Gjerningene

¹ Mitt første skriv til dere som elsker Gud,^* var om alt det Jesus begynte å gjøre, og det han underviste, frem til den dagen da han ble tatt opp.  ^*gr. theofilus

² Det skjedde etter at han ved Den hellige ånd gav sine befalinger til de apostlene som han hadde utvalgt.

³ Og det var dem han viste seg levende for etter lidelsene. Han gav dem mange tegn og åpenbaringer i førti dager, og han talte til dem om Guds rike.

⁴ Mens han var sammen med dem og forklarte dem, befalte han: ‘Hold dere i Jerusalem og vent der på gaven fra min Far, den som dere har hørt om.

⁵ For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd ikke mange dager heretter.’

⁶ En gang da de var sammen med ham, spurte de: ‘Herre, vil du på den tiden gjenopprette riket for Israel?’

⁷ Han svarte: ‘Det er ikke for dere å vite tider eller stunder som min Far har underlagt sin egen myndighet.

⁸ Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere. Da skal dere være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria, og til de fjerneste steder på jorden.’

⁹ Da han hadde sagt dette, så de at han ble løftet opp i en sky. Og han fortsatte oppover borte fra øynene deres.

¹⁰ De stod og stirret opp mot himlene mens han var på vei bort fra dem. Og se! — da stod to hvitkledde menn ved siden av dem!

¹¹ De sa: “Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himlene? Den Jesus som ble tatt opp til himlene, skal komme tilbake på den samme måten som dere har sett ham stige opp til himlene.”

¹² Så dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som blir kalt Olivenhøyden. Det er en sabbatsreise fra Jerusalem.

¹³ Da de kom frem, gikk de opp til loftsalen der de holdt til. Det var Peter, Johannes, Jakob og Andreas, Filip, Tomas, Bartolomeus, Matteus, Jakob til Alfeus, Simon seloten og Judas til Jakob.

¹⁴ Alle disse holdt sammen som én enhet i bønn og påkallelse. Sammen med dem var også noen av kvinnene, og Maria, Jesu mor, og brødrene hans.

¹⁵ I disse dagene stod Peter frem blant disiplene, en menneskemengde i et antall på rundt hundre og tjue personer, og sa:

¹⁶ “Menn, brødre: Dette skriftord måtte bli oppfylt; det som David hadde forutsagt ved Den hellige ånd angående Judas — han som ble veiviser for dem som pågrep Jesus.

¹⁷ Han ble regnet som en av oss og fikk del i den samme tjenesten.

¹⁸ Nå ble det kjøpt et jordstykke for den urettferdighetslønnen. Der falt han hodestups. Og det skjedde da han falt hodestups, at buken ble revet opp og alle innvollene veltet ut.

¹⁹ Alle som bodde i Jerusalem fikk vite dette. Derfor kalte de dette jordstykket på sitt eget språk for Akaldama. Det er Blodåkeren.”

²⁰ “Det står skrevet i Salmenes skriftrull: ‘La hans sted bli øde, la ingen bo på det,’ og ‘La en annen overta hans tjeneste.’  SAL 69,26 ,  SAL 109,8 

²¹ Derfor må det være en som har vært sammen med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut iblant oss — fra han ble døpt av Johannes til han ble tatt opp fra oss.

²² Det må også være en som var vitne til hans oppstandelse.”

²³ Da stod det om to: Josef, kalt Barsabbas, også kjent som Justus, og Mattias.

²⁴ Og de ba og sa: “HERRE,^* du kjenner alles hjerter. Vis oss hvem av disse to vi skal velge.  ^*JHVH

²⁵ Og slik kan han få del i den tjenesten som apostel som Judas forskuslet ved å gå til sitt eget sted.”

²⁶ De overlot det til loddtrekning, og loddet falt på Mattias. Og deretter ble han regnet sammen med de elleve som apostel.

¹ Da pinsedagen kom, var de alle^* samlet på samme sted.  ^*de tolv, vers  1:26 ,  2:4 ,  2:7 

² Da skjedde det at det plutselig kom en lyd fra himlene, som en kraftig stormvind. Og den fylte hele huset der de oppholdt seg.

³ Da fikk de se noe som lignet tunger av ild. De ble fordelt slik at de satte seg én på hver av dem.

⁴ Da ble de alle^* fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale i fremmede tungemål, alt etter som de ved ånden ble gitt å uttale seg på.  ^*de tolv, vers  1:26 ,  2:4 ,  2:7 

⁵ I Jerusalem bodde det blant jødene mange gudfryktige menn av alle folkeslag under himlene.

⁶ Dermed ble det som om det hadde skjedd et drap, for da de hørte lyden, samlet en forvirret folkemengde seg, for hver og én av dem hørte at de talte på deres eget språk.

⁷ Alle som var til stede, ble fulle av forundring og spurte hverandre: “Se! — er ikke alle som snakker, galileere?

⁸ Hvordan kan vi da høre at de snakker det samme språket som er fra det stedet hvor vi ble født?”

⁹ De var partere, medere, elamitter, innbyggere fra Mesopotamia,^* Judea, Kappadokia, Pontus og Asia.  ^*mellom to elver, (Eufrat og Tigris)

¹⁰ Og de var fra Frygia, Pamfylia og Egypt, og fra de områdene av Libya som grenser til Kyrene, de var besøkende fra Rom, jøder og proselytter.

¹¹ Også kretere og arabere hørte at de talte om Guds storhet på deres tungemål.

¹² De som var tilstede, var i stor villrede og spurte hverandre: “Hva kan dette bety?”

¹³ Men andre holdt dem for narr og sa: “De er beruset på nygjæret vin!”

¹⁴ Da stod Peter frem sammen med de elleve, hevet stemmen og talte til dem: “Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem. Legg godt merke til den kunnskap jeg nå tilkjennegir for dere!

¹⁵ De er ikke beruset slik dere tror! Det er bare den tredje^* timen på dagen!  ^*mellom klokken åtte og ni om morgenen

¹⁶ Men dette er talt ved profeten Joel:

¹⁷ ‘Slik skal det være i de siste dager,’ sier Gud. ‘Da skal alt kjøtt bli overøst av min ånd. Deres sønner og døtre skal profetere, deres unge menn skal se i syner og deres eldste skal drømme drømmer.

¹⁸ Også over slaver og slavinner vil jeg utøse av min ånd i de dager, og de skal profetere.

¹⁹ Jeg skal gi under på himlene der oppe og tegn på jorden der nede — blod, ild og røykskyer!

²⁰ Solen skal bli til mørke og månen til blod før Jehovahs store og mektige dag kommer!

²¹ Men det skal være slik at alle som påkaller Jehovahs navn, skal bli reddet!’  JOE 2,28-32 

²² Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus fra Nasaret ble utsendt av Gud med kraft til å utøve under og tegn midt iblant dere, som dere vet.

²³ Han ble fremstilt for og dømt av Rådet, og etter Guds forutviten overgitt i ondes hender for å bli festet til et tre og drept.

²⁴ Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens smerte, for døden skulle ikke ha kraft til å holde på ham.

²⁵ Det var om ham David talte da han forutsa: ‘Jehovah er alltid fremfor meg ved min høyre hånd, for at jeg ikke skal rokkes.

²⁶ Derfor var mitt hjerte lykkelig, og min tunge frydet seg, for at også mitt kjøtt skal hvile i håp.

²⁷ For du skal ikke etterlate min sjel i graven, og heller ikke la din hellige gå i forråtnelse.

²⁸ Du har gjort livets vei kjent for meg og fylt meg med glede fremfor deg.’  SAL 16,8-11 

²⁹ Menn, brødre! — Jeg kan fastslå med frimodighet at patriarken David døde og ble begravd, og hans gravsted er fremdeles hos oss til denne dag.

³⁰ Og han var gjort kjent med, som profet, at Gud hadde sverget med en ed å oppreise en frukt fra hans kjønnslem etter kjøttet, Kristus, og sette ham på tronen.

³¹ Han fikk forutse det som var talt om Kristus — at hans sjel ikke skulle bli etterlatt i graven for at hans kjøtt ikke skulle gå i forråtnelse.

³² Denne Jesus ble oppreist av Gud, noe vi alle kan vitne om.

³³ Derfor ble han oppløftet til Guds høyre hånd, og etter sin Fars løfte om å gi oss av Den hellige ånd har han overøst oss med den — slik dere nå ser og hører.

³⁴ Men David steg ikke opp til himlene.

³⁵ For han sier selv: ‘Jehovah sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg har lagt dine fiender som fotskammel for dine føtter.’  SAL 110,1 

³⁶ Derfor skal alle i Israels hus være fullt klar over at Gud har gjort den Jesus som dere staurfestet,^* til både Herre og Kristus!”  ^*gr. stauroo = staure

³⁷ Da de hørte det, stakk det dem i hjertet, og de spurte Peter og de andre apostlene: “Menn, brødre, hva skal vi gjøre?”

³⁸ Peter svarte: “Vis anger og døp dere, hver og én i Jesu Kristi navn, og få tilgivelse for deres synder. Da kan dere få av Den hellige ånd som gave.

³⁹ Løftet gjelder dere og deres barn, og alle som er langt borte, så mange som HERREN^* vår Gud vil kalle til seg.”  ^*JHVH

⁴⁰ Med mange andre ord vitnet han og formante dem. Han sa: “Bli reddet fra denne vrange slekt!”

⁴¹ De som da gledet seg og var mottakelige for hans ord, ble døpt på samme dag, og rundt tre tusen sjeler ble lagt til de andre.

⁴² Og de holdt fast ved apostlenes lære i et fellesskap med brødsbrytelse og bønn.

⁴³ Og hver sjel ble fylt med ærefrykt av de mange under og tegn som skjedde ved apostlene.

⁴⁴ Og alle som trodde på det samme som dem selv, hadde alt felles.

⁴⁵ De solgte sine eiendommer og eiendeler og delte med alle som hadde trengsel.

⁴⁶ Og de fortsatte dag etter dag å møtes i templet. De brøt brødet i sine hjem, og de åt sin mat med glade og oppriktige hjerter.

⁴⁷ De priste Gud og hadde hele folkets nåde. Og HERREN^* la dag etter dag dem til menigheten som skulle bli reddet.  ^*JHVH

¹ Så gikk Peter og Johannes sammen til bønnetimen i templet. Det var i den niende timen.

² En mann som hadde vært krøpling fra fødselen av, ble båret til den tempelporten som ble kalt Dekor. Og dag etter dag satt han og ba om barmhjertighetsgaver da de gikk inn i templet.

³ Da han så at Peter og Johannes skulle gå inn i templet, spurte han om en barmhjertighetsgave.

⁴ Peter stirret på ham, men Johannes sa: “Se på oss!”

⁵ Da så han oppmerksomt på dem i forventning om å få noe.

⁶ Da sa Peter: “Sølv eller gull har vi ingenting av, men av det vi har, skal du få: I Jesu Kristi fra Nasarets navn, reis deg opp og gå omkring!”

⁷ Han tok tak i hans høyre hånd og reiste ham opp. Og straks ble føttene og anklene hans styrket.

⁸ Så hoppet han opp, stod, og gikk omkring. Straks gikk han inn i templet og hoppet rundt og priste Gud.

⁹ Og hele folket så at han gikk rundt og priste Gud.

¹⁰ De kjente ham igjen som den lamme som satt og spurte etter barmhjertighetsgaver ved tempelporten Dekor. Og de ble fylt av undring og forbløffelse da de så det som var skjedd med ham.

¹¹ Den lamme, som var leget, holdt seg til Peter og Johannes, for folk stimlet sammen om dem ved porten til det stedet som ble kalt Salomos søylegang.

¹² Da Peter så dette, reagerte han: “Israelittiske menn, hvorfor overrasker dette dere som om dere skulle tro at vi av egen kraft og fromhet har gjort at han kan gå omkring?

¹³ Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som dere overgav til Pilatus og fornektet fremfor ham slik at Pilatus dømte ham til døden.

¹⁴ For dere fornektet den Hellige og Rettferdige og ba om at en morder måtte bli benådet.

¹⁵ Dere drepte den Livets fyrste som Gud reiste opp fra de døde, noe vi var vitner til.

¹⁶ Det er ved hans navn, ved troen på hans navn, at denne mannen, som dere ser og kjenner, har fått ny styrke. Og det er gjennom troen på ham denne mannen er blitt helt frisk fremfor dere alle.

¹⁷ Og nå, brødre, vet vi at dere gjorde det i uvitenhet, slik også rådsmennene gjorde.

¹⁸ For det var forutsagt ved alle profetene at Kristus måtte lide, og slik ble det oppfylt.

¹⁹ Vis derfor anger og omvend dere i deres hjerter, for at det som er fra den tiden skal bli utvisket. Forny dere og still dere fremfor HERREN.^{*  *}JHVH

²⁰ Da vil han sende dere Jesus Kristus, han som er blitt forkynt for dere.

²¹ Han er den som himlene skal ta imot inntil den tiden kommer da Gud skal gjenopprette alt det som han har talt om gjennom sine hellige profeters munn fra denne tidens begynnelse.

²² For Moses har sannelig sagt til fedrene: ‘En Profet som meg skal Jehovah din Gud oppreise for deg og dine brødre, og dere skal lytte til alt han taler til dere.

²³ Men hver sjel som ikke vil høre på det den Profeten har å si, skal bli utslettet fra sitt folk.’  5 Mos 18,15-19 

²⁴ For alle profetene fra Samuel, og alle som kom etter ham, har også forutsagt disse dagene.

²⁵ Dere er sønner av profetene og av den pakt Gud sluttet med deres fedre da han sa til Abraham: ‘Gjennom din sæd skal alle folk på jorden bli velsignet.’  1 Mos 26,4 

²⁶ Etter at Gud hadde oppreist sin tjener Jesus, sendte han ham som en velsignelse for alle som ville omvende seg fra sine onde gjerninger.”

¹ Mens de talte til folket, kom prestene, lederen for tempelvaktene og saddukeerne, og stilte seg foran dem.

² De ble kraftig opprørt fordi apostlene underviste folket og forkynte at Jesus var blitt oppreist fra de døde.

³ Da ble de pågrepet og satt i fengsel til neste morgen, for det var allerede kveld.

⁴ Men mange som hørte deres ord, trodde på dem. Antall menn der var rundt fem tusen.

⁵ Det skjedde om morgenen: Rådsmennene, de eldste og de skriftlærde møttes i Jerusalem.

⁶ Og øverstepresten Annas var til stede sammen med Kaifas, Johannes, Aleksander og forskjellige andre av øversteprestens og presteskapets slektninger.

⁷ De ble fremstilt fremfor dem, og de befalte: “Ved hvilken kraft eller i hvilket navn gjør dere dette?”

⁸ Da svarte Peter, som var fylt av Den hellige ånd: “Folkets rådsmenn og dere eldste blant Israel:^{*  *}Jakobs sønner

⁹ Hvis det er slik at vi på denne dag skal bli forhørt for å ha gjort en god gjerning mot et sykt menneske slik at han ble reddet, så skal dere og hele Israels folk vite dette:

¹⁰ Det er i Jesu Kristi fra Nasarets navn, ham som dere staurfestet,^* men som Gud oppreiste fra de døde, denne mannen nå kan stå fremfor dere helt frisk.  ^*gr. stauroo = staure

¹¹ Han var ‘steinen som dere bygningsmenn forkastet, men som nå er blitt hodesteinen.’  SAL 118,22 

¹² Det er ingen redning i noen annen, for det finnes ikke noe annet navn under himlene gitt til mennesker, som kan redde dere.”

¹³ Da de så Peters og Johannes’ frimodighet og måtte erkjenne at de var uutdannede og ulærde mennesker, ble de forundret. Og de måtte erkjenne at de hadde vært sammen med Jesus.

¹⁴ Og fordi de så det mennesket som var blitt helbredet stå sammen med dem, kunne de ikke motsi dem på noen måte.

¹⁵ Så befalte de dem å forlate Sanhedrinet for å rådføre seg med hverandre.

¹⁶ De sa: “Hva skal vi gjøre med disse menneskene? For alle kjenner til det tegnet som har skjedd, for det er gjort kjent for alle som bor i Jerusalem, og ingen kan benekte det.

¹⁷ Men for at denne trusselen ikke skal spre seg blant et flertall av folket, må vi true disse menneskene til heretter ikke å tale i dette navnet!”

¹⁸ Så kalte de dem inn igjen, og de befalte dem aldri mer å tale eller å undervise i Jesu navn.

¹⁹ Men Peter og Johannes reagerte og sa: “Om det er rett fremfor Gud å høre mer på dere enn på Gud, kan dere selv dømme om.

²⁰ Men vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt!”

²¹ Da truet de dem enda strengere, men de kunne ikke finne noen måte å straffe dem på for hele folket lovpriste Gud for det som hadde skjedd.

²² For det mennesket som dette helbredelsestegnet var utført på, var over førti år.

²³ Etter at de var blitt løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det overprestene og de eldste hadde sagt til dem.

²⁴ Da de hørte dette, hevet de sine stemmer samstemt til Gud og sa: “Suverene Gud, du som har skapt himlene og jorden, og havet og alt som er i det.

²⁵ Du har talt gjennom din tjener Davids munn da du sa: ‘Hvorfor raste de av folkeslagene? Og hvorfor planla folket tomme gjerninger?

²⁶ Jordens konger reiste seg og rådsmennene samlet seg mot Jehovah og hans Messias.’  SAL 2,1-2 

²⁷ For sannelig gikk de mot din hellige tjener Jesus, han som du har salvet, og både folkeslagenes Herodes og Pontius Pilatus, sammen med Israels folk, samlet seg mot ham.

²⁸ De gjorde det som du etter din vilje hadde forutsagt skulle skje.

²⁹ Og nå, HERRE,^* gi akt på deres trusler og gi dine slaver all frimodighet til å forkynne ditt ord.  ^*JHVH

³⁰ Rekk ut din hånd og la helbredelsestegn og under skje i din hellige tjener Jesu navn.”

³¹ Etter bønnen begynte huset der de var samlet, å riste! Og alle ble fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.

³² Hele flokken av troende var som ett hjerte og én sjel, og ingen krevde at det han selv eide, skulle være hans eget, for alle delte alt med alle.

³³ Med stor kraft fremla apostlene sine vitneforklaringer om Herren Jesu oppstandelse, og de hadde stor nåde hos alle.

³⁴ Ingen blant dem led nød, for alle som eide jordstykker eller hus solgte dem og gav dem beløpet for det som ble solgt.

³⁵ De la det fremfor apostlenes føtter, som igjen fordelte alt etter behov.

³⁶ Joses, en som apostlene kalte Barnabas, oversatt betyr det Trøstens sønn, var levitt og født på Kypros.

³⁷ Han bodde selv på et jordstykke som han solgte. Han kom med pengene og la dem fremfor apostlenes føtter.

¹ En mann som hette Ananias og hans kvinne Saffira, solgte også sin eiendom.

² Men han holdt tilbake noe av beløpet, og det var også hans kvinne fullt klar over. Derfor kom han bare med en del av summen og la fremfor apostlenes føtter.

³ Da sa Peter til ham: “Hvordan kan Satan ha fylt ditt hjerte slik at du har løyet ved Den hellige ånd og beholdt noe av beløpet som du fikk for jordstykket ditt for deg selv?

⁴ Hadde du ikke selv fullmakt over det før du solgte det? Hvordan kunne du gi rom for noe slikt i ditt hjerte? For du har løyet for både mennesker og for Gud!”

⁵ Da Ananias hørte dette, falt han død om! Og stor frykt grep alle som hørte om det.

⁶ De unge mennene som var til stede, løftet ham opp, bar ham ut og begravde ham.

⁷ Så gikk det tre timer, men hans kvinne visste ikke hva som hadde skjedd da hun kom inn.

⁸ Peter spurte henne: “Si meg om dere solgte jordstykket for så mye?” Hun svarte: “Ja, for så mye.”

⁹ Da sa Peter til henne: “Hvordan kunne også du samtykke i å sette HERRENs^* ånd på prøve? Se! — føttene til dem som begravde din mann, står ved døren, og de skal også bære ut deg!”  ^*JHVH

¹⁰ Da falt hun straks død om foran føttene hans. Og da de unge mennene kom inn igjen og så at hun var død, bar de henne ut, og de begravde henne ved siden av hennes mann.

¹¹ Det falt en stor frykt over hele menigheten da de hørte om dette.

¹² Ved apostlenes hender skjedde det mange tegn og under blant folket. De hadde nå for vane å møtes i Salomons søylegang.

¹³ Men blant de andre var det ingen som våget å slå seg sammen med dem, selv om de ble sett opp til av folket.

¹⁴ Av dem som trodde, ble stadig flere lagt til Herrens menighet. Og de ble mange, både menn og kvinner.

¹⁵ Derfor bar mange sine syke ut på gaten og la dem på bårer eller matter for at Peters skygge skulle komme over dem.

¹⁶ Det samlet seg også mange fra byene omkring Jerusalem som kom bærende med sine syke og slike som var plaget av urene ånder. Og hver eneste ble helbredet.

¹⁷ Da stod øverstepresten frem sammen med alle dem som var fra saddukeernes parti. Og de var fulle av misunnelse.

¹⁸ De pågrep apostlene og satte dem i det offentlige fengslet.

¹⁹ Den natten kom en HERRENs^* budbringer til dem. Han åpnet fengselsportene for dem. Han førte dem ut og sa:  ^*JHVH

²⁰ “Gå, still dere i templet og tal alle disse livets ord til folket.”

²¹ Da de hørte det, gikk de tidlig på morgenen inn i templet og underviste. Men øverstepresten gikk og kalte sammen Sanhedrinet, alle rådsmennene blant Israels sønner, for å føre apostlene frem for dem fra fengslet.

²² Da tempelvaktene kom frem, oppdaget de at det ikke var noen der. Og de avgav rapport om det:

²³ De sa: “Vi så at fengslet virkelig var forsvarlig avlåst, og det stod vakter plassert ved døren. Men da de åpnet opp, så vi ingen der inne!”

²⁴ Da ble de som var i templet, øverstepresten, vaktsjefen og overprestene, forundret over hvordan det kunne ha skjedd!

²⁵ Og noen kom og rapporterte til dem. De sa: “Se! — de mennene som dere satte i fengsel, står i templet og underviser folket!”

²⁶ Da gikk vaktsjefen og noen av vaktene og hentet dem uten at de brukte makt, for de var redde for at folket skulle steine dem.

²⁷ Da de hadde hentet dem, stilte de dem frem for Sanhedrinet. Øverstepresten spurte dem ut og sa:

²⁸ “Har vi ikke befalt at dere ikke skal undervise i dette navnet! Men dere har fylt Jerusalem med denne læren, og dere har som mål å bringe dette menneskets blod over oss!”

²⁹ Da reagerte Peter og de andre apostlene med å si: “Vi må adlyde Gud mer enn mennesker!

³⁰ Våre fedres Gud oppreiste Jesus, ham som dere drepte ved å henge ham på et tre.

³¹ Men Gud løftet ham opp til sin høyre hånd som Fyrste og Redningsmann for at Israel skulle angre og få tilgivelse for sine synder.

³² Og vi er vitner til alt dette ved Den hellige ånd som Gud gir til dem som adlyder ham.”

³³ Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de bestemte seg for å ta livet av dem.

³⁴ Men da reiste én i Sanhedrinet seg; en fariseer med navn Gamaliel.^* Han var en lovlærd som hadde stor respekt blant hele folket. Og han ba om at apostlene ble ført ut derfra en stund.  ^*Gud belønner med godhet

³⁵ Han sa: “Israelittiske menn, tenk nøye over hva dere vil gjøre mot disse menneskene.

³⁶ Før disse dager stod Teudas frem. Han regnet seg selv som en stor mann, og rundt fire hundre menn fulgte ham. Men han ble drept, hans tilhengere ble spredd og de ble til ingenting.

³⁷ Etter dette stod Judas fra Galilea frem under folketellingen. Og han trakk til seg tilhengere. Men han omkom, og alle dem som fulgte ham, ble spredt.

³⁸ Derfor sier jeg dere: La disse menneskene være i fred. For hvis deres hensikt og gjerninger er av mennesker, vil også de mislykkes.

³⁹ Men hvis dette er av Gud, vil ingen kraft noen gang kunne stoppe dem! Se derfor til at dere ikke kjemper mot Gud!”

⁴⁰ Og de ble overbevist. Så kalte de til seg apostlene igjen og fikk dem pisket. Og de advarte dem mot å tale i Jesu navn. Så ble de løslatt.

⁴¹ Deretter dro de bort fra Sanhedrinet. Og de gledet seg fordi de var blitt funnet verdig til å bli vanæret for hans navns skyld.

⁴² Hver dag, enten i templet eller fra hus til hus, fortsatte de å undervise budskapet om Jesus Kristus.

¹ På den tiden økte antall disipler. Og da begynte de gresktalende å murre mot hebreerne fordi enkene deres ble forbigått under den daglige tjenesten.

² Da kalte de tolv til seg et stort antall disipler og sa: “Det er ingen grunn til at vi skal sette Guds ord til side for å tjene ved bordene.

³ Derfor, brødre, skal dere velge ut sju menn blant dere som har godt omdømme, og som er fulle av Den hellige ånd og har visdom. La oss sette disse til den gjerningen.

⁴ Og dermed kan vi konsentrere oss om bønnen og ordets forkynnelse.”

⁵ Forslaget ble akseptert av alle som var til stede. De valgte Stefanus, en mann med sterk tro som var full av Den hellige ånd, sammen med Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Permenas, og Nokolaus, en proselytt fra Antiokia.

⁶ De ble ført frem for apostlene, som ba for dem mens de la hendene på dem.

⁷ Og ordet ble spredd videre utover, og antall disipler i Jerusalem økte hurtig. Også et stort antall prester ble trofaste i troen.

⁸ Stefanus var full av troens kraft, og han gjorde store under og tegn blant folket.

⁹ Da stod noen frem i den synagogen som ble kalt libertinernes^* synagoge. De var kyreneere, aleksandrinere, kilikere og asiater. Og de kom i diskusjon med Stefanus.  ^*frigitte romerske slaver

¹⁰ Men de hadde ikke styrke til å stå imot den visdom og den ånd han talte ved.

¹¹ Da bestakk de noen menn som sa: “Vi har hørt ham tale spottende ord mot Moses og Gud.”

¹² Og de hisset opp folket og de eldste og de skriftlærde slik at de reiste seg imot ham, grep ham og førte ham frem for Sanhedrinet.

¹³ Da stod de falske vitnene frem og sa: “Dette mennesket slutter ikke å tale blasfemiske ord mot dette hellige stedet og loven.

¹⁴ Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned dette stedet og forandre de skikkene som Moses har gitt oss.”

¹⁵ Alle medlemmene i Sanhedrinet festet blikket på ham og så ansiktet hans skinne som ansiktet på en budbringer.

¹ Da spurte øverstepresten ham: “Stemmer dette?”

² Til det svarte han: “Brødre, fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han ennå var i Mesopotamia, før han bodde i Karan.

³ Han sa til ham: ‘Dra ut fra dine slektningers land til det landet jeg vil vise deg.’  1 Mos 12,1 

⁴ Så dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Og derfra, etter sin fars død, slo han seg ned i dette landet som dere nå bor i.

⁵ Men han fikk ingen arv her — ikke engang nok til å sette sin fot på! Likevel ble han fortalt at han og de av hans sæd skulle få landet som sin eiendom, selv om han ikke hadde noen barn.

⁶ Slik talte Gud til ham: ‘De av din sæd skal være fremmede i et fiendtlig land. Der skal de slave og lide i fire hundre år.

⁷ Men det folket som de slaver under, vil jeg dømme!’ sa Gud. ‘Deretter skal de dra ut derfra for å tjene meg på dette stedet.’  1 Mos 15,13-14 ,  2 Mos 3,12 

⁸ Og han fikk pakten om omskjærelsen. Så ble han far til Isak som ble omskåret på den åttende dagen. Og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene.

⁹ Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt, men Gud var med ham.

¹⁰ Og han befridde ham fra alle trengsler og gav ham nåde og visdom i møte med farao, kongen av Egypt. Og han satte ham til å herske over Egypt og hele sin husholdning.

¹¹ Da ble det hungersnød over hele jorden. Også i Egypt og Kanaan var det store trengsler, og våre fedre kunne ikke skaffe nok til sitt livsopphold.

¹² Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre ut for første gang.

¹³ Den andre gangen tilkjennegav Josef for dem hvem han var. Og Josef gjorde dem også kjent for Farao.

¹⁴ Så sendte Josef bud på sin far Jakob og alle hans slektninger, syttifem sjeler i alt.

¹⁵ Deretter dro Jakob til Egypt, der både han og våre fedre døde.

¹⁶ De ble båret tilbake til Sikem og lagt i den graven som Abraham hadde kjøpt for en sum sølvpenger fra Hamors sønn Sikem.

¹⁷ Da det nærmet seg tiden for det løftet som Gud hadde sverget til Abraham, hadde folket vokst og blitt tallrikt i Egypt.

¹⁸ Så stod en annen konge frem som ikke kjente til Josef.

¹⁹ Han behandlet vårt folk svikefullt, undertrykte våre fedre og tvang dem til å sette ut de nyfødte barna for at de ikke skulle leve opp.

²⁰ På den tiden ble Moses født, han som behaget Gud. Han ble oppfostret i sin fars hus til han var tre måneder.

²¹ Da han ble satt ut, tok Faraos datter ham opp og oppfostret ham som sin egen sønn.

²² Og Moses ble opplært i hele Egypts visdom, og han ble mektig i ord og gjerninger.

²³ Så fylte Moses førti år. Og på den tiden fikk han det over seg at han ville besøke sine brødre, Israels sønner.

²⁴ Da så han at en av dem ble mishandlet. Han tok ham i forsvar og hevnet den undertrykte ved å slå egypteren i hjel.

²⁵ Moses regnet med at hans brødre ville forstå at han var gitt dem fra Guds hånd, men det forstod de ikke.

²⁶ Neste dag så han at de slåss med hverandre. Han ville prøve å roe dem ned og sa: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor mishandler dere hverandre?’

²⁷ Men han som mishandlet sin neste, skjøv ham til side og sa: ‘Hvem har satt deg til hersker og dommer over oss?

²⁸ Eller har du tenkt å slå i hjel meg også, slik du slo i hjel egypteren i går?’  2 Mos 2,13-14 

²⁹ Moses flyktet da han hørte dette. Han ble værende i landet Midjan som fremmed, og der fikk han to sønner.

³⁰ Etter at det igjen var gått førti år, viste Budbringeren seg for Moses i ødemarken ved fjellet Sinai i flammene av ilden fra den brennende busken.

³¹ Da Moses så det, ble han forskrekket over synet. Og da han nærmet seg for å undersøke nøyere, skjedde det at HERRENs^* røst kom til ham:  ^*JHVH

³² ‘Jeg er dine fedres Gud, og jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.’ Moses skalv, og han våget ikke å se dit.  2 Mos 3,6 

³³ Da sa HERREN^* til ham: ‘Ta av deg sandalene, for det stedet der du står, er hellig.  2 Mos 3,5   ^*JHVH

³⁴ Jeg har virkelig sett mitt folks elendighet i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop, og jeg har steget ned for å befri dem. Og nå er jeg kommet for å sende deg til Egypt.’  2 Mos 3,7-10 

³⁵ Dette er den Moses som de avviste da de sa: ‘Hvem har satt deg til hersker og dommer over oss?’ Men han ble sendt for å bli deres hersker og befrier ved Budbringerens hånd, han som viste seg for ham i busken.  2 Mos 2,13 

³⁶ Han førte dem ut etter å ha gjort under og tegn i landet Egypt, deretter ved Rødehavet og så i ødemarken i førti år.

³⁷ Det var denne Moses som sa til Israels sønner: ‘En profet som meg skal deres Gud oppreise blant deres brødre. Ham skal dere høre på!’  5 Mos 18,15 

³⁸ Det var han som stod frem i forsamlingen i ødemarken sammen med Budbringeren som talte til ham og våre fedre på fjellet Sinai. Der mottok han det levende orakel^* for å overbringe det til oss.  ^*en uttalelse fra en ufeilbarlig kilde

³⁹ Men våre fedre ville ikke underlegge seg ham. De forkastet ham og avviste ham i sine hjerter. De ville heller vende tilbake til Egypt.

⁴⁰ De sa til Aron: ‘Lag en gud til oss; en som kan gå foran oss, for denne Moses, han som førte oss ut fra landet Egypt, kan vi ikke vite hva som har hendt med.’  2 Mos 32,1 

⁴¹ Så lagde de seg en kalv på den tiden. Og de bar frem offer til avgudsbildet, og de gledet seg over sine henders verk.

⁴² Da vendte Gud seg bort fra dem, og de ble overlatt til å tjene himlenes mangfold, slik det er skrevet i profetens skriftrull: ‘Var det for meg dere i Israels hus bar frem slaktoffer og offergaver de førti år dere vandret i ødemarken?

⁴³ Dere bar dem også frem for Molek i hans telt og for deres gud Refans stjerne, de gudebildene dere hadde laget for å bøye dere i ærbødighet for! Derfor vil jeg bortføre dere til bortenfor Babylon!’  AMO 5,25-27 

⁴⁴ Våre fedre hadde vitneforklaringens telt i ødemarken slik det er beskrevet i Moses’ omtale. Det ble laget etter den planen han fikk se.

⁴⁵ Og våre fedre, etter at de hadde arvet det, førte det med seg da Josva drev dem fra folkeslagene bort foran seg, og frem til vår far Davids tid.

⁴⁶ Han fant nåde fremfor Gud og ba om å finne et bosted for Jakobs Gud.

⁴⁷ Men det var Salomon som bygde huset for ham.

⁴⁸ Likevel bor ikke Den høyeste i en helligdom laget av menneskehender, for profeten sier:

⁴⁹ ‘Himlene er min trone og jorden er en skammel for mine føtter. For hva slags hus vil dere bygge for meg?’ sier HERREN.^** ‘Eller hvor er mitt hvilested?  ^*JHVH

⁵⁰ Har jeg ikke med mine hender gjort alt dette?’  JES 66,1-2 

⁵¹ Dere er stivnakkede og uomskårne i hjerter og ører! Og dere står alltid Den hellige ånd imot slik deres fedre gjorde.

⁵² Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? Og de slo i hjel dem som forutsa Den rettferdiges komme, han som dere nå har forrådt og drept!

⁵³ Det er dere som har fått loven ved Budbringerens veiledning. Likevel holder dere den ikke!”

⁵⁴ Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de gnisset tenner mot ham.

⁵⁵ Etter dette var han fylt av Den hellige ånd, og han festet blikket opp mot himlene. Og han fikk se Guds herlighet og Jesus som stod ved Guds høyre hånd.

⁵⁶ Han sa: “Se! — jeg ser at himlene er åpnet og at Menneskesønnen står ved Guds høyre hånd!”

⁵⁷ Da ropte de ut med høy røst mens de holdt seg for ørene. Og de løp mot ham alle som én!

⁵⁸ De kastet ham ut av byen og steinet ham. Og vitnene la kappene sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus.

⁵⁹ Mens de steinet ham, påkalte Stefanus og sa: “Herre Jesus, ta imot min ånd.”

⁶⁰ Så falt han ned på kne og ropte med høy stemme: “Hold dem ikke skyldig i denne synden!” Og da han hadde sagt dette, falt han i søvn.

¹ Saulus var enig i drapet på Stefanus. Og etter den dagen brøt det ut en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. De ble alle spredt rundt omkring i Judea og Samaria unntatt apostlene.

² Gudfryktige menn begravde Stefanus, og de sørget dypt over ham.

³ Saulus skapte uro i menigheten. Han trengte seg inn i hus etter hus, og han dro ut menn og kvinner for å kaste dem i fengsel.

⁴ De som ble spredt, gikk omkring og forkynte ordet over alt.

⁵ Og Filip dro ned til en by i Samaria og forkynte Kristus der.

⁶ Og hele menneskemengden la stor vekt på det Filip sa, for de hørte og så de tegn han gjorde.

⁷ Med høye skrik ble urene ånder drevet ut av mange som led under dem, og lamme og halte ble helbredet.

⁸ Og det ble stor glede i byen.

⁹ En mann som hette Simon hadde tidligere vært i byen og utført magi. Nå stod han frem for dem fra folkeslagene i Samaria og fremstilte seg som noe stort.

¹⁰ For alle, fra liten til stor, var imponert over ham. Derfor sa de om ham: ‘Han har mye av Guds kraft i seg.’

¹¹ De var imponert over ham fordi han over lengre tid hadde gjort inntrykk på dem med sin magi.

¹² De trodde også Filip da han forkynte om Guds rike i Jesu Kristi navn, og både menn og kvinner ble døpt.

¹³ Da trodde også Simon og ble døpt. Og han fulgte Filip over alt, for det gjorde inntrykk på ham å se den kraften han hadde og de tegn som skjedde ved ham.

¹⁴ Da apostlene i Jerusalem hørte at de i Samaria hadde tatt imot Guds ord, ble Peter og Johannes sendt til dem.

¹⁵ Og da de var kommet ned, ba de om at de måtte få av Den hellige ånd.

¹⁶ For hittil hadde den ikke falt på noen av dem, for de var bare blitt døpt til Herren Jesu navn.

¹⁷ Så la de hendene på dem, og de fikk av Den hellige ånd.

¹⁸ Da Simon så at det var ved apostlenes håndspåleggelse de fikk av Den hellige ånd, tilbød han dem penger.

¹⁹ Han sa: “Gi også meg den fullmakten at alle jeg legger hånd på, får av Den hellige ånd.”

²⁰ Peter svarte ham: “Måtte alt ditt sølv forgå sammen med deg! Hvordan kan du tro at Guds gaver kan kjøpes for penger!

²¹ Du har verken andel eller arv i denne saken, for du har ikke vært oppriktig fremfor Gud!

²² Angre den ondskapen og be til Gud så kanskje det onde som du har i deg, vil bli tilgitt deg!

²³ Men jeg ser at du er forgiftet av bitterhet og er fastlåst i din urettferdighet!”

²⁴ Da reagerte Simon og sa: “Be til HERREN^* for meg slik at ikke noe av det du har sagt, skal skje!”  ^*JHVH

²⁵ Da de hadde vitnet og talt HERRENs^* ord, dro de tilbake til Jerusalem. Og de forkynte i mange landsbyer i Samaria.  ^*JHVH

²⁶ En Jehovahs budbringer talte da til Filip og sa: “Bryt opp og dra sørover på veien som går fra Jerusalem til Gaza.” Den gikk gjennom en ødemark.

²⁷ Så brøt han opp og dro av sted. Og, se! — en mann fra Etiopia, en mektig evnukk under dronning Kandake av Etiopia, en som var satt til å overse alle verdiene hennes, var kommet opp til Jerusalem for å ære der.

²⁸ På veien tilbake satt han i krigsvognen og leste fra Jesajah, profeten.

²⁹ Da befalte ånden Filip: ‘Gå bort til og hold deg nær den krigsvognen.’

³⁰ Da løp Filip bort til ham og hørte at han leste fra profeten Jesajah. Og han spurte: “Forstår du det du leser?”

³¹ Han svarte: “Hvordan kan jeg det når jeg ikke har noen som kan forklare meg?” Så ba han Filip komme opp og sette seg.

³² Det stedet i Skriften han leste fra, var dette: ‘Han ble ført til slakt som en sau, og slik et lam ligger taust foran saueklipperen, slik åpnet heller ikke han sin munn.

³³ Han ble ydmyket, dømt og tatt bort. Og hvem skal gjøre det kjent for slektene at hans liv ble tatt bort fra jorden?’  JES 53,7-8 

³⁴ Evnukken reagerte med å si til Filip: “Si meg, hvem taler profeten om? Er det om seg selv eller om en annen?”

³⁵ Da begynte Filip å forklare skriftstedet og budskapet om Jesus for ham.

³⁶ De fortsatte bortover veien og kom til et vann. Da sa evnukken: “Se! — her er et vann! Hva er til hinder for at jeg blir døpt?”

³⁷ [Filip svarte: “Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.” Han reagerte og sa: “Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.”]

³⁸ Og han befalte da at krigsvognen skulle stanse. Så steg de av, og de gikk begge ut i vannet. Og der døpte Filip evnukken.

³⁹ Da de var kommet opp av vannet, tok HERRENs^* ånd Filip bort, slik at evnukken ikke kunne se ham mer. Og han reiste videre bort fra vannet med stor glede.  ^*JHVH

⁴⁰ Men Filip ble funnet i Asjdod der han dro omkring og forkynte budskapet i alle byene til han kom frem til Cæsarea.

¹ Saulus fortsatte å utøse sine mordtrusler mot Herrens disipler.

² Han gikk til overpresten og ba om et skriv til synagogene i Damaskus, slik at hvis han fant noen som tilhørte Veien, enten det var mann eller kvinne, så kunne han føre dem bundet til Jerusalem.

³ Underveis skjedde det at da han nærmet seg Damaskus, begynte plutselig et lys fra himlene å skinne rundt ham.

⁴ Da falt han til jorden, og han hørte en røst som sa: “Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?”

⁵ Han spurte: “Hvem er du, Herre?” Og Herren svarte: “Jeg er Jesus som du forfølger! [Det skal bli hardt for deg å sparke mot broddene!”

⁶ Han skalv av forskrekkelse og sa: “Herre, hva vil du jeg skal gjøre?” Da sa Herren:]^** “Reis deg og gå inn i byen! Der vil det bli fortalt deg hva du skal gjøre.”  ^*tilføyd i senere avskrifter

⁷ De mennene som reiste sammen med ham, ble stående som målløse, for de hadde hørt lyden, men kunne ikke se noen.

⁸ Saulus reiste seg opp fra marken, men da han åpnet øynene, så han ingenting. De måtte leie ham i hånden for å få ham frem til Damaskus.

⁹ I tre dager var han uten syn, og han verken åt eller drakk.

¹⁰ En av disiplene i Damaskus hette Ananias. Herren talte til ham i et syn: “Ananias!” Og han svarte: “Se! — Herre!”

¹¹ Og Herren befalte: “Reis deg og gå til Judas’ hus på gaten som kalles Den rette. Der skal du spørre etter en mann fra Tarsus som heter Saulus. Og se! — han ber!

¹² I et syn har han sett at en mann som heter Ananias, kommer og legger hendene sine på seg for at han skal kunne se igjen.”

¹³ Men Ananias svarte: “Herre, jeg har hørt mye om alt det onde denne mannen har gjort mot de hellige i Jerusalem.

¹⁴ Og nå har han fullmakt fra øverstepresten til å binde alle som påkaller i ditt navn.”

¹⁵ Herren svarte Ananias: “Gå, for han er et utvalgt redskap. Han skal bære mitt navn fremfor de av folkeslagene, for deres konger og for Israels sønner.

¹⁶ Jeg vil vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld!”

¹⁷ Ananias dro av sted, gikk inn i huset, la hendene sine på ham og sa: “Bror Saulus, Herren Jesus som viste seg for deg på veien da du kom hit, har sendt meg for å gi deg synet tilbake, og for at du skal bli fylt med Den hellige ånd.”

¹⁸ Straks var det som om et skjell falt fra øynene hans, og han fikk synet tilbake. Da reiste han seg og ble døpt.

¹⁹ Deretter tok han til seg mat, og han fikk kreftene tilbake. Saulus ble værende en tid hos disiplene i Damaskus.

²⁰ Straks forkynte han Kristus i synagogene som Guds Sønn.

²¹ Alle som hørte ham, ble overrasket og spurte: “Er ikke dette han som utryddet dem i Jerusalem som påkalte det navnet? Og kom han ikke hit for å føre dem bundet frem for øverstepresten?

²² Men Saulus fikk stadig større styrke, og han forvirret de jødene som bodde i Damaskus ved å fremstille Jesus som Kristus.

²³ Etter mange dager inngikk jødene en sammensvergelse mot ham for å ta livet av ham.

²⁴ Men han fikk kjennskap til planen deres, for de holdt vakt ved byportene dag og natt for å slå ham i hjel.

²⁵ Derfor tok disiplene ham om natten og firte ham ned langs bymuren i en kurv.

²⁶ Da han kom tilbake til Jerusalem, forsøkte han å slå seg sammen med disiplene, men alle var redde for ham, for de trodde ikke at han var en disippel.

²⁷ Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan han hadde truffet Herren på veien, og at han i Damaskus åpent og frimodig hadde talt i Jesu navn.

²⁸ Og han gikk inn og ut blant dem i Jerusalem.

²⁹ Han talte frimodig i Herren Jesu navn, og han diskuterte med de gresktalende jødene samtidig som de ville ta livet av ham.

³⁰ Da brødrene forstod dette, førte de ham ned til Cæsarea for å sende ham til Tarsus.

³¹ Nå hadde menighetene fred over hele Judea, Galilea og Samaria. De ble oppbygget, levde i ærefrykt for HERREN,^* ble trøstet ved Den hellige ånd, og de ble stadig flere.  ^*JHVH

³² Det skjedde da Peter dro omkring over hele landet at han også kom til de hellige som bodde i Lydda.

³³ Der traff han et menneske med navn Aneas. Han hadde vært sengeliggende i åtte år og var svak av lammelse.

³⁴ Peter sa til ham: “Aneas, Jesus Kristus leger deg! Reis deg og re opp sengen din!” Og straks reiste han seg.

³⁵ Alle som bodde i Lydda og Saron, så ham, og de omvendte seg til Herren.

³⁶ Og i Joppe bodde en kvinnelig disippel som hette Tabita, som oversatt vil si Dorkas.^* Hun var rik på gode gjerninger og gav bort mange gaver som hun selv laget.  ^*gasell

³⁷ Så skjedde det at hun på den tiden ble syk og døde. Og da de hadde vasket henne, la de henne i et rom ovenpå.

³⁸ Lydda lå i nærheten av Joppe, så da disiplene hørte om Peter, sendte de to menn til ham. Og de ba ham om å bli med dem med det samme!

³⁹ Peter gjorde seg klar og gikk sammen med dem. Og da de kom frem, ble han ført opp på det øverste rommet der alle enkene stod sammen og gråt. De viste ham kjortlene og kappene Dorka hadde laget.

⁴⁰ Peter sendte dem alle ut, la seg på kne og ba. Så vendte han seg mot den døde og sa: “Tabita, stå opp.” Hun åpnet øynene, og da hun så Peter, satte hun seg opp.

⁴¹ Han gav henne hånden og hun reiste seg opp. Så ropte han på de hellige og enkene og overlot henne til dem — i live!

⁴² Dette ble kjent over hele Joppe, og mange trodde på Herren.

⁴³ Og det ble slik at Peter bodde noen dager i Joppe hos garveren Simon.

¹ En mann i Cæsarea hette Kornelius. Han var hærfører for den hæravdelingen som ble kalt for Det italienske regiment.

² Han var rettskaffen og gudfryktig sammen med hele sin familie. Han gjorde mange gode gjerninger mot folket, og han ba ofte til Gud.

³ Og han fikk se et syn som åpnet seg for ham. Det var omkring den niende timen på dagen da en Guds budbringer kom til ham og sa: “Kornelius!”

⁴ Han stirret på ham og skalv da han sa: “Hva er det, Herre?” Og han svarte: “Dine bønner og gode gjerninger har steget opp som en påminnelse fremfor Gud.

⁵ Send nå noen menn til Joppe og få med dere tilbake Simon, han som også blir kalt Peter.

⁶ Han er gjest hos garveren Simon i huset hans ved havet. [Der vil han si hva dere må gjøre.”]

⁷ Da den budbringeren som talte til ham, ble borte, kalte Kornelius til seg to hustjenere og en gudfryktig soldat, en av våpenbærerne sine.

⁸ Han forklarte hva som hadde hendt og sendte dem til Joppe.

⁹ Neste dag da de reisende nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be. Det var omkring den sjette timen.

¹⁰ Da skjedde det at han ble veldig sulten og ville ete. Og mens han ventet, falt han i transe.

¹¹ Han ser at himlene åpner seg og at en gjenstand lik en stor duk festet i hvert av de fire hjørnene, blir firt ned mot jorden.

¹² På den var alle slags dyr som er på jorden — ville dyr, krypdyr og himlenes fugler.

¹³ Da kom en røst til ham: “Reis deg, Peter! Slakt og ét!”

¹⁴ Men Peter sa: “Slett ikke, Herre, for jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent.”

¹⁵ Røsten kom igjen for andre gang: “Det Gud har renset, er ikke vanhellig!”

¹⁶ Dette skjedde tre ganger. Så ble gjenstanden tatt opp til himlene igjen.

¹⁷ Og mens Peter undret seg over hva betydningen av det synet han hadde sett, var, se! — da hadde mennene som Kornelius sendte ut, spurt seg frem til Simons hus! Og de stod ved døren.

¹⁸ De ropte for å få vite om Simon, han som ble kalt Peter, var gjest der.

¹⁹ Peter undret seg over synet da ånden befalte: ‘Se! — tre menn leter etter deg!

²⁰ Reis deg og gå ned til dem! Og gå med dem uten å nøle, for de er sendt til deg!’

²¹ Peter gikk ned til mennene [som Kornelius hadde sendt.] Han sa: “Se! — det er meg dere leter etter! — Hva er grunnen til at dere er her?”

²² Og de svarte: “Hærføreren Kornelius, en rettferdig og gudfryktig mann som er høyt respektert både blant folkeslagene og jødene, er blitt kalt av en hellig budbringer som ba ham hente deg til sitt hus for å høre hva du hadde å si.”

²³ Da ba han dem inn som gjester, og neste dag dro Peter av sted sammen med dem. Noen av brødrene fra Joppe dro også sammen med dem.

²⁴ Neste dag kom de frem til Cæsarea. Kornelius ventet på dem, for han hadde også kalt sammen slekt og nære venner.

²⁵ Da Peter kom frem, ble han mottatt av Kornelius som kastet seg fremfor føttene hans i ærbødighet.

²⁶ Men Peter fikk ham til å reise seg, for han sa: “Reis deg, for også jeg er et menneske.”

²⁷ De snakket sammen, og da de kom inn, så han at mange var kommet sammen der.

²⁸ Han sa: “Dere vet at det er i strid mot loven for en jødisk mann å ha omgang med, eller be sammen med, en utlending. Men Gud har vist meg og sagt at ikke noe menneske er vanhellig eller urent.

²⁹ Derfor kom jeg uten innvendinger da dere sendte bud. — Kan jeg nå spørre hvorfor dere har sendt bud på meg?”

³⁰ Kornelius svarte: “For fire dager siden fastet jeg. Det var da i den niende timen og jeg ba i mitt hus. Og, se! — en mann står foran meg i skinnende klær!

³¹ Og han sa: ‘Kornelius, dine bønner er blitt lyttet til, og dine gode gjerninger er blitt husket fremfor Gud.

³² Send nå noen til Joppe og spør etter Simon, også kalt Peter. Han er gjest hos garveren Simon i huset ved havet. [Når han kommer, skal han tale til deg.]’

³³ Jeg sendte straks noen til deg, og det er godt du kom. For nå er vi alle til stede fremfor Gud for å høre alt det Gud har pålagt deg.”

³⁴ Da talte Peter og sa: “I sannhet, nå forstår jeg at Gud ikke er partisk.

³⁵ For fra hvert folkeslag blir enhver som frykter ham og utøver rettferdighet, godtatt av ham.

³⁶ Dere kjenner det budskapet Gud sendte til Israels sønner da han forkynte fred ved Jesus Kristus, alles Herre.

³⁷ Og dere vet hva som skjedde over hele Judea. Det begynte i Galilea med Johannes’ dåp og forkynnelse.

³⁸ Det var ham som Gud salvet med Den hellige ånds kraft, Jesus fra Nasaret. Han gikk rundt og gjorde gode gjerninger og leget alle som var underlagt Djevelen, for Gud var med ham.

³⁹ Vi var vitner til alt han gjorde, både i jødenes land og i Jerusalem. Og han ble drept ved at de hengte ham på et tre.

⁴⁰ Men Gud reiste ham opp på den tredje dagen og tillot at han stod synlig frem.

⁴¹ Ikke for folket, men for de vitnene som var forhåndsutvalgt av Gud — de som han åt og drakk med etter at han var stått opp fra de døde.

⁴² Han befalte oss å forkynne for folket og vitne om at han var den som av Gud på forhånd var utvalgt som dommer over levende og døde.

⁴³ For alle profetene har vitnet om at i hans navn skal alle som tror på ham, få tilgivelse for sine synder.”

⁴⁴ Mens Peter ennå talte, falt Den hellige ånd over alle som hørte budskapet.

⁴⁵ De omskårne troende som var sammen med Peter, ble forbløffet over at Den hellige ånds gave også var blitt utøst over dem fra folkeslagene.

⁴⁶ De hørte at de talte i tungemål, og at de opphøyet Gud.

⁴⁷ Til det spurte Peter: “Kan noen nekte dem vannets dåp når de også har fått av Den hellige ånd?”

⁴⁸ Så befalte han at de skulle bli døpt i Herrens navn. Deretter ba de dem bli hos dem noen dager.

¹ Apostlene og jødene i Judea fikk høre at de fra folkeslagene hadde tatt imot Guds ord.

² Derfor ble Peter, da han kom opp til Jerusalem, kritisert av de omskårne.

³ De sa til ham: “Du gikk inn til dem som var uomskårne menn og åt med dem!”

⁴ Da begynte Peter å forklare dem i rett rekkefølge:

⁵ “Jeg var i byen Joppe, og mens jeg ba, falt jeg i transe og fikk et syn. En gjenstand som en stor duk ble firt ned fra himlene etter de fire hjørnene, og den kom dit jeg var.

⁶ Da jeg stirret undersøkende på den, så jeg alle slags jordens dyr — rovdyr, krypdyr og himlenes fugler.

⁷ Da hørte jeg en røst som sa: ‘Reis deg, Peter! Slakt og ét!’

⁸ Men jeg svarte: ‘Ikke tale om, Herre, for aldri har noe som er vanhellig eller urent kommet inn i min munn!’

⁹ Røsten svarte for andre gang fra himlene: ‘Det Gud har renset, er ikke vanhellig eller urent!’

¹⁰ Dette skjedde for tredje gang før alt sammen igjen ble heist opp til himlene.

¹¹ Og, se! — akkurat da stod tre menn foran huset som jeg var i! De var utsendt fra Cæsarea.

¹² Ved ånden ble det befalt at jeg ikke måtte nøle med å gå sammen med dem. Seks brødre kom også sammen med meg, og vi gikk inn i mannens hus.

¹³ Han fortalte hvordan en budbringer hadde vist seg for ham inne i huset. Han sa: ‘Send noen menn til Joppe og hent Simon, han som kalles Peter.

¹⁴ Han skal bringe dere et budskap, og gjennom dette budskapet skal du og hele din husholdning bli reddet.’

¹⁵ Da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, slik det skjedde med oss i begynnelsen.

¹⁶ Da husket jeg Herrens ord da han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal sannelig døpe med Den hellige ånd.’

¹⁷ Når Gud nå gav dem av den samme gaven som han hadde gitt oss som trodde på Herren Jesus Kristus, hvordan kunne jeg da sette meg opp mot Gud?”

¹⁸ Da de hørte dette, ble de stille. Og de æret Gud og sa: “Så har altså Gud også gitt livet til dem fra folkeslagene som angrer!”

¹⁹ De som ble spredt på grunn av forfølgelsene etter Stefanus, dro nå omkring til Fønika, Kypros og Antiokia der de fortsatte å tale om ordet, men bare til jødene.

²⁰ Men noen menn fra Kypros og Kyrene dro til Antiokia og forkynte budskapet om Herren Jesus også for de som var gresktalende.

²¹ HERRENs^* hånd var med dem, og et stort antall trodde og omvendte seg til Herren.  ^*JHVH

²² Da nyheten om dette nådde frem til menigheten i Jerusalem, sendte de ut Barnabas for at han skulle reise helt til Antiokia.

²³ Da han kom frem og fikk se Guds nåde, gledet han seg, og han oppfordret alle til helhjertet å holde seg til Herren.

²⁴ Han var en god mann fylt av Den hellige ånd og tro. Han førte mange mennesker frem til Herren.

²⁵ Så dro Barnabas til Tarsus for å finne frem til Saulus.

²⁶ Og da han hadde funnet ham, førte han ham med seg tilbake til Antiokia. Og de ble værende et helt år i menigheten i Antiokia og underviste en stor menneskemengde. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne.

²⁷ På den tiden kom noen profeter ned fra Jerusalem til Antiokia.

²⁸ Da stod en som hette Agabus, frem og tilkjennegav ved ånden at det skulle komme en stor hungersnød over alle bebodde områder, noe som skjedde under keiser Klaudius.

²⁹ Alle disiplene ville derfor etter evne sende hjelp til brødrene som bodde i Judea.

³⁰ Og det gjorde de også. De sendte den til de eldste ved hjelp av Barnabas og Saulus.

¹ Etter en tid bestemte kong Herodes seg for å skade noen i menigheten.

² Han henrettet Jakob, Johannes’ bror, med sverd.

³ Da han så at det gledet jødene, fortsatte han ved å pågripe Peter også. Det var De usyrede brøds høytid.

⁴ Han ble arrestert og satt i fengsel og overgitt til fire vaktskift med fire soldater på hvert skift. Han hadde bestemt at han skulle fremstilles for folket etter påske.

⁵ Peter ble sittende i fengsel, og menigheten ba innstendig til Gud for ham.

⁶ Så skulle Herodes fremstille ham, og den samme natten sov Peter mellom to av soldatene. Han var bundet av lenker og lå foran døren som førte ut fra cellen.

⁷ Og, se! — da stod en HERRENs^* budbringer i et skinnende lys inne i cellen! Han slo Peter i siden, reiste ham opp og sa: “Reis deg!” Og lenkene falt av håndleddene hans.  ^*JHVH

⁸ Da sa budbringeren: “Bind opp om deg og ta på deg sandalene.” Og han gjorde det. Så sa han: “Ta på deg kappen og følg meg.”

⁹ Da de kom ut, fulgte han etter ham, men han visste ikke om det virkelig hadde skjedd eller om det budbringeren gjorde, var noe han hadde sett i et syn.

¹⁰ De gikk forbi det første og det andre vaktlaget og kom frem til jernporten som førte ut til gaten. Den åpnet seg selv automatisk, og de gikk ut. Og da de var kommet en gate videre, forlot budbringeren ham.

¹¹ Da Peter kom til seg selv, sa han: “Nå vet jeg virkelig at HERREN^* har sendt ut en budbringer for å befri meg fra Herodes’ grep og fra hele jødefolkets forventninger.  ^*JHVH

¹² Da det gikk opp for ham, var han kommet til huset til Maria, mor til Johannes, han som ble kalt Markus. Der hadde det samlet seg en stor gruppe som ba for ham.

¹³ Peter banket på ytterdøren, og en tjenestepike nærmet seg for å svare. Hun hette Rode.

¹⁴ Men selv om hun gjenkjente Peters stemme, åpnet hun ikke opp for ham, for hun ble så lykkelig at hun løp tilbake for å fortelle at Peter stod utenfor porten.

¹⁵ Men de svarte: “Det er galskap!” Hun påstod likevel at det var slik som hun hadde sagt.

¹⁶ Men Peter fortsatte å banke, og da de åpnet porten, så de at det var han som stod utenfor.

¹⁷ Han gjorde tegn med hånden for at de skulle være stille. Så forklarte han hvordan HERREN^* hadde ført ham ut av fengslet. Så sa han: “Fortell Jakob og brødrene om dette.” Så dro han videre til et annet sted.  ^*JHVH

¹⁸ Neste morgen ble det en ikke så liten oppstandelse fordi ingen av soldatene kunne forklare hvor det var blitt av Peter.

¹⁹ Etter at Herodes hadde lett etter ham uten å finne ham, kryssforhørte han fengselsvaktene. Deretter gav han ordre at de skulle henrettes. Så dro han ned fra Judea til Cæsarea og ble værende der.

²⁰ Herodes lå i strid med Tyrus og Sidon. Men de sendte en fellesdelegasjon til kongens land for å bli enig med kammertjeneren Baltus, og for å be om fred, for de var avhengige av kongen for matimport fra kongens landområder.

²¹ Til fastsatt tid tok Herodes på seg sin kongelige kappe og satte seg på tronen for å holde en tale.

²² Folket ropte til ham: “Dette er Guds røst, og ikke fra et menneske!”

²³ Og straks ble han slått av en HERRENs^* budbringer for han gav ikke Gud ære. Og han ble markspist etter at han var avsjelet.^{**  *}JHVH  ^**avgått ved døden

²⁴ Guds ord ble styrket og bredte seg vidt omkring.

²⁵ Men Barnabas og Saulus dro tilbake til Jerusalem for å fortsette tjenesten. Der slo de seg sammen med Johannes, han som ble kalt Markus.

¹ I kirken i Antiokia var det profeter og lærere som Barnabas, Simeon, kalt Niger, og Lukius fra Kyrene, og Manaen som var oppfostret sammen med vasallkongen Herodes, og Saulus.

² Mens de æret HERREN^* og fastet, ble de befalt ved Den hellige ånd: La Barnabas og Saulus gjøre seg klar til det arbeidet de er kalt til.  ^*JHVH

³ Da de hadde fastet og bedt, la de hendene på dem og lot dem dra av sted.

⁴ Så ble de begge sendt av sted ved Den hellige ånd. De dro til Seleukia, og derfra seilte de over til Kypros.

⁵ De kom til Salamis, og der forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som assistent.

⁶ De dro over øya til Pafos. Der møtte de en magiker og falsk profet, en jøde som hette Barjesus.

⁷ Han var hos guvernør Sergius Paulus, en fornuftig mann som tilkalte Barnabas og Paulus for at de skulle forkynne Guds ord for ham.

⁸ Men Elymas, som betyr ‘magiker’ når det er oversatt, satte seg opp mot dem, og han prøvde å få guvernøren bort fra troen.

⁹ Da satte Saulus, han som også blir kalt Paulus og var fylt med Den hellige ånd, øynene i ham.

¹⁰ Han sa: “Du er full av all slags svik og all slags lureri! Du er et Djevelens avkom og en fiende av all rettferdighet! Og du slutter ikke å forvrenge HERRENs^* rette veier!  ^*JHVH

¹¹ Og nå, se — HERRENs^* hånd! Du skal bli blind og ikke se solen på lange tider!” Og med det samme la en mørk tåke seg over ham, og han ravet rundt og lette etter noen som kunne holde ham i hånden.  ^*JHVH

¹² Da guvernøren så hva som skjedde, trodde han, og han var overrasket over HERRENs^* lære.  ^*JHVH

¹³ Så seilte Paulus og hans følge fra Pafos og kom til Perga i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem.

¹⁴ De dro fra Perga og kom til Antiokia i Pisidia.

¹⁵ De gikk inn i en synagoge på sabbatsdagen og satte seg. Etter at det var blitt lest fra loven og profetiene, sendte synagogeforstanderen bud på dem og sa: “Menn, brødre, hvis dere har et oppbyggende budskap til folket, så tal til dem!”

¹⁶ Da reiste Paulus seg. Han gjorde tegn med hånden og sa: “Israelittiske menn som frykter Gud, hør!

¹⁷ Israels folks Gud utvalgte våre fedre. Og han oppløftet sitt folk da de bodde som fremmede i landet Egypt ved at han løftet sin arm og førte dem ut.

¹⁸ I en periode på rundt førti år holdt han ut med dem i ødemarken.

¹⁹ Han utslettet sju folkeslag i landet Kanaan og gav dem deres land som del av en arv.

²⁰ Etter dette gav han dem dommere i omkring fire hundre og femti år frem til profeten Samuel.

²¹ Så ba de om en konge, og Gud gav dem Saulus, sønn av Kis, en mann av Benjamin stamme, i førti år.

²² Han ble avsatt, men David ble innsatt som konge, ham som han vitnet om da han sa: ‘Jeg har funnet David, sønn av Isai. Han er en mann etter mitt hjerte, og han vil gjøre alt jeg ønsker.’ dette redningens ord er nå blitt sendt til dere.

²⁷ Men de som bodde i Jerusalem og deres ledere kjente ham ikke, og heller ikke profetenes røst som de hadde lest hver sabbat, og som ble oppfylt da de dømte ham.

²⁸ De fant ingen grunn til at han skulle dø, men likevel forlangte de at Pilatus skulle ta livet av ham.

²⁹ Da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i et gravkammer.

³⁰ Men Gud reiste ham opp fra de døde!

³¹ I mange dager ble han sett av dem som kom med ham fra Galilea og opp til Jerusalem. De er hans vitner til folket.

³² Og vi forkynner dere budskapet etter løftet, det som ble gitt til våre fedre.

³³ Han lot det bli fullført for oss, deres barn, ved å reise opp Jesus. Slik er det også skrevet i den andre salmen: ‘Du er min sønn. I dag har jeg født deg!’  SAL 2,7 

³⁴ Og at han skulle stå opp fra de døde og aldri vende tilbake til forråtnelse, er denne uttalelsen: ‘Jeg vil gi dere som er trofaste, Davids hellige løfte.’  SAL 89,21 ,  1SA 13,14   JES 53,3 

²³ Fra hans sæd frembrakte Gud etter løftet en Redningsmann for Israel — Jesus.

²⁴ Men før hans komme, hadde Johannes forkynt en dåp til anger for hele Israels folk.

²⁵ Og før Johannes fullførte sin tjeneste, spurte han: ‘Hvem tror dere jeg er? Jeg er ikke ham. Men, se! — etter meg kommer han som jeg ikke er verdig til å ta sandalene av føttene på!’

²⁶ Menn, brødre, sønner født av Abraham og hver den som frykter Gud —

³⁵ Følgelig sier han også i en annen salme: ‘Det skal ikke være gitt Din hellige å gå i forråtnelse.’  SAL 16,10 

³⁶ Men etter at David hadde tjent sin slekt etter Guds vilje, falt han i søvn og ble lagt sammen med sine fedre. Og han gikk i forråtnelse.

³⁷ Men den ene som Gud reiste opp, gikk ikke i forråtnelse.

³⁸ Vit derfor, menn og brødre, at gjennom denne forkynnelsen er det tilgivelse for deres synder.

³⁹ Og i ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt det dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra gjennom Moses’ lov.

⁴⁰ Se derfor til at dere ikke blir rammet av det som er omtalt av profetene.

⁴¹ ‘Se, dere som forakter! Dere skal undre dere og bli borte, for jeg skal gjøre en gjerning i deres dager, en gjerning som ingen ville trodd om de fikk det fortalt alt sammen.’”  HAB 1,5 

⁴² Da de var gått ut av jødenes synagoge, ba de fra folkeslagene dem om å tale mer om dette neste sabbat.

⁴³ Da forsamlingen hadde brutt opp, fulgte mange av jødene og de trofaste proselyttene^* etter Paulus og Barnabas for å snakke med dem, og de ble oppfordret til å forbli i Guds nåde.  ^*en som er omvendt til jødedommen

⁴⁴ På den følgende sabbaten kom nesten hele byen sammen for å høre Guds ord.

⁴⁵ Men da jødene så den store menneskemengden, ble de fylt av sjalusi. De motsa det som Paulus sa og anklaget ham for blasfemi.

⁴⁶ Paulus og Barnabas svarte dem frimodig: “Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men dere avviser det og betrakter dere selv som uverdig til tiders liv. Se! — nå henvender vi oss til dem fra folkeslagene!

⁴⁷ For dette har HERREN^* befalt: ‘Jeg har gjort deg til et lys for folkeslagene, for at du skal føre redning helt til jordens ender.’”  JES 49,6   ^*JHVH

⁴⁸ Da de fra folkeslagene hørte dette, ble de glade og æret HERRENs^* ord. Og alle som var forutbestemt til tiders liv, trodde på det.  ^*JHVH

⁴⁹ Og HERRENs^* ord ble spredt over hele distriktet.  ^*JHVH

⁵⁰ Men jødene hisset opp de trofaste og gudfryktige kvinnene og lederne i byen. De oppviglet til forfølgelser mot Paulus og Barnabas, slik at de ble utvist fra distriktet deres.

⁵¹ Og de ristet støvet av føttene sine mot dem.

⁵² Så kom de til Ikonium. Likevel var disiplene fylt av glede ved Den hellige ånd.

¹ I Ikonium gikk de sammen til jødenes synagoge. Der talte de så overbevisende at et stort antall, både jøder og grekere, trodde på dem.

² Men de vantro jødene hisset opp de av folkeslagene, og de forgiftet deres sjeler mot brødrene.

³ Likevel ble Paulus og Barnabas der en tid, og de talte frimodig om HERREN^* som bekreftet nådens ord gjennom de tegn og under han lot skje ved deres hender.  ^*JHVH

⁴ Dermed ble innbyggerne i byen splittet mellom jødene og apostlene.

⁵ Og det ble planlagt et angrep mot dem både fra de av folkeslagene og jødene og deres ledere. De skulle mishandles og steines!

⁶ Men de fikk greie på det og flyktet til Lystra og Derbe, byer i Lykaonia, og til distriktene omkring.

⁷ Og de forkynte budskapet der.

⁸ Det satt en mann i Lystra som var uten styrke i beina. Han hadde vært ufør fra fødselen av, og han hadde aldri kunnet gå.

⁹ Denne mannen hadde hørt Paulus tale, og han^* studerte ham og så at han hadde tro til å bli reddet.  ^*Paulus

¹⁰ Da sa han med høy røst: “Reis deg opp og stå på føttene!” Og han hoppet opp og gikk omkring!

¹¹ Da menneskemengden så hva Paulus hadde gjort, løftet de stemmen og sa på det lykaoniske språket: “Gudene er kommet ned til oss i menneskers skikkelse!”

¹² Og de kalte Barnabas for Zevs og Paulus for Hermes, for det var han som førte ordet.

¹³ Zevs prest, som var utenfor byen, kom med okser, og med blomsterkranser til byportene, for han ville ofre til dem sammen med menneskemengden.

¹⁴ Men da Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine og løp rett inn i menneskemengden.

¹⁵ De ropte ut og sa: “Menn, hvorfor gjør dere dette? Vi er også av samme menneskelighet som dere! Vi er her for å forkynne dette budskapet til dere: Vend dere bort fra disse uverdige skikkene til Den levende Gud, han som skapte himlene, jorden og havet og alt det som er i dem!

¹⁶ Det var han som lot de tidligere slekter fra alle folkeslag gå sine egne veier.

¹⁷ Likevel etterlot han vitneforklaringer om seg selv gjennom sine gode gjerninger: Han gir regnet fra det høye, fruktbærende årstider og fyller våre liv med mat og glede!”

¹⁸ Men selv med disse uttalelsene klarte de knapt å forhindre menneskemengden i å ofre til dem.

¹⁹ Det var noen jøder som hadde fulgt etter dem fra Antiokia og Ikonium. De overtalte menneskemengden til å steine Paulus. Deretter dro de ham ut av byen, for de trodde han var død!

²⁰ Men etter at disiplene hadde samlet seg rundt ham, reiste han seg og gikk inn i byen. Neste dag dro han og Barnabas bort derfra til Derbe.

²¹ Etter at de hadde forkynt budskapet også i den byen og undervist mange der, gjorde de vendereis via Lystra, Ikonium og Antiokia.

²² Der styrket de disiplenes sjeler og oppmuntret dem til å holde ut i troen. “Vi må gå gjennom mange lidelser for å komme inn i Guds rike.”

²³ De håndplukket eldste til menigheten. De ba og fastet, og de overgav dem til HERREN,^* ham som de trodde på.  ^*JHVH

²⁴ Så dro de gjennom Pisidia og kom til Pamfylia. Og de forkynte ordet i Perga.

²⁵ Så dro de ned til Attalia.

²⁶ Fra Attalia seilte de til Antiokia der de ved Guds nåde var blitt overgitt til den gjerning de nå hadde fullført.

²⁷ Etterat de var kommet frem, samlet de sammen menigheten og fortalte dem alt det Gud hadde gjort gjennom dem, og hvordan han hadde åpnet troens dør for de fra folkeslagene.

²⁸ Og de ble der en lang tid sammen med disiplene.

¹ Noen kom ned fra Judea og underviste brødrene: “Hvis dere ikke blir omskåret etter Moses’ skikk, kan dere ikke bli reddet.”

² Det ble ikke så lite strid og diskusjon om dette mellom Paulus og Barnabas og dem. Derfor bestemte Paulus og Barnabas, og noen av de andre, seg for å dra opp til Jerusalem til apostlene og de eldste med dette spørsmålet.

³ Etter at menigheten hadde fulgt dem et stykke på vei, dro de gjennom Fønikia og Samaria. Der fortalte de hvordan de fra folkeslagene var blitt omvendt — til stor glede for alle brødrene.

⁴ Da de kom frem til Jerusalem, ble de tatt imot av menigheten, apostlene og de eldste. Og de fortalte hva Gud hadde gjort gjennom dem.

⁵ Da stod noen troende fra fariseernes parti frem og sa: “De må bli omskåret og bli pålagt å holde Moses’ lov!”

⁶ Da kom apostlene og de eldste sammen for å vurdere dette spørsmålet.

⁷ Det ble et skarpt ordskifte. Da reiste Peter seg og sa: “Menn, brødre, husk at for en tid siden gjorde Gud det valg blant oss at det var ved min munn de fra folkeslagene skulle høre budskapet og tro på det.

⁸ Og Gud, som kjenner hjertene, vitnet om dem ved å gi dem av Den hellige ånd.

⁹ Han gjorde ingen forskjell på dem og oss, for han har renset deres hjerter gjennom troen.

¹⁰ Og nå vil noen sette Gud på prøve ved å legge et åk på disiplenes nakke som verken vi eller våre fedre hadde styrke til å bære.

¹¹ Vi tror at vi blir reddet gjennom vår Herre Jesu Kristi nåde! Det gjør også disse!”

¹² Da tidde hele forsamlingen, og de lyttet til Barnabas og Paulus som fortalte hvilke tegn og under Gud hadde latt dem gjøre blant folkeslagene.

¹³ Etter at de hadde tidd stille, reagerte Jakob og sa: “Menn, brødre; hør:

¹⁴ Simon har fortalt hvordan Gud for første gang vendte seg til folkeslagene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn.

¹⁵ Og dette stemmer med profetens ord når han skriver:

¹⁶ ‘Deretter vil jeg vende tilbake og bygge opp igjen Davids falne telt. Jeg vil bygge det opp fra dets ruiner og selv reise det opp!

¹⁷ Da skal en levning av mennesker søke Jehovah fra alle dem blant folkeslagene som påkaller mitt navn,’ sier HERREN,^* ‘han som gjør alt dette.’  AMO 9,11-12   ^*JHVH

¹⁸ Dette er en av alle de Guds gjerninger som har vært kjent i tider.

¹⁹ Derfor er det min vurdering at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem av folkeslagene som vender seg til Gud.

²⁰ Vi bør skrive til dem at de må avholde seg fra det som er gjort urent ved avguder, fra seksuell umoral, fra det som er kvalt, og fra blod.

²¹ For fra tidligere slekter har Moses hatt dem som forkynner ham i hver by, og det blir lest fra ham i synagogen hver sabbat.”

²² Dermed ble apostlene, de eldste og hele menigheten enige om å sende noen utvalgte menn til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. De var Judas, kalt Barsabbas, og Silas, for begge var ledende menn blant brødrene.

²³ Og de hadde med seg dette skrivet: ‘Vi, apostlene, de eldste og brødrene hilser de brødrene som er av folkeslagene i Antiokia, Syria og Kilikia.

²⁴ Vi har hørt at noen som er kommet fra oss, har forvirret dere med sine taler og gjort deres sjeler urolige ved å si: ‘Dere må bli omskåret og holde loven!’ Men vi har ikke gitt dem et slikt bud.

²⁵ Derfor har vi enstemmig besluttet å sende noen utvalgte menn sammen med våre kjære Barnabas og Paulus.

²⁶ Og dette er mennesker som har overgitt sine sjeler til Herren Jesu Kristi navn.

²⁷ Vi sender dere nå Judas og Silas som også selv forkynner det samme budskapet.

²⁸ For ved Den hellige ånd har vi bestemt å ikke pålegge dere flere byrder enn det som er nødvendig:

²⁹ Dere skal holde dere borte fra det som er ofret til avguder, fra blod, fra det som er kvalt, og fra seksuell umoral. Den som holder dette, gjør godt. — God helse!’

³⁰ Da de som ble sendt av sted, kom til Antiokia, samlet de sammen hele forsamlingen og overleverte skrivet til dem.

³¹ Og da de leste det, gledet de seg over denne oppmuntringen.

³² Også Judas og Silas, som selv var profeter, oppmuntret dem med mange ord, og det styrket dem.

³³ Etter at de hadde vært der en tid, ble de sendt tilbake med fred fra brødrene.

³⁴ [Men Silas ville bli igjen der.]

³⁵ Paulus og Barnabas ble værende i Antiokia. Der underviste de og forkynte HERRENs^* ord for mange andre også.  ^*JHVH

¹ En tid senere sa Paulus til Barnabas: “La oss dra tilbake og besøke brødrene i alle de byene der vi forkynte HERRENs^* ord og se hvordan de har det.”  ^*JHVH

² Barnabas hadde bestemt at de skulle ta med Johannes, han som også ble kalt Markus.

³ Men Paulus nektet å ta ham med fordi han hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke vært sammen med dem om arbeidet.

⁴ De ble så uenige at de skilte lag med hverandre. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros.

⁵ Paulus valgte da Silas og dro av sted. Og brødrene overlot dem til Guds nåde.

⁶ De dro gjennom Syria og Kilikia, og de styrket menighetene.

⁷ Så kom han til Derbe og Lystra. Og, se! — der var det en disippel som hette Timoteus! Han var sønnen til en troende jødisk kvinne, og hans far var greker.

⁸ Og han fikk god omtale av brødrene i Lystra og Ikonium.

⁹ Paulus ville at han skulle reise sammen med dem. Men først fikk han ham omskåret av hensyn til jødene som bodde på det stedet, for de visste alle at hans far var greker.

¹⁰ Da de gikk gjennom byene, gav de videre de forskriftene som de måtte holde slik det ble vurdert av brødrene da de var i Jerusalem.

¹¹ Slik ble menigheten styrket, og antall troende økte fra dag til dag.

¹² Da de reiste gjennom Frygia og landet Galatia, ble de ved ånden hindret i å forkynne ordet i Asia.

¹³ Da de kom til Mysia, forsøkte de å dra til Bitynia, men ånden tillot det ikke.

¹⁴ Da de hadde gått gjennom Mysia, kom de ned til Troas.

¹⁵ Der så Paulus i et syn om natten en mann fra Makedonia som sa: ‘Kom til Makedonia og hjelp oss!’

¹⁶ Etter at Paulus hadde hatt synet, forsøkte de straks å dra videre til Makedonia, for de regnet med at Gud hadde kalt dem til å forkynne budskapet der.

¹⁷ Så seilte de fra Troas med rett kurs via Samotrake. Og neste dag var de i Neapolis.

¹⁸ Og derfra dro de til Filippi, som var den fremste byen i distriktet, en kolonisert by. De ble værende der i noen dager.

¹⁹ På sabbaten gikk de ut av byen og ned til elvebredden der de pleide å være når de ba. De satte seg ned og talte til kvinnene som møttes der.

²⁰ En kvinne som hette Lydia, en purpurselgerske fra byen Tyatira, en som æret Gud, hørte på dem. HERREN^* hadde åpnet hennes hjerte slik at hun fulgte nøye med på det som Paulus forkynte.  ^*JHVH

²¹ Etter at hun og hennes husfolk var blitt døpt, ba hun dem og sa. “Hvis dere regner meg som en som tror på HERREN,^* så kom hjem til meg og bli der.” Slik overtalte hun dem.  ^*JHVH

²² Det skjedde da de dro ned til bønnestedet: De ble møtt av en slavepike med en spådomsånd. Og hun innbrakte stor fortjeneste for sin herre gjennom sin spådomskunst.

²³ Hun fulgte etter Paulus, ropte ut og sa: “Dette mennesket er en slave for Den høyeste Gud. Han forkynner veien til redning!”

²⁴ Hun gjorde det i mange dager til Paulus ble så irritert at han snudde seg mot henne som hadde ånden og sa: “Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Kom ut av henne!” Og den kom ut av henne i samme stund.

²⁵ Da hennes herre forstod at muligheten til å tjene penger på henne, var borte, fikk han Paulus og Silas pågrepet og dratt til markedsplassen og fremstilt for myndighetene.

²⁶ Han førte dem frem for magistraten og sa: “Disse menneskene, som er jøder, lager et stort oppstyr i byen vår.

²⁷ De lærer skikker som det er ulovlig å akseptere eller utføre for oss som er romere.”

²⁸ Da reiste også menneskemengden seg mot dem, og magistraten fikk revet av dem kappene og befale at de skulle bli slått med kjepper.

²⁹ Etter at de hadde fått mange slag, ble de kastet i fengsel, og fangevokteren fikk beskjed om å holde dem i forvaring.

³⁰ Da han hadde fått denne befalingen, ble de kastet inn i den innerste fengselscellen med føttene festet til stokken.

³¹ Rundt midnatt satt Paulus og Silas og ba og sang lovsanger til Gud mens medfangene hørte på dem.

³² Plutselig kom det et jordskjelv som var så kraftig at det fikk fengslets grunnmurer til å riste. Og straks åpnet alle fengselsportene seg og fangene ble løst fra lenkene.

³³ Det skjedde da fangevokteren våknet fra søvnen og så at fengselsportene stod åpne: Han grep etter sverdet for å begå selvmord, for han trodde at fangene hadde rømt.

³⁴ Men Paulus ropte med høy stemme: “Ikke gjør deg selv noe ondt, for vi er alle her!”

³⁵ Da ba han om lys, løp inn, og han falt skjelvende ned foran Paulus og Silas.

³⁶ Så førte han dem ut og spurte: “Herrer, hva må jeg gjøre for å bli reddet?”

³⁷ De svarte: “Tro på Herren Jesus, så skal du og de i din husholdning bli reddet.”

³⁸ Så forkynte de HERRENs^* ord for alle som var i huset.  ^*JHVH

³⁹ De fikk på samme tid om natten renset slagene sine. Og alle ble døpt med det samme.

⁴⁰ Så førte han dem inn i huset og satte dem til bords. Og han var overlykkelig fordi han selv og hele hans husholdning trodde på Gud.

⁴¹ Da det ble morgen, sendte magistraten rettsbetjentene til ham med denne beskjeden: “Løslat disse menneskene!”

⁴² Fangevokteren rapporterte dette med disse ord til Paulus: “Magistraten har sendt meg for å løslate dere. Dere kan nå komme ut og dra videre i fred.”

⁴³ Men Paulus sa til rettsbetjentene: “De har slått oss med kjepper i full offentlighet og uten dom! Og vi er romere! Og de har kastet oss i fengsel uten grunn! Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet! La ham selv komme og føre oss ut!”

⁴⁴ Rettsbetjentene rapporterte dette til magistraten. Han ble redd da han hørte at de var romere.

⁴⁵ Da han kom, oppmuntret han dem og førte dem ut. Men han ba dem forlate byen.

⁴⁶ Så gikk de ut av fengslet. Og de gikk til Lydia der de møtte brødrene. De oppmuntret dem og dro så videre.

¹ De reiste gjennom Amfipolis og Apollonia og kom frem til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge.

² Paulus gikk inn i den slik han pleide, og på tre sabbater diskuterte han med dem ut fra Skriften.

³ Han forklarte, og han la frem for dem at Kristus måtte lide og stå opp fra de døde, og at den Jesus som han forkynte, var Kristus.

⁴ Noen av dem ble overbevist, og de slo seg sammen med Paulus og Silas. De var en stor flokk gudfryktige grekere og ikke så få fremtredende kvinner.

⁵ Men de jødene som ikke var overbevist, ble misunnelige og fikk noen ondskapsfulle menn på torgplassen til å samle sammen en pøbelflokk for å gjøre opprør i byen. De angrep Jasons hus for å forsøke å føre dem ut til folket.

⁶ Men de fant dem ikke, og da dro de med seg Jason og noen av de andre brødrene frem for lederne og ropte: “Disse har snudd alle steder opp ned, og nå vil de snu opp ned på dette stedet også!

⁷ De holder til hos Jason, og handler alle i strid med keiserens befalinger, for de sier at en annen, Jesus, er konge!”

⁸ Menneskemengden og noen ledere ble opphisset da de hørte det.

⁹ Men etter at de hadde fått forsikringer fra Jason, ble resten av dem løslatt.

¹⁰ Brødrene sendte straks Paulus og Silas til Berøa om natten, og etter at de var kommet frem, gikk de til jødenes synagoge.

¹¹ De var mer mottakelige der enn i Tessalonika, for de tok imot ordet med et helt åpent sinn. Og så gransket de Skriften dag etter dag for å se om det var slik.

¹² Derfor var det også mange som trodde, og ikke få av dem var fremtredende greske kvinner og menn.

¹³ Men da jødene i Tessalonika fikk vite at Paulus forkynte Guds ord i Berøa, kom de også dit for å hisse opp menneskemengden.

¹⁴ Da sendte brødrene Paulus straks bort for å dra ned mot havet. Men Silas og Timoteus ble igjen der.

¹⁵ De som ledsaget Paulus, førte ham til Aten. Men de fikk bud med seg til Silas og Timoteus om å komme til ham så snart som mulig. Så dro de tilbake.

¹⁶ Mens Paulus ventet på dem i Aten, ble hans ånd opprørt over å se byens avgudsdyrkelse.

¹⁷ Derfor begynte han å resonnere med jødene i synagogen, og med de gudfryktige som han traff på markedsplassene hver eneste dag.

¹⁸ Da traff han noen epikureiske og stoiske filosofer. Noen av dem sa: “Hva er det denne fableren forsøker å fortelle? Han synes å være en forkynner av fremmede guder.” Og det var fordi han forkynte budskapet om Jesu oppstandelse.

¹⁹ De tok ham med seg og førte ham til Areopagos. De sa: “Kan vi få vite hva denne nye læren er, som du snakker om?

²⁰ For det du fremstiller, er merkelig for våre ører, og vi vil nå vite hva det betyr.”

²¹ For alle atenerne og de fremmede som bodde der, brukte ikke tiden til annet enn å snakke om eller lytte til en eller annen nyhet.

²² Da stod Paulus frem midt på Areopagos og sa: “Atenske menn! Jeg ser at dere alle er sterkt religiøse.

²³ For jeg har vandret omkring og studert helligdommene deres, og jeg kom over et alter hvor det var inngravert: TIL EN UKJENT GUD. Og han som dere tilber uten å kjenne, er ham som jeg forkynner for dere.

²⁴ Den Gud som skapte verden og alt som er i den, og som selv er herre over himlene og jorden, bor ikke i en helligdom laget av menneskehender.

²⁵ Han trenger ingen hjelp fra menneskers hender, for det er han som gir liv og pust, og alt til alle.

²⁶ Til ett blod skape han alle folkeslagene, for at de skulle befolke hele jordens overflate. Han fastsatte deres tider og bestemte grensene for deres bosteder.

²⁷ Det var fordi vi skulle søke HERREN^* og kanskje lete oss frem til ham, selv om han aldri er langt borte fra en eneste av oss.  ^*JHVH

²⁸ Gjennom ham lever vi og beveger oss og er til. For også å sitere noen av deres egne poeter: ‘Vi er også hans avkom.’

²⁹ Og fordi vi er Guds avkom, nytter det ikke tro at det guddommelige kan være av gull eller sølv eller stein — utskåren kunst etter menneskers påfunn.

³⁰ I tider med uvitenhet har Gud oversett dette, men nå krever han at alle mennesker fra alle steder skal vise anger.

³¹ For han har fastsatt en dag da han skal dømme alle steder ved rettferdighetens Menneske, ham som han har utvalgt. Grunnlaget for at alle kan tro dette, er at han har stått opp fra de døde.”

³² Da de hørte om en oppstandelse fra de døde, var det noen som spottet, men andre sa: “Vi vil høre mer om dette.”

³³ Deretter dro Paulus bort fra dem.

³⁴ Noen menn sluttet seg til Paulus og ble troende. En av dem var areopagitten^* Dionysios. En annen var en kvinne som hette Damaris, og noen flere.  ^*en dommer på Areopagos

¹ Etter dette forlot han Aten og kom til Korint.

² Der traff han en jøde som hette Akvilas, født i Pontos. Han var nylig kommet fra Italia samen med sin kvinne Priscilla, fordi Klaudius hadde befalt at alle jøder måtte forlate Rom. Og han slo seg sammen med dem.

³ Og fordi de hadde samme håndverk, ble han værende hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke.

⁴ Men han diskuterte i synagogen hver sabbat, og han overbeviste både jøder og grekere.

⁵ Da Silas og Timoteus kom fra Makedonia, var Paulus i ånden opptatt med å vitne for jødene om at Jesus er Kristus.

⁶ Men de motsa og spottet ham. Da ristet han kappen sin mot dem og sa: “Deres eget blod skal komme over deres hoder! Men jeg er ren! Fra nå av går jeg til folkeslagene!”

⁷ Paulus gikk ut derfra og kom inn i huset til en gudfryktig som hette Justus, for huset hans var like ved siden av synagogen.

⁸ Krispus, synagogeforstanderen, og alle som var i hans hus, trodde på Herren. Også mange av korinterne som hørte ham, trodde og ble døpt.

⁹ Da talte Herren til Paulus om natten i et syn: ‘Vær ikke redd! Tal! Ikke ti stille!

¹⁰ For jeg vil være med deg, så ingen kan angripe deg eller skade deg, for jeg har mye folk i denne byen!’

¹¹ Så ble han værende der i enda ett år og seks måneder, og han underviste i Guds ord blant dem.

¹² Da Gallio var guvernør i Akaia, samlet jødene seg mot Paulus, og de var helt samstemte i å fremstille ham fremfor domstolen.

¹³ De sa: “Han overtaler menneskene til å ære Gud i strid mot loven!”

¹⁴ Da Paulus skulle til å åpne munnen, sa Gallio til jødene: “Hvis det var noe galt eller en ond forbrytelse dere viste til, dere jøder, ville jeg tatt hensyn til deres ord.

¹⁵ Men hvis dette er et spørsmål om lære eller navn som angår deres egen lov, kan jeg ikke se noen mulighet for at jeg vil dømme om dette.”

¹⁶ Dermed ble saken avvist av domstolen.

¹⁷ Da angrep grekerne synagogeforstanderen Sostenes og slo ham fremfor domstolen. Men Gallio enset det ikke.

¹⁸ Paulus ble værende i ennå noen dager. Men så forlot han brødrene for å seile til Syria. Han reiste sammen med Priscilla og Akvilas. Han klipte håret i Kenkrea, for det var et løfte han hadde gitt.

¹⁹ Men da de ankom Efesos, forlot han dem der. Selv gikk han inn i synagogen for å diskutere med jødene.

²⁰ De spurte om han skulle være der over en lengre tid, men det benektet han.

²¹ Så tok han farvel og sa: “Jeg vil for all del feire høytiden^* når jeg kommer til Jerusalem, men jeg skal komme tilbake hvis Gud vil.” Så seilte han fra Efesos.  ^*pinsehøytiden

²² Han gikk i land i Cæsarea og dro deretter opp for å hilse på menigheten. Så dro han ned til Antiokia.

¹ Etter at Paulus hadde tilbrakt en tid i Antiokia, dro han bort derfra. Han reiste nå omkring fra sted til sted i distriktene i Galatia og Frygia og styrket etter hvert alle disiplene der.

² En jøde som hette Apollos, født i Aleksandria, en veltalende mann som var mektig i Skriften, var kommet til Efesos.

³ Han var opplært i HERRENs^* veier, han var glødende i ånden og underviste nøye om Herren.^** Men han hadde bare kjennskap til Johannes’s dåp.  ^*JHVH  ^**Jesus

⁴ Han begynte å tale frimodig i synagogen, og da Priscilla og Akvilas hørte ham, tok de seg av ham og underviste ham enda mer nøyaktig i Guds veier.

⁵ Fordi han ønsket å dra over til Akaia, skrev brødrene og oppmuntret disiplene til å ta godt imot ham. Og da han kom dit, var han til stor hjelp for dem som var kommet til tro ved nåden.

⁶ Med stor iver overbeviste han jødene ved å påviste fra Skriften at Jesus var Kristus.

⁷ Det skjedde mens Apollos var i Korint: Paulus reiste gjennom de øvre distriktene og kom til Efesos. Der møtte han noen av disiplene.

⁸ Da spurte han: “Fikk dere av Den hellige ånd da dere kom til troen?” De svarte: “Vi har aldri hørt om noen hellig ånd!”

⁹ Da spurte han: “Men hvordan ble dere døpt?” Og da svarte de ham: “Med Johannes’ dåp.”

¹⁰ Da sa Paulus: “Johannes døpte i sannhet en dåp til anger, men han sa til folket at de måtte tro på ham som kom etter ham, på Kristus Jesus.”

¹¹ Da de hørte dette, ble de døpt til Herren Jesu navn.

¹² Etter hvert som Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem, og de talte i tungemål og profeterte.

¹³ Alle mennene var tilsammen omkring tolv.

¹⁴ Så gikk Paulus inn i synagogen. Han talte frimodig der i tre måneder og diskuterte overbevisende om Guds rike.

¹⁵ Men noen var forherdet og nektet å tro, og de snakket nedsettende om Veien fremfor folkemengden. Derfor forlot Paulus dem. Han tok disiplene med seg og hadde sine daglige diskusjoner i Tyrannys’ skole.

¹⁶ Dette gjorde han i to år inntil alle som bodde i Asia^* hadde hørt ordet om Herren Jesus, både jøder og grekere.  ^*datidens Asia utgjorde bare den vestligste delen av dagens Tyrkia

¹⁷ Gud gjorde det slik at ingen fikk utføre kraftfulle gjerninger med mindre det var ved Paulus’ hender.

¹⁸ Derfor, hvis hans kropp hadde vært i berøring med svettekluter eller forklær og de ble brakt frem for de syke, ble de frigjort fra sykdommen. Og onde ånder ble drevet ut av dem.

¹⁹ Da var det noen omreisende jødiske eksorsister som hadde tatt på seg å påkalle navnet over slike som hadde onde ånder. I Herren Jesu navn sa de: ‘Vi befaler ved Jesus, han som Paulus forkynner.’

²⁰ Det var de sju sønnene til den jødiske overpresten Skevas som gjorde dette.

²¹ Én med en ond ånd reagerte og sa: “Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg hvem er, men hvem er dere?”

²² Da løp det mennesket som hadde den onde ånden, på dem med slik kraft at de til slutt kom løpende ut av huset splitter nakne mens blodet rant.

²³ Dette ble gjort kjent for alle jødene og grekerne som bodde i Efesos. En ærefrykt falt over dem alle, og de opphøyde Herren Jesu navn.

²⁴ Og mange troende kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger.

²⁵ Mange som drev med magi, samlet sammen rullene sine, og de brente dem fremfor alle. Og de anslo verdien av det som de var i stand til å finne, til over femti tusen sølvstykker.

²⁶ Etter dette styrket ordet om Herren seg og vokste frem med stor kraft.

²⁷ Da dette var fullført, bestemte Paulus seg i ånden for å dra gjennom Makedonia til Akaia for deretter å reise til Jerusalem. Og han sa: “Og etter at jeg har vært der, må jeg også se Rom.”

²⁸ Så sendte han to av sine medhjelpere, Timoteus og Erastus, til Makedonia. Men han ble selv værende i Asia en tid.

²⁹ På samme tid skjedde det et ikke så lite oppstyr i forbindelse med Veien.

³⁰ En sølvsmed som hette Demitrius, lagde sølvutsmykninger til helligdommen til Artemis, og dette frembrakte en ikke liten fortjeneste for håndverkerne.

³¹ Han kalte sammen arbeidere som hadde samme håndverk og sa: “Menn, dere vet at denne virksomheten er inntektsbringende.

³² Dere har også sett og hørt, ikke bare i Efesos, men nesten over hele Asia, hvordan denne Paulus har overbevist og vendt store menneskemengder bort fra oss ved å si at ingen kan være guder hvis de er laget av menneskehender.

³³ Det er ikke bare dette yrket som står i fare og kan komme i vanry, men også templet til vår store gudinne Artemis kan tape sin ære slik at hennes storhet blir revet ned, for det er hun som blir æret over hele Asia og på alle bebodde steder.”

³⁴ Da de hørte dette, ble de rasende. De ropte og sa: “Stor er efesernes Artemis!”

³⁵ Hele byen var i fullt opprør. De grep makedonerne Gaius og Aristarkus, Paulus’ reisekamerater, og dyttet dem i fellesskap inn i et forsamlingslokale.

³⁶ Paulus ville stå frem for folket, men disiplene nektet ham.

³⁷ Også noen fremtredende asiatere som var hans venner, ba innstendig om at han ikke måtte vise seg i lokalet.

³⁸ Det var noen som ropte, og sannelig, noen ropte det ene, andre det motsatte. De fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet inn eller hvem de var kommet inn sammen med.

³⁹ De dro Aleksander ut fra menneskemengden samtidig som jødene skjøv ham foran seg mens Aleksander gjorde tegn med hånden om at han ville holde en forsvarstale til folket.

⁴⁰ Men da de fikk vite at han var jøde, ble de alle som én stemme — i to timer ropte de: “Stor er efesernes Artemis!”

⁴¹ Da byskriveren hadde roet ned menneskemengden, ropte han: “Menn fra Efesos! Hvilket menneske er det som ikke vet at byen Efesos er tempelvokter for den store gudinnen Artemis, hun som falt ned fra Jupiter!

⁴² Fordi dette er uimotsigelige fakta, bør dere roe dere ned og ikke foreta dere noe uoverveid!

⁴³ Dere har dradd disse mennene hit uten at de har skjendet templet og uten at de har spottet deres gudinne.

⁴⁴ Derfor, hvis Demetrius eller håndverkerne vil sette frem anklager, kan de ta det opp med guvernøren. Slik skal de føre anklager mot hverandre!

⁴⁵ Og hvis dere ønsker noe angående andre saker, skal det bli avgjort i en lovlig forsamling!

⁴⁶ For nå står dere i fare for å bli anklaget for oppvigleri for det som skjedde i dag, fordi dere kan ikke oppgi noen grunn for denne uroen.”

⁴⁷ Da han hadde sagt dette, oppløste forsamlingen seg.

¹ Etter at opptøyene hadde lagt seg, kalte Paulus til seg disiplene og tok avskjed med dem. Så dro han til Makedonia.

² Da han hadde reist gjennom områdene der og oppmuntret mange, kom han til Hellas.^{*  *}Korint

³ Der ble han værende i tre måneder. Men fordi jødene planla et komplott mot ham da han skulle seile til Syria, ombestemte han seg og måtte gjøre vendereis gjennom Makedonia.

⁴ Han reiste til Asia sammen med Sopater fra Berøa, tessalonikerne Aristarkus og Sekundus, Gaius fra Derbe, og Timoteus, Tykikus og Trofimus fra Asia.

⁵ De reiste i forveien og ventet på ham i Troas.

⁶ Han seilte fra Filippi etter De usyrede brøds dager, og fire dager senere kom han til Troas. Der ble han i sju dager.

⁷ På den første dagen etter sabbaten kom disiplene sammen for å bryte brødet. Paulus diskuterte lenge, og fordi han skulle forlate dem neste dag, fortsatte han å tale til midnatt.

⁸ Det var mange lamper i loftsalen der de var samlet.

⁹ I et vindu satt en ung mann som hette Evtykus. Han falt i dyp søvn fordi Paulus’ tale varte så lenge. Da han sovnet, falt han ned tre etasjer, og han ble tatt opp død.

¹⁰ Paulus løp ned og kastet seg over ham! Og med armene rundt ham, sa han: “Vær ikke engstelige for hans sjel!”

¹¹ Så gikk han inn igjen, brøt brødet og åt. Og han fortsatte å tale til det lysnet. Først da gikk han.

¹² Og de førte barnet bort i live, til ikke liten trøst for dem.

¹³ De gikk ombord i skipet og seilte til Assos der de skulle ta imot Paulus. Han hadde ordnet det slik, for han ville selv gå dit til fots.

¹⁴ Da han møtte dem i Assos, tok de ham om bord. Og så kom de til Mitylene.

¹⁵ De seilte derfra og kom neste natt forbi Kios. Neste dag gikk de innom Samos og lå over i Trogillium. Da hadde de en dag igjen før de kom til Milet.

¹⁶ Paulus bestemte seg for å seile forbi Efesos for å slippe å bruke lengre tid i Asia. Han skyndte seg for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen.

¹⁷ Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte til seg de eldste i menigheten.

¹⁸ Og da de var kommet frem, sa han til dem: “Dere vet fra første dag jeg kom til Asia hvordan jeg har hatt det hele tiden.

¹⁹ Jeg har slavet for Herren i all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som jeg ble utsatt for på grunn av jødenes sammensvergelser.

²⁰ For jeg har ikke holdt noe tilbake som kunne være til nytte for dere. Jeg har forkynt for dere, og jeg har undervist dere både offentlig og fra hus til hus.

²¹ Jeg har vitnet både for jøde og greker at dere må vise anger fremfor Gud og tro på Herren Jesus Kristus.

²² Og nå, se! — jeg drar bundet i ånden til Jerusalem uten å vite hva som venter meg!

²³ Men ved Den hellige ånd blir det vitnet om og befalt at i hver by jeg kommer til, venter lenker og trengsler meg.

²⁴ Men ingen ord betyr noe for meg, for jeg har ikke min sjel verdifull for min egen del, men for å fullføre det løpet og den gode tjenesten Herren Jesus har gitt meg — å vitne om budskapet om Guds nåde.

²⁵ Og nå, se! — ingen av dere som jeg har levd blant og forkynt budskapet om Guds rike til, skal noen gang få se mitt ansikt igjen!

²⁶ Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er ren for alles blod.

²⁷ For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt hele Guds hensikt for dere.

²⁸ Ta derfor godt vare på dere selv og den flokken som dere ved Den hellige ånd er satt som tilsynsmenn over, og vær gjetere for den Herrens menighet som han selv har frikjøpt med sitt eget blod.

²⁹ For dette vet jeg: Etter min bortgang skal det komme glupske ulver iblant dere som ikke kommer til å spare flokken.

³⁰ Også blant deres egne skal det stå frem menn som taler forvrengt for å få disipler til å følge seg selv.

³¹ Så vær på vakt! Husk at i tre år sluttet jeg ikke å advare dere, alle som én, dag og natt, med tårer.

³² Nå overlater jeg dere Guds ords nåde, det som gir kraft til oppbyggelse så dere får del i arven blant alle hans hellige.

³³ Jeg har ikke begjært noens sølv eller gull eller fine klær.

³⁴ Dere vet selv at jeg med egne hender har tjent til det jeg trenger.

³⁵ Jeg hadde alltid dette for øye: Å arbeide hardt og å hjelpe de syke. Og husk Herren Jesu ord at han har sagt: ‘Det er en større velsignelse å gi enn å få.’”

³⁶ Etter at han hadde sagt dette, falt han på kne og ba for dem alle.

³⁷ Da begynte alle å gråte. Og mange kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham.

³⁸ Deres største sorg var hans ord da han sa: ‘Heretter skal dere aldri få se mitt ansikt mer.’ Så gikk de sammen med ham ned til skipet.

³⁹ Da de hadde skilt lag med dem og var kommet til havs, satte de stø kurs mot Kos, deretter Rodos, og derfra til Patara.

⁴⁰ Der kom de over et skip som skulle seile over til Fønikia. De gikk ombord i det, og det satte seil.

⁴¹ De fikk Kypros i sikte og seilte forbi med øya på babord side. De satte så kurs for Syria og gikk i land i Tyros der skipet skulle losse.

⁴² De traff noen disipler der og ble værende hos dem i sju dager. De sa til Paulus ved ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem.

⁴³ Da de dagene var over, gjorde de seg klar til å dra videre. Alle fulgte dem, sammen med sine kvinner og barn, til de var ute av byen. Og de falt på kne på stranden og ba.

⁴⁴ Etter at de hadde omfavnet hverandre, gikk de ombord i skipet. De andre gikk tilbake hver til sitt.

⁴⁵ De avsluttet reisen fra Tyrus og gikk i land i Ptolomais. Der ble de omfavnet av noen av brødrene, og de ble hos dem den dagen.

⁴⁶ Neste dag reiste de som var sammen med Paulus, videre og kom til Cæsarea. Der gikk de hjem til forkynneren Filip, en av de sju,^* og ble hos ham.  ^*  GJE 6,5 

⁴⁷ Han hadde fire døtre som var jomfruer. Og de profeterte.

⁴⁸ Da de hadde vært hos ham i flere dager, kom det ned fra Judea en profet som hette Agabus.

⁴⁹ Da han kom inn, tok han Paulus’ hoftesnor, bandt hendene og føttene hans med den og sa: “Slik taler jeg ved Den hellige ånd: På denne måten skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier denne hoftesnoren, og de skal overgi ham i de fra folkeslagenes hender.

⁵⁰ Og da de som var til stede, hørte dette, bønnfalt de ham om ikke å dra opp til Jerusalem.

⁵¹ Men Paulus svarte: “Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? For jeg er klar, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.”

⁵² Da han ikke lot seg overtale, gav de opp og sa: “La HERRENs^* vilje skje.”  ^*JHVH

⁵³ Etter disse dagene pakket de for å dra opp til Jerusalem.

⁵⁴ Noen av disiplene, de som var fra Cæsarea, gikk sammen med dem. De førte dem til Manason fra Kypros, en av de første disiplene. De skulle bo der.

⁵⁵ Da de kom til Jerusalem, tok brødrene imot dem med glede.

¹ Neste dag var Paulus hos Jakob der også alle de eldste var til stede.

² De omfavnet hverandre, og den ene etter den andre fortalte om det som Gud hadde gjort blant folkeslagene gjennom deres tjeneste.

³ Da han hørte dette, priste han Gud. Så sa han: “Du ser, bror, hvor mange tusener av jøder som tror, og de er alle ivrige for loven.

⁴ Det er kommet oss for øre at du lærer alle jødene som er blant folkeslagene at de skal vende seg bort fra Moses og at de ikke trenger å omskjære sine barn eller leve i pakt med våre skikker.

⁵ Så hva nå? Mange vil sikkert samle seg mot deg når de hører at du er kommet.

⁶ Gjør nå som jeg sier: Det er fire menn blant oss som har avgitt et løfte.

⁷ Ta dem med deg og rens dere. Betal utgiftene deres slik at de får barbert seg på hodet. Da vil alle forstå at det som er kommet dem for øre angående deg, ikke har noe for seg, og at også du følger loven.

⁸ Angående de fra folkeslagene som tror, så har vi skrevet til dem og bestemt at de [ikke trenger å forholde seg til noe av dette, bortsett fra at de] må holde seg borte fra det som er ofret til avguder, fra blod, fra det som er kvalt, og fra seksuell umoral.”

⁹ Neste dag tok Paulus mennene med seg og renset seg sammen med dem. Han gikk til templet og gjorde det kjent når renselsesdagene ville være over, for da skulle et offer bæres frem for hver av dem.

¹⁰ Da de sju dagene nærmet seg slutten, fikk noen jøder fra Asia øye på ham i templet. Og de hisset opp hele menneskemengden slik at de gikk til angrep på ham.

¹¹ Og de ropte: “Israelittiske menn, hjelp oss! Dette er det mennesket som over alt underviser mot vårt folk, loven og dette stedet! Han har også tatt grekere inn i templet og gjort dette hellige stedet urent!”

¹² De hadde tidligere sett efeseren Trofimus i byen sammen med ham, og derfor tok de det for gitt at han hadde vært sammen med Paulus i templet.

¹³ Hele byen var i opprør. Folk stimlet sammen, de grep Paulus og dro ham ut av templet. Og straks ble portene lukket.

¹⁴ Og de forsøkte å drepe ham. Da nådde nyheten frem til kommandanten for hæravdelingen at hele Jerusalem var i opprør.

¹⁵ Derfor tok han straks noen offiserer og soldater og løp ned til dem. Og da de så hærføreren og soldatene, sluttet de å slå Paulus.

¹⁶ Da nærmet kommandanten seg, pågrep ham og befalte at han skulle bindes med to lenker. Så ville han forvisse seg om hva han hadde gjort.

¹⁷ Noen blant menneskemengden ropte det ene, andre det motsatte, og fordi kommandanten ikke klarte å skille ut sannheten på grunn av opptøyene, befalte han at Paulus skulle føres til festningen.

¹⁸ Da Paulus ville gå ned trappene, måtte soldatene nærmest bære ham mellom seg fordi menneskemengden var så voldelig.

¹⁹ Men folkemengden fulgte etter dem og ropte: “Bort med ham!”

²⁰ Da de skulle føre Paulus inn i festningen, sa kommandanten til ham: “Kan jeg få spørre deg om noe?” Og han sa: “Kan du tale og forstå gresk?

²¹ Er ikke du den egypteren som for en tid siden gjorde opprør og var leder for fire tusen morderiske menn ute i ødemarken?”

²² Paulus svarte: “Jeg er et menneske, en jøde fra byen Tarsus i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by!” Så ba han om tillatelse til å tale til folket.

²³ Da han hadde fått tillatelse til det, stilte Paulus seg opp på trappen og viftet til folket med hånden. Og da de hadde roet seg ned, talte han til dem på det hebraiske språket.

¹ Han sa: “Menn, brødre og fedre, hør nå mitt forsvar overfor dere!”

² Og da de hørte at han talte til dem på det hebraiske språket, forholdt de seg enda roligere. Så sa han:

³ “Jeg er i sannhet en mann! Og jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst i denne byen. Ved Gamaliels føtter fikk jeg en grundig opplæring i våre fedres lov, og jeg var ivrig for Gud slik dere alle er i dag.

⁴ Jeg forfulgte denne Veien til døden, og jeg bandt dem og overgav dem til fengsel, både menn og kvinner.

⁵ Også overprestene og hele eldsterådet kan vitne om det. Jeg fikk også med et skriv fra dem om å dra til brødrene i Damaskus for å føre dem til Jerusalem og få dem straffet.

⁶ Da skjedde det på reisen at vi ved middagstider nærmet oss Damaskus: Vi ble plutselig omgitt av et kraftig lys fra himlene, og det lyste opp omkring oss.

⁷ Jeg ble slått til jorden og hørte en røst som sa: ‘Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?’

⁸ Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og hans svarte: ‘Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger!’

⁹ Også de som var sammen med meg, så lyset, og de ble redde da de hørte røsten som talte til meg.

¹⁰ Jeg spurte: ‘Hva vil du jeg skal gjøre, Herre?’ Herren svarte: ‘Reis deg og gå inn i Damaskus! Der vil jeg si deg alt som jeg har bestemt at du skal gjøre.’

¹¹ De som så lysets herlighet, måtte lede meg ved hånden for at jeg skulle komme meg til Damaskus.

¹² En Ananias, en gudfryktig mann etter loven, hadde godt vitnemål blant alle jødene som bodde der.

¹³ Han kom og stilte seg ved siden av meg og sa: ‘Bror Saulus, få igjen synet!’ Og i samme stund kunne jeg se!

¹⁴ Så sa han til meg: ‘Våre fedres Gud har utvalgt deg for at du skal kjenne hans vilje. Du skal se Den rettferdige og høre røsten fra hans munn.

¹⁵ Og du skal være hans vitne fremfor alle mennesker på det du har sett og det du har hørt. —

¹⁶ Nå, hvorfor nøler du? Bli døpt, vask bort dine synder og påkall Herrens navn.’

¹⁷ Da skjedde det, etter at jeg var kommet tilbake til Jerusalem og skulle be i templet: Jeg falt i transe!

¹⁸ Da opplevde jeg at Herren talte til meg og sa: ‘Skynd deg! Dra straks bort fra Jerusalem, for de nekter å ta imot vitneforklaringen om meg der.’

¹⁹ Og jeg svarte: ‘Herre, de vet at det var jeg som fengslet dem etter å ha tatt dem som trodde på deg, ut av synagogene.

²⁰ Og da blodet av din martyr Stefanus ble utøst, var jeg til stede og samtykket i det. Jeg var den som voktet kappene for dem som slo ham i hjel!’

²¹ Da sa han til meg: ‘Dra av sted, for jeg vil sende deg langt bort herfra til dem fra folkeslagene.’”

²² De hørte på ham til han hadde uttalt dette. Men da løftet de stemmene og ropte: “Fjern ham fra jordens overflate, for han er uverdig til å leve!”

²³ De ropte ut, flerret kappene sine, og de kastet støv opp i luften.

²⁴ Kommandanten befalte da at han skulle bli ført inn i festningen og forhørt under pisking, for han ville vite hvorfor de ropte så hardt mot ham.

²⁵ Da de bandt ham med remmer, sa Paulus til en hærfører som stod der: “Er det tillatt å piske et romersk menneske som ikke er dømt?”

²⁶ Da hærføreren hørte dette, gikk han og fortalte det til kommandanten. Og han sa til ham: “Tenk over hva du er i ferd med å gjøre mot dette romerske mennesket!”

²⁷ Da gikk kommandanten til Paulus og spurte ham: “Si meg, er du romersk borger?” Og Paulus svarte: “Ja, det er jeg!”

²⁸ Da sa kommandanten: “Jeg måtte betale en stor sum for mitt borgerskap.” Og Paulus svarte: “Men jeg ble født borger.”

²⁹ De som skulle forhøre ham, trakk seg da straks tilbake, og også kommandanten ble engstelig fordi han hadde lagt en romer i remmer!

¹ Neste dag ønsket kommandanten å få sikker kunnskap om hva jødene anklaget ham for. Han løste ham fra remmene og befalte at overprestene og hele Sanhedrinet skulle komme sammen. Deretter førte han Paulus ned og fremstilte ham for dem.

² Paulus så dem som var i Sanhedrinet inn i øynene og sa: “Menn, brødre og medborgere: Jeg har hatt god samvittighet overfor Gud til denne dag.”

³ Øverstepresten Ananias oppfordret da dem som stod sammen med ham, å slå ham over munnen.

⁴ Da reagerte Paulus og sa: “Gud vil slå deg, du hvitkalkede gravvegg! Du sitter her og skal dømme meg etter loven, men likevel befaler du at de skal slå meg i strid med loven!”

⁵ En som stod der, utbrøt: “Våger du å fornærme en Guds øversteprest!”

⁶ Og Paulus svarte: “Brødre, jeg var ikke klar over at han var øversteprest, for det står skrevet: ‘Tal ikke ondt om en av ditt folks ledere.’”  2 Mos 22,28 

⁷ Paulus visste at en del var saddukeere og at andre var fariseere da han ropte ut i Sanhedrinet: “Menn, brødre, det er fordi jeg håper på en oppstandelse fra de døde, jeg blir dømt!”

⁸ Da han hadde sagt dette, brøt det ut en strid mellom fariseerne og sadukeerne, slik at forsamlingen delte seg.

⁹ For saddukeerne hevder at det ikke finnes en oppstandelse, og at det verken finnes budbringere eller ånder, men fariseerne bekjenner begge deler.

¹⁰ Da brøt det ut høylytt skriking. En del skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg, argumenterte kraftig og sa: “Vi finner ikke noe galt med dette mennesket! Hva om en ånd eller en budbringer har talt til ham? — La oss ikke stride mot Gud!”

¹¹ Det ble slikt et oppstyr at kommandanten ble redd for at de skulle rive Paulus i stykker. Derfor beordret han soldatene å gå ned blant dem for å gripe Paulus og føre ham tilbake til festningen.

¹² Samme natt stod Herren ved siden av ham og sa: ‘Fatt mot, Paulus, for slik du har vitnet om meg i Jerusalem, skal du også vitne om meg i Rom.’

¹³ Neste morgen slo noen av jødene seg sammen og avla en ed: De skulle verken ete eller drikke før de hadde tatt livet av Paulus!

¹⁴ Det var over førti som deltok i denne sammensvergelsen.

¹⁵ De kom til overprestene og de eldste og sa: “Vi har avlagt en ed på at vi ikke skal ete noe før vi har tatt livet av Paulus.

¹⁶ Når nå Sanhedrinet kommer sammen, og kommandanten fører ham ned i morgen under påskudd av at vi vil vite flere detaljer om ham, skal vi være klar til å slå ham i hjel.”

¹⁷ Men da Paulus’ søstersønn hørte at Paulus skulle utsettes for et bakholdsangrep, dro han av sted og kom til festningen for å fortelle det til Paulus.

¹⁸ Da kalte Paulus til seg en av hærførerne og sa til ham: “Før denne unge mannen frem for kommandanten, for han har noe å fortelle ham.”

¹⁹ Da tok han ham og førte ham frem for kommandanten og sa: “Fangen Paulus ba meg føre denne unge mannen frem for deg. Han har noe han vil si deg!

²⁰ Da grep kommandanten ham i armen, dro ham til side og sa: “Hva har du å fortelle?”

²¹ Da svarte han: “Jødene er gått sammen for å be deg føre Paulus frem for Sanhedrinet i morgen under påskudd av at de ønsker å vite flere detaljer om ham.

²² Men ikke gi etter for dem, for da blir han utsatt for et bakholdsangrep! Flere enn førti menn har avgitt ed overfor hverandre at de verken skal ete eller drikke før de har tatt livet av ham! Og nå er de klare! De venter bare på din befaling.”

²³ Da lot kommandanten den unge mannen dra bort med denne befalingen: “Ikke si til noen at du har avslørt dette for meg!”

²⁴ Så tilkalte han to av hærførerne og beordret dem: “Gjør klar to hundre soldater og dra til Cæsarea med sytti ryttere og to hundre spydbærere i den tredje time om natten.

²⁵ Skaff et ridedyr som Paulus kan sitte på, og før ham trygt frem til guvernør Feliks.

²⁶ Deretter utferdiget han et skriv med følgende ordlyd:

²⁷ ‘Fra Claudius Lysias til hans høyhet guvernør Feliks: Vær hilset!

²⁸ Denne mannen ble pågrepet av jødene. De ville drepe ham, men jeg lot hæren gripe inn og reddet ham fordi jeg fikk vite at han var romersk borger.

²⁹ Jeg ville vite hva de anklaget ham for og fremstilte ham for Sanhedrinet.

³⁰ Da fant jeg ut at anklagen mot ham angikk deres egen lov, men de hadde ingen beviser mot ham som skulle tilsi død eller lenker.

³¹ Da fikk jeg opplyst at jødene lå og ventet på ham i bakhold, sendte jeg ham straks til deg, og jeg befalte hans anklagere å legge sin sak mot ham frem for deg. — Lev vel!’

³² Så utførte soldatene sine ordrer og tok Paulus med seg om natten og førte ham til Antipatris.

³³ Neste dag lot de rytterne dra videre med ham, men de vendte selv tilbake til festningen.

³⁴ Da de var kommet frem til Cæsarea, leverte de skrivet til guvernøren, og også Paulus ble overgitt til ham.

³⁵ Guvernøren leste skrivet og spurte ham hvilken provins han var fra. Og han fikk vite at han var fra Kilikia.

³⁶ “Jeg skal høre på hva du har å si når også dine anklagere er kommet.” Så befalte han at han skulle settes under bevoktning i Herodes’ pretorium.

¹ Fem dager senere kom øverstepresten Ananias ned sammen med noen av de eldste og en offentlig anklager som hette Tertullus, for å anklage Paulus fremfor guvernøren.

² Da han ble fremstilt, fremsatte Tertullus sin anklage for Feliks. Han sa: “Vi har nytt stor fred under ditt gode styre, og det har skjedd til fordel for dette folkeslaget på grunn av din fremsynthet.

³ Uansett tid og sted erkjenner vi dette, høyst ærede Feliks, med stor takknemlighet.

⁴ Men for ikke å oppholde deg lenger, ber vi om at du hører med velvilje på noen få ord fra oss. —

⁵ Vi har funnet ut at denne mannen er en pest! Han egger til opprør blant jøder alle steder, og han er leder for nasareerens sekt.

⁶ Han har til og med prøvd å gjøre templet urent, men da pågrep vi ham, for vi ønsket å dømme ham etter loven.

⁷ [Men kommandanten Lysias kom og grep ham med stor makt ut av våre hender.

⁸ Han befalte at de som anklaget ham, måtte komme til deg.]^* Du vil få bekreftet alt dette gjennom egne forhør av ham.”  ^*tilføyd i nyere avskrifter

⁹ Jødene var også enige i dette, noe de selv bekreftet.

¹⁰ Da guvernøren nikket til Paulus at han skulle tale, svarte han: “Jeg vet at du i flere år har vært dommer for dette folkeslaget. Derfor vil jeg frimodig forsvare meg.

¹¹ Du skal vite at for bare tolv dager siden gikk jeg opp til Jerusalem for å ære der.

¹² Ingen har sett meg diskutere med noen i templet, eller at jeg har gjort opprør blant menneskemengden, eller i synagogen, og heller ikke i byen.

¹³ Og de kan heller ikke bevise noe som helst av det som de nå anklager meg for.

¹⁴ Men dette erkjenner jeg overfor deg: Etter den Veien som de påstår er en sekt, tjener jeg mine fedres Gud, for jeg tror alt som er skrevet i loven og profetiene.

¹⁵ Jeg har det håp til Gud som disse selv også har: At det skal finne sted en oppstandelse [fra de døde] både for de rettferdige og de urettferdige.

¹⁶ Derfor anstrenger jeg meg alltid for å holde min samvittighet ren overfor Gud og mennesker.

¹⁷ Så, etter mange år, kom jeg for å bære frem barmhjertighetsgaver fra folkeslagene, og for å ofre.

¹⁸ Samtidig med dette så noen jøder fra Asia meg. Jeg hadde renset meg i templet, og det var ingen menneskemengde der, og heller ikke noe opprør.

¹⁹ De som var til stede, burde fremsatt denne anklagen hvis de hadde noe på meg.

²⁰ Hvis ikke, burde de som er her, finne ut om jeg hadde gjort noe galt før de fremstilte meg for Sanhedrinet.

²¹ Hvis det da ikke var denne ene setningen som jeg ropte da jeg stod iblant dem: ‘Det er på grunn av oppstandelsen fra de døde dere vil dømme meg i dag!’”

²² Da Feliks hørte dette, hevet han møtet, for han hadde detaljert kjennskap til Veien. Og han sa: “Når kommandant Lysias kommer ned, skal jeg finne mer detaljert ut om hvordan saken står mellom dere.”

²³ Etter dette beordret han hærføreren å holde Paulus under bevoktning, men med en viss frihet slik at han ikke skulle nekte ham nødvendig omsorg eller å ta imot besøk.

²⁴ Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kvinne Drusilla, en jødinne. Og han sendte da bud på Paulus for at hun skulle høre om troen på Kristus.

²⁵ Paulus talte om rettferdighet, måtehold og den kommende dommen. Men da ble Feliks engstelig, og det skjedde at han spurte ham: “Kan du ikke gå nå? Så kan vi fortsette ved en passende anledning.”

²⁶ Samtidig håpet han også på at Paulus skulle tilby ham penger så han kunne vurdere å gi ham en løslatelse. Derfor sendte han ofte bud på ham for å snakke med ham.

²⁷ Så gikk det to år. Da overtok Porkius Festus stillingen etter Felix. Men Felix ønsket å vise velvilje mot jødene. Og derfor lot han Paulus bli værende i fengslet.

¹ Så kom Festus til provinsen. Etter tre dager dro han opp fra Cæsarea til Jerusalem.

² Da spurte overprestene og de fremste jødene ham ut angående Paulus.

³ De ba ham innstendig om å vise dem den nåde å sende ham opp til Jerusalem. For da ville de ligge i bakhold langs veien og ta livet av ham.

⁴ Men Festus svarte at Paulus skulle bli i Cæsarea og at han selv snart skulle dra dit.

⁵ Så sa han: “La dem blant dere som har myndighet, dra ned sammen med meg. Der kan dere selv anklage mannen, hvis så skulle være at han har gjort noe galt.”

⁶ Etter å ha tilbrakt flere enn ti dager hos dem, dro han ned til Cæsarea. Og neste dag satte han seg på domstolen og ba om at Paulus ble ført frem for ham.

⁷ Da Paulus ble fremstilt, samlet jødene som var kommet ned fra Jerusalem, seg om ham. De satte frem påstander og mange alvorlige anklager mot ham, men de kunne ikke bevise noen av dem.

⁸ Paulus førte sitt eget forsvar: “Jeg har aldri forbrutt meg mot jødenes lov, og heller ikke mot templet eller mot keiseren på noen måte.”

⁹ Festus ville vise velvilje mot jødene. Derfor reagerte han mot Paulus og sa: “Er du villig til å dra opp til Jerusalem og så la meg dømme i denne saken der?”

¹⁰ Da svarte Paulus: “Jeg er fremstilt for keiserens rett! Derfor skal den dømme meg, for jeg har aldri forbrutt meg mot jødene, og det vet de meget godt.

¹¹ Hvis jeg har forbrutt meg eller gjort noe som fortjener døden, vil jeg ikke motsette meg å dø! Men hvis anklagene deres er uten kraft, kan du ikke overgi meg til dem! Jeg anker til keiseren!”

¹² Etter at Festus hadde rådført seg med retten, erklærte han: “Du har anket til keiseren! Og til keiseren skal du dra!”

¹³ Da det var gått noen dager, kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å hilse på Festus.

¹⁴ Da de hadde vært der i flere dager, la Festus frem Paulus’ sak for kongen. Han sa: “Det er en mann her som Feliks lot være igjen i fengslet.

¹⁵ Da jeg var i Jerusalem, kom overprestene og de eldste blant jødene med anklager mot ham og ba om en dom mot ham.

¹⁶ Men jeg svarte dem: Det er ikke etter romersk tradisjon å overlate et menneske til døden før den anklagede ansikt til ansikt får anledning til å forsvare seg mot det han blir anklaget for.

¹⁷ Og fordi de kom sammen med meg hit, kunne jeg ikke gjøre annet enn å sette retten neste dag uten utsettelse. Og så befalte jeg at mannen skulle bli fremstilt for meg.

¹⁸ Da hans anklagere stod frem for å forklare seg, hadde de ingen bevis mot ham, slik jeg trodde de hadde.

¹⁹ Men de hadde noen uoverensstemmelser angående deres egen religion om en Jesus som var død, men som Paulus sa var i live.

²⁰ Og fordi jeg var usikker angående den saken, spurte jeg om han var villig til å dra til Jerusalem og bli stilt for retten der.

²¹ Men fordi Paulus anket og ville bli fremstilt for Augustus, befalte jeg at han skulle bli her til jeg sendte ham til keiseren.”

²² Da sa Agrippa til Fesus: “Jeg skulle gjerne hørt denne mannen selv.” “I morgen,” svarte han, “da skal du få høre ham.”

²³ Neste dag kom Agrippa sammen med Berenike og gikk med stor prakt inn i lokalet sammen med kommandanten og byens fremste menn. Og Festus befalte at Paulus skulle bli fremstilt.

²⁴ Festus sa: “Kong Agrippa, og alle dere menn som er kommet sammen her! — Her ser dere ham som hele det jødiske samfunn, både i Jerusalem og her, har henvendt seg til meg om. De ropte at han ikke måtte få leve lenger!

²⁵ Men jeg kunne ikke finne at han hadde gjort noe som fortjener døden. Likevel, fordi han selv har anket til Augustus, kan jeg ikke dømme ham, men må sende ham fra meg.

²⁶ Men jeg har ingenting konkret å skrive til min sjef om. Derfor fører jeg ham frem for dere, og særlig fremfor deg, kong Agrippa, for å forsøke å finne noe jeg kan skrive til keiseren om.

²⁷ For det virker ulogisk å sende fra seg en fange uten å ha noe alvorlig å anklage ham for.”

¹ Da sa Agrippa til Paulus: “Du har nå tillatelse til å legge frem din egen sak.” Så rakte Paulus ut hånden for å forsvare seg:

² “Jeg betrakter meg selv som velsignet, kong Agrippa, over å forsvare meg fremfor deg mot alt det som jeg er anklaget for av jødene.

³ For særlig du er godt kjent med alle skikker og spørsmål som angår jødene. Derfor ber jeg deg lytte til meg med tålmodighet:

⁴ Min livsstil fra ungdommen av, slik den utviklet seg blant dem som er av mitt eget folkeslag i Jerusalem, er kjent for alle jøder.

⁵ De vet at jeg fra begynnelsen, hvis de vil bekrefte det, levde etter de strengeste religiøse normer som fariseer.

⁶ Og nå står jeg her og blir dømt for å ha det håpet Gud gav våre fedre.

⁷ Det var det de tolv stammene hadde som mål å oppnå da de tjene dag og natt. Og det er det håpet, kong Agrippa, jødene anklager meg for.

⁸ Men hvorfor skulle noen se det som utrolig at Gud skal reise opp de som er døde? —

⁹ Jeg trodde også selv at jeg måtte gjøre mye motstand mot Jesus fra Nasarets navn.

¹⁰ Slik var det også i Jerusalem. Mange av de hellige fikk jeg låst inn i fengsel etter å ha fått fullmakt til det fra overprestene. Og når de skulle slås i hjel, lot jeg min stemme telle mot dem.

¹¹ Jeg straffet ofte alle dem som var i synagogene og tvang dem til å spotte. Og i mitt veldige raseri mot dem, forfulgte jeg dem også til fremmede byer.

¹² En gang dro jeg til Damaskus med fullmakt delegert meg fra overprestene.

¹³ Ved middagstider, konge, så jeg, mens jeg var på veien, et lys som skinte sterkere enn solen rundt meg og dem som dro sammen med meg.

¹⁴ Alle falt til jorden! Og da hørte jeg en røst som talte til meg. På hebraisk sa den: ‘Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg? [Det skal bli hardt for deg å stampe mot broddene!’

¹⁵ Da spurte jeg: Hvem er du, herre? Og han svarte:]^* ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger! —  ^*tilføyd i senere avskrifter

¹⁶ Reis deg og stå på føttene! For jeg har gjort meg til kjenne for deg for å velge deg ut som min tjener, og for at du skal vitne om både det du har sett og det jeg skal vise deg.

¹⁷ Jeg vil føre deg bort fra ditt folk og til dem fra folkeslagene, til dem som jeg nå vil sende deg til.

¹⁸ Du skal åpne deres øyne og vende deres mørke til lys. Du skal lede dem bort fra Satans fullmakter til Gud for at de skal få tilgivelse for sine synder. Da skal du få en arv blant de hellige som har trodd på meg.’

¹⁹ Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet.

²⁰ Jeg forkynte først i Damaskus og Jerusalem og i alle distriktene i Judea, og så til de av folkeslagene, at de måtte angre og omvende seg til Gud, og at de måtte gjøre gjerninger som var deres anger verdig.

²¹ Og dette var grunnen til at jødene grep meg i templet og forsøkte å drepe meg.

²² Men ved Guds hjelp står jeg på denne dag og vitner for liten og stor, og jeg sier ingenting bortsett fra det som profetene og Moses har sagt må skje:

²³ At Kristus skulle lide, men være den første som stod opp fra de døde for at lyset skulle bli forkynt for folket og for dem som er av folkeslagene!”

²⁴ Etter den forsvarstalen sa Festus med høy stemme: “Paulus, du er gal! Din store lære driver deg til galskap!”

²⁵ Han svarte: “Jeg er ikke gal, høyst ærede Festus! Mine uttalelser er sanne og fornuftige ord.

²⁶ Kongen kjenner til alt dette, og også fremfor ham taler jeg med stor frimodighet. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette har unngått hans oppmerksomhet, for det skjedde ikke i en avkrok. —

²⁷ Kong Agrippa, tror du på profetiene? — Jeg vet du tror.”

²⁸ Da svarte Agrippa Paulus: “Nå overtaler du meg nesten til å bli en kristen.”

²⁹ Da svarte Paulus: “Jeg ber til Gud at ikke bare jeg, men alle som hører på i dag, og ikke bare litt, men fullt ut, blir som meg, men uten disse lenkene.”

³⁰ Da han hadde sagt dette, reiste kongen, guvernøren og Berenike seg sammen med hele forsamlingen.

³¹ Da de gikk, snakket de med hverandre og sa: “Dette mennesket har ikke gjort noe som fortjener død eller lenker.”

³² Da sa Agrippa til Festus: “Dette mennesket kunne blitt løslatt hvis han ikke hadde anket til keiseren.”

¹ Da det var bestemt at de skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overgitt til en hærfører som hette Julius. Han var fra Det augustinske regiment.

² De gikk om bord i et skip fra Adramyttium, og det satte seil. De skulle seile langs kysten av Asia. Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var også med dem.

³ Neste dag anløp de Sidon. Julius var medmenneskelig og tillot at Paulus fikk gå i land og besøke vennene sine slik at han kunne nyte godt av deres omsorg.

⁴ De seilte derfra i ly av Kypros, for det var motvind.

⁵ Etter at de hadde seilt over havet utenfor kysten av Kilikia og Pamfylia, kom de ned til Myra i Lykia.

⁶ Der kom hærføreren over et aleksandrinsk skip som skulle seile til Italia. Han satte dem om bord i det.

⁷ Etter at de nesten hadde ligget i stampe i flere dager og knapt hadde klart å passere Knidos, løyet vinden helt. Da måtte de seile mot Salmoe og videre i le av Kreta.

⁸ Det gikk også trått langs kysten, men så kom de frem til et sted som hette Kaloi Limenes^* i nærheten av byen Lasea.  ^*Godhavn

⁹ Det var gått lang tid og den videre seilasen var blitt farefull, for det var allerede etter fasten.^{*  *}Forsoningsdagen i oktober

¹⁰ Derfor advarte Paulus dem og påstod: “Menn, jeg ser at denne seilasen kan komme til å ende med en ulykke og store tap, ikke bare av skipslasten, men også av sjeler.”

¹¹ Likevel stolte hærføreren mer på det styrmannen og skipperen sa enn på det Paulus sa.

¹² Og fordi havnen var uegnet til overvintring, gav de fleste det rådet at de burde seile derfra, for deretter, om mulig, å kanskje kunne nå frem til Føniks, en annen havn på Kreta, og overvintre der. For den lå ikke åpen verken mot sørvesten eller mot nordvesten.

¹³ Det blåste en svak sønnavind, og de regnet med at ønsket deres var gått i oppfyllelse. De lettet anker og la kursen nær inntil Kreta.

¹⁴ Ikke lenge etter feide en kraftig, orkanlignende vind, kalt nordøsten, over dem.

¹⁵ Skipet ble tatt av stormen, og fordi det var umulig å stampe mot vinden, måtte de la det drive.

¹⁶ Da de drev forbi en liten øy som hette Kauda, klarte de bare så vidt, etter mye strev, å sikre livbåten.

¹⁷ Da de hadde tatt den ombord, hadde de strevd med å buksurre den til skipet, og av frykt for å bli drevet mot bankene ved Surtis, kastet de anker for at skipet ikke skulle drive på grunn.

¹⁸ Og i de kraftige stormkastene måtte de neste morgen lette skipet for last.

¹⁹ På den tredje dagen måtte de egenhendig kaste skipsutstyret over bord.

²⁰ Og fordi verken solen eller stjernene hadde vist seg på mange dager, og orkanen ikke viste tegn til å avta, gav de opp alt håp om å bli reddet. Og til slutt heiste de ankeret.

²¹ Etter at de hadde vært lenge uten mat, stod Paulus frem blant dem og sa til mennene: “Dere burde ha lyttet til meg da vi var på Kreta, så hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet.

²² Men nå ber jeg dere om å være ved godt mot, for ikke en eneste sjel blant dere skal gå tapt, men bare skipet.

²³ For i denne natt stod en budbringer fra den Gud som jeg tilhører og tjener, fremfor meg og sa:

²⁴ ‘Vær ikke redd, Paulus, for du skal bli fremstilt for keiseren. Og, se! — Gud har gitt deg alle som seiler med deg.’

²⁵ Derfor, menn, vær ved godt mot! For jeg tror på Gud, og det blir som han har sagt.

²⁶ Men vi kommer til å bli kastet i land på en øy.”

²⁷ Den fjortende natten var de ennå i drift i Adriaterhavet. Men rundt midnatt forstod mannskapet at de nærmet seg noe som kunne være land.

²⁸ De loddet dybden og fant at den var tjue favner. Litt senere, da de var kommet litt lenger, loddet de dybden på ny, og fant ut at den var femten favner.

²⁹ Og fordi de var redde for at de kanskje kunne bli kastet mot klipper og knust, kastet de fire anker fra akterstavnen. Så ba de om at det måtte bli dag.

³⁰ Noen av mannskapet forsøkte å rømme skipet ved å fire en livbåt på sjøen mens de lot som om de skulle kaste anker fra baugen.

³¹ Da sa Paulus til hærføreren og soldatene: “Hvis de ikke blir ombord, kan ingen av oss bli reddet!”

³² Da kuttet soldatene linene til livbåten og lot den falle i sjøen.

³³ Før det var blitt dag, ba Paulus alle om å ta til seg mat. Han sa: “Det er i dag den fjortende dagen dere har ventet på at dette skulle ta slutt, og dere har ikke tatt til dere noe å ete.

³⁴ Derfor ber jeg om at dere forsyner dere av maten til deres egen redning! For ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere!”

³⁵ Da han hadde sagt dette, tok han brødet og takket Gud fremfor dem alle, brøt det og begynte å ete.

³⁶ Og da ble de alle i så godt lag at også de forsynte seg av maten.

³⁷ Alle ombord på skipet var to hundre og syttiseks sjeler.

³⁸ Og da de hadde spist seg mette, kastet de hvetelasten på sjøen for å lette skipet.

³⁹ Da det ble morgen, kunne de ikke dra kjensel på landskapet, men de kunne se en bukt med en strand. Der ville de sette skipet på grunn, om mulig.

⁴⁰ Så kastet de ankrene og lot dem være i sjøen og løste repene som bandt roret. Så heiste de storseilet med vinden og satte kurs mot stranden.

⁴¹ Og da de kom nær en grunne som havet slo mot fra begge kanter, gikk skipet på grunn. Forstavnen satte seg så fast at skipet ikke var til å rikke, og akterstavnen ble knust av de kraftige bølgene.

⁴² Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.

⁴³ Men hærføreren, som ville føre Paulus trygt frem, forhindret dem fra det. Han befalte at de som kunne svømme, måtte hoppe overbord først og komme seg i land.

⁴⁴ Og deretter resten — noen på planker og andre på vrakrester fra skipet. Slik klarte de alle å komme seg trygt på land.

¹ Da de var blitt reddet, fikk de vite at øya hette Malta.

² Barbarerne viste dem ingen liten vennlighet. De tente opp bål og tok vel imot alle fordi det var utrygt for regn, og fordi det var kaldt.

³ Paulus samlet en bunt kvister for å legge dem på bålet. Da kom en hoggorm og bet seg fast i hånden hans.

⁴ Da barbarerne så giftdyret som hang fast i hånden hans, sa de til hverandre: “Det mennesket er sikkert en drapsmann som ble reddet fra havet, men som fortjener å bøte med livet.”

⁵ Men Paulus ristet bare giftdyret av seg inn i flammen uten å lide noen skade.

⁶ De ventet på at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om! Da de hadde ventet lenge på dette uten at noe uvanlig skjedde med ham, forandret de mening og sa at han var en gud.

⁷ På det stedet lå eiendommen til en som hette Publius, en av øyas fremste. Han tok seg av de fremmede med vennlig gjestfrihet i tre dager.

⁸ Og det skjedde at far til Publius lå til sengs med feber fra dysenteri. Paulus gikk inn og ba for ham, og han la hendene på ham slik at han ble leget.

⁹ Da dette skjedde, kom også de andre på øya til ham for å bli helbredet.

¹⁰ De æret dem med stor ærbødighet. Og da de skulle dra videre, utstyrte de dem med det de trengte.

¹¹ Etter tre måneder seilte de videre på et aleksandrinsk skip som hadde overvintret på øya. Det hadde tvillingene^* som gallionsfigur.  ^*havets guder og Zevs sønner Castor og Pollux

¹² De anløp Syrakus og ble der i tre dager.

¹³ Derfra seilte de videre til de kom til Regium. Etter en dag begynte sønnavinden å blåse, og den andre dagen var de fremme i Puteoli.

¹⁴ Der traff de noen brødre som inviterte dem til å bli hos seg i sju dager. Så dro de mot Rom.

¹⁵ Da brødrene der hørte om dem, kom de så langt som til Forum Appi og Tres Tabernai for å møte dem. Og da Paulus så dem, takket han Gud og fattet nytt mot.

¹⁶ Da de var kommet til Rom, ble fangene overgitt til sjefen for fengselsvaktene. Paulus fikk da tillatelse til å bo for seg selv. Men en soldat holdt vakt over ham.

¹⁷ Det skjedde etter tre dager at Paulus kalte sammen de fremste blant jødene. Da de var kommet sammen, sa han til dem: “Menn, brødre; selv om jeg aldri har gjort noe mot vårt folk eller våre fedres skikker, overgav de meg, da jeg var i Jerusalem, som fange i romernes hender.

¹⁸ Da de hadde forhørt meg, ville de løslate meg, for det var ingen grunn til å straffe meg med døden.

¹⁹ Men jødene motsatte seg dette, og jeg ble nødt til å anke til keiseren, men uten å rette noen anklage mot noe folkeslag.

²⁰ Jeg har derfor tilkalt dere for å treffe dere og tale med dere. For det er på grunn av Israels håp jeg er bundet med denne lenken.”

²¹ De svarte: “Vi har ikke fått noe skriv fra Judea om deg, og heller ingen bror som har kommet derfra, har fortalt eller sagt noe ondt om deg.

²² Men vi vil gjerne høre hvordan du tenker, for det er godt kjent at denne sekten blir imøtegått over alt.”

²³ På den fastsatte dagen var det flere som kom dit han bodde. Og der la han frem vitneforklaringen om Guds rike for å overbevise dem om Jesus både ut fra Moses’ lov og profetiene fra morgen til kveld.

²⁴ Noen ble virkelig overbevist av det han sa, men andre ikke.

²⁵ De ble uenige med hverandre, men de forlot Paulus da han uttalte dette ene ordet: “Jesajah hadde rett da han ved Den hellige ånd talte profetier om fedrene og sa:

²⁶ ‘Gå til dette folket og si: Dere skal høre, men ikke skjønne, og dere skal se, men ikke skjelne.

²⁷ For dette folkets hjerter er blitt forherdet. De kan knapt høre med ørene, og de har lukket øynene. For de skal ikke skjelne med øynene, høre med ørene, skjønne i sine hjerter og vende om så jeg kan lege dem.’  JES 6,9-1 

²⁸ Men dere skal vite at Guds redning nå er sendt til dem fra folkeslagene, og de skal høre!”

²⁹ [Det var da han hadde sagt dette, at jødene dro bort. Men det ble en kraftig diskusjon mellom dem.]

³⁰ Paulus bodde i hele to år i et hus som han selv leide. Og han tok godt imot alle som kom til ham.

³¹ Han forkynte om Guds rike og underviste åpent om Herren Jesus Kristus uten at noen hindret ham.