Arius og arianismen!
Samlet stoff av Jan Kåre Christensen
Den første store splittelsen i kirken kom med presten Arius og den såkalte arianismen. Arius kom i året 311 til Alexandria i Egypt etter endt teologistudium. Han var en dannet og lærd mann, lett å omgås og det sies han fascinerte både andre prester og kvinner. Han skrev gjerne ned sine teologiske tanker i verseform og han diktet små sanger til allmuen. Omkring 318 oppstod det en uenighet i en under en disputas om trinitetsproblemet. I utgangspunktet fornektet ikke Arius treenighetslæren om at Sønnen og Ånden var vesenslike Faderen, men han mente at Ånden sto lavere enn Sønnen og Sønnen lavere enn Faderen. Dette var forøvrig helt i samsvar med både evangeliene og den tidlige kristne tradisjonen. Arius mente det var bare EN Gud. Han mente at Jesus var mer for en halvgud å regne.
Kirkens beskyldte dermed Arius for å være en vellystig og gjerrig mann, en bedrager og en sannhetsfiende. Han ble grundig bakvasket av kirken med ondsinnede rykter og direkte løgn. Imidlertid fikk arianismen mange tilhengere. I det østromerske riket var striden rundt arianismen uhyre populær, også blant vanlige folk. Arius diktet sanger som forsvarte hans syn. Gategutter og torgkoner plystret og sang etter sigende begeistret Arius siste slagere i gatene. En av Arius mektigste motstandere ble etterhvert biskopen av Alexandria, og senere dennes etterfølger, Athanasius.
Keiser Konstantin skrev personlig brev til Arius og til biskopen av Alexandria, Alexander, om ikke å krangle om teologiske bagateller. Sendemann for keiserens brev var den spanske biskop Hosius av Cordoba. Han skulle egentlig være nøytral, men klarte ikke å holde seg og tok snart stilling mot Arius. Hosius ledet et kirkemøte vinteren 324/25, og her ble naturligvis Arius og hans meningsfeller fordømt og ekskommunisert. Det var dog kun noen få av de 56 biskopene på dette møte som overhodet var i stand til å følge den teologiske diskusjonen. Som landsforvist reiste Arius til Asia.
På grunn av at Arianismen etterhvert fikk fotfeste og spredte seg fikk man den første store splid i kirken. Kristendommen var ikke lenger noen enhetsreligion. keiser Konstantin kalte derfor sammen til et kirkemøte i byen Nikea i Lilleasia (ved Svartehavet) sommeren året 325 for å gjenopprette enheten. Her møtte biskoper fra hele den kristne verden, men de fleste kom imidlertid fra Orienten. Av de rundt 300 biskoper til det første kirkemøtet, var betegnende nok bare syv utlendinger. Da arianernes trosbekjennelse ble lest opp, ble papiret nappet ut av hendene på oppleseren før han var ferdig, og energisk revet i stykker. Ikke overraskende ble arianismen fordømt som kjetteri.
Det ble videre vedtatt at Kristus var guddommelig og av samme vesen som Faderen. Den Nikenske trosbekjennelsen slår fast treenighetslæren om at Faderen og Sønnen er vesenslike, ”homousios”. Ett begrep det forøvrig ikke står en tøddel om i Bibelen, og verken Jesus eller Paulus kjente tydeligvis ikke til noen trinitet.
Det viktigste for politikeren Konstantin, var å opprettholde fredelige forhold innen kirken, og beholde kirken som en samlende kraft i keiserriket. En splittet kirke hadde han fint lite nytte av. Han var trolig ikke synderlig opptatt av de teologiske spørsmålene. Han sa seg enig med flertallet, nikket og smilte, roste Arius og støttet også til en viss grad Arius motpart for balansens skyld. Det var altså keiser Konstantin som kom opp med begrepet om ”vesenslikhet”, homousi, og ga dermed kirken et nytt dogme; den Nikenske trosbekjennelsen om treenigheten, om Faderen, Sønnen og den noe disige teologiske konstruksjonen Den Hellige Ånd.
Trosformularet fra Nikea var det bare to biskoper utenom Arius selv som nektet å undertegne. Disse ble bannlyst, ekskommunisert og landsforvist. Den arienske strid nådde faktisk helt inn i de keiserlige indre gemakker. Konstantins egen søster og hans svigerinne tok parti for Arius. Senhøstes året 327 sammenkalte Konstantin til nok et kirkemøte i Nikea og her ble de forviste og bannlyste biskopene tatt til nåde igjen. Igjen var det keiseren som dikterte vedtakene. En av Arius viktigste motstandere, biskopen av Alexandria, Athanasius, nektet imidlertid å rehabilitere Arius, og gi ham sitt kirkelige embete tilbake.
Endelig, på en synode i Jerusalem i 336, ble bannlysningen av Arius opphevet, og han kunne atter vende hjem igjen. Han fikk imidlertid aldri se hjemstedet sitt igjen, han døde på gaten i Konstantinopel under mystiske omstendigheter. Kirkelærer og biskop av Alexandria Athanasius, fortalte forøvrig sin egen blomstrende versjon av Arius død til andektig lyttende og begeistrede katolikker. Han menta å vite hvordan Arius ble overmannet av en plutselig kvalme, og hvordan han under grusomme pinsler mistet både endetarm, lever og sitt kjetterhjerte, før han skrumpet inn og falt ned i kloakken med et plask. Biskop Athanasius forfalsket også andre ting, blant annet brev som tilsynelatende skal være fra Konstantin til Arius, hvor Arius blant annet blir kalt galgenfugl, løgnhals, en narr, et halvdyr og et skamløst og unyttig menneske.
Striden rundt arianismen bølget videre, fra kirkemøte til kirkemøte. På synoden i Sardica (i dag Sofia) i 342 kom det for første gang til brudd mellom øst- og vestkirken. Et brudd som innledet utviklingen mot det endelige bruddet i år 1054 mellom den Romersk Katolske og den Gresk Ortodokse kirke.
I 1553 rekapitulerte spanjolen Michael Servet (sp. Miguel Serveto) alle de avgjørende argumentene mot treenighetslæren i sitt skrift ”Kristendommens gjenopprettelse”. Den 27 oktober samme året ble han følgelig brent levende i Genève etter initiativ fra Calvin. Servet, som var lege og teolog, var forøvrig den som først oppdaget blodomløpet.
Dogmet om treenigheten har skapt bruduljer inne kirken like frem til i dag. Motstanderne av dette dogmet finnes i dag under den kristne retningen som kalles unitarierne. Ved det andre allmenne (økumeniske) kirkemøtet i 381 ble treenighetslæren vedtatt som rikslov. Ved dette møtet ble den ortodokse katolske statskirken stiftet. Alle andre kristne retninger ble nå nektet å kalle seg kristne.
Arianismen er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius' lære. Arius levde cirka 260-336.
Ifølge arianismen er Sønnen (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Guds Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den Hellige Ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.
Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av biskop Alexander av Alexandria i år 319 og deretter ved konsilet i Nikea i 325. I Nikea ble det fastslått at Guds sønn har samme guddom som Faderen. Arianerne ble avvist og ekskludert.
Keiser Konstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser Konstantius II gjorde arianismens kristologi til et dogme i Romerrikets statsreligion. Men biskop Alexander og hans etterfølger Athanasius nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («Den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det første konsil i Konstantinopel i 381.
Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte nikenske trosbekjennelse, som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.
Ettersom Wulfila, goternes første biskop, forstod seg som tilhenger av arianismen, fikk arianismen stor spredning blant de germanske folk, og de holdt lenge fast på denne lære. Ved synoden i Toledo 589 bekjente de germanske visigoterfolket seg til den katolske lære, men blant langobarderne levde arianismen videre til inn på 700-tallet.
Dette er skrevet av en som fordømmer disse Guds menn og kvinner, men det finnes så mye her å hente at jeg også tar med dette. Det er lite stoff av dem, nesten kun av motstanderen av den sunne lære av Gud:
"JEHOVAS VITNERS LÆRE OM PERSONEN JESUS KRISTUS"
Bekjennelsen av Jesus Kristus som fullverdig Gud og likhet med Gud Faderen har alltid vært en av de sentrale kjennetegnene ved kristendommen.
EN "OPPVEKKELSE" AV ARIANISMEN En bit med historisk orientering må komme først. I prinsippet er Jehovas Vitners lære om Jesus Kristus en gjenopptagelse av av arainsk vranglære fra 400 e.k.. Arius (som levde fra ca. 280 e.k. til 336 e.k.) og hans etterfølgere (kalt arianere), lærte at Sønnen, som de også kalte "Logos" ("Ordet"), hadde en begynnelse, at betegnelsen "født", når det ble anvendt på Sønnens opphav, betydde å "lage", og at følgelig Sønnen ikke var av samme substans som Faderen, men var en skapning som var blitt brakt inn i sin eksistens av Faderen. Arianerne lærte at at det fantes en tid da Gud var alene og ennå ikke var en "Far". Arius fortsatte med med å tilskrive Kristus en underordnet, sekundær, skapt guddommelighet. Han hevdet at slike titler som "Gud" eller "Guds Sønn", når det ble ble anvendt på Kristus, bare måtte oppfattes som en høflighets-betegnelse: "Selv om han blir kalt Gud", skrev Arius, "så er han ikke sann Gud, han har bare fått del i nåden .... Han kalles Gud bare i navnet". Så langt er læren til Arianerne og Jehovas vitner om personen Jesus Kristus identiske. Man skal imidliertid være oppmerksom på at det også er forskjeller mellom det Arianerne og Vakttårnet lærer.Blant forskjellene kan nevnes følgende: Arius og arianerne lærte at Kristus, den skapte personen som Gud brukte til å skape verden, med tiden tilegnet seg et menneskes skikkelse, men samtidig en menneskelig kropp uten noen rasjonelt tenkende sjel. Dermed var Arius uening med Jehovas Vitner som hevdet at Jesus, som var en skapt engel, ble til et vanlig menneske og samtidig sluttet å være en engel mens han var på jorden. Arius hevdet at Kristus fortsatte å være "Logos" under sitt opphold på jorden men samtidig antok en menneskelig skikkelse. "Logos" tok dermed plassen til den menneskelige sjelen i den skapningen som som denne unionen førte til. Dermed avviste Arius at det var noen dis-kontinuitet mellom Kristus' før-menneskelige og menneskelige stadium, noe som ligger implisitt i Jehovas Vitners lære om Kristus. Videre nektet ikke Arius for at den Hellige Ånd var en person. På den andre siden mente han at den Hellige Ånd var helt annen type person enn Kristus. Senere arianere utviklet denne tanken dit hen at den Hellige Ånd var den fornemste av de skapningene Kristus skapte etter Faderens befaling. Så selv om Arian fornektet den Hellige Ånds guddommelighet, så fornektet han ikke Hans personlighet, slik Jehovas Vitner gjør. Men med hensyn til det grunnleggende spørsmål om Sønnens likhet med Faderen har Jehovas vitner inntatt samme posisjon som Arian: Sønnen er ikke lik Faderen, men ble skapt på et gitt tidspunkt. Som kjent avviste kirkemøtet i Nikèa (325 e.k.) denne læren. Den Nikènske bekjennelse, formulert av dette konsilet, og alment akseptert av kristne idag, sier dette om Kristi guddommelighet:
"Vi tror ..... på èn Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, utgått fra Faderen, "utgått" i betydningen at han er en del av den guddommelige Faderen".
Spesielt rettet mot arianerne ble erklæringen avsluttet slik:
"Men med hensyn til de som sier det fantes noe før Han ble skapt, og at Han ble skapt ut av ingenting, eller som påstår at Guds Sønn er av en annen type substans,eller er gjenstand for endringer eller vekslinger - så avvises dette av den katolske (d.v.s. universelle) kirken".
Når Jehovas Vitner på den måten aksepterer vesentlige deler av ariansk teologi, har de samtidig adskilt seg fra den historiske kristendommen. Siden Vakttårnets lære om Kristus i sitt vesen er ariansk, kan det være interessant å lese fra Atanesius (295-373 e.k.), arianismens hoved-motstander, som i praksis klart avviser det Jehovas Vitner lærer om personen Jesus Krisus: "De som kaller disse mennene (arianerne) for kristne begår en stor og alvorlig feil. Ikke har de studert skriftene, ikke forstår de hva kristendommen går ut på, og ikke forstår de hva den kristne troen innebærer". Han tilføyer at det å kalle arianerne for kristne er på linje med å kalle Kaifas for en kristen eller å hevde at Judas fortsatt er en av de tolv apostlene. Videre sier Antanasius at selv om arianerne bruker skriftens språk, og ofte siterer fra skriften, så er deres lære grunnleggende ubibelsk - en uttalelse som også gjelder for dagens Jehovas Vitner. Et annet sted anklager han arianerne for å begå samme feil som jødene som korsfestet Kristus, siden disse også nektet å tro at Jesus var en sann Gud, og anklaget ham for blasfemi når han gjorde seg selv Gud lik (Joh. 5,18). Som forventet finner vi at mange av de skriftsteder som arianerne brukte i sin argumentasjon også brukes av Jehoavs Vitner idag, så som: Ordspr. 8:22, Koll.1:15, Joh. 14:28, Mark.13:32, o.s.v.. Atanesius bruker stor ¨plass til å argumentere mot arianernes tolkning av disse bibel-stedene. Selv om dagens bibel-tolkere ikke følger Atansesius i hele hans argumentasjon, er mye av det han sier relevant for oss når det gjelder å se nærmere på hvordan Jehovas Vitner mistolker disse og andre bibelvers. M.h.t. Joh. 1:3, som forteller oss at uten Ordet (d.v.s. Kristus) er ingenting skapt, så spør Atanesius følgende: "Hvis alt er skapt gjennom "Ordet", da kan vel ikke "Ordet" selv være skapt (ellers ville vel Johannes ha sagt omtrent følgende: "Alt, unntatt Ordet selv, er skapt gjennom Ordet". Tvertimot, han gjentar poenget: "Uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til", for å gjøre det klart at Kristus er skaperen).Og videre: "For hvis Kristus bare hadde vært en del av skaperverket, og så ble ble et menneske, så ville menneskene forbli det det alltid hadde vært: Adskilt fra Gud. "Men dette ville ikke finne sted (vår fremtidige velsignelse i herlighet) hvis Ordet hadde vært skapt. For mot en skapning ville Djevelen, som selv også var en skapning, fortsette kampen i all evighet. Og mennesket, som befant seg mellom disse to skapningene, ville alltid befinne seg i fare for å dø, og ikke ha noen som kunne forene dem med Gud og sette dem fri fra frykt for alltid". Atanasius mener altså følgende: Hvis Kristus bare var skapt, slik arianerne hevder, hvilken garanti har vi da for at Han virkelig beseiret Djevelen (som også er en skapning) og gi oss en virkelig forening med Gud?. Hvordan kan en vanlig skapning frigjøre oss fra innflytelsen fra en annen skapning? Den samme alvorlige kritikk kan rettes mot Jehova Vitner.
EN KRITIKK AV BIBELTOLKNINGEN TIL JEHOVAS VITNER
Vi skal nå se nærmere på hvordan Jehovas Vitner tolker noen av de sentrale versene som omtaler personen Jesus Kristus. La oss ikke glemme at Jehovas Vitner selv hevder at de utelukkende blir ledet av Guds Ord og ikke av menneskers meninger. La oss se nærmere om deres påstand om at Jesus Kristus bare var en skapning bekrefter dette.
1) Det gamle testamente: La oss gå tilbake til det bibelordet som Jehovas Vitner selv bruker for å argumentere for sitt syn: Ordspr:8.22. I deres bok: "Hva har religionen gjort for menneskeslekten?" blir dette avsnittet sitert i "Moffatts oversettelse": "Den Evige skapte meg først i sitt skaperverk, først av alle gjerninger i de gamle dager". Forut for dette sitatet gjøres følgende kommentar: "I Ordspråksboken omtaler han (Jehovas eneste-fødte sønn) seg som visdom og henleder oppmerksomheten på at han er skapt av den himmelske Far." Det er verd å merke seg at de gamle arianerne også brukte dette verset for å argumentere for sitt syn på Kristus, i det de brukte "Septuaginten" (den eldste greske oversettelse av det Gamle Testamentet): "Herren skapte (ktizo) meg ....".Arianerne brukte så mye plass til å argumentere for sitt syn at Atanasius brukte tilsvarende mye plass til å argumentere for sitt syn. Selv om Ordspr.8.22 den gang sto sentralt i debatten omkring Kristi person, pleier i dag de fleste bibel-tolkere å være eninge om at det som var hensikten til forfatteren av Ordspråkene, ikke var å gi en beskrivelse av opprinnelsen til skapelsen av den andre personen i tre-enigheten, men snarere å fremheve verdien av "visdommen" for de troende i de deres daglige liv. For å få til dette velger forfatteren å gi visdommen en "poetisk personifisering". Gjennom denne personifiserte visdom uttales følgende: "Jehova skapte meg i begynnelsen, før hans tidligere, gamle verk". Poenget her er at visdommen er eldre enn det skapte, og derfor fortjener å bli etterfulgt av alle. Å bruke Ordspr:8.22 som grunn for å avvise Sønnens evige eksistens (noe Bibelen ellers klart viser), er derfor helt urimelig. Jesaja 9.6 regnes blant kristne som en av de klareste attester for Kristi guddommelighet. I "Ny verdens-oversettelse" står det følgende: For et barn er blitt oss født, en sønn er blitt oss gitt, og herskerstaven er lagt på hans skuldrer. Og hans navn skal være: Vidunderlig Rådgiver,Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste". Selv Jehovas vitner aksepterer at dette avsnittet er en profeti på den kommende Messias. Likevel går Jehovas vitner imot det verset klart sier ved å hevde følgende: "Han (Jesus Kristus) er en "mektig gud" men ikke Den Allmektige Gud, som er Jehova (Jes.9:6). Men faktum er at det Hebraiske uttrykket som oversettes med "Mektig Gud" ("'eel gibboor") også brukes i Jes.10:21 hvor "Ny verdensovesettelse" skriver: "En rest skal vende om, en rest av Jakob, til den veldige Gud" Fra vers 20 er det klart at den "mektige Gud" som det sies at Jakobs ætt skal vende tilbake til ikke er noen annen Herren, Israels Hellige (d.v.s. Jehova). Men nøyaktig det samme hebraiske uttrykket ("'eel gibboor") brukes i Jes.10:21 som i Jes:9.6. Hvis "'eel gibboor" i Jes.10:21 betyr "Jehova", hvordan kan det da i Jes. 9:6 bety noe mindre enn "Jehova"? I denne sammenhengen bør vi også være oppmerksom på at det hebraiske ordet "'eel" i Jesaja vanligvis refererer til Jehova. Der hvor dette ikke er tilfelle (44:10,15,17, 45:20, 46.6) brukes det for å beskrive avguder produsert av menneskehender (og ut fra sammenhengen kan man lett se hva som passer). Men ingen vil vel påstå at Jesaja i Jes:9.6 mente at den kommende Messias var en avgud! En bør også være oppmerksom på at uttrykket"'eel gibboor" også i det Gamle Testamentet forøvrig vanligvis er en henvisning til Jehova (5.Mos.10:17, Jer.32:18, Neh.9:32). Vår konklusjon må derfor bli at Jehovas Vitner ikke har lyttet til hva skriften selv sier, men at de har mistolket Bibelen på dette punktet fordi de har en forutfattet mening om personen Jesus Kristus.
2) Det nye testamente: Det sannsynligvis best kjente bibel-verset i N.T. som Jehovas Vitner referer til er Joh.1:1., som i deres oversettelse av 1961 av "Ny Verdensoversettelse" lyder slik: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud". Legg merke til at ordet "Gud" først skrives med stor bokstav, og deretter med liten bokstav, og at ordet andre gang kommer et en ubestemt artikel ("en"). Oversettelsen ønsker å gi det inntrykk at "Ordet" (Jesus Kristus) ikke er "Gud" med "en gud" - forskjellig fra Gud Jehova og underordnet i guddommelighet. Som et argument mot dette skal vi først og fremst legge merke til at Jehovas Vitner derved inntar en polyteistisk posisjon ved å anta at det ved siden av Gud Jehova finnes en mindre gud. Denne antagelsen er imidlertid den rake motsetningen til det Skriften ellers sier f.eks.i 5.Mos.4:35:"Herren er Gud, han og ingen annen", og i 1.Kor.8:4: "Vi vet at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten èn". Hvordan kan da Jehovas Vitner hevde at Jesus Kristus er "en gud"? Riktignok snakker det Nye Testamentet om guder ut over Jehova men da utelukkende i betydningen falske guder. Så, f.eks. i Ap.gj.28:6 brukes betegnelsen "en gud" (theon) det som de mistenk-somme beboerne på Malta tenkte Paulus var, etter at de hadde sett at ormen ikke skadet Paulus. Og i Gal.4:8 sier Paulus: "Den gang dere ikke kjente Gud, var dere slaver under de guder (theosis) som i virkeligheten ikke er guder (theosis)". Ønsker Vakttårnets teologer å lære at Jesus Kristus er gud i en av disse to alternative betydningene? For de eneste gangene det Nye Testamentet snakker om guder (theosis) i andre betydninger enn Jehova er når det er snakk om falske guder eller avguder. Ved å kalle Jesus Kristus for "en gud" gjør derfor Jehovas Vitner seg skyldige i avgudsdyrkelse og polyteisme (fler-guderi)! I en appendix på side 773-77 i deres "Ny verdensoversettelse av de kristne greske skrifter" (utgitt i U.S.A i 1951) forklarer Vakttårnets forfatter hvorfor de har gjengitt Joh.1.1 som de har gjort. De gjør det "klart" at når det greske ordet "theos" (det greske ordet for "Gud") først kommer i dette verset, så skrives det med en bestemt artikel ("pros ton theon"). Når det skrives andre gang, skrives det uten bestemt artikel ("kai theos een ho logos"). Forfatterne forsvarer oversettelsen "og Ordet var en gud" på følgende måte: "Nøyaktige oversettere erkjenner at når et substantiv konstrueres med en bestemt artikel henviser det til en identitet, personlighet, mens et substantiv som konstrueres uten en bestemt artikel henviser til en egenskap ved en person". Denne regelen følger imidlertid Jehovas vitner ikke i sin "Nye verdensoversettelse". F.eks.: I det kapitlet hvor Joh. 1.1 står, forekommer ordet "theos" minst fire andre ganger uten bestemt artikel og der oversettes det med "Gud" og ikke "en gud". F.eks. i Joh.1.6 står det i "Ny verdensoversettelse": "Det stod fram en mann sendt som en representant for Gud, hans navn var Johannes". Siden det greske har "para theou"("for Gud"),d.v.s. ingen bestemt artikel, så skulle Jehovas Vitner, for å være konsekvent med sin observasjon av funksjonen til den bestemte artikelen, oversette dette med "sendt av en gud". Likevel overetter de her "theos" med "Gud". Likeledes, i vers 12 oversettes "tekna theou" med "Guds barn" og i vers 13 tilsvarende "født ....av Gud". Hvorfor da ikke "barn av en gud" og "født av en gud"? Og i vers 18 "Intet menneske har sett Gud" ("en gud?"). Dette skulle vise klart at Jehovas Vitner i virkeligheten ikke tror på sin egen regel. De er nødt til å være inkonsekvente for at Joh.1:1 skal passe inn i deres egen teologi og deres egen forutinntatthet! Dette bekrefter de også selv. På s.774 i deres tidligere nevnte appendiks kommenterer de følgende om Joh.1:1: "Det er en meningsløs påstand å hevde at verset skal oversettes med "og Ordet var Gud". Det betyr jo at "Ordet" både er og er hos Gud. Dette er ufornuftig. For hvordan kan Ordet være og være hos Gud samtidig?. M.a.o. viser det seg at utgangspunktet for deres lære ikke er Skriftens autoritet, men deres egen rasjonalistiske, ikke-treenige teologi. Det de sier er følgende:"Vi nekter å godta som bibelsk det vi ikke kan forklare logisk og begripe med vår forstand". Et annet eksempel som viser at Jehovas vitner ikke følger denne regelen, er et parallellt avsnitt i Joh.19:21 der det står følgende: "Skriv ikke jødenes konge ("The King of Jews"), men at han sa:Jeg er jødenes konge (A king of Jews)". Konstruksjonen her er helt paralell til Joh.1:1.På grunnteksten er det første gang bestemt artikel, andre gang ubestemt artikel, men både "Ny Verdensoversettelse" og andre bibeloversettelser oversetter begge uttrykkene i bestemt form (fordi sammenhengen tilsier det). Hadde Jehovas Vitner fulgt sin egen relgel, skulle de ha oversatt det siste avsnittet slik: "Jeg er en jødenes konge" (eller: "en konge til jødene"). Hvorfor de er inkonsekvente mot sin egen regel må forklares ut i fra at den tradisjonelle oversettelsen av Joh.19:21 ikke skaper ubehageligheter for deres egen teologi (det er greit nok at Jesus "bare" er jødenes konge). Et annet, minst like grovt eksempel på hvordan Jehovas Vitner jukser med bibeloversettelsen, finnes i Kolosserbrevet 1:15-17 har Jehovas Vitner fire ganger føyet til ordet "andre". Siden dette ordet "andre" ikke står i grunnteksten, må det bety at ovesetterne har tilføyet dette ordet for at Jesus skal bli stilt på linje med andre skapninger (eks.: "alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham" v.16). Her er det verd å merke seg at 1961-oversettelsen av "Ny verdensoversettelse" har satt en klamme rundt "andre" med følgende begrunnelse: Selv om det egentlig ikke står i grunnteksten må det tilføyes i oversettelsen for å klargjøre hva som egentlig menes (i følge Jehovas Vitner!). Andre bibelvers hvor Jehovas Vitner har sine egne gramatikalske og tolkningsmessige "vridninger" er:
1) Fil.2:6 hvor det hevdes at Kristus aldri har gjort krav på å være lik Gud, og derfor heller ikke kan være det!
2) Tit.3:13 og 2.Pet.1:1 med uttrykket: "Vår Gud og Frelser Jesus Kristus". Her bryter de regelen om at "når ordet "og" ("kai") binder sammen to substantiv av samme type, og den bestemte artikelen "vår" går forut for det første substantivet og ikke gjentas etter det andre (som ved "vår Gud og vår Frelser"), referer det siste substantivet alltid til den sammen personen som det første substantivet referer til".
3) Joh.14:28 hvor det tilsynelatende ser ut til Jesus er underordnet Gud, mens verset i virkeligheten beskriver en midlertidig tilstand Jesus er i mens han er på jorden.
3) Kristus som Guds sønn: Den siste publikasjonen som Jehovas Vitner har gitt ut og der de presenterer sitt syn på personen Jesus Kristus, er en 64-siders bok utgitt i 1962 under titelen: ""Ordet" - Hvem er Han? I følge Johannes". Selv om mye man finner i denne publikasjonen er blitt sagt tidligere, inneholder den likevel noen nye, interessante momenter: Forfatteren hevder at titelen "Guds Sønn" tilskrevet Kristus av Johannes Døperen, Natanael, Apostelen Johannes, Marta og jødene, bekrefter at Kristus ikke var den andre del av tre-enigheten, men derimot en person underordnet Gud Faderen. Som bevis for dette henviser han til diskusjonen mellom Jødene og Jesus i Joh.10 der jødene har tenkt å steine Jesus. Selv om Jesus her sier "Jeg og Faderen er ett" så sier forfatteren at Jesus ikke mente å være lik Gud, men tvert imot "lavere" enn Gud. Selv om det Gamle Testamente omtaler visse dommere som "guder" (se Joh.10:35 og Salme 82:6), sies det her at Jesus bare gjorde krav på å være en sønn av Gud. Følgelig tok jødene feil da de hevdet at Jesus gav uttrykk for blasfemi. Som motargument må det sies følgende: I følge Joh.5:18 prøvde jødene å drepe Jesus "fordi han ikke bare brøt sabbatten, men også kalte Gud sin far og gjorde seg selv lik Gud". Det er her åpenbart at jødene ikke oppfattet uttrykket "Guds Sønn" slik Jehovas Vitner gjør (som underordnet). For jødene var betegnelsene "lik Gud" og "Guds Sønn" synonymer. Derfor var det så prvoserende for jødene at Jesus kalte seg for Guds Sønn. Dette blir enda klarere når vi sammenligner Joh.10:33 og Joh.10:36. i det første verset står det: "Jødene svarte: "For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske gjør deg til Gud"". I det andre verset står det: "Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud fordi jeg sa: "Jeg er Guds Sønn"? Vi ser ut fra disse to versene at det at Kristus kalte seg selv for "Guds Sønn" av jødene ble tolket som at Han gjorde krav på å være lik Faderen. Da Jesus ble prøvd for Kaifas ble han spurt: "Ved den levende Gud byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn"? (Matt.26:63). Etter at Jesus hadde gitt et bekreftende svar på dette spørsmålet, sier ypperstepresten: "Han har spottet Gud (d.v.s.blasfemi). Hva skal vi nå med vitner"? (v.65). Det var tydelig at ypperstepresten oppfattet uttrykket "Guds sønn" som "full likhet med Faderen", og med sitt bekreftende svar mener ypperstepresten at Jesus uttaler en usannhet (siden det bare finnes èn Gud). Hvis det hadde vært slik at Jesus ikke hadde hatt til hensikt at ypperstepresten og de skriftlærde skulle oppfatte det på den måten, ville han helt sikkert ha korrigert en slik oppfatning (eller: hva skulle isåfall være Jesu hensikt med å føre dem bak lyset (maktbegjær?)? Og skulle så være tilfelle, ville ikke det være ensbetydende med en løgn?). Etter å ha blitt prøvd for Kaifas, møter Jesus Pilatus. Jødene sier da (Joh.19:7): "Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg til Guds Sønn". Igjen er det helt klart at Jødene forstod uttrykket "Guds Sønn" som "full likhet med Gud". Er det da rimelig at dagens Jehovas Vitner har en bedre forståelse enn datidens jøder, skriftlærde og yppersteprest om hva hva Jesus mente da han gjorde krav på å være "Guds Sønn"?
4) Jesus som rettmessig objekt for tilbedelse: Hva gjør Jehovas Vitner med det som kanskje er er den klareste direkte bekreftelse i det Nye Testamente på at Jesus er Gud, nemlig Tomas' ord til den oppstandne Jesus - "Min Herre og min Gud"? Fire sider av ""Ordet" - hvem er Han? I følge Johannes" brukes til å tolke dette avsnittet. Men før vi går inn på å kommentere dette, så la oss se hva resten av det Nye Testamentet sier om Kristus som et rettmessig objekt for tilbedelse. Det greske ordet "proskuneoo" oversettes vanligvis med "tilbedelse" og finnes 59 ganger i det Nye Testamente. Noen steder er det et uttrykk for ærbødighet fra ett menneske til et annet "overordnet" menneske, som f.eks. i Matt. 18:26 ("Den ubarmhjertige med-tjeneren"). Og i Joh.Åp.3:9 brukes det for å beskrive den ære kirken i Filadelfia ville få fra de som tilhørte Satans synagoge. Ordet "proskuneoo" brukes imdilertid langt oftere for å beskrive tilbedelse av Gud. F.eks. brukes det på følgende steder: Matt.4:10, Luk.4:8, Joh.4:21-24, 1.Kor.14:25, Joh.Åp.4:10, 7:11, 14:7, 19:4, 19:10, 22:9. Kristus selv gir en klar bekreftelse på at tilbedelse (i betydningen "religiøs høy-aktelse") bare må rettes mot Gud. For når djevelen ber Jesus om å kaste seg ned for å tilbe ("proskuneoo") ham, svarer Jesus at: "Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene"(Matt.4:10) (Det er også verd å mere seg følgende: Matt.4:10 er et sitat fra det Gamle Testamentet, men der brukes ikke ordet "bare". .a.o.: Jesus gir en ytterligere presisering av hva som Jehova sier i det Gamle Testamente!). På grunnlag av disse ordene fra Jesus skulle det derfor vær klart at hvis Jesus ikke er identisk med Jehova, kan han ikke tillate å la seg tilbe av mennesker. Jehovas Vitner lærer oss at Jesus Kristus ikke er den samme som Jehova. Vi skulle derfor forvente å finne et forbud mot å tilbe Kristus (eller finne en presiering i samme retning). Tverimot! Noe slikt forbud finnes ikke, derimot oppmuntres det til det! I form av nektelse ser vi også at tilbedelse av personer ut over Jehova og Kristus spesielt forbys. Nettopp nå så vi hvordan Jesus nektet å tilbe djevelen. I Åpenbarings-boken ser vi at det å tilbe "dyret" - et apokolyptisk symbol på anti-kristlige jordiske krefter - blr betraktet som et klart opprør mot Gud med evig pine som rettmessig straff (14:9-11). Ved tre forskjellige anledninger i det Nye Testamente tilbys tilbedelse til personer som avviser dette. Når Kornelius faller ned for å tilbe Peter, avviser Peter å bli beæret på den måten ved å si: "Jeg er også et menneske" (Ap.gj.10:25-26). Når apostlen Johannes faller ned for å tilbe den som taler til ham i Åpenbaringen, sier vedkommende: "Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!" (19:10). Og når Johannes på nytt faller ned for å tilbe (22:9), denne gang for føttene til den engelen som hadde vist ham det han hadde sett, sier engelen: "Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!". I disse to siste avsnitttene presiseres det at Johannes ikke må tilbe noen skapning, men bare Gud. Hva så med Jesus Kristus? Er der noen indikasjon i det Nye Testamente på at Kristus nektet mennesker å tilbe ham, slik f.eks. Peter gjorde? Sa Kristus noen gang til noen: "Ikke tilbe meg, for jeg er bare en skapning. Tilbe ikke meg, bare Gud"? Det finnes ingen indikasjoner på dette. Tvert imot, det finnes en rekke steder der mennesker tilba Jesus. Ved enkelte anledninger bekreftes det at det er uttrykk for en sann tro, men ved ingen av disse avsnittene blir tilbedelse forbudt! La oss se på noen av disse avsnittene. Den spedalske som er omtalt i Matt.8:2 tilba Jesus. En synagogeforstander (Jairus) tilber Jesus i Matt.9:18. Etter at Jesus gikk på vannet og hadde stilnet vinden så fortelles det at disiplene tilbad ham (Matt.14:33). Den kanaaneiske kvinnen tilbad Jesus ved å si: "Herre, hjelp meg!" (Matt.15:25). Den blind-fødte mannen som hadde blitt fortalt at Jesus var Menneskesønnen, sa: "Herre, jeg tror" - "Og han tilbad ham" (Joh.9:35 og 9:38). Etter Jesu oppstandelse fortelles det at kvinnene som løp fra den tomme graven og disiplene på Galilee-fjellet tilbad ham (Matt.28:9 og 28:17). Ved alle disse anledningene brukes det samme ordet som brukes for tilbedelse av Gud: "Proskuneoo". Ved alle amledninger tillater Jesus frivillig å la seg tilbe, og ved ingen anledning nekter han mennesker en slik tilbedelse. Og likevel; dette er den sammes Jesus som sier til Satan "Du skal tilbe ("proskuneoo") Herren din Gud, og Ham alene skal du tilbe"(Matt.4:10). Og det samme Nye Testamente som klart forbyr tilbedelse av skapninger - selv av en skapning blant englene - både tillater og oppmuntrer til tilbedelse av Jesus. Er ikke det et klart nok bevis på Jesu guddommelighet? Til dette vil nok Jehovas Vitner si: Den ærbødighet som ble vist overfor Jesus av disse forskjellige individene var bare den slags respekt man viser overfor en skapning av en høyere orden, og behøver ikke å bety at Jesus er Gud. Hva skal vi si til denne innvendingen? Det er sant nok at "proskuneoo", slik det brukes i det Nye Testamente, ikke alltid behøver å bety tilbedelse av Gud. Som vi har sett, brukes det av og til som en holdning av respekt overfor en annen skapning. Men med hensyn til Matt. 4:10, skulle det ut fra sammenhengen neppe være tvil om at "proskuneoo" her er uttrykk for religiøs høyaktelse i betydningen "tilbedelse", og at det bare er Gud som skal tilbedes, og den som studerer de tidligere nevnte bibelstedene, vil se at det samme er tilfelle der. Videre skal vi merke oss at Vakttårnet hevder at Jesus, mens han var på jorden, bare var et menneske på samme måte som Adam. Da Peter sa til Kornelius at han ikke skulle tilbe ham (Ap.gj.10-25-26), så gav Peter som begrunnelse for å avvise tilbedelse: "Jeg er også et menneske". Her oversetter "Nyverdensoversettelse" "proskuneoo" med "ærefrykt/ærbødighet". Hvis det nå var viktig for Peter å avvise den form for respekt fordi han bare var et menneske, med hvilken rett kunne da Jesus Kristus, som ifølge Jehovas Vitner bare var et menneske, motta en tilsvarende ærefrykt/ærbødighet fra mennesker uten å refse dem? Etter Jesu oppstandelse ble han, iflg. Jehovas Vitner, en Åndelig skapning, høyere i status enn det han hadde vært på jorden, men fremdeles bare en skapning. Det livet han nå lever er ikke et liv som en guddommelig person, med en menneskelig natur, men et liv som et opphøyet engel, kalt Mikael. I Åpenbaringen 22:9 fremgår det imidlertid at engler ikke skal tilbedes, bare Gud. Hvis Jesus siden bare var en engel (riktignok en som er overordnet de andre englene), hvordan kunne han da mens han var på jorden akseptere tilbedelse ("proskuneoo") fra mennesker uten å refse dem? Eller: Hvorfor avviser engelen tilbedelse, men ikke Jesus? Alle disse avsnittene hvor Jesus blir tilbedt når sitt høydepunkt i Thomas' tilbedelse av Jesus i Joh.20:28. Da Thomas så Jesus uken etter at han hadde gitt uttrykk for sin tvil om Jesu oppstandelse, sa han til ham: "Min Herre og min Gud". Hvis Jesus ikke var Gud, ville han ha refset Thomas. I stedet gir han uttrykk for anerkjennelse, ved å si: "Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror"(v.29). Skulle ikke dette være et fullgodt bevis for Jesu guddommelighet? Hva sier så Jehovas Vitner om dette verset? Ett svar er at Thomas først henvender seg til Jesus, og deretter løfter blikket og henvender seg til Gud. Men dette står det ingenting i verset om. Dessuten innledes Thomas' "utbrudd" med: "Da sa Thomas til ham:" (for ordens skyld: "Til ham" står i grunnteksten men er utelatt i den nye bibeloversettelsen). I ""Ordet" - Hvem er han? I følge Johannes" aksepterer Jehovas Vitner at Thomas faktisk sa alt dette til Jesus. Men, sier de, hvis Thomas mente at Jesus var den eneste sanne Gud, da ville sikkert Jesus ha refset ham. Så siden Jesus ikke refser ham, så må det bety at det ikke var det Thomas mente. Hva mente isåfall Thomas da han sa "Min Gud"? Jo, han mente at Jesus var Guds Sønn (20:31), hvilket iflg. Jehovas må forstås dithen at Jesus ikke var del av noen guddommelig tre-enighet. Dette er imidlertid, etter min mening, bare et dristig forsøk på å omgå det det som faktisk står i Joh.20:28. Mine motargumenter er som følgende: 1) Hva annet kan uttrykket "min Gud" bety enn "min sanne Gud"? Thomas, som var jøde, var en klar monoteist, som aldri vil gå inn på noen form for tilbedelse av andre enn Jehova. Da han sa "min Gud" kunne han ikke ha ment noe annet enn "min eneste og sanne Gud". 2) Det at Jehovas Vitners oppfattelse av begrepet "Guds Sønn" er feilaktig, er allerede påvist. Derfor blir det heller ingen motsetning (og følgelig behov for teologiske "vridninger") når Thomas på den ene siden kaller Jesus for "min Gud" og det senere utsagnet om at "Disse (tegnene) er blitt skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn (Joh.20:31). Jehovas Vitners benektelse av Jesu Kristi guddommelighet må derfor avvises av alle sanne troende som falsk lære, fordi det rører ved selve kjernen i Bibelens budskap. For å sitere Atanasius: "Jesus som jeg kjenner som min Forløser kan ikke være noe mindre enn Gud!"
APPENDIKS A (KT): Jehovas Vitner bruker noen ganger en smart teknikk for å få det til å se ut som om skriftens ord stemmer med deres oppfatninger. De tar utgangspunkt i viktige bibelvers som vanlige kristne har "misforstått", og som det er viktig for dem, ut fra det standpunkt de allerede har tatt, å "omforklare". De gjør da leseren oppmerksom på at det aktuelle greske ordet andre steder i skriften har en annen betydning, d.v.s. får en annen oversettelse. I stedet for å la sammenhengen avgjøre hvilken betydning som passer, sier de at den alternative tolkningen/oversettelsen også gjelder i det aktuelle skriftstedet, uten å ta hensyn til sammenhengen. I tillegg kan de også henvise til hvilken tolkning som innebærer det som de oppfatter som en "fornuftig" teologi. Her er to eksempler: 1) I de fleste gresk-engelske leksikon over det Nye Testamente framgår det at "theos" noen ganger kan oversettes med "Gud", andre ganger med "en gud" men begge ganger med samme betydning (og sammenhengen får avgjøre hvilken språkform som er mest naturlig). Her "velger" imidlertid Jehovas Vitner systematisk å oversette "theos" i Joh.1:1 med "en gud", men senere i Joh.1 med "gud", uten at sammenhengen tilsier en slik veksling. 2) "Proskuneoo" kan oversettes både med "tilbedelse" (det mest vanlige i det Nye Testamente) ,og "det å vise ærbødighet". I alle avsnitt som kan indikere at Jesus ble tilbedt som en Gud velges systematisk tolkningen "det å vise ærbødighet", dog med et merkelig unntak i Hebr.1:6, der de faktisk skriver at englene skal tilbe Jesus! Selv hevder imidlertid Jehovas vitner å følge dette prinsippet: "Til hvert eneste sentrale ord i det Nye Testamente har vi tillagt dette ordet èn mening, og vi holder oss til den meningen, så lenge sammenhengen tillater oss dette."("Ny Verdensoversettelse, 1951, s.9).
APPENDIX B (KT): Den som utelukkende vil forholde seg til bokstavelig tolkning, og ikke se ting i en sammenheng, kan selvfølgelig si følgende: "Men Jesus sa jo aldri "Jeg er Jehova" eller tilsvarende. Hadde han vært Gud hadde han vel sagt det". Jesus selv har et svar til dette: "Vitner jeg om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke gyldig" (Joh.5:31). Hvem som helst kan jo påstå hva som helst om seg selv. Men p.g.a. "inhabilitet" har det bare betydning hva andre sier. Dessuten ser vi i det Nye Testamente at Jesus først og fremst ønsker at mennesker gjennom en prosess skal bli klar over hvem Jesus egentlig er. Se f.eks. Peter som først helt til slutt forstod at Jesus var Gud. Et annet eksempel er kvinnen ved brønnen som først kaller Jesus for "Herre" (som en høflig tiltale) (Joh.4:11), senere for "profet" (Joh.4:19), enda senere for "Messias" med spørsmålstegn (Joh.4:29) og helt til slutt får overbevist andre om at han "virkelig er verdens frelser" (Joh.4:42). Her ligger også et viktig element av "den Hellige Ånds åpenbaring". Sannheten om Jesus ligger, som vi har sett, på en måte "skult" i Skriften, man får ikke svaret "Jesus er lik Gud" rett fram. Den som bare vil ha et kort og greit svar, men som egentlig ikke har noen personlig interesse av Jesus, får aldri noe tilfredsstillende svar. Men den som søker personen Jesus vil finne Ham, og i tillegg også, gjennom den Hellige Ånd, få åpenbart hvem Jesus virkelig er. "Ingen kan si: "Jesus er Herre" uten i Den Hellige Ånd" (1.Kor.12:3). Til slutt: Kan det tenkes at Joh.5:39-40, som var en dom over de skriftlærde, også er en dom over Vakttårnet, d.v.s. de som står bak læren til Jehovas Vitner?: "Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg for å få evig liv."
Her kommer noe veldig bra:
Læren om treenigheten og Kristi natur var de mest omstridte punktene i oldkirken (70 - 476) Majoriteten av de kristne mente at Jesus hadde to naturer, en guddommelig og en menneskelig. Presten Arius (256-336) fra Alexandria mente at Jesus var menneske, det ypperste Gud hadde skapt, men at han ikke var Gud.
Arius mente at Jesus sjel (logos) var det første Gud skapte og at denne ble inkarnert i kroppen til Jesus fra Nasareth. Dette synet gjorde det mulig for Arius å uttale at: "Det var en gang Jesus ikke var." Kirken hadde kommet frem til at Jesus var til fra "før tid og rom" ikke skapt av Gud fordi han var Gud. Argumenter for dette fant de blant annet gjennom teksten i Johannes 1. 1-18.*
*1) I begynnelsen var Ordet (logos). Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2) Han var i begynnelsen hos Gud. 3) Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. 14) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. 18) Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.
Disse motsetningene ble i år 318 starten på det som kan kalles den Arianske strid. Arius ble kastet ut av kirken av biskopen, men han hadde mange tilhengere og startet sin egen menighet. Striden holdt på å rive østkirken i stykker og det var stikk i strid med hvilke planer keiser Konstantin hadde med kirken.
- Keiseren ba derfor biskopene om å samles i Ankyra i 324 til et allment kirkemøte, et såkalt konsil, hvor de skulle bilegge sine stridigheter. Flertallet av biskopene var imidlertid ikke interessert i noe kompromiss med Arius. Kirkemøtet ble derfor flyttet til Nikea slik at keiseren selv kunne ha direkte kontroll i kraft av sitt eget nærvær.
Athanasius (født 296; døde 2 Mai, 373) beretning om Nikeamøtet gir oss innsikt i hva som skjedde: Sitat: "Først legger redaksjonskomiteen fram et utkast som bare henter fram bibelord, men er klart anti-ariansk. Det uttrykker kirkens gamle tro uttrykt med bibelens ordlyd. Ord og vendinger minner også om bekjennelsen fra Antiokiamøtet året før.
Det er biskopene Alexander og Hosaus som sår bak dette. Arianerne erkjente seg enige! De fant nemlig at den ordlyd som ble lagt fram lett kunne tolkes til å gjelde deres syn på Kristus som skapt. Da så redaksjonskomiteen seg tvunget til å skjerpe credo - trosbekjennelse.
Det gjorde de ved å gå tilbake til en kort tekst av den typen som ble brukt i dåpssymboler, dvs dåpsformularer, f.eks. som i den såkalte Symbolum Romanum, men med tydeliggjørende tillegg som språklig ikke hentet sitt ordforråd fra Bibelen."
|
