under apostelmøtet i Jerusalem. Kort tid etter er han i Antiokia der han ble irettesatt av Paulus fordi han sviktet sin overbevisning når det gjaldt forholdet til de hedningekristne (se Gal 2:11-14). Vi hører også om han i 1Kor 9:5 der Paulus forteller at Peter (Kefas) reiste rundt som evangelist i følge med sin kone.

Etter dette finner vi bare vitnesbyrd om han og fra han i Bibelen gjennom brevene han har skrevet. Derimot kan tradisjonen (den muntlige overleveringen) fortelle mye om han. En del av det er ikke pålitelige opplysninger. Et eksempel på dette er den katolske kirkes sagn om at Peter skal ha vært biskop i Rom i 25 år i tiden 42 til 67. At dette er oppdiktet viser Det nye testamentet oss tydelig nok.

I år 44 var Peter ennå i Jerusalem (se Apg 12), likeså under apostelmøtet i år 51 var han der. Like tydelig er det at han ikke var i Roma i år 58 da Paulus skrev sitt brev til romerne. Det blir ikke antydet med en stavelse i det brevet at Peter var i Roma på det tidspunktet. Han var heller ikke der under apostelen Paulus' fangenskap (år 61-63). Vi ville ikke unngått å høre om han dersom han hadde vært der. En del av Paulus' brev ble jo skrevet i denne tiden, og de som var hos Paulus da, blir nevnt i dem. Men Peter blir aldri nevnt.

Likevel er det sterke vitnesbyrd om at også Peter tilbrakte den siste tiden av sitt liv i Roma og led martyrdøden der. Det antas at Peter led martyrdøden i år 67 eller 68.

Skriften gir oss et tydelig bilde av Peter. Han er en handlingens mann, rask og impulsiv i sin opptreden. Den natten Herren kom gående på sjøen, var Peter med en gang ferdig til å gå ut av båten og bortover vannet for å møte han. Og den natten i Getsemane da Jesus ble arrestert, var det Peter som for løs på yppersteprestens tjenere og hogg øret av én av dem med et sverd. Påskemorgen ved graven viser at Peter var den første til å gå inn i graven selv om Johannes kom først fram. Slik ser vi det gang etter gang. Peter hadde noe av sin styrke i denne raske frimodigheten, men den var også noe av hans svakhet.

Hans raske reaksjon førte ofte til overilt handling idet han overvurderte sin egen evne. Dette viste seg vel tydeligst i yppersteprestens gård den natten han fornektet Jesus. Ja, lenge etter at han var blitt den store apostel, viste dette særlige trekket i hans karakter seg som for eksempel i den situasjonen som vi allerede har nevnt fra Antiokia (se Gal 2). Og dersom det gamle sagnet har rett, slet han med denne svakheten helt til sin død. Det fortelles at han flyktet fra fengslet for å unngå martyrdøden, men etter at Herren hadde åpenbart seg personlig for han, vendte han tilbake til fengslet i Roma for å lide døden på korset.

Men likevel ser vi at Peter alltid blir reist opp igjen etter sine fall. Han bøyde seg i stadig dypere ydmykhet under Herrens tukt. Sagnet forteller også at han ba om å bli korsfestet med hodet ned fordi han ikke anså seg verdig til å henge på korset på samme måten som hans store Herre.

Og til tross for at Herren av og til måtte snakke strengt til Peter, var Peter den første til å bekjenne at Jesus var den levende Guds Sønn (Matt 16:16). Det var også Peter som ble den klippen som Herren grunnla sin menighet på etter at han med sin freidige tro og sin inderlige og uforbeholdne hengivelse bekjente at Jesus er Messias.

Hos Peter er det så tydelig at det ikke var "kjøtt eller blod" det vil si noe i hans naturlige vesen, som gjorde han skikket til å være leder i den første tiden av den kristne menighets liv. Det var ene og alene hans tro på Jesus som kvalifiserte han til det.

Og slik har det vært, og slik blir det til alle tider. Herren har ofte brukt svake og feilende mennesker til store ting nettopp fordi de i ydmyk tro klynget seg stadig sterkere til Jesus og hans kraft.

Mens Paulus fant frelsen gjennom harde kamper og sterke brytninger, synes Peter å ha kommet til troen på Jesus mer i det stille. Likevel måtte også Peter lære seg selv å kjenne gjennom dyp ytre smerte. Sagnet forteller at Peters kinn var merket av to dype furer på grunn av alle de tårene han hadde grått over sine dype fall.

Når vi spør hvem dette første brevet er skrevet til, så sier overskriften at det er skrevet til "de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia." Det er altså til kristne som bor i forskjellige deler av Lille-Asia. Dette var områder der Paulus hadde fått lov å tenne evangeliets lys.

"Spredt omkring" (eller "atspredt") var et uttrykk som ble brukt om jøder som bodde utenfor de geografiske grensene for Palestina.

Men brevet viser klart at det er skrevet til lesere som tidligere hadde vært hedninger. Derfor må dette uttrykket forstås åndelig her. Peter ser på de kristne som det sanne Israel som lever spredt omkring blant forskjellige folk. De er utlendinger og fremmede som lever borte fra sitt egentlige hjemland som er himmelen.

Grunnen til at brevet er skrevet, er de vanskelige forholdene som de kristne levde under. De kristne i Lille-Asia måtte lide mye av hedningene. Dette går fram av brevet.

Kristenforfølgelsene som keiser Nero hadde satt i gang i Roma, hadde også skapt en truende stemning overfor de kristne i provinsene. Disse ytre prøvelsene hadde skapt indre anfektelse for de kristne, og de hadde begynt å tvile på om det evangeliet som Paulus hadde forkynt, virkelig var sant. Det var jo mange jødekristne som hadde angrepet Paulus for at han hadde forkynt altfor frisinnet.

Derfor skriver Peter til dem for å formane og trøste dem. Han ønsker å stadfeste for dem, som han selv sier, at den nåde de sto i, virkelig var sann. De to store apostlene, Peter og Paulus, var fullstendig enige. Peter hadde gitt Paulus hånden som tegn på dette fellesskapet (Gal 2:9). Dette er noe av det fine vi finner i dette brevet at Peter stadfester Paulus' forkynnelse overfor dennes åndelige barn.

Grunntonen i dette brevet er formaningen til leserne om å gi akt på den herligheten de kristne er kalt til i Kristus. De burde ikke bli forundret over at vegen til denne herligheten går gjennom lidelse når de følger etter Kristus.

Gjennom hele brevet møter vi Peters personlighet som den praktiske mannen han var. Det er ikke så mye teoretisk belæring her, men det er desto mer av praktisk formaning og trøst. Brevet peker stadig tilbake til den gamle pakts skrifter, men viser også til flere av de nytestamentlige skriftene.

En kan se at Peter har kjent til Paulus' brev til efeserne og romerne samtidig som han hadde nøye kunnskap om Jakobs brev. Det som disse brødrene har skrevet, har levd i Peters hjerte selv om han hele tiden har sin egen personlige stil i brevet.

Spør vi om hvor Peter skrev dette brevet, får vi svar i 1Pet 5:13 der han slutter med en hilsen fra "menigheten i Babylon".

Spørsmålet er om dette Babylon skal forstås bokstavelig om det gamle Babylon i Østen eller om det er et billedlig uttrykk for hovedstaden Roma.

I Johannes' Åpenbaring blir navnet Babylon brukt for å betegne midtpunktet for verdensmakten. Derfor er det siste mest trolig. Ifølge en gammel overlevering som vi finner hos aposteldisippelen Papias, har Peter brukt denne betegnelsen om Roma. I 1Pet 5:13 er det også hilsen fra en som kalles Markus, og fra pålitelige overleveringer vet vi at Markus var Peters medhjelper da han var i Roma.

Brevet er da enten skrevet i Roma etter at apostelen Paulus var død eller før han kom til Roma for siste gang. Peter ville uten tvil ha hilst fra han dersom han hadde vært der. Vi kan derfor si at brevet etter all sannsynlighet er skrevet mellom år 64 og 67.

Når det gjelder innholdet, finner vi som vanlig først overskrift og hilsen (kap. 1:1-2) som blir fulgt av en innledning (kap. 1, 3-15) der grunntonen i brevet blir slått an. Etter dette kan brevet deles inn i tre rekker med formaninger.

Den første rekken av formaninger går fra kap. 1:13 til 2:10. Apostelen viser her til motsetningen mellom lesernes fortid og nåtid og formaner dem til å leve i håp, lydighet og barnlig ærefrykt overfor Gud (1Pet 1:13-21).

De skal også leve i innbyrdes kjærlighet slik det sømmer seg for dem som er født på ny ved Guds ords sæd, dette ordet som fremdeles skal gi dem næring for deres liv (kap. 1:22 - 2:3).

Og endelig formanes de til å virkeliggjøre det hellige forbildet som er gitt til Guds folk i den gamle pakt som et "kongelig presteskap", "et folk til eiendom" (NO: "et folk som er Guds eiendom") (kap. 2:4-10).

Den andre rekken av formaninger går fra kap. 2:11 til 4:6. Den viser hvordan deres liv skal være i forhold til de hedenske omgivelsene slik at de hatefulle beskyldningene som deres fiender kommer med, må bli til skamme.

Apostelen peker på hvordan deres hellige ferd skal gi seg uttrykk i de forskjellige situasjoner og forhold i livet slik som borger i landet, tjener og ektefelle. Han bruker eksemplet om hvordan Kristus uskyldig gikk gjennom lidelsen til herligheten, til oppmuntring for leserne og til formaning om etterfølgelse. Han advarer dem mot å la seg friste av de hedenske omgivelsene.

Den tredje rekken av formaninger som går fra kap. 4:7 til 5:11, peker på forskjellige sider av kristenlivet. Grunntonen i formaningene er denne: Vær rede til å lide og kjempe med troskap idet de har Herrens gjenkomst for øye.

Deretter slutter brevet med den vanlige etterskriften som blant annet inneholder.

Dette brevet av Peter er et rikt og velsignet brev som har noe å si til kristne til alle tider.

1Pet 1:1-12
Se også Innledning til NT og

innledning Apostelen Peters første brev.

Når det gjelder overskriften (v.1-2), så har vi allerede i innledningen snakket om den merkelige betegnelsen for de troende som "de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring -". Guds barn blir beskrevet som de som lever som utlendinger i denne verden (se 1Pet 2:11).

De landskapene som nevnes her, er delvis kjent fra misjonsreisene til Paulus. I Galatia gjorde han jo et stort arbeid. Asia betegner den vestlige delen av Lilleasia der Paulus hadde arbeidet, og særlig hadde Efesus som sentrum. I Pontus, Kappadokia og Bitynia hadde neppe Paulus vært personlig, men hans medarbeidere hadde sikkert brakt evangeliet dit.

I v. 1 understreker først Peter sin rett til å skrive til dem. Han var jo "Jesu Kristi apostel". Deretter antyder han grunnen til at han skrev dette brevet. Grunnen var at de levde i fremmed land.

Et opphold i fremmed land fører visse farer med seg. En kan svikte sitt eget hjemland. Men en annen ting er også at dersom en ikke vil gi slipp på sed og skikk fra sitt hjemland, kan en bli utsatt for fiendskap og forfølgelse fra det fremmede folket en lever blant. De kristne i Lilleasia hadde opplevd både verdens fristelse og verdens hat, og Peters brev går nettopp ut på å formane dem når det gjelder fristelsene og trøste dem når det gjelder hatet.

Men etter at Peter allerede i v. 1 har beskrevet lesernes forhold til verden, så fortsetter han med en gang i v. 2 å beskrive deres forhold til Gud ved uttrykket "utvalgt etter Gud Faders forutviten".

Det er et salig forhold som fullt ut skulle oppveie vanskelighetene de opplevde som utlendinger i denne verden. Guds vilje er jo at alle mennesker skal bli frelst (se 1Tim 2:4), men ved uttrykket "de utvalgte" menes alle dem som har tatt imot Guds nådekall og på den måten er blant dem som han på forhånd har vedkjent seg (Rom 8:9).

Derfor føyes det også til: "i Åndens helliggjørelse, til lydighet" (NO: "ved Ånden innviet til lydighet"). Dette forteller at de utvalgte har gitt Guds Ånd makt i seg til å føre dem inn i et hellig liv som de vil leve i lydighet mot Jesus Kristus, det vil si troens lydighet.

De var også innviet til "å bli renset med Jesu Kristi blod." Uttrykket "å bli renset" er det samme som i Det gamle testamentet blir brukt om " å bli bestenket med blod". Det viser tydeligvis tilbake til forbildet i Den gamle pakt da folket ble helliget i sin pakt med Gud ved Sinai ved at offerblodet ble stenket på folket (1Mos 24:8).

Her sikter det da på Guds Ånds gjerning med de utvalgte idet han fører dem inn under blodets syndsforlatende nåde og bevarer dem der. Slik ser det altså ut i et troende hjerte som er utvalgt av Gud. Der høres alltid Åndens røst som formaner til lydighet mot Jesus Kristus, og der høres formaningen om å søke frelsen bare i Jesu blod og ikke noen andre steder.

Men over den som lever slik, lyder også den salige hilsen: "Nåde og fred være med dere i rikt mål". Hatet av verden, men elsket av Gud! Det er de utvalgtes kår her på jorden.

Derfor begynner også apostelen med en lovprisning for det levende håp som Gud har gitt oss da han fødte oss på ny. Hele dette første avsnittet er båret fram av lovsangstonen.

Apostelen visste meget godt at de menighetene han skrev til, sukket på grunn av trengslene. Og likevel begynner han ikke med å klage. Han begynner med lovsang. Han forsøker å vise dem hvilken herlighet og lykke de har fått del i som Guds utvalgte.

Han begynner med å peke på det herlige håpet de har. De eier "et levende håp" om en himmelsk "arv som er uforgjengelig" (v.3-5).

Når apostelen sier at Gud "har gjenfødt oss" til dette håpet "ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde" (v.3), betyr dette at Jesu oppstandelse ikke bare var en seier for han, men gjennom den har også hans folk fått del i seieren. ("Jeg har vunnet - Jesus vant").

Kongens seier er folkets sier, sies det, og ved Jesu oppstandelse ble håpets dør åpnet. Fra sin plass ved Faderens høyre hånd sendte den oppstandne Frelser sin Ånd som gir livet på nytt, denne Ånd som er pantet på vår arv.

Hvor herlig denne arven er som vi ble gjenfødt til (i vår dåp), vitner apostelen videre om i v. 4. Det er en arv "som er uforgjengelig" selv om alt annet forgår av det en kan arve her på jorden.

Den er "uflekket". Like så sikkert som det ikke finnes noen urenhet ved den, like så sikkert kan den bare tas imot av mennesker som ved Guds verk er blitt fri alt som minner om synd. Arven er også "uvisnelig". Dens herlighet skal aldri tape seg, og dens skjønnhet aldri falme. Det er en arv en kan ha tillit til, for "den er gjemt for dere i himmelen". Der ligger den og venter på alle Guds barn.

Det er mulig å miste en jordisk arv til og med før en har mottatt den, men denne arven kan ingen tyv få makt til å stjele så sant vi ikke selv svikter ved å si den ifra oss. Vi minnes om apostelen Paulus' siste ord om rettferdighetens krans som ligger ferdig for han (2Tim 4:8).

Ja, den ligger ferdig for alle dem som ikke svikter. Men greier vi holde ut til enden? Slik har mange av Guds barn sukket og spurt seg selv. Slik sukket nok også leserne av dette brevet som var omgitt av fristelser og forførelser fra hedenske omgivelser.

Men det som ikke vi makter, det makter Gud. Det er trøsten apostelen har til dem i v. 5: "Dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid."

Guds kraft er vårt skjold og vern, de murer (Jes 26:1) som omgir og verner Guds folk til den salige stunden da frelsen skal åpenbares i all sin herlighet.

"Ved tro" står det. Troen er betingelsen for at Guds kraft kan verne oss.

I v. 6-9 ser apostelen på den ytre trengselstiden som leserne opplever her, men han oppfordrer dem til å la håpets solstråler glede og oppmuntre deres hjerter allerede nå. Dette skulle de gjøre selv om det skulle være slik at Gud tillot at de "har sorg i mange slags prøvelser".

Selv disse prøvelsene har et gledelig formål. Selv om både verden og djevelen ville friste dem og bare ønsket dem vondt, så hadde likevel Gud fredstanker med dem. Gjennom trengselstider ville han gjøre deres tro til en prøvet og renset tro som "skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse".

Blir denne troen til ære for de troende, så blir den det desto mer for Gud. De måtte ikke undre seg over at deres tro skulle bli prøvet som i en smelteovn. Prøvelsene er for troen det ilden er for gullet. Jo mer dyrebar malmen er, jo mer omhyggelig er en med å rense ut alt slagget.

Den troen "som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull" (v.7), må også prøves og renses for å vise sin ekthet. Og ser en rett på dette, skulle det vekke glede hos dem.

Og selv om de ennå ikke hadde sett han med det legemlige øye enda de lengtet etter at han skulle åpenbares, så elsket de han og trodde på han og gledet seg med "en usigelig og herliggjort glede" (v.8).

Ja, ethvert Guds barn kjenner jo allerede her i denne verdens trengsler den opphøyde himmelske gleden ved å eie Jesus ved troen. Denne gleden overgår all jordisk glede.

Så har da Gud allerede her i denne verden gitt sine troende del i en rik herlighet. Og denne gleden er bevis på at vi er på veg til å nå "endemålet for deres tro: sjelenes frelse." Vi skal nå den fullkomne, evige og herlige frelse (v.9).

Og som for å vise enda klarere herligheten i denne frelse, peker apostelen (v.10-12) videre på hvordan Den gamle pakts profeter grunnet på og utforsket denne frelsen da de profeterte om den nådetiden som skulle komme.

"Kristi Ånd" (v.11) var også virksom i Den gamle pakts profeter. I dette apostelordet er det klart uttalt at Kristus også var tilstede i Israel før han ble menneske. På samme måten sier også Paulus at klippen som fulgte Israelsfolket i ørkenen, var Kristus (1Kor 10:4).

Alle lysstrålene i Den gamle pakt er som glansen av morgenrøden før "rettferdighetens sol" står opp. Det var Kristi Ånd som på forhånd vitnet om Frelseren som skulle komme, og hvordan han skulle gå gjennom lidelsen til herligheten (se Jes 53 og Dan 9:26).

Men i disse ordene ser vi også at profetene i Den gamle pakt ikke var viljeløse redskap for Ånden. De hadde selv "gransket" det lys som ble gitt dem.

I Dan 12 fortelles det nettopp om hvordan mange skal forsøke å forstå det profetiske ord inntil endetiden. Profetene visste godt (v.12) at det var de kommende slekter de tjente med sine profetier. De skulle ikke selv oppleve at de ble oppfylt her på jorden.

Men denne herligheten som de lengtet etter å få se, det er nå "blitt forkynt for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd," sier apostelen.

"Salige er de øyne som ser det dere ser!" sa allerede Herren til sine disipler. "Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det" (Luk 10:23-24).

Ja, lykkelige er de som lever i glansen fra denne rettferdighetens sol, i lyset fra det åpenbarte evangelium. Denne herligheten hadde de kristne i Lilleasia fått del i, og den har også vi fått del i, vi som lever i troen her på jord.

Og for å vise enda mer hvilken usigelig verdi denne herligheten har, føyer apostelen til: "Dette som englene trakter etter å skue inn i" (v.12).

Englene selv står jo personlig utenfor den frelsen som er gjort i stand i Kristus. Den gjelder bare den falne menneskeslekten, men med tilbedende undring ønsker de å se inn i denne frelses herlighet som vi får del i. Hvilken stor lykke har ikke vi da fått del i, og det er ikke bare noe vi håper på. Vi har allerede fått del i den her og nå, midt i de trengslene livet her på jorden fører med seg.

1Pet 1:13-21
Det foregående avsnittet var fylt av lovsang til Gud for det levende håpet om arven som venter Guds folk ved Jesu Kristi åpenbarelse.

Apostelen begynner så dette avsnittet med å formane dem til å sette deres "håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse" (v.13). Jo mindre vi knytter våre forventninger til de jordiske ting og isteden ser fram mot den kommende herligheten, jo fastere står vi på det grunnlaget som det nye, hellige livet skal leves på.

En kristen skal ligne på en idrettsmann som binder opp om seg (NO: "spenn derfor beltet fast om livet") for å kunne storme fram mot mål uten å bli hindret av noe. Blikket skal være fast rettet mot hjemlandet. Vi skal være åndelig beredt og edrue (NO: "beredt i tanke og sinn") og ikke la oss forvirre av de mange fristende og distraherende tingene i denne verden.

Et slikt fast og udelt håp som ikke er bundet av om det ene eller andre jordiske målet oppnås, er et godt grunnlag for det hellige livet som apostelen formaner til (v.14-16).

Han stiller Guds barns liv og gjerning i skarp motsetning til den vantro, hedenske fortiden. Den gang var det lystene som var det avgjørende i livet. De fulgte dem samtidig som de levde i "uvitenhet". Nå, derimot, skal de leve som "lydige barn" i forhold til sin Far (v.14). Men denne himmelske Far som "kalte" oss, er også "Den Hellige". Derfor må også barna som av nåde bærer det samme navn som sin Far, strebe etter den samme hellighet "i all deres ferd" (v.15).

Denne formaningen begrunnes med et ord som Gud sa til sitt folk allerede i Den gamle pakt: "Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig" (3Mos 19:2 og andre steder).

I Den nye pakts Israel skal målet for Den gamle pakts folk nå sin fullkommenhet. Denne tanken møter vi til stadighet i dette brevet.

Legg merke til ordet: "Hellige i all deres ferd." Grensen mellom Guds rike og verdens rike settes ved disse ofte så små, men betydningsfulle ordene: "fullt og fast" (v.13), "all" (v.15) og "som er helt med ham" (2Krøn 16:9). Derfor lyder det også ved dåpen: "Forsaker du djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen?" I Guds rike må det alltid siktes etter sentrum, etter et helt og udelt hjerte i forhold til Gud. "Synd ikke mer" var Herrens ord (Joh 8:11).

Helliggjørelse er målet vi må strebe etter i all vår ferd (Fil 3). Dette understreker apostelen enda sterkere ved å vise til Gud som alle troende mennesker "påkaller som Far", "ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger" (v.17).

Vi som er barn av Den nye pakt, og derfor kjenner Gud som Far i en mye sterkere grad enn de i Den gamle pakt, må aldri glemme at Gud tross alt er en upartisk dommer som ikke ser gjennom fingrene med barna sine. Nei, hans kjærlighet er ikke en svak og bløtaktig kjærlighet, men en hellig kjærlighet.

Derfor forplikter også vårt forhold til han som barn, til hellig lydighet, til å "ferdes i frykt i deres utlendighets tid". Her er det ikke snakk om en trells frykt, men det er en hellig ærefrykt (Sal 2:11) som aldri glemmer at "hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud" (Jes 6:3).

Og det at vi har vår borgerrett i himmelen og lever som fremmede her nede, skal alltid minne oss om å ha et hjerte som er vendt mot himmelen, et hjerte som svarer til det hellige målet vi ser fram til, der alt er hellig slik som vår Far er hellig.

Denne formaningen om å være hellige i all vår ferd understreker apostelen videre ved å peke på hvor dyrt vi er kjøpt (v.18-19).

Her finner vi de store og innholdsrike ordene som Luther bruker i forklaringen til den annen artikkel: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri -." Det var med "Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam" (v.19)

Så dyrt er vi kjøpt! Ikke noe av det som hører verden til, ikke engang det verden setter høyest, var i stand til å gi oss friheten fra syndens, dødens og djevelens makt. Ikke en eneste liten synd kan en bli fri ved hjelp av penger. Bare Jesu blod kan kjøpe en fri fra all verdens synd, for dette blodet er hellig. Det er Gudmenneskets blod.

I Den gamle pakt skulle offerdyret være "feilfritt og lyteløst" fordi det skulle være forbilde på Kristus som det fullkomne offeret (se 3Mos 22:19-20). Også i Jes 53 der Kristi lidelser blir så tydelig forutsagt, blir han sammenlignet med et lam som blir ført bort for å slaktes. Vi kan også tenke på blodet av påskelammet som ble redningen fra dødsengelen for Israelsfolket i Egypt.

Når apostelen nevner hva de er kjøpt fri fra, så nevner han først "den dårlige ferd som var arvet fra fedrene" (v.18). Det omfatter alt de har arvet fra fedrene av et liv i synd, fullt av vrangforestillinger og dårlig sed og skikk uten hensyn til Gud og hans vilje.

Til alle tider har det som er overlevert fra fedrene, en fryktelig makt blant verdens barn. "Slik gjorde våre forfedre - det er nå engang slik." Hvor ofte kan en ikke høre denne innvendingen når en formaner til å vende om fra et syndig liv.

Det er bare en ting som kan gi kraft til å bryte disse band til fortiden, og det er Jesu blod som ikke bare frelser fra syndens skyld, men også fra syndens makt. Syndenes forlatelse ved Jesu blod som blir gitt i dåpen og tilegnet ved troen, gir denne hellige kraften til å bryte med det gamle, meningsløse livet.

Kristus, det fullkomne offerlammet, var i Guds råd bestemt til å utføre denne forløsergjerningen "før verdens grunnvoll ble lagt", og denne Kristus er "blitt åpenbart ved tidenes ende" (v.20).

Tiden for Jesu åpenbarelse i kjøtt og blod som Gudslammet som bærer verdens synd, blir alltid kalt "tidenes ende" (eller: "de siste tider"). Det betyr at hans åpenbarelse betegner slutten på denne verdens husholdning, og som det siste punkt i tiden står Jesu gjenkomst til dom. Kristus er derfor både begynnelsen og enden (Åp 1:8).

Som sådan er han nå blitt åpenbart for dem, for "ved ham er dere kommet til tro på Gud" (v.21). I egentligste forstand er Kristus kommet for de troendes skyld, for det er bare for dem at frelsen fører til salighet (se 1Tim 4:10 der det sies om Gud at han er alle menneskers frelser, men først og fremst de troendes).

Kristi oppstandelse fra de døde og den herligheten som Faderen har gitt han, er den grunnvollen som Gud har lagt for det levende håpet hos dem som kommer til Gud "ved ham".

"Derfor" sier apostelen "er deres tro også håp til Gud" (v.21). Utenfor Kristus er en uten håp og uten Gud i verden (Ef 2:12). I Kristus har en troen på Gud, men også håp om herligheten hos Gud.

På samme måte som apostelen begynte med å snakke om " et levende håp", avslutter han også denne formaningen til et hellig liv for Gud med å peke på håpet om herligheten.

1Pet 1:22-25
Deretter fortsetter apostelen med å peke på det innbyrdes forholdet mellom de troende. Også her må det være noe nytt. Den naturlige egenkjærligheten må renses bort. "Ved å lyde sannheten," slik som han har formant dem så alvorlig i v. 14-21, blir de renset og dermed i stand til å leve i "oppriktig broderkjærlighet".

Kjærligheten er en frukt av lydigheten, og derfor kan han formane dem: "Elsk da hverandre inderlig av hjertet" (v.22).

I verden kan vi også finne kjærlighet, men den er ikke inderlig og helhjertet. Hvor ofte er det ikke noe helt annet som sies bak ryggen på verdslige venner, enn det som sies til dem ansikt til ansikt, og hvor mange egoistiske motiv er det ikke som knytter seg til kjærligheten i denne verden.

Dette er mest tydelig når en av disse såkalte vennene kommer i vanskeligheter når skjønnheten falmer, og det ikke lenger er noen fordel å hente. "I nøden lærer en sine venner å kjenne," sies det.

Den innbyrdes kjærligheten mellom Guds barn hviler på et helt annet grunnlag. Den hviler på den salige kjensgjerningen at vi "er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever og blir" (v.23).

Guds ord som skaper liv, som møter oss i dåpen og i forkynnelsen, er også mektig til å skape en ny natur i menneskehjertet. Og dette fellesskapet i gudslivet knytter sammen de troende til "ett i hjerte og én sjel" (Apg 4:32). Ja, det kan knytte sammen i en evig kjærlighet som "lever og blir" slik det Ordet som skapte den, er evig og forgjengelig.

De band som den forgjengelige sæd kan skape, er bare legemlige band som mellom foreldre og barn, søsken, slektninger og landsmenn. Disse har sin betydning og skal i høy grad æres og verdsettes ettersom også disse er gitt av Gud. Men alle slike band har det til felles med "alt kjød" (v.24) at de er som gresset og blomsten på marka.

Gresset tar seg godt ut og er vakkert å se til for en tid, men det går med det som det gamle profetordet sier slik det er sitert fra Jes 40:6-8: "Gresset visnet, og blomsten på det fallt av, men Herrens ord blir til evig tid" (v.24-25). Bare det som er bundet sammen med Guds ords evige kraft, blir stående i en evig kjærlighetspakt.

"Dette er det ord som er blitt forkynt for dere ved evangeliet," sier Peter (v.25). Det er dette levende og blivende ordet fra Gud som er mektig til å skape et hellig og evig søskenforhold mellom Guds barn.

Det er en stor herlighet og nåde at dette evangelium er forkynt også for oss. Ja, salig er den som fikk ører til å høre og hjerte til å ta imot dette evangelium i tro. Dette skal aldri miste sin blomst eller tape sin herlighet for oss.

1Pet 2:1-5
I det foregående har apostelen nevnt kjærligheten til brødrene som en frukt av gjenfødelsen. I dette avsnittet fortsetter formaningen om denne innbyrdes kjærligheten (v.1-3).

Han advarer først mot det som hindrer og ødelegger denne kjærligheten (v.1), og deretter gir han en hellig påminnelse om å strebe etter det som kan gi dem vekst (v.2-3), slik at de troende kan knyttes sammen til et "åndelig hus" som er bygget på grunnvollen Jesus (v.5).

I v. 1 nevner han forskjellige måter den syndige egoismen gir seg uttrykk på. Egoismen er det motsatte av kjærligheten til brødrene og viser seg i "ondskap", det vil si et sinn som forsøker å skade nesten for å komme seg fram selv. "Svik og hykleri" betegner de krokvegene som egoismen ofte benytter seg av, sammen med "misunnelse og all baktalelse".

Den dag i dag vet vi at djevelen bruker alt dette som våpen i kampen for å drepe kjærligheten mellom de troende og i stedet skape splittelse mellom dem. Må hver og en av oss holde et våkent øye med de fem "giftslangene" som er nevnt her, og be Herren om hjelp til å knuse deres hoder så snart de stikker dem fram i våre hjerter.

Det beste hjelpemidlet mot denne djevelskapen viser apostelen oss (v.2) ved at vi streber etter alt det som kan få den hellige kjærligheten til å vokse. Vokser den gode sæden og blir stor, kveler den ugresset.

Og den næringen som kan få kjærligheten til å vokse i likhet med "nyfødte barn", beskriver apostelen som "den uforfalskede åndelige melk". Her mener han tydeligvis Guds ord. På samme måte som barnet søker næring hos den mor som ga det livet, skal også gudslivet som har gått ut fra Ordets uforgjengelige sæd, søke sin næring til vekst i det samme ordet.

Vi skal "lengte etter den uforfalskede åndelige melk". Den er ekte og fri for alt som skader. Den kan gi det spede troslivet som er skapt, voksteren som er nødvendig for at det ikke skal dø eller bli til en sykelig krøpling. Den stadige lengselen etter Ordet er et kjennetegn på det Guds barn som er i vekst. Der hjertet ikke lenger har bruk for Ordet, der har tilbakegangen begynt.

"- så sant dere har smakt at Herren er god." Dersom vi av egen erfaring har opplevd at Herren er god og bare vil oss det beste (se Sal 34:9: "Smak og se at Herren er god"), så kan det ikke være annerledes enn at vi stadig lengter etter å oppleve enda mer av hans godhet (v.3).

Ordet her minner om Jes 66:13 der Herren sier: "Som moren trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere." Moren trøster jo nettopp barnet ved sitt eget bryst (se også 1Tess 2:7: "Som en mor når hun varmer sitt barn ved sitt bryst").

Nær inn til Herren - det er den tanken apostelen nå arbeider videre med i et nytt bilde (v.4-5). Han bruker bildet av Kristus som "den levende stein". Han er hovedhjørnesteinen, og de troende er levende steiner som blir bygget opp på denne hovedhjørnesteinen til "et åndelig hus".

Dette bildet henger nøye sammen med den foregående formaningen om å ha kjærlighet til brødrene, for steinene som til sammen utgjør et hus, er jo bundet nøye sammen innbyrdes. Men i dette bildet får apostelen samtidig fram en ny og herlig tanke. Han viser at Den nye pakts folk skal virkeliggjøre løftene i Den gamle pakt om Guds folk som et tempel der Gud selv vil bo, og Guds folk skal utgjøre et alminnelig prestedømme.

I det følgende har apostelen hele tiden forskjellige ord fra Den gamle pakt for øye der Frelseren forbilledlig blir omtalt som hovedhjørnesteinen som vel ble vraket av mennesker (Sal 118:22), men er utvalgt og dyrebar for Gud (Jes 28:16).

Uttrykket "den levende stein" betegner Kristus som den faste klippen som ikke rokkes av noe angrep. I motsetning til alt vårt eget som er som sand (Matt 7:26), kan den bære alt uten å svikte.

Men ordet "levende" betegner også Kristus som den som gir liv til alle som kommer til han for å bygge sitt liv på han. Han er den virkelige grunnvollen som holder. Og de som i en sann tro blir føyet sammen med denne "levende stein", blir selv "levende steiner" som blir bygget opp til "et åndelig hus" der Herren selv vil bo. Han vil også selv fylle dette huset med sin herlighet.

Bildet av de troende som "levende steiner", er et rikt bilde. På samme måte som steinene i et hus har sin innside, de sidene som er gjemt, men også sin utside som er synlig, slik har også de levende steinene sine forskjellige sider. Hjerteforholdet til Gud er den skjulte siden, lønnkammersiden, mens bekjennelsen utad med liv og munn er utsiden som er synlig for alle.

Og som steinene hviler på grunnvollen, hviler også Guds-barnet på Kristus og hans nådes kraft. Men steinene bærer også på sin side sin del av bygningen. På samme måte bærer også et Guds barn sin del av Guds rikes sak. Steinene i en bygning henger innbyrdes sammen i en ring. Slik føyer også Guds ånd de hellige sammen i et hellig kjærlighetsforhold.

Løse steiner er farlige for en bygning. De hviler ikke fast på grunnvollen. De bærer ikke sin del og er ikke til hjelp for de andre steinene. Det er ikke godt å ha blitt en løs stein som har mistet forbindelsen med de andre i det åndelige tempelet. Det er stor fare for at en slik løs stein vil falle helt ut.

Guds ånd er den store byggmesteren som former menneskehjertene slik at de passer sammen i det åndelige huset. I omvendelsens ild blir steinene brent så de får den rette styrken. Guds ånd bruker ikke "halvbrent stein" i det huset han bygger. Han bruker bare hjerter som er helt omvendt. Det er bare slike som kan føyes sammen til et åndelig tempel. Hører du, kjære leser, med til de levende steinene?

"Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener, som under kors med ærlig hu troen og dåpen forener."

1Pet 2:6-10 (Egentlig fra 2:5b)
I v. 5 kommer en ny tanke til. De troende utgjør ikke bare et åndelig tempel der Herren bor. De tjener også han som bor i dette tempelet. De tjener han som "et hellig presteskap". Det de israelittiske prestene var i Den gamle pakts tempel, får sin fullendelse i de troendes hellige alminnelige prestedømme i Den nye pakt.

I Israels tempel hadde prestene rett til å nærme seg Herren idet de bar fram ofrene for han. Denne retten hadde ingen andre.

I den nye pakten er det de troende, de levende steinene, som i Kristus har fått retten til å komme fram for Gud. I stedet for de ytre ofrene i Den gamle pakt bærer nå de troendes hellige presteskap fram "åndelige offer" som svarer til det åndelige tempel som vi tjener i.

Likevel er det ikke snakk om noe syndoffer. Det er brakt en gang for alle av han som er hjørnesteinen. Her er det snakk om lovprisnings- og takkeoffer (Heb 13:15). Det er først og fremst det offer som består i å gi seg selv helt til Herren. Alle andre offer følger av dette.

Dette er offer "som er Gud til behag" (NO: "- som Gud gjerne tar imot"). Han tar ikke imot dem fordi de har noen verdi i seg selv, men fordi de gis "ved Jesus Kristus". Alt som bæres fram for Gud i Jesu navn, er velbehagelig for Gud for dette navns skyld.

Dette begrunnes ved en henvisning til skriftordet om at Jesus er den hjørnestein som er utvalgt av Gud, som han legger på Sion (v.6). Sion står her som forbilde på Guds rike. Det er ordet fra Jes 28:16 som her blir brukt på samme vis som i Rom 9:33. Den som i tro bygger på Kristus, "skal ikke bli til skamme" (i grunnteksten står det: "har ingen hast" eller rettere: "flyr ikke"). Den blir altså til ære for den "som tror" (v.7). Frelseren selv sier det slik i Joh 12:26: "Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære."

Men i det at Gud har utvalgt Kristus til å være hjørnesteinen, ligger også dommen over de som ikke vil tro. "Bygningsmennene", de ledende i Israel, vraket denne steinen. Men likefullt fortsetter han å være denne steinen som ingen kan komme utenom. Vil en ikke bygge på den, blir den til en "snublestein og anstøtsklippe". Ordene her er hentet fra Jes 8:14 og minner om Jesu ord i Matt 21:44.

I v. 8 blir den alvorlige tanken uttrykt at vil de ikke tro Ordet, så er de bestemt av Gud til å snuble på denne steinen som er Kristus. Av grunnteksten går det klart fram at det de vantro var satt (bestemt) til, ikke viser tilbake til Ordet, men til det å snuble.

Gud har nå engang bestemt at Kristus skal være hjørnesteinen, og samtidig har han også bestemt at han bringer frelse til alle som tror på han, men fortapelse til dem som vraker han ved ikke å tro evangeliet. Slik har Gud bestemt det, og dette kan ikke forandres.

Utenfor Jesus er det bare anstøt og forargelse. Den som vil gå forbi Kristus, vil snuble over han, men ansvaret hviler på mennesket selv. For Kristus eller mot Kristus, det er det avgjørende spørsmålet for tid og evighet. Og når det gjelder dette spørsmålet kan ingen være nøytral. Hver og en er nødt til å gjøre et valg.

I v. 9-10 stopper apostelen opp for den ære som de troende får del i ved nåden. Alt som Gud har lovet sitt folk i den gamle pakt, "dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt", som han sa ved Sinai (2Mos 19:5-6), det har nå de troende fått ta imot som deres arv.

Apostelen nevner nå det ene store nådenavnet etter det andre. De som tror på Kristus er "en utvalgt ætt", det vil si en slekt som Gud har frelst ut fra verdens fordervede slekt og helliget for seg (se 5Mos 7:6 og Joh 15:16, 19:"Jeg har utvalgt dere - av verden").

Videre kaller han dem "et kongelig presteskap", det vil si en skare av prester som hører den himmelske konge til og har del i hans herlighet. Foreningen mellom det kongelige og det prestelige møter vi ikke bare her og i 2Mos 19:6, men også i Åp 1:6: "- som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far." Kristus er både konge og prest (Heb 7), og hans troende deler arven med han.

Det tredje nådenavnet er: "et hellig folk." De er et folk som er helliget ved paktens blod (Heb 10:29).

Det fjerde navnet er: "Et folk til eiendom (NO: "som er Guds eiendom")." De er et folk som Gud i sin store barmhjertighet kaller sitt.

Fra dette folket som er så høyt benådet av Gud, skal det til alle tider lyde en forkynnelse av hans store gjerninger til hans pris. Alle troende mennesker skal være med og "forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys" (v.9).

Guds folk skal kjennes på at de alltid gir Gud alene æren ved Jesus Kristus for den underfulle frelsen som vi har fått del i. Vi er kommet ut av mørket der vi var bundet av løgn og synd, - vi var etter vår natur bundet av det, men nå er vi kommet inn i Guds lys. Dette må være summen av vår forkynnelse.

I v. 10 understreker apostelen motsetningen mellom lesernes mørke fortid og deres lyse nåtid ved å henvise til et ord fra profeten Hos 2:23. Dette ordet ble først brukt om Israelsfolket som Gud hadde forkastet, men som han ville ta til nåde igjen. Men her bruker Peter det på samme måte som Paulus gjør i Rom 9:25, om den stillingen hedningene tidligere inntok.

Uten Gud er et folk egentlig ikke et folk. Den indre enheten som knytter dem sammen, mangler i alle verdensfolkene. De kan ganske riktig ha samme fedreland, felles politiske og sosiale forhold og så videre. På mange måter kan de ha ting som binder dem sammen, men likevel ser vi til stadighet hvordan verdensfolkene blir rystet av splid og indre strid, det være seg klassekamp eller politiske splittelser.

Et virkelig folk med en indre enhet er bare Guds folk, det folket som har "funnet miskunn". De har i alle tilfelle de indre betingelsene for å kunne være et folk i dypeste forstand.

Nåden som hviler over Guds åndelige tempel, er så stor at vi aldri kan få forkynt "hans storhet" på en slik måte at vi kan si: nå er det nok. Men la oss øve oss i å "forkynne hans storhet" ikke bare med munnen, men først og fremst med livet slik at vi kan være til ære for hans navn. Han har vist oss en usigelig stor nåde da han ga oss plass i sitt tempel og ga oss lov til å tjene han som hans kongelige presteskap.

Pet 2:11-17
I dette avsnittet kommer vi til en ny rekke med formaninger. I den første rekken av formaninger trekker apostelen særlig fram de troendes forhold til Gud i hellig lydighet, samtidig som han understreker deres innbyrdes forhold til hverandre i en inderlig broderkjærlighet. Han har også pekt på den herligheten som hviler over den kristne menigheten som fullendelsen av det Den gamle pakts menighet var forbilde på. Nå går apostelen over til å peke på menighetens forhold til den hedenske verden som omga dem på alle kanter.

Verden følger de troende med skarpe og hatefulle blikk, men de troende skal ikke gi den grunn til noen berettiget kritikk. I praktisk gjerning skal de vise at Guds eiendomsfolk er ivrige etter å gjøre det som er godt (Tit 2:14).

Apostelen gir først denne formaningen i sin alminnelighet (v.11-12). Deretter veileder han de troende når det gjelder de forskjellige forholdene i samfunnet.

Først nevner han myndighetene (v.13-17), deretter tjenernes forhold til sine foresatte (v.18-25). Så fortsetter han med å tale om de ekteskapelige forhold (Pet 3:1-7), før han avslutter med formaningen til de troende som helhet om at deres rette stilling overfor verden er å lide tålmodig idet de har Kristus som forbilde uten å gi etter for verdens vilje. Veien til herligheten går gjennom lidelser også for de troende på samme måte som den gjorde det for vår Frelser (Pet 3:8-4:6).

Formaningen begynner i v. 11-12 med en kjærlig påminnelse til leserne: "Mine kjære." De blir minnet om at Guds barn er "fremmede og utlendinger" her på jorden. Dette er grunnen til at et særlig ansvar er lagt på dem. På den ene siden skal de ta seg i vare så de ikke blir påvirket av "de kjødelige lyster" som kjemper om makten i denne verden, og som særlig retter sine angrep mot "sjelen".

Skriften taler ofte om at de troende skal kjempe for å bevare sine sjeler så ikke synden får makt over dem (Luk 21:19 og Heb 10:39). De kjødelige lystene gjør sine forsøk på å forføre sjelen for at vi skal miste den (Matt 16:26) eller ta skade på den. Derfor må de troende "avstå fra" (NO: "sky") alle de kjødelige lystene.

De må være på vakt også overfor deres skjulte angrep i hjertets dyp. Guds barn skal ikke la seg overvinne av verden. Det er det ene og det første.

Men det andre er at Guds barn skal forsøke å vinne verden for Kristus ved at de lever rett og godt slik at verden kan "se" at de troende gjør "gode gjerninger" og skamme seg over at de baktaler dem. De skal bringes til å "prise Gud på den dag når han besøker dem" for det eksempel de troende har vært for dem (v.12).

Den hedenske verden den gang var raske til å beskylde de kristne for feil de måtte finne hos dem, på samme måte som den verdslige kristenheten også i dag er raske til å beskylde de kristne for alle slags feil og mangler. Hvor godt er det da ikke når disse blir overbevist i sitt indre at det er løgn det de sier om de kristnes elendighet. Da rydder de troendes liv vei for Herren.

Når den særlige nådetiden kommer, når Guds ånd kommer nær til hjertene med sitt kall, da er det en stor hjelp for verdens barn til å omvende seg at de ser at de kristne har vitnet klart om sannheten i det å tro på Jesus.

På den andre siden kan det hindre mange vantro fra å omvende seg dersom de kristne gir berettiget grunn til anklage og forargelse.

Det er den fineste seieren Guds barn kan vinne over verden når verdens barn forstår at deres baktalelse er løgn, slik at den forvandles til takk og lovsang for den hjelp de fikk gjennom Guds barns rettferdige liv.

Men da gjelder det å være særlig på vakt overfor de ting der de verdslige spesielt forsøker å finne feil hos de troende. I den gamle hedenske tid var det svært alminnelig å beskylde de kristne for å være opprørere mot keiseren og øvrigheten. Den hyldest hedningene ga keiseren nærmest som en avgud for eksempel ved at de ofret til bilder og statuer av han, kunne jo ikke de kristne være med på. Dette ga ofte grunn til slike beskyldninger.

Derfor var det så om å gjøre at de kristne alle steder der de kunne gjøre det med god samvittighet, viste seg som de mest lydige borgerne når det gjaldt å underordne seg under "enhver menneskelig ordning" (v.13).

Dette var ordninger som hørte det verdslige samfunnslivet til, men de hadde sin opprinnelse fra Gud. Derfor skulle de underordne seg "for Herrens skyld", dels fordi enhver myndighet er fra Gud, dels fordi Herrens navn blir æret ved de troendes lydighet.

Ordet her minner om Rom 13. Det var nok nødvendig med en slik påminnelse, særlig fordi "en konge" (NO: "keiseren") som er "den øverste" (v.13), forfulgte de kristne på den tiden Peter skrev sitt brev. Det var ikke lett for de kristne å være lydig mot en keiser som Nero som skapte så mange vanskeligheter for dem.

Men "slik er det Guds vilje" at de skal gjøre det, for på den måten skulle de "stoppe munnen på uforstandige og uvitende mennesker" (v.15). Nettopp ved å vise lydighet mot "den høyeste" (v.13) og de som hadde fått sin myndighet fra han, skulle de avvise slike anklager.

Den borgerlige myndighets oppgave var jo tross alt å "straffe dem som gjør ondt", men "hedre dem som gjør godt" (v.14). De kristne skulle vise at den åndelige friheten Gud hadde gitt dem, ikke var et "påskudd til å gjøre ondt" (v.16) og følge sine egne innskytelser. De skulle vise at de ville være "Guds tjenere" og gjøre hans vilje også når de møtte den gjennom den myndighet som var innsatt av Han.

Dette var likevel begrenset av at ikke myndigheten gikk utover det åndelige mandat den hadde fått, og påbød noe som var mot Guds vilje.

Også i dag kan de troende bli beskyldt for mangel på ekte fedrelandskjærlighet. Må det aldri finnes noe grunnlag for en slik beskyldning selv om den hellige fedrelandskjærligheten kan gi seg uttrykk på en litt annen måte enn den verdslige. Det er til ære for Gud og er etter Guds vilje når de troende viser seg som de beste borgerne i samfunnet og ivaretar sine borgerlige plikter med troskap.

I v. 17 samler apostelen sin formaning i 4 korte uttrykk. "Vis alle ære", står det. En kristen skal aldri glemme at hvert menneske, selv det som har sunket dypest menneskelig sett, har sin verdi for Gud. Vi må ikke forakte noe menneske.

"Elsk brødrene." I forholdet til Guds barn kommer den hellige broderkjærligheten i tillegg til den alminnelige respekten for mennesket som sådan (se Rom 12:10 der kjærligheten til de andre troende er koblet sammen med det å sette de andre høyere enn seg selv). Det er riktig at vår Frelser påla sine disipler at de også skulle elske sine fiender (Matt 5:44), men den spesielle kjærligheten til de andre troende er av en annen og dypere art fordi det er det felles liv de har i Gud som knytter hjertene sammen.

"Frykt Gud, ær kongen." Disse ordene er en gjenklang av Jesu ord i Matt 22:21: "Så gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!" Å frykte Gud er ikke bare et gammeltestamentlig bud, men også en evangelisk lov fordi det hører med til et rett barneforhold.

Hos Guds barn skal forholdet både til våre overmenn (myndighetene) og våre likemenn, våre medborgere og medbrødre, være helliget av frykten for Gud. En slik tale ved vår ferd i det praktiske liv er godt egnet til å overbevise dem som er "uforstandige og uvitende" når det gjelder hva virkelig kristendom er.

"Politiet vårt har jo ikke på langt nær så mye å gjøre som de hadde før," sa en ordfører forundret om forholdene i en by der det hadde vært store og gjennomgripende vekkelser. Må det alltid kunne sies om Guds barn som en av de danske kongene en gang sa: "Jeg vet at dere er de beste borgerne i landet."

1Pet 2:18-25
Fra det videre området overfor de borgerlige myndighetene, går apostelen nå over til et snevrere område for å vise hvordan troende tjenestefolk (i oldtiden "treller") skal vise sin gode ferd i forholdet til sine foresatte. Også hos apostelen Paulus finner vi dette forholdet omtalt flere ganger (se Ef 6. Kol 4:1 1Tim 6. Tit 2).

Peter nevner dette forholdet bare når det gjelder hedenske foresatte. I Paulus' brev har vi tidligere sagt at kristentroen ikke ønsket å reformere og bryte ned den bestående praksis med treller ved hjelp av ytre makt. Litt etter litt ville troen gjennomsyre den hedenske verden og ved sin åndelige kraft og på åndelig vis forandre også dette forholdet med slavehold. Derfor finner vi disse formaningene til slavene om å ta dette forholdet opp i samme ånd og sinn som Kristus viste.

Hovedpunktet i apostelen Peters formaning her er å underordne seg under sine herrer "og vis dem respekt," sier han. Dette skulle de ikke bare gjøre overfor "de gode og rimelige", men også overfor "de vrange". De skulle altså ikke la sitt forhold bestemme av hvordan herskapet var, men tåle fordi de var bundet "av samvittighet for Gud" (v.18-19).

Han underbygger dette ved å si at "om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud". Dette er jo noe som også menneskene vil legge merke til. Å lide tålmodig når en straffes fordi en har gjort noe galt, er ikke noe å rose seg av, men har de gjort rett og så holder ut når de må lide, da er det godt i Guds øyne (v.20).

Så viser apostelen hvordan nettopp det å lide tålmodig når en lider uskyldig, hører kristenlivet til, og det er samtidig å følge i Kristi spor (v.21-22). Ved sin lidelse for oss og sin nådefulle gjerning har Kristus gitt oss kraft til å kunne tåle en slik lidelse (v.24-25).

"For til dette ble dere kalt" (v.21). Slik begynner apostelen sin forklaring på det å lide på rett måte. Og han viser nå hvordan Kristus gjennom sin lidelse for oss har gitt oss et "eksempel for at dere skal følge i hans fotspor". Han har gitt det virkelige eksempel på å lide uskyldig og bære lidelsen med tålmodighet. Hans uskyldige lidelse blir understreket i v. 22 ved at han var uten synd.

De ord som brukes her er hentet fra Jes 53:9: "- fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn." I dette hellige sporet som Frelseren hadde vandret, skulle også tjenerne følge etter for at også deres lidelse skulle være uforskyldt.

I v. 23 understrekes Kristi tålmodighet i lidelsen ved ord hentet fra Jes 53:7 ("han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes"). Stille overlot Kristus sin sak til "ham som dømmer rettferdig". Han gjengjeldte ikke selv ondt med ondt. Han brukte ikke skjellsord og trusler overfor sine motstandere. At Kristus ofte forkynte dom over sine motstandere er noe annet enn personlige trusler og personlige ønsker om hevn. I v. 24 vises det nærmere hvordan Kristi lidelser ikke var for hans egen skyld. Han bar "våre synder", og han bar dem "på sitt legeme". Ordet "sitt" står her med stort trykk og understreker motsetningen mellom ham som bar syndene og oss som egentlig skulle båret dem. Han bar våre synder "på sitt legeme opp på treet."

Her finner vi det stedfortredende. Han led i stedet for oss (se Jes 53:5: "Han ble såret for våre overtredelser"). Men i v. 24 kommer det inn et nytt moment. Hans lidelse var ikke bare et forbilde for oss. Det var en lidelse som hadde til hensikt å sette oss i stand til å "dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten".

"Ved hans sår har vi fått legedom" i dobbelt forstand. Ved hans blod har vi fått syndenes forlatelse. Og ved hans død for oss har vi fått kraft til et avgjort brudd med synden så vi kan leve i rettferdighetens tjeneste.

Det er den inderligste sammenhengen mellom nåden i syndenes forlatelse og nåden til å bryte med selve synden. Dette utvikler Paulus så klart i Rom 6. 7 der han viser at vi er døpt til Kristi død for at det kan være et dødsforhold mellom oss og det gamle syndens menneske. Frukten av dette er da at det blir en åndelig oppstandelse til et nytt liv i rettferdighetens tjeneste.

På denne måten er Kristus blitt en levende veg for oss (Heb 10:20) idet han ikke bare ble et eksempel for oss når det gjelder å tåle den uforskyldte lidelsen med tålmodighet, men ved sin lidelse vant han også den kraften vi trenger for å følge etter han. Dette er virkelig noe vi trenger å høre som legedom for våre sjeler.

Og i v. 25 viser apostelen hvordan leserne får del i denne legedommen som Jesu død gir. For de var "som villfarne får" slik alle mennesker er det av naturen. Så lenge vi ikke har kommet til Kristus, er alle våre veier ville veier uten mål og mening (se Jes 53:6: "Vi fo'r alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei").

Men de hadde nå vendt om til "deres sjelers hyrde og tilsynsmann." Ved at vi vender oss bort fra verdens veier og til han som er hyrde for våre sjeler, og som satte livet til for oss, blir hans død i stedet for oss til frelse for oss.

Gud har knyttet sammen omvendelsen og syndenes forlatelse. Av ordet her ser vi at omvendelsen først og fremst betegner den store overgangen fra død til liv. Den betegner noe som har skjedd med de troende, noe som er avsluttet. Omvendelsen er ikke noe som skal gjentas hver dag. Men ordet "tilsynsmann" viser at de troende fortsatt trenger til pleie av den gode hyrden.

"Tilsynsmann" er i grunnspråket det samme ordet som vårt "biskop" kommer av. Vår store Herre vil daglig holde visitas hos oss for å styrke våre sjeler slik at vi kan leve av hans nåde og følge han på hans kongsvei gjennom lidelse til herlighet. (1Pet 3:1-7)

1Pet 3:1-7
Apostelen kommer nå til det tredje forholdet der det gjelder de borgerlige samfunnsforhold, nemlig ekteskapet. Også på dette området var de kristne utsatt for kamp. Særlig var det tilfelle der den ene av partene ennå var hedning. Og det er et slikt forhold apostelen tenker på i sin formaning her til de gifte kvinnene (v.1-6).

At han begynner med å snakke til de gifte kvinnene, kommer av at han ønsker å innskjerpe for de kristne underordningen under de menneskelige ordningene (1Pet 2:13), og i ekteskapet er det særlig kvinnen som er pålagt plikten til underordning. Denne formaningen gjelder for alle kristne, gifte kvinner: "Underordne dere under deres egne menn" (v.1).

Men apostelen holder med en gang fram det store målet som en slik underordning kan føre til for de kvinner som er gift med vantro menn. Her er det jo ikke snakk om inngåelse av ekteskap mellom troende og vantro, men om slike forhold der kvinnen er blitt en kristen etter at ekteskapet er inngått. Da skal det være en stor oppmuntring for en kvinne som inntar en rett plass i sin sammenheng, at hun på denne måten kan vinne sin mann for Herren.

Apostelen peker her i v.1-2 på den stille preken uten ord som et hellig liv i gudsfrykt er. Dermed er det ikke sagt at kvinnen aldri skal bekjenne sin tro for mannen i ord (se v.15), men det viser seg så ofte at det ikke er munnens, men livets vitnesbyrd som gjør utslaget i forholdet mellom dem som lever sammen i de daglige forholdene som et hjem fører med seg. Og mange er de kvinnene som har overvunnet sin manns vantro ved sin ferd.

Et kristenliv som blir levd for Herrens ansikt, der en hellig og ren ferd er forent med villighet til å ta hensyn til de plikter hun har overfor mannen, er en preken til hjertet som ikke kan overhøres.

I v. 3-4 peker apostelen på hvilken pryd kvinnene skal legge vekt på. De skulle ikke være så opptatt av den ytre stasen som de verdslige kvinnene ofte er så opptatt av, for å tekkes mannen. Sømmelighet og tekkelighet også i det ytre har i høy grad sin betydning (se 1Tim 2:9). Det er ikke apostelens mening å avvise det, men det han ønsker å understreke, er at de troende hustruene skal legge vekt på den indre pryden.

"Hjertets skjulte menneske" skal være en troende kvinnes smykke. Ved dette blir det indre menneske iført "den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd". Dette smykket mister aldri sin glans og verdi. Et slikt mildt og rolig sinn er "dyrebar for Gud".

Et slikt sinn er villig til å ta hensyn til andre og finner seg gjerne i at andre ikke tar hensyn til en selv. Et stille sinn finner seg i de begrensninger som er satt for livet. Et slikt sinn er i sannhet et smykke som alle troende mennesker bør være prydet med, men det er ingen som kler det bedre enn den som er satt i en mors sted.

Denne formaningen til de troende, gifte kvinnene begrunner apostelen med å henvise til "de hellige kvinner" fra Den gamle pakt (v.5-6). De hadde satt "sitt håp til Gud". De hadde sin rikdom i Gud og ikke i ytre smykker, og ut fra et slikt hellig sinn hadde de "underordnet seg under sine menn".

Som et særlig eksempel nevner han Sara som ble stammor til det utvalgte folk. På samme måten som de hedningekristne med rette kalles Abrahams barn (Rom 4:11 og Gal 3:29), kalles også de troende hustruene med rette Saras åndelige barn så sant de viser at de har det samme sinn som henne som "var lydig mot Abraham og kalte han herre". Det er denne lydigheten apostelen her kaller å gjøre "det gode" (v.6).

Dersom de levde slik, hadde de ingen grunn til å la seg "skremme av noe". De vantro ektemennenes liv kunne vel ofte være slik at det vakte redsel hos hustruene. Verdens motstand oppleves vel aldri mer smertelig enn når den dag for dag oppleves gjennom en vantro ektefelle. Men dersom de troende hustruene la vinn på å gjøre "det gode" og leve i stille lydighet i håp til Gud, så ville de nok ofte måtte lide for sannhetens skyld, men de hadde ingen grunn til å frykte. Guds velbehag var over dem, og ville de bare fortsette på den gode vegen, så ville Gud selv stride for dem og gi dem sier til slutt.

Apostelen forlater ikke dette punktet om ekteskapet uten at han også retter en formaning til ektemennene. Som troende hadde også de plikt til å underkaste seg visse forhold i ekteskapet. Legg merke til at det er snakk om kristne ektemenn her. De hadde også sitt ansvar overfor sine hustruer. Her tenkes det på ekteskap der begge parter er kristne og "medarvinger til livets nåde"(v.7).

Mennene skal ikke misbruke sin makt og lederstilling, men de skal "leve med forstand sammen med " sine hustruer. En av grunnene til dette er at mannen aldri må glemme at kvinnen er "det svakere kar" (NO: "den svakere part"). Det vil si at hun som regel er av en mer fin og følsom natur.

Ordene som er brukt i grunnteksten for "det svakere kar", betyr egentlig "svakere redskap" idet både mannen og kvinnen blir betraktet som redskap for Herren. Om bare ektefeller, ja, hvert menneske, ville betrakte seg selv som et redskap for Gud, et redskap som skal tjene han og gjøre hans vilje til velsignelse for andre, så ville det hjelpe dem til å vise det rette hensyn til de andre.

Da ville ektemannen også vise hustruen den "ære" som hun har krav på, som den som er "medarvinger til livets nåde" sammen med han. Overfor Gud står kvinnen likt med mannen (se Gal 3:28: "Her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus").

Hensynsfullhet og forståelse er også en frukt av Åndens gjerning og blir særlig understreket for mannen. Dette skjer dels fordi kvinnen er den svakere part som oftest er utsatt for overgrep, og dels fordi hun er jevnstilt med mannen når det gjelder frelsen og saligheten. Mannen skal alltid ha disse to punktene i tankene.

Så føyer apostelen til: "- for at deres bønner ikke skal hindres." Med dette tenkes det muligens på ektefolks felles bønn som er til så stor velsignelse i samlivet. Men hensynsløshet i dagliglivet vil ikke bare ødelegge den felles bønnen, den vil også ødelegge den enkeltes bønn i lønnkammeret.

Dette er virkelig noe å legge merke til. Ingen ektemann må tro at han kan la alle hensyn fare når han går inn i sitt eget hjem, og tro at det ikke gjør så mye hvordan han oppfører seg overfor sin hustru. Tvert imot. Jo nærmere og mer intimt et forhold et, jo mer må en ta vare på det, for jo sterkere kjennes enhver krenkelse av dette forholdet.

Vi menn må ikke glemme de kloke ordene som vi finner i Siraks Visdom: "Vær ikke som en løve i ditt hus" (Sir. 4:33).

I dette avsnittet er hovedlinjene trukket opp for et hellig ekteskap, og det skjer etter Åndens ledelse. Når hver av ektefellene tar den plassen som Gud har gitt dem, og legger vinn på å være til velsignelse for den andre parten, da helliges ekteskapet til ære for Gud.

1Pet 3:8-16
Fra de mer spesielle formaningene går apostelen nå over til å formane dem mer generelt til å ha et rett sinn både innad og utad. Det er fremdeles tanken i 1Pet 2:11-12 om å gjøre hedningenes baktalelser til skamme ved et rett liv, som er grunnlaget for formaningene.

I v. 8 begynner han med formaningen til innbyrdes kjærlighet, enighet, medfølelse og ydmykhet. Dette henger nøye sammen med den påfølgende formaningen om å ha et rett sinn overfor de som er motstandere av evangeliet. At de troende står sammen i kjærlighet og ikke ligger i strid med hverandre har stor betydning ikke bare for forholdet dem imellom, men også utad i forhold til de vantro. Vi minnes Jesu forbønn for alle troende om at de må være ett, "for at verden skal tro at du har utsendt meg" (Joh 17:21). Den innbyrdes kjærligheten mellom de troende har en tiltrekkende kraft på dem som ennå lever i verden der en slik kjærlighet ikke finnes.

I v. 9 vender igjen apostelen blikket på de troendes forhold til verden og dens fiendskap. I overensstemmelse med Jesu ord i Bergprekenen (Matt 5:44) om å elske sine fiender, formaner han dem til ikke å gjengjelde ondt med ondt. Tvert imot skal de velsigne også når de blir møtt med skjellsord.

Dette begrunner han på forskjellige måter. Først peker han på at de selv er "kalt til å arve velsignelse" (v.9). Men har vi fått denne velsignelsen helt uforskyldt fra Gud, så skulle dette virkelig få oss også til å gi velsignelsen videre til andre uansett deres forhold til oss.

Og videre viser apostelen at det å "holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale" fører til et lykkelig liv også her nede (v.10-12). Han tenker tydeligvis på ordet i Sal 34:13-17. Den som altså gjør Guds vilje, vender seg fra det onde, gjør det gode og søker fred og jager etter den, han skal oppleve lykken ved dette.

Kjedsommelighet og mangel på livsglede følger med et liv i synd. Nøkkelen til et liv der en kan oppleve livsglede, er et fredsommelig sinn som ikke ønsker hevn. I stedet må en lære å møte dem som vil en ondt, med milde og vennlige ord.

Dette sinn får en bare ved troen på Jesus. Det er han som gir oss det. Og hvem er det ikke blant Guds barn som har opplevd at det å gjengjelde ondt med godt, enten det er i ord eller gjerning, har gitt glede i hjertet.

Dette kommer av at "Herrens øyne er over de rettferdige, og hans øre er vendt til deres bønn" (v.12). Herren ser med godhet til de som tror på han, når de kjemper for å leve rett for han, og de merker hans kjærlighet sterkest når seieren koster mest. Han hører deres rop med kjærlighet og lar dem få kjenne den stille gleden det er å kunne gjengjelde ondt med godt.

"Men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt." Han ser det onde som blir gjort mot hans venner. Dette skal være til trøst for Guds barn. Fiendene kommer ikke lenger enn Gud tillater dem. Men i dette ligger også en advarsel for "de rettferdige" at de ikke selv skal ta seg til rette og gjøre synd ved å hevne seg idet de gjør ondt. Da mister de gleden, for Gud må skjule sitt ansikt for dem og istedet la hans tukt ramme dem, hans egne barn, fordi de vender seg bort fra fredens veg.

Apostelen nevner enda en grunn til å oppmuntre de troende til å legge "vinn på det gode". Han stiller det i spørsmåls form: "Hvem kan gjøre dere ondt, hvis dere legger vinn på det gode?" (v.13).

Ofte blir fiendenes hat tilintetgjort når deres ondskap blir møtt med godhet. Men selv om det ikke skjer og et Guds barn må "lide for rettferdighets skyld", så er de likevel "salige" (v.14).

Dersom vi lider for rettferdighetens skyld, så har vi Frelserens løfter i Matt 5:10, 12: "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres."

En skal ikke verken bli forbauset eller frykte for denne slags lidelse. Vi skal ikke være redde eller la oss skremme av dem som bringer lidelsene, slik som de som lever uten Gud i synden. Vi skal bare "hellige Kristus som Herre i deres hjerter".

Vi skal bare holde fast på han i våre hjerter som vår store og hellige Gud. Han er over denne verden, og vårt ve og vel avhenger i virkeligheten av han. Hans vilje er det avgjørende for oss. Holder vi fast på dette, så skal vi ikke bli til skamme, men vi skal få kraft til å overvinne frykten.

Ordet i v. 14 er en gjenklang av Jes 8:10-13 der de troende blir formant til å frykte Herren, men ellers ikke være lik verdens barn i frykten for det som måtte komme.

Denne frimodigheten skal gi seg til kjenne hos et Guds barn ved at det alltid er "beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere" (v.15).

Det er nettopp håpet om seier og salighet hos Gud som ofte blir kraftig angrepet av verden. Den kan ikke godta den vissheten et Guds barn har om saligheten. Verden selv har jo ingen visshet.

Når det gjelder slike angrep, gjelder det at en alltid er beredt til å forsvare seg, og det overfor hvem som helst. Dette utelukker ikke at Guds barn også kan bruke ordets våpen til angrep. Se 2Kor 6:7 der det er snakk om "rettferdsvåpen på høyre og venstre side" (NO: "- rettferdsvåpen til angrep og til forsvar"), og 2Tim 4:2: "Vær rede i tide og utide."

Vi skal alltid være beredt til forsvar, men vi må aldri glemme at når vi forsvarer oss, så skal vi gjøre det "i ydmykhet og med frykt" (v.16).

Hete følelser og diskusjoner fører aldri noe godt med seg. Det skader bare den gode saken. De mange spissfindige og eggende innvendingene som motstanderne kan komme med, må en bare ta med ro. Vi skal bare vitne, og det skal vi gjøre i hellig frykt for at vi skal komme til å skade Guds sak. Deretter er det Guds Ånds gjerning å overbevise menneskene.

Men skal vitnesbyrdet ha noen vekt, gjelder det å ha "en god samvittighet" (v.16). Det vil si at det vitnesbyrd en gir i gjerning må stemme med det munnen gir. Stemmer ord og gjerning over ens, vil det bli slik for at de som rakker ned på kristenlivet "må bli til skamme i det de baktaler dere for."

Dette punktet om velsignelsen som følger en god samvittighet, blir nå et hovedpunkt i avsnittet som nå følger fra 1Pet 3:17 - 4:6. Dette var tanken da apostelen begynte dette avsnittet om Guds barns forhold til verden (1Pet 2:11-12). Og denne tanken avslutter han dette avsnittet med.

Bare ved at verden blir gjort til skamme med sine anklager kan vår tro overvinne verden. Derfor skal det være en inderlig bønn hos alle Guds barn så lenge de lever som utlendinger her i verden: "Gjør du vårt liv og vandel ny og våre hjerter rene. Hjelp oss forargelser å fly og tjene Herren ene, at vi kan Jesu Kristi tro for verdens barn som hos oss bo ved kristen vandel vise."

1Pet 3:17-20
Apostelen avsluttet det foregående avsnittet med å understreke hvor om å gjøre det var å kunne ha en god samvittighet i møtet med de baktalelsene som verden kunne komme med. Dette begrunner han ved å vise til at "det er bedre om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt" (v.17).

Dette er en viktig sannhet. Denne tanken har han også uttalt tidligere i en annen sammenheng (1Pet 2:20) der han særlig understrekte velsignelsen i det å lide tålmodig. Her er det den uforskyldte lidelsen som Guds barn kan oppleve, han spesielt tenker på idet han viser hvordan en slik lidelse fører til herlighet (se Rom 8:17 der også lidelsen sammen med Kristus er knyttet sammen med herliggjørelsen).

For mennesker i alminnelighet synes de lidelser som en mener en gjennomgår uforskyldt, å være de tyngste. Men kristelig sett er det ikke slik. Det er mye bedre å lide når en har god samvittighet. Det fører til herlighet.

Denne sannheten i v. 17 begrunner nå Peter videre i v. 18-22 idet han igjen viser til Jesu eksempel slik han gjorde i 1Pet 2:22-23.

Da "Kristus led én gang for syndere", så var ikke det på grunn av noen synd han selv hadde gjort. Han var en "rettferdig" som led "for urettferdige" (v.18). Han led fordi han ville gjøre godt mot den slekt som hadde falt i synd. Han ville gjøre dette store mot oss "å føre oss fram til Gud". Han ville igjen føre oss inn i samfunnet med Gud og gi oss adgang til han ved å rive ned den skilleveggen som fantes mellom oss og Gud. Han led altså for det godes skyld uten at han selv hadde gjort noen synd.

Slik skal de som tror på han, følge etter han. Når vi lider for det godes skyld, for vår tros skyld, da er det et tegn på at vi er i det rette forholdet til Kristus.

At de som bare er kristne i navnet, slipper slike lidelser, viser bare at de ikke gjør det som er det gode. De følger ikke etter Kristus i en levende tro.

Men å lide slik for det godes skyld, er salig. På samme måten som Kristus led og døde en gang for våre synder og deretter var ferdig med lidelsen for evig (se Heb 9:27-28), på samme måten er også lidelsen til de virkelig kristne bare forbigående. Den varer bare en liten stund (se 1Pet 5:10), og så er Guds barn for evig ferdig med lidelsen.

Det er riktignok den store forskjellen mellom vår lidelse og hans lidelse for oss at vi ikke på noen måte vil fortjene saligheten ved vår lidelse. All vår salighet hviler ene og alene på Jesu lidelse for oss. Det er bare av nåde at de som lider sammen med Kristus, også skal få del i hans herlighet. Men slik er det.

Og nå viser apostelen skritt for skritt hvordan Kristi herlighet utfoldet seg etter hans uforskyldte lidelse. Først nevner han i slutten av v. 18 at Kristus ble "levendegjort i Ånden" etter at han "led døden i kjødet". "Kjødet" betegner her den skikkelse som Kristus hadde iført seg (Heb 2:14), da han gjorde seg lik med oss.

Etter denne siden av sitt vesen led han døden, eller kunne han dø, for ved sin død å sone vår synd overfor Gud (Heb 2:9). Han "ble levendegjort i Ånden". Dette betegner den forklarede skikkelse han framsto i da han viste seg som den oppstandne Frelser med det åndelige legeme (1Kor 15:44). Med dette begynner hans opphøyelse og tilbakevending til herligheten.

Men nå føyer apostelen til noe som har satt mange tanker i sving til alle tider i kirkens historie (v. 19-20), og ennå har vi ikke fått noen fullstendig klarhet over dette. Hos profeten Jesaja står det: "For over alt herlig er det et dekke"(Jes 4:5). Slik hviler det også et dekke over disse ordene i v. 19-20.

At dette betegner noe herlig for Kristus er helt klart, men ellers har det vært forskjellige fortolkninger av disse ordene blant kirkens menn.

Ordene forteller oss at Kristus gikk bort i denne forklarede skikkelsen og forkynte "for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann".

Det som sies her, er helt enestående i Skriften. Det finnes ingen andre ord som kan hjelpe oss til å forklare hva dette ordet betyr. Det er flere spørsmål som melder seg her: Hvem forkynte han for? Når skjedde det (før eller etter oppstandelsen)? Hva var innholdet i hans forkynnelse? Var den til dom eller til frelse?

1) Når det blir spurt: Hvem forkynte han for, så svarer ordet her: "For åndene som var i varetekt". Som en nærmere forklaring føyes det til at det var de som levde da syndefloden kom, altså de som forherdet seg i Noahs dager og sto Guds langmodighet imot i 120 år (se 1Mos 6:1-7).

De åndene det er tale om her, har da noen, ifølge en spesiell fortolkning av 1Mos 6: forstått som de falne englene. Men sammenhengen viser at det må være menneskers ånder. Tilføyelsen om at de var ulydige i Noahs tid viser tydelig nok at det tenkes på den menneskeslekten som trosset Gud gjennom 120 år.

Noen, deriblant den store kirkefaderen Augustin, mente at dette var en forkynnelse som Kristus hadde framført i Ånden gjennom Noah lenge før han ble menneske. Det blir da altså en henvisning til noe Kristus hadde gjort i tidligere tider og er ikke tale om noe som han gjorde etter sin død for oss på korset.

De begrunner denne fortolkningen ved å henvise til 1Pet 1:11 der det tales om at "Kristi Ånd" hadde talt gjennom profetene før han selv ble menneske. Slik skulle han da også ha talt gjennom Noah for de som levde den gangen, og som nå var i fangenskap.

Men det er jo slett ikke det som står her. Da måtte det blitt uttrykt på en annen måte. Her er det tydelig snakk om noe som skjedde etter Kristi død, noe han gjorde etter at han var gjort levende i Ånden.

Andre, blant dem Luther, mener at det er Kristi forkynnelse gjennom apostlene. De mener at uttrykket "i varetekt" må forstås åndelig om det vantroens fengsel som de mennesker apostlene talte til, befant seg i.

Men en slik forståelse er umulig på grunn av tilføyelsen i v. 20 der det uttrykkelig er sagt at det er de som levde på Noahs tid, Kristus forkynte for. Teksten byr oss å forstå det slik at det er åndene av de menneskene som omkom ved syndefloden, det er snakk om som er i varetekt her.

Andre steder i Skriften hører vi om at det er forskjellige steder i dødsriket. Det er et paradis der de troende venter på dommens dag (se Jesu ord til røveren i Luk 23:43: "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis").

Men vi hører også om et pinefullt ventested (Luk 16:23) der den rike mannen befant seg etter døden. Den varetekten som åndene fra syndefloden befant seg i, må være noe tilsvarende.

2) Dersom en spør: Når gikk Jesus bort og forkynte for disse, så sies det bare her at det skjedde etter at han ble gjort levende i Ånden. Det må altså være i sin herliggjorte skikkelse han viste seg for åndene, altså som den oppstandne. Men om dette skjedde før han kom ut fra graven eller etterpå, er skjult for oss. Vi kan ikke si noe mer om det.

3) Men så kommer det viktigste spørsmålet: Hva var det Kristus forkynte? Ordet som oversettes med "prekte" her, betyr egentlig det å være en herold som roper ut et budskap. I god forstand betyr det å rope ut et godt budskap, og da kan det bety å forkynne evangeliet.

Men det kan også brukes om å forkynne loven og dens dom (se Rom 2:21 og Gal 5:11). Det er likevel mest vanlig at det brukes om å kunngjøre tilbudet om frelse.

En hel del av kirkens menn, deriblant de gamle lutherske teologene, forsto denne forkynnelsen som Jesus kom med, som domsforkynnelse. De mente at sammenhengen her så avgjort pekte på dom, og at de som hadde forherdet seg før syndfloden, var bilde på de vantro fiendene som spottet de kristne, og at det var disse Peter skriver til her. De henviste også til 2Pet 2:5 der menneskene fra syndflodens tid blir dømt til fortapelsen ("de ugudeliges verden").

I forbindelse med dette forsto man ordet i 1Pet 4:6 ("derfor ble evangeliet forkynt også for døde") om mennesker som hadde hørt evangeliet, men som nå var døde. De benektet altså på det sterkeste at Kristus forkynte frelse i de dødes rike. Skriften har jo heller ikke noe annet sted noe ord som nevner en slik forkynnelse i dødsriket.

Men en kan godt spørre hva denne domsforkynnelse skulle tjene til. Den kunne være en advarsel for dem som nå var i ferd med å forherde seg mot evangeliet. Som sådan er det da et vitnesbyrd om hva som ventet dem som var gjenstridige mot evangeliet. Det er klart at en slik domsforkynnelse måtte tjene til å forsterke mangelen på salighet for de som var fortapt.

Kristi herredømme og seiersmakt måtte jo ganske sikkert også bli forherliget ved en slik dom. Men det kan ikke nektes at det synes underlig at Kristi herlighet skulle begrunnes med en domspreken over akkurat syndeflodsslekten.

Den forståelsen som mer og mer har vunnet rom i kirken i de senere tider, er at det er snakk om en evangelieforkynnelse for syndeflodsslekten.

For det første hevdes det at der ordet "prekte" (det greske "ekeryxen") uten noen nærmere forklaring alltid i Skriften betegner forkynnelsen av frelsesbudskapet der Ordet står alene uten noen nærmere forklaring.

For det andre er hovedhensikten i denne sammenhengen å vise Kristi herlighet og hans seier over døden. Og hans seier kunne jo ikke vise seg sterkere enn nettopp ved at han også kunne gripe inn til frelse for de åndene som ventet på dommen.

For det tredje fremstilles riktignok syndeflodsslekten som helhet som et bilde på dem som venter på den endelige straffen på dommens dag (2Pet 2:9). Men dels kan ikke alle tenkes å være like forherdet, og dels kan en tenke seg at Noahs tale kunne trenge en tilføyelse idet en neppe kan tenke seg at profetien om Kristus hadde blitt talt klart nok allerede på Noahs tid. Det var noe helt annet med Israels barn som hadde Moses og profetene (Luk 16:29).

En har også vist til Herrens ord i Matt 11:21-24 der han sier at dersom de samme gjerningene som var blitt gjort i Korasin, Betsaida og Kapernaum, hadde vært gjort i Tyrus, Sidon og Sodoma, så ville folk omvendt seg på disse stedene. Ja, til og med Sodoma ville ikke blitt tilintetgjort. Mange har ment at dette pekte på en mulighet til omvendelse for disse slektene i gammel tid.

Og endelig i 1Pet 4:5-6 er det tydelig, uansett hvordan dette andre forstås, at alle må høre ordet før Kristus kan holde dom over dem. Dette synes jo også å stemme med Guds rettferdighet og hans kjærlighet til sjelene. Han vil jo at de skal bli frelst.

Når mange i nyere tid går videre fra denne tanken og vil trekke den slutningen at evangeliet skal forkynnes i dødsriket for alle som har hørt det klart også innen den kristne verden, da må vi bare svare at det sier ikke Ordet noe som helst om her. Å utlede en slik lære om omvendelse etter døden ut fra dette ordet, er å gå utover det Gud har sagt oss. Det er alltid synd og fører bare vill.

Begge de først nevnte fortolkningene av dette ordet mener at Jesus utførte en gjerning i dødsriket etter at han var blitt gjort levende i Ånden, etter at hans sjel igjen hadde forent seg med hans herliggjorte legeme. Denne gjerningen er enten en forkynnelse til dom eller en forkynnelse til frelse.

I tillegg til disse har det i den seneste tid kommet enda en fortolkning av dette stedet der det blir hevdet at det som her skjer, ikke er noen egentlig forkynnelse med ord for åndene. Det er bare snakk om at Jesus åpenbarer seg som den oppstandne for åndene i dødsriket, for at de skulle kunne se Jesu seier over døden.

Etter denne forklaringen var det som Kristus forkynte, bare selve kjensgjerningen at han var blitt gjort levende og hadde vunnet seier over døden. Og denne forkynnelsen skjedde ene og alene ved at Kristus gikk bort og viste seg for åndene i dødsriket i sin levendegjorte tilstand.

Etter tre dagers opphold i Paradis der de døde i troen oppholder seg, og Jesu sjel hvilte ut etter at hans gjerning var fullført, på samme måte som "de fullendte rettferdiges ånder" (Heb 12:23), ble han gjort levende igjen (se Apg 2:24: "Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast").

Og etter at han ble gjort levende (enten det nå var før eller etter at han kom ut fra graven - det sies det ikke noe om) gikk han så bort og viste seg i herliggjort tilstand for alle åndene som seierherren over døden. Tidligere hadde alltid dødsriket beholdt det som det hadde fått, også de som Jesus oppvakte fra de døde mens han var på jord (Jairus' datter, enkens sønn i Nain og Lasarus). Etter en tid hadde de vendt tilbake til dødsriket for å vente på den store oppstandelsens morgen.

Men i sin person sprengte Kristus dødens lenker for alltid, og ved dette blir han så herliggjort for alle dem som befinner seg i dødsriket, også de mest forherdede blant dem som for eksempel syndeflodsslekten.

Det kan være mye i denne fortolkningen som kan virke tiltalende dersom ordene og ordstillingen tillater en slik oversettelse. På denne måten slår en ikke fast om Jesu forkynnelse i dødsriket var til dom eller til frelse. Dette er nok det mest nøkterne standpunkt dersom vi ikke skal forsøke å ta vekk det dekket som gjemmer noe Gud ennå ikke har gitt oss klarhet i.

Hvordan det enn har seg med de forskjellige forklaringene, så kan vi si, uten å si mer enn Ordet selv har åpenbart for oss, at dette underlige stedet klart nok taler om en åpenbarelse av Kristus for ånder i dødsriket, en åpenbarelse som skal tjene til at han blir herliggjort.

Videre er det klart at denne åpenbarelsen særlig skjedde for de som var ulydige på Noahs tid da Gud i sin langmodighet ventet i 120 år, en langmodighet som i den siste tiden viste seg gjennom den sterke formaningen som byggingen av arken var. Den var jo i seg selv det beste bevis på at dommen nærmet seg. Guds tålmodighet ville ta slutt så sant den ikke i siste øyeblikk ble møtt med omvendelse så den kunne virke frelse.

I v. 19-20 har vi nå sett det første skrittet i Kristi herliggjørelse etter hans uforskyldte lidelse, nemlig hans forherligelse i dødsriket. I de følgende versene, v. 21-22, viser apostelen hvordan Kristi herliggjørelse også kom til uttrykk på jorden etter hans lidelse. Han viser til hans frelsergjerning blant dem som lever her på jorden (v.21), og han viser til Jesu stilling i himmelen der han sitter ved Faderens høyre hånd og hersker også over englene (v.22).

Gjennom lidelse til seier går den vei som Jesus gikk, og vi har ikke fått løfte om noen annen vei.

1Pet 3:21-22
Med ordet i v. 20 om den lille flokken som ble frelst fra syndfloden, går apostelen over til å beskrive den frelsergjerningen som begynte "ved Jesu Kristi oppstandelse". Blant dem som lever her på jorden, er den til ære for Guds Sønn etter hans lidelse for oss. Etter at han i det foregående (v.19-20) har skildret hvordan Kristi herlighet lyste inn i dødsriket, lar han nå leserne se den oppstandne Frelsers herlighet her på jorden (se 1Tim 3:16).

Denne gjerningen til vår frelse og vår rettferdiggjørelse ("oppreist til vår rettferdiggjørelse", Rom 4:25) utfører den oppstandne Frelser først og fremst gjennom dåpen. Og denne frelsergjerningen gjennom dåpen ser apostelen forbilledlig uttrykt i den frelse som den lille flokken opplevde fra syndfloden.

At flokken var så liten den gangen, noe som fremheves ved at tallet på dem (åtte) blir nevnt, har vel også en forbilledlig betydning. Kristi menighet vil alltid være "den lille flokken" i forhold til de mange som står imot den. Men hvor liten flokken enn er, så er den aldri glemt av Gud. Det er en stor oppmuntring for Guds folk.

Etter grunnteksten ser en at det ikke er arken som settes opp som et motbilde til dåpen, men vannet. De ble "frelst ved vann". Her er det klart at vannet i syndfloden som ble til ødeleggelse for de ulydige, ble det som reddet dem som ble frelst, idet det løftet arken opp av avgrunnen.

Oversetter en "gjennom vann" som noen gjør, så må en vel tenke seg at Noah og hans folk hadde blitt igjen utenfor arken til vannet hadde steget så høyt at de berget seg inn i arken.

Noen har tenkt at Noah i sin iver etter å snakke til menneskene, hadde blitt igjen utenfor arken til vannet hadde steget så høyt at han måtte gå gjennom vannet for å komme seg inn i arken.

Det står ganske riktig (1Mos 7:13) at Noah og hans slekt gikk inn i arken først den samme dagen som flommen kom. I så fall må apostelen ha tenkt seg at Noah og hans familie gikk inn i arken gjennom vannet, som et forbilde på den måten leserne og Den nye pakts barn går inn i menigheten, nemlig gjennom dåpens frelsende bad. Men denne oversettelsen "gjennom vann" er likevel ikke i overensstemmelse med 1Mos 7 der det ikke blir sagt at Noah og hans familie gikk inn i arken fordi vannet steg, men fordi Gud befalte dem å gjøre det. Og det er rimelig å tro at Gud befalte dem det før flommen brøt fram over jorden.

Derfor synes vi det er mest rimelig å holde på den første oversettelsen: "ved vann". Altså på samme måte som vannet bar arken oppe, på samme måte bærer også vår dåp Guds menighet oppe over dødsdypet ved Guds frelsende kraft som finnes i dåpens vann. Denne frelsende betydningen i dåpen blir forklart nærmere i det som videre sies om dåpen. "Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet" (NO: "- ingen renselse fra ytre urenhet"), men den er en indre renselse. Den er ikke bare noe ytre som renser fra legemlig urenhet, slik som enkelte sekteriske retninger vil gjøre dåpen til, men den er "en god samvittighets pakt med Gud" (NO: "en god samvittighets bekjennelse til Gud").

Men betydningen av det greske ordet som blir oversatt med "pakt", er usikker, og denne betydningen av ordet ble vanlig først lenge etter nytestamentlig tid (i rettsspråket). Det greske ordet bør heller oversettes med "henvendelse" eller "bønn". En kan da enten oversette: "en god samvittighets henvendelse (søke ly) til Gud" eller "henvendelse (bønn) til Gud om en god samvittighet".

I det første tilfellet blir det klart at det kreves en god samvittighet, et ærlig og oppriktig sinn (slik som vi finner hos små barn) for å kunne få del i dåpen. Men det er likevel alltid vanskelig å snakke om en god samvittighet før dåpen. Det synes å være en for sterk understrekning av oppriktigheten hos den det gjelder.

Det synes bedre å oversette: "- henvendelse (bønn) til Gud om en god samvittighet." I et lite barns hjerte ligger jo en lengsel etter Gud, den resten som er igjen av Guds-bildet. Og dette sukket av lengsel må også være til stede hos en voksen om dåpen skal kunne finne sted på rett måte.

Dette sukket av lengsel fra menneskehjertet som er født i synd, er nettopp rettet mot det å få en god samvittighet for Gud ved den forlatelse for synd som gis i dåpen.

Dåpen er jo også en pakt, selv om det ikke nødvendigvis blir uttrykt her. Dette er tydelig ved at den kristne dåpen er fullendelsen av den gamle omskjærelsens pakt, slik Paulus sier i Kol 2:11f.

Dåpen er nådepakten der Gud ved syndenes forlatelse tar bort all vår skyld, og dermed bryter syndens makt i våre legemer. Dette gjør han i sin store barmhjertighet idet hans øre hører sukket av lengsel fra det falne menneskehjertet. Så mye går iallfall klart fram av dette ordet at dåpens vann forent med Ordet (se Ef 5:26) gir oss syndere "en god samvittighet" ved syndenes forlatelse (se Paulus` ord i Apg 22:16: "La deg døpe og få dine synder vasket bort"). På denne måten frelser den oss så sant vi da tar imot den gaven dåpen gir oss.

Men det er til forherligelse for den oppstandne Frelser at han slik gir oss frukten av sin uskyldige lidelse gjennom dåpen og dermed fører oss "fram til Gud" (v.18) og gir oss livssamfunn med ham. På denne måten blir Kristus herliggjort her på jorden. Vi minnes her ordene i Jes 53:11: "Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære."

Så kommer vi i v. 22 til det tredje leddet i Kristi herliggjørelse etter hans uforskyldte lidelse, nemlig hans herliggjørelse i himmelen. Etter at han fo'r opp til himmelen, er han nå "ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt".

"Myndigheter og makter" betegner her hos Peter det samme som hos Paulus, forskjellige trinn blant englemaktene.

Hvilken oppmuntring var ikke dette for leserne, og er det til alle tider for Herrens troende, at vår Frelser som er vårt hode, har blitt opphøyet så høyt.

Lider vi da sammen med han og for hans skyld når vi gjør det som er rett og godt koste hva det koste vil (v.16), så skal vi også herliggjøres sammen med han (Rom 8:17). Det er det høye målet for en kristens lidelse. Det er også belønningen til ære og herlighet for vår Frelser og hans navn.

1Pet 4:1-6
Etter at apostelen i det foregående har vist hvordan den uforskyldte lidelsen i Herren fører til herlighet, vender han tilbake til det som er hovedtanken i hele det foregående avsnittet. Leserne skal nemlig være rede til å lide som stridsmenn for Herren. "Da nå altså Kristus har lidt i kjødet" (NO: "- under sitt jordeliv"), så må også de som tror på han "væpne" seg "med samme tanken" (v.1) og ikke vegre seg for lidelsen.

Dette begrunner han ved å vise hvordan lidelsen under livet her på jorden (og det menes selvfølgelig lidelsen for sannhetens skyld) betegner et brudd med synden. "Den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden" (v.1).

Da Kristus gikk gjennom sin lidelse idet han døde for oss, ble han ferdig med synden. Synden hadde ikke mer å kreve av han som vår forsoner for Gud. Noe tilsvarende opplever også alle dem som tror på Jesus. "Vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død" (Rom 6:3).

Dette samfunnet som vi har med Jesu død, skal komme til uttrykk i våre liv ved at det finnes et dødsforhold mellom oss og synden. Den gamle naturen er dødsdømt og naglet til korset, og lidelsene ved at den gamle naturen dør, skal merkes i livet til alle sant troende.

Men nettopp den lidelsen som den gamle naturens død fører med seg, denne hellige lidelsen som vi er kommet inn i ved troen i kraft av dåpens samfunn med Herren, er beviset på at vi "er ferdig med synden".

Det vil ikke si at synden er borte, men vi har brutt med den og vil ikke lenger tjene den. Den er dømt til døden for at den ikke lenger skal ha noen makt over oss. Synden har ikke lenger noe den kan kreve oss for, vi som er døpt til Kristi død og vil leve livet vårt sammen med han.

Denne tanken skal være en rustning for alle Guds barn mot alle fristelser og angrep både fra verden inne i oss og fra verden omkring oss. "- slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje" (v.2).

Den tiden et troende menneske har igjen å leve her på jorden, skal være preget av at det er et dødsforhold mellom oss og synden, men et livsforhold mellom oss og Gud.

Ordet her minner oss sterkt om Rom 6:11: "Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus." Det minner også om Gal 2:20: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg (mitt gamle jeg) lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i legemet (NO: "her på jorden"), det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg."

Tidligere har apostelen formant leserne til ikke å gjøre noe som ga grunn til anklager blant hedningene. De skulle derfor underordne seg samfunnets lover og ordninger for Herrens skyld.

Noe annet er det med "menneskers lyster" (v.2). Der gjelder det å vise i liv og ferd at en har brutt med synden og dens lyst. På dette området må en ikke gi etter for krav fra den vantro verden. Der må den troende være en snublestein slik som Jesus selv var det. De levende steinene i Herrens tempel (kap. 2:5) skal ikke være lik rullesteiner som lar seg bevege hit og dit og formes av verdens forskjellige bølgeskvulp slik at de mister sine hellige kanter. Nei, det må ikke skje. Om det er slik, duger vi ikke til å være steiner i Guds tempel.

Denne formaningen begrunner apostelen i v. 3 med de alvorlige ordene om at de lenge nok "har gjort hedningenes vilje" i tiden som ligger bak dem. Han nevner forskjellige eksempler på hva de gjorde mens de var hedninger. Og vi må bare la verden undre seg over at dette syndige livet er forbi for vårt vedkommende og ikke lenger "løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser" (v.4). Synden blir her sammenlignet med en strøm av urenhet som flyter av sted (i likhet med bildet i Jes 57:20 der de ugudelige sammenlignes med bølger som "skyller opp gjørme og mudder"). Fordi også vi tidligere levde på samme måten som de, undrer nå verdens barn seg over at livet vårt er blitt så forandret. "Derfor spotter de dere."

For å forsvare sitt eget liv i synden, bruker verden altså spotten som våpen til å angripe de troende. "Men," sier ordet i v. 5, "de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde." Guds barn skal bære hån og spott i stillhet og ikke la seg skremme til å slå av på kravene til et hellig liv.

De som nå spotter, skal en gang fram for Guds domstol uansett hvor mye de nå setter seg selv til doms over de troende. Herrens dom skal komme over både "levende og døde", det vil si over alle enten de lever når Herren kommer igjen eller de allerede er døde. Dette begrunner apostelen videre i v. 6 ved å vise til at "derfor ble evangeliet forkynt også for døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i Ånden (NO: "- for at de ved Ånden skulle leve, likesom Gud lever, selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker").

Også dette ordet blir forstått forskjellig, som vi antydet i slutten av kap. 3, alt etter om en forstår 1Pet 3:19 som forkynnelse til frelse for åndene eller ikke. De som tolker ordet som forkynnelse i dødsriket til omvendelse, forklarer v. 6 slik: Alle skal gjøre regnskap for Kristus. De som ikke fikk høre evangeliet her i livet, fikk derfor høre det etter sin død slik at de kunne leve "som Gud i Ånden" selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker som døde uten å ha tatt imot frelsen. I så fall ville det da i dette ordet være tale om en forkynnelse av evangeliet for alle de døde i alminnelighet og ikke bare for dem som er nevnt i 1Pet 3:19-20 (Noahs samtidige).

Evangeliet blir altså forkynt for alle som dør uten å ha hørt det her i livet. Dette blir brukt for å begrunne at alle skal avlegge regnskap for Herren. Alle skal høre evangeliet og dermed få mulighet til å velge. Deretter kan det felles en rettferdig dom.

Det kan vel neppe innvendes noe mot denne tanken i sin alminnelighet bortsett fra at det ikke snakkes om noen forkynnelse av evangeliet for døde noe annet sted i Bibelen. Og ettersom det er Guds vilje at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne (1Tim 2:4) dersom de selv vil, må vi vel kunne gå ut fra at Gud har sine veier til å stille hvert menneske på valg som ikke fikk den muligheten her i livet.

Men dette hører til de ting som er skjult for oss. Det er ikke noe i Skriften som åpenbarer dette for oss, uten nettopp dette stedet dersom det er rett å tolke det på den måten som er nevnt.

Likevel er det ikke så få fortolkere, slik vi allerede har nevnt i forbindelse med 1Pet 3:19-20, som forstår dette ordet på en annen måte. De mener at det her bare er snakk om at evangeliet er blitt forkynt for dem som er døde, men det skjedde mens de ennå var i live.

Grunnteksten kan godt forstås slik, og kanskje det er språklig mer riktig å ta det slik at evangeliet ble forkynt ikke etter dommen som ligger i den legemlige døden, men før denne.

Etter denne oppfatningen kan dette ordet da ha to meninger. På den ene side kan det være en trøst til de troende som måtte tåle spott og motstand for sin tros skyld og så døde før Herren kom igjen. Trøsten skal da være at Herren hadde latt evangeliet bli forkynt for dem her i livet for at de etter å ha gått gjennom dommen som den legemlige døden er, kunne gi dem et liv "i ånden". Det vil si at de skulle få del i en forklaret og herliggjort menneskenatur (på samme måte som Jesu oppstandelseslegeme).

Når Herren kommer igjen for å dømme levende og døde, skal så disse brødrene som allerede hadde gått bort, stå levendegjort for hans trone og høre frifinnelsesdommen. Det skal bli en guddommelig dom til frifinnelse fra alle anklager og all spott som deres fiender har kommet med i løpet av deres liv her på jorden.

Men på den andre siden kan dette ordet også forstås som en advarsel og trussel mot de som spotter, slik de er omtalt i v. 4. Og trusselen i v. 5 er ikke bare mot dem som ennå lever, men også dem som allerede var døde. Den begrunnes ved at evangeliet ble forkynt for dem også mens de ennå var i live for at de skulle leve ved Ånden likesom Gud lever, selv om evangeliet ikke frelste dem fra den legemlige døden.

Tanken er da at disse som spottet og som nå er døde, fikk høre evangeliet mens de levde, men det var forgjeves fordi Gud ikke oppnådde sin hensikt med dem. Derfor kommer den endelige dommen over dem.

Men enten ordet blir oppfattet som en trøst når det gjelder de som er døde i troen, eller det er en trussel mot de som spottet og nå er døde, så er alle disse fortolkerne enige om at det ikke er snakk om noen forkynnelse av evangeliet i dødsriket. Det er bare snakk om forkynnelse her i verden for dem som allerede var døde på den tiden da apostelen skrev dette brevet.

Det hviler et slør over dette, og dette kan nok vanskelig tas bort så lenge vi lever i denne verden. Det som iallfall er klart ut fra dette ordet, er at evangeliet ikke sikrer en mot den legemlige døden. Det tar sikte på å gi et åndelig liv og å føre det døde legemet inn i en forklaret åndelig tilstand. Det skjer så sant evangeliet blir tatt imot.

Videre er det også klart at hver sjel skal avlegge regnskap for han som dømmer både levende og døde. Men om det her snakkes om en forkynnelse av evangeliet på noen annen måte enn den som skjer for menneskene mens de lever sitt liv her på jorden, står den ene meningen mot den andre.

Det det gjelder om for hvert menneske, er å ta imot evangeliets tilbud om liv når det blir forkynt for dem, og ikke utsette omvendelsen til senere idet de tror det skal bli en bedre anledning senere.

Og for Guds barn gjelder det at de ikke lar seg skremme om de blir spottet slik at de tilpasser seg omgivelsene så de følger "menneskers lyster". De skal være beredt til å lide. Med dette i tankene skal de leve slik Gud vil mens de ser fram til den store dagen.

1Pet 4:7-11
I dette tredje og siste avsnittet av Peters brev finner vi en rekke formaninger til de troende når det gjelder forholdene i menigheten og hvordan de skal leve som sanne og levende menighetslemmer. Som en rød tråd gjennom alle disse formaningene finner vi den levende forventningen om at "alle tings ende er nær" da Kristus skal åpenbare seg i sin herlighet.

Ordene "alle tings ende er nær" (NO: "slutten på alle ting er nær") knytter seg til tanken om den kommende dom i v. 5. Hele den tiden som ligger mellom Jesu frelsergjerning her på jord og hans gjenkomst, blir i Det nye testamentet betegnet som "de siste tider" (se: Heb 1:1 og mange andre steder). Dette gir uttrykk for at dette tidsrommet bare er en utvikling av det som inntrådte ved Kristi første komme.

Hele dette tidsrommet, enten det blir kort eller langt etter menneskelig tidsregning, er i alle fall bare en kort stund for Gud, og slik skal også vi se på det. Det er en ventetid som alltid skal minne lemmene i Kristi menighet om at de skal være rede enten det er morgen eller kveld.

Til det å være beredt hører først og fremst det å være åndelig sindig og nøktern så en kan være fylt av bønnens ånd (v.7). I grunnteksten står det: "Vær derfor sindige og edrue (nøkterne) til bønner."

Flertallsformen peker på den gjentagende bønn, altså et liv i bønn. Men en er bare i stand til å be når en holder seg fri fra alt som kan fange sinnet, enten det er fantasien som får spillerom, eller det er mer svermeriske tanker eller det er verdens forførende påvirkning.

Derfor sier også Herren i Luk 21:34 til sine disipler når han tenker på sin gjenkomst: "Men ta dere i vare så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer" (NO: "livets bekymringer"). Det kreves at en er våken for å kunne leve i bønnens ånd.

Videre gis det en alvorlig formaning (v.8-11) til inderlig broderkjærlighet. Den settes opp som noe av det viktigste ("framfor alt"). Herren selv har nevnt den innbyrdes kjærligheten som det store kjennetegnet på hans disipler (Joh 13:35).

Peter begrunner denne formaningen videre ved et ord fra Den gamle pakt. I Ord 10:12 står det: "Hat vekker trette, men kjærlighet dekker over alle overtredelser." Vi ser det samme i Jak 5:20 der meningen er at kjærligheten, ved å lede synderen tilbake til Gud, hjelper han til å skjule hans synder under syndenes forlatelse.

På dette stedet er nok likevel hovedtanken den at kjærligheten skjuler de mange forskjellige syndene ved å dekke dem med den innbyrdes tilgivelsen som kjærligheten rommer. Vi blir igjen minnet om Jesu ord til Peter om at det ikke er nok å tilgi sju ganger, men sytti ganger sju (Matt 18:22). Det vil si bestandig. Denne kjærlighetens tilgivelse er stadig nødvendig for at Åndens enhet kan bevares mellom Guds barn. Vi kan nok ofte såre hverandre, og finnes ikke den tilgivende kjærligheten da, ender det hele i fornærmethet, splittelse og kalde hjerter.

Men er denne tilgivende kjærligheten først og fremst nødvendig blant Guds barn, så er ikke kjærlighetens tjenende sinn mindre nødvendig.

Vi er satt til å tjene hverandre. Dette understreker apostelen videre i v. 9-10, og det gjelder både på det timelige og det åndelige området. Å være gjestfrie mot hverandre "uten knurr" (NO: "uten å klage") var en side av den tjenende broderkjærligheten som var svært nødvendig i den tiden. De troende bodde spredt, og forbindelsen mellom dem var avhengig av stadige besøk hos hverandre.

Når apostelen føyer til "uten knurr", så tenker han nok ikke først og fremst på at det selvfølgelig kostet noe å ta imot gjester, men han tenker nok helst på at gjestfriheten ofte førte farer med seg. Hedningenes hat ble ofte forsterket ved at de så brorsbandet mellom de kristne som kom til uttrykk gjennom gjestfriheten overfor de troende.

Denne siste tanken, at gjestfriheten kan føre med seg frykt for verdens angrep, er vel ingen fristelse i våre dager, men formaningen om å vise gjestfrihet med villighet og glede, trenges visst til alle tider. Må vi se at dette egentlig er en nåde (Heb 13:2).

Men den tjenende kjærligheten skal så vise seg ved at enhver bruker den "nådegave" han har fått. Dette skal han ikke gjøre for å opphøye seg selv eller til å briljere med den. Han skal tjene brødrene og søstrene med den til "oppbyggelse av Kristi legeme" (Ef 4:12).

Vi skal betrakte oss som "gode husholdere" av den nåde som Gud har gitt oss. Denne nåden kommer til uttrykk i menigheten gjennom mange forskjellige åndelige gaver (se 1Kor 12:4-11). Det gjelder at vi er gode forvaltere som ikke først tenker på våre egne fordeler, men på det som tjener Guds rike og har klart for oss det ansvaret vi har overfor Gud.

I v. 11 peker apostelen særlig på dette ansvaret husholderen har overfor Gud: "Om noen taler, han tale som Guds ord." Det skal ikke være våre egne tanker vi skal bære fram i menigheten, men vi skal i all ydmykhet sette vår ære i å bære fram Guds sannheter.

Vi skal gjøre det som tjenere som er klar over at de har fått Ordet fra Gud. Vi minnes også om ordet i Åp 22:18-19 om ikke å legge noe til eller trekke noe ifra Guds ord.

Det som gjelder forkynnelsen av Ordet, gjelder også de andre tjenester innen Guds husholdning. Også der skal vi "tjene ved den kraft som Gud gir". Vi skal gjøre det ut fra det Gud har betrodd oss og ikke ut fra det vi selv kan prestere i egen kraft.

Men det Gud har gitt oss, skal vi også utnytte, "for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus". Disse ordene minner oss om Jesu ord i Bergprekenen: "Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen" (Matt 5:16). Bare "ved Jesus Kristus" kan vi gi Herren vår Gud ære (Jer 13:16).

"Ham som æren og makten tilhører i all evighet." Her føyer apostelen til et "amen". Det toner som en etterklang av den lovprisningen som avslutter Herrens bønn i menighetens gudstjeneste.

Guds herlighet er det høyeste mål som er satt for Guds barns liv. Når vi sikter etter frelse for våre sjeler, skal det viktigste i dette siktet være at vi skal bli til pris og ære for hans herlighet (Ef 1:6).

Det siste og endelige mål er å stå i den skaren som i all evighet skal gi Gud ære. Det er det saligheten består i. All kamp for egen ære er av djevelen. Det er å røve noe fra Gud. La oss derfor våke og be om at vi i hele vårt liv og i Guds menighet, må bli renset fra all syndig lyst som vil ta æren fra Gud. Må vi så øves i ydmykhet til å gi Gud all ære og herlighet ved Jesus Kristus.

1Pet 4:12-19
Gjentatte ganger har Peter stoppet opp for de trengslene leserne opplevde på grunn av sin tro, og han har forsøkt å holde fram håpet om herligheten som et lys over disse trengslene. Det var dette som gikk igjen i innledningen (1Pet 1:3-12), og det samme gikk igjen i apostelens formaninger til tjenestefolkene (1Pet 2:18-25). I 1Pet 3 ser vi også hvordan han viser til Kristi lidelser og ut fra det viser velsignelsen ved å lide når en gjør det som er godt. Enda en gang tar han fram denne saken, og nå tar han den opp som et selvstendig punkt og ikke bare som noen streiftanker.

Formaningen går ut på at de ikke skal forundre seg over lidelsen. De skal heller glede seg over den (v.12-13), og i stedet for å skamme seg over den, skal de prise Gud for den kristenstand og det kristennavn som er grunnen til at de må lide (v.14-16). Og han slutter med å peke på at disse lidelsene nettopp er tegnet på at dommen over denne verden er nær. Denne dommen vil føre til en forferdelig ende for de ugudelige som plager dem.

Hvor mye bedre er det ikke å høre til "Guds hus". De skal nok berøres av de lidelser som dommen fører med seg, men de skal ikke falle i dommen. Guds barns lidelse er jo en lidelse etter Guds vilje som renser deres tro. Derfor skal de være frimodige og "overgi sine sjeler til den trofaste Skaper" (v.17-19).

Apostelen begynner denne formaningen med å tiltale dem med det kjærlige uttrykket: "Mine kjære." Han vet hvor vanskelig det er for kjøtt og blod å lide. Han føler med dem for de ligger han så inderlig på hjertet, men han gir dem likevel ingen falsk selvmedlidenhet.

"Den ild som kommer over dere til prøvelse" er ikke noe merkelig. "Undre dere ikke over den ild," sier han (v.12). Herren formante selv sine venner: "I verden har dere trengsel" (Joh 16:33), og denne trengselen skal ikke skade Guds barn. Tvert om skal den være "til prøvelse" for å rense dem. Bruden skal forberedes og pyntes til å møte sin himmelske brudgom. Derfor skal de glede seg i samme grad som de får del i de lidelsene Kristus hadde for dem og for Guds rikes skyld.

Lidelsene et Guds barn har i denne verden på grunn av troen, kan også kalles Kristi lidelser for det er jo Kristus i de troende som verden hater. Guds barn skal få glede seg over den slags lidelser mens de lever her på jorden for at gleden kan bli til jubel når Kristi herlighet blir åpenbart (v.13).

Jubelen på den dagen er betinget av at en var villig til å ta sitt kors opp her på jorden, ikke som en bitter byrde, men som en nåde.

I v. 14 viser så apostelen videre at det er en nåde å bli "spottet for Kristi navns skyld". Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, "er dere salige," sier han, "for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere," legger han til.

Lidelsen for Kristi skyld er nettopp et pant på at "herlighetens og Guds Ånd" hviler over oss. Hvis det hadde vært verdens ånd som hvilte over oss, ville vi ikke bli spottet for Kristi navns skyld. Navnekristne går fri for slik spott. Sanne kristne gjør det aldri.

Når Guds Ånd også kalles "herlighetens" Ånd, gir det oss den trøsten at denne Ånd også fører oss gjennom lidelsen til herlighet, den himmelske herlighet.

"Om dere blir spottet for Kristi navns skyld," sa apostelen. Dette begrunner han med en advarsel om at det ikke må være fordi han har gjort en urett mot andre han lider (v.15). Det nevnes flere alvorlige ugjerninger, men så nevner han også "- som blander seg i andres saker" (NO: "fordi han har gjort en urett mot andre").

Dette stilles ved siden av det vi ofte kaller for grove synder. Når dette settes ved siden av de andre syndene, så har det vel sin grunn i at en slik gjerning kommer av hovmod.

Det var kanskje en nærliggende fristelse for de troende, fordi de hadde fått større lys over enkelte ting, å ville tillegge seg en myndighet også i ting de ikke hadde noe med. En slik overlegenhet fører bare ondt med seg. Det Gud kaller oss til, og det han setter oss til, er vår oppgave, men å gå ut over denne grensen er synd. Det er å ta seg selv til rette og derfor gjør vi urett overfor andre på denne måten.

Å lide fordi en tar seg selv til rette, er noe en har grunn til å skamme seg over. Men å lide "som kristen" (v.16) og for dette navns skyld, "skal han ikke skamme seg" for. Han skal "prise Gud for dette navn."

Navnet "kristen" stammer fra hedningene, og dette stedet er det eneste der navnet kristen blir brukt om et Guds barn. Vi finner det første gang brukt av hedningene i Antiokia (se Apg 11:26) idet hedningene ble klar over at Jesu disipler ikke bare var en jødisk sekt. Kristus betyr "den salvede", og "kristianos" som ordet heter på gresk, betyr egentlig den salvedes tolk, kongsfolket. Blant hedningene var det sikkert ment som et spottenavn.

I tillegg til dette stedet og det stedet vi allerede har nevnt i Apg 11:26, finner vi dette uttrykket bare ett sted til i Det nye testamentet, nemlig i Apg 26:28.

Peter bruker det her som et hedersnavn. I dag har betydningen av dette ordet nok blitt glemt av mange. Navnet "de hellige" som oftest blir brukt om de troende i Det nye testamentet, har nok en mer vekkende kraft i våre dager.

Peter peker nå videre på dommen som en grunn til å ære Gud for kristennavnet selv om det fulgte lidelser med det. Han sier at "dommen skal begynne med Guds hus". Det vil si at den kommende verdensdommen skal innledes med de trengslene som kommer over Guds menighet (v.17).

De troende skal renses gjennom disse trengslene, men verden skal modnes for dommen. Gjennom de trengslene den fører over Guds folk, viser den sin virkelige ondskap. Den endelige atskillelsen mellom det onde og det gode blir forberedt gjennom disse lidelsene som menigheten må gjennomgå.

Men apostelen sier at de kristne bare skal oppleve begynnelsen av denne dommen. Slutten av den vil vende seg mot verden, den verden som er ulydig mot evangeliet.

Dette begrunner han med å vise til Ord 11:31 der det står: "Se, den rettferdige får sin lønn på jorden. Hvor mye mer da den ugudelige og synderen." Det vil si at når Herren ikke unnlater å beskjære det grønne treet (den som er rettferdig ved troen), slik at "er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst" (v.18), hvordan vil det da gå med det tørre treet, med "den ugudelige og synderen" som vil bli i sin synd?

At det er vanskelig for den rettferdige å bli frelst, vil si at han når fram til frelsen gjennom mange vanskeligheter og mye kamp. Vi blir minnet om Jesu ord i Luk 23:31 til kvinnene som fulgte med han ut til Golgata: "Gjør de slik med det grønne tre, hva skal da skje med det tørre?"

Hvor lykkelig bør ikke den være som "etter Guds vilje må lide" (v.19). Han lider for rettferdighetens skyld og blir renset på samme måte som gullet blir renset i ilden. Riktignok er det verden som bringer lidelsen over de troende, men Gud tillater den og vender den slik at den blir til gagn for hans barn.

I slike lidelser skal en frimodig overlate sin sjel til "den trofaste Skaper". Han har skapt oss både som mennesker og som nye mennesker. Han vil også i sin trofasthet våke over sine skapninger som vedkjenner seg han som sin skaper og rette eiermann (Jes 1:3). Han lar ikke lidelsen ødelegge sitt skaperverk (se 1Kor 10:13: "Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne").

Men en slik tillitsfull overgivelse til Gud skal ikke føre til at en selv blir uvirksom. Den skal være bundet sammen med iver etter å gjøre "det gode" (v.19), det vil si det Gud vil. Fristelsen til å gå inn i uvirksomhet er ikke ukjent for Guds menighet i vanskelige tider. Ofte blir alt overlatt til Gud på en usunn måte.

Nei, Gud vil at hans barn skal arbeide mens det er dag. Vi skal fortsette med å øve oss i å gjøre hans vilje uansett hvor vanskelige de ytre forholdene må være. Derfor står det at vi skal "overgi" våre sjeler til Gud idet vi "gjør det gode".

Det er forskjell på det strevet en gjør i egen kraft, og åndelig nidkjærhet som ikke lar hendene synke, men blir tro i den gjerning Herren har gitt og gjør seg flid med å ha en ren samvittighet. Dette er den rette måten å overgi sin sjel til Gud på under lidelsen.

Vi finner et fint eksempel på dette i Apg 5:40-42. Det høye råd hadde hudstrøket apostlene. Dette var en forferdelig lidelse der hele ryggen ble forvandlet til en blodkake. Men "de gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Uten opphold fortsatte de å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias". De fortsatte å "gjøre det gode" og arbeidet videre med de oppgavene Herren hadde gitt dem til tross for lidelsene.

1Pet 5:1-4
Det er lett å forstå at det i dette brevet også er en særlig formaning til "de eldste" (presbyterne). Jo mer truet stillingen var for de kristne, jo mer nødvendig var det at deres veiledere var på sin post.

I ydmyk kjærlighet stiller Peter seg her sammen med de eldste. Han opptrer ikke som en overordnet, men som "medeldste" på lik linje med dem (v.1). Dette sier han selv om hans ansvarsområde var kirken som helhet i motsetning til disse som bare hadde et mindre lokalt område de hadde ansvar for.

Han nevner seg selv også som deres likemann når det gjelder forkynnelsen idet han betegner seg selv som "et vitne om Kristi lidelser". Han hadde jo det samme evangelium å forkynne som de hadde, nemlig evangeliet om Jesu Kristi lidelse for oss. Og likevel er det den forskjellen at Peter kunne vitne om dette som øyevitne. Ellers var jo også Peter et vitne ved de lidelsene han selv måtte tåle for Kristi skyld (se 1Pet 4:13).

Men når han stiller seg sammen med dem som deres likemann i tjenesten, så gjør han det også når det gjelder den herligheten som skal åpenbares.

En gang spurte Peter Jesus om hva de (apostlene) skulle få som hadde forlatt alt for hans skyld (Matt 19:27). Han spør ikke lenger på den måten. Det er en renset og prøvet mann som i all ydmykhet taler til oss gjennom dette brevet. Nå var det stort for han bare å få del i den herligheten som skal komme, sammen med de andre frelste.

Etter at han hadde stilt seg slik sammen med de eldste som en bror (v.1), går han over til formaningen. Den blir jo best mottatt når den blir båret fram fra en ydmyk plass. Dette skulle alle Guds barn legge merke til. "Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den" (v.2).

Med disse ordene blir hele formaningen framført i et bilde som er svært vanlig i Skriften. Guds folk er hjorden, og tjenesten som menighetslederne utfører, er en hyrdegjerning.

Apostelen understreker to ting. For det første er hjorden "Guds" og ikke eldstenes (prestenes). I verden snakkes det ofte om at den eller den presten har en stor menighet, men er det ikke noen annen menighet enn den som hører presten til, så står det ikke så bra til.

Oppgaven for dem som tjener evangeliet, er å lede de dyrt kjøpte sjeler fram til deres rette eiermann for at de kan bli Guds menighet. Og dette at menigheten tilhører Gud, skal hjelpe presten til å forstå sin stilling rett.

Det andre er at hjorden er "hos dere". Den er iblant de menneskelige hyrdene og er betrodd i deres varetekt og omsorg. I dette ligger en stor gave, men også en stor oppgave. Denne oppgaven er det Peter peker på i det følgende (v.2-3).

Han peker på tre ting som skader denne tjenesten og formaner dem tilsvarende til å ha det rette sinn når det gjelder disse tingene. Ordet treffer ubarmhjertig slike punkt som ofte har brakt skam over menighetsledere.

For det første understreker apostelen at gjerningen skal utføres "ikke av tvang, men frivillig". Den skal ikke oppfattes som en ytre byrde som en forsøker å komme i fra så lett som mulig.

For det andre skal gjerningen utføres "ikke for ussel vinnings skyld", bare som et levebrød, "men med villig hjerte". Det er Kristi kjærlighet som må være drivkraften i tjenesten.

Og for det tredje sier han at de ikke skal være "herskere over menighetene". Den er jo Guds som "er betrodd dere" for at de skal tjene den (se 1Kor 3:21-22 og 1Kor 4:1). Den fremtredende plassen som en menighetshyrde har fått, skal han ikke vise ved å herske, men ved å gi menigheten et godt eksempel på hva et hellig liv er (se 1Tim 4:12). Dette skal være grunnvollen for den myndighet en hyrde har i menigheten.

Men ved siden av formaningene gir apostelen også en oppmuntring, og denne ligger i tanken på at "når så overhyrden åpenbarer seg", skal alle Herrens tro tjenere få "ærens uvisnelige krans". Denne ærens krans som Herrens skal gi sine, vil alltid bevare sin skjønnhet gjennom alle evigheter og ikke visne slik som de æreskranser som blir gitt her i livet.

Når Herren blir beskrevet som "overhyrden", er dermed også menighetslederens stilling beskrevet som en underordnet og tjenende stilling. Det er en hjelp til å forbli ydmyk. Herren ser etter troskap hos sine tjenere, men troskapen gir han til hver den som ber om det. "Han kroner ikke våre fortjenester," som Augustin så fint har sagt det, "men sine egne gaver."

I dette avsnittet (v.1-4) har vi sett bildet av den rette menighetsleder (prest). Det er alvorlig og innholdsrikt til tross for at det er brukt få ord. Summen av det hele er "ikke herre være, men Herren tjene".

Vår Frelser har selv gitt oss et eksempel på tjenende ydmykhet (Joh 13:15) da han vasket føttene på sine disipler. Han har ikke bare gitt oss et eksempel på hvordan leiekaren tar vare på sauene, men han har vist oss hva den gode hyrden gjør. Han ofrer seg selv for sauene.

1Pet 5:5-7
Den formaningen til ydmykhet som apostelen i det foregående særlig rettet til de eldste, utvides nå (v.5-7) til å være en generell formaning til alle. Men i formen retter den seg særlig til de unge og deres forhold til de eldste.

Ved uttrykket "dere unge" forstår noen dette som en tiltale til menighetslemmene i alminnelighet i forholdet til deres veiledere. Men det bør vel heller forstås om de unge i menigheten og deres forhold til de som er eldre i alminnelighet.

I Oldtiden ble det lagt stor vekt på de unges ærbødighet overfor de eldre, også blant hedningene. Ble denne ærbødigheten krenket, ville det vekke oppsikt og anklager også utenfor menigheten.

De troende unge burde også den dag i dag være forbilder i en slik ydmykhet.

"Og dere alle må ikle dere ydmykhet mot hverandre" (v.5). Denne formaningen til innbyrdes ydmykhet mellom de troende møter vi ofte i Den hellige skrift (Ef 4:2. 5:21 og Fil 2:3). Dette er i pakt med Herrens ord i Luk 14:10 ("- sett deg ved den nederste plassen").

Denne formaningen til ydmykhet blir forsterket med en henvisning til et ord fra Det gamle testamentet (Ord 3:34) om at "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Det samme ordet fant vi også i Jakobs brev (kap. 4:6) der det ble brukt til å innskjerpe ydmykheten overfor Gud (han som er kilden til all ydmykhet) og en kraftig motstand mot djevelen som en naturlig følge. Ydmykhet og fasthet hører nøye sammen.

Fordi Gud gir den ydmyke nåde, så heter det videre: "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid" (v.6)

Her tenkes det nok særlig på det som går fram av v. 7 om å kaste sine sorger på Gud, altså en ydmyk holdning til de lidelsene som blir lagt på oss.

Et Guds barn skal i alle de lidelsene som blir lagt på det, overse alle de tingene som bringer lidelsen, og ta lidelsen som en tukt og rettledning fra Gud sin Far (se Heb 12:5-11) og stille bøye seg under "Guds veldige hånd" som nok har makt til å fornedre, men også til å opphøye (se 1Sam 2:7-8).

Herren har sin tid for begge deler, og han fornedrer aldri sine barn uten at han kan opphøye dem desto mer når lidelsen har nådd sitt mål. I alle tilfelle kommer opphøyelsen på den store dagen, men ofte kommer den allerede her nede også.

Når vi opplever slike lidelser, så er vår oppgave å kaste "all deres bekymring på ham" i full tillit til at "han har omsorg for dere". Ordet her er en gjenklang av Sal 55:23: "Kast på Herren det som tynger deg, han skal holde deg oppe." Han som engang sa om spurven at "ikke en av dem er glemt av Gud", han glemmer aldri hva hans venner trenger. Han som elsker sterkere enn en mor, har jo også sagt: "I begge mine hender har jeg tegnet deg." - Og selv om en mor kan glemme, "så glemmer ikke jeg deg" (Jes 49:15-16).

Vi skal legge merke til at det står: "Kast all bekymring på ham." Dette viser at sorger og bekymringer henger så fast ved vårt hjerte som har så vanskelig for å tro, at vi må be om hjelp til kaste det fra oss og over på han som kan og som vil bære både oss og våre bekymringer.

Du som er et Guds barn, la din sorg, all din sorg, hvile på Gud, da kan ditt hjerte hvile selv under de tyngste byrdene.

1Pet 5:8-14
I dette siste avsnittet peker Peter på den fienden som står bak alle de mange forskjellige fristende kreftene som møter oss. Bak verden, både den verden som finnes inne i oss og den som omgir oss, står dens fyrste, djevelen.

Navnet betyr egentlig "anklageren". Det greske ordet for "motstander" som svarer til det hebraiske "Satan" som betyr "fiende", betegner egentlig en motpart i retten. Dette synes å peke på det som står om djevelen i Åp 12:10 at han er "våre brødres anklager - han som anklaget dem for vår Gud dag og natt".

"Jeg går i fare hvor jeg går. Min sjel skal alltid tenke at Satan alle vegne står i veien med sin lenke."

Derfor, "vær edrue, våk!" (v.8). Som en soldat må være klar og våken, så må også en troende være på vakt for å oppdage fienden. Sinnet må ikke bli opptatt med denne verdens ting enten det er dens lyst eller dens bekymringer.

Fantasien må være under Åndens tukt så vel i lidelser som i nytelser. Hvor lett kan ikke fantasien lage seg strålende drømmebilder om denne verdens herlighet, men den kan også like lett danne seg mange redselsbilder.

Det gjelder derfor å ha en ydmyk fasthet overfor den mektige fienden som her sammenlignes med "en brølende løve" som er på jakt etter bytte.

Vår Frelser blir også sammenlignet med en løve, nemlig "løven av Juda stamme" (Åp 5:5). Augustin sier med rette: "Kristus blir sammenlignet med løven på grunn av dens tapperhet. Djevelen blir sammenlignet med en løve på grunn av dens villhet. Kristus er en løve som seirer. Djevelen er en løve som bringer ødeleggelse."

"Stå ham imot, faste i troen!" sier Guds Ord. Dette er oppskriften på det rette forholdet overfor djevelen. Det heter aldri i Guds ord at et Guds barn skal frykte for djevelen, men både i Jak 4:7 og Ef 6:11 heter det på samme måte som her: "Stå han imot."

Vi skal frimodig ta kampen opp mot denne fryktelige fienden, faste i troen og ved troen, fordi Løven av Juda er sterkere enn løven fra helvetet. Denne troen er rustningen som gir oss kraft til å stå djevelen imot.

Det er forsakelsens og troens sinn det pekes på her. Dette sinn kjenner på den ene siden sin egen hjelpeløshet, men på den andre siden kjenner det også Herren "i hans veldige kraft" (Ef 6:10). Da må Satan flykte for Kristi kraft, og løftet Herren gir i Sak 2:12: "Den som rører dere, rører ved hans øyesten."

Men det følger lidelse med denne kampen. Det er de kår alle Guds barn har her på jorden.

"Dere vet jo," sier apostelen videre "at deres brødre rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelser" (v.9). Derfor skal ikke Guds barn bli forvirret når de må lide for troens skyld, slik at fienden får oss ut i "vantro, fortvilelse og andre store laster og skammelige ting," slik Luther sier i sin forklaring til den sjette bønn. Tvert om skal slike lidelser være et tegn for oss om at vi hører til blant Guds barn her på jorden.

Etter at Peter har formant leserne til å stå fast og være på vakt uten å miste motet, vender han både sitt eget og lesernes blikk oppover mot han som er "all nådes Gud", og lovpriser hans navn (v.10-11).

Hans nåde er sterk nok til å gi oss alt vi trenger til å nå fram til det han kalte oss til. Han har kalt oss til "sin evige herlighet i Kristus".

Men hans kall innbefatter også lidelsens vei. Kristus skjulte aldri for sine disipler at de ville bli gjenstand for verdens hat og trengsler, og apostlene skjulte heller ikke for de andre disiplene at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler" (Apg 14:22). Men lidelsen varer bare "en kort tid", herligheten varer evig.

Hva Guds nådes gjerning skal bestå i, blir forklart for oss i de fire uttrykkene apostelen uttrykker i sin forsikring til dem: "Han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere."

Det første uttrykket "dyktiggjøre" blir så nærmere beskrevet i de tre følgende uttrykkene som alle omtaler fasthet. Gud er i stand til å gi et sinn som ikke lar seg rokke.

I oss selv er vi bare som svake strå, men Gud kan gjøre oss faste som klippen. Derfor har vi også grunn til å stemme i lovsangen sammen med apostelen: "Ham tilhører makten i all evighet" (sammenlign lovprisningen i 1Pet 4:11).

Apostelen begynte med lovsang (se 1Pet 1:3), han fortsatte med lovsang, og han avslutter med lovsang.

I v. 12 nevner apostelen enda en gang hensikten med brevet som han har skrevet ved hjelp av Silvanus, "den trofaste bror". Hensikten med brevet var å rettlede dem og vitne om "at dette er Guds sanne nåde som dere står i".

De måtte ikke la seg forvirre av trengslene og la seg forlede til å tro noe annet enn at den nåden de hadde mottatt, virkelig var nåde fra Gud. Og denne nåden måtte de ikke gi slipp på.

Gjennom hele brevet ser vi hvordan Peter forsøker å vise at Guds nåde og lidelsen slett ikke står i motsetning til hverandre her på jorden. Tvert imot så hører de nøye sammen. Evangeliet uten lidelse hører himmelen til. Og møter vi et evangelium her på jorden som går utenom all lidelse, så kan vi være sikre på at det er et falskt evangelium.

"Silvanus" er den samme som kalles "Silas" i Apostlenes gjerninger. Etter apostelmøtet i Jerusalem fulgte han med Paulus til Antiokia. Deretter fulgte han med han på den andre misjonsreisen. Peter kjente han derfor fra Jerusalem, og Silvanus var også kjent for en del av leserne etter reiser sammen med Paulus.

Når Peter føyer til at han er "den trofaste bror", så er det sikkert et spontant uttrykk for den kjærlighet Peter hadde til han. Det er ikke sagt for å skaffe Silvanus inngang blant leserne.

I v. 13-14 finner vi avslutningshilsnene. I innledningen har vi allerede sagt at Babylon sannsynligvis er en betegnelse på den ugudelige verdenshovedstaden Rom. Navnet må altså forstås i åndelig betydning.

Tilføyelsen "min sønn" som han gjør om Markus, må også tas i åndelig forstand. Dette betyr sikkert at Markus har blitt ført til Kristus ved hjelp av Peter.

Det er ingen grunn til å tvile på at det her er snakk om evangelisten Johannes Markus. I Apg 12:12 hører vi at Peter var velkjent i hans hjem, og historien forteller da også at Markus var medhjelper for Peter.

Det synes som om Markus har fått lov å være sammen med både Peter og Paulus, de to store apostlene, i de siste dagene av deres liv. Markus var jo hos Paulus under hans første fangenskap i Rom (se Kol 4:10). Under Paulus' andre fangenskap synes det som om Markus ble sendt til menighetene i Lille-Asia uten at han hadde kommet tilbake, for da apostelen Paulus skrev sitt siste brev, savner han ham (2Tim 4:11).

Etter at Paulus var død, synes det som om han har sluttet seg til Peter. Men etter sitt opphold i Lille-Asia var han altså personlig kjent for en hel del av leserne, og en hilsen fra han var derfor sikkert kjærkommen for dem.

Til slutt oppfordrer apostelen brødrene til å hilse hverandre "med kjærlighets kyss" etter at de har lest brevet. Denne oppfordringen henger sammen med de mange formaningene til inderlig broderkjærlighet som brevet inneholder.

Og så lyser han velsignelsen over dem idet han sier: "Fred være med alle dere som er i Kristus." Ved dette tillegget: "- som er i Kristus", trekker han opp skillet mellom Guds rike og verden.

I Kristus, og bare i Kristus finnes det fred med Gud. Men denne freden med Gud kan en eie midt i forfølgelse og trengsler.

Det er nettopp dette som er gjennomgangstonen i dette vakre brevet. Og det gir en særlig dyp klang til fredshilsenen at dette brevet er skrevet til menigheter som levde under korset.

En merker så tydelig at det er en ydmyk mann som er blitt prøvet i lidelsens skole, som skriver til andre som lider. Og han skriver om den herligheten som er i stand til å gi fred midt i ytre ufred.

Om vi bare ydmyker oss under Guds hånd og står fast i den kjærligheten som binder de troende sammen, får vi del i denne freden.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Peters første brev. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.