Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Paulus' andre brev til Timoteus

Bibelkommentarer Paulus' andre brev til Timoteus

 

Veien igjennom bibelen - Paulus' andre brev til Timoteus 1703-1718-2Tim.

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Paulus' andre brev til Timoteus (bilde åpnes i nytt vindu)

 

 

Etter all sannsynlighet har Timoteus oppholdt seg i Efesus hele den tiden som har gått fra Paulus skrev det første brevet til han skrev dette andre brevet. Hvor lang denne tiden har vært, beror på om en mener Paulus døde i år 64 eller så sent som i år 66 eller 67.

Det står ikke noe i brevet om hvor Timoteus oppholdt seg, men forholdene ligner på mange måter dem vi hører om i det første brevet. Dessuten sendes det hilsener til folk som vi sikkert vet bodde i Efesus. Dermed er det nærliggende å tro at han fremdeles var der og fortsatte det arbeidet som var betrodd han der.

At Paulus skrev dette brevet fra Rom under sitt siste fangenskap, går tydelig nok fram av brevet. Det inneholder de siste ordene vi kjenner til fra dette redskapet som Herren selv hadde valgt seg ut.

Det går også en dyp undertone av alvor gjennom dette brevet som vi finner hos den som står ved avslutningen av sitt liv og sin livsgjerning her på jorden. Det er den dype visdommen hos en som ser tilbake på livet med alt det bragte med seg. Men samtidig ser han også framover til den herligheten i hjemmet som venter på den andre siden av døden.

For en del er innholdet i brevet en hjertelig formaning til Timoteus om ikke å bli motløs, men frimodig ta kampen opp og holde ut de lidelsene som fulgte den. Dernest inneholder brevet enda en alvorlig formaning til Timoteus om å stå fast i den rette læren og ikke ha noe med vranglærerne og deres onde og falske vesen å gjøre.

En får inntrykk av at Timoteus ikke stod så fast og avgjort i denne kampen som Paulus gjerne ønsket. Og i dette brevet er det farens inderlige kjærlighet som blir uttrykt i alvorlige sannhetsord til sin sønn i troen.

Etter overskrift og hilsen i kap. 1:1-2 er kap. 1:3-18 en kraftig påminnelse til Timoteus om på nytt å tenne "den Guds nådegave som er i deg" og ikke skamme seg over evangeliet.

I kap. 2:1-4:5 er særlig kampen mot vranglærerne hovedtemaet i formaningene. Og i kap. 4:6-22 ser Paulus fram mot avslutningen av sin livsgjerning. Med få ord nevner han sin personlige situasjon.

I Heb 13:23 finner vi enda en liten opplysning om Timoteus der det sies at han har vært i fengsel, men er blitt løslatt igjen. Da Hebreerbrevet ble skrevet bortimot år 67, har sannsynligvis Timoteus' fangenskap funnet sted ikke så lenge etter at Paulus hadde skrevet dette siste brevet til han og selv lidt martyrdøden.

Det går da også tydelig fram av dette brevet at farer og trengsler truet Timoteus. Paulus gjentar jo til stadighet oppmuntringen om å lide ondt for evangeliets skyld som en rett Kristi stridsmann.

Vi skal nå se på en særegen gruppe brev. Den består av de to brevene til Timoteus og brevet til Titus. Det er forskjellige grunner til at disse er så spesielle.

For det første henvender de seg ikke til menigheter. De er skrevet til enkeltpersoner som Paulus har satt til å ha tilsyn med menighetene. Timoteus befant seg i Lilleasia med Efesus som senter og Titus på Kreta.

Brevene omhandler derfor for det meste tilsynsgjerningen i menighetene, og de inneholder mange betydningsfulle råd når det gjelder preste- og bispetjenesten.

Navnet "pastoralbrevene" betyr det samme som "hyrdebrevene". Pastor er det latinske ordet for hyrde.

For det andre er de alle skrevet i den siste delen av Paulus' liv. Det er umulig å finne plass for dem og de historiske opplysningene de gir, i den delen av Paulus' liv som vi kjenner fra Lukas i Apostlenes gjerninger.

Noen har forsøkt å vise at de er skrevet i løpet av de tre årene Paulus oppholdt seg i Efesus på hans tredje reise, men dette synspunktet støter på mange vanskeligheter.

Derimot gir det god mening om en tenker seg de er skrevet etter at Paulus hadde tilbrakt to år i fangenskap i Rom (år 61-63 e.Kr.). Det er en vanlig antagelse at Paulus ble løslatt etter dette fangenskapet. Dette er omtalt i forklaringen til Apostlenes gjerninger. Lukas omtaler dette fangenskapet på en måte som tyder på at det varte bare de to årene som er nevnt.

I de brevene Paulus skrev under dette fangenskapet (til efeserne, kolosserne, filipperne og Filemon) ser vi jo at Paulus alltid hadde det beste håp om å bli løslatt.

Særlig kommer dette håpet tydelig fram i Filipperbrevet og i brevet til Filemon. I Fil 2:24 sier han: "Men jeg har den tillit i Herren at også jeg selv snart skal komme."

I Oldkirken finnes det en rekke uttalelser som bestemt viser at Paulus ble løslatt etter dette første fangenskapet i Rom. Deretter skal han ha foretatt forskjellige reiser og forkynt evangeliet. Kanskje han til og med nådde til Spania. Deretter har han blitt brakt til Rom igjen som fange, og denne gangen led han martyrdøden der.

Etter den tidsregningen vi har fulgt, kom Paulus til Rom tidlig på våren i 61. Legger vi til de to årene som Lukas sier fangenskapet varte (Apg 28:30), kommer vi fram til våren 63.

Etter det Paulus har skrevet i brevene til menighetene i Lilleasia, må vi tro at han reiste mot øst med en gang. Kanskje var Titus i følge med han.

Reisen gikk først til Kreta. Paulus hadde jo oppholdt seg der en god stund (Apg 27:9) da han ble brakt til Rom som fange. Denne tiden brukte han sikkert til å forkynne evangeliet der. Det er også rimelig å tro at kristendommen hadde kommet dit fra andre steder. I alle fall hører vi at Paulus lot Titus være igjen på Kreta (Tit 1:5) for å få orden i menighetsforholdene der.

Fra Kreta fortsatte han så til Lilleasia. I Efesus fikk han oppleve at den gnostiske vranglæren, som i følge Kolosserbrevet hadde nådd Kolossæ, også hadde nådd fram til Efesus. De "glupende ulver" som han hadde advart mot i sin tale i Milet ved slutten av sin tredje misjonsreise (Apg 20:29), hadde nå kommet.

Han har nok oppholdt seg der en tid og kanskje besøkt Kolossæ slik han lovte Filemon (Filem 22). Deretter lot han Timoteus bli igjen i Efesus etter at han først høytidelig under håndspåleggelse har innvidd han til gjerningen som sin stedfortreder (1Tim 4:14).

Fra Efesus drog han videre til Makedonia (1Tim 1:3), og derfra skrev han det første brevet til Timoteus. Der uttalte han håpet om å vende tilbake til Efesus enda en gang. Brevet til Titus stammer også fra denne tiden.

Etter at han hadde tilbrakt vinteren i Nikopolis (se Tit 3:12), gikk ferden tilbake til Efesus via Troas (2Tim 4:13). Fra Efesus reiste han til Milet der han etterlot seg Trofimus, en annen medarbeider som hadde blitt syk (2Tim 4:20), og så drog han videre til Korint.

Deretter gikk turen videre mot vest igjen og han kom muligens til Spania. Han hadde jo planer om dette (se Rom 15:28). Forskjellige uttalelser hos kirkefedrene kan tyde på at han har gjennomført disse planene.

Den 19. juli 64 brøt det imidlertid ut en stor brann i Roma som la tre fjerdedeler av byen i aske. Alt tyder på at det var keiser Nero selv som hadde fått noen til å tenne på brannen, men han forsøkte å velte mistanken over på de kristne.

Dermed brøt den store forfølgelsen løs som kostet mange kristne livet. Dette har nok drevet Paulus til å reise tilbake til Rom slik at han kunne være til hjelp for Guds venner i denne vanskelige tiden.

Noen mener at Paulus led martyrdøden allerede samme året, altså i 64. Andre mener det skjedde i år 66. Atter andre mener at det ikke skjedde før i 67 ettersom de mener hans reise til Østen varte et lengre tidsrom (til år 65 eller 66).

Under dette siste fangenskapet i Rom har han så skrevet det andre brevet til Timoteus. I dette brevet taler han om sin reise til Lilleasia som om den hadde funnet sted ikke så lenge før, og det kan tyde på at oppholdet i Spania har vært ganske kort, - dersom han i det hele tatt har vært der.

Når det gjelder innholdet i pastoralbrevene, så har vi allerede nevnt at alle tre stort sett har den samme hensikten. De skal veilede Timoteus og Titus når det gjelder deres tjeneste, og særlig gjelder dette forholdet til vranglæren som trengte seg fram. Denne vranglæren viser seg i slekt med den som er nevnt i Kolosserbrevet, men er mer ond i sitt vesen. Vi vil komme nærmere inn på dette i vår forklaring til brevene.

I disse siste brevene som Paulus har skrevet, finner vi også mange språklige eiendommeligheter og egenartede uttrykk, men det kan lett forstås når vi tenker på de spesielle forholdene som disse brevene har blitt til under. Deres spesielle hensikt som er å verne om den sanne og rette lære, er nok også grunnen til dette.

Når det gjelder forfatterskapet, så bekrefter vitnesbyrdet fra kirkefedrene at Paulus uten tvil er forfatter av disse brevene.

 

2Tim 1:1-18
Se også Innledning til NT,

innledning Paulus' andre brev til Timoteus og

Pastoralbrevene (hyrdebrevene).

Også i dette brevet omtaler Paulus seg selv etter den nådestillingen han hadde fått som "Kristi Jesu apostel". Det var han "etter Guds vilje". Dette var hans livs glede og ære. Og han føyer til det som var innholdet og formålet med hans livskall: "Å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus (v.1).

Allerede ved denne tilføyelsen i overskriften peker Paulus på herligheten i evangeliet. Det gjør han nettopp fordi han vil understreke for Timoteus hvor forferdelig det var å skamme seg ved et så rikt og salig budskap.

I hilsenen møter vi apostelens uforanderlige kjærlighet til Timoteus der han kaller han sin "kjære sønn" (v.2). Etter grunnteksten står det egentlig "elskede barn".

Paulus begynner med å takke Gud for den "oppriktige tro" som Timoteus hadde (v.3-5). Deretter følger den alvorlige formaningen om å tenne opp igjen den nådegaven han hadde fått. Dette skulle han gjøre idet han frimodig skulle lide ondt for evangeliets skyld.

Ved å se på Guds store nåde samtidig som han hadde Paulus' eksempel klart for seg, skulle han frimodig gå inn i dette og på den måten bevare det gode som Den Hellige Ånd hadde lagt ned i han (v.4-14). Paulus gir denne formaningen større vekt ved å minne han om den ensomme stillingen han selv opplevde og hvilken trøst hver trofast venn brakte han (v.15-18).

Når Paulus i v. 3 sier at han tjener Gud "med en ren samvittighet" på samme måte som hans "forfedre" gjorde det, så forteller dette ordet at Paulus' forfedre har vært troende, oppriktige israelitter. Og de troende i den nye pakts tid har jo ikke noen ny gud. Det er fremdeles Israels Gud som har åpenbart seg i Kristus, de tror på.

De troende i den nye pakt har på denne måten en inderlig forbindelse med dem i den gamle pakt ved den samme Gud.

"En ren samvittighet" betyr her det samme som "et rent hjerte" i 1Tim 1:5. Det vil si et ærlig og udelt hjerte. Også i den tiden han ikke trodde på Jesus, mente jo Paulus ærlig nok det han gjorde. Han var riktignok forblindet, men ikke forherdet.

Når Paulus nevner sine forfedre her, så er det tydeligvis fordi han også har Timoteus' mor og bestemor, Eunike og Lois, i tankene. Også de hadde vært blant de sanne Abrahams barn og bevist det ved å ta imot løftet om livet i Kristus.

Når Paulus minner Timoteus om hans mor og bestemor, er det for å gjøre han mer mottakelig for formaningen som følger. Det samme ønsker han å oppnå ved den kjærlige forsikringen om hvordan han stadig har Timoteus med i sine bønner både natt og dag (v.3).

Han lengter etter å møte han igjen som en kjær sønn. Han minnes hans "tårer" da de skiltes (v.4) og forsikrer at han er sikker på at han også har den "oppriktige tro" som hans mot Eunike og hans bestemor Lois hadde.

Som så ofte ellers ser vi her hvordan Paulus forsøker å vinne åpenhet og tillit og på den måten forbereder hjertet for de formaning-ene som følger etterpå. I v. 6 tar han så fatt på formaningene med et "derfor". Formaningen går først ut på at Timoteus på nytt må tenne opp "den Guds nådegave" som han hadde mottatt ved apostelens "håndspåleggelse".

Her tenker Paulus tydeligvis på den begivenheten da Timoteus ble innsatt i embetet som apostelens stedfortreder. Dette er også omtalt i 1Tim 4:14.

På samme måte som prestene i dag blir ordinert til sine embeter ved at andre prester legger hendene på dem, så ble også menighetslederne den gangen innsatt i sin tjeneste ved håndspåleggelse.

Apostelen hadde vel vært den første til å legge hendene på Timoteus og velsigne han. Men nådegaven må stadig brukes under bønn, ellers slukkes den ut som en lampe som ikke blir passet omhyggelig.

I v. 7 begrunner Paulus denne formaningen ved å vise til hvor herlig den nådegaven er som Gud har gitt Timoteus. Gud hadde gitt han sin Ånd for at han skulle være i stand til å ta vare på den tjenesten han hadde fått.

Denne Ånd var ikke "motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets Ånd". Det er altså en kraft som er fylt av selvfornektende kjærlighet og som ikke viser seg i brusende overmot (slikt overmot er som fremmed ild på Herrens alter. Se for eksempel Nadab og Abihu, 3Mos 10:1). Denne kraften gir hellig ro og uredd fasthet.

Når han hadde denne Ånd, så passet det seg ikke at han skammet seg over "vår Herres vitnesbyrd" (v.8) eller ved hans hellige når de var i vanskeligheter. Paulus nevner seg selv som et eksempel på "hans fange" og beskriver sitt fangenskap både som villet av Gud og for Guds skyld.

Det kan synes som om Timoteus har gitt etter for menneskefrykt. Iallfall har han vist mangel på mot til å bekjenne Jesus og kjennes ved Paulus som fange for Jesu skyld der han satt anklaget i Rom som en forbryter.

Men det er en hellig klang og et stort alvor i hans oppfordring: "Men lid ondt sammen med meg for evangeliet." Dette blir sagt av en prøvet mann som aldri hadde unndratt seg når evangeliet var blitt forfulgt (se 2Kor 11:23-33).

Nå var det forfølgelsestider. I Rom var de kristne blitt plaget til døde på de mest grusomme måter av keiser Nero. Dette hadde også blitt spurt omkring i provinsene slik at det var blitt mye vanskeligere å bekjenne sin tro.

Men idet Paulus oppfordrer Timoteus med disse djerve ordene: "lid ondt sammen med meg for evangeliet", føyer han til: "- i Guds kraft."

Når vi vil gå fram gjennom lidelsen mot herligheten, så fullendes Guds kraft i vår skrøpelighet. Gud lar ikke sine venner slippe lidelsen, men han fyller oss med hellig kraft til å bære den.

I v. 9-10 beskriver Paulus for Timoteus hva Gud i sin kjærlighet har gjort for våre sjeler. "Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall." Og dette har han ikke gjort på grunn av "våre gjerninger".

Nei, ingen har fortjent frelsen. Vi fortjente bare straff, men han har handlet med oss "etter sin egen rådslutning og nåde". Han frelste oss i kraft av sin evige rådslutning i Kristus (Ef 1:4: "- før verdens grunnvoll ble lagt").

Denne Guds rådslutning om frelse har nå "blitt åpenbart ved vår frelser Jesus Kristus" som kom til jord. Ved hans komme ble døden tilintetgjort og "liv og uforgjengelighet" ble ført fram i lyset "ved evangeliet".

For dette evangelium er Paulus satt til å være "forkynner (herold), apostel og lærer for hedningene". For dette var det også han led (v.11-12). (Sml. også 1Tim 2:7.)

Men skulle han skamme seg over å lide for et slikt herlig evangelium? Nei, slett ikke. "For jeg vet på hvem jeg tror," sier han. Paulus kjente sin trofaste Herre og Frelser, og han "er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer."

Hvilken inderlig, fullkommen visshet er det ikke som møter oss i disse ordene! "Jeg vet -." "Jeg er viss på." Her er det ikke tale om et flyktig håp, men en grunnfestet overbevisning.

Hva mener Paulus med "den skatt som er betrodd meg"? Noen mener det er hans sjel mens andre mener det er hans livsgjerning som han er blitt betrodd av Gud.

Fra vår side gjelder det å "ta vare på den fagre skatt som er betrodd" oss. "Den Hellige Ånd som bor i oss" skal hjelpe oss til det. Paulus oppfordrer Timoteus til å ta vare på denne skatten (v.13-14).

Det hører i tillegg med for en tjener for evangeliet, som det gjør for ethvert Guds barn, "å ha som forbilde de sunne ord", de ord han hadde hørt av Paulus.

Det skulle han ikke gjøre ved ufruktbare diskusjoner slik som vranglærerne gjorde med sin falske visdom, men "i tro og kjærlighet til Kristus Jesus".

Han skulle ta med seg det rene og uforfalskede evangelium som han hadde lært av Paulus som et uutslettelig bilde. Dette skulle prege hele hans forkynnelse.

I det følgende nevner Paulus to ting som skulle gi denne formaningen større vekt for Timoteus. Den første er at så mange hadde vendt seg bort fra Paulus i hans trengsler (v.15).

Han nevner "alle de i Asia" og tar særlig to av dem som eksempel. På hvilken måte de hadde sviktet han, vet vi ikke. Enten de sviktet han mens han ennå var i Lilleasia eller han forgjeves hadde forsøkt å få vitner for sin sak blant de kristne fra Lilleasia, er umulig å si ut fra dette ordet. Det forteller oss bare at en viss krets av de kristne i Lilleasia hadde sviktet han.

Paulus har muligens blitt beskyldt for at han hadde kalt til opprør mot keiseren da han var i Lilleasia, og i den situasjonen kunne vennene fra Lilleasia ha hjulpet han med sine vitnesbyrd. Men de sviktet på grunn av sin frykt. Dette skulle være en advarsel for Timoteus.

Som den andre grunnen som skal gi større vekt til formaningene om å være tro, nevner han det oppmuntrende eksemplet med Onesiforus (v.16-18).

Han var en troende mann fra Efesus som hadde vært i Rom. Uten frykt hadde han lett etter Paulus til han fant han. Denne mannen hadde trofast hjulpet Paulus mens han ennå var i Efesus. Dette var noe Timoteus selv kjente til.

Også i Rom hadde han mange ganger gitt apostelen nytt mot med sin kjærlighet. Han var et fint eksempel på en mann som ikke skammet seg over Paulus selv om han var en fange.

Og Paulus ber Herren som aldri glemmer det vi gjør selv mot en av hans minste, at han må "vise barmhjertighet mot Onesiforus' hus". Noen mener at Onesiforus selv ikke lenger var i live ettersom Paulus bare nevner hans familie.

I v. 18 ber Paulus om at Herren må la han "finne miskunn hos Herren" på dommens dag. Ettersom Paulus ikke ber om omvendelse for Onesiforus, så kan ikke dette ordet brukes som bevis på en frelsende forbønn for døde selv om Onesiforus skulle være død på det tidspunktet da Paulus skrev disse ordene.

Det er den barmhjertige nådelønnen som Herren har lovet hver god og trofast tjener, Paulus tenker på her (se Matt 25:21, 36: "Jeg var i fengsel, og dere kom til meg").

Både det advarende (v.15) og det oppmuntrende eksemplet (v.16-18) skulle hjelpe Timoteus til å ta vare på "den fagre skatten" som var betrodd han ved Den Hellige Ånd.

Bare ved Åndens hjelp vil også vi være i stand til å ta vare på den fagre skatten vi har fått. Vil vi bare holde fast, så er i sannhet Herren mektig til å bevare skatten for oss (v.12). Han holder fast når vi holder fast.

2Tim 2:1-13
Apostelen begynner med å henvise Timoteus til kilden til all kraft, nemlig "nåden i Kristus Jesus". Der skulle han få kraft til å stå i kampen uten frykt (v.1).

Deretter gir han det rådet at Timoteus må skaffe seg medarbeidere som er pålitelige og "i stand til å lære andre" (v.2). Til disse skulle han overgi det han selv hadde hørt fra Paulus i nærvær av mange vitner som kunne stadfeste apostelens ord.

Det tenkes sikkert på de eldste og andre venner som hadde vært til stede ved innvielsen av Timoteus som nevnt i 1Tim 4:14 og 2Tim 1:6.

I v. 1-2 nevner altså apostelen to måter en kan få kraft på så en kan bevare evangeliet på rett måte både for seg selv og for andre. For det første skal en alltid se på nåden i Kristus (i ord og sakrament), og for det andre skal en omgi seg med en hellig stab av trofaste medarbeidere og kampfeller.

Dette siste, om å få satt andre pålitelige Guds barn i arbeid, er et meget viktig punkt for den som er forstander i Guds menighet. Å ville gjøre alt selv kan nok være nidkjærhet, men det er ikke klokt. Å kunne oppdra andre til å være med og bære ansvar i Guds rikes arbeid er en viktig evne som vi må be Gud om visdom til (Jak 1:5).

Det gir en velsignet indre styrke i de helliges samfunn når så mange som mulig ser sitt ansvar.

Men kamp og lidelse følger alltid med evangeliet her på jord. Et evangelium uten lidelse er et falskt evangelium så lenge vi er her i denne verden. Derfor lyder formaningen fra den gamle stridsmann til den yngre: "Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!" (v.3).

Med dette for øye gir Paulus nå noen gode råd både til Timoteus og til alle Herrens stridsmenn (v.4-6).

Først minner han om at ingen soldat som ønsker å gjøre det hans hærfører vil når kampen bryter løs, lar seg hindre av "dagliglivets sysler" (v.4). Med dette menes det slett ikke at en Herrens stridsmann ikke skal passe sine jordiske oppgaver. Her var apostelen selv et eksempel til etterfølgelse. Med sine egne hender arbeidet han for livets opphold (se 2Tess 3:7-8).

Det menes at et Guds barn, og særlig en Herrens tjener som har en spesiell oppgave, ikke må la seg binde så sterkt av timelige interesser at hans tjeneste for Herren blir hindret. Med udelt sinn må han gå inn i den hellige striden.

Deretter minner Paulus om at det gjelder å kjempe på den rette måten ved at "han følger reglene" (v.5). Dette var nødvendig for alle som deltok i de store idrettskampene, om de ville vinne seierskransen.

Dette er en alvorlig formaning til alle de hellige som er med i løpet, i kampen for livets krone. Det er ikke nok bare å delta, men det gjelder å delta på den rette måten slik at en nøye følger Guds vilje og ikke lar seg påvirke av lyst eller ulyst.

Det må ikke gå som det står i salmen: "Snart lunkenhet forsøker inn seg snike, den trette fot vil ut av veien vike, den synes hard, en annen vei man da seg velger til å vandre makelig." Nei, skal vi vinne kronen, så må vi "løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss" (Heb 12:1).

Og endelig gir Paulus et råd både til ettertanke og til oppmuntring: "Bonden som arbeider, skal først ha sin del av frukten" (v.6). Tanken er tydelig den at først må det legges ned et betydelig arbeid, men så skal en heller ikke gå glipp av fruktene.

Dette ber Paulus sin venn å tenke over, og så trøster han Timoteus med at Herren vil gi han "forstand på alt" (v.7).

Videre i v. 8-12 gir han så Timoteus en rekke oppmuntrende formaninger. Først peker han på Herren selv: "Troens opphavsmann og fullender" (Heb 12:2). "Kom Jesus Kristus i hu" (v.8). Hvilken rikdom ligger ikke i disse fem ordene! Det er særlig Herrens seierrike oppstandelse Timoteus aldri må glemme. Han må stadig ha den i minne. "Han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt," har Paulus forkynt for han. Men for å nå fram til oppstandelsens seier gikk Herren lidelsesveien.

Igjen nevner han i v. 9-10 seg selv som et eksempel slik han også gjorde det i 2Tim 1:12. Han led ondt for evangeliets skyld like til det å være "lenket som en forbryter". Men, - og her kommer trøsten -, "Guds ord er ikke bundet".

Det gikk fremdeles sin seiersgang uansett hvor mange av dets vitner som ble lagt i lenker. "Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld," sier Paulus. Han hadde vært med å forberede denne seiersgangen for Guds ord, og dette var det store midlet til å hjelpe de utvalgte "for at de også skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet" (v.10).

Ja, til og med apostelens villige lidelse for evangeliet var en mektig preken til hjelp for de utvalgte, de troende, slik at de også kunne få frimodighet til å gå veien gjennom lidelse til herligheten.

I v. 11-12 understreker han så at det står urokkelig fast som en grunnlov i Guds rike, at lidelsen for Kristus også fører til herligheten sammen med han.

"Det er et troverdig ord," sier han. "For er vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham." Her kan det vel tenkes på den åndelige død bort fra synden (se Rom 6:2-4), men det tenkes vel heller på den legemlige døden her. Og vi skal leve sammen med han i herligheten.

"Holder vi ut, skal vi også herske sammen med han" (v.12), nemlig når han kommer igjen (Åp 20:4).

Men Herrens ord er trofast til begge sider. Like så sikkert som hans løfter står fast, så står også hans dommer fast (v.12-13). "Fornekter vi, skal han også fornekte oss" (v.12).

Mennesker kan være "troløse", men Herren er alltid "trofast! For han kan ikke fornekte seg selv" (v.13). Hans vesen er alltid det samme. Like så sikkert som det ligger en salig trøst i disse ordene for dem som holder ut, like så sikkert ligger det et forferdelig alvor i dem for de som er troløse. Også de skal få erfare at Herrens ord er sanne og trofaste, og at utroskap lønnes med dom.

Å være "troløs" betegner ikke de troendes skrøpelighet. Nei, det betyr det samme som å være vantro. Derfor er dette ordet i v. 13 om Herrens trofasthet selv om mennesker er troløse, et ord til advarsel og ikke til trøst (slik det vanligvis blir forstått).

Herren krever av sine forvaltere at "de må vise seg tro" (1Kor 4:2), det vil si at de vil være tro. Dette utelukker ikke at han er en barmhjertig yppersteprest som har medlidenhet med våre skrøpeligheter (Heb 4:15), men det slår fast at et hjerte som er svikefullt, vil få sin dom nettopp fordi Herren er trofast.

Herren er ikke en bløtaktig og svak Herre som nok kan tale alvorlig, men som ikke tar det så alvorlig med det han sier. Nei, han er en Herre som ser til at hans ord ikke blir gjort til intet, men blir oppfylt til punkt og prikke. Vi trenger derfor be at han gir oss kraft til å være tro mot han like til døden.

2Tim 2:14-18
I det foregående har Paulus formant Timoteus inderlig til å være tro i sin tjeneste selv om det skulle føre til lidelse. Nå fortsetter han med å peke på troskap når det gjelder en spesiell sak, nemlig kampen mot vranglæren som fremdeles plaget menighetene i Lilleasia.

Apostelen begynner denne formaningen med å oppfordre han til å legge fram "sannhetens ord" med stor kraft (v.14-18). Han skal ikke bruke tid og krefter på unyttig krangel og diskusjon slik som vranglærerne gjorde for å få innpass for sine løgner i menighetene.

Deretter ber han Timoteus om å se på Guds menighet som har sitt bestemte segl og innskrift selv om den ytre menighet alltid vil være blandet med urene elementer (v.19-21).

Til slutt formaner han sin medarbeider inntrengende om at han selv personlig trenger dypere inn i livet med Herren (v.22) og ved det oppøver et sinn som det sømmer seg for en Herrens tjener.

En Herrens tjener skal jo være rustet til kamp og forberedt til å tale imot all løgn og villfarelse, men på den andre siden skal han også være en fredens mann som med mildhet og tålmodighet hjelper til rette dem som synder. Dette gjør han samtidig som han forsøker å unngå tåpelige diskusjoner som ikke fører til noe (v.23-26).

Gjentatte ganger advarer Paulus mot ufruktbare diskusjoner (både i v. 14, 16 og 23). Han skulle tale imot slik krangel (v.14), og det "for Guds ansikt". Slik diskusjon fører bare til ødeleggelse for dem som hører på og gir vranglærerne vind i seilene.

Nei, Timoteus skulle bruke sine krefter på å stille seg selv fram for Gud som "en arbeider som ikke har noe å skamme seg over" (v.15). Noen oversetter her: "- som ikke blir til skamme."

Først og fremst skulle han legge fram "sannhetens ord" uten å bøye av. Det vil si at han skulle omgås sannheten på rett måte og forkynne Ordet rent og klart.

Derimot skulle han holde seg borte fra "det vanhellige, tomme snakk" (v.16) som slett ikke fremmet sannheten selv om det gav seg ut for det. Tvert om fremmet det ugudelighetens vesen som sprer seg som "villkjøtt" (koldbrann), sier Paulus (v.17).

Han nevner så to av disse vranglærerne ved navn. Den første er vel han som er nevnt i 1Tim 1:20, der vi hører at han er bannlyst fra menigheten. Apostelen forutsetter at disse gnostiske løgnene vil holde seg ennå en stund, ja, til og med gripe om seg. Kirkehistorien og allerede Johannes' brev viser oss at han ikke tok feil i dette.

I v. 18 tar Paulus fram en av vranglærernes verste løgner, nemlig fornektelsen av den legemlige oppstandelsen. I sitt hovmod betraktet de deres såkalte visdom som den rette åndelige oppstandelse og påstod at "oppstandelsen alt har funnet sted" når en bare fulgte dem og fikk del i deres høye "visdom".

I disse ordene fra Paulus til Timoteus er det en stor lærdom ikke bare for de som er spesielle tjenere i Guds rike, men for alle Guds barn. Falsk lære og villfarelse som bryter ned troen hos folk ("omstyrter troen") vil det være til alle tider. Det vil løgnens far sørge for. Men vi skal derfor huske på Paulus' formaning om å holde oss borte fra alt slikt og ikke bruke tid og krefter på å diskutere med slike folk som er så drevne i løgnaktige spissfindigheter og forvrengninger av Guds ord.

Vi skal i stedet forkynne sannheten på rett måte og gjøre vår gjerning for Herren slik at det ikke blir til skam for Herren, men til ære for han.

All sekterisme er med et djervt navn med rette blitt kalt for kirkens "utøy". Den trives best der hvor kirkens tjenere er åndelig døde og vantroen rår. Vranglæren lever av avfallet i kirken, er det blitt sagt.

Det beste vern mot alt slikt er nidkjære tjenere for Herren som forkynner sannhetens ord rent og klart til vekkelse og nytt liv i troen. Bruker vi all vår tid og krefter på dette, så mister vranglæren sin næring.

Når sjelene kan få rett veiledning og finne åndelig føde hos dem som er satt til å tjene i menigheten, vil ikke et ærlig hjerte så lett fristes til å søke til uren vranglære.

Men der hvor døden rår, er det ikke så rart at mennesker som oppriktig søker etter sannheten, blir fanget av kjetteriets falske lære. I det ytre forsøker den å pynte seg med et skinn av sannhetens ord.

"Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk." Dette er et godt råd. Det gjelder ikke å være vågal og mene at en nok kan tåle å høre den slags tale uten å ta skade.

En slik vågalhet har ført til døden for mange som hadde begynt på den gode veien. Og iallfall har den ført til åndelig skade og mye opprivende kamp og tvil som ellers kunne vært unngått. Det er bevis nok på dette rundt omkring i menighetene.

Vårt gamle menneske er en frodig mark for alle giftige ugrassfrø som tvilen sår. Det skal vi huske på.

2Tim 2:19-21
I det foregående har Paulus gitt Timoteus anvisning på hvordan han skulle gå rett fram overfor vranglærerne. I dette avsnittet (v.19-21) peker han på noe som skal være til hjelp for han både til større frimodighet og til å kunne gi en rett bedømmelse av vranglærernes stilling i forhold til menigheten der de hadde dukket opp.

Selv om en ikke skal undervurdere faren ved vranglæren, så skal en heller ikke overvurdere den som om helvetes porter dermed hadde fått makt over menigheten (Matt 16:18).

Paulus sier: "Guds faste grunnvoll står." Guds menighet står ikke så løst at den faller om noen faller fra troen. Menigheten er jo bygget på Kristus, og han er klippen. Gud selv har satt sitt "segl" på sitt hus og sin menighet.

Paulus bruker dette bildet fordi det var alminnelig i de dager å sette innskrift både på dørstolpene og grunnstenen (se Åp 21:14 og 5Mos 6:9). Seglet viste hvem som eide huset som var bygget på den grunnvollen. Samtidig fortalte det også noe om bygningens vesen og karakter.

På Herrens hus står denne dobbelte innskriften risset inn med Åndens skrift: "Herren kjenner sine," og "hver den som bekjenner Herrens navn, skal avstå fra urett."

Den første innskriften minner om 4Mos 16:5 der Moses forteller den opprørske Korah at Herren gjennom Moses ville gi til kjenne hvem som var hans.

I denne innskriften ligger dette at Herren vet å bevare dem som virkelig er hans. Samtidig vil han ikke vedkjenne seg dem som forvrenger troen selv om de nok i det ytre tilhører menigheten.

Dette ordet inneholder derfor både tukt og trøst. Det slår fast skillet mellom de ekte og de uekte medlemmene av kirken.

Den andre innskriften minner om 4Mos 16:26 der Moses advarer menigheten til å holde seg borte fra teltene til de som hadde syndet (Korah, Datan og Abiram). De skulle ikke røre ved noe av det som hørte dem til for at de ikke skulle omkomme sammen med dem på grunn av deres synder.

I denne innskriften ligger den alvorlige påminnelsen at Kristi navn ikke skal bekjennes bare med munnen, men også med livet. Det er det samme som sies i Sal 97:10: "Dere som elsker Herren, hat det onde!"

Her får dette ordet en særlig anvendelse overfor vranglærernes urene ferd. Slike skal en ta avstand fra med stort alvor.

I v. 20-21 bruker Paulus et nytt bilde for å vise Timoteus, og dermed også oss, hvordan det kan ha seg at det innen menigheten kan finnes sanne troende som Herren kaller sine, sammen med slike som i virkeligheten ikke tilhører kirken og som ikke vil vende seg fra urett.

"I et stort hus finnes det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære." Etter sammenhengen må tydeligvis karene "til ærefullt bruk" bety det samme som karene av "gull og sølv", og karene til "vanære" må være de samme som er laget av "tre og leire".

De første er da en betegnelse på dem som er ekte og sanne medlemmer av menigheten fordi de er renset i sitt indre ved Guds fornyende og helliggjørende nåde og dermed fylt med den evige rikdom Karene av tre og leire er så en betegnelse på dem som fremdeles lever etter sin gamle natur og ikke er blitt forvandlet i sitt indre. De lever fremdeles i sin naturlige fattigdom ("selv er jeg intet verdt, hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær").

Forskjellen mellom de to slags karene viser seg også i hvilken nytte en kan ha av dem. På samme måten som det i et stort hus er kar til forskjellig bruk, noen til ærefullt bruk og andre til vanære, slik er det også blant dem som bekjenner at de tilhører kirken.

Karene til ærefullt bruk er slike som er kommet i tjeneste som redskap for Herrens gode og fullkomne vilje, mens de til vanære fremdeles er tjenere av synden og lever bare for seg selv i egenkjærlighet. De første er til ære for Herren, mens de siste er til vanære.

I Den augsburgske bekjennelsen, artikkel 8 der det tales om hva kirken er, står det slik: "Skjønt den kristne kirke i egentlig mening ikke er noe annet enn forsamlingen av de hellige og sant troende, er det dog i dette liv mange falske kristne og hyklere, også åpenbare syndere, blandet sammen med de gudfryktige, -

."

I folkekirken ser vi vel et klart bilde av det som Paulus forklarer Timoteus her. Dette skillet må holdes klart fram for at ikke mennesker skal bli forblindet. Det er skillet mellom den sanne, troende menighet og de mange som bare hører kirken til i navnet, - skillet mellom den sanne menighet og den geografiske menighet.

I v. 21 sier Paulus at dette skillet også vil være tydelig i det ytre. Men det skjer bare ved at en blir et kar som er renset og atskilt fra de urene og innviet til nyttig bruk for sin Herre. Det kan ikke ha noe fellesskap med slike kar som er urene og unyttige.

Det samme understreket Paulus også for de kristne da han skrev Efeserbrevet: "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger" (se Ef 5:6-11). I Jak 4:4 ser vi det samme: "Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?" Og apostelen Johannes advarer de troende til og med mot å ta imot de gnostiske vranglærerne i sitt hus (2Joh 10). Gjør en det, blir en delaktig i deres onde gjerninger og gjør seg selv uskikket til fullverdig tjeneste for Herren.

Timoteus trengte denne formaningen for å frigjøre seg fullstendig fra den faren som truet menighetene i Lilleasia. Vi får her i dette andre brevet til Timoteus det samme inntrykket som i det første, nemlig at han hadde vært for ettergivende overfor vranglærerne.

Hele dette avsnittet (v.19-21) er som en gjenklang av Jes 52:11 der profeten bryter ut i en sterk oppfordring til Guds folk idet han har det urene Babel for øye: "Bryt opp, bryt opp! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens dere, dere som bærer Herrens kar!"

2Tim 2:22-26
I det foregående så vi oppmuntringen til Timoteus om ikke å miste frimodigheten selv om det er både fine og simple kar i kirkens store hus. Men i samme avsnittet var det også en formaning til å rense seg selv og holde seg klar av de som var til vanære. Bare på den måten kunne han selv være et nyttig kar i tjenesten for Herren.

I tilknytning til dette viser Paulus nå videre hva den unge tilsynsmannen skulle "fly fra" og hva han skulle "jage etter" (v.22).

Det han skulle "fly fra", betegner Paulus som "ungdommens lyster". Det er jo mange fristelser som er spesielle for en ungdom Lettsindighet og mangel på hellig alvor er en av disse spesielle fristelsene som de unge er utsatt for.

Men sammenhengen viser at Paulus vel særlig tenker på den ungdommelige stridslyst som ofte beveger seg bare på overflaten og dermed lett fører bort fra den gode striden for en rett tro (1Tim 6:12) og inn i ufruktbare diskusjoner. Han skulle ikke være lysten på den slags strid, men vise fra seg "de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål" (v.23).

Dette skulle han fly fra, men han skulle jage etter de åndelige skattene. Og så nevner Paulus i likhet med 1Tim 6:11 "rettferdighet, tro, kjærlighet". Og mens han skulle holde seg borte fra dem som nok hadde "skinn av gudsfrykt", men som "fornekter dens kraft" (kap. 3:5), skulle han holde seg nær til dem som "påkaller Herren av et rent hjerte". "Et rent hjerte" vil si et oppriktig hjerte (se 1Tim 1:5).

Han skulle holde fred med Herrens sanne venner. Det er ikke godt når det blir strid mellom Herrens sanne venner. Og aller verst er det for en prest når han ikke står sammen med dem som er nyttige kar for Herren.

All strid som ikke hører med til troens gode strid, bør være langt borte fra "en Herrens tjener" (v.24). Han må "være vennlig mot alle", han skal være "i stand til å lære andre" (og være villig til å gjøre det). Av dette følger også at han må være "villig til å tåle ondt".

Her tenkes det nok på den hånlige motstanden en Herrens tjener ofte kan møte. Da gjelder det at han "med saktmodighet" kan "tilrettevise dem som sier imot". Han må ha i tankene at kanskje "Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten". Kanskje de da kunne "våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje" (v.25-26).

Her nevnes det altså to ting som en Herrens tjener skal ha i tankene når han står overfor dem som er gjenstridige. For det første må han alltid huske på at Gud den allmektige kanskje kan nå dem med et ydmykt sannhetens ord. Kanskje kunne de ta det til hjertet og omvende seg "så de kunne kjenne sannheten". Med denne bønn og dette stille håp i hjertet skal en Herrens tjener tale til slike mennesker.

For det andre må han ikke glemme at det er djevelen selv som har ført dem inn i en åndelig rus og på den måten fanget dem i sin snare. Han vil holde dem fanget slik at de ikke kan annet enn gjøre hans vilje. Dette er også grunnen til at de står sannheten imot.

Dersom vi ikke har gitt opp håpet for dem, og dersom vi samtidig møter disse menneskene med den rette omsorg, så vil det ikke være så vanskelig å møte dem med mildhet selv om de er forført av djevelen. På denne måten skal vi også selv få ha vår styrke i stillhet og tillit (Jes 30:15).

2Tim 3:1-9
Apostelen vender nå blikket framover mot tiden som skal komme. Hans ord har form av en alminnelig sannhet når han sier: "I de siste dager skal det komme vanskelige tider" (v.1). Med "de siste dager" menes det tiden som går forut for Jesu gjenkomst.

Han beskriver hvordan menneskene vil bli i den tiden (v.2-5). Han omtaler deretter de vranglærerne som Timoteus vil møte. De omtales som forløpere for de siste tiders løgnånder (v.6-7), og så forutsier han dommen over dem (v.8-9).

Når vi leser dette avsnittet, blir vi minnet om Jesu egne ord i Matt 24:12 der han beskriver de siste tider på denne måten: "Og fordi lovløsheten skal ta overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste."

At det er et frafall innen kristenheten det er snakk om her (se også 2Tess 2:3), går tydelig fram av v. 5 der Paulus sier om disse vranglærerne: "De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft." Det Paulus beskriver her, er med andre ord et nytt hedenskap under kristelig navn.

Det er sagt at egenkjærligheten er drivkraften i alt slags hedenskap der mennesket lever bare for seg selv. På samme måten er det den som klinger igjen også i denne beskrivelsen av de forskjellige mennesker som lever i de siste tider (v.2-4).

Egenkjærligheten (eller egoismen) kommer først og fremst til uttrykk gjennom kjærligheten til penger. Slike mennesker streber etter materielle goder for å tilfredsstille sine egoistiske begjæringer. Og sammen med egoismen kommer skryt og overmot idet de til stadighet setter sitt eget "jeg" først.

Det blir fulgt av spott av andre for å framheve seg selv. Så følger også uviljen til å bøye seg for autoriteter som er satt over dem, selv den autoritet som Gud har satt nærmest, nemlig foreldrene. De setter frekt det fjerde bud til side i utakknemlighet for det de har fått. På den måten viser de at de er "uten aktelse for det hellige". De bøyer seg ikke for den guddommelige ordningen Herren selv har gitt.

Et ukjærlig vesen viser seg også i uforsonlighet (eller rettere sagt "troløshet"). De er ikke så redde for å bryte sine løfter når det bare gir fordeler for dem selv. De betenker seg heller ikke for å baktale dersom det er noen som står i veien for deres ønsker.

De er "umåtelig", det vil si at de gir fritt løp for sine lyster og kan ikke beherske seg. I tillegg er slike mennesker "voldsomme" og viser ikke hensyn overfor andre (det greske ordet betyr egentlig brutal som et vilt dyr).

Videre er de "uten kjærlighet til det gode", for de elsker jo bare sitt eget. Derfor er de også "svikefulle" (egentlig forrædere), en av de styggeste former for hensynsløshet overfor nesten.

Videre er de "oppfarende" og "oppblåste". De bryr seg ikke om de normer som er gitt for at et ordnet samfunnsliv ikke skal ende i vilkårlighet. Alt dette er tegn på en ubegrenset egoisme.

Paulus avslutter denne beskrivelsen med ordene: "- slike som elsker sine lyster høyere enn Gud" (v.4).

Midt i dette gir de likevel i det ytre uttrykk for at de har gudsfrykt. De hevder sin rett til å bære kristennavnet, men i sitt liv og i sin ferd fornekter de gudsfryktens "kraft". De lar den ikke få noen makt i sitt personlige liv.

Hvem kan lese denne skildringen uten å tenke på den tilstand vi finner innenfor den såkalte kristenhet i våre dager? Ser vi ikke de store massene som drives bort fra Gud av sin grenseløse egenkjærlighet? Vi kan lett anvende Paulus' ord i disse versene på dem.

Og hvordan oppfører ikke de såkalte kristne stormakter seg? Det er løgn og intriger, maktkamp og pengebegjær som er drivkraften i det meste av deres politikk. Hvis det er til deres fordel, så lar gjerne stormaktene de små nasjonene gå til grunne.

Troløshet når det gjelder å holde traktater og løfter som er gitt, hører med til dagens orden. I de mindre forholdene gjentar det samme seg. Klassekampen mellom rik og fattig, mellom arbeidsgiver og arbeider, fornøyelsessyke og mangel på respekt for øvrigheten, ja, også opprør mot foreldre og umoral i offentlig påsyn, bare for å nevne noe. Alt dette viser vår tid oss i rikelig mål, og til og med blir det presentert i kristendommens navn. Men alt dette vitner også om at de siste tider er nær, slik apostelen forteller oss.

Fordi Jesus hadde talt om det, levde alltid apostlene i forventning om hans gjenkomst. Det er ingen feiltakelse når Paulus til stadighet taler om at Herrens dag ikke er langt borte selv om vi også på dette stedet kan se at han var klar over at det skulle foregå en hel del ting først. Mye av det var på hans tid bare i sin begynnelse.

Men disse tingene skulle utvikle seg mer og mer jo nærmere enden kom, slik som han sier. Har ikke Jesus sagt det gjentatte ganger: "Jeg kommer snart" (se Åp 3:11. 22:20)?

Nei, Paulus tok ikke feil når han stadig ventet på Herrens gjenkomst. Han hadde virkelig stilt inn sin klokke etter Herrens klokke, og Herren regner tiden på en annen måte enn menneskene gjør. Derfor var ikke tanken på Herrens gjenkomst så fjern for Paulus som den er for mange mennesker i dag, - til og med blant de troende.

Tegn og forvarsler om Herrens gjenkomst og de siste tiders fordervelse så Paulus nok av i menighetene allerede på sin egen tid. Derfor formaner han nå på nytt Timoteus om å vende seg bort fra slikt (v.5-7), på samme måte som Josef flyktet fra Potifars hustru for ikke å bli smittet av hennes urenhet.

I v. 6-7 taler Paulus videre om hvordan vranglærerne "sniker seg inn i husene" som slanger, og særlig påvirker kvinnene. Særlig oppsøkte de slike som på en eller annen måte var påvirket av og interessert i kristendommen, men som aldri ville "komme til sannhets erkjennelse", fordi de ikke ville bryte med det syndige livet de levde.

Den dag i dag ser vi hvordan visse sekter som for eksempel mormonene (medlemmer av Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige), bruker denne framgangsmåten når de trenger seg inn i hjemmene under falskt skinn av kristendom og hellighet og særlig henvender seg til kvinner som nok er interessert i å høre om kristendommen, men som ikke vil gi slipp på sin synd.

Det synes som om kvinner i mange tilfelle har vanskeligere for å skille mellom rett og falsk lære. Dette synes å særlig være tilfelle når den kommer i en form som taler til følelseslivet. Betegnende nok kaller mormonene seg "de siste dagers hellige", mens de i virkeligheten ligner mer på de siste dagers giftslanger.

Det er et stort alvor i dette ordet: "- som alltid vil lære, men som aldri kan komme til sannhets erkjennelse" (v.7). De fortsetter å gå sammen med de kristne og hører stadig Guds ord, men de kommer aldri fram til en virkelig omvendelse. Slike mennesker bør lære av dette ordet at grunnen til dette finnes i dem selv. At det ikke skjer noe, kommer av at de mangler vilje og alvor når det gjelder sitt eget liv. Så lenge de på alvor ikke vil bryte med verden og sine egne kjødelige lyster, kan de ikke komme gjennom til en frelsende tro. Det er blant disse som bare halvhjertet søker sannheten, at slike vranglærere som apostelen skildrer her, har sin største tilslutning.

Men slike løgnånder som står "sannheten imot", som "er fordervet i sitt sinn" (NO: "har fått sin dømmekraft ødelagt"), de "holder ikke mål i troen" (NO: "Verken de eller deres tro holder mål"). De skal få sin dom, sier Paulus (v.8-9).

Paulus nevner de egyptiske trollmennene som et eksempel til advarsel (v.8). De "stod Moses imot" slik vi hører det i 2Mos 7:11. Han nevner navnene på to av dem. Navnene deres er ikke nevnt noe annet sted i Skriften, men de var tydeligvis kjent blant Israels folk i deres muntlige tradisjoner som Jannes og Jambres.

På samme måte som deres kunster ikke hadde noen framgang overfor Moses og Aron som var fylt med Guds kraft (se 2Mos 8:18), skal heller ikke vranglærerne ha noen framgang, "for deres dårskap skal bli åpenbar for alle". De som motarbeidet Timoteus var egentlig maktesløse. Isteden for å få framgang, skulle de ødelegges. Slik vil det gå med alle som lever i løgn. De skal nok bli avslørt.

Når Paulus i v. 9 sier: "De skal ikke ha mer framgang", så er det noen som mener de finner en motsetning mellom dette og det han sier i 2Tim 2:17: "Deres ord vil ete om seg som villkjøtt."

Men en kan godt lese disse versene og forstå dem uten at en behøver å finne noen motsetning mellom dem. De vranglærerne som Paulus taler om her, skulle nok fremdeles få en stund med framgang, og dette blir også bekreftet av kirkehistorien når det gjelder gnostikerne. Men like så sikkert slår kirkehistorien fast at de gamle gnostikerne ble avslørt i all sin tomhet på en slik måte at deres falske lære visnet som ugress.

Noe annet er hva Paulus sier i dette kapitlet om de siste tiders vranglærere (v.1-5). Ganske riktig finner vi igjen de samme syndene hos disse som hos de gamle vranglærerne, men de er likevel ikke de samme. Til tross for dette skal heller ikke disse "ha mer framgang". Også de siste tiders vranglærere skal få sin dom, og når Herren kommer igjen skal "deres dårskap bli åpenbar for alle".

Men for oss troende mennesker inneholder dette avsnittet en alvorlig formaning om aldri å slå oss til ro og være fornøyd med den ytre gudsfrykten, men bli fylt med Guds kraft ved sannhetens ord.

2Tim 3:10-17
I dette avsnittet vender Paulus seg fra dem som stod sannheten imot og begynner i stedet å se på hvordan Timoteus bør leve. Han hadde jo valgt å følge sannhetens vei og fulgte etter Paulus både når det gjaldt liv og lære. Han ønsket å være tro mot Herren, holde fast ved troen på Kristus og eie hans sinn slik Paulus gjorde. Ja, også når det gjaldt lidelser hadde Timoteus trofast fulgt etter Paulus (v.10-11).

Paulus minner Timoteus om de forfølgelsene han hadde gjennomgått i Timoteus' egne hjemtrakter, i Antiokia, Ikonium og Lystra (se Apg 13-14). Det var ungdomsminner med et særlig hellig alvor for Timoteus. Men idet apostelen minner han om disse lidelsene han hadde, føyer han til: "Og Herren har fridd meg ut av dem alle." Minnene om lidelse var samtidig minner om seier.

Så utvider Paulus nødvendigheten av å følge etter også i lidelsen til å gjelde "alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus" (v.12). Det er bare den falske og verdiløse gudsfrykt som går fri fra lidelsene, og på den måten gir den seg selv vitnesbyrd om sin verdi.

Til alle tider har alle som ærlig og sant har vist sin gudsfrykt i troen på Jesus Kristus, fått erfare noe av en slik forfølgelse på en eller annen måte, i større eller mindre grad. Kors og krone hører nå engang sammen.

Jesus selv har jo sagt til sine disipler: "Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere" (Joh 15:19).

Når Paulus her stopper opp for disse minnene fra fortiden og beskriver veien til himmelen som en vei som går gjennom lidelser til herlighet, så gjør han det som en formaning til Timoteus. Denne formaningen er av samme slag som i 2Tim 2:3. Han skal også være forberedt på å gå inn i de samme kår "uten knurr og tvil" (Fil 2:14, NO: "Uten misnøye og innvendinger"). Det går jo alltid til det bedre på den veien, for den går til himmelen.

Men for de "onde mennesker og slike som kverver synet på folk" (NO: "svindlere"), går det bare "til det verre" (v.13). For de både "fører vill og farer selv vill". De blir et lett bytte for løgnens far og herre som driver dem lenger og lenger ut på skråplanet til de ender i avgrunnen.

Ja, det er i sannhet bedre å lide vondt sammen med Guds folk enn å leve en kort tid i syndig nytelse av de verdslige tingene (Heb 11:25). Det er virkelig et sørgelig utbytte av et menneskes liv: Selv å ha kommet inn under forbannelsen, og så lede andre inn i det samme. Men de to tingene følger alltid hverandre. Omvendt følger også at den som lar seg lede av Guds Ånd, han blir til velsignelse for andre.

Derfor gjentar Paulus sin formaning til Timoteus: "Bli du i det som du har lært og er blitt overbevist om" (v.14). Dette skulle han gjøre fordi han for det første visste "hvem" han hadde lært dette av, og for det andre fordi han "helt fra barndommen av" har kjent "de hellige Skrifter" (v.15).

Timoteus hadde ikke bare lært å kjenne sannheten om Herren. Han hadde også blitt overbevist om denne sannheten gjennom de forskjellige erfaringene i troens liv. På samme måten som verden stadig bringer skuffelser til alle, slik blir også et troende menneske på nytt overbevist om at Guds ord er sant og trofast og til å stole på i alle livets forhold.

En kan nok også høre av dem som bare har en ytre gudsfrykt at de vil holde fast på det de har lært, men det kommer jo an på hvem de har lært av. Hvis de veilederne de har hatt, er falske og har forvrengt sannheten for dem, så går det ikke an å holde fast på det en har lært.

Timoteus hadde hatt pålitelige veiledere. Han visste at de menneskene han hadde blitt opplært av, hadde veiledet han til sannheten. I grunnteksten står uttrykket "hvem du har lært det av" i flertall, så Paulus tenker nok ikke bare på seg selv som den som har veiledet Timoteus. Han tenker nok også på sin troende mor og bestemor (se 2Tim 1:5). Disse to hadde hjulpet Timoteus helt fra hans spede barndom til å kjenne "de hellige Skrifter".

Med dette uttrykket tenkes det på Det gamle testamentets skrifter. De hadde jo vært troende israelitter før de møtte evangeliet og hadde forsøkt å gi Timoteus det beste de eide. Og da de selv tok imot troen på Kristus, fulgte Timoteus dem også i dette.

Hellige minner fra barndommen kan være en kilde til velsignelse for all ettertid. Når Paulus minner Timoteus om hans barndom og ungdom, er det for å vise hvilken nåde han hadde del i, men samtidig viser han også til ansvaret som hviler på han. Han må ta vare på denne arven og ikke la falske veiledere rane den fra han.

Når apostelen her taler om De hellige skrifter som Timoteus kjente helt fra barndommen, mener han jo Det gamle testamentet. Om dette sier han at de kan gi visdom "til frelse ved troen på Kristus Jesus". De kan altså vise oss frelsens rikdom og føre oss inn i det underfulle dypet i Guds råd til frelse (Rom 11:33). Men dette når en bare ved "troen på Kristus Jesus".

De vantro jødene gransket også Skriftene, men de trodde ikke det vitnesbyrdet skriftene gav om Kristus (se Joh 5:39, 46-47). Derfor ble det fortsatt liggende et slør over deres hjerter uansett hvor mye de leste (se 2Kor 3:15).

Først når hjertet lukker seg opp for troen på Kristus Jesus, finner vi de virkelige visdommens skatter i Det gamle testamentet. Likevel er Skriften selv i stand til å overvinne vantroen og skape troen på Kristus. Dette gjelder særlig den nye pakts skrifter som ligger klart i nådens lys. Men det kan også Det gamle testamentet gjøre. Vi kan bare tenke på Jes 53 som har ført til at ikke så få jøder har blitt overbevist om at Jesus er Kristus.

Når hjertet selv er villig til å tro, kan Ånden fra Gud gjennom selve Skriften virke tro i et slikt villig hjerte. For Guds Ånd er levende til stede i Den Hellige Skrift. Dette understreker Paulus i v. 16-17.

Her har vi et hovedord når det gjelder Den Hellige Skrift. "Hele Skriften er inspirert av Gud." Her tenker Paulus på hele Det gamle testamentet. "- og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet," fortsetter han.

Noen oversetter begynnelsen av v. 16 slik: "Hele Skriften er inspirert av Gud." Det ser vi i vår oversettelse. Andre oversetter: "Hvert skrift er inspirert av Gud." (NO sier: "Alle hellige skrifter -.") Uansett hvordan en oversetter dette, så viser det oss at det ikke er noen som helst tvil om at hele Den Hellige Skrift er inspirert av Gud.

Det blir sagt tydelig nok at hvert skrift blant de hellige skrifter som hører til den Bibel som Paulus og Timoteus kjente til (og som er den samme som vårt gamle testamente), er inspirert av Gud. For når "hele Skriften" er inspirert av Gud, så må også hvert enkelt skrift være det. Og motsatt når hvert skrift er inspirert, så er også hele Skriften det. Derfor kunne også Det gamle testamentet gjøre vis til salighet ved troen på Kristus Jesus fordi hvert skrift var inspirert av Gud.

Dette ordet taler på det sterkeste mot synet den moderne bibelkritikk har på Det gamle testamentet. Dersom Det gamle testamentet med sine enkelte skrifter er inspirert av Gud slik vår tekst sier, da gjelder det i sannhet at vi bøyer kne for dette Guds ord.

Hvordan vi skal forstå denne gudsinspirasjonen, ser vi best i 2Pet 1:21: "De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd." Dette betyr ikke at Guds Ånd dikterte disse menneskene det de skulle skrive, men at Guds Ånd har helliget dette ordet for oss slik at det har blitt et pålitelig ord, "en lykt for min fot og et lys på min sti" (Sal 119:105). Det er et trofast og troverdig ord fra Gud som vi kan bygge på både i liv og i død, og som vi verken kan legge noe til eller trekke noe fra (se Åp 22:18-19).

Og nettopp derfor, som inspirert av Gud, er alle hellige skrifter (også Det gamle testamentet som det her er tale om) "nyttig" til alt det vi ser i v. 16. Det er i stand til å gi oss lærdom, lys til å erkjenne sannheten. Og denne sannheten kan overbevise vår samvittighet, den kan rette oss opp og bringe oss på rett vei, den kan oppdra oss i rettferdighet, det vil si et liv som er rett for Gud for at målet kan nås.

Målet for hvert menneske som hører Gud til, er at det skal bli satt i den rette stand og bli rustet til å være et redskap som kan være "i stand til all god gjerning" for sin store Herre og Mester (v.17).

Ja, dette var målet for Timoteus. Både apostelens eksempel og minnene fra barndommen, men først og fremst Den Hellige Skrift, skulle hjelpe han til å nå dette målet. Den Hellige Skrift er også betrodd oss. Gud gi at vi kan øse av denne levende kilden og stå imot enhver stemme som vil ødelegge den for oss!

2Tim 4:1-8
Dette kapitlet begynner med en høytidelig og alvorlig formaning til Timoteus om at han må forkynne ordet med iver og nidkjærhet, og bruke dette Åndens våpen ved alle anledninger under alle forhold (v.1-2).

Dette begrunner Paulus ved å vise til at det vil komme en tid da det vil bli langt vanskeligere å komme med et sannhetsord. Tiden må derfor benyttes (v.3-5).

Deretter minner han om at hans egen tid som Ordets forkynner er i ferd med å nå sin avslutning (v.6-8).

Hovedtanken i formaningen er denne: "Forkynn Ordet!" (v.2). Ordet er jo selve Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det er Åndens sverd, og det er livets brød. Det er det som må komme til uttrykk om Guds rike skal ha framgang.

Derfor innleder også apostelen denne avsluttende formaningen på en særlig alvorsfylt måte. Han kaller både Gud og Herren Jesus til vitne på at han pålegger Timoteus dette ansvaret.

Samtidig minner han også om den dommens dag som venter alle levende og døde, da Kristus kommer igjen for å opprette sitt herlighetsrike. Da skal også Timoteus stå til regnskap for sin tjeneste. Det var jo også Timoteus' ønske at han skulle være verdig til dette herlighetsriket.

Ved disse høytidelige ordene (v.1) som også kan forklares ved at den gamle apostelen nå står ved slutten av sitt liv og var seg bevisst at det kanskje var siste gange han talte til sin unge venn, gir Paulus særlig vekt til denne formaningen i v. 2. Han oppfordrer Timoteus til å være "rede i tide og utide", det vil si enten det syntes å passe eller ikke.

Ved uttrykket "i tide og utide" må vi sikkert tenke både på Timoteus selv og dem som hørte. Det hører riktignok også visdom med til dette, visdom til å bruke den beleilige tiden, men for enhver Herrens tjener gjelder det alltid å være klar med et vitnesbyrd, - også når det synes ubeleilig.

Ofte kan den tiden som synes ubeleilig både for en selv og andre, være nettopp den rette tiden. Det har nok de fleste som arbeidet i Ordets tjeneste opplevd. Vil en vente til en synes at alt liksom legger seg fullkomment til rette, kan en vente lenge. Kanskje blir det for lenge.

Vil en vente til de en skal tale til, finner det passende, så vil en nok som oftest få høre det samme som Feliks sa til Paulus: "Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen" (Apg 24:25).

En Ordets forkynner, - ja, alle Guds barn, for vi er jo alle satt til å vitne - skal være klar over at tiden er kort. Natten kommer da ingen kan arbeide. Den kommer kanskje før vi selv hadde tenkt det, eller før de vi skulle tale til hadde ventet det. Hvor ofte har vi ikke angret smertelig på at vi ventet så lenge at det ble for sent.

Måten vi skal bære fram ordene på, må ofte tilpasses forholdene. Og det kan ofte kreves hellig takt og visdom Hovedsaken er at vi er klare til enhver tid til å forkynne Ordet.

Noen ganger gjelder det å overbevise. Andre ganger skal vi irettesette. Atter andre ganger skal en trøste. Alltid må en holde ut og ikke gi opp ("med all tålmodighet"). Det understreker at en ikke skal være verken heftig eller utålmodig i sin forkynnelse, men tålmodig og utholdende.

Det siste, "og lære", viser at en ikke skal sikte på bare å bringe følelsene i bevegelse, slik at en framkaller en øyeblikkets stemning. En skal undervise på en slik måte at en virkelig får sagt noe som setter seg fast hos dem som hører slik at de blir overbevist.

I v. 3-4 begrunner nå Paulus denne formaningen med å henvise til at det skal bli vanskelige tider, noe han allerede har sagt (v.3). Villigheten til å høre og ta imot "den sunne lære", vil bli mindre. Folk vil "ta seg lærere i mengdevis" etter som de selv finner det for godt. De vil gå trøtte av å høre det gamle, enkle evangeliet om korset, og ørene vil klø etter å høre nye og mer interessante ting som kan behage den gamle naturen.

At det er den gnostiske "kunnskap som med urette blir kalt så" (1Tim 6:20) Paulus her har for øye, ser vi av v. 4. Der sier han at folk vil vende seg bort fra sannheten og "vende seg til eventyr". De vil altså ikke nøye seg med de forkynnerne som Gud sender dem, men de vil i stedet velge sine egne forkynnere som taler det som folk flest har lyst til å høre.

Dette ordet passer vel til alle tider. Den dag i dag ser vi dette innen vårt eget land og rundt omkring i våre menigheter. Når det er skifte av en prest, ser vi flere steder hvordan mange anstrenger seg for å bli kvitt dem som taler til sann omvendelse. Mange ønsker å bli kvitt de troende prestene og i stedet få slike som taler interessant og oppløftende, men ellers lar folk være i fred uten å skille mellom lys og mørke.

Derfor er det desto større grunn for Timoteus til å være på vakt; "Vær du edru i alle ting" (v.5). Han måtte ikke la seg påvirke av tilhørernes trang til det interessante på bekostning av den sunne læren. Han måtte heller ikke være redd for den motstanden han skulle møte, men gå inn i lidelsen og fullføre sin tjeneste.

Han blir benevnt som "evangelist". Evangelistene var ikke knyttet til noen bestemt menighet, men drog omkring og forkynte ordet i kraft av den nådegaven de hadde fått til å gjøre dette arbeidet.

I Ef 4:11 nevnes tjenesten som evangelist for seg ved siden av apostelgjerningen og står også for seg selv i forhold til embetet som hyrde og lærer (i en bestemt menighet). Den står også skilt fra profetgjerningen som vel står nærmest evangelisttjenesten idet profetien også berodde på en særlig nåde, men var knyttet til den enkelte menighet. Evangelistene derimot reiste omkring fra sted til sted.

Nå er det tydelig at Timoteus, Titus og de andre medhjelperne Paulus hadde, ikke bare var evangelister, for de hadde også tilsyn med en bestemt gruppe menigheter. Men innen denne gruppen av menigheter var det igjen evangelister som reiste omkring. De trengte altså flere nådegaver enn evangelistens for å kunne utføre sin tjeneste. Slike evangelister som for eksempel Filip (se Apg 21:8. 8:26-40) svarer vel nærmest til våre dagers indremisjonærer eller emissærer.

Paulus samler sine formaninger til Timoteus i dette: "Fullfør din tjeneste." Han begrunner denne formaningen videre med å henvise til at hans tid snart er omme. "Jeg blir alt ofret," sier han (v.6). Grunnteksten sier egentlig: "Jeg utøses som drikkoffer." På samme måten som drikkofferet dannet avslutningen på offerhandlingen i Den gamle pakt, ser nå Paulus på utøsingen av sitt blod i martyrdøden som et slikt avsluttende offer som nå var nær forestående.

Tiden var nå kommet for hans "bortgang". Men dette skremte han ikke. Ser han tilbake, så har han jo fullført sin tjeneste (v.7). Han "har stridd den gode strid", og han har "fullendt løpet". Det er det kjente bildet fra de store idrettslekene han bruker igjen her. Nå er han ved målet, og han har "bevart troen".

Når han fortsetter i v. 8, kan han være ved godt mot, for "så ligger rettferdighetens krans rede for" han. I troens fulle visshet visste han at "Herren, den rettferdige dommer" ville gi han den "på den dag", den herlige dagen da Kristus skal åpenbares.

"Rettferdighetens krans" kan betegne den tilstanden av rettferdighet der målet for å være helliget helt igjennom i sitt liv, er nådd (se Fil 3:4 der seiersprisen nettopp betegner tilstanden av fullkommenhet). Men den kan også betegne den rettferdigheten som Jesus har vunnet med sitt blod og som tilegnes ved troen av nåde. Begge deler hører jo nøye sammen.

Når apostelen her omtaler Herren som "den rettferdige", svarer det til det vi ser i 2Tess 1:6 og 1Joh 1:9. Også i nåden er Guds rettferdighet virksom så sant som de som har stridd den gode striden, har holdt seg til Herrens trofaste løfter. Gud har jo satt sine betingelser for at nåden kan være virksom, og er de blitt innfridd, så krever også hans rettferdighet at de som tror på han, får nådelønnen.

Idet Paulus ser fram mot døden og ser seierskransen som venter, fortsetter han med å understreke at denne nådelønnen ikke var noe spesielt for han fordi han hadde vært apostel. Nei, det var ikke i kraft av sin apostelgjerning han så fram til denne seierskransen. Den venter på "alle som har elsket hans komme".

Hver den som her på jorden venter på Herren med troens kjærlighet og gleder seg til at han skal åpenbares (i motsetning til dem som frykter for det og holder fast ved denne verden), skal få ta imot denne "rettferdighetens krans".

Dette gjelder det minste Guds barn så vel som det største, den som kom sist inn i vingården så vel som den som gjennom et langt liv har båret dagens hete og byrde (Matt 20:12). Alle skal få den samme lønnen av Herrens hånd. Alt er av nåde om vi bare strider den gode striden, fullfører løpet og bevarer troen.

 

2Tim 4:9-22
Vi kommer nå til det siste vi kjenner fra Paulus' egen hånd. Det klinger en tone av ensomhet og vemod i disse siste ordene. Men sterkere lyder likevel hans urokkelige tillit til Herren helt til det siste.

I v. 9-13 er hovedtanken den at Timoteus må komme til han så fort som mulig. Han begrunner dette med å vise at han er ensom. Først forteller han hvordan Demas hadde forlatt han "fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden" (v.10). Også de andre som hadde vært sammen med han, hadde reist til forskjellige steder. Noen riktignok for å hjelpe til i menighetene.

Demas hører vi om i Kol 4:14. Kreskens er helt ukjent for oss. Noen leser Gallia (i stedet for Galatia). Dalmatia er den delen av Illyria som vender mot Adriaterhavet (i det tidligere Jugoslavia).

Lukas er den eneste som hadde blitt igjen hos han (v.11). Markus som ifølge Kol 4:14 og Filemon 13 var hos Paulus under hans første fangenskap, var hos Timoteus på denne tiden så vidt vi kan forstå. Timoteus blir bedt om å ta han med seg. "Han er til nytte for meg i tjenesten," sier Paulus. Han mener tydeligvis i tjenesten for evangeliet.

Tykikus som i sin tid hadde overlevert Efeserbrevet (se Ef 6:21), hadde igjen blitt sendt til Efesus av Paulus. Muligens skulle han avløse Timoteus så han kunne dra til Rom.

I v. 13 ber Paulus Timoteus om å ta med seg forskjellige ting, særlig en kappe, som han hadde latt bli igjen i Troas, og noen bøker, blant dem "skinnrullene". Dette var verdifulle pergamentruller som ble laget av dyrehud. Ellers brukte de vanligvis papyrus til å skrive på. Vårt papir kommer av dette. Papyrus var en plante som de framstilte et stoff av som de brukte til å skrive på. Dette var billigere enn pergament.

Kappen trengte han vel på grunn av vinteren, men det spørs vel om han opplevde den.

Det er nesten utrolig hvor få eiendeler apostelen hadde for sin egen del. Vi hører heller ingen klager selv om fengselet sikkert ikke var så behagelig, og han selv nå begynte å bli gammel.

I v. 14-17 forteller han om sitt "første forsvar" da han ble framstilt i retten. Han nevner en kobbersmed som hette Aleksander som "har gjort meg mye ondt". Kanskje var det den samme som han nevner i 1Tim 1:20.

Av v. 15 synes det som om denne kobbersmeden befant seg i Timoteus' umiddelbare nærhet, og at han hadde opptrådt som vitne mot Paulus. Han synes å ha vært fra Efesus. Muligens var han den samme som er nevnt under det store oppløpet der (se Apg 19) og som blir omtalt som jøde.

"Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger," sier Paulus (v.14). Det ligger ikke noe ønske om hevn i dette. Det er en forutsigelse som bare slår fast faktum. Det var jo mot Herren selv og hans sannhet Aleksander hadde kjempet.

I v. 16-17 forteller Paulus videre hvordan alle de romerske kristne hadde trukket seg tilbake fra han under hans første forsvar.

Det var skikken at vennene til en anklaget hjelp han på rettsdagen ved å være til stede og vitne til fordel for han. Men de forferdelige handlingene fra Neros forfølgelser satt ennå friskt i minnet, og motet sviktet nok hos disse vennene.

Det er med vemod og ikke med bitterhet Paulus sier dette. Det går tydelig fram av ordene han føyer til: "Må det ikke bli tilregnet dem!" (v.16). Han visste det var svakhet som førte til dette og ikke fiendskap.

Men så er det jubel i de ordene Paulus føyer til om den trofaste Herre som aldri svikter sine små. Usynlig stod han ved apostelens side og styrket han (v.17).

Han hadde fått den spesielle tjenesten å forkynne budskapet så "alle folkeslag" kunne få høre det, og denne tjenesten hadde han fått utføre like til det siste. Selv da han stod for retten fikk han anledning til det, - kanskje til og med for keiseren selv. Og den dagen seiret han.

"Og jeg ble fridd ut av løvens gap," sier han. Om dette skal forstås bokstavelig som disse rovdyrenes gap, om det er en betegnelse på keiseren eller det er djevelen som beskrives som den brølende løven, kan vi ikke si med sikkerhet. Det viktigste er at han ble frelst fra de angrep som fiendene la opp til. Dette skjedde ved Guds kraft som gav slik makt til hans ord at alle de løgnaktige anklagene ble til skamme.

Likevel er denne redningen i v. 17 bare en foreløpig utsettelse av saken mot apostelen. Det er ingen endelig frifinnelse. Noe slikt ventet han ikke. Det går tydelig fram av v. 18 der han ser fram til at Gud for alltid skal redde han "inn i sitt himmelske rike".

I grunnteksten står det egentlig: "Herren skal også redde meg fra all ond gjerning", nemlig fra de onde angrep og de aktiviteter som hans fiender foretok seg mot han. Ordet minner om slutten av "Fader vår" (Matt 6:13).

Med tanke på det himmelske riket der Jesus hadde beredt en plass til han, bryter han ut i lovprisning: "Ham være æren i all evighet! Amen." Hvor godt er det ikke å forlate denne jord med lovprisning.

I v. 19-22 finner vi avslutningshilsenene. Først nevnes de trofaste vennene Priska og Akvilas som i trofast kjærlighet til Paulus hadde hjulpet han helt fra deres første møte i Korint (Apg 18:2). Senere hadde de vært i Efesus før de kom til Rom (se Rom 16:3). Nå befant de seg på nytt i Efesus.

Deretter sender Paulus hilsen til Onesiforus' familie (se 2Tim 1:16).

I v. 20 gir han opplysninger om to andre av vennene, nemlig Erastus og Trofimus. Erastus er sannsynligvis den samme som er omtalt i Apg 19:22 og vel den samme som i Rom 16:23 blir omtalt som regnskapsfører i Korint. Dette stemmer godt med bemerkningen om at han ble igjen i Korint da Paulus reiste videre fra Korint til Jerusalem (se Apg 20:4 og 21:29]). Han var fra Efesus, og det hadde nok vært hans hensikt å følge Paulus på denne siste reisen til Rom, men han ble syk og ble igjen i Milet.

I v. 21 gjentar Paulus enda en gang sitt ønske om at Timoteus må komme, og det må skje før vinteren da reisen lett kunne bli hindret på grunn av årstiden.

Og endelig sender han hilsen fra alle brødrene i Rom. Han nevner spesielt fire ved navn. Dette gjør han kanskje fordi disse stod Timoteus nær etter at han var der hos Paulus under hans første fangenskap. Linius er muligens den samme som kirkefedrene omtaler som den første biskop i Rom.

Så slutter Paulus brevet i v. 22 med et dobbelt velsignelsesønske. Først gjelder det Timoteus personlig, og dernest nevner han alle vennene i Efesus samlet.

Herren Jesus og nåden i han er det fullkomne innholdet i dette ønsket. Helt til sitt siste åndedrag levde og åndet apostelen i Kristus og hans nåde. Og dette ønsket finner i sannhet sin anvendelse på Paulus selv.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Paulus' andre brev til Timoteus. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke