Israel — Guds øyensten!

Av Jan KÃ¥re Christensen

Smyrna Oslo

Romerbrevet 11:1-36.

11 Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. 2 Gud har ikke forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han står fram for Gud og anklager Israel? 3 Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet. 4 Men hva er Guds svar til ham? Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Ba'al. 5 På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde. 6 Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde. 7 Hva så? Det Israel strever etter, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet, 8 slik det står skrevet:

Gud har gitt dem en sløvet ånd,
øyne som ikke ser og ører som ikke hører,
helt til denne dag.

9 Og David sier:

La deres bord bli en snare og felle,
så de snubler og får sin straff.
10 La det bli mørkt for øynene på dem,
så de ikke kan se,
og la deres rygg være bøyd for alltid.

11 Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, ved at de falt kom frelsen til de andre folk, og så skulle jødene bli misunnelige på dem. 12 Når deres fall har ført til rikdom for verden og tapet av dem er blitt til rikdom for de andre folk, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?
13 Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt; 14 jeg gjør det med det håp at jeg kan gjøre mine landsmenn misunnelige og frelse noen av dem. 15 Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke føre til at de blir godtatt? Jo, liv av døde! 16 Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er grenene det også. 17 Noen av grenene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått del i sevjen fra roten. 18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du sier kanskje: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» 20 Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! 21 Sparte han ikke de naturlige grenene, skal han heller ikke spare deg. 22 Så ser du altså at Gud er både god og streng. Streng er han mot dem som er falt, men mot deg er han god, dersom du holder fast på hans godhet. Ellers skal du også bli hogd av. 23 Men også de andre skal bli podet inn, dersom de ikke holder fast på sin vantro. Gud har makt til å pode dem inn igjen. 24 Du ble hogd løs fra et vilt oliventre og mot naturens orden podet inn på det gode treet. Hvor mye mer skal ikke de naturlige grenene bli podet inn på sitt eget oliventre, de som av naturen hører til der? 25 Brødre, jeg vil si dere en hemmelighet, så dere ikke skal ha for store tanker om deres egen forstand: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. 26 På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet:

Fra Sion skal redningsmannen komme,
han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob,
27 og dette er den pakt jeg vil slutte med dem
når jeg tar bort deres synder.

28 På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud - for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse. 30 Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har de nå vært ulydige, men den miskunn dere har fått, skal føre til at de nå får miskunn. 32 Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle.

33 Ã…, dyp av rikdom
og visdom og innsikt hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
og hvor ufattelige hans veier!
34 Hvem kjente Herrens tanke,
eller hvem var hans rådgiver?
35 Hvem gav ham noe først,
så han skulle få vederlag?
36 Fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i evighet! Amen.

Romerbrevet 11:1-36

Skal vi forstå konflikten nede i Midt-Østen og da spesielt i Israel. Så må vi kjenne til historien som Guds ord fremsetter. Samtidig kjenne til de herlige og store løfter som Gud har gitt Israel som nasjon. Når en har fått innsikt i dette så vil en forstå at denne konflikten er dypest sett ikke en konflikt mellom Jøder og Arbabere, men mellom Gud og Satan. Dette høres selvfølgelig veldig ut og en forenkling. Ja, så er det det. Men vi kommer ikke utenom at denne konflikten er mer av åndelig en fysisk karakter.

Når vi ser det lille landet Israel og hvor mye som Araberne og Muslimene har av land, så er faktisk det henimot 1000 ganger større land når vi tar med de områdene som Palestin-Araberne har okkupert av Israel på Vestbredden og Gaza. Med at sør i Israel har Araberne med Egypt okkupert Sinai halvøyen. Ved Dødehavet og øst over har Jordan Araberne okkupert deler av det landet som Israel skal ha i 1000 års riket og som Gud har gitt dem. Nordover har Libanon og Syria okkupert områder som også Gud har gitt til Israel da Israel skal bli en nasjon under Kristus fra Nilen i sør til Eufrat i nord.

Nå er vi virkelig inne på hvorfor Israel har fått landet sitt igjen og hvorfor de er utsatt for et slikt press fra uten omverden. Det er deres løfter gitt dem av Gud. Gud angrer ikke sine nådegaver, kall og utvelgelse. Israel ble utvalgt for 4000 år siden da Abraham fikk et kall fra Gud og Kong David inntok Jerusalem for 3000 år siden og siden da har det vært og kommer for alltid til å bli Israels evige hovedstad som de aldri skal dele med noen andre da det er der Kristus Jesus skal sette seg på Konge tronen og regjere over hele verden i 1000 år.

2 I de siste dager skal det skje
at Herrens tempelberg skal stå
grunnfestet høyt over alle fjell
og løfte seg opp over høydene.
Dit skal alle folkeslag strømme.
3 Mange folk drar av sted og sier:
«Kom, la oss gå opp til Herrens fjell,
til Jakobs Guds hus,
så han kan lære oss sine veier,
og vi kan ferdes på hans stier!»
For Herrens lov skal gå ut fra Sion,
Herrens ord fra Jerusalem.
4 Han skal skifte rett mellom folkeslag,
felle dom for mange folk.
De skal smi sine sverd om til plogskjær
og spydene til vingårdskniver.
Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk
og ikke lenger lære å føre krig.

Jesaja 2:2-4

At Israel er fremtidens og historiens folkeslag, det er det som er hovedårsaken for konflikten nede i Midt-Østen. Hvorfor får Israel «kjeft» uansett? Det står i Rom. 11. 28b. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud - for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse.

Hvor lenge står Guds løfte fast for og til Israel? Skriften gir svar:

35 SÃ¥ sier Herren,
han som satte solen til å lyse om dagen
og ordnet det så
at månen og stjernene lyser om natten,
han som rører opp havet så bølgene bruser,
— Herren, Allhærs Gud, er hans navn:
36 Lar jeg disse ordninger vike,
lyder ordet fra Herren,
skal også Israels ætt for alltid
opphøre å være mitt folk.
37 SÃ¥ sier Herren:
Hvis himmelen der oppe kan måles
og jordens grunnvoller der nede kan utforskes,
da vil jeg også forkaste
hele Israels ætt
på grunn av alt de har gjort, sier Herren.

Jeremias 31:35-37

Guds ord vil aldri vike fra Israel, før vil himmel og jord forgå. Da vil Guds løfte til Israel ikke lengre stå lag, for da er alt oppfylt i Kristus til fulle.

Jeg tror det er rett å si at alle de 7 jødiske høytider, beskrevet i 3.Mos 23, har et profetisk perspektiv! De utgjør en profetisk anskuelsesundervisning for de store begivenheter som strekker seg fra Kristi død til tusenårsriket og den kommende herlighet. Høytidene kan deles i to avdelinger. De 4 første følger etter hverandre på våren. Disse er påsken, de usyrede brøds høytid, førstegrødens høytid og pinsen. Alle disse er profetisk oppfylt i fortid i og ved Kristi død, oppstandelse og Åndens komme på pinsedag. De tre siste 3 høytidene, som blir feiret på høsten (ca. 4 måneder etter pinse), har med kommende begivenheter å gjøre, og vil profetisk få sin oppfyllelse fra og med bortrykkelsen. Disse er basunenes høytid, forsoningsdagen og løvhyttefesten.

Løvhyttefesten (Hebraisk: Sukkot), som bl.a. beskrives i 3.Mos 23:39-43 og Neh 8:14-15, feires også i Israel i dag. Denne siste av Israels høytider blir feiret som i det gamle testamentet, ved at det bygges løvhytter som blir pyntet med frukt og blomster. Løvhyttefesten er til minne om ørkenvandringen etter utfrielsen av Egypt, og var på bibelsk tid en av de tre pilegrimshøytider (ved siden av påsken og pinsen). Også i dag drar mange jøder til Jerusalem for å feire dagen, spesielt ved Vestmuren.

Løvhyttefesten, som er tiden for glede og fest etter at man er ferdig med innhøstningen, peker frem mot det messianske 1000-årsriket. Under rikets tid vil hungersnødens tid være over, både i Israel og i verden for øvrig, gjennom oppfyllelsen av ordene i Hos 2:21-22: Det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre'el. Først da skal klagesangen, som har lydt gjennom Israels lidelseshistorie, bli avløst av lovsang og jubelrop. Jes 35:10 sier om denne tid: Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly. I de dager skal Israels posisjon i verden radikalt endres i tråd med 5. Mosebok:

Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde.

5.Mos 28:13

Og i Sakarja kan vi lese:

I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!

Sak 8:23

Vi merker oss spesielt Sak 14:16, hvor sammenhengen handler om Jesu komme til Oljeberget for å opprette Davids falne hytte (Jfr. Amos 9:11 og Apg 15:16), at alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Først da skal løftene om Israels landløfter få sin endelige oppfyllelse, også de strategisk viktige jødiske områdene Judea og Samaria (Den såkalte Vestbredden). Alle menneskelige forsøk på å skape fred i Midtøsten vil i beste fall bli kortvarige. Noen sann og blivende fred blir det ikke før Fredsfyrsten kommer for å sette alle ting i rette stand.

Da først skal det også bli et ordnet forhold mellom jøder og arabere, mellom Abrahams ætt gjennom Isak og Jakob (opphav til jødene) og Abrahams ætt gjennom Ismael og Esau (opphav til araberne). De underfulle ord i Jes 19:23-25 skal da få sin endelige oppfyllelse:

På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel!

Jes 19:23-25

Når dette er sagt tror jeg det er rett å si, at selv 1000-årsriket vil bli som et preludium til den dag Gud vil opprette en ny himmel og en ny jord. Først da skal all ondskap og all forbannelse være borte, og troens folk, Herrens forløste, vil i all evighet få nyte samfunnet med Lammet!


Hvilke underbare løfter og fremtid for Israel!

Men for å kunne si noe om utvelgelsens mysterium på en lettfattelig måte, la oss være med på følgende tankeeksperiment. Tenk deg følgende: Før Gud i det hele tatt hadde skapt universnummert, hadde han en plan klar for frelseshistorien og spesielt jordens historie. Guds utvelgelse er nemlig frelseshistorisk meget konkret. Da Gud hadde skapt universnummert og jorden med, så han på sitt skaperverk og fant at det var godt. Da fikk han inderlig lyst til å gjøre det han hadde bestemt seg for, nemlig å skape mennesker som han kunne elske og bli elsket og lovprist tilbake fra. Gud så ut over alle sine solsystemer og galakser og myriader av planeter og valgte seg ut et lite støvkorn i universnummert som heter Tellus, altså vår jord. På denne planeten ønsket Gud å åpenbare seg. Nettopp her ville han synliggjøre sin gode vilje. Men Gud måtte velge ut et brohode til vår jord. Da valgte han videre ut et bestemt geografisk område på denne planeten, nemlig det vi i dag kaller Israel. Dette landet skulle være Guds nedslagsfelt for hans åpenbaring blandt de mennesker han hadde skapt på jorden.

Så velger Gud ut en bestemt person, Abram fra Ur i Kaldea, for gjennom ham å begynne sin utvelgelsesprosess på jorden. Abram, som senere fikk navnet Abraham av Gud, vokste opp i hedenskapets mørke. Han fikk utvelgelsens ordre om å dra ut av Ur for å reise til det landområdet Gud hadde utvalgt, Kanaans land, kfr. 1.Mos 12. Samtidig som Gud utvelger Abraham, gir han 7 sterke, klare og ubetingede løfter:

1. om utvelgelse av et folk, det jødiske folk.
2. om landområde eller bosted for dette folk på en bestemt plass på jorden.
3. om at dette folk skal bli til velsignelse på jorden.
4. om forbannelse/velsignelse for de folk og personer som forbanner/velsigner dette jødiske folk.

Eder alene har jeg villet kjennes ved, egentlig utvelge, blandt alle jordens ætter. (Jer 1:5)

Les også 5.Mos 14:2 og 4.Mos 14:2. Hvorfor utvelges Israel? Les 5.Mos 7:6-8.

Gud stadfester sitt suverene valg og likesom sirkler og spisser inn sitt utvalgte åpenbaringssted på et bestemt geografisk område på vår jord. Midt i det utvalgte landet Israel, nevnt som en avkrok i datidens verden, utvalgte Gud seg den lille uanseelige byen, Betlehem, til brohode for sin frelse fra himmelen. Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blandt Judas tusener ... Tidligere hadde han valgt Jerusalem til hovedstad, der hans åpenbaringssted på jorden , nemlig Templet skulle reises, 2.Kong 21:7, og der senere frelseshistoriens mest sentrale begivenheter skulle finne sted, nemlig Jesu korsfestelse og oppstandelse.

Gud har likesom en annen måte å velge ut på enn vi mennesker tenker er rett og rimelig. Abraham er nevnt, Jakob fremfor Esau velges ut; Paulus drøfter denne «urettferdige» utvelgelse i Rom 9:11-16. Josef var den nestyngste av Jakobs barn, kong David i sin tid den yngste av Isais sønner, Ruth var av hedningerot og kom inn i Jesu slektstavle, Salmon får sønnen Boas med skjøgen Rahab og vi ser her at David og Batsebas sønn Salomo var med i Jesu familie.

Guds Ord forteller oss imidlertid at spesiell utvelgelse medfører spesielt ansvar og straff for utroskap og svikt. Israels Gud hadde i sin visdom forutsett syndefallet og laget en frelsesplan fra begynnelsen av. Nettopp Guds utvelgelse av det jødiske folk gjør at han straffer Israel kraftigere enn alle andre folk på jord (Amos 3:2).

Fordi han valgte seg ut et bestemt folk for sin frelse kunne Jesus si: «Frelsen kommer fra jødene». Og ut av dette folk utvelger han et menneske, nemlig sin egen Sønn, Jesus Messias. «Og det kom en røst fra himlen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Det var jo han som var kommet først og fremst for å ta seg av de bortkomne av Israels folk som han hadde utvalgt. Dette har vi et klart bevis for i Matt 15:21-24. Jesus gjorde likevel et unntak på grunn av denne ikke-jødiske kvinnes ydmykhet.

Som Guds Sønn med et bestemt oppdrag velger Jesus ut tolv apostler av fra Israels folk helt utenom Israels religiøse elite. På tross av loddtrekningen efter Judas frafall som apostel, utvalgte Gud Paulus til sin spesielle apostel til hedningefolkene (Acta 9:15) for at utvelgelsen også skulle utvides til dem (Kol 3:12 og 1.Tess 1:4). Leser vi bl.a. Rom 11:11 kan det synes som at Israel måtte bli delvis og midlertidig forherdet for at også hedningene skulle få del i Guds utvelgelse.

Om denne utvelgelsen sier Paulus: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det UTVALGTE Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det UTVALGTE Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det UTVALGTE Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - forat intet kjød skal rose seg for Gud.» Så ser vi her at utvelgelsens prinsipp og grunnlag er det samme for Israel som for oss av hedningerot, nemlig Guds frie valg, av nåde og miskunnhet alene.

Så er det gjennom Guds utvelgelse og handling med det jødiske folk og Israel, at jeg personlig forstår noe av Guds uendelige nåde. På tross av frafall, synd og tross mot Gud, tilgav han sitt eiendomsfolk Israel igjen og igjen og gav dem aldri opp. 2000 år efter det som hendte i Betlehem, viser Gud i vår generasjon at han fremdeles står fast ved sine løfter til dette folk, og vil ha med dem å gjøre, og handle med dem som han sa gjennom sine utvalgte profeter.

For veldig mange derimot, også blant de kristne, er dagens Israel og det jødiske folk ikke noe spesielt fremfor alle andre land og folk. Tror vi på Biblens utvelgelsestanke, må vi se at Israel fremdeles har en spesiell plass i nåtidens og fremtidens historie. Og så blir det løgn og si at Israel er forkastet fordi de forkastet Jesus som Messias, og at menigheten har overtatt Israels plass og løfter. Denne form for teologi, kalt erstatningsteologi, må vi forkaste. Paulus avviser denne tanke klart i bl.a. Rom 11:1 og 17-24. Av Rom 11:25-32 og 2.Kor 3:15-16 fremgår det klinkende klart at Israels Gud fremdeles står fast ved sin utvelgelse av det jødiske folk. Bibelen beskriver efter min mening det jødiske folk som fremtidens folk, som Gud vil bruke på en spesiell måte, kfr. f.eks. Sak 8:13-23.

http://no.wikipedia.org/wiki/Davidsstjerne

For å avslutte denne artikkelen her, så er det mulig for deg også å debattere dette emne på bloggen vår og sende inn spørsmål til mer. Her er min/vår adresse: jk.chris@online.no