Markus

¹ Dette er begynnelsen på budskapet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

² Det er skrevet av profeten: ‘Se! — jeg vil sende min budbringer foran deg, og han skal rydde veien for deg.’  MAL 3,1 

³ Og: ‘En røst roper fra ødemarken: Rydd vei for Jehovah! Gjør hans stier rette!’  JES 40,3 

⁴ Johannes døpte i ødemarken, og han forkynte en dåp til omvendelse og tilgivelse for synd.

⁵ De dro ut fra alle distriktene rundt Judea og Jerusalem, og alle ble døpt i elven Jordan. Og de bekjente sine synder.

⁶ Johannes var kledd i kamelhår med et lærbelte om livet. Han åt gresshopper og vill honning.

⁷ Han forkynte og sa: “Det kommer en etter meg som er mektigere enn jeg. For jeg er ikke verdig å bøye meg ned og løse sandalremmene hans.

⁸ Og dette er sant: Jeg døper med vann, men han skal døpe med Den hellige ånd.”

⁹ På den tiden gikk Jesus fra Nasaret for å bli døpt av Johannes i Jordan.

¹⁰ Med det samme han steg opp av vannet, så han himlene delte seg, og ånden dalte ned over ham i form av en due.

¹¹ Da lød en røst fra himlene: ‘Dette er min kjære Sønn som jeg har gitt min fullmakt.’

¹² Og straks drev ånden ham ut i ødemarken.

¹³ Han var der i ødemarken i førti dager. Han ble fristet av Satan og var blant rovdyr. Men budbringere hjalp ham.

¹⁴ Etter at Johannes var satt i fengsel, dro Jesus til Galilea og forkynte budskapet om Guds rike.

¹⁵ Han sa: “Tiden går i oppfyllelse. Guds rike er kommet nær. Vis anger, og tro på budskapet.”

¹⁶ Mens han vandret rundt ved sjøen Galilea, fikk han øye på Simon og hans bror Andreas. De kastet ut garn i sjøen, for de var fiskere.

¹⁷ Jesus sa til dem: ”Følg meg så skal jeg gjøre dere til menneskefiskere.”

¹⁸ Og de lot med en gang garnet ligge og fulgte ham.

¹⁹ Da han hadde gått litt lenger, fikk han øye på Jakob, sønn til Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt i en båt og bøtte garn.

²⁰ Med det samme han ropte på dem, forlot de sin far Sebedeus i båten sammen med mannskapet, og de kom og fulgte ham.

²¹ De gikk inn i Kapernaum, og så snart det ble sabbat, gikk de inn i en synagoge der. Og han underviste dem.

²² De ble forbauset over hans lære fordi han underviste med myndighet og ikke som de skriftlærde.

²³ I synagogen var det en mann med en uren ånd.

²⁴ Han skrek og sa: “La meg være! Hva skal du med meg, du Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge meg? For jeg vet at du er Guds hellige!”

²⁵ Men Jesus svarte strengt: “Vær stille. — Fár ut av ham.”

²⁶ Han med den urene ånden fikk da et anfall og ropte med høy stemme. — Og så fór den ut av ham.

²⁷ Da ble alle forundret, og de diskuterte med hverandre: “Hva kan dette være? En ny lære? Hvor har han fullmakt fra til å gi ordre til urene ånder slik at de adlyder ham!”

²⁸ Og med en gang begynte ryktet om ham å spre seg rundt omkring i alle distriktene i Galilea.

²⁹ Rett etter at de var kommet ut fra synagogen, gikk de hjem til Simon og Andreas sammen med Jakob og Johannes.

³⁰ Simons svigermor lå til sengs med feber, og straks fortalte de ham dette.

³¹ Han gikk bort til henne, tok henne i hånden og hjalp henne opp. Feberen forlot henne med det samme, og hun begynte å stelle for dem.

³² Om kvelden etter at solen var gått ned, førte de til ham alle som var syke og demonbesatte.

³³ Alle i byen hadde samlet seg utenfor.

³⁴ Han helbredet mange som hadde lidelser og forskjellige sykdommer. Og han drev ut mange demoner. Men han nektet dem som hadde hatt demonene å fortelle hva de hadde opplevd.

³⁵ Tidlig neste morgen mens det ennå var mørkt, stod Jesus opp og gikk ut. Han trakk seg tilbake til et ensomt sted for å be.

³⁶ Simon begynte å lete etter ham.

³⁷ Og da han fant ham, utbrøt han: “Alle leter etter deg!”

³⁸ Men Jesus svarte: “La oss dra videre til noen av landsbyene i nærheten slik at jeg kan forkynne der også, for det er derfor jeg har kommet.”

³⁹ Han forkynte i synagogene i hele Galilea, og han drev ut demoner.

⁴⁰ Da kom en spedalsk til ham. Han ropte på ham, knelte foran ham og sa: “Hvis du vil, kan du gjøre meg ren.”

⁴¹ Da ble Jesus fylt av medlidenhet med ham. Han rakte ut hånden, tok på ham og sa: “Det vil jeg. — Bli ren.”

⁴² Og med det samme han hadde talt ferdig, forsvant spedalskheten og han var ren.

⁴³ Han advarte ham og sendte ham straks av sted.

⁴⁴ Han sa: “Se til at du ikke forteller dette til noen. Men gå og vis deg for presten og gi et renselsesoffer slik Moses har befalt. La det være en vitneforklaring for dem.”

⁴⁵ Likevel gikk han av sted og begynte å fortelle alt sammen! Han fortalte i detalj hva Jesus hadde gjort for ham. Derfor kunne han ikke lenger gå fritt omkring i byen, men han måtte holde seg skjult på avsidesliggende steder. Selv da kom de til ham fra alle kanter.

¹ Igjen gikk han inn i Kapernaum, og etter kort tid fikk de vite at han var hjemme.

² Med en gang samlet det seg så mange der at det ikke lenger var plass til dem innenfor døren. Og han talte ordet til dem.

³ Da kom de til ham med en lam som ble båret av fire menn.

⁴ Men de kunne ikke nå frem på grunn av menneskemengden. Da laget de hull i taket og firte ned båren som den lamme lå på.

⁵ Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: “Barn, dine synder er tilgitt.”

⁶ Men noen av de skriftlærde som satt der, tenkte i sine hjerter:

⁷ ‘Hvorfor taler han blasfemisk på den måten? For bare Gud kan tilgi synder!’

⁸ Men Jesus kjente med det samme i ånden hva de tenkte med seg selv og sa til dem: “Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter?

⁹ For hva er lettest å si til den lamme: Dine synder er tilgitt. Eller å si: Reis deg, ta båren din og gå?

¹⁰ Men dere skal vite at Menneskesønnen også har fullmakt på jorden til å si: Dine synder er tilgitt.”

¹¹ Så sa han til den lamme: “Jeg sier deg: Reis deg, ta med deg båren din og gå hjem.”

¹² Og han reiste seg med det samme, tok båren og gikk ut foran øynene på dem alle. Da ble de forundret, priste Gud og sa: “Vi har aldri sett noe slikt som dette!”

¹³ Igjen gikk han ved sjøen og hele menneskemengden fulgte ham. Og han underviste dem der.

¹⁴ Mens han gikk der, fikk han øye på Levi, sønn til Alfeus, som satt i skatteboden. Da sa han til ham: “Følg meg.” Og Levi reiste seg og fulgte ham.

¹⁵ Det skjedde da Jesus lenet seg til bords hjemme hos Levi. Det var også mange skattefuter og syndere samlet til måltid der sammen med Jesus og disiplene, for det var mange der som hadde fulgt etter dem.

¹⁶ Da de skriftlærde og fariseerne så at han åt sammen med skattefuter og syndere, spurte de disiplene: “Hvordan kan han ete sammen med skattefuter og syndere?”

¹⁷ Jesus hørte dem og svarte: “Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere, til anger.”

¹⁸ Disiplene til både Johannes og fariseerne fastet. Noen kom derfor og spurte ham: “Disiplene til Johannes og fariseerne faster. Hvorfor faster ikke disiplene dine?”

¹⁹ Jesus svarte dem og sa: “Hvordan kan sønnene i brudekammeret faste mens brudgommen er hos dem? — Så lenge brudgommen er hos dem, kan de ikke faste.

²⁰ Men den tiden kommer da brudgommen blir tatt fra dem, og da, fra den dagen, kan de faste.”

²¹ “Ingen vil noen gang sy lapper av nytt tøy på en gammel kappe. For da vil det nye stykket få slitasjen på den gamle til å se enda verre ut.

²² Og ingen fyller ny vin på gamle vinsekker. For da kommer sekkene til å sprekke og vinen renne ut og bli ødelagt. — Ny vin må fylles på nye vinsekker.”

²³ Så skjedde det at de gikk gjennom en kornåker på en sabbat. Mens de gikk, begynte disiplene å plukke korn fra aksene.

²⁴ Da sa fariseerne til ham: “Se! — Hvorfor gjør de noe på sabbaten som er ulovlig?”

²⁵ Jesus svarte: “Har dere ikke lest hva David gjorde i et tilfelle da han ble sulten?

²⁶ Og hva var det? — Han tok seg inn i Guds hus da Abjatar var øversteprest og åt utstillingsbrødene som det var ulovlig å ete av unntatt for prestene. Og han gav også til de andre.”

²⁷ Så sa han: “Sabbaten ble gitt for menneskene; ikke menneskene for sabbaten.

²⁸ Derfor er Menneskesønnen herre over sabbaten.”

¹ Han gikk igjen inn i en synagoge. Det var et menneske der med en vissen hånd.

² De fulgte nøye med om han ville helbrede noen på en sabbat, for da kunne de få noe å anklage ham for.

³ Jesus sa til mennesket med den visne hånden: “Reis deg og kom hit.”

⁴ Da spurte Jesus dem: “Er det ikke tillatt å gjøre godt på en sabbat? — Eller skal vi gjøre ondt? Skal vi redde en sjel eller slå den i hjel?” Men de forholdt seg tause.

⁵ Han så seg omkring med harme og bedrøvelse på grunn av deres harde hjerter. Han sa til mennesket: “Rekk meg hånden din.” Og han rakte ut hånden, og den ble like frisk som den andre.

⁶ Fariseerne gikk straks ut og diskuterte med herodianerne om hvordan de skulle ta livet av ham.

⁷ Jesus ville trekke seg tilbake til sjøen sammen med disiplene, men store mengder fra Galilea fulgte etter dem.

⁸ De kom også fra Judea og Jerusalem, og fra Idumea på den andre siden av Jordan, og fra Tyros og Sidon. De hadde hørt om alt han gjorde og ville oppsøke ham.

⁹ Han ba da disiplene gjøre klar en båt til ham for at menneskemengden ikke skulle trenge seg på.

¹⁰ Han helbredet mange, og alle som hadde plager, presset på for å ta på ham.

¹¹ Og da de som hadde urene ånder, fikk øye på ham, kastet de seg ned foran ham. De ropte og sa: “Du er Guds Sønn!”

¹² Men alle ble advart mot å gjøre kjent hvem han var.

¹³ Så gikk han opp i en fjellskråning og kalte til seg dem han ønsket. Og de kom opp til ham.

¹⁴ Der tok han ut tolv apostler, de som han skulle sende ut for å forkynne.

¹⁵ Og han gav dem fullmakt til å helbrede og drive ut demoner.

¹⁶ De var: Simon, også kjent som Peter.

¹⁷ Jakob til Sebedeus og hans bror Johannes. De var kjent som Boanerges. Det betyr ‘tordensønner.’

¹⁸ Og det var Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus og Tomas, og Jakob til Alfeus, Taddeus, og Simon Kananeus.

¹⁹ Og Judas fra Iskariot, han som overgav ham. Deretter gikk de inn i et hus.

²⁰ Igjen stimlet menneskemengden sammen om ham slik at han knapt nok kunne få i seg maten.

²¹ Men da hans nærmeste hørte om det, kom de for å hente ham, for de sa: “Han er fra forstanden!”

²² Og de skriftlærde som var kommet ned fra Jerusalem, sa: “Han er besatt av Be’elsebub! For det er ved demonenes fyrste han driver ut demoner!”

²³ Da kalte han dem til seg og begynte å tale til dem i en lignelse: “Hvordan kan Satan drive ut Satan?

²⁴ Hvis et rike strider mot seg selv, kan det riket ikke bli stående.

²⁵ Og hvis et hus strider mot seg selv, kan det huset ikke bli stående.

²⁶ For hvis Satan skulle reise seg mot seg selv i strid, kan han ikke bli stående, men vil gå sin ende i møte.

²⁷ Ingen kan gå inn i en sterk manns hus og frarøve ham det han eier uten at han først binder den sterke mannen. Da kan han plyndre hans hus.”

²⁸ “For denne sannhet sier jeg: All synd og spott skal bli tilgitt menneskenes sønner, og enhver bespottelse de uttaler.

²⁹ Men den som spotter Den hellige ånd, skal aldri i tider bli tilgitt, for han blir skyldig til tidernes dom.”

³⁰ For de hadde påstått: ‘Han har en uren ånd.’

³¹ Da kom brødrene hans sammen med deres mor. De stod utenfor, og de sendte bud på ham.

³² Mange mennesker satt rundt ham, og noen sa: “Se! — din mor og dine brødre står utenfor og spør etter deg.”

³³ Han svarte og sa: “Hvem er min mor eller mine brødre?”

³⁴ Da så han seg omkring på de mange som satt rundt ham og sa: “Se — her er min mor og mine brødre.

³⁵ Den som gjør Guds vilje, er en bror, en søster og en mor.”

¹ Han begynte igjen å undervise dem ved sjøen, og menneskemengden som samlet seg rundt ham, ble så stor at han måtte gå ombord i en båt. Han satte seg i den et stykke ute på sjøen mens hele menneskemengden ble stående igjen ved strandkanten.

² Han underviste dem med mange lignelser og la frem sin lære for dem:

³ “Hør her: Se — én gikk ut for å så.

⁴ Mens han sådde, falt noe av såkornet langs veikanten, og himlenes fugler kom og åt det opp.

⁵ Noe falt på karrig grunn der det ikke var mye jord. Og det spirte hurtig fordi jorden var skrinn.

⁶ Men de ble svidd av i solen fordi de ikke hadde slått røtter. Og de visnet.

⁷ Noe av såkornet falt også blant tistler. Det vokste opp, men ble kvalt. Og det bar ingen avling.

⁸ Men noen falt i god jord, og de spirte, vokste og gav avling. Noen gav tretti ganger, noen seksti og noen hundre ganger mer.”

⁹ Han sa også: “Den som har ører å høre med — lytt.”

¹⁰ Da han ble alene, kom noen som var sammen med de tolv og spurte ham hva lignelsen betydde.

¹¹ Da sa han: “Dere har fått kunnskap om Guds rikes mysterium. Men til dem som står utenfor, kommer alt i lignelser:

¹² ‘Når de ser, skjelner de ikke, og når de hører, skjønner de ikke så de kan vende om og få sine synder tilgitt.’”  JES 6,9-10 

¹³ Da sa han til dem: “Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da kunne forstå de andre lignelsene?

¹⁴ Det såmannen sår, er ordet.

¹⁵ De ved veikanten der ordet ble sådd, hører ordet. Men straks kommer Satan og tar fra dem det ordet som ble sådd i deres hjerter.

¹⁶ På samme måten er det med såkornet som ble sådd på karrig grunn. De hører ordet og tar straks imot det med glede.

¹⁷ Men fordi det ikke slår rot, varer de bare en kort stund, for når de blir utsatt for trengsler og forfølgelser på grunn av ordet, snubler de med en gang.

¹⁸ Det som ble sådd blant tistler, er de som hører ordet.

¹⁹ Men denne tids bekymringer, rikdommens bedrag og lysten på alt det andre, kveler ordet slik at det ikke gir avling.

²⁰ Men det såkornet som falt i god jord, er de som hører ordet og tar imot det. De gir avling — én tretti ganger, én seksti ganger og én hundre ganger.”

²¹ Og han sa til dem: “Dere tar vel ikke frem en lampe for å sette den under et kar eller under en seng? Dere setter den i en lysestake.

²² For det som er skjult, skal komme for en dag, og det som blir holdt hemmelig, skal frem i lyset.

²³ Den som har ører å høre med — lytt.”

²⁴ Han fortsatte: “Men vurder nøye det dere hører. For med det samme mål dere selv bruker, skal det bli målt opp for dere. For den som hører, skal få mer.

²⁵ Og den som har, skal få. Men den som ikke har, skal miste det han har.”

²⁶ Så sa han: “Guds rike er som når en mann har kastet såkorn på en åker.

²⁷ Om han sover eller er våken, om det er natt eller dag, spirer såkornet og vokser opp uten at han forstår hvordan.

²⁸ Og jorden bringer det frem helt av seg selv — først strået, deretter akset og til slutt modne korn i akset.

²⁹ Når grøden er båret frem, blir den rett etter kuttet av med sigd, for innhøstingen har begynt.”

³⁰ Og han fortsatte: “Hva kan vi sammenligne Guds rike med? Eller med hvilken lignelse kan vi forklare det?

³¹ Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd i en åker, er det det minste av alle frøene i åkeren.

³² Men når det er sådd, vokser det opp og blir det største av alle plantene i hagen med grener så store at fuglene under himlene kan komme og ta bolig under skyggen fra det.”

³³ I mange slike lignelser forklarte han ordet til dem, alt etter hvor mye de var i stand til å ta imot.

³⁴ For uten at det var i lignelser, talte han ikke. Men når de var alene, forklarte han alt til disiplene.

³⁵ Da det var blitt kveld den samme dagen, kom han og sa til dem: “La oss dra over til den andre siden.”

³⁶ Da dro de bort fra menneskemengden og gikk ombord i en båt. Også andre båter var med dem.

³⁷ Da blåste det opp med høye stormbølger som slo så kraftig over båten at den var i ferd med å fylles.

³⁸ Men Jesus lå i akterstavnen og sov på en pute. Disiplene vekte ham og sa: “Lærer, er du ikke redd for at vi skal gå under?”

³⁹ Da reiste han seg, truet vinden og sa til havet: “Stille. Vær rolig.” Så løyet vinden av til det ble blikk stille.

⁴⁰ Og han sa til dem: “Hvorfor ble dere så redde? Har dere ingen tro?”

⁴¹ Da ble de veldig engstelige og sa til hverandre: “Hvem kan dette være som både vinden og havet adlyder!”

¹ Så dro de over sjøen til distriktet Gadarenos.

² Da han var kommet ut av båten, kom en mann med urene ånder ut fra gravhulene for å møte ham.

³ Han oppholdt seg i hulene, og ingen klarte å binde ham, ikke engang med lenker.

⁴ For han var ofte blitt lagt i fotlenker, men han hadde revet dem av føttene for de hadde ikke vært kraftige nok til å temme ham.

⁵ Hver natt og dag gikk han og brølte mellom gravhulene og fjellknausene, og han skar seg opp med steiner.

⁶ Da han så Jesus et stykke borte, løp han mot ham og kastet seg ned foran ham.

⁷ Og han ropte med høy stemme: “Hva vil du med meg, Jesus, Sønn av Den høyeste Gud? Sverg ved Gud at du ikke skal plage meg!”

⁸ For Jesus hadde sagt til ham: “Fár ut av denne mannen, du urene ånd.”

⁹ Da spurte han: “Hva heter du?” Han svarte: “Jeg heter Legion, og vi er mange.”

¹⁰ Så ba han innstendig om at han ikke måtte bli sendt ut av distriktet.

¹¹ Der på fjellet beitet en stor griseflokk.

¹² Han med alle åndene bønnfalt ham og sa: “Send dem til grisene, og la dem fare inn i dem!”

¹³ Så snart Jesus hadde godtatt det, fór de urene åndene ut av ham og inn i griseflokken som satte utfor en skrent og ned i sjøen. Det var to tusen som druknet i sjøen.

¹⁴ Grisepasserne løp av sted og fortalte det i byen og distriktene. Og de kom for å se hva som hadde hendt.

¹⁵ Da de nærmet seg Jesus, fikk de se at han som hadde vært besatt av en legion demoner, satt der fullt påkledd og var ved full sans og samling. Da ble de forskrekket!

¹⁶ De som hadde sett det, fortalte om det som hadde skjedd med ham som var besatt av demoner, og om det med grisene også!

¹⁷ Og de begynte å bønnfalle dem om at de måtte dra bort fra grensetraktene deres.

¹⁸ Da de skulle gå ombord i båten, kom han som hadde vært demonbesatt og ville være med dem.

¹⁹ Men Jesus gav ham ikke lov. Han sa: “Dra hjem til familien din og fortell dem alt det Jehovah har gjort og hvor barmhjertig han har vært mot deg.”

²⁰ Så dro han av sted, og han begynte å fortelle rundt omkring i Dekapolis alt det Jesus hadde gjort for ham. Og alle ble forundret.

²¹ Da Jesus igjen var kommet over til den andre siden med båten, samlet det seg mange mennesker rundt ham mens de var ved sjøen.

²² Og, se! — en synagogeforstander med navn Jairus fikk øye på ham! Han falt ned foran føttene hans, ba ham innstendig og sa:

²³ “Min lille datter ligger for døden! Men hvis du vil komme og legge hendene dine på henne, blir hun frisk og får leve.”

²⁴ Han ble med ham, og en stor menneskemengde fulgte dem og presset seg innpå.

²⁵ Det var en kvinne der som hadde hatt utflod av blod i tolv år.

²⁶ Hun hadde hatt store lidelser og oppsøkt leger. Hun hadde brukt opp alt hun eide, men ble stadig verre.

²⁷ Da hun hørte at Jesus kom, nærmet hun seg ham bakfra slik at hun kunne berøre kappen hans.

²⁸ For hun sa med seg selv: “Hvis jeg får ta på kappen hans, er jeg reddet.”

²⁹ Med det samme tørket kilden til blødningene inn, og hun kunne føle på kroppen at hun ble frisk fra lidelsene.

³⁰ Jesus kjente straks at det gikk en kraft ut av ham. Da snudde han seg mot menneskemengden og spurte: “Hvem tok i kappen min?”

³¹ Disiplene svarte: “Du ser hvor mange som presser på! Og likevel spør du: ‘Hvem kom borti meg?’”

³² Men Jesus fortsatte å se seg omkring for å finne ut hvem som hadde gjort det.

³³ Kvinnen ble så redd at hun skalv, for hun hadde forstått hva som hadde skjedd med henne. Da kastet hun seg ned foran ham og fortalte ham hele sannheten.

³⁴ Da sa han: “Datter, din tro har reddet deg. Gå i fred. Vær frisk uten lidelser.”

³⁵ Mens Jesus ennå snakket, kom noen til synagogeforstanderen og sa: “Din datter er død! Det har ingen hensikt å legge beslag på læreren lenger!”

³⁶ Da Jesus hørte det, talte han til synagogeforstanderen og sa: “Vær ikke redd. Bare tro.”

³⁷ Ingen fikk være med ham unntatt Peter og Jakob, og Johannes, bror til Jakob.

³⁸ Da de kom hjem til synagogeforstanderen, var der mye oppstyr. Det var gråt og høye klageskrik.

³⁹ Han gikk inn og sa til dem: “Hvorfor lager dere så mye oppstyr og gråter? Barnet er ikke dødt. Hun sover.”

⁴⁰ Da lo de nedsettende av ham. Men da han hadde kastet ut alle sammen, tok han med seg barnets far og mor og gikk inn i rommet der barnet lå.

⁴¹ Han tok henne i hånden og sa: “Talitha koumi.” Oversatt betyr det: ‘Vesle pike.’ Så sa han: “Stå opp.”

⁴² Og straks stod hun opp og begynte å gå omkring. Hun var tolv år. Da undret de seg og ble fullstendig overveldet!

⁴³ Men han gav dem streng beskjed om at ingen måtte få greie på dette. Deretter sa han: “Gi henne noe å ete.”

¹ Han dro derfra og kom til hjemstedet. Og disiplene fulgte ham.

² Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham der, undret seg og spurte: “Hvor har han alt dette fra? Hva slags visdom har han fått som gjør at han kan utføre slike kraftfulle gjerninger med sine hender?”

³ Er han ikke snekker? Er han ikke sønn til Maria og bror til Jakob, Josef, Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans herfra? Og de snublet på grunn av ham.

⁴ Men Jesus svarte dem: “En profet er uten ære på sitt hjemsted, blant slektninger og i sitt eget hus.”

⁵ Og derfor kunne han ikke utføre mange kraftfulle gjerninger der. Men han la hendene på noen få syke som han helbredet.

⁶ Og han undret seg over deres vantro. Men han gikk rundt omkring i landsbyene og underviste.

⁷ Nå kalte han til seg de tolv, sendte dem ut to og to og gav dem fullmakter over urene ånder.

⁸ Han befalte at de ikke skulle ta noe med seg på veien bortsett fra staven — ingen matvesker, og verken brød eller pengepunger.

⁹ De kunne snøre på seg sandaler, men ikke ha med seg to kjortler.

¹⁰ Han sa til dem: “Når dere tar inn i et hus, skal dere bli der til dere reiser fra det stedet.

¹¹ Og hvis noen ikke vil ta imot dere eller ikke vil høre på dere, skal dere riste av dere støvet under føttene deres som en vitneforklaring imot dem. [For denne sannhet sier jeg: Det skal bli lettere for dem fra Sodoma og Gomorra på dommens dag enn for dem fra den byen.”]^{*  *}bare i nyere tekster

¹² Så dro de ut og forkynte: ‘Vis anger!’

¹³ Og de drev ut mange demoner og dynket mange syke med olje, og de ble helbredet.

¹⁴ Også kong Herodes fikk høre om ham, for hans navn var blitt godt kjent. Noen sa: “Det er Johannes døperen som har stått opp fra de døde. Det er derfor denne kraften utgår fra ham!”

¹⁵ Men andre sa: “Han er Elijah!” Og atter andre sa: “Han er en profet.” Og: “Han er en av profetene!”

¹⁶ Og da Herodes hørte om dette, sa han: “Det er døperen Johannes som jeg lot halshugge, som er stått opp fra de døde!”

¹⁷ For Herodes hadde selv gitt ordre til at Johannes skulle arresteres og kastes i fengsel. Det gjorde han fordi han hadde tatt Herodias, hans bror Filips kvinne, til ekte.

¹⁸ For Johannes hadde sagt til Herodes: “Det er ulovlig at du har din brors kvinne!”

¹⁹ Derfor bar Herodias nag til Johannes og ønsket å få ham drept. Men det fikk hun ikke.

²⁰ For Herodes respekterte Johannes og så på ham som en rettferdig mann — en hellig. Da Herodes hadde fulgt og lyttet til Johannes, var han blitt veldig opprørt, men likevel likte han å høre på ham.

²¹ Så kom en passende dag: På sin fødselsdag holdt Herodes et stort selskap for de høytstående embedsmennene og de fremste hærførerne i Galilea.

²² Da datter til selveste Herodias kom inn og danset for dem, ble Herodes meget tilfreds. Og mens han satt henslengt, sa kongen til piken: “Du kan be meg om hva du vil, så skal du få det!”

²³ Og han sverget: ”Du kan be meg om hva du vil, så skal du få det, om det så er halve riket!”

²⁴ Da gikk hun til sin mor, og hun spurte henne: “Hva skal jeg be om?” Og hun svarte: “Hodet til døperen Johannes.”

²⁵ Og med det samme løp hun fort tilbake til kongen med sitt ønske. Hun sa: “Jeg vil at du skal gi meg hodet til døperen Johannes på et fat!”

²⁶ Da ble kongen meget bedrøvet, men fordi han hadde avlagt ed mens de som lenet seg til bords, hørte på, kunne han ikke nekte henne.

²⁷ Kongen gav straks ordre til bøddelen at hodet hans skulle bæres inn. Og han gikk og hugget hodet av ham i fengselet.

²⁸ Og han bar hodet inn på et fat. Han gav det til piken, som så gav det til sin mor.

²⁹ Da disiplene hans hørte dette, gikk de og hentet legemet hans og la det i en grav.

³⁰ Apostlene kom nå tilbake til Jesus og avla rapport om alle de gjerningene de hadde gjort og om den undervisningen de hadde utført.

³¹ Da sa han: “Kom og vær for dere selv på et øde sted og hvil dere litt.” For så mange kom og gikk at de ikke hadde fått anledning til å ete.

³² Så dro de til et øde sted med båt for å være for seg selv.

³³ Men menneskemengden så at de dro av sted, og mange gjenkjente ham. Da kom de løpende til fots i forveien for dem fra alle byene og samlet seg foran dem.

³⁴ Da Jesus var kommet i land og så den store menneskemengden, fikk han medynk med dem, for de var som en saueflokk uten gjeter. Og han begynte å undervise dem.

³⁵ Det var allerede sent på dagen, så disiplene kom til ham og sa: “Dette er et øde sted, og det er allerede sent.

³⁶ Send dem fra deg så de kan gå rundt i distriktet og til landsbyene og kjøpe seg brød, for de har ikke hatt noe å ete.”

³⁷ Men han svarte og sa: “Gi dem noe å ete.” Da sa de: “Skal vi dra og kjøpe for to hundre denarer^{*  *}200 denarer tilsvarte 200 dagsverk

³⁸ Han sa: “Hvor mange brød har dere? Gå og se etter.” Da de hadde funnet det ut, sa de: “Fem, og to fisker.”

³⁹ Han ba dem sette seg. Og alle satte seg ned i grupper i det grønne gresset.

⁴⁰ Så satte de seg i rekker, noen på hundre og noen på femti.

⁴¹ Da tok han de fem brødene, så opp mot himlene, velsignet dem og brøt brødene. Han gav dem til disiplene som sendte dem rundt sammen med de to fiskene slik at det ble delt mellom dem alle.

⁴² Og alle åt seg mette.

⁴³ Etterpå tok de opp tolv kurver fulle med brødstykker og fisk.

⁴⁴ De som hadde spist av brødet, var omkring fem tusen menn.

⁴⁵ Rett etterpå ba han disiplene om å gå ombord i båten og dra over til Betsaida i forveien, mens han sendte hele menneskemengden av sted.

⁴⁶ Da han hadde tatt avskjed med dem, gikk han opp i en fjellskråning for å be.

⁴⁷ Og da det ble kveld, var båten kommet midt ut på sjøen mens han var alene igjen på land.

⁴⁸ Han så at disiplene strevde med årene, for de hadde motvind. Rundt den fjerde nattevakt kom han ut til dem, gående på sjøen. Han skulle til å gå forbi dem.

⁴⁹ Men da de så at noen kom vandrende omkring på sjøen, trodde de det var et spøkelse og ropte ut!

⁵⁰ For alle så ham og ble skrekkslagne! Men med det samme talte han til dem og sa: “Ta mot til dere og ikke vær så redde.”

⁵¹ Da han var kommet ombord i båten, løyet vinden. Men de var helt skrekkslagne og nesten overveldet av forundring.

⁵² De hadde ikke forstått det med brødene heller, for deres hjerter hadde ikke vært mottakelige.

⁵³ Da de var kommet helt over, var de etter lang tid fremme ved Gennesaret. De gikk i land der.

⁵⁴ Men da de var kommet ut av båten, ble de gjenkjent med en gang.

⁵⁵ De løp omkring fra hele distriktet og kom med bårer som de begynte å bære frem de syke på til der de hørte at han var.

⁵⁶ Og hvor han enn kom, enten det var på landsteder, i byer eller på landsbygda, plasserte de sine svake langs veiene og tryglet om at de i det minste måtte få ta i kanten av kappen hans, for alle som tok på den, ble reddet.

¹ Etter dette samlet fariseerne og noen av de skriftlærde seg da de kom opp til Jerusalem.

² De så at disiplene åt brød sammen. Da sa de: “Hvis dere ikke vasker hendene, blir dere skyldige.”

³ For fariseerne og alle jødene vasker alltid hendene hver gang de eter, for dermed å holde fast på tradisjonene fra de eldste.

⁴ Og når de kommer inn fra gaten, eter de ikke uten først å ha vasket seg. De holder også fast på mange andre tradisjoner, som det å dukke kopper og kar under vann før de setter dem på bordet.

⁵ Derfor spurte fariseerne og de skriftlærde ham: “Hvorfor oppfører ikke disiplene dine seg i tråd med de eldstes tradisjoner? De eter brød uten å vaske seg på hendene!”

⁶ Han svarte dem og sa: “Jesajah hadde rett da han profeterte om dere hyklere. For han skrev:

⁷ ‘Dette folket ærer meg med leppene, og deres hjerter er langt borte fra meg. Men de ærer meg forgjeves, for deres undervisning er ikke annet enn læresetninger og bud av mennesker.’  JES 29,13 

⁸ Dere har gitt avkall på Guds bud, men holder fast på menneskers tradisjoner som full neddykking av skåler og kopper. Mange slike og lignende skikker følger dere.”

⁹ Og han fortsatte: “Det er ikke rett når dere setter Guds bud til side for å følge deres egne tradisjoner.

¹⁰ For Moses sa: ‘Du skal sette pris din far og din mor. Og: ‘Den som fordømmer sin far eller mor, skal dø!’  2 Mos 20,12 ,  2 Mos 21,17 

¹¹ Men dere sier at et menneske skal si til sin far eller mor: ‘Det jeg har, skal være en korban, en gave til veldedighet.’

¹² Og dermed tillater dere ingen å gjøre noe som helst for sin far eller mor.

¹³ Slik setter dere Guds ord ut av kraft. Men dere setter ikke de tradisjonene dere selv har laget, ut av kraft. — Mange slike skikker har dere.”

¹⁴ Igjen kalte Jesus hele menneskemengden til seg og sa til dem: “Hør her, alle sammen, og ta det til dere:

¹⁵ Ingenting som kommer inn i et menneske utenfra, har kraft til å gjøre det urent. Men det som kommer ut av et menneske innenfra, kan gjøre det urent.

¹⁶ [Hvis noen har ører å høre med — lytt.”]

¹⁷ Da de var kommet inn i huset og var borte fra menneskemengden, ville disiplene vite hva lignelsen betydde.

¹⁸ Da sa han: “Er også dere uten vett og forstand som de andre? Forstår dere ikke at det som kommer inn i et menneske utenfra, ikke har kraft til å gjøre det urent?

¹⁹ For det kommer ikke inn i menneskets hjerte, men går ned i magen og vil komme ut som avføring. Slik blir all mat renset.”

²⁰ Og han fortsatte: “Det er det som kommer ut av et menneske, som kan gjøre et menneske urent.

²¹ For fra det indre, fra menneskets hjerte, kommer onde tanker.

²² De kan føre til hor, utukt, mord, tyverier, grådighet, svik, utroskap, misunnelse, blasfemi, stolthet og tåpelighet.

²³ Det er den ondskapen som kommer fra det indre, som gjør et menneske urent.”

²⁴ Jesus brøt opp derfra og kom til kystdistriktene ved Tyros og Sidon. Der gikk han inn i et hus. Han ville ikke at noen skulle legge merke til ham, men han klarte ikke å holde det skjult.

²⁵ En kvinne med en liten datter som var besatt av en uren ånd, fikk høre om ham. Hun kom og kastet seg ned foran føttene hans.

²⁶ Kvinnen var greker av syrisk-fønisk opprinnelse. Hun tryglet ham om å drive en demon ut av datteren hennes.

²⁷ Jesus svarte: “La først barna få ete seg mette, for det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det til en hundunge.”

²⁸ Hun svarte og sa: “Ja, Herre, men selv en hundunge under et bord får ete smulene fra barna.”

²⁹ Da sa han: “Fordi du svarte slik, kan du dra hjem, og da er demonen kommet ut av din datter.”

³⁰ Da hun kom hjem, så hun at demonen var drevet bort, og datteren lå i sengen.

³¹ Igjen dro han fra distriktene rundt Tyrus og Sidon til sjøen Galilea og fortsatte videre gjennom distriktet Dekapolis.

³² Da kom de til ham med en døvstum som også hadde store talefeil. Og de bønnfalt ham om å legge hånden sin på ham.

³³ Da tok han ham bort fra menneskemengden, og han stakk fingeren inn i øret hans. Så spyttet han på den og berørte tungen hans med den.

³⁴ Han så opp mot himlene, sukket og sa: “Effatha.” Det betyr: ‘La det løsne.’

³⁵ Og straks løsnet det for ørene hans. Også tungebåndet hans ble løst, og han talte klart og tydelig.

³⁶ Igjen ba Jesus dem innstendig om at de ikke måtte fortelle det til noen, men dess mer innstendig han ba dem om det, dess mer snakket de om det.

³⁷ Og de ble fulle av forundring. “Han gjør bare godt,” sa de. “Han får døve til å høre og stumme til å tale!”

¹ Omtrent på samme tid samlet det seg en stor menneskemengde rundt ham som ikke hadde noe å ete. Da kalte Jesus til seg disiplene og sa:

² “Jeg har medlidenhet med denne menneskemengden, for de har allerede vært her i tre dager uten mat.

³ Hvis jeg sender dem hjem sultne, blir de helt utmattet på tilbakeveien, for noen av dem er kommet langveis herfra.”

⁴ Da svarte disiplene: “Men hvordan kan vi skaffe nok mat til dem her på dette øde stedet?

⁵ Og Jesus spurte: “Hvor mange brød har dere?” “Sju,” svarte de.

⁶ Han ba menneskemengden sette seg ned på marken. Så tok han de sju brødene, takket, og brøt dem. Så delte han dem ut blant disiplene, som fordelte dem videre til de andre.

⁷ De hadde noen små fisker også. Da han hadde velsignet dem, sa han til disiplene at de skulle dele ut dem også. Og de delte dem ut.

⁸ Og de åt seg mette. Så samlet de alle stykkene som var til overs, og det ble sju korger.

⁹ De som hadde spist, var rundt fire tusen. Og så sendte han dem fra seg.

¹⁰ Så gikk han ombord i båten sammen med disiplene og satte kursen mot distriktet rundt Dalmanuta.

¹¹ Fariseerne kom til ham og begynte å spørre ham ut. De forlangte tegn fra himlene, for de ville sette ham på prøve.

¹² Da sukket han tungt i ånden og svarte: “Hvorfor forlanger denne slekten tegn? Men, denne sannhet sier jeg: Ikke et eneste tegn skal denne slekten få.”

¹³ Så sendte ham dem fra seg, men selv gikk han ombord i båten igjen. Og de satte kursen mot den andre siden.

¹⁴ De hadde glemt å ta med seg brød. De hadde ingenting med seg i båten unntatt ett brød.

¹⁵ Da advarte Jesus dem og sa: “Vær forsiktige og se opp for fariseernes surgjær, og også for Herodes’ surgjær.”

¹⁶ De diskuterte dette med hverandre og sa: “Det er fordi vi ikke har brød!”

¹⁷ Jesus forstod dette og spurte dem: “Hvorfor taler dere om at dere ikke har brød? Skjelner eller skjønner dere fremdeles ingenting? Er også deres hjerter helt lukket?

¹⁸ Dere har øyne, men skjelner ikke. Dere har ører, men lytter ikke. — Husker dere ikke? —

¹⁹ Etter at jeg brøt de fem brødene til de fem tusen, hvor mange kurver med brødstykker samlet dere inn?” “Tolv,” svarte de.

²⁰ “Og etter de sju til de fire tusen, hvor mange kurver fulle med brødstykker samlet dere inn da?” “Sju,” svarte de.

²¹ Da sa han: “Og likevel forstår dere ikke?”

²² Da de var kommet til Betsaida, førte de en blind til ham og ba ham ta på ham.

²³ Da tok Jesus den blinde i hånden og førte ham utenfor landsbyen. Han spyttet på øyet hans, la hendene på ham og spurte ham om han kunne se noe.

²⁴ Mannen så opp og sa: “Jeg kan se mennesker og de ser ut som vandrende trær.”

²⁵ Deretter la han hendene sine enda en gang over mannens øyne. Da fikk han igjen synet slik at han kunne se helt tydelig.

²⁶ Jesus sendte ham hjem og sa: “Gå ikke inn i landsbyen eller fortell dette til noen som er fra landsbyen.”

²⁷ Jesus og disiplene fortsatte videre til landsbyene rundt Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene og sa til dem: “Hvem sier folk at jeg er?”

²⁸ Og de svarte : “Døperen Johannes. Men noen sier at du er Elijah og andre at du er en av profetene.”

²⁹ Da spurte han. “Men hvem sier dere at jeg er?” Peter sa: “Vi sier at du er Kristus.”

³⁰ Men Jesus advarte dem mot å si det til noen.

³¹ Deretter begynte han å undervise dem at Menneskesønnen måtte gjennomgå mange lidelser, at han skulle bli forkastet av de eldste, av overprestene og av de skriftlærde, og at han ville bli drept. Men etter tre dager ville han bli oppreist igjen.

³² Han talte åpent til dem om dette, men da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.

³³ Men Jesus snudde seg og så på disiplene, og da irettesatte han Peter. Han sa: “Forsvinn bak meg, Satan, for du forstår deg ikke på det som er av Gud, men bare det som er av mennesker.”

³⁴ Så kalte han menneskemengden til seg sammen med disiplene og sa: “Den som vil komme etter meg, må fornekte seg selv, ta opp sin staur og følge meg.

³⁵ Forstå at den som vil redde sin sjel, skal miste den. Forstå også at den som mister sin sjel på grunn av budskapet om meg, skal redde den.

³⁶ For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister sin sjel?

³⁷ For hva kan et menneske gi i bytte for sin sjel?

³⁸ Forstå at en som virkelig skammer seg over ordet om meg blant denne troløse og syndige slekt, han skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige budbringerne.”

¹ Deretter sa han til dem: “Denne sannhet sier jeg: Noen som står her, skal ikke smake døden før de har sett at Guds rike er kommet med kraft.”

² Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell hvor de var helt alene. Der ble han forvandlet foran øynene på dem!

³ Kappen hans ble skinnende hvit, som snø, så hvit at ingen tekstilarbeider på jorden kunne ha bleket den så hvit!

⁴ Og der viste Elijah og Moses seg for dem! Og de diskuterte med Jesus!

⁵ Da reagerte Peter og sa til Jesus: “Rabbi, dette er et godt sted. La oss lage tre hytter, én for deg, én for Moses og én for Elijah.”

⁶ Men han visste egentlig ikke hva han skulle si, for han var vettskremt.

⁷ Så kom det en sky og overskygget dem, og en røst fra skyen sa: ‘Dette er min kjære Sønn! Hør ham!’

⁸ Plutselig, da de så seg omkring, kunne de ikke lenger se noen unntatt Jesus sammen med dem.

⁹ Da de gikk ned fra fjellet, gav Jesus beskjed om at de ikke måtte fortelle noen hva de hadde sett før Menneskesønnen var oppreist fra de døde.

¹⁰ De holdt det for seg selv, men diskuterte med hverandre hva ‘oppreist fra de døde’ kunne bety.

¹¹ Da spurte de Jesus og sa: “Men hvorfor sier de skriftlærde at Elijah først må komme?”

¹² Han svarte dem og sa: “Elijah skal uten tvil komme og sette alt i rett stand slik det er skrevet. For Menneskesønnen må gjennomgå store lidelser for så å bli fullstendig forkastet.

¹³ Men jeg sier dere at Elijah er allerede kommet, og de gjorde med ham som det passet dem.” Og slik står det skrevet.

¹⁴ Men da de kom tilbake til de andre disiplene, så de en stor menneskemengde som stod samlet rundt dem. Og noen av de skriftlærde diskuterte med dem.

¹⁵ Så snart de fikk øye på ham, ble de meget overrasket og kom løpende imot ham for å omfavne ham.

¹⁶ Han spurte de skriftlærde: “Hva er det dere diskuterer?”

¹⁷ En i menneskemengden svarte og sa: “Lærer, jeg har med meg min sønn som har en stum ånd.

¹⁸ Den kan når som helst komme over ham og kaste ham ned. Da fråder han om munnen, skjærer tenner og blir som livløs! Jeg ba disiplene om å drive den ut, men de klarte det ikke!”

¹⁹ Da svarte Jesus og sa til dem: “Du vantro slekt, hvor lenge må jeg være hos dere? Hvor lenge må jeg holde ut med dere? — Før ham til meg.”

²⁰ Så førte han gutten til ham. Og, se! — straks gav ånden ham krampetrekninger! Han falt ned på bakken og rullet omkring mens han frådet om munnen.

²¹ Da spurte han guttens far: “Hvor lenge har han hatt det slik?” Han svarte: “Fra barndommen av.

²² Ofte har han falt på ild eller i vann og kunne ha omkommet. Men hvis du kan gjøre noe for ham, så vær barmhjertig og hjelp oss!”

²³ Jesus svarte: “Hvis jeg kan? — Du må tro, for alt kan være mulig for den som tror.”

²⁴ Straks utbrøt barnets far i tårer: “Jeg vil tro, så hjelp meg med min tvil!”

²⁵ Da Jesus så at menneskemengden hadde stimlet seg sammen rundt dem, truet han mot ham med den urene ånden og sa: “Du døve og stumme ånd, jeg befaler deg: Fár ut av ham, og vend aldri tilbake.”

²⁶ Da skrek han og fikk et sterkt anfall, og da den fór ut av ham, ble han som livløs. Derfor sa mange: “Han er død.”

²⁷ Men Jesus tok ham i hånden og reiste ham opp. Og han kunne stå oppreist.

²⁸ Da de var kommet inn i huset, sa disiplene: “Hvorfor klarte ikke vi å drive den ut?”

²⁹ Han svarte: “Det slaget kan bare drives ut med bønn [og faste].”

³⁰ Så dro de bort derfra og gikk videre gjennom Galilea. Men Jesus ville ikke at noen skulle vite hvor de var.

³¹ Han underviste disiplene og sa: “Menneskesønnen skal bli overgitt i menneskers hender og de skal slå ham i hjel. Men etter at de har slått ham i hjel, skal han bli oppreist etter tre dager.”

³² De forstod ikke hva han mente, men de våget ikke å spørre ham.

³³ Deretter kom de til Kapernaum. Og da de var kommet inn i huset, spurte han: “Hva var det dere diskuterte på veien?”

³⁴ Da ble de tause, for de hadde kranglet med hverandre om hvem som var størst.

³⁵ Da satte han seg ned, kalte de tolv til seg og sa til dem: “Den som vil være fremst blant dere, må være den siste av alle. Han må være alles tjener.”

³⁶ Så tok han et barn og plasserte det mellom dem. Da han hadde løftet det opp i armene sine, sa han:

³⁷ “Den som tar imot et av disse barna i mitt navn, har tatt imot meg. Og den som har tatt imot meg, har også tatt imot ham som har sendt meg.”

³⁸ Johannes svarte og sa: “Vi så at én som ikke var i følge med oss, drev ut demoner i ditt navn. Men vi forbød ham, fordi han ikke var sammen med oss.”

³⁹ Men Jesus sa: “Ikke forby ham, for ingen som utøver kraften i mitt navn, kan lettvint tale ondt om meg.

⁴⁰ For en som er som oss, vil ikke sette seg over oss.

⁴¹ Om én som tilbyr et glass vann og tilbyr det i mitt navn fordi jeg er Kristus, sier jeg denne sannhet: Han skal ikke tape sin lønn.

⁴² Men for den som får én av disse små som tror på meg, til å snuble, ville det vært bedre om han fikk en stor kvernstein bundet rundt halsen og ble kastet i havet.”

⁴³ “Hvis hånden får deg til å snuble, så hugg den av. For det er bedre at du går vanfør inn til livet, enn at du går med to hender inn i Gehennas ild, den som aldri slokner.

⁴⁴ [Der marken ikke dør ut, og ilden aldri slokner.]  JES 66,24 

⁴⁵ Og hvis foten får deg til å snuble, så kutt den av. For det er bedre å gå inn til livet som krøpling, enn å ha to bein og bli kastet på Gehennas ild, den som aldri slokner.

⁴⁶ [Der marken ikke dør ut, og ilden aldri slokner.]  JES 66,24 

⁴⁷ Og hvis øyet får deg til å snuble, så riv det ut. For det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha to øyne og bli kastet på Gehennas ild.

⁴⁸ Der marken ikke dør ut, og ilden aldri slokner.”  JES 66,24 

⁴⁹ “Hver av dere skal saltes med ild, og hvert eneste offer skal saltes med salt.

⁵⁰ For salt er nyttig, men hvis saltet mister sitt saltinnhold, hvordan kan noen da salte med det? Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre.”

¹ Så dro Jesus bort derfra og kom til de grenseområdene i Judea som lå på den andre siden av Jordan. Igjen strømmet menneskemengdene til ham, og som vanlig begynte han å underviste dem igjen.

² Noen fariseere kom til ham og spurte: “Er det tillatt for en mann å sende sin kvinne fra seg?” De ville sette ham på prøve.

³ Han svarte dem med å spørre: “Hva har Moses befalt dere?”

⁴ De svarte ham: “Moses tillot, slik det er skrevet i rullene, å gi henne et avskjedsskriv før han sendte henne fra seg.”

⁵ Da svarte Jesus og sa: “De var hardhjertet, og fordi de var så hardhjertet, skrev han dette budet.

⁶ Men i skapelsens begynnelse gjorde Gud dem til hannkjønn og hunnkjønn.

⁷ ‘Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin kvinne, og de to skal være ett kjøtt.’  1 Mos 2,24 

⁸ Og de skal ikke lenger være to, men ett kjøtt.

⁹ For det som Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille fra hverandre.”

¹⁰ Inne i huset spurte disiplene på nytt om dette.

¹¹ Han svarte: “Den som sender fra seg sin kvinne for å ta en annen til ekte, driver hor med henne.

¹² Og hvis kvinnen forlater sin mann for å ta en annen til ekte, er det hun som driver hor.”

¹³ De ville føre barna sine frem for Jesus, for at han skulle ta på dem. Men disiplene nektet dem å føre dem frem for ham.

¹⁴ Da Jesus så det, ble han meget opprørt og sa: “La barna komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike er for slike som dem.

¹⁵ For denne sannhet sier jeg: Den som ikke godtar Guds rike som et barn, skal aldri komme inn i det.”

¹⁶ Deretter tok han dem i armene, la hendene på dem og velsignet dem.

¹⁷ Så dro de videre langs veien. Da kom det én løpende mot ham. Han løp frem, kastet seg på knærne foran ham og spurte: “Gode lærer, hva må jeg gjøre for å arve tiders liv?”

¹⁸ Da svarte Jesus: “Hvorfor kaller du meg god? — Bare én er god, og det er Gud.—

¹⁹ Du kjenner budene: ‘Du skal ikke drive hor, ikke slå i hjel, ikke stjele, ikke vitne falskt, ikke bedra, og du skal sette pris på din far og din mor, —’”  2 Mos 20,12-16 ,  5 Mos 5,16-20 

²⁰ Han svarte og sa: “Lærer, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung!”

²¹ Jesus så på ham og ble glad i ham. Han sa: “Men én ting mangler: Gå, selg det du har og gi til de fattige. Da har du en skatt i himlene. Ta så opp din staur og følg meg.”

²² Men han ble trist da han hørte det, og han gikk skuffet bort, for han hadde omfattende eiendommer.

²³ Da så Jesus seg omkring og sa til disiplene: “Så vanskelig er det for en som er rik, å komme inn i Guds rike.”

²⁴ Disiplene ble forbauset da de hørte det. Men Jesus gjentok: “Barn, så vanskelig er det [for en som setter sin lit til rikdom] å komme inn i Guds rike.

²⁵ Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.”

²⁶ Da ble enda mer forbauset, og de sa til hverandre: “Hvem kan da bli reddet?”

²⁷ Jesus så på dem og sa: “For mennesket er dette umulig, men ikke for Gud. For Gud er alt dette mulig.”

²⁸ Da sa Peter: “Se! — jeg har forlatt alt for å følge deg!”

²⁹ Jesus svarte ham: “Denne sannhet sier jeg: Alle som har forlatt sine hus, eller brødre, eller søstre, eller fedre, eller mødre, [eller kvinner] eller barn og åkrer på grunn av budskapet, skal få hundre ganger igjen senere [— hus, brødre og søstre, mødre og fedre, barn og åkrer, og forfølgelser.]

³⁰ For i den tiden som kommer, skal de ha tiders liv.

³¹ Da skal mange av de første bli de siste, og de siste skal bli de første.”

³² På veien til Jerusalem gikk Jesus et stykke foran disiplene. De var forundret og engstelige, men fulgte etter ham. Og da tok han igjen de tolv til side og fortalte dem hva som videre skulle skje med ham.

³³ “Se — vi skal til Jerusalem. Der skal Menneskesønnen bli overgitt til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overlate ham til folkeslagene.

³⁴ Og de skal holde ham for narr, spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Men etter tre dager skal han bli oppreist.”

³⁵ Så kom Jakob og Johannes, sønnene til Sebedeus, til ham og sa: “Lærer, vi vil at du skal gjøre oss en tjeneste.”

³⁶ Han spurte dem: “Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere?”

³⁷ Da svarte de: “La én av oss få sitte til høyre for deg, og én til venstre for deg, når vi kommer i din herlighet.”

³⁸ Jesus svarte: “Dere skjønner ikke hva dere ber om. Kan dere drikke av det begeret jeg må drikke av og bli døpt med den dåpen jeg må bli døpt med?”

³⁹ De svarte: “Det kan vi.” Da sa Jesus: “Dere skal så visst få drikke av det begeret jeg må drikke av. Og den dåpen jeg må bli døpt med, skal også dere bli døpt med.

⁴⁰ Men om dere får sitte til høyre eller til venstre med meg, kan ikke jeg gi dere. For det er for dem det er forberedt for.”

⁴¹ Da de ti fikk høre dette, ble de kraftig irritert på Jakob og Johannes.

⁴² Da kalte Jesus dem foran seg og sa: “Dere vet at de som regnes for å ha makt over dem fra folkeslagene, hersker over dem med stor myndighet.

⁴³ Slik skal det ikke være blant dere, for den som vil være stor blant dere, må være en tjener.

⁴⁴ Den som ønsker å være den fremste blant dere, må være en slave for alle.

⁴⁵ For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene og for å gi sin sjel som løsepenge for mange.”

⁴⁶ De kom til Jeriko. Og da han dro fra Jeriko sammen med disiplene, ble de møtt av en stor menneskemengde. En blind, Bartimeus, sønn til Timeus, satt ved veien og tigget.

⁴⁷ Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: “Jesus, Davids Sønn, ha medlidenhet med meg!”

⁴⁸ Mange truet ham til å være stille, men da ropte han enda høyere: “Jesus, Davids Sønn, ha medlidenhet med meg!”

⁴⁹ Da stoppet Jesus og sa: “Rop på ham.” Så ropte de til den blinde og sa: “Ta mot til deg og reis deg! Han kaller på deg!”

⁵⁰ Da kastet han kappen fra seg, reiste seg og kom mot Jesus.

⁵¹ Jesus spurte ham: “Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Da svarte den blinde: “Rabboni — at jeg må få se!”

⁵² Jesus sa: “Gå, din tro har reddet deg.” Og straks kunne han se! Og han fulgte med Jesus på veien.

¹ Så nærmet de seg Jerusalem via Betfage og Betania. Ved Olivenhøyden sendte Jesus to av disiplene i forveien, og han sa til dem:

² “Gå inn i landsbyen som ligger foran dere. Med det samme dere kommer frem, skal dere finne en eselfole der som står bundet; en som ikke noe menneske noen gang har ridd på. Løs den, og ta den med dere.

³ Hvis noen spør hva dere gjør, skal dere si til dem: ‘Herren trenger den.’ Da skal de straks la dere dra av sted med den.”

⁴ De gikk og fikk øye på en eselfole som stod bundet foran en port et stykke fra et veikryss. Og de løste den.

⁵ Noen som stod der, sa: “Hva gjør dere? Løser dere folen?”

⁶ De svarte akkurat slik Jesus hadde befalt, og da lot de dem gå.

⁷ Så førte de eselfolen til Jesus. Han kastet kappen sin over den og steg opp.

⁸ Mange spredte kappene sine langs veien, mens andre skar grener av trærne som de strødde utover veien.

⁹ De som var foran og de som fulgte etter, ropte og sa: “Å, redd oss! Velsignet er han som kommer i HERRENs^{*  *}JHVH

¹⁰ Velsignet er vår far Davids rike og han som kommer i HERRENs^{*  *}JHVH

¹¹ Jesus dro inn i Jerusalem og til templet. Han så seg omkring, men det var allerede nå kveldstid. Da dro han heller tilbake til Betania med de tolv.

¹² Neste dag dro han fra Betania, og han ble sulten.

¹³ Et stykke borte fikk han øye på et fikentre med løv. Han gikk bort for å se om det kanskje kunne være noe på det. Men da han kom frem, fant han bare løv, for det var ikke årstid for fikener.

¹⁴ Jesus reagerte og sa: “Aldri skal noen ete frukt av deg — fra nå av og i tider.” Og disiplene hørte at han sa dette.

¹⁵ Så kom de frem til Jerusalem. Der gikk Jesus inn i templet og begynte å drive ut alle som kjøpte og solgte i templet. Han veltet bordene til pengevekslerne og benkene til dem som solgte duer.

¹⁶ Han tillot heller ikke at noen fikk bære varer inn i templet.

¹⁷ Så underviste han dem og sa: “Står det ikke skrevet: ‘Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag?’ Men dere har gjort det til en røverbule.”  JES 56,7 

¹⁸ Da de skriftlærde og overprestene hørte dette, søkte de etter en anledning til å ta livet av ham. Men de fryktet ham, for menneskemengden var oppglødd over hans lære.

¹⁹ Da kvelden kom, gikk de ut av byen.

²⁰ Om morgenen, da de gikk forbi, så de at fikentreet var vissent til roten.

²¹ Da ble Peter minnet på, og han husket, hva som ble sagt. Og han sa til ham: “Rabbi! Se! — fikentreet som du fordømte, har visnet!”

²² Da svarte Jesus og sa: “Ha tro til Gud.

²³ For denne sannhet sier jeg: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet’ uten den minste tvil i sitt hjerte, men tror at det han sier, kan skje, så skal det bli gjort for ham.

²⁴ Derfor sier jeg: Hva dere trenger, be om det i tro, og det skal bli gitt dere som en følge av det.”

²⁵ “Og når dere står og ber om ettergivelse, hvis dere da har noe imot noen, skal heller ikke deres Far i himlene ettergi deres skyld.

²⁶ [For hvis dere aldri ettergir, vil heller ikke deres Far i himlene ettergi deres skyld.”]

²⁷ Deretter kom de igjen til Jerusalem, og mens Jesus gikk omkring i templet, kom overprestene, de skriftlærde og de eldste til ham, og de spurte:

²⁸ “Ved hvilken fullmakt gjør du dette? Og hvem har gitt deg denne fullmakten til å gjøre dette?”

²⁹ Da sa Jesus: “La meg få stille dere et spørsmål. Svar meg på det, så skal også jeg fortelle dere ved hvilken fullmakt jeg gjør dette:

³⁰ Johannes’ dåp — var den fra himlene eller av mennesker? — Svar meg.”

³¹ De vurderte dette og sa: “Hvis vi sier at den var fra himlene, kommer han til å spørre: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’

³² Og hvis vi sier at den var av mennesker?” — Men de fryktet folket som mente at Johannes var en sann profet.

³³ Derfor svarte de Jesus: “Vi vet ikke.” Da sa Jesus til dem: “Så sier heller ikke jeg hvor jeg har denne fullmakten fra.”

¹ Så begynte han å tale til dem i lignelser: “En mann plantet en vingård, satte et gjerde rundt den og gravet en grop for vinpressen og bygget et vakttårn. Så leide han den ut til vindyrkere, for han skulle reise til et land langt borte.

² Da det var tid for innhøstingen, sendte han en slave til vindyrkerne for å hente sin del av avlingens frukter fra vindyrkerne.

³ Men de angrep ham, slo ham og sendte ham tomhendt bort.

⁴ Igjen sendte han en annen slave til dem, men ham steinet de til han fikk hodeskader. Og de sendte ham fra seg i vanære.

⁵ Deretter sendte han enda én til dem, men ham slo de i hjel. Han sendte flere også, men de som ikke ble drept, ble slått.

⁶ Til slutt hadde han bare én han kunne sende, sin egen sønn, som han hadde kjær. Han sendte ham helt til slutt, for han tenkte: ‘De kommer til å respektere min sønn.’

⁷ Vindyrkerne sa da til hverandre: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel så vi kan ha arven for oss selv.’

⁸ Så grep de ham, slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.

⁹ Hva skal eieren av vingården gjøre nå? — Han skal komme og slå i hjel vindyrkerne og gi vingården til noen andre.

¹⁰ Vet dere ikke hva som er skrevet? — ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet er blitt hovedsteinen.

¹¹ Dette har Jehovah gjort, og det er praktfullt for våre øyne.’”  SAL 118,22-23 

¹² Da forsøkte de å gripe ham, men de var redde for menneskemengden. De forstod at lignelsen var om dem, men de lot ham være og dro av sted.

¹³ Da sendte de noen fariseere og herodianere til ham for å sette ham fast med ord.

¹⁴ De sa til ham: “Lærer, vi vet at du er et rettskaffent menneske som ikke bryr deg om å se etter et menneskes ytre, men underviser Guds vei i sannhet. — Er det rett å betale skatt til keiseren eller ikke?”

¹⁵ Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og spurte: “Hvorfor vil dere sette meg fast? — Rekk meg en denar, så jeg kan få se på den.”

¹⁶ Så rakte de ham én. Da spurte han: “Hvem er dette et bilde av? Og hvem har denne signaturen?” Og de svarte: “Keiseren.”

¹⁷ Da svarte Jesus og sa til dem: “Så gi da til keiseren det som er keiseren sitt, og til Gud det som er Gud sitt.” Og de undret seg over dette.

¹⁸ Så kom saddukeerne, de som sier at det ikke er en oppstandelse, til ham for å spørre ham ut.

¹⁹ De sa: “Lærer, Moses har skrevet at dersom en mann dør og går bort fra sin kvinne uten å ha gitt henne barn, da skal hans bror ta denne kvinnen til seg for å frembringe avkom for sin bror.

²⁰ Nå var det sju brødre. Den første tok en kvinne, men han døde uten å etterlate seg avkom.

²¹ Også den andre tok henne og døde uten å etterlate seg avkom. Slik gikk det også med den tredje.

²² Alle sju tok henne uten å etterlate seg avkom med henne. Til slutt døde også kvinnen.

²³ I oppstandelsen når de står opp, hvem skal kvinnen da være hos? For alle sju hadde hatt denne kvinnen.”

²⁴ Da svarte Jesus og sa til dem: “Derfor er dere på avveier: For dere kjenner verken Skriften eller Guds kraft.

²⁵ Når de døde står opp, skal de verken ta til ekte eller gi til ekte, for de skal bli som budbringerne i himlene. —

²⁶ Hva oppstandelsen fra de døde angår: Vet dere ikke fra Moses’ skriftrull at Gud talte til ham ved tornebusken og sa: ‘Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud?’  2 Mos 3,6 ,  2 Mos 3,15 

²⁷ Og Gud er ikke de dødes, men de levendes Gud. Derfor er dere fullstendig på avveier.”

²⁸ Så nærmet en skriftlærd seg. Han hadde hørt at de diskuterte, og han forsto at han svarte godt for seg. Han spurte: “Hvilket er det første av alle bud?”

²⁹ Jesus svarte: “Det første av alle bud er dette: ‘Lytt, Israel, til Jehovah din Gud, for Jehovah er Den eneste.

³⁰ Og du skal elske Jehovah din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, og av hele ditt sinn og med all din styrke.’  5 Mos 6,4-5 

³¹ Men et annet er likt dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe bud i loven er større enn disse.”  3 Mos 19,18 

³² Da svarte den skriftlærde: “Godt, Lærer, du har talt sant. For det er bare én Gud — og ingen andre!

³³ Det å elske ham av hele ditt hjerte, med all din forstand, av hele din sjel og med hele din styrke, og det å elske din neste som deg selv betyr mer enn slaktoffer og brennoffer!”

³⁴ Da Jesus så at han svarte klokt, sa han. “Du er ikke langt borte fra Guds rike.” Men etter dette var det ingen som våget å spørre ham ut om noe.

³⁵ Mens han underviste i templet, reagerte Jesus og spurte: “Hvordan kan de skriftlærde si at Kristus er Davids sønn?

³⁶ David sa selv ved Den hellige ånd: ‘Jehovah sa til min Herre: Sett deg til høyre for meg inntil jeg har lagt dine fiender for dine føtter?’  SAL 110,1 

³⁷ For når David kaller ham ‘Herre,’ hvordan kan han da være hans sønn?” Og den store menneskemengden lyttet til ham med stor glede.

³⁸ Mens han underviste, sa Jesus: “Se opp for de skriftlærde, for de liker å gå rundt i side kapper og å bli hilset på i gatene.

³⁹ De vil ha de fremste setene i synagogene og æresplassene der det er fest.

⁴⁰ Men de fralister enken hennes hus og ber lange bønner for syns skyld. — Disse skal få det vanskeligere under dommen.”

⁴¹ Jesus satt rett overfor tempelbøssene og fulgte med på hvor mye penger folk la i bøssene. Mange rike gav mye.

⁴² Da kom en fattig enke som gav en liten kobbermynt. Den var ikke verdt mer en noen ører.

⁴³ Han kalte disiplene til seg og sa: “Denne sannhet sier jeg: Denne fattige enken har gitt mer i tempelkisten enn noen av de andre.

⁴⁴ For de andre gav av sin overflod, men i sin fattigdom gav hun alt hun hadde til hele sitt livsopphold.”

¹ Da de gikk ut av templet, sa en av disiplene: “Lærer! Se! — for noen steiner! For et byggverk!”

² Jesus svarte og sa: “Se på dette storslagne byggverket. Men det skal ikke bli en stein igjen av det, for alt skal rives ned.”

³ De satt på Olivenhøyden rett overfor templet. Peter, Jakob, Johannes og Andreas spurte da de var blitt alene med ham:

⁴ “Si oss, når blir alt dette? Og hva er tegnet når alt dette blir fullført?”

⁵ Jesus svarte dem og begynte å forklare: “Se til at ingen kommer på avveier.

⁶ For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Jeg er han.’ Og mange skal bli forført.

⁷ Når dere hører om kriger, eller det er rykter om krig, så bli ikke skremt. For dette er nødvendig, men avslutningen er ikke ennå.

⁸ For folkeslag skal reise seg mot folkeslag, og rike mot rike. Og det skal bli jordskjelv noen steder, og sult og opptøyer. — Og dette er bare begynnelsen på fødselssmertene.

⁹ Så se dere for. For de skal overgi dere til domsmyndigheter, og de skal slå dere i synagogene. Og dere skal bli stilt fremfor herskere og konger på grunn av deres vitneforklaring om meg.

¹⁰ Men budskapet må først bli forkynt for alle folkeslag.

¹¹ Men når de fengsler dere og overgir dere, skal dere ikke tenke ut på forhånd eller overveie hva dere skal si. Det vil bli gitt dere i den stund hva dere skal si, for dere skal tale ved Den hellige ånd.

¹² En bror skal overgi sin bror til døden, og en far sitt barn. Og barn skal reise seg mot foreldrene og få dem drept.

¹³ Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til avslutningen, skal bli reddet.”

¹⁴ “Når dere ser styggedommen som ødelegger, slik den er omtalt av Daniel, profeten, oppstilt på det sted den ikke burde være — la den som leser, forstå — må de som er i Judea flykte til fjells.  DAN 11,31 ,  DAN 12,11 

¹⁵ Om noen er på hustakene, må de ikke løpe ned i huset eller gå inn i det for å hente ut noe av det som er i huset.

¹⁶ Og de som er ute på jordet, må ikke snu seg og dra tilbake for å hente kappen.

¹⁷ Det blir smertefullt for de som er gravide eller gir bryst på den tiden.

¹⁸ Be om at disse ikke må flykte om vinteren.”

¹⁹ “Slik det var på den tiden, skal det igjen bli en trengsel som det aldri har vært maken til siden skapelsens begynnelse; fra Gud skapte verden og frem til da — og aldri skal det skje igjen.

²⁰ Hvis Jehovah ikke hadde forkortet den tiden, ville ikke noe kjøtt blitt reddet. Men for de utvalgtes skyld, de som han selv har utvalgt, skal den tiden bli forkortet.

²¹ Hvis noen sier: ‘Se — der er Kristus.’ Eller: ‘Se — her er han,’ så ikke tro det.

²² For falske kristuser og falske profeter skal stå frem og utføre tegn og under som om mulig skal forføre også de utvalgte.

²³ Så se opp, for, se — jeg har forklart alt dette på forhånd.”

²⁴ “På den tiden — etter de trengslene — skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt lys.  JES 13,10 

²⁵ Stjernene på himlene skal kastes ned, og himlenes krefter skal rokkes.

²⁶ Da skal de se at Menneskesønnen kommer i skyen med stor kraft og herlighet.

²⁷ Han skal sende ut sine budbringere og samle inn de utvalgte fra de fire vindretninger — fra verdens fjerneste ende til himlenes ytterkant.”

²⁸ “Lær av denne lignelsen om fikentreet: Når treets grener livner til og blir myke og løvet spretter ut, da vet dere at sommeren nærmer seg.

²⁹ Slik skal også dere — når dere ser at det er i ferd med å skje — vite at det nærmer seg — det står for døren.

³⁰ For denne sannhet sier jeg: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette har skjedd.

³¹ Himler og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.”

³² “Dagen eller timen kjenner ingen, ikke budbringerne i himlene og heller ikke Sønnen, men bare min Far.

³³ Så se opp, våk og be, for dere vet ikke når tiden er inne.

³⁴ Det er som når en mann reiser langt bort. Han reiser fra huset, og han lar slavene overta myndigheten. Han gir alle hver sin oppgave og ber dørvakten holde seg våken.

³⁵ Så vær på vakt, for dere vet ikke når husets herre kommer tilbake. Det kan skje om kvelden, ved midnatt, ved hanegal eller i grålysningen.

³⁶ Når han så plutselig kommer, la han da ikke finne dere sovende.

³⁷ Og det jeg har sagt til dere, sier jeg også til alle andre: Vær våkne.”

¹ Det var bare to dager igjen til påsken og de gjærfrie brøds høytid. Overprestene og de skriftlærde var på vakt for å gripe ham med list og drepe ham.

² Men de sa: “Ikke under høytiden, for at folket ikke skal gjøre opprør!”

³ Da han var i Betania, i huset til Simon den spedalske og lenet seg til bords der, kom en kvinne dit som hadde en alabastkrukke med ekte og kostbar nardusolje. Hun åpnet alabastkrukken og tømte den over hodet hans.

⁴ Men én som var til stede, ble irritert og sa: “Hvorfor sløser en som henne bort denne oljen?

⁵ Hun kunne solgt den for mer enn tre hundre denarer og gitt dem til de fattige.” Og han kritiserte henne kraftig.

⁶ Men Jesus sa: “La henne være. Hvorfor plager du henne for dette, for hun har gjort en god gjerning mot meg.

⁷ Dere vil alltid ha fattige hos dere. Når dere måtte ønske det, kan dere gjøre godt mot dem. Men meg har dere ikke alltid hos dere.

⁸ Hun har gjort sitt beste og har salvet meg som forberedelse på min begravelse.

⁹ For denne sannhet sier jeg: Hvor enn i denne verden noen forkynner budskapet, skal det hun har gjort, bli fortalt til minne om henne.”

¹⁰ Judas fra Iskariot, en av de tolv, gikk da til overprestene for å overgi ham til dem.

¹¹ Da de hørte dette, ble de glade og lovet ham sølvpenger. Og fra da av så han etter en anledning til å overgi ham.

¹² På den første dagen i de gjærfrie brøds høytid, da de skulle slakte til påske, spurte disiplene: “Hvor vil du at vi skal feire påskemåltidet?”

¹³ Da sendte han to av disiplene i forveien og sa: “På vei til byen skal dere møte en mann som bærer en krukke med vann. Følg ham.

¹⁴ Der hvor han går inn i et hus, skal dere si til det husets herre: ‘Læreren spør: Hvor er gjesterommet der han kan ha påskemåltidet sammen med disiplene sine?’

¹⁵ Da vil han vise dere et stort loftsrom som er fullt møblert og klargjort. Der skal dere forberede det for oss.”

¹⁶ Da dro disiplene av sted, og da de kom inn i byen, fant de at alt var slik som han hadde sagt. Så forberedte de påsken.

¹⁷ Om kvelden kom han dit sammen med de tolv.

¹⁸ Da de hadde lenet seg for å ete, sa Jesus: “Denne sannhet sier jeg: En som eter sammen med oss, kommer til å overgi meg.”

¹⁹ Da begynte de å bli bedrøvet, og den ene etter den andre sa: “Det er en annen enn meg!”

²⁰ Han svarte og sa: “Det er en av dere tolv. — Det er han som dypper i skålen med meg.

²¹ For Menneskesønnen skal sannelig gå bort slik det står skrevet. Men stakkars det mennesket som overgir Menneskesønnen. Det ville vært bedre for det mennesket om det aldri var født.”

²² Mens de åt, tok Jesus brødet, velsignet det og brøt det. Han gav dem og sa: “Ta og ét. Dette er mitt legeme.”

²³ Så løftet han begeret, takket og gav dem. Og alle drakk av det.

²⁴ Da sa han: “Dette er Den nye paktens blod som utøses for mange.

²⁵ For denne sannhet sier jeg: Jeg skal ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen jeg på ny drikker den i Guds rike.”

²⁶ Og da de hadde sunget,^{*  *}  SAL 110-118 

²⁷ Jesus sa: “Dere skal alle snuble i natt, for det står skrevet: ‘Jeg vil slå gjeteren, og sauene skal bli spredt omkring.’  SAK 13,7 

²⁸ Men etter at jeg er blitt oppreist, skal jeg dra i forveien for dere til Galilea.”

²⁹ Men da erklærte Peter: “Selv om alle de andre kommer til å snuble, så skal iallfall ikke jeg!”

³⁰ Da svarte Jesus: “Denne sannhet sier jeg deg: På denne dag, i natt før hanen har galt to ganger, skal du ha fornektet meg tre ganger.”

³¹ Men da svarte han enda sterkere: “Om jeg så må dø sammen med deg, kommer jeg aldri til å fornekte deg!” Og alle de andre sa det samme.

³² Så kom de til et sted som hette Getsemane. Da sa han til disiplene: “Sett dere her mens jeg ber.”

³³ Og han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og han begynte å bli meget tung til sinns.

³⁴ Da sa han: “Min sjel er sorgtung til døden. — Bli her og våk med meg.”

³⁵ Han gikk et stykke lenger bort, falt til jorden og ba om at hvis det var mulig, måtte han unngå denne timen.

³⁶ Han sa: “Abba. Far. Alt er mulig for deg, så la dette begeret gå meg forbi. Likevel — ikke som jeg vil, men som du vil.”

³⁷ Så kom han og så at de sov. Da sa han til Peter: “Simon, sover du? Klarte du ikke å våke med meg i én time?

³⁸ Våk og be for at dere ikke skal falle i fristelser. For om ånden er villig, er kjøttet virkelig svakt.”

³⁹ Igjen gikk han bort for å be. Og han sa de samme ordene.

⁴⁰ Da han kom tilbake, hadde de sovnet enda en gang, for deres øyne var tunge. Men denne gangen visste de ikke hva de skulle svare ham.

⁴¹ Så kom han for tredje gang, og han sa: “Sover dere ennå og hviler dere? Det er nok. Min time er kommet. For, se — Menneskesønnen skal bli overgitt i synderes hender.

⁴² Reis dere og la oss gå. For, se — han som skal overgi meg, nærmer seg.”

⁴³ Og med det samme, mens han ennå talte, viste Judas, en av de tolv, seg. Sammen med ham var en hel menneskemengde som hadde med seg stokker og sverd. De var sendt av overprestene, de skriftlærde og de eldste.

⁴⁴ Han som skulle overgi ham, hadde gitt dem et tegn og sagt: “Han som jeg kysser, er det! Grip ham og før ham trygt bort.”

⁴⁵ Han gikk rett bort til ham og sa: “Rabbi, Rabbi!” Og han kysset ham ivrig!

⁴⁶ Så rakte de hendene mot ham og grep ham.

⁴⁷ En som stod ved siden av ham, dro da sverdet mot en av øversteprestens slaver. Han hugget til og kuttet av ham øret.

⁴⁸ Jesus reagerte og sa: “Kommer dere mot meg med sverd og stokker som mot en røver dere skal ta til fange?

⁴⁹ Dag etter dag var jeg i templet og underviste uten at dere grep meg. — Men det som er skrevet, må gå i oppfyllelse.”

⁵⁰ Da forlot alle ham. De flyktet.

⁵¹ En som fulgte dem, var en viss ung mann med et linklede kastet rundt sin nakne kropp.

⁵² Men da de ville gripe den unge mannen, slapp han linkledet og løp naken bort.

⁵³ Så førte de Jesus frem for øverstepresten. Der var alle samlet — overprestene, de eldste og de skriftlærde.

⁵⁴ Peter hadde fulgt etter dem på avstand helt frem til øversteprestens forgård. Der satte han seg sammen med vaktene og varmet seg på ilden.

⁵⁵ Overprestene og hele Sanhedrinet jaktet på vitneforklaringer mot Jesus slik at de kunne få dømt ham til døden. Likevel fikk de ikke noe på ham.

⁵⁶ Mange vitnet falskt mot ham, men vitneutsagnene deres stemte ikke overens.

⁵⁷ Enda en gang stod noen frem og vitnet falskt mot ham. De sa:

⁵⁸ “Vi har hørt ham si: ‘Jeg skal rive ned denne helligdommen som er gjort av menneskehender, men etter tre dager skal jeg bygge opp en annen som ikke er laget av menneskehender.’”

⁵⁹ Men heller ikke da stemte vitneforklaringene deres overens.

⁶⁰ Da reiste øverstepresten seg midt blant dem og spurte ut Jesus. Og han sa: “Reagerer du ikke på det som disse vitner imot deg?”

⁶¹ Men han tidde og svarte ingenting. Igjen spurte øverstepresten ham ut. Han sa: “Er du Kristus, Sønn av Han som er velsignet?”

⁶² Jesus svarte: “Det er jeg. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himlenes skyer.”

⁶³ Da flerret øverstepresten kjortelen sin og spurte. “Hva trenger vi flere vitner til etter dette?

⁶⁴ Nå har dere hørt at han er blasfemisk! — Hva mener dere?” Og alle dømte ham skyldig til døden!

⁶⁵ Da begynte de å spytte på ham. Og de bandt bind for øynene hans og slo ham i ansiktet. “Profetér!” ropte de. Og vaktene slo ham med håndflatene.

⁶⁶ Mens Peter satt nede i forgården, kom en av øversteprestens tjenestepiker forbi.

⁶⁷ Hun så at Peter satt og varmet seg. Da hun fikk øye på ham, sa hun. “Du var også sammen med Jesus fra Nasaret?”

⁶⁸ Men han nektet og sa. “Jeg verken vet eller forstår hva du snakker om!” Så reiste han seg og gikk ut i innkjørselen. Da gol en hane!

⁶⁹ Og da tjenestepiken igjen så ham, begynte hun å si til dem som stod der: “Han der var også med ham!”

⁷⁰ Igjen nektet han. Men litt senere sa en av de som stod der: “Du er helt sikkert fra Galilea, for du har samme dialekten.”

⁷¹ Og da begynte han å sverge med eder: “Jeg kjenner ikke det mennesket som dere prater om!” Da gol hanen for andre gang!

⁷² Og da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: ‘Før hanen galer to ganger, skal du ha fornektet meg.’ Da brøt Peter sammen og gråt høylytt!

¹ Så snart det ble morgen holdt overprestene, de eldste og de skriftlærde og hele Sanhedrinet rådslagning med hverandre. Deretter bandt de Jesus og førte ham bort for å overgi ham til Pilatus.

² Pilatus spurte ham: “Er du jødenes konge?” Og han svarte: “Det er som du sier.”

³ Overprestene satte frem mange anklager mot ham, men han svarte dem ikke på noen av dem.

⁴ Da spurte Pilatus ham igjen: “Skal du ikke forsvare deg? — Hør hvordan de vitner mot deg!”

⁵ Men Jesus svarte fremdeles ikke på noe av det, og derfor undret Pilatus seg.

⁶ Nå ble det under høytiden løslatt en fange etter deres ønske.

⁷ De ville ha sagt ‘Barabbas,’ for han satt lenket sammen med noen opprørere som hadde begått drap under et opprør.

⁸ Og menneskemengden begynte å rope at han skulle gjøre som han alltid hadde gjort.

⁹ Pilatus svarte dem og sa: ‘Vil dere at jeg skal slippe fri jødenes konge?’

¹⁰ For han forstod at overprestene hadde overgitt ham på grunn av misunnelse.

¹¹ Men overprestene hisset opp massene for at han heller skulle sette fri Barabbas.

¹² Pilatus spurte igjen og sa: “Men hva vil dere jeg da skal gjøre med ham som påstår at han er jødenes konge?”

¹³ De ropte: “Staurfest^{*  *}gr. stauroo = staure

¹⁴ Da spurte Pilatus: “Hvorfor? Hvilken forbrytelse er han skyldig i?” Men da ropte de enda høyere: “Staurfest^{*  *}gr. stauroo = staure

¹⁵ Og fordi han ville holde seg inne med menneskemengden, gjorde han som de ville. Han satte Barabbas fri, men Jesus overlot han til å bli pisket og staurfestet.^{*  *}gr. stauroo = staure

¹⁶ Soldatene førte ham så bort. Og de førte ham inn i gårdsplassen til det som var Pretoriet. Der samlet de hele vaktstyrken.

¹⁷ Deretter kledde de ham i purpur og flettet en tornekrans som de satte på ham.

¹⁸ Så begynte de å gjøre honnør for ham: “Vær hilset, du jødenes konge!”

¹⁹ Så slo de ham i hodet med et sivrør og spyttet på ham. Og de bøyde seg og falt på kne foran ham som for å ære ham.

²⁰ Da de hadde holdt ham for narr, tok de av ham den purpurrøde, lot som om de skar av ham hans edlere deler, og kledde på ham den samme kappen som han hadde hatt på seg. Så førte de ham bort for å staurfeste^{*  *}gr. stauroo = staure

²¹ Da tvang de en viss Simon fra Kyrene som gikk der, han var kommet inn fra markene og var far til Aleksander og Rufus, til å bære stauren.^{*  *}gr. stauros = staur

²² Så førte de ham til stedet Golgata som oversatt betyr Hodeskallestedet.

²³ De gav ham vin å drikke som var blandet med myrra, men han tok ikke imot den.

²⁴ Da de hadde naglet ham til stauren, ble det strid om kappen hans, men da trakk de lodd om hvem som skulle ha den.

²⁵ Det var i den tredje timen de staurfestet^{*  *}gr. stauroo = staure

²⁶ På skriften med anklagen mot ham var det skrevet: JØDENES KONGE.

²⁷ To røvere ble staurfestet^{*  *}gr. stauroo = staure

²⁸ Og slik gikk Skriften i oppfyllelse når den sier: ‘Han ble regnet blant forbryterne.’  JES 53,12 

²⁹ De som gikk forbi, spottet ved å ristet på hodet og si: “Ha! Var det ikke du som skulle rive ned helligdommen og bygge den opp igjen på tre dager!

³⁰ Redd deg selv og kom deg ned fra stauren!”^{*  *}gr. stauros = staur

³¹ På samme måten holdt også overprestene ham for narr. De sa til hverandre fremfor de skriftlærde: “Han har reddet andre, men seg selv kan han ikke redde!

³² La denne Kristus, Israels konge, komme ned fra stauren* med det samme slik at vi kan se og tro!” *gr.stauros = staur Også den ene som ble naglet til stauren sammen med ham, slengte ukvemsord mot ham.

³³ I den sjette timen ble det et mørke over hele landet til den niende timen.

³⁴ Og i den niende timen ropte Jesus med høy røst: “Elo’i, Elo’i, lama sabaktani?” Oversatt betyr det: ‘Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’

³⁵ Noen som stod i nærheten, hørte det og sa: “Se! — Han roper på Elijah!”

³⁶ Da var det én som sprang og fylte en svamp med sur vin. Han festet den til et sivrør som han rakte ham for at han skulle få drikke. Men én sa: “La ham være. — La oss se om Elijah kommer og tar ham ned.”

³⁷ Da utstøtte Jesus et høyt rop og gav opp ånden.

³⁸ Og forhenget i helligdommen revnet i to ovenfra og ned!

³⁹ Da den hærføreren som stod rett foran ham, hørte hvordan han ropte da han gav opp ånden, utbrøt han: “Sannelig, dette mennesket var Guds Sønn!”

⁴⁰ Noen kvinner stod og fulgte med på avstand. Blant dem var Maria fra Magdala, og Maria, mor til Jakob og den yngste, Josef, og Salome.

⁴¹ Disse var fra Galilea, og de hadde fulgt ham og stelt for ham. Men også mange andre hadde kommet sammen med ham opp til Jerusalem.

⁴² Det var allerede blitt kveld og det gikk derfor mot slutten på forberedelsesdagen, dagen før sabbatene.

⁴³ Josef fra Arimatea var et ansett rådsmedlem^{**  *}medlem av Sanhedrinet

⁴⁴ Pilatus ble overrasket over at han allerede var død. Han sendte bud på hærføreren og spurte hvor lenge det var siden han døde.

⁴⁵ Og da han fikk vite det av hærføreren, overlot han hans legeme til Josef.

⁴⁶ Han kjøpte lintøy, og han tok ned Jesu legeme. Han kledde ham i lintøyet og la ham i et gravkammer som var hugget ut i en klippe. Så rullet han en stein foran åpningen til gravkammeret.

⁴⁷ Maria fra Magdala, Maria og Josef så hvor de la ham.

¹ Da sabbatene var over, gikk Maria fra Magdala, Maria, Jakob og Salome og kjøpte kryddersalve. Og de gikk for å salve ham.

² Ganske tidlig etter sabbatene kom de til gravkammeret. Da stod solen opp.

³ De sa til hverandre: “Hvordan skal vi få rullet bort steinen fra åpningen til gravkammeret?”

⁴ Men da de fikk øye på det, så de at steinen var rullet bort. Og den var meget stor.

⁵ Og da de kom inn i gravkammeret, så de en ung mann som satt helt til høyre inntullet i en hvit kledning. Da ble de forskrekket!

⁶ Men han sa: “Vær ikke forskrekket. Dere ser etter Jesus fra Nasaret, han som de staurfestet.^{*  *}gr. stauroo = staure

⁷ Men gå og si til disiplene, og til Peter: “Han er gått i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik han har sagt.”

⁸ De gikk hurtig ut og flyktet fra gravkammeret, for de skalv av opphisselse. Og de sa ikke et ord til noen, for de var redde. Her slutter budskapet etter Markus. Versene fra 9-20 er ikke anerkjent som opprinnelig skrevet av Markus.

⁹ Da Jesus var oppstått tidlig på den første dagen etter sabbatene, viste han seg først for Maria fra Magdala som han hadde drevet sju demoner ut av.

¹⁰ Hun gikk og fortalte det til dem som hadde deltatt med ham. Og de sørget og gråt høyt.

¹¹ Men da de hørte at han var i live, og at hun hadde sett ham, trodde de henne ikke.

¹² Etter dette manifesterte han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de var ute og gikk på landet.

¹³ De gikk og fortalte det til de andre, men ingen trodde dem.

¹⁴ Senere manifesterte han seg for de elleve mens de lenet seg til bords, og han refset dem for deres mangel på tro fordi de så hardhjertet hadde nektet å tro på dem som hadde sett ham etter at han var oppreist.

¹⁵ Og han sa: “Gå ut i hele verden og forkynn budskapet for alle skapninger.

¹⁶ Den som tror og blir døpt, skal bli reddet, men den som ikke tror, skal bli fordømt.”

¹⁷ “Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut demoner, og de skal tale i nye tungemål.

¹⁸ De skal ta opp slanger, og hvis de drikker noe som er dødelig, skal det ikke skade dem. Og når de legger hendene på de syke, skal de bli friske.”

¹⁹ Så, etter at Herren hadde talt til dem, ble han tatt opp til himlene. Og der satte han seg ved Guds høyre hånd.

²⁰ Så dro de ut og forkynte over alt, og Herren virket sammen med dem og stadfestet sitt ord gjennom de tegn som fulgte dem.