AKTA PILATI - ET BREV FRA PONTIUS PILATUS
Av Pontius Pilatus
Dette er et brev fra stattholder Pontius Pilatus til keiseren i Rom Tiberius Cæsar.
Skrivet ble funnet i Vatikanet på 1800-tallet.
Til Tiberius Cæsar, keiser i Rom
Vær hilset edle hersker!
Hendelsen i de siste dager i min provins, har vært av en slik art, at jeg har tenkt å berette enkelhetene som de foregikk. Jeg ville ikke bli overrasket om hendelsen i tidens løp ville forandre vår nasjons skjebne. Det synes som om gudene nylig er opphørt med å være oss nådige. Jeg er nesten fristet til å si: ”Forbannet være den dagen da jeg tok Valeris Flavius inn i regjeringen.”
Ved min ankomst til Jerusalem, tok jeg Pretoriet i besittelse og lot tilberede et kostelig måltid, hvortil jeg lot innby de fornemme i Judea, ypperstepresten og hans følge. Men til den fastsatte tid viste ikke en eneste av de innbudte seg. Dette var en fornærmelse av min verdighet.
Etter at ypperstepresten og hans følge hadde holdt seg i ro noen dager, avla han meg et besøk. Hans oppførsel var høytidelig, alvorlig, men hånlig. Han forega at det var av religiøse grunner forbudt for ham og hans folk å sitte till bords hos en romer. Jeg holdt det for passende å anta hans unnskyldning, likevel var jeg fra dette øyeblikk overbevist om at det beseirede erklærte seg som fiender av erobrerne.
Det synes for meg at av alle erobrede byer er Jerusalem den vanskeligste å regjere. Folket var så urolige at jeg fryktet for oppstand hvert øyeblikk. For å undertrykke denne hadde jeg bare en eneste Cuntorion, en håndfull gamle soldater. Jeg anmodet stattholderen av Syria om forsterkning, men han meddelte meg at han selv hadde for lite tropper til å forsvare sin egen provins. En aldri tilfredsstillende tørst etter erobring og utbredelse av vårt keiserrike, og udyktigheten til å styre og forsvare de erobrede områder, betyr som jeg frykter, fallet av vår edle regjering. Blant de forskjellige rykter som kom for mitt øre, vakte særlig en min oppmerksomhet.
En ung mann, ble det fortalt meg, viste seg i Galilea og prekte med fornem uttrykksmåte en ny lære, idet han forega at Gud hadde sendt ham. Først ble jeg foruroliget, men snart tapte jeg denne frykten. For Jesus av Nasaret talte snarere som en venn av romerne enn av jødene. Da jeg gikk forbi plassen ved Siloa en dag, så jeg en ung mann som lente seg mot et tre og snakket rolig og behagelig til mengden. Det ble sagt at det var Jesus fra Nasaret. Det kunne jeg også lett nok gjette meg, så stor var forskjellen mellom ham og hans tilhørere.
Et gyllent hår ga hans utseende et til og med himmelsk uttrykk. Han syntes å være omtrent tredve år gammel, og aldri har jeg sett så vakre og rolige og klare ansiktstrekk. For en stor forskjell mellom ham og hans tilhørere med deres svarte skjegg og brune hud. Da jeg ikke ville forstyrre ham med mitt nærvær, gikk jeg min vei, men gjorde min sekretær forståelig at han skulle slutte seg til gruppen og utforske den.
Min sekretær het Maulius. Han var en av forsvarerne for hovedkvarteret som var leiret i Eteuria, og ventet på Cata Dina. Maulius var en mangeårig innbygger av Judea og kjente det hebraiske språket. Han var meg hengiven og verdig min tillit. Da jeg kom inn i Pretoriet, traff jeg Maulius som gjentok for meg talen som Jesus hadde holdt. Aldri hadde jeg lest noe i filosofiske verker som lar seg sammenligne med grunnsetningene fra Jesus. En av de tallrike opprørske jødene i Jerusalem spurte ham om det var lovlig riktig å betale keiseren skatt. Da svarte Jesus: ”Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.”
Det var i betraktning av hans visdom som hans tale utmerket seg ved, at jeg forunte denne nasareeren så stor frihet. Det lå i min makt å arrestere ham og bannlyse ham etter dom, men dette ville være et brudd på rettferdigheten, som romerne alltid har respektert. Denne mann var hverken en opprører eller forfører. Jeg forunte ham derfor gunst og beskyttelse, kanskje uten hans vitende. Han hadde frihet til å handle, holde forsamlinger, velge elever av folket uinnskrenket av en eller annen rettsordning. Skulle det noen gang skje, så jeg, at våre fedres religion ble av Jesu religion, som gudene måtte hindre, så det ble så mange på grunn av denne edle tålmodighet som Roms tidligere utvikling krevde. Men jeg elendige skapning var et verk for dette som hebreerne kaller forsyn og vi skjebne.
Men denne ubetingede frihet som Jesus nøt, oppirret jødene, slett ikke de fattige, men de rike og mektige som Jesus også opptrådte strengt imot. Det var av min mening av politiske grunner at jeg ikke innskrenket nasareerens frihet. Til de skriftlærde og fariseerne sa han: ”Dere er ormeyngel, dere ligner kalkede graver.” Andre ganger smilte han hånlig over almissene fra de ansette, og han sa til dem at den lille gaven fra enken var mye kosteligere i Guds øyne.
Daglig ble nye klager og fornærmelser fra Jesus frambrakt i Pretoriet. Likedan ble jeg underrettet om at han kunne få oppleve en ulykke, idet det ikke ville være første gang at Jerusalem ville stene ham som kalte seg profet. Men Pretoriet holdt fram rettferdighet når klager ble innsendt til keiseren. Til tross for dette ble min holdning godtatt av senatet, og det ble lovte meg forsterkninger etter at perserkrigene var avsluttet. Da jeg var altfor svak til å slå ned en motstand, besluttet jeg meg til at jeg skulle ta forholdsregler som kunne frambringe ro i byen, uten å utsette Pretoriet for en nedverdigende svakhet eller ettergivenhet.
Skriftlig ba jeg Jesus om en utredning i Pretoriet. Han kom. I mine årer flyter spansk blod blandet med romersk. Derfor er jeg uskikket til å føle frykt eller ha barnslige gestikulasjoner. Men da nasareeren kom mens jeg vandret i min Baselika, syntes benene å være naglet til marmorbrolegningen med en jernhånd, og alle mine lemmer dirret som på en skyldig forbryter, men han var rolig og stille som en uskyldig.
Jesus kom bort til meg, og med en bevegelse syntes han å si meg at han var der. Med beundring og ærefrykt betraktet jeg en stund dette usedvanlige vakre billede av en mann. Billedet av en mann som var ukjent av våre mange malere, som maler våre guder og helter. ”Jesus”, sa jeg endelig stammende, ”i de siste tre årene har jeg tilstått deg ubegrenset frihet og angrer det ikke. Dine ord er som en av de vise. Jeg vet ikke om du har lest Sokrates eller Platon. Men så meget vet jeg, at i dine taler ligger en majestetisk enkelhet som hever det langt over disse filosofene. Keiseren er underrettet om det, og jeg, hans ringe tjener i dette landet er glad over å ha ydet deg denne friheten som du er verdig.
Likevel tør jeg ikke skjule for deg at du har fått mektige fiender på grunn av dine taler, og det er ikke overraskende. Sokrates hadde sine fiender, og han falt som offer for sine forfølgere. Dine fiender er dobbelt forbitret på deg på grunn av dine taler mot dem, og på meg er de sinte på grunn av den ubegrensede frihet jeg har forunt deg. Nettopp disse anklager meg for å stå i hemmelig forbindelse med deg med det mål for øye å berøve hebreerne deres små borgerlige rettigheter som Rom ennå tillater dem. Min bønn, jeg sier ikke befaling, er at du for framtiden måtte være forsiktigere og mildere og mindre åpenbart vekke stoltheten hos dine fiender. Tilslutt, hvis du oppvigler den dumme befolkningen mot deg, tvinger du meg til å benytte dommernes verktøy.”
Nasareeren svarte meg rolig: ”Jordiske fyrste, dine ord er ikke av sann visdom. Si til den framstyrtende bekken: stå stille mellom bergene for at du ikke skal rykke opp trærne i dalen med roten. Styrtebekken vil svare deg at den må følge Skaperens lover. Gud alene vet hvor bekken renner. Sannelig sier jeg eder: Før Sarons roser blomstrer, skal blodet til den rettferdige være utgydt.”
”Ditt blod skal ikke bli utgydt”, sa jeg med en gestikulasjon, ”du er dyrere i min høyaktelse på grunn av din visdom enn alle de opprørske og stolte fariseerne som misbruker den frihet som romerne gir dem. De sammensverger seg mot keiseren og tolker vår godhet som frykt. De frekke skurkene er ingenting å stole på, da Tiberias ulver undertiden kler seg i fårepels. Jeg vil beskytte deg mot dem. Mitt Pretorium er åpent for deg som tilflukt. Det er et hellig sted.”
Jesus rystet sorgløst på hodet og sa med tiltalende og sorgløst smil: ”Den dag vil komme da det ikke er noe sted for menneskesønnen hverken på eller under jorden. Den rettferdiges tilflukt er der oppe.” Han pekte mot himmelen. ”Det som står i bøkene og i profetene må bli oppfylt.”
”Unge mann,” sa jeg mildt, ”du nøder meg til å ikle min bønn en befaling. Sikkerheten for denne provins, som er satt under min bevoktning, krever det. Du må vise mere måteholdenhet i din tale. Overtred ikke min befaling som du kjenner. Måtte lykken stå deg bi og beskytte deg. Lev vel!”
”Jordiske fyrste”, svarte Jesus, ”jeg er ikke kommet for å skape krig på jorden, men fred og velferd. Jeg er født på selve den dag, på hvilken Cæsar Augustus ga den romerske verden fred. Forfølgelsen kommer ikke fra deg. Jeg venter den fra andre, og vil møte den i lydighet mot min Faders vilje som har vist meg veien. Hold derfor din verdslige klokskap tilbake. Det står ikke i din makt å fengsle forsoningsofferet på templets dørstokk.” I det han sa dette forsvant han som en lysende skygge bak Baselikaens forheng.
Jesu fiender kom snart deretter med en adresse til Herodes, som på den tid regjerte i Galilea, for å skaffe hevn over nasareeren. Hadde Herodes fulgt sin egen tilbøyelighet, hadde han latt Jesus henrette straks, men stolt av sin kongelige verdihet, fryktet han for å begå en handling som kunne forminske hans anseelse i Senatet.
Om noen dager kom Herodes til meg i Pretoriet. Da han etter å ha avlagt en ubetydelig underretning, og mens han gjorde seg istand til å gå, spurte han meg hva min mening var om Jesus. Jeg svarte at jeg anså ham for å være en av de største profeter som store nasjoner fostret. Da hans lære ikke på noen måte syntes å være gudsbespottelig, ville det være Roms hensikt å tilstå ham full talefrihet som også hans gjerninger rettferdiggjorde.
Herodes lo ondskapsfullt, hilste ironisk, og forlot meg. En av jødenes store fester var nær, og det var tilsiktet å dra nytte av denne anledning ved den allmindelige jubel som alltid viste seg ved feiringen av en pasjonsfest. Staden var fylt av en mengde som forlangte nasareerens død. Mine speidere berettet for meg at tempelskatten var blitt brukt til å bestikke folket. Faren var truende. Jeg skrev til prefekten av Syria om å sende meg 100 fortropper og like mange ryttere, men han avslo det.
Jeg anså meg selv med en håndfull veteraner for svak til å undertrykke opprør, intet valg var mulig som det de yndet tale om. De brakte Jesus som fange, og den opprørske pøbel som ikke fryktet Pretoriet, trodde som sine forførere at jeg ennå vinket til deres handlemåte, og brølte alltid videre: ”Korsfest ham, korsfest ham”.
Tre mektige partier hadde forenet seg mot Jesus. For det første herodianerne, deretter saduseerne, da deres opprørske handling utsprang av dobbel beveggrunn. De hatet nasareeren og var lei av det romerske åket. De kunne ikke tilgi meg at jeg hadde oppstått in residens i den hellige stad som de romerske tropper inntok og enskjønt i dette tilfelle hadde begått en fatal feil, syntes dem gudsbespottelig og ikke mindre avskyelig. Et annet nag var også oppstått i deres bryst. Jeg foreslo nemlig at en del av tempelskatten skulle gå til allmene formål ved oppførelse av boliger. Mitt forslag skapte mørke åsyn. Det tredje parti, fariseerne, var erklært fiender av Jesus. De mottok med bitterhet de strenge bebreidelser av nasareeren som han i tre år hadde utslynget mot dem, når som helst han hadde anledning. For svake og feige til å handle selv, sikret de seg saduseernes og herodianernes fellesskap. Ved siden av disse tre partier hadde jeg å kjempe mot den samvittighetsløse og ryggesløse befolkning som alltid var beredt til å slutte seg til en oppstand for å få vinning av uorden og forvirring.
Jesus ble slept til yppersteprestene og dømt til døden. Det het da at ypperstepresten oppførte en spottende handling av underdanighet. Han sendte sin fange til meg for å stadfeste hans dom og utvirke hendelsen. Jeg svarte ham da at Jesus var en galileer og hørte inn under Herodes dommerdistrikt. Den listige sleiken hyklet og bebudet at han foretrakk å overlate saken til keiserens stattholder. Han overga altså mannens skjebne i min hånd. Snart hadde mitt palass et utseende av en beleiret borg. Hvert øyeblikk tiltok antallet av omkringstående. Jerusalem var overfylt av folkehoper fra fjellene og fra Nasaret. Det ganske Judea syntes meg å strømme til den hellige stad.
Jeg hadde tatt med meg en hustru, en pike fra Gauls, som sa hun kunne se inn i framtiden. Gråtende kastet hun seg for mine føtter og ropte: ”Vokt deg, se til, rør ikke ved denne mannen da han er hellig! Siste natt så jeg ham i visjon. Han gikk på vannet, han fløy på vindens vinger. Han talte til sjøens brusen. Alt var ham underdanig og adlød ham. Se, vannbekken ved Kedron fløt av blod. Keiserens billedstøtte er innhyllet i dunkelhet. Templets søyler er vaklende og solen er hyllet i sørgeflor, som en vestalinne i gravvelvingen. Ulykke venter deg hvis du ikke hører etter din hustrus bønn, Tru med det romerske senats forbannelse og keiserens stridskrefter”.
Mens kvinnen hadde stønner, skalv trappen under vekter av menneskemengden. Nasareeren ble brakt tilbake til meg. Jeg gikk fulgt av en garde, til rettssalen og spurte folket i en streng tone; ”Hva er deres fordring?”
Svaret var: ”Nasareerens død!”
”For hvilken forbrytelse?”
”Han har spottet Gud. Han har spådd tempelets ødeleggelse, og kalt seg selv Guds sønn, Messias, jødenes konge!” Hertil svarte jeg: ”Den romerske rett straffer ikke disse beskyldninger med døden.”
”Korsfest ham, korsfest ham”, brølte den ustyrlige pøbelen. Skrikene fra den avsindige mengde rystet palasset i sine grunnvoller. Det var èn rolig i denne mengde, det var nasareeren.
Etter mange fruktesløse forsøk på å beskytte ham fra hans ubarmhjertige forfølgere, grep jeg i dette øyeblikk til et forsøk som syntes for å meg å være det eneste middel til å redde hans liv: Jeg tok ham som gissel. Derpå forlangte jeg et vaskevannsfat og vasket mine hender i hele mengdens påsyn, for ved dette å tilkjennegi min misbilligelse av denne gjerning, men forgjeves. Det var hans liv disse elendige tørstet etter. I våre borgerlige sammenkomster har jeg ofte sett mengdens lidenskapeligheter, men intet kan sammenlignes med nærværende utbrudd.
Det må sannferdig sies, at ved denne anledning var alle Hades skrekkskikkelser samlet i Jerusalem. Mannen så ikke ut til, men syntes å sveve, å dreie seg som en virvel. Folket rullet som levende bølger fra portalen i Pretoriet og helt opp til Sions berg, ropende og skrikende, idet de brølte slik som aldri er blitt hørt, selv i pøbeloppstander og tumulter i Forum.
Ved den sjette time skumret det, og det ble mørkt som om vinteren, som ved den store Cæsar Julius død. Det var akkurat som mørket i mars.
Jeg, stattholderen i en opprørsk provins, lente meg mot en søyle i Basilikaen og betraktet engstelig dette skrekkelige mørke. Disse barbariske djevlene hadde slept nasareeren bort for å henrettes. Alt omkring var som utdødd. Jerusalem hadde utpekt sine innvånere som førte til Panneskallestedet. En stemning av ensomhet og sørgmodighet omhyllet meg. Min livvakt hadde forent seg med de beredede og med avdelingen, for å utholde en skygge av makt og for å holde orden.
Jeg var latt alene, og mitt sønderbrutte hjerte minnet meg om hva som akkurat skjedde i dette øyeblikk, hva som heller hørte gudenes historie til enn menneskenes. Et høyt skrik hørtes fra Golgata som båret av vinden, og som forkynte oss en dødskamp som dødelige skal ha hørt. Mørke skyer senket seg over templets tårn og videre over byen. Alt var som tilhyllet med dunkelt slør. Så skrekkelig var tegnet på himmelen og jorden, at spåkvinnen, Aereopegittin, skulle ha ropt: ”Enten lider naturens skaper, eller verdensaltet faller sammen”.
Hen imot den sjette time på natten slo jeg kappen om meg og gikk bort til porten til Golgata. Mengden vendte hjem, enda urolige, det er sant, dystert tause og som fortvilte. Det som de hadde vært vitne til, hadde fylt dem med skrekk og samvittighetsnag. Jeg så også min lille skare dro sørgmodig forbi. Standardbæreren hadde tilhyllet ørnen som tegn på gremmelse og sorg. Og jeg hørte noen soldater snakke forunderlige ord som jeg ikke kunne bli klar over. Andre igjen fortalte om undergjerninger ved gudenes vilje. Grupper av menn og kvinner gjorde ofte stans og så seg tilbake til Golgata berg i forventning om å få se nye undere derfra.
Jeg vendte tilbake til Pretoriet sørgmodig og innadvendt. Idet jeg steg opp trappen, som ennå var flekket av nasareerens blod, fant jeg en gammel mann i nedbøyet stilling og bak ham noen kvinner i gråt. Han kastet seg for mine føtter og gråt bittert. Det gjør ondt å se en gammel mann gråte. ”Far”, sa jeg ”Hva er din bønn?”
”Jeg er Josef fra Arimatea”, sa han, ”og jeg er kommet på mine knær for å be deg om tillatelse til å begrave Jesus fra Nasaret.”
”Din bønn er innvilget”, sa jeg og befalte samtidig Maulius å ta med noen soldater for å være behjelpelig med nedtagningen og forhindre en vanhelligelse av legemet.
Etter noen dager ble grotten funnet tom, og hans disipler forkynte i hele landet at Jesus var oppstått fra de døde, som han tidligere hadde profetert. Til slutt ble det min plikt å berette for deg disse bemerkelsesverdige hendelser. Jeg gjorde dette i løpet av natten som fulte denne sørgelige hendelse og avsluttet likeså beretningen da dagen grydde. I det øyeblikk var det som jeg hørte lyden av horn. De spilte ”Jaktens gudinne”, ”Dianamarsjen”. I det jeg vendte øynene mot Cæsarporten, så jeg en avdeling soldater og hørte på noen avstand Cæsars marsj klinge. Det var den forsinkede forsterkning, to tusen utvalgte soldater, som for å påskynde sin ankomst, hadde marsjert hele natten.
”Det var bestemt av gudene”, ropte jeg og vred hendene. At den store uretten skulle skje. At troppene skulle komme i dag, de som kom i den hensikt å forhindre gårsdagens gjerning. Grusomme skjebne, hvor ofte spiller du med de dødeliges anliggender. Der var så sant det Nasareeren ropte ut da han hang på korset: ”Det er fullbrakt!”
Signatur Pontius Pilatus, Stattholder i Judea
|
