Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan KÃ¥re Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Fra pionerrens galleri!

Her er noen artikler fra de frikirkelige menighets forkynnere.

Hebr.13. 7 Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!

Tyngde punktet for de ”gamle” var Guds ord. Akkurat det ønsker jeg skal være tyngde punktet for meg og Smyrna, Oslo.

Frelse fra den kommende vrede

1. Tes. 1, 10.

Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 35 - 1952)

Uttrykket vrede, møter vi ofte i skriften. Det brukes bestandig om Guds doms handlinger i framfarne tider, både over en nasjon og flere, såvel som over enkeltpersoner, og vi møter det ellers som Guds stilling til det onde i det hele. Men foruten disse forbindelser hvori det forekommer, vil vi finne det i en kommende betydning. Det vil vi nå se litt på.

Skriftstedet som er sitert fra 1. Tes. 1, 10  taler om den kommende vrede, og døperen Johannes bruker også det ord: Mat. 3, 7.

I Rom. 2, 5 tales om vredens dag. Se også Sef. 1, 15. Disse uttrykk synes å gi oss den oppfatning, at det her dreier seg om en bestemt periode, en tidsepoke i historien. Dette inntrykk forsterkes ved å ta med noen flere betegnelser på denne periode. Se Esek. 30, 3 - Joel 1, 15;  2, 1 - 2, 11.   Amos 5, 10. Sef. 1,14.  Her møter vi betegnelsen Herrens dag. I  Es.34, 8 møter vi uttrykket hevnens dag, likeså i kap. 61, 2 og 63, 4. Ved å sammenlikne begivenhetene som inntreffer er det vanskelig å komme til noe annen oppfatning, enn at det er den samme periode det gjelder i alle tilfeller. Rom. 5, 2  taler at det som skjer i denne tid er domsakten som åpenbares.

I Åpb. 6, 12-17  får vi et klart utsyn over dette, men da dette lille oppsett ikke har til hensikt, eller gjør krav på å være noen fyldig framstilling om emnet, tar jeg ikke mere med, da dette nærmest er ment som en orientering om hvordan vi finner bruken av disse ord i skriften.

Nå skal vi se hvem denne spesielle periode gjelder. D. v. s. hvem disse domsakter går utover. I  2.Tes. 1, 3-10 finner vi at det er dem som ikke kjenner Gud, og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Es. 2, 12 og flg. viser det samme. I Jud. v. 4 og 15 møter vi det på ny. I Åpb. 14, 7 sies at hans domstime er kommet. I  16, 5-7 sies at hans dommer er rettferdige og sanne. Når vi gransker disse ord i sammenheng, kan vi vanskelig komme til noen annen slutning enn (at) dette utelukkende angår de ugudelige, da dommen over Guds hus (menigheten) foregår nå,1.Pet. 4, 17 og har en helt annen karakter.

Jeg henviser også til Åpb. 11, 18; 14, 10; 15, 1-7; 16, 1.  Ef. 5, 6. Når vi således ser at denne periode bare angår ugudelige. Hva så med de frelste? Det er umulig å komme til noen annen slutning angående dem enn at de er bortrykket. Hva viser ellers 1. Tes. 1, 10 enn at de frelste frelses fra den kommende vrede. Denne frelse er just bortrykkelsen (Merk)  De frelses fra,  ikke utav hvilket ville si det samme som, at de hadde vært inne i denne periode. Slår vi opp Rom. 5, 9 møter vi ordet og tanken forsterket med et: Meget mere! 1. Tes. 5, 9 forteller at Gud bestemte oss ikke til vrede. Men mon vi ikke i Enoks bortrykkelse før syndfloden har et vitnesbyrd om dette?  Det synes iallfall ulikt Gud å la sin dom over de ugudelige også gå utover de hellige. Så de i framtiden skal lide sammen med dem som av Gud dømmes ved veldige straffedomme for sin synd.

Nei, Gud være takk. Han tar sin due bort, førenn hans vrede går fram. Den rettferdige rykkes bort før ulykken kommer. Es. 57, 1.

Trøst da hverandre med disse ord. 1. Tes. 4, 17.

Det mystiske Babylon - i bibel-historisk og dagsaktuelt perspektiv.

Av Alf Kasborg.

(En artikkelserie fra bladet Missionæren årgang 1952 med Alf Kasborg som redaktør.)

"Og en av de syv engler som hadde de syv skåler, kom og talte med meg og sa: Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøge, som sitter over de mange vann, som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevneds vin.

Og han førte meg i ånden ut i ørkenen, og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelsesnavn og hadde syv hoder og ti horn.

Og kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevneds urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden.

Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod, og jeg undret meg storlig da jeg så henne."

"Hvor ådselet er" . . .

Jeg begynte min artikkel i forrige nummer med å si at det er noe merkelig med Babylon i Bibelen. I det skriftord som innleder min artikkel i dag, møter vi det mystiske Babylon og det er karakterisert her med ordene: "et navn, en hemmelighet, Babylon, den store".

Babylon møter oss alt meget tidlig, nemlig i det tiende kapitlet, av den første boka i Bibelen. Og først meget sent, nemlig i det nestsiste hovedavsnitt av Bibelens siste bok er vi ferdig med denne eiendommelige maktfaktor i menneskeslekten.Mellom disse to fjerne ytterpunkter, i et veldig spenn av tid, ligger Babylons historie, sett i dens relasjon til Guds folk, både Gamlepaktens og den Nye. Den har alltid vært og blir til enden Gudsfolkets farligste fiende og dermed i grunnen hele menneskehetens fiende, i forkledning. Den fins i dag som et åndsmaktens og avgudsdyrkelsens Babylon og det er fordi den kristne menighets holdning stundom gir grunn til å frykte at den ikke er klar over dette, at jeg prøver å uttrykke meg med all den klarhet som det er meg, med min begrensning, mulig i denne artikkel.

For den eksisterer, denne "Babylon", og gikk ikke til grunne som åndsmakt hverken da Babel falt eller Babylon gled tilbake til ubemerkethet, - og (for å foregripe artikkelens utvikling litt) den ble heller ikke knekket senere. Den dramatiske begivenhet, like kolossal som dengang tårnet falt, som beskrives i Åpenbaringen 17-18-19, gjenstår. En gang da Jesus talte om avslutningen av det nærværende verdensløp, spurte hans venner hesblesende: HVOR, Herre,

H V O R ! (Luk. 17, 37). De fikk et hemmelighetsfullt svar, som har samme klang som det ovenfor siterte om Babylon, en hemmelighet. Spør dere hvor? Jeg skal si dere det. "Der hvor ådselet er, der skal ørnene samles." Ja, hvor fins det, dette Babel? Hvor ligger den, Babylon den store, som skal falle så dypt? Den ligger, mine venner, (på samme måte som GUDS RIKE også gjør det), både på et indre og et ytre plan, både som åndsmakt og avgrenset organisert område. For den saks skyld kunne en gjerne si; om Babylon som om Guds rike, at det "er inneni eder". Men som "himlenes rike" har et noenlunde bestemt og avgrenset, evangelisert, område, så har også Babylon sitt, i denne verden, der det gjør seg særskilt gjeldende. Og igjen: Hvor, Herre, HVOR?

La oss foreta etterforsking. Vi vil se om vi kan oppspore den!

Han jaget menneskesjeler!

Først var det BAB-EL, Guds port. Så ble det BABEL, som så langt fra er noen Guds port, snarere nøyaktig det motsatte. Og så ble det Babylon, som tilslutt gjorde seg uavhengig av sin geografiske bestemthet og ble til vandrende åndsmakt med retning vestover, stadig vestover. Og nå er tiden inne til å se litt på det første av de mange merkelige ordene fra dens historie som har, må ha, en dobbeltbunn, et dobbeltinnhold. For alt om grunnleggeren, Nimrod, heter det så rart i hans første historie: "Han var en veldig jeger for Herrens åsyn, derfor sier folk: en veldig jeger for Herrens åsyn, som Nimrod." (1ste Mosebok 10, 9). Har nå den hellige historieskriver gitt oss denne karakteristikk for å si oss at denne sønnen til Kus var en veldig skoggangsmann, som siden passende kunne nyttes som skytshelgen for Norges jeger og fiskerforening? Ånei! Alt de gamle rabbinere skjønte at her gjaldt edlere vilt den veldige jagde. For de fortolket ordet slik: Nimrod var en veldig jeger av menneskesjeler. Tårnet han lot bygge, ble såvisst ikke oppført under jubelsang, ved overskuddsenergi, av livsglade mennesker, det er tvertimot til da slaveslitets monument over alle andre, - det er nok ikke sanger og symbler vi hører, men piskesmell og smertens skrik, det er jagede menneskesjeler som er viltet til Nimrodbar-Kus. Han skulle få god hjelp av sin Semiramis, det han i maktbrynde og jernhardhet tross alt ikke maktet, det greide hun som "ble mor" til Tammus og førte forførelsen inn som aldri før. Det er om henne vi skal lære ved å sammenligne profanhistoriens og den hellige historieskrivers utsagn. Men først må vi holde Nimrod-skikkelsen fast ennå en stund.

Han jagde mennesker, og "først hersket han over. . . ." og så utvidet han sitt område og "bygde". Han "jagde", han "hersket", han "bygde". Og så formørket er mennesket, så villfarende er verden, at det var de selvsamme mennesker han jagde som gjorde det mulig for ham, som hilste ham som sin herre. Han var den første av en lang rekke. Tatt på kornet av Jesu ord er hele den samling av banditter i stort format, når Herren sier: "Fyrstene hersker over sine folk, og de som bruker makt, regnes for deres velgjørere". Helt inn på den kristne menighets område gjør dette Babylons-vesen seg gjeldende iblant, med et "Babel i våre hjerter" som det eneste der gjør noe slikt mulig. Kan vi da aldri begripe, vi mennesker, eller i hvert fall den kristne menighets mennesker, hvilken forskjell det er, tross forkledningen, mellom Luga-sletten og Golgata-høyden, mellom Babylon og Betlehem, mellom åndsretningen i ordene ved Babel: "la oss gjøre oss et navn" og ordene ved Betlehem: "hvor to eller tre er samlet i mitt navn"! Og like forskjellig som retningen er, like forskjellig er resultatet, slutten: Enden på Babel var forvirringen og forskjelligheten i tale, sluttresultatet av Jesu vei var Pinsefestens dag, da enheten for første gang ble gjenopprettet: "vi hører dem tale om Guds store gjerninger på vårt eget tungemål, alle vi ........ "

Kristne menighet, vær på vakt!

Kristne menighet, troende venn, vær på vakt! Først overfor deg sjøl, ditt eget hjerte, at det ikke får bli igjen noe Babel der, og siden "gå ut fra Babel" overalt hvor du finner det i ånd og vesen? Hvorfor? Jo, for ute i kulissene står en ny menneskejeger, den største av dem alle, og venter på stikkord. Han skal møtes med applaus når han gjør sin entré. Det er om ham Jesus taler når han sier: Jeg er kommet i min Fars navn, meg tar I ikke imot. Kommer en annen i sitt eget navn, ham skal I ta imot. Det er sagt til hans egen slekt, og skal ikke være sant om Hans Menighet. For den har jo en norm å gå etter, en verdimåler, en avprøvningsoppskrift som er ufeilbarlig. Men det kreves at den anvendes på oss sjøl og hos oss sjøl først, at den er forknippet med vårt eget vesen. Får den rette vurdering plass hos oss, skal vi ikke bli ført galt av sted, for da lar vi SANNHETENS ÅND og SANNHETS ORD i KRISTUS JESUS rå i oss og hos oss. Da får ikke løgnvesenet rom hos oss så vi mister vurderingsevnen. Men slipper vi det til, praktiserer vi for oss sjøl og i vår krets, et Babel i det små, får vi finne oss i å bli ført med når den store forfører kommer, for det hjelper lite om vi bor i et kristent land og tilhører en kristen kirke. Vi skal senere se hvordan kristne menigheter lot seg gjennomsyre av Babylonsvesenet. Men først må vi tilbake til Babel en tur. For det hendte mere der; og det var en kvinnes verk.

II. En kvinnes verk.

Så falt tårnet. En gammel armenisk skriver skal ha sagt at det var en storstorm som slo det til jorden. Men den selvhevdelse, den nei-holdning til Gud som Nimrod hadde reist, den ble ikke borte. Om det sto det adskillig i forrige artikkel.

Ja, han var en "veldig jeger av menneskesjeler", som de gamle rabbinere tolket dette underlige ordet i 1. Mosebok 10, 9. Likevel ble det en kvinne, dronningen, Semiramis den Første, Yppersteprestinne i den babelske religiøse mystikk, som ble satans villige redskap til den største forførelse verden har. Det ligger i den kultus hun ble middel til å sette i gang, en djevelsk genialitet som har gjort den til tilværelsens største hindring for menneskene når det gjelder å få dem til å motta den frelse som i tidens fylde ble sent av Gud, ikke minst fordi plassen i verden, plassen i menneskehjertet, forlengst viste seg ved Frelserens komme å være opptatt av noe som på samme gang var milfjernt fra denne frelse og til forveksling lik den; så lik at den endog i dag, i 1952, utgjør en av de største vanskeligheter for tusener av tenkende mennesker. La oss se på ett av disse problemene av i dag.

Når vi byr folk Evangeliet om Jesus, "født av jomfru Maria, korsfestet død og begravet, oppstått igjen på den tredje dag. . . ." sier mange: Men dette er jo bare en myte, avledet av de andre religiøse mysteriene før den. Og har de lest litt, går de i detaljer og fortsetter: Dette med å være født av en jomfru, det hette det jo om Tammus, som Semiramis sa hun hadde undfanget på overnaturlig måte, og (fortsetter de) for ikke å snakke om de mange andre, Astarte og Baal, Isis og Horus og det ble Afrodite i Hellas og Venus i Rom, og tilbake til østen med Baal og Dagon og så videre i mangfoldighet. Men kvintessensen av det hele er himmeldronningen med barnet i sine armer. Derfor blir, inntil den dag i dag, Evangeliet om Jesus betraktet som noe der er avledet og utsprunget fra disse andre religioner, og det så meget mere som verdens veldigste kirkesystem har gjort det hele ennå mere sannsynlig ved å oppta denne dyrkelse i seg og gjøre den til en likeså viktig som uevangelisk del av sin religion.

Er det da slik at kristendommen i sitt vesen og budskap er utsprunget fra dette, - det ser jo så sannsynlig ut. Vi skal se at nettopp å gi det utseende av noe slikt, var den sataniske hensikt med hele den religion som ble satt i gang i Babel, den var satans forhåndstrekk for å møte Guds frelsesinngrep med, og trekket ble gjort i nøye samarbeid med mennesker som var åpne for hans inspirasjon. Men kjente da satan Guds hensikt og frelsestanke? Ikke bare kjente han den, men verden kjente den, gjennom et mektig utsagn gitt av Gud, som åpenbarte Guds vei til frelse gjennom ordene i løftet: KVINNENS sed skal knuse slangens hode. Det løftet ble gitt på fall-dagen, og er nedtegnet i 1. Mosebok 3, 15. Her ligger grunnlag for sataniske sjakktrekk som ble funnet på i Babel, og her er årsaken til den hedenske himmeldronning-barn kultus som siden kan spores over veldige områder og tidsrom, forfalskningen er noe nær fullkommen og så godt er snaren laget og lagt at den fanger menneskene i dag, vi som lever en "bagatell" av tre-fire tusen år seinere.

Semiramis og satan kjente begge, sammen med mange mystikere, fra tradisjonen og overleveringen, det gylne Gudsløfte som de laget sin forfalskning på. Folkeslagene trengte noe å holde seg til, og folk ventet på noe, det viser bl. a. Eva's ord ved Kains fødsel (1. Mos. 4, 1, siste linje). Og situasjonen ble glimrende utnyttet til å lage forfalskningen. Da Tammus ble forestilt for folket, bruste jubelen ham i møte, og ikke nok med at han ble utgitt for å være Kvinnens sed (d.v.s. undfanget på underfullt vis), han fikk seg senere påført også en oppstandelse fra de døde. Og denne Tammus er det som profeten Esekiel advarer så sterkt mot å dyrke bildet av, under fangenskapstiden. Det var, gjentar jeg, satans forsøk på å villede menneskeheten slik at når den virkelig Sønnen kom, i tidens fylde, skulle plassen være opptatt av den falske, og verden ikke være i stand til å skjelne og skille det edle og det uedle. Og det så meget mere som det uedle var knyttet til en sanselighet som tiltalte det falne menneske og tillot eksesser som ga de innvidde fritt spill for alle lyster og makt over alle uinnvidde. Jo, det var riktig noe for det formørkede menneske. Å, mine venner, når dere hører lærere lovprise Hellaskulturen og - kunsten, da skal dere vite at det "lys" som man sier strålte på Olympen, er rene nattmørket sammenlignet med morgenskjæret på Gallileas fjell, når Menneskesønnen "opplater sin munn og lærer folket". Det er bare beklagelig at den kristne kirke på et bestemt punkt i sin historie, ikke greide å holde seg ren fra en avgudsdyrkelse som dette falskneri var, men, som det så pent heter, "opptok i seg og omformet" de hedenske tanker og tok i besittelse hedenskapets skikker og seder. Jeg må påny be mine lesere om litt tålmodighet, for vi må gripe tilbake i tiden igjen. Men først en grunnleggende lignelse.

Jesus talte om noe han kalte Himlenes rike, og han ga ved lignelser de forskjellige sider ved dette begrepet, de ulike aspekter av Himmelrikets utvikling. En av dem har vært gjenstand for en bedrøvelig feiltolkning, jeg tenker på den om surdeigen som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen. Etterhvert begynner det nå å bli klart for de fleste at dette ikke betyr evangeliets surdeig som skal tilsist klare å gjennomsyre hele verden. Hele det bibelske bildespråket er imot en slik tanke, evangeliet er ingen surdeig, men alt falskt og ødeleggende, derfor oppfordres som kjent hans venner til å ta seg ivare for surdeigen, og det foreligger en apostolisk formaning til oss om å "være usyrede". Evangeliet skal da heller ikke "gjennomsyre" all verden, det skal utta, ved kall og proklamasjon, av verden en Menighet som Kristus har vunnet seg ved sitt eget blod.

II. Siste kapitel

Kjenner mine lesere til bakeruttrykket "å legge sur"? Denne surdeig fantes allerede som sur-deig da Jesus talte om himlenes rike, den hadde en kvinne som sin første Yppersteprestinne i Babel, som vi alt har hørt om. Og senere, da Guds paktsfolk, Israel, hadde nådd et av sin histories dypeste fall, da Elias måtte til, da var det en avart av den første Yppersteprestinne, Semiramis's avgudstjeneste som en annen kvinne, Akabs hustru, dronning Jesabel ble eksponenten for, - Baal-dyrkelsen. Også denne Jesabel har, som Babel-Babylon, sin symbolske stilling i den bibelske undervisning, det er nok å henvise til brevet som den Hellige Ånd lar sende til den kristne menighet i Tyatira (Åpenb. 1, 20), der vi påny møter JESABEL, kvinnen som forfører Herrens tjenere, evangeliets utsendinger. At ordene "å æte avgudsoffer og drive hor" er myntet på religøse ritus av hedensk opprinnelse som slik trengte inn i den første kristne menighet, er vel klart for oss alle. Det var denne første Jesabel som innførte Baals-dyrkelsen, Baal var identisk med solguden, med Tammus, og var den kananittiske form for den babyloniske dyrking. Gud kalte Abraham ut av avgudsdyrkelsens Ur i Kaldea. Men det folk han ble stamfar til, lot seg seinere dåre, og tok etter de hedenske skikker. Legg merke til at etterat det gamle Israel hadde drevet med Baaldyrkelse, denne babyloniske religionsform, tilstrekkelig lenge, førte det til at det samme Israel havnet i det Babylon hvis kultus det hadde opptatt i seg, i et fangenskap som i overført mening er blitt kjent for nåtidens kristne menighet, ikke minst gjennom klagesalmene: Ved Babylons floder satt vi og gråt.

Men hva har Tyatiramenighetens Jesabel, omkring år 70 etter Kristus å gjøre med det tidlige Israels Baaldyrkende Jesabel? Mine venner, det er den babyloniske avgudsdyrkelse på vandring vestover. Fra å være Israels fiende, som det skulle ødelegge ved infiltrasjon av dets rene gudsdyrkelse, gikk det over til å være Menighetens. Her er rekkefølgen:

Da Babylon ikke mere var "den store stad" flyktet Ypperstepresten og hans innvidde i dette sataniske falskneri, til Pergamus, der slangemerket ble satt opp som symbolet på den høyeste visdom. Der greide de å holde seg som et kraftsentrum helt til apostelen Johannes's tid, for i brevet han må skrive til menigheten i Pergamum, sier han at den bor der hvor Satan har tronen sin (Åp. 2, 13).  På sin ferd gikk den videre vestover, (den "offisielle" overføring kom selvsagt langt etter at den rent religøst-åndelige var foregått suksessivt gjennom et betydelig tidsrom), men den fikk sitt babyloniske motstykke i Rom. Når Luther karakteriserer Rom (som system og kirke) med de bibelske og sterke ord om Babylon, er han således på sikker grunn. For den berømte romerske titel Pontifex Maximos tilhører ypperstepresten for denne dyrkelse, Julius Cæsar tok den, og inntil Konstantin hadde alle keiserne den. Så tok de romerske biskoper over og så tror jeg de fleste vet hvem det er som den dag i dag bærer denne pompøse titel. Den blir dog, sammen med all annen prakt som hører med der i gården, betydelig mindre fascinerende når en kjenner dens opprinnelse. Og nå, ved dette tidspunkt, er "kvinnen" ute for alvor med sin surdeig. Og jeg har et spørsmål til dere alle, i mitt neste avsnitt, vil dere alvorlig overveie det?

Mitt spørsmål er: hva var det Paulus mente når han i 2. Tessalonikerbrev, kapitel 2 taler om at "den som ennå holder igjen, skal ryddes av veien"? Jeg vet om den gjengse oppfatning. Men nå har vi passende lys over situasjonen, hvis vi har lest og grunnet på disse tingene, til å kunne prøve et annet alternativ. Det er jo slett ikke sikkert at den gjengse oppfatning er den riktige. Den er ihvertfall ikke den mest logiske og naturlige.

Hva er det egentlig Paulus sier her? La oss nummerere det. Han taler om

1) Lovløshetens hemmelighet, og sier at den er alt virksom, d.v.s. i full gang.

2) At en person, den, som nå holder igjen (mot lovløshetens oppløsningsprosess) skal ryddes av veien. Herav følger at

3) når det er gjort, går det hele sånn omtrentlig uhindret for seg, og

4) så skal den kommende forfører, Den Lovløse selv, åpenbares. Men han er nøye med å gjøre klart, Paulus, at denne Den Lovløse

5) først skal åpenbares i sin tid, d.v.s. etter et visst tidsrom, som klimaks på en utvikling.

Her er min oppfatning, til vennenes avprøving, værsågod! Tallene korresponderer med dem ovenfor:

1) Lovløshetens hemmelighet er identisk med Babylonshemmeligheten, slik vi har skrevet om den, den karakteriseres jo også av løshet overfor Guds lov.

2) Paulus, det utvalgte redskap, var den som holdt igjen, han sto som et bolverk mot utglidningen. Etter min bortgang, sa han til de eldste under avskjeden i     Milet, skal det bli anderledes. Å si om Menighetens bortrykkelse at den blir "ryddet av veien", syns jeg klinger dårlig. Men Paulus ble ryddet av veien. Jeg     har ikke plass til å gå nærmere inn på dette nå. Vi kommer tilbake til det en annen gang.

3) Da Paulus ble borte, kom frafallet. Det er kirkehistorisk!

4) Den lovløse kan så ventes, men han er ennå ikke kommet fordi han

5) først skulle åpenbares "i sin tid".

Jeg skulle ha skrevet mere om alt dette. Men det er tvilsomt om mine lesere vil følge med lengre enn til en tre-nummers lang artikkel, og dette er den tredje. Jeg har bare noen sluttbemerkninger behov:

Skjønner de da ikke de som nå arbeider så ivrig for et samarbeide på økumenisk basis, hvilket kjempeverk den reformasjonen var som skapte et rent evangelium.

Og til slutt: Hva skal det være i såkornskjeppen i den siste tid? (jeg henter et bilde fra profeten Sakarias nå, kap. 6, 5 fg.) Ja, hva bør det være i en kornskjeppe? Såkorn, intet annet enn rent såkorn. Hva var det i den som Sakarias så? En kvinne. Hva skulle de med henne, de to som fløy avsted på storkevinger med såkornskjeppen mellom seg og "kvinnen" oppi?  Jo, heter det, de skal "til SINEARS LAND". Hvor er det? Men kjære, det er jo sletten dit Nimrod dro, der han slo seg ned og grunnet det første Babel. Min ring er sluttet. Anvendelsen får mine lesere gjøre sjøl, først og fremst på seg sjøl, førenn vi retter søkelyset mot det fjerne. Hva kan jeg mere skrive? Babylon, en hemmelighet, den store, mor til .....".

HEDNINGENES TID

Av evang. O. Hushovd

(Fra Det Gode Budskap nr. 12 - 1948)

Og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tider er til ende. Luk. 21, 24.

Da det er mange som kan ha feil oppfatning angående uttrykket "hedningernes tid" vil jeg om Gud gir nåde til det peke på en del skriftsteder, som kan være til opplysning.

I 5. Mosb. 28 regner Moses opp for Israels folk alle de velsignelser som skal komme over dem, så sant de var lydig mot Herrens røst. Men da Moses jo var en profet, i likhet med Kristus, 5. Mosb. 18, 5  og  Ap. gj. 3, 22, så profetere han om alle de forbannelser som skulle komme over dem. Om deres åndelig blindhet og forherdelse.  5. Mosb. 28, 28.

Om at de skulle bli mishandlet av alle riker på jorden. 5. Mosb. 28, 25.  Om folkets bortførelse med sin konge og om at de skulle spottes og forhånes blant alle folkeslag. 5. Mosebok  28, 36-37.  Alt dette har jo jødene opplevet, gått igjennom fra tid til annen nå i over 2500 år. Det som Moses forutsa tok sin begynnelse ca. 600 år før Kristus da Nebudkadnesar bortførte kong Sedekias og folket til Babel lot han proklamere frihet for jødene, og etter 70 års fangenskap i Babel vendte en liten rest av folket tilbake og gjenoppbygde templet og byen under Esras og Nehemias ledelse.

På Jesu tid var Palestina og landene omkring der under Romerne. År 70 etter Kr. ble både templet og byen ødelagt og jødene spredte. Siden har de vært under flere andre hedningenasjoner og nå i over 30 år under engelsk

overherredømme. Nebukadnesars drøm som Daniel ga forklaring på viser oss både løpebanen og enden på hedningenes tid. Ved Nebukadnesar (Babylon) begynte hedningenes tid.

Daniel ga tydningen på kongens drømmesyn og sa: Du er hodet av gull. Dan. 2, 38. Men etter deg skal det oppstå et annet rike ringere enn ditt. (Medien-Persien) Dan. 2, 39. Og så ennå et tredje rike, som er av kopper (Det greske under Aleksander den store.) Dan. 2, 39.  Og deretter et fjerde rike som skal være sterkt som. jernet (Rom.) Dan. 2, 40.  Men da Daniel ikke bare var de store verdensrikers, men også det evige rikes profet, så sier han i vers 44: Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som ikke skal ødelegges i all evighet, det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig. For du så jo at en sten ble revet løs fra fjellet, men ikke med hender, og knuste jernet, kobberet, leret, sølvet og gullet. Les også Dan. 7  der hvor Daniel ser disse samme riker, men mer i sin sanne skikkelse som Gud betrakter dem, som dyr der oppstiger fra havet.

Da Kristus jo kom i det romerske rikes tid, er det noen som mener det er oppfylt. Men han kom den gang bare i en tjeners skikkelse, og istedetfor å slå til verdensrikene så ble han selv slått og dømt til døden av en romersk landshøvding. Men når det romerske rike er opprettet igjen  (og den tiden er visst ikke fjern). Da vil han komme og slå til alle verdensrikene og selv opprette sitt tusenårige rike og herske ut fra Jerusalem. Da er hedningenes tid til ende, og jødefolkets tid begynner igjen. Hedningenes tid er til ende ved Harmageddonslaget. Åp. 19, 11-21.  Da er husvalelsens tider kommet for Israel. Ap. gj. 3, 19, og Davids falne hytte gjenreist ved Davids sønn og arving.

Det David-ittiske kongedømme over Israel skal bli gjenreist ved  Jesus,  Kongernes konge. For han skal være konge over Jakobs hus evindelig. Luk. 1, 33. Og være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. 1. Kor. 15, 25.

Når hedningenes tid er til ende blir det ingen av hedningene eller av jødene med i brudeskaren. Matteus 25, 10, for denne tids husholdning er jo forbi. Men i trengselstiden ser vi at både jøder og hedninger blir beseglet for Gud. Åp. 7, 4 - 17. Åp. 20, 4, og i rikets tidsalder kan vi se hva der vil skje både med jøder og hedninger. Les Es. 2, 2 - 4. Es. 6, 7.  Es. 11, 1-11. Salm. 72, 1-19.

Vårt budskap til deg som er borte fra Gud idag er:  -   Kom og bli frelst mens det er tid og anledning og bli med i brudeskaren før døren blir lukket, og før vredens skåler blir tømt over jorden. 

Harmageddon.

Navn, beliggenhet og betydning.

Av Joh. de Heer.

(Fra "Evangelisk Tidsskrift" - organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning - nr. 3 - 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

"Og den sjette engel tømte sin skål ut i den store elv Eufrat, og vannet i den tørredes bort, for at der skulde ryddes vei for kongene fra Østen. Og jeg så at der av Dragens munn og av Dyrets munn og av den Falske profets munn kom ut tre urene ånder som lignet padder, for de er djevleånder som gjør tegn, og de går ut til kongene over hele jorderike for å samle dem til krigen på Guds, den allmektiges, store dag. Se, jeg kommer som en tyv, salig er den som våker og tar vare på sine klær, at han ikke skal gå naken, og de skal se hans skam. Og Han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon"  (Åpb. 16: 12-16).

Ennskjønt det ovennevnte sted er det eneste hvor navnet Harmageddon ordrett forekommer, så er Bibelen allikevel rik på kjensgjerninger som peker hen til dette sted.  

Harmageddon er sammensatt av Har = berg og Megiddo. Megiddo var en kananitisk stad, beliggende på en høide i Issakars land (Josv. 12: 21 ), men blev allikevel tildelt Manasse stamme (Josv. 17: 11).

Den ligger i den dal som utbrer sig ved Karmels fot og som heter Jisreels slette. Denne slette ligger som en triangel mellem Gilboas berg,  Karmel og bergene i nord. Såvel på grunn av sin betydelige utstrekning -  omtrent fire mil fra øst til vest og to og en halv mil fra nord til syd -  såvel som på grunn av sin beliggenhet, var den utmerket egnet til stridsfelt. Men så har også her de fleste nasjoner under solen kjempet om herredømmet i Vest-Asia og vannet Jisreels enger med sitt blod.

To hærveier fra Damaskus til Egypten gjennemskar sletten. Den ene kom fra Tabor, gikk nedenfor sjøen Merom over Jordan og fortsatte over sletten til Megiddo.

Da Megiddo ligger ved et tilløp til bekken Kison, så blev denne lille bekk kalt "Megiddos vann".  Også hele sletten kaltes efter denne stad "Megiddos slette" (2. Krøn. 35: 22).  Alt dette viser hvor betydningsfull staden var.  "Har" betyr  berg, høide, og Harmageddon altså Megiddos høide. Ordet "Megiddo"s rot betyr "nedhugge", "avskjære", "drepe".  Sammensetningen med "Har" må følgelig lede oss til den formodning at ordet Harmageddon er noe mer enn et stedsnavn. Uten tvil er dette en betegning på det som har skjedd og fremdeles skal skje på dette sted, nemlig en nedhugning, avskjærelse og tilintetgjørelse fra høiden, fra himmelen, eller også kanskje: Det som er ophøiet skal bli nedstyrtet (smlg. Es. 2: 12 f.).

Denne dobbelte betydning av navnet står også i samklang med beskaffenheten av de begivenheter som skal finne sted ved Harmageddon i forbindelse med folkeverdenens sluttkrise. For, ikke bare skal alt som er stolt og ophøiet her bli nedbøiet, men dette skal nettop skje gjennem et inngrep fra himmelen. Efter noens mening betyr Harmageddon "Slaktning".  Den berømte kommentator Vitringa sier: Harmageddon betyr "Ødeleggelsens berg".

Megiddos slette skal altså ennu en gang bli samlingsstedet for jordens hærskarer, og disse skal Herren tilintetgjøre "fra høiden". Derfor må Megiddo på hebraisk kalles Harmageddon, ikke Megiddos slette, men Megiddos høide. Sammensetningen med "Har" peker således både på den strategisk viktige høiden på Jisreels slette og på beskaffenheten av den endelige slaktning som skal finne sted der. Derfor blir Megiddo i ordets dobbelte betydning Harmageddon.

Megiddo har vært skueplassen for mange sammenstøt.  Dr. Clarke sier derom:  "Denne slette har like fra Farao Nekos og Nebukadnesars tid og like ned til Napoleons felttog til Syria alltid blitt utsett til krigsleir og stridsfelt. Jøder, saracener, korsfarere, egypter, perser, druser, tyrker og mange andre folk har satt op sine krigstelt og latt sine faner fuktes av duggen fra Tabor og Lille Hermon".

Dette er lett forståelig, for Megiddo er møtestedet for de store militærveier som forbinder Mesopotamien og Egypten med hverandre. Stedet er således det strategiske punkt som utgjorde nøkkelen til Palestina. Også i de egyptiske annaler beskrives Megiddo som en stad av stor strategisk betydning, og det sies der, at dens erobring var verd like meget som tusen andre steders. Derfor lot også Salomo Megiddo særskilt befestes (1. Kong. 9: 15).

Megiddo er betydningsfull i strategisk henseende, men ennu mere betydningsfullt er stedet fra Bibelens synspunkt, som det sted hvor Gud skal dømme folkeverdenen.

Her var det Gud på en underfull måte frelste sitt folk fra midjaniterne (Dom. 7), og her fant også det merkverdige møte mellem Sisera og Barak sted (Dom. 5).

Det var ved bekken Kison som profeten Elias lot foreta den store slaktning av Ba'als prester (1. Kong. 18: 40).  Her ved Megiddo falt også kong Josias for Farao Nekos hånd. Efter dette nederlag diktet profeten Jeremias en klagesang som skal tjene som et forbillede på den klage som en gang skal høres i Jerusalem (Sak. 12).

"Og Han samlet dem på et sted som på hebraisk heter Harmageddon" (Åpb. 16: 16).

Her skal altså den store dom over folkene finne sted. Men vi må ikke hovedsakelig feste vår opmerksomhet ved stedets navn, men mere tenke på de begivenheter som skal utspilles her.

Harmageddon blir uten tvil samlingsstedet for de skarer som skal opbydes til striden på den Allmektiges fryktelige domsdag, men ikke engang den vidstrakte Megiddos slette skal strekke til for millionhærene. På samme måte som Megiddo er utstrakt til å gjelde hele Jisreels slette, så skal også Harmageddon strekke sig like bort til Israels berg. Der skal Gogs hærskarer leire sig, og der skal de også falle (Esek 39: 2-4). Og nettop derved blir Megiddo til et Harmageddon.

Den endelige og avgjørende strid skal utkjempes utenfor Jerusalems murer (Sak. 12: 9 og 14: 2)  i Josafats dal (Joel 3: 12).  Josafat betyr nemlig Herren dømmer,  d. v. s. skaffer rett. I Joel 3: 14 kalles dalen også for Dommens dal.

Den Hellige Skrift er meget nøie i bruken av navn. De sier ikke for meget, men heller ikke for lite, og de er av ualmindelig betydning ved utlegningen av Skriften, der hvor de forekommer.

Ved en nærmere undersøkelse av Josafats kamp mot Moabs og Ammons barn (2. Krøn. 20) skal man finne, at denne strid på en vesentlig måte ligner striden ved Harmageddon. All krigskunst nyttet ingen ting i denne strid, den fientlige hær tilintetgjorde sig selv ved at den ene vendte sitt sverd mot den annen. "Og Ammons barn og Moab stod op mot folket på Seirs berg (edomiterne) for å utrydde dem og ødelegge dem, og da de hadde gjort ende på folket fra Seir, hjalp de, den ene mot den annen, til å ødelegge hverandre"  (2. Krøn. 20: 23).  Det var en gudsdom, en Herrens strid fra høiden.

Vi må legge merke til denne sammenstilling når det i det følgende tales om slaget ved Harmageddon, og vi må ha det klart for øie at striden skal rase rundt Jerusalem, som i virkeligheten er folkets store stormcentrum. Forøvrig skal  "striden fra høiden"  komme til å rase på en sammenhengende strekning fra syd til nord, fra Bosra blandt Seirs berg i landet Edom til de berg i nord som bekranser Megiddo. Esaias peker på dette i kap. 63, når han sier:

"Hvem er denne som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, denne der er så prektig i sitt kledebon, kneisende i sin krafts fylde? Mig er det, jeg som taler rettferdighet, som er mektig å frelse.  - Hvorfor er ditt kledebon så rødt, og dine klær som dens der treder vinpersen?

   -  Persekarret har jeg trådt alene, og av folkene var ingen med mig, så trådte jeg dem i min vrede og søndertrampet dem i min harme, da sprøitet deres saft (blod) på mine klær, og hele min kledning fikk jeg besudlet.

For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår var kommet."

Sammenligner man dette skriftsted med Es. 34: 1- 6  og  Åpb. 14: 19 - 20  får også angivelsen av lengden  - 1600 stadier, vel 25 mil  - sin utpregede betydning. Måler vi op avstanden fra Bosra til Megiddo, skal vi finne at det nettop er 1600 stadier. Guds ord skal opfylles punktlig!

Det er ikke umulig at vi i en meget nær fremtid vil komme til å få et særskilt lys over Harmageddons fortid. Prof. J. H. Breadsted og andre har nemlig allerede fra år 1925 vært sysselsatt med planer om utgravninger av dets ruiner. Disse utgravninger har nu pågått en lang stund, og man håper der å finne nye kilder for studiet av Israels historie.

(Husk i denne forbindelse på de store forsvarsanlegg som England har bygget i nærheten av Megiddo de siste år.  L. E.)

Menigheten

Av Hans Bentzen

(Fra Det Gode Budskap nr. 13 - 1962)

(Ef. 2, 19 - 22)

Ordet «menighet» er en oversettelse av det greske ord «ekklesia». I vanlig gresk språkbruk betød «ekklesia» en forsamling av frie borgere kalt ut fra sine hjem til en offentlig forsamling. Guds «ekklesia» består av mennesker som er kalt ut fra synden og verden. Sammen danner de et fellesskap, en utkallet forsamling, en menighet.

Også den gamle pakt hadde sin menighet, og også denne menighet hadde sitt utspring i et guddommelig kall: «Dra ut fra ditt land -- -», lød kallet til Abraham. Dette kall «ut fra» var begynnelsen til den israellittiske menighet.

I den nye pakt får hver enkelt sjel sitt kall til å «gå ut - -», og når dette kall følges kommer vedkommende, ved en ny fødsel, i personlig samfunn med Gud og trer samtidig inn i et nytt Åndens fellesskap med andre mennesker.

Dette fellesskap, menigheten, er  Guds  menighet. Gud har en utkallet forsamling av mennesker som er hans spesielle eiendom. Derfor er menigheten  et hellig folk.  Gud er hellig, og når du og jeg regnes blant «de hellige» så er dette fordi vi er Guds eiendom. «Hellig» betyr «ut-skillet». Vi er skilt ut fra verden, vi tilhører Gud, hører med blant «de hellige». Menigheten er hellig, fordi den er  Guds menighet.

Menigheten er  Kristi menighet, den menighet han vant seg ved sitt offer. Det var Jesus som ved sin død skapte mulighet for et samfunn av hellige. Menigheten ble den seierslønn Kristus fikk, fordi han i kjærlighet utførte sitt forløsningsverk. Han vant seg en brud.

Billedet om Kristus og menigheten som brud og brudgom fremstiller det  kjærlighetsforhold  som råder mellom Kristus og menigheten. Vi har to andre billeder som fremstiller andre sider. Billedet om menigheten som  «Guds tempel»  og som «Kristi legeme».

Menigheten som «Guds tempel» taler til oss om at «Gud bor midt i sin menighet», og at han der åpenbarer sin herlighet. «Se hvor godt og liflig det er at brødre også bor sammen. Det er som Hermons dugg der flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen - - -»  Fra det himmelske «Hermon» faller velsignelsens «dugg» over det «det åndelige Sion», Guds menighet. I sin nåde har Gud forordnet det slik. I templet bærer Det nye testamentes presteskap frem sine «åndelige offere». De fremstiller  seg selv  som levende, hellige, Gud velbehagelige offere. De ofrer Gud «takkoffer» ved å gi ham pris og ære.

Menigheten som  Kristi legeme taler til oss om samfunn og om tjeneste. Samfunnet er i første rekke et samfunn «oppad», med legemets hode, Kristus. Men det er også et samfunn «utad», lemmene imellom. Alle lemmene eier nemlig noe sammen, og det er nettopp dette «å eie noe sammen» som uttrykkes ved ordet «samfunn». De har alle del i Kristus. De står alle i hans tjeneste. De har alle del i den samme Ånd. Derfor er det et Åndens samfunn. De har alle del i samme evige liv. Derfor er det et livssamfunn. Menigheten er noe mer enn en organisasjon. Organisasjon kan «laves» av mennesker. Menigheten er en «organisme». Organisme er liv. Liv må skapes av Gud.

Legemet er til tjeneste for «hodet». Fra «hodet» går ordrene ut til de tjenende organer. I sin nåde har Gud satt oss til å være slike organer til tjeneste. Enten du er «finger» eller «øye» så får du lov å være med. Og hjelp får vi fra Gud. «Eftersom enhver har fått en nådegave så tjen hverandre med den» (Ikke: « - så kos deg med den»). «Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gavnlig ». Gavnlig for hva?  For menighetens oppbyggelse. Om vi i troskap vil skjøtte den tjeneste vi føler Gud har gi oss, så vil Gud ganske sikkert gi den utrustning som svarer til tjenesten. Er du «finger» på «legemet» så kan du vel ikke regne med å få «øyets» utrustning?

Templet, Guds menighet, er ennå under oppførelse. Ingen makt i verden skal kunne hindre at det fullendes. Snart legges «toppstenen» på Guds store byggverk. Kristus kommer i skyene. Legemet forenes med hodet. Og så skal vi alltid være med Herren.

Opp vekke, våkne opp!

Det er trygt nå som før det faktum at millioner av sjeler fanget i mørket på fortapelse. Millioner er på vei dit, folkemengder rundt deg har ingen levende vissheten om deres synder og fellesskap med Gud gjennom troen på Jesus Kristus og hans hellige blod.

Av Thommas B Barratt

DMangfoldige som bekjenner seg kristendommen, har bare en kontakt med utsiden har de aldri kjent kraften i deres hjerter, de deltar i møter og sang salmer, men det er alt gjort bare mekanisk, intet liv i Gud eier nei. Alle disse går mot en evig fortapelse! Snakk med dem, be for dem før dem til Jesus - så mange du kan overbevise med kjærlig og alvorlige ord. Ansvaret hviler i stor grad på oss hvis alle disse går tapt.

Vi må seriøst spørre oss selv om vi har gjort alt vi kan for å nå dem med ord av livet. Ikke bare dette ligger - som om alt er ikke så viktig! Nei, seriøst brennende kjærlighet. Tiden går! Snart er det for sent - og disse dyrebare sjeler vil være i evigheten. Men hvordan? Guds ord er ikke forandret. Men damn listen har russelianernes tåpelige skriverier og andre skrifter kastet ideen blant folk at det ikke er evig fordømmelse.

Som struts graver hodet ned i sanden når det er forfulgt av sine fiender, så de som ønsker å forestille seg at den gamle boken - Bibelen - er feil, eller har blitt forvrengt og mistolket, at Gud ikke kan muligens kaste folk ut i fortapelse -- og det er ingen evig fortapelse, aller minst for de som lever et anstendig og respektabelt liv som kunne ha vunnet et navn i verden!

Satan vet godt at hvis han kan få folk til å tro at det vil være noen straff for synd på den andre siden, minst av alt en evig straff, vil de fortsette i sin tjeneste. Men ingen har den samme intensiteten som Jesus selv advarte folk om den kommende kjennelsen. Han utgangspunktet snakket mer om helvete enn den burde sky på himmelen må innhentes.

Det går ofte med for eksempel den som er i stadig opptrer mot læren om evig straff. Da han var døende, utbrøt han: "Jeg føler en helvetes luer samler inn om meg allerede!" Dette er ingen tid å miste. Spør Åndsdåben, slik at du kan tvinge et vitne om sannheten, når Herren gir deg muligheten til å gjøre det. Han gir visdom og nåde idet man går frem på riktig måte. Jesus elsker deg - elsker dere dø menneskelige sjeler, og lyser opp hjørnet der du bor, før det er for sent.

Av Thommas Baal Barratt

Åndelig kvalitet i liv og virke.

Jeg ville helst unndratt meg for å tale her i kveld. Men de kjære brødrene som har med konferansen og gjøre ville endelig at jeg skulle tale i kveld. Så får jeg da forsøke. Jeg er vel en i blant de eldste nå, som reiser omkring, som vi hørte. Og det er vel kanskje ikke så lang tid jeg heller får lov å ha det på den måten. Etter disse dramatiske veldige møtene vi har hatt nå, så har dette temaet her grepet meg. Åndelig kvalitet i liv og virke. Jeg glemmer ikke for mangfoldige år siden, da var jeg nyfrelst. Mye over seksti år siden. Da hørte jeg en predikant som prekte. Og det han sa, blant annet, har jeg aldri glemt, og jeg har bevart det hele mitt liv. Han sa følgende: Alt det, sa han, som er fra Gud, holder i det lange løp. Det var visdoms ord. Alt som er av Gud holder i det lange løp. Det var verdifullt.

Av Sverre Kornmo

 Tiden er knapp nå. Vi går rett på sak. Herre Jesus herliggjør ditt navn, og herliggjør ditt ord. Amen. 1. Kor. 12 og vi leser i fra vers 28. Og to vers fra Kongeboken. 1. Kor 12,28. Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men streb etter de største nådegaver. Og jeg vil vise dere en ennu bedre vei. 1. Kongebok 19,15-16. Da sa Herren til ham: nemlig Elias. Gå tilbake igjen og ta veien til ørkenen ved Damaskus og gå inn i byen å salv Hasael til konge over Syria. Og Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisa Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted.

Elias var trett, motløs og utslitt. Og han måtte ha forandring. Og det måtte bli en ny profet. Gud satte i menigheten, alle disse ting. De kunne ikke velges inn. De måtte fostres inn. Og kalles inn i oppgaven. Først kalles, og så fostres naturligvis. Det er vidunderlig å tenke på.

Vi driver mer og mer med å velge. Og jeg tror vi er på et farlig område, med alt det valget vi holder på med. I tidligere tider, i pinsevekkelsens begynnelse, da opplevde vi gang på gang at det fremstod personligheter i menighetene, som var opplagt i sentrum av Guds vilje, og som man ikke kunne komme forbi. Og jeg må få lov å si her nå tror jeg, at autoritetene blir mer og mer borte. Og det er sørgelig. Og det er vel det at jeg er gammel selv, men jeg savner veldig, alle disse gamle kjære brødrene, som for lengst har gått i fra oss. Jeg gjør det. Alle sammen var originaler. Alle sammen hadde Gud rustet og dannet på sin originale måte, og som vi elsket å høre, både hva de sa, og hva de skrev. Vi skal nå bruke de få minuttene jeg har til rådighet. Det her skulle selvfølgelig vært en lang preken i dette fantastiske temaet her.

Det er mulig å få menneskets valg, men det er ikke sikkert Gud velger det. Han fostrer. Det finnes flere særmerker på de menn som Gud utruster. Og når det ble sagt her i dag at vi skulle mer og mer kanskje, glemme fortiden. Men jeg skal bare fortelle dere i kveld, at den kan vi ikke glemme, i det hele tatt. De to viktigste ting i enhver forsamling, er de to embetene, profeten og læreren. Hvis de to tjenestene blir borte av forsamlingene våre, så ser det meget trist ut. Så sier du: Hvem er de? Vi hørte her nå, Gud satte i menigheten først apostler. Hvem var det? De var autoriteter. Vi og den Hellige Ånd har besluttet, sa de. Og det var autoritet. Han sa ikke det: Den Hellige Ånd har besluttet, men vi og den Hellige Ånd har besluttet. Det vil si at det var åndelige og Guddommelige autoriteter, som var satt inn i det Guddommelige sammenheng. Nå vel!

Så har vi for det andre, hørte vi, profeter. Hvem er det for en kar? Joda, det er det forunderlige med profeten, det er de radikale, det er de umiddelbare, det er de som kom frem med friske åndepust, nyheter fra himmelen, velsignelser, saligheter, åpenbaringer, og siste hilsen i fra den Guddommelige verden, kommer de som frisk åndepust i fra Gud. Vist gjør de det! Og de som mister profeten og profetånden i menigheten, de har et slitsomt maskineri. Man skal forsøke å få til en hel del da vet du. Erstatte tomheten, men det går ikke. Men så er det en side her og. Og det er at, alle sammen elsker profeten, men han læreren, han er ikke noe morsom. Men han er jeg glad i. Vet du hvorfor? Jo! Hva er han for noe? Han er den konservative. Han er den som tar vare på fortiden. Og fører fortiden inn i nåtiden. Og får lov å ha gårsdagen mine venner, er like viktig som morgendagen. Hørte dere det? Gårsdagen er like virkelig som morgendagen. Og har vi ikke gårsdagen med oss, så mangler vi røtter. Og har vi ikke røtter, så faller treet over ende. Vi må ha røtter. Hva er røttene? Røttene er for øvrig Guds levende ord. Og dernest er det en hel del brødre og søstre som har levd i årrekker i sammen med Gud. Og vi må ikke tro at vi er de første som har greie på litegrann. Det finns skarer av autoriteter som har opplevet Gud på nært hold, som har fått lov å motta rikdommer og erfaringer i skrift og tale, som vi bare må være så vennlige å ta med oss, i vår tid, for det gir oss balanse. Og jeg elsker profeten og har litt av den håper jeg. Den profetiske ånd, den som herliggjør, åpenbarer Jesus og skriftene.

Men jeg har kalt vårt tema nå i kveld, som du hørte her nå, åndelig kvalitet i liv og virke. I gamle dager, så var det så mye kvalitet. Da spant man ull vet du, og vevet sin klær, og man var kledt i disse prektige gammeldagse klær som holdt i årrekker. I gamle dager var det bil som het Ford og Chevrolet, som var nesten umulig å slite ut. Fikk ikke slitt dem ut! Men nå er det farver på klær og farver i alt og farver for alle pengene, og det er farvene som teller. Det er farver, det er farver, det er farver, på biler og på klær og på møbler og på alt som er, og så må vi skifte stadig vekk. Det er typisk. Altså, det er ikke kvalitet. Rett og slett ikke. Mine venner, jeg har sagt det i hundrevis av ganger, og jeg sier det enda en gang. Det med ånd, flyter. Alt som har ånd, flyter. Det er alt mulig. Det er salighet, fylde, åndsdåp, salvelse, gråt, jubel, trengsel, rop, skjelving, og det er alt mulig. Alt dette er bare strålende godt, men det har nødt til å ha noe å falle ned på. Det må være en grunn. Og grunnen er lærerens oppgave. Det er ordet, det er undervisningen. Pris skje Gud! Og jeg gjentar en generalregel, som alle dere unge aldri må glemme. Ikke fordi jeg sier det, men for det er universalt sant åndelig til alle tider. Vet du hva det er? Guds ånd leder, virker, og arbeider bestandig i overensstemmelse med ordet. Hørte du det? Her finnes det ikke unntagelser i det hele tatt. Hvis det skulle være unntagelse, så våget ikke jeg å ha noe med den Hellige Ånd å gjøre, for da er det farlig. Den Hellige Ånd virker, leder , åpenbarer seg alltid i harmoni med ordet. Så fort som vi er ved siden av ordet, så sier den Hellige Ånd: Takk for meg. Nå får du ta "risken" selv. Jeg er ikke med på det lenger. Her har vi årsaken til all villfarelse i alle århundrer. Akkurat der. Og det hender ikke at ånden er utro i mot ordet, og sier som så: Ja, tenk han er jo ærlig, og hun er jo oppriktig. Han har en eneste ting, han skal herliggjøre Kristus, og herliggjøre ordet. Pris skje Gud. Det skaper trygghet.

Og jeg har sagt venner, og sier det enda en gang til denne store forsamlingen, og det er godt at alle dere unge hører det også. Som vi hørte i dag, Gud virket over hele verden nå. Og vi er glad for andre kirkesamfunn som opplever åndelige velsignelser i form av både åndsdåp og tungetale og åndsutgydelse. Det er bare en stor glede for oss. Men jeg har sagt mange ganger, om ikke alle disse mennesker, grupper, menigheter, og hvem det måtte være. Hvis ikke de har ledere til å føre dem inn i ordet, så vil vi få en hel masse villfarelse. Og det er i full utvikling. Jeg fikk høre i samtale i dag en bror som nylig hadde vært i Amerika. Og besøkt flere av disse menigheter. Og han var rett og slett forferdet hvordan det artet seg. Der har vi det. Fullstendig. Jeg har sett så mye villfarelse, og jeg kunne bruke en lang tid på dette her. Så jeg ved Guds nåde har hatt dette stadig vekk foran meg: Kjære Gud, hjelp meg å få leve i helligheten og Gudsfryktens og ordets sannhet. Det har vært min oppriktighet.

Takk og lov. Nå vel. Vi går tilbake til profeten litegrann. Elisa som ble kalt. Han var bondegutt, gikk og pløyde med tolv par okser, står det. Plutselig kom denne Elias og besøkte ham, og kastet en kappe over hans skuldre, som et vitnesbyrd om, at Herren hadde kalt ham. Det er merkelig venner, at de fleste profeter kommer fra hverdagen. Og det er meget sjeldent at de kommer fra universitetet. Uhyre sjeldent. De kommer ut av hverdagen. Denne bondegutten, han ofret okser, han ofret stor gården, han ofret arven, og sa til Elias: Jeg må få lov å gå hjem og si adjø. Ja sa han, bare kom, og gå. Og han gikk. Han slaktet de første oksene av tolv. Det første paret, og de andre gikk og spiste grass så lenge. Og så kokte han kjøttet med seletøyet, og så sa han farvel til jordbruket, og fulgte etter Elias. Alle sammen kjenner beretningen. Kjære venner her i kveld. I medgangs dager, og i økonomisk fremgangstid, blir det få profeter. Det blir få profeter, for de rustes ikke i velstandstider. Det gjør de ikke. De rustes bestandig på offerveien. Det kan du være overbevist om. Mange frelste i dag er velsignet av Gud. Det skal vi glede oss over. Både med gaver og talenter på mange vis. Men det er mange av dem, som Gud kaller og utruster, men når profetkallet kommer så mister man kappen i plogfuren. Man klarer ikke prisen. Venner! Det koster å være profet. Det koster. Og jeg må bare beklage venner, at profeten blir mangelvare, fra stund til stund. Åndskraften, utrustningen, avkallet, autoriteten, forsakelsen er for dyr. Og så betaler man ikke prisen. I profetembetet er det noe som heter forsakelsen. Profetembetet har smerte med seg, det har lidelser, det har som vi hørte i formiddag, erkjennelsen, fattigdommen, avhengigheten, hjelpeløsheten, avmakten, og man blir så fattig, og man er stadig utsatt for: Hvordan skal det gå nå? Hvordan skal det gå med dette møte her i kveld? Man bever og bever i angst. Må det lykkes at Jesu-navnet må herliggjøres og Ånden hjelpe til. Om møtet lykkes, så sier vi ikke: Det var en god preken det. Ja, kanskje det? Elias, denne mektige profet, var et menneske under samme vilkår som vi, sier Jakob. Og han bad, og han bad, og han bad igjen. Og hva sa han? Nå, sa han, er det to ting som står på spill Gud. Nå er det to ting. Hele ditt folk er i fare, og hele ditt folk er i en forferdelig situasjon. Nå er det to ting du må gjøre Gud. Nå må du stadfeste at du er Gud i Israel. Og så må du stadfeste at jeg er din profet. Hvis ikke så er alt sammen fiasko. Og så bygget han opp alteret vet du. Og så sa han: Nå har jeg gjort det som ditt ord befaler meg, og nå er det deg som skal gjøre resten. Og så falt flammende ild. Pris skje Gud! Og slikket opp alt i hop. Vannet og offeret og trærne og stenene og alt i hop. Slikket det opp

Hør mine venner, et ord her nå. Ild har aldri vært forsiktig. Har du sett det noen gang? At ild er forsiktig? Ild feier ut alt som er brennbart å få tak i. Ikke en ting spares, det er bare pipa igjen på plassen. Ild er aldri forsiktig. Det er heller ikke Guds ild. Den er aldri forsiktig. Den brenner opp alt som er av motsatt natur. Og det som blir igjen, er nettopp vårt tema her i kveld. Åndens hellige og dyrebare kvalitet blir igjen både i liv og i virke. Er dere ikke klar over det? Ja vist. Hør nå litegrann til. Profeten og læreren er aldri i konflikt med hverandre. Det er de ikke. For, hvis begge er av Gud, og begge er benådet med den gave som Gud gir, så er det noe så vidunderlig med det, at både profeten og læreren blir fylt med den hellige glede, at Guds ord får fremgang og får makt. Det er det som profeten og læreren må være enige om, og som begge må gi sitt bidrag til, at Guds ord skal ha fremgang og få makt. Derfor skulle jeg ønske venner, at vi som pinsevenner én gang i all verden måtte få lære. Og det har vi ikke lært nå etter sytti år. Det er å forgude og tilbe mennesker. Om vi kunne komme så langt at vi ble ferdig med det? Vi har ødelagt en hel haug med predikanter. Vi har ødelagt en hel del nybegynnere. Og vi har ødelagt en hel del som nylig har fått åndsdåp, med beæring og skal fram og vitne og skal fram å fortelle og skal fram og skal fram og skal fram. Og til slutt så er de så mye framme at de er ferdig med alt sammen. Mine venner! Gud gir ingen ære. Tenk at Gud er så sjalu. Hør nå. At den Hellige Ånd ikke engang får lov å herliggjøre seg selv. Så nøye er det. Den Hellige Ånd får ikke lov å herliggjøre seg selv. Han skal bare herliggjøre Jesus. Han skal ta av mitt, sa Jesus, å forkynne dere. Han er stadig vekk mellommann og forvalter av det som hører Jesus til, og over til oss. Og når han er ferdig, så trekker han seg til side, som vår hellige medhjelper. Han skulle herliggjøre Jesus. Derfor blir læreren og profeten et viktig vidunderlig fellesskap, og det blir spenning.

Vi må som personer og i menighetslivet vårt passe på kjære venner, at vi opplever stadig vekk overraskelser. Pris skje Gud! Overraskelser. Så kommer profeten med et nytt pust fra himmelen. Så kommer en søster, en bror med et friskt vitnesbyrd direkte fra Gud. De blir møtt av den Hellige Ånd. Og forløsningens velsignelse flyter over de andre. Overraskelser. Da Maria kom inn i det selskap hun ikke var innbudt til, med salvekrukka, står det, og salvet Jesus. Hun var ikke bedt. Kjærligheten drev henne inn i selskapet. Skulle gjerne salve ham som hun elsket. Hadde hørt rykte om at han snart skulle reise fra dem. Og de andre kritiserte. Men Jesus sa: La henne være i fred. Hun har salvet meg til min jordferd. Og jeg kaller henne for verdenshistoriens mest berømte kvinne. Og det sier Jesus: Over alt i verden og til alle tider for det hun gjorde skal være et vitnesbyrd om henne. Hva gjorde hun? Det hun kunne. Hun holdt ikke på med det hun ikke kunne. For det må vi la være. Vi må holde på med det vi kan, og det Herren har gitt oss nåde til. Nå skal dere høre litt etter nå. Vi må desverre erkjenne at det er frelste mennesker som ikke har åndelig teft eller åndelig sans. Unnskyld, men det er kritikk, men det er kjensgjerninger. De har ikke sans for åndelige verdier. De spør ikke etter kvalitet. De spør bare etter noe som glimrer. Noe som tiltaler det menneskelige og det sjelelige hos dem. Her må det være en mellomlinje. som er vanskelig å skille ut, og det synes jeg også er vanskelig å skille ut. Den ene type kristne er den ytre menneskeskapende religiøsitet. Med stor aktivitet på det menneskelige plan. Her er det full fart. Den andre gruppe presenterer seg på en helt annen måte. De har det dyp åndelige livs behovet, med radikal hengivelse til Åndens tukt, autoritet, ledelse i forsakelse og selvets død. De gleder seg i formaningens velsignelse. De gleder seg i rettledningens hjelp. De bøyer seg for ordets autoritet. Og griper gjerne til tårer og ydmykelse, og sier Herre hjelp meg, i den erkjennelse som jeg merker. Ser du det? Hør litt til her nå. Her må det bli en splittelse, i selve åndsatmosfæren. Den splittelsen er til stede i hver eneste menighet i hele vårt land. Helt sikkert. For de to grupperingene er til sted i alle forsamlinger. Men det mest triske er, at de Gudfryktige de hellige, de som gir seg hen, de som ikke sparer seg, tar imot både tukt og formaning. De er så snille at de gjemmer seg bort. og sukker i sin indre ånd etter annerledes atmosfære. Mens de andre tar overtaket og fører menighetslivet inn på glattis.

Her trengtes en god utlegning, men jeg har ikke tid til det nå. Her blir det splittelse i selve ånds atmosfæren. Mellom disse grupper er retningen forskjellig i all forkynnelse. Da blir det spørsmål om hva som skal dominere i en menighet. Det er den åndelige autoritet som skal dominere menigheten. Helt sikkert. Og her kommer dualismen inn. Hør en ting som er viktig mine venner. Korint, hadde alle nådegaver. Tenk på det. Det måtte være en vidunderlig menighet som hadde alle nådegavene. Men tenk, der var det fire partier. Jeg holder meg til Paulus, jeg til Kefas, jeg til Apollos, og jeg til Kristus. Midt i en sånn berikende menighet som Korint med alle nådegavene, var det fire partier. som slåss og trettet med hverandre. Hvorfor det? For de forsømte lærerens embete. Derfor måtte Korint få en hel del kapitler med undervisning, både om nådegaver, og tunger og tydning, og de her tingene som 1 Kor. forteller oss, fordi menigheten løp løpsk. Så måtte han si: Dere må ikke bare tale i tunger kan dere skjønne. Det må være bare to, i høyden tre hver gang. De ville bare tale i tunger de vet du, for de var så salig. Det går ikke an sa Paulus, det må være toppen tre, og så må andre prøve det. Hva skal vi prøve det med da? Læren og ordets åpenbaring. Og jeg vil advare som en gammel predikant. Husk på at jeg har sekstifem år med erfaring i menighetsliv, og i disse åndelige ting. Og jeg vil bare si mine kjære venner, at åndelig autoritet er maktpåliggende i alle våre menigheter. Og også jeg, er så radikal, at jeg mener bestemt, hvis ikke musikklederen er grepet av Gud, så er han ubrukelig. Ja men han er dyktig til å spille, sier du. Det er ikke nok det. Det er ikke nok. Vi har haugevis som er flinke til å spille og synge i den forstand. Du kan jo gå ut i verden, der er det massevis som er dyktige.

Enten de er søndagskolelærer eller de er musikkleder eller de er eldste eller de er predikant eller bror eller søster som er i Guds gjerning, så må de være grepet av Gud. Ellers så er vi satt til side, og vi er ingen kanal for den Hellige Ånd. Det er klart, hvis ikke jeg som en predikant er en kanal for Guds ånds åpenbaring til menigheten og forkynnelsen min, da blir jeg satt til side og det er feil med meg. Hvis våre kjære musikkvenner er grepet av Gud, så de synger av hjertet, selv om de er aldri så dårlige til både sang og musikk, så kan Gud bruke det allikevel. For man er grepet av Gud. Og det er barnearbeid og det er hva som helst. Det er jo åndelig alt sammen og det griper inn i åndens verden. Vi må være kanaler for den Hellige Ånds åpenbaring og den hellige profetiske ånd. Å, om det kunne lykkes i større grad? Jeg er ikke blind for det positive vi har. Gud skje lov og takk for alle dere yngre brødre her. Vi gleder oss over dere naturligvis. Jeg er bare så ytterst interessert i å si, nå er vi gamle "gutta" borte øyeblikkelig, og en ny generasjon er kommet inn. Må Gud i sin nåde bevare pinsevekkelsen i det opprinnelige. Kom ikke og fortell meg, at vi skal kaste det som har vært, bakover å si at, nå er det noe nytt nå Kornmo. Ja, det er nettopp det jeg er redd for. Alt det nye. Den gamle vinen var nå best i alle fall.

Nå skal vi ta en tur først, til slutt. Esekiel 47, der skjedde det noe rart. Hvis dere følger med på det alle sammen, som leser bibelen, så har dere jo lest det. Der står det at Guds herlighet vek i fra Israel. Det var sentrum der omkring kjerubene, og det strømmet av Guds herlighet. Men så kom frafallet inn. Så flyttet herligheten seg ned til dørterskelen i tempelet. Og plutselig fikk profeten se det at herligheten flyttet seg fra dørterskelen og ut i dalen. Nå var den vekk i fra tempelet. Nå hadde den flyttet seg ut i dalen. Og derfra igjen opp på høydene, og ble borte. Og hvorfor? Du, sier han til profeten: Gå inn i det kammeret der. Der skal du bane deg vei, der er et hull i veggen. Bryt gjennom det hullet i veggen, så skal du få se noe merkelig. Der satt en flokk av Israels eldste med en kvist og tilbad avgudene. Og profeten blev forferdet.

Etterpå der kommer et kapittel igjen, med en mann med skrivetøy, som gikk omkring i staten og undersøkte alle som sørget over frafallet. De skal du sette merke på. Når ulykken kom. Hør et øyeblikk. Så fikk profeten se noe merkelig. Han fikk se at det rant levende vann ut i fra under dørterskelen fra den østre port. Hør nå. Gud bad profeten gå ut fra den nordre port. Det er den menneskelige porten. Gå ut der fra, og så skal du gå rundt huset til den østre port, for den var stengt. For det var den Guddommelige porten, og den var stengt nå, for frafallets skyld. Og rundt om huset ved den østre porten fikk han stanset opp, og kom ned og så under dørterskelen, der piplet det vann. Og så sa han: Der skal du legge merke til det levende vannet. Og det skal gå ut og du skal vade ut der. Etter som han vadet så gikk han nedover. Og til lenger nedover han kom i bakken, jo høyere ble vannet vet du. Det var han som kom nedover, og når han kom lengre og lengre ned så steg vannet opp, og så ble det mye vann, og så ble det for mye vann, og så måtte han begynne og svømme. Den lille bekken ble til en flod med fruktbarhet og velsignelser på begge sider. Pris skje Gud!

Vet du hva jeg foreslår i kveld? Alle sammen av oss marsjerer ut av den menneskelige porten, og så går rundt huset til inngangen til den østre porten, og begynner å få nye opplevelser. Halleluja! Kanskje det ikke blir så mye til og begynne med. Det går kanskje bare til anklene, og så til knærne. Du skal snart se at det begynner å svømme av en vekkelse som vi ikke har sett maken til. Og vi skal ikke lure på om det er av Gud eller ikke. Jeg skal gi dere en målestokk til slutt, som et betryggende vitnesbyrd. Alt som er av Gud, følger det trygghet med. Er det ikke riktig?

Alt som er av Gud, følger det trygghet med, selv om vi ikke forstår det eller kan fatte det alt sammen. Men det har med seg en trygghetsfølelse, som sir: Her kan jeg kople av, det er av Gud. Men alt som er mer eller mindre mistenkelig, følger det en angst med. En fremmed følelse, noe som ikke stemmer med våre mangfoldige erfaringer, og vi må spørre: Hva er dette? Gud signe oss. Skal vi samle oss i kveld, i den østre porten? Der hvor Gud en gang hadde gått inn med herligheten.

Prøv Åndene om de er av Gud !

Det er meget viktig å kunne bedømme åndene. Guds ord har gitt advarsler om farene, både når det gjelder verdenshusholdningen og når det gjelder Guds menighet.

Av Sverre Kornmo

Dersom man ikke retter seg etter veiledningen fra Guds ord, inntrer katastrofe. Her gjelder det som alltid å være forsiktig, men ikke redd. Satan har aldri skapt noe selv, men vil alltid søke å etterlikne det guddommelige og ekte. Han kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge

Det er tre slags ånder vi kan påvise:

Guds Ånd - den Hellige Ånd 1. Kor. 2, 10.

Menneskets ånd - 1. Kor. 2, 11.

Satans ånd - demonene Ef. 6, 12.

Guds Ånd taler og leder alltid i overensstemmelse med den hellige skrift.

Menneskets ånd taler både med og mot Ordet, ettersom man er påvirket av mennesker og forhold. Satans ånd taler alltid i strid med Guds ord. Demonene er løgnens redskap imot sannheten.

Med hensyn til bedrag og forførelse er alle ugjenfødte mennesker forført (Titus 3, 3; 2. Kor. 4, Vi var villfarende, forblindet av denne verdens Gud ved syndens svik. Den ondes forførelse opphører ikke om vi blir frelst. For sinnets forblindelse borttas bare etter som sannhetens lys fordriver løgnen i tanke og sinn. Vi må alltid være klar over at Guds ord er den største åpenbaring som er gitt til rettledning i alle ting.

En har sagt: Vekkelse er Guds time og djevelens anledning. All vekkelse er bevegelse i den åndelige verden, og er derfor farlig dersom den ikke holdes under kontroll, for da har Satan sin anledning til å blande sine virkninger inn i atmosfæren som etterligning av de guddommelige virkninger. Særlig vil de sjelelige utslag i møter lett kunne være av fremmed ånd.

Ånden behøver ikke være satanisk, men typisk menneskelig i den forstand at man vil prestere noe stort, berømme seg eller på annen måte virke fram selvhevdelsen. Dermed uteblir Guds Ånd med sin innflytelse. Man kommer utenom Ordets rettledning. Det er alltid en kjensgjerning at Guds Ånd følger Ordets vei. Kommer vi utenom denne vei, må vi selv lide for det, idet Satan da har sin anledning hos den enkelte så vel som i møtet.

Den fanatiske ånd som ofte følger enkeltpersoner og likeledes kan opptre i bevegede møter, er sikkert en form for besettelse, for her mangler den ydmyke ånd som er et sikkert kjennemerke på alt guddommelig. I vekkelses tider er det ofte et særtrekk dette at man i begynnelsen er lærevillig, ydmyk og selverkjennende, men så snart man opplever større erfaringer og erobringer, har man så lett for å bli overmodig eller selvbevisst.

Den ydmyke enfold er veket til fordel for stivsinn og dømmesyke. Alt dette er imot Åndens natur og vesen og må derfor være fremmed ånd. Guds Ånds fylde både hos enkeltmennesket og i menigheten betyr alltid kjærlighet, glede, frihet, selverkjennelse og fattigdomsfølelse, så man alltid føler seg ydmyk. Det er sjelden at Guds Ånd står bak det som virker stort.

Gud sier aldri til noen at han skal bli stor eller mektig. Alle som det har behaget Gud å bruke, har uten unntagelse fått sin ydmykhetens skole. Dersom ikke djevelen får føre sjelene ned i motløshet og avmakt, puster han til storhetstankene og selvberømmelsen. Oppblåstheten dreper den edle blomst i hjerte og sinn som heter ydmykhet. Det er på ydmykhetens jordbunn at alle de guddommelige dyder gror, og det er her vi kan bevares fra alle fremmede ånder.

Vi bør ikke være så redde for å bekjenne vår mistro til alt som ikke harmonerer med Guds Ånds natur, samtidig som vi vokter oss for å være dømmende og kritiske, så vi i overmot viser fra oss alt som ikke passer med vår egen oppfatning. Det går an å bli hovmodig i den tro at ingen kan lære oss noe. Bakgrunnen for vår holdning blir det avgjørende. Undervisningen i Ordet er således betydningsfull i alle ting. Ordet plasserer alle der vi skal stå og være. Dessuten stadfester den Hellige Ånd Ordets vei.

Det Negative bevis

Etterligningen-et vitnesbyrd om originalen.

Severin Larsen

Det som gjerne vil følge ved siden av forkynnelsen om salvelsen eller et dypere nådeliv med Gud er uekte åndelige strømninger. - Så var det i apostlenes tid, så er det nå. Og årsaken hvorfor det er uforandret er, at en levende kristendom har til alle tider samme fiender å kjémpe med; nemlig mørkhetens åndehær i himmelrummet

Så enfoldige er vi, at vi tror på legioner av usynlige krefter i åndens verden.

Og det er en stor krigslist av dem, at så fort som der kommer noe fram på det åndelige område, der er av gammel ekte natur, da sendes en masse saker fram, som får utseénde av å være av samme slag - men som er helt uekte i kvalitet. Og da de fleste mennesker ikke er kommen lengre enn å tro på religionen gjennom andre - så lykkes det fienden udmerket - å få folket bortvendt fra det ekte - gjennom å vise hvordan det uekte er. - Med innhul faderlig omsorg, springer verdens gud - som er satan, omkring og forteller folket hvor farlige Guds rikdomme er - fordi han selv har sendt ut etterlignet mynt. Og fordi at de fleste mennesker tror på hva de ser og hører iblant de kristne istedetfor å tro på frelsen gjennom Bibelen - så lykkes det satan udmerket, å få folket bort fra det virkelige.

Formkristendom og ceremoniell religiøsitet, den blir ikke så meget etterlignet - og den er i det hele tatt uekte. De som driver med den slags, har gjerne sine guder utenfor sin religion. Det vil si: deres hjerter er bundet ved noe annet enn ved Gud og hans frelse.

Men det skal vi alltid merke oss, at så fort som den sanne og virkelige Gudstilbedelse åpenbares - vil der være mange mennesker ferdige til å eksperimentere med samme tilbedelse - uten at de eier noen åndelig grunn å stå på

Det er igrunnen ikke noen vanære for de dype sannheter i religionen, at folk vil stjele dem; for det beviser, at der er verdier i dem. - Folk som har tilbøyelighet til å stjele, ser alltid etter det mest verdifulle. Og det er igrunnen en ære for Jesu Kristi religion, at der er så mange som har tatt den i bekjennelse, uten å eie den i hjertet.

Der kommer folk og forteller oss, at de har kastet Gud og religionen fra seg. Ja, men er det sant? Har de kastet noe fra seg, så måtte de ha hatt hva de kastet. Folk kan aldri kaste fra seg det de aldri har hatt. Og vi kjenner såre få mennesker, som har eiet det, som har kastet Gud og hans frelse bak seg. Derimot kjenner vi ikke så få som tilsynelatende har kastet religionen bak seg; men de eide den aldri. De hadde stjålet den - og nå la de tyvegodset fra seg. Og det var jo ikke mere enn hva de burde gjøre.

Det er vel neppe noe i verden, som har vært mere misbrukt enn Jesu Kristi religion - og ikke minst de sannheter i Kristi lære som er beregnet på å føre menneskene inn i et lykkelig liv.

Således har læren om et renset liv og Åndens fylde blitt misbrukt på den mest fordervende og nedbrytende måte. Ja så misbrukt at om man kommer til en plass med evangeliet - der sådanne umodne mennesker har lekt med høye sannheter - vil det nesten ikke være mulig å preke den side av ordet. Folk blir redde, med en gang de får høre noe i den retning, da de har sett formeget av den slags, som seiler under falsk

Det som gjerne vil følge med helliggjørelsesbevegelsen er, forkynnere som ikke har vært skikket til å lære andre. Det var folk som så og kjente, at den side av evangeliet hadde lett for å slå an hos mange mennesker - og ofte hos dem som hadde de svakeste karakterer.

Det er i grunnen ikke noen vanære for de dype sannheter i religionen, at folk vil stjele dem; for det beviser, at der er verdier i dem. - Folk som har tilbøyelighet til å stjele, ser alltid etter det mest verdifulle. Og det er igrunnen en ære for Jesu Kristi religion, at der er så mange som har tatt den i bekjennelse, uten å eie den i hjertet.

Så tok mange disse sannheter og ville preke dem - da det var noe å vinne.

Men det var en feil ved disse forkyndere: Gud hadde ikke sendt dem. Og selv om de hørte Gud til, så at de var barn av den Høyeste, så hadde de dog gått for tidlig ut. De skulle ventet inntil de selv hadde opplevd det de ville preket; og ikke alene opplevd det - men også satt seg inn i de naturlove - hvoretter Gudslivet skal reguleres og vokse fram til den fullmodne alder.

Hvor sant er ikke Guds ord i alt! Og hva sier Bibelen? «Betro det til pålitelige mennesker, skikket til å lære andre.»

Dagmar Engstrøm – trosforkynner og misjonær

Skrevet av Jan Halvorsen    

Det tjuende århundret hadde mange sterke pionerer. Da pinsevekkelsen brøt fram som en vårflom i Norge, var det mange kvinner i de fremste rekkene. En av dem var Dagmar Engstrøm (1881-1984). Hun og Agnes Telle dro ut som de første pinsemisjonærer fra Norge, og det brant en hellig ild i hennes hjerte helt til hun reiste hjem til herligheten 102 år gammel.

På nyttårsaften 1899 var bedehus og kirker fylt til trengsel. Folket stod på terskelen til et nytt århundre, og det var spenning og forventning i luften. I Amerika hadde vekkelsesevangelisten D.L.Moody stått i spissen for en stor bønneaksjon. Han trykket opp mengder av bønnekort som hjalp de troende til å fokusere sine bønner. På kortene stod det: Gud send vekkelse og begynn med meg! Mange ba om at det 20. århundre måtte bli et vekkelsens århundre. I London talte Charles Spurgeon om vekkelse som skulle komme, men både Spurgeon og Moody døde før det nye århundret rant.

Omvendelsen

Her hjemme var det også mye bønn. I Christiania var det bønnemøter både blant Erik Norquelles frie venner, og i de Lutherske leirene. På denne nyttårsaften - terskelen til nye århundret - var både frelste og ufrelste samlet i gudshusene. En av de ufrelste het Dagmar Gregersen. Hun hadde nettopp fylt 19 år og satt og lyttet til sjømannsprest Søren Pedersens preken i et bedehus i Teatergata. Noen minutter før midnatt ble hun plutselig overbevist om sin synd. Hun kastet seg på kne og ropte til Gud om frelse og frigjørelse. Det var ingen som kom og snakket med henne, eller ba for henne, men i hennes indre lød et ord som hun hadde lært på søndagsskolen: Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

Dagmar gikk inn i det nye århundret med en nyfrelst sjel, og det var mange som ble frelst i århundrets første tiår. I Wales stod snart Evan Roberts i en stor vekkelse. Åtti tusen ble frelst på tre måneder, og vekkelsen fikk store ringvirkninger. Omtrent samtidig brøt det ut vekkelser på Sørlandet og i Oslo ved Albert Lundes forkynnelse. Han hadde vært i Amerika og blitt frelst på D.L. Moodys møter. I 1904 leide han Calmeyergatens misjonshus til vekkelsesmøter. Det hadde 5000 sitteplasser, og i nesten et år ble det ble fylt til trengsel flere ganger i uken.

Åndsdåpen

Helt på tampen av 1906 kom metodistpastor T.B. Barratt hjem fra Amerika. Der hadde pinsevekkelsen brutt ut, og Barratt hadde opplevd en mektig dåp i Den Hellige Ånd og ild. Vekkelsen brøt straks ut i hovedstaden, og Dagmar fikk en veldig hunger.

Hun skriver om dette i sin bok Hunger etter Gud, som hun gav ut da hun var 99 år. Dagmar søkte Gud i bønn natt og dag, og den 26. januar 1907 kom gjennombruddet: Mens vi sang, kjente jeg et grep om armen min – og jeg ble lagt i gulvet. Da skjedde det noe. En voldsom kraft kom over meg, og jeg begynte å skrike og rope til Herren mens sangen fortsatte å bruse frem. Jeg følte som om jeg tømtes og tømtes, og til slutt kjente jeg meg helt uttømt. Jeg kom inn i en underfull stillhet. Så med ett var det som om en kilde ble tømt over meg, og strømmer av levende vann fylte all min tomhet. I ett nu løftet kraften meg opp fra gulvet – og jeg danset og jublet. Jeg følte meg som beruset av hans herlige kraft, og tunger på mange språk fløt fram fra mine lepper. Den ene opplevelsen etter den andre fulgte meg i dagene etterpå. Nå var jeg kommet under Den Allmektiges ledende hånd, og ilden i mitt hjerte opphørte ikke. Takk og lov, den brenner like herlig i dag, i en alder av snart hundre år.

Kallet

På et bønnemøte litt senere var det en ung søster som kom mektig under Åndens kraft. Under profetisk inspirasjon ropte hun ut: Dagmar, Dagmar, se jeg sender deg til det mørke sted Banda. Verken Dagmar eller hennes venner visste hvor Banda var, men etter hvert fikk hun vite at det var et distrikt i Nord India. Gud stadfestet kallet for henne, og dette stedet ble senere hennes virkefelt i 38 år.

Vekkelsespredikant i Europa

Pinsevekkelsen dro folk fra mange land til Norge. I en privat samling hjemme hos pastor Barratt var det et par brødre fra Tyskland som spurte om han kunne sende noen av vitnene til deres land. Det ble da bestemt at Dagmar og hennes venninne Agnes Thelle skulle dra.

I slutten av 1907 reiste de av sted. I Hamburg møtte de en søster som het Anna Smith. Hun ville gjerne være deres tolk. Vi er så takknemlig for din hjelp, men du må få Åndens fulle dåp med tunger som tegn før du kan være vår tolk, sa de. Det ville hun gjerne, og etter tre dagers bønn og lovprisning falt Ånden over henne. Hun brøt ut i tunger og en vidunderlig lovsang. Samtidig så hun et syn. Et panoramabilde av de landskaper de skulle reise igjennom.

Det ble fornyelse og vekkelse der søstrene dro fram i Lutherske kretser. Mange predikanter og prester ble døpt i Ånden, og det var voldsomme manifestasjoner av Guds kraft. Dette gikk ikke upåaktet hen, og en dag stod en kjent forkynner fram og ville bevise at vekkelsen ikke var helt etter Guds ord.

Dagmar skjønte ikke det mannen sa, men opplevde at en trykkende atmosfære la seg over forsamlingen. Før noen andre fikk sagt noe, spratt Dagmar opp, og under Åndens salvelse drev hun tilbake alle hans argumenter med Guds ord. Hun forstod ikke tysk, men Åndens åpenbaring forstod hun. Da ydmyket predikanten seg, og det ble en stor seier for Guds sak.

Også i Sveits opplevde de vekkelse, og i Danmark fikk en tvilende misjonær oppleve et sterkt tegn. Han hadde problemer med de sterke manifestasjonene, og undret på om dette virkelig var en vekkelse fra Gud. Da en kvinne talte i tunger på det syriske språk, og Dagmars tydning var en perfekt oversettelse, ble han overbevist. Budskapet var dessuten mest til ham, om hans tjeneste i Syria.

I England var de med da den kjente trospredikanten Smith Wigglesworth ble åndsdøpt. Også i Edinburg i Skottland opplevde de en sterk åndsutgydelse. Det strømmet mange mennesker til møtene, og Gud gjorde store under. Svigersønnen til William Booth, Booth Clibborn, hørte om de norske søstrene og vekkelsesmøtene som pågikk i Edinburg. Han spurte seg fram til stedet der møtene ble holdt, og kom dit med en sterk lengsel. Han ble fort overbevist om at dette var et verk av Gud, og han kom mektig under kraften. Han ble liggende under et bord og talte i tunger. Da han endelig stod opp og fikk samlet tankene, spurte han hvordan han hadde havnet under bordet, men det var det ingen som visste.

Etter tre ukers møter i Skottland, reiste de hjem til Norge. Da hadde de virket i fem land på seks måneder. De kjente stor glede ved å komme hjem igjen, og dørene stod vidt åpne for dem rundt om i landet. Norges første pinsemisjonærer hadde avsluttet sin første seierrike misjonsreise.

Amerika

Dagmar og Agnes ville forberede seg for et langt liv i Herrens tjeneste. Pinsepredikanten Severin Larsen satte dem i kontakt med dr A.B.Simpson, og på høsten 1908 begynte de på hans misjonsskole i New York.

Flere måneder før skolen begynte satte de kursen for det store landet i vest. Den gang fikk man ikke stipend eller studielån, men søstrene var svært oppmuntret av alle vennene som sang og vinket farvel til dem på kaia i Norge. På veien over til England fikk de dessuten høre gode nyheter om at  vekkelsesvindene forsatte å blåse over de stedene de hadde besøkt der. De hadde lært seg å leve i tro, og var sikre på at Gud ville sørge for dem under oppholdet i Amerika.

Om bord på Carana fra England til USA var de to søstrene glade og oppstemte. De sang og priste Gud, og den siste kvelden skulle de opptre under ”Kapteinens middag.” Passasjerene ble grepet av budskapet, og lederen foreslo at de skulle gi de unge noen penger med på veien. Søstrene fikk 75 dollar inn i reisekassen, og det var mye penger den gang. Noen av passasjerene fikk seg en våkenatt, og dagen etter ba de søstrene om forbønn.

Før de dro til New York var de en tid i Boston hvor Dagmar hadde noen slektninger. Her bodde de hos hennes tante, og den familien mente snart at søstrene fra Norge var fanatiske i sin tro. Agnes fikk nemlig dobbeltsidig lungebetennelse, og vertskapet mente de måtte søke lege. Hun hadde høy feber og kunne nesten ikke puste, men allikevel sa hun: Ingen lege bare Jesus!

Da fikk de ikke lenger bo hos tanten, og de dro med trikken for å bo hos en fetter. Han møtte dem på holdeplassen, og bar Agnes inn i sin leilighet. Dagmar forteller: Min tante var forferdet, men likevel fattet. – Her er olje, sa jeg og jagde alle ut av rommet og lukket døren. (Jeg ville gjøre som det står i Jak. kap.5 om å salve den syke med olje) Jeg øste oljen ut over hennes hode og bryst og ropte høyt: I Jesus av Nasarets navn: Lev!

Da kom svaret - momentant! Det var som om hele værelset var fylt med en duft av liv. Hun ropte ut: Dagmar, jeg kan puste og smerten er borte. Jeg er helbredet! Nå ble det lovsang. Agnes reiste seg opp og bad om mat, så jeg åpnet døren – og sammen kom vi ut av rommet mens vi lovpriste Herren. Tante løp forvirret omkring – og de minste barna gråt. Et mirakel var skjedd like for våre øyne. For Agnes og meg var dette en stadfestelse på vårt kall og på vår tro.

Simpsons bibelskole

Den 1. oktober 1908 begynte søstrene på A.B. Simpsons bibelskole i New York. Ryktene om de norske kvinnene nådde skolen før dem, og de gled perfekt inn i Simpsons virksomhet. Snart ledet de bønnemøtene i kjelleren. Mange elever fikk forbønn for sine problemer, og mange ble døpt i Ånden.

Dagmar gikk ut skolen med gode karakterer, og skolens ledelse takket dem hjertelig for den velsignelse de hadde vært igjennom året. Både før og etter bibelskolen hadde de møter forskjellige steder i Amerika, og da Kristianiafjord brakte søstrene ut fra New Yorks havn i september 1909, stod det mange venner på kaia og vinket.

Dagmar og Agnes var ivrige etter å komme hjem til Norge. Misjonskallet brant sterkere en noen gang, og de visste at noen måneder senere skulle de sette kursen mot India.

Det mørke Banda

Den 22. november 1911 klokka to på natten ankom det et tog til Banda i det nordlige India. Ekteparet Dagmar og Henrik Engstrøm med sin to måneder gamle sønn Victor skred ut av toget. Det var ingen som møtte dem på perrongen, og de hadde heller ingen kontakter i byen, men stasjonsmesteren lot dem låne venteværelset for natta.

Dagmar hadde allerede vært over et år i India, vært gift nesten like lenge, og allerede får en sønn. Denne natten på Banda stasjon ble ikke brukt til å bekymre seg. Nei Dagmar måtte ut på perrongen for å ta inn natteluften og stirre på den store plakaten med det underlige navnet Banda. Hun gråt gledestårer og kjente en inderlig takknemlighet til Ham som hadde talt til henne, og ført dem helt fram. Etter en stund stod de og holdt rundt hverandre mens de ba at Gud måtte gjøre dem kallet verdig og åpne dører på dette mørke sted.

Gud gav dem et hus å bo i, og åpnet dører for evangeliet. Henrik forkynte evangeliet, ikke bare i Banda, men reiste også til landsbyene omkring. De fikk to sønner til, og levde et hektisk liv mens den første verdenskrigen raste, og urolighetene spredte seg over alt.

Etter 11 år med hardt arbeid, harde reiser og vanskelige forhold, var Henriks helse nedbrutt. Han gav alt for Indias frelse, og i mars 1921 døde han. Dagmar sier at hans hjemgang var seierik, med en strålende inngang til himmelen. Men for henne var det som om jorden ble øde og tom.

Gud er enkers forsvar og farløses far

Etter mannens død var Dagmar hjemme i Norge en tid. Alene med tre barn satte hun sin lit til Gud. En dag kom en ukjent dame og gav henne 400 kroner til vinterklær til barna. Det var samtidig med at to andre indiamisjonærer skulle reise ut. De ba Dagmar telle opp de pengene de hadde fått inn til utreisen, mens de selv dro inn til byen og for å ordne det nødvendige til reisen. Mens hun telte opp pengene talte Gud til henne at hun skulle legge de 400 kronene til det hun talte opp. Hun sa dette til sin mor, som oppmuntret henne til å lyde Gud.

Da båten med misjonærene la fra kaia dagen etter, fulgte Dagmar båten med øynene helt til den forsvant ut av syne. Hun hadde hjertet sitt i India, og bad inderlig for misjonærene. Da hun gikk hjemover var det to søstre som slo følge med henne. Da de skiltes gav de henne en liten pakke. Da hun kom hjem åpnet hun pakken. Det lå 800 kroner i den, og et kort med teksten: Herren er enkers forsvar og farløses far.

Tilbake til India

Det høres utrolig ut, men etter en tid dro Dagmar tilbake til India. Alene – med tre barn! Victor 10 år, Josef 6 og Stefan 4. Det var en helt annen situasjon, og i Banda kom sorgen over Henrik veltende over henne. Men hun kom over det, og snart var hun i full sving med misjonsarbeidet igjen. Sammen med sine bibelkvinner virket hun i Banda og områdene omkring, og mange kvinner ble frelst.

Hennes liv var fylt med mirakler. Hun så Gud arm utrakt til frelse og helbredelse. Gud var hennes forsørger, og hun opplevde mange økonomiske under. I 1948 kom hun tilbake til Norge etter fem perioder i India, men Bandamisjon fortsatte helt til i år. I 99 år har denne misjonen vart i gang. Den norske støttegruppen la ned arbeidet i mars i år, men innfødte driver videre. Neste år drar en gruppe pinsevenner til India får å markere at det er 100 år siden Dagmar Engstrøm startet dette trosprosjektet.

Et langt liv

Da Dagmar Engstrøm var 91 år sendte Gud henne tilbake til India for at hun skulle se arbeidet. Hun hadde reist flere ganger med båt, men nå fikk hun reise med fly. Hun gledet seg over at det arbeidet hun startet gikk videre, og fortsatte å bære frukt for himmelen. På denne reisen var hun sammen med Grace Gundersen som var en sentral person i Maran Ata-tempelet i Oslo.

Jeg husker godt Dagmar Engstrøm fra denne perioden i hennes liv. Hun kom på møtene i Maran Ata Tempelet og levde fortsatt et åndsfylt liv. Da David Nun og en gruppe fra USA besøkte menighetene der, lovte de å komme tilbake neste år. Da utbrøt hun spontant: Da kommer jeg!

Hun var 92 da hun reiste og besøkte sin venninne Sally Olsen i Puerto Rico i Amerika. Da hadde Aftenposten et stort intervju med henne. På spørsmålet om hun ikke syntes det var en lang reise for en dame på hennes alder, svarte hun at flyselskapet hadde lovet å hjelpe henne med overgangen på flyplassene, så det skulle nok gå bra.

Hun hadde jo vært ute en uværsnatt før, så hun var ikke så skvetten. I intervjuet fortalte hun også om da hun svømte i Ganges, og kjente noe som krafset henne på ryggen. Et øyeblikk tenkte hun det kunne være en krokodille, men så fikk hun se at det bare var en liten hundevalp som trengte hjelp.

I 1977 hadde de tyske pinsevennene sitt 70 års jubileum og Dagmar var æresgjest. 96 år gammel stod hun og talte brennende om Jesus og fortalte hvordan det hele startet i 1907.

Hun var 99 år da hun ved hjelp fra Asle Stølsdokken gav ut boken Ha tro til Gud. I den sier hun at hemmeligheten til hennes høye alder måtte være at hun fikk tjene Herren aktivt gjennom alle år. Dessuten fikk hun et profetisk ord på en veldig sterk måte i vekkelsens første tid. En dag hun satt på trikken talte Ånden til henne om at hun skulle dra hjem til en søster som het Kristine. Samtidig talte Ånden til Kristine og gav henne en profetisk hilsen til Dagmar. Da Dagmar kom inn i rommet ropte hun: Stans! Se jeg vil mette deg med et langt liv og du skal skue min frelse.

Like etter at boken ble utgitt fortalte hun at Gud hadde talt om at hun skulle bli 102 år gammel – og det ble hun. På våren 1984 reiste hun hjem til herligheten.

Bibelen sier at vi skal gi akt på ledernes ferd og etterfølge deres tro. La oss ta opp stafettpinnen, og be Gud om at den samme Troens Ånd må prege oss i dag! Gud er den samme!

Jan Kåre Christensen

Smyrna, Oslo.