Stig Andreasson om Katolisismen!
Sakramentalismen i rampelyset
Noen kirker legge særlig vekt på visse kirkelige handlinger kalles "sakrament", og tror at Guds nåde er hovedsakelig eller utelukkende tilbys av dem. Derfor kaller vi disse dokumentene "betyr av nåde" eller "betyr frelse." Et slikt syn er det vi kaller "sakramentalism". Sakramentet av de mest legalistic av alle kirker er uten tvil den romersk-katolske, som har syv sakramenter. Protestantiske kirker har bare to, nemlig dåp og nattverd.
The very ordet "sakrament" kommer opprinnelig fra latin og har samme betydning som det greske "Mysterion". Det siste ordet er i vår nye testamente som er oversatt med "hemmelige" i vårt språk. Skriften sier aldri at dåpen og nattverden er Mysterion (sakramentum på latin). Det greske ordet brukes i alle andre sammenhenger, som for eksempel endring av troende på at Jesus kommer eller jøder og hedninger sammensatt til ett organ, som er Guds kirke på jorden.
Den opprinnelige betydningen av ordet l "sakrament" synes å ha gått helt tapt. I dagens religiøse språket betyr dette ordet "betyr av nåde" eller "hellige religiøse dokumenter." At Gud gir nåde og velsignelser gjennom dåp og nattverd er selvsagt sant. Men vi begrenser nåde til disse dokumentene (og andre ritualer), sakramentalister vi. Vi tror at disse handlingene i seg selv synes å frelse uten sann omvendelse og personlig tro på Jesus, så har vi et sakrament legalistic tro.
Hvor finner vi sakramentene til normal menstruasjon vugge?
Historien går som navnet kristne statskirken som vokste opp i Romerriket i 300 hadde klare likheter med den hedenske romerske religionen. Den romerske hedenskap ble i sin tur i stor grad av Babylon opprinnelse. Babylon hedensk kultur, fødte tidlig på en rekke såkalte "Mystery". Mystiske ritualer og hemmelige åpninger karakterisert disse mystiske religioner. Den romerske navnet på kirken kristendommen utviklet seg også til en ren "religiøst sakrament. Siden "sakramentum" er det samme som "mystery" kan vi vel vurdere det som et mysterium, sterkt påvirket av magiske forestillinger. Kirkens sakramenter følger folk fra vugge til grav og formidle frelsende nåde for dem. I sin berømte bok "De to Babylon" har Alexander Hislop detaljert analyse av forholdet mellom den babylonske Mystery religion og katolisismen.
Katolisismen - en sakramental Mystery i den kristne pakken.
Pave kirke enorm tillit i sine sakramenter er særlig sterkt utviklet i den berømte setningen "ex opere operato", som betyr at utfallet av den hellige dokumentet bare stole på selve dokumentet. Det synes med andre ord automatisk. Dette er et syn som ligner mer magi enn den kristne tro. Den kjente norske lutherske teologen Olav Valen-Senstad skrev i sin tid som følger:
"Den katolske kirkes apologeter gjør desperat, men forgjeves forsøk på å bortforklare den katolske religionen er ren magi -, systemet overføres til" kristendom ". Noen objektive studier av religion, historie magi viser incontrovertible at essensen av katolisismen i substans er et system av religiøs magi. "
Valen-Senstads radikal posisjon er på ingen måte overdrevent. Katolisismen grunnleggende prinsipp er at menneskets personlige frelse produsert av Gud gjennom sakrament dokumenter (seremonielle handlinger) instills åndelige krefter i menneskets natur. Dermed blir man i posisjon til å tjene tilgivelse for synd og frelse. Valen-Senstad understreket også at både det gamle testamentet profetene, Jesus og apostlene og reformatorene må kjempe mot denne lov-avhengigheten og seremoni-tillit, i korte, mot religiøse magi.
Den katolske kirke har sagt at sju sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, resept (prestene), ekteskap og den siste olje. Den katolske katekismen sier i paragraf 1129:
"Kirken understreker at den troende er den nye pakt sakramentene nødvendig for frelse. Den sakramentale nåde er Den Hellige Ånds nåde gitt av Kristus, og spesielt for hvert sakrament.
I katolske land, kan man ofte lese dødsannonsene til dette, eller at personen er død, "utstyrt med kirkens sakramenter. Det betyr vanligvis at han mottok nattverden og den siste olje før han døde. Det er like sikkert reskost de siste luftveiene tycket. Ifølge den katolske tro formidles gjennom sakrament frelsen, som også kalles "middel til frelse."
Men paven Kirken har ikke bare sakramentene, men også noe som kalles "sakramentalier." Disse består av dokumenter og gjenstander som har blitt velsignet av kirken, og som anses å inneholde og formidle spesiell velsignelse. Disse inkluderer vigvattnet, korsets tegn, rosenkransen (böneräknaren), kors, røkelse, medaljer, bilder av helgener, relikvier, lys og mange andre ting. Alle som har vært i et katolsk land vet at bruk av disse tingene er sterkt forbundet med overtro.
Den katolske religiøse magien som Olav Valen-Senstad så treffende beskriver, og vi har bare sitert, er spesielt sterkt utviklet i læren om offeret, eller sakrament alteret som også kalles.
Den katolske messen - en blasfemisk handling
Supper eller masse bær i den katolske kirken kalt "nattverden". Det er et gresk ord som betyr "takksigelse". En katolsk messe er noe mye mer enn en takksigelse. Det er en oppofrende tilbedelse. Katekismen sier at Kristi offer er gjennomført på og vedlikeholdes gjennom sakrament alteret. Offeret på alteret sies å være den samme nemlig at på korset. Ved prestens hender er Kristus noen gang ofret på alteret i kirken. Derfor ofringen av en propitiatory offer.
Å gi noen begrunnelse for denne merkelige undervisningen stil har vært katolske teologer for en stund siden utviklet en teori som kalles "transubstantiationsläran". Ifølge denne teorien blir brød og vin til Jesu legeme og blod når ord institusjonen blir lest i kirken. Men siden nattverd elementer beholde både formen og smaken av brød og vin, sier de at dette er å teste tro. Denne mystiske transformasjonen teorien er avgjørende å virkelig å bli betraktet som et sonoffer. Ingen kan vel forestille seg at brød og vin på et alter for å sone for våre synder. Men brødet og vinen blir forvandlet til Jesu legeme og blod i Kirken mener at det er det samme offeret på alteret av korset. Men i lys av Guds Ord blir utstillingen en total fornektelse av Jesu ord på korset: "Det er fullbrakt".
I den berømte Augsburg trosbekjennelse, skrevet av teologer fra Wittenberg i 1530, tok protestanter sterkt imot den katolske kjetteri. De avviste den katolske erklæringen om at Jesus sonet for kun originale synd på korset, og offeret ble innstiftet for å sone for syndene til andre. De talte med kraft til både arvesynden og alle syndige handlinger, var det bare én kraft ofre - försoningsdöd Jesus på korset. Hebreerbrevet sier at Jesus ikke gikk inn i tempelet for å ofre seg selv flere ganger, men at han er blitt avslørt en gang å ta bort synden ved hans offer . Han liker ikke den gamle pakt prestene daglig bære offer for synd. Han gjorde gang for alle da han tilbød seg. Ja, han har ført frem et enkelt offer for synd. Med
en ofre Han har perfeksjonert alltid dem som er helliget. I lys av disse klare Skriften er den katolske messen en fryktelig gudsbespottelse.
Hver dag blir feira rundt 400000 messer i katolske kirker verden over. Hva kan alle disse messer for å bringe personer som ikke allerede er tilgjengelig for dem gjennom Jesus f perfekte offer på korset? Absolutt ingenting. Selv tenker katolikker må vel erkjenne at noen virkelig tydeligvis har minimal verdi selv i sin egen kirke. Vi trenger selvsagt flere hundre tusen hver dag! Og dette går på dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år. Men millioner av messer ikke er nok! Vi trenger stadig mer! Kirken hevder at de er gyldige for både levende og døde. Själamässoma av den avdøde ikke er gratis, så det fortsetter å gi kirken en ikke ubetydelig inntekt. Mange mennesker i katolske land fortsatt betale penger til prestene, slik at de leser mye avdøde familiemedlemmer. Denne avhengigheten av verdien av en blasfemisk ritualet er faktisk den mest ekstreme formen for sakramentalism tenkelige. Luther sa at den katolske messen skal ansees som den mest avskyelige av pave kirke avskyeligheter.
Curses på ikke-sakramentalister
Den katolske kirke uttaler alvorlig forbannelse over alle som ikke aksepterer kirkens ekstreme sakramentalism. Kirkens såkalte Kirkerett sier:
"Hvis noen benekter at Eukaristians mest hellige sakrament virkelig, sann og betydelige inneholder vår Herre Jesu Kristi legeme med sin sjel og guddommelighet, det er en hel Kristus, men sier han er bare der som et tegn, bilde, eller åndelig makt, så han blir sint. Hvis noen sier at Kristus ble gitt i Eukaristian spist bare åndelig og ikke sakramentalt og virkelig, han ble heller forbanna.
Den Katolske Kirke's Creed er i stor grad produseres i form av forbannelser, som uttales over dem som ikke mener akkurat det samme som kirken lærer. Dette bør tas hensyn til flere av de moderne økumenikk støttespillere og aksjonister.
Det kan se ut som et modem katolsk teologi har noen bekymringer ved å beskrive utstillingen som en gjentagelse av ofringen av Jesus på korset. Ifølge noen moderne teologer og progressistiska kan Jesu død på korset ikke vil bli gjentatt flere ganger. Dette viser bare at det finnes ulike retninger innenfor den katolske kirken. Men hva gjelder er det offisielle dogmer tispe. Og noen ganger er det det dreier seg om ren sofisteri (sofisteri). I stedet for å si at Calvary offeret gjort om igjen, sier de at det er for øyeblikket i virkelig. Det hele kan se ut som et forsøk på å gjøre det gamle rotet ofrene doktrine mindre groteske og mer akseptable for moderne og kritiske mennesker. Men til tross for bruk av nye ord og uttrykk forbli virkelig en oppofrende tilbedelse. Det kan aldri bli et spørsmål om stempling noe i det gamle dogmet om at tispa feil. Så hele katolske systemet med sin ufeilbarlighet dogma falle i grus og rusk. Den katolske kirke fortsatt et religiøst sakrament.
Protestantiske sakramentalism
Men det er også en protestantisk sakramentalism? Vel, dessverre har vi å merke at det er protestanter som er sakramentalister. Men de burde egentlig være der. Protestantiske sanne natur presenterer et brudd med den katolske frelse magi. Håkon E. AndersenSkrev Bibelen skolelærer i Norsk Luthersk Indremisjonssellskap for ca 40 år siden følgende:
"I den katolske kirke hadde dåp med eukaristien hadde noe av en magisk effekt. Kirken var blitt voktere av Guds frelse og distribuert, og garantert frelse til den enkelte gjennom sakramentene. Spørsmålet om personlig tro fikk en sekundær betydning. Luther brøt med denne tilnærmingen.
True protestantismen er således en proklamasjon av frelse ved personlig tro på Kristus og Hans ord - og ikke gjennom seremonier. Men både Håkon Andersen uttalelse og det faktum at protestantismen, etter sin art ikke er virkelig kan sakrament være legalistic, gi oss noen problemer. Ingen kan benekte at sakramentalismen lever i beste velgående også i protestantiske kirker. Hvordan skal vi forklare dette fenomenet?
Først noen ord om Martin Luther, er det hans innflytelse som har vært dominerende i vår del av verden. Naturligvis jeg ikke hevde å være ekspert på Luther, selv om jeg har den lange rekken av "Luther samlede verker" i bokhyllen min. Luthers utvikling av kandidatene, men uopplyst katolsk munk i en bibel kunnskapsrik reformatorene er både dyp og flott. Men selv den store reformen atom gikk gjennom i løpet av sitt liv en utviklingsprosess, noe som betydde at han, som alle andre mennesker, noen ganger endre syn på noen punkter. Derfor kan det noen ganger være vanskelig å avgjøre hva som er i hver detalj er sant "lutherske". De som har studert i mer detalj Luthers liv og tenkning har ofte talt om sin "katolsk" syn på sakramentene, men også om hans "evangeliske" tilnærming til kirken hellig dokumenter. Bør vi behandler dette som en direkte motsetning eller bare en mangel på klarhet? Det gjenstår trolig en delvis åpen og ubesvart spørsmål.
Den regjerende er åpenbart ikke å komme inn i en rett forståelse av Luthers tenkning, men at vi får en rett syn på den såkalte "Sakramentene" i lys av Guds Ord. Den protestantiske sakramentalismen basert på uttrykk for Luther, som er mindre klart om avvisning av katolske frelsen magi. Luther ble en teori om eukaristien, som opprinnelig kom fra den bøhmiske brødre og den utpekte «Consubstantiation". Det er et klosset uttrykk som betyr en slags sameksistens mellom brød og Jesu legeme, mellom vin og Jesu blod. Denne teorien er ikke så enkelt for folk flest.
Den grunnleggende ideen om Luther var, imidlertid, at Guds Ord er den øverste myndighet. Det står over begge paver, synods og teologiske spekulasjoner. Protestantiske sakramentalister tolke visse skrifter på en slik måte at den såkalte "Sakramentene" er egentlig betyr nådens og middel til frelse. Disse bibelske tekster, inkludert sakramentene legalistic tolkningen eksperimenter, skal vi behandle i en fremtidig artikkel. Her er vi nå bare endelig understreker faren for alle sakramentalism. Syndenes forlatelse og evig liv vi har i Jesus Kristus og ikke av bestemte hellige handlinger og mystiske seremonier.
Det er tvilsomt om begrepet "middel til frelse» i det hele tatt, bør ha noen plass i evangelisk forkynnelse. I dette tilfellet må det være i forhold til Jesu blod (Jesu soning verk), fordi Skriften sier, at "Jesu blod renser fra all synd." Det er også sant at ordet har sparer strøm. Han fødte oss til livet gjennom sannhetens ord, sier Skriften. Selv om dåpen, som er en overføring av Jesus og en bekjennelse av vår tro på ham, har frelsende betydning. For, vil "med munnen bekjenner bli frelst" er, det også skrevet. Men de bibelske forkynnelse er uten tvil et Frelseren, Som ved hans død og oppstandelse, frelse forberedt for oss og kommer til å møte oss i sitt Ord. Apostolisk forkynnelse er derfor først og fremst om en frelser, ikke en rekke såkalte «Means of frelse." Dåpen og nattverden er innstiftet som er gitt oss til å hjelpe og oppbyggelse. Men alt sette merkelappen "sakrament" (mysterier, hemmeligheter) i dem vil trolig føre til noen form for frelse magi som ikke har støtte Gudsord.
Stig Andreasson
Dåp
Fra et samlende bånd til kontroversen
I Original kristen dåp tid var en av de bånd som forente de kristne i ett hjerte og en sjel. Dåpen markerte også et radikalt skille mellom kristne og ikke kristne. Så det var da. Men hva med i dag? Nå er dåpen et problem som deler de bekjennende kristne verden i to deler. Ja, bør vi kanskje ta enda flere fraksjoner med regningen. Doplärorna er mange. En ting er klart. Siden dåpen er ikke lenger en samlende faktor, men snarere en årsak til splittelse, så det må være galt et sted.
Hva er årsaken til splittelse og forvirring i dopfrågan?
I denne serien, er vi fokuserer søkelyset på sakramentalismen. Vi har allerede vist at dette fenomenet har sine røtter i form av religion som fremkom i delstaten den romerske kirken Konstantins tid. Så etter hvert begynte en sløsing med Original kristne tro. Dette var gjennom påvirkning av ikke-bibelske kilder, hovedsakelig fra det gamle mysteriet. Både dåp og nattverd ble etter hvert betraktet som et "sakrament" (mysterier) med mer eller mindre effektive magiske kraft. Dette deretter utviklet seg til den katolske kirkes sakramental form for religion.
Reformatorene brøt en del av den katolske frelsen magi. Men både når det gjelder oppfatningen av forsamlingen og betydningen av dåpen og nattverden, beholdt mange protestantiske kirker en god del av arven etter katolisismen. Ulike revivalist bevegelser gjennom historien har hatt en rekke kristne tilbake til Det nye testamente dopundervisning. Men enhver enhet, har vi ikke nådd selv blant Bibel-troende kristne.
Hvorfor dopfrågan så vanskelig å overvinne? En av grunnene er utvilsomt at tradisjonene er dypt av mange. Sakrament legalistic dopsynen hevdet de fleste av verdens største kirker, som har en dominerende innflytelse i mange land. Min tro er at nye testamente doplära er meget enkel og klar. Men det er svært vanskelig for de fleste av oss til å lese Guds Ord uten fordommer. Vi leser i våre forfedres tro og vanemessige tolkninger av bibelske tekster som faktisk sier noe helt annet. Til tross for disse vanskelighetene, prøver jeg å sammenligne sakramentet legalistic dopsynen med nytestamentlige undervisning enkel. Så leseren selv bestemme hva som er troverdig.
For å få en sann forståelse av alle kristne religiøse spørsmål, må vi gå til kilden. Og vi har i vår nye testamente. Alt som ikke er klart i samsvar med nytestamentlige undervisning, må vi avvise spekulasjoner og menneskelige setninger. Dette gjelder også dåpen. Kirkens historie kan sammenlignes med en elv som dessverre har blitt forurenset med svært mye gjennom århundrene. Men takk Gud for at kilden er ren og uforfalsket.
Dette betyr at vi ikke har vurdert enten store moderne teologer eller frikyrkorörelsens giganter som absolutt autoritet. Vi er ikke lytter primært til reformatorer eller fedre for å få lys og klarhet. Vi kan ha både respekt og beundring for mange av dem. Men for å få sikker kunnskap vi går til | kilden til Guds Ord.
Hvordan dåpen ble praktisert i den opprinnelige kristne periode?
Ved inngangen til det Nye Testamentet, finner vi store pacemakeren John the Baptist. Hans oppgave var å rydde vei for Messias, som snart dukke opp, Jesus Kristus selv. Hvordan klarte John's offense? Ja, han forkynte omvendelse, dåp til syndenes forlatelse. (Mark 1:4). Naturligvis, sa han: "Jeg døper deg i vann til omvendelse "(Matteus 3:11). Mylderet av mennesker gikk ut for å høre John forkynnelse. Det var både radikal og fokuserte på Guds fordømmelse av ubotferdige og tilgivelse for de som ønsket å omvende seg. John ikke seg selv i sentrum. Han fortalte folk at det var geitene skulle komme til ham, er det i Jesus, ville de tenker. De som ble arrestert av forkynnelse ble døpt i Jordan-elven, bekjente sine synder (Matteus 3:6). Vi kan si at konverteringen var både Johannesdopets forhold og resultater.
Noen fariseerne og saddukeerne kom også til å bli døpt. De var ikke i motsetning til dopshandlingen. Men de ikke aksepterte tilstanden. De er ikke innstilt på å omdanne kravet. De ønsket å bli døpt av nakne dopshandlingen unnslippe den kommende klagen. John sa til dem:
Viper-Fry, som sier at du kan slippe unna den kommende vrede? Bær, for eksempel frukt tilhørighet konvertering (Matt. 3:7-8). True Type Ivar Wennfors at:
John-Disse ordene i dette tilfelle er den sterkest mulige protest mot en sacral magisk syn på dåpen.
Skiller dåpen av konverteringen mister sin opprinnelige betydning.
John's dåp tilhørte tiden forberedelser. Siden Jesus frälsargärning blitt fullført den ble erstattet av Jesu dåp i den treenige Guds navn, i henhold til Jesu egne ord.
-Me er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånd, og lærer dem å adlyde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med deg alltid, til enden (Matt 28:18-20).
Den fantastiske bok kalt Apostlagärningama testament til hvordan apostlene praktiserte denne kommandoen til Jesus. De gikk ut og forkynte evangeliet for folket. Dette betyr at de forkynte frelsen gjennom omvendelse og tro. Sacrament Marsalis Mens talsmenn har ofte tolket Jesu oppdrag kommandoen på sin egen måte. De sier at döpandet kommer før læring av denne kommandoen til Jesus. Dåpen ville dermed kunne gå foran ordet og være kjernen i disippelskap. Men denne tolkningen er forsømmer fullstendig det faktum at Jesu ordre begynner med samtalen å gjøre disipler av mennesker, derfor, å vinne sjeler for Kristus. Dette gjøres ved forkynnelsen av evangeliet. Learning, som resulterer i döpandet refererer eksplisitt til dem som gjennom forkynnelse Ordet og dåpen blir disipler. Det er akkurat slik det alltid går til apostlenes virksomhet.
Etter at Peter er kraftig og åndsfylt preken ved pinse ble vekket mange av hans åndelige status og deres brennende spørsmålet var som en stor nødrop; "Brødre, hva skal vi gjøre "Svaret var klart:
-Vend om og bli døpt hver og en, slik at du kan tilgi deg dine synder. Så de har Den Hellige Ånd som en gave (Apg 2:37-38).
Peter også appellere til de med mange andre ord. Blant andre ting, sa han: " La dere frelse fra denne uheldige generasjon."Luke oppsummerer Pinse Dagens vekkelsen og dens etterspill med ordene:
-Herre lagt til kirken dag etter dag med de som tillot seg å bli frelst (Ap.gj. 2:47).
Vær oppmerksom på disse bibelske formaninger! "Let sparer du! La døper deg! "Resten av det Nye Testamentet har vi uttrykk som:" La oss bli forsonet med Gud! La r være oppfylt ved Ånden! "Det svenske ordet" la "betyr" å tillate, gi, akseptere at noe skjer, men også for å indusere, arrangere, anbefaler at det gjøres. "Letting the frelst og bli døpt er derfor en personlig bekreftelse på noe. Det mottar budskapet om sannheten og bukke for det i lydighet.
Tro og omvendelse kommer før dåpen. Det finnes ingen unntak fra regelen. De første kristne i Samaria kom til tro ved Philip aktiviteter. Apg. 8:12 sier:
"Da de hadde begynt å tro på Filip, og hans budskap om Guds rike og Jesus Kristus, de var døpt, både menn og kvinner.
Filip måtte også vinne den etiopiske hoffmannen til Kristus. De kjørte et stykke langs i en vogn. Da de kom til et vann evnukk spurte:
- "Se, her er vann. Hva hindrer meg Dopes? "Filip sa til ham:" Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje. " Han svarte og sa: "Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn." Og han la tralle stoppe, og begge trinn i vannet, Filip og hoffmannen, og han døpte ham Apg. 8:36-38).
Dåpen foregikk nesten alltid i tett forbindelse med konverteringen. Begge lilla kremer kone Lydia og fangevokter i Filippi ble døpt umiddelbart etter at de var kommet til tro. Vi sier ikke at det var mer gradvis og mindre brå konverteringer er også på den tiden av apostlene. Så det syntes å ha vært ii Antiokia i Pisidia, der Paulus var en mektig og opplysende preken i synagogen med jødene. Etterpå spurte folk apostlene til neste Sabbath å snakke med dem om det samme (Apg 13:42). De ønsket derfor å vite mer. Resultatet var at ganske mange jøder og horder av hedninger kom til tro etter neste sabbat møte. Men enten konvertering inntruffet plutselig eller gradvis modnet før det ble fulgt opp umiddelbart ved dåpen av vann.
Hvorfor forlot apostler opprinnelige doppraxis?
Nesten alle autoritative teologer i vår tid innrømmer at den apostoliske dåp var en dåp av troende og konverterer, derfor forventningsfulle kristne. Likeledes var, den opprinnelige kristne dåp j tid gjort ved full nedsenking i vann. Jevn Stegjern Catholic Bible i Frankrike har en hyggelig kommentar, jeg har ofte sitert på dopmöten i Frankrike. Den sier i hovedsak dette:
-I dåpen ble utført i utgangspunktet ved nedsenkning, symboliserer begravelse og dødsfall. Men døpt ble senket ned i vann til umiddelbart å stå opp igjen og det minnet deretter om en oppstandelse. Denne ble kåret til døde for synden og oppstandelse til et nytt liv skapt sterke bånd solidaritet mellom den troende og hans Herre, et band som nesten kan regnes som organisk og kan sammenlignes med hva som skjer når en gren podet inn i et tre.
Jeg er full av både spenning og vemod når jeg leser disse ordene. Abotten stegjern undervisning vil utvilsomt skape entusiasme i döparförsamling helst dag. Men i kirken han hørte til, er det ingen spor av denne fine undervisningen - verken i teori eller praksis.
Hvorfor oppgi det når det urkristna dopmodellen? En moderne lutherske gir et nesten komisk forklaring:
-At det endte med nedsenking i vann på grunn av kaldt klima og risikoen for alvorlige forkjølelser.
De fleste mener at oppgivelsen av den urkristna linje hadde helt andre årsaker. I mine tidlige år hørte jeg lærte misjonær teologen Bengt Sundkler snakker i enkelte økter. Han var spesialist i afrikanske misjoner - og kirkehistorien. Når det gjelder dåp, han hadde meninger som undergraver urkristna tro. Her skriver han om de første kristne som en minoritet i det hedenske miljøet:
-Rundt den lille kirken styrte mørke hedendom. Alle hedenskap brennevin hadde blitt fiendtlige overfor sine barn og ettertraktet av livet. Barna hadde reddet fra den demoniske vold. Denne situasjonen må føre til barndopets introduksjon. Dåp av svært små barn har bare vært utøvd som nöddop. Dersom et barn er sykt død, skutt foreldrene alle betenkeligheter til side, dåp og dominert av håp om at dåpen, vil i kraft av sin guddommelige institusjon og iboende magiske krefter gi barnet et sted i den velsignede paradis. Også denne situasjonen må føre til barndopets introduksjon. (Litt forkortet quotes )
Vi bryr seg ikke å diskutere om Sundklers historisk beskrivelse gjenspeiler virkeligheten eller ikke. Men om sant, det er bemerkelsesverdig at Sundkler kanskje anser det som helt naturlig og akseptabelt, faktisk nesten uunngåelig. Hjalmar Holmquist gir i sin kirkehistorie en annen tolkning av dette avvik fra urkristet mønstre. Han sier det var pga "en misforståelse av Jesu evangelium og forskyvning av det personlige i tilbedelsen av en tilbedelse mysterieväsen. "Avviket skyldes i andre ord, i en åndelig avfall. Ifølge Sundkler var redsel og frykt for hedenskap ånder som gjorde de kristne begynte å trene spädbarnsdop. Det er i seg selv et bemerkelsesverdig anerkjennelse fra en representant for spedbarn dåpen. Det var med andre ord, manglende tro på Guds bevarende makt som forårsaket barndopets introduksjon.
Hvis den såkalte "Nöddopet" må vi si noen ord. I Confessio fordømmer lutheranere "gjendøperne" fordi de trodde at spedbarn kunne oppnå frelse uten dåp. I modem perioden har ofte sagt at Gud ikke har forpliktet seg til dåpen, selv om vi er nødt til å praktisere det. Et lite barn som dør, kan lagres uten dåp. Imidlertid valgt nöddop også i vår tid. Et norsk sykehus presten sier at han ofte ble bedt om å gjennomføre nöddop av et nyfødt barn ikke var i god helse. En eldre prest så ham ofte kjørt på sykehus korridoren med en vask full av vann. Han ble så gå til en "nöddop." Etterpå gubben spurte presten sin yngre kollega om han ankom i tide. Svaret var ja, og det så ut som om barnet ville overleve. Den gamle presten hadde da sagt: "Vi har virkelig en merkelig teologi hvis vi tror at et nyfødt barns evige skjebne bestemmes av hvor fort du kan kjøre gjennom korridoren med en vandig.
Våre trygg havn - dåp eller Jesu kors?
Lutherske teologer sier ofte at vi ikke tror på spädbarnsdopets nødvendigvis har en overfladisk forståelse av menneskets synd fordervelse. Vi minimiserar arvesynden og menneskets absolutte behov for frelse. Dette er en svært forhastet konklusjon. Man kan tro på Bibelens lære på menneskelig fordervelse, men synd å tro på spedbarns dåp. Det er sant for oss alle hva salmisten sier om seg selv: "Det er synd jeg ble født. Men vi leser kapittel 5 av romerne, ser vi at Kristi forsoning er den perfekte løsningen for å syndafördärvets problemer. Det kan oppsummeres i sang verset: "Uansett tilfelle, mister vi, er vi i Kristus har igjen." David Hedegård oversatt 2. Kor. 2:19 i følgende vilkår:
"Gud var i Kristus forsonte verden med seg selv. "Fra Guds side er dermed forsoning overfor et fait accompli. Det følger at hvert barn er født inn i en forsonet verden, og har like mye en del av forsoning der det er en del av ruinene av synd - inntil person kan motta eller avvise frelse. Deretter samtale i det aktuelle kapittelet: "La oss bli forsonet med Gud. "
Før denne erfaringen kan være nødvendig, til ingen spesiell seremoni redde nyfødte. Når vi brakte små barn til Jesus, sa han at Guds rike var deres tilhørighet. Selv om de ikke var døpt, og selv om verken Jesus eller hans disipler, idet dere døper dem. Men vår Frelser fått små og velsignet dem. Jeg spør: Hvem har den mest overfladiske visning syndens problem - de som tror at noen dråper vann på barnets hode løser alle eller de som anser Jesu verk av soning, som den eneste og ideelle løsningen? I alle fall må det være tryggere å ta tilflukt i reconciler krysse over til å sette sitt håp til magiske krefter i religiøse seremonier.
Stig Andreasson
Taize
Av Frankrikemisjonær Stig Andreasson
Den åndelige og religiøse forvirringen er stor i vår tid. Som Guds folk trenger vi åndelig bedømmelsesevne for å se klart i alt det virvaret som omgir oss. Det er viktigere enn noen gang for oss å søke tilbake til de gamle stiene i Guds ord. Her skal vi kort analysere noen av de trender og religiøse moteretninger som er typiske for vår tid. Vi vil først ta for oss katoliserende tendenser innen protestantismen, og da i denne omgang spesielt Taize-gudstjenestene.
Disse stemningsfulle gudstjenestene har blitt populære også i våre nordiske land, og mange ungdommer har reist ned til Taize der denne spesielle gudstjenesteformen ble født og siden spredt ut over verden.
Hva er det som er så spesielt og tildragende med Taize?
Tar du en titt på kartet over Frankrike, ser du at Taize er en helt vanlig liten landsby i Bourgogne omlag 40 mil sydøst for Paris. I følge min litt gamle liste over franske kommuner bor det ca 150 personer i Taize. Allerede i 1945 startet noen personer tilhørende den Reformerte Kirken et slags protestantisk kloster der. Deres myke forkynnelse om forsoning vakte gehør i det krigsherjede og sårede Europa. Forkynnelsen om forsoning mellom folkene, spesielt mellom Tyskland og Frankrike, gikk imidlertid senere mer og mer over til å bli en forkynnelse om forsoning mellom de store verdenskirkene. Allerede på et tidlig stadium ble det åpenbart at ledelsen av dette klosteret hadde som målsetning å bygge en bro mellom protestantismen og den romersk-katolske kirken.
Klosterbrødrene i Taize og deres virksomhet har uten tvil mange tiltrekkende og sympatiske trekk, rent menneskelig talt. Sammen med områdets katolske bønder har de dannet et kooperativ som de har overgitt alle sine eiendeler til. De gjør altså en beundringsverdig sosial innsats. Bønn, arbeide og barmhjertighetstjeneste går hånd i hånd. Med stor generøsitet tar de imot skarer av ungdom, både slike som bekjenner seg til en religiøs tro, og slike som ikke tror. På tross av alt dette må vi allikevel advare mot den innflytelsen som kommer fra Taize. Det er det sikkert ikke like lett for alle å skjønne, men jeg skal forsøke å forklare grunnen.
Hva er egentlig målet med Taize-brødrenes virksomhet?
De to toneangivende lederne har i en årrekke vært Roger Schutz og Max Thuian, og man behøver ikke lese mye i deres skrifter før man begynner å undres på om det virkelig er rett å betegne dem som protestanter. For noen år siden stod den ene av dem fremdeles igjen som medlem i den Reformerte Kirken, men den andre ba om å få bli strøket. Schutz besøkte Rom under Vatikankonsilet og uttalte da følgende:
"Jeg er overbevist om at dette konsilet (kirkemøtet) er en spesiell Guds nådeshandling. Det er Gud som i sin barmhjertighet har ført oss ut av fire århundrers mørke historie av opposisjon, motreformasjon og anti-katolisisme."
Ja, tenk at en protestant kan anse protestantismens firehundreårige historie som en mørkets tid! Var det ikke heller pavekirkens avlatshandel, helgendyrkelse og overtro som førte Europas folk inn i et stort åndelig mørke? Og i den grad reformatorene trofast forkynte evangeliets budskap var de vel heller lysbærere enn mørkemenn!
Vi kan kanskje si at Taize på en måte representerer en ny religion der enhet og forsoning mellom de store religionssystemene anses som det høyeste gode. Men er dette virkelig en ny religion? Ja, aldri før har man snakket så mye om hvilken skandale kirkesplittelsen er. Taizes budskap er at det er denne splittelsen som er årsaken til den sekularisering og avkristning som har skjedd i Europa. Gjennom enhet og forsoning skal en ny tid komme. Selvfølgelig er vi alle enige i at enhet og forsoning er to meget vakre idealer. Men hva mener Taizebrødrene med disse uttrykkene?
I et foredrag for noen år siden fordømte Taizelederen Max Thurian i meget sterke ordelag protestantenes evangeliseringsarbeide i katolske land. Han brukte da det heller nedsettende uttrykket "proselyttering". Å vinne proselytter betyr å vinne tilhengere, og det er aldeles ikke det samme som å forsøke å føre mennesker til en frelsende tro på Kristus. Max Thurian mener at evangeliske kristne som misjonerer i katolske land absolutt ikke burde føre folk til sine egne forsamlinger. Det vil jo da resultere i at disse forsamlingene ganske snart dør ut og forsvinner! De har altså ingen eksistensberettigelse! Thurian samlet til og med en gruppe pastorer og ba dem skrive under på et løfte om å avstå fra proselyttvirksomhet. Den katolske kirken har ofte gjennom historiens gang bedrevet proselyttvirksomhet gjennom utpressing, intriger og forfølgelser. Den siden av saken tas ikke opp av klosterbrødrene i Taize. Taizebrødrenes negative syn på evangelisk virksomhet i katolske land kan bare oppfattes som et ønske om å samle alt i den katolske moderkirkens favn.
Taize er altså et opprinnelig protestantisk kloster, men med typisk katolske idealer.
Taize er et av de sterkeste uttrykkene for de omseggripende katolske tendenser som gjør seg gjeldende innenfor protestantismen. Kolsterbrødrene i Taize avgir løfte om fattigdom, kyskhet og lydighet, akkurat som katolske munker gjør. Dette spartanske liv der man avstår fra all privat eiendomsrett og vanlig, normalt menneskelig samliv, kan synes beundringsverdig. Men det kan lett føre til trelldom under menneskebud som man oppfatter som guddommelige. Kolosserbrevet taler om disse ulike forsakelsene som en "selvvalgt gudsdyrkelse" og sier at de i seg selv er uten verdi, at de ikke gir noen spesiell verdi eller gunst. Klosterbroderen Max Thurian lovpriser sølibatet like varmt som en hvilken som helst katolsk teolog. I den forbindelse tar han jomfru Maria som forbilde. Hun forble jomfru på tross av at hun ble mor, sier han. Dette er typisk katolsk tankegang. I følge det Nye Testamentes tekster inngikk jo Maria virkelig ekteskap med Josef og fødte flere barn til verden etter Jesu fødsel. Dette fornektes av katolikkene og altså også av Taize.
Boten betraktes som et sakrament av klosterbrødrene i Taize. Botsfaderen gir absolusjon (syndsforlatelse) i kraft av sin ordinasjon. Dette er et romersk katolsk syn på saken og synes svært merkverdig når det framføres av personer som opprinnelig kommer fra den kalvinske reformerte kirken. Man burde ha sitert Calvin som skrev følgende om boten: "Hver gang en synder omvender seg, får han tilgivelse. Den som legger noe til denne sannhet, tar ikke bort syndebyrden, men binder Guds barmhjertighet. Øreboten er opphav til så mye forderv i kirken at den burde avskaffes."
Hva mener bibeltroende kristne ledere i Europa om Taize?
En av de mest kjente kristne lederne i det fransktalende Europa det siste halve århundret har uten tvil vært doktor Rene Pasche. Han skrev en gang en kjent bok med tittelen "Katoliserende tendenser innenfor protestantismen". Taize fikk der en fremskutt plass. For dem som ikke vet hvem Rene Pache var, kan jeg nevne at han i mange år var en høyt verdsatt lærer på Emmaus Bibelinstitutt i Sveits. Han skrev mange bøker, og flere av dem har blitt oversatt til engelsk og utgitt på Moody Press i Chicago. Dette sier en god del om hans gode navn og rykte internasjonalt. Selv om Rene Pache nå har gått ut av tiden, er det interessant å lese hva han for noen år siden skrev om Taize. Han trekker fram en mengde sitater fra magasiner og bøker der både klosterbrødrene fra Taize selv kommer til orde og der andre gir uttrykk for sine synspunkter. Senere sammenfatter han det hele i ulike kapitler og gir uttrykk for sin uro innfor disse katolske tendensene innenfor protestantismen. "Hvor bærer det hen?" spør han til slutt og fortsetter: "Så fort som det nå skjer kommer vi snart til å få se det. Må vi virkelig la oss advare av dette og som apostlene og reformatorene holde fast ved den sanne universelle forsamling som er sannhetens støtte og grunnvoll i tiden."
Den eminente professoren i Strasbourg, Roger Mehl, sa for flere år siden at stadig fler og fler medlemmer av den reformerte kirken i Frankrike så på Taize med mistro, mens den katolske kirken anså Taize som "sitt".
Parispastoren Edmond Itty, som også virket på Martinique, samt den kjente sveitsiske skribenten Gabriel Mutzenberg, anser Taize for å være en fare for hele den bibeltroende kristenhet.
Stemningsfull liturgi, men et utydelig budskap.
Taizebrødrene utfører sin messe og sine seremonier iført hvite klær. En gudstjeneste kan vare i opp til tre timer. Den består vekselvis av bønn og sang. Taize har gitt opphav til en liturgisk fornyelse innenfor protestantismen og har uten tvil bidratt til å utviske grensen mellom katolsk og protestantisk tenkning. Deres forkynnelse om enhet og forsoning pluss en avslappet atmosfære lokker mennesker til deres messer. I de nordiske land har folk praktisk talt aldri blitt konfrontert med ekte katolsk tenkning og ser derfor ingen farer i det. Protestantismen i våre nordiske land er heller ikke rendyrket bekjennelsestro i våre dager. Taizebrødrene behøver derfor ikke å bruke mye tid på å overbevise våre ungdommer om at man ikke skal være anti-katolsk og heller ikke altfor overbevist protestant. Det holder med stemningsfull liturgi for at folk skal trives i deres gudstjenester.
Det kan til og med se ut som om Taizebevegelsen er på vei til å bli et forum for all slags religiøsitet, et forum der man unngår å tale om forskjeller og ulikheter og bare fremhever de vakre idealene enhet og forsoning. I en tid der lærespørsmål og etiske spørsmål bagatelliseres mer og mer er Taizes enhetsforkynnelse forlokkende - selv om den er konturløs.
Innerst inne tror jeg Taizes fremgang skyldes menneskenes behov for mystikk og for det å få en åndelig dimensjon i sine liv. Den krasse materialismen har utspilt sin rolle, folk trenger noe mer for å orke å leve videre. De protestantiske kirkenes tørre liberalteologi, som for det meste består i bortforklaringer av det overnaturlige, har skapt et åndelig vakuum. Underholdningsmentaliteten i en del av de gamle vekkelsesbevegelsene tilfredsstiller heller ikke menneskenes dype, åndelige behov. Personlig er jeg overbevist om at det bare er forkynnelsen av storheten, herligheten og den frelsende kraft som finnes hos Jesus Kristus selv som er svaret på menneskenes åndelige lengsel. Hos Jesus finner vi et nytt liv. Gjennom Jesus blir vi forsonet med Gud og forent med alle som er bærere av det samme livet. Virkelig frelse, enhet og forsoning finnes bare i Ham og gjennom Ham.
Katolske propaganda i frikyrkopressen
To hendelsene har dominert alle medier operasjoner over hele Europa og også i andre deler av verden i løpet av april måned i år. Første Pope Johannes Paul II død, og siden valget av sin etterfølger til Den hellige stol i Roma. Selv protestantiske og evangeliske tidsskrifter har gitt full oppmerksomhet til disse hendelsene. Hyllest til drepe paven har ikke vært mangler, og mye har vært skrevet om forventninger plassert på hans etterfølger. Day, Sveriges eneste kristen avis, er intet unntak. Har også viet flere kolonner til skriftene til både den gamle og den nye paven, noe som i seg selv kan virke naturlig.
Men etter alt det er verdt å merke seg at DOMINIKANSKE Anders Piltz har mulighet til å skrive en krønike spille av dagen, en kolonne som inneholder en ganske ekstrem katolsk propaganda. En gammel misjonær, som tilbrakte mange år i et katolsk land, var ganske sjokkert over dette. Jeg har selv levd i et katolsk miljø i drøyt 50 år og kan uten overdrivelse si at jeg vet mye om hvordan den katolske religiøse systemet.
Shed ingen dom over den romerske kirkens paver som mennesker, har jeg ikke behov. Men selve systemet, og avdelingen fortjener en saklig etterforskning. Det samme gjelder pavene offisielle uttalelser. Akkurat som jeg føler mangler i den protestantiske og evangeliske mediebyråer i dag.
Det store spørsmålet om pavens ufeilbarlighet
Piltz skriver i sin krønike:
"The very misforstått såkalte ufeilbarlighet betyr at Jesu løfte om at Ånden skal lede kirken i all sannhet er en virkelig løfte og mer enn et fromt håp. Som ingen enighet blant kristne, så Peter (paven) på Kristi mandat til å gi den riktige tolkningen av Herrens hensikter. "
Først, kanskje vi skal spørre: Er det virkelig pavens ufeilbarlighet så misforstått? Eller er det mulig at den katolske teologer har vært vanskelig å forklare tydelig sin mening? Piltz setter selvfølgelig en "kjent" før ordet "ufeilbarlighet". Han snakker om et "såkalte" ufeilbarlighet. Hva betyr det? Men så sier han helt klart at Kristi lover å lede sin menighet til hele sannheten spesielt paven og kirken at dette løftet er ikke bare et fromt håp. Anvendt til Det hellige riket, betyr det vel da at paven ikke kan få feil i spørsmål om tro og moral. Derfor sier også den katolske katekismen.
Når jeg har muligheten til å høre på debatter på radio og TV både i Frankrike og Belgia, som er katolske land, så du virkelig lurer på hvor troen på pavens ufeilbarlighet er borte. Diskusjon bølger er høy, både blant prester, teologer og vanlige folk. Massevis av katolikker ser skrekkslagne på at den nye paven vil være enten for liberal eller for konservativ. I begge tilfeller konsekvensene er malt i svart farger. Crowds vil forlate kirken og dens innflytelse vil bli svekket.
Noen ganger liker jeg å blande meg inn i debatten og si: Men hva i all verden er du så bekymret? Har du ikke tro på pavens ufeilbarlighet? Hvordan kan du være så engstelig for paven å velge feil sti? Det er han som må gi den riktige tolkningen i kirken som helhet er forvirret og usikker, som det egentlig er akkurat nå. Antallet katolikker i Latin-Amerika er skuffet pave valget. Gjør de ikke tror på Den Hellige Ånd i dette viktige valget? Og de ikke forventer at paven vil gi riktig veiledning? Tydeligvis ikke. Piltz sier at pavens ufeilbarlighet er misforstått. Det virker for meg at det er ikke-eksisterende for flertallet av katolikker i dag.
Den store motsetningen
Anders Piltz skriver videre:
"Vi tror at det Nye Testamentet har ingen slutt, men fortsetter over tid. Kirken ser på seg selv som en familie, å være ute i undervisning av apostlene (Kirken en gang for alle lære). "
Dette er veldig smart formulert. Det kristne budskap og det kristne fellesskapet lever videre gjennom tidene, selvfølgelig, også etter det Nye Testamentet perioden. Men det er ikke hva Piltz sier. Han sier det er "Det Nye Testamentet som ikke har noen ende. Det er en måte å uttrykke den gamle katolske vrangforestilling at det Nye Testamentet, og selv hele Bibelen, ikke inneholder alt vi tror. Åpenbaringen fortsetter gjennom Kirkens tradisjon, der vi finner mye dogme som er helt ukjent i det Nye Testamentet. Men dette plager verken Piltz og andre katolske teologer. Nye sannheter åpenbart til kirken, selv etter at nye testamente Skriftene komme til. Dette skjer hele tiden eksklusive innsiden pavens kirke, som er en selvfølge Piltz og hans sans slekter
Men her kommer det store motsigelser. Piltz uttrykker nemlig viktigheten av å følge apostlenes lære sies å være "Kirken en gang for alle å lære." Men si meg, hvordan kan de lære bli etablert en gang for alle om det faktisk fortsetter å utvikle seg etter at Det Nye Testamentet og lukking på nye dogmer konstant tilstedeværelse i utdanningssystemet? Hva en kirkehistoriker som helst lett kan demonstrere hvordan den hellige kirken over århundrer, til en dogme etter den andre. I slutten, har det urkristna melding forvandlet til det ugjenkjennelige. Historien om dogmer av utbyggingen er en lang historie, kan vi ikke inkludere i sin helhet. Vi tar bare et par av nyere eksempler på nye dogmer.
I 1854 proklamerte dogmet om Jomfru Marias ubesmittede unnfangelse. Det betyr at Jomfru Maria var født uten arvesynd. Unødvendig vl neppe understrekes at under ordinære og vanlige kristne tro er alle mennesker smittet av synd. Blant dem som gikk på vår syndige jord er Herren Jesus Kristus selv er det eneste unntaket fra denne regelen. I 1870 kom dogmet om pavens ufeilbarlighet. Hvem proklamerte denne nye katolske "sannhet"? Det var Convocation selvfølgelig. Ja, men hva om kirken møtet var galt? I dette tilfellet er paven ikke ufeilbarlig! Kan ikke være en kirke tar feil, sier pave kirke forsvarere. Å nei? Så dermed også konsiler ufeilbarlig! Så nå Paven sa: "Jeg er ufeilbarlige, for en ufeilbarlig kirkeråd har sagt at jeg er der. Og kirken møtet er ufeilbarlig i dette tilfellet var organisert av en ufeilbarlig pave. " Hvis hele dogmet om ufeilbarlighet var ikke ren blasfemi, kan vi si at på en måte er komisk.
Den siste store dogmet om Marias himmelfart. Hun sies å være i himmelen med både sin kropp og sin sjel. Den dogme kom så sent som 1950th Den stadig mer utbredt tilbedelse av Maria i den katolske verden er åpenbart et resultat av dette og andre Mary dogme. Det nå drepe Pavens siste ord var: "Jeg la meg føre til jomfru".
Pave imperium reelle røtter
Anders Piltz ser pavelige historien om kirkens syn som selvinnlysende. Apostelen Paulus ble biskopen av Roma og dermed den første pave. Pavene er etterfølgeren av Peter, symbolet på samhold i kirken. "Det er en uavbrutt liste med navnene på de biskopene i Roma etter Peter, Linus, Clemens etc., etc., helt til Johannes Paul II, "skriver han.
Apostelen Peter påståtte tur til Roma og hans gjerninger som biskop i denne byen er ikke noe annet enn en from legende. Og selv om det var sant, så sier verken Jesus eller noen annen eneste ord om "Peters etterfølger", som ifølge katolsk tro, har overtatt nøkkelen makten etter den store apostel. Denne kraften, som besto av løse og slips, var ikke bare til Peter, men også de andre apostlene. Det vet enhver leser av evangeliene.
Ethvert forsøk på å finne et bibelsk grunnlag for pavedømmet er dømt til å mislykkes. Men det er mange ting i Guds ord som taler mot den katolske dogmer tispe. Jesus selv sa:
"Du skal ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, som er i himmelen (Matteus 23:9).
Peter selv skriver:
«Til de eldste adressert meg nå denne formaning, som jeg selv er en av de eldste, var hyrdene av flokken som Gud har betrodd deg. Utfør ikke til herre over dem (1 Pet. 5:1-5).
Peter så seg selv ikke som en prins av kirken på noen måte. Han synes ikke å være sjef over de andre apostlene. Paulus nevner tre pilarer av kirken i Jerusalem, nemlig John, James og Peter. De er alle tre på samme nivå (Gal 2:9). Når viktige beslutninger ble apostlene, de eldste og hele menigheten er involvert (Apg 15:22). Peter adlød ordre fra forsamlingen. Sammen med John var, han sendt til Samaria å hjelpe nye konvertitter (Apg 8:14). Da gikk Peter til Kornelii huset for å forkynne Guds Ord Cornelius falt ned for ham. Peter sa så kjapt: "Stand up. Jeg også er et menneske ". Forleden så jeg Cardinal Lustiger Paris falt på kne for den nye paven og kysset den store ringen på hånden. Paven hadde vært etterfølgeren av Peter, ville han ha sagt: "Stand up. Jeg også er et menneske ".
Men det er ikke alt. Apostelen Paulus skrev en av hans siste brev, da han ble anklaget og fengslet i Roma. Der leser vi disse ordene:
"Når jeg først sto for retten. ingen kom opp til hjelpe meg, men alle sviktet meg (2. Tim. 4:16).
Kan noen tror at om Peter egentlig var en biskop i Roma, ville han ha forlatt sin venn og bror Paul? I brev til romerne, sier Paul hei til 27 ulike personer, og nevner dem med navn, men Peter var ikke nevnt. Hvordan gikk Paul glem å besøke Assembly viktigste person, apostelen Peter?
Nei, hviler hele pavelige teorien på vaklende grunn. Og Anders Piltz vet også at i den historiske annaler er et spørsmålstegn etter nummer to i "Paven" listen, nemlig Linus. Historiske dokumenter på ham mangler. Noen annaler ha enda større spørsmålstegn i den pavelige registeret. I tillegg vet alle, biskopene i Roma måtte kjempe for århundrer, for å oppnå makt de senere kom i besittelse av den romerske statskirken. Full kraft de aldri hatt, for den østlige delen av verden kirken innstilt på å aldri prelat i Roma. Derfor har vi fortsatt i dag den ortodokse kirke, som gjenkjenner ikke pavens autoritet.
Pave rike historie er på mange måter skremmende. Noen historikere har oppfunnet et nytt ord for å beskrive de mørkeste kapitler i historien. Det er ordet "pornokrati". Den brukes for perioden i historien til pavene, da uanstendig kvinner fra adelen utøves så mye innflytelse på pavene å fullføre moralske forfallet skjer. Noen ganger to pavene hersket samtidig. Pavene som bar navnet Borgia er spesielt beryktet. De hadde praktisk talt ingen åndelig slektskap med apostelen Paulus. Hvordan noen kan vurdere pavelige institusjon med sine blodige og skjemt historie som Kristi representant på jorden er virkelig et mysterium.
Protestantiske historielöshet vil bli deres undergang
Noen protestanter bedrøver at økumenikk har stoppet opp. Håpet er at den nye paven må være tilstrekkelig klart for en fruktbar dialog. Dette bare viser at protestantene har kommet bort fra sine åndelige røtter og blitt forført av Romas propaganda. Pave kirken lykkes i dag portrettere seg selv som en forsvarer av menneskerettigheter og frihet. Dette ser ut til å lykkes er også noe av et mysterium.
Tvetydigheten er alltid noe som preget den romerske kirken. Det var pave Pius XII som ytret følgende:
"Ingen av dem utenfor Kirkens synlige kroppen kan ha visshet om evig frelse, for de er fortsatt i fravær av hjelp og guddommelige nåde som kun eksisterer innenfor den katolske kirken. (Gratis oversettelse)
En pavens uttalelse på et slikt viktig spørsmål må nødvendigvis være i kraft. Men hvordan kan man få det til å fusjonere med den nå drepe paven tilnærmelser til alle religioner? Han snakket svært sjenerøs om islam, hinduisme og Woodo kult og ble beundret av mange for denne, mens konservative katolikker ble sjokkert over pavens synkretisme (religion mix).
I virkeligheten har den katolske kirke i nyere tid tapt sin posisjon som den dominerende statskirke i mange land. Denne nye formen for Økumenisme, åpenhet og toleranse er bare en ny taktikk og en ny tilnærming, tilpasset vår tid. Målet er alltid å styrke kirkens posisjon. Verden har blitt så forandret i 150 år at den nye strategien var helt nødvendig. Men ikke paven kirken kjent for sin åpenhet og toleranse gjennom historien. I 1865, to offisielle dokumenter fra Vatikanet. En ble kalt "Syllabus" og ble en rask "villfarelse i vår tid", som det ble da kalt. Dette dokumentet erklæringen "anathema" (forbannelser) av de som hadde motstridende synspunkter. Vi siterer bare to av disse pavelig forbannelser:
Forbannet på å si at enhver person som er fri til å inkludere religion som hun følger lys av årsaken mener å ha rett. Forbannet er den som sier at protestantismen er bare en annen form for den sanne kristne religion, der man kan behage Gud så vel som i den katolske kirke ".
Slikt ville ikke høre i dag. Dave Hunt forteller oss at mange amerikanske utgivere og redaktører nekter å publisere eller skrive minste kritikk av den katolske kirke. Det blir det samme i våre breddegrader. Kirken har endret seg, gråter av våre dagen ekumener. Men så lenge den hellige kirken hevder å ha en ufeilbarlig læreembede har imidlertid ingen reell endring skjedde. For de som likevel ikke har klart sightedness synes pavelige kirken som en religiøs kameleon og en løgn mesterverk. Alle Evangelical og Bibel-troende kristne er kalt til å åpenbare for bedrag i tid og det er ingen tvil om den hellige kirken i Roma.
Hvordan skal vi forstå den katolske canonization?
Forfatter Peter Halldorf nylig i dag artikkel skrevet om pavens canonization of Padre Pio, som regnes som en av 1900s største åndelige tall. Padre Pio ble født 1887 og døde 1968th Han ble derfor saint 34 år etter hans død.
Når det gjelder canonization av denne bemerkelsesverdige personen skriver Peter Halldorf summary: "canonization synes noe fremmed i et protestantisk miljø. Riktig forstått det betyr bare at Kirken gir sitt vitnesbyrd til en mann som utmerket seg med et liv i hellighet. De hellige er "modeller" for radikale livet av enhver kristen er kalt til å leve. De er eksempler som utfordrer og inspirerer ". Etter å ha arbeidet i et katolsk land i nesten 50 år, snakket med mange katolikker og lese mye historie og katolsk litteratur, er jeg overbevist om én ting. Det er at hvis dette er riktig forståelse av den katolske helgenen forklaring, da de fleste katolikker en helt feil forståelse av saken. "Saints" er utvilsomt et svært annerledes sted i katolsk fromhet, men for å bare være modeller som utfordrer og inspirerer.
Saints erklæring ikke til helgen gudstjeneste i den katolske kirke. En katolsk prest og teolog, som er spesielt opplært til å forkynne i et protestantisk land, ville antakelig ha uttrykt seg på en lignende måte som Peter Halldorf. Det er en stor forskjell i den katolske kirkes måte å formidle sitt budskap i et protestantisk miljø og i land med gamle katolske kultur og tradisjon. Min slutning er derfor:
Enten Peter Halldorf vil gi oss et forskjønnet bilde av den katolske kirke, eller har han ikke forstår hva den katolske helgener setningen egentlig betyr.
Den katolske helgonkultens opprinnelse
På et ganske tidlig begynte i den offisielle kristendommen i en bestemt måte, ære og hedre den kristne martyrer. Men ikke bare martyrer, men også personer som har utmerket seg med særdeles hellig liv. Snart ble det vanlig for dem som døde antas mennesker ble betraktet som forbedere hos Gud. Vi snudde til dem i bønn, at de kunne fortelle hver ting for Gud. At en slik tilnærming vil kunne spre seg, forutsetter at en ny avfall fra Original kristen tro og tanke hadde allerede skjedd. Men Renegade kirken ble snart hinsides.
Snart ideen ble født til de hellige gjennom deres gode gjerninger og spesiell hellighet gjort mer enn hva det guddommelige rettferdighet krevde av dem. De hadde derfor noen til overs, så samlet i et slags skattkammer av fortjeneste, som kirken kunne trekke på å hjelpe de mange som ikke hadde nok fortjent å unnslippe grusomhetene i skjærende brann. Denne overføringen av de hellige posten til ordinære synder er ikke gratis. Vi vet alle at ordet "født" på latin, "indulgentia", som betyr at den timelige straff for synd i skjærsilden kan fravikes under visse vilkår. Dette har noen ganger blitt gjort gjennom regelmessige betalingen av avlat, men mest i dag som en belønning for bønner og fronhetsövningar. Denne "skattekiste" av fortjeneste, som, takket være de hellige til rådighet, er nevnt klart i den katolske katekismen.
Den Katolske Kirke sterkt oppfordre de troende til å påkalle de hellige. I en kort uttalelse om Den katolske kirkes lære, utgitt av den katolske forlaget St. Olav av Norge, skriver teolog van der Burg: "Når Gud gir kraft til de hellige til å be for oss, finner han trøst i at vi anerkjenner denne kraften ved å påkalle dem." Sverige har ikke mange kanoniserte helgener. The Saint Bridget er en av dem. Tore Kilman bønn til Birgitta er et typisk eksempel på en katolsk helgen kult. Den lyder: "Helga Birgitta, be for oss, be for oss alle, den svenske landet. Sverige er skjebne, men den blomstrer. Kjære mor, be for vårt land. "
Den katolske helgenen kult stopper ikke på å spørre de hellige om forbønn hos Gud. I katolske land, alle profesjoner og alle områder av livet ofte deres spesielle beskytter. I ulike situasjoner, vi ber bare helgenen for hjelp. Betyr det at de har blitt hjulpet, takk helgen, derfor.
The St. Anthony er en svært populær helgen i Portugal. Han er ekspert i å finne tapte gjenstander, men også i å arrangere ekteskap.
Tage Stålberg, som var aktiv som misjonær blant portugiserne i mange år, fortalte meg at når noe vurderes nesten umulig, vanligvis den portugisiske si: «Dette kan ikke engang møte Antony. I Frankrike er det ofte et uttrykk som fremhever den enkeltes absolutte hjelpeløshet. Han vet ikke hvor helgenen han skal gå, sier de da.
I katolske land vi påkaller de hellige om hjelp, ikke bare å be om deres forbønn hos Gud. Mary kult er av samme karakter som helgen kult. På den såkalte "Hellige steder" Jeg har sett hundrevis av marmor plater med tacksägelseinskriptionen "Takk Mary." Ikke en takksigelse til vår himmelske Fader og Jesus Kristus, Frelseren. Bare til Mary.
Hva betyr dette? Vel, snur det til Maria med sine bønner og takke henne når du mener at de har fått svar på bønn. Hvis du bare spurt om Marias forbønn hos Gud, skulle vi selvsagt takke Gud for bönesvaret.
Men den katolske kirke går enda lenger. Hun kaller sin trofaste ærar Saints 'relikvier, dvs. restene av dem. Jeg har sett tusenvis av mennesker stimlet inne i en stor katedral, for å få muligheten til å kysse noen gjenstander som de hellige hadde forlatt. Her er vi et stykke fra definisjonen av rollen som hellige blant katolikker som Peter Halldorf vil.
Hvorfor er den katolske canonization helliges etter en farlig kult fenomen?
Først, det absurde i sin essens. Siden 1100-tallet den, paven i Roma enerett til å erklære folk helgener. Institusjonen Peter Halldorf kaller "kirken", er kjent som en verdensomspennende organisasjon med hovedkvarter i Vatikanet, og som skolesystemet er styrt av en ufeilbarlig pave. Men det har åpenbart vært og er mange mennesker som levde et hellig og hengiven kristen liv, men som prelat i Roma har ingen kjennskap til. Derfor de aldri registrert med sitt gull blyant i en kortkatalog av helgener.
Guds Ord bruker uttrykket "de hellige" til alle som vendte seg bort fra urettferdighet og søkt behandling og frelsen i Jesus Kristus.
Siden helgen kult betyr bønn om å drepe folk, er det knyttet til spiritismen. Bibelen advarer mot ethvert forsøk på å søke kontakt med de døde. Den norske oversettelsen av King James Bibelen reflekterer profeten Jesajas ord på følgende måte (i svensk versjon): "Må da ikke et folk søke sin Gud? Dersom de søker de døde på levende? Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis de ikke snakke slik ord, kan de aldri se daggry ". Dette gjelder for oss i dag. Vil det være lys i landet vårt, må vi vende tilbake til Guds ord. Den mørke Mary katolsk tilbedelse og dyrkelse av helgener i bønn for de døde og de døde, står i sterk kontrast til den fantastiske evangeliets budskap om at vi har alt i Kristus.
Jeg har foran meg en fransk katolsk katekismus. Det kaller på bekjennelse av Kirken, og som ønsker å gjøre opp for sine synder, å stole på Jesus 'fortjeneste, Jomfru Maria og den hellige' fortjeneste fortjener. I et annet avsnitt i katekismen sier at vi kan samle sine egne meritter under hans jordiske liv. Ideen om fortjeneste og fortjeneste er svært utbredt i den katolske kirke. De snakker er sant om Jesu fortjeneste, men de er tydeligvis ikke. Derfor er det behov hellige fortjeneste også. Jesus er faktisk en av de mange som vil hjelpe meg i min egen søken etter frelse. Hva en kløft mellom denne type religion og evangeliets budskap om frelse av nåde ved troen på Jesus alene! Paven kan godt utydeliggjøre katolske himmelen, gjennom sitt gull penn, skriv navnet på den nye mellommann mellom oss og Gud. Vi vet at Jesus er den eneste mellommann informert av Gud og at vi har alt i ham.
Tidegärden bønnebok - forkledd katolske mørke!
Katoliserande trender protenstantismen - Del 2
I 1995, ordinert denne felles bønnebok for bruk blant alle svensk-talende kristne fire kirke og samfunnsledere i Sverige, nemlig den svenske kirkens erkebiskop, den katolske kirke biskop i Sverige, og både tidligere og nåværende misjonær superintendent i den svenske Missionary Society. Allerede i forordet til bønn boken møter du mange bisarre uttalelser.
En tvilsom tilnærming til kristen enhet
De fire kirkeledere si at "alle kristne er i kraft av dåpen, et hellig presteskap. "Læren om at dåpen i seg selv har sparer strøm vanligvis kalles sakramentalism. At mange av verdens største kirker, både katolske og protestantiske, faktisk lærer at frelsen er av dopritualen, er ingen hemmelighet. Men at også frikyrkoledare tegn på dette er bemerkelsesverdig.
Ikke engang i frikirker som praksis den bibelske dåp, deretter dåp av mennesker som gjør en personlig bekjennelse av tro, forkynner at dåpen er vanligvis i seg selv har en sparer strøm. Det er først når det står sammen med omvendelse, tro og oppleve en ny fødsel, dåp, som ikke har noen verdi.
Simon magikeren ble døpt med dåpen, som i utseende var bibelsk og korrekt på alle måter. Men det hadde vært noen intern transformasjon i ham. Derfor tvang apostelen Peter sa til ham: "Du er fanget i den urettferdige interesse obligasjoner ". Ingen eksterne ritualer eller seremonier av noe slag kan i seg selv bringe om intern transformasjon av et menneske. Det er et faktum, at de fleste av de mange millioner av religiøst likegyldige mennesker, som er nesten aldri involvert med den kristne tro, som regel barn blir døpt som katolikker og protestanter. Det er måten de fleste av gjerningsmennene og fengsel klienter vårt kontinent også. Dåpen har virkelig gjort dem til et hellig presteskap? Jeg vil gå automatisk til å tenke på et norsk ordtak: "For Kristus florerer i landet og stranden - men hvor vi finner ild tro?
Videre nevner forordet to viktige ting som vi mener har bidratt til enhet kristne i vår tid. Den ene er den økumeniske møtet, Nathan Söderblom sammenkalt i Stockholm i 1925, og den andre er det andre Vatikankonsil i 1959 med Pope John XXIII i ledelsen.
Dette fører meg til å si noen ord om noe jeg personlig mener er tragisk. Jeg akter ikke å passere noen dom over drepe folk. Men hva disse kirkeledere sto for, har de fortalt oss. Nathan Söderblom gikk gjennom under studiene i 1880 en dyp krise, da han var påvirket av Julius Wellhausens fornektelse teologi. Hva kunne ikke han talentfulle personen skal ha vært, hadde han ikke blitt berørt av denne teologi, og i stedet måtte holde sin opprinnelige tro på Bibelens ord?
For noen år siden jeg leste en av Söderblom bøker i fransk oversettelse. Etter å ha lest mange sider, fant jeg ut at forfatteren mente at noen ganger oppstår i menneskets historie større og spesielt talentfulle personligheter. Vi kunne kalle dem genier eller genier. De må selvsagt være armaturer i forskjellige felt, også i religionen. Kristus var, ifølge Söderblom som et geni. Hva er en ateist eller agnostiker i det hele tatt kunne være enig i en slik bekjennelse av tro, kanskje en muslim! Söderblom som gjorde en innsats for å samle den store kirken organisasjoner er sikkert sant. Men hva kunne han gjøre for å fremme kristen enhet, som han selv ikke trodde på Jesus som Guds eneste sønn?
Hvis pave John XXIII, kan vi ikke si så mange ord. I virkeligheten var han en av de pavene som sterkt fremmet både avlat og Marias lovsang. De som hevder at han derved fremme enhet kristne, må da være av den oppfatning, bør som protestanter akseptere den katolske Mary bønn.
Når man leser innholdet i "Tidegärden», kan faktisk har inntrykk av at de som hjalp til å betale det virkelig har utsikten.
Bønn Boken inneholder en veldig klar Mary Worship
Vi skal begrense oss til salmer og bønner i Tidegärden Jomfru Maria.
"Maria, du er Den Høyeste bruden ..... Fra evighet Gud har du gjort for å hedre Queen of Heaven's gate. Blant Evas døtre er ikke du, Maria, kjære Herre. Så seng som han er god mot dem, som han utarbeidet et himmelske hjem. Du nåde forelder ..... når døden kommer, var vår støtte.
The Gates of Paradise var stengt for alle gjennom Eva, og gjennom Jomfru Maria er igjen åpen. Velsignet er du Maria, for gjennom dere kom frelse til verden, be for oss til din sønn.
Guds milde mor, nå og alltid jomfru, be for oss og gjør oss åpne for Guds taushet.
Maria, full av nåde, Herren er med deg. "
Kan virkelig protestantiske kristne og frikyrkofolk be disse bønnene, eller si "amen" til dem? Hvor i Guds Ord, finner vi ingen indikasjon på at vi må bønnfaller Maria å be til Gud om at han kan være bra for oss? Er ikke Gud bra for oss? Hvor i Bibelen kalles Maria "høyeste brud, Mother of Mercy eller ære Queen"? Er det virkelig Maria som vil være vår støtte i dødsøyeblikket? Skal vi bønnfaller henne å gå i forbønn for oss i sin Sønn? Jesus, Guds Sønn selv sier: "Kom til meg"! Bibelen sier aldri, "Kom til Mary." Til porter Paradise ble stengt av Eve, men ble åpnet av Mary, er ren vrangforestilling katolikk. Det har bare skjedd gjennom Kristi forsoning arbeider.
Begrepet Guds Mor er en typisk katolsk "sophism" (fine). Alle tenker folk forstår selvfølgelig at den Gud som er evig, ikke kan ha en jordisk og menneskelig mor. Ved Jesu guddommelighet, sier Bibelen at "Han er uten far, uten mor, uten slektsforskning poster. Hans dager har ingen begynnelse og hans liv har ingen ende "(Hebr. 7:3).
Som mennesker, vet vi at han hadde både genealogies og jordiske foreldre, selv om Josef ikke var hans biologiske far. Mary er dermed Jesu mor i sin kapasitet som menneske. Hun ble den jordiske instrument inkarnasjonen hans. Men som Gud ville selvsagt Jesus ikke har en jordisk mor. Det er innlysende for enhver Bibelen lesere med normal forståelse.
De fleste av Marias evigvarende jomfruelighet er også et genuint katolske dogmer. Som nevnt i vår analyse av klosterlivet brødrene i Taizé, nekter den katolske kirke til Mary etter fødselen av Jesus hadde barn med ektemannen Joseph. De som ringte i evangeliene Jesu brødre og søstre sa derfor enten være barn av Josef i et tidligere ekteskap eller nære slektninger, sannsynligvis fettere.
Siden den katolske teologer kommer opp med forskjellige forklaringer på disse bibelske tekster, er det klart at de selv er ikke helt sikker på hvordan det faktisk oppførte seg. Men alle sine forklaringer har egentlig ingenting å gjøre med seg selv irrelevant. Alle gifte kvinner burde absolutt ikke barn. Men vanligvis er de ikke betraktes som jomfruer av den grunn. Selv om Maria ikke ville ha noen barn med Josef, så hun kunne ikke ha vært jomfru etter inngåelse av ekteskap.
Skriften sier at Herren selv viste seg for Josef og sa han ville ikke være redd for å ta på Maria som kone. Gud ville da ha ment: "Get gift med Maria, men husk at hun er kalt til å leve evig som jomfru"! Nei, så Gud er ikke urimelig. Og skriftstedet sier også at Josef visste ikke sin kone før hun hadde gitt liv til Jesus. Dette betyr at han ikke hadde ekteskapelig samleie med henne før etterpå. Men Skriften sier klart, derfor, at Josef og Maria etter fødselen av Jesus levde i en helt vanlig ekteskap. Katolske dogmer er derfor i strid med Skriftens klare og entydige uttalelser.
Oversettelsen av engelens hilsen til Maria med "Ave Maria, full av nåde", er også en typisk katolsk manipulering av en bibel tekst. Det er vanligvis slik i den katolske bibler. Men i andre oversettelser står det: "Hail, du er velsignet ". Og det er noe helt annet. Det er Jesus som sies å være "full av nåde og sannhet ". Han var full av nåde. Han var nådig og grasiøse. Han rakte ut av hans nåde til det uverdige mennesker. Men det er ikke det samme ordet som brukes i engelens hilsen til Maria. Hun sies å være høy "benådet", som ganske enkelt betyr at hun hadde mottatt stor nåde fra Gud - ikke at hun er den som distribuerer nåde. Akkurat det samme uttrykket bruker Bibelen når det snakker om den nåde som reddet syndere kommet til del. Den sier at "Gud har tilgitt oss i den elskede (i Kristus). "
Under mine mange år i et katolsk land, har jeg sett så mye av åndelig nød og mørke på grunn av kirkens tilber Maria og helgen tilbedelse, som egentlig ikke er annet enn en form for spiritisme. Det påkaller drepe folk. Men hvor fint det er da ikke alle disse døde meglere og medlerskor som mørkner den katolske himmelen, feid til side av Guds Ord og Den Hellige Ånd mektige vind! Det går bare Jesus og Han alene er nok! Segonds fransk Bibelen sier: "Vi har all overfloden i Ham ".
Se her: http://www.bibelfokus.se/ekumenik_main |
