Hva nå Jan Kåre?

Av Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo

Nå har vi startet Smyrna Oslo og begynt med vår egen internettside. Det har vært et meget begivenhets rikt år med Herren. Mye har skjedd og ting ligger foran.

Gud har også vist meg en del sannheter. Egentlig for 25 år siden viste Gud meg at treenighetslæren var feil, en ånd kan aldri være en person. Gud har i den senere tid åpenbart eller jeg har fått klarhet i at det ikke er tre personer i Guddommen men to. Faderen og Sønnen og de har en felles Ånd; den Hellige Ånd. Videre at den evige fortapelse innbefatter ikke evig pine men total utslettelse som Sodoma og Gomorra fikk oppleve det. Siden jeg offentlig har gått ut med dette så har det vært mye motbør og noen innimellom med oppmuntrende ord.

Men allikevel ønsker jeg ikke at disse sannhetene skal få overskygge og ta plassen til andre ting og også “viktigere” sannheter (for å kunne leve Gud til behag) og det som Gud ønsker å få frem med Smyrna Oslo og den tjenesten Herren har gitt meg.

Hva er viktig og hva er viktigst?

Men hva er viktigst allikevel? Da blir det å forkynne Kristus og undervise i Guds ord. Vil derfor prøve å dreie mer over på dette, og fjerne andre ting. Ikke minst en del ting som ikke har vært så bearbeidet som det skulle og kunne. Her får jeg legge meg i selen igjen og få videre opp arbeidet med bibelkommentarene og tjenesten med Smyrna Oslo.

Hvem skal vi ta lærdom av? Vi må ta lærdom av alle Guds menn og kvinner, fremfor alle menn og kvinner i bibelen. Men jeg har fått en ekstra forståelse for at den bevegelsen som jeg ble frelst i og de som startet frie venner at den Kristus forkynnelsen de hadde er noe som må og skal komme mer frem, det er her løsningen, muligheten og det som er det aller viktigste i Guds ord som vi også må legge vekt på. Hvem vi er i Kristus og alt hva han har gjort for oss og de mulighetene som finnes i ham!

Jeg opplever at av alle åndelige retninger og av de forkynnerne og de bevegelser som har vært i Norge har det vært utrolig mye godt. Og det er også noen av dem som vi burde stoppe opp og se på og ta lærdom av.

Det er mange vi her kan stoppe opp ved, f.eks. Erik Andersen Nordqwelle og andre innen de frie venner. Har studert dem litt i det siste og den forkynnelsen de sto for er den viktigste forkynnelsen vi også har å bringe frem i dag. Jeg personlig opplever at noe har gått meg hus forbi som det er fult mulig å få tak i.

Det står i Esekiel 47. 1. Så førte han mig tilbake til husets inngang, og se, det kom vann ut under husets dørtreskel mot øst, for husets forside vendte mot øst; og vannet rant ned fra husets høyre side, sønnenfor alteret.

Han førte meg tilbake til husets inngang for å bli velsignet og ledet av Ånden igjen. Det er noe av det samme jeg har kjent på for min del og menigheten Smyrna Oslo. Jeg ønsker ikke å være nostalgisk og jeg tror ikke at jeg ikke har vært ledet av Herren forut, men “han førte meg tilbake til husets inngang”.

Jeg ble frelst, døpt i vann og Ånd i frie venner og gikk også på Smyrna Bibelinstitutt ved Tønsberg så da blir det riktig å si at jeg har mine åndelige røtter i den Frie Evangeliske bevegelse.

Hva forkynner en der som Gud igjen har lagt på mitt hjerte? Først og fremst forsoningen og Kristus rikdommene. Hva Kristus gjorde for oss og hva han gjør i oss og betyr for oss nå og hva rikdom han også vil bringe i fremtiden. Det er Kristus Jesus som er sentrum, ingen andre. Tror det er også det som Gud hadde vist Paulus at Kristus var sentrum for alt som løftet hans undervisning slik opp og gjorde at evangeliet gikk sin seiersgang i det 1. århundre og det igjen vil gå sin seiersgang i det 21. århundre rett før Kristus Jesus henter sin menighet som han kjøpte med sitt dyrebare blod.

Vi leser i 1. Tim. 4. ! 16 Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.

Læren og forkynnelsen virker under og forvandling i våre liv når den blir trodd og erfart.

Jeg ønsker ikke at Smyrna Oslo og mitt hovedanliggende i forkynnelsen skal være noe annet en Kristus og alt hva han står for og representerer. Ønsker derfor å la fokuset bli igjen ham og bibelundervisning og bibelkommentarene som vi arbeider kontinuerlig med. Vil du\dere være med å be for oss og meg? Det trengs i denne tid og Gud svarer og hører bønn, Hallelujah!

Ønsker å gi her noen smakebiter med den forkynnelsen som både frelste og forvandlet mitt liv i ungdommen og som jeg igjen er blitt minnet på skal være det sentrale i mitt liv, tjeneste og i Smyrna Oslo; velfundert og grundig Kristus-forkynnelse\undervisning!

Den frigjørende og saliggjørende forkynnelse.
Av Arnt Gundersen, Mjøndalen.
(Fra Det Gode Budskap nr. 11-12 - 1925)

Dette er et innlegg fra Det Gode Budskap nr. 11-12 - 1925. Arnt Gundersen var eldstebror i "Salem", Mjøndalen, og var en av de første "frie venner" i Mjøndalen. Jeg synes denne artikkelen sier mye om den "ånd" som bodde i disse gamle "frie venner".

Kom til Mig alle som strever og har det tungt og Jeg vil gi eder hvile. Ta Mitt åk på eder og lær av Mig; ti Jeg er saktmodig og ydmyk av hjerte, så skal I fine hvile for eders sjæle, ti Mitt åk er gagnlig og Min byrde er let. Amen. Loven blev given ved Moses; nåden og sandheten er kommet ved Jesus Kristus, amen.
Den gamle husholdning opprettet vor Gud på Sinai med mennesket. Den nye husholdning blev innviet på korset og begynte at virke i sin fylde kraft på pinsedag, da Ånden kom og tok menneskehjertene i besittelse, som annammede Ham. I den første husholdning blev der sagt til mennesket, gjør det, så skal du leve. I den nye lyder det så underbart: Hører, så skal eders sjel leve, Jesaja. 55, 5. Halleluja. Ja, forkynnelsen om Jesus som er mellommannen for den nye husholdning er vidunderlig. Den fører liv og uforgjengelighet frem over alt, hvor den får virke; bud og krav som fører folket ind i trelldom forsvinner; gleden, freden, lovprisningen kommer isteden, isand het en herlig forandring. Hvilens sødme begynner at pulsere i hjerterne, så vi jublende priser vor lodd. Ved Åndens veiledning skuer vi inn i denne veldige frelse som Gud i Sin uforskyldte nåde har skjenket os i Kristus, Han som er midtpunktet i Guds underfulle raadslutning. Og dersom vi ved Åndens bistand innretter os efter Guds raadslutning, så vil Kristus for alle tider også være midtpunktet i våre liv og som resultat ut av dette får vi isand het erfare at Guds velbehag hviler over os, halleluja. Kristus er jo midleren gjennom hvem forsoningsverket er bleven fullbrakt. Han er den anden Adam som gjorde den falne menneskeslekts skyld til Sin. Han kjøpte os tilbake til Gud med Sitt blod. Han påtok Sig det som ingen anden kunde greie; ti Han alene trådte persekaret. Han alene vandt seiren, Hans død og blod er vor gjenløsningsbetaling. Lovet være vor Gud for denne underbare frelse. Og kun ved at bli i denne frelse som Kristus har fullbrakt på Golgata, så vil vi alltid ha frelsens velsignelse i eie, amen. Kjære Gud, driv mange ut til at forkynne dette velsignede frelsens budskap. Høsten er stor men arbeiderne få; så dette evangelium om Jesus Kristus kan høres mere end før, da vor tid er så fule av menneskelige systemer og læresetninger som fører folket bort ifra det virkelige. Ei form, ei skikk, men kun det virkelige, for hjertets indre øie eier glans, i hjertet kjentes fylden av Guds rike og vitnesbyrdet, at jeg helt er Hans, halleluja. Ja, Gud er god, som har gitt os gaven (Jesus) som utslettet skyldbrevet mot os som var skrevet med bud, det som gikk imot og det tok Han bort, idet Han naglet det til korset. Han avvæpnede materne og myndighetene og stillet dem åpenlyst til skue, idet Han viste Sig som seierherre over dem på korset, pris ske Gud! Og kun ved at gå frem i erkjennelsen av det som Jesus fullbrakte på Golgata, så vil vi vinde frem til endemålet for vor tro, sjelens evige frelse. Det er tre veldige autoriteter i Åndens rike som vitner at dette er sant. Ånden, vandet og blodet, amen. Emnet om Jesus er så innholdsrikt at vi kunde skrive om Jesus i det uendelige. Men får nu slutte den denne gang. Hilsen til alle «Det gode Budskab»s lesere med Johannes 19, 30 ifra en som er takknemlig og fullkommen tilfreds med det verk som Jesus har fullbrakt uten nogen menneskelige tilsetninger.

fra Det Gode Budskap nr. 11-12 - 1925

FRIGJØRELSE
Av O. Ottesen
(Fra Det Gode Budskap nr. 11 - 1961)

For mange år siden (1918) hadde jeg en opplevelse, jeg nok vil huske så lenge jeg har hukommelsen i behold. Det var etter en krisetilstand i mitt kristenliv, og som endte med at Gud åpnet hjertets øyne for frigjørelsen i Kristus, som førte til at jeg lot meg døpe til Kristus. Jeg så det slik at jeg var døpt ut ifra mitt eget ville og være, og andres ville og være, også ut fra alle menneskelige tanker og meninger både om organisasjon og menighet. Døpt bare til Ham, som er og var og blir til evig tid, til å være et lem på hans legeme, som er menigheten.

Altså - ikke døpt til noen organisasjon, men til en levende organisme, det som i virkeligheten Guds menighet er.

Jeg husker hvorledes jeg strevde for å døde meg selv. Ja det hendte at jeg en gang trampet i gaten og sa: Nå skal du være død, for bare å se at død kunne jeg ikke være, eller vedbli å trampe i gaten. Jeg leste bøker om åndsdåp, helliggjørelse og et rent hjerte, som kanskje er uttrykk for samme sak, men løst ble jeg ikke. Bøkene var nok gode iallfall mange av dem. Jeg forstår dem bedre nå enn den gang. De er virkelig velsignet og gode å få forstand av. Men hvorfor ble jeg ikke løst?

Jo, fordi Gud hadde en annen vei, og det var mere direkte gjennom ordet, sitt eget ord. Og når jeg trett av strev og møter og predikanter, gav meg til å lese Guds ord skjedde det forunderlige. En person steg fram og åpenbarte seg gjennom alt det jeg leste, Kristus Jesus. Jeg husker hvor forundret jeg ble, da jeg i Rom. 7 fant dette vers: «Så døde også I fra loven ved Kristi legeme.» Ja, i begynnelsen av dette forunderlige kap. hvor det tales så meget om det gode jeg ville gjøre men ikke kan - gjøre det onde som jeg ikke skulle - og jeg elendige menneske - dette dødens legeme osv. der sies det som de første ord, at jeg døde fra det hele ved Kristi legeme. Det var ikke så lett å gripe det. Død, uten at jeg selv gjør noe til, fra loven, fra mitt gamle menneske, fra synden som er i mine lemmer. Død, jeg kjenner det ikke. Nei, men det står slik, og skriften kan ikke gjøres ugyldig, da må det jo være slik.

Jeg kom inn i Efeserbrevet: «Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i Kristus Jesus, utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt, forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd » osv.

Ja jeg kjente på meg, og kjente meg ikke som den der var åndelig velsignet. Men plutselig tapte jeg synet på meg selv, og nå så jeg bare Ham, Ham, Ham i alt det jeg leste. Faderens gave med uforskyldt nåde og frelse i Sønnen. Jeg så at Lammet slaktet var og alle mine synder bar, at alt i Kristus skjult jeg har, og Ham jeg følger gjerne.

Noen har sagt at Kristus Jesus ikke kan betegnes som stedfortreder, men hva annet kan han være? Det står uttrykkelig: Kristus led for eder (1. Pet. 2, 21, 24) bar våre synder på sitt legeme opp på treet. Og: For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud. Det må vel sies å være tydelig tale for en stedfortredende gjerning. Det var jo i sin egen person, sitt legeme i sin død og oppstandelse, han bar oss fram for Faderen, og satte oss med Ham i himmelen etter Guds forut sluttede råd.

Ja, det er underlig. Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss glede oss og fryde oss på den (Sal. 118, 23 - 24).

Her er all menneskelig ros utelukket, og dette ligger så langt borte fra alle menneskelige tanker og begrep. All pris og ære tilhører Gud og Lammet.

Det har ofte undret meg at mange forkynnere og troende ikke har oppdaget de første versene i Rom. 7, men stadig kretser om skildringen av det naturlige menneske og det negative forhold til loven: Jeg kan ikke - vil ikke - gjør det ikke. Jeg elendige, som om det bestandig må være slik, isteden for å si seg løst ifra alt dette, ved Kristi legeme v. 4: «Forat vi skulle høre en annen til, Ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.» Ja slik vitner Guds ord for oss.

Nå vel, det gikk 14 år av mitt kristenliv, før dette ble klart for meg, og jeg skal ikke vente at andre skal gripe det så lett. Men det har forbauset meg så ofte, at mange som til stadighet går i våre forsamlinger skal være så fremmed for denne herlige frigjørelse. Som broder M sa for mange år siden, når det iblant kunne være tendens til brytninger: «De forstår ikke vår stilling i Kristus,» og det er nok det riktige i dag også, kanskje i enda større grad.

Så vi kan bære frukt for Gud - Åndens frukt (Gal. 5., ikke kjødets frukt, virket ved de syndige lyster som vaktes ved loven Rom. 7, 5). Nei nå er det en annen som virker i oss til å virke og ville til Guds velbehag, og her er alle muligheter tilstede for den som tror. Ikke ved selvstrev, men ved Ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt, og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i Guddommelig natur idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.

Ja tenk det! Del i Guddommelig natur - Ufattelig, men det er Guds ord! Den Guddommelige natur står ikke åpen for verden og dens lyst, den flyr bort ifra den. Jesus sa: «Hver den som gjør synd er syndens trell - får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelige fri» (Joh. 8, 34-36). Alt i Herrens ord peker hen på full frigjørelse fra syndens makt, ved troen på Jesus Kristus.

Iblant har det kommet for meg: Er denne klare, rene Kristusforkynnelse blitt svekket iblant oss i senere år? Noen har sagt vi bare tenker på å oppbygge oss selv, derfor blir det så lite av resultater. Jeg kan ikke forstå annet enn at en klar Kristusforkynnelse vil virke vekkende både til frelse for syndere, og til frigjørelse for Guds folk. For ordet om Kristus er det levende, skapende og livgivende. Jo klarere denne forkynnelse er jo mer liv fødes det overalt hvor forkynnelsen rekker fram.

Det var her jeg syntes å se de frie venners styrke den gang jeg ble kjent med dem. Det var noe så løsende i forkynnelsen. Selv ble du satt så utenfor, og: «Det gjorde Gud» kom i stedet.

Men dette er ikke det samme som du kan være likegyldig og tenke at nå går alt av seg selv. Det er noe som sier oss: «Ta vare på det som er deg overgitt» (1. Tim. 6, 20). Det er kostbare saker forsvunnet (forunnet ?) oss med Jesu dyre blod. Det rene, uforfalskede Guds ord, Guds eget vitnesbyrd lagt inn i oss ved den Hellige Ånd. - Den fagre skatt som er deg overgitt, ved den Hellige Ånd som bor i oss (2. Tim. 1, 14). Har vi, som frie venner en oppgave her, så la oss be og våke, og ta vare på oss selv og læren, at den ikke glir oss utav hendene, men resultere i at den blir til frelse både for oss selv og dem som hører oss (1. Tim. 4, 16).

fra Det Gode Budskap nr. 11 - 1961

Det sentrale
Av O. Ottesen
(Fra Det Gode Budskap nr. 21-22 - 1961)

"Men den som er gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, forat han ved Guds nåde skulle smake døden for alle" (Heb. 2, 9).

Det er først og fremst som smertenes, lidelsens mann, vi møter den Herre Jesus Kristus i skriftene. I Lammet som ble slaktet og som med sitt blod kjøpte oss til Gud. Skriftene er jo Guds eget vitnesbyrd, og fra perm til perm i Boken, finner vi dette som den røde tråd, hvortil alt som gjelder forløsningen har sin tilknytning. Det har hele tiden vært det vanskelige for mennesket å forstå eller ta imot, fordi det lå så langt borte fra den menneskelige tanke. Selv ikke de kjære Jesu disipler, som dog trodde på ham, kunne fatte og begripe at han skulle lide og dø denne forsmedelige død, som han så ofte forutsa, og da det allikevel hendte slik han sa dem, så ser vi dem alle sammen var i stor villrede.

Men Han lar ikke sine være i villrede hverken disiplene eller oss som tror på Ham i dag. Om troen enn har en aldri så ringe begynnelse, så sørger Han for at den økes. Han kommer sine ihu. Vi husker de to på veien til Emmaus. Det heler så urimelig ut for dem. Det hjalp ikke engang, at de som sett den tomme grav, og kunne vitne for dem om den oppstandne og levende, like umulig og ubegripelig var det for dem. Men da er plutselig en tredje person ved siden dem og blander seg inn i samtalen. En underlig person, når han talte, var det med en forunderlig makt i hvert ord han sa. Hjertene begynte å brenne i dem. Nå var de lutter øre. Det blir slik når han taler og vi hører. Det er herlig, når Han ved sin Ånd tolker skriftene for oss.

Da sa han til dem: «I dårer og senhjertene til å tro alt det profetene har talt. Måtte ikke Kristus lide dette og så gå inn til sin herlighet" (Luk. 24, 25-26).

Altså: pånytt en minnelse om lidelsen. Og nå får de en undervisning i skriftene, som de aldri siden kom til å glemme. Det begynner å klarne for dem, de ser virkeligheten, og etterpå kunne de vitne om at han sannelig var oppstanden. Han slapp dem ikke der heller. De fikk atter et møte med Ham samme dag sammen med de andre disipler på salen hvor de var samlet. Der opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Han samler og favner alt inn i dette: «Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, begynnende fra Jerusalem av.» I er vitner om dette. Han gjør det klart for dem hva som var det frelsende skulle vitne om - hans lidelse, død og oppstandelse.

Det syns meg som mange er i villrede i dag også, og det har stått for meg, som om vi som Guds folk er kommet ut på viddene, og er i stor utstrekning kommet bort fra det bærende og samlende midtpunkt. Hva er det da? Er det våre store opplevelser, åndsdåp, gaver osv.?

Nei, det er det ikke. Hva da? Jo, det er selve forløsningsverket. Hans pine og død for oss, for våre synder. Bare se på det han minner oss om ved brødsbrytelsen. Er det ikke hans legeme som ble gitt for oss, og blodet som ble utgytt for oss? Det var jo det vi til stadighet skulle minnes. Og du skal ikke lete lenge i skriften, førenn du finner det som peker hen til det slaktede Lam. Allerede på fallets første dag i Paradisets hage finner du det. Du finner det i alle ofrene, i Noas offer, Abrahams offer, alt peker mot ett og det samme. Og ved utgangen av Egypten, hvilken rolle spilte vel ikke Lammet og lammets blod i alt som der hendte. Hvilke underlige ord: «Jeg vil se blodet og gå eder forbi.» Og vi ser det under vandringen i ørkenen, i kopperslangen og i Tabernaklet med presteskap og ofringene som stadig ble båret fram. Var det ikke det slaktede Lam, blodet, som holdt det hele sammen? Jo, det er det samme som går igjen gjennom det hele, og vi kan gå gjennom hele det gamle testamente, profetene og salmene, de peker alle fram til det samme.

Så kan vi ta det nye testamente for oss fra Mat. og til siste blad i Åpenbaringen, så vil vi finne at Lammet er det sentrale i alt som er av Gud både i himmel og på jord. I himlen er det ingen dissens. Der vet de hvem som skal prises. Det er Gud og Lammet, og blant alle de hærskarer som der lovpriser finner du også den store hvite skare, som ingen kunne telle (Åpb. 7, 9). De ropte med høy røst og sa: «Frelsen tilhører vår Gud. Han som sitter på tronen og Lammet».

Nei, vi kan ikke unngå å se Lammet som det sentrale i alt.

Og er det ikke underlig, når det står: «For i Ham bor hele Guddommens fylde legemlig.» Jo, for Han er det store under. Det måtte bli slik forat Gud kunne møte mennesket med alle dets behov.

«Et legeme lagde du for meg.»

«Og I er fylte i Ham som er hodet for all makt og myndighet.» Vår fylde er altså i Ham, i selve hans person. Og når han har den, og dessuten er hodet for all makt og myndighet, skulle jeg da være i tvil om hvordan jeg skal gå, og hvordan jeg skal få det?

Gud vitner for oss om dette i ordet, og det beste vi kan gjøre er å gå direkte til ordet og vitnesbyrdet. I våre dager er det mange forkynnere og mange slags, og det kan så lett gå an å komme i villrede, som sagt. For min del har jeg funnet den beste veiledning ved å gå til ordet med den Hellig Ånds hjelp. Da har jeg lært å se på Jesus og regne med Ham alene.
Det går ikke alltid etter våre forestillinger, og ingen må vente at du skal få det som denne og hin. Det er her så mange har faret feil, og blitt skakkjørt, ofte påvirket av en altfor menneskelig forkynnelse. Ja, også en altfor menneskelig forkynnelse både av Åndsdåp og nådegavene, og resultatet er blitt, at en er kommet ut på viddene, og der er blitt uenighet, uro, ukjærlighet og splittelse, som alt kunne vært unngått om Kristus mer var blitt det sentrale i forkynnelsen. Ja, når så slike påstander som jeg så i en brosjyre her forleden dag, at det absolutt intet annet tegn var for Åndsdåp enn tungene, at ingen kunne tjene i menigheten, uten å ha opplevd det på den måten, da kunne en ha grunn til å spørre: «Hvor bærer det hen?»
Det er jo et ømtålig emne å komme inn på, så jeg skal la være å si noe mer om det nå, men det synes meg, at når det står: «Min Gud skal etter sin Nådes rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus,» så skulle det si oss at vi ikke må la oss forvirre hverken av det ene eller det annet, men ha hele vår oppmerksomhet vendt mot Ham som er A og Ø, begynnelsen og enden, og som gir den tørstige av livsens vannkilde uforskyldt. Lammet, Guds Lam Jesus Kristus. La Ham få tale og lære oss den vei vi skal vandre.

fra Det Gode Budskap nr. 21-22 - 1961

FRIHET under kontroll
O. Ottesen
(Fra Det Gode Budskap nr. 35 - 1949)

Ombord i en av våre fjordbåter ble jeg tiltalt av en eldre troende søster, som jeg av og til har sett på våre møter. Hun sa: Jeg liker å høre Guds ord, og har hatt megen glede også ved å besøke eders møter, og av hva der blir forkynt, men da mine nerver er svake, og når det iblant har vært megen uro og støy i forbindelse med forkynnelsen, kan det ha blitt for meget for meg, og så har jeg måttet gå før jeg egentlig ville.

En annen søster, også svak til legemet, og har vanskelig for å komme til og fra møtene, sa ganske nylig: Når man taler eller synger med hård stemme, er det som å bli stukken med knive, mens en tale eller vitnesbyrd eller sang om Jesus frambåret på en sindig og rolig måte, er som balsam for sjel og kropp.

Disse to er ikke de eneste, men sikkert har vi alle til tider møtt dem som har det på samme vis, og hva skal vi si, og hvordan forholde oss i det hele tatt i slike tilfeller? Den som er prøvet på området er kanskje bedre skikket både til å forstå og finne de rette ord til trøst og hjelp, enn den som ikke er prøvet med den slags lidelser, men jeg antar at ingen vil være sa uforstandig å si: Du er for syk til å gå på møter, bli hjemme.

Det er slettes ikke godt å sette regler for møtene. Guds ånd må jo få råderom, og der hvor Herrens ånd er, der er frihet, men det er ikke det samme som å være uten kontroll. Den Helligånd skal øve kontroll over deg selv, for andres skyld, for det hører med til virkelig frihet. Var det ikke fordi han var virkelig fri Paulus sa: «Jeg undertvinger mitt legem og holder det i trelldom». 1.Kor. 2, 9, 27. Om du leser nøye dette kapl. vil du se at det ikke er noe tvangsbånd til hindring i arbeidet det her tales om, men du ser en åndelig løst mann fremstillet i evangeliets tjeneste for andre og alle slags andre.

Får Herrens ånd råde i møtene, kan det nok være at Han til tider spiller for fullt orkester, slik som på pinsedag, og ingen vil bli syk av det. Dette veldige fram farende vær kom fra himlen, og det er vel ikke usannsynligst at om det blant de 120 kunne finnes de som var mindre bra til legemet at de i samme stund var helbredet. Det var intet menneskelig i dette, heller ingen forvirring blant de 120. Der var alt i den skjønneste orden. Forvirringen var blant den store hop. Ikke fordi de 120 talte i munnen på hinnanden, for det står det ikke, men fordi alle disse tilreisende hørte evangeliet forkynt for seg på sitt eget tungemål. Der var orden i det så enhver kunne høre og forstå hva der ble talt. Gud er ordenens Gud.

Veldig, fram farende - ja slik er det, ingen av oss har hentet det ned, ingen makt i verden kan stanse det. Veldig er det, fram går det, begynte i Jerusalem, går fram med makt inntil jordens ende. Men dets største kraft ligger ikke i det synlige, men usynlige, i det skriften kaller det skjulte liv.

Paulus taler om dette når han sier: - I er jo døde og eders liv er skjult med Kristus i Gud. - I - ja det var vårt gamle selv som alltid skulle ta seg godt ut for andre. Det som er skjult, stiller seg ikke selv på utstilling for å trekke oppmerksomheten hen på seg og sier: - hør, se på meg. Nei, det har sitt eget præg, fordi det hører det himmelske til. Hjertets skjulte menneske, i en uforgjengelig prydelse, med den sagtmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.

Disse som ikke bruker mange ord, men som vinner sjele uten ord. Det har samme makt som den sakte susen hadde på Elias, der han sto i hulen på det Guds berg Horeb. I den susen var Gud ikke i uværet, heller ikke i stormen og ilden. Gud kan også spille dempet, og allikevel med veldig makt.

Idet jeg er opptatt med dette, minnes jeg hva den bekjente frk. Bartlemans skriver i sin bok: «Den gang ilden falt». - Vi hadde et særskilt rum - for dem som ville søke Herren. På veggen i dette rommet var malt følgende: «Her må ingen snakke høyere enn hvisking». Det var hellig grunn. De som bad skulle ikke forstyrres. - En narr kan tumle inn på områder som engler bare med frykt tør betrå». - Så forteller hun hvorledes mange fikk sin åndsdåp i dette særskilte bønnerum, og sier: Det betydningsfulleste i hele virksomheten var bønnealteret.

- Lenger ute i samme bok skriver hun: «Selve bønnerummet var for oss som det allerhelligste, et sted hvor kjødet ikke kunne leve. Vi søkte - og likesom komme vekk fra vår egen ånd (ja tenk) for å være alene med Gud. Bønnerummene var som et slags fristed for våre trette sjele». Godt sagt. Sikkert kan vi ha grunn til å ta oss i vare for vår egen ånd, så vi ikke forveksler den med Guds ånd.

Videre skriver hun. Det var heller ikke så meget bråk og bulder i disse møter. En anvente timer i fullkommen taushet overfor Gud, ventende at Han skulle la sin røst lyde. - Ja. Amen. Gud lar sin røst lyde i det stilleste stille.

Alt blir harmonisk som Gud danner. Han forstår seg på å lede sangen. Vi kan være med i koret, men bør ikke synge i egen ånd, da vil det skurre, og enten nå Gud spiller for full kraft eller dempet, så la oss passe oss for å blande egne toner inn, fordi det alltid vil virke skremmende, særlig for svake sjele, de som aller mest trenger hjelp.

Lær av meg, sier Jesus - for jeg saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile for eders sjele.

Det er slik opphøyet ro over Jesus. Hvile, stillhet, trøst, husvalelse, alt det som kan lege syke, såre sinn. Han ber oss å komme å lære av seg. Å, lærer vi av Ham, ja da forsvinner vi, mens Han treder fram på støvet.

fra Det Gode Budskap nr. 35 - 1949