Treenigheten
Treenighetslæren, læren om de tre
adskilte personene i guddommen; Gud Fader, Gud Sønnen og Gud den hellige
Ånd, som alle tre er like evige, like uskapte og like mektige, regnes
i dag av mange for å være selve hovedhjørnestenen i den kristne
tro og bekjennelse. Men spørsmålet er: Hvor har de denne læren fra?
De historiske fakta er uimotsigelige: Den første kristne menighet og
de første tre århundre av kristenheten hadde ingen slik lære.
Treenighetslæren kommer ikke fra Bibelens
Gudsåpenbarelse og er intet produkt av den Hellige Ånds undervisning,
men en vranglære som har sitt utspring i Babylon og siden er tilpasset
de aller fleste av verdens religioner og sist av alt introduser i kristendommen
og gradvis dogmefestet gjennom fire kirkekonsiler; . Det første av
disse ledet av den ugudelige keiser Konstantin i Nikea i år 325 e.Kr.
Siden ble læren videreutviklet gjennom kirkemøtene i Konstantinopel
i år 381, Efesus i år 431 og Kalkedon i år 451. Enhver som vil bry
seg med å studere historien vil kunne bekrefte dette.
Hvem var så denne keiser Konstantin?
”A history of the Christian Church”
2.utg. 1985 av Williston Walker sier: ”Han (Konstantin) godtok tittelen
Pontifex Maximus (den babylonske ypperstepresttittel), og hans mynter
viser fremdeles Solgudens emblemer”
”Babylon Mystery Religion” 1981
av Ralph Woodrow sier: ”…hans (Konstantins) omvendelse kan man virkelig
sette spørsmålstegn ved. Selv om han hadde mye å gjøre med etableringen
av spesielle læresetninger og skikker i kirken, viser fakta klart at
han i virkeligheten ikke var omvendt – ikke i den bibelske betydning
av ordet” ”Kanskje var det klareste tegnet på at han ikke
var i sannhet omvendt kan sees ut fra det faktum at etter hans omvendelse
begikk han flere mord – inkludert mordet på sin egen hustru og sønn”
” I 326, like etter å ha ledet det Nikeanske kirkemøtet, tok han
livet av sin sønn.” Kona drepte han ved å koke henne i sitt eget
baderom.
Iflg. Paul Johnson i ”A History of
Christianity” 1976; var Konstantin ”…en soltilbeder…selv
om Konstantin selv hevdet seg å være den 13. Apostel, hadde han
ingen øyeblikkelig Damaskus-omvendelse. Det hersker rimelig tvil om
han noen gang avsto fra soltilbedelse…etter sin omvendelse bygde han
en triumfbue for Solguden og i Konstantinopel satt han opp en statue
av den samme Sol-gud med sine egne ansiktstrekk. Etter sin død
ble han erklært guddommelig, som mange romerske keisere.”
Denne mannen var det som sto ansvarlig
for innføringen av treenighetslæren og noen dager senere drepte sine
nærmeste. Han bragte åndelig og legemlig død med seg.
Hva så med selve treenighetslæren?
”The Church of the First Three Centuries”
1865 av Alvan Lamson sier: ”…den moderne treenighetslære er ikke
å finne i noe dokument fra de tre første århundrers kirker…så
lang som noe dokument er bevart fra de første tider, er de absolutt
fri for denne lære. Der er intet i dette om en sameksisterende treenighet…det
er en unnfangelse som tiden ikke hadde kommet for. Den har en senere
opprinnelse.”
”New Bible Dictionary” 1982: ”Ordet
treenighet er ikke funnet i Bibelen…”. ”det fant ingen formell
plass i kirkenes teologi før i det 4.århundre.” ”det er ikke
en bibelsk lære på den måte at ingen antydning til det kan finnes
i Bibelen”.
Hvis treenighetslæren er hjørnestenen
i kristen gudsforståelse, hvorfor er den da overhodet ikke nevnt i
Skriften?
”The HarperCollins Encyclopedia of
Catholicism” 1985 sier: ”…de lærde er alle enige i at der er
ingen treenighetslære som sådan verken i det Gamle Testamentet eller
det Nye Testamentet.”
”The Encyclopedia Americana” 1956
sier: ”Kristendommen hadde sitt utspring fra Judaismen og Judaismen
var strengt Unitarisk (tro på èn Gud). Veien som ledet fra Jerusalem
til Nikea var ikke rettlinjet. Det fjerde århundres treenighetslære
reflekterte ikke akkurat den første kristne lære angående Guds natur;
den var, tvert om, et avvik fra denne lære.”
”The New Encyclopedia Britannica”
1976: ”Verken ordet treenighet, ei heller læren om dette, forekommer
i det Nye Testamentet, ei heller var det Jesus eller hans etterfølgeres
tanke å motsi det Shema vi finner i det Gamle Testamentet: ”Hør
O Israel! Herren vår Gud, Herren er èn” (5.Mos.6.4) Læren utviklet
seg gradvis gjennom flere århundrer og gjennom mange debatter.”
Shema kalles ordene i 5.Mos.6.4-9,
11:13-21 og 4.Mos.15.37-41. Ordet ”Shema” er det hebraiske
ordet ”Hør”.
For en jøde var dette det viktigste
av alle ord i det Gamle Testamentet og det måtte fremsies to ganger
om dagen, morgen og kveld, når du sto opp og når du la deg. Jesus
sier i Mt.22.36-38 at nettopp dette ord var det største og viktigste
ord. Hvor som helst Guds folk hengir seg til å dyrke mer enn den
ene Gud førte det til fall og forbannelse. Slik var det i det Gamle
Testamentet når de dyrket flere guder og slik har det vært i treenighetskirkene
etter Nikea. Også de pinsekirker som har begynt å vektlegge
forkynnelsen av treenighetslæren opplever massivt frafall.
Den kjente treenighetsteologen Robert
M. Bowman Jr. erkjenner følgende i ”Why You Should Believe In Trinity”
1989: ”Det Nye Testamentet inneholder ingen formulerte uttrykk og
ord for treenigheten som; tre personer, en substans og liknende.”
”Exploring The Christian Faith”
1992 sier: ”læren om treenighet finnes ikke i Bibelen…læren utviklet
seg hovedsakelig langs greske linjer.”
John L. Mckenszie skriver i ”Dictionary
of the Bible” 1995: ”Treenigheten av personer innen samme natur
er forklart i slike termer som ”person” og ”natur”
som begge er ord fra gresk filosofi, i virkeligheten finnes disse termer
ikke i Bibelen.”
Treenighetslæren henter sitt stoff
fra hellenistisk filosofi, ny-Platonisme, Plotinus og Porphyry og mikser
det sammen med løsrevne Bibelord. Teologene er vel vitende om dette
faktum, men fortier det.
Thomas Jefferson sier: ”…Treenigheten
er en tydelig framlegging av platonisk mystisisme at tre er en og en
er tre”
I ”The Two Babylons” 1916,
sier Rev.Alexander Hislop: ”Egypt og Grekenland utviklet sin religion
fra Babylon”
”Microsoft Encarta Funk&Wagnalls”
1994 sier: ”Teologene Clement av Alexandria, Origen og St.Augustin
var tidlige kristne eksponenter for Platonisk syn. Platoniske ideer
har hatt en avgjørende rolle i utviklingen av kristen teologi”
Og slik kunne jeg fortsette å
bringe frem de lærdes resultater av sin studier av
Treenighetslæren. Læren er en sammenblanding
av verdens filosofi og visdom, babylonsk hedenskap, hellenistisk mytologi
og deres egen fortolking av Bibelen. Og de kirker som har denne treenighetslære
blander også sin virksomhet med verden. Og det som binder den
kirkelige verden sammen i dag er nettopp treenighetslæren. Den binder
de protestantiske, såkalte evangeliske kirker, sammen med pavekirken
og den greskortodokse kirke. Det er ikke mye å være stolt over
da en kan slå fast at treenighetslæren høre hjemme ikke i Guds ord
men i Kirkemøter med ugjenfødte geistlige!
Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og hans bror Gregorios fra
Nyssa. Disse tre teologifilosofene stengte seg som kjent inne i et kloster,
for å kunne meditere og filosofere uforstyrret i tankenes verden. De
ga seg selv oppgaven å definere guddommen for den kristne kirkens ettertid.
Hva var de tre teologens mandat? Var det å studere skriftene for å
kunne produsere en troserklæring om guddommen som samstemte med Guds
åpenbaring og hver uttalelse i Guds Ord? Det ville vært et naturlig
mål, ville det ikke? Nei, de hadde følgende erklærte agenda: Å forene
den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning (les filosofi), og
på den måten, for all ettertid, å definere kristenhetens guddomsforståelse.
Går det opp for deg hva du nettopp leste, og begriper du at dette er
treenighetslærens begynnelse og idèramme? Ingen har i ettertid urettmessig
beskyldt de tre filosofene for å ha hatt dette som mål. De skriver
selv at det var planen. Hedensk gresk filosofi, blandet med jødisk/kristne
elementer. Det og nettopp det var oppskriften, og det var dette blandingsproduktet
(les: blandingsreligionen), som den hedenske keiser Konstantin hadde
som utgangspunkt, og som han til tross for stor motstand, klarte å
presse gjennom på kirkemøtet i Nikea.
Treenighetslæren er altså resultatet
av at noen tidlige teologer, senere godt hjulpet av en hedensk romersk
keiser, satte seg fore å forstå og forklare Guds vesen.
Jødene hadde i årtusener tatt avstand fra ethvert slikt forsøk. Alt
vi har å holde oss til for å kjenne det vi trenger å
vite, når det gjelder vår Gud, er hans Ord. Noens forsøk på
å hevde at både den ideologiske rammen og terminologien benyttet
i treenighetsdogmet, ikke er influert av de hedenske religionenes gudelære,
men fra et progressivt og fremadskridende evolusjonistisk dybdestudium
av bibelen, viser at de har: Et meget begrenset kjennskap til de hedenske
religionenes gudsforklaring. Et redusert innblikk i hvordan Skriften
forklarer Gud, og; At de er meget opptatt av å se den hedensk/katolske
treenighetslæren akseptert av alle kristne. Den forklaring som treenighetslæren
tilbyr, var altså ikke en del av disiplenes og den første menighetens
trosforståelse eller bekjennelse, men dukket opp etter et kirkemøte
ca. 300 år senere. Da ble denne læren endelig formulert, og innlemmet
i den romerske keiser Konstantins statsreligion!
At en fremdeles vil tro på en triadegud er i hvert fall ingen klassiske
kristen tro, men dypest sett en avguds tro!