Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Paulus' første brev til korinterne

Bibelkommentarer Paulus' første brev til korinterne

 

Veien igjennom bibelen - 0914-0963 1_Korinterbrev

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Paulus' første brev til korinterne (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Paulus kom til Korint for første gang på sin andre misjonsreise. Se forklaringen til Apg 18. Helt fra de eldste tider hadde Korint vært en stor og rik handelsby på grunn av sin sentrale beliggenhet. Med de to havnebyene Kenkreæ mot sør og Lekum ved den korintiske bukt, var den blitt et midtpunkt for handelen mellom Østen og Vesten.

I kampen mellom Grekenland og Romerriket som trengte seg fram, hadde Korint spilt en framtredende rolle. Denne endte imidlertid med at byen ble fullstendig ødelagt av de romerske legionene i året 146 før Kristus. Men hundre år senere ble den bygd opp igjen og gjenvant snart sin gamle glans.

Sammen med sin rikdom og tiltrekning på alle slags elementer var Korint nesten bunnløst fordervet i synd og last. Byen hadde et tempel for fruktbarhetsgudinnen Afrodite. Sammen med sine 1000 prestinner hadde templet omtrent like mange tempelskjøger. Selv blant hedninger hadde Korint ord på seg for å være et lastenes sted.

Byen roste seg også over sin store filosofiske lærdom, men de lærde søkte ikke etter sannheten for at den skulle få noen innflytelse over hjerte og liv. Lærdommen var bare til atspredelse og egen nytelse (se 1Kor 1:19-21).

En av de tingene som var med og kastet glans over Korint, var de sportslekene som ble holdt der. De ble arrangert på det smaleste stedet av den landtungen som bandt sammen de østlige og de vestlige landområdene. Hvert annet år samlet ungdom fra hele Grekenland seg her for å konkurrere om seiersprisen.

Paulus har tydeligvis merket seg dette egenartede skuespillet, for i 1Kor 9 bruker han dette som et eksempel på Guds barns kamp for å vinne den evige seiersprisen.

Nå er Korints gamle glans fullstendig bleknet. Ja, byen er nesten forsvunnet.

Paulus kom sannsynligvis til Korint for første gang i år 52. Han kom da fra Aten. I Apg 18 hører vi hvordan det ganske snart oppstod brudd med de fleste av jødene, men Paulus' vitnesbyrd fant stor inngang blant hedningene. I nesten to år fikk han forkynne evangeliet der.

Etter at Paulus hadde forlatt Korint, kom den kunnskapsrike og veltalende Apollos dit (se Apg 18:23-28). Han bygde videre på den grunnvollen som Paulus hadde lagt.

Paulus selv hadde utført sin gjerning i Korint med stor visdom Fordi korinterne så lett lot seg rive med av ytre tegn på visdom, hadde han særlig lagt vekt på å forkynne evangeliet om korset enkelt og likefram. Han hadde holdt seg borte fra alt som kunne betegnes som "mesterskap i tale eller visdom" (1Kor 2:1).

På grunn av sin ytre lærdom og veltalenhet ble derimot Apollos, uten at han selv ville det, tatt til inntekt for den delen av Korints menighet som fremdeles hang fast ved lysten til storslagne visdomsord.

Når så de sneversynte jødekristne også kom til Korint, disse som fulgte etter Paulus over alt, og stilte opp Peter som den eneste rette apostel for å fortrenge Paulus, dannet det seg forskjellige partier mellom de troende. Dette hører vi om i 1Kor 1:3-4.

Det hadde også sneket seg inn utuktssynder i menigheten uten at det hadde skjedd et tilstrekkelig oppgjør med dem. Miljøet de kristne levde i og som var så forpestet på det moralske området, fristet dem til å ta det lett med den slags synder.

I 2Kor 13:1-2 (se også 1Kor 5:9) ser vi at Paulus hadde avlagt et kort besøk i Korint under sitt 3 år lange opphold i Efesus. Etter dette besøket skrev han et første brev. Dette brevet er ikke blitt bevart (se 1Kor 5:9), men han har tydeligvis lagt vekt på en strengere tukt over synden.

Av 1Kor 7:1 kan vi se at korinterne på sin side sendte et brev tilbake til Paulus med forskjellige spørsmål. Det har også vært flere fra Korint som har kommet over til Efesus og fortalt om situasjonen der.

Til tross for den rikdom på Åndens gaver som fantes i korintermenigheten, var det også mange sørgelige ting som måtte bemerkes.

Derfor skrev Paulus dette lange brevet som vi kjenner under navnet Paulus' første brev til korinterne. Det er et brev som gir oss innblikk i hans store og omsorgsfulle apostelhjerte.

Brevet er skrevet mot slutten av hans opphold i Efesus, muligens ved påsketid i år 57 (eller 58). Det er ikke noe læreskrift, men et typisk leilighetsskrift som er blitt til på bakgrunn av den aktuelle situasjonen i Korint. Men derfor er det ikke mindre lærerikt.

Brevets ekthet er ubestridt.
Når det gjelder innholdet, så begynner Paulus som vanlig med hilsen og takksigelse til Gud for den nåde menigheten har fått oppleve (1Kor 1:1-9).

Deretter griper han fatt i problemet med de mange "retningene" som hadde dannet seg. Det var blitt ikke mindre enn fire forskjellige partier. Noen påberopte seg Paulus som sin veileder. Andre holdt Apollos som sin. Andre igjen holdt seg til Peter under innflytelse av de jødekristne, og endelig er det en fjerde gruppe som kastet vrak på alle menneskelige lærere og bare ville påberope seg Kristus. Men også deres standpunkt viste seg å være grunnet på mye kjødelig uforstand (kap. 1:10-4:21]).

Deretter taler han om det forferdelige fall i utukt som hadde funnet sted i menigheten (kap. 5), og irettesetter dem for deres unnfallenhet til å tukte slikt.

I kap. 6 går han i rette med dem fordi de fører sine rettssaker for hedenske domstoler og advarer dem igjen mot å være likegyldige med utskeielser og løsaktighet.

I kap. 7 svarer han på forskjellige spørsmål som angår ekteskap og ugift stand.

I kap. 8-10 tar han fram spørsmålet om å spise kjøttet av dyr som er ofret til avgudene. Noen mente de kunne spise det mens andre mente det var høyst betenkelig å gjøre det. I denne sammenhengen kommer Paulus også inn på den generelle bruken av den kristne friheten.

I kap. 11 tar han opp forskjellige ting angående kvinnenes påkledning ved gudstjenesten samtidig som han irettesetter dem for misbruk av kjærlighetsmåltidet og nattverden.

I kap. 12 - 14 taler han om de forskjellige nådegavene og den rette bruken av dem.

I kap. 15 kommer han endelig inn på de dødes oppstandelse og avslutter så i kap. 16 med noen ord om en innsamling til den fattige modermenigheten i Jerusalem. Her har han også med forskjellige opplysninger og hilsener.

Allerede i overskriften til brevet (v.1-3) finnes det toner som skal forberede lesernes hjerter til å ta imot de formaningene som kommer senere. Paulus understreker sterkt sin stilling som en rett og virkelig Herrens apostel (v.1).

Han understreker på samme måten den ansvarsfulle stillingen menigheten har som "helliget i Kristus Jesus" (v.2).

Det vil si å være skilt ut fra den syndige og urene verden for å leve livet i Kristus. De bærer dette hellige navnet i kraft av Guds nådekall.

Og han betoner at dette er ikke noe de er alene om. De er bare en liten del av det store fellesskapet som påkaller vår Herre Jesu Kristi navn omkring på jorden ("på hvert sted").

"Deres og vår Herre," føyer Paulus til. På denne måten understreker han for leserne deres fellesskap med den hellige allmenne kirke.

Noen oversetter dette slik at ordene "deres" og "vår" blir sett sammen med uttrykket"på hvert sted". Meningen blir da: "- både hos dere og hos oss". Det vil si både i Korint og omegnen der leserne bodde ("deres sted") og der Paulus og Sostenes holdt til ("vårt sted").

Tanken blir imidlertid vesentlig den samme og understreker de kristnes fellesskap med alle andre kristne. Dette skulle motvirke deres lyst til å hevde seg selv framfor de andre.

Når Sostenes nevnes sammen med Paulus, så er dette helt vanlig i Paulus' brev. Snart nevner han én og snart en helt annen. I brevet til galaterne nevner han endog alle de brødrene som var sammen med han da han skrev innledningen til brevet.

Bare i brevet til romerne og efeserne finner vi unntak. Der nevner han bare sitt eget navn i overskriften.

Meningen med å nevne andre enn seg selv er tydeligvis å minne menigheten om at det er ikke bare han selv som følger utviklingen i menigheten med oppmerksomhet. Også de som er sammen med han, følger med.

Dette skulle hjelpe menigheten til å ta enten advarslene med større alvor eller oppmuntringene med større glede alt ettersom innholdet av brevet var.

Dette avhenger selvfølgelig av om de som nevnes var kjente og avholdte i vedkommende menighet. Denne Sostenes som her kalles "bror", er muligens synagogeforstanderen som omtales i Apg 18:17 og som senere er blitt en kristen. Dette er likevel bare en antagelse.

Hilsenen er den samme som i brevet til romerne. Den er det vakre ønsket om nåde og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Før apostelen går over til formaningene, uttrykker han først, slik han bruker å gjøre det, en takk til Gud for de kristne i Korint og den nåde som han hadde gitt dem i Kristus Jesus (v.4-7).

Dernest uttrykker han sin overbevisning om at den trofaste Gud som kalte dem, også vil befeste dem inntil enden kommer (v.8-9).

Vi kan lære en hel del av denne takksigelsen. For det første skal vi merke oss at vi alltid har grunn til å takke for ett eller annet når det gjelder de troende selv om det nok kan finnes ting å påtale hos dem. Det er alltid godt å begynne med takk slik at ikke det blir glemt.

Dernest skal vi merke oss den kjærlighet, visdom og hellige hensynsfullhet apostelen viser. Han begynner ikke straks å nevne det som er kritikkverdig, men nevner bare det i menigheten som gleder han. Dette må vel på en gang både åpne hjertene hos korinterne og gjøre dem ydmyke.

Og dette gjør Paulus uten å gå på akkord med sannheten. Han takker nemlig ikke for deres personlige forhold slik som i Rom 1:8, men for alt de har fått som troende.

De hadde nemlig fått Guds nåde (v.4) og de rike nådegavene både i tale og kunnskap som Gud har gitt dem i Jesus Kristus. Det vil si at de hadde nådegave både til å tale Guds ord og ha innsikt i det.

Ved dette ordet er vitnesbyrdet om Kristus blitt grunnfestet blant dem. Dette at de hadde fått del i de forskjellige nådegavene, ble en stadfestelse, en besegling for dem om evangeliets sannhet (v.5-7).

Paulus setter denne menighetens særlige nådefulle tilstand i forbindelse med den forventning de hadde om at Kristus skal åpenbare seg. Og det er en dyp sammenheng mellom levende, ekte håp og åpenheten for å ta imot Guds nådegaver. Jo mer en innretter seg som om Kristi åpenbarelse ligger fjernt fram i tiden, jo vanskeligere blir det å åpne seg for Guds nåde.

Dette siste utsagnet om korintermenighetens levende forventning om at Kristus skal åpenbare seg, er det eneste som Paulus nevner her om lesernes personlige tilstand. Den øvrige takken har sin grunn i det Gud allerede har gitt dem og det han i sin trofasthet ennå vil gi dem.

På samme måte som han har kalt dem, vil han også styrke dem inntil enden kommer. "Vår Herre Jesu Kristi dag" betegner hans gjenkomst (v.8-9).

Etter denne kjærlige og kloke innledningen går Paulus så over til de tingene som ligger han på hjertet.

Først tar han fram den ulykkelige splittelsen i forskjellige partier som har funnet sted. Han omtaler dette meget inngående fordi enigheten mellom de hellige er betingelsen for at livet skal bestå.

Han benytter her anledningen til generelt å omtale den stillingen ordets forkynnere inntar overfor menigheten samt menighetens stilling til dem. Han begrunner også den måten han opptrådte på i Korint da han utførte sin gjerning der.

Dette avsnittet som går helt fram til 1Kor 4:21, begynner her i kap. 1:10-16 med en inntrengende, generell formaning til enighet (v.10).

"Dere må være fast forenet." Først når de troende holder sammen som med ett hjerte, har deres forhold fått sin rette stand. Det var Herrens bønn at de troende måtte være ett likesom han og Faderen er ett.

Når det står: "- i samme sinn og samme tanke", utelukker ikke det en velvillig samtale mellom de troende om hva som er rett. Det som det advares mot, er en bitter meningsforskjell som skader broderkjærligheten og bringer skam over Kristi navn utad.

Paulus innleder sin formaning ved å henvise til vår Herre Jesu Kristi navn, dette ene store navnet som binder alle de hellige sammen. Ti ganger nevnes vår Herre Jesu Kristi navn i de ti første versene. Dette står som en motsetning til all tale om menneskenavn som hadde kommet opp blant korinterne.

I v. 11-12 begynner han sin formaning ved å vise til de opplysningene han hadde fått av Kloes folk. Kloe var sannsynligvis en av de kristne i Korint, og noen av hans folk hadde vært på besøk i Efesus. Disse opplysningene viste at alle menighetsmedlemmene tilhørte ett eller annet av de fire partiene.

Det siste partiet sa om seg selv: "Jeg holder meg til Kristus." Det bestod av slike som ergret seg over alle menneskenavn som satte skille mellom vennene. Med en viss forakt forkastet de alle hensyn til menneskelige lærere og veiledere. Men dette var jo også i høy grad en kjødelig innstilling ettersom disse lærerne og veilederne var sendt av Herren.

Paulus fordømmer hele dette partivesenet med de kraftige ordene: "Er Kristus blitt delt?" (v.13).

For riktig å vise hvor tåpelig det er å knytte seg til menneskenavn, fortsetter han med å spørre om det var Paulus som ble korsfestet for dem eller om de ble døpt til Paulus' navn.

Slik situasjonen var, måtte han bare takke Gud for at han egenhendig hadde døpt bare noen få av de troende i Korint. Derfor skulle ingen komme og si at han hadde stilt dem han hadde døpt, i et særlig forpliktende forhold til seg selv (v.14-16).

Denne overvurderingen av mennesker slik at man blir knyttet til spesielle menneskers navn, har nok ofte gjentatt seg i kirkens historie. Vi skal ikke forakte eller glemme de personene Gud har sendt som særlige redskaper i sitt rike slik det fjerde partiet i Korint gjorde, men vi skal samtidig passe oss for å la oss innrullere under noe menneskes fane. Det er et sunnhetstegn i enhver åndelig bevegelse at en unngår slik persondyrkelse.

Det er ikke noe å undre seg over om den vantro verden til stadighet vil nevne Herrens venner etter ytre merkelapper. De betrakter jo likevel bare troen som et verk av mennesker. Men la oss holde klart for oss selv at det å slutte seg til Indremisjonen eller til Luthers lære ikke er det samme som å ha liv i Gud.

Det som virkelig gjelder, er at en kommer gjennom til et selvstendig samfunn med Gud. Da kan en takke Gud for de redskaper han brukte for å føre en dit.

Jesu Kristi navn er det eneste som kan smelte hjertene sammen til en enhet, og bare ved å se hans nåde i de personene han sender til hjelp i våre liv, kan vi få den rette velsignelsen gjennom dem.

Derfor er det at døperen Johannes kan si at hans glede er blitt full og hel når han ser folk gå fra han og til Herren selv (Joh 3:29).

1Kor 1:17-31.
I det foregående avsnittet har Paulus skrevet om at han hadde døpt bare noen få i Korint. For "Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet" (v.17).

Med dette vil ikke Paulus på noen måte redusere dåpens plass. Tvert om stiller han den på en enestående plass som Herrens gjerning alene når den utføres etter Herrens innstiftelse.

Den får ikke noen større kraft enn den har i seg selv ved at den blir utført av framstående menn i Guds menighet. Derfor ser vi ofte at Herrens apostel lar sine medhjelpere utføre dåpen (se f.eks. Apg 10:48 om Peter hos Kornelius).

Men når Ordet forkynnes, gjør i høy grad de spesielle gaver seg gjeldende hos hver enkelt person. Og Herren hadde på en helt spesiell måte utrustet sine apostler til å forkynne evangeliet.

Med dette går Paulus over til å angripe det som er den egentlige grunnen til splittelsen i forskjellige partier som hadde oppstått i Korint. Folk der hadde nemlig latt seg blende av menneskelig veltalenhet og formen på forkynnelsen. Dermed hadde også selve evangeliet, det enkle ordet om korset som har så avgjørende betydning for hjertene, kommet mer i bakgrunnen.

Helt fra første stund hadde Paulus forstått at dette var en svakhet hos korinterne, og det ble en særlig fristelse for dem. Derfor hadde han også fra først av lagt vinn på forkynnelsen av det enkle, likeframme ordet.

Apollos hadde vært mindre på vakt her, slik vi nevnte i innledningen. Resultatet var at mange av korinterne syntes at Paulus' prekener ble for intet å regne sammenlignet med Apollos' forkynnelse.

Dette er vel heller ingen ukjent tanke i vår tid. Folk kan av og til snakke med forakt om "bondeprester" selv om de er forkynnere av det levende evangelium, mens de berømmer den fine og "dannede" veltalenhet.

Dermed skal det ikke være sagt at det er likegyldig hvilken form forkynnelsen har. Et ord som er talt i rett tid er som epler av gull i skåler av sølv, sies det i Ord 25:11. Men det er forferdelig når menneskene bare blir opptatt av skålene og deres fine utforming mens de glemmer det de inneholder.

Det fortelles at en troende kunstmaler hadde malt korsfestelsen. På bildet hadde han plassert forskjellige personer ved foten av korset. Fordi mange mennesker til stadighet beundret personene ved foten av korset og bare kastet et flyktig blikk på den korsfestede, ødela han hele maleriet. Han forstod at han ikke oppnådde det han mest ønsket, nemlig å framheve Kristus.

Og det er dette hver eneste forkynner skal ha klart for seg: Han skal male Kristus som den korsfestede på en slik måte at "Kristi kors ikke skulle tape sin kraft".

På en underlig måte er Kristi kors noe som i seg selv vekker anstøt hos den menneskelige visdommen. Men vil en forsøke å ta bort noe av det som vekker anstøt og på den måten forsøke å tilpasse det den menneskelige visdommen, så svekker en i samme grad korsets frelsende makt.

Ordet om korset vil alltid være "en dårskap", en tåpelighet, for de vantro, "for dem som går fortapt" (v.18). Men for de troende, "for oss som blir frelst", er det en "Guds kraft".

Men også de som går fortapt, blir i seg selv et bevis på korsets frelsende makt idet de går fortapt fordi de støter seg på korset og går utenom det. Dette viser Paulus i det følgende (v.19-25).

Den rene menneskelige visdom går konkurs og er maktesløs mens korsets tale går sin seiersgang til oppreisning for alle dem som tror.

I v. 19 viser Paulus til et ord fra Jes 29:14: "Deres vismenns visdom skal forgå, og deres forstandige menns forstand skal skjule seg." Dette ordet om at Gud forkaster den menneskelige visdommen som kraftløs, ser Paulus som oppfylt her i Korint.

"Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?" (v.20). Gud har åpenbart at den er bare tomhet enten det er den jødiske skriftklokskapen eller det er den greske visdom og debattkunst.

Den visdom som hører denne verden til og ikke ydmyker seg for Gud, har klart nok avslørt sin manglende evne til å erkjenne Gud i hans visdom Det finnes jo en åpenbaring av Gud i naturen og de skapte ting (se Rom 1:19-20), men verdens selvklokskap hindrer dem fra å finne fram til denne erkjennelsen av Gud (v.21). Hvordan har ikke mange av verdens forskere forsøkt å løse erkjennelsens problem, men alltid har det bare vært en famling som har endt i mørke.

Og så kom da Gud med ordet om korset. For jødene er dette et "anstøt". De ønsker å se ytre tegn. For grekerne (hedningene) er det "dårskap" ("uforstand", NO) fordi de ser korset som en uforklarlig gåte for den menneskelige tenkningen (v.22-23). Det kreves tro for å kjenne "Guds kraft" og "Guds visdom" i dette kors (v.24).

Forargelsen og dårskapen i ordet om korset forsvinner for den som åpner seg for det og tror det, og Guds herlighet stråler fram. Da blir det klart at "Guds dårskap" ("Guds uforstand", NO), det vil si det som synes å være uforstand i menneskers øyne (en korsfestet Guds-sønn), er virkelig visdom Og "Guds svakhet" (hvor maktesløs syntes ikke Frelseren å være da han hang på korset) eier styrke som er så uendelig mye større enn all menneskelig styrke. Menneskelig visdom og styrke er tross alt bare et tomt skall.

I v. 26-31 gir Paulus et praktisk bevis på evangeliets underfulle vesen ved å vise til den erfaring menigheten selv har gjort. Det viser seg tydelig når en ser over kretsen av dem som evangeliet har virkeliggjort sin kraft på.

Verdens menneskelige visdom, makt og storhet har kommet til kort. Det er på ingen måte de som har disse egenskapene som først og fremst har fått del i frelsen. Nei, erfaringen viser det motsatte (v.26-28).

Men nettopp slik var det Gud ville det for å gjøre til intet enhver mulighet for selvros (v.29). Han ville se en annen slags ros, nemlig det å rose seg av Herren (v.31). Denne slags ros gir Gud hele æren.

Paulus viser her igjen til et skriftord, nemlig Jer 9:32 der det står: "Men den som roser seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden."

I v. 30 viser Paulus hvordan all ros og ære tilkommer Gud. Ved denne Gud var de hellige i Korint blitt til "i Kristus Jesus". I han har den sanne visdom kommet til oss fra Gud.

Kristus som er vår visdom fra Gud, viser seg klart som den sanne visdom (i motsetning til verdens tomme spekulasjoner) ved at han bringer med seg rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.

Rettferdigheten betegner den frikjennelsesdommen som alle syndere får del i ved troen på forsoningen i Jesu blod. Denne dommen gjør at de kan stå rettferdiggjort for Guds ansikt.

Helliggjørelsen betegner den nye nådestanden de troende lever i. De er skilt ut fra verdens syndige vesen for å leve et nytt liv i Ånden.

Forløsningen (eller kanskje rettere gjenløsningen) forklarer de fleste fortolkere som en betegnelse på Jesu gjerning da han led straffen for synden i stedet for oss og kjøpte oss fri fra syndens skyld og makt.

På denne måten blir forløsningen grunnlaget for både rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen.

Men som grunnlaget for all vår rettferdighet og hellighet bærer dette ordet "forløsning" også i seg fullendelsen, det vil si den evige og fullstendige frigjørelsen fra alle syndens følger både for legeme og sjel.

Frelsesverket på korset er en gjerning som helt og holdent er av Gud. Det åpenbarer hans evige kjærlighet og bringer frihet fra mørkets makter. Ved å la herlighetslyset stråle over dette Kristi kors, viser samtidig Paulus korinterne hvor meningsløst det er å fortape seg i ytre ord og framstillingsformer og la disse skygge for korsets sanne visdom og kraft.

I denne ytre og høyst menneskelige måten å se dette på som de var grepet av, lå den egentlige grunnen til splittelsen mellom dem.

Nei! Se på korset, dere korintere, se på kjernen i budskapet, og bøy dere ved korsets fot i tilbedelse, så vil dere bli til ett hjerte og én sjel, med samme syn og samme tanke!

 

1Kor 2:1-5
I v. 1-5 gjentar Paulus det som han allerede har sagt i 1Kor 1:17. Kristus har sendt han for å forkynne evangeliet, og det skal han ikke gjøre med blendende talekunst eller visdom for at Kristi kors ikke skal miste sin kraft.

I det foregående avsnittet, 1Kor 1:18-31, hadde Paulus begrunnet dette ut fra evangeliets eget vesen og virkning. Og nå viser han at akkurat slik talte han også da han var hos dem.

Han hadde gjort seg umak da han var hos dem med å unngå alt som kunne kalles "mesterskap i tale" eller "visdoms overtalende ord" (v.1 og 4). Han hadde holdt seg til det som var evangeliets sentrum, nemlig "Jesus Kristus og ham korsfestet".

Og like så lite som hans tale, kunne heller ikke hans opptreden (v.3) gi noen anledning til at korinterne skulle utrope han til noen partileder. Tvert om hadde han vært klar over sin egen maktesløshet overfor den store oppgaven som lå foran han i Korint, dette lystenes Babel som var en av Satans sterkeste holdepunkt.

Derfor hadde han helt og holdent holdt seg til den enkle tale om korset. Selv var han liten og svak, men nettopp dette ble hans styrke. Han hadde bare sett Guds Ånd og kraft som det eneste som kunne gi tilstrekkelig bevis for hjertene gjennom det han talte. Selv hadde han ikke forsøkt seg på noen slags bevisføring som skulle overtale eller engasjere mennesketanken.

Dette hadde han gjort i den ene hensikt at deres tro ikke skulle bygges på noen form for menneskelig visdom slik korinterne hadde så lett for å gjøre, men bare på Guds kraft alene som de opplevde i sine hjerter (v.5).

Her har vi mye å lære. Først bør vi skille mellom det som vi med et bilde kan kalle forskjellen mellom næringsrik mat og krydderet som setter smak på maten. Den enkle tale om korset er brødet som gir virkelig næring til sjelene.

Formen på talen, veltalenhet og ytre midler som fengsler, er bare som krydder. Det kan nok smake godt, og vi kan ha lov til å glede oss over den, men vi skal likevel være forsiktige så ikke formen blir hovedsaken for oss slik at vi kaster vrak på og kjeder oss ved ekte forkynnelse som mangler ytre effekter.

Ser vi først og fremst på formen, ender vi snart opp med bare å ville høre de største og mest veltalende forkynnerne.

Dette er et åndelig sykdomstegn. Den som er sunn og frisk og arbeidsom, har vanligvis god matlyst. En med dårlig matlyst, noe som ofte henger sammen med for lite skikkelig arbeid, blir lett kresen og fordringsfull når det gjelder mat.

Slik er det også med lysten til å høre Guds Ord. Her må enhver prøve seg selv.

Enda en advarsel kan vi trekke ut av disse ordene av Paulus når vi tenker på vår egen tid. Det tales så ofte i våre dager om at forkynnelsen må tilpasses tidens krav. Den må gjøres mer moderne slik at vår tids mennesker også må få smaken på den. Den gamle forkynnelsen om synd og nåde når ikke lenger fram til folk, sies det. Forkynnelsen må få en form som kan appellere til det moderne menneske.

En snev av sannhet finner vi nok i denne løgnen. Vi ser at både Jesus og hans disipler tok hensyn til de forskjellige situasjonene de sto i. Det er forskjell på Paulus' tale foran det jødiske råd, foran en Feliks og en Festus og da han sto foran de store folkemengdene på misjonsmarkene.

Men til tross for den forskjellige form på prekenene holdt både Jesus og hans apostler alltid fram sannheten uavkortet. De talte aldri for å gjøre mennesker til lags.

Men mange steder i den kristne kirke i dag kan det ikke nektes for at det gjøres forsøk på å pynte på evangeliet om korset for å gjøre det mer tiltalende og innlysende for den menneskelige tanke. Man tar hensyn til menneskenes meninger, og særlig de såkalte intellektuelle.

Men på denne måten mister ofte ordet om korset sin kraft. Tilhørerne vinnes kanskje som tilhengere av predikanten, men de blir ikke frelst. Og predikanten selv kommer ut på et farlig skråplan.

Nei, Kristi kors vil nok til tidenes ende fortsette å være anstøtelig for jøder og en dårskap for grekere, også for de døpte "jøder og grekere". Men til sist skal det vise seg at ordet om Jesu kors er det eneste som fører evig liv og seier med seg.

1Kor 2:6-16
I Korint hadde ikke Paulus ønsket å innrette seg slik at hans forkynnelse kunne tilfredsstille tilhørernes ønske om visdomstale. Men det betydde ikke at han ikke hadde en dyp visdom som han ønsket å forkynne.

Idet han igjen tar avstand fra den visdom som hører denne verden og dens herskere til (v.6), peker han på Guds dype, evige og kjærlige visdom som har til mål å føre oss fram til herligheten (v.7).

Dette er en visdom som verdens såkalte herskere, slike som f. eks. Pilatus, jødenes yppersteprester og det høye råd, hadde vært fullstendig blinde for (v.8).

Han beskriver denne Guds underfulle visdom nærmere ved å sitere fritt et ord fra

Jes 64:3 der det står: "Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øye sett noen annen gud enn du gjøre slikt for dem som venter på ham."

Guds visdom er noe som menneskene ikke kan finne på av seg selv. Ikke noe menneske kunne i sitt eget hjerte komme på denne kjærlighetens og hellighetens visdom om at veien til frelse går gjennom et kors på Golgata der Jesus døde for alle våre synder. Ingen kunne ha sett eller kunngjort en slik vei.

Men enda mindre kunne noen tenke seg de tanker Gud har når det gjelder å herliggjøre sitt folk. Den store herligheten som venter alle som tror på han, når alt som ble grunnlagt ved Kristi kors når sin fullendelse, overgår all menneskelig tanke.

Her er en visdom, et dyp av visdom, som er tilstrekkelig til å føre mennesketanken opp til de største høyder og gi den mektige syner med evighetsperspektiv.

Men hvem var det Paulus og de andre Herrens vitner forkynte denne visdommen for? Det sier Paulus med en gang i dette avsnittet (v.6). "Visdom taler vi blant fullkomne" ("for dem som er modne", NO).

Det greske ordet "teleioi" som oversettes med fullkommen, betyr på ingen måte "fri fra synd" slik mange misforstår det. Det uttrykker det å være voksen, åndelig fullvoksen eller fullmoden.

Det Paulus da mener her, er at han kunne tale visdom blant de voksne, modne kristne som var kommet over det åndelige barnestadiet. De hadde kommet over de misforståelsene som et kjødelig, umodent sinn førte med seg.

Og han kunne tale visdom ikke bare med hensyn til formen, men også med hensyn til innholdet. For dem kunne han ta fram de dype rikdommene som Guds rike rommer, slik apostelen sier i Rom 11:33. Det er det Paulus i neste kapitel (1Kor 3:2) kaller "fast føde" i motsetning til "melk".

Når en av og til kan høre forkynnelse som legger ut om helliggjørelsens dype sannheter for uomvendte mennesker uten å tale om omvendelse og uten å vise dem til Jesu soningsdød på korset, da rammes denne slags forkynnelse sannelig av dette ordet (v.6): "Likevel, visdom taler vi blant fullkomne."

Uomvendte mennesker er ofte lik korinterne. De hører gjerne kristelige foredrag med interessante opplysninger om religiøse emner. Dette fengsler tanker og interesser, men leder samtidig bort fra det som skulle være det viktigste, nemlig å få gjort opp sitt regnskap med Gud ved korsets fot.

Så uklart talte sannelig ikke Paulus. Han forstod hva de trengte, og derfor talte han først og fremst det enkle ordet om korset for dem som trengte å bli hjulpet inn i Guds rike.

Den dype visdommen som er en følge av ordet om korset, talte han først til dem som allerede var kommet inn i Guds rike. Bare de var modne nok til å ta imot den uten å bedra seg selv.

Denne Guds visdom består i åpenbaringen av Guds evige, forunderlige rådsslutning om menneskenes helliggjørelse, og den er altså for modne kristne (v.6).

Den åpenbares bare for mennesker ved Guds Ånds gjerning (v.10), for bare Guds Ånd kjenner hva som bor i Gud, på samme måte som bare menneskets ånd vet hva som bor i det (v.11).

Dybdene i Gud betegner hele den uuttømmelige rike fylde som er i Gud, hans vesens egenskaper, hans tanker og rådsslutninger.

Apostelen skriver ikke: "Guds Ånd som er i ham", slik han sier om menneskets ånd. Selv om Ånden er ett med Gud på samme måte som menneskets ånd er ett med mennesket, så er likevel Guds Ånd en guddommelig person, et selvstendig "jeg" i forhold til Faderen og Sønnen. Så nøye er Guds ord uttrykt under Åndens veiledning.

Det er altså bare ved hjelp av Guds Ånd at vi kan kjenne denne visdommen fra Gud. Og denne Ånd har vi fått, sier Paulus idet han mener seg selv og de andre sendebud fra Herren i Korint.

Denne Ånd er forskjellig fra verdens ånd og dens falske visdom Ved Guds Ånds hjelp kan vi kjenne de store rikdommene som Gud har gitt oss i sitt rike.

Ved hans hjelp kan vi også tale om dette fordi Ånden lærer oss de ordene vi skal bruke slik at både form og innhold får den rette åndelige verdi. (v.12-13).

Når Paulus sier: "Vi tolker åndelige ting med åndelige ord" ("For det som hører Ånden til, tolker vi med ord som hører Ånden til", NO), så er dette ordet til stor oppmuntring for alle oss som forkynner Ordet. Vi skal med stor frimodighet be Ånden om ikke bare å gi oss innholdet, men også formen på vår forkynnelse.

Noen oversetter dette slik: "For det som hører Ånden til, tolker vi for de åndelige." (I samme betydning som fullkommen eller fullvoksen i v. 6). Begge oversettelsene kan forsvares ut fra grunnteksten, men den første oversettelsen gir utvilsomt det rikeste tankeinnholdet.

Når alt ved forkynnelsen av Guds ord hører Ånden til, så følger at den frukten som denne forkynnelsen gir, også må høre Ånden til.

Et menneske derimot som ikke har Guds Ånd, kan ikke forstå det som hører Ånden til. Det lar seg bare lede av sine naturlige følelser og tanker. For et slikt menneske blir det bare uforstand og dårskap fordi det mangler evner som Ånden gir, til å bedømme dette (v.14).

Det er noe helt annet med den som hører Ånden til. Han har nøkkelen til å kunne "dømme om alle ting". Det vil selvfølgelig ikke si at han forstår seg på alle ting som finnes i denne verden, men han kan bringe dem inn i det hellige lyset av Guds ord og vurdere dem ut fra det.

Han selv derimot kan ikke bedømmes eller forstås av andre enn dem som har det samme åndelige vesen (v.15). Ingen forstår jo Kristi forstand før en selv får del i den. Her nevner Paulus en fri gjengivelse av Jes 40:13: "Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver?"

"Men vi har Kristi sinn ("Kristi forstand", NO)" sier Paulus (v.16). Med disse ordene slår Paulus fast den stillingen et sant Guds barn har her på jorden.

Et Guds barn er et uforståelig under for verden. Men selv kan han gjennomskue verden og dens tilstand ved hjelp av Åndens lys som kaster sin glans over hans gamle menneske.

Et Guds barn har evnen til å bedømme alle forhold i livet etter åndelig målestokk, sier Paulus her. Ånden veileder han til det.

Vi ser hvordan Paulus selv hadde denne evnen til å bedømme åndelig de forskjellige situasjonene han opplevde i livet selv om de bare hadde med det vanlige, jordiske livet å gjøre.

Når vi leser historien om Paulus' liv, ser vi hvor klart han så de åndelige mulighetene også under arrestasjonen i Jerusalem, fangenskapet i Cæsarea og reisen til Rom, for å nevne noen eksempler. Og videre ser vi hans gode evner til å bedømme de forskjellige jordiske forholdene som han ble stilt forskjellige spørsmål om. Dette brevet er i seg selv et godt eksempel på det.

Og når Guds barn av og til kan være usikre og uklare i sin bedømmelse, da oppfordrer Guds ord oss til å be om klarhet og lys. Vi kan be om å bli fylt av Guds underfulle Ånd som åpenbarer Guds visdom for oss og fører oss dypere inn i Kristi forstand, han som alltid visste hva han skulle gjøre.

Men av dette ser vi også at vi først og fremst må oppfordre uomvendte mennesker til å be om at Guds Ånd må gjøre sin gjerning i dem.

Luther slår da også uttrykkelig fast denne sannheten i sin forklaring til den tredje artikkel der han sier: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Kristus min Herre, eller komme til han, men Den Hellige Ånd..."

Å eie Guds Ånd eller ikke eie han. Det er det store skillet mellom verden og Guds folk. Derfor er de så forskjellige, tenker de så forskjellig, taler de så forskjellig og handler så forskjellig.

Må det være vår daglige bønn at vi stadig er fylt av Guds Ånd slik at vi i sannhet kan være åndelige mennesker.
1Kor 3:1-9
De kristne i Korint hadde tydeligvis ikke vært fornøyd med den måten Paulus forkynte på i forhold til slik Apollos gjorde det. De syntes hans forkynnelse var for snever og enkel.

I det foregående har han sagt at han med fullt overlegg hadde anstrengt seg for å forkynne som han gjorde av hensyn til menneskelig visdom og veltalenhet.

Nå sier han i v. 1-4 at han heller ikke hadde kunnet forkynne Guds dype visdom for dem. Han hadde måttet holde seg til den enkle barnelærdommen fordi de ennå ikke var modne som kristne mennesker. De hadde vært som små barn som bare tålte "melk".

Men det verste var at de ennå ikke kunne tåle "fast føde". Fremdeles viste de tegn på å være umodne. Deres splid og partivesen var et tegn på det (v.3-4). De oppførte seg som folk flest som lot sine naturlige lyster herske. Slikt sømmet seg slett ikke for hellige mennesker som skulle la seg lede av Ånden.

Etter grunnteksten bruker Paulus to forskjellige uttrykk som oversettes med "kjødelig" (i NO er de oversatt med "mennesker"). Det første uttrykket i v. 1 betegner egentlig noe som er helt igjennom av kjød, det vil si helt motsatt av ånd. Det samme uttrykket er brukt i Rom 7:14. Det andre uttrykket i v. 3 har en svakere betydning og betegner et menneske som ennå lar seg lede av kjødets lyster og er ulydig mot Ånden.

En kan nesten synes det er merkelig at han bruker disse sterke uttrykkene om mennesker som han samtidig kaller kristne, selv om de er umodne. Men vi må forstå det ut fra den situasjonen de befant seg i, der de strebet etter blomstrende veltalenhet og den påfølgende persondyrkingen.

På enkelte områder i livet kan vi si at til og med troende mennesker kan være "vantro". På samme måten må vi også forstå omtalen her av korinterne som mennesker slik de er av naturen.

At Paulus bruker disse sterke ordene har nok også sin grunn i at korinterne innbilte seg at de var virkelig åndelige mennesker som hadde nådd langt i sitt kristenliv. På grunn av all kunnskapen de hadde på andre områder i livet, mente de at de også var modne og kunnskapsrike i sitt åndelige liv (se ellers 1Kor 8:1 der Paulus gjør klart at kunnskap gjør hovmodig, og 1Kor 4:8: "Dere er alt mette -.) Dette er nok grunnen til at Paulus tar så hardt i for å bringe dem til selvbesinnelse.

Den dag i dag kan det også finnes mange tanker som slett ikke er åndelige, hos mennesker som nylig er blitt kristne. Kanskje det av og til er temmelig grove ting også. Da kreves det både kjærlighet, omsorg og alvor for å oppdra dem og føre dem fram til modne kristne.

Først gir Paulus altså leserne den høyst nødvendige irettesettelsen, men så fortsetter han med å vise dem hvordan de rett kan vurdere budbærerne som Gud sender til dem med evangeliet.

Verken Paulus eller Apollos var noe annet enn tjenere som Gud hadde sendt og brukt til hver sin oppgave. Paulus plantet. Apollos vannet. Men det var likevel bare Gud som hadde gitt vekst. Æren for dette var helt og holdent Guds.

Det var ingen grunn til ære for tjenerne (v.5-7). Det er som vi her hører et ekko av Jesu ord i Luk 17:10: "Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre."

Derfor er det urett det korinterne gjorde, når de knyttet seg slik til dem som bare var redskap for Herren. Derfor var det også urett å stille dem opp mot hverandre slik de forskjellige partiene gjorde. De forskjellige gjerningene disse tjenerne gjorde, gikk jo ut på ett og det samme. "Den som planter og den som vanner, er ett" (v.8).

Sikkert nok er det at hver arbeider har sitt særlige ansvar overfor Gud ("enhver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid"). Alt sammen tilhører jo Gud. Tjenerne er Guds medarbeidere. Deres arbeidsområde er Guds åker og Guds bygning som er menigheten.

Enheten mellom vitnene som hadde forkynt evangeliet, bestod nettopp i dette at de sto i den samme Herres tjeneste, som medarbeidere i en stor oppgave.

Forskjellen lå i at arbeidsområdene deres var forskjellige, og de utførte oppgavene på forskjellig måte etter den særlige utrustning den enkelte tjener hadde fått.

Det er en nådetittel at Herrens tjenere kalles "Guds medarbeidere". Her uttrykkes den fortrolighet som Herren viser sine tjenere.

Det er som han innvier dem i sine frelsesplaner, slik Jesus gjorde med sine disipler: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans Herre gjør. Men jeg har kalt dere venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere" (Joh 15:15 ).

I v. 9 brukes et dobbelt bilde om menigheten. I det ene bildet beskrives den som "Guds åkerland". Dette bildet har ligget til grunn for det som er sagt i det foregående (v.6-8). Det andre bildet er "Guds bygning". Dette bildet brukes videre i det følgende (v.10-17).

Bildet av menigheten som Guds åkerland, gir oss mange dype og rike tanker. På samme måte som vi finner Guds tanker på naturens område, har de sine paralleller på det åndelige området.

En åker må bearbeides. Den må pløyes, harves og renses før den kan sås til. Dernest må den også gjødsles og holdes ved like om det skal bli noen avling.

Slik er det også på det åndelige området. Alle døpte er helliget til å være Guds åker, men mange vil ikke la seg bearbeide ved Ordet og Ånden. De vil ikke la seg omvende, rense og sås til.

Vantro hjerter ligner en åker som er full av tistler og andre slags ugress.

Salig er den som er blitt Guds åker og bærer troens gode frukter for han.

Hver troende har da også fått sin store eller lille oppgave som Guds medarbeider overfor andre mennesker.
1Kor 3:10-17
I v. 8 har Paulus nevnt det ansvaret hver enkelt arbeider i Guds rike har overfor Gud. I dette avsnittet understreker han videre det dype alvoret i dette ansvaret. Det blir spørsmål til alvorlig selvransakelse for alle arbeidere i Guds rike.

Først peker han på den spesielle oppgaven han selv har fått, nemlig å legge grunnvollen. Paulus sier at han har gjort dette som "en vis byggmester", men han understreker samtidig at han har gjort det "etter den Guds nåde som er meg gitt" (v.10). Ydmykt gir han Gud æren.

Men når grunnvollen var lagt, drog han videre til andre steder hvor det ennå ikke var noen menighet (se Rom 15:20-21). Hans arbeid måtte derfor på hvert sted føres videre av andre medarbeidere, og spørsmålet var da hvordan det ble arbeidet videre (v.10).

Når det gjelder grunnvollen, så er det bare én, nemlig "den som er lagt" av Gud, "Jesus Kristus". Han er hovedhjørnestenen. Det finnes ingen annen grunnvoll i Guds rike (v.11). Vil noen bygge på noe annet, da er de utenfor Guds rike og bygger i virkeligheten på sand (sml. Matt 7:26-27).

Paulus fortsetter så med å nevne to slags arbeidere som fører arbeidet videre. Det er velvillige arbeidere som bygger videre på grunnvollen som allerede er lagt (v.12-15), og det er bevisste fiender som går inn for å rive ned Guds bygning (v.16-17).

De velvillige arbeiderne skiller Paulus igjen i to grupper. Den ene gruppen er de som samvittighetsfullt bruker ekte og holdbare materialer når de bygger på grunnvollen Jesus. Disse materialene beskrives som gull, sølv og kostbare stener. Den andre er de som bruker materialer som har liten verdi og dårlig kvalitet slik som tre, høy og strå (v.12).

Forskjellen på disse byggematerialene avsløres av ilden. De førstnevnte tåler å bli prøvet av ilden. De andre brenner opp.

Hvordan skal vi forstå bildet med disse forskjellige slags materialer? Det må være bilde på de forskjellige læreretninger og forskjellige slags forkynnelse som forkynnerne bruker for å oppbygge og hjelpe Guds folk.

Det som stammer fra Guds Ånd og er Herrens egen tale, er ekte saker. Det som bare kommer fra mennesketanker og følelser, som er død kunnskap og høye stemninger, er tre, høy og strå. Det kan være kunstferdig i sin veltalenhet, men det er uten Guds Ånd og derfor verdiløst.

På dommens dag, når Jesus kommer igjen, skal alt prøves med ild. "Den åpenbares med ild." Det er Kristi hellighets ild og hans mektige åpenbarelse som vil fortære alt som bare er menneskelig (se 2Tim 1:7-8).

Dommens dag og dens ild (v.13) vil vise at noens arbeid blir stående, og disse skal få sin lønn (v.14). Men andres arbeid brenner opp, og de blir stående igjen med den bitre erkjennelsen at arbeidet deres var forgjeves. Men det føyes til: "Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild" (v.15).

Å bli berget ut av ild skjer som oftest med angst og smerte. Ved Herrens gjenkomst vil hans hellighets klare lys avsløre den virkelige verdien ved alle ting, og dette vil skje til stor skrekk for slike arbeidere. Uttrykket her vil vel egentlig si at han med nød og neppe blir frelst.

Grunnen til at han selv blir frelst, ligger i at han tross alt bygde på grunnvollen og ikke forkastet ordet om Jesus Kristus og han korsfestet. Han har holdt fast på han som grunnen til sin rettferdighet. Frelsen avhenger jo bare av troen og ikke av gjerningene en har gjort i livet. Men til tross for dette, så er de mislykkede gjerningene et tegn på en svak og feilende tro.

Den "lønn" som det er snakk om i v. 8 og 14, er ikke det evige livs gave. Den gis bare av nåde. Men det er snakk om velsignelser som Gud gir den arbeideren som har gjort arbeidet sitt rett og godt.

Denne tanken møter vi flere steder i Bibelen. I Dan 12:3 leser vi: "De som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene evig og alltid." Også i Matt 19:28 har vi Jesu egne ord til disiplene der han lover dem en særlig nådelønn.

Ordet her i v. 12-15 inneholder en sterk oppfordring til alle Herrens tjenere om å prøve kvaliteten av det arbeidet som de gjør. På kne for Herren bør de tigge om at det må være Guds eget, rene evangelium de får bære fram. Må det være sannhetens ord om Jesu inderlige kjærlighet som klart skiller lys fra mørke, som blir forkynt uten frykt for noe menneske.

Men dette ordet kaster også et vemodig lys over mange forkynneres gjerning selv om det har et streif av håp i seg. Erfaringer fra livet viser oss at ikke så få forkynnere holder fast på den sanne læren om Jesus Kristus som Guds Sønn som ble korsfestet for våre synder. Men samtidig synes deres forkynnelse bare å være et slag i lufta uten å kunne føre til vekkelse og omvendelse fra synden og til grunnfestelse i troen. Det er vemodig å se at hele deres livsgjerning blir til intet, men samtidig gir ordet håp om at de tross alt selv skal bli frelst.

Det fortelles om en prest som lå på dødsleiet. Han hadde nok forsøkt å peke på Kristus, men hans tale hadde ikke alltid vært så klar, og det hadde ikke blitt noe av det han hadde forsøkt å bygge. Da sier han: "Dersom jeg igjen skulle fått gjøre min tjeneste, så ville jeg forsøkt å forkynne ordet på en annen måte enn jeg har gjort." Det var en bitter, men samtidig nyttig erkjennelse av at tjenesten bar merke etter både mennesketanker og menneskefrykt. Men likevel fikk han oppleve selv å bli frelst om enn gjennom ild.

Men det er likevel farlig å bruke tre, høy og strå når en bygger Guds rike, og det er ikke stort håp for den som bruker dette ordet som en sovepute for seg selv i sin tjeneste. Den som bygger slik fordi han ikke vil bygge annerledes og fordi han forherder seg mot Åndens påminnelser om å bygge rett, han glir etter hvert bort fra grunnvollen Kristus og får sin plass blant den slags arbeidere som Paulus nevner i v. 17, de som ødelegger det Guds tempel som de hellige er.

Katolsk teologi bygger sin lære om skjærsilden på dette skriftordet "som gjennom ild". De mener at menneskene skal renses fra sin synd i skjærsilden før dommens dag. Men dette strider åpenlyst mot meningen med dette ordet. Her taler ordet om ilden på selve dommens dag. Og læren om skjærsilden er ren menneskefantasi.

Vi har i det foregående forsøkt å forklare at det tales om forskjellige slags forkynnelse som er mer eller mindre ekte selv om den bygger på grunnvollen som er Kristus. Paulus talte disse ordene både til dem som hadde arbeidet etter han i Korint for at de skulle prøve seg selv, og til menigheten selv for å få dem til å vende blikket bort fra menneskeverk og til den Herre som alle skal avlegge regnskap for.

Men teksten har ikke betydning bare for dem som er forkynnere. Den har også betydning for alle Gud barn når det gjelder frukten i livet til dem som har bygd på grunnvollen Jesus Kristus.

Vantro mennesker bygger ikke på Jesus som eneste grunn til salighet. De bygger på sitt eget syn og sine meninger, på sitt eget forsett, sine egne anstrengelser og sine egne gjerninger.

Først må en bli en fattig synder som erkjenner: "Jeg behøver deg, o Jesus, hjertet har kun synd i seg." Uten dette kan en ikke bekjenne sannheten: "I ditt dyre blod alene blir mitt hjerte rent og godt."

Men også i de troende menneskers ferd er fruktene så forskjellige. Altfor ofte blander det seg dessverre inn så mye vondt og stygt som hører det gamle menneskes vesen til.

Det finnes noen Guds barn der en kan se Jesu sinn komme til syne i den daglige ferd som "Kristi kjærlighets gull, en frimodig bekjennelses sølv og ydmykhetens edelstener".

Men det er også andre Guds barn som lever et liv som er til skam for Herrens navn. Disse går glipp av stor velsignelse fordi de lar Jesus få så liten plass i sitt daglige liv. Når vi likevel ser at de blir frelst, så er det som gjennom ild. Bare gjennom store anfektelser og sjelekamp når de omsider fram til frelsen.

Må Herren hjelpe oss at vi daglig legger oss selv og hele vårt liv fram for Guds hellige, ransakende øye og ber med David: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei! (Sal 139:23-24).

Ildprøver til selverkjennelse er det nok av i hvert menneskes liv. De møter oss både i livets tyngste stunder og i de mange daglige problem. De møter oss i Satans fristelser og i prøvelser både i vår egen natur og i verdens ondskap.

Det vil gå vel med den som lar seg rense og oppdra gjennom disse ildprøvene. Alt det uekte som er hans eget, blir da tilintetgjort, og det nye livet som er av Herren, blir styrket og vokser. Hans liv og vandel vil da bli slik det sømmer seg for en som er helliget til å være Guds tempel og bolig for Den Hellige Ånd (v.16).

Apostelen spør korinterne: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" Dette spørsmålet gir bildet om bygningen et dypere innhold. De troende er Guds helligdom Men derfor er dommen desto større over dem som "ødelegger Guds tempel". "Da skal Gud ødelegge ham," sier Paulus (v.17).

Her taler Paulus om de vrangvillige arbeiderne, "de onde arbeidere" som han kaller dem i Fil 3:2. "Falske apostler, svikefulle arbeidere," kaller han dem i 2Kor 11:13. Den slags mennesker fulgte også etter Paulus. Det var slike som ikke bygde på grunnvollen Jesus Kristus, men som ville legge en annen grunnvoll og rive ned Guds virkelige tempel.

Det finnes jo mange sekteriske retninger som bringer med seg mye tre, høy og strå inn i Guds menighet uten at de vil forlate grunnvollen Jesus Kristus. Men så finnes det også nok av dem som er djevelens tjenere og vil ødelegge selv grunnvollen.

Vi kan også i vår tid peke på mange avskygninger av liberal teologi som fornekter Jesus som Guds enbårne Sønn, født av jomfru Maria. Vi møter dem i den frekke, fornektende bibelkritikken eller i forskjellige grupper som mormoner og andre.

Da gjelder det for Guds folk å besinne seg på sin høye stand som Kristi hellige kirke, som Guds tempel. De må være på vakt og ruste seg med Åndens sverd som er Guds ord (Ef 6:17).

"Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham." Dette alvorlige sannhetsordet skal åpent forkynnes for dem som er fiender av Kristi sanne kirke.
1Kor 3:18-23
De alvorlige ordene om ansvaret som følger med tjenesten i Guds rike, ble uttalt med tanke på de forskjellige slags arbeidere som hadde fortsatt arbeidet i Korint etter at Paulus hadde reist derfra.

Nå tar han igjen fatt i den gale holdningen de kristne hadde inntatt overfor disse. I sin forfengelighet og tilbøyelighet til menneskelig visdom hadde de havnet i persondyrkelsen. Enda en gang viser Paulus selvbedraget i en slik holdning.

Nei, veien til sann visdom går bare gjennom erkjennelsen av at all menneskelig visdom er dårskap eller uforstand i Guds øyne (v.18-20). Han begrunner dette ut fra to ord i Skriften.

Først nevner han Job 5:13: "Han som fanger de vise i deres kløkt", og dernest Sal 94:11: "Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de bare er tomhet."

Verdens visdom alene er ikke bare tomhet. Den stemples også som et farlig sinn hos dem som stoler på den uten å ville bøye seg for Guds ords sannhet. Den er som et farlig sinn som vil bygge et Babelstårn på sin egen forstand til sin egen ære.

Men Herren vil fange dem i deres egen uforstand, og dommen over slike selvkloke mennesker vil føre til evig mørke og forvirring.

Når det er slik med denne verdens visdom, er det best at en så fort som mulig legger den vekk som målestokk når en vurderer forkynnernes evner.

"La derfor ingen rose seg av mennesker" (v.21). Det vil si at ingen må gå inn i et falskt avhengighetsforhold til menneskelige lærere slik at en gir dem en ære som de ikke har rett til. Forholdet er jo det at menighetene ikke er til for lærernes skyld. Paulus peker videre på det som er menighetens særlig høye stilling som Guds menighet: "Alt hører dere til" (v.21).

Med disse ordene mener han ikke bare de forskjellige forkynnerne han nevner med navn. Han inkluderer også alle makter og krefter som finnes i verden. Alt er jo skapt med dette for øye at det skal fremme Guds rikes sak her på jord. Og det skal samvirke til det gode for alle som elsker Gud (Rom 8:28).

Men denne høy stillingen forplikter også Guds folk til å se at Kristus alene er menighetens hode og Herre. Han er den eneste som vi skal rose oss av. Vi skylder han alt, vi som er hans dyrekjøpte eiendom

"Dere hører Kristus til." I dette ligger en salig hvile. Det er som når en brud klynger seg til sin brudgom og finner trøst og styrke i dette: "Jeg tilhører han."

Men det ligger også det forpliktende i dette at ingen andre må få den plassen som rettmessig tilhører Jesus.

Det vil ikke si at en skal se ned på dem som forkynner evangeliet, slik som det ene partiet i Korint gjorde (1Kor 1:12). Nei, de som forkynner, skal respekteres som en gave Gud har gitt menigheten, men heller ikke noe mer.

Til dette ordet: "Dere hører Kristus til," føyer Paulus: "Og Kristus hører Gud til" (v.23). Det vil ikke si at Kristus står i samme forhold til Gud som vi står i til Kristus. Da ville jo Kristus bare bli en skapning slik som oss.

Tvert imot betegner dette ordet Kristus som Guds evige Sønn. Han er av samme vesen som Gud og lik han i alle ting, slik Paulus har uttrykt det i Fil 2:6-11. Dermed innebærer også dette uttrykket at den som hører Kristus til, også hører Gud til.

Grunnen til at Paulus føyer til dette, er sikkert at han ønsket å gå imot det partiet som sa: "- jeg til Kristus" (1Kor 1:12), og på den måten gjorde Jesus til en slags partihøvding.

I dette ordet: "Kristus hører Gud til", blir det nettopp understreket at Jesu navn er opphøyet langt over en hver form for partivesen.

I disse to siste versene (v.22-23) har Paulus enda en gang siktet til de fire partiene i Korint. På denne måten ville han stille menighetens lærer i det rette lys som en gave fra Gud til menigheten. Men samtidig vil han ramme partisinnet slik at all ros og ære må bli gitt til Kristus og den levende Gud alene.
1Kor 4:1-5
Allerede i slutten av foregående kapitel beskrev Paulus lærerne som en Guds gave til menighetene ("alt hører dere til"). Nå følger Paulus denne tanken videre og viser hvilken ære det ligger i dette, ikke bare for menigheten, men også for dem som forkynner Ordet.

Mens han tidligere har kritisert den falske hengivenheten korinterne hadde vist overfor forkynnerne, så peker han nå på den anerkjennelse de med rette har krav på.

Å være "Kristi tjenere og - forvaltere av Guds hemmeligheter" er deres ærefulle stilling. En Herrens forkynner står i en dobbelt tjenerstilling. Han er menighetens tjener, men det er han bare fordi han er Kristi tjener. Han er sendt av Kristus for å tjene menigheten. På denne måten utelukkes mennesketrelldom Bare i samme grad som han tjener Kristus, er han i stand til å tjene menigheten rett.

En forvalters oppgave er å ha tilsyn med de øvrige husfolk som er hos hans herre, og sørge for at de får mat i rett tid. Det sier Jesus i Luk 12:12. Slik skal Herrens tjenere dele ut Guds ord, denne underfulle hemmeligheten (se Rom 16:25) om frelsen av nåde og livet som er i Guds Sønn. Dette er i sannhet hemmeligheter for denne verden.

Men i denne stillingen som forkynnerne har, avhenger alt av om de viser seg å være tro (v.2). De skal være tro overfor Kristus. I dette ligger et dypt alvor, men også en herlig trøst for hver Herrens tjener. Derfor blir det også til sist bare Herren disse tjenerne skal stå til regnskap for (v.3-4).

Det er altså ikke menigheten som skal dømme i denne saken. Ja, Paulus vil ikke engang være sin egen dommer. For selv om han i sin egen samvittighet ikke vet av å ha gjort noe galt, så vet han at Herrens øyne er skarpere og ser dypere enn hans.

Og samtidig vet han at han heller ikke kan søke sin egen rettferdighet i sin troskap. Nei, sin rettferdighet har han bare i Herrens frie nåde som han har tilegnet seg ved troen. Bedømmelsen av sine gjerninger forøvrig overlater han helt og holdent til Guds dom.

"En menneskelig domstol" (v.3) kan mer korrekt oversettes med "en menneskelig dag". Uttrykket peker da på en dag som er fastsatt av mennesker til rettergang, og det blir på denne måten stående i motsetning til Herrens dag som er dagen for den siste store rettergangen.

Den bedømmelsen troende mennesker viser, skal selvfølgelig ikke under alle forhold være likegyldig eller betydningsløs for en Herrens tjener. Mange utro tjenere har ofte brukt dette ordet som en sovepute for samvittigheten når de har merket at Guds barn ikke har kunnet godta dem som sanne og rette tjenere, og vært bedrøvet over deres arbeid.

Nei, Paulus selv viser jo i brevene til korinterne at de helliges kjærlighet ikke er likegyldig for han (se 2Kor 6:11-13). Men på den andre siden skal en Herrens tjener først og fremst være bundet til Herren i sin samvittighet.

Dette utvikler Paulus videre i v. 5 når det gjelder ikke å felle en forhastet dom. Vi mennesker sitter ikke inne med de rette forutsetningene for å felle en endelig dom. Det er det bare Herren som gjør.

Når han kommer i sitt hellige lys, da skal alt "som er skjult i mørket" legges åpent fram. Da skal også han "åpenbare hjertenes råd" ("alt det menneskene har i sinne", NO).

Vi kjenner ikke alle de skjulte motivene i menneskesinnet. Bare Herren kjenner dem, og "da skal enhver få sin ros av Gud" (v.5). Da får alt sin rette verdi etter Guds målestokk.

Når apostelen her taler om at Gud skal gi ros til menneskene, så er også den helt av nåde. Hadde det vært på grunn av gjerninger, så ville enhver ros være utelukket (Rom 3:27). Men innenfor troen er det også plass for nådelønn, slik ordet i Matt 25:21-23 forteller oss: "Vel gjort, du gode og tro tjener. Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herres glede!"
1Kor 4:6-13
I dette avsnittet gir apostelen en skarp og dristig advarsel mot å være hovmodig. Deres hovmod står i skarp motsetning til det faktum at de har fått alt som en gave fra Gud (v.6-8). Dessuten er det fullstendig forskjellig fra apostlenes situasjon der de lever i selvfornektelse og hån (v.9-13).

Paulus begynner med å forklare at det er for korinternes egen skyld han hadde snakket så rett ut om deres forhold til lærerne deres, og da særlig han selv og Apollos.

Paulus og Apollos hadde ikke tanke for å tilegne seg noen ære de ikke hadde rett til. Men de kristne i Korint trengte virkelig lære den slags ydmykhet som Skriften understreker. Her tenkes det på de mange forskjellige vitnesbyrdene i Det gamle testamentet om Guds dom over det hovmodige sinn.

Paulus og Apollos var ikke uenige. Det var korinterne som satte den ene opp mot den andre i striden om de forskjellige lærerne. Hovmodet var roten til dette partivesenet.

Hvem hadde gitt dem retten til å se ned på de andre brødrene i selvsikker overlegenhet? Kanskje hadde den ene større gaver enn den andre, men det var nettopp gaver som han slett ikke kunne takke seg selv for (v.7).

Menigheten var blitt smittet av en hovmodig ånd (v.8) og oppførte seg som om de allerede hadde nådd fram til den fullkomne herligheten der de var kvitt alle mangler, og der det fullkomne kongedømme hadde avløst kampen og striden for å nå fram.

Denne kampen og striden kjempet ennå apostelen og de andre kristne. "Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger!" Ja, var den herligheten de mente de hadde del i, sann og ekte, så ville også apostelen så gjerne ha del i den. Men nå var den en falsk innbilning.

Hvem kan lese disse ordene uten å trekke en sammenligning og se hvordan denne beskrivelsen også passer på noen grupper i våre dager? Vi finner noen som med høy røst bekjenner at de er kommet fram til fullkommenhet og er blitt syndfrie. De vil innbille både seg selv og andre at de har nådd den fullkomne herligheten, og de ligner på korinterne når de mener å ha kommet lenger enn apostlene selv hadde gjort.

Det er et stort alvor Paulus her viser i det bildet han bruker om apostlenes kår. Det er i sannhet et liv under korset. Når det gjaldt å lide, hadde Gud stilt apostlene i forgrunnen. De sto der som om de hadde en stadig dødsdom hengende over seg. Deres kamp var som et skuespill for verden, slik det ofte var skikk på den tiden. De dødsdømte kjempet ofte med ville dyr på de store amfiteatrene til underholdning for folk.

Men det var ikke bare jordiske tilskuere til dette skuespillet. Også overjordiske tilskuere var vitne til denne kampen.

Noen mener at englene som nevnes i v. 9, er Satans engler, og det er nok mest rimelig ettersom de nevnes side om side med "mennesker". Andre mener at det er de gode englene som også er tilskuere, men da må de forstås som hjelpende ånder med kjærlighetens sinn.

Slik var apostlenes situasjon. Og dommen verden feller over dem, er en helt annen enn den feller over korinterne. Apostlene blir kalt uforstandige, skrøpelige stakkarer av verden mens korinterne høster bifall som fornuftige folk til tross for at de er kristne. De var slike som en kunne snakke fornuft med fordi de brukte sine menneskelige evner og sunne sans. Slik ble de kristne hedret av de vantro (v.10) mens apostlene stadig ble utsatt for bitter og vedvarende forfølgelse (v.11-13).

Men under disse forskjellige trengslene hadde apostlene evnen til å velsigne og tåle og fortsette sine formaninger selv om verden bare betraktet dem som utskudd og avfall. Dette var apostlenes herlighet.

Men hvem var det som hadde det rette forholdet til Herren? Var det korinterne som hadde greid å vinne verdens popularitet, anseelse og ære, eller var det apostlene som bare ble foraktet og forfulgt?

Å, hvor korinterne burde skamme seg! Jesus har selv sagt: "Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere" (Joh 15:19).

Motsetningen mellom deres kår og de kår som lærerne deres levde under, burde vel vise dem en stor mangel ved kristenlivet deres ettersom de gikk fri der apostlene ble utsatt for angrep.

I dette avsnittet ligger det også en alvorlig formaning til hvert Guds barn om å spørre seg selv om sin sanne stilling når verden begynner å rose oss.
1Kor 4:14-21
Denne skarpe irettesettelsen hadde sin grunn i inderlig kjærlighet. Dette kommer tydelig til syne i det følgende avsnitt som har en mildere tone. Han hadde ikke skrevet for å føre skam over dem. De hadde nok grunn til å skamme seg, men det var ment som en fars irettesettelse av de barn som han elsket.

Og Paulus var deres åndelige far som hadde gitt dem evangeliet (v.14-15). Lærere og oppdragere kunne de nok ha mange av, sier han, og tenker da tydeligvis på dem som ville binde de troende til et eller annet parti. Det var likevel ingen av dem som med en fars rett kunne formane dem til å følge etter han og ha han som forbilde (v.16).

Når Paulus her kaller seg far for korinterne, så kommer han likevel ikke i konflikt med Jesu ord i Matt 23:9: "Dere skal ikke kalle noen på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen." Paulus har allerede gitt uttrykk for sin ydmyke forståelse av dette forholdet i det han har sagt om forkynnernes stilling som Kristi og menighetens tjener.

På grunn av denne faderlige kjærligheten hadde han også sendt Timoteus til dem. Noen bedre visste han ikke å sende. Timoteus var jo, som korinterne, en åndelig sønn av Paulus ettersom han var blitt en kristen ved Paulus' forkynnelse (se Apg 16:1).

Det er i sannhet et godt vitnesbyrd Paulus gir Timoteus: "Mitt kjære og trofaste barn i Herren."

Han skulle minne dem om de grunnleggende tankene han brukte i sin forkynnelse (eller de veiene han fulgte), og hva han lærte over alt i de menighetene han arbeidet. På denne måten skulle Timoteus friske på minnet hos korinterne som syntes å ha blitt kraftløse. I 1Kor 16:10 hører vi at dette brevet skulle nå Korint før Timoteus kom dit.

De måtte likevel ikke tro at han ikke selv ville reise til dem selv om han sendte Timoteus. Paulus visste at det var noen i Korint som mente dette. De hadde benyttet anledningen til å bruke store ord om at Paulus ikke våget å vise seg i Korint. Ja, "om Herren vil," sier Paulus ydmykt og stille, så skulle han nok komme og se hva slags kraft det var i disse ordene.

I Guds rike spørs det nemlig ikke bare om ytre ord, men først og fremst kommer det an på den indre kraften som ligger bak ordene (v.20). For selve "ordet om korset" er jo en Guds kraft (1Kor 1:18). Det er altså menneske-ord med sin tomhet Paulus her slår ned på i motsetning til Guds rike med dets kraftfylte ord.

Så slutter han med å spørre på hvilken måte han da skal komme (v.21). De kunne velge selv. Enten kunne de ydmyke seg og rense ut de urenhetene som hadde kommet inn i Guds tempel som de var helliget til å være (1Kor 3:16-17). Gjorde de det, ville han komme til dem med kjærlighet og mildhet. Eller så kunne de i tross fortsette den veien de hadde slått inn på. Da var han nødt til å bruke riset på samme måte som en far må tukte sin trassige sønn.

Disse forskjellige måtene Paulus antyder her, tilsvarer de måtene som Herren selv kommer til oss på. Paulus' hjerte er på denne måten et lite speilbilde av vår himmelske fars hjerte.

Vår Gud vil helst behandle oss alle med en mild hånd, men han er ikke veik eller bløtaktig overfor sine barn, Nettopp fordi han elsker oss, sparer han ikke riset når han ser at vi trenger det. Hvis vi ydmyker oss under Guds veldige hånd, så spares vi for mye tukt. Dersom vi dømmer oss selv, så blir vi ikke dømt.
1Kor 5:1-8
I dette kapitlet påtaler Paulus en ny sak som skadet menigheten i Korint. Splittelsen i forskjellige partier var ikke den eneste feilen hos dem som fikk han til å ta fram riset. Det hadde skjedd et alvorlig tilfelle av utukt, og dette var av en slik art at selv hedningene så med avsky på det.

Det var en mann som levde med sin fars hustru, det vil si sin stemor. Så langt hadde det altså kommet med en av menighetens medlemmer. Om far til han som levde i denne synden, ennå var i live, er ikke kjent, men 2Kor 7:12 kan tyde på det.

Menigheten hadde vist en så sløv og slapp holdning i denne saken at de hadde latt den alvorlige synden passere uten å øve tukt overfor den. Og i tillegg hadde de vært hovmodige nok til å holde fram med den indre spliden i forskjellige partier.

Sannelig hadde de grunn til å bøye seg i dyp sorg og ydmykhet og snarest fjerne denne skampletten fra menigheten (v.1-2).

Nå skulle de få vite hvordan han, deres apostel og lærer, stilte seg til denne saken. Han var dypt bedrøvet selv om han ikke var daglig vitne til dette uvesenet slik de troende i Korint var det. Selv om han ikke var legemlig til stede hos dem, var han likevel hos dem i ånden, og hans mening var at de skulle samles til et menighetsmøte som om han selv var til stede.

I Herren Jesu navn og ved vår Herre Jesu kraft som de var samlet ved, skulle de overgi han som hadde syndet så skammelig, til Satan. Det vil si at han skulle bannlyses fra Guds rike til igjen å være som en hedning. Hedenskapet tilhører jo Satans maktområde.

Han skulle altså straffes med den alvorligste kirketukt. Herrens folk er et hellig folk, og blant oss må det ikke tåles slike urenheter (v.2-5).

Hva menes med: "- til kjødets ødeleggelse" (v.5)?

Noen forstår det som om det var synderens legemlige natur, altså kroppen som syndens virkefelt, som skulle ødelegges av Satan (NO oversetter: "- slik at kroppen hans blir ødelagt"). Det antas da at Gud vil ta sin beskyttende hånd bort fra synderen. Vi ser jo ofte hvordan utukten kan føre til at kroppen som utfører den, kan bli ødelagt.

Andre forstår det slik at det er kjødet, det gamle mennesket og dets onde natur det er snakk om her. Det menes da at det er den gamle naturen som skal tilintetgjøres ved at synderen helt og holdent overgis til syndens tjeneste for at han skal få merke hvor slavebundet han er av den.

I begge tilfeller har imidlertid den alvorlige tukten dette siktepunktet: Den var ikke ment til fordømmelse av synderen, men til hjelp for han slik at han likevel måtte kunne stå blant de frelste på Herrens dag. Det er en vond vei å bli frelst på at en først blir overgitt til Satans ødeleggende makt for en tid, men ofte er det den eneste muligheten dersom den bare kunne lykkes.

I v. 6-8 taler Paulus meget alvorlig til menigheten. De hadde virkelig ingen grunn til å rose seg slik de trodde. Visste de ikke at selv en ganske liten surdeig kan syre hele deigen?

Slik går det også om en synd får være i ro og utvikle seg innen menigheten. Det hellige alvoret overfor synden vil forsvinne. Og Guds barn er bestemt til å være som en ren deig uten surdeig. Det vil si at de helliges samfunn skulle være et samfunn som helt igjennom skulle være preget av et nytt og hellig liv. Den nye pakts menighet har jo sett oppfyllelsen av det som fantes som et forbilde for Israels barn ved den gamle pakts påske.

Moseloven bød at det skulle holdes påskehøytid i 7 dager med usyret brød etter at påskelammet var slaktet. Men den nye pakts folk må holde påske bestandig, "for vårt påskelam" Kristus er slaktet en gang for alle (v.7).

Derfor må ikke syndens surdeig tåles blant Guds folk. Ondskap og falskhet, urenhet og usannhet har ingen plass der. Renhet og sannhet skal være målet for Jesu menighet. Og det skal alltid gjøre den skjønn og tillitvekkende.

Paulus bruker dette bildet om surdeigen og påskelammet fordi han skrev dette brevet ved påsketider, mener mange. 1Kor 16:8 synes å peke på dette.

Ellers skal vi merke oss denne fine tanken at hele kristenlivet skal være som et liv i høytid på grunnlag av det store offeret som er brakt langfredag. Daglig skal et Guds barn være pyntet i hellighets drakt, og hele livet skal være en gudstjeneste.

La oss ikke glemme hva ordet vil lære oss: "Et lite grann av surdeig kan snart hele deigen syre. Kommer gnisten snart i brann, er den vond å styre".
1Kor 5:9-13
Paulus begynte med en alvorlig oppfordring til å ta et oppgjør med han som levde i grov synd (v.1). Denne oppfordringen har nå gått over til å bli en mer generell formaning til å leve det hellige livet som det sømmer seg for et Guds barn. Dette er i skarp motsetning til et liv i synd.

Dermed kommer han inn på noe han har sagt i et tidligere brev til menigheten. Dette brevet er ikke blitt bevart. Der skrev han at de ikke skulle ha noe å gjøre med slike som lever i hor.

Dette har korinterne forstått slik at det gjaldt alle som levde i hor, også hedningene og de som levde utenfor menigheten.

Men dermed mistet formaningen noe av sin mening, for det er jo umulig for en kristen å holde seg fri fra enhver form for fellesskap med sine hedenske medborgere.

Slik hadde selvfølgelig ikke Paulus ment det. Det han mente var å ha samfunn med slike som kalte seg brødre og likevel levde i åpenbare synder.

Ved siden av hor nevner han flere andre synder som pengegriskhet, avgudsdyrkelse, drukkenskap og andre ting. Han nevner disse syndene som beskrivelse av et liv i trelldom under synder som har sin grunn i kjødelig nytelse og begjær på sammen måten som hor.

Hva menes det med "avgudsdyrker" i v. 11? Antagelig er det en som hadde tilbøyelighet til å følge med i hedningenes avgudsdyrkelse på en måte som var uforenelig med en levende kristen tro.

Et eksempel på dette nevner Paulus senere når han irettesetter dem fordi de deltar i hedenske offermåltider ([1Kor 10:14-22).

Så nevner han en "baktaler" midt blant disse forskjellige grove synderne. Ordet betegner en ærekrenker eller bakvasker (i NO er det brukt "spotter"). At denne synden nevnes blant de aller verste synder, skal minne oss om at de synder vi gjør med tungen, er like alvorlige for Guds ansikt som de andre.

Men nettopp tungens synder tas det altfor lett på blant Guds folk.

Dersom det fantes folk som gjorde disse syndene innen menigheten, så skulle de troende bryte et hvert fellesskap med dem. De skulle ikke engang spise sammen med dem.

Dette burde være en god veiledning for oss med hensyn til å øve kirketukt på rett måte overfor dem som slutter seg til de troendes forsamling.

I en folkekirkelig sammenheng er det nok vanskelig å utøve en inngående kirketukt overfor de mange som er døpt, men som likevel lever som vantro i en underlig blanding av hedenskap og kristendom

Selvfølgelig kan det være mulig å avvise noen fra nattverden eller andre kirkelige handlinger, men disse er vel nærmest å ligne med dem som nevnes i v. 12-13: "- dem som står utenfor." Også de skal få sin dom, men det er Guds sak.

Derimot vil Herren at hans venner skal ta del i ansvaret med å øve kirketukt overfor dem som er innenfor brodersamfunnet. Der har vi ikke lov å sitte med hendene i fanget og se på syndige forhold slik korinterne gjorde. Nei, der har Gud gitt sin troende menighet en oppgave og et ansvar.

Paulus slutter med en alvorlig oppfordring: "Støt da den onde ut fra dere!" (v.13). Det minner om ordet i 5Mos 17:7, 12 der det tales om tukt innenfor den gamle pakts menighet, og der lyder det: "Slik skal dere utrydde det onde hos dere."

I 2Kor 2 hører vi nærmere om hvordan denne saken utviklet seg. Det viste seg at den måten Paulus tok dette på, i dypt og hellig alvor, bar god frukt. Det er ikke til å unngå at det skjer fall også innenfor de helliges samfunn, men ordet om å bære over med hverandre må ikke misbrukes til å slappe av overfor synden og akseptere den.

Kristi kjærlighet er en hellig kjærlighet. Den hater synden, men forsøker samtidig å frelse synderen.
1Kor 6:1-11
Blant de syndene apostelen har nevnt i det foregående avsnittet, er synder vi kan nevne som verdslig begjær, gjerrighet og misunnelse. Ved siden av hor, var synder som dette spesielle for hedenskapet.

Vi hører ofte dette omtalt i Det nye testamaentet, og rester av dette kan lett påvises innenfor de første kristne menighetene.

Så var det også pengegriskheten som førte til innbyrdes trette og tvistemål blant de kristne i Korint. Og man gikk til og med så langt at man førte disse sakene for hedenske domstoler i stedet for å la det bli en innbyrdes sak mellom de hellige.

Dette førte skam over menigheten og gav hedningene grunn til å spotte. Det er denne handlemåten apostelen går sterkt i rette med i dette avsnittet.

"Hvordan kan de våge å gjøre noe slikt?" spør Paulus (v.1). Dette var en så stor skam at det var helt ubegripelig at noen våget å bringe denne spott over Guds rike. Det hele kunne jo avgjøres i fred og fordragelighet av brødrene.

Dette begrunner Paulus ved å vise at slik framferd egentlig var en nedvurdering av deres høye nådestand som Herrens hellige folk. De skal jo være Herrens redskap når han ved sin gjenkomst skal dømme verden (v.2).

Ja, de skal til og med være med og dømme engler (det må selvfølgelig tenkes på de falne englene her). Og så skulle disse hellige ikke være verdige til å dømme i de minste saker, slike småting som er uten betydning når en ser dem i evighetsperspektiv. Det er både usømmelig og uforståelig.

De troendes liv og bekjennelse vil til enhver tid være en dom over verden, og verden vil også føle seg dømt fordi de troende lever på en annen måte enn dem selv.

Men når Herren kommer igjen, skal de hellige herske med han i tusenårsriket (se

Åp 20:4). Det må være det apostelen tenker på når han sier at de hellige skal dømme verden.

Denne sannheten ser vi allerede i Dan 7:22: "Og tiden kom da de hellige tok riket i eie." Og videre ser vi det samme i Matt 19:28 der Jesus sier til apostlene: "Da skal også de som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer."

I v. 4-6 understreker Paulus den skam de pådrar seg når de mener at ikke en eneste én har såpass visdom at han kan ordne opp i uoverensstemmelser mellom brødrene. Det var en fallitt-erklæring at de satte slike til dommere over seg "som ikke blir aktet for noe i menigheten".

Med dette tenkes det vel på hedninger som i sin borgerlige sammenheng kunne være aktverdige nok, men som fra et åndelig synspunkt ikke kunne regnes for noe.

Paulus sammenfatter denne triste saken i et vemodig utbrudd: "Bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere!"

I v. 7-11 viser han hvor meningsløst det er at de i det hele tatt hadde rettssaker mot hverandre. Et Guds barn skulle heller lide urett enn å gjøre urett. Men slik tenkte ikke korinterne selv om det gjaldt forholdet til brødrene.

I v. 9-11 viser han at en slik framferd kunne føre til det aller største tap, nemlig tapet av Guds rike. All urettferdighet som det blir holdt hånd over, og all synd som blir glattet over, uansett av hvilket slag den er, utelukker den som gjør den, fra den himmelske arven.

Igjen nevner Paulus slike synder som allerede er nevnt i 1Kor 5:11. Det er synder som er i slekt med misunnelse. Alle disse har det til felles at de går ut på å tilfredsstille den sanselige lyst på bekostning av nestens velferd.

Av de forskjellige utuktssynder som nevnes, får vi et lite glimt inn i det forferdelige livet som ble ført i Korint. Det er en beskrivelse som minner om Rom 1 der Paulus skildrer hedenskapets forferdelige råttenskap.

Når det gjelder uttrykket "menn som øver utukt med menn" (NO: "menn som ligger med menn") henviser vi til Rom 1:26-27.

"Far ikke vill," formaner Paulus (v.9). Det går ikke an å fare fram som en finner det for godt etter sine egne lyster og samtidig trøste seg til Guds nåde.

I v. 11 minner Paulus dem om deres fortid da de var treller under disse syndene. Dette gjør han for å advare dem på det sterkeste mot å ta det lettvint med synden.

"Slik var det en gang med noen av dere," sier han og viser at deres tidligere liv var en sterk kontrast til den hellige nådestand de ble satt inn i da de ble døpt.

Han bruker tre herlige betegnelser: "Dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget. Dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd."

Alle tre uttrykkene sier det samme, nemlig at de er satt inn i nådestanden hos Gud ved renselsen fra syndens skyld, ved innvielsen til Gud som helliget dem og ved frikjennelsen fra synden eller rettferdiggjørelsen. Se også Rom 3:24.

De hadde fått del i denne nåde ved Herren Jesu navn, dette frelsernavnet som taler så klart om hva det kostet å kjøpe oss fri fra synden.

"Og i vår Guds Ånd," føyer Paulus til og understreker dermed at det bare er Ånden som skaper troen på denne nåde.

Som troende var de oppreist til denne høye nådestanden. Ville de nå glemme denne nåden og på nytt vende tilbake til det elendige livet de en gang var blitt befridd fra?

Nei, det gjaldt å leve slik det sømmet seg for de hellige i overensstemmelse med det høye kall de var kalt med.

Til dem som av nåde er hellige ved troen, lyder det: "Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd" (1Pet 1:15).

De hellige skal helliggjøres. Helliggjørelsen er troens liv som ligger som en spire i troens hellighet, og den kan ikke utebli om en vil fortsette å leve i troen.

Men det skjer dessverre den dag i dag at det oppstår trette mellom troende mennesker angående timelige ting. Men når slikt skjer, gjelder det å ikke pukke på sin rett selv om en skulle ha den etter et juridisk krav. Det koster nok å gi avkall på sin rett, for vårt hjerte henger så fast ved disse timelige tingene.

Ofte blir hjertet også så underlig kaldt og hardt mellom brødre i troen når det gjelder timelige saker. Lar en stridslysten få overhånd, kan en være overbevist om at en i det lange løp taper selv om en timelig sett vinner en sak. Men finner en seg i at en lider et tap for brorskapets skyld, vinner en i virkeligheten seier, - en stor seier. Og det blir dessuten til ære for Guds rikes sak.

Hvis saken er av en slik art at den må ordnes eller at en har for liten kjærlighet til å finne seg i å lide et tap, så gjelder det framfor alt at saken ikke blir brakt fram for en verdslig domstol. Selv om våre domstoler ikke er hedenske, så blir skammen like stor. Det gjelder da å kunne legge fram saken for venner i Herren og så ta avgjørelsen som fattes, som om den var fra Herren selv.

Dette er det som blir lagt oss så alvorlig på hjertet her. Men vår bønn må alltid være at våre hjerter må bli befridd fra misunnelse og begjærlighet slik at vi heller blir villige til å lide tap enn å yppe til strid og trette.

 

1Kor 6:12-20
Med dette avsnittet begynner Paulus en forklaring av den kristne frihets vesen og hvordan den skal brukes. Denne forklaringen strekker seg helt fra kap. 6:12 til kap. 11:1.

I Korint var det så stor mangel på hensynsfull kjærlighet at en gjennomgang av dette spørsmålet i høyeste grad var nødvendig.

Paulus begynner i v. 12 med å sette fram den alminnelige grunnreglen for et Guds barns frihet i Kristus i motsetning til all lovtrelldom "Jeg har lov til alt," sier han, og meningen er at et troende menneske ikke er trell under noe ytre bud. Det er ikke bundet under loven, men under nåden. Det er det samme som Jak 1:25 kaller for "frihetens fullkomne lov".

Men selvfølgelig trenger denne uttalelsen en nærmere presisering, ellers vil den lett kunne bli et skalkeskjul for det gamle menneskets lyster.

Ordet "jeg har lov til alt" betyr så visst ikke at en uten fare kan tillate seg alt en har lyst til. Nei, Paulus setter med en gang to grenser for denne friheten.

Den ene grensen er: " Ikke alt gagner." Den andre er: "Jeg skal ikke la noe få makt over meg!"

Dette "alt" som er tillatt for en kristen, inkluderer selvfølgelig ikke det som etter Guds ord er imot hans åpenbarte vilje. Men utenfor det som Gud klart har forbudt, finnes det jo et stort område hvor Gud ikke har lagt opp noen detaljert beskrivelse av de veier et Guds barn skal gå. Her vil Guds Ånd lede den enkelte skritt for skritt og dag for dag til den fulle sannheten (Joh 16:13).

Paulus peker altså her på to åndelige hensyn en må ta. Det ene er hensynet til om det virkelig er til gagn og oppbyggelse både for meg selv og for min neste (1Kor 10:23). Det andre er hensynet til om jeg er i stand til å hevde min indre frihet.

Det er disse to hensyn vi må legge til grunn når vi under Åndens veiledning må velge mellom de forskjellige ting og situasjoner vi møter i vårt daglige liv der spørsmålet melder seg: "Er dette tillatt for et Guds barn eller ikke?"

I korintermenigheten synes det å være noen som fremdeles ikke var blitt fri fra den vanlige hedenske tankegangen at seksualdriften var noe en kunne tilfredsstille etter forgodtbefinnende, og at dette var en like naturlig og nødvendig del av livet som å spise og drikke. Den samme hedenske tankegangen er ikke ukjent blant vår tids seksualprofeter heller.

Apostelen viser nå at dette er en frekk forvrengning av ordet om den kristne frihet. Det er virkelig forskjell på legemets forhold til maten og å bruke legemet til hor (v.13).

Både maten og magen hører med til den forgjengelige tilværelsen, og Gud gjør slutt på dem begge. De skal ikke lenger finnes på den nye jord, for de har ikke lenger noen funksjon der. Legemet trenger ikke lenger maten for å opprettholde livet og fornyes, for da vil det være uforgjengelig. Når det i Guds ord er tale om å sitte til bords i Guds rike, så er det ikke lenger tale om legemlig føde.

Men selve legemet skal ikke tilintetgjøres. Det er bestemt til å ha en evig fremtid, for legemet er "for Herren", føyer Paulus til. Det er en gjerning Kristus i sin store nåde gjør, når han helliger vårt legeme til å være et redskap for han ikke bare her i tiden, men også i evigheten. Derfor vil også Gud ved sin guddommelige makt reise opp vårt legeme fra de døde på samme måte som han reiste opp vår bror og Herre, Jesus Kristus.

Videre peker Paulus på at våre legemer er "Kristi lemmer" (v.15). Med sjel og legeme hører vi til Kristi legeme som heter menigheten. Derfor er det en forferdelig ting å gjøre disse lemmene til "en skjøges lemmer". Det gjør en når en holder seg til en skjøge og blir ett med henne legemlig i stedet for å holde fast ved Kristus og bli "én ånd med ham" (v.15-17).

"Fly hor!" Måtte dette ordet trenge inn i sjel og sinn slik at alt lummert og urent blir noe en kristen avskyr både i tanker, ord og gjerninger.

I v. 18-20 begrunner han denne formaningen fra det synspunkt at ingen synd i den grad er en forbrytelse mot vårt legeme som hor. Enhver annen synd som et menneske kan gjøre, har sin grunn i noe "utenfor legemet". Det er noe utenfor mennesket selv som benyttes som middel til å tilfredsstille en syndig lyst.

Men når det gjelder hor, så er det legemet selv som helhet, som er gjenstand for urenhet og som er redskap for å utføre den. Denne synden er helt og holdent knyttet til legemet.

Deretter understreker Paulus kontrasten mellom et liv i hor og den høye og hellige funksjonen som legemet skulle fylle: "Deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd" (v.19).

De troende er Guds eiendom Vi tilhører ikke lenger oss selv. Vi er jo dyrt kjøpt, og prisen er betalt med Jesu dyre blod. Det er en stor nåde at vi er kjøpt fri fra syndens og Satans makt til å være Guds eiendom, men det følger også et stort og hellig ansvar med det.

En eiendom blir styrt etter sin eiers vilje. Nå er det likevel forskjell mellom et menneske og en ting som blir kjøpt. Mennesket kan velge og godta at det er Herrens eiendom Mange vil bare være sin egen herre, men de oppnår likevel bare å bli treller under Satan, verden og sitt eget kjød.

Men en kristen har lagt sin vilje inn under Guds vilje og får kjenne den salige nåde og usigelige kjærlighet som ligger i det å tilhøre Gud både til legeme og sjel. Dermed er også oppgaven klar. Den er å leve for han til hans ære også når det gjelder hvordan kroppen skal brukes.
1Kor 7:1-16
I foregående avsnitt viste Paulus hvordan Guds ord dømmer et liv i hor. I motsetning til det stiller han nå opp den ordningen Gud har innsatt for å hindre et vilt og uordentlig samliv. Denne ordningen er ekteskapet.

Av v. 1 forstår vi at korinterne hadde stilt en del spørsmål til han angående dette i det brevet de hadde sendt.

Et spørsmål hadde tydeligvis gått ut på om det ikke var best for en mann å avholde seg fra enhver ekteskapelig forbindelse med en kvinne. Det har kanskje vært noen, om enn få, som på grunn av den generelle slappheten på det seksuelle området hadde gått til den motsatte ytterlighet. Kanskje hadde de påberopt seg Paulus' egen stilling for sitt syn. Paulus var jo selv ugift.

Paulus' svar går ut på at han for sin egen del mente det var best å være ugift. Men samtidig er det ikke på noen måte hans hensikt å redusere verdien av ekteskapet. Vi kan bare tenke på hvordan han bruker ekteskapet mellom mann og kvinne som et bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Høyere kan han vel ikke sette ekteskapet.

Det er ellers av hensyn til den tiden de lever i at han anbefaler den ugifte stand. Det hører vi om i v. 26 der han gjentar ordet fra v. 1 og forklarer at han mener dette på grunn av "den nødstid" de lever i.

Det var vanskelige kår for den troende menighet der fiendskapet mot den ulmet på alle kanter, og forholdet til romerstaten var truende. "Tiden er kort," sier han i v. 29. I v. 7 føyer han til at det likevel er en særlig nådegave fra Gud å kunne leve ugift og samtidig ha et rent sinn.

Men som regel stiller han opp ekteskapet som den mest tjenlige livsformen for de fleste (v.2). Det er en ordning fra Gud som skal motvirke løsaktig og uordentlig tilfredsstillelse av kjønnsdriften (for å unngå hor).

Den katolske kirkens lære om ugift stand (sølibat) som en fortjenestefull handling, finner ikke noe grunnlag i Guds ord. Heller ikke dette ordet underbygger en slik påstand.

Derfor skal ektefellene leve med hverandre i et virkelig ekteskapelig samliv om ekteskapet skal være et vern mot hor (v.3-5). Dersom de skal avholde seg fra samliv, må det bare skje etter at begge er enige om det når de på en særlig måte vil leve i bønn.

Det er ikke den daglige bønn som Paulus nevner i 1Tess 5:17, det er snakk om her. Den skjer stadig, sier han. Her tenkes det på bønn ved særlige anledninger som f.eks. spesielle høytider, kanskje sammen med faste.

I dette ligger en påminnelse om at selv ikke i ekteskapet skal en være behersket av sine lyster, men være Guds frie barn. Det krever likevel at begge er enige om det, og dette understrekes sterkt. De som er bestemt til å være ett kjød, må ikke komme i strid med hverandre.

Når Paulus dernest råder dem til å komme sammen igjen for at de ikke skal bli fristet til utroskap, så kan tilføyelsen "fordi dere ikke makter å være avholdne" hentyde på et svakt punkt hos korinterne. En falsk åndelighet kunne så lett slå over i det motsatte, nemlig et moralsk fall.

Likevel føyer Paulus til i v. 6 at det han nå har sagt (v.1-5), er ment som en tillatelse (egentlig en innrømmelse eller hensynstagen). Det er ikke noe påbud. Selv om han selv helst ønsket at alle mennesker var som han selv, altså ugift, på grunn av de forholdene de levde under (se v. 26-29), så vet han likevel at enhver har fått sin nådegave også når det gjelder denne saken.

Etter å ha omtalt ekteskapet i sin alminnelighet (v.2-7), tar han så for seg de mer spesielle forhold. Først nevner han i korthet de ugifte (v.8-9), det vil si de som aldri har vært gift eller de som har mistet ektefellen ved død (nærmere om dette i v. 25-38). Hans råd til dem er det samme som han har gitt tidligere: Best er det å forbli ugift, men likevel er det bedre å gifte seg enn å bli plaget av seksuelt begjær.

I v. 10-11 taler han til kristne ektefolk og understreker sterkt Herrens forbud mot skilsmisse. Unntaket som nevnes i Matt 5:32 tar ikke Paulus med her, sikkert fordi hans hovedhensikt er å innskjerpe ekteskapets uoppløselighet mellom de kristne.

Når Paulus her først nevner at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann, så har det kanskje sin grunn i at tanken på skilsmisse lettere kom til uttrykk hos kvinnen fordi hun som oftest var den plagede parten og måtte tåle mest.

I v. 11 nevnes tilfellet der en skilsmisse allerede har funnet sted. Det vil si: Hvis dette har skjedd før de fikk dette brevet eller allerede før vedkommende hadde blitt en kristen, så måtte det iallfall ikke inngås noe nytt ekteskap. Unntaket var om hun forlikte seg med mannen sin igjen.

I v. 12-16 taler Paulus om de ekteskap der den ene parten var en kristen og den andre parten ennå var vantro (altså en hedning). Her føyer han til at dette er hans egen mening og ikke noe ord fra Herren. Med dette mener han at vi har ikke noe konkret ord fra Herren som dekker dette tilfellet.

Når han uttrykker seg som han gjør, "- sier jeg, ikke Herren" (NO: "Dette er mine ord, ikke Herrens"), så vil ikke det si at det Paulus sier er uten betydning. De er talt av en som ved Guds miskunn var en tro tjener, og som talte under Den Hellige Ånds veiledning (se v. 25 og 40). Derfor får hans råd full verdi.

Og hans råd er at et slikt ekteskap ikke burde oppløses så lenge den vantro part ønsket å fortsette det. Som grunn for det peker han på at den ikke-troende part blir helliget gjennom å være knyttet til et troende menneske nettopp på denne måten.

Meningen er ikke at det skjer en personlig frelse av sjelen. Det skjer bare ved den Herre Jesu navn og Guds Ånds gjerning (se 1Kor 6:11) gjennom dåpen og troen. Men det betyr at selv det ekteskapelige forhold blir helliget idet en troende ektefelle tar ekteskapet som Guds ordning alvorlig for Guds ansikt.

At dette er den rette forståelse, går fram av begrunnelsen i det tilsvarende forholdet til barna: "Ellers ville jo også deres barn være urene, men nå er de hellige" (v.14).

I og for seg er jo hvert barn født urent fordi det er født av kjød og unnfanget i synd. Men kristne foreldre ser likevel ikke på barna som urene i den forstand at de skulle skille seg av med barna på grunn av arvesynden. Hadde det vært tilfelle, ville jo ikke foreldrene kunne glede seg over de nyfødte barna sine. Iallfall kunne de ikke gjøre det før de var blitt døpt og personlig helliget ved Kristi blod.

Men barn av kristne foreldre er under hellig velsignelse helt fra fødselen av på grunn av deres direkte livsforbindelse med sine troende foreldre. Foreldrenes forbønn og Guds nådige Faderhånd som hviler over hjemmet, bidrar til det. Samtidig har også slike barn gjenfødelsens bad i vente.

Men på samme måte er det også i ekteskapets inderlige livsforbindelse når den ene parten er under Guds nådige omsorg som hans eiendom

Et slikt blandet ekteskap er fullt ut gyldig kristelig sett slik at den troende ikke har noen plikt til å skille seg fra den ikke troende.

Men på den andre siden regner ikke Paulus det som noen plikt for den troende å opprettholde forbindelsen om den ikke-troende part vil skilles (v.15-16). Den troende må bare ikke selv ta seg til rette og løse på båndet, men er altså ikke bundet om den andre vil.

"Gud kalte oss til fred," føyer han til. Ved troen skal en få leve med fred i hjertet, og denne freden opphører ikke selv om en skilsmisse skulle inntreffe på denne måten.

Tanken på at den troende kvinnen kanskje kan frelse mannen, og omvendt at den troende mannen kan frelse kvinnen, kan ikke bli det avgjørende båndet. Det er likevel usikkert om det skjer selv om ekteskapet fortsatt holdes sammen (v.16).

Det er en del diskusjon om oversettelsen av dette verset. Et forslag går ut på dette: "Vet du kvinne, om du ikke kan redde din mann." Denne oversettelsen er neppe verken språklig eller saklig riktig. Oversettes det slik, blir det en begrunnelse for ikke å skille seg (du kan muligens redde din mann).

Men dette passer dårlig med v. 15 der hovedpoenget nettopp er at en troende kvinne eller mann ikke er bundet i et slikt forhold. Den oversettelsen vi har i vår norske bibel, synes å være den rette: "Hva vet du, hustru, om du kan frelse din mann? Eller hva vet du, mann, om du kan frelse din hustru?"

Mange har forstått dette ordet som om den andre meningen hadde vært i bruk her. De har brukt det som en sovepute og beroliget seg selv når de har inngått ekteskap med et ikke-troende menneske. De har trøstet seg med: "Vi kan vinne han eller henne for Herren nettopp ved å inngå ekteskap med vedkommende."

Det er en misforstått tolkning og misbruk av Guds ord. Her tales det ikke om å inngå ekteskap, men om mennesker som allerede har vært gift før noen av dem var blitt troende.

Angående dem som skal inngå ekteskap, står det klart nok i v. 39. En kristen må ikke gifte seg med en hedning. Praktisk erfaring viser at som regel går det lettere for den vantro part å dra den troende bort fra Herren enn omvendt.

Nei, det er virkelig usikkert om det vil lykkes å vinne den ikke-troende part for Herren. Og det gjelder særlig der den troende inngår ekteskap med en ikke-troende. Dette ekteskapet begynner med å bryte Guds vilje.

En kjent prest forteller at han en dag fikk besøk av en ung kvinne. Hun fortalte at hun var blitt forlovet. Presten spurte om forloveden var en troende og fikk til svar at det var han riktignok ikke ennå, men hun håpet at hun kunne vinne han for Gud når de var blitt gift.

Presten ba henne stå opp på en stol og løfte han fra golvet opp på stolen, mens hun selv sto på stolen. Det greide hun ikke, men uten problem løftet han henne ned fra stolen. Så spurte han: "Hvem var det lettest for?" Den leksen glemte hun aldri.

At Gud i sin langmodighet lar det under skje at den vantro ektefellen blir omvendt selv om ekteskapet begynner på en slik måte, blir helt og holdent Guds ære. Den som var lettsindig nok til å gå en slik vei, har ingen ære av det til tross for all den smerte den troende har gjennomgått før den andre ble frelst.

Og regelen blir det som ordet sier oss i den rette oversettelsen: "Det er i høy grad usikkert om det vil lykkes å redde den ikke-troende ved en ekteskapelig forbindelse."
1Kor 7:17-24
Summen av v. 12-16 blir da at den troende har lov til å bryte forbindelsen når den vantro absolutt vil det, men også bare da. Ellers gjelder det at en skal bli i det ekteskapet som en engang har inngått.

Denne tanken utvikler Paulus nå til en alminnelig regel for alle som var blitt kristne. De skulle bli i de ytre livsforhold som de var da Guds nådes kall nådde dem.

Den som var kalt som omskåret, altså som jøde, han skal ikke anstrenge seg for å få slettet ut tegnet på omskjærelsen. Og omvendt skal den som ble kalt som uomskåret, ikke la seg omskjære. Alt dette var bare ytre tegn.

Det som det kommer an på, er at en holder Guds bud. Dette lærte Paulus i alle menigheter (v.17-20).

Dette gjaldt heller ikke bare ekteskap og nasjonalitet, men også den sosiale stillingen. Var noen slave da han ble kalt og fikk liv i Gud som borgerlig sett ufri mann, så skulle han ikke bry seg om det. Selv om han var ufri ytre sett, så var han åndelig sett frigitt i Herren. Og den som var kalt mens han borgerlig sett var en fri mann, så var jo han blitt "Kristi trell" da han ble en troende.

På denne måten var de like. Og de skulle være fornøyde med den frigjørelsen de fikk del i da de ble kjøpt fri med Kristi blod. Var det noen som traktet etter ytre frihet i tillegg til friheten i Kristus fordi slavens stilling var foraktet av mennesker, så gjorde de seg selv bare til slaver under menneskers meninger om denne saken.

Det er sikkert dette som er tanken med ordet: "Dere er dyrt kjøpt (NO:"kjøpt og betalt"), bli ikke menneskers treller!" (v.23).

Forståelsen av siste del i v. 21 er omstridt: "Men kan du bli fri, så gjør heller bruk av det" (egentlig: "så bruk det desto mer").

Alle de gamle kirkefedrene forklarte dette slik: "Selv om du kan bli fri, så bruk det desto mer, nemlig stå desto sterkere fast på dette å fortsette og være i en tjeners stilling der du ble kalt, og vis din trofasthet mot Herren på den plassen."

En hel del av de senere fortolkerne synes dette er merkelig. Hvordan kunne Paulus anbefale noen å fortsette som slaver? De forstår det slik som den norske oversettelsen synes å mene: "Men kan du bli fri, så gjør deg heller bruk av det," nemlig bli fri. Dette synes å være mest fornuftig ytre sett.

Men språklig er det vanskelig å oversette det slik, for i grunnteksten står det: "Men om også du kan bli fri," og ikke: "om du også kan bli fri." Plasseringen av ordet "også" gjør en forskjell som en neppe kommer utenom.

Dessuten strider denne forståelsen om å søke friheten mot hele dette avsnittet. Tre ganger (i v. 17, 20 og 24) innskjerper Paulus at det er best å bli på den plassen der en ble kalt. Det vil si at det å bli en kristen ikke skal føre med seg kravet om at ens ytre livsvilkår nødvendigvis skal skifte med det samme.

Paulus oppfordret aldri de kristne til å kjempe for forandringer i borgerlige forhold på en ytre måte og med ytre midler. Vi ser at verken han eller menigheten i det hele tatt i de første århundrene oppfordrer de troende herrene til å gi fri slavene sine eller slavene til å kjempe for sin ytre frihet.

Ikke engang i brevet til Filemon, der Paulus ber denne bror ta vel imot den rømte slaven som nå hadde blitt en kristen, ser vi at han ber om frihet for denne slaven.

Paulus visste tydeligvis at misfornøyd streben etter forandring i timelige forhold ofte kan bli til hinder for sann vekst i Herren.

Men vil det si at den kristne tro godkjenner slaveriet? På ingen måte, men Herrens menighet har andre veier å gå. Evangeliet ville gjøre sin gjerning på den indre front og omdanne hjertene ved Ordet om Kristi kjærlighet og vise at Gud ikke gjør forskjell på folk.

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne, for dere er alle én i Kristus Jesus," skriver Paulus i Gal 3:28.

Kommer først denne ånd inn i hjertene, så vil den også gjøre sin innflytelse i samfunnsforholdene. Slaveholdet falt etter hvert bort av seg selv uten ytre maktkamp.

Det var slett ikke så vanskelig på den tiden å leve som en kristen selv om en var trell. Trellens stilling den gang kan ikke sammenlignes med senere tiders negerslaveri.

Likevel skal vi også huske at Paulus ikke forbød noen å bli fri om de kunne og ville det (de frigitte slavene var heller ikke så vel ansett på den tiden), men han rådet ikke den enkelte til å kjempe for friheten bare av hensyn til menneskelige tanker.

Dette lille avsnittet i 1Kor 7 har også mye å lære kristne i dag da kampen om de sosiale godene er så levende.

Guds menighet som sådan får her formaningen til å bruke evangeliet for at hjertene kan forandres. Det er ikke dens oppgave å forandre samfunnet ved hjelp av ytre maktmidler.

Og troende arbeidere må også veiledes til å legge vinn på å tjene Gud i den stillingen de er og ikke følge menneskelige ledere blindt for å tvinge gjennom en omveltning ved en kjødelig kamp med kjødelige midler. Dette kan lett føre til trelldom under menneskelige lederes tyranni og svekke synet for at det første og viktigste er å kjempe for Guds rikes sak. Derfor er det så vanskelig for kristne å gå aktivt inn for radikal sosialistisk ideologi, for det er så lett å skade sitt kristenliv.

Nei, får bare Guds Ånd lov til å virke både blant arbeidere og arbeidsgivere, så vil også de sosiale forhold etter hvert forandres slik at enhver kan leve sitt liv for Guds ansikt i stille tilfredshet nettopp på den plassen en er blitt kalt.

En bevegelse som forsøker å bringe Guds Ånd inn i alle sosiale forhold, har fullt ut Guds ords velsignelse. "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud."
1Kor 7:25-40
Sannsynligvis er det spørsmål fra korinterne som er grunnen til disse betraktningene over de ugiftes (særlig jomfruers) forhold til ekteskapet (v.25-38) og om ekteskap nummer to for enker (v.39-40).

Apostelen begynner her med at heller ikke når det gjelder disse spørsmålene har han noen bestemt befaling fra Herren å vise til. Men han taler som en som har fått miskunn av Herren til å være troverdig. Dette er et fint uttrykk for ydmykhet. Også det å være troverdig ser han på som en nåde fra Gud.

Det er da hans mening at det på grunn av den vanskelige tiden de levde i, var det best for de ugifte at de ikke søkte etter ekteskapet (v.26-27).

Han skynder seg å føye til at det ikke er synd å gifte seg, men det fører flere vanskeligheter med seg å være gift. Og han ønsker nettopp at de må bli spart for slike vanskeligheter som forfølgelsestider vil føre med seg særlig for dem som er gift og har familie. Han tenker nok særlig på den lidelsen som tydeligvis truet den unge kristne kirken i Romerriket.

"Tiden er kort," sier han (v.29) og tenker tydeligvis på at det går fort mot Herrens gjenkomst og de trengslene som skal gå forut for den. Det gjelder derfor å innrette seg slik i sine timelige forhold at det er minst mulig som binder en.

Verken hjem eller familie, verken sorg eller glede, heller ikke handel og omgang med andre verdslige ting må føre hjertene til noen slags avhengighet. Det gjaldt å ha den indre friheten som om en slett ikke sto i disse forholdene.

"For denne verdens skikkelse forgår," sier han i v. 31. Alt dette jordiske har sin begrensning og sin begrensede tid. Det forandres så fort, men et Guds barns liv skal være rettet inn mot evigheten (v.29-31).

Under slike forhold er den ugifte fri for mange bekymringer og kan lettere ofre seg helt for Guds sak. En ektemann så vel som hustruen må ta mange hensyn for at ektefellen skal være tilfreds. Ofte kan den ene parts handlemåte være mer bestemt av den andre parts ønsker enn godt er (v.29-31).

Disse bemerkningene om faren for å bli bundet av mange bekymringer i dette livet som en følge av ekteskapet, er ikke lagt fram for å "sette en snare" for dem (v.35). Han vil dem bare det beste for at de kan "leve sømmelig og henge urokkelig fast ved Herren" uten å bli trukket bort av noe. Med dette mener han hele den jomfruelige renhet og udelte hengivelse til Herren som lettere kan komme til uttrykk utad hos den som har fått nådegaven til å leve som ugift.

Når Paulus på denne måten fremhever den ugifte stand, så må vi huske på at han hele tiden har de vanskelige tidene for øye. De hang hele tiden truende over menigheten.

Vi kan nok finne tilsvarende forhold i vår egen tid. På misjonsmarkene vil som oftest (om ikke alltid) den ugifte være i stand til å gjøre arbeidet lettere og mer uhindret.

Men under normale forhold er selvfølgelig ekteskapet en naturlig livsform, og der det leves rett i Herren, har det på mange måter sin fordel framfor det å leve som ugift.

Men det må være fritt for enhver som har nådegave til det, å leve som ugift.

I v. 36-38 fremstilles saken fra enda en side. Hittil har Paulus tenkt seg at valget har stått på den ugifte selv. Nå tenker han seg spørsmålet: Hvordan skal en kristen far stille seg med hensyn til å la en voksen datter gifte seg?

Både hos jødene og grekerne var det faren eller foreldrene som avgjorde giftermålet for døtrene. Men det å forbli ugift ble betraktet som en skam på den tiden.

Hvis en far ikke kunne bære ansvaret ved å føre en slik skam over sin datter, så må han bare la henne gifte seg, sier Paulus. Det er da slett ikke synd. Men han mener likevel at den handler rettest som lar datteren fortsette å leve som ugift og ikke lar seg tvinge av ytre forhold. Dette er alt sammen på grunn av de vanskelige tidene (v.36-38). (NO følger her en annen tekstvariant der det er den som er glad i piken som har rett og myndighet til avgjørelsen. Dette er en omdiskutert tolkning, men Paulus' begrunnelse er den samme, oa.)

I v. 39-40 avslutter han det hele med noen bemerkninger om et nytt ekteskap for enker. Også her sier han at som enke er hun fri til å gifte seg igjen med hvem hun vil "bare det skjer i Herren".

Med dette ordet utelukkes ikke bare et ekteskap med en hedning, men det er også et alvorlig krav til selvransakelse om at Herren må få lede i en så viktig avgjørelse. Dette er i sannhet et ord som troende mennesker ikke må glemme når det gjelder denne viktige saken det er å knytte sitt liv sammen med et annet menneske.

Likevel føyer Paulus til at det nå engang er hans mening etter Åndens veiledning at en enke tross alt vil være lykkeligere om hun fortsetter å være ugift.

"Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like," sa Herren ved tidenes begynnelse (1Mos 2:18). Og det er slett ikke Paulus' mening å svekke Guds ord fra den gangen ved denne delen av [1Kor

I tillegg til det nevnte ordet bruker Paulus i Ef 5 ekteskapet som bilde på det hellige forholdet sjelen har til Gud. Og videre finner vi i 1Tim 4 de harde ordene han taler til dem som satte forbud mot å gifte seg.

Derfor vil vi igjen understreke at den særlige grunnen Paulus hadde til å anbefale å leve som ugift, dersom de hadde nådegave til det, var de vanskelige tidene de levde i og de trengslene han så nærme seg med raske skritt. Dette synspunktet må vi alltid holde fast på om vi skal kunne forstå dette avsnittet rett. Det inneholder praktisk veiledning som angår de dypeste og mest gjennomgripende spørsmål i et menneskes liv.
1Kor 8:1-13
Nå kommer Paulus til det som egentlig var hovedsaken for han i 1Kor 6:12, nemlig hvordan en skal bruke sin kristne frihet. I denne forbindelse tar han opp et spørsmål som særlig hadde skapt problem i Korint: Er det tillatt for en kristen å spise offerkjøtt og være med på offermåltid?

I Korint hadde de en dobbelt praksis her. Noen stilte seg friere i dette spørsmålet. Andre var mer engstelige.

Saken var den at når hedningene ofret til deres avguder, ble bare en del av dyret brent på offeralteret. Avgudsprestene fikk en viss del av kjøttet også, men mesteparten ble gitt tilbake til den som ofret. Han enten solgte det på kjøttmarkedet eller holdt offermåltid i tilknytning til templet eller hjemme hos seg selv.

Men også annet kjøtt som ble lagt fram til salg, hadde en viss forbindelse med avgudsdyrkelsen. Hver gang det ble slaktet, ble en viss del av kjøttet holdt tilbake som gave til avgudene. På denne måten ble det vanskelig for de kristne å unngå kjøtt som ikke på en eller annen måte hadde hatt kontakt med avgudsdyrkelse.

Korinterne hadde lagt denne saken fram for Paulus i deres brev til han, så vidt vi kan forstå. Og nå svarer han på dette i kap. 8-10.

I v. 1 og 4-6 trekker han fram uttalelser fra brevet de hadde skrevet til han. Forskjellige uttrykk kan tyde på at korinterne hadde fått for stor selvtillit når det gjaldt deres kunnskap og dømmekraft. Se f.eks. uttrykket: "- så vet vi jo at vi alle har kunnskap om det."

Paulus griper tak i dette og viser (v.1-3) at kunnskap uten kjærlighet "oppblåser" ("gjør hovmodig", NO). Først når kjærligheten får veilede, får kunnskapen virkelig verdi.

I v. 2 stempler Paulus den kalde kunnskapen uten kjærlighet som selvklokskap og ikke som sann erkjennelse. Først når kjærligheten til Gud (og med den følger kjærligheten til brødrene) får plass i hjertene, da får kunnskapen sin rette verdi.

I v. 3 skulle en vente at uttrykket: "- den som elsker Gud" ble fulgt av uttrykket: "- han kjenner Gud." Men i stedet sier Paulus: "Han er kjent av ham."

På denne måten føres kjennskapet til Gud tilbake til sitt egentlige grunnlag. Gud kjenner den som elsker han, men så blir også hans kunnskap om Gud og Guds rike en kunnskap som er gitt av Gud og som han får eie ved ydmykhet og kjærlighet.

I denne anledning vil vi minne om et ord som ble talt av en av kirkens stridsmenn: (Bernhard Clairvaux): "En kjenner Gud i samme grad som en elsker ham."

Riktignok er det slik som korinterne allerede har skrevet (her pekes det på korinternes ord: "vi vet", v. 4-6), at hedningenes gudebilder bare er fantasibilder. Dette innrømmer Paulus så gjerne.

Hedningene tenker seg at himmel og jord er fulle av forskjellige vesener som de forestiller seg ut fra sine egne tanker og fantasier. Disse kaller de så guder.

Men det er ingen Gud uten én, nemlig den evige Fader. Av han er alle ting, og vi er bestemt til å høre han til ved vår Herre Jesus Kristus som frelste oss.

Paulus nekter likevel ikke for at det finnes overjordiske makter (v.5) som hersker i hedenskapet (se 1Kor 10:20: "- men at det som hedningene ofrer, det ofrer de til onde ånder").

Dette taler jo Guds ord klart om (se 5Mos 10:17: "For Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre", og Sal 136:2: "Pris gudenes Gud"). Her tenkes det ikke på mennesker med stor makt, men på overmenneskelige makter, englemakter.

Paulus innrømmer altså overfor korinterne at avgudene som sådanne ikke hadde noen betydning til tross for de mange navn de har. "Men," sier han, "ikke alle har denne kunnskap" (v.7). Det var noen blant de kristne som ikke kunne frigjøre seg fra den forestillingen de hadde om avgudene mens de var hedninger. For dem syntes avgudene fremdeles å være en virkelighet. Når de likevel spiste av offerkjøttet, så kunne ikke deres samvittighet være med på dette, og de led under det.

Paulus sier de har en svak samvittighet, og for så vidt gir han dem som har et friere syn, helt og fullt rett. Men på den andre siden undres han på hva som er i veien for å kunne avstå fra å bruke sin frihet på dette området. Maten har jo ingen innflytelse på vårt forhold til Gud (v.8). Se også Rom 14:17: "Guds rike består jo ikke i mat og drikke."

Men fører det en svak bror til fall (v.9), det vil si at en får han til å gjøre noe som skader hans samvittighet (v.10), så han går fortapt (v.11), da synder en mot brødrene. Og det er også synd mot Kristus (v.12).

Paulus uttaler meget bestemt (v.13) at hans syn på saken er at han selv aldri ville spise kjøtt dersom det skulle føre hans bror til fall.

Skulle en ikke gjøre en så liten ting som å la være å spise en eller annen slags mat for å hjelpe det menneske som Kristus til og med døde for? Det er både skammelig og ukjærlig ikke å gjøre noe så lite for sin bror når Kristus har gjort så mye for han.

Her må ikke den kristne frihet la seg dirigere av kald menneske-fornuft, men av broderkjærligheten. En må ta hensyn til det som gagner Guds sak i sin brors hjerte, for det gagner også Guds sak i ens eget hjerte.

Hele dette spørsmålet om begrensningen av den kristne frihet ut fra kjærlighetens hensyn til andre, har også betydning i dag i mange sammenhenger. Vi kan f.eks. nevne bruken av alkohol.

Et Guds barn har selvfølgelig lov til å drikke et glass vin, men det kan oppstå situasjoner der en kan føre en svak bror som kanskje har hatt alkoholproblem, ut i vanskeligheter om en ikke lar det være.

I en slik situasjon bør en så absolutt la være å drikke noen form for alkohol for ikke å gjøre noe som igjen fører broren inn i drikkepress og alkoholproblem igjen og kanskje tar skade på sin sjel.

Guds ord gir ikke noen lov om dette i sin alminnelighet, men det sier: "Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger" (1Kor 10:23).

Om bare hjertet er fylt av kjærlighet, vil Ånden veilede til et rett standpunkt i hvert enkelt tilfelle.
1Kor 9:1-18
Når Paulus her nevner seg selv som eksempel i spørsmålet om å bruke den kristne friheten rett, så kan han gjøre det med samme rett som en far som venter at barna skal følge hans eksempel. Og dette kan han vente så mye mer som han har Kristus som forbilde (se 1Kor 11:1).

Derfor viser han også først (v.1-3) at han har fått denne friheten ikke bare som kristen, men som en som er utvalgt av Herren til å være apostel. Dette apostelembetet er også blitt stadfestet i Korint. Korinterne er selv seglet på det, sier han, slik at korinterne ikke har noen grunn til å tvile på hans kall som apostel.

At han etter sin kristelige og apostoliske frihet er fri for menneskers dom og vurderinger, slår han da også fast til å begynne med. Jo mer tydelig og klart han hadde retten og friheten på sin side, jo klarere står også dette eksemplet fram som apostelen vil understreke. Av kjærlighet til de andre begrenser han av egen fri vilje bruken av sin frihet.

Når Paulus sier: "Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre?" så tenker han vel på den gang Jesus åpenbarte seg for han utenfor Damaskus og kalte han til apostel.

I v. 4-18 viser han så hvordan han gav avkall på sin soleklare rett til å kreve underhold av de menighetene der han arbeider. Han hadde ikke rett til å kreve dette bare for seg selv, men også for en hustru om han hadde vært gift.

Dette begrunner han først (v.5) ved å henvise til de andre apostlene og Herrens brødre. (Her tenkes det på Jesu kjødelige brødre som nevnes i de fire evangeliene. Jakob som var forstander for menigheten i Jerusalem, er den mest kjente av dem.)

Når Paulus nevner Peter eller Kefas spesielt, så kommer nok det av at ett av partiene i korintermenigheten særlig påberopte seg han som sin autoritet.

At Paulus og Barnabas (v.5) selv tjente det de trengte samtidig som de utførte sin tjeneste i Guds rike, betød ikke at de ikke hadde rett til å være fri fra å arbeide med hendene for det de trengte.

Med eksempler fra tre forskjellige arbeidsoppgaver, nemlig soldatens, vingårdsarbeiderens og hyrdens arbeid, viser han at dette er vanlig menneskelig skikk og bruk (v.7). Den som arbeidet fikk sitt underhold av arbeidet.

Men dette stod jo også i loven (v.8-10). Ifølge 5Mos 25:4 var det forbudt å sette muleband på en okse som tresket. Denne bestemmelsen om oksen ble egentlig gitt av Gud for menneskenes skyld. Dels skulle de lære å behandle dyrene med omsorg, dels skulle det lære dem at arbeideren er sin lønn verd (1Tim 5:18).

Den som pløyer, gjør det og håper på å få sin del av utbyttet. På samme måte gjør den som tresker, han håper på sin del av utbyttet. Av dette følger så mye mer retten til materielle goder fordi det apostelen hadde brakt med seg til korinterne, var av så mye større verdi.

Paulus hadde uten tvil rett til å få underhold, men han (og Barnabas) hadde ikke benyttet seg av denne retten. De hadde heller funnet seg i å være uten forskjellige ting for ikke å legge hindringer i veien for evangeliet (v.12).

Særlig i den store handelsbyen Korint ville det vært lett for hans motstandere å kalle misjonsarbeidet for pengespekulasjon. Det var det ingen som kunne gjøre nå.

I v. 13-14 bruker han et eksempel fra den gamle pakts ordninger for å begrunne den retten han hadde. De som gjorde tjeneste i templet, fikk jo sitt underhold av det som ble til overs ved ofringene. Dette hadde Herren selv slått fast da han sendte ut de tolv apostlene første gangen (Matt 10:10: "For arbeideren er sin føde verd").

Nå er det ikke Paulus' hensikt å kreve denne retten. Det er ikke derfor han bruker seg selv som eksempel på en som har gitt avkall på denne retten. Nei, han vil heller dø, sier han, enn å gi avkall på denne ros. Det er hans stolthet å kunne arbeide for ingenting. Dette betrakter han som sin lønn (v.16-18).

Tjenesten med å forkynne evangeliet kunne han ikke komme bort ifra, for den var blitt lagt på han av Gud selv som en tvang. Det ville bli hans undergang om han ikke utførte den.

Den eneste lønn eller ros det da kunne bli tale om, var på hvilken måte han utførte denne tjeneste. Gjorde han den frivillig, hadde han rett på lønn, og dette frivillige sinn viste han ved å gjøre tjenesten uten vederlag, ved frivillig å avstå fra sin rett.

Han gjør seg ikke bruk av "den rett som evangeliet gir" (v.18).

Det er mange tanker til selvransakelse i dette stykket for alle som har en tjeneste i Guds rike. Først og fremst gjelder det for prester og forkynnere, men også for andre. Alle Guds barn er jo egentlig arbeidere i Guds vingård. For hvert troende menneske er det en nødvendighet å vitne om Herren og gå ærend for han når han ber om det.

Men det kan gjøres på to måter. En kan gjøre det med ulyst som om det er en ubehagelig byrde som er lagt på en. Men en kan også gjøre det frivillig og med glede fordi en ser det som et privilegium og en nåde å få være Hans tjener.

Å, måtte vi bli fri fra det sinn som er bundet av leiekarens innstilling. Dette kommer dessverre så ofte til uttrykk. Det er så viktig for Guds-barnet også når det gjelder arbeidet i Guds rike, å bli fri fra lovens "du skal" og bli mer grepet av kjærlighetens "jeg vil".

Og enda større nåde blir det når en får lov å gjøre noe uten materielt vederlag. Det er riktignok så få som har mulighet for å kunne følge Paulus i hans selvfornektende kjærlighet, men det vil være godt om dette sinn kunne vokse fram i oss. Da vil vi kunne glede oss når vi kan gjøre noe uten vederlag.

Når Paulus kaller dette sin lønn og sin ros, så har katolske teologer brukt det til å begrunne sin lære om at en skal gjøre flere gode gjerninger enn en strengt tatt trenger. I læren om helgenene finner vi jo tanken om at de har gjort mer enn de behøvde, og gjennom avlaten deles det ut av dette "overskuddsfondet" til alle dem som har gjort for lite. Dette er en holdning som fullstendig dekker over verdien av Jesu fullbrakte frelsergjerning.

Men nå sier disse teologene ut fra dette ordet (v.15-16) at Paulus ville ha gjort sin plikt om han bare hadde talt evangeliet. Men han gjorde altså mer enn han var forpliktet til.

Dette er grovt misbruk av apostelens ord, for den samme mannen sier i Romerbrevet som han skrev kort tid etter: "Hvor er så vår ros? Den er utelukket!" (Rom 3:28).

Nei, når Paulus taler om ros her, så er det slett ikke for å gjøre seg selv rettferdig ved den (se 1Kor 4:4). Han ønsker bare å uttrykke sin store takknemlighet for at han, som var en spotter, har fått dette privilegiet å gi avkall på sine ytre rettigheter til fordel for den nådelønnen som Gud vil gi han.

Nå kaller han dette for sin ros, og han gjør det helt på grunnlag av nåden. Hans tjeneste og hans forsakelse er ikke på noen måte noen form for fortjenestefull gjerning. Det snakkes ofte om lønn og ros på denne måten i Skriften (se 1Kor 3:14. 4:5), men tjenesten er hele tiden holdt oppe av nåden, Gud til ære ved Jesus Kristus.
1Kor 9:19-27
I det foregående avsnittet har Paulus stoppet opp ved sin apostoliske rett til å kreve materielt vederlag, men for evangeliets skyld har han gitt avkall på det.

I det følgende (v.19-22) går han videre i sin understrekning av at han ikke bare på dette punktet, men i hele sin ferd har lagt vinn på å være en tjener for alle. Han har altså ofret sin egen frihet til fordel for andre selv om han var uavhengig og ikke underlagt noen (v.19).

Dette hadde han gjort for å vinne så mange som mulig, ikke for seg selv, men for frelsen i Jesus.

For jødene hadde han vært som en jøde (v.20) og lempet seg etter dem så sant det kunne forenes med sannheten.

Vi finner eksempel på dette i Apg 16:3 der det fortelles at Paulus lot Timoteus omskjære av hensyn til jødene. Det samme ser vi i Apg 18:18. 21:23 der han tar del i oppfyllelsen av et løfte av det slag som hørte med til jødenes hellige skikker.

Uttrykket: "- enda jeg selv ikke er under loven," (v.20) er en tilføyelse som vi finner i de beste håndskriftene, og denne tilføyelsen har nok sin rett her. Paulus understreker jo stadig sin stilling som kristen der han ikke lenger er under Moselovens åk.

I v. 21 ser han sin stilling overfor hedningene. Han hadde forsøkt å plassere seg midt mellom dem også uten å ta hensyn til det skillet som var mellom jøder og hedninger. Han hadde spist sammen med dem og hatt samfunn med dem.

Også her finner vi en liten tilføyelse med et dypt innhold: "- enda jeg ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus."

Med dette vil Paulus gardere seg mot den misforståelsen at han som kristen ikke skulle være under noen som helst lov, men kunne slå seg løs i en falsk frihet. Nei, Paulus var bundet av den sterkeste lov som finnes, nemlig Kristi lov, Kristi kjærlighets hellige drivkraft.

Og var han blant de svake, - det er de som både i kristen innsikt og i etisk styrke ikke hadde nådd så langt -, så hadde han "blitt svak". Det vil si at han satte seg selv ned på deres nivå for å forstå deres situasjon og så vente på dem for å hjelpe dem fram mot målet.

Han samler alt i dette ordet som er fylt av dyp kjærlighets visdom: "For dem alle er jeg blitt alt, for i alle fall å frelse noen" (v.22).

Vi må fremfor alt forstå at Paulus hadde dette ene for øye at sjeler måtte bli frelst. Det finnes en måte å tilpasse seg de forskjellige forhold som er farlig fordi den medfører at en slår av på sannheten. En slik tilpassing fører ikke til at mennesker blir frelst selv om en nok kan vinne personlige tilhengere for en tid.

Paulus tilpasset seg verken jøder eller hedninger på denne falske måten. Han lempet seg heller ikke slik etter de svake. Det ser vi av Gal 1:10 der han sier: "Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener."

I Gal 2:2-3 ser vi hvordan han ikke gav etter et eneste øyeblikk for de falske brødrene med et fariseisk syn. Og fremdeles avslår han bestemt at hedningene vil forsøke å ære han som gud (Apg 14). I [Rom 14 tar han seg kjærlig av de svake, men samtidig kaller han dem avgjort svake i troen.

Dette å kunne begrense sin frihet av kjærlighet for at mange må bli frelst, er nettopp en virkelig frihet. Dette er også å vandre i Mesterens fotspor, om hvem det er skrevet: "For heller ikke Kristus levde for seg selv" (Rom 15:3).

Må Gud gi oss en slik kjærlighets visdom at vi kan bli alt for alle for at vi i det minste kan frelse noen.

Fra v. 23 og videre utover viser Paulus at også hensynet til vår egen sjels tilstand kan kreve hellig selvfornektelse. Også her bruker Paulus seg selv som eksempel. Alt han gjør for evangeliets skyld har dette til hensikt at han selv må få del i den evige frelsen.

Må alle som arbeider i Guds rike få eie dette ydmyke sinn som, til tross for alt arbeid de gjør for andre, har denne lengselen at de selv må få del i frelsen. Ingen må innbille seg at en er garantert frelsen fordi en arbeider i Guds rike og preker for andre.

Paulus bruker et bilde fra de greske idrettslekene for å belyse dette med nødvendigheten av selvfornektelse (v.23-27). Disse lekene ble holdt annethvert år i nærheten av Korint (de istmittiske lekene). Hvilken mobilisering av alle evner og krefter ble ikke krevd om en skulle vinne seiersprisen. Hvilken selvfornektende avholdenhet viste ikke deltakerne i lang tid i forveien for å vinne en pris som likevel bare varte en kort stund.

Og Herrens hellige kjemper for en krans som ikke visner, "ærens uvisnelige krans" (1Pet 5:4). Her gjelder det å kjempe klart og avgjort som Paulus gjorde.

Idet han bruker bilder både fra løp og brytekamp, viser han hvordan han hele tiden har målet klart for seg mens han kjemper. "Så løper jeg da ikke som på det uvisse (NO: "- ikke uten å ha et mål")," sier han (v.26).

Vantro mennesker har ikke noe mål for livet sitt. De løper som i blinde. "Jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften," sier han videre. Han slår og treffer der han skal treffe. Han ser på kroppen sin som en motstander. "Dødens legeme," kaller han den i Rom 7:24.

Synden som har satt seg så fast i dets lemmer, skal drives ut. Kjøtt og blod skal overvinnes ellers overvinner de ånden. Derfor kjemper han mot seg selv og "undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom (NO: "- tvinger kroppen til å lystre")" (v.27).

Ånden skal ha herredømmet slik at legemet må lyde han. Ordet som er oversatt med "undertvinge mitt legeme" betyr egentlig "å treffe seg selv i ansiktet med knyttet neve". Meningen er altså å treffe sin syndige natur nettopp på de punkter den minst ønsker det, men mest trenger det.

Vår ærlighet i denne kampen viser seg i om vi ønsker å treffe og ødelegge de svake punktene i vår natur eller om vi forsøker å dekke over dem. Blir vi hevngjerrige når Herren bruker andre mennesker til å ramme oss på våre ømme punkt eller takker vi for tukten og bekjenner: Det var godt at jeg ble ydmyket.

Bare på denne måten kan vi oppnå seiersprisen. Vil vi spare oss selv for selvfornektelse, så kan det forferdelige skje at den som forkynner for andre, selv blir forkastet (v.27).

Det er et stort alvor i dette bildet om at det bare er den ene som får seiersprisen blant de mange som løper. Dette peker på at det er få som er utvalgt blant de mange som ble kalt (Matt 22:14).

Men den ene som løper, har ikke tid til å se seg tilbake for å se hvor langt de andre er kommet. For han gjelder bare det som apostelen sier i Fil 3:13-14: "Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager mot målet."

Vi fikk anvist bane da vi ble døpt og det er en fin bane vi skal løpe på. Den er oppmerket av forsakelsens og troens vei.

Ordet Paulus bruker her om å forkynne, betyr egentlig "å rope ut som en herold". De som skulle delta i øvelsene, ble ropt opp av en herold. Han kunngjorde også reglene for kampene og gav startsignalet.

Slik kaller også den sanne og levende preken alle døpte til å være med i løpet.

Er du, kjære leser, med i dette løpet? Så altfor mange løper dessverre på selvlagde baner. Noen har sine egne gjerningers bane til egenrettferdighet. Andre har bygget ut banen med en del verdslighet for å gjøre den litt bredere og lettere å løpe på.

Men alle løp på egne baner enten den er av egen fromhet eller av verdslighet, er forgjeves. Ingen gir seier.

Mange andre står som tilskuere og er flinke til å kritisere og komme med bemerkninger om at "der snublet den, og der blir den hengende etter", men selv rører de ikke en finger for å være med. De fortsetter bare rolig å leve utenfor dåpens nådepakt og dermed utenfor samfunnet med Gud.

Lykkelig er den som er med i løpet og ikke lar seg påvirke av fristerens stemme som sier: "Spar deg selv." Vår trofaste Frelser gir kraft til sine stridsmenn med oppmuntrende løfter om å få del i himmelrikets velsignelser med fred og glede.

Gud skje takk og lov! Det er mulig også for deg og meg å få seiersprisen, men "her gjelder trenge, ja, trenge seg frem ellers du ei himlen vil vinne."
1Kor 10:1-13
For virkelig å understreke det store ansvaret de troende i Korint hadde for å bruke sin kristne frihet rett, peker Paulus nå på det store eksemplet i den hellige historie for dem: Israelittenes skjebne på vei fra Egypt til Kana'an. Selv om alle hadde vært gjenstand for de store velgjerningene fra Guds side, nådde de slett ikke fram til målet. Grunnen til dette var at de ikke var villige til å fornekte seg selv og bryte med synden.

I v. 1-4 peker han på nådens under som alle hadde opplevd. De opplevde alle Guds nærvær der alle var under skyen. Den skjulte dem for fiendene og ledet dem fram på veien fordi den var det ytre tegnet på at Gud var til stede blant dem.

Alle hadde gått gjennom Rødehavet (Sivsjøen) og på den måten blitt "døpt til Moses", det vil si de fikk del i den befrielse som Moses gav dem fra Gud. Alle fikk del i den samme åndelige mat og åndelige drikke. Både mannaen og vannet kalles åndelig fordi Gud gav dem det på overnaturlig vis. Og det skjedde ved Kristus, for han var i virkeligheten klippen som bar dem og holdt dem i live.

Forbildet ligger nettopp i dette at nåden ble gitt ved den samme Kristus både i den gamle og den nye pakt. Derfor tilsvarer Israelsfolkets dåp gjennom Rødehavet den nye pakts dåp, for den er jo befrielsen fra syndens skyld og trelldom slik som Israels utgang fra Egypt var en befrielse fra trelldommen.

Og den guddommelige maten i ørkenen tilsvarer nattverden, den nye pakts åndelige mat og drikke. Her ser vi de to sakramentene klart framstilt som hovedpilarene i menighetens tempel.

Men så kommer det forferdelige alvoret: "Likevel fant Gud ikke behag i dem, for de ble slått ned i ørkenen" (v.5). Av dette skal den nye pakts folk lære denne forferdelige sannheten at det er ikke nok å ha del i dåpen og nattverden dersom en ikke vil gi fra seg lysten til det onde (v.6).

På fire forskjellige måter illustrerer Paulus lysten til det onde hos israelittene i ørkenen. Men mens han gjør det, viser han tydelig at han tenker på de tilsvarende tilbøyeligheter hos korinterne.

Først peker han på at Israels barn falt i avgudsdyrkelse da de danset om gullkalven (2Mos 32:6). Dette hentyder til korinternes deltakelse i offerfestene selv om de var døpt (se v.14-22).

Dernest viser han at Israelsfolket lot seg forføre til hor (se 4Mos 25 om folkets utukt med moabittenes og medianittenes døtre).

I 4Mos 25:9 står det at det falt tjuefire tusen. Her skriver Paulus tjuetre tusen. Sannsynligvis følger Paulus her en muntlig tradisjon, og av og til kunne det være små forskjeller mellom dem.

I 4Mos 25 står det heller ikke at alle tjuefire tusen falt på en og samme dag. Det kan derfor være slik at tjuetre tusen falt den samme dagen, mens alle som døde ved denne anledningen var tjuefire tusen til sammen. Denne forskjellen har ingen betydning selv om det er en hukommelsesfeil (men den behøver altså ikke være det).

Når det gjelder det advarende forbildet om hor, var det dessverre grunn nok til å sammenligne med forholdene i Korint (se kap. 5 og 6).

For det tredje peker Paulus på hvordan Israels barn utfordret Gud (v.9). Han henviser til 4Mos 21:5-6 der folket viste både utålmodighet og utakknemlighet mot Gud da de klaget over at maten de fikk, var så dårlig. De ønsket seg til og med tilbake til Egypt. Derfor måtte Herren tukte dem med de giftige slangene til de ydmykte seg og Moses fikk satt opp kobberslangen.

Men på samme måten utfordret også korinterne Kristus med sitt hovmod og sin tilbøyelighet til å følge med på det verdslige livet i denne verden. Gjennom dåpen hadde jo Kristus frigjort dem fra det (se 1Kor 4:8-13).

Endelig peker Paulus på den misnøye og klage hos folket som førte Guds dom over dem. Her tenker Paulus sannsynligvis på 4Mos 14 der folket viste stor misnøye med Guds ledelse da han ville føre dem inn i Kana'an etter at speiderne hadde fortalt hva de hadde sett.

Noen mener dette også kan vise tilbake til 4Mos 16 om Korahs opprør mot Moses og Aron som Guds sendebud. "Ødeleggeren" er en betegnelse på det sendebudet Gud brukte til å fullbyrde dommen.

Vi kan sammenligne med Herrens engel som gikk gjennom Egypt da den førstefødte i hvert hus ble slått i hjel. På samme måte var det også en engel fra Gud som brakte hans vredesdom over Sodoma.

Men også i Korint var det nok av misnøye og klage. Den var rettet både mot den myndighet Paulus hadde som Herrens apostel (se partivesenet) og mot den kamp og avholdenhet som var nødvendig om de skulle vinne seiersprisen.

Alt det som er skrevet om fedrene, er eksempler til advarsel og rettledning for oss "som de siste tider er kommet til" (v.11).

Med "de siste tider" mener Paulus tiden mellom Jesu første og andre komme i likhet med profetenes utsagn (se Jes 2:2: "Det skal skje i de siste dager -").

Det er rett å se det på den måten som Jesus selv har sagt: "Se, jeg kommer snart."

Summen av alt det Paulus har sagt her, blir da: "Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!" (v.12).

Korinterne syntes så sikre på seg selv, og derfor hadde deres stilling på mange måter blitt så farlig. I dette uttrykket: "den som mener seg å stå", ligger det en brodd mot og en dom over all selvklokhet og selvtillit.

Men også vi som lever i dag, trenger en alvorlig formaning om at vi ikke skal bruke vår kristne frihet som et skalkeskjul.

Også i vår tid finnes det så mange som gjerne vil kalles kristne, men som lever i et tvilsomt og uansvarlig forhold til en verden med avgudsdyrkelse. Uklare standpunkt har høy kurs i mange kretser, og dette blir fulgt, slik som i Korint, av en sterk uvilje mot alle som har et klart standpunkt.

Vi merker en klar motstand mot dem som har mot til å ta kampen opp mot all verdslighet og har vilje til å bære sitt kors i sann selvfornektelse. Det er mange som skriker opp om at dette er usunt eller pietistisk og altfor alvorlig.

Når vi ser den grenseløse lettsindigheten som er på det moralske området i våre dager, så trenger vi virkelig være på vakt. Ikke så sjelden ser vi at den kaster sine mørke skygger også blant de kristne.

Men Gud være lovet! Vi kan si: "Uforsagt, vær på vakt!" For i v. 13 finner vi ord til oppmuntring i denne situasjonene. De fristelsene og vanskelighetene som de kristne i Korint hadde møtt hittil, hadde ennå ikke oversteget deres evner og muligheter.

Og når det gjelder fremtiden, så skulle de også trøste seg med at Gud er trofast. Han vil sørge for at de ikke ble fristet eller prøvet over evne. Han vil alltid gjøre "utgangen samtidig med fristelsen" som det står i grunnteksten, slik at de skulle kunne klare det.

Som dagen er skal også styrken være for et Guds barn. Det er en fin tanke at hver fristelse fra mørkets side, har en utgang slik at vi skal slippe vel ifra den. Nå ser vi ikke alltid denne utveien med én gang, men den er der likevel.

Når en seiler i kyststrøkene, så kan det av og til for en som er ukjent, se ut som om en styrer rett på skjær og brått som om det er undergangen som ligger forut, men så viser det seg alltid en liten åpning som en slipper gjennom. Slik fører alltid Gud sine barn.

Derfor har vi ingen grunn til å frykte, men vi kan stille oss helt og fullt under Guds beskyttende omsorg. Der kan vi se tilbake og takke og si: "Hittil har Herren hjulpet."

Og der kan vi se framover med tillit og håp. Ja, der kan vi bli stående og seire. Må ikke våre hjerter bygge på egen trofasthet og styrke, men på Guds trofasthet. Da vinner vi seiersprisen.
1Kor 10:14-22
Paulus har nå behandlet spørsmålet om å bruke sin kristne frihet ut fra det dobbelte synspunktet han nevnte i 1Kor 6:12.

For det første: Er det en velger til gagn både for en selv og for ens neste? Og for det andre: Bevarer en virkelig sin åndelige frihet gjennom det valg en gjør?

Ut fra dette gir han så svar på de to spørsmålene som er stilt.

Spørsmålet om de kristne kunne delta i hedenske offermåltider, besvarer han med et avgjort nei. Nettopp fordi de har så mange advarende eksempler fra fortiden, gjelder det for de kristne å holde seg borte fra avgudsdyrkelsen. Den var en alvorlig fare for dem.

Bare ved å holde seg borte kan de bli bevart i Guds mektige hånd (v.14).

Idet han appellerer til deres dømmekraft (v.15) viser han at deltakelse i offermåltidene i virkeligheten setter dem i forbindelse med onde ånder. Dette understreker han først ved å peke på offermåltidene i den gamle pakt som knyttet Israel til deres Gud (v.18).

Han kjenner så vel til korinternes innvendinger om at det ikke finnes noen avguder (se 1Kor 8:4) og at offermåltidene derfor ikke kan betraktes som noe annet enn et vanlig måltid (v.19).

Men han minner dem dernest om noe de synes å ha glemt, nemlig at det står åndskrefter bak hedningenes offermåltid. Nettopp ved å delta i disse offermåltidene får de del i samfunnet med de onde åndene.

Det hedenske offermåltidet er det mørke motbildet til både den gamle og den nye pakts velsignede måltid som gir samfunn med den levende Gud (v.20).

Ingen kan tjene to herrer (v.21). Vil de prøve sin frihet på denne måten, så måler de egentlig krefter med Guds langmodighet, og da vil de også få merke at Han er den sterkeste som ikke lar seg spotte (v.22).

Av den fine beskrivelsen av nattverden i v. 16-17 er det klart at Kristi legeme og blod virkelig er til stede og tas imot i den hellige nattverd. Alle de rasjonalistiske forsøkene på å bortforklare at med "er" menes det egentlig "betyr", blir slått til jorden også av dette avsnittet.

Når nattverden kalles "velsignelsens kalk" (kalk betyr beger), vil det si det beger Kristi velsignelse er knyttet til. Denne velsignelsen vant han for oss da han øste ut sitt blod for oss.

Denne kalk "som vi velsigner". Det vil si vi som Guds folk priser han for denne velsignelsens kalk, og det sikter til menighetens takkebønn for nattverdens nåde. Slik følger vi Frelserens eksempel fra den første skjærtorsdagskvelden (se 1Kor 11:24).

I v. 17 peker Paulus på den velsignelsen som følger Herrens nattverd ved at den føyer alle Herrens hellige sammen til en enhet. Dette ene brødet er det ene og sanne Kristi legeme, og det gjør alle troende som får del i det, til "ett legeme", til en livsenhet i Kristus.

I 1Kor 12:13 peker Paulus på dåpens velsignelse som også gjør alle troende til ett legeme. Her har vi beskrevet sakramentenes underfulle og hemmelighetsfulle makt til å smelte de troendes hjerter sammen i det livssamfunnet som vi også får eie med Gud selv. Sakramentene fører oss inn i dette livssamfunnet med Gud.

I v. 18 viser også Paulus tydelig at den gamle pakts offermåltid heller ikke bare var ytre seremonier. De førte mennesker inn i et virkelig samfunn med Herren ved det som skjedde på alteret.

I Moseloven hører vi også at i Israel ble bare en del av offerdyret brent på alteret. En annen del tilfalt presten, og resten spiste de som ofret, sammen med sine venner. Men dette måltidet ble ikke betraktet som et vanlig måltid. Det var et hellig måltid.

Herrens beger og de onde ånders beger kan ikke forenes. Her er det det store "enten - eller" som møter oss. Vi ser det samme i 2Kor der Paulus på nytt må innskjerpe dette alvoret (2Kor 6:14-16). Det er som en gjenklang av Jesu egne ord: "Ingen kan tjene to herrer." Og det stemmer over ens med det Jakob skriver i sitt brev: "Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?" (Jak 4:4).

1Kor 10:23-11:1
I det foregående har apostelen vist at å delta i de hedenske offermåltidene er avgudsdyrkelse og åndetilbedelse. Dette faller ikke inn under den kristne frihets område.

Men å spise offerkjøtt i en eller annen form som ikke har noen religiøs tilknytning, men som skjer privat og hører med til det daglige og vanlige livet, er underlagt den kristne frihet.

Men også her er det rett å ta hensyn til nesten, slik Paulus allerede har påpekt i 1Kor 8. Ikke alt som i og for seg er tillatt, vil nødvendigvis være til gagn og oppbyggelse i enhver situasjon (v.23-24).

Paulus nevner to forskjellige situasjoner som lett kan oppstå. For det første nevner han dette at en kjøper kjøtt til seg selv på torget (som var det offentlige salgsstedet for kjøtt på den tiden) eller at en blir invitert i selskap til en vantro. Det kan f.eks. være til en hedensk slektning. Her menes det et fullstendig privat selskap.

I disse tilfellene skulle de spise kjøttet de enten hadde kjøpt eller som ble satt fram for dem i selskapet. De hadde ingen grunn til å spørre hvor kjøttet kom fra.

Slik hadde sikkert de som hadde et friere syn på dette, gjort. Og dette gir Paulus sin fulle støtte. Her er det ingen grunn til å få samvittighetsskrupler (v.25-27).

"For jorden og alt som fyller den, hører Herren til" (v.26). Dette betyr at også dyrene og deres kjøtt er en gave fra Gud, slik Paulus skriver i 1Tim 4:4: "For alt Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk."

Likevel føyer Paulus til et lite ord som ikke må overses når det gjelder gjestebud hos de vantro (v.27). Han sier: "Dersom noen av de vantro innbyr dere, og dere vil gå dit -."

I dette ligger det at en ikke uten videre skal si ja til en hvilken som helst innbydelse fra ikke-troende. En må avgjøre om en kan holde fast ved en åpen, kristen bekjennelse der. Selv om det i og for seg er tillatt, så spørs det om det er til gagn for en selv og for Guds rike.

Den andre situasjonen oppstår hvis det er en annen til stede i gjestebudet som er plaget av sin samvittighet (v.28-30). Det vil si at han er en kristen som har fått vite at kjøttet som blir satt fram, er resten av et avgudsoffer. Han får samvittighetsskrupler på grunn av dette og har vondt av å se at en annen kristen spiser dette kjøttet.

Da skal du ikke spise dette kjøttet, er Paulus' råd. Dette sies i tilknytning til det han allerede har sagt i 1Kor 8.

Men han slår ettertrykkelig fast at dette er av hensyn til den annens samvittighet og ikke for ens egen skyld. Dersom han kan gå til bords og takke Gud for den maten som blir satt fram, så har ingen noen grunn til å dømme han eller tale ille om han for det.

Selv om den andre ikke har rett til å klandre han, og han selv har frihetens rett til å avgjøre saken, så skal han likevel ikke gjøre krav på denne retten. Han skal i stedet se på hva som gagner og oppbygger og la sin handlemåte bli bestemt av kjærlighetens hensyn til nestens samvittighet. På denne måten skal en forsøke å unngå at noen blir forarget.

Etter dette kommer Paulus med en generell, avsluttende formaning som alle bør la være grunnregelen i sitt liv: "Hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære!" (v.31).

I all sin ferd skal de legge vekt på at ingen skal få noe å utsette på dem enten det er troende eller ikke troende: "Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet" (v.32).

Selvfølgelig er det ett anstøt som ingen unngår om de vil leve sammen med Kristus. Det har Paulus allerede sagt tydelig i 1Kor 1:23. Der har han sagt at ordet om den korsfestede Kristus er anstøtelig for jøder og uforstand for hedninger.

Men vi skal unngå det anstøtet som oppstår når vi bare søker vårt eget beste, vår ære og vår lyst. Dette forstår de ikke-troende står i motsetning til vår bekjennelse av Kristus.

Og dette bringer vanskeligheter inn i forholdet mellom Guds barn. Det er det Paulus innskjerper i v. 33 idet han peker på sitt eget eksempel. Ingen skal søke sitt eget beste, men se på hva som tjener de andre slik at de kan bli frelst. Dette skal være det avgjørende hensynet for et Guds barn i alle ting.

På denne måten søker Paulus å gjøre alle til lags ved å ofre seg selv og sitt eget til fordel for alle. Men på den andre siden sier han også i Gal 1:10 at han ikke legger an på å gjøre mennesker til lags. Men der taler han om sin forkynnelse.

Nei, vi verken kan eller må slå noe av på det som angår Guds sannheter. Men når det gjelder hensynet til våre personlige fordeler, så må vi gjerne gi avkall på dem.

Her står Paulus fram som et lysende eksempel for oss og kan si: "Bli mine etterfølgere!" (1Kor 11:1).

Vi kan bare oppfordre andre til å følge oss i den grad som vi følger etter Jesus. Vår Herre og Frelser er også her det avgjørende forbildet. Han lot seg ikke rikke en millimeter fra sannheten uansett hvor mange fiender han fikk.

Men han var også samtidig villig til å ofre alt sitt eget for andres skyld. Han ofret sin rett til å være i Guds skikkelse og tok på seg en tjeners skikkelse for vår skyld.
1Kor 11:2-16
Første verset i dette kapitlet hører med til det foregående avsnittet. Derfor kommer vi nå til det som er hovedtema for Paulus i kap. 11, nemlig omtalen av de forskjellige misbruk som hadde oppstått i forbindelse med gudstjenesten.

Først griper Paulus tak i et eiendommelig uttrykk for korinternes hovmod som hadde vist seg blant kvinnene. Det viser oss forøvrig at hovmodets ånd smitter. Derfor er det ikke så underlig at det hovmodet som hadde grepet mennene i menigheten og som ga seg utslag på forskjellig måte, også hadde fått innpass hos kvinnene.

Men måten det kommer til uttrykk på, er ganske betegnende. Det viser seg kort sagt i uvillighet til å godta det underordningsforholdet som Guds ord setter kvinnen i overfor mannen. Her er det igjen den kristne frihet som blir misforstått og brukt som påskudd til å ta seg selv til rette.

På den tiden var skikken hos grekerne at alle hederlige og gifte kvinner hadde langt hår og dekket hodet (med et slags slør) når de viste seg offentlig. Dette var et tegn på at de tilhørte sine menn. En kvinne som klippet håret eller gikk ut uten slør, ble betraktet som løsaktig. Mennene derimot hadde kortklipt hår og gikk barhodet.

Kristendommen brakte på mange måter forandring i kvinnenes stilling. Dels gav deltagelse i menighetens gudstjeneste større mulighet til å være mer med offentlig enn tidligere. Dels ble de åndelig sett - som en følge av at de også var "døpt og dyrekjøpt"- stilt likt med mannen framfor Gud, slik som Paulus sier i Gal 3:28: "Her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus."

Denne enheten med mennene som de hadde i Herren, synes kvinnene å ville overføre til alle områder av livet. Det fikk dem til å se ned på det forholdet mellom mann og kvinne som var bestemt ved skapelsen der mannen var satt til å være leder og hode for kvinnen.

I våre dager hører vi mye snakk om kvinnefrigjøring eller kvinneemansipasjon. Det latinske ordet for dette betyr frigjøring fra formyndersituasjonen, egentlig fedremyndigheten.

Ettersom sløret var tegnet på underordningsforholdet, begynte kvinnene å legge det bort for å protestere mot forholdet. Det er dette Paulus taler om her fordi en slik handling var et brudd på datidens regel for sømmelighet og kunne gi grunn til dårlig omtale blant hedningene.

Men særlig protesterte han mot det fordi det var brudd på de ordningene Gud hadde satt for forholdet mellom mann og kvinne.

Vi må derfor ha klart for oss når vi ser utviklingen i dette avsnittet at det er beveggrunnen som ligger bak kvinnenes handling som er hovedgrunnen til apostelens alvorlige irettesettelse her.

Paulus begynner med å rose korinterne for at de husket på han og holdt fast på de overleveringene han hadde gitt dem (v.2). Muligens refererer han til utsagn de har kommet med i brev til han.

Igjen møter vi den kjærlige visdom og hensynsfulle takt vi tidligere har sett hos Paulus. Han glemmer ikke de gode tingene på grunn av de dårlige. Desto større vekt får også hans ord når han senere påpeker det som er galt.

Men så går han raskt over til å tegne opp for dem i korte trekk det som er rett. Mens mannen bare har Kristus over seg og ved han Gud, så har kvinnen mannen over seg samtidig som hun også har Kristus over seg fordi hun også tilhører menigheten.

Når det blir sagt at Gud er Kristi hode, så betegner ikke dette Kristus som skapning. Det peker på det Paulus senere utvikler i 1Kor 15:28 om at Sønnen selv underlegger seg Faderen som har lagt alt under han.

Men av dette synspunktet i v. 3 følger så at mannen skal stå fram barhodet når han står fram i menighetens gudstjeneste med en bønn eller et ord (profeti) som er gitt han av Guds ånd (v.4). Noe annet ville føre skam over hans hode. Det vil si at han framstilte seg som ufri til tross for at han var blitt gjort fri av Kristus og dypest sett bare hadde han over seg.

Hos jødene dekket mennene hodet. Hos grekerne derimot, krever vanlig sømmelighet at mennene blotter hodet ved hellige handlinger, slik det også er praksis hos oss.

Paulus ser ikke på dette som bare en gresk skikk, men med sitt dype åndelige blikk ser han en særlig åndelig verdighet Gud har gitt mannen, og som han vil krenke, hvis han beholder noe på hodet.

Kvinnen derimot fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet (v.5). Det er altså klart at kvinnene deltok i menighetens samlinger på forskjellige vis.

I 1Kor 14:39 forbyr Paulus kvinnene å tale ved de gudstjenestelige samlingene i menigheten. Her i 1Kor 11:5 irettesetter han dem ikke for slik deltakelse, men bare for deres praksis med hodekledningen når de bad.

Det får enkelte til å mene at her tenkes det ikke på de offentlige gudstjenestene, men på samlinger i mindre grupper. Andre mener Paulus foreløpig lar dette ligge for å komme tilbake til det senere.

Ville altså kvinnene på denne måten stå fram barhodet, så handlet de ikke rett og kunne like godt klippe håret eller barbere hodet slik som løsaktige kvinner gjorde (v.5-6). De kastet på den måten bort tegnet på sin underordning overfor mannen og førte skam over sitt hode i dobbel forstand (også over Kristus som sitt hode).

I v. 7-9 begrunner Paulus dette ut fra skapelsesberetningen. Mannen skal ikke ha det menneskelige tegnet på underordning på hodet (v.7). Han er skapt som "Guds bilde og ære". Han er blitt til direkte fra Guds skaperhånd, og er på den måten først og fremst satt til å være den jordiske herre over all skapning og avspeile Guds ære.

Kvinnen er "mannens ære", sier Paulus. Han sier ikke at hun er mannens bilde, for også hun er skapt i Guds bilde selv om hun ble dannet av mannens ribben. Men mannen ble skapt først (v.8), og kvinnen ble skapt for hans skyld (v.9). "Derfor," slutter Paulus (v.10), "bør kvinnen, for englenes skyld, ha noe på sitt hode som et tegn på at hun er underordnet." (NO: "Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet som et myndighetstegn".)

"For englenes skyld" bør hun ha det, sier Paulus. Her finner vi den fine tanken at de hellige engler følger menigheten og dens lemmer med inderlig kjærlighet og oppmerksomhet. Enhver ytring av kjødelig selvrådighet bedrøver disse vennene våre som i ydmyk velvillighet gjerne vil være tjenende ånder for dem som skal arve saligheten.

I v. 11-12 garderer Paulus seg mot en vanlig misforståelse. Denne underordnede stillingen som kvinnen har, skal ikke få mannen til å glemme at han trenger kvinnen like mye som hun trenger han. Slik er kvinnens stilling "i Herren" fullstendig forskjellig fra hennes slavelignende stilling blant hedningene. Også denne likestillingen i Herren hviler på en orden Gud har satt i naturen. Ved slektens oppholdelse er mannen avhengig av kvinnen for sin egen fødsel. På denne måten er alt ordnet av Gud.

I v. 13-15 henvender Paulus seg til korinternes umiddelbare oppfattelse av hva som er sømmelig både for kvinnen (v.13) og for mannen (v.14).

På den tiden ble langt hår ansett for å være kvinnelig og unaturlig for en mann. For kvinnen derimot var det et tegn på ære fordi hennes lange hår allerede var som et slør som stemte overens med det stille, bluferdige vesen som var en pryd for kvinnen (v.15).

Til slutt avviser Paulus all videre diskusjon om denne saken (v.16). "En slik skikk", det vil si å fortsette å diskutere mot sannhetens tydelige vitnesbyrd, hører ikke hjemme i Guds menighet. Andre mener at "en slik skikk" går på kvinnenes ønske om å gå barhodet. I det vesentlige faller dette sammen da diskusjonen ville dreie seg om dette spørsmålet dersom den fikk fortsette.

I den siste formaningen finner vi en nyttig påminnelse til alle kristne til alle tider. En spissfindig lyst til å diskutere og opponere i det uendelige, er ofte et tegn på et overflatisk og tomt hjerte. Og ofte kan den tære hardt på en stille inderlighet og dybde i kristenlivet både hos den enkelte og i samfunnet mellom de troende.

Med hensyn til den saken som er omtalt her, så er det nok ikke apostelens hensikt å gi en evigvarende lov om en ytre skikk enten en skal ha noe på hodet eller ikke. Dette ville være uevangelisk lovvesen og ligge langt utenfor Paulus' tanke som alltid hadde så klart syn for en kristens åndelige frihet.

I våre dager er jo begrepet om hva som er sømmelig ferd også forandret. Ganske sikkert vil vi ikke synes det er sømmelig at en mann har noe på hodet når han er i kirken. Og ingen ville vel tvinge kineserne til å klippe av seg hårpisken når de ble kristne. Tvert imot ville det vekke anstøt i Kina om de som ble kristne, gikk med kort hår. Ingen finner det heller usømmelig når kvinner tar av seg hatten i kirken, og vi ser troende kvinner som har kort hår. Grunnene til det kan være så forskjellige.

Nei, det er ikke den ytre skikken som påtales her, men selve det åndelige hensynet som ligger bak, står uforandret. Kvinnefrigjøringens lyst til å bryte det underordningsprinsippet som Gud har satt mellom mann og kvinne, vil til alle tider møte motstand både i skapelsesberetningen og hos Herrens apostler i Det nye testamentet (se også 1Pet 3:1-6).

At kvinnenes stilling på mange måter blir friere og at det gjøres lettere tilgjengelig for ugifte kvinner å leve selvstendig, er ikke mot Guds ord.

Men den innstillingen som gjør opprør mot Guds ordninger, vil til stadighet bringe fordervelse over kvinnen selv og burde ikke finnes blant troende kvinner.

Vi kan slutte med å minne om Paulus' ord i Fil 4:8 som stemmer godt overens med det som er sagt: "Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det!"
1Kor 11:17-26
I dette avsnittet kommer vi til en ny skamplett ved menighetslivet i Korint. Og det er en alvorlig sak som tas opp.

I Oldkirken var som oftest nattverden knyttet sammen med et såkalt kjærlighetsmåltid. Menighetsmedlemmene brakte etter evne med seg det de trengte til dette felles måltidet, og det skulle tjene til å besegle kjærlighetssamfunnet mellom de kristne. Derfor ble det også på gresk kalt "agape" (kjærlighet).

Høydepunktet ved dette måltidet var nattverden. Under måltidet nøt man det innvidde brødet, Herrens legeme, og etter måltidet drakk man den innvidde kalken, Herrens blod.

I Korint hadde det kommet inn en uhyggelig holdning ved disse kjærlighetsmåltidene. Dette ble et nytt vitnesbyrd om hvilken makt det verdslige sinn hadde innen menigheten.

Ikke bare ble det ukjærlige partisinnet brakt inn i disse sammenkomstene, men det som verre var, var at de ikke lenger delte den maten som de hadde med seg. De rike spiste for seg, og de fattige spiste for seg. På denne måten fikk de fattige særlig kjenne forskjellen i de timelige tingene.

På denne måten utartet også kjærlighetsmåltidene seg til å bli rene spise- og drikkegilder for de rike. Når de samtidig skulle nyte nattverden, ble dette en synd som Paulus med stor sorg og dypt alvor irettesetter dem for.

I v. 17 begynner han med å si at den ros han hadde gitt dem (v.2) for lydighet mot de påbud han hadde gitt, den kunne han ikke holde fast på i forhold til det han nå måtte påtale.

Deres samlinger som skulle være til gagn for dem, var i stedet blitt til skade. Som første punkt nevner han det han hadde hørt av dem som kom til han fra Korint.

Det var splittelse blant dem også ved kjærlighetsmåltidene (v.18). "Og for en del tror jeg det," legger han til. Selv om hans hjerte vegret seg for å tro det, så må han likevel godta at det er slik.

Og han føyer til at han egentlig fant det ganske naturlig, vel å merke slik stillingen var hos dem. De var jo preget av splittelse (v.19).

For "de ekte" blant dem, de som gjerne ville leve rett for Herren, måtte jo ta avstand fra en slik praksis, men nettopp da ville det bli et klart skille mellom de gode og de dårlige medlemmene.

Når det kommer noe galt inn i et samfunn, er det selvfølgelig bedre at en deler seg enn at alle rives med av det gale. Nå hører vi riktignok i 1Kor 1:12 at alle medlemmene i menigheten hadde tatt parti for en eller annen av de forskjellige lærerne. Likevel var det sikkert de som kjente at denne situasjonen med splittelse var uåndelig og forsøkte å komme ut av dette uføret. Andre derimot som ikke hadde det så klart i sitt gudsliv, kjente seg ikke trykket av dette kjødelige hovmodet.

På denne måten var splittelsen nyttig for dem idet den satte skille mellom de ekte og de falske kristne. I Det andre brevet til korinterne hører vi at virkningene av dette første brevet fra Paulus ble til stor velsignelse for dem som ønsket å leve rett med Gud. Men de stridslystne ble bare mer og mer forbitret.

Når Paulus i v. 18 begynner med "for det første", så har mange spurt om hvor det neste punktet finnes. Noen finner det i v. 20 der han går over til å peke på det misbruket av nattverden som deres selvopptatte og ukjærlige sinn fører med seg. Andre finner overgangen til det andre punktet i v. 34 der Paulus sier at han vil gi forskrifter om de andre tingene når han kommer. Andre igjen finner det i 1Kor 12-14 der Paulus påtaler en annen misbruk ved deres samlinger. Dette synes mest rimelig.

V. 17 blir da en overskrift for Paulus' påtale av forskjellige misbruk ved deres gudstjenestelige samlinger.

I v. 18-34 hører vi da om misbruk ved nytelsen av nattverden, og dernest i kap. 12-14 hører vi om feil forståelsen av de forskjellige nådegavene.

Det er en alvorlig dom Paulus feller over deres nattverdfeiring (v.20). Denne kunne nemlig slett ikke kalles Herrens nattverd. I virkeligheten ble det private måltider som de holdt gruppevis dersom de da hadde noe å holde måltid med (v.21). De fattige som ikke hadde noe særlig, måtte sitte og se på de rike som fylte seg, mens de selv sultet.

Apostelen spør derfor i stort alvor om det da var for matens skyld de kom sammen (v.22). Spise og drikke kunne de gjøre hjemme. Men denne handlemåten ble en hån mot Guds menighet, en krenkelse av de helliges samfunn av kjærlighet, en skam mot de fattige brødre. Nei, slik framferd skulle de slett ikke rose seg av.

Det er alltid et dårlig tegn når forskjell i timelige verdier setter skille mellom Guds barn. Men det er uhyggelig når denne forskjellen viser seg ved Herrens bord der det lyder så klart: "For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus" når de tror på han (Rom 3:23-24).

I det følgende går Paulus over til å forsøke å lege denne skaden (v.23-34). Begge disse sidene hører med når en skal hjelpe brødrene til rette. Skaden må refses og påtales. Det er det første, men det må ikke bli det eneste. Den ekte kjærligheten vil alltid forsøke å lege skaden og råde bot på den. Dette er også Herrens sinn. Han tukter, men han trøster også. Han sårer, men han leger også (Job 5:18).

Skaden hos korinterne bestod egentlig i at de manglet ærefrykt overfor nattverdens hellige sakrament. Paulus tar derfor fram noe han hadde mottatt fra Herren selv, nemlig hvordan Herren Jesus innstiftet dette hellige måltidet som et måltid der han gir sitt legeme og blod.

Alt synes å tyde på at Paulus hadde fått åpenbart dette på en særlig måte av Herren selv.

Det greske uttrykket "fra Herren" kan bety både den direkte overleveringen fra Herren selv og den indirekte overleveringen gjennom menigheten. I Gal 1:12 sier Paulus om det evangelium som han forkynner: "Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring."

Så gjelder sikkert også det innstiftelsen av nattverden. Det fremgår av den sterke vekten Paulus legger på dette at han selv har mottatt det fra Herren.

"Den natt da han ble forrådt." Dette dype alvoret stiller Paulus opp mot korinternes lettsindighet. Og han understreker Herrens ord om å holde nattverden til et minne om han på samme måten som han minner dem om at nattverden er en stadig forkynnelse av Herrens død. Og denne forkynnelsen skal fortsette "inntil han kommer".

Med hensyn til innstiftelsesordene slik de lyder her, henviser vi til Matt 26:17-26. Her vil vi bare minne om at evangelistene og Herrens apostel ikke la vekten på en enslydende, ordrett gjengivelse, men at Ånden og innholdet er det samme.

De fleste eldre håndskrifter har i v. 24: "Dette er mitt legeme som er for dere". De yngre håndskriftene leser: "- som brytes for dere" (sikkert med henblikk på den voldsomme måten Jesus døde på).

Hver gang Herrens nattverd feires i menigheten, skal han bli minnet. Og hans kjærlighet som er sterkere enn døden, denne kjærligheten som fikk han til å gi seg selv for å kjøpe oss så dyrt, skal forkynnes fra slekt til slekt.

Troens liv består nettopp i å minnes Herren og se han levende for seg som vår eneste forsoner, vår eneste Frelser og saliggjører. Vantroen viser seg ved at Herren stadig blir skjøvet til side og glemt eller ved at hans død og store kjærlighet aldri blir nevnt, - bortsett fra den forferdelige formen at en spotter hans død, pine og kors.

Men Guds barn trenger virkelig å minnes Herren med stor inderlighet. All angst, tvil og anfektelse, ja, også all fristelse og all uro og bekymring i sorgens stund, kommer jo av at blikket ikke alltid er vendt mot Herren.

Når Jesu død og blod ikke stadig er levende i minnet, så glemmes så lett den trøsten og seierskraften som ligger i dette. Derfor må vi komme til Herrens bord for at Jesus og hans kjærlighet på korset alltid må være levende for våre hjerter, så vi kan vokse i tro og tillit til han og i bekjennelsen av han.
1Kor 11:27-34.
"Derfor," sier apostelen (v.27), nettopp fordi nattverden er et hellig måltid, synder en overfor Jesu legeme og blod ved å nyte den på uverdig måte. En vanhelliger den ved ikke å tenke på at det er Herrens legeme en spiser, men spiser det uten hellig ærefrykt som om det er alminnelig brød.

Før deltakelsen i nattverden må det finne sted en selvprøvelse (v.27-29).

All deltakelse i nattverden av gammel vane rammes av dette ordet. Men når det står: "- eter og drikker seg selv til dom", så ser vi av grunnteksten at det ikke menes den evige fordømmelse, men en straffedom fra Gud.

I v. 30-32 taler apostelen nærmere om denne dommen idet han henviser til korinternes egen erfaring.

Herrens dom hadde rammet menigheten i form av mye sykdom og dødsfall (v.30). Noen har tolket dette som åndelig skrøpelighet og svakhet. Men teksten forstås best ved å ta det rett fram som dom i timelige ting.

Paulus formaner korinterne til å dømme seg selv. På denne måten vil de bli spart for Herrens dom.

Dersom vi vil forstå Herrens hensikt med hans tukt og ta lærdom av den slik at vi ydmyker oss under hans hånd, da vil ikke de byrder han legger på oss, skade oss.

Tvert om vil hans tukt nå sitt mål (v.32), nemlig det at vi ikke blir fordømt sammen med verden. Trengslene blir altså til velsignelse for oss, og ofte kan Herren også ta dem helt bort fra oss.

Apostelen sier ikke bare: "Dersom dere dømte dere selv." Han sier "vi" og "oss". Ved å ta seg selv med i denne formaningen, utvider han den til å gjelde alle Guds barn. Den gjelder i virkeligheten alle mennesker. Det å dømme seg selv er jo nettopp begynnelsen til å gi seg inn under nåden i Kristus for på den måten å bli frelst fra den evige dommen.

Paulus avslutter dette avsnittet med en kort sammenfatning av hva leserne bør gjøre for å få slutt på den dårlige nattverdpraksisen.

Det som kunne sies i tillegg til dette, vil han fortelle dem når han personlig kommer til Korint (v.33-34).

Hans formaning er på den ene side at det skal være et virkelig kjærlighetsmåltid ved at de deler med hverandre den maten de bringer med seg, og ingen holder noe for seg selv (v.33).

På den andre side skal de avstå fra det legemlige behovet ved dette måltidet. Sulten skal de stille hjemme før de kommer sammen.

I den siste formaningen ligger en hentydning til en skikk som var svært vanlig tidligere. Man spiste ikke noe særlig før man gikk til Herrens bord. Apostelens råd går snarere i motsatt retning.

Når Luther sier at "faste og legemlig forberedelse er en vakker ytre tukt", idet han sikter til at en ikke skal være tung og sløv av mat, så kan likevel en legemlig faste føre til at Ånden blir hindret på en annen måte. For eksempel kan følelsen av sult og legemlig matthet føre til at sakramentet kan bli brukt som legemlig tilfredsstillelse. Dette ville jo tydelig skade den åndelige opplevelsen.

Hele dette avsnittet understreker at et Guds barn aldri må gå lettsindig og tankeløs til Herrens bord, men gjøre det med det dypeste alvor. "Gjør deg rede til å møte din Gud!" (Amos 4:12). Dette gjelder også når vi går fram for Herren for å forsyne oss fra velsignelsens bord (1Kor 10:16).
1Kor 12:1-3
I dette syvende avsnittet av sitt brev tar Paulus fram et nytt punkt som korinterne hadde kommet på kant med. Denne gangen gjaldt det synet på de forskjellige nådegavene som Gud har gitt for å åpenbare Åndens makt i menighetens gudstjeneste og hele hans virksomhet blant de troende.

I det første kapitlet hørte vi hvordan Paulus takket Gud for den rikdom av nådegaver som fantes blant korinterne (1Kor 1:4-7).

Men også midt i denne rikdommen viste det seg at hovmodet var korinternes største svakhet. I stedet for å tjene hverandre med nådegavene, brukte de dem til å forherlige seg selv og hovere over andre.

Som en følge av dette, bedømte de også nådegavene feil. De målte ikke verdien av dem ettersom de var til mer eller mindre gagn for menigheten, men etter den evne de hadde til å vekke oppsikt og kaste glans over nådegavebærerne.

De mer tilbakeholdne og stille nådegavene verdsatte de ikke så høyt, men de festet seg særlig ved den såkalte tungetalen som omtales nærmere i 1Kor 14.

Denne tungetalen er beslektet med det underet som skjedde med apostlene pinsedagen, og er vesentlig av betydning for de ikke-troende slik vi hører i kap. 14.

Med rette er det blitt sagt at på pinsedag kalte Herren til kirke ved denne underlige tungetalen. Den kom som en mektig tone fra himmelen som skulle overbevise om den veldige åndsmakten som hadde tatt bolig i Guds menighet her på jorden. Det var en tale på et fremmed språk.

På pinsedagen var det mange som forstod det, men for en hel del av dem som hørte, var det ikke noe annet enn forvirret tale (se Apg 2:11-18). Innholdet av slik tale er takk og lovprisning til Gud for hans store gjerninger.

Ettersom denne nådegaven siden ble tatt i bruk i menighetens tjeneste, gav den seg tydelig tilkjenne på en annen måte enn på pinsedag. Den ble ikke forstått uten at det var noen til stede som hadde nådegaven til å forklare dette underfulle, åndelige språket. Ja, selv den som talte i tunger, forstod det nødvendigvis ikke selv uten at han også hadde nådegaven til å tyde det.

Det er en slags åndelig henrykkelse til oppbyggelse for den som er grepet av Ånden og taler i tunger. Men, som sagt, det er ytre sett bare et tegn for andre med mindre det som ble sagt, blir tolket.

Men det var jo synlig for alle når noen ble fylt av Ånden på denne måten, og derfor var det mange som strebet etter denne nådegaven i korintermenigheten. Andre nådegaver som var mer beskjedne i sin ytre form, ble derimot betraktet som ubetydelige.

Apostelen benytter nå anledningen til å ta opp hele dette viktige spørsmålet om Åndens gaver og den rette bruken av dem.

Hovedtanken i denne behandlingen er den samme som Paulus hevdet i spørsmålet om offerkjøttet (1Kor 8-10), nemlig hva er det som er til gagn for Guds rike. Det er den ydmyke kjærligheten som gir seg uttrykk i å tjene, som skal være veiledende også i bruken av nådegavene.

Før apostelen går inn på det spørsmålet, gir han i v. 1-3 en slags erklæring om tungetalen og peker på visse kjennetegn på at det virkelig er Guds Ånd som virker en slik tale. Det synes som om det var mange i korintermenigheten som var blitt engstelige på grunn av den.

Den minnet dem om deres tidligere hedenske tilstand der de var under demonenes makt. Da kunne de komme i en slags rus av åndelig henrykkelse der de ikke lenger hadde kontroll over seg selv. Dette var vel kjent for mange.

De gamle grekerne kalte dette for "å rase", men de betraktet det også som et tegn på gudenes gunst at de på denne måten ble grepet av guddomskrefter og fylt av dem.

Det samme ser vi i hedenskapet den dag i dag. De indiske fakirer og muslimske deviser opptrer også i en lignende tilstand, men det er klart at det er djevelens ånd som er virksom i dette.

Mange troende i Korint var altså blitt engstelige. Ja, de var bekymret for at de uforståelige ordene som ble uttalt gjennom tungetalen, kunne inneholde bespottelser mot Kristus.

Det er denne ekstreme engstelsen som Paulus først forsøker å hjelpe til rette. Med stor visdom hevder han først berettigelsen av tungetalen før han senere begynner å refse misbruken av den.

Dette er en fremgangsmåte som vi skal ta lærdom av hver gang vi føler oss kallet til å påtale ett eller annet. Vi må godta det som er rett, hva det enn er. Først da kan vi med full tyngde refse det som er urett.

Den måten Paulus innleder dette spørsmålet på (v.1), tyder på at korinterne i sitt brev til han har spurt om råd angående dette.

Han begynner med å minne dem om de erfaringene de hadde fra hedenskapet. Der hadde de opplevd hvordan de hadde vært under innflytelse av demonene og nesten viljeløse blitt drevet av sted til å dyrke de stumme avgudene (v.2).

I denne tilstanden hadde de vært et lett bytte for Satan. Dette ordet er et mektig vitnesbyrd om den bundne tilstanden alle hedninger og ellers alle vantro befinner seg i. De er bundet av djevelen og drives hit og dit av mørkets makter.

Når Paulus minner dem om dette, så er det for å fortelle dem at de ikke skal frykte for slike demoniske henrykkelser. Når de som Jesu venner kjenner seg grepet av Åndens makt, er det ikke fra djevelen. Det er Guds Ånd som er virksom.

Selv om de ikke alltid forstod denne hemmelighetsfulle tungetalen, kunne de være trygge for at når denne talen var virket av Ånden, så inneholdt den aldri forbannelser av Jesus. Ingen som taler i Guds Ånd, kan si: "Forbannet er Jesus." Og like sikkert er det at ingen kan si: "Jesus er Herre - uten i Den Hellige Ånd" (v.3).

Kjennemerket ble altså forholdet til Jesus. Han sier ikke Kristus, for også jødene ventet på en Kristus, Messias. Men jødene, på samme måte som de senere "gnostikerne", nektet for at Jesus var ett med Messias. Det samme gjør også vantro mennesker i dag.

Men dette er nettopp Den Hellige Ånds bekjennelse. Han herliggjør Jesus og ærer han som Herre til Gud Faders ære.

Her tenkes det selvfølgelig ikke på en tankeløs, ytre bruk av Jesu navn slik Jesus nevner i Matt 7:21 der han sier: "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike." På denne måten kan en lett kalle Jesus for Herre uten at Den Hellige Ånd driver en til det. Men klangen vil alltid være falsk i et slikt utsagn.

Men her er det snakk om det som blir uttalt i en situasjon av henrykkelse når Ånden fyller et menneske med sin kraft. Da kan ingen kalle Jesus for Herre uten ved Den Hellige Ånd. Djevelens ånd vil alltid forbanne Jesus eller flykte for hans navn.

Bare der Guds Ånd virkelig har makten, kan Jesu navn bekjennes til hans ære i dyp sannhet.
1Kor 12:4-11
Etter at Paulus i v. 1-3 har veiledet dem som engstet seg unødig over tungetalen i alminnelighet, fortsetter han med å rettlede de troende om nådegavenes betydning.

Tidligere har vi sett hvordan korinterne hadde stirret seg blinde på forskjellen mellom de enkelte forkynnerne og glemt at de var tjenere for den samme Herre. Det samme var de i ferd med å gjøre når det gjaldt nådegavene også.

Paulus understreker for dem at alle de forskjellige nådegavene eller Åndens gaver i sin grunn egentlig var ett (v.4-6).

De var ett med hensyn til opphavet. De gikk ut fra og ble holdt oppe av den samme Ånd. De var også ett i sin virkning idet de skulle tjene den samme Herre og være vitnesbyrd om den samme Guds store makt.

Når det i v. 6 sies at Gud er den samme, han som virker alt i alle, så betegner "alle" alle de troende slik det vanligvis gjøres i Bibelen.

Her finner vi treenigheten klart framstilt (v.4-6): Ånden, Herren (Sønnen) og Gud (Faderen). Nådens virkning springer ut fra Gud ved Sønnen i Ånden.

Nådegavene er ikke bare ett med hensyn til deres opphav, men også med hensyn til deres hensikt. De skal alle virke det som blir til gagn for Guds rike (v.7). Og denne viktige enheten blir aldri motsagt selv om de viser seg forskjellige i den ytre formen. Tvert om utfyller de forskjellige nådegavene hverandre "til det som er gagnlig", - til gagn for hele menigheten, slik som vi får høre det senere.

I v. 8-10 hører vi om de forskjellige "lysstrålene" som kommer fra den samme Ånd.

Først nevnes "visdomstale" og "kunnskaps tale". Forskjellen er den at "visdoms tale" går på den umiddelbare innsikt. Derfor blir det også sagt (etter grunnteksten) at den blir gitt umiddelbart "ved Ånden".

"Kunnskaps tale" betegner den erkjennelse som et menneske når fram til ved tankearbeid. I grunnteksten står det at også den blir gitt "ved den samme Ånden", altså i overensstemmelse med han.

Vi kjenner også i dag disse to måtene, den umiddelbare visdommen og den kunnskapen som kommer av inngående og planmessig arbeid fra vår side under Åndens lys og veiledning (se f.eks. troende predikanters prekenforberedelser).

I v. 9-10 tales det om nådegaver som har mer med gjerningenes område å gjøre. Den "tro" som nevnes her, har ikke noe med den frelsende tro å gjøre. Den har jo alle sanne troende. Her er det tale om en særlig trosgave som enkelte har og som kalles den undergjørende tro.

Som eksempel på denne tro nevnes nådegave til å helbrede og til å gjøre mektige gjerninger av forskjellige slag. Det finnes mange Guds barn som opplever underlige ting gang etter gang på grunn av en særlig tro de har fått.

Endelig nevnes gaven til å tale profetisk, altså nådegaver på forkynnelsens område. Og videre nevnes nådegaven til "å prøve ånder" (No: "- å bedømme åndsåpenbaringer"). Det er nådegaven til å være på vakt mot villfarelse og falsk forkynnelse i menigheten. Denne finner vi jo hos enkelte.

Og til slutt nevner Paulus igjen tungetalen som allerede er blitt nevnt, men nå sammen med gaven til å tyde den. Denne siste gaven er ikke alltid bundet sammen med det å tale i tunger.

Disse to siste nådegavene synes nærmest å ha hørt med til menighetens første tid.

Disse gavene blir ofte kalt spesielle eller overordentlige nådegaver til forskjell fra den alminnelige nåde alle troende har fått del i. Disse åndsgaver viser seg ofte ved at naturlige gaver, naturlige evner eller spesielle begavelser, blir helliget av Ånden og tatt i bruk i menigheten på særlig måte når mennesker som har slike, blir omvendt.

De er likevel gaver fordi de er forskjellige fra det som vokser fram av en troendes vekst i nåden. Dette har sin grunn i det som står i v.11: "Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil."

Og likevel har alle troende lov til å strebe etter åndelige gaver ved å be Gud om det (se 1Kor 12:31 og 1Kor 14:1).
1Kor 12:12-31
Nå går Paulus over til å bruke bildet av kroppen og lemmene for å vise enheten mellom de forskjellige nådegavene. Dette er et bilde som ofte blir brukt av verdslige forfattere for å uttrykke enhet. I Rom 12:4-5 bruker han også dette bildet meget kortfattet, men i dette avsnittet tar han det fram på en utførlig og fin måte.

Guds menighet er jo i virkeligheten en organisme. Den er ingen død sammenslutning, men et levende, fint og gjennomgripende samspill mellom de mange forskjellige lemmene. Menigheten er Kristi legeme (v.12), og de hellige er hans lemmer. Her finner vi enheten midt i mangfoldet.

Og denne enheten begrunner Paulus videre ut fra sakramentene (v.13). "For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme" uansett hvor forskjellig vår ytre stilling er ("jøder eller grekere, treller eller frie"). Og ved nattverdbordet fikk vi alle "én Ånd å drikke". Etter grunnteksten heter det at vi fikk alle "skjenket én og samme Ånd".

Nettopp sakramentene har en særlig betydning for enheten mellom de troende. Ved deres virkning blir hele vår personlighets grunn forvandlet. Der hvor sakramentene ringeaktes eller settes til side, åpnes det samtidig opp for splittelse og svekkelse av enheten mellom de troende.

Dette er tydelig når vi leser kirkehistorien om den reformerte kirken. Det utallet av forskjellige sekter som har sprunget ut av den, henger sammen med det svake synet på hvilken virkning sakramentene har.

I v. 14-26 trekker Paulus følgende slutninger fra bildet om legemet og lemmene: For det første må intet lem på legemet mene at det er overflødig eller at det ikke hører med fordi det kanskje synes det har en uanselig plass. Legemet ville såvisst ikke være tjent med at alle lemmene var av samme slaget. Foten kan jo synes den er mindre viktig enn handa eller øret i forhold til øyet. Men likevel hører de alle med for at det kan bli et fullstendig legeme (v.14-20).

På samme måten kan heller ikke menigheten unnvære tjenester som ikke vekker så stor ytre oppsikt. Det ligger en stor oppmuntring i dette.

Vi har ingen grunn til å være tilbakeholdne fordi vi ikke har fått så fremtredende nådegaver. Også de små oppgavene og kreftene har sin store betydning. Hvis de mangler eller blir ugjort, vil legemet kjenne savnet av dem. Derfor skal vi frimodig tjene Gud og ikke la oss friste av Satan verken til hovmod eller forsagthet slik at vi graver ned det pundet vi har fått fordi vi synes det er så ubetydelig.

Det gir en god trygghet og frimodighet å hvile i dette at "nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville" (v.18).

Men av dette følger det andre at ingen som har fått de mer iøynefallende nådegavene, må opphøye seg over dem som har fått de mer beskjedne gavene (v.21). Ofte ser vi at de lemmene som synes å være de skrøpeligste, ofte er de viktigste (v.22). Og ofte ser vi at de uanselige lemmene blir vist mest oppmerksomhet. Ja, de lemmene som vi blyges ved, bruker vi mest oppmerksomhet på å dekke til (v.22-23).

Gud har ordnet det nettopp slik for menneskekroppen at han lar de svakeste lemmene få mest ære for at det ene lem ikke skal hovere over et annet og føre splid med seg. Nei, de skal glede seg over hverandre og lide med hverandre i kjærlighet og forståelse (v.24-26).

Når det tales om lemmene som er "de svakeste" og "det ringeste", så er det selvfølgelig etter menneskelig målestokk. Mange lemmer menneskene har ansett for å være ubetydelige, har vist seg å ha uvurderlig betydning for hele kroppen.

Det samme har vi sett på det åndelige området. Ofte har et stillfarende Guds barn utført den største tjenesten i menigheten gjennom sin vedholdende bønn i enerom, og det uten at noen visste om denne tjenesten.

Av dette skal vi lære at vi ikke overser eller ringeakter noen nådegave hos våre brødre og søstre. Heller ikke skal vi misunne noen deres nådegave, men vi skal arbeide sammen i kjærlighet for at Hans navn skal æres, vår Herre og Frelser Jesus Kristus som er hode for legemet.

I v. 27-30 overfører Paulus i hovedtrekk dette bildet på menigheten. Når han sier: "Dere er - hver for seg", så viser han at hver enkelt har fått sin spesielle plass av Gud som han skal fylle i menighetens fellesskap.

Ingen verken kan eller skal gjøre alt, og ingen må tro at hans arbeid er det eneste som har noen betydning. Dette nevner Paulus videre i v.28 ved å regne opp forskjellige oppgaver i Guds rike.

Først nevner han apostlene som fikk den første fylde av nådegavene. Dernest nevner han de forskjellige andre som arbeidet sammen med dem. Her nevnes det enda flere gaver enn de som er nevnt i v. 8-10, slike som hjelpetjenester og styringsoppgaver.

Med nådegaver "til å hjelpe" tenkes det nok på de diakonale oppgavene som omsorg for fattige og pleie av syke. Dette arbeidet gir ikke så mye ære, men det er virkelig nødvendig og betydningsfullt som et lem på menighetslegemet. Noen synes også å være særlig benådet til å lede og styre.

Det er en stor velsignelse når hvert menighetslem er fylt av kjærlighet slik at de ikke er likegyldige overfor hverandre eller misunner hverandre, men på rett måte kan dele både sorger og gleder med hverandre. Et gammelt Guds barn som hadde dyp innsikt i sannheten, sa ofte når andre troende ble rost: "Dette blir jo i familien." Det var en fin og ydmyk måte å ta del i andres gleder på.

Vi gleder oss jo over at det går godt med en slektning. På samme måte skal vi også glede oss som Guds barn når det går godt for våre åndelige brødre og søstre i stedet for å misunne dem.

Men vi skal også lide med hverandre og ikke stå kalde og overlegne og se på når et annet Guds barn faller. Vi skal kjenne det som vår sorg. Derfor er det også vår plikt å tre støttende til og hjelpe så langt vi er i stand til det. Det er bedre enn å snakke stygt om og kritisere hverandre.

Så slutter Paulus dette avsnittet (v.31) med å oppfordre de troende til å strebe etter "de beste nådegavene" (NO: "de største nådegavene").

Riktignok har han innskjerpet at en troende skal være tilfreds med den plass og stilling som Guds Ånd har gitt han. Men dette er ikke å forstå slik at en i dvask sløvhet skal la det være likegyldig om en har fått noen nådegave eller ikke, eller hvilken gave en har fått.

Nei, saken er å være glad for den nådegave som Gud har gitt, bruke den med trofasthet og samtidig be om å være i stand til å tjene enda bedre. Det vil si å bli gitt enda mer av Guds åndelige gaver. Dette vil Jesus, for han har jo selv sagt: "For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod" (Matt 25:29).

Men så gjelder det å legge merke til det Paulus slutter dette avsnittet med, nemlig ordet om den aller beste veien. (I NO står dette som innledning til 1Kor 13.) Denne veien viser han oss i kap. 13 som kjærlighetens vei. Kjærligheten bedømmer ikke nådegavene etter det som glimrer mest, men etter det som gagner Herrens sak best. Det var nettopp her korinterne hadde sin store svakhet.

Kjærligheten hører ikke til de spesielle nådegavene. Den er noe hver enkelt troende må eie. Mangler den, blir alle de andre nådegavene verdiløse. Men omvendt kan vi si at der den finnes og får vokse, der blir også den troende i stand til å vokse opp til de største nådegavene.
1Kor 13:1-7
I dette avsnittet viser apostelen oss at kjærligheten er den aller beste veien. Uten den er en intet uansett hva en ellers har og gjør (v.1-3). Men kjærligheten er som en ekte diamant som stråler i sin mangfoldige glans (v.4-7).

Bare kjærligheten gir personligheten dens rette innhold. Gud spør ikke så mye etter hva et menneske gjør som etter hva det er. Og gjerningene skal nettopp være vitner om hva det er.

I denne siste betydningen er det Ordet taler om at menneskene skal dømmes etter sine gjerninger (Åp 20:12-13 og 2Kor 5:10). De ytre gjerningene har ingen verdi for Gud dersom de er løsrevet fra personligheten.

Dette viser Paulus på forskjellig måte, og først ser han det i forbindelse med de overordentlige nådegavene (v.1-2).

Han begynner med tungetalen. Det er sikkert fordi han ville irettesette korinterne for den forfengelige og kjærlighetsløse måten de strebet etter denne nådegaven på. Paulus nevner den høyeste grad av denne gaven.

Han nevner ikke bare menneskelige tungemål, men til og med englenes tale. Ja, selv om de oppnådde å kunne tale med englers tunge, en i og for seg tenkt situasjon, men manglet den hellige kjærligheten fra Gud, så var de bare som en "lydende malm eller en klingende bjelle". De var bare et ytre, dødt redskap for Ånden, men selv stod de utenfor det hele.

I v. 2 nevner Paulus "profetisk gave". Det er altså en gave til å tale med dyp innsikt om kristenlivets hemmeligheter og alt som har med kristen kunnskap å gjøre. Ja, selv om en hadde den undergjørende tros gave, hjalp ikke det noe dersom en manglet kjærligheten. Da hadde en heller ikke den frelsende tro og var i seg selv ingen ting. Det vil si en var uten verdi for Gud.

I v. 3 ser Paulus på de mest iøynefallende gjerninger som det å gi alt en eier til de fattige eller til og med gi livet som offer ved martyriet. Gjorde en det bare for å vise seg, uten å eie kjærlighet, var det likevel uten gagn.

I virkeligheten hadde slike mennesker allerede fått sin lønn slik Jesus sa om fariseerne og deres gjerninger som ble gjort for syns skyld: "De har alt fått sin lønn!" (Matt 6:2).

Dette er et alvorlig ord som burde vekke ethvert Guds barn til selvransakelse. Kan det være mulig at en har så mye og gjør så mye og likevel være uten verdi?

Jesu ord i Matt 7:22-23 viser at på dommens dag vil det være mange som hadde hatt mange og store nådegaver og brukt dem, men de hadde ikke brukt dem til Guds ære og menighetens beste. De hadde brukt dem til sin egen ære for å få ros for seg selv.

Vi kan ofte se hvilken innsats, ja, offer verdslige mennesker kan gjøre for å bli berømt. De kan foreta livsfarlige reiser og tåle store lidelser.

Vi ser både i vårt eget sjelsdyp og hos andre at også på det kristne området er det mange som kan ha et uhyggelig selvopptatt sinn.

De kan være fullt opptatt med å bruke de nådegavene de har fått. De bringer også videre den kristne erkjennelsen de har tilegnet seg, men det er for sin egen æres skyld de gjør det. Kanskje er det noen som har nytte av det, men for dem selv er det verdiløst. Det er som de løper i ring i stedet for å løpe framover på livets løpebane. De kommer ikke videre, men er fanget av tanken om at deres eget navn skal bli kjent.

Det er en sterk advarsel mot en av Satans fristelser som kommer til uttrykk i dette ordet. De overordentlige kreftene som Satan har, har også han fått fra Gud, men han bruker dem på en grusom måte. Hans forførende vesen kan også gjemme seg under skikkelsen av en lysets engel (2Kor 11:14).

Dette ordet burde virkelig tvinge oss på kne og lære oss at det som det kommer an på, er hva vi er i vårt samfunn med Jesus. Vårt liv er av hans nåde, og hans kjærlighet må være drivkraften i alt vi er og gjør.

I v. 4-7 nevner Paulus så videre alle de hellige egenskapene ved kjærligheten. De peker hele tiden tilbake på Han som kom for å tjene og for å gi seg selv for andres skyld.

"Kjærligheten er tålmodig." Den kan gi tid og holde ut i saktmodighet også der den blir satt på en hard prøve.

Kjærligheten "er velvillig." Den ser på andres vel i motsetning til egenkjærligheten.

Den "misunner ikke." Det vil si at den kjenner ikke til skinnsyke.

"Kjærligheten skryter ikke." Den slår ikke om seg med store ord, men er stille og ydmyk, og "den blåser seg ikke opp" (v.4).

"Den gjør ikke noe usømmelig." Den skyr alt som kan vekke anstøt og forarge, for den "søker ikke sitt eget". Det er grunntrekket i kjærligheten at den gjerne fornekter seg selv om den bare kan tjene andre.

Derfor sies det at den "blir ikke bitter" (NO: "blir den ikke oppbrakt") selv om den lider tap for sin egen del, og "gjemmer ikke på det onde" (egentlig: Den fører ikke regnskap over det onde som gjøres mot den).

Nei, den kvitterer for nestens forsømmelser med tilgivelse fordi den selv lever av syndsforlatelsens nåde (v.5).

"Den gleder seg ikke over urett." I dette ligger også at den ikke er skadefro. Egenkjærligheten kjenner ofte en hemmelig glede når andre feiler, for på den måten kan den opphøye seg selv.

Men kjærligheten "gleder seg ved sannhet". Dette fordi den elsker alt som er av Gud som selv er sannheten. Den har sin glede i sannheten som sådan selv om den ikke har noen fordel av den for sin egen del. Sannheten er en kjær og elsket venn av kjærligheten (v.6).

Kjærligheten er sterk. "Den utholder alt" uten det å slutte å elske. Av sammenhengen menes det ikke en utholdenhet som godtar det onde innenfor sitt virkeområde.

Det er en falsk utholdenhet som er vel kjent i verden og som henger nøye sammen med egenkjærligheten som vil spare seg selv. Nei, det menes å holde ut byrder, savn og vanskeligheter som andre legger på den.

Den "tror alt." Det vil ikke si det samme som godtroenhet, men det er det motsatte av et mistroisk vesen og betegner en sann, vinnende tillitsfullhet som ønsker å se så lyst på menneskene som sannheten tillater det.

Dette at kjærligheten "tror alt" henger også sammen med at den har bønnens samfunn med Han som har makt til å la alt lykkes for sine venner.

Dette fører videre til at kjærligheten "håper alt". Den ser på alle forhold i lys av løftene. Det gjorde også misjonæren som etter mange års arbeid uten synlige resultat kunne si: "Mine muligheter er like lyse som Guds løfter."

Og kjærligheten "tåler alt". Det vil si den holder ut, og på den måten vinner den en herlig seier.

Når vi leser denne beskrivelsen av kjærligheten, så forstår vi virkelig at her er det ikke tale om den alminnelige, såkalte menneskekjærligheten. Her ser vi den hellige kjærligheten som bare Guds Ånd kan skape.

Dette er den kjærligheten som er av Gud og som blir gitt til oss. Det er bare denne kjærligheten fra Gud som kan holde mål overfor det som beskrives for oss her.

Denne beskrivelsen ydmyker oss og viser oss hvor kort selv det Guds-barnet som har nådd lengst, egentlig har kommet på kjærlighetens vei. Men den oppmuntrer oss også, for alt det Guds ord nevner for oss her som er til behag for Gud, det vil også Ånden skape i Guds barn som er ærlige for han.

Vi har lov til å be som den gamle gudsmannen Augustin: "Herre, gi meg hva du krever, og krev så hva du vil!"
1Kor 13:8-13
Paulus avslutter sin betraktning av kjærligheten ved å peke på at den er evig. Den hører riktignok ikke med til de overordentlige nådegavene som profeti, tungetale eller spesiell kunnskap (v.8), men den har den store egenskapen at den "faller aldri bort".

Mens alle de andre nådegavene som er nevnt, hører med til det stykkevise som en gang skal forsvinne, så skal kjærligheten aldri opphøre (v.9-10). Hvem vil vel lenger minnes den stykkevise erkjennelsen eller tenke på den stykkevise profetien når hele sannhetens fylde er blitt åpenbart?

Paulus viser dette ut fra en alminnelig menneskelig livserfaring vi alle har gjort. Han sammenligner barndommen med dens småinteresser og barnslige dømmekraft med den voksne alder da en la av det barnslige selv om det kan være verdifullt å beholde det barnlige sinn (v.11).

Og vår tilstand nå er som barnets forhold sammenlignet med den tilstand som vil oppstå ved Jesu gjenkomst. Da vil Guds barn ha vokst opp til moden manndom som har fått hele Kristi fylde (Ef 4:13).

Vår erkjennelse av og vårt syn på de evige sannheter er ennå bare som speilbilder. De er fremdeles skjult for oss som en gåte.

Oldtidens speil var av slipt og polert metall og gjengav bare et uklart bilde. Her på jorden ser vi Gud gjennom naturen og historien, men først og fremst gjennom hans åpenbarte ord.

Men en gang skal vi se ansikt til ansikt og forstå Gud slik som han kjenner oss nå. Å være kjent av Gud har den dype betydningen å være grepet av Guds kjærlighet i Kristus (v.12).

Når alt dette stykkevise tar slutt, blir et hellig trekløver stående tilbake, nemlig tro, håp og kjærlighet (v.13). Riktignok skal vi få se dette vi trodde på (2Kor 5:7), men troen som kjærlighetens hengivelse til Gud, vil vare ved i all evighet.

Og ganske sikkert blir alle håp oppfylt når vi kommer dit, men likevel varer det ved for så vidt som de frelste bevarer vissheten om at saligheten skal vare gjennom evigheters evigheter.

"Men størst blant dem er kjærligheten." Slik slutter Paulus fordi kjærligheten er det som mest umiddelbart gjør oss like med Guds vesen.

Johannes skriver: "Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham" (1Joh 4:16).
1Kor 14:1-19
Apostelen samler sin skjønne beskrivelse av kjærlighetens evige verdi og herlige vesen i en inderlig formaning: "Jag etter kjærligheten!" (v.1).

Men etter kjærlighetens ånd måtte den nådegaven det var mest verdt å strebe etter, være den profetiske gaven. Tungetalen får en mer beskjeden plass.

Profetien bestod i et vitnesbyrd som kom ved Guds Ånds umiddelbare åpenbaring (se v. 30). Den ble framført på et vanlig språk som ble forstått og som ble "til oppbyggelse, formaning og trøst" for dem som hørte på.

Dette står i motsetning til tungetalen som ingen andre enn Gud forstod, hvis det da ikke var noen tilstede som hadde nådegaven til å tyde den. Tungetalen vil alltid være til oppbyggelse for den som taler, men profetien tjener til å bygge opp menigheten (v.1-4).

Paulus kunne gjerne ønske at alle hadde nådegaven til å tale i tunger (v.5), men han ønsker heller at de eide gaven til å tale profetisk fordi denne gaven var til større gagn for menigheten.

Mens korinterne hadde lagt hovedvekten på den oppsiktsvekkende og underlige tungetalen, må Paulus skuffe dem. Profetiens gave som ytre sett syntes mindre oppsiktsvekkende, var større.

En annen ting er det om den som taler i tunger også har gaven til å tyde det språket Ånden gir han å tale. Først da vil hele menigheten bli bygget opp av den (v.5).

Det gjelder at det en sier blir forstått om andre skal ha noe gagn av det. Paulus viser dette ved igjen å bruke seg selv som eksempel.

Han taler mer i tunger enn noen av dem (v.18), men hvilken nytte ville de hatt av det om han bare hadde brukt denne gaven da han kom til dem? Hva hadde det gagnet dem om han ikke hadde talt profetisk på grunnlag av det som var blitt åpenbart for han eller undervist dem ut fra den kunnskap og innsikt han hadde (v.6)?

I det følgende fortsetter Paulus å vise at virkningen av det som er sagt, er betinget av om det blir forstått. Det må være forståelig i seg selv og må kunne forstås av dem det er rettet til. Dette forklarer han med tre eksempler (v.7-9).

Først peker han på tonene som forskjellige instrumenter gir. Ingen kan oppfatte hva som blir spilt hvis ikke tonen er tydelig (v.7). Da blir virkningen uten verdi. Det ser en tydelig av trompeten som varsler kamp. Gir ikke signaltrompeten en tydelig lyd, vil ingen forstå at det er signalet til krig. Ingen vil da forberede seg til den (v.8).

Dette eksemplet er ofte blitt anvendt på forkynnelsen av Ordet. Hvis ikke forkynnelsen klart angir Åndens toner, så vil ingen forstå at her gjeldet det en kamp på liv og død. Jo mer brodden tas bort fra Ordet, jo sterkere vil inntrykket bli av fred og ingen fare slik Jeremia bebreider de falske profetene for deres forkynnelse (Jer 6:14).

Her må enhver predikant prøve seg selv. Selv om forkynnelsen ikke er direkte gal, så kan den likevel bli virkningsløs dersom den er uklar.

Uten å bruke bilder viser Paulus dette ved å peke på den menneskelige bruken av tunga. Selv om den som taler, har klare og gode tanker, så hjelper ikke det dersom ikke tungen uttrykker disse tankene. Det kan tenkes at tungen er lammet ved slagtilfelle eller av annen grunn ikke fungerer ordentlig. Talen må altså være forståelig i seg selv (v.7-9).

Men den må også bli forstått av den som talen er rettet mot. Dette viser Paulus videre i v. 10-11. og peker på de mange forskjellige språk som finnes i verden. Selv om det språket som brukes, er meningsfylt nok, kommer det an på om den som hører, kan språket. Uten det blir den som taler og den som hører, fremmede for hverandre.

Dette bruker nå Paulus til å vise korinterne den rette veien i deres strev for å få del i de åndelige gaver. Det de skal ta hensyn til, må etter kjærlighetens målestokk være å søke de gaver som tjener til "at menigheten kan bli oppbygget"(v.12).

Av dette følger at den som har tungetalens gave, må be om at han også kan tyde den (v.13). Uten tydning er tungetalen uten nytte for forstanden. Riktignok ber en i ånden slik at det kan være til oppbyggelse for en selv, men det hjelper ikke andre (v.14).

Derfor må regelen være at tilbedelse og lovsang må skje på en forståelig måte om det skal være til velsignelse for menigheten (v.15). Uten dette kan ingen andre "si amen til din takkebønn" uansett hvor god og verdifull en lovsang eller takkebønn i ånden kan være (v.16-17).

I v. 16 ser vi at det var praksis i den apostoliske menighet at de som var til stede, svarte "amen" til en bønn. Allerede i Det gamle testamentet hører vi om slike klart uttalte "amen". Se f.eks. 5Mos 27 der det tales om at velsignelsen skulle uttales fra Garisim-fjellet og forbannelsen fra Ebal. Og folket skulle svare: "Amen".

Slik har det også vært i Det nye testamentets menigheter. Dette er det verdt å merke seg. Det er til åndelig styrke både for dem som ivaretar tjenesten i menigheten og for dem som er blitt velsignet ved å høre at dette "amen" lyder høyt.

Til enhver sann og ærlig forkynnelse må Guds folk kunne si: "Amen". Og i alle fall må et felles "amen" kunne lyde etter felles bønn (som Fadervår) og felles bekjennelse.

Den enkelte som sier fram bønnen eller bekjennelsen i gudstjenesten, gjør det ikke bare for sin egen del, men på vegne av alle de troende. Dersom de troende ikke klart og tydelig tar del i bønnen og bekjennelsen, så bør de i det minste vise at de er med i dem ved å si et høyt og klart "amen".

Men mange steder sitter de troende helt tause i våre dager. Det høres intet "amen" til verken lovsangen eller takkebønnen. Det virker som om det er en skam å si "amen" høyt.

Hvorfor er det slik? Hvorfor kan vi ikke følge det som var vanlig praksis i den apostoliske menighet? Hvorfor vil en ta bort den oppmuntringen det er både for en selv og for den som tjener i menigheten ved å underslå dette felles "amen"?

Kanskje enkelte er redde for at også ikke-troende mennesker skal ta del i dette "amen"? Ja, kanskje de vil si det høyest fordi det er noe ytre som de kan være med på?

Det kan nok skje, men verden kan jo misbruke alle ting. Selv om den kan misbruke både hørelsen av ordet og altergangen, så holder vi ikke opp med å bruke disse gavene på rett måte.

Nei, la oss følge den fine skikken de hadde i den apostoliske menighet når det gjelder dette å si et høyt og frimodig "amen" til det vi vet er Herrens sannheter. De vet vi alltid lyder når Herrens bønn og trosbekjennelsen uttales blant Guds folk.

Fordi en bare kan si "amen" til det en forstår, så sier Paulus (v.18-19) ut fra sitt eksempel at selv om han har tungetalens gave i rikelig mål, så vil han heller si "fem ord med min forstand" for å være til gagn for menigheten, enn "ti tusen ord med tunger" som ingen andre forstår.

Her ser vi igjen det samme som ble uttrykt i 1Kor 8-10: Bruken av den kristne frihet må være rettledet av kjærlighetens hensyn til de andre.

 

1Kor 14:20-26
Hittil har Paulus pekt på det meningsløse og ufruktbare ved å bruke tungetalen uten å tyde den i menigheten. Nå tar han imidlertid i dypt alvor fram et ankepunkt som har enda større vekt. Han viser at dette er et misbruk av tungetalen, en forvrengning av den betydning den har. Det er usømmelig og barnslig slik de holder på (v.20-25).

Når det gjelder ondskap, så er det godt å være som barn (i grunnteksten står det spedbarn). Det er ikke godt å bli fullvoksne og modne i det onde. Men når det gjelder evnen til å vurdere og bedømme, er det om å gjøre å bli fullvoksen.

Det greske ordet "teleios", som flere steder er oversatt med "fullkommen", er her ganske riktig oversatt med "fullvoksen" i betydningen "moden". Dette gir oss en rett forståelse av det Guds ord kaller "de fullkomne".

I v. 21 viser Paulus at deres misbruk av tungetalen er imot Skriften. De bruker den i tide og utide uten å gjøre klart hva hensikten med den egentlig er. Han nevner her i fri gjengivelse ordet fra Jes 28:11-12 der det står: "Ja, ved et folk med stammende lepper og på et annet tungemål skal han tale til dette folket. Det var han som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre."

Når Paulus sier at dette står skrevet i "loven", så betyr loven hele Det gamle testamentet slik det ofte gjør (etter dets hovedinnhold). Hos Jesaja forkynner Herren at han vil tale til folket ved kaldeerne, ved et folk med fremmed språk, fordi Israel ikke ville høre på Guds profetier. Når folket hørte det fremmede språket, skulle det være et tegn for deres vantro. Det skulle være et tegn på at Guds veldige makt som de foraktet, var virksom tilstede selv om det den gangen skjedde gjennom dom og straff.

Og i dette ligger sammenligningen. Tungetalen med sitt uforståelige språk skulle være et tegn for "de vantro". Dette er tungetalens hensikt.

Tungetalen er egentlig ikke beregnet på de troende. Det er derimot den profetiske talen. Den vekker ikke slik oppsikt, men ved sitt alminnelige, forståelige språk har den nettopp noe å gi til dem som har åpnet sine hjerter for Gud og vil tro (v.22).

Når det bare var troende mennesker tilstede og alle bare talte i tunger, ville de som ikke var fortrolige med dette og ikke forstod noe, eller en ikke-troende som kom inn under møtet, si at de hadde gått fra forstanden (v.23).

De ville lett sammenligne det med den hedenske forvirringen ved avgudsfestene. Det inntrykket en enkelt tungetale kunne komme til å gjøre, ville helt bli redusert av den forvirringen som oppstod når alle ville tale i tunger.

Til og med utenforstående ville innse at det var fullstendig meningsløst at troende mennesker skulle søke oppbyggelse i en tale som de ikke engang kunne forstå innbyrdes. Det skulle ikke annet enn sunn menneskelig fornuft til for å se det latterlige i en slik handlemåte. Den betydningen tungetalen har som tegn for den som ikke tror, vil forsvinne helt og vende seg til kritikk og spott når de ser en slik oppførsel.

Hvis de derimot brukte den profetiske gaven, Ordets forkynnelse og vitnesbyrdet (selvfølgelig én for én) når de var sammen i menigheten, ville de som stod utenfor, få et helt annet inntrykk av en kristen gudstjeneste. De ville forstå hva som var til oppbyggelse for de troende.

Selv om den profetiske gaven ikke var beregnet på de utenforstående (misjonsforkynnelse var mer på sin plass for dem), og selv om de ikke så Åndens lys i den, ville likevel et profetisk vitnesbyrd gripe dem og vise dem at de selv stod utenfor lyset.

Ja, de kunne få inntrykk av at de troende hadde kjennskap til hjertets skjulte tanker, og dette kunne få dem til å bøye seg i ydmykhet for Gud når de fikk se hans herlighet gjennom det profetiske ord. De ville forstå at Gud bor i sine hellige som tror på han (v.24-25).

Dette kjenner vi til fra våre dagers samtalemøter som særlig er beregnet på troende mennesker. Når det er som det skal være på slike møter, er det nettopp profetiens umiddelbare ånd som fyller de troende når vitnesbyrdet lyder ut fra det Guds Ånd veileder til og gir lys over.

Kommer det utenforstående inn, enten de står nær eller langt borte fra Guds rike, så har vi vel ofte opplevd hvordan Ordet gjorde inntrykk på dem selv om det ikke direkte var beregnet på dem. De fikk inntrykk av Åndens makt og Guds levende nærvær. De fikk forståelsen av at de troende hadde et kjennskap til menneskets skjulte vesen. Dette traff dem og overbeviste dem om deres stilling for Gud. Jo rikere, mer levende og åndsfylt et vitnesbyrd var, jo større respekt fikk de for det kristne livet og dets innhold.

I v. 26 slutter Paulus med å gi noen praktiske råd angående samlingene i menigheten. Her peker han på hvordan alle troende skulle ha med noe til felles oppbyggelse når de kom sammen. Én kunne ha en salme, en annen noe til lærdom, mens andre igjen hadde andre nådegaver. Slik skulle alt være med og tjene til å bygge opp.

I dette ligger også et råd som vi trenger for våre samlinger i dag. Et møte skal nemlig ikke hvile på en enkelt eller et par stykker. Nei, hvert Guds barn skal hjelpe til på sin måte etter de nådegavene Gud har gitt slik at hver enkelt får kjenne sitt ansvar for at alt skal tjene til å bygge opp.
1Kor 14:27-40
Enda en gang understreker Paulus at det må være en hellig orden og harmoni over samlingene av de hellige. "For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud" (v.33).

De helliges samlinger skal være ledet av en stille fredens Ånd der alt går for seg i ordnede former. Dette er grunntanken i apostelens avsluttende formaninger om tungetalen (v.27-28), den profetiske tale (v.29-32) og kvinnens rolle i menigheten (v.33-35).

Ikke for mange skal tale i tunger ved ett møte. Det bør ikke være flere enn to eller i høyden tre, og ingen må tale i munnen på hverandre. De skal tale etter tur, men bare dersom det er noen tilstede som kan tyde dem. Hvis ikke, skal de tie og isteden bruke denne gaven i enerom Med dette hadde tungetalen som korinterne var så barnslig opptatt av, fått sin rette plass.

Heller ikke flere enn to eller tre skulle tale profetisk ved samme samling. De andre (nemlig de som også hadde profetisk gave) skulle prøve det som ble sagt. De skulle bedømme om det som ble sagt, var i overensstemmelse med Åndens vitnesbyrd for at ingen falsk profet skulle få slippe til i menigheten.

Av dette synes det som om gaven til å prøve åndene vanligvis var knyttet til den profetiske gaven. Vi får også en påminnelse her som stadig bør understrekes, nemlig at ikke flere enn to eller i høyden tre bør tale.

Under vanlige forhold var Paulus tydeligvis ingen tilhenger av lange møter. De bør ikke trekkes ut. Noe annet var det ved den alvorlige avskjedssamlingen i Troas (se Apg 20:7).

Vi bør minnes Luthers råd til dem som skal tale: "Lukk opp munnen. Tal fritt ut, og lukk den så igjen."

Vi skal også merke oss formaningen om å prøve det som blir sagt. Dette skal og kan gjøres også fra den ydmyke plass uten at en går glipp av velsignelsen som Ordet gir. Setter en seg derimot kritisk i høysetet, forsvinner lett velsignelsen.

Men også ved den profetiske talen skal det gå ordentlig for seg. Ordet i v. 30 synes underlig for oss. Den som var i ferd med å tale, skulle tie dersom en annen fikk en profetisk åpenbaring samtidig.

Det vil si at dersom en annen fikk et ord fra Ånden som han skulle bære fram, skulle den første slippe den andre til og ikke knytte noen videre anvendelse til den profetien som Ånden hadde gitt. Åndens umiddelbare tale skulle alltid ha forrett.

Apostelen kunne nok tenke seg at enkelte ville komme med en innvending mot hans råd om at bare to eller tre skulle tale profetisk. Hadde ikke alle rett til å komme fram med sitt? Denne mulige innvendingen imøtegår han i v. 31 ved å si at alle kunne vel tale profetisk, men det var ikke nødvendig at det skulle skje på én gang ved den samme samlingen.

"Profeters ånder er profeter lydige," sier han (v.32). En profetånd driver ikke noen som en uimotståelig naturkraft. Guds Ånd har tvert om lagt den under profetenes vilje som er helliget av Herren. Åpenbaringen som var gitt han, kunne holdes fast til en annen gang slik at ingen profeti skulle gå til spille.

Hvis de som hadde fått denne nådegaven, ikke kunne kontrollere den, men begynte å tale alle på e'n gang, ville det bare bli forvirring. Dette stemmer ikke med Guds vesen. Han ønsker ikke uorden, men fred. Han ønsker orden og harmoni, og ingenting uordentlig er fra han.

Fra v. 33 til slutten av dette kapitlet kommer Paulus tilbake til kvinnenes rolle ved menighetssamlingene. Han forbyr dem å tale der. Heller ikke skal de stille spørsmål der. De skulle heller spørre mennene sine når de kom hjem.

Dette hører med til sømmelighet etter Guds vilje slik han i sitt ord (1Mos 3:16) har gitt kvinnen underordningsplassen. Av uttrykket "sine egne menn" (v.35) går det fram at det her er tale om gifte kvinner.

For å forstå dette rett, må vi først merke oss at det her er tale om offentlige møter der alle har adgang (v.23-24). Likevel er ikke dette ordet om at kvinnene skal tie i forsamlingene bindende for friere møter selv om selve ledelsen av møter der både kvinner og menn er til stede, helst bør være en oppgave for mannen.

Dette ordet viser at 1Kor 11:5 sannsynligvis må forstås som mer private samlinger ettersom det der bare ble sagt at kvinnene ikke måtte be eller tale profetisk uten å ha noe på hodet. Eller så må Paulus ha utsatt tilrettevisningen av kvinnenes sterke framtreden i menigheten i det hele tatt inntil han nå fant anledning til å slå fast at den skapte uorden i gudstjenesten selv om den ikke var direkte synd.

Paulus' spørsmål (v.36) inneholder en skarp kritikk av den uskikken som korintermenigheten hadde holdt sin hånd over. Denne menigheten var på ingen måte noen modermenighet eller den eneste kristne menighet slik at den skulle angi praksis. Den burde i stedet rette seg etter det som var ansett for å være sømmelig orden på linje med de andre menighetene.

Så slutter Paulus dette avsnittet med enda en gang å henvende seg til dem som sto fram og krevde å være særlig åndsfylte. Det vil si dem som mente de var i besittelse av særlige åndelige gaver. Han ber dem tenke over at det han har skrevet her, er Herrens bud.

Apostelen er overbevist om at det er Guds gode vilje han har lagt fram for dem. Var det noen som ikke ville godta det, så fikk det heller stå til dem. Han ville iallfall ikke bry seg om hva de mente, men stemplet den åndeligheten de påberopte seg, som både falsk og innbilt. Herren selv ville heller ikke godta den.

I v. 39-40 sammenfatter Paulus i en sum alt det han har sagt i denne saken både etter teori og praksis, idet han har hele menigheten for øye. De skulle legge vinn på å tale profetisk samtidig som de ikke hindret tungetalen. Forøvrig skulle de passe på at alt gikk sømmelig og ordentlig for seg.

Dermed har han kort og godt slått fast forholdet mellom disse to nådegavene i motsetning til det forvrengte synet på disse gavene som hersket i menigheten. Det skulle være til veiledning for alle som er ydmyke av hjertet.
1Kor 15:1-11
I dette avsnittet kommer vi til det siste emnet Paulus vil ta opp i dette brevet. Og det er et viktig emne. "Noen" i menigheten (v.12) hadde kommet med innvendinger mot evangeliet om de dødes oppstandelse. De benektet ikke sjelens udødelighet, men kunne ikke godta læren om legemets oppstandelse.

Denne fornektelsen ville forandre hele kristentroen og det håp den gav. Det var de nok ikke klar over. Sannsynligvis er disse nye tankene kommet fra slike som hadde filosofisk utdannelse i sin hedenske bakgrunn. Det kan derfor være "verdens visdom" (se 1Kor 1:19-20) som stikker hodet fram forkledd i kristne vendinger.

I Apg 17:32 hører vi om den spott som reiste seg mot Paulus blant de lærde i Aten da han talte om de dødes oppstandelse. Den naturlige, verdslige forstand har alltid tatt anstøt av oppstandelsens hemmelighet. "Ingen skal få innbilt meg at det som en gang er lagt i jorda, skal oppstå igjen," ble det ofte sagt av rasjonalistene. Også i dag kan vi høre mange navnekristne som sier det samme.

Etter gammelt hedensk syn ble menneskets tilstand etter døden betraktet som en skyggetilværelse. Særlig i den greske filosofi ble den menneskelige naturen sett ned på.

Paulus behandler dette emnet i nær tilknytning til Kristi oppstandelse. Dernest ser han det i forbindelse med fullendelsen av Guds rike som en fullkommen seier over døden. En fornektelse av legemets oppstandelse vil være i strid med begge disse hovedpunktene i Jesu evangelium.

Derfor begynner han (v.1-11) med å slå fast at Kristi oppstandelse er en kjensgjerning. Den er slått fast både i Guds ord og av mange øyevitner.

Slik hadde han forkynt evangeliet for dem. De hadde tatt imot det, og de fleste av menighetslemmene hadde holdt fast ved det (v.1).

Ved dette evangeliet var det også de ville bli frelst, så sant de fortsatt holdt fast ved dette og ikke forgjeves hadde kommet til tro, det vil si at de hadde en tro uten rot og styrke (v.2).

Dette hørte med til de grunnleggende sannheter Paulus fra første stund hadde forkynt for dem. Dette hadde han selv fått umiddelbart fra Jesus (Gal 1:12), og det var et enstemmig vitnesbyrd fra den første kristne menighet. Disse grunnleggende sannhetene er at "Kristus døde for våre synder", og etter at han ble begravet, sto han opp igjen på den tredje dagen (v.3-5).

Når Paulus nevner Jesu død for våre synder og hans oppstandelse, føyer han til "etter skriftene". Dette er helt på linje med det Peter gjorde i sin tale pinsedagen (Apg 2:27). Der nevner han Sal 16:10 som et vitnesbyrd om Kristi oppstandelse i den gamle pakt.

Hans død for våre synder er på en særlig måte forutsagt i Jes 53 der det også tales om hans begravelse ("de gav ham hans grav blant ugudelige", Jes 53:9). Når Paulus også omtaler Jesu begravelse, så stadfester det virkeligheten av hans død og oppstandelse.

I v. 6-9 nevner han en rekke vitner som han ikke kan underslå. Kefas (Peter) så Jesus. Deretter ble han sett av de tolv (en fellesbetegnelse på apostlene selv om de egentlig bare var elleve). En gang ble han sett av mer enn fem hundre brødre samtidig. De fleste av disse var ennå i live da han skrev dette, sier Paulus.

Denne åpenbarelsen må muligens ha funnet sted i Galilea. Denne opplysningen viser oss hvor verdifulle disse vitnene var for apostelkirken når det gjaldt Kristi oppstandelse. De var kjente og ble fulgt med kjærlig omsorg.

I v. 7 nevner han videre at Jesus viste seg for Jakob. Det er sikkert han som har tilnavnet "Herrens bror", og som senere ble forstander i Jerusalem. Denne åpenbarelsen omtales ikke i evangeliene, men hører med til den muntlige overleveringen.

Herrens bror var en mann av sannheten, og denne åpenbarelsen har muligens vært av avgjørende betydning for hans omvendelse (Joh 7:5). Og ved himmelfarten ble Jesus sett av "alle apostlene".

Paulus selv hørte med til disse vitnene, selv om han var den siste i rekken av dem. Han hadde jo sett den oppstandne Frelser slik han har vitnet for dem allerede i 1Kor 9:1. Han hadde sett han ved Damaskus og andre ganger som Herren hadde vist seg for han.

Minnet om den store nåde som var blitt vist han, kaller fram en dyp følelse av ydmykhet. Han minnes så vel med smerte hvordan han hadde forfulgt Guds menighet. Etter hans omvendelse ble imidlertid dette bitre minnet til stadig velsignelse idet det hjalp han til å bevare et ydmykt sinn.

Han sammenligner seg selv med "et ufullbåret foster". Sammenligningen ligger i det uverdige og hjelpeløse. Et barn som er født for tidlig, kan bare overleve med store vanskeligheter og bli overlatt til andres omsorg og pleie om det skal vokse opp.

En slik omsorg og pleie hadde Paulus opplevd i Guds store nåde (v.10). Ved den hadde han blitt regnet med blant apostlene selv om han stod i siste rekke. I hans egne øyne var han den mest ubetydelige av dem. Ja, egentlig var han uverdig til å bli omtalt med dette navnet.

Guds nåde alene skal ha æren! Men Paulus kan med glede føye til at "hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves". Den hadde fått virke slik at han hadde fått lov til å arbeide mer enn noen av de andre.

Om dette skal forstås slik at han hadde gjort mer enn hver enkelt av dem eller mer enn alle til sammen, kommer ikke klart fram i grunnteksten. Men selv om det skal forstås på den siste måten, så viser det bare enda større herligheten av Guds nåde.

De som mener at dette ordet er selvros, viser bare at de ikke har forstått ånden i det. Det er pulsslagene av nådens livgivende strøm vi merker så kraftig i denne korte bekjennelsen Paulus her gir om sitt liv.

Kristus døde for våre synder, men stod opp igjen på den tredje dag. Slik hadde Paulus talt, og slik hadde de andre apostlene talt. Dette hadde korinterne trodd, og denne tro hadde gitt dem livet.

Paulus hadde ikke selv funnet på det evangelium som han forkynte. Han forkynte det samme som de andre apostlene: Kristus er korsfestet for oss og er stått opp til vår seier. Dette taler han som en uimotståelig selvopplevd kjensgjerning.

Og på denne kjensgjerning hviler Guds folks tro også i dag. Først når hjertet ånder og lever i denne Guds nåde, har vi fått en Frelser som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Først da kan vi bekjenne sammen med Paulus: "Av Guds nåde er jeg den jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves." Men da kan vi også vitne idet vi sier: Guds nåde til ære og pris!
1Kor 15:12-28
Paulus fortsetter så med å vise at fornektelsen av de dødes oppstandelse vil føre med seg fornektelsen av Kristi oppstandelse (v.12-13). Trekk for trekk viser han hvilke fryktelige følger det vil ha for de kristne om Kristi oppstandelse ikke var virkelig (v.14-19).

Da ville apostlenes forkynnelse ha vært like forgjeves som et falskt vitnesbyrd, og korinternes tro ville mistet sitt innhold og blitt til en stor skuffelse (v.14-17). Da ville også Ordet om frelse fra synd være en løgn, og ingen av dem som allerede var døde i troen på Jesus, var blitt frelst (v.18).

Han samler det hele i en sum i v. 19: "Hvis vi bare hadde satt vårt håp til Kristus, da var vi de ynkverdigste av alle mennesker."

Av og til har ikke-troende mennesker sagt at de troende var lykkelige mennesker fordi de levde med et så stort håp selv om dette håpet bare var et fromt bedrag.

Av og til har også troende mennesker sagt at de tross alt var de lykkeligste også i dette livet fordi de eide troen på det evige livet selv om det bare skulle være en trøst i denne verden.

Men til dette må vi si at det forferdeligste av alt er likevel å leve på en løgn. De ville da leve på et bedrag. Det ville situasjonen være om ikke Kristus hadde stått opp.

Og i tillegg kommer alle de vanskelighetene som ofte rammer de troende. Mange har for troens skyld måttet ofre hus og hjem, liv og lemmer. Var alt dette bare for løgnens skyld, så synes verdens barn å ha det mye bedre som nyter de godene de kan få i denne verden.

Først har altså Paulus skissert opp dette trøstesløse bildet som kommer fram, dersom Kristi oppstandelse spesielt, og de dødes oppstandelse generelt, var tomhet.

Men så vender han blikket mot den salige virkeligheten (v.20). Med jubel slår han fast: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn."

Vi er ikke et folk som er blitt bedratt! "Krist stod opp av døde, i påskemorgen røde. Ti synger lytt og sjeleglad Hans menighet i allen stad. Ære være Gud i det høye!"

I Kristi oppstandelse ligger vissheten om oppstandelsen fra legemets dødssøvn for alle som tror på han. Etter førstegrøden kommer alltid den store høsten.

"Dem som er sovnet inn" er en betegnelse som i Det nye testamentet bare blir brukt om de helliges død. Dette går også fram av uttrykket om Kristus som førstegrøden. I det hele tales det i det følgende bare om de troendes oppstandelse.

De "som er sovnet inn," er altså alle de troende som dør før Herren kommer igjen. Likevel er det ikke tale om noen sjelesøvn. Det er legemets oppstandelse det er tale om, og det er for legemets vedkommende døden sees på som en søvn.

At Kristus blir kalt "førstegrøden av dem som er sovnet inn," er ikke i motsetning til det faktum at både Kristus selv og apostlene vekket til live mennesker som var døde.

Også i Det gamle testamentet hører vi om oppvekkelser av døde (f.eks. 1Kong 17:22 ved profeten Elias og 2Kong 4:35 ved profeten Elisa). Ingen av disse ble vekket opp til et varig liv. Alle døde igjen senere. Enok og Elias sovnet jo ikke inn, slik at Kristus virkelig er førstegrøden av dem som er sovnet inn.

Dette at han er førstegrøden av den senere store oppstandelsen, blir begrunnet ved å vise til motsetningen mellom den første og den andre Adam (v.21-22).

Ved den første Adam kom døden inn i verden og fikk herredømmet over alle mennesker. Ved Kristus som er den andre Adam, er dette herredømmet brutt. Ved han har oppstandelsen fra de døde kommet inn i verden.

En lignende tanke finner vi i Rom 5 (synd og død kom ved Adam, rettferdighet og liv kom ved Kristus).

Apostelen understreker at på samme måten som døden kom ved ett medlem av menneskeslekten, så er også seieren over døden, oppstandelsen, gått ut fra ett medlem av denne slekten. Kristus fikk del i vårt kjøtt og blod nettopp for at han skulle være en sann representant for menneskeslekten og "utfri dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid" (Heb 2:15).

I v. 22 står det: "For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus." Det ligger i sakens natur at en oppstandelse til evig liv bare finner sted for dem som lever i livssamfunnet med Kristus. Dette blir uttrykt tydelig nok ved tilføyelsen: "- i Kristus."

Det menes ikke frelse for alle, slik noen tolker dette. Dette går også klart fram av andre ord av Paulus der han taler om fordømmelse av de vantro og gjenstridige (se f. eks. 2Tess 1:8-9).

Ved siden av denne likheten mellom resultatet av det den første og den andre Adam gjorde, så er det også en forskjell som blir vist i det følgende (v.23): Døden har manifestert seg uten opphold gjennom hele slektens historie siden Adam. Men oppstandelsen finner sted i forskjellige avdelinger. (Det greske ordet som i GNO ble oversatt med "orden", betyr egentlig hæravdelinger, o.a.)

Paulus ser de som står opp, rykke fram mot døden som i tre hæravdelinger. Først kommer Kristus. Deretter kommer, etter et langt mellomrom, Kristi gjenkomst og dermed den andre hæren etter de troendes oppstandelse. Og til slutt kommer enden med den siste oppstandelsen.

Denne forskjellen mellom en tidligere og en senere oppstandelse er også klart uttalt i Åp 20. Forskjellen i tid blir utfylt av det såkalte tusenårsriket. Også i Jesu undervisning om de siste ting skinner dette igjennom (se Matt 24:31 og Luk 14:14: de rettferdiges oppstandelse, og videre i 1Tess 4:16).

I Åp 20 nevnes spesielt at martyrene er de som skal få del i den første oppstandelsen. Her sies det mer generelt: "De som hører Kristus til" (v.23). Denne herligheten synes å vente på dem som har fått nåde til å dø som troende mennesker.

Millioner på millioner lider jo den legemlige døden på jorden uten å ha hørt om Kristus. Dette gjelder særlig hedningene. Men Guds vei med dem er skjult for oss. Likevel vil sikkert mange av dem stå opp til evig liv ved den siste oppstandelsen.

I v. 24-28 skildres avslutningen på Sønnens rike da han legger ned herredømmet ved sin Fars føtter. Han har på grunn av sin lydighet "til døden på korset", blitt opphøyet som Herre for menigheten og dommer over menneskeslekten. Nå gir han dette tilbake til Gud.

Men dette kan han ikke gjøre før alle motstanderne er overvunnet for alltid. "All makt og all myndighet og velde" betegner særlig de falne englene, djevlene, sammen med de gjenstridige kreftene i en vantro menneskeslekt.

Gud har "lagt alle sine fiender under sine føtter" (v.25). Dette er et sitat fra

Sal 110 og viser at Faderen og Sønnen har kjempet sammen i denne kampen mot mørkets makter.

En av disse fiendene, selv om det er den siste, er døden (v.26). Dødens makt over de troende må være fullstendig tilintetgjort om seieren skal være fullkommen, og til dette hører også de dødes oppstandelse i legemet.

At døden tilintetgjøres vil ikke si at den blir tatt bort fra dem som går evig fortapt. Men den blir tatt bort for evig fra dem som tror på Kristus, og får så sin plass i ildsjøen som den andre og evige død for alle dem som havner der (Åp 20:14).

I v. 27 tar Paulus fram enda et ord fra Det gamle testamentet, nemlig fra Sal 8:7 der det tales om den herlighet Gud har gitt mennesket ved å gjøre det til herre over skapningen. Alle ting i naturen ble lagt under hans føtter. Dette ordet får sin høyeste oppfyllelse i Menneskesønnen, den andre Adam.

Gud har i sannhet lagt alle ting under hans føtter. Til og med døden er han Herre over. Men selvfølgelig er Gud selv, han som la alt dette under Menneskesønnen, unntatt fra dette.

Når målet er nådd og Kristus har sett alle fiendene ligge overvunnet ved sine føtter, er hans forløsergjerning fullført. Da opphører hans gjerning som mellommann. Da legger han seg selv sammen med alle de frelste, ned for den evige Faders føtter, han som gav han all makt i himmel og på jord.

Da blir de frelstes liv et umiddelbart liv i Gud der "Gud skal være alt i alle" (v.28). Det vil si at han alene skal være den livsmakt som hersker i dem som Sønnen har gitt han som lønn for hans smerte. "Alle" må igjen forstås bare om de frelste.

Dette at Sønnen på denne måten legger seg selv under Gud, vil ikke si at han er et lavere vesen enn Gud. Nei, han er fremdeles "avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen" (Heb 1:3). Det vil heller ikke si at Sønnen ikke er lydig mot sin himmelske Fars vilje allerede nå. Tvert om. Han kunne jo si "Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning " (Joh 4:34). Men det betegner den fullkomne seieren da han kan si: "Nå er hensikten med min kongemakt oppnådd."

Dette er den evige saligheten at Gud er blitt alt i alle sine barn. Da er kampen mellom kjød og ånd som alltid finner sted i et Guds barn, forbi. Da behøver en ikke lenger skjelve for muligheten av en syndig lyst. Alt som rører seg i et Guds barns hjerte, er da av Gud.

Det vil ikke si at forholdet til Sønnen og Ånden er svekket, men stillingen er en annen. Her i denne verden var Guds Sønn hele tiden mellommannen overfor Gud. Hvert øyeblikk måtte han støtte og bære sine venner for at de skulle komme seg gjennom kampen.

Men i det evige Guds rike er kampen og farene over, og der er det ikke lenger behov for noen mellommann. Da blir han i stedet gjenstand for deres evige takk og tilbedelse.

Man kan skille mellom Åndens rike og Sønnens rike. Det første er den tiden vi som Guds barn lever i her på jorden og har vanskelige kår ytre sett. Det er en tid full av prøvelser.

Dernest har vi Sønnens rike som begynner med Kristi gjenkomst. Det er tusenårsriket der Guds barns kongestilling allerede er klar.

Og endelig har vi Faderens rike som er omtalt her, når målet er nådd endelig og fullkomment, og Sønnen har ført den frelste menneskeslekten tilbake til det evige samfunnet med Gud slik det var før syndefallet.
1Kor 15:29-34
I dette avsnittet viser Paulus hvordan vanskeligheten med å glemme håpet om oppstandelsen kom til syne hos dem som "lar seg døpe for de døde" (v.29).

Det er ikke klart hva han mener med dette. Noen forstår det slik at det er dåp på dødsleiet det er tale om. Det vil si at en lot seg døpe i siste øyeblikk for å ha gagn av det etter døden. På den måten drøyde mange med dåpen til døden nærmet seg. Keiser Konstantin som gav de kristne trosfriheten, lot seg først døpe like før han døde.

I alle tilfelle peker dette på håpet om en oppstandelse. Ingen ville gjort dette hvis de bare regnet med en skyggetilværelse.

Andre mener at det dreier seg om en misbruk av dåpen som vi ser hos enkelte kjettere (kerintianere og markionitter), og som i våre dager praktiseres blant mormonerne. Noen lot seg døpe til beste for andre som allerede var døde uten å være døpt. Dette var en grov forvrengelse av dåpens vesen.

Nå kan det synes merkelig at Paulus ville bruke en slik forvrengning av dåpen som bevis på håpet om oppstandelsen, men til tross for det gale i dette, viser det likevel en sammenheng mellom håpet om oppstandelsen og troen på et evig liv.

I v. 30-32 viser han videre hvor urimelig det ville være for apostlene at de stadig skulle leve i dødsfare, slik tilfellet var med disse banebryterne for evangeliet, om det ikke var noen oppstandelse fra de døde. Paulus sier at han dør hver dag. Det vil si at han daglig var i dødsfare.

Når han i denne sammenhengen taler om at han kan rose seg av korinterne, så peker han med dette på sin tjeneste som apostel (se 1Kor 9:15). Korinterne var selv et vitnesbyrd om denne tjenesten.

I 1Tess 2:19-20 kaller han de troende for "vår hederskrans", "vårt håp, vår glede". Apostelen kunne rose seg av de menighetene som vokste fram etter hans arbeid. Likevel var det ikke noen selvros, for han føyer til: "- i Kristus Jesus, vår Herre" (se også v. 10: "- av Guds nåde"). Men det å være apostel var jo alltid forbundet med dødsfare.

Den hendelsen han sikter til i v. 32 når han bruker bildet fra de romerske skuespillene der dødsdømte måtte kjempe mot ville dyr, mener mange er det store oppløpet i Efesus i forbindelse med Artemis' tempel (se Apg 19). Men Paulus var likevel ikke selv direkte i livsfare noen gang den dagen så vidt vi kan se. Hans venner holdt han tilbake. Sannsynligvis hadde han også skrevet dette brevet til korinterne før dette oppløpet. I Apg 20 synes det som om han forlot Efesus kort tid etter.

Som romersk statsborger kunne ikke Paulus bli dømt til å kjempe med ville dyr, slik noen har forstått det. Derfor bruker han det vel billedlig og sikter muligens til den harde kampen han hadde i Efesus, særlig mot de forbitrede jødene (se Apg 20:19: "Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer").

Dersom det ikke var noen oppstandelse fra de døde, var denne kampen uten nytte. Da kunne en jo like gjerne leve på hedensk vis: "-ete og drikke for i morgen dør vi."

Dette ordet er tatt fra Jes 22:13 der profeten nettopp skildrer verdens lettsindighet i vantro overfor den kommende evighet.

I det hele ser vi at det ikke eksisterer noe håp om evig liv hos Paulus uten at en legemlig oppstandelse hører med. Bare det at sjelen var udødelig var ikke nok for han. Og det kunne han mene med rette, for uten legemets oppstandelse har i virkeligheten døden beholdt sin seier.

I v. 33-34 stiller Paulus et alvorsord opp mot det lettsindige livssynet som følger med fornektelsen av de dødes oppstandelse. "Far ikke vill!" sier han, og legger til: "Slett selskap forderver gode seder."

Dette uttrykket stammer egentlig fra en gresk dikter som het Menander, men det var blitt et ordtak i dagligtalen. Det inneholder en dyp sannhet som har kommet av livserfaring, og det stemmer samtidig overens med ord fra Bibelen som f. eks: "En liten surdeig syrer hele deigen" (1Kor 5:6).

I denne sammenhengen peker det på den dårlige innflytelsen som hedensk filosofisk tankegang hadde. Den hadde vist seg som en dårlig surdeig hos dem som fornektet troen på oppstandelsen.

I v. 34 retter Paulus en kraftig oppfordring til deres samvittighet om at de må våke og være åndelig edrue. Det var en skam for dem at de i sin tvil hadde oppført seg som om de ikke kjente Gud. De hadde vært som hedningene idet de fornektet Guds kraft til å reise opp legemet etter døden.
1Kor 15:35-49
I dette avsnittet tar Paulus opp to innvendinger som mennesker ut fra en verdslig tankegang kunne komme med overfor håpet om oppstandelsen.

Den ene var hvordan en legemlig oppstandelse i det hele tatt kunne finne sted. Den andre var hvilken beskaffenhet legemene til de som har stått opp, ville få.

Det første spørsmålet besvarer Paulus i v. 36 ved å peke på en kjensgjerning alle hadde sett i det daglige livet. Hvert eneste lite frø må dø om det skal gi liv til en ny plante. Frøene går i oppløsning, men dette er bare en overgang til en ny livsform.

Når en stadig ser dette i naturen, skulle det vel ikke være så umulig å si at oppløsningen av legemet som skjer ved døden, er en overgang til en ny livsform? Denne oppløsningen skulle vel ikke utelukke en ny levendegjørelse.

Den allmektige Guds kraft som makter å gjøre det ene, er virkelig i stand til å gjøre det andre også.

Og med hensyn til hvilken beskaffenhet oppstandelseslegemet skal ha, fortsetter Paulus med å bruke samme bilde av frøet (v.37-38).

En sår jo ikke det legemet som skal bli, det vil si planten. En sår frøet som har evnen i seg til å spire, og så danner Gud det nye legemet av dette. Til tross for forskjellen mellom det frøet som ble sådd og planten som gror opp, så er det likevel en nøye forbindelse mellom dem, slik at hvert slag gir sitt bestemte "legeme". Slik har Gud bestemt det.

Det er altså det samme legemet selv om det har en annen form. Av et hvetekorn blir det alltid en hveteplante. Av et byggkorn blir det alltid en byggplante. I dette ligger forklaringen på hvordan en skal tenke om det legemet som står opp. Det er det samme legemet, ikke et annet eller fremmed, men det får en ny skikkelse.

At Gud lager en ny skikkelse for vårt legeme, er vel ikke så underlig. Han har her i naturen dannet en mangfoldighet av legemsformer (v.39-41). Det er forskjell på mennesker og dyr, og det er forskjell på dyrene innbyrdes (v.39). Slik er det himmelske legemer, og det er jordiske.

Med de himmelske legemer tenker apostelen her på sol, måne og stjerner. Selv stjernene er ikke like, men overgår hverandre i klarhet.

Så skulle det ikke være så vanskelig for tanken, om den bare lar seg lede av troens lys, å tenke seg en annen slags menneskelig legemlighet slik den vil være for oppstandelseslegemet. Hvilken beskaffenhet den vil få, forklarer Paulus med sterke ord (v.42-44).

Det legemet som blir lagt i jorden likt et frø, var merket av forgjengelighet, men det som skal stå opp, er uforgjengelig. Det skal være fri fra dødens makt. Det legemet som var fullt av synd og dermed fylt av den vanære som synden fører med seg, skal stå opp i herlighet som en ren helligdom Da har legemet nådd fram til det det var bestemt til fra dåpen av, nemlig å være et tempel for Den Hellige Ånd.

Det legemet som blir sådd i svakhet, som en tumleplass for så mange sykdommer, det skal stå opp i kraft, fullt av livsmot og styrke (jfr. den ungdommelige skikkelsen englene alltid åpenbarer seg i).

Det legemet som her bare hadde sjel, skal stå opp som et Åndens legeme. Det skal ikke være begrenset av de mange ting som et lavere sjelsliv fører med seg her. Da skal også den legemlige tilværelsen være hevet over de skranker som tid, sted og sanselighet setter. Legemet skal være et tjenlig redskap for den herliggjorte menneskeånd.

Fra slutten av v. 44 til v. 49 viser Paulus at like så sikkert som et sanselig, naturlig legeme er virkelig, like så sikker er virkeligheten av et åndelig legeme. Han viser til ordet fra 1Mos 2:7 som forteller hva som skjedde da Gud skapte det første menneske: "Mennesket ble til en levende sjel."

Men så føyer han til: "Den siste Adam ble en ånd som gir liv." Ved sin oppstandelse ble han ikke bare selv gjort levende ved Ånden (1Pet 3:18), men han har makt til å gjøre oss levende.

Når det sies om Kristus at han er en ånd som gir liv, er det dermed sagt at Kristi oppstandelseslegeme var et åndelig legeme. I sitt liv her på jorden hadde han et sjelelig legeme som vi (men han var uten synd, Rom 8:3). Han spiste og drakk. Han sov og han led. Han kunne også dø. Men ved sin oppstandelse hadde han et åndelig legeme.

Han var ikke bare en ånd. Det ser vi av Luk 24:39 der Jesus sier til disiplene: "Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har."

Når det gjelder det at han spiste og drakk mens de så på (Luk 24:43) og alt som angår Jesu legemlige nærvær i 40 dager, viser vi til det som er sagt om dette i Matt 28:16-20.

Men dette åndelige legemet som alle troende skal få ved hans kraft til å gi liv, er fremdeles bare gjenstand for håp. Det sjelelige legemet er det første, og det hører tiden til. Det åndelige legemet som er det andre, hører evigheten til.

På samme måte som Adam kom først, er også den første legemlige tilværelsesformen den jordiske. Dermed er det ikke sagt at den første Adam ikke ble skapt fullkommen, men hans legemlighet var av en lavere art.

Her nede er vi preget av "bildet av den jordiske". Men på samme måte skal også "bildet av den himmelske" prege oss etter oppstandelsen (v.49).

Så skal den som tror på Jesus bli lik han, det himmelske menneske som er den nye Adam. Det skal ikke bare være slik at vår sjel skal bli ren slik som han er. Også vårt legeme skal bli en gjenspeiling av hans herliggjorte legeme. Hvilken salighet! Hvilket stort og hellig håp!
1Kor 15:50-58
Enda et spørsmål tar Paulus opp og kaster lys over. I det foregående har han talt om døden som en overgang fra det sjelelige legeme til det åndelige. Men hvordan vil det da bli for dem som skulle få oppleve Herrens gjenkomst uten å dø? Vil de da gå rett inn i herligheten slik de går og står?

Dette var et aktuelt spørsmål for den apostoliske menighet fordi de første kristne levde i en stadig forventning om Herrens gjenkomst. Dette var en rett forventning etter Jesu eget bud om at hans disipler til enhver tid skulle vente på han (se Luk 12:35-40). Derfor sier Paulus: "Vi skal alle bli forvandlet" (v.51). Han selv hadde del i denne forventningen.

Paulus slår fast det som han sier i v. 50 at "kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike", og forkynner at de som ikke er døde når den siste basunen lyder, de skal forvandles på et øyeblikk (v.51-53).

I ett nå skal de få den samme uforgjengelighet som de døde får når de står opp. Paulus kaller dette "en hemmelighet", og viser dermed at dette er ikke noe en kan vite uten en guddommelig åpenbaring.

"Den siste basun" betegner det siste forvarsel om at Jesus kommer igjen.

I den gamle pakt hører vi om hvordan jubelåret ble kunngjort ved å blåse i basunen (se 3Mos 25:8-53). Jubelåret gav alle israelittiske treller friheten, og den fattige fikk tilbake eiendommen sin samtidig som mange byrder ble tatt bort. Dette jubelåret er et forbilde på den herlige tiden som oppstår ved Jesu gjenkomst.

En kan spørre om det er å forstå bokstavelig at det skal lyde en basunklang når Jesus kommer igjen? Også i 1Tess 4:16 står det at Jesus skal komme ned fra himmelen mens "Guds basun" høres. Og i Matt 24:31 sier Jesus selv at han vil sende ut engler mens det blåses i basuner.

I alle fall vil denne frydeklangen bli båret fram av de himmelske makter, og da skjer den underfulle forvandlingen med dem som har overlevd Antikrists tid. De skal møte Herren med forvandlede, åndelige legemer (1Tess 4:17).

I v. 54-56 viser Paulus hvordan profetordet i Jes 25:8 ("Han skal oppsluke døden for evig") vil bli oppfylt på en seierrik måte. At det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, betyr ikke at det forgjengelige bare skal bli skjult og dekket til, men at det skal bli oppslukt. Det forsvinner fullstendig.

Med dette for øye kan han allerede nå juble i tilknytning til et annet profetord (Hos 13:14): "Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?

Apostelen ser døden som et uhyre som har mistet sin brodd. Dødens kraft til å døde lå jo i dette at den var syndens lønn, og synden viste på sin side sin kraft i opprøret mot Guds lov. Jo klarere loven ble lagt fram for dem, jo mer raste den mot loven. Men Kristus tok lovens dom på seg og brøt på den måten syndens kraft ved å møte den med syndenes forlatelse.

Derfor må jubelropet over at døden er fullstendig beseiret, bli en takkesang til den Gud "som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus" (v.57).

Med et slikt lyst og overbevisende håp om seier skulle vel Jesu venner kunne stå faste og urokkelige. De skulle ikke på noen måte la seg bevege av løgnaktig tvil angående håpet om oppstandelsen. De skulle heller ikke la seg rokke av noe angrep fra mørkets makter, men forbli i det gamle evangeliet.

Og fordi de er rotfestet i dette, skulle de stadig bære ny frukt i sine gjerninger for Herren. Og denne frukten bærer de når de er overbevist om at alt de gjør for Herren vil føre til en herlig seier over alt som heter synd og død.

Denne seieren omfatter hele personligheten. Ikke bare sjelen, men også legemet. Den er hel og fullstendig, og hans folk har denne seieren i Ham (v.58).
1Kor 16:1-14
Apostelen har nå kommet til veis ende med det vesentlige han hadde på hjertet angående de forskjellige svakhetene som fantes både i liv og lære blant korinterne. Nå slutter han med å be dem være med på innsamlingen til den fattige menigheten i Jerusalem. Det er mulig at det har vært spørsmål om den også i det brevet han fikk fra korinterne.

Hvem "de hellige" var som Paulus nevner (v.1), visste korinterne. Overalt hadde Paulus vært i virksomhet for denne gaven. Han hadde jo lovet det ved apostelmøtet i Jerusalem (se Gal 2:10), derfor var det en hjertetrang hos han å vise menigheten i Jerusalem at den hedningekristne menighet han fikk nåde til å danne, stod i inderlig åndelig enhet med dem.

At modermenigheten var så fattig, hadde muligens sammenheng med de første kristnes eiendomsfellesskap. I lengden var sannsynligvis ikke de troende modne til å leve videre med den formen den hadde, så den kunne bli til varig velsignelse.

Denne saken tar Paulus opp i v. 1-4. Det er verd å merke seg den måten Paulus råder dem til å gå fram på når de skal samle sammen gaven. Han sier at de skal gå fram på samme måten som han også har pålagt menighetene i Galatia.

"Hver første dag i uken" (NO: "hver søndag") skulle de legge til side hjemme hos seg selv så mye de var i stand til. Med dette antyder han det samme som i 2Kor 8. 9 at det vi gir skal stå i forhold til det Gud har gitt oss, det vil si en viss del av det.

Hensikten var at gaven ikke skulle samles inn først når Paulus kom. Her finner vi også en veiledning om at det gjelder å forberede gaven i god tid og ikke la det skje på et øyeblikks innskytelse.

I det foregående (1Kor 15:58) hadde Paulus talt om at de alltid skulle gjøre framgang i Herrens gjerning. Til det hører også å bli løst i sitt hjerte fra det en eier, så en kan gi det på rett måte.

For Guds barn henger en rett vekst i Herren nøye sammen med at en får et rett syn på det en har av materielle goder. Å gjøre godt og dele med andre hjelper et Guds barn til å sette Guds rike på første plassen i sitt daglige liv.

Grunnen til at så mange Guds barn står i stampe åndelig sett, er ofte at de er blitt gjerrige og kutter av på sine gaver i det timelige. Hvor ofte formante ikke Jesus sine disipler om å gi. Det samme gjør også apostlene.

Men skal en gi med glede så det kan bli til Herrens ære, er det nyttig som Paulus sier, å ha en liten kasse der en regelmessig legger til side det som på en særlig måte er helliget Herren. Da er en alltid rede til å gi når spørsmålet melder seg, og en blir selv en glad forvalter også av de gavene fra Gud.

Paulus anbefaler sine venner i Korint at dette skjer "den første dagen i uken" (NO: "hver søndag"). Dette vitner om at denne dagen allerede den gang hadde en særlig plass blant ukens dager hos de troende til minne om dagen for Jesu oppstandelse. Den gikk jo snart over til ikke bare å være menighetens hellige dag, men også til å bli dens hviledag. Også dette skjedde under veiledning av Den Hellige Ånd.

Når det gjelder å bringe denne gaven til Jerusalem, så ber Paulus om at menigheten må velge noen menn som blir betrodd denne oppgaven. Sammen med et brev skulle de overrekke gaven til menigheten i Jerusalem. Han legger likevel til at om det er verdt at han selv reiste med, så var han villig til det. I disse ordene ligger også en kjærlig oppfordring til å samle en god gave som kunne forklare at Paulus selv reiste sammen med dem som skulle overbringe den. Og slik ble det etter det vi hører i Apg 20:4 og Rom 15:15-31.

I v. 5-9 forteller Paulus om reiseplanene han har i forbindelse med sitt besøk hos dem. Han understreker at han drar gjennom Makedonia, for han hadde først tenkt å besøke Korint og så reise gjennom Makedonia før han igjen kom tilbake til Korint (se 2Kor 1:15-16).

Paulus forklarer ikke her hvorfor han hadde forandret reiseplanene. Det ville såre dem unødig, men i 2Kor 1:23 hører vi om det. Da var han nødt til å snakke rett ut. Han nølte med sitt besøk hos dem for å gi brevet mulighet til å gjøre sin gjerning blant dem slik at han ikke trengte å være så hard med dem når han først kom (se 1Kor 4:21).

Slik forholdene var i Korint, ønsket Paulus å gjøre et lengre opphold der. "For jeg håper å kunne bli hos dere en tid," sier han, og føyer ydmykt sine ønsker inn under Guds vilje idet han legger til: "- om Herren gir meg lov" (v.8).

Når det gjelder hans opphold i Efesus, så vil han bli der enda en stund. "I Efesus blir jeg til pinse," sier han og begrunner det slik: "For en dør er åpnet for meg, stor og virksom" (v.9). Dette var en av grunnene til at han ble der, men det var også en annen grunn som gjorde det nødvendig å bli der: "Og det er mange motstandere." Menigheten trengte fortsatt hjelp av han.

Ofte er det en indre sammenheng mellom disse to tingene, den åpne døren og de mange motstanderne. Der det nesten ikke er motstandere, står det som regel heller ikke bra til med Guds rikes sak. Og motsatt er det også klart at der Guds rike er i framgang og evangeliet blir forkynt klart og tydelig, der blir det også motstand. Satan finner seg ikke rolig i at sjeler blir frelst.

I v. 10-11 formaner Paulus leserne til å ta vel imot Timoteus, "så han kan være hos dere uten frykt". Dette sier muligens Paulus med tanke på at Timoteus var ung (se 1Tim 4:12). Men selv om han var ung, satte Paulus stor pris på han som medarbeider. Nettopp fordi korinterne var så hovmodig innstilt, kunne de lett ta frimodigheten fra Timoteus ved ikke å vise han den respekt han hadde krav på.

"Følg ham på veien med fred," sier Paulus slik at Timoteus kunne ta med seg et inntrykk av fred fra Korint.

Paulus visste ikke når Timoteus ville komme til Korint, men både Paulus og de som var sammen med han, lengtet etter å se han igjen. De regnet med å få høre nytt om forholdene der. Timoteus var sammen med en som het Erastus på denne reisen (se Apg 19:22).

I v. 12 taler Paulus om Apollos. I sitt brev hadde sikkert korinterne uttrykt ønske om at han måtte komme tilbake til dem. Paulus hadde forsøkt å overtale han til å reise sammen med de andre brødrene, det vil si de vennene fra Korint som skulle reise tilbake fra Efesus og ha med seg dette brevet.

Men Apollos fant ikke tiden inne til å reise ennå. Kanskje var det partivesenet i Korint som holdt han tilbake. Hans evne til å tale hadde jo vært en av grunnene til at denne splittelsen oppstod. Men vi forstår at Apollos ikke lenger ønsket å innta noen plass som leder for noe parti i menigheten.

På grunn av dette er det også at Paulus rett etter sin omtale av Apollos kommer med en sterk, avsluttende formaning om å være våkne og stå fast i troen og være mandige og sterke. Alt dette må bli båret av en hellig kjærlighet (v.13-14). Dette var det beste legemidlet mot åndelig usunnhet.
1Kor 16:15-24
I v. 15-18 har Paulus noe spesielt å si om tre av vennene i Korint: Stefanas, Fortunatus og Akaikus. Disse hadde sannsynligvis kommet til han med brevet fra Korint. Han ber dem spesielt om at de må påskjønne Stefanas og familien hans. De var de første som ble vunnet for Kristus i Akaia, og denne familien synes i særlig grad å ha tatt del i arbeidet i Guds rike: "De har stilt seg til tjeneste for de hellige" (v.15).

Det er stor nåde for et hjem når en familie kan tjene i Guds rike og jo mer enige de kan være i å gi seg selv i tjenesten med en slik offervilje. Det er slett ikke alle troende hjem som ofrer seg på denne måten.

Men Paulus formaner korinterne til å påskjønne slike venner og enhver som "hjelper til og gjør seg møye" (v.16). Det er godt når Guds barn ikke bare skyver byrdene fra seg, men forstår hvilken nåde og velsignelse det er å ta dem opp og bære dem.

Disse tre vennene hadde vært til oppmuntring for Paulus og oppveid savnet av korinterne. "De har styrket både min og deres ånd," sier han (v.18). Med kjærlighetens tillit går han ut fra at også korinterne hadde gledet seg over at disse tre vennene var hos Paulus og på den måten fornyet Paulus' samfunn med dem. Denne lille tilføyelsen "- og deres ånd" er en kjærlig oppfordring om at de må stå sammen med sin trofaste venn Paulus.

I v. 19-21 ser vi hilsener fra forskjellige. "Menighetene i Asia" er sikkert menighetene i den vestlige delen av Lilleasia, altså menighetene i kystområdene.

"Alle brødrene" betyr nok særlig vennene i Efesus. "Akvilas og Priska" var gamle kjente av korinterne (se Apg 18). De hadde vært med da menigheten i Korint ble dannet, og derfor står det også at de "hilser dere hjertelig i Herren" (v.19).

Paulus skriver også en egenhendig hilsen (v.21). Brevet forøvrig hadde han nok diktert til en sekretær slik det var vanlig på den tiden (se Rom 16:22).

Formaningen "hils hverandre med et hellig kyss" (v.20) var på sin plass etter at de hadde lest dette brevet. Det skulle være et tegn på at den broderkjærligheten som var blitt så iskald, igjen kunne bli brennende mellom dem.

Avslutningen (v.22-24) er sikkert også skrevet av Paulus selv. Det er ikke bare en varm kjærlighet uttrykt i disse linjene, men det ligger et hellig alvor i dem når Paulus sier: "Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet."

Paulus har tydeligvis noe spesielt i tankene når han sier dette. Den aramaiske tilføyelsen "Maran ata" som betyr "du vår Herre, kom", gir oss en pekepinn om hva det er.

Det må være den judaistiske vranglæren han advarer mot med disse ordene. Deres virksomhet gikk ut på å bryte ned Guds tempel (1Kor 3:17) i stedet for å bygge det opp. Denne nedbrytende virksomheten vitner tydelig nok om at drivkraften hos dem ikke var kjærlighet til Herren, men ondskap og egennytte.

"Han være forbannet." Det vil si å være bannlyst fra Guds folk. Og i tillegg til dette nevnes Herrens gjenkomst som vil bli til dom over alle som ikke er Hans.

At Paulus særlig sikter til disse motstanderne når han sier dette, og ikke til menigheten, går fram av fredshilsenen til slutt og den sterke forsikringen om sin kjærlighet til menigheten som helhet.

Den står som en inderlig avslutning på dette alvorlige brevet og er som legedom på de sårene som hans sterke irettesettelse kan ha forårsaket.

"Min kjærlighet være med dere alle i Kristus Jesus." Det er apostelens kjærlige tale til dem slik en far taler til sine barn, men det vil ikke si at noe av alvoret er tatt bort fra de djerve ordene i v. 22.

I disse avslutningsordene er vi liksom enda en gang dypt inne i hjertet til denne apostelen som er så fylt av hellig og glødende nidkjærhet.

Ordene "den som ikke elsker Herren", minner om Jesu spørsmål som han gjentok tre ganger for Peter: "Elsker du meg?" Dette ordet, sammen med Ef 6:24 der Guds nåde lyses over "alle dem som elsker Herren Jesus Kristus i uforgjengelighet", står som en inskripsjon over porten til Guds himmel.

Det er to veier som ligger foran oss i disse ordene: Velsignelsen og forbannelsen, livet og døden. Men de vises oss for at vi skal velge livet, som Moses sa i sin avskjedstale (5Mos 30:19).

Men veien til å elske Jesus er å senke seg stadig dypere ned i hans kjærlighet til oss.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Paulus' første brev til korinterne. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke