Hva er Den hellige ånd?
Skrevet av tilskuer på kristenbloggen
Gjennom hele bibelen finner vi mange refferanser til ånder. Vi finner ikke noen beskrivelse av ånden som en egen person. Men den er den som skaper hendelser i tiden. Bibelen brukes begrepene ruah/pnevma; noe som også kan brukes om luft i bevegelse (vind).
I eldre beslektede religioner var alle disse ånde egenskaper gjerne navngitt med egne
gudenavn. I Norge idag har vi puttet det i en stor sekk med merkelappen den Hellige ånd, for enkelhets skyld. På engelsk skiller man litt på "The holy ghost/ The holy spirit" littavhengig av hva man har brukt på grunnteksten. Man burde nesten si på Norsk at Maria ble unfanget med det Hellige spøkelse og etter pinsedagen kom den hellige ånd, det virker litt mer logisk enn at Jesus skulle sende noe som allerede hadde vært der 9 måneder før han ble født.
Noen av de åndene vi treffer i Bibelen har forskjellige oppgaver.
Her er noen eksempler :
Guds ånd (1 Mos 1,2 / ruch Elohim)
Herrens ånd ( Dom 3,10 / ruch JHVA )
Visdommens ånd ( Jes 11,2 / ruch chkme)
Forstandens ånd ( Jes 11,2 / ruch Ubine)
Råds Ånd ( Jes 11,2 / Ruch ubin)
Styrkes ånd ( Jes 11 ,2 / ruch otze)
Kunnskaps ånd ( Jes 11,2 / ruch u.gbure)
Fryktens ånd ( Jes 11,2 / ruch u.irath )
Dommens ånd (Jes 4,4 / ruch mshpht)
Renselsens ånd (Jes 4,4 / rush bor)
Nådens ånd ( Sak 12,10 / rush chn)
Bønnens ånd ( Sak 12,10 / ruch u-thcnumim)
Den gode ånd ( Neh 9,20 / ruch e.tube)
Den hellige ånd ( Sal 51, 11 / rush qdsh )
Sannhetens ånd ( Joh 14,17 / pneuma atEtheias)
Troens ånd ( 2. Kor 4,13 / pneuma pisteOs)
Åpenbaringens ånd ( Ef 1,17 / pneuma sofias)
Herlighetens ånd ( 1. Pet 4,14 / pneuma doxEs)
Talsmannens ånd ( Joh 14,26 / pneuma paraklEtos)
Den hellige Gjenferd ( Mat 1, 18 / pneumatos hagiou)
Den hellige ånd ( Ef 1,13 / pneumati hagiO)
Jesu ånd ( Gal 4,6 / pneuma huiou)
Denne vinden/ånden har fått en masse oppgaver i NT :
Overbevise om synd (Joh 16,8 )
Frembringe den nye fødsel (Joh 3,5-6 )
Bevitne den nye fødsel ( Rom 8,16
Rense hjerte (App 15,8-9)
Utøse Guds kjærlighet ( Rom 5,5)
Gi kraft i bønnen. (Rom 8,26)
Gi kraft til å vitne for Kristus (App 1,8)
forvandle og herliggjøre det kristne liv (2 Kor 3,18)
Fornye (Tit 3,5 )
Veilede (Joh 16,13)
Trøste (Joh 14,16)
Effeser brevet prøver på sin måte å forklare om denne vindens gjerninger:
Innsegl, ( Ef 1,13 )
Opplysing ( Ef 1,17)
Samfunn ( Ef 2,18)
Kraft ( Ef 3,16)
Fylde ( Ef 5,18)
Sverd ( Ef 6,17)
Bønn ( Ef 6,18)
I perioder av livet bruker vi disse ånde egenskapene forskjellig.
Innenfor barneoppdragelse heter det at barna lærer ikke av hva de voksne sier , de ser bare hva en gjør og lærer av det. På samme måte er det med vår Fader i himmelen. Vi kan lese oss til en masse , men vi ser bare hva han gjør blandt oss gjennom sine ånder i en eller annen form og tror på grunn av det.
Hva er for tiden den viktigste oppgaven for den hellige ånd sammen med deg?
På de aller fleste stedene hvor ordene rụach og pneuma forekommer, blir de brukt om Guds ånd, hans virksomme kraft, hans hellige ånd.
Det var først på 300-tallet e.v.t. at læren om at den hellige ånd er en person og en del av «guddommen», ble offisielt antatt som et kirkelig dogme. De eldre «kirkefedrene» framholdt ikke en slik lære. På 100-tallet lærte Justinus martyr at den hellige ånd var ’guddommens innflytelse eller virkemåte’. Heller ikke Hippolytus tilskrev den hellige ånd noen personlighet. Bibelens bøker viser i samstemmighet at Guds hellige ånd ikke er en person, men Guds virksomme kraft, som han benytter for å gjennomføre sin hensikt og vilje.
Jesus omtalte den hellige ånd som en «hjelper» og sa at denne hjelperen skulle «lære», «vitne», gi «overbevisende vitnesbyrd», «lede», «tale», ’høre’ og «få». Det framgår av den greske grunnteksten at Jesus i den forbindelse noen ganger brukte det personlige pronomen i hankjønn om denne «hjelper» (paraklet). (Jf. Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7–15.) Men i Bibelen er det ikke uvanlig at noe som ikke er en person, blir personifisert. Visdommen blir personifisert i Ordspråksboken (1: 20–33; 8: 1–36), og hunkjønnsformene av pronomenet blir her brukt om den i den hebraiske grunnteksten og også i mange oversettelser. (KJ, RS, JP, AT; se også Ord 8: 2, EN, NB.) Visdommen blir også personifisert i Matteus 11: 19 og Lukas 7: 35, hvor den blir omtalt som en som har både «gjerninger» og «barn». Apostelen Paulus omtalte både synden og døden og nåden som «konger». (Ro 5: 14, 17, 21; 6: 12) Han sier om synden at den «fikk en anledning», ’bevirket begjærlighet’, «forledet» og «drepte». (Ro 7: 8–11) Det er likevel tydelig at Paulus ikke mente at synden er en person.
Jesu ord om den hellige ånd, som Johannes refererte, må også ses i den sammenhengen de står i. Jesus personifiserte den hellige ånd da han omtalte ånden som en «hjelper» (gr. parạkletos, et hankjønnsord). Det er derfor med rette Johannes i sin gjengivelse av Jesu ord benytter personlige pronomener i hankjønn når han henviser til ånden som en «hjelper». Når derimot det greske ordet pneuma blir brukt i den samme sammenhengen, benytter Johannes et pronomen i intetkjønn om den hellige ånd, ettersom pneuma er et intetkjønnsord. Det at Johannes bruker et personlig pronomen i hankjønn når han refererer til parạkletos, er derfor et eksempel på at han følger grammatikalske regler, og har altså ikke læremessig betydning. – Joh 14: 16, 17; 16: 7, 8.
Thea
|
