Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Apostlenes gjerninger

Bibelkommentarer Apostlenes Gjerninger

 

Veien igjennom bibelen - 0606-0669 Apostlenes gjerninger

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Apostlenes gjerninger (bilde åpnes i nytt vindu)

 

 

Helt fra kirkens første tid har denne femte boken i Det nye testamentet blitt kalt Apostlenes gjerninger. Navnet finnes allerede hos Klemes fra Alexandria (død 220 e.kr.) og Ireneus (levde i slutten av 2. århundre).

I første vers presenterer forfatteren seg ved å vise til en bok han allerede har skrevet til en Teofilus for å fortelle utførlig om det Jesus både gjorde og lærte (Apg 1:1-2).

Forfatteren viser dermed til Lukasevangeliet som også er skrevet til en Teofilus (se Luk 1:3-4). Det er altså legen Lukas, venn og medarbeider av Paulus, som fortsetter å fortelle der han sluttet i sin evangelieberetning.

Kirkens eget vitnesbyrd fra de eldste tider har stadfestet at denne boken er skrevet av Lukas. Helt fra gammel tid har det vært enighet om dette.

Bare noen svermere forkastet den fordi flere ting ikke passet med det de lærte.

Mye kritikk kommer av at en vil Guds ord skal stemme med ens egne ideer i stedet for å rette seg etter det Guds ord egentlig sier. Det er, som Mathias Claudius har sagt, like tåpelig som å si at solen skal rette seg etter vårt stueur i stedet for å rette det etter solen.

Når det gjelder hensikten med boken, er ikke den å beskrive i detalj alle de gjerningene apostlene utførte. Det er egentlig de gjerningene den himmelfarne Frelser har fått utføre for å føre sin menighet framover, Lukas i hovedtrekk vil beskrive.

Boken fører oss fra Jerusalem, den gamle pakts hovedstad, der frelsen ble fullbrakt ved Jesu død på korset og oppstandelsen, via pinsedag da menigheten opplevde sin fødsel, og helt til Rom, den gamle hedenske verdens hovedstad og midtpunkt.

Boken viser det Herren bød sine disipler, nemlig at de skulle være hans vitner "både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender" (Apg 1:8).

Beretningen dreier seg helt om de to "store" apostlenes gjerninger, nemlig først det Peter gjorde (kap. 1-12) og deretter Paulus' misjonsvirksomhet (kap. 13-28).

Samtidig er også boken en historisk beretning om oppfyllelsen av det Herren hadde sagt om at de første skal bli de siste. Den viser nemlig hvordan Israel som folk betraktet, foreløpig forkastet evangeliet slik at det bare ble en rest av Israels folk som ble en hellig sæd slik Jesaja hadde profetert (Jes 6:13).

Denne resten skulle bære Kristi evangelium utover jorden. Og det gjorde den. Først til det halvt hedenske Samaria (Apg 8) og deretter til hedningene (Apg 10ff).

Lukas viser hvordan Peter, og siden Paulus, stadig begynte sin virksomhet med å forkynne evangeliet for jødene. Men de opplevde alltid at jødene ganske raskt avviste det i vantro. Dermed gikk de videre og forkynte evangeliet for hedningene. I Syria, Lilleasia, Makedonia og Grekenland forkynte Paulus. Ja, han kom helt til verdenshovedstaden Rom.

Lukas var selv øyevitne til mye av det som hendte. Det ser vi tydelig i boken ved at han sier: "Vi." (Han var bl.a. med på en del av den andre misjonsreisen til Paulus, se Apg 16:10-17: Om Paulus i Filipi; Apg 20:5-21:18: Om Paulus' reise til Jerusalem, og Apg 27:8-16: Om Paulus' reise til Rom).

Boken spenner over tidsrommet fra Jesu himmelfart til år 63. Det kan synes påfallende at Paulus' misjonsvirksomhet i Rom som strakte seg over to år, bare omtales i to vers, nemlig Apg 28:30-31.

En har gjettet på at Lukas hadde til hensikt å skrive en tredje bok, noe han ikke har rukket. Men det er vel mer nærliggende å anta at Teofilus som Lukas skriver til, selv kjente til det som foregikk mens Paulus oppholdt seg i Rom.

Ettersom Lukas ikke omtaler hvordan Paulus' opphold i Rom ender, er det sannsynlig at han skrev denne boken ved slutten av de to årene som er nevnt, altså i år 63. Det antas at Paulus kom dit i løpet av våren 61.

"Det er forskjell på tjenester, men Ånden er den samme" (1Kor 12:5). Herren bruker hver enkelt av sine venner i sitt rikes tjeneste. Noen bruker han på den ene måten, og andre bruker han på en annen måte.

Lukas fikk den herlige oppgaven å herliggjøre Frelserens navn ved hjelp av pennen. Først fikk han skildre grunnleggelsen av Jesu rike ved å beskrive Jesu liv, død og oppstandelse her på jorden. Deretter fikk han skildre hvordan dette riket ble grunnfestet og fikk utvikle seg videre som lys og salt i en mørk verden som var under dødens makt.

Apostlenes gjerninger er begynnelsen på kirkehistorien. Den er en herlig stadfestelse av at Herren trofast oppfyller sitt løfte: "Og se, jeg er med dere alle dager" (Matt 28:20).

Den siste boken i Det nye testamentet, Johannes' Åpenbaring, danner avslutningen på kirkens historie. Den viser oss hvordan Herren kommer igjen som seierherren som er med sitt folk "inntil verdens ende".

Vi vil gi en kortfattet oversikt over tidspunktene for de viktigste begivenhetene som er nevnt i Apostlenes gjerninger:

Stefanus' død som martyr - år 34

Paulus' omvendelse - år 35

Paulus' reise til Jerusalem som kristen - år 38

Paulus kommer til Antiokia - år 43

Jakob den eldre dør. Hungersnød og Barnabas' innsamling til de hellige i Jerusalem - år 44

Paulus' første misjonsreise mellom - år 45 og 50

Apostelmøtet i Jerusalem - år 51

Paulus' annen misjonsreise - år 51 - 54

Paulus kommer til Korint - år 52

Paulus' tredje misjonsreise med det lange oppholdet i Efesus - år 55-58

Paulus' siste reise til Jerusalem der han blir arrestert - år 58

Paulus som fange i Cæsarea - år 58 - 60

Paulus som fange i Rom - år 61 - 63

Noen setter Paulus' fangenskap i Cæsarea til år 59 - 61 og hans fangenskap i Rom til 62 - 64.

Som vi allerede har nevnt i forbindelse med både Matt 2:1-2 og Luk 3 er vår tidsregning i virkeligheten satt flere år for sent idet tidspunktet for Jesu fødsel er ca 5 år tidligere enn det man fastsatte i gamle dager.

En abbed Dionysius som levde i det 6. århundre, fastsatte Jesu fødsel til år 754 etter Roms grunnleggelse. Dermed er vår tidsregning fastsatt. Men ettersom Herodes den store døde allerede i år 750, og Jesus ble født mens han regjerte, må det altså være regnet ca 5 år feil. I virkeligheten skulle vi altså lagt til 5 år på vår tidsregning (det vil si at vi f.eks. skulle skrive 1999 i stedet for 1994, o.a.).

Men vi følger jo alle den gamle tidsregningen, og tidsberegningen ovenfor følger den.

Dette avsnittet faller i tre deler. Først har vi v. 1-3 som er et forord. Der omtales kort Jesu virksomhet før himmelfarten. Dernest har vi v. 4-11 som gir oss Jesu siste ord til apostlene og beskriver himmelfarten. Til sist har vi v. 12-14 som forteller hvordan disippelflokken i Jerusalem ventet på at Jesus skulle oppfylle løftet om å sende Den Hellige Ånd.

Når det gjelder v. 1-3 ser vi at Lukas først henviser til sitt evangelium ("den første bok"). I v. 2 vises det tilbake til Herrens befaling til apostlene om at de skulle forkynne omvendelse og syndenes forlatelse for alle folk i Jesu navn (Luk 24:47).

Det blir sagt at denne befalingen ble gitt "ved Den Hellige Ånd" fordi betingelsen for å kunne utføre den var at Den Hellige Ånd kom med kraft fra det høye.

I v. 3 blir det pekt på betydningen av de førti dagene som Herren åpenbarte seg for disiplene. Han åpenbarte seg legemlig selv om han hadde en høyere form for legemlighet. Hensikten ved at han åpenbarte seg slik for dem, var tydeligvis at oppstandelsens kjensgjerning skulle stå fast for dem.

De "mange bevis" som nevnes i forbindelse med hans åpenbaring bestod i at han talte med dem, han spiste og drakk sammen med dem og viste dem sårmerkene etter korsfestelsen.

Og han "talte om det som hører Guds rike til," forteller Lukas. I evangeliene hører vi nærmere om at Frelseren talte særlig om sammenhengen mellom hans lidelse og menneskenes frelse idet han forklarte skriftene for dem og la fram for dem oppgavene de hadde som hans apostler.

Det neste avsnittet, v. 4-11, knytter seg til dagen for himmelfarten. Herren lover sine apostler Den Hellige Ånds gave (v.4-5), og kaller den "det som Faderen hadde lovet".

Allerede profeten Joel formidler løftet fra Gud om at Den Hellige Ånd skal gis på en særlig måte (Joel 3), og Herren stiller denne gaven i forhold til Johannes-dåpen. Den ga varsel om åndsdåpen, men kunne ikke selv gi del i den.

I v. 6-8 hører vi at apostlene spør om Den Hellige Ånds gave skulle falle sammen med at riket for Israel skulle opprettes. Ved "riket" tenkte de på det ytre herlighetsriket som alle profetene hadde talt om, nemlig tusenårsriket.

Herren nekter på ingen måte for at dette rike skal komme, men han avviser spørsmålet når det gjelder tid og time for noe Faderen hadde fastsatt i sin egen makt.

Her føyer han ikke til det som står i Mark 13:32 at ikke engang Sønnen visste dette. Ved overgangen fra fornedrelsesstanden til herlighetsstanden hos Faderen gikk han igjen inn i den guddommelige allvitenheten. Nå kunne han igjen gjøre full bruk av den.

I v. 8 sier Herren at når det gjelder opprettelsen av riket, så skulle først vitnesbyrdet om han bringes ut over hele jorden. Riket måtte altså først komme åndelig før den kunne komme i sin ytre herlighet.

Og ved at Den Hellige Ånd la sin kraft inn i disippelflokken, skulle dette riket komme. I grunnteksten står det: "Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere." Det blir altså ikke sagt at Den Hellige Ånd er en kraft, men at han bringer kraften.

Ordet i v. 7 om at det ikke er vår sak å vite tider eller timer, gjelder ikke bare tidspunktet for at Gudsriket skal komme i herlighet for siste gang. Det gjelder også hver gang Guds rike kommer her i verden.

Når vi ber om at Guds rike må komme til et menneske, til et område eller et land, så gjelder det samme. Vi skal vitne, men ellers skal vi vente på at Faderen oppfyller sine løfter i sin tid. I dette ligger en stor trøst, men også en formaning overfor menneskelig utålmodighet.

Det er nevnt tre områder i v. 8. Først er det Jerusalem, deretter det hellige land og så endelig hele verden. I en viss forstand skal hvert eneste Guds barn vitne i disse tre områdene. Først i sine hjemlige områder, så i sitt eget land, og dernest videre ut over hele jorden. Hvert troende menneske må være med i hedningmisjonen selv om vi må la våre misjonærer være vår munn der ute.

I v. 9-11 hører vi så om selve himmelfarten. På synlig måte ga Herren til kjenne at det var slutt på hans ytre, synlige samvær med dem. Nå dro han opp til sin Far slik han hadde sagt til dem.

Skyen som tok han bort, minner om den skyen vi hører om da Jesus ble forklaret på fjellet (Matt 17:5: "Det lød en røst ut fra skyen"). Denne skyen var et synlig tegn på Guds nærvær.

De "to menn i hvite klær" er helt klart to engler som kjærlig vender disiplene bort fra å stirre opp mot en ytre himmel, og framover mot den stunden da riket skal opprettes også i sin ytre herlighet ved Jesu gjenkomst.

Her blir det altså sagt med rene ord at Frelseren vil komme igjen på synlig måte i himmelens skyer. Vi ser samtidig Jesu kjærlighet i dette at han lar to engler åpenbares akkurat da han blir tatt bort fra deres øyne.

Englene var med julenatten i Betlehem, i Getsemane, ved den åpen grav og ved Jesu himmelfart.

Englenes ord: "Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?" forteller oss også at vi ikke skal stå uvirksomme og stirre opp i syklig lengsel. Vi skal bruke tiden her på jord til å arbeide for hans rike som gjorde sin store tjeneste for oss på Golgata.

Vitneplikten er de helliges barneplikt, men et rett vitnesbyrd kan bare gis ved Guds Ånd.

I v. 12-14 fortelles det så om ventetiden før Den Hellige Ånd kom. I Luk 24:50f blir det sagt at stedet der himmelfarten skjedde, var i nærheten av Betania som lå omkring 2,5 km. fra Jerusalem. En "sabbatsreise" (v. 12) er derimot bare en avstand på 2000 alen, eller 1 km. Navnet kommer av at fariseerne hadde bestemt at det ikke skulle være lov å gå lenger på en sabbat.

Men det er egentlig ikke noen motsetning i dette. Det fortelles jo bare at selve Oljeberget lå en sabbatsreise fra Jerusalem. Selve stedet der himmelfarten skjedde, kunne ligge lenger opp på Oljeberget i retning Betania.

"Den øvre salen" er uttrykk for det øverste rommet i et privathus. Husets eier hadde muligens vært en av Jesu disipler. Kanskje var det samme stedet som Herren åpenbarte seg på etter sin oppstandelse da han kom gjennom de stengte dørene.

Sammen med de elleve apostlene nevnes også "noen kvinner". Vi kjenner jo navnene på noen av dem fra påskemorgen. Videre nevnes også "Jesu mor". Det er siste gang hun blir nevnt i Det nye testamentet.

Endelig nevnes Jesu brødre. De hadde altså blitt troende etter hans oppstandelse. I 1Kor 15:7 hører vi at Jesus åpenbarte seg spesielt for sin bror Jakob.

Alle disse holdt sammen i bønn, og det var sikkert Åndens gave deres bønn dreide seg om. Allerede i Luk 11:13 hadde jo Jesus minnet dem om betydningen av å be om Den Hellige Ånd.

Hvorfor skulle det gå noen dager før Den Hellige Ånd kom? Muligens var det for at de skulle få tid til indre forberedelse. Ofte ser vi også i dag at det blir alvorlige og solide kristne der det går en tid før lyset bryter fram hos en nyomvendt.

Det gjelder bare å holde ut i bønn og påkallelse og så holde seg urokkelig sammen med Guds barn, så skal ikke Herren svikte sine løfter.
Apg 1:15-26
Det som fortelles her, skjedde mellom himmelfarten og pinsefesten. Vi ser at Peter står fram som den naturlige lederen. Herren hadde jo sagt at han skulle innta den plassen i den første menigheten (Matt 16:18).

Myndigheten til åndelig lederskap må gis ovenfra. Det er ikke noe en tar seg til i egen kraft.

Det er valget av en ny apostel i stedet for Judas som Peter nå setter i verk etter Skriftens eget ord. Tolvtallet skulle være fullt når det nye Israel skulle dannes ved Åndens komme. Han skulle da gjøre dem til vitner for det gamle Israels tolv stammer.

I v. 15 hører vi at en flokk på omkring 120 personer var til stede den dagen. Dette var muligens tallet på Jesu venner i Jerusalem på den tiden.

I v. 16-20 finner vi den talen Peter holdt ved denne anledningen. Han tiltaler dem: "Brødre!" Gjennom hele Apostlenes gjerninger finner vi denne tiltalen "brødre" brukt om Jesu disipler.

Først viser Peter til at det som hadde skjedd med Judas, ikke var noe annet enn det Gud hadde forutsagt i Skriften skulle skje (v.16-17 og 20). Ordene han henviser til er sannsynligvis fra Sal 41 og fra Sal 69 og Sal 109 som v. 20 henviser til.

Disse ordene peker på at et av de apostoliske embetene ville bli ledige, og en annen skulle gå inn i denne plassen. Umiddelbart handler disse avsnittene om Davids fiender. I grunnteksten står det: "La deres boliger bli øde."

Men David sto som forbilde på Davidssønnen, derfor ble også Davids ord profetiske.

Peter sier at "Den Hellige Ånd forut talte gjennom David om Judas" (v.16). Dette apostosliske ord er verd å legge merke til i vår tid da bibelkritikerne til og med vil fraskrive David hver eneste salme. Denne bibelkritikken er helt klart i strid med det Peter sier her.

I v. 18 omtaler Peter hvordan Judas endte sitt liv. Han forutsetter tydeligvis at alle tilhørerne kjente til dette. Derfor var det ikke nødvendig med mer enn denne korte, sammentrengte omtalen. Han vil kun nevne dette for å vise hva Judas oppnådde ved å svikte det kall Gud hadde gitt han, for å oppnå "den lønnen han fikk for sin ugjerning".

Han oppnådde bare en åker, den som ypperstepresten kjøpte for pengene hans (Matt 27:7-8). Etter sammenhengen her synes det som om det var på denne åkeren han fant sin død.

Enkelte har hevdet at det er en motsigelse mellom dette stedet og Matt 27:5 der det står at Judas gikk bort og hengte seg. Men som så mange andre steder i Skriften behøver det slett ikke være noen selvmotsigelse. Her står det bare at han styrtet ned, og det kan godt stemme med at han hengte seg. Repet eller det han brukte, har tydeligvis røket, og han revnet i fallet.

Bemerkningen i v. 19 om navnet på åkeren, synes å være lagt til av Lukas som en forklaring på det Peter sier. Navnet "Hakeldama" nevnes som et ord "på sitt eget språk". Det må vise til aramaisk som Peter talte på i motsetning til gresk som Lukas brukte da han skrev.

Stedene som det henvises til fra Det gamle testamentet, er gjengitt etter den greske oversettelsen (Septuaginta), og som vanlig er innholdet brukt for å vise den historiske oppfyllelsen når det gjelder Judas' person.

Hva menes det med uttrykket: "La hans bosted bli øde?" Noen mener det går på Judas' apostelembete. Andre mener det går på åkeren som ble kjøpt for hans penger som ble liggende øde fordi den ble til gravplass.

I v. 21-22 ser vi hvilke betingelser som blir stilt når det gjelder oppfyllelsen av ordet i Sal 109:8: "La en annen få hans embete." Vedkommende måte ha vært blant disiplene hele den tiden Jesus hadde vært i virksomhet, helt fra Johannes-dåpen til himmelfarten.

Hovedvekten ligger nok på at vedkommende skulle ha betingelser for å være et vitne om de historiske kjensgjerningene, og særlig Herrens oppstandelse.

Også disse versene viser hvordan apostlenes standpunkt var fjernt fra all løs fantasi, men holdt seg til klare kjensgjerninger.

Guds rike er historie. Det skal vi holde fram i møte med den vantro kritikken som til stadighet vil ta bort det historiske grunnlaget.

Det synes som om det bare er to som oppfylte betingelsene, ellers hadde vel flere blitt nevnt. Det står: "Så stilte de fram to" (v.23). De var altså samlet alle sammen, men avgjørelsen la de så over på Herren (v.24-25).

Her fulgte de den gammeltestamentlige skikken med loddkasting. Se f.eks. 4Mos 26:56 der Herren sier til Moses at landet skal deles ut ved loddkasting. Det samme ser vi også i Jos 7:14. 1Sam 10:20 og flere andre steder.

Dette var før Den Hellige Ånd var blitt gitt. Etter den tiden hører vi ikke om loddkasting for å få vite Guds vilje.

Når enkelte kirkesamfunn har brukt denne praksis også i vår tid, synes ikke det å ha noen holdepunkt i Guds ord. Å "trekke" et tilfeldig skriftord for på den måten å få klarhet i hva som er Guds vilje, er heller ikke noen spesielt åndelig framgangsmåte under normale forhold.

At Gud i spesielle tilfeller kan tale gjennom slike framgangsmåter der dette blir gjort i oppriktig lengsel eter å vite hva som er hans vilje, hører med til Guds langmodighet og overbærenhet med våre skrøpeligheter.

At loddkastingen ble brukt her kan ha sammenheng med at Kanaans land ble fordelt blant de tolv stammene ved loddkasting, og de tolv apostlene sto jo som før nevnt som de åndelige stamfedrene til det nye Israel.

Loddkastingen gikk for seg på den måten at navnene på de to det gjaldt, ble skrevet på to lodd (små tavler eller teiner) som man la i en urne, og så ble den ristet til et av loddene falt ut.

Det er vemodig å lese utsagnet om Judas: "Denne tjeneste og apostelgjerning som Judas forlot for å gå til sitt eget sted" (v.25). Herren hadde sagt: "Jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere" (Joh 14:2). Dette stedet er i hans Fars hus. Judas hadde selv forberedt et sted for seg, og etter sammenhengen kan vi bare forstå det slik at det er Gehenna, pinens sted.

Lar en nådeplassen i de helliges samfunn og dermed plassen i hjemmet der oppe stå tomt, da har en bare sitt eget sted tilbake, nemlig syndens lønn, en evig fortapelse.
Apg 2:1-13
Med dette kapitlet begynner den egentlige kirkehistorien. I kap. 2-7 fortelles det først om menigheten i Jerusalem, om hvordan den ble stiftet under pinsefesten, om dens kamp og trengsler og den tukten den må gjennomgå, men også om dens seier.

I dette avsnittet står vi overfor den største begivenheten som Apostlenes gjerninger forteller om. At Den Hellige Ånd kom på selve pinsefesten, har sin spesielle betydning. Pinsefesten var høsttakkefest. Ved denne festen ble det båret fram matoffer fra det de hadde høstet inn.

På denne måten ble pinsen nå en innhøsting av førstegrøden av "sjelehøsten" ved at Den Hellige Ånd kom nettopp på denne festen for innhøstingen. Det er først mye senere at lovgivningen ved Sinai også ble knyttet til pinsefesten.

Det har vært spørsmål om hvilken ukedag denne første kristne pinsefesten fant sted. Pinse betyr egentlig "den femtiende" (dag), nemlig regnet fra den jødiske påske. Den 16. Nisan, annen påskedag ble regnet som den første av disse femti dagene. Går vi ut fra at Herren ble korsfestet på fredag slik vi har vist tidligere, synes den femtiende dagen å ha vært en lørdag, altså på jødenes sabbat.

Men så var det jo med en jødekristen menighet Herren begynte sin kirke. At den hedningekristne menighet senere la pinsefesten til en søndag, stemmer med at helligdagen i den kristne menighet ved Åndens ledelse ble lagt til ukens første dag (etter Herrens oppstandelse).

Har Åndens komme skjedd på en sabbat slik det synes, gir dette en tilknytning både til den gamle og den nye pakt.

Hvem var samlet den dagen, og hvem ble fylt med Den Hellige Ånd? Det var tydeligvis ikke bare apostlene, men alle Jesu disipler som var samlet den dagen. Dette går tydelig fram både i v. 1 der det står at "var de alle samlet på et sted", og i v. 14 der Peter står fram sammen med de andre elleve. Det er tydelig at de står fram fra forsamlingen av de andre. Denne forsamlingen må være den samme som vi hører om i Apg 1:15.

Dette skjedde ved den tredje time på dagen (v.15), altså kl. 9 på formiddagen som var en av de faste bønnetidene. Det var naturlig at de da var samlet alle sammen.

Videre er det også et profetisk vitnesbyrd om dette i Joel 3: ordet som Peter viser til (v.16-21) der det nettopp tales om at Ånden skal gis til hele det nye gudsfolket.

Så kan vi også spørre: Hvor skjedde dette? I v. 2 står det at lyden fra himmelen fylte hele huset der de satt.

Noen mener stedet var en av de tretti salene som ifølge historieskriveren Josefus fantes i sidebygningene til templet. Dette blir begrunnet med at det var en av bønnetidene, og det henvises til Luk 24:53 der det står at "de var alltid i templet".

Likevel er det mest sannsynlig at de oppholdt seg på det stedet som blir omtalt i kap. 1, altså et privathus. Det er lite sannsynlig at noen av lederne som var så fiendtlig innstilt til Jesus, hadde tillatt noen av hans venner å være i en sal i templet.

Det er heller ikke nødvendig at Åndens komme skjedde etter at bønnetimen hadde begynt. Det er mer nærliggende å tro at det skjedde før den begynte, mens folk var på vei til templet.

Men det sterkeste vitnesbyrdet om at det skjedde i et privathus, synes likevel den kjensgjerningen å være at den kristne menighet oppstod som en menighet atskilt fra templet.

I Matt 23:38 hadde Jesus sagt til jødene: "Se, huset deres skal bli liggende øde." Dette stemmer med det Peter sier i sin tale: "La dere frelse fra denne vrange slekt" (v.40). Bruddet hadde allerede skjedd med det gamle Israel etter kjødet.

Alt dette taler for at stedet ikke var templet. Ifølge et sagn skal Johannes' hus ha ligget på Sions berg. Muligens skjedde det der.

Peter har muligens stått på det flate taket da han talte, en oppfyllelse av Jesu ord: "Det som dere får visket i øret, forkynn det fra hustakene" (Matt 10:27).

I v. 2 beskrives hørbare tegn som fulgte med Åndens komme, og i v. 3 finner vi synlige tegn. Det står ikke slik det ofte blir sagt, at det føltes som et stormvær, men bare at det hørtes en lyd, et sus som når et kraftig stormvær farer fram.

På samme måte som Guds Ånd ved skapningens begynnelse svevde over vannene og ga livets ånde til alt levende, så fylte også nå Guds Ånd huset der disiplene satt, med sin levendegjørende kraft. Lyden av stormværet er det ytre tegnet for Åndens makt og herredømme. Den er også tegnet på den omveltningen som skjer i en synders hjerte der Guds Ånd får makt.

Det synlige tegnet, "tunger likesom av ild", har dobbelt betydning. At Åndens komme ble åpenbart som i tungers skikkelse, peker på at Guds Ånd vil salve mennesketungen til å forkynne det store budskapet (se Jes 6 der serafen rører ved Jesaja' lepper med en glo fra det himmelske alter).

Og at tungene som viste seg, var "likesom av ild", peker på Åndens vesen som den hellige ild i menneskehjertene som både opplyser, varmer og renser. Da ble profetien i døperen Johannes' ord oppfylt: "Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild" (Matt 3:11). En slik ildtunge "satte seg på hver enkelt av dem." Disse ytre tegnene var bare ytre vitnesbyrd om det som skjedde i disiplenes indre. "Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd."

Og så skjer det merkelige: "De begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale" (v.4). Virkningen dette hadde på omgivelsene blir så fortalt i v. 5-13.

Hva vil det si at de talte i andre tunger ("andre tungemål", NO og D, oa). I det følgende hører vi at alle de som var samlet utenfor huset, jøder som bodde i mange forskjellige land utover jorden, syntes de hørte det språket som ble brukt i det landet der de bodde. Det nevnes femten forskjellige språk.

Noen har ment at disiplene talte disse forskjellige språkene. En det en annen et annet. Men det ville jo blitt en forferdelig forvirring om alle de språkene skulle lydt på en gang. Det ville ikke vært mulig å skille det ene fra det andre.

Men hvert folkeslag hørte evangeliet tydelig forkynt på sitt språk. Ordet her peker derfor tydeligvis på det fenomen at alle kunne høre sitt eget språk på samme tid.

Noen har brukt denne hendelsen som utgangspunkt når de viser til den virksomheten som senere foregikk i gudstjenesten i den apostoliske menighet (se 1Kor 12 og 14).

Det finnes helt tydelig likhetspunkt. Den tungetalen som senere blir praktisert, er også en virkning av Guds Ånd (se 1Kor 12:10), og den er også en forkynnelse i bønnens form. Vi ser at den gjorde et sterkt inntrykk på dem som hørte den. Det gjorde den også i Jerusalem, slik vi ser i v. 13 der det fortelles at noen spottet og sa de var beruset.

Men det er en stor forskjell, nemlig at den senere tungetalen var uforståelig for andre når den ikke ble tydet (se 1Kor 14:2-19). Talen i tunger på pinsefesten derimot ble forstått av alle.

Av dette må vi slutte at den talen i andre tunger som skjedde pinsedag, har vært av en annen art enn den nådegaven som senere ble brukt ved gudstjenesten Det må ha vært et språkunder, noe i likhet med himmelsk språk, - om vi våger å kalle det det -, som tilhørerne oppfattet som sitt eget morsmål.

Og likevel må det ha vært noe spesielt ved den, noe overnaturlig, som gjorde at de som ikke hadde respekt for det åndelige, forklarte det som utslag av drukkenskap (v.13). Men de gudfryktige som hadde en velvillig innstilling, ble både forbauset og forundret.

Det er som vi hører en si: "De snakker persisk," mens en annen sier: "Nei, det er mytisk" osv. Det var et underlig problem som de ikke kunne finne noen løsning på, men alle forstod at det var "Guds store gjerninger" som ble forkynt og lovprist.

Den åndelige betydningen av dette språkunderet er jo ikke bare at alle skulle høre Ordet på sitt eget morsmål. Selvfølgelig understreker det den sannheten at først når evangeliet lyder på morsmålet, kan hjertene virkelig få tak i det. De fleste ville nok likevel forstått det som Peter sa på aramaisk.

Men den dype tanken i dette underet er sikkert at Herren vil understreke at hans evangelium er for alle stammer, folkeslag og tungemål.

De folkegruppene som nevnes, kan stå som representanter for alle jordens folkeslag. Språkforvirringen som inntrådte da Babels tårn ble ødelagt, ble hevet i denne høytidsstunden. I den stunden sto den lille disippelflokken som representanter for Herrens menighet til alle tider og blant alle folk.

Med rette har Augustin sagt at Herrens menighet fremdeles taler mange forskjellige språk idet den har sine lemmer blant de mange forskjellige folkeslagene. Det er derfor Herren selv som på denne måten kaller sammen til den første gudstjenesten i den nye pakt med "en himmelsk klokketone".

Predikantene var galileere (v.7), for de fleste disiplene var jo fra Galilea. Da oppfyltes Jakobs velsignelse av Naftali stamme (se 1Mos 49:21): "Liflige er hans (Naftalis) ord."

I v. 9-11 blir tilhørerne beskrevet. De var både jøder og proselytter, slik vi hører i v. 10. Proselytter er hedninger som har gått over til jødedommen enten som de såkalte "portens proselytter" som bare fulgte noen av de jødiske skikkene, eller som "rettferdighetens proselytter" som var omskårne og tatt fullstendig opp i den jødiske menighet.

Det bodde mange jøder spredt omkring blant hedningefolkene, men alle oppriktige jøder lengtet etter å komme til den hellige staden. Når de ble eldre eller det på forskjellig måte var mulig for dem, flyttet de til Jerusalem.

Det tenkes heller ikke bare på tilreisende jøder her, men også på slike som bodde i Jerusalem selv om de var født i andre land (v.5).

De fire første navnene omfatter Østen på andre siden av Eufrat. Elamittene er de som bodde ved den persiske bukt. Så ble selve Judea nevnt. Det kan synes merkelig at Judea nevnes blant de fremmede landene, men det viser oss også at selv de som var fra selve Jødeland, forstod at dette ikke var deres opprinnelige språk selv om det hørtes slik ut for dem som det gjorde for andre folk.

Deretter nevnes de mer vestlige landskapene i Asia ("Asia" i v. 10 betegner den delen av Lilleasia som grenser mot Middelhavet). Så kommer to navn fra sydligere strøk, nemlig Egypt og Libya i Afrika. Deretter kommer romerne og til sist kretere og arabere.

"Jøder og tilhengere av jødenes tro" er en fellesbetegnelse på alle disse folk.

Vi skal legge merke til at over alt der Guds Ånd taler, er det Guds store gjerninger som blir forkynt. Dette er i motsetning til verdens ånd som stadig taler om menneskenes store gjerninger.

Skillet mellom tilhørerne kommer straks til syne også ved denne første gudstjenesten. Noen ble grepet av Åndens makt mens andre spottet mot bedre vitende.

Jo klarere Ånden kan komme til orde gjennom mennesker, dess mindre blir det plass for det nøytrale. Det blir et klart for eller i mot slik som da Herren selv talte mens han var her på jorden.
Apg 2:14-36
Den talen Peter holdt pinsedag, er et mektig vitnesbyrd om at han var blitt fylt av Den Hellige Ånd. Det er en underlig kraft og frimodighet i han, en kraft som svingte Ordets sverd ikke bare for å forsvare seg, men også til angrep.

Hans tale og virkningen av den er et sterkt vitnesbyrd om at Guds kraft og visdom hadde kommet ved Ånden for å bo i disse apostlene som vi tidligere har sett var så svake og ustadige.

Peter tale faller i to deler. Først viser han i v. 14-21 at dette ikke var noen fyllerus, men oppfyllelsen av Guds løfte ved profeten Joel om at Den Hellige Ånd skulle komme. Og deretter viser han i v. 22-36 at Åndens komme skjer nettopp på grunn av den Jesus som de hadde korsfestet, men som Gud hadde reist opp igjen og gjort "både til Herre og til Messias" (v.36).

Vi hører at da Peter stod fram for å tale, stod de elleve andre ved siden av han (v.14). De var lederne i Herrens lille hær.

Peters tale ble holdt på det språket de pleide å tale. I og med at Peter stod fram og begynte å tale, er den underfulle talen på himmelspråket slutt.

Nå er det en vanlig preken som lyder. Den er enkel og likefram i sin form, men er båret av Åndens veldige kraft. Her ser vi virkelig at det er ikke det flotte og blomstrende språket som gir talen tyngde, men at den er fylt av Guds Ånd. Det er Åndens gjerning virkningen av talen er avhengig av.

I tiltalen han bruker, skiller Peter mellom de innfødte jødene som var født og oppvokst i Jødeland, og dem som hadde bodd andre steder, men som hadde bosatt seg i Jerusalem senere.

Overfor dem som spottet, taler Peter på en underlig saktmodig måte for å få dem til å endre syn på saken (v.15). Den tredje time på dagen, (kl. 9) var den første bønnetimen, og før den tiden brukte ikke jødene å nyte verken vått eller tørt. Dette gjaldt særlig dem som skulle opp til templet.

Ordet fra Joel 3:1-5 er som vanlig gjengitt fritt etter sitt åndelige innhold og etter den greske oversettelsen som var vanlig på den tiden.

Profeten skildrer de tegnene som skal følge frambruddet av det messianske tid. Først skal Ånden bli utgytt (v.17-18). Deretter skal det være omveltninger i naturen (v.19-20), og endelig nevnes betingelsene for å bli frelst fra dommen (v.21).

Som vanlig hos profetene blir Herren første og andre komme som en enhet. Den tiden som ligger i mellom, nemlig Åndens rike da kirken skal vokse, altså den tiden vi befinner oss i nå, blir bare for en kort stund å regne i profetens øye.

Slik var det også for apostlene, og det var ingen feiltagelse. De hadde bare stilt sin klokke etter Guds klokke. Han sier jo selv: "Men straks etter --" (Matt 24:29). Herren måler ikke tiden etter lengden slik menneskene gjør, men etter innholdet.

Hos Joel står det: "Og deretter skal det skje" (Joel 3:1). Peter sier: "Det skal skje i de siste dager" (v.17). Dette er Åndens forklaring på de ordene. I og med Kristus begynte den tidsepoken som i Skriften ofte kalles for "de siste dager" (se Heb 1:2).

Og videre sier Peter: "Da vil jeg utgyte av min Ånd." Hos profeten står det: "Jeg vil utgyte min Ånd." Til tross for det kraftige uttrykket vi har for at Den Hellige Ånd ble gitt pinsedagen, uttrykker dette ordet likevel at det bare er en delvis oppfyllelse av profetien ("gi av min Ånd"). Det er bare som et pant på det som en gang skal skje i all sin fylde.

Tale profetiske ord, se syner og ha drømmer (v.17) er uttrykk for hvordan Gud åpenbarer seg på forskjellige måte for de forskjellige personer han bruker i sin tjeneste.

I v.18 finner vi uttrykkene: "Mine treller og trellkvinner." Den hebraiske teksten av Joel har bare "treller og trellkvinner". Dette "mine" understreker at de hører til Herrens folk, altså de tjenestefolk som vil høre Herren til.

"Blod, ild og røkskyer" er de tegnene som skal være synlige på jorden. De peker på de store krigene som skal herje landene i de siste tider (se Matt 24:6).

Når det gjelder tegnene på himmelhvelvingen, viser vi til Matt 24:29.

Grunnteksten hos profeten omtaler Herrens dag som "den store og forferdelige", men ordet forferdelig har blitt oversatt på gresk med "herlig". Meningen blir egentlig den samme, for det som vekker forferdelse blant verdens mennesker, viser jo Guds herlighet for de troende.

Idet Peter nevner den frelsende virkningen av å påkalle Herrens navn, går han i v. 21 over til å vitne om hvem denne verdens Frelser er, nemlig Jesus fra Nasaret. Peter peker hele tiden på hvordan Gud hadde stadfestet hvem Jesus var. Først gjorde han det ved undergjerningene (v.22-24). "Som dere selv vet," føyer han til. Det var jo bare noen få uker siden Jesus hadde vært synlig iblant dem.

Og videre stadfestet Gud hvem han var ved å oppreise han fra de døde (v.24) etter at jødene hadde korsfestet han ved "lovløse menns hender" (egentlig: ved ugudeliges hender, nemlig de hedenske romernes hender).

Peter sier rett fram hvor stor skyld jødene hadde for dette. Jødenes høye råd hadde jo dømt Jesus, og folket hadde gjort seg medskyldige da de ropte: "Hans blod komme over oss og våre barn!" (Matt 27:25).

Vi ser at der Ånden taler, der tales det også klart og rett fram om den store skylden som vantroen pådrar seg. Ånden bruker talen om korset til å vekke erkjennelsen av skyld.

Men Peter peker samtidig på at Jesu korsfestelse skjedde "etter Guds fastsatte råd og forutviten" (v.23). Fra Guds side var Jesu død oppfyllelsen av Guds evige rådsslutning om forløsning fra synden. Den var en frivillig kjærlighetshandling fra Jesu side. Fra jødenes side ble den toppen av deres synd mot Gud.

I v. 25-31 finner vi skriftbeviset idet Peter ut fra Det gamle testamentet viser hvordan Messias' oppstandelse allerede var forutsagt.Han gjengir Sal 16:8-11 nøyaktig etter den greske oversettelsen (v.25-28).

I v. 29-31 omtaler han ordene: "For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din hellige til å se tilintetgjørelsen." Han viser at disse ordene umulig kunne passe på David selv. Hans grav var jo fremdeles iblant dem. Men David hadde talt som profet om en Davids-sønn som Gud hadde gitt løfte om skulle komme og oppreise et evig rike.

Ifølge dette ordet "var det umulig for døden å holde ham fast" (v.24). Igjen ser vi hvordan apostlene tar ordet fra den gamle pakt som et guddommelig ord. Det var slik deres guddommelige Mester også gjorde det. Og derfor er det like nødvendig at det blir oppfylt som Guds sannferdighet og makt er til å stole på.

Ja, slik skulle også vi betrakte Guds ord. Men et slikt syn på Guds ord ligger høyt over det flate synet som den moderne bibelkritikk stiller opp med.

Uttrykket "dødens veer" (v.24) viser at Kristi oppstandelse sammenlignes med en fødsel fra døden. Dødens smerter er som fødselsveer.

Men ikke bare Skriften beviste nødvendigheten av at Jesus måtte stå opp. Disiplene selv var jo vitner om at Gud hadde reist Jesus opp fra de døde (v.32).

"Denne Jesus" står det med et høytidelig ettertrykk. Det er denne og ingen andre enn han Guds løfter har blitt oppfylt på. Det var fra han som Gud ved sin makt hadde opphøyd, at Den Hellige Ånd nå hadde kommet (v.33). Løftet om dette var gitt i den gamle pakt, og Faderen hadde gitt han Ånden for at han kunne gi Ånden videre. Og dette hadde de nå vært vitne til.

Videre sier Peter at også Jesu opphøyelse var forutsagt i den gamle pakt (v.34-35). Han viser til Sal 110 der David taler om at Herren hadde sagt til hans Herre: "Sett deg ved min høyre hånd."

Så avslutter Peter ved å samle det hele i den sterke konklusjonen: "Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet" (v.36).

Dette er ikke slik å forstå at Jesus ikke allerede var Herre og Messias mens han levde her på jord (se Peters bekjennelse i Matt 16:16: "Du er Messias, den levende Guds Sønn"), men det er herliggjørelsen etter fornedrelsen i tjenerskikkelsen Peter peker på for folket.

Spørsmålet om Jesu guddommelighet fra evighet, skulle nok bli klart senere hvis bare sannheten om at Jesus var Messias, hadde fått makt i deres hjerter.

Jesus er både begynnelsen, slutten og sentrum i Peters tale. Det blir slik når Ånden får føre ordet.
Apg 2:37-47
Nå hører vi videre om virkningen av den talen som Peter holdt. På mange måter måtte vil resultatet av den minne Peter om den fiskefangsten Herren i sin tid ga han ved Genesaretsjøen. Det var en rik førstegrøde, den første høsten av det Frelseren hadde sådd.

I v. 37-41 hører vi om denne virkningen. I grunnteksten står det egentlig at det ble "gjennomboret i deres hjerter" (v.37). De ble bittert klar over at det var jødene som hadde drept Messias. Det var en fryktelig sannhet som gjorde dem til medskyldige.

Herrens Ånd hadde fått gjøre sin gjerning slik han hadde forutsagt i Joh 16:8 at Ånden skulle overbevise verden om synd fordi de ikke hadde trodd på han, men også om Jesu rettferdighet og dom.

De så ingen annen utvei enn å henvende seg til apostlene og spørre: "Hva skal vi gjøre?" Selve spørsmålet vitner om trangen til frelse og det villige sinn som nå var til stede hos dem. Tiltalen: "Brødre" er uttrykk for en ærbødig og inderlig henvendelse.

Peters svar i v. 38-39 er det samme som både døperen Johannes og Jesus tidligere hadde forkynt for dem: "Omvend dere!" I det ligger oppfordringen til å bryte med det gamle sinn og komme til Jesus. Og Peter viser med en gang hvor de kan møte han, nemlig i dåpen.

Uttrykket "døpe på Jesu Kristi navn" betyr ved bekjennelsen av Jesus som Messias som Sønn av deres himmelske Far og han som hadde sendte Den Hellige Ånd.

Selvfølgelig er de blitt døpt i den treenige Guds navn, Men Jesus Kristus er åpenbaringen av dette navnet på jorden.

Den omvendelsen det er snakk om her, er jo omvendelse til det som fører inn i Guds rike. Det peker tilbake på det Jesus sa i Matt 18:3: "Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike." Se også Mark 10:15: "Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det."

Det er den barnlige villigheten det kommer an på. Se v. 41: "De som tok imot hans ord, ble døpt."

Peter knytter to store løfter til dåpen. For det første nevner han syndenes forlatelse. For det andre nevner han Den Hellige Ånds gave. De skulle få del i de samme gavene som de nettopp hadde vært vitne til at den første menigheten hadde fått.

Disse to gavene innesluttes i den store gaven Jesu. Derfor samler også Paulus dåpens nåde i dette: "Så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus" (Gal 3:27).

At dette er sant viser Peter i v. 39 ved å peke på at de tilhørte slekten som hadde fått løftet. Det var allerede forutsagt i Joel 3:5. Og så sant de påkalte Herrens i tro og kom til han når han kalte på dem, skulle de få erfare det.

"Så mange som Herren vår Gud kaller til seg," viser oss at Guds frelse springer ut av hans frie nåde.

Hvem menes når det blir sagt: "Alle dem som er langt borte"? Noen mener at dette peker på alle de jødene som er spredt omkring i andre land. Det faktum at mange av disse som var født utenfor Jødeland, var til stede i Jerusalem, gjør denne forståelsen nærliggende.

Men vi må ha lov til å ta det i enda videre betydning og inkludere hedningene også. I Ef 2:12,17 omtaler Paulus hedningene som "dere som var langt borte".

Løftet gjelder alle syndere så sant som Kristus døde for hele verden. Men bare ved å ta imot i tro denne nåden som hviler i alle nådemidlene, blir løftene til virkelig frelse.

I v. 40 hører vi at Peter formaner dem inntrengende at når de får del i frelsen, så innebærer det at de må bryte med den vantro slekt. "Denne vrange slekt," kaller han den. Slik taler Ånden som overbeviser om dom fordi denne verdens fyrste er dømt, og følgelig også den slekt som følger han.

Ånden viser altså at det er umulig å holde fast ved verden dersom en vil bli frelst.

En har spurt hvordan det var mulig at 3000 kunne bli døpt på en dag (v.41). Det har neppe vært mulig ved full neddykkelse. Det har vel heller skjedd ved bestenkning som Skriften taler om flere steder (dette finner vi f.eks. i Heb 10:22 der det i dansk bibel er gjengitt: "Med hjertet renset ved bestenkelsen fra en ond samvittighet, oa). I Esek 36:25 står det: "Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene."

Det er ikke mengden vann det kommer an på, slik noen hevder, men Guds ord som virker i og ved vannet.

I v. 42-47 ser vi et fint bilde av den første menigheten. Først nevnes det fire kilder som disse første kristne øste av (v.42). Apostlenes undervisning (Ordet), samfunnet, det inderlige broderlige samholdet som i en familie, og så brødsbrytelsen og bønnene.

"Brødsbrytelsen" er en fortsettelse av det hellige fellesmåltidet som Frelseren hadde sammen med disiplene skjærtorsdag kveld og senere med sine venner etter oppstandelsen (f.eks. de to på vei til Emmaus, Luk 24).

De kristne fortsatte med disse måltidene, og de ble vanligvis avsluttet med den hellige nattverd.

"Bønnene" peker på de forskjellige bønnene de praktiserte. Dels var det vel bønnene i de messianske salmene, og dels frie bønner. Flertallsformen "bønnene" peker på at det ikke bare skal være en generell bønn, men bønnen skal sikte på de forskjellige behov vi har både for legeme og sjel.

Guds barn kan ikke unnvære noen av disse nådestrømmene om livet skal leves sunt og rett. Og "samfunnet" med de hellige nevnes særlig for å advare mot "eneboerkristendom" Samfunnet henger nøye sammen med den innbyrdes kjærligheten, den kjærligheten til de hellige som skal være kjennetegnet på Jesu disipler.

I v. 43 og 47 hører vi om deres forhold utad. De mektige begivenhetene pinsedag hadde ført til at "det kom frykt over hver sjel". Her tenkes det på jøder som stod utenfor menigheten. De hadde en følelse av at Gud bodde i den kristne menighet, og dette ble styrket ved "de mange under og tegn som ble gjort ved apostlene".

I v. 47 står det at menigheten "var velsett av hele folket". Spotten hadde opphørt. Den store mengden var betatt av det de så og sto med ærbødighet overfor den lille flokken.

Slik kan det være for en tid når livet bryter fram med veldig makt. I Jerusalem la Herren hver dag noen til menigheten. Men denne velvilligheten varer ikke så lenge. Det ser vi i Apostlenes gjerninger.

Velvilligheten snudde seg snart til fiendskap, og mengden ble igjen ført bort fra sannheten av sine dårlige ledere (se forskjellen på palmesøndag og langfredag). Det minner oss om at vi aldri skal stole på velviljen vi møter blant verdens folk.

I v. 44-46 hører vi om det innbyrdes forholdet mellom de troende. De levde i inderlig kjærlighet til hverandre som medlemmene i en stor familie. Selvfølgelig kunne ikke alle sammen være til stede i ett og samme hjem samtidig. Derfor står det også at de samlet seg "i hjemmene". Derimot så møttes de daglig i templet.

Kjærligheten mellom dem var så sterk at de som var rike, delte med de som var fattigere. Kjærligheten utjevnet altså den ytre forskjellen i sosiale forhold.

Vi kan neppe forstå dette som noe tvunget eiendomsfellesskap i alle ting. Av Peters ord til Ananias i Apg 5:4 ser vi at det var fritt opp til den enkelte å beholde så mye de ville, og i Apg 6:1 ser vi at ikke alle var like rike. De som trengte noe, fikk etter sitt behov. Videre hører vi i Apg 12:12 at Maria, mor til Johannes Markus, hadde sitt eget hus.

Meningen er vel den at de solgte så mye av det de eide, som det var nødvendig for at alle de troende i de helliges samfunn kunne få det de trengte. Vi kan vel helst kalle det et bruksfellesskap.

Vi hører ikke i Det nye testamentet at noen annen menighet hadde det på denne måten. Når Herren lot den første menigheten ha det slik, var det vel for at den skulle vise det fine fellesskapet og være et forbildet på hvordan det en gang skal bli i fullendelsen.

Selv om senere tiders menigheter ikke har kunne leve ut kjærlighetsfellesskapet så inderlig som den første menigheten, så ser vi jo fremdeles den dag i dag hvordan de hellige forsøker å hjelpe sine hellige søsken i deres nød. Og slik bør det være.

Jo mer kjærligheten til Herren får fritt løp mellom Guds barn, jo større vil også hjertets glede og lovprisning være i menigheten, slik den var i den første menighet (v.46-47).

"Hjertets enfold" beskriver det oppriktige, barnlig åpne og kjærlige sinn.

Det er et fint bilde av "byen på fjellet" vi ser her når det gjelder menighetens forhold både innad og utad. Kjærlighet, glede, lovsang og kraften som Herren gir, kjennetegner denne menigheten som er et forbilde for alle troende til alle tider.
Apg 3:1-11
Dette kapitlet faller i to hovedavsnitt, nemlig v. 1-11 om den lamme som blir helbredet av Peter og Johannes samt folkets reaksjon på det som skjer, og dernest v. 12-26 om Peters tale.

I Apg 2:43 hører vi at det skjedde mange under og tegn ved apostlene. Lukas forteller bare om dette ene tegnet i kap. 3 fordi den første forfølgelsen knyttet seg direkte til dette (se Apg 4).

Hvor lang tid som ligger mellom kap. 2 og 3 vet vi ikke, men den lille menigheten har tydeligvis fått lov å leve i fred en stund.

Ytre sett hadde den jo ikke skilt seg ut fra den jødiske gudstjenesten. I Apg 2:46 hørte vi at de daglig samlet seg i templet, og i kap. 3:1 ser vi også at Johannes og Peter er på vei dit "ved bønnens time, som var den niende time", altså kl. 15.

Jødene hadde tre slike bønnetider (se Dan 6:11), nemlig ved den tredje, den sjette og den niende time (kl. 9, 12 og 15). Ved den første og siste bønnetimen ble henholdsvis morgen- og aftenofferet båret fram, og da pleide alle troende jøder å møte i templet.

Så var det altså en mann som hadde vært lam helt fra han ble født, og det var over førti år siden (se Apg 4:22). Hver dag ble han båret til den tempeldøren som ble kalt "Den fagre". Den var så vidt vi vet, på østsiden av den ytterste tempelgården, mot Kedron-dalen. Josefus beskriver den som spesielt vakker med utsmykninger av både gull og sølv.

Der gikk de fleste inn på tempelgården, og derfor ble den lamme lagt på det stedet der han kunne få mest almisse (v.1-2).

Guds Ånd ledet Peter og Johannes slik at de forstod at Herren ville gjøre store ting ved denne mannen. Det står at de "så fast på ham", dels fordi Guds Ånd åpnet øynene deres for at han ville noe spesielt med mannen, og dels for å vekke mannens oppmerksomhet for det ekstraordinære som skulle skje.

Mannen ventet vel å få en gave da han hørte ordene: "Se på oss!" (v.4). Og han fikk en mye større gave enn han både kunne be om og forstå. Her fikk han oppleve en rikdom som var større enn både sølv og gull, og den lå i "Jesu Kristi, nasareerens navn" (v.6).

Ved dette navnet fikk Peter kraft til å gjøre dette underet. Og ved dette navnet skulle den lamme stå opp og gå. Peters ord sprang ut av tro og skapte tro.

Det dyrebare Jesu navn er mektig til å reise opp både legeme og sjel. Det er fint å se både Peters tro da han tar tak i mannen og reiser han opp etter at han hadde sagt de mektige ordene, og mannens tro som fikk han til å reise seg og springe omkring. I full tro på at underet hadde skjedd, kunne han følge med inn i templet og lovprise Gud. Av et glad hjerte kunne han fryde seg over at han kunne gå (v.7-8).

Hvor lite takker ikke vi Gud for den nåden at vi kan bevege oss fritt!

I v. 9-11 hører vi hvordan folket forherder seg. Dette underet med mannen som hadde vært lam hele sitt liv, gav dem en dyp følelse av at en overmenneskelig kraft var til stede.

De andre undergjerningene som apostlene hadde gjort, hadde muligens foregått mer i det stille, men dette skjedde åpenlyst så alle kunne være vitne til det.

At det var Peter og Johannes som hadde utført dette, var vel også like tydelig fordi mannen holdt seg nær til dem. Han ville ikke skilles fra disse som hadde ført til at han hadde fått oppleve Guds nåde på en så underfull måte.

Dette er et fint bilde på den åndelige helbredelsen som skjer når et menneske kan stå oppreist og fri fra vantroens avmakt og fattige tiggerliv. Det blir stående som et fritt Guds barn som er i stand til å gå på salighetens vei på grunn av troen.

Da holder de også på dem som har fått være Herrens redskap til dette underet. Troen på Herren Jesus kommer alltid til uttrykk i kjærlighet til de hellige. De blir venner de ikke vil skilles fra, koste hva det koste vil.

Peters ord i v. 6 er et fint bilde på det samme som Paulus sier i 2Kor 6:10: "Som fattige som likevel gjør mange rike."

I forbindelse med dette ordet blir det fortalt at den fromme Tomas Akvinas en gang stod og så på at en høytstående pavelig tjenestemann vasket hendene som bar mange ringer, i et forgylt fat. Spøkefullt sa denne: "Nå, min kjære Tomas, kan kirken ikke lenger si: Sølv og gull har jeg ikke." "Nei, høyerverdige fader." svarte Tomas, "men så kan den heller ikke si: I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå!"

Mange kirker har vokst seg store og sterke i rikdom og makt, men må den evangeliske kirkes rikdom aldri bli noe annet enn Jesu rene evangelium, og må makten aldri bli noe annet enn den kraft som ligger i dette velsignede navnet.
Apg 3:12-26
Først taler Peter til dem om hvordan dette underet hadde skjedd (v.12-16). Det hadde skjedd ved denne Jesus som Gud hadde herliggjort, men som de hadde fornektet. Og det var en dobbelt fornektelse. Først overfor Pilatus da han ville løslate han, og dernest overfor Barabbas da de ba at en morder måtte løslates i stedet for Jesus (v.14).

Underet hadde skjedd ved Jesu navn, og ikke ved apostlenes egen makt eller som noen lønn for at de var så gudfryktige (v.12). Det skjedde bare ved troen på Jesu navn (v.16).

Den tro det er snakk om i første del av v. 16, må først og fremst forstås som apostlenes tro på Jesu navn. Men "troen som var virket ved Jesus", i siste delen av verset, er vel mest sannsynlig den troen som Jesu navn hadde virket i den lamme. Dermed blir det en dobbelt betingelse for Jesu navns frelsende makt. Jesu navn ble både brukt i tro og tatt imot i tro.

Denne forståelsen stemmer overens med det som blir sagt i Apg 14:9 om den lamme mannen i Lystra at han haddde tro. Slik er det jo fremdeles med Guds ord. Det må tales i tro og mottas i tro. Da skjer det fremdeles under.

I v. 13 blir Jesus omtalt som Guds tjener, og denne betegnelsen peker tilbake på Jes 52 og Jes 53 der Messias blir omtalt som "Herrens tjener" som skulle fullende sonofferet gjennom sin lidelse.

I v. 17-26 finner vi en inderlig formaning om å vende om. Peter bruker en kjærlig tone som om han lokker på de små lammene. En må undres på om ikke hans omtale i v. 13-14 av folkets fornektelse av Jesus har minnet han om hans egen fornektelse.

I v. 17 peker han på at han riktignok vet at de gjorde det i uvitenhet. Dette stemmer med Jesu ord på korset: "Far, forlat dem for de vet ikke hva de gjør" (Luk 23:34). Det samme uttrykker også Paulus i 1Kor 2:8: "For hadde de kjent den (nemlig Guds visdom), da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre."

Uvitenhet er en formildende omstendighet, men den opphever ikke skylden. Den kan nemlig, som i dette tilfelle, være følgen av en stor synd. En kunne så ofte ha visst bedre om en bare hadde villet.

I v. 18 forklarer han Kristi lidelse som en nødvendig oppfyllelse av den rådsslutning Gud tidligere hadde forkynt ved profetene. Når det står at Gud har talt ved sine hellige profeters munn, så er det bare tre steder i Det gamle testamentet som uttrykkelig peker på den lidende Messias, nemlig Jes 53, Sal 22 og Sak 11. Og likevel er det rett at alle profetene har talt om den, for den messianske frelsen som alle profetene har vist til, kunne bare skje gjennom Kristi lidelse.

I v. 19 finner vi en klar henvendelse om å omvende seg. Omvendelsens kjernepunkt er uttrykt ved dette "fatt da et annet sinn". Det er sinnsforandringen det kommer an på. Det er ikke tilstrekkelig med noen nye lapper på gamle klær.

Men Peter peker også på den herlighet og nåde som er frukten av en sann omvendelse. Først er det syndenes forlatelse, og som en frukt av den kommer "husvalelsens tider - fra Herrens åsyn".

Israels folk hadde hatt det vanskelig ikke bare under romernes herredømme, men også i mange århundrer tilbake. De trengte til trøst og hjelp, og nå var den kommet i Kristus. På samme måte tales det også i Luk 2:25 om gamle Simeon som ventet på "Israels trøst".

Men Peter ser "husvalelsens tider" i nøye sammenheng med Herrens gjenkomst (v.20-21). Det gjør også Paulus i Rom 11. Da skal alle ting som Gud har talt om, bli gjenopprettet. Inntil da vil Kristus være usynlig for dem. Han vil ha sin plass i himmelen.

I grunnteksten står det egentlig: "- han som himmelen imidlertid skal oppta, inntil -." Det vil si at han skal herske fra himmelen på usynlig måte og ikke i et jordisk, synlig og ytre herlighetsrike som jødene ville ha det til.

Hva betyr uttrykket: "- de tider da alt skal bli gjenopprettet"? Det står jo at Gud har talt om dette "ved sine hellige profeters munn fra eldgamle tider av" (v.21), og alle profetene peker jo på den kommende herlighetstiden. Dermed peker "de tider da alt blir gjenopprettet" fram mot den salige tiden da alt er fullkomment. Det var den tilstanden Gud først hadde bestemt, men som syndefallet kom i veien for.

"Husvalelsens tider" (v.19) peker på den tilstanden som følger med en gang en blir omvendt og får leve i syndenes forlatelse. Men "de tider da alt det blir gjennopprettet" peker fram mot den evige fullendelsen som vil skje etter Jesus gjenkomst.

Det står ikke at alle mennesker skal gjenopprettes, slik noen tolker dette, og at dermed alle mennesker skal bli frelst. Nei, Guds ord viser oss tydelig nok at ikke alle blir frelst fordi det er noen som ikke vil. Men det står "alt det" som Gud har talt om, dvs. alle de forholdene som hører med til den opprinnelige herligheten og uforgjengeligheten og oppfyllelsen av alle løftene Gud har gitt.

Dette ordet forkynner ikke herlighet bare for Israel, men for alle som tror på Herren og som lever med det nye sinn under syndens forlatelse.

Men Israel var som Guds førstefødte, dem som Gud først hadde tenkt skulle få del i den velsignelsen som Jesus bragte (v.26). Dette viser Peter nærmere i v. 22-24). Først gjør han det ved på peke på Mose ord om den store profeten som skulle komme, en profet som Moses. Det vil si en som Gud også ville inngå en pakt med. Men det er tydelig at denne profeten som skulle komme, og som folket tydelig ventet på (se Joh 6:14) allerede ved Mose ord blir stilt over alle andre profeter.

Likheten med Moses ("som meg") utelukker ikke at Kristus beskrives som den som er større. Det ligger i tilføyelsen: "Ham skal dere høre på i alt han sier til dere." Og vi ser det også videre i det alvorlige ordet om at den som ikke vil høre den store profeten som skulle komme, skulle utryddes av folket.

I 5Mos 18:19 står det: "Og hver den som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham skal jeg kreve til regnskap." Disse siste ordene bytter Peter ut med noe fra 1Mos 17:14: "Han skal utryddes av sitt folk." Ved dette vil han uttrykke innholdet i Guds dom til fortapelse.

Moses hadde altså forkynt den kommende Messias for dem. Det hadde også alle de andre profetene gjort (v.24). Og nå var de barn av profetene og den pakt som Gud hadde sluttet med Abraham, det vil si nådepakten ved troen. Og dermed var de også selvskrevne som arvinger om de bare ville omvende seg og ta imot (v.25).

Det var og er fremdeles en betingelse for å få del i denne arven, nemlig at "hver av dere omvender seg fra sine onde gjerninger" (v.26). Peter begynner med å understreke nødvendigheten av omvendelse (v.19), og det er også det samme han avslutter med (v.26).

Men det var den omvendelsen Israels folk som helhet ikke ville ta imot, og derfor ble det folket som skulle vært det første, nå det siste. Derfor var heller ikke "husvalelsens tider" ennå kommet til Israel som folk.

Men når det en gang skjer at det kommer til han som de har gjennomstunget (Sak 12:10), da kommer også Jesus igjen fra sin himmel for å føre alle ting fram til fullendelsen. Israels omvendelse blir da altså et tegn på at Herrens gjenkomst er nær forestående.

"Husvalelsens tider." Det går mange trøtte, plagede hjerter som tenger sårt til trøst og fornyelse. Det er mange som synes alt er håpløst og derfor trenger håp, så mange som trenger det levende håp. Verden gir ingen ting til trøst og husvalelse. Den gir bare atspredelse.

Jesus har alt et hjerte trenger for å få fred. Om verden bare visste det. Om den bare ville fatte et annet sinn og vende seg til Jesus som er den store sjelehyrden.
Apg 4:1-22
Vi kommer nå til den første forfølgelsen som Jesu troende menigheten møtte fra de vantro jødenes side. I apostelens tale ble det høye råd anklaget for å ha drept Messias. Det var det ene som fariseerne ble sinte for.

Det andre var talen om oppstandelsen fra de døde. Det var ordet om Jesu oppstandelse som hadde skapt den veldige framgangen blant jødene. Og dette ble saddukeerne sinte for. De nektet for at det var noen oppstandelse fra de døde, som vi allerede har hørt (se Matt 22:23). De hadde nok lenge pønsket på å gripe inn.

Men nå da Peter talte, kom både en flokk prester og noen av saddukeerne samtidig med øverstkommanderende for tempelvakten og fengslet både Peter og Johannes (v.1-3).

I v. 4 finner vi en fin tilføyelse som forteller om resultatet av Peters tale. Tallet på troende vokste til omkring fem tusen. Sammen med kvinner og barn var menigheten nå blitt en anseelig flokk.

I v. 5-22 hører vi om rettssaken mot de to apostlene, og først hører vi om dommerne (v.5-6).

Det var jødenes høye råd, som ble kalt synedriet, som samlet seg. Av Matt 26:3 vet vi hvem det bestod av. En gruppe var yppersteprestene. Her i v. 6 har vi nevnt flere som hører til denne gruppen. Kaifas var yppersteprest på den tiden mens Annas hadde gått av. Han hadde likevel beholdt tittelen. De øvrige av "yppersteprestelig ætt" må være personer som tilhørte de to-tre slektene som romerne valgte yppersteprestene fra.

Egentlig skulle ypperstepresten nedstamme i rett linje fra Arons eldste sønn, men det ble ikke lenger overholdt.

Den andre gruppen var de eldste som var representanter for folket og endelig var det de skriftlærde som var jødenes teologer.

Det rettslige spørsmålet det dreide seg om, var dette: "Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn" hadde de gitt seg til å helbrede. Det vil si hvem hadde gitt dem myndighet til den virksomheten de drev.

Når det står om Peter at han talte "fylt av Den Hellige Ånd", så viser det at han fikk en spesiell åndskraft i det øyeblikket han talte. Det var oppfyllelse av Herrens løfte i Luk 12:11-12: "Når de fører dere fram i synagogene og for øvrigheter og myndigheter, så vær ikke bekymret - - for Den Hellige Ånd skal lære dere i samme stund hva som er rett å si."

Peter begynner med å tiltale dem i en ærbødig hilsen og erkjenner på denne måten at Rådet er Israels lovlige myndighet (v.8).

I hans omtale av grunnen til forhøret er "en velgjerning" (v.9) som han kaller underet med den lamme. Det er en fin, men tydelig betegnelse av det urettferdige i den måten Rådet går fram på.

Hans vitnesbyrd er helt klart (v.10-12). Det henvender seg til Rådet, og dermed til hele det israelittiske folk som Rådet representerte. Og vitnesbyrdet peker på Jesus, han som jødene hadde korsfestet, men som Gud hadde reist opp igjen. Det var ved hans navn dette hadde skjedd.

Han minner dem om ordet i Sal 118:22 om hovedhjørnesteinen som bygningsmennene forkastet. Dette ordet måtte minne dem om det Jesus selv hadde sagt den tirsdagen i den stille uke da han talte til dem i templet for siste gang (Matt 21:42).

Og Peter samlet sitt vitnesbyrd i det mektige ordet om at all frelse er knyttet bare til dette ene navnet (v.12). I dette ordet "frelse" er tanken utvidet fra bare legemlig hjelp til også å omfatte den evige frelse for sjelen.

I v. 13-14 hører vi om inntrykket dette korte, djerve og rammende vitnesbyrdet gjorde på Rådet. De undret seg først over den frimodigheten apostlene hadde. Vitnesbyrdet var blitt gitt med en frimodig kraft.

Deretter undret de seg over at mennesker som disse to fiskerne, kunne tale som de gjorde. De hadde ikke gjennomgått noen rabbinerskole, men var lekfolk og ikke innsatt i noe prestelig embete. På samme måte undret jo også kardinalen seg over Luther på hans tid.

I tillegg kom Rådet til den uhyggelige erkjennelsen at disse to mennene hørte til blant dem som hadde fulgt Jesus. Igjen stod de overfor han som de haddde dømt. De møtte han igjen i hans disipler.

Og så stod også mannen som var helbredet, ved siden av dem. Han var også blitt ført fram for Rådet. På samme måte som den blindfødte vi tidligere har hørt om (Joh 9), var han et ugjendrivelig vitne om at det som hadde skjedd var virkelighet og ikke humbug.

I v. 15-17 hører vi om Rådets private forhandling for lukkede dører. Det minner om forhandlingene i Joh 11:47-50 da Lasarus var vekket opp fra de døde.

Her er det ikke spørsmål om sannhet eller ikke, men bare hvordan de skulle kunne stanse den bevegelsen som hadde oppstått.

Løgnen vant i denne sammenhengen. Resultatet ble at de i sin maktesløshet truet apostlene til verken å tale eller lære i Jesu navn (v.18). De skulle altså tie bom stille om Jesus.

Apostlenes svar (v. 19-20) er velsignet klart og lærerikt i all sin korthet. De stiller saken fram for Rådets egen samvittighet og erklærer at det er både urett og åndelig umulig for dem å adlyde dette påbudet.

Det er ikke noe opprørsk eller trassig i dette. De er rede til å lide uten å gjøre motstand. Men de hadde to sterke grunner til å nekte.

Den første grunnen er Guds klart uttrykte vilje. Gud hadde ved sin enbårne Sønn satt dem til å være vitner om Frelseren (Apg 1:8).

Den andre grunnen var den indre røst de måtte følge ("vi kan ikke la være"). Dette minner om Luthers ord på riksdagen i Worms: "Her står jeg, Gud hjelpe meg, jeg kan ikke annet."

Vi skal legge godt merke til de to grunnene de henviser til her. Den indre røsten alene kan føre vill. Hvor mange svermere har ikke påberopt seg et indre lys som forsvar for sin villfarelse.

Er det indre lys et lys fra Gud, må det alltid være i overensstemmelse med Guds klare og faste ord. Da får dette: "Vi kan ikke annet" sitt faste holdepunkt og sin overbevisende sannhet.

Alle troende mennesker har opplevd dette: "Vi kan ikke gjøre noe annet. Guds ord er for sterkt for oss. Kristi kjærlighet tvinger oss. La det komme hva som komme vil." Men da gjelder det å være rede til å ta følgene, til og med å lide med Kristus.

Slik endte den første forfølgelsen. Den endte bare med trusler (v.21-22).

 

Apg 4:23-36
Etter å ha forlatt de kalde og sinte yppersteprestene og eldste, kom så Peter og Johannes tilbake til "sine egne" (v.23). Dette er et fint uttrykk for hvordan de troende hørte sammen som ett folk.

Rådets forbud mot å forkynne evangeliet drev øyeblikkelig menigheten i bønn til Gud. Ja, det er veien! Ikke klage og syte og engste seg, men be. Når trengslene får skape bønn, da blir de til velsignelse.

Både bønnen (v. 24-30) og svaret fra himmelen (v.31) hører med til noe av det vakreste i den første menighets historie. De henvendte seg til den allmektige Gud, til han "som kan stormen binde og bryte bølgen blå" (v.24). De knyttet sin bønn til Sal 2 som taler om hedningenes larm og opprør mot Herren og hans salvede (Kristus).

De følte seg som ett med sin Frelser når det gjaldt deres sak. Det var Jesus kampen egentlig var rettet mot. Gud hadde jo salvet han (ved dåpen) og innsatt han som sin tjener. Både jøder og hedninger hadde reist seg mot han, men de haddde ikke maktet å gjøre annet enn det som Gud allerede hadde besluttet i sitt råd (v.25-28).

På samme måten som kong Hiskia hadde lagt trusselbrevet fra assyrerne fram for Herrens ansikt i templet (Jes 37:14), slik la denne lille flokken alle fiendenes trusler fram for Herren i tillit til at saken var Hans. Og så ba de om nåde til å fortsette å tale Ordet med frimodighet (v.29) og at Herren fortsatt ville stadfeste deres vitnesbyrd ved tegn, under og helbredelse.

De ber ikke om at Herren vil knuse deres fiender. De ber bare om at han ville holde øye med "deres trusler" og herliggjøre sitt navn.

Da skjer det samme som skjedde pinsedag. Åndens susen merkes blant dem. Det står at stedet der de var samlet, skalv (v.31). Det var som et vitnesbyrd om at jorden var i Herrens hånd.

Slik vil Gud fremdeles sette jorden i bevegelse ved disiplenes bønn. Guds veldige inngrep i jordiske forhold har ofte sin begynnelse i lønnkammeret, hos de bøyde knær og de bedende kjerter. I bønnen har Gud lagt en så stor makt i hendene på sine venner at verden ikke kan forstå det.

I v. 32-36 hører vi igjen om menighetens indre tilstand, frukten av at den var fylt av Den hellige Ånd.

Først nevnes den innbyrdes kjærligheten (v.32). Når det gjelder fellesskapet og forholdet til felles eiendeler, viser vi til det vi allerede har sagt i Apg 2:44-45.

Målet for oss når det gjelder å ligne den første menigheten, er å ha "ett hjerte og én sjel". Dette er et fint uttrykk for at alles lyst og vilje var underlagt Herrens vilje og hans tanker.

Bare Jesus kan knytte mennesker sammen på denne måten. Vil vi være ett med hans troende, kan det bare skje ved at vi blir ett med han.

Enighet gjør sterk, sies det, og når de troendes hjerter står sammen på denne måten, da blir det også stor kraft i deres vitnesbyrd. Kjernen i det er fremdeles Jesu oppstandelse. Det skal forkynnes at han døde for oss, men det skal også forkynnes at han lever.

Guds nådes sol lyste over den første menigheten, og den strålte spesielt klart etter forfølgelsens uvær.

Som et fint vitnesbyrd om kjærligheten i den første menigheten, nevnes spesielt det en levitt ved navn Josef gjorde (v.36f). Dette er i overensstemmelse med at kjærligheten hjalp dem som trengte noe.

Denne Josef må på en spesiell måte ha vært en velsignet mann. Apostlene hadde gitt han tilnavnet Barnabas som betyr "formaningens sønn" fordi hans ord var fylt med hellig oppmuntring. Denne Barnabas hører vi senere er reisefelle med Paulus.

At gavene ble lagt ned for apostlenes føtter (v.35 og 37) betyr at de ble overlatt til dem for at de skulle bestyre dem.
Apg 5:1-16
Umiddelbart etter at vi i kap. 4 har hørt om den ytre forfølgelsen, hører vi nå om et forsøk fra Satans side på å ødelegge menigheten innenfra. Han forsøker å bringe noe av løgnens vesen inn i den gjennom hykleri.

Det synes som om Ananias og Saffira (navnet betyr den skjønne) forsøkte å etterligne Josef (se Apg 4:37) for få vinne samme anseelse i menigheten som han hadde gjort. Det er iallfall klart at hensikten med å selge eiendommen til beste for menigheten, var blandet. Så kom i tillegg Satans tanke til Ananias om å beholde litt for seg selv, men si at det var alt. Og hans hustru var enig med han.

Når vi tenker på hvor åpent og umiddelbart Den Hellige Ånd virket i den første menighet, forstår vi at det var en alvorlig synd de gjorde. Peter sier at det var en løgn for Den Hellige Ånd (v.3). Det var et forsøk på å narre Ånden slik en forsøker å narre mennesker.

Av Peters ord til Ananias ser vi at det å selge åkeren til beste for menigheten, var en frivillig sak. Han kunne ha beholdt mye eller lite alt ettersom han selv ville (v.4), men det var løgnen i nærvær av Den Hellige Ånd som ble rammet av Guds dom.

På denne måten verner Herren om menighetens hellighet. Vi kan ikke si at egentlig var det Peter som øvde denne kirketukten like så lite som det var Moses som bragte dommen over Korahs barn (4Mos 16:25-35). Det er Herren som dømmer slik han gjorde med Akan ved Jeriko (Jos 7).

På samme måte som Moses forutsa straffen for Korah og hans fellesskap, på samme måte forutsier Peter for Saffira hva som vil skje med henne (v.9) fordi hun stadfestet løgnen da Peter stilte det direkte spørsmålet (v.8). Det var Herren som åpenbarte dette for Peter.

Dommen var Herrens. Det er for alle tider et alvorlig vitnesbyrd om at vår Gud ikke bare er nådens sol, men også "en fortærende ild" (Heb 12:29).

Menigheten var Guds tempel, og Ånden bodde i den. Og Ordet sier: "Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham" (1Kor 3:16-17).

Selv om vi ikke uten videre kan kalle dette for kirketukt, er likevel den dommen Gud lar skje, en understrekning om at synd og urenhet ikke kan godtas i menigheten. Også menigheten skal ta et oppgjør med og dømme løgnens hyklerske vesen der den vil snike seg inn og forgifte troslivet.

Derfor irettesetter Paulus menigheten i Korint fordi den ikke hadde øvet kirketukt (1Kor 5) og støtt ut den som levde i hor. Og derfor kan ikke en levende menighet unnvære kirketukten om den skal bevare sin kraft som lys og salt i verden.

Den reformerte kirke har en styrke i sin menighets tukt særlig fordi den blir utført ved menighetens eldste. I den lutherske kirken er det vanskelig å utføre noen kirketukt fordi det ikke finnes noen tjeneste med eldste blant lekfolket.

I det hele tatt kan ikke ordningen med folkekirke der det er store flokker av vantro, sammenlignes med den første menighet i Jerusalem. Men uansett hva som sies fra mange hold, er det helt klart at en alvorlig og åndelig kirketukt styrker den kristne menighet og gir respekt også blant dem som står kirken fjernt.

I kretsen av de troende er det en livsbetingelse. Det ord som martyren Blandina (i slutten av 2. århundre) uttalte i møte med hedningenes løgnaktige beskyldninger, må stå fast den dag i dag. Hun sa nemlig: "Blant oss tåles ingen synd og urettferdighet."

I v. 3 sier Peter til Ananias: "Hvorfor har Satan fylt ditt hjerte?" Det vil si: "Hvorfor har du gitt Satan lov til å fylle ditt hjerte?" Også hans ord til Saffira om at de hadde fristet "Herrens Ånd", peker på at synden bestod i at de likesom ville sette Ånden på prøve, som for å se om han ville finne seg i deres løgn.

Vi kan godt forstå at virkningen av det som skjedde ga "stor frykt over alle som hørte det" (v.5). Dette gjaldt ikke bare menigheten, men også dem som stod utenfor. Ved denne dommen hadde Gud selv satt et skarpt skille mellom den som i sannhet hørte han til og den som ikke ville følge sannheten.

Derfor hører vi også det merkelige i v. 13 at "av de andre våget ingen å holde seg nær til dem". Her tenkes det tydeligvis på dem som holdt seg i nærheten av menigheten og hadde noe til overs for den. Slik er det jo også i dag mange som nok går med i kristenflokken, men som ikke virkelig vil omvende seg.

De ble redde for å komme for nær dette hellige lyset fra Gud, men de hadde respekt for menigheten. Det viste seg også, som vi hører i v. 12, ved at de fortsatt kunne samles på tempelområdet i Salomos buegang. Dette skjedde selv om de levde under Rådets forbud mot å vitne om Kristus.

I v. 12 hører vi fremdeles at Guds kraft som hadde vist seg i hellig nidkjærhet overfor djevelens vesen, fortsatt åpenbarte seg i tegn og undergjerninger ved apostlenes hender, slik de hadde bedt om (Apg 4:30).

Menigheten vokste kraftig. Ja, tilliten til den, og særlig til Peter, var så stor at folk bar ut de syke for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem (v.15). Det står ikke tydelig at de syke ble helbredet på denne måten, bare at folk hadde den tro at det kunne la seg gjøre.

Vi ser i Skriften at Herren ofte hjelper også en slik tro. Selv om den har liten forståelse av det som skjer, kan den ha en barnlig tillit som gjør den sterk. Vi kan f.eks. nevne kvinnen med blødninger i Mark 5 som trodde hun kunne bli helbredet om hun bare fikk røre med Jesu klær.

Det behøver ikke være overtro. Hos henne var det ikke det. Men vi skal være klar over at en slik tro lett kan minne om overtro slik at hjertet klynger seg til ytre ting i stedet for til Jesus.

I v. 16 hører vi om de mange syke som ble brakt til Jerusalem også fra områdene omkring byen. Om disse står det tydelig at de ble helbredet. Sammenhengen taler likevel for at også dem som er nevnt i v. 15, ble helbredet.

Yppersteprestenes inngripen hadde altså ikke utrettet noen ting. Guds rike gikk bare fram med enda større styrke.

Så åpnet mørkets fyrste et nytt angrep mot lyset slik vi skal høre i det følgende. Denne gangen kom det igjen som en brølende løve etter at angrepet fra den listige slangen i hykleriets skikkelse hadde blitt avslørt ved Guds veldige dom.
Apg 5:17-32
Den store framgangen som menigheten hadde, gjorde Rådet rasende, og det kunne ikke lenger holde seg i ro. Det var gruppen av saddukeere som førte an.

Det var apostlenes forkynnelse om omvendelse og det hellige livet de så hos Jesu venner, de ikke tålte. Følgen ble at de grep inn og fengslet dem igjen. Denne gangen var det alle apostlene, og de ble til og med satt i det allminnelige, offentlige fengslet for kriminelle.

Ved den første fengslingen i kap. 4 ble bare satt i varetektsfengsel. Denne forskjellen kom sannsynligvis av at de allerede var blitt nektet å forkynne (v.17-18).

Men Herren sendte sin engel, og i løpet av natten skjedde det underet at fengselsdørene ble åpnet, og engelen gav dem beskjed fra Gud at de bare skulle stå fram i templet og fortsette å tale "alle dette livs ord for folket" (v. 19-20). De skulle altså fortsette å forkynne evangeliet.

I v. 21-25 hører vi så om den grenseløse forundringen det vakte da de fant dørene til fengslet lukket som vanlig mens vaktene stod på plass, men apostlene kunne de ikke finne.

Hele Rådet ble kalt sammen. Ja, ikke bare det, også eldsterådet ble kalt inn. Det var ikke nok med bare de eldste som satt i Rådet i embets medfør. Så viktig var altså saken blitt for lederne. En kan vel forstå den følelsen som grep dem da tjenerne kom med sin beskjed.

De "kom i sterk villrede om dem, og undret seg på hva dette skulle bety," står det (v.24). De hadde sine planer klare, men så hadde en høyere makt kommet dem i forkjøpet. En forkynner har sagt (Ahlfeld) om dette: "Det finnes et guddommelig "men", som ofte spotter alle menneskelige planer. Menneskene har sine onde planer klare, men så kommer dette "men" inn i bildet."

De andre "yppersteprestene" (v.24) er dem som hørte til de slektene som yppersteprestene ble valgt fra.

Mens de i stor villrede holder sin rådslagning, kommer en og forteller at apostlene stod i templet og lærte folket. Mens altså rådsherrene satt der, noen bleke av frykt, andre røde av sinne, stod apostlene glade og frimodige og underviste i templet.

De sendte da av gårde høvdingen for tempelvakten, og sammen med sine tjenere førte han apostlene til Rådet, "men de brukte ikke makt for de var redde for at folket skulle steine dem" (v.26).

Med rette er det blitt sagt: "Gudsfrykt gjør fryktløs, men ugudelighet gjør fryktsom."

Det er forståelig at apostlene hadde høy anseelse blant folk på grunn av de mange helbredelsene som hadde skjedd ved apostlenes hender. Selve hendelsen at de var blitt befridd fra fengslet hadde sikkert også vakt respekt selv om folkemengden ikke visste hvordan den hadde foregått.

Apostlene fulgte villig med. De bøyde seg for øvrigheten. De visste jo at den ikke hadde mer makt over dem enn den hadde fått fra det høye.

I v. 27-28 hører vi spørsmålet som ypperstepresten stiller. Han anklager dem for å ha brutt det forbudet mot å tale som Rådet tidligere hadde gitt dem (se Apg 4:18).

Det er noen underlige ord han sier: "Dere - vil føre dette menneskes blod over oss!" Det vil si: bringe hevn over oss fordi Jesus ble slått i hjel. Tanken er vel at de trodde dette skulle skje ved å få folk til å gjøre opprør mot Rådet.

Ypperstepresten uttaler ikke Jesu navn (se også Joh 11:47). Dette navnet var en gru for dem. De ville helst gå utenom det.

I motsetning til dette trekker Peter, som apostlenes talsmann, dette navnet sterkt fram (v.29-32). Det er en kort, men kraftig preken han holder. Han begynner med å ta fram ordet fra Apg 4:19 at lydighet mot Gud må være det avgjørende. Og han taler her i en meget bestemt form.

Og denne Gud var Israels Gud ("våre fedres Gud"), og han hadde oppreist og opphøyet denne Jesus som de hadde drept ved å henge han på korset. Dette var den mest avskyelige måte de kunne drepe han på, for det var på den måten forbrytere ble drept.

Han vitner videre om at bare ved denne Jesus er det frelse å få for Israel, "omvendelse og syndenes forlatelse" (v.31). Deretter erklærer han at apostlene var blitt satt til å vitne om denne frelse. Og Den Hellige Ånd er det store vitne som virker gjennom dem. Ved tilføyelsen "som Gud gav dem som lyder ham", lukker liksom Peter opp nådedøren også for medlemmene av Rådet om de bare ville bøye seg og lyde Gud.
Apg 5:33-42
Virkningen av Peters ord var forherdelse for de fleste. I grunnteksten står det at "de ble gjennomsaget", et uttrykk for den dype, skjærende harmen de følte ved å bli stilt ansikt til ansikt med den klare sannheten på denne måten.

Helst ville de ha slått i hjel apostlene. Men da står Gamaliel fram og holder denne merkelige talen (v.34-39).

Denne Gamaliel blir kalt en lovlærer og var en av de mest ansette. Han var sønnesønnen til den berømte Hillel som også var en lovlærer. Paulus var blitt opplært ved Gamaliels føtter, forteller han selv i Apg 22:3.

For lukkede dører ba Gamaliel at Rådet måtte vise litt forsiktighet overfor disse mennene. Han henviste til forskjellige bevegelser som hadde oppstått tidligere. Først viser han til en mann som het Teudas (v.36), og videre en annen ved navn Judas fra Galilea (v.37).

Denne siste er vel kjent. Historieskriveren Josefus nevner han flere ganger. Han var fra byen Gamala på østsiden av Genesaretsjøen. Både her og hos Josefus blir han omtalt som "fra Galilea", muligens fordi hans virksomhet særlig foregikk i Galilea. Han fikk i stand et opprør mot skatteutskrivningen som keiser Augustus lot gjennomføre ved Kvirinius i år 7 etter Kristi fødsel.

Judas mente det var uverdig å underkaste seg romernes herredømme ved å betale skatt til dem. Fra hans tid finnes dette betegnende ordet: "Det er ikke til å unde seg over at vi må anse de lovene som Moses har etterlatt seg skriftlig da han talte under Guds inspirasjon og lære, for mer verd å ta vare på enn dine bud." For snart to tusen år siden var man altså ikke i tvil om at den gamle pakts lover stammet fra Moses og at Gud hadde gitt han dem.

Teudas derimot er ikke kjent. Det var riktignok en Teudas som gjorde opprør på et senere tidspunkt under landshøvding Kuspinus Fadus og ble drept av hans ryttere, men han levde først ti år etter at Gamaliel holdt denne talen.

Vi kan selvfølgelig finne mange som straks mener at Lukas med urette har lagt disse ordene om Teudas i munnen på Gamaliel. Men de fleste fortolkerne mener likevel at Lukas er så pålitelig i det han forteller, at denne Teudas det er snakk om her, må være en annen og ukjent mann som startet et opprør med et religiøst fortegn. Det var nok av dem som forsøkte å få i stand slike opprør i tiden rundt Herodes den stores død.

Her har vi igjen et eksempel på to forskjellige måter å behandle vanskeligheter i Skriften på. Noen stempler det straks som feil. De fleste eldre fortolkere finner likevel ikke noen feil her, bare mangel på kjennskap hos oss selv.

Det har blitt felt mange forskjellige dommer over Gamaliels råd. Det gikk jo ut på at de ikke skulle gripe inn, for var denne bevegelsen bare av mennesker, ville den gå i oppløsning av seg selv, men var den av Gud, kunne de likevel ikke gjøre noe.

Og han sluttet med disse kjente ordene: "Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid med Gud" (v.39).

En har vært usikker på hvor mye av dette rådet som virkelig var gitt av et sant alvor for sannheten og hvor mye som bare var alminnelig klokskap. Det er iallfall helt klart at Gamaliels forhold til sannheten bare var halvhjertet. Vi hører ikke noe om at han taler imot den skammelige hudstrykningen som Rådet lot apostlene gjennomgå etterpå (v.40).

Gamaliel har vært en forsiktig mann som passet sin egen anseelse så han ikke skulle få høre det samme som Nikodemus fikk høre da han tok til motmæle i Rådet: "Kanskje du også er fra Galilea?" (Joh 7:52).

Hvilken forskjell var det ikke på den svake, men ærlige Nikodemus og den forsiktige Gamaliel. Men det fantes likevel en større stillhet og en dypere religiøst alvor hos han enn hos de andre i Rådet. Han hadde en viss tillit til at Gud ikke ville la sin sak i lengden seile sin egen sjø.

Men det er mye som taler for at hans råd hovedsaklig sprang fram av menneskelig klokskap. Både begynnelsen og slutten av hans lille tale kan tyde på det.

"Se dere vel for," begynner han. Han spør ikke om hva som er rett for Gud, men peker på de menneskelige hensyn de bør ta. Og det samme slutter han med i v. 39: "Ta dere i vare." Dette uttrykket peker også på hva folk vil si om dem. Han traff for så vidt spikeren på hodet, for de hyklerske rådsherrene ville ikke på noen måte gi det inntrykket overfor folk at de var kommet i strid med Gud.

En må tenke på Jesu ord i Luk 16:8: "Denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn."

Det har til alle tider vært mange som ligner på Gamaliel når det gjelder deres standpunkt. De er forsiktige folk som ikke vil være med på noen ytterligheter mot de hellige, men på den andre siden vil de egentlig passe sitt eget skinn så de ikke blir beskyldt for å gå sammen med de hellige. Og derfor kan de uten å gjøre noe for å hindre det, stilltiende gå med på at de hellige blir "hudstrøket" ved å bli omtalt på en forferdelig måte.

Tanken i det Gamaliel sier om at en skal se tiden an og dømme etter de følgene denne bevegelsen får, har et moment av sannhet i seg. Guds dom skal nok i sin tid ramme den planten han ikke selv har plantet (Matt 15:13). Men det finnes jo helt tydelig retninger med kraftig villfarelse som i lange tider har stor framgang.

Skulle vi ikke ha andre målestokker for hva som var sant og rett enn bevegelsenes varighet i tid, da må en jo slutte at mange av dem er fra Gud. Se f.eks. Islam som har vart i snart 1300 år.

Gamaliels ord kan lett bli en unnskyldning for ikke å ta ubehagelighetene med å kjempe mot løgnen og for sannheten.

De to siste versene (v.41-42) er fulle av himmelsk høyhet. For det første ser vi apostlenes glede over at de hadde fått lov til å lide den fornedrende hudflettingen for Jesu navns skyld. De forstod det var en ære for dem at de måtte lide dette og at det var Herren som hadde tillatt det. De gikk derfra med stor glede fordi de hadde fått bekjent sannheten og stadfestet den med sin lidelse.

Men hvordan Rådets medlemmer følte det da de gikk derfra, vet vi ikke. Og hva med Gamaliel? Kunne han se den herlighetens ånd som med Guds fred hvilte over apostlene, om han hadde villet se det?

Det andre vi skal legge merke til er den himmelglansen apostlene bar med seg da de uredde fortsatte "å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias" (v.42). Ja, det står uttrykkelig at de fortsatte "hver dag" å lære både hjemme og i templet. Seieren var på apostlenes side til tross for de blodige sårene de fikk.
Apg 6:1-15
I dette kapitlet hører vi først om en begynnende misstemning hos noen av menighetsmedlemmene og hvordan apostlene løser dette problemet (v. 1-6).

Grunnen til misnøyen var den at "ved den daglige utdelingen" av gaver til dem som trengte det, begynte de gresk-talende jødene å påstå at deres enker ble tilsidesatt til fordel for de hebraisk-talende. De gresk-talende var jøder som var født utenfor jødelands grenser og hadde brukt det greske språket fra de var barn. De jødiske-talende derimot var jøder som var født i Palestina og som hadde hebraisk (eller rettere aramaisk) som sitt morsmål.

Dette skjedde står det på den tiden da "tallet på disipler stadig økte". Det er ikke alltid så lett å bevare enheten når antallet troende blir stort.

Grunnen til selve klagen hadde sammenheng med at apostlene ikke personlig hadde tilsyn med denne utdelingen, men brukte andre medhjelpere til dette. Det synes likevel som det ikke var noen fast ordning med dette.

At det med hensikt hadde skjedd noen forbigåelse, har vi ingen forutsetning for å kunne si, men det kan selvfølgelig ligge nær å tro at de innfødte jødene som talte et kjent språk, lett kunne få fordeler på bekostning av de andre som snakket et fremmed språk.

Noen mener det virkelig har vært praksis blant de innfødte jødene å betrakte seg selv som bedre enn de jødene som var født i utlendighet og som nærmest hadde sneket seg inn i menigheten. Denne fristelsen kunne vel være nærliggende.

Apostlene som hadde ansvaret for å ta vare på og fordele gavene som ble gitt til menigheten, unndrog seg ikke ansvaret, men forsøkte å rydde opp i dette. De foreslo at det ble dannet en fast ordning for menigheten ved å velge sju menn som skulle få overdratt ansvaret for denne utdelingen som et embete.

Selv ønsket de ikke gå inn i denne oppgaven fordi de var opptatt med den langt viktigere oppgaven i Guds Ords tjeneste.

Vi skal merke oss at i v. 4 blir bønnen satt foran Ordets tjeneste. Det forteller oss at apostlene betraktet bønnen som en tjeneste, et arbeid de først og fremst måtte bruke tid og krefter på, og deretter kom Ordets tjeneste. Dette bør alle som forkynner Guds Ord merke seg.

Men også til denne tjeneste med matutdelingen krevde apostlene at de mennene som utføre dette arbeidet, skulle gjøre det på åndelig vis.

Grunnen er at alt det et Guds barn gjør også i de minste, timelige handlinger, skal gjøres med et hellig sinn. Det gjelder ikke minst når de skal ta seg av de fattige og trengende.

Med rette er det blir sagt at "sjelen i all barmhjertighet er barmhjertighet mot sjelen".

Vi skal også merke oss hvilke krav apostlene stilte til disse mennene: 1) De skulle ha "godt vitnesbyrd". Det gjaldt selvfølgelig først og fremst i menigheten. 2) Den andre og viktigste betingelsen var at de skulle være "fylt av Ånd". De skulle altså ha åndelig kraft og myndighet. 3) Dessuten skulle de være fylt av "visdom". Det sikter først og fremst på praktisk dyktighet.

Og videre er det lærerikt å se hvordan valget skjer. På grunnlag av de kravene som blir nevnt, innstiller menigheten de personene som de mente var skikket til oppgaven, men apostlene godkjenner valget og innvier dem ved bønn og håndspåleggelse (v.5-6).

Her er myndigheten på en åndelig måte fordelt mellom menigheten og dens ledere, men vi skal merke oss at dette er en Åndens menighet med en alvorlig kirketukt over seg. Den er noe annet enn det som blir kalt menighet i våre dager. Egentlig betegnet den bare soknet.

Håndspåleggelsen i forbindelse med innvielse er kjent helt fra Den gamle pakt (se 4Mos 27:18 der Herren befaler Moses å legge sin hånd på Josva og legge noe av sin verdighet på han "så hele Israels barns menighet må lyde ham").

Allerede i 1Mos 48:14 finner vi håndspåleggelse. Der hører vi at gamle Jakob velsigner Josefs sønner. Håndspåleggelsen er det ytre tegnet på meddelelsen av den guddommelige nådes kraft som det ble bedt om i den bønnen som følger håndspåleggelsen.

Stefanus blir nevnt først av dem som blir valgt. Han blir beskrevet som "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (v.5). Det synes som han er den som er åndelig best rustet til oppgaven.

Vi skal snart høre at han ble det første blodvitne for Herrens sak.

Filip som nevnes deretter, hører vi også om i kap. 8. Han er evangelisten i Samaria som fikk lov til å hjelpe den mektige embetsmannen som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronningen. Senere møter vi han igjen i Cesarea (Apg 21:8).

Nikolaus var den eneste som ikke var født jøde. Han var en proselytt fra Antiokia. Det viser hvilken visdom de viste da de valgte disse menighetstjenerne. Det var vel en god del proselytter i den kristne menighet. Han høre selvfølgelig med til de omskårne og var altså en av "rettferdighetens proselytter" som de ble kalt når de var helt innlemmet i jødefolket.

At denne Nikolaus skulle være opphavsmannen til "nikolaittenes gjerninger" som er nevnt i Åp 2:6, en lære som gikk ut på å forene troen på Kristus med en dårlig, verdslig liv, kan ikke på noen måte bevises.

I dette nyopprettede embetet i menigheten kan vi se spiren til det som senere har blitt til diakonembetet.

Ordningen ble til velsignelse, for i v. 7 hører vi om den framgangen Guds ord fikk også utenfor menigheten. Det blir særlig understreket at "en stor flokk av prestene ble lydige mot troen".

I og for seg er jo hver sjel som vinnes for Guds rike, uendelig verdifull, men når en prest omvender seg, gjør det sterkere inntrykk. Derfor bør dette være et spesielt bønneemne.

Først nå kom prestene. En vekkelse begynner som oftest blant lekfolket. Det er sjelden at prestene er de første. Men på den andre siden pleier også enhver vekkelse å gripe en del prester. Guds skje lov for det!

Den siste delen av kapitlet (v.8-15) danner innledningen til den alvorlige begivenheten med Stefanus som tross alt ble en stor seier for Guds rike.

Navnet "Stefanus" betyr "seierskrans", og han ble virkelig en fin seierskrans til vår Frelsers ære.

I v. 8-10 hører vi om virksomheten han fikk utføre i en frimodig og fast tro på Kristus. Den viste seg dels i under og tegn som han ved Guds nåde fikk gjøre, muligens helbredelser. Dels viste den seg i den overbevisende kraften som kom til uttrykk i hans samtaler og diskusjoner med motstanderne av evangeliet.

Ved hans besøk i de mange fattige hyttene, hadde de himmelske krefter tørket mange tårer. Han var et skinnende lys som også snart tiltrakk seg fiendenes oppmerksomhet.

De som særlig kom i strid med han, blir i v. 9 omtalt som "noen av den synagogen som kalles de frigittes". Med dette uttrykket forstås vanligvis jøder som en tid har vært krigsfanger og slaver hos romerne, men som var blitt frigitt. De og deres etterkommere dannet en synagoge for seg selv i Jerusalem.

"Synagoge" betyr egentlig "forsamling". I Jerusalem skal det ha vært hundrevis av hus som ble brukt som synagoger der forskjellige grupperinger samlet seg utenfor templet.

Dernest nevnes "kyreneernes og aleksandrinernes" synagoge. Det var jøder fra de egyptiske landområdene. Disse var kjent for sin iver for den greske lærdommen og var kjent for sine diskusjoner.

Endelig nevnes "noen av dem som var fra Kilikia og Asia". Saulus fra Tarsus hørte vel egentlig hjemme i den første gruppen ettersom Tarsus var i Kilikia.

"Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med" (v.10). De trakk det korteste strå overfor sannheten.

Så grep de til løgnens våpen og fikk tak i falske vitner (v.11). De beskyldte Stefanus for å spotte templet ("dette hellige sted") og "loven". Dermed mente de han spottet Gud. Disse falske vitnene minner ikke så lite om dem vi møtte i rettssaken mot Jesus selv.

Herren ville tydeligvis bruke sin venn Stefanus til å skape det bruddet som måtte komme mellom Kristi menighet og den delen av jødefolket som mer eller mindre forherdet seg. Det nye Israel etter Ånden og det gamle Israel etter kjødet kunne ikke fortsette å gå i en flokk.

Det er noe hos Stefanus som minner om Paulus. Han understreker sterkt at det er bare det Kristus har gjort som kan gjøre et menneske salig. Lovens gjerninger og tempeltjenesten hjelper ikke her. Med dette rammer han den vantro jødedommens trøst ved tilliten til egne handlinger. Så mye kan vi forstå av den forvrengningen de falske vitnene gjør av det han har sagt (v.11, 13 og 14).

Og nå begynner den populariteten de kristne hadde blant folk å forandre seg. Det er tredje gang noen blir kalt fram for Det høye råd på grunn av Jesus. Denne gang er det Stefanus som står der (v.12).

Kapitlet slutter med å fortelle at Stefanus stod der med en glans fra engleverdenen. Det var en avspeiling av den himmelske glans som han gikk i møte. Rådets medlemmer ble ganske betatt av dette (v.15), og det var vel grunnen til at de hørte så lenge på han før det var som djevelens raseri brøt løs da de hørte det Stefanus sa (se Apg 7:53: "Dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke holder den").

Må Gud gi at alle Jesu stridsmenn må være fylt av Guds Ånd så ikke fiendenes mørke må smitte over på oss. Må våre øyne være rettet oppover mot Jesus slik at vi kan forstå den herligheten som Paulus uttrykker i Fil 1:29: "- dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham."
Apg 7:1-60
Ved første øyekast kan innholdet i den forsvarstalen Stafuns holdt, synes noe merkelig. Den er nemlig bare en oversikt over Israels historie fra Abraham til Salomo. Først nevner han patriarkenes tid (v.2-16). Deretter Mose tid (v.17-43) før han omtaler overgangen fra tabernaklet til templet (v.44-50). Der slutter den historiske beskrivelsen.

Kanskje så han at raseriet var i ferd med å bryte fram og hindre han i å fortsette. Han avslutter så med en kort og flammende henvendelse til deres samvittighet. Det er som han svinger Åndens sverd til et rammende slag mot deres hykleri og forherdelse.

Dette ble tydeligvis et vendepunkt i jødefolkets besøkelsestid. De hadde hatt "byen på fjellet" i blant seg i og med at Jesu menighet hadde vært der med den kjærlighet og kraft de første hellige viste.

Svaret de gav, var mordet på Stefanus. Det var Guds Ånd som talte dette veldige ordet til disse forherdede menneskene.

Vi kan vel egentlig si at slutten av Stefanus' tale finner vi i den inderlige bønnen han ber før han går hjem til sin Frelsers herlighet. Den bønnen er full av Jesu kjærlighet.

Det første spørsmålet som melder seg, er dette: Hva er hovedtanken hans i talen til rådet? Det er helt klart at han for det første ønsker å vise falskheten og løgnen i beskyldningene som ble reist mot han.

Han stilte seg ikke spottende verken til den gamle pakt eller til Moses og templet. Gjennom sine ord ønsker han å vise en usvikelig tillit til og erkjennelse av Guds nådehandling gjennom den gamle pakt.

Men samtidig viser han klart nok at Guds frelse ikke var knyttet til det ytre templet ettersom Gud hadde åpenbart sin nåde mot fedrene lenge før templet ble bygget, lenge før noen jøde hadde bosatt seg i det hellige land.

Denne tanken understreker Stefanus sterkt i slutten av sin tale (v.48-50). Der nevner han ord fra 1Kong 8:27 og Jes 66:1-2 hvor det klart sies at det ytre templet ikke var det viktigste. Det kunne likevel ikke romme Herren. Men han ville bo hos den som var sønderknust i ånden, altså i menneskenes hjerter. Det var dette åndelige templet Stefanus hadde snakket om til folk.

Og endelig er den tredje grunntanken i hans tale til rådet folkets gjenstridighet overfor Guds nådes åpenbaring. Særlig gjelder det åpenbaringen ved Moses. De hadde egentlig alltid gjort motstand når Gud gang på gang hadde rakt ut sin hånd til frelse og oppreisning.

I dette utsagnet er helt tydelig tanken på den motstanden de hadde vist mot Jesus, inkludert. Og denne tanken om folkets hardhet og gjenstridighet er det siste punktet i talen hans (v.51-53). Det fikk raseriet til å renne over hos rådsmedlemmene som var styrt av djevelen selv.

Når det gjelder gjengivelsen av den gammeltestamentlige historie som Stefanus gir, skal vi først merke oss at den holder seg i hovedsak (og i litt fri form) til den greske oversettelsen som var i bruk på den tiden. Den blir kalt Septuaginta. Navnet betyr egentlig "de sytti" etter tallet på oversetterne av denne

Av og til bygger også gjengivelsen på den jødiske overleveringen, det vil si den muntlige overleveringen fra slekt til slekt. Denne muntlige tradisjonen inneholder mange trekk som ikke finnes i Det gamle testamente.

Så ser vi også noen punkt der det synes å foreligge enkelte forvekslinger. Se for eksempel v. 16 der det blir sagt: "- den grav som Abraham kjøpte av Hemors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv." Her synes det å være en sammenblanding av 1Mos 12:6 der Abrahams opphold i Sikem blir omtalt, og 1Mos 23 der det fortelles at han kjøpte Makpela-hulen ved Hebron sammen med åkeren den lå på, til gravsted.

I 1Mos 33:19 blir det fortalt at det var Jakob som kjøpte åkeren ved Sikem.

Men det er ganske utenkelig at Stefanus skulle ha tatt feil når det gjaldt dette. Hvert eneste barn i Israel visste nøyaktig beskjed om patriarkenes historie.

Noen mener Stefanus har brukt den metoden rabbinerne brukte med å trekke sammen når de skulle uttrykke noe som hang nøye sammen. I Jakobs person blir jo stamfaren Abraham representert.

Lukas synes å ha hatt en skriftlig kilde her så forvekslingen kan ikke skyldes han. Det er jo en mulighet for at en som har skrevet av Bibelen på et senere tidspunkt ved en skrivefeil kom til å skrive Abraham i stedet for Jakob.

* * *

Når det gjelder enkelthetene i Stefanus' tale, hører vi altså først om Abraham (v.2-8). Legg merke til den ærbødige tiltalen han brukte da han henvendte seg til rådet: "Brødre, fedre, hør på meg!" Han visste meget godt at rådsherrene var verken broderlige eller faderlige til sinns, men han unnlot likevel ikke å vise den nødvendige respekten for dem.

Uttrykket "herlighetens Gud" er et svar på beskyldningene om at han skulle ha spottet Gud. Nei, Abrahams Gud var også Stefanus' Gud.

Når Stefanus sier at Gud åpenbarte seg for Abraham før han slo seg ned i Karan, følger han den jødiske tradisjonen. I 1Mos 15:7 fortelles det at det var Herren som førte Abraham ut fra Ur i Kaldea (se også Neh 9:7. Det vil si at Abraham har hatt en åpenbaring fra Herren også i Ur.

Dette finner vi også hos den jødiske historieskriveren Josefus.

På samme måte møter vi også den jødiske overleveringen i ordet om at Gud bød Abraham å flytte til Kanaan først etter at hans far var død.

Når kritikerne her har funnet en motsetning til 1Mos 11:32 og 1Mos 12:4 som vanligvis blir tolket slik at Tarah levde enda 60 år etter at Abraham brøt opp og dro til Kanaan, så er egentlig ikke det noen selvsagt tolkning av disse ordene.

Vi viser til forklaringen av 1Mos 11:10-32 når det gjelder en nærmere forståelse av dette.

På nevnte sted blir det bare sagt at etter det hadde gått 60 år, hadde Tarah tre sønner. At Abraham blir nevnt først, kommer av at han ble stamfar til Israel. Det behøver nødvendigvis ikke bety at han var eldst.

"Han gav ham ingen eiendom, ikke en fotsbredd," står det i v. 5. Dett er ingen motsigelse til det at Abraham kjøpte en åker til gravsted. Dette blir senere slått fast i v. 16. Denne åkeren var ikke en gave som følge av løftet, men en foreløpig handel.

I v. 5-7 fremhever Stefanus at først 400 år senere fikk folket tjene Herren i Det hellige land.

Når det gjelder tallet 400, viser vi til 1Mos 15:13. Det er et avrundet tall. Det nøyaktige tall finner vi i 2Mos 12:40 som er 430 år.

I v. 8-16 fortsetter beretningen med Isaks, Jakobs og Josefs historie. Tallet 75 i v. 14 er hentet fra Septuaginta. I 1Mos 46 er tallet 70. Septuaginta har også regnet med de fem sønnesønnene til Josef ( 1Krøn 7:14-21).

I Jos 24:32 fortelles det at Josefs lik ble begravd ved Sikem. At alle sønnene til Jakob ble begravd der, slik det kan se ut av v. 16, kommer fra den jødiske overleveringen.

Jakob derimot ble begravet i Makpele-hulen ved Hebron (se 1Mos 50:13).

I v. 17 kommer vi så til skildringen av folket i Egypt og Mose fødsel. Når det står i v. 22 at Moses "var mektig i ord og gjerninger", kan det synes å stå i strid med 2Mos 4:10 der Moses sier til Herren: "Jeg har aldri vært noen ordets mann -. Jeg er tung i mæle og tung i tale". Men med rette er det sagt at Stefanus' utsagn om Moses gjelder ikke uttalen, men det mektige innholdet i hans ord.

At Moses var 40 år da han måtte flykte fra Egypt (v.23) og deretter levde 40 år i Midians land (v.30), bygger også på en muntlig overleveringen som ikke er skrevet ned i Det gamle testamentet.

"Herrens engel" som er nevnt i v. 30, hører vi ofte om i Det gamle testamentet. Det er vår Frelser i den skikkelsen han hadde før han ble menneske.

Vi ser hvordan Stefanus hele tiden trekker fram Israels barns gjenstridighet også overfor Moses (v. 25, 35 og 39).

I v. 37 tar Stefanus fram løftet Moses uttalte, om den store profeten som Gud i sin tid skulle reise opp. Han skulle være en stor profet som Moses var det. I dette uttrykket "som meg" ligger også dette at han skulle være en mellommann for en pakt mellom Gud og folket slik Moses var det.

Men i dette ligger også at ved å forkaste Jesus hadde jødene i virkeligheten forkastet både Moses og sine fedre.

Når Stefanus kaller loven "det levende ord" (v.38), mener han ikke dermed at loven kan levendegjøre en synder, men han viser på denne måten sin ærefrykt for loven som kommer fra den levende Gud. Han gjendriver altså de falske beskyldningen om at han skulle ha talt spottende mot loven.

At loven ikke er i stand til å gi liv, ligger ikke i lovens vesen, men i menneskenes syndige natur som ikke kan holde loven (Rom 8:3) Alt Guds ord er i seg selv levende.

I v. 42 viser han på hvilken måte Guds straff blir åpenbart over det gjenstridige folket. Det skjer ved at han "overgav dem" til avgudsdyrkelse. Han lot dem følge sin onde vilje.

Det samme finner vi i Rom 1:24 der det står: "Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet." Det er en meget alvorlig åndelig lov om at det en synder med, blir en straffet med. Den verste tukt en kan utsettes for, er å bli overgitt til å tjene synden.

Profetordet fra profetenes bok som er nevnt v. 42-43, er av profeten Amos (Amos 5:25-27), og gjengis fritt etter Septuaginta. Det viser oss at Israels barn tjente "himmelens hær" allerede i løpet av det 40 år lange oppholdet i ørkenen. "Himmelens hær" er sol, måne og stjerner.

Dette blir ikke fortalt i noen av Mosebøkene, men så forteller heller ikke de noe om de siste 38 årene fra ørkentiden mens Israels barn var under Guds vrede. Men profeten Amos forteller altså om det. Han peker på at den offertjenesten som loven påbød, ikke ble gjennomført under ørkenvandringen selv om folk fra tid til annen ofret (se 4Mos 9).

Avguden Molok som nevnes her, var solguden. Navnet betyr egentlig "konge". De hadde båret med seg bildet av han og oppbevart det i et telt sammen med bildet av "guden Remfans stjerne". Remfan er det koptiske navnet på planeten Saturn.

Moloks bilde var av metall med et oksehode og utrakte armer. Bildet var hult slik at en kunne fyre nedenfra i det som i en ovn. Når metallarmene ble rødglødende, la de små barn som offer i Moloks armer, og skrikene deres ble overdøvet av offerprestenes basuner.

I v. 44- 47 taler Stefanus først om tabernaklet og deretter om Salomo som bygde templet. Og med utgangspunkt i det jordiske tempel går han over til å tale om det åndelige tempel (v.48-50).

I avslutningsordene (v. 51-53) trekker han liksom trådene sammen til et brennende vitnesbyrd mot det gjenstridige folket.

Han kaller dem "stivnakker" (sml. Herrens ord i 2Mos 32:9), "uomskårne på hjerter og ører". Han stempler dem altså som hedninger som ikke var mottagelige for Den Hellige Ånds vitnesbyrd. Ordet i v. 52 er som en gjenklang av Jesu ord i Matt 23:34-37.

Han slutter med at det ikke var han som vanhelliget loven. De vanhelliget lovet ved sin motstand mot Ånden i loven.

Han understreker at loven er hellig siden den var blitt "gitt ved engler". Det står ikke tydelig i 2. Mosebok at englene var til stede, men Paulus sier også det samme i Gal 3:19.

I 2Mos 19:16 står det at folket hørte tydelig en sterk basunlyd fra fjellet den dagen. Det viser at englene var til stede slik de alltid er tilstede som tjenende ånder ved viktige begivenheter i Guds rike.

Her stopper Stefanus da han ser hvordan raseriet bryter løs (v.54). Han hadde nå fått sagt det Gud ville han skulle bære fram. Ved Gud styrelse fikk den en kraftigere slutt enn Stefanus kunne ane.

Det var en veldig kontrast for Stefanus der han vender blikket fra de rasende ansiktene og opp mot det guddommelige synet. Han ser opp mot himmelen for å få hjelp, og får se Guds herlighet og stråleglansen omkring hans trone. Han ser også Frelseren som står ved Guds høyre hånd. Han sitter ikke, men står som om han er rede til å frelse han fra rådets raseri og ta imot han i sitt rike.

Det han så, ropte han ut med høy røst. Det er også en nåde for oss at vi på denne måten har fått se inn i åpenbaringen av denne herligheten. På samme måte hører vi av og til Guds barn vitne om det de ser inn i evighetens verden idet de dør.

I Apg 6:12 hørte vi at det er folkemassen som grep Stefanus og førte han til rådet. Jødene hadde ikke lov til å avlive noen på egen hånd, men lederne var sikkert tilfreds med at han ble myrdet i det oppløpet som nå fant sted.

Rådsherrene var vel med selv også. De steinet han som en Gudsbespotter, altså under samme dommen som Jesus selv ble dømt. Etter loven i 5Mos 17:7 skulle vitnene i en sak mot avgudsdyrkelse og Gudsbespottelse være de første til å steine han.

I denne sammenhengen hører vi for første gang om Saulus som var tilfreds med mordet på Stefanus. Men like sikkert som han gledet seg over dette, fikk han også den første brodd i sjelen (se Apg 9:5. 26:14) som han aldri ble kvitt.

De to setningene han hørte fra Stefanus mens steinene haglet over han, brente seg inn i hans sjel. Igjen er det som vi hører en gjenklang av Jesu ord da Stefanus ba om at Herren måtte ta imot hans ånd samtidig som han ba for dem som drepte han.

Det er herlig å se hvordan Mesterens sinn gjenspeiler seg i hans disippel. Det er som om Guds hellige kjærlighet gjør en siste kraftanstrengelse da Stefanus bøyer kne og bærer fram sin forbønn med kraftig røst. Han samlet glødende kull på sine fienders hode.

I grunnteksten står det: "La ikke denne synd stå fast for dem," eller "tilmål dem ikke denne synd". Stefanus hadde tydeligvis hele det stakkars Israels-folket for øye da han ba denne bønnen.

Så "sovnet han inn". Et underlig ord om en så voldsom død. Men dette uttrykket forteller at Gud gjorde den god. Det kan Herren gjøre for sine venner selv under de største trengsler.
Apg 8:1-25
Dette kapitlet innleder et nytt avsnitt som går fram til og med kap. 12. Det beskriver hvordan kirken passerer grensen fra jødene til hedningene slik det gradvis gikk for seg. Men det begynte med av evangeliet kom til Samaria hvor den store såmannen Jesus Kristus i egen skikkelse hadde stått noen år tidligere og sagt at Samarias marker var hvite til høsten (Joh 4:35).

Grunnen til at evangeliet ble spredt utover både Judea og Samaria var den stormen av forfølgelse som brøt innover menigheten i Jerusalem etter mordet på Stefanus. Allerede samme dagen startet den under ledelse av den unge Saulus som fnyste av forbitrelse mot de kristne, og både menn og kvinner ble kastet i fengsel (v.1-4).

I Apg 22:4 og Apg 26:9-11 forteller Paulus mer om sitt forferdelige hat mot Jesu venner i denne tiden. Minnet om dette ble siden til en stadig tukt som gjorde han ydmyk. Han glemte aldri at det han var, var han av bare nåde.

Det blir likevel bemerket at ikke alle jødene var så ondsinnet. I v. 2 hører vi om "noen gudfryktige menn". Dette betyr jøder, altså folk utenfor menigheten som hadde mot til å ære minnet om Stefanus ved å gi han en verdig begravelse og holdt "veklage over ham". Dette siste peker på datidens skikk med å stemme i klagesang over den avdøde.

Disse personene har vært av de jødene som ennå så på menigheten med velvilje (se Apg 2:47).

Denne første, alminnelige forfølgelsen hadde den velsignede virkningen at troens ild ble spredt til alle sider som gnister. De troende som måtte flykte fra Jerusalem, hadde ikke mistet motet, men gikk frimodig omkring og "forkynte evangeliets ord".

Det er underlig og fint å se hvordan Herren kan forvandle fiendenes onde angrep til seier for sitt rike.

De eneste som ble tilbake i Jerusalem, var apostlene. De følte sikkert at deres plass fremdeles var der, og så fikk det gå som det ellers ville med dem.

En del av dem som ble drevet på flukt, kom vel snart tilbake igjen, for vi finner jo fremdeles en menighet der (se Apg 9:26).

I v. 5-8 fortelles det så om den store gleden som oppstod i Samaria som følgen av Filips velsignede virksomhet der. Denne Filip var en av dem som ble valgt til å ha ansvaret for utdelingen til de fattige, for i v. 1 hører vi at apostlene ble i Jerusalem. Derfor kan det ikke være apostelen Filip som drar til Samaria.

Han høstet det såkornet som Herren selv hadde sådd i Samaria. Igjen møter vi den underlige mottageligheten for evangeliet som samaritanene hadde. Fariseismen hadde ikke ødelagt dem.

Faren for samaritanene lå på et annet plan. I sin halvt hedenske tilstand haddde de vært et lett bytte for alle slags trollmenn som bedro dette overtroiske folket med sine forførende kunster.

Nettopp dette var grunnen til det som fortelles i v. 9-24 om trollmannen Simon.

Den kristne forfatteren Justin Matyren var selv samaritan, og han forteller at denne Simon stammet fra den lille byen Gitthon i Samaria. Han hørte til de såkalte "magerne" som var helt vanlige i Østerland. De drev med demonbesvergelser, helbredelse av syke, spådomskunster, drømme- og stjernetydning. Dette blandet de sammen med deler av hedensk filosofi for å gi det et preg av visdom

De utførte sine kunster ved at de hadde større kunnskap om naturkreftene enn de fleste andre på den tiden. Dessuten handlet de også ved hjelp av djevelen.

Denne Simon har muligens utgitt seg for å være en slags Messias, en åpenbaring av "Guds kraft som kalles den store".

Det som står i v. 9 er en god beskrivelse av en falsk forkynnelse, nemlig "han utgav seg for å være noe stort". Egen storhet er målet for all falsk og uren forkynnelse.

I v. 9-11 fortelles det om hans tidligere virksomhet blant samaritanene og den tilslutningen han hadde fått blant dette folket som var så lett å bevege. De var sikkert grepet av en dyp lengsel som var skapt ved ryktet om dem som hadde skjedd i jødeland.

I v. 12-13 hører vi så om Filips virksomhet. Han hadde slik gjennomslagskraft at Simons kunster ble fullstendig feid til side. Ja, selv Simon ble for en tid grepet av sannheten.

"Og Simon tok ved troen han også." Han mente det altså oppriktig så lenge det varte. Men det stakk ikke så dypt hos han. Det var vel helst miraklene som gjorde så sterkt inntrykk på han. I v. 14-17 hører vi så hvordan apostlene i Jerusalem sendte Peter og Johannes til Samaria for å besegle evangeliets første utbredelse utenfor Judea. Herren selv ville det slik.

Av v. 15-16 går det klart fram at Den Hellige Ånd først kom over de nydøpte på en synlig måte da apostlene kom dit. Her er det ikke snakk om den indre gjenfødelsen av vann og ånd. Den foregikk selvfølgelig da de ble døpt med den dåp som Frelseren innstiftet. Dette må være meddelelsen av den synlige Åndens nådegave på samme måte som den kom til menigheten på pinsedagen. Den hører jo med til den apostoliske menighets kjennetegn.

At Åndens komme betyr en synlig nådevirkning, går også fram av v. 18 der det står at "Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse".

Herren hadde holdt tilbake dette særlige uttrykket for Åndens nådegave inntil apostlene kom. Det gjorde han nettopp for at den samaritanske menigheten skulle få dette tilsagnet ved apostlenes håndspåleggelse. Dette skulle vise at menigheten i Samaria var jevnbyrdig med menigheten i Jerusalem.

I v. 18-19 hører vi om Simons forsøk på å kjøpe for penger denne evnen til å meddele Den Hellige Ånd ved håndspåleggelse. Hensikten hans er tydeligvis ikke å bli velsignet ved den evnen, men å gjøre seg selv stor ved den.

Senere i kirkehistorien har ordet "simoni" blitt et fast uttrykk for den ugudelige skikken å selge og kjøpe embeter i kirken som blomstret opp i middelalderen.

På denne måten viste det seg at Simon hørte hjemme blant den dårlige fisken som Herren taler om i sin lignelse om himmelriket som er lik noten som kastes ut og fanger all slags fisk (Matt 13:47-48).

I v. 20-23 ser vi hvordan Peter irettesetter Simon med en alvorlig formaning. Vi må ikke forveksle dette ordet med et ord som fordømmer han selv personlig. Det er bare uttalt over hans synd, for Peter formaner han samtidig til å omvende seg og be Gud om tilgivelse.

Peter avslører at Simon er bundet av "bitterhets galle og urettferdighets lenker", og personlig har han "ingen lodd og del i dette ord". Hans hjerte var ikke rett med Gud fordi Ordets kraft ikke hadde trengt ned i det.

Simons svar (v.24) gir ikke så mye håp for han. Han ber bare om at syndens følger ikke må ramme han. Han ber ikke om et nytt sinn.

Det fortelles ikke noe mer om han i Det nye testamentet, men kirkefedrene forteller at han senere ble opphavsmann til de første gnostiske vranglærerne. Disse gnostikerne, de "glupende ulver" som Paulus kaller dem i Apg 20:29, forsøkte ved hjelp av "den kunnskap som med urette kalles så" (1Tim 6:20) å forvrenge den hellige histories kjensgjerninger til fantasifullt hjernespinn. De forsøkte på den måten å fornekte at Kristus var kommet i kjød som et sant menneske.

Et gammelt sagn forteller at Peter senere traff igjen den samme Simon i Rom og gjentok sin irettesettelse fordi han hadde fortsatt med sine trolldomskunster.

Etter å ha arbeidet og vitnet for Herren også mens de var på reise fra Samaria, vendte så apostlene tilbake til Jerusalem. Denne reisen hadde jo vært så full av velsignelse (v.25). Her ser vi hvordan Jesu første venner alltid hadde Ordet med seg over alt hvor de kom.
Apg 8:26-40
Også i dette avsnittet fortelles det om hvordan Guds rike kommer til en som ikke er jøde. Han var riktignok proselytt, men sannsynligvis bare "portens proselytt", det vil si en som ikke hadde latt seg omskjære, men forøvrig hadde han bøyd seg for Israels Gud.

Det var Filip som fikk lov til å gå dette ærendet til en sjel som søkte etter sannheten. Han fikk englebud om å dra ned på den veien som gikk fra Jerusalem til Gasa (nåværende Gaza) uten at det ble sagt nærmere hva han skulle gjøre der

Beskrivelsen av veien, "denne veien er øde" er vel føyd til for å forklare nærmere hvilken vei det er snakk om. Det gikk nemlig flere veier fra Jerusalem til Gasa. Her er det altså tale om ørkenveien.

Gasa er en av de gamle filisterbyene som gang på gang var blitt ødelagt. Den lå ved kysten, 4-5 km. fra Middelhavet, ved sydgrensen av Kanaan.

"Filip brøt opp og drog av sted." Den rette troens lydighet er å følge Guds anvisning uten å spørre hvorfor. På samme måten drog også Abraham, de troendes far, ut fra sitt land da Herren kalte han.

Denne fortellingen er et vakkert vitnesbyrd om at vår store Gud holder øye med hver eneste sjel og gjør seg umak med å møte den som har en oppriktig trang til frelse, med sin nåde.

Mannen det dreier seg om her, var en fornem mann. Han var skattmester hos den etiopiske dronningen. Etiopia ble regjert av dronninger, og disse ble alltid kalt "Kandake" på samme måten som alle kongene i Egypt ble kalt "Farao".

Det var vanlig i Østen at alle de høyeste embetsmennene som skulle ferdes i slottet, var gjeldinger. Dette førte nok til at han bare hørte til "portens proselytter", som før nevnt.

Ifølge 5Mos 23:1 måtte ingen som var gjeldet, komme inn i Herrens menighet. Men i Jes 56:4-5 er det gitt løfte om at i de kommende dager skulle også slike ved Guds nåde tas inn i Herrens hus.

Det var en lang reise fra Etiopia til Jerusalem, men lengselen hadde vært for stor. Derfor drog han til Herrens tempel på det hellige berg. Men lengselen var ikke blitt slukket ved denne reisen, og lyset var ikke blitt tent i hans sjel.

På grunn av forfølgelsen kunne ikke apostlene lenger undervise i templets bueganger, og menigheten var på dette tidspunktet spredt. Hoffmannen hadde derfor ikke truffet noen av Herrens venner i Jerusalem. Nå var han på hjemvei og sikkert med vemod.

Han hadde lagt Jerusalem bak seg og kjørte på den ensomme veien ned mot Gasa. Men det er et fint vitnesbyrd om denne mannen at han søker hjelp der den er å finne. Han leser fra Guds ord, nærmere bestemt fra profetiene. Og det er Jesaja, evangelisten blant profetene, som har fanget oppmerksomheten hans. Kanskje han kunne få lys og hjelp for sin lengsel her?

Ville bare søkende sjeler ta fram Ordet og lese med et bedende hjerte, så skulle nok Herren sørge for at de får lys over det de leser.

Av v. 30 kan vi forstå at han leste høyt, for Filip hørte det han leste. Det var det herlige avsnittet fra Jes 53 han leste (v.32-33), Men hvem var denne det var skrevet om her? Hvem var han som skulle føres bort som et lam for å slaktes? Det forstod han ikke (v.34).

Da han fikk se vognen, kom også lyset til Filip med forklaring om hva han skulle gjøre. Ånden fortalte han at her var det arbeidet Gud hadde sendt han for å gjøre. Slik kan Gud arbeide. Det vet alle Guds barn som lar seg lede av han. Vi må bare vokte oss så vi ikke lar oss narre av noe i vår egen ånd.

Sitatet fra Det gamle testamentet er etter den greske oversettelsen. Gjengivelsen i v. 33 er litt forskjellige fra Jes 53:8, men tanken er den samme.

"I hans fornedrelse ble dommen over ham borttatt." Meningen er at da han ble fornedret så totalt som han ble på korset, ble dommen tatt bort fordi han hadde sonet den. Han hadde lidd dommen som straff over alle våre synder, og dermed ble dommen tatt bort fra han, og han selv tatt bort fra trengsel og dom.

"Hvem kan fortelle om hans ætt" må vel helst forstås som en anklage mot den slekt som var med og tok hans liv bort fra jorden.

Andre forstår det slik at den framtid som fulgte etter hans død, ikke er til å beskrive. Så stor og velsignet skulle den bli på grunn av de mange som blir frelst som følge av Jesu død og bortgang fra denne jorden til plassen ved Faderens høyre hånd ("hans liv blir tatt bort fra jorden").

Det var et fint sted for Filip å gå ut fra da han skulle forkynne om Jesus for denne mannen som hungret og tørstet slik etter rettferdighet. Av sammenhengen kan en se at Filip også har forkynte om den dåpen Frelseren hadde innstiftet til syndenes forlatelse og gjenfødelse ved Den Hellige Ånds gave, slik Peter gjorde pinsedag.

For den første menighet var dåpen et nåderikt vann som gav liv. Den var begynnelsen til et liv i nåden.

De fleste greske håndskriftene har ikke med v. 37, og det synes som om det er føyd til senere av en avskriver som muligens fant det betenkelig at dåpen foregikk sånn uten videre uten en bekjennelse av troen.

Men i den første menighet døpte de alltid der det var et hjerte med sann tillit og en barnlig villighet. Gjentatte ganger hadde jo Herren selv satt omvendelsen til å bli som barn, som eneste betingelse for å komme inn i himlenes rike (Matt 18:3 og Mark 10:15). Og denne barnlige, lengselsfulle villigheten var jo så tydelig til stede hos etiopieren.

I og for seg er tilføyelsen i v. 37 i dette tilfelle ensbetydende med den barnlige villigheten overfor Jesus.

Så fant dåpen sted (v.38). Hoffmannen som hadde tilsynet med skattkammeret, fikk en himmelsk skatt, og med det samme var Filip borte. Av v. 39 går det tydelig fram at han ble ført bort på en vidunderlig måte.

Jesu nåde som kommer til uttrykk i den hellige dåp, blir satt høyt i Bibelen, og det kommer også til uttrykk her ved at Filip blir tatt bort etter dåpen. Hoffmannen hadde nå mottatt Jesus selv. Også til han hadde det lydt: "Min nåde er nok for deg." "For han drog sin vei med glede."

Filip ble funnet i Asdod, midtveis mellom Gasa og Jaffa. Den var også en av de gamle filisterbyene, og er identisk med våre dagers Esdud. Der kom han igjen til syne.

Også han dro videre med glede. Gleden ved å finne Jesus er utvilsomt størst, men nest størst er gleden over å kunne føre andre til han.

Vi hører at Filip gir uttrykk for sin glede ved å fortsette å forkynne evangeliet helt opp til Cesarea der vi, som allerede nevnt, senere finner at han har bosatt seg (Apg 21:8).

Cesarea var blitt bygd ut til en flott by av Herodes den store og ble senere residens for den romerske landshøvdingen. Veien dit gikk gjennom Ekron, Joppe og Sarons slette.

Den lykkelige hoffmannen holdt tydeligvis heller ikke skatten han hadde funnet, for seg selv. Han forkynte nok også evangeliet over alt hvor han kom. Hvilket resultat det har blitt av hans forkynnelse, vil bare evigheten vise oss. Vi hører ikke noe mer om han i Skriften.

Må også vi forkynne evangeliet med den samme glede som fylte disse to.
Apg 9:1-19
"Sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden," står det om vår Frelser i en profeti hos Jesaja (Jes 53:12). Dette ble oppfylt da den herliggjorte Jesus la den sterke motstanderen Saulus ned ved sine føtter og ved det beredte seg et utvalgt redskap til å bringe evangeliet ut til hedningefolkene.

At Paulus allerede var blitt berørt i sin sjel, går fram av hans fortelling i Apg 26:14f om sin omvendelse ("Det blir hårdt for deg å stampe mot brodden").

I Rom 7 får vi et innblikk i Paulus indre liv også før han ble frelst. Hans kamp mot synden var uten frukt, for synden tok anledning av lovens bud til å reise seg mot den med full styrke. Men selv om han hadde denne kampen i sitt indre, gikk han likevel for å være "i rettferdighet etter loven uten lyte" (Fil 3:6) i jødenes øyne. Han forsøkte vel også å innbille seg selv at han var på rett vei og dermed døyve samvittighetens stemme.

Dette hjelper oss til å forstå hvorfor han raste som han gjorde (v.1-2). Bildet av Stefanus med forklaret ansikt og forbønn for sine fiender, Jesu menighets fine liv og mektige vitnesbyrd, alt dette var som en brodd som stakk han i samvittigheten.

Bildet med brodden er hentet fra arbeidet med å drive fram lastedyrene. Da brukte en spisse stokker, og slo dyrene bakut, såret de bare seg selv enda mer.

At Saulus skulle få en slik plutselig omvendelse fra mørke til lys, hang vel sammen med at Herren hadde utvalgt han til å bringe evangeliet til hedningene som satt i dødens mørke. Saulus skulle selv få erfare hva det vil si å bli frelst av underfull nåde uten den minste fortjeneste eller verdighet.

Dette sier han klart i 1Tim 1:16: "Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle komme til tro på han til et evig liv."

At Herren kunne frelse han på denne måten, kom av at han som kjente hjertets dyp, så at Paulus bare var fanget av djevelens bedrag og gjorde dette "uvitende i vantro" (1Tim 1:13).

De ytre omstendighetene ved hans omvendelse blir fortalt både her og i kap. 22 og 26. Vi får også enkelte glimt i Paulus' brever.

Han er altså på vei til Damaskus med brev til synagogene der. Også for dem som bodde utenfor Palestina, var ypperstepresten og synedriet i Jerusalem den høyeste myndigheten når det gjaldt det religiøse livet.

I Damaskus som var hovedstaden i de gamle Syria, bodde det mange tusen jøder. Når evangeliet kom dit, vet vi ikke, men muligens skjedde det da menigheten ble spredt til alle kanter etter mordet på Stefanus (se kap. 8,1).

Saulus var full av stridstanker, men Herren var full av fredstanker med han. Og Herrens hånd kan i ett nu forandre alt.

Saulus' omvendelse var en klar hilsen til hele menigheten fra Herren: "Frykt ikke, bare tro!"

Lyset fra himmelen som plutselig omgir han, er glansen av Frelserens herlighet. Av v. 27 går det tydelig fram at Paulus så Jesus selv i det øyeblikket. I 1Kor 9:1 sier han også: "Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre?"

Men det varte bare et øyeblikk, før han lå på jorden, blendet av lysglansen, og så hørte han Herrens røst.

At navnet blir gjentatt to ganger, henger sammen med alvoret i ordene som følger (se også Luk 10:41: "Marta, Marta!" og Luk 22:31: "Simon, Simon!").

"Hvorfor forfølger du meg?" sier Herren. Hans venners sak, er ett med hans sak (Luk 10:16: "Den som forkaster dere, forkaster meg"). Alle motstandere bør tenke over dette.

Paulus er ennå ikke klar over hvem denne lysende skikkelsen er selv om han vel ante det. Han får vite det, og med det samme skjer forvandlingen i hans sjel, og spørsmålet kommer fra et skjelvende hjerte: "Hva skal jeg gjøre, Herre?" (Apg 22:10).

Ifølge Paulus gjenfortelling i Apg 26:15-18 hører vi at Herren i samme øyeblikk viste han hvilken oppgave han skulle få blant hedningene.

Her fortelles det bare at han fikk beskjed om å gå inn i byen, og så skulle han få vite nærmere hva han skulle gjøre.

Slik er Herrens nåde. Han forteller oss bare det som er nødvendig i øyeblikket og ber oss for resten å gå i tro på at han vil gi oss det lyset vi trenger etter hvert.

Ordene: "Hva vil du jeg skal gjøre Herre," er til alle tider tegnet på at et hjerte er sønderbrutt, og de må aldri forsvinne fra hjertet til et Guds barn. Derfor taler Skriften om lydighet mot Gud som "troens lydighet" (Rom 1:5, og om "lydighet mot sannheten" (1Pet 1:22) og lignende. Å bøye egenviljen under Herrens vilje er troens inderste vesen.

Kritikerne har hatt det travelt med å finne motsigelser når det gjelder de ytre omstendighetene den dagen ved Damaskus. Særlig gjelder dette v. 7 der det står: "De hørte riktignok lyden, men de så ingen". I Apg 22:9 fortelles det: "De som var med meg, så lyset, men røsten av ham som talte til meg, hørte de ikke."

Men dette kan vi lett forklare. De så lysglansen, men ikke den skikkelsen den kom fra, og de hørte nok lyden av en røst, men de oppfattet ikke ordene som den sa.

Den tilstanden som skildres hos Saulus i v. 8-9, er et bilde på det som foregår i hans indre. Det falske lyset hadde sluknet og den naturlige kraften var brutt. Han som ville lede alle andre, trengte selv å bli ledet.

Alt i hans sjel samlet seg om dette ene, nemlig en bønn om nåde for den største synderen som fantes fordi han hadde forfulgt sin egen Frelser. Han hadde vel tidligere ment om seg selv at han ba, men det var bare fariseerbønnen som ikke nådde inn i himmelen. Nå lyder det derimot fra det høye: "Se han ber!" (v.11).

Bare det rop som bæres fram i ydmykhet, når fram til Guds trone.

I v. 10-16 hører vi hvordan Gud åpenbarer seg for Ananias. På en barnlig, enkel måte legge Ananias fram sine betenkeligheter for Gud. Det er et fint vitnesbyrd om hvordan et Guds barn i et fortrolig forhold legger alt fram for Herren for å få veiledning fra han.

Herrens svar i v. 15-16 er som en venns veiledning, men samtidig som en stor konges svar. Den som hittil hadde brukt livet til å bringe lidelse og hån over Jesunavnet, skulle fra nå av bruke resten av livet til å forherlige dette navnet og selv lide på grunn av det.

I v. 13 finner vi uttrykket "dine hellige" brukt om Jesu disipler. Grunntekstens ord for hellig, betegner en utskillelse av noe fra den urene verden for at det skal høre Herren til. Dette er det helligheten består i.

I v. 14 omtaler Ananias de hellige for Jesus: "Dem som påkaller ditt navn." Av dette går det tydelig fram at de første kristne ikke bare påkalte Faderen i sine bønner, men også Kristus.

Så gikk Ananias til den gaten som Herren hadde bedt han gå til, nemlig den som ble kalt "Den rette". Der gikk han inn i huset til Judas, slik Gud hadde sagt, og spurte etter Saulus fra Tarsus.

Da han kom inn til han la straks han sine velsignende hender på han og tiltalte han kjærlig som bror. På denne måten ga han tilkjenne at han kom som et sendebud fra den samme Jesus som hadde åpenbart seg for Saulus. Det ga løfte om lys for den nedbøyde mannen både for det ytre og det indre øye. Da falt det som skjell fra hans øyne, og han kunne se igjen.

Som vi hører i Apg 22:14-16, lot han seg straks døpe og fikk sine synder vasket bort. Da fikk hans sjel fred i troen på Jesu nåde.

Deretter kunne han også begynne å tenke på sitt legemlige vel. Der stod han da som en ny skapning, slik han selv sier. Det gamle var forbi. Alt var blitt nytt (se 2Kor 5:17).

Igjen ser vi hvilken plass dåpen har i den første menigheten. Den er en åpen kilde mot all synd og urenhet (Sak 13:1) som man straks henviste alle sjeler som hungret og tørstet etter nåde, til.

Det må ha vært en underfull opplevelse for Saulus. Den var ingen drøm, men en gledelig virkelighet. Han var blitt tatt til nåde.

Selv om omvendelsen kanskje ikke skjedde så fort for deg som den skjedde for Saulus og for mange andre, så kjenner likevel hvert omvendt menneske til dette: Det var et før, og er et etter.
Apg 9:20-31
(Dette avsnittet starter egentlig med vers 19b)

Det viste seg snart hvilken mann som var blitt vunnet for Herren. Saulus begynte med en gang å tale i synagogene. Han talte om Jesus Kristus som Guds Sønn. Han hadde i sannhet opplevd Kristi guddommelighet i den underfulle åpenbaringen utenfor Damaskus.

Vi kan godt forstå at dette vakte oppsikt både blant venner og fiender (v.19b-21). Og Saulus "fikk stadig større kraft". Ved Åndens kraft vokste han raskt i åndelig klarhet og innsikt og tok kampen opp med jødene. Hvem var vel bedre skikket til det enn han? Han kjente jo alle innvendingene jødene kom med fra den tiden han var en forfølger.

Ordet på grunnteksten som er oversatt med "brakte til taushet", kan rettere oversettes." gjorde forvirret". De kunne ikke stå seg mot de bevisene han trakk fram (v.22).

I tidsrommet som går mellom det som fortelles i v. 22 og v. 23, må vi anta at Paulus har hatt det oppholdet i Arabia som han taler om i Gal 1:17.

I v. 19 står det også bare at han ble "noen dager" hos disiplene i Damaskus, altså bare en kort stund. Vi kan godt forstå at en slik mann som Saulus kunne trenge en tid i stillhet etter den plutselige overgangen fra en rasende vantro til en brennende troende.

Dessuten ønsket også Herren å danne han til sin apostel. I Gal 1:12 sier jo Paulus at han har vært opplært av Kristus selv.

I v. 23 finner vi henvisningen: "Da mange dager var gått -." Dette må peke på at han vendte tilbake til Damaskus igjen. Da ble jødenes forbitrelse snart så stor at de forsøkte å slå han i hjel med makt (v.23-24). Paulus forteller selv om dette i 2Kor 11:32-33.

På den tiden (år 38) var Damaskus underlagt den arabiske kongen Aretas som hadde satt en landshøvding til å styre den.

De fiendtlige jødene gjorde frivillig vakttjeneste ved portene, men "disiplene" (etter grunnteksten: "hans disipler") hjalp han ut av byen om natten ved å heise han ut fra muren (v.25). Det lå en lang arbeidsdag foran Saulus.

Så vendte Saulus tilbake til Jerusalem. Der hadde han ikke vært siden den dagen han full av fiendskap mot Jesus og hans venner, drog til Damaskus.

Her møter han en ydmykende situasjon. Menigheten i Jerusalem møtte han ikke med tillit (v.26). Det kan en vel egentlig ikke laste dem for.

Det finnes så mye løgn og hykleri at det er riktig å være forsiktig. Og dette kan være en virkelig ydmykende prøve for et nyomvendt menneske. Paulus har sikkert også forstått det på rett måte. Men like så sikkert er det også at er et menneskes omvendelse sann og oppriktig, skal nok tilliten til det komme blant Guds barn. Det fikk også Paulus oppleve (v.27-28).

At vennene i Jerusalem ikke kjente han bedre, kom nok også av at han hadde vært så lenge borte fra menigheten i Damaskus mens han var i Arabia.

Den første som fikk tillit til han og tok seg av han, var Barnabas. Han har vi allerede hørt om i slutten av Apg 4. Han ble for Saulus det navnet hans betyr: En trøstens sønn. Han førte han til apostlene (v.27).

I Gal 1:18 forteller Paulus selv om dette, men sier at han traff bare Peter den gangen, og "ble hos ham i femten dager". Men Paulus nevner også Jakob, Herrens bror, som riktignok ikke var apostel, men som stod apostelkretsen så nær. Derfor taler Lukas om "apostlene".

I full fortrolighet med Herrens venner begynte Saulus nå å forkynne frimodig i Jesu navn (v.28-29). Og nå gikk det med han som det gikk med Stefanus. De gresk-fødte jødene reiste seg mot han og ville slå han i hjel, men "brødrene" fikk i tide sendt han via Cesarea tilbake til fødebyen hans Tarsus (v.30). Der har han sikkert også fortsatt å vitne.

I følge Gal 1:21 ser det ut til at han gjorde denne reisen over land gjennom Syria.

Han forteller også i Gal 1:22-24 at de andre menighetene i Judea ikke kjente han personlig. Oppholdet i Jerusalem varte jo så kort. "De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå den tro som han før prøvde å utrydde."

Lykkelig er den som får den takknemlige lovsangen til å klinge i Guds menighet.

I v. 31 får vi et fint bilde av hvordan tilstanden var i menighetene på den tiden. Det blir sagt 3 fine ting om dem.

1) De "hadde nå fred". Det vil si at den voldsomme forfølgelsen var over for en stund. Slik var stillingen utad.

2. De "vandret i Herrens frykt". Slik var det innad.

3) De vokste i antall "ved Den Hellige Ånds hjelp". Det vil si at Den Hellige Ånd virket i hjertene.

Menighetens verste fiender var rammet av Guds dom. Vi vet at ypperstepresten Kaifas var blitt avsatt i år 36, samme år som Pilatus ble avsatt og forvist til Gallia (Frankrike). Der tok han visstnok sitt eget liv. Herodes den store ble også kort etter forvist til Gallia.

Disse årene som ble til velsignelse for Guds lille menighet, ble til dommens år for motstanderne av Guds rike. "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?"
Apg 9:32-43
I dette lille avsnittet blir det fortalt om to herlige hendelser fra den tiden. Mens Peter var ute i landet på en misjonsreise, kom han også "til de hellige som bodde i Lydda" (v.32).

Navnet "de hellige" hører vi ofte brukt (se også v. 13). Vi ser det ikke mindre enn tre ganger i dette kapitlet. "Disiplene" finner vi også tre ganger. Videre blir uttrykket "brødrene" brukt om de troende (v.30) og de "som påkaller ditt navn" (v.14).

Kjært barn har mange navn blir det sagt i et gammelt ordspråk. Guds barn blir også omtalt med mange navn som alle forteller om forskjellige sider ved livet under nåden.

I v. 33-34 hører vi at den lamme Æneas blir helbredet. Lydda der han bodde, var en liten by like ved Middelhavet. I Det gamle testamentet blir den kalt Lod (Esr 2:33). Det heter den også i dag.

Joppe (v.36) er byen ved Middelhavet som i dag heter Jaffa. Navnet Æneas er gresk. Kanskje har han vært en greskfødt jøde.

"Jesus Kristus helbreder deg!" sier Peter og gir dermed Herren hele æren. "Stå opp og re sengen din," legger han til og viser den fullkomne tillit han har til at Herren griper inn. Peter handler hele tiden under Åndens ledelse.

I v. 35 hører vi om virkningen av dette underet. "De omvendte seg til Herren," står det. Det betyr at de omvendte seg til Jesus Kristus, for det var jo han jødene trengte. De hadde kunnskap om den levende Gud, men manglet troen på Jesus.

Det oppstod altså en alminnelig omvendelse til tro på Kristus blant den jødiske befolkningen i de områdene. Om hedningene blir det sagt at de omvendte seg til Gud (se Apg 15:19) fordi de manglet kunnskapen om den sanne, levende Gud.

I v. 36-43 hører vi om den underfulle hendelsen med Tabita. Det er et aramaisk naavn som betyr det samme som Dorkas på gresk, nemlig "hind", en slags gasell. Det brukes som kvinnenavn fordi gasellen utmerker seg ved sin ynde.

Hun var på en særlig måte hjelper for de fattige. Hennes tro var i høy grad virksom ved kjærlighet (Gal 5:6). Hun ble syk og døde og ble vasket slik skikken var i Jødeland. Vaskingen var muligens et bilde på den ytre renheten som et menneske trengte for å kunne bestå for Gud.

Så ble liket lagt på en sal i øverste etasje i huset. Alt var forskjellige forberedelser til begravelsen, men ettersom Peter var så nær, ville de ikke legge henne i graven før han var kommet.

Vi vet ikke om de tenkte på muligheten av at Peter kunne vekke henne opp fra døden, men de visste iallfall at Jesus kunne det mens han var her på jorden. Muligens lengtet de etter å få høre et trøstens ord fra Peters munn.

I et gammelt persisk visdomsord blir det sagt: "Da du første gang hilste på denne verdens lys, gråt du, men dine kjære gledet seg. Lev slik at du gleder deg når ditt øye lukker seg, men menneskene omkring deg gråter."

Det var mye gråt omkring Dorkas lik. Hun har enten vært ugift eller enke ettersom ingen av hennes pårørende blir nevnt. Men de fattige enkene stod der og gråt. Tabita hadde ikke bare gitt dem penger, men selv arbeidet for å glede dem (v.39).

Da Peter kom bortover og så sorgen, ga Guds Ånd han en stor tanke, og den ble til en inderlig bønn for den levende Guds ansikt mens han var i enerom med liket.

Peter hadde vært til stede da Jesus oppvekte Jairus' datter. Han husket sikkert også hendelsen med enkens sønn ved byporten i Nain og da de stod ved Lasarus' grav. Og hans Mester hadde selv sendt dem ut og sagt: "Oppvekk døde" (Matt 10:8).

Han visste også at Guds profet Elisa i gammel tid hadde fått nåde til å vekke opp sønnen til den sunamittiske kvinnen (2Kong 4:33-34).

Så skjedde underet ved Herrens kraft (v.40-41). Tabita ble levende igjen. Det førte til at enda mange flere kom til tro på Jesus, og Peter fortsatte sin gjerning der i lengre tid (v.42-43).

Det blir bemerket at han bodde hos en garver. Jødene betraktet dette håndverket som urent fordi det hadde med døde dyr å gjøre. Garverne brukte å bo i en avsidesliggende del av byen (se Apg 10:6: "- garveren Simon som har et hus ved havet").

Ettersom Peter bodde der, må denne garveren Simon ha vært en av de kjæreste vennene, og Peter brøt derfor de ytre barrierene. Hans kjære Mester hadde jo bodd hos en toller ( Sakkeus i Jeriko, Luk 19).

Om kort tid skulle Peter i enda sterkere grad lære at han ikke skulle kalle det urent som Gud har renset (Apg 10:15).
Apg 10:1-23
I dette kapitlet står vi overfor en umåtelig betydningsfull begivenhet i kirkens historie. Nå passerer nemlig evangeliet grensen til hedningene, og det direkte uten at det kreves en overgang til jødedommen først.

Hedningmisjonen knytter seg til løftet Gud gav Abraham: "I deg skal alle jordens slekter velsignes" (1Mos 12:3). Dette nevner Paulus mange ganger senere (se Gal 3:8 og Rom 4).

I slutten av kap. 8 hørte vi riktignok at den etiopiske hoffmannen ble døpt, men han var tydeligvis proselytt.

Kornelius (navnet er romersk) var høvedsmann i "den hæravdelingen som ble kalt den italiske" (v.1). Den var stasjonert i Cesarea der den romerske landshøvdingen hadde sin residens. Hans soldater var altså ikke tropper fra Syria, men bestod av folk fra Italia. En slik hæravdeling ble også kalt en "rode" og er det samme som en "kohorte", dvs. en tidels legion. En legion på Augustus' tid var på omkring 7000 mann.

Det er den tredje høvedsmannen vi hører om i Det nye testamentet, som var nær Guds rike. I Matt 8:5 hører vi om høvedsmannen i Kapernaum, og i Luk 23:47 møter vi høvedsmannen ved Jesu kors. Det er vitnesbyrd om at Herren kan nå inn til hjertene i enhver stand og stilling.

Noen mener at Kornelius også var en proselytt, for i v. 2 står det nemlig at "han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud".

Dette uttrykker helt tydelig at han med hjertet hadde sluttet seg til Israels tro på den ene sanne Gud. Men av v. 28 og det synet som Peter hadde (v.11-16), synes det like klart at han ikke var proselytt. I jødenes øyne hørte han til de urene hedningene. uttrykket "også hedningene hadde tatt imot Guds ord" i Apg 11:1 peker på det samme.

Dette spørsmålet har ikke liten betydning i denne sammenhengen. Var han ikke proselytt, viser denne beretningen hvordan Peter måtte lære å gå inn i huset til en hedning og omgås han. Etter de jødiske vedtektene var dette uhørt.

Det var riktignok ikke forbudt i loven å omgås hedninger, men Herren hadde satt et gjerde mellom det gamle Israel og hedningene som bl.a. kommer til uttrykk i loven om ren og uren mat. Det skulle være et skille mellom jøder og hedninger inntil tidens fylde kom med han "gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem" (Ef 2:14).

Hvis det derimot ikke lå annet i dette kapitlet enn at en troende jøde skulle lære å omgås en troende proselytt, så er det ikke så lett å se hvorfor lederen blant apostlene skulle kalles og forberedes til dette på en slik spesiell måte. Hvorfor kunne ikke Filip som hadde døpt den etiopiske hoffmannen, og som senere bosatte seg i Cesarea (Apg 8:40), også døpe Kornelius?

Nei, det hele sammenhengen peker på her er at Kornelius var hedning, men han hadde en hjertelig ærefrykt for Israels Gud og den dyp kjærlighet til Israels folk.

I v. 3-5 hører vi om det underfulle synet Guds først lot Kornelius få se for å få han til å sende bud etter Peter. Det var ved den niende time, altså kl. 15, den tredje bønnetiden på dagen, at Guds engel åpenbarte seg helt klart for Kornelius.

Den første reaksjonen hos Kornelius var forferdelse. Dette er den vanlige reaksjonen når et menneske står overfor de hellige engler. Det kommer av motsetningen mellom vår syndige natur og den rene, syndfri englenaturen.

Engelen forteller at Gud hadde hørt hans bønner og sett hans almisser og tatt imot dem som et offer som behaget han. Herrens øye skuer i sannhet utover jorden og legger merke til alt, og hans øre lytter til det svakeste sukk som kommer fra et oppriktig hjerte som ønsker å kjenne sannheten.

Det er mange almisser (barmhjertighetsgaver) som aldri når opp til Gud fordi de er fariseiske gaver som bare blir gitt for menneskers skyld og for å få ære selv. Men her ser vi at også slike gaver som uomvendte mennesker gir, kan være verdifulle (v.4).

Beskjeden om å sende bud etter Peter viser oss at Herren benytter de ordningene som består, det vil si de menneskelige redskapene som han har gitt sin kirke. På samme måte ble nåden tilsagt Paulus ved Ananias hånd (se kap. 9). Vi skal legge merke til dette når svermerne vil gå utenom de ytre midlene i Guds kirke.

I v. 7-8 får vi et fint bilde av forholdet som var mellom Kornelius og hans husfolk og soldater. Han forteller det han har opplevd til to av tjenerne sine. Det har tydeligvis vært folk som han kunne dele også det åndelige med.

Det er fint når husbond og tjenestefolk kan ha det slik sammen. Og det er nesten enda finere med den gudfryktige soldaten som sannsynligvis var en av hans ordonanser. Det blir et spesielt forhold mellom et troende befal og de troende blant hans underordnede.

Disse tre ble sendt til Joppe, og nå angikk saken også dem. Det var klart for dem alle at Gud hadde noe til dem som angikk deres åndelig liv.

I v. 9-16 hører vi hvordan Gud forbereder Peter til å ta imot disse utsendingene. De kom til Joppe omkring kl 12 neste dag (den sjette time).

Peter var blitt sulten, og de var i ferd med å lage mat til han nede i huset mens han var gått opp på taket som ofte ble brukt til bønnested.

Der kom så en "henrykkelse" over han. Dette betegner en tilstand der hans indre øye blir åpnet så det oppfatter det oversanselige mens de naturlige sansene på en måte er satt ut av bruk.

Han så for seg en duk som inneholdt en hel del dyr, også slike som etter Moseloven var forbudt å spise fordi de var urene (se 3Mos 11). Da Peter vegret seg for å spise av dette slik røsten bød han, kom den igjen og sa: "Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent!"

Dette skjedde tre ganger for å understreke betydningen for Peter slik at han ikke glemte det.

Hva ligger det i dette synet? Det som ligger nærmest er vel en opphevelse av de gamle spiselovene, eller rettere sagt en fullendelse av dem til en rett åndelig forståelse. Skillet mellom rent og urent skulle ikke mer tas i den snevre, ytre betydningen. Men i dette ligger også en klar henvisning om hva Peter skulle gjøre når budet fra hedningen snart skulle komme til han. De urene dyrene var et bilde på hedningene (se også bildet med hundene som ble brukt overfor den kana'aeiske kvinnen, Matt 15:26).

At evangeliet var bestemt også for hedningene, tvilte ingen på i Herrens menighet. Mangfoldige profetier i Det gamle testamentet og Jesu egne ord om fårene i den andre kveen (Joh 10:16) sammen med ordren om i være vitner "til jordens ender" (Apg 1:8), taler tydelig nok om den saken.

Men en tenkte at hedningene først måtte tas inn i den gamle pakt ved Moseloven, altså først bli israelitter, før de kunne få del i Kristi frelse. Mange av de jødekristne fortsatte å holde fast ved denne tanken (se Apg 15:1 og mange uttrykk i Paulus' brev der han går mot dem som krevde at hedningene måtte omskjæres).

Det Herren vil lære Peter her, er at hedningene har adgang til evangeliet slik som de er, - uten omskjærelse. Dette er en salig sannhet!

Hver den som tror på Jesus, skal ikke gå fortapt. Kom som du er, heter det i Guds rike. Det eneste som er nødvendig, er at du kommer av et helt og udelt hjerte.

At Gud gav synet den ytre formen som det fikk, er den menneskelige siden ved det. Peter var sulten, men hans sjel hungret også etter å bringe evangeliet videre til andre.

Så gav Gud han noe å spise, men en mat som han i første omgang forkastet. Den inneholdt likevel et løfte om at den hungeren som Peter hadde etter å nå ut til flere med evangeliet, skulle bli mettet.

Han måtte ikke vente lenge på løsningen av denne gåten. Sendebudene fra Kornelius var allerede utenfor døren og spurte etter han. Mens han enda tenkte igjennom det han hadde opplevd og forsøkte å få orden på tankene sine, viste Den Hellige Ånd han at han bare skulle følge med de tre utsendingene (v.17-20).

Det mennene fortalte, gav han enda mer lys over saken (v.21-22).

 

Apg 10:24-48
(Dette avsnittet starter egentlig med vers 23b.)

Først hører vi om mottagelsen Peter fikk hos Kornelius (v.23b-33). Sammen med de tre utsendingene fra Kornelius fulgte også noen av brødrene i Joppe med Peter (de var til sammen seks, se Apg 11:12).

Reisen tilbake til Cesarea tok også to dager, slik reisen til Joppe hadde gjort, og Kornelius hadde regnet ut at de ville være tilbake fjerde dagen (v. 30).

For han var det en høytid uten like, og han hadde samlet både sine slektninger og nærmeste venner. Vi må regne med at de var mennesker med samme innstilling som han selv (v.23b-24).

Da Peter kom inn i huset, ville Kornelius tilbe han (v.25). På grunn av synet han hadde hatt, betraktet han Peter som en overmenneskelig personlighet. Det er en blanding av ydmykhet og gammel, hedensk tankegang som kommer til uttrykk.

Peter forhindrer (v.26) denne upassende tilbedelsen. Den ville vært som avgudstilbedelse. Det er nok at dem som har bidratt til slik menneskedyrkelse. Det er bare Gud som skal tilbes.

Da Peter var kommet vel innenfor og så at så mange hedninger var samlet (v.27), gjorde han først rede for hvorfor han var kommet (v.28-29).

Han sier: "Gud har vist meg, at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent." Vanhellig og urent går da på det ikke å ha samkvem med dem.

Av naturen er jo hver synder vanhellig og uren for Gud. Derfor kaller Paulus i 1Kor 6:1 de hedenske dommerne for "urettferdige", og i 2Kor 6:16 sammenligner han hedningene med de vanhellige avgudene i motsetning til Herrens hellige som han kaller Guds tempel.

Her er det altså ikke tale om noe annet enn den ytre urenheten i forhold til loven. Peter hadde lært at den ikke var noen hindring for Gud til å frelse dem.

Så forteller Kornelius om det himmelske synet han hadde hatt (v.30-33). Det var grunnen til at han hadde sendt bud etter Peter, og han slutter med å si: "Du gjorde vel i at du kom! Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt deg av Herren."

Alt var fra Gud. Åpenbaringen som Peter fortalte om (v.28) møtte den Kornelius hadde opplevd. Det var klart for alle.

Gid alle samlinger om Guds Ord lignet denne forsamlingen i Kornelius' hus! Å være til stede for Guds ansikt med et åpent hjerte for å høre Guds Ord. Det er det viktigste av alt. Da blir det lett å forkynne, og da blir velsignelsen stor. Med rette er det sagt at dette ordet burde slås opp på alle kirkedører og prekestoler.

I v. 34-43 hører vi så Peters preken i en kort sum. Hovedinnholdet er følgende: I v. 34-35 peker han på at han har forstått at Gud ikke gjør forskjell på folk når det gjelder frelsen i Jesus Kristus. Han tar imot hver oppriktig sjel uansett hvilket folkeslag den opprinnelig hører til.

"Blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet." Det å gjøre rettferdighet betyr her å ville gjøre sannheten så langt som en får nåde til å se den.

Det vil ikke si at en dermed fortjener frelsen ved å gjøre rettferdige gjerninger. Det er selvfølgelig bare ved troen på Jesus at Gud tar imot han. Hadde det ikke vært slik, ville Kornelius fremdeles vært hedning.

Denne begivenheten med Kornelius lærer oss nemlig at selv det frommeste menneske ikke kan bli salig ved sin fromhet. Luther sier: "Denne vakre historien stor jo nettopp som en sol får våre øyne om vi bare vil legge merke til den. Den forteller at Kornelius kunne være så from han bare ville, men han måtte høre Peters tale om Kristus og la seg døpe om han skulle få håp om evig liv."

Etter denne innledningen forkynner Peter enkelt og rett fram evangeliet om Kristus for dem. Først minner han om Jesu jordiske liv og virksomhet inntil han lider døden på korset (v.36-39). Han samler hele Guds gjerning i Jesus i dette uttrykket: "- da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus" (v.36).

Tilføyelsen om Jesus: "Han er alles Herre", er en særlig trøst for hedningene, en garanti på at den nåden som først kom til Israels barn, også gjelder dem.

I v. 37 ser vi hvordan Jesu gjerning var kjent over hele Jødeland ("det kjenner dere"). Peter maler Jesu skikkelse fram for dem slik den er, full av kraft og nåde (v.38). Han inkluderer seg selv som vitne til dette (v.39).

I v. 40-41 vitner han om Kristi oppstandelse fra de døde, og i v. 42-43 taler han om at han er den Gud har bestemt til å være dommer over alle levende og døde. Men han er Frelser for alle som tror på han.

Peter henviser også til profetenes vitnesbyrd om at Messias skal komme med syndenes forlatelse (v.43). I alle profetbøkene blir det pekt på at Messiastiden er den store nådetiden (se f.eks: Jes 53. Jer 31:34. Esek 34:16. Dan 9:24 osv.).

Her har vi en virkelig misjonspreken. Jesus er den første og den siste samtidig som han også er sentrum. Han er Guds nådegave til den falne slekt.

Særlig de to siste punktene (v.42 og 43) som Peter sier Herren hadde befalt sine disipler å forkynne, viser oss Kristus både som dommer og som Frelser. Han er den personen som vil være helt avgjørende for å føre menneskeslekten til fall eller til oppreisning.

I v. 44-48 hører vi først hvordan Den Hellige Ånd på underfullt vis kom til dem som hørte og dernest hvordan Kornelius og dem som var sammen med han, ble døpt. Åndens komme var tegnet fra Gud som gav Peter full klarhet over at det ikke bare skulle forkynnes for hedningene, men de skulle tas inn i de helliges menighet. Derfor skjedde dette synlige underet.

Av v. 46-47 forstår vi at Den Hellige Ånd kom på samme måte som han kom over disiplene den første pinsedagen. Men dermed blir ikke dåpen med gjenfødelsens velsignelse overflødig. Peter trekker ikke den slutningen som enkelte svermeriske retninger ville gjort, at når de bare hadde fått Åndens nådegave, så kunne det være det samme med dåpen av vann og Ånd.

Nei, han gjør ikke det. Han kjente Guds rikes husholdning i den nye pakt bedre enn som så. Igjen ser vi hvilken sentral rolle dåpen har i Apostlenes gjerninger.

Det står at de troende som hørte til dem som var omskåret, ble forferdet over at hedningene slik uten videre hadde fått Åndens gave. De var fremdeles bundet av den gamle forestillingen. Peter derimot ble ikke forferdet. Han forstod hva Herren mente med dette.

Kornelius og vennene hans ble meget lykkelige og bad at han måtte bli hos dem noen dager. Som nyfødte barn lengtet de etter den uforfalskede åndelige melk for at de kunne vokse ved den (1Pet 2:2).

I Apg 11:3 hører vi da også at Peter sa ja til deres bønn og spiste sammen med dem. Han hadde sett det som Paulus aldri ble trett av å forkynne, nemlig at skillet mellom jøder og hedninger var tatt bort ved Jesu død og oppstandelse.

Denne begivenheten med Kornelius er full av nåde og skjønnhet. Herrens mektige nærvær var tydelig for alle. Det er virkelig sant det som står i Klag 3:25: "Herren er god mot den som venter på ham, mot den sjel som søker ham."
Apg 11:1-30
I dette kapitlet fortelles det først hvordan Peter måtte forsvare sitt forhold til Kornelius overfor "de av omskjærelsen" i Jerusalem. Disse er tydeligvis de jødekristne som ennå ikke hadde greid å frigjøre seg fra tanken om at hedningene måtte gå veien om omskjærelsen og jødedommen før de kunne få del i Jesu frelse. De synes at Peter har overtrådt lovens bestemmelser om rent og urent, om ikke å spise sammen med hedninger osv. (v.1-3).

Det går likevel fram av den måten det fortelles på at apostlene og flertallet av brødrene i Judea med glede hadde hørt at hedningene hadde tatt imot Guds Ord. Det har bare vært en mindre flokk av sneversynte jødekristne, muligens de samme som blir omtalt som "noen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen" i kap. 15, som var forarget.

I v. 4-15 hører vi Peter forteller hvordan det hele har gått til. Først forteller han om synet han hadde (v.5-10), om utsendingene fra Kornelius og Åndens sterke vitnesbyrd om at dette var fra Gud (v.11-12) og endelig det som skjedde i huset til Kornelius (v.13-15).

I v. 16-17 forteller han så om hvordan han var blitt minnet om Herrens ord om dåpen (Apg 1:5) da han så Ånden komme over disse hedningene. Av dette sluttet han at Gud selv hadde stilt hedningene likt med jødene om de bare ville tro på Herren Jesus Kristus.

Det er fint å lese i v. 18 hvordan de slo seg til ro (selv om noen av dem gjorde det bare for en tid) da de forstod at dette var fra Gud. Deres egne selvlagde tanker måtte vike for de store kjensgjerningene, og det endte med at de priste Gud og sa: "Så har da Gud også gitt hedningene omvendelse til livet."

Det er et tegn på det rette, lydige sinn at hjertet blir stille så snart det blir overbevist om hva som er Guds vilje. Og er hjertet stille, så skal nok lovsangen til Guds ære begynne å lyde.

I v. 19 får vi et kort tilbakeblikk til tiden etter at Stefanus døde (Apg 8:1). Det forteller hvordan de ble spredt ut fra Jerusalem og etter hvert kom til Fønikia, Kypros og helt til Antiokia. Den var tredje største byen i Romerriket på den tiden med omkring en halv million mennesker. Den var også hovedstad i Syria, og det bodde mange jøder der.

Herrens eget ord og gjerning hadde allerede nådd inn i de områdene (se Matt 4:24: "Ryktet om ham kom ut over hele Syria", og Matt 15:21ff. : Den kana'aeiske kvinnen i bygdene ved Tyrus og Sidon).

I begynnelsen talte disiplene ikke ordet til andre enn jødene som bodde der. Men noen greskfødte jøder fra Kypros og Kyrene (Nord-Afrika) begynte å tale også for grekerne i Antiokia.

Herrens hånd var med dem, og det ble etter hvert en stor menighet også av hedningekristne (v.19-21).

I v. 22-24 hører vi hvordan modermenigheten i Jerusalem bestemte seg for å sende Barnabas til Antiokia da de fikk høre hva som foregikk der. Dels ønsket de vel å være med i det som skjedde, men dels ønsket de vel også å undersøke hvordan dette utviklet seg.

Barnabas hadde ikke det snevre jødiske synet, men kunne se hvordan Guds store nåde var virksom i denne hedningekristne menigheten. Derfor gledet han seg over det som skjedde. Han hadde ikke den eldste brorens sinn som vi hører om i [Luk 15.

Det står om Barnabas at han så slik på saken fordi han var "en god mann". Dette forklares nærmere ved at han var "full av Den Hellige Ånd og tro". Det er troen som gjør menneskene gode i Guds øyne.

Han styrket de unge kristne og "formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren". Det finnes mange tilfeldige innfall, men det er bare den helhjertede avgjørelsen som blir velsignet av Gud.

I v. 25-26 hører vi at Barnabas drar til Tarsus og tar Saulus med seg til Antiokia. Han visste fra samværene med Saulus da denne ble omvendt i Damaskus (Apg 9:27) at han var bestemt til å være apostel for hedningene. Han var derfor den rette mannen til å arbeide i Antiokia.

Et helt år arbeidet de to sammen der, og dette ble til stor velsignelse.

Her i Antiokia ble disiplene for første gang kalt "kristne" (v.26). Dette navnet oppstår tydeligvis blant hedningene og viser at det ble klart for disse at Jesu disipler ikke bare var en jødisk sekt.

Jødene ville aldri kalt Jesu venner for kristne. Kristus betyr jo Messias, den salvede. I Apg 24:5 ser vi hva jødene kalte dem, nemlig "nasareernes sekt".

Gud troende menighet brukte meget sjeldent dette navnet "kristne", i hvert fall ikke i aposteltiden. Bare én gang blir det brukt av en apostel, nemlig i 1Pet 4:16, og selv her er det bare brukt fra motstandernes synspunkt.

I Apostlenes gjerninger blir det brukt bare én gang til, nemlig i Apg 26:28, nemlig av kong Herodes Agrippa den yngre.

I Det nye testamentet blir de ellers omtalt som de hellige, de troende, disiplene, brødrene, vennene. Blant hedningene ble imidlertid kristennavnet mer og mer brukt som en alminnelig betegnelse for Jesu venner. Det hører vi f.eks. hos romerske historieskrivere. På keiser Neros tid var dette et helt vanlig navn i Rom.

I slutten av kapitlet (v.27-30) hører vi hvordan menigheten i Antiokia følte seg i takknemlighetsgjeld til menigheten i Judea. Dette viste de ved å sende en kjærlighetsgave dit på grunn av en hungersnød som var i ferd med å utvikle seg der. En profet som het Agabus, hadde forutsagt den.

Navnet "profeter" ble i den apostoliske menighets språkbruk brukt i vid forstand om slike som hadde nåde til å tale Guds Ord (se 1Kor 14:3 der "den som taler profetisk" blir stilt opp mot nådegaven "den som taler med tunger").

Agabus hadde dessuten nådegaven å kunne forutse det som skulle skje. Den hungersnøden han varslet, skjedde i Judea og naboområdene under den romerske keiser Klaudius (41-54) i år 44. Den varte forskjellige steder i en stor del av det romerske riket i mesteparten av den tiden Klaudius regjerte. Dette er grunnen til uttrykket i v. 28: "- en stor hungersnød skulle komme over hele verden".

I v. 30 står det at de sendte det til "de eldste" (på gresk: "presbyteroi", som har gitt oss ordet "prest"). Det er første gang vi treffer dette embetet. Det hadde sannsynligvis oppstått i den kristne menigheten i likhet med eldste-embetet hos jødene.

Her ser vi at disse eldste tok vare på menighetens kasse, noe som apostlene gjorde til å begynne med (se Apg 4:35).

"De eldste" er i hele Det nye testamentet det samme som de såkalte biskoper. Først i den etter-apostoliske tid blir navnet biskop brukt om en som er overordnet de eldste. Men en slik forskjell i myndighet som det kirkelige hierarkiet har utviklet seg til etter hvert, og slik vi særlig ser det i den katolske kirken, er ikke kjent i apostelmenighetens første tid.

Når disse eldste først ble innsatt, vet vi ikke. Det skjedde sannsynligvis da apostlene begynte å dra bort fra Jerusalem.

Når det gjelder denne omsorgsfulle gaven som ble sendt til Judea fra de troende i Antiokia, sier Luther: "Dette er det rette kristne eiendomsfellesskapet slik Kristus har befalt, og som alle kristne skal opprette mellom seg. Enhver skal hjelpe og veilede den andre som er i nød."
Apg 12:1-17
Den kong Herodes det er tale om her (v.1), var Herodes Agrippa den første, sønnesønn til Herodes den store. Hans far, Aristobulus, var bror til Herodes Antipas. Denne Herodes hadde stått i fortrolig forhold til den romerske keiseren Kaligula i sin ungdom Kaligula opphøyde han til konge i år 37.

Under Klaudius ble hans rike etter hvert utvidet til å omfatte hele Palestina (i år 41) i samme utstrekning som hans bestefar hadde hatt herredømme over det.

Han var en snill mann, men lett bevegelig og ødsel. Han bodde i Cesarea, men hadde dratt opp til Jerusalem i forbindelse med påskefesten (se v. 3). Som fyrste for jødene ville han bevare det ytre skinn av aktelse for loven og gudsdyrkelsen, men av sinn var han ellers en hedning.

Denne Herodes Agrippa begynte med å mishandle noen av menighetene. Sannsynligvis gjorde han det for å vise at han tok loven alvorlig, og da han så at det var til glede for jødene fortsatte han med det.

Først lot han Jakob, Johannes' bror bli drept og senere arresterte han Peter (v.1-3).

Om Jakobs martyrdød fortelles det altså ikke mer enn disse få ordene. Han var jo en av de tre som Jesus viste særlig fortrolighet mens han var her på jorden.

En gammel tradisjon forteller at en av dem som hadde vært ivrig med på å ta Jakob av dage, senere ble grepet av anger, og det endte med at jødene i sinne fikk Herodes Agrippa til å dømme også han til døden slik at han og Jakob gikk sammen til retterstedet.

Videre fortelles det at Jakob ba bødlene om litt vann, og da de kom med det, døpte han denne mannen før han omfavnet han og sa: "Fred være med deg." I Spania blir Jakob betraktet som deres spesielle helgen, men sagnet om at han skulle ha virket der, og at liket hans ble brakt dit, har ikke historiske holdepunkt.

Henrettelsen av Jakob skjedde kort tid før påske. Vi ser nå at selv kongemakten er i ferd med å angripe Kristi rike.

I v. 4-6 hører vi hvordan Peter ble satt under sterk bevoktning av fire mann om gangen slik den romerske skikken var. I tillegg ble han lenket fast til to soldater. Herodes gjorde det han kunne for å holde på han.

Etter påske skulle Peter egentlig bli stilt fram for folket for å henrettes, og det vi hører om her, skjedde natten før henrettelsen (v.6). Peter sov trygt, for hans sjel var stille. Men brødrene i Jerusalem våket i inderlig bønn til Gud for han.

Så skjedde dette underfulle (v.7-10) at Herrens engel vekket Peter. Lenkene falt av han, og han ble ført forbi både den første og den andre vaktposten (de to soldatene holdt altså vakt utenfor med litt avstand til hverandre). Ingen av dem så noe.

Den store jernporten ut til byen lukket seg opp, og engelen fulgte han én gate bort fra fengslet og skiltes så fra han.

For Peter var det som en uvirkelig drøm (v.11), men det var jo i høyeste grad virkelighet. Herren hadde rakt ut sin mektige hånd. Jødefolkets forventning om det blodige skuespillet neste dag, skulle ikke oppfylles.

Det er med rette sagt: "Gud kunne ført Peter bort på et øyeblikk, men han overvant alle vanskelighetene trinn for trinn, den ene etter den andre, for å gjøre underet enda større."

Det er den gamle reformatoren Calvin som sier dette, og han føyer til: "Slik skapte Gud også verden på seks dager, ikke fordi han hadde behov for så lang tid for å gjøre det, men for at vi skal få bedre tid til å betrakte hans herlige gjerninger."

Denne befrielsen av Peter er et fint bilde på den åndelige befrielsen som skjer når et menneske blir ført ut av vantroens fengsel. Mange befinner seg i et slikt fengsel, lenket til verdens mennesker og bevoktet av dem etter djevelens vilje. Lyset som skinner inn i fengslet, er et bilde på evangeliets lys. Deretter følger vekkelsen før lenkene brister. Så føres sjelen ut av fengslet og inn til de hellige slik vi hører om Peter.

Også en slik åndelig befrielse kan virke som en underlig drøm mange ganger ("Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende", Sal 126:1). Men når hjertet blir klar over dette store underet, at det gamle er forbi, at det virkelig er Herrens underfulle verk, da må det lovprise Gud slik Peter gjorde.

I v. 12-17 hører vi om hvordan Peter kom til det hjemmet i Jerusalem der de våket i bønn den natten. Det var Maria, mor til Johannes Markus (den senere evangelisten) som eide huset.

Vi kan vel forstå hvorfor den unge piken, Rode, oppførte seg som hun gjorde. Hun glemte å åpne døra av bare glede.

Vi kan vel også forstå vennenes tvil om at det var sant det hun sa, men denne forståelsen er samtidig en ydmykelse for oss. De hadde jo bedt om dette, og så blir de så forundret over at Gud bønnhører dem. Denne mangel på tro kjenner vi vel også igjen hos oss selv.

Men på den andre side må vi se storheten i at vår barmhjertige Herre og Gud hørte den redde og skjelvende bønnen. Den var slett ikke uten tro, men Herren gav dem så mye mer enn de egentlig våget å håpe på.

Det er underlig å høre deres utrop: "Det er hans engel" (v.15). Det var vanlig jødisk forestilling av hvert menneske hadde sin skytsengel som til og med skulle være lik mennesket selv av utseende

I Matt 18:10 taler Herren om at de små barna har "deres engler". At Guds barn har englevakt blir klart uttalt mange steder i Skriften. Men tanken om en spesiell skytsengel på den måten som det er omtalt her, finnes det ikke noe belegg for.

I v. 17 ser vi det alvorsfulle hastverk Peter har. I tre uttrykk blir det beskrevet. Det er ikke fryktens utålmodige rastløshet som preger han, men bevisstheten om at det er å friste Gud om han ikke straks drar bort fra byen.

Vår Frelser trakk seg også tilbake fra motstanderne sine så lenge ikke hans time hadde kommet.

Peters hilsen til Jakob (Herrens bror og forstander for menigheten i Jerusalem) tyder på at de andre apostlene allerede hadde forlatt Jerusalem på det tidspunktet.

At Peter drog direkte til Rom slik den katolske kirken mener, er det ikke belegg for. I kap. 15 møter vi jo igjen både Peter og de andre apostlene i Jerusalem. Dette gjør den påstanden enda mer urimelig.

Hele denne begivenheten er et nytt, vakkert blad i Bibelens beretninger om at englene er i virksomhet for å hjelpe Herrens venner.

Det er en stor nåde å ha disse lyse, hellige ånder til venner og hjelpere! Men det er en side ved Guds barns lykkelige kår som det til vanlig tenkes lite på og takkes lite for. Et Guds barn har lov til å synge: "Jeg går blant engler hvor jeg går, De skal meg vel bevare!"
Apg 12:18-25
Dette avsnittet begynner med å beskrive hvordan Herodes gikk fram mot soldatene da Peter ikke var i fengslet (v.18-19). I grunnteksten står det at de skulle "bortføres", noe som i virkeligheten betyr at de skulle henrettes.

Så fortelles det videre (v.20-23) hvordan han som forfulgte evangeliet, ble rammet av Guds dom nettopp som han mente han var på lykkens tinder. Han hadde hatt et fiendtlig forhold til folk i Tyrus og Sidon, de store handelssentrene i Fønikia. Men de hadde underkastet seg han av hensyn til handel med varer de trengte, og hadde sannsynligvis ved hjelp av penger fått kongens kammerherre på sin side.

Tyrus og Sidon utførte mange varer som bygningstømmer og luksusartikler til Palestina, men innførte korn derfra. Herodes hadde antagelig vist sitt fiendskap ved å lukke landet for handel med dem.

Nå skulle det imidlertid bli fred, og Herodes benyttet anledningen til å styrke sin forfengelighet ved å ta imot de fønikiske sendemennene og vise deres underkastelse så hele folket både så og hørte det.

Den jødiske historieskriveren Josefus forteller hvordan Herodes hadde iført seg en sølvbesatt drakt som strålte i solskinnet. Da lød folkeskarens (sannsynligvis hedninger) smigrende rop opp til han: "Dette er Guds røst, ikke menneskers!"

Det var på det tidspunktet samlet store folkemasser i Cesarea på grunn av noen festlige arrangement som Herodes Agrippa lot oppføre til ære for keiser Klaudius.

Folkets ugudelige smiger ble tatt imot av kongen med stort velbehag. Jødene må i høyeste grad ha oppfattet det som gudsbespottelse (se 5Mos 6:4: "Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én"). Men på denne måten ranet han til seg Guds ære, den som bare tilkommer den levende Gud.

Så slo Guds engel, et dommens sendebud, den ugudelige kongen med en forferdelig sykdom. Den kunne vel ligne på den Antiokus Epifanes i sin tid døde av (se 2. Makk. 9,9).

Mange ganger kan vi se at Guds rikes motstandere blir styrtet akkurat når de mener de er på toppen av sin velmakt. Det er en sterk advarsel til alle, også Guds barn, om ikke å stjele ære fra Gud.

"Gi Herren deres Gud ære" (Jer 13:16). Det gamle menneske i oss er en mestertyv som elsker å sole seg i egen ære. Det er en forferdelig synd, en av Satans bedrag.

Josefus forteller at da kongen ble overfalt av forferdelige indre smerter, utbrøt han: "Så må da jeg, deres gud, allerede ende mitt liv!"

Kapitlet slutter med å peke på Guds ords framgang (v.24-25). Avslutningen er i sterk kontrast til innledningen om forfølgelser og martyrium.

På den tiden kom Saulus og Barnabas tilbake fra Jerusalem til Antiokia etter at de hadde overbrakt kjærlighetsgaven fra menigheten der slik det er fortalt i kap. 11,20-30. Og menigheten i Jerusalem hadde også gitt dem en gave i retur, nemlig Johannes Markus som vi skal høre mer om senere.

Så har vi fått se hvordan det går med dem som forfølger Guds menighet, men Guds ord lever for evig, og Hans sak skal alltid trives og ha framgang.
Apg 13:1-12
Her begynner det andre hovedavsnittet i Apostlenes gjerninger. Nå er det Paulus og arbeidet blant hedningene som er hovedtema for framstillingen. Heretter hører vi bare leilighetsvis om Peter. Vi hører heller ikke lenger om noen apostolisk tale i Jødeland. Det er hedningemisjonens tid vi nå er inne i, den som de foregående kapitlene er en innledning til.

I v. 13-14 hører vi om den første misjonsreisen som Paulus gjør. I løpet av den grunnla han menigheter i den østlige delen av Lilleasia. Den varte antagelig i 4-5 år.

I dette første avsnittet hører vi nå om hvordan Paulus og Barnabas blir sendt avsted fra menigheten i Antiokia (v.1-3) og om deres tale på Kypros (v.4-12).

"Profeter og lærere" (v.1) er uttrykk for forkynnelsen sett fra to sider. De første talte ut fra umiddelbar åpenbaring ved Den Hellige Ånd. De fikk altså Ordet gitt i samme stund de talte. De siste, lærerne, er menn som talte ut fra en kristen erkjennelse de hadde fått på vanlig menneskelig måte.

En kunne altså godt være begge deler, og det kan nok være at v. 1 skal forstås slik at disse fem som er nevnt der, hadde begge disse nådegavene.

Barnabas nevnes først, deretter en Simeon med det romerske tilnavnet Niger. Dernest nevnes Lukius fra Kyrene og Manaen som hadde vokst opp sammen med fjerdingsfyrsten Herodes, det vil si Herodes Antipas. Han må altså være noe tilårskommen.

Det er underlig å se denne fosterbroren til Herodes blant de hellige.

I Luk 8:3 hører vi om Johanna som var gift med Kusa, en av Herodes' embetsmenn, og i Joh 4:46-54 hører vi at Jesus helbredet sønnen til en kongelig embetsmann. Den ugudelige Herodes Antipas hadde altså hatt flere vitner i kretsen omkring seg.

Den sist av de fem mennene, som nevnes er Saulus. Fremdeles var han litt i bakgrunnen, men snart skulle han bli nevnt som den første.

Det er underlig å se at det er menigheten som under Guds Ånds ledelse sender ut Saulus. Misjonskallet hadde han fått fra Herren allerede for omkring ti år siden da han møtte Jesus utenfor Damaskus. Så lenge måtte han vente på klarsignal fra Herren.

For to år siden hadde Herren brukt Barnabas til å trekke han inn i arbeidet i Antiokia, men først nå begynner han på den virkelige livsoppgaven.

På en måte har Herren hastverk, men på en annen måte har han god tid til å forberede de redskapene han skulle bruke, før han setter dem i virksomhet.

At det er ved menigheten i Antiokia kallet til dette arbeidet blir formidlet, viser oss den inderlige sammenhengen som det må være mellom misjonsarbeidet og samfunnet mellom de hellige i hjemmene. Hele menigheten ble misjonsselskapet som sendte han ut, og som senere kunne glede seg over nyhetene om hva Herren hadde utrettet gjennom sendebudene deres (se Apg 14:27).

Det blir ikke sagt hvem Den Hellige Ånd talte gjennom ved den gudstjenesten som er omtalt her (v.2), men det var vel gjennom en av profetene.

I v. 3 ser vi innvielsen ved bønn og håndspåleggelse. Underlig er det å se den plassen som fasten hadde (se v. 2 og 3). Med rette er det sagt at i våre dager blir det helst holdt festmåltid ved en avskjed. Vi har et forbilde til det i de såkalte "kjærlighetsmåltidene", men vi har likevel noe å lære av fasten i den første menighet.

Så dro de av sted, Barnabas og Saulus, "utsendt av Den Hellige Ånd". De var fulle av visshet om at nå var Guds tid kommet. Over seg hadde de Guds velsignelse, foran seg den store, mørke hedningeverden, men bak seg en bedende skare av venner i Herren. Det er en herlig lykke når en misjonær kan dra ut på den måten!

Først dro de nedover elven Orontes til de kom til havnebyen Seleukia, og derfra videre til østsiden av øya Kypros, til byen Salamis som lå rett overfor Seleukia.

De hadde tatt med Johannes Markus som hjelper. Det kunne være mange ytre ting han kunne hjelpe til med, muligens også med dåpshandlinger.

At veien først gikk til Kypros hadde vel den menneskelige siden at Barnabas stammet derfra (se Apg 4:36). Det var en fruktbar øy, men innbyggerne gikk for å være bløtaktige og nytelsessyke mennesker som dyrket kjærlighetsgudinnen Venus og vinguden Bacchus.

Øya ble på den tiden styrt av en landshøvding som het Sergius Paulus, en mann med sterke lengsler. Han bodde i Paphus på vestsiden av øya. Han var på den tiden blitt grepet av en "falsk profet", en jøde som het Barjesus som forsøkte å gjøre inntrykk med østerlandsk visdom. Han ble også kalt Elymas som var et arabisk navn og betyr trollmann eller vismann. Dette kan tyde på at han var fra Arabia.

Barnabas og Paulus hadde begynt å tale i jødenes synagoger, men landshøvdingen ba dem komme til seg for at han også kunne få høre Guds ord. Og nå møtes det sanne og det falske lys. Gjennom Elymas kjemper løgnens far, djevelen, for å hindre landshøvdingen fra å bli en troende.

I v. 9-12 hører vi om dommen Gud gjennom Paulus uttaler over denne forføreren. Den minner om de ordene Peter uttalte over trollmannen Simon i Samaria (se Apg 8:20ff).

At han ble fysisk blind, var et ytre vitnesbyrd om hans indre tilstand. Han som tidligere hadde forsøkt å binde landshøvdingen i løgnens mørke, måtte nå mot sin vilje hjelpe han til å erkjenne sannheten ved den dommen han pådrog seg (v.12).

"Du skal bli blind og ikke se solen for en tid," står det i v. 11. Det innebærer at dommen sikter mot at han skal bli omvendt og var ikke ugjenkallelig.

I v. 9 finner et navneskifte sted der det blir forklart at Saulus er den samme som Paulus, det vil si navnet skifter fra den hebraiske til den romerske formen. Det var ikke uvanlig at jødene tok et romersk navn når de oppholdt seg blant hedningene. Se også Johannes med tilnavnet Markus og Simeon med tilnavnet Niger som vi hører om i v.1.

Noen mener Saulus tok navnet Paulus fordi Gud lot han vinne landshøvdingen Sergius Paulus. Navnet Paulus betyr egentlig "den lille". Og han ville gjerne være den lille for at Herren kunne bli stor i han og ved han.

Her hvor det fortelles om endringen av navnet, begynner altså Paulus etter hvert å stå fram som lederen. Av naturen var han en sterk personlighet, men den myndigheten han nå står fram med, er en myndighet han får ved Den Hellige Ånds ledelse og renselse.
Apg 13:13-43
Nå er det Paulus som fører an. Derfor heter det Paulus og de som fulgte ham" (v.13).

Det første stedet de kom til, var byen Perge i provinsen Pamfylia. Der forlot Johannes Markus dem. Kanskje var han redd for de strabasene som reisen ville føre med seg.

Av Apg 15:38 ser vi at Paulus ikke var særlig glad for at han trakk seg tilbake. Målet for Paulus var i første omgang byen Antiokia i Pisidia. På den tiden var den romersk koloni og en betydelig by. Men veien dit gikk gjennom den høye Taurus-fjellkjeden. Det var en vill fjellvei og beryktet på grunn av røverbander som opererte i de områdene.

Det er muligens dette som har skremt Johannes Markus slik at han foretrakk å vende tilbake til Jerusalem der hans mor Maria hadde en ansett posisjon i den første kristne menighet.

Men Paulus og Barnabas dro uredde videre. I 2Kor 11:25-26 beskriver Paulus reisene sine og nevner "i fare på elver, i fare blant røvere". Dette omfatter sikkert også denne reisen.

Grunnen til at de dro den veien, var vel at de visste det fantes mange jødiske menigheter i denne delen av Lilleasia. Det indre av Lilleasia er et høyland, og på den tiden var det mange blomstrende byer der.

Reisen fra Perge til Antiokia har tatt omtrent seks dager. Det var sikkert godt at de var to og det to venner som Gud hadde ført inn i et samarbeid.

Antiokia i Pisidia ligger i nærheten av en vakker innsjø. Den tyrkiske byen som ligger der nå, heter Jalovatsh.

Som alltid henvender Paulus seg først til jødene. Den vanlige forsamlingen i synagogen på sabbaten var en god anledning til det. Ved disse samlingene pleide jødene å lese et stykke fra loven, såkalt "parasche", og et stykke fra de historiske og profetiske bøkene, "haftare". Man pleide også å oppfordre fremmede lærere til å si noen ord, og Paulus fulgte denne oppfordringen.

I v. 16-41 hører vi om den talen han holdt. Den minner ikke så lite om den talen Stefanus holdt for Rådet.

Først gir Paulus et overblikk over de velgjerningene Gud hadde gjort mot Israels folk inntil døperen Johannes kom (v.17-25). På denne måten viste Paulus at han delte den samme tro som de som hørte på. De var dels jøder og dels proselytter ("dere som frykter Gud").

I v. 20 står det at Gud gav dem dommere "i omkring fire hundre og femti år". Dette skaper en vanskelighet. Ifølge 1Kong 6:1 begynte Salomo å bygge templet i det fire hundre og åttiende år etter utgangen av Egypt. Men da kan ikke dommertiden settes til mer enn litt over tre hundre år. Derfor knytter noen fire hundre og femti år til den foregående setningen slik at tallet går på tiden fra Israelittene bosatte seg i Egypt til de vendte tilbake til Kana'an, altså det tidsrommet som nevnes i v. 17-19.

Imidlertid har den jødiske historieskriveren Josefus en tidsregning som også angir dommertiden til å være fire hundre og femti år. Paulus har altså fulgt denne tidsregningen, slik at tallet hører til den følgende setningen og ikke den foregående.

Sauls regjeringstid settes til 40 år (v.21). Det blir ikke sagt tydelig i Det gamle testamentet hvor lenge Saul regjerte. En har ment at disse 40 årene er medregnet den tiden da Saul og Samuel ennå ledet folket i fellesskap.

I v. 22 henviser Paulus til to skriftord i Det gamle testamentet. Det ene er 1Sam 13:14 der det sies: "Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte". Det andre er Sal 89:21: "Jeg har funnet David, min tjener." Dette siste gjengir Paulus med: "Han skal gjøre min vilje."

Fra David går Paulus over til å tale om Davidssønnen Jesus (v.23) og nevner Johannes døperen som hans forløper (v.24-25). Dermed har han kommet til sentrum for sin tale.

Han taler om den store bevegelsen som gikk gjennom hele Palestina femten år tidligere. Han beskrev for dem den nye tids budbærer, botspredikanten og døperen Johannes. Folk var blitt grepet av storheten ved hans profetiske skikkelse og betraktet han som den lovede Kristus. Men han hadde sagt: "Den som dere holder meg for å være, er jeg ikke." Han var bare en budbærer som skulle varsle at Messias skulle komme.

I v. 26-36 skildrer han videre for dem oppfyllelsen av løftene som "ordet om denne frelse". Dette budskapet var han og Barnabas spesielt sendt for å forkynne for dem (v.26).

Han understreker først at Jesus var Messias ved å vise til at den dommen Jerusalems barn i uforstand hadde felt over seg selv ved sine ledere, var en oppfyllelse av profetenes ord (se f.eks. Jes 53). Disse ordene ble jo ofte lest i synagogene (v.27-29).

Men det største vitnesbyrdet gav Gud selv ved å vekke han opp fra de døde. Hans disipler var vitner om dette (v.30-31).

Og så forkynner han at i Jesus har Gud oppfylt det løftet han gav til fedrene idet han henviser til ordet i Sal 2:7: "Du er min sønn, jeg har født deg i dag" (v.32-33).

Uttrykket: "Da han oppreiste Jesus" i v. 32 betyr i denne sammenhengen at Gud lot Jesus stå fram på jorden.

I v. 34-37 fastholder han Jesu oppstandelse på samme måte som Peter gjorde det pinsedagen, ved å knyttet det til Sal 16 og Jes 55:3 (fritt gjengitt etter den greske oversettelsen.

Og endelig slutter han med det store evangeliet om syndenes forlatelse som forkynnes ved Jesus (v.38-39). Ved troen på han skjer den fullkomne frikjennelse fra all skyld. Denne skylden kunne aldri Mose lov hjelpe dem ut av.

"Rettferdiggjøres" (v.39) uttrykker nettopp frikjennelsen fra all skyld, dette å bli erklært for rettferdig. Det er det samme som Paulus uttrykker så tydelig i Rom 3 om rettferdiggjørelsen ved troen.

Her lukker han opp for dem den nådedøren som finnes ved troen på Jesus. Ja, det er egentlig summen av hele evangeliet: Syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse i Jesus for hver den som tror.

Meningen med v. 39 er selvfølgelig ikke den at det bare er på visse områder en ikke kan bli rettferdiggjort ved Mose lov. Meningen er at en ikke på noe område kan rettferdiggjøres ved Mose lov. Alt i loven fordømmer oss, men den som er i Kristus har fullkommen frelse fra all skyld.

Paulus føyer så til en advarsel om ikke å forakte dette nådeordet. De må ikke føre seg selv inn under den dommen som er uttalt i Hab 1:5 over alle som forakter Guds ord.

Denne talen gav en fin reaksjon. Dette var nye toner om Guds nåde som de aldri hadde hørt før. Både jøder og proselytter ble grepet av talen om at de av Guds frie nåde i Jesus kunne komme inn i Guds hus som hans kjære barn, og de fulgte Paulus og Barnabas til stedet de bodde. Der ble det holdt et velsignet ettermøte (v.43).

De bad om at de måtte få høre dem igjen neste sabbat (v.42), og det ble en travel uke for de to misjonærene.

Det var virkelig en gledelig begynnelse på arbeidet deres i Lilleasia. En mektig stadfestelse fra Herren. Gjennom jødefolket hadde Det gamle testamentet allerede forberedt folk for evangeliet. Også blant hedninger som ikke lenger fant noen tilfredsstillelse i avgudsdyrkelsen. Dette er grunnen til at det ble så rask og god reaksjon på arbeidet deres.
Apg 13:44-52
Neste sabbat var nesten alle innbyggerne i byen samlet. Så kraftig hadde det budskapet de forkynte slått gjennom i løpet av uka. Alle ville høre Paulus tale.

Men synagogeforstanderen og hans tilhengere var ikke glade for dette. Folk hadde aldri kommet til dem i slike mengder. Og deres jødiske stolthet kjente seg dypt krenket over denne nye læren som lukket opp himmelrikets port på vidt gap, - like mye for hedningene som for dem selv.

De ble fylt av en ond "nidkjærhet". Djevelen har også en nidkjærhet han bruker for å stå imot. De avbrøt Paulus og spottet, og det endte med et brudd mellom dem og budbærerne som kom med evangeliet (v.46-47).

"Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere," sier Paulus til dem. Israel var jo løftets folk, men når de forkastet det, så gikk budskapet videre ut tilhedningene. Også her kunne Paulus og Barnabas vise til et ord i den gamle pakt, nemlig i Jes 49:6 der Gud sier til sin Salvede: "Så vil jeg gjøre det til et lys for hedningefolkene, for at min frelse kan nå til jordens ender."

På den måten stoppet de munnen på dem, men hedningene jublet over dette ordet som ga dem så herlige løfter.

Det er et alvorlig ord som blir talt til jødene: "- og ikke akter dere verdige til det evige liv" (v.46). Vantroen feller en grusom dom over seg selv. I dette ordet finner vi klart uttrykt viljens ansvar, men i v. 48 finner vi Guds frie nåde beskrevet som grunnen til frelse, for det står om hedningene: "De kom til tro, alle de som var utsett til evig liv." Guds utvelgende og kallende nåde er årsaken til all omvendelse og saliggjørelse.

Riktignok er troen betingelsen for frelsen (v.46). En kan stå imot Guds råd til frelse, men en kan aldri tilskrive seg selv eller sine egne anstrengelser æren for sin frelse. Men en kan heller ikke omvende seg når en selv vil, slik det av og til feilaktig blir sagt. Dette er feil. En kan omvende seg bare når Gud vil, og da gjelder det å være oppmerksom og bruke anledningen.

Hvor lenge Paulus og Barnabas oppholdt seg i Antiokia, blir det ikke sagt, men det har muligens vært mer enn et år. Det kan vi anta ut fra v. 49 der det blir sagt: "Herrens ord utbredte seg over hele landet."

Det ble altså dannet en hel del menigheter utover i landdistriktene i Pisidia med Antiokia som hovedmenighet.

Jødene var imidlertid ikke uvirksomme. I sitt hat benyttet de seg av en del fornemme kvinner blant proselyttene. En fortolker sier at disse har vært slike som gjorde seg til av sine andaktsøvelser og mente at de var fromme nok før disse nye lærerne kom. Selvgjort fromhet er ofte den bitreste motstanderen av sann tro.

Da jødene først hadde fått hisset opp kvinnene til de ledende mennene i byen, kom også snart mennene i bevegelse. Det ble en stormfull avskjed med Antiokia.

Men de to vitnene kunne likevel dra videre i stor glede, for de etterlot seg en blomstrende krets av menigheter som hadde blitt til på forholdsvis kort tid. I v. 52 finner vi et fint uttrykk for ektheten i den tro som levde der: "Disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd."

De hadde ikke omvendt seg til mennesker, men til Herren selv, og gav den rikelig velsignelse igjen da de måtte skilles fra sine menneskelige lærere.
Apg 14:1-28
I dette kapitlet fortelles det først om virksomheten i Ikonium (v.1-5) der de startet opp med friskt mot. Motgangen hadde ikke skremt dem. Også her begynte de å tale for jødene. Kjærligheten til sitt eget folk var ikke ødelagt til tross for det de hadde opplevd i Antiokia.

I v. 1 fortelles det om seier for Ordet. Både jøder og grekere (disse var nok helst proselytter) kom til troen.

I v. 2 fortelles det så at de møtte ny motstand som ble startet av vantro jøder. Der Herrens ord har framgang, følger alltid kampen etter.

I v. 3 omtales en lengre tids virksomhet der Herren virket med sin nåde og kraft

I v. 4-5 fortelles det så om splittelsen som oppstod der folk delte seg i to grupper, én for og én imot, og dette endte med et oppløp der både jøder og hedninger var med. Dette resulterte bare i at Paulus og Barnabas forlot Ikonium og dro videre til andre byer i Lykaonia. Spesielt nevnes Lystra og Derbe, men de var også andre steder (v.6-7). De fulgte Herrens formaning i Matt 10:23: "Når de forfølger dere i én by, så flykt til en annen."

I v. 8-18 fortelles det så om et helbredelsesunder som Paulus fikk nåde til å utføre i Lystra. Det skjedde med en mann som hadde vært vanfør fra fødselen av, og minner om det underet som Peter gjorde i Jerusalem med den lamme som satt ved tempeldøren som kalles den fagre (se Apg 3:1ff).

Herren stilte altså Paulus likt med de andre apostlene også når det gjaldt kraft til å gjøre under.

Når vi ser de mange helbredelsesundrene som fulgte apostlene, er det mye å lære av dem. Våre dagers legemisjon fester blikket på dem. Om Gud ikke alltid gir makt til å gjøre under slik som i Lystra, så velsigner han det barmhjertighetsarbeidet som gjøres i tro for å lindre den legemlige nøden blant hedningene. På den måten blir hjertene åpne for evangeliet.

Den vanføre mannen var påvirket av Ordet, og Gud lot Paulus se at det var en spirende tro i hans hjerte (v.9). Når det står "hadde tro til å bli helbredet", så må det gå på helbredelse både til legeme og sjel.

I v. 11-13 hører vi om det inntrykket dette gjorde på hedningene. Det fantes mange eventyrlige sagn om at en gud hadde vært blant menneskene i menneskelig skikkelse. Hedningenes guder er jo egentlig bare forgudede mennesker.

I stor forundring talte hedningene sammen på sitt eget språk (lykaonisk). Ellers brukte de vel vanligvis gresk som alle forstod. De mente at Paulus måtte være den øverste guden Zevs (se Apg 14:12!) (som er gresk, på latin Jupiter) fordi han førte ordet. Avgudsprestene kom med okser og kranser til porten, sannsynligvis inngangen til det huset der apostlene holdt til. Her kalles også Barnabas apostel. Ordet betyr egentlig sendebud.

I v. 14 ser vi at apostlene som ikke kunne lykaonisk, først nå forstod hva folk hadde til hensikt. Av all makt satte de seg imot denne forferdelige misforståelsen som hadde oppstått blant hedningene.

Den menneskelige fornuft ville kanskje sett på hedningenes begeistring som en brukbar mulighet til å skaffe evangeliet inngang blant dem, men apostlene ville aldri godta falske midler eller krokveier for å oppnå noe.

Med fare for å miste kontakten med hedningene vitnet de frimodig (v.15-17) om sannheten mens de på østerlandsk vis sønderrev klærne sine for å vise uvilje og forferdelse overfor det de var vitne til.

De ville først og fremst vise den uendelige avstanden som er mellom Skaperen og det skapte. De ville vise dem det syndige ved å tilbe mennesker fordi det ranet ære fra Gud.

"Vi forkynner dere," står det i v. 15. På grunnteksten står det egentlig: "Vi bringer det glade budskapet til dere at dere skal vende dere bort fra disse falske guder." Avgudsdyrkelsen var bare trelldom og elendighet, mens det var den levende Gud som nå åpenbarte seg for dem.

Nå var hedningenes tid omme etter at han i lang tid hadde latt hedningene vandre sine egne veier, som om han hadde overlatt dem til seg selv. I Rom 1:21ff. viser Paulus hvilken forferdelig tilstand av synd hedningene hadde utviklet for seg mens de hadde vært overlatt til seg selv.

"Det som er født av kjødet er kjød" (Joh 3:6). Å utvikle seg etter sin syndige natur er å bli syndens trell.

Og likevel hevder Paulus, slik han også gjør i Rom 1: at Gud ikke har latt hedningene leve uten noe vitnesbyrd om seg. I naturen og i samvittigheten (se Rom 2:14) hadde han åpenbart sin godhet for dem ved å gi dem det de trengte. Han hadde sendt regn og fruktbare tider slik at de fikk det de trengte for å kunne glede seg over sitt legemlige liv.

Den levende Gud skal ha æren. Verken mennesker eller tomme avguder skal ha den. Dette er summen av det apostlene forkynner her.

Midt i kristenheten drives det også mye menneskedyrkelse. Diktere, kunstnere, politikere og andre blir dyrket som guder, men folk har ikke et takkens ord til den levende Gud eller et kjærlig blikk til overs for han som bar tornekronen.

Til og med troende mennesker kan komme betenkelig nær menneskedyrkelse ved å sette en eller annen prest eller predikant altfor høyt. I den katolske kirken med helgendyrkelse og opphøyelse av paven er dette en farlig skikk.

Enhver oppriktig Guds tjener må møte slikt med samme uvilje og motstand som Paulus og Barnabas gjorde. De må vitne modig og klart: "Også vi er mennesker under de samme kår som dere." Vi må hindre at noen viser mennesker den ære som bare Gud skal ha. Men det er ikke lett å vende menneskehjertene den rette veien (se v. 18).

I v. 19 ser vi hvor upålitelig verdens popularitet er. I Lystra hadde det ikke vært noen jødisk synagoge, men det kom jøder dit fra Antiokia og Ikonium, og de var forbitret for det som skjedde.

De har muligens beskrevet Paulus og Barnabas som farlige mennesker som de hadde jaget bort fra Antiokia og Ikonium med skam og forakt. De greide å hisse opp en stor folkemengde slik at den overfalt Paulus. Nå var han i samme situasjon som Stefanus hadde vært noen år tidligere. Han skulle steines.

Paulus tidde. Da de forsøkte å hylde han som en gud, talte han høylydt imot det. Nå led han i stillhet. Steinen haglet over han, og snart lå han bevistløs i sitt eget blod. Så ble han slept av sted over stokk og stein av fiendene sine, ut av byen for å bli mat for gribbene.

Imidlertid kom Barnabas og disiplene fra Lystra til, og forunderlig nok var Paulus ved Guds makt fremdeles i live. Han kunne til og med reise seg og gå inn i byen igjen.

Men han ble ikke lenge der. Før de rasende jødene kunne gå løs på han igjen, ble han sendt videre. De troende våget ikke la han bli i byen mer enn én dag selv om han sikkert var svak etter blodtapet og sårene.

Neste dag gikk turen til Derbe, en reise på åtte timer mot øst. Arrene etter steiningen i Lystra har han båret på kroppen resten av livet. Han var ikke en mann som skrøt av det, men da galatermenigheten senere begynte å låne øre til hatefull bakvaskelse fra fiendtlige jøder, skriver han til dem: "Jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme" (Gal 6:17).

Selv om han var svak da han kom til Derbe, lot Gud han vinne mange disipler også der. Kanskje er det denne situasjonen Paulus peker på da han senere skriver: "Det var på grunn av skrøpelighet i mitt kjød jeg første gang kom til å forkynne evangeliet for dere" (Gal 4:13).

Det ble "mange disipler" i Derbe (v.21) der Paulus sikkert oppholdt seg i lengre tid. Steiningen hadde ikke tatt motet fra han. Hans egen fortid da han selv raste mot Jesu venner, har sikkert vært frisk i minnet hans. Dessuten hadde Jesus sagt da han kalte han: "Jeg skal vise ham hvor mye han skal lide for mitt navns skyld" (Apg 9:16).

Se hvilken frimodighet han viser ved å returnere gjennom de samme byene som han var blitt forfulgt i (v.21)! Det gjorde de idet "de styrket disiplenes sjeler", og alle steder formante Paulus dem til å stå fast i troen og sa: "Vi må gå inn i Gud rike gjennom mange trengsler" (v.22).

Så ordnet de også de praktiske tingene i menighetene ved å velge "eldste for hver menighet". Vi hører ikke at menighetene var med i dette valget. De var for unge og umodne til det.

Da de hadde gjort dette, og etter bønn og faste, overgav Paulus og Barnabas disse unge menighetene til Herren som de hadde kommet til tro på (v.23).

Apostlene verken kunne eller skulle fortsette å stå som ledere for alle ting. På samme måte som et barn vokser fra barnepiken, skulle også menighetene utvikle seg selvstendig i Herren.

Vi skal heller ikke, når tiden er inne, være redde for å trekke oss tilbake og overlate de troende til Herren. De er jo hans barn mye mer enn våre.

På tilbakeveien forkynte de også evangeliet i Perge (v.24-25). Denne byen var kjent for er stort Dianatempel (Diana var jaktens gudinne).

Via kystbyen Atallia gikk så turen tilbake til Antiokia i Syria, til den menigheten som hadde sendt dem ut. Den hadde båret dem i forbønn, og gledet de kristne der seg over å høre hvor store ting Gud hadde gjort blant hedningene ved den gjerningen de hadde utført.

"Han hadde åpnet troens dør for hedningene," er summen av arbeidet. Det var Herren alene som hadde åpne denne døren. Han har Davids nøkkel, og han skal ha æren hver gang hans små medarbeidere får stå med en slik åpen dør foran seg (Joh 3:8).

Hos de trofaste vennene i Antiokia får de to utsendingene samle krefter "en ikke så kort tid" etter alt de hadde vært igjennom (v.26-28).

I det følgende kapitel skal vi høre at Herren hadde bruk for dem nettopp i Antiokia for å avverge en fare som truet de hedningekristne menighetene.

Guds menighet går i fare hvor den går, men den går også med Jesus hvor den går. Den gleden som fylte hjertene i Antiokia, gleden over at det var dannet en hedningekristen kirke i sentrale deler av Lilleasia, den unte ikke Satan dem. Men hans forsøk på å slukke misjonsilden der den oppstod, lyktes ikke.
Apg 15:1-21
Midt i gleden over det Paulus og Barnabas fortalte, trakk det opp et truende tordenvær over menigheten i Antiokia.

Menigheten i Jerusalem hadde fått tilslutning også av folk som kom fra fariseernes rekker (se v. 5), men denne tilveksten hadde nær kostet dem dyrt.

Disse jødekristne hadde på ingen måte blitt renset fra surdeigen fra fariseerne som ville rettferdiggjøre seg selv ved hjelp av loven. Allerede i Apg 11:2-3 så vi hvordan de protesterte den gang Peter døpte Kornelius. De mente at hedningene først måtte la seg omskjære og gå inn under Moseloven før de kunne få del i Kristus. Den gang hadde de for en kort tid blitt brakt til taushet (se Apg 11:18), men nå da de hørte mer om at hedningene var ført inn i menighetene i store skarer, ble de betenkt. De mente det var umulig at det ble dannet menigheter av uomskårne som ikke betraktet de mange bestemmelsene i Moseloven som bindende for livet. I stedet for å glede seg, syntes de mer og mer betenkt over det som skjedde.

Dette kom til uttrykk da noen av disse sneversynte eller fariseiske jødekristne kom til menigheten i Antiokia. Som medlemmer av modermenigheten var de sikkert blitt spesielt kjærlig mottatt og vist stor respekt.

Men de kristne i Antiokia ble meget forferdet da de kristne fra Jerusalem besvarte deres broderlige mottakelse med å erklære at de kristne i Antiokia slett ikke var kristne: "Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra Moses, kan dere ikke bli frelst" (v.1).

Dette var en knusende dom som rørte ved grunnlaget for det evige livet, og vi kan forstå den oppstandelsen som fant sted i menigheten. Hittil hadde den jo levd lykkelig i sin tro på Jesus og ikke spurt om noen tidligere hadde vært jøde eller greker. De hadde regnet seg som like i Kristus.

Det var godt at Paulus og Barnabas hadde kommet tilbake. Her stod nå Paulus for første gang overfor dette stridsemnet som han måtte kjempe mot gjennom nesten hele sitt liv som apostel. Han måtte kjempe mot dem som forsøkte å blande sammen jødedom og kristendom De forsøkte egentlig å gjøre den sistnevnte til en ny lapp på et gammelt klesplagg.

I Gal 2:4 kaller han dem falske brødre som "var kommet for å lure på vår frihet, den som vi har i Kristus Jesus, for å kunne gjøre oss til treller". Men som han også skriver i Gal 2:5, vek han ikke et øyeblikk for denne falske læren.

Menigheten måtte ha klarhet i denne saken, en klarhet som var dypere enn en øyeblikkelig seier i en diskusjon. Saken var så viktig at de besluttet at Paulus, Barnabas og noen andre fra menigheten skulle dra opp til Jerusalem og rådføre seg med de eldste der om dette spørsmålet (v.2).

Dette var en god og rett beslutning, for på denne måten fortsatte de i lyset.

I Gal 2:2 forteller Paulus at han drog opp "etter en åpenbaring". Gud viste han hvor stor faren var. Det kunne nemlig danne seg to kirker som ble liggende i strid med hverandre. Men han viste han også hvilken vei Paulus skulle gå for å bekjempe dette listige angrepet fra Satan.

Så drog de av sted. Over alt hvor de kom, fortalte de om det store som hadde skjedd blant hedningene, og ble oppmuntret av at "brødrene" alle steder gledet seg over det de hørte.

I Gal 2 hører vi at Paulus også hadde tatt med seg Titus. Han var en gresk hedningekristen og ble senere hans nære medarbeider. Han var et levende bevis på resultatet av de vakre fruktene som vokste fram på den hedningekristne kirkes tre.

Titus var ikke omskåret, og i Gal 2:3 bruker Paulus han som et bevis på at apostlene anerkjente hans syn på saken ved at ikke engang Titus ble tvunget til å la seg omskjære. Da skulle det ikke være nødvendige for de andre hedningekristne heller.

Da de kom til Jerusalem, ble de tatt vel imot. Foruten Jakob, Herrens bror som var menighetens forstander, var iallfall Peter og Johannes til stede (Gal 2:9).

Som innledning fortalte Paulus og Barnabas om de store tingene som hadde skjedd på den første misjonsreisen (v.4). Men de tidligere fariseerne holdt fast på sine krav: "De må bli omskåret, og en må pålegge dem å holde Mose lov" (v.5).

Så ble det holdt et spesielt møte der apostlene og de eldste var til stede (v.6). Men også menigheten som helhet var til stede slik vi hører i v. 12 og 22.

Begge parter sto steilt mot hverandre, og alle følte på alvoret og rekkevidden av denne saken. Men sannheten seiret. Apostelen Peters vitnesbyrd veide tungt i samtalen (v.7-11). Han minnet om det han selv hadde opplevd i forbindelse med Kornelius, om hvordan Gud ikke gjorde noen forskjell på jøder og hedninger. Han hadde gitt også hedningene sin Ånd likesom jødene (v.8), "for ved troen renset han også deres hjerter" (v.9). Han førte dem ikke først inn under loven om ren og uren mat.

Peter sier rett ut at det er å friste Gud om de pålegger andre å bære det åket som verken de selv eller fedrene hadde maktet å bære. Han slutter med det fine ordet: "Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de" (v.11).

Talen til Peter, som var høyt æret, gjorde dypt inntrykk. "Da tidde hele mengden," og Paulus og Barnabas avla på nytt vitnesbyrdet om hvordan Gud stadfestet dette blant hedningene over alt hvor de kom.

Men utslaget gjorde likevel den talen Jakob holdt. Som Herrens bror nøt han stor aktelse i menigheten. Han ble også høyt respektert av det jødiske partiet fordi han for sin egen del holdt fast på de gamle jødiske formene.

Han var helt enig med det Peter hadde sagt (v.13-21), og viste hvordan Gud hadde tatt seg av hedningene slik de hadde hørt det fortalt. Dessuten viste han også at Gud hadde forutsagt i profetiene at han ville gjøre dette.

Ordet han sikter til, er fra Amos 9:11f. Det er gjengitt fritt etter den greske oversettelsen, men avviker bare ganske lite i formen fra det ordet vi har i vår tekst. Det viser klart til at når den dagen kom da Davids falne hytte skulle gjenoppbygges, skulle også hedningefolkene komme med. Den velsignelsen som Jesu navn bærer med seg, rekker også til hedningene.

Det synes som om Jakob føyde til ordene i v. 18 for å understreke at Guds gjerning for hedningenes frelse stemte overens med Guds evige rådslutning. Ut fra dette mente Jakob at de ikke skulle gjøre det vanskeligere for hedningene som omvendte seg.

Han hadde likevel et forslag om å føye til noe, men det var bare av hensyn til jødene (v.20-21). De som arbeidet blant hedningene ville jo treffe på dem over alt hvor de reiste i Romerriket. For ikke å forarge jødene og derved hindre evangeliet fra å nå inn til dem, skulle hedningene avholde seg fra fire ting.

For det første skulle de avholde seg fra "det som er smittet av avgudene" (se v. 29). Det vil si ikke spise kjøtt som opprinnelig var ofret til avgudene. Det var jo bare en del av offerkjøttet som ble ofret eller gitt til prestene. Resten brukte hedningene ved egne festmåltider eller de solgte det på markedet. De skulle holde seg borte fra slikt kjøtt for ikke å forarge jødene.

I 1Kor 8 minner Paulus de hellige i Korint om å holde seg borte fra offerkjøtt av hensyn til de svake i troen, de som ikke kunne frigjøre seg fra tanken om at dette kjøttet var urent.

Når det gjelder det andre punktet om hor, skulle det vel egentlig ikke være nødvendig å minne om det om vi tenker på vanlig utukt. Dette skulle jo selvsagt hedningene holde seg borte fra under alle omstendigheter.

Noen mener det tenkes på det de mente var en mer frie omgang med kvinner som var alminnelig blant hedningene, men helt fremmed for jødene. Andre mener dette må peke på ekteskapet i de sammenhenger som er forbudt i loven og viser til lignende forbud som portens proselytter måtte underkaste seg.

Når det gjelder det tredje og fjerde punktet, det som er kvalt og blod, peker det på forbudet i 3Mos 17:10-11.

Det var forbudt for jødene å nyte blodet, og derfor kunne de heller ikke ete kjøttet av dyr som ikke var tappet skikkelig for blod (det kvalte). Blodet ble brukt i offertjenesten i den gamle pakt som forbilde på Jesu blod som roper til oss fra korset.

Vi må legge merke til at det utelukkende er av hensyn til jødene, ikke til de jødekristne, at disse bestemmelsene ble foreslått. Da jødene likevel forkastet evangeliet, fikk ikke disse bestemmelsene noen særlig praktisk betydning, og vi hører ikke at de blir omtalt en eneste gang i Paulus' brev.

Dette ble vedtatt. I Gal 2:10 føyer Paulus til at det i tillegg ble bestemt at de nye hedningekristne menighetene skulle støtte den fattige modermenigheten i Jerusalem med kjærlighetsgaver. Dette arbeidet Paulus for med stor trofasthet over alt der han kom (se 2Kor 8:9).
Apg 15:22-41
I v. 22-29 finner vi det vakre brevet som ble skrevet spesielt til de hedningekristne i Antiokia, Syria og Kilikia. I dette brevet ble det først klart og bestemt tatt avstand fra det standpunktet som de fariseiske kristne hadde (v.24).

Barnabas og Paulus gis så en inderlig tillitserklæring (v.25-26: "- våre kjære brødre").

Og endelig nevnes de som ble valgt til å overbringe brevet og stadfeste innholdet muntlig, nemlig Judas Barsabbas og Silas (v.27, sml. v.22).

I v. 28 finner vi en underlig formulering: "For Den Hellige Ånd og vi har besluttet -." De hadde merket Den Hellige Ånds nærvær så sterkt ved disse samtalene at det var som om han hadde vitnet sammen med dem i deres avgjørelser. Derfor kunne de sende dette brevet med en hellig myndighet.

Guds barn må selv undersøke, vurdere og gjøre et arbeid for å få klarhet i alvorlige spørsmål. Men er de oppriktige, velsigner også Guds Ånd det for oss selv om vi bare er for småfolk å regne i forhold til de store apostlene.

I v. 30-33 hører vi om den gleden dette brevet vakte i menigheten i Antiokia. Det trøstet hjertene, og Judas og Silas som hadde profetisk gave (her betegnet det gaven til å tale), styrket også brødrene.

En del håndskrifter har ikke med v. 34. Det er muligens føyd til senere av en avskriver som en forklaring av v. 40 om at Paulus tok med seg Silas på sin andre misjonsreise.

I v. 35-41 hører vi om begynnelsen av den andre misjonsreisen. Men før denne fant sted, må det sammenstøtet med Peter som Paulus beskriver i Gal 2:11-14), ha funnet sted.

Peter som hadde vært så avgjort på møtet i Jerusalem, lot seg påvirke av noen sneversynte jødekristne da han besøkte Antiokia. Han hadde først fellesskap med de hedningekristne uten å ta hensyn til de jødiske spiseforskriftene, men da noen jødekristne kom opp fra Jerusalem, trakk han seg tilbake fra dem "fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen".

Han handlet altså i strid med den overbevisningen han hadde hevdet i Jerusalem. Det kaller Paulus for hykleri (Gal 2:13).

Dette smittet over på de andre jødekristne, ja til og med Barnabas, slik at det oppstod et skille mellom dem og de hedningekristne.

Paulus stod da fram og irettesatte både Peter og de andre som fulgte han, så alle hørte det. Han viste dem at "de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet" (Gal 2:14). Det var nødvendig, for det er klart at det skapte uro når de hedningekristne i Antiokia så hvordan lederne fra menigheten i Jerusalem vaklet.

Den motsetningen som nødvendigvis måtte komme mellom Paulus og Barnabas i denne situasjonen, har sikkert vært med og påvirket den striden om Johannes Markus som omtales i v. 37-39. Resultatet av den var som kjent, at de dro hver sin vei.

I v. 40 synes det å gå fram at menigheten stod på Paulus' side i denne saken. Der står det: "Så drog han ut, etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde."

Med sin faste holdning hadde Paulus vært til stor velsignelse for de hedningekristne i denne tiden. Han viste seg i sannhet å være hedningenes apostel.

Men det er også vemodig å se disse stridighetene mellom Herrens venner, og det så kort tid etter det viktige møtet i Jerusalem der Ånden liksom hadde sveiset dem sammen. Det lærer oss at etter store åndelige opplevelser er det nødvendig å våke med dobbelt alvor.

På den andre side er det sagt at slike beretninger om feil og fall som store menn i Skriften har gjort, viser at den er sannferdig og pålitelig som alltid. Fordi den ikke skjuler slike feil blir den til trøst for Guds barn i tider med anfektelser. Da kan det hjelpe å se at også de største blant Guds menn hadde den samme kampen med det gamle menneske som vi har.

Så er det også fint å se hvordan denne misstemningen ikke varte så lenge. I 1Kor 9:6 leser vi at Paulus omtaler Barnabas som likestilt med seg selv. Videre hører vi også i 2Tim 4:11 og i Filem 24 at Paulus omtaler Markus som nyttig for seg i tjenesten.

Den irettesettelse Paulus gav Markus fordi han sviktet under den første misjonsreisen på grunn av frykt for trengslene, kan muligens ha vært noe streng, men det ser ut til at den likevel har virket til det gode for Markus.

Og Barnabas som hadde en naturlig kjærlighet til sin slektning (Markus var jo søskenbarnet hans, Kol 4:10), var muligens for svak overfor han. Det kan ha vært feil på begge sider selv om Paulus i det store og hele hadde rett.

Herrens hellige kunne bli uenige og bli grepet av misstemning, men de kunne ikke fortsette med dette. Det lærer vi av denne hendelsen, og det er både til ydmykhet og til trøst.
Apg 16:1-10
Kap. 15 sluttet med å fortelle om begynnelsen av den andre misjonsreisen, om at Paulus besøkte menighetene i Syria og Kilikia. Denne gangen reiste han altså ikke sjøveien, men drog landeveien.

Så gikk turen videre over de store Isus-slettene der det avgjørende slaget mellom Aleksander den store og perserkongen Darius i sin tid fant sted (ca. 333 f.Kr.). Denne seieren var et ledd i den rekken av begivenheter som på sin måte forberedte veien for evangeliet.

Denne hendelsen forberedte nemlig veien for gresk som et verdensspråk. Det var uten tvil en stor fordel og stor hjelp for Paulus at gresk ble forstått over alt.

Vi ser at det allerede fantes en del menigheter i Syria og Kilikia. Evangeliets ild hadde spredt seg.

Etter å ha passert Taurus-fjellene kom Paulus inn i Lykaonia fra syd. Det var den samme veien som utallige hærer under ledelse av store erobrere hadde reist tidligere.

Paulus og Silas var også to erobrere, men de hadde ikke ytre våpen da de passerte de trange fjellpassene i Taurus omkring år 51.

Denne gang kom Paulus først til Derbe og så videre til Lystra. Fra denne byen stammer en av Paulus mest kjære disipler, Timoteus. I 2Tim 1:5 hører vi at hans mor het Eunike. Hun hadde blitt en troende sammen med sønnen sin. Dette hadde muligens skjedd da Paulus første gang var i byen. I 1Tim 1:2 kaller Paulus Timoteus "min ekte sønn i troen".

Faren var greker, en hedning som ikke synes ha blitt berørt av evangeliet. Morens innflytelse hadde hatt avgjørende innflytelse på den unge Timoteus. Allerede fra barndommen kjente han de hellige skriftene (2Tim 3:15). Og ifølge v. 2 ser det ut som om han allerede hadde vært i arbeid for Herren også utenfor sin fødeby.

For Paulus ble han en god erstatning for Johannes Markus, og i 1Tim 4:14 hører vi at Timoteus ble innvidd til Herrens tjeneste under håndspåleggelse av de eldste.

Paulus omskar han, men ikke på grunn av de jødekristne. Hadde han gjort det, ville han sviket den sannheten han selv kjempet for, slik vi hører i kap. 15 og Gal 2. Det var for "jødenes skyld" han gjorde det, for disse ville ellers ikke tatt imot Guds ord fra en uomskåret mann.

Han gjorde det altså ikke fordi han mente omskjærelsen hadde noen betydning, men for at Timoteus kunne bli en jøde for jøder, særlig i de områdene hans far var kjent og jødene visste at han ikke var omskåret som barn. I v. 1-3 fortelles dette om Timoteus.

I v. 4-5 hører vi så hvordan Paulus over alt veiledet brødrene i de forskriftene som var blitt vedtatt i Jerusalem (se Apg 15). Og menighetene vokste både i størrelse og i troen fra dag til dag.

I Galaterbrevet hører vi at det senere oppstod uro og forstyrrelser i disse blomstrende menighetene ved at jødekristne som var påvirket av fariseerne, fulgte etter i Paulus' spor. Deres hensikt var å forkynne nødvendigheten av å bli omskåret og holde loven. De hadde nok bare motvillig gått med på det vedtaket som ble gjort i Jerusalem.

I v. 6-10 hører vi at Paulus reiste videre gjennom Lilleasia. Først drog de gjennom Frygia og det egentlig Galatia som lå litt lenger mot nord. Den romerske provinsen Galatia omfattet både det opprinnelige Galatia og Lykaonia slik at Paulus' brev til galaterne sikkert er skrevet til alle menighetene som var i disse landsdelene.

Sannsynligvis har reisen gjennom disse områdene gått fort, for Herrens Ånd hadde lagt en annen reiseplan som de ikke visste om ennå.

Da Paulus forsøkte å dra vestover, inn i de vestlige delen av Lilleasia som romerne kalte provinsen Asia, forbød Ånden at han skulle tale der. Og da de forsøkte å reise mot Mysia og deretter nordover mot Bitynia, skjedde det samme. De kunne ikke reise den veien.

Guds barn kjenner nok til dette når Ånden stenger for de planene en legger. Ofte blir slike indre overbevisninger fulgt av ytre tegn. Muligens har alle dører vært lukket for evangeliet over alt hvor de kom.

Så dro de videre til de kom til Troas i det nordvestlige hjørnet av Lilleasia. Her fant to viktige begivenheter sted.

For det første fikk reiseselskapet følge av en fjerde person, nemlig legen Lukas. Han bodde kanskje i Troas. Sannsynligvis talte Paulus evangeliet her, for i Apg 20:6 hører vi at det ble en tallrik menighet i Troas.

At Lukas sluttet seg til dem, ser vi i v. 10 der det nå heter "vi" i stedet for "de".

Men her skulle også Paulus bli klar over hva som var hensikten med hans reise. Troas ligger rett imot Europa, og her ble den store tanken klar at han også skulle dra over til Europa. Gud viste han det i et syn om natten.

Han så nemlig en mann fra Makedonia som bønnfalt han og sa: "Kom over til Makedonia og hjelp oss!" (v.9). Dypt grepet har Paulus fortalt dette til de tre han var sammen med, og "vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem" skriver Lukas (v.10).

Nå var saken klar, og de nølte ikke et øyeblikk med å følge Herrens kall. Som en hærfører drog nå Paulus over til Europa for å erobre en ny verdensdel for sin Herre. Denne verdensdelen er ikke så stor i utstrekning, men Gud hadde bestemt at den skulle få en ledende plass mellom jordens folk. Ingen verdenserobrer har hatt større planer enn Paulus med sin lille hær.

Vi europeere skulle ikke lese dette avsnittet uten en inderlig takk til Gud.
Apg 16:11-40
Via øya Samotrake kom de allerede andre dagen over til havnebyen Neapolis. Dette var en viktig handelsby.

Derfra kunne de nå fram til Filipi den følgende dag. Dette var det første målet for reisen.

Denne byen ble grunnlagt av far til Aleksander den store som het Filip. Under keiser Augustus ble den gjort til en romersk koloni. Det vil si en by der romerske soldater som hadde gjort en god tjeneste, kunne slå seg ned og nyte mange fordeler i forhold til de vanlige innbyggerne. En slik koloni-by fikk derfor på mange måter et spesielt romersk preg.

Etter beskrivelsen av reisen (v.11-12) forteller så Lukas den vakre beretningen om den første europeer som ble en kristen (v.13-15). Det var en purpurkremmerske ved navn Lydia (v.13).

I Filippi bodde det ikke så mange jøder at de kunne ha en synagoge, men de hadde et sted utenfor byen der de samlet seg til bønn. Det var muligens ved elven Gangas.

Østens folk liker gjerne å be i nærheten av rennende vann, og særlig jødene på grunn av de forskjellige renselsene de skulle foreta før bønnen.

"En elv der de pleide å holde bønn," peker på den skikken å legge bedestedene til en elv.

Det var bare noen kvinner til stede den første sabbaten. Det var sikkert underlig for dem å sitte der ved elven i skyggen av trærne å høre Paulus forkynne om Jesus Kristus som ved sitt blod hadde lukket opp himmelens porter også for dem.

Og så skjer det fine at en proselytt som het Lydia, som hadde sluttet seg til jødedommen, ble vakt. Hun hadde en forretning der hun handlet med purpur. I Lydien som var hjemlandet hennes, ble purpurfarging utført av mange, og særlig i Tyatira.

Det ser ut til at hun hadde gode økonomiske forhold (se v. 15: innbydelsen til de fire vennene om å bo i hennes hus).

Det er særlig to ting det pekes på i forbindelse med at hun tok imot evangeliet. "Hun hørte på". Det vil si hun var villig til å høre og ta imot det hun hørte. Og dernest "Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt".

Herren oppfylte det løftet han hadde gitt: "Hver den som er av sannheten, hører min røst" (Joh 18:37).

Som vanlig i aposteltiden fulgte dåpen med en gang, og det er en herlig frukt av den tro som ble skapt i henne, da hun inntrengende og ydmykt ber dem om å bo i hennes hus. Dette er uttrykk for kjærligheten til de hellige som er den levende tros uatskillige følgesvenn.

"Hun og de som tilhørte hennes hus, var blitt døpt," står det. Noe lignende hører vi gjentatte ganger i Det nye testamentet (se v. 33 og kap. 18,8, samt 1Kor 1:16). I lys av dette ser vi det løftet om velsignelse for hele huset som følger en far eller mor som omvender seg. At det ikke skulle være barn i noen av de hjem det er tale om, er helt utenkelig, og derfor er det også en antydning om barnedåpen i dette uttrykket selv om den ikke er nevnt spesielt.

I v. 16-24 fortelles det så om grunnen til at den fine muligheten Paulus hadde til å arbeide i Filippi, ble avbrutt. Han hadde sikkert arbeidet i lengre tid (se v. 18: "Mange dager").

En dag de var på vei til stedet der de bad, traff de en pike som var besatt av en ond ånd. På grunnspråket står det "en ånd pyton" eller en "pytonisk ånd".

Hos grekerne var "pyton" navnet på en slange som voktet inngangen til orakelet i Delfi. Den var blitt drept av guden Apollo. Orakelet i Delfi var et sted hedningene mente de kunne hente spådommer fra. Derfor blir "en pytonisk ånd" det samme som en "spådomsånd".

Piken var en slavinne, eieren hennes benyttet den spesielle måten hun talte på som inntektskilde idet han påstod hun kunne spå om fremtiden. Det var noe demonisk over det hele uansett hvordan det hadde seg med det hun sa.

Og så gikk det som det gjorde i Jesu dager da demonene møtte han. De ropte ofte ut hvem han var (se Mark 1:23-24).

Men like så lite som Herren selv, ønsket heller ikke hans disipler at demonene skulle vitne om dem og det de gjorde. Da dette gjentok seg mange ganger, drev Paulus ut den onde ånden i Jesu navn.

Dette ble årsaken til den første forfølgelsen som startet fra hedningenes side (v.19-24). Tidligere hadde det alltid vært jødene som satte i gang forfølgelsene.

Eieren ble rasende da slavinnen kom til sans og samling igjen, og han fant ut at han ikke lenger kunne bruke henne som spåkvinne. Nå var det slutt på den gode fortjenesten hun hadde gitt han.

De grep da Paulus og Silas og slepte dem med seg til torget der øvrigheten vanligvis hadde sitt rettslokale. Beskyldningene gikk ut på at de ville innføre en ny og statsfiendtlig religion som ville forstyrre den orden som romerretten skapte.

Som det skjedde så ofte senere, ble begrunnelsen for å forfølge de kristne alltid gitt på politisk grunnlag hos romerne. Hos jødene var grunnlaget religiøst betinget.

Det ble et oppløp blant folk (v. 22), og for å stoppe dette befalte styresmennene at Paulus og Silas skulle hudstrykes. Det var en smertefull straff som samtidig uttrykte forakt.

Paulus omtaler dette i 1Tess 2:2 ("Enda vi like før hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi-"). I 2Kor 11:25 sier Paulus at han har blitt behandlet tre ganger på denne måten under sine reiser.

Paulus og Silas ble kledt av og bundet til en stokk med bøyd rygg. Så regnet piskeslagene over dem så blodet fløt. Alt dette skjedde uten at det var holdt noen rettssak.

Vi vet ikke hvorfor Paulus ikke protesterte straks og hevdet sitt romerske statsborgerskap slik han gjorde senere i f.eks. Apg 22:25. Kanskje forstod Paulus og Silas at det var Herrens vilje at de skulle lide for hans navns skyld?

I v. 23-24 fortelles det så at de ble kastet i fengsel som farlige forbrytere, og fangevokteren fikk befaling om å passe godt på dem. Han satte dem derfor i det innerste og mørkeste fangerommet og festet beina deres i stokken, et instrument av to sterke bjelker som ble skrudd fast omkring beine deres.

Så ble det natt. Den lille flokken av kristne tilbrakte vel natten i frykt og undring, men sikkert også i forbønn for de to kjære vennene. Men Paulus og Silas var frimodige selv om de lå i fengslet med blodige rygger. De var slett ikke motløse selv om stillingen deres ytre sett slett ikke var lys.

Paulus var allerede prøvet av mange lidelser. Han visste at også dette skulle tjene til ære for Gud og bli til fremgang for evangeliet. De oppmuntret hverandre med bønn og lovsang, og slike toner hadde aldri før lydt i fengslet i Filippi. De andre fangene lyttet forundret (v.25).

Herren hadde fredstanker ikke bare med Paulus og Silas, men også med en sjel som skulle bli frelst den natten, nemlig fangevokteren. Så vidt vi kan forstå av sammenhengen hadde han tydeligvis hørt noe av Paulus' tale om frelse og salighet.

Gud har mange måter å vekke menneskehjertene på. Lydia ble vakte så stille ved ordet. Fangevokteren skulle vekkes ved et jordskjelv. Det er mange som har talt imot disse plutselige, voldsomme vekkelsene og påstått de er usunne. De må vel tie når de ser hvordan Gud selv vekker opp mennesker her.

Det var sikkert et underlig øyeblikk da jordskjelvet inntraff. Alle dørene sprang opp, og "lenkene falt av alle fangene". Det siste var et nytt under.

Da brast det også en annen lenke, nemlig den som bandt fangevokteren. Det gikk med ett opp for han hvilke underlige sendebud han hadde fått i huset, og med det samme ble hans egen frelse det viktigste for han (v.26-29).

I v. 30-31 finner vi både det store spørsmålet og det store svaret, så dypt og samtidig så enkelt. Det er ikke den døde tro som tror det er en Gud til, de henviser han til, men den levende tro på den Herre Jesus, den tro som vil bygge på han. Tilføyelsen "- og ditt hus" er fullt av løfter for hvert Guds barn som gjerne vil ha de andre i huset med seg på himmelveien. Bare du tror på Herren, så skal din tro bli en seier som overvinner de andre i huset.

I v. 32-34 hører vi om det som gikk for seg den herlige natta. Paulus og Silas talte for fangevokteren og hans husfolk. Han renset sårene deres, og de fikk lov å døpe han og alle i hans hus allerede samme natta. De fikk være Herrens redskap til å rense hans syndesår ved dåpen.

Og så satte han dem til bords, og "han gledet seg etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud". Boligen hans lå tydeligvis over fengslet ("førte dem opp i sitt hus"). Det var virkelig en underfull forandring.

Når de som taler mot barnedåp hevder at bare dåp ved neddykking er gyldig, så synes dåpen av fangevokterens og hans folk å tale mot det. "Hva het elven som rant gjennom fengslet i Filippi," spurte en gang en kristen hindu en baptistpredikant som talte nedsettende om dåpen som var utført ved overøsing.

I v. 35-39 blir det så fortalt om at styresmennene ga befaling om at Paulus og Silas skulle settes fri. De hadde muligens oppdaget sammenhengen og forstod at grunnen til oppløpet var økonomiske spørsmål. Nå ville de slippe fra det hele i stillhet.

For fangevokterens unge tro var dette et underlig tegn fra Gud. Men her ser vi imidlertid at Paulus gjør seg bruk av den romerske borgerretten han hadde. Det skulle ikke knyttes noen falske påstander til evangeliets tilhengere første stedet det ble kjent i Europa. Ingen skulle senere si at Paulus og Silas var blitt dømt som vanlige forbrytere.

For sakens skyld krever altså Paulus den ære som den romerske borgerretten medførte. Silas var tydeligvis romersk borger også. Paulus var født til denne retten (Apg 22:28). Hans far eller bestefar må ha kjøpt den eller fått den som en eller annen belønning.

Ifølge lovene var det strengt forbudt å piske en romersk borger.

I v. 39 ser vi hvordan innstillingen til de styrende forandret seg overfor Paulus og Silas. Nå var de lutter vennlighet og oppmerksomhet.

I v. 40 hører vi at Paulus og medarbeiderne gav seg tid til å møte menigheten i Lydias hus for å gi dem noen kjærlige formaninger om å stå fast i Herren. Fangevokteren og hans familie var nok også til stede.

I Paulus brev til filipperne ser vi hvilken velsignet vekst gudslivet hadde ut fra Lydias hus. Ingen annen menighet gledet Paulus så mye som den i Filippi. I brevet til den tiltaler han den med kjærlige og ærefulle navn: "Mine brødre, som jeg elsker og lengter etter - min glede og min krans -" (Fil 4:1). Han tok aldri imot underhold fra noen annen menighet, men fra filipperne gjorde han det (Fil 4:15).

Det er ikke til å misforstå. Filippermenigheten gjorde han aldri sorg slik som menigheten i Korint som lånte øre til dem som baktalte han eller i Galatia der de lot seg rive med av "et annet evangelium".

Det synes som om Lukas ble igjen i Filippi, for nå heter det ikke lenger "vi" før i kap. 20,5. Timoteus synes også å ha blitt i Filippi selv om det bare var for en kortere stund. I Tessalonika (Apg 17:4) hører vi nemlig bare om Paulus og Silas. Først da de kom til Berøa, hører vi igjen at Timoteus er sammen med dem.

Men Lukas som muligens ble i Filippi i flere år, var utvilsomt til stor hjelp for menigheten der. Det var nok også en stor fordel for menigheten at det ikke bodde så mange jøder i Filippi. Det gav mer enhet i menigheten.

Paulus og Silas reiste fra Filippi med visshet om at Herren ville de skulle dra et annet sted. Som Israels barn i gammel tid ble ledet gjennom ørkenen av skystøtten, ledet Herren også disse sendebudene for sitt nye Israel.

Slik vil han fremdeles lede også oss som lever i dag om vi bare vil være oppmerksomme på hans vink og lydhøre for hans Ånds røst.

Apg 17:1-14
Etter at de hadde reist gjennom to betydelige byer i Makedonia, Amfipolis og Apollonia, kom Paulus og Silas til den største byen der, nemlig Tessalonika. I dag heter byen Saloniki og er fremdeles en stor handelsby fordi den ligger ved havet.

På Paulus tid var Tessalonika en blomstrende by. Den var et av de såkalte fristeder som sto direkte under keiseren. Det bodde mange jøder der, og de hadde en synagoge i byen.

I 1Tess 2:9 hører vi hvordan Paulus arbeidet for å få det han trengte samtidig som han forkynte evangeliet. Han var jo teltmaker av yrke (se Apg 18:3).

Alle jødiske rabbinere lærte et håndverk, noe som var meget fornuftig. Selv om Paulus i 1Kor 9 hevder at de som forkynner evangeliet, har rett til å leve av dette, brukte han ikke denne retten.

Han betraktet det som en særlig nåde å kunne forkynne evangeliet uten at det kostet noe for dem som hørte (1Kor 9:18). På den måten unngikk han å ble regnet med blant de vanlige omreisende predikantene for hedenske religioner. De hadde som oftest som mål å gjøre seg selv rike på det.

I brevet til tessalonikerne hører vi at Paulus måtte ta natten til hjelp for å tjene nok til sitt daglige brød. Han lærte også hva det vil si å ha mangel på forskjellige ting (Fil 4:12).

Som tidligere nevnt mottok han to ganger hjelp fra menigheten i Filippi mens han var i Tessalonika. Det var frivillige gaver som Paulus gledet seg over på givernes vegne (Fil 4:16-17).

Som alltid begynte Paulus først å forkynne blant jødene (v.2-4). Det er et fint trekk ved han. Selv om han sted etter sted måtte tåle forfølgelse og lidelse fra jødene, og de stadig ble hans bitre fiender, så bevarte han hele tiden iveren for at hans eget folk måtte få høre evangeliet.

Tre sabbater talte han evangeliet for jødene og en stor flokk med proselytter. Blant dem var det ikke så få fornemme greske kvinner i byen.

Paulus' taler dreide seg om to hovedtanker: 1) "Messias måtte lide og oppstå fra de døde." Han viste at Messias først måtte komme som den lidende Frelser, og bare gjennom lidelse og død kunne han stå opp til herligheten. Muligens har Paulus pekt på Jes 53. Det er et annet bilde av Messias enn jødene hadde tenkt seg.

De tenkte seg at Messias skulle være en konge som skulle komme i stor ytre herlighet og med en gang frelse Israel fra romernes tyranni. Paulus viste dem at det var verre fiender enn romerne, nemlig synd og død.

2) Den andre hovedtanken var om Jesus fra Nasaret. Og denne tanken nådde høydepunktet i ordene: "Den Jesus som jeg forkynner dere, han er Messias" (v.3).

De tre-fire ukene som Paulus virket i Tessalonika, bar rik frukt. Det var også noen blant jødene som ville tro.

I brevet til tessalonikerne er det klart hvilken virksomhet Paulus hadde utført i den tiden han var der. I 1Tess 2:11 sier han: "Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør med sine barn, og oppmuntret og vitnet."

Det synes som om Paulus bodde hos en mann som het Jason (v.5). I Rom 16:21 nevnes en Jason blant dem som Paulus kaller sine frender. Muligens er det samme mannen.

I v. 5-10 hører vi hvordan de vantro jødene fikk i stand et oppløp for å komme Paulus og Silas til livs. Muligens bestakk de en del av pøbelen for å storme mot Jasons hus. Da de ikke fant Paulus, slepte de med seg Jason og noen av de troende til øvrigheten i byen. Der brukte de den samme beskyldningen som jødene i sin tid hadde brukt mot Jesus, nemlig at de troende ville ha Jesus til konge, og det var jo det samme som opprør mot keiseren.

Det var lettvint av jødene å bruke denne beskyldningen, for hvert forsøk på opprør ble jo straffet med døden. Denne beskyldningen skapte derfor full forvirring i byen. Dommerne mistet likevel ikke hodet slik øvrigheten i Filippi hadde gjort. De nøyde seg med å la Jason og vennene stille sikkerhet for dem, sannsynligvis en økonomisk garanti. Og så lot de dem gå.

Hvor pålitelig Lukas er i historiske detaljer er uttrykket han bruker for å beskrive øvrighetspersonene i Tessalonika. Han kaller dem "politarches", det svarer nærmest til borgermester og blir her oversatt med "bydommerne" (v.6).

Denne tittelen er ikke kjent fra andre byer og finnes ellers ikke i det greske skriftspråket. Men steinene stadfester dette ordet. På en av portene til Tessalonika finnes det samme uttrykket som en inskripsjon fra det første årh. e. Kr. og er brukt som tittel på øvrigheten i byen på den tiden.

Det var ikke annen råd enn at Paulus og Silas måtte av sted igjen. Brødrene hadde tydeligvis garantert for at det ikke skulle bli noe nytt oppløp. Derfor ble de samme natt brakt videre til byen Berøa for å vente på en mulighet til at de kanskje kunne komme tilbake senere.

I 1Tess 2:18 ser vi at Paulus to ganger hadde til hensikt å komme tilbake, men "Satan hindret oss," sier han. Situasjonen i Tessalonika hadde fortsatt vært spent.

Jødene var på vakt som hunder. De hadde hatt kontakt med hverandre over hele Makedonia, det hører vi i beskrivelsen som jødene i Tessalonika brukte om Paulus og hans venner: "Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit." De hadde altså fått beskjed om det fra andre steder.

I Berøa var jødene mer vennligsinnet enn de i Tessalonika. De har fått et fint omdømme i vår Bibel ved den oppriktige og ærlige måten de prøvde Paulus' vitnesbyrd på. Det står at de "gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt."

Om bare alle som hørte Ordet ville granske i Skriftene, så ville det nok gå som i Berøa der mange (også blant jødene) kom til tro. Igjen hører vi at mange av de fornemme grekere, både menn og kvinner, tok imot evangeliet.

Blant de dannede i Romerriket var det en kraftig følelse av tomhet i forbindelse med den gamle avgudsdyrkelsen. På den måten var hjertene forberedt for evangeliet. Derfor ble også Paulus' misjonsreiser slike seiersreiser til tross for slag og forfølgelse.

Det ser ut som om Paulus oppholdt seg en god stund i Berøa, men så oppdaget jødene i Tessalonika at han var der. Drevet av en demonisk nidkjærhet satte de av gårde etter han og fikk hisset opp folk.

Så måtte Paulus dra av gårde igjen. Denne gangen var han alene. Han lot Silas og Timoteus bli igjen. Jødenes hat måtte likevel tjene til at evangeliet ble spredt raskt fra sted til sted.
Apg 17:15-34
Hovedstaden i Grekenland var Aten som også var sete for den gamle hedenske vitenskap og kunst. Denne byen ble neste stopp for Paulus (v.15).

Han kom dit ganske alene, og det synes ikke som om han hadde tenkt å stoppe der. Han ventet bare på at Silas og Timoteus skulle komme etter. I 1Tess 3:2 hører vi at fra Aten sendte han Timoteus tilbake til Tessalonika for å styrke menigheten der.

I v. 16-21 hører vi om hvordan Paulus likevel kom inn i kampen på nytt. Grunnen til det var de mange avgudsbildene som fylte Aten. En gresk forfatter fra den tiden forteller at Aten alene rommet flere avgudsbilder enn det fantes i hele resten av Grekenland til sammen.

Paulus kunne ikke holde ut å se dette uten å vitne. Han talte ikke bare i den jødiske synagogen blant jøder og proselytter, men også på torget talte han hver dag med dem han traff der.

På torget møtte han også noen hedenske filosofer. Ordet "filosof" betyr "en som elsker visdom" og beskriver den leting og spekulering etter sannheten som mennesker forsøker seg på ved hjelp av sin fornuft uten å la seg lede av lyset fra Gud. De forsøker på sin egen vei å trenge gjennom til erkjennelse av sannheten.

Paulus traff tilhengere fra to filosofiske skoler, nemlig den epikureiske og den stoiske (v.18).

Epikureerne var en ganske verdslig retning som lærte at alt ble bestemt av tilfeldigheten, og de satte det timelige velværet og sorgløsheten som det høyeste mål etter den gamle melodien: "Plukk gledens roser innen de forsvinner."

Stoikerne derimot lærte at alt var bestemt av en ubøyelig skjebne. Ved hjelp av visdommen skulle mennesket gjøre seg uavhengig av alt det jordiske og iføre seg den uforstyrrelige ro inntil det igjen kunne vendte tilbake til det store alt som det var kommet fra.

Stoikerne kunne vise en storartet forakt for det sanselige og kunne synes å være av langt bedre stoff enn de nytelsessyke epikureerne. For stoikerne var deres stolthet og egenrettferdighet den verste hindringen for troen, mens epikureerne var slaver av lystene. Hovmod og sanselighet er jo de to måtene synden alltid kommer til uttrykk på.

Paulus kom i samtale med disse filosofene. Noen behandlet Paulus med forakt og kalte han for "denne ordgyteren". Andre ble nysgjerrige da de hørte han talte om oppstandelsen. Personlig udødelighet og oppstandelse og et regnskap for Gud var fullstendig fremmede toner for disse hedenske vismennene.

De nysgjerrige førte så Paulus opp på "Areopagos" som egentlig betyr krigsguden Ares høyde. Det var blant annet stedet for den høyeste domstolen, men samtidig ble Areopagos brukt som en foredragshall.

Det var fin utsikt over byen fra dette stedet. Ikke langt borte lå det såkalte Akropolis. På toppen av det lå de vakre templene som var noen av de fineste kunstverker som mennesker har reist. Øverst på Akropolis raget gudinnen Athenes tempellignende billedstøtte i full rustning og med en gylden hjelm på hodet og lansen i handa.

Og nå stod en mann på Areopagos som forberedte seg på å tale et ord som skulle få hele den greske gudeverden til å falle i støvet i løpet av noen få århundrer. Allerede på det tidspunktet hadde den greske visdommen mistet noe av alvoret for mange. For en stor del var den bare overflatisk nysgjerrighet (v.21).

Paulus tale (v.22-31) er et mesterstykke. Han forstod ikke bare hvordan han skulle være jøde for jøder, men også hvordan han skulle være greker for grekere uten å miste evangeliets sannhet og herlighet.

Han fordømmer klart deres tåpelige gudelære, men han gjør det samtidig på en hensynsfull og fin måte. På denne måten får han tak i den lille tråden av lengsel etter sannheten som ennå fantes i hedenskapets avgudsdyrkelse.

Atenerne gikk for å være de mest religiøse av grekerne. Blant de utallige gudealtrene Paulus hadde sett, hadde han også funnet et alter der det var skrevet: "For en ukjent Gud" (v.23). Det er et vitnesbyrd om at hedningene hadde en følelse av at til tross for at de hadde mange forskjellige guder, kunne ingen av dem fullt ut stille deres innerste trang. I dette så Paulus en lengsel etter den ene sanne Gud.

Paulus gikk ut fra dette (v.22-23) og forkynte så at denne Gud er alle tings skaper (v.24-25). Han viser videre at denne Gud ikke er begrenset av tempelmurer eller trenger menneskelige tjenester som de døde avgudene.

Det var riktignok et tempel i Jerusalem som var bygd etter anvisning av den levende Gud, men den gamle pakts folk visste meget godt hva Salomo hadde sagt ved innvielsen: "Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd" (1Kong 8:27).

Det skulle riktignok også bringes offer i den gamle pakts helligdom, men det var bare som forbilder på det store offer som skulle bringes langfredag. De troende i Jerusalem forstod nok at de ytre ofrene bare hadde betydning som symbol for det indre offer, den sønderknuste ånd (Sal 51:18-19 og Jes 1:11).

Fra Gud som skaper, peker så Paulus på han som den som styrer alt, som den som har skapt "alle folkeslag av ett blod", det vil si av ett menneskepar. Han har fastsatt tider og grenser for folkeslagene med det ene for øye at de skulle søke han.

Han var i virkeligheten så nær dem fordi han styrte alle ting og hvert menneskeliv med sin allmektige hånd. Hvert menneske hadde også sin opprinnelse i han for at det kunne sies å være "hans slekt" (v.26-28).

Ordene i v. 27: "- om de kanskje kunne føle ham og finne ham", betegner etter grunnteksten egentlig den famlende letingen etter en person som raver omkring i mørket, foretar når han leter etter lyset. Det er et treffende bilde på hedningenes famlende leting etter sannheten.

Alt dette var fullstendig nye tanker for atenerne. Læren om at alle mennesker stammet fra ett eneste par med felles skyld og felles trang til å finne den ene samme Gud, var imot alle hedenskapets tanker. De mente at hvert folk hadde sine egne guder og var noe for seg selv. Atenerne roste seg av at de hadde vokst fram av sitt eget land.

Og tanken om å være i slekt med Gud, var også revolusjonerende. Paulus henviser at noen av deres egne diktere (Arantus og Kleanthes) hadde uttalt noe slikt selv om det var en falsk hedensk forståelse de hadde gitt uttrykk for. Likevel lå det en dyp sannhet i det ettersom Gud Herren hadde blåst sin livsånde inn i leiren.

Paulus viser at han må ha kjent noe til de greske dikterne. I Tarsus hadde han sikkert lært litt om dette da han var ung, og det kom senere til nytte i Herrens tjeneste.

Med utgangspunkt i dette at Guds livsånde holder menneskelivet oppe, går han videre og viser på en varsom måte hvor galt det er å lage gudebilder av døde materialer som gull, sølv eller stein (v.29). Døde guder for levende mennesker var en selvmotsigelse.

I v. 30-31 går han fra talen om Guds åpenbaring som skaper og oppholder, videre til å forkynne at Gud ved ordet har åpenbart seg for uvitende hedninger. Hittil hadde han båret over med deres uvitenhet, men nå lød hans klare ord om omvendelse for alle mennesker alle steder.

Nå var oppgjørets tid kommet og verdensdommen var nær. Denne dommen skulle skje ved han som Gud hadde utvalgt og innsatt til dette, og han stadfestet dette ved å reise han opp fra de døde.

Det synes ikke som om Paulus kom lenger i sin tale den dagen. Men det er alvorlige toner han hadde slått an, tonene om omvendelse, om dom, om oppstandelse fra døden.

Dette ble ikke uten frukt. Det var riktignok mange som spottet, men andre hadde fått lyst til å høre mer. Det beste var likevel at Dionysios, et medlem av det øverste råd, kom til tro. Han skulle senere bli biskop for den menigheten som ble dannet i Aten.

Ja, slik virker fremdeles Ordet den dag i dag. Noen spotter, andre blir lettere berørt, men noen blir også dypt grepet av sannheten. Gud være lovet.

Kritikerne har selvfølgelig heller ikke spart denne talen av Paulus. Noen mener hele talen er fri diktning fra ende til annen av forfatteren av Apostelgjerningene. Men det er merkelig å se at der mange oppblåste teologer mener å ha forkastet mange av de bibelske beretningene, begynner oldtidsforskerne å forsvare dem mer og mer.

En kjenner av den klassiske oldtiden, Ernst Curtius, sier med stor overbevisning: "Den som nekter for den historiske verdien av beretningen om Paulus tale i Aten, river ut et av de viktigste bladene i menneskeslektens historie."

Atens gamle, praktfulle byggverk ligger i ruiner, men Ordet som ble båret fram av den store apostelen den dagen, går fremdeles fra land til land med seier. Det lever og blir til evig tid.

Men også blant de som er døpt, er det slik at den levende Gud er blitt "den ukjente Gud". Det går et sukk gjennom verden som verden ikke selv forstår. Det blir bare stilt av han som Gud oppreiste fra de døde, den korsfestede og oppstandne Herre Jesus. Er avgudsaltrene revet ned i ditt liv, kjære leser? Har du lært å kjenne Jesus Kristus som din Herre og din Gud? Guds folk er i dypeste forstand Guds slekt som har fått del i hans guddommelige natur (2Pet 1:4).
Apg 18:1-17
Vi kommer nå til den viktigste misjonsstasjonen på den andre misjonsreisen. Her ble Paulus lengst, og her så han størst resultat av arbeidet.

Korint lå på den smale langtungen mellom det østlige (mot Egeerhavet) og vestlige hav (Adriaterhavet) og hadde havnebyer på begge kanter. Cæsar hadde gjennoppbygd byen etter at den var blitt ødelagt i år 146 f. Kr.

Den var en vakker by, slik at det ble et ordtak blant latinske diktere: Det lykkes ikke for alle å besøke Korint." Det sies noe lignende om Napoli i våre dager.

Men byen var usedvanlig syndig, slik at " å leve på korintisk vis" ble et stående uttrykk på et umoralsk liv. Av byens trekvart million innbyggere, var bortimot 400000 slaver.

Paulus kom alene til Korint og kjente vel enda sterkere uhyggen ved det grusomme livet som foregikk der. Hans sjel har vært rystet ved å se råttenskapen i det umoralske livet som rådet i byen.

Reaksjonene hans avspeiler seg best i Rom 1. Han skrev senere dette brevet i Korint.

Korint hadde også sine vismenn, men det er tydelig at Paulus ikke på noen måte satte disse vismennene høyt når vi ser hva han skriver i 1Kor 1:19-20: "Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?"

Likevel fant Paulus at Gud hadde forberedt både hjem, venner og arbeidsplass for han i denne byen (v.2-3). Det var en jøde der som het Akvilas (et romersk navn som betyr "ørn"). Hans hustru het Priskilla (også kalt Priska, 2Tim 4:19).

Disse to tok vennlig imot Paulus. De hadde samme håndverk slik at han kom til å bo og arbeide hos dem. Vi hører mye om dette fine ekteparet senere.

De var blitt fordrevet fra Rom idet keiser Klaudius hadde befalt alle jøder å forlate Rom. Den romerske historieskriveren forklarer dette slik: "Han fordrev jødene derfra fordi det under påvirkning av Chrestus alltid blir uroligheter der de er."

Noen har ment at "Chrestus" skulle bety det samme som Kristus, og at urolighetene kom som følge av det skille som oppstod mellom de romerske jødene. Men da Chrestus var et vanlig romersk og gresk navn, kan det like gjerne ha betegnet en jødisk urostifter.

Noen har spurt om Akvilas og Priskilla allerede var kristne da Paulus traff dem eller om de ble det ved å høre Paulus vitne. Det er umulig å gi noe svar på dette spørsmålet.

Da Paulus i 1Kor 16:15 kaller Stefanas' hus for "førstegrøden i Akaia" (Akaia er navnet på den delen av Grekenland der Korint var den nordligste byen), kan det jo synes som de hadde vært kristne før de kom dit. Men på den andre siden skulle en vel ha ventet at Lukas hadde fortalt at de var disipler.

Hvordan dette enn er, så finner vi dem sammen med Paulus, og senere (v.26) viser de seg som ivrige og erfarne Guds barn. De ble til stor velsignelse for både Guds rikes sak og for Paulus selv. Paulus tenker alltid på dem med glede og omtaler dem ofte i brevene sine.

Som vanlig startet Paulus med å tale i synagogen både for jødene og for de grekerne som deltok i synagogesamlingene. Da Silas og Timoteus omsider kom med gode nyheter fra Makedonia, fikk hans vitnesbyrd så sterk kraft overfor jødene at det ble en avgjørelse.

"Paulus var fullt opptatt med å forkynne" (v.5). Dette viser at han forkynte og underviste jødene om Jesus Kristus hver dag og ikke bare på sabbaten.

Bruddet med jødene er beskrevet i friske farger (v.6-7). Å riste støvet av klærne sine er en skikk i Østen som viser at en bryter fellesskapet med noen. "Deres blod", det vil si deres død, er selvforskyldt, og her mener han fortapelsen.

Paulus mente han var fri for ansvar når det gjaldt jødene i Korint. Sannsynligvis har Paulus forlatt synagogen med én gang sammen med alle dem som ikke sto evangeliet imot. Og merkelig nok var det forberedt plass til han i et annet hus rett ved siden av synagogen. En proselytt som het Justus, eide det huset.

Det er fint å høre at synagogeforstanderen Krispus ble omvendt til Herren. Det var en stor seier for Guds rike (v.8).

Men i v. 9-10 hører vi at Paulus likevel ofte var engstelig og redd. Nesten over alt hadde jødene etter en tid drevet han bort etter at virksomheten var kommet godt i gang. Nå hadde de også begynt å skape uro her i Korint.

Paulus opplevde altså slike tider som alle store Guds menn opplever, nemlig tider med svakhet og anfektelser. Elias klaget under gyvelbusken i ørkenen (1Kong 19:4). Jeremias som var et kraftig vitne mot vantroen, vendte seg mot Gud i enrom (Jer 20:7-10). Døperen Johannes ble anfektet i fengslet (Matt 11:2-3). Og Luther forteller om seg selv: "Mange tror at jeg kun går på roser fordi jeg så ofte viser meg glad i mitt ytre liv. Men Gud vet hvordan jeg egentlig har det."

I 1Kor 2:3 hører vi Paulus selv si at da han var hos korinterne, var han der "i svakhet, under stor frykt og beven".

Da kan vi også bedre forstå det underfulle ved at Herren selv åpenbarte seg for Paulus i et syn om natten og sa: "Frykt ikke, men tal, og ti ikke! For jeg er med deg, og ingen skal gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen."

Dette siste peker ikke bare på dem som allerede var vunnet for evangeliet, men også på dem som fremdeles kunne vinnes.

Grunnen til at jødene ikke fikk drive han bort fra Korint, ser vi i v. 12-17. Herrens løfter ble oppfylt.

Jødene hadde rett til å utøve sin religion fritt i Romerriket, derfor anklaget de han og begrunnet anklagen med at han ville overtale jødene til en gudsdyrkelse som var imot loven.

Daværende landshøvding (prokonsul) Gallio var en bror av den kjente romerske filosofen Seneca. Han var en dannet mann og ville ikke engang høre hva Paulus hadde å si til forsvar. Han bare avviste saken uten videre (v.14-16).

Ja, jødene oppnådde bare en ting med denne saken. Den nye synagogeforstanderen som hadde kommet i stedet for Krispus som var blitt omvendt, fikk seg en omgang juling rett foran domstolen. Jødene var forhatt, og hedningene så på kjennelsen som var felt som en oppmuntring til å gi jødene en lærepenge. Dette lot Gallio dem bare gjøre (v.17).

I halvannet år (visstnok regnet fra da bruddet med jødene skjedde) arbeidet nå Paulus i fred der i den store byen. Jødenes forsøk på å få han vekk, var mislykket, og de våget ikke å anklage han enda en gang.

Menigheten ble stor. Vi har allerede nevnt de første som ble kristne der, nemlig Stefanas og synagogeforstanderen Krispus. I tillegg nevner 1Kor 1:14 en Gajus som omtales i Rom 16:23 som vert både for Paulus og hele menigheten.

Krispus, Gajus og Stefanas og hans familie var blitt døpt av Paulus. Ellers lot han medhjelperne utføre dåpshandlingen fordi det jo er Herren selv som handler i dåpen, og når det gjelder sakramentene kommer det ikke an på redskapet som utfører dem.

Paulus hadde nok med å forkynne evangeliet (1Kor 1:17). I Rom 16:23 blir en av de øverste embetsmennene i Korint nevnt. Han het Erastus og var regnskapsfører i byen.

I 1Kor 1:11 nevnes i tillegg en kvinne ved navn Kloe som tydeligvis har hørt til blant byens rikfolk på grunn av det store antall folk som hørte til i hennes hus.

Men ellers var det helst småfolk og slaver som tok imot evangeliet. "Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt," skriver Paulus i 1Kor 1:26. I 1Kor 7:21 hører vi klart om at det var treller som tilhørte menigheten.

Paulus har lagt ned et veldig arbeid i Korint. Samtidig fulgte han også prinsippet om ikke å ta imot underhold fra menigheten (se 1Kor 9:15). Paulus har virkelig gitt verdighet til det praktiske arbeidet med hendene (som også Jesus gjorde før han). Han som ble åndelig far til byens regnskapsfører, holdt seg ikke for god til å sitte i verkstedet og lage telt.

Men hovedarbeidet var den store gjerningen i Guds rike. Når andre hadde fri fra sitt arbeid, begynte Paulus den virkelige tjenesten.

Og han hadde nok å gjøre. Han skulle ikke bare hjelpe nye til å tro på Jesus, men han skulle også veilede og hjelpe dem som allerede var kommet inn i menigheten. I 2Kor 11:28 taler han om "det som daglig ligger over meg". Det kunne saktens ta på kreftene.

I tillegg til dette kom de andre menighetene som han ba for og skrev til. Brevet til tessalonikerne er iallfall skrevet i Korint. Og da han var i byen for andre gang (Apg 20), skrev han visstnok brevet til romerne.

Han følte med sine venner i de forskjellige menighetene. "Hvem er svak, uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt, uten at det brenner i meg?" skriver han i 2Kor 11:29.

Dessuten har han nok sikkert også arbeidet i områdene rundt byen. Overskriften til det andre brevet til korinterne tyder på det. Der skriver han: "Til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia" (2Kor 1:1).

Et stort arbeid, men også stor velsignelse kjennetegnet tjenesten i løpet av det forholdsvis lange oppholdet i Korint. Drivkraften var hele tiden "Kristi kjærlighet" slik Paulus skriver i 2Kor 5:14. Paulus levde ikke for seg selv, men for han som både døde og stod opp igjen for han.
Apg 18:18-28
Som en ensom mann kom Paulus til Korint. Da han reiste derfra, kunne han glede seg over å se en blomstrende menighet. Senere kaller han korinterne "Kristi brev" (2Kor 3:2), et brev som kunne leses vidt omkring i Grekenland.

Mange fulgte han sikkert ned til havnebyen Kenkreæ. I Rom 16:1 ser vi at også der var det en menighet. Der finner vi forøvrig den første diakonisse (menighetstjenerinne) som Det nye testamentet taler om. Hun het Føbe.

Priskilla og Akvilas fulgte med Paulus til Efesus. De var så nær knyttet til han at de ville forlenge samværet med han så lenge som mulig.

I Rom 16:4 gir Paulus dette ekteparet et fint vitnesbyrd: "De har våget sitt eget liv for mitt. Ikke bare jeg, men også alle menigheter av hedninger takker dem."

Akvilas var en mann som ikke var redd for å reise. I v. 2 hørte vi at han var født i Pontus, et landskap i det nord-østlige Lilleasia. Så hadde han altså bodd i Rom før han kom til Korint. Og så reiste han altså sammen med Paulus til Efesus. Da Paulus skrev Romerbrevet, var Akvilas og Priskilla igjen i Rom. Og endelig ser vi i 2Tim 4:19 at de hadde kommet tilbake til Efesus.

Dette gir oss samtidig et godt bilde av hvor livlig samferdselen var i Romerriket på den tiden. Dette hjelp utvilsomt med til at Guds rike fikk så rask utbredelse.

Det er underlig å hører om det løftet som Paulus hadde gitt (v.18). Dette var grunnen til at han klippet håret i Kenkreæ. Noen vil knytte denne handlingen til Akvilas, men grunnteksten peker mest på at det var Paulus som gjorde det.

Jødene hadde jo noe de kalte for "nasireerløfte" (se forklaringen til 4Mos 6:1-8), som bl.a. bestod i at en skulle la håret vokse uten å klippe det så lenge løftet varte.

Vi ser jo ellers at Paulus over alt hevdet den kristne friheten fra Moselovens ytre sermonikrav. Men selv om han forkynte troens frihet i forhold til loven for de hedningekristne, kunne han jo godt for sin egen del gå inn under Moselovens skikker når han mente det var rett for sin egen del. Han var jo en jøde.

I Apg 21:24 hører vi om noe lignende. Der ville han nettopp vise jødene at han slett ikke stilte seg utenfor lovens bestemmelser for sin egen del, og derfor gikk han opp til templet for å bli renset sammen med fire andre menn.

Hvorfor han her hadde pålagt seg selv et løfte, vet vi ikke.

I v. 19-21 hører vi om det korte besøket Paulus gjorde i Efesus. Fra først stund av stilte jødene seg velvillige til han og ba han bli der en stund. Men han ville videre og lovet at han skulle komme tilbake til Efesus senere - "om Gud vil".

Efesus var ikke bare hovedstaden i Lilleasia, men også en av verdens største byer på den tiden. I den lå ett av "verdens såkalte sju underverk", nemlig det berømte templet for gudinnen Artemis.

Vi ser altså hvordan Paulus stadig søker til de store byene for å reise korsets merke der. Det trengtes mot til det, for det var i de største byene han var i størst livsfare. Men Herren viste han veien, og Paulus gikk på Hans ord.

Fra Efesus reiste han rett til Cesarea. Derfra drog han opp til Jerusalem. Uttrykket "gikk han opp", betyr alltid å reise til Jerusalem. Paulus gjorda altså sitt til at det kunne være et sterkt og inderlig bånd mellom han og modermenigheten.

Så drog han videre til sitt kjære Antiokia (v.22). Derfra la han ut på sin tredje misjonsreise til de menighetene han hadde grunnlagt i Galatia og Frygia.

I v. 24-28 hører vi om jøden Apollos. Han har en merkelig mann. Han kom fra Alexandria i Egypt som var kjent for sin vitenskap, og var både kunnskapsrik og veltalende.

Det synes som om han har vært døpt med Johannes' dåp, og hans vitnesbyrd om Jesus ser ut til å ha brent seg fast i Apollos' sjel. Muligens hadde han forlatt Jødeland før lyset fra evangeliet virkelig hadde trengt igjennom hos han. Men han talte likevel brennende og frimodig utfra det lille lys han hadde.

Han kom til Efesus og begynte å tale og vitne med stor kraft. Da Akvilas og Priskilla hørte han, forstod de at han gjerne ville tale rett og være ledet av Ånden, men de så også at han manglet lys over mange vesentlige ting. De tok seg av han og underviste han nøye om det som hadde med Guds rike å gjøre. Siden fikk han et anbefalingsbrev fra de få kristne i Efesus og reiste videre til Akaia.

Han fikk sin gjerning spesielt i Korint og ved sitt brennende vitnesbyrd ble han "ved Guds nåde til stor hjelp for de troende".

På en måte passet han usedvanlig godt til å være misjonær i Korint fordi han hadde så stor kunnskap om gresk filosofi og vitenskap. Men det var også en fare i det som vi hører mer i Det første korinterbrev.

Paulus selv hadde anstrengt seg for å unngå den ytre veltalenheten og "visdoms overtalende ord" som datidens grekere var så opptatt av. Han ønsket ikke at Kristi kors skulle tape sin kraft (1Kor 1:17. 2:1-14).

Vi forstår at korinterne i høy grad ble begeistret for Apollos (1Kor 3:4). Paulus måtte derfor advare dem, og han setter saken i sitt rette lys ved å gi Gud æren idet han sier: "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst" (1Kor 3:6-7).
Apg 19:1-20
Kapitlet begynner med å fortelle om at Paulus møtte "noen disipler" i Efesus (v.1-7). Det viste seg at de i likhet med Apollos bare var døpt med døperen Johannes' dåp. Før Paulus kom til Efesus, hadde han reist gjennom "de øvrige distrikter". Med dette menes det Galatia og Frygia.

Denne gangen hindret ikke Guds Ånd han fra å reise inn i disse områdene slik som på den andre misjonsreisen (se Apg 16:6). Nå var tiden kommet for den vestlige delen av Lilleasia. Den ble kalt det greske Lilleasia fordi så mange kolonister fra Grekenland hadde slått seg ned der. Og Efesus var, som før nevnt, hovedstaden i denne delen av Lilleasia både når det gjaldt politisk og religiøst liv.

Når disse mennene som bare var døpt med Johannse' dåp, likevel ble kalt for disipler (v.2), så kommer nok det av at de i det ytre hadde sluttet seg til dem som hørte på Paulus. Der fikk de jo også høre om Gudslammet som døperen Johannes hadde vitnet om.

Men han merket snart, slik Akvilas og Priskilla gjorde når det gjaldt Apollos, at Guds Ånds lys og liv ennå ikke hadde brutt igjennom hos dem. Det viste seg at de ikke engang visste at løftet om Den Hellige Ånds ild som Johannes hadde forkynt, var blitt oppfylt.

Paulus forklarte dem forskjellen på Johannes' dåp og Kristi dåp. Da "lot de seg døpe til Herren Jesu navn" (v.5). Dette er en kortfattet betegnelse for dåpen i den treenige Guds navn (se Apg 2:38).

Da Paulus la hendene på dem og velsignet dem etter dåpen, ble Åndens gaver åpenbart over dem også på en ytre måte (v.6). Dette skjedde flere ganger i aposteltiden (se f.eks. Apg 10:46). Og nå blir det en ny bekjennelse og en ny tale der Guds Ånd får makt i menneskehjertene.

Både Apollos og disse tolv mennene er et sterkt vitnesbyrd om at døperens gjerning hadde satt dype spor etter seg. Men samtidig vitner denne hendelsen om at Paulus prøvde sine folk.

Dessuten er den et sterkt vitnesbyrd om sammenhengen mellom dåpen, kristenstanden og Den Hellige Ånd. Den taler imot den nedvurdering av dåpen en kan møte i ytterliggående reformerte kirkesamfunn der en kan oppleve at mennesker blir behandlet som om de er kristne uten at de er døpt.

I aposteltiden var det klart at Den Hellige Ånds gave og dåpen hørte sammen. Alle steder i Apostelgjerningene møter vi dette synet på dåpen at den er sakramentet som meddeler det nye livet, og derfor ble det med en gang gitt til dem som viste at de ønsket å høre Herren til (se Apg 2:41. 8:38. 9:18. 10:48. 16:33 og andre steder).

I v. 8-20 hører vi så om hvordan Paulus arbeidet i Efesus. Han begynte i den jødiske synagogen (v.8) der han talte i tre måneder, altså lenger enn de fleste andre steder. Men også her måtte han bryte med synagogen og finne et nytt tilholdssted.

Det fant han hos en mann som het Tyrannus. Han hadde en foredragshall der han sannsynligvis drev undervisning i veltalenhet

I v. 10-12 hører vi at evangeliets lys virket slik at det nådde ut til alle i de områdene. Ryktet om den nye Jesus-læren fòr omkring som løpeild. Alle undergjerningene Herren lot Paulus utføre, bidrog også til dette (v.11-12) i likhet med det vi hører om apostelen Peter i Apg 5:15-16.

De "svetteduker" som nevnes i v. 12, må vi vel anta er noe som lignet lommetørklær, altså noe som ble brukt til å tørke svetten med.

På denne måten fikk Paulus del i Guds ære slik Jesus sier i Joh 12:26: "Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære." Men disse helbredelsene gir jo også ære til Gud ved at de førte mange sjeler i kontakt med Ordet.

I hele to år arbeidet Paulus med utgangspunkt i denne salen i Efesus. I Apg 20:31 sier han at han arbeidet i Efesus i tre år. De tre månedene (v.8) og de to årene (v.10) sammen med "enda en tid" som nevnes i v. 22, blir jo til sammen omtrent tre år.

I denne tiden har sikkert også de andre menighetene vi hører om i de områdene, nemlig Kolossæ, Laodikea og Hierapolis (Kol 4:13), blitt grunnlagt. Alle tre byene ligger i Frygia.

I 2Kor 13:1 ser vi at Paulus ikke bare skrev det første brevet til korinterne i denne tiden, men også gjorde et kortere besøk til Korint. Han sier at det forestående besøket der er det tredje han foretar.

Han har også tidligere skrevet brevet til galaterne mens han bodde i Efesus. I tillegg hører vi i Apg 20:33-35 at Paulus med egen hender arbeidet for underholdet både av seg selv og dem som var sammen med han. Alle disse opplysningene til sammen viser oss hvilket enormt arbeidspress som hvilte på han.

Men han var rede til å gjøre alt som ble pålagt han om han bare kunne forherlige sin Frelser som hadde frelst han fra å være en vantro motstander og gjort han til et Guds barn.

I v. 13-20 fortelles det om en hendelse som ved Guds makt gav alt trolldomsvesen som fantes i Efesus, en dødelig knekk. De såkalte "efesiske bøker", samlinger med trylleformularer, var verdensberømt. Det vrimlet av åndemanere og trollmenn i Efesus, og mange mennesker var bundet av mørkets krefter gjennom deres virksomhet.

Det var også en del jødiske åndemanere som drog fra sted til sted. Deres virksomhet var forbudt etter Guds lov, men de forsøkte å utnytte deres aktivitet ved å påstå de hadde tilknytning til Salomos visdom.

Alle de som drev med slike svartekunster, tok seg rikelig betalt for det de gjorde, og de betraktet naturlig nok Paulus som en konkurrent. De undret seg over de store gjerningene han gjorde, og dessuten tok han aldri betalt for det han gjorde.

Det var "Herren Jesu navn" som syntes å være det som utløste underet for Paulus, derfor ville de også prøve det. Men det gikk ille for dem da forsøkte å bruke Jesu navn overfor en mann som var besatt (v.13-16). De manglet den indre kraften slik at den onde ånden hånte dem rett opp i ansiktet på grunn av deres avmakt.

Dette vakte naturlig nok stort oppsikt, for disse sju som kom så ille ut i det, var kjente personer. De var sønner til den jødiske ypperstepresten Skevas (han har hørt til den yppersteprestelige slekt, se Apg 4:6).

På denne måten led både den jødiske og den hedenske overtro et stort nederlag. Det ble klart at Paulus ikke gjorde under ved hjelp av hemmelige midler og trylleformular, men i kraft av den fullmakt Jesus hadde gitt han.

Dette ble til pris for Jesu navn (v.17), og mange av dem som hadde drevet med svartekunster, kom og bekjente det. Ja, de laget et bål der de offentlig brente bøkene sine med trylleformularer og lignende. Verdien av alle bøkene ble regnet ut til å være femti tusen sølvpenger.

De som ble rystet av den hendelsen Skevas' sønner var utsatt for, synes å ha vært både troende som først nå stod åpent fram og fortalte hva de hadde drevet med tidligere, og vantro som nå brøt med trolldomsvesenet.

Hendelsen fikk altså betydning både innenfor og utenfor menigheten. "Slik hadde Herrens ord stor framgang og fikk makt" (v.20).
Apg 20:1-16
I v. 1-2 hører vi om avskjeden i Efesus og reisen til Makedonia og Grekenland. I 2Kor 2:12 (det brevet skrev Paulus på reisen i Makedonia) hører vi at det var en åpen dør for han da han talte evangeliet i Troas. Men han skyndte seg videre da han fikk høre de nyhetene Titus fortalte han fra Korint. De traff hverandre igjen i Makedonia.

Han oppholdt seg i Grekenland i tre måneder, og mesteparten av tiden var han vel i Korint. Egentlig ville han ha reist direkte tilbake til Syria, sannsynligvis til sjøs. De oppdaget imidlertid at jødene hadde lagt opp planer mot han, og han reiste derfor tilbake samme veien han hadde kommet gjennom Makedonia.

I 1Kor 16:8 taler han om at han ville bli i Efesus til pinse (vistnok i år 57). Han syntes imidlertid å ha blitt der litt lenger til ut på høsten. Kanskje gjorde han det fordi han ikke ville svikte i farens tid.

Den siste delen av hans tredje misjonsreise foregikk derfor fra høsten 57 til våren 58 (se v. 16). Vinteren har han så tilbrakt i Korint der det igjen hadde blitt ro innen menigheten. De jødiske vranglærerne hadde dratt sin vei.

Under dette tredje oppholdet i Korint skrev han så brevet til romerne. Det er gjennomstrømmet av en glad seierstone. Nå gledet han seg til å komme til Jerusalem og rekke menigheten der broderhånd. Han hadde jo samlet inn en stor kjærlighetsgave til den fattige modermenigheten. Men likevel bevet hans hjerte ved tanken på dette besøket.

I Rom 15:30-31 oppfordrer han brødrene til å be for han at han "må bli fridd fra de vantro i Judea" og at hans "tjeneste må bli godt mottatt av de hellige".

De vantro jødene hatet Paulus. De mente at han brøt ned jødedommen over alt hvor han kom. Han var helt klart over deres hat, og da særlig blant de ledende i Jerusalem.

Men han hadde også en viss engstelse overfor modermenigheten i Jerusalem. Han elsket dem og viste det ved å bringe med seg en stor gave fra de hedningekristne menighetene. Men det sneversynte partiet blant de jødekristne i Jerusalem hadde fått stor makt og så med uvilje på den hedningekristne kirke som Paulus hadde fått nåde til å danne.

Riktignok var det en flokk brødre med Jakob, Herrens bror i spissen, som var velvillig innstilt overfor Paulus, men vi kan likevel forstå at reisen til Jerusalem gav Paulus urolige tanker.

Men han følte også helt klart at Herren ville han skulle dra dit, og derfor gikk han i lydighet mot Herrens Ord.

Tilbakereisen gjennom Makedonia hadde vært til stor oppmuntring for Paulus. Der hadde han møtt noen av sine mest trofaste venner. De hadde aldri gitt grunn til sorg. De hadde bare vært til glede.

I Rom 15:19 hører vi at Paulus nådde helt til grensen mot Illyria. Ellers hører vi i det samme kapitlet i Romerbrevet at han også tenkte på å besøke Spania. Først skulle han til Jerusalem, men etterpå ville han komme til Rom før han drog videre til Spania.

Til Korint kom det sikkert skip fra de vestlige områdene av Europa, kanskje også fra Spania, og det hadde sikkert minnet Paulus om det landet. Han opplevde jo at han stod i gjeld til alle (Rom 1:14).

Det var en hel liten flokk som reiste sammen med Paulus. De var representanter for de forskjellige hedningekristne menighetene både i Europa og Asia. De fulgte sannsynligvis med han helt til Jerusalem blant annet for å levere gaven til de troende der sammen med han.

I v. 5 hører vi at Lukas igjen er sammen med Paulus. Nå blir hendelsene igjen gjengitt med "oss" og "vi". I v. 6 ser det ut til at Lukas har oppholdt seg i Filipi alle disse årene, slik vi har nevnt tidligere.

Av v. 4-6 synes det som om Paulus og de som reiste sammen med han, drog rett til Troas mens Lukas og hans venner ventet til etter påske før de drog av gårde sjøveien (omkring 5 dagers reise) og møtte Paulus og de andre i Troas.

Noen mener at Paulus lot de andre reise foran og kom etter sammen med Lukas.

I v. 7-12 hører vi om oppholdet i Troas. Allerede her viser det seg at "den første dag i uken" (v. 7) har fått en spesiell plass blant de kristne. Det var dagen da Herren stod opp, og den ble tidlig gjort til menighetens helligdag.

I 1Kor 16:2 omtales den første dagen i uka også som en spesiell dag til å samle inn gaver til Guds rike.

Her ser vi at de troende er samlet til nattverd ("for å bryte brødet"), og Paulus taler til dem. Det var en avskjedstale, og Paulus kunne ikke bli ferdig. Hans hjerte ønsket sterkt å legge dem på hjertet alt det som hadde med deres evige liv å gjøre.

Det gikk mot midnatt, og så hendte det at en ung mann som het Evtykus, falt i dyp søvn. Det kunne altså skje selv når Paulus talte.

Når Lukas nevner at det var mange lamper i rommet (v.8), er det muligens for å peke på en medvirkende årsak til at den unge mannen sovnet. Det ble sikkert varmt av alle lampene. At han var ung samtidig som det var sent på kvelden er sikkert også en unnskyldning for han.

Men hans søvnighet skal likevel ikke være noen sovepute for Guds barn. Den skal tvert om være til advarsel.

Den unge mannen satt i vinduskarmen. De hadde ikke glass i vinduene den gangen, men stengte dem med lemmer om kvelden. Dette hadde de tydeligvis ikke gjort den kvelden.

Så ble altså møtet avbrutt av at han ramlet ned fra tredje etasje og slo seg i hjel.

Dette fallet som skjedde på grunn av søvn, kan være et advarende bilde på mange fall som kan skje på grunn av åndelig søvn og som av og til kan ha dødelige utgang åndelig sett.

Det ble selvfølgelig stort oppstyr i forsamlingen. Det var jo en forferdelig slutt på apostelens besøk der. Men Paulus skyndte seg ned og gjorde slik som både Elias og Elisa hadde gjort før han (se 1Kong 17:21 om sønnen til enken i Sarepta og 2Kong 4:34 om sønnen til enken i Sunem).

Han la seg over den døde som om han ville gi livet tilbake, og han gjorde det i det han var ledet av Guds kraft og trodde at Gud kunne gripe inn.

Dette viser hvilken fortrolighet Paulus levde i overfor sin Herre og mester. Om djevelen hadde en finger med i dette dødsfallet for å ødelegge velsignelsen ved samværet, så ble denne hendelsen ved Guds nåde vendt til dobbel velsignelse.

Da Paulus reiste seg igjen, hadde livet vendt tilbake til Evtykus. I hellig visshet om det som hadde skjedd, ba han vennene være rolige. Alt var bra igjen, og de kunne fortsette.

Og det gjorde de idet de holdt nattverd sammen. Deretter fortsatte de å tale sammen helt til morgenen kom (v.11).

Ja, Paulus ofret mange netters søvn for Guds rikes skyld. I 2Kor 11:27 taler han da også om at nattevåk var noe som fulgte med hans tjeneste som apostel.

I v. 13-14 hører vi om hans reise videre. Lukas og de andre vennene drog av gårde sjøveien, men Paulus ville dra veien til Assos langs landeveien. Og det gjorde han alene. Kanskje ønsket han å få litt tid for seg selv i stillhet med Gud. Det trenger spesielt de som taler mye til andre.

I Assos gikk han ombord i skipet sammen med de andre og så kom de til Mitylene (v.14), en by på øya Lesbos. Derfra drog de videre, og etter at de hadde passert øyene Kios og Samos kom de til Trogilium på kysten av Lilleasia.

Denne byen lå ikke langt fra Efesus, men Paulus ville ikke dra dit for han skyndte på for å nå fram til Jerusalem til pinsedagen.

Paulus elsket sitt eget folk og ville gjerne gjøre alt som stod i hans makt for å hindre splittelse mellom de jødekristne og hedningekristne.

Han var fullt klar over at det var store trengsler som ventet han på denne reisen, men han drog likevel avgårde "bundet av Ånden" (v.22). Kristi kjærlighet tvang han.

Han gjorde likevel et opphold i Milet, en by litt sydvest for Efesus. Der hadde han et møte med de eldste fra Efesus, slik vi hører i det følgende.
Apg 20:17-38
Det er et gripende avsnitt vi kommer til her. Vi får på en særlig måte lov til å se inn i apostelens indre tanker. De er i sannhet fylt av Herrens sinn.

Først tar Paulus et tilbakeblikk over sitt liv iblant dem (v.18-21). Han vitner om at han har tjent Herren i ydmykhet og under mange trengsler. Han har forkynt Guds sannheter for dem både offentlig og i husene. Så sammenfatter han det ved å minne om det viktigste, nemlig vitnesbyrdet "om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus".

Paulus omtaler seg ofte også i brevene som et eksempel til etterfølgelse (Fil 3:17). Dette er ikke hovmod, men en visshet om at han selv fulgte etter Kristus (se 1Kor 11:1: "Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!").

Bare i samme grad som vi selv følger etter Kristus, kan vi si til andre: "Følg meg!" Men ethvert Guds barn burde leve slik at andre kan være tjent med å følge etter i samme spor.

I v. 20 ser vi hva summen av alle våre taler skal være: "Omvend dere og tro på evangeliet." Slik talte Herren selv (Mark 1:15), og slik skal hans tjenere tale. Omvendelsen er først fullendt når hjertet er kommet til tro på nåden i Jesus.

På den andre siden er tro uten omvendelse som en plante uten rot, som et hus bygget på sand. Gud har knyttet omvendelse og tro sammen, og blir de skilt fra hverandre, dør de begge. Paulus "vitnet". Hver levende preken må være et vitnesbyrd som springer ut fra et liv i Ordet.

I v. 22-24 ser Paulus framover. Han kjente han var drevet av Guds Ånd til å dra opp til Jerusalem. Hva som skulle hende med han der, visste han ennå ikke klart, men Ånden hadde åpenbart såpass for han "i by etter by" (muligens gjennom profetiske vitner, se Apg 21:10-11), at "lenker og trengsler" ventet han.

Men Paulus var rede til å gi sitt liv om så det skulle være nødvendig (v.24). Han hadde bare et ønske om å fullføre løpet og tjenesten for Herren.

I v. 25-27 er det som om Paulus liksom gjør opp sitt regnskap med dem. Det er klart for han at det er siste gang disse vennene ser han. Derfor vitner han for dem at han "er ren for alles blod". Det vil si at han er uten ansvar om noen skulle gå fortapt. Han hadde ikke holdt noe tilbake for dem av det som var nødvendig for å bli frelst. Han hadde forkynt "hele Guds råd" (se også v. 20).

"Hele Guds råd" er et uttrykk for evangeliet med alle de forskjellige sider av Guds rike som det inneholder. Så rikt er Guds ord med det lys det inneholder.

I Åp 1:20 blir menighetens forstandere sammenlignet med stjerner i Guds hånd som skulle la lyset skinne ut fra Guds rådsslutning (se også Dan 12:3).

Spørsmålet om det Paulus sier her (v.25) virkelig gikk i oppfyllelse, er et spørsmål vi ikke helt vet svaret på. De eldste tradisjonene tyder på at Paulus ble løslatt etter to års fangenskap i Rom. Det er vanskelig å finne plass til de såkalte pastoralbrevene (brevene til Timoteus og Titus) uten at Paulus fikk denne friheten. Og er disse brevene skrevet etter Paulus fangenskap i Rom, kan det tyde på at han fikk lov til å se menighetene i Lilleasia enda en gang.

I og for seg kan det jo tenkes at Gud har lagt denne tiden til Paulus' livs lengde som en følge av sine barns bønner. Kong Hiskia fikk jo i sin tid lagt femten år til sitt liv da han ba om det (2Kong 20:3-6). Gud er jo ikke av stein så han ikke lar seg påvirke.

Men den avgjorthet som Paulus talte med den dagen i Milet da Guds Ånd synes å være så sterkt tilstede, gir et sterkt holdepunkt til dem som mener det var siste gang Paulus var sammen med disse vennene.

Om dette har vært tilfelle, må det pastoralbrevene hentyder til, legges til den tredje misjonsreisen. Og det håpet om å bli løslatt som Paulus uttrykker i brevene til filipperne og Filemon, må ha blitt forandret plutselig (eller løslatelsen vært meget kortvarig).

Paulus led antageligvis matyrdøden i år 64 da keiser Nero satte i gang den fryktelige forfølgelsen av de kristne som følge av bybrannen i Rom. Men som sagt, dette spørsmålet kan vi ikke gi noe sikkert svar på.

I v. 28-36 kommer Paulus med sterke formaninger til de eldste med tanke på de store farene som han så lå foran dem. La oss legge merke til at han begynner med formaningen "gi akt på dere selv" før han går videre til at de skal gi akt "på hele hjorden".

En Herrens tjener skal altså først av alt passe på seg selv. Først da vil han være i stand til å ta vare på Herrens hjord som her blir kalt "Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod".

Det er et stort ansvar som blir uttrykt her. Menigheten er kjøpt så dyrt, og den er kostbar for Han. Den er hans menighet.

Her i v. 28 blir Jesus uttrykkelig nevnt som Gud (se også Rom 9:5: "Han som er Gud over alle ting" og 1Joh 5:20: "Han er den sanne Gud").

På grunn av den høye verdi som sjelene har, understreker Paulus ansvaret for de eldste, men han begrunner det også i det kallet de hadde fått ved at Den Hellige Ånd hadde satt dem til tilsynsmenn for menigheten (v.28). Dette skjedde ikke bare ved at Ånden gav dem spesielle nådegaver til å utføre denne tjenesten, men også ved en spesiell utrustning da Ånden satte dem som tilsynsmenn for menigheten.

Heller ikke nå burde noen gå inn i et tilsynsembede uten Den Hellige Ånds kall, men dessverre slår altfor mange seg til ro med det ytre kallet. Og er dermed så lite skikket til å vokte Guds menighet.

Det greske ordet for "tilsynsmenn" (v.28) er "episkopos" som vårt ord "biskop" kommer av. Vi ser av dette at "eldste" (prest) og "tilsynsmann" (biskop) den gang bare var to forskjellige navn for den samme tjenesten i menigheten.

Det er først senere at forholdet utviklet seg slik at det ble en biskop (tilsynsmann) for en større krets av eldste og menigheter.

Paulus understreker så hvor viktig det er å gi akt på hele hjorden (altså også de svakeste og minste medlemmene) ved å vise til hvilke fiender hjorden har (v.29-30).

Det pekes på to slags fiender. Noen kommer utenfra (v.29) og kalles "glupende ulver". Paulus tenker sikkert på de judaistiske vranglærerne som vil ødelegge nådens evangelium. Andre kommer innenfra (v.30) om omtales som "menn som fører falsk tale". Her tenker han sikkert på de såkalte gnostikere som han ofte omtaler i de siste brevene han skrev. De stod fram innenfor de hedningekristne menighetene med sin falske "visdom" som var fra djevelen.

I v. 31-35 avslutter Paulus sin inntrengende formaning til dem om å våke over seg selv og hjorden ved at han på nytt bruker seg selv som eksempel. I tre år hadde han arbeidet blant dem både dag og natt og formant hver eneste en med tårer. Dette gir oss virkelig et bilde på apostolisk troskap til etterfølgelse i forholdet til Guds barn.

Paulus var en tårenes mann slik Jesus også var. Han gråt hellige tårer både over dem som var fiender av Kristi kors (Fil 3:18) og over alt det svake og skrøpelige som fremdeles hang ved menighetene (se 2Kor 11:29: "Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?"). De tårene må gjerne få bli i hjertet til en Herrens tjener.

Og som han stadig hadde minnet dem om, så overlater han dem også nå "til Gud og hans nådes ord". Dette ordet hadde vært hans kraft, og det er også mektig til å fullføre sin gjerning i deres hjerter. Det vil fortsatt være i stand til å bygge opp Guds helligdom i dem og til slutt føre dem inn til den arven de hellige skulle få del i, nemlig det fullendte Guds rike.

Med dypt alvor kommer Paulus med sine avslutningsord om det uegennyttige og hjelpsomme sinn som skal kjennetegne Herrens tjenere (v.33-35).

Paulus arbeider med sine egne hender ikke bare for å dekke sitt eget behov, men også for mange flere. Han sørget for både de som reiste sammen med han og andre svake som trengte hjelp.

"De svake" betyr nok først og fremst folk i ytre nød, men kan kanskje også forstås som de åndelige svake som kunne bli styrket ved å se en slik selvfornektende kjærlighet.

Paulus henviser til et ord av Jesus som ikke er skrevet ned noe annet sted: "Det er saligere å gi enn å ta imot" (v.35). Dette er et ord som har festet seg i hukommelsen og minner om Luk 6:38: "Gi, så skal det bli gitt dere!" Det peker på det sinn som ikke står fram med krav til andre, men ønsker å hjelpe andre og være til velsignelse.

Dette er sagt om det innbyrdes forholdet mellom Herrens disipler. Men i forholdet til Herren gjelder det først å ta imot av hans nådes hånd. Bare på den måten blir vi i stand til å gi han hva han ønsker vi skal gjøre.

Når Paulus slik med sine egne hender arbeidet for sitt underhold, ser han på det som et særlig nådefullt fortrinn han hadde for sin egen person (se 1Kor 9). Han innskjerper likevel at den vanlige regelen skulle være: "Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet" (1Kor 9:14).

Men likevel legger disse ordene oss sterkt på minne hva et uegennyttig sinn er. Det inneholder noe av den samme advarselen som Peter uttaler i sitt første brev at de eldste ikke skal gjøre sin gjerning for egen vinnings skyld (1Pet 5:2). Dette er noe alle arbeidere i Guds rike skal merke seg.

I v. 36-38 maler Lukas for oss det vakre og bevegede bildet av den store hedningemisjonæren på kne i bønn sammen med vennene fra Efesus. Den inderlige kjærligheten de troende hadde til Paulus viste seg også i den gråt og omfavnelser som fant sted (v.37).

Paulus var ikke bare et sterkt viljesmenneske og klar tenker, men også i god forstand et følelsesmenneske. Han holdt ikke tilbake det han følte i sitt indre.

Også vi som er Guds barn i vår tid, kan lære noe av dette. Vi går ofte omkring og er så stive og tørre oss imellom og passer oss nøye for å vise noe av den inderlige kjærligheten vi tross alt har til hverandre i vårt hjerte. Men sammen med et rett kristent sinn som er det sant menneskelige sinn, hører også det hjertelige sinn.
Apg 21:1-40
I v. 1-7 blir reisen fra Milet til Cesarea beskrevet. Hvor vanskelig det var å bryte opp fra vennene i Milet se vi av uttrykket som brukes: "Da vi hadde revet oss løs fra dem."

Kos og Rodos (v.1) er navnene på to av øyene utenfor kysten av Lilleasia. Patara var navnet på en større by i det sydvestlige Lilleasia (i Lysia).

Derfra drog de med et nytt skip videre til Fønikia der de kom til den store handelsbyen Tyrus. Turen gikk forbi Kypros med minnene fra den første misjonsreisen.

I Tyrus "oppsøkte de disiplene", forteller Lukas. De hadde tydeligvis lett etter dem. Fremdeles er det noe Guds barn spør etter over alt hvor de kommer. De fikk være sammen med disse vennene i hele sju dager mens skipet losset.

Også slike opphold underveis var etter Guds vilje og ble til velsignelse. Det har vært et inderlig kjærlighetsbånd som ble knyttet disse dagene mellom Paulus og hans venner og den lille menigheten i Tyrus. Avskjeden i v. 5 vitner om det.

Her er også barna nevnt spesielt blant dem som var tilstede der på stranda da de knelte ned i bønn. Dette peker på at også barna var innlemmet i menigheten ved den hellige dåp.

Vennene i Tyrus hadde også "ved Ånden" (v.4) en klar forutfølelse av det som ville hende Paulus i Jerusalem, og de advarte han mot å reise dit opp. Det var deres kjærlighet til Paulus som forsøkte å holde han tilbake. Men Guds Ånd drev han framover.

Fra Tyrus gikk turen videre til Ptolemais, det gamle Akko ved Middelhavet. Det hørte egentlig til Assers stamme, men hadde aldri vært i jødenes besittelse.

Også der fant de noen brødre. Det er stor nåde for Guds barn å treffe slike venner over alt hvor det finnes en levende tro. På den måten gir Herren hundre fold igjen for det vi måtte ha mistet av gamle venner den gang vi ble kristne.

Fra Ptolemais drog så Paulus og hans følge videre til Cesarea langs landeveien. Der var det Kornelius tidligere hadde blitt døpt. Evangelisten Filip bodde der fremdeles. Han var en av de sju vi i kap. 6 hører ble valgt til å hjelpe til ved den daglige utdelingen. I Apg 8 hørte vi om hans virksomhet i Samaria og hvordan han døpte den etiopiske hoffmannen.

Når han kalles evangelist, er det for å understreke hvilken tjeneste han hadde hatt som en forkynner av Ordet uten at han var blitt kalt til det som en av Herrens tolv apostler.

I v. 8-14 hører vi om oppholdet i Cesarea. Det var tydeligvis godt å være i Filips hjem. Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.

Her ble det også fortalt Paulus av en gammel kjenning, profeten Agabus fra Judea (Apg 11:28), at bånd og trengsler ventet han i Jerusalem.

Ved en symbolsk handling som lignet på det profetene i Det gamle testamentet kunne gjøre, forutsa han hva som ville møte Paulus i Jerusalem (v.11).

I v. 12-14 hører vi at også i Cesarea kunne ikke vennenes kjærlighet til Paulus gjøre annet enn å forsøke å holde han tilbake fra å dra opp til Jerusalem. De gråt og la sterkt press på han, og Paulus kjente i sitt indre hvor det slet i han. Men han visste hva som var Guds vilje i denne saken og var fast bestemt på å gå dit Herren kalte han til å gå om det så skulle koste han livet.

Ofte kan venners ømhet og slektningers bekymringsfulle kjærlighet gjøre det svært vanskelig for en Herrens tjener som ønsker å gå den veien som han må gå for å utføre sitt kall. Da gjelder det å stå fast i kallet slik at også vennene kan bli stille, slik det også skjedde i Cesarea, og si: "Skje Herrens vilje!"

Når hjertene slik i stille ydmykhet bøyer seg for Guds veldige, men alltid nådefulle hånd, er seieren i virkeligheten allerede vunnet.

I v. 15-19 fortelles det så om mottakelsen Paulus fikk i Jerusalem. De hadde vært kloke nok til å sørge for husrom til han hos en gammel disippel fra Kypros som hette Mnason. Navnet er gresk, og sannsynligvis var han blitt døpt som et resultat av Paulus arbeid på Kypros under den første misjonsreisen.

Vi vet ikke om han var hedningekristen eller en jøde som var født i greske omgivelser. Isåfall var han ikke preget av det fariseeiske sneversyn som så mange andre jødekristne.

Som vi tidligere har sagt, fantes det en kjerne innen menigheten i Jerusalem med Jakob, Herrens bror i spissen, som var velvillig innstilt overfor Paulus. Paulus hadde et møte med dem sammen med vennene som hadde fulgt han på reisen.

Den store gaven de hadde med, ble overlevert, og de gledet seg over det Paulus fortalte om de store gjerningene Gud hadde fått utføre blant hedningene gjennom han.

Og likevel var det en litt trykket stemning over forsamlingen. Det var ved pinsetider. Vinhagene sto grønne og oliven og granatepletrær sto i blomst. Men det var likevel en mørk skygge over landet, og særlig over festhøytidene.

De senere års festforsamlinger hadde regelmessig vært vitne til blodige opptrinn. De såkalte sikariene, røverbander som streifet omkring i fjellene, utførte mange drap spesielt i folkemengdene ved de store høytidene.

Men dette var ikke det eneste. Jødene i Efesus og Korint hadde sikkert meldt ifra at Paulus var på vei til Jerusalem, og sneversynte jødekristne som over alt hadde skapt vanskeligheter for Paulus, fulgte også med han. Anklagene deres gikk jo ut på at han forsøkte å holde jødene borte fra Moselovens bestemmelser.

Dette var jo ikke riktig. Han hadde bare forlangt at de hedningekristne skulle slippe å gå inn under de ytre budene i Moseloven.

Blant de jødekristne hadde han vært "jøde for jødene", men blant hedningene hadde han vært "som uten lov" (se 1Kor 9:21). På den måten hadde også de andre jødekristne blitt oppmuntret til å stille seg fritt i forhold til de jødiske forordningene i møtet med hedningekristne.

Dette hadde de sneversynte jødekristne fordreid til at Paulus rett ut lærte "frafall fra Moses" ute blant hedningene (v.20-21).

Nå hadde imidlertid vennene i Jerusalem tenkt ut en måte som Paulus kunne motbevise denne beskyldningen på. De ville at han skulle ta del i det som var vanlig i forbindelse med fullendelsen av et nasireerløfte som fire menn hadde på seg.

Vi har omtalt nasireerløftet i forbindelse med Apg 18:18. Det varte minst tretti dager om det ikke var avlagt for livstid. Men det synes også som om det var mulig å gå inn i et slikt løfte når andre var ved avslutningen av den fastsatte tiden. Da måtte den som gikk inn i løftet, påta seg alle omkostningen med ofringene i templet.

Nasiereerløftet gikk jo ut på avholdenhet fra vin og sterke drikker. Dessuten måtte de ikke komme i berøring med lik eller klippe håret (se nærmere om dette i 4Mos 6:1-21).

Utover dette viste de til bestemmelsene fra møter i Jerusalem (se kap. 15) og holdt fast ved de hedningekristnes frihet fra lovens bestemmelser.

Paulus kunne godt gå med på dette for sin egen del. Han var jo jøde, og for sin egen person hadde han ikke noe imot å være jøde for jøder, som nevnt, selv om han kjente vel til sin evangeliske frihet. Han visste at disse ytre skikkene hadde fått sin åndelige oppfyllelse i troen på Kristus.

Paulus var ingen prinsipprytter, men kunne føye seg når bare ikke sannheten ble krenket ved det eller det ble lagt byrder på de troende hedningene.

I v. 26 hører vi hvordan Paulus gikk inn under nasireerløftet og dermed underkastet seg de renselsene som var forbundet med det. Han skulle også framstille seg for prestene i templet for å gjøre kjent hvilket tidspunkt de fastsatte dagene for renselsene var over, og "offeret kunne bæres fram for hver enkelt av dem".

Tiden for nasireerløftet synes altså å være nær avslutningen. Det var bare sju dager igjen (v.27) til ofringen skulle finne sted. Dette skulle altså Paulus bekoste for alle.

I v. 27-30 fortelles det så om det oppløpet som fant sted i templet da noen jøder fra Asia fikk øye på Paulus. De hadde sett Trofimus, en av de hedningekristne fra Efesus, sammen med Paulus ute i byen. Derfor trakk de den slutningen at Paulus hadde ført grekere, det vil si uomskårne mennesker, inn i templet.

Det var forbundet med dødsstraff for hedninger om de våget seg til å passere den bommen der det stod "forbudt for hedninger", og gå inn i israelittenes forgård.

Det viktigste i beskyldningene mot Paulus var imidlertid den gamle velkjente: "Her er mannen som alle steder lærer mot folket og loven og dette sted.

"Israelittiske menn, kom og hjelp!" Slik lød altså ropet fra vantro jøder mot den mannen som de mente hadde gjort så stor skade overfor jødefolket.

Et øyeblikk senere var Paulus grepet og slept ut av templet. Deretter ble dørene øyeblikkelig lukket. Kanskje stengte de dørene for at Paulus ikke skulle kunne komme seg i sikkerhet ved å flykte inn og klynge seg til alteret (se 1Kong 1:50). Så lenge noen holdt seg fast i alteret, kunne ingen øve vold mot vedkommende. Eller kanskje lukket de dørene for at det ikke skulle flyte blod i templet.

I v. 31-40 hører vi hvordan den romerske høvedsmannen grep inn. Antoniaborgen lå opp til det nordvestre hjørnet av tempelplassen. Der holdt den romerske garnisonen til. En stor steintrapp førte ned til tempelplassen.

Ved alle høytidene var romerske soldater ferdige til å gripe inn ettersom det ofte var uroligheter.

Ved Guds ledelse kom de romerske soldatene i rett tid til å hindre at Paulus ble drept (v.32). Han hadde allerede blitt slått.

Under gjentatte krav fra folkemengden om at Paulus måtte bli drept, klarte soldatene med store vanskeligheter å få dratt Paulus opp trappen til borgen etter at han var blitt bundet.

Høvedsmannen tok han for å være en egypter som, sammen med 4000 snikmordere, kort tid tidligere hadde forsøkt å gjøre opprør mot landshøvdingen Felix.

Men da Paulus henvendte seg til høvedsmannen på gresk og forklarte at han var jøde, ble høvedsmannen forundret og gav han lov til å tale til folkemengden.

Paulus måtte ha skapt en viss respekt hos høvedsmannen som sikkert mente at Paulus på denne måten kunne roe ned folket.

Så steg Paulus fram på trappa. Han var blodig og forslått og sikkert ikke noe hyggelig syn, men Guds kraft og en inderlig kjærlighet til folket holdt han oppe.

Da han mante til stillhet med en håndbevegelse, og særlig da han begynte å tale til folket på dets morsmål ("på hebraisk", det vil si en syrokaldeisk dialekt) ble det merkelig stilt.

Det var i sannhet en underlig stund da Paulus fikk anledning til å forsvare seg for dette folket. Han forstod jo egentlig så godt hvorfor de var så blinde i sin falske nidkjærhet. Han kunne bare tenke tilbake på den gangen han selv var til stede da Stefanus ble steinet.
Apg 22:1-30
"Brødre og fedre!" (v.1).Denne hensynsfulle tiltalen viser forskjellen mellom Kristi saktmodige ånd og den onde ånd som raste i jødene. Ordet "fedre" henvender seg til medlemmene av det høye råd.

Hovedpunktet i Paulus' forsvarstale går ut å på å vise at hans gjerning ikke var ledet av hat til jødedomen og jødenes lov. Tvert om var den blitt pålagt han av Israels Gud, fedrenes Gud.

Han begynner med å vise at han riktignok var født utenfor Jerusalem, men han hadde blitt oppdratt "ved Gamaliels føtter" (et uttrykk for disippel tilhørighet) og "opplært etter de strenge krav i den lov som vi har fra fedrene" (v.2-5). Det skjedde altså etter den stengeste jødiske rettroenhet.

Han hadde også stått i den samme stillingen som de selv stod nå, "nidkjær for Gud" (selv om den nidkjærheten var både blind og falsk), og hat til læren om evaneliets vei.

Så beskriver han videre i v. 6-11 det som skjedde ved Damaskus, der Kristus åpenarte seg for han og skapte den store forandringen som skjedde i hans sjel.

Han understreker at det skjedde ved middagstider (v.6) slik at ingen skulle påstå det var noen nattlig drøm. Han nevner også at de som reiste sammen med han, så lydet selv om de ikke hørte røsten (v.9). Disse detaljene tar han med for å understreke at det var virkelige kjensgjerninger han talte om.

I v. 12-16 forteller han videre om møtet med Ananias og minner om at han var "en gudfryktig mann etter loven som hadde godt vitnesbyrd av alle jødene som bodde der". Han betoner videre at Annanias kjente "våre fedres Gud" (v.14).

Jesus blir her i v. 14 omtalt ved navnet "Den Rettferdige", noe som beskriver hans stilling for Gud. I v. 16 finner vi uttrykket: "- idet du påkaller hans (det vil si Jesu) navn." Det understreker hans guddommelige vesen.

I Paulus' gjengivelse av de ordene Ananias sa: "La deg døpe og få dine synder vasket bort," pekes det igjen klart på dåpen som det midlet som formidler syndenes forlatelse.

I v. 17-21 fortelles det om en "henrykkelse" Paulus fikk i templet i Jerusalem da første gangen han igjen besøkte byen etter sin omvendelse. Det er ikke nevnt noe om denne hendelsen i kap. 9 der det fortelles om Paulus' omvendelse.

Her i talen til folket kommer den på sin rette plass. Paulus bruker den for å framheve sitt håp om at ingen kunne være et bedre vitne for jødene enn han selv. Ingen hadde vært mer ivrig etter å forfølge de troende enn han. Han hadde jo vært som en tillitsmann for dem før han ble omvendt.

Idet han forteller det han så enkelt hadde lagt fram for Herren i templet det gangen, er det som han ønsker å bevege deres hjerter til å tro det vitnesbyrdet han bærer fram. Men Herrens ord til Paulus om at jødene ikke ville ta imot hans vitnesbyrd og hans plass derfor var ute blant hedningene, ble i sannhet stadfestet. Herren hadde rett.

Da de hørte han talte om sin gjerning blant hedningene ble jødene ufrivillig vitne til denne sannheten ettersom de igjen med rasende rop krevde at Paulus måtte dø. De lot sitt grenseløse raseri få luft ved å rive i stykker klærne sine og kaste støv opp i lufta (v.22-23).

Dermed ble Paulus' tale avbrudt, og høvedsmannen førte han inn i borgen for å forhøre han der.

Det var vanlig skikk hos romerne at de begynte et forhør med hudstryking, iallfall når det gjalt slaver. Dette skulle tvinge den arresterte til å snakke sant.

Men her gjør Paulus seg bruk av retten han hadde som romersk borger (v.25-29).

Navnet på den øverste høvedsmannen (Lysias) kan tyde på at han var gresk, og han sier han selv har kjøpt denne borgerretten for en stor sum penger. Spesielt keiser Klaudius drev en utstrakt handel med den romerske borgerretten. Men å være født til denne retten, slik Paulus sier han er (Apg 16:37), var større en å ha kjøpt den. Derfor skapte hans spørsmål en sterk reaksjon.

Det ble ikke noe av hudstrykingen, og det synes som om det ble løsnet på noen av de lenkene han var bundet med.

Han ble foreløpig satt i varetektsfengsel, men neste morgen beordret høvedsmannen at alle lenkene skulle fjernes, og så lot han Paulus bli ført fram for jødenes råd. Han regnet med at han ville få nøyaktig kjennskap til hva jødene anklaget Paulus for ved å overvære forhandlingene mellom Paulus og Rådet (v.30).

Man har spurt hvorfor Paulus benyttet seg av den romerske borgerretten akkurat her foran Lusias. I Filippi hadde han jo latt seg piske uten å ta til motmæle.

Til dette kan vi bare svare: Gud har vist han at han skulle gjøre det på den måten. Han hadde jo allerede fått tilstrekkelig med slag der i Jerusalem til å vise sin saktmodighet overfor jødene mens han talte til dem. Å bli hudstrøket inne i festningen syntes ikke å skulle ha noen åndelig betydning som på bevis på at apostelen var villig til å tåle alt for Jesu navns skyld.

Og Herren ville lede han den veien han nå var kommet inn på. Nettopp den romerske borgerretten skulle gjøre det mulig for Paulus å komme til Rom og forkynne evangeliet der.
Apg 23:1-35
Ypperstepresten på den tiden hette Ananias. Han var en dårlig person. Det fortelles at han ble sendt til Rom av formannen til landshøvdingen Feliks, Kvadratus, for å avlegge regnskap for keiser Klaudius, for den måten han utførte sine embetsplikter på. Det ser likevel ut til at han fikk beholde embetet den gangen.

Paulus så sikkert mange kjente ansikter blant rådsmedlemmene. Han hadde vel også studert sammen med noen av dem i sin tid i Jerusalem.

Nå stod han foran dem på en helt annen måte. De var dommere og han var fange. Men han hadde i sannhet funnet en større framtid.

Rådssalen var sikkert den samme som Jesus var blitt forhørt i ca. 25 år tidligere, og samme stedet der både Peter, Johannes og senere Stefanus også måtte svare for sin tro.

Det er helt klart at Paulus var meget bevisst på den apostoliske myndighet Gud hadde gitt han da han stod foran denne forsamlingen. Her tiltalte han dem ikke ved "fedre", men bare med "brødre".

Han festet blikket på rådsmedlemmene og begynte sin forsvarstale med å forsikre dem om at "med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag" (v.1). På denne måten ønsket han understreke at det ikke var tale om noe frafall fra Israels Gud.

Men raseriet var så åpenlyst hos rådsmedlemmene at ypperstepresten Ananias allerede ved disse innledende ordene av Paulus, befalte rådets tjenere å slå han på munnen (v.2).

Da ble også Paulus vred og utbrøt: "Gud slå deg, du kalkede vegg! Her sitter du for å dømme meg etter loven, og så bryter du loven ved å befale at de skal slå meg?" (v.3).

Paulus visste ikke at Ananias var yppersteprest (v.4-5). Denne var tydeligvis ikke iført embetsdrakten og hadde heller ikke sittet i ledersetet. Så snart Paulus fikk vite det, bad han om unnskyldning idet han nevnte det skriftordet som dømte han selv: "En høvding blant ditt folk skal du ikke banne" (2Mos 22:28).

Yppersteprestens atferd var riktignok til å bli harm over, men likevel ser vi tydelig at det er forskjell mellom mester og disippel.

Også vår Frelser ble slått på munnen, men han møtte det med hellig taushet mens Paulus bruste opp.

Men de ordene Paulus sa om ypperstepresten, må likevel ikke tas som en forbannelse, men som en profetisk forutsigelse om gjengjeldelse fra Gud. Dommen rammet da også Ananias sju år senere da det jødiske opprøret begynte. Da ble han myrdet av sikariene (jødiske røverbander).

I v. 6-9 hører vi om hvor merkelig saken utviklet seg for Paulus. Det ble fort klart for han at et virkelig forsvarsord ikke ville bli hørt den dagen, og han grep med stor kraft saken an fra sin egen side.

Han visste at det var splid innen Rådet da de skriftærde der tilhørte det ene eller det andre av de to partiene saddukeerne og fariseerne. Han grep tak i det han hadde felles med fariseerne, nemlig det evige håp og oppstandelsen fra de døde. Saddukeerne nektet derimot alt som heter ånd og mente sjelen var et slags finere legemlighet som døde sammen med legemet.

I denne saken var Paulus for så vidt fremdeles fariseer. Dette håpet var jo nettopp blitt stadfestet så fint for han ved troen på Jesu Kristi oppstandelse.

Ved å trekke fram dette punktet, fikk han i øyeblikket fariseernes parti over på sin side slik at de til og med kunne si: "Vi finner ikke noe ondt hos dette mennesket!" (v.9). Og når det gjaldt hendelsen utenfor Damaskus som Paulus hadde fortalt om dagen før, forsvarte de det overfor saddukeerne ved å si at det kunne jo godt ha vært en ånd eller en engel som hadde talt til han der.

Vi kan ikke si at Paulus handlet urett ved å gripe saken an på denne måten blant disse villfarne sjelen som sannheten i og for seg ikke gjorde noe inntrykk på. Jesus hadde jo selv sagt til sine sendebud: "Vær da kloke som slanger og enfoldige som duer" (Matt 10:16). Duens enfold ble ikke krenket, for det var jo et punkt av sannheten midt i fariseernes vranglære han knyttet sitt forsvar til.

Det oppstod en forferdelig uro og en alvorlig kamp i salen. Det er som et bilde på det Jerusalem som gikk sin undergang i møte.

Rådsherrene sprang opp fra plassene sine, og det så ut som det skulle komme til fullt slagsmål. Den romerske høvedsmannen så på det hele med undring. Her hadde han ventet saklige forhandlinger som kunne gitt han lys over denne anklagen som de reiste mot Paulus, men situasjonen utviklet seg til å bli helt lik den han hadde sett dagen før.

Han visste derfor ikke annen råd enn å la soldatene rive Paulus ut av den rasende flokken og føre han tilbake til festningen (v.10).

For Paulus var det likevel et lyspunkt at han ikke lenger var i hendene på Rådet, men i den romerske øvrighets makt.

Men ville han ikke likevel til sist bli utlevert til Rådet? Keiser Caligula hadde nemlig igjen overført retten til å felle dommer i religiøse saker til det jødiske rådet. Og hvordan skulle det da gå med hans planer for videre misjonsarbeid?

Alle disse tankene arbeidet i han og gjorde han urolig. Men da kom Herren selv med hjelp og trøst til sin venn (v.11). Om natten fikk han et syn. Herren stod foran han og sa: "Vær frimodig! Liksom du har vitnet om meg i Jerusalem, slik skal du også vitne i Rom." Det gav han frimodigheten tilbake.

Løsningen på saken kom på en helt annen måte enn Paulus hadde tenkt. Folket i Jerusalem hadde ikke falt til ro etter at Paulus var revet ut av hendene på dem. Da de hørte om hvor mislykket forhøret i Rådet hadde vært, var det en flokk jøder (mer enn 40 stykker) som avla løfte om at de verken skulle spise eller drikke før de hadde slått i hjel Paulus. De nedkalte Guds forbannelse over seg om de ikke holdt dette (v.12-13).

Så dypt hadde Rådet sunket at de sammensvorne ikke et øyeblikk var i tvil om at Rådet ville støtte planene deres.

Ypperstepresten skulle sammenkalle til enda et møte angående Paulus, og da ville disse mennene myrde han på vei til rådssalen (v.14-15).

Men denne sammensvergelsen ble røpet av en søstersønn av Paulus, og på den måten ble hele planen kullkastet (v.16-22).

I all stillhet laget den øverste høvedsmannen, Klaudius Lysias, sine egne planer. Han innså at Paulus måtte bort fra Jerusalem. Derfor kalte han til seg to av høvedsmennene og beordret dem til å holde en større militær avdeling klar til kl. 21 om kvelden (den tredje time på natten) for å føre Paulus til Cesarea der landshøvdingen Feliks bodde (v.23-24).

Han sendte med en rapport om det som hadde skjedd (v.25-30). Den var en blanding av løgn og sannhet. Det var iallfall løgn at han hadde befridd Paulus fra jødene fordi han hadde oppdaget at han var romersk borger (v.27).

Det var et imponerende følge Paulus hadde den kvelden da han for siste gang i sitt liv så Jerusalems gater og bygninger. Følget bestod av omtrent fem hundre mann. De jødene som så dette toget, ante de ingenting om at den mannen de hatet så sterkt, også var med i følget.

Da dette skjedde ved pinsetider (nøyaktig 7 uker etter påske da det alltid var fullmåne), har sikkert månen lyst klart fra himmelen den kvelden. Veien gikk forbi Golgata, men byen var en dødsdømt by. Omkring tolv år senere lå den som en ruinhaug.

Også den hellige skrift tar en taus avskjed med Jerusalem. Den tar oss aldri med tilbake til denne byen. Lysestaken var flyttet. Guds rikes kamp og seire har heretter ligget utenfor det gamle, løftets land.

Etter den nattlige marsjen kom de fram til byen Antipatris. Den var en av de praktfulle byene som Herodes den store hadde anlagt. Denne lå muligens ved kysten omkring et par mil nord for Jaffa der den nåværende Ras-el-Ain er. Den gangen var det en praktfull natur der. Nå er den heller karrig.

Her stoppet fotfolket, men de sytti rytterne fortsatte videre med Paulus over sletten til Cesarea. Det var en reise på omkring fire timer.

På denne måten vendte Paulus som fange tilbake til den byen han fjorten dager tidligere hadde forlatt som fri mann. Det Agabus hadde sagt, hadde gått i oppfyllelse (Apg 21:11).

Paulus ble satt i arrest i det palasset som Herodes den store hadde bygd. Der hadde også Pilatus i sin tid bodd, og kong Herodes Agrippa døde der (kap. 12,21-23). Der ble Paulus i lengre tid, og helt sikkert lenger enn han hadde regnet med, for det gikk to hele år før han ble sendt videre.

Cesarea var en av de vakreste byene på kysten i den tiden. Den var anlagt og utsmykket av Herodes den Store. Hele byen strålte i hvit marmor og var bygd etter gresk mønster. Han hadde til og med bygd en flott havn.

For tiden var det altså Feliks som bodde her som landshøvding. Han var egentlig en slave som keiser Klaudius hadde gitt fri, og var ikke noen god person.

Den romerske historieskriveren Tacitus skriver om han at han "under all slags ondskap og vellyst utøvet kongemakt med en trells sinn". Jødene hatet han.

I v. 33-35 hører vi om det foreløpige forhøret som han foretok av Paulus. Deretter ble saken utsatt til Paulus' anklagere kunne komme og være til stede.
Apg 24:1-27
Jødene ble grepet av et forferdelig raseri da de oppdaget at deres offer hadde unnsloppet. De besluttet med en gang at de ville dra ned til Cesarea. Intet middel skulle være uprøvd for å tilintetgjøre denne virksomme og mest fremtredende lederen for de kristne. Ypperstepresten selv bestemte at han skulle dra ned til Cesarea (v.1).

"De eldste" er de deputerte fra det høye råd. Taleren Tertellus var en romersk sakfører som de tok med for at klagen kunne bli framført på den måten den romerske retten krevde.

I v. 2-8 får vi høre anklagen slik Tertellus framfører den. Den begynner med en falsk smiger av Feliks (v.3). Anklagen var vesentlig av religiøs karakter ettersom det gjaldt å få ført Paulus tilbake til de jødiske rådet.

Han begynner med å anklage Paulus for å være en religiøs urostifter. Dernest blir han omtalt som hovedmann for nasareer-sekten. Og endelig at han til og med hadde forsøkt å vanhellige templet.

Teksten fra "ville dømme han" i v. 6 til og med første setning av v. 8 mangler i de eldste og beste håndskriftene. De finnes i de yngre håndskriftene slik det står i vår oversettelse (NO har dette som fotnote). Dersom det er slik, henviser slutten av v. 8 til høvedsmannen Lysias.

Utelater vi derimot fra slutten av v. 6 til begynnelsen av v. 8, blir det Paulus Tertullus oppfordrer Feliks til å forhøre, og det synes mer naturlig da Feliks neppe kunne få noen særlig flere opplysninger av Lysias. Anklagen var da heller ikke rettet mot Lysias.

Her finner vi den foraktelige betegnelsen: "Nasareernes sekt" som Jesu venner arvet fra sin store Herre. Han ble også kalt "nasareeren" av dem som ønsket å vise sin forakt for han (Matt 2:23).

Etter at jødene hadde bekreftet det sakføreren deres hadde sagt (v.9), fikk Paulus ordet (v.10-21). Han avviser stille, men bestemt alle de tre beskyldningene som var blitt rettet mot han.

Han begynner ikke med noen smigrende tiltalte til Feliks, men sier bare at han er glad for at Feliks hadde vært dommer for jødene i mange år slik at han kjente folkets skikker (v.10).

Det var sjette året Feliks var landshøvding.

Først tilbakeviser Paulus beskyldningen om at han skulle ha oppviglet folk (v.11-13). Det var jo bare tolv dager siden han kom opp til Jerusalem "for å tilbe" ved høytiden. I denne tiden hadde han ikke været i ordveksling med noen av jødene.

Når vi ser bort fra dagen han kom til Jerusalem og dagen for forhøret i Cesarea, stemmer dette. Den første dagen hadde kan møte med Jakob og de eldste for den kristne menigheten i byen (se kap. 21:18]). Den andre dagen tok Paulus del i ofringen i forbindelse med de fire mennenes nasireerløfte. Regner vi så at oppløpet i Jerusalem fant sted på den femte dagen i den uken renselsen pågikk (se Apg 21:27: "-da de sju dagene snart var til ende -") har vi seks dager. Sjuende dagen ble Paulus stilt fram for Rådet. Om kvelden den åttende dagen ble han ført bort fra Jerusalem og ankom Cesarea den niende. Den femte dagen etter ankomsten blir derfor den trettende dagen som ennå ikke var over. Derfor kan altså Paulus si: " - at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg kom opp til Jerusalem."

I v. 14-16 bekjenner Paulus frimodig at han tilhører denne "Veien" som motstanderne kaller en sekt. Men han hevder at nettopp slik tjente han Israels Gud på den rette måten etter loven og profetene. Den sanne jødedom ble fullkommen ved å tro på Jesus. I Gal 6:16 kaller Paulus også Jesu venner for "Guds Israel".

Nettopp ved å tro på evangeliet, delte han fullt ut Israels tro og håp og la vinn på "alltid å ha en uskadet samvittighet for Gud og mennesker". Derfor var det ingen ting han med rette kunne anklages for.

I v. 17-21 avviser han så anklagen for å ha vanhelliget templet. Han kom for "å overbringe en kjærlighetsgave til mitt folk". Det var denne gaven de hedningekristne hadde samlet inn.

Når han sier: "Og for å ofre" så tenkes det vel på offeret i forbindelse med nasireerløftet (se Apg 21:26).

Han slutter med å peke på at ikke engang Rådet hadde funnet noe urett hos han (Apg 23:9). Var det noe å peke på av det han hadde sagt og gjort, så måtte det være den setningen han hadde ropt ut i Rådet: "Det er for de dødes oppstandelse jeg i dag står for retten iblant dere." Dette hadde fått fariseerne og saddukeerne til å gå løs på hverandre.

Denne rolige og klare forsvarstalen hadde sin virkning. Og særlig gjorde den et godt inntrykk ettersom anklagerne ikke kunne føre noen fellende bevis for sine påstander.

Feliks utsatte saken for å få nærmere greie på dette Paulus kalte for "Veien" (v.22). Han hadde tydeligvis fått en positiv inntilling til Paulus, for fangenskapet ble gjort så mildt som mulig (v.23). På denne måten ble fengselsoppholdet i Cesarea mye mer behagelig enn det ville blitt i Jerusalem. Det beste var at vennene hans fikk komme og være til hjelp for han.

Noen dager etter at anklagerne hans måtte reise slukkøret hjem igjen, lot Feliks Paulus avhøre på nytt angående troen på Jesus.

Feliks levde i ekteskap med en jødisk kvinne på en måte som var i strid med loven. Hun hette Drusilla og var datter til Herodes Agrippa I som er nevnt i Apg 12. Agrippa II som nevnes i kap. 25 var hennes bror. Hun hadde vært gift med kong Asizus av Emesa, men Feliks hadde brutt seg inn i forholdet og fått til en skillsmisse før han giftet seg med henne. Dette var Feliks' tredje ekteskap.

Fordi hun var jøde, hadde hun spesiell interesse av denne saken mot hennes landsmann. Hun hadde muligens hørt om han før, og Feliks lovet å sørge for at hun fikk stilt sin nysgjerrighet. Derfor ble Paulus ført fram til en slags privat audiens der han ble oppfordret til å tale om sin tro og lære.

Paulus kjente fortiden til de to tilhørerne han hadde. Han hadde også sannhetens og kjærlighetens mot til å tale alvorsord som måtte ramme samvittigheten deres når det gjaldt deres forhold. Hans tale dreide seg om så alvorlige emner som rettferdighet, avholdenhet og den kommende dommen. Dette var tydeligvis pinlige emner for begge tilhørerne som sikkert bare hadde ventet et interessant foredrag.

Feliks ble forferdet og avbrøt audiensen med ordene: "Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen" (v.25).

Den samme utveien bruker mange mennesker den dag i dag når talen kommer inn på emner som rammer samvittigheten. Når Ordet blir for nærgående, utsetter de avgjørelsen til "en gang i fremtiden". Men til sist er det ikke lenger "en annen gang". Det blir så ofte for sent for de mange.

Imidlertid holdt Feliks fremdeles Paulus fengslet samtidig som han håpet han skulle presse penger av han for å løslate han. Dette gav ingen resultater. Feliks hadde en bror ved keiserens hoff i Rom som hadde tjent seg en formue på den måten.

Det synes også som om forholdene ble litt strengere for Paulus etter hvert. I Apg 26:29 ser vi at Paulus igjen befinner seg i lenker, og da Feliks to år senere måtte fratre sitt embete, overlot han Paulus som fange til sin etterfølger, Porcius Festus. Dette gjorde han for å beholde et godt ettermæle blant jødene.

Jødene klaget likevel på han til keiser Nero, og Porcius Festus overtok hans plass i Cesarea som landshøvding (v.27). Dette skjedde visstnok i år 60 (noen mener 61).
Apg 25:1-27
De to årene må ha vært en lang ventetid for den brennende apostelen. Når han hørte bruset fra bølgene om natten og så båtene med fylte seil om dagen, fløy nok tankene hans avgårde. Det var som om Gud hadde glemt han.

Men denne ventetiden var også en nådetid. Bak de hindringene som tilsynelatende stopper et Guds barn, ligger det alltid en høyere tanke bak. Etter de mange årene med rastløst arbeid, trengte Paulus en tid med hvile. Herren bruker aldri sine redskap uten å ha dette redskapets ve og vel for øye.

Men Paulus var på ingen måte uvirksom. Han hadde jo lov til å ha kontakt med vennene sine. Det har sikkert blitt sendt mange brav fra Cesarea. Kanskje også noen av de brevene vi kjenner, ble skrevet der.

Og kanskje har Lukas som sikkert var hos han disse to årene, gjort forarbeidet til sin fine evangelieberetning? Lukas hadde fått sin sterke sans for de historiske detaljene som en gave fra Gud. Den nøyaktigheten han spesielt legger for dagen når han skildrer omstendighetene omkring fengslingen av Paulus i Jerusalem og de forskjellige forhørene i Cesarea, viser at han har brukt tiden godt til å skrive dem ned. Også på denne måten blir den stille, litt vanskelige tiden i Cesarea til velsignelse.

Forholdene i Judea var alltid mer truende. Selv i Cesarea var det opprør, og Feliks kom dårlig fra det når det gjaldt å roe slikt ned. Jødene hevnet seg på han ved å få keiserinnen i Rom på sin side, og det endte, som sagt, med at Feliks måtte gå av.

Den nye landshøvdingen, Festus, var for så vidt mer redelig enn Feliks. Med en gang han var satt inn i embetet, drog han opp til Jerusalem (v.1). Jødene var øyeblikkelig rede til å overtale Festus til å utlevere Paulus til Rådet for at de kunne felle sin dom over han.

Deres plan var at han da ville bli ført opp til Jerusalem igjen, og på veien ville de slå han i hjel (v.2-3). Ypperstepresten var med på dette komplottet. Etter at Ananias var drept, ble en Ismael yppersteprest.

Dette gikk ikke Festus sånn uten videre med på (v.4-5). I v. 16 hører vi hva han svarte dem, nemlig at det ikke var "romernes skikk" å utlevere noen for få godt rykte. Vedkommende som var anklaget, måtte først få anledning til å forsvare seg.

i v. 6-12 hører vi så om rettssaken som ble holdt mot Paulus i Cesarea. Der var de "som har myndighet (egentlig embetsmyndighet) til det," til stede (v.5) og "framførte mange svære anklager mot ham" (v.7).

Av det Paulus sier til sitt forsvar, ser vi også at de denne gangen anklaget han for å ha forbrutt seg mot selve keiseren (v.8).

Ut fra den beskrivelsen Festus gir kong Agrippa av dette forhøret (v.17-19), ser vi et glimt av hvilket inntrykk en hedning hadde av evangeliet om den levende Frelser. Han hadde aldri hørt om det før, men Festus forstod ganske riktig at det dreide seg om en Jesus som Paulus erklærte var levende mens jødene erklærte han for å være død.

Festus som hadde nok med å få orden på de urolige forholdene i Jødeland, var nok mest tilbøyelig til å føye jødene. Han la derfor ikke så mye vekt på denne saken, spesielt fordi keiseren uttrykkelig hadde gitt jødene rett til å dømme i saker som var av religiøs karakter.

Likevel var han rettferdig nok til å legge fram saken for Paulus først og spørre om han var villig til å la seg dømme av Rådet i Jerusalem. Forutsetningen var at Festus selv skulle overvære rettsforhandlingene (v.9).

Men Paulus visste bedre enn Festus. Han forstod hva som lå bak kravet fra jødene. Gud stadfestet også den tanken for han at han skulle anke sin sak inn for keiserens domstol i Rom. Hans romerske borgerskap gav han rett til det. Det er et hellig alvor og fasthet i Paulus' ord (v.10-11).

Han talte som en mann som visste han var fri fra de skammelige beskyldningene jødene kom med mot han. Samtidig var det en kraftig protest mot Festus' forsøk på å tilfredsstille jødene.

Og Festus var rettsindig nok til å følge retten. Etter en kort samtale med sine juridiske rådgivere, gikk han med på det Paulus forlangte.

Det var nemlig ikke alltid at en appell om å få prøve saken for keiseren ble tatt til følge. Forbrytelsen kunne være så åpenbar eller dommeren så hjerteløs at en anke ble avslått. En som Feliks kunne kanskje ha nektet det, men Herren ville at Paulus skulle reise til Rom, derfor stod nå Paulus for Festus som var mer rettferdig.

Dermed var saken avgjort. Men før avreisen kunne finne sted, fikk Festus besøk av kong Agrippa II og Berenike. Hun var Agrippas søster, og visstnok også hans kone.

Herodes Agrippa II var som før nevnt svoger til Feliks som hadde gått av som landshøvding. Han var oppdratt ved keiser Kaludius' hoff og hadde fått et lite rike av denne keiseren nord ved Hermon. Dette riket ble senere utvidet under keiser Nero. Han døde først i det tredje året av keiser Trajans regjeringstid.

Hans søster, Berenike, hadde først vært gift med sin farbror, men levde en tid sammen med sin bror før hun giftet seg med en konge i Kilikia for å gjøre ende på ryktene om et forhold mellom henne og broren. Men senere flyttet hun tilbake til broren. Hun endte visstnok til sist som elskerinne for keiserne Vestpasian og Titus. Hun var en vakker kvinne, men en virkelig trell under synden.

Kong Agrippa og Berenike kom for å hilse på den nye landshøvdingen og ble behandlet med utsøkt høflighet av Festus, sikkert fordi Agrippa hadde stor innflytelse ved Neros hoff.

Festus kom til å nevne saken mot Paulus, og Agrippa fikk lyst til å høre han. Dette gav Festus med en gang tillatelse til (v.13-22).

Kapitlet slutter med å fortelle om dette møtet mellom kongen og apostelen som antagelig fant sted i palassets audienssal og i nærvær av alle de såkalte honorære i Cesarea.

Paulus ble ført fram for denne ærverdige forsamlingen, og Festus åpnet møtet med en vennskapelig tale til kong Agrippa. Han presenterte Paulus og uttalte ønske om at kongen som var sakkyndig når det gjaldt jødiske saker, måtte forhøre han. Deretter kunne Festus på grunnlag av dette gi en riktig innberetning om Paulus til Rom.

Dermed ble ledelsen av møtet overlatt til Agrippa, og i det neste kapitlet finner vi den sterke talen Paulus holdt og virkningen den hadde.
Apg 26:1-32
Det er fint å se hvordan Paulus får nåde til å gjøre sitt budskap kjent ved mange forskjellige anledninger. Og hver gang får han gi budskapet om det håpet han hadde del i, den rette formen.

Slik også her. Han "rakte - ut sin hånd". Det var skikken når en taler begynte sitt innlegg. Fengslingen hadde ikke tatt frimodigheten fra han. Det gjorde heller ikke den betydningsfulle forsamlingen som hadde øynene rettet mot han. Paulus visste at egentlig stod han for Herrens ansikt.

Det er en hellig verdighet over hele hans tale, også over de korte innledningsordene (v.2-3). De var uten smigrende fakter, men likevel var de tilstrekkelig til å gjøre inntrykk på dem som hørte.

Festus hadde erklært at Paulus var uskyldig i forhold til romersk lov (se Apg 25:25). Spørsmålet var nå om han hadde forbrutt seg mot jødenes religion. Den var jo beskyttet av romerne.

Paulus begynnet med å beskrive sitt forhold til jødedommen både før han opplevde den store forandringen utenfor Damaskus (v.4-5) og etter sin omvendelse (v.6-8).

Før sin omvendelse hadde han ikke forbrutt seg mot jødedommen ettersom han hadde levd som fariseer. Og han hadde tilhørt det strengeste partiet blant fariseerne når det gjaldt å holde alle vedtektene.

Som apostel hadde han heller ikke forbrutt seg på noen måte. Fremdeles holdt han fast ved det håpet Gud hadde gitt til fedrene, "som vårt tolvstamme-folk under uopphørlig gudstjeneste natt og dag håper å vinne fram til". Han bruker betegnelsen "tolvstamme-folket" som en hederstittel på Israels folk, for å understreke Guds utvelgelse av Israel.

Det som kunne synes å være nytt i dette håpet, er tanken om oppstandelsen fra de døde, - og spesielt Jesu oppstandelse. Men den var på ingen måte ukjent for jødenes tro.

Han viser til sin tidligere kamp "mot Jesu, nasareerens navn" og hvordan han hadde rast mot "de hellige" (v.9-11). Navnet "de hellige" bruker Paulus her som et hedersnavn på de kristne.

I v. 10 ser vi at det var flere enn Stefanus som ble martyrer i forbindelse med forfølgelsene den gangen. I v. 11 ser vi også at Paulus den gang han raste som den onde Saulus, forsøkte å tvinge Jesu venner til å spotte Jesu navn.

Etter denne sterke innledningen beskriver han så den revolusjonerende opplevelsen han hadde ved Damaskus. En uimotståelig makt forvandlet han fra å være en glødende motstander av troen på Jesus til å bli et brennende vitne og forkjemper for den samme tro (v.12-18).

Det må ha vært gripende å høre om dette møtet mellom den himmelske kongen og hans forfølger. Det er mulig at ordene i v. 16-18 ikke ble sagt utenfor Damaskus, for Paulus trekker også inn i denne beskrivelsen det Ananias sa til han (se Apg 9:17).

En slik sammenfatning er ingen feil og motsier heller ikke det som hendte. Mange av bibelkritikernes såkalte "motsigelser" og "feil" kommer fram på grunnlag av samme forhold.

Det var åpenbaringen av den oppstandne Frelser Paulus var kalt til å vitne om (v.16), og Herren føyer til et herlig løfte om å bevare han fra både jøder ("ditt folk") og hedningene (v.17).

I v. 18 blir den store gjerningen Herren gav til sin apostel, beskrevet med sterke ord. Innholdet gjelder både jøder og hedninger. Begge parter trengte å få åpnet øynene "så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt og til Gud".

Også jødene, slik Paulus beskriver det så klart i Rom 3: var etter sin syndige natur i mørke, i syndens og Satans tjeneste. Slik var det selv om de troende jødene lengtet inderlig etter Messias og befrielsen som skulle komme med han.

Men frelsen som han skulle bringe, måtte begynne med "syndenes forlatelse" og helliggjørelse ved troen. Den indre befrielsen var betingelsen for at Guds rikes ytre herlighet i sin tid kunne åpenbares.

Se hvor klart dette ene verset beskriver hele saliggjørelsens orden! Først kommer vekkelsen der øynene blir åpnet. Deretter kommer omvendelsen, den totale omvendelse. Ikke bare fra mørket, men også til lyset. Og så følger kommer omvendelsens velsignelse som er syndsforlatelsen og arvedel blant de hellige. Og alt dette kommer ved troen på Jesus.

I v. 19-20 beskriver Paulus videre den tjenesten han hadde gjort i lydighet mot Kristus. I v. 20 har han også føyd til hovedinnholdet i sin forkynnelse: Ikke bare omvendelse, men også "gjerninger som er omvendelsen verdig". Her nevner han altså både rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

I v. 21-23 trekker Paulus det hele sammen ved for det første å vise at det er på grunn av sin lydighet mot det Herren åpenbarte for han ("på grunn av disse ting") jødene ønsket å slå han i hjel (v.21).

Deretter viser han at det vitnesbyrd han til den dag hadde avlagt både for små og store på tross av all motstand han hadde møtt, slett ikke var noe annet "enn det profetene og Moses har sagt skulle skje" (v.22). Og dette vitnesbyrdet var at "Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse, skulle forkynne lys for folket og for hedningene" (v.23).

Det var den korsfestede og oppstandne Messias han hadde forkynt. Jesaja hadde jo forkynt klart om Kristi lidelse. Oppstandelsen var forutsagt både i Sal 16 som er en profetisk salme og antydet i Hos 6:2, samt i Jonastegnet og i Mose vitnesbyrd om den store profeten (se 5Mos 18:15).

Når Jesus her kalles "den første av de dødes oppstandelse", er det som den som stod opp for aldri mer å dø. De døde som Jesus vekte opp mens han var her på jorden (Jairus datter, enkens sønn i Nain og Lasarus), døde jo igjen.

Det er en himmelropende selvmotsigelse i dette at jødene forfulgte han som ikke hadde gjort noe annet enn å være lydig mot deres Messias og forkynne Han slik Skriftene profeterte om Han. Dette kom klart til syne i det forsvaret Paulus nå hadde framført.

Med stor frimodighet har Paulus båret fram dette vitnesbyrd for den siste av jødenes fyrste og resten av den ærverdige forsamlingen.

I v. 24-32 hører vi om virkningen av det Paulus har sagt. Herrens hadde gitt løfte om at hans vitner skulle få det de trengte å si i samme stund som de måtte forsvare seg for konger og øvrighet for hans skyld (Matt 10:18-20). Dette ble oppfylt på en herlig måte for Paulus i denne situasjonen.

Selv den beregnende Festus kunne ikke lenger legge bånd på seg, men avbrøt Paulus med høy stemme. Han mente Paulus var i ferd med å miste forstanden på grunn av sin lærdom (v.24).

Men Paulus svarte rolig og bestemt at han slett ikke var fra forstanden, men talte "sanne og sindige ord" (v.25). Han viste til kong Agrippa som kunne være vitne om at han hadde hørt om dette. Kristi lidelse og oppstandelse hadde ikke skjedd "i en avkrok", men i Israels hellige by.

Både profetiene i Det gamle testamentet og i alle fall ryktet om Jesu underfulle liv, død og oppstandelse måtte være kjent for kongen (v.26).

Deretter vender Paulus seg igjen til Agrippa med dette samvittighetsspørsmålet: "Kong Agrippa, tror du profetene? Jeg vet at du tror!" (v.27).

Den siste tilføyelsen kunne apostelen med rette gjøre for så vidt som han kunne forutsette at hos hver jøde fantes troen på den guddommelige sannheten i de gammeltestamentlige profetiene.

Men etter å ha vist hvordan det evangeliet han forkynner, stemmer over ens med de gammeltestamentlige profetiene, rekker han på en måte kongen hånden for å hjelpe han å ta skrittet over til troen på Jesus.

Alles øyne rettet seg sikkert forventningsfulle mot kong Agrippa i dette øyeblikket, og kongen svarte: "Det mangler lite på at du overtaler med til å bli en kristen!" (v.28).

Dette kan forstås spottende i betydningen: "Så langt har det da ennå ikke gått." Men sammenhengen tyder nok helst på at kongen virkelig var grepet av det han hørte slik Festus var (No oversetter derfor: "Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen"). Og bruken av ordet "kristen" behøver ikke være spottende ment. Det hadde allerede begynt å bli en forholdsvis vanlig navn både blant jøder og hedninger. Nasareernavnet derimot var uttrykk for stor forakt når jødene brukte det.

I grunnteksten står det: "På lite meg du overtaler -." Dette blir tolket på forskjellig måte. Noen sier: "I en liten tid -", det vil si: "Så raskt går det ikke." Andre sier: "Med lite overtaler du -", det vil si: "Med få ord overtaler du meg" i betydningen "det skal mere til".

Uansett hvordan en gjengir det, er det tydelig at det Paulus har sagt, har gjort inntrykk på kongen. Likevel er det som han forsøker å slå det fra seg slik verdens mennesker så ofte gjør når de blir grepet av vitnesbyrdet om Jesus. Uansett enten utsagnet kan forstås både spottende og spøkefullt eller i fullt alvor er det helt tydelig et forsøk på å dekke over det inntrykket Paulus' vitnesbyrd har gjort på han.

Svaret Paulus gir, er herlig: "Jeg ville ønske til Gud,"sier han (grunnteksten viser at det nærmest betyr: "Jeg vil be til Gud"), "enten det mangler lite eller mye" (eller: "vare kort eller lenge"), at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene" (v.29). I disse ordene blir det personlige vitnesbyrdet rettet mot hele forsamlingen.

Men da avbrøt de også det hele slik verden så ofte gjør når det blir for hett for dem. Kongen reiste seg først og deretter de andre etter den rang de hadde (v.30). Men inntrykket de hadde fått, var avgjort gunstig for Paulus (v.31-32).

Slik som Jesus bare ble dømt av jødenes råd, men erklært uskyldig både av Pilatus og til og med Judas, slik var det også med denne Jesu apostel. Verken Feliks eller Agrippa fant at han var skyldig i noe som fortjente verken død eller lenker.

Paulus fine vitnesbyrd uttrykker hans lykke (v.29). Og slik som han vitnet, burde alle Guds barn kunne vitne for verdens barn. Må dere bli som oss, med unntak av disse lenkene som henger ved oss av menneskelige bånd.

Men Agrippa står som en kraftig advarsel for alle som blir berørt av Ordet, men som ikke vil ta skrittet helt ut. Ingen blir frelst ved å være nesten en kristen.

 

Apg 27:1-26
Så ble forberedelsene til Paulus' reise til Rom satt i gang. Det var også noen andre fanger som skulle dit. En høvedsmann som hette Julius fikk ansvar for fangetransporten. Han tilhørte den keiserlige hæravdelingen som ble kalt pretorianergarden.

Høvedsmannen Julius var den fjerde høvedsmannen vi hører om i Det nye testamentet som var positivt innstilt til Guds rike. De andre var høvedsmannen i Kapernaum, han som holdt vakt ved Jesu kors og Kornelius i Cesarea.

Av uttrykket "vi" i v. 1 ser vi at også Lukas var til stede. Aristarkus som vi hørte om i Apg 19:29 og Apg 20:4, var også der. Han var en venn fra Tessalonika.

Reisen begynte med et skip fra Adamyttia. Det var en sjøstat i Mysia, ikke så langt fra Troas. Det fantes ingen direkte båtforbindelse, men høvedsmannen stolte på at de ville få plass på et annet skip når de bare kom til Lilleasia.

Det må ha vært underlig for Paulus da han så de judeiske fjellene forsvinne i det fjerne. Det vakre Cesarea har i tidens løp forsvunnet fullstendig. Der Herodes' marmorbygninger kneiste, gror det nå torner og tistler.

Men Guds ord blir til evig tid. Det Ordet som drog ut fra Cesarea sammen med den bundne apostelen under høststormene i år 60 (eler 61), har overlevd glansen fra Cesarea. Byen fortsatte likevel sin blomstrende handel i lang tid etter at Paulus forlot den.

Den kristne menigheten som opprinnelig ble grunnlagt av Peter i Kornelius' hus, var omkring år 200 midtpunktet for kirken i Palestina. Både Origenes og kirkehistorikeren Eusebius virket ved den kristne skolen som fantes der på den tiden. Men i det 13. århundre ble byen fullstendig ødelagt.

Seilasen gikk over det velkjente Middelhavet der Paulus hadde lidt skibbrudd tre ganger tidligere. En gang hadde han drevet omkring i bølgende et helt døgn (2Kor 11:25). Og her skulle han tåle skibbrudd for fjerde gang.

Rapporten om Paulus hadde sikkert gått i hans favør slik at høvedsmannen Julius kunne gi han så frie kår som mulig.

I Sidon fikk han lov til å besøke de troende og nyte godt av deres omsorg (v.3). Fra Sidon gikk de videre i le av Kypros fordi vinden var ugunstig, og omsider nådde de fram til byen Myra i Lykia (v.4-5).

Der ble fangene ført ombord i et annet skip som kom fra Aleksandria og skulle til Italia. Det var mange mennesker ombord der, i alt 276, så skipet må ha vært stort selv om det var trangt om plassen.

Vinden var hele tiden vanskelig, og det gikk sakte framover. De nådde til Knidos som ligger ved sørspissen av Lilleasia, litt nordvest for øya Rodos. Stadig motvind fikk skipperen til å slå inn på en mer sørlig kurs ned mot Kreta der de rundet Kapp Salmone. Deretter gikk turen langs sørkysten av Kreta, og på den måten kom de seg vestover.

Etter mye strev nådde de fram til et sted som hette Godhavn i nærheten av byen Lasea (v.8). Begge disse stedene er ukjente for oss.

I v. 9-10 fortelles det så hvordan Paulus advarte mot å fortsette seilasen. Dette gjorde han ikke bare av tidligere erfaring på sjøen, men med Åndens klarsyn.

Fasten som omtales i v. 9 må være jødenes store forsoningsdag, den 10. Tisri. Etter vår tidsregning er det i slutten av september.

Jevndøgnsstormene hadde allerede begynt. De gamle mente at tiden fra 27. mai til 14, september var den sikre tiden for sjøreiser. Fra da av til 11 november var det en farlig tid å ferdes på sjøen, men tiden fra 11. november til 30 mars var "havet lukket" for reiser.

De gamle hadde ikke kompass. Derfor kunne de ikke bestemme retningen når stjernene var skjult bak skyene slik tilfellet var vinterstid. Da kunne skydekket ligge i ukevis.

Når Paulus kaller reisen videre på den tiden for et vågestykke som kunne føre ulykke over både skip og last og utsette dem ombord for livsfare, står dette ikke i motsetning til hans visshet om å komme til Rom.

Troens visshet om at Gud leder alt etter sin bestemmelse, gir ikke Guds barn rett til å være overmodige og glemme å gi akt på menneskelige forsiktighetsregler.

Når Paulus sier "vårt liv", inkluderer han alle som var ombord i skipet (v.10).

Imidlertid trodde høvedsmannen mer på det styrmannen og skipperen sa enn på Paulus' ord, og da det blåste opp fra sør, ble de enige om å forlate Godhavn og fortsette til Føniks som var bedre egnet for vinteropplag. Denne havnen lå også på Kreta og vendte mot sørvest og nordvest (v.11-13).

Men de hadde ikke før lettet anker før det kom en kraftig storm fra nordøst. Den rev skipet med seg og førte det i retning av den lille øya Klauda.

I v. 14-26 blir det fortalt om denne forferdelige stormen som varte omtrent fjorten dager. Da de var i le av Klauda fikk de trukket opp livbåten og sikret den samtidig som de surret tau omkring hele skipet. Det var den måten de forsøkte å hindre at ikke båten gikk i oppløsning. Og så drev de for vinden.

Sjøfolkene ble imidlertid redde for at de skulle drive ned mot Syrten. Den store og lille Syrten var navnet på to bukter på kysten av Nord-Afrika som var beryktet på grunn av de mange sandbankene som fantes der.

De slapp derfor drivankeret for å bremse på farten og begynte å kaste over bord lasten de hadde med (v.17-18). Dagen etter kastet de over bord skipets utstyr slik at skipet ikke skulle stikke så dypt. De mente de derfor ville ha en mulighet til ikke å grunnstøte.

I v. 19 hører vi at også Paulus og vennene hans hjalp til med dette arbeidet. Paulus var ikke den som satt med hendene i fanget. Han hadde både evner og anlegg for praktiske ting. Og det er gode egenskaper og en fin anbefaling for et Guds barn.

Men stormen fortsatte å rase. Mørke skyer skjulte både sol og stjerner. Etter hvert ble de motløse og begynte å miste håpet om at de frådende bølgene som hogg løs på skipet både dag og natt, skulle legge seg. Sjøsyke og redsel tok fra dem matlysten slik at de ble mer og mer forkomne (v.20-21).

Men Paulus hadde ikke mistet motet. Da nøden var størst, stod han fram og gav dem et godt budskap (v.21-26).

Han begynte med å peke på at de burde ha fulgt hans råd. Det gjorde han ikke for å fremheve seg selv, men bare for å angi grunnen til at de nå burde følge det rådet han ville gi. Han stopper heller ikke opp ved det som hadde skjedd, men går med en gang videre med å fortelle at det fremdeles skal bli en utvei.

Også troende mennesker kan av og til sløse bort tiden når de er i nød. Ja, de kan faktisk gjøre vondt verre ved å komme med mange bebreidelser og fornærmende uttalelser når noen har forkastet det rådet de gav. Se skal vi ikke gjøre. Vi skal heller gjøre som Paulus og hjelpe til å rette opp igjen så godt vi kan, den skaden som har skjedd.

Paulus fortalte at han foregående natt hadde Gud sendt en engel til han med løfte om redning. Han hadde sikkert også vært i inderlig bønn om at både han selv og alle dem han reiste sammen med, også måtte bli reddet.

Engelen kom med dette budskapet: "Frykt ikke, Paulus! Du skal stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg, som gave" (v.24). Men skipet skulle bli ødelagt. Det skulle strande på en øy.

Alt dette hadde den Gud som han trodde på, åpenbart for han, og han var sikker på at det hans Gud lovet, det holdt han.

Hvor stor er ikke Paulus her. Men storheten og styrken hadde han fra Gud. Derfor gav han også hele æren til Gud. Dette kommer så fint fram i ordene: "Den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener" (v.23).

"Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt," sier Paulus i 1Kor 6:19-20), og dette var selve livet for han: Å tilhører Herren og tjene han hvor han enn befant seg. Som Guds tjener, men samtidig som en budbærer fra en høyere verden, stod apostelen der midt blant de mane hedningene. Han oppfordret dem vennlig til å være ved godt mot, for hans Gud ville ikke svikte sitt ord.

Ja, på denne måten er det Guds barn skulle gjøre seg gjeldende. Så lenge alt går glatt og lett, overser ofte verden Guds venner. Men når nøden kommer, og døden truer, får de ofte bruk for dem. Da lar Gud sine barn oppleve den ære at verdens barn erkjenner at de som hører Herren til og vil tjene han, er de sterkeste. De innser at de troende vet råd fordi de har troen og tilliten til den levende Gud.

Og her møter vi den dype sannheten at verden holdes oppe på grunn av menigheten. For Paulus' skyld ble mannskapet ombord i skipet reddet. Hadde det vært ti rettferdige i Sodoma, ville byen blitt spart.

Verdens undergang kommer når verden har forherdet seg fullstendig mot Gud og på alle måter forsøker å gjøre fullstendig ende på de troende. Det er det som vil skje når Antikrist kommer. Men verden ser som oftest ikke hva den skylder Guds folk på grunn av alle de bønnene de ber for de ugudelige.

Må vi som er troende mennesker, være faste støtter som bringer velsignelse i alle livets forhold. Da vil troens kraft komme tydelig til uttrykk slik den gjorde det gjennom Paulus midt i storm og uvær.
Apg 27:27-44
I Herrens navn hadde Paulus forutsagt at de skulle strande på en eller annen øy, og at alle skulle bli reddet. Og slik skjedde det.

Det var den fjortende natten. Stormen og bølgene fortsatte å rase. Skipet drev omkring i Adriaterhavet, havområdet mellom Italia og Grekenland.

Omkring midnatt merket de at de nærmet seg land. Kanskje var det bruset fra brenningene som fortalte dem det. Og da de loddet dybden, fikk de stadfestet dette (v.27-28).

De kastet da ut fire anker fra akterstavnen i et forsøk på å stoppe skipet så det ikke skulle bli knust mot klippene mens det var mørkt (v.29).

Imidlertid hadde besetningen lagt den onde planen at de skulle redde seg selv i livbåten og overlate alle de andre til undergangen. De lot som de ville legge ut anker fra forstavnen også, men Gud lot Paulus oppdage planen og advare høvedsmannen. Soldatene kappet da tauene til livbåten, og mannskapet måtte bli ombord. Enten måtte de redde alle sammen med seg eller så måtte de omkomme sammen med dem (v.30-32).

Alt dette skjedde om natten. Da stod igjen Paulus fram blant sine medreisende og formante dem til å spise skikkelig i tillit til at de skulle bli reddet, "for det skal ikke falle et hår av hodet på noen av dere."

Det hørte med til deres frelse at de spiste, sa Paulus. Dette er et merkelig ord som har mye å lære oss. De måtte ikke forsømme noe for sin egen del om de skulle ha krefter til å oppleve å bli reddet gjennom bølgene.

Det å spise kan bli en plikt overfor Gud. Paulus takker først Gud for alles øyne, og så begynner han å spise. Dette gav frimodighet til de andre, og så spiste de alle sammen. Deretter kastet de resten av matvarene på sjøen. Skipet var jo dømt til undergang (v.33-38).

Mens han stod der og takket for maten, skinte Paulus som et lys fra himmelen. Må også vi, uansett hvor vi ferdes, aldri skamme oss over å takke Gud for maten når andre ser på oss. Det er så altfor lett å la det være.

Da det gryr av dag, så de land, men de visste ikke hvor de var. De så da en vik med en sandstrand, og de bestemte seg for å la skipet gå på grunn der. Men før det kom så langt, støtte det på en grunne med dypt vann på begge sider. Forstavnen hogg seg fast, men akterstavnen ble hogd i stykker.

Alle trengte seg fram mot forstavnen av skipet, og soldatene ville slå i hjel fangene slik at ingen av dem skulle kunne rømme. Men høvedsmannen, Julius, tenkte på Paulus. Han hadde fått større og større beundring for Paulus og ville ikke at han skulle dø på denne måten.

Derfor befalte han at enhver skulle redde seg som best han kunne, og ikke lenge etter var alle trygt på land (v.39-44).

Innbyggerne bruker den dag i dag navnet "St. Paulus-bukten" om en vik som sannsynligvis er stedet der dette skibbruddet fant sted.

Alle de 276 som ble reddet den morgenen, fikk erfare at Paulus' Gud virkelig var i stand til å frelse dem. Ja, "Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden" (Sal 68:21)
Apg 28:1-16
I v. 1-10 hører vi om oppholdet på Malta. I Oldtiden hette den Melita. Guds velsignelse var rikelig til stede mens de oppholdt seg der.

Innbyggerne blir i grunnteksten omtalt med ordet "barbaros", som vi kjenner igjen i vårt "barbarer". Det var det vanlige ordet både grekere og romere brukte om alle fremmede folk som ikke talte gresk. Malteserne stammet fra Afrika og hørte til punerne. Øya hadde i sin tid vært under Kartagos herredømme, men var blitt erobret av Rom.

På den tiden hendte det at skibbrudne ble tatt i mot på en forferdelig måte. De risikerte å bli plyndret og i verste fall drept. Men malteserne tok vennlig i mot Paulus og hans reisefeller (v.2).

I v. 3-6 hører vi om hendelsen med ormen. Som vanlig tok Paulus del i det praktiske arbeidet og var med og samlet kvist til bålet de tente. De trengte varme for å tørke seg og komme seg etter strabasene. Da krøp en orm ut fra kvisthaugen og bet seg fast i handa hans, men han bare risten den av seg inn i ilden.

Hedningene som stod omkring han, hadde i sin samvittighet forståelsen av at synd måtte straffes. Da de så slangen henge fast i handa hans, mente de først at han måtte være en grov forbryter ettersom døden innhentet han ved slangen etter at han hadde unnsloppet den i forliset.

Men da de så at det ikke skjedde noe med han på tross av hva de forventet, kom de på andre tanker og trodde at han måtte være et guddommelig vesen.

Det vil alltid på en eller annen måte bli klart for verden at et menneske er et Guds barn. Denne hendelsen minner oss om Jesu ord i Mark 16:18: "De skal ta slanger i hendene - - skal det ikke skade dem."

I v. 7-10 hører vi om Publius som var den fremste mannen på øya, som fikk del i den velsignelsen som Heb 13:2 taler om i forbindelse med gjestfrihet. Paulus helbredet hans far.

Verken fangenskap eller storm og bølger hadde svekket den hellige kraften hos Herrens apostel. I følge v. 8 ser det ut til at alle som var syke på den lille øya, ble helbredet.

Det er et herlig forbildet på hvordan Herren en gang vil fordrive alle syndens følger på den nye jord etter at evangeliet om Guds rike har nådd sitt mål.

Gleden over dette var stor på Malta. Gud gav ære til Jesu tjenere, og innbyggerne på Malta viste sin takknemlighet ved å sørge for at Paulus og hans venner fikk alt de trengte da de reiste videre.

Paulus har sikkert også forkynt Kristus slik at det gikk som det blir sagt i Gal 6:6: "Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham."

I v. 11-16 hører vi så om reisen videre til Rom etter tre måneders opphold på grunn av vinterstormene. De fikk igjen plass ombord i et skip fra Aleksandria. Det førte muligens korn ettersom korn var en viktig eksportvare fra Egypt til Italia.

Som skipsmerke hadde det "Tvillingene" som tegn, det vil si bildet av de to romerske halvgudene Kastor og Pollux. Ifølge gresk mytologi var de tvilingsønnene til Zevs og Leda. Zevs var beskytter av dem som reiste på havet.

Etter en god reise via Syrakus som var hovedstad på Sicilia, kom de gjennom Mesinastredet til Regnum på sørspissen av Italia. Et par dager senere kom de så til Puteoli nær Napoli.

Der fant Paulus noen "brødre", og han og vennene hans fikk lov av høvedsmannen Julius til å bli der i sju dager. Det er stort at allerede den gangen fant de troende i flere byer.

Deretter gikk turen videre til det stolte Rom som var datidens herskerinne blant verdens byer. Forum Appii som nevnes i v. 15 ligger i de pontiske sumpene som det tok to dager å passere. Den romerske dikteren Horats sier om dette stedet at "Forum Appii var beryktet på grunn av sine kneiper fulle av rå sjøfolk". Stedet heter fremdeles Ror Appio.

Men på dette stedet ventet en stor overraskelse på Paulus. De kristne i Puteoli må ha sendt beskjed til Rom om at Paulus hadde ankommet landet. For tre år siden hadde Paulus skrevet det dype og inderlige brevet til vennene i Rom, og da de fikk høre at han var underveis, hadde de bestemt seg for å møte han.

De reiste i to grupper. Den ene nådde to dagsreiser fram til Forum Appii, mens den andre nådde til Tres Tabernæ (navnet betyr de tre vertshus), omkring halvannen dagsreise fra Rom.

Dette møtet gav Paulus nytt mot. Også han hadde sikkert kjent på frykt og motløshet mens han var på reise mot fengslet i Rom og den ugudelige keiser Nero.

Men "da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot" (v.15). Vennene ble opplevd som en spesiell hilsen til han fra Gud som han tilhørte og tjente.

Denne mottakelsen gjorde sikkert også inntrykk på både høvedsmannen, soldatene og de andre fangene og styrket den respekten de hadde fått for denne merkelige fangen.

Disse vennene fulgte Paulus videre på veien, og sammen med de trofaste medhjelperne Lukas og Aristarkus kom de omsider fram til Rom, den stolte byen på de sju høydene.

Uten at de visste at Paulus var den største feltherren som noen gang hadde gjort sitt inntog i Rom, så sikkert romerne på han med forakt.

Veien gikk rett til høvdingen for livvakten som den gang var den beryktede Burrus. Han ble ryddet av veien av keiser Nero i begynnelsen av år 62, så vidt vi vet. Dette er grunnen til at en antar at Paulus kom til Rom om våren 61. Etter at Burrus ble drept, ble nemlig dette høvdingembetet igjen delt mellom to personer mens Burrus innehadde det alene. Denne livvakten som ble kalt "pretorianergarden" spilte stor rolle i keisertiden.

Burrus tillot at apostelen ble satt i mild arrest. Han fikk lov til å bo for seg selv, sannsynligvis i nærheten av pretorianer-kasernene, og bevoktet av en enkelt soldat.

Den rapporten Festus hadde gitt om Paulus, var jo positiv, og Julius hadde sikkert også gitt fangen det bestet skussmålet.

Så hadde Paulus kommet dit han så lenge hadde sett fram til. Nå var han i Rom. Selv om han var fange, fikk han likevel lov å forkynne Herrens evangelium og gjøre mange fri ved det.
Apg 28:17-29
Igjen vender Paulus seg først til jødene. Det gikk bare tre dager før han kalte sammen de fremste menn blant dem (v.17). Jødene som bodde i Rom var så godt som helt uberørt av kristendommen, for menigheten der bestod nesten bare av hedningekristne.

Jødene hadde sine egne boligområder. Under keiser Klaudius hadde de riktignok blitt drevet bort på grunn av uroligheter (se Apg 18:2), men de kom likevel snart tilbake.

Paulus begynte med å forklare jødene årsaken til at han var blitt arrestert. Han var blitt ført som fange fra Jerusalem, selv om han ikke var skyldig i noe galt etter jødisk lov (v.17-20). Den romerske domstolen hadde frikjent han, men på grunn av motstanden fra jødene, hadde han blitt tvunget til å anke saken sin inn for keiseren.

Det var om å gjøre for Paulus å overbevise jødene om at han var uskyldig. Han hadde ikke på noen måte opptrådt fiendtlig overfor sitt eget folk, og han ville heller ikke anklage dem for noe (v.19). Grunnen til motstanden fra jødene var at han forkynte at "Israels håp" var blitt oppfylt i og med Kristi komme. Og dette var han beredt til å avlegge regnskap om for dem. Det var derfor han hadde bedt dem komme.

Jødenes ledere svarte da at de verken skriftlig eller muntlig hadde hørt noe nedsettende om han (v.21-22). Det synes ikke som de hadde noe større kjennskap til kristendommen bortsett fra at "denne sekt over alt møter motsigelser". Det er en merkelig, men samtidig karakteristisk betegnelse av kristen tro til alle tider.

Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud. Det første en synder gjør når han møter Guds utrakte hånd i Kristus, er å gjøre motstand. Det er imot den falne naturen å forsake løgnen og tro sannheten. Allerede gamle Simeon i templet kalte Jesus "et tegn som blir motsagt" (Luk 2:34). Og profeten Jesaja kalte han "en anstøtsklippe" lenge før han ble født (Jes 8:14).

Imidlertid ønsket jødene å høre mer om denne saken fra Paulus. Han var rede til det og bad dem bestemme en dag for dette (v.22-23).

Det kom mange jøder. Sannsynligvis har de vært samlet på gårdsplassen utenfor huset der han bodde. Dette var jo på våren og temperaturen tillot at de samlet seg utendørs.

Og den gamle Paulus forkynte så med det samme brennende hjerte som da han var ung, evangeliet om Jesus som elsket sitt folk. Han holdt på hele dagen "fra tidlig morgen til sen kveld".

Han holdt fram for dem de mest slående bevisene både fra Moseloven og fra profetene. Det ble middag, og det ble kveld. Det var som om Paulus ikke kunne bli trøtt av å vitne om Kristus.

Meningene var delte hos de jødene som var til stede. "Noen ble overbevist ved det han sa, men andre var vantro" (v.24).

Det ble et kraftig ordskifte mellom dem, og det synes som om motstanderne førte an. Dette kunne umulig ha vært noen overraskelse for Paulus. I over 25 år, helt siden den første talen han holdt i synagogen i Damaskus, hadde han jo nesten over alt møt motstand fra jødene.

Men dette stemte med det profetene hadde sagt. Ordet fra Jes 6:6-10 kom for han, og han kunne ikke la være å rope det ut som en advarsel til samvittigheten deres (v.25-27).

Ordet er gjengitt nesten nøyaktig etter den greske oversettelsen og peker på hvordan folket forherdet seg mot Guds vilje da han ville frelse dem.

Paulus føyer til at følgene av denne forherdelsen jødene utsatte seg for, ville bli at Guds frelse nå ville bli sendt ut til hedningefolkene. Disse ville høre og ta imot det og ikke forherde seg slik jødene hadde gjort (v.28).

"Dette ene ord" som var avslutningsordet til Paulus (v.25), virket som en skarpt sverd. Jødene gikk sin vei, men de fleste av jødene i Rom hadde vel forkastet evangeliet om Jesus slik folket i Jerusalem allerede hadde gjort.

I de fleste eldste håndskriftene mangler v. 29. Innholdet i dette verset er jo egentlig det samme som i v. 25.

Så slutter denne første kirkehistorien med to små vers som i virkeligheten omfatter "to hele år" (v.30-31). Men de viser oss den store virksomheten som Paulus fikk utføre for Guds rike i Rom.
Apg 28:30-31
Herren vår Gud er underlig i sitt råd og stor i visdom Han så at evangeliet ville ha størst framgang i Rom ved at Paulus forkynte det mens han var fange slik han skriver i Fil 1:12: "Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til framgang for evangeliet".

Det ble ikke lagt noen hindringer i veien for at han kunne tale, og de soldatene som passet på han i de forskjellige vaktskift, mottak sterke inntrykk av sannheten.

I pretorianergarden ble Paulus snart en kjent person, og i brevet til filipperne som ble skrevet mens Paulus var fange i Rom, hører vi at det fantes "hellige" også i "keiserens hus" (Fil 4:22). Det var kjent i hele palasset at Paulus bar sine lenker for Kristi skyld på grunn av sin tro.

Brevet til filipperne forteller oss en god del om denne gode misjonstiden i Rom. I dette brevet ser vi hvordan Paulus bar sine lenker med et frimodig og glad håp. Samtidig satte han også mot i de fleste av vennene. Blant disse befant sikker også Priska og Akvilas seg (se Rom 16:3-5).

Likevel ser vi i Fil 1:15-18 at det også var motstandere av Paulus. Til og med innenfor menigheten. De diskuterte med han og angrep hans forkynnelse av nåden. Det var vel som vanlig de trangsynte jødekristne som dannet et parti mot Paulus. De kom alltid tilbake til det gamle omkvedet at først måtte hedningene omskjæres før de kunne bli kristene.

I rettferdig harme utbryter Paulus: "Hold øye med hundene! Hold øye med de onde arbeidere! Hold øye med de skamskårne!" (Fil 3:2). Likevel slo han seg til ro med at Kristus på en måte likevel ble forkynt selv om det skjedde med baktanker (Fil 1:18). Kristi navn ble jo kjent og omtalt også på denne måten. Og Paulus stolte på at også det skulle bli til gagn for han ved at de troende bad for han og ved Jesu Ånds hjelp (Fil 1:19).

Det er fint å kunne se på alle hindringer med en slik frimodig tro. Alle ting skal jo virke sammen til det gode for dem som elsker Gud.

Den ytre grunnen til at Filipperbrevet ble skrevet, var vel helst at den trofaste menigheten hadde samlet sammen en pengesum til Paulus slik de også hadde gjort tidligere (se Fil 4:10-18). En bror som hette Epafroditus, brakte den til Rom.

Denne gaven gledet Paulus meget, og så skrev han dette brevet som er fylt av kjærlighet til de gode vennen han hadde slike gode minner om.

Hvor lenge Epafroditus var hos Paulus i Rom, vet vi ikke. Vi vet bare ut fra Fil 2:26-27 at han ble dødssyk mens han var der og hjalp Paulus med det han kunne.

Da han var blitt frisk igjen, sendte Paulus han hjem med den dyrebare skatten som filipperbrevet er. Det er tydeligvis skrevet mot slutten av det to-årige fangenskapet i Rom Paulus var fylt av forhåpninger om at han enda ville få en tid til å arbeide (Fil 1:25), og det går som en seierstone gjennom brevet.

Men ble dette håpet oppfylt? Vi har så vidt vært innom dette spørsmålet i forbindelse med Apg 20:25. Det er ikke mulig å si noe sikkert om dette.

Likevel er det ikke usannsynlig at han ble løslatt for så å lide martyrdøden noen år senere. Det greske ordet for det tidsrommet han var fange i Rom (se Apg 28:30) uttrykker et tidsrom på nøyaktig to år. Det synes derfor som om fangenskapet tok slutt ved et bestemt tidspunkt, men hadde det skjedd ved at Paulus ble henrettet, ville vel Lukas fortalt oss det.

Den plutselige slutten på Apostlenes gjerninger tyder vel helst på at Lukas hadde til hensikt å føye til mer om apostelens reisevirksomhet videre.

I tillegg kommer de meget gamle beretningene vi finner i forskjellige gamle skrifter. De såkalte "Muratoriske håndskrifter" fra det andre århundre er ett av dem. Der blir det fortalt at på den tiden ble det i menigheten i Rom fortalt om en reise Paulus skulle ha gjort til Spania, og den ble omtalt som en kjensgjerning.

I tillegg kommer det kjente stedet i et brev til korinterne som ble skrevet av en mann fra Rom som ble kalt Klemens. Kanskje er han den samme som nevnes i Fil 4:3. Dette brevet fra Klemens fra Rom som han ble kalt, ble lenge verdsatt meget høyt i Korint. Det er visstnok blitt skrevet omkring tretti år etter Paulus' død.

Der heter det: "Paulus har også nådd utholdenhetens pris etter at han sju ganger har blitt lagt i lenker, forfulgt og steinet og virket som rettferdighetens forkjemper både i østen og vesten. Nå er troens herlige lønn blitt han til del. Han har undervist hele jorden om rettferdighet og nådde like til det ytterste vest. Han har også avlagt vitnesbyrd for de som hersker. Etter at han hadde gjort dette, ble han, som det mest opphøyde forbilde på standhaftighet, tatt bort fra verden og gikk til det hellige sted."

Slik skriver altså Klemens av Rom. Men "det ytterste vest" var den alminnelige betegnelsen på Spania.

Dersom vi antar at Paulus fikk enda en tid til disposisjon for sitt arbeid mellom det første og andre fangenskap i Rom, forstår vi også lettere brevet til Titus og de to brevene til Timoteus når det gjelder de forskjellige besøkene til bl.a. Kreta som omtales der.

I år 64 fant den store bybrannen i Rom sted. Det sies den grusomme keiser Nero stod bak den, men han la imidlertid skylden på de kristne.

I den romerske historieskriver Tacitus' beretning sies det slik: "For å gjøre ende på alle rykter, gav Nero de såkalte kristne skylden og dømte dem til harde straffer. De var fra før forhatt på grunn av skjendige handlinger. Den Kristus som navnet kommer fra, ble under Tiberius' regjeringstid henrettet av stattholder Pontius Pilatus.

Først ble de som bekjente under tortur, grepet og henrettet. Etter deres forklaring ble en stor mengde arrestert og dømt, ikke for brannstiftelse, men for menneskehat. Selv i døden ble de spottet. De ble sydd inn i huden av ville dyr, og så ble det sluppet løs store blodhunder på dem. Disse rev dem i stykker. Andre ble korsfestet. Atter andre ble brent til døde. Nero stilte sin egen hage til disposisjon for dette skuespillet. Når dagen var omme, ble de brent som fakler i nattemørket."

Slik skriver altså hedningen. Men allerede han taler om "en stor mengde" av kristne i Rom. På grunn av denne store forfølgelsen ble kristendommens lys satt i en kjempemessig stake slik at hele verden måtte legge merke til den. Troen på Jesus og hans lære står dermed fram som midtpunktet i verdenshistorien.

Hvis det er rett slik vi antar, at Paulus ble satt fri i år 63, kunne han ikke ha vært til stede i Rom under denne forfølgelsen. Samtlige vitnesbyrd fra Oldkirken taler derimot om at han led martyrdøden i Rom antageligvis omkring år 67.

Da han kom tilbake for å samle restene av menigheten der, ble han arrestert. I andre brevet til Timoteus hører vi at Lukas da var den eneste som var sammen med han. Priska og Akvilas var på den tiden i Efesus igjen (2Tim 4:19). Det er også tydelig at Paulus var klar over at tiden for hans bortgang var nær forestående (2Tim 4:6).

Hvor gjerne ville vi ikke ha visst litt mer om disse siste årene av Paulus' liv, men det er ikke forunt oss.

Oldkirken forteller at både Paulus og Peter led martyrdøden i Rom. Gajus som var presbyter i menigheten der i slutten av det andre århundre, omtaler stedet der de lå begravet. Peter ved Vatikanerhøyden og Paulus ved veien til Ostia. Og Tertulian (ca. år 200) forteller oss hvordan de døde. Paulus ble halshogd, mens Peter ble korsfestet. Paulus var jo romersk borger og kunne derfor bare henrettes ved sverd.

Hvilken mektig misjonsgjerning møter vi ikke i Paulus' liv. Fra Antiokia bar han evangeliet gjennom Lilleasia, Makedonia og Grekenland til Italia og Rom. Helt inn i keiserpalasset bragte han det. Ja, sannsynligvis også til Spania, slik vi har sett.

Herrens ord ble i sannhet oppfylt om han: "Et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld" (Apg 9:15-16).

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Apostlenes gjerninger. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.

 

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke