Den okkulte treenighetslæren!

Jan Kåre Christensen
Smyrna Oslo

Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og hans bror Gregorios fra Nyssa. Disse tre teologifilosofene stengte seg som kjent inne i et kloster, for å kunne meditere og filosofere uforstyrret i tankenes verden. De ga seg selv oppgaven å definere guddommen for den kristne kirkens ettertid. Hva var de tre teologens mandat? Var det å studere skriftene for å kunne produsere en troserklæring om guddommen som samstemte med Guds åpenbaring og hver uttalelse i Guds Ord? Det ville vært et naturlig mål, ville det ikke? Nei, de hadde følgende erklærte agenda: Å forene den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning (les filosofi), og på den måten, for all ettertid, å definere kristenhetens guddomsforståelse. Går det opp for deg hva du nettopp leste, og begriper du at dette er treenighetslærens begynnelse og idèramme? Ingen har i ettertid urettmessig beskyldt de tre filosofene for å ha hatt dette som mål. De skriver selv at det var planen. Hedensk gresk filosofi, blandet med jødisk/kristne elementer. Det og nettopp det var oppskriften, og det var dette blandingsproduktet (les: blandingsreligionen), som den hedenske keiser Konstantin hadde som utgangspunkt, og som han til tross for stor motstand, klarte å presse gjennom på kirkemøtet i Nikea.
Treenighetslæren er altså resultatet av at noen tidlige teologer, senere godt hjulpet av en hedensk romersk keiser, satte seg fore å forstå og forklare Guds vesen. Jødene hadde i årtusener tatt avstand fra ethvert slikt forsøk. Alt vi har å holde oss til for å kjenne det vi trenger å vite, når det gjelder vår Gud, er hans Ord. Noens forsøk på å hevde at både den ideologiske rammen og terminologien benyttet i treenighetsdogmet, ikke er influert av de hedenske religionenes gudelære, men fra et progressivt og fremadskridende evolusjonistisk dybdestudium av bibelen, viser at de har: (1) Et meget begrenset kjennskap til de hedenske religionenes gudsforklaring. (2) Et redusert innblikk i hvordan Skriften forklarer Gud, og; (3) At de er meget opptatt av å se den hedensk/katolske treenighetslæren akseptert av alle kristne. Den forklaring som treenighetslæren tilbyr, var altså ikke en del av disiplenes og den første menighetens trosforståelse eller bekjennelse, men dukket opp etter et kirkemøte ca. 300 år senere. Da ble denne læren endelig formulert, og innlemmet i den romerske keiser Konstantins statsreligion. Hvorfor var det et behov nettopp da for å forklare Gud, når kristenheten lenge hadde klart seg med det Gud hadde åpenbart?

At alt vi trenger å vite om vår Gud, er klart nok åpenbart i Guds Ord. Ethvert forsøk på å spekulere fram detaljer om den kristne guddommen, ved hjelp av filosofiske teorier eller menneskelig logikk, setter oss i fare for å skape vår egen Skaper. Den allmektige Gud er i Skriften omtalt og definert ut fra hva han gjør og står for, ytterst lite ut fra sitt vesen. Som troende burde vi akseptere Herrens egen forklaring og ikke på noen måte avvike fra den. Både den katolske treenighetslæren og de som hevder at Jesus er både Faderen og den Hellige Ånd bryter med dette. Dette var en selvfølgelighet blant de første kristne og jødene. Derfor var det lett for Satan å forgripe seg her, og lage en “ny” lære her!
 
At læren om den ène, absolutte og allmektige Gud, aldri ble utfordret av Guds folk gjennom det gamle testamentets 2000 år eller under de første 2-300 årene av den kristne epoke. Det skulle få oss til å stoppe opp å tenke!
At det under den såkalte postapostoliske tid (ca. 90-140 e. Kr.), ikke forekommer noen kilder som indikerer at den første menighetens lære om den ène og sanne Gud ble utfordret. Det dreier seg om skriftene til Clement fra Roma, de syv epistlene til Ignatius fra Antioch, litteraturen til Polycarp fra Smyrna og avhandlingene til Hermes. De benytter alle uttrykket: èn sann Gud og (i tillegg til ham) èn Kristus, Guds enbårne Sønn.
At kristen litteratur fra tidsperioden 140-180 e.Kr., viser en begynnende tåkelegging av forholdet mellom Faderen og Sønnen. Uttrykket Guds Sønn er nesten fraværende, og begrepet Gud benyttes udefinert og uspesifisert.
Vi fikk i den tidlige katolske perioden (ca. 170-325) at dogmet som senere fikk betegnelsen treenighetslæren, blir hamret ut av både Tertullian, Clement fra Alexandria, Origenes og Cyprian.

At kirkefedrene Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og Gregorios fra Nyssa stengte seg inne for å meditere fram og formulere en kristen gudelære for all framtid, ved å forene, som de selv skriver, elementer fra jødisk gudsforståelse med gresk filosofi.
Det var resultatet av denne religionsblandingen som var keiser Konstantins våpen og argument på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Den filosofiske teologien som kom fra dette arbeidet, ble den kristne gudsforståelsens fundament, og presiserte at det fra en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans, ble formet tre like gudeelementer eller gudehypostaser som utgjør Faderen, Sønnen og Ånden, slik at alle tre kunne erklæres å være den ene sanne og samme Gud. Selve formuleringen var selvfølgelig ikke forankret i Skriften, men kopierte tenke- og uttrykksmåten som beskrev triadgudene i de hedenske religionene. Da spesielt fra Egypt og Hellas.

Konstantin følte seg politisk presset til å lage et skille mellom den jødiske monoteistiske gudsforståelsen, definert av Herren selv, og kravene fra de nykristne, som tidligere hadde tilbedt en hedensk gudetriad, og som ønsket en antisemittisk motivert ideologisk avstand til jødene. Da for å komme i møte flerguderi som alltid har fulgt avguderiet!

Encyclopedia Britannia skriver at delegatene ved kirkemøtet i 325 e. Kr., ble overrumplet av keiserens press og at mange, mot sin overbevisning, signerte erklæringen. Både katolske og en rekke framstående protestantiske teologer enes om at treenighetslæren ikke er fundert på Skriften alene. En rekke historikere og teologiske encyclopedia, hevder at hedenskapen besmittet kristentroen ved det uforståelige dogmet om treenigheten. Også andre lærer som sjelens udødelighet, julefeiring om mye annet. Men det mest skadelige er uten tvil treenighetslæren, kirkelig hierarki og sjelens udødelighet m.m. som den Katolske Kirka har bragt frem. Julefeiring og annet er som uskyldig å regne!

Encyclopedia Americana skriver at det fjerde århundres treenighetslære var en avvikelse fra den første kristne læren. Og hva Guds menighet skal tro og lære i dag også!
At den katolske kirke gjør det klart at treenighetsdogmet ikke har sine røtter i Guds Ord, men ble åpenbart på mystisk måte ovenfra. Med ovenfra menes da den romerske keiser Konstantins politiske og antisemittiske tiltak.

Pavemakten hevder at alle katolske dogmer bygger på treenighetslæren. (Handbook For Todays Catholics, side 12.) Det påståes også at protestanter som godkjenner denne guddomsdefinisjonen, ikke burde ha vansker med å akseptere alle kirkens andre trospunkter, siden samtlige griper i hverandre med treenighetslæren som ramme.

At fellesordet vi som er benyttet i 1. Mos. 1:26, ikke på noen måte beviset riktigheten av den katolske treenighetslæren, men forteller det mange skriftsteder sier, at Gud Fader og hans enbårne Sønn er fra begynnelsen. Det er Jesus og Englene dette sikter til da det var de som egentlig skapte jorda
At ingen kan tolke rett uttrykket enbårne (kommet fra, utgått fra), og at noens påstand om at dette betyr skapt, eller at Kristus i begynnelsen var en høytstående engel, det må vi tro da han i GT gikk under å være Herrens Engel.
At Kristus selvfølgelig var og er guddommelig, han er jo den ene, sanne og allmektige Guds enbårne Sønn. Utgått i fra ham selv!

At Kristus like selvfølgelig kan være mottaker av våre bønner. Det hebraiske ordet tilbe (shàchàh) og det greske (proskuneo), betyr å bøye seg eller legge seg ned som tegn på respekt, underdanighet og ærbødighet i møte med en autoritet. Ordet (shàchàh) er benyttet flere steder i Skriften som uttrykksmåte når mennesker blir vist ærbødighet. (Tekster: 2. Mos. 18:7. 2. Sam. 1:2. 14:4. 1. Kong. 1:16. 2. Kong. 24:17.) Skulle da ikke Guds enbårne Sønn kunne vises respekt og ære? At Gud Fader alene skal tilbes som allmektig Gud, som kilde til alt liv og alle tings opprettholder, er selvfølgelig ikke en motsetning til prosessen å vise respekt for hans Sønn og vår Frelser fra synd. Merk deg at når katolikker hyller og i praksis tilber Maria, Jesu mor, representerer ikke denne handlingen kun prosessen å ære og vise respekt. De tilber mennesket Maria med ord og holdninger Skriften kun tillater brukt når mennesker forholder seg til Gud selv. De ber Maria ha den funksjon og oppgave Bibelen definerer som tilhørende mellommannen Jesus, Guds Sønn. Det var også på tale allerede på 300-tallet at Maria skulle være en del av Guddommen, men det ble ikke fylt ut akseptert. Hun har egentlig alltid vært som en 4. person i Guddommen i den Katolske Kirkas historie. Det er kun her at Katolikkenes og Protestantene nes lære i det store og hele skiller på synes på Guddommen. Det er ille at protestantene ikke er kommet lengre i sin forståelse av dette på 500 år.

At Kristus med rette kan bære gudenavnet, siden vi vet at dette ordet aldri har vært den allmektige Guds egennavn. Flertallsordet elohim er i skriften brukt om engler, dommere, vanlige mennesker, Guds Sønn og den ène og allmektige Gud Fader. Ordet er kun en posisjonsbeskrivende tittel, og betyr mektig, veldig stor og myndig. Å omgjøre dette begrensede, allmenne og tammet ordet til den allmektige Guds egennavn, representerer en direkte forfalskning av Skriften.

At fariseerne løy både da de anklaget Jesus for å bryte sabbaten og da de anklaget ham for å gjøre seg lik Gud. Det står i Bibelen: Men Jesus sa til dem: Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider. Derfor stod da jødene ham enda mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin egen Far og gjorde seg selv lik Gud. Da han sa: Jeg og Faderen er ett, tok jødene opp steiner for å steine ham, Joh. 10:30.31. Jesus hevdet aldri at han var den allmektige Gud, men at han var den allmektige Guds Sønn og at han var ett med sin Far, ikke treenighetslærens èn og den samme. At ordene èn og ett i grunnteksten nok har samme rot, men at sammenhengen avgjør betydningen. At et ektepar skal være ett kjød, betyr ikke at begge samtidig er mannen og begge er kvinnen. De er ett ikke èn og den samme.

"At et ektepar skal være ett kjød, betyr ikke at begge samtidig er mannen og begge er kvinnen."
At ved å gjøre Guds Sønn til den samme Gud som den ène og allmektige Gud Fader, ble Jesu mellommannrolle ødelagt. Det er derfor katolsk teologi har måttet gjøre Jesu mor, Maria, til noe langt mer enn et gudfryktig menneske, som ble gitt en fantastisk oppgave. Hun er blitt den nye mellommannen(kvinnen), siden guden Jesus ikke kan være mellommann mellom seg selv og en annen Gud som også er den samme Gud som ham selv. Maria er blitt kvinnen som fødte Gud og erklæres tatt opp til himmelen og innsatt som himmeldronning og «gudfødersken.» Hun er like naturlig erklært født syndfri fra sin egen jordiske mor. Dette er et helt nødvendig dogme, siden et syndig menneske selvfølgelig ikke kan føde Gud, og hun er av den grunn også blitt mottager av de troendes bønner og tilbedelse. Protestanter som aksepterer treenighetslæren, kan like gjerne akseptere Marias himmelfart, hennes himmeldronningstatus og rolle som mellomkvinne og medfrelser, (co-redeemer). De har ikke lenger Guds Sønn som mellommann, siden han er gjort til den allmektige Gud.     

Ingen av oss kjenner eller kan definere den Hellig Ånds vesen, men vi vet at Ånden i ett og alt er samstemt med den allmektige Gud og Guds Sønn, Jesus Kristus. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til, Rom. 8:9. Guds Ånd bor i oss... dersom Kristus bor i dere..., Rom. 8:9.10. Kristus i dere, Kol. 1:27. Vi (min Far og jeg) skal komme til ham og ta bolig hos ham, Joh. 14:23. ...For at Kristi kraft kan bo i meg, 2. Kor. 12:9.

At det ikke noe sted i Bibelen indikeres at vi skal be til Den Hellige Ånd. Vi skal be under påvirkning og veiledning av Guds og Kristi Ånd, til vår himmelske Far, i Jesu navn. Mange kristne har helt sluttet å henvende seg til Faderen og Kristus, og ber kun til gudeånden. Dette er, som alt nevnt, en av de viktigste årsakene til at mye ubibelsk lære og praksis har begynt å dominere kristen forkynnelse.

At bibelverset: Kristus er enhver manns hode... men Gud er Kristi hode, 1. Kor. 11:3, er et av mange skriftsteder som kalles problematisk av noen treenighetsforkjempere. Er det ikke riktigere å kalle treenighetsdogmet problematisk i møte med Guds Ord? Hvem i denne teksten er den allmektige Gud Fader? Sønnen eller begge?

At 1. Kor. 8:6 er et av mange bibeltekster som avviser treenighetslærens påstand om at den jødisk/kristne gudsforståelsen skal defineres som: Gud Fader, Gud Jesus og Gud Den Hellige Ånd, hvor alle tre tilsammen og hver for seg er den allmektige Gud. Så er det for oss bare (kun) èn Gud, Faderen...og (i tillegg til ham) bare (altså kun) èn Herre, Jesus Kristus, 1. Kor. 8:6. Hvem er i dette bibelverset erklært å være den ène allmektige Gud? Faderen, Kristus eller begge?

At tekstene: Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye, Luk. 24:49. og Men dere skal få kraft når den hellige Ånd kommer over dere, Ap.gj. 1:8, ikke betyr at Ånden kun er en nøytral kraft. ...Kristi kraft kan ta bolig i meg, skriver Paulus i 2. Kor. 12:9. Den Hellige Ånds kraft er Guds og Kristi kraft og er aldeles ikke nøytral, men knyttet til den iboende Kristus, Kristus i dere, Kol. 1:27.

At når Jesus i Joh. 17:3, kaller sin Far (ikke seg selv) den eneste sanne Gud, er ikke det en uttalelse som skal forståes dit hen at hans Far faktisk ikke er den eneste sanne Gud.

At 1. Kor. 15:27.28 påstår at absolutt alt, inkludert Guds Sønn, er underlagt den allmektige Gud Fader. Også dette verset viser en forskjell i status, rang, posisjon og funksjon mellom den ène sanne Gud og Guds enbårne Sønn.
At vi ikke finner noen bibeltekst om Gud, Kristus eller Guds Ånd som motsier konklusjonene vi har trukket i dette studiet, men vi finner mange, mange bibeltekster som bryter voldsomt med den katolske treenighetslæren. Den katolske treenighetslæren som dessverre de aller fleste protestantiske menigheter har adoptert. Kommer igjen fra det gamle Egypt og Hellas med sin avgudsdyrkelse som trodde på flere guder som både treenighetslæren og Jesus alene læren er en videreføring av den hedenske gudelæren. Da i særdeleshet treenighetslæren!
Her er treenighetslærens “opphav”: Isis var kvinnenes gudinne. Hun var gift med Osiris, som var hennes bror. De hadde sønnen Horus. Dette er en av mange treenigheter vi finner i gammel hedensk tro og lære.
Ut i fra dette at Isis som var “gud” og gift med en “gud” og hadde en “gudesønn” kommer treenigheten.
Trodde de på treenighetslæren? Hvorfor tok det da kirkelederne århundrer å komme fram til barnedåpslære, sjelens udødelighet og treenighetslære etc.?
Er det fordi disse måtte konstrueres en lære uten støtte i ordet? I Mat. 28.20 befaler Jesus sine disipler å gå ut i all verden “og lære dem og holde alt det jeg har befalt dere.” Hebr.2.3 sier: “Så stor en frelse - den som først ble forkyndt ved Herren og deretter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham.” Jesu ord i Mat. 28.19: “Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet i døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.” Hvor ble dette videre undervist og praktisert? Hvem “av dem som hadde hørt ham” stadfestet dette? Jo, bl.a. Peter i sin tale på pinsedag i Ap.gj. 2.38: “Og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse.” Alle de som døpte etter pinsedag visste på samme måte at åpenbarings navnet for Jahve er Jesus Kristus. Ellers ville jo både Peter, Paulus og Filip vært ulydige mot Jesu befaling. De visste imidlertid alle at “I Ham (Jesus) bor hele guddommens fylde legemlig.” (Kol.2.9).  Dette står både Faderen og den Hellige Ånd bak da den Hellige Ånd er en del av Faderen, ikke en egen gudeperson. 1. Kor. 3. 17a Herren er Ånden.

Flere skriftsteder fra N.T. viser imidlertid at et frafall fra troen på én Gud ville komme. Apostlene så dette i ånden og nedskrev sine klare advarsler. Læren om treenigheten var ukjent for apostlene. Den kom gradvis fra det 2. århundre via Tertullian og fram til kirkemøte i Nikea og den Athanasianske bekjennelse. Denne bekjennelse endte i en trussel som skremte de mange uvitende navnekristne: “Enhver som ikke bekjenner dette kan ikke blive salige.” Harold O. J. Brown sier i sin bok, “Heresies” fra I984: “Det er et enkelt og uimotsigelig faktum at treenighetslæren ikke ble presentert i sin fulle, veldefinerte og allment godtatte form før det fjerde eller femte århundre.”

Hvorfor denne lange prosess og århundrers kirketeologi og filosofi for å formulere dette de kaller “kirkens setraldogme.” Kunne ikke den Hellige Ånd ha inspirert apostlene til å skrive det ned i Bibelen? Nei, simpelthen fordi denne lære om tre selvstendige, evige personer i guddommen er en fornektelse av Bibelens klare lære om èn Gud fra 1. Mos.1 til Åp. 22.
I det minste, om ånden ikke ville betro apostlene denne store treenighetshemmelighet ville den vel kunne i Skriften profetere om at en herlig og dypere og mer åndelig forståelse av guddommen ville komme til menigheten senere. Jeg kan overhodet ikke finne noen slik hentydning. Dette må jo volde mye anfektelse for treenighetslærerne som er nødt til å innrømme at treenighetslæren har fremkommet ved utvikling og dels gjennom maktovergrep i kirkehistorien. Arianeren er blitt sett på som kjettere selv og det var de som sto på bibelens lære. Men de som forfølgte dem og fikk dem skviset ut, det var helt åpenbart styrt av den onde.
Mens Guds sanne menighet er bygget på ”apostlenes og profetenes grunnvoll”, er treenighetskirkene bygd på etter apostoliske kirkefedres trosartikler.

Vil også si som en kuriositet at skriften er skrevet ikke med små eller store bokstaver, men med likelydende bokstaver. Vi skriver ting med små og store bokstaver for å vise hva det er, men det er ikke noe som er noe annet en menneskelaget. Også med kapitel og vers er menneskelaget! Treenighetslæren er en okkult og menneskelaget lære fra A til Å!
Den Katolske Kirka gjorde noe med det meste. Den “kristnet” all hedenskapen, med de følgende det ble. Også dette med en udødelig sjel er gammel Egyptisk lære som ble videreført i den Greske avgudsdyrkelsen. Slik kunne en fortsatt. Men la oss alle gå direkte til Guds ord og la det være den avgjørende lære og ikke kirkedogmer og hva som er blitt trodd på gjennom tom århundrer! Treenighetslæren er ikke nevnt med et ord eller en setning i bibelen fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboka. Det er og forblir en lære som kommer fra demoner og er forførisk i hele sin opprinnelse og videreføring.

Å tro på den tradisjonelle treenighetslæren er å være en Polyteist. Da en dyrker flere guder som tom ikke finnes når en ber og tilber den Hellige Ånd.  Grekerne trodde også på flere guder og en stund skulle også “jomfru” Maria være med i Guddommen. Noen hun ble i 1950-tallet. Hvor mye må en komme med for at en skal innse at treenighetslæren er en menneskelaget lære som er inspirert av onde åndsmakter?
Dette lærer og tror Katolikkene: Etter å ha fullendt sitt jordiske liv er Guds hellige mor både med legeme og sjel blitt opptatt til den himmelske herlighet. Denne lære, som (1 nov. 1950) høytidelig ble proklamert som dogme, har vært kristentro helt fra oldtiden av. Et bevis på dette er den eldgamle årlige minnefest, som allerede i det 6. århundre ble feiret både i øst og vest, noe som forutsetter at troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen eksisterte lenge før. Inntil den dag i dag står festdagen nevnt i den offisielle norske almanakk som "Marimesse om høstcn" (15 aug.). At dagen ble holdt for særlig betydningsfull, fremgår av at den (helt siden det 9. årh.) ble feiret med en oktav og ble forberedt med en fastedag. Om troen på Marias legemlige opptagelse finner vi også tydelige uttalelser i den gamle greske liturgi (noen fra kort tid etter kirkemøtet i Efesus i 431). I den gresk-orthodokse kirke ble denne lære endog høytidelig erklært for et dogme (på et konsilium i Jerusalem i 1677). Også nestorianerne og monofysittene (i Armenia og Abessinia), som i 5. og 6. årh. skilte seg fra den katolske Kirke, beholdt troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen. De har sikkert ikke overtatt den fra den katolske Kirke etterat de skilte seg ut. Vi kan videre henvise til det faktum at det fra historien ikke kjennes noen relikviedyrkelse som Marias legeme har vært gjenstand for. Og dette sier meget, når vi tar i betraktning den pietet som Kirken fra de første kristne tider av har vist de helliges levninger. Man har bevart relikviene av apostlene og av flere andre hellige fra den apostoliske tid. Men aldri har noen by eller kristen menighet påstått å eie levninger av Marias legeme. Da de tror, lærer og hevder at hun er i himmelen og skal være mellom mann mellom Gid og mennesker, ikke Jesus Kristus som Guds ord lærer. Hele treenighetslæren eller som her firelæren er blasfemisk og ubibelsk! Den er dypest sett okkult. Med det mener jeg at den stammer fra onde onder og gudelæren i hedenskapet i det gamle Egypt og Hellas!

1. Tim. 4. 1. Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.  2 De blir bedratt av løgnaktige hyklere som er brennemerket i sin samvittighet.

Det er å treffe spikeren på hode, å si at treenighetslæren er demoners lære og inspirert av og ledet frem av onde makter. Det er i sannhet en okkult lære! Okkult betyr: kommer fra det latinske ordet Occultus (tilslørt, skjult, hemmelig), og refererer til "kunnskap om det skjulte". Det er akkurat det vitnesbyrdet en får av de som tror på treenigheten, denne læren er uforståelig og skjult. Den kan vi enten bare tro eller akseptere, den er et mysterium. Dette er rent sludder og vås fra ende til ende. Vi kan både tro og forstå Gud og Guddommen.

Det er èn Gud, Faderen. Han har èn Sønn som er vår Herre og frelser, Jesus Kristus. De har èn felles Ånd som er utgått i fra dem begge, den Hellige Ånd.

Se her for mer om dette: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=vi-kan-tro-og-forstaa-gud

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845